Kenya og land i nærheten

FOR 144 år siden vakte en spesiell nyhet stor oppsikt i London. Johannes Rebmann, en tysk oppdagelsesreisende, hadde opplyst at han hadde sett et stort fjell i Øst-Afrika, et fjell som var så høyt at toppen av det var dekket med snø. Mange syntes dette var fantastisk, men geografer ristet på hodet. Snø ved ekvator? Den eksisterte nok bare i Rebmanns innbilning, mente de.

Noen år senere fortalte andre europeiske oppdagelsesreisende at de hadde hørt om et primitivt, dverglignende folk som holdt til i skogene, og som ingen hvit mann noen gang hadde sett. På nytt var ekspertene skeptiske. De mente at dette måtte være eventyr.

Men ekspertene tok feil i begge disse tilfellene. Ved senere oppdagelsesferder ble det bekreftet at det ruvende fjellet Kilimanjaro eksisterte og var dekket av snø året rundt. Det ble også bekreftet at pygmeene eksisterte, og at gjennomsnittshøyden blant mannlige pygmeer var 137 centimeter.

 Øst-Afrika er et fascinerende landområde. Det er ikke mange strøk på jorden som er så rik på storslagen natur, fargeprakt og skjønnhet som dette hjørnet av Afrika. Her finnes ikke bare snødekte fjell, men også brennhete ørkener. I dette området bor ikke bare de mest kortvokste, men også de høyeste menneskene i verden, nemlig tutsiene og dinkaene. Menn som måler over 210 centimeter, er ingen sjeldenhet blant disse menneskene.

Folk og språk

Naturen i dette området er sterkt variert. De 150 millioner mennesker som bor der, kan inndeles i over 350 etniske grupper. Bare i Tanzania finnes det omkring 125 befolkningsgrupper. I Kenya er det omkring 40 forskjellige grupper, fra kikuyuene, som er godt representert i Nairobis moderne forretningsstrøk, til masaiene, som driver kvegavl og vesentlig lever av melk og blod fra dyrene sine.

Det er ingen overraskelse at det også finnes tallrike språk i Øst-Afrika. Disse språkene tilhører mange forskjellige grener av forskjellige språkfamilier, og dertil kommer lokale dialekter. Det samlede antall språk kommer opp i flere hundre. Bare i Etiopia tales det over 100 språk, deriblant «et rent språk» som til slutt skal forene ikke bare Øst-Afrika, men hele verden. — Sef. 3: 9, NW.

Fjell, innsjøer og dyr

Det meste av Øst-Afrika har tropisk klima, men på de store platåene i innlandet er det langt kjøligere enn i kyststrøkene. Området gjennomskjæres fra nord til sør av en stor sprekkedal (Rift Valley), en 6400 kilometer lang forkastningsgrop i jordskorpen. Langs denne dalen ligger flere utdødde vulkaner. Den best kjente av dem er Kilimanjaro, som rager nesten 6000 meter i været og er Afrikas høyeste fjell. Lenger nord ligger Mount Kenya. Det utgjør et topografisk paradoks der det ligger med foten i ekvators stekende sol og sine tvillingtopper innhyllet i evig snø.

 Ved sjøene som ligger i senkningen mellom fjellene, hekker mangfoldige slags svømme- og vadefugler i store flokker. Her finnes pelikaner, isfugler, gjess, traner, hegrer, storker, ibiser og skjestorker, for å nevne et lite utvalg. Det høye innholdet av natriumkarbonat i disse sjøene stimulerer framveksten av krepsdyr og blågrønne alger, som flamingoene ernærer seg av. Nesten to millioner av disse grasiøse fuglene holder til i Øst-Afrika. Et spesielt overveldende syn på dette kontinentet er en stor flamingoflokk i flukt, som en diger rosa fargeklatt mot den blå himmelhvelvingen.

Overalt finnes det fugler — fremmedartede, interessante og vakre. En fargestrålende honningsuger henter nektar i en blomst. En knallgul veverfugl bygger sitt forseggjorte reir i en papyrusplante. En gribb seiler ubesværet blant skyene.

Dertil kommer alle de store dyrene. På de gressbevokste steppene kan du få se elefanter, sebraer, neshorn, bøfler, sjiraffer, løver, leoparder og over 60 slags antiloper. Der kan du bli vitne til at en flokk på 10 000 ville dyr dundrer bortover slettene, eller kanskje får du øye på en marekatt som titter ned fra et akasietre, eller en langbent struts på jakt etter mat.

Ja, enten du befinner deg på Danakil-sletten, et av de  varmeste stedene på jorden, eller i Ruwenzori-fjellene, hvor gorillaer utfolder seg, eller på de hvite sandstrendene, hvor 100 år gamle skilpadder kryper omkring, vil du oppdage at Øst-Afrika er noe for seg selv.

Et religiøst mangfold

Folk i Øst-Afrika har opp gjennom tidene utøvd forskjellige stammereligioner. Dette gjelder imidlertid ikke dem som bor i Etiopia, for der har den etiopiske ortodokse kirke rådet grunnen siden det fjerde århundre etter Kristus. Og fordi Mekka ligger rett på den andre siden av Rødehavet og arabiske handelsfartøyer etter hvert begynte å krysse havstrekningen mellom Persiabukta og Afrikas østkyst, fikk også islam snart sine tilhengere i Afrika. Den lukrative slavehandelen i det 18. og det 19. århundre lokket muslimene til å dra lenger mot sør og dypere inn i landet for å hente slaver i området mellom Afrikas store innsjøer og havnebyen Zanzibar. I våre dager er omkring 40 prosent av befolkningen i Øst-Afrika muslimer, men det prosentvise antallet er langt lavere i enkelte av landene i Øst-Afrika, for eksempel i Uganda, Kenya, Rwanda og på Seychellene.

I det 19. århundre ankom også europeiske oppdagelsesreisende og misjonærer, som la grunnvollen for koloniseringen. Storbritannia gjorde krav på det som kom til å bli kalt Anglo-egyptisk Sudan og Britisk Øst-Afrika. Somaliland ble delt mellom britene, franskmennene og italienerne. Belgia hadde herredømmet i Rwanda og Urundi (nå Burundi). I kortere perioder hadde Italia herredømmet i Eritrea (Etiopia), og Tyskland tok makten i Tysk Øst-Afrika, nå Tanzania. * Kristenhetens misjonærer inndelte områdene i forskjellige  interessesfærer, slik at et enkelt kirkesamfunn nærmest kunne ha monopol på et spesielt område. Det ble bygd skoler og sykehus, og Bibelen ble oversatt til en god del språk.

To tredjedeler av Kenyas befolkning regner seg i dag som kristne, mens det samme gjelder under halvparten av befolkningen i det østlige Afrika som et hele. Noen stammer har holdt fast ved sine animistiske religioner. De utgjør nå mellom en fjerdedel og en femtedel av befolkningen. Asiatiske immigranter har holdt fast ved sine asiatiske religioner.

I den senere tid har afrikansk nasjonalisme gjort seg sterkt gjeldende, og det ene landet etter det andre oppnådde uavhengighet i løpet av 1960-årene. I de fleste tilfellene medførte dette større religionsfrihet. Nasjonalismen åpnet også veien for mange nye, selvbestaltede profeter som afrikaniserte kristenhetens religioner og grunnla hundrevis av nye sekter. Blant disse sektene har det oppstått en god del rivalisering og forvirring. Uenighet i trosspørsmål har ført til hat, og visse religioners tilhengere er blitt utsatt for en intens forfølgelse.

Kristenhetens kirkesamfunn har deltatt i kolonipolitikk og handelsforetagender og har derfor ikke opptrådt som kristuslignende eksempler. De har heller ikke stimulert til varige moralske forandringer blant de fleste av sine tilhengere. Tiden var inne til at Bibelens sannhet skulle skinne i Øst-Afrika.

De første pionerer tenner en fakkel

Omkring 60 år etter at de berømte oppdagelsesreisende Livingstone og Stanley møttes ved bredden av Tanganyikasjøen, og på et tidspunkt da Nilens sørligste kilder ennå ikke var blitt oppdaget, ble de første forsøk gjort på å bringe stråler av sannhetens lys fra Bibelen ut til denne delen av Afrika. Bibelstudentene var da allerede blitt meget aktive i andre deler av verden. De avslørte religiøse løgner og gjorde folk oppmerksom på betydningen av tidens begivenheter. I Afrika ble arbeidet påbegynt på vestkysten og på Kapplandet, sørspissen av kontinentet.

 I 1931, det året da de internasjonale bibelstudenter antok det bibelske navnet Jehovas vitner, var Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Cape Town på utkikk etter muligheter til å få brakt Bibelens sannhet til østkysten og om mulig til kontinentets indre. Gray Smith og hans eldre bror Frank, to fryktløse pionerforkynnere i Cape Town, drog av gårde til Britisk Øst-Afrika for å utforske mulighetene til å utbre det gode budskap. De hadde en bil, en De Soto som de hadde bygd om til en slags husvogn. Den fikk de lastet om bord på et skip sammen med 40 kartonger med bøker, og så reiste de til Mombasa, havnebyen i Kenya. En jernbanelinje som nettopp var bygd, forbandt Mombasa med Uganda og krysset Kenyas høyland. Da de to pionerene ankom til Mombasa, sendte de derfor sine dyrebare bøker med tog til hovedstaden, Nairobi, som ligger godt og vel 1600 meter over havet. Omkring 20 år tidligere hadde denne byen bare bestått av noen vaklevorne lagerskur som ble brukt av jernbaneselskapet.

Brødrene Smith la så ut på den 580 kilometer lange kjøreturen til Nairobi. Våre dagers bilister tilbakelegger denne strekningen på omkring sju timer, for de kjører på en moderne vei med fast veidekke, men den gangen var reisen med en fullastet husvogn et usikkert eventyr. Den rapporten som ble sendt til Joseph F. Rutherford, Selskapet Vakttårnets daværende president, og som ble offentliggjort i The Watchtower for 1. august 1931, gir oss et inntrykk av reisen deres og av forkynnelsesarbeidet i Nairobi:

«Kjære bror Rutherford!

Min bror og jeg har sendt deg mange takknemlige tanker fordi vi har fått det privilegium å komme fra Sør-Afrika og arbeide her i dette jomfruelige landet.

Vi fikk sendt vår husvogn fra Cape Town til Mombasa med S/S ’Llamtepher’, og etter en behagelig sjøreise gav vi oss i kast med det forferdeligste mareritt av en biltur som jeg noen gang har vært med på. Det tok oss fire dager å tilbakelegge de knapt  600 kilometerne fra Mombasa til Nairobi, enda vi holdt det gående hele dagen. Om nettene sov vi i urskogen med ville dyr omkring oss på alle kanter.

Kilometer etter kilometer måtte jeg gå foran bilen med en spade for å jevne ut humper, fylle igjen hull og meie ned høyt gress og felle trær som vi kunne legge på sumpete veistykker så hjulene kunne ha noe å gripe tak i. Vi holdt det gående hele dagen og en del av natten, for vi var ivrige etter å komme i gang med forkynnelsen.

Til slutt kom vi til Nairobi, hovedstaden i Kenya, like ved ekvator og midt i Afrika, og vår kjære Herre velsignet våre anstrengelser med resultater som må være en verdensrekord. Vi arbeidet begge i 21 dager, også alle lørdager og søndager, og i løpet av denne korte tiden leverte vi 600 brosjyrer og 120 hele ni binds boksett. Vi ble truet med politiet, vi ble kalt løgnere, vi ble utskjelt og utvist av kontorer, men vi fortsatte vår virksomhet, og vår gjerning er nesten fullført. Det er blitt tent en fakkel som vil brenne i det mørkeste Afrika. Etter det vi har hørt, har arbeidet skapt store bølger i religiøse kretser i Nairobi.

Jeg returnerer til Cape Town, men min bror tar sikte på å reise tilbake gjennom Kongo og Nord-Rhodesia og videre til Cape Town og forkynne budskapet langs ruten. Når vi møtes igjen i Cape Town, vil vi være klar til et nytt privilegium.

Din medarbeider i Herrens tjeneste,

F. W. Smith, kolportør.»

Under kolonistyret var det lagt restriksjoner på adgangen til å ha kontakt med afrikanere, og brødrene Smith leverte derfor det meste av litteraturen sin til katolske goanere, som hadde kommet fra Goa på vestkysten av India for å bygge jernbanen. Men de katolske prestene ble rasende på grunn av de sannheter som ble forklart i den bibelske litteraturen, og de samlet og brente alle de bøkene de kunne få tak i.

Senere fikk brødrene Smith malaria, en sykdom som hadde forkortet mange reisendes liv. Gray kom seg etter fire måneder  på sykehuset, men hans bror Frank døde før han nådde tilbake til Cape Town.

Arbeidet føres videre av forkynnere med pågangsmot

Pionerene Robert Nisbet og David Norman i Sør-Afrika forberedte seg på denne tiden til å videreføre det arbeidet som var påbegynt. Robert Nisbet husker at da han kom fra Skottland til Cape Town, ble han gjort oppmerksom på 200 kartonger med litteratur som stod klar til å bli sendt til Øst-Afrika. Dette var fem ganger så mye som brødrene Smith hadde tatt med seg!

Disse to begynte sin kampanje i Dar-es-Salaam, hovedstaden i Tanganyika, den 31. august 1931. De beskyttet seg mot malaria ved å sove under moskitonett og innta daglige doser med kinin. Det var ingen lett oppgave de hadde fått. Bror Nisbet forteller: «Noen av de vanskelighetene vi hadde å slite med, var solrefleksen fra veidekket, den intense, fuktige heten og de tunge børene med litteratur som vi måtte bære med oss  fra besøk til besøk. Men vi var unge og sterke og gjorde det med glede.»

Disse to pionerene oppsøkte butikker, verksteder, kontorer og hjem og leverte nesten 1000 bøker og brosjyrer på to uker. De leverte blant annet mange såkalte regnbuesett som bestod av ni bøker i forskjellige strålende farger og 11 brosjyrer som forklarte Bibelen. Det varte ikke lenge før den katolske kirke forbød alle katolikker å ha slik litteratur i sine hjem.

Fra Dar-es-Salaam drog de to pionerene videre til Zanzibar, en øy som ligger omkring 40 kilometer utenfor kysten, og som en gang var et viktig knutepunkt for slavehandelen. Den gamle byen av samme navn med en labyrint av trange og kronglete gater duftet konstant av kryddernellik, for Zanzibar var det fremste utskipningssted for dette krydderet. Befolkningen som da var på omkring 250 000, bestod hovedsakelig av swahilitalende muslimer. Siden litteraturen var på engelsk, ble det meste av den levert til engelsktalende indere og arabere.

Da pionerene hadde vært ti dager i Zanzibar, gikk de om bord i et skip som skulle til Mombasa i Kenya, og derfra drog de videre med tog til Kenyas høyland. De forkynte i distriktet langs jernbanelinjen hele veien fram til Victoriasjøen, som ligger like sør for ekvator.

Deretter reiste de med båt til Kampala, hovedstaden i Uganda, hvor de leverte mange bøker og tegnet abonnementer på den engelske utgaven av bladet Den Gylne Tidsalder (nå Våkn opp!). En mann som fikk se at hans venn var helt oppslukt av å lese boken Regering, reiste 80 kilometer for å finne brødrene. Han skaffet seg hele utvalget av bøker og tegnet dessuten abonnement på Den Gylne Tidsalder.

På tilbakeveien til Mombasa reiste de to pionerene innom Jinja og Kisumu ved Victoriasjøen. I Mombasa leverte de igjen mye litteratur og holdt to bibelske foredrag, som mange goanere kom og hørte. Derfra reiste de med båt tilbake til Cape Town, en strekning på 500 mil. Alt i alt leverte brødrene Nisbet og  Norman over 5000 bøker og brosjyrer og tegnet dessuten mange abonnementer.

Gjennom halve Afrika

I 1935, det året da man forstod at det skulle samles inn en stor skare som skulle få leve i et jordisk paradis, gikk en gruppe på fire Jehovas vitner i gang med en tredje kampanje i Øst-Afrika. De fire var Gray Smith, som også hadde vært med på den første kampanjen, hans kone, Olga, og brødrene Robert og George Nisbet. George hadde kommet til Cape Town en gang i mars det året. *

Denne gangen var de godt utstyrt med to 750 kilos varebiler som var komplett innredet med senger, kjøkken, vannforsyning, ekstra bensintank og avtagbare rammer med netting til beskyttelse mot malariamygg. Nå kunne de nå fram til flere byer, selv om veiene noen steder var overgrodd med gress som kunne være opptil tre meter høyt. Disse pionerene sov ofte ute under åpen himmel og kunne virkelig føle Afrika på pulsen. De så landets vide horisonter og observerte det rike dyrelivet. De hørte løvene brøle om natten, og om dagen kunne de se sebraer, gaseller og sjiraffer som beitet fredelig. Hele tiden var det neshorn og elefanter i nærheten som kunne være farlige.

De kjørte langs et stykke av den veien som går mellom Cape Town og Kairo. Det lyder imponerende at det fantes en slik vei, men i realiteten var det lange og øde strekninger med støv og humper, med gjørmehull, med stein og løs sand og med elver som måtte krysses uten at det fantes noen broer over dem. Da de fire kom til Tanganyika, skilte de lag. Brødrene Nisbet fortsatte i retning av Nairobi, mens bror og søster Smith konsentrerte seg om Tanganyika, som da var under britisk herredømme.

Det varte ikke lenge før politiet arresterte ekteparet Smith og forlangte at de skulle reise tilbake til Sør-Afrika. I stedet  fulgte de etter brødrene Nisbet og satte kursen mot Nairobi. Der fikk de tillatelse til å bli, men først etter å ha betalt det lokale politi et depositum på 160 dollar som de senere skulle få refundert. Pionerene arbeidet hardt og leverte over 3000 bøker og omkring 7000 brosjyrer i tillegg til at de tegnet mange abonnementer på Den Gylne Tidsalder. På grunn av tiltagende religiøs motstand bestemte myndighetene til slutt at de skulle utvises. Etter kraftige, men nytteløse protester mot utvisningsvedtaket, tok tre av de fire pionerene fatt på tilbakereisen til Sør-Afrika. Robert Nisbet hadde fått tyfoidfeber og måtte bli igjen på et sykehus i Nairobi. Han kom seg heldigvis, slik at han også kunne reise tilbake til Sør-Afrika.

Senere hadde Robert og George Nisbet det privilegium å gå på Vakttårnets bibelskole Gilead. Deretter ble de i 1951 sendt som misjonærer til øya Mauritius i Indiahavet. Robert Nisbet er nå i Australia, og hans bror George tjente ved avdelingskontoret i Sør-Afrika til sin død i 1989.

I likhet med misjonærene i det første århundre, som er omtalt i Apostlenes gjerninger, viste også disse pionerene inderlig kjærlighet til Jehova og til sine medmennesker trass i vanskeligheter og farer. Av de seks pionerene som kom til Øst-Afrika, hadde fire lange sykehusopphold, og en av dem døde. Men det ble avlagt et vitnesbyrd, og litteraturen gav resultater. En forkynner som arbeidet i et landistrikt i Kenya omkring 30 år senere, traff for eksempel en mann som hadde et eksemplar av boken Forligelse, som han hadde fått i 1935. Denne mannen er nå selv et av Jehovas vitner.

En annen pioner — i et bortgjemt rike

Omtrent samtidig reiste en annen modig pioner, Krikor Hatzakortzian, til Etiopia for å spre åndelig opplysning på sitt morsmål, armensk, og dessuten på gresk og fransk. Han kom til et land som var usedvanlig på mange måter. En stor del av landet er et veldig, trekantet platå som ligger i en gjennomsnittshøyde av 2000 meter. Her finnes høye tinder og nakne,  koniske fjell som er flate på toppen og omgitt av daler. Slettene på disse flate toppene kan være fruktbare. Den Blå Nil har sin kilde her og renner igjennom trange og dype gjel av overveldende dimensjoner. Elven Tekeze renner igjennom et gjel som kan minne om Grand Canyon i Nord-Amerika. Dette fjellstrøket i Etiopia er skarpt avgrenset fra Sudans lavland i vest og ørkenområdene Danakil og Ogaden i øst.

Etiopia ble et eget rike langt tilbake i historien. Keiser Azana fikk landet til å anta kristenhetens religion omtrent på den tiden da kirkemøtet i Nikaia ble holdt i det fjerde århundre. Den etiopiske ortodokse kirke legger stor vekt på dyrkelsen av Maria og korset og har også stått under innflytelse av den gamle jødedommen. Kirken har vært en sterk maktfaktor i Etiopias historie og har gjort Etiopia til et bortgjemt «kristent» rike som har motstått islamske fremstøt fra lavlandet. Keiser Haile Selassie — navnet betyr «treenighetens makt» — smykket seg med titler som «kongenes konge», «løven av Juda» og «Guds utvalgte». Dessuten var han ifølge grunnloven forpliktet til å forsvare kirkens interesser. Men befolkningen ble holdt i et åndelig mørke og kunne lett oppildnes til fanatiske handlinger.

Slik var forholdene i 1935, da bror Hatzakortzian befant seg i landet uten noen pionerpartner, men med full tillit til Jehova. Følgende utdrag av et brev hvor han forteller om sin virksomhet, kan gi oss en idé om hva han ble utsatt for. Brevet var gjengitt i The Watchtower for 1. november 1935:

«Jeg betrakter det ikke som noe merkelig at jeg blir forfulgt for rettferdighetens skyld, og jeg venter at det kommer mer. . . . Jehova, hærskarenes Gud, har beskyttet meg i tiden som har gått, og han vil også gjøre det i tiden som kommer.

Ved middagstid kom jeg hjem fra tjenesten, og en av Satans tjenere dukket plutselig opp fra et skjulested og slo meg to ganger i hodet med en stor kjepp. Han slo så hardt at kjeppen brakk. Men ved Herrens hjelp, og til naboenes overraskelse, ble jeg ikke alvorlig skadet. Jeg lå til sengs i bare to dager. Ved en  annen anledning gikk fiendens representanter til angrep på meg med kniver, men i det øyeblikk de skulle til å stikke meg ned, ble de påvirket av en ukjent kraft til å kaste knivene fra seg og forsvinne.

Men forfølgelsen fortsetter. Denne gangen har de rettet falske beskyldninger mot meg og sendt meg til hovedstaden (Addis Abeba) for at jeg skulle bli ført fram for keiseren. Under mitt opphold i hovedstaden (i fire måneder) gikk jeg omkring overalt og forkynte både fra hus til hus og på hoteller og kafeer. Til slutt ble jeg ført fram for keiseren. Han hørte på min sak, og da han ikke fant noe galt i det jeg sa, satte han meg fri og bød meg å dra hjem. Lovet være Herren for denne seieren!

Folk lever i frykt og forvirring, men jeg gleder meg i Herren. Måtte den allmektige Jehova velsigne dere rikt og styrke dere til å fullføre den gjerning han har gitt dere å gjøre.

Deres bror i Kristus,

K. Hatzakortzian.»

Gjennom alle tumultene under den annen verdenskrig hørte man ingenting fra bror Hatzakortzian, men i begynnelsen av 1950-årene, da misjonærer fra Gilead-skolen kom til Addis Abeba, hørte de rykter om at det skulle være en mann i Diredawa (Dire Dawa) «som snakker slik som dere». Haywood Ward tok seg fram til denne byen øst i landet og fant en gammel mann som ikke kunne engelsk. Da misjonæren forklarte hvem han var, brast den gamle mannen i gråt, så opp mot himmelen og mumlet noe på armensk. I den forbindelse nevnte han også Jehovas navn. Det var bror Hatzakortzian. Den dagen han hadde lengtet etter, var kommet! Han gråt av glede og omfavnet bror Ward. Så trakk bror Hatzakortzian stolt fram noen gamle kasser og viste fram noen slitte bøker og eksemplarer av Vakttårnet som hadde eselører, mens han hele tiden pratet lykkelig i vei på et språk som gjesten hans ikke forstod.

Bror Ward var opprømt over dette møtet og tenkte å besøke ham igjen, men slik skulle det ikke bli. Da noen andre  misjonærer reiste for å besøke ham, kom de til et sted med sørgende mennesker. Bror Hatzakortzian var død.

For misjonærene var denne mannen som en slags «Melkisedek». (Hebr. 7: 1—3) Det var mange ubesvarte spørsmål: Hvem var han egentlig? Hvor kom han fra? Hvordan lærte han sannheten å kjenne? Hva skjedde med ham i de vanskelige årene under den annen verdenskrig? Det eneste vi vet, er at han var en modig pioner, en av de første i Etiopia.

Endelig en ny start i Kenya

I november 1949 emigrerte Mary Whittington til Kenya fra Storbritannia med sine tre små barn for å slutte seg til sin mann, som arbeidet i Nairobi for det østafrikanske jernbaneselskapet. Selv om hun bare hadde vært døpt et knapt år, lærte hun snart å stå på egne ben. Hun var en slank og karakterfast kvinne med en sterk pionerånd og lot seg derfor ikke overvelde av ensomhetsfølelse i dette fremmede landet som var større enn hennes fødeland. Hun betraktet heller dette store distriktet som en mulighet til å utbre Bibelens sannheter.

Dette var i kolonitiden, med tvungent raseskille. Søster Whittington måtte derfor begrense seg til å snakke med europeere da hun begynte å forkynne fra hus til hus i nærheten av hjemmet sitt. Beboerne var meget vennlige. De inviterte henne ofte inn og tok imot bibelsk litteratur. Mange spurte: «Hvor har dere møtene deres?» Hun svarte at så vidt hun visste, var hun den eneste i hele landet som var et av Jehovas vitner.

Hennes trofasthet ble snart satt på prøve. Før det var gått tre måneder, fikk mannen hennes beskjed av sine overordnede om at politiet mislikte hennes forkynnelsesarbeid. Hvis hun fortsatte, kunne hun bli utvist fra kolonien. Mannen hennes sa da at hun bare skulle forkynne for sine venner. Søster Whittington svarte at hun ikke hadde noen venner i Kenya, og at det var maktpåliggende av hensyn til hennes kristne troskap at hun fortsatte sin virksomhet. Mannen gjorde det klart for  henne at han ikke ville la henne ta barna med hvis hun ble utvist.

Noen måneder senere kom noen representanter for en spesiell avdeling innen politiet til Whittingtons kontor. De forlangte at han skulle skaffe dem eksemplarer av den litteraturen som hans kone distribuerte. Søster Whittington forsynte dem gladelig med en god del litteratur. Den tjenestemannen som leverte lesestoffet tilbake, sa at han hadde likt å lese det. Han forbød ikke hennes forkynnelsesarbeid, men sa bestemt at hun ikke måtte forkynne for den afrikanske befolkning. På det tidspunktet utgjorde ikke det noe problem, for det var mer enn nok å gjøre blant de ikke-afrikanske innbyggerne i Nairobi.

Søster Whittington fikk snart en medarbeider, men ikke akkurat på den måten hun hadde ventet. Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Nord-Rhodesia gjorde henne oppmerksom på en fru Butler som var interessert i bibelske spørsmål. Olga Butler, som hadde sine røtter på Seychellene, hadde tatt imot Selskapets litteratur i Tanganyika i over ti år. Nå var hennes mann nettopp død, og i den forbindelse hadde hun kommet til Nairobi. Søster Whittington skrev brev til henne, og de avtalte å møtes på en kafé i sentrum av Nairobi. Snart var et bibelstudium i gang. Det ble til å begynne med holdt i en offentlig park, siden det fremdeles var forbudt for folk av forskjellige raser å omgås. To år senere ble Olga Butler døpt i familien Whittingtons badekar.

Anstrengelser for å skaffe hjelp

For å få arbeidet i gang på denne veldige arbeidsmarken og hjelpe søster Whittington i hennes isolerte tilværelse ble det gjort anstrengelser for å få sendt misjonærer til landet, men kolonimyndighetene ville ikke tillate det. I 1952 reiste Selskapet Vakttårnets daværende president, Nathan H. Knorr, og hans sekretær, Milton G. Henschel, til Nairobi og tilbrakte en kveld sammen med en liten gruppe brødre og søstre fra Kenya og Uganda. Enda en gang ble det søkt om innreisetillatelse for misjonærer, men også denne gangen ble det avslag.

 Også andre vanskeligheter oppstod. Mau Mau-oppstanden førte til at det ble en slags unntakstilstand, og det ble forbudt å arrangere møter med mer enn ni personer til stede uten forhåndstillatelse fra myndighetene. I 1956 ble en søknad om å få holde kristne møter avslått. I løpet av disse årene kom en rekke utenlandske Jehovas vitner til Kenya på korte besøk, men bare Mary Whittington, barna hennes og Olga Butler ble boende der som forkynnere av det gode budskap.

Misjonærer fra Gilead ankommer

Slik var forholdene da William og Muriel Nisbet i 1956 kom til Nairobi fra Skottland etter å ha gått på Gilead-skolen. William Nisbet var bror av de to pionerene som hadde kommet til Kenya fra Sør-Afrika i 1930-årene. For å få oppholdstillatelse måtte bror Nisbet ta seg arbeid, men det var samtidig mulig for ham å være tilsynsmann i den lille bibelstudiegruppen. Søster Nisbet gikk hver formiddag i fred og ro fra hus til hus og forkynte sammen med søster Whittington.

Ekteparet Nisbet syntes det var trivelig å få virke i Nairobi. Byen vokste og ble etter hvert en velholdt, moderne storby. Det tempererte klimaet og Ngong-høydene i utkanten av byen minnet dem om deres hjemland, Skottland. Når de på klare dager så mot sør, kunne de se snøen som glitret i solskinnet på Afrikas høyeste fjell, Kilimanjaro. Mot nord kunne de se de takkete konturene av Mount Kenya, fjellet som hadde gitt dette landet sitt navn. Og like utenfor stuedøren lå dyreelskernes paradis — Nairobi nasjonalpark med sine løver, jaktleoparder, neshorn, bøfler, sjiraffer, sebraer og antiloper.

Men det som var ekteparet Nisbets hovedinteresse, var å opprette bibelstudier. Et av studiene ble holdt med en familie hvor mannen tilhørte en spesiell politiavdeling. Noe ekteparet Nisbet ikke visste, var at denne politimannen hadde fått i oppdrag å foreta undersøkelser i forbindelse med Jehovas vitner. Men hans undersøkelser endte annerledes enn han hadde ventet. Ikke nok med at han kunne levere en positiv  rapport angående vår virksomhet, men han hadde også funnet en kostelig skatt, nemlig sannheten. Etter hvert ble hele denne familien på fire døpt som Jehovas vitner.

Det var også andre som studerte. Dessverre gjaldt unntakslovene fremdeles, og hvis noen var til stede på møter hvor det var over ni mennesker til stede, risikerte de å bli utvist eller å måtte sitte opptil tre år i fengsel. Brødrene måtte derfor motvillig finne seg i å komme sammen i små grupper.

1958 — et minneverdig år

I begynnelsen av dette året ble ytterligere fire Gilead-misjonærer sendt til Nairobi. De fire var ekteparene Clarke og Zannet. I likhet med bror Nisbet måtte de to mennene ta seg verdslig arbeid, mens deres koner arbeidet som pionerer. Et nytt høydepunkt på 35 forkynnere ble nådd, og de fleste av dem var utlendinger.

Dette var også det året da det internasjonale stevnet med temaet «Guds vilje» ble holdt i New York. Over 250 000 mennesker fra hele verden var til stede, og det var en stor glede for Mary Whittington å være blant dem og avlegge en kort rapport fra arbeidet i Kenya. Gleden var også stor da et charterfly med Jehovas vitner fra Rhodesia mellomlandet i Nairobi på vei til New York, slik at det ble tid til et åndelig stimulerende samvær med dem.

Ved stevnet i New York ble dyktige Jehovas vitner oppfordret til å flytte til land hvor behovet for Rikets forkynnere var større enn i deres hjemland. Kenya var et av landene på denne listen. Mellom desember 1958 og september 1959 kom over 30 brødre og søstre fra Canada, USA og England for å hjelpe til med arbeidet i Kenya. Noen av de nyankomne reiste til Mombasa ved kysten, et sted med vakre badestrender. Andre reiste til Rift Valley og begynte å forkynne i byen Nakuru ved den berømte sjøen med samme navn, som er tilholdssted for en million flamingoer.

 De som reiste til steder hvor det var større behov, gjorde en verdifull innsats

Disse som reiste til steder hvor det var større behov, var nidkjære og modne kristne. De hadde forlatt venner, gode stillinger og en komfortabel tilværelse, men de ble rikt velsignet. For dem var Kenya vår tids Makedonia. — Apg. 16: 9.

Ron Edwards fra England uttalte seg på vegne av mange da han sa: «Helt fra begynnelsen av denne tiden utviklet det seg et sterkt bånd av kjærlighet og hengivenhet mellom oss som hadde kommet for å tjene her hvor behovet var større. Det var sikkert fordi vi var i samme situasjon og hadde samme mål. De fleste av oss var noenlunde jevnaldrende (30 til 40 år), og de fleste var gift og hadde levd et stabilt familieliv før de kom hit. Men vi brøt opp fra vår vante tilværelse og gav oss en ukjent framtid i vold ved å ta imot Selskapets oppfordring.»

I årenes løp måtte mange reise igjen på grunn av problemer med helsen, med arbeidstillatelse og andre ting. Men noen, for eksempel Alice Spencer, klarte å bli i mange år. Hun trosset heten i Mombasa i over 25 år. Og Margaret Stephenson, som er over 80 år gammel, har bodd i Kenya i over 30 år og virker fremdeles som vanlig pioner. * Disse brødrene og søstrene la misjonsiver for dagen og bidrog i høy grad til å legge det grunnlag som mange kenyanere har bygd sin kjærlighet til den sanne tilbedelse på.

Selv om det kom mange for å forkynne der hvor behovet var større, var arbeidet fremdeles forbundet med mange vanskeligheter. Forkynnelsen foregikk for det meste blant europeere, det vil si hvite utlendinger, og blant asiatiske fastboende. Noen av de utenlandske vitnene gikk inn for å lære swahili, men de måtte stort sett begrense seg til å forkynne for folk som hjalp dem i huset.

 Tiltak for å øke virksomheten

I 1959 kom bror Knorr igjen på besøk til Nairobi. Den lille gruppen på ni forkynnere var da blitt til en menighet som bestod av to grupper på til sammen 54 forkynnere. Da det nå var flere brødre som kunne ta ledelsen, ordnet bror Knorr med at de to gruppene ble inndelt i fire. Bror Nisbet skulle tjene som kretstilsynsmann og besøke disse gruppene, samtidig med at han beholdt sitt verdslige arbeid. På den tiden ble det funnet overraskende mange interesserte blant utlendingene.

Da enden på kolonistyret nærmet seg, var Jehovas vitner de første som søkte kontakt med den opprinnelige befolkningen. Det fremgår av følgende opplevelse: Da en europeisk søster var i byen for å kjøpe sko, spurte hun ekspeditrisen om hvor hun bodde. «I Jeriko,» var svaret. Da sa vår søster: «Jeg vet godt hvor Jeriko er. Jeg er ofte der.» Ekspeditrisen utbrøt spontant: «Å, da må du være et av Jehovas vitner!»

 Rikets arbeid hadde nå fremgang i Kenya. Men før vi ser nærmere på denne fremgangen, skal vi kaste et blikk på noen av landene i nærheten, hvor det også ble gjort en innsats for å forkynne det gode budskap.

Uganda — «Afrikas perle»

Uganda, Kenyas nabo mot vest, er et frodig land hvor man kunne vandre langs Victoriasjøens grønne strender, klatre i de snødekte Ruwenzori-fjellene, ferdes i båt på Nilen eller kjøre gjennom en majestetisk regnskog. Rikelig med regn førte til gode avlinger på bomulls- og kaffeplantasjene og til fine grønnsaker og god frukt. Varmen var til å utholde, og den evige sommeren behaget både britene i administrasjonen og de asiatiske forretningsmennene. De nøt friluftslivet ved sine klubber, golfbaner, svømmebassenger, veddeløpsbaner og cricketbaner. Det er ikke så merkelig at folk kalte Uganda for «Afrikas perle».

Forholdene var fredelige og trygge da et ungt ektepar som var Jehovas vitner, kom til Uganda fra England i april 1950 fordi de gjerne ville dele sine bibelkunnskaper med andre. Før det var gått et år, hadde de hjulpet en gresk og en italiensk familie til å sette pris på sannheten.

Det ble opprettet en liten menighet i Kampala, en by som i likhet med Roma er bygd på sju høyder. Forkynnerne begynte etter hvert å arbeide i afrikanske distrikter, og det kom godt med at engelsk var det vanlige språket i Uganda. Et lokalspråk ble benyttet for første gang da et offentlig foredrag ble tolket til luganda for en afrikansk forsamling på 50 mennesker. I 1953 var det seks forkynnere i virksomhet.

To år senere ble det for første gang arrangert dåp i Uganda. Den fant sted i Victoriasjøen i nærheten av Entebbe. Blant de fem som ble døpt, var George Kadu, en mann som var full av  begeistring, og som fremdeles tjener som en trofast eldste i Kampala.

Senere oppstod det en krise i forbindelse med at enkelte ble utstøtt på grunn av dårlig oppførsel, mens noen forlot landet og andre tok anstøt. I slutten av 1957 var bror Kadu den eneste forkynneren som var tilbake i Uganda. Men han visste at han hadde sannheten, og han elsket Jehova.

I 1958 ble filmen Den nye verdens samfunn i virksomhet vist, og brosjyren «Dette gode budskap om Riket» ble utgitt på luganda. Dette virket som en ny spore i arbeidet. Det var også flere forkynnere fra Canada og Storbritannia som flyttet til Uganda for å hjelpe til der hvor behovet var større, og i 1961, tre år senere, var det 19 forkynnere som rapporterte. Vi skal høre mer om dette landet senere.

Sudan — Afrikas største land

Hvite Nil, en del av jordens lengste elv, renner fra Uganda inn i Sudan gjennom stepper, regnskog, sumpområder og savanner. Høyvokste gjeterfolk holder til langs elvebreddene. Omkring 200 mil lenger nede renner elven sammen med Blå Nil, som kommer fra Etiopias høyland lenger mot øst. Der hvor elvene møtes, ligger tre store byer med millioner av mennesker — Khartoum, Omdurman og Khartoum-North.

Enda lenger nede styrter Nilen gjennom en rekke stryk og kommer så inn i et område som er godt kjent fra historien. Her lå Kusj-riket, og dets ruiner er fremdeles synlige i Saharas sand. Dette riket var det Etiopia eller Nubia som er omtalt i Bibelen. Herfra kom både Ebed-Melek og den embetsmannen som ble døpt av disippelen Filip. — Jer. 38: 7—16; Apg. 8: 25—38.

Sudan, som tidligere het Anglo-egyptisk Sudan, er det største landet i Afrika. Hovedspråket er arabisk. Den nordlige delen av landet er nesten fullstendig islamsk, mens en stor del  av befolkningen i sør er animister. Her finnes også mange som kaller seg kristne. Folk i Sudan er vanligvis usedvanlig gjestfrie og vennlige.

Demetrius Atzemis fra Egypt, som hadde gjennomgått Gilead-skolen, kom til Sudan for første gang i 1949. Akkurat som i Egypt var elvebreddene også ved Khartoum grønne jordbruksarealer hvor det ble dyrket agurker, purre og løk. Langs noen av veiene ved elven vokste det veldige fikentrær som gav en sval og velgjørende skygge. Men disse smale grønne og frodige beltene gikk snart over i gold ørken, hvor brunt var den dominerende fargen. Himmelen var brun. Marken var brun. Husene av brent leire var brune. Til og med klærne var brune.

Heten var intens. Nattetemperaturen er ofte 39 grader celsius. I solen viser termometret hele 60 grader. Fordi vannrørene lå over bakken, kunne man brenne seg under en «kald» dusj hvis man ikke først lot vannet renne en stund.

Under slike forhold gav bror Atzemis seg i kast med arbeidet. Han forkynte hovedsakelig i Omdurman og tegnet 600 abonnementer. Deretter reiste han videre til en mindre industriby som het Wad Medani, før han vendte tilbake til Egypt. Senere flyttet en familie på tre fra Kairo til Khartoum. Broren, som var ullforhandler, forkynte for sine kunder og tilbød dem abonnementer og litteratur før han handlet med dem.

Det ble snart opprettet en liten menighet, og antall forkynnere økte fra måned til måned og kom opp i 16 i slutten av august 1951. En stor begivenhet året etter var et foredrag som ble holdt for 32 mennesker. Av hensyn til utlendingene i forsamlingen ble det oversatt til tre språk.

I 1953 kom bror Atzemis tilbake fra Kairo. Denne gangen ble han i fem måneder og tilrettela en systematisk gjennomgåelse av distriktet i Khartoum. Han fikk lønn for sitt strev ved at de tre brødrene Orphanides kom i sannheten. Bare en måned etter at George Orphanides fikk sitt første besøk, stilte han en  stor del av huset sitt til disposisjon som møtested. Denne broren ble etter hvert menighetens tilsynsmann, og han og hans bror Dimitri arbeidet energisk for å gjøre Rikets budskap kjent for andre. George kunne være meget fast og bestemt, men samtidig umåtelig gjestfri når han tok seg av sauene. Han tjente i mange år, helt til han måtte reise fra landet i 1970. Dimitri fikk anledning til å hjelpe mange til å komme i sannheten. Til tross for den ubarmhjertige heten og periodiske sandstormer holdt disse brødrene ut og viste en fin innstilling. George sa en gang: «Selv om vi ikke har hatt verdens anerkjennelse, har vi med himmelens anerkjennelse og hjelp fra Jehovas ånd gledet oss over hver dag i vårt liv og forsøkt å utføre vår tjeneste i samsvar med Paulus’ ord i 2. Timoteus 4: 2—5.»

Bror Atzemis kom stadig tilbake på periodiske besøk, og i 1955 ble det mulig for Selskapet å sende en annen misjonær til Khartoum, nemlig Emmanuel Paterakis, som fikk anledning til å være der i ti måneder. På det tidspunkt hadde flere forkynnere reist fra landet. I juni 1956 søkte man om å bli juridisk anerkjent som trossamfunn, men søknaden ble avslått etter påtrykk fra koptiske prester og islamske mullaher. I en kort tid ble Jehovas vitner overvåket, men det var ingen alvorlig forfølgelse, og forkynnelsesarbeidet opphørte ikke.

Trofaste søstre

I det første århundre ble hengivne kvinner åndelige støtter i menigheten. Det samme har vært tilfellet i det 20. århundre i Sudan. (Apg. 16: 14, 15; 17: 34; 18: 2; 2. Tim. 1: 5) I 1952 ankom en handlekraftig gresk søster som var gift med en sudaneser i Libanon. Hun reiste til sin manns hjemland for å støtte forkynnelsesarbeidet. Denne søsteren, Ingilizi Caliopi, ble snart alminnelig pioner og senere spesialpioner. Hun var livsglad, dynamisk og utholdende — og hadde dermed de nødvendige egenskaper for å kunne forkynne blant medlemmer av den ortodokse koptiske kirke, som var følelsesfulle og lett lot seg oppskake, og som var redd for prester og for slektningene sine.

 Blant dem hun fikk anledning til å hjelpe til kunnskap om sannheten, var Mary Girgis, som også ble spesialpioner. Hennes livshistorie stod for øvrig i The Watchtower for 15. februar 1977. Mary bodde i den historiske byen Omdurman, den gamle hovedstaden i Sudan. Hun hadde nettopp bedt da søster Caliopi kom til henne for første gang i 1958. Søster Caliopi fant en kvinne som var sterkt opptatt av de skremmende dyrene som blir beskrevet i Åpenbaringen. Hva kunne betydningen være? Hun var også bekymret på grunn av «helvetes pine». Hun undret seg over om dette kunne være Guds vilje. Men det viktigste spørsmålet for henne var: Hvor finnes sannheten?

Søster Caliopi besvarte alle disse spørsmålene. Mary gledet seg over å høre at Jesus nå er konge. Men hennes mann, Ibrahim, sa til henne: «Hør ikke på denne kvinnen. Hun må være et dårlig menneske. Da hun falt av bussen forleden dag, sa folk: ’Det er til pass for henne fordi hun skiftet religion.’»

 Til tross for dette tok Ibrahim imot de to bøkene «Gud er sanndru» og «Dette betyr evig liv». Like etterpå var han til stede i sin koptiske kirke og ble het om ørene da presten refset menn som lot sin kone studere og forkynne en annen religion. Det var lett å forstå hvem presten siktet til. Ibrahim forlot kirken. Da ble han og hans familie utsatt for forfølgelse. En dag kom en stein susende over gjerdet. Den traff ham og slo brillene av ham, men verken han eller den lille gutten hans, som han bar på armen, ble alvorlig skadet.

I 1959 ble Mary Girgis beskyldt av politiet for å oppsøke forskjellige hus i den hensikt å stjele. Saken ble innbrakt for retten. To anklagere stilte opp mot henne, men selvfølgelig kunne de ikke framlegge noe bevis, og saken ble avvist.

I en annen rettssak kom prester med beskyldninger om sionisme. I retten opphøyde vår søster Jehovas navn overfor de fire dommerne. Den dommeren som ledet forhandlingene, avgjorde saken i hennes favør og sa: «Frue, oppsøk gjerne hvert sted i Sudan og forkynn som du ønsker. Landets lov er på din side og vil beskytte deg.»

Søster Girgis har vært et enestående eksempel for de yngre, og det samme var søster Caliopi helt til sin død. I årenes løp har disse to ivrige søstrene hjulpet mange andre. Ibrahim Girgis tok også standpunkt for sannheten og var et trofast vitne til sin død.

Forsøkene på å bli juridisk anerkjent førte ikke fram, og arbeidet fortsatte derfor uten formell anerkjennelse, mens forkynnerne av og til ble utsatt for forfølgelse. Likevel fant det sted en jevn fremgang. Det var 27 som rapporterte i 1960, og 37 i 1962. I 1965 begynte det nyopprettede avdelingskontoret i Kenya å føre tilsyn med arbeidet i Sudan, og det ble arrangert et kretsstevne hvert år. Året etter var det 81 til stede ved høytiden til minne om Kristi død. Vi skal senere høre mer fra dette landet.

 Etiopia — «de solbrente ansikters område»

Nord for Kenya, mellom Sudan og Rødehavet, ligger Etiopia, som er halvparten så stort som Sudan. På gresk betyr Etiopia «de solbrente ansikters område», og dette var navnet i oldtiden på den delen av Afrika som ligger sør for Egypt. Det Etiopia som er omtalt i Bibelen, omfatter hovedsakelig den nordlige delen av Sudan og den nordligste spissen av våre dagers Etiopia. Som bror Hatzakortzian konstaterte allerede i 1930-årene, var dette landet særegent på mange måter. Det hadde sin egen kultur, og den etiopiske ortodokse kirke hadde en sterk posisjon. Hit ble tre enslige misjonærer sendt i 1950. De kom til hovedstaden, Addis Abeba, den 14. september det året.

Mye var nytt for dem og krevde tilvenning, først og fremst Addis Abebas høyde over havet, som er 2400 meter. Den er dermed en av de høyest beliggende hovedsteder i verden. Dernest måtte de bli fortrolig med det amhariske språk og dets eksplosive p’er, t’er og s’er og det etiopiske alfabetets 33 bokstaver og over 250 variasjoner. Dertil fantes det over 70 stammespråk og omkring 200 andre språk og mindre utbredte dialekter. Prestene benyttet dessuten fremdeles et halvveis dødt språk som kalles geez (geʽez), på tilsvarende måte som enkelte europeiske teologer har gjort bruk av latin.

De fant folk med tiltalende, brune ansikter, uvante frisyrer og spesielle klær og festdrakter. Noen hadde kors tatovert i pannen. Mange hadde interessante navn. Menn kunne hete Gebre Meskal, som betyr «korsets slave», Habtemariam, som betyr «Marias tjener», og Tekle Haimanot, som betyr «religiøs plante». Kvinner kunne hete Leteberhan, som betyr «lysets slave», og Amaresh, som betyr «du er vakker».

Skolelærere og forkynnere

I sitt første misjonærhjem, en leilighet i bydelen Case  Popolari i Addis Abeba, fikk misjonærene stadig overraskende besøk av en kolober-ape som gjorde mye ugagn. Den nøyde seg for eksempel ikke med å krafse i tomatpureen, men klinte den ut over gulv og vegger i hele huset. Det kom naturligvis også mennesker på besøk, og det ble holdt bibelstudier på verandaen utenfor misjonærhjemmet.

For å beskytte den etiopiske kirkes interesser var det forbudt ved lov å verve proselytter blant kristne. Det var bare tillatt blant muslimer og «hedninger». Misjonærene kunne bare få innreisetillatelse på den betingelse at de opprettet skoler og underviste i fag som engelsk, maskinskrivning og bokføring.

Da aftenskolen for voksne var kommet godt i gang i Addis  Abeba, måtte misjonærene flytte til et større hjem i Churchill Road, byens hovedgate. Brødrene besluttet at de ikke skulle blande religiøs undervisning sammen med akademiske fag, men elevene ble invitert til å overvære våre menighetsmøter på frivillig basis. Når det var møtetid, ble et av klasserommene gjort om til Rikets sal.

I 1952 kom det ytterligere åtte misjonærer til Addis Abeba. De hadde gått i Gilead-skolens 18. klasse. To av dem var Harold og Anne Zimmerman, som fikk i oppdrag å hjelpe til på aftenskolen i hovedstaden. Ekteparene Brumley og Luck fra 12. klasse opprettet en skole i den historiske byen Harar ved grensen mot Somalia i øst. Der var det tidligere ikke adgang for utlendinger. Byen blir fremdeles stadig oppsøkt av hyener. Såkalte hyenemenn mater disse kraftige dyrene om kvelden til underholdning for mange tilskuere. — Se Awake! for 22. november 1985.

Gilead-misjonærene Dean Haupt og Raymond Egilson opprettet en lignende skole i Diredawa, et handelssentrum ikke langt fra Harar med en strategisk beliggenhet ved Etiopias eneste jernbanelinje, som går fra havnebyen Djibouti til Addis Abeba. Det var her i Diredawa bror Hatzakortzian døde.

Livet var langt fra noen luksustilværelse. Bror Haupt forteller: «Den første natten kommer vi aldri til å glemme. Vi hadde foreløpig ingen møbler, så vi brukte en stor koffert som bord og satt på mindre kofferter når vi spiste. Vi la madrasser på gulvet, for vi hadde ennå ikke fått sengene våre. Dette var ikke så ille, man da vi slokte lysene, begynte veggedyrene å krype ned fra veggene for å delikatere seg på oss. Denne delen av huset hadde antagelig stått tom en tid, og veggedyrene var på jakt etter friskt blod. Jeg tror ikke vi hadde blund på øynene den natten.»

Et lite avdelingskontor

En misjonær forteller at arbeidet likevel var glederikt på den tiden: «En dag da jeg gikk langs veien, traff jeg en ung etiopier  og stanset for å snakke med ham. Da han fikk vite at jeg var misjonær, sa han: ’Vær så snill å lære meg om Jesus Kristus!’ Jeg inviterte ham til å komme hjem til oss dagen etter, og før han hadde vært hos oss i ti minutter, var et studium i gang ved hjelp av boken ’«Gud er sanndru»’. Han kom tilbake neste dag for å studere videre og hadde da med seg en annen ung mann. Disse to ble de første etiopiske forkynnerne.»

En strøm av interesserte kom til misjonærhjemmet og bad om bibelstudier. En av misjonærene måtte derfor alltid være hjemme. Noen mennesker hadde gått i timevis for å komme dit, og de ville gjerne studere to eller tre timer av gangen. Forkynnertallet kom snart opp i 83.

I 1953 ble det opprettet et lite avdelingskontor i Addis Abeba. Det ble utarbeidet håndskrevne oversettelser til det egyptiske språk av det stoffet som skulle behandles på møtene, og materialet ble mangfoldiggjort på en hånddrevet duplikator. Dette hjalp de nye til å bli bedre grunnfestet i sannheten. De lokale brødrene lærte å forkynne fra hus til hus, å lede bibelstudier og holde lærerike møter. På grunn av deres iver ble det gode budskap spredt til 13 forskjellige steder i det indre av landet. Nærmere 20 forkynnere fra disse stedene rapporterte tjeneste i 1954.

En teologistudent legger sin hånd på plogen

En av dem som reagerte positivt på Rikets budskap, var en teologistudent som ikke kunne et ord engelsk. Hans første samtale med en av misjonærene våre foregikk ved hjelp av tolk. Når det var uenighet om et spørsmål, slo teologistudenten opp i sin bibel på det gamle språket geez. Det sjokkerte ham at hans viktigste støtte for treenighetslæren, et utsagn i 1. Johannes 5: 7, ikke stod i hans bibel. Også andre falske læresetninger ble raskt avslørt ved hjelp av denne bibelutgaven.

Han kom for å studere tre—fire ganger i uken og hadde også andre med seg. Da han forlot presteskolen og flyttet inn hos et av Jehovas vitner, troppet skolens inspektør opp sammen  med en politimann og hentet studenten. Senere, mens han var innelåst på skolen i fire dager, fikk han sendt en beskjed til brødrene om at de ikke måtte synes synd på ham, for han gledet seg over å være fange for Jehovas saks skyld. «Tro ikke at jeg vil gå sammen med dem,» sa han. «Ingen som har lagt hånden på en plog, ser på de ting som er bak.» Da han ble sluppet fri, flyttet han til hovedstaden. Der gikk han på møtene, og han ble en av de første etiopiere som ble døpt som et av Jehovas vitner.

Litteratur på amharisk — endelig!

Etter et spesielt foredrag i 1955 ble den første publikasjon på amharisk, en brosjyre som handlet om at Guds vei er kjærlighet, frigitt til stor glede for alle de tilstedeværende. Like etterpå kom en traktat, og året etter ble studiebrosjyren «Dette gode budskap om Riket» utgitt på amharisk.

 Året deretter, 1956, var et nytt merkeår i den teokratiske historie i Etiopia. Brødrene organiserte da fremvisning av filmen Den nye verdens samfunn i virksomhet. Filmfremvisningen ble bekjentgjort ved hjelp av løpesedler på engelsk og amharisk, og forestillingen skulle finne sted i den største kinosalen i Etiopia, som lå midt i sentrum av Addis Abeba. Det ble slått opp plakater i alle de mest trafikkerte strøkene i byen. Hva ble resultatet? Store menneskemengder strømmet til kinoen. Lokalet ble så fullt at det ble nødvendig å arrangere en forestilling til, slik at i alt 1600 så filmen den kvelden. Alle som var til stede, fikk en brosjyre i gave. Filmen ble senere vist i Asmara, Gondar og Dese, tre viktige steder i den nordlige delen av Etiopia. Alt i alt var det 3775 som så denne lærerike filmen om Jehovas vitners virksomhet.

Det ble utnevnt flere spesialpionerer, og en lokal kretstilsynsmann begynte å reise rundt og stimulere menighetene. Brødrene forkynte frimodig og fant støtte i en revidert grunnlov som garanterte de grunnleggende menneskerettigheter som består i religionsfrihet, ytringsfrihet og trykkefrihet. Antall forkynnere nådde et høydepunkt på 103.

Forfølgelse! Misjonærene blir utvist!

All denne virksomheten og den åndelige velstanden virket provoserende på kristenhetens presteskap. I provinshovedstaden Debre Markos, som ligger omkring 280 kilometer nordvest for Addis Abeba, var folk stadig meget lojale mot den etiopiske kirke.

Da det kom noen spesialpionerer dit, oppstod det øyeblikkelig voldsomheter. Innflytelsesrike menn fikk samlet en stor folkemengde på byens torg og ropte at disse nye menneskene trampet på bildet av Maria og spiste katter og hunder! Politiet måtte gripe inn og redde brødrene fra å bli slått i hjel. Folkemassen var innstilt på å trenge inn på politistasjonen og måtte trues med skytevåpen før de oppgav forsøket. De to pionerene mistet alle sine eiendeler i oppstyret.

 Myndighetene benyttet denne hendelsen som et påskudd til å erklære at Jehovas vitner var en trussel mot folkets fred og sikkerhet. Myndighetene stengte misjonærhjemmet og avdelingskontoret, og den 30. mai 1957 fikk misjonærene ordre om å forlate landet. Noen offentlige tjenestemenn gav privat uttrykk for sympati med oss og pekte på den rolle presteskapet hadde spilt i saken, men ingen anke førte fram, ikke engang en appell til keiseren selv.

Det ble skrevet mange protestbrev fra hele verden, men misjonærene ble likevel utvist fra landet. Arrestasjoner og forhør fulgte. Nå kom en tid da forkynnerne ble prøvd og siktet. Noen ble redde og forlot sannheten. Noen ganske få ble angivere. Spesialpionertjenesten opphørte, og flere tidligere pionerer måtte utstøtes. Men andre var og ble trofaste. En bror tilbrakte 42 dager i fotjern og ble deretter løslatt med strenge formaninger om at han måtte slutte å forkynne.

Arbeidet fortsatte derfor under jorden. Langt borte, på det internasjonale stevnet med temaet «Guds vilje», som ble holdt i 1958, ble den første boken på amharisk frigitt. Denne boken var «Gud er sanndru», men bare noen ganske få eksemplarer av den fant omsider veien inn i Etiopia. Motstanden utgjorde en prøve på forkynnernes lojalitet og mot, og resultatet ble at noen falt langs veien. I 1962 hadde tallet på dem som fremdeles var aktive, falt til 76.

Til Somalia — til Afrikas horn

Da misjonæren Dean Haupt ble utvist fra Addis Abeba, oppfordret Selskapet ham til å reise til Mogadishu, hovedstaden i Somalia. Mogadishu har vært et handelssentrum i 1000 år. Var denne byen en gang en del av Ofir, som kong Salomo fikk det fine gullet fra? Det er ikke umulig, selv om mange holder det for mest sannsynlig at gullet kom fra Arabia.

 Da bror Haupt ankom i 1957, var somali ennå ikke skriftspråk, men italiensk og arabisk ble benyttet i landet. Bror Haupt besluttet seg for å gjennomarbeide den europeiske bydelen først. Han tilbød abonnementer ved å vise fram prøveeksemplarer av bladene uten å levere dem, siden det bare var mulig å skaffe noen ganske få. På denne måten tegnet han over 90 abonnementer i løpet av en tre måneders tid. Da utløp visumet hans, og det var ikke mulig å få det fornyet. Bror Haupt måtte derfor reise og fortsatte sin tjeneste i Italia.

En vanskelig oppgave

Etter at bror Haupt hadde reist, ordnet Selskapet med å sende fire misjonærer til Somalia. De kom dit i mars 1959, men siden det stort sett bare var mulig å forkynne for utlendinger, var det bare Vito og Fern Fraese fra Gileads 12. klasse som ble værende igjen der.

Det varte ikke lenge før katolske prester begynte å besøke dem som viste interesse for Jehovas vitners arbeid. En som fikk et slikt besøk av en prest, sa: «Hvorfor viser dere så stor interesse for meg nå, når det er mange år siden jeg sluttet å gå i kirken? Er det fordi jeg studerer Bibelen?»

I september 1959 ledet ekteparet Fraese 11 bibelstudier. Mange av de italienske familiene de besøkte, hadde ingen bibel og hadde aldri fått vite hvem Jehova er, til tross for at de hadde lest om Jehovas vitner i avisene. Det var altså stor interesse for Bibelens budskap. Det var ikke uvanlig at forkynnerne ble en time eller mer i hvert hus de besøkte.

I 1961 begynte to av dem som studerte Bibelen, å forkynne. Året etter ble enda en knyttet til Jehovas vitner, slik at det nå var tre forkynnere i tillegg til misjonærene.

Da ekteparet Fraese hadde vært fire år i Somalia, fikk de et nytt oppdrag, siden det var svært begrensede muligheter til å få besøkt den islamske del av befolkningen. Men de hadde gjort et visst inntrykk. En iakttager bemerket: «Av alle grupper europeere, iberegnet vanlige misjonærer og prester, er dere  Jehovas vitner de eneste som har fortsatt å være moralske.» To av de tre forkynnerne som ble tilbake, reiste senere til andre land, og den tredje ble uvirksom. Men ekteparet Fraese er fremdeles i heltidstjenesten i Italia, hvor bror Fraese er reisende tilsynsmann.

Tanzania — innbegrepet av Afrika

Sørover langs kysten fra Somalia ligger Tanganyika, nå Tanzania, et vakkert land som er større enn Kenya, dets naboland i nord. Landet omfatter Serengetisletten — ofte kalt innbegrepet av Afrika — hvor over to millioner store dyr streifer omkring på savannene og i skogene. Her finnes også Ngorongorokratret, et skålformet område på 260 kvadratkilometer med et yrende dyreliv. De fleste av innbyggerne er bønder, som dyrker sisal, kryddernellik, kaffe og bomull.

Det gode budskap om Riket var blitt forkynt i Tanganyika i 1930-årene, slik at det i 1948 var en liten gruppe forkynnere i den sørvestlige delen av landet. Hvem var de? Hvordan lærte de sannheten å kjenne?

De tilhørte for det meste nyakyusastammen, som holder til i høylandet nær den nordlige enden av Malawisjøen, der de to grenene av den store sprekkedalen løper sammen. Fra dette området drog mange menn til Rhodesia for å arbeide i kobbergruvene. De var vennlige og lærvillige av natur, og for noen av dem førte dette arbeidet til at de ble kjent med sannhetene i Guds Ord.

Hosea Njabula, som ble født i 1901 i nærheten av byen Tukuyu, tilhørte den protestantiske Brødremenigheten og var svært nidkjær for sin tro. Han ble diakon og underviste på søndagsskolen i mange landsbyer. Blant elevene var Nehemiah Kalile. I 1930 arbeidet Nehemiah som kokk for europeiske nybyggere i byen Vawa (Vwava), og en dag ble han involvert i en dyp bibelsk drøftelse med en annen kokk.

 Nehemiah oppdaget at denne mannen kjente til forbløffende ting i Bibelen. Dette var sannheten! Snart drog han over grensen til byen Mwenzo for å bli døpt. Det gjorde stort inntrykk på ham da han der fikk se de sju bindene av Studier i Skriften for første gang.

Nehemiah Kalile var full av begeistring. Han lengtet etter å fortelle sin tidligere søndagsskolelærer om det han hadde funnet. Da han året etter traff igjen sin eldre venn, Hosea Njabula, fortalte han ham derfor om sannheten.

Over 60 år senere tenker Hosea tilbake på den dagen og sier: «Jeg kom med mange innvendinger, men da han viste meg skriftstedene angående sabbaten, forstod jeg at det var sannheten. Uten å nøle gikk jeg i gang med å forkynne for andre, deriblant Job Kibonde. Vi tre begynte å holde møter hjemme hos meg. Jeg besøkte også de andre søndagsskoleelevene mine og innbød dem til å komme på møtene våre. Flere av dem tok imot innbydelsen, blant dem Joram Kajumba og Obeth Mwaisabila.»

Til fots over hele høylandet

Etter at bror Njabula var blitt døpt i 1932, begynte disse brødrene å utføre en form for pionertjeneste, selv om de ikke visste hva en pioner var. De gikk 60 kilometer i retning Malawisjøen og forkynte i Kyelaområdet, der Hosea Njabula og Obeth Mwaisabila møtte sterk motstand. Trass i at de ikke kunne svømme, ble de kastet ut i en elv full av krokodiller. På en eller annen måte, kanskje med Jehovas hjelp, klarte de å slippe unna med livet i behold. Kort tid etter dette bygde de sin første Rikets sal i nærheten av landsbyen Buyesi, på et sted de kalte Bethlehem.

I mellomtiden var interessen økende i Vawa, der Nehemiah Kalile først hadde hørt det gode budskap, og slike menn som Solomon Mwaibako, Yesaya Mulawa og Yohani Mwamboneke tok standpunkt for sannheten. Gruppen i Buyesi viste kjærlig omtanke ved en gang i måneden å sende en bror til landsbyen  Ndolezi, som lå i nærheten av Vawa, for å styrke disse nye. Noen ganger trasket de over 20 mil til Isoka i Nord-Rhodesia for å overlevere rapportene sine til menigheten der og få dem sendt videre til avdelingskontoret.

I dag, 60 år senere, er Hosea Njabula i en alder av 90 år fremdeles «diakon», nå i den sanne betydningen av ordet. Han er menighetstjener i Ndolezi menighet. Bror Njabula kan glede seg over at hans trofaste kone, Leya Nsile, fortsetter å stå fast for sannheten sammen med ham, og at flere av barnebarna deres er opptatt i pionertjenesten.

Andre har også i mange år vært ivrige i forkynnelsen. Blant disse var Jimu Mwaikwaba, som satt i fengsel på grunn av det gode budskap; Joel Mwandembo, som senere tjente som kretstilsynsmann; Semu Mwasakuna, som benyttet sykkel og sang i forkynnelsen; Ananiah Mwakisisya; og Timothy Kafuko.

En annen bror som bidrog mye til å fremme forkynnelsen av Riket, var David Kipengere, som ble født i 1922, og som lærte om sannheten i 1935 i byen Mbeya. Han forkynte over  store områder og ble senere sendt til Dar-es-Salaam for å sette i gang arbeidet der. Han var alminnelig pioner de siste 18 årene av sitt liv, helt til han døde i 1983. Ofte ble han arrestert, men han gav ikke etter for motløshet. I stedet sa han: «Det er mye arbeid å utføre i fengslet, og Jehova vil at jeg skal fullføre det.» Broren hans, Barnabas Mwakahabala, som lærte sannheten å kjenne samtidig som ham, tjener fremdeles som eldste. Disse isolerte brødrene gjorde det de kunne i sin spesielle situasjon, uten litteratur på sitt eget språk og med begrensede leseferdigheter.

Brødrene hadde bare sporadisk kontakt med avdelingskontoret i Cape Town, og rapportene var ufullstendige. Årboken for 1943 (engelsk) viser at det var 158 personer i dette området som deltok i forkynnelsesarbeidet, og i 1946 var det 227 i sju menigheter som rapporterte tjeneste. I årene forut for dette ble virksomheten til vitnene i Tanganyika tydeligvis slått sammen med rapportene fra Isoka menighet i Nord-Rhodesia, og noen av rapportene ble sannsynligvis borte. Det skulle ennå gå flere år før det kunne bli ført bedre tilsyn med innsamlingsarbeidet i det sørlige Tanganyika.

Det føres tilsyn fra Nord-Rhodesia

Det var stort behov for hjelp, ettersom vitnene møtte sterk motstand fra falsk religion og samtidig kjempet med problemer i forbindelse med polygami, tobakksrøyking og andre ukristne skikker.

I 1948 ble det opprettet et nytt avdelingskontor i Lusaka i Nord-Rhodesia, som i tillegg til å ta seg av Nord-Rhodesia også skulle føre tilsyn med mesteparten av Øst-Afrika. Dette viste seg å være gunstig, for etter en lang pause skulle det snart dukke opp tegn til ny virksomhet i Kenya og Uganda. Selv om avdelingskontoret fremdeles befant seg over 240 mil fra Nairobi, en avstand som måtte tilbakelegges på humpete veier, så var det mye nærmere enn Cape Town, som lå over dobbelt så langt unna.

 I 1948 ble Thomson Kangale sendt fra avdelingskontoret i Nord-Rhodesia for å hjelpe brødrene. Han kom til Mbeya i mars det året, og det var da mye som brødrene der måtte lære og forandre på.

Bror Kangale var en tålmodig lærer, og brødrene var raske til å foreta de nødvendige forandringer. De lærte for eksempel å omtale seg selv som Jehovas vitner, og ikke som Vakttårn-folk. De hadde kjent til og godtatt navnet Jehovas vitner tidligere, men de hadde ikke brukt det offentlig. I harmoni med veiledningen i 1. Peter 3: 15 lærte brødrene også å være mer taktfulle når de presenterte budskapet om Riket. Nå begynte de å kunngjøre et godt budskap i stedet for bare å angripe falske religiøse læresetninger. Misforståelser angående hvordan man skulle rapportere tid som var brukt i felttjenesten, ble rettet opp. I tillegg sørget brødrene for å bringe hjemmene sine i orden. De foretok også forbedringer hva deres ytre angikk; flere  av dem trengte å klippe og stelle det uflidde skjegget sitt.

På møtene lærte alle å følge et mer velordnet og effektivt program og å kvitte seg med levninger fra Babylon den store, for eksempel bruk av kirkeklokker. De innså verdien av å slutte med å offentliggjøre navnene på dem som hadde gjort det bra på skriftlige repetisjoner på den teokratiske tjenesteskolen. Noen av vitnene måtte slutte å følge visse skikker som hadde forbindelse med det å ære de døde. For andre var tiden inne til å slutte med bruken av tobakk. Men den vanskeligste forandringen å foreta for mange var nok å få ekteskapet sitt offisielt registrert, slik at det kunne være ærbart i alles øyne. — Hebr. 13: 4.

Forsøk på å få arbeidet offisielt anerkjent

Avdelingskontoret i Nord-Rhodesia gjorde mange forsøk på å få den britiske koloniregjeringen i Tanganyika til å gi innreisetillatelse til misjonærer og la forkynnelsesarbeidet bli offisielt anerkjent. I 1950 ble en henvendelse om dette avvist med den begrunnelse at «forholdene i Tanganyika var ikke helt som i andre afrikanske territorier». I 1951 ble det gjort en ny henvendelse, men også den ble avvist. I mellomtiden hadde en distriktskommissær prøvd å innføre et lokalt forbud mot  forkynnelsesarbeidet. I september 1951 ble det gjort en personlig henvendelse til regjeringen i Dar-es-Salaam, samtidig som det ble overlevert et memorandum som forklarte Jehovas vitners standpunkt til religiøse organisasjoner og patriotiske seremonier. Dette gav grunn til håp, men i løpet av det følgende året ble det igjen gitt et negativt svar. Andre henvendelser ble gjort i 1956 og senere, men alle var forgjeves.

Trass i myndighetenes negative holdning ble det ikke lagt hindringer i veien for forkynnelsen av det gode budskap. Spesialpionerer og kretstilsynsmenn kunne fortsatt komme fra Nord-Rhodesia uten problemer for å gi hjelp.

Opplæringen fortsetter

I 1952 klarte Buster Mayo Holcomb, en misjonær fra Gilead som tjente som områdetilsynsmann i Nord-Rhodesia, å krysse grensen til Tanganyika, slik at han kunne tjene ved et kretsstevne nær Tukuyu. Han forteller: «Sent på ettermiddagen befant vi oss i nærheten av stevnestedet og håpet å komme fram før det ble mørkt. Da åpnet alle himmelens sluser seg bokstavelig talt, og regnet høljet ned. Det var umulig å fortsette, for vi kunne ikke se veien på grunn av styrtregnet. Vi stoppet bilen og prøvde å innrette oss så komfortabelt som mulig for natten, for stormen syntes bare å øke i styrke i stedet for å avta. Neste morgen stoppet det imidlertid å regne, og etter å ha vasset et stykke kom vi endelig fram til stevnestedet, der vi traff noen brødre. Til vår store overraskelse ble de forbauset over at vi i det hele tatt kunne antyde at stevnet måtte avlyses. Selvfølgelig ville brødrene komme!

Og komme gjorde de, selv om det innebar at noen hadde måttet gå i dette uværet i to—tre dager. Søndag ettermiddag var det 419 til stede, og om formiddagen symboliserte 61 sin innvielse ved å bli døpt i vann.»

Brødrene reagerte positivt på veiledningen, og interesserte foretok store forandringer i sitt liv. Bibelen tillater for eksempel ikke polygami. Den sier at «enhver mann [skal] ha sin kone og  enhver kvinne sin mann», og at en kristen tilsynsmann må være «én hustrus mann». (1. Kor. 7: 2; 1. Tim. 3: 2) En stammehøvding som hadde mange koner, sendte derfor fra seg alle sammen unntatt den første ektefellen og ble siden døpt. Med tiden ble han en eldste i menigheten. En annen mann som hadde to koner, gav den yngste av dem til den yngre broren sin og sa at han ikke ønsket å ha tre liv på samvittigheten på grunn av sin selviskhet. Han ble senere også kvalifisert til å bli døpt.

Andre vitner viste uselvisk kjærlighet ved å gi avkall på sin tradisjonelle rett til å be om en brudepris når de giftet bort døtrene sine. Slike brudepriser kunne være uoverkommelig høye for unge brødre, særlig hvis de var pionerer. Men mange fedre var glade for at døtrene giftet seg «i Herren». (1. Kor. 7: 39) Det gjorde også starten på ekteskapet mye lettere for de unge når de slapp den byrden en brudepris kunne være. Dette vakte forbauselse til å begynne med, men etter hvert begynte flere og flere å sette pris på og respektere at det ble vist kjærlig omtanke på denne måten.

Også i Tanganyika prøvde presteskapet å skape problemer, men det mislyktes. Da bror Kangale ble arrestert av politiet i Mbeya, forklarte han at han bare besøkte sine åndelige brødre. Politifolkene ble da samarbeidsvillige og bad om å få en oversikt over når han skulle besøke de forskjellige menighetene, slik at de kunne informere andre politistasjoner om hans ankomst. Politiet på disse stedene ville da ikke behøve å bekymre seg mer om ham. På denne måten var det mulig for bror Kangale å reise fritt omkring i Tanganyika i årevis. Andre spesialpionerer og reisende tilsynsmenn fra Nord-Rhodesia og Nyasaland sluttet seg til ham for å være med på å bygge opp hjorden; Frank Kanyanga, James Mwango, Washington Mwenya, Bernard Musinga og William Lamp Chisenga var noen av dem. Det kan være av interesse å nevne at bror Chisenga traff Norbert Kawala i byen Mbeya i 1957. Norbert Kawala tørstet etter sannheten, hadde et bibelstudium to ganger i uken, ble kvalifisert til å bli  døpt og tjente senere som oversetter ved avdelingskontoret i Nairobi i Kenya.

Filmfremvisninger og utvidelser mot nord

I mellomtiden, fra 1956 og framover, ble Selskapets film Den nye verdens samfunn i virksomhet vist i Tanganyika, og over 5000 overvar fremvisningene. En ny vitamininnsprøytning kom i 1959, da vitner fra andre land begynte å komme for å tjene der behovet var større. Antallet av forkynnere i Tanganyika begynte å øke igjen, og i tjenesteåret 1960 kom det opp i 507.

Fremgangen kom imidlertid ikke alltid uten vanskeligheter. I mange byer var en stor del av innbyggerne muslimer, noe som satte forkynnernes dyktighet på prøve. Det varme, fuktige klimaet var også en belastning for de utenlandske brødrene. Men de hadde samme ånd som Jesaja, som sa: «Her er jeg. Send meg!», og de ble velsignet på grunn av det. — Jes. 6: 8.

Ved foten av Kilimanjaro

I 1961 ble Tanganyika uavhengig, og i 1964 gikk landet i union med øya Zanzibar og dannet Den forente republikken Tanzania. I 1961 ble imidlertid det gode budskap gjort kjent i en ny del av Tanzania, nemlig i området rundt Kilimanjaro. Afrikas høyeste fjell er en massiv, utdødd vulkan som er dekket av evig snø. De slake fjellskråningene mottar en god del nedbør fra øst og sør. Rikt jordsmonn og mye nedbør gjør at fjellskråningene egner seg godt til jordbruk, og derfor bor det mange mennesker i dette området. En spesialpioner fra Nord-Rhodesia startet her et bibelstudium med en gruppe på fem interesserte personer.

I løpet av det følgende året, i august 1962, ble det holdt et kretsstevne på Kibo hotell nær Marangu, rett imot det majestetiske fjellet. Vitner fra Kenya støttet opp om arrangementet og reiste i en bilkolonne de 40 milene fra Nairobi. Dåpen ble foretatt i en kald fjellbekk, og for første gang i denne delen av  verden ble en europeer, Helge Linck, døpt av en afrikansk bror.

Helge Linck ble kjent med det gode budskap under sin oppvekst i Danmark, men hadde ikke gått inn for sannheten. Han kom til Tanganyika for å arbeide på en sukkerplantasje. I 1959 besøkte hans kjødelige bror i Canada Øst-Afrika og vakte hans interesse for sannheten til live igjen. Da en spesialpioner i 1961 ble fengslet på grunn av sin forkynnelse, ordnet Helge med løslatelsen. Etter at Helge ble døpt i disse vakre omgivelsene på kretsstevnet i Kibo, begynte han som pioner og ble senere utvist fra landet på grunn av sin forkynnervirksomhet.

La oss nå kort forlate fastlandet og se litt på øya Zanzibar, som er kjent for sin kryddernellik, og som er den største koralløya utenfor Afrikas østkyst.

Zanzibar — kryddernellikens øy

Zanzibar ligger bare 40 kilometer fra fastlandet og ble tidligere brukt som utgangspunkt for ekspedisjoner til det indre av Afrika, både av arabere og europeere. Nesten hele befolkningen er muslimer og av blandet afrikansk og arabisk avstamning. Her snakkes det swahili, det språket som slavehandelen brakte helt til grensen mot Angola i Vest-Afrika. På 1800-tallet var Zanzibar et viktig handelssentrum for slavehandelen.

I 1932 kom to pionerer fra det sørlige Afrika på et kort besøk til denne kryddernellikens øy. Tjueni år senere, i 1961, flyttet Roston og Joan MacPhee fra Kenya til Zanzibar. De var da nylig blitt døpt som forkynnere av det gode budskap. De satte straks i gang med arbeidet og leverte mye bibelsk litteratur. Snart ledet de to bibelstudier. Menigheten i Dar-es-Salaam, som ikke ligger så langt unna, ordnet med et månedlig helgebesøk som var til gjensidig oppmuntring.

Like etter at bror og søster MacPhee hadde dratt tilbake til Kenya, kom en annen kristen familie, familien Burke, til  Zanzibar fra Amerika. De tok godt vare på den opparbeidede interessen og startet nye bibelstudier. Plutselig, mot slutten av 1963, feide et opprør over øya, og familien Burke måtte flykte og etterlate de fleste av eiendelene sine.

Etter at familien Burke hadde forlatt øya, gikk det tilbake med interessen for det gode budskap. Men i 1986 fikk arbeidet en ny start da noen interesserte personer flyttet til Zanzibar. Snart var en liten gruppe forkynnere i virksomhet. En interessert mann som viste usedvanlig stor iver, brukte all fritiden sin til å lede bibelstudier med opptil 30 personer. Dette var virkelig litt av en oppgave, ettersom han også hadde et verdslig arbeid å ta seg av. På møtene kunne det være så mange som 45 til stede. For en overraskelse det var å se at fem av dem var rede til å bli døpt på områdestevnet i Dar-es-Salaam i 1987! Nå var grunnlaget lagt for en menighet på denne historiske øya.

La oss nå forlate kryddernellikens øy og vende tilbake til det afrikanske fastlandet.

Gleder og problemer

I løpet av 30 års forkynnervirksomhet i Tanganyika hadde brødrene få problemer med myndighetene. I de fleste tilfelle var politifolk svært høflige og samarbeidsvillige, og noen ganger tilbød de oss til og med å låne høyttaleranlegg som vi kunne bruke på stevnene våre. I mai 1963, da Milton G. Henschel fra Selskapets hovedkontor i Brooklyn besøkte Dar-es-Salaam, ble det arrangert et stevne i Karimjee Hall, det fineste forsamlingslokalet i hele landet. To hundre og syttifire personer overvar programmet, deriblant borgermesteren i hovedstaden, og 16 ble døpt. Det var nettopp blitt opprettet et avdelingskontor i nabolandet Kenya, slik at det kunne bli ført bedre tilsyn med Rikets interesser i Tanganyika, nå Tanzania.

Det ble truffet tiltak for å utgi Vakttårnet på swahili. Det første nummeret kom ut 1. desember 1963. Samme år ble det gjennomført et kurs i Rikets tjenesteskole, der tilsynsmennene i de 25 menighetene i Tanzania fikk den nødvendige veiledning.  I september og oktober 1964 ble det holdt områdestevner, med et høydepunkt i antall til stede på til sammen 1033.

Det fantes likevel problemer. Det var aldri blitt gitt innreisetillatelse til misjonærer som var Jehovas vitner, og alle forsøk på å oppnå juridisk anerkjennelse var blitt avvist.

En forandring til det verre

Situasjonen var fortsatt rolig gjennom mesteparten av 1963 og 1964, men brødrene fikk vite at et brev var sendt til alle polititjenestemenn for å gjøre dem oppmerksom på at Jehovas vitners arbeid var blitt forbudt, og at vitnene skulle arresteres. Et nytt tilbakeslag kom 25. januar 1965, da en pressemelding kunngjorde at Selskapet Vakttårnet var ulovlig. Likevel oppstod det tvil om hvorvidt dette var offisielt. Under disse forholdene ble det arrangert et kretsstevne i Tanga i dagene fra 2. til 4. april 1965.

Et forsamlingslokale ble leid, det ble truffet tiltak med tanke på losji, og et stort antall vitner kom med tog fra sisalplantasjene. Mens de var underveis, forkynte de for medpassasjerene, deriblant for en som viste seg å være politimann. Ved ankomsten sørget han for at alle vitnene ble arrestert og brakt til politistasjonen, men de ble løslatt kort tid senere.

På den andre stevnedagen, 3. april, ble det kunngjort i radioen at myndighetene hadde forbudt Jehovas vitners arbeid og alle selskaper som ble brukt av vitnene. Stevnet ble likevel gjennomført uten avbrytelser. Forbudet ble ikke kunngjort i det offisielle regjeringsorganet. Det kom nyheter fra nabolandene Malawi (tidligere Nyasaland) og Zambia (tidligere Nord-Rhodesia) om at forbudet var blitt kunngjort og etterpå opphevet. Dette ble bekreftet av nyhetsbyrået Reuter. Men til slutt skjedde det uunngåelige. Den 11. juni 1965 hadde regjeringsorganet en notis om at Selskapet Vakttårnet og alle tilhørende selskaper var blitt erklært ulovlige.

Nå ble politiet mer på vakt, og forsøket på å holde et kretsstevne sør i landet mislyktes. Her og der ble det foretatt  noen få arrestasjoner. Det hendte at litteratur ble konfiskert, men noen ganger ble den levert tilbake. Brødrene fant at det var best å møtes i mindre grupper. På steder hvor kristenhetens misjonærer hisset opp politiet, ble situasjonen etter hvert mer spent.

Langvarige misforståelser

Like før forbudet trådte i kraft, tilbrakte William Nisbet fra Kenya åtte vanskelige uker i Dar-es-Salaam i et forsøk på å få møte offentlige tjenestemenn og få Jehovas vitner juridisk anerkjent. Han fikk anledning til å snakke med innenriksministerens sekretær. Kristenhetens kirkesamfunn hadde i en kampanje spredt villedende opplysninger, og tydeligvis av den grunn forbandt mange statstjenestemenn Jehovas vitner med ulovlige, radikale religiøse grupper i Zambia og Malawi.

Ubegrunnet frykt for Jehovas vitner hang som tomme stormskyer over hodene på tjenestemennene. De blandet Jehovas vitner sammen med de religiøse gruppene som ble kalt «Vakttårnet» eller Kitawala, og som ikke hadde noe med vitnene å gjøre. * Disse sektene praktiserte ekteskapsbrudd og hekseri og gjorde ofte opprør mot myndighetene. De misbrukte også Guds navn og noen av våre publikasjoner. Det var de som burde fryktes, ikke de fredselskende, sanne Jehovas vitner. Bror Nisbets besøk og en skriftlig redegjørelse som var laget av Selskapet Vakttårnet, bidrog til å rydde opp i disse misforståelsene for enkelte tjenestemenns vedkommende.

Før bror Nisbet forlot Dar-es-Salaam, søkte han om å få registrert International Bible Students Association (Den Internasjonale Bibelstudieforening). Det var en stor overraskelse da det seks måneder etter at forbudet trådte i kraft, kom et telegram fra brødrene i Dar-es-Salaam som fortalte at International Bible Students Association var blitt registrert som et kommersielt selskap 6. januar 1966. Men Jehovas vitner og  Selskapet Vakttårnet var fortsatt forbudt. Den 24. november 1966 kom det en melding fra myndighetene om at International Bible Students Association var blitt oppløst fordi menighetene ikke hadde oppnådd å bli registrert som foreninger.

Brødre fra Zambia og Malawi som hadde kommet for å hjelpe til med arbeidet i Tanzania, måtte nå forlate landet. De ble dypt savnet, men den sanne tilbedelse i Tanzania døde på ingen måte hen. I 1966 var det 1720 til stede på høytiden til minne om Kristi død, og antall aktive forkynnere var 836.

Seychellene — «paradisøyene»

«Paradisøyene» er det uttrykket som brukes i reklamen for å beskrive Seychellene, som ligger cirka 1600 kilometer utenfor kysten av Øst-Afrika. Seychellene omfatter omkring 100 øyer, hvor det finnes kjempeskilpadder store nok til å ri på, og disse øyene strekker seg nesten til Madagaskar. Noen av dem, for eksempel hovedøya Mahé, er bygd opp av granitt, og andre er dannet av koraller. De har alt det som gjør tropiske øyer attraktive — fjell, maleriske klipper, hvite strender, turkisblått vann, praktfulle korallrev, frodig vegetasjon, eksotiske fugler som flyr gjennom luft som dufter av viltvoksende krydderplanter, og ingen tropesykdommer.

Befolkningen snakker en fransk dialekt som kalles kreolsk. De nedstammer hovedsakelig fra afrikanere, engelske og franske kolonister, indere og kinesere. Nitti prosent bor på Mahé.

I 1961 ankom en person fra Øst-Afrika, som var interessert i bibelske læresetninger slik de blir forklart av Jehovas vitner. I løpet av det følgende året ankom flere vitner, deriblant fire medlemmer av familien McLuckie fra Sør-Rhodesia, og de begynte å forkynne uformelt. På grunn av den sterke romersk-katolske dominansen var det forbudt å holde offentlige foredrag om Bibelen. Likevel var det 12 til stede på det første  organiserte møtet, som ble holdt i april 1962; det var da åtte personer som tok del i felttjenesten.

Motstanden virker mot sin hensikt

Men snart kom det velkjente mønstret av forfølgelse fra kristenhetens kirkesamfunn til syne. Immigrasjonsmyndighetene bad familien McLuckie om å forlate øyene innen 25. juli 1962. Politiet sa til en annen utenlandsk bror at han ikke måtte forkynne, og at hans oppholdstillatelse ikke ville bli fornyet. Katolske prester holdt prekener og skrev lange artikler i lokalavisene der de advarte befolkningen mot vitnene.

Dette virket mot sin hensikt. Mange hadde ennå ikke hørt om Jehovas vitner. Nå ble imidlertid deres nysgjerrighet vakt, og de begynte å foreta undersøkelser. Den bibelske sannhets frammarsj på Seychellene lot seg ikke stoppe. Den 15. juli 1962, en uke før den ovennevnte familien skulle reise, ble for første gang et ektepar som var født på Seychellene, Norman og Lise Gardner, døpt. Familien som snart skulle dra sin vei, så på dette som en fin belønning for de pengene de hadde brukt og de anstrengelsene de hadde gjort seg for å sette i gang arbeidet på disse fjerne øyene.

Fem måneder senere kom to vitner fra Sør-Afrika, som begge var pensjonister, til Mahé for å slå seg ned der og hjelpe til med forkynnelsesarbeidet. Etter kort tid satte de inn en annonse i lokalavisen, hvor de bad om å få kontakt med personer som ønsket et bibelstudium. Allerede neste dag mottok de et brev som sa at visaene deres var blitt annullert. Men i løpet av de fire månedene de bodde på Seychellene, fikk de levert mye bibelsk litteratur og avlagt et godt vitnesbyrd. Nå var det imidlertid ingen vitner på øyene, ettersom bror og søster Gardner også hadde reist.

Etter et opphold på bare noen få måneder kom forkynnelsen i gang igjen da bror og søster Gardner kom tilbake fra et midlertidig arbeidsoppdrag i Khartoum i Sudan. I løpet av sitt fravær var de blitt oppmuntret ved å omgås trofaste brødre i  Sudan og også brødre i Kenya og Sør-Rhodesia. De slo seg ned på øya Cerf, som ligger en halvtimes båttur fra Mahé. Ettersom det bare fantes 10—12 familier på hele øya, var ikke denne isolerte tilværelsen særlig gunstig for forkynnervirksomheten. Som de eneste forkynnerne på Seychellene gjorde de seg likevel store anstrengelser og hadde et gjennomsnitt på 30 timer i måneden i felttjenesten.

I 1965 ble det for første gang ordnet med besøk av kretstilsynsmenn. Og det skjedde også andre positive ting det året. En bibelsk film ble vist for en forsamling på i alt 75 personer. Tre interesserte sluttet seg til bror og søster Gardner i forkynnelsesarbeidet og ble døpt i løpet av året. Det ble truffet tiltak for å holde regelmessige møter.

Bror og søster Gardner likte seg svært godt på øya Cerf, men den kjærlighet de hadde til sin neste, var enda sterkere enn kjærligheten til Cerf, så i 1966 flyttet de til hovedøya Mahé for å etablere et senter til fremme av den sanne tilbedelse. Det ble bygd en Rikets sal i tilknytning til huset deres, noe som banet veien for ytterligere økning.

Stephen Hardy og hans kone, Barbara, engelske misjonærer som tjente i Uganda, foretok gjentatte besøk på Seychellene i kretstjenesten. Under et besøk den 6. desember 1968 hadde øyene seks aktive forkynnere, og 23 var til stede ved innvielsen av den nye Rikets sal.

I 1969 ble det gjort et forsøk på å få arbeidet registrert hos myndighetene og få innreisetillatelse for misjonærer. Begge henvendelsene ble avvist, uten at det ble gitt noen begrunnelse.

Økningen foregikk langsomt, da noen av de unge emigrerte for å prøve å få seg en jobb og mange andre ble holdt tilbake på grunn av menneskefrykt, noe som er ganske vanlig i et forholdsvis lite samfunn. Analfabetisme, en generell likegladhet og utbredt umoral utgjorde også hindringer for mange. Men andre — for eksempel en offentlig ansatt tjenestemann med stor familie, som hadde bibelstudium hver dag i lunsjpausen —  gjorde raske fremskritt. I 1971 var det 40 som overvar høytiden til minne om Kristi død, og 11 som var aktive i felttjenesten. Budskapet om det kommende paradiset på jorden fortsatte å lyde på de vakre Seychellene.

Burundi — de første årene

Før bror og søster Hardy tjente i Uganda og besøkte Seychellene, ble de sendt til det vakre landet Burundi mellom Tanzania og Zaïre, et lite, naturskjønt land med tusenvis av åser. Det er tett befolket av hardt arbeidende bønder, som for det meste dyrker pisanger (en type bananer) i de terrasseformede åssidene.

Mens det belgiske kolonistyret satt ved makten, søkte Selskapet Vakttårnet om å få sende misjonærer til Usumbura, nå Bujumbura, hovedstaden i Burundi, men det ble avslått. Uavhengigheten i 1962 skapte imidlertid et annet politisk klima, og i oktober 1963 klarte to spesialpionerer fra Nord-Rhodesia å få et tremåneders visum, som ble fornyet uten vanskeligheter. Bare tre måneder senere, i januar 1964, kom fire misjonærer fra Gilead til landet på visa av ubegrenset varighet.

Press fra religiøst hold

Helt fra første stund tok folk ivrig imot det gode budskap om Riket. Da misjonærene kom til Burundi, ledet spesialpionerene allerede mange bibelstudier, og ni forkynnere kunngjorde det gode budskap. Men måneden etter fikk misjonærene beskjed om at organisasjonen måtte bli registrert hvis de skulle få arbeidstillatelse.

Brødrene følte seg overbevist om at det var mulig å oppnå en slik registrering. I ukene som fulgte, viste imidlertid sjefen for immigrasjonsmyndighetene og andre tjenestemenn en tverr og mutt holdning. Bak kulissene ble tjenestemennene utsatt for press fra religiøst hold. I begynnelsen av mai fikk så misjonærene  beskjed om å forlate landet innen ti dager. Forestill deg hvor skuffet de var da de måtte reise fra 70 personer som de studerte Bibelen med!

I slutten av mai måtte også spesialpionerene reise. En tanzaniansk bror satt da igjen med litt av en oppgave, nemlig å skulle ta seg av 30 personer som studerte Bibelen. Trass i tapet av pionerene og misjonærene fortsatte de lokale forkynnerne å kunngjøre budskapet. I 1967 var det et høydepunkt på 17 forkynnere, og 32 overvar minnehøytiden. Dessverre oppstod det problemer året etter, da noen av brødrene ikke ville godta de utnevnte tilsynsmennene. Dette førte til at antall forkynnere falt til åtte, det laveste tallet i det tjenesteåret. Botemidlet bestod i å gi åndelig hjelp og veiledning, og det ble også gjort. Etter hvert ordnet brødrene opp i problemene. I 1969 var det således 25 som rapporterte tjeneste, og 58 overvar minnehøytiden.

Nye gir ikke etter for tortur

Disse vitnene var ivrige i forkynnelsen, noe som vakte presteskapets vrede, og myndighetene ble derfor satt under press. I august 1969 ble sju vitner arrestert og torturert ved at de ble tvunget til å stå i vann til livet i to dager. Men i likhet med apostlene i den første kristne tid lot de seg ikke avskrekke. To måneder senere ble ni nye døpt. Senere hendte det to ganger at tjenestemenn bad brødrene om å registrere religionen sin, men begge gangene ble søknadene avslått. Hvert av de følgende årene brakte nye høydepunkter på 46, 56, 69, 70 og 98 forkynnere, i tillegg til at det i 1969 ble dannet en menighet i Bujumbura.

I 1972 brøt det ut en stammekrig mellom batutsiene og bahutuene. Over 100 000 bahutuer skal ha blitt drept i løpet av konflikten, deriblant minst fire vitner. Andre vitner ble fengslet, noen for åtte måneder. Trass i urolighetene deltok brødrene flittig i felttjenesten og hadde et gjennomsnitt på over 17 timer i måneden.

Etter ti år med vekst gjenstod fremdeles det nagende  problemet med å få ført et passende, teokratisk tilsyn med arbeidet. Selv om de fleste av brødrene stod fast, viste de på andre måter at de var unge åndelig sett, at de manglet forståelse og dømmekraft. Noen ble påvirket av understrømmer fra Kitawala, den falske «Vakttårn-bevegelsen», i nærliggende områder. Disse problemene var ikke overraskende, for brødrene hadde aldri fått besøk av en sonetilsynsmann, sett noen av Selskapets filmer, overvært stevner eller lest publikasjoner på sitt eget språk, og det var ikke blitt arrangert spesielle kurs for tilsynsmenn i menighetene. I 1976 ble derfor tilsynet med landet overført til avdelingskontoret i Zaïre. Dermed kunne brødre som snakket fransk og swahili, gi vitnene i Burundi den nødvendige hjelp.

Mens stammekrigen pågikk, ble det interessant nok avlagt et grundig vitnesbyrd for den avsatte lederen for Burundi, før han døde i eksil. En misjonær som var på besøk, møtte denne mannen i Mogadishu i Somalia. Det resulterte i lange samtaler, med mange spørsmål, og det den tidligere herskeren fikk høre, gjorde et dypt inntrykk på ham. Det var først senere at misjonæren ble klar over hvem han hadde forkynt for.

Gylne år for misjonærene i Uganda

Det at misjonærene ble utvist fra Burundi, kom Uganda til gode, hvor det i 1964 var en solid kjerne av aktive forkynnere. Endelig, etter over 30 års anstrengelser og samtidig med at det første misjonærekteparet ankom til landet, kom også andre modne brødre og søstre for å tjene der behovet var større. Flere misjonærer skulle komme etter.

Etter at det første misjonærhjemmet var blitt opprettet i Kampala, ble det åpnet et til i industribyen Jinja, hvor Nilen renner nordover fra Victoriasjøen. Arbeidet gikk raskt framover; snart ble det dannet en menighet.

I mellomtiden hadde budskapet om Riket nådd mindre byer over hele Uganda, og i 1967 hadde antall forkynnere kommet opp i 53. Året etter ble det åpnet enda et misjonærhjem i Mbale,  en voksende by på vestsiden av Mount Elgon, nær grensen til Kenya. I 1969 var det 75 forkynnere i Uganda, året etter 97, og i 1971 var tallet 128.

Arbeidet hadde vært offisielt anerkjent siden 12. august 1965. I 1972 så forholdene lovende ut. Det var blitt nådd et høydepunkt på 162 forkynnere, og fem misjonærer til hadde nettopp fått innreisetillatelse. Forberedelsene var i gang til det største stevnet Jehovas vitner noen gang hadde arrangert i Uganda, et stevne som skulle holdes på Lugogo stadion i Kampala. Det kom vitner fra nabolandene Kenya og Tanzania og til og med så langt borte fra som Etiopia. Sekstifem etiopiske brødre reiste med chartrede busser; noen av dem reiste nesten 320 mil i løpet av to uker.

Uroligheter i Uganda

Da de tilreisende brødrene kom inn i Uganda, ble de overrasket over å se en strøm av utenlandske skolelærere og asiatiske familier som drog i motsatt retning, idet de flyktet fra landet i all hast. Det politiske bildet hadde forandret seg etter et kupp, og folk fryktet for hva som ville skje med dem. Det så ut til at alle, unntatt vitnene, ønsket å komme seg unna. Situasjonen var spent. Men midt oppe i disse urolighetene ble stevnets offentlige foredrag modig annonsert ved hjelp av et 18 meter langt banner som hang tvers over hovedgaten i Kampala. Brødrene var takknemlige for at det var mulig å gjennomføre områdestevnet med temaet «Guds herredømme» på en vellykket måte, med et høydepunkt i antall til stede på 937 på det offentlige foredraget. Mange brødre og søstre over hele Øst-Afrika har fremdeles gode minner fra dette stevnet i Kampala.

Selv om det var stor interesse for Bibelens sannhet og det ble levert litteratur i store mengder, samlet det seg truende skyer i horisonten. To misjonærektepar fikk ikke forlenget arbeidstillatelsene sine og måtte derfor forlate landet innen tre måneder. Så, den 8. juni 1973, innførte myndighetene uten  forvarsel et forbud mot 12 religiøse grupper, deriblant Jehovas vitner. De 12 gjenværende misjonærene måtte reise innen den 17. juli 1973. For alle de utenlandske brødrene som hadde hjulpet til med arbeidet, var dette en trist opplevelse, og det skjedde i en tid da det også i Kenya oppstod problemer i forbindelse med tilbedelsesfriheten.

De fleste misjonærene måtte dra tilbake til hjemlandene sine, men noen av de ekteparene som hadde kommet til Uganda for å tjene der behovet var større, fikk anledning til å slå seg ned i Kenya og være til hjelp også der. Blant disse var Larry og Doris Patterson og også Brian og Marion Wallace. Bror og søster Hardy drog til Elfenbeinskysten for å tjene der, og i 1983 kom de til Betel i London. *

Lov og orden var nå ukjente begreper i Uganda. En pionerbror ble for eksempel arrestert og tatt med til en militær  kaserne for å bli forhørt. Hans forbrytelse? Han hadde tatt imot penger fra europeiske «spioner». Han var blitt iakttatt da han besøkte et misjonærhjem. Til tross for at han klart og tydelig forklarte hensikten med sitt frivillige forkynnelsesarbeid, ble han slått, og det ble gitt ham en spade for at han skulle grave sin egen grav. Da han var ferdig med det, ble han bedt om å grave to graver til som var ment for de europeiske «spionene», det vil si, misjonærene. Da gravingen var fullført, slo tre soldater med rifler ham ned og skjøt mot ham. De bommet! En kule prellet av mot støvelen til en av soldatene, noe som førte til en krangel mellom soldatene og til at deres oppmerksomhet ble avledet. Broren lå en stund på bakken og ble løslatt dagen etter.

Menighetene måtte nå møtes i all hemmelighet og tilpasse seg nye omstendigheter. Menneskeliv generelt var lite verdt, og det å arbeide for en forbudt religion utgjorde en ytterligere risiko.

Sør-Sudan blir nådd

I slutten av 1960-årene var det også spente forhold i Sudan, hovedsakelig mellom folk i nord og folk i sør. Menigheten i Khartoum befant seg langt unna avdelingskontoret i Nairobi og var nokså isolert fra brødre andre steder, men menighetens medlemmer fortsatte modig sitt arbeid. I august 1970 ble det oppnådd et høydepunkt på 54 forkynnere, kort tid før menighetens mest erfarne eldste, George Orphanides, reiste fra landet.

Akkurat på denne tiden ble flere av vitnene anklaget for å være sionister, og de ble forhørt av tjenestemenn i to hele dager. To pionersøstre som forkynte for en interessert kvinne, ble overrasket av en koptisk prest, som tilkalte politiet og anmeldte søstrene med den begrunnelsen at de var israelske spioner. På politihovedkvarteret avla søstrene et godt vitnesbyrd og ble deretter løslatt. Slike opplevelser gjorde noen av vitnene fryktsomme, men for andre viste de seg å være trosstyrkende.

 Hittil hadde alt arbeidet i Sudan vært konsentrert om Khartoum. Men det fantes et stort uutnyttet felt i sør, hvor det vrimlet av folk med en navnkristen bakgrunn. Hvordan skulle sannheten bli utbredt i dette enorme området? Gjennombruddet kom i 1970, da en ung mann fra sør, som var redaktør i et katolsk tidsskrift, ble kontaktet av vitnene. Han gjorde raske fremskritt i sitt studium av Bibelen og begynte selv snart å studere med venner og slektninger. En av vennene hans kunngjorde modig budskapet om Riket på skolen, selv om det ble trykt flygeblad imot det.

I 1973 fantes det flere små grupper av interesserte sør i landet, og 16 bibelstudenter fra dette området ble døpt. De følte seg tiltrukket av sannhetens rene klang og også av å se en religion hvor ekte kjærlighet ble praktisert, en kjærlighet som var fri for hykleri, og som skapte et sant brorskap som overskygget stamme- og rasemotsetninger.

I begynnelsen av 1970-årene hadde Sør-Sudan sin egen sjarm, kanskje fordi dette området var så isolert. Å reise fra Khartoum til Juba med tog og båt tok over en uke. Folk i sin alminnelighet var ikke særlig opptatt av det som skjedde ute i verden. De var overmåte vennlige og gjestfrie. Noen hoteller hadde ikke engang nøkler til eller låser på rommene. Folk gjorde seg ekstra umake overfor reisende når de skulle vise dem veien, servere dem mat eller gi dem husly, og de ventet ikke å få noen betaling. Ja, i de fleste tilfelle nektet de faktisk bestemt å ta imot betaling. Stadig flere av disse godhjertete menneskene fikk høre om og tok imot sannheten om Jehovas hensikt.

Da Sør-Sudan ble nådd og bibelske publikasjoner mer villig ble tatt imot, fulgte en stabil vekst, slik at Sudan i 1974 nådde et høydepunkt på 100 forkynnere.

Forfølgelse flammer opp i Eritrea

Like øst for Sudan ligger Eritrea. Tidlig i 1960-årene — etter utvisningen av misjonærene — ble radio, aviser og andre massemedier flittig brukt i en kampanje for å baktale Jehovas  vitner. Under slike overskrifter som «Falske profeter» og «Vær på vakt mot religiøse påskudd som fører til fornektelse av den sanne tro» ble vitnene fremstilt som folk som hatet keiseren og kirken og forkastet treenighetslæren og troen på jomfru Maria. Det ble sagt at de var agenter for utenlandske fiender og umoralske mennesker som ikke kjempet for landet sitt. Det ble reist krav om at man måtte gjøre noe drastisk for å befri landet for Jehovas folk.

Prester i den etiopiske ortodokse kirke var de fremste til å hisse til hat. På en dåpsfest hvor mer enn 20 000 mennesker var til stede, kringkastet den presten som ledet det hele, en resolusjon som ekskommuniserte Jehovas vitner, og som påbød folk ikke å hilse på dem, ikke ansette dem og ikke begrave deres døde.

Mange fikk inntrykk av at Jehovas vitner var «fritt vilt» — de kunne nå bli drept av hvem som helst uten at det fikk rettslige følger! Man forventet at gårdeiere sa opp leietakere som var Jehovas vitner. Foreldre fikk høre at barn som var Jehovas vitner, burde bli kastet ut hjemmefra, fordømt og gjort arveløse. I én stor husstand ble 18 ungdommer kastet ut fordi de studerte med Jehovas vitner.

I én by lette en pøbelflokk etter en kjent bror for å jule ham opp, men de fant ham ikke. Politiet begynte å arrestere brødre for å prøve å presse dem til å undertegne erklæringer hvor de fraskrev seg sin tro og innrømmet at de arbeidet mot regjeringen. Noen få brødre som hadde mangelfull forståelse, skrev under, men da de forstod hvilken feil de hadde begått, tok de straks skriftlig avstand fra denne erklæringen, uten å bry seg om hvilke følger det kunne få for dem.

Offentlige tjenestemenn utsatte andre for milde, men snedige forsøk på overtalelse: «Du kan ha troen din i hjertet, men bare si til oss at du ikke er et av disse vitnene.» Overfor unge Jehovas vitner som var i fengsel, brukte tjenestemennene en mer djevelsk og slu fristelse. På en bestemt dag plukket de ut  et ungt vitne som satt i fengsel, og lot ham få besøk av mange eldre slektninger. Når slektningene så kom til fengslet, stirret de først på ham i taushet, og plutselig begynte de å gråte, falle på kne og bønnfalle ham om å gi avkall på sin tro på Jehova. Brødre som ble utsatt for et slikt press, sier at dette var den verste prøvelsen de opplevde. Presset og den intense forfølgelsen varte i årevis.

Et pusterom og fornyet styrke i Etiopia

I løpet av disse årene var også vitnene i Addis Abeba og det sørlige Etiopia blitt forfulgt, men ikke i samme grad som i Eritrea. I 1962 ble Etiopia og Eritrea forent til ett land, og det førte til politiske uroligheter som har fortsatt fram til 1990-årene.

I 1964 viste det seg å være hensiktsmessig å overføre tilsynet med alle menighetene i Etiopia til det nyopprettede avdelingskontoret i Kenya. Representanter for avdelingskontoret i Nairobi kunne reise i kretstjenesten i Etiopia, og når de besøkte menighetene, kunne de hjelpe til med å løse alvorlige uoverensstemmelser blant de utnevnte eldste der. I flere menigheter ble det ukentlige studiet av Vakttårnet ledet som en debatt. En lokal kretstilsynsmann fremmet sine egne tanker i stedet for Bibelens, så han måtte bli erstattet. Slike problemer hemmet veksten i årene fra 1964 til 1966, og antall forkynnere holdt seg på omkring 200.

Likevel spredte sannheten seg. Et Jehovas vitne som var på ferie i den varme havnebyen Massawa ved Rødehavet, kom i kontakt med en interessert person på postkontoret og startet et bibelstudium med ham. Andre interesserte etiopiere ble med, og kort tid etter var det blitt opprettet en menighet der. Omtrent på denne tiden ble det opprettet en annen menighet i Etiopias andre havneby, Assab, som ligger lenger sør.

Selv om Jehovas vitners litteratur hadde vært forbudt siden 1957, fant vitnene forskjellige måter å tilveiebringe åndelig føde  på de lokale språkene på. I 1966 ble Rikets tjenesteskole arrangert i to uker i hovedstaden, og her fikk utnevnte tilsynsmenn undervisning i teokratisk organisering og i bibelske spørsmål. Dermed fikk brødrene en mer teokratisk holdning og ble hjulpet til å se mer framover. I tjenesteåret 1967 var det totale antall forkynnere 253, en økning på 21 prosent.

Til tross for at det religiøse presset hadde lettet litt, måtte vitnene fortsette å komme sammen i små grupper på grunn av den politiske spenningen i landet. Selv om den offisielle avisen til keiserens regjering garanterte religionsfrihet for alle og hadde ført Jehovas vitner opp på listen over de religioner som hadde slike rettigheter, ble alle søknader om å bli registrert møtt med avslag.

Prester lærer om Jehova

I likhet med det som hendte i det første århundre i Jerusalem, begynte flere oppriktige prester å vise interesse for bibelske sannheter. (Apg. 6: 7) En rettsindig prest innrømmet overfor et vitne: «Du gjør virkelig det som jeg burde gjøre. Ditt besøk her i dag er et slag mot min prestegjerning.»

En annen prest begynte å undersøke hva Jehovas vitner lærer, og han fikk tilfredsstillende svar på sine bibelske spørsmål — i samtaler som varte opp til 12 timer om gangen! Hva ble resultatet? Han legaliserte sitt ekteskap, ble nidkjær i sannheten og forkynte for en nonne. Hun fikk i stand en debatt mellom sønnen sin (som var en eldste i kirken) og et vitne og lovte at hvis vitnet «vant», skulle hun begynne å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner.

Vel, sønnen «tapte». Senere kastet han seg over den besøkende kretstilsynsmannen og bombarderte ham med spørsmål i 20 timer, bare avbrutt av en fire timers lur! Hvordan gikk det? Hele familien begynte å studere Bibelen, og 15 gjorde fine fremskritt i sannheten; nonnen ble også døpt, og sønnen hennes ble spesialpioner.

 Bedre forhold en kort periode

Tidlig i 1971 hadde brødrene og søstrene i Etiopia mange grunner til å glede seg. Bror Henschel fra det styrende råd besøkte Addis Abeba og Asmara og talte til en forsamling på 912 tilhørere. Antall forkynnere i landet var nå omkring 500. Og en stor skipslast med litteratur hadde kommet til landet.

Men problemer lå foran dem. Senere på året ble Jehovas vitner sterkt fordømt i forskjellige radioprogrammer. Mer enn 20 frafalne samarbeidet med prestene og hjalp dem med å skrive ærekrenkende artikler.

Ett sted kom politiet inn i et møtelokale, beslagla 70 bibler og holdt noen av vitnene i forvaring en kort stund. Senere ble Rikets sal i Asmara stengt, og menigheten ble nødt til å komme sammen i mindre grupper igjen. Likevel gikk ikke arbeidet tilbake. I 1971 ble 142 nye døpt, og 2302 var til stede på høytiden til minne om Kristi død.

Det ble opprettet nye grupper i isolerte områder, og to kretstilsynsmenn reiste rundt og tok seg av 25 menigheter og grupper og av interesserte personer som bodde isolert. Snart passerte Etiopia 1000 forkynnere, og i 1974 hadde landet et høydepunkt på 1844.

Forfulgt, men ikke forlatt

Motstanden tok ikke slutt. I 1972 innkalte politiet mange brødre til avhør og advarte dem om at man ville gå til handling dersom ikke virksomheten deres tok slutt. Den 27. august 1972 stoppet store lastebiler opp ved de stedene der møtene ble holdt om søndagene, og politiet arresterte 208 Jehovas vitner og interesserte. I én menighet drøftet taleren Esekiels profeti om Gogs (Satans) angrep, og han spurte: «Hva ville dere si hvis politiet kom her for å arrestere oss?» Merkelig nok var det nettopp dette som hendte noen få minutter senere!

Politiet stuet 59 brødre sammen i en celle på rundt ni kvadratmeter hvor det myldret av insekter, og puttet 46 søstre inn i en lignende celle. De andre ble tvunget til å sove i kulden  utenfor. Ingen av dem fikk slippe ut mot kausjon, og de fikk heller ikke noen forsvarsadvokat. Selv om brødrene avla et fint vitnesbyrd overfor tjenestemennene i fengslet, ble 96 av dem dømt til seks måneders fengsel. Noen dager senere, etter at de var blitt barbert på hodet, ble de imidlertid løslatt mot kausjon.

De andre 112 ble tiltalt for å ha opprettet en ulovlig religiøs organisasjon og dømt til seks måneders fengsel. En måned senere ble disse brødrene løslatt mot kausjon. Senere ble de igjen stilt for retten, fengslet på nytt og deretter løslatt mot kausjon etter 12 dager. Nesten ett år etter den første fengslingen behandlet høyesterett appellen og opprettholdt den lavere domstolens avgjørelse, men den gjorde dommen betinget og kom med kraftige advarsler. Jehovas vitner var blitt forfulgt, men ikke latt i stikken. (2. Kor. 4: 9) Mens brødrene satt i fengsel, hadde de imidlertid forkynt fryktløst og hjulpet to fanger som satt inne på livstid, fram til innvielse og dåp.

Et nyttig besøk og mer åndelig føde

William Nisbet fra avdelingskontoret i Nairobi besøkte Addis Abeba og ble stilt overfor enda et problem. En voksende gruppe unge, følelsesladede brødre mente at de var blant de salvede, at de hadde et himmelsk håp. De tok bare del i felttjenesten sammen med hverandre og mislikte veiledning fra dem som ikke hevdet å være blant de salvede. På møtene la de vekt på støyende tilkjennegivelser av «den hellige ånd». Ved høytiden til minne om Jesu død var det for eksempel noen som ropte, rev symbolene ut av hendene på dem som serverte, og reiste seg opp for å forsyne seg, alt sammen for å henlede oppmerksomheten på seg selv. Det tok mye tid å ordne opp i disse problemene. I de etterfølgende årene var det flere av de mest høyrøstete og ubøyelige av disse brødrene som falt fra.

I 1973 ble noen publikasjoner som det lenge hadde vært stort behov for, gjort tilgjengelige. Det var bøkene Den sannhet som fører til evig liv og Virkelig fred og sikkerhet — hvordan?, som ble utgitt på amharisk, og Organisert for å forkynne om Riket og  gjøre disipler, som kom ut på tigrinja. Denne fine åndelige føden hadde sammen med en serie små kretsstevner hvor i alt 1352 var til stede, en trosstyrkende virkning på brødrene.

I tillegg reiste en gruppe etiopiske vitner utenlands til det internasjonale stevnet i Nairobi med temaet «Guds seier», hvor bror Henschel og bror Suiter fra Jehovas vitners styrende råd var til stede. Men det lå politiske forandringer i luften, og en revolusjon skulle snart endre den teokratiske situasjonen i Etiopia.

Juridisk anerkjennelse og avdelingskontor i Kenya

La oss nå vende tilbake til Kenya og se hva som hadde hendt der. Landet var nettopp blitt uavhengig av britisk styre da Harry Arnott, som var på besøk der som sonetilsynsmann, kom med en historisk kunngjøring overfor de 184 tilhørerne på det siste kretsstevnet som ble holdt som en landtur i februar 1962. Dette var det siste stevnet i Kenya som ville bli holdt ulovlig. Jehovas vitner var nemlig nettopp blitt juridisk anerkjent! De fem små  menighetene i Nairobi kunne nå samles i en hyggelig sal i nærheten av sentrum. Hvor glade ble ikke brødrene da de oppdaget at de nå var en stor menighet med 80 forkynnere! Det var 192 til stede på minnehøytiden, som var deres første møte under frie forhold.

Nå skjedde tingene fort. Peter og Vera Palliser på avdelingskontoret i Zambia ble overflyttet til Kenya for å tjene der. Ekteparet Palliser flyttet sammen med bror og søster McLain, som nylig var blitt uteksaminert fra misjonærskolen Gilead, inn i det første misjonærhjemmet, som lå i den sørlige delen av Nairobi, og et avdelingskontor ble åpnet den 1. februar 1963. Den gang var det omkring 150 forkynnere i Kenya og Uganda, noe som medførte lite kontorarbeid, kanskje bare én eller to dager i uken. Et lite rom på 7,5 kvadratmeter i leiligheten tjente som kontor.

Men snart skulle også virksomheten i andre land, nemlig Tanzania og Etiopia, ledes fra avdelingskontoret i Kenya, og det betydde at arbeidsmengden ble mer enn fordoblet. Det ble dessuten ordnet med registrering av brødre som kunne være vigselmenn. Det ble arrangert kretsstevner i offentlige lokaler eller på skoler, og bror Henschel kom på besøk og gav nødvendig veiledning i hvordan det nye avdelingskontoret skulle drives.

Et lukket distrikt åpner seg

Det krevde anstrengelser å overvinne det raseskille som hang igjen fra kolonitiden. Det het seg at det var utrygt å gå inn i de bydelene hvor afrikanerne bodde, til og med om dagen. Men de nye misjonærene og de brødrene som tjente der hvor behovet var større, var ivrige etter å utvide sin tjeneste. Et bosted for jernbanearbeidere ble valgt som deres første distrikt.

Det var i regntiden, og store klumper med gjørme satte seg fast under skosålene til de nidkjære forkynnerne. Dette var første gang de skulle bruke sine grundig innøvde bibelske presentasjoner på swahili. Hvordan gikk det? Mange kvinner  hørte på dem med et forvirret uttrykk i ansiktet og gestikulerte for å vise at de ikke forstod engelsk. Da de engelsktalende ektemennene kom hjem fra arbeid, var det en lettelse for forkynnerne å få vite at kvinnene ikke forstod særlig mye swahili heller.

Det var litt av en opplevelse for de utenlandske brødrene og søstrene å lære seg swahili, ettersom det er få ord som har noen som helst likhet med ord i europeiske språk. Men grammatikken er logisk, og snart gikk det lettere. Uttalen er enkel, og ordforrådet er større enn i de fleste andre afrikanske språk.

Når man skal lære seg et nytt språk, hender det naturligvis at man gjør visse bommerter. En søster ønsket å snakke om «serikali ya Mungu» (Guds styre), men i stedet sa hun «suruali ya Mungu» (Guds bukser)! En bror fikk problemer da han forvekslet den vanlige hilsenen «Habari gani?» (Er det noe nytt?) med «Hatari gani?» (Hvilken fare?) En misjonærsøster orket ikke å slakte en kylling og ville spørre en spesialpioner: «Vil du drepe en kylling for meg?» I stedet for å si «kuua» (å drepe) sa hun «kuoa», og dermed ble spørsmålet: «Vil du gifte deg med denne kyllingen for meg?» En misjonær som hadde en programpost med spørsmål og svar på møtet, kalte alle brødrene for «Dudu» (insekt) i stedet for «Ndugu» (bror).

Disse utlendingene vakte selvsagt barnas nysgjerrighet. Noen rørte ved brødrenes hender for å se om den hvite fargen smittet av. Flere titalls barn fulgte etter forkynnerne fra hus til hus. Ryktene om at folk hadde et negativt syn på utlendinger, viste seg å være feilaktige. Tvert imot var det mange som virkelig hungret etter Bibelens sannhet. I de fleste tilfelle ble besøkende invitert inn og bedt om å sette seg ned, og noen ganger fikk de også te eller mat. Det var en helt ny opplevelse!

Våre utenlandske forkynnere måtte også lære seg å vise skjønn med hensyn til å tilby bibelstudium — det var så mange som ville ha studium, og det var umulig å studere med alle.  Innen året var omme, ble det opprettet en ny menighet i Nairobi, i det produktive distriktet Eastlands. Vitnene følte seg helt hjemme når distriktet deres innbefattet boligområder som het «Jerusalem» og «Jeriko», og snart ledet de så mange bibelstudier som de overhodet var i stand til å ta seg av.

Interessant nok er det omkring et dusin av dem som den gang lærte sannheten å kjenne og begynte å komme sammen med de to første menighetene i Nairobi, som rundt 30 år senere fremdeles tjener trofast.

Den første boken på swahili, Fra det tapte paradis til det gjenvunne paradis, ble frigitt i juni 1963. Den var et nyttig redskap som kunne benyttes overfor sannhetssøkende mennesker med all slags bakgrunn og utdannelse. Deretter ble en stensilert utgave av Rikets tjeneste utgitt på swahili, og det første nummeret av Vakttårnet på swahili ble trykt i Zambia.

I mellomtiden ble Alan og Daphne MacDonald fra Gilead sendt til sin nye tildeling i Mombasa ved kysten, og bror og søster McLain var blitt sendt til Kampala i Uganda, som de første misjonærene der. Det gjorde at det nå var plass til William og Muriel Nisbet, slik at de kunne flytte inn på avdelingskontoret. Hvor glade var de ikke for at de nå igjen kunne tjene sammen på heltid! Bror Nisbet hadde hatt et verdslig arbeid i sju år for å kunne bli i landet. Nå begynte de i kretstjenesten i Kenya, samtidig som de reiste i områdetjenesten i nabolandet Tanzania.

Utvidelse av arbeidet i byene i Kenya

I Mombasa fant bror og søster MacDonald en liten menighet som bestod av utenlandske vitner som hadde kommet for å tjene der behovet var større, og en liten gruppe afrikanske brødre som hadde kommet fra Tanzania til Mombasa for å arbeide. Nå da forkynnelsesarbeidet var blitt tillatt, ordnet brødrene straks med å organisere det første møtet. Det var 30 personer til stede. De fleste av de afrikanske brødrene var imidlertid ikke lovformelig gift. Så én søndag viet en av  Selskapets vigselmenn 14 par. Søndagen deretter ble alle døpt på nytt.

Distriktet i Mombasa utgjorde litt av en utfordring for brødrene, siden det var så mange religioner representert der. Tilhengere av zarathustrismen var ildtilbedere og hevdet at deres religion fikk sin begynnelse på Nimrods tid. Det var forskjellige hinduiske sekter, ikke bare de turbankledde sikhene, men også jainaer, som ikke ville trå på en maur eller drepe en flue. I tillegg fantes det mange muslimer og navnekristne. Mombasa var full av templer, moskeer og store kirker. Det krevde smidighet og dyktighet å presentere det gode budskap der.

Med tiden ankom flere misjonærer, og de ble sendt til regionale sentrer som Nakuru, Kisumu, Kitale, Eldoret, Kericho, Kisii, Thika og Nyeri. Innen utløpet av 1960-årene hadde mange kenyanere tatt opp spesialpionertjenesten, og de var godt kvalifisert til å forkynne i mindre byer og på tettsteder.

Den minste ble til en ætt på tusen

Nå begynte virkelig en stor vekst. Da arbeidet ble juridisk anerkjent i Kenya, var det 130 forkynnere der. To år senere var det nesten dobbelt så mange, og i 1970 var den minste bokstavelig talt blitt til en ætt på tusen. — Jes. 60: 22.

Folk som lærte sannheten å kjenne, måtte gjøre store forandringer; de måtte slutte å leve et umoralsk liv, å misbruke alkohol og drive med heksekunster, og de måtte lære å lese og skrive. Mange var også blitt oppdratt til å være altfor opptatt av jordstykker, buskap, utdannelse og penger. Mange måtte også overvinne personlig stolthet og en tendens til ikke å ville tape ansikt. Så selv om det fantes interesse, tok det år før folk hadde ikledd seg den nye, kristne personlighet i stor nok grad til at de kunne innvie seg til den allmektige Gud og bli døpt.

Generelt sett gjorde unge mennesker raskere fremskritt enn eldre, siden de kunne lese og ikke var så bundet av tradisjoner. En tenåring som het Samuel Ndambuki, var et slikt tilfelle. Han  var forvirret over og følte avsky for hykleriet i kristenhetens religioner. Da han var 13 år gammel, begynte han å oppføre seg egenrådig. Han røykte, stjal, løy, levde et umoralsk liv og brukte narkotika. I 1967, åtte år senere, kontaktet to tidligere klassekamerater ham for å forkynne det gode budskap fra Bibelen. Han ble imponert over å se hvordan disse unge menneskene brukte Guds Ord. Hvor forskjellig fra andre var ikke Jehovas vitner ved at de la stor vekt på å ha en ren oppførsel! Samuel gjorde store forandringer til det bedre, og naboene hans la merke til dette. Til tross for at han forbedret sin moral, møtte han stor motstand mot sin nye tro, men han fortsatte å gjøre fremskritt og ble døpt senere det året. I løpet av det følgende året begynte han som alminnelig pioner og deretter som spesialpioner. Så begynte han i Betel-tjenesten og senere i kretstjenesten. I dag er han familiefar, og han har hjulpet mange mennesker til å bli kjent med sannheten. Han har lagt grunnlaget for en voksende menighet i Ukambani.

Et annet eksempel er Raymond Kabue i Nairobi, som lærte sannheten å kjenne sammen med sin bror og en gruppe andre unge menn. Full av nidkjærhet reiste han til hjemtraktene sine i Aberdare-fjellene og forkynte for folk der. Et resultat av dette var at det ble opprettet en menighet, som siden har frembrakt mange alminnelige pionerer og spesialpionerer. Ett av barna hans ble pioner, og et annet begynte å tjene på Betel.

Hans bror Leonard hjalp Ruth Nyambura, en kvinne som hadde lest hele Bibelen uten å få svar på sine spørsmål. Hun hadde en liste med spørsmål klar da han besøkte henne. Ved hjelp av en utenlandsk bror klarte bror Kabue å besvare disse, deriblant et spørsmål om betydningen av tallet 666 i Åpenbaringen 13: 18. Denne oppriktige kvinnen var en av de aller første swahilitalende som kom i sannheten. Det var i 1965. Hun hadde en ikke-troende mann og er et typisk eksempel på mange trofaste søstre i Kenya, hvor det i motsetning til andre afrikanske land ofte er flere kvinner enn menn i menighetene. Hun  oppdrog sju barn i sannheten, tjente som alminnelig pioner en tid og er fremdeles en trofast forkynner.

En av døtrene hennes, Margaret MacKenzie, opplevde at hennes mann døde i en tragisk ulykke i 1974. Hun satt igjen med tre små barn. Mannens verdslige slektninger hadde i tråd med gamle stammeskikker planlagt å bortføre henne under begravelsen og «gifte henne bort» til en svoger. Hun ble imidlertid advart og flyktet, men det innebar at hun gav avkall på ethvert krav på huset som hun hadde vært med på å bygge, og jordstykket som hun hadde vært med på å dyrke. Slektningene lyktes i å ta den lille sønnen fra henne, slik at hun bare hadde de to døtrene igjen. Det var ikke lett å sørge for barna og samtidig gi dem nok åndelig oppmerksomhet, men søster MacKenzie greide det med Jehovas hjelp. Hun tok familiestudiet og felttjenesten svært alvorlig. I 1987 hadde hun den glede å oppleve at begge døtrene, som da var henholdsvis 14 og 15 år gamle, ble døpt på et kretsstevne. I tillegg kom sønnen hjem etter å ha vært borte i 11 år, og han har gjort fremskritt og begynt å tjene Jehova.

Rikets arbeid utvides

Avdelingskontoret gjorde seg store anstrengelser for å utvide Rikets arbeid. Traktater og bøker ble oversatt til kikamba, kikuyu og luo. I tillegg ble bøkene «Det er umulig for Gud å lyve», Den sannhet som fører til evig liv og «Ditt ord er en lykte for min fot» frigitt på swahili. Vakttårnet på swahili ble utvidet til 24 sider. Det ble også levert mye litteratur.

Publikasjonene var populære blant den asiatiske befolkningen, som vanligvis ønsket de europeiske vitnene velkommen og gjerne tok imot litteratur, men som generelt sett holdt seg til sin egen religion. Det fantes imidlertid unntak. En jente i tenårene holdt fast ved sannheten til tross for sterk motstand fra familien og press fra sikhmiljøet. Faren kastet henne ut hjemmefra og truet til og med med å drepe henne. Hun flyttet inn hos en familie som var Jehovas vitner, og etter et omfattende  bibelstudium innviet hun sitt liv til Jehova, tok opp pionertjenesten og gjennomgikk senere Gilead-skolen. Nå er Goody Poulsen gift, og hun er fremdeles en nidkjær pioner som oppnår gode resultater, spesielt i distrikter hvor det bor asiater.

Problemer vedrørende ekteskap løses

Mange i Kenya var ikke lovformelig gift. Noen giftet seg i henhold til stammeskikker, som hadde svært liberale regler for skilsmisse; andre levde sammen i papirløse forhold. Dette var ikke i samsvar med Jehovas høye krav. — Hebr. 13: 4.

Derfor ble flere brødre registrert som vigselmenn i henhold til den afrikanske ekteskapslov. Disse brødrene reiste mye etter hvert som interesserte personer tok standpunkt for den sanne tilbedelse og kom til det punkt at de ønsket å inngå et lovformelig ekteskap. I de fleste tilfelle falt det sammen med at de kvalifiserte seg til å bli forkynnere av det gode budskap. Det la også grunnlaget for et bedre familieliv, for det fjernet frykten for at ekteskapet ville bli oppløst dersom ektefellene ikke fikk barn, eller hvis brudeprisen ikke ble betalt. I de etterfølgende årene var det godt over 2000 par som drog nytte av denne ordningen.

Et nytt avdelingskontor

På områdestevnet i 1970 ble det opplyst at Selskapet hadde kjøpt en eiendom på Woodlands Road i Nairobi, som skulle brukes som nytt avdelingskontor. Det enkle kontoret sør i byen var blitt byttet ut med en leilighet i samme strøk, men nå var det nesten 3000 forkynnere i de åtte landene avdelingskontoret i Kenya hadde ansvaret for. Det medførte større litteraturforsendelser, mer oversettelsesarbeid og større korrespondanse.

Den nye bygningen som lå på en seks mål stor tomt nær sentrum av byen, men likevel i rolige omgivelser, var et utmerket sted for ytterligere utvidelser. De mange trærne og forsenkede plenene som var omgitt av hekker og blomster i alle farger, gjorde at området så ut som et lite paradis.

 Innvielsesprogrammet ble holdt lørdag 26. juni 1971. Senere ble bygningen ombygd for å gjøre den bedre egnet til kontorformål og beboelse. Det ble innredet flere soverom. På den fine plassen nederst på eiendommen ble det bygd en stor Rikets sal — Nairobis første. Den skulle benyttes av to menigheter, og fremdeles var det en stor plen som kunne bebygges senere. Salen ble fullført omtrent samtidig som salene i Mombasa, Kisumu og Nakuru.

Økningen gjør presteskapet misunnelig

Etter hvert som stadig flere interesserte personer meldte seg ut av det kirkesamfunnet de hadde tilhørt, ble presteskapet mer  og mer oppbrakt. Det ble gjort forsøk på å bringe Jehovas vitner i vanry. Et parlamentsmedlem som hadde fått feilaktige opplysninger, sa i nasjonalforsamlingen at vitnene ikke lar barna sine få gå på skole, og at de nekter sine medlemmer å ta imot sykehusbehandling. Han virket imidlertid snart ganske tåpelig da han ble korrigert av forsamlingens president, som hadde fått riktig informasjon av en offentlig tjenestemann som var i slekt med et av Jehovas vitner.

Så en demokratisk, frihetselskende holdning fortsatte å gjøre seg gjeldende. I slutten av 1971 kom bror Knorr på enda et besøk til Nairobi, og i 1972 ble det holdt et stort stevne i Mombasa, hvor det var 2161 til stede på det offentlige foredraget. Framtiden så lys ut, og alt virket rolig og fredelig.

Et sjokk —  forbud i 1973

For et sjokk det var å høre kunngjøringen på radio den 18. april 1973 om at Jehovas vitner ble ansett for å være en fare for et godt styresett og ble forbudt i Kenya! Riktignok hadde det vært litt oppstuss og en del negativ omtale her og der, men vitnene var ikke blitt utsatt for formelle anklager eller politiaksjoner av noe slag. Plutselig var sann bibelsk undervisning blitt forbudt!

Det ble gjort forsøk på å treffe høytstående tjenestemenn og få ordnet opp i tingene. En formell anke ble levert inn den 8. mai, men den ble forkastet seks dager senere. I mellomtiden annullerte landets høyeste registrator den offisielle registreringen av Jehovas vitner som et anerkjent religionssamfunn. Deretter ble en søknad om å få audiens hos presidenten avslått. Den 30. mai ble det levert inn en anke mot annulleringen av Jehovas vitner som et anerkjent religionssamfunn. Denne ble fulgt opp med et personlig brev fra Selskapet Vakttårnets president ved Jehovas vitners hovedkontor i Brooklyn i New York.

Den 5. juli var Jehovas vitner det store samtaletemaet i Kenyas nasjonalforsamling. De ble fremdeles blandet sammen  med en liten politisk sekt og beskyldt for å mangle respekt for verdslige regjeringer og nekte sykehusbehandling. De ble til og med kalt Djevelens vitner. Alt dette viste tydelig hvor feilinformert folk kan være, i likhet med dem som kom med beskyldninger mot Guds Sønn, Jesus Kristus. — Mark. 3: 22; Luk. 23: 2.

Deretter traff myndighetene raskt tiltak for å utvise de 36 misjonærene. De måtte reise den 11. juli 1973. Det var virkelig et trist øyeblikk i Kenyas teokratiske historie. I all hast måtte man kvitte seg med utstyret i de ti misjonærhjemmene rundt om i landet, og private eiendeler måtte pakkes ned og lagres, slik at de kunne sendes til forskjellige andre tildelte distrikter.

Likevel holdt avdelingskontoret fremdeles åpent. Det ble gjort forberedelser for å bringe forbudet inn for domstolen for å få det stemplet som et brudd på Kenyas grunnlov, som garanterer tilbedelsesfrihet.

 Forbudet opphevet!

Fornuftige myndighetspersoner ble snart klar over at hele saken ikke var i samsvar med ønsket om at Kenya skulle bli betraktet som et moderat, demokratisk land med rimelige forhold, et land som er åpent for turister, og som respekterer menneskerettighetene. I august 1973 tok derfor myndighetene det modige skritt å oppheve forbudet. Det kom en meddelelse som gikk ut på at det i virkeligheten aldri hadde vært noe forbud. Brødrene jublet!

De som var igjen ved avdelingskontoret, hadde ingen lett oppgave. Flere som ikke tilhørte Betel-familien, ble kalt inn for å hjelpe til, deriblant Helge Linck, Stanley Makumba og Bernard Musinga. Bare noen av dem var fortrolige med rutinene i forbindelse med kontorarbeid og med hva som krevdes. De måtte lære å ta hånd om korrespondanse og regnskaper og å føre opptegnelser.

Stevner ble med rette betraktet som noe som måtte prioriteres under de rådende omstendigheter. En rekke kretsstevner som ble holdt i oktober måned, gav brødrene nytt pågangsmot og veiledning med tanke på felttjenesten. Planene i forbindelse med det internasjonale områdestevne som skulle holdes i Nairobi 26.—30. desember, ble også reorganisert. Etter at forbudet nå var opphevet, var stevnets tema, «Guds seier», svært passende. Stevnet betydde riktignok hardt arbeid på kort  varsel, men for en glede det var å se utenlandske tilreisende komme for å gi de lokale brødrene ytterligere oppmuntring! Høydepunktet i antall til stede var 4588, og 209 ble døpt.

Stevnet fikk god dekning i pressen, og dessuten hadde fjernsynet et 28 minutter langt intervju med Grant Suiter, et medlem av staben ved Selskapet Vakttårnets hovedkontor i Brooklyn som var på besøk. Alt dette viste at Jehovas vitner fremdeles var i live og virksomme. Flere kretsstevner fulgte, og de eldste ble stimulert av den opplæring de fikk ved Rikets tjenesteskole.

Det plutselige forbudet hadde vært en rystende opplevelse og en trosprøve for vitnene. Det hadde imidlertid den sunne virkning at de som ikke hadde noe nært forhold til sin kjærlige Skaper, og som ikke hadde bygd sin tro på den virkelige grunnvoll, vårt store eksempel, Jesus Kristus, ble skilt ut. (1. Kor. 3: 11) Det viste tydelig at de kenyanske brødrene måtte lære å påta seg mer arbeid og større ansvar selv, og ikke utelukkende stole på misjonærer og brødre fra andre land som var kommet for å tjene hvor behovet var større. Det var også et stort behov for mer personlig studium og inderlige bønner.

Det ble snart mulig for andre misjonærer å komme til Kenya for å hjelpe til. Blant dem som kom, var John og Kay Jason, som allerede hadde vært 26 år i Zambia, som misjonærer, i kretstjenesten og på Betel. Jehova hadde vist at det fremdeles var mye som skulle gjøres i Kenya, og vitnene var fast besluttet på å fortsette arbeidet.

Fremgang med nye trekk

Det var også fremgang når det gjaldt åndelighet. Fram til da hadde forkynnerne stort sett forkynt ved å bruke bladene. Nå ble det lagt særlig vekt på at man skulle bruke Bibelen, slik som det kom fram i Vår tjeneste for Riket. Hvor hjertevarmende var det ikke å se selv barn som tok del i felttjenesten, åpne Bibelen og avlegge et vitnesbyrd, til stor forundring både for beboeren og for eldre forkynnere!

 For første gang tok også Vår tjeneste for Riket for seg emnet ikke-kristne tradisjoner. Det ble påpekt at det finnes tradisjoner som kan være gode og gagnlige, men at andre er basert på feilaktige læresetninger, for eksempel læren om en udødelig sjel, og at slike tradisjoner kan føre til at de kristne blir involvert i falsk religion. Dette førte til at brødrene og søstrene gjorde fremskritt og kvittet seg med urene vaner, for eksempel slike som hadde tilknytning til likvake, begravelsesriter, frykt for det onde øye, det å bære amuletter, innvielsesseremonier innen de forskjellige stammene og seremonielle omskjærelser.

Et annet viktig skritt framover var at man gikk over til å bruke ett språk i hver menighet i byene, enten swahili eller engelsk. Tidligere ble begge språk brukt på menighetsmøtene, slik at man stadig måtte oversette fra ett språk til et annet, noe som igjen betydde at bare halvdelen av stoffet kunne bli dekket. Nå kunne brødrene nyte godt av et fullt program på enten det ene eller det andre språket.

«Makedonia» blir et kjent ord

På denne tiden kom Wilfred Gooch fra avdelingskontoret i London på besøk som sonetilsynsmann, et besøk som bidrog til at arbeidet i Kenya ble reorganisert, og til at grunnlaget for en systematisk kampanje i isolert distrikt i Øst-Afrika ble lagt. I Kenya bodde for eksempel tre fjerdedeler av befolkningen i isolert distrikt.

Forkynnerne reagerte positivt. Tiltaket vakte stor begeistring, og siden 1975 har ordene om Makedonia i Apostlenes gjerninger 16: 9 vært godt kjent. Det har til og med hendt at noen har hørt personer som ikke er Jehovas vitner, si: «I dag holdt vitnene sitt møte i Makedonia.» Hvert år blir tre måneder avsatt til arbeidet i vår tids Makedonia.

Avdelingskontoret oppmuntret dessuten alle forkynnere til å bruke ferien sin i forkynnelsen i landdistriktet på sitt hjemsted. En søster som hadde gjort dette, skrev: «Da jeg kom til hjemstedet mitt, lot jeg folk få høre Jehovas gode budskap,  og jeg fant snart mange som ville studere Bibelen, deriblant åtte av mine slektninger, og seks av dem begynte å overvære møtene, som ble holdt 16 kilometer unna.»

Alt dette vitnearbeidet førte til at det kom mange brev fra interesserte mennesker. Ja, hver måned kom det hundrevis av brev fra folk som bad om å få tilsendt litteratur eller om å få et bibelstudium, noe som gjorde det nødvendig å øke antallet av dem som tok seg av korrespondansen ved avdelingskontoret.

Et annet viktig, nytt trekk dette året var Rikets tjenesteskole for eldste i sju land i Øst-Afrika. Skolen gav ikke bare mye åndelig veiledning, men den åpnet også øynene på mange. Mange av brødrene hjalp for første gang i sitt liv til med oppvask og tilberedning av mat, noe som her vanligvis blir helt og holdent overlatt til kvinnene. Men de eldste viste seg å være ydmyke og villige til å tilpasse seg. For noen tilsynsmenn var det også en ny tanke at faren skulle leke med barna sine. Som en eldste sa: «Etter alle disse årene kommer barna mine til å bli forbauset når jeg kommer hjem og begynner å delta i deres lek.»

Året 1975 endte med et nytt høydepunkt i antall forkynnere i Kenya — 1709. Over 300 ble døpt i løpet av året. Men hvordan gikk det med Rikets arbeid i Tanzania, landets nabo i sør?

Forandrede forhold i Tanzania

Til forskjell fra Kenya opplevde ikke Tanzania at forbudet mot vitnene, som nå hadde stått ved makt siden 3. april 1965, ble opphevet. Denne situasjonen, i tillegg til en ny familiesituasjon for noen av brødrene og økonomiske forhold, førte til andre forandringer. Den ene etter den andre av de utenlandske brødrene som var kommet for å tjene hvor behovet var større, måtte forlate landet. De fleste av de zambiske spesialpionerene måtte også dra tilbake til sitt hjemland, i mange tilfelle av økonomiske grunner som var knyttet til en rask økning i antall familiemedlemmer. En spesialpioner som ble utnevnt i 1961,  og som da hadde to barn, hadde for eksempel en familie på sju barn i 1967.

En pioner som ikke forlot landet, var Lamond Kandama. Han tok imot sannheten i Zambia i 1932, og i 1940 og 1941 ble han flere ganger arrestert og kastet i fengsel på grunn av sin tro. I 1959, i en alder av 47 år, tok han opp pionertjenesten og ble sendt til Tanzania. Der ble han også arrestert. Til slutt ble han sendt til Kenya, hvor han har hatt forskjellige oppgaver, og nå, i en alder av 80 år, er han fremdeles spesialpioner og fremdeles ugift. For et fint eksempel på trofast utholdenhet!

«Sauer» i retten

I løpet av de neste to årtier forekom det mange arrestasjoner og rettssaker rundt om i Tanzania. Vitnene var ikke overrasket over dette. Jesus sa: «Om verden hater dere, vet dere at den har hatet meg før den hatet dere. . . . En slave er ikke større enn sin herre. Hvis de har forfulgt meg, vil de også forfølge dere.» (Joh. 15: 18, 20) De utholdt derfor det de ble utsatt for, med glede, uten å lage noe oppstyr om det.

Brødrenes fredelige og samarbeidsvillige holdning ble ofte utnyttet av hatefulle motstandere. De kunne gi inntrykk av å være vennligsinnet eller interessert, og så kunne brødrene troskyldig invitere dem hjem til seg og stolt vise dem sitt teokratiske bibliotek. Det hendte til og med at de lot disse menneskene få låne noen av deres bibelske hjelpemidler, som senere ble brukt som bevismateriale mot dem i retten. Brødrene innrømmet villig at de tilhørte Jehovas vitners organisasjon, noe som ifølge loven betydde at de støttet et ulovlig selskap. Ettersom brødrene innrømmet at de hadde gjort seg skyldige i lovbrudd, på politistasjonen, fikk de ikke lov til å vitne i retten. På grunn av sin samarbeidsvillige holdning tillot de også razziaer i sine hjem, noe som førte til at de ble arrestert uten at det forelå noen rettskjennelse. Andre følte at de måtte besvare ethvert spørsmål som ble stilt dem, noe som raskt førte til at det ble rettet mistanke mot dem.

 Vitnene ble anklaget for å være medlemmer av et ulovlig selskap ganske enkelt fordi de var til stede på møter hvor Bibelen ble studert, eller fordi de forkynte det gode budskap eller var i besittelse av bibelsk litteratur. Domstolene idømte dem bøter og fengselsstraffer på fra tre til ni måneder.

Selv om det ikke fantes mange Jehovas vitner i Tanzania — de utgjorde bare én av 10 000 av landets befolkning i tjenesteåret 1973 — ble deres nidkjærhet lagt merke til. Den 7. september 1974, mens det ble holdt et kristent møte i hjemmet til Isaack Siuluta i Dar-es-Salaam, ble huset omringet av politifolk. Førtiseks av dem som var til stede, deriblant to pionersøstre, ble arrestert. De andre kvinnene ble sendt hjem av politiet. Alle bibelske hjelpemidler som ble funnet i vesker, eller som de som var til stede, hadde i hendene, ble lagt fram under den påfølgende rettssaken.

Saken ble behandlet i retten den 29. november. Det bevismateriale som ble lagt fram, viste at Jehovas vitner er fredelige og lovlydige mennesker. Dommeren avsa likevel den kjennelse at «det religiøse aspekt bare var noe de skjulte seg bak», og alle ble erklært skyldige. De ble idømt bøter eller en fengselsstraff på seks måneder for å ha vært i besittelse av bibelske hjelpemidler eller for å ha vært til stede på en ulovlig organisasjons møter.

I fengslet oppmuntret vitnene hverandre ved å studere Bibelen sammen og ved å holde bibelske foredrag med slike temaer som «La Jehova være din glede hver dag». Etter seks måneder ble alle løslatt. Rikets arbeid i Tanzania stoppet ikke opp; i løpet av tjenesteåret 1975 rapporterte landet et høydepunkt på 1609 forkynnere.

Det tok litt tid før avdelingskontoret i Kenya ble klar over hvilke juridiske vanskeligheter disse uerfarne brødrene ble stilt overfor. Da det ble det, ble det gitt verdifull veiledning til alle menigheter angående de juridiske rettigheter brødrene hadde hvis de ble arrestert og stilt for en domstol. Denne veiledningen  ble skrevet på lett forståelig swahili, og den viste seg å være til god hjelp.

I årene som fulgte, var det en rekke rettssaker hvor brødrene ble frikjent. Noen dommere avsa den kjennelse at anklagernes vitner ikke hadde noen beviser for at det hadde funnet sted noen «forkynnelse i tilknytning til en forbudt organisasjon», og at «bare det å være i besittelse av bøker ikke er noe bevis for at en person er medlem av en ulovlig organisasjon». Alt dette utgjorde et overbevisende vitnesbyrd mot Jehovas store motstander. — Ordsp. 27: 11, EN.

Jehova gir styrke

Bølgen av forfølgelse mot Jehovas vitner i nabolandet Malawi hadde dårlige virkninger, særlig i det nærliggende området rundt Tukuyu, idet den hisset opp motstanderne. På den annen side gav den andre innsikt. En fengselsvakt sa det på denne måten: «I Malawi var de anstrengelser de gjorde seg når de forfulgte og drepte disse menneskene, forgjeves. Det samme er tilfellet her. De vil aldri inngå kompromiss. De blir bare flere.»

Det var imidlertid på ingen måte forfølgelse overalt i landet. Det fantes menigheter som kunne bygge nye Rikets saler og komme sammen åpent og til og med synge med begeistring. I de fleste tilfelle kom publikasjoner som ble sendt til vitnene med posten, trygt fram. Avdelingskontoret i Kenya fortsatte å sende reisende tilsynsmenn for å bygge opp brødrene, og representanter for avdelingskontoret ble sendt ut for å komme sammen med eldste og enkelte menigheter. Det kom flere publikasjoner på swahili, noe som var styrkende for brødrene i Tanzania. En rekke av vitnene tok opp pionertjenesten og kvalifiserte seg også slik at de kunne erstatte de zambiske spesialpionerene.

Et høydepunkt for mange av brødrene i Tanzania var den årlige turen til områdestevnene i Kenya. Vanligvis var det ikke vanskelig å komme til Kenya med buss. Siden oktober 1968 har  store grupper på omkring 80 brødre leid en buss og tatt den 1500 kilometer lange turen fra den sørlige delen av Tanzania til Kenya. Det innebærer litt av et offer, for det betyr at de må spare i måneder for å betale utgiftene i forbindelse med årets store begivenhet. Noen myndighetspersoner ved den tanzaniske grense har vært rimelige og til og med sagt til brødrene at de skulle be for dem. I 1970 måtte det fire busser til for å frakte de 350 vitnene som reiste fra den sørlige delen av Tanzania til stevnet i Nairobi.

De forkynte mens de arbeidet

De tanzaniske brødrene var fryktløse og oppfinnsomme i forkynnervirksomheten. Vitner som utførte kommunalt arbeid på steder hvor det også arbeidet mange som ikke tilhørte vitnene, ble enige om at en av brødrene skulle gi inntrykk av å være interessert og så begynne å stille bibelske spørsmål til de andre vitnene, som mer enn gjerne ville besvare dem. Dette ble gjort høyt og tydelig, slik at de andre arbeiderne snart ble med i samtalen. På den måten kunne det bli avlagt bibelske vitnesbyrd i flere timer — uten at det gikk ut over deres arbeid naturligvis.

Da boken Den sannhet som fører til evig liv ble frigitt på swahili, ble den så populær at det ikke tok lang tid før selv motstanderne av det gode budskap kjente den blå boken svært godt. Selskapet bestemte seg derfor for å trykke et nytt opplag av boken på swahili med permer i en mindre iøynefallende farge.

Sannheten gjør fri

I enkelte deler av landet var det kristenhetens presteskap som laget vanskeligheter. I skråningen ved foten av fjellet Meru, like vest for Kilimanjaro, kom en liten gruppe på seks sammen. De var ivrig opptatt med å studere Bibelens sannheter. Ved slutten av ett studium organiserte den lutherske presten en pøbelflokk for å skape forstyrrelser utenfor det stedet hvor gruppen studerte. Noen dager senere da disse interesserte  personene kom hjem fra et menighetsmøte 20 kilometer unna, møtte de problemer. Faren til en av dem hadde vært hjemme hos ham og svingt med en øks og truet med å drepe ham. En annen fant at huset hans var blitt ramponert, og at geiten hans og også barnet hans var borte. En tredje ble slått og fratatt buskapen sin. Ble disse interesserte menneskene så mismodige at de gav opp å studere Bibelens sannhet? Langt ifra! De meldte seg alle ut av kirken.

Alle gjorde snart slike fremskritt at det skulle være mulig for dem å virke som udøpte forkynnere. Det var bare én ting som manglet; de måtte kunne framlegge vielsesattest. Men disse attestene var fremdeles i prestenes hender, og de nektet å gi dem fra seg. Saken måtte bringes for retten. Prestene argumenterte med at disse menneskene tilhørte en ulovlig organisasjon, men dommeren ble irritert på prestene, påla dem å betale bøter og sørget for at attestene ble overlevert til dem de tilhørte.

Hjelp til Seychellene

Husker du de 11 isolerte forkynnerne som bodde på Seychellene, så langt fra det afrikanske fastland? De ønsket sterkt å få hjelp utenfra. Tidlig på året i 1974 kom Ralph og Audrey Ballard sammen med barna sine fra England for å tjene hvor behovet var større, og de klarte å få oppholdstillatelse. Deres begeistring og nidkjærhet på feltet førte til at det ble startet mange nye bibelstudier. Selv om misjonærer var blitt nektet innreisetillatelse i 1969 og også i 1972, oppnådde Den Internasjonale Bibelstudieforening juridisk anerkjennelse den 29. august 1974, og dette bidrog også til å sette større fart i arbeidet.

Det var da 32 forkynnere som rapporterte, og året etter steg tallet til 51. Det var ikke lett for den lokale befolkning å ta standpunkt for Jehova, for de katolske prestene truet de interesserte med at de ville miste arbeid eller hus. Etter hvert som årene gikk, fikk imidlertid presteskapet mindre innflytelse, og sannhetselskende mennesker tok modige skritt.

 Og i 1974, etter at det gode budskap var blitt forkynt overalt på hovedøya, Mahé, tok vitnene den tre timer lange båtturen til den nest største øya, Praslin, som er kjent på grunn av dalen Vallée de Mai med sine viftepalmer. Disse palmene har såkalte doble kokosnøtter, muligens verdens tyngste frukt, som er ettertraktet av mange samlere på grunn av sin uvanlige form. På en øy med under 5000 innbyggere kjente naturligvis alle hverandre. Det krevde stort mot å stå fast for sannheten under et slikt gruppepress. Men noen gjorde det, selv om det tok tid å lære dem opp til å forkynne det gode budskap på en taktfull måte i stedet for bare å angripe avgudsdyrkelsen eller forkynne dommen over de onde i Harmageddon.

Til slutt, i 1976, slo et misjonærpar seg ned i Victoria på Mahé. De bidrog til å skape en åndelig sett stabil menighet, og de hjalp de mange barna til familier som var Jehovas vitner, til å vandre i sannheten. Dette var ingen lett oppgave, ettersom noen var vant til en slapp livsstil og hadde få moralske skrupler. Bare noen få av vitnene på stedet gjorde seg virkelige anstrengelser når det gjaldt personlig studium og felttjeneste. Noen lot seg derfor lett kaste hit og dit av enhver ny verdslig trend, og det førte til at mange av dem gav opp. Noen av dem som var knyttet til menigheten, var dessuten opptatt av nøyaktig når enden for denne onde verden skulle komme, i stedet for å tjene med evigheten for øye. Alt dette førte til at den åndelige fremgang ble hemmet.

Fast for sannheten uten hjelp utenfra

Et statskupp den 5. juni 1977 førte til en ny regjering, og det var en ny opplevelse for disse en gang så fredelige øyene. Den nye nasjonalforsamlingen drøftet Jehovas vitner og deres nøytrale holdning til alle jordiske regjeringer. Et av medlemmene av nasjonalforsamlingen foreslo at vitnenes virksomhet skulle forbys, men andre ønsket viselig å opprettholde grunnlovens garantier om religionsfrihet.

I 1978 ble ikke desto mindre misjonærhjemmet stengt, og  misjonærene måtte dra til Kenya. Familien Ballard hadde også flyttet. Nå måtte de lokale brødrene stå på egne ben. Nå var de imidlertid bedre rustet til å ta seg av Rikets arbeid, etter at de hadde høstet gagn av samvær med erfarne brødre, og etter at de eldste ved flere anledninger hadde gjennomgått Rikets tjenesteskole. Til tross for utbredt analfabetisme og tilknytning til spiritisme ble sauelignende mennesker funnet. I 1982 var det igjen 50 forkynnere på Seychellene, og noen begynte som alminnelige pionerer, deriblant Lise Gardner. Endelig, i januar 1987, ble Jehovas vitner innregistrert på Seychellene, men søknaden om at misjonærer skulle få komme til øygruppen, ble likevel ikke godkjent.

Innhøstning på øyene

Det første områdestevnet ble holdt 16.—18. januar 1987. Inntil da var alle møter og kretsstevner blitt holdt i Rikets sal; dette var første gang brødrene kom sammen på et annet sted.

Hvor skulle så stevnet holdes? Det skulle holdes i en vakkert beliggende paviljong som hører til et større turisthotell. Den halvt åpne bygningen med sitt stråtekte tak ligger omgitt av klipper og med utsikt over en av Mahés vakreste bukter. Stevnedeltagerne gledet seg ikke bare over det åndelige programmet, men de nøt også den beroligende lyden av bølgene og den forfriskende sjøbrisen som strøk gjennom auditoriet.

Den første dagen var det hele 173 til stede. På søndagen var det 256 til stede, og lokalitetene var fylt til trengsel. I betraktning av at det bare var 80 forkynnere på øyene, gav dette virkelig håp om vekst.

Blant dem som ble døpt på stevnet, var en kvinne som tidligere hadde vært motstander. Hva var det som hadde fått henne til å forandre syn? Det at hun var til stede ved feiringen av minnet om Kristi død. Da fikk hun se hvordan Jehovas vitner virkelig er. Hun trengte imidlertid å foreta visse forandringer i sitt liv. Hennes levebrød var en liten butikk like ved veien hvor kundene blant annet kunne kjøpe tobakk. Hun ble advart om  at hvis hun sluttet å selge tobakksvarer, ville det ødelegge forretningen. Men hun var uforferdet, satte sin lit til Jehova og sluttet å føre tobakk. Og det har ikke gått ut over forretningen. For å kunne få mer tid til å delta i det viktige forkynnelsesarbeidet satte hun dessuten opp et skilt i butikken om når den var åpen, og når den var stengt. Ved å organisere sin tid på den måten kunne hun bruke den beste tiden på dagen i forkynnelsen.

De anstrengelser forkynnerne har gjort seg i evangeliseringsarbeidet, har ført til en stor innhøstning. I 1990 ble det innviet en Rikets sal på øya Praslin. En rekke bibelstudier blir ledet på den tredje største øya, La Digue. Og i september 1990 ble tilsynet med Seychellene overført til avdelingskontoret på Mauritius, hvor språket også er kreolsk.

Rwanda — Afrikas skjulte Sveits

La oss nå vende tilbake til fastlandet. Nord for Burundi, like vakkert og fjellrikt, og omgitt av Tanzania, Uganda og Zaïre, ligger Rwanda, det land i Afrika som har høyest folketetthet. Landet er bare 160 kilometer fra øst til vest og fra nord til sør, men i løpet av de siste 20 årene har befolkningen vokst fra tre millioner til over sju millioner. Rwanda har noe av verdens beste te. Og her holder også mange av verdens fjellgorillaer til. Det er et land med fjell og sjøer og over 10 000 åser, og her finnes Nilens mest fjerntliggende kilder.

Som i nabolandet Burundi finner vi i Rwanda hutuene, som utgjør majoriteten av befolkningen, og en minoritet av de høye tutsiene. I dette «Afrikas skjulte Sveits» bor størstedelen av befolkningen på isolerte småbruk omgitt av bananplanter. (Se Awake! for 22. februar 1976.) Alle innbyggerne snakker kinyarwanda; de mer skolerte behersker også fransk.

Hvordan skulle den livgivende sannhet fra Guds Ord nå  dette avsidesliggende fjellandet? I 1969 gav det styrende råd fire heltidstjenere som var uteksaminert fra Gilead, i oppdrag å tjene i Rwanda, men deres søknad om innreisetillatelse ble avslått, muligens på grunn av en fortsatt sterk innflytelse fra den katolske kirke.

Året etter bosatte to spesialpionerer fra Tanzania, Oden og Enea Mwaisoba, seg i hovedstaden, Kigali, og begynte å forkynne. Ettersom de ikke kunne kinyarwanda, begynte de å besøke dem som snakket swahili, og som hovedsakelig var fra Zaïre og Tanzania. I februar 1971 rapporterte fire menighetsforkynnere tid på feltet. Et regjeringsskifte banet veien for større religiøs toleranse, men språkproblemet hemmet veksten, ettersom det ennå ikke fantes noen publikasjoner på kinyarwanda.

Andre pionerer fra Zaïre og Tanzania kom for å hjelpe til. I 1974 var det 19 aktive forkynnere i landet. I 1975 leverte disse over 1000 bøker. Det året skjedde det også andre bemerkelsesverdige ting: En bror fra avdelingskontoret i Nairobi besøkte landet, seks personer ble døpt, og sju rwandiske brødre fikk nyte godt av Rikets tjenesteskole. Det var virkelig lagt et godt grunnlag for økning. Små bibelstudiegrupper begynte å dukke opp utenfor Kigali.

En emigrant vender tilbake

I mellomtiden hadde en mann fra Rwanda, Gaspard Rwakabubu, lært sannheten å kjenne mens han arbeidet i kobbergruvene i Kolwezi i det sørlige Zaïre. Han hjalp til med å føre tilsyn med en menighet på stedet og fikk på den måten nyttig åndelig erfaring. I tankene vendte han likevel ofte tilbake til sitt hjemland, og han bad ofte for Rwanda, hvor det nesten ikke var noen som fikk høre det gode budskap.

Hva skulle han gjøre med det? Gaspard snakket med en lærer ved Rikets tjenesteskole som også var misjonær. Læreren sa: «Hva om du begynte som pioner og drog tilbake til Rwanda?»

Han gledet seg ved tanken på den muligheten, og verken  en forfremmelse på jobben eller slektningers advarsler kunne holde ham tilbake. Det var også tydelig at han fikk hjelp fra Jehova. Det var ikke bare det at de nødvendige papirer ble ferdigbehandlet på rekordtid, men hans arbeidsgiver, gruveselskapet, gav ham også flybilletter tilbake til Rwanda. Han kom til Kigali i juni 1975. Denne flyttingen betydde at bror Rwakabubu måtte bringe visse materielle offer; han hadde ikke lenger et stort hus som gruveselskapet skaffet til veie, å bo i, men bare en enkel hytte bygd av soltørket leire.

Hans begeistring og det at han forstod rwandernes personlighet, bidrog til den teokratiske fremgang. Andre rwandere med det samme pågangsmot som bror Rwakabubu kom i sannheten. I menigheten i Kigali økte antall til stede på møtene, og antall forkynnere steg fra 29 i 1975 til 46 i 1976 og så til 76 i 1977. Førti overvar det første kretsstevnet, som ble holdt i stuen hans.

I 1976 ble den første publikasjonen på kinyarwanda utgitt. Det var brosjyren «Dette gode budskap om riket». I 1977 ble det så gjort et nytt forsøk på å sende misjonærer til Kigali. To ektepar fikk lov til å komme inn i landet; de fikk midlertidige visa. Etter mye leting fant de et passende misjonærhjem. Huset var romslig nok, men vannet var ennå ikke tilkoblet, så misjonærene måtte ta sitt bad i regnvann. Så fort det kom en skur, løp de ut med alt de hadde av beholdere, for å samle regnvann. En gang hadde de med store anstrengelser klart å fylle badekaret, bare for å oppdage at proppen ikke var tett, slik at alt det dyrebare vannet hadde rent ut!

De lærer språket

Misjonærene visste at for å nå de innfødtes hjerte med det gode budskap måtte de lære å snakke deres språk, så de gikk straks i gang med å studere kinyarwanda. De gjorde fine fremskritt og imponerte til og med lokale embetsmenn, som i mange tilfelle var velvillig innstilt til Rikets budskap. Snart merket de imidlertid at utøvere av falsk religion gjorde sin  innflytelse gjeldende; misjonærene fikk ikke nye visa. Etter bare tre måneder i landet drog derfor misjonærene til Zaïre.

Utenlandske spesialpionerer måtte av forskjellige grunner også forlate Rwanda. Lokale brødre dekket det behov som oppstod, begynte som pionerer og tok opp forkynnervirksomheten i alle distrikter i landet. Hvilke resultater brakte så dette? Rikets budskap ble forkynt på over 100 markedsplasser ute i distriktene. Hvor vidunderlig var det ikke å se slike fremskritt etter en slik sen start!

Glødende av begeistring for sannheten ønsket vitnene i Rwanda å få del i den glede det er å komme sammen med brødre fra andre steder. I 1978 var det derfor 30 fra Rwanda som drog til Nairobi, en strekning på 120 mil, for å overvære stevnet med temaet «Den tro som seirer». Det var en vanskelig tur av mange grunner. Upålitelige transportforbindelser var ett problem. Et annet var at det å reise gjennom det politisk ustabile Uganda betydde mye sjekking ved veisperringene under trussel om bruk av makt, arrestasjon og henrettelse. I tillegg til dette brøt kjøretøyene ofte sammen, og det å krysse grensene bød også på problemer. Alt i alt tok reisen til Nairobi fire dager. Men som disse brødrene gledet seg over å se tusener av medvitner fra forskjellige nasjoner samlet i fred på stevnet i Nairobi!

Urolige år i Uganda

Det var ikke mange gledesytringer i nabolandet Uganda i midten av 1970-årene. Det var stressende forhold. Det var ikke bare det at alle misjonærene og de andre utenlandske brødrene var blitt tvunget til å forlate landet, men hele befolkningen fryktet hver dag for sitt liv. Økonomiske problemer og det at forbudet mot Jehovas vitner var blitt gjeninnført i 1975, gjorde brødrenes situasjon ekstra vanskelig. En søknad om at forbudet måtte bli opphevet, førte ikke fram, selv om regjeringen tidligere hadde lovt religionsfrihet.

I disse årene førte ikke det å være uenig med loven til  rettssaker, men snarere til tortur og døden. Dette var ikke et sted for dem som var fryktsomme. Det krevde stort mot å fortsette å være et vitne for den sanne Gud. Og de stadig dårligere økonomiske forholdene førte til at folk ble mer og mer opptatt av materielle bekymringer. Umoralske tendenser var et problem som heller ikke hadde forsvunnet. Så brødrene måtte kjempe på mange fronter. Menneskefrykt, materialisme, umoral og spiritisme var bare noen få av de problemer de ble stilt overfor. Resultatet var en nedgang i antall forkynnere, fra 166 i 1976 til 137 i 1979. En del av denne nedgangen hadde naturligvis sin forklaring i det store antall mennesker som flyktet fra landet. Mer enn én av fire forkynnere drog. Likevel var det mange som hadde stor respekt for Gud, og som var vennlig innstilt overfor vitnene, som ble værende i landet.

Dette var år med store prøvelser for alle i Uganda, og i særlig grad for vitnene på grunn av forbudet. Heldigvis ble ikke dette forbudet strengt håndhevet overalt. Enkelte steder utførte spesialpionerene fortsatt sitt arbeid, ja, det ble til og med  utvidet. Spesialpionerer fikk i oppdrag å arbeide i byene i den nordlige delen av landet, og flere menigheter ble snart dannet. I Soroti, en by i nordøst, tillot til og med politimesteren i distriktet at en av de beste skolene i byen ble brukt til menighetsmøter til tross for forbudet!

I Kampala derimot ble to brødre grepet mens de var opptatt i forkynnelsen, og kastet i landets mest beryktede fengsel. Vennene fryktet for at de aldri skulle få se dem igjen, men heldigvis ble de løslatt etter en uke. I Lira ble tre vitner fengslet for tre måneder fordi de hadde deltatt i forkynnelsen.

For den lokale befolkning ble slike ting som at slektninger og naboer forsvant, skyting om natten, tomme butikker, en tresifret inflasjon og mangel på transport snart vanlige foreteelser. Hundrevis av mennesker kunne stå og vente ved et busstoppested, klar til å storme et kjøretøy som hadde plass til bare åtte passasjerer. De billettpriser som var fastsatt av myndighetene, ble i høy grad ignorert. Betalingen for «billettene» ble vanligvis innkrevd når kjøretøyet stanset på en øde strekning, og alle passasjerene måtte betale det sjåføren forlangte.

Litteratur som ble sendt fra Nairobi, og besøk av brødre fra avdelingskontoret var som manna fra himmelen — åndelig føde i rette tid og en kilde til oppmuntring for brødrene i Uganda. Noen var,  til tross for alle vanskelighetene, i stand til å overvære områdestevner i Kenya. Det ble også fortsatt holdt små lokale stevner; ved én slik sammenkomst ble en kvinne døpt bare én dag etter at hun hadde nedkommet.

Styrket av Jehova

De vitner som fortsatte som heltidsforkynnere under disse urolige forholdene, var enestående eksempler på tro. Blant dem var Anna Nabulya, en eldre søster fra Masaka. Et høydepunkt i hennes liv var da hun gjennomgikk pionertjenesteskolen i Kenya. Hun pleide å komme inn i klasseværelset i sin flagrende, storblomstrete drakt i tradisjonell Uganda-stil, overbegeistret over det dype åndelige stoffet og de praktiske opplysningene som ble holdt fram.

Søster Nabulyas slektninger øvde press på henne for å få henne til ikke å vende tilbake til Uganda, men heller slå seg ned hos dem i Kenya og på den måten unngå økonomiske vanskeligheter, farer og ubehageligheter. Men hun var ubøyelig; hun ønsket å forkynne i Uganda, hvor folk trengte den trøst det gode budskap kunne gi. Hun sa: «Selv om jeg er svak på grunn av høy alder, vil jeg bruke den styrke jeg har, til å hjelpe mine medmennesker til å komme i et godt forhold til Jehova.» Hun vendte tilbake til Uganda og tjente trofast sitt folk og sin Gud inntil sin død.

Et annet eksempel på tro var en pionerbror som modig forkynte for alle høytstående militære og politiembetsmenn i sitt isolerte distrikt. Når han manglet penger til ved, som han måtte ha å fyre med for å kunne lage mat, pleide han å brenne stoler og andre gamle møbler som han hadde, inntil han fikk penger og en sårt tiltrengt forsyning med bibelsk litteratur. Folk i distriktet hans hadde en slik hunger etter den åndelige føden at han i løpet av én dag lett kunne levere mellom 40 og 50 bøker.

Sjikaneringen, arrestasjonene og forhørene fortsatte, men vitnene holdt ut. Jehova gav sitt folk «en disippels tunge», og de vitnet modig for myndighetene. — Jes. 50: 4.

 Søstre som var enker, var en kilde til oppmuntring for mange vitner i Kampala. De hadde ikke bare mistet sin mann og opplevd de vanskeligheter som det fører med seg, men de hadde også mistet sine materielle eiendeler. Likevel satte de Jehovas interesser på førsteplassen, arbeidet hardt i tjenesten og bestrebet seg på å lære sine barn å bli gudfryktige og sette pris på sanne verdier. De hjalp også sine naboer til å lære sannheten å kjenne, og de opplevde senere den glede å se noen av barna til dem de hadde studert Bibelen sammen med, bli pionerer. (Se The Watchtower for 15. februar 1985, sidene 27—31.) Jehova velsignet slike trofaste vitners arbeid, og Rikets forkynnere økte i antall.

Djibouti — varmt og tørt

Rett overfor den sørvestlige spissen av Den arabiske halvøy, mellom Etiopia og Somalia, ligger det lille landet Djibouti, tidligere Fransk Somaliland. Her finnes en viktig militærbase for den franske marine. Landets hovedstad, som også heter Djibouti, står i noen almanakker oppført som verdens varmeste by. Til tross for de ørkenlignende forholdene har dette lille landet sine attraksjoner, særlig et stykke ut fra kysten, hvor det finnes flotte korallrev med et rikt marint dyreliv.

Det er her Rift Valley, den store forkastningsgropen som strekker seg fra Libanon gjennom Rødehavet, går inn i det afrikanske kontinent. Rundt Assalsjøen og Abbésjøen finnes det forunderlige naturfenomener — salt- og gipsformasjoner, kalksteinstopper, varme kilder og mangefarget vann.

Over halvparten av landets befolkning tilhører afarstammen, hvis område strekker seg inn i Danakil-ørkenen i Etiopia. Den andre stammen, issaene, et somalifolk, bor i hovedstaden, som ligger i nærheten av Somalia. Det at det er så varmt som i en bakerovn, gjør folk sløve og dorske, og det hender at de tar bussen til et sted bare 100 meter unna. Mange er avhengige av  khat, et mildt, stimulerende stoff som finnes i bladene på trær som vokser i høylandet i Yemen, Etiopia og Kenya. Ettermiddagene blir vanligvis brukt til å nyte khat; de fleste andre aktiviteter stopper opp på den tiden. Det store flertall av befolkningen er muslimer og snakker fransk, arabisk, somali og afar.

Den første som forkynte det gode budskap i Djibouti, var Claudine Vauban, en fransk søster som var gift med en som var i det militære. I dette islamske landet var det farlig for en hvit kvinne å ferdes alene ute blant folk. Men dette hemmet ikke søster Vauban i hennes virksomhet. Hun holdt seg aktiv i felttjenesten og ledet to bibelstudier i løpet av de tre årene hun var i Djibouti. Omkring to år senere, i slutten av 1977, kom det en ung djiboutier som hadde studert sannheten i Frankrike. Han fikk imidlertid problemer i åndelig henseende og måtte senere utstøtes.

I 1978 flyttet en etiopisk søster som var flyktning, til Djibouti. Hun lærte senere fransk og har bevart sin trofasthet til tross for at hun i lange perioder har vært helt isolert fra andre vitner. Brødre fra Frankrike og Etiopia kom på besøk og gav henne åndelig oppmuntring. Dette var imidlertid bare periodevis, inntil 1981, da Jean Gabriel Masson, en ung menighetstjener fra Frankrike, kom til landet sammen med sin kone, Sylvie, for å tjene hvor behovet var større. Det var et modig skritt familien Masson tok, i betraktning av hvor isolert de ville være, det harde klimaet og de høye leveomkostningene, og det at de var så nye i sannheten.

Snart begynte deres organiserte forkynnelse å bære frukt. Flere etiopiske flyktninger tok imot sannheten før de forlot Djibouti for å dra til andre land. I 1982 var det seks aktive forkynnere i landet, og det var 12 til stede på minnehøytiden. To måneder senere, da en kretstilsynsmann fra Frankrike var på besøk, ble tre døpt.

På den tiden ble møtene holdt på gårdsplassen utenfor bror Massons beskjedne bolig, noen ganger under svært uvanlige  forhold. En gang var en bror som var kommet på besøk fra Nairobi, midt i et bibelsk foredrag da noen katter begynte å hvese og skrike og slåss i slyngplantene som var festet til et espalier over gårdsplassen. Lyden ble øredøvende og naturligvis svært distraherende, og det hele endte med at de to stridende kattene falt ned fra espalieret og havnet rett foran foredragsholderen! På toppen av det hele ble strømmen borte like etterpå, så alle satt der i stummende mørke. Men det gikk bra; møtet ble fullført. Etter hvert vokste antall til stede på disse møtene til 18. Det var merkelig å se at selv med et så lite antall til stede ble møtene holdt på fire språk — engelsk, fransk, amharisk og somali.

En munk tar standpunkt for sannheten

Det var ikke lett for bror Masson å få seg et arbeid, men til slutt fikk han en stilling som lærer. På skolen traff han Louis Pernot, en katolsk munk og skolens rektor, som hadde bodd der i nesten 20 år. Da Louis viste stor interesse for Bibelens sannhet, inviterte bror Masson ham til feiringen av minnet om Kristi død. «Umulig,» sa Louis. «Her i Djibouti kjenner alle meg og vet hvem jeg er. Hvordan skulle jeg kunne overvære et av Jehovas vitners møter?»

Men bror Masson fikk en idé. Han foreslo at Louis skulle komme til huset hans under siestaen om ettermiddagen mens solen stekte som verst og hele Djibouti lå og sov. Han kunne så sitte i soverommet bak et forheng og vente til møtet begynte. Ingen ville vite at han var der, og han kunne snike seg hjem etter at møtet var over, skjult av mørket.

Og det gjorde Louis — han overvar sitt første møte bak et forheng i Massons soverom! Selv om han ikke forstod mye av de bibelske opplysningene, var han imponert over dybden i den bibelske drøftelsen.

Bror Masson oppfordret ham til å ta en av hans bøker med seg hjem og lese den. Ettersom Louis var lærer, valgte han boken Ungdomstiden — benytt den på beste måte. Han hadde ofte  lurt på hvorfor ikke hans religion hadde noen tydelig veiledning med tanke på å hjelpe de unge til å takle de problemer de ble stilt overfor i dagens verden. Han mente at den sanne religion burde gi sunn veiledning til mennesker uten å gå på akkord med Guds ord. Louis begynte å lese i boken samme kveld. Han kunne ikke legge den fra seg. Dagen etter sa han til bror Masson at han hadde funnet sannheten. I løpet av den samme uken trakk han seg ikke bare tilbake fra munkeembetet, men meldte seg også ut av den katolske kirke!

Dette vakte naturligvis stor oppsikt, og kort tid deretter fikk bror og søster Masson beskjed om å forlate den lille republikken. Det var et hardt slag for vitnene på stedet, ettersom det hadde vært 44 til stede på minnehøytiden. Bror Masson appellerte til myndighetene og fikk en måneds utsettelse. Deretter drog han til Mayotte, et fransk område i Indiahavet.

Inntil bror og søster Masson skulle dra, ble det ledet daglige bibelstudier med Louis, som da var klar over at han måtte stå på egne ben. Etter at familien Masson hadde dratt, var det en pioner som hadde anledning til å dra til Djibouti og hjelpe Louis åndelig sett.

Men vitnene kom og drog igjen, av forskjellige grunner. Louis, som nylig var blitt døpt, måtte derfor holde ut i flere år da han var relativt isolert åndelig sett. Gang på gang ble han innkalt til myndighetene, forhørt og advart mot å forkynne. Han vaklet aldri, men tjente til og med som hjelpepioner. Til slutt mistet han imidlertid jobben sin på grunn av sin tro. Louis overlot tingene i Jehovas hånd og kjempet videre inntil han fant et annet levebrød.

I dag fortsetter den lille gruppen av forkynnere i Djibouti å forkynne Bibelens sannheter for befolkningen. I den senere tid har vitner fra fremmede land flyttet til Djibouti, noe som har hatt en stimulerende virkning.

Fornyede anstrengelser i Somalia

I flere år etter at misjonærene Vito og Fern Fraese i 1963  forlot landet for å dra til et annet distrikt, ble det ikke avlagt noe tydelig vitnesbyrd om Riket i Somalia. Men så, i slutten av 1980, var det en bror fra Europa som var født i Somalia, som var på ferie i dette kystlandet. Mens han var der, fant han fram til noen som var interessert i det gode budskap. Disse sauelignende menneskene ble hjulpet ytterligere av forskjellige vitner som besøkte landet fra tid til annen.

Senere kom en italiensk bror som hadde en arbeidskontrakt med en bygningsentreprenør, for å arbeide i havnebyen og hovedstaden Mogadishu. Det han manglet av erfaring, ble oppveid av hans begeistring. Han var ikke det minste forsiktig, men forkynte for alle han traff, muslimer innbefattet. Blant muslimene var det en middelaldrende mann som lyttet oppmerksomt. Han så sannhetens lys. Ettersom han hadde reist mye, hadde han et åpent sinn og tok imot tilbudet om et bibelstudium. Da utløp den italienske brorens kontrakt, og han måtte forlate landet. En annen italiensk familie flyttet imidlertid til Somalia, og de gav den interesserte mannen ytterligere hjelp.

Så flyttet en kvinne som hadde vist interesse for sannheten mens hun bodde i Europa, tilbake til Somalia sammen med sin mann. Hun oppsøkte vitnene. På den måten ble det dannet en liten gruppe. Det ble holdt møter, og de fikk også besøk av kretstilsynsmannen. Til slutt, i 1987, ble denne kvinnen døpt. Hun var ute av seg av glede. Det hadde tatt henne mange år å komme til dette punkt. I betraktning av at hun hadde flyttet fra det ene landet til det andre, og gang på gang hadde måttet lære et nytt språk, er det ikke noe rart at hun var blitt hemmet i sin åndelige fremgang, men nå var det ikke noe som kunne holde henne tilbake. Snart ledet hun bibelstudier med andre, og hun glødet av begeistring da et ektepar sluttet seg til henne i lovprisningen av Gud. Hustruen ble det første vitne av somalisk opprinnelse.

Dessverre ble økonomien så dårlig og forholdene så utrygge at mange utlendinger og til og med en del av lokalbefolkningen  forlot landet. I slutten av 1990 hadde alle forkynnerne også dratt. Dette var kanskje heldig, for borgerkrigen i 1991 satte landet på ende, og vilkårlige drap skapte terror i Mogadishu.

Somalia er ikke det eneste land som er blitt rystet av revolusjon. Nesten to tiår tidligere ble Etiopia hjemsøkt av en bølge av indre uroligheter.

Revolusjon i Etiopia

I 1974 gikk det raskt nedover med det historiske imperiet i Etiopia. Ivrige etter å innføre en ny ideologi fratok militære ledere den aldrende keiseren makten og iverksatte gjennomgripende forandringer. For første gang i sitt liv fikk unge revolusjonære føling med den makt som ligger i det å bære våpen som kan drepe momentant. Det ble innført portforbud, og slagord som «Etiopia først!» hørtes overalt. Ingen politisk reaksjonære ble tolerert.

Dette falt sammen med en tid da det fant sted en lovende utvikling i Jehovas folks virksomhet i Etiopia. Et høydepunkt på 1844 forkynnere ble nådd i 1974, og boken Den sannhet som fører til evig liv var blitt oversatt til amharisk. På minnehøytiden var det hele 3136 til stede. Ved nyutnevnte spesialpionerers hjelp ble vitnearbeidet for første gang utført i alle Etiopias provinser. Men det var en tid med ustabile forhold. Noen menigheter kunne komme åpent sammen, mens spesialpionerene enkelte steder ble kastet i fengsel.

Geriljakrigen fortsatte i provinsen Eritrea i nord. Menigheten i Keren ble avskåret fra omverdenen. Byen var uten vann, mat og elektrisitet. Hvordan skulle man klare å feire høytiden til minne om Kristi død, noe som må skje etter solnedgang, når det var portforbud fra skumring til daggry? Den høytidelige feiringen ble en helt spesiell begivenhet, ettersom alle måtte komme tidlig, før solnedgang, og så være forberedt på å tilbringe hele natten på møtestedet og ikke dra hjem før ved daggry, da portforbudet var opphevet. For en vidunderlig natt med fellesskap dette var!

 Vitnene opplevde også en positiv utvikling på andre områder. I 1975 ble den første Rikets tjenesteskole på ni år i Etiopia holdt til gagn for landets eldste. Kretsstevneprogrammet ble fremført for en tilhørerskare på godt og vel 2000. Det ble gitt tillatelse til å føre vår litteratur inn i landet. En sending fra utlandet på sju tonn, som innbefattet 40 000 bøker, kom fram til Addis Abeba. Året etter, 1976, opplevde byen Asmara en uvanlig rolig periode i geriljavirksomheten, og Rikets tjenesteskole kunne derfor holdes der. Vitnene på stedet fortalte at like etter at skolen var ferdig, begynte skytingen og raketteksplosjonene igjen.

Rød Terror!

Forandringer til det verre ventet vitnene. Tidlig på året i 1976 sendte myndighetene ut et rundskriv mot Jehovas vitner. I midten av året satte Rød Terror i gang sin kampanje og gikk til angrep på motstandere av revolusjonen. Jehovas vitner ble også skyteskive for deres angrep. De ble med urette anklaget for å være fiender. Arrestasjoner fulgte.

Som den etiopiske ortodokse kirke må ha frydet seg! De utnyttet situasjonen og satte i gang sine egne angrep på vitnene. Sør for hovedstaden, i den lille byen Mojjo, samlet prestene en pøbelflokk som bestod av over 600 mennesker, for å angripe og drepe vitnene, men politiet hindret dem i å gjøre alvorlig skade. En lignende pøbelaksjon ble iverksatt i Bahir Dar, ved kilden til Blå Nil.

Over hele landet ble det satt i gang husundersøkelser med en grundighet som var uten sidestykke. Hager ble til og med pløyd opp og gulvplanker løsnet under letingen etter bibelske publikasjoner, skrivemaskiner og lignende.

I Asmara henvendte politiet seg til en spesialpioner som nettopp hadde vært i et område på landsbygda hvor det var stor geriljavirksomhet. De visiterte ham og fant hans rapportseddel for felttjenesten. På den var det flere håndskrevne forkortelser som gjorde dem mistenksomme. De tvang så pioneren til å føre  dem til bytilsynsmannen, Gebregziabher Woldetnsae. De håpet å gripe en geriljaleder, og flere lastebillass med bevæpnede soldater skramlet i all hast av gårde til bror Gebregziabhers * arbeidsplass. De omringet kontoret hans og kom så farende inn, med geværene klare. De ropte bror Gebregziabhers navn, grep ham og kjørte bort med ham. Hans arbeidskamerater var sikre på at de aldri ville få se ham igjen.

Ved hærens hovedkvarter forhørte soldatene bror Gebregziabher. Han besvarte alle spørsmålene deres åpent og ærlig, avla et vitnesbyrd om vårt forkynnelsesarbeid og forklarte de mystiske forkortelsene, «bl., gjenb., bi.st.» og så videre. Det var ikke noe annet enn notater som viste hva spesialpioneren hadde utrettet i felttjenesten den måneden, for eksempel hvor mange blad han hadde levert, hvor mange gjenbesøk han hadde foretatt, og hvor mange bibelstudier han hadde ledet. De bombarderte ham med spørsmål: «Hva! Mener du at dette ikke betyr våpen og ammunisjon? Hvem kan tro på noe sånt? Hvorfor en slik kode?»

Bror Gebregziabhers oppriktighet og samarbeidsvilje gjorde inntrykk på dem, men de hadde likevel sine tvil. Til slutt sa den øverste offiseren: «Hvordan kan vi være sikre på at du virkelig er et av Jehovas vitner?» Broren så igjennom det han hadde på seg, men kunne ikke finne noen passende identifikasjon. Men vent et øyeblikk — der, stukket unna sammen med de andre tingene hans, var et trykt kort med disse ordene: «Ikke blodoverføring». Da offiseren så det, sa han: «Det er tilstrekkelig. Du kan gå.» Da broren kom tilbake til kontoret, trodde hans arbeidskamerater at han hadde fått en oppstandelse!

En uventet vending

I Asmara var noen brødre samlet i et hus. En gruppe ungdommer fant ut av dette og informerte straks politiet om møtet. De forklarte at det var to villaer, og at utenfor den ene  var det en liten pike som lekte. Det var i dette huset vitnene hadde møte.

Politiet drog av sted for å finne vitnene. I mellomtiden flyttet den lille piken på seg. Hun begynte å leke foran den andre villaen. Politiet stormet huset, men fant bare en liten gruppe mennesker, en familie som var samlet. Politiet var brydd over situasjonen og vendte tilbake til stasjonen, irritert på ungdommene, som de trodde hadde villedet dem.

Det var ikke et sunt politisk og sosialt klima for vitnene. Folk ble oppmuntret til å gjenta politiske slagord, delta i valg og bidra med penger, mat og utstyr til krigsinnsatsen. Men midt oppi alt dette sørget modige brødre for at det kom verdifull bibelsk litteratur inn i Etiopia fra utlandet.

Selvoppofrende hyrder

I Eritrea hadde geriljasoldater isolert flere menigheter fra omverdenen. Men det fantes kjærlige hyrder som oppmuntret brødrene på disse stedene. Én kretstilsynsmann ordnet det slik at han kunne ta den over 90 kilometer lange turen til Keren via en forsyningskonvoi. Tenk deg å kjøre sammen med 100 lastebiler, beskyttet av fem tanks og 30 panservogner!

På veien ble konvoien omringet av geriljasoldater, og det kom til kraftige sammenstøt. Angriperne hadde til hensikt å sikre seg alle forsyningene, slik de ofte hadde gjort tidligere. Etter 30 minutter brøt konvoien seg igjennom og unnslapp. På den måten klarte kretstilsynsmannen å besøke den isolerte menigheten og bygge opp brødrene.

Men da kretstilsynsmannen skulle tilbake, fantes det ingen konvoi og ingen andre transportmuligheter. Den eneste muligheten var å gå hele veien tilbake. Dette var på ingen måte ufarlig. Turen tok ham tre dager og innebar at han måtte gå lange strekninger om natten uten å stanse.

I løpet av denne tiden med frykt og urolige forhold var det enkelte forkynnere, deriblant noen i fremtredende stillinger, som trakk seg tilbake. Andre ble uvirksomme, og andre igjen  flyktet ut av landet. Resultatet ble en nedgang i antall forkynnere.

I 1979 satt 80 brødre i fengsel på grunn av sin nøytrale holdning. I april samme år ble bytilsynsmannen i Asmara, Gebregziabher Woldetnsae, drept i en ulykke. Den tragiske hendelsen fant sted da han var på vei for å besøke brødre ute på landsbygda, som var utsatt for angrep. Trass i alle de sørgelige nyheter som nådde brødrene, unnlot aldri de som var lojale og holdt ut, å se Jehovas kjærlige støtte.

En ytterligere renselse og trosprøve

Da den første fasen av revolusjonen var over og landet begynte å falle til ro, følte innbyggerne det som om de befant seg i et åndelig vakuum. De så med egne øyne hvordan kirkesamfunnene gikk på akkord, og hvordan folkets støtte smuldret bort. Noen av vitnene ble også åndelig ustabile. Det var smertefullt å se 23 eldste og menighetstjenere miste sine tjenesteprivilegier i 1981, men det var nødvendig. De var blitt uregelmessige i felttjenesten. Resultatet var en helomvending for menighetene, og heldigvis har de fleste av disse brødrene senere fått tilbake sine tidligere privilegier i menighetene.

Andre prøver, som innbefattet perioder med stor matmangel, fulgte. Mange år med prøvelser har i virkeligheten gitt de etiopiske brødre en sterk, prøvd tro. — 1. Pet. 1: 6, 7.

Sudan — vekst under vanskelige forhold

Det hadde tatt to år, fra august 1974 til 1976, å nå et nytt  høydepunkt i antall forkynnere — 101 — i Sudan. Stressende forhold kjennetegnet denne perioden. Kuppforsøk var vanlige, og mistenksomheten blant politikerne var stor. Til sine tider ble eldste og andre forkynnere forhørt av politiet. Økonomiske vanskeligheter, med stigende priser og mangel på varer, skapte materielle bekymringer som trellbandt mange. Antall forkynnere vokste derfor langsomt. I april 1981 var høydepunktet bare 102 forkynnere.

I sør var det to ting som gjorde det vanskelig for kretstilsynsmennene å besøke menighetene regelmessig: Geriljakrigføring eller mangel på drivstoff, som når som helst kunne forstyrre framkomstmulighetene og skape problemer i forbindelse med reisemåten. Kretstilsynsmannen måtte kanskje presse seg inn bak i en overfylt lastebil og sitte der og hoppe opp og ned en hel dag, eller han måtte kanskje sitte en hel dag på et overfylt tog som hadde to passasjerer på hvert sete og gratispassasjerer på taket av vognene, og som sneglet seg av gårde med en «hastighet» på ti kilometer i timen. Å reise med fly var heller ingen lett sak. Det kunne bety å stå på venteliste en hel uke, i håp om at et fly skulle komme, og så være klar til å dra på mindre enn en times varsel. Men hvor stor pris satte ikke menighetene på kretstilsynsmennenes besøk! Deres glede og deres gjestfrihet var ubeskrivelig.

I 1982 ble pionerånden vakt. Dette førte til en strøm av velsignelser. I løpet av fem år økte antall pionerer fra sju til 86. Én måned var 39 prosent av alle forkynnerne opptatt i heltidstjenesten, og det var en av årets varmeste måneder, med gjennomsnittstemperaturer midt på dagen på over 40 grader celsius. I 1987 var det over 300 forkynnere i landet, og nesten 1000 var til stede på høytiden til minne om Kristi død. Menighetsforkynnerne hadde et gjennomsnitt på 20 timer i felttjenesten hver måned.

Mange unge menn gjorde raske åndelige fremskritt og ble kvalifisert til å bli utnevnt til menighetstjenere, og med tiden til eldste, noe som ytterligere styrket menighetene. I 1987 ble  det endelig opprettet en menighet på den andre siden av Nilen, i det historiske Omdurman. Menigheten hadde et distrikt med en million mennesker. Også i Port Sudan ble det dannet en gruppe av vitner.

Størst har imidlertid veksten vært blant innbyggerne i sør — høye, mørkhudete, atletisk bygde mennesker, ofte med en mengde dekorasjoner skåret inn i huden i ansiktet eller på kroppen. Sudanesere i nord og folk av egyptisk herkomst har også tatt imot sannheten, og forskjellige flyktninger har sett det lys som Guds håp for menneskene utgjør. Alle grupper har vist nidkjærhet og utholdenhet i tjenesten for Jehova. Å delta i vitnearbeidet her betyr fortsatt ofte at forkynnerne må gå lange strekninger under en brennende sol. Å organisere møter krever oppfinnsomhet, ettersom arbeidet ennå ikke er juridisk anerkjent.

De får smake «livets brød» fra Gud

I 1983 innførte muslimske fundamentalister sharia, islamsk lov, i Sudan. Jehovas folks fiender brukte denne religiøst ladede situasjonen til å rette oppmerksomheten mot vitnene, som nå måtte holde sine menighetsmøter i mindre grupper.

Som det mange ganger har vært nevnt i nyhetene, har det i de senere år vært en alvorlig tørke i store deler av Sahel-området i Afrika, Sudan innbefattet. Dette var på et tidspunkt da borgerkrigen blusset opp igjen, og resultatet ble hungersnød og store lidelser. Det hadde imidlertid en interessant bivirkning: Mange unge mennesker fra de mest fjerntliggende delene av Sudan flyttet til hovedstaden. Der fikk de smake «livets brød» fra Gud, som de kanskje ikke ville ha funnet i sin tidligere, isolerte tilværelse. (Joh. 6: 35) Dette satte fart i økningen.

Bokstavelig hungersnød, men åndelig overflod

I 1988 førte unormale værforhold til regnskyll uten like i Khartoum-området, og tusener ble hjemløse, mens andre mistet livet. Mange av vitnene og barna deres ble hardt rammet. En far stod ute i stummende mørke og holdt opp sitt lille barn  mens regnet fortsatte å strømme ned og vannet nådde ham til hoftene. Lysstolper veltet, hus som var bygd av leire, raste sammen, og utendørs toaletter ble til skjulte hull som forurenset vannet. Veier ble oversvømt, slik at hele bydeler ble avskåret fra omverdenen. Biler ble sittende fast i gjørmen uten at det var stort håp om at de skulle bli dratt løs. Det tok mange dager før de nye «sjøene» tørket opp.

Alle disse farene måtte de eldste trosse. De drog straks ut for å ta kontakt med sin lidende hjord. Hjelpetiltak ble snart satt i gang. Det styrende råd forsikret at det ville bli gitt ytterligere assistanse. Under alt dette lå, bemerkelsesverdig nok, felttjenesten på et høyt nivå.

En storm av et annet slag blåste også kraftig over Sudan. Et kupp førte til regjeringsskifte, og det islamske samfunn kom på nytt mer i forgrunnen. Fortsatt borgerkrig, tørke og importrestriksjoner førte til en svært anstrengt økonomi. De store byene er fremdeles hjemsøkt av hungersnøden, og den krever sine offer.

Etter hvert som mange flyktet fra sult og krig, økte befolkningen i Juba, den viktigste byen i sør, til over en kvart million mennesker. Geriljasoldater holdt imidlertid sitt grep om Juba. I lange perioder var derfor byen fullstendig avskåret fra omverdenen. Hjelpeforsyninger fra brødrene nådde gang på gang fram i siste øyeblikk, like før forrådet var brukt opp.

Opplæringen av det stadig økende antall pionerer fortsatte imidlertid, og brødrene fortsatte også å komme regelmessig sammen. Forrådet av åndelig føde tok ikke slutt. Etter hvert som sannheten ble spredt lenger og lenger sørover, ble det dannet stadig nye grupper og menigheter i by etter by.

Under alt dette presset skjedde det i 1990 visse overraskende ting. Først oppnådde Jehovas vitner juridisk anerkjennelse i en av provinsene i sør.

Et vitnesbyrd fra en som ikke var et vitne

Så, den 2. november, gav en internasjonalt kjent muslimsk  foreleser en svært positiv fremstilling av Jehovas vitner ved et seminar hvor en stor gruppe myndighetspersoner var samlet. Han forklarte hva vi tror, vår nøytrale holdning i politiske spørsmål, hvilke anstrengelser vi gjør oss for å undervise folk, og det gagnlige arbeid vi i det store og hele utfører for samfunnet. Og ikke nok med det — etterfølgende søndag ble hele talen sendt over den nasjonale TV-stasjonen, slik at folk av alle samfunnslag fikk et vitnesbyrd som det ellers ville ha vært utenkelig at de skulle få. Hvilke resultater brakte så dette fine vitnesbyrdet? Mange kom med positive kommentarer, misforståelser ble oppklart, og det ble vakt ytterligere interesse for sannheten. Ja, myndighetspersonene var faktisk blitt oppfordret til å etterligne den selvoppofrende ånd som er å finne blant Jehovas vitner.

Vitnene i Sudan fortsetter virkelig å søke Guds rike først og bruker med glede gjennomsnittlig nærmere 20 timer i måneden i felttjenesten. Til tross for mange vanskeligheter, deriblant den svøpe som matmangelen utgjør, blir derfor sannheten om Guds rike som den eneste løsningen på menneskenes problemer forkynt i Sudan som aldri før.

Yemen — røkelsesruten

I de senere år har en hengiven søster fra Sudan hatt den uvanlige anledning å la sitt lys skinne i det avsidesliggende landet Yemen i det sørvestlige hjørne av Den arabiske halvøy. I den vise kong Salomos dager startet røkelsesruten her, og karavanene drog gjennom det område som sannsynligvis tilhørte dronningen av Saba. Nå var vår sudanske søster i Yemen i forbindelse med en arbeidskontrakt, og det samme var noen vitner fra andre land. Med Jehovas hjelp traff de hverandre. På en diskret måte forkynte de for andre om sin tro og fant også mennesker som ville studere Bibelen.

Islam har fremdeles et sterkt fotfeste i dette fjellrike landet,  hvor eldgamle tradisjoner dikterer folks liv. De fleste kvinner er fullstendig tilslørt, og mennene går stolt rundt med dolker i beltene sine. Det var trist å høre at en middelaldrende afrikansk bror som var ved god helse, plutselig døde en kveld. Årsaken er fremdeles ikke kjent. Forkynnelsesarbeidet fortsetter imidlertid.

I 1986 var det 15 til stede på høytiden til minne om Kristi død. Siden da har noen av disse flyttet fra landet. Rapporter om felttjeneste og møter er derfor noe tilfeldige, men det blir fortsatt holdt møter. En søster fra et annet land ledet flere bibelstudier, selv om hun var atskilt fra de andre forkynnerne. Som en oppfyllelse av Matteus 24: 14 blir det således i en viss utstrekning avlagt et vitnesbyrd i dette landet.

Rett overfor Yemen, på den andre siden av Rødehavet, ligger det et land hvor det i 1970-årene var forbundet med livsfare å avlegge et vitnesbyrd.

Ulastelige vitner i Etiopia

I Etiopia ble motstanden fra myndighetenes side hard. Det ble felt dødsdommer over to av brødrene, men de ble ikke fullbyrdet. Vitnene er blitt utsatt for press for å få dem til å krenke sin samvittighet; forfølgerne har til og med truet dem ved å rette pistoler mot tinningene deres.

Økonomisk press førte til en nesten bokstavelig oppfyllelse av den profetien i Åpenbaringen som sier at «ingen skal kunne kjøpe eller selge, uten den som har merket: villdyrets navn eller dets navns tall». (Åp. 13: 17) Bibler ble sjeldne. Staten øvde stadig større kontroll over folks liv. Det ble krevd visum av dem som skulle reise i det indre av landet. Menn, kvinner og barn ble organisert i partiorganisasjoner.

I mars 1978 ble Wubie Ayele slått til døde fordi han holdt fast ved bibelske prinsipper. I de etterfølgende måneder ble Ayele Zeyelew, en pioner og eldste, og Hailu Yemiru, en menighetsforkynner, drept, og deres kropper ble liggende til offentlig beskuelse på en av Addis Abebas gater en hel dag.

 Presset økte. Radioen, aviser og politiet angrep vitnene. Noen ganger var over 100 av brødrene i fengsel. Noen ble løslatt, deriblant dem som hadde tilbrakt to og et halvt år i fengsel og var blitt utsatt for tortur. En del hadde til og med vært hjelpepionerer i fengslet!

Så ble det klekt ut en ondskapsfull plan som gikk ut på at Jehovas vitner skulle utryddes. Da noen av vitnene hørte om dette, ble de overmannet av menneskefrykt. I tillegg var det økonomiske vanskeligheter; kjøtt og korn var det lite av, og også bildekk, bensin og andre nødvendige artikler.

Over 100 vitner bevarte sin trofasthet, selv etter at de mistet jobben sin — en virkelig trosprøve for menn som hadde store familier å forsørge. Men hvor hjertevarmende var det ikke å se vitner som hadde jobb, være med på å bære den økonomiske byrden til dem som hadde behov for hjelp! Det var virkelig et kjærlig uttrykk for deres ønske om å etterligne de første kristne. (Apg. 4: 32) I alle disse forferdelige situasjonene trengte vitnene virkelig mye åndelig veiledning og oppmuntring, og det sørget Jehova også for at de fikk.

Alltid modige

Arrestasjonene og rettssakene fortsatte. Det var som en vond verkebyll. En spesialpioner er blitt arrestert 15 ganger siden 1972. Barn i en alder av bare 14 år er blitt kastet i fengsel, og noen av dem har vært innesperret i fire år. De har ikke inngått kompromiss! Så kom utskrivninger til krigsinnsatsen. Nå ble også unge kvinner inkludert. Mange brukte den tiden de var i fengsel, til å være hjelpepionerer og hjelpe andre fanger til å lære sannheten å kjenne. En søster fikk lov til å forlate fengslet for en kort tid fordi hun skulle føde. Deretter måtte hun vende tilbake til cellen sin.

En modig bror som var på reise ute på landet i bil, kom plutselig på at han hadde glemt å gjemme en pakke med bibelsk litteratur. Der lå den under dashbordet i bilen, lett synlig. Han bad om at han måtte finne et passende skjulested, men det var  akkurat som om det ikke fantes noe sted hvor han kunne putte den uhåndterlige pakken. Han måtte la den ligge der hvor den lå, og stole på Jehova. Tenk deg hvor forundret han ble da ikke én av de embetsmennene som gjennomsøkte bilen ved de ni forskjellige kontrollpostene langs veien, fattet mistanke til denne pakken!

I desember 1982 ble seks vitner arrestert på grunn av sitt nøytrale, kristne standpunkt. De var også modige menn som hjalp mange medfanger til å få del i håpet om Riket. Etter tre år ble de fjernet fra fengslet, og ingen så noe mer til dem. De ble alle henrettet.

I Dese, i den indre nordlige delen av landet, tilbrakte en skolelærer og fembarnsfar, Demas Amde, over fem pinefulle år i fengsel: Først ble han satt til å utføre hardt arbeid. Så tilbrakte han seks måneder i enecelle, fastlenket i bøyd stilling. Dette førte til at han ble syk, men han fikk ikke noen som helst form for legebehandling. Deretter kledde de ham naken, og i denne tilstanden måtte han være i to måneder, infisert med lus, for så å bli overført til en celle hvor en rekke andre, tyfoidsyke fanger lå og ventet på å dø. Til slutt, etter at hans helse var fullstendig ødelagt og kroppen var svekket av kreft, ble han løslatt fra fengslet for å dø. Han døde den 4. februar 1991, trofast inntil døden og med et sikkert håp om en oppstandelse. — Jevnfør Hebreerne 11: 37—40.

Andre vitner ble spart. En bror som var på reise ute på landsbygda, ble arrestert, mistenkt for å være medlem av geriljabevegelsen. Han kunne ikke tie, og selv om det innebar en stor risiko, erklærte han åpent at han var et av Jehovas vitner. Ingen trodde ham, og han ble kastet inn i en celle med andre fanger.

Hvordan tilbrakte han natten? I stedet for å klage over sin elendige situasjon benyttet han anledningen til å forkynne det gode budskap for de andre. Om morgenen ble medfangene overraskende ført fra cellen og forhørt av noen embetsmenn.  «Hva var det for en mann som vi satte i cellen deres i går kveld?» spurte de.

De svarte: «Mener dere han som forkynte for oss mesteparten av natten så vi ikke fikk sove?» Embetsmennene forstod straks at denne mannen virkelig var et av Jehovas vitner. Hans offentlige kunngjøring av sin tro åpnet fengselsdørene; han ble løslatt!

Sør i landet utholdt en interessert mann trofast fengsel i over fire år. Det første året var bena hans bundet med lenker, og han tilbrakte seks måneder i enecelle. Da hans personlige eiendeler ble sendt tilbake til slektningene hans, var de overbevist om at han var blitt henrettet. Han holdt seg i live på de små matrasjonene og ble så, svak som han var i fysisk henseende, dømt til døden. Denne dommen ble imidlertid omgjort av noen høyere embetsmenn.

Andre ganger ble prostituerte satt i samme celle som han for at de skulle friste ham. Etter tre år ble han oppmuntret da han kunne dele sin tro med en annen interessert mann, som ble fengslet sammen med ham. Når det gjaldt hans muligheter for å bli løslatt, så det imidlertid håpløst ut. Men så en dag fikk han helt overraskende vite at han var fri. Nå hadde han endelig anledning til å symbolisere sin innvielse til Jehova ved å bli døpt!

Dømt til døden åtte ganger!

I Debre Zeit, en by som ligger omtrent midt i Etiopia, ble pioneren Worku Abebe arrestert på grunn av sin nøytrale holdning. Han ble dømt til å bli henrettet samme kveld. Men før dommen ble fullbyrdet, ble 20 andre brødre og søstre arrestert i en liten by i nærheten. Myndighetene regnet med at disse 20 ville gå på akkord med sin tro når de fikk se at bror Worku ble drept. (De som behandlet saken, antok at han var «lederen».) Myndighetene i nabobyen ville at bror Worku skulle bli utlevert til dem, og at de så skulle foreta henrettelsen.

I forbindelse med overflyttingen fikk bror Worku anledning  til å redegjøre for sin tro overfor 300 mennesker. Han drog fordel av den lokale skikken at ingen skulle avbrytes når de snakket, og benyttet fire timer til å forklare sin stilling og fortelle Jehovas vitners historie fra Abels tid og fram til vår tid. Da han var ferdig, sa en av tjenestemennene: «Denne mannen burde skilles ut fra de øvrige. Han har nesten overbevist meg.»

En kveld kom fangevokterne og kommanderte ham og de andre fangene som var Jehovas vitner, til å marsjere ned til en elvebredd hvor de angivelig skulle bli henrettet. Fangevokterne rettet geværene sine mot vitnene og spurte: «Vil dere fornekte deres tro eller ikke?» Vitnene svarte alle som én med fast stemme at de aldri ville fornekte Jehova. De ble ikke henrettet, men slått og maltraktert i flere timer. «Vi led så sterkt at vi bad dem om at de heller måtte drepe oss, men de gav seg ikke,» sa brødrene.

Dernest ble bror Worku skilt ut for å bli henrettet. Det lød et skudd. Et øyeblikk var han helt forfjamset, for han falt ikke om og var ikke skadet. Så gikk det opp for ham at kulen ikke hadde truffet ham. Forfølgerne kastet seg straks over ham. De slo ham nådeløst med geværkolben. Han mistet bevisstheten og ble brakt tilbake til cellen sin.

Da alle hadde kommet tilbake til fengslet, fikk vokterne beskjed om å sørge for at alle vitnene fraskrev seg sin tro i løpet av natten. Snart gav skarpe skuddsalver gjenlyd i cellene, og deretter fikk vitnene følgende beskjed: «Hørte dere all skytingen? Nå er brødrene deres blitt drept. Dere vil få se likene deres i gatene i morgen. Og hvis dere ikke gir etter, vil dere også bli drept.»

Vitnene svarte: «Det beger våre brødre har drukket, er vi også villige til å drikke.»

I løpet av natten begynte vokterne å slå bror Worku og de andre vitnene med kjepper. En særlig voldsom vokter bandt bror Workus armer så stramt at huden på fingrene hans brast og han begynte å blø. Bror Worku skjulte de maltrakterte  fingrene sine for de andre brødrene så de ikke skulle bli motløse. Da det ble et midlertidig opphold i trakasseringen, bad vitnene før de la seg til å sove. Men klokken ett om natten kom flere rasende forfølgere igjen inn til dem og slo dem i ett sett helt til klokken fire. Deretter bad vitnene igjen og takket Jehova fordi han hadde styrket dem, og de bønnfalt ham om å fortsette å holde dem oppe.

Om morgenen kom det noen andre bøller til cellen. De begynte å sparke vitnene. Om ettermiddagen ble bror Worku igjen plukket ut, og hele 20 personer slo ham og trampet på ham. Likevel gav han ikke etter. På nytt ble det bestemt at han skulle drepes. Klokken ti om kvelden kom det enda 20 voktere som slo ham til klokken var omkring to om natten. En av torturistene var så rasende at han grep et av de andre vitnene bakfra og bet ham så kraftig at han fremdeles har arr etter det. I fire dager ble vitnene holdt innestengt i et mørkt rom uten mat og drikke, og de ble stadig slått. Alle fikk forskjellige bruddskader, blant annet ribbensbrudd og brudd på hodeskallen. De ble meget svake fysisk sett.

En overordnet tjenestemann som inspiserte fengslet, syntes synd på dem da han så hvilken tilstand de var i, og han gav ordre om at de skulle få noe å spise. Men en av vokterne, han som var spesielt voldsom, ble rasende da han så at vitnene fikk mat og drikke. Han pønsket ut et komplott og beskyldte dem for å ha forsøkt å rømme. Han ble trodd, og det ble på nytt bestemt at de skulle henrettes. Brødrene bad intenst om å bli utfridd, spesielt i betraktning av de falske, skammelige beskyldningene. En høyerestående tjenestemann forhindret henrettelsen, men brødrene ble slått med kjepper hele natten.

Noen dager senere kom det en annen tjenestemann som kunngjorde at bror Worku skulle henrettes, mens alle de andre skulle løslates. Overraskende nok ble ikke bare de andre brødrene sluppet fri, men bror Worku fikk noen dager senere beskjed om at han også kunne gå.

 Han benyttet straks anledningen til å komme sammen med andre brødre i et privat hjem for å oppmuntre dem. Han var ikke klar over at han var blitt skygget, og at hans bevegelser ble rapportert. Dagen etter ble han derfor igjen arrestert og dømt til døden.

Det ble gjort enda et forsøk på å lure ham til å gi etter. Noen snakket til ham i en hyggelig tone og oppfordret ham vennlig til å rope visse slagord. Bror Worku nektet å gjøre det. Han gjentok bare sine egne, bibelske fyndord til opphøyelse av den sanne Gud. Disse «vennlige» menneskene forvandlet seg nå til rå torturister.

Noen dager senere ville fangevokterne hans ha en samtale med ham. Samtalen varte i fire timer. Han ble tilbudt en viktig politisk stilling. Han avslo tilbudet. Da sa de til ham: «Du skal skytes og bli til ormeføde.»

Til slutt var det noen rettsindige tjenestemenn som viste interesse for bror Workus sak og anbefalte at han skulle løslates. Han regnet sine prøvelser som en glede. Han hadde ikke gitt opp. (Hebr. 12: 2) Før prøvelsene begynte, hadde han alltid vært påpasselig med å ha familiestudium regelmessig og å be regelmessig. Dette hjalp ham utvilsomt til å holde ut. Han har fortalt hva en «Nikodemus», en pastor i en av kristenhetens kirker, har sagt om Jehovas vitners oppførsel under den grusomme forfølgelsen, sammenlignet med oppførselen til dem som tilhører hans religion: «Vi fryktet og gikk på akkord. Vi sviktet Gud, men dere holdt stand på hans side og fryktet ikke engang døden. Vel gjort.» Bror Worku ble altså alt i alt dømt til døden åtte ganger, men Jehova bevarte ham i live.

En viktig lærepenge

I løpet av disse årene med store prøvelser fikk Jehovas vitner i Etiopia personlig erfare noe som apostelen Paulus skrev om noen andre: ’De ble gjort sterke etter å ha vært svake.’ (Hebr. 11: 34) En søster i beskjedne kår — hun var hushjelp og var i ferd med å lære å lese — ble fengslet sammen med en gruppe  velutdannede Jehovas vitner. Noen av de fengslede vitnene bad til Gud om å bli løslatt, men hennes bønner dreide seg om at hun måtte få styrke til å fortsette å være trofast. En dag kom forfølgerne inn med en bolle med kokende olje og truet med å dyppe fingrene til hver eneste fange i den. Noen av vitnene brøt sammen av redsel, men den beskjedne søsteren var standhaftig. Og fingrene hennes ble heller ikke brent. Til slutt ble hun løslatt.

Dette ble en viktig lærepenge for dem som hadde lagt stor vekt på det å ha en høy sosial status og en god utdannelse. De forstod nå at det som betydde mest, var trofasthet.

Ikke latt i stikken

Det var godt å se at disse vitnene som gjennomgikk så mye, vokste i modenhet, likevekt og tillit til Jehova og fikk en mer selvoppofrende ånd. I likhet med sine brødre andre steder var de ikke blitt latt i stikken. Den sanne tilbedelse seiret.

I denne tiden hendte det at folk ble Jehovas tjenere på usedvanlige måter. En av de eldste forkynte for eksempel på sitt arbeidssted for en kvinne fra Øst-Europa. Hun viste så stor interesse at han lånte henne en bibelsk publikasjon som var dyrebar for ham. Til hans skuffelse reiste hun fra landet uten å levere den tilbake. Flere år senere fikk han til sin store glede et brev fra denne kvinnen hvor hun fortalte at denne publikasjonen hadde forandret livet hennes, og at hun nå var hans døpte, åndelige søster.

Et annet eksempel gjelder en unnselig hushjelp som i all hemmelighet stod i et tilstøtende rom og lyttet mens det ble holdt et bibelstudium med hennes arbeidsgiver, som var skolelærer. Hun følte seg ganske uverdig, men ønsket likevel å gå inn for de strålende sannhetene hun hørte. Hun tenkte ved seg selv at ’disse bibeltimene måtte være temmelig kostbare’. Hun sa derfor opp sin stilling hos læreren og fikk seg et arbeid som var bedre lønnet, slik at hun kunne betale for et slikt bibelstudium. Da hun mente at hun hadde spart tilstrekkelig, gikk hun rett hjem til den forkynneren som studerte med  hennes tidligere arbeidsgiver, læreren. Spør om hun var overrasket da hun fikk vite at den bibelske undervisningen er gratis! Hun gjorde fine fremskritt i sine studier og giftet seg senere med læreren. Begge er nå innviede tjenere for Jehova.

Unge Jehovas vitner i dette landet ble utsatt for et spesielt press. På grunn av sin nøytrale holdning ble de nektet mange av livets grunnleggende nødvendigheter, for eksempel sykehusbehandling, anledning til å avlegge eksamener og mulighet til å få arbeid. Følte de seg forlatt av den grunn? Nei. De trodde fullt og fast at deres trengsler var forbigående, og gjorde fremskritt ved hjelp av den kraft de fikk fra Jehova. — Fil. 4: 13.

Den virkelige løsningen på problemene

De problemene Etiopia er hjemsøkt av, ligner de problemene som gjør seg gjeldende i resten av verden. Jehovas vitner tror at de har funnet løsningen og gleder seg over at forholdene har vært lettere for dem siden 1990, slik at de kan gjøre andre kjent med hva denne løsningen består i.

I Asmara, hovedstaden i Eritrea, har for eksempel myndighetene gitt beskjed om at diskrimineringen av Jehovas vitner skal opphøre. Et annet eksempel: Over 50 etiopiske brødre fikk innvilget reisetillatelse så de kunne overvære et områdestevne i Nairobi i Kenya. Og to eksempler til: Det er igjen mulig å sende spesialpionerer til forskjellige distrikter for å få kunngjort det gode budskap. Og i noen menigheter er forkynnelsesarbeidet fra hus til hus gjenopptatt, med lovende resultater. Men det er fremdeles mange problemer i Etiopia.

Borgerkrigen ble mer intens i 1990, da den strategiske havnebyen Massawa falt. Hele byen lå i ruiner. Vi er takknemlige for at ingen av vitnene i byen ble skadet. Hungersnøden herjet i Asmara og i store områder i landdistriktene. Det styrende råd trappet opp hjelpearbeidet i dette hjemsøkte hjørnet av verden. To spesialpionerer tok seg forsiktig gjennom en krigssone med fare for sitt liv for å komme til Mekele,  hovedstaden i provinsen Tigre, og gi nødvendig støtte til de forkynnerne som bor der. I mai 1991 ble revolusjonsregjeringen styrtet av geriljastyrkene, som deretter undertegnet en erklæring med løfte om større frihet. Eritrea hadde nå sitt eget styre og var stort sett isolert fra omverdenen. Under alle tumultene forholdt Jehovas vitner seg strengt nøytrale fordi de vet at bare Guds rike kan bringe en varig løsning på menneskenes problemer. I flere etiopiske byer ble det ved slutten av tjenesteåret holdt spesielle stevnedager i frihet. Det ble gjort forberedelser med tanke på kretsstevner og områdestevner og ordnet med en stor forsendelse med litteratur, og det ble gjort forsøk på å bli juridisk anerkjent som et trossamfunn. I Etiopia som i mange andre land er det slik at «denne verdens scene skifter» temmelig raskt, og brødrene ser optimistisk på mulighetene til å få samlet inn mange mennesker i det avsluttende arbeidet. — 1. Kor. 7: 31.

Hva har ellers skjedd i den østlige delen av det afrikanske kontinent siden midten av 1970-årene? La oss se.

Brødrenes utholdenhet settes på prøve i Tanzania

Ved et amnesti i Tanzania i 1976 ble noen av de fengslede forkynnerne løslatt. Uheldigvis var det fremdeles noen myndighetspersoner som betraktet våre brødre som farlige. Hvorfor? De forvekslet Kitawalas revolusjonære etterfølgere i Sumbawanga med Jehovas vitner. Brødrene ble nøye overvåket, og mange spesialpionerer var ’i lenker som ugjerningsmenn’ akkurat som apostelen Paulus da han var i Roma. — 2. Tim. 2: 9.

Det var også andre vanskeligheter. I februar 1977 ble grensen mellom Tanzania og Kenya stengt, og den ble holdt stengt i over seks år. En stund var postgangen avbrutt, og mye post forsvant. Tørke utgjorde et problem i visse områder, og noen kretstilsynsmenn ble hindret i sine reiser på grunn av kolerautbrudd. Tanzanias medvirkning i krigen i Uganda i 1979 førte med seg andre vanskeligheter. Den økonomiske situasjonen forverret seg og førte til materielle bekymringer. Alle disse  vanskelighetene la store byrder på de eldste, og i noen menigheter kunne de derfor ikke yte så mye i hyrdearbeidet som det var behov for.

Men det fantes også lyspunkter. I 1979 ble det endelig mulig å forkynne i den sørøstlige delen av landet, og Jehovas vitner var dermed i virksomhet hele veien fra Kilimanjaro i nord til grensen mot Moçambique i sør.

Flere dommere begynte å avsi dommer i Jehovas vitners favør. En fangevokter i Tukuyu ble et av Jehovas vitner. Hans interesse for sannheten ble vakt på grunn av vitnenes gode oppførsel. I juli 1981 var det et høydepunkt på 1621 forkynnere, og det forrige høydepunktet på 1609, som ble nådd i 1975, ble dermed slått.

Lønn for utholdenhet

Både i 1979 og i 1981 henvendte brødrene seg til myndighetene for å få arbeidet juridisk anerkjent. Disse forsøkene førte ikke fram. Videre framstøt for å oppnå juridisk anerkjennelse ble gjort gjennom et brev fra det styrende råd datert 5. mai 1983. Senere henvendelser som ble gjort av bror Faustin Lugora og bror Elikana Green i august 1984, ble møtt med et høflig avslag.

Vitnene gav ikke opp, men gikk videre med saken. Den ble behandlet i innenriksdepartementet og avvist der i 1985. Situasjonen virket håpløs, men det var visse ting som tydet på at menighetene ble gransket. Kanskje det fantes rettsindige tjenestemenn som ønsket flere opplysninger om Jehovas vitner.

I 1986 fortsatte våre brødre å arbeide for å bli anerkjent. De ble behandlet på en rimelig og høflig måte. Til slutt fikk de lønn for sin utholdenhet. Etter en rekke grundige undersøkelser ble gamle misoppfatninger korrigert, og den 20. februar 1987 ble det overlevert et brev fra myndighetene til representanter for Jehovas vitner med en juridisk anerkjennelse av Jehovas vitner som trossamfunn i Tanzania. Gleden var stor da forbudet ble opphevet etter å ha vart i 22 år.

 Et paradis for misjonærene

Jubelen spredte seg over hele Tanzania, og det ble holdt kretsstevner. Blant dåpskandidatene på disse stevnene fantes det noen som forkynte like mye som de alminnelige pionerene, og som ledet ni eller flere bibelstudier. Ja, en ny bror ble døpt sammen med en han selv hadde hatt bibelstudie med!

I 1987 ble det søkt om og innvilget innreisetillatelse for misjonærer til Tanzania. Samme år kom misjonærer fra Gilead til Dar-es-Salaam, en by som da hadde over 1,5 millioner innbyggere. Det var et veldig distrikt for de to menighetene som til sammen hadde under 200 forkynnere.

Det distriktet de hadde å forkynne i, var et paradis for misjonærene. Beboerne inviterte dem inn og tok med glede imot litteratur. Det ble opprettet et misjonærhjem i Mbeya, det stedet som var sentrum for over halvparten av forkynnerne i landet. Noen måneder senere kom det misjonærer også til Arusha og Dodoma.

Det kreves en omfattende opplæring i organisasjonsmessige spørsmål for å kunne hjelpe flere oppriktige tanzaniere til å tilbe den sanne Gud. Vekstmulighetene er store, og iveren er til stede, slik det fremgår av følgende tall: I 1982 var det 160 pionerer, i 1990 var det 866; i 1982 brukte forkynnerne 374 831 timer i forkynnervirksomheten, mens de brukte 1 300 085 timer i 1991; i 1982 var det 5499 til stede ved minnehøytiden — i 1991 var det 10 441 til stede; i 1982 var det 41 som ble døpt, mens det var 458 i 1991.

I 1988 ble det igjen reist juridiske spørsmål i forbindelse med Jehovas vitner, og det har ført til at søknader om innreisetillatelse for flere misjonærer ennå ikke er blitt avgjort. Men for første gang har myndighetene godkjent Jehovas vitners søknad om at deres eldste må få virke som vigselmenn.

På grunn av en rekke oversvømmelser og tørkeperioder har det vært nødvendig å sette inn hjelpetiltak lengst mot sør og ved Victoriasjøen. Dette hjelpearbeidet har fortsatt i 1991. Men  trass i vanskeligheter og usikkerhet fortsetter Jehovas folk iherdig å samle inn sauelignende mennesker.

Renselse i Kenya

I årene etter 1975 foregikk det en grundig renselse i menighetene. De som bare var opptatt av årstallet 1975 fordi de ventet at den nåværende onde tingenes ordning skulle ende da, forlot sannheten da enden ikke kom det året. En opptelling som ble foretatt i denne perioden, viser at for hver 77 nye som kom til, var det 49 andre som ble uvirksomme. De som hadde forsømt møtedeltagelse og personlig studium, ble fanget i Satans snarer, som kunne bestå i umoral, drukkenskap og materialistisk begjær. I noen år var det dessverre nødvendig å utstøte over tre prosent av alle forkynnerne.

Mange av menighetene var naturligvis også små og manglet god ledelse. I 1978 hadde faktisk 49 av de 90 menighetene i Kenya under ti forkynnere, og bare 12 menigheter hadde over 40 forkynnere. Byrdene i forbindelse med den teokratiske virksomheten hvilte vanligvis på én eller to brødre. Forskjellige naturkatastrofer la også stein til byrden for de eldste. Området øst for Nairobi var så sterkt rammet av tørke at det var nødvendig å organisere hjelpearbeid.

Men alt var ikke bare dystert. Det skjedde også mye godt og positivt. I 1977 var det 5584 til stede på minnehøytiden. Det var stor etterspørsel etter litteratur. Lloyd Barry fra det styrende råd kom på besøk, og det virket stimulerende på virksomheten for Riket. Den nye ordningen med utvalg ved avdelingskontorene som trådte i kraft i 1976, fikk også stor betydning for arbeidet.

Et større Betel-hjem

I februar 1979 var det 2005 forkynnere, og det var et nytt høydepunkt. Betel-familien vokste i takt med forkynnertallet, og dermed ble avdelingskontorets bygninger for små. Utvalget ved avdelingskontoret bad om det styrende råds godkjennelse til å føre opp et fireroms tilbygg til Betel. Til utvalgets  overraskelse kom svaret i form av en stor konvolutt som inneholdt byggetegninger til en fullstendig ny bygning med 16 nye beboelsesrom.

Utgravningen av tomten til avdelingskontorets nye bygning begynte i desember 1978, og allerede i juni 1979 ble en del av den vakre, nye bygningen tatt i bruk. I januar 1980 kom Don Adams fra hovedkontoret på besøk i forbindelse med innvielsesprogrammet. Han talte ved den anledning til 2205 tilhørere på Nairobi stadion. Etterpå kom omkring 1000 og beså seg på det nye Betel-anlegget i lett regnvær. Mange av dem fikk for første gang et gløtt inn i virksomheten ved deres avdelingskontor. Ved slutten av året ble det holdt flere mindre stevner, blant annet et engelskspråklig stevne i Nakuru hvor brødre fra det krigsherjede Uganda var til stede.

Året etter ble det tatt enda et stort skritt framover. Da fikk avdelingskontoret i Kenya moderne trykkeriutstyr. Nå kunne de trykke skjemaer, programmer, brevhoder, Vår tjeneste for Riket og til og med bladene på stedet. Det var slutt med den lange ventetiden for å få trykksakene fra oversjøiske land. I 1980 ble det trykt 120 000 eksemplarer av forskjellige trykksaker, to år senere var den totale produksjon oppe i 935 000, og i 1990 var den oppe i over to millioner.

I 1983 passerte Nairobi for første gang 1000 forkynnere, og Kenya som et hele nådde 3005. I april var 28 prosent av alle forkynnerne i heltidstjenesten. Da var det også kommet flere misjonærer for å hjelpe til med arbeidet.

Publikasjoner bidrar til raskere utbredelse av Ordet

Selskapets publikasjoner er populære i Kenya. Noen skoler bruker Min bok med fortellinger fra Bibelen i religionsundervisningen. Bladene fikk et mer tiltalende utseende, og i løpet av 1984 og 1985 var det en fremgang på over 50 prosent i antall leverte blad. Noen ganger leverte forkynnerne gjennomsnittlig ti blad hver i måneden. Noen av bladene hadde en øyeblikkelig virkning på folk som leste dem. Som et eksempel på dette kan vi nevne en mann som kom bort til en forkynner som utførte  forkynnelsesarbeid på gaten. Mannen pekte på det bladet som hadde tittelen «Vil folk fortsette å røke?» på forsiden, og sa: «Jeg har sluttet å røyke.» Hva hadde fått ham til å slutte? Artikkelen om røyking i nettopp dette bladet, som han hadde lest noen dager tidligere!

I 1982 kom brosjyren Du kan få leve evig på jorden!, som har vist seg å være særlig godt egnet til bruk i Afrika. Også folk med god utdannelse ville ha den, og noen har bokstavelig talt tatt den opp av forkynnernes vesker. Dette skjedde med en forkynner som hadde bare ett eksemplar igjen av denne dyrebare brosjyren i feltvesken sin. Han hadde spart den til en han nettopp hadde begynt å studere Bibelen sammen med. En mann som var på reise, fikk øye på brosjyren og ville ha den. Han ville ikke ha noen annen publikasjon. Forkynneren forklarte at denne var reservert for en som ville gå med på å studere Bibelen regelmessig. «Det er ikke noe problem,» sa den besluttsomme mannen. «Det er helt i orden for meg.» Resultatet ble at forkynneren fikk et nytt bibelstudium.

Denne brosjyren gir et klart og tydelig vitnesbyrd om Jehova og hans hensikter, om Rikets styre og om Bibelens rettferdige normer. Fordi brosjyren er så virkningsfull, ble den oversatt til 35 andre østafrikanske språk — 14 kenyanske språk og 21 språk som tales i landene i nærheten. På noen av disse språkene finnes det overhodet ingen annen litteratur enn denne brosjyren og Bibelen. En av kristenhetens misjonærer sa om den masaispråklige utgaven av brosjyren: «Dette er det beste som noen gang har hendt masaiene.»

Pionerånd

Det var også noe annet som forvandlet misjonsmarken i Kenya, nemlig en tiltagende pionerånd blant vitnene. Det var slutt på den tiden da pionerene ble betraktet som eksentriske og mislykkede personer. Det var tydelig at Jehova velsignet pionerene rikt med glederike opplevelser og Rikets frukter. Noen var pionerer til tross for at de var blinde eller hadde  fått amputert et bein. Det var ikke uvanlig at en mor eller far kunne være pioner selv om de hadde åtte eller flere barn å ta seg av.

I april 1985 var 37 prosent av alle forkynnerne opptatt i heltidstjenesten. Ved hjelp av de mange pionerene ble det brukt over en million timer i tjenesten det året.

Ivrige forkynnere i Rwanda tar igjen det forsømte

I Rwanda var også arbeidet på glid. Bibelens sannhet hadde kommet inn i dette landet forholdsvis sent, men det var likevel mange som hungret etter det livgivende budskapet. Boken Den sannhet som fører til evig liv kom ut på kinyarwanda i februar 1980, og det virket i høy grad stimulerende på forkynnerne. Det hadde da vært et høydepunkt i antall forkynnere på 165. I Kigali ble det bygd en stor, men enkel Rikets sal i 1980, og snart kom det over 200 på møtene. De som ikke fikk plass i salen, stod ute på gårdsplassen.

Det gode budskaps fiender likte ikke at folk i Rwanda viste interesse for sannheten. I oktober 1979 ble det satt opp en liste over anerkjente religionssamfunn i landet, og Jehovas vitner stod ikke oppført blant dem. Det ble gjort forsøk på å få Jehovas vitner registrert på lovformelig måte. Ernest Heuse, som var fra Belgia og hadde tjent i Zaïre, kom til Kigali i mars 1980 for å snakke med myndighetene. Selv om han la fram mange dokumenterte opplysninger, ble det ikke gitt noen formell anerkjennelse.

Det gikk likevel framover med arbeidet med å forkynne om Riket. I 1982 var det 750 til stede på områdestevnet, og 22 ble døpt, og i mars var det 302 som rapporterte tjeneste på feltet. Ved fire kretsstevner var det til sammen over 1200 til stede, og 40 ble døpt. Det ble arrangert en Rikets tjenesteskole hvor de som hadde ansvaret i de små menighetene, fikk nødvendig opplæring. Iveren kjølnet ikke, og forkynnerne hadde et gjennomsnitt på over 20 timer i tjenesten hver måned. To søstre som var spesialpionerer, begynte å forkynne i et nytt distrikt.  Før det var gått tre måneder, ledet de 20 bibelstudier, og alle de studerte med, var til stede på møtene. Rwanda begynte å få øynene opp for budskapet!

Flere og flere mennesker stilte spørsmål om bibelske sannheter. Mange av spørsmålene hadde tilknytning til stoff i Våkn opp! som regelmessig ble lest opp i radio. Bibelske sannheter som avslørte forskjellige religioners løgnaktige forestillinger, gav gjenlyd i eteren. Det var ikke overraskende at religiøse aviser, som har stor innflytelse i Rwanda, snart begynte å angripe Jehovas vitner. Som vanlig trakk dette flere mennesker til sannheten. Men omtrent samtidig begynte Jehovas vitner å bli innbrakt til forhør, og noen ble bøtelagt fordi de angivelig hadde tilknytning til et illegalt samfunn.

Et forbud skaper vanskeligheter

Tre spesialpionerer som tidligere hadde undertegnet søknaden om å bli juridisk anerkjent, ble i november 1982 innkalt til Kigali, arrestert ved ankomsten og fengslet uten lov og dom. Rikets sal ble stengt. Forkynnelsesarbeidet ble tvunget under jorden.

I et brev fra justisministeren til alle fylkene ble det opplyst at Jehovas vitners virksomhet var forbudt. Flere arrestasjoner fulgte. De fleste utenlandske pionerene måtte forlate landet. De lokale brødrene gjennomgikk en tid med prøvelser og renselse. Nettopp på dette avgjørende tidspunkt begynte Vakttårnet å komme ut på kinyarwanda og tilveiebringe ytterligere åndelig føde.

De tre spesialpionerene, Gaspard Rwakabubu, Joseph Koroti og Ferdinand I’Mugarula, hadde rikelig å gjøre i det store fengslet i Kigali. De holdt regelmessig bibelstudier med andre fanger, og mange av dem lærte sannheten på den måten. Den ene måneden gikk etter den andre uten at deres sak kom opp for retten. Men i oktober 1983 ble det endelig holdt en rettssak. Disse tre brødrene ble anklaget for å ha underslått folks penger og gjort opprør mot myndighetene, og det ble også rettet andre  fullstendig grunnløse beskyldninger mot dem. Det ble ikke lagt fram et eneste tall eller økonomisk dokument som bevis gjennom hele rettssaken, og det ble heller ikke ført noen vitner til støtte for anklagene.

Brødrene ble dømt til to års fengsel, og de ble ikke sluppet ut en dag før tiden. (Drapsmenn fikk i mellomtiden nyte godt av et amnesti.) I Gisenyi holdt fem andre vitner trofast ut i et fengsel i nesten to år uten at saken deres hadde vært prøvd av noen domstol.

Under et lite pusterom i 1985 kunne noen av brødrene fra Rwanda overvære områdestevnet i Nairobi og treffe brødre fra det styrende råd. Men i mars 1986 ble det igjen foretatt arrestasjoner over hele landet. Mange ble arrestert i sitt hjem. Gravide kvinner og små barn ble ikke spart. I noen områder ble Jehovas vitner oppført på lister over ettersøkte personer og behandlet som jaget vilt. Til slutt var over 140 Jehovas vitner  kastet i fengsel — nesten en tredjedel av alle aktive vitner i landet.

Fortrøstning til mennesker eller tillit til den Allmektige?

Den 24. oktober 1986 kom Jehovas vitners sak endelig for retten. På dette tidspunkt hadde noen vært i fengsel i over seks måneder. Et barn var til og med blitt født i fengsel og hadde meget passende fått navnet Shikama Hodari (Forbli Standhaftig). Dommene som ble avsagt, var sjokkerende harde. De lød på mellom fem og 12 års fengsel. En interessert kvinne, som ennå ikke var en forkynner, ble dømt til ti års fengsel.

Disse sakene ble godt kjent internasjonalt og ble til og med drøftet mellom statssjefer i Europa og Afrika. Mange mennesker utenfor Rwanda sendte protestbrev til ansvarlige embetsmenn. I en radiosending ble det nevnt at det enkelte dager kunne komme 500 brev til regjeringskontorene angående Jehovas vitner.

Alt dette gav forkynnerne gode muligheter til å avlegge vitnesbyrd i fengslene. Forkynnerne viste et enestående samhold. De bad sammen og studerte Guds Ord sammen. Mange medfanger ble nysgjerrige og begynte å studere Bibelen, og tidligere kriminelle og prostituerte gjør nå fine fremskritt på veien til evig liv.

Vitnene holdt motet oppe til tross for de harde dommene de fikk. De kunne for eksempel si: «Vi fikk 12 år, men Satan får 1000!» De kunne også si: «Her har vi mer frihet enn våre brødre utenfor, for vi kan synge på møtene våre, og det kan ikke de.»

En hyggelig overraskelse

Den 1. juli 1987 var det 25 år siden Rwanda oppnådde uavhengighet, og i den forbindelse holdt Rwandas president en radiotale hvor han bad om unnskyldning for krenkelser mot menneskerettighetene og kunngjorde at alle som var blitt dømt den 24. oktober 1986, skulle bli løslatt. For en modig og  prisverdig beslutning! Alle de 49 brødrene og søstrene som var blitt dømt, ble sluppet fri noen dager senere.

Det var imidlertid fremdeles et åpent spørsmål hva som ville skje med dem som ennå ikke var blitt dømt. Den ene uken gikk etter den andre, men til slutt ble de alle innkalt til et rettsmøte og opplyst om at de kunne være til større nytte for landet ved å dra hjem og dyrke jorden og gjøre annet nyttig arbeid.

Dette førte naturlig nok til stor glede. Over 30 udøpte forkynnere og bibelstudenter som hadde gjort store fremskritt mens de satt i fengsel, bad om å bli døpt etter at de ble løslatt. Etter sin «skolering» i fengslet har alle vokst hurtig i modenhet. Like etter dåpen begynte de fleste av dem å tjene som hjelpepionerer. Og alle Jehovas vitner som ble løslatt, har fått seg verdslig arbeid igjen. — Se Salme 37: 25, 28.

En av dem som med glede holdt ut under prøvelsene, var Pascasie. Hennes mann ble så skremt av forbudet mot Jehovas vitner at han tok henne med til politistasjonen for å la henne bli arrestert. Til tross for at hun ennå ikke var døpt, ble hun satt i fengsel sammen med søstrene. Hun fikk en dom på ti år. Det var vondt for henne å forlate barna sine, men hun forstod at det var nødvendig å lide for den sanne tilbedelses skyld. Hun gjorde fremskritt i åndelig henseende mens hun var i fengslet, og var blant dem som ble døpt da hun slapp ut. Da hun kom hjem igjen, opplevde hun også den store gleden at hennes mann var parat til å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner! Hennes standhaftighet er virkelig blitt belønnet, for hennes mann er nå blitt hennes åndelige bror, og familien er forent i den sanne tilbedelse.

På en annen kant av landet ble en anklage fra 1985 gravd fram igjen i begynnelsen av 1990, og fire brødre ble dømt til ti års fengsel. Dette fikk heldigvis ingen konsekvenser for andre deler av landet, hvor det var mulig å holde kretsstevner og kurser for pionerene. En sonetilsynsmann kom på besøk for første gang, og rikeligere med åndelig føde på kinyarwanda  resulterte også i større åndelighet. De fire brødrene ble for øvrig løslatt etter presidentens ordre da de hadde sittet i fengsel i seks måneder.

I slutten av 1990 ble det borgerkrig i Rwanda etter et plutselig militært overgrep. Våre brødre forholdt seg nøytrale i overensstemmelse med det bibelske prinsipp som kommer til uttrykk i Johannes 17: 14: «De er ikke av verden.» Dette fikk tidligere motstandere til å innse at Jehovas folk ikke er noens fiender. I begynnelsen av 1991, da hungersnøden skapte ytterligere bekymringer, ble det nødvendig å sette i gang et hjelpearbeid i Rwanda, spesielt sør i landet. I den senere tid har brødrene fritt kunnet arrangere kretsstevner. Brødrene i Rwanda håper at de en dag vil oppnå full religionsfrihet og bli registrert som et lovlig religionssamfunn, men i mellomtiden fortsetter de å hjelpe de mange sannhetssøkende menneskene i Rwandas stadig voksende befolkning.

Den teokratiske virksomhet i Uganda livner til igjen tross vanskeligheter

«Frigjøringskrigen» førte til forandringer i 1979. Det var plyndring, vold og mangel på nødvendige hjelpetiltak. Postgang og telefonsamband brøt sammen. Men så kom en ny regjering til makten, og Uganda-avisen Times for 19. november 1979 kunne opplyse at forbudet mot Jehovas vitner var opphevet, og at det skulle være religionsfrihet i landet. Disse opplysningene stod i en artikkel med overskriften «Misjonærer får komme tilbake».

Det ble snart arrangert en ny serie med kretsstevner i Uganda, og 241 var til stede. Men økonomien lå i ruiner, og et menneskeliv ble ikke høyt verdsatt. Mange bar våpen, og tidligere soldater ble kriminelle. Nesten hver natt kunne man høre skyting. Det var ikke trygt å ferdes på veiene.

Avdelingskontoret i Nairobi gikk ivrig inn for å bygge opp og stimulere brødrene. De søkte etter fryktløse forkynnere som frivillig ville påta seg å bringe litteratur inn i Uganda. Husk at  folk var bevæpnet, og soldatene levde ofte et dobbeltliv og var banditter om natten. De frivillige kurerene måtte gjennom en skogstrekning mellom Jinja og Kampala som var beryktet på grunn av de mange overfallene som fant sted der. Folk kjørte gjerne gjennom denne skogen i topphastighet til de kom inn i mer befolkede strøk.

En misjonær som overnattet hos en bror i Mbale, hørte at noen fiklet med bilen hans, som stod parkert på gårdsplassen. Han innså at tyvene sannsynligvis var bevæpnet, og mente derfor det var best å la dem stjele det de ville ha. Neste morgen manglet bilen to hjul, og tyvene hadde også tatt reservehjulet og frontglasset. Misjonæren fikk låne to hjul med nesten blankslitte dekk og kjørte av sted uten frontglass til beskyttelse mot regnet. Han hadde en reise på 240 kilometer foran seg før han kom til Kampala, og veien gikk gjennom den farlige skogstrekningen. Men alt gikk bra — han punkterte ikke, men fikk mye regn og vind i ansiktet.

I desember 1980 var det et høydepunkt på 175 forkynnere. Det påfølgende året ble innledet med et områdestevne på Lugogo stadion i Kampala, hvor det var 360 til stede. Voldshandlingene fortsatte, men midt oppe i det hele lærte mange sannheten, og i juli var det 206 forkynnere i landet, som i gjennomsnitt leverte 12,5 blad hver i måneden.

Det var bare én eldste for hver åttende menighet i Uganda, så behovet for hjelp var stort. Det ble derfor gjort et nytt forsøk på å få misjonærer inn i landet. I september 1982 var Ari Palviainen og Jeffrey Welch, to ugifte misjonærbrødre, på plass i Kampala midt oppe i urolighetene som stadig vedvarte. Det var fremdeles portforbud etter kl. 18.30, og både skyting og kamphandlinger hørte med til nattens orden. Noen forkynnere forsvant og ble antatt å være døde, men dukket opp igjen. Noen kom aldri mer til rette. I alt åtte forkynnere i Uganda mistet livet i urolighetene etter krigen i 1979.

I februar 1983 fikk flere misjonærer innreisetillatelse, og i  april samme år ble det opprettet et misjonærhjem i et forholdsvis trygt strøk med fire kjekke Gilead-misjonærer som beboere. To av dem var Heinz og Marianne Wertholz. Folk i Uganda var så høflige og hadde så stor respekt for Bibelen at det var lett for disse misjonærene å glemme de økonomiske vanskelighetene, de elendige veiene, den store utryggheten og de nattlige forstyrrelsene. Det var ikke uvanlig at de hadde 10—15 bibelstudier hver. I løpet av én måned leverte de fire misjonærene 4084 blad.

«Det er faktisk han som går der!»

I en landsby i det indre av Uganda fikk en middelaldrende mann tak i boken Den sannhet som fører til evig liv, og han ble snart klar over at han hadde fått en skatt. Han leste den om og om igjen og begynte å forkynne for alle han møtte. Ja, han omtalte seg selv som et av Jehovas vitner til tross for at han aldri hadde truffet noen andre Jehovas vitner og visste at det ikke fantes noen på hans kanter.

Han forstod at han var nødt til å finne sine «brødre». En dag la han derfor ut på en sykkeltur til Kampala for å lete etter Jehovas vitner. Når han så kirkebygninger med kors på, visste han at han ikke ville finne dem der. Folk han spurte, visste om Jehovas vitner, men kunne ikke oppgi noen nøyaktig adresse. Han gikk fortvilt inn i en bokhandel og spurte etter Jehovas vitner. Kassereren sa at Jehovas vitner av og til kom innom med bladene, men han visste ikke hvor de bodde. «Vær så snill å gi dem adressen min neste gang de kommer,» sa den interesserte mannen. «De er nødt til å besøke meg.»

Akkurat da var to misjonærer opptatt med å foreta gjenbesøk hos folk som hadde vist interesse tidligere, men de traff ingen hjemme. De så over notatene sine en gang til og kom over navnet til kassereren og sa: «La oss gå tilbake til ham.»

Da de kom til bokhandelen, sa kassereren: «En som trenger dere, har vært innom.» Han kikket ut av døren og pekte nedover gaten og sa: «Det er faktisk han som går der!»

 På et blunk var de to misjonærene borte hos den interesserte landsbyboeren. Han omfavnet dem begge. Han begynte naturligvis ivrig å studere Bibelen. Snart ble det bygd en liten Rikets sal i hans landsby, og etter sin innvielse og dåp har han selv fullt ut vært en bror.

Krig igjen!

Livet var bekymringsfullt for folk flest i Uganda. De følte seg utrygge. Mange av dem som hæren drog av gårde med, forsvant for godt. Prisene føk i været. Prisen på et brød steg for eksempel med 1000 prosent fra 1974 til 1984! Noen gav opp å telle penger når de handlet — de nøyde seg med å måle tykkelsen på pengebunken med linjal.

Misnøyen banet veien for geriljakrig i landet. Etter flere måneders kamp klarte den nasjonale motstandsbevegelsen å ta makten fra regjeringen. Soldater på flukt var i mellomtiden opptatt med å plyndre eiendommer og skyte folk som kom i deres vei.

Det brøt også ut kamper like ved misjonærhjemmet. Dagen etter at det skjedde, begynte skytingen da misjonærene var på vei til kristne møter. Kulene hvinte rett forbi hodene deres, men ingen ble skadet. En søndag ettermiddag fikk de ubudne gjester — soldater som var på flukt, kom for å plyndre. Soldatene var sinte fordi inngangsdøren var låst, men da anføreren fikk se misjonærenes identifikasjonskort, slo han plutselig om og ble vennlig og rørte ingen av tingene deres. Mennene bad nærmest om unnskyldning fordi de forsynte seg med noen klær og noe sengetøy, men de tok ikke noe av større verdi.

Da de forsvant, rådet de misjonærene til å gjøre det uryddig i hele huset, rive ned gardinene, tømme skuffene og spre innholdet på gulvet for å skape inntrykk av at huset allerede var plyndret. Dette virket etter hensikten. Det ble stjålet forholdsvis lite. Før freden ble gjenopprettet, og mens harde kamper pågikk omkring dem, tilbrakte misjonærene et helt  døgn i et lite anretningsrom. Det var det tryggeste stedet i huset. Gjennom det hele følte de Jehovas beskyttelse og tryggheten ved sitt nære brorskap.

Brødrene i Uganda kan fortelle mange episoder som vitner om at Jehova har holdt sin beskyttende hånd over dem. Noen kan peke på kulehull i veggene hjemme hos seg og i klærne sine. En spesialpioner kastet seg ned under en skuddveksling mellom regjeringssoldater og opprørere og måtte ligge på magen i over fem timer mens kulene suste over hodet hans. Da det ble rolig igjen, var han omgitt av døde mennesker på alle kanter.

Tryggere forhold og nye gleder

I månedene etterpå ble forholdene tryggere, og noe av det som da skjedde, var temmelig overraskende. Når misjonærene skulle hjem, måtte de for eksempel passere et stort hus hvor det bodde en høy embetsmann. Huset var alltid bevoktet av soldater som var så uberegnelige at folk var redd for å bli trakassert av dem. Misjonærene pustet lettet ut hver gang de kom seg forbi dette stedet, og det ble stadig færre som oppsøkte  misjonærhjemmet. Men da den nye regjeringen var innsatt, ble det plutselig bekjentgjort at dette huset var til leie. Det skjedde samtidig med at misjonærene måtte flytte fra sin daværende bolig. Ikke lenge etter bodde de selv i det huset de hadde vært så redde for å passere, og de kunne innta aftensmaten ute på den store terrassen i den tropiske kveldsbrisen. Hvis noen hadde antydet dette et år tidligere, ville ingen ha trodd at det var mulig.

Arbeidet i Kampala hadde god fremgang. I mange distrikter i byen hadde ingen forkynt på over ti år, og det var et stort arbeid å ta fatt på. Brødrene i Uganda trappet opp sin virksomhet og hadde et månedlig gjennomsnitt pr. forkynner på 14,3 timer i tjenesten i 1987.

Det utviklet seg et nært og kjærlig forhold mellom disse vitnene. De var villige til å bringe mange offer til tross for at det var svært begrenset hva de hadde å rutte med materielt sett. (Joh. 13: 34, 35) For mange tok det flere måneder å tjene nok til å reise til områdestevnene. De viste alltid gjestfrihet mot hverandre og hjalp misjonærene med deres problemer. Det er ikke tvil om at Jehova hjalp dem på mange måter, og det var ofte et «mirakel» at stevnene kunne bli holdt i det hele tatt. Enkelte ganger måtte de klare seg uten høyttaleranlegg, og det hendte at de ikke engang hadde noe å sitte på.

Etter at misjonærhjemmene i Kampala og Jinja var opprettet, ble det opprettet et tredje hjem på den andre siden av Kampala. Nå har Uganda 18 menigheter, det har vært et høydepunkt på 820 forkynnere, 3402 har vært til stede på minnehøytiden, og det er over 140 alminnelige pionerer og spesialpionerer. Det er blitt bygd Rikets saler i Jinja, Tororo, Mbale og Kampala. Men forholdene er fremdeles ikke slik at det er lett å forkynne, og framtiden er uviss.

Siden 1989 har motstanden mot vitnene blusset opp igjen. Det begynte med visse uttalelser fra geistlig hold og fortsatte med kritiske avisartikler, en vilkårlig, muntlig tilbakekallelse  av en innvilget byggetillatelse, avslag på søknader om å få holde stevner i bestemte lokaler og andre inngrep fra feilinformerte funksjonærer. Etter en tid ble alle foreninger bedt om å la seg registrere på nytt, og Den Internasjonale Bibelstudieforening ble nektet registrering. De fleste misjonærene måtte forlate landet. Til tross for dette ble det holdt vellykkede områdestevner i desember 1990. Noen høyere embetsmenn har vært meget hjelpsomme og upartiske, og dette har fått brødrene til å håpe at alle misjonærene snart får komme tilbake til Uganda og fortsette med sitt undervisningsarbeid. Det er en fruktbar misjonsmark i dette landet, og brødrene ber høstens Herre sende ut flere arbeidere. — Matt. 9: 37, 38.

Kenya ruster seg til utvidet virksomhet

Jehovas organisasjon hadde fremgang jorden over, og i Øst-Afrika opplevde vi også en jevn økning. Nå var tiden inne til å ta mer avansert teknologi i bruk i Kenya. Hvor spennende var det ikke da avdelingskontoret i 1984 fikk den første av  to IBM personlige datamaskiner fra det tyske avdelingskontoret!

Til å begynne med syntes alle det var vanskelig å betjene disse nye maskinene, men med Jehovas hjelp og ved å følge veiledningen i noen enkle instruksjonsbøker tok det ikke lang tid før datamaskinene var i drift. Disse gjorde det mulig å skrive inn tekst som ble overført til disketter som så kunne sendes til trykkeriene ved avdelingskontorer i andre land. Det åpnet nye muligheter. Det var ikke lenger nødvendig å sende både to og tre korrekturer fram og tilbake mellom Storbritannia og Kenya før Vakttårnet på swahili kunne trykkes. Nå blir Vakttårnet utgitt samtidig på engelsk og swahili, og alle menighetene i Kenya kan studere det samme bibelske stoffet hver uke.

Samtidig med den stadige økningen i antall forkynnere erfarte vi også at forkynnerne vokste i åndelighet. Vitnene brukte mer tid i tjenesten. De holdt øyet klart og fokuserte på Rikets interesser. Flere gjorde seg større  anstrengelser for å ha et familiestudium til gagn for sine mange barn. Det er blitt utnevnt nye eldste, og stadig flere unge brødre har kvalifisert seg til å bli utnevnt som menighetstjenere. Mange har vist sin ulastelighet når deres kristne nøytralitet er blitt stilt på prøve. Flere har vært villige til å bringe materielle offer for å kunne få sin egen Rikets sal.

Områdestevnet 1985 — «Bevar din ulastelighet»

Kenya var et av de landene som ble valgt ut til å ha et spesielt internasjonalt stevne i slutten av 1985 med deltagere fra fjerne land. Det kom nesten 2000 utenlandske stevnedeltagere. De hadde glede av å se Kenyas naturskjønnhet og dyreliv, men alle var enige om at høydepunktet under deres besøk var stevnet, og det at de fikk gå sammen med lokale brødre i felttjenesten.

Det vakte oppsikt blant folk i Nairobi da alle disse wazungu (hvite mennesker eller europeere) dukket opp sammen med sine lokale ledsagere. Gjestene på sin side var imponert over den store interesse for Bibelen som ble lagt for dagen av kenyanerne og av de flokkene med småbarn som fulgte dem omkring.

Gjestene ble også betatt av de flere tusen småbarna som fulgte så oppmerksomt med under stevnet. Over 8000 mennesker var til stede i Jamhuri Park i Nairobi ved det største stevnet som var blitt holdt inntil da. Forsamlingen gledet seg spesielt over at to av brødrene fra det styrende råd var til stede, nemlig Theodore Jaracz og Albert Schroeder.

I årene som fulgte, vokste staben ved avdelingskontoret, og det kom flere misjonærer til Kenya. Misjonærene ble belønnet ved at de fikk mange åndelige barn. Eldoret menighet vokste for eksempel ved misjonærenes hjelp fra 45 til 129 forkynnere i løpet av fire år. Pionerånden tiltok, og Rikets interesser hadde stadig fremgang. I 1987 benyttet forkynnerne over 1,5 millioner timer i felttjenesten, og det var over 4000 forkynnere i virksomhet.  De hadde et gjennomsnitt på 16,4 timer i tjenesten hver måned.

Antall til stede på minnehøytiden gikk opp til 15 683, og 466 ble døpt. Det var gjennomsnittlig over 1000 pionerer i virksomhet hver måned, og over 500 av dem var vanlige pionerer. Det ble bygd nye Rikets saler, og det ble utarbeidet planer med tanke på en ny stevneplass i utkanten av Nairobi. For første gang var det over 10 000 forkynnere i de landene som avdelingskontoret førte tilsyn med, deriblant 1000 vanlige pionerer. Men så hendte det noe sjokkerende.

Et nytt forbud

Like etter de kretsstevnene som for en stor del dreide seg om trosprøver, og mens forberedelsene pågikk til områdestevnene med temaet «Stol på Jehova», ble tilliten til Gud virkelig satt på prøve. Den 19. november 1987 inneholdt Kenya-avisen Gazette en kunngjøring som var datert 9. november, og som gikk ut på at Jehovas vitners samfunn i Øst-Afrika ikke lenger var et registrert trossamfunn, selv om det hadde vært i virksomhet i over 25 år. Myndighetene hadde bestemt at trossamfunnet skulle få 21 dager på seg til å avvikle virksomheten og fordele sine aktiva blant medlemmene. Samme ettermiddag kom det et brev fra myndighetene som bekreftet avgjørelsen. Det ble ikke gitt noen begrunnelse.

Dagen etter refererte en av avisene denne nyheten i en liten notis på side 5, og ikke i et hovedoppslag, slik tilfellet hadde vært i 1973. Men utenlandske nyhetsbyråer ringte øyeblikkelig og offentliggjorde denne sjokkerende nyheten. Det ble straks gjort forsøk på å ta kontakt med representanter for regjeringen, men de var enten opptatt med statsbesøk eller uvillige til å drøfte saken.

Man søkte juridisk bistand, og etter å ha bedt mye anmodet brødrene om at saken måtte bli revurdert. Den 27. november avgjorde en dommer at saken skulle tas opp igjen, og det innebar at trossamfunnet på nytt hadde status som lovlig  registrert så lenge saken var under behandling. Møtene og forkynnelsesvirksomheten fortsatte derfor i åpenhet over hele Kenya, og brødrene kunne foreløpig puste lettet ut.

Hvordan gikk det så med stevnene? Det krevde tro å gå videre med forberedelsene, men for en glede det var å få de nødvendige tillatelsene! Etter en del strev ble det inngått kontrakter om stevnesteder, og alle de tre områdestevnene med temaet «Stol på Jehova» ble holdt i desember. Det var til sammen 10 177 til stede, og i alt 228 ble døpt.

Forholdene lot til å være normale etter dette. Jehovas vitner var fullstendig klar over at avdelingskontorets framtid og arbeidet i Kenya lå i Jehovas hånd.

Den uvisse situasjonen på det juridiske område har fortsatt i årevis, for rettssaken er stadig blitt utsatt. Dette har ført til mange slags episoder på forskjellige lokale plan, for offentlige funksjonærer som ikke har vært klar over at vi fortsatt er lovformelig registrert, har arrestert brødre, holdt tillatelser tilbake og til og med nektet oss å holde stevner. I mellomtiden har kristenhetens presteskap engasjert seg i politikk som aldri før, og dette har hjulpet mange til å se forskjellen mellom geistligheten og lovlydige og fredselskende Jehovas vitner.

Dette har ført til en større vekst i antall Rikets forkynnere. Ved feiringen av minnehøytiden i 1991 var det 19 644 til stede, og det var da nærmere 6000 forkynnere i landet. I Nairobi og i Nanyuki, som ligger ved ekvator, er det blitt bygd stevnehaller. Økningen i antall forkynnere har medført større arbeidsbyrder ved avdelingskontoret, og Betel-familien har derfor også vokst. Den har nå 38 medlemmer, og behovet for større plass er presserende.

Vi ser framtiden i møte med tillit til Jehova

Plassen tillater ikke at vi nevner mange andre viktige hendelser og interessante opplevelser i Øst-Afrika. Utallige andre trofaste forkynnere har gjort en stor innsats for det gode budskap og lidd ondt som tjenere for den sanne Gud. Mange  har påtatt seg store forpliktelser og har i årevis i likhet med Paulus hatt det strevet som følger med bekymringen for alle menighetene. (2. Kor. 11: 28) Vanskelighetene på det økonomiske, juridiske og politiske område fortsetter. Bare Jehovas rike kan bringe en varig løsning på alle disse problemene, og inntil det skjer, er det fremdeles mye å gjøre i innhøstningsarbeidet.

Folketallet i denne delen av verden er blitt fordoblet i løpet  av de siste 20 årene. I august 1991 hadde alle de landene som avdelingskontoret fører tilsyn med, et samlet høydepunkt på 15 970 forkynnere. Fra avdelingskontoret kommer denne uttalelsen: «Vi vet at Jehova kjenner sine sauer, og vi ber om at ’Jehovas ord må fortsette å ha rask framgang’ i den korte tiden før enden kommer og dette vakre område på jorden med alle sine naturherligheter blir en del av et globalt paradis.» — 2. Tess. 3: 1.

[Fotnoter]

[Oversikt på side 206]

(Se den trykte publikasjonen)

Kenya 8 000

1950 3

1960 108

1970 947

1980 2 266

1991 6 300

Høydepunkt forkynnere

2 000

1950

1960 5

1970 132

1980 317

1991 1 256

Gj.sn. pionerer

[Oversikt på side 207]

(Se den trykte publikasjonen)

Ni land under tilsyn av avdelingskontoret i Kenya

17 000

1950 119

1960 865

1970 2822

1980 5263

1991 15 970

Høydepunkt forkynnere

4 000

1950 1

1960 49

1970 296

1980 599

1991 3 127

Gj.sn. pionerer

 [Kart/ramme på side 66]

(Se den trykte publikasjonen)

Rødehavet

Adenbukta

YEMEN

SUDAN

Nilen

Omdurman

Khartoum

Eritrea

Asmara

DJIBOUTI

ETIOPIA

Addis Abeba

SOMALIA

Mogadishu

KENYA

Nairobi

Mombasa

EKVATOR

Victoriasjøen

UGANDA

Kampala

ZAÏRE

RWANDA

BURUNDI

TANZANIA

Zanzibar

Dar-es-Salaam

Mbeya

MALAWI

ZAMBIA

Indiahavet

SEYCHELLENE

MADAGASKAR

[Ramme]

KENYA

Hovedstad: Nairobi

Offisielle språk: Swahili og engelsk

Religion: Flere trosretninger

Innbyggertall: 23 millioner

Avdelingskontor: Nairobi

[Bilde på side 69]

Unge gjetere i Kenya

 [Bilder på side 71]

Kenya har et rikt og interessant dyreliv

 [Bilder på side 74]

Olga Smith og hennes to barn tar avskjed med hennes mann, Gray, og hans bror, Frank, som legger ut på sjøreisen til Øst-Afrika

Frank Smith like ved Nairobi sentrum i 1931

Gray Smith forkynner i Kenya i 1931

[Bilde på side 76]

David Norman og Robert Nisbet i Durban i Sør-Afrika i 1931, like før avreisen til Dar-es-Salaam

 [Bilder på side 79]

George Nisbet, Gray og Olga Smith og Robert Nisbet krysser elven Limpopo og raster på vei til Øst-Afrika i 1935

[Bilde på side 88]

En gruppe forkynnere med lang erfaring i tjenesten er kommet sammen til kaffe og te i nærheten av Nairobi i 1985. Fra venstre: Muriel Nisbet, Margaret Stephenson, Vera Palliser, Mary Whittington og William Nisbet

[Bilde på side 93]

Ingilizi Caliopi og Mary Girgis i Khartoum i Sudan

[Bilde på side 96]

Gileadmisjonæreene Dean Haupt og Haywood Ward i Addis Abeba

[Bilde på side 99]

Det lille avdelingskontoret i Addis Abeba i 1953

[Bilde på side 105]

Hosea Njabula og hans kone, Leya, var blant de første som forkynte det gode budskap i Tanzania

[Bilde på side 107]

Ni av dem som lærte sannheten å kjenne i det sørlige Tanzania i løpet av 1930-årene. Fra venstre: Andrew Chungu, Obeth Mwaisabila, Timothy og Ana Kafuko, Leya Nsile, Joram Kajumba, Jimu Mwaikwaba, Stela og Semu Mwasakuna

[Bilde på side 108]

Thomson Kangale, en tålmodig lærer for sine østafrikanske brødre

[Bilde på side 123]

George Kadu og Margaret Nyende minnes den første tiden i Uganda, der de hørte sannheten for over 35 år siden

[Bilde på side 131]

Kenyas første misjonærhjem og avdelingskontor i Nairobi ble åpnet den 1. februar 1963

[Bilder på side 139]

I 1965 var Kenyas andre avdelingskontor i Nairobi en leilighet i øverste etasje i denne bygningen. Nedenfor et bilde fra 1970 av det tredje avdelingskontoret sett fra baksiden før det ble utvidet

[Bilde på side 141]

Lamond Kandama, en spesialpioner som virket i Zambia, Tanzania og Kenya i over 50 år. Her sammen med Esinala og Stanley Makumba, som har brukt over 40 år i et spesielt arbeid i Uganda og Kenya, hovedsakelig i krets- og områdetjenesten

[Bilde på side 142]

John og Kay Jason, ved Betel i Nairobi, har begge vært over 50 år i heltidstjenesten

[Bilde på side 157]

En gruppe lykkelige rwandere etter at de er blitt døpt

[Bilde på side 158]

Anna Nabulya, en av Ugandas trofaste forkynnere

[Bilde på side 169]

Gebregziabher Woldetnsae, en tilsynsmann som helt inntil sin død ofret alle sine krefter

 [Bilder på side 177]

Ansikter vi venter å få se i oppstandelsen. Alle ble myrdet på grunn av sin lojalitet overfor det gode budskap. Øverst fra venstre: Ayele Zeleyew, Hailu Yemiru, Wubi Ayele, Kaba Ayana, Gebreyohanes Adhanom, Adera Teshome, Wondimu Demera, Kasa Gebremedhin og Eshetu Mindu

[Bilde på side 192]

Gaspard Rwakabubu, Joseph Koroti og Ferdinand I’Mugarula etter at de ble løslatt fra fengslet i Kigali og kunne glede seg over å overvære det internasjonale stevnet i Nairobi i 1985

[Bilde på side 199]

Kretsstevne i Mbale i Uganda i 1987

[Bilde på side 201]

Kenyas nåværende avdelingskontor og Betel-hjem i Nairobi etter utvidelsen

[Bilde på side 202]

Bernard Musinga tilbrakte 20 år i Øst-Afrika som reisende tilsynsmann og var medlem av utvalget ved avdelingskontoret inntil han reiste tilbake til sitt fødeland, Zambia