Salomonøyene

SALOMONØYENE ligger som to fine perlekjeder i Stillehavets turkisskimrende vann. Dette melanesiske landet blir også omtalt som «de lykkelige øyer». Den dobbelte rekken av vulkanske øyer og atoller begynner med atollen Ontong Java like sør for ekvator og øst for Papua Ny-Guinea og strekker seg omkring 150 mil videre mot sørøst til Santa Cruz-øyene, som innbefatter Reef Islands ikke så langt fra Vanuatu, landets nabo i sør. De fleste av øyene i Salomon-arkipelet er dekket av tette, frodige skoger, og det finnes mange takkete fjellkjeder med dype og trange daler imellom. Salomonøyenes samlede landområde er på 27 500 kvadratkilometer, og dette isolerte landet er dermed det nest største av øyrikene i Stillehavet — bare Papua NyGuinea er større.

 Den første av de europeiske oppdagelsesreisende som satte sin fot på de hvite sandstrendene på disse kanter, var den spanske sjøfareren Álvaro de Mendaña, som gikk i land der i 1568. Han lette etter kong Salomos meget omtalte tapte gullgruver, men fant i stedet det som han kalte Salomos øyer, og ikke annet gull enn det som fantes i grusen i elvene på Guadalcanal.

En varierende befolkning med felles interesser

Øyene har en befolkning på omkring 300 000 mennesker med hudfarger som varierer fra blåsvart til lysebrun, og med mange forskjellige hårtyper. Noen har en overdådighet av tykke, skinnende, lyse krøller, andre har den kraftige røde  hårfargen som kjennetegner mange melanesiere, og polynesierne har gjerne glatt, svart hår. Kommunikasjonen på Salomonøyene foregår på mange språk, for det finnes over 90 lokale språk og dialekter. Men de fleste benytter seg av engelsk eller et engelsk-melanesisk pidgin når de snakker med naboer fra andre øyer og stammegrupper.

Den polynesiske befolkningen er bosatt på de spredte øyene Ontong Java, Rennell, Bellona, Sikaiana, Tikopia og Anuta. Store grupper mikronesiere fra Kiribati har søkt sammen og slått seg ned på de vestlige øyene Wagina og Gizo og i hovedstaden, Honiara, på Guadalcanal.

Denne brokete befolkningen har ikke bare sin statstilhørighet til felles, men også sin dype interesse for Bibelen. Folk er sterkt religiøse og gleder seg over å synge salmer av sine lungers fulle kraft i sine landsbykirker, som de oppsøker flere ganger i uken, ja, noen går i kirken hver dag. De er sterkt opptatt av bibelske profetier, og spesielt av Daniels bok og Åpenbaringen. De tror fullt og fast at vi lever i de siste dager av den gamle tingenes ordning. Derfor er det også stort sett lett å snakke med dem om Jehova Guds løfter om varig fred og lykke, som han skal oppfylle ved sitt himmelske rike.

De lykkelige øyer får høre om «den lykkelige Gud»

Det «gode budskap om den lykkelige Gud» er blitt forkynt med stor kraft på seks av de største øyene og på en rekke av de mindre øyene siden 1953. (1. Tim. 1: 11) Til å begynne med var det Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Australia og deretter avdelingskontoret på Papua Ny-Guinea som førte tilsyn med evangeliseringsarbeidet på Salomonøyene. * Uforferdede vitner fra Papua Ny-Guinea besøkte et stadig voksende antall brødre og søstre på avsidesliggende steder. Noen av disse vitnene var John Cutforth, R. L. (Dick) Stevens, Les Carnie og Ray og Dorothy Paterson. De bodde ofte sammen med de  nye brødrene i deres hus, hvor tak og vegger var laget av lange palmeblad. Den 18. april 1977 ble trossamfunnet Jehovas vitner på Salomonøyene lovformelig registrert, og det åpnet muligheten til en ytterligere fremgang og gjorde det lettere å organisere forkynnelsesarbeidet.

I juli 1978 oppnådde Salomonøyene politisk uavhengighet. Brødrene var glad for at de var blitt lovformelig registrert som et trossamfunn før den politiske forandringen fant sted, ettersom det senere ble fattet vedtak som gjorde det vanskelig å introdusere religionssamfunn som ikke fantes i området fra før av. Med tanke på å få i gang forkynnelsesarbeidet på enda flere av «de lykkelige øyer» ble det bestemt at Salomonøyene skulle få sitt eget avdelingskontor. Like etter at denne beslutningen var tatt, fikk Glenn Finlay i oppgave å koordinere arbeidet. Han og hans kone, Merlene, kom fra avdelingskontoret i Papua Ny-Guinea.

 Dette var ikke første gang bror Finlay var på Salomonøyene. Han hadde tjent som område- og kretstilsynsmann der flere ganger, og i 1965 hadde han også vært tre måneder i den nordlige delen av Malaita som spesialpioner på oppdrag fra avdelingskontoret i Papua Ny-Guinea.

Det første avdelingskontoret

«Vårt første avdelingskontor ble innredet i kjelleren i Bob Seccombes hus i Lengakiki Ridge i Honiara,» skriver bror Finlay. Dette var i 1978. Det lille kjellerrommet var også tidligere blitt brukt til fremme av teokratiets interesser. Det hadde tjent som den første Rikets sal på øya Guadalcanal og hadde senere vært benyttet som det første litteraturdepot på Salomonøyene. Og siden bror Seccombe også stilte en liten leilighet til disposisjon på baksiden av bygningen, tjente hans hus også som det første Betel-hjem.

Bror Finlay fortsetter: «Vårt utstyr bestod av en manuell skrivemaskin og en hånddreven stensilmaskin, men vi hadde en fantastisk utsikt over det dypblå sundet.» For nesten 50 år siden, den 13. november 1942, hadde dette sundet vært åstedet for en av de voldsomste kamper i sjøkrigshistorien. Amerikanerne kalte siden dette sundet for Ironbottom Sound på grunn av alle de skipene som ligger og ruster på bunnen der.

Etter 30 års tjeneste reiste bror Seccombe og hans kone, Joan, tilbake til Australia på grunn av problemer med helsen.  De hadde ingen barn selv, men deres utallige åndelige barn og barnebarn setter stor pris på deres kjærlige strev.

La oss gå tilbake til bror Finlays rapport: «Denton Hopkinson og hans kone kom fra Filippinene i 1978. De fleste av brødrene hadde aldri hatt besøk av en sonetilsynsmann før. I løpet av de neste årene ble det bygd et toetasjes hus som skulle tjene som avdelingskontor og Betel-hjem.» For et stort prosjekt det var! Brødrene og søstrene i Honiara gravde ut store klumper med sylskarpe koraller uten å ha annet enn håndverktøy å hjelpe seg med. Byggingen av avdelingskontoret var en lang og vanskelig prosess som tok nesten tre år, men arbeidet var også en tydelig tilkjennegivelse av kristen kjærlighet. Et verdifullt biprodukt av virksomheten var at noen av bygningsarbeiderne senere begynte å utføre andre spesielle tjenester for Jehova.

Ti unge brødre kom for å arbeide på heltid på byggeplassen under ledelse av et av medlemmene av utvalget ved avdelingskontoret, Rodney Fraser fra Australia, som også var bygningshåndverker. De fleste av disse frivillige arbeiderne kom fra avsidesliggende menigheter. De hadde derfor aldri brukt bygningsverktøy før. Men etter at de hadde arbeidet sammen med bror Fraser og flere andre brødre fra Australia i tre år, var de ikke bare blitt dyktige bygningshåndverkere, men de hadde også fått stor verdsettelse av den virksomheten som foregår i Jehovas jordiske organisasjon, og de var blitt flinkere til å forkynne det gode budskap for andre.

Sju av disse unge mennene utvidet etterpå sin tjeneste for Jehova på en eller annen måte. Omega Nunu reiste hjem til landsbyen Taba’a høyt oppe i fjellene i den delen av Malaita som er bebodd av kwara’aer. Han var den eneste eldste i menigheten der. Lilio Liofasi ble et av Betel-familiens første medlemmer og fortsatte i denne tjenesten i åtte år. Han tjener nå sammen med sin filippinskfødte kone, Priscilla, i en annen gren av heltidstjenesten. De to kjødelige brødrene Joe Kwasui  og David Kirite’e, som ble snekkere, begynte også i heltidstjenesten. De var med på å bringe sannheten til Santa Cruz-øyene i den østlige delen av Salomonøyene. Billy Kwalobili, som ble en dyktig flislegger, har tjent som spesialpioner på Ndeni, den største av Santa Cruz-øyene, og er nå pioner på de isolerte Reef Islands. Pedro Kanafiolo, en sterk og energisk bror fra Malu’u i den nordlige delen av Malaita, tjener nå som spesialpioner i et relativt nytt distrikt på øya San Cristobal. Simon Maedalea, som kunne forlate byggeprosjektet som snekker, var senere pioner i den østlige delen av Malaita. Disse flittige og energiske brødrene har vært foregangsmenn i forkynnelsen rundt omkring på «de lykkelige øyer».

Stevner — oppmuntrende milepæler

Stevnene har vært oppmuntrende milepæler som har krevd store forberedelser. Hvert eneste foredrag og skuespill må oversettes til Salomonøyenes pidgin. Replikkene i skuespillene må spilles inn på bånd med stemmene til aktører fra Honiara, mens musikk og lydeffekter blir spilt over fra de engelske båndene. Etter mange timers arbeid blir de innspilte kassettene sendt ut til dem som skal øve inn skuespillene. Under prøvene blir det benyttet små, batteridrevne kassettspillere, og brødre og søstre øver så inn skuespillene i det flakkende lysskjæret fra lampene i små Rikets saler med takkledning av palmeblad. Noen av stevnene har vært så små at det ikke har vært nok aktører til å sette opp skuespillene. Derfor er det av og til blitt benyttet lysbilder fra Europa sammen med lydbåndene. Brødrene på disse avsidesliggende stedene har gledet seg stort over å se disse dramatiserte bibelske beretningene.

Ved et lite stevne på Santa Cruz-øyene i slutten av 1979 ble møtene fordelt på to øyer. For at deltagerne skulle få se skuespillet som lysbildeforestilling, måtte hele forsamlingen forflytte seg fra den lille øya hvor de fleste møtene ble holdt, til en større øy hvor den elektriske spenningen passet for  lysbildefremviseren. Forestill deg alle disse glade og forventningsfulle menneskene der de padlet fra den ene øya til den andre i kanoer av uthulte trestammer og samlet seg i et lokale som de fylte til trengsel, mens interesserte tilskuere stimlet sammen ved alle vinduene! Etterpå padlet de glade tilbake igjen i måneskinnet over den glitrende, krystallklare sjøen, mens de snakket om det de hadde sett og hørt. Det var en uforglemmelig opplevelse!

Det gode budskap spres

I flere år foregikk forkynnelsen stort sett på bare to av øyene, Malaita og Guadalcanal, som hadde bare én menighet. I 1960- og 1970-årene dannet det seg små grupper av interesserte på Munda og Gizo i den vestlige delen av Salomonøyene. Men det gikk ganske sakte framover. Etter hvert ble interessen vakt også på andre steder ved at pionerer reiste til Choiseul i vest og Santa Cruz-øyene langt mot øst.

Malaita er kjent for to ting, for det første de berømte skjellpengene som en gang ble brukt som brudepris, og for det annet sine robuste innbyggere som har reiselysten i blodet. Malaiterne er strevsomme folk. Mange av dem har fjellhager av virkelig imponerende dimensjoner. På grunn av sin utferdstrang finnes de overalt på Salomonøyene. Noen har bodd utenfor sin stammes område i over 50 år. Det var derfor ingen tilfeldighet at Norman Sharein fra avdelingskontoret i Papua Ny-Guinea støtte på flere hundre av dem da han reiste til den nordlige delen av Malaita i 1962. Mange blant dem tok villig imot Bibelens sannhet.

Mange på Malaita hadde vært med i en politisk bevegelse som forsøkte å oppnå uavhengighet fra det britiske styre, men som ikke hadde lykkes i sine bestrebelser. Bevegelsen kalte seg Ma’asina Ru’u (brorskapet). Medlemmene følte seg ikke hjemme i de etablerte kirkesamfunnene og dannet sin egen religion, som de kalte Boboa (grunnlaget). Dette navnet viste seg å være treffende. Et stort antall av medlemmene tok imot  Bibelens sannhet, ble døpt som Jehovas vitner og utviklet seg til å bli solide forkynnere og pionerer. De har ikke bare tjent i de mange isolerte landsbyene i fjellene på Malaita hvor deres egen stamme hører hjemme, men overalt på Salomonøyene, også på de fjerneste og mest isolerte steder.

Det gode budskap kommer til den vestlige delen

En av de første forkynnerne som ble brukt i det lokale misjonsarbeidet i den vestlige delen av øygruppen, var Fanidua Kirite’e fra Øst-Malaita. Dette var i 1967, da han var en ung familiefar. Han og en annen bror meldte seg frivillig til å reise til den vestlige delen som spesialpionerer. De gjennomarbeidet først øya Gizo.

I løpet av de to ukene bror Fanidua oppholdt seg i byen Gizo, ble han oppfordret av politimesteren til å fortsette sitt forkynnelsesarbeid. Politimesteren sa også at bror Fanidua og hans medarbeider måtte ta kontakt med ham hvis de skulle få problemer i hans distrikt, som også omfattet øygruppen New Georgia. Ikke lenge etter reiste pionerene til Munda, en bosetning ved lagunen Roviana på øya New Georgia.

Munda er egentlig en rekke små landsbyer som omkranser  en flystripe som den japanske hær bygde i begynnelsen av 1940-årene. Det amerikanske flyvåpen overtok senere flystripen og utvidet den og brukte den gjennom resten av den annen verdenskrig. Stammene i dette området er organisert som matriarkalske samfunn. Bror Fanidua forteller: «Da vi kom til Munda med postbåten, begynte vi å spekulere på hvor og hos hvem vi skulle bo, og hva slags mottagelse sannheten ville få i dette nye distriktet. Vi gikk langs den veien som fulgte lagunen, og befant oss snart foran huset til Taude Kenaz, som var malaiter. Jeg visste at Taude ville ta godt imot oss ettersom han var Kwara’a-mann i likhet med meg selv, men om vi skulle få bo i hans hjem mens vi var i Munda, avhang for en stor del av hvilken mottagelse vi ville få av jordeieren, hans svigermor, Miriam, som var enke.»

Miriam var et velkjent og respektert medlem av Roviana-stammen på øya New Georgia. Hun var ikke bare en innflytelsesrik jordeier, men hadde også en fremtredende posisjon i  Den forente kirke. Hennes avdøde mann hadde medvirket til at dette kirkesamfunnet ble etablert på øya. Fordi Miriam tidligere hadde drømt at hun skulle få noen usedvanlige gjester, kunne hun ikke tro sine egne øyne da de to pionerene med bokvesker og bibler i hendene stod utenfor døren hennes. Til pionerenes overraskelse inviterte hun dem straks til å bo hos henne. Hennes gjestfrihet viste seg å bli til velsignelse for hele hennes familie. Pionerene gikk inn for å studere hver kveld med alle som viste så stor vennlighet. Tre av dem var Miriam og hennes datter Esther og Taude, Esthers mann.

På denne tiden, i 1970, kom de reisende tilsynsmennene John Cutforth og Jim Smith på besøk til Munda. De var da på vei tilbake til Papua Ny-Guinea. De forstod snart at det var store muligheter for å øke interessen på Munda, og sa til pionerene at det ville være fint om de kunne bli der til det ble opprettet en menighet. De to tilsynsmennene hjalp pionerene til å organisere møter. For første gang ble det sunget sanger til pris for Jehova på øya New Georgia. De reisende tilsynsmennene overlot så omsorgen for sauene til pionerene i Munda og drog selv videre til andre distrikter.

En kveld ble pionerene plutselig vekt opp av en flokk rasende mennesker. Flokken ble ledet av en politimann som ikke var i tjeneste. Han beordret brødrene til å forsvinne fra stedet øyeblikkelig. Bror Fanidua henvendte seg til flokken og fortalte hva politimesteren hadde sagt til dem da de var i Gizo: «Nøl ikke med å ta kontakt med meg hvis dere får problemer i noen av de distriktene som er under min jurisdiksjon.» Da politimannen hørte det, ble han skremt, og folkemengden løste seg opp. Men den foruroligende nyheten om det inntrufne spredte seg raskt, også politimesteren i Gizo fikk høre om det.

Politimesteren satte seg straks på et fly til Munda. Like etter at han landet, bad han bror Fanidua om å møte på den lokale politistasjonen. Da bror Fanidua kom dit, la han merke  til at to overordnede polititjenestemenn fra den lokale politistasjon var til stede. Det gikk straks opp for ham at samtalen med politimesteren skulle være til orientering for disse to polititjenestemennene. Da bror Fanidua hadde forklart hvorfor han og hans partner hadde kommet til Munda, oppsummerte politimesteren saken ved å si: «Jeg har en religion. Du, Albert [han pekte på den ene av politifolkene], har en religion. Du, Alex [han pekte på den andre], har din religion. Loven her på Salomonøyene garanterer alle religionsfrihet. Disse vitnene bor hos Miriam fordi hun har invitert dem til det. Hun er jordeier, og hun er i sin fulle rett både juridisk og etter stammens regler til å la folk av en hvilken som helst religion besøke henne i hennes eget hjem. Dere, som er lovens håndhevere, har ingen rett til å forsøke å hindre Miriam i å vise interesse for Jehovas vitner — enten dere er i tjeneste eller utenfor tjeneste.» Han avsluttet ved å overlate de to pionerene til de lokale politifolkenes spesielle omsorg og beskyttelse.

Bror Taude døde for noen år siden, men den lille menigheten i Munda er i stadig vekst og lovpriser Jehovas navn både i sang og ved sin innsats i forkynnelsesarbeidet. Og bror Fanidua er fremdeles en trofast forkynner av det gode budskap.

Misjonærer får oppholdstillatelse

Misjonærer som hadde fått opplæring ved Gilead, fikk i 1980 visum til Salomonøyene. De første som ankom, var Roger og Shona Allan som var fra New Zealand og hadde gått i Gileads 67. klasse. Misjonærer og krets- og områdetilsynsmenn som tidligere hadde kommet fra Papua Ny-Guinea, hadde bare fått midlertidig oppholdstillatels. I april 1982 kom det flere misjonærer, nemlig Arturo Villasin og Pepito Pagal fra Filippinene. Det oppstod et behov for enda mer hjelp da bror og søster Finlay i 1985 måtte reise til Australia for å ta seg av forpliktelser i familien. Samme år ankom to erfarne misjonærer, Josef Neuhardt fra Gileads 45. klasse og hans  kone, Herawati, som hadde tjent i Indonesia i ti år og i Papua Ny-Guinea i åtte år. Han ble utnevnt til å tjene som koordinator i utvalget ved avdelingskontoret. Deretter kom Loreto Dimasaka fra Filippinene, og senere fikk også Douglas Lovini fra Gileads 70. klasse og hans kone, Luana, innreisetillatelse etter å ha vært noen år i Papua Ny-Guinea. Han tjener som medlem av utvalget ved avdelingskontoret.

Korset faller i Temotu-provinsen

Omkring 900 kilometer sørøst for Honiara ligger Temotu-provinsen. Den omfatter de østligste av Salomonøyene, også Santa Cruz-øyene. Temotu-provinsen var noe for seg selv. Her var bare én religion representert, den anglikanske kirke. I en rekke år hadde ingen annen religion gjort noe inntrykk på de tenksomme menneskene på disse øyene. Men i 1976 ble en lekpredikant i den anglikanske kirke, John Mealue, sendt av kirken til Papua Ny-Guinea for å bli opplært til å oversette lokale språk. Det religiøse bildet i provinsen skulle snart komme til å forandre seg.

Mens John bodde i Papua Ny-Guinea, åpnet han en formiddag døren for et av Jehovas vitner. Han fikk for første gang kjennskap til det gode budskap om Riket. Etter å ha snakket med vitnene gjentatte ganger forstod John snart at det han hørte, var Bibelens sannhet. Til tross for at han allerede var utpekt til å bli den neste anglikanske biskopen på Santa Cruz-øyene, avbrøt han sine språkstudier og reiste tilbake til Salomonøyene. På vei hjem til Santa Cruz-øyene var han innom avdelingskontoret i Honiara. Der spurte han om noen kunne komme til hans øy og opprette en menighet. Avdelingskontoret begynte straks å arbeide med saken.

Da John kom tilbake til sin egen landsby, begynte han med det samme å forkynne for sine kjødelige brødre, James Sopi og Drawman Alilvo, som begge var skolelærere. Men de stilte seg negativt til det budskapet han forkynte. Både brødrene hans og alle andre ville vite hvorfor han hadde kommet  tilbake. Han svarte dem åpent og ærlig og fortalte hvor skuffet han var over presteskapet. «De har løyet for oss hele tiden,» sa han og nevnte noen eksempler. En bør huske at John ennå ikke hadde fått noen opplæring i å avlegge vitnesbyrdet på en taktfull måte. En gang tok han med seg en øks og gikk inn i sentrum av byen Malo og hogg ned det store korset som stod der. Så drog han det med seg langs bakken og kastet det i sjøen. Ingen torde å legge hånd på ham. Men han måtte møte i retten, og dessuten forutsa de religiøse lederne at han ville dø innen åtte dager var gått, fordi han hadde hogd ned deres hellige symbol.

Åtte dager senere var John fremdeles i live. Dette ble et vendepunkt for sauelignende mennesker. Nyheten spredte seg som ild i tørt gress, og da John møtte i retten, myldret det av folk i Lata, den viktigste byen i Temotu-provinsen, og rettssalen var fullstappet.

Du kunne hørt en knappenål falle i rettssalen da John stod fram for å forsvare seg. Han appellerte til de frammøttes samvittighet da han kom med sin grundige redegjørelse for korsets opprinnelse og hykleriet i kristenheten og påviste at presteskapet hadde holdt ham og hans folk i et middelaldersk, åndelig mørke. Dommeren traff følgende avgjørelse: «Anklagen frafalles. Men du må betale en bot på 20 dollar for å ha ødelagt privat eiendom.»

Presteskapet hadde lidd et nederlag, for de ville at John skulle dømmes til fengsel og straffarbeid. En god del mennesker, deriblant hans brødre, James og Drawman, fikk et nytt syn på saken etter det de hørte i retten, og de kom senere i sannheten.

Forkynnelse på en fredelig måte

I 1981 kom Billy Kwalobili og Joe Kwasui til flyplassen i Lata i Temotu-provinsen etter å ha vært bygningsarbeidere ved avdelingskontoret i to år. De gledet seg til å bidra til sannhetens  vekst i dette nye distriktet. Forkynnere som var helt nye i tjenesten, trengte å lære at ’en Herrens slave ikke må stride, men må være mild mot alle og beherske seg under onde forhold’. (2. Tim. 2: 24) En dag da en gruppe forkynnere var ute i tjenesten, dukket det for eksempel opp en rasende pøbelflokk som angrep en av forkynnerne og forlangte at de andre skulle la være å forkynne i deres landsby. Flokken tilhørte den anglikanske kirke og var satt opp av sine prester. Forkynnerne tenkte at de ikke kunne få utført forkynnelsesarbeidet uten at de fjernet hindringen med makt. Derfor dengte de opp hele flokken så grundig at en av motstanderne brakk benet. Men ved hjelp av Selskapets undervisning og pionerenes eksempel lærte heldigvis de nye forkynnerne etter en del viderverdigheter å forkynne på en fredelig måte.

Billy og Joe støtte også på andre utfordringer. Kretstilsynsmannen og områdetilsynsmannen skulle komme tre uker senere og holde det aller første kretsstevnet på Santa Cruz-øyene. Men det var et stort problem — de hadde ikke noe sted å arrangere stevnet. De gikk straks i gang med å forsøke å skaffe en tomt til en Rikets sal. Men hvor? Selv om det var mange interesserte i Nemba, møtte forkynnerne også stor motstand fra den anglikanske kirke. Alle de store jordeierne var medlemmer av kirken og sterkt imot å få en Rikets sal i nabolaget. Det ble derfor besluttet å bygge i John Mealues hjemby på øya Malo, en tre timers kanotur fra Nemba.

Da pionerene kom til John med dette forslaget, svarte han: «Det er akkurat det jeg lenge har ønsket.» Samme dag begynte byggearbeidet, og det foregikk i et rivende tempo. Da de hadde kommet et stykke på vei med byggingen, kom kretstilsynsmannen på sitt ordinære besøk til menigheten, og han deltok også i arbeidet. Til rett tid stod en pen og solid møtesal klar til å huse alle som var ventet til stevnet. Salen var utstyrt med podium, taket og den ene veggen var dekket med palmeblad, og tre av veggene var åpne.

 I tidens løp ble både John, James og Drawman og deres koner døpt. Den anglikanske kirke satte stor pris på disse tre kjødelige brødrene, men etter at de tok imot sannheten, la prestene press på skolemyndighetene og fikk utvirket at James og Drawman ble oppsagt fra stillingene sine. Dette stanset ikke de to brødrene. De bestemte seg for å leve av jorden og sjøen og ellers bruke tiden til å gå fra hus til hus og forkynne om virkelige skatter, om de strålende sannheter som er knyttet til Guds rike. De fikk snart følge av mange flere. Til slutt ble det bygd en Rikets sal i Nemba. Menigheten ble senere overflyttet til landsbyen Belamna.

Festus Funusui og hans kone, Ovature, som var spesialpionerer, fikk i 1988 i oppdrag å arbeide i Belamna og bidra ytterligere til å fremme forkynnelsesarbeidet. Det ble satt i gang vitnearbeid på gater og torg i Lata. Ved et kretsstevne som nylig ble holdt i Belamna, var det nesten 200 til stede. Mulighetene til videre vekst ser ut til å være gode. Det er planer om å bygge en stevnehall med 500 sitteplasser i Lata sentrum. Ja, det er tydelig at Jehova har velsignet arbeidet.

«Annerledes» på Reef Islands

En stund etter at John Mealue hadde tatt imot sannheten, var Michael Polesi i ferd med å videreutdanne seg ved et college i Honiara. Michael var fra Gawa på en av de østlige utkantøyene av Reef Islands, og han tilhørte den anglikanske kirke. En formiddag da han gikk over torget hvor Jehovas vitner stod under trærne og avla sitt vitnesbyrd, la han merke til at noen gutter gjorde narr av noen av de eldre forkynnerne. Det gikk særlig ut over Benjamin Ru’u, som har fått amputert en del av det ene benet. Da Michael så at Benjamin gikk med et treben som var bundet fast til kneleddet med stropper, syntes han synd på ham og kjøpte boken Den sannhet som fører til evig liv av ham. Han tok den med seg til Malo, en av Santa Cruz-øyene, hvor han var lærer i barneskolen.

 Der fikk han besøk av John Mealues bror Drawman, som da fremdeles var lærer i barneskolen. Michael var svært glad for at noen kunne hjelpe ham til å forstå Bibelen. Dessverre nærmet det seg slutten av skoleåret, og Michael skulle snart reise tilbake til sitt hjem og sin familie på Reef Islands. Da avreisedagen kom, hadde han bare lest tre kapitler i boken. Men til tross for sin begrensede forståelse av Bibelen begynte han å forkynne på hjemstedet sitt.

Fordi Michael ikke ville holde opp med å kunngjøre sannheten offentlig, la presteskapet press på skolemyndighetene i Lata for å få dem til å si ham opp, akkurat som de hadde gjort i forbindelse med James og Drawman. Michael bestemte seg for å leve av jorden. Han og hans kone, Naomi, og deres barn ble senere nødt til å forlate sin landsby som utstøtte. Langt utenfor byen bygde de et nytt hus og senere en Rikets sal. Da de drog fra landsbyen, tok de med seg en hvalp som de kalte «Annerledes», for som Michael sa: «Dette er et tegn på at vi sannelig er annerledes enn verden.» Michael påstår at Annerledes vet hvem som er annerledes, for «det hender at han setter tennene i buksebaken på folk, men det går bare ut over slike som ikke er Jehovas vitner eller interesserte».

Men la oss gå tilbake til vår beretning. Senere ankom James Sopi, Billy Kwalobili og Joe Kwasui med båt fra Santa Cruz-øyene for å bli hos Michael i sju dager og bygge ham opp åndelig sett og hjelpe ham til å ta seg av de interesserte. Michael ble en ivrig forkynner og ble senere døpt ved et områdestevne i Honiara. Stadig flere begynte å forkynne sammen med Michael på Reef Islands. I 1984 kom David Kirite’e og Ben Ramo dit som spesialpionerer. Men de fikk ingen lett oppgave.

Bladene roper

Et av de problemene David og Ben støtte på, hadde tilknytning til et motsetningsforhold mellom noen av dem som bor på Reef Islands, og malaiterne. Fiendskapet oppstod  etter en strid som brøt løs mellom to rivaliserende grupper innen den anglikanske kirke i Honiara omtrent på den tiden da pionerene kom. Det førte til at det ble vanskelig for disse malaitiske spesialpionerene å gå omkring på egen hånd og forkynne. Problemet ble forsterket ved at folk lever i frykt for sin biskop og sine prester. Prestene gikk ofte hjem til folk for å se om de hadde noe av Selskapets litteratur. Hvis de fant noe, fikk beboeren en kraftig oppstrammer, og han ble truet til å levere fra seg litteraturen, så presten kunne ødelegge den. Det ble derfor svært vanskelig å få noen i tale og forkynne for dem, for folk tok bena på nakken så snart de så at et av Jehovas vitner var i anmarsj.

Pionerene fant ut at de måtte benytte en annen forkynnelsesmetode. De forteller: «Vi bestemte oss for å bruke blad fra trærne. Vi gikk til et sted i skogen hvor to stier krysser hverandre, og plukket et stort blad av et tre i nærheten. På dette bladet skrev vi først et skriftsted med store bokstaver, og så en forklaring til dette skriftstedet med mindre bokstaver. Med helt liten skrift tilføyde vi: ’Hvis du ønsker å få vite mer i forbindelse med dette skriftstedet, kan du skrive til Jehovas vitner på Salomonøyene eller spørre et av Jehovas vitner som bor i nærheten av deg.’»

David og Ben forteller et eksempel fra sin ’bladforkynnelse’: «Vi kunne skrive et tema: ’Guds rike’, og på neste linje det første skriftstedet, Matteus 24: 14, sammen med ordene: ’Vi må forkynne om dette.’ Nedenfor skrev vi et spørsmål: ’Hva kommer Guds rike til å gjøre?’ Og så det siste skriftstedet, Åpenbaringen 21: 4.»

Hvis pionerene forkynte i et distrikt hvor folk var sterkt imot sannheten, benyttet de kanskje Salme 37: 9 som det siste skriftstedet på bladet: «De som gjør ondt, skal utryddes; men de som venter på [Jehova], skal arve landet.» Så la de bladet midt på de mest beferdede skogsveiene og trakk seg tilbake. Gav denne forkynnelsesmetoden gode resultater?

 En dag skrev en av pionerene en preken på et blad med kulepenn og la det forsiktig midt på en travel vei. Han gikk litt vekk og stilte seg i skjul bak noen trær, hvor han ventet for å se om noen ville ta opp bladet. Til hans overraskelse kom det en hund som stanset og snuste på det. «Hunden kunne nok lese,» spøkte pioneren, «for den begynte å bjeffe mot bladet. Hunden ble så ivrig og laget så mye leven at en jeger som var inne i skogen i nærheten, tenkte at hunden hadde jaget en pungrotte eller en firfisle opp i et tre. Jegeren løp til stedet, men oppdaget at det bare var et blad hunden gjødde mot og krafset i. Han dyttet hunden vekk og tok bladet forsiktig opp og tok seg tid til å lese prekenen på bladet. Så la han det like forsiktig tilbake midt på veien.»

Pioneren forteller videre: «Da jeg senere gikk forbi huset til denne jegeren, ropte han på meg: ’Har du lagt noe på veien?’ Vi begynte en bibelsk samtale som snart utviklet seg til et  bibelstudium. Nå er denne mannen og hele hans familie forkynnere av det gode budskap.»

En blind som ser

Billy Kwalobili giftet seg i 1986, og han og hans kone, Lina, fikk i oppdrag å tjene som spesialpionerer på Reef Islands. En av dem de satte mest pris på å studere Bibelen med, var en blind ung mann som heter Eriki. Eriki var opptatt av fuglelåter og insektlyder og var ekspert på å imitere dem. Gjennom sitt bibelstudium sammen med ekteparet Kwalobili lærte han om Ham som har frembrakt alle disse skapningene. Han lærte også hvorfor folk er syke, og hvorfor han er blind. Billy leste gjerne alle avsnittene høyt. Eriki hørte oppmerksomt etter og besvarte deretter spørsmålene til avsnittene med sine egne ord. Eriki lærte seg over 30 skriftsteder utenat.

En reisende tilsynsmann som besøkte Eriki, anbefalte spesialpionerene at de skulle la Eriki få forkynne og ikke holde ham tilbake. Samme helg slo Eriki følge med åtte forkynnere som drog gjennom en tett skog til sitt distrikt. Den reisende tilsynsmannen holdt i den ene enden av en paraply, og Eriki holdt i den andre enden og travet i takt med sitt følge. Av og til ble det ropt en advarsel: ’Tømmerstokk forut!’, eller: ’Pass opp for stein til venstre!’ Da kunne Eriki skritte over stokken eller trå til siden for å komme utenom steinen. Mange hørte etter når Eriki fortalte om sitt håp, og når han siterte skriftsteder etter hukommelsen, fulgte de med i sin egen bibel og ristet imponert på hodet.

Like før den reisende tilsynsmannen skulle dra videre, sa Eriki til ham: «Det er tre ting jeg gjerne skulle hatt hvis det var mulig.» På spørsmål om hva det var, svarte han: «En bibel, en sangbok og en veske til å bruke i tjenesten.»

«Men hva trenger du disse tingene til, Eriki,» spurte tilsynsmannen. Eriki svarte: «Jo, hvis jeg hadde dem, ville jeg være ett med mine brødre og søstre når jeg går til Rikets sal eller ut i tjenesten. Når jeg forkynner, vil folk kanskje ikke  tro det jeg sier, men hvis jeg kunne vise dem de samme ordene i bibelen min, kunne de følge med og se selv. Vesken trenger jeg til å ha Bibelen og sangboken i.» Det varte ikke lenge før Eriki fikk to gaver — en ny bibel og en sangbok. Brødrene har ikke lærvesker, men deler rissekker i to og syr skulderstropper på dem. Eriki fikk også en slik veske. Dermed var hans ønsker oppfylt, og hele menigheten gledet seg med ham.

Like etterpå ble Michael Polesi ansatt som lærer igjen. Det førte til at han kunne komme i kontakt med flere mennesker på Reef Islands. Gleden var stor da de to første kvinnene fra Reef Islands ble døpt i 1990 på kretsstevnet på Santa Cruz-øyene. Det kommer sikkert til å skje en gledelig utvikling i Temotu-provinsen i tiden framover.

Det gode budskap blir forkynt i Makira-provinsen

I 1984 ble det mulig å forkynne i et distrikt hvor det aldri tidligere hadde vært Jehovas vitner. Vi sikter til øya San Cristobal, hvor stammesystemet fremdeles var dominerende. Det var vanskelig å be pionerer om å forkynne på denne øya fordi stammesystemet ikke omfattet noen ordning for å ta imot gjester utenfra. Men situasjonen lysnet da en bror som kjørte anleggsmaskiner, ble sendt til San Cristobal av sin arbeidsgiver. Avdelingskontoret var snar til å dra fordel av dette og sendte spesialpioneren James Ronomaelana til San Cristobal for at han skulle vurdere mulighetene for å få arbeidet i gang. Bror Ronomaelana er nå medlem av utvalget ved avdelingskontoret.

I den første tiden James forkynte på øya, måtte han tåle mye motstand, og en dag ble han overrasket over å finne et skilt med denne advarselen: «Jehovas folk! Adgang forbudt uten tillatelse.» Mange slike skuffende episoder la imidlertid ingen demper på hans iver. Derfor ble han også velsignet med en oppmuntrende opplevelse. Han forteller: «I en landsby kom jeg til et stort hus. Husets herre hadde en kokosnøttplantasje og var dessuten kvegeier, og det var tydelig at han var  mye rikere enn naboene. Jeg snudde derfor og gikk vekk fra huset fordi jeg tenkte at denne mannen ikke ville ha tid til å høre om sannheten. Da jeg var på vei bort derfra, begynte jeg å reflektere over min tafatte handlemåte. Jeg stilte meg selv et alvorlig spørsmål: ’Hvorfor unnviker jeg dette stedet?’ Og jeg svarte fast og bestemt: ’Jehova har sendt meg hit, og det er kanskje siste gang jeg er her. Jeg må gå og snakke med denne mannen.’»

Da han kom fram til huset, traff han eierne, Oswald og Rachel Oli. James åpnet ivrig samtalen med å peke på at Gud har et navn, og at han har en hensikt med jorden. Ekteparet frydet seg over å høre at Gud skal gjenopprette paradisiske forhold på jorden. Neste gang han kom på besøk, ble det opprettet et bibelstudium. Oswald og Rachel begynte snart å innrette livet sitt i samsvar med Jehovas rettferdige prinsipper. Siden Oswald var en av den anglikanske kirkes største bidragsytere, var det ikke så overraskende at han ble utsatt for kraftig motstand fra kirkens side. På den tiden ble det også sendt spesialpionerer til stedet for å opptrappe virksomheten ytterligere, noe som gjorde de lokale prestene enda mindre forsonlig stemt. De ble så rasende at de til og med oppfordret sine medlemmer til å gjøre bruk av vold for å bringe pionerene til taushet.

Verken pionerene eller Oswald og hans familie lot seg skremme. En gang da spesialpioneren Hankton Salatalau forkynte for en interessert mann, begynte et medlem av den anglikanske kirke å skrike skjellsord til ham. Da Hankton respektfullt trakk seg tilbake og gikk fra stedet, ble han angrepet bakfra og slått ned av den rasende mannen. Han falt på noen skarpe korallklumper, og mannen fortsatte å sparke ham der han lå, i over et kvarter. Lansbyboerne stod sjokkert og så på. Men de hadde så stor frykt for sine prester at de unnlot å gripe inn og hjelpe Hankton. Han lå hjelpeløs på bakken og forsøkte å beskytte hodet og kroppen med armene.  Ryggen hans ble revet opp av korallklumper og så ut som et stykke rått kjøtt. Til slutt var det noen landsbyboere som tok mot til seg og grep inn. De tok fatt i angriperen og holdt ham fast, mens Hankton i forkommen tilstand vaklet hjem.

Det er sørgelig at mange øyboere fremdeles er fanget i det nett av frykt som kirken har spunnet. Men noen begynner likevel å se forskjellen mellom sann kristendom og det som praktiseres i kristenheten. De fire spesialpionerene har i mellomtiden fått lønn for sin utholdenhet. To aktive og lykkelige menigheter er i full virksomhet på San Cristobal. Og både Oswald og Rachel og deres barn og Rachels familie er nå fryktløse forkynnere av det gode budskap.

Fremmede skikker

I mange nærmest utilgjengelige strøk på Malaita, særlig oppe i fjellene, og også på de andre øyene finnes det stammer som nesten ikke har hatt kontakt med kristenhetens representanter og heller ikke med sanne kristne. De fleste driver med fedredyrkelse, og noen er animister.

Elson Site, som tidligere var kretstilsynsmann, men nå er spesialpioner med en barneflokk på åtte, forteller litt om forholdene i noen av disse områdene: «Det er skikk og bruk blant stammene å ha lite eller ikke noe klær på seg, og hvis en påkledd person besøker en slik landsby, blir han sett på med mistenksomme øyne og ofte nektet å komme inn i landsbyen.»

Hva skulle de gjøre i en slik delikat situasjon? Elson fortsetter: «Ved en anledning kom en gruppe fra en liten menighet til en landsby for å forkynne, og høvdingen ville ikke vite av at noen hadde klær på seg i det hele tatt mens de oppholdt seg i landsbyen. Det gjaldt både brødrene og søstrene. Brødrene forklarte at det ikke var en kristen skikk å gå naken. Siden de hadde reist så langt for å overbringe viktige opplysninger fra Guds Ord, ville de gjerne finne en løsning på dette lille problemet som hindret hans folk i å høre  et godt budskap. Høvdingen rådførte seg ganske lenge med de eldste i landsbyen og bestemte til slutt at det ikke kunne la seg gjøre at brødrene forkynte for landsbyboerne den dagen. Men det ble truffet visse tiltak for at et senere besøk kunne gjennomføres på en mer vellykket måte. Landsbyboerne lovte å bygge en løvhytte like utenfor landsbyens grenser og stille den til forkynnernes disposisjon. Her kunne brødrene og søstrene få være fullt påkledd mens de snakket med hvem som helst fra landsbyen som ønsket å komme til hytten og høre hva Bibelen lærer. Denne ordningen fungerte utmerket, for landsbyboerne liker å snakke om åndelige spørsmål.»

I tillegg til at brødrene må respektere forbudet mot klær i noen landsbyer, må de også ta hensyn til andre restriksjoner som gjelder blant disse menneskene på grunn av deres religiøse forestillinger. Arturo Villasin, som nå er kretstilsynsmann, forteller: «Brødre som leder en gruppe i vitnearbeidet, er alltid påpasselige med å ta hensyn til at landsbyboerne har sterke følelser når det gjelder å foreta seg noe som kan krenke åndene. I noen landsbyer er det absolutt forbudt å si visse ord eller navn, for eksempel egennavnet til en død forfader som antas å ha makt over landsbyen. Noen trær blir også betraktet som hellige, og bare menn og gutter kan sette seg i deres skygge. I en bestemt landsby ved sjøen er det støtende å benytte visse farger. Ingen må kle seg i røde eller svarte klær. Forkynnerne viser diskresjon ved å unngå å benytte seg av bøker og bibler i rød eller svart innbinding når de er ute i tjenesten.

Det er strengt forbudt for kvinner å sette sin fot i visse områder i en landsby. En mann må ikke sitte på samme benk som en kvinne som ikke er hans kone. Hvis noen bryter en av disse skikkene, må han straks gjøre opp for seg med en bot. Hvis brødrene og søstrene skal få avlagt sitt vitnesbyrd på en god måte, er det derfor helt nødvendig at de har inngående kjennskap til de regler, lover og forbud som gjelder i de enkelte  landsbyer. Før de går inn i landsbyen, vil derfor den broren som leder gruppen, redegjøre grundig og detaljert for hva de enkelte bør og ikke bør foreta seg mens de er i landsbyen — og han vil spesielt konsentrere seg om søstrene, fordi det er mest sannsynlig at de uforvarende kan komme til å gjøre noe som er et brudd på de mannsorienterte skikkene. Forkynnerne retter seg gladelig etter alle regler som ikke er i strid med Jehovas rettferdige prinsipper, slik at landsbyboerne kan få en rimelig mulighet til å høre det gode budskap. Mange landsbyboere har reagert positivt og har med glede sluttet å følge skikker som mishager den sanne Gud.»

Omgitt av demoner

I fjelldistriktet Kwaio på Malaita ligger landsbyen Aiolo. I denne landsbyen bor det hovedsakelig familier som er Jehovas vitner.

Aiolo er som et fristed for Jehovas folk, ettersom den er omgitt av steder hvor det foregår demontilbedelse. Hvis du står i landsbyen og skuer utover landskapet, vil du se mange  områder som betraktes som hellig grunn — skogtykninger på høyder hvor selve åssidene er ryddet på en slik måte at det er mulig å se hva som er hellig grunn, og hva som er nøytralt område. Der ofrer presten griser til gudene. En del av offerdyrene blir spist av presten og noen ganger av andre menn. Ingen kvinne får derimot lov til å spise noe av offeret eller delta i selve offerhandlingen. En overtredelse av dette forbudet ville bli straffet med døden, selv om det er kvinnene som stort sett utfører arbeidet med å ale opp grisene. Etter offerhandlingen må presten og andre som frembærer offer, holde seg i et hellig hus innenfor landsbyens enemerker i et bestemt antall dager før de vender tilbake til sine familier.

I Aiolo ble det satt opp et ’hurtigbygd’ hus av bambus og andre materialer fra skogen. Et av Jehovas vitner stilte dette nye huset til rådighet for såkalte flyktninger. Disse flyktningene er interesserte personer eller hele familier som har sluttet å utøve demondyrkelse og derfor har dratt sin vei fra demondyrkerne i sin egen landsby for å søke tilflukt i Aiolo. En av flyktningefamiliene, som bestod av en mann og hans kone og noen av hans brødre og søstre, kom dit fordi beboerne i deres egen landsby søkte å drepe dem fordi de hadde krenket deres demon ved å unnlate å ofre en gris til den. Det var det dødsstraff for!

Noen dager senere kom en reisende tilsynsmann til Aiolo. Hør hva han forteller: «Min kone og jeg ble invitert til å spise hos en av brødrene. Midt iblant dem satt denne flyktningefamilien. Vi ble glad i dem med det samme, men de var redde og satt med ryggen til oss. Innen måltidet var over, hadde de imidlertid snudd seg mot oss og satt og smilte bredt. De hadde forstått at vi var av samme slag som alle de andre brødrene og søstrene som elsker Jehova og er elsket av ham.»

Ingen lange bukser

Men la oss vende tilbake til bror Villasin og spørre ham om hvorfor han nå går med shorts i stedet for lange bukser.  Han sier: «Et sted hadde vår gruppe forkynt for alle i landsbyen. En av brødrene hadde snakket lenge med landsbyhøvdingen. Til slutt kom denne broren ut av høvdingens hus. Han hadde et bekymret uttrykk i ansiktet. Høvdingen hadde sagt at han ville ha mine lange bukser! Nå var det jeg som så bekymret ut. Jeg hadde ingen ekstra lange bukser med meg, og det passet seg ikke for en kretstilsynsmann å gå omkring bukseløs. Jeg bad broren om å gå tilbake med én gang og overtale høvdingen og si at selv om han og hans folk føler seg helt vel uten klær, så kommer jeg fra et annet land med helt andre skikker, og en av dem går ut på at vi ikke under noen omstendighet opptrer nakne offentlig. Men høvdingen var oppsatt på å få buksene mine. Etter mange overtalelser gikk han likevel med på å la meg få beholde dem. Jeg var lettet. Siden da har jeg ikke gått i lange bukser til noen landsby. Jeg går med shorts i likhet med resten av brødrene.»

En annen reisende tilsynsmann fra utlandet hadde en nifs opplevelse. I én landsby er det forbudt å bruke de engelske ordene for «ond» og «krig». De to ordene er navnene på to av deres demoner. Det å uttale disse navnene er en overtredelse som blir straffet med meget store bøter. Da de lokale vitnene drog ut for å forkynne der, sa den nye kretstilsynsmannen at han ville foretrekke å høre på dem ved dørene. Det ville brødrene ikke høre tale om. De insisterte på at den reisende tilsynsmannen skulle snakke ved en dør, siden han var blitt grundig orientert om de lokale skikkene. Tilsynsmannen sa seg til slutt villig til å gjøre det. Mens de gikk bakke opp og bakke ned gjennom skogen, mumlet han hele tiden for seg selv: «Ikke si KRIG, ikke si OND.»

Da de omsider kom fram til distriktet, ble den reisende tilsynsmannen og to andre brødre invitert inn til en mann. De to brødrene innledet samtalen og presenterte den nervøse kretstilsynsmannen. Han fortalte litt fra Bibelen, og alt gikk bra. Beboeren lot til å like det han hørte. Den reisende  tilsynsmannen var også ganske fornøyd med seg selv og åpnet boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord og begynte å vise fram bilder som forestilte paradiset. Men så sa han til sin egen forskrekkelse: «Og Gud skal gjøre slutt på all krig.»

Mannen sperret øynene opp, og det samme gjorde kretstilsynsmannen. Han så fort bort på de to brødrene for å få hjelp og pustet dypt inn. Brødrene så på beboeren som om de ville si: «Han kan da umulig ha sagt ’krig’?» Beboeren så tilbake på dem som om han ville si: «Nei, det kan han nok ikke ha sagt.» Og så ble samtalen avsluttet uten at det ble nødvendig å betale noen bot. Men den reisende tilsynsmannen kunne ikke komme seg fort nok tilbake til Aiolo.

Det er ikke bare skikkene og klesdraktene som er annerledes på Salomonøyene enn i vestlige land, men også byggemetodene. Dette har ikke vært til hinder for at det er gjennomført to store byggeprosjekter som har fått mange innen lokalbefolkningen til å forstå at Jehova Guds ånd er med hans tilbedere. I 1989 ble folk i Auki på Malaita imponert da de så at en menighet med 60 forkynnere klarte å bygge en stevnehall med plass til over 1000 møtedeltagere. Og i juni 1991 gjorde folk i Honiara store øyne da en stevnehall med 1200 sitteplasser skjøt opp fra fundamentet på bare to uker. Dette var den første hurtigbygde møtesalen av denne størrelsen i stillehavsområdet. Vi skal nå ta for oss disse byggeprosjektene i tur og orden, først det på øya Malaita.

«Hallen som Jehova bygde»

Tenk deg som utgangspunkt to hammere og to meisler, dernest en mengde villige hender og alt det tømmeret de kan hogge i en sumpete skog i nærheten. Ved hjelp av disse midlene er det mulig å reise en stevnehall med 1500 sitteplasser etter den byggemetoden som praktiseres på Salomonøyene. Et slikt byggemirakel har ført til en kraftig lovprisning av Jehovas navn på Malaita. Mange problemer som virket uløselige, måtte overvinnes under byggingen av den 930 kvadratmeter  store hallen som folk kaller «den hallen som Jehova bygde».

Misjonærene på Malaita hadde et møte i provinshovedstaden Auki i juni 1982 og kom fram til følgende konklusjon: Den lokale menighet på 65 forkynnere hadde stort behov for en ny Rikets sal. Med på møtet var Roger Allan og to filippinske misjonærer, Pepito Pagal og Arturo Villasin.

Den gamle Rikets sal var angrepet av termitter. Den var blitt så skrøpelig at den stod i fare for å bli blåst over ende av det minste vindpust. Opprinnelig var den blitt bygd som et provisorisk ly mot sol og regn for de 400 menneskene som var på et stevne i Auki 15 år tidligere. Nå var dens dager talte.

Menigheten i Auki hadde bare to brødre som var i fullt arbeid, og deres inntekt lå på omkring 350 kroner i måneden. Alle menighetens medlemmer var derfor enige om at de først måtte konsentrere seg om å reise penger til et byggefond. Bror Pagal og bror Villasin ble utpekt til å organisere en arbeidsgruppe i menigheten — frivillige deltagere som kunne arbeide for å skaffe de nødvendige midler.

Menigheten dyrket søtpoteter og kål. Produktene ble pakket i kurver av kokospalmeblad og sendt med båt til Honiara. Der var det en eldre pionersøster, Cleopass Laubina, som solgte grønnsakene for den beste prisen hun kunne oppnå, og sendte pengene tilbake til menigheten i Auki. Og hver mandag var det mellom 40 og 50 brødre og søstre som arbeidet «i sitt ansikts sved» for å skaffe kontanter. De gravde grøfter, ryddet vekk underskog på kokosplantasjer og blandet betong for hånd. I 1985, etter tre og et halvt års innsats, hadde menigheten lagt seg opp et byggefond på omkring 14 000 kroner.

Utvidede planer

I mellomtiden ble det bestemt at byggeprosjektet skulle gjøres langt mer omfattende, slik at alle de 23 menighetene på Malaita kunne ha nytte av det. De lokale vitnene tenkte som  så: «Hvorfor ikke bygge en stevnehall med plass til 1500 mennesker i stedet for en Rikets sal med plass til bare 70?» Det ble dermed lagt planer om å reise en stor bygning med 1500 sitteplasser hvor de tilstedeværende kunne være skjermet både mot det intense solskinnet ved ekvator og mot de hyppige regnskyllene som er så typiske for Salomonøyene.

Det ble tegnet en skisse som i grove trekk viste hvordan hallen skulle bli. Den skulle være 30 meter lang og 32 meter bred, og taket skulle skråne oppover, slik at den varme luften kunne unnslippe langs taket. Hallen skulle bygges uten midtstolper, slik at forsamlingen kunne ha fritt utsyn til podiet. Bygningen skulle reises på menighetens 20 mål store tomt.

I 1985 fikk menighetens byggeutvalg et rimelig lån. Like etterpå kom en betydelig gave fra Sverige, slik at stevnehallfondet vokste til over 90 000 kroner og byggearbeidet kunne begynne.

Sjefen for et sagbruk i Honiara lovte å skaffe alle de 300 tilskårne stokkene som trengtes til pilarer, til stolper i inngangspartiet og til takstoler, takåser og takbjelker. Takstolene skulle lages i Honiara og demonteres og sendes sjøveien til Auki, hvor de skulle settes sammen igjen og monteres på toppen av pilarene.

Bygningsarbeiderne var ivrige og klar til å sette i gang. Men det eneste verktøyet de hadde, var to hammere og to meisler. Dessuten var det naturligvis mange villige hender som gjerne ville gi seg i kast med oppgaven. Men ingen av Jehovas vitner på Malaita hadde noen erfaring fra kommersiell byggevirksomhet. «Brødrene og søstrene betraktet meg som byggeleder, men jeg hadde aldri bygd så mye som et hønsehus,» sa bror Allan.

Hvordan skulle brødrene klare å få de svære takstolene opp på de seks meter høye pilarene? Takstolene veide fra to til  fem tonn, og hver av dem bestod av åtte digre bjelker som var boltet sammen. Og hvordan skulle de siden klare å løfte toppen på taket 12 meter i været uten å ha en byggekran å hjelpe seg med?

«Jeg vet ikke,» medgav bror Allan den gangen. «Vi er rett og slett nødt til å stole på at Jehova vil hjelpe oss.»

Hjelp mottatt med takk

Faglig assistanse fra den andre siden av havet kom i oktober 1986. Jon og Margaret Clarke, som hadde vært med på å bygge avdelingskontoret i New Zealand, hørte om de vanskelighetene menigheten i Auki hadde å stri med, og klarte å få et tremåneders besøksvisum til Malaita.

Menigheten fikk en betongblander i gave og gikk i gang med å bygge et stort podium, og bak podiet bygde de av betongblokker en vegg med sidefløyer. Med bare hendene gravde de dype hull som de fylte med betong, og i betongen plasserte de så de 18 pilarene til vegger, tak og inngangsparti.

Etter å ha fått opplæring av bror Clarke satte de innfødte brødrene selv sammen takstolene til møtesalen og de tre takstolene til inngangspartiet. Men det gjenstod å løse problemet med å få disse tunge takstolene på plass. Det krevde stor oppfinnsomhet, for takstolene bestod av åtte bjelker som var boltet sammen til en diger trekant. Brødrene viste en utrolig besluttsomhet og oppfinnsomhet.

En bjelkeballett

Det eneste utstyret de hadde til å foreta et slikt kjempeløft, var en blokk med taljer på en provisorisk løfteanordning som var laget av åtte stokker. Den første takstolen, som veide to tonn, skulle løftes over den nybygde veggen av betongblokker og settes på to pilarer bak den. Da brødrene fikk heist takstolen opp i vertikal stilling ved hjelp av et feste i toppen  av den, oppdaget de til sin skuffelse at de ikke kunne få løftet takstolen høyt nok opp ved hjelp av løfteanordningen til at den kom klar av veggen. Det manglet én meter. Takstolen ble støttet opp med stokker der den hang, og slik ble den hengende i to dager, mens brødrene stønnet og grublet over problemet.

Folk gikk forbi og spottet dem og sa: «Kan ikke Jehova løfte takstolen for dere?»

«Fint!» sa brødrene. «Nå vil Jehova sikkert hjelpe oss!»

En ny kreativitet kom plutselig over arbeiderne. En jekk fra en liten lastebil ble kilt inn under den ene enden av takstolen, som så ble jekket opp noen tommer og støttet opp. Deretter ble jekken flyttet over til den andre enden av takstolen, og så ble den løftet og støttet opp. Denne prosessen ble gjentatt og gjentatt inntil den første takstolen etter fire dagers strev var blitt løftet opp over betongveggen og plassert på støttepilarene. Da denne store bedriften var vel utført, danset brødrene omkring på byggeplassen i en stor ring og klappet i hendene og sang gledessanger.

Først da oppgaven var fullført og jekken var blitt brukt til å løfte tre takstoler — hvorav den ene veide hele fem tonn — oppdaget brødrene hvor stor jekkens løfteevne egentlig var ifølge en utydelig innskrift på siden av jekken. De hadde nemlig trodd at det stod «15 tonn», men det stod faktisk «1,5 tonn»!

«Når vi tenker over det, utførte brødrene og søstrene en utrolig bragd,» sier bror Allan. «Da de digre takstolene ble løftet til værs, så det ut som en bjelkeballett.»

«Kan ikke Jehova bygge en hall?»

I januar 1987 kom to innfødte, bygningskyndige brødre på besøk til Auki fra Honiara. Da de hadde inspisert takstolene, sa de at sagbruket uforvarende hadde sendt uegnede stokker av frukttrær, og at slike stokker hadde en skummel tendens  til å råtne innenfra. De mente at råteprosessen allerede hadde begynt i midten av stokkene, og at alle sammen måtte skiftes ut. Fire måneder senere ble den sørgelige diagnosen bekreftet — de fleste av stokkene var i ferd med å råtne, og størstedelen av det tunge byggearbeidet som var utført, måtte gjøres om igjen.

Bror og søster Clarke kom tilbake til Auki i juli sammen med Steven og Allan Brown fra Auckland. De hadde med seg en gave — utstyr som var blitt brukt under byggingen av avdelingskontoret i New Zealand, som nå var ferdig. Brødrene fra New Zealand hadde planer om å bli til de fikk fullført hallens takkonstruksjon, men i stedet ble de opptatt med å rive ned mye av det som var blitt bygd året før.

Det som brødrene hadde vanskeligst for å bære, var imidlertid de stadige hånlige tilropene fra passasjerer bak på lastebiler som kjørte forbi byggeplassen i full fart, og ydmykende bemerkninger fra folk på torg og gater i Auki.

«Kan ikke Jehova bygge en hall?» spottet de. «Dette beviser at dere dyrker en falsk religion,» sa de hånlig. «Bare gale mennesker bygger en hall og river den ned igjen.» Folk som tilhørte andre religioner, og som gikk forbi byggeplassen, danset og sang foran de mismodige arbeiderne og frydet seg over deres uhell. De lokale brødrene var så motløse at de sa til de fire misjonærene at de «ville forsvinne fra denne hallen med det samme hadde det ikke vært fordi Jehovas navn var knyttet til den».

Spott som stilnet

Det hendte at spotten stilnet ganske fort. En gruppe sangere som skulle til et spesielt kirketreff 16 kilometer borte, ropte hånsord til byggearbeiderne og lo av dem da de passerte byggeplassen i en lastebil. Da de var kommet et par kilometer forbi, havarerte bilen deres, slik at de ikke kunne komme dit de skulle.

 Da nyheten om havariet nådde byggeplassen, ble det straks advart mot å ’gjengjelde ondt med ondt’. (Rom. 12: 17) Men da noen av brødrene en liten stund senere befant seg bak på byggeplassens lastebil som kjørte forbi de uheldige sangerne, kunne de ikke motstå fristelsen til i all stillhet å ta noen sprelske dansetrinn.

Landsbyen Kona trer støttende til

Bare 38 stokker fra sagbruket var råtefrie, og resten av de 300 stokkene måtte derfor komme fra et annet sted. Men hvorfra? Forkynnerne i Kona, en landsby som lå fem kilometer fra byggeplassen, henvendte seg til bygningsarbeiderne og sa seg villig til å gi stokker av en spesiell hard tresort fra sin egen skog som gave. Dette tømmeret skulle erstatte de viktigste pilarene og de stolpene som skulle brukes til inngangspartiet. Det skulle også benyttes til takstolene i møtesalen. Dette var et stort offer for disse forkynnerne i Kona, for syklonen Namu hadde voldt store ødeleggelser på Malaita, og disse trærne var spesielt blitt reservert til gjenoppbyggingen av deres egne ødelagte hus.

For å få fram tømmeret bygde søstrene i Auki menighet en seks meter bred vei fra hogstplassen fram til hovedveien, en strekning på 800 meter gjennom tett jungelvegetasjon som de måtte rydde vekk. De mobiliserte alle sine krefter for å felle trær, de bygde broer over grøftene, og de fjernet hindringer fra den nye veien. Deretter ble de nye trærne felt og kvistet og sagd til firkantete bjelker ved hjelp av motorsag.

«Vi er som maur»

Det nye tømmeret var blitt skåret til bjelker som var 14 tommer i firkant og 6,4 meter lange. Men hvordan skulle de få fraktet disse store stokkene ned til hovedveien, som lå nesten en kilometer unna?

Forkynnerne i menigheten svarte: «Vi er som maur! Har vi hender nok, kan vi flytte hva som helst.» (Jevnfør Ordspråkene  6: 6.) Når det trengtes flere brødre og søstre til å bære stokkene, lød det et rop på hogstplassen: «Maur! Maur! Maur!» Brødre og søstre strømmet da til fra alle kanter for å ta i et tak. Førti brødre og søstre kunne løfte en stokk på et halvt tonn og bære den ned til hovedveien, og så ble den fraktet videre til byggeplassen med lastebil.

Det å sette pilarene og stolpene på plass var en ikke helt ufarlig oppgave. Også denne gangen viste det seg at de innfødtes måte å gjøre det på var den beste. Hver enkelt stolpe ble plassert omkring tre meter fra det dype hullet hvor den skulle senkes ned og støpes fast i betong.

Tretti brødre og søstre løftet den øvre enden av stolpen opp på et slags stillas. Så skjøv de raskt stolpen langs bakken slik at den nedre enden gled mot det hullet den skulle ned i.  To av de modigste brødrene stod og holdt tykke plankebiter på motsatt side av hullet, og når stolpen traff disse plankebitene, bråstoppet den slik at den vippet opp i vertikal stilling og sank ned i hullet.

En feiltagelse som ble til en velsignelse

I neste omgang skulle taket på plass på hallen. På dette tidspunkt var byggefondet oppbrukt, og menigheten hadde ikke råd til å kjøpe de stålplatene som trengtes. Da Jehovas vitners styrende råd fikk høre om problemet, stilte de 10 000 dollar til rådighet for de takknemlige brødrene. Denne gaven rakk både til takmaterialer og til å fullføre møtesalen.

Et firma som handlet med metallplater, fikk 6000 dollar i forskudd for en viss mengde takplater av stål som var malt lysegrå. Verken fargen eller kvaliteten svarte til det som byggeutvalget helst ville ha, men dette var det eneste de hadde råd til. Til bygningsarbeidernes fortvilelse viste det seg imidlertid at takplatene allerede var solgt til en annen religiøs gruppe i Honiara som skulle ha dem til sin nye kirke. Byggevarefirmaet beklaget feiltagelsen, men de hadde ikke flere takplater av samme type på lager.

En uke senere fikk vitnene beskjed fra firmaet om at det var kommet en sending med tykkere takplater av en høyere kvalitet. Disse skulle menigheten få kjøpe til sterkt redusert pris på grunn av den feilen firmaet hadde begått — og denne prisen lå godt innenfor byggefondets budsjettrammer. De nye stålplatene var til og med malt i en mer tiltalende mørkegrønn farge som brødrene opprinnelig hadde ønsket seg, men som de ikke hadde hatt råd til.

I desember 1987 kom bror Henry Donaldson, en profesjonell taktekker fra New Zealand. Da fikk de satt kronen på verket i form av et vakkert tak på 1100 kvadratmeter. Når lastebilene med deres plageånder nå kjørte forbi byggeplassen,  kunne endelig brødrene og søstrene synge og danse mens de pekte begeistret på den nesten fullførte bygningen.

Forestill deg deres glede da hallen noen dager senere ble brukt for første gang. Viv Mouritz fra avdelingskontoret i Australia var på besøk i egenskap av sonetilsynsmann og talte til en forsamling på 593. Han roste alle de frivillige arbeiderne som hadde strevd så hardt med dette veldige prosjektet. Han gav dem anerkjennelse for deres selvoppofrende ånd og for deres utholdenhet.

De klarte seg med det de hadde

Denne stevnehallen på Malaita tjener som et eksempel på at det er mulig å utrette store ting uten moderne hjelpemidler og ferdigkjøpte byggematerialer. Den står som en bekreftelse på at Jehova velsigner anstrengelsene til dem som stoler fullt og fast på ham. Arbeidet måtte ofte gå sin gang uten selv de enkleste redskaper, for eksempel spader og hakker, hjelpemidler som ville blitt betraktet som helt uunnværlige i mer velstående land.

Da det ble nødvendig å grave ut fyllmasse av koralljord og laste den i sekker så den kunne transporteres til byggeplassen, var det noen søstre som hakket med spisse kjepper i et grustak og deretter øste den skarpe og piggete grusen opp i sekkene med sine bare hender. På bare én dag klarte søstrene å grave løs og laste 39 tonn korallgrus.

Et annet eksempel som viser at de klarte seg med det de hadde, er dette: Hjulet på byggeplassens eneste trillebår ble så ødelagt at det ikke lot seg reparere, og det var ikke mulig å skaffe noe nytt hjul fra noe sted på Salomonøyene. Dette lot ikke vitnene seg stanse av i det hele tatt. De fylte trillebåren med betong, løftet den ganske enkelt opp og bar den mellom seg. Dette holdt de på med helt til det kom et nytt hjul fra New Zealand fem uker senere.

Etter at det var utført enda mer arbeid, ble stevnehallen  endelig benyttet til områdestevnet med temaet «Guds rettferdighet» i oktober 1988.

Den neste byggeplassen vi skal gjøre oss kjent med, ligger i Honiara på øya Guadalcanal.

«På bare to uker»

«På bare to uker!» Nyheten spredte seg fort over hele Honiara. Folk reagerte med nysgjerrighet, forbauselse og skepsis. Hvordan kunne en stor bygning med 1200 sitteplasser bli reist på bare to uker? Og hvordan kunne dette skje på en øy som befant seg så fjernt fra industrilandene og deres teknologiske hjelpemidler?

Nøkkelen til en vellykket gjennomføring av dette prosjektet var ikke moderne teknologi og personlig faglig dyktighet. Det var virkelig et presserende behov for en syklonsikker og komfortabel stevnehall med podium og høyttaleranlegg i dette landet, hvor det ofte er snakk om måneder og år, ikke dager og uker, når transport og entreprenørvirksomhet planlegges.

Etter hvert som fundamentet tok form, vokste interessen blant folk på stedet. Men mange betraktet det hele med økende skepsis da de så hvor pilarene skulle settes ned, og derved fikk et begrep om dimensjonene på det framtidige byggverket. De spurte: «Hvordan vil dere kunne bygge denne store bygningen på bare to uker?»

Snart kom det skip med containere som var fylt med store stålseksjoner. Myndighetene i Honiara var meget hjelpsomme og forekommende og gjorde seg ekstra umak med å forklare importprosedyrene. Myndighetene på Salomonøyene tillot også at en gruppe på 60 frivillige arbeidere, som alle var Jehovas vitner fra Australia, fikk komme til Honiara og samarbeide med de lokale forkynnerne i hele byggeperioden, som alt i alt strakk seg over to uker. Brødrene satte virkelig stor pris på den vennlige omtanken og den hjelpen de fikk fra myndighetene.

 Den 7. juni 1991 ble gruppen med bygningsarbeidere hilst velkommen på flyplassen i Honiara av brødre med skinnende hvite tenner i smilende mørke ansikter. Gjestene ble tatt imot med blomsterkranser og med den kjærlighet som særpreger dette internasjonale brorskapet. Hvis det fantes noen forlegenhet mellom dem til å begynne med, så forsvant den snart da alle arbeiderne allerede neste dag begynte å bygge det store huset som skulle vies til tilbedelsen av Jehova. Alle håndverkerne lærte med glede bort sine ferdigheter til dem som var satt til å arbeide sammen med dem. En lokal leverandør så opp på stålkonstruksjonen og sa forundret: «Jeg hadde en gang et prosjekt hvor det skulle settes opp 25 tonn stål. Det tok tre  måneder. Og her får dere opp de 30 tonnene deres på bare to og en halv dag!»

Bare 15 dager etter at arbeidet på den hurtigbygde stevnehallen begynte, ble det første møtet holdt. Altfor snart måtte de tilreisende brødrene og søstrene dra tilbake igjen. Avskjeden på flyplassen lignet på mange måter velkomsten — det var blomsterkranser og så mange håndtrykk og omfavnelser at alle ble nesten utmattet — men denne gangen var nesten intet øye tørt.

«De lykkelige øyer» i dag

Selv om det er gått over 35 år siden det gode budskap om den lykkelige Gud for første gang ble forkynt på Salomonøyene, finnes det fremdeles flere øyer hvor det gode budskap om Riket ennå ikke er blitt forkynt på en systematisk måte. Noen av disse øyene er Santa Isabel, Shortland, Rennell, Bellona, Tikopia, Sikaiana og Ulawa. Tiden er avgjort moden for en mer omfattende forkynnelse. Til tross for at innbyggerne på Salomonøyene selv kaller sitt land for «de lykkelige øyer», finnes det store problemer der. For mange av øyboerne er disse dager virkelig ’kritiske tider som er vanskelige å mestre’. (2. Tim. 3: 1) Folk sliter hardt med økonomien. Overgangen fra livet i landsbyene til en mer urbanisert tilværelse fører med seg sosiale påkjenninger. Folk søker en løsning på sine problemer, og mange oppriktige mennesker finner ut at Jehovas vitner kan henvise til pålitelige og tilfredsstillende løsninger i den eneste kilden til sann visdom og trøst, nemlig Guds Ord.

Mange av innbyggerne kan se resultatene av at Jehovas ånd virker på hans folk. I Auki på Malaita ble de overveldet over å se at en menighet med 60 forkynnere med svært små materielle ressurser bygde en vakker stevnehall med 1500 sitteplasser med kjærlig hjelp av sine åndelige brødre fra New Zealand og Australia og med økonomisk hjelp fra De forente  stater og Sverige. Det har ført til at mange interesserte der på stedet kommer sammen med Jehovas folk.

De som har hørt om eller sett bilder fra øyene i Stillehavet, sitter ofte igjen med et falskt inntrykk. De tror at øyene er paradisiske, at livet der er bekymringsløst, og at det er en udelt fornøyelse å være pioner der. Fotografiene viser dessverre ikke moskitoer, papatasimygg, sykloner eller jordskjelv. De røper ikke den høye luftfuktigheten, som ligger på 100 prosent, og som fører til at klær, bøker og andre eiendeler mugner, og de fokuserer heller ikke på tropesykdommer, slanger og krokodiller. Salomonøyenes virkelige skatter er derfor ikke av det materielle slag, men består i de menneskene som har bestemt seg for å tilbe Jehova. De er ’folkeslagenes skatter’, folk som elsker Jehova og har innrettet sitt liv i samsvar med hans vilje. (Hag. 2: 7) Det som gjør disse menneskene på Salomonøyene så kostelige i Jehovas øyne, er deres vennlighet, deres villighet  til å lære Guds lover og følge dem og deres lojalitet overfor Guds rike.

Måtte Jehova fortsette å velsigne det arbeid som blir utført av hans ydmyke og lykkelige tjenere på disse fjerne «lykkelige øyer», når de på sin side søker den eneste virkelige og varige lykke og lar åndelige interesser komme i første rekke i sitt liv. — Matt. 5: 3; 6: 33.

[Fotnote]

[Oversikt på side 252]

(Se den trykte publikasjonen)

Salomonøyene

1200

1954 1

1960 135

1970 553

1980 497

1991 851

Høydeepunkt forkynnere

100

1954

1960 3

1970 57

1980 69

1991 70

Gj.sn. pionerer

 [Kart/ramme på side 208]

(Se den trykte publikasjonen)

SALOMONØYENE

ONTONG JAVA-ATOLLEN

Stillehavet

CHOISEUL

SHORTLAND

GIZO

NEW GEORGIA

Munda

SANTA ISABEL

MALAITA

Malu’u

Auki

GUADALCANAL

Honiara

BELLONA

RENNELL

Makira-provinsen

ULAWA

SAN CRISTOBAL (MAKIRA)

Temotu-provinsen

REEF ISLANDS

SANTA CRUZØYENE

Lata

[Kart]

EKVATOR

PAPUA NY-GUINEA

AUSTRALIA

[Ramme]

SALOMONØYENE

Hovedstad: Honiara på Guadalcanal

Offisielle språk: Salomonøyenes pidgin og engelsk

Religion: Vesentlig anglikansk

Innbyggertall: 328 723

Avdelingskontor: Honiara

[Bilder på side 210]

Havnen i Honiara på nordkysten av Guadalcanal

Barn på Salomonøyene

[Bilde på side 212]

Avdelingskontoret i Honiara på øya Guadalcanal

[Bilde på side 213]

Joan og Bob Seccombe foran det første avdelingskontoret

[Bilde på side 217]

Det gode budskap er blitt forkynt med stor kraft på seks av de største øyene og på en rekke av de mindre øyene

[Bilde på side 218]

Rikets sal i Gizo. Noen Rikets saler bygges av trematerialer fra krattskogen og palmeblad som blir vevd eller sydd sammen

[Bilde på side 227]

Taroblad brukes som paraplyer. Det kan også skrives budskaper på bladene

[Bilde på side 233]

Elson Site, som er spesialpioner, og hans familie

 [Bilder på side 243]

Bjelker som er båret fra en sumpete skog og skåret til med motorsag, blir lastet på en lastebil. En firkantet bjelke (veggstolpe) blir satt ned i et hull i fundamentet til stevnehallen i Auki

 [Bilder på side 244]

Digre takstoler som veier opptil fem tonn, blir satt sammen av åtte bjelker som boltes sammen. Takstolene settes på plass på seks meter høye pilarer uten hjelp av byggekran

[Bilde på side 245]

Den ferdige stevnehallen med 1500 sitteplasser i Auki på Malaita

[Bilder på side 249]

Det syklon- og jordskjelvsikre skjelettet tar form

Den store stevnehallen med 1200 sitteplasser i Honiara på Guadalcanal

[Bilde på side 251]

Utvalget ved avdelingskontoret. Fra venstre: James Ronomaelana, Josef Neuhardt og Rodney Fraser