Verdensrapport

Afrika

TRASS i tørke, hungersnød, hyperinflasjon, forbud og religiøs motstand har våre brødre i Afrika trofast fortsatt å gjøre det som står i Salme 105: 1: «Pris [Jehova] og påkall hans navn, gjør hans storverk kjent blant folkene.» Deres nidkjærhet har vist seg å smitte over på andre.

To brødre i Benin ble sendt som spesialpionerer til en avsidesliggende del av landet. Det var ingen Rikets sal i distriktet, ingen møter ble holdt, og det var heller ingen andre Jehovas vitner der. To uker etter at de var kommet dit, måtte de erkjenne: «Ingen kan komme på møtene hvis det ikke er noen møter å invitere dem til.» De begynte derfor å holde alle de fem ukentlige møtene. I slutten av den første måneden begynte to interesserte å komme på møtene. To måneder senere innså pionerene at det var behov for en Rikets sal på stedet. En interessert gav dem en tomt, og en annen skaffet byggematerialer. Tre uker senere kom 40 mennesker til det spesielle foredraget, selv om Rikets sal ikke var helt ferdig ennå. Det var 71 til stede på minnehøytiden, og senere samme måned var det hele 113 til stede på det offentlige foredraget under kretstilsynsmannens besøk. Alt dette skjedde i løpet av bare fem måneder!

 Det er mange som blir forundret når de ser Jehovas vitner arbeide sammen på et Rikets sal-prosjekt. En katolsk prest i Sør-Afrika innrømmet: «Jeg har vært i Vatikanet, men jeg har aldri sett noe slikt som dette. Mennesker av alle raser arbeider sammen i enhet. Hvite kommer og bygger for de svarte i de svarte bydelene og risikerer på den måten livet, for hvite blir ofte angrepet i de svarte bydelene.»

Det gleder Jehova når vi ber om hans velsignelse over vår tjeneste. Men for at vi skal få hans velsignelse, venter han av oss at vi handler i tro og viser at vi ønsker å utvide vår tjeneste for ham. En forkynner i Nigeria forteller hvordan det viste seg å være sant i hans tilfelle: «I august 1988 ble det å tjene på steder hvor behovet var større, drøftet på pionertjenesteskolen. Jeg begynte å spare opp penger til å flytte og planla å si opp jobben min i mars 1989. Jeg gikk til sjefen min, og til tross for at jeg hadde fått tilbud om en forfremmelse, fortalte jeg ham at jeg hadde planer om å flytte ut i landdistriktet for å forkynne der. Han sa: ’Du vet ikke hva du gjør. Du kommer til å lide. Gå og tenk igjennom saken.’

Da jeg kom hjem, la jeg begge identifikasjonskortene mine på bordet — pionerkortet og den legitimasjonen jeg hadde i forbindelse med arbeidet. Jeg vurderte dem begge to. Så kom jeg til å tenke på Salme 90: 10. Den gjennomsnittlige levealder er ikke mer enn 70 år. Bare når styrken vår er meget stor, kan vi nå en alder på 80 år. Jeg var 30 år gammel på det tidspunkt, så jeg gikk ut fra at jeg bare hadde 40 år igjen. Jeg ganget den årlige inntekten min med 40 og oppdaget at hele beløpet ikke ville bli nok til en bil engang! Denne jobben kommer jeg ingensteds med, tenkte jeg. Så jeg gikk tilbake til sjefen min og leverte ham oppsigelsen min. Han sa: ’Du er sprø. Du kommer til å dø sulten.’ Siden den tid har jeg tjent i tre deler av landet. Jeg har også hatt den glede å være med på å opprette to menigheter. Da jeg nylig møtte den tidligere sjefen min, var det første han sa: ’Du lurte meg. Du sa at du ikke ville få noen lønn, men se hvor godt du ser ut!’»

 I tjenesteåret 1992 ble det avlagt det største vitnesbyrd til dags dato i Zaïre. Politiske, sosiale og økonomiske omveltninger kunne ikke hindre at over 67 000 ydmyke forkynnere var travelt opptatt med å forkynne det gode budskap og gjøre disipler. Det ble ledet over 140 000 bibelstudier, og nærmere 300 000 var til stede på minnehøytiden, så det er virkelig grunnlag for vekst. Selv om hyperinflasjon og indre stridigheter i Zaïre har påført våre brødre der mange lidelser, ble det ikke desto mindre avlagt et enestående vitnesbyrd i september 1991. Et opprør i landet åpnet muligheten for folk til å plyndre i de største befolkningssentrene. Tusener av såkalte kristne som hadde vært i kirken om søndagen, stod på som gale om mandagen og tirsdagen for å kare til seg alt det bytte det var mulig å få med seg, og sendte til og med barna sine ut for å stjele og ta tyvegods med seg hjem. Flere la merke til at prestene deres hadde fått seg nye klær og husholdningsartikler etter plyndringene. Men Jehovas vitner tok ikke del i plyndringen og kjøpte heller ikke stjålne gjenstander. I Simfo i provinsen Shaba spurte læreren klassen sin om hvem som ikke tok del i plyndringene. «Jehovas vitner,» var det enstemmige svaret. «De vil ikke engang spise mat som er stjålet,» sa de.

Boken Menneskets søken etter Gud er blitt godt mottatt i Elfenbeinskysten. En søster derfra forteller: «Under et bibelstudium spurte hun jeg studerte med: ’Hvorfor er det så mange forskjellige religioner når det bare er én Skaper?’ Jeg tilbød henne boken Menneskets søken etter Gud. Hun ble forbløffet over boken bare ved å kikke på innholdsfortegnelsen. Deretter utbrøt hun: ’Dere Jehovas vitner har svaret på alle spørsmål, og jeg tror at dere har nøkkelen til sannheten. Men det ville være for vanskelig for meg å leve i samsvar med den, for det er for mange lover.’ Jeg viste henne 1. Johannes 5: 3, hvor det står at ’Jehovas bud ikke er byrdefulle’, og la til at Jehova har gitt oss lover som er til beste for oss både fysisk og åndelig sett. Jeg forsikret henne: ’Hvis du studerer Bibelen grundig, vil du innse verdien av disse guddommelige lovene.’ Hun sa seg enig og viser nå ekte verdsettelse av sannheten.»

 De afrikanske vitnene har en spesiell grunn til å takke Jehova. Restriksjoner på Jehovas vitners arbeid er blitt opphevet i landene Etiopia, Ghana, Kenya, Kongo, Rwanda, Togo og Zambia. Dette har gjort det mye lettere for våre brødre å fortsette forkynnelsen av Riket. Det er tydelig at Jehova ’lar fengslenes bommer falle ned’ for å gjøre det mulig for oppriktige mennesker å komme inn i hans organisasjon. — Jes. 43: 14, NW.

I ett av disse landene måtte en bror som tjente som krets- og områdetilsynsmann, slutte for å ta seg av sine aldrende foreldre. Bare en av slektningene hans var døpt på den tiden, men nå er fire til blitt døpt. En av dem sa beklagende: «Hvis jeg bare hadde fått sannheten tidligere, kunne jeg tatt meg av far og mor, og du kunne ha fortsatt å tjene som reisende tilsynsmann.» Broren svarte: «Selv om jeg er tilbake i landsbyen nå, er jeg tilfreds, og jeg er lykkelig over å se at slektningene mine tar imot sannheten.»

I et annet land var en bror som arbeidet som vaktmann, forhindret fra å delta fullt ut i teokratisk virksomhet på grunn av jobben. Da han fikk feriepengene sine, la han merke til at han hadde fått dobbelt så mye som han skulle hatt. Broren gjorde naturligvis lønningskassereren oppmerksom på feilen og leverte tilbake det overskytende beløpet. Lønningskassereren fortalte dette til direktøren, som gav broren en attest på at han var en ærlig arbeider, og han la også en slik attest i firmaets arkiv. En tid senere så firmaet seg om etter en regnskapsfører, og omkring 30 ansatte søkte på stillingen. De fleste av søkerne hadde gode kvalifikasjoner og hadde innflytelsesrike personer i firmaet i ryggen. Da direktøren gikk igjennom mappene til de forskjellige søkerne, la han merke til at broren hadde utdannelse som regnskapsfører, selv om han var blitt ansatt som vaktmann. Direktøren husket brorens ærlighet i forbindelse med feriepengene og belønnet ham med stillingen som firmaets regnskapsfører. Nå ville ikke broren behøve å jobbe kveldsskift lenger og ville dermed ha mer tid til teokratisk virksomhet. I tillegg fikk han nå høyere lønn og flere andre fordeler.

 Asia

«[JEHOVA] er Gud, han gav oss lys.» (Sal. 118: 27) Lys fra Jehova har virkelig skint ut over hans folk i hele Asia.

Et pionerektepar som hadde reist med buss til ledig distrikt i India, stoppet og tok seg en kopp te før de begynte i tjenesten fra hus til hus. Mens de satt og nippet til teen, forkynte de for eieren av tesalongen og startet et bibelstudium med henne og hennes to sønner. Mannen hennes var imot studiet til å begynne med, men etter en stund begynte han selv å overvære studiet. Så flyttet den eldste datteren deres hjem igjen. Til å begynne med var hun uenig med det vitnene lærte, og var også imot studiet. Kirkene på stedet likte ikke det som skjedde med denne familien. De forente sine krefter i et forsøk på å presse familien til å slutte å studere. De holdt et sju dager langt kirkemøte rett utenfor tesalongen deres, og under hele møtet kom prester fra forskjellige kirker med muntlige angrep på Jehovas vitner fra talerstolen.

Motstanden fra kirkene slo imidlertid tilbake på dem selv. Snart begynte interessen for sannheten å spre seg i  nabolaget, og flere familier begynte å studere med pionerene. Da det ble opprettet et menighetsbokstudium i distriktet, var det 43 til stede på det første møtet. En familie, hvorav noen var utstøtt, begynte å gå på møtene igjen, og til glede for alle ble de utstøtte senere gjenopptatt i menigheten. Denne familien kunne nesten ikke vente med å få en Rikets sal på stedet. Derfor gav de menigheten en tomt, hvor det snart ble bygd en Rikets sal. På områdestevnet i fjor ble 12 fra dette distriktet døpt. Og tenk at alt dette begynte med uformell forkynnelse i en tesalong!

En forkynner i Sør-Korea hadde studert Bibelen med en framstående dikter, men i den buddhistiske filosofi settes Buddha over Jesus, og derfor sluttet dikteren å studere. Da boken Det største menneske som noen gang har levd var tilbudet i felttjenesten, besøkte forkynneren ham igjen og presenterte taktfullt boken for ham. Til hennes overraskelse tok han imot boken. Da hun senere gikk tilbake til ham, hadde han lest boken fra perm til perm og var svært begeistret over det han hadde lest. Han sa at menneskelig filosofi ikke når lenger enn til hodet, men at historien om Jesus appellerer både til hodet og hjertet. Han var sterkt grepet av historien om Jesu liv og lære. Han bad henne fortelle mer om Jesus, og på den måten ble studiet startet igjen, og han gjør fine framskritt.

På slutten av tjenesteåret var Rikets sal ved avdelingskontoret i Tel Aviv i Israel fortsatt stengt på befaling fra de lokale myndighetene, etter politisk press fra ortodokse religiøse elementer. Avdelingskontoret har appellert saken og håper på en gunstig avgjørelse i den nærmeste framtid.

I det krigstrette Libanon fortsetter det gode budskap om Riket å ha framgang. En lojal, eldre bror døde i en alder av 85 år. Han hadde vært i sannheten siden 1940-årene og kom fra en stor familie i Bekaadalen. Mange i familien hans,  spesielt av de eldre, holdt fast ved strenge religiøse og sosiale tradisjoner. Brorens sønn, som også er et av Jehovas vitner, fortalte dem at hans fars siste ønske var å bli gravlagt på familiens gravplass. Men det måtte gjøres uten noen religiøse seremonier som var i strid med farens kristne tro. På grunn av sønnens respektfulle holdning og til tross for at noen av slektningene var kraftig imot til å begynne med, gav familien sin tillatelse. Begravelsen ble holdt en dag da det var kaldt og snødde kraftig, slik at veien mellom landsbyen og brorens hjem var uframkommelig. Men slektningene hans brøytet over en halv mil av veien ved hjelp av bulldosere. Det ble holdt en trøsterik tale ved denne triste anledningen, og 400 bibelske traktater om oppstandelseshåpet ble delt ut. De familiemedlemmene som delte brorens tro og tillit til oppstandelseshåpet, avla et stort vitnesbyrd for mange av dem som bodde i området.

Fra Thailand blir det rapportert om flere vitnesbyrd om den makt Guds Ord har til å forandre folks liv. En pioner ledet et bibelstudium i en skjønnhetssalong med innehaveren og en av kundene hennes. Da de begynte å drøfte emner som familielivet og god moral, virket det som om kunden ikke likte det, og hun sluttet å komme på studiet. En tid senere betrodde hun seg til pioneren og fortalte at hun følte seg for uren til å studere Bibelen; hun hadde nemlig levd som lesbisk i sju år. Pioneren viste henne ut fra Jesaja 1: 18 at Jehova tilgir synder som er begått i uvitenhet. Kvinnen gjenopptok studiet, gjorde slutt på sitt umoralske forhold og ble senere gift. Nå er både hun og mannen hennes døpt. Tre andre av slektningene hennes la merke til de forandringene hun gjorde, og begynte å studere Bibelen. En av dem er nå også døpt.

Brødrene i Japan har arbeidet hardt for å nå hele landet med det gode budskap om Riket. Sommeren 1991, etter at forkynnelsen i ledig distrikt var over, var fortsatt 257 byer og  landsbyer med til sammen 1 284 300 innbyggere ledig distrikt. Men i slutten av mars 1992 var alle distriktene tildelt en menighet. I dag finnes det ikke noe ledig distrikt i landet. Nå, 43 år etter at den første gruppen med misjonærer kom til Japan etter den annen verdenskrig, i 1949, får alle distriktene i Japan regelmessig besøk av Jehovas vitner. Avdelingskontoret har også oppmuntret til spesiell virksomhet i april hvert år siden 1989. Men det høydepunktet i antall hjelpepionerer som ble nådd i 1989, er ikke blitt oversteget før nå. I 1992 var det et høydepunkt på 46 787 hjelpepionerer, 5000 flere enn det forrige høydepunktet. Legger vi til de 50 395 som var alminnelige pionerer i april, pluss antall spesialpionerer kommer vi til at 98 313 forkynnere deltok i en eller annen form for pionertjeneste den måneden — det tilsvarer 59 prosent av alle forkynnerne i landet! Mange unge tjente som hjelpepionerer. En av dem, en 15 år gammel bror på Hokkaido, gikk trofast på gjenbesøk og startet i april tre studier med voksne han traff på feltet.

Mens nedtellingen mot Kinas overtagelse av Hongkong i 1997 fortsetter, skaper den politiske og økonomiske situasjonen engstelse og bekymring for koloniens framtid. Det er en glede å se at Jehovas vitner bevarer sin kristne ro og holder seg travelt opptatt i tjenesten for Jehova i en slik atmosfære. Hva er blitt resultatet av deres anstrengelser? Enda et år med fin teokratisk virksomhet, det mest glederike og produktive år i avdelingskontorets historie. Under det styrende råds ledelse var for eksempel representanter for fire andre avdelingskontorer i regionen samlet i Hongkong tidlig på året for bedre å samordne trykkingen av litteratur på kinesisk. Som følge av det kan kinesere som kan lese og skrive, nå bli nådd med vår litteratur trykt enten med forenklede kinesiske tegn eller med tradisjonelle tegn. Og i Kina er i skrivende stund ingen av våre brødre og søstre i fengsel, selv om deres virksomhet er pålagt restriksjoner.

 Europa

«[JEHOVA] er opphøyet over alle folkeslag, over himmelen er hans herlighet.» (Sal. 113: 4) Jehovas folk i Europa tjener ham under svært forskjellige forhold. De står overfor alt fra ødeleggende borgerkrig, sult og religiøs intoleranse til en forholdsvis høy levestandard og apati. Likevel holder de trofast sine åndelige øyne fokusert på Jehova.

En ung forkynner i Polen var ivrig etter å dele sannheten med sine medelever. Han forklarte klassen om korsets opprinnelse. Som følge av det kom de fleste av elevene til at man ikke skal tilbe korset. Presten protesterte imidlertid på dette. Det ble arrangert et foreldremøte hvor presten forsøkte å sverte Jehovas vitners gode rykte. En av mødrene reagerte på dette verbale angrepet. Hun reiste seg og sa at sønnen hennes tidligere pleide å røyke sigaretter, men at han hadde sluttet fordi han studerte Bibelen sammen med Jehovas vitner. Ved en annen anledning var treenighetslæren oppe til drøftelse i klassen. Presten hadde problemer med å forklare denne læren på en tilfredsstillende måte og lovte  derfor å ta med seg en annen prest, som skulle klargjøre det hele. Forkynneren og noen interesserte venner forberedte seg godt til denne bibelske diskusjonen. De greide å forsvare Bibelens lære om Guds navn og gjendrev kirkens lære om treenigheten, mariadyrkelsen og korset. «Hvis disse grunnleggende katolske læresetningene er falske, hva så med resten?» var klassens konklusjon.

En av de prestene som var til stede, en kateket, innrømmet: «Dere har overbevist meg. Det finnes ingen treenighet.» Han tok imot tilbudet om et bibelstudium, og det ble også startet bibelstudier med sju av elevene. Den unge forkynneren ledet to av bibelstudiene selv. Alle de som begynte å studere Bibelen, deriblant presten, begynte å gå på møtene. Presten sluttet som prest kort tid senere og studerer fortsatt Bibelen. Nå ønsker han ikke lenger å tjene en treenig gud, men den eneste sanne Gud, Jehova.

På Island bor nesten alle Jehovas vitner i de største byene. Avdelingskontoret har derfor ordnet med at pionerer forkynner det gode budskap i avsidesliggende områder. I ett fjerntliggende distrikt har et misjonærektepar forkynt i stor utstrekning. Før de reiste på ferie, spurte en av dem som de leder et bibelstudium med, en ung snekker som heter Óskar, om han kunne få litt ekstra litteratur. «Det kan være kjekt å ha noe å tilby hvis noen stiller spørsmål,» forklarte han. Misjonærekteparet forsynte ham med mange bøker, brosjyrer og blad som han kunne bruke når han skulle forkynne. Mens de var borte, leverte Óskar noe av litteraturen. Men ikke nok med det — han gikk også til en landsby i nærheten og forkynte fra hus til hus for første gang i sitt liv. Til da hadde misjonærene bare studert noen få ganger med Óskar, selv om han riktignok hadde lest mye på egen hånd. Etter at han hadde fått mer opplæring, kvalifiserte han seg til å bli  en udøpt forkynner, og han rapporterte 30 timer i felttjenesten den første måneden. Misjonærene ser fram til sin neste ferie. De sier: «Når Jehovas ånd gir styrke til de nye, vet du aldri hva som kan skje mens du er borte!»

Forkynnelsesarbeidet i Irland gikk sakte framover i mange år på grunn av den katolske kirkes store innflytelse i sør og både den katolske og den protestantiske kirkes innflytelse i nord. Det viser seg nå at den åndelige framgangen er god i områder hvor de fleste snakker irsk.

To pionerer som forkynte i et av disse områdene i det vestlige Irland i 1978, leverte en bok til Maureen. Det kom ikke så mye ut av det da. Maureens mann, Paddy, sa faktisk til henne at det som stod i boken, bare var noe sludder. Ti år senere traff en annen søster Maureen og fortsatte å foreta gjenbesøk hos henne i et års tid, selv om det var langt å reise, og selv om Maureen ofte ikke var hjemme. En gang denne søsteren var på besøk, nevnte Maureen at hun hadde hørt at et av Jehovas vitner hadde holdt et spesielt offentlig foredrag på irsk i området, og hun var lei for at hun hadde gått glipp av det. Hun fikk et kassettopptak av foredraget. Det virket som om sannheten ble mer levende for henne når hun fikk høre den forklart på sitt eget morsmål.

Maureen og hennes mann, Paddy, tok imot tilbudet om et bibelstudium. En gang de var invitert til middag hos noen venner, bestemte de seg for ikke å si noe om det de lærte ut fra Bibelen, for de mente at det dermed kunne bli en brå slutt på en hyggelig kveld. Det andre paret, Tony og Breege, ble imidlertid nysgjerrige da Paddy og Maureen antydet at de ville måtte gå tidlig. (De ville gjerne komme hjem i rimelig tid, så de uten problemer kunne overvære møtet i Rikets sal neste formiddag.) Til slutt innrømmet de at de skulle til Rikets sal. Tony, som var noe desillusjonert når det gjaldt  religion, bestemte seg for å bli med. Med tiden begynte også Breege å gå på møtene, og hun tok imot tilbudet om et bibelstudium. Det gikk ikke lang tid før Paddy og Maureen og tre av deres fire barn og også Tony og Breege ble udøpte forkynnere. Begge parene er nå døpt. Det er nå en blomstrende bokstudiegruppe i dette området. Selv om resultatene ikke alltid viser seg umiddelbart, vil sannhetens sæd spire i fruktbar jord.

Til tross for de økonomiske vanskelighetene, som forsterkes av den høye inflasjonen, bygger menighetene i Ungarn egne Rikets saler. Til nå er åtte nye saler ferdige, og ytterligere åtte er under bygging.

Eldre forkynnere gjør også sitt. «Grå hår er en fager krone når de finnes på rettferdighetens vei.» (Ordsp. 16: 31, NW) En eldre bror som ønsket å bli mer effektiv i felttjenesten, mente at det ikke var tilstrekkelig at han gikk fra hus til hus og tok del i gatearbeidet. Han bestemte seg derfor for å oppsøke små industriforetak og andre verksteder og forretninger, hvor han kunne forkynne for flere på én gang. Det første stedet han oppsøkte, var en damekonfeksjonsfabrikk hvor 25 personer arbeidet. «Tenk dere hvordan jeg følte det,» skrev broren, «da alle symaskinene stanset, og jeg ble omringet av alle arbeiderne, som bombarderte meg med spørsmål. Etter at jeg hadde snakket med dem i omkring en halv time, den tiden sjefen hadde latt meg få til rådighet, fikk jeg levert 25 bøker.» Etter denne inspirerende starten raste broren videre som et damplokomotiv. Han besøkte barnehager, varehus og til og med store fabrikker. Hvor mye litteratur fikk han levert det året? Han leverte 1300 blad og 600 bøker. Han avslutter rapporten med ordene i Jesaja 40: 31: «De som venter på [Jehova], får ny kraft, de løfter vingene som ørnen, de løper og blir ikke utmattet, de går og blir ikke trette.»

 Latin-Amerika

«I FRED vil jeg legge meg ned og sove. For du, [Jehova], bare du lar meg hvile trygt.» (Sal. 4: 9) Jehovas vitner i latinamerikanske land føler at de med Jehova som sin Gud, virkelig har en slik trygghet. Til tross for at det fremdeles er betydelige uroligheter i noen av landene, forårsaket av politiske og religiøse konflikter, erfarer menighetene fred fra Gud.

I det siste tjenesteåret ble det slutt på de indre stridighetene som har splittet El Salvador i omkring 12 år. Selv om Jehovas vitners arbeid aldri har vært forbudt der, har mange av brødrene gjennomgått fryktelige prøvelser, og noen har til og med mistet livet. Avdelingskontoret rapporterer: «Nå som krigen er over, kan vi arbeide i distrikter som ikke har vært gjennomarbeidet på mange år.»

På en videregående skole i en by der i landet ble det forberedt en avslutningsfest for avgangsklassen. Rektoren kalte til seg flere unge Jehovas vitner for å få dem til å lage et skuespill til programmet. Han sa: «Det er på tide at dere Jehovas vitner deltar, siden dere på grunn av religionen deres ikke er med på noen andre feiringer i løpet av året.» Ungdommene  tenkte seg raskt om og svarte: «La oss i så fall få sette opp et bibelsk skuespill.» Det gikk rektoren med på. De unge vitnene skyndte seg så til de eldste i menigheten. Ungdommene bestemte seg for å framføre skuespillet «Jehova redder dem som påkaller hans navn». Etter flere dager med iherdige øvelser var alle de 15 ungdommene klare. De sydde til og med sine egne kostymer for å prøve å framføre skuespillet nøyaktig slik de hadde sett det på områdestevnet i 1987.

Så kom dagen skuespillet skulle framføres — med 400 til stede. Da skuespillet var ferdig, gav alle lærerne uttrykk for begeistring. Rektoren roste vitnene og kunngjorde for alle som var til stede: «Jeg kan ikke annet enn å beundre deres organisasjon og den fremragende opplæring dere har fått.»

En bror i Brasil forteller hva resultatet ble da han forkynte for en arbeidskollega: «For omkring to år siden begynte det en ny mann i den samme avdelingen som jeg jobbet i. Han kom rett fra et katolsk seminar, der han hadde hjulpet presten og til og med vikariert for ham. Da anledninger bød seg til å forkynne, var de to spørsmålene vi drøftet mest: Hadde Maria flere barn enn Jesus? og: Framholder Bibelen transsubstansiasjonslæren? Mens jeg var borte fra kontorpulten min en dag, tok han opp boken Resonner ut fra skriftene, som jeg hadde med meg på jobben, og leste hva den sa om messen og Maria. Da vi møttes i spisepausen, gav han uttrykk for at han var helt forundret over de opplysningene som stod der, og sa at han nå var blitt overbevist om at det han hadde lest, var sannheten. Jeg startet et bibelstudium med ham og hans kone, og etter to måneder begynte de å komme på møtene. Snart brente han alle de spiritistiske bøkene sine. Etter seks måneder begynte de å ta del i tjenesten, og ikke lenge etterpå ble de døpt.»

I Latin-Amerika finnes det mange avsidesliggende landsbyer som en bare kan komme til via farlige elver og bratte fjellstier. Fra seks fryktløse spesialpionerer som bor i Peru og reiser med elvebåter i den sørlige delen av landet, kommer  denne rapporten: «Vi har brukt alle mulige slags framkomstmidler — vi har brukt båt på farlige elver, vi har trasket til fots gjennom seig gjørme under voldsomme regnskyll, og vi har sittet bakpå svære lastebiler, der vi ble kastet omkring under presenningen mens vi prøvde å holde i det minste litteraturen tørr. Som gresshopper har vi herjet Babylon den store og avslørt dens falske lære. I de 15 månedene som har gått siden vi begynte å forkynne langs elvene, har vi levert flere tusen bøker og blad til åndelig hungrende mennesker i jomfruelige distrikter.»

Nylig gjennomarbeidet de noen områder som er spesielt uframkommelige og ofte farlige. På 16 dager leverte de 627 bøker og 313 brosjyrer. Hver reise bød på en ny utfordring. Rapporten deres fortsetter: «Elvene er ukjente for oss. De forandrer hele tiden sitt løp; nye kanaler blir dannet, og sandbankene bygger seg opp. I betraktning av at vi nettopp har begynt å lære oss elvefartens hemmeligheter, er vi sikre på at Jehova våker over oss.»

Da brødrene kom til en landsby langs Amazonaselven i nord, ble de fortalt: «Det er en av dere som allerede snakker med oss her.» Pionerene visste ikke om noen Jehovas vitner i området, men de fant snart ut hvem de siktet til, en mann som bodde på en gård ved elvebredden. Den udøpte forkynneren hadde en søster i Requena. Hun hadde tatt imot noe litteratur, men mannen hennes hadde gitt henne beskjed om å kvitte seg med den. Derfor sendte hun den til broren sin, som bodde der i urskogen. Det tok ham ikke lange tiden å lese Min bok med fortellinger fra Bibelen fem ganger og Du kan få leve evig på en paradisisk jord tre ganger. Til slutt leste han Åpenbaringen — dens store klimaks er nær! tre ganger. Han hadde naturligvis en rekke spørsmål, men ikke desto mindre forkynte han allerede for andre om det han hadde lest. Og pionerene var nå glad for å kunne informere ham om de kravene som stilles til dem som ønsker å ta del i forkynnelsen.

 Nord-Amerika og Karibia

«[JEHOVA], vis meg dine veier, og lær meg dine stier,» skrev David for mange år siden. (Sal. 25: 4) Mange hundre år senere lærer folk med forskjellig bakgrunn fremdeles Jehovas veier å kjenne og tilpasser seg dem ved å forandre sin livsførsel.

En asiatisk kvinne som hadde emigrert til Canada, og som var oppdratt som buddhist, kom først i kontakt med Jehovas vitner gjennom uformell forkynnelse. Hun kom til Canada sammen med familien i 1981. Hun ble skuffet over rasediskriminering og andre problemer. «Det virket som om den lykken vi hadde ventet oss, var utenfor rekkevidde. Vi ønsket å finne lykken, men visste ikke hvor vi skulle lete,» sier hun. I 1983 fikk hun besøk av noen forkynnere som var ute i tjenesten fra hus til hus, og det ble startet et bibelstudium. Det var i utgangspunktet «bare for selskaps skyld og for å lære engelsk» at hun tok imot tilbudet om et bibelstudium. Sannhetens sæd slo likevel rot etter hvert. Mannen hennes, som tidligere hadde vært tolerant, gjorde helomvending og ble en bitter motstander. Han gikk til og med så langt at han tok familien med seg og flyttet til en by som lå 160 mil unna. Hun holdt likevel ut  og ble med tiden døpt. Hun gir uttrykk for sin verdsettelse i et brev som hun skrev på gebrokkent engelsk til det ekteparet som studerte med henne: «Dere var svært hyggelige og snille hvite da jeg ble bedre kjent med dere. Jeg likte å omgås dere. Men jeg var fortsatt gul og hadde en mur rundt hjertet mitt. Da det gikk opp for meg at dere virkelig var annerledes enn andre hvite, lurte jeg på hvorfor. Hva var det som gjorde dere slik? Jeg tenkte og tenkte på hva som kunne være grunnen til dette, og kom til slutt fram til at ’dere var Guds vitner. Det må være noe ved Bibelen’. . . . Da jeg fjernet muren rundt hjertet mitt, ble dere gode venner av meg. . . . Da jeg senere åpnet hjertet mitt på vidt gap, ble dere mine beste venner. Dere var hvite utenpå, men i mine øyne hadde ikke hjertet deres noen farge. . . . Det var en mengde hvite, svarte, brune og gule som alle sammen hadde hjerter med samme farge — gjennomsiktig — for de var brødre og søstre. Nå vet jeg hvordan de er blitt slik, og hvem som har gjort dem slik. Det er deres Gud og dere selv. I flere år ønsket jeg å være en av dere. Jeg var i verden, men i hjertet var jeg hos dere. Likevel følte jeg det som om jeg stod utenfor porten. Til slutt fikk jeg lov til å gå gjennom porten for å være sammen med dere. Nå er det ikke lenger ’dere’, men ’oss’.»

Fra den lille øya Guadeloupe i Karibia kommer følgende oppmuntrende rapport: «På grunn av forkynnernes gode oppførsel blir de lett gjenkjent i distriktet. En forkynner forteller: ’Da vi var ute i forkynnelsesarbeidet en dag, stoppet en bil som allerede hadde kjørt forbi oss, og kom ryggende tilbake og stanset ved siden av oss. En ung kvinne kom ut og sa: «Dere må være Jehovas vitner. Jeg har vært i Guadeloupe i et par måneder. Jeg må få et bibelstudium igjen, men moren min, som jeg bor sammen med, er motstander.» Da vi hadde kommet oss etter overraskelsen, avtalte vi at bibelstudiet kunne ledes hjemme hos meg. Kort tid senere overvar hun et stevne. Da ble moren hennes så rasende at hun kastet datteren og hennes tre små barn ut av huset. Senere, mens datteren  bodde hos sin tante, punkterte moren dekkene på bilen hennes og truet henne til og med med kniv. Den unge kvinnen flyttet enda en gang. Nå fikk hun studere i fred. Den åtte år gamle datteren hennes, Cinddy, studerte også målbevisst. I dag er den unge kvinnen en ivrig forkynner av det gode budskap.’»

Selv distrikter som blir gjennomarbeidet ofte, bærer frukt, noe denne opplevelsen fra De forente stater viser. En 43 år gammel mann som hadde bodd i New York i hele sitt liv, hadde aldri fått besøk av Jehovas vitner hjemme. Dette er en belest mann som var i ferd med å ta en doktorgrad, og han hadde vært assisterende kurator ved avdelingen for sjeldne bøker ved et stort bibliotek. Nylig ble han stoppet av et av Jehovas vitner i vestibylen i den blokken hvor han bor. Han så boken Menneskets søken etter Gud i vesken hennes og bad om å få den. Han leste boken samme kveld, og før det var gått en uke, besøkte han Selskapet Vakttårnets hovedkontor og skaffet seg 12 bøker til. Alle disse bøkene hadde han lest da søsteren kom tilbake på gjenbesøk. Da hun kom, spurte han hva han måtte gjøre for å bli døpt.

Søsteren fikk en bror til å begynne å studere med ham. Da denne mannen hadde studert to bøker og ble spurt om hvordan han visste at dette var sannheten, sa han: «Det er på samme måte som med Polarstjernen. Du hører om den og leser om den, og når du så går ut og ser opp mot nattehimmelen og får øye på den, behøver ingen å fortelle deg at det er den du har fått øye på.»

Denne mannen hadde lett etter sannheten i hele sitt liv. Han forstod at den ikke kunne være å finne innen kristenheten. Så undersøkte han Østens religioner og kommunismen, men ble skuffet. Han forstod at ingen av disse hadde sannheten, så han fortsatte å søke etter Gud. Han sa at han følte det som om Gud var i rommet ved siden av, men at døren var lukket. Nå er døren åpnet, og han tar ivrig del i møtene og forkynnelsesarbeidet, lik en løper som setter av gårde når startskuddet går. Han ble nylig døpt.

 Oseania

«LA OSS sammen hylle [Jehova] og prise hans store navn!» (Sal. 34: 4) De nidkjære vitnene for Jehova i stillehavsområdet fryder seg over det gudgitte privilegium å gjøre kjent hans navn og hensikter på øyene i dette vidstrakte havet.

En bror som arbeider i en avsidesliggende opalgruve i Australia, forkynner uformelt for turister. Ved én anledning inviterte han tre ektepar som var på ferie, hjem til seg med jevne mellomrom i løpet av ti dager. Før de reiste, gav broren hvert av parene bøkene Livet — et resultat av utvikling eller skapelse? og Du kan få leve evig på en paradisisk jord og sa at han ville være glad om de leste bare det første avsnittet i hver bok. En av dem, som er lærerinne, sa at hun ikke ville lese bøkene, for hun hadde vært motstander av Jehovas vitner i hele sitt liv. I løpet av de siste 23 årene hadde hun nektet å ha noe å gjøre med naboene sine, som var Jehovas vitner, og hun hadde også holdt barna sine unna dem. Hun hadde behandlet barn av Jehovas vitner svært dårlig på den skolen hvor hun underviste. På grunn av at denne broren var så snill og gjestfri, lovte hun imidlertid at hun skulle lese noen linjer i boken.

Etter en tid ringte denne kvinnen til forkynneren. Hun sa:  «Jeg leste de første linjene, og så gjorde jeg en stor feil — jeg fortsatte å lese. Jeg ble glad i boken. Aldri har jeg lest noe lignende! Så gjorde jeg nok en feil. Jeg lot den ligge på skrivebordet mitt, og da jeg kom tilbake for å hente den, hadde min 19 år gamle datter allerede skrevet navnet sitt i den.» Kvinnen og hennes mann besøkte naboen sin for å skaffe seg en bok til, og de bad om unnskyldning for alle tidligere misforståelser. Det ble startet et bibelstudium med dette ekteparet og datteren deres, og nå går de på møtene. Godhet kan smelte hjerter som er harde som stein, men som innerst inne rommer kjærlighet til Gud.

Nylig ble tre medlemmer av Betel-familien på Fiji innbudt til å holde et foredrag for studenter ved en felleskirkelig høyskole som drives av de største protestantiske religionssamfunnene i det sørlige Stillehavet. Det ble avlagt et godt vitnesbyrd for de 13 studentene og læreren. Etter at hver av de tre Betel-arbeiderne kort hadde fortalt om sin egen religiøse bakgrunn og sin oppvekst, gav de studentene en oversikt over hvordan Jehovas organisasjon i store trekk er oppbygd. Spørsmålet om bruken av Guds navn i Bibelen ble brakt på bane. Én student reiste innvendinger mot å ta med navnet i de kristne greske skrifter. Men stillheten senket seg i lokalet da en av brødrene fra Betel spurte ham om hvorfor navnet Jehova, etter å ha vært brukt i ganske stor utstrekning i de fleste bibeloversettelser på de oseaniske språkene i nesten hundre år, nå blir fjernet når oversettelsene blir revidert. Til slutt var det en student som argumenterte med at ingen egentlig vet hvordan Guds navn skal uttales, og at det derfor ikke bør brukes. Han forklarte at det var jødene som sluttet å bruke Guds navn og erstattet det med enten Adhonai eller Elohim. Brødrene pekte på at dette skjedde på grunn av at det oppstod en overtroisk forestilling blant jødene. Følgende spørsmål ble reist: Kan dette også være grunnen til at navnet blir fjernet fra bibeloversettelsene i dag? Kanskje studentene i sitt hjerte vil fortsette å grunne på dette ubesvarte spørsmålet.

 Ved en videregående skole for gutter på Tonga er det satt av en time i uken til religionsundervisning. Fire av de 600 elevene er Jehovas vitner. De bad om lov til å danne en egen klasse i religionstimene, og dette ble godkjent. En alminnelig pioner og en av misjonærene underviser dem. Den første uken var det 12 gutter til stede, og drøftelsen, som var basert på boken Livet — et resultat av utvikling eller skapelse?, dreide seg om hvordan de første menneskene var blitt til. Elevene var overrasket over at Bibelen berører vitenskapelige emner, og etter at timen var over, snakket de med vennene sine om dette. Den andre uken var det derfor 25 til stede. Når rektor nå roper opp elevene på onsdagene og ber alle Jehovas vitner om å reise seg og gå til timen, er det opptil 60 som blir med, og mange av dem har med seg sin egen bibel. En av dem har nå begynt å studere Bibelen privat sammen med pioneren.

En søster og hennes mann bodde sammen med hans familie på øya Savaii i Vest-Samoa. Han tillot henne å utøve sin religion, men viste selv ingen synlig interesse for sannheten. Denne søsteren måtte også utholde motstand fra svigermoren sin, som var protestant, men hun gav aldri opp håpet om at oppførselen hennes skulle få de andre i familien til å begynne å tilbe Jehova. Ettersom dette ekteparet bestemte seg for å flytte til New Zealand, ble det nylig holdt et familieselskap for dem før de skulle reise. Tenk deg hvor overrasket søsteren ble da mannen hennes erklærte at han ville begynne å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner og gå på møtene i Rikets sal når han kom til New Zealand. Han anbefalte sannheten til alle de andre i familien. Moren hans la seg dette på sinne og begynte med én gang å studere Bibelen og gå på møtene. Nå har også denne søsterens tante, svigerinne og svoger og noen av hennes nieser begynt å gå på møtene i Rikets sal, og de fleste av dem studerer Bibelen. Apostelen Peters ord om at «menn . . . kan bli vunnet uten et ord ved sine hustruers livsførsel», viste seg å holde stikk i denne søsterens tilfelle. — 1. Pet. 3: 1.

 Land hvor arbeidet er forbudt

«Jeg kaller på [Jehova], han som lovsynges, og jeg blir frelst fra mine fiender.» (Sal. 18: 4) Jehovas vitner fortsetter å kunngjøre det gode budskap også i de 24 landene hvor arbeidet er forbudt.

Barn kan ta et fast standpunkt for Jehova under slike forhold, slik det blir vist i følgende eksempel fra et øyrike i Stillehavet der arbeidet er forbudt. Alle barna i en familie studerte sannheten med en nabo som er et av Jehovas vitner. Foreldrene deres var innbitte motstandere, og de slo ofte barna sine fordi de standhaftig fortsatte å studere Bibelen. Faren meldte til og med barna sine til de lokale myndighetene og minnet dem om det forbudet Jehovas vitner var underlagt. Men de ignorerte anklagene hans. Den rasende faren tok nå saken i egne hender ved å bruke vold. Da han gikk bortover en smal sti, møtte han broren som underviste barna hans. I voldsomt sinne angrep han broren og slo ham ned, truet ham med en lang kniv og prøvde til og med å drepe ham. Brorens kone oppdaget basketaket da det stod på som verst, og hun skrek av all kraft, slik at hun klarte å vekke naboenes  oppmerksomhet. Den rasende mannen klarte å flykte, men senere rapporterte han hendelsen til politiet og gav dem sin forvrengte versjon av det hele. Som følge av det måtte broren, etter å ha ligget på sykehus i ti dager, til avhør hos politiet. Lokalavisen skrev feilaktig at broren hadde slått faren først. Politiet behandlet likevel broren med respekt, og etter at de hadde forhørt ham, skjønte de at han var uskyldig.

En måned senere kontaktet statsadvokatens kontor broren for ytterligere forhør. I fire dager på rad tilbrakte han til sammen 14 timer med å svare på spørsmålene deres. Dette gav ham en mulighet til å avlegge et grundig vitnesbyrd. Statsadvokatens kontor viste forståelse for svarene hans, som var basert på Bibelen. Som følge av det har de nå fått et mer velvillig syn på Jehovas vitner. Og hva med barna til den rasende motstanderen? Én av dem har gjort slike framskritt at han har kunnet innvie seg og la seg døpe, og de andre fortsetter også nidkjært å studere sannheten.

Myndighetene i et afrikansk land har i årevis forfulgt Jehovas vitner på en ondskapsfull måte, skjønt respekten for borgerrettighetene er blitt større nå i den senere tid. Gjennom alle disse årene stanset imidlertid evangeliseringsarbeidet aldri opp. Under et kraftig regnskyll søkte et av Jehovas vitner ly i en liten kirke for syvendedags adventistene. Siden det var gudstjeneste der, ble han nødt til å stå på verandaen. Mens han stod der, fikk han høre at en mann spurte predikanten: «Er det sant at mennesker vil komme til himmelen?» Kirkens forstander, som ledet gudstjenesten, kunne ikke gi noe godt svar. Da det sluttet å regne, henvendte broren seg til forstanderen og spurte om han kunne få lov til å besvare spørsmålet. «Ja,» var svaret. Etter at han hadde forklart Bibelens syn på saken, vokste tilhørernes interesse, og han som hadde stilt spørsmålet, avtalte å møte broren en annen dag og på et annet sted. Det kom en hel mengde interesserte til dette møtet, og det ble startet sju bibelstudier, og alle disse som det studeres med, fortsetter å gjøre fine framskritt.