Jehovas vitner — rapport til årboken for 1993

«DENNE verdens scene skifter,» skrev apostelen Paulus til sine medkristne i storbyen Korint. (1. Kor. 7: 31) Korint var preget av intellektuell virksomhet og materiell velstand, men også av moralsk forderv. Byen hadde en blandet befolkning, som for en stor del bestod av kjøpmenn og reisende som ble noen få dager og så drog igjen — akkurat som skuespillere som kommer inn fra kulissene på en scene for å spille sin rolle og så raskt forsvinner inntil neste scene begynner. ’Scenen’ i Korint — den ytre rammen om livet i byen — var med all sin glans og prakt og all sin velstand forgjengelig, skiftende, i konstant forandring. Paulus advarte derfor sine brødre mot å bruke verden fullt ut. Han sa til dem at de ikke skulle la seg oppsluke av jordiske ting i denne verden. De kommer ikke til å bestå. Den tid som er igjen, er for kort til at de kristne kan være opptatt av menneskers skiftende planer. Ja, han kom med denne formaningen: Lev slik at dere ’stadig kan stå til tjeneste for Herren uten å la dere distrahere’. — 1. Kor. 7: 35.

 Selv om Paulus’ ord ble nedskrevet for over 1900 år siden, er de fremdeles aktuelle. De ytre forhold i den nåværende verden forandrer seg stadig. De skifter like fort som bildene i en kort scene i et skuespill. Materielle eiendeler, som en kanskje har arbeidet hardt for å skaffe seg, kan være her i dag og være borte i morgen. En flom, et jordskjelv, en orkan eller en annen naturkatastrofe kan på et øyeblikk snu opp ned på et menneskes liv. Politiske og økonomiske ideologier som har vært framherskende lenge — og som ofte har medført blodsutgytelser — kan bli erstattet med andre over natten. For cirka tre år siden så det for eksempel ut til at forholdene i de østeuropeiske landene var stabile. Så plutselig, i november 1989, falt Berlinmuren, og oppfatninger som var blitt fastholdt med bestemthet i flere tiår, mistet plutselig sin verdi i hele Øst-Europa.

En milliard timer!

Selv om Jehovas vitner blir berørt av slike skiftende scener, har de imidlertid alltid bestrebet seg på å ha en livsstil som viser at de stadig står til tjeneste for Herren uten å la seg distrahere. I løpet av siste tjenesteår hadde de et høydepunkt på 4 472 787 forkynnere og brukte 1 024 910 434 timer på å forkynne det gode budskap om Jehova Guds rike i 229 land og i 69 558 menigheter. Hvilken annen religiøs organisasjon gjorde noe slikt?

Men i tillegg til å forkynne underviste de personlig millioner av mennesker i Guds Ord uten å ta betaling for det. Hver måned ledet de i gjennomsnitt 4 278 127 hjemmebibelstudier. Hva førte en slik evangelisering til? Tallet på dem som ble døpt som et symbol på sin innvielse til Jehova, kom opp i 301 002. Om kvelden den 17. april 1992 ble høytiden til minne om Jesu Kristi død feiret. Denne kvelden var i alt 11 431 171 til stede i Jehovas vitners menigheter rundt om på jorden.

I land etter land var det stuvende fullt i de lokale Rikets saler. Zambia, som hadde et høydepunkt på 80 460 forkynnere  av det gode budskap, gledet seg for eksempel over at 365 828 — over fire prosent av landets befolkning — overvar minnehøytiden. I Mexico var antall til stede på minnehøytiden 1 283 203. Tenk på det — 9000 menigheter feiret minnehøytiden der! Og i Tsjekkoslovakia, som hadde et høydepunkt på 25 435 forkynnere, overvar i alt 54 082 personer minnehøytiden. For første gang i Tsjekkoslovakia ble minnehøytiden også feiret i tre fengsler, der 54 fanger og også vaktene deres var til  stede. I et av fengslene gav myndighetene uttrykk for at de satte pris på det fine og godt forberedte programmet, deriblant de sangene som ble sunget. I en annen by ble brødrene svært overrasket da ikke bare en fange, men også vakten hans kom til Rikets sal for å overvære minnehøytiden.

I Brasil, som hadde 332 050 forkynnere i mars, var det i alt 985 252 personer som overvar minnehøytiden. Dette var en økning på 87 513 i forhold til antall til stede det foregående året.

Barn og unge har også gagn av å være til stede ved denne spesielle anledningen. I 1990 var ni år gamle Paul den eneste på den skolen hvor han gikk, som var et av Jehovas vitner. Læreren hans la merke til hans gode oppførsel. Men da hun bad en bønn i klassen, så hun at han ikke bøyde hodet, og da hver av elevene skulle be en bønn, sa Paul at han ønsket å få slippe. På kristenhetens langfredag fikk hun klassen til å tegne et bilde av Jesus på korset. Men Paul tegnet ham på en pæl, og hun spurte hvorfor. Han forklarte det, gav henne noe bibelsk litteratur og inviterte henne til minnehøytiden.

Paul fikk også tillatelse til å lede et regelmessig bibelstudium med klassen. Studiet, som varte i 40 minutter hver uke, ble holdt ved hjelp av Bibelen og Min bok med fortellinger fra Bibelen. Skolens rektor og sekretærer og Pauls lærer overvar studiet, og det var også noen andre til stede. Året etter bad tre andre lærere om at det ble holdt et studium i deres klasser. Dette likte ikke presten på stedet. Det irriterte ham å høre barna bruke Guds navn, Jehova. Han holdt et møte med foreldrene og sa at de og barna deres ikke burde bruke navnet. Foreldrene klaget til lærerne, som igjen snakket med Paul.

«Hvis vi ikke kan bruke Guds navn, kan jeg ikke fortsette studiene,» sa Paul og argumenterte med at helliggjørelsen av Guds navn var den viktigste delen av Fadervår. Dette ble godtatt. Studiene fortsatte, og nå, i 1992, er det fem klasser  som har et studium, deriblant en gruppe barn med lærevansker. Lærerne er forbauset, for alle barna lytter oppmerksomt når de blir undervist i Guds hensikter, og de er mindre urolige i disse timene enn i de andre.

Land hvor Jehovas vitners arbeid ikke lenger er forbudt

I Albania ble Jehovas vitner juridisk anerkjent ved et regjeringsvedtak den 22. mai 1992. Ved feiringen av minnehøytiden, som fant sted kort tid før dette vedtaket, var det 325 personer til stede. I juni 1992 var det 56 forkynnere av det gode budskap. For en forandring som hadde skjedd siden juni 1991, da det var ni som rapporterte! En mann sa til noen av Jehovas vitner på gaten: «I kommunisttiden var vi alle troløse mot Gud. Det var bare Jehovas vitner som forble trofaste mot ham under alle prøvelsene og vanskelighetene.»

I Angola ble Jehovas vitners gode arbeid juridisk anerkjent den 10. april 1992. Etter flere tiår med forfølgelse og krig brakte dette forkynnerne der i landet spesiell glede, og de takket Jehova fordi han hadde ’kronet året med gode gaver’. — Sal. 65: 12.

I årenes løp er misjonærer som er blitt sendt til Angola, raskt blitt deportert. I 1950-årene ble mange av Jehovas vitner berøvet sin frihet. Noen ble dømt til å tilbringe 15 år eller mer i arbeidsleirer; andre ble henrettet. Forkynnerne stoppet imidlertid ikke opp, men viste at de verdsatte det privilegium det er å dele det gode budskap med andre. Hvordan er deres trofaste tjeneste blitt belønnet?

Samme måned som arbeidet ble offisielt registrert, ble det oppnådd et nytt høydepunkt på 18 911 forkynnere, noe som er en økning på 30 prosent i forhold til fjorårets gjennomsnitt, og forkynnerne rapporterte 56 075 hjemmebibelstudier. Rapportene forteller om interesserte som kommer hjem til brødrene for å be om et hjemmebibelstudium. I menigheter på 100 forkynnere eller flere kan det være mellom 300 og 500 personer til stede på de offentlige foredragene. De gunstige  forholdene som inntrådte kort tid før arbeidet ble juridisk anerkjent, gjorde det mulig for brødrene å holde sin første serie av områdestevner — 20 i alt, med et høydepunkt i antall tilstedeværende på til sammen 17 064. Dette var virkelig glederike anledninger!

Noen menigheter i Angola har lite distrikt, og vitnene må derfor være våkne for å forkynne for alle de møter. I ett hjem sa beboeren til en forkynner at han ikke var interessert ettersom han var katolikk. Etterfølgende uke, da broren igjen gikk forbi huset, la han merke til en dame som stod i døråpningen, og benyttet anledningen til å snakke med henne. Hun svarte det samme som hennes mann hadde gjort, men kom dessuten med et ordspråk: «En hund kan ikke bære to bein» og mente dermed at en ikke kan bekjenne seg til to religioner samtidig. Uken etter så broren en jente stå i døråpningen i det samme huset. Ettersom han nå visste at familien var religiøs, tilbød han henne boken De unge spør — tilfredsstillende svar. Hun lyttet oppmerksomt, tok imot boken og gikk med på at broren kunne få komme tilbake uken etter. Han visste ikke at faren hadde stått i et rom innenfor og overhørt samtalen. Flere dager senere kom faren bort til broren på gaten for å fortelle ham at hans datter hadde lest hele boken, og at hun hadde likt den svært godt. Han bad broren huske å besøke dem igjen, slik som han hadde lovt. Nå studerer hele familien og overværer også møtene.

Flyktninger hører det gode budskap

Også i Sveits skifter denne verdens scene, og forholdene, som tradisjonelt har vært stabile i dette landet, er ikke lenger som før. De mange konkursene og den økende arbeidsledigheten er noe nytt for sveitserne. Aldri før har så mange utlendinger flyttet dit, både flyktninger og slike som håper å bedre sine økonomiske forhold — men de blir ofte skuffet. Og det blir stadig vanskeligere for myndighetene å treffe beslutninger som befolkningen ikke protesterer mot. «Alt dette  skaper et usikkert klima, noe som gir mange forkynnere anledning til å få i gang samtaler om vårt håp, som er basert på Bibelen,» skriver avdelingskontoret.

Et eksempel på dette er det som Felicia fra Nigeria opplevde. Hennes ekteskapelige problemer førte til at hun lot seg separere fra sin mann, Jimmy. Hun lot foreldrene sine ta hånd om den lille sønnen hennes og flyttet til Sveits. Hun håpet å begynne et nytt liv i Genève, men dessverre var det mye vanskeligere for en utlending å få oppholdstillatelse og finne en jobb og et sted å bo enn hun hadde forestilt seg. En dag på jobben snakket hun om sine problemer med en annen flyktning, som allerede studerte Bibelen sammen med Jehovas vitner. Hun fortalte Felicia om de vidunderlige tingene hun lærte ut fra Bibelen, og om hvordan det å gjøre Guds vilje løser mange problemer. Felicia gikk med på å ha et bibelstudium, og åtte måneder senere ble hun udøpt forkynner. På dette tidspunkt var hun begynt å bekymre seg for sin familiesituasjon og betrodde seg til en eldste i menigheten.

I mellomtiden var hennes mann, som hun fremdeles var gift med, også kommet til Sveits, og han ble svært imponert over å se hvilke forandringer hans fraseparerte kone hadde gjort med hensyn til sin personlighet. Også han gikk med på å ha et bibelstudium, og en bror i den byen hvor han bodde, begynte å studere med ham. Felicia ble døpt i november 1991, bare 11 måneder etter at hun hadde begynt å studere. Hun begynte straks å tjene som hjelpepioner, mens hennes mann ble udøpt forkynner og meldte seg inn på den teokratiske tjenesteskolen i sin menighet. På dette tidspunkt var de fremdeles separert, men nå tenkte de begge på samme måte og ønsket å oppdra sønnen sin i fellesskap og å bli forent som en kristen familie. Overfor de eldste i menigheten framla Jimmy og Felicia derfor bevis på at de var lovformelig gift, og erklærte at de ønsket å gjenoppta sitt forhold som mann og hustru for å unngå å føre skam over Jehovas navn og den kristne  menighet. Jimmy ble døpt på områdestevnet «Lysbærere» i Genève i 1992, og ekteparet planlegger nå å vende tilbake til Nigeria, ettersom de er fast bestemt på å oppdra sønnen sin i samsvar med kristne prinsipper.

Sverige er et land som har vært åpent for flyktninger. Menighetene har tatt imot den utfordring det er å forkynne for flyktningene på deres eget språk. Resultatene har vært fantastiske. Av de 11 områdestevnene som ble holdt i fjor sommer, var det for eksempel bare fem som ble holdt på svensk; de øvrige ble holdt på arabisk, engelsk, finsk, gresk, serbokroatisk og spansk. På det engelskspråklige områdestevnet var det 696 til stede fra 77 forskjellige nasjoner. En har også begynt å forkynne på persisk og russisk.

I løpet av de siste månedene er over 50 000 flyktninger fra det tidligere Jugoslavia kommet til Sverige. De serbokroatiske menighetene har konsentrert seg om å forkynne for disse flyktningene, og de oppnår enestående resultater. Det kan være fra 75 til over 100 flyktninger til stede på møtene. Og etter bare fire—fem måneders studium har noen av dem gjort så store framskritt at de har innviet seg og latt seg døpe.

Jehovas vitner i Nederland forkynner på 17 forskjellige språk. En bror i en av de spanske menighetene kontaktet en mann som kom til Nederland som flyktning. Han hadde tjent i en rekke land som ambassadør for et afrikansk land, men falt i unåde hos sin regjering og søkte asyl i Nederland. Første gang det ble startet et bibelstudium med ham og hans kone, bodde de i Portugal. Da familiens medlemmer til slutt ble gjenforent i Nederland, ble de alle med på studiet, unntatt det eldste av de fem barna. De gjorde fine framskritt, og den tidligere ambassadøren er nå en åndelig bror. Han ble døpt den 25. juli 1992. Hans kone og en av døtrene er blitt udøpte forkynnere. Denne nye broren sa: «Jeg har vært ambassadør for kongen i mitt land. Men nå er jeg ambassadør for den høyeste konge og for Guds rike.»

 «Noe til hjelp» for trengende brødre

I DEN romerske keiser Claudius’ dager, i det første århundre av vår tidsregning, kom det en hungersnød over landet. De kristne i menigheten i Antiokia i Syria bestemte seg da for at de, «alt etter som enhver av dem hadde råd til, skulle sende noe til hjelp for de brødrene som bodde i Judea». (Apg. 11: 28, 29) Barnabas og Saulus leverte hjelpeforsyningene til eldsterådet i Judea, som hadde ansvaret for å sørge for at de som trengte det, fikk hjelp. Dette er det første eksempel på at den kristne menighet sørget for hjelp i stor målestokk, som det fortelles om i den skrevne beretning. Slike tiltak blir også truffet i vår tid. Når Jehovas vitner som bor i én del av verden, får høre hvordan deres brødre andre steder har stort behov for hjelp, er de villige til å bidra med det de er i stand til. God organisering fører til at hjelpeparbeidet kommer raskt i gang. La oss se på noen eksempler som viser dette.

Øst-Europa

I slutten av 1991 oppfordret det styrende råd sju av Selskapet Vakttårnets avdelingskontorer i vesteuropeiske land til å skaffe sårt tiltrengt mat og klær til deres brødre i Øst-Europa. * Hva skjedde da brødrene i Sverige fikk kjennskap til behovet for hjelp? Lastebil etter lastebil rullet inn til avdelingskontoret fra menigheter i alle deler av Sverige. Selv etter at avdelingskontoret hadde tatt imot så mye klær og andre varer som det hadde kapasitet til, kom det inn varer i store mengder. Det ble derfor til slutt nødvendig å leie et lokale utenfor avdelingskontoret til å oppbevare alt det som kom inn. Brødre og søstre fra nærliggende menigheter kom for å hjelpe til. Det var gjennomsnittlig 35 frivillige arbeidere som sorterte og pakket klær, helt til 15 semitrailere var klare til å kjøre av  gårde. Ytterligere tre semitrailere fraktet over 51 tonn matvarer til Russland.

Det tok bare noen dager fra oppfordringen ble kunngjort, til den første lastebilforsendelsen med matvarer var klar til å kjøre av gårde mot sitt bestemmelsessted — St. Petersburg.  Matforsyningene bestod av 750 pakker som hver inneholdt 20 kilo med slike grunnleggende matprodukter som mel, matolje, kjøtthermetikk og tørrmelk. Den 19. desember 1991 krysset den første lastebilen grenseovergangen uten problemer, med alle tollpapirene i orden og oversatt til russisk. Jehovas vitner i St. Petersburg ventet spent på forsendelsen og stod allerede klar med flere mindre kjøretøyer, som de skulle lesse pakkene over på, for så å frakte dem til forskjellige distribusjonssentre. Derfra ville maten raskt kunne bli gitt til dem som trengte den. For en mottagelse de som kom med lastebilen, fikk! De ventende, lykkelige brødrene omfavnet hjertelig sine svenske brødre.

Brødrene og søstrene lette igjennom skapene sine for å finne klær som var rene og pene, som de kunne gi i gave. Andre gikk ut og kjøpte nye klær. En bror gikk til en herreforretning og kjøpte fem dresser. Dette vakte innehaverens nysgjerrighet. Da han ble fortalt grunnen til dette storinnkjøpet, fikk broren med seg fem dresser til, som gave. En annen bror drog for å kjøpe atskillige par sokker, vanter og lignende klesplagg i en partivareforretning og fortalte der grunnen til dette storinnkjøpet. Den medfølende innehaveren tilbød ham da 30 nye dresser for samme pris som to. Broren, som hadde vanskelig for å skjule sine følelser, tok straks imot tilbudet. Enda en annen bror leverte inn en hel stabel med klær på et renseri og fortalte innehaveren om hjelpetiltaket. Innehaveren gav ham da alle de klærne som kunder ikke hadde hentet. Da eieren av en sportsforretning fikk høre at varene skulle gå direkte til de trengende, gikk han rett bort til hyllene og tok ned 100 par flunkende nye vintersko og støvletter som han gav i gave.

De som skulle ta seg av sorteringen av klærne, stod klar til innsats. En gruppe på ti søstre med sans for kvalitet sorterte klærne i herreklær, dameklær og barneklær. Ti andre søstre pakket behendig klærne i kartonger. Et arbeidslag med sterke brødre teipet kartongene igjen og stablet dem på paller, klare  til å bli sendt av gårde med lastebil. I alt 40 kubikkmeter klær og sko ble pakket hver dag!

Jehovas vitner i Nederland og Sveits fikk også det privilegium å delta i dette hjelpearbeidet. Brødrene i Nederland bidrog med 52 tonn mat og 11 lastebillass med klær. Og i Sveits laget brødrene i stand 600 hjelpepakker med mat, som til sammen veide 12 tonn. Hva så med barna? Da Jehovas vitner i Ukraina mottok 72 tonn med klær, oppdaget de at i de pakkene som inneholdt barnetøy, lå det også leker. Disse lekene var gitt som gave fra barn av Jehovas vitner til sine ukjente små venner. Dessuten hadde ikke så rent få sjokoladeplater funnet veien innimellom alle klærne.

Vinteren 1991/1992 bestod hjelpeforsendelsene av 400 tonn matvarer og store mengder klær til menn, kvinner og barn. Disse ble delt ut til praktisk talt alle deler av det tidligere Sovjetunionen, så langt som til Irkutsk i Sibir og Khabarovsk, som ligger i nærheten av Japan.

Afrika

Gavepakker med mat og klær som Jehovas vitner i Sør-Afrika og Portugal gavmildt hadde gitt, gjorde det mulig å sende hjelpeforsendelser og sårt tiltrengte forsyninger med litteratur til Angola. Hva var grunnen til deres behov for hjelp?

Angola ble utsatt for en alvorlig tørke i 1990, noe som førte til at flere tusen mennesker  omkom, og til at avlinger ble ødelagt. Noen steder vegret brødrene seg for å ta del i det offentlige forkynnelsesarbeidet fordi de ikke hadde passende klær. Deres medtroende i Sør-Afrika så til at 25 tonn med hjelpeforsyninger ble fraktet trygt til Angola og likelig fordelt blant brødrene der. Siden landet hadde vært splittet i lang tid på grunn av en langvarig borgerkrig, var det fortsatt behov for klær. I Portugal ble menighetene i Lisboa og omegn oppfordret til å gi klær til vitnene i Angola, og responsen var enestående. Fra mars 1991 til august 1992 ble sju containere på seks meter hver pakket med klær, mat og litteratur og sendt til Angola — til sammen 75 tonn!

Nord-Amerika

Tidlig mandag morgen den 24. august 1992 kom orkanen Andrew inn fra Atlanterhavet og herjet den sørlige delen av Florida før den dreide tvers over Mexicogolfen og inn mot Louisiana. Med en lyd som kunne minne om lyden av sirener, og med en vindstyrke på 230 kilometer i timen og minst 260 kilometer i timen i kastene fór orkanen fram og voldte enorme ødeleggelser i et område på 430 kvadratkilometer i den sørlige delen av Florida. Andrew gjorde 250 000 mennesker hjemløse, ødela anslagsvis 63 000 hus og tok livet av 38 mennesker. «Skadene savner sidestykke i De forente staters historie. Dette er det verste jeg noen gang har sett,» sa en eldre, erfaren forsikringsmann, som arbeider med skadeerstatninger.

Jehovas vitner var ikke uberørt av orkanen Andrews voldsomme raseri — 3500 av dem ble hjemløse da 1120 av husene deres ble skadet, 150 av dem så voldsomt at de ikke kunne repareres. Ti Rikets saler ble også skadet. Det styrende råd reagerte omgående. De nedsatte en hjelpekomité som skulle virke ut fra en stevnehall 60 kilometer nord for katastrofeområdet i Florida, og skaffet øyeblikkelig midler til innkjøp av nødforsyninger og nødvendig utstyr. Da de kraftige vindene avtok i styrke, begynte Jehovas vitner fra andre deler  av landet å strømme til for å yte hjelp. Lørdag den 29. august hadde mengden av byggematerialer som var levert til stevnehallen, kommet opp i en vekt på nærmere 305 tonn. Om søndagen, dagen etter, hadde cirka 70 lastebillass med forsyninger ankommet stevnehallen. «Omkring 3000 frivillige Jehovas vitner fra alle deler av landet har samlet seg i kriseområdet for først å hjelpe sine egne og dernest hjelpe andre,» kunne avisen Miami Herald for 31. august rapportere.

Det som skjedde kort tid etter at vinden hadde avtatt, viser hvor raske Jehovas vitner var til å komme i gang med hjelpearbeidet. Da to biler fulle med folk som ville tilby sin hjelp, kjørte inn til rådhuset i et rammet område, eskorterte politiet dem til de eneste som var organisert med tanke på oppbyggingsarbeidet — Jehovas vitner.

Jehovas vitner i USA, deriblant heltidstjenere ved hovedkontoret, gav sitt bidrag til hjelpearbeidet. På bare én uke samlet Betel-familien i Brooklyn og på Patterson og Watchtower Farms inn et beløp som tilsvarer nesten 150 000 kroner, som så ble gitt til arbeidet. Blant det som ble sendt inn til Florida, var en liten boks med cirka sju dollar (omkring 40 kroner) i. Inni boksen lå det en lapp, hvor det stod: «Kjære brødre! Jeg håper det vil ordne seg for dere. Vi ber for dere. Jeg er seks år gammel. Kjærlig hilsen Chance.»

Det ovennevnte gir oss et klart vitnesbyrd om at Jehovas vitner utviser den samme medfølende ånd og den samme solidaritet som de som tilhørte den første kristne menighet, utviste. (Apg. 4: 32) Vi har derfor god grunn til å være takknemlige mot Jehova Gud for at han nå i endens tid ikke bare forsyner lydhøre mennesker over hele jorden med åndelig føde, men også sørger for at det finnes et verdensomfattende brorskap som på kort tid kan forene sine krefter og i vanskelige tider skaffe til veie de nødvendige materielle ting. Dette gir oss en sterk følelse av trygghet, og det gir oss tillit til framtiden, da hele jorden vil være bebodd av én kjærlig familie.

 «Glødende i ånden» ved hovedkontoret

«VÆR ikke trege i deres gjøremål. Vær glødende i ånden. Tjen som slaver for Jehova.» (Rom. 12: 11) De 12 068 Ordets tjenere som arbeider ved Betel-hjemmene rundt omkring i verden — og som alle tilhører en spesiell religiøs orden — har lagt seg disse ordene av apostelen Paulus på hjerte. De lar ikke denne verdens skiftende scene få avlede dem fra deres kristne tjeneste. De viser brennende nidkjærhet i Herrens gjerning. Det er til sammen 4520 medlemmer av familien ved det internasjonale hovedkontoret i Brooklyn i New York, ved Watchtower Farms i nærheten og ved Vakttårnets undervisningssenter ved Patterson i staten New York. Det arbeidet de utfører, er representativt for de anstrengelser som medlemmer av alle Betel-familier gjør seg, idet de tjener som slaver for Jehova. Følgende rapport forteller bare om litt av det som skjer ved hovedkontoret.

Bygningen i Furman Street

I september og november 1991 ble det installert et nytt vaskeri og et nytt renseri i åttende etasje i bygningen i 360 Furman Street. Disse lokalene bidrar til å skape gode arbeidsforhold for personalet, som hver uke tar hånd om 25 tonn skittentøy fra de over 3000 medlemmene av staben ved hovedkontoret i Brooklyn.

Hva annet er det som foregår i bygningen i Furman Street? Kassettavdelingen produserte 6,5 millioner kassettbånd i løpet av tjenesteåret 1992. Det er blitt laget over 53 millioner kassetter her siden avdelingen ble opprettet i 1978. Forrige tjenesteår kunne snekkerverkstedet glede seg over sin største produksjon noensinne — 11 000 skap og skapdeler. Kontoret ved verkstedet melder: «Vi forventer større produksjon i 1993, for til byggeprosjektet i 90 Sands Street kreves det mellom 4000 og 5000 skap pr. år i to år, og Patterson-prosjektet vil trenge 4000 skap pr. år i minst tre år til.»

 Kontorkomplekset

Sykehusinformasjonstjenesten, som har sine kontorer i 25 Columbia Heights, hjelper brødrene over hele verden til å holde fast ved sin sterke beslutning om ikke å krenke Guds klart uttrykte lov om bruken av blod. (Apg. 15: 29) I løpet av de siste få årene har en rekke leger og sykehus over hele verden på mange måter foretatt dramatiske endringer både når det gjelder holdninger, og når det gjelder praksis.

Én slik forandring er at noen sykehus tilbyr medisinsk og  kirurgisk behandling uten blodoverføring. Tidligere var det bare en håndfull hjelpsomme leger som var villig til å behandle Jehovas vitner, men nå har sykehusinformasjonstjenesten utarbeidet en liste over 27 420 samarbeidsvillige leger i land som er knyttet til i alt 64 avdelingskontorer, og som har 854 sykehuskontaktutvalg i funksjon. Dette er for en stor del takket være det gode arbeid som er gjort av de 4300 eldste som utgjør disse utvalgene.

I denne voksende gruppen av leger fant sykehusinformasjonstjenesten store legeteam ved enkelte sykehus som var villig til å være med i egne avdelinger som spesialiserer seg på å gi behandling uten blodoverføring, slik at de kan behandle Jehovas vitner. Som  følge av det er det nå 14 slike avdelinger ved forskjellige sykehus i USA. Et førstesideoppslag i avisen The Denver Post lød «Universitetssykehuset kan nå tilby ’blodløs’ kirurgi». En annen avis brukte overskriften «Legene forandrer mening angående blodoverføring» og hadde som underoverskrift «Program som er utformet for å hjelpe Jehovas vitner, er til gagn for alle».

 Det er oppnådd lignende resultater i andre land. I Norge holdt sykehusinformasjonstjenesten en presentasjon for 79 leger og sykepleiere ved landets største kreftsykehus. De som utfører kreftoperasjoner ved sykehuset, respekterer nå Jehovas vitners standpunkt og er villig til å gi kirurgisk behandling uten blodoverføring; ikke én av dem nekter å samarbeide i dette programmet. Tyskland melder at det der er fem sykehus som tilbyr behandling uten blodoverføring. I Spania er det fire slike sykehus, to i Barcelona og to i Madrid. Australia har ett, og i Italia er det også framgang på dette området. Direktøren for en klinikk i Peru sa: «Vi vil fortelle dere — og gjennom dere fortelle deres brødre blant Jehovas vitner — at på denne klinikken kan dere stole på at dere vil få all den medisinske hjelp dere måtte trenge, [uten] blodoverføring.»

Mange helsearbeidere forandrer innstilling. I Østerrike sa en fremtredende lege ved et av Wiens største sykehus til brødrene: «På grunn av deres religiøse standpunkt har dere vært på rett spor tidligere enn vi.» En sjefskliniker ved et sykehus i Auckland i New Zealand sa at han var «forbløffet over hvor grundig» forskning det var som lå bak den informasjon som sykehusinformasjonstjenesten gav om behandling uten blodoverføring. En professor i pediatri ved det samme sykehuset uttalte: «Jehovas vitner har gjort oss en tjeneste ved å gi denne informasjonen og anspore oss til å revurdere vår holdning til blodoverføring.» I USA sa en kjent ortopedisk barnekirurg: «På bakgrunn av det vi nå vet om farene ved blodoverføring, kan vi si at Jehovas vitner har fått oppreisning.» Ved et universitetssykehus i USA sa lederen for en anestesiavdeling som har hjerte- og brystkassekirurgi som spesialfelt: «Sannsynligvis kommer alle pasienter, ikke bare Jehovas vitner, til å få gagn av den innsats dere gjør for å informere leger rundt omkring om alternativer til blodoverføring. Vi ønsker å rose gruppen deres og den innsatsen dere gjør.»

Byggekontoret i kontorbygningen i 30 Columbia Heights  koordinerer byggeprosjekter ved cirka 50 avdelingskontorer, fra Antigua til Zimbabwe. Den juridiske avdelingen gleder seg over at «artiklene i bladene om foreldreansvar og skilsmissebarns behov er blitt godt mottatt blant advokater, sosialarbeidere og psykologer». En søster som kom opp i en barnefordelingssak, ble overrasket da hun fant ut at megleren i familieretten nå regelmessig bruker Våkn opp! for 22. oktober 1988 med temaet «Når foreldreansvaret blir et vondt stridsspørsmål». Hun bruker det for å hjelpe klientene sine til å løse uoverensstemmelser. Megleren satte pris på at artiklene var nøytrale, og hun mente at de var nyttige for alle foreldre som er i en slik situasjon.

Videoavdelingen melder at det nå er blitt produsert over 500 000 eksemplarer av dens første frigivelse, videoen «Jehovas vitner — organisasjonen bak navnet». Den er kommet ut på fem språk og vil snart foreligge på ytterligere 22 språk. Avdelingskontoret i Nederland deltok i dette prosjektet, og det skriver: «Det har vært ansporende for Betel-familien å kunne bidra til at det ble gjort opptak på 19 forskjellige språk til denne videoen, deriblant flere østeuropeiske språk.»

På en stillehavsøy ble denne videoen vist under ganske uvanlige omstendigheter, slik det framgår av et brev fra avdelingskontoret på Fiji: «En av menighetene befinner seg på den avsidesliggende øya Rotuma, 50 mil fra Suva. Selv om det ikke finnes vanlig elektrisitetsforsyning på øya, tok kretstilsynsmannen med seg Selskapets video. Han håpet på å kunne gjøre en avtale med noen på øya som hadde generator, videospiller og TV, slik at han kunne få vist videoen for menigheten, som bestod av 13 forkynnere. Sjansene så ut til å være små. Men til sin overraskelse fant han ut at en kjøpmann som bodde ikke langt fra Rikets sal, hadde det nødvendige utstyret. Mannen ble spurt, og han gikk med på å vise videoen hjemme hos seg. Da brødrene kom hjem til ham, var det en hel flokk der som satt og så på en westernfilm. De stoppet den øyeblikkelig, og Selskapets video ble satt på. Alle ble værende  for å se den. Til sammen var det over 80 mennesker som så videoen der. Brødrene gledet seg over å se hvor stor Jehovas organisasjon er, og over å føle seg som en del av den, selv om de lever isolert. Videoen fikk en kvinne til å overvære det neste møtet i Rikets sal. Hun sa at det var den beste videoen hun noen gang hadde sett.»

En ny video, som forteller om Bibelens historiske nøyaktighet og pålitelige profetier, vil snart komme ut. Den er den første i en serie av tre videokassetter.

Watchtower Farms

Watchtower Farms tjener som senter for produksjonen og distribusjonen av mat til Betel-familien i USA. Farmen er også midlertidig tilholdssted for Vakttårnets bibelskole Gilead, hvor brødre og søstre fra hele verden får opplæring med tanke på å utføre misjonærtjeneste. På farmen trykker man dessuten Vakttårnet og Våkn opp! for hele USA.

Gjennom Selskapets verdensomfattende flerspråklige datasystem sørger dataavdelingen ved Watchtower Farms for at det nå er mulig å oversette, ombrekke og utgi bibelsk litteratur på 211 språk, tre flere enn i fjor. En annen enestående utvikling var frigivelsen av New World Translation of the Holy Scriptures—With References on Diskette. Denne utgaven av New World Translation på diskett vil sette en datamaskinbruker i stand til raskt å finne noe han leter etter i Bibelen.

Patterson-prosjektet

Byggearbeidet på Vakttårnets undervisningssenter har gått forbløffende raskt framover. Avløps- og renseanlegg og ni bygninger er allerede fullført. For tiden er ni bygninger under oppføring, og arbeidet på ytterligere fire vil ta til i løpet av året. Det er over 800 brødre og søstre som utgjør den daglige arbeidsstyrken ved prosjektet. Gilead-skolen skal etter hvert flyttes hit for godt. Det styrende råd kunngjorde også at en rekke av de avdelingene i Brooklyn som er knyttet til det verdensomfattende undervisningsarbeidet, vil bli overflyttet til dette undervisningssentret.

 Stadig flere får gagn av tjenesteopplæringsskolen

I LØPET av tjenesteåret 1992 var det 14 klasser i ti land som gjennomgikk tjenesteopplæringsskolen. Skolen ble for første gang holdt i Australia, Mexico, Nigeria og Sverige. Dette åpnet muligheten for at flere brødre kunne få spesiell opplæring. Elever fra Australia og New Zealand som gikk i den første klassen i Sydney, gav uttrykk for sin verdsettelse og sa at de var dypt rørt over hvor høy kvalitet kurset hadde, og hvor omfattende det var. Elever i den første klassen i Mexico sa at de gjennom sine studier ble nærere knyttet til Jehova og til hans organisasjon. Brevet fra klassen i Nigeria bekreftet elevenes beslutning om å forbedre kvaliteten av sin tjeneste. De skrev at de nå har større verdsettelse av de mange sidene ved det Jehova har gjort for oss. Skolen i Sverige ble holdt på engelsk, og klassen bestod av enslige eldste og menighetstjenere fra Danmark, Finland, Nederland, Norge og Sverige. De forstår bedre enn noen gang hvor viktig det er å la seg lede av Guds Ord på alle områder i livet, blant annet når det gjelder undervisningen i menigheten, hyrdearbeidet og felttjenesten.

I alle de landene hvor skolen ble holdt, gav brødrene uttrykk for sin faste beslutning om å ta godt hånd om sitt ansvar i menigheten og ellers i Jehovas fremadskridende organisasjon. Brødre som har gjennomgått denne skolen, tjener nå i mer enn 50 land. De er blitt utnevnt til å ta seg av oppgaver i menigheter, ved avdelingskontorer, i kretser og på misjonsmarken.

 Avdelingskontorer innvies til gagn for Jehovas lykkelige folk

«LYKKELIG er det folk som har Jehova til Gud!» (Sal. 144: 15, NW) Jehovas vitner over hele jorden føler det slik. I land hvor avdelingskontoret er blitt utvidet eller det er blitt bygd et nytt Betel-hjem, har de spesielt god grunn til å glede seg. Ettersom Jehovas folk ikke har latt seg bedra av verdens skiftende scene, har Jehova velsignet dem med vekst.

Finland

Den 13. juni 1992 viste seg å bli en usedvanlig varm sommerdag i Vantaa i Finland. Utvidelsen av avdelingskontoret hadde pågått i 15 måneder. Nå var innvielsesdagen kommet! De 99 medlemmene av Betel-familien, over 100 midlertidige byggearbeidere og alle de reisende tilsynsmennene i  landet var innbudt. Til sammen var 559 personer samlet i Rikets sal, i spisesalen og andre steder ved avdelingskontoret for å høre innvielsesprogrammet.

Siden Betel-hjemmet opprinnelig ble bygd, er det blitt utvidet sju ganger. Robert Tracy, som besøkte Norden som sonetilsynsmann, sa i innvielsestalen: «Svenskene, deres nærmeste naboer, sa at her i Finland bygger dere hele tiden.» Avdelingskontoret hadde fra før av et moderne trykkeri, et bokbinderi, en ekspedisjonsavdeling, kontorer og boligrom. Den nye femetasjes fløyen på 7200 kvadratmeter inneholder 39 boligrom og også en sykestue, badstuer og et lager. Dette er det største tilbygget som er blitt oppført ved avdelingskontoret. Hele komplekset er nå på 21 600 kvadratmeter.

Finland har felles grense med  Russland og var i flere tiår en innfallsport fra den vestlige verden til det daværende Sovjetunionen. I tillegg til å framstille litteratur på finsk trykker dette avdelingskontoret derfor også Vakttårnet på estisk og en del publikasjoner på litauisk og latvisk. De 18 316 forkynnerne i Finland er svært glade for at Jehova nå har belønnet sine tjenere med disse privilegiene i forbindelse med hans arbeid i Øst-Europa. Den nye utvidelsen ved Betel-hjemmet er til stor velsignelse og vil være til gagn for alle Jehovas vitner i dette området.

Thailand

Den 8. februar 1992 hadde Jehovas vitner i Thailand god grunn til å glede seg — deres nye Betel-hjem ble innviet. Dette var kulminasjonen av mer enn to år med hardt arbeid. Hvorfor var det nødvendig å bygge et nytt Betel-hjem?

Det første Betel-hjemmet i Thailand ble opprettet i 1947. Det var da 31 forkynnere av det gode budskap i hele landet. Denne bygningen, som brødrene leide, fungerte også som misjonærhjem. I 1962, da antall forkynnere var steget til over 300, flyttet de tre Betel-arbeiderne og noen misjonærer til en bygning som nylig var blitt oppført, og som Selskapet eide. I løpet av de neste 25 årene ble antall forkynnere tredoblet, og Betel-familien økte til 16 medlemmer. Ettersom det ikke var mulig å få tillatelse til å bygge ut i dette boligområdet i Bangkok, anbefalte det styrende råd utvalget å se etter en ny tomt. I 1987, etter å ha lett lenge, fant brødrene endelig en passende tomt. Den lå i et område som nylig var blitt regulert, i utkanten av byen.

Før byggingen kunne settes i gang, måtte man heve nivået på den seks mål store tomten med omkring en meter for å unngå oversvømmelse i regntiden. Så skulle den toetasjes bygningen settes opp. Den skulle ha et gulvareal på til sammen 3000 kvadratmeter, en stor Rikets sal innbefattet. Tomten måtte også gjerdes inn med en 370 meter lang mur; den skulle bestå av omkring 1200 prefabrikkerte betongelementer som  skulle hvile på 145 seks meter høye søyler. Hvem skulle utføre alt dette arbeidet? Ville tilstrekkelig mange frivillige blant de omkring 900 forkynnerne melde seg, slik at det kunne dannes en «byggefamilie» som kunne gjennomføre prosjektet uten særlig mye hjelp utenfra? Det forrige Betel- og misjonærhjemmet var helt og holdent blitt bygd av et verdslig firma.

Responsen på de innbydelsene som ble sendt ut i 1987 til de 33 menighetene, var svært gledelig. Det var få frivillige med spesielle ferdigheter, men mange brødre og søstre ’møtte villig fram’ og gav av sin tid og sine krefter, rede til å lære seg nye ferdigheter der, på byggeplassen. (Sal. 110: 3) Det ble anslått at forkynnerne i de åtte menighetene i Bangkok-området arbeidet på byggeprosjektet gjennomsnittlig omkring sju timer i måneden i løpet av de to årene byggingen varte. Likevel gikk antall timer som de brukte i felttjenesten, nesten ikke ned i det hele tatt. Noe som hadde svært mye å si, og som ble høyt verdsatt, var den hjelpen brødrene fikk av 37 internasjonale byggearbeidere fra fire forskjellige land.

Innvielsesdagen var virkelig en glederik og minneverdig begivenhet for alle de 427 innbudte gjestene. Blant dem var representanter fra seks avdelingskontorer i Asia og i stillehavsområdet. Sonetilsynsmannen, bror H. V. Mouritz, pekte i innvielsestalen på at Jehova opp gjennom hele historien alltid har sørget for at hans folk har fått det som har vært nødvendig for at de skulle kunne fortsette å tilbe ham og utføre hans arbeid. Ved programmets slutt følte alle de tilstedeværende seg virkelig oppmuntret til å fortsette i forkynnelsesarbeidet med fornyet iver.

Et annet tegn på vekst var at to nye avdelingskontorer ble innviet i Vestindia i 1992. Begge steder ble innvielsestalen holdt av medlemmer av det styrende råd; på Lewardøyene ble den holdt av Milton G. Henschel den 2. februar, og på Bahamas ble den holdt av John E. Barr den 8. februar.

[Fotnote]

[Bilde på side 5]

Mer enn en milliard timer ble brukt i forkynnelsen av det gode budskap i byer og landsbyer i 229 land, deriblant i Irkutsk i Sibir

[Bilder på side 12]

Jehovas vitner i Sveits pakker mat og klær i kartonger som skal sendes til Øst-Europa. Danmark, Finland, Italia, Nederland, Sverige og Østerrike var også med på dette hjelpearbeidet

 [Bilder på sidene 14 og 15]

Orkanen Andrew herjet den sørlige delen av Florida den 24. august 1992 og gjorde 3500 Jehovas vitner hjemløse

[Bilder på side 19]

Klokken seks om morgenen starter en av Selskapets lastebiler på turen rundt til flere av de 21 boligbygningene i Brooklyn

Når lastebilen kommer til 360 Furman Street, blir hele lastebilen kjørt inn i heisen og tatt opp til åttende etasje, hvor den blir lesset av

 [Bilder på sidene 20 og 21]

1. Det blir kontrollert at alle klærne har et identifikasjonsnummer

2. Ett rom er fylt av duringen fra 14 vaskemaskiner som har en kapasitet på mellom 15 og 200 kilo, og som alle er datastyrt. Tenk deg at du skulle vaske 1000 skjorter i vaskemaskinen hjemme hos deg selv. Det tilsvarer mindre enn én ladning i den største vaskemaskinen

3. De vaskede og tørkede klærne blir sendt til strykerommet. Mer enn 4500 klesplagg strykes og presses hver dag

Renseriavdelingen tar hånd om mellom 3000 og 4000 klesplagg hver uke. I 1991 behandlet den 70 tonn rensetøy

[Bilder på side 22]

Den 30-etasjes boligblokken i 90 Sands Street rager høyt og er lett gjenkjennelig mot Brooklyn-himmelen. De første ti etasjene over gatenivå skal etter planen være fullført i slutten av 1993

90 Sands Street

[Bilder på sidene 26 og 27]

Texcoco, Mexico, januar 1992

Sydney, Australia, august 1992

 Igieduma, Nigeria, mars 1992

Örebro, Sverige, mai 1992

[Bilder på sidene 28 og 29]

Finland

Et stort tilbygg til avdelingskontoret i Finland ble innviet den 13. juni 1992

 [Bilder på side 30]

Bahamas

Avdelingskontoret og stevnehallen på Bahamas ble innviet den 8. februar 1992

Thailand

Den 8. februar 1992 ble det nye Betelhjemmet i Thailand innviet

Leewardøyene

Den 2. februar 1992 ble avdelingskontoret på Leewardøyene (Antigua) innviet