Thailand

Rapport til årboken for 1991

FRANK DEWAR fra New Zealand var vant til motgang og vanskeligheter. Han var en av de sju som i midten av 1930-årene seilte på det sørlige Stillehavet i den 52 fot lange ketsjen «Lightbearer». Med brennende misjonæriver hadde han i løpet av de seks siste årene reist omkring i New Zealand og seilt til Australia, Tahiti og Rarotonga, en av Cookøyene. Han hadde et budskap å forkynne, budskapet om Guds rike. Han var imidlertid ikke tilfreds med bare å forkynne i den sørlige delen av Stillehavet og satte seg som mål å komme til det kalde Sibir. Men i juli 1936, da han var 27 år gammel, var det i Bangkok han befant seg. Det var en varm, fuktig måned med monsunregn. Han kjente ikke et eneste menneske og forstod ikke språket. Hva hadde brakt ham til denne fremmedartede byen?

 Han og samarbeidspartnerne hans, seks andre pionerer eller heltidsforkynnere, hadde fått en forespørsel fra Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Australia om å velge ut et land i Det fjerne østen som sitt forkynnerdistrikt. Frank bestemte seg for Siam, som nå heter Thailand, fordi han tenkte at det lå nærmest Sovjetunionen.

De sju dristige pionerene på «Lightbearer» stakk derfor til sjøs fra Australia med kurs for Singapore. Etter at de hadde forkynt en tid i Singapore og i Kuala Lumpur i Malaya (nå en del av Malaysia), pakket Frank sakene sine, kjøpte en togbillett til Bangkok og gikk på toget med bare fem dollar i lommen. Den 22. juli 1936 var han framme i Bangkok.

 Togreisen var lang og anstrengende. Luften var tung og klam, og det var trangt om plassen. Jehova passet tydeligvis på unge Frank — for det lå et stort arbeid foran ham. Frank var imidlertid ikke den første som brakte det gode budskap til Siam. Førstemann var Claude Goodman.

Det gode budskap om Guds rike nådde Thailand for første gang i 1931, da engelskmannen Claude Goodman besøkte hovedstaden, Bangkok. Han hadde begynt som pioner i India i 1929. Etter å ha arbeidet i Ceylon (nå Sri Lanka), Burma (nå Myanmar) og Malaya måtte han vente i Penang på et skip som skulle til Calcutta i India. Han benyttet anledningen til å ta toget til Bangkok og forkynte fra hus til hus der en ukes tid. På den måten kom en mengde bibelsk litteratur på engelsk i hendene på interesserte mennesker. Claude visste lite om hvor vanskelig det skulle bli å holde interessen ved like blant thailenderne. Hva er det som kjennetegner thailenderne og landet deres?

«Smilets land»

Har du noen gang hørt om «smilets land»? Kanskje du har en siamesisk katt? Sannsynligvis har du hørt om siamesiske tvillinger. Disse begrepene er knyttet til kongedømmet Thailand, et eksotisk land i Sørøst-Asia.

Thailand er på størrelse med Frankrike og grenser til Myanmar i vest, Laos i nord og nordøst, Kambodsja (Kampuchea) i øst og Malaysia i sør. Landets 56 millioner innbyggere kan glede seg over et tropisk klima året rundt. Thailand har ideelle vekstbetingelser, og især på slettene sentralt i landet er det store områder med fruktbar jord. Landet har derfor stor risproduksjon. Kystlinjen mot Thailandbukta og Andamansjøen, som er en arm av Indiahavet, er over 2600 kilometer lang, og i sjøen utenfor kysten myldrer det av liv.

India og særlig Kina har kastet lange skygger her. Det  var indiske handelsfolk som utbredte hinduismen og buddhismen i «smilets land». Men for over tusen år siden begynte thaifolket å spre seg sørover fra Kina. Derfor kan mange thailendere følge sin slekt tilbake til dem som kom fra de sørlige delene av Kina.

Siden 1939 har landets offisielle navn vært Thailand, et symbol på den kjærlighet til friheten som menneskene i dette landet har. Hvordan det? «Thailand» betyr «de frie menns land», og mens de fleste nabofolkene ble kolonisert i de forrige århundrene, klarte Thailand å beholde sin politiske selvstendighet. Det finnes imidlertid også en annen slags frihet, en frihet som ikke hadde vært kjent i dette landet på lang tid da Goodman og senere Dewar ankom. La oss se hvordan den friheten vokste i et ikke-kristent folk som lever i «den fjerneste del av jorden». — Apg. 1: 8, NW.

Et fjernt land i religiøs henseende

Helt siden Thailand stod fram som en nasjon i det 13. århundre, har landet vært buddhistisk. Om lag 95 prosent av befolkningen er buddhister, fire prosent er muslimer, og mindre enn én prosent regner seg som kristne. Thai-buddhismen tilhører den grenen av buddhismen som kalles theravada eller hinayana, og er svært tolerant. Det er en utbredt oppfatning at alle religioner er gode. Av den grunn utøver folk ofte både buddhisme og konfusianisme. Animisme er ennå dypt rotfestet. Mange buddhistiske skikker er dessuten blitt preget av brahmanisme.

Karma eller «gjerningenes lov» er en del av buddhismen og innebærer at den enkeltes livssituasjon ses som et resultat av handlinger i tidligere liv. Ettersom buddhistisk filosofi i praksis ikke regner med noen overmenneskelig eksistens, finnes det ingen forestillinger om at mennesket er ansvarlig overfor noe høyere vesen. Buddhistene stoler på seg selv når det gjelder å få kunnskap og opplysning. «Herren Buddha»,  som thailenderne respektfullt kaller ham, lærte ikke om noen Gud, men benektet heller ikke Guds eksistens.

Hva den dominerende religiøse holdning angår, har Thailand virkelig vært et fjernt land, fremmed for bibelske sannheter. Kristenhetens misjonærer begynte å komme til Thailand i det 16. og det 17. århundre. De prøvde å gjøre folk kjent med Bibelen, men de hjalp dem ikke til å bli kjent med den ’sannhet som kunne gjøre dem fri’. (Joh. 8: 32) Det  måtte thailenderne vente på til et godt stykke inn i det 20. århundre, da blant andre Frank Dewar kom.

Et budskap om frihet når Thailand

For bror Dewar var den 1500 kilometer lange togreisen fra Kuala Lumpur til Bangkok slitsom. I 36 lange timer satt han rett opp og ned i en overfylt tredjeklasses vogn. «På grunn av noen skader jeg hadde fått i en ulykke i Kuala Lumpur noen måneder tidligere, følte jeg meg ganske medtatt,» sa han. «Men Jehova sørget for meg ved hjelp av sine engler.»

Med samme tog reiste en vennlig ung thailender, sønn av en tidligere ambassadør for Thailand i England. Da han hørte hvorfor Frank Dewar skulle til Thailand, og at han bare hadde fem dollar å rutte med, var han så snill å ta seg av Frank en stund. På den måten kom Frank i gang i det nye landet.

Frank begynte med en gang å utbre det bibelske budskapet om åndelig frihet, og resten av det første året forkynte han i store deler av forretningsstrøkene og boligstrøkene i byen. Han konsentrerte seg om å forkynne for de engelsktalende og for dem som snakket kinesisk. Det fantes ennå ikke bibelsk litteratur på thai.

Flere utenlandske pionerer slutter seg til

På en reise til Malaya traff Frank senere en høy og munter tysk pioner, Willy Unglaube, fra Königsberg i Øst-Preussen, som da var en del av Tyskland. Som den ivrige og eventyrlystne pioner han var, hadde Willy allerede forkynt i en rekke land, deriblant Frankrike, Algerie og Spania, og også på øya Corsica. Under et stevne i Luzern i Sveits i 1936 hadde han snakket med Joseph F. Rutherford, som da var president for Selskapet Vakttårnet. På den tiden raste borgerkrigen i Spania. Rutherford mente derfor at det ville være  bedre for Willy og hans pionerpartner, Kurt Gruber, å forkynne i et annet land. For å finne ut hvor det var størst behov for pionerer, undersøkte de Jehovas vitners årbok og bestemte seg for Singapore, Malaya og Thailand. Så da Frank Dewar vendte tilbake til Thailand i 1937, var Willy Unglaube med ham. Kurt Gruber, derimot, ble i Malaya.

I 1938 fikk disse to arbeidsomme pionerene i Thailand hjelp av John Edward (Ted) Sewell, en ung australsk pioner. Ted var ganske ny i sannheten; det var bare to år siden han var blitt døpt. Men da bror Rutherford på et stevne i Sydney i 1938 oppfordret flere brødre til å begynne å tjene i land i Det fjerne østen, nølte ikke Ted med å bestemme seg. I likhet med mange av pionerene den gang sa han straks: «Her er jeg. Send meg!» — Jes. 6: 8.

Mens Kurt Gruber i september 1939 forkynte i Penang i Malaya, fortalte en vennlig politimann ham at Storbritannia hadde erklært Tyskland krig, og at alle tyske statsborgere som befant seg på britisk territorium, skulle holdes internert så lenge krigen varte. Han rådet bror Gruber til å forlate Malaya umiddelbart. Kurt kastet seg inn i bilen og kjørte hjem i full fart og pakket sakene sine. Med god hjelp av  politimannen passerte han kontrollpostene uten problemer. Han greide også å komme seg med en kinesisk djunke som skulle til Bangkok. Bilen fikk han lov å gjemme bort under en last med kokosnøtter. Gleden var stor over at de nå var blitt fire pionerer i det store distriktet i Thailand.

Pionertjeneste og veggedyr

Det var på ingen måte lett å forkynne det gode budskap den gang. Thailenderne er riktignok i sin alminnelighet vennlige og gjestfrie. Men turismen var ikke kommet i gang for alvor, og det var svært få som hadde direkte kontakt med utlendinger. Folk var derfor gjerne nokså reserverte overfor fremmede. Ettersom pionerene kunne svært lite thai, bidrog språkbarrieren til å forverre problemet. Publikasjonene som ble tilbudt, var dessuten fremmede, ikke bare innholdsmessig, men også språklig.

Som om dette ikke var nok, lå det store utfordringer i den alminnelige religiøse innstilling og i folks tenkemåte. Thailenderne er tilfreds med sin tolerante og bekvemme religion og er vanligvis ikke på leting etter noe bedre. De lengter heller ikke etter en messias som kan frelse dem.

Forholdene gjorde også at pionerene måtte være tilfreds med lite og nøye seg med færre bekvemmeligheter enn før. De var omreisende pionerer og måtte klare seg selv. De hadde ikke råd til å bo slik som de utlendingene som var der for å drive forretninger. Når en pioner kom til en ny by, tok han inn på et billig hotell, som regel et som var drevet av kinesere. Frank Dewar forteller:

«På jernbane- eller busstasjonen eller der båten la til kai, pleide jeg å leie to rickshawer, en til meg selv og en til alle kartongene med bøker. Som regel kostet det omkring 25 satang (da cirka 60 øre) å bli kjørt til et lite hotell. Jeg henvendte meg til ham som satt i resepsjonen, og fikk så et  rom. Resepsjonisten gav meg gjerne en liten parafinlampe og bad en pikkolo om å hjelpe meg. Pikkoloen viste meg rommet, rakte meg et lite håndkle og fortalte hvor badet og toalettet var. Da han var gått, tømte jeg innholdet på parafinlampen over sengen for å holde vrimmelen av veggedyr fra livet. Deretter fylte jeg lampen på nytt, tok meg et bad, spiste, leste litt og krøp så inn under moskitonettet og la meg til å sove i det knøttlille og dårlig ventilerte rommet.»

Det å reise den gang hadde sine særtrekk. Slik beskrev en pioner en togreise fra Bangkok til byen Chiengmai i Nord-Thailand: «[Vi] måtte stå på plattformen [på vognen] hele natten fordi det ikke fantes så mye som en kvadratcentimeter med ledig sitteplass; dessuten var [tog]korridorene fulle av kofferter og kurver. I noen av kurvene var det ender og høns. Også oppå bagasjen satt det folk. På stasjonene lenger nord i landet ble det sprutet vann på oss fordi det var vannkastingens høytid, en høytid thailenderne setter stor pris på. I den tørre årstiden reiste folk med buss i landdistriktene, men også de var proppfulle av folk og husdyr, fant vi ut. Av og til måtte vi gå av mens en rislast ble lesset på. Etterpå gikk vi på igjen og prøvde så godt vi kunne å finne oss en plass.»

Bønner om å få en oversetter blir besvart

I løpet av disse første få årene ble det sådd mye sæd i form av sannheten om Riket i Thailand, både i hovedstaden og ute i provinsene. Bror Dewar forkynte i byene i nord og leverte 2491 bøker og brosjyrer på fire måneder. I løpet av tjenesteåret 1939 leverte de tre pionerene som da var der, til sammen 4067 innbundne bøker og 14 592 brosjyrer og tegnet 113 abonnementer. All denne litteraturen var imidlertid på enten engelsk, kinesisk eller japansk. Ennå var ingen publikasjoner tilgjengelige på thai, unntatt brosjyren  Beskyttelse, som var blitt oversatt til thai av en student i bytte mot en samling engelske bøker.

Pionerene følte et desperat behov for å få en oversetter — en som var en innviet tjener for Jehova, og som hadde et brennende ønske om å gjøre de verdifulle sannhetene om Jehova og hans rike tilgjengelig for thailenderne. Bror Unglaube skrev til bror Rutherford og fortalte at de ikke hadde noen oversetter. Bror Rutherford svarte: «Det er dere som er i Thailand, ikke jeg. Tro på Jehova og arbeid iherdig, så vil dere finne en oversetter.» Pionerene holdt ut i tro, og Jehova skuffet dem ikke.

I løpet av desember 1939 reiste Kurt Gruber og Willy Unglaube nordover til Chiengmai, og der fant de den oversetteren de hadde bedt om å få — Chomchai Inthaphan. Hun var da bestyrerinne på den presbyterianske pikeskolen i byen. Hun hadde studert ved Manila universitet på Filippinene og hadde god kjennskap til både thai og engelsk. Hun hadde en dyp kjærlighet til Gud og ivret etter å tjene ham, og hun forstod snart at det de to pionerene forkynte, var sannheten.

Trass i motstand fra de presbyterianske misjonærene og fristende tilbud fra skolen søkte Chomchai avskjed fra sin stilling og meddelte at hun forlot kirken. * Hun fortsatte på skolen til slutten av skoleåret, men ennå mens hun arbeidet der, begynte hun å oversette boken Frelse. Da det senere ble opprettet et avdelingskontor i Bangkok, ble Chomchai et av Betel-familiens første medlemmer. I mange år gjorde Chomchai alt oversetterarbeid. Hun elsket kattedyr og hadde sin siamesiske katt med seg til Betel. De siste ti årene hun levde, led hun av forskjellige sykdommer som satte henne tilbake. Likevel fortsatte hun trofast og helhjertet i tjenesten, helt til hun døde i 1981, 73 år gammel.

 De første thailandske forkynnerne

Det ser ut til at bror Gruber og bror Unglaube gjennomarbeidet de nordlige byene Phrae og Nan før de kom til Chiengmai i desember 1939. I Phrae tok en sykepleier imot brosjyrene Hjem og lykke og Beskyttelse og gav dem til sin venninne Buakhieo Nantha, som var sykepleier i Nan, og fortalte henne at de to utlendingene snart ville komme til Nan. Selv om Buakhieo hadde fått en buddhistisk oppdragelse, var hun blitt presbyterianer to år tidligere, etter at hun  hadde studert ved en presbyteriansk kostskole og hadde fått opplæring som sykepleier på et sykehus drevet av et kirkesamfunn i Chiengmai. Hun leste brosjyrene med stor interesse, så da de to pionerene kom til Nan, var hun klar til å begynne å studere Bibelen.

Da Buakhieo ble sendt til Chiengmai for å få mer opplæring, traff hun Kurt og Willy igjen. På det tidspunkt hadde de begynt å holde regelmessige møter sammen med en gruppe interesserte. Chomchai hadde presentert de to pionerene for Kham-ai Chaiwan, som var rektor ved den presbyterianske læreanstalten. Etter at de hadde drøftet treenighetslæren, læren om helvete og læren om sjelen, innså han at Jehovas vitner lærte ham sannheten, som han hadde vært på leting etter. Han forbarmet seg over Kurt og Willy og inviterte dem til å flytte hjem til ham istedenfor å bo på hotellet. Han gjorde fine fremskritt i sannheten. Da arbeidsgiveren hans forsøkte å presse ham til å gå på akkord med Bibelens prinsipper, var han ikke til å rokke, selv om det innebar at han mistet både arbeidet og den pensjonen han var lovt.

Etter fire år med hardt arbeid begynte anstrengelsene til de fire utenlandske pionerene å bære frukt. I 1940 ble Buakhieo Nantha, Chomchai Inthaphan, Chomchais kjødelige søster Kaeomalun og Kham-ai Chaiwan og hans kone, Buakhieo, døpt som de første thailandske Jehovas vitner.

Fra slektning til slektning

Jesu første disipler var ivrige etter å fortelle sine slektninger at de hadde funnet Messias, og disse nye disiplene nølte heller ikke med å forkynne det gode budskap for sin familie og sine venner. (Jevnfør Johannes 1: 41.) Kham Raksat, en slektning av bror Kham-ai, var en eldste i kirken i San Kamphaeng, ikke langt fra Chiengmai; Kham Raksat hadde faktisk bygd denne kirken. I likhet med Kham-ai var Kham  en oppriktig mann som søkte etter sannheten. Han inviterte Kurt, Chomchai og hennes søster Kaeomalun til kirken sin for at de skulle forkynne og forklare Bibelen. De presbyterianske misjonærene ble forbitret på grunn av dette og fikk noen skolelærere til å jage bort vitnene. Men en så ukristen oppførsel gjorde bare Kham mer bestemt enn noensinne på å fortsette sitt studium av Bibelen sammen med vitnene. Noen år senere ble det opprettet en menighet i San Kamphaeng. Kham ble presiderende tilsynsmann, og stolt kunne han henge opp et skilt på huset sitt der det stod «Rikets sal — Jehovas vitner». I årene som fulgte, kom mange flere medlemmer av familiene Chaiwan og Raksat i sannheten.

Etter lange og dype samtaler fikk Chomchai og Kaeomalun overbevist sin mor om sannheten. I likhet med alle de andre første vitnene i Thailand var også hun en tidligere navnekristen. Hun hadde vært svært aktiv i kirken i Ban Paen, som lå om lag 30 kilometer sør for Chiengmai. Det ble stort oppstyr i landsbyen da hun forlot kirken. Men hennes besluttsomhet og mot gav gode resultater da atskillige fra landsbyen tok imot sannheten, og etter hvert ble det dannet en menighet.

Fra Chomchais mor  spredte sannheten seg til familien til Chomchais søskenbarn, som bodde i Chom Thong, et distrikt i Chiengmai-provinsen. Der ble det senere dannet en ny gruppe av vitner.

De første som reagerte positivt på forkynnelsen av det gode budskap i Thailand, spesielt i den nordlige delen av landet, der det fantes protestantiske grupper i flere byer og landsbyer, var altså mennesker med en navnekristen bakgrunn. Det skulle ennå vare en god stund før den første buddhist tok imot sannheten.

Arbeidet fortsetter til tross for den annen verdenskrig

Fordi Thailand var nøytralt under første del av den annen verdenskrig, kunne de utenlandske pionerene og de lokale forkynnerne uhindret fortsette å forkynne. Mens Kurt Gruber og Willy Unglaube hadde spennende opplevelser i provinsene i nord, forble Ted Sewell i hovedstaden, der en interessert srilankisk familie sluttet seg til ham i forkynnelsesarbeidet. Da søster Chomchai flyttet til Bangkok i 1941, var denne familien så elskverdig å la henne få bo hos dem. Litt etter litt begynte andre, for det meste kinesere, å vise interesse, og det ble organisert en menighet.

Edith Mungsin, som nå er over 80 år gammel, minnes ennå sitt første møte med menigheten i Bangkok: «Jeg stiftet bekjentskap med Bibelen på en protestantisk skole. Etter at vår far, som var engelsk, døde under den første verdenskrig, ble mine tre søstre og jeg sendt til en protestantisk kostskole i Chiengmai. Der lærte vi også om Bibelen. Slik ble jeg allerede som liten kjent med beretningen om Jesus Kristus, og en dyp kjærlighet og respekt for ham slo rot i mitt hjerte. Men fordi jeg var for sjenert til å spørre, og fordi vi var redd for lærerne, forble ganske mange bibelske spørsmål ubesvart. Senere bodde jeg en tid i Singapore og vendte så tilbake til Thailand i 1941. På en tur til Chiengmai besøkte  jeg også Kham-ai Chaiwan, som jeg husket som en av lederne i det presbyterianske trossamfunnet der. Jeg måtte rekke toget til Bangkok den samme dagen, så derfor fikk han liten anledning til å forkynne for meg. Men han gav meg tre brosjyrer, som han innstendig bad meg om å lese.

Så snart jeg hadde kommet på toget, tok jeg fram brosjyrene og leste dem. Jeg ble grepet av de forklaringene som ble gitt på bibelske spørsmål, men samtidig var jeg forbauset, fordi de var så annerledes enn det jeg hadde lært på skolen. Jeg måtte finne ut hva sannheten var, og begynte derfor å lete etter Jehovas vitner i Bangkok. Da jeg fant møtestedet deres, var de akkurat i gang med et bibelstudium. Jeg satte meg ned og begynte å følge med. En av de 12 som var til stede, kjente jeg meget godt — det var Chomchai, som hadde vært lærer på den skolen som jeg hadde gått på; vi ble svært glade for å se hverandre igjen.

Som følge av at kunnskapen om og forståelsen av Bibelen ble større, sluttet jeg å gå i kirken. Jeg sluttet også å bære kors rundt halsen. To eldste fra kirken kom hjem til meg og forsøkte å få meg tilbake til kirken. De sa: ’Du må ikke tro på de falske vitnene!’ Jeg sa: ’Jeg vil gjerne fortsette å studere Bibelen til jeg blir sikker i min sak. Hvis Jehovas vitner tar feil, vender jeg tilbake til kirken deres.’ De kom aldri igjen.»

Den japanske invasjonen fører til motstand

Etter hvert som den annen verdenskrig raste videre, utvidet Japan sin innflytelse i Asia og i stillehavsområdet. Til slutt ble også Thailand berørt. George Powell, en australier som hadde ansvaret for Selskapets litteraturlager i Singapore før arbeidet ble forbudt der, og som da flyttet til Thailand, minnes at søster Chomchai en morgen i desember 1941 kom løpende ned trappen og ropte: «Nå har det  skjedd!» En kunngjøring om at japanerne hadde begynt å marsjere inn i Thailand, var nettopp blitt lest opp i radioen. Dagliglivet for thailenderne ble ikke særlig berørt av at de japanske styrkene var til stede, men de økonomiske forholdene ble verre. (Den berømte broen over elven Kwai [Khwae Noi] og «dødsjernbanen» ble bygd av utenlandske krigsfanger.) Og det at landet var okkupert av en fremmed makt som var alliert med det nazistiske Tyskland, fikk uvegerlig konsekvenser for Jehovas vitners forkynnelsesarbeid.

To tyske pionerer, Hans Thomas og Wolfhelm Fuchs, som hadde tjent i Nederlandsk India (nå Indonesia), fikk i 1941 i oppdrag å tjene i Thailand, som på det tidspunkt fremdeles var nøytralt. Etter at den japanske invasjonen begynte, fikk imidlertid alle de utenlandske pionerene problemer i forkynnelsen, enten fordi de kom fra land som Japan eller dets alliansepartner Tyskland var i krig med, eller fordi de kom fra Tyskland, som øvde bitter motstand mot Jehovas vitner. I Japan hadde Jehovas vitners arbeid allerede vært forbudt i flere år.

Ikke mange dager etter invasjonen sørget japanske myndigheter  for at thailandsk politi arresterte George Powell og Ted Sewell og satte dem i en interneringsleir i Bangkok. Der måtte de være i de tre årene og åtte månedene som var igjen av krigen. I 1942 ble tyskerne Kurt Gruber, Hans Thomas og Wolfhelm Fuchs arrestert, og litteraturlageret ble beslaglagt. Siden Willy Unglaube på den tiden befant seg i innlandet, ble ikke han arrestert. De japanske myndighetene prøvde iherdig å finne ham, men han unngikk å bli tatt til fange så lenge krigen varte.

Stort sett fikk de innfødte forkynnerne være i fred. Når de forkynte fra hus til hus, ble de ikke desto mindre ofte skygget av japanske sivilkledde politifolk, særlig i Bangkok. Når en forkynner kom ut av et hus, gikk ofte politimennene inn og forhørte beboeren. Noen ganger hendte det til og med at de truet ham.

En episode fant sted mens søster Chomchai og søster Buakhieo forkynte i byen Nan i Nord-Thailand. Politiet gjennomsøkte veskene deres og tok deretter søstrene med seg til politistasjonen. Også en eldste i en kirke der, Duangkaeo Jarityonphan, som søstrene hadde hatt flere samtaler med, ble arrestert. Chomchai og Buakhieo ble holdt i politiets varetekt i flere dager før politiet var ferdig med saken. En romersk-katolsk prest som ikke likte at de forkynte, hadde øyensynlig på falskt grunnlag anklaget dem for å være femtekolonnister. Senere kom for øvrig Duangkaeo, han som var en eldste i kirken der, i sannheten.

Avskåret — men vist omsorg

Etter denne arrestasjonen ble de tre tyske pionerene tatt i forvaring av japanske militære myndigheter. De ble utsatt for brutale slag og måtte gjennom et uavbrutt forhør som varte i tre dager og tre netter. Offiserene prøvde å tvinge dem til å undertegne en erklæring skrevet på japansk som de ikke engang ville oversette. Da brødrene nektet, brølte  en av offiserene rasende: «Vi gir blaffen i hva dere sier om himmelriket, men her på jorden er det japanerne som skal styre!»

Hans Thomas forteller: «Siden vi ikke var nazister, gjorde den tyske ambassaden ingenting for å hjelpe oss. Vi fikk faktisk høre: ’Dere vet hva som hadde skjedd med dere hvis dere hadde vært i Tyskland!’ Men så, etter at vi hadde vært i militært fangenskap i mange uker, rettet vi en anmodning til de thailandske myndighetene om å hjelpe oss. Vi hadde tross alt fått deres tillatelse til å innvandre til Thailand for å utføre forkynnelsesarbeidet vårt. Ettersom vi ikke hadde forbrutt oss mot thailandske myndigheter, så vi ingen grunn til at de japanske militære myndighetene skulle holde oss innesperret. Thailand var jo kjent som et land av frie mennesker, og offisielt var det ikke underlagt japansk styre, men hadde bare inngått en vennskapsavtale med Japan. Derfor bad vi om å bli overlevert til de thailandske myndighetene. Til slutt ble anmodningen etterkommet.»

Pionerene ble tatt med til kontoret til CID (det sentrale etterforskningsorgan) i Bangkok og der tatt i forvaring. De lokale brødrene fikk lov å besøke dem og gi dem det nødvendige til livets opphold. Mens de satt i forvaring, mottok CID en rapport om de søstrene som var blitt arrestert i Nan. Den vakthavende tjenestemannen behandlet også saken med de tyske brødrene. Da han leste rapporten fra Nan, utbrøt han: «Å, Chomchai! Vakttårnet! Disse menneskene kjenner jeg. De er slett ikke farlige.» Det ble sendt beskjed til Nan om å løslate vitnene og henlegge saken. Ikke lenge etter ble også Kurt, Hans og Wolfhelm satt fri. Tilfeldigvis hadde denne tjenestemannen vært hjemme hos brødrene i Bangkok for å studere Bibelen.

De tyske pionerene ble også vist omsorg på en annen måte. Ettersom de var blitt avskåret fra all kontakt med  Jehovas organisasjon utenfor landets grenser, var de så å si overlatt til seg selv. Samtidig måtte de være svært varsomme for ikke å bli arrestert av de japanske myndighetene. Noen måneder før den japanske invasjonen hadde pionerene ledet et bibelstudium med en direktør for et sveitsisk import- og eksportfirma. Denne vennlige mannen kom nå pionerene til hjelp ved å ansette dem som selgere av kontorartikler på provisjonsbasis. Den slags arbeid passet dem godt. De var ikke bare i stand til å dekke sine daglige behov, men de greide også å spare nok penger til å kunne trykke brosjyrer for å supplere det stadig minkende litteraturlageret. Når de var ute i forkynnelsesarbeidet og det så ut til å bli problemer, kunne de alltid trekke fram noen kontorartikler fra bunnen av de store veskene sine.

De to australske pionerene i interneringsleiren ble heller ikke «latt i stikken». (2. Kor. 4: 9, NW) George Powell sier: «Våre trofaste tyske brødre og thailandske søstre sviktet oss aldri i denne usikre tiden. Vi satte stor pris på den frukten de kom med, men utvekslingen av oppmuntring var enda mer forfriskende. Den gjorde livet lettere og gav oss håp.»

Hva gjorde brødrene etter at den japanske okkupasjonen hadde gjort slutt på all tilførsel av åndelig føde? De fortsatte med regelmessige møter, også det ukentlige studiet av Vakttårnet. Da bladene sluttet å komme, tok de for seg de eldre numrene i baklengs rekkefølge. «Vakttårnet . . . med artikkelen ’Slutt på demonenes herredømme’ var det siste nummeret vi mottok,» forteller bror Thomas. Dette var i 1941. «Deretter studerte vi bakover år for år og håpet at krigen en dag skulle ta slutt, slik at vi kunne komme i kontakt med Selskapet igjen. Slik fortsatte vi i over fire lange år. Da vi igjen begynte å få nye numre, holdt vi på med 1936-årgangen.»

 Styrket med tanke på etterkrigstidens arbeid

Den 24. november 1945, nesten fire år etter at forbindelsen ble brutt, mottok vi et telegram fra kontoret til Selskapets president i Brooklyn i USA som fortalte oss at det verdensomfattende forkynnelsesarbeidet nå hadde større omfang enn noensinne. Etter Japans kapitulasjon i august ble bror Powell og bror Sewell løslatt. Deretter begynte brødrene å undersøke mulighetene for å få flyttet litteraturlageret til et sted som var stort nok til at det også kunne holdes møter der. Med hjelp fra thailandske offentlige tjenestemenn fikk de leid en eiendom i Soi Decho ved Silom Road.

Fordi pionerene før og under krigen hadde vært travelt opptatt med å så sannhetens sæd, var det nå en kjerne av interesserte. Det var derfor i rette tid at brødrene i 1946 mottok en forsendelse med litteratur som blant annet inneholdt Theocratic Aid to Kingdom Publishers (Teokratisk hjelp til Rikets forkynnere), årboken og Organization Instructions (Instrukser for organisasjonen). Pionerene slukte disse verdifulle hjelpemidlene, både for å komme à jour med resten av organisasjonen og for å kunne bringe de nye opplysningene videre til de nyinteresserte. Atskillige nye hadde tatt opp forkynnelsen, men de trengte ennå en bedre forståelse av den teokratiske organisasjonen.

Pionerene anstrengte seg alt de kunne for å utbre det gode budskap ved hjelp av den nye litteraturforsyningen. Derfor greide denne gruppen på 14 forkynnere, pionerene innbefattet, å levere 14 183 bøker og brosjyrer og starte 47 bibelstudier i løpet av tjenesteåret 1946. Hvilken bedrift av disse få forkynnerne!

En milepæl ble nådd da utgivelsen av Vakttårnet på thai begynte med nummeret for 1. januar 1947. Det månedlige opplaget var på 200 stensilerte eksemplarer. De thailandske  brødrene var jublende glade for at de nå fikk fast åndelig føde på sitt eget språk regelmessig. Heretter var det ikke lenger nødvendig med tolk under Vakttårn-studiet.

Det første besøk av presidenten

I april 1947 kom den daværende presidenten for Selskapet Vakttårnet, Nathan H. Knorr, sammen med sin sekretær, Milton G. Henschel, på sitt første besøk til Thailand. Dette ble markert med at det for første gang ble holdt et stevne i Thailand. Det offentlige foredraget hadde temaet «Alle folkenes glede» og ble holdt i auditoriet i Chulalongkorn universitet i Bangkok med 275 personer til stede.

Foredraget fikk god publisitet i lokalavisene. Men to aviser beskyldte bror Knorr for å ha kommet med ærekrenkende  uttalelser om buddhismen i sin tale. En så følsom sak gav umiddelbart støtet til at CID satte i gang en granskning, som imidlertid ikke avslørte noen støtende uttalelser i foredraget. Begge avisredaktørene beklaget offentlig at de hadde feilinformert Bangkoks innbyggere, og at de hadde gjort urett mot N. H. Knorr og Selskapet Vakttårnet. Flere andre aviser offentliggjorde Selskapets svar på kritikken, noe som førte til at det ble avlagt et større vitnesbyrd for sannheten enn foredraget i seg selv utgjorde.

Eget avdelingskontor

Under bror Knorrs besøk ble det truffet tiltak for å få arbeidet bedre organisert. Til glede for brødrene og søstrene i Bangkok gjorde bror Knorr kjent at George Powell det året skulle komme tilbake til Thailand som avdelingstilsynsmann etter å ha gjennomgått Selskapet Vakttårnets bibelskole Gilead i den åttende klassen. Dermed fikk Thailand den 1. september 1947 sitt eget avdelingskontor.

Kort tid etter ble Kurt Gruber utnevnt til kretstilsynsmann for å besøke de fire menighetene i Nord-Thailand og den ene i Bangkok. Hans besøk økte brødrenes verdsettelse av den teokratiske ordning og teokratiske fremgangsmåter. Brødrene ble også mer klar over betydningen av å rapportere den tiden de brukte i forkynnelsen. Som følge av dette steg forkynnerantallet i løpet av tjenesteåret 1948 fra 31 til 65.

Arbeidet skjøt ytterligere fart i april 1948 som følge av det første kretsstevnet som ble holdt i Chiengmai. Forestill deg brødrenes overraskelse og glede da de på dette stevnet for første gang kunne overvære den teokratiske tjenesteskolen! Mange av dem kom fra små byer ute på landet og hadde liten formell utdannelse, men fra nå av kunne de høste gagn av den teokratiske opplæring og trening som Jehovas organisasjon sørger for overalt på jorden.

Det program for offentlige møter som var blitt satt i gang  tre år tidligere i mange land, ble nå introdusert i Thailand. I Bangkok ble offentlige foredrag ofte annonsert ved hjelp av løpesedler og høyttalerbiler. Folk overvar disse møtene i den lokale Rikets sal eller i offentlige skoler. En gang ble det holdt et offentlig foredrag i buddhistsamfunnet i Bangkok. Det var et uvanlig syn å se 125 buddhistmunker i sine gule kjortler sitte på rekke og rad og lytte oppmerksomt til et foredrag om Bibelens autentisitet. Etterpå stilte de en mengde spørsmål. Årboken for 1949 kommenterte denne begivenheten slik: «Mange av disse prestene er velutdannede, og i motsetning til prestene i det katolske hierarki er de tolerante og høflige og har gode manerer.»

Gilead-misjonærer innleder et nytt kapittel

For å styrke den lokale organisasjonen inviterte Selskapet  bror Gruber og bror Thomas til å gjennomgå den 15. klassen ved Gilead-skolen. Avslutningshøytideligheten fant sted den 30. juli 1950 under det internasjonale stevnet med temaet «Teokratiets vekst», som ble holdt på Yankee Stadium i New York. Da de kom tilbake, sluttet de seg til fem andre Gilead-misjonærer (i tillegg til George Powell) som hadde kommet i mellomtiden — Alfred Laakso fra den sjuende klassen og Joseph E. Babinski, Donald Burkhart, Gerald (Jerry) Ross og Darrow Stallard, alle fra den 12. klassen.

I løpet av 1951 og 1952 kom det enda flere Gilead-misjonærer. Blant dem var Guy Moffatt fra England og Neil Crockett fra New Zealand (som begge først hadde tjent i  Malaysia), Esko og Anja Pajasalmi og Elon og Helvi Harteva fra Finland og Eva Hiebert og Marguerite Rood fra Canada. Mot slutten av tjenesteåret 1952 var det i alt omkring 20 Gilead-misjonærer som tjente i Thailand.

Med så mange misjonærer som var klar til å hjelpe til i arbeidet, ble det opprettet misjonærhjem i forskjellige deler av landet, både i Chiengmai, Nan og Lampang i nord, i Nakhon Ratchasima i den sentrale delen av Thailand og i Nakhon Si Thammarat og Songkhla i sør. (I de senere år har misjonærer tjent i perioder i Khon Kaen, Ubon Ratchathani, Udon Thani og Nakhon Sawan.) Disse misjonærhjemmene ble teokratiske støttepunkter for brødrene, lokale sentre for uunnværlig åndelig hjelp og oppmuntring.

En utfordring å lære et nytt språk

En grunnleggende forutsetning for å kunne være en effektiv misjonær er at man kan kommunisere med folk på deres eget språk. Dette var en formidabel utfordring for mange misjonærer i Thailand. Problemet med thai er ikke at språket har en komplisert og innviklet grammatikk. Grammatikken er faktisk enkel, for det finnes ingen artikler, endelser, kjønn, konjugasjoner, deklinasjoner eller flertallsformer å ta hensyn til.

I motsetning til kinesiske skrifttegn, som ligner figurer, har thai et fonetisk alfabet som består av 44 konsonanter og 32 vokaler som kombineres til stavelser. Men det som virkelig gjør dette språket ulikt vestlige språk, er dets tonale preg, som det har til felles med kinesisk. På thai er det fem forskjellige tonelag. Alt etter tonelaget kan et ord eller en stavelse ha flere, noen ganger motsatte, betydninger. Hvis for eksempel ordet «khao» uttales med fallende tonelag, betyr det «ris», men hvis det uttales med lavt tonelag, betyr det «nyheter». Hvis det samme ordet gis et stigende tonelag, betyr det «hvit», og i det vanlige, jevne tonelaget betyr det  «stank». Derfor kan en ny misjonær godt komme til å si at han kommer med «god ris», «god hvit» eller «god stank» istedenfor «gode nyheter».

For å mestre slike særtrekk (deriblant noen vokallyder som er helt forskjellige fra Vestens språk) kreves det trening, tålmodighet og utholdenhet. Som når det gjelder andre språk, har nybegynneren lett for å gjøre feil som kan være ganske morsomme. Da en misjonær forklarte en beboer forskjellen mellom Jehovas vitner og kristenhetens religionssamfunn, ønsket hun å trekke fram at vi ikke bruker kors. Det hun i virkeligheten sa, var at vi ikke bruker «bukser». «Heller ikke mennene?» spurte beboeren undrende. «Ingen,» svarte søsteren med ettertrykk.

Flesteparten av de første pionerene og de første Gilead-misjonærene lærte seg språket på egen hånd. Senere begynte Selskapet med en ny metode for å hjelpe misjonærene til å lære seg det språket som ble talt i det landet de var blitt sendt til. Elleve timers språkstudium daglig den første måneden og fem timer daglig den andre måneden er ingen liten oppgave. Men misjonærene har satt stor pris på denne ordningen, fordi den har gjort arbeidet som forkynnere og lærere mer effektivt.

Mindre oppsiktsvekkende enn farangene

Et høydepunkt under bror Knorrs andre besøk, i april 1951, var at ordningen med spesialpionerer ble introdusert. Dyktige innfødte brødre og søstre ble utnevnt til å hjelpe bestemte menigheter i forkynnelsesarbeidet og til å bryte nytt land. De innfødte pionerene hadde ingen språkproblemer og vakte ikke så stor oppsikt som de lyshudete farangene eller utlendingene. Av den grunn har de spilt en viktig rolle når det gjelder å utbre budskapet og å hjelpe nyinteresserte. Nå er det om lag 70 spesialpionerer i Thailand (over seks prosent av alle forkynnerne).

 Søster Buakhieo Nantha og søster Somsri Phanthuphrayun (nå Darawan) ble som de første spesialpionerene utnevnt til å tjene i byen Nakhon Si Thammarat, som ligger sør i landet. Bror Sa-ngat Mungsin, en annen spesialpioner, ble sendt til Chiang Rai, landets nordligste provins, som grenser til Myanmar. De pionerene som hadde vært der før, hadde levert mye litteratur i den delen av landet. Nå var spesialpionerene derfor ivrige etter å følge opp interessen og starte bibelstudier.

De to spesialpionersøstrene i Nakhon Si Thammarat kom i kontakt med Kruamat, en ung buddhistisk kvinne som drev et dameskredderi. Siden hun ikke hadde noe ønske om å skifte religion, krevde det mange gjenbesøk med vennlig overtalelse før hun tok seg fri fra syingen lenge nok til at de kunne få drøftet noen avsnitt i boken «Gud er sanndru». Men så fort interessen var blitt vakt, ble hun en ivrig bibelstudent. Trass i motstand fra familie og venner begynte hun å komme sammen med vitnene og å forkynne det gode budskap. Kort tid etter at hun var blitt døpt, begynte hun som pioner. Søster Kruamat giftet seg senere med misjonæren Neil Crockett, og sammen reiste de noen år i kretstjenesten. Nå er hun spesialpioner i en menighet i Bangkok, der Neil er eldste.

Hjelp trass i drapstrusler

Da bror Sa-ngat forkynte i byen Mae Sai på grensen til Myanmar, hadde han en opplevelse som viser at mennesker med en sauelignende innstilling, mennesker som hungrer etter sannhet og rettferdighet, vil bli funnet, selv om de bor isolert eller arbeidet møter motstand. I oktober 1951 traff han en ung kvinne, Karun Chuthiangtrong, som tilhørte en buddhistisk familie som praktiserte fedredyrkelse etter kinesisk tradisjon. Hun forteller om sin bakgrunn:

«Som tenåring spurte jeg ofte bestemor om hvor menneskene  kommer fra, og om hva som skjer etter døden. Men de mytene og fablene hun fortalte meg som svar på mine spørsmål, kunne ikke tilfredsstille meg. I 1945, da jeg var 19 år gammel, sendte en slektning i Chiengmai et eksemplar av Det nye testamente på thai til familien. Jeg begynte å lese i det og la merke til at det omtalte Gud som Skaperen, og at det fortalte om håpet om evig liv. Jeg husker at det var to brosjyrer fra Selskapet Vakttårnet blant den litteraturen slektningen vår sendte. Den gang trodde jeg det fantes bare én slags kristen religion.

I 1946 ble jeg døpt i den presbyterianske kirke. Fylt av iver etter å fortelle andre om budskapet om frelse ønsket jeg å bli predikant. Flere ganger søkte jeg om å komme inn på skoler som utdannet predikanter, både i Thailand og i nabolandet Myanmar. Men av en eller annen grunn kom jeg aldri inn.»

Da bror Sa-ngat besøkte Karun og kunne besvare spørsmålene hennes på en klar og fornuftig måte, tok hun imot boken «Gud er sanndru». Det tok ikke lang tid før hun forstod at dette var sannheten. Men det tok heller ikke lang tid før hun møtte motstand. «Ofte når vi hadde bibelske drøftelser,» forteller hun, «ble det kastet stein på huset vårt. Andre ganger kom folk og laget bråk utenfor huset for å forstyrre oss. En dag kom en eldste fra kirken sammen med en  politimann, som for øvrig var hans yngre bror, og truet med å arrestere meg hvis jeg ikke brøt kontakten med Jehovas vitner. Bror Sa-ngat ble stadig utsatt for drapstrusler fra en gruppe som var kjent som Den sorte hånd. Selskapet fant det derfor riktig å forflytte ham til Songkhla i det sørlige Thailand.» Ikke lenge etter, en kveld i 1953, ble bror Sa-ngat skutt ned og drept; mordet ble aldri oppklart.

I mellomtiden begynte Karun å forkynne det gode budskap. Nå var hun helt alene, 320 kilometer fra nærmeste menighet, men styrket av kretstilsynsmannens besøk og den litteratur hun regelmessig fikk tilsendt fra avdelingskontoret, fortsatte hun likevel modig å forkynne. Etter at hun ble døpt i november 1952, var søster Karun opptatt i heltidstjenesten i over 20 år. Til tross for motgang forkynner hun fremdeles trofast budskapet om virkelig frihet.

«Et underlig navn for en Guds mann»

De første pionerene spilte en viktig rolle for å få arbeidet i gang i Thailand. Selv om de var få, forkynte de utrettelig i sitt enorme distrikt. Det tok år før de kunne se resultater i form av nye disipler. Men de holdt ut. De hadde «lagt hånden på plogen» og fortsatte uten opphold. — Luk. 9: 62.

Med tiden forlot de fleste av dem Thailand for å tjene andre steder. Med uforminsket iver og i kjærlighet til Jehova og sin neste holdt de ut i heltidstjenesten, noen til sin død, andre fram til i dag. Etter å ha vært pioner i over 50 år sa Willy Unglaube: «Når jeg ser tilbake, virker det bare som en kort tid. Å være sendebud for Jehova er den vidunderligste tjeneste man kan ha på jorden. Selvsagt må man ha tro, sterk tro, for å kunne overvinne alle hindringer. Men jeg tenker stadig på det som står i Ordspråkene 18: 10. Ja, hadde jeg ikke begynt i pionertjenesten, ville jeg ikke ha fått muligheten til å erfare hvordan Jehova drar omsorg for sine  tjenere dersom de stoler på ham. Når jeg tenker på profetien i Jesaja 2: 2, vet jeg at det fremdeles er mye arbeid som gjenstår, og jeg vil fortsette å ha en andel i dette arbeidet inntil Jehova sier at det er nok.» Bror Unglaube tjente fremdeles som pioner i Tyskland da han avsluttet sitt jordiske løp for noen år siden. En mann han en gang traff på feltet, bemerket at «Unglaube» (som betyr «vantro») i sannhet var «et underlig navn for en Guds mann».

Hva med Frank Dewar, den første som slo seg ned i og forkynte det gode budskap i Thailand? Forskjellige tjenesteoppdrag brakte ham til forskjellige land på det asiatiske kontinent, deriblant Burma, Kina og India. I 1966 vendte han tilbake til Thailand, der han og hans burmesiske kone, Lily, fremdeles tjener som spesialpionerer i byen Chiang Rai i Nord-Thailand. Sønnen hans, Donald, tjente som kretstilsynsmann i Myanmar og er nå på Betel i Yangon (Rangoon).

Misjonærer blir prøvd

Som «de frie menns land» har Thailand alltid sikret innbyggerne religionsfrihet. Og thai-buddhistene er av natur tolerante. Derfor har staten aldri vært fiendtlig innstilt til religionsutøvelse eller forfulgt noen på grunn av deres tro. Man skulle tro at denne friheten til å forkynne det gode budskap fritt og uhindret ville gjøre arbeidet lettere og bidra til at det skjøt fart.

Gjennom 1950-årene økte antall forkynnere jevnt og trutt. Men mange utenlandske misjonærer ble utsatt for en spesiell prøvelse som noen av dem ikke helt klarte. Kaarle Harteva, Elon Hartevas yngre bror, hadde gjennomgått Gilead-skolens 20. klasse og var misjonær i denne perioden. Han forteller: «Det at folk var så vennlige, var til å begynne med behagelig, men etter hvert ble det en stor prøvelse for mange misjonærer. Vennligheten var, og er ennå, en del av kulturen og skaper ofte en bløt mur av motstand som det er  vanskelig å overvinne. Av den grunn var det langt mellom de alvorlige og dype samtalene.»

Den buddhistiske bakgrunn folk hadde, gjorde det nødvendig med stor tålmodighet for å kunne hjelpe nye til å forstå de bibelske sannheter fullt ut og bringe sitt liv i harmoni med Jehovas normer. Bror Harteva fortsetter: «Sammenlignet med thailendernes bakgrunn i en meget tolerant religion var prinsippene for den nye verden helt annerledes. Den gang pleide mange eldre søstre å tygge betelnøtter, noe som farget tennene deres svarte som ibenholt. Andre søstre røykte hjemmelagde, 25 centimeter lange sigarer omviklet med tørkede bananblad, selv når de gikk fra hus til hus. Man kunne nesten finne ut hvor de var, ved å se etter de ’røyksignalene’ de laget i landsbyen. Jeg husker også at brødre røykte under kretsstevner.» Selvsagt sluttet de etter hvert med disse ubibelske vanene.

Ganske mange av misjonærene ble satt på prøve når det gjaldt utholdenhet og hengivenhet i arbeidet da det gikk opp for dem at det ville ta lang tid før de kunne snakke språket godt nok til å kunne undervise og holde foredrag. Og senere, da økningen stoppet opp og det gikk flere år uten at de klarte å gjøre en eneste ny disippel, ble noen motløse.

Andre misjonærer, derimot, har gjort Thailand til sitt hjem. Etter 20 og 30 år eller mer oppfyller de fremdeles sine misjonærforpliktelser og foregår med et godt eksempel.

Noen av de gifte misjonærene fikk senere barn og sluttet som misjonærer av den grunn. Det er rosverdig at flere av disse ekteparene bestemte seg for å forbli i Thailand, der behovet for modne tjenere er så stort.

Selskapets film åpner øynene på folk

Med et forholdstall på én forkynner pr. 100 000 innbyggere var det i 1950-årene få mennesker i landet som visste  hva Jehovas vitner stod for. Men filmen Den nye verdens samfunn i virksomhet viste seg å være til stor hjelp når det gjaldt å opplyse folk om Jehovas vitners arbeid. Filmen var også til stor nytte for vitnene selv, for den bidrog til at de fikk øynene opp for organisasjonens verdensomfattende omfang, og til at de følte seg nærere knyttet til organisasjonen. Tidligere hadde få av dem kunnet forestille seg hvor stor og omfattende Guds synlige organisasjon var blitt, og hvor effektivt den fungerte.

Esko Pajasalmi viste filmen i Nord-Thailand og i Bangkok. Hvordan annonserte han den? «Tidlig på dagen rigget vi opp filmlerretet på idrettsplassen i landsbyen, der alle landsbyboerne kunne se det,» fortalte han. «Deretter avla vi et besøk på skolen og gikk rett og slett inn i hvert klasserom, der vi kom med en kort opplysning til elevene og lærerne. På den måten ble hele landsbyen informert om hva som skulle skje. Etter solnedgang kom selgere med sine lokale delikatesser — peanøtter og stekte, kokte og bakte bananer, så vel som annen snacks — til idrettsplassen én etter én. De satte opp sine små boder og opplyste dem med små parafinlamper som var laget av tomme melkespann. Snart strømmet publikum til fra alle kanter; de så ut som ildfluesvermer der de kom bærende på sine små parafinlamper. Flere hundre, noen ganger flere tusen, kom for å se filmen.»

Filmen ble vist på de uvanligste steder. En av de ledende lærde buddhistene i Nord-Thailand, Khun Maha Phon, studerte Bibelen med Esko en tid. Han ville at buddhistmunker og lekfolk skulle få vite hva den nye verdens samfunn var. «Derfor holdt vi flere fremvisninger med mange gulkledde munker til stede,» forteller bror Pajasalmi. «Noen ganger viste vi filmen inne i selve templet. Jeg satt foran en seks til åtte meter høy Buddha-figur og kjørte  filmen. Lerretet ble strukket tvers over hoveddøren, og folk satt på gulvet og så filmen. Det var underlig å snakke om Jehova og hans rike i et buddhisttempel.»

En av de fineste offentlige anerkjennelsene som ble Jehovas vitner til del i Chiengmai, kom fra den samme lærde buddhisten, Khun Maha Phon. Bror Pajasalmi forteller: «Han inviterte oss til å holde en forelesning og vise filmen i buddhistsamfunnets auditorium, der han introduserte oss med disse ordene: ’Dere undrer dere nok på hvorfor jeg som er buddhist, har invitert Jehovas vitner for å vise film og forelese i dette auditoriet. Jeg har studert med en av dem i mange måneder og kan fortelle at de skiller seg ut fra alle andre kristne religioner vi har sett her. De arbeider hardt med å forkynne, og de lever etter det de lærer. De steller til og med misjonærhjemmene sine selv. Dersom noen av dere etter å ha sett filmen finner fred gjennom det budskapet Jehovas vitner forkynner, vil jeg bare være glad for det.’» Så mens de såkalte kristne var opptatt med å angripe Jehovas vitner, var de såkalte hedenske buddhister mye mer frisinnet.

Kaarle Harteva konsentrerte seg om å vise filmen i alle de viktigste byene nordøst i landet. «Det er forbløffende hva vi noen ganger fikk til,» bemerket han. «En gang brøt generatoren sammen midt under en fremvisning. Jeg håpet at de over tusen som var til stede, ikke ville gå, og suste ned i byen på en trehjuls rickshaw som jeg hadde leid, for å prøve å få tak i en ny generator. Da jeg kom tilbake, var det til min overraskelse flere som ventet på å få se filmen, enn før. Etter fremvisningen var det så mange som ville ha traktater, at det var umulig for meg og partneren min å dele ut til hver enkelt. Da kastet vi dem ganske enkelt ut i luften. Ikke en eneste en falt på bakken.»

Under en friluftsfremvisning foran rådhuset i provinsen  Kalasin ble det satt publikumsrekord — over 4200 var til stede. Ytterligere tusener så filmen da den ble vist hver dag under et ukelangt marked i Lumpini-parken i Bangkok i forbindelse med grunnlovsdagen.

«Vi snakket til over midnatt»

Elon Harteva og hans kone, Helvi, var i 1952 i den første gruppen misjonærer som ble sendt til Nakhon Ratchasima, den største byen i det sentrale Thailand. Med utgangspunkt i Nakhon Ratchasima besøkte Elon andre byer i dette nokså vannfattige området av landet. I Khon Kaen møtte han Seng Buawichai, en lokal predikant i en kristelig forening.

Seng hadde allerede begynt å tvile på treenighetslæren og ville derfor gjerne drøfte det emnet. «Vi snakket til over midnatt,» fortalte Elon Harteva. «Klokken fire neste morgen vekket Seng meg og begynte å stille flere spørsmål. Den gang var de fleste hus uten elektrisitet. Vi satt på gulvet og leste i Bibelen i det svake lyset fra parafinlampene.

Under mitt neste besøk hadde Seng invitert flere andre navnekristne og avtalt at det skulle holdes et offentlig foredrag hjemme hos ham. Noen av de tilstedeværende kom fra avsidesliggende landsbyer. Da jeg skulle besøke en av disse interesserte menneskene, måtte jeg gå 11 kilometer over rismarker og gjennom jungel. Hvor overrasket ble jeg  ikke da jeg kom fram til landsbyen og fant en liten sala [hytte] som var bygd på pæler og lignet et vakttårn! Ikke bare hadde denne mannen en bibel, men han hadde også noen eksemplarer av Vakttårnet. Dem brukte han til å forklare Bibelen for folk som var på vei til andre landsbyer, og som stanset ved hytten hans for å hvile seg litt.»

Seng og en annen mann i denne landsbyen ble senere døpt.

Budskapet trenger inn i Indokina

Etter bror Knorrs tredje besøk i Thailand, i april 1956, ble det truffet tiltak for å sende misjonærer til landene i det som tidligere het Fransk Indokina, det vil si Vietnam, Kambodsja og Laos. Avdelingskontoret i Thailand skulle føre tilsyn med arbeidet i disse landene. Det gode budskap kom til denne delen av den indokinesiske halvøy for første gang i 1936. Da kom to pionerer fra Australia til byen Saigon (nå Ho Chi Minh-byen). Den ene av dem, Frank Rice, fortsatte modig arbeidet til 1943, da han ble arrestert av soldater fra den japanske krigsmaskin og senere måtte forlate landet. I 1953 og 1954 ble det utført litt forkynnelsesarbeid av en interessert som sendte sin felttjenesterapport til avdelingskontoret i Frankrike.

Etter at Sør-Vietnam ble en egen republikk sent i 1955, ønsket bror Knorr at bror Babinski, som da var avdelingstilsynsmann i Thailand, skulle ta kontakt med myndighetene i Saigon for å få tillatelse til at misjonærer fra Selskapet Vakttårnet fikk komme inn i landet. Den 27. juni 1957 kom de første Gilead-misjonærene til Saigon. Misjonærhjemmet ble underlagt avdelingskontoret i Thailand.

Arbeidet har fremgang trass i Vietnamkrigen

Misjonærene likte svært godt å forkynne fra hus til hus i Saigon. Folk tok vanligvis godt imot dem, og det ble levert  mye litteratur. I løpet av det første hele tjenesteåret ble det tegnet nesten 1200 abonnementer på Vakttårnet og Våkn opp! Men arbeidet med å gjøre disipler gikk forholdsvis tregt.

Til å begynne med ble det forkynt på fransk, og alle møtene ble holdt på fransk. Det var det språket den «dannede» klasse snakket. Men akkurat som på Jesu tid var det få av disse som ønsket å bli disipler. Selskapet oppfordret derfor misjonærene til å lære seg det lokale språket, vietnamesisk. Det betydde flere års hardt arbeid. Men så fort misjonærene hadde lært seg å mestre det lokale språket og folk flest «hørte sitt eget språk bli talt», var det mange som viste interesse. — Apg. 2: 6.

Brosjyrene «Dette gode budskap om riket», «Se, jeg gjør alle ting nye» og En livsførsel i samsvar med håpet om en rettferdig, ny verden ble oversatt til vietnamesisk og brukt i stor utstrekning i bibelstudiearbeidet. I 1966 hadde de åtte misjonærene fått hjelp av 11 forkynnere, hvorav tre var døpt.

Men hva med den grusomme krigen som raste i Vietnam i så mange år? «Vi bekymret oss ikke altfor mye om hva som ville kunne skje med Saigon, men var isteden travelt opptatt med å forkynne det gode budskap for de store skarer som strømmet til byen, og som så sårt trengte å høre håpets budskap,» sa en som var misjonær i Saigon på den tiden. Ja, misjonærene og de lokale brødrene anvendte prinsippet i Forkynneren 11: 4: «Den som akter på vinden, får ikke så, den som kikker på skyene, får ikke høste.» De fortsatte isteden å ’kaste sitt brød på vannet’, og ’lenge etter fant de det igjen’. (Fork. 11: 1) I 1974 var det 113 forkynnere i de tre menighetene i Saigon, og de forkynte fryktløst, men forsiktig.

Det ser ut til at englene ofte ledet og beskyttet dem. I 1968, straks før Vietcongs blodige Tet-offensiv begynte, flyttet misjonærene fra sitt komfortable hjem i et boligstrøk  til et uanselig hus i den kinesiske bydelen i sentrum av Saigon. Det området hvor de hadde bodd, ble snart okkupert av Vietcong. Robert Savage, en av misjonærene, skrev: «Styrkene fra Vietcong har angrepet med full styrke over hele Saigon. Situasjonen er svært vanskelig, men ikke kritisk for oss ennå. Brødrene har vært fantastiske. Med fare for sitt liv har de kommet til oss via bakgatene for å forsøke å hjelpe oss.»

Etter Tet-offensiven fortsatte misjonærene og de vietnamesiske brødrene sitt arbeid. I 1970 ble boken Den sannhet som fører til evig liv frigitt på vietnamesisk, og det førte til at mange nye bibelstudier ble startet. Da Vakttårnet ble utgitt på vietnamesisk i 1971, satte det ytterligere fart i arbeidet. I løpet av det første året ble det tegnet over 1000 abonnementer på den vietnamesiske utgaven. I 1973 fikk Vietnam eget avdelingskontor, som førte tilsyn med arbeidet der inntil maktskiftet i 1975.

Det blir forkynt i Kambodsja

På vei tilbake fra Saigon i juni 1956 stanset bror Babinski i Phnom Penh, hovedstaden i Kambodsja. Han kontaktet myndighetene for å få tillatelse til å sende misjonærer til landet, akkurat som han hadde gjort i Saigon. I slutten av 1930-årene hadde pionerer i Saigon forkynt litt i Phnom Penh. Men etter én uke sa politiet til dem at det bare var tillatt å drive religiøst arbeid i dette buddhistiske riket hvis man hadde en spesiell fullmakt fra kongen. Kongen ville imidlertid ikke gi en slik tillatelse.

Bror Babinski møtte Kambodsjas innenriksminister. Statsråden virket svært interessert og sa til bror Babinski at han ikke så noen grunn til at Jehovas vitner ikke skulle kunne drive sin virksomhet i landet. Etter mange måneders venting fikk Selskapet opplyst at myndighetene ikke hadde  avgjort om de ville innvilge visumsøknadene. I april 1958 søkte bror Babinski foretrede hos prins Norodom Sihanouk. Selv om bror Babinski bare fikk snakke med prinsens privatsekretær og lagt igjen litt bibelsk litteratur til prinsen, ble det gitt tillatelse til å forkynne, og i desember 1958 kom de fire første misjonærene til Kambodsja og begynte begeistret å forkynne i Phnom Penh.

Mange som tilhørte den kinesiske befolkningen i Phnom Penh, snakket litt engelsk i tillegg til kinesisk, og forholdsvis mange blant den vietnamesiske befolkningen snakket både fransk og vietnamesisk. Men folk flest snakket bare kambodsjansk. Det skulle være unødvendig å si at man stod  overfor et språkproblem. Til å begynne med ble møtene holdt på engelsk, og det var ganske mange kinesere til stede. Så ble møtene holdt på fransk, og det kom noen vietnamesere. Misjonærene forsøkte å lære seg kambodsjansk, og det ble utgitt noe litteratur på kambodsjansk for å nå lokalbefolkningen med Rikets budskap. Men det var nokså stor gjennomtrekk blant misjonærene, og det var ingen som ble lenge nok i landet til å lære å snakke språket flytende. Noen kambodsjanere studerte Bibelen med misjonærene og begynte å komme sammen med dem, så ett år var det et høydepunkt på 13 forkynnere. Men sannheten hadde åpenbart ikke sunket dypt nok ned i deres hjerte, siden de fleste av dem etter hvert drev bort fra sannheten.

På grunn av endringer i regjeringens politiske orientering var det i begynnelsen av 1965 tydelig at folk fra Vesten ikke lenger var velkomne i Kambodsja. Visumsøknaden til Panayotis Kokkinidis, som ble uteksaminert fra Gilead i 1964, ble avslått. (Han ble siden sendt til Saigon.) George og Carolyn Crawford, de to siste gjenværende misjonærene, fikk vite at deres visa ikke ville bli fornyet når de gikk ut den 27. mai 1965. Fire år tidligere var det for øvrig blitt sendt et formelt brev til misjonærene hvor det stod at de skulle slutte å forkynne offentlig. Men misjonærene mottok aldri dette brevet, og sikkerhetspolitiet fikk heller aldri sin kopi av det.

Bror og søster Crawford måtte derfor reise fra Kambodsja. Det var bare ett vietnamesisk vitne tilbake, bror Long. Men i 1965 sluttet en eldre kambodsjansk mann seg til bror Long. Han ble døpt under et av kretstilsynsmannens besøk. Denne broren bevarte sin trofasthet til han døde to år senere. Bror Long, som fortsatte i tjenesten som det eneste vitne for Jehova i landet, reiste til Frankrike før maktskiftet i Kambodsja i 1975.

 Teokratiske fremgangsmåter bringer gode resultater i Laos

Det tredje landet i tidligere Fransk Indokina som avdelingskontoret i Thailand har ført tilsyn med, er Laos. Befolkningen i dette buddhistiske riket nordøst for Thailand er etnisk og kulturelt nært knyttet til thaifolket. Første gang de fikk høre det gode budskap, var i 1958. I desember det året kom fire misjonærer til hovedstaden, Vientiane. Senere kom to misjonærer til. Og i slutten av 1960 ble seks nye Gilead-misjonærer sendt til Laos, og det ble opprettet et nytt misjonærhjem i Savannakhet.

Før de som kom i 1960, fikk etablert seg, hadde alle de tidligere misjonærene av forskjellige grunner reist fra landet. Men noen av misjonærene ønsket tydeligvis å følge sine egne ideer istedenfor Selskapets velprøvde fremgangsmåter. I januar 1965 rapporterte kretstilsynsmannen at gruppen bare hadde ett eneste møte i uken, og det varte bare én time. Arbeidet hadde derfor liten fremgang.

Det var derfor mye å gjøre da bror og søster Crawford ble sendt til Vientiane etter at de hadde måttet forlate Kambodsja i 1965. George Crawford sier: «Etter bare noen få dager i Vientiane la vi merke til at brødrene hadde en merkelig holdning til møtene og til hvordan de skulle ledes. Noen av dem fulgte mennesker, og det viste seg at de kom sammen for å oppnå materielle fordeler. Vi anstrengte oss for å hjelpe dem til å få en rett innstilling og verdsettelse av Jehovas organisasjon og til å forstå nødvendigheten av å samarbeide nært med avdelingskontoret i Bangkok. Bror Timothy Bortz hjalp til, og det ble gjort visse forandringer, slik at møtene ble ledet i samsvar med Selskapets forslag og plan. Vi begynte å bruke laotisk. De som fulgte mennesker, ble gradvis borte fra sannheten trass i de iherdige forsøk som ble gjort på å bygge dem opp åndelig sett.»

 Da bror og søster Bortz måtte forlate misjonærtjenesten i Laos av helsemessige årsaker, var bror og søster Crawford de eneste misjonærene som var igjen. «Det så ut til at vi kjempet på vikende front når det gjaldt å endre de urette holdningene som preget gruppen, og gi arbeidet en ny start,» fortsetter bror Crawford. «Men snart kom fire nye misjonærer — John og Kathleen Galisheff fra Canada og Margaret Roberts og Sylvia Stratford fra England. De var erfarne forkynnere som hadde vært spesialpionerer i henholdsvis Quebec og Irland. Senere, i 1967, ble gruppen supplert med Terance Olsen fra Canada og Brian Marks fra England. Denne ekstra hjelpen gjorde at vi klarte å endre de urette holdningene. Nå kunne vi forkynne for mange flere interesserte mennesker, som ble hjulpet til å gjøre fremskritt i sannheten.»

Blant dem var en laotisk kvinne, Siphanh Lao. Hun  hadde studert Bibelen i Laos før hun reiste til Canada og USA, hvor hun ble tilbudt en meget godt betalt, men tvilsom jobb. Hun forteller: «Jeg lot ikke Satan føre meg tilbake til verden ved å ta imot tilbudet om en svært godt betalt jobb . . . som ville ha fått meg til å gå på akkord med min nøytrale holdning som kristen.» Hun bestemte seg isteden for å reise tilbake til Laos og la seg døpe. Siphanh var den første laotiske buddhist i Vientiane som ble et av Jehovas vitner. Før hun ble døpt, pleide mange i distriktet å si: «Det er ingen laoter i deres religion.» Det ble det nå en forandring på. Siphanhs yngre bror, Bunhoeng, gjorde raske fremskritt i sannheten og ble spesialpioner i 1972.

Søster Crawford forteller: «Jeg husker da vi bare var seks til stede på møtene i 1965 og 1966. På vårt første kretsstevne var vi ni til stede på programmet lørdag ettermiddag, og under en demonstrasjon var de fleste oppe på plattformen. Til sammenligning var vi 75 til stede i 1971, og i 1974 var vi 99 til stede på minnehøytiden.»

Da en ny regjering overtok makten i Laos i slutten av 1975, var det to fine teokratiske menigheter i virksomhet, en i Vientiane og en i Savannakhet. Det var også blitt forkynt i byen Paksé, som ligger lenger sør. Alle misjonærene måtte nå forlate Laos. Bror og søster Crawford og bror og søster Galisheff har fortsatt å tjene lojalt i Thailand.

Bror Franz besøker Thailand

La oss nå vende tilbake til arbeidet i Thailand. I januar 1957 besøkte Frederick W. Franz, som på det tidspunkt var Selskapets visepresident, Thailand for første gang. Det var en stor begivenhet for de thailandske brødrene. De hadde aldri truffet ham før, men de hadde hørt mye om ham. Det ble holdt et tredagers stevne i Bangkok samtidig med hans besøk.

 Under det spesielle møtet med misjonærene ble behovet for å ha en publikasjon som passet for den ikke-kristne befolkningen, tatt opp. Boken «Gud er sanndru» var blitt utgitt på thai i 1949 og ble mye brukt i bibelstudiearbeidet. Men den var i første rekke skrevet for å gjendrive de falske læresetningene som kristenheten forfekter, og som de fleste buddhister ikke kjente til. Det var derfor ønskelig med en bok som forklarte Bibelens sanne lære for folk som ikke kjente Bibelen så godt.

Bror Franz sa ikke mye om det da. Men brødrene ble fylt av stor verdsettelse da Jehovas organisasjon i 1958 utgav boken Fra det tapte paradis til det gjenvunne paradis — som virkelig dekket vårt behov! Da den ble utgitt på thai i 1961, ble det levert over 50 000 eksemplarer av den ute i distriktet. Da folk så den store boken med de fine bildene, skaffet de seg den, selv om det bidraget de måtte ut med, tilsvarte nesten en daglønn for en vanlig arbeider.

 Det gode budskap blir trykt på thai

Selv om Selskapets bøker og blad har et forholdsvis lite opplag på thai, har brødrene i Thailand alltid fått åndelig føde i rett tid på sitt eget språk. De fleste av de viktigste innbundne bøkene er blitt utgitt på thai. I 1952, da opplaget på Vakttårnet nådde 500, begynte et kommersielt trykkeri i Bangkok å trykke bladet. (Siden 1. januar 1947 hadde brødrene laget stensilutgaver av bladet.) Fra og med oktober 1971 begynte Vakttårnet å komme ut to ganger i måneden, og siden 1978 har Våkn opp! kommet ut én gang i måneden. Det betyr ikke bare at brødrene får mer variert åndelig føde, men Våkn opp! appellerer mer enn Vakttårnet til buddhistiske lesere.

Uansett om man trykker noen få tusen eller flere millioner eksemplarer av en bok eller et blad, tar oversettingen, fotosettingen, korrekturlesingen og monteringen omtrent den samme tiden for alle språk. Det er derfor mye arbeid som må gjøres ved avdelingskontoret. For tiden er det 16 faste medlemmer av Betel-familien, og i tillegg er det flere som hjelper til ved avdelingskontoret med å dekke sine brødres og de interessertes behov over hele landet.

 Thailandske pionerer får opplæring ved Gilead

Blant de 103 elevene i den 31. klassen ved Gilead, som ble uteksaminert i 1958 på det minneverdige internasjonale stevnet med temaet «Guds vilje» på Yankee Stadium i New York, var to pionerer fra Thailand — bror Bantoeng Chantraboon og søster Buakhieo Nantha. Bror Bantoeng var blitt utnevnt til kretstilsynsmann i 1956. Han tjener fremdeles som spesialpioner i den nordlige delen av Thailand. Søster Buakhieo var den ene av de to første spesialpionerene i Thailand. Hun fortsatte nidkjært i tjenesten som spesialpioner til hun døde i 1986. Søster Somsri Darawan, Buakhieos spesialpionerpartner, gjennomgikk den 20. klassen ved Gilead og ble uteksaminert i 1953. Hun har i mange år arbeidet ved avdelingskontoret som oversetter.

Det var også flere andre heltidstjenere som fikk opplæring ved Gilead-skolen og vendte tilbake til sitt hjemland for å fremme Rikets interesser. Den siste gruppen ankom i 1979. Med i denne gruppen var Asawin Urairat, som nå er med i utvalget ved avdelingskontoret, og hans kone, Chiwan, foruten Sakda Darawan (Somsris sønn), som tjener som assisterende kretstilsynsmann, og søster Srisuphap Vesgosit, som er misjonær ved misjonærhjemmet i Thon Buri.

Nytt avdelingskontor og ny avdelingstilsynsmann

Siden den annen verdenskrig hadde Selskapet  leid en eiendom som rommet avdelingskontoret og et misjonærhjem, i 122 Soi Decho, et velkjent sted for mange av Bangkoks innbyggere. Da eieren i 1957 hadde planer om å legge på leien urimelig mye, mente bror Knorr at det var på tide å kjøpe en tomt for å bygge et avdelingskontor. I 1959 ble en passende tomt kjøpt i 69/1 Soi Phasuk, Sukhumwit Road, i et pent boligområde ikke så langt fra byens forretningsstrøk.

I oktober 1961 kunne entreprenøren begynne byggingen. Den toetasjes bygningen som blant annet rommet en stor Rikets sal og seks soverom, stod ferdig seks måneder senere. De tre som arbeidet på Betel på den tiden, og seks misjonærer var glade for at de kunne flytte fra et midlertidig husvære i Soi Lang Suan og til et komfortabelt, nytt hus.

Kort tid før byggingen ble påbegynt i 1961, måtte Joseph Babinski, som hadde erstattet George Powell som avdelingstilsynsmann  i 1950, avslutte sin misjonærtjeneste på grunn av familieforpliktelser. Den 1. september 1961 ble Paul Engler utnevnt til ny avdelingstilsynsmann. Han var født i Tyskland og hadde kommet til Thailand etter at han hadde gjennomgått den 20. klassen ved Gilead. Han tjente som misjonær i byen Chiengmai i Nord-Thailand i nesten seks år før han begynte på Betel i 1959. Alle de tre avdelingstilsynsmennene — bror Powell, bror Babinski og bror Engler — ledet Rikets arbeid i Thailand på en utmerket måte.

En tid med sikting

Fra 1945 til 1960 økte antall forkynnere jevnt og trutt. Enkelte år var økningen over 20 prosent. Men plutselig  begynte antallet å synke. I tjenesteåret 1961 var det en nedgang på én prosent. I de etterfølgende tre årene ble den prosentvise nedgangen større — først fire prosent, så fem prosent og 12 prosent før det så ut til at nedgangen avtok: tre prosent i 1965 og én prosent i 1966. Da hadde antall forkynnere sunket fra et høydepunkt på 382 i 1960 til 265. Hva hadde skjedd?

I ettertid kan det se ut til at Rikets tjenesteskole, som ble holdt i 1961, innledet en periode med sikting. Darrow Stallard, som på den tiden hadde tjent som kretstilsynsmann i mange år, var lærer for en klasse i Chiengmai og en i Bangkok. I løpet av kurset ble kravene til Rikets forkynnere gjennomgått. Det ble gjort klart for menighetenes tilsynsmenn, som var til stede på dette kurset sammen med noen spesialpionerer og misjonærer, at de som tar del i Jehovas vitners arbeid, må leve et liv som er i samsvar med Bibelens krav. Dette hadde man i enkelte tilfelle ikke vært så nøye med. Noen nyinteresserte personer hadde begynt å ta del i felttjenesten før de var kvalifisert til det ifølge Bibelen. Noen var til og med blitt døpt uten at de hadde ordnet opp i sine ekteskapelige anliggender.

Da den veiledningen som ble gitt på skolen, ble satt ut i livet, oppdaget man at mange forkynnere ikke var kvalifisert til å ta del i forkynnelsen. Det var til og med noen som ikke ønsket å gjøre de nødvendige forandringer. I løpet av 1962 ble derfor ni personer utstøtt, og i løpet av de neste fire årene ble ytterligere 25 utstøtt — uvanlig mange for et land som Thailand. Dette var en tid som virket nedslående på de svake, og det førte til at noen av dem ble uvirksomme. Men i 1963 skjedde det noe som gav de trofaste ny styrke.

Det største stevnet noensinne

Gleden var stor da det ble opplyst at et av stevnene i den verdensomspennende stevneserien i 1963 med temaet «Det  evige gode budskap» skulle arrangeres i Bangkok. Nå kunne brødrene i Thailand på et av sine egne stevner få erfare hvor internasjonal Jehovas vitners organisasjon er. Det var en stor jobb å forberede stevnet og legge forholdene til rette for de nesten 600 utenlandske stevnedeltagerne. Det var dobbelt så mange besøkende som antall forkynnere i Thailand. Det var 961 til stede under det offentlige foredraget med temaet «Når Gud er Konge over hele jorden», noe som gjorde dette stevnet til det største stevnet som Jehovas vitner noen gang hadde arrangert i Thailand.

Før dette stevnet ble holdt, var det sjelden at så store grupper av turister besøkte dette landet. Det var derfor ikke  rart at denne begivenheten ble viet stor oppmerksomhet i aviser, radio og fjernsyn. Bror Knorrs ankomst ble fjernsynsoverført. Seks radiostasjoner sendte 15-minutters programmer. Minst ti aviser inneholdt rapporter fra stevnet og skrev om det disse besøkende fra hele verden foretok seg. Én overskrift lød «Den største luftbro siden de amerikanske soldatene kom».

Hjelp fra Filippinene

Da Denton Hopkinson fra avdelingskontoret på Filippinene besøkte Thailand som sonetilsynsmann i desember 1963, så han at det var behov for erfarne forkynnere som kunne oppmuntre de thailandske brødrene i felttjenesten. På den tiden la Gilead-skolen vekt på å lære opp tilsynsmenn, og de fleste av de misjonærene som hadde reist fra Thailand, var ikke blitt erstattet med nye. Bror Hopkinson anbefalte derfor at det burde sendes spesialpionerer fra Filippinene til Thailand for at de skulle hjelpe til med arbeidet. «Men,» sa han til avdelingstilsynsmannen, «vi kan bare sende søstre til dere. Vi trenger alle brødrene selv.» Senere ble også noen filippinske brødre sendt til Thailand.

Selskapet godkjente forslaget, og i 1964 var de to første søstrene — Rosaura (Rose) Cagungao og Clara dela Cruz — på plass. De ble utnevnt til spesialpionerer og ble satt til å arbeide i et vidstrakt område i provinsen Thon Buri, som ligger på den andre siden av elven Chao Phraya i forhold til Bangkok. Et år senere begynte de å samarbeide med misjonærene under samme vilkår som dem, selv om de ikke hadde fått opplæring ved Gilead. Senere giftet søster Cagungao seg med avdelingstilsynsmannen, Paul Engler, og søster dela Cruz giftet seg med Diego Elauria, en annen filippinsk misjonær i Thailand.

Det viste seg at misjonærene fra Filippinene gled godt inn blant befolkningen i distriktet i Sørøst-Asia. Det var  store likhetstrekk mellom dem og lokalbefolkningen, og de vakte derfor ikke så stor oppsikt som de europeiske og amerikanske misjonærene når de arbeidet i distriktet. Opp gjennom årene er det derfor blitt sendt ut flere misjonærer fra Filippinene, ikke bare til Thailand, men også til Sør-Vietnam, Laos og andre asiatiske land. For tiden er det ti filippinske misjonærer i Thailand.

Problemer i tilknytning til flagghilsning

Arbeidet var nettopp i ferd med å ta seg opp igjen da spørsmålet om flagghilsning kom i forgrunnen i oktober 1966. Tidligere, i november 1965, hadde sønnen til en isolert forkynner av samvittighetsgrunner nektet å delta i en flagghilsningsseremoni. Da faren forklarte grunnen til det på en noe plump måte, sendte distriktssjefen og en lokal embetsmann en rapport til undervisningsministeriet og la ved et eksemplar av boken «Gud er sanndru». Den 31. oktober  1966 mottok avdelingskontoret et brev som krevde en umiddelbar reaksjon. Avdelingstilsynsmannen, Paul Engler, og assistenten hans, Guy Moffatt, drog da til departementet for religiøse anliggender i undervisningsministeriet.

Brødrene forklarte for lederen for departementet at Jehovas vitner respekterer flagget til det landet de bor i, og at denne respekten kommer til uttrykk ved at de holder landets lover, men at de ber om å slippe å foreta en tilbedelseshandling overfor et bilde. Slik tilbedelse er i strid med vår Guds, Jehovas, lov. (Matt. 4: 10) Embetsmannen insisterte imidlertid på at landet måtte komme foran religionen, og fastholdt at flagghilsning ikke hadde noe med religiøs tilbedelse å gjøre.

Fem måneder senere ble bror Engler innkalt til et forhør ved CID. Saken var blitt sendt videre til innenriksdepartementet. I åtte timer, fordelt på tre dager, forklarte bror Engler politisjefen som etterforsket saken, i detalj vårt  religiøse standpunkt med hensyn til flagghilsningsspørsmålet. Han fortalte også at mange land er tolerante overfor Jehovas vitner når dette spørsmålet kommer opp.

Etter å ha lyttet nøye til bror Englers forklaring kom politisjefen til at barn av Jehovas vitner i Thailand kunne nøye seg med å stå rolig mens de andre elevene utførte flagghilsningsritualet. Så laget han en rapport som de høyere myndigheter skulle ta stilling til.

Hva ville de bestemme seg for? Tidligere hadde offentlige tjenestemenn alltid behandlet Jehovas vitner på en rettferdig og vennlig måte. Mange bønner ble bedt ’for alle mennesker, for konger og alle som har en høy stilling’, for at Guds folk kan fortsette å «føre et stille og fredelig liv» uten å bli pålagt restriksjoner. (1. Tim. 2: 1, 2) Omkring et år senere kom svaret på en indirekte måte.

Bare en dag eller to etter at bror Engler var blitt forhørt av CID, ankom fem nye misjonærer fra Filippinene. Deres immigrasjonssøknader måtte godkjennes av CID. Ett år gikk uten at vi hørte noe. Så, i april 1968, fikk misjonærene vite at søknadene var blitt innvilget. Dette var også en indikasjon på hvilken avgjørelse myndighetene hadde kommet fram til i flagghilsningsspørsmålet. Men vi har ikke fått noe offisielt svar.

To publikasjoner blir forbudt

En dag la en forkynner i en provins nord i landet merke til en kunngjøring som var slått opp på en offentlig bygning. Det var en kunngjøring fra sjefen for politidepartementet om at de thailandske utgavene av «Gud er sanndru» og «Dette gode budskap om riket» var blitt forbudt i kongeriket Thailand. Det kom som et sjokk på oss! Kunngjøringen var blitt offentliggjort den 29. mars 1968 uten at Selskapet var blitt underrettet. På den tiden var imidlertid boken «Gud er sanndru»  allerede ute av lager. Vi hadde brukt boken i 16 år, og det var blitt levert over 13 000 eksemplarer av den. Hvorfor ble brosjyren «Dette gode budskap om riket» forbudt? Hva var det i den som kunne oppfattes som støtende? Brødrene gjorde utstrakt bruk av denne brosjyren i bibelstudiearbeidet, siden den var så enkel og gikk rett på sak.

Den myndighetspersonen vi kontaktet, beklaget det hele da han fortalte at den setningen det gjaldt, var: «Det er . . . galt av menneskene å prøve å lage et bilde av Gud og tilbe det.» Han forklarte at siden buddhistene gjerne lager bilder av Buddha, kunne noen oppfatte en slik uttalelse som støtende. Da bror Engler sa til ham at brosjyren slett ikke snakket om Buddha, men om Jehova Gud, Skaperen, svarte han: «Da bør dere si det slik.» Han ville ikke ha noe å protestere på hvis ordet «Gud» ble erstattet med «Skaperen». «Men,» tilføyde han, «dere må også forandre tittelen på brosjyren, siden denne tittelen er forbudt nå.»

Siden den gang har brosjyren «Dette gode budskap om riket» på thai hatt tittelen «Dette gode budskap må bli forkynt».

Flyktningeleirer — et fruktbart distrikt

Maktskiftene i Sør-Vietnam, Kambodsja og Laos i 1975 førte til at flyktninger strømmet inn i Thailand. Blant dem var mange laotiske brødre som hadde måttet reise fra sine hjem. I flyktningeleiren i nærheten av Nong Khai ved bredden av elven Mekong hvor de laotiske flyktningene ble internert, var det en tid en menighet med over 20 forkynnere som rapporterte. Brødrene brukte tiden godt ved å forkynne for de andre flyktningene. Mange av dem hadde aldri hørt om det gode budskap i sitt hjemland. Det var ganske mange interesserte som begynte å ta del i forkynnelsesarbeidet, og flere ble døpt mens de var i leiren.

 En eldre laotisk kvinne som var buddhist, ble innbudt av en av kristenhetens misjonærer til kirken i leiren. Denne kvinnen tygde betelnøtter og hadde virkelig forsøkt å legge av denne vanen, men uten å klare det. Hun nevnte problemet for misjonæren, som sa: «Ikke bry deg om det. Du kan tygge betelnøtter eller røyke og fremdeles være en kristen. Bare ta med deg spyttebakken i kirken.» Men siden kvinnen følte at det å tygge betelnøtter var galt, tenkte hun med seg selv: «Hvis de lar deg få tygge betelnøtter eller røyke, lar de deg sikkert lyve og stjele også.» Så hun gikk ikke i kirken. Ikke lenge etter ble denne kvinnen kontaktet av en søster som var ute i forkynnelsesarbeidet. Noe av det første hun spurte om, var: «Kan man tygge betelnøtter ifølge deres  religion?» Da søsteren svarte nei, skjønte hun at Jehovas vitner skiller seg ut, og hun begynte å studere Bibelen.

Hun fortalte sin 65 år gamle venninne om det hun lærte. Denne kvinnen, som også tygde betelnøtter, kunne ikke lese. Søsteren og den eldre kvinnen lærte henne derfor å lese og skrive. Begge disse interesserte kvinnene begynte å komme regelmessig på møtene. De hadde imidlertid store vanskeligheter med å slutte å tygge betelnøtter. Det var først da de studerte kapitlet om narkotika og vanedannende stoffer i boken Virkelig fred og sikkerhet — hvordan? at de fikk den nødvendige styrke til å legge av denne vanen. Da kretstilsynsmannen besøkte menigheten i leiren, fortalte de ham hvor rene de følte seg nå, og de åpnet stolt munnen og smilte bredt for å vise ham tennene sine, som ikke var svarte lenger. De ble begge døpt i leiren.

Det var én eldste og to menighetstjenere i denne menigheten. Siden de ikke kunne forlate leiren for å overvære Rikets tjenesteskole, kom skolen til leiren: Kretstilsynsmannen besøkte dem og gjennomgikk hele kurset med dem.

Med tiden fikk alle brødrene i leiren mulighet til å slå seg ned i andre land. Noen steder har det vokst fram laotisktalende grupper og menigheter fra den trofaste lille gruppen av flyktninger.

Ulasteligheten satt på prøve i forbindelse med spørsmålet om blod

Jehovas vitner nekter blodoverføring av religiøse grunner som er basert på Bibelen. (Apg. 15: 28, 29) Siden bruk av blod som en medisinsk behandlingsmåte fremdeles er vanlig, og ettersom legens mening i Thailand vanligvis blir blindt godtatt av pasienten, har mange brødre og søstre stått overfor vanskelige prøver på sin ulastelighet.

Araya Tanchakun, en spesialpioner som var gravid, fikk  for eksempel plutselig blødninger. Hun ble i all hast kjørt til et sykehus, hvor det ble konstatert at hun hadde forliggende morkake, det vil si at morkaken blokkerte fødselskanalen. Det ble gitt henne en saltoppløsning, men legene sa at hun måtte få blod hvis det inntraff ytterligere blødninger.

Hun forklarte sitt standpunkt for alle leger som kom på vakt. En av dem sa at han kjente til Jehovas vitner fra USA, og foreslo for henne at de kunne gi henne blod i all hemmelighet, ’uten at organisasjonen fikk vite det’. Søster Araya gjorde det helt klart at dette var en sak mellom henne og Jehova, ikke mennesker. En annen lege henviste til tilfellet med buddhistmunker, som kvinner vanligvis ikke kan røre ved. Men hvis munkene blir lagt inn på sykehus, kan de bli pleiet av kvinnelige sykepleiere. «Finnes det ikke lignende unntak i din religion?» spurte han. Da hun svarte at det ikke gjorde det når det gjaldt blodoverføring, sa han at han var lei for at leger i Thailand ikke kan få en rettskjennelse som gir dem tillatelse til å gi blod. Han gav henne ikke mye håp, spesielt ikke siden hun snart skulle føde. Da hun forlot sykehuset noen dager senere, gjorde sykehuspersonalet det klart at de ikke ville ta imot henne hvis hun ikke var villig til å ta imot blod. Men det skulle vise seg at hennes prøvelser ikke var over ennå.

Phonthipa Teeraphinyo, en søster i en annen menighet, satte Araya i forbindelse med en lege som en gang hadde hjulpet henne selv i forbindelse med spørsmålet om blod. Omkring en uke senere fikk Araya veer, og hun fikk også blødninger igjen. Da legen ved det andre sykehuset så hvor svak hun var, ble han bekymret og ombestemte seg. Han sa til Araya og mannen hennes at det å gi henne bedøvelse i den tilstanden hun var i, kunne ta livet av henne. De stod imidlertid fast. Mannen hennes bad legen om å fortsette  behandlingen uten å bruke blod og sa at han ville takke ham for de bestrebelser han hadde gjort seg, selv om hans kone skulle dø. Da legen i tillegg fikk se at omkring 30 Jehovas vitner ventet spent ved sykehuset, gjorde det sterkt inntrykk på ham, og han sa seg villig til å forløse barnet ved keisersnitt uten å bruke blod.

Alle var lykkelige og lettet da Araya fikk en sunn og frisk pike, sitt åttende barn. Alt stod bra til med Araya også. Legen visste at Araya og hennes mann hadde vært heltidsforkynnere i mange år, og han var imponert over den tro de nå hadde lagt for dagen. Derfor tok han seg ikke engang betalt for behandlingen.

’Ikke gråt hvis jeg skulle dø’

Noen uker etter at Araya hadde forlatt sykehuset, besøkte Phonthipa, den søsteren som hadde hjulpet Araya, den hjelpsomme legen for å takke ham for at han hadde respektert vår religiøse overbevisning og foretatt operasjonen uten å bruke blod. Legen la merke til at Phonthipas ni år gamle sønn, Seri, var svært blek. En blodprøve viste at han hadde leukemi. Den eneste kjente behandlingsmåten for denne sykdommen var blodoverføring, ifølge legen.

Hvordan reagerte Seri? «Selv om jeg må dø i dag eller i morgen, vil jeg ikke ta imot blod, ikke en eneste dråpe,» sa han til legen. Han ikke bare kjente til hva Guds lov sier om blod, men var også rede til å stå fast ved sitt standpunkt uansett hva som ville komme til å skje. Da han overhørte en samtale mellom flere leger og de sa at morens standpunkt i forbindelse med blod var ufornuftig, forsvarte Seri henne og sa: «Ikke snakk stygt om moren min! Dere leger klandrer henne bare fordi dere ikke har studert Guds Ord.»

Omkring seks uker etter at diagnosen var blitt stilt, ble Seri innlagt på sykehuset. Han var ubøyelig i spørsmålet om  blod, selv om han ble utsatt for et vedvarende press fra legene. Han ble gradvis svakere og fikk morfin mot smertene. Gjennom alle disse prøvelsene viste Seri at han hadde en bemerkelsesverdig sterk tro. Han snakket hele tiden om håpet om å få leve i det jordiske paradiset som skal komme. På et tidspunkt sa han til moren: «Mor, hvis jeg dør, må du be far om ikke å gråte, og ikke gråt du heller, mor, men vær glad for at vi klarte å stå imot Satans prøvelser.» Seri døde trofast og etterlot et godt eksempel for andre unge hva det å bevare sin ulastelighet under prøvelser angår. — Ordsp. 22: 6.

Ungdommer tar standpunkt for sannheten

Mange unge i Thailand tar imot sannheten og gjør raske fremskritt og blir forkynnere. De står i skarp kontrast til mange av de eldre, som er likegyldige og sterkt bundet av tradisjonene. Den yngre generasjon har et mye mer åpent sinn, og det har fått noen av dem til å begynne å studere Bibelen og bli vitner for Jehova. Mange har måttet kjempe en hard kamp for sannheten, siden foreldrene og andre slektninger motarbeider dem. Denne utholdenheten gjør dem vanligvis sterkere åndelig sett.

Mange unge forkynnere avlegger et fint vitnesbyrd på skolen ved sin gode oppførsel og sitt kompromissløse standpunkt for sann tilbedelse. En gang i året, på en dag som kalles wai khru, arrangerer alle skoler et spesielt program, som blant annet omfatter religiøse seremonier, hvor elevene hyller lærerne sine. Ved én skole forklarte tre unge brødre rektor god tid i forveien grunnene til at de ikke kunne delta i programmet, og bad om å få slippe å være med. De ble bedt om å være til stede, men fikk anledning til å vise sin respekt for lærerne uten å delta i de religiøse ritualene.

Etter at seremonien var avsluttet, ble de tre brødrene kalt inn i salen. Omkring 70—80 lærere hadde inntatt plassene  på scenen foran over 1000 elever. I en kort tale viste brødrene at Jehovas vitner skiller mellom tilbedelse og det å vise lærerne den rette respekt. De kan og bør alltid vise lærerne respekt, selv utenfor skolens område. Deres tilbedelse er imidlertid utelukkende forbeholdt Skaperen, Jehova Gud. Lærerne og elevene likte det de hørte. Da brødrene var ferdige, fikk de tordnende applaus.

Bestrebelser for å bli offentlig anerkjent

Fram til begynnelsen av 1970-årene fikk de fleste misjonærer som ble sendt til Thailand, permanent oppholdstillatelse. Myndighetene var også på andre områder tolerante og imøtekommende. Men da brødrene forsøkte å få Selskapet registrert for ’juridisk sett å grunnfeste det gode budskap’, svarte myndighetene at det ikke var nødvendig. (Fil. 1: 7, NW) I 1974 uttalte lederen for departementet for religiøse anliggender i et brev: «Ettersom dette selskapets hovedformål er å forkynne og undervise i den kristne religion, er det ikke nødvendig å danne et selskap. Dere kan fortsette deres virksomhet i samsvar med dette formålet; så dann ikke et selskap på dette tidspunkt.»

Da to nye misjonærer et år senere søkte om immigrantvisum, bad immigrasjonsmyndighetene om et brev fra departementet for religiøse anliggender som bekreftet at søkerne var misjonærer. Departementet for religiøse anliggender ville imidlertid ikke skrive et slikt brev fordi Selskapet Vakttårnet ikke var registrert hos departementet. En ny søknad om å bli registrert ble besvart på samme måte som tidligere.

Uten dette brevet fra departementet for religiøse anliggender fikk misjonærene bare midlertidig oppholdstillatelse. Det betydde at de måtte dra ut av landet hver gang de hadde oppholdt seg der i 90 dager. Ekspedisjonssjefen i undervisningsministeriet var svært hjelpsom da han fikk  høre om denne vanskelige situasjonen. I 1980 sendte han et brev til lederen for immigrasjonsmyndighetene, hvor han skrev: «Undervisningsministeriet har vurdert saken og bestemt at ettersom det er religionsfrihet i Thailand, . . . er det riktig å utvide misjonærenes oppholdstillatelse til ett år.»

Med hjelp fra ekspedisjonssjefens etterfølger fikk misjonærene innvilget en ny ettårs oppholdstillatelse. Den nye ekspedisjonssjefen anbefalte også Jehovas vitner å danne en stiftelse i samsvar med landets lover. I 1982 ble derfor Stiftelsen til fremme av bibelstudium opprettet og registrert. I styret sitter en rekke erfarne thailandske brødre.

Denne stiftelsen, som er en kulturell organisasjon, kan stå som eier av Rikets saler og andre eiendommer. Men departementet for religiøse anliggender har inntil nå ikke villet anerkjenne stiftelsen som en religiøs organisasjon. En slik anerkjennelse vil åpne muligheten for at flere misjonærer kan komme inn i landet. Hva er grunnen til at vi ikke blir anerkjent? Når det gjelder saker som har med den kristne religion å gjøre, konsulterer departementet alltid lederne for de organisasjoner i kristenheten som allerede er anerkjent i Thailand. Da det ble sammenkalt til et møte for å drøfte Jehovas vitners søknad, var alle representantene for disse organisasjonene (deriblant den romersk-katolske kirke, Kristi kirke i Thailand, baptistene og syvendedagsadventistene) enige om at de ’ikke kunne godkjenne Jehovas kristne vitner’ fordi Jehovas vitners lære og virksomhet ikke er i overensstemmelse med deres egen. Saken ligger fremdeles i dødvanne.

Et spesielt stevne ansporer til aktivitet

Stevnet med temaet «Bevar din ulastelighet» som ble holdt i Bangkok i 1985, var spesielt fordi det var det første stevnet med virkelig internasjonalt preg siden 1963. Omkring  400 stevnedeltagere fra 18 land kom til Thailand. Bror Lyman A. Swingle representerte det styrende råd.

Et spesielt trekk ved stevnet var felttjenesten fredag ettermiddag, da praktisk talt alle de besøkende, deriblant en stor del pionerer, gikk ut sammen med sine thailandske brødre og søstre, som bare så vidt klarte å slå dem i antall. Sammen med det betimelige stevneprogrammet gjorde dette stort inntrykk på brødrene og skulle vise seg å anspore til økt virksomhet over hele landet.

I månedene etter stevnet nådde man nye høydepunkter i antall forkynnere. I april 1986 var det 157 som rapporterte hjelpepionertjeneste, en økning på 80 prosent i forhold til forrige høydepunkt. I én menighet som hadde 91 forkynnere, var det 48 hjelpepionerer, deriblant seks av de sju eldste. De resterende 43 forkynnerne rapporterte gjennomsnittlig 20,9 timer den samme måneden.

«Den minste» blir til tusen

Guds rike er blitt forkynt uavbrutt i Thailand helt siden 1936, da Frank Dewar kom til Bangkok alene som pioner. Han og de andre utenlandske pionerene som sluttet seg til ham, arbeidet hardt i fire år før den første thailandske forkynner ble døpt. Fram til 1960 steg antall forkynnere gradvis til 382, og i de fleste årene var økningen på over ti prosent. I løpet av 1960-årene var det en prosentvis nedgang i flere år, men i slutten av tiåret var antall forkynnere oppe i det samme som i 1960. Årene deretter økte antall forkynnere med opptil 20 prosent årlig, før økningen stabiliserte seg på mellom tre og fem prosent i året.

I flere år ventet brødrene med lengsel på at de skulle passere 1000 forkynnere. Det skjedde i april 1988, da 1021 rapporterte tjeneste. Tjenesteåret 1990 ble avsluttet med en økning på seks prosent og et nytt høydepunkt på 1148 forkynnere.  Det blir ledet over 1169 bibelstudier hver måned, og 2692 var til stede på minnehøytiden i 1990. Det er derfor et godt grunnlag for ytterligere vekst. I samsvar med sitt løfte lar Jehova det «skje i hast». — Jes. 60: 22.

Kretstilsynsmennenes arbeid har spilt en viktig rolle når det gjelder å styrke brødrene i de 34 menighetene og isolerte gruppene rundt om i landet. Avdelingskontoret har dekket behovet for kvalifiserte reisende tilsynsmenn delvis ved å utnevne brødre som har gjennomgått Gilead-skolen, til å tjene som krets- og områdetilsynsmenn. Men unge og energiske lokale brødre, for eksempel Phisek Thongsuk, har reist i denne tjenesten i flere år nå og er til stor hjelp for brødrene. Emilio Batul, som var kretstilsynsmann i omkring ti år på Filippinene før han reiste til Thailand, har nå vært reisende tilsynsmann i Thailand i 22 år.

 Forberedelser med tanke på utvidelser

Da avdelingskontoret i 1962 ble flyttet til Selskapets egen eiendom i 69/1 Soi Phasuk, Sukhumwit Road, var det rikelig med plass. Siden den gang har antall arbeidere på Betel økt fra tre til 16. For å frigjøre plass til flere kontorer i avdelingskontorets bygning ble det i 1985 leid en tilstøtende eiendom med et bolighus og en frodig hage. Men det skulle snart vise seg at denne utvidelsen ikke var tilstrekkelig. Etter å ha foretatt grundige undersøkelser kjøpte brødrene en tomt i en ny forstad til Bangkok. Byggingen av det nye avdelingskontoret, som vil bli fem ganger så stort som det nåværende, begynte i februar 1990.

I likhet med alle andre av Selskapets avdelingskontorer er avdelingskontoret i Thailand blitt ledet av et utvalg siden 1976. Det første utvalget bestod av Paul Engler som koordinator, Elon Harteva og Guy Moffatt. Elon Harteva reiste senere tilbake til Finland. Bror Moffatt døde i 1981 etter å ha vært 45 år i heltidstjenesten, hvorav 30 års misjonærtjeneste og Betel-tjeneste i Thailand. Han hadde også tjent som kretstilsynsmann og områdetilsynsmann og var derfor godt kjent av brødrene over hele landet. Han var elsket og respektert for sin oppriktige interesse for brødrene og sin nidkjærhet for den sanne tilbedelse. Da Asawin Urairat kom tilbake fra Gilead-skolen i 1980, ble han det første thailandske medlem av utvalget. I det nåværende utvalget sitter også Ernst Fischer, som ble uteksaminert fra Gilead i 1972, og Kaarle Harteva.

Vi ser framover i tillit

Selv om Thailand har vært sterkt preget av tradisjoner i mange hundre år, har den sanne tilbedelse av Jehova Gud frigjort mange fra trelldommen under babylonsk religion. De første som ble vitner for sannhetens Gud i dette landet, hadde alle tidligere vært kristne i navnet. Nå har imidlertid  de fleste Jehovas vitner i Thailand en buddhistisk bakgrunn. Ved områdestevnet med temaet «Et levende håp» i 1980 hadde for eksempel 26 av de 36 som ble døpt, tidligere vært buddhister. Bare én hadde tidligere vært katolikk, og ni hadde foreldre som var i sannheten. Gjennom det gode budskap om Guds rike får mange mennesker, også de som har vært buddhister, mulighet til å oppleve en frihet som ikke noe menneske eller noen menneskelig regjering, ikke engang i «de frie menns land», noen gang vil kunne få i stand — frihet fra ufullkommenhet, sykdom og død. — Jevnfør Johannes 8: 32.

Jehovas vitner vil fortsette å forkynne dette gode budskap  overalt. Det er fremdeles mye arbeid som må gjøres i Thailand. Over halvparten av de 73 provinsene er fremdeles ledig distrikt. Men vi har tillit til at arbeidet vil bli utført i den grad Jehova vil. Det vil bli fullført. Fram til det skjer, vil vi fortsette å ’fortelle blant folkene at Jehova er konge’, og forsøke å hjelpe så mange som mulig til å oppnå virkelig frihet. — Sal. 96: 10.

[Fotnote]

[Oversikt på side 252]

(Se den trykte publikasjonen)

Thailand 1500

1950 89

1960 382

1970 380

1980 735

1990 1148

Høydepunkt forkynnere

300

1950 14

1960 41

1970 69

1980 114

1990 195

Gj.sn. pionerer

 [Kart/ramme på side 186]

(Se den trykte publikasjonen)

MYANMAR (Burma)

Andamansjøen

THAILAND

Chiang Rai

Chiangmai

Nan

Lampang

Nong Khai

Udon Thani

Khon Kaen

Nakhon Ratchasima

Bangkok

Nakhon Si Thammarat

Songkhla

Thailandbukta

MALAYSIA

LAOS

Vientiane

Savannakhet

KAMBODSJA (Kampuchea)

Phnom Penh

VIETNAM

[Ramme]

THAILAND

Hovedstad: Bangkok

Offisielt språk: Thai

Religion: Vesentlig buddhistisk

Innbyggertall: 55 888 393

Avdelingskontor: Bangkok

[Bilder på side 188]

Frank Dewar seilte på det sørlige Stillehavet i den 52 fot lange ketsjen «Lightbearer». Han kom til Bangkok i juli 1936

[Bilder på side 191]

Thailands kontrastrikdom: fra Phangngabukta i sør, omgitt av fjellhuler og kystlandskap, til området rundt Smaragdbuddhaens tempel i Bangkok med statuen av en trehodet, gåtefull kjempe

[Bilder på side 193]

Willy Unglaube (øverst) og Kurt Gruber forkynte i de nordlige delene av landet i slutten av 1930-årene

[Bilde på side 197]

Chomchai Inthaphan begynte som oversetter i 1941 og tjente på Betel fra 1947 til sin død i 1981

[Bilde på side 199]

Buakhieo Nantha, et av landets første innfødte vitner, gjennomgikk Gilead-skolen i den 31. klassen

[Bilde på side 202]

George Powell, den første avdelingstilsynsmannen, og hans kone, Dona

[Bilde på side 207]

Thailand fikk eget avdelingskontor den 1. september 1947. Det første avdelingskontoret lå i 122 Soi Decho i Bangkok

[Bilde på side 209]

Klare til bladarbeid i forbindelse med det første kretsstevnet i Chiengmai i april 1948. Til høyre i bakerste rekke er Hans Thomas, som var pioner i Thailand fra 1941 til 1954

[Bilde på side 210]

Misjonærer fra Gilead-skolens 12. klasse: Joseph E. (Bob) Babinski, Gerald (Jerry) Ross, Darrow Stallard, Donald Burkhart

[Bilde på side 214]

Karun Chuthiangtrong. Hvordan ble hennes tørst etter sannheten slokt?

[Bilde på side 220]

Seng Buawichai hadde begynt å tvile på treenighetslæren

[Bilde på side 224]

George og Carolyn Crawford har tjent som misjonærer siden 1963 — i Kambodsja, Laos og Thailand

[Bilde på side 227]

Suyi Chinesia, en av de første forkynnerne i Laos, Bunhoeng Lao, Siphanhs bror, og Siphanh Lao, den første laotiske buddhisten i Vientiane som ble et av Jehovas vitner

[Bilde på side 229]

Misjonærer bruker båt i forkynnelsesarbeidet på en av de mange kanalene i Bangkok, her i 1956

[Bilde på side 230]

Bantoeng Chantraboon, som gjennomgikk den 31. klassen ved Gilead og ble uteksaminert i 1958, tjente som kretstilsynsmann

[Bilde på side 231]

Somsri Darawan, en av de første thailandske spesialpionerene, ble uteksaminert fra Gilead i 1953

[Bilde på side 232]

Det første avdelingskontoret var et velkjent sted, ikke bare for disse misjonærene, men også for Bangkoks innbyggere ellers

[Bilde på side 233]

Avdelingskontoret i 69/1 Soi Phasuk, Sukhumwit Road, i Bangkok. Et nytt Betel-hjem skal etter planen stå ferdig i 1991

[Bilde på side 235]

På stevnet med temaet «Det evige gode budskap» i Lumpini-parken i Bangkok i 1963 var det dobbelt så mange besøkende stevnedeltagere som antall forkynnere i Thailand

[Bilder på side 237]

Rosaura Engler (Cagungao) og Clara Elauria (dela Cruz), de to første filippinerne som ble sendt til Thailand for å tjene som misjonærer. Hvorfor ble det sendt filippinere til Thailand?

[Bilde på side 238]

Guy Moffatt tjente i 30 år som misjonær og på Betel i Thailand

[Bilde på side 241]

Laotiske vitner på vei ut i forkynnelsesarbeidet i en flyktningeleir. Det var 20 000 flyktninger å forkynne for

[Bilde på side 249]

Lyman Swingle fra det styrende råd med tolk ved stevnet i Bangkok i 1985

[Bilde på side 251]

Brødrene i utvalget ved avdelingskontoret har til sammen vært 99 år i heltidstjenesten. Fra venstre mot høyre: Paul Engler, Asawin Urairat, Ernst Fischer og Kaarle Harteva