Sverige

Rapport til årboken for 1991

I DEN tidlige, mørke middelalder i Europa trådte vikingene fra Norden fram på skueplassen. Disse hardføre nordboerne behersket kunsten å føre krig til sjøs og bygge store, raske skip som gjorde det mulig for dem å utbre sin makt mot sør, vest og øst. Norske og danske vikinger seilte mot Britannias, Irlands og andre europeiske lands kyster, mens vikinger fra Sverige stevnet mot øst over Østersjøen og inn i elver og innsjøer helt til de vidstrakte skogene og steppene i Russland. Fra slutten av 700-tallet og cirka 250 år framover behersket vikingene de nordlige farvannene for å drive handel og samle seg rikdommer.

 Mot slutten av 1800-tallet begynte svenskene igjen å dra mot fremmede kyster, men denne gangen i en fredeligere hensikt. Små avlinger, arbeidsløshet og sult hadde rammet dem. Mellom 1865 og 1914 utvandret over én million svensker for å søke et bedre liv. De fleste av dem bosatte seg i Nord-Amerika, der de fant materiell velstand. Men noen av dem fant noe langt mer verdifullt — et rikt åndelig liv bygd på en levende tro — en tro de snart skulle komme til å dele med slekt og venner som de hadde etterlatt seg i Sverige. Hvordan nådde denne åndelige skatt med tiden Sveriges kyster?

’To hundre svensker har tatt imot den’

Omkring 1882 leste Charles Seagrin, en svensk lekpredikant i De forente stater, noen av Charles Taze Russells skrifter, deriblant brosjyren Food for Thinking Christians (Føde for tenkende kristne). Han ble overbevist om at han hadde funnet sannheten, og gikk ivrig i gang med å forkynne for svenske emigranter. Etter seks måneders forkynnelse skrev han følgende til bror Russell, Selskapet Vakttårnets første president: «I løpet av den tid jeg har forkynt denne sannhet, har omkring to hundre svensker tatt imot  den, og de gleder seg over den og snakker med andre om den. . . . Det virker som om mange i vår nasjon [Sverige] har et hørende øre. . . . Om vi kunne få denne brosjyren også på svensk, ville det være svært bra og skje med Herrens velsignelse.»

Dette brevet fikk bror Russell til å minne leserne av bladet Zion’s Watch Tower (juni 1883) om at det allerede var blitt opprettet et spesielt svensk traktatfond for å utgi litteratur på svensk. Han skrev at det på det tidspunkt bare var 30 dollar i fondet, men tilføyde med overbevisning: «Vår Herre er rik — han eier all den buskap som finnes på tusen beitemarker, og også selve markene, og dessuten eier han alt det gull og sølv som finnes. Hvis han synes dette arbeidet er nødvendig, vil han skaffe til veie de nødvendige midler.»

Og det gjorde «vår Herre»! Bare fire måneder senere bekjentgjorde Zion’s Watch Tower: «Det svenske traktatfond er nå kommet opp i en så stor sum at det er mulig å trykke et prøveeksemplar av Zion’s Watch Tower på svensk og bruke det som traktat blant svenske og norske kristne her og i Sverige.» Ti år senere ble det første bind av bokserien Millenniets Daggry — senere kalt «Studier i Skriften» — utgitt på svensk.

Dermed var grunnlaget lagt for at sannhetens sæd kunne føres til Sverige, det største av de skandinaviske landene. Men hva er det å si om Sverige og menneskene der, om deres egenskaper og seder og skikker? Skulle det kunne bli noen god ’høst’ der? — Matt. 9: 37, 38.

Dekket av skoger

I sommerhalvåret er Sverige et paradis i grønt og blått. Men hvordan kan det ha seg i betraktning av at landet ligger så langt nord at polarsirkelen skjærer seg tvers igjennom det? Det skyldes at vinder som varmes opp av Golfstrømmen, blåser inn over de majestetiske fjellene, de fruktbare slettene,  sjøene, barskogene, sandstrendene og den vakre skjærgården.

Den spesielle «allemannsretten» gjør at folk kan ferdes fritt i skogene og på viddene og plukke bær og sopp, ta seg en svømmetur eller fortøye en båt uten først å be om lov. Ettersom Sverige har det fjerde største flateinnhold i Europa og strekker seg nesten 1600 kilometer fra nord til sør og 500 kilometer fra Østersjøen i øst til Norge og Nordsjøen i vest, har de 8,6 millioner innbyggerne rikelig med plass å bevege seg på. Statistisk sett har hver person omkring fem hektar å bo på. Av det er nesten tre hektar skog med så mange trær, både bjørk, gran og furu, at hver innbygger i gjennomsnitt kan glede seg over 7500 trær. Kan du kjenne den friske duften av de store, kraftige, grønne bartrærne?

Et blandet rike

Sverige er et av verdens eldste kongeriker. Det har en lang demokratisk tradisjon med parlamentarisk flerpartisystem. Nesten 95 prosent av svenskene tilhører den evangelisk-lutherske statskirke, men det er bare et fåtall som regelmessig går i kirken. I løpet av de siste årtier har imidlertid flere hundre tusen innvandrere bidratt til at landet er blitt et religiøst og kulturelt blandet samfunn. Nasjonen består altså ikke lenger bare av røslige, blonde svensker med blå øyne.

Sveriges innbyggere lever i et sosialt velferdssamfunn med sosiale ytelser fra vugge til grav. De får blant annet barnetrygd, gratis skolegang, bostøtte, sykepenger, praktisk talt gratis helsetjeneste og dessuten alders- og sykepensjon fra staten. Til tross for at industrialismens gjennombrudd med fabrikker og maskiner kom ganske sent til Sverige, er det nå et av de høyest industrialiserte land i verden. En typisk nordisk innstilling ser ut til å være at det som er verdt å gjøre, er verdt å gjøre ordentlig. Men skulle Rikets sæd  kunne slå rot og vokse under slike tilsynelatende gunstige livsvilkår?

De første frøene når Sverige

For 100 år siden begynte svenske utvandrere som med iver hadde tatt imot sannheten i De forente stater, å sende litteratur til slekt og venner i Sverige. Noen av disse sannhetsfrøene havnet i et lite hus på den lille skjærgårdsøya Sturkö i Sør-Sverige. Der vokste de raskt i en ung manns hjerte. Slik gikk det til:

En kveld i 1898 fikk Petter Larsson og hans familie på Sturkö besøk av August Lundborg, en 25 år gammel energisk, robust kaptein i Frelsesarmeen. Han var en kort stund alene i huset deres og fikk øye på et par bøker — de to første bindene av Millenniets Daggry, skrevet av C. T. Russell. Da han bladde igjennom dem, fant han en forklaring på Kristi gjenløsningsoffer som både forbauset og gledet ham. Han lånte bøkene, slukte innholdet og begynte umiddelbart å undervise fra dem på de møtene han holdt.

Lundborg, som var en handlingens mann, skrev et brev til bror Russell som er datert den 21. desember 1898: «Kjære herr Russell! Undertegnede, tidligere kaptein i Frelsesarmeen, har nylig, på grunn av det lys Gud har sendt meg gjennom Deres verk Mill. Daggry, forlatt nevnte organisasjon.» Han gav senere i brevet uttrykk for sin verdsettelse av den sannhet han hadde funnet, og sluttet: «Dersom De ønsker det, vil jeg bli svært glad for å begynne i kolportørarbeidet her i Sverige.» Bror Russell sendte straks 55 sett av de tre første bindene av Millenniets Daggry til Lundborg og oppfordret ham til å sende noen av bøkene til sine tidligere kolleger i «armeen».

Lundborg ble svært skuffet da forsendelsen kom. Det var ikke nok bøker! På kort tid hadde han levert alle sammen til sine tidligere trosfeller og andre. Han skrev med én gang  til Russell og bad om flere. Han ventet og ventet. Det virket som om de aldri skulle komme. Uten å la seg stoppe av at han manglet litteratur, begynte han i mai 1899 å arbeide som kolportør i Stockholm, det vil si å forkynne på heltid fra hus til hus. Han tok ivrig opp bestilling på bøker for senere levering. På den måten fortsatte såingen av Rikets sæd.

Den første menighet tar form

Bror Russell sendte også Lundborg adressen til en S. Winter i Danmark. Winter hadde begynt å så sannhetens sæd der og i de sørligste delene av Sverige. Lundborg inviterte ham straks til Stockholm og arrangerte der et bibelsk møte — det første i Sverige. Noen interesserte trengte seg sammen på det lille kjøkkenet til en familie som Lundborg hadde skaffet litteratur. Et brus av spenning og begeistring fylte kjøkkenet da disse åndelig hungrende menneskene formelig slukte sannhetens ord.

Mot slutten av 1899 begynte denne ivrige lille gruppen å samles hver søndag. De hadde leid et lite snekkerverksted i Apelbergsgatan for to kroner pr. kveld. Torsdag den 12. april 1900 var åtte personer samlet i et rom som var leid i Grev Magnigatan, for å feire Herrens aftensmåltid for første gang i Sverige. De bad om at Guds ånd måtte framskynde veksten.

Noen måneder senere leide de et større sted, en leilighet i Trångsund 8. Der holdt de sitt første stevne «i egen regi», fra den 20. til den 27. juni 1901. Også noen bibelstudenter fra Danmark overvar dette stevnet. For å finne ut om det var interesse også utenfor Stockholm, arrangerte de også et møte i universitetsbyen Uppsala, nord for Stockholm. De ble helt overveldet av at det var 150 interesserte til stede.

Nå begynte sannheten å bli enda mer utbredt. Det ble leid et lite rom i Kungsgatan 20 i Stockholm som skulle tjene som kontor og litteraturlager. Lundborg fortsatte iherdig å  «så» i alle retninger. Han tilbakela lange strekninger til fots, men benyttet også tog, båt og hest og vogn. (Matt. 13: 3—23) I 1902 rapporterte han at han hadde gjennomarbeidet nesten alle byer og tettsteder i de midtre og sørlige deler av Sverige.

Mer sæd spirer

Sannhetens sæd nådde stadig flere deler av landet og begynte å spire i hjertet til mange initiativrike mennesker, som raskt sluttet opp om arbeidet. En dag i 1902 spaserte en ung mann ved navn P. J. Johansson gjennom en park i Malmö. På en benk fikk han se en traktat som het «Vet du?» Han leste den og forstod at dette var sannheten. Han kastet ikke bort tiden, men begynte kort tid deretter å arbeide som kolportør.

I Segmon i Värmland bodde en smed som het Axel Gustaf Rud. Han hadde vært med i en frikirkemenighet i 35 år og hadde vært en populær predikant der. Men så fikk han et eksemplar av Millenniets Daggry i posten fra noen slektninger i Nord-Amerika. De ville bare høre hva han syntes om boken. Han ble overbevist om at dette var sannheten, og gjorde klart for frikirkemenigheten: «Hittil har jeg forkynt løgner. Nå skal jeg forkynne sannheten.»

Da han sammen med 30 andre forlot sitt kirkesamfunn, skrev en lokalavis om dette og beklaget tapet av «en så enestående predikant». En av hans tidligere trosfeller sa bedrøvet: «Hva skal vi nå tro på, nå som Rud har tatt helvete fra oss?» Snart ble det opprettet en menighet av bibelstudenter i Grums, en by ikke langt unna.

Vakttårnet kom tidlig på svensk

Bror Lundborg drev arbeidet framover. I 1902 henvendte han seg til bror Russell for å få tillatelse til å utgi et blad på svensk. Bror Russell svarte: «Jeg holder fortsatt fast ved den tro at kolportørarbeidet og traktatutdelingen er langt viktigere  enn utgivelsen av et hvilket som helst blad på et hvilket som helst språk, og jeg anbefaler deg å benytte tiden i overensstemmelse med det.»

Men Lundborg hadde en sterk vilje og fortsatte med sine planer. Mot slutten av det året hadde han trykt og distribuert det første nummer av det månedlige bladet I Morgonväkten. Det inneholdt utdrag av Zion’s Watch Tower, pastor Russells prekener og dikt og brev fra leserne. Da bror Russell besøkte Stockholm på sin rundreise i Europa i mai 1903, bestemte han at bladet skulle hete «Zions Vakt-Torn», og at C. T. Russell skulle stå som redaktør. Dette ble iverksatt i januar 1904.

Det første ordentlige stevnet

Det første ordentlige stevnet ble holdt den 3. og 4. mai 1903 under bror Russells besøk i Stockholm. Han holdt flere inspirerende taler, som ble oversatt av en tidligere prest i statskirken. Om lag 250 personer var til stede, hvorav halvparten var «utenforstående», nyinteresserte.

Brødrene og søstrene følte seg sterkt knyttet til bror Russell. Gjennom skriftene hans var hans tro og tanker blitt deres, og nå hadde de gleden av å treffe ham personlig og høre budskapet hans. En bror skrev: «Vi ble overrasket da vi så hans røslige skikkelse og det ungdommelige, glade uttrykket i ansiktet, selv om årene allerede hadde strødd sølv blant de mørke hårlokkene hans. Godhet og kjærlighet lyste av de milde og samtidig alvorlige øynene. Talen var livfull og fengslende, fri for enhver overdrivelse. Han vant vår sympati fra første stund.»

Matilda Lindros, den første kvinnelige kolportør i Sverige, skrev henrykt til avdelingskontoret: «Disse dagene forekommer meg nå som en skjønn drøm, men måtte Gud hjelpe meg til ikke bare å huske dem, men også å være villig til å anvende det han lærte meg; . . . og måtte Herren hjelpe  sine villige og lydige tjenere til å forbli i en slik tilstand inntil enden!» Hun forble trofast og tjente Jehova til sin død i 1945, 91 år gammel.

Bror Russell skrev senere og fortalte hvor tilfreds han var med denne reisen: «Jeg kommer aldri til å glemme mitt besøk i Skandinavia, og jeg vil alltid be om og søke Herrens velsignelse over arbeidet der.»

Heltidstjenesten — ryggraden i arbeidet

Bror Russells tro og framdrift fikk noen av dem som først lærte sannheten å kjenne, til å engasjere seg entusiastisk i forkynnelsesarbeidet på heltid. Siden da har heltidstjenesten vært ryggraden i Rikets arbeid i Sverige.

De første kolportørene begynte i tjenesten uten å nøle, uten noen spesiell opplæring, ofte uten fast bopel, med deltidsarbeid for å tjene til livets opphold, og med bena som eneste transportmiddel. De hadde innsett hvor omfattende og presserende deres arbeid var, og de mer løp enn gikk fra hus til hus for raskt å gjennomarbeide store distrikter. Lundborg skrev til bror Russell:

«Jeg forsøker alltid å være så praktisk som mulig og følger samme metode som jeg ser av brevet Deres at dere benytter i Amerika, nemlig å besøke alle husene som finnes på de stedene man kommer til. Jeg går fra dør til dør, fra kvartal til kvartal (fra tidlig om morgenen til sent på kvelden), helt til jeg er klar til å begi meg av sted til neste by. Men dersom et sted ikke er større enn for eksempel det stedet jeg nå befinner meg på (Mariefred, som har om lag 1100 innbyggere), er det vanligvis ikke mange timer som skal til.»

Når det var for langt å gå til fots, benyttet kolportørene andre transportmidler — ofte billige og langsomme. Men tiden ble brukt forstandig. Lundborg skrev videre i rapporten: «Jeg reiser billig. Jeg har en sterk kropp som tåler litt  uvøren behandling iblant. Der det er mulig, reiser jeg for eksempel alltid sjøveien, noen ganger med lastebåter. Andre ganger tar jeg aller billigste plass på en passasjerbåt. (Det vil si at eneste sovemulighet — natt som dag — er det åpne skipsdekket.) Den tid som går med til dette, passer jeg på å benytte til å snakke med folk og studere Bibelen.»

Besøk av reisende tilsynsmenn begynner

Regelmessige besøk av reisende tilsynsmenn var nødvendig for å oppmuntre og hjelpe nye menigheter til å bli bedre organisert. I 1905 kom det derfor i stand en ordning med besøk av modne menn, såkalte pilegrimsbrødre. Charles Edberg, som hadde lært sannheten å kjenne i De forente stater, og som kom med dampskip til Sverige i 1904, ble den første pilegrimsbror i landet. Han gjorde en enorm innsats for å organisere Rikets arbeid den første tiden i Sverige.

I Zions Vakt-Torn stod det at menighetene skulle skrive til Selskapet og be om å få besøk. Menighetene skulle få i stand møter som skulle ledes av den reisende broren. De skulle også ordne med losji for ham. Men de fikk det råd ikke å gjøre andre spesielle forberedelser, for, som det ble sagt: «Han kommer ikke for å bli tjent, men for å tjene.»

Hvert av bror Edbergs besøk varte i minst to dager. En som hadde hørt talene hans, og som følte seg oppmuntret av dem, sa etter et besøk: «Jeg har lært mer av disse foredragene enn det jeg har lært de siste 20 årene.» En annen sa: «Det er bemerkelsesverdig hvor mye det finnes i Bibelen som vi verken har hørt eller sett tidligere.» Bror Edberg hadde ingen anelse om at menighetene over 85 år senere fremdeles skulle få slike besøk av krets- og områdetilsynsmenn.

Avdelingskontoret flyttes

I løpet av de første årene ble det lille svenske avdelingskontoret — som hovedsakelig var møblert med bokkartonger  og bror Lundborgs seng — flyttet fra det ene lokalet til det andre i Stockholms sentrum. I 1905 ble det flyttet fra et lite, trangt bakgårdsrom i Kungsgatan 20 til en del av en leilighet i Adolf Fredriks Kyrkogata 7. Det ble leid tre rom — et til møtene, et til kontoret og et til kartongene og Lundborgs seng. Men før året var omme, ville eieren av leiligheten ha rommene tilbake, og avdelingskontoret ble flyttet til Rådmansgatan 39 B.

Virksomheten økte, især i de to største byene, Stockholm og Göteborg, og Lundborg mente at det ville være bedre å lede arbeidet fra et sted midt imellom disse to byene. I 1907 ble avdelingskontoret derfor flyttet til Örebro, cirka 20 mil vest for Stockholm, der det ble værende i nesten 20 år.

Russells interesse for Sverige

Bror Russells mange brev til bror Lundborg gjenspeiler hans inderlige interesse for Rikets arbeid i Sverige. Brevene utstrålte alltid varme og oppmuntring og inneholdt klare og bestemte anvisninger. En gang skrev han: «Ta imot og vær alltid forsikret om min kjærlighet og sympati, selv når jeg av og til finner det nødvendig å gi kritikk.»

I 1909, da Russell besøkte Sverige for andre gang, kom det omkring 300 til et stevne i Örebro. Bare to år senere kom han tilbake og talte i Stockholms den gang største forsamlingslokale over temaet «Den store hvite dommertrone». Han var da blitt godt kjent i Sverige. Lokalet ble fylt til siste plass, og cirka 1500 skuffede mennesker kom ikke inn. Det var oppstyr og snakk rundt om i byen. Da han sammen med sitt reisefølge gikk på toget til København, ble stasjonsmesteren så fascinert av denne prominente personen at han ble stående og måpe og glemte å gi avgangssignalet i tide. Folk spurte: «Hva er det for en kongelig person?»

Siste gang bror Russell besøkte Sverige, var i 1912, mens han var på reise jorden rundt. I Cirkus på Djurgården holdt  han det offentlige foredraget «Hinsides graven». En søster husker hvor spennende folk syntes det var da han kom til hjemstedet hennes, Karlstad: «Det forsamlingslokalet som var blitt leid for møtet, var så fullpakket med folk at man fryktet at gulvet skulle gi etter.»

Bror Russell fortsatte å vise Sverige interesse ved å sende brødre fra hovedkontoret på besøk, deriblant J. F. Rutherford, som senere ble Selskapet Vakttårnets president. I 1913 besøkte bror Rutherford 15 større byer i Sverige og Norge i løpet av bare tre uker. Hans energi, bibelkunnskap og dynamiske taler virket ansporende på brødrene. Det offentlige foredraget het «Hvor er de døde?» En bror minnes et møte i Göteborg: «I foredraget sa bror Rutherford blant annet: ’Jeg gir 1000 dollar til den av tilhørerne som kan bevise at mennesket har en udødelig sjel.’ Ingen tok imot utfordringen.»

Da nyheten om bror Russells død — den 31. oktober 1916 — nådde Sverige, var det tydelig at han var godt kjent. Flere dagsaviser hadde notiser der Russell fikk hedrende omtale. Noen aviser gjengav til og med en av prekenene hans. Bror Russells interesse for Sverige var uten tvil en spore til å fortsette arbeidet for Rikets interesser.

Den første verdenskrig — ingen overraskelse

Utbruddet av den første verdenskrig kom ikke som noen egentlig overraskelse for bibelstudentene i Sverige. Flere år tidligere hadde de lest i Selskapet Vakttårnets publikasjoner at Bibelens kronologi pekte fram mot året 1914 som den tid da man kunne vente «verdensomfattende anarki». Forventningen var så stor da året 1914 begynte, at noen til og med gikk i gang med å legge seg opp matforråd. Da nyheten om krigen kom, gledet de seg derfor over at deres frelse var nær.

Bror Arthur Gustavsson, som var 11 år den gang, sa: «Jeg husker tydelig søndag den 2. august 1914. Far ledet  møtet i Göteborg da vi hørte en avisgutt utenfor rope: ’Verdensbrannen har brutt ut!’ Brødrene begynte å se på hverandre. Noe av det vi hadde forkynt om året 1914, var nå i ferd med å gå i oppfyllelse.» Bror Gustavsson var senere en heltidsforkynner i 56 år, og han fortsatte å forkynne inntil han i 1987 avsluttet sitt jordiske livsløp.

Selv om Sverige ikke deltok i den første verdenskrig, ble det mangel på mat og andre ting som var nødvendig til livets opphold. En mengde arbeidere gjorde opprør og marsjerte i grupper ut på landet for å plyndre bondegårder. Men Jehova Gud holdt sitt folk i Sverige åndelig velnært gjennom krigsårene, selv om kontakten med hovedkontoret i Brooklyn var svært begrenset. Bladet Vakttårnet ble utgitt uavbrutt. Til og med sjuende bind av den engelske utgaven av Studier i Skriften nådde Sverige og ble oversatt og trykt i løpet av krigen.

Skapelsens fotodrama — et annet redskap

På den tid da den første verdenskrig flammet opp, fikk også Sverige tilsendt utstyr som gjorde det mulig å vise Skapelsens fotodrama — en flere timer lang forestilling med  lysbilder og levende bilder synkronisert med lyd. Et svensk-amerikansk ektepar, William og Bella Undén, kom fra De forente stater for å demonstrere hvordan utstyret skulle brukes. Brødrene viste iver og begeistring for Skapelsens fotodrama, noe som gjenspeilte seg i den svenske utgaven av Vakttårnet for 15. oktober 1914:

«Vi må så raskt som mulig nå alle større byer og tettsteder i landet, . . . nå mens vredens skyer samles over hodene våre og menneskeheten skjelver av frykt for den storm som allerede har begynt å skake den nåværende verdensordning.»

Den første forestillingen ble holdt i Örebro teater den 25. september 1914. Salen var fylt til siste plass, og gaten utenfor var full av folk som ikke kom inn. Forestillingen fortsatte flere kvelder. I Vakttårnet stod det: «Tilstrømningen av folk tiltok mer og mer, slik at flere uniformerte politikonstabler hver gang hadde sin fulle hyre med å bistå oss med å holde folkemassene tilbake.»

En avis i Sundsvall skrev i 1915: «Takket være utmerket vakthold oppstod det ingen uorden, men scener av stille fortvilelse kunne ses hver gang dørene ubønnhørlig ble stengt. De tusenvis av mennesker som da ikke hadde fått plass, spredtes motvillig, men de mest trofaste holdt ut så lenge forestillingen varte, for i det minste å være i nærheten av det store underet.»

I løpet av de tre neste årene ble Skapelsens fotodrama vist hundrevis av steder. Bare i 1915 ble Fotodramaet vist 1256 ganger. Det bidrog mye til å gjøre mennesker kjent med Jehovas hensikter og til å levendegjøre Bibelen. I avisartikkelen som sitatet ovenfor er hentet fra, ble det tilføyd at Russell og hans medtroende «som kjent arbeider for å popularisere Bibelen og for å skape en fornuftig forestilling om Gud ved hjelp av forklaringer på forskjellige skriftsteder».

 Som ung var Elin Andersson med på å vise Skapelsens fotodrama. Hun får tårer i øynene når hun som 90-åring forteller: «Jeg tilhørte en stab på 12 brødre og søstre som reiste rundt i landet og viste Fotodramaet. Min oppgave var å anvise plasser og ta meg av publikum. Det var vidunderlig å se alle menneskene som kom, og å legge merke til hvor imponert de ble. Mange kom for å se forestillingen mange ganger, og de kunne stå i kø i timevis for å få plass. En uforglemmelig og lykkelig tid!»

I krigsårene ble sannheten utbredt også ved at aviser trykte bror Russells prekener. Dette begynte før krigen og fortsatte til 1916. Fem forskjellige aviser brakte opptil flere spalter eller hele sider med slikt stoff. En del aviser trykte til og med prekenene fast i sine lørdagsutgaver. Det var en imponerende offentlig omtale den gang da radio og fjernsyn ennå ikke hadde kommet inn i folks hjem.

Søstre har stor del i arbeidet

I tiden omkring det spennende året 1914 følte mange forkynnere av Riket seg tilskyndt til å gjøre radikale forandringer i livet. Trass i at man den gang helst så at unge kvinner giftet seg og fikk barn, var det en del unge søstre som uten å nøle begynte i heltidstjenesten og fortsatte i den helt til sin død. Deres arbeid er blitt rikt velsignet, for i dag kan mange like ivrige vitner i Sverige se på dem som deres åndelige mor, mormor eller endog oldemor. — Joel 3: 1.

En ung sykepleier, Ebba Palm, var så oppsatt på å hjelpe åndelig syke mennesker at hun til og med beholdt sin sykepleieruniform på når hun var ute i forkynnelsesarbeidet. Ettersom uniformen hennes viste at hun hørte til en aktet gruppe sykepleiere, sofiasøstrene, ble mange dører til fornemme hjem åpnet for henne. Hun leverte 1085 innbundne bøker og en stor mengde brosjyrer i løpet av sine tre første måneder som kolportør.

 Ebbas eldre søster, Ellen, forlot sitt arbeid som bankfunksjonær og begynte som kolportør. Hennes nidkjærhet var enestående. Etter at hun giftet seg, brukte hun og mannen hennes en dampbåt for å besøke folk som bodde i skjærgården langs Østersjøen.

Anna Wickbom var datter av en politikommisær. Hun hadde tjent som guvernante ved den russiske tsarens hoff og senere som privatlærer hos en greve og hans familie. Hun sluttet i sitt godt betalte arbeid og ble kolportør i distrikter som lå nær hjemstedet hennes. Ettersom naboene kjente til hennes tidligere status, tok de respektfullt imot henne. Hennes gode språkkunnskaper åpnet mang en dør for henne.

En gang besøkte hun en imponerende herregårdsbygning. Grevinnen som bodde der, sendte sin kammertjener til døren for å avskrekke Anna. «I dag vil grevinnen bare konversere på fransk,» tordnet han. «Det passer aldeles utmerket,» svarte Anna. Da grevinnen hørte Annas fortreffelige fransk, skjemtes hun slik over at hun selv snakket så dårlig fransk, at hun bad: «La oss heller snakke svensk, er du snill!» Det er unødvendig å si at grevinnen ble imponert, og i mange år tok hun imot litteratur når hun fikk besøk av Jehovas vitner.

En annen ung kvinne, Maja Lundquist, hjalp til ved fremvisningen av Skapelsens fotodrama i tre år. Hun var så lykkelig over dette privilegiet at hun ble ansporet til å fortsette nidkjært i heltidstjenesten i 53 år, helt til sin død. Hennes spesialitet var å forkynne på utenlandske skip. Denne glade og energiske lille kvinnen kunne man i mange år se stå på havnen eller på dekk i livlig samtale med kapteiner og deres mannskap om Guds rike. Hun leverte store mengder litteratur på mange språk. «Havnen er mitt beste distrikt,» pleide hun å si.

 Slike pionersøstres utholdenhet, tro og nidkjærhet var enestående. Den nå avdøde koordinatoren for utvalget ved avdelingskontoret, Johan H. Eneroth, sa en gang: «Det er virkelig rørende å se svake, skrøpelige kvinner gå til fots mange, mange kilometer og iblant gjennom veiløse skoger, mens de bærer på tunge vesker med bøker, for å finne en isolert liten landsbygd og legge fram budskapet om håp og trøst og gode dager for de menneskene som lever der under svært vanskelige forhold.»

Skulle døren stenges i 1918?

Da året 1918 begynte, økte forventningene blant brødrene. Profetiene antydet at «den første oppstandelse» skulle finne sted det året, og Kristi brud skulle bli tatt opp til himmelen. (Åp. 20: 5, 6) Skulle dette gjelde alle de salvede, også de siste som levde på jorden på det tidspunkt? Skulle døren til «bryllupet», som omtales i Matteus 25: 10, snart stenges? Slike spørsmål var brødrene opptatt av, noe som førte til en del svært dype samtaler. Under Herrens aftensmåltid den 26. mars det året var det 1714 som forsynte seg av symbolene. Mange av dem trodde at de hadde feiret denne høytiden for siste gang. Ja, det virket til og med som om arbeidet gikk langsommere! En nidkjær pilegrimsbror, Ernst Lignell, skrev til avdelingskontoret:

«Vi håper at dette var den siste begivenhet av dette slag på denne siden, og at vår neste feiring vil bli å drikke gledens beger i Riket. La dog alt skje etter vår Fars vilje! Skulle det behage ham å la oss vente ennå en liten stund her nede i ’dødsskyggens dal’, vil vi med glede rette oss etter denne hans beslutning. Men etter alt å dømme er tiden meget kort.»

Brudgommen hadde imidlertid andre vidunderlige ting i tankene for de siste av de salvede på jorden. I 1919 ble de under det store stevnet i Cedar Point i Ohio i USA minnet  om sitt privilegium å få være Herrens ambassadører og sendebud og forkynne Guds herlige rikes komme. Da ekkoet fra dette stevnet nådde Sverige, ble brødrene glade og omstilte seg raskt for å utføre sitt oppdrag. Arbeidet skjøt fart igjen.

Det ble levert tonnevis med litteratur. Brosjyrene Millioner av nålevende mennesker skal aldri dø og Hvor er de døde? ble tatt imot med stor iver. Iblant trengte kolportørene denne litteraturen så raskt at de telegraferte til avdelingskontoret: «Send 500 Millioner» eller «Send 200 Døde» — bestillinger som forvirret mang en telegrafist.

Alvorlige prøvelser i 1920-årene

Denne åndelige virksomheten gikk imidlertid ikke upåaktet hen for den store fiende, Satan Djevelen. Han forsøkte å kvele brødrenes nidkjærhet i arbeidet ved å utbre tanker om at brødrene hadde grunn til å være skuffet. Han prøvde senere å manipulere med menneskelige karaktersvakheter. Dette begynte omkring 1920 og kulminerte i 1925. August Lundborg, som hadde hatt ansvaret for Selskapets avdelingskontor i omkring 20 år, begynte å miste det rette syn på seg selv i forhold til Guds organisasjon. Han brydde seg ikke om de råd og anvisninger han fikk fra organisasjonen, men utgav Vakttårnet etter sin egen fortolkning. Brødrene ble forvirret. Arbeidet gikk langsommere. Brødrene brukte mye tid og krefter for på en kjærlig måte å få den villfarne til å innse at han fulgte en urett kurs, og at han måtte angre.

På en snarrådig måte gikk Guds organisasjon til verks for å bekjempe Satans list. Da bror Rutherford ble underrettet om problemene, grep han inn umiddelbart og sendte i mai 1921 bror A. H. Macmillan for å rydde opp i forholdene. Men Djevelen gav ikke opp. Snart dukket problemene opp på nytt, noe som førte til at bror Rutherford selv kom til  Sverige i 1922. Det ble holdt et stevne i Örebro i håp om å oppmuntre brødrene.

Da bror Rutherford året etter ble underettet om ytterligere problemer, sendte han et brev, datert den 23. mai 1923, til alle brødrene og oppfordret dem til å være travelt opptatt i tjenesten: «Tiden har kommet for en forent aksjon over hele Sverige. Jeg formaner med dette hver eneste en av de innviede i Sverige til i fellesskap og i fordragelighet å samarbeide for å forkynne sannheten.»

I 1924 ble Selskapets daværende visepresident, bror C. A. Wise, sendt til Sverige for å hjelpe til. Hans rapport fikk bror Rutherford til også å besøke Sverige på sin reise til Europa våren 1925. Det ble holdt et stevne for Sverige, Norge, Danmark og Finland i Örebro i mai med omkring 500 personer til stede.

Tid for forandring

På dette stevnet opplyste bror Rutherford at det skulle opprettes et nytt kontor i København, det nordeuropeiske kontor, tilsvarende det sentraleuropeiske kontor, som var blitt opprettet i Sveits noen år tidligere. Det nye kontoret skulle føre tilsyn med arbeidet i Sverige, Danmark, Norge og Finland og dessuten med de den gang selvstendige baltiske statene Estland, Latvia og Litauen. Det skulle også overta det juridiske ansvar for utgivelsen av Vakttårnet. Avdelingskontorene i Sverige, Danmark, Norge og Finland skulle fortsette som tidligere, men under direkte tilsyn av det nordeuropeiske kontor med bror William Dey fra London som ansvarlig leder. Kunngjøringen om dette ble mottatt med begeistring av de aller fleste av de 500 tilstedeværende.

Kort tid etter stevnet meddelte Lundborg bror Rutherford at han ikke lenger ville ha ansvaret for avdelingskontoret. Bror Rutherford skrev da: «Hvis bror Lundborg  trekker seg tilbake, er det hans eget valg, og jeg ber i så fall bror Dey om å innsette bror Johan Henrik Eneroth som leder av kontoret. Dere vet at han er født og oppvokst i Sverige. Han kjenner folket og forholdene i landet, og framfor alt vier han sin tid og sine krefter helt og fullt til Herren.»

En ny æra og en ny ledelse av avdelingskontoret

Bror Eneroth fikk kjennskap til sannheten mens han gjorde tjeneste som løytnant i den svenske hæren under den første verdenskrig. Mens han tjenstgjorde i Nord-Sverige, sendte hans mor ham fjerde bind av Studier i Skriften, det som heter «Slaget ved Harmageddon». «Den boken fikk meg til å innse at menneskeheten stod foran en krig som var langt viktigere enn den som verdens nasjoner var innblandet i,» sa han. En dag tok han mot til seg og oppsøkte noen bibelstudenter i deres hjem. «Forestill deg ansiktsuttrykkene  til mannen og hans kone da de så en offiser i uniform stå i døren og be om et bibelstudium,» sa han og tilføyde: «Da deres første forbauselse hadde lagt seg, ønsket de meg velkommen med åpne armer.»

Eneroth forlot det militære og begynte snart i heltidstjenesten. I 1920 ble han innbudt til å tjene ved avdelingskontoret i Örebro. Senere samme år anmodet Lundborg ham om å forlate kontoret, og han tjente så i Danmark inntil han ble utnevnt til å ha ansvaret for avdelingskontoret i Örebro i 1925. Så etter at en tidligere offiser i Frelsesarmeen hadde ledet avdelingskontoret i mange år, lot Jehova nå en tidligere løytnant i den kongelige svenske armeen ta over.

Bror Eneroth var bare 32 år gammel da han ble avdelingstilsynsmann i Sverige. Han utførte lojalt sitt oppdrag i 50 år og avsluttet sitt jordiske livsløp i trofasthet den 7. februar 1982.

 Brødrene forenes igjen

Da bror Eneroth hadde tiltrådt sin tjeneste, begynte han og bror Dey å hjelpe brødrene med å gjenoppta forkynnelsesarbeidet. I løpet av et års tid besøkte de cirka 70 menigheter rundt om i landet. Bror Eneroth tolket bror Dey. «Mange steder måtte vi bokstavelig talt stille brødrene opp på to sider, for og imot Selskapet,» sa bror Eneroth.

På den måten ble brødrene og søstrene kraftig oppmuntret til å stole på Jehovas organisasjon og til å sette fart i arbeidet. Litt etter litt reorganiserte de arbeidet og erfarte igjen Jehovas fulle velsignelse. Motstanderne laget bråk en stund og prøvde å gå sine egne veier, men som det pleier å gå i lignende situasjoner, ble det snart færre av dem, og til slutt ble de borte fra skueplassen. Enda en gang hadde Satans forsøk på å sette en stopper for arbeidet mislykkes.

Bror Dey, som var en typisk skotte og hadde vært ligningsinspektør i London, visste hvordan saker og ting skulle ordnes ved det svenske avdelingskontoret. Fra mars 1926 ble Bulletin (som nå heter «Vår tjeneste for Riket»), som inneholdt retningslinjer for tjenesten og ferdige vitnesbyrd, sendt ut hver måned til alle forkynnerne til hjelp i arbeidet deres. Landet ble også delt inn i distrikter av mer praktisk størrelse. Alt dette stimulerte brødrene til fornyet innsats, og i den første årboken, for 1927, kunne man lese denne lovende rapporten fra Sverige:

«Det er fortsatt mye å gjøre når det gjelder organisering, men det er en stor glede å se hvordan vennene bedre og bedre skjønner at vi nå fører krig under kongenes Konge og herrenes Herre. Og alle de troende setter stor pris på VAKTTÅRNET, som for hvert nummer bringer oss stadig mer lys, vederkvegelse og stimulans. Flere og flere klasser begynner å studere VAKTTÅRNET på møtene og rapporterer at det medfører store velsignelser.»

 Forkynnelse i begravelser

Fra 1926 av fikk Jehovas vitner i Sverige en annen mulighet til å forkynne. Det ble vedtatt en lov som gjorde det mulig å holde begravelser uten prest fra statskirken. Tusenvis av sørgende kunne derfor få trøst gjennom bibelske taler. Titusener av mennesker som sannsynligvis ikke ville ha lyttet ellers, har fått et vitnesbyrd i begravelser.

Nå avdøde Martin Wenderquist, som var aktiv i Rikets arbeid i 67 år, ble ofte bedt om å tale i begravelser. Han sa en gang: «Å trøste de etterlatte ved å holde begravelsestaler er noe jeg har gjort mer enn 600 ganger forskjellige steder i Sverige og Finland. Man kan knapt finne en tilhørerskare som viser større oppmerksomhet og respons, enn den som er i en begravelse. Som følge av det er det blitt startet mange bibelstudier som har ledet folk inn i sannheten.»

Avdelingskontoret flyttes

I september 1926 ble avdelingskontoret flyttet tilbake til Stockholm. Brødrene fant et passende sted i Drottninggatan 83, midt i sentrum. Og tenk så kjekt og praktisk å få et trykkeri til nabo! Det var Egnellska Boktryckeriet, som skulle komme til å trykke bladene våre i 28 år.

Hvordan foregikk flyttingen? To fullastede kanalbåter  dampet av sted med alt utstyret fra Örebro inne i landet til Stockholm ute ved kysten, en strekning på 20 mil. Betel-familien fulgte etter med en tredje dampbåt. Ferden tok et døgn.

Tre år senere ble et fireetasjes murhus i Stockholm sentrum ledig, i Luntmakaregatan 94. Bror Rutherford ville at Selskapet skulle kjøpe det. Og mange villige brødre lånte ut penger for å betale pantelånene på huset. Avdelingskontoret ble flyttet dit, og der kom det til å bli værende de neste 25 årene for å tjene Rikets interesser i landet, etter å ha vært flyttet hit og dit i mange år.

 Den første bilen — en sensasjon

I 1927 lot bror Rutherford avdelingskontoret få kjøpe sitt første motorkjøretøy, en splitter ny Ford A-modell. Men den skulle ikke brukes som en slags limousine for avdelingskontorets personale i byens gater. Den skulle brukes av to pionerbrødre som skulle kjøre den på nesten uframkommelige veier til avsidesliggende steder langt inne i skogene helt nord i landet, i Lappland. Pionerene rapporterte at de fra april til september 1930 hadde kjørt 1100 mil og hadde levert over 2000 bøker og 4000 brosjyrer.

I disse isolerte traktene tiltrakk Ford’en seg mennesker som sjelden eller aldri hadde sett en bil. Mange kom bort til brødrene og spurte etter litteratur bare for å kikke litt  nærmere på dette mekaniske underet og lukte på eksosen, som var som parfyme for dem. De stilte villig opp for å dytte når bilen satt fast i gjørmen, eller for å få hesten til å dra den opp når den havnet i grøften.

En dag tilbød de to brødrene bøker til noen veiarbeidere. Siden veiarbeiderne ikke hadde penger på seg, sa en av dem: ’Følg denne veien her til dere kommer til et hus. Det er der vi bor nå. Gi bøkene til husholdersken og be henne hente pungen min under puten og betale deg.’ Da brødrene kom dit og banket på, var det ingen som åpnet, og døren var låst. Men de kikket rundt og oppdaget at et lite vindu høyt oppe på veggen stod åpent. Da kom de til å tenke på profetien i Joel 2: 9, hvor det står: «Gjennom vinduet går de som tyver.» Den ene av dem klatret opp, krøp inn gjennom vinduet, fant pungen og tok det han skulle ha. Så stakk han pungen under puten igjen, la bøkene på sengen og krøp ut samme vei som han var kommet. De fikk aldri vite om denne veiarbeideren kom i sannheten, men han fikk i hvert fall bøkene sine!

Sykkelperioden

I 1930-årene ble det populært med sykkel, og de arbeidsomme kolportørene syklet i regn og ruskevær, i sol og varme, på steinete, gjørmete veier og stier for å komme fram til avsidesliggende gårder og bygder i disse vidstrakte distriktene. Søster Rosa Gustavsson, som var utrustet med en sterk tro, humoristisk sans og en sykkel, var kolportør sammen med sin svigerinne, Mirjam Gustavsson, i 1930-årene. Hun forteller:

«Vi flyttet fra kommune til kommune, med all den bagasjen vi kunne spenne fast på syklene våre — sko, klær, vaskeklut og tannbørste, kasseroller og stekepanne og, viktigst av alt, kartonger med bøker og brosjyrer. For et syn vi var! Det var ikke bestandig så lett å finne et sted å overnatte.  Ofte bad vi inderlig til Jehova om hjelp. Jeg kan huske sent en kveld da Mirjam og jeg møttes igjen etter å ha arbeidet i tjenesten hver for oss hele dagen. Vi syklet sammen i regnet mot et svakt lys i det fjerne. Det var en bondegård. Vi var gjennomfrosne. Det hadde vært en lang og slitsom dag. Plutselig kjente vi igjen huset, og vi ble fryktelig skuffet. ’De er jo motstandere!’ utbrøt vi og så på hverandre. Mirjam gikk nølende bort til døren og spurte forsiktig om losji. Til vår  store overraskelse og lettelse bad familien oss inn. De viste oss inn i bestestuen og serverte et herlig måltid. Mette og fornøyde gikk vi fra bordet og ble vist inn i det soverommet vi skulle få. Vi trodde ikke våre egne øyne. Sengene hadde det fineste sengetøy. Det her var mer enn vi noensinne hadde hatt råd til!

Natten gikk, og vi sov og drømte søtt. Morgenen kom altfor fort. Etter frokost tilbød vi oss å betale. Men de ville ikke ta imot penger. Hvordan kunne vi vise hvor takknemlige vi var? Boken Verdensbefrielsen ville på en fin måte minne dem om hvordan vi følte det, så vi spurte: ’Kan vi få gi dere denne som et tegn på vår takknemlighet?’ ’Å ja, den boken vil vi gjerne ha!’ svarte de straks. ’En bekjent av oss fortalte at dere hadde gitt henne en sånn bok da dere bodde hos henne, og hun ble så glad i den.’ Dette lærte oss at man aldri vet hva det fører til når man leverer en bibelsk publikasjon.»

Bror Axel Richardson, som er liten av vekst, men stor i åndelig forstand, forteller: «I 1936 fikk min lille kone, Asta, og jeg i oppdrag å tjene i det vidstrakte fjellområdet i vestre Jämtland. De eneste jordiske ting vi eide den gangen, var to sykler, et telt, soveposer og en koffert. Men vi var fast bestemt på å gjennomarbeide distriktet og ikke hoppe over noen isolert samebosetning eller fjellgård. Vi gikk ofte til fots i støvler, med hovne og verkende føtter. Vi gikk flere mil om dagen i det ulendte terrenget i fjellheimen, mens vi bar klær, litteratur og dagsbehovet av mat på ryggen og under armen.» Axel forteller hva som hendte en gang hans kone ikke var med: «En vennlig mann, en fremmed, gav meg skyss over en sjø i motorbåten sin. Han forlot meg på stranden, og jeg så ham dra tilbake til den andre siden. Jeg så meg omkring. Der stod jeg helt alene med sykkelen og en tung feltveske på et helt avsides sted, alene og forlatt. Det  var bare tre hus i hele området. Da jeg hadde vært der, måtte jeg komme meg videre. Men hvordan? Jeg hadde sjøen på den ene siden og det bratte fjellet på den andre. Jeg hadde ikke noe valg. Med sykkelen på den ene skulderen og feltvesken på den andre begynte jeg å klatre oppover fjellet. Etter flere timers strabasiøs fjellklatring begynte jeg med et lettelsens sukk å gå nedover fjellet på den andre siden. En mann som bodde lenger nede i fjellskråningen, spurte: ’Hvor i all verden kommer du fra?’ Han stirret forundret på meg da jeg pekte på det høye fjellet. ’Du er den første som har kommet den veien,’ sa han, ’og det på sykkel!’ Jeg var  glad for at jeg hadde anstrengt meg på den måten for det gode budskaps skyld.»

Alle midler tas i bruk

I midten av 30-årene var det rundt 60 pionerer. De var flittige som bier og tok i bruk alle mulige midler for å komme seg fram — ski, truger, sykkel, hest og vogn, buss, tog og båt — for å utbre det gode budskap til alle kanter av landet.

To brødre brukte motorbåt. På tre måneder i 1935 besøkte de 284 øyer langs østkysten sør for Stockholm for å forkynne for de isolerte øyboerne der. De rapporterte at de til sammen hadde truffet 1053 personer, hadde levert 428 bøker, 1145 brosjyrer og 496 løsnumre av bladet Den Gylne Tidsalder og hadde tegnet 68 abonnementer. På flere av disse små øyene var det første gang de fikk høre budskapet om Guds rike.

Det gode budskap ble utbredt med stor oppfinnsomhet. En gang i begynnelsen av 30-årene leide den lille menigheten i Hjo, som bestod av rundt ti forkynnere, en liten lastebil og monterte en presenning over lasteplanet. Det var et ideelt kjøretøy i felttjenesten. Forkynnerne fikk lønn for sin oppfinnsomhet da eieren av lastebilen en tid senere kom i sannheten. Han gjorde da lastebilen om til en minibuss. Den ble brukt i flere år til å utbre sannheten i seks byer og 132 bygder.

I 1939 kjøpte to pionerer, David Börjesson og Elis Hulthén, en brukt 2,5 tonns lastebil. «Vi bygde den entusiastisk om til en campingbil som vi kunne bruke i pionertjenesten,» sier Elis, som nå er langt oppe i årene. Han lener seg mot stokken sin og sier med glimt i øyet:

«Selv om veggene var av tynne fiberplater, så bilen ut som en panserbil, for vi hadde malt den grå. Vi var fire tapre, ugifte brødre som hadde et godt kameratskap i vår  tilsynelatende pansrede campingbil. Vi var glad for å bruke denne bilen mens vi var pionerer i Midt-Sverige.

Dette var mens den annen verdenskrig herjet i Europa, og det var naturlig nok noen som ble mistenksomme da de fikk se den grå lastebilen parkert i nabolaget. Noen var til og med redd den og tok en omvei inn i skogen for å slippe å gå forbi den. Det hendte at motstandere sendte politiet etter oss. En kveld kom to politimenn for å ta en sjekk. De hørte på noen prekener på grammofonen, og vi fikk avlagt et godt vitnesbyrd. Så gikk de igjen uten å komme med noen klage. En politimester kom en gang for å se hvor mange vi var. Folk hadde advart ham og sagt: ’De må være minst ti stykker i den bilen.’ Ved en annen anledning kom det en  bonde som med gråten i halsen bønnfalt oss: ’Gutter, kjør bort bilen fra gården min. Vær så snill og gjør det! Folk har vært så vemmelige mot meg fordi jeg har latt dere få være her.’

Vintrene under krigen var ekstremt kalde. Om natten prøvde vi å holde varmen i bilen med en parafinovn. Men det rant kondensvann nedover veggene inne på ’soverommet’, og det frøs til is på gulvet. En morgen klaget David, som lå i en av underkøyene, over at han var gjennomfrossen. Det var ikke så rart, for i kassen under madrassen hans var det blitt dannet en kompakt isblokk. Vi prøvde å trøste ham og sa: ’Det som er frossent, mugner ikke.’ Vi ble herdet og var aldri syke. ’Panserbilen’ bidrog til at mange rettsindige mennesker fant sannheten.»

Stor vekst før den annen verdenskrig

I årene før den annen verdenskrig var det en fin vekst. Fra 1925 til 1938 økte antall forkynnere av Riket fra omkring 250 til et høydepunkt på 1427. I disse årene leverte ivrige forkynnere nærmere fem millioner bøker og brosjyrer, for ikke å snakke om de tusener av abonnementer som ble tegnet, og de titusener av blad som ble levert.

Disse modige forkynnerne avla et grundig vitnesbyrd. I en periode i 1932 ble antall vitnesbyrd overfor offentligheten telt: Omkring 300 forkynnere deltok i forkynnelsesarbeidet hver uke og rapporterte at de hadde forkynt for 515 119 personer. Det tilsvarte en tolvdel av Sveriges befolkning.

Forsøk på å advare Hitler

Etter at den nazistiske skrekkperioden hadde begynt i Tyskland i 1933, kom det meldinger til Sverige om at Jehovas vitner i Tyskland ble utsatt for et hardt press. Året etter skjedde det noe spennende da hovedkontoret i Brooklyn oppfordret brødrene i Sverige til i forening med sine  brødre i Tyskland og 48 andre land å uttale seg for å hjelpe sine tyske brødre.

Etter et spesielt møte i alle menighetene søndag 7. oktober 1934 ble det sendt telegrammer til Hitler som lød: «Deres mishandling av Jehovas vitner sjokkerer alle rettenkende mennesker på jorden og vanærer Guds navn. Hold opp med å forfølge Jehovas vitner, ellers skal Gud ødelegge Dem og Deres nasjonale parti.»

En ny «klasse» identifiseres

Det kom enestående nyheter fra det store stevnet som ble holdt i Washington, D.C., i 1935. Bror Rutherford hadde vist ved hjelp av Bibelen at den ’store skare’ i Åpenbaringen 7: 9 var identisk med ’Jonadab-klassen’, «sauene» i Matteus 25: 31—46. (Jer. 35: 18, 19) Mange som hadde ment at de tilhørte en sekundær åndelig klasse, ble nå klar over at de var av de «andre sauer», som hadde et jordisk håp. — Joh. 10: 16.

Et telegram med disse oppsiktsvekkende nyhetene fra Washington kom midt under programmet ved det årlige stevnet i Stockholm. Det ble lest opp for forsamlingen, og begeistringen var stor blant de 300 som var til stede. Alle ble oppfordret til å begynne å lete etter disse «andre sauer».

Rapporten for tjenesteåret 1936 viser hvordan reaksjonen på denne oppfordringen var: «I Sverige har denne skaren fortsatt å komme til syne . . . Ifølge de innkomne rapporter har 150 Jonadabvenner i løpet av året symbolisert sin innvielse til å gjøre Jehovas vilje, og vi vet at det flere steder finnes atskillige som bare venter på en anledning til å gjøre dette. Ved hvert arbeidskonvent trer flere venner fra denne skaren fram og begynner å avlegge vitnesbyrdet.»

«Hindre dem ikke»

På det samme stevnet ble det klargjort et viktig spørsmål  i forbindelse med en bestemt gruppe blant Guds folk. Barnas andel i utbredelsen av det gode budskap ble tatt opp. I den svenske utgaven av Bulletin for august 1935 stod det blant annet følgende under overskriften «Hindre dem ikke»:

«Det er helt på sin plass. . . . La dem begynne ved å bli med foreldrene eller en annen voksen forkynner. . . . Det blir utelukkende til velsignelse om de deltar i dette arbeidet — selvfølgelig forutsatt at det skjer fordi de av sine foreldre eller gjennom kameratene har lært å elske og ære den store Gud og å glede seg over hans rike, så langt de kan fatte det.» Barna jublet over disse nyhetene og var så ivrige etter å få begynne som en flokk startklare unghester.

Gjennom de harde krigsårene

La oss vende tilbake til ryggraden i arbeidet — pionertjenesten. Under den annen verdenskrig fortsatte pionerene å utbre sannheten rundt om i landet. De var ivrige som aldri før, trass i mangel på penger, mat, klær og brensel. Selv om Sverige ikke var med i selve krigen, innførte myndighetene restriksjoner og rasjonering. «Som pioner i de årene måtte du virkelig stole på Jehova,» sier Gustaf Kjellberg, som i slutten av 1930-årene avbrøt sin karriere som bryter for å  vie seg helt til sannheten. Gustaf, som fremdeles er pioner, forteller:

«Om sommeren bodde min pionerpartner og jeg i telt, men om vinteren prøvde vi å få losji i private hjem. Det var ofte vanskelig og dyrt. Selskapet forsøkte å hjelpe oss og sendte oss en beskrivelse av hvordan vi kunne bygge en liten sammenleggbar husvogn som vi kunne dra etter sykkelen. Vi laget oss en slik vogn med én gang.

Det var kaldt om vinteren, for vognen var laget av tynne fiberplater. Vi varmet den opp ved å brenne pinner og kongler i en jernovn, og om natten pakket vi oss inn i alle klærne våre for å holde oss noenlunde varme. En natt vekte kameraten min meg og klaget over at han ikke kunne løfte hodet. Det var ikke noe rart! Det tykke håret hans hadde frosset fast i stålkanten på sengen! Jeg fikk ham løs ved å tine isen med hendene. Men ikke en eneste gang var vi syke mens vi bodde i denne vognen, og vi fikk bruke lange dager i forkynnelsen av det gode budskap. For en herlig tid det var!»

Ingvar Wihlborg forkynte blant samene og gjennomarbeidet store distrikter i Norrland i slutten av 30-årene. Han forteller: «Et godt stykke nord for polarsirkelen lå det tynt befolkede området mellom Kiruna og norskegrensen, et område som er 13 mil langt. For å finne fram måtte jeg følge jernbanesporet, til fots eller på ski. Det gjorde jeg to ganger i året. En kald, mørk kveld kom det plutselig et tog bak meg. Den kraftige snøfreseren kastet meg høyt opp i luften, med ski og ryggsekk, og jeg landet i en dyp dal. Det tok noen sekunder før jeg kunne orientere meg, men så fikk jeg se lysene fra Abisko Turisthotell, og jeg gikk dit. Hotellpersonalet ble helt forbløffet da jeg kom inn og så ut som en snømann. ’Hvordan i all verden er du kommet hit?’ spurte de. ’Via en luftferd,’ svarte jeg muntert. De var vennlige og bød på kakao og smørbrød.»

 Til tross for de barske levekårene i Sverige på den tiden og de ekstremt kalde vintrene satte ikke de ivrige pionerene ned tempoet. Jehova holdt deres hjerte varmt. Arbeidet gikk hele tiden framover i disse årene. Etter krigen var antall tilbedere blitt mer enn fordoblet, fra 1427 i 1938 til 2867 i 1945.

Motstand mot brødrene

Religiøse talsmenn for kristenheten prøvde også å ta motet fra Guds folk. Avdelingskontoret rapporterte:

«Nå finnes det knapt noen avis av noe slag i landet som ikke har inneholdt én eller flere ondskapsfulle artikler hvor Jehovas vitner er blitt stemplet som ’femtekolonnister som blir støttet av utenlandsk kaptial’, ’en kommunismens fortropp’, ’falske profeter’, ’fiender av staten og samfunnet’ osv., osv., og alle de vanlige tilnavnene er blitt brukt. Det er selvfølgelig prestene som står bak dette, . . . og skrikingen i pressen kulminerte da et stort kirkeråd kom sammen i hovedstaden i midten av mai.»

Denne motstanden begynte like etter at vitnene begeistret hadde levert 300 000 eksemplarer av brosjyren Kampen for frihet på den indre front. Prestene satte i gang en voldsom kampanje og brukte vår metode, å gå fra hus til hus, for å få folk til å lese det som var skrevet imot oss.

Kampanjen mislykkes

Men denne kampanjen førte til at Jehovas arbeid fikk mer publisitet over hele landet enn noen gang. Med fornyet styrke og friskt mot fortsatte forkynnerne, som både var «baktalt og hedret», å kunngjøre Riket. — 2. Kor. 6: 8; Sal. 143: 10.

Pionerene ble igjen velsignet i tjenesteåret 1944. Spesialpionerene hadde gode grunner til å glede seg da de lyktes i å organisere 17 nye menigheter. De andre pionerene gledet  seg også, da 11 nye menigheter ble opprettet som følge av deres innsats. Det året ble det opprettet 144 nye menigheter! Kampanjen mot oss hadde altså mislykkes. Her er et typisk eksempel:

Menighetsrådet i et sogn på landet besluttet å kreve at to pionersøstre skulle 1) slutte å oppsøke mennesker med sin litteratur, 2) tro på Herren Jesus og 3) innlosjere seg utenfor sognet umiddelbart.

Sognepresten forsøkte også å presse søstrenes husvert til å kaste dem ut med én gang. Det brevet som informerte husverten om at menighetsrådet hadde besluttet at søstrene skulle kastes ut, sluttet med ordene: ’Med hjertelige hilsener til Dem og dem [de to søstrene].’ Husverten og hans bror, som begge pleide å gå i kirken, ble så opprørt over de falske anklagene at de sluttet å gå i kirken og isteden begynte å være med på de bibelstudiene som søstrene ledet.

Ikke alle prestene var motstandere

En pionersøster bad en bror fra en nabomenighet holde et offentlig foredrag i hennes distrikt. Til alles overraskelse kom presten. Han lyttet oppmerksomt og gjorde notater. Etterpå stilte han mange spørsmål og innrømmet at kirken tok feil i mange av sine læresetninger. Han beklaget at folk ikke ville komme i kirken selv om han forkynte sannheten for dem.

Broren sa at presten og hans kolleger burde gjøre som Kristus og hans etterfølgere, nemlig gå fra hus til hus. Presten svarte: «Ja, vi burde gjøre det, men vi er for feige og for late til å gjøre det, og dessuten er vi altfor opptatt med verdslige ting.» Da presten gikk, tok han taleren vennlig i hånden og takket for foredraget.

Sjenerthet overvinnes

Svensker er av natur ganske reserverte, og mange er  fåmælte og litt redd for å dumme seg ut. Det er derfor bemerkelsesverdig at så mange svensker har klart å overvinne dette og frimodig gå fra dør til dør for å følge Jesu befaling i Matteus 28: 19, 20 om å ’gå ut’ og ’gjøre disipler og lære dem’.

Jesus sa også i Lukas 18: 27: «Det som er umulig for mennesker, er mulig for Gud.» Jehova hjalp Moses da Moses klaget over at han ikke var noen ordets mann, og gav ham Aron som skulle hjelpe ham. På lignende måte har Jehova gjennom sin organisasjon hjulpet forkynnerne i Sverige og gitt dem forskjellige slags «Aron’er», talehjelpemidler, som følgende eksempler viser:

«Aron 1» — vitnesbyrdskortet

Én slik «Aron» var vitnesbyrdskortet, som vi brukte fra 1934 til et godt stykke ut i 40-årene. Det inneholdt en kort, trykt preken og et litteraturtilbud. Bulletin forklarte: «Når dere besøker hjemmene, kan dere levere dette kortet til den som åpner døren. La ham lese det. Når han har lest det, kan dere ta fram brosjyren, og det eneste dere trenger å si, er at det er den brosjyren det står om på kortet.» Hvordan virket dette i praksis?

En pioner forteller: «Jeg gjorde akkurat som vi hadde fått beskjed om. Som oftest gikk det ganske bra, men noen ganger oppstod det misforståelser. Noen tok kortet og gikk inn og lukket døren, andre trodde jeg hadde en talefeil, og viste medlidenhet ved å skaffe seg flere bøker. En del ville av ren velgjørenhet gi meg almisser. Mange ganger fikk både den jeg besøkte, og jeg oss en god latter.»

Disse kortene var ikke bare nyttige ved at de brøt isen ved husbesøkene, men også ved at de gjorde det mulig å gjennomarbeide store distrikter på kort tid. Heldigvis er ikke alle svensker ordknappe. Noen forkynnere fortalte Selskapet spøkefullt at de trodde Herren hadde truffet dette tiltaket  for å hjelpe dem til å ’overvinne den uvane å prate bort en masse tid’.

«Aron 2» — grammofonen

En annen «Aron» var reisegrammofonen med femminutters plateinnspillinger av bibelske prekener. Dette nye hjelpemidlet ble flittig brukt i flere år.

I 1937 talte bror Eneroth dommer Rutherfords grammofonforedrag inn på svensk. Da platene ble tilgjengelige, drog forkynnerne begeistret ut i distriktene som gresshoppesvermer. I løpet av de ti første månedene ble 107 077 prekener spilt for 153 786 tilhørere. Bror Eneroth selv var en av de første som brukte platene. Han måtte le da han fortalte: «Etter at jeg hadde spilt en av disse platene for et ektepar i Stockholm, sa kvinnen: ’Stemmen Deres ligner sånn på den vi nettopp hørte. De må ha lyttet til den mange ganger.’»

 Til å begynne med var grammofonene ganske store og tunge, men vi fikk snart tak i en liten sammenleggbar type som lå i en liten koffert. Den var så sinnrikt konstruert at platen var mye større enn grammofonen. Når forkynneren spurte beboeren om han kunne få spille en plate med et bibelsk foredrag, svarte beboeren ofte: «Men jeg har ingen grammofon.» Når forkynneren da raskt tok fram den lille grammofonen, ble beboeren gjerne så nysgjerrig at han bad forkynneren inn. Noen spurte til og med om de kunne få kjøpe grammofonen. På den måten ble det avlagt et vitnesbyrd for mange som ellers ikke ville ha lyttet.

Grammofonen hjalp ofte brødrene til å føle seg modigere i tjenesten. En bror forteller: «Jeg kom til en gård hvor de feiret barnedåp og hadde en stor fest. Jeg spurte verten om jeg kunne få spille et bibelsk foredrag. Siden verten mente det ville høyne den religiøse atmosfæren ved festen, spesielt ettersom presten var der, ble alle gjestene samlet. De fulgte oppmerksomt med, også presten. Til alles forundring fikk presten det svært så travelt etterpå og skyndte seg av gårde. Jeg fikk svare på mange spørsmål, og flere av gjestene tok imot litteratur.»

«Aron 3» — høyttalerutstyret

Avdelingskontoret ordnet med spesielle høyttaleranlegg ved å knytte en grammofon til høyttalere som kunne plasseres på en sykkeltralle. På den måten kunne et grammofonforedrag høres i et stort boligområde. Først ble det spilt musikk for å vekke nysgjerrighet og få folk til å åpne dører og vinduer og lytte. Etter foredraget oppsøkte brødrene folk i hjemmene for å besvare spørsmål og tilby litteratur.

En nidkjær bror ville at naboene hans skulle høre et foredrag mens de tok opp poteter på en åker. Han plasserte en høyttaler høyt oppi en furu og satte i gang grammofonen.  Da den kraftige, distinkte stemmen fylte luften, sluttet de å arbeide og lyttet måpende mens de stirret opp mot himmelen. De trodde det var et budskap fra himmelen!

I slutten av 40-årene sluttet man å bruke grammofoner. Fra 1938 til 1943 var rundt 1200 grammofoner i bruk, og halvannen million mennesker hadde hørt grammofonforedrag. I denne perioden økte antall forkynnere fra 1427 til 2571.

Hvorfor sluttet man å bruke grammofoner? Man begynte å bruke et langt mer effektivt middel for å utbre det gode budskap — forkynnerne begynte å forkynne og undervise selv. Hvordan var det mulig for tilbakeholdne svensker?

«Aron 4» — den teokratiske tjenesteskolen

Noe av det som sterkt bidrog til fremgangen av Rikets arbeid i Sverige, var den utmerkede opplæringen vitnene fikk på den teokratiske tjenesteskolen.

I 1944, et år etter at skolen var blitt opprettet i USA, ble den innført i alle menighetene i Sverige. Til å begynne med var det bare brødre som fikk være tilmeldt skolen. Selskapet utnevnte en bror i hver menighet til instruktør. For å fremheve hvor viktig det var å være regelmessig til stede, begynte hvert møte med navneopprop, men det sluttet man med senere.

Skolen innebar hardt arbeid og mye selvransaking for mange av elevene. En bror forteller: «Allerede før møtet kunne man lett se hvilke brødre som skulle ha elevtale den kvelden. De så gjerne litt bleke og åndsfraværende ut.» I en menighet spurte instruktøren forsamlingen: «Hva er det første du gjør når du får i oppdrag å holde en tale?» En bror svarte: «Jeg begynner å grue meg.»

En områdetilsynsmann fortalte: «Mange elever øver på talen utallige ganger for seg selv hjemme. En bror som fikk  jernteppe midt i talen, stoppet opp, stirret utover forsamlingen en stund og sa: ’Det gikk visst ikke så bra, det her.’ Da han gjenvant fatningen, brast det ut av ham: ’Men dere skulle ha hørt meg hjemme i vedskjulet!’»

En kretstilsynsmann forteller: «En del brødre måtte kjempe hardt med nervøsiteten. En bror skulle ha elevtale for første gang og var så nervøs mens han ventet på tur, at han måtte gå ut under møtet flere ganger. Da han endelig kom opp på podiet, begynte han talen med denne oppsiktsvekkende innledningen: ’Jeg har vært ute tre ganger for å kaste opp!’»

En annen bror forteller: «En av de første elevene i vår menighet, en høy, kjekk bror, hadde forberedt seg så godt at han kunne talen utenat. Han var full av selvtillit. Men da det store øyeblikket kom, ble han så nervøs at han ble helt stum. Etter en stund, som virket som en evighet, sa han plutselig ’Hei!’ til forsamlingen. Det gjorde at han kom på glid. Han fikk tilbake taleevnen og holdt en glimrende elevtale.»

Utmerkede resultater

Den teokratiske tjenesteskolen har ikke bare resultert i gode foredragsholdere, men også i gode lærere som kan snakke med folk ved dørene og i deres hjem. Da søstrene fikk bli med på skolen, gjorde også de store fremskritt som forkynnere av Riket.

Takket være skolen har de unge i Sverige også gjort fine fremskritt. Den har motivert mange gutter og jenter til å ha en full andel i Rikets arbeid. En sju år gammel gutt spurte skoletilsynsmannen om han kunne få melde seg inn på skolen. Tilsynsmannen spurte hvorfor han ville det, og gutten svarte kjapt: «En kan jo ikke gå og sløse bort hele livet heller!»

 Marsjering i gatene

De svenske brødrene har ivrig tjent Jehova på alle de måtene hans organisasjon har foreslått. Da de for eksempel i 40-årene og begynnelsen av 50-årene fikk vite at brødrene i USA og England marsjerte i gatene med plakater på ryggen og brystet for å annonsere det offentlige foredraget på stevner som ble holdt, gikk de entusiastisk i gang med det i Sverige også.

Jack Pramberg, som var områdetilsynsmann på den tiden og arrangerte mange slike aksjoner, forteller: «Om vinteren blir det mørkt tidlig på ettermiddagen i Nord-Sverige. Vi brukte derfor fakler for å forsterke effekten av annonseringen. Ved en av disse anledningene var temaet for det offentlige foredraget ’Det eneste lyset’. Mens fakkeltoget snodde seg gjennom byen, gikk plutselig strømmen, og hele byen ble mørklagt. Men faklene lyste opp plakatene våre, så folk kunne lese: ’Det eneste lyset.’»

Sven-Eric Larsson, en reisende tilsynsmann, forteller: «Det hendte at brødrene bar store plakater på stenger når de gikk gjennom gatene og annonserte det offentlige foredraget på stevnene. Av ren nysgjerrighet overvar to gutter et stevne i Örebro i 1948. De hadde ennå ikke bestemt seg for å bli Jehovas vitner. Etter programmet en dag gav jeg dem, uten å vite hvem de var, en plakat og forklarte hvor de skulle gå. De tok nølende imot den og gikk omkring med den i sentrum av byen. Den ene av dem, Lars Lindström, har vært eldste i mange år nå, og den andre, Rolf Svensson, er områdetilsynsmann.»

Den kristne nøytralitet står på spill

Selv om Sverige har forsøkt å bevare en streng politisk nøytralitet, har landet opprettholdt et sterkt forsvar og alminnelig verneplikt. Brødrenes ulastelighet er derfor blitt prøvd med hensyn til kristen nøytralitet. Før den annen  verdenskrig avtjente brødrene vanligvis sivil tjenesteplikt og utførte tjeneste som brannmenn eller skogsarbeidere, var med på arkeologiske utgravninger eller utførte en mengde andre sivile tjenester. Men under den annen verdenskrig innså de at de i virkeligheten var klassifisert som soldater som de militære myndigheter hadde råderett over. De nektet derfor slik tjeneste.

Det førte til gjentatte fengselsstraffer. Første gang de nektet, ble de dømt til én måneds fengsel. Like etter at de hadde kommet ut av fengslet, ble de innkalt til militærtjeneste igjen og ble sendt tilbake til fengslet, nå for to måneder. Da de kom ut igjen, gjentok dette seg fire, fem, seks eller flere ganger, og hver gang ble straffen som regel forlenget med én måned. I årenes løp satt hundrevis av brødre i fengsel i flere hundre år til sammen. Werner Johansson, som var pioner den gangen, satt i fengsel i 12 måneder i alt, i løpet av 13 år. Han sa:

«Det var en prøvelse å bli innkalt gang på gang, å gå igjennom den ene rettssaken etter den andre og å gå inn og ut av forskjellige fengsler. Jeg hadde familie å ta meg av. Men brødrenes og søstrenes kjærlighet og oppmuntring var til stor hjelp. Når alt kommer til alt, var det en spennende tid, og vi fikk mange anledninger til å forkynne for alle som var involvert.»

Det hendte at brødrene ble spottet og utskjelt av aktorer og dommere. En pioner, Erik V. Johansson, husker første gangen han møtte i retten: «Aktor og dommeren sa at de skulle gjøre livet surt for meg hvis jeg ikke gjorde min plikt. Jeg sa at jeg var rede til å lide slik som Daniel, som ble kastet i løvehulen. Da sa aktor: ’Det skulle være interessant å kaste Johansson i en løvehule, så vi fikk se hvordan det stod til med troen hans.’ Da jeg dagen etter møtte dommeren, grep han tak i meg og sa: ’Du er en lømmel. Du skulle skytes.  Du blir nok skutt også.’» Men han ble ikke det. Bror Johansson, som nå er over 80 år, lever ennå og er opptatt i heltidstjenesten.

Myndighetene gjør et desperat forsøk

Det ble stadig tydeligere for myndighetene at fengselsstraff ikke kunne få disse unge mennene til å bryte sin ulastelighet. «Dommere og aktorer har vært medvirkende i et spill der de har følt seg som hjelpeløse brikker,» skrev en tidligere riksdagsmann om behandlingen av Jehovas vitner.

Mot slutten av krigen gjorde myndighetene et desperat forsøk på å forandre situasjonen. De beordret plutselig mentalundersøkelse av 126 Jehovas vitner som hadde nektet å avtjene verneplikt. Hvis de kunne erklæres evneveike, kunne domstolene behandle dem annerledes. Avdelingskontoret skrev i en rapport om dette:

«Undersøkelsene ble foretatt i tre forskjellige byer, og hver og en av dem som skulle undersøkes, ble utspurt i fem—seks dager av en prest og to leger. De brødrene som gjennomgikk denne undersøkelsen, var enige om at det var en svært oppmuntrende opplevelse som gav dem mange fine anledninger til å forkynne. De prestene som deltok i disse undersøkelsene, var så forvirret og nervøse at til og med legene var forundret, og legene innrømmet at Jehovas vitner i sin alminnelighet var . . . svært intelligente mennesker med en sterk overbevisning og høye moralnormer.»

Et voksende problem

Det ble snart slutt på disse mentalundersøkelsene av vitnene, for de ble ansett som meningsløse. Mange dommere, aktorer, fengselsdirektører, fangevoktere og til og med fengselsprester ble mer og mer rystet. En aktor sa til Riksdagen:

«Selv om jeg er aktor, tror jeg ikke på straffetrusler i dette  tilfellet. . . . Skal vi i år 1958 behøve å dra på en slik levning av hekseprosesser som dette faktisk er, når det gjelder disse personene, som ellers er helt uklanderlige? Det er skremmende at de må menge seg med de kriminelle i våre fengsler. Jeg må innrømme at den eneste gangen jeg skammer meg over mitt yrke som aktor, er når jeg er tvunget til å forlange at slike personer får fengselsstraff.»

Fangenes fengsel

Etter hvert som flere unge menn tok imot sannheten, ble flere satt i fengsel. Fengslene var allerede fulle av forbrytere, og fengselsutgiftene steg. Siden våre brødre måtte presses inn her og der for å sone sin fengselsstraff, tok fengselsstyret det uvanlige skritt å forsøke å la Jehovas vitner bygge og drive sitt eget fengsel.

Bygningsarbeidet ble utført av alle de innsatte, altså Jehovas vitner. De var uten fangevoktere 12 timer om dagen. Det kom bare en tjenestemann innom av og til med mat og arbeidsmaterialer. Det forekom at en tjenestemann utnevnte to brødre til fangevoktere, så fanger fikk vokte fanger. De kunne holde alle møtene og fikk ta imot besøk hver søndag, hele dagen. De forkynte pr. brev. Massemediene betraktet dette «fangenes fengsel» som et latterlig eksperiment. Men brødrene drev fengslet helt perfekt, og ingen prøvde å rømme.

En løsning tar form

Etter hvert begynte riksdagsmedlemmer og regjeringsmedlemmer å innse at det var behov for en annen fremgangsmåte. Ved at brødre og andre velvillig innstilte personer kontaktet forskjellige myndighetspersoner for å be om en løsning, ble oppmerksomheten rettet mot situasjonen.

En bror som utførte malerarbeid hos et regjeringsmedlem, tok opp saken med ham. Senere bad denne personen broren hjelpe ham med å regne ut hva det kostet staten å ha  vitnene i fengsel. Han ble overrasket over resultatet og lovte å vise tallene til sine kolleger. En skredder i Stockholm som hadde riksdagsmedlemmer som kunder, pleide også å minne dem om situasjonen og bad dem inntrengende gjøre noe med problemet.

I januar 1964 nedsatte forsvarsministeren et utvalg for å utrede spørsmålet. To representanter for Selskapets avdelingskontor ble innkalt til et møte med utvalget for å foreslå en erstatning for militærtjeneste. Men istedenfor å etterkomme brødrenes henstilling om fritak for enhver form for tjeneste foreslo utvalget følgende, slik det heter i dets offisielle rapport: «Det bør derfor etter utvalgets mening alvorlig overveies . . . midlertidig å erklære Jehovas vitner som uskikket, i samsvar med de samme regler som gjelder for visse alkoholikere eller asosiale personer.»

Prester på vår side!

Det at vi ble sammenlignet med «visse alkoholikere og asosiale personer», gjorde mange opprørt, for Jehovas vitner var kjent som ordentlige og lovlydige borgere. Til og med kirkelige myndigheter protesterte. En avis gjengav hva domkapitlet i Härnösand syntes:

«Utvalget ser det med rette som en utilfredsstillende løsning å møte [vitnenes] overbevisning med fengselsstraff. Men fordi behandlingen av denne delen av problemet slutter med at det blir anbefalt å sette unge menn blant Jehovas vitner i samme kategori som asosiale personer og alkoholikere, mangler utvalget fakta i saken og har ikke vist respekt for den menneskelige verdighet.» Denne klassifiseringen minner oss om det Jesus opplevde. Han ble jo også med urette satt i klasse med slike mennesker. — Matt. 11: 19.

Den endelige avgjørelsen

Den 25. mai 1966 besluttet Riksdagen at det skulle  foretas en særskilt gransking i hvert enkelt tilfelle når et av Jehovas vitner nektet militærtjeneste. På grunnlag av denne granskingen kunne regjeringen beslutte at vitnet for øyeblikket ikke skulle innkalles til militærtjeneste. Denne forandringen ble mottatt med stor glede etter mange års utholdenhet. Brødrene kunne nå uforstyrret fortsette å forkynne det gode budskap.

Det ble sendt et telegram til Selskapets hovedkontor i Brooklyn i USA. Et svensk ektepar som overvar et stort stevne som ble holdt i Baltimore, gledet seg over å høre Selskapets daværende visepresident, bror F. W. Franz, lese opp telegrammet for forsamlingen. «Han roste de svenske myndigheter og kalte Sverige et mønsterland,» forteller de.

Det svenske mønster

Den fremgangsmåten som ble bestemt av de svenske myndigheter, er blitt kalt «det svenske mønster» av myndigheter i andre land som har vist til dette eksemplet når de har prøvd å få i stand lignende løsninger i sitt land. Hva går denne fremgangsmåten egentlig ut på?

En bror som blir innkalt til militærtjeneste, ber de eldste i sin menighet om en attest som bekrefter at han er døpt som et av Jehovas vitner og er en regelmessig forkynner som er tilsluttet menigheten. Selskapets avdelingskontor bekrefter at det er utnevnte eldste som har undertegnet attesten. Den innkalte sender eller leverer personlig denne attesten sammen med en personlig skrevet anmodning om å bli fritatt for utskrivning, til rette myndighet, som etter særskilt utredning fritar ham for den militærtjeneste han er blitt innkalt til. En lignende fremgangsmåte er blitt brukt når enkelte søstre er blitt innkalt til sivilforsvarstjeneste.

Nye forsøk på å få brødrene til å inngå kompromiss

Etter at Riksdagen hadde bestemt dette, ble det gjort forsøk på å få oss til å utføre en form for tjeneste som  erstatning for militærtjeneste. I begynnelsen av 70-årene ble det nedsatt et statlig utvalg som skulle granske behandlingen av militærnektere. Myndighetene ville at Jehovas vitner skulle stilles på lik linje med andre religiøse grupper og pålegges en form for tjenesteplikt.

Representanter for avdelingskontoret forklarte utvalget at vitnene ikke kan gå med på å utføre noen som helst alternativ tjeneste, uansett hvor prisverdig den måtte være. De viste at Jehovas vitner allerede utfører et samfunnsnyttig arbeid i sin tjeneste fra hus til hus når de hjelper folk til å få orden på livet sitt og bli ordentlige, lovlydige borgere. Da fikk et av medlemmene i utvalget en høyst overraskende tanke.

Han lurte på om vi kunne tenke oss å delta i noen form for tjeneste på heltid innen våre egne menigheter i en periode som tilsvarte vernepliktstiden, som en erstatning for militærtjeneste. Brødrene forklarte at vår tjeneste for Gud aldri kan utføres som en erstatning for militærtjeneste, være tvungen eller underlegges staten. Til slutt foreslo utvalget at man skulle holde seg til beslutningen fra 1966, og avsluttet sin rapport med ordene: «Etter utvalgets mening finnes det ikke for tiden noen andre religiøse grupper i vårt land som kan likestilles med Jehovas vitner.»

Tusenvis melder seg ut av kirken

Vitnene i Sverige har ikke bare konsekvent bevart sin nøytralitet i politiske spørsmål, men har også lojalt fulgt befalingen i Åpenbaringen 18: 4 om å gå ut av Babylon den store, den falske religions verdensrike. I den forbindelse var 1. januar 1952 en minneverdig dag, for da trådte en ny lov i kraft, som hadde med religionsfrihet å gjøre. Den gav alle svenske statsborgere rett til å melde seg ut av statskirken uten å måtte melde seg inn i et annet trossamfunn som var anerkjent av myndighetene.

 Nå trengte en bare å fylle ut et skjema eller skrive et brev for å melde seg ut av kirken. Etter at en hadde fått en annen til å bevitne underskriften, kunne en så levere dokumentet på sogneprestens kontor, hvor utmeldingen skulle registreres uten innvending, spørsmål eller diskusjon.

Svensker generelt benyttet seg ikke av denne anledningen, først og fremst på grunn av likegyldighet. Men Jehovas vitner leverte straks sitt skjema til kirken. Alle de 5000 vitner som da fantes i landet, meldte seg ut, som én mann. Mange prester ble forbauset og kunne ikke la være å stille spørsmål. Noen måneder senere rapporterte avdelingskontoret:

«Vitnenes besøk på prestekontorene i denne forbindelse gav dem mange fine anledninger til å forkynne om Riket. Mange av prestene skaffet seg litteratur og overvar til og med studier som følge av disse samtalene for å finne ut mer om vår tro. De bibelske traktatene som kom ut på svensk akkurat da, var til stor nytte i denne sammenheng. En prest ble så interessert at den gamle søsteren som utgjør [menigheten] på stedet, siden da har studert boken ’Gud er sanndru’ med ham en gang i uken, og han sa til en pionerbror som kom på besøk, at han var glad for at hun kommer regelmessig og får ham til å fortsette med å studere.»

Radio — ikke for Jehovas vitner

Svensk radio har vært et statlig monopol helt siden sendingene begynte. Monopolet innebærer at en nemd som representerer staten, har full kontroll over radiosendingene (og nå også TV-sendingene). Siden Sverige er et demokratisk land hvor religiøs diskriminering betraktes som ulovlig, har vi prøvd å få sendetid.

I 1953 holdt en prest en 30 minutter lang tale i radioen for å «avsløre» Jehovas vitner, uten å gi oss anledning til å komme med noen kommentar. Etterpå ble to brødre sendt  til den mannen som var ansvarlig for de religiøse programmene, en prest i statskirken, og bad om å få sende et program som reaksjon på denne talen. En av brødrene forteller:

«Han sa rett ut til oss: ’Jehovas vitner kommer aldri til å få noen programmer i Sveriges Radio. Vi ser ikke på dere som kristne.’ ’Hvorfor ikke?’ spurte vi. ’Dere tror ikke på treenigheten. Derfor! Forresten har jeg hørt at dere siterer Bibelen galt i deres litteratur.’ ’Kan De nevne noe eksempel?’ spurte vi. ’Jeg har en av bøkene deres her i bokhyllen. Jeg skal vise dere.’ Han tok ut den engelske utgaven av boken ’Forviss dere om alle ting’ (en bok som er full av sitater fra Bibelen) og en engelsk bibel. Han begynte å sammenligne ord for ord og holdt på i flere minutter. Da han ikke fant noen som helst forskjell, reiste han seg og sa: ’Hvordan det nå enn er, så er det bare kristne som får være med i religiøse radioprogrammer’, og så viste han oss ut.»

Et forsøk på å «avsløre» oss mislykkes

I oktober 1976 innbød en tjenestemann i Sveriges Radio oss til å være med i en serie på tre programmer for, som han sa, å informere folk om oss. Vi gikk med på det etter å ha blitt lovt upartisk behandling. Programmene skulle baseres på opptak fra møtene våre og på intervjuer.

Under innspillingen merket brødrene at programmene var ment som et angrep på vitnene. Når brødrene ble intervjuet, ble de bombardert med krasse, provoserende spørsmål. Men de svarte rolig og saklig. Opptakene ble redigert slik at programmene skulle gi et så dårlig inntrykk som mulig.

Etter sendingen fikk avdelingskontoret brev og telefonoppringninger fra lyttere over hele landet. De sa at de hadde merket seg forskjellen mellom vitnene og dem som angrep dem, og at sannheten skinte igjennom. I november 1976, en  måned etter radioprogrammene, hadde vi et nytt høydepunkt i antall forkynnere av det gode budskap i Sverige — 16 693! Vi innså sannheten i skriftstedet: «De våpen som blir smidd mot deg, skal mislykkes, alle sammen.» — Jes. 54: 17.

Behov for et nytt avdelingskontor

I 40-årene var antall forkynnere blitt mer enn fordoblet, fra 1726 i 1940 til 3702 i 1949. Av en rapport i 1949 fremgikk det at det var utsikter til framtidig vekst, for det het der at det fra nesten hver menighet ble meldt om mer interesse i felttjenesten enn de lokale forkynnerne kunne ta hånd om.

Det var også behov for å trykke bladene selv. I 1950 hadde de to bladenes samlede opplag økt til 123 000 i måneden. Det var fremdeles et verdslig firma som trykte dem. Avdelingskontoret hadde bare plass i kjelleren til en liten håndmatet digelpresse og en aksidenspresse til trykking av mindre trykksaker. Det var derfor stort behov for større lokaler. Man begynte å lete etter et passende sted.

Resolutt handling

Bror Lennart Thunberg, som er arkitekt, forteller: «Vi fant noen interessante steder i Stockholm sentrum. Dessuten tilbød Jakobsberg kommune oss to tomter som lå ved siden av hverandre, cirka to mil nordvest for Stockholm. Men vi kunne ikke tenke oss å flytte ut av byen etter å ha vært 25 år midt i sentrum.

Vi drøftet saken med bror Knorr, som da var Selskapets president, da han var på besøk i Sverige i 1951. Bror Eneroth og jeg anbefalte noen steder i Stockholm sentrum, men bror Knorr, som hadde andre planer i tankene, spurte om det ikke fantes noen steder utenfor Stockholm. Vi mumlet noe om tomtene i Jakobsberg. ’Dra av gårde og kjøp dem!’ sa han resolutt.

 Bror Knorr ville at kontrakten skulle undertegnes straks, så han under landsstevnet i Eriksdalshallen i Stockholm kunne fortelle stevnedeltagerne om planene. Jeg skyndte meg til Jakobsberg, og etter flere timers leting fant jeg eierne av de to tomtene, fikk dem til å undertegne kontrakten, fortet meg tilbake til stevnet og fortalte bror Knorr hvordan det hadde gått. Så opplyste han fornøyd om prosjektet for de glade og begeistrede stevnedeltagerne.»

Snart var bygningsarbeidet i full gang. Bror Thunberg forteller videre: «Brødre og søstre fra hele Sverige støttet oss ved å sende sekkevis med poteter, nyslaktede kalver, frukt, bær og mange andre matvarer. Økonomisk gikk det også bra. Det firmaet som kjøpte det gamle stedet, betalte kontant. Den banken som Selskapet hadde brukt i mange år, gav oss kreditt uten problem på grunn av Selskapets gode omdømme. Mange brødre lånte også avdelingskontoret penger og gav gavmildt bidrag. En søster solgte til og med forretningen sin for å støtte prosjektet.»

 Den 31. mars 1954 var en historisk dag. Da ble det nye Betel-hjemmet i Jakobsberg tatt i bruk. Betel-familien flyttet fra et trangt avdelingskontor på 900 kvadratmeter til et splitter nytt på 3600 kvadratmeter, hvor det var rikelig med plass til et moderne trykkeri. Fra og med Vakttårnet for 15. mai og Våkn opp! for 8. juli 1954 trykte Selskapet sine egne utgaver av bladene. Dette stedet skulle komme til å tjene Rikets interesser i Sverige i 26 år.

Et «utenlandsk distrikt» oppstår

Etter den annen verdenskrig oppstod det etter hvert et nytt forkynnerdistrikt. Gjestearbeidere og deres familier fra forskjellige land, først og fremst fra Finland og Sør-Europa, strømmet inn i landet og slo seg ned der. Tusenvis av flyktninger fra hele verden ble også en del av det svenske samfunnet. En ny befolkning som bestod av hundretusener av utlendinger som snakket rundt 100 forskjellige språk, skulle nå også få høre det gode budskap.

Til å begynne med ble forkynnerne rådet til å prøve å finne ut hvilket land utlendingene kom fra, og tilby dem litteratur på deres eget språk. De som viste interesse, skulle så gradvis innlemmes i de svensktalende menighetene. Det gikk ikke så bra i praksis. Siden mange kvidde seg for å komme på møtene, gjorde de små fremskritt.

I 1970 ble det en forandring på dette. Da Bror Milton Henschel fra hovedkontoret i Brooklyn kom på besøk som sonetilsynsmann, anbefalte han at brødre og søstre som hadde et annet morsmål, skulle organiseres i grupper og menigheter som talte deres språk. Han sa at en vokser fortere åndelig sett og får en dypere forståelse av sannheten når en studerer den på det språk en kan best.

Fremmedspråklige menigheter

I desember samme år ble den første fremmedspråklige menighet dannet. Det var en finsk menighet i Göteborg.  Like etter ble det opprettet en annen finsktalende menighet, i Stockholm. En kretstilsynsmann som hjalp til med å organisere denne menigheten, sier:

«De finske brødrene er svært entusiastiske og glade. Finsktalende brødre og søstre har strømmet til fra alle kanter, og nesten over natten er en stor og livfull menighet blitt til. Det er som om mildt regn har falt på en tørr åker.» Flere finsktalende menigheter ble opprettet, og nå, i 1990, finnes det 33 menigheter og 12 grupper. De er organisert i tre kretser som til sammen består av over 1700 forkynnere og 119 pionerer.

Arbeidet fortsatte med andre språkgrupper. I 1971 holdt en kretstilsynsmann et møte for spansktalende i Stockholm, for å finne ut hvor stor interessen var. Det kom 56 personer. Hva har skjedd siden da? Lars-Erik Eriksson, som arbeider ved avdelingskontoret, og som hjelper til med å organisere arbeidet i det fremmedspråklige distriktet, forteller: «Vi har nå sju spanske menigheter og sju spanske grupper. I tillegg til de finske og de spanske menighetene og gruppene har vi én italiensk, fire jugoslaviske, tre greske og tre engelske menigheter og dessuten en rekke grupper som holder møter på jugoslavisk, gresk, engelsk, arabisk og tyrkisk. Det blir også lagt planer med tanke på å opprette en fjerde engelsk menighet, tre polske grupper og én fransk gruppe. På denne måten er over 2700 personer blitt funnet og samlet i 50 menigheter og 28 grupper i disse fremmedspråklige distriktene.»

Hunger etter sannheten

Følgende opplevelser viser hvilke velsignelser dette arbeidet blant innvandrerne har brakt mange. Celo Pertot, som er av italiensk herkomst, og som i flere år har arbeidet sammen med flere fremmedspråklige menigheter, forteller:

«En svensk søster spurte om jeg ville besøke noen  italienske familier sammen med henne. Jeg nølte siden jeg allerede hadde vært hos dem, og de ikke virket det minste interessert. Motvillig ble jeg med henne. Vi traff en kvinne som jeg ikke hadde truffet før. Da søsteren introduserte oss på svensk, begynte kvinnen å lukke døren. Jeg sa straks på italiensk: ’Vi snakker om det håp Guds rike gir oss.’ Hun lyttet. Da vi besøkte henne igjen, sa hun: ’Like før dere kom den første gangen, hadde jeg tenkt å ta mitt eget liv. Jeg hadde bedt til Gud: «Hvis du finnes, hvorfor har jeg da mistet troen på deg, og hvorfor synes jeg livet er så meningsløst?»’ Det ble startet et hjemmebibelstudium med henne, og hun fant en virkelig mening med livet. Hun har nå tjent som pioner i mange år. Hun er nidkjær og full av liv.»

En kvinne hadde en tid studert sammen med Jehovas vitner i Chile før hun flyttet til Sverige. Hun ble oppfordret til å ta kontakt med vitnene så snart hun kom til landet. Hun forsøkte, men uten å lykkes. Så en dag bladde hun i en adressebok som tilhørte en venninne av henne. Hun syntes boken var så rotete, at hun tilbød seg å renskrive den. Gjett hva hun fant! På én side i boken fant hun navnet til en kvinne rablet ned to ganger sammen med opplysningen «estudio de la Biblia» (bibelstudium). «Det må være et vitne,» tenkte hun og slo spent nummeret. Det var et vitne! Samme kveld overvar hun et bokstudium som ble holdt på spansk. Nå er hun en lykkelig, døpt forkynner.

En av de reisende tilsynsmenn traff en spansk kvinne fra hus til hus. Ettersom han kunne spansk, innbød han henne til å overvære et foredrag og begynte å forkynne for henne. Hun ble så revet med av samtalen, at hun glemte at hun hadde fått en telefon, og at hun bare hadde lagt fra seg røret. Mannen hennes, som ringte fra arbeidsplassen, satt nå og ventet i den andre enden. Han ble sintere og sintere. Telefonlinjen var opptatt, og sjefen hans hadde bruk for den. Rasende drog han hjem og ble ikke mindre sint da han fant  ut hvem det var som hadde vært på besøk. Til tross for denne episoden gikk hans kone på det møtet hun var blitt innbudt til, og hun fortsatte å gå på møtene. Omsider ble mannen hennes med henne. Ni personer i denne familien ble etter hvert døpte vitner.

Forkynnelse blant samene

Det å forkynne for samene — noen av dem lever fremdeles som nomader med reinflokkene sine — kan være en helt spesiell opplevelse. Når du har kommet inn til en same og hilst på ham, kan du ikke regne med å få begynne samtalen før det har vært stille en stund. Etter hvert kan du så smått begynne å snakke om været. Når du omsider leder samtalen inn på bibelske spørsmål, kan det være at du har nådd et kritisk punkt.

Noen samer betrakter Bibelen som så hellig at de regner de fleste som uverdige til å lese den. Gustav Kemi, en eldste som selv er same, forteller: «Når man snakker med samene, spesielt de eldre, får man iblant inntrykk av at man ikke engang bør snakke om Bibelen. En eldre samekvinne sa rett ut at ’man burde gråte blod før man er verdig til å åpne Bibelen’. En annen same sa til et barn som ville se i Bibelen: ’Nei, nei. Bibelen er for hellig for barn.’»

Men det er flere samer som har reagert positivt på Bibelens sannhet og har tatt standpunkt for Jehova, selv om det i noen tilfelle har tatt lang tid. Én same fikk tak i boken Frelse i begynnelsen av 1940-årene. Han studerte den og la seg det han leste, på hjertet, men snakket ikke om det i de neste ti årene. Så besøkte han en annen same, som var et av Jehovas vitner. Han lurte på hvorfor Jehovas vitner verken røyker eller bruker snus. Han var tilfreds med svaret. Neste gang han traff vitnet, sa han: «Nå har jeg sluttet å bruke snus. Barna mine har gjemt alle snusdåsene mine.» Kort tid etter ble han døpt.

 Teokratiske vielser — et skritt framover

Jehovas vitner har alltid arbeidet for ’juridisk sett å grunnfeste’ det gode budskap. (Fil. 1: 7, NW) Siden det er Gud som har innstiftet ekteskapsordningen, ønsker Jehovas vitner selv å forrette kristne vielser. Fram til den 19. mars 1981 måtte par som var Jehovas vitner, gå til en borgerlig vigselsmann for å bli viet. Men fra og med denne datoen har utnevnte tilsynsmenn i menigheten fått myndighetenes tillatelse til å forrette vielser i Rikets sal.

For at tilsynsmenn skal få en slik tillatelse, må de gjennomgå et spesielt kurs for vigselsmenn. Under ledelse av Selskapet Vakttårnets hovedkontor har avdelingskontoret utarbeidet dette kurset, som omfatter undervisning i ekteskapslovens bestemmelser, navneloven, folkeregistrets bestemmelser, utvalgte deler av kriminallovgivningen og andre bestemmelser som har med en vigselsmanns oppgaver å gjøre. Tilsynsmannens kunnskap og kvalifikasjoner blir så prøvd av lagmannen ved den respektive lagmannsrett. På hans anbefaling foretar så myndighetene utnevnelsene.

Mange slektninger som ikke er Jehovas vitner, kommer til Rikets sal for å overvære vielsesseremoniene. Det blir avlagt et fint vitnesbyrd for dem, og det blir gitt mange gode råd om ekteskapelige forpliktelser og privilegier. En del ektepar som ble gift før denne muligheten forelå, sier for spøk at de gjerne ville ha giftet seg om igjen for å bli viet i henhold til denne teokratiske ordningen.

«Vakker og fylt av glede, humor og varme.» Slik beskrev en journalist i en avis en vielse i Rikets sal. Han tilføyde: «En teokratisk vielse er ikke så strengt formell og seremonifylt som en vielse i statskirken, og den er heller ikke så bombastisk. Det skal være en lykkelig begivenhet uten at den mister sin verdighet.»

 Den tredje koordinatoren for utvalget ved avdelingskontoret i Sverige

I 1975 kunne den 83 år gamle bror Eneroth, den andre koordinatoren for utvalget ved avdelingskontoret, se tilbake på 50 års trofast tjeneste i den stillingen. Rikets arbeid hadde hatt stor økning i disse årene — fra omkring 250 forkynnere i 1925 til 16 000 på det tidspunkt! Glad og tilfreds innså han at tiden var inne til å overlate ansvaret til en annen bror. Bror Bengt Hanson, som hadde assistert bror Eneroth i en årrekke, ble utnevnt til å ta over ansvaret som koordinator.

Da bror Hanson ble bedt om å fortelle litt av sin teokratiske historie, sa han: «Da jeg var 16 år, flyttet jeg fra min fars gård og til en by i nærheten. Der ble det startet et bibelstudium med noen av søsknene mine og meg. Jeg begynte å overvære møtene og innså snart hva det ville innebære, nemlig at jeg måtte lese høyt, lede forsamlingen i bønn og holde taler for en forsamling. Det skulle bli en  virkelig trosprøve for meg, ettersom jeg allerede i skolen hadde problemer med å lese høyt og holde taler for klassen. Kjærlighet til Jehova og et brennende ønske om å vie meg helt til heltidstjenesten var til stor hjelp for meg. Men jeg må innrømme at jeg var svært bedrøvet over mitt handikap. Jeg fikk nesten panikk når jeg ble bedt om å holde en tale uten å være forberedt.

Så gjorde jeg noe som skulle få stor betydning for meg senere i livet. I fortvilelse over mitt handikap bad jeg til Jehova og takket ham for at han hadde åpnet mitt hjerte for sannheten, og jeg lovte å vie mitt liv til å tjene ham, om nødvendig til døden. Jeg lovte at jeg aldri ville unndra meg.

Hvorfor ble denne bønnen så avgjørende for meg? Fordi jeg hver gang jeg har kjent frykt, alltid har kunnet tenke tilbake på den. Det har hjulpet meg til å utføre mine plikter. Så når jeg ser tilbake på de 40 årene som har gått siden jeg bad den bønnen, må jeg si at Jehova — noen ganger på en nesten humoristisk måte — har latt meg få vise om jeg mente det jeg sa den gangen.

Fra da av ble jeg nemlig så godt som ’kastet’ inn i det ene oppdraget etter det andre, og det har vært helt nødvendig å stole fullt ut på Jehova. Allerede som 18-åring, et halvt år etter at jeg var blitt døpt, fikk jeg i oppdrag å holde offentlige foredrag. I løpet av det neste året ble jeg pioner. Etter åtte måneder som pioner ble jeg innkalt til Betel. Så ble jeg bedt om å reise i kretstjenesten, bare 22 år gammel. Da jeg var 30, i 1961, fikk jeg i oppdrag å reise i områdetjenesten, men før jeg rakk å begynne i denne tjenesten, ble min kone, Ulla, og jeg innbudt til å gjennomgå det første timånederskurset ved Gilead-skolen i Brooklyn. Etter kurset ble vi så bedt om å tjene ved Betel i Sverige, hvor vi fremdeles er, glade for å kunne tjene Jehova med all vår styrke.

Noen lurer kanskje på om jeg etter hvert har klart å  overvinne mitt opprinnelige handikap. Det kan jeg vel ikke si at jeg har, men jeg tror jeg klarer det hele bedre nå. Jeg føler at Herrens ord til Paulus i 2. Korinter 12: 9 (NW) også kan anvendes på meg: ’Min ufortjente godhet er nok for deg; for min kraft blir fullkommengjort i svakhet.’»

Arboga — et nytt senter

Den 8. september 1978 ble det første treet på en steinete skogstomt i utkanten av Arboga felt av en sterk og ivrig bror med motorsag. Hvorfor? For å rydde tomten til et nytt senter for Rikets arbeid. Det markerte slutten på en lang periode med planlegging og forhandlinger og begynnelsen på en periode med bygging av et bygningskompleks som skulle komme til å bli «det i særklasse største som er blitt gjennomført med frivillig arbeidskraft i dette landet», som en avisjournalist uttrykte det.

Betel-familien hadde allerede noen år tidligere blitt så stor at det 26 år gamle avdelingskontoret i Jakobsberg var blitt for lite. Etter mange bønner og to års leting etter et passende sted bestemte vi oss for å bygge i Arboga, som ligger strategisk til i nærheten av den sterkt trafikkerte E3, som går mellom Sveriges to største byer — Stockholm og Göteborg.

Et enestående byggeprosjekt

I løpet av de neste to og et halvt år arbeidet omkring 5000 frivillige arbeidere fra Sverige og nabolandene i kortere eller lengre perioder på byggeplassen. Byggearbeidere bor vanligvis ikke på et komfortabelt hotell i byggetiden, men Selskapet hadde kjøpt et gammelt hotell med leiligheter og rom inne i byen. Det ble pusset opp og brukt for å huse byggearbeiderne. Da avdelingskontoret var fullført, ble hotellet solgt.

Byggearbeidet var et gledefylt oppdrag, men ikke helt problemfritt. «Vi kommer aldri til å glemme den første vinteren,» sier Gunnar Heinstedt, en av dem som ledet  arbeidet. Han tilføyer: «Man anslo at det var en av de kaldeste vintrene i dette århundret. I enkelte perioder, da vi holdt på med planerings- og støpearbeidet, sank temperaturen til minus 30 grader. Bakken var hard som flint. Vi var nødt til å dekke til store deler av området med presenninger. Oljefat ble gjort om til fyrfat, og varmluft ble blåst inn under presenningene. Vi kjempet tappert! Det er en av de mest gledebringende opplevelsene jeg har hatt i de 35 årene jeg har arbeidet som arkitekt og byggmester.»

De nye lokalene blir satt pris på

Den 23. desember 1980 var en av de mørkeste dagene i hele året i Arboga. Solen stod opp kl. 8.55 og gikk ned kl. 14.50. Men det var likevel den lyseste og lykkeligste dagen under hele byggeperioden. Den dagen ble det nye avdelingskontoret innviet til Jehova Gud. Bror Milton Henschel fra det styrende råd holdt innvielsestalen og oppmuntret vennene til å fortsette å gjøre Guds vilje helhjertet og å gjøre god bruk av det nye bygningskomplekset.

Et medlem av Betel-familien sa: «Den dagen vi reiste fra de trange lokalene i Jakobsberg og flyttet til dette flunkende nye og rommelige bygningskomplekset, følte vi oss som kalver som blir sluppet løs om våren.» Det 20 000 kvadratmeter store bygningskomplekset og den 120 mål store tomten med skog og hager, gav familien en følelse av ro og av å ha nok av plass. Det vakre parkanlegget, rekreasjonsområdene, frukttrærne, grønnsakhagene og de nydelige blomsterbedene danner fine omgivelser for heltidstjenerne og ansporer dem til økt aktivitet.

Nye trykkpresser setter fart i arbeidet

Det nye trykkeriet gjorde at brødrene kunne benytte bedre og mer effektivt trykkeriutstyr. De gamle, langsomme pressene ble byttet ut med en ombygd M.A.N.-offsetrotasjonspresse fra Brooklyn. Den ble brukt i over fem år før  den i mai 1989 ble erstattet med en firefargepresse. Året etter ble enda en presse av denne typen installert. I 1990 var månedsproduksjonen nesten 800 000 eksemplarer av de to bladene på svensk og norsk. Inge Olofsson, som er trykkeritilsynsmann og medlem av utvalget ved avdelingskontoret, sier:

«Den første pressen vi hadde, en fotbetjent, håndmatet Diegel-presse fra 1940-årene står som en museumsgjenstand i et hjørne av det nye avdelingskontoret som et vitnesbyrd om den fantastiske utvikling som vi har vært vitne til opp gjennom årene. Det minner oss om Jesu ord: ’Det som er umulig for mennesker, er mulig for Gud.’» — Luk. 18: 27.

Rikets interesser har hatt en fin økning

Når man ser tilbake på det arbeid som er blitt utrettet for å ta hånd om Rikets interesser i Sverige i snart hundre år, er det tydelig at det har vært mange hindringer, for eksempel en økende materialisme, likegyldighet overfor religion, ateisme, motstand og hån fra mange hold og den reserverte holdning som kjennetegner svensker i sin alminnelighet. Drevet av kjærlighet til Jehova og sin neste har Jehovas vitner trass i alle disse hindringene forkynt det gode budskap overalt i landet. Det enestående budskapet som vitnene forkynner, gjør fremdeles inntrykk på mange mennesker.

Erik Nordström, som er områdetilsynsmann, forteller: «Jeg begynte som reisende tilsynsmann sammen med min kone for 37 år siden, og vi har besøkt over 300 menigheter i Sverige gjentatte ganger i krets- og områdetjenesten. Vi har reist over 200 000 kilometer på kryss og tvers i hele dette lange og smale landet. Verken kulden eller snøstormene nord for polarsirkelen eller solen og varmen i sør har kunnet stoppe oss.

Etter 45 år i heltidstjenesten kan vi se tilbake på en  spennende tid med åndelig fremgang i Sverige. Det teokratiske samfunn har alltid gått framover, i skarp kontrast til denne gamle verden.»

«Rikets interesser er grunnfestet i alle deler av landet,» sier Rune Grahn, som er tilsynsmann for tjenesteavdelingen ved avdelingskontoret. Han forteller: «Vi har nå 343 menigheter spredt over hele landet — fra landets sydspiss til midnattssolens land nord for polarsirkelen. Vi har 15 svensktalende kretser og åtte fremmedspråklige. De kommer regelmessig sammen i fire stevnehaller, som geografisk sett dekker hele landet. I august 1990 hadde vi et høydepunkt på 22 742 Rikets forkynnere, og i september hadde vi et  høydepunkt på 1756 alminnelige pionerer. Det var 38 339 til stede på minnehøytiden i 1990, noe som gir grunnlag for ytterligere vekst så lenge Jehova vil at vi skal fortsette denne virksomheten.»

Sakte, men sikkert har Rikets arbeid opp gjennom årene gått framover i Sverige. Brødrene og søstrene har vist viljestyrke, tro og utholdenhet. Lojalt og ivrig fortsetter de  å gjøre sin himmelske Fars vilje, slik den kommer til uttrykk gjennom hans jordiske organisasjon. De ser derfor framtiden tillitsfullt i møte i tillit til at Jehova vil fortsette å velsigne dem. De fortsetter å be om at de må bevare sin lojalitet overfor vår Gud, som utretter slike fantastiske ting i dette landet, akkurat som han gjør i over 200 andre land. «For du er stor, og du gjør under. Du alene er Gud.» — Sal. 86: 10.

[Oversikt på side 185]

(Se den trykte publikasjonen)

Sverige 28 000

1950 4460

1960 8593

1970 11 696

1980 17 311

1990 22 742

Høydepunkt forkynnere

4000

1950 178

1960 314

1970 754

1980 1190

1990 2724

Gj.sn. pionerer

 [Kart/ramme på side 116]

(Se den trykte publikasjonen)

Norskehavet

NORGE

Skagerrak

DANMARK

København

SVERIGE

Kiruna

Polarsirkelen

Härnösand

Sundsvall

Uppsala

Arboga

Jakobsberg

Örebro

Grums

Stockholm

Göteborg

Malmö

Østersjøen

FINLAND

[Ramme]

SVERIGE

Hovedstad: Stockholm

Offisielt språk: Svensk

Religion: Vesentlig evangelisk-luthersk

Folketall: 8 574 698

Avdelingskontor: Arboga

[Bilde på side 118]

Et av mange fredelige steder i Sverige en vakker høstdag

[Bilde på side 129]

Rosa og Arthur Gustavsson arbeidet sammen i 59 år, ivrig opptatt i forkynnelsen av Guds rike

[Bilde på side 136]

Tilsynsmenn for nordeuropeiske land. Fra venstre: Taylor (Latvia), Eneroth (Sverige), Harteva (Finland), Dey (tilsynsmann for Nord-Europa), Lüttichau (Danmark), Öman (Norge), West (Estland)

[Bilde på side 137]

Johan H. Eneroth ble avdelingstilsynsmann i 1925

[Bilde på side 139]

William Dey ble tilsynsmann for Selskapets nye nordeuropeiske kontor i 1925

[Bilde på side 140]

Avdelingskontoret i Luntmakaregatan 94 i Stockholm ble kjøpt i 1929. Det tjente Rikets interesser i 25 år

[Bilde på side 141]

Det gode budskap ble forkynt langt inne i skogene i Nord-Sverige

[Bilder på side 143]

Alle er klare til å forkynne en søndag utenfor Stockholm

En gruppe fra Luleå er klar til å kjøre av gårde for å forkynne like sør for polarsirkelen

[Bilde på side 145]

Asta og Axel Richardson tjente i Jämtland i 1936

[Bilde på side 147]

De første vitnene i Hjo brukte en minibuss for å gjennomarbeide et distrikt på 5000 kvadratkilometer

[Bilde på side 150]

Aldri for ung til å tjene Riket

[Bilde på side 155]

Reisegrammofoner ble brukt for å utbre det gode budskap. Hvorfor kunne de kalles «Aron 2»?

 [Bilder på side 160]

Unge forkynnere av det gode budskap sammen med sin mor i Värnamo i 1946

Plakatbærere annonserer et offentlig foredrag i Stockholm

[Bilde på side 170]

Avdelingskontoret lå i Jakobsberg fra 1954 til 1980

 [Bilder på sidene 176 og 177]

 Avdelingskontoret og Betel-hjemmet i Arboga ble innviet den 23. desember 1980. Selskapets president, F. W. Franz, i hvit hjelm, besøkte byggeplassen like før byggearbeidet ble fullført

[Bilde på side 178]

Utvalget ved avdelingskontoret. Fra venstre mot høyre: Åke Carlsson, Rune Grahn, Bengt Hanson og Inge Olofsson

[Bilder på side 183]

En ny presse erstatter den gamle M.A.N.-rotasjonspressen. Den nye pressen trykker bibelske publikasjoner i fire farger

[Bilder på side 184]

Det blir forkynt for fiskere i Djupvik på øya Gotland og i en hage i Ystad, en liten by i Sør-Sverige