Honduras

ETTER en innbitt kamp mot en hylende storm som truet med å knuse skipet hans mot den kysten han nettopp hadde oppdaget, klarte Christofer Columbus omsider å komme seg gjennom de lumske farvannene. Han skal da ha sagt: «Gud være takk for at vi er kommet ut av disse dybder.» Det spanske ordet for dybder, honduras, er siden blitt stående som et navn på landet. Slik forklarer iallfall noen historiebøker hvordan Honduras fikk sitt navn.

I vår tid er det langt lettere å komme til og fra Honduras enn det var på Columbus’ tid. Honduras er et av de sju små landene på den smale landstripen som binder sammen Nord- og Sør-Amerika. Med sine omkring fem millioner innbyggere og et flateinnhold på 112 000 kvadratkilometer er Honduras verken det største eller det folkerikeste landet i Mellom-Amerika. Men det er det mest fjellrike. Landet ligger på omkring 15 grader nordlig bredde, og kystområdene både mot Det karibiske havet og mot Stillehavet har derfor en stekende tropevarme, mens det er langt svalere i høylandsområdene i innlandet.

 I hele dette landet finner vi en stor naturskjønnhet som er til ære for Skaperen og til glede for sjelen. En variert skjønnhet preger fjellene, som er dekket med barskog helt til topps, de kuperte junglene i lavlandet hvor den berømte Honduras-mahognien og sederen vokser, de fuktige sumpmarkene og de palmeomkransede strendene og lagunene ved Det karibiske havet.

I befolkningen finnes det også store og interessante variasjoner. Den består av indianere, hvite, svarte og en tiltalende blanding av alle de tre rasene. Mayaindianerne kom først. Hvor de kom fra, er det ingen som vet med sikkerhet.

Det finnes slående likheter mellom mayapyramidene og zigguratene i Egypt og Babylon, og det finnes også interessante paralleller hva religion angår. Mayaene dyrket mangfoldige guder og trodde på sjelens udødelighet og straff etter døden, noe som minner sterkt om babylonsk religion. Disse oppfatningene ble heller ikke forandret i særlig grad da kristenhetens representanter inntok landet.

Kristenhetens religion ble innført i Honduras med makt. De spanske erobrere tok landet i besittelse i 1524. Sin vane tro påtvang de urbefolkningen det spanske språk og den katolske religion. Fremdeles er omkring 95 prosent av honduranerne katolikker. Kolonitiden endte omkring 300 år senere, da landet erklærte sin uavhengighet i 1821. Det var ikke bare spanierne som ivret etter å utnytte dette landet med dets rike flora og fauna og dets store forekomster av gull og sølv. Senere inntrengere ble imidlertid ikke kalt kolonister, men pirater. Både William Parker og sir Francis Drake herjet langs Honduras’ kyster i 1570-årene.

Sannhetens lys begynner å skinne

Babylonsk religion, både den som ble praktisert i den gamle mayakulturen, og kristenhetens moderne variant, har holdt folk i mørke og i trelldom under uvitenhet, overtro og  spiritisme i mange hundre år. Først nå i de siste dager har et åndelig lys begynt å skinne i Honduras.

I 1930 begynte Freddie Johnson, en liten kvinne i 50-årene, å forkynne Rikets budskap langs nordkysten og på Islas de la Bahía (Bahiaøyene). Denne salvede pioneren hadde ikke annet reisefølge enn hesten sin. Hun måtte ha sterk tro og stort pågangsmot for å komme seg ut til menneskene på de spredte bananplantasjene og i kystbyene Tela, La Ceiba og Trujillo. Det fantes ikke veier på den tiden — bare stier gjennom den fuktige jungelen. Et stykke av veien kjørte hun med tog. Jernbanen var dampdreven og tilhørte et fruktselskap. Det var få som hadde sett en bibel, og mange kunne ikke lese den selv om de fikk se en. Likevel leverte hun i løpet av dette året over 2700 bøker og brosjyrer til interesserte mennesker. Hun reiste tilbake til Honduras i 1934 og senere i 1940 og 1941.

En enslig forkynner arbeidet i landet i 1943, men ellers ble det så vidt man vet, ikke utført noe forkynnelsesarbeid før de første misjonærene ankom i oktober 1945. I midten av 1946 kom Nathan H. Knorr på besøk til Honduras for å opprette et avdelingskontor og organisere arbeidet. Avdelingstjeneren (tilsynsmannen ved avdelingskontoret), Donald Burt, som hadde gjennomgått Gilead-skolens tredje klasse, foretok samme år en reise i innlandet for å finne ut hvilke behov og leveforhold framtidige spesialpionerer ville bli stilt overfor.

En av de første sju misjonærene var Darlean Mikkelsen. Etter at hun hadde gått ut av Gileads tredje klasse, ble hun i februar 1946 bedt om å reise til Tegucigalpa, hovedstaden i Honduras. Hun kunne ikke engang uttale byens navn og måtte slå det opp. Hun fant ut at «Tegucigalpa» betyr «sølv-åser» på lenca, et indiansk språk. En gang var det vanlig å se lange rekker med 15 til 20 esler som kom lunkende inn i byen med sølvlaster fra gruvene i åsene. Da Darlean ankom, bestod hele flyplassen av en trebygning og en ganske kort  rullebane. Men hun ble lettet over at hovedstaden hadde flere moderne bekvemmeligheter enn hun hadde ventet.

Blant de første misjonærene var også Loverna Grell og hennes datter Ethel. Da Loverna ankom, fikk hun til sin overraskelse beskjed om at hun skulle ha «kokedag» allerede neste dag. Det er vanligvis slik i misjonærhjemmene at hver beboer eller hvert ektepar tar seg av matlagningen etter tur. For Loverna var dette en stor utfordring. De fleste av fruktene og grønnsakene var nye for henne, og for å kunne handle inn, måtte hun kjøpslå med selgere på et språk hun heller ikke var fortrolig med.

I 1946 var det alt i alt ni misjonærer i Honduras. Den første menigheten ble opprettet, og vekstmulighetene lot til å være gode. Misjonærene ledet 57 hjemmebibelstudier. Mellom 1946 og 1949 økte det gjennomsnittlige antall Rikets forkynnere fra 19 til 256, og antall menigheter økte fra én til seks. I samme tidsrom gikk antall bibelstudier opp fra 57 til 160.

De hengte opp et skilt

Everett og Gertrude Weatherbee og to nyankomne misjonærer etablerte seg i den nest største byen i Honduras, San Pedro Sula, i slutten av 1946. San Pedro Sula ligger 58 kilometer fra den karibiske kysten. Den regnes for å være landets viktigste industriby og befinner seg samtidig i et av landets rikeste og mest fruktbare områder. Nedbørsmengdene  er tilstrekkelige til at distriktets bananer, appelsiner, ananas og sukkerrør vokser året rundt i frodige, grønne omgivelser.

På verandaen foran huset sitt hengte de nyankomne straks opp et skilt med teksten «Rikets sal — Jehovas vitner». Jehovas navn var knapt nok kjent på dette stedet, så skiltet tiltrakk seg ganske stor oppmerksomhet. Noen medlemmer av den lokale evangeliske menigheten kom til og med til et offentlig foredrag. Pastoren var ikke glad for dette. Han benyttet sin neste preken til å fordømme Jehovas vitner og ropte opp navnene på dem som hadde vært til stede, for å vanære dem offentlig. Hans utfall stimulerte bare interessen ytterligere, og uken etter var enda flere fra den evangeliske menigheten til stede i Rikets sal.

Arbeidet hadde også framgang i den lille byen La Lima, ti kilometer øst for San Pedro Sula, men på den tiden var det bare en engelsktalende menighet der på stedet. Den kunne ikke ta seg av det voksende antall spansktalende som viste interesse. Det var behov for en spansk menighet, men i den forbindelse var det et problem som måtte overvinnes.

En stor del av befolkningen kunne ikke se noen fordel ved å være lovformelig gift. Parene bare flyttet sammen og fikk barn. Når forholdet mistet nyhetens interesse, hendte det ofte at mennene forlot sine familier, gjerne for å slå seg sammen med en yngre kvinne. Mange forlatte kvinner strevde med å ta seg av sine barn samtidig med at de hadde heltidsarbeid. En spansk menighet ble omsider organisert da det var blitt tilstrekkelig mange lovformelig gifte menn som kunne ta seg av den. Jehova velsignet disse anstrengelsene, for på bare ett år gjorde forkynnerantallet i La Lima et hopp fra 24 til 77.

Presidenten på besøk

Høydepunktet i 1949 var N. H. Knorrs og Roger Morgans deltagelse ved stevnet i Tegucigalpa. Etterpå reiste de videre til San Pedro Sula og La Ceiba og holdt taler for å bygge opp menighetene.

 I La Ceiba var ni år gamle Oscar til stede i forsamlingen. Hans mor stod opp klokken fire hver morgen for å lage tortillas som hun solgte, og klokken ni var hun klar til å gå ut i felttjenesten. Oscar var en våken liten gutt, og fordi han var et av Jehovas vitner og var pålitelig, ble han betrodd å gå i banken med penger for en lokal kjøpmann. Det hendte at han bar med seg beløp som svarer til nærmere 10 000 kroner. Under bror Knorrs besøk passet Oscar alltid på å få klemt seg ned på plassen ved siden av ham. Senere ble han heltidsforkynner. I 1956 omkom Oscar i en tragisk drukningsulykke. Han vil ikke bli glemt.

Jehovas vitner i radioen

Jehovas folk i Honduras er kjent for å gå fra hus til hus og forkynne, slik Jesus Kristus gjorde. Men i de første årene var arbeiderne få, og en stor del av befolkningen bodde på utilgjengelige steder fordi det var så få skikkelige veier. Det var derfor ganske effektivt å kringkaste sannheten over radio. I 1949 ble Jehovas vitner invitert til å arrangere et ukentlig, 15-minutters program over radiostasjonen HRQ i San Pedro Sula. Programmet ble kalt «Gud er sanndru» og var basert på boken av samme navn. På den tiden var det naturligvis ikke alle som hadde radio, men de fleste som hadde, satte den gjerne på full styrke, og det var derfor mange utenom radioeierne som hørte programmene våre.

I fire år fortsatte programmet uten problemer. Men en dag leste eieren av HRQ en artikkel i Våkn opp! om Suyapa, landets «skytshelgen». Eieren var hengitt til Suyapa — radiostasjonen hans ble faktisk også kalt Radio Suyapa. Han ble sint og sendte bud til misjonærhjemmet om at vårt program skulle opphøre. De ansatte ved radiostasjonen likte Jehovas vitner og forsøkte å overtale eieren, men til ingen nytte. Hvis han hørte på radioen den dagen, må det ha overrasket ham å høre hallomannen si: «Programmet ’Gud er sanndru’ er blitt stoppet av denne radiostasjonens eier. Hele personalet ved stasjonen  beklager dette meget sterkt og ser på det som en krenkelse av ytringsfriheten i Honduras.»

Omtrent samtidig foreslo sjefen ved en annen radiostasjon at det skulle settes opp et daglig program med bibelundervisning under tittelen «Den katolske timen». Han bad presten på stedet om å delta, men presten ville ikke og sa at han var opptatt og ikke interessert i bibelundervisning. Radiosjefen ble irritert og svarte at hvis presten ikke brydde seg om dette, så visste han hvem som var interessert. Han skaffet seg litteratur fra Jehovas vitner og leste fra den over radioen. Like etterpå tok misjonærene kontakt med ham og skaffet ham stoff til programserien «Ting folk tenker på». Presten kom med innvendinger, men sjefen svarte: «Du har hatt din sjanse og forspilt den.» Så programmet fortsatte.

«Dere skal være hellige, for jeg er hellig»

I 1950-årene var det to perioder med nedgang. I 1950 gikk det gjennomsnittlige antall forkynnere ned fra 256 til 208. Hvorfor? Jehovas ånd ansporet hans organisasjon til å insistere på at alle som tilhørte hans folk, skulle være rene i hans øyne. (Jevnfør 1. Peter 1: 16.) Noen stod denne ånden imot og forlot rekkene av Guds arbeidere. Men som en følge av denne siktingen ble gruppen i de følgende fire årene velsignet med en oppgang i både antall forkynnere og antall menigheter.

I 1954 ble imidlertid arbeidet rammet av et nytt slag som førte til stagnasjon i flere år. Det var nødvendig å utstøte avdelingstjeneren, som var blitt utnevnt i september 1953. Den overtredelsen han hadde begått, virket svekkende på andre. Noen hadde kjent til hans syndige virksomhet før det ble meldt fra om saken. Fordi de hadde lukket øynene for det som foregikk, i stedet for å ha mot nok til å gripe inn, snublet de også. (Jevnfør 3. Mosebok 5: 1.) Andre var lei seg fordi han ble utstøtt, siden han var godt likt blant brødrene. Men heldigvis ble han senere gjenopptatt, og han har siden tjent trofast.

 Men skaden hadde likevel skjedd, og det var Aldo Muscariello, den nye avdelingstjeneren, som måtte ordne opp i situasjonen. Han ble klar over at nedgangen også skyldtes andre faktorer. Mange forkynnere og misjonærer begynte for tidlig å regne dem de studerte Bibelen sammen med, som forkynnere. Det hendte til og med at de leverte inn rapporter for dem uten deres vitende. Avdelingskontoret gjorde det klart at de som studerte Bibelen, måtte ha de nødvendige kvalifikasjoner før de ble regnet blant forkynnerne.

Alle kontrastene i Honduras gjorde sterkt inntrykk på bror Muscariello. Kveg og esler delte veiene med privatbiler og lastebiler, hytter med halmtak stod side om side med moderne villaer, og regntiden ble etterfulgt av den eneste andre årstiden, som var varm og støvete. Den ene kvelden kunne han studere i lysskjæret fra stearinlys sammen med en familie i en ettroms bolig med jordgulv i åsene ved Tegucigalpa, og neste kveld kunne han studere i et stort og godt opplyst rom  i den guatemalanske ambassaden.

Arbeidet har framgang igjen

Arbeidet gikk framover og ble etter hvert utført på kryss og tvers i hele distriktet. Omkring 50 kilometer utenfor nordkysten, i Det karibiske havet, ligger en vakker øygruppe som tilhører Honduras. De største øyene i denne gruppen heter Roatán, Utila og Guanaja, og de befinner seg på verdens nest største korallrev. Til disse øyene kan man komme med fly eller ferje eller også med goleta hvis man ikke er redd for å bli sjøsyk. En goleta er en liten båt som vanligvis blir fylt helt opp til ripa med varer. Av og til blir slike båter så overlastet at de går ned. På disse øyene er mange hus laget av tømmer og malt i alle farger. De er ofte bygd på påler ut over vannet, og for å komme til dem må man gå på en smal gangbro.

I 1948 reiste Donald Burt og misjonærene William og Ruby White til Coxin’s Hole, den viktigste byen på Roatán, for å hjelpe til med arbeidet på øya. Siden den gangen har mange, og spesielt utenlandske brødre, forsøkt å slå seg ned på disse øyene og forkynne det gode budskap om Riket. Fram til nå har responsen vært begrenset.

Lloyd Aldrich, som var avdelingstjener i 1960-årene, besøkte også Roatán og fant ut at innbyggerne var religiøse, omgjengelige, uformelle og avslappede. Han merket seg med interesse at hvis en taler kom til å stille et retorisk spørsmål, så fikk han et høyt og tydelig svar fra forsamlingen. Det var  for eksempel en taler som spurte: «Hvor mye vann er det i havet?» Da var det straks en som svarte: «Det vet bare Gud, og han sier det ikke til noen.» En foredragsholder snakket om forhold i familien og sa at det var enkelte kvinner som terget og hakket på sine menn og til slutt overtok stillingen som overhode. Da var det en bakerst i salen som sa med inderlighet: «Amen!»

Inn i Mosquitia

Folk flest i Honduras har aldri begitt seg inn i Mosquitia, den østligste delen av landet. Dette tynt befolkede området består for det meste av urskog, frodige daler og tette regnskoger, og alle slags mennesker har søkt tilhold der i århundrenes løp, fra paya- og miskitoindianere, som fremdeles snakker sine gamle dialekter, og samboer, som er etterkommere av negrer som har giftet seg inn blant krigerske karibiske indianere, til flyktninger, pirater og slavehandlere.

Det var ikke mange som snakket spansk eller engelsk i dette området til å begynne med, men noen måtte bringe det gode budskap ut til dem. Kretstilsynsmannen Gerald Hughes tenkte i disse baner i 1957, og det ble arrangert en forkynnelsesekspedisjon dit. Han fikk følge av Cristóbal Valladares, som senere ble den første honduranske kretstilsynsmann. Sammen med en del andre reiste de til Trujillo, hvor turen skulle begynne for alvor.

De tok bare med seg det aller nødvendigste og leide en liten motorbåt som ikke var utstyrt med slik luksus som køyer, seter, radio, kompass eller instrumenter av noe slag. Men den hadde en skipper og et mannskap som kunne sine ting. Det kom godt med, for sjøen gikk ganske tungt utenfor Cabo de Honduras. Det gikk så hardt for seg at en mann falt over bord, men han ble reddet ved godt sjømannskap.

Det gikk 22 timer før de la til i den lille landsbyen Sangrelaya. I hele denne tiden hadde de verken smakt vått  eller tørt. Dagen etter tok de seg til elven Rio Negro i en kano og padlet så oppover elven til det distriktet de skulle gjennomarbeide. De fant snart en interessert, engelsktalende dame og tilbrakte flere timer sammen med henne både da og på tilbaketuren og underviste henne i Bibelen. Neste kveld kom 35 personer for å høre et bibelsk foredrag, og etterpå holdt tilhørerne brødrene oppe til langt på natt for å få svar på sine spørsmål.

Neste bestemmelsessted var Brus-lagunen. Etter en tre timers ferd langs den sandbanken som skiller lagunen fra havet, kom de til en av verdens største kokosnøttplantasjer, Tusí Cocal. Her ble de møtt med stor gjestfrihet. De fikk sitt første ordentlige måltid på flere dager og fikk holde det offentlige foredraget «Oppstandelsen, himmelen og helvete» i et hjem. Trettifire personer kom for å høre. Noen av dem var kvinner som hadde spedbarna sine i et knytte på ryggen. I en landsby på den andre siden av lagunen kom over 30 og hørte på et bibelsk foredrag. Folk fortsatte å komme, så brødrene holdt et nytt offentlig foredrag etter Vakttårn-studiet.

Hver dag gikk med til å forkynne. Nettene tilbrakte de hvor som helst de ble tilbudt husvære. I matveien var det store variasjoner. De spiste yucca, sardiner og kokosnøttbrød og drakk stedets kaffe. Da de kom tilbake til Sangrelaya, oppdaget de at presten forsøkte å skremme folk fra å høre på dem. Han nektet til og med å levere fra seg nøkkelen til den offentlige skolestuen. Det spilte ingen rolle, for 62 kom og hørte på det offentlige foredraget som da ble holdt et annet sted. Atten dager etter at de la ut på turen, begynte gruppen på hjemreisen. Da de kom til Limón, viste borgermesteren fram et eksemplar av en bok han lenge hadde satt stor pris på, Guds Harpe. Den hadde han anskaffet 27 år tidligere, da søster Johnson hadde reist som pioner i dette distriktet.

På den siste etappen tilbake til Trujillo regnet gruppen ut  at de hadde forkynt det gode budskap for nesten 800 innbyggere som bodde spredt omkring i Mosquitia. Det var en god begynnelse.

Noen angrep mislykkes

Satan sørger naturligvis for at forkynnelsesarbeidet aldri foregår uten motstand av et eller annet slag. I det store og hele nyter Jehovas vitner respekt i Honduras. Til og med når myndighetene har erklært unntakstilstand, har de aldri gjort noe for å stanse møtene våre. Men det finnes alltid enkelte fremtredende personer som er så fordomsfulle at de gjerne setter himmel og jord i bevegelse for å hindre forkynnelsesarbeidet. Når det har skjedd, ser det ut til at Jehova alltid har oppreist en moderne Gamaliel som har tatt vitnene i forsvar. — Jevnfør Apostlenes gjerninger 5: 33—40.

I 1960-årene var det en gruppe som anstrengte seg på alle mulige måter for å sverte Jehovas vitner overfor myndighetene. De gikk til angrep på dem i presse og radio og gikk inn for å få alle Jehovas vitners misjonærer utvist fra landet. Myndighetene nedsatte en spesiell komité som skulle avgjøre hva som skulle gjøres på bakgrunn av alle beskyldningene. En av dem som var til stede ved dette møtet, var en jurist som en gang hadde skrevet en avhandling om de kampene Jehovas vitner hadde utkjempet ved domstolene rundt omkring i verden, og om disse rettssakenes positive betydning for samfunnet. Han grep ordet til forsvar for Jehovas vitner og sa til komiteen: «Disse menneskene har kjempet for sine juridiske rettigheter over hele verden i utallige land og vunnet.» Han oppfordret myndighetene til å sørge for at vitnene i det minste oppnådde det samme der i landet, om ikke mer. Komiteen avgjorde at Jehovas vitner skulle få fortsette sin virksomhet uhindret.

På grunn av de samme krenkende avisartiklene ble en regional skoleinspektør bedt om å granske Jehovas vitner.  Denne fordomsfrie mannen kjente flere Jehovas vitner og hadde lest en del av deres litteratur. Han protesterte mot undersøkelsen og hevdet at det ville være bedre å ta for seg dem som hadde skrevet disse artiklene, og granske deres karakter. Han framholdt at det var langt mer sannsynlig at disse menneskene utgjorde en trussel mot landets sikkerhet.

Jehovas vitner er strengt nøytrale i politiske spørsmål og konflikter. På grunn av denne holdningen blir de av og til utsatt for uberettigede angrep. Like før områdestevnet i 1966 forsøkte undervisningsministeren å gjennomtvinge en bestemmelse om at alle elever skulle være forpliktet til å hilse flagget og synge nasjonalsangen på skolen. Men hver gang komiteen trådte sammen, var det noen som anbefalte en utsettelse. En av dem var en mann hvis kone studerte sammen med Jehovas vitner. Han var sikker på at de måtte ha gyldige bibelske grunner for å unnlate å delta i patriotiske seremonier. Ministeren sendte ut et sirkulære til skolene med beskjed til  lærerne om at de skulle tvinge barna til å hilse flagget ved å true med utvisning, men denne urimelige bestemmelsen ble aldri inntatt i lovverket.

De kristnes samvittighet

Det er skolebarna som får unngjelde i forbindelse med spørsmålet om flagghilsen. Noen lærere som gjerne vil være forståelsesfulle, farer ubevisst med svik. Noen sier til elevene at flagghilsen bare er et uttrykk for respekt. Men Jehovas vitners barn vet godt forskjellen mellom respekt — noe de viser for alle nasjoners flagg — og avgudsdyrkelse. De vet også at Honduras’ nasjonalsang anvender betegnelser som «guddommelig symbol» og «hellig banner» om flagget, noe som tydelig knytter en religiøs betydning til det.

I byen San Juancito var det en lærer som i sin «hjelpsomhet» kom med følgende forslag: Eleven kunne gå med på å hilse flagget «bare denne ene gangen» for å få vitnesbyrdet sitt, og deretter kunne han ganske enkelt «gå til bekjennelse» hos sine religiøse forstandere og få tilgivelse. Den unge broren forklarte at en som synder, synder mot Gud og Kristus, og at det som motiverte hans samvittighet, var frykt for å mishage Gud, ikke mennesker.

Noen representanter for de militære myndigheter er også blitt klar over at det er samvittigheten og ikke en feig eller opprørsk ånd som får kristne mennesker til å ta avstand fra vold. I nærheten av Danlí var noen brødre ute i tjenesten da en militærpatrulje kom for å samle opp rekrutter. De beordret to unge brødre inn i en buss som skulle føre dem til det militære hovedkvarteret. Da den broren som ledet gruppen, fikk høre hva som hadde skjedd, fikk han tillatelse til å forkynne for alle i bussen. Han begynte med ansvarshavende sersjant og gav en grundig beskrivelse av den tjenesten disse unge mennene var opptatt i. Sersjanten bestemte at de skulle slippes fri, og at de kunne fortsette sitt arbeid i fred.

 Krigen i 1969

I en periode ble det fyrt kraftig opp under den rivaliseringen og mistroen som rådde mellom Honduras og El Salvador, ved at radioselskapene i de to landene spredte nasjonalistisk propaganda. I Honduras stimlet truende folkemengder av og til sammen omkring bolighus og forretningsforetak som tilhørte salvadoranere. Den minste gnist var nok til å utløse en eksplosjon. Det var nettopp dette som skjedde i juli 1969 da fotballag fra de to landene møtte hverandre i San Salvador under kvalifiseringen til verdensmesterskapet i 1970. Krigen startet rett og slett inne på stadionet. Det var vanskelig å tro at folk fra Honduras og El Salvador, som hadde vært gode venner og naboer i over en generasjon, ville løpe etter sine pistoler og macheter og begynne å slakte hverandre ned — men det var nettopp det som skjedde i byer og landsbyer rundt omkring i de to landene.

Med krigen fulgte mørklegging, portforbud, oppsigelser og trakassering og utvisning av salvadoranere, også en del brødre. Krigen berørte derfor menighetene, tjenesten og møtene. Bror Manuel Martínez i utvalget ved avdelingskontoret, som nå er kretstilsynsmann, husker at 23 innviede brødre i hans menighet måtte reise tilbake til El Salvador. Han forteller: «Jeg ble urolig og usikker på hva jeg skulle gjøre. Etter at de verste krigshandlingene var over, gikk jeg for å lede Vakttårn-studiet, og det var bare to personer til stede.»

I mange byer ble det dannet borgerkomiteer med en selvpålagt plikt til å gjennomsøke gater og boliger for å finne potensielle fiender av staten. Man ventet at alle innbyggere i de forskjellige kommunene skulle delta i komiteenes arbeid og nattlige patruljer. Søster Rubina Osejo drev en privatskole på den tiden. Borgerkomiteen henvendte seg til henne og bad henne om å være med. Hun husket at Jesus rådet sine etterfølgere til å være «forsiktige som slanger» og svarte at hun ikke kunne være med i nattpatruljene eller bidra med  penger, men at hun ville være åndelig på vakt og be om at det snart måtte bli slutt på krig og urettferdighet. — Matt. 10: 16.

Noen ganger kan krig gi sanne kristne anledning til å avlegge et vitnesbyrd ved sin oppførsel. Noen Jehovas vitner i El Progreso hadde en salvadoransk nabo som hatet vitnene og nektet å snakke med dem. Da krigen brøt ut, begynte pøbelen å kaste sine øyne på hans blomstrende forretning. Men da en pøbelflokk en dag skulle til å plyndre den, kom en mann som studerte sammen med Jehovas vitner, og ropte til dem: «Ikke vær barbariske! Denne mannens kone er honduransk, og dere vil ta maten ut av munnen på barna deres — barn som er deres honduranske brødre.» Flokken trakk seg tilbake, og mannen fra El Salvador kom seg unna med noen verdisaker og penger og gjemte seg i Rikets sal. Da han senere fikk tilbake alt som tilhørte ham, erklærte han: «Nå vet jeg at Jehovas vitner er ærlige og pålitelige mennesker og nøytrale i spørsmål som har med krig å gjøre.» Med tårer i øynene bad han brødrene om tilgivelse for den måten han hadde behandlet dem på tidligere.

Mens krigen raste, ble en honduransk bror arrestert og framstilt for en sersjant som beordret ham til å gå inn i hæren. Sersjanten ble rasende da broren forklarte hvilket standpunkt han hadde tatt av samvittighetsgrunner. Tre netter etter hverandre forsøkte han å få broren til å bryte sin ulastelighet. Han truet også med å drepe ham. Men det var helt forgjeves. Flere måneder senere mistet sersjanten stillingen sin, og han måtte se seg om etter vanlig arbeid. Han ble ansatt i et lokalt gruveselskap. Der oppdaget han til sin forskrekkelse at han drog kjensel på formannen sin — som viste seg å være nettopp den broren han hadde forfulgt! Det falt ikke broren inn å hevne seg, tvert imot, han delte matpakken sin med den skjelvende ekssersjanten og gav ham kaffe fra sin egen termos. Etter hvert avtok mannens frykt, og etter en tid tok han imot tilbudet om et bibelstudium.

 Et ektepar ble arrestert og fengslet fordi de var mistenkt for å være salvadoranere. Mannen var født i El Salvador, men var nå honduransk statsborger, og hans kone var fra Nicaragua. En eldste og en misjonær gikk til den ansvarshavende tjenestemannen for å forklare at dette paret, som nå var i 70-årene, var Jehovas vitner og slett ikke hadde noen statsfiendtlig holdning. Tjenestemannen lot de to få lov til å komme ut av cellen. Da de to eldre ektefellene fikk se brødrene, ble de rørt til tårer. Da tjenestemannen la merke til den dyptfølte hengivenheten som rådde mellom disse menneskene til tross for at de var av forskjellige nasjonaliteter, løslot han paret. Men en større fare lå foran dem. For å komme i sikkerhet måtte de plasseres i bagasjerommet på en bil og kjøres bort. Til sin lettelse kom de seg gjennom alle veisperringer og fant et trygt skjulested i utkanten av byen.

Ikke noe behov for skytevåpen

Enten det er krig eller fred, er tiden vi lever i, så farlig og voldspreget at mange mennesker skaffer seg pistoler og andre våpen for å ha noe å forsvare seg med. Men noen som tidligere har satt sin lit til skytevåpen, har lært å stole på Jehova i stedet.

Skolebestyreren i den maleriske fjellandsbyen El Rosario var under krigen også leder for en væpnet gruppe som patruljerte gatene om natten — selv om han i dag innrømmer at det meste av denne tiden gikk med til å drikke. Han var sterkt patriotisk, men han var imot en unødvendig hard behandling av fanger. En av hans slektninger som var kjent for sine kriminelle tilbøyeligheter, ville en gang skyte ned forsvarsløse menn, kvinner og barn. Skolebestyreren sa at hvis dette var et eksempel på hans store tapperhet, kunne han enten melde seg til tjeneste ved fronten, eller de kunne begge to hente sine pistoler — med det samme! Flere år senere ble denne skolebestyreren selv en av Kristi sanne soldater, et vitne for Jehova. Nå forsvarer han sanne prinsipper like modig — men med Guds Ord, ikke med skytevåpen.

 En kvinne som drev en bar, var bevæpnet, og mange var redd henne. Huset hennes var utsmykt med mange religiøse bilder, og hun lærte seg hekseri. Innerst inne var hun imidlertid ikke lykkelig, men lengtet etter noe som var bedre. «Sannhetsboken» åpnet veien for henne, og ved hjelp av et hjemmebibelstudium begynte hun å «ta på den nye personlighet». — Ef. 4: 24.

Hun begynte å gå på møtene og ødela sine religiøse bilder, men ble motløs da hennes «venner» kom med falske beskyldninger mot vitnene. Den søsteren som ledet studiet, var tålmodig, og i tidens løp ble kvinnens hjerte styrket i den grad at hun begynte å gå fra hus til hus med Bibelen — og selvfølgelig uten pistol. Snart ledet hun selv sju bibelstudier. Siden hun ble døpt i 1971, har hun fortsatt å gjøre framskritt, og hun har alltid satt sin lit til Jehova.

Santos var godt oppe i årene da han lærte sannheten å kjenne. Han hadde vært offiser, borgermester, fredsdommer, dommer i straffesaker og lokal formann i et politisk parti. Han gikk alltid med pistol for å understreke sin myndighet. I sin tjenestetid måtte han arrestere en del fryktede forbrytere. Da Santos ble et av Jehovas vitner og begynte sin tjeneste fra hus til hus, oppdaget han at han trengte langt mer mot i sin nye løpebane enn han noen gang hadde trengt i sin gamle. Han oppnådde dette motet, ikke ved hjelp av en pistol, men ved hjelp av bønn til Jehova.

Det hendte imidlertid en gang at en pistol ble brukt til å forsvare vitnene. Biskopen i Santa Rosa de Copán forsøkte stadig å skape vanskeligheter for brødrene. Han fulgte etter dem fra hus til hus og samlet sammen den litteraturen de hadde levert, og brente den. Han hisset opp hjorden sin til å kaste steiner på taket til Rikets sal. En kveld under møtet ble døren åpnet, og noen slengte inn en stor bøtte med søle, blant annet med den følge at en ung søster fikk ødelagt den hvite kjolen sin. En bror gikk til den lokale politisjefen og forklarte  situasjonen. Politisjefen ble rasende, gikk til biskopen, klappet på pistolen sin og sa: «Hvis jeg får høre at du antaster disse Jehovas vitner én gang til, skal jeg bruke denne mot deg.» Det kom ikke mer motstand fra biskopen.

Hva Jehovas Ord har å si om blod

Av og til er Jehovas vitner i Honduras blitt utsatt for harde trosprøver av de få leger og kirurger som ikke respekterer deres bibelske standpunkt til blodoverføringer. Cecilia og hennes mann kom for eksempel ut for en kraftig kollisjon med en lastebil. Da de omsider kom til seg selv, befant de seg på sykehus med alvorlige skader. Cecilia hadde fått knust kjevebenet. Legene sa at hun trengte en operasjon og en blodoverføring. Det var nesten umulig for henne å svare på grunn av den brukne kjeven, men hun klarte å få fram at hun ville gå med på enhver nødvendig behandling med unntagelse av blodoverføring. Hun påtok seg ansvaret for enhver mulig følge av sitt standpunkt. Legen sa at hun måtte forlate sykehuset fordi de ikke kunne gjøre mer for henne.

Men før hun kunne rette seg etter hans ønske, ble hun en dag omringet av en gruppe unge legestudenter som under latter og spydigheter forlangte å få vite hvem som hadde fylt hodet hennes med slike tåpelige tanker. De sa at på dette  sykehuset var det de som bestemte, ikke Jehovas vitner. De gikk i gang med å gi henne en behandling som de sa at «ikke engang dyr kunne holde ut». De stakk metalltråder inn under kjevebenet og vred dem rundt inne i munnen hennes. Da hun klaget over at det gjorde vondt, ble hun igjen møtt med spydigheter. Men en ung mann skilte seg ut og lot til å være en smule mer menneskelig. Han oppmuntret henne med ordene: «Hør her, unge dame, jeg vet at dette gjør temmelig vondt. Be din Gud, Jehova, om hjelp til å holde det ut.»

To dager senere kom den samme gruppen tilbake. De fant da ut at resultatet av deres arbeid ikke var så bra. Uten særlig barmhjertighet trakk de trådene ut. Deretter plasserte de en keramisk plate i kjeven hennes og lot henne være i fred i tre dager for å komme seg. Hele denne tiden kunne hun ikke snakke. Hun kunne bare tenke og be, og hun mediterte over ordene i Ordspråkene 3: 5: «Stol på [Jehova] av hele ditt hjerte.» Da de kom tilbake, var de overrasket. En av dem sa: «Se hvor bra hun er!» En annen tilføyde: «Det må skyldes hennes lydighet mot Gud. Ingen er så lydige mot Gud som disse.»

Sonia Marilú var 13 år gammel og sykelig. Legene ble aldri enige om årsakene til hennes plager. Til slutt oppstod det en krise som førte til at hun kom på sykehus. Tarmen hennes var perforert, og hun trengte operasjon øyeblikkelig. Foreldrene snakket med legene og forklarte sitt standpunkt til blod. De svarte: «Vi skal operere uten blod — hvis dere vil at hun skal dø.» Foreldrene tok henne med seg på en farefull reise til El Salvador. Tilstanden hennes var meget alvorlig da hun kom fram. Legene — en av dem var for øvrig et av Jehovas vitner — undersøkte henne og foretok operasjonen uten å benytte blod. Hun overlevde til tross for at hun var i en elendig forfatning.

Historien slutter ikke med dette. Fire dager senere ble hun plutselig verre og trengte en ny operasjon. En annen gruppe  skulle foreta operasjonen denne gangen. Da de så hvor faretruende lav blodprosenten hennes var, sa de: «Hvis du ikke vil ta imot blod, kommer du til å dø, og uten blod vil vi ikke operere.» Sonia nektet bestemt å gå med på blodoverføring. Siden det så ut til at hun ikke ville kunne leve 12 timer til, besluttet legene seg for å operere «under stor risiko og med våre hender bundet,» som de sa. Til tross for at hemoglobinnivået hadde sunket til fire gram pr. 100 milliliter, unnlot de å gi blodoverføring. Neste morgen levde hun fremdeles og var på bedringens vei, til hele stabens store overraskelse. En av legene sa: «Du gikk til Gud, og han sendte deg tilbake. Det er tydelig at han elsker deg.»

Sonia trengte pleie på intensivavdelingen en stund, og legene anbefalte fremdeles blod for at hun skulle komme seg fortere. Sakte men sikkert ble hun likevel bedre uten slik behandling. Da hun ble utskrevet, sa en av de første legene som hadde operert henne: «Du har respektert Guds lov, du har ikke krenket din samvittighet, og du risikerer ikke å få AIDS.»

«Tro i det minste»

Myndighetene i Honduras kjemper en stadig kamp mot småkriminalitet. Blant verdslige mennesker foregår det også en stadig kamp fordi det er temmelig alminnelig at folk låner uten å levere tilbake. Før nye kan bli døpt, må de lære å forandre slike vaner og bli «tro i det minste». — Luk. 16: 10.

Et ektepar har lært at det ikke bare er riktig, men at det også lønner seg å ’betale tilbake til keiseren det som er keiserens’. (Mark. 12: 17) I ni år har Edmundo og hans kone, Estela, importert varer fra Guatemala og Mexico. De har oppdaget at enkelte tollere «uoffisielt» er villige til å sette ned importavgiften. Helt fra begynnelsen av gjorde de det klart at de er Jehovas vitner, og litt etter litt har tollerne fått tillit til dem på grunn av deres ærlighet. Nå behøver de bare å fylle ut tolldeklarasjonene, og så blir de trodd på sitt ord. Når andre  importører ser at dette paret nesten ikke har problemer i tollen og slipper de stadige inndragelsene av varer, tenker de på om de skal bli mer ærlige selv også.

En bror fra San Pedro Sula har arbeidet i tollvesenet i 18 år. Denne broren fortalte følgende i et intervju: «Fristelsen til å berike seg uten å etterlate det minste spor av bevis er ganske sterk, men jeg ønsker ikke å krenke min samvittighet. Dessuten vet jeg at Jehovas øyne stadig er på vakt. Ved en anledning ble jeg tilbudt nøklene til en hvilken som helst av en hel rekke biler hvis jeg bare ville sette ned tollbeløpet for dem. Selv om et slikt tilbud kan være fristende, kan det ikke måle seg med verdien av en ren samvittighet og det å ha sine medarbeideres og overordnedes respekt. I fjor ble jeg invitert til et seminar, og under de avsluttende bemerkningene, som ble framført av en FN-representant, ble jeg bedt om å reise meg. Han roste meg i alles påhør for at jeg var en mann som hadde respekt for loven, som var ubestikkelig, og som var et eksempel til etterfølgelse.»

Framgang i landlige og isolerte distrikter

Brødrene har gjort seg store anstrengelser for å nå ut til folk i isolerte distrikter. Det er en oppgave som krever stor selvoppofrelse, men mange har sagt: Gledene og tilfredsstillelsen mer enn oppveier slitet.

Puerto Cortés, en havneby ved Det karibiske havet som delvis er bygd på oppfylt sumpland, har nå flere blomstrende menigheter. Robert Schmidt, som var misjonær der i slutten av 1960-årene, forteller at han gikk til fots gjennom dette 80 kilometer lange distriktet da han arbeidet der. Den gangen var det bare én menighet på stedet. «Det var strevsomt på den tiden å komme til de husene som lå nær grensen til Guatemala. Det var en sju dagers marsj. Bare små grupper kunne klare det. Interesserte mennesker tilbød oss gjerne mat i bytte mot litteratur. Mange som lever av jorden, har lite eller ingen penger. På veien tilbake foretok vi gjenbesøk og ledet bibelstudier  i lysskjæret fra stearinlys om kveldene.» Fikk de lønn for strevet? I 1971 ble det opprettet en menighet i Omoa, en av de større byene i det området.

I 1970-årene traff menigheten i Puerto Cortés tiltak for å gjennomgå de grisgrendte distriktene i øst. Grupper av brødre ble sendt av gårde med fruktselskapets jernbane eller med en gammel, men pålitelig landrover. Et kraftig tau og et par spader hørte med til standardutstyret. I regntiden pleide bilene å stanse og danne en kø før de kjørte gjennom spesielt farlige gjørmehull. Når en bil kom seg igjennom, ble det jubel, og når en ble stående fast, kom tauene og spadene fram. Prøv å forestille deg situasjonen. Alle tok av seg på bena, brødrene brettet opp buksene, søstrene heiste opp skjørtene, og alle begynte å grave. Også her fikk brødrene lønn for sitt tålmodige arbeid, for de fikk oppleve at det vokste fram en isolert gruppe i Baracoa, og at det ble dannet en sterk menighet i La Junta ved Ulúa-elven. Begge steder har de nå sin egen Rikets sal.

Noen søstre som var spesialpionerer, deriblant Olga Aguilar (nå Walker) fra Choluteca menighet sør i landet, begynte å besøke Guásimo, et lite sted høyt oppe i fjellene. Også andre hjalp til, og i tidens løp begynte 25 mennesker å komme  sammen. De forstod at de måtte ha samfunn med andre av samme tro for å kunne gjøre framskritt i åndelig henseende. Men hvordan skulle de få det til? Det var nesten tre timer å gå til Choluteca, og deres eneste transportmiddel var esler. Men deres kjærlighet til Jehova var en sterk drivkraft. Det var interessant å legge merke til at det vanligvis var brødrene fra Guásimo som kom først til møtene. Ved kretsstevnet i Choluteca i 1970 ble 13 brødre fra Guásimo døpt. En som var fast bestemt på at familien hans skulle få bedre utbytte av møtene, flyttet bokstavelig talt huset sitt til byen. Hvordan klarte han det? Han bar det på ryggen, bit for bit, og tok med en bør hver gang han drog til et møte.

Da brødrene fra menigheten i El Progreso begynte å arbeide i småbyen Santa Rita omkring 24 kilometer lenger sør, var det en innehaver av en barbersalong som med glede tok imot litteratur. Han bad innstendig brødrene om å bli hos ham og undervise ham, men de ville besøke så mange som mulig av stedets folk før de reiste hjem. Mannen nødde dem: «Hvis dere vil bli her og undervise meg, skal dere få overnatte hjemme hos meg, og dere skal få mat, så dere ikke mister verdifull tid.» Det endte med at 15 brødre fikk mat og nattelosji hjemme hos barbereren.

Utenlandske familier kommer for å hjelpe til

Det er mange som ikke kan tjene som misjonærer, men som likevel har misjonærånd. Da Vakttårnet i 1968 begynte å oppfordre brødre til å flytte til land hvor behovet er større, fikk derfor avdelingskontoret i Honduras hundrevis av brev fra minst 24 land.

Grant Allinger, som var avdelingstjener på den tiden, lot utarbeide et memorandum på åtte sider med en detaljert og positiv veiledning for dem som kom med forespørsler. Hva ble så resultatet? Fra 1968 til 1974 var det minst 35 familier som flyttet til Honduras fra forskjellige steder rundt omkring  i verden — fra Canada, England, Tyskland, USA og helt fra New Zealand.

Noen møtte store utfordringer da de forsøkte å realisere sine planer. En familie fra Canada foretok forskjellige undersøkelser, regnet ut hva det ville koste, og forberedte flytting. Men de hadde et alvorlig problem. Hvordan skulle de finansiere reisen? De var avhengig av å få solgt bilen sin for å få gjort opp all gjeld, men da avreisedagen nærmet seg, hadde de fremdeles bare 16 dollar i lommen. Jehova sviktet dem ikke. Dagen før de reiste, fikk de solgt bilen. Og da vennene deres kom innom for å ønske dem god reise, la hver av dem igjen et lite bidrag, og det samlede beløpet kom til slutt opp i 600 dollar. De takket sine venner, og de takket Jehova.

De som kom for å tjene der hvor behovet var større, har virkelig vært til velsignelse for arbeidet. Raymond Walker kom for eksempel hit fra England i 1969. Det tok tid å komme i orden og bli fortrolig med språket, men deretter sluttet han seg til pionerenes rekker og reiste siden i krets- og områdetjenesten sammen med sin kone, Olga. Nå er han en av de fem som er med i utvalget ved avdelingskontoret.

«Frelse til alle slags mennesker»

Apostelen Paulus sa at frelsen skulle bringes til «alle slags mennesker». (Tit. 2: 11) Men han erklærte også: «Ikke mange vise i kjødelig forstand ble kalt, ikke mange mektige, ikke mange av fornem byrd.» (1. Kor. 1: 26) Slik har det vist seg å være i Honduras. Alle slags mennesker — en fargerik blanding — har tatt imot sannheten, men ikke mange blant de svært rike eller mektige.

Tenk på tilfellet med én kvinne. Hun vokste opp hos en mor som levde av å være bordellvertinne. Da moren døde, overtok hun selv geskjeften. Det var ikke lett for henne å komme i sannheten, men hun gjorde det — og kvittet seg naturligvis med familiebedriften. Hun ble pioner i 1976 og tjener nå til livets opphold ved å vaske klær for folk.

 Filander var bare et barn da han begynte å studere sannheten, og faren hans likte det ikke i det hele tatt. Jo større framskritt Filander gjorde, desto mer gjorde faren for å stanse ham. Han ville at sønnen skulle studere ved universitetet og drive det til noe stort her i verden. Han ville ikke gi ham lov til å gå på møter og overvære stevner eller delta i tjenesten, men gutten fant alltid en utvei likevel. Han ble døpt i 1972 og har fortsatt å gjøre framskritt. Han ble først pioner og ble siden utnevnt som eldste. Etter å ha deltatt i byggearbeidet ved Betel i Honduras ble han sendt til Colombia for å utføre et tilsvarende arbeid der. Familien hans er blitt mildere stemt etter hvert.

Antonio hadde ingen regelmessig beskjeftigelse, bortsett fra at han drakk jevnt og trutt, og det hadde han holdt på med i de fleste av sine 80 år. Flere misjonærer hadde studert sammen med ham uten at det førte til noe. Da så misjonæren Russell Graham ønsket å gi ham enda en mulighet, antydet brødrene at han ikke burde kaste bort tiden sin. Men Antonio hadde en god egenskap — han var ydmyk. Selv om sinnet hans var så skadet av alkohol at han alltid måtte studere det samme stoffet tre ganger, gjorde han til slutt så store framskritt at han innviet seg og ble døpt. Deretter tjente han Jehova trofast til han døde.

José ble oppdratt i den katolske kirkes lære, men studerte senere sosialistisk filosofi og ateisme. Han lot seg overbevise om at menneskene er blitt til ved utvikling, slik det ble dosert ved universitetet, og sluttet helt å tro på Gud. Men da hans stesønn led en smertefull død i 1966, gikk det opp for ham hvor hjelpeløse menneskene er når de står overfor døden. En dag snakket en misjonær med ham om oppstandelseshåpet. Hans interesse ble vakt, og han begynte å bygge opp igjen sin tro på Gud, denne gangen på et solid grunnlag. Han fikk lære at Guds rike, ikke sosialismen, er den eneste løsningen, og han ble en Rikets forkynner. Senere er han blitt utnevnt som eldste og har reist noen år i kretstjenesten.

 Frukter av uformell forkynnelse

Et av de mest gledebringende trekkene ved den kristne tjeneste i Honduras er uformell forkynnelse. I Honduras er det vanlig at folk snakker sammen på markedsplasser, venteværelser hos leger, tog og bussholdeplasser. Dette fører til at det er forholdsvis lett å innlede uformelle samtaler om Bibelen.

I byen Omoa bodde det en kvinne som ikke likte Jehovas vitner i det hele tatt. Hun snakket aldri med dem og tok ikke imot litteratur. Men hun var interessert i å tjene penger, og derfor drev hun med kyllingproduksjon. En bror som kjente til hennes holdning, hadde en uformell samtale med henne om hvordan hun kunne spare både tid og penger i sin kyllingproduksjon. Dette likte hun å høre. Noen uker senere kom det en artikkel i Våkn opp! om å spare tid og penger, og broren gikk da til henne med et eksemplar. Hun satte pris på det, og nå tar hun med glede imot vår litteratur.

En søster som arbeidet i en butikk, ble litt skremt når en viss langhåret, ung kunde dukket opp. Hun tok mot til seg og snakket med ham om håpet om paradiset, men han svarte tvert at han ikke trodde på eventyr, og at han var hippie og  narkoman. Søsteren fortsatte likevel å avlegge et kort vitnesbyrd hver gang han kom innom. En gang forklarte hun at ifølge 1. Korinter 6: 9—11 er det ikke hva du har vært, som er hovedsaken, men hva du blir. Da han spurte hva hun syntes om det lange håret hans, svarte hun at det ikke var hennes sak å bestemme over andre folks personlige stil, men at hun trodde på det Bibelen lærte om at langt hår er en vanære for en mann. (1. Kor. 11: 14) Dagen etter var han glattbarbert, og håret hans var kort! Han bad om å få et bibelstudium, og en bror oppfylte med glede dette ønsket. Mannen er nå døpt og leder selv studier.

En gutt på sju år hadde for vane å snakke med alle han møtte, slik sjuåringer ofte gjør. Da han så en ung mann som satt foran huset sitt med en bok, spurte han om det var Bibelen han leste. Da svaret var nei — det var en håndbok i mekanikk — sa gutten uten omsvøp til den unge mannen at det bare var ved å lese Bibelen at han kunne få evig liv. «Hvis du vil, kan faren min studere sammen med deg,» sa gutten, og han fulgte den unge mannen hjem til seg så han kunne hilse på faren. Enden på historien er at denne unge mannen ble døpt i 1976. Det viste seg at han flere år tidligere hadde tatt imot bladene av en søster, men at han hadde mistet kontakten med henne. Det er sikkert at uformell forkynnelse er viktig!

Inngåelse av ekteskap

Mange par forstår at de må sørge for å bli lovformelig gift når de lærer sannheten å kjenne. I 1973 ble det rapportert at det bare i Bella Vista menighet i Comayagua var 32 par som hadde måttet ordne med dette — over halvparten av menighetens 120 forkynnere!

Teodoro og Mélida var besteforeldre. Mélida studerte Bibelen og besluttet seg for å tjene Jehova. Teodoro, som var 60 år gammel, gikk med på å gifte seg med henne. I følge med to av sine barnebarn troppet de så opp på rådhuset. Like før seremonien henvendte Teodoro seg til dommeren og sa: «Har  du noen gang tenkt på å gifte deg?» Det var alminnelig kjent at han bodde sammen med en kvinne og hadde tre barn utenfor ekteskap.

Men hva gjør man hvis samboeren ikke vil gifte seg? Dette problemet stod Gladys overfor. Hun hadde bodd sammen med Antonio i årevis, og de hadde tre barn. Gladys hadde studert med en misjonærsøster og ville gjerne ordne opp i livet sitt, så hun kunne tjene Jehova. Til slutt sa hun til Antonio: «Heretter sover jeg inne hos barna inntil vi blir gift. Når vi er lovformelig gift, kan vi dele seng igjen.» Hun holdt seg til det hun hadde sagt. Antonio ble stadig surere. Etter seks lange måneder kapitulerte han og sa: «Ja vel da, la oss gifte oss.»

Barneoppdragelse

En viktig side ved vår tjeneste består i å lære foreldre å oppfylle den gudgitte forpliktelsen det er å undervise sine barn. Et ektepar med fem barn begynte å studere, gjorde fine framskritt og begynte snart å gå på møtene. Møtene hadde avgjort sin virkning på dem. En dag hendte det at den misjonæren som ledet bibelstudiet hos dem, sovnet under studiet. I sannhetens navn skal det sies at temperaturen under blikktaket der i huset antagelig var over 50 grader celsius. Familiefaren anvendte den veiledningen han hadde hørt på møtene angående det å lære opp familien. Han fortsatte ganske enkelt studiet til misjonæren våknet igjen, mange avsnitt senere. Flere år har gått siden dette skjedde, og Jehova har velsignet denne flittige familien. Faren er menighetstjener, hans kone er hjelpepioner, og den eldste sønnen er alminnelig pioner.

Den tre år gamle Ernesto så for mye på fjernsyn, og foreldrene hans var bekymret på grunn av dette, i likhet med så mange andre foreldre. Gutten gikk omkring hele dagen og sang reklameinnslag. For å motvirke denne usunne innflytelsen kjøpte foreldrene kassettbåndene med Min bok med fortellinger fra Bibelen og lærte ham å slå av TV-apparatet.  Ernesto var kvikk i oppfattelsen og kunne snart fortellingene så godt utenat at han kunne ramse opp en hvilken som helst fortelling bare noen nevnte nummeret på den. En kveld var Ernestos far tydeligvis meget trett under møtet. Noen spurte hvorfor han ikke hadde fått nok søvn. Han svarte trett: «Vi klarte ikke å stanse Ernesto før han kom til fortelling nummer 43.» Ernesto er nå ti år gammel og aktiv i tjenesten. Foreldrene hans er glade for at de anstrengte seg for å fylle sinnet hans med gagnlige opplysninger.

Kan små barn virkelig treffe selvstendige avgjørelser på grunnlag av det de lærer av sine foreldre og besteforeldre? Lille Mario, som bor i La Ceiba, er fire år gammel og er mye hos sin farmor, Chepita, som har vært et av Jehovas vitner i mange år. Marios mormor, som er katolikk, kom en dag på besøk og spurte om han ville være med henne i kirken. «Ikke nå mer, mormor,» svarte han. Hun spurte hvorfor han ikke ville, og han sa: «Babylon den store, mormor!»

Hindringer overvinnes

Det er naturligvis ikke mange forunt å kunne tjene Jehova uten å bli stilt overfor alvorlige hindringer og problemer. Da Emilia først fikk høre Rikets budskap i 1967, var hun allerede gift, men ekteskapet var ikke lykkelig. Til å begynne med tok hun ikke sannheten alvorlig. Men da hun begynte å gjøre det, truet mannen hennes med at han ville kaste ut den søsteren som studerte med henne. Emilia sa fast og bestemt: «Hvis du kaster henne ut, studerer vi på gaten.» En dag gikk Emilia innom den baren hvor hennes mann satt og drakk, og fortalte ham at hun skulle på møtet. Da hun kom tilbake, stod han på hjørnet og ventet og begynte å skrike til henne og kalle henne en prostituert i alles påhør.

Til tross for at hun ble sjikanert på denne måten og til og med slått, bestemte hun seg for å bli døpt. Og til tross for at hun videre ble utsatt for konstant motstand i 20 år, lærte hun opp barna sine. Helt fra de var ganske små, lærte hun hver  enkelt av dem en bibelsk presentasjon som de øvde seg på blant busker og blomster i hagen. Var det verdt alt strevet? Av hennes åtte sønner er to nå menighetstjenere, og to er alminnelige pionerer. Og hvordan har det gått med Emilias mann? Han gikk til slutt med på å ha et bibelstudium — med en av sine egne døtre, som er alminnelig pioner.

I arbeidsforhold kan det også forekomme situasjoner som legger hindringer i veien for tjenesten for Jehova. Hushjelper i Honduras har meget lang arbeidstid og blir ofte behandlet som slaver. Det forventes gjerne at de skal stå til rådighet sju dager i uken. Mange er redd for å miste jobben hvis de ber seg fri. Men en ung søster gjorde det alltid klart helt fra begynnelsen av at hun bare ville ta stillingen hvis hun kunne disponere tid til sin tilbedelse av Jehova. I tillegg til at hun tok seg av sitt eget hjem, ledet hun også 11 hjemmebibelstudier, og de fleste av dem hun studerte med, var også til stede på møtene.

Fifi slår til!

Honduras har vært rammet av mange naturkatastrofer. Orkaner er ikke noe nytt i dette landet, men da orkanen Fifi raste inn over nordkysten i september 1974, skulle den vise seg å bli den verste naturkatastrofen i landets historie. Omkring 1600 Jehovas vitner (to tredjedeler av det totale antall i landet) bodde i katastrofeområdet. Omkring 10 000 mennesker omkom, men ingen av brødrene mistet livet. Mange mistet imidlertid husene og eiendelene sine, og frådende vannmasser ødela kommunikasjonssystemer, veier, jernbanelegemer og broer som alle var avhengige av. En gruppe Jehovas vitner drog av sted i kano fra jernbanestasjonen i Baracoa for å se hvordan det stod til med isolerte brødre og folk som hadde bibelstudium. Det viste seg at det var mulig å ferdes med kano over land helt til Tela, omkring 55 kilometer borte. Hustak og trær tjente som landemerker. Da de passerte et tre, falt en forvillet korallslange sprellende ned i  kanoen. De drepte den livsfarlige slangen med et raskt hugg fra en machete før den fikk gjort noen skade.

Fifi skapte også andre problemer. To kretsstevner måtte utsettes. Septemberrapporten viste nedgang, for det var nødvendig å sette inn svært mye tid og krefter i hjelpearbeidet. Brødre over hele verden bidrog, og i løpet av kort tid kom det forsyninger fra New York, New Orleans og Belize. På mindre enn en måned ble 29 tonn med varer delt ut til brødrene og deres familier og venner. Den 6. november dette året var en uforglemmelig dag. Trass i store hindringer ble det holdt et endags kretsstevne midt i hjertet av katastrofeområdet, og 4000 var til stede. Mange gråt av glede og lettelse da de for første gang kunne konstatere at deres kjære brødre og søstre var i live og i god behold.

I løpet av året som fulgte, bygde brødrene to nye Rikets saler og 36 nye bolighus. Noen hus ble bygd opp igjen der de hadde stått før, men andre måtte settes opp andre steder fordi de gamle hustomtene nå befant seg under vann i elveleiet. En bror var så takknemlig for hjelpen han fikk, at han omarbeidet tegningene til det nye huset sitt for å få både midler og plass til en ny Rikets sal på den samme tomten.

Store jordskjelv

«Som drønnet fra hundre godstog.» Slik beskrev en bror det jordskjelvet som inntraff den 4. februar 1976. Det rystet huset hans så kraftig at det til slutt veltet ned fra sine 2,7 meter høye pilarer og havnet i sumpen under. Omkring 150 andre hus i samme by ble også påført store skader. Episentret til dette store jordskjelvet, som ble målt til 7,5 på richterskalaen, befant seg like på den andre siden av grensen til Guatemala, og der var skadene virkelig store. En fisker som befant seg noen kilometer fra land denne månelyse natten, fortalte at han var blitt nokså paff da han så at havet plutselig ble blikk stille, som et speil. Så begynte fisk på alle kanter å sprette opp av vannet. Han forstod ikke hva som var på ferde, før alle  lysene gikk i byen i det fjerne og et forferdelig drønn gav gjenlyd over vannet.

I 1980 kom et nytt skjelv langs Motagua-forkastningen som rystet folk ut av sengene sine, men denne gangen var ikke skadene så store. Folk sier gjerne: «Det er et tegn på de siste dager.» Dessverre foretar de fleste seg ikke noe i den anledning. Trass i store jordskjelv og mange menneskers likegyldighet fortsetter Rikets gjerning å ha framgang i Honduras. Dette er jo også en del av tegnet på at vi lever i de siste dager. — Matt. 24: 7, 14.

Elven Eufrat tørker inn

For de uinnvidde kan det se ut til at det står bra til på det religiøse område i Honduras. Mange kirker er fremdeles fulle, i det minste ved spesielle anledninger. Men det er stadig mer som tyder på at de vannene (et symbol på mennesker) som en gang var et vern for Babylon den store, begynner å tørke inn. (Åp. 16: 12; 17: 1, 15) Folk begynner å få øynene opp for visse realiteter som de ikke liker.

Honduranske katolikker er for eksempel inderlig hengitt til «helgener». Mange av dem ble derfor rystet i mai 1969 da paven fjernet omkring 200 «helgener» fra den offisielle liturgiske kalender. «Sankt» Martin av Porres, en svart peruansk helgen som angivelig var i stand til å kommunisere med dyr, ble ikke fjernet, mens «Sankt» Christopher, som var spesielt avholdt av lastebil-, buss- og taxisjåfører, ble fjernet fra listen på grunnlag av tvil om de historiske opplysningene om ham. Disse avgjørelsene framkalte en bølge av avsky blant folk over at de var blitt ført bak lyset så lenge.

En 23 år gammel mann var en ivrig katolikk og et militant medlem av en «kristen» bevegelse. Han hadde så stor myndighet at det bare var presten som stod over ham. En dag kom det til et vendepunkt i livet hans. Han var på besøk hos en venn da presten plutselig dukket opp i sterkt beruset tilstand.  Presten begynte å fornærme den unge mannen i meget vulgære ordelag og beskyldte ham for å blande seg bort i prestens privatliv — som for øvrig ikke ville tåle en nærmere gransking særlig godt.

Den unge mannen tapte sine illusjoner og forlot kirken. Noen uker senere «tok han imot Herren» i en fremtredende evangelisk menighet, men han ble tilsvarende skuffet over det hykleri og de tomme tradisjoner han fant der. Et år senere gav han seg i kast med noe han betraktet som en siste mulighet: et bibelstudium sammen med Jehovas vitner. På det tidspunkt hadde han ikke særlig høye tanker om vitnene, men konsekvensen i deres bibelske lære gjorde snart inntrykk på ham. Han gjorde framskritt og lærte sin familie det han selv lærte. Han innviet sitt liv til Jehova i 1975 og har fortsatt å tjene Ham til denne dag.

Marta, en eldre dame, sa til noen Jehovas vitner som kom på besøk, at hun kunne tenke seg å lære mer om Bibelen og var villig til å studere med dem — men at hun ikke under noen omstendighet kom til å forandre religion. Vitnene forsikret at de ikke ville pålegge henne å slutte seg til noe som helst. Fem måneder senere begynte hun å komme på møtene. Hun hadde vært diakonisse hos adventistene. Da noen fra hennes kirkesamfunn omsider kom på besøk til henne, sa hun til dem at deres kirkesamfunn var dødt, mens vitnene var levende i sin kjærlighet og sitt håp.

Et sted var det tre nabofamilier som alltid lå i strid med hverandre. Den ene familien tilhørte pinsevennene, den andre en evangelisk menighet og den tredje adventistene. Da en misjonær kom med det gode budskap, reagerte merkelig nok alle de tre familiene positivt. Misjonæren foreslo at de alle skulle komme sammen med ham og være med på et felles studium. På den måten fikk de etter hvert løst sine uoverensstemmelser. Slik er frukten av sann religion. — Joh. 13: 35.

En av fruktene av falsk religion i Honduras er en landsomfattende,  sykelig opptatthet av døden. Til og med en manns verste fiender dukker opp i hans begravelse og forlyster seg med drikk og kortspill hele natten. En pioner på nordkysten forteller at hun snakket med en eldre mann utenfor hans beskjedne hjem. Da hun kastet et spørrende blikk på det han satt på, forklarte mannen at det var likkisten hans. Han hadde hatt den så lenge at den hadde begynt å råtne. Så pekte han stolt på sin nye kiste inne i huset. Den lå på takbjelkene over sengen hans. Hvem vet hvor mange kister han kommer til å slite ut før han dør?

Velsignelser og utfordringer i kretstjenesten

I Honduras blir det satt stor pris på kretstilsynsmennene og deres koner og det arbeidet de utfører i sannhetens tjeneste — og med god grunn. Arbeidet er glederikt, men det krever store ofre. Til å begynne med var det store transportproblemer. En bror i byen Siguatepeque høyt oppe i fjellene husker en kretstilsynsmann som kom til fots, gjennomvåt av svette og trillende på en trillebår som inneholdt det utstyret han trengte til sitt ukelange besøk.

 Dårlig vær, flomstore elver og mangel på veier gjorde det ofte vanskelig for disse mennene og deres koner å komme seg fra den ene menigheten til den andre. Gary og Elaine Krause, misjonærer fra Gileads 41. klasse, fikk i oppdrag å arbeide i en krets som strakte seg fra San Pedro Sula til Limón, ved grensen til Mosquitia. Når været var spesielt dårlig, kunne verken tog eller hester komme fram. Mer enn én gang måtte ekteparet Krause gå til fots og bære bagasjen sin over en strekning på 80 kilometer langs stranden fra Trujillo til Limón og tilbake. Havbrisen hjalp dem til å holde ut den intense tropevarmen — men de syntes noen ganger det var bedre å gå om natten.

Aníbal Izaguirre, som var kretstilsynsmann på nordkysten i 1970, ble bedt om å besøke en avsidesliggende landsby som het Chacalapa. Den første etappen tilbakela han med et frukttog som var lastet med bananer, kokosnøtter og diverse dyr. Deretter satt han på med en lastebil som humpet av gårde så langt som til landsbyen El Olvido, som fritt oversatt betyr «bortglemt». Den siste etappen var en fire timers vandring til fots. Noen ganger måtte han vasse gjennom elver hvor vannet nådde ham til brystet. Han bar da kofferten sin på hodet under tilrop av aper som skrek til ham fra trærne. Underveis traff han en røslig, svart mann som tilbød seg å bære kofferten hans og føre ham til bestemmelsesstedet. Den svære karen satte til slutt ned kofferten i en rydning i jungelen hvor det lå omkring 50 stråtekte hytter, og sa: «Ja, så er vi i Chacalapa!» Det var verdt anstrengelsene, for en av hyttene hadde et skilt hvor det stod «Rikets sal — Jehovas vitner». Der kom 11 forkynnere sammen til møter.

En kretstilsynsmann litt utenom det vanlige er Julio Mendoza, opprinnelig fra Juticalpa menighet. Han ble døpt i 1970, begynte som spesialpioner i 1977 og fikk ganske snart opplæring til å virke som kretstilsynsmann, noe han ble i 1980. Hva er det som er så usedvanlig med ham? Jo, enten  han reiste i byer eller isolerte distrikter, hadde han med seg sin kone, Dunia, og deres lille datter, Esther. Mange landsens boliger består av bare ett rom, hvor folk oppholder seg, sover og lager mat. Julio og hans lille familie har mange ganger delt et slikt rom med en vertsfamilie — og deres høner, kalkuner og geiter! En gang da det var umulig å komme over en elv, måtte de tilbringe natten i den eneste bekvemmeligheten som fantes: en enkelt hengekøye, som alle tre lå sammen i.

Da arbeidet var nytt i Honduras, var kretstilsynsmennene alltid utenlandske brødre, enten misjonærer eller slike som var kommet for å tjene på et sted hvor det var større behov. Men da det hadde gått noen år, var fire av de fem kretstilsynsmennene innfødte brødre. I de senere år har disse mennene og deres koner, både innfødte og utenlandske, klart å holde ut lenger i denne tjenesten enn tidligere, trass i slike sykdommer som hepatitt, malaria og dysenteri, som er temmelig utbredt i landdistriktene.

Når arbeidet deres fører dem til de større byene, hender det naturligvis at de nyter gjestfrihet hos brødre med velutstyrte hjem. De har lært kunsten å tilpasse seg, akkurat som apostelen Paulus. (Fil. 4: 11, 12) I de senere år har det vært mye lettere å være kretstilsynsmann, for det er blitt flere asfalterte veier og bussruter til nesten alle byer.

’Vær hyrder for Guds hjord’

I Honduras som ellers i verden ble det i 1972 foretatt visse justeringer i den måten eldste og menighetstjenere blir utnevnt på. I det store og hele reagerte brødrene positivt på den nye ordningen og anstrengte seg for å oppfylle kravene. Det er interessant å merke seg at bare en tredjedel av landets eldste var honduranske brødre da den nye ordningen trådte i kraft, mens andelen hadde økt til to tredjedeler i 1976.

I Honduras var det et gjennomsnitt på mindre enn én eldste pr. menighet på den tiden, og faren var alltid til stede for at hyrdearbeidet kunne bli forsømt. De eldste ble derfor  oppfordret til å lære opp menighetstjenerne i hyrdearbeidet. Deres besøk skulle tjene til å oppmuntre vennene og sørge for at kommunikasjonslinjene var åpne. De skulle selvfølgelig også underrette de eldste om eventuelle alvorlige problemer.

I en menighet trodde man at en søster hadde mistet interessen for sannheten fordi hun ikke kom på møtene. Men brødrene fant ut at hun hadde holdt seg borte fra møtene bare fordi hun ikke hadde råd til å kjøpe nye sko. Hun satte stor pris på å få litt hjelp og var snart tilbake på møtene og i tjenesten.

Fra 1978 til 1983 var det en nedgang i den teokratiske virksomheten i landet. Dette bekymret både de eldste og andre trofaste forkynnere. Etter å ha analysert situasjonen satte avdelingsutvalget fingeren på to hovedårsaker: materialisme og mangel på personlig studium. Fjernsynet har gjort seg sterkt gjeldende, spesielt siden midten av 1970-årene. Det har bidratt en god del til at studievanene er blitt dårligere. Og selv om det vanligvis er velstående land som blir beskyldt for materialisme, er det faktisk slik at både fattige og rike kan være berørt av kjærlighet til penger. En misjonærsøster ble overrasket over at et ektepar som var Jehovas vitner og bodde i et hus med jordgulv og uten innlagt vann, likevel hadde både fjernsyn, stereoanlegg og kostbare stuemøbler. Slike ting kan kjøpes på kreditt, men da må ofte både mann og kone arbeide for å betale avdrag på gjelden. Det er ikke så overraskende at dette ekteparet uteble fra møtene og til slutt ble nærmest uvirksomme i tjenesten.

Avdelingskontoret økte sine anstrengelser for å ’være hyrder for Guds hjord’ og hjelpe brødrene til å gjenvinne ’den kjærlighet de først hadde’. (1. Pet. 5: 2; Åp. 2: 4) I 1981 kom dessuten 11 misjonærer fra den nyopprettede avdelingen av Gilead-skolen i Mexico, og i 1988 kom tre brødre fra tjenesteopplæringsskolen. Jehova har velsignet alle disse tiltakene, noe den solide framgangen siden 1984 vitner om.

 Pionerer avler pionerer

Siden 1984 har det vært en oppsiktsvekkende framgang i pionerenes rekker. I 1992 var det gjennomsnittlig 937 alminnelige pionerer og hjelpepionerer mot 276 i 1976. Mens antall forkynnere ble fordoblet, ble antall pionerer nesten firedoblet.

Noe som har betydd mye for denne åndelige oppblomstringen, er de åpenhjertige artiklene om dette emnet i Vakttårnet og Vår tjeneste for Riket og de oppmuntrende talene på stevnene. Mange utnevnte tjenere i menighetene begynte å snakke mer positivt om pionertjenestens gleder. Noen omorganiserte livet sitt slik at de kunne bli alminnelige pionerer eller hjelpepionerer. De lærte hvor viktig det var at de ikke ’slokket åndens ild’, og de erfarte at pionerånden smitter. (1. Tess. 5: 19) Pionerer avler pionerer.

Det er ikke nødvendig, slik noen feilaktig har antatt, å oppnå økonomisk trygghet før man blir pioner. Tenk for eksempel på en ung bror fra Guásimo, høyt oppe i fjellene. Dagen etter at han ble døpt, søkte han om å få bli hjelpepioner. Han hadde arbeidet hardt i noen måneder for å kunne kjøpe nye klær og være presentabel når han var ute i tjenesten. Alt gikk bra den første uken, men den andre uken møtte han ikke opp til tjenesten. De andre pionerene ble bekymret og drog opp i fjellene og fant ut at en tyv hadde tatt klærne hans en natt da de hang til tørk på en klessnor, mens han selv lå og sov. Brødrene samlet inn noen nye klær til ham. Til tross for at han hadde mistet en uke, nådde han sitt mål ved utgangen av måneden. Flere måneder senere hadde han fremdeles bare ett par bukser. Men det fratok ham neppe noe av gleden over at en av dem han studerte Bibelen sammen med, ble døpt bare seks måneder etter at han selv var blitt døpt.

I San Lorenzo menighet er det en blind pioner i 20-årene  som heter Adrian. I 1984 tok hans søster imot tilbudet om et bibelstudium, men ingen kom med et slikt tilbud til Adrian. Ingen tenkte at han ville kunne studere. Søsteren fikk ikke særlig stort utbytte av studiet, så Adrian, som alltid var til stede og hørte på, forklarte tingene for henne. Søsteren mistet snart interessen, men fremdeles var det ingen som tenkte på at noen burde studere med Adrian. Han måtte selv be om å få et bibelstudium. Det han lærte, gjorde så sterkt inntrykk på ham at han snart begynte å gå på møtene, noe familien hans hjalp ham med.

Etter hvert som sannheten festet seg i hjertet hans, ønsket han å dele den med andre. Heller ikke denne utfordringen tenkte de andre at han kunne mestre. Adrian insisterte, og brødrene hjalp ham til å delta i tjenesten. Han rapporterte 24 timer den første måneden han var med i tjenesten, og økte deretter sin tjeneste fra måned til måned. Måneden etter at han ble døpt, søkte han om å få bli hjelpepioner, og det varte ikke lenge før han ble alminnelig pioner. Han rapporterer vanligvis over 100 timer og leder for tiden åtte hjemmebibelstudier. Og tenk at han til å begynne med ble oversett av brødrene!

Omtanke for folk med spesielle behov

Folk i spesielle situasjoner trenger ofte et spesielt mål av uselvisk kristen kjærlighet. Teresa hadde for eksempel vært blind fra hun var tre år. Hun hadde studert litt sammen med et av Jehovas vitner, men hadde i årenes løp kontakt med forskjellige religiøse grupper. Noen av dem bad over henne om at hun måtte få synet igjen — selvfølgelig uten at det hadde noen virkning. Egentlig ønsket hun å studere sammen med Jehovas vitner igjen. Anledningen bød seg, men hvordan skulle studiet ledes? Søsteren leste avsnittene. Bare hun leste godt, med riktig trykk og pausering, var det ikke vanskelig for Teresa å svare riktig. Snart ville Teresa være med på møtene. Søsteren, som på ingen måte var noen erfaren syklist, kjørte  henne til møtet på sykkel. På regnværsdager var de litt av et syn der de kom trillende med paraply over hodet og med plastsekker til beskyttelse av klærne.

Når det ble stilt spørsmål på møtene, svarte hun umiddelbart inntil det ble forklart for henne at hun skulle vente til navnet hennes ble nevnt. Hun lærte å holde taler på den teokratiske tjenesteskolen, og hun lærte å delta i tjenesten. Selv om hun ikke kan se, har hun sine åndelige øyne festet på seiersprisen, på den herlige dagen da hun vil kunne betrakte alt det vakre på en paradisisk jord.

En gammel mann som var nesten blind, bodde oppe i fjellene. Han tok imot «Sannhetsboken» av en bror som anstrengte seg spesielt for å holde kontakten med ham. Noen ganger var mannen så syk at han ikke kunne studere, men når de studerte sammen, kom han vanligvis med tenksomme og forstandige svar. Men plutselig hadde den gamle mannen forsvunnet. Naboene sa at han hadde reist for å bo hos sin datter i byen fordi han trengte legebehandling. I stedet for å tenke at det ikke var mer han kunne gjøre, fant broren en løsning. Han ventet til det skulle være et stevne i den byen. Da gikk han fra hus til hus der og lette etter den mannen han tidligere hadde studert sammen med. Han fant ham også til sist — liggende i en hengekøye. Det ble ordnet med et nytt studium, og det varte ikke lenge før den gamle mannen lærte å komme seg til møtene på egen hånd ved å telle gatene på veien til Rikets sal. Etter en tid ble han også en forkynner av det gode budskap. Folk sperret virkelig øynene opp da de så at denne hvithårete, nesten blinde 93 år gamle mannen benyttet fra 30 til 70 timer hver måned i arbeidet fra hus til hus!

Lagos gikk under kjælenavnet Laguito blant vitnene i Puerto Cortés. Han hadde vært spesialpioner omtrent så lenge som noen kunne huske. Om alderen sin kunne han bare opplyse ganske vagt: «Jeg tror ikke jeg er eldre enn 86.» Laguito var temmelig svaksynt, så rapportene hans måtte av  og til dechiffreres på avdelingskontoret. En måned rapporterte han det umulige antall av 1050 timer, men det viste seg at det skulle være 150 timer, noe som også var ganske bemerkelsesverdig. På grunn av det dårlige synet kolliderte han også ofte med forskjellige hindringer når han var ute og syklet. Da han kjørte i en bekk og fikk en hodeskade, mente brødrene omsider at den beste vennetjenesten de kunne gjøre ham, var å ta sykkelen og selge den for ham. Senere ble han sengeliggende på grunn av hepatitt og kom seg ikke igjen. Laguito hadde ingen slektninger så vidt noen visste, og menigheten pleide ham derfor de siste seks månedene han levde. En bror tok ham hjem til seg, og hver dag kom det noen og tok seg av denne kjære, trofaste gamle broren.

«De var ikke av vårt slag»

Ikke alle har fortsatt å være trofaste, som ventelig kan være. I årenes løp har det vært nødvendig å utstøte noen av den kristne menighet i Honduras, spesielt på grunn av umoral og drukkenskap. Noen har også mistet sitt åndelige liv på grunn av frafall og arrogante forsøk på å så splid. Selv om dette alltid er trist, tjener utstøtelser til å redde liv. Det holder menigheten ren, får noen overtredere til å angre og fører av og til også til at det blir avlagt et godt vitnesbyrd.

Blanca Rosa studerte for eksempel sammen med en misjonærsøster som skulle reise fra landet. Misjonæren ville gjerne overlate studiet til en annen forkynner, men Blanca Rosa hadde ikke lyst til å fortsette å studere. Hun var imidlertid nysgjerrig etter å få vite hvorfor misjonærsøsteren skulle reise. «Kom på møtet i kveld, så vil du forstå det,» sa søsteren. For å få tilfredsstilt sin nysgjerrighet gikk Blanca Rosa på møtet den kvelden og fikk høre en opplysning: Mannen til misjonærsøsteren, som selv var en utenlandsk misjonær og tilsynsmann, ble utstøtt av menigheten. Dette gjorde et sterkt inntrykk på Blanca Rosa. Hun tenkte: ’Dette er sannheten. Verken rase eller ytre fremtreden eller stilling beskytter en  som handler galt, mot å bli utstøtt av menigheten.’ Dette var et vendepunkt i hennes liv. Hun ble døpt og har nå tjent som hjelpepioner i fire år.

Bortkomne sønner

Mange tårer er blitt felt av sørgmodige foreldre som har opplevd at kjære sønner og døtre er blitt utstøtt eller har rotet seg bort i denne verdens moralske villniss. Jesu berømte lignelse i Lukas, kapittel 15, om den bortkomne sønnen er en kilde til trøst og håp for dem. I Honduras er det vanlig å ha mange barn, og som en følge av dette er det også mange ’bortkomne sønner’. Men det er en kjerne av sannhet i ordtaket: «Så lenge det er liv, er det håp.»

Da Oswaldo var barn, kjente han til sannheten, for han vokste opp hos en onkel som er et av Jehovas vitner. Han ble ikke døpt. I tenårene begynte han å føre en dobbelttilværelse. Han gikk på møter og deltok i felttjenesten, men han gikk også på diskoteker med sin verdslige venninne. For å tilfredsstille sine ønsker stjal han til og med fra en bror. Han måtte ut av onkelens hus og sank deretter dypere ned i umoral og narkotikamisbruk. Til slutt ble han soldat.

Årene gikk, og Oswaldo begynte å lengte etter det livet han en gang hadde ført i Jehovas organisasjon. Men han følte at han ikke maktet å gjøre noe med situasjonen. En dag traff han tilfeldigvis onkelen sin og sa til ham at han ønsket å komme tilbake. Onkelen tvilte sterkt på Oswaldos oppriktighet, men gav ham likevel adressen til misjonærhjemmet. Oswaldo gikk direkte dit og bad om å få et bibelstudium. Samme uke begynte han å lese bladene igjen og gå på møtene, og dette gav ham den nødvendige styrken til å slutte med narkotika og med sin umoralske livsførsel. Han tok også mot til seg for å gjøre opp med dem han hadde stjålet fra. En søster ville ikke ta imot noe, men Oswaldo insisterte på å gi henne et fjernsynsapparat og en kasse epler for å lette sin samvittighet.  Dette gjorde sterkt inntrykk på hennes ikke-troende mann.

Oswaldo var fremdeles i det militære. Han ønsket å komme ut av det på en korrekt måte. Nå traff det seg slik at hans overordnede i offisersklubben ble avskjediget på grunn av tyveri, og Oswaldo fikk beskjed om at han kunne rykke opp i hans stilling. Forfremmelsen ville ha betydd god lønn og et interessant arbeid, men Oswaldo holdt fast ved at han gjerne ville bli løst fra tjenesten. Han oppsøkte kommanderende offiser. Før han kom så langt at han fikk sagt et ord om å bli løst fra tjenesten, gratulerte offiseren ham med forfremmelsen. Oswaldo holdt stand og forklarte hva han egentlig ønsket: å tre ut av hæren og begynne å forkynne på heltid. Til hans overraskelse ble hans ønske oppfylt. Ikke bare det, men de forandringene han hadde foretatt med sin personlighet i løpet av de siste månedene han var i hæren, førte til at han fikk et diplom. Det oppstod mange anledninger til å avlegge et vitnesbyrd, og før han sluttet, hadde hans soldatvenner i all vennskapelighet gitt ham tilnavnet «forkynneren». Nå er han døpt og tjener som alminnelig pioner — og er altså virkelig en forkynner.

 Santiago gikk også på temmelig ville veier. Han hadde tre søstre. To av dem var alminnelige pionerer, og den tredje var hjelpepioner. Alle tre var aktive, arbeidsomme og åndeligsinnete. Det var ikke Santiago. Han var stolt av sitt lyse hår (de fleste i Honduras har svart hår) og lot det være langt. Hans nærmeste venner var tyver, drukkenbolter og narkomane, og han hadde de samme vaner som dem. Det var ikke annet å vente enn at han havnet i arresten omtrent hver eneste måned. Til tross for alt dette tenkte en misjonærbror som så: «Når han har tre teokratiske søstre, kan han umulig være helt blottet for gode egenskaper.» Han tilbød seg å studere med Santiago, og Santiago gikk med på det. Men han gjorde ikke framskritt. Etter en tid gjorde misjonæren slutt på studiet og forklarte at det ikke hadde noen hensikt å fortsette hvis Santiago ikke ønsket å anvende det han lærte.

Månedene gikk, og i begynnelsen av 1986 kom Santiago og bad om å få en ny mulighet. Denne gangen var det annerledes. Han klipte sitt lange hår, han forberedte seg til studiene, og han forkynte til og med for sine tidligere venner, som nå begynte å sky ham som pesten. Misjonæren var likevel ikke helt overbevist. «Har han virkelig sluttet å røyke og skape problemer i nabolaget?» spurte han Santiagos søstre. Ja, han hadde virkelig det. I april fikk han lov til å være med i tjenesten på feltet. I mai rapporterte han 65 timer i arbeidet; i juni ledet han fem bibelstudier. Han gjorde så store framskritt at han ble døpt, og snart tok han ledelsen i alle grener av familiens åndelige virksomhet. I 1989 ble han spesialpioner.

Hva var det som fikk Santiago til å forandre seg? Han svarer: «Etter å ha studert den første gangen visste jeg hva som behager Jehova, og hva som ikke gjør det. Så la jeg merke til at jeg fikk alvorlig bråk med andre mennesker hver gang jeg gjorde noe som jeg visste var galt. Dette hjalp meg til å innse at det Jehova forlanger, er det beste og tjener til  beskyttelse for oss. Den som adlyder Jehova, har alltid færre problemer. Jeg ønsket ikke å leve i bråk og uro hele livet, og derfor begynte jeg å studere igjen — men denne gangen praktiserte jeg det jeg lærte.»

Den «blå bomben» og andre bøker

Selskapet Vakttårnets mange publikasjoner har bidratt til å hjelpe folk til å forandre livet sitt og komme nær til Jehova. De egner seg til bruk for både lesekyndige og mindre lesekyndige, unge og gamle. Det er umulig å si hvilken av dem som har betydd mest på det honduranske feltet.

Tenk for eksempel på den verdenskjente boken Den sannhet som fører til evig liv, som også er blitt kalt den «blå bomben», og som er blitt trykt og distribuert i et antall på over 100 millioner eksemplarer over hele verden. En søndagsskolelærer i en evangelisk kirke bestemte seg for å gå til Rikets sal og be om et bibelstudium. På veien traff hun en søster som spurte henne hvorfor hun ønsket å studere med Jehovas vitner. Hun svarte: «Jeg har funnet sannheten nå og vil ikke fortsette som søndagsskolelærer.» Hun hadde lest «Sannhetsboken» i all hemmelighet. Hun var skuffet over at bibelstudiet bare kunne foregå to ganger i uken og ikke hver dag. Men hun gjorde likevel fine framskritt og begynte snart å komme på møtene. Da tilsynsmannen for den teokratiske tjenesteskolen sa at alle som ville bli Guds tjenere, burde melde seg inn på tjenesteskolen, gjorde hun det. Hun brøt all forbindelse med søndagsskolen og satte seg som mål å bli en sann tjener for Jehova.

«Ungdomsboken» er også blitt godt mottatt i Honduras. Ved noen skoler og høyere læreanstalter har lærerne brukt den som grunnlag for diskusjoner i klassen. En ung pike som fikk «Ungdomsboken» av sin bestemor, tok den med seg på skolen. Læreren hennes så igjennom den og spurte hvor hun hadde fått den fra. En gutt i klassen som også hadde denne  boken, sa at den var utgitt av Jehovas vitner. Læreren bad om at det måtte bli kjøpt inn 34 eksemplarer til bruk i skolen.

«Skapelsesboken» har også vakt betydelig oppmerksomhet på høyere skoler. En søster som er lærer, pleide alltid å motstå press fra rektor og andre lærere til å forelese om prehistoriske mennesker. Da «Skapelsesboken» kom ut, brukte hun den i klassen med god virkning og leverte også et eksemplar til en annen lærer og til rektor.

I visse distrikter, for eksempel i Puerto Cortés, har nesten alle rektorer et eksemplar av denne boken. Den karibiske direktøren for en verdensomfattende veldedighetsorganisasjon, som hadde fått sin utdannelse ved et universitet i England, leste den flere ganger og sa: «Denne boken setter fingeren direkte på sakens kjerne. Du kan ikke tro på Gud og samtidig tro på utviklingslæren.»

Boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord har nå erstattet «Sannhetsboken» og er en kilde til håp og trøst for millioner. Da Leticia var ung, tenkte hun mye på døden. Når noen hun kjente, døde, ble hun alltid overveldet av en forferdelig sorg. Hun forteller: «I de to siste årene har jeg vært befridd for dette. Jeg blir ikke lenger nedtynget av sorg.» Hva kan det komme av? «En studiekamerat hadde ’Paradis-boken’, men brydde seg ikke om den og gav den derfor til meg. På side 10 leste jeg: ’Du ønsker ikke å dø. Ikke noe normalt menneske med noenlunde god helse ønsker å dø. Gud har skapt oss med et ønske om å leve. . . . En kjærlig Gud ville ikke skape mennesker med et ønske om å leve evig og så gjøre det umulig for dem å få sitt ønske oppfylt!’ Jeg tenkte over saken og følte meg trøstet. Senere sa jeg til min medstudent at jeg var inderlig takknemlig fordi hun hadde gitt meg en virkelig skatt.»

Den aller viktigste boken vi bruker, er naturligvis Bibelen. I Honduras, hvor det en gang var slik at folk ikke torde å lese denne boken, har New World Translation vært et uvurderlig redskap. Da denne oversettelsen ble utgitt på spansk i 1967,  ble det levert enormt mange bibler i Honduras. Antallet kom opp i 1000 prosent over tallet for 1965. Denne utmerkede oversettelsen fortsetter å bidra til å bringe folk nærmere Bibelens forfatter, Jehova.

Bare ett blad

Det var en stor dag for Honduras da bladene Vakttårnet og Våkn opp! begynte å komme ut i fargetrykk. At de hadde stor appell framgår av at det var en 13 prosents økning i antall leverte blad i det tjenesteåret, 1986. Folk i Honduras setter virkelig pris på disse bladenes allsidighet og bibelske grunnlag. Man kan ofte se folk som leser dem på busser og kontorer.

I La Ceiba-området var det en lege som anbefalte en gravid kvinne som hadde hatt flere vanskelige fødsler, å få framkalt abort. Hun var usikker, så han sa at hun kunne dra hjem og tenke på det. Den dagen hun skulle tilbake til legen, tok hun imot et blad av et vitne. Bladet inneholdt en artikkel om abort, og den hjalp henne til å ta en fast standpunkt imot et slikt inngrep. Alle gledet seg naturligvis da hun til slutt fødte barnet sitt — uten problemer. Denne kvinnen begynte å studere Bibelen. Nå er både hun og hennes eldste datter døpt, og begge tjener som hjelpepionerer. Det hele begynte med et enkelt blad.

En søster leverte et eksemplar av Våkn opp! til personaldirektøren i undervisningsdepartementet. Dette bladet inneholdt en artikkel som het «Bestreb deg på å leve i fred med dine medmennesker». Søsteren ble gledelig overrasket da 300 ansatte fikk hver sin fotokopi av denne artikkelen. De skulle benytte den som et grunnlag for en diskusjon ved et seminar. Selv om møtet ble ekstra langt, var det ingen som beklaget seg. Som et resultat av dette seminaret ble atmosfæren blant de ansatte mye bedre, og direktøren har oppnådd å bli likt og respektert av staben. Dette var også et resultat av et enkelt blad.

 Merkelig nok hadde enkelte brødre en negativ innstilling til det å levere blad. En liten menighet leverte svært få blad i 1981 — gjennomsnittlig bare tre blad pr. forkynner pr. måned. Kretstilsynsmannen oppfordret dem til å ha en positiv holdning til bladenes virkelige verdi. I den samme menigheten leverte brødrene snart gjennomsnittlig 16 blad hver i måneden. Til deres overraskelse fant de ut at noen mennesker med glede tok imot tre eller fire blad om gangen.

Videre framgang i landdistrikter og isolerte distrikter

I 1970 regnet man med at Rikets budskap fremdeles ble forkynt for bare tre eller fire av ti honduranere. I samsvar med et forslag sonetilsynsmannen kom med samme år, ble det besluttet at menighetenes distrikter skulle omorganiseres på en slik måte at en større prosentdel av befolkningen kunne få besøk. Menighetene gjorde sitt og ordnet med at biler eller til og med busser fulle av vitner drog ut i landdistriktene en gang i uken. Men ikke engang på den måten var det mulig å få gjennomarbeidet hele landet. I 1971 traff avdelingskontoret visse tiltak for at de gjenværende ledige distriktene kunne bli gjennomarbeidet en gang i året av midlertidige spesialpionerer.

To spesialpionerer, Armando Ibarra og Manuel Martínez, ble bedt om å arbeide i de isolerte distriktene i Olancho-området. De foretok minst fem ekspedisjoner til de spredte landsbyene i dette veldige området. Det er et distrikt med utallige fjell og avsidesliggende daler med jaguarer og giftslanger og det som verre er — voldsmenn.

For å få gjennomarbeidet mest mulig av distriktet ble de enige om å arbeide hver for seg, men likevel holde kontakten. En dag gikk det opp for Armando at han ikke hadde sett Manuel på en stund, og han gikk for å se etter ham. Da han nærmet seg et hus, hørte han en mann si: «Se nå om din Gud eller Bibelen kan frelse deg!» Han ble livredd, men bad til  Jehova og gikk inn i huset. Situasjonen var spent. Der stod Manuel med hendene i været, og midt imot ham stod to menn som var væpnet med pistol og macheter. Da de så Armando og forstod at Manuel ikke var alene, senket de våpnene sine og lot ham gå. Manuel trakk seg forsiktig baklengs ut med ansiktet vendt mot mennene og forlot så huset sammen med sin partner. Deretter la de i vei til en annen landsby.

I mai 1987 sendte Hector Casado, som da var kretstilsynsmann, brev til menighetene og spurte om noen ville melde seg frivillig til å være med på en seks dagers tur til de isolerte landsbyene i Santa Bárbara-distriktet. Det ville være behov for spreke brødre og søstre som var villige til å dra opp i fjellene og overnatte i en hvilken som helst landsby de befant seg i når natten falt på. Sytti Jehovas vitner fra 26 menigheter og isolerte grupper møtte fram i San Pedro Sula på den fastsatte dagen. De ble delt inn i åtte grupper, og etter å ha bedt til Jehova drog de av gårde i hver sin retning. De traff alle slags mennesker, de fleste meget fattige, noen velvillige, noen fiendtlige, mange analfabeter og enkelte som var godt kjent med sannheten takket være bøker de hadde skaffet seg flere år tidligere. En kvinne ville så gjerne ha «Paradis-boken» at hun tilbød sin eneste høne i bytte for den.

En gruppe reiste med en firehjulsdrevet bil i seks strevsomme timer på elendige fjellveier. Da de omsider kom fram til en liten by, begynte det å styrtregne. Regnet var velkomment, for det hadde ikke falt nedbør i dette området på flere måneder. Brødrene fikk æren for uværet! Det førte til at også sannhetens vann ble godt mottatt på dette stedet. Noen søstre drog tilbake dit samme ettermiddag for å lede bibelstudier hos interesserte. Flere av disse studiene fortsatte pr. brev.

En annen gruppe arbeidet i et distrikt som var dominert av en nordamerikansk evangelisk kirke som drev sin egen radiostasjon. De innledet en radiokampanje med propaganda mot Jehovas vitner og forklarte at de kom to og to og bar på  litteraturvesker. «Vær på vakt mot vitnene,» advarte de. «De er dyktige og har en inngående bibelkunnskap. Selv en ekspert blant våre brødre kunne bli ført bak lyset av dem. Unngå dem! Ta ikke imot dem i deres hjem!» Denne gratis publisiteten vakte en god del nysgjerrighet og banet veien for mange interessante samtaler.

I en annen by var det en gjestfri, men svært fattig mann som stilte hjemmet sitt til disposisjon for brødrene. Det var ikke noe problem å sove på stråmatter på bare jordgulvet. Men før det begynte å bli lyst, ble de vekket av lopper som ville ha en tidlig frokost. I denne byen er veving av stråmatter nesten den eneste inntektskilden. Flere kvinner som ikke tok imot litteratur i dagens løp, kom til brødrenes losji om kvelden og tilbød sine nyvevde matter i bytte mot bøker.

 Da seks dager var gått, møttes de 70 igjen. De hadde levert 623 bøker og 687 blad og brukt 2455 timer i tjenesten.

Noen har undret seg på om det er umaken verdt å gjøre seg så store anstrengelser for å nå fram til disse isolerte menneskene, siden det er nesten umulig å foreta gjenbesøk hos dem. Vi må ikke undervurdere sannhetens kraft til å slå rot i menneskehjertet. I et isolert distrikt var det en mann som regelmessig tok seg turer til byen for å skaffe seg litteratur. Den gruppen som arbeidet der i distriktet, fikk høre om dette, og en bror salte muldyret sitt og drog av sted opp i fjellene for å finne denne mannen. Han fant huset hans, men hans kone sa at han ikke var hjemme. Hvor var han så? Hun svarte: «Han er ute og forkynner.»

En tilsynsmann forteller noe lignende: «Tenk deg at du kommer til en isolert småby og venter å finne liten interesse. Men i det ene huset etter det andre sier folk: ’Jehovas vitner besøker oss, og vi er overbevist om at de har den rette religionen’! Dette skjedde med oss. Andre i den samme byen sa: ’Kom inn, vi har ventet på dere; vi studerer med Don Tivo.’ ’Hvem er Don Tivo?’ spurte vi. Vi kjente ingen bror med det navnet. Det later til at denne mannen hadde tatt imot litteratur, og at budskapet slo rot i hjertet hans. En gang traff han et vitne som forklarte hvordan vi benytter bøkene når vi leder bibelstudier. Don Tivo gikk i gang med å gjøre disipler. Da vi traff ham, ledet han sju bibelstudier. Ett av dem hadde han hos et par som var i ferd med å sørge for å bli lovformelig gift for å kunne delta i forkynnelsesarbeidet sammen med ham.»

Bemerkelsesverdige stevner

Da det første områdestevnet i Honduras ble holdt i 1948, var det 467 til stede. En forretningsmann som var der, uttalte: «Det er på høy tid at noen kommer med et slikt budskap. Det er nytt for meg, men jeg liker det.»

Det gikk 18 år før det første internasjonale stevnet ble  arrangert. I desember 1966 kom 1422 personer sammen i hovedstaden, deriblant 225 brødre fra så fjerntliggende steder som Canada, Tyskland og Australia. En kolonne med 11 busser ankom med 450 brødre fra San Pedro Sula. Den moderne veien derfra til Tegucigalpa var fremdeles under bygging, så de hadde en strevsom 12 timers reise langs svingete fjellveier. Det kom brødre helt fra La Ceiba, og de ankom en dag for sent fordi det kraftige regnværet gjorde det umulig for frukttoget å komme fram tidligere. Men ingen angret at de hadde lagt ut på den strevsomme reisen.

De fikk høre betimelig veiledning i forbindelse med nasjonalisme i foredraget «Lytt til Daniels ord for vår tid». De fikk også se sitt første skuespill. Det het «La Bibelen være din veileder». Det tjente til beskyttelse for dem av våre brødre som lever i miljøer hvor utukt er så alminnelig at folk betrakter en trofast mann som en raring eller en svekling.

Både pressen og radiostasjonene gav oss god publisitet. Våre fiender var selvfølgelig også i virksomhet som vanlig og spredte løgner og negativ publisitet, men sannheten fikk langt mer oppmerksomhet og spalteplass i pressen. Som apostelen Paulus sa: «Vi kan ikke gjøre noe mot sannheten, men bare for sannheten.» (2. Kor. 13: 8) Dette stevnet bidrog utvilsomt til den fine veksten som kom etterpå. I løpet av de neste tre årene ble 477 døpt mot 175 i de foregående tre årene.

Av og til kommer forskjellige medlemmer av det styrende råd på besøk under stevnene, og brødrene setter alltid pris på deres stimulerende selskap. Bror N. H. Knorr kom flere ganger. Følgende brødre har også vært til stede ved noen av stevnene: W. L. Barry, J. C. Booth, F. W. Franz, M. G. Henschel, W. K. Jackson, K. F. Klein, A. D. Schroeder og L. A. Swingle.

Områdestevnet i 1986, som hadde temaet «Bevar din ulastelighet», var også en stor begivenhet. Det skuespillet som het «Din framtid — en utfordring» fikk noen brødre og søstre  til å tenke mer alvorlig over pionertjenesten. En ung bror hadde planer om å begynne å studere ved universitetet etter stevnet, men ombestemte seg og så seg om etter et verdslig arbeid som kunne gi ham mulighet til å være hjelpepioner. Søsteren hans mistet arbeidet sitt fordi hun ikke ville gå glipp av stevnet. Hun begynte også som hjelpepioner.

Et lite kretsstevne som ble holdt på en skole i Puerto Cortés var usedvanlig på én bestemt måte: Kretstilsynsmannen var ikke til stede. Han satt fast på den gale siden av en frådende elv og hadde ingen annen mulighet enn å bli hvor han var. Brødrene håndterte situasjonen fint. De delte kretstilsynsmannens oppgaver mellom seg, slik at det ikke ble noen huller i programmet. Men de stod fremdeles overfor en utfordring: De brødrene som førte tilsyn med stevnet, hadde bestemt at alle talerne skulle ha jakke på. Men det er få brødre på disse kanter som har en jakke — vanligvis har de ikke bruk for noen. Da den første broren var ferdig med sin tale, dukket derfor hans røde jakke og grønne slips opp på nytt — i de tre neste programpostene. Forskjellen i fasong og størrelse på de fire brødrene førte til at et ellers normalt stevne fikk et lettere komisk anstrøk.

Byggevirksomhet til fremme av den sanne tilbedelse

Jehovas vitner er opptatt med å bygge — de bygger opp en kristen personlighet, lykkelige familier og forente og fredelige menigheter. Etter hvert som menighetene i Honduras har vokst, har de også gått i gang med å bygge Rikets saler og et avdelingskontor. Noen benker i dagligstuen i en brors hus gjorde nytten som Rikets sal i de første årene, og det ble gjerne også hengt opp et skilt på utsiden. Men det varte ikke lenge før menighetene begynte å se fordelene ved å sette opp egne bygninger. I 1971 hadde 15 av de 22 menighetene i Honduras sine egne Rikets saler.

Disse Rikets salene er vanligvis enkle og pene og passer godt inn i miljøet der de står. Det kostet ikke mer enn 20  dollar å bygge en hytte med stråtak og mahognibenker — laget av trær fra stedet — i en rydning i jungelen i Chacalapa. I La Junta ved elven Ulúa vokser det rikelig med bambus, og Rikets sal der på stedet, som har jordgulv og bambusvegger, kostet omtrent det samme. Den er blitt utvidet og forbedret flere ganger siden, men den er stadig enkel og passer godt til omgivelsene. I de større byene er det derimot på sin plass å bygge andre typer saler.

Selv om konstruksjonen er enkel, er det langt fra noen enkel sak å bygge en sal langt fra en større by. Det er ikke bare å ta en telefon og bestille tømmer, sand og sement. Salen i Siguatepeque ble bygd i 1973 av ufaglærte brødre som utelukkende benyttet seg av de materialene som fantes på stedet. Sand og grus ble gravd opp av elveleiet og siktet. Store bartrær ble felt og slept ut fra en fjellkløft av okser. Deretter ble trærne lagt på bukker og sagd opp i 11 meter lange bjelker med en 2,7 meter lang tomanns håndsag.

Avdelingskontoret, eller Betel, har en interessant historie. Fra 1946 ble det leid lokaler i hovedstaden, noe som førte til at det ble nødvendig å flytte av og til i årenes løp. Mens Harold Jackson var avdelingstjener, hadde Rikets interesser så stor framgang at det ble ansett for å være påkrevd å oppføre en bygning som dekket behovene. I den anledning ble det kjøpt en tomt som lå fint til i nærheten av den amerikanske ambassaden. Arbeidet ble påbegynt i 1961. På det tidspunkt var Lloyd Aldrich avdelingstjener. Baltasar Perla fra El Salvador var arkitekt, og Pedro Armijo fra Tegucigalpa var byggeleder. Redskapene og byggemetodene var enkle.

Bror Aldrich hadde følgende å si om den utmerkede kvaliteten på det arbeidet som ble utført: «Det var fantastisk hva brødrene kunne utrette uten moderne maskiner og utstyr. Nesten alt ble gjort for hånd. De eneste to maskinene av noen betydning var en betongblander og en lastebil som ble brukt til å frakte materialer til byggeplassen.»

 I 1961 var det bare 571 forkynnere i Honduras, og avdelingskontoret var mer enn stort nok, men i 1986 var det over 4000 forkynnere som rapporterte tjeneste, og Betel-hjemmet var blitt for lite, selv om det var blitt utvidet i 1978. Det styrende råd godkjente en utvidelse som ville føre til at gulvarealet ble mer enn fordoblet. Arbeidet ble påbegynt i 1987. For en glede det har vært å se frivillige internasjonale bygningsarbeidere i virksomhet! Sammen med villige arbeidere fra mange menigheter fullførte de en utmerket bygning, som ble innviet til Jehovas tjeneste den 21. oktober 1989.

Tilbakeblikk og framtidsutsikter

Innvielsen av den nye Betel-bygningen var en lykkelig begivenhet. Brødre og søstre som hadde vært lenge i Rikets tjeneste, kom fra fjern og nær og gledet seg over å se hverandre igjen etter mange år. Blant dem var noen av de første misjonærene som tjente i Honduras: Allan og Helen Bourne, Darlean Mikkelsen, Randy Morales og Woody Blackburn, som var avdelingstjener i begynnelsen av 1950-årene.

Werner Zinke, som har vært koordinator for utvalget ved avdelingskontoret siden 1978, har følgende å si om de årene han har tjent i Honduras: «Når jeg tenker på de 20 årene jeg har hatt den glede å tjene her i Honduras, kan jeg si at Jehova har velsignet oss rikt her i landet. Jeg har sett antall forkynnere øke fra 1341 i 1970 til 6583 nå. Det har vært et stort privilegium å kunne tjene våre brødre i Honduras enda bedre fra vårt nye avdelingskontor.»

Ethel Grell har vært pioner siden hun var 14 år gammel. Da hun kom til Honduras sammen med sin mor, Loverna, i 1946, var det bare 15 forkynnere i landet, deriblant sju misjonærer. Under et stevne for ikke lenge siden ble hun intervjuet og spurt om hva som var den største velsignelsen hun hadde erfart i løpet av de over 40 årene hun hadde tjent i dette landet. Hun svarte: «Det som har gjort meg mest lykkelig, er å se at Jehovas organisasjon er preget av stabilitet  og modenhet, at antall unge pionerer øker, og at det er en enorm økning i antall forkynnere.»

Da det nye Betel ble innviet i 1989, var det styrende råd representert ved Lyman Swingle, som holdt innvielsestalen. Han ble spurt om hva han mente om framtidsutsiktene for den teokratiske virksomhet i Honduras. Det var ikke bare den umiddelbare framtid han hadde i tankene da han sa: «Framtidsutsiktene for Honduras og alle andre land er meget gode fordi Jehovas organisasjon snart kommer til å gjøre hele jorden om til et paradis.» Ja, det er nettopp det vi lengter etter — Jehovas rikes styre. Men i mellomtiden har vi fremdeles et arbeid å gjøre. Vi ber om Jehovas velsignelse over alle våre honduranske brødre som tjener skulder ved skulder med sine brødre i andre land og arbeider lojalt for å ære Guds navn under ledelse av Jesus Kristus og hans trofaste slave.

[Diagram på side 207]

(Se den trykte publikasjonen)

HONDURAS

Gj.sn. antall pionerer

939

 

 

 

255

162

59

14

1950 1960 1970 1980 1992

Høydep. i antall forkynnere

6583

 

 

3014

1341

550

260

1950 1960 1970 1980 1992

 [Kart på side 148]

(Se den trykte publikasjonen)

HONDURAS

Hovedstad: Tegucigalpa

Offisielt språk: Spansk

Religion: Vesentlig katolsk

Innbyggertall: 5 011 107

Avdelingskontor: Tegucigalpa

MEXICO

BELIZE

GUATEMALA

EL SALVADOR

NICARAGUA

HONDURAS

Det karibiske havet

BAHIA-ØYENE

Roatán

Puerto Cortés

Omoa

Tela

Baracoa

Trujillo

La Ceiba

Limon

Sangrelaya

Brus-lagunen

MOSQUITIA

San Pedro Sula

La Lima

Ulúa

El Progreso

Santa Rosa de Copán

Santa Rita

OLANCHO

Siguatepeque

Tegucigalpa

Comayagua

Danli

San Lorenzo

Choluteca

Guásimo

Stillehavet

[Bilde på side 152]

Loverna Grell (til venstre) og hennes datter Ethel

 [Bilder på sidene 156 og 157]

Honduras — et land med vakre fosser, nydelige orkideer, gamle pyramider og lange strender

[Bilde på side 158]

William og Ruby White

[Bilde på side 162]

Disse misjonærene, som tjener eller har tjent i Honduras, kommer fra Canada, Finland, Mexico, Norge, Sverige, Tyskland og USA

[Bilde på side 168]

Bror Knorr og tvillingene Jeanette (til venstre) og Johneth Fischer, som begge begynte i misjonærtjenesten i 1952

[Bilde på side 172]

Grant Allinger, avdelingstilsynsmann fra 1963 til 1978, og hans kone, Olga

[Bilde på side 176]

Forkynnelse ved Omoa

[Bilde på side 184]

Kretstilsynsmannen Julio Mendoza med sin kone, Dunia, og deres datter, Esther

[Bilde på side 193]

Rikets saler er enkle og pene og passer godt inn i miljøet

 [Bilder på side 200]

Det første avdelingskontoret og det som ble bygd i 1961, med tilbygget fra 1978

Lyman Swingle ved innvielsen av de nye lokalene den 21. oktober 1989. Nytt tilbygg til avdelingskontoret, fullført i 1989 i tilknytning til de tidligere bygningene

[Bilde på side 201]

De fem brødrene i utvalget ved avdelingskontoret og deres koner under et besøk Lloyd Barry avla som sonetilsynsmann. Fra venstre mot høyre: William og Ruth Sallis, Raymond og Olga Walker, Aníbal og Cristina Izaguirre, Lloyd og Melba Barry, Werner og Ulla Zinke, Manuel og Ada Martínez