Haiti

UNDER den oppdagelsesreisen Christofer Columbus foretok i 1492, gikk flaggskipet hans på grunn utenfor den karibiske øya som består av Haiti og Den dominikanske republikken. Ikke desto mindre la denne reisen grunnlaget for Europas kolonisering av den nye verden. Columbus møtte fredelige arawak-indianere. Navnet Haiti kommer fra deres språk og betyr «det fjellrike landet». Siden 1492 har dette «fjellrike landet» gjennomgått mange forandringer.

Columbus gjorde krav på øya i navnet til Isabella, Spanias dronning, og kalte den La Isla Española (den spanske øya). Spanske conquistadorer tvang arawakene til å utføre hardt slavearbeid, og snart var det få indianere tilbake. Så ble afrikanere innført for å erstatte dem.

Med tiden slo franske lykkejegere seg ned på den vestlige delen av øya, som Frankrike annekterte under navnet Saint-Domingue i 1697. Landet var fruktbart, og store plantasjer ble opparbeidet ved hjelp av slavearbeidere. Saint-Domingue ble et velstående område.

 Rundt 100 år senere vant Toussaint l’Ouverture militære og diplomatiske seirer i sin kamp for å frigjøre slavene. Han var født som slave, men var av kongelig afrikansk avstamning. Han ble hersker over Saint-Domingue i 1801. Jean-Jacques Dessalines, som også var født som slave, drev senere ut franskmennene og gav området tilbake dets gamle, arawakiske navn. I 1804 oppstod dermed Amerikas første uavhengige svarte nasjon, Haiti, som den gang var et velstående land.

Etter Dessalines’ død i 1806 tok Henri Christophe kontrollen over den nordlige delen av landet. Noe av det han utrettet, bidrog til at landet for en tid var et av de sterkeste i den nye verden. Han bygde det imponerende slottet Sans-Souci og den store fjellfestningen Citadelle Laferrière. Etter hvert ble imidlertid Haiti utarmet på grunn av maktkamper, revolusjoner og misbruk av offentlige midler.

Ikke desto mindre har Haiti fremdeles et unikt særpreg når det gjelder språk, kultur og befolkning. Mange snakker fransk, men dagligtalen er kreolsk — en uttrykksfull dialekt som kombinerer franske ord og vestafrikansk grammatikk. Befolkningen har en blanding av afrikanske og europeiske trekk som gjør den til et fargerikt og vakkert folk. Maleriske fjell dominerer landskapet. Men de fleste av dem er nakne — ryddet for trær — og sletter som en gang var fruktbare, er nå tørre.

Dette er et land som er stolt av fortiden, beklager seg over nåtiden og håper på en bedre framtid — en ny verden. Det passer derfor fint at det gode budskap om en virkelig ny verden under Guds rike når ut til disse menneskene, til og med i avsidesliggende landsbyer bak fjellene.

Det gode budskap kommer til Aquin

Opplysningene om hvordan det gode budskap om Guds rike først kom til Haiti, er uklare. Så tidlig som i februar 1887 forteller Zion’s Watch Tower at man har fått brev fra interesserte  på Hayti (Haiti). Men det var ikke før vinteren 1929/30, flere tiår senere, at en pionersøster som brukte all sin tid til å forkynne for andre om Guds hensikt, tilbrakte flere måneder her. I 1938 fikk så en advokat som het Démosthène Lhérisson, på en eller annen måte tak i bøkene Skabelsen og Profetierne og brosjyren Dødens Aarsag i Port-au-Prince. Han tok med seg disse hjem til Aquin, som ligger på sørkysten. Hva ble resultatet? Ut fra det han leste, ble han overbevist om at disse publikasjonene viste veien til sann kristendom. Han forlot den katolske kirke og begynte å fortelle andre, deriblant sin nevø, om Bibelens sannhet.

Etter at advokaten var død, inviterte nevøen andre til å studere bøkene sammen med ham, og det gjorde de regelmessig. En av dem sa: «Vi forstod at vi levde i denne verdens siste dager, at Jehovas rike hadde vært opprettet i himmelen siden 1914, og at religionene ville bli ødelagt fordi de var en del av denne verden.» De begynte å sette sitt håp til en ny verden.

Omkring 1943 var det en reisende i Les Cayes, en stor by vest for Aquin, som hadde kommet tilbake til Haiti etter et opphold på Cuba, og han hadde flere av Vakttårnets publikasjoner. Solomon Sévère fikk tak i denne litteraturen. Han bodde i Vieux-bourg, rundt ti kilometer fra Aquin.

Etter hvert begynte de interesserte i Aquin og Vieux-bourg å komme sammen. Enkelte av dem holdt imidlertid fast ved læren til et lite trossamfunn som var kjent som kristianismen eller salomonittene, og noen av dets skikker, for eksempel polygami, var absolutt ikke kristne. Men de som oppriktig søkte sannheten, innså at de måtte bryte båndene med kristenheten og slutte å ta del i dens skikker.

I 1944 var det sju personer på Haiti som var med på å forkynne det gode budskap for andre. De rapporterte til sammen 1500 timer i tjenesten det året. Året etter var det  ytterligere fem som tok del i felttjenesten, og til sammen ble det brukt 6164 timer i den offentlige forkynnelsen av det gode budskap. Ved slutten av tjenesteåret sluttet to rutinerte misjonærer seg til denne gruppen.

De første misjonærene

I august 1945 kom to unge misjonærer fra Nord-Amerika til Port-au-Prince. Disse to brødrene, Roland Fredette og Harold Wright, hadde lært fransk på Vakttårnets bibelskole Gilead, men de skjønte snart at nå måtte de lære seg kreolsk. De ble et velkjent syn der de reiste rundt og forkynte ved hjelp av vitnesbyrdskort og grammofoner.

N. H. Knorr og F. W. Franz, Selskapet Vakttårnets daværende president og visepresident, var opptatt av at forkynnelsen av det gode budskap skulle bli godt organisert på Haiti, så de besøkte også Port-au-Prince. De ankom 19. mars 1946, og 11 personer var til stede på et møte som ble holdt i misjonærhjemmet den kvelden bare for Jehovas vitner. Etter  en tale av bror Franz snakket bror Knorr om organiseringen av forkynnelsesarbeidet på Haiti. Han opplyste at det skulle bli opprettet et avdelingskontor for Selskapet Vakttårnet på Haiti med bror Fredette som avdelingstilsynsmann. Klokken sju neste kveld var en gruppe på 74 personer samlet i misjonærhjemmet for å høre bror Knorr tale over emnet «Gled eder, I nasjoner».

Avdelingskontoret ble åpnet 1. april 1946. Kort tid etter ble Selskapet Vakttårnet anerkjent av myndighetene. Fem nye misjonærer ankom, og forkynnelsen av det gode budskap spredte seg til byer nær Port-au-Prince og så langt nord som til Cap-Haïtien på nordkysten.

Misjonærene kommer til Vieux-bourg

På denne tiden snakket de som tilhørte gruppen i Vieux-bourg, ofte med en mann som het Cassindo. Da han var på besøk i Port-au-Prince i 1948, hørte han et foredrag som en av misjonærene holdt på Place Jérémie. Etterpå fortalte han misjonæren at det var noen i Vieux-bourg som snakket slik som ham. Cassindo kom hjem med nyheten «Genyen moun kom sa yo nan Port-au-Prince» (Det er slike mennesker i Port-au-Prince også). Gruppen i Vieux-bourg ble svært begeistret.

De kontaktet misjonærene, som reiste ned og besøkte dem. For en glede for gruppen i Vieux-bourg! De var så lykkelige at de brukte hele den første dagen sammen med gjestene i felttjenesten. Om kvelden ble det holdt et bibelsk foredrag på torget i lyset fra en oljelampe.

Under et senere besøk ble de som var kvalifisert, døpt, og gruppen ble organisert i en menighet, en av de første på Haiti. Men det var noen problemer. Solomon Sévère prøvde å dominere de andre. En bror som la større ydmykhet for dagen, ble derfor utnevnt til tilsynsmann i menigheten. Da gjorde Sévère opprør og påvirket noen til å trekke seg fra menigheten sammen med ham. — Apg. 20: 29, 30.

 De 12 som ble igjen, anerkjente Jesus Kristus som sin leder og fortsatte lojalt i Jehovas tjeneste. (Matt. 23: 10) Dette brakte rike velsignelser. I 1949 var det 21 forkynnere blant Vieux-bourgs omkring 400 innbyggere, og det var flere enn i Port-au-Prince.

En pastor lærer om den nye verden

På denne tiden var det enkelte av kristenhetens prester som uforvarende var med på å bringe sannheten ut til sine egne kirkemedlemmer. La oss høre Diego Scotland fra Dominica fortelle om seg selv:

«På den tiden da jeg var pastor i pinsemenigheten, tok menighetens øverste pastor med seg noen av Vakttårnets publikasjoner fra USA til eget bruk. Da jeg begynte å studere dem, advarte han meg mot å miste min sunne dømmekraft. Jeg ignorerte ham, for jeg så at litteraturen inneholdt sannheten. Men da jeg begynte å nekte å lede gudstjenester, ble det et stadig mer anspent forhold mellom oss. Det endelige  bruddet kom etter at vi hadde diskutert læren om sjelens udødelighet.»

Da den øverste pastoren hadde måttet bite i gresset, erklærte han at han ikke ville tillate Jehovas vitner å få fotfeste på Haiti. Diego, som er en tynn og spinkel mann med et rolig vesen, siterte Gamaliel og svarte at hvis Jehovas vitner hadde den sanne religion, kunne ingen stoppe dem. (Apg. 5: 39) Han begynte å studere sammen med brødrene og gjorde raske framskritt. Snart ble han en døpt forkynner.

Flere lærer sannheten å kjenne og begynner raskt å dele den med andre

Fire andre misjonærer fra Gilead kom til Haiti i 1948. Alexander Brodie og Harvey Drinkle kom i april, og Fred og Peter Lukuc kom om sommeren. Alle var fra Canada. De bodde i et misjonærhjem i Rue Capois 32 og gjorde mye for å intensivere forkynnelsen av det gode budskap i Port-au-Prince.

Fred Lukuc var 23 år gammel og hadde vært pioner siden 1943. Da han kom til Haiti, leverte han boken «Sannheten skal frigjøre eder» til en mann som laget og solgte lærvarer. Han lovte å komme tilbake den påfølgende søndagen. Men det var mye som hendte innen søndagen. Mannens svigersønn, Maurice Sanon, fikk øye på boken og begynte å lese i den. Hver ettermiddag satt denne tidligere læreren og studerte Bibelen ved hjelp av svigerfarens bok. I løpet av få dager satte han i gang med å vise vennene sine hvilke falske læresetninger den katolske kirke hadde lært dem. Han var ivrig etter å treffe Fred Lukuc.

«Maurice stilte mange spørsmål,» fortalte bror Lukuc noen år senere, «og vi startet et bibelstudium. Han gjorde raske framskritt og fortalte slektninger og andre om de nyoppdagede sannhetene. Men da jeg bad ham om å bli med meg  ut i tjenesten, vegret han seg: ’Jeg vet ikke nok.’ Jeg svarte: ’Du vet mer om Bibelen enn folk der ute, men jeg kan godt stå for snakkingen.’ Han gikk med på det. Likevel var det allerede fra første besøk denne energiske mannen som snakket mest av oss.» Med tiden ble hans kone og de fire barna også med på studiet, og hele familien, deriblant noen nevøer og nieser, ble innviede Jehovas vitner.

 Et år senere, i 1949, traff Fred en oppriktig, 40 år gammel protestant i Carrefour, i nærheten av Port-au-Prince. Han tørstet også etter sannheten. «Dumoine Vallon stilte mange spørsmål om forskjellige læresetninger,» forteller Fred. «Jeg gikk tilbake neste dag som avtalt, men han var ikke hjemme. Jeg ble skuffet, for jeg hadde syklet langt.» Hva hadde hendt? Fred sier: «Det gikk ikke lang tid før han kom hjem og forklarte at han hadde vært ute og forkynt for folk i nabolaget. ’De vet ingenting om Gud,’ sa han.» Ved hjelp av et hjemmebibelstudium gjorde Dumoine raske framskritt, og han ble døpt i juni 1950. Han har forblitt en lojal tjener for det gode budskap.

Vårt første områdestevne

Vårt første områdestevne ble holdt i 1950. Bror Knorr var til stede, og sammen med forkynnerne gikk han med plakater for å annonsere det offentlige foredraget. Folk langs veiene som så dette uvanlige opptoget, samlet seg rundt forkynnerne, og noen gjorde narr av dem. Men hvor glade ble ikke brødrene da det kom 474 for å høre foredraget, som ble holdt i et friluftsteater ved havnen! Tidligere på dagen var 13 personer blitt døpt på badestranden ved Club Thorland.

Bror Knorr veiledet brødrene i hvordan de kunne forbedre menighetsorganisasjonen, lære opp forkynnere og korrigere dem som overvar møtene av et galt motiv. Folk måtte lære at Jehovas vitner ikke er som protestantene, som fikk tilhengere fra den katolske kirke ved å tilby materielle fordeler.

Bror Knorr la merke til at det bare var 86 forkynnere som rapporterte tjeneste på Haiti, selv om det hadde vært misjonærer der i fem år. Han sa at tjenesten kanskje kunne bli mer produktiv hvis man brukte kreolsk på møtene og ute i felttjenesten i stedet for fransk. Forandringen ble gjort og brakte snart gode resultater.

 Bror Knorr opplyste også at brosjyren Kan du få leve evig i lykke her på jorden? ville bli oversatt til kreolsk. Oversetteren brukte imidlertid et fonetisk system som var utarbeidet av en tysker som het Laubach. Dette systemet gjorde det lett for engelsktalende å uttale kreolsk, men det var ikke det den katolske befolkningen var vant til. Brosjyren fikk derfor en begrenset utbredelse.

 Ytterligere resultater i sør

Menigheten i Vieux-bourg hadde forkynt så langt sør som i landsbyen Saint-Louis du Sud. Der bodde Benoît Sterlin, en velkjent forretningsmann som hadde studert Bibelen sammen med Jehovas vitner siden 1946. Han var også en forkynner. I 1950 ble gruppen på sju forkynnere i Saint-Louis du Sud den andre menigheten i sør. Benoît ble døpt i mars året etter, og han og hans kone ble svært aktive forkynnere.

Fram til da hadde bare noen av misjonærene hatt tillatelse til å foreta vielser. Da også haitianske brødre begynte å bli utnevnt til vigselmenn, var Benoît en av dem som ble tatt i ed av en dommer i Port-au-Prince.

Sannheten seirer

En dag i 1951 forkynte Alex Brodie i et forretningsstrøk i Rue des Miracles i hovedstaden da han stoppet opp ved en butikk som het «Den elegante skredder». Han traff 32 år gamle Rodrigue Médor og leverte boken «Gud er sanndru» til ham. Denne velkledde skreddermesteren takket ja til et bibelstudium, men det var sjelden Alex traff ham når han kom på gjenbesøk. Rodrigue innrømmer selv: «Jeg tok imot boken for å bli kvitt ham. Min kone og jeg var ivrige katolikker. Da Alex tilbød meg et bibelstudium, sa jeg at han kunne komme. Men jeg unngikk ham hver gang han kom.»

Men sannheten seiret. Rodrigue husker tilbake: «Jeg prøvde å sette ham på plass ved å stille ham et spørsmål om Jomfruen, men han gav meg et tilfredsstillende svar. Da begynte jeg å studere for alvor. Min kone var imot dette. Ja, hun fikk til og med en prest til å framsi bønner i ni dager for å få meg til å slutte. Så vi studerte andre steder.»

Da Rodrigue lærte hva Bibelen sier om bruken av bilder, handlet han besluttsomt. Han fjernet bildet av jomfru Maria fra stuen og knuste det. Kona var rasende. Men omsider gjorde det inntrykk på henne hvordan mannens interesser  forandret seg. Nå brukte han for eksempel kveldene til å lese bibelsk litteratur i stedet for å gå ut sammen med vennene sine. Da hun la merke til dette, begynte hun også å studere. Han ble døpt i februar 1952, og hun ble døpt tre år senere.

En annen misjonær, David Homer, henvendte seg til Albert Jérome i den lille kolonialbutikken hans. Først virket det som om Albert ikke tok sannheten særlig alvorlig. Men David fortsatte å besøke ham, for han følte at det var «noe oppriktig» hos mannen. Etter hvert ble det startet et bibelstudium med Albert, og han gjorde hurtige framskritt. Etter at han var blitt døpt, fortsatte de å studere sammen. De brukte stoff fra bøkene «Dygtiggjort til al god Gerning» og Kvalifisert til å være Ordets tjenere. Dette bidrog til at Albert ble en verdifull tjener i menigheten.

Det gode budskap blir utbredt på kreolsk

Misjonærene møtte uvanlige utfordringer når de skulle lede bibelstudier. Bøkene var på fransk, men stoffet måtte forklares på kreolsk for folk flest. Noen ganger var det eneste lyset vi hadde om kvelden, lyset fra en liten oljelampe som var laget av en melkeflaske. «Lyset var svakt,» forteller Alex Brodie, «men den interessertes ønske om å lære oppveide denne ulempen.»

Det var alltid mange til stede på de offentlige foredragene som ble holdt på kreolsk i en park i utkanten av Port-au-Prince eller på stranden. Misjonærene fraktet det bærbare høyttaleranlegget på sykkel og hengte høyttalerne opp i palmene. Folk tok selv med seg stoler eller satt i gresset.

Det ble funnet mye interesse i Carrefour-området, hvor Dumoine Vallon bodde. Det ble derfor opprettet en bokstudiegruppe hjemme hos ham. Og hva hendte i Vieux-bourg? Forkynnerne forkynte ivrig i områdene rundt byen, og de holdt offentlige foredrag der de kom. De reiste med hest, esel eller muldyr og sov under stjernene hvis natten falt på mens  de fremdeles var ute på veien. Men så dukket det plutselig opp alvorlige problemer på Haiti.

Et plutselig forbud!

I et brev datert 19. april 1951 informerte kirkedepartementet avdelingskontoret om at Jehovas vitners virksomhet på Haiti måtte opphøre. Brevet beskyldte vitnene for å være «antinasjonale» og for å bruke Våkn opp! til å utbre kommunistiske tanker. Hvorfor denne forandringen?

Det var presteskapet som stod bak det. I flere måneder hadde de henledet myndighetenes oppmerksomhet på spørsmålet om flagghilsen. Katolikkene anklaget brødrene for å være kommunister. De ropte ofte «Ned med kommunistene!» etter Jehovas vitner.

Det tok over tre måneder med mye brevskrivning å overbevise myndighetene om at de hadde fått gale opplysninger, og at Jehovas vitner ikke hadde noen politiske forbindelser. Forbudet ble til slutt opphevet i august samme år.

Hvordan hadde alt dette påvirket arbeidet? Politiet hadde stengt alle Rikets saler. Men møtene var blitt holdt i de hjemmene hvor bokstudiegruppene kom sammen. De ti forkynnerne i Carrefour var blitt en menighet med Peter Lukuc som tilsynsmann. Det hadde skjedd i juli, mens forbudet fremdeles stod ved makt. Fem nye misjonærer var kommet fra Gilead. De fikk oppholdstillatelse like etter at forbudet var blitt opphevet. Brødrene i en by i sør gikk til politistasjonen for å be om å få tilbake det utstyret som var blitt konfiskert i Rikets sal. Politisjefen utleverte det og sa: «Gå og arbeid for Jehova helt til enden!»

Kamp mot voodoo

Victor Winterburn var en av de misjonærene som nylig hadde ankommet. Han var 23 år gammel og kom fra Canada. Han var blitt døpt som 12-åring i 1940 og hadde vært i pionertjenesten siden 1946. Ikke lenge etter at Victor var blitt  avdelingstilsynsmann i september 1951, kom en av brødrene, Frank Paul, i livsfare på grunn av voodoo og overtro. Victor Winterburn og Alex Brodie måtte hjelpe ham. La oss høre hva de forteller:

«Det hendte i 1952. Vi fulgte opp opplysninger fra noen brødre og fant Frank halvt bevisstløs på en feltseng i et voodoo-tempel. Hendene var bundet til en stolpe bak ham, og føttene var også bundet. En knebel hindret ham i å lukke munnen. Leppene var sprukne, og det radmagre ansiktet var fullt av blemmer. Vi prøvde å snakke med mamboen (prestinnen), men hun ignorerte oss. Vi greide ikke å kommunisere med Frank, og vi kunne ikke flytte ham. Selv politiet sa at de ikke kunne røre ham, siden han var blitt brakt dit av foreldrene.

Vi drog til foreldrene og fikk vite hva som hadde hendt. Kona hadde forlatt ham, og han måtte oppdra barnet sitt alene. Han utførte skredderarbeid hjemme. Så ble han syk og begynte å snakke i villelse. Derfor ble han innlagt på sykehus. Men foreldrene hans trodde at han var blitt besatt av en ond ånd, så de tok ham med til templet. Vi fikk senere vite at de syke blir slått der, og at man har pepper i øynene på dem for å drive ut onde ånder.

Foreldrene til Frank ble redde da sønnen ble dårligere, så de kontaktet en av brødrene. Han prøvde å få Frank innlagt på sykehuset igjen. Sykehuset visste imidlertid hvor Frank hadde vært, så de ville ikke ta imot ham. Han ble først innlagt etter at en søster i menigheten som hadde erfaring som sykepleier, tilbød seg å kjøpe de nødvendige medisinene og pleie ham. Menigheten skaffet mat til ham — noe som vanligvis blir ordnet av pasientens familie.

Legen sa at han hadde tyfus og malaria. Vi lurte på om han ville bli frisk. Det ble han, og han tok opp tjenesten igjen. Med tiden giftet han seg på nytt. Han satte stor pris på brødrenes hjelp og menighetens varme og hjelpsomme ånd.»

 Begivenhetsrike reiser i kretstjenesten

Avdelingstilsynsmannen pleide også å besøke menighetene som kretstilsynsmann. Da reiste han vanligvis sammen med en annen misjonær, og de forkynte og holdt foredrag langs hele reiseruten.

På en slik reise i november 1951 syklet Victor Winterburn og partneren hans 520 kilometer til landsbyen Les Anglais i sør. De gikk gjennomsnittlig nesten ti timer på feltet hver dag under reisen og leverte i alt over 500 blad, brosjyrer og bøker.

Da Fred Lukuc besøkte menighetene våren 1952, måtte han korte inn på besøket fordi han fikk malaria. Han skrev senere: «Jeg reiste hjemover fra Cavaillon. Sykkelen var lastet med personlige eiendeler og litteratur til den 170 kilometer lange reisen. Den første natten overnattet jeg i Vieux-bourg-d’Aquin, og der tok jeg resten av medisinen min. Neste dag syklet jeg over åsene til byen Grand-Goâve og ble helt utslitt. Den natten tok jeg inn hos en eldre mann som var en interessert. Jeg sov lite. Feberen og all svettingen gjorde meg svak. Den ydmyke, eldre mannen ordnet det derfor slik at jeg kunne sitte på med en lastebil til Port-au-Prince. Da jeg kom tilbake til Betel, ble tilstanden kritisk, og legen anbefalte meg å reise hjem til Canada for å komme til krefter igjen.»

Fred Lukuc forlot derfor Haiti i 1952. Men han hadde en ukuelig misjonærånd, og tre år senere kom han tilbake for å fortsette i det gode arbeidet han hadde begynt på. Med tiden måtte også Peter Lukuc reise hjem til Canada for å bli behandlet for en alvorlig amøbeinfeksjon. Men han hadde den samme, iherdige innstillingen og kom også tilbake for å fortsette å tjene på Haiti.

Forkynnelse i nye distrikter

Nå fantes det menigheter i Port-au-Prince og langs en sørlig rute til Les Cayes. Det ble også gjort bestrebelser på å  opprette grupper i andre distrikter. Alex Brodie og Harvey Drinkle foretok reiser nordover gjennom sumpområdene og rismarkene i Artibonite-dalen og videre til Saint-Marc. Derfra reiste de gjennom kaktusbevokste områder opp til Gonaïves. Harvey var en stillferdig og modig bror. Mange år senere gjennomgikk han en operasjon i Canada. Han måtte fjerne det høyre øyet på grunn av kreft. Men etterpå kom han tilbake til Haiti for å fortsette i sitt tildelte distrikt.

Han og Alex reiste på grusveier med syklene lastet med litteratur, og de besøkte hus og landsbyer langs veien. Folk på landsbygda på Haiti står tidlig opp. Misjonærene banket på den første døren klokken seks om morgenen og fortsatte å forkynne til etter at det var blitt mørkt. Folk var gjestfrie og lot dem få overnatte i de små, stråtekte husene sine. I Saint-Marc og Gonaïves overnattet misjonærene på hoteller. Alex sa senere med varme i stemmen: «Det var en glederik tid da vi besøkte disse livlige menneskene.»

Andre misjonærer forkynte langt mot sørvest. Marigo Lolos, som senere ble gift med Alex, forteller om sin tur til Jérémie sammen med tre andre enslige misjonærsøstre — Naomi Adams, Virnette Curry og Frances Bailey:

 «I januar 1952 gikk vi om bord i ’Clarion’, en seilbåt med hjelpemotor. Sjøen gikk høyt, og båten gynget og rullet. Vi ble ordentlig sjøsyke. Men vi kom da fram til Jérémie, og der gledet vi oss over å forkynne og leverte mye litteratur.

Vi reiste med lastebil helt til Anse-d’Hainault. Mannlige passasjerer satt oppå varene på lasteplanet. På veien tilbake kolliderte vi med en annen lastebil, og Frances ble skadet. Naomi hadde med seg førstehjelpsutstyr og greide å forbinde såret. Vi satt imidlertid fast der oppe i fjellene. Vi slo oss ned ved veikanten og bad en stille bønn. Frances lå på en feltseng og var pakket inn i et ullteppe.

En gutt nede i dalen hadde hørt smellet og kom opp med kassava, bananer og en jernkjele. Han tente bål og laget mat til oss — en vennlig handling som rørte oss.

Mørket falt på, og det begynte å bli kaldt. Klokken ti om kvelden hørte vi at et kjøretøy nærmet seg, og vi visste at det ikke ville klare å passere. Veien var smal, og det gikk bratt nedover på den ene siden. Naomi gikk mot den nyankomne lastebilen med en lommelykt og fikk gitt tegn til sjåføren om at han måtte stoppe. Han greide til vår forbløffelse å få snudd bilen, og til vår store lettelse tok han oss med til Jérémie. Vi reiste tilbake til Port-au-Prince neste dag og var glad for at vi hadde vært med på å utbre det gode budskap i disse avsidesliggende strøkene.»

Det er mange som fremdeles husker disse modige misjonærsøstrene og snakker om dem. En haitisk søster som ble døpt i 1990 i en alder av 72 år, husker at hun første gang fikk høre om sannheten gjennom en av dem for over 30 år siden. Hun sier: «Jeg skulle ønske at jeg hadde studert sammen med henne og var blitt et av Jehovas vitner allerede den gang. Da kunne jeg ha tjent Jehova i alle disse årene.»

 En prest gjør en dårlig figur

Våre brødre var frimodige og hadde stor tillit til Guds Ord når de forkynte for presteskapet. I 1954 diskuterte en forkynner med en protestantisk prest og tre av hans sognebarn. Emnet var sjelens udødelighet. Da presten fikk se i sin egen bibel at Esekiel 18: 4 sier: «L’âme qui pèche est celle qui mourra» (den sjel som synder, den skal dø), sa han rett ut at han ikke kunne tro det. (La Sainte Bible, oversatt av L. Segond) Broren forteller hva som videre hendte:

«Jeg spurte ham: ’Hvilken skjebne venter de onde og de rettferdige?’ Han svarte at de onde vil bli pint i all evighet, mens de rettferdiges sjeler, deriblant Adams, vil bli oppreist til gleden hos Gud i hans rike. Han sa at Gud tilgav Adams synd da han gav ham dyreskinn til å kle seg med. Presten kunne ikke forklare hvordan en sjel som ikke dør, kunne bli oppreist. Ved å resonnere med ham ved hjelp av forskjellige skriftsteder viste jeg at Adam hadde syndet med overlegg og visste hva han gjorde. Hvis Gud hadde tilgitt Adam, ville Adams etterkommere ha blitt født fullkomne. Da ville de ikke ha vært under syndens forbannelse.

Noen dager senere fortalte et av sognebarna at presten ville vite hvor Jehovas vitner lærte så mye om Bibelen. Mannen selv og noen andre begynte å studere sammen med oss, og ikke lenge etter begynte en av dem å ta del i forkynnelsesarbeidet.»

Jehovas vitner i massemediene

De lokale avisene hadde knapt skrevet noe som helst om Jehovas vitner fram til begynnelsen av 1950-årene. Men dette forandret seg da stevnet «Den nye verdens samfunn» ble holdt på Yankee Stadium i New York i juli 1953. Seks aviser tok inn nyheter om de haitianske stevnedeltagerne. Avisen Le National trykte et bilde fra den første stevnedagen, og senere  fortalte den at det var planer om å ha et stevne med et lignende program på Haiti.

Radiostasjoner i to byer gav oss dessuten gratis sendetid. Etter at direktøren for en radiostasjon hadde sett manuskriptet til Vakttårnets program «Ting folk tenker på», forandret han sendeplanen sin for å få det med. En annen stasjon spurte om ikke programmet kunne forlenges til 30 minutter.

Haitianske brødre påtar seg større ansvar

To av Selskapet Vakttårnets direktører besøkte Haiti i 1954. Milton Henschels besøk for å tjene ved et stevne falt sammen med minnehøytiden den 17. april, og brødrene satte pris på at han holdt talen. Under besøket anbefalte bror Henschel at de lokale brødrene fikk større ansvar. Det ble gjort forandringer, og snart bestod menighetenes tjenesteutvalg bare av haitianere. Det gjorde at misjonærene stod friere med hensyn til felttjenesten. Bror Henschel hadde også med seg et sett med filmruller med filmen «Den nye verdens samfunn i virksomhet». Denne filmen ble vist for et stort publikum over hele landet.

Da Fred Franz besøkte Port-au-Prince i august samme år, anbefalte han at avdelingskontoret og Rikets sal ble flyttet til et bedre strøk av byen. Leiekontrakten for den bygningen som huset avdelingskontoret, misjonærhjemmet og en Rikets sal, var nå i ferd med å løpe ut. Menighetens tilsynsmann, Maurice Sanon, prøvde å spore brødrene til innsats og sa gang på gang til dem: «Hvis vi ikke får tak i en egen sal, må vi ha møtene under åpen himmel.»

Det nye avdelingskontoret, som lå i Rue Lafleur Duchène 39, hadde faktisk en midlertidig sal «under åpen himmel» på den store, brolagte gårdsplassen. Møtene ble holdt der noen måneder inn i 1955, inntil brødrene leide en bungalow i Grande Rue. Der fikk de lov til å fjerne de innvendige veggene, og da fikk de et rom som var mer enn dobbelt  så stort som det de hadde brukt til Rikets sal i huset i Rue Capois.

Bror og søster Brodie skulle snart bli foreldre, så de reiste tilbake til Canada rett før avdelingskontoret flyttet til huset i Rue Lafleur Duchène. De bor nå i Toronto, hvor Alex tjener som eldste.

Fred Lukuc kommer tilbake

Under områdestevnet i Dallas i Texas i 1955 møtte Fred Lukuc og Roland Fredette hverandre helt uventet. Fred prøvde å bygge opp helsen igjen, og Roland bad inntrengende: «Fred, kom tilbake til Haiti. Du vil ha det bedre der.» Fred tjente da ved Selskapet Vakttårnets gårdsbruk i Norval i Canada. Men helsen var dårlig, og han fikk tilbakefall fra tid til annen. Hva skulle han gjøre?

Fred skrev senere: «Jeg veide bare 54 kilo da jeg ble med Roland Fredette tilbake til Cap-Haïtien i september 1955. Selskapet og alle brødrene var svært vennlige. Noen måneder senere bad Selskapet meg om å reise i kretstjenesten i den nordlige delen av Haiti. For et privilegium! Men kunne jeg klare det? Jeg følte meg ikke sterk nok. Jeg bad, og deretter skrev jeg til Selskapet: ’Jeg skal gjøre et forsøk.’ I juni 1956 tok jeg opp igjen kretstjenesten, og i løpet av de neste seks årene ble jeg rikt velsignet av Jehova. Jeg la faktisk på meg 18 kilo, og jeg ble helt frisk igjen.»

En mann kan gjøre det!

Det kom flere Gilead-misjonærer til Haiti i 1956. Blant dem var Max Danyleyko, som hadde vært misjonær i Quebec og derfor kunne fransk allerede. Han kom i februar og ble satt til å arbeide sammen med Grady Rains, som hadde vært på Haiti siden 1952. Bror Danyleyko forteller om noe av det første han opplevde:

«Huset vi leide i Petit-Goâve, hadde ikke innlagt vann, så vi måtte ta med oss en bøtte og gå bort til den offentlige  vannkranen. Men da kom kvinnene løpende, grep bøtten og bar den for oss. De sa: ’Yon nonm pa kapab fè sa!’ (En mann kan da ikke gjøre det!) Det var kvinnearbeid. Det samme hendte på markedet. Det tok litt tid før vi greide å få dem til å forstå at en mann kunne gjøre det. Senere så vi at andre menn fulgte vårt eksempel.»

Markedene er delvis inne i store skur, men de strekker seg også ut under åpen himmel. Hvis de utallige varene ikke ligger utstilt på lange bord innendørs, kan de godt ligge på fortauet utenfor. La oss besøke et av disse markedene.

Vi presser oss gjennom folkemengden og går forsiktig utenom selgerne eller skritter over varene deres. Etter å ha fått øye på noen fine, søte sitroner går vi bort til kvinnen som sitter på huk like ved. Samtalen utspiller seg slik: ’Hvor mye tar du for fire hauger?’ ’80 cent.’ ’Jeg skal gi deg 50 cent.’ ’Nei, ikke mindre enn 70 cent.’ Vi sier ’60 cent’ og går. Da lager hun en vislende lyd med munnen for å få oss til å komme tilbake. Vi betaler 60 cent og tar opp sitronene. Så spør vi: ’Wa ban m’ degi?’ (Hva med en gave?) Hun smiler og gir oss en gratis sitron. Alle er glade og fornøyde.

Misjonærer til Saint-Marc

Da misjonærene George og Thelma Corwin kom til Haiti i april 1956, ble George sendt rett ut i felttjenesten. Han sier: «Vi hadde kommet til Betel fra flyplassen og satt og spiste lunsj. Da spurte Peter Lukuc meg om jeg ville bli med ham ut i tjenesten. Vi besøkte noen få hus sammen, og så bad han meg ta ett hus mens han tok et annet. Min første dag på Haiti! Også på et fremmed språk! Men haitianerne er hensynsfulle, så jeg greide det.»

Ekteparet Corwin ble sendt til Saint-Marc sammen med Peter Lukuc. Til å begynne med fikk de beskjed om å ta seg av noen blanketter over utløpte abonnementer. Mens paret prøvde å finne en kvinne som stod oppført på en av  blankettene, møtte de i stedet søsteren hennes. Det var en pensjonert lærerinne som het Adèle Canel. De studerte «Gud er sanndru» sammen — hennes bok var på fransk og misjonærenes på engelsk. Etter hvert ble også Adèles mann med. Snart delte dette ekteparet rommet sitt i to. Den minste delen ble oppholdsrom, og den største delen ble reservert for møtene. Begge to ble Jehovas vitner, og dermed ble Saint-Marc menighet opprettet i 1956.

George og Thelma Corwin studerte også med Marc-Aurel Jean på skredderverkstedet hans. Faren, Emmanuel, lyttet og lærte, selv om han ikke kunne lese. Snart gikk begge på møtene, og de tok del i felttjenesten — den gamle mannen hadde lært seg prekenen utenat. Med tiden startet han et studium med en fisker. Først gikk han gjennom noen avsnitt sammen med sønnen sin og merket seg nøye hva som kom fram. Deretter gikk han av gårde med bibel, brosjyre og sangbok for å lede studiet. Han innledet og avsluttet med sang og bønn — akkurat som på møtene.

I kretstjenesten med Selskapets film

Fred Lukuc besøkte store deler av landet som kretstilsynsmann. I 1956 begynte han å vise filmen «Den nye verdens samfunn i virksomhet» i de byene han besøkte. I Hinche, som ligger inne i landet, valgte han seg ut et sted i en park like ved den katolske kirken. Da gudstjenesten var over, viste han litt av begynnelsen på den første filmrullen for å fange oppmerksomheten til folk som kom ut fra kirken. Så spolte han tilbake og holdt en innledende presentasjon. Deretter viste han hele filmen. Selv om det bare var to spesialpionerer og to andre forkynnere i Hinche på den tiden, var det omkring 1000 som kom for å se filmen.

Det fantes ikke elektrisitet i Mirebalais, som ligger sør for Hinche. Hvordan kunne filmen bli vist der? Fred forkynte for en sersjant og nevnte problemet. Sersjanten ordnet det  slik at Fred kunne vise filmen i forsvarets brakker og bruke strømgeneratoren deres. Innbyggerne i byen kunne ikke bli invitert, men de få brødrene der fikk komme. De 75 som var til stede, innbefattet også soldatenes hustruer og venner.

Mange år senere, i 1988, holdt Fred Lukuc et foredrag i den franske menigheten i Delray Beach i Florida. Etterpå kom den presiderende tilsynsmannen, bror Fabien, bort og hilste på ham og sa: «Du henvendte deg til meg i 1957, da jeg var sersjant i Mirebalais. Jeg sluttet i hæren i 1971. Nå er jeg din bror, og datteren min er alminnelig pioner.» Så hyggelig å treffe ham igjen etter omkring 30 år!

Det var for øvrig i Mirebalais at en 20 år gammel ungdom ble et modig eksempel for brødrene. Han var lam i begge bena, men kom til byen på et esel for å overvære Fred Lukucs besøk som kretstilsynsmann. Forkynnerne måtte bære ham på ryggen inn i og ut av Rikets sal. Han satt også på eselet når han tok del i felttjenesten i landsbyen sin, som lå 18  kilometer fra byen. Denne ungdommen var blant de 54 som ble døpt på områdestevnet i Port-au-Prince i 1957.

Mer enn 30 år senere kan Fred også tydelig huske noen av forkynnerne i Ouanaminthe menighet ved grensen til Den dominikanske republikken. Han husker at tre av disse trofaste vitnene bodde 20 kilometer fra Rikets sal, men at de kom til fots for å være med ut i felttjenesten søndag formiddag. De brukte hele dagen i tjenesten og overvar møtene om kvelden. Deretter gikk de hjem i måneskinnet.

Produktive pionerer

På sine reiser fikk Fred oppleve mye malerisk natur. Det at brødrene fant sannhetssøkende mennesker, var imidlertid enda finere.

I Petite-Rivière-de-l’Artibonite besøkte Fred to spesialpionerer. Hvilke resultater hadde de oppnådd? Selv om de bare hadde vært der i 14 måneder, var det flere av dem de ledet bibelstudier med, som hadde sluttet seg til dem i felttjenesten. Blant disse var Gaston Antoine (en farmasøyt) og hans kone og dessuten hans søster og hennes mann, som hadde vært prest i trossamfunnet Guds kirke. Elleve personer tok del i forkynnelsesarbeidet den uken Fred var der, og seks av disse var med for første gang. Og mange, mange flere viste interesse. Rundt 800 kom til en park for å se Selskapets film, og det var også mange til stede på de øvrige møtene.

Stormer og flommer

Peter Lukuc reiste i kretstjenesten i sør i 1957. Han reiste med motorbåt fra Anse-à-Veau til Baradères, en by som ofte blir rammet av oversvømmelser. Etter at han hadde holdt et offentlig foredrag for 30 tilhørere, la han merke til at illevarslende skyer nærmet seg. Han reiste videre med båt neste morgen, men en voldsom storm brøt løs under turen. Passasjerene ble gjennomvåte av det drivende regnet, så båten måtte legge til i Petit-Trou de Nippes.

 Været stoppet ikke Peter. Han trodde at dette var første gang denne byen hadde besøk av Jehovas vitner, så om ettermiddagen gikk han ut i regnet for å forkynne. Men en forkynner han hadde truffet i Miragoâne, var allerede der. Denne broren ble begeistret over å se Peter igjen. Neste dag, da båten var på vei tilbake til Anse-à-Veau, brøt det ut en ny storm. De kom imidlertid trygt fram til den allerede oversvømte byen.

Da Peter så skulle reise videre langs landeveien fra Anse-à-Veau, måtte han krysse elven Grande-Rivière. Han kunne høre den fosse ned fra fjellene tre kilometer borte. Det var umulig å komme over. Folk på begge sider måtte vente hele dagen og hele natten. I mellomtiden vasset Peter barføtt gjennom gjørme og søle for å forkynne og levere blad i noen av husene. Neste morgen hadde elven trukket seg såpass tilbake at han kunne vasse over mens vannet rakk ham nesten til skuldrene.

Brødrene forkynte også i den pittoreske havnebyen Miragoâne, nordøst for Vieux-bourg, og sauelignende mennesker reagerte positivt. En dag var sønnen til en baptistpredikant til stede under et hjemmebibelstudium hvor den framtidige, nye verden ble drøftet. De bibelske bevisene for at jorden skal bli et paradis uten lidelser, død og ondskap, gjorde inntrykk på ham. Han trakk den fornuftige konklusjon at ikke alle gode mennesker kommer til himmelen. (2. Pet. 3: 13; Åp. 7: 9; 21: 4, 5) Han reiste straks tilbake til landsbyen sin i fjellene. Der samlet han faren og de andre medlemmene av kirken og viste dem hva Bibelen sier om jordens virkelige framtid. Neste dag sendte de en delegasjon til Miragoâne for å spørre om Jehovas vitner ville komme og undervise dem ut fra Bibelen. Predikanten og de fleste andre i denne gruppen begynte å studere, og rundt 30 av dem ble Jehovas vitner.

 De var kirkens søyler

Også i nord tok folk som hadde vært sterkt engasjert i kirkens virksomhet, takknemlig imot Bibelens sannhet. Etter at François Doccy og Jean Sénat hadde vært i Port-de-Paix på nordkysten i sju måneder, kunne de for eksempel glede seg over å ha funnet en rekke mennesker som var ivrige etter å tjene Jehova. Under kretstilsynsmannens besøk var det ni personer som tok del i felttjenesten. En samtale mellom Fred Lukuc og en katolsk jente viser hvem noen av disse var. Han gjengir den slik:

«Hun spurte: ’Er du alene i dag?’ ’Nei,’ svarte jeg, ’Rock St.-Gérard er sammen med meg.’ ’Rock St.-Gérard?’ spurte hun forbløffet. ’Ja, han er et av Jehovas vitner nå,’ forklarte jeg. ’Men,’ utbrøt hun, ’han var jo formann i legionærforeningen! En søyle innen den katolske kirke!’ ’Kona hans er også blitt et av Jehovas vitner,’ tilføyde jeg. Hun spurte videre: ’Er det sant at Irlande Sarette studerer sammen med dere?’ ’Ja da,’ sa jeg, ’hun går på møtene våre og er med på å forkynne.’ ’Du, å du!’ utbrøt hun. ’Hun var jo leder for Croisée-organisasjonen!’ Jeg fortsatte: ’Og så har du Lucianne Lublin . . .’ Da avbrøt hun meg: ’Det blir jo fire av kirkens søyler!’ ’Vel,’ sa jeg, ’du burde studere sammen med oss, du også.’ ’Ja, det vil jeg,’ svarte hun.»

De som er nevnt ovenfor, ble døpt sammen med andre interesserte på områdestevnet i desember samme år — 1957. Don Adams fra hovedkontoret i Brooklyn var til stede som sonetilsynsmann.

Framgang til tross for motstand

Som følge av at det gode budskap ble utbredt i nye distrikter, kom religiøse ledere med falske anklager. I 1957 begynte Roland Fredette, Fred Lukuc og Hiram Rupp, en misjonær fra Gileads fjerde klasse, å besøke folk i Mont-Organisé, 35 kilometer sør for Ouanaminthe. Presteskapet kom straks med advarsler: «De falske profeter har kommet.» «Det er  amerikanske spioner i landsbyen.» «Pass dere for kommunistene!»

Brødrene tilbakeviste anklagene på en taktfull måte. En framstående mann i byen, François Codio, hadde en tre timer lang drøftelse med dem. Forklaringene deres gjorde inntrykk på ham, så han ville ha et eksemplar av hver eneste publikasjon de hadde. Andre begynte også å lytte i stedet for å diskutere, og mange tok imot litteratur.

Arbeidet fortsatte også å gå framover i Port-au-Prince, og det bidrog til at det ble behov for et større avdelingskontor. Dessuten ble strøket rundt avdelingskontoret i Rue Lafleur Duchène svært voldspreget under den politiske uroen i 1957. Da leiekontrakten utløp, ble Betel-hjemmet og kontoret derfor flyttet til Pont-Pradel 3 i den roligere bydelen Bois-Verna. Det ble opprettet en ny fransk menighet som skulle ha møtene sine her.

Den politiske uroen, som førte til seks regjeringsskifter på ti måneder, fortsatte i 1958. Men brødrene holdt seg nøytrale  som alltid, og de fortsatte å forkynne at Guds rike er den virkelige løsningen på alle regjeringers problemer.

Fruktene av et godt arbeid

I 1958 hadde den lille gruppen forkynnere i Saint-Marc utviklet seg til å bli en selvstendig og moden menighet. Det kom tydelig fram i august samme år. Da skulle misjonærene overvære det internasjonale stevnet i New York, og menigheten måtte klare seg uten dem. Den måneden var de lokale forkynnernes felttjeneste bedre enn noen gang tidligere, og to nye begynte å forkynne. Dette var virkelig et fint eksempel på åndelig likevekt og iver i tjenesten!

George Corwin og hans kone var glad for å ha vært med på å bygge opp denne menigheten. Men på grunn av kommende familieforpliktelser måtte de forlate Saint-Marc i mai 1960 og reise tilbake til Canada.

Flere misjonærer kommer for å hjelpe til

I 1958 kom det fire nye misjonærer — Roland Sicard, Stanley Boggus, Steve Simmons og Maceo Davis. Etter at Daniel Eyssallenne hadde hentet dem på flyplassen, stod Peter Lukuc og ventet i det rommet hvor de skulle lære fransk. En måned senere begynte de å praktisere det nye språket ved å henvende seg til folk i nærheten av misjonærhjemmet. Stanley Boggus sier: «Vi ble forbauset over at folk gjorde alt de kunne for å hjelpe oss til å uttrykke oss.»

Tre måneder senere ble Stanley og Steve sendt til Les Cayes, og de fant snart ut at det ikke var nok å lære seg fransk. En dag snakket Stanley og kretstilsynsmannen, Max Danyleyko, med en kvinne som flere ganger sa: ’M’pa sou sa.’ Stanley trodde at hun sa: ’Det visste jeg ikke’, så han svarte at han hadde kommet for å fortelle henne om dette. Senere fortalte Max at hun hadde sagt: ’Det interesserer meg ikke.’ Da begynte Stanley å lære seg kreolsk.

 En ektemann forandrer hjertetilstand

Stanley Boggus giftet seg med Bertha Jean, en haitiansk pioner, i oktober 1960, og de fortsatte å tjene i Les Cayes som spesialpionerer. To måneder senere traff de Edèle Antoine, og hun sa: ’Jeg tror Gud er med dere. Vil dere lære meg hvordan jeg skal tilbe ham?’ Hun gjorde fine framskritt trass i voldsom motstand fra mannen og naboene, og hun ble døpt på det neste kretsstevnet. Da hun kom hjem fra kretsstevnet, kysset mannen til hennes store forbauselse både henne og de tre barna deres. ’Velkommen hjem,’ sa han. ’Jeg hører at du er blitt døpt.’ Han begynte å gå på møtene, ble et av Jehovas vitner og forble trofast til sin død mange år senere.

Omkring 25 år etter at Stanley Boggus forlot Haiti, føyde han denne fotnoten til opplevelsen ovenfor: «I 1987 ble jeg bedt om å være med og undervise ved pionertjenesteskolen for den franske kretsen i New York. Da jeg kikket igjennom elevlisten, la jeg merke til navnet Edèle Antoine. Jo, det var henne som jeg hadde hjulpet inn i sannheten 27 år tidligere. Det var oppmuntrende å se henne blant pionerene.»

Han ville ikke være «utenfor» blant falsk religion

Kort tid etter at Sénèque Raphaël hadde kommet til Mont-Organisé i mai 1960 for å arbeide som helseinspektør, tok han imot François Codios innbydelse til å overvære møtene hjemme hos ham. Han var en ivrig, ung mann på 24 år som gav uttrykk for at han gjerne ville lære mer om Bibelen. François lånte ham derfor boken «Gud er sanndru», og Sénèque studerte den fra perm til perm. I august skulle han reise til Ouanaminthe for å besøke foreldrene sine og bli døpt som baptist, så François oppfordret ham til å besøke Rikets sal der og kontakte en pioner som het Mercius Vincent.

Mercius spurte Sénèque ut om hva han trodde på, og han ble klar over at Sénèque skjønte at kirkens lære var helt  forskjellig fra Bibelens lære. Pioneren så på denne kraftige, mørkhudete unge mannen og sa: «Nå, inspektør, Bibelen sier her i Åpenbaringen 22: 15 at enhver som liker og praktiserer løgn, er utenfor. Det innbefatter dem som lærer falske læresetninger, så du vil være ’utenfor’ sammen med dem hvis du tilhører et slikt religionssamfunn.»

Etter en liten pause spurte Sénèque: «Hva skal jeg gjøre?» Mercius gav ham brosjyren «Dette gode budskap om riket» og lovte å studere den med ham neste morgen. Sénèque leste brosjyren og lærte store deler av den utenat. Etter det første studiet kom han på møtet samme kveld og tok del i felttjenesten morgenen etter. Han ble døpt i januar 1961. Men François Codio, som hadde gjort Sénèque kjent med sannheten, ble aldri et av Jehovas vitner. Det var bare hans kone som ble det.

Forberedt på større vekst

Carrefour menighet hadde økt til 54 forkynnere, så de begynte å bygge en sal som skulle være stor nok. Da de støpte taket, arbeidet 67 frivillige hardt med dette en hel dag, mens søstrene laget mat til dem. Den 17. desember 1960 holdt Fred Lukuc innvielsestalen i den nye salen for et stort og takknemlig publikum. Dumoine Vallon tjente som presiderende tilsynsmann her i en årrekke. Han ble spesialpioner i 1978, og i 1993 hadde han i en alder av 84 år fremdeles dette privilegiet i Thorland-Carrefour menighet.

I midten av 1960-årene var det over 800 forkynnere i de 23 menighetene på Haiti, mens det bare hadde vært 99 forkynnere i 1950. Max Danyleyko ble nå bedt om å tjene på Betel som avdelingstilsynsmann. Victor Winterburn planla å gifte seg, og rundt et år senere reiste han tilbake til Canada sammen med sin kone for å ta seg av kommende familieforpliktelser.

 I 1961 ble Fred Lukuc bedt om å arbeide deltid på avdelingskontoret og dessuten tjene som lærer ved Rikets tjenesteskole fra mai til august. Opplæringen av 40 tilsynsmenn og spesialpionerer på dette to uker lange kurset kom i rette tid, for den utrustet og styrket brødrene til prøver de snart ville komme til å stå overfor.

Områdestevnet i januar 1962 forberedte også de lokale brødrene på å fortsette å utvide felttjenesten. Avdelingstilsynsmannen snakket om pionertjenesten og oppmuntret kvalifiserte brødre uten familieforpliktelser til å søke om å få tjene som spesialpionerer. Sénèque Raphaël leverte inn en søknad, og han forteller:

«Jeg tjente som alminnelig pioner i Artibonite sammen med Emile Cinéus og ivret etter å bli spesialpioner. Derfor sa jeg opp jobben i helsedepartementet. Jeg hadde 40 dollar, frisørsakser og et par andre sakser som jeg håpet at jeg skulle  klare å livberge meg ved hjelp av, men takket være Jehova har jeg aldri hatt noe problem med å livberge meg.» Sénèque hadde ingen anelse om at myndighetene ville gripe inn mot Jehovas vitner bare noen dager etter at han hadde sendt inn søknaden sin.

Arrestert!

Den 23. januar 1962 ble Max Danyleyko og Andrew D’Amico arrestert på avdelingskontoret, og hele lageret av Våkn opp! for 8. januar 1962 (på fransk) ble beslaglagt. Andrew og Helen D’Amico, som var misjonærer fra Canada, bodde på Betel. Helen unngikk å bli arrestert fordi Andrew hadde sagt til henne at hun måtte gjemme seg på badet. De håpet at hun skulle slippe unna, slik at hun kunne fortelle de andre hva som hadde hendt.

Hun forteller: «Jeg stod bak den låste døren og bad.» Hun hørte at folk gjennomsøkte rommet og kom til badedøren. Men så var det en som sa et eller annet om en skapdør, og folkene forsvant for å lete gjennom resten av huset. Da de drog, lot de en vakt bli igjen til det ble mørkt. Han gikk like før Donald Rachwal, en annen misjonær som bodde der, kom hjem fra tjenesten. Da han fikk høre hva som hadde hendt, sendte han Helen av gårde til søstrene på det andre misjonærhjemmet, og så begynte han å kontakte andre modne brødre.

I mellomtiden ble de arresterte brødrene låst inne sammen med 17 andre menn i en liten celle på politistasjonen. De sov så godt de kunne. Når de ikke stod oppreist, satt de på gulvet, for det var ikke nok plass til at de kunne legge seg ned. De ble forhørt hele onsdagen, men fikk ikke vite hva anklagene mot dem gikk ut på. Neste morgen ble de ført fram for en høytstående embetsmann. Han viste til en liten artikkel om Haiti i Våkn opp! for 8. januar 1962 og holdt en preken for dem om likhet mellom rasene. (Artikkelen siterte fra  artikler i tidsskriftene Le Monde og Le Soir som kom inn på utøvelse av voodoo.) Han lot dem gå uten å gi dem anledning til å svare for seg, og så ble de løslatt.

Tre uker senere, 14. februar, uttalte utenriks- og kirkeministeren: «Vi kommer til å måtte utvise Jehovas vitners barn fra de offentlige skolene.» Dette skjedde i forbindelse med at en ung søster ble utvist fra den skolen hun gikk på. Hun hadde skrevet til rektor for å forklare hvorfor hun ikke kunne hilse flagget. Rektoren, som var en katolsk nonne, hadde sendt brevet videre til myndighetene. En annen søster ble også utvist. Begge jentene holdt på med det siste skoleåret og var svært flinke forkynnere.

Utvist fra landet!

Fire uker senere, 17. mars, ble Max, Donald, Andrew og Helen personlig informert av politisjefen om at alle misjonærene måtte forlate landet innen 24 timer. Det ble ikke gitt noen forklaring. Deretter ble de kjørt hjem for at de skulle hente passene sine. Der traff de Albert Jérome, som nå var bytilsynsmann, og i en kort samtale fikk de fortalt ham hva som hadde hendt.

Da de kom tilbake til politistasjonen, ble de satt under bevoktning. Rodrigue Médor studerte imidlertid med en overkonstabel, og han hadde vakt akkurat da. Dermed kunne Max gi ham en lapp hvor det stod at brødrene måtte henvende seg til den kanadiske ambassaden. Gjennom ham kunne dessuten Rodrigue besøke de fengslede misjonærene om natten og få nøkkelen til Selskapets postboks. Politimannen kjøpte også mat for misjonærene, i tillegg til at han hentet posten for dem og sørget for at de fikk kontakt med andre brødre.

Søndag 18. mars ble de tre kanadierne eskortert til flyplassen for å sendes til Kingston på Jamaica. Men siden de ikke hadde billetter videre til Canada, nektet flyselskapet å  ta dem med. Det var en rekke brødre på flyplassen, og Max Danyleyko fikk anledning til å snakke kort med Albert Jérome og noen andre. Dagen etter ble de eskortert rett om bord på flyet og sendt av gårde til Kingston. Der ble de noen uker før de fortsatte til Canada. Donald Rachwal var fra USA og ble sendt ut for seg.

Stanley Boggus reiste i kretstjenesten og ble utvist sammen med de gjenværende misjonærene den 3. april. Han tjente senere i Zaïre. Etter at han kom tilbake til USA i 1971, har han fortsatt å tjene i de franske menighetene i New York. Max Danyleyko var i Canada noen måneder og reiste deretter for å tjene i Kongo, Den sentralafrikanske republikken, Tchad, Nigeria og Elfenbeinskysten, hvor han fortsatt er. Fred Lukuc tjente i Kongo og Elfenbeinskysten. Av helsemessige grunner ble han og hans kone overført til Betel i Canada i 1985. Peter tjener for tiden i spanske menigheter i USA. De andre misjonærene tjener fremdeles Jehova lojalt eller har dødd i trofasthet.

Religiøse ledere fryder seg

Religiøse ledere hadde vært travelt opptatt med å fortelle myndighetene at Jehovas vitner var kommunister som ikke støttet regjeringen. Presteskapet hadde også sagt til brødrene at de bare ventet på et regjeringsvedtak for å bli kvitt dem.

Så de gledet seg nå over at misjonærene var blitt utvist. En evangelisk radiostasjon på sørkysten kringkastet nyheten med skadefryd: «Kristus og staten har kastet de falske profetene ut av landet.» Presteskapet ventet at Rikets arbeid skulle stoppe opp. Men de burde ha merket seg at Jehovas vitner ikke var blitt forbudt.

Haitianske brødre fortsetter

André René var en av de første fra Haiti som hadde fått opplæring på Gilead, og han ble avdelingstilsynsmann. De  lokale brødrene fortsatte arbeidet så godt de kunne. Renan Sanon (som hadde tjent som kretstilsynsmann en kort periode), Emile Cinéus og Don Delva ble utnevnt til å ta seg av de tre kretsene. Arbeidet fortsatte til motstandernes ergrelse å gå framover i bemerkelsesverdig grad.

Det var til og med noen prester som tok imot sannheten. Sénèque Raphaël hadde en lang samtale om den nye verden med Augustin Josémond, en protestantisk prest i Liancourt. Han tok imot tilbudet om et bibelstudium, meldte seg ut av kirken og ble døpt. Han og de ti barna hans er svært aktive Jehovas vitner.

Stadig flere begynte i pionertjenesten, deriblant noen som hadde lært å lese og skrive gjennom de kursene som ble arrangert i menighetene. Brødrene oppmuntret og hjalp disse pionerene. Brødre som hadde forretning, tilbød dem varer og tjenester til gunstige «pionerpriser».

Menighetene fortsatte å vokse så mye at antall forkynnere i 1963 passerte 1000. Det var til sammen 1036 som tok del i felttjenesten det året. En ny krets ble opprettet, og Sénèque Raphaël, som nå var blitt en entusiastisk taler, ble utnevnt til kretstilsynsmann i nord. Kretsen hans var så liten at han kunne besøke alle menighetene der i løpet av fire måneder, så han brukte de «ledige» månedene til å besøke byer hvor det ikke fantes Jehovas vitner.

To andre lovende unge menn

Det var flere av dem som ble Jehovas vitner på den tiden, som ble nidkjære forkjempere for den rene tilbedelse.

I 1961 så den 22 år gamle Fulgens Gaspard at en adventist rev ut en side av bibelen sin da han ikke kunne imøtegå de skriftstedene som et av Jehovas vitner viste ham. Selv om Fulgens var en lojal katolikk, medgav han at Jehovas vitner hadde god bibelkunnskap. Han hadde oppdaget at han ikke  kunne forstå det han leste i den bibelen han pleide å låne, så han spurte denne broren om hjelp. De studerte hver søndag. Snart begynte han å gå på møtene, og han sluttet å gå i kirken. Han deltok også i felttjenesten. Da han ble døpt i mars 1965, var det neste målet å bli pioner.

I 1962 studerte 15-åringen Wilner Emmanuel marxismen sammen med andre unge. Han trodde imidlertid at det fantes en Gud som stod bak universets orden. Sønnen til Diego Scotland studerte også marxismen, og han pleide å låne Wilner Vakttårnet, Våkn opp! og annen litteratur. Alphonse Hector, en 35 år gammel nabo som ennå ikke var et av Jehovas vitner, gav ham dessuten boken «Gud er sanndru» og rådet ham til å studere Bibelen.

Wilner forteller: «Jeg leste hele boken samme kveld og begynte å betrakte meg selv som innviet til Jehova. Noen dager senere ordnet Alphonse det slik at søster Derenoncourt studerte med meg. Hun ble forbauset over hvor godt jeg forstod det jeg hadde lest.» Wilner gjorde raske framskritt og ble døpt i august 1965. Han utviklet seg også til å bli en energisk arbeider for Jehovas rike og den nye verden.

I 1966 var den daværende avdelingstilsynsmannen troløs og ble utstøtt. Prophète Painson, en mild og forsiktig mann på 29 år, ble nå avdelingstilsynsmann og tjente i denne stillingen i seks år. Han var blitt døpt i 1960 og hadde begynt i pionertjenesten i 1962. Avdelingskontoret lå nå på hjørnet av Ruelle Waag og Avenue Christophe i Port-au-Prince.

I 1967 arbeidet Fulgens Gaspard som lærer. Han var blitt døpt to år tidligere, og siden han nå tenkte på å begynne som pioner, søkte han om å få deltidsarbeid. Det ble ikke innvilget, så han sa opp jobben i håp om at han kunne tjene til livets opphold ved hjelp av hobbyen sin — tegning. Men før han rakk å levere inn søknaden om å få utføre pionertjeneste, ble han utnevnt til spesialpioner. Tre måneder senere ble han bedt om å tjene på Betel, og deretter, i januar 1969, begynte  han å tjene som kretstilsynsmann. Han hadde et rolig vesen og var allerede blitt en rutinert foredragsholder som var behagelig å høre på.

Besluttsomhet under motstand

I 1969 satte presteskapet igjen ut rykter om at Jehovas vitner var kommunister. Regjeringen gav ordre om undersøkelser for å finne den samfunnsfiendtlige litteraturen vitnene angivelig brukte. Det førte til at det oppstod rykter om at brødrene ble arrestert i Port-au-Prince. Mange mennesker skyndte seg å ødelegge de bladene de hadde fått, og de tok ikke lenger imot Jehovas vitner i sine hjem.

I enkelte tilfelle grep lokale embetsmenn inn overfor brødrene, men de hadde ikke fått ordre om det fra sentrale myndigheter. To spesialpionersøstre, Furcina Charles og Yolande Fièvre, fikk et brev fra prefekten i Limbé som sa: «Dere er blitt stemplet som uønskede individer av folk i Limbé. Jeg opplyser dere herved om at dere ikke lenger er velkommen her.» Borgermesteren sa til dem at han ikke kunne la dem forkynne eller holde møter uten at de hadde tillatelse fra myndighetene i Port-au-Prince. Han sørget for at Rikets sal ble stengt. Men de to søstrene og de få andre forkynnerne der fortsatte å forkynne, og de holdt møter i private hjem. De byttet bare møtested fra tid til annen og holdt møtene til forskjellige tider.

Noen måneder senere giftet Furcina seg med spesialpioneren Jacques François. Hun var 39 år og var blitt døpt i 1959. Hun hadde vært pioner siden 1961. Jacques var 29 år. Da han kom til Limbé, sørget han for at møtene igjen ble holdt i Rikets sal. Han sa: «Jehovas vitner er et anerkjent religionssamfunn, og jeg kjenner ikke til noen forordning som forbyr dem.»

Nå ble han og Furcina arrestert og tatt med til prefekturet. Prefekten sa at han ikke hadde noe å anklage dem for,  men at det var borgermesteren som stod bak arrestasjonen. Dagen etter sa borgermesteren at det var militssjefen som var den ansvarlige. Militssjefen sa på sin side at han ikke hadde noe imot dem. Brødrene kunne følgelig fortsette å holde møtene uten flere problemer. Jacques døde i 1993, mens han trofast tjente som eldste i Port-au-Prince.

Borgermesterens døtre viste seg å være «sauer»

I 1970 begynte en spesialpioner å lede et bibelstudium med presten i Bassin-Bleu. Presten overvar også minnehøytiden. Borgermesteren i byen prøvde imidlertid å gjøre ham motløs og sa: «Fader, du er ferdig med studiene dine. Det passer seg ikke at du sitter sammen med dette lille vitnet for å bli undervist av ham.» Omsider sluttet presten å studere.

Nå begynte imidlertid borgermesterens eldste datter, Josette, å studere. Faren var imot det, men hun tok et fast standpunkt for sannheten og ble døpt. Med tiden fulgte søstrene hennes eksempel. Borgermesteren gjorde ikke det, men han ble vennlig innstilt overfor Jehovas vitner. Josette er nå alminnelig pioner og gift med en eldste.

De falske ryktene gjorde det vanskelig for brødrene å få leie haller til stevnene. De bygde derfor en enkel stevnehall i Mariani i Port-au-Prince. Den ble tatt i bruk i 1970 og utvidet etter hvert som antall til stede økte hvert år. Det var varmt under bølgeblikktaket, men denne hallen var bedre enn ingenting for de 2049 forkynnerne som rapporterte tjeneste i 1970.

En utflyttet haitianer kommer hjem for å hjelpe til

På denne tiden var det stadig flere som utvandret fra Haiti til Nord-Amerika. Det som hadde vært en liten bekk i 1960-årene, ble til en flom av mennesker som kom i skrøpelige båter i slutten av 1970-årene. Allerede i begynnelsen av 1960-årene var det nok haitianere i New York til å utgjøre et  franskspråklig misjonærdistrikt. Den første fransktalende menigheten ble opprettet i 1969, og det var fra denne menigheten Michel Mentor kom.

Han var haitianer bosatt i USA. Han begynte å studere sammen med Jehovas vitner i 1966. Han gjorde raske framskritt og ble døpt året etter. Han fikk opplæring på Gilead i 1971 og ble sendt til Haiti som avdelingstilsynsmann. Han var en kraftig, ugift bror på 34 år, vennlig og med gode lederegenskaper. Han var virkelig velkommen på Haiti, siden anstrengelsene for å få misjonærer inn i landet ikke hadde lykkes.

Andre Jehovas vitner kom på egen hånd for å tjene som pionerer der behovet var større. I 1972 besluttet så Selskapet å sondere terrenget ytterligere ved å sende fire nye Gilead-misjonærer. En høytstående embetsmann sa imidlertid med støtte fra innenriksministeren at det ville bli reist tiltale mot dem hvis de fremdeles var i landet etter at besøksvisumet deres var utløpt. Derfor reiste de til Puerto Rico og ventet der på å få tildelt et nytt distrikt. Kort tid senere døde denne embetsmannen, og tre måneder deretter falt innenriksministeren i unåde. Han ble avsatt og reiste i eksil.

Forsvar fra uventet hold

Den største motstanden kom fra offentlige tjenestemenn som ble ansporet eller presset til handling av presteskapets propaganda. Noen av dem hadde selv fordommer. Deres handlemåte var ikke et uttrykk for regjeringens offisielle politikk. Den da nylig avdøde presidenten på Haiti hadde studert sammen med Jehovas vitner da han var ung. Selv om han hadde valgt en annen kurs, hadde han fremdeles respekt for brødrene. Dessuten førte Jehovas vitners ærlighet, politiske nøytralitet og respekt for lovene til at andre framstående personer beundret dem. En pioner forteller for eksempel denne opplevelsen:

 «Da jeg tilbød bladene til to menn i Port-au-Prince, sa den ene: ’Hvis jeg hadde hatt myndighet til det, skulle jeg ha kastet alle dere Jehovas vitner i fengsel.’ Den andre, som var et regjeringsmedlem, brøt inn før jeg rakk å svare. Han sa til mannen at ut fra det han hadde sett på sine reiser og under religiøse seremonier, var det bare Jehovas vitner som ikke blandet spiritisme inn i tilbedelsen. Så la han til: ’Det er Jehovas vitner som praktiserer sann kristendom.’»

På utkikk etter et bedre avdelingskontor

Ettersom Selskapet ikke eide et eget avdelingskontor på Haiti, manglet Jehovas vitners arbeid verdighet og identitet i enkeltes øyne. I 1971 hadde en advokat leid ut et hus i Rue St.-Gérard til Selskapet. Men da han oppdaget at leieboerne var Jehovas vitner, ville han ikke fornye leiekontrakten.

Etter at det var blitt gjort store anstrengelser for å finne et annet sted, flyttet avdelingskontoret til et hus i Rue Chérièz i Canapé-Vert. Der var det i fire år, før det ble flyttet til Delmas i 1975. Men dette huset var for lite for vårt behov. Michel Mentor forteller: «Vi måtte lagre litteraturen på soverommene og i resepsjonen og trappene. Sonetilsynsmannen rådet oss derfor til å se oss om etter et annet sted, og vi begynte å tenke på å finne en tomt hvor vi kunne bygge.»

Rost av noen prester — fordømt av andre

I 1968 fikk brødrene boken Den sannhet som fører til evig liv. De ble svært begeistret. Denne publikasjonen bidrog til å vinne ungdommers hjerte for Bibelen. Enkelte geistlige brukte faktisk stoff fra boken i sine prekener. De utelot bare navnet Jehova.

I 1972 var det til og med en katolsk prest som viste boken fram i domkirken i Port-au-Prince og sa: «Hvis Jehovas vitner tilbyr dere denne lille, blå boken, så ta imot den. Den inneholder sannheten.» En kvinne stirret forbløffet på ham.  Sønnen hennes var et av Jehovas vitner, og hun motarbeidet ham. Nå drog hun hjem og spurte ham om Jehovas vitner hadde en liten, blå bok. Da han bekreftet dette, fortalte hun hva presten hadde sagt. Hun tok imot tilbudet om å studere Bibelen sammen med ham og ble et døpt vitne.

De fleste prestene ble imidlertid rasende over at folk forlot hjordene deres. De begynte å kritisere Den sannhet som fører til evig liv fra prekestolen. Protestantiske prester — Evane Antoine, Louis Désiré og andre — begynte å lage radioprogrammer som angrep Jehovas vitner. Antoine frydet seg over å kritisere boken setning for setning i et program på radiokanalen MBC i Port-au-Prince hver søndag ettermiddag. Han kom også med ondskapsfulle bemerkninger om Jehovas vitners lære. Hensikten var å få folk til å vende seg mot «Sannhetsboken».

Det motsatte skjedde. Folk ble nysgjerrige, og boken fikk stor utbredelse fra 1972 til 1975. Folk stoppet ofte forkynnere på gaten og spurte etter «ti liv po ble a» (den lille, blå boken). Mange av dem ble Jehovas vitner.

Radioprogrammene vekket også høytstående embetsmenns sympati for Jehovas vitner. I denne forbindelse forteller Rodrigue Médor:

«Michel Mentor og jeg ble innkalt til kirkeministeren i forbindelse med spørsmålet om flagghilsen. Han gjenkjente meg som skredderen hans og sa: ’Er det du som skaper så mange problemer for oss?’ Så kom han inn på prestens radioprogram. ’Hvorfor tar dere ikke til motmæle?’ spurte han. Jeg forklarte at vi ikke var ute etter å få i stand en offentlig debatt, for det ville bare forsimple budskapets verdighet.»

Jehovas vitner kommer på luften

I 1973 begynte imidlertid Selskapet å sende et eget, 30 minutters program, «Ditt ord er sannhet», på Radio Haiti hver onsdag kveld. Hensikten var å gjøre Jehovas vitner bedre  kjent og å motvirke fordommer som radioangrepene skapte. Programmet angrep ikke prestenes uttalelser, men tok opp emner som jordens framtid, Guds hensikt og familielivet. Stoffet ble hentet fra Selskapets publikasjoner, for eksempel Er Bibelen virkelig Guds Ord? og Våkn opp! Dette radioprogrammet holdt følgelig et høyere nivå enn prestenes, og det førte til folks beundring og respekt.

Brødrene måtte betale for å få være på luften, så da hensikten med programmet var blitt oppnådd i november 1974, sluttet de å sende det. Fram til da hadde folk sett at Jehovas vitner forsvarte seg bra, og Den sannhet som fører til evig liv fortsatte å ha en enestående utbredelse.

Religiøse ledere og mennesker som var under deres innflytelse, fornyet imidlertid angrepene ved enda en gang å fokusere på spørsmålet om flagghilsen i skolene. Noen aviser inneholdt artikler som var imot Jehovas vitner. Myndighetene ble dermed igjen opptatt av dette spørsmålet. Regjeringsmedlemmer innkalte Rodrigue Médor og fortalte ham at de faktisk følte seg ille berørt over problemet. Men de kjente ham godt og respekterte ham, så de lot det bli med det.

Lite egnede Rikets saler

Enkelte tjenestemenn som lot seg påvirke av sine religiøse sympatier, skapte vanskeligheter for Jehovas vitner. De benyttet seg av at brødrene ikke hadde et registrert selskap på Haiti, for å hindre at det ble gitt tillatelser til å bygge Rikets saler. Men problemet med manglende Rikets saler var stort sett av økonomisk karakter. De fleste menighetene hadde ikke råd til å bygge, så de leide små bygninger som ofte manglet selv de mest elementære bekvemmeligheter. Noen nølte med å overvære møter som ble holdt i slike simple lokaler. Likevel kunne det hende at antall til stede økte drastisk ved spesielle anledninger. I en menighet på 100 forkynnere  var det over 400 til stede på minnehøytiden i 1975. Det var flere utenfor salen enn inni. Man måtte finne en måte å få bygd Rikets saler på.

Noen menigheter greide det ved å ta opp lån av brødre som hadde råd til å låne ut penger, og senere fikk det styrende råd i stand en ordning som skulle hjelpe brødrene til å finansiere bygging av Rikets saler. Det er blitt bygd mange fine saler etter at dette ble gjort i 1978.

Utvalget ved avdelingskontoret

Ordningen med utvalg ved avdelingskontorene trådte i kraft i 1976. De første medlemmene var Michel Mentor, Sénèque Raphaël og Défense Joseph, som hadde begynt å tjene som spesialpioner 11 måneder etter at han ble døpt i 1962. Rodrigue Médor ble medlem av utvalget i 1977. I 1980 flyttet Défense Joseph til USA for å ta hånd om familieforpliktelser.

Da de haitianske brødrene fikk brosjyren Blod, legevitenskap og Guds lov (på fransk) i 1978, bad utvalget Wilner Emmanuel om å kontakte det medisinske fakultet ved Haiti universitet. Dekanus samlet medisinstudentene og spurte om Wilner ville forklare Jehovas vitners syn på spørsmålet om blod. Etter foredraget ble de glad for å få gratis eksemplarer av brosjyren. Senere har mange av dem som ferdig utdannede leger respektert Jehovas vitners standpunkt med hensyn til blodoverføring.

Endelig nye misjonærer!

I mai 1981 fikk omsider et misjonærektepar oppholdstillatelse på Haiti. John og Inez Norman hadde reist i kretstjenesten i Canada, og de hadde vært svært effektive i tjenesten. En områdetilsynsmann sa en gang om Johns måte å forkynne på: «Det er interessant å gå ut sammen med ham, for man vet aldri hvordan han vil gå fram ved neste dør. Han har originalitet.»

 John ble født på Montserrat i Vestindia i 1940 og vokste opp i Canada. Foreldrene hadde tjent i Liberia, der behovet var større. John ble døpt i 1954 og begynte i pionertjenesten i 1958. Hans kone, som er kanadisk, begynte i pionertjenesten i 1968.

Etter at de hadde kommet til Haiti, var de ute i pionertjenesten en stund. I januar 1983 ble de innkalt til å tjene på Betel, og John ble utnevnt til koordinator for utvalget. Michel Mentor hadde ført tilsyn med arbeidet ved avdelingskontoret på en god måte i 11 år, og han skulle nå tjene som områdetilsynsmann. I de månedene det ikke var kretsstevner, skulle han være spesialpioner.

Andre misjonærer, fra Canada, USA, Belgia, Frankrike, Nigeria og land i Karibia, bidrar også til den framgang Rikets arbeid har på Haiti. De er glad i menneskene her. De gleder seg over å arbeide blant alle de fattige som holder til i boliger som ligger tett i tett langs uttørkede elvefar, så vel som blant de rike i deres palasslignende hjem. Alle slags mennesker — dommere, leger, ingeniører, forretningsfolk, kjøpmenn, kremmere og vanlige arbeidere — har sluttet seg til dem i forkynnelsen av den kommende, nye verden.

Tjeneste der behovet er større

Foruten misjonærene er det mange som selv har tatt initiativet til å komme til Haiti for å tjene der behovet er større. Blant dem er Maxine Stump og Betty Wooten, som har utrettet mye i Pétion-ville og Thomassin. Maxine var i Thomassin, og mange trodde at det aldri ville komme noen i sannheten der.

I en alder av 55 år begynte Maxine å merke at hun var i ferd med å bli eldre. Mannen hadde forlatt henne og Jehovas organisasjon. Likevel holdt hun ut i dette fjellandskapet i 23 år, trass i motstand. Hennes begrensede fransk og kreolsk  hørtes mer ut som engelsk. Folk måtte kanskje høre bedre etter for å forstå henne, men hennes varme interesse og oppriktighet virket tiltrekkende på dem. Mange studerte sammen med henne og ble Jehovas vitner. Hun tjente som alminnelig pioner i Thomassin fram til 1992, da hun i en alder av 75 år ikke lenger kunne klare seg i fjellene. Hun reiste tilbake til USA for å få medisinsk behandling, og for tiden tjener hun som pioner i Florida.

Betty Wooten begynte som «pioner» samme dag som hun ble døpt i 1962. Hun skjønte ikke at hun måtte søke først! Hun ble faktisk først utnevnt i 1967. Siden hun kom til Haiti, har hun tjent som spesialpioner i Pétion-ville. Hun er svart, entusiastisk og ser mye yngre ut enn sine 57 år. Noen ganger blir hun så ivrig når hun forklarer skriftsteder i Bibelen, at hun glemmer sitt mangelfulle kreolsk og begynner å snakke engelsk. Men den oppriktige måten hun legger fram  sannheten på, og de kraftfulle resonnementene får folk til å lytte og reagere positivt på det som blir sagt.

Da John og Inez Norman besøkte avdelingskontoret i Canada i 1982, var det noen i abonnementsavdelingen som spurte dem hvem Betty Wooten var. Avdelingen hadde registrert flere titalls abonnementer som hun hadde tegnet. Hvorfor oppnår hun så gode resultater? Jo, hun forkynner alltid. Den vanlige felttjenesten hennes er en fortsettelse av den uformelle forkynnelsen. Hun ser alltid etter anledninger til å tilby blad, bøker, abonnementer og bibelstudier hvor som helst og når som helst — i butikker, på spisesteder og på bensinstasjoner. Hun kan nå se tilbake på 22 år på Haiti, og hun er glad for at hun har vært med på å hjelpe mer enn 70 personer til å ta opp tjenesten for Jehova!

Nå er det fire menigheter i Pétion-ville, to i Thomassin og dessuten én i Kenscoff. I 1993 var det altså sju menigheter med til sammen 700 forkynnere i et distrikt som tidligere bare hadde én menighet.

 En houngan finner sannheten

En tidligere voodoo-prest — en houngan — i landsbyen Labiche er blant dem som er blitt Jehovas vitner på Haiti. Irilien Désir begynte å tenke på Gud og ønsket å slutte med voodoo. Han fortalte dette til den katolske presten og gav ham de forskjellige seremonielle gjenstandene sine. Men Irilien fikk ikke noe åndelig hjelp, så han begynte igjen med voodoo.

Nå fikk han imidlertid brev fra sønnene sine i Port-au-Prince og i utlandet, hvor de fortalte at de studerte sammen med Jehovas vitner. De rådet ham til å gjøre det samme. Som følge av dette red han 50 kilometer til L’Azile for å finne brødrene. Han fortsatte å ri dit to ganger i uken for å studere sammen med dem og for å overvære møtene. De åndene — loas — han hadde tjent, begynte å plage ham, og de sa til og med at han ville dø. Han fikk laget en likkiste, men sa: «Jeg frykter ikke døden mer. Jeg vet at det vil finne sted en oppstandelse.» Siden han likevel ikke døde, brukte han likkisten til lagring av matvarer som han hadde høstet.

Han tok del i felttjenesten sammen med noen pionerer som var blitt sendt til Labiche, og han ble døpt. Deretter gav han bort en del av eiendommen sin til tomt til en Rikets sal. Han døde trofast mot Jehova i 1989.

Revolusjon, men ingen ny verden

I de folksomme og trange gatene i Port-au-Prince er det vanligvis et yrende liv med iøynefallende og fargerike kjøretøyer fulle av passasjerer. Men både kjøretøyene og gatene var mer enn alminnelig fulle i dagene fra 5. til 8. desember 1985. Haiti var da vertskap for hundrevis av Jehovas vitner fra andre land. De overvar områdestevnet «Bevar din ulastelighet» på Centre Sportif de Carrefour. De 4048 forkynnerne ble overveldet over at 16 260 var til stede på det offentlige foredraget «Guds ’tider og stunder’ — hva forteller de oss?»

 To måneder senere, den 7. februar 1986, gjorde en revolusjon slutt på det 28 år lange Duvalier-regimet. Hele landet gledet seg og håpet på bedre forhold. Men den ødelagte økonomien og livskvaliteten ble bare verre etter hvert som politisk ustabilitet forårsaket seks regjeringsskifter på seks år fram til 1992!

Et nytt Betel-hjem blir bygd

I mellomtiden så Jehovas vitner fram til en annerledes historisk begivenhet. Siden november 1984 hadde internasjonale frivillige byggearbeidere fra Nord-Amerika og andre steder hjulpet til med å bygge et nytt avdelingskontor på en 45 mål stor tomt i Santo i nærheten av Port-au-Prince. Haitianske brødre med erfaring innen byggebransjen ble ansatt, og hundrevis av andre meldte seg frivillig til prosjektet. Det U-formede bygget inneholder kontorer, litteraturlager og en toetasjes boligfløy. Samtidig ble det bygd en stevnehall.

Bygningene ble innviet 25. januar 1987, og Charles Molohan fra hovedkontoret i Brooklyn holdt innvielsestalen. Det var en ansporende og glederik begivenhet. Brødrene er stolte av avdelingskontoret. Men hva synes de om stevnehallen? Betty Wooten oppsummerer forkynnernes mening slik: «Hagen omkring er vakkert anlagt og prydet med trær og blomster. Hallen med dens moderne bekvemmeligheter er bygget med tanke på Haitis tropiske klima. Den er til ære for Jehovas folk.» Fulgens Gaspard, som ble medlem av utvalget ved avdelingskontoret i 1987, gir uttrykk for verdsettelse av at «den er godt ventilert, noe som gjør det behagelig å lytte til programmet».

Litteratur som er høyt verdsatt

Brosjyren Du kan få leve evig på jorden! ble utgitt på kreolsk i 1987. Brødrene hilste den velkommen som et fint hjelpemiddel til å få folk til å se for seg den nye verden, og de  har levert mange eksemplarer av den. Den er også nyttig som lærebok ved de kursene som blir arrangert i menighetene for å lære folk å lese og skrive. Disse kursene har bidratt til at det er forholdsvis mange lese- og skrivekyndige blant Jehovas vitner på Haiti. Kursene er også åpne for folk som ikke er Jehovas vitner, og fra 1987 til 1992 var det i alt 1343 som lærte å lese og skrive ved å delta i dem.

Boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord (på fransk) har hjulpet tusenvis av mennesker til å forstå Bibelen, og den er fremdeles svært etterspurt. Men i 1989 ble brosjyren «Dette gode budskap om riket» utgitt på kreolsk, og den er selvfølgelig meget nyttig på Haiti.

Siden 1989 har boken De unge spør — tilfredsstillende svar fengslet ungdommer både i og utenfor menigheten. Det hender ofte at brødre blir stoppet på gaten av unge som spør om å få den. Skoleelever og lærere har levert mange bøker på skolen.

I Canapé-Vert leverte Nelly Saladin, en kvikk ung lærer, over 100 eksemplarer av denne boken til elever ved hennes skole i løpet av en måned. I havnebyen Jacmel bestilte en lærer flere kartonger av boken for å bruke den som premie til elevene. En rekke skoler bruker De unge spør — tilfredsstillende svar som lærebok i sosiale og kulturelle forhold.

I 1990 spurte en kvinne som var rektor og eide en yrkesskole for jenter i Port-au-Prince, niesen sin om ideer til hva hun kunne gi jentene som premier. Niesen studerte sammen med Jehovas vitner, så hun foreslo bøkene De unge spør — tilfredsstillende svar, Hvordan du kan oppnå et lykkelig familieliv og Ungdomstiden — benytt den på beste måte. Rektoren var henrykt. Hun bestilte 40 bøker med en gang og flere etter hvert — til sammen 301 eksemplarer. Noen av de elevene som fikk litteratur, er blitt Jehovas vitner, og andre er nå udøpte forkynnere.

 Offisiell og juridisk anerkjennelse

I 1989 ble en forening som representerer Jehovas vitner, igjen juridisk anerkjent. Selskapet Vakttårnet hadde ikke vært juridisk anerkjent på Haiti siden 1962, men Jehovas vitner var forblitt en anerkjent religion, ettersom grunnloven garanterer tilbedelsesfrihet. I årenes løp hadde Rodrigue Médor gjentatte ganger hatt møter med regjeringsmedlemmer for å prøve å få Foreningen Jehovas vitner juridisk anerkjent. Men det var regjeringsskiftet i 1986 som skapte en gunstig atmosfære for forandringer. Avdelingskontorets juridiske utvalg søkte den nye regjeringen om å bli anerkjent, og det ble innvilget. Etter noen måneder ble L’Association Chrétienne les Témoins de Jéhovah d’Haiti (Den kristne foreningen Jehovas vitner på Haiti) et juridisk selskap.

Avisen Le Moniteur for 20. februar 1989 skrev angående dette: ’I betraktning av at L’Association Chrétienne «LES TÉMOINS DE JÉHOVAH D’HAITI» i mange år har arrangert kurser både på landsbygda og i byene hvor folk har lært å lese og skrive, er foreningen anerkjent som en allmennyttig organisasjon med de samme rettigheter som en juridisk person.’

Dette er viktig, fordi en slik organisasjon kan ha fast eiendom. Tidligere måtte forskjellige brødre stå som eiere av Rikets saler og avdelingskontoret. Nå kunne organisasjonen stå som eier av disse.

Kjent som gode borgere

Jehovas vitner ønsker å hjelpe folk til å forstå hvorfor Jesus lærte sine disipler å be: «La ditt rike komme. La din vilje skje . . . på jorden.» (Matt. 6: 10) De viser sine vennlige og tålmodige landsmenn at det ikke er Guds vilje at menneskene sulter, er syke, blir utsatt for vold eller blir gamle og dør. De forklarer at det er Guds vilje at det skal komme en ny verden — et jordisk paradis, som også vil innbefatte Haiti. Og de lærer folk å adlyde lovene og å leve et rettskaffent og ærlig  liv, slik at de oppfyller kravene til å få evig liv i den kommende, nye verden.

Mange erkjenner at Jehovas vitner gjør landet sitt en tjeneste ved dette arbeidet. Da det ble begått et mord i Saint-Georges i 1984, gikk folk i dekning fordi politiet begynte å bringe dem inn til forhør. Jehovas vitner fortsatte imidlertid å forkynne, og politiet lot dem ferdes fritt omkring. En politimann sa: «Jehovas vitner forkynner at de onde skal fjernes. De begikk ikke denne forbrytelsen.»

Under opptøyer og demonstrasjoner i 1991 begynte folk å plyndre i Cité Soleil i Port-au-Prince. To unge søstre gikk samtidig på feltet i dette området. Etter en stund kom to soldater og stilte seg i hver ende av en smal gate, slik at de som plyndret, ble nødt til å passere dem der de stod og pisket løs på folk. Hva skjedde med søstrene? De holdt opp hvert sitt eksemplar av Vakttårnet og gikk mot den ene av soldatene. Han så at de var Jehovas vitner, og lot dem passere uten videre. Deretter fortsatte han å slå løs på andre. Det er som en offiser i Thomassique sa i 1991: ’Jeg vet at de unge blant Jehovas vitner aldri vil være med på opptøyer, demonstrasjoner og plyndring.’

 Den første hurtigbygde Rikets sal

En menighet på 14 forkynnere i landsbyen Bidouze i sør kan rose seg av å være den første som fikk en hurtigbygd Rikets sal. Den ble bygd på fire dager. Etter at det var blitt gjort mye forberedende arbeid, startet selve byggingen i øsende regn torsdag 1. november 1990. De lokale brødrene og 18 brødre fra Port-au-Prince arbeidet hardt hver dag, og noen av dem fortsatte til lenge etter solnedgang i måneskinnet og lyset fra en gasslykt. Bygningen var ikke prefabrikkert, så de 1500 betongblokkene måtte mures opp for hånd. Likevel var salen malt og ferdig til det første møtet klokken ett søndag ettermiddag — et forkortet Vakttårn-studium og innvielsestalen, der 81 var til stede.

Avdelingskontorets byggeutvalg hadde nå vist at landsens menigheter kunne bygge enkle saler ved hjelp av hurtigbyggemetoden for et beløp tilsvarende mindre enn 35 000 kroner. Det var viktig, for brødrene har svært begrensede økonomiske midler.

Behovet for saler er voksende. Antall Jehovas vitner økte med over 1900 fra 1990 til 1993. Det var et nytt høydepunkt på 8392 forkynnere fordelt på 174 menigheter i juni 1993. Det var 19 433 til stede på de seks områdestevnene med temaet  «Opplært av Gud» i 1993, og det var 44 476 som overvar minnehøytiden i april samme år. Jehovas vitner er nå dessuten den største religiøse gruppen i Carrefour, hvor den første menigheten i Port-au-Prince ble opprettet.

De ser framover mot den nye verden

Ja, et økende antall mennesker innser at Guds rike er deres eneste håp; bare det vil kunne gjøre slutt på menneskehetens lidelser. De skjønner at bestrebelsene for å lappe sammen denne gamle verden bare vil være midlertidige. De gleder seg følgelig over å høre «dette gode budskap om riket» — det gode budskap om en bedre verden. — Matt. 24: 14.

Jehovas vitner på Haiti er glad for å kunne hjelpe disse menneskene til å få et bedre liv nå ved å lære dem å anvende Guds Ord, samtidig som de gir dem del i det sikre håpet om evig liv i Jehovas rettferdige, nye verden.

[Oversikt på side 168]

(Se den trykte publikasjonen)

Forkynnere

10 000

8000

6000

4000

2000

0

1950 1960 1970 1980 1993

På minnehøytiden

50 000

40 000

30 000

20 000

10 000

0

1950 1960 1970 1980 1993

 [Kart på side 116]

(Se den trykte publikasjonen)

Port-au-Prince

St.-Marc

Cavaillon

Cap-Haïtien

Port-de-Paix

Gonaïves

Vieux-bourg-d’Aquin

Hinche

Les Cayes

[Bilde på side 120]

Roland Fredette kom til Haiti som misjonær i 1945 og ble landets første avdelingstilsynsmann

[Bilde på side 122]

Menigheten i Vieux-bourg-d’Aquin i midten av 1950-årene

[Bilder på side 124]

Noen av de første misjonærene på Haiti: (1) David og Celia Homer, (2) Alex og Marigo Brodie, (3) Victor og Sandra Winterburn, (4) Peter Lukuc, (5) Fred Lukuc

[Bilder på side 126]

Noen nidkjære Jehovas vitner på Haiti i begynnelsen av 1950-årene: (1) Rodrigue Médor, (2) Albert Jérome, (3) Dumoine Vallon, (4) Benoît Sterlin, (5) Diego Scotland

[Bilde på side 132]

Gloria Hill, Naomi Adams, Helen D’Amico og Frances Bailey gjorde en verdifull innsats i forkynnelsesarbeidet på Haiti

[Bilde på side 139]

I likhet med andre av de første misjonærene på Haiti brukte George og Thelma Corwin motorsykkel ute i distriktet

[Bilde på side 143]

Noen av de første forkynnerne av Riket i Port-de-Paix: Spesialpionerene François Doccy og Jean Sénat (bak) og Rock St.-Gérard, hans kone og Lucianne Lublin (foran)

[Bilder på side 147]

I 1962 ble Max Danyleyko (over) og Andrew D’Amico (til venstre) arrestert og utvist

[Bilder på side 161]

Maxine Stump og Betty Wooten har begge tjent i over 20 år i distrikter hvor det er stort behov

[Bilde på side 162]

Denne stevnehallen i Santo blir benyttet av de fleste kretsene på Haiti

[Bilde på side 167]

Lykkelige misjonærer som tjener Rikets interesser på Haiti

[Bilde på side 169]

Utvalget ved avdelingskontoret (fra venstre mot høyre): Fulgens Gaspard, John Norman, Rodrigue Médor, Sénèque Raphaël