Surinam

Slanger og jaguarer ligger på lur i den fjellendte regnskogen som dekker det meste av Surinam — det minste landet i Sør-Amerika, både hva størrelse og innbyggertall angår. Men når det gjelder det mot tilbedere av Jehova Gud legger for dagen, står ikke landet tilbake for noe annet land.

DEN 31. juli 1667 undertegnet britene og nederlenderne, som alltid hadde vært konkurrenter, en fredsavtale og gjorde en byttehandel: Nederlenderne overgav Ny-Amsterdam til britene, mens britene avstod Surinam til nederlenderne. Du kjenner sikkert britenes utbytte av handelen — Ny-Amsterdam, som de døpte om til New York. Men hva med Surinam?

Surinam, som tidligere het Nederlandsk Guyana, ligger på nordøstkysten av Sør-Amerika, inneklemt mellom Guyana, Brasil og Fransk Guyana. Landet kan sammenlignes med Florida hva dets tropiske klima angår, men er noe mindre i størrelse. Men hvis du liker å svømme i blått hav eller å slappe av på hvite strender, er nok likevel ikke  Surinam stedet for deg. Landets mudrete kyst ser faktisk så ugjestmild ut at de første kolonistene kalte den Wild Coast (den ville kysten). Men hvis du er eventyrlysten, kan du ta med deg insektmiddel, malariatabletter og moskitonett og bli med og utforske den frodigste og mest gåtefulle av alle naturverdener — den imponerende regnskogen.

Sett fra luften danner regnskogens trekroner et monotont grønt teppe gjennomvevd av utallige elver som snor seg nordover mot Atlanterhavet. Men hvis du tar en titt under dette teppet, finner du en svært variert fauna, en verden hvor den listige jaguaren, den spraglete araen, brølapen og den kjempestore anakondaen lever.

Variasjon er også noe som kjennetegner Surinams befolkning. De opprinnelige innbyggerne var indianere. Så kom de svarte slavene fra Vest-Afrika, som ble innført for at de skulle arbeide på kaffeplantasjene. Senere dannet rømte slaver, eller såkalte busknegrer, stammer som spredte seg rundt om i hele den tette regnskogen, som dekker 80 prosent av Surinam. Deretter kom det ostindere og indonesere. I tillegg til disse kom det kinesere, libanesere, jøder og etterkommere av nederlandske kolonister, så du skjønner sikkert hvorfor Surinams befolkning på  400 000 av og til blir omtalt som «verden i lommeutgave».

Trosoppfatningene til landets hinduer, muslimer, protestanter, katolikker, tilhengere av animisme, fetisjdyrkere og andre er like forskjellige, og de har ført til et religiøst sammensurium. I tillegg tales det omkring ti forskjellige språk, alt fra nederlandsk (det offisielle språket) til taki-taki (et lokalspråk), og du skjønner nok hvorfor boken Suriname—Land of Seven Peoples sier at nasjonal enhet fortsatt er «langt unna».

Like etter århundreskiftet kom det imidlertid enda et språk til Surinam — Bibelens ’rene språk’ — som bidrog til enhet overalt hvor folk lærte det. (Sef. 3: 9, NW) Men det å spre Bibelens budskap i byene, i landdistriktene og i regnskogen krevde mot, utholdenhet, oppofrelse og, det viktigste av alt, Jehova Guds støtte. Hvordan klarte Jehovas tjenere dette? Vi innbyr deg til sammen med oss å gjenoppleve høydepunktene i forkynnelsesarbeidet, som nå har pågått i 90 år. La oss derfor gå tilbake til året 1903. Vi befinner oss i det nordvestlige Surinam.

Sannheten kommer med ferje

Ferjen var på vei over elven Courantynes nedre løp med passasjerer som skulle fra Guyana til den lille byen Nieuw Nickerie i Surinam. En av passasjerene, Herbonnet, en kjøpmann i midten av 20-årene, kunne nesten ikke vente med å komme i land og vise vennene sine de bøkene han hadde med seg.

Vennene hans — bakeren Marie Donk, kolonialhandleren Alfred Buitenman og skomakeren Julian Dikmoet — ble raskt fascinert av de enkle svarene som bøkene gav på bibelske spørsmål. Snart dannet de fire vennene en bibelstudiegruppe hjemme hos Marie Donk. Der studerte de flere publikasjoner av bøkenes forfatter, Charles T. Russell, Selskapet Vakttårnets første president, fra De forente stater.

 Marie Donk, som var en veltalende jøde, tok ledelsen og oppfordret kundene sine til å slutte seg til studiegruppen. Kundenes oppslutning var dårlig helt til bakeren begynte å bruke et slagord som gamle mennesker der i byen husker den dag i dag: «Nyan brede sondro frede!» (Spis brød uten frykt!) «Det betydde at folk fikk gratis brød etter møtene,» forklarer den 83 år gamle Lien Buitenman, datteren til Alfred Buitenman.

Det virket. Møtedeltagelsen økte raskt, det vil si, helt til baker Donk oppfordret sine tilhørere til å ta del i forkynnelsesarbeidet i landdistriktene sammen med ham om søndagene. Da forsvant de fleste møtedeltagerne.

Fra 1910 til 1914 var det ikke desto mindre noen trofaste som fulgte med bror Donk ut til en kakaoplantasje utenfor Nickerie, vasset ut i en dreneringskanal og ble døpt. «Disse dåpsarrangementene tiltrakk hundrevis av tilskuere,» forteller James Brown, som nå er 86 år. Han husker at han stod som trollbundet og så på da bror Donk dukket en fullt påkledd ny disippel under og ropte: «I Faderens navn.» Så dukket han den samme personen under for andre gang og ropte: «I Sønnens navn», og igjen, for tredje gang: «I den hellige ånds navn.» Da det var gjort, vendte han seg til tilskuerne og ropte: «Kom! Bli døpt og redd livet!» Noen kom, men mest av frykt for at verden skulle ende i 1914. Da 1914 kom og gikk, var det ganske mange av dem som forsvant.

’Guds rike har kommet’

De bibelstudentene som fortsatte, fikk imidlertid en vitamininnsprøytning i 1920 da en bror kom med båt fra De forente stater og viste Skapelsens fotodrama.

«Hele byen snakket om det,» forteller James Brown. «Jeg var tidlig ute i skuret på kakaoplantasjen og satte meg på første benk. Det ble fullt hus, ja, det kom 500 mennesker.  Fremvisningen begynte. Jeg hadde aldri sett noe lignende — lysbildene, filmen og musikken! En mann reiste seg og sa: ’I kveld har Guds rike kommet til Nickerie!’»

Nå begynte en ny vekst, og i begynnelsen av 1930-årene bygde brødrene et lite møtested på eiendommen til bror Donk. Men det skulle igjen oppstå problemer som ville utgjøre en prøve for menigheten i Nickerie.

En beskjeden bror står fram

I midten av 1930-årene ble det kjent at Marie Donk levde et liv som var i strid med bibelske moralnormer. Han fortsatte likevel å lede møtene. Hvem ville rette på situasjonen?

Alfred Buitenman, som var lavmælt og liten av vekst, hadde på en stille og beskjeden måte støttet menigheten økonomisk siden han ble døpt i 1903. «Men under et møte så jeg til min forskrekkelse at far reiste seg, grep ordet og gav beskjed om at møtene fra da av ville bli holdt i stuen hjemme hos oss,» forteller Lien. De fleste brødrene støttet opp om dette, men noen fortsatte å holde seg til baker Donk, en gruppe som gradvis gikk i oppløsning.

 Bror Buitenman tok så kontakt med Selskapets hovedkontor i New York. De sendte ham litteratur, og fra 1936 av ledet han trofast menigheten som var betrodd ham.

Men la oss nå forflytte oss 240 kilometer østover og gå 25 år tilbake i tiden igjen. Vi har kommet til hovedstaden, Paramaribo, og befinner oss i år 1911.

En fattig maler foregår med et godt eksempel

Pilegrimene (som kretstilsynsmennene ble kalt den gangen) Blake og Powell fra De forente stater foretok en gang et besøk i Paramaribos havn og traff Frederic Braighwaight, en ydmyk barbadiskfødt maler i slutten av 30-årene. Frederic forstod at dette var sannheten, og fikk sin kone, Cleopatra, og en av vennene sine interessert i den. Han begynte å lede møter i det lille trehuset sitt.

Frederic så i likhet med pilegrimene etter anledninger til å fortelle andre om Bibelens sannheter. På jobben forkynte han for en snekker, Willem Telgt. Snekkeren likte det han hørte, og sammen med en venn av seg begynte han å overvære møtene til «De oppriktige bibelstudentene», og antall bibelstudenter økte fra tre til fem.

Bror Braighwaight satte pris på disse møtene. «Selv om bror Braighwaight var fattig,» fortalte Willem Telgt for noen år siden, «hadde han alltid en nypresset, hvit dress på seg på møtene. Av og til hadde han ikke råd til å spise, og da kunne vi høre at det rumlet i magen hans, men han ledet likevel hvert møte med like stor begeistring.»

Ansporet av bror Braighwaights eksempel ble Willem Telgt døpt den 19. februar 1919, og han kom senere til å spille en viktig rolle når det gjaldt å fremme Rikets interesser.

Offentlig forkynnelse

I 1920-årene var bibelstudentene lite kjent i hovedstaden. Men det forandret seg i midten av 1930-årene, da en av dem,  bror Graham, satte en benk utenfor en forretning som lå rett overfor den travle markedsplassen. Han åpnet den medtatte kofferten sin og viste fram Selskapets fargerike bøker. Denne gamle engelsktalende broren stod på sin post hver eneste hverdag.

Folk som gjorde innkjøp, samlet seg rundt kofferten, ivrige etter å diskutere. «Men bror Graham var svært kortfattet i sine uttalelser,» sa Leo Muijden, som nylig døde i en alder av 78 år. «En dag så jeg en brosjyre i kofferten hans med et bilde av en ung mann som løp. Jeg spurte bror Graham: ’Hvor løper han hen?’ Den gamle broren så opp og sa: ’Det vil du finne ut hvis du leser brosjyren.’ Det var alt han sa. Så leste jeg Redning i Riket og fikk svar på mitt spørsmål.»

Grammofonen tas i bruk

Folk i Paramaribo fikk ikke bare høre om Rikets budskap gjennom bøker, men også ved hjelp av grammofonplater. Hvordan gikk det for seg? Om søndagskveldene plasserte Cornelus Voigt, en butikkeier som var velvillig innstilt til vitnene, platespilleren sin og en kraftig høyttaler i andre etasje i huset sitt. «Så spilte han en plate med en katolsk messe, etterfulgt av religiøs musikk,» forteller bror Telgt. «Deretter, når det hadde samlet seg nok folk, byttet  han plate og satte lyden på full styrke. Plutselig runget stemmen til Joseph F. Rutherford, Selskapets andre president, utover i vid omkrets.»

Men om hverdagskveldene behøvde ikke Voigt å trekke til seg tilhørere; han ventet ganske enkelt til sønnen, Louis, som var en kjent lege, begynte å ta imot pasienter på en klinikk i huset ved siden av. Så snart venteværelset var fullt, spilte Voigt platene sine. Helen Voigt, legens kone, forteller: «Pasientene måtte høre på bror Rutherford, enten de likte det eller ikke.» Ja, ved hjelp av bøker og grammofonplater var offentligheten blitt oppmerksom på vitnene.

Én blir til tre — men ingen økning

Den annen verdenskrig ble utkjempet langt unna Surinam, så brødrene der ble forskånt for krigens redsler. Menigheten i Paramaribo opplevde ikke desto mindre en del uroligheter. Hva slags uroligheter? Strid blant brødrene.

«Rundt 1945 var menigheten splittet i tre forskjellige grupper som kom sammen på tre forskjellige steder, og alle tre gruppene kalte seg Jehovas vitner,» sier Leo Liefde, som er 80 år gammel og har gått på møtene siden 1938. Da det i 1946 ble opplyst at Selskapets tredje president, Nathan H. Knorr, skulle besøke Surinam, så alle «tre gruppene fram til å ta imot ’sin’ president,» tilføyer bror Muijden. Hvordan ville bror Knorr reagere på dette?

Mandag den 1. april 1946 kom bror Knorr og Frederick W. Franz, Selskapets daværende visepresident, til Paramaribo. Samme kveld kom 39 brødre fra alle gruppene sammen på et nøytralt sted, i en skolegård, for å høre bror Franz og bror Knorr tale. Da det ble anledning til å stille spørsmål, gav brødrene uttrykk for sine meningsforskjeller. Presidenten lyttet en stund, men så hadde han hørt nok.

«Bror Knorr fattet seg i korthet,» forteller bror Muijden. «Han sa: ’Hvem av dere vil at det skal komme en misjonær  hit?’ Vi rakte alle opp hånden. ’Fint,’ sa bror Knorr. ’Han kommer nå i denne måneden.’» Han holdt sitt løfte, for den 27. april 1946 kom Alvin Lindau, som var blitt uteksaminert fra Gilead.

En ny epoke begynner: Misjonæren kommer

Den 26-årige amerikaneren Alvin Lindau flyttet inn hos bror Baptista og begynte å arbeide for å forene de forskjellige fraksjonene i én gruppe igjen. En måned senere kunne bror Lindau med glede fortelle: ’Antall forkynnere som rapporterer, har økt fra 2 til 18.’ Bror Knorr hadde på sin side gode nyheter til Surinam. Han skrev at det ville bli opprettet et avdelingskontor fra 1. juni 1946. «Jeg er sikker på at tiden nå er inne til å sette fart i arbeidet i Paramaribo,» sa bror Knorr.

Lindau ble utnevnt til avdelingstilsynsmann og gikk i gang med arbeidet. Først flyttet han avdelingskontoret fra bror Baptistas hjem til en rommelig toetasjes bygning i Zwartenhovenbrugstraat 50, hvor de gjorde om første etasje til en Rikets sal. Så satte han i gang et ukentlig bokstudium, tjenestemøte og Vakttårn-studium. Så lærte han brødrene hvordan de skulle lede hjemmebibelstudier.

Deretter kunngjorde bror Lindau: «Vi tar offensiven!» En av veteranene forteller: «Han innbød oss til å være med på å levere boken Børn fra hus til hus. Jeg nølte til å begynne med, men bror Lindau sa til meg: ’Nå får det bære eller briste.’ Så fylte jeg vesken med bøker og tilbød den nye publikasjonen til folk som bodde omkring Rikets sal. Til min store glede ble vesken min tømt på kort tid.»

Noen få brødre som foretrakk å holde taler i stedet for å levere bøker, sa imidlertid: ’Vi vil ikke ha noe med Selskapet Vakttårnet å gjøre. Vi tror på pastor Russell.’ Så de «brast». Men de fleste av brødrene støttet bokkampanjen. De følte  imidlertid at de trengte opplæring. I de etterfølgende månedene skulle de få nettopp det.

Et år med fremadskridende undervisning

I september 1946 ble den teokratiske tjenesteskolen opprettet i Paramaribo menighet. Samme måned ble det satt i gang en kampanje med offentlige foredrag i Rikets sal. Løpesedler fanget folks oppmerksomhet, også politiets.

Onsdagen før det første foredraget skulle holdes, ble taleren innkalt til politistasjonen. ’Er dette det første landet Selskapet Vakttårnet virker i?’ spurte betjentene. Da de fikk høre at Surinam faktisk var ett av de siste stedene som Selskapet hadde begynt å virke i, hadde de ingen flere innsigelser. Helt siden da har brødrene fått holde offentlige møter.

I løpet av den etterfølgende måneden, oktober, kunne menigheten ønske Gilead-misjonærene Max og Althea Garey og Phyllis og Vivian Goslin velkommen. «De fem amerikanerne fra Vakttårnet», som misjonærene ble kjent som over hele byen, arbeidet side om side med de lokale brødrene og forvisset seg om at forkynnerne gjorde fremskritt.

I slutten av 1946 gav misjonærenes arbeid og deres kjærlige omsorg gode resultater: Det var blitt fart i forkynnelsen, og det var blitt samhold i menigheten. Men det var enda mer fremgang i vente.

Det første stevnet i landet, «Glade nasjoners teokratiske sammenkomst», ble holdt i desember. Frigivelsen av boken «Gud er sanndru» gjorde forkynnerne oppglødd, og 20 forkynnere delte ut 8000 løpesedler til det offentlige foredraget på bare én time. Det var 213 til stede — flere enn noen gang!

Den samme måneden gikk brødrene i forretningsstrøkene og holdt Vakttårnet og Våkn opp! opp foran seg. Nysgjerrige forbipasserende samlet seg rundt forkynnerne. En mann  som kjørte en eselkjerre, fikk øye på en søster med bladene og satte kursen rett mot henne. Han ville gjerne ha bladene. Den formiddagen ble det levert 101 blad. Gatearbeidet var nå i full gang!

Tilbake til utgangspunktet

I 1948 økte antall forkynnere til over 100. Men så, like plutselig som når mørket kommer i tropene, opplevde de tilbakegang i stedet for økning. I mars 1949 var det bare 88 forkynnere som fortsatt var aktive. Det oppstod splid igjen. Hva var det som var galt?

En av misjonærene avslørte alvorlige misligheter i misjonærhjemmet. Bror N. H. Knorr og bror M. G. Henschel fra hovedkontoret undersøkte saken under sitt besøk i Surinam i april 1949. Senere ble John Hemmaway, som da var misjonær i Guyana, sendt for å granske saken nærmere. Resultatet av hans undersøkelser ble at tre misjonærer måtte reise, og ekteparet Garey ble tilbake med ansvaret for 59 forkynnere. Brødrene var nå tilbake til utgangspunktet. Problemet var hvordan de skulle komme i gang igjen.

Max Garey ble midlertidig utnevnt til avdelingstilsynsmann og viste seg å være en omsorgsfull hyrde i en vanskelig tid. Pioneren Nellie van Maalsen, som nå er 76 år gammel, forteller: «Jeg var i likhet med mange i menigheten bedrøvet og forvirret i denne tiden, men,» sier hun inderlig, «Max var en kjærlig bror. Han fikk deg til å føle deg trygg. Jeg får fortsatt tårer i øynene når jeg tenker på bror og søster Garey.»

Max Garey tok seg av den reduserte gruppen i tre måneder. Men i november 1949 kom kanadierne J. Francis Coleman og S. «Burt» Simmonite, som nylig var blitt uteksaminert fra Gilead, for å hjelpe brødrene på fote igjen.

Avdelingskontoret og misjonærhjemmet var tidligere blitt flyttet til trange lokaler i Gemeenelands Road 80. Det ble  opprettet et annet misjonærhjem i Prinsen Street, hvor de nyankomne brødrene fikk bo. Burt Simmonite, som da var 27 år, ble utnevnt til avdelingstilsynsmann.

Den 22. januar 1950 fikk brødrene personlig erfare hvordan Jehovas organisasjon gir kjærlig støtte. Den dagen reiste bror Knorr ens ærend til Surinam for å oppmuntre dem. ’Folk sladrer og sier mye stygt om Jehovas vitner,’ sa bror Knorr til de 75 brødrene, ’men la ikke det forurolige dere. Dere vil kunne trøste dem som er sannhetssøkende, ved den måten dere lever på, og ved det budskap dere forkynner. Det må vi gjøre uansett hva andre har gjort eller vil gjøre i framtiden.’

Etter tre dager med oppbyggende samvær tok bror Knorr farvel med brødrene. De gikk nå på med ny styrke.

På rett vei igjen

Paramaribo menighet kom nå på rett vei igjen, og misjonærene rettet oppmerksomheten vestover, mot Nickerie, hvor bror Buitenman og fem andre forkynnere — som ikke var blitt berørt av det som hadde skjedd i Paramaribo — hadde forkynt Rikets budskap uten stans siden 1936. Ekteparet Garey flyttet til Nickerie for å hjelpe bror Buitenman, som da var 71 år gammel. Senere ble møtestedet flyttet fra bror Buitenmans hjem til misjonærhjemmet i Gouverneur Street.

John og James Brown, to pålitelige brødre i slutten av 40-årene, hjalp bror Garey og fikk til gjengjeld grundig opplæring, så de med tiden kunne holde offentlige foredrag. Og det gjorde de om onsdagskveldene i Nickerie og de omkringliggende landdistriktene, utendørs i lyset fra en parafinlampe.

Så tok broren deres, Anton Brown, også imot sannheten, og «Familien Browns kirke», som folk i byen kalte menigheten, ble enda mer aktiv. Da det første kretsstevnet ble  holdt i Nickerie, i februar 1953, hadde antall forkynnere økt til 21. Det var tydeligvis til gagn for menigheten at misjonærene var der. Men hvordan gikk det med de andre misjonærene, Burt Simmonite og Francis Coleman, i Paramaribo?

Felttjeneste og medisin

Burt og Francis gjorde sitt beste for å få noen av veteranene i gang i tjenesten igjen, men til ingen nytte. Disse forkynnerne vred seg unna avtaler de hadde om å delta i felttjenesten, og sa som regel: «Bror, jeg kunne ikke komme. Jeg hadde tatt medisiner.»

På grunn av alle tarmparasittene i tropene kunne nok en slik unnskyldning fra tid til annen være berettiget. «Men uansett om den var det eller ikke, kom jeg til den konklusjon at den lille menigheten måtte ha et enormt forbruk av medisin,» sa Burt. Men hva kunne gjøres med det?

Søster van Maalsen hjalp ham. En dag etter at hun ikke hadde møtt opp for å gå ut i felttjenesten, sa hun: «Bror, jeg får si det som det er. Jeg var bare så fryktelig trett.» Hennes ærlighet fikk Burt, som var en svært høy mann, til å bøye seg ned, gi henne en liten klem og si: «Nellie, så vidt jeg vet, tror jeg du er den første som forteller meg sannheten om dette.» Burt gikk ut fra at denne bemerkningen snart ville bli kjent blant forkynnerne. «Det må den ha blitt,» sier han, «for det så ut til at forbruket av medisin ble betydelig mindre.»

«Guttene mine»

Det var mange i menigheten som satte pris på de arbeidsomme misjonærene. Det gikk ikke lang tid før Burt og Francis fikk en plass både i forkynnernes hjem og i deres hjerte. Hvis en i dag kommer til å nevne Burt og Francis for noen som var med den gangen, vil en oppleve at matte øyne begynner å funkle, at furete ansikter lyser opp, og at gamle minner strømmer på.

 «Burt og Francis var som slektninger for meg. De var guttene mine,» sier Oma (bestemor) de Vries, som nå er 91 år gammel. Hun sitter i gyngestolen og peker på andre etasje i nabohuset. «Der bodde de. De var muntre naboer.»

«Hver gang vi hørte Burt plystre, visste vi at han skulle ut i tjenesten,» forteller Loes, en av døtrene til Oma.

«Og når Francis spilte fiolin og på en eller annen måte laget musikk med to skjeer, visste vi at han koblet av,» fortsetter datteren Hille. «Men når vi hørte Burt klemme i vei med sang nummer 81, ’Rikets glade sang stem i!’, visste vi at han tok en dusj.»

Nå bryter Dette inn, en annen av døtrene: «Og når det luktet svidd mat, visste vi at guttene studerte.» Oma begynte derfor å lage mat til dem. Hun ler hjertelig og avrunder historien med å si: «Jeg festet en kjele med mat til en kost og stakk den ut av vinduet i andre etasje. Burt strakte de lange armene sine ut og fikk tak i kjelen, og middagen var klar!»

Brødrene syntes det var trist da Francis fikk den fryktede tropesykdommen filariasis. Trass i feberanfall og at det ene benet hovnet mer og mer opp, fortsatte Francis i misjonærtjenesten i enda to år. Men til slutt tvang sykdommen ham til å reise tilbake til Canada. Bror Coleman hadde vært en god støtte i menigheten. Med hans hjelp var det blitt en mye bedre ånd i menigheten, og antall forkynnere hadde økt til 83.

Forkynnere som ble høyt verdsatt

Fordi antall forkynnere økte, skrev Burt Simmonite til Brooklyn: «Ville det ikke være flott om vi klarte å passere 100 forkynnere i år?» Og ganske riktig, i april 1952 var det en økning på 30 prosent — 109 forkynnere.

La oss hilse på to høyt verdsatte forkynnere fra den tiden, Hendrik Kerk og William Jack. Hendrik, en stor mann med  et tiltalende smil og vennlige øyne, hadde vært en bandeleder som var bedre kjent av politiet enn av folk i dannede kretser. «Hendrik var som en uslipt diamant,» forteller Burt. Han tok imot sannheten, støttet menigheten helhjertet og ble senere den første spesialpioneren fra stedet.

Så har vi William, en munter og utrettelig forkynner i 70-årene. Han bodde i en elendig hytte og gikk i slitte, men rene klær. Han kunne tilbringe mange timer i kanoen sin for å få forkynt for folk som bodde langs elvebredden. Når han traff folk som var interessert, lot han ikke sine hjerteproblemer hindre seg i å reise langt av gårde for å besøke dem igjen.

«En morgen padlet vi i timevis oppover elven for å besøke en interessert familie,» minnes Burt. «Vi kom til slutt fram, hvilte en stund og begynte å studere omkring klokken seks om kvelden. Først studerte bror Jack boken ’Sannheten skal frigjøre eder’ med dem. Så gikk han over til Vakttårnet, og deretter, mens jeg satt og duppet, drøftet han en tredje publikasjon. Fordi denne familien bodde så langt unna, kunne han bare besøke dem annenhver uke, men han utnyttet tiden godt! Dagen etter padlet vi tilbake. Det var en fin tid.»

Avdelingstilsynsmannens spesielle taktikk

I desember 1951 fikk brødrene gode nyheter: Fire misjonærer,  Shedrick og Wilma Poyner, Muriel Simmonite og Connie McConnell skulle komme til Surinam. Men så kom det dårlige nyheter: Justisministeren, som lot seg påvirke av kristenhetens presteskap, nektet å gi dem innreisetillatelse.

Avdelingstilsynsmannen fortsatte imidlertid å oppsøke ham. Til slutt sa justisministeren: ’To misjonærer kan få komme inn. Du får bestemme hvilke av dem du vil ha.’ Ettersom menigheten hadde bruk for en bror til, valgte Simmonite ut Shedrick og Wilma Poyner. Søknaden ble innvilget. Men avdelingstilsynsmannen hadde ikke tenkt å gi seg med det.

«Jeg nevnte så at Muriel Simmonite var min søster,» forteller Burt, «og at jeg håpet at han ikke ville skille oss ved å nekte henne innreise.» Justisministeren kunne ikke så godt gjøre det, og enda en søknad ble innvilget. Men det var ikke mulig å få innreisetillatelse for Connie McConnell. Resultatet var bare tre av fire. Men Burt gav ikke opp. Han skiftet bare taktikk.

Han forteller: «Gjennom min søsters brev, som hun sendte til meg mens hun tjente sammen med søster McConnell i Quebec i Canada, hadde jeg fått vite ganske mye om den unge damen. Da jeg siden møtte henne på stevnet i New York i 1953, forlovet vi oss, og hun fikk tillatelse til å komme til Surinam som min forlovede. Der giftet vi oss, og det endelige resultatet ble fire av fire. Det var ikke så rent lite tilfredsstillende for meg, og vi fikk oss alle en god latter.»

Arbeidet begynner i landdistriktene

Til nå hadde brødrene bare konsentrert seg om byene Paramaribo og Nickerie. Men i 1953 nådde sannheten landsbyen Meerzorg i og med at Leo Tuart flyttet dit.

 Leo, som da var 40 år, hadde hatt kjennskap til sannheten siden 1944. Kortvokst og livlig som han var, og alltid med en brun filthatt på hodet arbeidet han som sjauer på havnen i Paramaribo, og han hadde svært godt ord på seg på grunn av sin ærlighet. Selv om Leo hadde et slikt godt rykte i landsbyen, kom han ingen vei med landsbyboerne når det gjaldt å gjøre disipler, det vil si, ikke før avdelingskontoret sendte «stormtropper» i form av Hendrik Kerk.

Hendrik og Leo fikk på kort tid kontakt med tre menn som tok imot et bibelstudium. Drevet av Jehovas ånd og under god ledelse av Hendrik gjorde de tre slike fremskritt at de kunne bli døpt. Sammen med Leo ble de sammensveist til et harmonisk team.

Det var også teamwork som var nøkkelen til deres neste prosjekt — å bygge en Rikets sal. Ingen av dem hadde penger, men de tre nye brødrene satte til side deler av åkrene sine, plantet ris på dem og gav utbyttet av avlingen til byggeprosjektet.

Bror Tuart hadde imidlertid ingen åker hvor han kunne plante ris. For at han skulle kunne bidra med noe til prosjektet, lånte han derfor 200 gylden i banken, som han skulle betale tilbake etter hvert med det lille han tjente. Disse fire fattige brødrene nådde sitt mål og bygde en fin Rikets sal.

Det kan også fortelles at de halvveis i byggeprosjektet tok en pause for å kunne overvære et spesielt stevne i Paramaribo. Om kvelden mandag den 18. januar 1954 var de blant de 159 som var til stede for å lytte til foredragene som bror Knorr og bror Henschel holdt.

«På det stevnet sa bror Knorr og bror Henschel at de ville komme og se på den nye salen vår,» sier bror Leo Tuart, som nå er 77 år gammel. «Jeg var litt nervøs,» sier han mens han retter på filthatten, «men det viste seg at det var det ingen  grunn til. De to brødrene roste oss for det arbeidet vi hadde utført. ’Men,’ sa bror Knorr, ’ikke sag ned det vakre mangotreet foran salen. Det vil gi dere svalende skygge.’ Vi fulgte bror Knorrs råd, og det treet står der fortsatt, og det gir oss svalende skygge og mango.»

Lenger ut i landdistriktene

For å kunne holde tritt med økningen ble avdelingskontoret flyttet til en fireetasjes bygning i Zwartenhovenbrugstraat. En skoforretning som het Fathma, holdt til i første etasje. Rikets sal og kjøkkenet var i andre etasje, tredje etasje tjente som avdelingskontor og misjonærhjem, og toppetasjen ble brukt som litteraturlager.

Herfra drog Muriel Simmonite, som da var 28 år gammel, regelmessig til Onverdacht og Paranam, to landsbyer som lå omkring 30 kilometer sør for Paramaribo. «Tidlig om morgenen fikk vi kjøre gratis med bussen som kjørte arbeidere til en bauxittgruve,» forteller Helen Voigt, som drog sammen med Muriel én gang i uken. «Vi forkynte for folk som bodde i nærheten av gruven, spiste nisten vår ved middagstider, forkynte videre og drog tilbake sammen med arbeiderne. Vi var slitne, men tilfreds og var hjemme ved sekstiden om kvelden.»

Med tiden fikk Muriel kontakt med den rolige og høye Rudie Pater, som tok imot sannheten. Rudie ville utbre sannhetens budskap i større utstrekning og hadde fremkomstmidlet som skulle til — en stor Harley-Davidson-motorsykkel.

Han forteller: «Muriel drog tidlig til Paranam og forkynte hele dagen. Om kvelden kjørte jeg til Paranam på motorsykkelen og møtte Muriel, og vi ledet flere bibelstudier. Nærmere midnatt satte Muriel seg bakpå sykkelen, og så suste vi hjemover.»

 Bryllup eller bil?

Folks reaksjon på sannheten i disse landsbyene var så positiv at Rudie senere overveide å kjøpe en bil, slik at flere forkynnere kunne bli med. «Jeg hadde noen sparepenger,» sier Rudie, «men dem måtte jeg ha for å dekke utgiftene til mitt forestående bryllup. Jeg drøftet det med Mary, forloveden min, som også studerte Bibelen, og hun var enig i at vi skulle utsette bryllupet. Jeg kjøpte derfor en engelskprodusert Hillman, og fra da av var det fem av oss som forkynte i landdistriktene.» Hva førte det til? I 1954 var det bokstudiegrupper i Paranam, Onverdacht og på tre andre steder utenfor byen.

Bryllupet fant forresten også sted. Og i dag er bror og søster Pater to høyt verdsatte forkynnere i Paramaribo.

Ny avdelingstilsynsmann

Mot slutten av 1954 var det mange forandringer som hadde funnet sted. De produktive misjonærene Shedrick og Wilma Poyner hadde forlatt landet. Max og Althea Garey hadde flyttet til Curaçao, hvor de tjente i ytterligere ti år som misjonærer før de reiste tilbake til De forente stater. De første lokale spesialpionerene, Hendrik Kerk og Melie Dikmoet, skomaker Julian Dikmoets datter, var blitt sendt til nye distrikter. Og Burt Simmonites kone, Connie, ventet barn, noe som gjorde det nødvendig å sende en annen misjonær som med tiden kunne avløse bror Simmonite som avdelingstilsynsmann.

I november 1954 overlot Burt tilsynet med arbeidet i landet til Dirk Stegenga, en svært beskjeden nederlandsk misjonær som bare var 22 år gammel. Det sier seg selv at det gikk en stund før bror Stegenga klarte å få oversikten.

En ny tilværelse som misjonær

Dirk, som nå er 57 år gammel, forteller: «To dager etter  at jeg kom, drog Burt og Connie ut i kretstjenesten, og Muriel var i utlandet. Og der satt jeg, nervøs og alene i det store huset.»

Dirk var i ferd med å sovne da han plutselig hørte en gjennomtrengende lyd, tut, tut, utenfra. Et fløytende damplokomotiv rundet svingen ved siden av huset. Da toget satte opp farten igjen, druknet lyder fra gaten i lokomotivets tøff, tøff, tøff. Fet røyk og gnister fylte gaten, huset og rommet hans. Dirk fortsetter: «Så stirret jeg måpende på gnistene som landet på nylonskjortene jeg hadde hatt med meg fra New York; gnistene brente seg tvers igjennom og etterlot en masse hull i alle skjortene. Jeg var helt fortvilt.»

Det ble enda mer varme, bråk, røyk og gnister og flere hull i skjortene i dagene som fulgte. «Det gjorde ikke saken bedre da jeg så store rotter pile over kjøkkengulvet. Da ble det for mye for meg,» sier Dirk. Helen Voigt syntes heldigvis synd på den ensomme misjonæren og fikk ham til å føle seg velkommen ved å lage mat til ham. «Helen var som en mor for meg,» sier Dirk med takknemlighet i stemmen.

Da de andre misjonærene kom hjem igjen, fant Dirk seg imidlertid snart til rette, og under Burts ledelse tok han fatt på arbeidet.

Noen måneder senere rettet Dirk og Burt sin oppmerksomhet mot et utfordrende distrikt: den uberørte regnskogen. ’Kan vi vinne innpass der?’ funderte de. Det ville de finne ut av, og i september 1955 pakket de kofferten, gikk på toget og drog inn i den tette skogen. Et spennende kapittel av forkynnelsesarbeidet begynte.

Våkn opp!s medarbeidere i et fiendtlig distrikt

Til da var det ingen av regnskogens innbyggere, indianere og busknegrer, som hadde tatt imot sannheten. Noen busknegrer hadde imidlertid hørt om budskapet om Riket i 1947  da det ble holdt foredrag i en militærbrakke hvor busknegrene overnattet når de var i hovedstaden.

I 1950 var det dessuten to brødre som hadde besøkt Gansé, en landsby ved elven Surinam, hvor det bodde 1300 busknegrer. Men pastoren i Brødremenigheten der kunngjorde høylydt: «To falske profeter selger bøker!» Like etter at forkynnerne hadde levert fire bøker til en eldre mann som bodde i en hytte, jaget hundrevis av opphissede kirkemedlemmer dem tilbake til elven. Brødrene hoppet om bord i kanoene, padlet vekk og slapp så vidt fra det uten å bli lynsjet.

Nå, fem år senere, hadde både Burt og Dirk denne hendelsen friskt i minne idet toget tøffet inn i Kabel. Det var den siste stasjonen, en totimers padletur fra deres endelige bestemmelsessted, Gansé. Hvordan ville de bli behandlet denne gangen? For å unngå vanskeligheter hadde avdelingskontoret skrevet til landsbyhøvdingen og spurt om to av Våkn opp!s medarbeidere kunne få tillatelse til å besøke Gansé for å samle opplysninger til en artikkel om busknegrene. Høvdingen hadde svart at medarbeiderne var velkommen.

Da Burt og Dirk kom med kano til Gansé den dagen, hadde høvdingen og hans hjelpere kommet for å møte dem. «Vi fikk en kongelig mottagelse,» forteller Dirk. «De viste oss losjiet vårt, et av de beste husene i landsbyen, og de fulgte oss til elven og snudde høflig ryggen til oss til vi var ferdige med å bade. Deretter hygget vi oss sammen med dem mens Burt, som snakket taki-taki, tok seg av det meste av snakkingen.»

Dagen etter, mens de gikk rundt i landsbyen, forkynte de forsiktig for noen av landsbyboerne. Noen dager senere, tidlig en søndag morgen, drog de tilbake til Kabel. Der tok de inn på et pensjonat fordi toget ikke gikk før dagen etter. *

 En som padlet etter misjonærene

En 18 år gammel buskneger, Frederik Wachter, kom imidlertid til Gansé noen timer etter at misjonærene hadde dratt derfra. Noen venner av ham fortalte at det hadde vært to høye, hvite menn der, som de trodde var Jehovas vitner. Frederik ble mismodig. Han hadde forsøkt å finne vitnene et helt år, og nå hadde de vært her og dratt igjen! Men da han hørte at misjonærene skulle dra videre med toget, som ikke gikk før dagen etter, sa han: «Jeg må få fatt i dem før toget går.» Ville han rekke det?

Mandag morgen, da misjonærene våknet, la de merke til en kortvokst, sjenert buskneger som ventet utenfor. «Har dere vært og forkynt i landsbyen min?» spurte Frederik. «Ja,» svarte misjonærene overrasket. «Hvorfor spør du om det?»

«Jeg gikk glipp av besøket deres, men jeg er kommet for å finne ut mer om det dere lærer.» Misjonærene satte seg ned sammen med Frederik, besvarte spørsmålene han stilte om sabbaten, dåpen, Riket og mye mer, men de var interessert i å få vite hvor denne intelligente gutten første gang hadde hørt om Jehova. Her er Frederiks beretning:

I 1950, like før de to brødrene var blitt jaget ut av Gansé, hadde de levert fire bøker til Frederiks onkel. Fire år senere hadde Frederik funnet disse bøkene. Han hadde lest dem og forstått hvilken tilstand de døde egentlig er i. Fra da av nektet han å delta i sin stammes overtroiske seremonier. Han meldte seg også ut av Brødremenigheten og ønsket å komme i kontakt med Jehovas vitner.

Denne mandagsmorgenen ble hans ønske oppfylt. Men nå rullet toget inn på stasjonen. Misjonærene drog etter at de hadde gitt ham boken «Gud er sanndru» og invitert ham til å besøke avdelingskontoret når han kom til hovedstaden. Det lovte Frederik å gjøre.

 Den første buskneger som ble en bror

Måneden etter, i oktober, kom en barbent ung mann og banket på døren til misjonærhjemmet. Dirk Stegenga forteller: «Frederik hadde lest ’Gud er sanndru’, husket hver minste detalj og forstod sannheten. Hver dag i to uker kom han til misjonærhjemmet og studerte. Han kom imidlertid ikke på møtene. Det forundret oss.»

Dirk forteller videre: «En dag da vi igjen hadde innbudt Frederik, så han ned og mumlet: ’Jeg har ikke sko.’ Han var flau for å komme. Nå ville vi ikke gjøre ham til en ’riskristen’ og gi ham sko. Vi sa i stedet: ’Vi skal vise en film, så det kommer til å være mørkt. Det er ingen som vil kunne se at du ikke har sko.’ Så glad vi ble den kvelden da vi så Frederik blant de tilstedeværende!» Og han ble også glad da han forstod av filmen, «Den nye verdens samfunn i virksomhet», at tusener av afrikanere med glede tjente Jehova — uten sko!

Da Frederik drog hjem to uker senere, hadde han et annet ønske: å kunne overvære stevnet med temaet «Det triumferende rike» som skulle holdes i desember samme år. Han jobbet dag etter dag for å få penger til å reise til stevnet. Han greide det! Den 11. desember ble han døpt. For en glede det var den dagen å kunne ønske velkommen den første av busknegrene som ble en bror! I dag gjør bror Wachter god bruk av sin fantastiske evne til å huske skriftsteder i sin tjeneste som spesialpioner. Dirk sier til slutt: «Opplevelsen  med Frederik minnet meg om at vi er ydmyke redskaper i Jehovas hånd. Når alt kommer til alt, var det ikke vi som fant Frederik, men han som fant oss.»

Selskapets film påvirket regjeringens avgjørelse

Tidligere det året var den samme filmen som var til hjelp for bror Wachter, blitt brukt på en annen måte. Hvordan? Jo, etter at avdelingskontoret hadde fått vite at to nye misjonærer skulle komme til Surinam, ble det søkt om innreisetillatelse, men søknaden ble avslått av statsadvokaten, en standhaftig protestant. Men da statsadvokaten reiste på ferie, ble det raskt avtalt et møte med justis- og politiministeren, som var muslim. Kunne han overtales? Dirk forteller:

«Etter å ha hørt på meg tok ministeren fram en mappe med numre av Vakttårnet, som det var streket i. Så leste han opp fra et av bladene at Jehovas vitner ikke støtter denne verdens femårsplaner. ’Surinam har en femårsplan,’ sa han, ’og vi vil ikke ha en religion som er imot planen vår.’»

Avdelingstilsynsmannen klargjorde vårt syn på lydighet mot myndighetene, og ministeren så ut til å være fornøyd. Den virkelige hindringen for å få tillatelsen var derimot kristenhetens presteskap. Dirk forteller videre: «Ettersom ministeren var muslim, sa jeg til ham at kristenheten misliker oss fordi vi ikke tror på treenigheten. Akkurat som muslimene tror vi på én sann Gud. Ministeren syntes det var interessant, ble mer velvillig innstilt og lovte å hjelpe oss.»

Ukene gikk uten at vi hørte noe. Så foreslo dr. Louis Voigt, som senere ble et av Jehovas vitner: «Ettersom ministeren og den vikarierende statsadvokaten er pasienter hos meg, har jeg lyst til å invitere dem og deres koner hjem til meg. Jeg vil at dere misjonærer også skal komme og vise Selskapets film. Kanskje det kan bryte ned fordommene.»

Og slik gikk det — regjeringens tjenestemenn så Selskapets  film, og den gjorde inntrykk. Dirk forteller: «To uker senere fikk vi tillatelsen.» Misjonærene Willem «Wim» og Grietje «Gré» van Seijl var underveis.

En kjølig velkomst

Den 7. desember 1955 kunne statsadvokaten, som da var kommet hjem fra ferie og var svært sint, nesten ikke vente til den gamle lastebåten «Cottica» la til kai. Da passasjerene Wim og Gré van Seijl gikk i land, gav statsadvokaten beskjed om at de skulle møte ham. «Statsadvokaten så på oss som om vi skulle være forbrytere,» minnes Wim. «Han sa: ’Dere kan kun arbeide i Paramaribo. Hvis dere forkynner ett skritt utenfor byen, vil dere bli utvist!’ Deretter gav han oss et dokument hvor disse restriksjonene stod, og vi kunne gå. Det var en hjertelig velkomst,» sier bror van Seijl sarkastisk.

De to misjonærene viste seg imidlertid å være et godt tilskudd til menigheten. De hadde allerede lang erfaring i tjenesten da de kom til Surinam. De lærte begge sannheten å kjenne under nazistenes okkupasjon av Nederland, ble døpt i 1945 og reiste senere i kretstjenesten.

Med deres hjelp kom økningen. I februar 1956 skrev avdelingskontoret: «Vi deler menigheten.» I april: «Vi greide det! Vi har hatt 47 prosents økning.» Og i juni: «Vi har nådd 200 forkynnere!» Avdelingskontoret avsluttet med å si: «Framtidsutsiktene er storslåtte!»

Bror Simmonites familie — som ble større da lille Candy ble født — flyttet imidlertid året etter til en kokosnøttplantasje i Coronie for å arbeide som spesialpionerer. Men senere, i 1957, tvang Burts sviktende helse dem til å reise tilbake til Canada. I de åtte årene han var i Surinam, gikk han inn for tjenesten med hele sitt hjerte og hele sin sjel. Med Jehovas velsignelse hadde Burt på en god måte tatt hånd om menigheten fra dens ustabile «barndom» til den nå var en pålitelig og ansvarsbevisst «ungdom». Ingen liten bedrift! I dag er  familien Simmonite med på å ta hånd om Rikets interesser i Guatemala.

En fattig søsters troshandling

I 1955, etter et møte i den falleferdige Rikets sal over skobutikken, gikk Stella Daulat hjem i dype tanker. Da hun kom hjem til det lille huset sitt, som var omgitt av mango- og stjerneepletrær, hadde hun truffet sin beslutning. ’Jeg vil gi eiendommen min til menigheten, så den har et sted hvor den kan bygge en bedre sal.’ Hun tok det opp med sin mor, som også var et vitne, og de var enige om å overdra den gratis. Ettersom Stella ikke hadde noe annet sted å flytte til, spurte hun bare om huset hennes kunne flyttes til den ene enden av tomten. «Det er ikke noe problem,» sa brødrene. «Vi flytter det.»

Søster Daulats eiendom — en arv fra hennes oldemor, som fikk den i 1863, da hun ble frigitt fra slaveri — gav henne imidlertid mer enn et sted å bo. Fordi hun solgte frukten, var den også en inntektskilde for henne. At hun gav bort eiendommen, betydde derfor at hun oppgav sitt levebrød. En bror sier: «Stellas avgjørelse var en troshandling.»

Brødrene tok takknemlig imot gaven, men manglet de nødvendige midler for å kunne bygge. Noen måneder senere hadde de imidlertid ikke noe annet valg enn å bygge. Hvorfor? I desember 1955, da det satt over  100 personer i den gamle Rikets sal, begynte bygningen å gi etter. Den kunne ikke lenger bære så mange mennesker. «Vi var bekymret,» minnes Wim van Seijl. «Det føltes som om gulvet var i ferd med å gi etter, så vi ville ha havnet blant alle skoene nedenunder!» Da møtet var slutt, ble det opplyst at de som satt på første rad, kunne reise seg og gå ned trappen mens alle de andre ble sittende. Deretter kunne den neste rekken med brødre gå, og slik fortsatte det til salen var tom. Wim forteller videre: «Den dagen hogg vi knuten over og sa: ’Penger eller ikke, la oss bygge en ny sal.’»

En ny sal bringer bud om en ny æra

Willem Telgt, som var blitt døpt i 1919, førte tilsyn med prosjektet. «Du behøver ikke å ta ut møblene,» sa han til Stella. «Vi flytter hele huset ditt som det er.» Forbipasserende gjorde store øyne da brødrene løftet det spinkle huset opp på tømmerstokker og rullet det bortover tomten. «Kan vinduet mitt vende mot gaten, så jeg får bedre utsikt?» spurte Stella. Det var ikke noe problem. Huset hennes ble snudd en kvart gang rundt. Senere gikk Stella inn i huset, rettet litt på bildene på veggen, tok stolen sin med seg bort til vinduet og var klar til å iaktta bygningsarbeiderne i aksjon. Hva så hun?

Først rykket brødrene trærne opp med rot. Deretter la de et fundament og bygde tykke, solide betongvegger. Men så var det slutt på pengene. Selskapet hjalp imidlertid til med et lån, og byggingen fortsatte. Seks måneder og 13 000 gylden (cirka 50 000 kroner) senere var en sal med plass til 200 ferdig. Innvielsen ble berammet til 13. januar 1957.

I byggeperioden var det mange forkynnere som sa: «Denne salen vil kunne tjene vårt behov til Harmageddon.» Men etter innvielsen var de ikke lenger så sikre, for det møtte opp 899 personer! De tilstedeværende — inne i salen, i vinduskarmene og utenfor — gledet seg over programmet. Det bestod av taler, lysbilder og underholdning av et kor  som var sammensatt av bare Jehovas vitner. Da de lykkelige brødrene vendte hjem den kvelden, følte de at en ny æra med vekst i Paramaribo hadde begynt.

En slangetemmer som nabo

Med tiden måtte misjonærhjemmet flyttes til et sted som var bedre egnet. Slik det nå var, huset ikke hjemmet bare rotter, men også slanger. Hva kom det av? En heksedoktor, som praktiserte demonisme ved hjelp av tapijtslangen (kongeboaer), bodde sammen med slangene sine i hagen bak misjonærhjemmet. Iblant kom de to meter lange kvelerslangene seg ut av kurvene sine og buktet seg inn i misjonærhjemmets sykkelskur. «Når Gré og Muriel skulle ha syklene sine, ble de stående ansikt til ansikt med kvelerslangene som hang og dinglet ned fra taket,» forteller Win van Seijl. Gré legger til: «Slangene krøp til og med opp trappen til kjøkkenet.»

Vi forstår godt at misjonærene ikke hadde noen innvendinger da avdelingskontoret og misjonærhjemmet ble flyttet til Weidestraat i Paramaribo.

Adjø og god reise

I løpet av 1958, etter at Muriel Simmonite reiste, ble misjonærfamilien redusert til fire medlemmer. Denne nidkjære arbeideren hadde hjulpet mange mennesker til å ta imot sannheten. Etter at hun giftet seg med misjonæren Walter Klinck, som da var avdelingstilsynsmann i Liberia, utholdt hun mye hard behandling for sannhetens skyld i det landet. Sykdom tvang henne og mannen til å dra tilbake til USA. Nå reiser Muriel sammen med sin mann i kretstjenesten der.

I 1958 ønsket brødrene i Surinam også den 25 år gamle Max Rijts god reise. Han var den første pioneren fra Surinam som fikk komme til Gilead-skolen. Max, en omtenksom bror som lærte sannheten å kjenne gjennom Burt mens han arbeidet som lærer i Coronie, gjennomgikk Gileads  32. klasse og ble sendt tilbake til Surinam. Og der hadde han sannelig arbeid i vente!

Regnskogens beboere trygler om hjelp

Etter nettopp å ha blitt uteksaminert fra Gilead fikk Max en krevende oppgave: å finne interesserte blant dem som bor langs elvene i regnskogen. Noen uker etter Max’ første tur mottok avdelingskontoret et brev fra en busknegerlandsby. ’Takk for at dere sendte bror Rijts for å åpenbare evangeliet for meg,’ skrev et stammemedlem. ’Jeg forsøker å forkynne det gode budskap fra hus til hus. Jeg vil gjerne lære mer om det, og det er det mange andre som også vil.’ Beskjeden var tydelig og klar: «Vi er villige, men vi trenger hjelp!»

Kretsen kom dem til unnsetning og kjøpte en liten båt med en påhengsmotor på ti hestekrefter. En besetning på tre mann la i vei oppover elven Surinam. Brødrene hadde et tosidig oppdrag: å forkynne i alle landsbyene og å finne et sted å sende spesialpionerer til.

Etter å ha arbeidet seg omkring 100 kilometer innover i landet ble brødrene overrasket over å oppdage en landsby som ikke stod på kartet. De fikk vite at 800 busknegrer fra alle kanter av regnskogen midlertidig hadde flyttet dit for å arbeide med byggingen av et vannkraftanlegg og en demning. Brødrene forstod at denne oppdagelsen ville få vidtrekkende følger. Denne landsbyen, Suralcokondre, gav en enestående anledning til å forkynne for medlemmer av mange forskjellige stammer — saramaccanere, aucanere, matuariere, alukuer, paramaccanere og kwintier — alle på ett sted! Dette var stedet spesialpionerene burde sendes til.

To måneder senere kom båten tilbake til denne landsbyen. Lasten med litteratur, rissekker, kokeutstyr og hengekøyer viste at besetningen, Max Rijts og Frederik Wachter, hadde planer om å bli. Og uten noen sint landsbyhøvding eller prest i sikte var det snart 20 busknegrer fra forskjellige  stammer som studerte Bibelen sammen med Gado Wortu sma (Guds Ords folk), som landsbyboerne kalte brødrene. Senere ble det organisert møter, og året etter ble Suralcokondre den første menighet i den tropiske regnskogen.

Da demningen så var fullført i slutten av 1963, reiste busknegrene i Suralcokondre tilbake til sine hjemsteder. Men 21 av dem hadde noe verdifullt med seg, nemlig nøyaktig kunnskap om Jehova Gud. Slik nådde sannheten flere forskjellige landsbyer i regnskogen. Bror Rijts sier til slutt: «Oppdagelsen av Suralcokondre var et uttrykk for Jehovas ledelse.»

«Jehova samler dem inn»

Jehovas ledelse kom også tydelig til uttrykk i forbindelse med det som skjedde langs en annen elv, Saramacca. En morgen i slutten av 1960 padlet en gudfryktig buskneger som het Seedo, til kirken. Mange år tidligere hadde han vendt seg bort fra animismen, var blitt døpt i Brødremenigheten og hadde flyttet nærmere denne kirken for å prøve å tjene Gud på en bedre måte.

Da han nærmet seg kirken denne morgenen, hørte han larm. Og der, foran kirken, så han bord fulle av handelsvarer. Han kom midt i en kirkebasar. Han husket Bibelens beretning om hvordan Jesus drev kjøpmennene ut av templet, og undret seg: ’Hvordan kan det da ha seg at de har marked her?’ Med avsky snudde han, padlet hjem og sa til sin kone: «Jeg drar aldri til kirken igjen!»

Likevel ble ikke hans ønske om å tjene Gud svakere. Så da en bekjent fortalte ham om Jehovas vitner, ble han med en gang interessert. ’Kanskje de er sanne kristne,’ tenkte han og bestemte seg for å finne det ut. I januar 1961 reiste Seedo sammen med sin venn, Baya Misdyan, til hovedstaden og gikk inn på det fotballstadionet hvor det da ble holdt et stevne. Det var mange som snudde seg.

 «’Busknegrer!’ brast det ut av oss da vi så dem,» forteller Natalie Hoyt Stegenga, en tidligere misjonær i Uruguay som nå er gift med Dirk. «Det var en sensasjon.» På det tidspunkt var det bare én buskneger i sannheten, Frederik Wachter, og nå dukket det helt uventet opp to til. Søster Stegenga forteller videre: «Misjonærene sa til hverandre: ’Jehova samler dem inn. De kommer!’» Og Seedo og Baya kom virkelig. Etter hvert som de lærte hvilke krav Jehova stiller, fikk de begge ekteskapet sitt lovformelig registrert, ble døpt og ble ivrige forkynnere langs elven Saramacca.

I mellomtiden hadde andre pionerer også funnet interesse langs elven Maroni, som renner lengst øst i landet. Tidlig i 1960-årene hadde sannheten altså fått fotfeste langs tre elver. Grunnlaget var lagt for å kjempe seg videre innover i regnskogen.

Den første publikasjonen på taki-taki

Mange av busknegrene som tok imot sannheten i løpet av disse årene, husker Philie Slagtand. Philie hadde vært en ivrig politisk aktivist, men ble et vitne, og enda hun var rammet av filariasis, som gjorde at det ene benet hennes hovnet stygt opp, oversatte hun tålmodig brosjyren «Dette gode budskap om riket» til taki-taki — Selskapets første publikasjon på det lokale språket. Senere oversatte søster Slagtand flere publikasjoner til taki-taki. Til slutt førte sykdommen til at hun måtte amputere benet og reise tilbake til Nederland. En eldste forteller: «Hver gang jeg reiser til Nederland, kommer brødre som er busknegrer, med brev som jeg skal gi henne. De har ikke glemt de kjærlige anstrengelsene deres første oversetter gjorde seg.»

Vi når tusener i landdistriktene

Tidlig i 1960-årene fikk vi flere hjelpemidler til bruk i forkynnelsen av Riket. På stevnet i 1961 ble boken Fra det tapte paradis til det gjenvunne paradis frigitt på nederlandsk av  Milton G. Henschel. Åtte måneder senere hadde vi levert alle de 3800 eksemplarene.

I løpet av den samme stevneuken intervjuet den nasjonale radiostasjonen, «Apinti», bror Henschel. Etter intervjuet spurte bror Henschel om tillatelse til å ha regelmessige programmer i radioen. Radiostasjonens eier gikk med på det, og siden da, i nesten 30 år, har det ukentlige 15-minutters programmet «Ting folk tenker på» vært på luften og kunngjort Bibelens sannhet.

I tillegg til at brødrene gjør bruk av radioen for å kunngjøre det gode budskap, har de vist Selskapets filmer i stor utstrekning, selv om det var litt av et foretagende. En pioner forteller: «På en eller annen måte fikk jeg surret fast Bell & Howell-fremviseren, flere esker med filmruller og en generator på motorsykkelen og kjørte ut på landsbygda. Filmene tiltrakk seg hundrevis av landsbyfolk og tusenvis av mygg.» I 1961 hadde 30 000 mennesker hørt Rikets budskap ved hjelp av disse filmene. «Jorden» i landdistriktene var blitt pløyd opp og «sæden» sådd. Nå var det på tide å sende arbeidere dit for å vanne sannhetens sæd. Men hvem?

Villige unge banebrytere

Dirk Stegenga og Wim van Seijl forutså behovet for pionerer som var villig til å arbeide i landdistriktene, og samlet et dusin ungdommer. Jusuf Sleman, som den gang var 20 år, forteller: «En gang i uken hadde Dirk og Wim drøftelser med oss hvor de tok opp bibelske læresetninger, alminnelige innvendinger i felttjenesten og problemer vi ville møte. Etter den undervisningen visste vi hva som ventet oss. Vi måtte ut og bane vei.» Og ut drog de — de gikk, reiste med buss, syklet og brukte kano til sitt nye distrikt.

Paul Naarendorp, en dyktig bror som den gang var i begynnelsen av 20-årene, forteller hvordan han reiste med motorsykkel: «Jeg hadde en sammenklappet feltseng mellom  bena, og kofferten, litteraturvesken og andre eiendeler var bakpå. Men da jeg giftet meg i 1963, ble lasset dobbelt så stort — nå var det to feltsenger, en større koffert, to feltvesker og min kone, naturligvis!» Men han legger til: «Det var en lykkelig tid.»

Hille de Vries, som var 23 år, ble sendt til en landsby i det nordvestlige Surinam sammen med sin 19 år gamle søster, Loes. «Av en månedlig godtgjørelse på 45 gylden (175 kroner) betalte vi 15 gylden i husleie,» forteller Hille. «Det var ikke innlagt vann og ikke elektrisitet i huset! Vi brukte grøftevann til å vaske oss i og regnvann som drikkevann.»

Loes forteller: «Vi hadde ikke penger til å kjøpe nok parafin, så vi hadde bare lys i lampene under møtene. De andre kveldene hadde vi det mørkt. Men ved å bytte til oss mat mot litteratur fikk vi alltid endene til å møtes. Selv om det var hardt, var vi lykkelige.»

«Er det slanger her?»

Noen av de spennende opplevelsene disse unge pionerene hadde, var å besøke isolerte forkynnere. La oss bli med Paul Naarendorp på en tur med Richenel Linger, en fattig fisker som da var i 60-årene, og som bodde i en hytte ikke langt fra atlanterhavskysten.

Selv om bror Linger vanligvis var alene, drog han ut for å forkynne en gang i uken. Denne gangen var Paul sammen med ham. De startet klokken tre om morgenen, padlet oppover elven i tre timer til de kom til en indianerlandsby, og forkynte der hele dagen. Ved sjutiden om kvelden var de hjemme igjen. To timer senere inntok de sitt første varme måltid den dagen. Det smakte godt!

Men Paul, som var bygutt, var bekymret. «Er det slanger her?» spurte han. «Nå ja, en og annen,» svarte bror Linger rolig. «Det er hovedsakelig sakasnekis [tropiske klapperslanger].» Paul gispet: «Det er jo en livsfarlig giftslange.» «Det  var en her i forrige uke,» fortsatte bror Linger og pekte på stråtaket over Pauls hode. «Jeg satt og spiste da jeg fikk øye på den. Jeg sa til meg selv: ’Bli hvor du er; jeg skal lære deg en lekse.’ Da jeg var ferdig med å spise og holdt på å rydde opp, drepte jeg den med en huggert. Den var så lang,» sa han og holdt hendene cirka en meter og 20 centimeter fra hverandre. Paul gispet igjen.

Bror Linger mente imidlertid ikke å skremme sin gjest. For ham var det bare en av livets realiteter. «Den kvelden trakk jeg bena godt oppunder meg, drog et teppe over hodet og bad lenge til Jehova før jeg sovnet,» forteller Paul.

Ja, mange av disse unge pionerene fra 1960-årene modnet gjennom alle disse opplevelsene og er i dag støtter i menighetene.

En ivrig interessert flytter inn

En annen pioner på den tiden, 19 år gamle Cecyl Pinas, arbeidet utrettelig i Wageningen, en bosetning omkring 190 kilometer vest for hovedstaden. Der traff han Adolf «Jef» Gefferie, en 21 år gammel mekaniker som hørte sannheten og formelig slukte den.

Studiene med Jef varte i tre eller fire timer. Etter et av studiene sa Cecyl og partneren hans: «Jef, vi er trette. Vi må gå hjem.» Jef sa: «Jeg følger dere halve veien.» Pionerene stoppet da de var halvveis, men Jef fortsatte å stille bibelske spørsmål. Pionerene fortsatte, og Jef fulgte etter. Da pionerene kom hjem, sa de: «God natt, Jef.» Men Jef fortsatte å stille spørsmål. «Hør her, Jef,» sa Cecyl, «du kan fortsette å spørre, men jeg legger meg. Så hvis jeg ikke svarer, er det fordi jeg sover.» ’Det var en god idé,’ tenkte Jef. Han la seg på gulvet, og drøftelsen fortsatte til Cecyl var taus.

Dagen etter kom Jef med alle sakene sine til pionerenes hjem. «Før vi visste ordet av det,» ler Cecyl, «hadde han flyttet inn hos oss. Vi studerte hvert ledig øyeblikk. Etter  tre måneder ble Jef døpt, og to år senere ble han spesialpioner.»

Fra slepeskrape til ny Rikets sal

Den entusiastiske Jef, en av de tre mekanikerne i Wageningen, pekte på en kassert slepeskrape og foreslo: «Vi kan kjøpe den, sette den i stand, selge den og bruke pengene til en ny Rikets sal.» Eierne sa: «Den der kan ikke repareres. Det er bare rustent skrap. Bare ta den.»

Etter å ha ryddet unna det mannshøye ugresset så de at vraket var i flere deler. Brødrene kjøpte inn de manglende delene, og bit for bit reparerte de slepeskrapen. Etter to år kom dagen da motoren skulle prøves. «Vi var nervøse,» forteller Jef. «En bror forsøkte å starte motoren, og den gikk! Vi jublet. Så beveget slepeskrapen seg. Flere bifallsrop. For et fantastisk øyeblikk det var!»

Slepeskrapen ble solgt for 15 000 gylden (over 58 000 kroner). De pengene, supplert med et lån, ble brukt til å bygge en Rikets sal og et hus til pionerer. Dette utgjorde enda et springbrett for den sanne tilbedelse i landdistriktene.

Opp gjennom årene har mange pionerer og misjonærer bygd på denne grunnvollen. I dag er Gilead-misjonærene Riaan og Martha du Raan fra Namibia høyt verdsatte arbeidere i Wageningen.

I 1963 hadde bror Telgt igjen ansvaret for et byggeprosjekt. Denne eldre mannen skulle nemlig stå for byggingen av et avdelingskontor og misjonærhjem i hovedstaden. For at brødrene skulle bli kjent med det nye stedet, ble det holdt et stevne på tomten. Flere hundre var med på å planere området med føttene som en forberedelse til byggingen. Senere kom omkring 100 dugnadsarbeidere, mange av dem pensjonerte håndverkere, og fullførte bygningen etter ett og et halvt år. Det er en toetasjes bygning med kontorer, Rikets sal og boligrom til misjonærer. Siden august 1964 har  dette nye komplekset i Wicherstraat tjent som avdelingskontor.

«Paradis-boken» bereder vei

Da arbeidet med avdelingskontoret var fullført, konsentrerte brødrene seg om forkynnelsen langs tre elver, nemlig Saramacca, Surinam og Tapanahoni. Nel Pinas, Cecyls bror, og Baya Misdyan reiste langt av gårde til aucaner-busknegrene langs elven Tapanahoni — et område ingen Jehovas vitner hadde besøkt inntil da. Rikets budskap hadde likevel allerede nådd fram dit. Boken Fra det tapte paradis til det gjenvunne paradis hadde beredt veien. Hvordan kunne det ha seg?

I 1959 hadde Nel Pinas drøftet bildene i boken med Edwina Apason, en aucaner-kvinne som var analfabet, og som han hadde møtt i Albina, en landsby nordøst i Surinam. Edwina var begeistret for det hun lærte, men etter sju måneder reiste hun tilbake til Tapanahoni-området, og Nel mistet kontakten med henne.

Åtte år senere, en uke før Nel reiste til Tapanahoni-området, møtte han imidlertid Edwina i hovedstaden. Hun fortalte ham at hun hele tiden hadde forkynt for stammen ved hjelp av bildene i «Paradis-boken». Da hun hørte at Nel skulle reise til Tapanahoni-området, tryglet hun ham om å være på utkikk etter to interesserte, Yabu, en ung mann, og Tyoni, en ung kvinne.

En rørende reaksjon

To dager etter at brødrene kom til området langs elven Tapanahoni, fant de Yabus landsby, Yawsa, men Yabu var ikke hjemme. Kvelden etter kom han imidlertid til brødrene. Han fortalte at han hadde sluttet med demonisme og ønsket å tjene Gud. Han tok fri fra jobben i fem dager, og brødrene studerte med ham åtte timer om dagen. Etter de dagene var det hans ønske å tjene den sanne Gud, Jehova.

Så lette brødrene etter Tyoni, en 20 år gammel busknegerjente  som allerede hadde forkynt i landsbyen sin, Granbori, ved hjelp av bildene i «Paradis-boken». Men broren hennes, som var heksedoktor, hadde tatt boken fra henne. Tyoni gråt og bad: «Jehova, vær så snill å la meg få en annen ’Paradis-bok’.» Det var ikke noe rart at brødrene syntes de var nødt til å finne henne.

En dag hørte Tyoni at vitnene var kommet til en av nabolandsbyene. Hun padlet raskt av gårde til landsbyen, men da var brødrene dratt. For en skuffelse! Men senere kom brødrene tilbake, og de studerte med henne i tre dager. Hun fortalte at det var ganger hun ikke hadde noe å spise, og da kom slektningene hennes og tilbød henne kjøtt som blodet ikke var tappet av. Hun avslo alltid. Faren hennes truet med å slå henne hvis hun ikke ville oppgi sin tro. Men hun sa: «Om de så truer med å drepe meg, vil jeg ikke oppgi den.» Og dette var en jente som var analfabet og bare hadde lært sannheten å kjenne ved hjelp av bilder! Brødrene, som var svært rørt over hennes tro, gav henne det siste eksemplaret de hadde av «Paradis-boken». Hun trykte boken inntil seg. Overveldet av glede takket hun Jehova for at han hadde hørt hennes bønn.

Etter to måneder reiste brødrene tilbake til Paramaribo, men senere flyttet Nel og hans kone, Gerda, til Tapanahoni-området for å arbeide som spesialpionerer og bygge videre på det grunnlag som nå var lagt i regnskogen.

Ytterligere hjelp fra Gilead

Kort tid etter dette, i 1968, kom Roger og Gloria Verbrugge fra Canada og Rolf og Margret Wiekhorst fra Tyskland. De hadde alle gjennomgått Gilead, og misjonærfamilien ble nå fordoblet fra fire til åtte. De nye misjonærenes varme personlighet kombinert med deres oppriktige interesse for andres ve og vel gjorde at de snart ble godt likt av de lokale brødrene.

 Tidligere hadde det også kommet en annen Gilead-misjonær til Paramaribo, Albert Suhr. Etter at han var blitt uteksaminert fra Gileads 20. klasse i 1953, arbeidet han 13 år som misjonær i Curaçao, helt til han ble nødt til å flytte til slektninger i Surinam fordi han hadde epilepsi. Uten å ta hensyn til sykdommen fortsatte han i pionertjenesten helt til sviktende helse krevde at han flyttet inn på et aldershjem. Men Albert sluttet ikke å forkynne om Riket av den grunn. Vi avlegger ham et besøk.

Om morgenen legger han fram en forsyning av bladene Vakttårnet og Våkn opp! i aktivitetsrommet. Så skriver han opp dagsteksten med store bokstaver for en 80 år gammel nabo som ser dårlig. Deretter leverer han blad til dem som bor på hjemmet, og til sykepleierne. Ved slutten av dagen setter Albert seg til rette for å ha sitt personlige studium. «Sviktende helse hindrer meg i å gjøre mer, men å tjene Jehova er fortsatt mitt største ønske,» sier Albert, som nå er 68 år. Beskjedent unnlater han å nevne at han nylig hadde brukt 126 timer i forkynnelsen i løpet av én måned. En misjonær sier: «Slike beskjedne slitere som Albert minner oss om hva tro egentlig er.»

«Vannstevnet»

I noen år hadde det totale antall forkynnere vært omkring 500. Men så økte det til over 550. Hva kom den økningen av? I en rapport fra avdelingskontoret heter det:  «Det internasjonale stevnet med temaet ’Fred på jorden’ hadde en betydelig virkning på arbeidet.»

Dette stevnet, som ble holdt der i 1970, blir husket som «vannstevnet». Natten til 16. januar regnet det som det ikke hadde gjort siden 1902, og Paramaribo og stadionet der, hvor stevnet skulle holdes, ble oversvømt. «Den morgenen var det noen forkynnere som våknet og oppdaget at vannet stod i knehøyde i huset deres,» forteller Gré van Seijl. «Likevel drog de rett til stevnet.» En av dem som var med på å organisere stevnet, sier: «Vi var forbløffet over å se mer enn 1200 mennesker vasse gjennom det gjørmete vannet og inn på stadionet. Vi hadde aldri vært så mange før.»

Å, disse bussene!

Det var flom bare en gang imellom, men bussene derimot sviktet stadig, både før og etter stevner. En søndag i slutten av 1960-årene ventet 48 personer på en 30-seters buss som skulle kjøre dem tilbake til Paramaribo, men bussen kom ikke. Rolf Wiekhorst forteller: «Vi så etter sjåføren og fant ham med hundrevis av deler til bussmotoren strødd rundt seg. ’Problemer med girkassen,’ sa sjåføren, ’men det fikser jeg.’»

Fire timer senere begynte turen. Det luktet snart brent i hele bussen. «Det er bare fjerdegiret som virker,» forklarte sjåføren. Over midnatt rullet bussen nedover til en liten ferje, men hvordan skulle bussen komme seg oppover igjen i fjerde gir? Rolf forteller videre: «For et syn! Unge, gamle, ja, til og med mødre som bar på små barn, skjøv bussen til rytmen fra en av Rikets sanger og en brølende motor. Bussen sneglet seg oppover. Vi greide det. Klokken tre om morgenen var vi hjemme.»

En gang leide også Nickerie menighet en buss til en stevnereise. Klokken sju om morgenen reiste de, men ved titiden brøt bussen sammen på en øde grusvei. «Jeg kommer  tilbake,» lovte sjåføren da han gikk av gårde. «Vi så ham aldri igjen,» forteller Max Rijts, en av passasjerene. Da det var slutt på mat og vann, begynte to brødre å gå langs en kanal for å se etter hjelp. Femten timer senere kom de tilbake med en båt, og reisen fortsatte. Ved middagstid kom de fram til stevnet etter å ha reist 24 mil på 30 timer. «Forresten,» ler Max og legger til: «Det navnet som stod på bussen, var: ’Velkommen’!»

Besluttet på å bli

Ettersom Natalie Stegenga ventet barn, forlot Stegengas misjonærhjemmet i september 1970. Dirk Stegenga hadde vært en flittig avdelingstilsynsmann i 16 år. Nå overtok misjonæren Wim van Seijl tilsynet med arbeidet i landet.

Dirk sier: «Selv om vi var besluttet på å bli, var det vanskelig.» Natalie legger til: «Vi fant et sted hvor vi kunne bo, men manglet penger til å betale leien. Vi eide ikke engang en vaskeklut.» Men etter hvert hjalp venner til, og Dirk fant en jobb som gjorde det mulig for ham å forsørge sin kone og sin datter, Cheryl. Familien Stegenga er fremdeles i Surinam, og alle tre er i heltidstjenesten.

Folkevandring resulterer i en ny menighet og en skole

Tidlig i 1970-årene flyttet tusener av busknegrer til hovedstaden på leting etter arbeid. Margret Wiekhorst forteller: «Noen av dem viste sin lengsel etter sannheten ved å være til stede på de nederlandske møtene i vår menighet, enda de ikke forstod språket.» Frederik Wachter gav derfor sammendrag av stevneprogrammer på stammespråkene deres for å hjelpe dem. Senere ble det arrangert flere møter, og i juni 1971 ble den første menighet av busknegrer opprettet i hovedstaden.

To søstre som er busknegrer, og som nylig hadde lært å lese og skrive, ble utnevnt til spesialpionerer i denne nye menigheten og hjalp atskillige familier til å stille seg på  Jehovas side. Disse nye disiplene ønsket å lære å lese og skrive. Menigheten opprettet derfor en skole.

Siden 1975 har brosjyren «Lær å lese og skrive» på taki-taki vært brukt i undervisningen av flere klasser to ganger i uken. Elvira Pinas, en av de åtte lærerne, sier: «Elevene møter trofast opp til timene, for de har et inderlig ønske om selv å kunne lese Bibelen. De er også utholdende. En eldre søster kom til timene i sju år, men nå kan også hun lese.» I dag er 20 prosent av befolkningen analfabeter, men takket være denne skolen har det tilsvarende tallet blant døpte vitner sunket til bare fem prosent.

En konflikt mellom trosoppfatninger

Denne skolen hadde også en annen fordel. I 1974 skrev Edwina Apason (den kvinnen som var analfabet, og som lærte sannheten å kjenne ved hjelp av illustrasjonene i «Paradis-boken»): ’Til min store glede er jeg nå utnevnt til spesialpioner i området langs elven Tapanahoni. Da jeg reiste derfra, kunne jeg ikke lese, men det kan jeg nå. Jeg føler meg bedre rustet til å hjelpe stammen min.’

Men det krevde mot av Edwina å vende tilbake til sine røtter. Hvorfor? Medlemmene av hennes stamme lever, spiser, arbeider og sover i frykt for døde forfedre og bruker amuletter som beskyttelse mot onde ånder. De viser også ærbødighet for naturen, for de tror at elver, trær og steiner er besjelet av levende ånder. «Ethvert avvik fra dette levesettet skaper oppstyr,» forteller Edwina.

Den første konflikten mellom Bibelens lære og stammens trosoppfatninger oppstod da Edwina ventet det månedlige. Landsbyboerne tror nemlig at amulettene mister sin kraft når de er i nærheten av en kvinne som har menstruasjon, og at en ond ånd da kan slå hele familien med en dødelig sykdom. For å forhindre dette må alle kvinner flytte til en hytte et stykke unna landsbyen når de har menstruasjon. Ettersom  denne oppfatningen skyldes frykt for demoner, ville ikke Edwina være med på dette, og som hun hadde forutsett, ble det oppstyr.

Hun ble truet og slått, men gav ikke etter. Senere inntok noen kvinner som hun studerte Bibelen sammen med, det samme modige standpunkt, og de ble også frosset ut og kastet ut av hyttene sine. Edwina tok imot dem, og sammen utholdt denne fryktløse gruppen av kvinner stammens hevn, men sluttet ikke å forkynne. Til slutt kom det hjelp fra et svært uventet hold. Hvorfra?

En mann det hvilte forbannelse over, godkjennes av Gud

Søster Apason hadde tidligere forkynt for Paitu, en heksedoktor i 70-årene. Han ble kalt Amaka (hengekøye) fordi en forbannelse fra en konkurrerende heksedoktor hadde ødelagt helsen hans og lenket ham til hengekøyen. Paitu forstod raskt Bibelens budskap, og en dag kom han seg til landsbyboernes forskrekkelse ut av hengekøyen og samlet sammen gudebildene, amulettene og giftene sine. Så gikk han om bord i kanoen sin og kastet alt hekseutstyret i elven. Fra da av bedret helsen seg, og han tok skritt for å forsvare forkynnerne.

Først bygde Paitu hytter til de kvinnene som hadde mistet sine på grunn av forfølgelsen. Så ryddet han et stykke land for å gjøre det mulig å dyrke jorden der, slik at kvinnene hadde noe å leve av. Nå gjorde kvinnene raske fremskritt og ble døpt. En av dem, søster Dyari, utbrøt, tilskyndt av den hjelpen hun hadde fått: «Hvordan skal jeg takke Jehova? Det kan bare være ved å bli pioner.» Og det har hun vært helt til denne dag. I 1975 ble Paitu døpt, og samme år ble det opprettet en menighet med 20 forkynnere i Edwinas landsby, Godo Olo. For en belønning dette var for disse som hadde vært så utholdende for den sanne tilbedelse!

 Andre folkegrupper finner sannheten

Hvilken virkning hadde den sanne tilbedelse hatt på den muslimske og den hinduiske delen av Surinams befolkning? Inntil begynnelsen av 1970-årene hadde bare noen få tatt imot sannheten. Men i 1974 kunne avdelingskontoret endelig rapportere at noen muslimer av indonesisk herkomst hadde reagert positivt. De var svært modige som gjorde det. Hvorfor?

«Mange lever i svært tradisjonsbundne familier,» forteller Jan og Joan Buis, som er av indonesisk herkomst. De har gjennomgått Gilead-skolen og har undervist mange muslimer i sannheten. «De blir ofte utsatt for forfølgelse når de bryter med disse tradisjonene,» sier Jan. «En gang studerte jeg Bibelen med en ung muslimsk mann. Slektningene hans fikk meg imidlertid til å føle meg uønsket ved å feie gulvet som rasende. Vi studerte likevel inni støvskyen.» Når slektningene hans ikke klarte å stoppe ham på denne måten, satte de i gang voldsomme diskusjoner. Da han ikke lot seg påvirke av det heller, ble han kastet ut hjemmefra og utstøtt av familien. Han flyttet fra hovedstaden og fortsatte å studere Bibelen, og han og hans kone ble Jehovas vitner.

«Flere år senere la denne brorens slektninger merke til at han var den eneste av dem som ikke hadde ekteskapsproblemer. Og da han spurte om moren ville flytte inn hos ham, fikk slektningene et mer positivt syn på Jehovas vitner,» forteller Jan. Denne brorens mot tilskyndte andre muslimer til å komme sammen med oss.

Hva med hinduene?

Ostinderne utgjør i dag landets største folkegruppe. Selv om deres liv er dominert av religiøse seremonier, har budskapet om Riket fått et stadig økende antall sannhetselskende hinduer til å søke til Jehovas organisasjon. Shama  Kalloe, en jente som vokste opp i en hinduisk familie i nærheten av byen Nickerie, er et godt eksempel på det.

Shamas far, en hardt arbeidende risdyrker som var svært glad i alle de 12 barna sine, oppmuntret henne fra ungdommen av til å være trofast mot hinduismen og til bare å gifte seg med en annen ostindisk hindu. «Hver gang en ungdom i nabolaget brøt disse reglene, gjentok far gråtende sine ønsker for meg,» forteller Shama. Hun var glad i faren sin og var derfor fast besluttet på ikke å volde ham sorg.

I 1974 flyttet Shama, som da var 19 år gammel, til Paramaribo for å gå på lærerskole. Der, hjemme hos broren sin, kom hun over Vakttårnet og Våkn opp! Artiklene vakte hennes interesse, men hun ble også sittende igjen med mange spørsmål. «Jeg bad derfor Gud om å hjelpe meg til å komme i kontakt med dem som stod bak disse bladene,» forteller Shama videre, «og neste dag ble jeg oppsøkt av et ektepar som var Jehovas vitner.»

Misjonærene Roger og Gloria Verbrugge begynte å studere med henne to ganger i uken. «Hun begynte snart å overvære møtene og å ta del i felttjenesten,» forteller Roger. «I september 1976 ble denne ivrige piken døpt.»

Da Shama var ferdig med skolen, fikk hun en lærerstilling i Nickerie og flyttet hjem til foreldrene sine. Faren var bekymret på grunn av hennes nye tro, men han var på den annen side stolt av at hun var lærer. Shama ønsket imidlertid å forkynne på heltid for hinduene i nabolaget. Samtidig ville hun ikke såre faren sin. Hun fant en løsning.

For å behage foreldrene sine fortsatte hun som lærer, men hun ble pioner og forkynte etter arbeidstid. Noen måneder senere ledet hun 18 bibelstudier med hinduer, og ved sin begeistring hjalp hun mange av dem fram til dåpen. «Samtidig bevarte hun sitt gode forhold til familien og rettet seg etter dens skikker, men inntok et fast standpunkt når det var  nødvendig,» forteller Gloria. Ikke lenge etter ble hennes kjærlighet til Jehova satt på prøve.

’Å gifte seg bare i Herren’

Shama var nå i midten av 20-årene. Ettersom de fleste hinduiske piker der gifter seg når de er mellom 15 og 19 år gamle, og kvinner sjelden lever enslig, sørget slektninger for at det kom friere på besøk. Shama ville imidlertid ikke gifte seg med noen av dem. Hun bad Jehova om hjelp til å motstå presset og til å gifte seg ’bare i Herren’. (1. Kor. 7: 39) For å behage foreldrene sine ville hun forsøke å gifte seg med en ostinder, men hun avla følgende løfte: «Dersom jeg ikke finner en slik ektefelle i Jehovas organisasjon, vil jeg forbli enslig.»

Da hun var 28 år, ble hennes trofasthet belønnet. Shama traff Alfons Koendjbiharie, en eldste av ostindisk herkomst som bodde i Nederland. De ble glad i hverandre og bestemte seg for å gifte seg. Shamas foreldre hadde aldri truffet Alfons. En dag leste hun derfor for moren sin fra Bibelen om Jehovas krav til kristne eldste. Moren lyttet oppmerksomt, og så sa hun: «Du kommer til å få en god ektemann.» Senere, etter en gripende bryllupstale hjemme hos Shamas foreldre, gikk faren hennes, som var dypt rørt, bort til en misjonær og sa: «Deres Gud har gitt meg en sønn!»

Siden 1984 har Shama tjent som pioner i Nederland, men det eksempel hun satte mens hun var i Surinam, er ikke blitt glemt. Hun var med på å snu tendensen, og siden den gang har tidligere hinduer strømmet til brorskapet.

En usedvanlig idé

Som følge av at budskapet ble så godt mottatt blant forskjellige deler av befolkningen, ble det i august 1974 oppnådd et høydepunkt på 831 forkynnere. Det kom imidlertid dobbelt så mange på stevnene. Hvor kunne man finne  et stevnested som ville romme denne voksende gruppen? Noen brødre fikk en usedvanlig idé:

’Bygg en Rikets sal som også kan tjene som podium for en stevnehall.’ Hvordan? ’Hev gulvet i salen cirka en meter. Plassér to store skyvedører på den ene veggen i salen. Skyv disse dørene til side under stevnene, og salen blir et podium. Bygg så et stort tak foran podiet til beskyttelse mot sol og regn, og vi har en stevnehall som passer godt for tropene.’

Det ble kjøpt en tomt på 40 X 200 meter, og så begynte byggingen. Ett år senere, den 28. november 1976, ble denne enkle stevnehallen innviet, og den har vært til stor nytte for brødrene opp gjennom årene.

«Noah» — hele elvens samtaleemne

Langs elven Tapanahoni førte økningen i antall forkynnere også til et byggeprosjekt, nemlig å bygge en korjaal (uthult kano) som var stor nok til å frakte hele menigheten til stevner i hovedstaden. «Dette prosjektet var en utfordring,» forteller Cecyl Pinas, som fører tilsyn med arbeidet i den indre delen av landet. «Det var aldri blitt laget en så stor korjaal før. Men bror Paitu sa: ’Vi kan klare det.’»

Bror Paitu, som er en svært dyktig korjaal-bygger, valgte ut et stort tre, og fire brødre felte det i løpet av en dag. Så brukte de to måneder på å hule det ut og forme det til en 18 meter lang kano — den største som noen gang var blitt laget der. Hver gang den passerte en landsby, kom barna løpende og ropte: «Noa e psa!» («Noah» drar forbi!)

Den første Rikets sal i regnskogen

I september 1976 ble den nye menigheten Godo Olo ytterligere styrket da fire unge Jehovas vitner, som var lærere av yrke, slo seg ned langs elven Tapanahoni. «Selv om vi flyttet dit for å undervise på skolen, reiste vi hovedsakelig for å arbeide sammen med den nye menigheten,» forteller  Hartwich Tjon A San, en av lærerne. Og arbeide gjorde de! De lærte tålmodig de brødrene som var analfabeter, å lese og skrive, og deretter hjalp de villig til med menighetens neste prosjekt: å bygge en Rikets sal i Godo Olo.

Landsbyhøvdingen Alufaisi hadde tidligere tilbudt brødrene en tomt til en Rikets sal. Brødrene hadde ingen penger, så hvordan skulle de gå fram? De tenkte som så: «Skogen gir oss materialer. Elven gir oss sand og grus. Og Jehova gir oss styrke til å samle det.» Det eneste som da manglet, var sement. Men her kom kanoen «Noah» til hjelp.

Fordi «Noah» var kjent som et sikkert og bekvemt framkomstmiddel, betalte statsansatte cirka 4000 gylden (15 000 kroner) i året i leie for båten for å bli fraktet til kysten. For disse pengene ble det kjøpt sement i hovedstaden. Men hvordan skulle de få fraktet sementen til Godo Olo? Igjen var «Noah» løsningen.

I Albina lesset Do Amedon, en høy, muskuløs buskneger og respektert rormann, og andre brødre 40 sementsekker på 50 kilo om bord i korjaalen. Deretter navigerte de den dyptgående «Noah» opp Maroni-elven og la kursen sørover mot sulaene (strykene), som har slike navn som Manbari (mennesker skriker [mens de passerer stryket]) og Pulugudu (tapte eiendeler [mange båter sank i strykene, og folk mistet sine eiendeler]). Ville de komme seg velberget igjennom?

Nå hørte mannskapet bruset fra det første stryket! Foran dem fosset elven nedover en mengde steiner som lignet en enorm trapp, kolliderte med store steinblokker som var i veien, presset seg gjennom lumske kløfter og slo mot «Noah». Den broren som stod i baugen, speidet etter åpninger i den urolige elven. Med ett stakk han den lange staven sin ned i det frådende vannet, krummet ryggen og staket «Noah» inn i en kløft. Han gjorde et tegn med  hånden, motoren ble så stoppet, og «Noah» ble fortøyd ved foten av sulaen.

Do Amedon løftet en sementsekk opp på hodet. Ved å hoppe fra den ene glatte steinen til den andre kom han seg over strykene og la fra seg sekken på et tørt sted. De andre brødrene fulgte etter. Alle sekkene ble båret over — én for én. Så trakk de «Noah» forsiktig gjennom det frådende vannet og lastet sekkene om bord igjen. Turen fortsatte til de kom til neste sula, der de igjen måtte løfte, hoppe, dra og lesse på igjen. Til slutt, sju stryk og 11 dager senere, ankom sementen Godo Olo.

I mellomtiden hadde andre brødre felt trær, og søstrene og barna hadde transportert 250 tønner med sand og grus til byggeplassen. De begynte å bygge, og ett år senere, den 15. april 1979, ble den første Rikets sal i regnskogen innviet.

Hva så med «Noah»? «Vanligvis holder en kano i fire år, men ’Noah’ har vært i bruk i cirka ti år,» sier Cecyl Pinas. Hvor befinner den seg nå? Cecyl forteller videre: «Den er pensjonert, selv om den brukes av og til. Nå fortjener den et annet navn — ’Metusjalah’!»

Tilbakegang — hvorfor?

I slutten av 1970-årene gikk forkynnelsesarbeidet i landet tilbake. I 1977 var det én prosents tilbakegang, i 1978 fire prosents tilbakegang og i 1980 sju prosents tilbakegang. Hva var årsaken til det? Utvandring i stor målestokk.

Da Surinam ble en uavhengig stat i november 1975, flyttet tusenvis av surinamere til Nederland av frykt for politiske uroligheter. Andre ’flyttet i søken etter arbeid, utdannelse eller sosialtrygd eller for å gjenforenes med familiemedlemmer,’ sier sosiologen J. Moerland i sin bok Suriname. Han sier videre at på denne tiden ’spurte ikke folk: «Skal du flytte», men: «Når flytter du?»’ Da utvandringen  stoppet i 1981, hadde nesten én av tre innbyggere flyttet. I dag bor det 200 000 surinamere i Nederland — blant dem mange hundre Jehovas vitner, som fortsetter å tjene Jehova i sitt nye miljø.

En vitamininnsprøytning for Jehovas vitner

En ordning som bidrog til at det ble satt fart i arbeidet igjen, var opprettelsen av et utvalg ved avdelingskontoret i 1976. Avdelingstjeneren, Wim van Seijl, ble koordinator for utvalget ved avdelingskontoret, og han deler ansvaret med de andre medlemmene av utvalget, Cecyl og Nel Pinas og Dirk Stegenga. Som alle andre steder har denne nye ordningen ført til at åndelige ting blir tatt hånd om på en mer likevektig måte.

For å holde tempoet oppe ble det i årene fra 1974 til 1980 sendt ytterligere ti misjonærer til menigheter rundt om i hele landet. To av dem, Hans og Susie van Vuure, var langt fra nybegynnere. De hadde begge flere tiårs erfaring i tjenesten bak seg. De hadde gått i henholdsvis 21. og 16. klasse ved Gilead-skolen og hadde tjent som misjonærer på de indonesiske øyer.

To måneder etter at de kom til Surinam, var de i gang i kretstjenesten. «Det oppdraget hjalp oss til hurtig å bli kjent med landet og brødrene,» forteller Hans, som er 60 år gammel. «Jeg la merke til hvor gjerne folk tok imot litteraturen  vår,» legger Susie til. Har hun et eksempel på det? «Ja, i løpet av to og et halvt år i kretstjenesten leverte vi til sammen cirka 4000 bøker og 10 000 blad. Det viser at vi fremdeles har mye å gjøre i forkynnelsesarbeidet.»

En annen «dør» åpner seg i regnskogen

Myndighetene hadde tidligere bygd en 350 kilometer lang vei inn i den avsidesliggende regnskogen i den sørvestlige delen av Surinam. Det åpnet samtidig en dør for virksomhet i et helt nytt distrikt: indianerlandsbyene Apoera og Washabo langs elven Courantyne.

I 1977 åpnet Pepita Abernathy og Cecilia Keys, to av Jehovas vitner fra USA, denne døren da de flyttet til en arbeidsleir 50 kilometer fra Apoera sammen med sine ektemenn, som var ansatt i et byggefirma. Senere ble to misjonærer sendt dit for å hjelpe søstrene med å oppsøke arawak-indianerne som bor der. Lyktes de?

Pepita forteller: «Vi opprettet mange bibelstudier. Senere besøkte Cecilia og jeg dem to ganger i uken. Vi stod opp klokken fire om morgenen, ledet det første bibelstudiet klokken sju og var hjemme igjen ved femtiden om ettermiddagen.» Disse nidkjære søstrene underviste de engelsktalende indianerne i to år, men så måtte de forlate landet. Hvem skulle nå fortsette arbeidet deres?

Presteskapet reagerer

I september 1980 kjørte misjonærene Herman og Kay van Selm inn i jungelen i den gamle Land-Roveren sin med kurs for Apoera, og de ble der i de neste fem årene. «Vi overtok 30 bibelstudier og opprettet flere,» forteller Kay. De ble delt inn i tre bokstudiegrupper. Det kom 60 landsbyboere på de offentlige foredragene, og året etter var det 169 til stede ved minnehøytiden. Ikke lenge etter kunne seks personer begynne å ta del i felttjenesten, og de skrev brev for å melde seg ut av kirken.

 Hvordan reagerte presteskapet? «Hvordan våger de?» ropte presten og krøllet brevene sammen. «De siterte til og med skriftsteder for meg!» Han erklærte dem krig. De som studerte Bibelen, ble truet med at de ville miste både hus og arbeid, og de ble oppfordret til å skaffe seg sin egen skole, sitt eget sykehus og sin egen gravplass. Antall studier sank som følge av motstanden. Møtedeltagelsen ble mindre. På ett møte kom det én person, og han spurte bare etter en tom eske. «Vi følte oss nedtrykt,» forteller Kay. «Men vi fortsatte å gi oppmuntring og å forkynne. Til vår store glede var det en kjerne som stod fast, ble døpt og kom til å utgjøre Apoera menighet.»

«Når vil dere besøke oss?»

I 1982 padlet noen indianere fra Orealla, en landsby i Guyana, cirka åtte timer oppover elven Courantyne og spurte misjonærene: «Når vil dere besøke oss? Vi vil gjerne studere Bibelen.» På den tiden klarte gruppen i Apoera seg selv, så misjonærene drog én gang i måneden til Orealla og fikk vite at enkelte landsbyboere hadde ventet lenge på Jehovas vitner. «En morgen møtte jeg en eldre jeger som fortalte at han hadde pleid å lese Ny verden, men senere hadde mistet kontakten med Selskapet,» forteller Herman. «Så pekte han på radioen sin og sa: ’Jeg hørte om radiostasjonen deres i New York, men jeg får den ikke inn på radioen min.’ Da jeg fortalte at WBBR sluttet å sende i 1950-årene, ristet han vantro på hodet. Men så lo han og sa at det var på tide å ta igjen det forsømte, og tok imot tilbudet om et bibelstudium.»

Det var virkelig oppmuntrende å se hvordan alkoholikere i Orealla ble hjulpet til å bli omsorgsfulle fedre ved å studere Bibelen. En 50 år gammel mann lærte hvordan han skulle lede et familiestudium, men da han prøvde det, var det ikke alltid like vellykket. «Les!» befalte han. Deretter stilte han et spørsmål. Så ble det stille. «Snakk nå! Ikke lat som om  dere er sjenerte.» Da satt barna der med tårer i øynene. Men med tiden ble fremgangsmåten forbedret. Senere kunne en se barna løpe hjem. Hvorfor hadde de slikt hastverk? «Familiestudium!» ropte de begeistret.

En tid senere fikk brødrene tak i en tomt i Orealla, og Jethro Rübenhagen (som nå tjener i Apoera), som hadde gjennomgått Gilead-skolen, hjalp brødrene på stedet med å bygge sin egen Rikets sal — et tegn på at nok en folkegruppe, indianerne, hadde begynt å lære det forenende ’rene språk’. — Sef. 3: 9, NW.

Økning blant de engelsktalende

I 1970-årene slo stadig flere engelsktalende gjestearbeidere fra Guyana seg ned i Nickerie. Det ble derfor sendt to misjonærer dit for å holde møter på engelsk. Gjestearbeiderne reagerte positivt. I dag er det en menighet på 30 forkynnere der.

Noen av disse nye forkynnerne hadde søkt etter sannheten i årevis. Tolv år gamle Indradevi, for eksempel, fikk boken Fra det tapte paradis til det gjenvunne paradis av en nabo i Guyana. Hun satte stor pris på den. Senere giftet hun seg og flyttet til Klein Henar, et område med rismarker i nærheten av Nickerie. I 1982 traff Hans van Vuure henne. «Blant de få eiendelene hennes så jeg en utslitt ’Paradis-bok’,» forteller Hans. «Indradevi sa at hun alltid hadde hatt boken med seg siden den gang hun fikk den i 1962. Hun var svært oppsatt på å få lære mer om Jehova. Etter 20 år gikk hennes ønske i oppfyllelse.» Hun begynte å studere, kvittet seg med bilder av hinduiske guder og ble døpt.

Guyanere i Paramaribo reagerte på lignende måte. Det ble dannet en liten gruppe der i 1980. I 1982 var de 20 forkynnere, og fire år senere hadde de økt til 90, og møtedeltagelsen i dag viser at det er muligheter for ytterligere økning.

 «Det kommer over 150 på møtene, og enkelte må ofre mye,» sier misjonæren Paul van de Reep i den engelsktalende menigheten. En familie med liten inntekt drar for eksempel hjemmefra klokken åtte om morgenen, går et drøyt stykke, venter over en time på en buss og er deretter til stede på møtet. De er hjemme igjen klokken to om ettermiddagen. «Hver uke bruker de en daglønn til busspenger for å overvære møtene,» sier Paul videre.

I dag utgjør de cirka 150 engelsktalende vitnene én av tre språkgrupper som er forent i tilbedelsen av Jehova i Paramaribo.

Den harde virkelighet

Den 25. februar 1980 våknet innbyggerne i Paramaribo av skyting. En gruppe korporaler hadde styrtet regjeringen. Dette første statskuppet kom som et sjokk på de tilfredse surinamerne. Ettersom landet aldri hadde vært hjemsøkt av krig, pest eller vulkanutbrudd, pleide folk å si: «Surinam er et land velsignet av Gud.» Men siden 1980 har de tiltagende økonomiske vanskelighetene fått mange til å erkjenne at Bibelens profetier går i oppfyllelse rett for øynene på dem.

Politiske uroligheter i 1982 førte til at hjelpen fra utlandet opphørte, noe som lammet landets økonomi. Matvareprisene skjøt i været, og landet var snart preget av fattigdom. «Fra da av har mange av våre brødre blant busknegrene slitt for å skaffe hus, klær og mat til sine ti eller flere barn med lønninger som tilsvarer bare 200 dollar [1400 kroner] i måneden,» forteller en eldste i Paramaribo.

De økonomiske vanskelighetene har likevel ikke fått brødrene til å sette ned tempoet. I en økonomisk vanskelig stilt menighet var 106 av de 171 forkynnerne nylig hjelpepionerer! Og antall forkynnere i hele landet steg til over 1200 i 1986.

Det ble også levert mer litteratur. Spør bare Leo Tuart. I  46 år fraktet han litteratur fra havnen til avdelingskontoret. «For mange år siden mottok vi ett dusin kartonger i måneden,» forteller bror Tuart. «Jeg leide en eselkjerre for fem kroner og fraktet alle kartongene til avdelingskontoret. Men nå mottar vi 100 kartonger hver 14. dag, og jeg må leie en lastebil for å levere dem,» sier han begeistret. I dag blir det hver måned levert over 32 000 eksemplarer av Vakttårnet og Våkn opp! i Surinam — ett blad for hver 13. innbygger!

Det var imidlertid andre enn Leo Tuart som la merke til den økende virksomheten. Nylig ringte en prest til avdelingskontoret og fortalte en misjonær at han hadde oppfordret hjorden sin til å være like ivrige som Jehovas vitner. «Men jeg fikk ingen respons,» sukket presten og spurte: «Hva er hemmeligheten deres?» Broren svarte: «Den hellige ånd.»

Gjennom skuddlinjen

I midten av 1986 brøt det ut geriljakrig. Noen måneder senere, mens kampene mellom regjeringsstyrker og såkalte jungeltropper (for det meste busknegrer) pågikk for fullt i området rundt Albina, en landsby ved elven Maroni, måtte våre brødre blant busknegrene i den sørøstlige delen av Surinam avgjøre om de skulle dra på stevnet i Paramaribo eller ikke. «De visste at de da måtte reise gjennom det området hvor kampene pågikk, men de ville ikke gå glipp av stevnet, så de bestemte seg for å reise,» forteller Cecyl. Ti dager før stevnet skulle begynne, padlet 60 brødre, søstre og barn nedover elven mot det området hvor kampene pågikk. Fredag kom de fram til Albina, hengte opp hengekøyene sine i Rikets sal og sov der.

 Før soloppgang hørte de skudd i gatene. Jungeltropper stormet gjennom landsbyen, regjeringsstyrkene slo tilbake, og kulene rikosjetterte fra taket på salen. Brødrene skyndte seg i dekning og lå langflate på gulvet resten av dagen.

Samme natt klarte en av dem å få ringt til avdelingskontoret. «Kom og hent oss,» tryglet han. Søndag ettermiddag var tre eldste på vei. De kom fram til brødrene cirka klokken elleve om kvelden.

De eldste ønsket å dra tilbake neste dag, men brødrene sa: «La oss dra nå. De kan begynne å skyte igjen.» De eldste bad om Jehovas ledelse, og etter midnatt kjørte tre overfylte biler sakte mot hovedstaden.

«Veien var øde,» forteller Paul Naarendorp, en av sjåførene. «Da vi nærmet oss en militær kontrollpost, slo hjertet mitt raskere. Hæren kjempet jo mot jungeltropper, og nå dukket det opp en konvoi foran dem med 60 busknegrer, deriblant mange unge, sterke menn.» Ville de bli mistenkt for å være fra jungeltroppene?

En soldat som stod bak en stolpe, gav tegn til at konvoien skulle stanse. Paul forteller videre: «Vi så rett inn i kanonløpet på en stridsvogn, og vi var omringet av tungt bevæpnede soldater. En uventet bevegelse, og de kunne ha åpnet ild. Men da vi forklarte at vi var Jehovas vitner, kontrollerte soldatene bilene og lot oss fortsette.»

Da brødrene kom fram til Paramaribo, fikk de høre at kampene hadde blusset opp igjen i Albina. De hadde kommet seg unna i tide.

Hjemreisen

Da stevnet var over, fikk brødrene vite at hæren hadde stengt den eneste veien til Albina. Dermed satt brødrene fast igjen. Da de hadde ventet i to uker, lengtet de slik tilbake til regnskogen at de bønnfalt: «Før oss til elven. Derfra kan vi komme oss hjem.»

 De la en plan og bad om Jehovas ledelse. Først skulle de ti rormennene og noen eldste fra Paramaribo forsøke å komme seg til Albina. «Jeg vet ikke hvorfor, men selv om de militære så oss, stoppet de oss ikke,» forteller en av de eldste. Da brødrene endelig fikk øye på elven Maroni, danset de av glede.

Neste dag reiste søstrene og barna, og de fikk også lov til å passere kontrollposten, mens andre ble stoppet. Rormennene ventet i båtene. For en gjenforening det var!

Det ble planlagt enda en tur. To lastebiler ble lesset opp med 16 tønner bensin, sju tønner parafin og 96 sekker ris foruten andre matvarer, og brødrene kjørte igjen til kontrollposten. Trass i at disse forsyningene ble kjørt inn i et område som ble kontrollert av jungeltropper, og hvor det var ulovlig å ta med seg varer, slapp vaktene lastebilene forbi. «Et mirakel,» sa en av brødrene. «Jehovas ledelse var åpenbar.»

En uke senere kom brødrene hjem med forsyningene. De hadde brukt fem uker på å overvære et tredagers stevne. Noen uker senere stoppet hæren alle forsyninger til den indre delen av landet, og det oppstod alvorlig matmangel. De brødrene som overvar stevnet, hadde imidlertid mat for mange måneder framover og nok bensin, slik at de kunne komme seg ut på feltet. «Når jeg tenker tilbake, ser jeg hvordan Jehova ledet oss til å treffe de riktige avgjørelser til rett tid,» sier Cecyl.

De løp for livet

Året etter forflyttet kampene seg til Moengo, en gruveby øst for Paramaribo. Tropper gikk inn, men møtte kraftig motstand. Kulene suste gjennom byen, hus brant ned, og folk løp for livet.

De fleste av brødrene flyktet inn i regnskogen og løp i sikkerhet. Noen kom fram til Paramaribo, andre padlet mot elven Maroni, som ligger på grensen mot Fransk Guyana. De  krysset den fem kilometer brede elven og kom inn i Fransk Guyana. Det var cirka 50 Jehovas vitner som krysset grensen og berget livet.

Jehovas vitner i Fransk Guyana sørget øyeblikkelig for at de fikk mat, klær, laken, tepper og medisiner. Avdelingskontoret på Martinique sendte også hjelp, og det ble opprettet et spesielt fond for å hjelpe flyktningene. «Ledelsen i flyktningeleirene var forbløffet over hvor hurtig organisasjonen vår sendte hjelp,» sier Cecyl Pinas. «De sa: ’Dere ikke bare snakker, men gjør noe.’»

Rormann og hyrde

I løpet av disse urolige årene viste Do Amedon, rormannen som styrte «Noah» gjennom strykene, seg å være en dyktig hyrde. Han er en aukaner-buskneger som forlot Paramaribo i 1974 for å arbeide som spesialpioner blant sin egen stamme. Han bryr seg om andre, forstår problemene deres og er en dyktig organisator. Ja, hans råd, som er basert på Bibelen, blir så høyt verdsatt at de andre stammemedlemmene kaller ham «Pappie» (far), trass i at han bare er 40 år gammel.

Først hjalp Do brødrene langs elven Tapanahoni. Deretter, i midten av 1980-årene, flyttet han og noen andre pionerer til området langs elven Maroni. Busknegrenes reaksjon var overveldende, men de bodde så spredt at det var umulig å nå alle. I 1985 ble dette problemet imidlertid løst. Hvordan?

Det året godkjente det styrende råd en økning av bensinrasjonen for spesialpionerer i regnskogen. Nå når pionerene hadde fått ekstra bensin til påhengsmotorene, kjørte de kanoene sine fra den ene boplassen til den andre og fant stor interesse. I 1985 ble en ny menighet på cirka 30 forkynnere opprettet i landsbyen Gakaba. Noen måneder senere økte dette tallet til 50 forkynnere, og cirka 20 av disse begynte  som pionerer. Ikke lenge etter fraktet Do Amedon sementsekker over strykene igjen. Dermed ble Rikets sal nummer to bygd i regnskogen.

En tidobling

«En gruppe unge brødre fullførte en sal med plass til 200 på en naturskjønn øy i Maroni-elven,» forteller Wim van Seijl, koordinator for utvalget ved avdelingskontoret, som nylig var i området. «Deretter sa de seg villige til å dra nedover elven Lava, hvor det aldri tidligere var blitt forkynt. Også der, blant aluku-busknegrene, har sannheten fremgang.»

Trass i borgerkrig har Rikets budskap trengt dypt inn i regnskogen. De 20 brødrene blant busknegrene som arbeidet langs elven Tapanahoni for ti år siden, har økt til 200 forkynnere i dag, og de er organisert i fire menigheter langs elvene øst i Surinam. Det er en tidobling i antall forkynnere!

En slik økning har også funnet sted i andre deler av landet. Mange menigheter kunne rapportere om dobbelt så mange til stede på møtene som antall forkynnere, noe som gjorde at Rikets saler ble for små. Tidlig i 1987 gav derfor det styrende råd klarsignal til å bygge en stevnehall på 34 X 60 meter og fire Rikets saler. Det var en avgjørelse som ble truffet i rette tid.

«Kort tid etter at vi hadde kjøpt sement, gikk landet tomt for sement,» forteller Henk Panman, som da hadde ansvaret for stevnehallen. «Byggeprosjekter måtte innstilles, men vi kunne fortsette.» Avdelingskontoret i Nederland sendte senere fire containere med materialer. Bygningsarbeiderne og mange hundre frivillige arbeidet i halvannet år og fullførte fire innbydende, nye møtesteder.

Mens vi snakker om bygging, husker du Stella Daulat, som gav bort eiendommen sin i 1955? Etter at huset hennes  ble flyttet, bodde hun der og var fornøyd med det. Nylig overrasket imidlertid menigheten henne ved å kunngjøre følgende på møtet: «Vi vil bygge et nytt hus til søster Daulat.» Brødrene bygde et romslig mursteinshus ved siden av det gamle huset og forærte det til den 78 år gamle Stella. Hun sa med tårer i øynene: «For en gave fra Jehova!»

Jehova glemmer ikke det de har gjort

Mange hundre i Surinam har som Stella erfart Jehovas velsignelser. Plassen tillater ikke at vi nevner alle dem som har tjent trofast, men deres utholdenhet dag etter dag i Jehovas tjeneste blir ikke oversett av Jehova, som ikke ’glemmer det de har gjort, og den kjærlighet de har vist hans navn’. — Hebr. 6: 10.

I løpet av de siste 40 årene har 41 misjonærer arbeidet skulder ved skulder med de lokale brødrene, og mange av dem blir husket for sin nidkjærhet. I dag er de 18 gjenværende misjonærene fra Gilead fremdeles høyt skattede arbeidere i menigheter over hele landet.

Vi takker Jehova for de 1466 forkynnerne (hvorav to tredjedeler snakker nederlandsk, en fjerdedel taki-taki og  resten engelsk), som alle har lært sannhetens rene språk. Innsamlingen er likevel ikke avsluttet, for 4443 personer var til stede på minnehøytiden i 1989 — over tre ganger så mange som antall forkynnere!

Denne tilstrømningen av vitner har ført til at det er behov for nok et byggeprosjekt — et nytt avdelingskontor. Det er derfor blitt lagt planer om å kjøpe en tomt på 30 mål like utenfor Paramaribo. Med det nye avdelingskontoret vil vi være bedre rustet til å ta oss av alle dem som reagerer positivt på den invitasjon som stadig lyder mer høylytt: «’Kom!’ Den som tørster, skal komme, og den som vil, skal få livets vann for intet.» Måtte Gud fortsette å velsigne vårt arbeid jorden over når vi følger oppfordringen: ’Vær ved godt mot og si: «Jehova er min hjelper.»’ — Åp. 22: 17; Hebr. 13: 6, NW.

[Fotnote]

[Oversikt på side 252]

(Se den trykte publikasjonen)

Surinam

Høydep. forkynnere

2000

1466

810

561

361

67

1950 1960 1970 1980 1989

Gj.sn. pionerer

400

236

 

 

 

 

63

54

41

10

1950 1960 1970 1980 1989

 [Kart/ramme på side 192]

(Se den trykte publikasjonen)

Det karibiske havet

Courantyne

GUYANA

SURINAM

Nieuw Nickerie

Paramaribo

Wageningen

Meerzorg

Moengo

Onverdacht

Paranam

Albina

Orealla

Saramacca

Maroni

Granbori

Tapanahoni

BRASIL

FRANSK GUYANA

[Ramme]

Hovedstad: Paramaribo

Offisielt språk: Nederlandsk

Religion: Vesentlig hinduisk

Innbyggertall: 400 000

Avdelingskontor: Paramaribo

[Bilde på side 194]

Alfred Buitenman tjente Jehova trofast i over 60 år

[Bilde på side 197]

Lien Buitenman og James Brown husker godt at de så Skapelsens fotodrama omkring 1920

[Bilde på side 199]

Willem Telgt ble døpt i 1919 og var senere med på å bygge Rikets saler

[Bilde på side 207

Bestemor de Vries tok godt vare på misjonærene — «guttene» hennes

[Bilde på side 215]

Frederik Wachter var den første buskneger som ble et av Jehovas vitner

[Bilde på side 218]

Stella Daulat gav bort eiendommen sin, og der ble den første Rikets sal i hovedstaden bygd

[Bilde på side 230]

Albert Suhr fra Gileads 20. klasse forkynner på et aldershjem

[Bilde på side 241]

Medlemmene av utvalget ved avdelingskontoret: C. Pinas, W. van Seijl, N. Pinas og D. Stegenga

[Bilde på side 246]

Leo Tuart, som har vært i sannheten i nesten 50 år

[Bilde på side 251]

Avdelingskontoret i Wichersstraat 8—10