Jehovas vitner — rapport til årboken for 1991

INNBYGGERNE i byen var ikke bønder. Men det skribenten skrev til bestemte innbyggere i denne byen, som var kjent for sin handel og politikk, hadde likevel med grunnleggende prinsipper for landbruk å gjøre. ’Først planter dere,’ sa han. ’Deretter vanner dere og kultiverer avlingen.’ Deretter fortalte han om en tredje faktor, den viktigste for å få planten til å vokse. Han sa: ’Gud gir vekst.’ — 1. Kor. 3: 6.

Byen var Korint, som ligger ved Korinteidet, og tidspunktet var det første århundre. Skribenten var den kristne apostelen Paulus, og brevene hans dreide seg i første rekke om Kristi etterfølgeres åndelige vekst. Paulus nevner kort tre punkter som er nødvendige for å nå kristen modenhet. Han sier: «Jeg plantet, Apollos vannet; men Gud gav vekst.» For å være sikker på at vi skulle fatte poenget, tilføyer han: «Derfor er de ikke noe, verken den som planter eller den som vanner, men bare Gud som gir vekst.» (1. Kor. 3: 7) En som planter, og en som vanner, utfyller hverandre, men det Jehova Gud gjør, ligger på et helt annet plan. Gud gjør det ikke noe menneske kan gjøre. Han får det til å vokse.

 Gud fortsetter å ’gi vekst’

Når apostelen Paulus anstrengte seg i tjenesten, kunne han med rette si at Gud fortsatte å ’gi vekst’. Jehova velsignet virkelig Paulus’ 18 måneder lange tjeneste i Korint. (Apg. 18: 9—11) Gud sørget også for vekst andre steder hvor Paulus utførte sin tjeneste, for eksempel i Efesos, Filippi og Tessalonika. — Apg. 20: 17—38; Fil. 1: 3—7; 1. Tess. 1: 3—10.

Når vi ser nærmere på den plantingen og vanningen som det internasjonale brorskap av Jehovas vitner har utført i løpet av det siste året, kan vi fylt av takknemlighet, si: ’Gud gir vekst.’ I løpet av det tjenesteåret som er gått, var det gjennomsnittlige antall Rikets forkynnere 3 846 311, og høydepunktet i antall forkynnere var på 4 017 213. Hele 301 518 ble døpt — det høyeste antall noensinne! Er det muligheter for fortsatt vekst? Det blir ledet 3 624 091 bibelstudier hver måned, og den 10. april var det 9 950 058 til stede på høytiden til minne om Jesu død, noe som viser at mulighetene for fortsatt vekst er svært gode.

Fra det ene høydepunktet til det neste

Rapportene fra hele verden viser at våre brødre har vært travelt opptatt med å plante og vanne i åndelig forstand. Det ble tegnet 2 968 309 nye abonnementer på Vakttårnet og Våkn opp!, en økning på 23 prosent. Nesten alle avdelingskontorer rapporterte et høydepunkt i antall forkynnere, og noen rapporterte flere høydepunkter i løpet av året. Sverige oppnådde fem høydepunkter i løpet av tjenesteåret 1990, og Østerrike, Frankrike og Sveits rapporterte seks høydepunkter hver. Tsjekkoslovakia og Elfenbeinskysten rapporterte 11 høydepunkter i løpet av året, Polen 12 og Jugoslavia sju. Brasil hadde ni høydepunkter — det siste var på 293 466 forkynnere.

Irland stiller i særklasse når det gjelder høydepunkter. Våre brødre der i landet rapporterte 12 høydepunkter i løpet av året. Det betyr at landet har hatt 29 høydepunkter på rad,  og de gleder seg over en økning på ti prosent i antall forkynnere i løpet av forrige tjenesteår. Guatemala har hatt 41 høydepunkter i løpet av de siste 42 måneder. Hvordan har det vært i Mexico? Mexico har hatt 78 høydepunkter i løpet av de siste 80 måneder og har nå 304 000 forkynnere.

Jo hardere vi arbeider, og jo mer Rikets sæd vi sår, jo større vekst vil Gud sørge for. Et eksempel er Venezuela. Der har menighetsforkynnerne et gjennomsnitt på 14 timers felttjeneste og ett bibelstudium i måneden. Det var 197 211 til stede på minnehøytiden, nesten fire ganger så mange som antall forkynnere og 33 000 flere enn i forrige tjenesteår. I løpet av seks år er antall forkynnere blitt fordoblet — fra 25 305 til 51 933 — en økning på 105 prosent! Og i løpet av det foregående året hadde de åtte høydepunkter i antall forkynnere. En lignende rapport kommer fra Ecuador: «Dette året har vært det beste året med tanke på utbredelsen av Riket siden arbeidet ble påbegynt,» sa avdelingskontoret. De hadde nesten dobbelt så mange hjemmebibelstudier som antall forkynnere. I august rapporterte avdelingskontoret et høydepunkt på 18 069 forkynnere, og de hadde sju høydepunkter i løpet av tjenesteåret.

I Japan har Jehova virkelig gitt vekst. I august 1990 nådde de det 140. høydepunkt på rad i antall forkynnere — 147 622. Og det skjer i et land hvor Babylon den stores misjonærer gav opp og sa at «det er umulig at kristendommen noen gang vil slå rot i Japan».

’Småbarn synger Jehovas pris’

Det er ikke bare menn og kvinner som er Guds medarbeidere. Også de som er yngre av år, kan bringe pris til Jehova Gud. Ved en anledning i løpet av Jesu jordiske tjeneste var det noen barn som priste Gud. Jesu motstandere ble svært forarget på grunn av dette, men han imøtegikk deres innvendinger med å si: «Har dere aldri lest: Du har latt småbarn og spedbarn synge din pris!» — Matt. 21: 16.

 Finnes det barn som priser Gud i dag? Ja, det gjør det. I Myanmar nektet for eksempel den fire år gamle Mi Mi å be sammen med klassen. Læreren hennes spurte henne: «Hvorfor ber ikke du sammen med oss, du som er kristen?» Mi Mi svarte: «Jeg er kristen, men dere ber til treenigheten, mens jeg ber til Jehova.»

Da en lærer i New Zealand tok med seg et ungt vitne for Jehova til rektor fordi hun ikke ville synge nasjonalsangen, brast rektoren i latter. Deretter sa hun til vitnet at hun var lei seg for den ubehagelige situasjonen som læreren hadde skapt, og la til: «Fortsett frimodig i samme spor. Jeg beundrer deres religion og det mot du har vist både her på skolen og ellers.»

Et annet eksempel er fire år gamle Juancito i Uruguay. Verken faren eller moren hans er et av Jehovas vitner, men bestemoren er det. Siden foreldrene er utearbeidende, er det bestemoren som passer ham. Han har lært foreldrene sine å bøye hodet når han ber ved måltidene. Og ved hjelp av et nummer av bladet Våkn opp! som handlet om røyking, klarte han å få begge foreldrene til å slutte å røyke. Som et resultat av de anstrengelser han har gjort seg, har begge foreldrene hans og flere slektninger begynt å lese Jehovas vitners litteratur.

Da seks år gamle Rodolfo i Argentina tok med seg Min bok med fortellinger fra Bibelen på skolen, ble en av klassekameratene hans nysgjerrig og spurte om ikke Rodolfo kunne komme hjem til ham. Hva førte det til? Rodolfo startet et hjemmebibelstudium med klassekameraten. Foreldrene hans ble snart interessert, og i dag er hele familien døpte Jehovas vitner.

Louise, en sju år gammel pike i Storbritannia, ble bedt om å ta med noe som hadde med Egypt å gjøre, på skolen som et ledd i en arbeidsoppgave om Egypt. Hun tok med seg Min bok med fortellinger fra Bibelen, siden den inneholder flere  kapitler som handler om Egypt. Hun tok også med seg kassetten med hørespillet Jehovas navn skal bli kunngjort over hele jorden, som handler om de ti plager. Læreren lyttet til hørespillet privat, og det gjorde så sterkt inntrykk på henne at hun ordnet det slik at barna kunne komme sammen hver tirsdag for å lytte til deler av kassetten og drøfte de ti plagene. Det var i alt 70 elever og tre lærere til stede. Takket være at Louise tok med seg denne kassetten på skolen, kjenner både lærerne og elevene nå svært godt til Jehovas navn.

I Italia la avdelingskontoret en måned spesiell vekt på det å levere blad. En åtte år gammel jente brukte 60 timer i felttjenesten den måneden, og hun leverte 51 blad. En ti år gammel jente brukte 61 timer og leverte 110 blad i den samme måneden. Det er ingen tvil om at Jehova blir prist av små barn.

Hjelp til Romania

I begynnelsen av 1990 ble det satt i gang et omfattende hjelpeprosjekt for å komme våre brødre i Romania til unnsetning. Det var til stor hjelp for dem både åndelig og materielt sett. I løpet av januar, februar og mars ble det sendt over 70 tonn matvarer fra Østerrike, Tsjekkoslovakia, Ungarn og Jugoslavia. I tillegg ble det sendt tonnevis med rengjøringsmidler og forskjellig utstyr og et stort parti klær og sko. Brødrene i Europa gjorde virkelig en imponerende innsats. Også små barn som hørte om de vanskeligheter som våre brødre i Romania hadde å kjempe med, gav penger for å hjelpe dem.

Brødrene i Romania var svært takknemlige for den hjelp de fikk, og de er fast bestemt på å gjøre alt de kan for å forkynne sannheten for andre. Brødrene skriver: «Mange verdslige mennesker var overrasket over den omfattende hjelp vi fikk fra brødre over hele verden. Noe av det som ble sendt, ble delt ut til verdslige mennesker, og det fikk mange til å forandre syn på Jehovas vitner. Folk fikk hjelp av oss,  ikke av sitt eget presteskap. Hver gang vi hjalp noen, benyttet vi anledningen til å avlegge et grundig vitnesbyrd.»

Vekst også ved Betel-hjemmene

Etter hvert som det blir flere forkynnere, trengs det flere arbeidere på de 93 Betel-hjemmene jorden over. De som tjener på heltid på Betel, er med på å organisere forkynnelsesarbeidet i landet og å sørge for at forkynnerne har nok litteratur. I 1980 var det 5039 som arbeidet på de forskjellige Betel-hjem jorden over; nå, ti år senere, er det 11 092.

De som arbeider på Betel, er også travelt opptatt i felttjenesten. Fordi de arbeider hardt og har mye å gjøre, er det få av dem som kan være hjelpepionerer. En søster som tjener ved Betel i Guatemala, var imidlertid hjelpepioner i april. Hun forkynte på gaten før frokost og etter arbeidstid og leverte 556 blad.

Det trykkes stadig mer litteratur i fire farger jorden over, og det har ført til at Selskapet Vakttårnets hovedkontor i Brooklyn i New York har kjøpt inn, prøvekjørt og sendt ut fem hurtiggående offsetrotasjonspresser. De ble sendt til avdelingskontorene i Argentina, Brasil, Colombia, Frankrike og Spania. Dessuten har Sør-Afrika bestilt en presse til.

Alt dette minner oss om det Jehova forutsa i Jesaja 65: 13, 14: «Se, mine tjenere skal spise, men dere skal sulte, mine tjenere skal drikke, men dere skal tørste. Se, mine tjenere skal glede seg, men dere skal skamme dere, mine tjenere skal juble av hjertens lyst.»

Ja, vi gleder oss over at Jehova velsigner våre anstrengelser. Det er imidlertid to ting vi ikke må glemme: For det første må vi nidkjært plante og vanne. For det andre er det Gud som gir vekst. Det bør fylle alle Guds tjenere med ydmykhet. Vi er lik en bonde som sår og dyrker jorden, men er avhengig av solskinn og regn som Gud skaffer til veie, for å kunne høste inn en rik avling. — Matt. 5: 45.

 Vekst ved hovedkontoret

«Ditt folk møter villig fram . . . Din ungdom [kommer] til deg som dugg.» Slik beskrev kong David den villige ånd som kjennetegner Jehovas folk. (Sal. 110: 3) I dag er det overalt i Jehovas organisasjon mange unge menn og kvinner som utfører sin tjeneste for Gud og sine medtilbedere på en forfriskende måte og derfor kan sammenlignes med duggdråper. Over 4000 av dem tjener ved Selskapet Vakttårnets hovedkontor i Brooklyn i New York og ved Watchtower Farms og de andre eiendommene i nærheten som er knyttet til hovedkontoret. På grunn av den hurtige vekst som Jehovas vitner erfarer jorden over, er også hovedkontoret i vekst.

Det trengs flere frivillige arbeidere i Brooklyn, og dermed også flere boligrom. Det styrende råd besluttet derfor at en nietasjes trykkeribygning i 160 Jay Street, som ble kjøpt i 1986, men som ennå ikke er ombygd, skulle rives for å gjøre plass til en 30-etasjes boligbygning som vil bli kjent under en annen adresse, 90 Sands Street. Dette bygget vil huse ytterligere 1000 Betel-arbeidere. Det endelige klarsignalet fra myndighetene ble gitt den 30. august 1990. Alt i alt vil det ta omkring tre år å fullføre dette prosjektet.

I det foregående år avsluttet Selskapet kjøpet av en eiendom i 85 Jay Street. På denne eiendommen står det i dag flere bygninger av forskjellig størrelse. Den ligger to kvartaler unna trykkerikomplekset og har en grunnflate på 9100 kvadratmeter, større enn alle de fem nåværende trykkeribygningene til sammen. Eiendommen er blitt kjøpt med tanke på framtidig bruk.

Våren 1989 kjøpte Selskapet en nyoppført bygning hvor innredningen ikke var ferdig, i 67 Livingston Street, omkring 15 minutters gange fra Vakttårnets administrasjonsbygning. Det er en smal, 29-etasjes bygning som vil gi plass til 150 Betel-arbeidere. Den ble tatt i bruk i slutten av 1990.

I begynnelsen av 1989 ble det opplyst at man hadde gått  i gang med det største enkeltstående byggeprosjekt som Selskapets stab av prosjekterings- og byggearbeidere noen gang har hatt ansvaret for — Vakttårnets undervisningssenter. Dette sentret ligger på en 266 hektar stor tomt i en naturskjønn dal i Patterson i staten New York, 110 kilometer nord for Brooklyn og 72 kilometer øst for Watchtower Farms. Ifølge planen skal det der oppføres en skole og et kontorkompleks med boligbygninger og andre fasiliteter for opptil 1200 elever og Betel-arbeidere. Den endelige godkjennelse av byggeplanene ble gitt den 30. august 1990, samme dag som byggeplanene for 90 Sands Street ble godkjent i Brooklyn.

I en rapport fra Patterson Farm stod det angående det å innhente byggetillatelse for dette store prosjektet: «Det har vært tydelig at Jehova har ledet det hele. Det fremgår blant  annet av en statlig kunngjøring som nylig ble gitt om at det ikke ville bli gitt flere tillatelser til å bygge renseanlegg for avløpsvann i dette området. Det siste renseanlegget som det ble gitt tillatelse til, var vårt.»

Den 1. september 1990 ble det åpnet et informasjonssenter for besøkende. Det vil være åpent sju dager i uken fra klokken åtte om morgenen til klokken fire om ettermiddagen. Det har en utkikksplattform som gir de besøkende et godt overblikk over byggevirksomheten.

La oss nå rette vår oppmerksomhet mot produksjonen av litteratur ved trykkeriene i Brooklyn. Det ble trykt 44 prosent flere bibler sammenlignet med forrige år, det vil si i alt 3 155 811, hvorav 1 161 189 var de luxe-utgaver. Over 8500 tonn litteratur ble sendt til forskjellige land rundt omkring i verden, mens det innenlands i De forente stater ble sendt ut over 4800 tonn litteratur.

Den forurensning som er et resultat av vår trykkerivirksomhet, må fjernes. De fem enhetene som tidligere kontrollerte utslipp, er blitt erstattet av en ny, stor enhet av typen Katec. Den fjerner løsningsmidler i en forbrenningsprosess som skjer ved temperaturer på opptil 760 grader. Dette er en av de første enheter i sitt slag som er blitt installert i og omkring byen New York. Miljøverndepartementet uttalte at de trodde dette ville bli en standard for framtidige installasjoner i dette området. Hvorfor? De hadde tillit til at Selskapet ville holde seg strengt til myndighetenes bestemmelser for den slags produksjon, og at installasjonen av denne enheten ville bli et eksempel som er verdt å følge.

Watchtower Farms rapporterte at abonnementskampanjen i oktober og november 1989 førte til at man effektuerte 596 087 abonnementer — en økning på 36 prosent — i De forente stater! Med i dette tallet er også en økning på 57 prosent i nye abonnementer. Selskapets eget datasystem, MEPS, er nå i bruk i over 90 land og er i stand til å behandle over 190 språk.

 Minneverdige begivenheter i Tyskland

Bemerkelsesverdige begivenheter i DDR, Den tyske demokratiske republikken, i 1989 førte til at et tilsynelatende uovervinnelig regime falt. Jehovas vitner ble juridisk anerkjent 14. mars 1990, etter at deres virksomhet hadde vært forbudt i 40 år. For en glede for brødrene! Også personer som ikke var Jehovas vitner, reagerte positivt på deres juridiske anerkjennelse. «Gode nyheter!» skrev en leser til en avis som kommer ut i Berlin. «Selv om jeg ikke tilhører noe religionssamfunn, er jeg dypt rørt.»

Det at Jehovas vitner ble juridisk anerkjent, gav dem frihet til å importere Selskapet Vakttårnets litteratur til DDR. Forestill deg hvor stor stemningen var ved det tyske avdelingskontoret i Selters i den vestlige delen av Tyskland! Den 30. mars 1990 ble en lastebil lastet med 25 tonn litteratur som skulle til DDR. Milton G. Henschel og Theodore Jaracz fra det styrende råd var vitne til den historiske begivenheten.

Senere ble det sendt enda mer litteratur. Ja, de to neste månedene ble det fraktet ytterligere 250 tonn til DDR, deriblant 115 000 bibler. Litteraturlageret i Selters ble nesten tømt. Og fra og med Vakttårnet for 1. mai og Våkn opp! for 8. mai 1990 har vitnene i DDR fått alle de bladene de har hatt behov for. Men hva skulle våre brødre i den østlige delen av Tyskland gjøre med all denne litteraturen?

Frihet til å gjøre hva?

«Skal dere engasjere dere i politikk?» spurte en journalist bror Helmut Martin, koordinatoren for arbeidet i DDR. Et naturlig spørsmål, siden mange prester har gått i spissen for den politiske omformingen. «Nei,» svarte han. «Det er ikke formålet med vår religion. Jesus gav sine disipler et bibelsk oppdrag, og vi ser dette oppdraget som vårt viktigste arbeid.»  Ja, i DDR ventet man ivrig på bøker og blad for å bruke dem i det ’viktigste arbeidet’ — for å forkynne det gode budskap om Guds rike. — Matt. 24: 14.

Den første forsendelsen gikk til Bautzen, i nærheten av Dresden. Der var det organisert en gruppe som skulle pakke ut litteraturen og gjøre den klar til å sendes til menighetene. Brødre og søstre arbeidet på skift for å få bøkene og bladene i hendene på brødrene så fort som mulig. For noen av dem var dette en overveldende opplevelse. På hvilken måte?

Under forbudet hadde enkeltpersoner sagt seg villig til å ta med seg litteratur over grensen til DDR. Hver av dem tok store risikoer for å tjene andre åndelig sett. Én slik bror var nå med i forsendelsesgruppen i Bautzen og tjente sine brødre under helt andre omstendigheter. Han fikk tårer i øynene der han stod blant de store lassene, som fikk ham til å virke så liten — tonnevis med akkurat samme slags litteratur som den han hadde tatt med inn i landet i små mengder om gangen. Andre tenkte tilbake på den voldsomme forfølgelsen av Jehovas vitner. Fengslet i Bautzen, hvor mange hadde sittet, kan ses fra den bygningen hvor brødrene nå fritt distribuerte kristen litteratur.

De første offentlige foredragene

I april 1990 ble en annen milepæl i Jehovas vitners historie i DDR nådd — det første offentlige foredraget siden restriksjonene ble innført for 40 år siden. I Bautzen ble det leid en sal som ble pyntet til den spesielle anledningen. Mange gledestårer var å se etter hvert som brødrene strømmet til. Noen av dem traff hverandre for første gang på mange år, andre for aller første gang, selv om de bodde i samme by. Ja, friheten medførte mange forandringer. Fram til da var møtene blitt holdt i grupper på 10—12 personer, som bare hadde tre eksemplarer av en forkortet utgave av Vakttårnet. Nå hadde alle de 238 vitnene som var til stede, hvert sitt eksemplar, og det i fire farger!

 Brødrene i alle deler av Tyskland er takknemlige mot Jehova for at forkynnelsesarbeidet kan utføres mer fritt. Den ekstra arbeidsbyrden i Bautzen og andre steder betraktes som en gledelig utvidelse av virksomheten for Riket. I Selters må man bruke ekstra tid på å dekke etterspørselen fra østeuropeiske land. Et medlem av Betel-familien sa: «Vi gleder oss hver gang produksjonstallene går opp. Det er moro å være med på det.»

Historiske stevner

Da grensekontrollen mellom Øst- og Vest-Tyskland opphørte 1. juli 1990, stod det i en overskrift i en tysk avis: «Det som skjedde på grensen på søndag, er ufattelig for øye og sinn.» Omkring 30 000 Jehovas vitner fra Øst-Tyskland følte det omtrent slik da de overvar det spesielle internasjonale stevnet «Det rene språk» på Olympiastadion i Vest-Berlin fra 24. til 27. juli. Omkring 45 000 stevnedeltagere fra 64 land, deriblant sju medlemmer fra det styrende råd, var vitne til at det ble skrevet teokratisk historie.

Et østtysk vitne sa: «Etter at forbudet ble opphevet, var det en stor fest som var preget av enhet, kjærlighet og harmoni. Det er et bevis for at det lønte seg å holde seg aktiv illegalt i disse 40 årene.»

Stevnet ble arrangert spesielt til gagn for brødrene fra Øst-Tyskland, og de tok imot innbydelsen med glede og forventning. Vitner i Dresden hadde plantet 16 000 blomster, som blomstret akkurat i tide og prydet de to scenene på stevnet. Det var to scener fordi programmet ble framført på tysk og på engelsk.

Fra Øst-Tyskland ble det satt opp 13 ekstratog som 9500 Jehovas vitner reiste med til stevnet i Berlin, og på hver jernbanestasjon i Øst-Berlin ble stevnedeltagerne ønsket velkommen over høyttaleranlegget. Menighetene leide dessuten 200 busser. Alle de besøkende fikk losji, fordi brødrene  var gjestfrie og var ivrige etter å finne privatlosjier hos andre, og fordi vennlige tjenestemenn i øst og vest stilte skoler til rådighet.

En stevnedeltager fra Vest-Tyskland bemerket: «Vi erfarte at brødrene fra DDR er usedvanlig hjertelige og gjestfrie. Vår vert skaffet losji til 22 voksne og seks barn. Han gjorde hjemmet sitt om til et masseinnkvarteringssted i miniatyr. Og han sørget for at andre fikk bo i nabolaget.» Et par i Øst-Berlin som har en toroms leilighet og slo opp fire telt i hagen, tok imot 26 besøkende før og under stevnet.

Hva var det som gjorde stevnet spesielt for østtyske vitner? Mange av dem hadde nå for første gang anledning til  å overvære et stevne sammen med sin egen menighet. Andre ble rørt over at alle sang Rikets sanger sammen, mens andre betraktet gjenforeningen med gamle venner som et høydepunkt. Den åndelige føden som ble servert, og den nye litteraturen som ble frigitt, ble tatt imot med stor takknemlighet.

Det ble også vist stor verdsettelse av de talene som ble holdt av østtyske eldste, som modig hadde tjent sine brødre  i mange år. «Da den første broren fra øst stod på scenen og drøftet dagsteksten med oss, fikk jeg en ubeskrivelig følelse, for jeg visste hva han hadde påtatt seg i de årene forbudet hadde vart,» sa et vitne.

Det var en opplevelse å se de 1018 dåpskandidatene. En av stevnedeltagerne kalte det et «gledens høydepunkt». Etter dåpstalen ble det i 19 minutter applaudert uten stans mens dåpskandidatene vinket og ble ledet ut av stadionet. Mange av dem som var til stede, klarte ikke å holde tårene tilbake fordi de var så glade og rørt. «Hittil har vi sett slike begivenheter som dette bare i litteraturen og på lysbilder,» sa et vitne. Andre østtyske brødre tenkte tilbake på sin egen dåp, som hadde foregått i et badekar mens arbeidet var forbudt.

Kjærligheten og den fine ånd som ble lagt for dagen, gav seg også til kjenne utenfor stadionet og ble lagt merke til av utenforstående. En leder for Vest-Berlin kollektivtrafikkselskap sa: «Jeg har hatt med offentlige begivenheter å gjøre i 20 år, men jeg har aldri sett en slik høflighet, omtanke og tilbakeholdenhet.» En koordinator for kollektivtrafikken sa: «Jeg skulle ønske vi alltid hadde slike hyggelige passasjerer. Kom snart tilbake!»

I det avsluttende foredraget takket bror M. G. Henschel ikke bare politiet i Vest-Berlin, men også politiet i Øst-Berlin for at de hadde dirigert trafikken. For mange som tenkte tilbake på situasjonen under forbudet, var dette en utrolig gest. En bror fra Dresden sammenfattet hvordan stevnedeltagerne fra Øst-Tyskland følte det: «Det var en så fin begivenhet at jeg tok meg i å spørre meg selv om jeg bare drømte, eller om det virkelig var sant. Det var en liten forsmak på den nye verden.»

Flere spesielle stevner i Øst-Europa

Fra 2. til 5. august kom omkring 22 000 sammen i  Budapest og tre andre byer i Ungarn. En uke senere, fra 9. til 12. august, ble det holdt et nasjonalt stevne i Praha, hvor det var 23 876 til stede. I den samme perioden ble et stevneprogram presentert på russisk og polsk på Warszawas største stadion, hvor det var over 35 000 til stede, deriblant over 17 000 fra Sovjetunionen. Det var en historisk begivenhet for vitnene fra Sovjetunionen — hele programmet var på russisk. Det hadde aldri forekommet før. Det var også en hyggelig overraskelse for dem at heftet med stevneprogrammet inneholdt 73 Rikets sanger på deres eget språk, deriblant alle de sangene som skulle synges på stevnet. For en fin anledning til å lovsynge Jehova! Det ble også holdt ti andre stevner i juli og august i Polen, hvor det var til sammen 152 460 til stede.

For første gang på over 40 år kom Jehovas vitner i Romania sammen på områdestevner. Stevnene ble holdt i byene Brasov og Cluj-Napoca, og det var anslagsvis 36 000 til stede. På stevnene i Berlin og de østeuropeiske byene kom antall døpte opp i 10 481.

Og for aller første gang kunne Jehovas vitner fra Bulgaria glede seg over å høre hele områdestevneprogrammet på sitt eget språk. De var blant de 6537 som var samlet i Tessalonike i Hellas fra 23. til 26. august 1990. De lyttet til fire taler som ble holdt av brødre fra Bulgaria. Resten av programmet ble oversatt fra gresk til bulgarsk. Og enda en ting som skjedde for første gang: Jugoslavia hadde områdestevner i alle de seks republikkene. Reportasjer fra stevnene ble trykt i aviser, hørt på radio og sett på TV.

I mange deler av verden splitter etniske problemer mennesker i ett og samme land. Jehovas vitner viser ved sine fredelige, internasjonale stevner at de lever og samarbeider i enhet, selv om de har forskjellig nasjonal bakgrunn. Derfor ’gir Gud vekst’. — 1. Kor. 3: 6.

 Avdelingskontorer innvies: ’Gud gir vekst’

Et friskt barn vokser fort ut av klærne sine, og foreldrene må ut og kjøpe større klær til dem. Etter hvert som antall forkynnere øker i et land, er det på lignende måte nødvendig å se etter muligheter for større avdelingskontorer for å dekke den etterspørsel som kommer fra den voksende styrke av Rikets forkynnere.

Utvalget ved et avdelingskontor ser det som en gledelig utfordring. Det er et tegn på at Gud velsigner deres avdelingskontor med vekst. (1. Kor. 3: 6) I forrige tjenesteår var det fire avdelingskontorer som innviet nye bygninger utelukkende til tjenesten for Jehova.

Australia

Den 25. november 1989 var dagen for innvielsesprogrammet. Det opprinnelige avdelingskontoret ble oppført i 1982 og innviet i begynnelsen av 1983. I 1987 ble kontoret utvidet. Men nå ble en femetasjes boligbygning og et treetasjes trykkeri innviet.

For 40 år siden var det litt over 4000 forkynnere i landet, men nå er det over 51 000, en økning på over 1100 prosent! Nesten 22 000 av disse er kommet i sannheten i løpet av de ti siste årene. Avdelingskontoret trykker nå ikke bare litteratur for Australia, men også for New Zealand og de mange øyene i Stillehavet. Det fremstiller for tiden publikasjoner på 37 språk.

Guatemala

Den 26. november 1989 var det mange glade hjerter og smilende ansikter i Guatemala by. Det var da 13 882 Jehovas vitner kom sammen for å feire innvielsen av sitt nye avdelingskontor. Sju års virksomhet hadde ført til et bygningskompleks  med en gulvflate som var over åtte ganger så stor som gulvflaten i den forrige bygningen. Den nye tomten er på vel ti mål og bevokst med eukalyptustrær, sypresser og furuer. I slike omgivelser og med den pittoreske silhuetten av vulkaner i bakgrunnen skiller det nye avdelingskontoret seg ut med sine hvite vegger og sin røde takstein.

Det hadde i mange år vært tydelig at det var behov for et nytt avdelingskontor. Den gamle bygningen i nærheten av sentrum av byen hadde vært i bruk siden 1949, da det bare var 218 forkynnere. I 1985, da eiendommen til det nye avdelingskontoret ble kjøpt, hadde antall forkynnere økt til 8135. Da bygningsarbeidet var ferdig fire år senere, hadde forkynnerantallet nådd et nytt høydepunkt, 11 147, det vil si en økning på 37 prosent.

Selve byggingen pågikk i to og et halvt år. I løpet av den tiden skaffet de lokale menighetene 269 faste arbeidere foruten over 2000 helgearbeidere. I tillegg til disse var det 215 som kom fra andre land, fra slike naboland som Costa Rica og så langveisfra som Canada, Finland og USA. Disse frivillige arbeiderne lærte opp de lokale brødrene i mye forskjellig arbeid, for eksempel betongarbeid, flislegging og møbelsnekring.

En spesiell dag, lørdag 25. november, ble satt av til de besøkende. Den begynte med omvisning gjennom komplekset og sluttet med et kveldsmåltid i hagen på baksiden. Marimbamusikken blandet seg med den livlige samtalen og latteren fra venner som gledet seg over hyggelig, kristent fellesskap.

Honduras

Kaldt vær, men varme hjerter var det de 5085 erfarte som kom sammen i Tegucigalpa 22. oktober 1989, den andre dagen av en spesiell, todagers sammenkomst. Innvielsesprogrammet  21. oktober inneholdt en historisk oversikt over forkynnelsesarbeidet i Honduras siden 1945, da avdelingskontoret ble åpnet.

Like ved siden av det avdelingskontoret som ble bygd i 1961 og utvidet i 1978, står nybygget. Det har kjeller og to etasjer, og den utnyttbare gulvflaten er nå blitt nesten tre ganger så stor. En overbygd gangbro forbinder den nye bygningen med den gamle, som er helt bygd om. Avdelingskontoret har nå til sammen 13 boligrom, ti i den nye bygningen og tre i den som er ombygd. Det er nå god plass til de 13 som for tiden utgjør Betel-familien, og familien kan godt vokse, for nå kan opptil 26 personer bo der. Byggearbeidet holdt omkring 125 internasjonale, frivillige byggearbeidere og over 1500 lokale brødre og søstre beskjeftiget i hele to år.

Nigeria

Da det nye avdelingskontoret i Nigeria ble innviet 20. januar 1990, var det 4209 representanter fra 29 land til stede. Dagen etter var over 60 000 til stede på spesielle møter i tre nigerianske byer.

Det nye Betel-hjemmet og avdelingskontoret ligger på landet, i nærheten av landsbyen Igieduma, cirka 35 mil fra Lagos. Tomten, som er på 570 mål, ble kjøpt i 1983. Trær og krattskog måtte fjernes fra eiendommen, men man beholdt såpass vegetasjon at de antilopene som var igjen, fikk ly. Hundrevis av frukttrær og 7000 ananasplanter ble plantet. En dag i begynnelsen av byggeperioden kom en mann fra skogoppsynet og spurte prosjekttilsynsmannen hvorfor de hogg ned trær. Men da han ble vist rundt på eiendommen og fikk se den planlagte utviklingen og metoden å bygge på dugnad ved hjelp av donerte materialer, ble han så imponert at han da han skulle gå, spurte: «Hvor er bidragsbøssen?» Han gav så et bidrag og sa ikke noe mer om hogsttillatelse.

 Tjenesteopplæringsskolen setter elevene i stand til å ta hånd om framtidig vekst

I forrige tjenesteår hadde tjenesteopplæringsskolen i USA én klasse i Los Angeles i California og én i St. Louis i Missouri. Det var den femte og sjette klassen i USA. Erfarne lærere ble også sendt fra USA til Storbritannia for å lede den første britiske klassen, som ble uteksaminert 17. juni 1990. Andre lærere fikk også opplæring for å undervise framtidige klasser i Storbritannia.

Gjennomsnittsalderen i hver klasse, som bestod av eldste og menighetstjenere, lå på mellom 29 og 32 år. Disse brødrene hadde allerede erfaring i å ta hånd om ansvarsfulle oppgaver i menigheten. De fleste av dem hadde vært opptatt i en eller annen form for heltidstjeneste før de begynte på denne skolen. De som gjennomgikk disse tre klassene, ble innbudt til å påta seg oppgaver på steder hvor det for tiden er behov, for eksempel i Chile, Ecuador, El Salvador, Fransk Guyana, Guatemala, Honduras, Leewardøyene, Senegal, Storbritannia, Taiwan, USA og Zambia.

Elevene gjennomgår et intensivkurs hvor de tar for seg mange forskjellige bibelske læresetninger og organisasjonsmessige fremgangsmåter. De får også veiledning i hvordan de kan ta hånd om ansvarsfulle oppgaver som hyrder, og hvordan de kan takle problemer som oppstår i forbindelse med kristen livsførsel. De elevene i de ovennevnte klassene som fra før av ikke hadde så stor erfaring i å holde taler, tjene som hyrder og undervise, fikk opplæring som gav dem mer erfaring, så de skulle bli bedre rustet til å påta seg større ansvar i framtiden. Elevene satte stor pris på den vennlighet og gjestfrihet de ble møtt med hos de brødrene de bodde hos i den tiden skolen varte. De fikk måltider morgen og middag i de stevnehallene hvor undervisningen foregikk. Hver morgen like før frokost drøftet de dagsteksten — omtrent den  samme rutine som den som blir fulgt på alle Selskapets avdelingskontorer.

Alle elevene gir uttrykk for at de setter stor pris på det organisasjonen gjør for dem. Noen av dem som gikk i den sjette klassen, betraktet for eksempel kurset som noe eksepsjonelt og sa at programmet gav dem et enestående grunnlag som de kunne bygge livet sitt på. Klassen i Storbritannia sa: «Vi erfarer den glede det gir å bli lært av Jehova, og kan av hele vårt hjerte anbefale enslige brødre å arbeide mot dette målet.»

Det er allerede truffet tiltak for å gjennomføre kurs i dette tjenesteåret på en rekke språk, deriblant fransk, tysk, italiensk og spansk. I mange land vil områdetilsynsmenn i år ha et møte med enslige eldste og menighetstjenere som er interessert i å gjennomgå skolen, og drøfte med dem hvilke krav de må oppfylle for å kunne få slik opplæring.

 Sykehusinformasjonstjenesten — en hjelp i nødens stund

I januar 1988 opprettet Jehovas vitners styrende råd sykehusinformasjonstjenesten ved det internasjonale hovedkontoret i Brooklyn i New York. Hva var formålene med den? Å studere den medisinske litteratur om behandling uten bruk av blod, å lage og opprettholde opptegnelser over samarbeidsvillige kirurger og å opplære og føre tilsyn med utvalgte eldste som kan hjelpe Jehovas vitner når de trenger medisinsk behandling. — Jevnfør Matteus 25: 36.

Hvorfor en slik tjeneste nå? Apostlenes gjerninger 15: 28, 29 viser tydelig at de sanne kristne må ’holde seg borte fra blod’, akkurat som de holder seg borte fra avgudsdyrkelse og fra hor. Det at vitnene følger sin samvittighet og adlyder denne loven fra Gud, har ført til at de er kommet i konflikt med et mektig element i denne verden. Dette element vil ha dem til å inngå kompromiss og prøver ofte å skremme dem eller true dem til å gi etter og vanhellige kroppen, som de har viet til Gud. (Rom. 12: 1) Men vitnene er «fast besluttet» (NW) på å adlyde Gud og ikke innta blod. — 5. Mos. 12: 23—25.

Dette standpunkt blir ofte misforstått av andre, som tror at vitnene tar avstand fra all medisinsk behandling eller benytter seg av en såkalt rett til å dø. Jehovas vitner ønsker ikke å dø. De søker alternativ medisinsk behandling, behandling uten bruk av homologt blod. Noen ganger må vitnene enten informere helsepersonell om muligheten for effektiv behandling uten bruk av blod eller hanskes med det problem å måtte prøve å finne en samarbeidsvillig lege som respekterer pasientens rett til å treffe et informert valg av en slik behandling.

Siden 1988 har sykehusinformasjonstjenesten derfor arrangert 18 seminarer i USA hvor over 600 eldste har lært å fungere i et nettverk som består av 100 sykehuskontaktutvalg i større amerikanske byer. Disse utvalgene har siden den gang  oppsøkt hundrevis av leger og annet helsepersonell på forskjellige sykehus for å informere dem og hjelpe dem til å forstå Jehovas vitners fornuftige syn på medisinsk bruk av blod. Hvordan foregår dette?

Utvalget gjør sykehuspersonalet oppmerksom på de mange alternative fremgangsmåtene som nå kan brukes, og forklarer hvordan vitnenes helseproblemer kan behandles og blir behandlet uten bruk av homologt blod. Utvalget tilbyr seg så å foreta en meningsmåling blant helsepersonellet for å finne ut hvem som er villige til å samarbeide med Jehovas vitner. Noen av disse sykehusene har siden endret sin politikk for å ta imot pasienter som er Jehovas vitner. Andre er i ferd med å bli sentre for alternativ behandling, behandling uten bruk av blod. Takket være Jehova har disse forandringene kraftig redusert det antall konfrontasjoner vitnene tidligere erfarte.

Sykehuskontaktutvalgene er også i stand til å gi Jehovas vitner opplæring i å snakke med sykehusledelsen, operasjonsgruppen og andre om medisinsk behandling uten bruk av blod. Utvalgene kan også yte assistanse ved å få i stand kontakt med velvillige leger, slik at mindre erfarne kirurger kan lære hvordan de kan behandle Jehovas vitner uten homologt blod. I nødssituasjoner har utvalgene kunnet avdramatisere hundrevis av konfrontasjoner og har avverget trusler om påtvungne blodoverføringer. — Jevnfør Jesaja 32: 1, 2.

Et av Jehovas vitner ble for eksempel alvorlig skadet i en frontkollisjon. Han brakk venstre hofteben, fikk brist i bekkenet, brakk flere ribben og fikk en fem centimeter lang rift i venstre tinning. Den venstre armen var alvorlig kvestet og blødde voldsomt, for albuen var borte. Noen leger insisterte på at han måtte få blod under den operasjonen som var nødvendig for å stanse blødningen.

Slektningene til den skadede broren kontaktet det nærmeste sykehuskontaktutvalget for å få hjelp til å finne en annen lege eller et annet sykehus som ville samarbeide med  dem og ta hensyn til deres bibelske standpunkt. Men fordi verdifull tid gikk tapt mens legene prøvde å overtale familien til å gå med på blodoverføring, sank pasientens hemoglobinnivå betraktelig (til 4,5 gram), og tilstanden ble kritisk. Det var derfor ikke klokt å overføre ham til et annet sykehus. Men det ble sørget for at vakthavende lege fikk rådført seg med en velvillig kirurg. Hva førte det til? Fordi operasjonsgruppen fikk en bedre forståelse av hva som kunne gjøres, gikk den med på å operere uten blod. Operasjonen var vellykket, og pasienten var hjemme igjen mindre enn en måned etter ulykken.

I et annet tilfelle ble et 16 måneder gammelt barn med hjernehinnebetennelse mer anemisk. Slik det ofte er, kom anemien av at det rutinemessig ble tatt mange blodprøver. Legene ville gi blodoverføring for å avhjelpe den anemien de selv forårsaket. Jehovas vitners sykehusinformasjonstjeneste samarbeidet med sykehuskontaktutvalget og sendte sykehuset en artikkel fra et medisinsk tidsskrift som forklarte hvordan man kunne unngå å ta så mye blod. Den ansvarlige legen tok imot informasjonen og forandret sin fremgangsmåte, og det lille barnet ble behandlet uten blod med vellykket resultat.

I et annet tilfelle fikk et nyfødt barn en nokså alminnelig form for gulsott som kalles hyperbilirubinemi. Sykehusinformasjonstjenesten sendte noen medisinske artikler som forklarer fordelene ved fototerapi med dobbelt lys for denne tilstanden, til de lokale utvalgene, som så snakket med de legene som behandlet barnet. Da barnet fikk denne behandlingen, trengte det ikke «standard»-behandlingen, som bestod i blodoverføring.

I februar og mars 1990 holdt medlemmer av sykehusinformasjonstjenesten fire seminarer for åtte avdelingskontorer i stillehavsområdet, og ytterligere ti seminarer er planlagt i Europa og Latin-Amerika. Det er vår bønn at Jehova må fortsette å velsigne denne kjærlige foranstaltningen som er truffet for å hjelpe våre brødre i nødens stund.

 Afrika

«Jehova, hvem er som du, som utfrir den nødstilte fra en som er sterkere enn han?» spør Salme 35: 10 (NW). De restriksjonene som var lagt på Jehovas vitners arbeid i noen afrikanske land, er blitt opphevet. Hvilken god grunn er ikke det til å takke Jehova for hans utfrielse!

Etter nesten 14 år ble myndighetenes forbud mot arbeidet i Benin opphevet den 23. januar 1990. Regjeringen bekjentgjorde at Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap var blitt juridisk anerkjent og fra da av hadde full frihet til å drive sin religiøse virksomhet. I april omstøtte så regjeringen en beslutning som i april 1976 hadde ført til at misjonærene ble utvist. Nå fikk de lov til å vende tilbake. Regjeringen oppgav til og med navnene på de utviste misjonærene og gjorde det klart at de, i likhet med andre av Jehovas vitners misjonærer, nå fritt kunne drive misjonsvirksomhet i Benin.

Etter det har brødrene i Benin med stor nidkjærhet og begeistring arbeidet for å reorganisere virksomheten og for  å bygge nye Rikets saler. De har også arbeidet for igjen å kunne ta i bruk det tidligere avdelingskontoret og flere Rikets saler som det revolusjonære regimet hadde okkupert. Den nye regjeringen har lovt at alle konfiskerte eiendommer igjen vil bli overdratt til sine rettmessige eiere. Når dette skrives, er eiendommen med avdelingskontoret i Cotonou, misjonærhjemmet i Porto-Novo og flere Rikets saler blitt overdratt til brødrene igjen. Selv om bygningene må repareres og moderniseres, blir alle disse Rikets saler nå igjen benyttet til menighetenes møter.

Så snart avdelingskontoret var blitt overdratt til Selskapet igjen, i midten av juli 1990, planla brødrene to spesielle stevnedager den 11. og 12. august på området rundt Betel-hjemmet. Dermed ville lokalbefolkningen bli klar over at Jehovas vitner hadde fått tilbake sin rettmessige eiendom. Avdelingskontoret i Nigeria, som fører tilsyn med arbeidet i Benin, godkjente planene.

Brødrene var spent på om forberedelsene kunne bli ferdig i tide fordi de bare hadde én måned på seg til å rydde og jevne ut stevneplassen, kutte bambusstokker til boder og 3000 sitteplasser, bygge kafeteria og andre avdelinger, lage toaletter og dekke alle tak med stråmatter. Da gjestetaleren ankom, kunne brødrene til sin gledelige overraskelse konstatere at ikke bare dette arbeidet var ferdig, men at også hele betongmuren rundt eiendommen var blitt kalket. Hovedinngangen til Betel og til Rikets sal var blitt malt, og den svært skitne bygningen var blitt rengjort. Brødrene hadde fjernet et kjempestort skilt som identifiserte de tidligere okkupantene, og erstattet det med et pent malt vakttårn sammen med ordene «SELSKAPET VAKTTÅRNET». Ved hovedporten hadde de satt opp et skilt hvor det stod «Velkommen til Jehovas vitners Betel-hjem».

 Eiendommen vender ut mot en lagune og har en port ut til lagunen. Brødrene bygde en trapp ned i vannet, hvor 22 personer ble døpt i løpet av de to stevnedagene. Alle gledet seg over at Betel igjen kunne benyttes i lovprisningen av Jehova.

En tale av presidenten og en pressekonferanse i Zaïre den 24. april 1990 markerte en endring i holdningen til Jehovas vitners virksomhet der i landet.

Under pressekonferansen, som ble holdt for både nasjonale og utenlandske journalister, avgav presidenten forsikringer om at alle grunnleggende friheter, deriblant trykke- og religionsfriheten, blir respektert i Zaïre. Folk flest blir derfor ikke overrasket over å se Jehovas vitner delta i forkynnelsesarbeidet, ha møter mer åpent enn før og ellers utøve sin religiøse virksomhet. Brødre som hadde sittet i fengsel for å ha forkynt eller for å ha vært til stede på religiøse møter, ble løslatt. Det er stor interesse for sannheten, noe som har ført til flere nye høydepunkter i antall forkynnere og bibelstudier i 1990. Brødrene er svært takknemlige for denne gunstige utviklingen.

Arbeidet i Togo hadde vært forbudt siden mai 1978. Men den 21. oktober 1987 nedsatte regjeringen en kommisjon, Den nasjonale menneskerettighetskommisjon, for å granske angivelige brudd på menneskerettighetene og for å anbefale løsninger. Senere sendte fem eldste som representerte Jehovas vitner i Togo, en anmodning til kommisjonen om å bli innrømmet religionsfrihet. De ble så invitert til å legge saken fram for en arbeidsgruppe i menneskerettighetskommisjonen og fikk da anledning til å forklare Jehovas vitners standpunkt i mange av de spørsmål hvor vitnene var blitt feilaktig fremstilt.

Deretter, den 12. oktober 1989, arrangerte Den nasjonale  menneskerettighetskommisjon et offentlig diskusjonsmøte med temaet «Religionsfrihet og offentlig orden» og inviterte igjen fem eldste til å delta. Møtet ble vist på fjernsyn og fikk bred dekning i avisene, noe som resulterte i at det ble avlagt et landsomfattende vitnesbyrd for sannheten. Som følge av dette ble Jehovas vitner i Togo fra da av mindre plaget, og den anspentheten som skyldtes forbudet, ble nå mindre.

Menighetene har dratt store fordeler av den ro de til en viss grad har fått, og har intensivert arbeidet for Riket i en grad som aldri før i Togos historie. I løpet av tjenesteåret var det ni høydepunkter i antall forkynnere og en økning på 20 prosent. Menighetsforkynnerne brukte gjennomsnittlig 15 timer i måneden i tjenesteåret og ledet nesten to bibelstudier hver.

Brødrene skrev: «Vi er selvsagt takknemlige mot Jehova for den frihet vi nå nyter. Vi ber til Jehova om at det må bli full religionsfrihet.»

En av de mest betydningsfulle begivenheter i Moçambique i løpet av tjenesteåret 1990 fant sted den 27. mai da den lovlige organisasjonen «Stiftelsen Jehovas vitner i Moçambique» ble dannet i Maputo. I og med dette tok regjeringen et viktig skritt i retning av full anerkjennelse av Jehovas vitners arbeid. Dagen etter ble stiftelsens vedtekter lagt fram for en representant for regjeringen i Maputo. Brødrene venter nå på hva som videre vil skje.

Fire måneder tidligere, den 27. og 28. januar 1990, hadde Jehovas vitner holdt sitt første kretsstevne i frihet på Manga stadion i Beira. Det var 753 til stede, og 42 av dem ble døpt. Dette stevnet har ført til en stor økning i antall hjemmebibelstudier og i møtedeltagelsen i byen. Dette kretsstevnet åpnet i åndelig forstand øynene på mange av våre brødre. Mange av dem hadde aldri overvært et større stevne i løpet av de årene de hadde vært i sannheten.

 Asia

«Dere skal lovsynge Jah, for det er godt å synge og spille for vår Gud; for det er liflig — lovsang sømmer seg,» sang salmisten. (Sal. 147: 1, NW) Til tross for at deres tro er blitt stilt på prøver, har forkynnerne i Asia erfart at det å lovprise Jehova er svært godt.

Avdelingskontoret på Filippinene skriver at en søster i Lapu-Lapu som er skolelærer, inntok et fast standpunkt for sannheten. Lytt til hennes beretning: «En dag ble jeg kalt inn til overlæreren vår, som sa jeg burde bidra med et lite pengebeløp til en fødselsdagsgave til en lærerkollega. Tre ting stod klart for meg. For det første var beløpet det var snakk om, helt ubetydelig. For det andre ville bidraget mitt behage min overordnede, noe som ville kunne være til gagn for meg i arbeidet. For det tredje ville ingen i menigheten få greie på det, ja, ikke engang mannen min ville få vite om det.

Heldigvis oppdaget jeg den snaren Satan hadde lagt ut, og sa stille til overlæreren: ’Vær så snill ikke å regne med meg når det gjelder dette. Guds prinsipper innebærer at jeg holder meg borte fra verdens feiringer, deriblant fødselsdagsfeiringer, og min samvittighet tillater ikke at jeg er ulydig mot  ham.’ Da jeg hadde sagt dette, ropte han ukvemsord til meg og bad meg slutte i skolen hvis jeg ikke kunne underordne meg de sosiale spillereglene som gjaldt. Han klarte ikke å tvinge meg til å komme med et pengebidrag, men han la press på meg i arbeidet mitt og gav meg større undervisningsplikt, kanskje for å finne feil og så kunne avskjedige meg. Men jeg utførte de pliktene han la på meg, pliktoppfyllende, raskt og effektivt. Som følge av dette ble jeg senere forfremmet av denne læreren som jeg hadde nektet å adlyde når det gjaldt fødselsdagsgaven. Det er imidlertid ikke denne forfremmelsen som har gitt meg den største lykke, men min families åndelige fremskritt. Samme år som jeg ble forfremmet, ble to av våre barn døpt.»

En menighet på de fjerntliggende Andamanøyene i Bengalbukta ønsket å lovprise Jehova i større utstrekning når det gjaldt å levere Vakttårnet. I løpet av kampanjeperioden ble menighetens begeistring for å tegne abonnementer økt ved at hver forkynner ble oppmuntret til å sette seg som mål å tegne ett abonnement hver uke, og hvis det målet ble nådd, skulle de prøve å få tegnet ett til. På menighetens møter ble det samlede antall abonnementer som brødrene hadde tegnet, gjort kjent hver uke, og forkynnere ble intervjuet på tjenestemøtet om sine erfaringer med å tegne abonnementer. Hva ble resultatet? I løpet av én måned tegnet denne lille menigheten 150 abonnementer. Dette var like mange som menigheten hadde tegnet i løpet av de foregående to og et halvt år!

I Korea erkjente en berømt skuespillerinne at hennes berømmelse bare hadde brakt henne sorg, deriblant et ødelagt ekteskap. De fine moralnormene som en av kollegene hennes, som var et av Jehovas vitner, fulgte, hadde gjort dypt inntrykk på henne. Hun begynte derfor å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. I juni 1989 ble hun døpt. En måned var hun hjelpepioner og ble gjenkjent av alle hun traff i hus-til-hus-arbeidet. Nå sier hun at hun ønsker å være kjent som en av Jehovas tjenere og ikke som skuespillerinne.

 Europa

«La fangenes sukk komme fram for deg! Løslat med din veldige arm dem som er viet til døden.» Disse ordene fra Salme 79: 11 har trøstet mange undertrykte mennesker. Men nå har det skjedd forandringer i Europa som innebærer større religiøs frihet for Jehovas vitner.

Fra Romania kommer denne beretningen: «Etter 42 lange år er vi glade for å kunne sende en gledelig rapport om arbeidet i Romania. Vi er takknemlige mot vår kjærlige Far, Jehova Gud, som hørte de inderlige bønnene fra millioner av brødre og satte en stopper for den ubarmhjertige forfølgelsen. — Dan. 2: 21.

Siden mars har vi holdt på med å organisere hus-til-hus-arbeidet i avsidesliggende landsbyer. Vanligvis forkynner vi for hele landsbyen, idet vi innbyr alle til å komme og lytte til et gratis bibelsk foredrag i samfunnshuset, som vi har leid. I en landsby med 1200 innbyggere var 500 til stede og lyttet til foredraget. Etter at programmet var slutt, takket en professor brødrene på vegne av alle de tilstedeværende for de fine forklaringene på bibelske spørsmål. Over 200 personer  lot brødrene våre få adressen sin og bad om å få besøk.»

I Ungarn har Jehova åpnet en stor dør som fører til virksomhet, og mange av de ungarske brødrene har gått gjennom denne døren. Siden begynnelsen av kalenderåret har de hatt bladene i fire farger, noe de har gjort god nytte av i forkynnelsen av det gode budskap. Om lag 100 000 blad er blitt levert hver måned, noe som tyder på at interessen er blitt vakt blant befolkningen. De foretok hver måned 13 000 flere gjenbesøk og ledet 1100 flere bibelstudier enn de gjorde forrige tjenesteår. Resultatet var at 901 personer symboliserte sin innvielse ved vanndåpen under de fire områdestevnene med temaet «Det rene språk».

I løpet av det forløpne år fant det også sted store forandringer i Bulgaria. Byggingen av deres første Rikets sal ble påbegynt, og ettersom det er mange interesserte mennesker i distriktet, vil den uten tvil snart være full. På grunn av den endrede situasjonen i Bulgaria har noen vitner fra andre land flyttet til Bulgaria. Av den grunn er det allerede noen alminnelige pionerer og noen hjelpepionerer i landet. Dessuten har brødre fra Tsjekkoslovakia, Polen og Hellas vært på besøk for å gi hjelp i forbindelse med utdelingen av åndelig føde og organiseringen av møter og felttjeneste.

Spennende ting skjedde i løpet av forrige tjenesteår i Jugoslavia. Det ble oppnådd sju høydepunkter i antall forkynnere. Både tallet på hjemmebibelstudier og tallet på dem som lot seg døpe, fortsatte å øke. Antall alminnelige pionerer økte også. Etter hvert som forkynnertallet steg, måtte det bygges flere Rikets saler. I løpet av dette året er sju Rikets saler blitt innviet. Brødrene fryder seg over at de får bladene i fire farger, og over at Våkn opp! nå kommer hver måned.

En forkynner i Norge ringte på et sted hvor det tidligere ikke hadde vært noen hjemme. Han hadde forsøkt flere  ganger til forskjellige tider. Da han var i ferd med å gå, kom beboeren hjem sammen med sin familie. De hadde reist av gårde, men kom tilbake for å ordne med noe de hadde glemt. Forkynneren ble invitert inn, og konen fortalte da at hun flere år tidligere var blitt utstøtt på grunn av røyking. Nå ønsket hun å komme tilbake til menigheten, men hun trodde det ville bli vanskelig fordi hun hadde vært borte så lenge. Broren, en eldste, gav henne råd med hensyn til hvilke skritt hun måtte ta. Mannen, som hun var blitt gift med etter at hun ble utstøtt, lyttet oppmerksomt og sa med en gang ja til et bibelstudium. Hun hadde allerede forkynt mye for ham.

Hun ble snart gjenopptatt og er siden blitt en aktiv og nidkjær forkynner. Hennes mann møtte motstand fra en voksen sønn fra et tidligere ekteskap. På grunn av den rolige og vennlige måten faren forklarte tingene på, sa sønnen ja til et bibelstudium. Sannheten har skapt store forandringer i denne sønnens liv, og i februar 1990 ble både han og faren døpt.

Den lille gruppen forkynnere på Færøyene blir drevet av stor virkelyst når de leter etter dem som fortjener å få høre budskapet, selv om letingen bringer dem til små isolerte øyer. Tallet på bibelstudier er 39 prosent høyere enn det var forrige tjenesteår.

En av de færøyingene som ble døpt i løpet av året, er Elisabeth. Hun bor på en øy hvor det ikke finnes noen Rikets sal. For å komme seg på møtene må hun og flere med henne benytte både bil og båt. Kort tid etter at hun var blitt døpt, utfordret en slektning henne til å forkynne for dem som bodde i deres egen landsby. Resolutt tok hun med seg 20 blad og gikk i gang med å besøke alle naboene. Da hun kom tilbake, var hun et eneste stort smil. Hun hadde levert alle bladene så nær som to. I mellomtiden var svigerfamilien kommet; de fikk de to siste bladene.

 Latin-Amerika

«La de arme og fattige prise ditt navn!» sier Salme 74: 21. Når den økonomiske situasjon forverrer seg, kan det være litt av en utfordring å skaffe seg det nødvendige til livets opphold. Jehovas vitner i Latin-Amerika priser den allmektige Gud, Jehova, trass i økonomiske vanskeligheter.

I Brasil vil den 15. mars 1990 bli husket i lang tid som dagen da landet kom i en økonomisk sjokktilstand. Regjeringen iverksatte en plan for å stanse inflasjonen, som hadde løpt løpsk og var oppe i over 80 prosent i måneden. Ett av tiltakene var å sperre alle bankkontoer for uttak over et visst beløp i en periode på 18 måneder. Det betydde at de eneste pengene både enkeltpersoner og firmaer hadde til rådighet, var det minimumsbeløpet som det var lov å ta ut fra disse kontoene, pluss eventuelle kontanter de måtte ha.

Det fikk følger for leveringen av litteratur i felttjenesten. Menighetene og forkynnerne fikk vanskeligheter med å betale leie og andre månedlige utgifter. Avdelingskontoret hadde også problemer med å betale for de månedlige forsendelsene av papir og forsyninger og med å støtte de 1230 spesialpionerene og de 228 reisende tilsynsmennene og deres  koner i tillegg til de 800 medlemmene av Betel-familien i deres respektive tjenesteoppdrag. Dessuten var byggingen av det nye tilbygget til avdelingskontoret halvferdig. Nå var det fare for at arbeidet måtte stanses. Hvordan klarte brødrene seg gjennom denne krisen?

Alle innkjøp unntatt de absolutt nødvendige ble utsatt. Byggingen ble trappet ned. Betel-familien var villig til å avstå fra sine månedlige godtgjørelser en stund. Men så begynte brødre som ville gi bidrag og lån, å ringe til avdelingskontoret. Etter hvert som ukene gikk, ble også krisen brakt under kontroll. Omsider gav regjeringen tillatelse til at ikke-kommersielle organisasjoner kunne ta ut større beløp, noe som gjorde at Selskapet etter hvert kunne fungere som normalt igjen.

Til tross for de økonomiske vanskelighetene nådde landet et høydepunkt i antall forkynnere i mars, det femte høydepunktet så langt i det tjenesteåret. Det skulle bli ytterligere fire høydepunkter, og i slutten av tjenesteåret var det 293 466 Rikets forkynnere som rapporterte tjeneste. Denne økningen gjorde det nødvendig å danne 13 nye kretser i løpet av året.

I de senere år er El Salvador blitt kjent som et land med økonomiske omveltninger og ukontrollert lovløshet. Men selv under disse vanskelige forhold har Jehovas folk holdt seg åndelig sterke og aktive og sett fram til områdestevnene i desember og januar.

Da lørdag den 11. november 1989 nærmet seg slutten, brøt det ut krig, og man kunne høre eksplosjoner rundt omkring i landet. I løpet av de neste ukene gikk mange menneskeliv tapt, og eiendommer ble rasert. Flere tusen, blant dem mange av brødrene, som bodde i områder hvor volden var utbredt, flyktet fra husene sine, og mange så etter en mulighet til å dra ut av landet. Mange ble tvunget til å holde seg innendørs i over en uke med lite mat og vann. De flokket seg sammen der de mente det var tryggest å oppholde seg. Kristen kjærlighet kom til uttrykk på en fin måte ved at  mange av brødrene som bodde i mindre farlige områder, åpnet sine hjem for brødre som trengte det. Avdelingskontoret iverksatte straks tiltak for at brødre som hadde flyktet fra hjemmene sine uten annet enn de klærne de gikk og stod i, fikk det de trengte. Da det ble et opphold i krigen, var mange brødre hjemløse, mens andre måtte reparere de ødelagte husene sine. Møtetidene om kvelden måtte forandres, slik at alle rakk hjem før portforbudet trådte i kraft. Dessverre var det to av våre søstre som mistet livet i denne voldsperioden.

Hvilke følger fikk alt dette for de planer som var lagt med tanke på de fire områdestevnene? Rapporten fra avdelingskontoret sier: «På denne tiden var det utelukket at vi kunne arrangere så store møter som stevnene er. Vi stolte på at Jehova ville sørge for at det åpnet seg en mulighet . . . og gikk videre med planene som om ingenting hadde hendt. Stevnekomiteen hadde et møte med de militære myndigheter som gir tillatelse til å arrangere offentlige møter. I San Miguel, som var herjet av voldshandlinger helt til slutten av desember, ble det ikke gitt tillatelse. Så hadde medlemmer av utvalget ved avdelingskontoret en samtale med den militære sjefen og forklarte hva planene våre gikk ut på, og hvordan stevnet kunne være en forsikring om at situasjonen var i ferd med å vende tilbake til det normale. Da ble tillatelsen gitt. Vi fikk også lov til å arrangere stevner i San Salvador og Santa Ana. For mange var dette virkelig et mirakel.»

Områdestevnene var akkurat det som skulle til. Høydepunktet i antall til stede ved de fire stevnene var 32 137, og 758 ble døpt. Antall til stede på minnehøytiden var en ytterligere bekreftelse på at arbeidet har fremgang. Det var 60 783 til stede, en økning på fire prosent sammenlignet med fjoråret. Mange fortsetter å reise ut av landet, i første rekke for å oppnå materielle fordeler i andre land, men avdelingskontoret sier: «Vi er glade for å være i El Salvador. Vi ser at Jehovas hånd er i virksomhet, og at et stort antall sauelignende mennesker som søker etter sannheten, fortsetter å komme sammen med Jehovas organisasjon.»

 Nord-Amerika og Karibia

«Jeg [vil] takke [Jehova] med lovsang, midt i mengden vil jeg prise ham,» sa David. (Sal. 109: 30) I dag priser Jehovas vitner Jehova midt i mengden, til og med i rettssalene.

I De forente stater gikk tre viktige rettssaker ved de høyeste domstolene i tre stater i Jehovas vitners favør. Sakene gjaldt pasienters rett til å nekte å ta imot blodoverføring. I april 1986 søkte en søster i Florida legehjelp for blødninger i livmoren. Hun informerte sykehuset om at hun ikke under noen omstendigheter ville ta imot blodoverføring. Det ble da sammenkalt til et rettsmøte, og dommeren gav tillatelse til at det ble gitt blodoverføring, fordi søsteren var mor til to tenåringsgutter som trengte den omsorg hun som mor kunne gi dem. Det ble gitt blod, og saken ble anket. Den 16. mars 1989 avsa høyesterett i Florida en kjennelse med seks mot én i søsterens favør. Avgjørelsen slo fast at voksne Jehovas vitner har rett til å nekte å ta imot blodoverføring, selv om de har mindreårige barn. I en spesiell uttalelse til støtte for kjennelsen, gikk to høyesterettsdommere i Florida så langt som til å sitere ordrett fra Selskapets korte sakssammendrag og gi uttrykk for at de var av samme oppfatning.

 I begynnelsen av 1987 fikk en 17 år gammel søster i Illinois stilt diagnosen leukemi. Da hun ble innlagt på sykehuset, nektet hun å gi tillatelse til at det ble brukt blodprodukter i behandlingen. Moren støttet hennes synspunkt. Sykehuset skaffet seg så en rettskjennelse som gav tillatelse til å bruke blod. Den 13. november 1989 avsa et flertall på fem dommere ved høyesterett i Illinois en kjennelse som gikk ut på at vitnet, selv om hun var mindreårig, hadde rett til å nekte behandling som hun hadde motforestillinger mot. Retten baserte sin avgjørelse på sedvaneretten til å bestemme over sin egen kropp. Retten sa at sedvaneretten lenge hadde innrømmet modne mindreårige rett til å ta sine egne avgjørelser i spørsmål som gjaldt medisinsk behandling. Dette er den aller første avgjørelse i høyesterett hvor et mindreårig vitne er involvert, som har gått i vitnenes favør.

En annen rettssak ble utkjempet i staten New York. Den dreide seg om et vitne som er mor, og som ble påtvunget blodoverføring med rettens godkjennelse. Spørsmålet som domstolen måtte ta stilling til, var om en pasient kan bli påtvunget behandling mot sin vilje på grunn av at hun har mindreårige barn. Nei, svarte New Yorks appelldomstol den 18. januar 1990. Domstolen uttalte: «Kort sagt har pasienten, som er en kompetent voksen, rett til å bestemme hvilken behandling hun skal ta imot, deriblant rett til å nekte å ta imot blodoverføring.»

Disse tre seirene i blodspørsmålet er et resultat av det viktigste arbeidet som er blitt nedlagt på mange tiår for å beskytte Jehovas vitners rett til å forhindre påtvunget blodoverføring. I tillegg sendte Selskapets juridiske avdeling ut flere hundre informasjonspakker angående barnefordelingsspørsmålet til vitner som skulle i retten for å forsvare sin rett til å oppdra sine barn selv om de er Jehovas vitner.

I deler av Alaska kan vinteren være svært hard. I flere uker i fjor vinter var det uvanlig mange kuldegrader — fra 35  til 50 — i Fairbanks og i nabobyen North Pole, men det hindret ikke vitnene i å forkynne. I Valdez falt det rekordstore mengder snø — over 15 meter — og snøen rakk langt over hustakene. Brødrene gikk likevel ut i felttjenesten. De fulgte stier som gikk over hustakene, og de måtte gå ned til inngangsdørene for å treffe beboerne.

Hvor verdifullt kan et besøk på Betel være? Betel i Den dominikanske republikken hjalp en sjømann til å slå inn på en ny kurs. Da sjømannens kone begynte å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner, sendte hun bibelsk litteratur til mannen, som tjenstgjorde på et hangarskip. Skipet han var stasjonert på, anløp så Santo Domingo. Mens arbeidskameratene var ivrige etter å komme i land av verdslige årsaker, la ikke denne sjømannen skjul på at han hadde tenkt å «besøke Betel». Arbeidskameratene hans spurte: ’Hva i all verden er Betel?’ Siden han ikke visste det, svarte han: «Jeg antar det er omtrent som Vatikanet!»

En smule engstelig oppsøkte han Betel. Han ble tatt imot med åpne armer og ble vist rundt. Siden det var lørdag, ble han med en av dem som arbeidet på Betel, på noen ærender, og slik traff han flere vitner. Da tiden var inne til at han måtte tilbake til skipet, hadde han ikke lyst til å gå. Noen måneder senere fikk Betel-familien høre at hans søknad om å bli løst fra sine militære forpliktelser, var blitt innvilget, trass i at han hadde en høy stilling i sikkerhetstjenesten. Han ble snart døpt sammen med sin kone, og han skriver: «Den dagen jeg tilbrakte sammen med dere, gjorde mer for meg enn jeg noen gang kan uttrykke med ord. Den 10. juli var jeg ikke lenger i marinen. I september ble jeg en udøpt forkynner. I mars symboliserte jeg min innvielse til Jehova ved å bli døpt. Denne måneden er jeg hjelpepioner. Dette hadde jeg aldri regnet med for 18 måneder siden, men Jehova kjenner vårt hjerte og leder oss hvis vi bare ønsker å følge ham.»

 Stillehavsøyene

«Gud, ditt navn er kjent; det lovsynges like til jordens ender.» (Sal. 48: 11) Bladarbeidet har brakt Bibelens sannhet like til øyene i Stillehavet.

Befolkningen på øygruppen Vanuatu bor spredt, noe som gjør det vanskelig å nå folk. Blad, brosjyrer og bøker er derfor verdifulle hjelpemidler med tanke på å utbre det gode budskap. Det er ikke sjelden man finner Vakttårnet eller andre publikasjoner i de små landsbyene på de avsidesliggende øyene. Våkn opp! blir nå oversatt til språket bislama, og mange har vært interessert i det første nummeret, «Død til salgs». Helsedirektøren leste det og syntes opplysningene var svært godt dokumentert, og han bad om flere blad som han kunne gi videre. Hustruen til statsministeren er journalist, og hun pleide å sitere utdrag fra Våkn opp! i artikler hun skrev. Selv om myndighetene er fiendtlig innstilt til arbeidet vårt, er publikasjonene populære og viktige i arbeidet med å hjelpe oppriktige mennesker til å finne sannheten.

Bladene blir godt mottatt i resten av det området som  avdelingskontoret i Ny-Caledonia fører tilsyn med. En bror ble for eksempel oppringt av formannen i en miljøvernforening som spurte om han kunne få 200 eksemplarer av Våkn opp! for 22. mars 1990, som inneholdt en artikkelserie med temaet «Regnskogene i fare». Han ville dele dem ut i skolene og blant aktive medlemmer av foreningen som han var formann for. Mannen sa: «Artiklene er grundig underbygd og skrevet av folk som kjenner problemet godt. Resonnementene og argumentene er svært enkle og tydelige, og tegningene er til god hjelp. Alle kan forstå hvilke følger det vil få å ødelegge de tropiske skogene. Jeg er overbevist om at slike artikler vil hjelpe mange til å bli mer klar over faren og til å behandle naturen med respekt.»

Arbeidet med å forkynne Riket går stadig framover i Papua Ny-Guinea. For første gang på flere år var det der en betydelig økning — omkring 20 prosent — i antall bøker som ble levert. Bladene gjør også et stort arbeid i dette landet, slik de gjør i resten av verden. Avdelingskontoret fikk for eksempel et brev fra en interessert kvinne på de nordlige Salomonøyene og oversatte kommentarene hennes fra Ny-Guineas pidgin.

Hun skrev: «Min 12 år gamle datter går i sjette klasse på Toniva internasjonale skole og bruker regelmessig bladet Våkn opp! når hun forbereder seg til og fordyper seg i arbeidsoppgaver på skolen. Lærerne på skolen gir elevene gullstjerner når de har levert et svært godt arbeid. Jeg er glad for å kunne si at datteren min flere ganger har fått gullstjerner og gode karakterer for slike oppgaver. Jeg er også glad for å kunne fortelle dere at datteren min har levert blad til sine medelever. En dag leverte hun 13 blad.» Denne kvinnen sier til slutt: «Jeg tenkte derfor at jeg skulle skrive og takke dere for de fine bladene dere gir ut.»

 Land hvor arbeidet er forbudt

«Med Guds hjelp skal jeg prise hans ord. Jeg har tillit til Gud og er ikke redd. Hva kan vel mennesker gjøre meg?» Davids ord beskriver på en fin måte hvordan de av Jehovas vitner som tjener trofast under vanskelige forhold, føler det. — Sal. 56: 5.

I et land i Asia har arbeidet nå vært underlagt restriksjoner i 13 år. Den 31. desember 1989, mens brødrene arrangerte et kretsstevne, stormet representanter for de lokale myndigheter inn i møtelokalet og avbrøt programmet. Av de 200 som var til stede, ble 47 brødre fraktet i en militær lastebil til stedets militære hovedkvarter. Tolv av dem ble holdt tilbake for avhør. Det viste seg at det var et komplott satt i verk av det lokale presteskap. De hadde skrevet en samlet protest til myndighetene med krav om at de skulle storme inn og avbryte programmet.

Kirkens leder, som stod bak angrepet, kom med mange falske anklager og spredte stygge løgner om vitnene. Han lot til og med sitt hat komme til uttrykk ved å skrive «Vis at du  er til, Jehova!» på husveggen til et av vitnene. Natten etter at kretsstevnet ble avbrutt, hørte naboene skrik fra huset til kirkelederen. Hjertet hans hadde stanset, og han døde før daggry neste dag.

Selv om myndighetene har plombert stevnehallen, som også er en Rikets sal, og den foreløpig ikke kan brukes, var denne hendelsen så spesiell at lokalbefolkningen og de lokale myndigheter ikke kunne unngå å legge merke til den. Det førte til at brødrene ble løslatt og kunne fortsette å utøve sin tilbedelse, men de måtte utvise stor forsiktighet. På den spesielle stevnedagen som ble holdt i april 1990, ble fem døpt, og innhøstningen fortsetter.

I et land i Afrika hvor det er over 11 000 aktive forkynnere, mistet 10 000 mennesker livet i løpet av en tremånedersperiode i fjor på grunn av en alvorlig tørkeperiode. Folk falt om på gatene. Kvegflokker døde. Bønder sluttet å dyrke jorden, siden alt som vokste, ble stjålet. For å overleve spiste vitnene en stund planterøtter og kokte avocadokjerner. Enkelte steder nølte brødrene med å delta i felttjenesten fordi de ikke hadde passende klær å ha på seg.

Situasjonen forandret seg drastisk til det bedre da Jehova sørget for at det ble sendt 25 tonn med hjelpeutstyr, deriblant mat, såpe og klær, inn i landet. (Sal. 37: 25) Myndighetene gav sin tillatelse til at denne forsendelsen kunne komme inn i landet og bli levert til Jehovas vitner. En militæreskorte sørget for at hjelpen kom trygt fram. Brødrene er overveldet over det som har skjedd. Mange uttrykker sin takknemlighet overfor Jehova og den organisasjon han bruker for å sørge for sitt folk.

«’Vær ikke redd for dem, for jeg vil være med deg og berge deg,’ lyder ordet fra [Jehova].» (Jer. 1: 8) Sanne kristne har funnet trøst i denne forsikringen, som Jehova gav til Jeremia. De har fryktløst gått på, og Jehova har holdt sitt ord.

 [Oversikt på side 6]

(Se den trykte publikasjonen)

’Gud gir vekst’ jorden over

Forkynnere 6 000 000

1950 373 430

1960 916 332

1970 1 483 430

1980 2 272 278

1990 4 017 213

Pionerer 550 000

1950 14 093

1960 30 584

1970 88 871

1980 137 861

1990 536 508

Menigheter 70 000

1950 13 238

1960 21 008

1970 26 524

1980 43 181

1990 63 016

 [Oversikt på sidene 38 til 45]

JEHOVAS VITNERS VERDENSRAPPORT FOR TJENESTEÅRET 1990

(Se den trykte publikasjonen)

 [Bilder på side 11]

Den smale bygningen i 67 Livingston Street er 29 etasjer høy. I de fleste etasjer er det tre boligrom, og bygningen vil gi plass til 150 Betel-arbeidere

Bygningen i 90 Sands Street vil bli 30 etasjer høy og inneholde 506 boligrom i tillegg til kontorer, kjøkken og spisesaler med plass til 1050 personer. Ett tusen medlemmer av Betel-familien vil bo her

 [Bilder på side 12]

Vakttårnets undervisningssenter i Patterson i New York vil huse 1200 personer

Patterson Inn

Gjester vil bli innkvartert på hotellet Patterson Inn, som har 144 værelser

Foran hovedinngangen til Vakttårnets undervisningssenter

 [Bilder på side 13]

Den 1. september 1990 ble det åpnet et informasjonssenter med utkikksplattform for besøkende. Det seksmodulers hotellet Patterson Inn vil bli fullført i begynnelsen av 1991

[Bilde på side 14]

Brasil er bare ett av de 21 avdelingskontorene som holder på å utvide. Ytterligere 25 andre har søkt om å få bygge eller er allerede på planleggingsstadiet. Regionale byggekontorer er blitt opprettet ved avdelingskontorene i Australia, Tyskland og Japan

[Bilder på side 19]

Den første forsendelsen av litteratur til DDR, 30. mars 1990

Etter 40 års forbud har vitnene i Bautzen sine egne eksemplarer av «Vakttårnet»

 [Bilder på side 20]

Olympiastadion i Berlin

Østtyske vitner plantet 16 000 blomster som pyntet opp på stevnet

Brødre som en gang satt i fengsel i DDR, treffes på stevnet

 [Bilder på side 21]

Stevnet «Det rene språk» i Berlin, 24.—27. juli 1990, var det første stevnet som vitnene fra Øst-Tyskland fritt kunne overvære på 40 år. Til sammen var det 44 532 til stede

Østtyske brødre holdt flere taler på stevnet

[Bilder på side 22]

Alle stevnedeltagerne fra Øst-Tyskland fikk gaveeksemplarer av de nye publikasjonene Hvordan kan blod redde ditt liv? og Menneskets søken etter Gud, som ble frigitt på stevnet

 [Bilder på side 27]

I Australia ble det innviet en femetasjes boligbygning med 51 rom og et treetasjes trykkeri 25. november 1989

 [Bilder på side 28]

Avdelingskontoret i Guatemala ble innviet 26. november 1989. Betelfamilien på 28 medlemmer har nå plass til å vokse

 [Bilder på side 29]

Den nye bygningen ved avdelingskontoret i Honduras ble bygd ved siden av den gamle og ble innviet 21. oktober 1989

 [Bilder på side 30]

Avdelingskontoret i Nigeria ble innviet 20. januar 1990. De fire boligbygningene har plass til over 400 personer

[Bilde på side 33]

Den første klassen ved tjenesteopplæringsskolen i Storbritannia ble uteksaminert 17. juni 1990 i Sheffield

 [Bilder på side 34]

Den femte klassen ved tjenesteopplæringsskolen i USA ble uteksaminert 14. januar 1990 og den sjette klassen 10. juni 1990