Hawaii

Rapport til årboken for 1991

DEN 12. juli 1776 seilte skipet «Resolution» ut fra Plymouth i England for å finne Nordvestpassasjen — en antatt snarvei mellom Europa og Asia. Ved roret stod en høy, staselig kar med øyne som lyste av oppdagelseslyst — kaptein James Cook, sønn av en skotsk gårdsarbeider.

Cook visste ikke at dette, som var hans tredje store reise på verdenshavene, også skulle bli hans siste. Etter at han hadde avlagt et nytt besøk på New Zealand, seilte han nordøstover til Tonga og deretter til Tahiti. Da Cook la ut fra Tahiti, navigerte han mot farvann hvor få oppdagelsesreisende hadde vært før ham, den nordlige delen av Stillehavet. Der gjorde han en stor oppdagelse. Han fant en øygruppe som han kalte Sandwich-øyene, til ære for sin adelige venn i admiralitetet.

 Cook og hans mannskap gikk i land der i 1778 som de første europeere som satte sine ben på disse øyenes sandstrender. De var overrasket over den ærbødige mottagelsen de fikk av de innfødte, som var polynesiere og levde i et høyt utviklet aristokratisk samfunn. Men et år senere ble Cook drept i et sammenstøt med de innfødte. Denne rekken med vulkanske øyer er i vår tid blitt et viktig knutepunkt for trafikken i Stillehavet. Øygruppen heter nå Hawaii.

Denne vakre øygruppen midt ute i Stillehavet ved tropenes nordlige grense omfatter 132 øyer og tallrike rev og grunner som strekker seg over 2451 kilometer fra sørøst til nordvest. De sju viktigste bebodde øyene er Niihau, Kauai, Oahu, Molokai, Lanai, Maui og Hawaii (som kalles Big Island, storøya).

Øyenes betagende natur, som omfatter alt fra brusende fosser til snødekte, vulkanske fjell, er blitt festet til lerretet og skildret om og om igjen i musikalske verk, poesi og filmer. Ja, millioner av mennesker forbinder navnet Hawaii med kokospalmer som vaier i tropevinden, og dovne bølger som kjærtegner hvite strender. Naturen på Hawaii har virkelig et velgjørende preg av det som menneskene i alminnelighet forbinder med paradisisk skjønnhet. Men det finnes også andre og mer verdifulle «skatter» på Hawaii, nemlig Jehovas fredelige folk, som sammenlignes med sauer, og som bor i et åndelig paradis. (Hag. 2: 7) Her følger dette folkets historie.

Uhyggelige riter før i tiden

Hedensk religion med et fryktinngytende presteskap og guddommeliggjorte konger dominerte fullstendig blant de første polynesiske innbyggerne. Hvis noen krenket religiøse tabuer, førte det ofte til dødsstraff. Men det er interessant å merke seg at det fantes tilfluktsbyer som var fredlyste steder. Religion spilte en dominerende rolle på Hawaii i gammel tid. I hundrevis av år dyrket innbyggerne mange forskjellige guder, og de drev også med menneskeofringer.

 Slik var tilstanden da protestantiske misjonærer ankom fra De forente staters østkyst i 1820-årene. De første misjonærene var rystet over de innfødtes omgangsformer og religiøse ritualer og fikk innført store forandringer på øyene. En av disse forandringene bestod i at det vakre hawaiiske språk ble gjort til et skriftspråk. Bibelen og andre lærebøker ble snart trykt på dette språket. Det ble også gjort forsøk på å lære befolkningen de normer som ble praktisert i den vestlige verden. På kort tid ble protestantismen den dominerende religion. Fortidens hedenske presteskap hadde mistet sin makt. I 1827 kom de første katolske misjonærene til Hawaii. Senere immigrerte kinesiske og japanske arbeidere som brakte med seg sine asiatiske trosoppfatninger. Ved slutten av det 19. århundre ble det derfor utøvd både protestantisme, katolisisme, buddhisme, taoisme og shintoisme på Hawaii.

Samarbeid mellom forskjellige folkegrupper

I de forløpne år har folk av mange nasjonaliteter funnet seg til rette på Hawaii og forandret øygruppens kultur. De gamle hawaiere var høyreiste og sterke og kraftige mennesker av polynesisk opprinnelse. De hadde gyllen hud, store, brune øyne og tykt, mørkebrunt hår. Etter at kaptein Cook steg i land i slutten av det 18. århundre, kom det en strøm av immigranter fra China, Japan, Okinawa, Korea, Filippinene, de portugisiske øyene Madeira og Azorene, Puerto Rico, Spania, Skandinavia og Tyskland. De søkte å bedre sine levekår ved å arbeide på kontrakt på de mange sukkerplantasjene som ble anlagt etter hvert. Dette etniske mangfold er blitt ytterligere utvidet i det 20. århundre gjennom en voksende tilstrømning av mennesker fra Samoa og andre øyer i Stillehavet. Men etter 1930 har de fleste innflytterne kommet fra andre deler av De forente stater.

Hawaiis fargerike tverrsnitt av menneskeheten er i årenes løp blitt føyd sammen på en vellykket måte. Nesten 40 prosent  av alle ekteskap som inngås, er blandingsekteskap. Det fører til en kosmopolitisk befolkningsblanding som forbauser og fascinerer mange som besøker øygruppen. Til tross for at innbyggerne kommer fra mange forskjellige kulturer, er de i alminnelighet godlynte og vennlige. Denne omstendighet sammen med de tropiske omgivelsene og det stabile solskinnsværet har gjort Hawaii til et populært feriemål. Blant slike interessante og trivelige mennesker skulle Jehovas vitner komme til å oppnå en stor høst nå i endens tid.

Presidenten på besøk

I 1912 stevnet dampskipet «Shinyo Maru» inn på havnen i Honolulu så skumsprøyten stod om baugen. Om bord var Selskapet Vakttårnets første president, Charles T. Russell, som hadde lagt ut på en reise jorden rundt.

Han besøkte Kamehameha Schools og Mid-Pacific Institute og fortalte senere om sine iakttagelser i den engelske utgaven av Vakttårnet for 15. april 1912: «Vi gjorde forespørsler angående kristendomsundervisningen og ble underrettet om at forsøk på å gi slik undervisning ville støte elevene bort og derved forårsake uro på skolene. . . . Etter vår mening utføres det et godt arbeid på Hawaii sett fra et humanitært synspunkt, mens forsøket på å kristne befolkningen har vært totalt mislykket. Så vidt vi kunne konstatere, er folk aldri blitt opplært i troen på Jesu gjenløsende blod, på hans oppstandelse og på hans kommende rike.»

Den første sæd blir sådd

En pilegrim (den daværende betegnelsen på en reisende tilsynsmann) som het Walter Bundy, henvendte seg i 1915 til Ellis Wilburn Fox og spurte om han ville være med ham og hans kone på en reise til Honolulu. Bror Bundy tilbød seg også å dekke hans reiseutgifter. Bror Fox tok imot tilbudet og tok seg fri fra sin stilling som kinosjef i Vancouver i Britisk Columbia. Bror Bundy og hans kone og bror Fox reiste med  dampskip fra Vancouver til Honolulu og tok sikte på å så sannhetens sæd blant de vennlige og gjestfrie hawaierne. Med seg i bagasjen hadde de en liten hånddrevet trykkemaskin som de skulle bruke til trykking av løpesedler med opplysninger om de offentlige foredragene som de to brødrene hadde planer om å holde. Bror Fox hadde tenkt å bli i Honolulu bare noen uker og så reise tilbake til sin godt betalte stilling i Vancouver. Han ante ikke at disse ukene skulle bli til sju år.

Den første søndagen i februar 1915 holdt bibelstudentene (som Jehovas vitner ble kalt på den tiden) sitt første møte i et rom på et hotell som lå på hjørnet av Fort Street og Beretania Street i Honolulu. Det var fem personer til stede — ekteparet Bundy, Ellis Fox og en interessert mann og hans kone.

Mens de tre ennå var om bord på skipet, et par dager før ankomsten til Honolulu, avtalte de at den som først kunne få en jobb, skulle forsørge alle tre. Bror Bundy, som var pianist, fikk straks arbeid i en musikkforretning.

Ellis forteller om denne tiden: «Vi planla å ha et offentlig  foredrag hver søndag. Walter forfattet annonseteksten for neste søndags foredrag, og så var det min oppgave å sette teksten, trykke løpesedlene og forsøke å rekke over så mye som mulig av Honolulu hver uke. Det virket som om denne broren aldri gikk tom for offentlige foredrag.»

Walter forstod at Ellis vegret seg for å tale offentlig. Han pleide derfor å ta ham med til parken, hvor de arbeidet med å forbedre hans grammatikk og taleferdigheter. Som Ellis senere sa: «Han forsøkte meget tålmodig å få noe av seg selv til å smitte over på meg.»

Samarbeidet med den første gruppen

Denne opplæringen var nødvendig og verdifull, for i slutten av 1915 ble Walter Bundy bedt av bror Russell om å reise tilbake til fastlandet og påta seg en annen oppgave i USA. Ellis Fox ble tilbake i Honolulu som den eneste eldste i den lille gruppen av nyinteresserte. Han forstod da at han ikke ville komme til å reise tilbake til sitt innbringende arbeid i Canada med det første. Men han var begeistret for sannheten og hadde den rette innstilling til det å bli i Honolulu og sette Rikets interesser foran materielle interesser.

Ellis viste seg også som en beskjeden og ydmyk bror ved den måten han tok seg av sine forpliktelser på i disse første årene. Studiet av boken Tabernakel-Skygger var vanskelig. Bror Fox var klar over at han hadde begrenset erfaring, og han la derfor i alles påsyn fram papir og blyant og sa at eventuelle  spørsmål som gruppen ikke kunne besvare, ville bli notert, og i løpet av den etterfølgende uken kunne alle forsøke å foreta undersøkelser og finne svaret. Men det sier seg nesten selv at det ble overlatt til bror Fox å foreta det meste forskningsarbeidet, og han måtte streve hardt for å finne fram til de rette svarene.

Han forkynte som drosjesjåfør

Et stykke kritt og en drosjebil var kanskje usedvanlige hjelpemidler i arbeidet med å kunngjøre Rikets budskap — men ikke for Ellis Fox. Han arbeidet en tid som drosjesjåfør og forkynte da for andre sjåfører. Krittet brukte han til å skrive med på fortauet når han ville belyse Jehovas løfter og forklare Bibelens kronologi, for eksempel varigheten av hedningenes tider. Dette vakte stor spørrelyst, som igjen førte til livlige diskusjoner.

En av de andre sjåførene, James Harrub, ble begeistret for Bibelens sannhet og bad om å få mer lesestoff. Etter en ivrig gjennomlesning av boken «Den nye Skabning» og andre bind i serien Studier i Skriften var han fullt overbevist om at det budskapet de inneholdt, var sannheten fra Guds inspirerte Ord.

I 1918 var Ellis i gang med et regelmessig bibelstudium hos James og hans kone, Dora. Dora tilhørte den episkopale kirke. Hennes interesse ble vakt av et avisutklipp  som hennes mann hadde fått av Ellis. Det dreide seg om en debatt mellom en prest som het Troy, og Selskapet Vakttårnets andre president, Joseph F. Rutherford. I denne debatten hadde bror Rutherford påvist at treenighetslæren, læren om et brennende helvete og læren om sjelens udødelighet er i strid med Bibelen. Etter denne lille appetittvekkeren gikk hun med stort alvor inn for å studere Bibelen og å leve etter det hun lærte, noe hun fortsatte med i over 50 år.

De første disipler blir døpt

Da James Harrub uttrykte ønske om å bli døpt, fikk bror Fox tillatelse til å bruke en gammel kirke som stod ledig. I denne bygningen var det nemlig et dåpskar under en lem i gulvet. Men dette karet, som var laget av tynne metallplater, var lekk som en sil. De gjorde så godt de kunne for å tette hullene ved å bruke en loddebolt, men fant ut at de måtte fylle karet helt opp hvis det skulle være nok vann under dåpen. Her kommer et utdrag av Bror Fox’ beretning: «Jeg var ferdig med dåpstalen og stod i vannet og ventet på at James skulle komme ut fra garderoben, da det skjedde noe som kom helt overraskende på meg: Den nydelige, lille Dora Harrub med det skarpe blikket bøyde seg ned så hun kunne hviske til meg, og spurte uten at de andre kunne høre det: ’Ellis, kan jeg også bli døpt?’ ’Ja, selvfølgelig, du kan bare gå inn der og skifte.’ Det var virkelig en stor opplevelse for både hennes mann og meg!» Slik gikk det til da de to første kristne disipler på Hawaii ble døpt den 19. november 1919.

Gruppen med bibelstudenter byttet møtested fra Leonard Hotel, hvor Ellis bodde, til Harrubs hjem i Spreckles Street i Honolulu. Ni personer var regelmessig til stede på onsdagsmøtet, som var viet til «bønn, lovprisning og vitnesbyrd», og på søndagens Vakttårn-studium.

En frimurer blir et av Jehovas vitner

Under den første verdenskrig arbeidet bror Fox som  bestyrer i en lokal handelsbedrift. En søndag formiddag da han var hjemme hos seg selv, ble han oppringt av David Solomon. Solomon drev et bilverksted ved en militærleir i Honolulu. Han trengte rekvisita og spurte om Ellis ville åpne forretningen og ekspedere ham, og dette gikk Ellis med på.

Bror Fox har fortalt: «Da han kjørte meg til forretningen, bemerket han at jeg måtte være frimurer ettersom jeg var så forekommende. Da han fikk vite at jeg var tilsynsmann hos stedets bibelstudenter, spurte han: ’Hender det at du holder foredrag utenfor din egen kirke?’ Jeg svarte: ’Ja, hvis jeg blir invitert.’ Han fortalte så at han var mester i frimurerlosjen i Fort Schofield, og inviterte meg til å tale der. Jeg fortalte ham naturligvis ikke at jeg aldri hadde holdt et offentlig foredrag. Jeg forberedte meg og brukte en plansje som lignet den som står foran i første bind av Studier i Skriften. Ved å utarbeide og holde dette første offentlige foredraget fikk jeg anledning til å praktisere noe av det jeg hadde lært av Walter Bundy.»

David Solomon kom deretter regelmessig sammen med den lille gruppen bibelstudenter. Til tross for at han møtte kraftig motbør, trakk han seg senere ut av frimurerordenen og ble døpt av bror Fox.

Rollebytte på søndagsskole

Bror Fox var alltid oppfinnsom og initiativrik og våken for alle anledninger til å gjøre sannheten kjent. Med stor frimodighet kunne han for eksempel finne på å gå inn i kirker og søndagsskoler. Han stilte læremessige spørsmål under møtene og skapte derved en anledning til å avlegge et vitnesbyrd for tilstedeværende medlemmer av kirken.

En søndag gikk han inn i en kirke hvor en som het Elder, vikarierte for den egentlige forstanderen og talte over Matteus, kapittel 24. Bror Fox begynte å stille spørsmål og komme med bibelske kommentarer til dagens tema. Det han sa, gjorde så sterkt inntrykk på Elder at han i alles påhør spurte om bror  Fox ville være så snill å bytte plass med ham. Deretter ble det holdt fine samtaler i denne søndagsskoleklassen helt til forstanderen kom tilbake. Det skulle kanskje være unødvendig å si at han raskt fikk gjort slutt på denne ordningen. Elder på sin side forlot kirken og stilte sine forretningslokaler i byens sentrum til disposisjon for bibelstudentene én kveld i uken, så de kunne holde sitt bibelstudium der.

I 1922 måtte bror Fox på grunn av inntrufne omstendigheter reise fra Hawaii og flytte til California. Han overlot ansvaret for arbeidet til James Harrub og de øvrige og reiste i den trygge forvissning at forkynnelsesarbeidet var kommet godt i gang, om enn i liten målestokk.

Fra Italia til Hawaii

I 1923 sendte Selskapet O. E. Rosselli, som var fra Italia, ut på en reise jorden rundt for å oppmuntre folk til å gjøre bruk av boken Guds Harpe, en bok som var beregnet på å hjelpe nybegynnere i studiet av Bibelen. Et av de stedene han besøkte, var Hawaii. Bror Rosselli var en sprudlende personlighet og nidkjær for sannheten, og han drog til alle de største øyene med «Harpen», også øya Niihau, som var i privat eie, og som det kunne være vanskelig å få adgang til.

Bror Rosselli styrket også den lille gruppen hawaiiske brødre ved å fortelle oppmuntrende opplevelser fra sine reiser. En av dem han forkynte for, var Amy Ing, som han traff da hun arbeidet i sin fars butikk i Honolulu. Han leverte et sett med Studier i Skriften til henne, og disse bøkene skulle hun komme til å sette stor pris på i årene som fulgte. Hun giftet seg med Harry Lu, og de ble begge trofaste forkjempere for Rikets sannhet.

En som var buddhist

Kameichi Hanaoka og Albert Kinoshita var to av dem som var på bibelstudiemøtene hjemme hos Harrubs. De små frø av sannhet som ble sådd i deres hjerter, vokste og gjorde dem til  store trær i troens tjeneste. Disse to japansktalende brødrene hadde en andel i opprettelsen av den første japanskspråklige studiegruppen, som ble dannet i 1924. Begge fortsatte i tjenesten for Riket så lenge de levde. Bror Hanaoka var med på å sette i gang arbeidet i Japan etter den annen verdenskrig og hadde ved sin død i 1971 hele 20 års heltidstjeneste bak seg der i landet.

James Nako fra Okinawa tilhørte en buddhistisk familie og var også selv en overbevist buddhist. En dag gikk han og snuste i en bokhandel i Honolulu og fikk øye på en bibel. Han begynte å lese i den, men forstod ikke stort. Hendelsen førte likevel til at han forlot buddhismen og sluttet seg til kongregasjonalistkirken i Makiki.

James har fortalt: «Jeg leste at det skulle bli holdt et foredrag på japansk i KFUM-lokalet i Nuuanu i Honolulu over emnet ’Millioner av nålevende mennesker skal aldri dø’. Dette var noe helt annet enn det jeg hadde hørt før, og jeg bestemte meg for å gå. Annonsen oppfordret oss til å ta våre bibler med, og jeg fulgte oppfordringen. Taleren gjorde et sterkt inntrykk på meg. Han besvarte alle de spørsmålene som ble stilt, ut fra Bibelen. Jeg fylte ut en seddel hvor det stod at jeg gjerne ville studere Bibelen.» På den måten kom han i kontakt med den studiegruppen på 12 personer som utgjorde samtlige bibelstudenter som kom sammen i 1926. James Nako gjorde raske fremskritt og ble døpt i juli 1927.

Bror Nako har fortalt hvordan det var å forkynne i Honolulu i 1927: «Jeg hadde en velbrukt Ford, en T-modell, som måtte startes med håndsveiv. Bilen var utstyrt med en koffert som jeg fylte med Den Gylne Tidsalder og Vakttårnet på japansk. Bladene ble oversatt fra engelsk til japansk i Japan og sendt til oss. Vi måtte bare betale frakten. Vi delte dem ut gratis og spurte folk om de hadde lyst til å studere Bibelen. Jeg husker at bror Hanaoka og jeg fikk omkring 1000 blad i måneden til utdeling.»

 «Røverguttene»

James var kokk og arbeidet om søndagene. Dette hindret ham i å delta i felttjenesten, og han bestemte seg av den grunn for å begynne for seg selv. Men det viste seg at det ble så tidkrevende at han ble åndelig uvirksom.

Han var likevel sterkt opptatt av sin families åndelige sunnhet og bad derfor en av brødrene, James Watson, om å studere Bibelen med familien hans. Dette gjorde bror Watson trofast og tålmodig.

Bror Nako har fortalt hva som skjedde når tiden var inne til å studere: «Mine to røvergutter, Richard og Tommy, klatret gjerne ut av soveromsvinduet og gjemte seg ute. Min eldste datter, Adeline, og jeg finkjemmet området og fant dem vanligvis i en park lenger nede i gaten.» Adeline tjener nå som misjonær i Japan, og det samme gjør de to «røverguttene» og deres koner.

Ble så faren aktiv igjen som en Rikets forkynner? Ja, og han var ofte hjelpepioner inntil han døde i 1972. Hans enke, Alice, tjener fremdeles ofte som hjelpepioner i Honolulu.

Men la oss kaste et tilbakeblikk på den tiden da de ble motarbeidet av sine buddhistiske slektninger fordi Nakos liv som kristen skilte seg så fullstendig ut fra den tradisjonelle og aksepterte levemåte blant folk på Okinawa, hvor det blant annet er vanlig å praktisere fedredyrkelse. Slektningene kunne ikke forstå hvorfor Nakos familie ikke ville være med på den tilsynelatende uskyldige skikken å brenne røkelse ved begravelser og andre anledninger til ære for de avdøde. Slektningene spurte: «Hvorfor tror dere det?» Og før Rikets sal ble bygd i Honolulu i 1935, sa de hånlig til Nakos: «Hvor er kirken deres?» Men James Nako og hans kone fikk anledning til å hjelpe en rekke av sine slektninger i tre generasjoner til å komme i sannheten.

 «Som flammende ild i mitt indre»

Joseph Dos Santos, som var av portugisisk ætt, vokste opp i et katolsk hjem på Hawaii. Allerede som 12-åring hadde han mistet troen på kirken. Han studerte ved Berkeley Chiropractic College i California og flyttet deretter til Inglewood i California i 1927. Han var oppriktig opptatt av å finne Bibelens sannhet og brukte derfor fritiden sin til å høre på religiøse programmer i radio og til å oppsøke forskjellige kirkesamfunn, men han erfarte at dette bare gav ham en følelse av tomhet, ingen tilfredsstillelse.

Denne følelsen forsvant da hans vertinne i 1929 lånte ham et eksemplar av Den Gylne Tidsalder, som handlet om den katolske inkvisisjon. Han sa: «Det jeg leste i dette bladet, førte etter hvert til at hele mitt syn på livet ble forandret. Tomrommet i meg ble etter hvert fylt. En bibelstudent i nærheten hørte  om min interesse og skaffet meg mer litteratur. Snart var jeg overbevist om at jeg hadde funnet sannheten.»

I løpet av det året drog han tilbake til Hawaii for å praktisere som kiropraktor, og han fortsatte å ta til seg av de bibelske sannheter som ble forklart i Selskapets litteratur. «Jeg følte det på samme måte som Jeremia. Bibelens sannhet ble som flammende ild i mitt indre,» fortalte han. «Og jeg kunne ikke tie med det.» (Jer. 20: 9) Helt på egen hånd og uten å ha kontakt med andre bibelstudenter begynte han å oppsøke sine naboer i deres hjem i Aiea-distriktet på Oahu. Han organiserte med iver en studiegruppe som bestod av en håndfull immigrantarbeidere fra Filippinene, og i 1931 hadde antall deltagere ved studiet vokst til 22. Det fantes ingen litteratur på deres språk, og bror Dos Santos leste derfor skriftstedene fra sin engelske bibel og lot de andre lese dem i sine egne filippinske bibler.

Presteskapet unnlot ikke å legge merke til denne intense forkynnelsen. Det varte ikke lenge før den katolske presten i Aiea begynte å spre rykter om at bror Dos Santos var pupule (uttales popole), «gal» på hawaiisk. Dette førte til at han fikk økenavnet Pupule Joe.

En dag da han besøkte en venn, kvakk han til da han fikk se boken Profetierne. Han hadde inntil da vært overbevist om at han var den eneste på Hawaii som hadde bøker fra bibelstudentene. Han spurte ivrig sin venn hvor han hadde fått boken fra. For en overraskelse og glede det var for ham å få vite om James Watson og de andre fem aktive bibelstudentene på disse øyene!

En viktig avgjørelse

Bror Dos Santos har fortalt følgende: «Jeg kom til et punkt i mitt liv da jeg måtte ta en beslutning. Jeg forstod at jeg måtte treffe en endelig avgjørelse — enten måtte jeg gå inn for mitt yrke som kiropraktor, noe som kunne gi midlertidig hjelp til  mennesker med fysiske lidelser, eller så måtte jeg gå helt inn for arbeidet med å gjøre disipler, noe som kunne være til evig gagn for menneskene.» Han stolte på Jesu ord om det gode åk en disippel har å bære, og la saken fram for Jehova i bønn. (Matt. 11: 29, 30) Han brant etter å fortelle David Solomon (som hadde ansvaret for Selskapets depot i Honolulu) at han hadde bestemt seg for å vie seg til forkynnelsesarbeidet, og at han gjerne ville forkynne på de mindre sentrale øyene i øygruppen og overlate til de andre seks bibelstudentene å ta seg av Honolulu. Ingen av forkynnerne i Honolulu hadde forkynt det gode budskap utenfor øya Oahu, men bror Solomon stolte på denne unge mannens besluttsomhet og bygde derfor en husvogn som han kunne bruke i kolportørarbeidet. Dermed begynte Joseph Dos Santos i heltidsforkynnelsen i 1929. Han fortalte senere: «Jeg besøkte alle Hawaiis øyer i min Dodge lastebil, en 1927-modell. I tre og et halvt år reiste jeg omkring og sådde sannhetens sæd uten en eneste punktering.»

Distriktet var stort, og han var alene om arbeidet der. Han konsentrerte seg derfor om å utbre budskapet hovedsakelig ved å levere litteratur. Han har fortalt litt om sin virksomhet: «Rikets arbeid var slik på den tiden at bibelstudentene hadde store feltvesker til sin åndelige ammunisjon. Folk var vennlige, og det var ingen som kom med hånsord eller smelte igjen dørene. Det hele var en ren fornøyelse! Folk var glad for å se oss og gav villig en dollar for fire bøker, som var det vanlige tilbudet. Jeg var den gangen ung og sprek og kunne gå milevis på fjellveier med to vesker fulle av litteratur, og jeg hadde mange fine opplevelser. Noen steder var veiene så humpete og terrenget så ulendt at jeg verken kunne kjøre bil der eller gå på vanlig måte, spesielt i Kohala-distriktet på Big Island. Noen ganger måtte jeg bokstavelig talt krabbe for å komme fram til husene. Også i en koloni for spedalske på Molokai leverte jeg en anselig mengde åndelig føde.»

 Han fulgte en stram timeplan og forkynte seks dager i uken og hadde gjennomsnittlig 230 timer i tjenesten hver måned. I løpet av de tre og et halvt år han arbeidet alene på Hawaiis øyer, leverte han 46 000 stykker litteratur.

Da bror Dos Santos kom tilbake til Honolulu i 1933, fortalte han bror Solomon at det neste han ville gjøre, var å reise jorden rundt med det gode budskap. Han kom ikke lenger enn til Filippinene, hvor han ble i nesten 17 år. I løpet av denne tiden ble han utsatt for intens motstand. Blant annet ble han fengslet av de japanske okkupasjonsstyrkene under den annen verdenskrig og satt innesperret i tre år under redselsfulle forhold.

I 1949 reiste bror Dos Santos tilbake til Hawaii sammen med sin familie. Han og hans kone fortsatte her i pionertjenesten til hans liv på jorden endte i 1983, da han var 88 år gammel. Hans besluttsomhet og brennende misjonæriver hadde mye å si for Rikets gjerning både på Hawaii og på Filippinene.

Avdelingskontor og verdens første «Rikets sal»

Don og Mabel Haslett hadde tjent i over åtte år ved Betel i Brooklyn da de våren 1934 fikk i oppdrag å reise til Honolulu og hjelpe den lille gruppen aktive brødre til å få utført forkynnelsesarbeidet. Selskapet Vakttårnet opprettet ganske snart et avdelingskontor her, og bror Haslett ble utnevnt til å føre tilsyn med det. Året etter kom Selskapet Vakttårnets president, J. F. Rutherford, til øygruppen. Han godkjente kjøpet av en tomt på hjørnet av Pensacola Street og Kinau Street i Honolulu med tanke på det nye avdelingskontoret som skulle oppføres. Han holdt også talen ved minnehøytiden, som ble feiret i et leid lokale i Young Street som ble brukt til møter. Det var i alt 25 personer til stede.

Bror Rutherford mente det var muligheter for stor fremgang på øygruppen. Han fikk derfor de lokale brødrene til å  bygge en forsamlingssal i tilknytning til det nye avdelingskontoret. James Harrub henvendte seg til ham og spurte: «Hva vil du kalle dette stedet når det er ferdig?» Bror Rutherford svarte: «Synes du ikke at vi skulle kalle det ’Rikets sal’? Det er jo forkynnelsen av det gode budskap om Riket vi er opptatt med!» På den måten oppstod det navnet som senere skulle bli brukt på Jehovas vitners titusener av møtelokaler rundt omkring i verden. Dette var altså i 1935. Det lille menighetslokalet i 1228 Pensacola Street, som senere er blitt utvidet og ombygd tre ganger, utmerker seg ved å være det første som ble kalt Rikets sal.

«Jeg fikk bedre helse»

I januar 1933 fikk James og Dora Harrub endelig realisert sitt gamle ønske om å begynne i pionertjenesten. Det første året fortsatte de å bo i Honolulu mens de ventet på å få bygd en husvogn som skulle bli deres pionerhjem på hjul. Da den var ferdig, flyttet de til Maui og gjennomarbeidet distriktet der i løpet av seks måneder. De leverte litteratur og spilte grammofonplater med bibelske foredrag for folk. Deretter reiste de til øya Hawaii, hvor de brukte et helt år til å gjennomgå distriktet, men med liten respons.

 I 1936 flyttet de til øya Kauai. Der slo de seg ned på østsiden, i nærheten av Kapaa. James blev så glad i menneskene der at han skrev til Selskapet og bad om lov til å ha Kauai som sitt faste distrikt. Det gikk Selskapet med på.

Da James og Dora begynte som pionerer, hadde begge dårlig helse. Dora fortalte: «Jeg fikk bedre helse etter hvert som jeg virket som pioner, og jeg bekymret meg heller ikke over helsen.» Med Jehovas hjelp fortsatte de i heltidstjenesten livet ut og erfarte mange store velsignelser. Dette ekteparet ble høyt respektert og elsket i Kauai på grunn av sin selvoppofrende ånd og sin urokkelige tro. Mange husker dem fremdeles med varme følelser. Etter at James døde i 1954, solgte Dora hjemmet deres, og typisk nok brukte hun pengene til å finansiere byggingen av en Rikets sal i Kapaa på Kauai. Hun var fremdeles pioner da hun avsluttet sin jordiske tjeneste i august 1984 i en alder av 94 år. Hun og hennes mann hadde det enestående håp å få sin belønning i himmelen.

 Budskapet bekjentgjøres ved hjelp av en høyttalerbil

I 1935 fikk Hasletts hjelp av noen brødre fra Australia til å kjøpe en bil, en Plymouth, som ble utstyrt med høyttaleranlegg. Det ble montert en høyttaler på biltaket, slik at en kunne kjøre omkring i gatene og spille offentlige foredrag på engelsk, japansk, iloko og tagalog. I løpet av det året fikk over 17 000 mennesker høre navnet Jehova på denne måten. Etter hvert foredrag gikk forkynnerne fra hus til hus i nabolaget og spredte budskapet i trykt form.

Denne forkynnelsesmetoden kom meget beleilig, akkurat da våre motstandere tvang den lokale radiostasjonen til å slutte å kringkaste bror Rutherfords foredrag. Motstandernes tiltak kom som en reaksjon på bror Rutherfords besøk i Honolulu i 1935. Men det virket som om budskapet nådde fram til flere ved bruk av høyttalerbilen enn tidligere gjennom radioen.

 En pioner flytter til Hawaii

Eddie Medalio kom til Honolulu i 1936 for å støtte den lille gruppen av forkynnere. Etter sin dåp i 1932 hadde han skrevet til Selskapets hovedkontor i Brooklyn om at han gjerne ville reise til Filippinene for egen regning og virke som heltidsforkynner blant sine landsmenn i Manila. Men Selskapet foreslo at han heller skulle reise til Hawaii og arbeide som pioner sammen med Hasletts for at budskapet skulle bli forkynt for de mange filippinerne der.

Eddie var veteran fra den første verdenskrig og brukte sin godtgjørelse fra marinen til å betale båtbilletten til Honolulu. Don og Mabel var virkelig begeistret for å få hjelp. De tok hjertelig imot Eddie og lot ham bo ved avdelingskontoret. Senere giftet Eddie seg med Eulalie, og de reiste til sitt tildelte distrikt i Hilo, hvor Eddie ble utnevnt som tilsynsmann i den lille menigheten. Mens Medalios var pionerer, gjennomarbeidet de mange avsidesliggende byer og boligområder eller såkalte leirer på sukkerplantasjene, som huset arbeidere fra forskjellige land.

Eddie hadde et motto som pioner: «Stol på [Jehova] av hele ditt hjerte.» (Ordsp. 3: 5) Han repeterte disse ordene for seg selv og andre flere ganger om dagen og unnlot aldri å ta dem med i sine formaninger til de unge som søkte hans råd. Det fremgikk tydelig av hans livsførsel at han fulgte disse inspirerte ordene. Han hadde en aldri sviktende nidkjærhet, levde intenst og tilbad Jehova med iver. Eddie var også avholdt på grunn av sitt gode humør og den positive innstillingen han la for dagen uansett hvilke problemer han selv ble stilt overfor. Han hadde lett for å le og var kjent for sin smittende latter. Mange av de unge satte pris på den inderlige og oppriktige interesse han viste dem, og gav ham kjælenavnet «bestefar».

Bror Medalio tjente som alminnelig pioner til han døde av lungebetennelse med komplikasjoner den 3. januar 1990.  Han var da 93 år gammel og hadde tjent Jehova helhjertet i 58 år. Han var åndsfrisk og urokkelig i sin hengivenhet overfor Jehova helt til det siste. På den siste felttjenesterapporten han leverte, bare to dager før han døde, hadde han skrevet: «Min ånd er villig, men mitt kjød blir stadig skrøpeligere. Jeg ber stadig om Jehovas hjelp.»

Det har virkelig vært til velsignelse for brødrene på Hawaii å samarbeide med slike salvede Kristi brødre som i mange tilfelle har brukt hele sin livskraft i tjenesten for Jehova som foregangsmenn i Rikets gjerning. Etter at de har brukt livet sitt i denne tjenesten, kan følgende ord med rette anvendes på dem: «Salige [lykkelige, NW] er de døde som dør i Herren, fra nå av. Ja, sier Ånden, de skal få hvile fra sitt strev, for deres gjerninger følger med dem.» — Åp. 14: 13.

Enda en menighet blir dannet

I 1939 økte antall forkynnere til hele 30, mens det hadde vært 18 året før. Enda en menighet ble dannet i Hilo.

Forkynnelsesarbeidet ble effektivisert. Det ble arrangert opptog av forkynnere som gikk med plakater på brystet og ryggen for å bekjentgjøre innspilte foredrag i Hilo og i Honolulu. Jehovas folk kunne også glede seg over å få tilskudd av åndelig føde ved at bror Rutherfords foredrag over kortbølgeradio kunne høres i Rikets sal i Honolulu og på fjernere øyer. Fordi det var så få på øygruppen som hadde tatt standpunkt for Jehova, var det til stor oppmuntring å høre at sannhetens budskap ble utbredt over så store områder.

Angrepet på Pearl Harbor

«En gruppe av oss, mange nok til at vi fylte en stasjonsvogn, var på vei til Pearl City like forbi Pearl Harbor for å bruke dagen i forkynnelsen,» fortalte Mabel Haslett angående den 7. desember 1941. «Vi ble stanset av politiet og av tette røykskyer ved Pearl Harbor Road og dirigert tilbake. Det var krig!» Den japanske krigsmakten hadde satt inn sitt knusende  flyangrep på de amerikanske krigsskipene som lå i Pearl Harbor. Mabel fortalte videre: «Noen dager etter den 7. desember banket det på døren. Fire menn som var bevæpnet med pistoler, tok med seg Don til forhør i det militære hovedkvarter. Det var militær unntakstilstand. Den ene etter den andre av offiserene fyrte av spørsmål mot Don, og han svarte ut fra Bibelen. En av dem sa sint: ’Hold Bibelen utenfor dette!’ Men Don svarte: ’Det kan jeg ikke — den er mitt forsvar.’ Den ansvarshavende reiste seg til slutt og var tydeligvis fornøyd. Lenge etter at byen var mørklagt, brakte de Don hjem. . . . Vi ble plaget av og til, men arbeidet gikk framover.»

Med den annen verdenskrig fulgte brenselrasjonering, mørklegging, portforbud og transportvanskeligheter. Trass i disse problemene klarte den lille gruppen forkynnere og pionerer som var spredt omkring på øyene, å holde forkynnelsesarbeidet i gang. Ja, pionerekteparet James og Dora  Harrub skrev til og med til avdelingskontoret i 1942: «Før Pearl Harbor var det mange som tok imot litteratur, men de fleste nektet å tro at Hawaii kunne bli rammet av noen slags alvorlige vanskeligheter. Dette er det blitt en forandring på nå, og folk stiller ofte spørsmål om det som ligger umiddelbart foran oss, og så videre. Når de får høre at VAKTTÅRNETS publikasjoner vil besvare alle deres spørsmål, tar de imot dem med glede.»

På reisefot på Molokai med en bør på 20 kilo

Harold Gale ble utnevnt til pioner like etter at han hadde lært sannheten å kjenne i Honolulu. Det var etter at Pearl Harbor ble bombet. Han forteller: «Det distriktet jeg ble tildelt, var øya Molokai, hvor jeg aldri hadde vært før. Jeg kom dit helt alene med bare en koffert og visste ikke engang hvor jeg skulle sove den første natten. Men med Jehovas hjelp endte det med at jeg fikk bo hos en av de mest framstående hawaiere på øya. Han hjalp meg senere til å få leid et stort hus for bare sju dollar i måneden. Huset stod på en tomt på fire mål med 16 store kokospalmer. Stedet lå like ved stranden, omkring åtte kilometer sør for havnebyen Kaunakakai.»

Gale hadde ikke noe transportmiddel og gikk derfor til fots opptil 30 kilometer om dagen med en bør på 20 kilo. Børen bestod av en koffert med bøker, brosjyrer og blad på inntil seks språk og dessuten en grammofon med 11 plater på like mange språk. Filippinerne spurte mange ganger om de kunne få kjøpe platene, og de ville til og med kjøpe grammofonen. Senere fikk bror Gale en sykkel fra en bror på Oahu. Da kunne han tilbakelegge 60 kilometer om dagen. Norman Chock, en kinesisk bror, kom for å være pioner sammen med ham. Han hadde med seg bilen sin, en Willys sedan. Så lenge krigen varte, fikk de bare kjøpe 38 liter bensin i måneden på grunn av rasjoneringen, men de kjørte likevel på kryss og  tvers av øya som to ordentlige omstreifere. Etter en tre måneders tid ledet de 18 bibelstudier.

På nordsiden av øya ligger den isolerte Kalaupapa-kolonien for spedalske. Den er bare tilgjengelig med båt eller fly eller ved at man klatrer ned en 600 meter høy fjellskråning. Bror Gale forteller: «Jeg klatret ned skråningen med to kofferter fulle av bøker og leverte 65 eksemplarer av boken Børn til bestyrer Anderson, som lovte å gi dem videre til de spedalske, som jeg ikke kunne få treffe personlig.»

På øya Hawaii

Blant dem som kom i sannheten i de urolige krigsårene, var Shinichi og Masako Tohara. Bror Tohara tok først imot litteratur i 1935. I 1938 la han merke til at Jehovas vitner gikk omkring i Hilos gater med plakater foran og bak. Senere begynte Ralph Garoutte å studere med ham, og etter bare en måneds studium begynte Shinichi å forkynne for sine venner i lunsjpausen der hvor han arbeidet, på en bedrift i Hilo som fremstilte sake (risvin).

Han forteller selv om sin første erfaring i forkynnelsen fra hus til hus: «En formiddag i mars 1942 gjorde jeg i stand en feltveske og fylte den med litteratur. Jeg hadde bestemt meg for å gå ut i forkynnelsesarbeidet sammen med min sønn Loy. Jeg gikk til det første huset og banket på døren, men hjertet mitt banket hardere. Jeg husker ikke akkurat hvordan jeg kom gjennom dette første besøket. Men jeg hadde ikke mot til å gå videre til neste hus, og dermed gikk jeg hjem.» Etter at han hadde fått hjelp av forkynnere med mer erfaring, ble han snart frimodigere. I løpet av den neste måneden tok han en ukes ferie for å reise helt til Waimea og Kohala og arbeide sammen med pionerene. Det var en glederik opplevelse for ham. Den 19. april 1942 ble han og hans kone døpt i Stillehavet, i den lune Hilo Bay.

Toharas hadde bare vært døpt en måned da de solgte sine  eiendeler og begynte å bygge en husvogn. De tenkte på Jesu lignelse om kjøpmannen som straks solgte det han eide, for å skaffe seg en meget verdifull perle. I juni ble de anvist sitt første pionerdistrikt. De skulle arbeide i Pahala, et landdistrikt i det vulkanske området på øya Hawaii. Da de hadde gjennomarbeidet dette fjerntliggende distriktet, ble de bedt om å reise til Kona. Der drog de omkring på en rekke fjellveier for å nå ydmyke mennesker som levde av å dyrke kaffe.

«Keiseren sier at vi ikke kan bygge»

Det kom stadig flere på møtene i Rikets sal i Honolulu, slik at det etter hvert ble trangt om plassen. Det var tydelig at det var nødvendig med et større møtelokale, og den mest nærliggende løsningen var å bygge et tilbygg til det opprinnelige lokalet, det første i verden som ble kalt «Rikets sal». Men i 1943 var det mangel på byggematerialer, og det var dessuten unntakstilstand på Hawaii. Derfor sa militærregjeringen nei til utvidelsen.

Mabel Haslett har fortalt: «Da jeg kom hjem en dag, satt Don med et brev i hånden. Han så alvorlig ut. Brevet var en godkjennelse fra bror Knorr, Selskapets nye president, av planene om å bygge en ny Rikets sal på tomten bak avdelingskontoret. Don sa: ’Keiseren sier at vi ikke kan bygge. Jehovas organisasjon sier: «Bygg.» Selvfølgelig bygger vi.’»

Brødrene ble styrket av Jehovas ånd og overvant hindringene. De arbeidet dag og natt med å hente sand på strendene og stein i fjellene. Kasserte stålskinner ble innkjøpt til spottpris hos Oahus jernbaneselskap, og kassert trevirke fra avfallsplassen ble brukt til forskaling.

Også søstrene arbeidet utrettelig. De skrapte rust av skinnene og malte dem. En venn av Harry Lu lånte ut et bensindrevet sveiseapparat, og til tross for at det var bensinrasjonering, var det alltid nok drivstoff til å få sveist sammen stålskinnene til reisverk.

 En av dugnadsarbeiderne, Harold Gale, har fortalt: «Vi spurte en byggmester hva dette byggeprosjektet ville ha kostet hvis vi hadde satt bort arbeidet, og hvor lang tid det ville ha tatt å sette opp bygningen. Han sa at den var verd omkring 17 000 dollar, og byggetiden ble anslått til ett og et halvt år. Da byggearbeidet var fullført, regnet vi ut at de faktiske kostnadene beløp seg til omkring 700 dollar, inkludert utgifter til mat til 65 brødre. Og det tok brødrene tre måneder å fullføre arbeidet!»

De første misjonærene ankommer

Brødrene kom gjennom den annen verdenskrig i utmerket åndelig forfatning. I 1946 hadde Hawaii et høydepunkt på 129 forkynnere. Det var over dobbelt så mange som da angrepet på Pearl Harbor fant sted omkring fem år tidligere. I løpet av året ble 38 nye døpt.

Like etter krigen kom Nathan H. Knorr og Milton G. Henschel fra Selskapets hovedkontor i New York på besøk, og dette fikk avgjørende betydning for det videre arbeid. Under deres besøk ble det foreslått at misjonærer som var utdannet ved Vakttårnets bibelskole Gilead, skulle bli sendt til Hawaii for å bidra til større fart i arbeidet.

Martha Hess og Ruth Ulrich, som hadde gjennomgått Gileads sjuende klasse, kom til Hawaii den 27. september 1947. De ble tatt imot på bryggen på den tradisjonelle hawaiiske måten med smektende hawaiimusikk som ble spilt av Det kongelige hawaiiske musikkorps, og dansende hulapiker. Brødrene og søstrene var så begeistret over at misjonærene kom, at de overdynget dem med blomsterkranser.

Det oppriktige og samvittighetsfulle arbeidet disse to misjonærene utførte, ble som en kjær vellukt for folk på Hawaii, mens derimot kristenhetens misjonærer hadde vakt bitterhet. Martha hørte en av landets artister si: «De første misjonærene kom til øyene, gav deg en bibel og sa at du skulle  se opp mot den store Gud i himmelen, og mens du så opp, tok de hele landet ditt fra deg.»

Da de to Gilead-misjonærene kom, var det 129 forkynnere på øygruppen, fordelt på tre menigheter på Oahu (Honolulu, Mili og Waimea), to på øya Hawaii (Hilo og Kona) og noen mindre grupper på Kauai, Maui og Molokai.

I ti og et halvt år arbeidet de to misjonærsøstrene flittig på Hawaii og hjalp mange til å finne veien til livet. Deres utmerkede eksempel og begeistring for tjenesten vakte pionerånden hos mange av de unge. I 1957 fikk Martha og Ruth et nytt misjonsfelt. De ble sendt til Japan, hvor de fremdeles er misjonærer sammen.

Da det oppstod en krisesituasjon i Japan, skrev bror Knorr i 1947 et brev hvor han stilte følgende spørsmål: «Hvem av brødrene på Hawaii er villig til å reise til Japan?» Jerry og Yoshi Toma, Shinichi og Masako Tohara og Elsie Tanigawa meldte seg frivillig. Da Don skrev til bror Knorr, spurte han: «Men hva med Hasletts?» Så ble de også med i gruppen. De sju ble senere til ni, for Toharas to små døtre, som fulgte med dem til Gilead-skolen og deretter til Japan, ble også misjonærer da de ble voksne. Alle disse er fremdeles misjonærer i Japan, bortsett fra Hasletts, som har fullført sitt jordiske livsløp som salvede kristne.

Ekte pionerånd

Ettersom arbeidet nå var godt organisert på Oahu, var det mulig å rette oppmerksomheten mot naboøyene og gjennomgå nye distrikter. Arbeidsvillige og ivrige pionerer kunne nå forkynne sannheten på disse isolerte stedene. Men det å være pioner i 1950-årene var ofte forbundet med store prøvelser.

John Ikehara flyttet til Kona på øya Hawaii den 1. april 1955 for å hjelpe den lille gruppen der. Han klarte ikke å få seg deltidsarbeid og levde derfor hovedsakelig på grønnsaker  og frukt som han dyrket i hagen ved Rikets sal. Han har fortalt om et studium han hadde med en filippiner som bodde i nærheten av en av kaffeplantasjene: «Røyken fra parafinlampen sved i øynene. Han svarte på engelsk og leste avsnittene på iloko.» John gledet seg til dette bibelstudiet av flere grunner: «Hver uke når vi skulle ha dette studiet, insisterte mannen på at vi skulle spise først.» John satte stor pris på dette, for på den måten fikk han et proteintilskudd til vegetarkosten sin.

Denne og lignende opplevelser i Kona gav ham verdifull erfaring som kom til nytte da han senere ble sendt som misjonær til Japan, hvor han tjente til sin død. John var ikke den som klaget. Han skrev en gang: «Jeg takker Jehova for de mange velsignelsene han har øst ut over meg og tusenvis av andre. Jeg er takknemlig mot Selskapet som har vist meg så stor hjelpsomhet og tålmodighet.»

 Høsten 1954 fikk Nathaniel Miller en henvendelse fra Keith Stebbins, som da var avdelingstilsynsmann. Bror Miller hadde vært misjonær i Japan, men befant seg på Hawaii på grunn av sin kones helse. Nå ble han spurt om han kunne tenke seg å være spesialpioner i Kekaha på Kauai.

Nat Miller og hans kone, Allene, sa seg villig til å dra av sted med det samme, selv om de ikke hadde bil — noe de kunne trenge i det landdistriktet de skulle til. Av helsemessige grunner kunne ikke Allene oppfylle timekravet til spesialpionerer, og de måtte derfor begge klare seg på den godtgjørelsen Nat fikk som spesialpioner, nemlig 30 dollar i måneden.

Transportproblemet ble løst ved at Harry Lu gav ekteparet Miller en Dodge, en 1933-modell. Den knaket i lagrene, og dette begrenset hastigheten til omkring 40 kilometer i timen, men de ble aldri stående fast, selv om det av og til kunne ta en halv times tid å få bilen til å starte.

 Fordi de ikke hadde så mye å kjøpe bensin for, konsentrerte de sin virksomhet om distriktene i den umiddelbare nærhet av Rikets sal, i byene Kekaha og Waimea. Et års tid senere, da Allene ble spesialpioner, begynte de å forkynne i Hanapepe, Port Allen og Koloa. De tok med seg nistemat til både lunsj og middag, var ute i forkynnelsesarbeidet hele dagen og ledet studier i Koloa til klokken ti om kvelden. Det varte ikke lenge før antall forkynnere i menigheten i Kekaha  var blitt fordoblet, og det ble dannet en ny menighet i nabobyen Koloa.

Vertskap for hundrevis av stevnedeltagere

Det var en stor glede for brødrene på Hawaii å få vite at de skulle være vertskap for hundrevis av stevnedeltagere som skulle reise verden rundt på en rekke stevner med temaet «Det evige gode budskap» i 1963. Reisen ble arrangert av Selskapet. Stevnet på Hawaii skulle holdes i et amfiteater som heter Waikiki Shell, og som ligger like ved den berømte Waikiki Beach.

Det varme fellesskapet med så mange besøkende brødre var en enestående opplevelse. Over 6000 var til stede for å høre bror Knorrs hovedforedrag, som også ble direkte overført i fjernsynet over hele øygruppen. Befolkningen kunne ikke unngå å legge merke til at Jehovas vitner er et virkelig internasjonalt folk. Stevnedeltagerne gledet seg også over å kunne ha stevnet på det romantiske stedet Shell ved foten av den berømte toppen Diamond Head, hvor en behagelig vind hele tiden kjærtegnet forsamlingen.

Ny avdelingstilsynsmann

Da Keith Stebbins hadde vært på Gilead-skolen og fått opplæring som var spesielt tilrettelagt for avdelingstilsynsmenn, fikk han og hans kone i 1964 et nytt oppdrag. De ble bedt om å reise til Den dominikanske republikken. I de 11 årene han hadde tjent på Hawaii, hadde han vært vitne til at Jehova hadde velsignet arbeidet med en bemerkelsesverdig fremgang. Antall forkynnere var blitt mer enn fordoblet. Det hadde økt fra 770 til 2064. Og det var blitt tre ganger så mange menigheter. Antallet hadde økt fra 12 til 37. Bror Stebbins’ fine evne til å organisere styrket den lokale organisasjonen og la grunnlaget for ytterligere økning i framtiden.

Da områdestevnet med temaet «Åndens frukt» ble holdt i Hilo i 1964, opplyste bror Knorr at Robert K. Kawasaki sr.  var blitt utnevnt til avdelingstilsynsmann. Bror Kawasaki var født og oppvokst på Hawaii og hadde tjent som områdetilsynsmann etter at han hadde gjennomgått Gilead-skolen i 1961.

En uheldig utvikling

I 1965 ble brødrene ved avdelingskontoret både forbløffet og bekymret da felttjenesterapportene i de første tre månedene i tjenesteåret viste en stadig nedgang i antall forkynnere som rapporterte. Dette var helt usedvanlig, for Hawaii hadde alltid kunnet glede seg over en jevn fremgang.

Etter bror Knorrs forslag ble det arrangert et spesielt møte med utvalgte krets- og områdetilsynsmenn. Etter ni timer med intense drøftelser under bønn kunne de tydelig se to årsaker til nedgangen, nemlig materialisme og svekket åndelighet.

På den tiden var det et stort oppsving i Hawaiis økonomi på grunn av turismen. Bygningsindustrien var i vekst som aldri før. Leveomkostningene økte derfor sterkt. Noen brødre ble fristet til å påta seg to jobber. Noen hustruer gikk ut i verdslig heltidsarbeid, og mange unge valgte å ta seg verdslig arbeid framfor å være pionerer. Til og med noen av de brødrene som hadde ansvarsfulle oppgaver i menighetene, ble opptatt av materiell vinning.

Noe som var enda alvorligere og stakk enda dypere, var mangel på åndelighet blant brødrene og søstrene. Mange leste ikke i Bibelen hver dag og gjennomgikk heller ikke dagsteksten. En del foreldre studerte ikke med sine barn.

Bror Knorrs veiledning fra hovedkontoret var virkelig et ord i rette tid: «Det er nødvendig at vi gir all den åndelige formaning vi kan, for å bygge opp ÅNDELIGHETEN i menighetene. De som er sterke åndelig sett, vil være regelmessige i felttjenesten. Arbeidet på feltet styrker også vår åndelighet. Men det er umulig å være sterk i tjenesten på feltet uten å ta til seg åndelig føde.»

 Åndelig næring hver dag viktig

På bakgrunn av denne betimelige veiledningen ble det bestemt at de reisende tilsynsmennene skulle legge sterk vekt på nødvendigheten av å ta til seg åndelig næring hver dag. Rundt omkring i menighetene skulle de tale varmt for daglig bibellesning, regelmessige familiestudier og daglig gjennomgåelse av dagsteksten. Det ble satt i gang en vellykket kampanje med tanke på å få alle forkynnerne og alle som studerte Bibelen, til å ha sitt personlige eksemplar av årboken (som den gangen inneholdt dagstekstene).

Det ble også planlagt å holde de årlige områdestevnene på alle de større øyene i øygruppen. På den måten kunne brødrene overalt i staten lett komme til stevnet og bli spart for de betydelige utgiftene ved å måtte fly til Honolulu.

De gode resultatene av å legge vekt på åndeligheten i brødrenes personlige liv, begynte snart å vise seg. I 1966 var det en økning på fire prosent i antall forkynnere, og fra 1967 til 1969 var det hvert år en økning på ti prosent. Det er sikkert og visst at Jehova velsigner sine tjenere når de villig følger den veiledning som kommer fra hans organisasjon.

Større åndelighet fører til kristen nidkjærhet. Dette ble stadig tydeligere blant de unge. Mange begynte å trakte etter større tjenesteprivilegier. I tjenesteåret 1968 ble ti iherdige pionerer invitert til Gilead-skolen ved Betel i Brooklyn og sendt som misjonærer til Mikronesia.

Arbeidet har fremgang i Mikronesia

Like før bror Knorrs sonebesøk i april 1968 kunngjorde et av de store flyselskapene i avisen Honolulu Star Bulletin at det skulle opprettes en flyrute mellom Hawaii, Mikronesia og Guam. Ansvaret for arbeidet på Marshalløyene (i den østlige delen av Mikronesia) var nettopp blitt tildelt avdelingskontoret på Hawaii, og brødrene ved avdelingskontoret viste derfor ivrig denne avisartikkelen til bror Knorr. Bror Kawasaki  forteller: «Jeg kunne se at øynene hans lyste etter hvert som han begynte å se for seg hva denne nye flyruten kunne komme til å bety for utvidelsen av arbeidet i de sju administrative områdene som Mikronesia og Guam omfatter.» Etter å ha tenkt seg om et øyeblikk i taushet henvendte han seg til bror Kawasaki og sa: «Bror [Nathaniel] Miller kunne tjene disse øyene som kretstilsynsmann, og du kunne også dra. Dere kunne alternere.»

Mikronesia omfatter 2000 øyer som er spredt over et område på 7 800 000 kvadratkilometer i havet vest for Hawaii. Bare 97 av disse øyene er bebodd. Hvert av de administrative områdene som disse øyene omfatter, har sitt eget språk. Men vi må huske at Japan besatte det meste av arkipelet etter at Folkeforbundet gav landet mandat over det etter den første verdenskrig. Derfor ble det undervist i japansk ved skolene gjennom 25 år, og mange lærte å snakke japansk flytende. Siden bror Miller hadde studert japansk mens han var misjonær i Japan, var han godt kvalifisert til reisetjenesten på disse øyene.

Disse begivenhetene innledet en utvikling som førte til at avdelingskontoret på Hawaii den 1. januar 1969 ble betrodd tilsynet med Guam og resten av distriktene i Mikronesia. Det lot til at avdelingskontoret på Hawaii på grunn av sin tilknytning til disse øyene var best egnet til å stå til tjeneste for og opprettholde nær forbindelse med de få forkynnerne i dette åndelige utviklingsområdet. Bror Miller tjente som kretstilsynsmann i hele området, mens bror Kawasaki sr. besøkte de ni misjonærhjemmene én gang i året. Også etter at noen av misjonærene ble utnevnt til å tjene som kretstilsynsmenn, fortsatte de to brødrene å avlegge årlige besøk på misjonærhjemmene og tjene som områdetilsynsmenn på Guam og i hele Mikronesia. Slik begynte en særdeles travel og åndelig givende epoke for den virksomheten som sorterte under avdelingskontoret på Hawaii.

 Ut til jomfruelige distrikter

Det ble også besluttet at de misjonærhjemmene som allerede fantes i Mikronesia, skulle få forsterkninger i form av pionerer fra Hawaii. Bror Knorr mente at de fleste av dem lett ville tilpasse seg levemåten på øyene og gå godt sammen med den lokale befolkning. Dette var en viktig avgjørelse, for det ville gi mange ivrige unge forkynnere fra Hawaii en enestående mulighet til å gå i bresjen for Rikets gjerning som misjonærer på en praktisk talt jomfruelig arbeidsmark.

Muligheten til å tjene som misjonær i Mikronesia vakte begeistring, men arbeidet ville avgjort kreve anstrengelser. Den del av den annen verdenskrig som ble utkjempet mellom Japan og de allierte, fant stort sett sted nettopp på disse øyene. Minner om uhyggelige kamper er knyttet til steder som Kwajalein, Truk, Saipan, Guam og Peleliu. Ødeleggelsene var  omfattende over hele distriktet, og det gikk sent med gjenreisningen. Et fåtall av veiene hadde fast veidekke. De veiene som fantes, var stort sett enten støvete eller gjørmete — avhengig av været. Elektrisitetsforsyningen var enten upålitelig eller manglet helt. Mangel på kloakkanlegg og drikkevann førte ofte til sykdommer fremkalt av parasitter som angriper tarmsystemet. Dertil kom den plagsomme tropiske varmen og fuktigheten som var langt mer ekstrem og intens enn på Hawaii.

Under slike forhold var det at misjonærene fikk arbeidet i gang. De fleste av disse misjonærene var pionerer fra Hawaii. De vasset gjennom elver, reiste med småbåter og vandret gjennom tykke skoger for å nå fram dit folk bodde. På grunn av fuktighet og gjørme var det ikke praktisk å bruke sko. De fleste av misjonærene begynte derfor å bruke gummifottøy i forkynnelsesarbeidet.

Det viste seg at mikronesierne var vennlige og ydmyke mennesker. Deres store respekt for Bibelen gjorde at det var en fryd å forkynne blant dem.

Hvis noen på forhånd hadde vært i tvil om hvorvidt Jehova ville velsigne denne ordningen med at avdelingskontoret på Hawaii skulle føre tilsyn med arbeidet i Mikronesia, så forsvant all engstelse i denne forbindelse da felttjenesterapporten for august 1970 forelå: Guam rapporterte en økning på 88,6 prosent i antall forkynnere, Marshalløyene en økning på 25 prosent, Ponape en økning på 82,4 prosent og Saipan en økning på 114,3 prosent. Misjonærene klarte også å få arbeidet i gang på Belau (Palau), Yap og Truk.

De unge gjør en fin innsats

En sunn pionerånd gjorde seg stadig sterkere gjeldende blant de unge på Hawaii i 1960- og 1970-årene. I 1971 ble det anslått at 95 prosent av våre unge som hadde gjort seg ferdig med videregående skole, begynte i heltidstjenesten. Mange av  dem begav seg senere av sted til Mikronesia som misjonærer og bidrog til å intensivere forkynnelsen av Rikets budskap på disse fjerne øyene. Et stort antall unge, friske brødre fikk det privilegium å tjene ved Betel i Brooklyn eller ved Watchtower Farms.

En solid gruppe reisende tilsynsmenn bidrog sterkt til denne glødende interessen for heltidstjenesten med sin begeistring, som virket stimulerende på andre. Mange av de eldste i menighetene var svært aktive og foregikk derfor andre med et godt eksempel i tjenesten. De var alltid positive ved å framholde heltidstjenesten som noe en kunne gjøre til sin livsgjerning. Foreldre og menighetene i sin alminnelighet støttet godt opp om pionerene. Det er ikke så underlig at mange unge blomstret åndelig sett.

Tyfonen «Pamela» — en katastrofe som det kom noe godt ut av

Den 13. mai 1976 slo den kraftige tyfonen «Pamela» til på Guam. Den hadde en vedvarende vindhastighet på 64 sekundmeter og var dermed en av de verste tyfoner som noen gang har rammet øya. Åtti prosent av bygningene på øya ble ødelagt, minst halvparten av dem så fullstendig at de ikke lot seg reparere. Rikets sal og det tilstøtende misjonærhjemmet ble totalskadet. Men vi er takknemlig for at ingen av misjonærene eller de andre forkynnerne mistet livet.

I forbindelse med det gjenreisningsarbeidet som måtte utføres etter denne katastrofen, foretok brødrene ved avdelingskontoret på Hawaii en grundig vurdering av hvordan arbeidet på Guam og i Mikronesia ble ledet. Etter omhyggelige overveielser under bønn kom de fram til at et avdelingskontor på Guam sannsynligvis kunne føre bedre tilsyn med arbeidet i Mikronesia. Forslag og planer om et nytt avdelingskontor ble derfor oversendt til det styrende råd, og planene ble godkjent. Det nye avdelingskontoret skulle føre tilsyn med Rikets forkynnelse på Guam og i de øvrige administrative  områdene i Mikronesia. En moderne bygning med seks soverom, et kontor, en stor Rikets sal med sitteplasser til 400 og et lite trykkeri ble prosjektert. Dette prosjektet viste seg å være en stor oppgave som det ikke var så lett å fullføre som opprinnelig antatt.

Byggingen av avdelingskontoret på Guam — i varmt og fuktig klima

Det ble kjøpt en passende tomt med en god og sentral beliggenhet. Byggearbeidet ble påbegynt i januar 1978. Fra Hawaii og fra De forente stater for øvrig kom Jehovas vitner som var tømmermenn, rørleggere, malere, arkitekter og elektrikere, og en som var sivilingeniør. Mange som deltok i dette dugnadsarbeidet, var høyt kvalifiserte bygningsfolk. Arbeidet fikk en god start.

Men etter hvert merket de som var med på prosjektet, at trangboddheten og arbeidet i den kvelende tropiske heten og fuktigheten på Guam tok på. Arbeidsoppgavene var dessuten så store at mange forsømte møter og felttjeneste gjennom lengre tid.

Brødrene ved avdelingskontoret på Hawaii anbefalte at den stressede situasjonen skulle lettes ved at det ble lagt større vekt på åndeligheten blant dem som arbeidet på prosjektet. Dette førte til at stemningen i det hele tatt ble bedre. Det skal til dugnadsarbeidernes ros sies at de brakte betydelige offer for å holde ut i arbeidet. Disse brødrene og søstrene som strevde og slet, ofte under en brennende sol, la en enestående innsatsvilje for dagen. Jehova Gud velsignet deres trofasthet og utholdenhet med et godt resultat — et fint, nytt avdelingskontor på en nydelig opparbeidet tomt i landlige, tropiske omgivelser. Den 20. april 1980 var bror Milton Henschel fra det styrende råd på Guam som sonetilsynsmann og innviet da den nye bygningen til den rene tilbedelse av Jehova.

Den 1. mai 1980 trådte avdelingskontoret på Guam i  funksjon og begynte sitt gode tilsynsarbeid i Mikronesia og på Guam. Nathaniel Miller, som var medlem av utvalget ved avdelingskontoret på Hawaii, og som hadde reist mye på disse øyene mens avdelingskontoret på Hawaii førte tilsyn med dem, ble utnevnt til å være koordinator for utvalget ved avdelingskontoret i det nyopprettede avdelingskontoret på Guam. Hideo Sumida og Arthur White, som også hadde vært medlemmer av utvalget ved avdelingskontoret på Hawaii, ble likeledes overflyttet fra Hawaii for å gjøre utvalget ved avdelingskontoret på Guam fulltallig.

Avdelingskontoret på Hawaii førte tilsyn med arbeidet på Guam og på øyene i Mikronesia i 11 år. Det var et privilegium å samarbeide med de arbeidsomme misjonærene og lokale forkynnerne, som i egentlig forstand var pionerer for Rikets gjerning på disse spredte, isolerte øyene og plantet og vannet sannhetens sæd i hjertene til de ydmyke menneskene som bodde der.

 En ny bølge med immigranter

I 1980-årene velsignet Jehova Hawaii med en jevn og stadig økning. I oktober 1983 var det et høydepunkt på 5019 i antall forkynnere som rapporterte felttjeneste. Det var første gang i Hawaiis historie forkynnertallet passerte 5000. Disse forkynnerne tilhørte 60 menigheter.

I de senere år har det kommet en ny bølge med immigranter til Hawaii fra andre øyer i Stillehavet. De er blitt tiltrukket av Hawaiis relativt store materielle velstand og har naturlig nok brakt med seg sin kultur og sine forskjellige språk. Til hjelp for de mange «sauer» blant disse menneskene måtte det opprettes flere fremmedspråklige menigheter. I rask rekkefølge ble det dannet menigheter for folk som snakker japansk, koreansk, samoansk, spansk og iloko. Brødrene i disse menighetene er godt organisert og tar seg av sine kristne forpliktelser med stor flid.

Et overfylt avdelingskontor

Med veksten i antall forkynnere fulgte et økende behov for litteratur, og avdelingskontoret fikk samtidig flere menigheter å betjene. Kapasiteten ved den lille lagerbygningen i tilknytning til kontoret holdt på å bli sprengt. Og på kontoret var det temmelig folksomt fordi det måtte ansettes flere etter hvert som korrespondansen økte.

Kontoret i Pensacola Street, som Jehovas folk på Hawaii hadde hatt nytte av i nesten 50 år, var nå rett og slett for lite. Det lå i et tett befolket strøk sentralt i Honolulu, og det sa seg selv at en ikke kunne bygge mer på samme sted. Men det ble satt i gang undersøkelser for å finne en passende tomt til et nytt og større avdelingskontor.

I 1985 sendte en lokal eiendomsmegler en meddelelse til avdelingskontoret om en 4,5 mål stor tomt som var til salgs. På denne tomten stod det en bygning på 2300 kvadratmeter som tidligere var blitt brukt som supermarked. Beliggenheten  var ideell, like i nærheten av flyplassen og Honolulu sentrum. En annen kjøper hadde allerede meldt sin interesse for eiendommen, men brødrene i utvalget ved avdelingskontoret tok likevel, med det styrende råds godkjennelse, kontakt med megleren og la fram et tilbud. Den første kjøperen trakk seg overraskende nok fra forhandlingene. At Jehova holdt sin hånd over saken, viste seg også ved at eieren var meget vennlig innstilt til Jehovas vitner. I løpet av noen ganske få måneder ble kjøpet ordnet, og i november 1985 fikk Selskapet skjøte på eiendommen.

Det å gjøre et tidligere supermarked om til avdelingskontor, lager, Betel-hjem og to Rikets saler var en interessant utfordring. Brødrene på Hawaii hadde aldri utført et byggearbeid av en slik størrelsesorden. Det ble nedsatt en byggekomité, arkitekttegninger ble laget, og forskjellige faggrupper ble dannet. Ingen tvilte på at de lokale brødrene ville komme til å stille opp med de nødvendige fagkunnskaper og den  nødvendige arbeidskraft. Men man var naturligvis klar over at grunnlaget for et godt resultat var det som salmisten gir så fint uttrykk for i Salme 127: 1: «Hvis ikke [Jehova] bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves.»

«Akkurat som å bygge Salomos tempel!»

Fra begynnelsen av februar 1987 og utover ble det holdt spesielle møter på sju forskjellige steder i øygruppen for å orientere alle om avdelingskontorets byggeplaner. Over 5000 var til stede på Waikiki Shell. Brødrene i byggekomiteen forklarte hva som allerede var gjort, og de redegjorde for byggeprosjektet og opplyste at byggingen etter planen skulle begynne den 1. mars 1987.

Arbeidet kom så i gang for alvor. Det var faktisk flere tusen brødre og søstre på Oahu og andre øyer som ordnet seg slik at de kunne være med på det. Noen reiste til byggeplassen  i helgene. Andre var der i lengre perioder. Mange Jehovas vitner på Oahu åpnet gjestfritt sine hjem for bygningsarbeidere fra naboøyene. Mens byggevirksomheten var på det mest intense, kom omkring 150 dugnadsarbeidere på ukedagene og 250 til 300 i helgene.

En villig og lykkelig ånd gjorde seg gjeldende hele tiden selv om arbeidet var anstrengende og arbeidstiden lang. Det ble lagt vekt på åndeligheten. Dagsteksten ble behandlet hver dag, og Vakttårn-studiet ble holdt hver uke. Det ble regelmessig holdt bibelske foredrag, som hele arbeidsstyrken overvar.

Det gode samarbeidet mellom de forskjellige fagfolkene og flittige hjelpere førte til at arbeidet gikk glatt og ble fullført etter planen. En av dugnadsarbeiderne sa: «Dette er akkurat som å bygge Salomos tempel!» Når sant skal sies, var det jo en betydelig forskjell mellom Salomos tempel og avdelingskontorets nye bygning. Templet var delvis kledd med gull, og selve bygningen var «prefabrikkert», så det var lite støy da den ble reist. Avdelingskontoret ble bygd av betong, tre og stål under atskillig støy. Men noe var likt — den samme ånd som drev tempelarbeiderne på Salomos tid, drev brødrene og søstrene på Hawaii. En tiltalende bygning som skulle huse avdelingskontoret, stod fram av et forlatt og forfallent supermarked. Det var nesten et mirakel!

Til tross for alt arbeid som ble nedlagt på byggeplassen, ble det fem høydepunkter i antall forkynnere i 1986. Ved slutten av tjenesteåret ble det opprettet to nye menigheter. I 1987 var det tre nye høydepunkter i antall forkynnere, og det ble opprettet ytterligere tre menigheter. I juli 1987 var bygningen ferdig. Måneden etter flyttet avdelingskontoret sin virksomhet til de nye lokalene.

Regn la ingen demper på stemningen

Det regnet om morgenen den 3. april 1988, men det la  ingen demper på stemningen blant de 5870 som var til stede i Neal Blaisdell Center i forbindelse med innvielsen av avdelingskontoret. Ytterligere 2838 brødre hadde kommet sammen på Maui, Kauai og øya Hawaii for å høre en telefonisk overføring av dagens program fra Honolulu. Koordinatoren for utvalget ved avdelingskontoret gav en historisk oversikt over Rikets arbeid på Hawaii og den fremgang arbeidet har hatt på disse øyene. De forkynnerne som hadde deltatt i forkynnelsen på øyene i over 38 år, satt på de fremste benkeradene, og de var hjertens enige med taleren i at Jehova rikt hadde velsignet sitt folk på Hawaii.

Et 30 minutters lysbildeprogram som ble vist samtidig på alle møtestedene, gav et inntrykk av hvordan det tidligere supermarkedet ble forvandlet til et nytt avdelingskontor. De fire medlemmene av det styrende råd som var på besøk, talte i tur og orden til den store forsamlingen. Daniel Sydlik holdt et levende foredrag om Jehovas rettferdighet som er like uforanderlig og konstant som fjellene. (Sal. 36: 7) Lyman Swingle oppfordret tilhørerne til å tenke over alle de velsignelser som var blitt dem til del på bakgrunn av det som sies i siste del av Salme 144: 15. Lloyd Barry trakk en parallell mellom den glede som fulgte med løvhyttefesten, og den glede som kommer til uttrykk i vår tid når sanne tilbedere feirer den store innhøstning som Jehova står bak. (3. Mos. 23: 40) Milton Henschel sa i sitt innvielsesforedrag: «Vår Gud er en Gud som har en bestemt hensikt, og hans overhøyhet kommer til uttrykk i hans handlinger. Denne innvielsen av avdelingskontorets nye bygning har tilknytning til Jehovas hensikt. Vi ønsker å se at denne nye bygningen blir brukt i samsvar med Jehovas vilje.»

Da denne helt spesielle dagen med tilbedelse nærmet seg slutten og de store folkemengdene var forent i sang og bønn, følte de det på samme måte som israelittene gjorde etter innvielsen av Salomos tempel. De gikk hjem, hver til sitt,  «glade og vel til mote for alt det gode [Jehova] hadde gjort». (1. Kong. 8: 66) Det var en stor, åndelig fest, en virkelig milepæl i Jehovas folks 70 år lange historie på Hawaii.

Som ventet førte byggingen av det nye avdelingskontoret til at mange brødre begynte å tenke alvorlig over muligheten for å pusse opp sine gamle Rikets saler eller eventuelt bygge nye fordi menighetene vokste. I mai 1986 ble den første hurtigbygde Rikets sal på Hawaii reist i Kekaha på Kauai. Senere er det blitt bygd seks nye Rikets saler på forskjellige steder i øygruppen, og to er blitt grundig restaurert. Også det tidligere avdelingskontoret og Rikets sal i Pensacola Street har fått en ansiktsløftning, og ytterligere seks Rikets saler er under planlegging.

Et godt eksempel for alle

Et spesielt hyggelig innslag ved områdestevnene i 1988, som hadde temaet «Guds rettferdighet», var de 63 misjonærene som kom hjem til Hawaii på besøk for anledningen. Alle de tilstedeværende ble rørt og fikk tårer i øynene da hele denne flokken med misjonærer marsjerte inn og fylte scenen under stevnet i Honolulu i forbindelse med søndagens foredrag «Kravene i forbindelse med effektiv misjonærtjeneste». Brødrene og søstrene i forsamlingen var sterkt grepet og applauderte lenge og kraftig etter programmet for å vise sin takknemlighet.

Dette var en tydelig påminnelse om at svært mange fra Hawaii har arbeidet målbevisst for å oppnå større tjenesteprivilegier. Etter den annen verdenskrig er 164 misjonærer blitt sendt fra Hawaii til Japan, Taiwan, Okinawa, Korea, Samoa og forskjellige land i Sør-Amerika og Afrika og til øyene i Mikronesia, hvor de fleste av dem har havnet. For tiden er 77 fremdeles i tjeneste som misjonærer, reisende tilsynsmenn, spesialpionerer eller alminnelige pionerer på de stedene de er blitt sendt til.

 Andre har hatt som sitt mål å utføre Betel-tjeneste. Det gjelder spesielt robuste, unge brødre. Den første ble invitert til å tjene ved Betel i Brooklyn i begynnelsen av 1960-årene. Siden den tiden har 127 tatt imot det privilegium å utføre denne formen for heltidstjeneste. For tiden er det 25 som arbeider på Betel i Brooklyn eller på Watchtower Farms, mens 13 er medlemmer av Betel-familien på Hawaii.

Den usedvanlig store interessen for heltidstjenesten som gjør seg særlig sterkt gjeldende blant de unge, har sammenheng med at de ivrige, første misjonærene og senere også iherdige eldste og reisende tilsynsmenn har foregått med et godt eksempel. Unge mennesker som gjør tjeneste i andre land som misjonærer eller arbeider på Betel, har også fått god støtte av sine foreldre hjemme på Hawaii. Dette har hjulpet mange av dem til å bli på sin post og ikke bukke under for en overveldende hjemlengsel og motløshet. På den måten høster de også de langsiktige goder som følger med å holde fast ved sine tjenesteprivilegier.

Situasjonen i dag

I august 1990 kom forkynnertallet opp i 6194, det høyeste antall inntil da. Det vil si at Hawaii nå har én Rikets forkynner pr. 180 innbyggere, et fint forholdstall (basert på befolkningsstatistikken for 1989). Distriktene til de 72 menighetene blir gjennomarbeidet ofte, gjennomsnittlig én gang hver fjerde eller hver sjette uke. Videre var det i alt 608 forkynnere som var alminnelige pionerer i august, og dette var også flere enn noen gang tidligere. Det er en glede å se at mange av disse pionerene er enten tenåringer eller i 20-årene.

Den fargerike blandingen av folk med forskjellig etnisk og kulturell bakgrunn kan gjøre felttjenesten her til en interessant utfordring. Det er for eksempel ikke uvanlig at man i én og samme gate kan treffe kaukasiske, japanske, kinesiske, filippinske og hawaiiske beboere som bekjenner seg enten til  den katolske, den protestantiske eller den buddhistiske tro eller til mormonismen. Det later til at likegyldigheten overfor Rikets budskap er tiltagende, men sauelignende mennesker fortsetter å strømme til Jehovas fjell. Det fremgår av at det var 15 245 til stede ved minnehøytiden i april 1990.

Jehovas folk på Hawaii er like lite som ellers i verden spart for problemer og for angrep fra vår fremste motstander, Djevelen. Det er lett å få arbeid på grunn av turismen og utenlandske investeringer, men Hawaiis innbyggere må samtidig streve med usedvanlig høye levekostnader. Guds folk anstrenger seg for å bevare en sunn åndelig innstilling og motstå det økonomiske presset, som ofte tvinger både mann og kone til å ha verdslig arbeid for å få endene til å møtes. Narkotikamisbruk foregår i stor stil i noen strøk og får tragiske konsekvenser. De unge må derfor motstå den lumske påvirkning som kan få dem til å la seg fange i denne snaren. På grunn av det fine, varme været som Hawaii har året rundt, er det et sted som innbyr til lek og fornøyelser. Fristelsen til å søke atspredelser og fornøyelser kan derfor være stor. Det sier seg selv at det er nødvendig med en stadig årvåkenhet hvis man skal unngå å gi etter for slike lumske tillokkelser som Satan benytter seg av.

Folk på Hawaii er kjent for sin avslappede væremåte, sin vennlighet og sin gjestfrihet, egenskaper de har felles med folk i mange øysamfunn. Det skyldes kanskje den vellykkede blandingen av mange folk og kulturer, eller det vedvarende solskinnet og det deilige været. Blant Jehovas folk er disse tiltalende egenskapene blitt ytterligere forsterket ved at de har dyrket åndens frukt.

Jehovas vitner på Hawaii fortsetter å være aktive og ivrige. Deres liv dreier seg om åndelige gjøremål. Gjennom hele Hawaiis nyere historie har de vist seg å være helhjertete og lojale i sine bestrebelser for å støtte Jehovas organisasjon.

 Den skjønnhet som preger et tropisk paradis, finnes det utvilsomt mye av på de hawaiiske øyer. Men Hawaiis virkelige og mest verdifulle skjønnhet er å finne i det åndelige paradis blant Jehovas 6000 lojale slaver som går inn for og gleder seg over sin tjeneste for ham. De er takknemlige for at han har sørget for at hans ’tempelberg står grunnfestet’ også på Hawaiis fjerne og eksotiske øyer. — Jes. 2: 2.

[Oversikt på side 115]

(Se den trykte publikasjonen)

Hawaii 8000

1950 320

1960 1589

1970 3340

1980 4494

1990 6194

Høydepunkt forkynnere

1000

1950 30

1960 80

1970 447

1980 591

1990 938

Gj.sn. pionerer

 [Kart/ramme på side 66]

(Se den trykte publikasjonen)

HAWAII-ØYENE

HAWAII

Hilo

Kailua-Kona

Pahala

LANAI

MAUI

MOLOKAI

Kalaupap

Kaunakakai

OAHU

Aiea

Pearl Harbor

Honolulu

KAUAI

Kekaha

Kapaa

Hanapepe

Koloa

NIIHAU

Stillehavet

[Ramme]

HAWAII-ØYENE

Hovedstad: Honolulu

Offisielt språk: Engelsk

Religion: Flere trosretninger

Innbyggertall: 1 112 100

Avdelingskontor: Honolulu

[Bilde på side 71]

Hvite strender og fredelige viker pryder Hawaii-øyene

[Bilde på side 72]

Ellis Fox, som sammen med ekteparet Bundy startet forkynnelsesarbeidet i 1915

[Bilde på side 73]

Dora Harrub og hennes mann, James, var de første som ble døpt. Det var i 1919

[Bilde på side 79]

Joseph Dos Santos begynte som pioner i 1929. Hvorfor fikk han økenavnet «Pupule Joe»?

[Bilde på side 83]

Don og Mabel Haslett. Don Haslett ble i 1934 Hawaiis første avdelingstilsynsmann

[Bilde på side 84]

Det første møtelokalet som ble kalt Rikets sal, ble bygd i Pensacola Street i Honolulu i 1935

[Bilde på side 85]

Bibelens budskap ble kunngjort ved hjelp av høyttalerbiler. Denne ble sendt fra Honolulu til de andre øyene i 1937

[Bilde på side 88]

Høyttalerbiler kjørte omkring i gatene. Bibelske foredrag ble annonsert og spilt over høyttaleranlegget

[Bilde på side 94]

Don Haslett, Nathan Knorr, Mabel Haslett og Milton Henschel. Knorrs besøk i Honolulu i 1947 førte til at det ble sendt misjonærer til Hawaii

[Bilde på side 95]

De to første misjonærene kom til Honolulu den 27. september 1947 — Martha Hess, nummer fire fra venstre i første rekke, og Ruth Ulrich, nummer to fra venstre i bakerste rekke. Begge tjener nå i Japan

[Bilder på side 96]

Waikiki Shell, hvor stevnet med temaet «Det evige gode budskap» ble holdt i 1963. Mange ble døpt ved Waikiki Beach

[Bilde på side 101]

Nathaniel og Allene Miller kom til Hawaii i 1954 og tjente der til de ble sendt til Guam i 1980 *

[Fotnote]

[Bilde på side 105]

Avdelingskontoret og Rikets sal på Guam ble innviet den 20. april 1980. Avdelingskontoret på Guam fører tilsyn med forkynnelsesarbeidet i Mikronesia, et område med 2000 øyer

[Bilde på side 107]

Avdelingskontoret og Rikets sal i Pensacola Street ble brukt i arbeidet for å fremme Rikets interesser i nesten 50 år, til august 1987

 [Bilde på side 108]

Det tidligere supermarkedet som ble gjort om til avdelingskontor, lager, Betel-hjem og to Rikets saler. Bygningen ble innviet den 3. april 1988

[Bilde på side 109]

Medlemmene av utvalget ved avdelingskontoret og deres koner. Fra venstre mot høyre: Robert og Hatsuko Kawasaki, Frans og Endeline van Vliet og Gary og Carol Wong