Malaysia

«DET var en vakker søndag ettermiddag, og selv om det var 32 varmegrader og høy luftfuktighet, var det ganske behagelig fordi det blåste en mild bris. Årstallet var 1938. Jeg var nylig kommet til Malaya fra Australia og var så vidt kommet i gang med å forkynne for engelske og australske bestyrere i imponerende villaer på veldige gummiplantasjer.

Vi var tre i vår pionergruppe, og vi benyttet gjerne den framgangsmåten at jeg gikk til bestyrerens hus, mens mine to partnere gikk mest mulig ubemerket ned der hvor de indiske arbeiderne bodde, og forkynte for dem. Det var nemlig slik at mange av bestyrerne ikke likte at vi snakket med arbeiderne deres. De fryktet at enhver form for opplysning kunne få dem til å bli misfornøyde.

Vi stanset bilen ved en liten elv hvor vi kunne se bestyrerens hus over på den andre siden, og Kurt og Willy drog straks av gårde til arbeiderboligene. Jeg krysset elven i en liten kano som lå fortøyd der, og spaserte opp til huset.

 Mitt viktigste mål var å unngå å bli avvist for snart, for hvis jeg drog tilbake til bilen og ikke kjørte av sted umiddelbart, ville bestyreren bli mistenksom og tro at det var noe galt på ferde.

Jeg kom så langt som til foten av trappen som førte opp til huset. Bestyreren og hans kone satt og drakk ettermiddagste på verandaen. Han så meg komme med en stor veske i hånden, og med det samme jeg satte foten på det nederste trinnet, ropte han bryskt: ’Hør her, kom Dem tilbake over elven med én gang og forsvinn! Det er søndag ettermiddag. Jeg drikker ettermiddagste med min kone, og jeg er ikke her for å ta imot forretningsbesøk.’

Jeg tenkte straks at nå var jeg virkelig ille ute. Men jeg hadde et introduksjonsbrev i vesken som Selskapet hadde gitt oss med tanke på slike situasjoner, så jeg sa: ’Unnskyld meg, men jeg har et introduksjonsbrev her som De kanskje kan lese.’

’Jeg vil ikke lese det,’ svarte han enda mer bryskt. ’Og kom Dem ned av det trinnet!’

Jeg bad en stille bønn om en løsning på dette problemet. Jeg bestemte meg også for å prøve å trekke ut tiden, så jeg sa fort: ’Dette er faktisk meget viktig.’ Samtidig gikk jeg opp et trinn til.

Dette gjorde ham tydeligvis rasende, og nå ropte han til meg: ’Jeg sa: Kom Dem vekk fra trappen!’

Da så jeg til min overraskelse at konen hans plutselig reiste seg fra bordet og stilte seg bak mannen. Hun la begge armene omkring ham og hvilte haken på skulderen hans. Så sa hun rolig til meg: ’Vil De ikke komme opp og få en kopp te?’

Han så forbløffet på henne. Atmosfæren var ladet med spenning. Jeg visste ikke riktig hvor jeg skulle feste blikket. Det rådde en intens stillhet. Til slutt sa bestyreren mye  roligere: ’Ja vel. Kom opp og få en kopp te, men la være å åpne den vesken.’

Så satt vi der og drakk deilig te med kaker til. Spenningen avtok, og snart hadde vi en vennlig samtale om løst og fast. Det varte ikke lenge før bestyreren kom inn på verdensbegivenhetene og spurte hva jeg mente om Mussolinis framgang i Italia. Han sa: ’Jeg lurer på hva Mussolini var før han gikk inn i politikken og ble diktator i Italia. Hva slags yrke hadde han?’

Til det svarte jeg: ’Det kan jeg antagelig fortelle Dem’, og så stakk jeg forsiktig hånden ned i vesken og fikk tak i boken Fiender. Jeg leste noe som stod på side 13, at han hadde vært murersvenn og politisk agitator og ble anfører for en politisk gangsterbande, og at han førte an i en marsj mot Roma i 1922 og kort tid etter ble statsminister eller enevoldshersker. Dermed la jeg boken ned igjen og lukket vesken.

Dette gjorde åpenbart inntrykk på bestyreren. Konen hans spurte: ’Hva var det for en bok De leste fra?’

Jeg sa: ’Å, det er bare en bok om litt av hvert.’

Men hennes nysgjerrighet var vakt, og hun spurte om hun kunne få se på den. Selvfølgelig husket jeg at mannen hadde forbudt meg å åpne vesken, men her satt altså konen hans og rakte ut hånden og bad om å få se boken. Jeg så på bestyreren, og han nikket motstrebende. Da rakte jeg henne boken.

Snart lå alle de bøkene jeg hadde i vesken, og Bibelen, foran oss på bordet. Det endte med at de ville ha all den litteraturen jeg hadde med meg: sju bøker, en ny bibel og dessuten abonnement på både Vakttårnet og Ny Verden [nå Våkn opp!].

Etter en hyggelig samtale på tre kvarter, fulgte han meg bort til trappen, tok meg i hånden og sa: ’Jeg beklager den mottagelsen De fikk, men forrige søndag kom det en mann  ut hit og forsøkte å selge olje mens jeg satt og drakk ettermiddagste med min kone, og det irriterte meg i høy grad. De fikk skyllebøtten. Men jeg kan forsikre Dem om at den neste av dere som kommer, vil få en bedre velkomst enn De fikk.’

Det endte altså godt. Kurt og Willy hadde på det tidspunktet gjort seg ferdig med forkynnelsen i arbeiderboligene, og vi reiste videre og gledet oss over hvordan Jehova hadde velsignet våre anstrengelser den ettermiddagen.»

Slike opplevelser hadde Ted Sewell og andre misjonærer da de strevde for å sette i gang forkynnelsesarbeidet i Malaya i slutten av 1930-årene. * Nå, over et halvt århundre senere, har forkynnelsesmetodene forandret seg noe, men det samme gode budskap om Jehovas opprettede rike blir forkynt. Budskapet er også blitt forkynt i alle deler av dette fargerike og interessante landet som ikke lenger heter Malaya, men Malaysia.

Velkommen til det flerkulturelle Malaysia

Den langstrakte, tropiske Malaya-halvøya ligger like nord for øya Singapore og er forbundet med den ved en én kilometer lang vei- og jernbanefylling over det smale sundet som kalles Johore-stredet. Landet ligger like nord for ekvator og grenser i vest til Malakka-stredet og i øst til Sør-Kinahavet. Malaysia består av det som før kaltes Malakka-halvøya (nå Malaya-halvøya), og de to delstatene Sabah og Sarawak på Nord-Borneo. (Disse to delstatene utgjør til sammen Øst-Malaysia.) Landet har et folketall på vel 18 millioner og er flerkulturelt på alle måter. Vel halvparten av befolkningen er malayer, og de øvrige er stort sett kinesere. Dessuten er det en betydelig minoritet som består av indere og et lite innslag av eurasiere og europeere, og alle disse til sammen utgjør den høyst kosmopolitiske befolkningen i dette tropiske området.

 Malaysia er også et land med iøynefallende kontraster. I byene står skyskrapere og minareter og små hus med halmtak klemt tett sammen. Landskapet utenfor byene består stort sett av tropiske jungler, rismarker og fruktbare sletter med små landsbyer her og der, mens gylne sandstrender omkranser det hele. Overalt er det frodig og grønt. Ja, her finnes grønt i alle sjatteringer — noen snakker om «tusen grønnfarger».

Folk i Malaysia er i alminnelighet vennlige. Levekårene varierer sterkt. Noen har den mest sofistikerte vestlige livsstil, og andre fører et enkelt liv i nær kontakt med den jorden de lever av, som sine forfedre. For turister finnes det på grunn av landets mange kulturer en rekke forskjelligartede attraksjoner. Høyt oppe på listen over nytelser står gjerne malaysisk mat, for det er få andre land hvor det er mulig å spise så godt og samtidig så rimelig.

På det religiøse område forholder det seg slik at islam er landets offisielle religion, men  ifølge den malaysiske grunnlov er det også religionsfrihet for dem som tilhører andre religioner. Folk som tilhører forskjellige trosretninger — både muslimer, buddhister, hinduer, taoister, katolikker og protestanter — lever derfor side om side i relativ fordragelighet. Men det er forbudt ved lov å verve proselytter blant muslimene.

En politisk utvikling med vidtrekkende konsekvenser

I 1930-årene hadde utviklingen ført til at Malaya var blitt oppdelt i mange stater. Noen av dem var under britisk herredømme, og noen ble styrt av sultaner som fikk sine direktiver av britiske embetsmenn. Halvøya var derfor i realiteten en britisk koloni, og folk ble fortrolig med engelsk levevis, selv om de forskjellige folkegruppene naturligvis i det store og hele holdt seg for seg selv og utviklet sin egen kultur, uavhengig av de andre.

Under den annen verdenskrig var landet okkupert av den japanske krigsmakt. Senere, fra slutten av 1940-årene til midten av 1950-årene, ble landet hjemsøkt av voldshandlinger og geriljakrig. Fred og ro ble omsider gjenopprettet etter at landet oppnådde uavhengighet av det britiske styre i 1957. I 1963 dannet Malaya en føderasjon sammen med de tidligere britiske koloniene Sabah, Sarawak og Singapore. Denne forbundsstaten fikk navnet Malaysia. Singapore trakk seg ut av føderasjonen i 1965 og ble en selvstendig republikk.

Sannhetens sæd blir sådd i Malaya

Charles Taze Russell, Selskapet Vakttårnets første president, foretok i 1912 en verdensomfattende forkynnelsesreise. Reiseruten hans var lagt opp slik at han fikk anledning til å holde et offentlig foredrag i Singapore og også et i Penang i Malaya. Det ble gjort minimalt for å følge opp interessen etter disse to foredragene. Det som ble gjort, var stort sett bare at bror S. P. Davey i India sendte traktater til en del indere som hadde slått seg ned i Malaya. Da så den første verdenskrig  brøt ut, ble det satt en stopper for ethvert forsøk på å så Rikets sæd i dette området.

I 1923 emigrerte Harris og Freda Frank og deres fire sønner og seks døtre til Malaya fra Ceylon (nå Sri Lanka). De bosatte seg i Batu Caves, ikke langt fra Kuala Lumpur, som nå er landets hovedstad. Freda var en døpt bibelstudent. (Jehovas vitner var på den tiden kjent som bibelstudentene.) Det var ikke Harris, men han likte å lese Vakttårnet og Ny Verden (nå Våkn opp!), som de abonnerte på og fikk tilsendt fra avdelingskontoret i India. I 1931 fikk familien Frank et kort besøk av to unge pionerer fra Bombay, Claude Goodman og Ron Tippin, som tilbrakte flere måneder i Malaya og Singapore og forkynte fra hus til hus. De hadde ikke med seg litteratur på andre språk enn engelsk, så de arbeidet bare blant engelsktalende mennesker. De to ivrige misjonærenes korte besøk var til stor oppmuntring for Freda Frank i hennes isolerte tilværelse.

Australske pionerer kommer for å hjelpe til

I begynnelsen av 1930-årene fikk avdelingskontoret i Australia ansvaret for å føre tilsyn med stillehavsområdet og Sørøst-Asia. Avdelingskontoret begynte snart å sende ut misjonærer. Den første som kom, var George Schuett, og noen måneder senere fikk han en medarbeider, en engelsk pioner som het Peck, og som hadde forkynt i Papua Ny-Guinea. I de påfølgende årene var det ytterligere minst 12 heltidsforkynnere fra Australia, New Zealand og Tyskland som utførte tjeneste i Malaya i kortere eller lengre tid, men av forskjellige grunner var det ingen av dem som ble så lenge på samme sted at de fikk se direkte frukter av arbeidet sitt.

I 1936 ble det opprettet et litteraturdepot i Singapore, og dermed kom arbeidet inn i fastere former. Harold Gill fra Australia ble utnevnt til å føre tilsyn med depotet. To år tidligere, i 1934, hadde Frederick (Jimmy) James og hans familie flyttet fra India og slått seg ned i Singapore. Han  bodde i den vakre forstaden Katong og stilte en del av huset sitt til rådighet som depot for Selskapet. Stedet ble også brukt som møtelokale og pionerhjem.

Et vanlig gruppestudium ved hjelp av boken Guds Harpe ble holdt i familien James’ hjem, og naboene ble invitert til å være med på det. Et naboektepar, Frank og Win Hill, og deres tre barn ble senere døpt.

Brødrene i Singapore reiste av og til i helgene på besøk til familien Frank i Batu Caves. På disse lange turene benyttet de også anledningen til å spille grammofonplater med foredrag av Joseph F. Rutherford, Selskapets daværende president, over høyttaleranlegget i en bil de hadde, og til å gå fra hus til hus og forkynne i Kuala Lumpur. Sannhetens sæd ble derved i beskjeden utstrekning sådd i Malaya.

«Lightbearer» kommer med flere pionerer

«Lightbearer» var en båt som Selskapet i Australia hadde spesialinnredet med tanke på arbeidet i Singapore-Malaya-området. Den ankom til Singapore den 7. august 1935 med sju staute pionerer som mannskap og Eric Ewins fra Fiji som  kaptein. Den lå i havn en tid og seilte deretter opp langs Malayas vestkyst. Noen av de byene de besøkte på denne måten, var Johore Bahru, Muar, Malakka, Klang, Port Swettenham (nå Port Klang) og Penang. Grammofonplatene med bror Rutherfords foredrag ble spilt over høyttaleranlegget på «Lightbearer» når båten lå i havn. Deretter gikk forkynnerne fra hus til hus og leverte litteratur.

Av og til hadde brødrene fra «Lightbearer» anledning til å dra lenger inn i landet. De besøkte også familien Frank i Batu Caves og var sammen med dem på mindre møter og i felttjenesten. Søster Frank erfarte den store gleden at flere medlemmer av hennes familie ble døpt under et av disse besøkene. Det ble levert mye litteratur under disse utfluktene, men Eric Ewins berettet: «Det lot ikke til at vår forkynnelse gjorde varig inntrykk på folk. De tok villig imot litteratur, men de trengte regelmessige hjemmebibelstudier, noe som ikke lot seg arrangere på den tiden.»

Tiltak for å få organisert arbeidet bedre

Harold Gill ble kalt tilbake til Sydney i 1937, og Alfred Wicke ble sendt til Singapore for å føre tilsyn med depotet der. Pionerer som Ted Sewell fra Australia og Kurt Gruber og Willy Unglaube fra Tyskland var samtidig opptatt med å spre sannhetens sæd i Malaya. Da så Alfred Wicke bekjentgjorde at han aktet å gifte seg i 1939, ble han bedt om å arbeide i Malaya sammen med Kurt Gruber i Penang, og George Powell fra Australia kom for å ta seg av depotet.

Alfred Wickes forlovede, Thelma, drog med båt fra Sydney til Singapore for å gifte seg med Alfred og være pioner sammen med ham i Penang. Flere dager etter at skipet hun var om bord i, hadde forlatt Perth, ble det imidlertid opplyst at den annen verdenskrig hadde brutt ut. Alle vinduer og ventiler i skipet ble blendet, og skipet måtte legge kursen i sikksakk over Indiahavet for å unngå mulige fiendtlige ubåter. Men Thelma kom trygt fram, og en uke senere  giftet de seg. Deretter kjørte de til Penang, en reise på 800 kilometer, og der ble søster Wicke den første australske søster som tjente som pioner i Malaya.

Forkynnelsesarbeidet på den tiden bestod hovedsakelig i å spre litteratur vidt og bredt. Det ble praktisk talt ikke gjort noe for å følge opp interessen. Da ekteparet Wicke hadde gjennomgått hele distriktet på Penang-øya, drog de derfor over til fastlandet. De forkynte med utholdenhet fra Alor Setar i nord og sørover i byer og landdistrikter langs vestkysten. De benyttet seg av litteratur på over 20 språk.

En sikh blir et vitne

Mens ekteparet Wicke forkynte i Kuala Kangsar i delstaten Perak, fikk de et overraskende besøk av en 16 år gammel skolegutt som bodde i en by i nærheten. Han het Puran Singh, og han var sikh, som navnet hans antyder. Han hadde fått Selskapets brosjyre Hvor er de døde?, og det han leste der, gjorde så sterkt inntrykk på ham at han skrev en artikkel om dette emnet til skoleavisen. Han skrev også til depotet i Singapore for å få flere opplysninger og fikk vite hvor Wickes befant seg. Han syklet straks over 50 kilometer for å treffe dem.

Dagen etter slo han følge med Alfred Wicke på en forkynnelsestur i landdistriktene — «bare for å se hvordan det foregår». Så snart denne alvorlige unge mannen hadde fullført sin skolegang, reiste han hjemmefra og syklet 240 kilometer for å overvære et stevne i Kuala Lumpur. Der lot han seg døpe som et symbol på sin innvielse til Jehova, og han antok navnet George Singh. Han begynte straks i heltidstjenesten. Derved fikk George Singh det privilegium å bli den første malay som ble pioner. Like etterpå overflyttet Selskapet ham til India, hvor han fortsatt tjener Jehova trofast.

Den annen verdenskrig og den japanske invasjon

Ikke lenge etter at den annen verdenskrig brøt ut i 1939,  ble det lagt hindringer i veien for forkynnelsesarbeidet. Hva førte det til? Pionerene klarte seg ikke lenger økonomisk, og ekteparet Wicke måtte derfor motstrebende reise tilbake til Singapore. Men de gledet seg over at de hadde spredt over 50 000 bøker og brosjyrer med Rikets budskap i løpet av de 20 månedene de hadde tjent sammen i Malaya etter at de giftet seg. Det kan være interessant å merke seg at det bare var 16 forkynnere som rapporterte felttjeneste i hele Singapore og Malaya da krigen brøt ut. Men vel 18 måneder senere var det 36 forkynnere som rapporterte!

Deretter fulgte den ene begivenheten etter den andre. I juni 1941 fikk George Powell ikke slippe inn i Singapore igjen etter en tur til Thailand, så han måtte vende tilbake til Bangkok med samme båt. I juli ble de tre siste heltidsforkynnerne — Len Linke og Alfred og Thelma Wicke — deportert til Australia. Seks måneder senere foretok den japanske hær en rask marsj ned gjennom junglene i Malaya og erobret i en fart det sterkt befestede Singapore den 14. februar 1942.

Dermed var et nytt kapittel av Jehovas folks historie i Singapore og Malaya avsluttet. George Powell endte i en interneringsleir i Thailand sammen med Ted Sewell. Jimmy James og hans kone og Frank Hill ble fengslet av japanerne i Singapore. Andre familier, deriblant Win Hill og hennes barn, fikk reist fra Singapore til Australia før invasjonen. Noen drog til England. Andre, deriblant størsteparten av familien Frank, kom seg til India med det de klarte å ta med seg av sine eiendeler.

Forkynnelsesarbeidet gjenopplives

Mindre enn to år etter at den annen verdenskrig sluttet, den 28. og 29. mars 1947, avla Nathan H. Knorr, Selskapets daværende president, og hans sekretær, Milton G. Henschel, et besøk i Singapore. De var ute på en verdensomfattende tjenestereise. Ville det være noen der til å ta imot dem?

 Ja, Frank Dewar, pioner og forhenværende medlem av mannskapet på «Lightbearer», var på pletten for å ta imot dem. Men han var ikke alene. Jimmy James hadde sluppet fri fra interneringen, mens hans kone døde i en fangeleir, og han hadde nå fått arbeid i Singapore. Jimmy var maskinist og  elektriker på det berømte Raffles Hotel, og der kunne da også de besøkende brødrene bo og treffe de få andre brødrene som fremdeles var i Singapore.

Mens bror Knorr og bror Henschel var på besøk, hadde de møter med ni brødre og søstre og kunne da fortelle at to som hadde gjennomgått Gilead, var underveis og snart ville komme til Singapore. Den 5. april 1947 kom så to kanadiere, en fra Gileads sjuende klasse og en fra den åttende klasse, for å begynne sin misjonærtjeneste i Singapore.

Slik kom arbeidet i gang igjen etter den annen verdenskrig. Ikke lenge etterpå, i mars 1949, kom ytterligere seks misjonærer til Singapore, fra Gileads 11. klasse. Disse var Les Franks og hans to søstre, Aileen og Gladys, foruten Norman Bellotti og Alfred og Thelma Wicke, som naturligvis følte at de var kommet hjem igjen.

Men hva med Malaya?

Alle misjonærene konsentrerte seg om å lede hjemmebibelstudier, og dette førte til at det nå begynte å gå fint framover med arbeidet i Singapore. Da bror Knorr og bror Henschel  i april 1951 kom på besøk for andre gang, ble det således holdt et stevne med 72 til stede, og 307 kom for å høre det offentlige foredraget i byens vakre Victoria Theatre. I løpet av dette besøket ble det opprettet et avdelingskontor som skulle ta seg av Rikets arbeid ikke bare i Singapore, men også i Malaya og de britiske koloniene Sabah og Sarawak. Nå kunne de rette oppmerksomheten mot Malaya. Seks misjonærer fikk i oppdrag å arbeide der. To av dem, James Rowe og Neil Crockett, fikk anledning til å forkynne i Kuala Lumpur i ett år, men de andre fire fikk dessverre bare lov til å oppholde seg i Malaya i en måned, og de tjente i Penang. Hvorfor deres opphold ble så kortvarig, er en historie for seg selv.

Misjonærer i Kuala Lumpur

I begynnelsen av 1951 kom skipet «Steel King» til havnebyen Penang fra New York med seks misjonærer om bord.  Immigrasjonsmyndighetene i Penang kontrollerte passene til bror Crockett og bror Rowe og forsynte dem med et stempel som gav dem tillatelse til å oppholde seg ett år i Malaya. Men da de kontrollerte passene til de øvrige fire misjonærene, gikk det plutselig opp for dem hvor mange misjonærer fra Jehovas vitner som var på vei inn i landet. De sa til misjonærene at det nylig var fattet bestemmelser om at utenlandske Jehovas vitner ikke skulle få oppholde seg i landet. Men siden passene til bror Crockett og bror Rowe allerede var blitt forsynt med visum for ett år, fikk de lov til å bli. De andre fire fikk bare lov til å oppholde seg en måned i Penang. Deretter måtte de forlate landet. De fikk i oppdrag å dra tilbake til Thailand.

Avdelingskontoret gav bror Crockett og bror Rowe i oppdrag å arbeide i Kuala Lumpur. Det ble snart opprettet et misjonærhjem i Klang Road 25 A, omkring tre kilometer fra byens sentrum. Det var bare én aktiv forkynner i denne byen, søster Mackenzie, en eldre kvinne med europeisk og asiatisk bakgrunn. Tenk hvilken glede det var for henne da to misjonærer begynte å tjene sammen med henne!

Sannheten var jo blitt forkynt i en viss utstrekning i 1930- og 1940-årene, men da distriktet på nytt ble gjennomgått i 1951, var det som å arbeide på jomfruelig mark. De to misjonærbrødrene var ivrige etter å gjennomgå distriktet så raskt som mulig. De hadde et inderlig ønske om å lete etter mulige sauer og benyttet hele dagen og gjerne også kveldene til å forkynne og foreta gjenbesøk hos interesserte. Det var ikke uvanlig at de leverte 100 bøker på en måned. Etter kort tid ledet hver av misjonærene 15—16 bibelstudier hver måned. Og etter omkring seks måneder ble den første menigheten opprettet. Det var da hele 14 personer som var til stede på møtene.

Siden kommunistopprørere var på ferde i Malaya på denne tiden, ble det ansett for å være dumdristig av enhver som kom fra Vesten, å begi seg utenfor byens grenser. De  risikerte å bli utsatt for bakholdsangrep og drept fordi de ble mistenkt for å være plantasjeeiere eller representanter for kolonimakten. Men søster Mackenzies sønn George bodde langt utenfor byen og ønsket å studere Bibelen. Hvordan skulle misjonærene få besøkt ham når det var så farlig å reise? Bror Crockett fikk en idé — han kunne blande seg med lokalbefolkningen. Han tok derfor en gammel buss som trafikkerte strekningen mellom forskjellige provinser, og satte seg sammen med de andre passasjerene og deres kaklende høner og gryntende griser. Det var mange spente situasjoner. Når bussen kom rundt en sving, visste passasjerene aldri om de ville havne i et bakhold og bli utsatt for et kuleregn. Men i løpet av de mange månedene han reiste for  å studere med George, kom han heldigvis ikke opp i noen livsfarlig situasjon. George ble til slutt døpt og var senere en respektert eldste inntil han døde i 1986.

Tiden gikk så altfor fort, og utløpsdatoen nærmet seg for de to misjonærenes tillatelse til å oppholde seg i Malaya. Ville deres søknad om forlenget oppholdstillatelse bli innvilget? Alle deres forhåpninger i den forbindelse ble knust da svaret var nei.

Bror Crockett og bror Rowe tok derfor sørgmodig farvel med sin malayiske familie og reiste med båt til Thailand for å fortsette sin misjonærtjeneste der. Førte det at de nå drog, til at det ble satt en stopper for arbeidet i Malaya?

Nei, heldigvis ikke. Det var også noen få Jehovas vitner i Malaya i begynnelsen av 1950-årene som tilhørte den innfødte befolkningen. De var kommet tilbake og hadde etablert seg  på nytt etter den annen verdenskrig. Det ble derfor ordnet slik at kretstilsynsmannen fra Singapore kunne besøke dem med jevne mellomrom og hjelpe dem til å holde kontakt med Guds organisasjon og bli åndelig oppbygd. Dessuten arrangerte brødrene i Singapore kampanjer i forskjellige distrikter i Malaya i helgene. De forkynte da i byer som lå opptil 240 kilometer unna.

Penang kommer i søkelyset igjen

Avdelingskontoret i Singapore fikk beskjed om at to unge skolejenter i Penang viste en usedvanlig interesse for det arbeidet Jehovas folk utførte. De hadde anskaffet seg boken «Sannheten skal frigjøre eder» hos de misjonærene som hadde virket der i én måned. Det ble bestemt at kretstilsynsmannen, Les Franks fra Singapore, skulle besøke Penang og finne ut hvor interesserte disse to unge jentene var. Han ble forbløffet  over deres dype forståelse og iver. En av dem hadde allerede lagt ned mye arbeid i å skrive av en god del av boken på skrivemaskin så de kunne dele Rikets budskap med andre. De visste ikke hvordan de skulle få tak i flere eksemplarer, for brevene deres til den adressen Selskapet hadde hatt i Singapore før krigen, ble returnert med påskriften «Ukjent». De hadde til og med begynt å gå fra dør til dør, men folk hadde stort sett vist liten interesse, og noen hadde avvist dem på en svært uhøflig måte, hovedsakelig fordi de ikke var taktfulle og ikke hadde lært hvordan de skulle henvende seg til folk og presentere det gode budskap på en tiltalende måte.

Det ble derfor ordnet slik at Alfred og Thelma Wicke skulle flytte dit fra Singapore og opprette et misjonærhjem i Penang. Dette hjemmet skulle også tjene som et depot som skulle skaffe litteratur til hele Malaya. Det ble snart opprettet en liten menighet. De to skolejentene, Lee Siew Chan og Ng Yoon Chin, gledet seg over at bror og søster Wicke kom til dem, og de fortsatte å gjøre fine framskritt. De var til stede ved et stevne i Singapore i 1956 i forbindelse med bror Knorrs tredje besøk, og begge ble døpt der. Da de var ferdige med skolegangen, begynte de begge som pionerer. Senere gledet de seg over å bli invitert til Gileads 31. klasse sammen  med en pioner fra Singapore, Grace Sinnapillai. I 1958 ble de uteksaminert fra Gilead ved det internasjonale stevnet med temaet «Guds vilje» som ble holdt på Yankee Stadium i New York, og de fikk i oppdrag å reise tilbake til Malaya og være med på å utvide virksomheten der.

Oppmerksomheten rettes mot Kuala Lumpur

Norman Bellotti og Gladys Franks hadde tjent som misjonærer i Singapore siden 1949. De giftet seg i 1955 og fikk senere i oppdrag å tjene i Kuala Lumpur. Derved ble det igjen opprettet et fotfeste for arbeidet i Malayas hovedstad, og noen av dem som hadde vist interesse fire eller fem år tidligere, i løpet av det året misjonærene Rowe og Crockett var der, kunne få besøk igjen og bli hjulpet til å komme sammen.

På denne tiden reiste Les Franks opp og ned langs Malayas vestkyst som kretstilsynsmann. Det var farlig å farte omkring på denne tiden på grunn av alle geriljaangrepene mot de britiske kolonimyndighetene. Les forteller: «Når jeg reiste med tog, lå jeg for det meste på gulvet i kupeen sammen med mine medpassasjerer, for geriljasoldatene skjøt i hytt og vær fra jungelen langs jernbanesporet.» Men det var også morsommere episoder innimellom. Da Les en gang besøkte en tinngruvearbeider som hadde ansvaret for flere gravemaskiner, kom han for eksempel til å skru på feil bryter da han mente å tenne lyset på soverommet sitt. Det som skjedde, var at sirenene og nødlysene, som lyste opp hele anleggsområdet, ble satt på! Til hans forskrekkelse førte dette til at alle beboerne øyeblikkelig grep til våpen i den tro at det var et geriljaangrep som ble varslet.

Les giftet seg i 1958 med Margaret Painton, en australsk misjonær som tjente i Japan. De ble nå sendt til Kuala Lumpur for å overta etter Norman og Gladys Bellotti, som ble forflyttet til byen Ipoh. Bellottis hjalp til med å opprette Ipoh menighet og ble deretter kalt til Singapore igjen fordi Norman skulle overta oppgaven som avdelingstjener.

 Den tidligere avdelingstjeneren hadde giftet seg med en annen misjonær. Han hadde fortsatt sin tjeneste ved avdelingskontoret, men ettersom de nå ventet barn, måtte han skaffe seg verdslig arbeid for å kunne forsørge sin familie.

Disse tre misjonærekteparenes iherdige og grundige arbeid og deres gode eksempel bidrog i høy grad til å etablere en god og solid plattform for Rikets gjerning og den økningen som skulle komme i tiden framover.

En ny forbundsstat og et nytt avdelingskontor

Samtidig med at denne utviklingen fant sted på det teokratiske område, fant det også sted store politiske omveltninger i Malaya og Singapore. Som tidligere nevnt oppnådde Malaya uavhengighet av det britiske herredømme i 1957, og seks år senere ble Malaysia-føderasjonen dannet. Singapore hørte da med til føderasjonen, men trakk seg ut av den og ble en uavhengig republikk i 1965.

I 1972 fant man det nødvendig og hensiktsmessig at Selskapet opprettet et særskilt avdelingskontor i  Malaysia. Det virket logisk å plassere det i Penang, for selv om denne byen ikke har en sentral beliggenhet geografisk sett, så var det her Selskapets litteraturdepot hadde ligget i flere år og gjort god nytte for seg. Alfred Wicke ble utnevnt til å være avdelingstjener ved det nye avdelingskontoret i Malaysia. På dette tidspunkt var det omkring 200 forkynnere som rapporterte tjeneste i åtte menigheter rundt omkring i Malaysia.

Dette tallet er ikke særlig høyt i betraktning av at det var 40 år siden de første misjonærene hadde kommet til Malaysia. Det er tydelig at det hadde gått sakte framover. En av grunnene til dette er at over halvparten av befolkningen i Malaysia er muslimer, og du husker sikkert at det er forbudt ved lov å verve proselytter blant muslimene for mennesker som tilhører andre religioner. Resten av befolkningen, som hovedsakelig er av kinesisk og indisk opprinnelse, bekjenner seg til buddhismen, taoismen og hinduismen, og folk er forankret i ubibelske tradisjoner. Den «kristne» minoritet er splittet i mange sekter, og de fleste er under sterk påvirkning av sine respektive prester og pastorer.

Ytterligere problemer skyldes de mange språk og dialekter, for ikke å snakke om en utbredt analfabetisme. Det skulle derfor være klart hvorfor det trengs mye tid og stor tålmodighet til å hjelpe disse ydmyke menneskene til å danne seg et bilde av livet i den nye verden og riste av seg overtroens og tradisjonenes lenker. Blant kineserne er det for eksempel vanlig å vise ærefrykt for foreldrene så lenge de lever, og svært ofte også etter deres død. Det er derfor ikke uvanlig at en forkynner kan treffe en beboer som sier at han gjerne skulle bli en kristen, men at han må vente til moren dør. — Jevnfør Matteus 8: 21, 22.

Det nye avdelingskontoret kan registrere god framgang

I de fire første tjenesteårene etter at det nye avdelingskontoret i Malaysia ble opprettet i 1972, var det en gjennomsnittlig  økning på over 20 prosent hvert år. Dernest flatet framgangen ut, men i 1976 hadde antall aktive Rikets forkynnere vokst fra omkring 200 til 433. I 1980 passerte forkynnertallet for første gang 500. Begeistringen var stor da forkynnertallet i tjenesteåret 1989 nådde opp i 1000 i februar, og da det kom et nytt høydepunkt på 1102 forkynnere før tjenesteåret var slutt. Et alle tiders høydepunkt i antall døpte i løpet av et år ble nådd i 1991, da 164 ble døpt som et symbol på sin innvielse. Antall forkynnere har fortsatt å vokse, og i august 1992 var det et høydepunkt på 1391 forkynnere.

Selv om æren for framgangen først og fremst må tilskrives Jehova Gud, «som får det til å vokse», har også krets- og områdetilsynsmennene i høy grad bidratt til den jevne økningen i årenes løp ved den oppmuntring de har gitt, og ved sitt eksempel på trofasthet. (1. Kor. 3: 6, 7) Blant dem som var kretstilsynsmenn i de første årene etter at avdelingskontoret ble opprettet, var Les Franks, Robert Cunard og Alfred Wicke, og de har alle sammen også tjent som områdetilsynsmenn. Andre som har virket som kretstilsynsmenn i årenes løp, er Norman Bellotti, Michael Freegard, Michael Chew, Chow Yee See, Khoo Soo Theong, Koh Chye Seng, N. Sreetharan og S. Thiyagaraja.

Også andre trofaste brødre og søstre har gjennom sine iherdige anstrengelser bidratt til å omdanne isolerte grupper til menigheter og til å opprette menigheter i jomfruelige distrikter. Liew Lai Keen kom til Kuala Trengganu i 1971 for å arbeide som lærer. Selv om han var helt alene, begynte han med en gang å gå fra dør til dør og forkynne, og etter hvert ble det opprettet en menighet. I 1971 fikk spesialpioneren Michael Chew et nytt oppdrag som bestod i å tjene den lille gruppen brødre i Klang. Da han giftet seg, ble hans kone, Karen, også utnevnt som spesialpioner. I 1974 ble denne lille gruppen til en menighet, og i dag er det to menigheter i Klang. I 1975 begynte Koh Chye Seng som nyutnevnt spesialpioner å arbeide i Kuantan, og ved hans hjelp begynte snart  den lille gruppen der å utvikle seg til å bli en menighet. I 1985 fikk bror og søster Chew i oppdrag å arbeide i den isolerte byen Sitiawan, hvor det nå er en virksom gruppe forkynnere.

Et gjennombrudd i arbeidet for å hjelpe familier

Fram til denne tiden bestod de fleste menighetene av unge mennesker som fremdeles gikk på skolen. Mange av dem, både brødre og søstre, reiste gjerne for å søke seg arbeid på andre steder når de hadde gjort seg ferdig med videregående skole og vært oppe til eksamen. Dette førte til manglende stabilitet i menighetene, men det reduserte på ingen måte verdien av disse unge menneskenes tro og besluttsomhet.

Tenk for eksempel på tenåringen Tan Teng Koon. Da hans foreldre fant ut at han studerte med Jehovas vitner, ble han gjenstand for den rene forfølgelse fra deres side. Først ble han utskjelt til stadighet. Dernest ble han slått. All litteraturen hans ble revet i stykker. Da han fortsatt gikk på møter, ble sykkelen hans innelåst, så han ikke skulle komme seg av gårde. Men han gikk de tre kilometerne til Rikets sal. Han måtte gjemme all litteraturen sin. Men bibelen hans var for omfangsrik, så den delte han opp i flere «brosjyrer». Deretter laget han et hemmelig rom i skolevesken sin, så han kunne ta med seg noen av brosjyrene. Resten gjemte han oppunder taket der han bodde. Han mente at han hadde funnet det perfekte gjemmested — helt til det begynte å regne, og litteraturen hans ble søkkvåt. Ved en anledning, mens han studerte Bibelen i Rikets sal, kom moren hans og drog ham med seg hjem. Etter den episoden sørget han for at studiene med ham ble holdt på forskjellige steder og til forskjellige tider. I dag er bror Teng Koon, som nå er gift og har to barn, menighetstjener.

I begynnelsen av 1970-årene begynte det å skje en gradvis forandring — hele familier og ikke bare enkeltpersoner  begynte å ta imot sannheten. Blant de første var en familie i Penang som bestod av Tan Eng Hoe og hans kone, Geok Har, og deres tre barn. De hadde begge en metodistisk bakgrunn, og søster Tan hadde også vært organist i kirken i flere år. Familien møtte sterk motstand fra alle sine slektninger da de tok standpunkt for sannheten, men de var standhaftige. Dette stimulerte også andre familier til å ta imot sannheten. Philip og Lily Kwa og deres to barn var også en slik familie. I dag tjener både bror Kwa og bror Tan som eldste.

Avdelingskontoret flytter og utvider

Selskapet eier ikke de lokalene som Betel-hjemmet i Malaysia holder til i, men har leid passende lokaler opp gjennom årene. Da avdelingskontoret ble opprettet i 1971, hadde menigheten i Penang kjøpt sin egen Rikets sal. Salen lå i første etasje i en fin, toetasjes bygning i enden av en rekke med like hus. I tillegg til den rommelige salen i første etasje var det også et rom på baksiden som passet til litteraturlager, og andre etasje kunne innredes til boligrom. Selskapet hadde leid disse delene av bygningen av Penang menighet for å bruke dem til misjonærhjem og litteraturdepot. Da det nye avdelingskontoret ble opprettet, ble misjonærhjemmet og litteraturdepotet gjort om til Betel-hjem og kontor. Denne ordningen virket utmerket, og arbeidet gikk fint framover i flere år. Men av forskjellige grunner ble det nødvendig å flytte avdelingskontoret fra Rikets sal i Penang. Det ble faktisk nødvendig å flytte to ganger i løpet av noen få år, men ikke så langt av gårde. Betel og avdelingskontoret ble fremdeles liggende på den vakre øya Penang.

I begynnelsen av 1980-årene kom man fram til at det ville være en fordel om avdelingskontoret fikk en mer sentral beliggenhet og derved mer effektivt kunne føre tilsyn med Rikets gjerning. Det ble derfor satt i gang undersøkelser for å finne fram til passende lokaler i eller ved Kuala Lumpur, landets hovedstad.

 Det var ikke lett å få leid passende lokaler. Men i 1982 fant brødrene to nesten ferdige toetasjes vertikaldelte hus i Klang, omkring 30 kilometer fra Kuala Lumpur. Bare én del av hvert hus var til leie på den tiden, men én slik del var ideell til Betel-hjem, og den andre kunne brukes til ekspedisjon og lager. Som det så ofte hender med nybygg, oppstod det flere forsinkelser i byggearbeidet, men den 1. juli 1983 kunne flyttingen fra Penang til Klang endelig finne sted. I februar 1986 ble det mulig å få leid en del til i det første vertikaldelte huset. Dermed disponerte avdelingskontoret hele det ene huset og en tilstøtende del av det andre. I begynnelsen av 1989 ble også den siste delen av det andre huset ledig, slik at avdelingskontoret nå har to fine, toetasjes hus som ligger vegg i vegg, og hvor det er ekstra plass til kontorer, ekspedisjon og lager og dessuten boligrom til en større stab.

Forkynnertallet øker i takt med antall pionerer

Helt fra avdelingskontoret ble opprettet i 1972, har økningen i antall Rikets forkynnere funnet sted parallelt med økningen i antall heltidsforkynnere. Av det gjennomsnittlige antall på 214 som deltok i forkynnelsen det året, var 32 enten alminnelige pionerer eller spesialpionerer. Antall pionerer fortsatte å øke jevnt til tjenesteåret 1975, da det var et høydepunkt på 64 pionerer og et gjennomsnitt på i alt 373 forkynnere.

I de neste sju årene gikk antall pionerer gradvis litt tilbake, inntil det var 50 pionerer i 1982. Men fra den tiden av har det vært en jevn og årviss økning i antall heltidsforkynnere, slik at vi nå kan glede oss over at det er 123 som er opptatt i pionertjenesten. Det har også vært stor oppslutning om hjelpepionertjenesten i den samme perioden. I et av de beste årene i den senere tid var det et høydepunkt på 239 hjelpepionerer, nemlig i mai 1988.

 Mange har et voksende og inderlig ønske om å delta i pionertjenesten. Følgende opplevelse er et typisk eksempel.

«Alltid når jeg leste i Selskapets litteratur om pionerenes opplevelser, fikk jeg et sterkere ønske om å bli en heltidstjener for Jehova. Jeg fant også fram artikler om pionertjenesten i eldre numre av bladene. Mannen min hadde vært fast hjelpepioner i to år og samtidig hatt deltidsarbeid. Jeg hadde heltidsarbeid, slik at vi fikk inntekter nok til å leve av. Men jeg forstod at det ikke ville være mulig for meg å utføre heltidstjeneste hvis ikke jeg også klarte å skaffe meg deltidsarbeid. Både mannen min og jeg foretok undersøkelser som ikke førte fram, for på våre kanter finnes det svært få deltidsstillinger.

 Jeg bad til Gud idet jeg gikk til arbeidsgiveren min og foreslo at jeg kunne arbeide på deltid, siden jeg hadde svært lite å gjøre på kontoret mesteparten av tiden. Men til min skuffelse var svaret et avgjort nei. Så gikk det et år. En dag kom mannen min og sa at tiden kanskje var inne til at vi begge kunne begynne i heltidstjenesten, for han hadde fått en ny deltidsstilling med inntekter nok til å underholde oss begge, slik at jeg kanskje ikke engang behøvde å ha deltidsarbeid. Han minnet meg om at det som kreves for å lykkes i pionertjenesten, er tillit til at Jehova vil sørge for oss. (Matt. 6: 33) Han foreslo at jeg skulle si opp heltidsstillingen min. Den måneden opprettet vi flere nye bibelstudier i tjenesten på feltet. Dette ansporet meg til å gjøre en ny henvendelse til arbeidsgiveren min. Mannen min og jeg bestemte oss for å begynne som alminnelige pionerer den første dagen i etterfølgende måned. Ti dager før måneden var slutt, la jeg fram mitt ønske for arbeidsgiveren, men han kom med et nytt avslag. Da forklarte jeg ham at jeg da ikke hadde noen annen mulighet enn å si opp, siden jeg sammen med min mann skulle begynne i heltidstjeneste for Gud etterfølgende måned.

Ansiktsuttrykket hans forandret seg øyeblikkelig. Han bad meg om å holde oppsigelsen tilbake, for han ville gjerne tenke over forslaget mitt. Samme ettermiddag kalte han meg inn på kontoret sitt og foreslo at jeg skulle arbeide fem ettermiddager i uken, mens han ville ansette en ny medarbeider som kunne overta mitt daglige rutinearbeid. Jeg ble målløs. Det var akkurat dette jeg hadde tenkt å foreslå. Han tilføyde til og med at jeg kunne fortsette i den nye deltidsstillingen så lenge jeg ville. Da jeg fortalte dette til mannen min om kvelden, ble han også forbløffet. Det så virkelig ut til at Jehova hadde hørt våre bønner og åpnet veien for oss til å bli alminnelige pionerer.»

 Vanskeligheter i forbindelse med de første områdestevnene

Det første områdestevnet som ble planlagt etter at det nye avdelingskontoret ble opprettet i Malaysia, skulle holdes i Petaling Jaya i desember 1972. Det voldte litt bekymring at det var nødvendig med tillatelse for å arrangere alle slags offentlige sammenkomster, unntatt dem som ble holdt i anerkjente religiøse lokaler. Vi fikk løfte om en slik tillatelse siden det dreide seg om en religiøs sammenkomst. Men den nødvendige tillatelsen ble nektet oss bare én dag før stevnet skulle begynne.

Avdelingskontoret hadde imidlertid planlagt en alternativ løsning: Man skulle benytte to private hjem og de to Rikets saler som fantes i Petaling Jaya og Kuala Lumpur. Forsamlingen ble delt inn i ni grupper. Den kinesisktalende gruppen hadde sitt stevneprogram om formiddagen, fire av de åtte engelsktalende gruppene hadde sitt om ettermiddagen, og de øvrige fire gruppene benyttet kvelden.

Året etter var det også vanskelig å få den nødvendige tillatelsen. Men likevel gikk det i orden å få arrangert stevnet med temaet «Guds seier» i Ipoh i oktober 1973. Høyeste antall til stede var 320. På grunn av at det var så vanskelig å skaffe passende stevnelokaler i andre byer, ble det en fast ordning i nærmere ti år at områdestevnene ble holdt i Ipoh. Omsider ble det imidlertid også mulig å holde stevner andre steder, og i august 1983, like etter at avdelingskontoret ble flyttet fra Penang til Klang, ble det arrangert to områdestevner med temaet «Enhet under Riket». Ved det ene, som ble holdt i Petaling Jaya, foregikk programmet i sin helhet på kinesisk, og ved det andre, som ble holdt i Klang, foregikk det på engelsk. På det offentlige foredraget søndag ettermiddag var det til sammen 966 til stede ved de to stevnene.

Fordeler ved å kjøpe Rikets saler

Leide lokaler har gjort god nytte som Rikets saler, og de  gjør det fremdeles. Men det å kjøpe en Rikets sal som bare blir brukt til menighetens formål, fører til at interesserte lettere forstår at det dreier seg om noe permanent, og det gir også brødrene og søstrene en dypere verdsettelse.

Som tidligere nevnt fikk Penang menighet kjøpt sin egen Rikets sal omkring et år før avdelingskontoret i Malaysia ble opprettet i 1972. I årenes løp ble den opprinnelige salen utvidet to ganger for å kunne romme den voksende menigheten. Fire år tidligere, fikk menigheten i Kuala Lumpur kjøpt et kontorlokale som lå i andre etasje i en åtteetasjes bygning, og dette ble tatt i bruk som Rikets sal. Denne store og fornemme bygningen, med det imponerende navnet Selangor Mansion, lå ved elven Gombak, og Rikets sal befant seg på den siden av bygningen som vendte mot elven. Salen hadde rikelig med sitteplasser til 80 personer, og ved spesielle anledninger var det mulig å få plass til mange flere, spesielt når stolradene ble satt meget tett sammen på typisk malayisk eller indisk vis. Brødrene var henrykt over å ha sin egen sal og satte spesielt stor pris på at den befant seg i en slik flott bygning. De tok salen i bruk i september 1967.

Brødrene kjente allerede godt til Selangor Mansion, for en leilighet i sjuende etasje hadde allerede i to år gjort tjeneste som misjonærhjem for fire søstre, Gilead-misjonærene Lee Siew Chan og Grace Sinnapillai (nå Grace John) og forskjellige spesialpionerer. Etter hvert som menigheten vokste, ble denne leiligheten i sjuende etasje også tatt i bruk som en velegnet B-sal for den teokratiske tjenesteskolen — selv om talerne av og til var temmelig andpustne fordi heisen stod.

Men i tidens løp ble Rikets sal for trang. Det hjalp en stund at man fikk kjøpt en tilstøtende leilighet og kunne utvide salen ved å slå ut en vegg, men midt på 1980-tallet var behovet for en større sal blitt påtrengende. Brødrene finkjemmet byen og omegnen og fikk lønn for strevet da de  omsider fant en fireetasjes hjørnebygning, en kontorbygning som var blitt bygd i 1985. På grunn av fallet i eiendomsprisene ble bygningen nå tilbudt for omkring 60 prosent av den opprinnelige markedsverdien. Bygningen ble kjøpt ved hjelp av generøse bidrag og lån fra brødrene og Selskapet, og en ny Rikets sal med sitteplasser til 220 ble innviet den 9. september 1989.

Ytterligere tre Rikets saler ble kjøpt av forskjellige menigheter. To av disse ble også innviet i 1989 — den ene i Ipoh og den andre i Bukit Mertajam — mens Rikets sal i Klang ble innviet da Lyman Swingle fra det styrende råd var på besøk den 17. januar 1991. Den opprinnelige Rikets sal i Selangor Mansion i Kuala Lumpur blir fremdeles brukt av den noe mindre kinesiske menigheten der i byen. Det ble også bygd Rikets saler i Sabah og Sarawak i Øst-Malaysia, én i Keningau og en annen i Kuching. Menighetene eier nå ti Rikets saler i Malaysia.

Spesielle besøk som virker stimulerende

Brødrene, og spesielt de ansvarlige brødrene som tjener ved Betel, har alltid satt stor pris på sonetilsynsmennenes årlige besøk. De har også gledet seg over å få besøk av erfarne brødre fra avdelingskontorer i nærheten. Noen ganger har de kunnet glede seg over den særlige velsignelsen at brødre fra det styrende råd har tjent som sonetilsynsmenn.

Noen ganske få år etter at avdelingskontoret ble opprettet i januar 1975 kom Nathan H. Knorr og hans kone, Audrey, sammen med bror Frederick W. Franz og fem andre fra USA på besøk til Penang. Bror Knorr hadde besøkt Singapore og Kuala Lumpur tidligere, men dette var første gang han og bror Franz besøkte Penang. De fire som utgjorde den lille Betel-familien, var begeistret over besøket, og alle misjonærene i landet ble invitert til Penang til et spesielt møte og festmåltid. Den siste kvelden de to reisende brødrene var på besøk, kom 226 sammen i Rikets sal i Penang for å høre dem  tale. Forsamlingen bestod av brødre fra mange steder i Malaysia og dessuten noen brødre fra Indonesia.

I årene etterpå har brødrene kunnet glede seg over å få besøk av Lloyd Barry, Albert Schroeder, Lyman Swingle og John Booth — alle fra det styrende råd — som hver på sin måte har virket åndelig berikende og forfriskende på denne Betel-familien som befinner seg mange tusen kilometer fra hovedkontoret i Brooklyn.

De første misjonærenes uforglemmelige innsats

I mange land og ved mange avdelingskontorer hvor arbeidet for alvor kom i gang i årene etter den annen verdenskrig, la de første Gilead-misjonærene for dagen en uforglemmelig nidkjærhet og tro og en eksemplarisk ulastelighet og standhaftighet. Det er hovedsakelig på grunnlag av deres iherdighet og deres innsats, som noen ganger kunne fortone seg som utakknemlig slit, at Gud har gitt vekst. Slik er det også for Malaysias vedkommende. Tenk på følgende misjonærer:

Les og Margaret Franks: Bror Franks tjente først i Singapore og i Malaysia som kretstilsynsmann. Etter at han og Margaret giftet seg, tjente de i fem år i Kuala Lumpur, hvor det nå er tre livskraftige menigheter. I 1962 ble de sendt til Taiping og seks år senere til Kuala Lumpurs drabantby Petaling Jaya for å hjelpe til med å utvikle den lille gruppen der til en menighet. Dette målet ble nådd i 1974, og nå er det to virksomme menigheter som forkynner det gode budskap i denne materielt sett framgangsrike byen. I 1983 reiste bror og søster Franks tilbake til New Zealand, hvor de fortsatt er trofaste heltidstjenere. — Se Les Franks’ livshistorie i The Watchtower for 15. november 1958.

Alfred og Thelma Wicke: Bror Wicke tjente først i Singapore og senere i Penang i to år før den annen verdenskrig. Thelma tjente sammen med ham i Penang og Malaya etter at de giftet seg. De var nødt til å reise tilbake til  Australia i krigsårene og fortsatte heltidstjenesten der. Etter at de hadde fått opplæring ved Gilead, ble de sendt tilbake til Singapore og deretter til Penang. Bror Wicke tjente ved avdelingskontoret fra det ble opprettet i 1972, først som avdelingstjener og deretter som koordinator for utvalget ved avdelingskontoret, inntil søster Wicke ble så medtatt av Alzheimers sykdom at de måtte reise tilbake til Australia, hvor de fortsatte å utføre Betel-tjeneste. Der kan Thelma få bedre pleie ved avdelingskontorets sykeavdeling. — Se Alfred Wickes interessante livshistorie i The Watchtower for 1. august 1961.

 Norman og Gladys Bellotti: Bror og søster Bellotti tjente i Singapore og Kuala Lumpur og Ipoh og vendte så tilbake til Singapore for å arbeide ved avdelingskontoret. Deretter tjente de i sju år som misjonærer i Indonesia og reiste senere til Papua Ny-Guinea. I begynnelsen av 1986 begynte bror Bellotti sin kamp mot en dødelig sykdom og sovnet til slutt inn i døden i april 1987. Søster Bellotti fortsetter tappert og tjener nå trofast som pioner i Brisbane i Australia.

Michael Freegard og Peter Price: I 1957 kom to spreke engelske brødre til Kuching i Sarawak etter at de hadde fått opplæring ved Gilead. De utførte et godt arbeid der i to år før de ble sendt til Malakka. Begge giftet seg i sin tid med nidkjære kinesiske søstre og fortsatte å virke som misjonærer til de fikk barn. Bror Freegard bor nå i England med sin familie og tjener som eldste i en menighet i London. Da bror og søster Prices sønner ble voksne, begynte bror og søster Price å tjene ved Betel i Australia, hvor bror Price har ansvaret for sykehusinformasjonstjenesten.

Usedvanlige anstrengelser for å ta imot sannheten

Når vi ser under hvilke omstendigheter de fleste brødre og søstre i Malaysia har tatt imot sannheten, finner vi overraskende store likhetstrekk. Det har gjerne enten vært slik at de fikk kjennskap til sannheten mens de var unge, vanligvis før de gikk ut av skolen, og mange ganger under stor motstand fra familien, eller slik at de begynte å studere med vitnene mens ektefellen eller andre medlemmer av familien motarbeidet dem. I de fleste tilfellene har det gitt gode resultater å etterligne Kristus og vise utholdenhet, for motstanden har vanligvis gradvis avtatt og til slutt opphørt fullstendig. Noen av de foreldrene og ektefellene som til å begynne med var bitre motstandere, er nå selv innviede Jehovas vitner.

En god del mennesker har måttet anstrenge seg kraftig for å lære sannheten. En spesialpioner fikk for eksempel kontakt  med en ung kvinne som arbeidet som hushjelp og som hver dag hadde lang arbeidstid, fra det lysnet om morgenen og til midnattstider. Denne kvinnen utviklet imidlertid snart en så sterk hunger etter sannheten at hun bad om at det måtte bli holdt tre studier med henne hver uke. Etter hvert som hun gjorde åndelige framskritt, tok hun mot til seg og bad arbeidsgiveren sin om å få fri til å gå på møtene. Hun fikk lov til det på betingelse av at det ikke gikk ut over husarbeidet. Dette betydde at hun måtte arbeide ekstra hardt og kanskje også hoppe over middagsmåltidet for å få fri på møtekveldene og så løpe over en kilometer for å komme tidsnok til Rikets sal. Hun stod gjerne opp kl. 5.30 hver morgen for å få tid til å studere en time før hun begynte på arbeid. Hun har nettopp begynt å være regelmessig med i forkynnelsesarbeidet.

Noen har lært sannheten å kjenne på en usedvanlig måte. En som tilhørte en pinsemenighet, fant en gammel bibel på en søppelplass. Dette var en oversettelse hvor Jehovas navn ble benyttet konsekvent i de hebraiske skrifter. Da en av våre søstre oppsøkte henne og benyttet Jehovas navn i samtalens løp, var kvinnen straks villig til å ta imot tilbudet om et hjemmebibelstudium. De andre i hennes kirkesamfunn forsøkte iherdig å få henne fra å studere sammen med vitnene, men hun hadde ikke lyst til å be søsteren om å la være å komme. I stedet bestemte hun seg for å be om at Herren måtte stoppe studiet. De andre i kirkesamfunnet bad lignende bønner. Disse bønnene hadde ingen virkning, og vår søster fortsatte å besøke henne.

Den interesserte begynte nå å undre seg over om Jehovas vitners bønner og deres Gud, Jehova, hadde større kraft enn hennes bønner. Hun fortsatte derfor med studiet og gledet seg over de logiske svarene hun fikk på sine mange spørsmål. Men samtidig fortsatte hun å gå i sin menighet, for hun talte i tunger, og dette opptok henne sterkt. Samtidig medgav hun at det bekymret henne at hun alltid følte seg trett og utmattet  når hun hadde talt i tunger i menigheten. Hun pleide også å få en dundrende hodepine og oppføre seg som en beruset person og kaste opp. Selv når hun bad hjemme, mistet hun kontrollen over tungen, og en masse ord som hun ikke kunne forstå, strømmet ut av henne. Om kvelden begynte hun å se syner som hun forbandt med Jesus, og hun ble meget skremt.

Da hun ved hjelp av boken Resonner ut fra skriftene kom til å forstå at hennes syner ikke skrev seg fra Jesus, men utvilsomt fra onde ånder, bestemte hun seg for å påkalle Jehova og uttale hans navn høyt neste gang hun ble uroet på denne måten. Da noen på det neste pinsevennmøtet begynte å rope «Pris Herren!», ropte hun «Pris Jehova!» Til hennes overraskelse begynte da alle de andre å tale i tunger, men ikke hun. Da sa hun til seg selv: «Hva har jeg her å gjøre? Dette er tydeligvis ikke den sanne religion.» Siden den dagen har hun ikke vært i pinsemenigheten, og nå er hun en døpt forkynner av det gode budskap.

Et annet tilfelle gjelder en katolsk dame som gjorde fine framskritt i sitt bibelstudium med Jehovas vitner. Da hun fikk vite at treenighetslæren er et hedensk dogme, gjorde dette særlig inntrykk på henne. Stedets prest kom på besøk og forlangte at hun skulle slutte å studere med vitnene og i stedet være med på bibelske samtaler i den katolske kirke. Hun sa til ham at hun lærte ting i Bibelen som hun aldri hadde hørt om i kirken. Så sa hun: «Hvis jeg slutter å studere med Jehovas vitner, vil du da komme og undervise meg i Bibelen en gang i uken?» Han svarte ergerlig: «Tror du at du er så betydningsfull at jeg, presten, skulle komme denne lange veien for å undervise deg i Bibelen hver uke?» Samtalen begynte nå å bli ganske livlig fordi damen stilte flere bibelske spørsmål som han ikke kunne svare på. Til slutt gjorde han et ynkelig forsøk på å påvise at det egentlig ikke er mulig for noen i dag å holde seg fullt ut til Guds Ord. Han  sa: «Hvis du vil følge Bibelen, må du ikke spise ris [som de fleste i Malaysia gjør]. Spiste Jesus brød eller ris?» Men dette gjorde langtfra inntrykk på dette sognebarnet han stod i ferd med å miste. Hun svarte derimot: «Det er det dummeste argumentet jeg noen gang har hørt.» Dermed spratt presten opp fra stolen og marsjerte ut av huset hennes. Denne oppriktige forhenværende katolikken fortsetter å gjøre fine framskritt i sitt studium av Bibelen og har nå brutt all forbindelse med kirken.

Avdelingskontoret får mer å gjøre, og staben ved Betel vokser

I 1972, da litteraturdepotet i Penang, som sorterte under avdelingskontoret i Singapore, ble omgjort til et eget avdelingskontor som skulle ta seg av arbeidet i hele Malaysia, var det bare 200 forkynnere i landet. Derfor var det mulig for Alfred og Thelma Wicke å ta seg av kontoret og samtidig bruke en del av tiden som misjonærer i felttjenesten. Men etter hvert som det ble flere forkynnere, tiltok også administrasjonsoppgavene og andre gjøremål ved avdelingskontoret. Siden 1972 har Betel-familien vokst og består nå av ti medlemmer.

Ordningen med utvalg ved avdelingskontorene trådte i kraft i 1976, og det utvalget som ble utnevnt av det styrende råd, bestod opprinnelig av Les Franks, Robert Cunard og Alfred Wicke, med bror Wicke som koordinator. Utvalget ble senere utvidet til å omfatte fire medlemmer. Disse er for tiden Robert Cunard, Foo Chee Kang, Koh Chye Seng og Ng Hock Siew. Bror Koh og hans kone hadde gått i Gileads 73. klasse i 1982 og ble sendt tilbake til Malaysia for å reise i kretstjenesten. Da bror Wicke innså at han måtte slutte i sin tjeneste i Malaysia om ikke lenge på grunn av søster Wickes sviktende helse, ble bror og søster Koh invitert til å bli medlemmer av Betel-familien. Senere ble bror Koh utnevnt  til å være med i utvalget ved avdelingskontoret. Da bror og søster Wicke forlot Malaysia og reiste tilbake til Australia i oktober 1989, ble bror Koh utnevnt til å være koordinator for utvalget ved avdelingskontoret.

Sannheten sprer seg til Sabah og Sarawak

Beretningen om arbeidet i Malaysia ville ikke være fullstendig uten en omtale av den tålmodighet og utholdenhet og de iherdige anstrengelser og den enestående tro som er blitt lagt for dagen av mange brødre og søstre som har forkynt det gode budskap i Øst-Malaysia i de siste 35 år. Som kartet viser, er Øst-Malaysia geografisk sett skilt fra Malaya-halvøya av Sør-Kinahavet. Øst-Malaysia består av delstatene Sabah og Sarawak på nordsiden av den store øya Borneo.

Begge disse delstatene har mange enestående severdigheter som interesserer turister. I Sabah ligger fjellet Mount Kinabalu som er over 4000 meter høyt. Sarawak, som en gang ble kalt hodejegernes land, er i dag kjent for sine spesielle langhus. Materialene i disse lange bygningene er harde tresorter og palmeblad, og de står på kraftige pæler, gjerne på elvebreddene i utkanten av jungelen. Et slikt langhus kan ha 40 eller flere boliger side om side langs en felles gang, slik at mange familier bor sammen i en enkelt lang bygning.

Helt tilbake i 1950-årene fantes det Jehovas vitner i to familier i Sabah. De bodde i hovedstaden, Jesselton, som nå heter Kota Kinabalu. I 1956 kom tre nidkjære brødre fra Filippinene til Sabah i forbindelse med en arbeidskontrakt. De slo seg ned i havnebyen Tawau. Ikke lenge etterpå kom deres koner. I løpet av de følgende årene kom flere brødre med familier fra Filippinene i forbindelse med sitt verdslige arbeid. De begynte å forkynne for andre, og i tidens løp ble det opprettet en menighet. Dette førte til at det i 1963 var 28 forkynnere i Tawau.

Hjemmet til en av de første brødrene som kom fra Filippinene, ble benyttet som Rikets sal i over 20 år. I 1983  fikk de skaffet seg et nytt møtelokale i tredje etasje i en industribygning. Det nye lokalet var mye lettere tilgjengelig — spesielt i monsuntiden — men ventilasjonen var dårlig, så det var forferdelig varmt der. Det var også mye støy og støv der fordi det var et bilverksted nedenunder. Heldigvis fikk brødrene leie et stort, toetasjes hus i januar 1985. Menigheten i Tawau har fortsatt å vokse i åndelig forstand og i antall i årenes løp og har nå 62 forkynnere.

Bror og søster Lua, som hadde tjent som spesialpionerer i Malakka, fikk i 1984 som ny oppgave å samarbeide med menigheten i Tawau. Deres nærvær i menigheten og deres fine innsats i felttjenesten har bidratt sterkt til framgang i menigheten. Bror Lua har også vært stedfortredende kretstilsynsmann i Sabah en del ganger.

Også to andre oppofrende pionerer, to søstre, har betydd mye for menigheten i Tawau. Den ene av dem er søster Gan Yam Hwa, som kom fra Malaya-halvøya som pioner i 1985. Den andre er søster Victoria Ico, som ble døpt på Filippinene i 1947. I 1988 flyttet hun fra Tawau til landsbyen Keningau, et av de stedene hvor brødrene har bygd sin egen Rikets sal. Denne nye salen ble tatt i bruk til minnehøytiden i 1989 og ble innviet den 1. juni samme år.

Den andre menigheten som ble opprettet i Sabah, befinner seg i Kota Kinabalu, hvor forkynnelsesarbeidet begynte i det små i 1950-årene. I denne menigheten er det nå 71 menighetsforkynnere og seks pionerer. Foruten disse to menighetene er det nå fem isolerte grupper, nemlig i byene Keningau, Lahad Datu, Sandakan og Kota Belud og på øya Labuan, noe som betyr at arbeidet er godt i gang i delstaten Sabah. Det har vært et høydepunkt på i alt 180 forkynnere.

Broderstaten Sarawak har mye til felles med Sabah. Den har også fem isolerte grupper. Men den har tre menigheter, og en av dem har også bygd sin egen Rikets sal.

 Både Sabah og Sarawak ble først besøkt av kretstilsynsmenn fra Singapore midt på 1950-tallet. Deretter ble to unge engelske misjonærer fra Gileads 28. klasse, Michael Freegard og Peter Price, sendt til Kuching, Sarawaks hovedstad. De kom dit i oktober 1957 og opprettet et misjonærhjem. De fikk visum for ett år og fikk uten vanskeligheter fornyet det for ett år til. Men neste gang de søkte om fornyelse, fikk de avslag uten at det ble gitt noen begrunnelse, og de måtte derfor motvillig reise fra Sarawak i november 1959. De ble i stedet sendt til Malakka for å fortsette sin misjonærgjerning der.

Etter de to årene i Kuching etterlot de seg likevel kjernen til en menighet, for det var hele 25 til stede på møtene som regelmessig ble holdt i misjonærhjemmet, og flere av dem de studerte sammen med, deltok også regelmessig  i felttjenesten. Mens de var i Sarawak, ble traktaten Menneskenes eneste håp om fred oversatt til iban og senere trykt av Selskapet. Traktaten ble distribuert vidt og bredt langs elven Rajang og på avsidesliggende steder i innlandet, hvor iban er det eneste språket folk snakker og forstår.

Oversettelsesarbeidet ble utført av Eliab Bayang, en iban eller «sjødajak» som hadde stor familie, og som lærte sannheten av en av misjonærene. Da Eliab Bayang døde, viste det seg at han hadde testamentert en stor tomt til menigheten i Kuching. Nå er det en tiltalende Rikets sal på dette stedet.

Rikets arbeid fortsetter altså å gå jevnt framover også i Sarawak. Det er menigheter i Kuching, Miri og Sibu, og det er fem isolerte grupper, i Bintulu, Sri Aman, Sarikei, Kapit og Nanga Medamit. I hele delstaten er det nå 167 menighetsforkynnere og 16 pionerer, som tjener trofast.

 Stadig flere dyrebare mennesker står fram

Det har allerede stått fram mange dyrebare mennesker i det flerkulturelle Malaysia. Profeten Haggai skrev under inspirasjon: «Alle folkenes kostelige skatter skal komme hit.» (Hag. 2: 7, eldre norsk oversettelse, av 1930) Det er naturligvis svært få forkynnere i forhold til folketallet — cirka én forkynner pr. 13 500 innbyggere, men enden er ikke ennå, og vi venter med interesse på å få se hva Jehova fremdeles vil gjøre før den store trengsel plutselig bryter løs.

De 1391 nidkjære vitner som nå tjener i 36 menigheter og grupper rundt omkring i dette interessante distriktet, vil inntil da fortsette å spre det gode budskap, slik at enda flere dyrebare mennesker med Jehovas hjelp kan bli funnet.

[Fotnote]

[Oversikt på side 252]

(Se den trykte publikasjonen)

MALAYSIA

Gj.sn. antall pionerer

211

 

 

66

30

17

6

1958 1960 1970 1980 1992

Høydep. i antall forkynnere

1391

 

 

 

514

168

80

32

1958 1960 1970 1980 1992

 [Kart på side 208]

(Se den trykte publikasjonen)

MALAYSIA

Hovedstad: Kuala Lumpur

Offisielt språk: Malayisk og engelsk

Religion: Vesentlig islam

Innbyggertall: 18 687 000

Avdelingskontor: Klang

MALAYSIA

MALAYA-HALVØYA

Penang

Ipoh

PERAK

Kuala Lumpur

Klang

Malakkastredet

THAILAND

Singapore

SUMATRA

[Kart]

MALAYSIA

Kota Kinabalu

BRUNEI

SABAH

SARAWAK

Rajang

Kuching

Sør-Kinahavet

FILIPPINENE

BORNEO

[Bilde på side 213]

Ted Sewell og hans kone, Isabell. Ted gikk i spissen når det gjaldt forkynnelsen av det gode budskap i slutten av 1930-årene

[Bilde på side 216]

George Powell arbeidet ved depotet i Singapore fra 1939 til 1941

[Bilder på side 220]

Det kjente Raffles Hotel i Singapore, hvor Milton Henschel og Nathan Knorr under sitt første besøk i landet, i mars 1947, fortalte at Gilead-misjonærer var underveis

[Bilde på side 221]

I 1956 besøkte bror Knorr Singapore for tredje gang. Sammen med ham var Don Adams fra staben ved hovedkontoret

[Bilde på side 222]

Neil Crockett og James Rowe i 1951, da de kom til Kuala Lumpur i Malaya for å begynne sin misjonærtjeneste

 [Bilder på side 224]

Alfred og Thelma Wicke sammen med Lloyd Barry (til høyre), som tjente som sonetilsynsmann i august 1956. I bakgrunnen den gamle kinesiske skolen som ble benyttet som møtelokale i Penang

Alfred og Thelma Wicke i 1989

[Bilde på side 225]

Primitive mopeder ble benyttet i arbeidet med å utbre det gode budskap. Her er Thelma Wicke i 1951 idet hun er klar til å dra ut i forkynnelsesarbeidet i Singapore

[Bilde på side 226]

Fra venstre: Lee Siew Chan, Grace Sinnapillai og Ng Yoon Chin, som gikk i Gileads 31. klasse i 1958, har vært med på å utbre Rikets budskap

[Bilde på side 227]

Norman og Gladys Bellotti, som begynte som misjonærer i 1949, sørget for at Rikets arbeid i Kuala Lumpur fikk et godt fotfeste. De har senere tjent i Indonesia og i Papua Ny-Guinea

[Bilde på side 228]

Les Franks tjente som reisende tilsynsmann, og etter at han giftet seg med Margaret, tjente de begge i Kuala Lumpur og i Petaling Jaya

[Bilde på side 230]

Rikets sal og bror og søster Bellottis misjonærhjem i Ipoh i 1960

[Bilder på sidene 236 og 237]

 Avdelingskontoret og Betel-hjemmet i Klang, 30 kilometer fra Kuala Lumpur

[Bilde på side 236]

Noen Rikets saler befinner seg i slike høyhus, for eksempel denne i Kuala Lumpur

[Bilde på side 243]

Misjonærer som tjente i Singapore og Malaysia, utenfor det stedet i Singapore hvor områdestevnet med temaet «Guds vilje» ble holdt i 1958

[Bilde på side 250]

Douglas King (i midten) sammen med misjonærene Peter Price og Michael Freegard da bror King tjente som sonetilsynsmann i 1959

[Bilde på side 251]

Utvalget ved avdelingskontoret (fra venstre): Ng Hock Siew, Foo Chee Kang, Robert Cunard og Koh Chye Seng