Danmark

DER hvor Nordsjøen og Østersjøen møtes, ligger Danmark, det minste og eldste av de skandinaviske kongedømmene. Halvøya Jylland, som strekker seg som en tunge mot nord, utgjør den største delen av landet, og den er omgitt av 483 større eller mindre øyer. Landet er prydet av fruktbare marker og grønne enger, lyse bøkeskoger og stille innsjøer.

Det er et vennlig landskap uten ville fjell, golde ørkener, sprutende vulkaner eller voldsomme elvestryk. Og landskapets vennlighet avspeiler seg i folkets natur. Danskene blir ikke så lett provosert til å komme med store følelsesutbrudd. De fleste er skeptiske og har en avventende holdning til mye. De er ganske tolerante, og det skal mye til for å ta motet fra en danske.

Danskenes avbalanserte natur kan være grunnen til at de religiøse forandringene har  foregått på en så rolig måte opp gjennom århundrene. Kort tid etter år 800 kom misjonærer til de hedenske danske vikingene med den katolske tro, og før år 1000 hadde de fleste dansker i hvert fall formelt gått over fra polyteismen til katolisismen.

Omkring 500 år senere bredte den lutherske tro seg til Skandinavia i og med at kong Christian III gikk over til denne nye trosretningen og bestemte at alle andre i hans kongedømme skulle gjøre det samme. Det var nesten ingen motstand mot denne nye statskirken med tvungent medlemsskap. Ofte fikk de katolske prestene lov til å fortsette i sine embeter, men nå som lutherske prester. Mannen i gata merket knapt noen forandring, og den lutherske reformasjonen gjorde ikke Bibelen til en bok for folket.

I 1849 fikk endelig landet en demokratisk grunnlov og religionsfrihet. Statskirken ble omdannet til en folkekirke, men det var fortsatt kongen som var dens overhode. Selv om det nå var frivillig om en ville være tilmeldt kirken eller ikke, var det få som meldte seg ut, og selv i dag, over 140 år senere, er 90 prosent av befolkningen medlemmer av folkekirken.

Religiøs vekkelse

Fra midten av 1800-tallet gikk det flere religiøse vekkelser over landet. Under innflytelse av teologen og dikteren N. F. S. Grundtvig begynte noen å danne sine egne menigheter, som regel innenfor rammen av folkekirken. Disse grundtvigianerne hadde et liberalt bibelsyn og var ikke så opptatt av å lese i Bibelen. De gikk imidlertid inn for allmenn opplysning og bygde folkehøyskoler — skoler hvor ungdommer og voksne kunne tilegne seg mer kunnskap i historie og litteratur.

Litt senere oppstod indremisjonen som en motvekkelse. Den begynte som en lekmannsbevegelse for å forsøke å  vekke kirkens medlemmer til en «bevisst, levende kristentro». I motsetning til grundtvigianerne gikk medlemmene av indremisjonen sterkt inn for bibellesning, men la likevel spesiell vekt på synd og læren om et brennende helvete. De fordømte også på det sterkeste dans, alkohol og kortspill som noe «verdslig».

Interesse for Kristi gjenkomst

Samtidig med at interessen for religion ble større i Danmark, veltet ateismen og evolusjonsteorien inn over landet. I denne tiden med omveltninger på det religiøse området begynte noen å se forskjellen mellom Bibelens lære og det kirken sa. Det førte til at mange som leste Bibelen, fattet interesse for profetier som har med Kristi gjenkomst å gjøre.

Da Selskapet Vakttårnets første president, Charles Taze Russell, foretok sin første reise til Europa i 1891, besøkte han også Danmark. Han skrev i sin rapport: «Norge, Sverige, Danmark, Sveits og spesielt England, Irland og Skottland er modne marker som venter på å bli høstet. Disse markene synes å rope: ’Kom over og hjelp oss!’ Vi kjenner ikke til noen annen del av verden som så forhåpningsfullt venter på sigden og høsten . . . Det er stort behov for en svensk oversettelse [av Millenniets Daggry] og også en oversettelse som kan brukes av både dansker og nordmenn.»

Den første forkynner av Riket

I 1894 kom en 25 år gammel danskamerikaner, skomakeren Sophus Winter, fra USA og slo seg ned i hovedstaden, København. På det tidspunkt var Russells første bind av Millenniets Daggry og noen traktater blitt oversatt, og mot slutten av året kunne bror Winter underrette Selskapets hovedkontor, som da lå i Allegheny i Pennsylvania i USA, om at han hadde levert alle de bøkene han hadde hatt med seg.

 Bind II av Millenniets Daggry ble utgitt på dansk-norsk i 1895, og fra og med januar 1897 begynte Winter å utgi månedsbladet Tusindaars-Rigets Budbærer. Det var nå blitt skapt interesse for budskapet, og i 1899 var det i København 15 til stede på høytiden til minne om Kristi død, og 12 var til stede i byen Odder.

Året etter slo sannheten også rot i området omkring Fårevejle, en liten stasjonsby på Nordvestsjælland. En religiøs mann ved navn Hans Peter Larsen, som først var tilsluttet indremisjonen og senere baptistene, fikk kjennskap til sannheten gjennom bror Winter og meldte seg snart ut av baptistkirken. En liten gruppe på omkring ti personer begynte å holde møter i et privat hjem. I mange år gikk det rykter i strøket om at han og en medtroende forkynte Kristi gjenkomst ved å sette opp små sedler på telefonstolpene. Arbeidet deres var ikke ufruktbart, for i 1902 ble en ung kvinne som het Albertine Hansen Nielsen, døpt i Sejerøbugten. Hun var en aktiv forkynner helt til hun døde i 1968, over 66 år senere.

En ny medarbeider

Noen av de første forkynnerne snakket med venner og slektninger. Andre delte ut traktater utenfor kirkedørene, og noen tjente også som kolportører (heltidsforkynnere). Blant dem var Carl Lüttichau, som om sommeren 1899 reiste i flere uker over hele Sjælland og leverte en mengde bøker i Roskilde, Holbæk og i andre byer.

Lüttichau hadde akkurat kommet tilbake fra Sør-Afrika, hvor han hadde vært utsatt for en alvorlig ulykke. Han hadde bestemt seg for at hvis han overlevde, skulle han bruke livet sitt til å tjene Gud. Han holdt sitt løfte og begynte snart å arbeide sammen med Sophus Winter, og fra og med 1900 begynte de sammen å utgi Zion’s Watch Tower under det danske navnet Zions Vagt-Taarn.

 Sophus Winter begynte imidlertid å gli bort fra sannheten. Han sluttet å utgi Zions Vagt-Taarn i slutten av 1901, og i løpet av 1902—1903 forsvant han ut i den falske religions mørke.

Fra 1903 tok så Carl Lüttichau ledelsen i arbeidet. Han var født på Vingegaard i Jylland, en gård under godset Tjele, som faren hans eide. Faren hadde i noen år vært finansminister i den danske regjering. Carl Lüttichau tok studenteksamen med toppkarakterer, ble cand.philos. og fortsatte å studere ved universitetet i Edinburgh i Skottland før han reiste til Sør-Afrika i 1896. Med en slik bakgrunn og sitt dannede vesen var han godt likt og godt kvalifisert for det arbeid som lå foran ham.

Den første store begivenhet som fant sted etter at han tok ledelsen i arbeidet, var Charles Taze Russells besøk i april 1903. Under besøket ble det holdt flere møter, og på det største av dem var det 200 til stede. I oktober gikk Lüttichau i gang med å utgi Vagt-Taarnet igjen, og fra og med juli 1904 kom det regelmessig ut hver måned.

En skiltmaler finner sannheten

Det var bare en liten gruppe på fem—seks stykker til stede på møtene i København, deriblant to fattige syersker. Men gruppen skulle snart få forsterkninger.

I Brønshøj, som ligger i den nordlige delen av København, bodde det en norsk skiltmaler, John Reinseth. Han og hans kone, Augusta, forsøkte oppriktig å oppdra barna sine etter Guds Ord. John leste ofte i Bibelen for familien sin og prøvde å forklare det han leste, slik at selv barna kunne forstå det. De gikk på mange forskjellige religiøse møter, men de var ikke tilfreds med det de lærte. En kveld la de seg på kne, og faren bad inderlig til Gud om at han måtte åpne deres øyne for sannheten. Neste morgen stod en  kolportør på trappen deres med bind I av Millenniets Daggry! Hvem var denne forkynneren? Det var Anna Hansen, en av de to fattige syerskene.

Carl Lüttichau fulgte opp interessen og besøkte familien for å undervise dem i Bibelen. Etter noen lange samtaler begynte John å overvære møtene i Ole Suhrs Gade, hvor Selskapets kontor lå. Etter hvert møte skyndte han seg hjem for å fortelle sin kone om alt det fantastiske han hadde hørt. Hun hadde vært sengeliggende i flere år, men så snart hun var blitt sterk nok og kunne gå med krykker, ble hun med på møtene.

Familien ble grepet av sannheten. John benyttet enhver anledning han hadde, til å forkynne fra dør til dør. Ofte stod han opp klokken halv fem om morgenen for å forberede seg til møtene. Når han senere på dagen ble trett, kunne han slå seg ned i en lenestol for å ta seg en blund. Han holdt et  nøkkelknippe løst i hånden. Når han så falt i søvn og nøklene falt ut av hånden hans, våknet han opp med fornyede krefter, rede til å ta fatt på tjenesten igjen.

Hans kone ønsket, trass i sin skrøpelige helse, å utbre sannheten på sitt fødested i nærheten av Hellebæk på Nordsjælland. Hun pakket derfor en stor kurvkoffert med bøker og sendte den med toget til Helsingør. Siden hun ikke klarte å bære mer enn et par bøker i håndvesken, fikk hun sydd et spesielt belte til å ha rundt livet, med store, flate lommer. Utstyrt med håndvesken i den ene hånden, en stokk i den andre og en mengde bøker i beltet rundt livet, skjult av en løstsittende kåpe, gikk denne standhaftige søsteren og forkynte fra villa til villa langs nordkysten. Hennes siste ord før hun døde i 1925, var: «Det er så mye som skal gjøres der på Nordsjælland, og jeg ville så gjerne.»

Tre av barna deres ble også nidkjære forkynnere av det gode budskap, og sønnen Poul hadde det privilegium å tjene som avdelingstilsynsmann for en tid.

«Onsdagsvennene» i Ålborg

I 1910 hadde en liten gruppe i Ålborg i Nordjylland forlatt forskjellige trossamfunn fordi de ikke fant noe åndelig føde der. Hver onsdag kom de sammen i et privat hjem for å lese og drøfte Bibelen på egen hånd. Blant dem var det et ektepar, Peter og Johanne Jensen. Sønnen deres, Arthur, overvar også møtene en gang i blant, men han var fritenker.

En dag kom Anna Hansen — syersken som hadde besøkt familien Reinseth — og tilbød første bind av Millenniets Daggry. Johanne Jensen tok imot boken, og sønnen hennes, Arthur, leste i den med den største interesse hele natten. Han måtte imidlertid vente med å få stilt sin åndelige hunger ytterligere, for han måtte reise til København. Men mens  han var der, pådrog han seg tyfus. Han kom på sykehus, og der fikk han tid til å ta til seg mer åndelig føde. Han sendte bud til kontoret i Ole Suhrs Gade og bad dem om å sende ham alt de hadde av Selskapets litteratur. Da han ble utskrevet fra sykehuset, begynte han å overvære alle møtene. Men det var heller ikke nok til å tilfredsstille hans åndelige hunger. Etter møtene fulgte han ofte Poul Reinseth hjem, og så kunne Poul følge Arthur hjem. Slik kunne de gå fram og tilbake hele natten og snakke begeistret om sannheten. De ble venner for livet.

Arthur begynte nå en livlig brevveksling med sin mor i Ålborg, og han gledet seg over tanken på å fortelle «onsdagsvennene» om de bibelske sannhetene han hadde funnet. Da han reiste hjem til foreldrene sine på juleferie, var Poul med ham. Der ble Arthur bedt om å lede et onsdagsmøte. Det oppstod heftige diskusjoner da han pekte på at hedningenes tider ville ende i 1914. Ikke alle «onsdagsvennene» fortsatte i Arthurs samtalegruppe. Men en trofast kjerne holdt fast ved sannheten, og det ble dannet en menighet i Ålborg i 1912. En ung kvinne i gruppen, Thyra Larsen, begynte som kolportør, og flere andre, deriblant hennes to søstre, støttet trofast menigheten.

Besøk av bror Russell

Forventningen om hva som skulle skje når hedningenes tider utløp, begynte å vokse blant bibelstudentene. Ville Harmageddon følge umiddelbart  etter? Ville menigheten bli tatt bort før Harmageddon? Alt dette opptok brødrenes tanker. De visste naturligvis at evangeliet om Riket først skulle forkynnes for alle nasjoner, slik det står i Matteus 24: 14. Men de tenkte at det allerede var blitt gjort, siden alle nasjoner var representert i Amerika, hvor Russells prekener ble trykt i avisene.

Trass i den uro disse forventningene skapte, hadde arbeidet framgang og ble stimulert av besøk av brødre fra hovedkontoret i USA. Den 24. mai 1909 kom Russell til København. Det var omkring hundre til stede da han talte over emnet «Paktene». Om kvelden lyttet en tilhørerskare på 600 oppmerksomt til foredraget «Omstyrtelsen av Satans rike». To år senere var det 800 som lyttet til hans offentlige foredrag «Dom fra den store, hvite trone».

Bror Russells neste besøk fant sted i august 1912. Da leide brødrene for første, men ikke siste gang, Odd Fellow Palæet, med 1600 sitteplasser. Men det kom så mange mennesker at  det i all hast måtte arrangeres et ekstra møte i en mindre sal i den samme bygningen. Foredraget «Hinsides graven» ble følgelig holdt på to steder samtidig. Begge salene ble fylt, og likevel var det flere hundre som ikke kom inn og måtte gå skuffet hjem igjen.

Forkynnerne tok del i hus-til-hus-arbeidet med stadig større nidkjærhet. Louis Carlsson, en bror fra København, forteller om året 1913: «Hele året var kjennetegnet av traktatarbeidet. Hver søndag klokken ni om morgenen stod John Reinseth på et eller annet gatehjørne for å dele ut distrikter til brødre og søstre som gikk ut i tjenesten. Vi ringte ikke på dørene, men puttet traktater inn i brevsprekken. Jeg husker et tilfelle på Vesterbro i København. Et sted hvor inngangsdøren hadde matt glass, skimtet jeg en mann i entreen. Jeg stakk inn en traktat om emnet ’Babylon’. Den ble tatt opp og sendt ut igjen gjennom brevsprekken. Så stakk jeg inn en traktat med tittelen ’Hva sier Skriften om helvete?’ Jeg så at mannen tok opp traktaten og kikket på den — og til min store overraskelse beholdt han den!»

Flere mennesker ble samlet inn, og det ble opprettet nye menigheter. Om våren 1914 var det derfor blitt opprettet flere små menigheter i 12 forskjellige byer i tillegg til menigheten i København.

Verdenskrigen bryter ut

Sommeren 1914 besøkte Joseph F. Rutherford Europa igjen som representant for bror Russell. Noen dager før den første verdenskrig brøt ut, skulle han reise fra Tyskland til England. Hans kjærlighet til brødrene i Danmark, som han tidligere hadde besøkt både i 1910 og 1913, fikk ham imidlertid til å legge veien om København for å overvære de første to dagene av et konvent (stevne) som skulle holdes fra 1. til 4. august. I en kort avskjedstale han holdt søndag  ettermiddag, oppmuntret han brødrene til å ydmyke seg under Guds mektige hånd og ha fullstendig tillit til ham under alle forhold i de vanskelige tidene.

Men nå begynte bror Rutherford selv å bli litt urolig over krigens utvikling. Han var nødt til å komme seg til England, men den faste båtforbindelsen mellom Esbjerg og britiske havner var brutt, og ingen visste hva de nærmeste dagene ville bringe. Han fikk plass om bord i en fiskekutter som skulle til England, og den gikk tvers gjennom det farvannet hvor et av de største sjøslagene under den første verdenskrig, Jyllandslaget, ble utkjempet to år senere.

I mellomtiden fortsatte stevnet i København. På den siste stevnedagen ble de tilreisende stevnedeltagerne oppfordret til å reise hjem igjen samme kveld istedenfor å vente til morgenen etter; en var nemlig redd for at alle tog og andre kollektive transportmidler ville bli innstilt. Ingen hadde ennå noen idé om hvor omfattende krigen ville bli. Danmark holdt seg imidlertid nøytralt, og det ble ikke lagt noen nevneverdige hindringer i veien for forkynnelsesarbeidet.

«Skapelsens fotodrama»

Om høsten samme år kom «Skapelsens fotodrama» til Danmark. Det bestod av film og lysbilder og ble første gang vist i Odd Fellow Palæet i København. I 1915 ble Fotodramaet vist praktisk talt over hele landet, alltid i de beste lokalene og for fulle hus. En søster fra Ålborg, Dagmar Larsen, som senere giftet seg med Louis Carlsson fra København, forteller: «Vi fikk det travelt med å dele ut løpesedler. Vi fikk utlevert 500 om gangen og brukte all vår fritid til dette. Søsteren min, Johanne, og jeg ble bedt om å hjelpe til med framvisningen som ’diakonisser’. Vi hadde på oss sort kjole med hvit krave og hadde sort fløyelskappe på hodet. . . . Det var tre framvisninger hver dag og en trengsel uten like. Hele byen stod på hodet; fargefilm var jo en ny  oppfinnelse — og framvisningen var helt gratis! De besøkende fikk et kort som de kunne skrive navn og adresse på hvis de ønsket ytterligere opplysninger, og to kolportører ble igjen i byen en tid for å ta seg av dem som viste interesse.»

En målbevisst lærerinne

I 1915 vakte en annen begivenhet oppmerksomhet. Året før hadde sannheten nådd fiskerbyen Skagen på nordspissen av Danmark. En kunsthandler og hans kone hadde tatt imot sannheten. En lærerinne, Marie Due, var også blitt interessert. Dagmar Larsen, som nylig var blitt døpt, reiste til Skagen for å være barnepike hos en familie. Der møtte hun Marie Due, og hun snakket mye med henne om forskjellige bibelske emner.

Om høsten samme år meldte Marie Due seg ut av kirken og nektet å undervise mer i religion. Over hele landet ble det skrevet om dette i avisene. Til slutt ble hun avskjediget med pensjon, 45 år gammel, og så begynte hun i heltidstjenesten, lykkelig som bare det, mens pensjonen dekket utgiftene hennes. Hun arbeidet trofast i mange år i Danmark, Norge og Finland. Hun var helt ukuelig og var et godt eksempel på utholdenhet helt til sin død.

Vanskelige år

Etter bror Russells død i 1916 begynte en vanskelig tid, spesielt for menigheten i København. Noen søstre begynte å framholde falsk lære og klarte til og med å påvirke noen av de eldste. På et møte som ble holdt i Ole Suhrs Gade i 1917, reiste plutselig en søster seg i salen og sa: «Kom, nå går vi!» Da reiste 16 av menighetens medlemmer seg og fulgte med henne ut, omkring en fjerdedel av forsamlingen — og man så aldri noe mer til dem. Men det føltes som en lettelse at de hadde gått ut. Nå kunne møtene holdes i fred og ro.

 Noen av de frafalne sluttet seg til Paul S. L. Johnsen, som forlot sannheten i USA på omtrent samme tid. De prøvde å lokke andre bort fra sannheten ved baktalelse og gjennom trykksaker som de sendte brødrene. Frafallet spredte seg som koldbrann til andre menigheter. Det var en tid som krevde trofast utholdenhet og besluttsomhet.

Fornyet virksomhet etter verdenskrigen

I Vagt-Taarnet for juli 1919 ble det opplyst at den lenge etterlengtede boken Den fuldbyrdede Hemmelighed (Studier i Skriften, bind VII) nå forelå på dansk-norsk. Brødrene ventet at det skulle settes i gang en stor forkynnelseskampanje. Det var allerede blitt holdt et kurs for kolportører i København for å lære brødrene hvordan de kunne gå fram når de skulle besøke folk. Dette var også første gang de som ikke var kolportører, ble oppfordret til å forkynne fra dør til dør og tilby bøker.

I årene som fulgte, utførte en håndfull utrettelige, standhaftige kolportører et omfattende arbeid ved å så Rikets sæd og dyrke ny jord. Danskamerikaneren Niels Ebbesen Dal var et slikt nidkjært eksempel. I 1918 flyttet han tilbake til sitt fødested, øya Mors i Nordjylland. Han hadde lært sannheten å kjenne i USA ved å lese boken  Tidsaldrenes Plan, som han hadde funnet på et hotellrom. Da han kom tilbake til Danmark, begynte han straks å tjene som kolportør og forkynne for slektninger og for alle andre på Mors.

Dette vakte et voldsomt røre. Familien Dal var ledende grundtvigianere og var høyt aktet på øya. Men nå kom denne Dal og forkynte en ny lære. Hans eldre bror, Frode, ble straks interessert, og det samme ble Frodes sønn Kristian, som nylig var blitt utdannet som lærer. Kristian begynte som kolportør i 1920 og fikk senere følge av sin bror Knud.

Et nytt og fengslende budskap

I USA hadde Selskapet Vakttårnets andre president allerede holdt foredraget «Millioner av nålevende mennesker skal aldri dø». Nå var det Europas tur til å få høre det. Den 12. august 1920 reiste Joseph F. Rutherford sammen med noen medarbeidere til England, og mens Rutherford fortsatte nedover i Europa, holdt bror A. H. Macmillan det samme foredraget i Danmark.

Torsdag den 21. oktober 1920 gikk bror Macmillan i land i Esbjerg, og samme kveld talte han på Paladshotellet. Deretter holdt han foredraget i Odense. I København skulle foredraget holdes i Odd Fellow Palæet. En time før møtet skulle begynne, hadde det allerede samlet seg folk utenfor inngangen, og da dørene ble åpnet, ble salen fylt i løpet av noen få minutter. Mange som hadde gledet seg til å høre foredraget, måtte vende skuffet hjem igjen. Men de som kom inn, fulgte oppmerksomt med, og etter møtet ble det delt ut 300 eksemplarer av en brosjyre med foredragets innhold.

Reaksjoner på Macmillans foredrag

Det var tydelig at interessen for dette «nye» budskapet var stor. Bror Macmillans offentlige møter hadde samlet over 5000 tilhørere! Noen av disse ble med tiden bibelstudenter  og nidkjære forkynnere av Guds Ord. Blant tilhørerne på fordraget som ble holdt i Esbjerg, var det et ungt ektepar, Johannes og Thora Dam, som var tilsluttet metodistkirken. Johannes Dam var kirkeverge, og derfor bodde de i selve kirkebygningen. Etter foredraget bestilte de den såkalte Millionbrosjyren, og omkring tre måneder senere fikk de besøk av en kolportør.

Kolportøren ble værende hos dem en stund for å undervise dem, slik at de kunne bli grunnfestet i sin nye tro. Dette likte naturligvis ikke metodistpresten. En dag møtte han kolportøren utenfor kirken, og presten spurte ham: «Hvem i all verden har gitt deg lov til å fiske i mine fiskebrønner?» Broren svarte kvikt: «Hvem har gitt deg lov til å sette fiskene i fiskebrønner?»

Kirkevergen Johannes Dam hadde funnet den sanne kirke! I alt 18 metodister meldte seg ut, og slik fikk menigheten i Esbjerg sin begynnelse.

En av dem som ikke hadde klart å komme inn på Macmillans «Million-foredrag» i København på grunn av den store folkemengden, var en ung og ivrig sosialdemokrat,  en tobakksarbeider som het Angelo Hansen. Han var skuffet over at han ikke hadde fått høre foredraget, men hans interesse for Bibelens sannhet var blitt vakt. Da han noen måneder senere ble arbeidsløs og måtte gå til kontroll, møtte han overraskende nok en arbeidsløs kollega som var bibelstudent. Dessverre for kirken — snart ble Angelo Hansen selv bibelstudent.

Rutherfords besøk i 1922

I 1922 var bror Rutherford igjen til stede på et stevne i København. Denne gangen holdt han selv foredraget «Millioner av nålevende mennesker skal aldri dø» i Odd Fellow Palæet — det samme sted som bror Macmillan hadde holdt det ett og et halvt år tidligere.

Hvilket inntrykk gjorde foredraget? Dagsavisen Politiken skrev følgende på første side: «Dommer Rutherford hadde suksess i går i Koncertpalæet. Lenge før han skulle begynne foredraget, var hver eneste plass i den store salen opptatt, og  flere tilhørere kom flokkevis. Flere hundre måtte gå igjen. Det var ikke plass.»

Blant dem som ble døpt på dette stevnet, var en ung mann ved navn Christian Rømer, som hadde kommet i kontakt med bibelstudentene på sitt hjemsted, øya Bornholm. Før den første verdenskrig hadde faren hans fått et gaveabonnement på Vagt-Taarnet, og en dag i 1919 fant Christian, som da var 20 år gammel, et nummer av bladet. Han forteller: «Det som skjedde den dagen, var for meg en så stor opplevelse at det ikke finnes ord til å beskrive det. Dette var den sannhet som jeg visste Bibelen inneholdt, og nå fikk jeg den, nå hadde jeg den!»

Under stevnet i København overvar han et møte for kolportører. Der traff han Kristian Dal — og dermed var hans løpebane avgjort. Han begynte som kolportør på Bornholm i juni 1922.

Vekst i København

Vinteren 1921/1922 forkynte Angelo Hansen, som han pleide, for de arbeidsløse byboerne som satt og ventet ved kontrollstedet. Han drev og ropte: «Millioner av nålevende mennesker skal aldri dø!» og holdt brosjyren med denne tittelen over hodet. Da gikk en ung sannhetssøkende mann bort til ham. Det var Christian Bangsholt. Han leste hele brosjyren på en natt og begynte å overvære møtene i Ole Suhrs Gade. Det han fikk høre der, var helt forskjellig fra det han tidligere hadde fått høre av Frelsesarmeen, pinsevennene, metodistene og alle de andre religiøse gruppene hvor han forgjeves hadde lett etter sannheten. Han kunne bare ikke holde dette budskapet for seg selv.

Flere av vennene hans som han snakket med, begynte også å komme på møtene. Blant dem var Herløv og Betty Larsen. Herløv og Christian var barndomsvenner. De hadde  spilt mye sammen på sine musikkinstrumenter. Nå spilte de sannhetens «melodi» sammen.

Den samme våren ble en annen ung mann, Hans Christian Johnsen, interessert i det bibelstudentene forkynte. Han var ateist, direkte antireligiøs, og var oppslukt av sosiale ideer. Men en plakat med innbydelse til foredraget «Millioner av nålevende mennesker skal aldri dø» fanget hans oppmerksomhet. Underveis til foredraget kjøpte han en avis, slik at han hadde noe han kunne lese, hvis foredraget skulle bli kjedelig. Han fikk bruk for avisen, ikke til å lese i, men til å notere på! Han klarte bare ikke å notere ned skriftstedene raskt nok. Foredraget var logisk og lettforståelig. Ateismen måtte gi tapt for troen på Gud. Dette foredraget ble ikke det siste han gikk på, og fra september av ble hans kone også med ham. De ble begge klar over at budskapet om Riket måtte forkynnes fra hus til hus.

En dag i 1925 ble han bedt om å besøke en ung mann ved navn Einer Benggaard, som hadde lest noen av Selskapets bøker. Når Benggaard først fikk kontakt med brødrene, vokste han raskt i troen og tok snart del i forkynnelsesarbeidet også.

Slik oppstod det i 1920-årene en liten kjerne av unge, nidkjære forkynnere — brødre og søstre som satte sitt preg på arbeidet. Og mye av den økning som har funnet sted i København helt fram til vår tid, kan spores tilbake til den innsats disse få lojale forkynnerne gjorde.

Pionertjeneste i Jylland

Nå begynte et mer intensivt arbeid i landdistriktene. I januar 1924 dannet tre kolportører, Knud og Kristian Dal og Christian Rømer, en «kolportørkolonne» som ble sendt til Jylland, med byen Skive som utgangspunkt. Bror Lüttichau åpnet kampanjen ved å holde et offentlig foredrag i  den største salen i byen. Dette ble fulgt opp av møter hvor Kristian Dal holdt foredrag i krosaler og forsamlingshus over hele området. Foredragene ble bekjentgjort med løpesedler og med annonser i avisene, og etter foredraget gjennomarbeidet kolportørene distriktet og leverte bøker og brosjyrer.

Våren 1924 reiste de tre videre til Haderslev i Sørjylland, en landsdel som en gang tilhørte Tyskland, men som ved folkeavstemning ble gjenforent med Danmark i 1920. Unge menn fra dette området var blitt utskrevet til hæren for å kjempe ved Vestfronten, og mange av dem hadde mistet troen på Gud under skyttergravskrigen i Frankrike.

Christian Rømer forteller hvordan det var å forkynne for disse menneskene: «Det var et eiendommelig, men interessant distrikt å arbeide i. Deres politiske kamp hadde gjort dem tilnærmelige.»

En av dem kolportørene kom i kontakt med på den første runden gjennom distriktet, var treskomakeren Anton Hansen i Over-Jerstal. Han hadde også mistet troen ved Vestfronten. Sammen med et par krigskamerater gikk han for å høre foredraget «Hva sier Skriften om helvete?» Dagen etter fikk han besøk av Knud Dal, og etter en tre timers livlig samtale tok han imot boken Guds Harpe. Boken klarte å gjenopplive hans tro, og sammen med sin kone, Kathrine, ble han en fremtredende skikkelse i forkynnelsesarbeidet i Sørjylland.

Helt fram til høsten 1925 brukte de tre kolportørene i «Dal-kolonnen» sykkel eller tog for å komme seg hit og dit, men nå stilte en bror en bil til rådighet. Christian Rømer drog til København for å hente den. Han forteller stolt: «Det var et stort øyeblikk. En nydelig, gammel T-Ford med kalesje og det hele. Og siden jeg var den eneste som hadde førerkort, var jeg sjåfør. Bilen holdt i ett år. Da byttet vi den  inn i tidens store eleganse, en 1923-modell Ford sedan, som var varm og god om vinteren; en riktig flott bil!»

Disse kolportørene gjennomarbeidet hele Jylland og Fyn, inntil mars 1929, da pengene til denne spesielle virksomheten var brukt opp.

Flere kolportører blir med i arbeidet

I mellomtiden hadde Ella Krøyer fra København og Kristine Poulsen, en lærerinne med grundtvigiansk bakgrunn, begynt å forkynne på Sør-Sjælland. Det var også et uberørt distrikt. Høsten 1926 forkynte søstrene i byen Vordingborg. Søster Poulsen forteller: «Det var i sukkerbetesesongen. Veiene var ikke asfaltert, og når det regnet om natten, laget betevognene om dagen dype hjulspor i de gjørmete veiene. Noen ganger måtte vi gi opp å besøke en gård eller et hus fordi veien var uframkommelig.»

En dag fikk søstrene øye på akkurat det de trengte for å beseire gjørmen — noen høye gummistøvler. Begge var raske med å kjøpe seg et par. Men gummistøvler var noe helt nytt på den tiden, så søstrene vakte oppsikt overalt hvor de gikk. En gang de reiste til København for å hvile ut litt, fikk støvlene deres stor oppmerksomhet. En søster på avdelingskontoret i Ole Suhrs Gade ble så begeistret for det nye praktiske fottøyet deres at hun tok opp støvlene, som stod i entreen, og gikk rundt og viste alle hvor godt utstyrt kolportørene var.

En tredje kolportørgruppe, som bestod av Anna Petersen og Thora Svendsen, arbeidet også i distrikter på Fyn og i Jylland. Søster Petersen sier: «Vi pionerer ble som oftest sendt til områder hvor det ikke var menigheter. Vi gikk derfor inn til en kjøpmann og spurte om han visste om noen som hadde et rom til leie i byen. Kjøkkenet vårt bestod av en primus og et par smågryter som vi hadde stående på et  gammelt bord eller på et par kasser som vi fikk av kjøpmannen.»

Av og til samarbeidet de to søstrene med «Dal-kolonnen». Med hvilket resultat? Søster Petersen og bror Rømer bestemte seg for å gjøre samarbeidet mer permanent. De giftet seg i 1933, og selv om søster Rømer nå er på pleiehjem, er bror Rømer fortsatt opptatt i heltidstjenesten.

Organisert for å forkynne

I mellomtiden hadde det skjedd store forandringer i Danmark. I 1922 hadde den historiske oppfordringen til å ’forkynne Kongen og Riket’ lydt ved stevnet i Cedar Point i Ohio i USA. Nå ble ikke bare kolportørene, men alle menighetens medlemmer oppfordret til å forkynne regelmessig. Nyheten nådde etter hvert Danmark, og brødrene begynte å forstå at alle kunne være med i evangeliseringsarbeidet. Vagt-Taarnet oppfordret alle til å forkynne, men arbeidet ble ikke organisert ennå. Hvorfor ikke? Ledende medlemmer av menigheten — de valgte eldste — holdt igjen. Noe måtte gjøres.

I slutten av mai 1925 planla bror Rutherford å overvære  et stevne i Örebro i Sverige. Kort tid før stevnet skulle holdes, var han og R. J. Martin i Sveits. For å spare tid tok de et fly som skulle gå fra Zürich til København. Mange ble imidlertid redd for at de ikke skulle komme trygt fram. Mens de fløy over Nord-Tyskland, blåste det nemlig opp til storm, som fikk flyet til å hoppe opp og ned som en kork i vann. Ved landingen i København ble de mottatt av over hundre mennesker som jublet begeistret. Ingen hadde ventet at et fly skulle klare seg gjennom den stormen. De var nå en halv times kjøretur fra havnen, hvor bror Macmillan ventet på dem. Han hadde overtalt kapteinen og stasjonsmesteren til å la fergen til Malmø vente på dem. De kom seg om bord og nådde stevnet i Örebro som ble holdt dagen etter.

Den siste stevnedagen opplyste bror Rutherford at det skulle opprettes et nordeuropeisk kontor i København, ledet av skotten William Dey. Kontoret skulle føre tilsyn med Selskapets virksomhet i Skandinavia og de baltiske landene, og det skulle «spesielt oppmuntre til og fremme den offentlige forkynnelse av Rikets budskap».

 Bror Dey var ugift og hadde vært bibelstudent siden 1913. Han var den rette mann til oppgaven. Han hadde sagt opp stillingen sin som ligningsinspektør i London for å være leder for det nordeuropeiske kontor. Han var iherdig, utholdende og drevet av dyp kjærlighet til sannheten. Han hadde god erfaring fra tjenesten i England, hvor menighetskolportørarbeidet allerede hadde vært organisert i flere år. Han ble godt likt av brødrene og ble snart kjent under navnet «Den store skotte».

Bror Dey gikk straks i gang med å organisere forkynnelsesarbeidet. Poul Reinseth ble utnevnt til arbeidsdirektør for København og hadde tilsynet med forkynnelsen i hovedstaden. Byen ble delt inn i seks distrikter, hvert med en ansvarlig distriktsleder. Det ble opprettet boklagre i private hjem, slik at forkynnerne kunne slippe å dra den lange veien til avdelingskontoret for å hente mer litteratur. Forkynnelsesarbeidet kom nå inn i fastere former.

Et stevne med en arbeidsdag

Det store stevnet som ble holdt i 1925, var et høydepunkt  i Danmarks teokratiske historie. Vagttaarnet kunngjorde: «Tirsdag den 1. september vil bli en spesiell arbeidsdag, hvor det forventes at alle som overhodet er i stand til det, vil delta i et forsøk på å spre budskapet ved å kolportere med bøkene i København og omegn.» Dagen begynte med et foredrag av Poul Reinseth om betydningen av å forkynne. Deretter ble stevnedeltagerne spredt for alle vinder — ut i hus-til-hus-arbeidet med bøkene.

Etter stevnet stod denne oppmuntringen i Vagttaarnet: «Iveren og nidkjærheten i forbindelse med budskapets utbredelse har siden konventet [stevnet] spredt seg til mange kretser [menigheter], og vi håper at dette vil bety en virkelig utvidelse av arbeidet.»

Flere menigheter deltar i arbeidet

Bror Dey hadde det travelt. I de første tre og en halv månedene han var tilsynsmann, reiste han 14 000 kilometer i Skandinavia og de baltiske landene for å organisere forkynnelsesarbeidet. Einer Benggaard gjengir en liten episode som oppstod i denne virksomheten: «I en menighet i Nordjylland hadde vi arrangert et lite stevne med henblikk på å organisere våre brødre og søstre i hus-til-hus-arbeidet. Etter et foredrag av bror Dey fikk vi instrukser om hvordan vi skulle gå fram i arbeidet, hva vi skulle si til folk, og så videre. Det ble utlevert distrikter og litteratur, og vi gikk ut døren — de fleste av oss med hjertet i halsen. Da bror Dey og jeg gikk nedover hovedgaten, fikk vi se to søstre som stod i en port og gråt. Vi tok dem med oss, og snart strålte deres øyne igjen.»

Da året var omme, var det blitt levert over dobbelt så mange bøker som året før. Avdelingskontoret opplyste i rapporten for tjenesteåret 1925: «Flere og flere av vennene lærer å innse at det ikke bare er foredragsholdere og regelmessige kolportører som er kalt til å delta i arbeidet,  men at i virkeligheten alle som har innviet sitt liv fullt og helt til Herren, . . . er blitt kalt.»

Besøk av pilegrimer

Tidligere hadde reisende pilegrimer, som Johan Eneroth fra Sverige og Theodor Simonsen fra Norge, oppmuntret til økt virksomhet i forkynnelsesarbeidet. Men nå ble det utnevnt en fast pilegrim, Christian Jensen fra Nordsjælland. Han hadde tilbrakt noen år i USA og hadde også reist rundt i Danmark med «Skapelsens fotodrama».

Uttrykket «pilegrim» ble senere forandret til «kretsdirektør», og flere kretsdirektører ble etter hvert utnevnt, deriblant Christian Rømer, Kristian Dal og Johannes Dam.

Et «ordentlig» Betel-hjem

Snart begynte det å strømme inn med bøker og brosjyrer fra Selskapets trykkerier i Magdeburg og Bern, og boklageret i Ole Suhrs Gade ble altfor lite. Der var det bare plass til noen hundre bøker i to store kasser — den ene anbrakt oppå den andre. En ung bror, Simon Petersen (bror til kolportørsøsteren Anna Petersen), fikk i oppdrag å innrette et nytt og større boklager i det tidligere møtelokalet.

Flere av brødrene og søstrene som arbeidet på kontoret, som lå i en gammel leiegård, bodde spredt rundt omkring i København. Bror Dey syntes at de burde ha et «ordentlig» Betel-hjem, hvor alle kunne bo og spise sammen på samme sted. Derfor ble noen boder på loftet i sjette etasje ryddet. Gulvet ble lakkert, veggene tapetsert og rommene møblert. Da arbeidet var fullført, fikk Einer Benggaard, Simon Petersen og en annen bror hvert sitt koselige, om enn noe primitive, soverom.

Et nytt høydepunkt

Høsten 1927 var det et nytt høydepunkt. Under et besøk av bror Rutherford ble det holdt et stevne, hvor 650  deltagere fra Skandinavia, Estland og Latvia lyttet oppmerksomt til bror Rutherfords foredrag «Frihet for folkene». Dagsavisen Politiken skrev:

«Dørene inn til Odd Fellow Palæet ble åpnet klokken halv åtte, men allerede etter et kvarter var alle plassene opptatt . . . og Palæets dører ble lukket. I løpet av det neste kvarteret samlet det seg mange hundre mennesker i den store, flisbelagte vestibylen. De dundret på de stengte dørene, og en mann som hadde kommet langveisfra bare for å høre dette foredraget, tilbød 500 kroner for en sitteplass. Men alt var forgjeves. Trengselen i vestibylen ble større. Nesten tusen mennesker presset på for å komme inn, men til ingen nytte.»

Kampanjer og stevner

For at alle skulle bli tilskyndt til å delta i forkynnelsesarbeidet, ble det arrangert verdensomfattende kampanjer, som regel på ni dager hver. Det første danske kampanjetilbudet var brosjyren Frihet for folkene, som ble distribuert i mars 1928. Et annet trekk ved virksomheten var de små søndagsstevnene, som senere ble kalt arbeidsstevner.

Et søndagsstevne kunne forløpe som det som ble holdt hos bror Holger Nielsen i Thorup Strand, en liten fiskerby i Nordjylland ved Nordsjøen. Brødrene kom til stevnet fra Ålborg og øya Mors og småbyene imellom. Alle hadde matpakker med seg, og de forkynte underveis. I mellomtiden skyndte brødrene i Thorup Strand seg med forberedelsene til å ta imot dem. Bror Nielsens låve ble ryddet, feid og pyntet, og benker ble hentet med hest og kjerre fra forsamlingshuset. Brødrene ankom ved middagstider, og så spiste alle et måltid sammen og hvilte seg litt. Deretter samlet alle seg på låven for å høre et foredrag, som ble etterfulgt av dåp i sjøen. Ved denne anledningen var det 19 som lot seg døpe! Det var en uforglemmelig dag.

 Bedre organisering

Fra 1925 til 1930 ble bibelstudentenes arbeid i Danmark fullstendig reorganisert. Fra 1928 av ble det for eksempel holdt bedre arrangerte møter. Vagttaarnet ble allerede studert regelmessig, og det ble nå anbefalt at man umiddelbart før det ukentlige vitnesbyrdsmøtet også skulle holde et arbeidsmøte, hvor forslagene fra Bulletin (senere Vår tjeneste for Riket) ble drøftet. Året etter sendte Selskapet ut en «organisasjonsplan». Hver menighet skulle nå ha et arbeidsutvalg som bestod av tre brødre som skulle ha tilsynet med forkynnelsesarbeidet, mens de valgte eldste skulle ta seg av studiemøtene som ble holdt i menigheten.

En slik reorganisering førte til en lutring. De som ikke ønsket å vise sin tro ved gjerninger, tilkjennegav dette mer og mer og forlot til slutt bibelstudentenes rekker. Av den grunn sank antall deltagere på minnehøytiden fra 909 i 1927 til 605 i 1931.

Disse teokratiske justeringene viste seg å bli for mye for avdelingstilsynsmannen, Carl Lüttichau. Han likte ikke Selskapets skarpe fordømmelse av all falsk religion. Mange brødre forsøkte å hjelpe ham til å forstå verdien av disse nødvendige forandringene; selv bror Eneroth kom personlig fra Sverige for å snakke med ham, men til ingen nytte. Lüttichau forlot sin stilling som representant for Selskapets avdelingskontor, og i januar 1930 ble han etterfulgt av Poul Reinseth.

Et nytt redskap, navn og Betel-hjem

Fra og med januar 1930 ble Den gylne Tidsalder utgitt på dansk under navnet Ny Verden. For at dette nye bladet skulle få så stor utbredelse som mulig, ble det arrangert omfattende hus-til-hus-kampanjer i et forsøk på å skaffe flere lesere. Det ble også solgt fra kiosker, og det ble satt opp plakater med oversikt over bladets innhold. Tallet på abonnementer steg  raskt. I 1930 var det 5825 som fikk bladene regelmessig, enten i posten eller av en forkynner, og i 1943, midt under den annen verdenskrig, var det 25 921!

I 1931 fikk brødrene enda en oppmuntring til å forkynne flittig, da navnet «Jehovas vitner» ble antatt. Etter at navnet var blitt antatt på stevnet i Columbus i Ohio i USA, ble resolusjonen forelagt de lokale menighetene, for at navnet skulle bli antatt over alt. Hva var reaksjonen på dette nye navnet? Marie Due skrev fra Norge: «Med glede antar jeg det nye navnet og fryder meg over å være et av Jehovas vitner.» Andre skrev: «Dette har gitt oss muligheten til å fornye vår beslutning om å tjene Jehova trofast inntil enden.»

Resolusjonen og bror Rutherfords stevneforedrag ble trykt i brosjyren Riket — verdens håp og distribuert i stort antall i mars 1932. Den siste uken av kampanjen ble det gjort ekstra anstrengelser for å besøke alle politikere, geistlige, myndighetspersoner og framstående forretningsmenn med brosjyren. Et eksemplar av brosjyren ble også lagt på pulten til alle medlemmene av Folketinget. Selv kongen av Danmark, Christian X, fikk et eksemplar.

Med tiden ble Selskapets lokaler i Ole Suhrs Gade for små. Derfor ble det kjøpt en stor villa i utkanten av København, i Søndre Fasanvej 56 i Valby, og Betel-familien flyttet inn i den nye bygningen den 18. oktober 1932.

Selv om Selskapet i mange år hadde fungert under navnet «Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap», hadde det ikke tidligere vært nødvendig å danne en lovformelig registrert forening. Nå ble det dannet en forening som ble registrert den 21. mai 1932. Eiendommen i Søndre Fasanvej tjente som Selskapets avdelingskontor, lager og Betel-hjem de neste 25 årene.

 Retten til å utbre litteratur blir hevdet

I 1930-årene prøvde myndighetene å bringe vår forkynnelse fra hus til hus med litteratur inn under handelsloven og helligdagsloven. Hvis myndighetene hadde lykkes med disse planene, ville forkynnelsesarbeidet nesten ha stoppet opp. Situasjonen tilspisset seg i oktober 1932. Fem Jehovas vitner fra København kjørte til Roskilde for å forkynne. De avtalte å møtes igjen på torget, hvor bilen stod parkert. Men da de møttes, manglet en av dem, August Lehmann. Han var blitt arrestert av politiet.

Bror Lehmann ble anklaget for å ha brutt handelsloven ved å selge trykte skrifter uten kolportørtillatelse og utenom forretningstiden. Byretten frikjente bror Lehmann, og det samme gjorde landsretten. Påtalemyndighetene anket imidlertid saken til høyesterett, som behandlet den i oktober 1933. Høyesterett fant at Jehovas vitners forkynnelse med bøker og blad ikke kunne sidestilles med handel og bringes inn under handelsloven.

Etter dette bestemte Selskapet at hver forkynner skulle ha et identifikasjonskort med opplysning om at han som  Selskapets medarbeider var en ulønnet, frivillig arbeider som leverte bøker uten fortjeneste, og at vedkommendes rett til å forkynne uten kolportørtillatelse var blitt fastslått av høyesterett. Dette løste problemet, og forkynnelsen kunne fortsette uten ytterligere hindringer.

Den ’store skare’ begynner å vise seg

Inntil nå hadde oppmerksomheten hovedsakelig vært rettet mot innsamlingen av de utvalgte, de salvede kristne, som har et himmelsk håp. Men i disse årene hendte det ofte at brødre og søstre henvendte seg til avdelingskontoret, noen svært ulykkelige, fordi de innerst inne ikke trodde at de hadde et himmelsk håp. Derfor følte de at det var galt av dem å forsyne seg av symbolene på minnehøytiden. Disse ble kalt «Jonadab-venner» i harmoni med den bibelske skildringen av Jehu og Jonadab i fortidens Israel. — 2. Kong. 10: 15, 16.

I august 1935 kom det ut to numre av Vakttårnet på engelsk, som viste at den ’store skare’, som omtales i Åpenbaringen, kapittel 7, var en jordisk klasse som skulle samles inn før Harmageddon. Brødrene på avdelingskontoret ble begeistret. Siden det skulle holdes et landsstevne i København samme måned, sendte de et telegram til bror Rutherford og bad om tillatelse til å holde et foredrag basert på disse to artiklene. Bror Rutherford gav bror Dey grønt lys til å holde dette epokegjørende foredraget.

«Det var en uforglemmelig time,» forteller bror Benggaard. «Jeg satt i orkestret bak foredragsholderen og kunne se ut over forsamlingen. Aldri har jeg sett en slik bølge av begeistring rulle over en forsamling! Den ’store skare’ var blitt flyttet fra himmelen til jorden — det var et veldig lysglimt, og nå visste alle hvem den ’store skare’ var!»

Nå begynte for alvor innsamlingen av «Jonadab-vennene».  Over hele landet ble det holdt offentlige møter i den hensikt å komme i kontakt med alle dem som kanskje var en del av den ’store skare’.

Forkynnelse med grammofoner

For å gjøre forkynnelsen enda mer effektiv ble det tatt i bruk grammofoner. Plater med bror Rutherfords korte bibelske prekener, som var talt inn på dansk, kunne nå høres fra trappen til folks hjem. Snart kunne man se forkynnere i distriktet komme bærende på reisegrammofoner.

Men selv en reisegrammofon var vrien å slepe med seg på sykkel. Søster Rømer forteller: «Vi måtte ikke bare leie syklene opp bakkene, men også ned, for bakkene var så bratte og veiene så steinete at snoren som skulle holde grammofonen på plass, kunne ryke hvis vi syklet for fort.» Men deres nidkjærhet kjølnet ikke av den grunn. De tok imot utfordringen og fant opp og konstruerte den ene underlige innretningen etter den andre, slik at grammofonene  kunne monteres sikkert på syklene. En bror forteller at av de 135 han har hatt den glede å hjelpe inn i Jehovas verdensomfattende organisasjon av forkynnere, har omkring 40 kommet med som et resultat av grammofonarbeidet.

Det ble også holdt såkalte grammofonmøter, hvor det ble avspilt foredrag fra større grammofoner. Noen brødre i Kalundborg monterte et forsterkeranlegg på en gammel bil som tilhørte Daniel Nielsen (sønn av Albertine, som ble døpt i Sejerøbugten i 1902). Da han senere solgte bilen, brukte de en liten kjerre som kunne dras av en sykkel. Bror Nielsen forteller: «Så drog vi ut på lange turer til tettstedene, hvor vi forkynte ved hjelp av grammofonforedrag.»

Pionerer oppretter menigheter

I 1930-årene fikk kolportørarbeidet, som nå ble kalt pionertjeneste, en annen karakter. I 1920-årene reiste pionerene fra et område til et annet for å dekke et så stort distrikt som mulig. Men nå ble pionerene værende i et område for å opprette menigheter. La oss følge ekteparet Ejner og Else Mortensen for å se hvordan dette ble gjort.

Ejner og Else begynte i heltidstjenesten i mars 1934 etter å ha solgt et lite gårdsbruk de drev. Det var ingen lett oppgave, for det var i depresjonsårene.

Et av deres første distrikter var byen Sønderborg. I et leid lokale arrangerte de fire offentlige foredrag med talere som var utsendt av Selskapet. Deretter fortsatte foredragsserien med bror Mortensen som foredragsholder. Dette var hans debut, og han var ganske nervøs. Men det gikk bra, og etter en stund var det omkring 30 som regelmessig kom på møtene. Senere ble det holdt grammofonforedrag, etterfulgt av spørsmål og svar. Enda senere ble det holdt regelmessige studiemøter ved hjelp av Selskapets bøker. En ny menighet  holdt på å ta form, og den ble en realitet om våren i 1936.

Om sommeren ble bror og søster Mortensen anmodet om å flytte til byen Nyborg, og der gikk de fram på den samme måten: Først offentlige foredrag holdt av brødre fra Selskapet, så foredrag av bror Mortensen, deretter grammofonforedrag og endelig bibelstudiemøter. Mot slutten av august 1937 hadde arbeidet deres igjen båret så mye frukt at en menighet på rundt ti forkynnere ble opprettet i Nyborg.

Nazistenes okkupasjon

Den 9. april 1940 ble en mørk dag for Danmark. Tropper fra Nazi-Tyskland marsjerte inn over landet. Brødrene forberedte seg på det verste, for overalt hvor nazistene ellers hadde makten, ble Jehovas vitner utsatt for brutal forfølgelse. Det var derfor best å gå forsiktig fram.

Samme måned var det planlagt en omfattende kampanje med brosjyren Flyktninger, men siden den inneholdt en sterk avsløring av naziregimet, ble planene forandret. Brødrene hadde en lynaksjon hvor de delte ut brosjyren ved å stikke den inn i brevsprekken i inngangsdøren til folks hjem. Den 28. april ble rundt 350 000 brosjyrer delt ut gratis over hele landet. Det var dyrt, men også bror Dey skjønte at det var nødvendig å bruke en slik metode.

Heldigvis kom det aldri noen forfølgelse. Av politiske grunner valgte okkupasjonsmakten å bevare Danmark som et «mønsterprotektorat» og tillot danskene betydelig personlig frihet. Ved å utvise forsiktighet kunne brødrene fortsette sitt forkynnelsesarbeid.

William Dey interneres

Som et resultat av den tyske okkupasjonen, ble William Dey, som var britisk statsborger, satt i en interneringsleir i nærheten av Vejle. Selv om de internerte ble godt behandlet  og nøt en viss frihet i leiren, var det en prøvelse for denne aktive mannen ikke å kunne utføre sitt daglige arbeid. Men han lå ikke på latsiden. Han forkynte uopphørlig både for de andre internerte og for alle vaktene. Gang på gang sa han til dem at de måtte ta standpunkt for Guds rike — så ofte at han fikk klengenavnet «Ta-standpunkt-Dey».

Oppgaven som avdelingstilsynsmann som bror Dey hadde overtatt etter Poul Reinseth i 1934, ble nå tatt hånd om av Albert West. Han hadde tjent som avdelingstilsynsmann i Estland for en tid i 1920-årene. Den direkte kontakten med Selskapets hovedkontor i USA ble brutt. Den eneste forbindelsen gikk nå gjennom Sverige, som var en nøytral øy i krigens opprørte hav. Det nordeuropeiske kontor hadde sluttet å fungere, og bror Eneroth i Sverige hadde nå til oppgave å samle inn alle opplysninger og rapporter fra de nordiske landene og sende dem til Brooklyn.

Åndelig føde når fortsatt fram

Danmark fikk fortsatt de nyeste bladene og annen litteratur som kom ut, men etter hvert som det politiske forholdet mellom Danmark og Tyskland ble mer og mer spent, ble det nødvendig å bruke teokratisk strategi. En ung dansk søster arbeidet som barnepike hos en spansk diplomatfamilie i København, og denne diplomaten var svært villig til å ta med seg gavepakker til henne fra Sverige. Han visste naturligvis ikke hva disse pakkene inneholdt.

Det var derfor aldri mangel på åndelig føde. Under hele krigen var det mulig å utgi og utbre Vagttaarnet, Ny Verden og annen litteratur. Selv sent i 1941, da det kom en rekke artikler i den engelske utgaven av Vagttaarnet som forklarte Daniels profeti og viste at Tyskland var kongen i nord, fikk brødrene del i de viktige opplysningene. Det ble ansett for utilrådelig å trykke disse artiklene i Vagttaarnet, så de ble  stensilert, og sonetjenerne reiste til menighetene og leste dem opp for en forsamling som bare bestod av brødre og søstre som hadde identifikasjonskort. Og som man kan tenke seg, var salen alltid fullsatt på disse møtene.

Motstand fra nazistene og prestene

Selv om det ikke var noen merkbar motstand fra den tyske okkupasjonsmakten, var de danske nazistene meget hatefulle. Gang på gang forsøkte de gjennom bladene sine å henlede tyskernes oppmerksomhet på Jehovas vitner.

Også prestene i den danske folkekirken var travelt opptatt med sine simple planer. Deres angrep i avisene resulterte i livlige skriverier da brødrene sendte inn svar til avisredaksjonen. Det hele nådde et høydepunkt da en prest avsluttet en gudstjeneste i radioen ved å advare mot Jehovas vitner og si at de ikke trodde på Jesus som Frelseren eller som Guds Sønn.

Da radiostasjonen nektet å sende en beriktigelse, besluttet Selskapet å ta til motmæle på den måten det best kunne. Det ble forberedt en omfattende forkynnelseskampanje, den største inntil da. På rekordtid ble det utarbeidet en brosjyre med tittelen Vil du dømme mellom oss? Dens innhold viste klart forskjellen på Jehovas vitner og presteskapet.

Den storstilte kampanjen ble kalt «Jehovas kamp», og det var virkelig kampånd blant Jehovas folk. Alle sluttet opp om kampanjen, og på den fastsatte dagen, den 21. februar 1943, ble rundt 700 000 brosjyrer delt ut helt gratis. Byene ble oversvømt av brosjyrer. Ikke engang de minste øyene ble oversett. Brosjyrene ble sendt i posten til alle husstander på omkring 62 småøyer. Over to tredjedeler av alle husstander i Danmark fikk en brosjyre på døren. Umiddelbart etter ble den sendt til alle prester, klokkere og ledende kirkemedlemmer.

 Avisene gjorde alle som hadde oversett Jehovas vitners kampanje, klar over den. Over hele landet fikk prestene det travelt med å ta opp kampen i aviser og menighetsblad og fra prekestolen. Jehovas vitners kampanje hadde berørt et ømt punkt hos motstanderne. De danske nazistene kom med voldsomme angrep og påstod at Jehovas vitner i all hemmelighet ble finansiert av jøder. Men flere hundre skrev inn til avdelingskontoret for å få ytterligere opplysninger om vårt budskap.

Kampanjen varte i flere måneder. Hvert eneste sted hvor det fantes en prest som hånte Jehovas navn og gjorde motstand mot Jehovas tjenere, prøvde brødrene å arrangere et offentlig foredrag i prestens sogn og sørget for at det ble oversvømt av løpesedler. Det gikk spesielt livlig for seg på Amager, hvor det ble holdt en offentlig debatt mellom Jehovas vitner og prester fra den danske folkekirken. To brødre, Arthur Jensen og Herløv Larsen, representerte Jehovas vitner. De var dyktige talere, og de resonnerte på en kvikk og logisk måte.

En teolog sammenfattet det hele ganske bra. Han sa følgende i Amager Bladet for 15. april: «Sett under ett var Jehovas vitners innlegg langt de beste, de klareste og de sakligste. På kirkens vegne satt man rent ut sagt og skammet seg.» Med tiden ebbet prestenes angrep ut, for jo hardere de kjempet mot Jehovas vitner, desto kraftigere vitnesbyrd avla Jehovas vitner for deres sognebarn, og det var jo ikke prestenes hensikt.

Stevner under krigen

Det var mulig å holde flere stevner under krigen. Et stevne som blir husket spesielt godt, var det som ble holdt i Odd Fellow Palæet i København den 28. og 29. august 1943. Den første stevnedagen gikk som planlagt. De politiske forholdene i Danmark hadde imidlertid nådd et kritisk  punkt. Okkupasjonsmakten stilte flere og flere krav til den danske regjering, og lørdag den 28. august — den samme dagen stevnet i Odd Fellow Palæet begynte — nektet regjeringen å samarbeide mer.

Søndag morgen gikk tyskerne til aksjon. Øverstkommanderende for de tyske styrkene i Danmark erklærte unntakstilstand. Den danske hær og marine ble avvæpnet, en rekke framstående borgere ble arrestert, og regjeringen ble satt ut av spill. Det ble nedlagt møteforbud og forbud mot sammenstimlinger i gatene. Denne morgenen møttes brødrene i private hjem. Situasjonen ble drøftet, og de tok det for gitt at stevnet nå var avlyst.

Men det viste seg at én type møter ikke var forbudt, nemlig gudstjenester. Det ble straks sendt ut beskjed om at de kunne møtes om ettermiddagen i Odd Fellow Palæet til «gudstjeneste». Brødre fra Betel ble sendt med drosje til forskjellige hjem, og derfra spredte nyheten seg mellom brødrene som ild i tørt gress. For ikke å vekke unødig oppmerksomhet kom brødrene til salen to eller tre om gangen og ble sluppet inn i salen gjennom en sideinngang. Snart var 1284 brødre og søstre samlet.

En søster forteller: «Da vi kom inn i salen, kunne vi virkelig se hva organisasjonen betydde for oss, for praktisk talt alle brødrene var der. Alle hadde kommet sammen på meget kort varsel, og ingen andre enn Jehovas vitner kunne ha gjennomført det. Bare det å komme vekk fra den bråkete, rasende folkehopen på gatene og inn i den rolige og fredelige atmosfæren var helt vidunderlig. Det var som om det bare var en dør mellom den gamle og den nye verden.»

Etter møtet gikk brødrene derfra i små grupper og fikk beskjed om å være raske med å forlate området. Alt gikk glatt. Og alt sammen forgikk rett for øynene på tyskerne! Hovedkvarteret til den tyske marine lå rett over gaten for  stevnestedet. Og ute på fortauet, bak hauger av sandsekker, lå tyske vakter bevæpnet med maskingevær.

Bibelskolen på Langeland

I 1943 gikk det rykter om at Jehovas vitner i USA og England hadde opprettet egne bibelskoler. Siden brødrene i Danmark ikke hadde direkte kontakt med hovedkontoret på grunn av krigen, gikk de i god tro i gang med å planlegge en slik skole. De kjøpte et hus i et attraktivt strøk i Lohals på øya Langeland, med utsikt over havet. Der opprettet de bibelskolen, og Simon  Petersen fra Betel ble valgt som skoleforstander. To andre brødre var lærere. En av dem, Filip Hoffmann, var også fra Betel.

Mandag den 5. juni 1944 åpnet skolen med den første klassen. Hvert kurs varte i to uker. Fra kl. 9.00 til 12.00 om formiddagen ble det undervist i slike fag som bibelske emner, organisasjonsmessige spørsmål, forkynnelsen, regning og dansk. Om ettermiddagen kunne elevene velge om de ville studere, ta seg en svømmetur eller spasere i de vakre omgivelsene. Helgene ble brukt til felttjeneste.

Selv om skolen bare var i drift en sommer, fikk omkring 450 brødre og søstre opplæring der. I virkeligheten var jo skolen blitt opprettet ved en misforståelse. Visstnok skulle det opprettes skoler, men ikke på denne måten. Året etter ble Kursus i teokratisk tjeneste (nå den teokratiske tjenesteskolen) innført i alle menighetene.

Krigen slutter

Mot slutten av krigen ble det stor mangel på de fleste varer, deriblant papir, og det gjorde det nødvendig å redusere størrelsen på bladene. Ikke papir — ingen litteratur. Men brødrene lyktes med å utgi Vagttaarnet og Ny verden i det vanlige opplaget en tid ved gradvis å redusere antall sider i bladene. Men slike anstrengelser var heller ikke nok. I april 1945 ble det nødvendig å slutte å tegne nye abonnementer.

Ikke desto mindre hadde menighetene i Danmark framgang disse årene. Antall forkynnere ble nesten fordoblet, fra et høydepunkt på 1373 forkynnere i 75 menigheter i 1940 til 2620 forkynnere i 127 menigheter i 1945.

Hjelp til dem som hadde sittet i konsentrasjonsleirer

Den 5. mai 1945 jublet den danske befolkningen. Frihet!  Samme dag kom en elvepram inn til øya Møn med flere hundre fanger fra den beryktede konsentrasjonsleiren Stutthof i det som nå er den nordlige delen av Polen. Blant fangene var det 15 Jehovas vitner av fem forskjellige nasjonaliteter. Bare noen timer senere kom danske brødre med mat til dem. Men hjelpen kom dessverre for sent for noen. Sykdom og sult hadde gjort for stor skade, så to Jehovas vitner døde kort tid etter ankomsten. Det var tydelig at de overlevende hadde stort behov for omsorg og pleie, og Selskapet tok dem derfor under sine vinger.

De ble innlosjert i Selskapets bygning på Langeland, og under bror og søster Simonsens kjærlige omsorg blomstret de tre brødrene og ti søstrene opp både fysisk, psykisk og åndelig. Med tiden fikk de kreftene tilbake og kunne reise hjem til sine respektive land og gjenoppta forkynnelsen på sine egne språk — tysk, polsk, russisk, latvisk og litauisk.

Besøk fra hovedkontoret

Tidlig på sommeren 1945 ble kontakten med Selskapets hovedkontor i Brooklyn gjenopprettet. Og senere på året ble forbindelsen ytterligere forsterket da Nathan H. Knorr, som hadde vært Selskapets president siden 1942, avla et besøk i København sammen med sin sekretær, Milton G. Henschel. Dette var en stor begivenhet, for det var første gang siden 1927 at Danmark fikk besøk av en president for Selskapet.

Under besøket var det 13 brødre som søkte om å få opplæring som misjonærer på Vakttårnets bibelskole Gilead, som nylig var opprettet. Sommeren etter reiste de første fem av dem til USA.

To år senere, i 1947, besøkte bror Knorr og bror Henschel Danmark igjen under en verdensomspennende tjenestereise. Denne gangen innførte bror Knorr noe helt nytt i Danmark, nemlig gatearbeid med bladene Vagttaarnet  og Vaagn op! Å tilby bladene til folk på gaten hadde vist seg å være en effektiv forkynnelsesmetode i USA. Det viste seg også å bli en suksess i Danmark, spesielt i den travleste forretningstiden på fredagene.

Misjonærer fra Gilead hjelper til

Felttjenesten fikk et veldig oppsving da brødre som hadde fått opplæring ved Gilead, ble sendt tilbake til Danmark. De to første, Johannes og Christian Rasmussen, kom tilbake for å tjene som «tjenere for brødrene» (det som i dag kalles kretstilsynsmenn) fra begynnelsen av 1947. Christian ble senere forflyttet til Sverige, hvor han fortsatt tjener på Betel.

Filip Hoffmann var den neste broren som ble sendt tilbake til Danmark fra Gilead. Han hadde i tillegg til undervisningen på Gilead fått spesiell opplæring på kontoret og trykkeriet i Brooklyn. Da han kom tilbake til Danmark, ble det følgelig innført visse forandringer i arbeidet ved det danske avdelingskontoret. Senere fikk bror Hoffmann i oppgave å tjene ved avdelingskontoret i Tyskland.

Albert og Margaret West ble sendt tilbake til Danmark fra Gilead i januar 1949. Bror West ble tildelt oppgaven som avdelingstilsynsmann etter bror Dey, som nå var 69 år gammel. Bror Dey fortsatte å arbeide på avdelingskontoret til høsten 1950. Da reiste han tilbake til England, hvor han tjente trofast som pioner helt til sin død i 1963.

Åndelig vekst og flere forkynnere

I årene som fulgte, fikk de danske brødrene større åndelig vidsyn. De erkjente i stigende grad at de var en del av et internasjonalt samfunn under felles ledelse. Noe som bidrog til dette, var de store internasjonale stevnene i New York i 1950-årene, hvor danske brødre og søstre var til stede. Der fikk de med egne øyne se Jehovas vitners hovedkontor  og trykkeri og personlig høre noen av brødrene ved hovedkontoret holde foredrag. Alt dette gav dem en god åndelig ballast som de kunne formidle til andre når de kom tilbake.

Antall forkynnere fortsatte å øke, så da forberedelsene til stevnet i 1954 skulle gjøres, var det klart at en hall som hadde vært benyttet flere ganger tidligere — K.B.-Hallen — ikke lenger var stor nok. Brødrene leide den største hallen i Danmark, utstillingshallen Forum, like ved København sentrum. Det var en sensasjon. Som Johannes Rasmussen, som var seksjonstjener (områdetilsynsmann), uttrykte det: «Selv om vi samlet 8000 mennesker i K.B.-Hallen, ville ikke det være noen sensasjon. Men hvis bare 5000 kom til Forum, ville det være en oppsiktsvekkende nyhet.»

Det ble så gjort forberedelser til det største stevnet i Danmark inntil da. Det var plass til 7000 i selve hallen, og det ble reist en mengde telt som kunne romme flere tusen til. Likevel var stevnestedet fullpakket alle fire stevnedagene. Brødrene gledet seg over oppslutningen, og deres begeistring kjente ingen grenser da det søndag ettermiddag den 8. august ble opplyst at det var 12 097 til stede på det offentlige foredraget.

 En ny avdelingstilsynsmann

Dagen etter kom en amerikansk bror, Richard E. Abrahamson, for å føre tilsyn med arbeidet i Danmark. Han ble den femte avdelingstilsynsmannen der på bare noen få år. Bror West hadde blitt alvorlig syk sommeren 1951 og hadde overlatt oppgaven sin til Aage Hau, som hadde fått opplæring ved Gilead. Et år senere ble oppgaven overlatt til kanadieren Norman Harper. Han tjente i oppgaven et par år før han og hans kone bestemte seg for å flytte tilbake til Canada på grunn av familieforøkelse.

Bror Abrahamson hadde tjent som seksjonstjener (områdetilsynsmann) i England. Han og hans kone var blitt uteksaminert ved Gilead i 1953 og hadde tidligere tjent i en årrekke ved hovedkontoret i Brooklyn. Han var 31 år gammel da han ble avdelingstilsynsmann, og han kom til å føre tilsyn med arbeidet i Danmark i over 26 år.

Forkynnelse på Færøyene

I mai det samme året, 1954, ble to spesialpionerer sendt til Færøyene, en liten øygruppe i Nord-Atlanteren mellom  Island og Shetlandsøyene. De var imidlertid ikke de første forkynnerne på øyene. Så langt tilbake som sommeren 1935 hadde to pionersøstre reist dit. Under sitt tre måneder lange opphold klarte de å levere en mengde bøker og brosjyrer. Presteskapet lyktes imidlertid å få pionerene utvist. Fra 1948 av var det igjen blitt forkynt litt på øyene, men motstand av forskjellig art begrenset arbeidet.

Nå skulle de to spesialpionerene, Svend Aage Nielsen og Edmund Onstad, organisere arbeidet bedre. I hovedstaden, Tórshavn, på Streymoy, den største av øyene i øygruppen, fant de snart en leilighet, hvor de innredet et rom til Rikets sal. Etter å ha forkynt over hele byen begynte de å gjennomarbeide de mindre bygdene.

Færøyingene er generelt sett preget av den barske naturen på øyene — de er litt innesluttet, avventende og litt mistroiske overfor fremmede — så det måtte tid og tålmodighet til før pionerene kom dem innpå livet. Pionerene møtte til stadighet stengte dører. Det var først når de forsvant fra distriktet en stund og siden begynte å forkynne der igjen, at det var mulig å oppnå kontakt, for da trodde folk at «faren» var over. De hadde stor menneskefrykt. Litteraturen som var levert, ble ofte returnert; noen ganger lå den til og med og ventet på pionerene på postkontoret i Tórshavn når de kom tilbake til byen igjen.

Et annet problem var det at det var umulig å skaffe losji for natten på bygdene. Det betydde at de måtte reise mer med båt, for det var bare mulig å foreta dagsturer fra Tórshavn til bygdene, og bare bror Nielsen var sjøsterk. Men problemet ble løst. En dansk bror som hadde sluttet seg til dem i pionertjenesten, hadde et skredderverksted, og med forente anstrengelser og midler klarte de å lage et telt. Utrustet med ryggsekker, soveposer, feltvesker og telt kunne  de gå over fjellene fra bygd til bygd uten å bekymre seg for hvorvidt de fant ly for natten.

Urolighetene i Klaksvík

Senere på året flyttet bror Nielsen til byen Klaksvík. Tilfeldigvis nådde en langvarig konflikt sitt klimaks akkurat da han flyttet dit. Lokalbefolkningen hadde nektet å godkjenne de danske myndighetenes valg av overlege på sykehuset i byen, og det brøt ut opptøyer. På kvelden ble det kastet kjettinger over kraftledningene, slik at lyset gikk over hele byen. Og stakkars den danske som gikk alene ut etter mørkets frambrudd!

Men hvordan kunne bror Nielsen gå fra dør til dør når hele byen var som et hissig vepsebol? Han forteller: «Jeg fikk plutselig en innskytelse da jeg skulle ut den første dagen, og den framgangsmåten har jeg ikke brukt verken før eller siden. Den bestod i at jeg tok Bibelen i hånden når jeg gikk ut, og den kom ikke ned i vesken før jeg kom hjem igjen. Dette resulterte i at jeg hele tiden fikk lange samtaler med folk, selv om de ikke torde slippe meg inn. . . . En husmor sa til meg: ’Vet du hva folk sier? De sier at de ikke kan gjøre deg noe vondt, for du går jo rundt med Bibelen i hånden hele tiden.’»

Flere pionerer hjelper til

Sommeren 1957 ble Anders Andersen sendt til Færøyene, hvor han tjente som spesialpioner i Klaksvík-distriktet. Han besøkte også regelmessig den lille, nyopprettede menigheten i Tórshavn og bror Onstad, som forkynte på den sørlige øya Suðuroy.

Året etter kom et ektepar dit, Svend og Ruth Molbech. Nå kunne søstrene også få god støtte i felttjenesten, og de kvinnene som viste interesse, kunne bli tatt hånd om på en bedre måte. Det var vanskelig for de enslige brødrene å gå  regelmessig på gjenbesøk til kvinner, spesielt når mennene deres var på fiske i lange perioder.

Forkynnelse med Selskapets filmer

Selskapets filmer «Den nye verdens samfunn i virksomhet» og «Den nye verdens samfunn i lykkelig samvær» vakte folks interesse for det gode budskap i de små bygdene. Disse filmene viste at Jehovas vitner ikke bare var en lokal sekt, men et verdensomfattende samfunn. I Vestmanna på Streymoy var kinosalen fullsatt. Barn og voksne, over 80 i alt, fylte salen lenge før framvisningen begynte. Men det var aldri noe problem for færøyingene å vente; det var ikke så mye de måtte rekke til en bestemt tid. Bare når en fiskebåt ankom, kunne de få det travelt og strømme til havnen. Akkurat det hendte under framvisningen av en av Selskapets filmer. Midt under framvisningen hørtes lyden av en dampfløyte gjennom luften som kunngjorde at fedre, sønner og brødre var kommet hjem fra sjøen. På et øyeblikk brøt hele forsamlingen opp. Alle stormet bort til vinduene for å se hvilken båt som var kommet inn. Så fór de ut, så godt som alle sammen! Salen ble tømt på noen sekunder; bare kinobestyreren og noen eldre mennesker ble igjen for å se resten av filmen.

En færøying tar standpunkt

Mens bror Andersen forkynte på de nordlige øyene, traff han færøyingen John Mikkelsen, som viste interesse. På grunn av sin bedagelige færøyske natur forandret ikke John seg over natten. To spesialpionerer fulgte opp interessen, og ved deres kjærlige anstrengelser ble også Johns kone, Sonja, interessert og var med på bibelstudiet. Etter en stund tok begge standpunkt for sannheten, og John ble med tiden den første færøying som ble utnevnt til eldste.

Snart fikk de ensomme pionerene hjelp av familier som  flyttet fra Danmark for å tjene der hvor behovet var større. Det hadde en god virkning, siden mange hadde fått den oppfatning at vår tro bare var for misjonærer, ikke for «alminnelige» mennesker. Men de hadde respekt for familier som bodde og arbeidet iblant dem. Den første tilflyttede familien var Anker og Dora Nygaard og de fire barna deres. De kom dit i 1959 og bidrog mye til økningen på Færøyene.

Det tok de første spesialpionerene åtte—ti år med tålmodig, hardt arbeid i det færøyske distriktet å «berede jordbunnen», for å si det slik. De hadde utholdt motstanden fra religiøse ledere og gått i spissen for å lete etter oppriktige mennesker. Nå virket det mest tilrådelig å la disse banebryterne få reise til mindre isolerte distrikter i Danmark og la andre pionerer føre arbeidet deres videre.

Til Grønland — isens og snøens land

I midten av 1950-årene var tiden kommet til å gjøre det gode budskap kjent i isens og snøens land, Grønland, den veldige øya med det kalde klimaet og en iskappe som er opp til tre kilometer tykk. I mange år var Grønland en dansk  koloni, og de eneste religioner som var tillatt der, var Brødremenigheten, som trakk seg tilbake i år 1900, og den danske folkekirke. Men en grunnlovsendring i 1953 åpnet muligheten for å sende forkynnere dit.

I januar 1955 kom to spesialpionerer, Kristen Lauritsen og Arne Hjelm, til hovedstaden, Godthåb. Det var en kolossal oppgave som ventet dem. Med hovedstaden som utgangspunkt skulle de gjennomarbeide hele den 1600 kilometer lange vestkysten, hvor de fleste av de da 25 000 innbyggerne bodde, fordelt på 200 byer, tettsteder og grender.

De begynte med hovedstaden. Til å begynne med var det mange som var lydhøre, men etter hvert ble reaksjonen en annen. Hva hadde skjedd? Grønlands domprost (landets øverste geistlige) hadde fått trykt et hefte mot Jehovas vitner, og delt det ut til grønlenderne. Han anstrengte seg for å vekke sterke følelser mot Jehovas vitners arbeid i håp om å sette en stopper for det helt fra starten av.

Opp og ned langs kysten

Brødrene fortsatte ufortrødent å forkynne. Etter feiringen av minnehøytiden begynte de å forberede sommerens lange forkynnelsesreise. I slutten av april kom den første kystbåten og fortsatte sin tur nordover. Pionerene kjøpte et telt og gikk så om bord i båten.

Turen førte dem til byer som Holsteinsborg, Egedesminde, Jakobshavn, kullgruvebyen Qutdligssat, Uummannaq og Upernavik, som var reisens nordligste mål, over 1000 kilometer fra utgangspunktet. En tid forkynte de det gode budskap overalt ved å levere traktater på grønlandsk.

Den neste lange forkynnelsesreisen tok dem til Julianehåb, over 500 kilometer sør for Godthåb. Været var mildere der, og alt så grønnere og vennligere ut. Etter en tur til  Narsaq, Nanortalik og Sydprøven vendte brødrene tilbake til Godthåb. Nå hadde de fullført de lange forkynnelsesreisene de hadde planlagt å foreta den første sommeren på Grønland, og de hadde avlagt vitnesbyrd om Jehovas hensikter langs hele vestkysten.

Disse første turene gav unektelig brødrene mer livserfaring. Selv om de foretrakk å sove i en varm seng, oppdaget de at teltlivet hadde sin sjarm, det også. Men én ulempe med det var de grønlandske sledehundene som blir brukt av grønlenderne fra Holsteinsborg og nordover. Hundene kunne finne på å løpe fram og tilbake under teltsnorene og bite snorene over. Brødrene lærte raskt at de aldri måtte la mat ligge i teltet med mindre den var oppbevart på et trygt sted, for ellers ville hundene komme seg inn og ete den opp. Derfor pleide de å legge maten sin på taket av et uthus eller legge den i en pose som de hengte opp på en stokk, utenfor rekkevidde av hundenes glefsende kjever. Men i Uummannaq fungerte ikke dette helt. Hundene hoppet opp og bet hull i matposen — og ut fløt maten deres — pølser, ost, smør og andre godsaker, som raskt ble fortært av hundene.

Her og der støtte brødrene på motstand fra prestene, men i det store og hele erfarte de at grønlenderne var vennlige, omgjengelige og gjestfrie. Ofte kom mange innom dem om kveldene for å stille spørsmål. Det var uten tvil mye å gjøre i dette distriktet. Men lite visste brødrene hvor mange år med tålmodig arbeid som skulle til før de ville få se noen økning.

Mer hjelp til Grønland

Noe som viste seg å være et godt hjelpemiddel til å anskueliggjøre Jehovas vitners arbeid, var filmen «Den nye verdens samfunn i virksomhet». Den ble vist tre ganger i Godthåb den vinteren, alltid for fulle hus. I 1957 kom så filmen «Den nye verdens samfunn i lykkelig samvær» med  grønlandsk tale innspilt på et bånd som ble spilt sammen med filmen. Noen år senere, da Grønlands prost skulle redegjøre for den religiøse situasjonen på Grønland, sa han: «Jehovas vitner er de mest aggressive. De farer opp og ned langs kysten og viser denne filmen om tusenårsrikets herligheter. Disse fargerike bildene gjør et visst inntrykk.»

I 1958 økte pionerene til fire, og enda en kom dit våren etter. Hvordan skjedde det? Bror Lauritsen møtte en engelsk pionersøster, Joan Bramham, under reisen til det internasjonale stevnet i New York. Resten er historie. Hun ble hans kone og medarbeider. Hun klarte det forbløffende kunststykke å lære seg både dansk og grønlandsk. Bror og søster Lauritsen tok seg nå av det sørlige distriktet på Grønland, mens de andre spesialpionerene fortsatte i den sentrale og nordlige delen.

Framgang og lutring i Danmark

Framgangen fortsatte i Danmark, og i april 1955 var det 9207 forkynnere som var med på å tilby brosjyren Kristenheten eller kristendommen — hvilken av dem er «verdens lys»? Den neste store begivenheten var sommerstevnet. Nesten 6000 danske brødre og søstre reiste til Stockholm for å overvære stevnet «Det triumferende rike». Det var første gangen flesteparten av de danske brødrene var til stede på et internasjonalt stevne. Programmet og samværet med så mange norske og svenske brødre i tillegg til stevnedeltagere fra andre land gav dem åndelig styrke til å intensivere felttjenesten.

Men ikke alle delte deres glede. Noen forkynnere uttrykte misnøye med alle de nye retningslinjene fra hovedkontoret. Andre likte ikke at Vakttårnet la så stor vekt på kristen livsførsel, ren moral og utstøtelse av overtredere som ikke angret. Dette førte til at noen falt fra. Andre ble  oppslukt av materialisme og menneskefrykt. Men de fleste forble trofaste, og organisasjonen ble styrket.

Stevner blir flyttet utendørs

Etter mange år med stevner i skolelokaler og konsert- og idrettshaller ble det nå nødvendig at man flyttet stevnene utendørs for å få plass til alle stevnedeltagerne. I 1956 leide derfor brødrene Århus Stadion, som ligger i vakre, parklignende omgivelser. Nesten 3000 brødre og søstre bodde i telt på en teltplass — en form for losji som fortsatt blir godt likt.

Det var over 10 000 til stede på det offentlige foredraget. For mange var likevel stevnets høydepunkt at det ble vedtatt en resolusjon som var stilt til Sovjets daværende statsminister, Nikolai A. Bulganin, med en protest mot den behandling Jehovas vitner ble utsatt for i det som da var Sovjetunionen. Hovedpunktene i resolusjonen ble gjengitt i 28 aviser — en ganske god omtale i et så lite land som Danmark.

Juridiske hindringer overvinnes

Noen måneder senere nådde en rettssak som hadde tilknytning til evangeliseringsarbeidet, sitt klimaks. Handelsdepartementet hevdet at Selskapet Vakttårnets virksomhet måtte betraktes som kommersiell fordi den innbefattet utgivelse av blad og bøker som så ble levert til offentligheten av Jehovas vitner. Jehovas vitners forkynnelse fra hus til hus ville følgelig komme inn under bestemmelsene i handelsloven, og de ville bli tvunget til å overholde forretningstiden. For å få stadfestet at forkynnervirksomheten ikke var av kommersiell art, førte brødrene saken helt opp til høyesterett. Avgjørelsen gikk i Jehovas vitners disfavør.

Som følge av det ble det dannet et eget kommersielt aksjeselskap som stod for trykking og utgivelse av bladene og annen bibelsk litteratur. Denne litteraturen ble så sendt til menighetene for å bli brukt i det ikke-kommersielle  bibelske undervisningsarbeidet. Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap beholdt dermed sin ikke-kommersielle status og fortsatte å lede Jehovas vitners åndelige virksomhet, blant annet hus-til-hus-arbeidet, som fortsatte som før.

Noen år senere reiste myndighetene innvendinger mot den enkelte forkynners rett til å tilby blad fra hus til hus uten handelsbrev og utenom forretningstiden. Igjen gikk høyesteretts avgjørelse mot Jehovas vitner. Brødrene har imidlertid vist at deres arbeid ikke er av kommersiell art, ved å levere bibelsk litteratur gratis til alle som ønsker å lese den, og ved å støtte virksomheten med egne bidrag.

Nytt avdelingskontor — med trykkeri

Betel-hjemmet i Søndre Fasanvej var i ferd med å bli altfor trangt. Derfor ble det lagt planer med tanke på å bygge et nytt avdelingskontor. Det ville også være mest praktisk for avdelingskontoret å trykke bladene Vagttårnet og Vågn op! selv for å unngå de ulempene stigende lønninger og streik blant typografene medførte. (En slik streik i 1947 førte til at bladene ikke kom ut i tre måneder.)

Det ble funnet en passende tomt i et vakkert, skogkledd område i forstaden Virum. Da bror Knorr besøkte Danmark sent i 1956 for å besiktige byggearbeidet, var betongarbeidet kommet godt i gang — selv om alle de frivillige bygningsarbeiderne hadde kaffepause akkurat da bror Knorr kom til byggeplassen.

En mild vinter og mange frivillige arbeidere bidrog til at betongarbeidet ble fullført i februar 1957, og den 31. august var det nye avdelingskontoret klart til å bli innviet. De 24 medlemmene av Betel-familien hadde allerede bodd der i en måned, og de holdt nå på med å trykke Vagttårnet og Vågn op! for 1. og 8. oktober — de første bladene som ikke ble trykt av et verdslig trykkeri. Fra da av begynte Vågn op! å  komme ut to ganger i måneden i likhet med Vagttårnet, og begge bladene fikk et mer praktisk format, mens sidetallet økte fra 16 til 24.

Verter for et internasjonalt stevne

I 1961 var de danske brødrene for første gang verter for et internasjonalt stevne. Det ble leid et stort fotballstadion, Københavns Idrætspark, som har vært arena for en rekke landskamper. Etter at omfattende forberedelser var blitt gjort — etter at utallige tillatelser var innhentet hos myndighetene og det var skaffet losji til over 15 000 i private hjem og til 800 på hoteller, og etter at en teltplass med plass til 5000 mennesker var blitt satt i stand — var alt klart til å ta imot de mange gjestene fra over 30 land.

I siste øyeblikk oppstod det et alvorlig problem — 27 fly fra USA med 2691 stevnedeltagere ble nektet landingstillatelse av det danske luftfartsdirektoratet. Noen hektiske timer fulgte, og først etter en personlig henvendelse til statsministeren, som var på ferie, ble landingstillatelsen gitt, og deretter ble det telegrafert til flyselskapet i USA — bare noen timer før det første flyet skulle gå til København.

Stevnet var en stor opplevelse. Mange nasjonaliteter og raser var representert, men samværet bar preg av stevnets tema «Forente tilbedere». Programmet ble holdt på fem  språk samtidig, slik at de danske, norske, finske og engelsktalende brødrene kunne følge med på sitt eget språk. Søndag ettermiddag var stadionet helt fullsatt, og flere tusen måtte sitte ute i parken like ved, hvor de kunne høre det offentlige foredraget over høyttalere. Bror Knorrs enkle og kraftfulle budskap nådde ut til 33 513 tilhørere.

Kommentarer som prester kom med, røpte at de var bekymret. De måtte innrømme: «Jehovas vitner har det travelt.» «Denne sekten vitner — det er ubestridelig.» «Disse menneskenes offervilje er fenomenal.» De måtte spørre seg selv: «Har vi det travelt?» «Hva er vi vitner om og for?» «Er våre hjerter blitt kalde og tvilende?» Slike offentlige uttalelser viste at det var blitt avlagt et veldig vitnesbyrd i forbindelse med stevnet.

Det største stevnet i Skandinavia

I 1969 hadde de danske brødrene igjen det privilegium å tjene som vertskap for et internasjonalt stevne. Det var stevnet med temaet «Fred på jorden», som skulle vise seg å bli det største stevnet i Skandinavia. Det ble i det store og hele arrangert etter det samme mønster som stevnet i 1961, bare i mye større målestokk. Det var stor glede da det viste seg at 42 073 var til stede under bror Knorrs offentlige foredrag.

Danske aviser brukte over 80 000 millimeter spalteplass i omtalen av stevnet. En av Københavns største aviser, Berlingske Tidende, skrev i en lederartikkel: «Virkelige massemøter er en sjeldenhet i Danmark. . . . Derfor har den internasjonale kongress som Jehovas vitner gjennomfører i København denne uken, naturlig nok vakt en viss oppsikt. . . . Jehovas vitner er en utfordring til folkekirken. . . . man kunne gjerne ønske at folkekirken ville arbeide bare halvparten så nidkjært med å spre opplysninger om hva kristendom  er, som vitnene propaganderer på gater og streder for sine drømmer om tusenårsriket.»

Lysbilder blir brukt i undervisningen

Bibelske skuespill er et spennende og lærerikt høydepunkt ved områdestevnene. I Danmark har et uvanlig element vært knyttet til disse forberedelsene siden begynnelsen av 1970-årene. Mange av scenene i skuespillene blir fotografert, og bildene blir satt sammen til lysbildeserier. Hvorfor blir dette gjort?

Opprinnelig ble det gjort for at skuespillene kunne bli vist under stevnene på Færøyene og Grønland. Der var det ikke nok brødre til å oppføre skuespillene. Derfor måtte de presenteres som hørespill. Men en bror som hadde vært direktør i et filmselskap, fikk en idé. Hvorfor ikke vise handlingen i skuespillet i form av lysbilder samtidig med at lyden blir avspilt?

 Det ble gjort et forsøk, og med godt resultat. Siden da har kvaliteten stadig blitt bedre. For å få fram den rette stemningen på bildene benytter man flere og større kulisser enn de som brukes på områdestevnene. I noen tilfelle blir det bygd omfattende scener — et torg i Babylon, et hus i Roma, en byport i Jerusalem — alt sammen av tre og isopor. Resultatet er svært overbevisende. Det får skuespillet til å virke levende også når det blir vist i form av lysbilder. Nå blir disse lysbildene ikke bare vist på Færøyene og Grønland, men også i en rekke land hvor det ikke er praktisk mulig å framføre skuespillene på vanlig måte.

Fastere fotfeste på Færøyene

Mot slutten av 1960-årene begynte sannheten å få fastere fotfeste på Færøyene. Familiene som hadde flyttet dit fra Danmark, ytet god støtte i felttjenesten og bidrog til å styrke menighetene. Noen steder samarbeidet de med den lokale menighet når de bygde hus, slik at det også ble innrettet en Rikets sal der. I oktober 1967 ble den Rikets sal som lå i huset til Rasmus Nygaard i Tórshavn, innviet. Året etter ble en lignende sal tatt i bruk i Klaksvík. Dette forsterket det inntrykk lokalbefolkningen allerede hadde fått — Jehovas vitner var kommet for å bli.

Det gjorde også inntrykk på folk at flere færøyske familier tok imot sannheten. Da Anna Nolsøe lærte sannheten å kjenne i København i 1961, flyttet hun tilbake til Færøyene for å forkynne, og snart var tre av hennes 13 søsken døpt. Siden spredte sannheten seg i familien hennes som ringer i vannet, slik at det etter hvert ble Jehovas vitner i tre generasjoner i familien. Lignende historier kunne også ha vært fortalt om andre familier.

Det «store» stevnet i Tórshavn

I 1971 ble det første områdestevnet i Tórshavn planlagt.  Huset til Rasmus Nygaard fungerte som stevnekontor, og det var stor aktivitet der. Og for første gang kunne folk se forkynnere stå på gatene i Tórshavn med plakater både på brystet og ryggen, et syn som vakte stor oppsikt.

Det var et fint stevne, med 461 til stede på det offentlige foredraget. Stevnet ble et vendepunkt for flere forkynnere fra Danmark, som nå bestemte seg for å flytte til Færøyene, hvor behovet var større.

Framskritt på Grønland

På Grønland fortsatte de få pionerene trofast i forkynnelsesarbeidet, hjulpet av familier som hadde flyttet dit fra Danmark siden 1961. Det ble forkynt mye, og grønlenderne lyttet vennlig, men det var få konkrete resultater. Et vesentlig problem var språket. Noen grønlendere snakket litt dansk, men ikke nok til at det gikk an å føre en dyp, åndelig samtale med dem. Og selv om forkynnerne strevde hardt med å lære seg grønlandsk, lærte de sjelden språket så godt at de kunne undervise i Bibelen på det. Ofte måtte de klare seg med små, utenatlærte setninger i innledningen og deretter lese noen skriftsteder for beboeren. I en periode brukte de vitnesbyrdskort og små prekener som var innspilt på bånd.

Det var et tydelig behov for flere publikasjoner som forklarte sannheten på grønlandsk. Men hvem kunne oversette? Hittil hadde man brukt verdslige oversettere — en lite tilfredsstillende løsning. Under sitt besøk i 1965 oppmuntret derfor Jørgen Larsen fra avdelingskontoret søster Lauritsen til å lære språket så godt at hun kunne oversette til grønlandsk. Hun tok imot utfordringen. En brosjyre og noen traktater var det første resultatet av hennes arbeid, og fra og med januar 1973 kom Vakttårnet ut i en månedlig 16-siders utgave under det grønlandske navnet Napasuliaq Alapernaarsuiffik. Det var en milepæl i arbeidet. Nå var det  mye lettere å avlegge et grundig vitnesbyrd på det lokale språket. Samme år kom boken Den sannhet som fører til evig liv ut på grønlandsk, et annet fint hjelpemiddel til bibelstudiearbeidet.

Forkynnerne i Godthåb hadde også behov for et mer velegnet møtelokale. Men det var stor bolignød i byen, så det var så godt som umulig å finne et sted som kunne brukes som Rikets sal. En bror hadde imidlertid kjøpt et lite trehus som lå oppe på en fjellknaus, med utsikt over Godthåbfjorden. Med økonomisk støtte fra menigheter i Danmark og faglig hjelp fra spesialpionerer, lyktes det i 1970 å oppføre et tilbygg til huset, med plass til en Rikets sal og leiligheter til to pionerpar.

Flere pionerer ble nå sendt dit, og i løpet av de neste årene slo forkynnere og familier seg ned i en rekke byer ved kysten. Allerede i 1973—1974 var det derfor små grupper eller menigheter i åtte byer. Og endelig, i 1973, tok en kvinne standpunkt for sannheten og ble den første grønlender som ble døpt på Grønland. I 1976 sluttet så enda en grønlandsk søster seg til gruppen av tilbedere. Men når skulle den virkelige innhøstingen finne sted?

Danmarks første stevnehall

I mellomtiden ble det vanskeligere og vanskeligere å finne et egnet lokale til kretsstevnene i Danmark. I andre land hadde brødre begynt å bygge stevnehaller som var skreddersydd for det formål. Ville dette være en løsning i Danmark også?

En gruppe eldste fra Fyn og Jylland gransket mulighetene, og responsen blant brødrene var så positiv at det ble bestemt å bygge en stevnehall for kretsene vest for Storebælt. Det ble kjøpt en skogkledd tomt på omkring 20 mål utenfor byen Silkeborg. Det første spadestikket ble tatt den 18. mars  1978, og et år — minus en dag — senere stod en stor H-formet mursteinsbygning ferdig til innvielse, med en møtesal med plass til 900 mennesker og en spisesal med plass til 300, foruten flere andre nødvendige fasiliteter.

Et nytt avdelingskontor

I mellomtiden var det planlagt et enda større teokratisk byggeprosjekt. Avdelingskontoret i Virum var blitt for lite. Det var stort behov for et større.

Det ble funnet en passende tomt i byen Holbæk, mindre enn 70 kilometer vest for København. Den var på 54 mål, med kupert terreng og med nydelig utsikt over Holbæk Fjord. Planer ble lagt og søknader sendt inn. Men da en vennlig saksbehandler fra bygningskontrollen fikk høre at dette prosjektet, med en gulvflate på omkring 14 000 kvadratmeter, skulle oppføres av Jehovas vitner selv, anbefalte han på det sterkeste brødrene ikke å forsøke seg på det.

«Men ingenting er umulig for Jehova,» sier Filip Hoffmann, som var koordinator for prosjektet. «Byggefamilien, som gjennomsnittlig var på 200 arbeidere, satte i gang, godt hjulpet av andre frivillige arbeidere i helgene. Selv ikke århundrets kaldeste vinter med temperaturer på mellom 10 og 20 minusgrader i ukevis kunne stoppe dem. Og etter bare 100 uker stod bygningene ferdig til innvielse — den 21. mai 1983.»

Betel-familien flytter inn i sitt nye hjem

Betel-familien flyttet inn i sitt nye hjem i august 1982. Et ektepar som ikke flyttet inn sammen med den, var Richard og Julia Abrahamson. Bror Abrahamson hadde i en årrekke tatt ledelsen i arbeidet i Danmark og vært en inspirasjon for mange, og både han og hans kone hadde vunnet en plass i hjertet til Jehovas vitner i Danmark. Sent i 1980 var de imidlertid blitt oppfordret til å tjene ved Selskapets  hovedkontor i Brooklyn. Så den danske Betel-familien måtte vemodig ta farvel med dem tidlig i januar 1981.

Oppgaven som koordinator for utvalget ved avdelingskontoret ble overtatt av Jørgen Larsen. Hans erfaring i heltidstjenesten gikk tilbake til 1951, med blant annet opplæring på Gilead i 1958/1959 og i 1965. Sammen med sin kone, Anna, hadde han tjent i en årrekke som reisende tilsynsmann og senere arbeidet på Betel i tjenesteavdelingen og oversettelsesavdelingen.

Innvielse av avdelingskontoret

Et par dager før innvielsen var leverandører og myndighetspersoner innbudt til en spesiell mottagelse. Under omvisningen i bygningene roste de brødrene for deres valg av materialer, det fine håndverket og selve finishen — en høy standard som de kjente til fra sine yngre dager, men som de aldri så lenger. Da den velmenende saksbehandleren fra bygningskontrollen ble minnet om sine opprinnelige betenkeligheter, smilte han og sa: «Den gangen kjente jeg jo ikke organisasjonen deres.»

De 700 brødrene og søstrene som var innbudt til innvielsen, beundret ikke bare de flotte bygningene, men ble også imponert over kompleksets størrelse. Som Christian Rømer sa: «Jeg blir overveldet av å se disse bygningene når jeg tenker på den store innsats som er blitt gjort her.» Alle var enige med Daniel Sydlik fra det styrende råd da han i sin innvielsestale poengterte at det må koste oss noe å bringe ofre til Jehova. Byggeprosjektet hadde kostet både penger og anstrengelser, men ofrene var brakt med glede, for de fremmer Jehovas gjerning.

Det åndelige behov dekkes

Det nye avdelingskontoret hadde nok plass til å dekke et langvarig ønske om flere oversettere, slik at de kunne sette  i gang med nye prosjekter. Sidetallet i de danske utgavene av Vakttårnet og Våkn opp! ble økt fra 24 til 32 sider, årboken begynte å komme ut på dansk, og arbeidet med å oversette Aid to Bible Understanding ble påbegynt.

To publikasjoner har skapt historie i Danmark. Det gjelder Ny Verden-oversættelsen af De hellige Skrifter, som kom ut i april 1985, og Den Store Bibelordbog, som ble utgitt i 1988, utarbeidet ved hjelp av datateknikk. Dette var første gang en gruppe utenfor den danske folkekirke hadde utgitt en hel bibeloversettelse, og første gang noensinne at en så omfattende bibelordbok var blitt utgitt på dansk.

I mellomtiden har det på grunn av ekstra kontorplass vært mulig å arbeide med den omfattende indeksen Register til Vagttårnets publikationer 1930—1985. Dette verdifulle hjelpemidlet til bibelstudium ble frigitt på stevnene i 1991. På disse stevnene ble det også for første gang frigitt en ny bok samtidig på alle de tre språkene som det danske avdelingskontoret trykker litteratur på; boken Det største menneske som noen gang har levd kom ut på dansk, færøysk og grønlandsk.

Installeringen av et nytt lydstudio gjør det også mulig å  spille inn lydbånd av høy kvalitet. Hele de kristne greske skrifter og omkring halvparten av de hebraiske skrifter er blitt spilt inn så langt, og til gagn for svaksynte og andre som har lesevansker, blir artikler i den danske utgaven av Vakttårnet spilt inn og sendt ut til 350 abonnenter to ganger i måneden.

Et annet framskritt var overgangen til datastyrt fotosetting og moderne offsettrykking. Arne S. Nielsen, som fører tilsyn med trykkeriet, sier: «Det ble både en utfordring og en velsignelse. Det betydde at stort sett alt utstyret i trykkeriet måtte skiftes ut, og at alle måtte lære å bruke nytt utstyr og følge nye arbeidsmetoder.» Siden da har en arkrotasjonspresse arbeidet trutt med å trykke bladene på dansk, islandsk og grønlandsk. Og da de danske bladene begynte å bli trykt i fire farger, ble kapasiteten økt med enda en trykkpresse.

Etter at avdelingskontoret var ferdigbygd, kunne det neste store byggeprosjektet starte. Brødrene i den østlige  delen av landet kjøpte en tom fabrikkbygning i nærheten av Herlufmagle, omkring 50 kilometer sør for Betel-hjemmet i Holbæk. Eiendommen innbefattet en bondegård med fire fløyer, en toetasjes villa, et stort verksted og en rommelig smie — et virvar av bygninger. Det lyktes imidlertid arkitektene og mange villige hender å gjøre det til en harmonisk helhet, en stevnehall som nå tjener menighetene på Sjælland, Møn, Lolland og Falster. Siden den ble innviet den 26. april 1986, har så godt som alle menigheter i Danmark kunnet holde kretsstevner i egne stevnehaller.

Hurtigbygde Rikets saler

Nå ble det innledet et nytt kapittel i den teokratiske byggevirksomhets historie i Danmark. Noe helt spesielt ble introdusert, nemlig hurtigbygging av Rikets saler.

Den første Rikets sal som ble bygd av brødre, var blitt oppført i 1949. Og i 1968 dannet menigheter i et område en regional Rikets sal-forening med det formål å hjelpe alle menighetene i området til å kunne finansiere byggingen av  sin egen Rikets sal. (Jevnfør 2. Korinter 8: 14.) Ideen spredte seg til hele landet, slik at nesten alle menighetene fikk mulighet til å bygge eller kjøpe sin egen Rikets sal.

Men i midten av 1980-årene var noen av de gamle Rikets saler blitt uegnet; mange var rett og slett for små. Så for å bøte på problemet ble det foreslått å begynne med hurtigbygging, som ble benyttet i andre land. Noen hadde sine betenkeligheter. Kunne denne metoden tilpasses danske byggetradisjoner, med bærende yttervegger av murstein? Og kunne de strenge byggeforskrifter de danske myndighetene stiller, oppfylles?

I 1986 gikk arkitekter og ingeniører i gang, og det lyktes dem å tenke ut en måte å gjennomføre det på. Den lokale menigheten gjør alt det forberedende arbeidet, etterfulgt av tre dagers intensivt arbeid av 200 håndverkere. Det var stor begeistring da den første hurtigbygde Rikets sal stod ferdig oppført i september 1986.

Siden da har ikke myndighetene sluttet å undre seg over denne hurtige byggemetoden. Til nå er 36 hurtigbygde Rikets saler blitt oppført i Danmark, og flere er planlagt. Spesielt spennende var det for byggearbeiderne å reise til Jakobshavn på Grønland for å bygge en av verdens nordligste Rikets saler i august 1991.

 En ny Rikets sal i Tórshavn

Færøyene ble heller ikke glemt. På grunn av det økende antall forkynnere i Tórshavn var det behov for et nytt møtelokale. Det var et temmelig stort prosjekt for de lokale brødrene. Men etter stevnet i 1983 flyttet 10—15 forkynnere fra Danmark til Færøyene, og flere av dem hadde god erfaring fra byggingen av Betel i Holbæk.

Prosjektet ble startet i februar 1984 med mye sprengningsarbeid, for bygningen ble bokstavelig talt bygd på fjell. Kjelleretasjen ble støpt i betong, og resten av bygningen ble oppført i tre, mens det ble lagt gresstorv på taket — en gammel færøysk tradisjon som nå er blitt populær igjen. Det var ingen hurtigbygd Rikets sal, men ikke desto mindre tiltrakk den seg mye oppmerksomhet. Ved innvielsen den 10. juni 1985 ble Jehovas vitner for første gang omtalt i nyhetene på TV på Færøyene. En av de lokale eldste ble intervjuet i et radioprogram, og de fleste avisene hadde artikler og bilder av den nye salen.

Nye publikasjoner på færøysk

Brødrene på Færøyene hadde hittil klart seg bra med publikasjoner på dansk, siden de fleste færøyinger både leser og snakker dansk. Likevel begynte nå behovet for litteratur på landets eget språk å merkes. Anna Nolsøes datter, Peturbjørg Nygaard, fikk i oppgave å oversette, og i midten av 1980-årene kom flere av Selskapets bøker og brosjyrer ut på færøysk. Det ble avlagt et godt vitnesbyrd når folk i distriktet fikk se den fine litteraturen på sitt eget språk. Og det var virkelig en glede for menighetene da sangboken ble frigitt på færøysk i 1989. Nå kunne lovsanger til Jehova synges av hjertet på enda et språk.

De siste årene er mange på Færøyene blitt døpt, både nye fra distriktene og unge som har vokst opp i menighetene. Det de første forkynnerne på Færøyene knapt kunne forestille  seg i 1948, er nå blitt en realitet. Jehova har velsignet den utholdenhet mange brødre og søstre har vist i årenes løp, slik at det nå blir avlagt et regelmessig vitnesbyrd om Jehova og hans fredsrike ved Jesus Kristus på alle disse små øyene i Atlanteren også.

Omsider innhøsting på Grønland

Etter omkring 30 år med tålmodig planting og vanning av Rikets sæd var markene på Grønland omsider blitt modne til å bli høstet. I 1983 begynte en gruppe unge grønlendere i Godthåb å studere og komme på møtene. De gjorde fine framskritt. Ville dette vise seg å bli det lenge ventede gjennombruddet? I begynnelsen var de sjenert og tilbakeholdne, siden de var i en dansk menighet og bare forstod deler av det som ble sagt. Men frimodigheten deres vokste, og de fikk større kjærlighet til Jehova og til sannheten. Kristen og Helena Mortensen, som er spesialpionerer i Godthåb, forteller om et typisk eksempel:

«En av dem var Sonja, en ung pike som hadde studert et års tid. Studiet hadde blitt holdt veldig uregelmessig, for hun var stadig på farten fra den ene festen til den andre. Etter en tid flyttet hun sammen med en mann, og da ble det mulig å holde studiet i faste former. Nå gikk det opp for henne hva sannheten innebar. Hun sluttet å røyke, å drikke og å gå på ville fester, og hun meldte seg ut av kirken. Samboeren hennes, Viggo, var veldig sjenert, og forkynnerne hadde vanskelig for å komme i kontakt med ham. Sonja fortalte ham hva hun lærte, og sakte, men sikkert ble han også interessert. Han ble med for å se på Rikets sal utenom møtetiden, og under disse uformelle forholdene fikk han se en lysbildeserie med grønlandsk tekst. Han så faktisk serien flere ganger. Etter hvert gikk han med på å overvære studiet, og nå da han var blitt mer fortrolig med Rikets sal, begynte han å overvære møtene også.»

 Til slutt giftet de seg, innviet seg til Jehova og ble døpt. Senere begynte de i heltidstjenesten, og nå tjener Viggo Christensen som den første grønlandske eldste.

Disse nye forkynnerne av Riket var ivrige etter å snakke med vennene sine om alt det fine de lærte. De inviterte andre til å være med på hjemmebibelstudiet, og flere av vennene deres ble interessert i sannheten og begynte å overvære møtene. På den måten utgjorde menigheten et teokratisk miljø som kunne erstatte tidligere verdslig omgang med sanne venner, og hvor nyinteresserte kunne støtte hverandre. Siden den gang har det vært en vedvarende vekst i Godthåb menighet.

Økning i Jakobshavn

Noe lignende skjedde i Jakobshavn, omkring 300 kilometer nord for polarsirkelen. Vinteren 1985—1986 begynte et spesialpionerpar, Bo og Helen Christiansen, å arrangere møter på grønlandsk der. I løpet av et års tid hadde det kommet omkring 50 mennesker til Rikets sal — de fleste bare én gang — men en liten, trofast gruppe kom regelmessig.

Det begynte spesielt å skje noe da sannheten slo rot i en liten familie og begynte å spre seg derfra. En kvinne, Sara, forstod helt fra begynnelsen av at dette var sannheten; mannen hennes og tre barn var til å begynne med litt nysgjerrige. Senere forkynte imidlertid mannen hennes, Niels, for søsteren sin, Naja, som bodde i en bygd i nærheten. Najas mann jobbet om bord på en tråler, så hun flyttet inn til Niels og Sara i Jakobshavn og begynte å overvære møtene sammen med dem.

I mellomtiden satt Najas mann, Thele, om bord på tråleren og leste i «Det nye testamente». Han hadde hørt at hans kone studerte Bibelen, og som den religiøse mann han var, bestemte han seg for å bevise at det Jehovas vitner lærer,  er galt. Han truet henne også med skilsmisse; separasjonspapirene var faktisk allerede blitt sendt. Da han mønstret av, drog han rett til sin kone og tok henne med seg tilbake til hjembygden deres. Men etter en lang samtale forstod han at han ikke visste nok til å gjendrive det hun fortalte ham.

Resolutt reiste begge tilbake igjen til Jakobshavn og flyttet inn hos Niels og Sara, og Thele ringte til spesialpionerene og spurte om de ville komme og undervise ham ut fra Bibelen. Han innrømmet at han hadde vært på villspor, og begynte å overvære møtene. Han sluttet også å røyke og meldte seg ut av kirken. En uke senere spurte han om han kunne bli forkynner! Han kom trofast på møtene og ble med på stevnet som ble holdt i Godthåb to måneder senere. På hjemreisen spurte han igjen: «Kan jeg bli forkynner nå?» Det kunne han. Sommeren 1990 ble han og Naja døpt sammen med Niels, og et års tid senere begynte Naja som alminnelig pioner. Bror Christiansen forteller glad: «Så langt er ni blitt døpt. Det er utrolig å se hva som skjer når Jehova kaller på rettsindige mennesker.»

Muligheter på Nordgrønland

Bror Christiansen forteller videre: «Et annet stort privilegium vi har hatt, er de forkynnerreisene vi har kunnet foreta til de nordlige isolerte distriktene omkring Uummannaq og Upernavik. Dette er utpregede fangstdistrikter med en ufattelig vakker natur. På småstedene er forholdene helt annerledes enn i byene, hvor den moderne utviklingen skyter fart. Men også der ute er det tilstrekkelige vitnesbyrd om at alle har behov for Riket. Folk er vennlige, mange lytter, og overalt har Selskapets nyeste publikasjoner fått stor utbredelse. Det er tydelig at rettsindige venter på å bli samlet inn.»

Sommeren 1990 reiste fem forholdsvis nye forkynnere fra Jakobshavn på en toukers tur til alle bygder og utposter  i det omkringliggende området for å forkynne. Det var første gang det ble forkynt på disse stedene av grønlandske Jehovas vitner. De fem reiste 2000 kilometer i tre små speedbåter. Selv på små utposter hvor båter normalt ikke legger til kai, og hvor ingen tidligere hadde forkynt, fikk de nå høre det gode budskap. Forkynnerne nådde så langt som til Kullorsuaq — også kalt Djevelens tommelfinger — nær den 75. nordlige breddegrad.

Nord for Djevelens tommelfinger begynner de isdekte kystene, og de neste 300 kilometerne er fullstendig øde. Enda lenger nord er det igjen bebodde områder som fortsatt er praktisk talt uberørt distrikt. Men i januar 1989 hadde en søster fra Godthåb et par ukers arbeid i Grønlands nordligste by, Thule. Hun benyttet anledningen til å forkynne for innbyggerne i byen. En ung pike fra Thule som begynte å studere Bibelen mens hun gikk på skole i Godthåb, har siden den gang flyttet tilbake til Thule og fortsetter sitt bibelstudium ved hjelp av kassetter. Til tross for motstand har hun begynt å fortelle andre om det hun lærer. Så selv der, i «den fjerneste del av jorden», forkynnes det nå om Riket. — Apg. 1: 8.

Problemer på grunn av spørsmålet om blod

Praktisk talt alle grønlenderne som har tatt imot sannheten, har vært unge mennesker. Derfor har ikke de problemene de har måttet overvinne, vært forbundet med religiøse læresetninger, men snarere med umoral, alkoholmisbruk og motstand fra venner og familie. Det har krevd stort mot av dem å forkynne på de små tettstedene, hvor alle kjenner alle. En annen utfordring for de nye har vært det bibelske påbudet om å avholde seg fra blod. Mange på Grønland setter pris på den kost som er vanlig der — selkjøtt, hvalkjøtt, fugl og annet vilt. Men problemet for Jehovas vitner er at viltkjøttet som regel ikke er blitt slaktet  slik at blodet renner ut, slik Bibelen krever at det skal. Svært få av de grønlandske brødrene har muligheten til å få tak i kjøtt av dyr som er slaktet på tilbørlig måte, og derfor er de villige til å klare seg uten i lange perioder.

Dette kan illustreres med en situasjon Ane fra Jakobshavn kom opp i. Våren 1990 ble Ane i all hast brakt til sykehuset. Hun var gravid, og fosteret lå utenfor livmoren. Både hun og mannen hennes var nylig døpt, og nå ble de plutselig stilt overfor spørsmålet om medisinsk bruk av blod. De forklarte legen at deres kristne syn på å ’avholde seg fra blod’ også innbefattet blodoverføring. (Apg. 15: 29) Legen gikk med på å operere uten blod. Ane ventet ikke å overleve operasjonen. Da hun ble trillet inn på operasjonssalen, var hun imidlertid ved godt mot og trøstet mannen sin ved å si: «Vi ses i den nye verden.» Operasjonen var imidlertid vellykket, og de så hverandre igjen allerede dagen etterpå. Men Ane, som nå var sulten, ble nå stilt overfor spørsmålet om blod fra en annen vinkel. Sykehuset serverte bare grønlandsk mat, kjøtt av dyr som ikke var tilbørlig tappet for blod, så hun måtte vente til mannen hennes kom med mat hjemmefra, før hun fikk spise.

Det åndelige behovet dekkes

Overalt på kysten av Grønland har folk respekt for Bibelen. Det er derfor boken Min bok med fortellinger fra Bibelen, som kom ut på grønlandsk i 1985, har funnet veien inn i mange hjem. I flere byer har 20—30 prosent av husstandene tatt imot boken, og på mange utposter finnes den i minst halvparten av alle hjem.

På grunn av de lange avstandene og store reiseomkostninger er det ikke mulig å samle alle menigheter til kretsstevner og spesielle stevnedager. Disse arrangementene blir derfor gjennomført i de lokale menighetene, hvor man samles og lytter til båndopptak eller ser videoopptak fra  stevner som er blitt holdt i Danmark. Men én gang i året, når det årlige områdestevnet holdes, samles forkynnerne fra hele kysten. For mange nye er dette en sjelden anledning til å være sammen med mange trosfeller på én gang. Og for pionerene i de små menighetene er det en kjærkommen gjenforening med andre heltidstjenere.

I februar 1990 fikk de grønlandske menighetene et sjokk. Søster Joan Lauritsen døde plutselig av hjerteslag, bare 51 år gammel. I mange år hadde hun hatt en stor andel i å oversette Selskapets publikasjoner til grønlandsk. For mannen hennes, Kristen, var det et stort personlig tap, og det samme var det for menighetene i dette landet med is og kulde.

Bror Lauritsen fortsatte i sin tjeneste på Grønland et års tid etter sin kones død; da måtte han reise tilbake til Danmark av helsemessige grunner. Når han ser tilbake på sin lange misjonærtjeneste, sier han: «Da vi for 35 år siden begynte å forkynne det gode budskap om Riket på Grønland, var det virkelig den ringe begynnelsens dager. Nå ser vi en konstant tilstrømning av spesielt unge grønlendere som studerer og tar standpunkt for sannheten. Jeg er virkelig takknemlig mot Jehova for at han ikke bare benyttet oss til å påbegynne arbeidet i dette landet, men at han også gav oss styrke til å fortsette til høsten begynte å komme i hus.»

Bror Christiansen flyttet fra Jakobshavn til Godthåb for å føre oversettelsesarbeidet videre. Med god hjelp fra grønlandske krefter ble det mulig ikke bare å fortsette utgivelsen av Vakttårnet, men også å oversette boken Det største menneske som noen gang har levd. Og fra og med juli 1992 begynte Våkn opp! å komme ut kvartalsvis under navnet Iteritsi! De grønlandske brødrene og søstrene er takknemlig for at Jehovas organisasjon prioriterer åndelig føde så høyt, selv i distrikter som er tynt befolket.

 Fremmedspråklig distrikt i Danmark

De siste 20—25 årene har distriktet i Danmark endret karakter. På grunn av forholdene i verden har mange mennesker fra andre land flyttet dit, og problemer som diskriminering og fremmedhat, som danskene før følte seg hevet over, merkes også der.

For Jehovas vitner er imidlertid de mange innvandrerne blitt en spennende utfordring, både språklig og religiøst sett. For å fremme arbeidet blant innvandrerne opprettet Selskapet en liten engelsktalende menighet i København i 1975. Interesserte av alle raser og nasjoner kom strømmende til møtene, begynte å studere og tok standpunkt for sannheten. Noen av de nye har senere flyttet til andre land og fortsetter forkynnelsen der, men mange er blitt igjen og tilhører i dag en sterk og blandet menighet, hvor omkring 25 nasjonaliteter er representert — et klart vitnesbyrd om hvordan sannheten forener mennesker.

Siden januar 1989 har det også vært en liten, men veldig aktiv jugoslavisk menighet i København. En forhenværende skuespillerinne som reiste til Danmark, skuffet over urettferdighetene  i sitt eget hjemland, tjener nå fast som hjelpepioner. En makedonisk student kom til Danmark for å tjene penger til studiene sine, men fant åndelige rikdommer i stedet og tjener nå Jehova i sitt hjemland. For en ung sigøynerfamilie var tyveri og smugling tidligere en del av hverdagen, men nå deler familien gavmildt åndelige verdier med andre. Ja, mange innvandrere som har søkt politisk frihet eller materiell velstand i Danmark, har funnet sann frihet og sanne rikdommer i Guds Ord og i den kristne menighet.

Forkynnelse for døve

I mange år har en liten gruppe døve forkynnere i København nidkjært forkynt for andre døve i og omkring hovedstaden. I 1980 bestemte de seg for at alle landets 4000 døve skulle få høre om sannheten på sitt eget språk — tegnspråket.

Dette kunne la seg gjøre ved at forkynnere uten hørselsvansker lærte seg tegnspråket. Noen brødre fra døvegruppen reiste ut til utvalgte menigheter for å gjøre dem oppmerksom på behovet. Dette initiativet førte til at et stort antall forkynnere uten hørselsvansker lærte seg tegnspråket, og nå blir nesten alle døve i landet besøkt regelmessig. Med hvilket resultat? Nå finnes det 24 døve forkynnere fordelt på seks menigheter. Gruppen i København, som er den største, har to menighetstjenere og en eldste som er døve. Det holdes regelmessig møter på tegnspråket, og to av brødrene holder foredrag som tolkes til dansk.

Blod og medisinsk behandling

I det ellers så tolerante Danmark har Jehovas vitner hatt en lang og vanskelig kamp for å få leger og myndighetene til å respektere deres holdning til blod. I mange år fulgte leger og sykehus de retningslinjer som var oppstilt så langt tilbake som i 1956 fra en drøftelse mellom jurister, leger og  en lutheransk prest fra den danske folkekirke. Det er ikke rart at leger følte de hadde rett til å påtvinge en pasient blod mot pasientens egen vilje!

I 1975 nådde saken et kritisk punkt, da et sykehus i København ville påtvinge blodoverføring på en tre år gammel gutt mot foreldrenes ønsker. Heldigvis fant foreldrene en samarbeidsvillig lege som gav gutten god medisinsk behandling uten bruk av blod. Etter et par uker var gutten hjemme igjen og er fortsatt frisk og rask.

Hele denne tiden ble guttens foreldre og Jehovas vitner som gruppe betraktet utsatt for en voldsom hets i mediene. Noen ble til og med gjenstand for bombetrusler og i enkelte tilfelle direkte vold. Men saken gav anledning til en direkte henvendelse til legestanden. Bror Jørgen Larsen skrev en artikkel, «Blodtransfusjon — religiøs tro og legeetikk», som ble trykt i Ugeskrift for Læger den 19. juli 1976. Dette var det første større skritt i riktig retning.

Det neste store skritt var da dr.jur. Alf Ross, Danmarks fremste autoritet når det gjelder juridiske og etiske prinsipper, skrev en omfattende artikkel i Ugeskrift for Læger den 26. mars 1979. Dette var epokegjørende, for det var første gang i Danmark at en juridisk ekspert tok til orde, angrep den offisielle holdningen og forsvarte voksne Jehovas vitners rett til å nekte blodoverføring under alle forhold, også i livstruende situasjoner. Det ble imidlertid ingen juridisk avklaring på saken.

Spørsmålet om etikk kom mer og mer i forgrunnen. I 1982 opplyste helsemyndighetene landets leger om prinsippet om informert samtykke, og i 1985 kom det ut en ny lærebok med glimrende behandling av den etiske utfordring legene møter når Jehovas vitner nekter blodoverføring. I september 1989 vedtok så den danske legeforening en endret utforming av Etiske regler for læger. En ny paragraf  vedrørende informasjon og samtykke fastslår at «en pasient har rett til full informasjon om diagnose, prognose og behandlingsmuligheter osv., samt rett til på grunnlag av denne informasjonen å avgjøre om han eller hun vil akseptere eller avslå en bestemt behandling».

Etisk sett er problemet nå avklart, men juridisk sett er det fortsatt tvil om hvorvidt retten til å bestemme over ens egen kropp kommer foran legens forpliktelse til å hjelpe. Lovgivere er oppmerksomme på problemet, og i slutten av 1989 ble det framlagt et forslag til en lov som ville gjøre det straffbart å behandle en pasient mot hans vilje. Loven ble vedtatt den 8. mai 1992 og trådte i kraft fem måneder senere, den 1. oktober. Men det er fortsatt behov for å skaffe brødre og søstre kvalifisert hjelp, og ordningen med sykehuskontaktutvalg, som ble innført i januar 1991, har allerede vært til stor hjelp.

En stevneplass for hele landet

Etter at byggingen av avdelingskontoret var fullført og det var blitt oppført to stevnehaller hvor kretsstevnene ble holdt, oppstod spørsmålet: Hvorfor ikke bygge en områdestevneplass for hele landet? Hvorfor ikke anlegge en slik plass i nærheten av stevnehallen i Silkeborg, siden den ligger nær landets geografiske sentrum?

Prosjektet ble forelagt det styrende råd, som godkjente det. Silkeborg kommune anviste en tomt på 155 mål, som omfattet et stort, naturskjønt og fredet område, omkring halvannen kilometer fra stevnehallen. Den 1. juli 1990 begynte gravearbeidet. Og for en jobb det var! De første tre månedene ble det gjennomsnittlig flyttet 1500 tonn jord hver dag, noe som tilsvarer 100 fullastede lastebiler! Men en bror med erfaring i slikt gravearbeid sa beroligende: «Jeg har flyttet jord i 30 år, og jorden er stadig vekk rund.»

Selve auditoriet er et delvis overbygd amfiteater, hvor  ingen sitter mer enn 70 meter fra talerstolen. Det er plass til 3500 tilhørere, og i den nærliggende stevnehallen kan ytterligere 900 følge programmet via internt fjernsyn. Stedet har ideelle lydforhold, store parkeringsplasser, rom for førstehjelp, en praktisk litteraturdisk og gode toalettforhold. Anlegget omfatter også en campingplass, hvor omkring tusen brødre og søstre kan overnatte i campingvogn eller telt.

Den 1. juni 1991 skulle innvielsen av stevneplassen finne sted. Lloyd Barry fra det styrende råd holdt en trosstyrkende og oppmuntrende innvielsestale. Omkring 4000 brødre og søstre overvar programmet på stevneplassen, og 700 hørte programmet via telefonoverføring i stevnehallen i Herlufmagle. Uken etter viste alle menighetene et fem kvarters videoprogram fra den spesielle begivenheten. Den sommeren var den nye stevneplassen arena for fem områdestevner med temaet «Et frihetselskende folk».

Blikket rettes framover

I de 100 årene som har gått siden bror Russell første gang besøkte Danmark, har det danske samfunnet gjennomgått store forandringer. Den tekniske utviklingen har brakt materiell velstand og gjort landet til et av de rikeste land i verden, men samtidig har interessen for religion dalt til nærmere nullpunktet.

Disse faktorene har ikke kunnet unngå å berøre Rikets arbeid. Det har vært tider med stor økning, men også tider med stagnasjon, og tider hvor materialisme, likegyldighet og andre faktorer har forårsaket nedgang i antall forkynnere. Derfor er det så mye mer gledelig å se at et stort antall mennesker opp gjennom tiden er blitt klar over sitt åndelige behov, har innviet seg til Jehova og tjent ham trofast. Det er nå et høydepunkt på 16 407 forkynnere av Riket i Danmark, og forholdet til innbyggertallet er én til 315.  Mange forkynnere har flyttet til steder hvor behovet er større — i første rekke til land som Norge og Sverige, men også til Færøyene og Grønland og via Gilead til fjernere steder.

Til tross for presset fra verden er det en god ånd blant forkynnerne. De siste ti årene har tallet på pionerer økt betraktelig, fra 584 til 1315. I tjenesteåret 1992 var det 24 960 til stede på minnehøytiden, og hvert år blir omkring 500 nye døpt. Så selv om mennesker i alle deler av Danmark har hatt Jehovas vitner på døren, er det mye arbeid som gjenstår. Det er sant som det blir sagt: En danske lar seg ikke skremme. Selv om det er stor religiøs likegyldighet i Danmark, er Jehovas vitner der fast besluttet på å holde ut og fullføre den gjerning de er blitt betrodd av Kongen, Jesus Kristus, nemlig å forkynne det gode budskap om Riket. — 2. Tim. 4: 5; Hebr. 10: 36.

[Diagram på side 147]

(Se den trykte publikasjonen)

DANMARK

Gj.sn. antall pionerer

1315

 

 

777

556

 

228

137

1950 1960 1970 1980 1992

Høydep. i antall forkynnere

16 407

13 228

12 549

9504

 

4936

1950 1960 1970 1980 1992

 [Kart på side 66]

(Se den trykte publikasjonen)

DANMARK

Hovedstad: København

Offisielt språk: Dansk

Religion: Vesentlig evangelisk-luthersk

Innbyggertall: 5 162 126

Avdelingskontor: Holbæk

DANMARK

Skagen

Nordsjøen

Ålborg

MORS

Silkeborg

Odder

JYLLAND

Esbjerg

FYN

Nyborg

SJÆLLAND

Helsingør

Holbæk

Roskilde

Herlufmagle

MØN

LANGELAND

LOLLAND

FALSTER

TYSKLAND

Østersjøen

SVERIGE

København

[Kart]

GRØNLAND

Thule

Upernavik

Uummannaq

Qutdligssat

Godthåb

[Kart]

BORNHOLM

 [Kart/bilder på sidene 108 og 109]

(Se den trykte publikasjonen)

FÆRØYENE

Norskehavet

STREYMOY

Vestmanna

Klaksvík

Tórshavn

Atlanter-havet

SUÐUROY

[Bilder på side 72]

John Reinseth lærte sannheten å kjenne i 1907. Han var en utrettelig forkynner. Hans kone, Augusta, var også en nidkjær forkynner, til tross for sin dårlige helse

[Bilde på side 74]

Thyra Larsen fra Ålborg tjente som kolportør i 1915

[Bilde på side 75]

En skolegård i Ole Suhrs Gade i København i 1909. Bror Russell sitter i midten i andre rekke, og på hans høyre side sitter avdelingstilsynsmannen, Carl Lüttichau

[Bilde på side 79]

Marie Due ble avskjediget som lærerinne da hun ble bibelstudent i 1915

[Bilde på side 81]

Løpeseddel som bekjentgjorde bror Macmillans foredrag. Macmillans møter i 1920 tiltrakk over 5000 tilhørere

[Bilde på side 82]

Bror Rutherfords avreise fra sentralbanestasjonen i København i 1922

[Bilde på side 87]

I 1920-årene forkynte kolportørene med utrettelig nidkjærhet. Bakerst fra venstre: Kristian Dal, Søren Lauridsen og Christian Rømer. Foran: Anna Petersen og Thora Svendsen

[Bilde på side 88]

Bror Dey og bror Rutherford på Kastrup lufthavn i 1927

[Bilde på side 89]

William Dey (til venstre), leder av det nordeuropeiske kontor, og Albert West, som var avdelingstilsynsmann i Estland til 1930, da han ble Deys sekretær

[Bilde på side 95]

Avdelingskontoret fra 1932 til 1957, i Valby

[Bilde på side 97]

En gruppe forkynnere med grammofoner på syklene

[Bilder på side 104]

I 1944 fungerte denne bygningen på Langeland som bibelskole

Bakerst til venstre: Filip Hoffmann, som var lærer på bibelskolen. I midten foran: Simon Petersen, som var skoleforstander, med sin kone, Else (foran til venstre)

[Bilder på sidene 108 og 109]

John og Sonja Mikkelsen i nasjonaldrakter sammen med sønnen deres, Absalom. John var den første færøying som ble utnevnt til eldste

 Spesialpionerene Svend og Ruth Molbech på en båt med kurs for Klaksvík i 1958

[Bilde på side 110]

Richard og Julia Abrahamson, som tjente i Danmark i over 26 år, arbeider nå ved hovedkontoret i Brooklyn

[Bilder på side 111]

Svend Aage Nielsen og Edmund Onstad gikk over fjellene på Færøyene. For å sikre seg ly for natten slo de opp et telt de hadde sydd

[Bilde på side 115]

Siden 1955 er det gode budskap om Riket blitt forkynt i byer og bygder på Grønland

 [Bilder på sidene 116 og 117]

 Marie Tausen (til venstre) var den første grønlender som ble døpt på Grønland, i 1973. Tre år senere ble hun fulgt av Debora Brandt, som her har på seg en typisk grønlandsk festdrakt. Øverst: Et tettsted nær Uummannaq på Nordgrønland

[Bilde på side 123]

Avdelingskontoret fra 1957 til 1982, i Virum

[Bilder på side 125]

Det må brukes mer omfattende kulisser når det lages lysbildeskuespill. Disse kulissene som viser et torg i Babylon, ble satt opp for skuespillet i 1991, som handlet om Esra

[Bilde på side 131]

Stevneplassen i Silkeborg omfatter et delvis overbygd amfiteater med plass til 3500 tilhørere, og i den nærliggende stevnehallen er det plass til ytterligere 900

[Bilde på side 132]

Det største stevnet i Skandinavia ble holdt i København i 1969

[Bilde på side 133]

Det nye avdelingskontoret i Holbæk. Daniel Sydlik fra det styrende råd holdt innvielsestalen i 1983

[Bilde på side 134]

Rikets sal i Tórshavn — med torvtak

[Bilde på side 142]

Utvalget ved avdelingskontoret. Fra venstre: Erik Jørgensen, Henning Thusgaard, Jørgen Larsen, Arne S. Nielsen og Orla Rand Nielsen