Hellas

DEN 25. mai 1993 tok en betydningsfull kamp ved domstolene endelig slutt. Den hadde begynt over sju år tidligere på en solrik middelhavsøy og nådde sitt klimaks da den kom opp for Europas mest aktede domstol. I mars 1986 gikk et eldre ektepar ved navn Kokkinakis fra dør til dør og drøftet Bibelen med sine medmennesker på Kreta. De snakket med en kvinne som viste seg å være gift med en kantor i den gresk-ortodokse kirke. Han var ikke særlig glad for dette besøket av Jehovas vitner og tilkalte politiet. Ekteparet Kokkinakis ble arrestert.

Minos Kokkinakis ble erklært skyldig, dømt og ilagt en bot. Han anket saken helt opp til kassasjonsdomstolen, den øverste domstolen i Hellas, som avviste anken. I 1988 brakte han så saken inn for Den europeiske menneskerettighetskommisjon. Denne kommisjonen, som består av 23 jurister som representerer Europarådets medlemsstater, avgjorde at Den europeiske menneskerettighetsdomstol skulle behandle saken. Det gjorde den høsten  1992. Og den 25. mai 1993 avsa domstolen sin dom med seks mot tre stemmer: Hellas hadde begått et brudd på menneskerettighetene — landet hadde krenket religionsfriheten.

Men hva var det som hadde ført til denne gigantiske kampen om grunnleggende menneskerettigheter? Hvorfor må Jehovas vitner slåss for disse rettighetene i et land som lenge har vært kjent for sin begeistring for opphøyde idealer? Hva slags land er Hellas?

Et historisk tilbakeblikk

I uminnelige tider har bølgene og tidevannet skylt mot Hellas’ kyster. Dette landet består av en bred halvøy som strekker seg ut i Middelhavet, foruten av hundrevis av øyer i Egeerhavet og Det joniske havet. Landet har følgelig et utall av kyster som har vært utsatt for vær og vind og har ridd av flere stormer enn det finnes tall på. Helt siden vannet fra vannflommen på Noahs tid rant bort, har Hellas i særlig grad merket et større «tidevann»: de vekslende strømningene i menneskenes historie. Noen sier til og med at den vestlige sivilisasjons vugge stod der.

Slekten til Noahs sønnesønn Javan dannet en innvandringsbølge som strømmet innover fra øst; mange av disse ble tiltrukket av Hellas, og de slo seg ned der. * De hadde åpenbart med seg fortellinger om den store vannflommen som kom på Noahs tid, og om den verden som da ble oversvømt. Noen av mytene fra det gamle Hellas bærer på alle måter preg av å være fordreide versjoner av virkelige begivenheter som er omtalt i Bibelen.

Det gamle Hellas’ historie er faktisk nøye knyttet til bibelhistorien. Den hebraiske profeten Daniel forutsa i det sjette århundre før vår tidsregning at kreftene bak historiens vekslende strømninger skulle få Hellas opp på maktens tinder  og gi landet verdensmakt. Daniels ord passet så godt på Aleksander den stores erobringer, hans plutselige bortgang og den etterfølgende delingen av riket i fire mindre betydelige deler at noen forskere har prøvd — uten hell — å bevise at dette ble skrevet etter at begivenhetene fant sted. — Dan. 7: 2; 8: 5—8, 20—22.

Selv om Bibelen ikke angir spesielt i hvilken tidsperiode Hellas dominerte Israel, har denne tidsperioden satt sitt tydelige preg på de kristne greske skrifter. Mange av Jesu etterfølgere i det første århundre snakket og skrev gresk, den siviliserte verdens fellesspråk på den tiden. Oppfatningene til slike greske filosofer som Platon og Aristoteles var utbredt blant jødene på Jesu tid. Det var utvilsomt slike opphøyde tenkere apostelen Paulus hadde i tankene da han skrev til menigheten i Korint at Guds ord kunne ’rive ned sterkt befestede resonnementer’. — 2. Kor. 10: 4, 5.

Kristendommen i framgang og tilbakegang

Hellas var det første landet i Europa som ble besøkt av en av Jesu Kristi apostler. Paulus gikk i land i havnebyen Neapolis og drog blant annet til Filippi, Tessalonika og Berøa i nord og til Aten og Korint i sør. Kristendommen var livskraftig i den første tiden, og snart blomstret det opp menigheter i forskjellige byer. De brevene Paulus skrev til de kristne i Filippi, Korint og Tessalonika, og også de brevene han skrev fra Hellas til kristne andre steder, har styrket troen til millioner av kristne siden den gang.

Men det tok dessverre ikke lang tid før en ny «tidevannsbølge» fosset inn over Hellas. Det skjedde etter at den siste gjenlevende apostelen, Johannes, var død, han som skrev ned den bemerkelsesverdige åpenbaringen han fikk da han var blitt forvist til den greske øya Patmos. Da feide en mørk bølge av frafall gjennom den kristne menighet og besudlet de flestes tro. Menigheter antok slike ubibelske læresetninger som  læren om sjelens udødelighet, læren om et brennende helvete og treenighetslæren og skapte et skille mellom presteskap og lekfolk.

I flere hundre år hersket det et åndelig mørke. I løpet av denne tiden ble paven i Roma kristenhetens overhode. Men patriarken i Konstantinopel hadde ansvaret for kirken i Hellas og landene i øst. I 1054 kulminerte den årelange spenningen mellom øst og vest, da en debatt over et dunkelt teologisk punkt førte til «det store skisma», som skilte den østlige, ortodokse kirke fra den romersk-katolske kirke. Hellas har holdt seg lojal mot den ortodokse kirke. Den dag i dag er faktisk 98 prosent av landets ti millioner innbyggere tilsluttet den gresk-ortodokse kirke, et selvstyrt medlem av den ortodokse kirke.

Den ortodokse kirkes historie har fra lang tid tilbake vært preget av politisk innblanding. Da det muslimske osmanske rike hersket over alle de ortodokse landene i Europa bortsett fra Russland fra 1400-tallet til et stykke ut på 1800-tallet, gjorde osmanerne patriarken i Konstantinopel til den verdslige hersker over alle ortodokse «kristne» i riket.

I 1820-årene, da Hellas gjorde opprør mot det osmanske styret, spilte den gresk-ortodokse kirke en betydelig rolle, for den fremmet gresk nasjonalisme og uavhengighet. Siden den gang har presteskapet vært en dominerende kraft i gresk politikk og blir også lønnet av regjeringen. På grunn av presteskapets enorme innflytelse i landet har Jehovas folks historie i nyere tid i stor grad vært en historie om forfølgelse.

Landet og folket i dag

Like etter århundreskiftet begynte den sanne kristendom igjen å gjøre seg gjeldende i Hellas. De første forkynnerne i vårt århundre fant at landet og folket på mange måter var som den gangen da Paulus var der, omkring 1900 år tidligere.

 Som følge av den ujevne, dypt innskårne kystlinjen og de utallige øyene — som utgjør 20 prosent av landet — er det ingen del av Hellas som ligger langt fra havet. Fiske og skipsfart er derfor fremdeles viktige næringsveier. Landet er fjellrikt og har ikke så mye dyrkbar jord, men det er noen fruktbare dalsletter i noen få områder ved kysten og midt inne i landet. De varme, tørre somrene gir et ideelt klima for dyrking av oliven og vindruer.

Hva med menneskene? Grekerne er verden over kjent for å være livfulle, fargerike, lidenskapelige og gavmilde. De pleier å ha sterke meninger og er ikke redd for å si hva de mener. Da Paulus besøkte Aten for første gang, oppdaget han at «alle atenerne og de fremmede som oppholdt seg der, [ikke] brukte . . . sin fritid til noe annet enn å fortelle om noe eller å høre på noe nytt». (Apg. 17: 21) Den dag i dag liker grekerne å sitte på agora, på torget, og legge ut om politikk, filosofi og religion. De er også lojale, gjerne i den grad at de hisser seg voldsomt opp. Dette trekket ved deres personlighet har det ortodokse presteskap til tider utnyttet.

Begynnelsen av vårt århundre

Sannhetens vann vendte tilbake til Hellas som følge av utvandring. Mange grekere som hadde flyttet til Amerika, kom i kontakt med bibelstudentene, som Jehovas vitner var kjent som den gangen, og fikk kjærlighet til Bibelens sannhet. Snart ble de ivrige etter å fortelle slektningene i hjemlandet om det de lærte. De sendte brev og traktater som ofte viste seg å falle i god jord. Men mange skjønte at det ikke var nok å sende traktater hjem; noen drog til Hellas på besøk, mens andre slo seg ned i sitt hjemland for godt.

Georgios Kossyfas, en greker som hadde lært sannheten å kjenne i USA i 1900, ble i 1905 sendt til Hellas av Charles Taze Russell, Selskapet Vakttårnets president. Han tok med seg Studier i Skriften. Ioannis Bosdogiannis, en predikant og  engelskprofessor på Kreta, oversatte bøkene til gresk. Så ble de trykt og levert til bokhandlere i Aten og havnebyen Pireus. De ble til og med utstilt i Hestia, den kjente bokhandelen i Stadiougaten i Aten. Bror Kossyfas utførte også «gatearbeid»; han stilte opp bøkene på den lave muren rundt den greske parlamentsbygningen og besvarte spørsmål fra forbipasserende.

På Kreta traff Ioannis Bosdogiannis en ivrig student, en fotograf som het Athanassios Karanassios. Han tok imot sannheten i 1910. Han studerte gammelhebraisk og koiné (fellesgresk) i tillegg til engelsk.

En av de første som viste interesse i Aten, var en lam mann som het Ekonomou, og som bodde i Exarhia. Omkring 1910 tok også han med glede imot sannheten og var ivrig etter å gjøre andre kjent med den. Siden han var lenket til sengen, pleide han å skrive skriftsteder på noen papirlapper og kaste dem ut av vinduet i håp om at noen forbipasserende skulle finne dem. Han pleide også å sende traktater og skrive brev til interesserte. Deretter reiste Michalis Triantafilopoulos, en ung mann som nettopp hadde lært sannheten å kjenne, til byer og landsbyer for å levere flere traktater og hjelpe de interesserte til å komme i kontakt med hverandre.

De første møtene ble holdt hjemme hos bror Ekonomou. Snart ble det også organisert en gruppe i Pireus hjemme hos bror Kossyfas. Til sine drøftelser brukte de Studier i Skriften og annen litteratur som den tro og kloke slave hadde skaffet til veie. (Matt. 24: 45—47) De ble sikkert henrykt da de fikk høre at bror Russell planla å besøke Hellas.

Bror Russell besøker Hellas

I 1912 besøkte bror Russell Aten og Korint på sin reise jorden rundt. Det var bare omkring 12 forkynnere i Hellas den gangen. Bror Russell holdt et foredrag i forretningsmennenes klubblokale i Aten, den samme byen hvor Paulus omkring  1900 år tidligere var blitt opprørt over den utbredte avgudsdyrkelsen. (Apg. 17: 16) Det kom så mange som ville høre foredraget, at det ble bestemt at det skulle holdes en gang til. Men den andre gangen var det mange gresk-ortodokse prester til stede som avbrøt foredraget og fikk i stand bråk. Senere besvarte bror Russell mange bibelske spørsmål mens han satt på sengekanten til bror Ekonomou.

Bror Russell tok toget til Korint. Til hans store overraskelse hadde man ordnet det slik at han skulle tale i den gresk-ortodokse St. Paulus-kirken! Byens borgermester var der, foruten flere prester og militære offiserer. Temaet for foredraget var «Det store hinsidige». Foredraget ble godt mottatt, og han ble bedt om å holde det en gang til. Etterpå tok borgermesteren ham med på omvisning i det gamle Korint, hvor Paulus en gang tilbrakte halvannet år for å bygge opp menigheten av salvede kristne. — Apg. 18: 11.

Bror Rutherford på besøk

Den 28. september 1920 kjørte Orientekspressen inn på stasjonen i Aten med Selskapet Vakttårnets andre president, J. F. Rutherford, om bord. Avisen Athina annonserte hans foredrag «Millioner av nålevende mennesker skal aldri dø». Han talte også på Areopagos, Marshøyden, hvor Paulus hadde avlagt et så virkningsfullt vitnesbyrd omkring år 50. (Apg. 17: 22—34) Senere skrev bror Rutherford nokså treffende: «Hellas er et samfunn dominert av prester, men vi tror at folket er i ferd med å få øynene opp for at de er blitt lurt og villedet av sine blinde veiledere. Vi tror at det er et stort felt her hvor sannheten kan forkynnes.»

Bror Rutherford så også behovet for bedre organisering i Hellas. Før 1922 fantes det ingen offisiell organisasjon der. I 1922 opprettet Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap et avdelingskontor i Lombardougaten i Aten, med Athanassios Karanassios som Selskapets representant. Etter hvert som  arbeidet ble organisert, ble det sendt reisende foredragsholdere til de største byene, mens andre ble sendt til mindre byer og landsbyer. Alt i alt var det på den tiden omkring 20 utrettelige arbeidere.

Offentlige foredrag gjør det gode budskap kjent

I disse første årene spilte de offentlige foredragene en nøkkelrolle for utbredelsen av det gode budskap. Da foredraget «Alle nasjoner marsjerer mot Harmageddon, men millioner av nålevende mennesker skal aldri dø» skulle holdes, satte den lille menigheten i Aten seg i sving. Bystyret gav tillatelse til at menigheten brukte Atens kommunale teater uten betaling. Avisen Athina annonserte foredraget i overskrifter som gikk over flere spalter. Bror Karanassios holdt foredraget for fullsatt sal, og etterpå ble det holdt i Odeonhallen i Fidiougaten. Mange skaffet seg brosjyren Millioner af nulevende Mennesker skal aldrig dø.

Georgios Douras, en kjent poet og jusstudent, lærte sannheten å kjenne i 1920 ved å lese en traktat. Han tjente som pilegrim, en reisende Ordets tjener, fra 1922 til 1925. I november 1923 holdt han et offentlig foredrag i et kinolokale i havnebyen Patras på vestkysten. En av dem som hørte på, var Pavlos Grigoriadis, en velutdannet mann som senere ble en bibelstudent. Hans bror Grigoris tok også imot sannheten og har nå tilhørt den greske Betel-familien i mange år.

I 1923 holdt bror Douras også et offentlig foredrag i byen Kalamata. Dimitris Logiotatos forteller: «Alle ble like forbauset som meg da de fikk se annonsene til foredraget ’Millioner av nålevende mennesker skal aldri dø’. Jeg bestemte meg for å gå og høre det. Da jeg kom, var salen full. Jeg satte meg bak herr Trempela, en teolog og professor ved universitetet i Aten. Han var kjent som ’den ortodokse kirkes nattergal’. Jeg fikk med meg hver minste detalj av den åndelige kampen mellom bibelstudentene og denne framstående teologen.  Den var en seier for SANNHETEN! Etterpå skaffet jeg meg mange eksemplarer av en brosjyre som het det samme som foredraget. Jeg leste ut brosjyren på én natt. Lykkelig som jeg var, sprang jeg av gårde for å dele ut denne fantastiske brosjyren til slekt og venner.»

«Kom over til Makedonia og hjelp oss»

De kristne over hele verden kjenner godt til den inntrengende oppfordringen som apostelen Paulus fikk gjennom Guds ånd til å forkynne i Makedonia: «Kom over til Makedonia og hjelp oss.» (Apg. 16: 9) På sine reiser kom Paulus til Makedonia først, men i vårt århundre kom det gode budskap til Makedonia kort tid etter at det først hadde nådd de sørlige og sentrale deler av Hellas.

Det var et offentlig foredrag som førte til at forkynnelsesarbeidet kom i gang i den europeiske byen som Paulus kom til først — Kavala, det gamle Neapolis. Nicolas Kouzounis var der i 1922, og han forteller: «Jeg hadde vært åndelig rastløs. På den tiden averterte avisen Simaia det offentlige foredraget ’Millioner av nålevende mennesker skal aldri dø’, som skulle holdes på en kafé. Etter foredraget skaffet jeg meg en brosjyre som het ’Kan de levende snakke med de døde?’» Det han lærte, gjorde dypt inntrykk på ham, og snart ble han med en venn av seg ut i forkynnelsen. De reiste med bil og var borte flere måneder om gangen for å forkynne i landsbyene og byene så langt som til den tyrkiske grensen. Det gode budskap spredte seg til Alexandroúpolis i nordøst og også til Nea Orestiada, Sakkos og prefekturet Kalkidiki.

Tessaloniki (eller Saloniki) er den nest største byen i Hellas. Det er en gammel by. Apostelen Paulus og hans medarbeidere utførte en del av sin tjeneste her. Spyros Zacharopoulos, en tidligere militær, og Thanasis Tsimperas, en lærer, forkynte i dette området allerede i 1926. Diogenis Kontaxopoulos brakte det gode budskap til landsbyene i Serrai  prefektur fra 1928 til 1933. Det østlige Makedonia og det vestlige Trakia fikk høre budskapet om Riket gjennom den trofaste forkynnelsen til Yiannakos Zachariadis.

Hvordan ble det gode budskap brakt til disse fjerne stedene? Noen av de brødrene som ble straffet med deportasjon for sitt utrettelige forkynnelsesarbeid, fikk lov til å velge hvor de skulle bli forvist. Bror Kouzounis fra Kavala ble forvist til prefekturet Kalkidiki i 1938. Etter at han hadde bedt om Jehovas veiledning, valgte han landsbyen Nea Simantra. Når landsbyboerne spurte hvorfor han var blitt forvist dit, fortalte han at det var fordi han var kristen. Dette tankevekkende svaret førte til mange samtaler — og han var temmelig dyktig til å bruke Bibelen. Med tiden ble det opprettet en menighet i Nea Simantra. Derfra spredte det gode budskap seg til landsbyen Galátista, hvor det også ble dannet en menighet. I landsbyen Nea Moudania ble en gruppe kvinner troende — søster Mastoraki, søster Stampouli og søster Nteniki. De underviste andre i landsbyen Floyita, med det resultat at det ble opprettet en menighet der også. Deretter spredte sannheten seg til Kassandra, en av utstikkerne til Kalkidiki.

De første årene i Tessalia

I Tessalia, et landskap i det sentrale Hellas, hadde det gode budskap tidlig framgang, særlig i to små landsbyer, Kalamaki i Larisa og Eleftherohori i Trikala. I november 1922 var Georgios Koukoutianos, en lærer som hadde fått sparken fordi han tilhørte bibelstudentene, ute og reiste da han bestemte seg for å overnatte i Kalamaki på grunn av dårlig vær. Han tok inn hos Dimitris Pardalos og forkynte for denne gjestfrie mannen. Hva førte det til? Dimitris og to andre i den lille landsbyen, Theodoros Pardalos og Apostolos Vlahavas, lærte Jehova å kjenne.

Disse tre begynte å forkynne fra hus til hus i småbyene omkring. De brukte også to—tre måneder hvert år på å forkynne  på avsidesliggende steder. Så drog de hjem igjen for å hente nye krefter og for å tjene penger til å finansiere framtidige kampanjer. De reiste til fots og bar med seg litteratur og eventuelle landbruksvarer de fikk i bytte for litteraturen.

Tilværelsen kunne også by på humoristiske hendelser. En av brødrene forteller: «En gang måtte vi vasse over en elv. Det var vinter, og vannet var kaldt. Siden jeg var den største av oss to som gikk sammen, foreslo jeg for den andre at jeg skulle bære ham på ryggen. For å slippe å gå to ganger tok jeg feltveskene i den ene hånden og skoene og sokkene våre i den andre. Samtidig bet jeg tennene sammen om hanken på en kurv som var full av egg. Men da vi hadde kommet midt uti elven, begikk jeg den feilen å spørre ham jeg hadde bakpå ryggen, om det gikk bra. Da glapp jo eggekurven ut av munnen på meg. Idet jeg prøvde å gripe fatt i den, slapp jeg skoene, sokkene og litteraturen. Og da jeg prøvde å redde alt sammen, falt broren ned fra ryggen og havnet i vannet!» De lo av denne minneverdige opplevelsen i mange år etterpå.

Forkynnelsen i landdistriktene var en utfordring. Da vitnene leverte traktaten Geistligheten anklaget, ble de noen ganger tatt med til politistasjonen og deretter stilt for retten. Men forfølgelse styrket troen og iveren i Rikets gjerning. Resultatet ble at menigheten i Kalamaki hadde en jevn vekst fra 1930 av.

Motstand innenfra

I 1931 antok Guds folk navnet Jehovas vitner. Men det var ikke alle som ville godta det. Kostas Ekonomou fra Larisa forteller: «Så snart jeg hadde fått høre om det nye navnet, løp jeg for å fortelle brødrene denne gledelige nyheten. Men merkelig nok sa disse brødrene: ’Vi kan ikke holde på sånn og forandre navn.’ De ville ikke hete Jehovas vitner.

På det neste møtet irettesatte jeg dem for den holdning de hadde. Hvordan reagerte de? De ti brødrene som var der,  reiste seg og kastet meg ut! Men dagen etter begynte jeg å forkynne. Jeg mente at Jehova ville gi meg en annen menighet. Denne første gruppen av brødre sluttet å komme sammen og ble etter hvert spredt for alle vinder. Bare én eller to brødre i Larisa holdt fast ved sannheten.»

Det var også andre i Jehovas organisasjon som ikke var villig til å følge organisasjonens ledelse. Forkynnelsesarbeidet var en prøve for noen. I 1928 var det 168 som forsynte seg av symbolene ved høytiden til minne om Kristi død. Men det samme året var det bare 97 forkynnere av det gode budskap i Hellas. Etter hvert som forkynnelsesarbeidet ble mer organisert, ble de som ikke ville delta i det, siktet bort.

Vekst i Eleftherohori til tross for motstand

I 1923 glimtet sannhetens lys for første gang i landsbyen Eleftherohori i Trikala. En bror ved navn Ioannis Kostarellos, som hadde bodd i Amerika, vendte tilbake til sitt hjemsted, landsbyen Exalofos, og begynte å forkynne fra hus til hus. Hans bror Dimitris reagerte positivt, og disse to forkynte regelmessig i Eleftherohori, som ligger i nærheten av Exalofos. I 1924 traff de Georgios Papageorgiou, som senere fortalte: «Til å begynne med var jeg imot. Jeg sa til dem: ’Si meg, skal dere uskolerte geitetyver fra Exalofos lære oss evangeliet? Vi har våre prester og biskoper, velutdannede menn! Pass deres egne saker.’ De gikk sin vei, men de kom tilbake senere. Jeg gikk bort til dem for å høre hva de hadde å si. Og hva var det jeg fikk høre? ’Det står skrevet’ i den eller den boken i Bibelen. Det fikk meg til å tenke.» Han sluttet seg snart til dem i forkynnelsesarbeidet.

I 1925 reiste alle disse tre brødrene til Aten og ble døpt. De fortsatte i forkynnelsen sammen, og i 1928 tok Georgios Papageorgious nevø og også hans svigersønn fra landsbyen Valtino imot sannheten.

Da Nicos Karathanassis tok imot sannheten, sa slektningene hans at han måtte ha seg vekk fra Valtino. Fetterne hans  drog ham etter håret og skulle til å kaste ham i bakken da faren hans grep inn. Hans bror Georgios begynte også å tjene Jehova, og det kom mer forfølgelse. Fanatiske slektninger overtalte til og med Georgios’ kone til å prøve å drepe ham mens han sov. Men Georgios våknet akkurat idet hun skulle til å slå ham med øksen. Han snakket så vennlig til henne at hun la fra seg øksen. Hun så forskjellen mellom den måten mannen hennes oppførte seg på, og den måten anklagerne hans oppførte seg på. Hun gjorde framskritt i sannheten, og det samme gjorde andre slektninger — hele familier begynte å tjene Jehova. En av sønnene til Georgios, Kostas Karathanassis, ble uteksaminert fra Vakttårnets bibelskole Gilead i 1975. Han og hans kone, Maria, tjener som misjonærer på Kypros.

Vasilis Avgerinos var skolelærer i Eleftherohori da han traff bibelstudentene for første gang i september 1927. Han forteller: «Jeg hadde nettopp kommet da jeg fikk vite at en ’frimurer’ i landsbyen ved navn Georgios Papageorgiou skapte uro med falsk lære. Siden jeg var lærer, skulle jeg ’sette ham på plass’.» Bror Papageorgiou forteller: «Jeg snakket med denne læreren, og landsbyboerne var imponert over den veltalende måten han svarte meg på. De lo og sa: ’Vi landsbyboere har ikke greie på så mye, og du gir deg ut for å være en velutdannet mann. Men forsvar deg nå for læreren!’» Bare noen få dager senere bad imidlertid denne læreren bror Papageorgiou om det første bindet av Studier i Skriften; snart ville han ha hele serien. Hvordan reagerte han? Han forteller: «Nå hadde jeg endelig funnet SANNHETEN!» Både han og hans kone begynte å delta i forkynnelsesarbeidet.

Det var nå sju forkynnere i området. De møtte forfølgelse fra alle hold. Bror Avgerinos forteller: «Vi ble offentlig utskjelt, det ble ropt forbannelser over oss på gaten, vi ble meldt til politiet og til undervisningsdepartementet, vi ble stilt for retten, og vi falt i unåde hos folk. Men til vår store glede ble  noen av dem som hånte og spottet oss, senere våre brødre, og de begynte å forkynne sammen med oss.»

De greske øyene — Kreta

De greske øyene er verden over kjent for sin solfylte skjønnhet. Apostelen Paulus besøkte noen av disse fjellrike øyene i Egeerhavet. Han stoppet ved Mitylene (Mitilini), Kios og Samos på veien hjem fra sin tredje misjonsreise i år 56. (Apg. 20: 14, 15) Etter alt å dømme var han også på Kreta, men det er uvisst om han besøkte andre greske øyer. (Tit. 1: 5) Apostelen Johannes ble forvist til Patmos, og noen andre greske øyer har også i nyere tid vært brukt til forvisning av uønskede personer. — Åp. 1: 9.

Etter at bror Rutherford hadde besøkt Aten i 1920, besøkte han også byene Kania og Iraklion på Kreta. Tre år senere fikk Nicos Benierakis fra landsbyen Douliana øye på boken Guds Harpe i en skoforretning. Senere kom han i kontakt med Ioannis Bosdogiannis i Kania, som hadde oversatt C. T. Russells bøker. Tre brødre utgjorde en liten gruppe i Douliana. Men dessverre begynte professor Bosdogiannis å utgi egne brosjyrer og nektet å samarbeide mer med Selskapet.

En ydmyk lærer som het Manolis Lionoudakis, gjorde derimot framskritt i sannheten. Da han var blitt kastet ut hjemmefra, sa han opp sin lærerstilling og ble pioner i Iraklion. Han gikk fra hus til hus og gjennomarbeidet hele byen. På grunn av dette ble han stilt for retten og dømt til et års forvisning på øya Amorgos i øygruppen Kykladene. Han forteller: «Da jeg hadde vært der i seks måneder, kom det plutselig en mann fra Kreta som het Kokkinakis. Jeg hadde forkynt sannheten for ham der. Han var blitt interessert, og nå var han her, forvist på grunn av sin nye overbevisning! Endelig hadde jeg en jeg kunne studere Vakttårnet sammen med. Det var i havet utenfor Amorgos at denne min venn ble døpt.»

 Bror Kokkinakis er nå 84 år gammel og har tjent Jehova trofast i 54 år. I 1938 var han den aller første av Jehovas vitner i Hellas som ble arrestert for brudd på loven om proselyttvirksomhet. Den siste juridiske kampen hans ble nevnt helt i begynnelsen av denne beretningen. Alt i alt har han vært arrestert over 60 ganger fordi han på fredelig vis har utøvd sin tilbedelse.

Fra denne spede begynnelse er det nå blitt 13 menigheter på Kreta. Det vitner om den utholdenhet som brødrene og søstrene har lagt for dagen gjennom mange vanskelige år, og det utrettelige arbeid de har utført.

Samos

Et av de første vitnene på Samos, Dimitris Makris, forteller om hvordan han lærte sannheten å kjenne: «I januar 1926 hørte jeg en av bibelstudentene snakke ved en butikk, og jeg presenterte meg. Dagen etter var Penelope og jeg til stede ved en drøftelse. Jeg spurte brødrene hvordan de klarte å finne så fort fram til svarene i Bibelen. ’Du trenger å studere Bibelen,’ sa de. De viste meg boken Guds Harpe og hvordan jeg kunne studere den. Slik gikk det til at jeg sammen med fire andre studerte boken hver kveld til langt ut i de små timer. Mot slutten av året, da en pilegrim, bror Koukoutianos, kom på besøk, ble vi døpt. I 1927 holdt vi et lite stevne på Samos med 40 fra øya til stede.

Vi bestemte oss for å besøke alle landsbyene på øya med den eneste publikasjonen vi hadde, en brosjyre som het ’Helvete’, og som hadde undertitlene ’Hva er det? Hvem er der? Kan de slippe ut?’ I den ene landsbyen etter den andre ble vi banket opp. I mars 1928 sørget en prest for at en søster fra USA og jeg ble stilt for retten — enda det var han som hadde slått oss. Under forhøret spurte rettsformannen presten: ’Hadde dere ikke [et tre] i landsbyen som dere kunne henge ham i?’ Jeg ble dømt til to måneders fengsel; det året feiret jeg minnehøytiden alene.»

 Jehova har velsignet brødrenes utholdenhet og deres iherdige arbeid. Det er nå tre blomstrende menigheter på Samos.

En sped begynnelse på Korfu

I 1923 var det fire brødre på Korfu, en vakker øy utenfor den greske vestkysten, vis-à-vis det italienske fastlandet. Georgios Douras og Christos Papakos forteller om arbeidet i de dager: «Vi bestemte oss for å holde et offentlig foredrag i et teater i hovedstaden på øya. Klokken ti om formiddagen var salen full, med omkring 1000 til stede. Forrest satt noen jurister. Men så kom politimesteren og sa at foredraget måtte avlyses. En advokat i forsamlingen ble ergerlig og forlangte en forklaring. Da han fikk vite at det var erkebiskopen som stod bak, ropte han: ’Mine herrer, jeg er den franske konsul. I dette teatret er det forbudt å høre dette foredraget. Bli med meg til det franske konsulatet. Der er det lov til å holde det.’ Foredragsholderen, bror Douras, var den første som fulgte etter konsulen; bak dem kom så hele forsamlingen i flokk og følge. Bare se det hele for deg — den store folkemengden toget gjennom Korfus gater fram til det franske konsulatet for å høre foredraget!»

En kolportør (heltidsforkynner), Charalampos Beratis, støtte også på motstand på Korfu omkring 1923. Han forteller: «I en landsby som heter Pagi, var alle innbyggerne samlet på torget. Jeg presenterte Selskapets litteratur, og mange tok imot bøkene. Så dukket landsbypresten opp. Han grep tak i frakken min og erklærte: ’I lovens og kongens navn arresterer jeg deg.’ Han prøvde å ringe til politiet, men telefonen var i ustand. Jeg bad en stille bønn til Jehova om at han måtte lede meg. Til slutt tok jeg bare opp feltvesken min og ropte: ’I Jehovas navn tar jeg vesken min og går.’ Det var helt stille; ingen sa et ord. Jeg bare gikk min vei og fortsatte mitt forkynnelsesarbeid.»

Det er nå minst 47 menigheter med 2500 Jehovas vitner på de greske øyene.

 Pionertjenesten

Også i disse vanskelige årene i den første tiden var det noen nidkjære grekere som ville satse på tjenesten og gjøre den til sin løpebane. Michalis Kaminaris, en av de første pionerene, hadde bodd i utlandet, men vendte tilbake til Hellas i 1934 med et brennende ønske om å forkynne det gode budskap på heltid. Etter kort tid fikk han følge av Michalis Triantafilopoulos. Disse to gjennomarbeidet flere områder i Hellas. Bror Kaminaris forteller: «Etter hvert som arbeidet gikk framover, økte motstanden. I landsbyen Magouliana støtte vi på en pøbelflokk, og i landsbyen Prasino førte presten an i et angrep på oss. I prefekturet Messenia og også i prefekturet Aitolia kai Akarnania var det flere titalls rettssaker mot oss som gjaldt proselyttvirksomhet.

For å redusere antall arrestasjoner rådet Selskapet oss til å arbeide alene istedenfor å gå sammen. Det var vanskelig å gå alene uten noen å snakke med, men jeg satte i gang uten å dvele ved farene og ensomheten. Jeg stolte på Jehova. Rett som det var, sa folk: ’Vi kan tenke oss hvor mye penger du får for å komme helt hit.’ De skulle bare visst at jeg ofte var sulten og ikke engang visste om noe sted å sove. Når jeg var et sted hvor folk var fiendtlig innstilt, kunne det tryggeste overnattingsstedet være gravlunden.» Bror Kaminaris har tilhørt Betel-familien siden 1945. Antall alminnelige pionerer har økt kraftig, fra åtte i 1938 til over 1800 i 1993.

Forsøk på å stanse forkynnelsesarbeidet

For å få fart i det voksende forkynnelsesarbeidet satte Selskapet sitt første trykkeri i Hellas i drift den 19. februar 1936 i kjelleren i Lombardougaten 51 i Aten. Trykkpressen var en brukt flattrykkpresse av typen Offenbach. I mai samme år ble den brukt til å trykke Den Gylne Tidsalder (nå Våkn opp!). Vakttårnet ble fremdeles trykt i USA.

Men presteskapet ville ikke at dette nye bladet skulle utbres. Den greske utgaven av Den Gylne Tidsalder for august  1936 opplyste at underdirektøren i kommunikasjons- og posttjenesten hadde forbudt postombæringen av bladet under påvirkning fra presteskapet. Bladet forsikret imidlertid abonnentene om at de skulle fortsette å motta bladet regelmessig. Men det var verre ting i vente.

Den 4. august 1936 var det regjeringsskifte. Ioannis Metaxas ble landets nye statsminister. Han hadde uinnskrenket myndighet. I 1938, da antall forkynnere var kommet opp i 212, ble det vedtatt en lov som forbød proselyttverving. Helt siden den gang er det denne loven som har lagt størst hindringer i veien for forkynnelsesarbeidet i Hellas. I oktober 1939 ble 85 brødre og søstre arrestert på et møte i Aten. Sikkerhetspolitiet holdt de 35 søstrene inne på ett rom, mens de sendte brødrene til forskjellige politistasjoner, hvor de ble holdt i fengslig forvaring.

Dagen etter ble bror Karanassios, avdelingstjeneren, arrestert på Selskapets kontor. Trykkeriet ble stengt, og Selskapets eiendom ble beslaglagt. Etter påtrykk fra presteskapet ble alle de arresterte brødrene bedt om å undertegne en erklæring om at de skulle vende tilbake til den gresk-ortodokse kirke. De ble truet med å bli deportert til øyer langt uti Egeerhavet.

Kostas Christou, en av de 85, forteller om en utspekulert taktikk som var nokså typisk for den måten de ble presset på: «Herr Christou, din kone har allerede undertegnet erklæringen. Hun vil bli løslatt. Det ville være synd om hun skulle bli alene og du bli forvist til øya Serifos!» Men bror Christou svarte: «Min kone stoler på Jehova, ikke på meg. Hun er fri til å velge hva hun vil. Men jeg er sikker på at min kone ikke har skrevet under. Og skrevet under på hva da, forresten? At det er galt å tilbe vår Skaper?»

En mann som stod på god fot med statsministeren, kjente også godt til Jehovas vitner; han syntes avgjørelsen om å deportere dem var forkastelig. Så han sa til statsministeren:  «Disse menneskene er ikke politiske motstandere av oss. Hva er det de gjør? De venter på Guds rike. Det er bra at det skal komme. Vi venter også på det.» Diktatoren ble overbevist og gav ordre om at avgjørelsen skulle omgjøres straks. Brødrene var overlykkelige. Alt i alt var det bare seks av de 85 arresterte som hadde inngått kompromiss under press. Etter et rettsmøte ble Selskapets eiendom og alle pengene gitt tilbake. Avdelingskontoret og trykkeriet kunne fungere fritt igjen. Men det varte ikke lenge!

Krigsårene

Den 28. oktober 1940 erklærte Italia Hellas krig, og dermed ble landet kastet ut i den annen verdenskrig. Tyske og bulgarske hærer invaderte Hellas og drepte mange. Nitten av brødrene mistet livet. Det ble erklært militær unntakstilstand. Av de 225 forkynnerne var det mange brødre som ble stilt for krigsrett på grunn av sitt nøytrale standpunkt. Noen av dem ble dømt til mellom sju og 20 års fengsel, andre til livsvarig fengsel. Noen få, for eksempel Emmanuel Paterakis på Kreta, ble dømt til døden. Men under den tyske okkupasjonen ble det ikke eksekvert noen dødsdom i Hellas.

Under okkupasjonen ble Selskapets bøker forbudt, men brødrene fikk fortsatt tak i noen av dem. Etter april 1941 ble det skaffet til veie åndelig føde under jorden. All forbindelse med brødrene ved hovedkontoret ble brutt; artikler fra eldre numre av Vakttårnet ble kopiert på en kopimaskin, og det samme ble bøkene Religion og Frelse og brosjyren Flyktninger. Brødrene fortsatte å forkynne, men uformelt. De lånte bort brosjyrer til interesserte og inviterte dem som viste ytterligere interesse, til å komme sammen med små grupper. Det var mange som lærte sannheten å kjenne på denne måten.

På nære nippet!

I kampen mot de tyske okkupasjonsstyrkene dannet grekerne geriljagrupper. Den 18. oktober 1943 invaderte den  tyske hær Kalamaki i Tessalia, hvor det lenge hadde vært en menighet i virksomhet. De venstreorienterte geriljasoldatene, som hadde en base der, sa til landsbyboerne at de måtte flykte til fjellene for å komme seg i sikkerhet. Etter at brødrene hadde bedt en bønn, bestemte de seg for å bli værende. Da tyskerne kom, plyndret de husene og satte fyr på dem som stod tomme. To tredjedeler av husene brant opp, men ikke husene til Jehovas folk. I de færre enn 80 familiene i Kalamaki ble 65 mennesker drept. Ingen av dem var Jehovas vitner.

Den 24. august 1944 ble fire av våre brødre tiltalt for landssvik og dømt til døden av geriljasoldater i Tourkolekas, en landsby i nærheten av byen Megalópolis. Da de ble ført til henrettelsesstedet, satte det tyske artilleri inn et overraskelsesangrep, og geriljasoldatene forsvant i alle retninger. Brødrene slapp fra det med livet i behold!

Det hendte at tyske soldater omringet et område og drepte alle mennene som hevn for sabotasje. I Kallithéa, en forstad til Aten, drev tyske soldater klappjakt på alle mennene og arresterte dem for å henrette dem. De gjennomsøkte huset til Thanasis Paleologos og skulle til å arrestere ham da offiseren plutselig fikk øye på noen bøker og blad som lå på bordet. Han kjente dem igjen som forbudte publikasjoner fra Jehovas vitner. Han spurte: «Tilhører du bibelstudentene?» «Ja!» svarte bror Paleologos. Offiseren sa: «Min mor er bibelstudent i Tyskland», og så gikk han og tok soldatene med seg!

Forfølgelse under krigen

I Eleftherohori var det også en godt etablert menighet som overlevde krigsårene. Elias Panteras forteller: «Tiåret 1940—1950 var en tid med harde prøver. Når brødrene gikk fra hus til hus, var det ikke uvanlig at kirkeklokkene ringte, og at landsbyens overhode, ledsaget av prestene og politifolkene, kom for å arrestere brødrene og stilte dem for retten.  To ganger kom nasjonalistiske grupper anført av en politimann for å gjennomsøke brødrenes hjem. De tok dem med til den ortodokse kirke og prøvde å tvinge dem til å gjøre korsets tegn og kysse de religiøse ikonene. Da brødrene nektet, ble de nådeløst slått.»

En gang ble brødrene arrestert av kommunistiske grupper og lokale ledere som befalte dem å stå vakt for dem. Da de nektet, ble de tatt med til en landsby i nærheten og overlatt til myndighetene, som bestemte at Nicos Papageorgiou, Costas Christanas og Costas Papageorgiou skulle henrettes. Av de sju medlemmene i komiteen var det bare én som ikke stemte for henrettelse. Brødrene ble ført til en landsby som lå ved en fjellskrent. Dødsdommen ble lest opp for dem, og de ble bundet og slått. Under denne rundjulingen begynte Nicos Papageorgiou, som var bundet på hender og føtter, å rulle nedover fjellskrenten og stoppet ikke før han havnet på en hylle rett over en elv. Brødrene ble banket og slått om og om igjen i åtte dager og så satt fri.

Nicos Papageorgiou forteller: «En av lederne i Den nasjonale frigjøringsfront tok meg med inn på kontoret og sa at han beklaget å måtte meddele at han var blitt bemyndiget til å henrette meg. Han sa han skulle prøve å hjelpe meg, men at jeg måtte hjelpe ham også. Jeg tok tak i høyrehånden hans og sa: ’Hvis du er glad i meg, så henrett meg med én gang. Hvis jeg fornekter min tro, så gråt for meg da.’» Denne lederen ble tydeligvis rørt over dette og sørget for at bror Papageorgiou ble løslatt. Det er interessant å merke seg at alle de som hadde gitt ordre om denne henrettelsen, snart satte livet til i krigen.

I en alder av 90 år er bror Papageorgiou fremdeles nidkjær i tjenesten for Jehova. Det er nå to blomstrende menigheter i Eleftherohori. Det er tydelig at Jehova velsignet én trofast bror — Ioannis Kostarellos fra Exalofos — slik at han ble til flere hundre. — Jevnfør Jesaja 60: 22.

 En forstander i den ortodokse kirke tar imot sannheten

Til tross for all den forfølgelsen som presteskapet stod bak under krigen, var det gjennom en prest Helen Kouzioni lærte sannheten å kjenne! Hun forteller: «Jeg arbeidet som lærer på en pikeskole i Aten. I 1941 ble en arkimandritt [en geistlig som rangerer under biskopen] og teologilærer som jeg kjente godt, sendt til min skole. Han het Polikarpos Kinigopoulos. Det falt seg slik at et av Jehovas vitner som var skopusser, en gang forkynte for Kinigopoulos mens han pusset skoene hans på gaten. Samtalen hadde vakt hans interesse, og han fortalte meg om den. Sammen gikk vi hjem til Georgios Douras. Det var første gangen jeg fikk høre at Gud har til hensikt å gjøre jorden til et paradis. Idet vi gikk igjen, sa jeg til teologen: ’Dette er sannheten. Jeg for mitt vedkommende går ikke i kirken mer.’ ’Ikke forhast deg,’ advarte han meg, ’vi må studere først.’ ’Det er klart vi skal studere,’ sa jeg, ’men jeg blir her. Du kan gå hvor du vil.’ Han oppsøkte alle de biskopene han kjente i Aten og omegn, men det var ingen som brydde seg om det han sa.

Så begynte en prest på stedet å lete etter noen som kunne vitne mot Kinigopoulos og rette anklager mot ham. Jeg advarte min venn om faren, og straks tok han skjegget, klipte håret og iførte seg en brun dress. Dermed var han ikke til å kjenne igjen. Han skrev et forsvarsskrift hvor han oppgav grunnene til at han var blitt et av Jehovas vitner, og overrakte det personlig til de kirkelige myndigheter.» Mot slutten av 1943 ble både han og hans kjødelige søster, Sophia Iasonidou, og Helen Kouzioni døpt. Nå var han ikke lenger «fader Polikarpos», men bror Kinigopoulos.

Økning i Filippi-området

I nærheten av den gamle makedonske byen Filippi, hvor apostelen Paulus og hans reisefelle Silas ble slått og fengslet  omkring år 50, ligger en landsby som heter Kyria. Da Yiannakos Zachariadis, som hadde lært sannheten å kjenne i 1926, gjennomarbeidet Kyria og området omkring med det gode budskap, var det en familie i landsbyen Rodholívos som tok imot boken Regering. Flere år senere, i 1940, kom 19-åringen Timoleon Vasiliou på besøk til denne familien og fant en haug med bøker oppå taket, deriblant Regering. Han forteller: «Jeg satt i timevis oppå taket til jeg hadde lest ut hele boken. Jeg hadde funnet sannheten!»

Denne unge mannen begynte å forkynne på gaten, og det var på den måten han traff et annet vitne, en tidligere politimann som het Christos Triantafillou. Christos skaffet ham flere bøker, og snart ble det dannet en menighet på åtte unge personer i Rodholívos. Fire av disse brødrene, Timoleon Vasiliou, Thanasis Kallos og Panagiotis og Nikos Zinzopoulos, ble arrestert 3. oktober 1945 ene og alene fordi de var Jehovas vitner. De ble brakt til politistasjonen, hvor de ble slått i 24 samfulle timer — spesielt under føttene. Det tok en måned før disse unge mennene klarte å gå igjen.

I 1940 leide presteskapet en mann til å drepe bror Zachariadis, som den gangen tjente som reisende tilsynsmann. De lovte denne leiemorderen at han ikke skulle bli straffet. Slik gikk det til at det kom en fremmed og banket på døren under et møte hjemme hos bror Zachariadis. Han spurte etter bror Zachariadis, som akkurat da holdt en tale. Brødrene bad mannen sette seg. Bror Zachariadis la merke til at det var en fremmed til stede, og la opp talen deretter. Etterpå hilste brødrene på mannen, og bror Zachariadis ble presentert for ham. Den fremmede bad så bror Zachariadis bli med ham alene inn i et rom ved siden av. Han tok revolveren ut av lommen sammen med de pengene han hadde fått, og sa: «Bispedømmet bemyndiget meg til å komme hit for å finne deg og drepe deg. Her er revolveren, og her er pengene jeg fikk for å begå forbrytelsen. Men Gud hindret meg i å utøse  uskyldig blod. Han hjalp meg til å forstå at du er en gudfryktig mann, stikk i strid med det de har sagt til meg.»

På grunn av disse brødrenes trofaste bestrebelser ble det organisert menigheter i Rodholívos, Dhravískos, Palaeokomi og Mavrolofos. Arbeidet har fortsatt å ha framgang i disse nordlige områdene i Hellas.

Kontakt med Brooklyn igjen

Det var ikke før i 1945 at man fikk kontakt med organisasjonen utenfor Hellas igjen. Det skjedde ved at det kom noe litteratur fra brødrene i Alexandria i Egypt. Da brødrene ved det greske avdelingskontoret omsider fikk gjenopprettet kontakten med Brooklyn, meldte de: «Sannheten kan ikke bindes. Jehovas ånd ledet sine tjenere til innsamlingen av hans sauer.» Mellom 1940 og 1945 var antall forkynnere av Riket blitt nesten tidoblet; det hadde økt fra 178 til 1770.

Ettersom det greske avdelingskontoret hadde ansvaret for arbeidet i Albania, ble det foretatt besøk der fra tid til annen. Årboken for 1938 sa om arbeidet i Albania: «Også der har Satan gjennom det romersk-katolske hierarki motarbeidet kunngjøringen av budskapet om Riket. Bøkene ble beslaglagt, og selv om det er blitt rettet inntrengende henstillinger til den albanske regjering, er bøkene foreløpig ikke blitt gitt tilbake.» Det var 23 forkynnere i 1939. Da en bror besøkte Albania i 1948, var det omkring 35 forkynnere. Etter dette ble det vanskelig å holde kontakten med brødrene i landet på grunn av den politiske situasjonen. For en god nyhet det var da arbeidet i Albania ble juridisk anerkjent i mai 1992, etter at det hadde vært forbudt i flere tiår! Den måneden var det 50 forkynnere i landet.

Misjonærer fra Gilead

Året 1946 var en milepæl. To misjonærer som hadde gjennomgått Gilead, ble sendt til Hellas. Det var Anthony Sideris  og James Turpin. Athanassios Karanassios, som hadde tjent trofast som avdelingstjener i mange år, var blitt syk og ble erstattet av bror Sideris. Både forkynnelsesarbeidet og oversettelsesarbeidet ble reorganisert.

I juni 1946 kom det 152 kartonger med litteratur som var sendt med båt fra Brooklyn. Så snart presteskapet hadde fått nyss om forsendelsen, begynte motstanden. Det ble sendt et skriv til tollmyndighetene hvor det stod at ’innførselen av disse bøkene bør forhindres med ethvert mulig middel’. Men skrivet kom for sent; brødrene hadde allerede hentet bøkene. De fordelte dem straks seg imellom. Da kirkens menn kom til avdelingskontoret for å beslaglegge bøkene, var de for lengst borte!

Presteskapet prøvde ufortrødent en ny taktikk i 1947. Undervisnings- og religionsdepartementet utstedte et rundskriv til alle departementene hvor det stod at alle Jehovas vitners publikasjoner skulle bære ordene «Jehovas vitners vranglære». Det førte til at postkontorer og tollboder nektet oss å motta litteratur fra USA og å sende noe innenlands med mindre det hadde denne påskriften. Et høydepunkt det året var at Hellas fikk besøk av N. H. Knorr, Selskapets tredje president, og M. G. Henschel, som med tiden ble den femte presidenten. Det ble truffet tiltak for å skaffe nye lokaler til avdelingskontoret, i Tenedougaten 16 i Aten. I november samme år ble dessverre de to misjonærene tvunget til å forlate Hellas. Plato Idreos ble utnevnt til Selskapets representant.

Regjeringen blir underrettet om forfølgelsen

Etter at noen regjeringsmedlemmer hadde erklært at det ikke fantes religionsforfølgelse i Hellas, ble regjeringen overrakt en rapport i august 1946 som dokumenterte den dårlige behandlingen Jehovas vitner ble utsatt for. I virkeligheten nådde forfølgelsen stadig nye høyder. I løpet av bare fem  måneder i 1946 ble 442 av våre brødre stilt for retten. Noen av dem ble til og med henrettet.

I mars 1946 ble ti Jehovas vitner i landsbyen Fiki i Tessalia som nektet å bryte kristne prinsipper, slått med klubber og skytevåpen, kastet i bakken og trampet på. Det ble gjort på en så brutal måte at de ble helt skamfert. Deretter ble de kastet i et kalkkar og rullet rundt i kalken. Landsbyboerne stod og så på. Da en trosfelle gikk for å besøke dem om kvelden, fikk han samme behandling.

Allerede dagen etter skjedde det lignende voldshandlinger i Eleftherohori, hvor folk ble egget opp av biskopen i Trikala. En bror prøvde å gå til pressen i protest mot denne mishandlingen av Jehovas vitner. Han ble tatt med til et kjellerrom på politistasjonen og slått bevisstløs. Så ble han kastet blødende ut på den lille gaten bak stasjonen. Noen som kom forbi, tok ham med til et apotek for at han skulle få behandling. Han var bevisstløs i 15 dager, og det tok en måned før han klarte å gjøre rede for hva som hadde skjedd med ham.

Grigoris Karagiorgos, en familiefar fra landsbyen Paleokastro i Karditsa, nektet også å gå på akkord med sine religiøse prinsipper. Den 15. august 1946 kom han i hendene på et selvutnevnt borgervern som opptrådte som inkvisisjonen i middelalderen. Han døde av den behandlingen han fikk.

Lignende grusomheter fant sted 26. juni 1947 i nærheten av Sparta. I landsbyen Vrondamás oppdaget en gruppe væpnede politifolk Panagiotis Tsembelis, som holdt på å lede et bibelstudium med en nyinteressert kvinne. Begge to ble slått. Politiet ville henge kvinnen, men noen landsbyboere grep inn og fikk hindret det. Etter at de hadde torturert broren og knust kjeven hans, bandt de ham og slepte ham halvannen kilometer utenfor landsbyen. Så ble han skutt og drept av væpnet politi.

 I den samme landsbyen var det noen som brakk armen på en søster fordi hun ikke ville gjøre korsets tegn. I en landsby like i nærheten, Goritsá, dukket det opp væpnede politifolk hjemme hos en søster. De kledde av henne, hengte henne opp ned og torturerte henne. Georgios Constantakis, som var pioner, ble tatt med inn i skogen og henrettet.

Denne brutaliteten satte på ingen måte en stopper for forkynnelsesarbeidet. I tjenesteåret 1949 var det et nytt høydepunkt i antall forkynnere — 2808, enda over 700 brødre og søstre ble stilt for retten.

Forvist!

Mange familieoverhoder ble forvist til avsidesliggende øyer, for eksempel Yíaros og Makrónisos. Makrónisos var øde og uten vann og var beryktet for den harde behandlingen de deporterte ble utsatt for. Theodoros Neros forteller: «Vi ble ført til Makrónisos med båt i februar 1952. Michalis Garas og Georgios Panagiotoulis var med meg. De hadde allerede sittet fem år i fengsel. De var blitt løslatt, og nå ble de straffet om igjen for sin kristne nøytralitet. Begge to ble skamslått da vi kom fram.

Etter at vi hadde utført tvangsarbeid i mange dager, kom noen soldater inn i cellen vår en natt og vekket meg med ordene: ’Stå opp! Vi skal henrette deg!’ ’Ja vel,’ sa jeg og begynte å kle på meg. ’Nei!’ sa de, ’bli som du er.’ Etter en stund sa de til meg: ’Har du ikke tenkt å si noe?’ ’Nei! Hva skal jeg si?’ svarte jeg. ’Vi skal henrette deg, og du sier ingenting?’ ’Jeg har ikke noe å si.’ ’Men skal du ikke skrive til slektningene dine?’ ’Nei!’ svarte jeg, ’de vet allerede at jeg kan komme til å dø.’ ’Så går vi da,’ sa de. Utenfor ropte en offiser: ’Still ham inntil veggen! Snu ham rundt!’ Men da sa en soldat til meg: ’Vet du ikke at vi ikke kan henrette deg med mindre vi har stilt deg for krigsrett først?’ Alt sammen hadde vært et knep for å få meg til å bryte min ulastelighet!»

 Bror Neros fortalte også hvordan Jehova sørget for at de forviste brødrene fikk åndelig føde. «En dag ble det sendt en eske med loukoumia [greske søtsaker] til meg. Alle pakker ble selvfølgelig ransaket. De som ransaket esken, var så oppsatt på å få med seg loukoumiaen at de overså det som lå under. Det viste seg at det var et helt nummer av Vakttårnet. Brødrene sa: ’Soldatene spiste loukoumiaen, men vi spiste Vakttårnet!’ Alle disse lidelsene førte noe godt med seg. En fangevokter som fikk i oppdrag å føre tilsyn med vitnene mens de studerte med andre som var forvist, ble selv et vitne 25 år senere — og det ble også mange i familien hans. Når vi treffes, tenker vi tilbake på det vi opplevde for så mange år siden.»

Henrettelser

Awake! (den engelske utgaven av Våkn opp!) for 8. april 1948 inneholdt en rapport om forfølgelsen av Jehovas vitner i Hellas. Det ble sendt et spesielt brev til den greske ministeren for offentlig ro og orden. Brevet protesterte mot at geriljasoldater den 5. mars 1948 hadde henrettet 37 år gamle Christos Moulotas, far til fire barn, for at han hadde nektet å stå til tjeneste for dem. Det nevnte også at styremaktene hadde henrettet Ioannis Tsoukaris fra Karytsa i Larisa den 9. februar 1949.

Brødrene i Larisa menighet hadde forgjeves prøvd å få ham løslatt. De siste dagene før hans død klarte de å få kontakt med ham pr. brev. I sitt siste brev, datert 7. februar 1949, skrev bror Tsoukaris:

«Min kjære bror, min situasjon ligger i hærskarenes Jehovas hender. I morges . . . tok de meg med til Mizourlo [henrettelsesstedet], men de henrettet meg ikke, for de sa det var for sent på dagen. Men de så hvor modig jeg var, og det gjorde inntrykk på dem. Jeg vet ikke om jeg kommer til å bli henrettet i morgen tidlig, men la oss alltid være optimistiske,  og la oss bønnfalle Ham. La oss ikke frykte mennesker, for Bibelen sier: ’Den som frykter mennesker, setter feller for seg selv, men den som stoler på Herren, er trygg.’ La oss ha like sterk tro som Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego, som sa klart og tydelig: ’Om så skal være, makter vår Gud som vi dyrker, å redde oss og frelse oss fra den glødende ovnen og fra din hånd, konge. Og om han ikke gjør det, skal du vite, konge, at vi ikke vil dyrke din gud og ikke tilbe gullbildet du har reist.’»

Den 9. februar ble han ført til Mizourlo og henrettet. Awake!s lesere sendte tusenvis av brev til statsråder, ambassader og konsulater for å protestere mot slike henrettelser. Men en gresk-ortodoks teolog og professor ved universitetet i Aten støttet henrettelsen av bror Tsoukaris. Han sa: «Å nekte å gripe til våpen på grunn av sin samvittighet er noe helt ukjent og ufattelig blant oss!» Så sant, så sant, dessverre!

Slutt på den militære unntakstilstanden

Da det omsider ble slutt på unntakstilstanden, fikk brødrene og søstrene større frihet til å forkynne det gode budskap. For første gang på mange år kunne de tilby offentligheten en innbundet bok — «Gud er sanndru». I 1950/1951 økte antall forkynnere med 26 prosent, pionerer med 28 prosent og bibelstudier med 37 prosent.

Det ble selvfølgelig ikke slutt på forfølgelsen. I 1950 tydde den gresk-ortodokse kirke til en annen taktikk. Den prøvde å døpe Jehovas vitners barn med makt. En 17-åring som het Timotheos, og som var oppdratt i sannheten helt siden han var liten, ble døpt med makt og gitt navnet Demetrius!

I desember 1951 kom bror Knorr og bror Henschel til Hellas for andre gang. Fordi politiet nektet å gi tillatelse til et stevne, talte disse brødrene til 905 vitner i forskjellige hjem.

 Etter hvert som den teokratiske virksomhet økte, ble det nødvendig å bygge et nytt avdelingskontor. Man valgte en tomt i Aten sentrum, i Kartaligaten. Byggearbeidet begynte i 1953, og i oktober 1954 var en ny, treetasjes bygning klar til å tas i bruk som Betel-hjem, trykkeri og kontorer. Det året kom et nytt høydepunkt i antall forkynnere — 4931.

Fortsatte velsignelser trass i angrep

Da Selskapets film «Den nye verdens samfunn i virksomhet» ble vist i Aten i 1955, ble 80 brødre og søstre arrestert. Filmen og filmframviseren ble beslaglagt. Ni brødre ble tiltalt for proselyttverving. Myndighetene viste filmen til omkring 200 gjester for at de skulle se hva slags film det var, og disse gjestene innbefattet prester, professorer og politifolk. Filmen gjorde inntrykk, og en rekke aviser kommenterte saken. Filmen og utstyret ble gitt tilbake til brødrene etter en rettsavgjørelse i deres favør.

Den gresk-ortodokse kirke proklamerte 1959 som et «antikjettersk» år. Målet var ifølge en atensk avis å «utrydde Jehovas vitner». Guds folk ble langtfra utryddet; de ble rikt velsignet det året.

Bror Knorr kom på besøk i mai og talte til 1915 personer i et teater og på Betel-hjemmet i Aten. En uke senere besøkte bror Henschel Tessaloniki og talte til 1250 på Olympion, byens største kino. Det ble holdt mindre stevner over hele landet. I Makedonia, i nærheten av oldtidsbyen Filippi, ble 27 brødre og søstre døpt i den samme elven som Paulus en gang gikk ned til da han forkynte for noen som hadde kommet sammen for å be. — Apg. 16: 12—15.

Den 30. juli 1963 skulle det holdes et endagsstevne i Aten, og Selskapet leide Panathinaikos stadion. Politiet hadde gitt tillatelsen, tusenvis at besøkende fra andre land var invitert, og hotellrom var bestilt. Men plutselig falt regjeringen! Den  nye regjeringen lot seg presse av den ortodokse kirke og avlyste stevnet.

Noe av den skuffelse dette medførte, ble oppveid i 1965, da Selskapet opplyste at det skulle holdes et femdagers stevne i Wien på gresk. De 1250 brødrene og søstrene som reiste dit, følte umåtelig stor glede. Til denne reisen ble det leid et tog med 12 vogner, som ble «en rullende Rikets sal».

I midten av 1966 ble et ungt vitne som het Christos Kazanis, dømt til døden på grunn av sin kristne nøytralitet. Denne saken fikk stor publisitet og førte til at det ble avlagt et grundig vitnesbyrd i hele Hellas og også utenfor landets grenser. De største avisene i Aten skrev utførlig hver eneste dag om dommen og hva Jehovas vitner tror på. Til slutt ble dommen satt ned til fire og et halvt års fengsel. Erkebiskopen, Khrisostomos, ble sterkt kritisert i denne saken, siden han gav inntrykk av at han var enig i at en ung mann som nektet å bruke våpen, skulle henrettes.

Ny maktovertagelse

Natten til 21. april 1967 grep plutselig de militære makten. Paragrafer i grunnloven som beskyttet forsamlings- og pressefriheten, ble satt ut av kraft. Trykkingen av Vakttårnet måtte opphøre. Det kom en lov om at man ikke kunne komme sammen i større grupper enn på fem personer. Forkynnelsesarbeidet måtte utføres med stor forsiktighet. Som vanlig utnyttet det ortodokse presteskap de rådende forhold til å skape problemer for brødrene.

Arbeidet fortsatte under jorden. Brødrene måtte treffes på bortgjemte steder i skogen. Da F. W. Franz, som senere ble Selskapets fjerde president, besøkte Hellas i 1969, talte han til over 1000 brødre i en skog i nærheten av Tessaloniki.

Hatet mot Jehovas vitner ble særlig tydelig i en sak i 1974. Et ektepar som het Polykandritis, fikk et barn som døde kort  tid etter fødselen. De ble nektet tillatelse til å begrave barnet. Hvorfor? Noen aviser forklarte at foreldrene var Jehovas vitner og ble gift som det i 1954. Men under den forrige regjeringen hadde innenriksdepartementet sendt ut et dekret som sa at alle vielser som var blitt foretatt av Jehovas vitner, var ugyldige, og dette hadde den gresk-ortodokse kirkes støtte. Bestyreren ved registreringskontoret på stedet forlangte derfor at foreldrene skulle si at barnet var født utenfor ekteskap, før han ville tillate at det ble gravlagt. Faren nektet å gjøre det. Han var ikke innstilt på å lyve og dermed få en plett på sitt slektsnavn og sin egen samvittighet. Tvisten drog ut, og barneliket ble oppbevart i et kjøleskap i fire dager. Folk flest fordømte denne sneversynte forfølgelsen. Den atenske avisen To Vima stemplet dette som «middelalderen i all sin foraktelighet».

Til tross for de vanskelighetene militærstyret medførte, fortsatte forkynnelsen av Riket å ha framgang. Antall forkynnere økte fra 10 940 i 1967 til 17 073 i 1974. Antall bibelstudier og personer til stede på møtene økte også kraftig i denne problemfylte tiden.

Byggeprosjekter for en organisasjon i vekst

Jehovas vitner har mange forsamlingslokaler i Hellas, men inntil nylig hadde de ikke lov til å kalle dem Rikets saler. Mange gikk derfor rett og slett under benevnelsen «forelesningssaler». I skrivende stund er det bare rundt 25 forsamlingslokaler i Hellas som bærer navnet «Rikets sal — Jehovas vitner». Men bare i Aten er det omkring 117 menigheter og 9500 vitner!

Jehovas vitner har likevel fått lov til å bygge i Hellas. I 1977 kjøpte brødrene omkring 50 mål med skogmark tre—fire mil nord for Aten. I et særdeles vakkert område med fjell og furuskoger ble Malakasa stevnehall bygd. Den har sitteplass til 1800. Men noe som er spesielt med den, er  at den har vegger som kan skyves til side og dermed gi plass til hele 3500 personer. Utearealet gir plass nok til å holde områdestevner; på spesielle stevner her har det vært hele 20 000 til stede. Og på stevneplassen i Tessaloniki kan mange tusen glede seg over sine krets- og områdestevner.

På Kreta kjøpte brødrene for noen år siden en tomt oppi en åsside blant fjell, daler og vingårder. De bygde et amfiteater og to Rikets saler der; i dag er denne stevneplassen et landemerke i området. De terrassene som er anlagt oppi åssiden, og den store variasjonen i blomster og busker passer fint inn i det vakre landskapet. Den rolige atmosfæren er ideell. Når Guds Ord blir forklart fra plattformen, hender det rett som det er, at brødrene bemerker: «Dette er en forsmak på paradiset.»

Avdelingskontoret hadde i 25 år ligget i Kartaligaten i Aten. I de årene hadde forkynnertallet økt fra under 5000 til over 18 000. Det var klart at det var behov for mer plass. I 1962 ble det kjøpt en tomt på ti mål i Marousi, en forstad til Aten. Dette var nå et ideelt sted å oppføre et nytt avdelingskontor, som blant annet skulle få 27 soverom, et trykkeri og kontorer. Innvielsen fant sted 16. juli 1979, og Lyman Swingle representerte det styrende råd ved den anledningen.

Tekniske framskritt gjorde det mulig for brødrene på det nye avdelingskontoret å framstille blad og bøker av høyere kvalitet. Siden juli 1986 har de greske utgavene av Vakttårnet og Våkn opp! kommet ut samtidig som de engelske.

En periode med justeringer

I 1980-årene var det behov for organisasjonsmessige justeringer på avdelingskontoret. Fra 1977 til 1981 var det en viss stagnasjon; antall forkynnere holdt seg på rundt 18 500, selv om det ble døpt 2134 personer i løpet av perioden. Hva bestod problemet i? Det var visse urene forhold i menighetene som trengte å bli viet oppmerksomhet. Og det ser ut til  at noen få brødre betraktet ordene «eldste» og «menighetstjener» som titler og ikke oppfattet det ansvar de innebar når det gjaldt å ha omsorg for Jehovas sauer. Det var også noen som ble frafalne i disse årene, og menighetene måtte renses for denne splittende innflytelsen. Da det først var blitt truffet slike tiltak, fortsatte økningen jevnt og trutt igjen.

Plato Idreos, som hadde tjent som Selskapets representant i over 30 år, begynte nå å komme opp i årene og ble etterfulgt av først den ene, så den andre; utvalget ved avdelingskontoret fikk ny koordinator flere ganger. Dette var en vanskelig tid for Betel-familien i Aten. Personlighetskonflikter og stolthet kunne til tider komme i veien for arbeidet. Men det styrende råd og andre trofaste brødre gav hjelp hele tiden, og dermed ble organisasjonen styrket.

Gatearbeid

I 1983 fikk det gresk-ortodokse presteskap seg et sjokk. For første gang organiserte brødrene gatearbeid i forbindelse med et områdestevne.

Reaksjonen var dramatisk. Hundrevis av Jehovas vitner ble arrestert og brakt til politistasjonen. Det endte med 38 rettssaker. Brødrene vant 35 av dem med en gang, mens tre saker gikk til ankedomstolen. Prestene ble tvunget til å innse at de kjempet en forgjeves kamp. De ble så irritert at de innkalte til et protestmøte for å demonstrere mot Jehovas vitner. De leide flere titalls busser som skulle frakte demonstrantene, men det viste seg at det ikke engang dukket opp nok mennesker til å fylle én buss! Guds folk har siden den gang fortsatt å forkynne på gaten, og det med gode resultater.

Spesielt stevne i 1985

Hellas var et av de landene hvor Selskapet bestemte at det skulle holdes spesielle stevner i 1985. Tre steder ble valgt ut: Apollo stadion i Aten, stevnehallen i Malakasa og dens uteareal  (et stykke fra Aten) og stevneplassen i nærheten av Tessaloniki.

Det kom hundrevis av stevnedeltagere fra 17 land. To brødre fra det styrende råd, bror Gangas og bror Barry, var til stede. Av hensyn til de besøkende ble foredragene tolket til flere europeiske språk foruten japansk. George Gangas, som selv er greker, talte på gresk, til stor glede for forsamlingen. Alt i alt var det 37 367 til stede på disse tre stevnene, og 368 ble døpt.

Kjærligheten blant brødrene fra så mange deler av verden var spesielt tydelig i pausen midt på dagen. Der en satt i skyggen av furutrærne på Selskapets stevneplasser, kunne en høre mange synge Rikets sanger.

Stevner angrepet

Sommeren etter, i juni 1986, meldte avisen I Larisa at en folkemengde anført av prester stimlet sammen foran Galaxias kino, hvor 700 Jehovas vitner holdt sitt kretsstevne. Pøbelen var oppsatt på å avbryte stevnet, men politiet kom for å spre dem. Avisen I Alithia i Larisa sammenlignet pøbelens mentalitet med mentaliteten hos den folkemengden som forlangte at Jesus skulle drepes. Avisen sa: «Og deres ’anfører’ var beklageligvis en rasende . . . prest! Han kom med trusler og bespottelser. På ett tidspunkt . . . kom han med et ultimatum: De som befant seg inne i lokalet, måtte komme seg ut på fem minutter; hvis ikke, ’går vi inn og knuser hodene deres’.»

På grunn av slike angrep bestemte det styrende råd at det skulle offentliggjøres to artikler om emnet. Våkn opp! for 22. oktober 1986 inneholdt derfor en artikkel som het «Religionsforfølgelse i Hellas — hvorfor?», og Vakttårnet for 1. desember 1986 inneholdt artikkelen «Religionsfriheten angrepet i Hellas». Hva førte dette til? Greske regjeringsmedlemmer holdt på å drukne i brev! Avisen Eleftherotipia meldte: «200 000 brev fra 208 land sendt av Jehovas vitner.» Avisen  Avgi nevnte at justisdepartementet måtte opprette en egen avdeling for å ta hånd om de tusenvis av protestbrev som strømmet inn hver dag.

Til områdestevnet i 1988 leide brødrene det moderne «Fredens og vennskapets stadion» i nærheten av havnebyen Pireus. Kontrakten var undertegnet, og Jehovas vitner brukte 6000 timer på å gjøre stadionet i stand til stevnet. Men til tross for stadionets idealistiske navn satte en framstående geistlig seg på bakbena og protesterte kraftig. Han gav til og med ordre om at det skulle ringes med kirkeklokkene, slik at mange ble overbevist om at det hadde brutt ut krig eller skjedd en annen katastrofe. Han gikk så langt at han truet med å ta stadionet i besittelse hvis ikke tillatelsen til å bruke stadionet ble trukket tilbake. Under dette presset ble dessverre den juridiske kontrakten brutt — enda det bare var tre dager igjen til stevnet skulle begynne. Brødrene arbeidet dag og natt for å gjøre i stand et annet sted hvor de kunne holde det fire dager lange stevnet. Og det gikk bra — til stor glede for alle de 30 000 som fikk følge programmet enten direkte eller via telefonoverføring.

Viktige rettsavgjørelser i det gode budskaps favør

Da apostelen Paulus skrev til menigheten i Filippi i det gamle Makedonia, nevnte han det «å forsvare og juridisk sett grunnfeste det gode budskap». (Fil. 1: 7) I nyere tid har Jehovas vitners organisasjon i Hellas stadig måttet ty til domstolene for å forsvare retten til å forkynne det gode budskap. Den største fienden Jehovas folk har hatt og fremdeles har i dette landet, er den gresk-ortodokse kirke. Presteskapet har rammet Guds folk hardt ved å påvirke forskjellige etater. Men noen fordomsfrie dommere har avsagt rettsavgjørelser som har vært til hjelp for Jehovas vitner i forkynnelsesarbeidet.

Jehova sørget for eksempel for at det ble vunnet en stor seier i det «antikjetterske» året 1959. Den gresk-ortodokse  kirkes hierarki hadde spurt høyesterett om Jehovas vitner skal regnes som en «kjent» religion. Høyesterett kom til at Jehovas vitner er en kjent religion og følgelig skal beskyttes av landets grunnlov.

Satan bruker snedige midler i sine forsøk på å få brødrene til å inngå kompromiss — også når det gjelder å betale regninger. I byen Patras oppdaget innbyggerne at det var oppført en uvanlig post på strømregningen deres. Det var et eget beløp for «byggingen av St. Andreaskirken». Jehovas vitner nektet naturlig nok å betale denne ekstra avgiften. Elektrisitetsverket truet med å ta strømmen. Saken kom opp for retten, og de obligatoriske bidragene ble erklært for å være grunnlovsstridige.

En annen taktikk den gresk-ortodokse kirke ofte har benyttet, er å påstå at Jehovas vitner er en jødisk organisasjon som støtter sionismen. Jødene i Hellas ble opprørt over denne propagandaen, for de visste at dette også kunne gå ut over dem.

I et brev datert 21. september 1976 skrev representanter for det sentrale jødiske råd i Hellas til den gresk-ortodokse kirkes ledere at slike beskyldninger var helt grunnløse. I en rettssak på Kreta hvor den gresk-ortodokse kirke hadde protestert mot at Jehovas vitner skulle danne et selskap, hadde et av hovedargumentene deres gått ut på at vi var en sionistisk organisasjon. En juridisk representant for jødene forklarte at Jehovas vitner ikke har noen forbindelse med jødedommen. Da han kom med denne forklaringen for ankedomstolen, godtok dommerne den. Enda en av presteskapets listige taktikker hadde slått feil!

Seirer i nøytralitetsspørsmålet

Alle brødre som blir innkalt til militærtjeneste, blir stilt overfor nøytralitetsspørsmålet. Før 1977 kunne brødrene bli sendt i fengsel gjentatte ganger; noen satt inne i over 12 år!  En representant fra Nederland la saken fram for Europarådet i Strasbourg 25. april 1977. Rådets avgjørelse førte etter hvert til at fengselsoppholdet ble redusert til fire år, og til at det ble slutt på de gjentatte soningene. Likevel er det til enhver tid gjennomsnittlig 400 brødre som sitter i fengsel i Hellas.

Det greske militære hevder at det fritar for militærtjeneste dem «som er forstandere, prester, munker og noviser i et kjent religionssamfunn, hvis de ønsker det,» ifølge det offisielle regjeringsorganet. Mellom 1988 og 1992 satt likevel flere av de brødrene som er godkjent som forstandere, i fengsel på grunn av sin nøytralitet.

En av dem anket sin sak til statsrådet, landets øverste rettsmyndighet. Han klaget over ordren om å utføre militærtjeneste og også over den etterfølgende dommen, som lød på fengsel, idet han erklærte at han var godkjent som forstander. Han fikk medhold. Dette var en dobbelt seier, for Jehovas vitner ble dermed anerkjent som et kjent religionssamfunn, og det ble også bekreftet at de Jehovas vitner som myndighetene godkjenner som forstandere, kan fritas for militærtjeneste. To andre brødre som gikk rettens vei, ble også løslatt.

Loven mot proselyttmakeri

Loven mot proselyttmakeri har vært en formidabel hindring i Hellas. Den ble vedtatt i 1938 og endret i 1939 og deretter bekreftet i grunnloven av 1975.

Den saken som peker seg mest ut når det gjelder proselyttmakeri, er saken mellom Kokkinakis og Hellas. Bror Kokkinakis ble bøtelagt og dømt til fire måneders fengsel for proselyttverving. Han anket saken, og dommen ble redusert til tre måneders fengsel og gjort om til en bot. Denne dommen ble så anket til kassasjonsdomstolen, Hellas’ høyesterett. I april 1988 nektet høyesterett å oppheve den påankede  dommen. Dermed fikk bror Kokkinakis anledning til å klage til Den europeiske menneskerettighetsdomstol i Strasbourg. Den 7. desember 1990 behandlet Den europeiske menneskerettighetskommisjon saken. Det ble enstemmig vedtatt at Hellas hadde begått et alvorlig brudd på Artikkel 9 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, som omtaler religionsfrihet. Kommisjonen kom til at det ikke forelå noen grunn til å avvise saken, og gav dermed klarsignal til at saken kunne behandles av Den europeiske menneskerettighetsdomstol i Strasbourg.

Utfallet av saken, som ble nevnt helt i begynnelsen av denne beretningen, var en stor seier for religionsfriheten i Hellas. Hvordan de greske domstoler, dommere og juryer vil reagere på denne domstolens dom av 25. mai 1993, vil bare tiden vise. Men alle som elsker rettferdighet, kan finne trøst i å vite at det finnes en Domstol som står langt over enhver menneskelig domstol. Dens Dommer, som er utnevnt av Gud, leser alle menneskers hjerte; han vil sørge for at rettferdigheten skjer fyllest, enten mennesker gjør det eller ikke. — Jes. 11: 1—5.

Brutal mishandling

Et tidsskrift om menneskerettigheter som kommer ut i Belgia (Human Rights Without Frontiers), kom nylig med en omfattende rapport om denne loven mot proselyttmakeri. Det kalte loven «infam» og tilføyde: «[Loven] gav et ’rettslig alibi’ for igangsettelsen av en pogrom, av en religionsforfølgelse i Hellas rettet mot alle som torde å la være å følge den ’mest framherskende’ religionen i landet.» Tidsskriftet bemerket at denne loven har ført til «bevisste brudd på menneskerettighetene», alt fra rettssaker, bøter og forvisning til «brutal fysisk mishandling, all slags alvorlig berøvelse og tortur, som i mange tilfelle har ført til varige fysiske lidelser og vanførhet hos sine plagede, uskyldige ofre og også til en smertefull død».

 Det samme tidsskriftet siterer en hel rekke Jehovas vitner som har overlevd slik forfølgelse. Trofaste brødre og søstre forteller om ekstrem mishandling: De er blitt knivstukket og banket opp og rundjult, så blodet har rent og de har mistet bevisstheten; de er blitt pisket, har fått pøbelflokker imot seg, er blitt spyttet på, blitt kastet i bakken og trampet på, blitt steinet, brent, torturert og bundet fast med tau og lenker, og de er blitt skutt. Savvas Tzezmetzidis forteller: «De tok av meg klærne og bandt meg på hender og føtter, og de slepte meg, helt naken, gjennom torner og tistler bortover bakken mens de samtidig slo meg og sparket meg.»

Brødrene i fangenskap har lidd forferdelig. De forteller at de er blitt revet bort fra familien, at de har sittet ukevis i fengselsceller som har vært oversvømt av vann, at de har tilbrakt kalde vintermåneder i uoppvarmede celler som har vært åpne for vinden, at de er blitt utsultet, at de har fått utilstrekkelig eller overhodet ingen legehjelp, at de har fått mat som man bevisst har blandet med ekskrementer og annet unevnelig griseri, og at de er blitt utsatt for all slags psykisk og følelsesmessig tortur.

Én av disse fangene som tidsskriftet siterer, forteller: «Så snart du er blitt tatt i forvaring, begynner du å gå ned i kjelleren i fengselet. Jo lenger ned du kommer, jo bedre skjønner du at man i denne labyrinten mister av syne alt som ligner på menneskelig anstendighet og personlig verdighet; det blir fullstendig borte. Det som styrer alt og alle fra da av, er bare følelsen av at man må overleve for enhver pris og er nødt til å komme seg bort derfra . . . På de skitne veggene i disse kjellerne står historien skrevet, den smerte og den elendighet de mennene har følt som har vært så uheldige å tilbringe en del av sitt liv der nede. Det fæle smusset, haugene med søppel og avfall, rottene, den dårlige luften som det er vanskelig å puste i, den ene, stakkarslige lyspæren som så tappert prøver å lyse opp i mørket, de tilstoppede og overfylte  toalettene, det skitne . . . vannsølet, de brukte nålene og sprøytene, blodflekkene på gulvet og betongbenkene, de opprevne skumgummimadrassene som kan by på noen minutter med øyeblikkelig, men urolig søvn, de ynkelige ansiktene med et forpint uttrykk som minner om de stakkarslige pasientene på mentalsykehuset på Leros, og de rådville sjelene som ynkverdig spør deg: ’Hvilken dag er det i dag forresten?’, og flyktningene som kommer allestedsfra og forsiktig synger triste klagesanger for seg selv på merkelige språk, og kaffeselgeren som strør om seg med fornærmelser og forlanger den uhyrlige pris av 300 drakmer for en plastflaske med vann, og livstidsfangene som bak et skjermbrett prøver å få utløsning for all sin undertrykte seksualitet, og den desperate trang du føler velle opp inni deg til endelig å høre fengselsbetjentens brølende stemme rope opp navnet ditt, noe som vil lyde som et budskap fra himmelen som kaller deg ut av dette ’helvete på jorden’ og inn i paradiset.»

Fotis Lazaridis forteller noe lignende: «Jeg sov på et jordgulv som var dekket med brukte papirposer . . . De klærne jeg hadde på meg, var svært lette. Jeg kunne ikke bruke lakenet så lenge heller. Jeg måtte rive det i små stykker for å tette igjen noen rottehull i veggene . . . De første nettene krøp det rotter over hele meg når jeg sov. Når det gjaldt ’sanitæranlegg’, måtte jeg nøye meg med hjørnene i cellen, en liten celle som bare målte to ganger én . . . meter. . . . fuktigheten dryppet fra veggene.»

Ifølge en statistikk i det samme tidsskriftet ble det i perioden mellom 1938 (da loven mot proselyttmakeri ble vedtatt) og 1992 foretatt nærmere 20 000 arrestasjoner for proselyttmakeri. En annen tabell viser at 2269 personer ble stilt for retten fordi de nektet å utføre militærtjeneste. Av disse ble 68 deportert, 42 dømt til døden, to henrettet og fire torturert i hjel. Enda en oversikt viser at det har forekommet 4828 tilfelle av grov fysisk mishandling. I 2809 av disse tilfellene  ble ugjerningen begått av militære offiserer, i 1059 tilfelle av politiet og i 252 tilfelle av prester. Angående disse tallene over brutal mishandling sies det: «Tusenvis av andre er blitt utsatt for all slags skjendig behandling.»

Hvordan kan mennesker klare å utholde en så grusom behandling? Voldspreget forfølgelse er ikke noe nytt for de sanne kristne. Apostelen Paulus ble mishandlet og fengslet i det samme landet, og han gjorde det klart at det ikke var av sin egen styrke han holdt ut. Han skrev: «Alt har jeg styrke til på grunn av ham som gir meg kraft.» (Fil. 4: 13) Det er nettopp en slik fast tro på Jehova Gud som har gjort det mulig for disse tusenvis av Jehovas vitner å holde ut slike lidelser.

Det greske folk har imidlertid opp gjennom historien vært kjent for sin kjærlighet til rettferdighet og frihet. Jehovas vitner verden over håper at oppriktige mennesker i den greske regjering snart vil gjøre noe for å verne om sitt lands internasjonale omdømme ved å innskrenke den gresk-ortodokse kirkes innflytelse og ved å beskytte uskyldige mennesker mot forfølgelse.

Økningen skaper behov for nytt avdelingskontor

Til tross for all motstanden fortsetter forkynnelsesarbeidet å ha framgang i Hellas. Ved utgangen av tjenesteåret 1985 var det faktisk over 20 000 forkynnere i landet. Avdelingskontoret i Marousi var nå for lite for den voksende Betel-familien. Til å begynne med løste man problemet ved å leie leiligheter i nærheten, og senere kjøpte man et lite hotell omkring fire kilometer unna. Men dette var bare en midlertidig løsning.

Det styrende råd gav tillatelse til at man begynte å lete etter en tomt til et nytt avdelingskontor. Det var ikke lett, for strenge bygningslover forbyr oppføring av en boligbygning i flukt med en fabrikk. Til slutt kjøpte man en tomt på 220 mål cirka seks mil nord for Aten, like ved riksveien mellom  Aten og Tessaloniki. Etter at brødrene hadde ventet to og et halvt år på byggetillatelse, kunne de begynne på prosjektet i 1989.

Tomten ligger i Eleona, i en åsside med utsikt mot fjell og frodige daler. Avdelingskontoret er synlig både for dem som kjører forbi med bil, og for dem som kjører forbi med tog. Det er oppført 22 bolighus, hvor det bor åtte personer i hvert. Alle bygningene i komplekset er i tiltalende bondestil.

Det ortodokse presteskap var selvfølgelig imot prosjektet helt fra begynnelsen av. De organiserte til og med en demonstrasjon ved byggeplassen med omkring 2500 personer. Men myndighetene sendte 200 mann fra opprørspolitiet for å hindre pøbelen i å komme inn på eiendommen. Så protestaksjonen løp ut i sanden. Noen prester gikk også i spissen for protestmarsjer gjennom Atens gater og bar bannere som gikk imot prosjektet.

Det nye avdelingskontoret ble innviet 13. april 1991, og brødrene gledet seg over å ha Milton Henschel og Albert Schroeder fra det styrende råd hos seg ved denne anledningen, som var en milepæl i Jehovas vitners historie i Hellas. Tusenvis av frivillige brødre og søstre brukte av sin tid og sine  krefter for å hjelpe til med prosjektet. Det var lett å merke Jehova Guds og hans jordiske organisasjons kjærlighet og omsorg. Også verdslige tilskuere ble forbløffet over å iaktta hvordan bygningene skjøt opp som paddehatter. Til tross for all motstanden har Jehova utført et mirakel i nyere tid i Eleona. Dette får oss til å tenke på Paulus’ ord i 2. Korinter 13: 8: «Vi kan ikke gjøre noe mot sannheten, men bare for sannheten.»

Sannheten på frammarsj!

Fra den spede begynnelse i 1905 har antall lovprisere av Jehova nå kommet opp i over 25 000. Sannhetens vann, som bare piplet fram til å begynne med, flyter nå i strie strømmer. Jehovas folks virksomhet i dette landet har ført til at det er blitt avlagt et veldig vitnesbyrd om Jehovas, vår Guds, navn. I denne rapporten er det bare noen få navn som er blitt nevnt, men i virkeligheten er det tusenvis av våre brødre og søstre som har gjort en innsats. Sannhetens flamme brenner kraftig i mange grekeres hjerte, hos ydmyke menn og kvinner som fryktløst har forkynt det gode budskap over hele Hellas og på de greske øyene. Atskillige har gjennomgått store lidelser og har til og med ofret livet for Jehovas navns skyld. Deres lojale ulastelighet har gledet Jehovas hjerte. — Ordsp. 27: 11.

Kampen mot løgn og usannhet må fortsette helt til denne tingenes ordning ender. I dette landet, hvor Paulus stod på Areopagos og forsvarte det gode budskap, og hvor Johannes fikk Åpenbaringen da han var blitt forvist til øya Patmos, fortsetter Jehovas vitner å kjempe en hard kamp for troen. Trass i tusenvis av rettssaker og forfølgelse som presteskapet har stått bak, ja, trass i at noen av de sanne tilbedere er blitt drept, er sannhetens lys aldri blitt slokt. I dag skinner det klarere enn noen gang før. Og det kommer til å fortsette å lyse! Sannhetens vann vil fortsette å velle fram, ikke bare til det dekker Hellas, men til hele jorden «er fylt av kjennskap til [Jehova], som vannet dekker havets bunn». — Jes. 11: 9.

[Fotnote]

 [Ramme på side 109]

EN BIBEL SOM ER LETT Å FORSTÅ

Områdestevnet i 1993, som hadde temaet «Opplært av Gud», utgjorde enda en milepæl i Jehovas vitners historie i Hellas. I flere tiår hadde forkynnerne av det gode budskap brukt den gamle bibelutgaven Vamvas-oversettelsen. Den ble utarbeidet i forrige århundre og bruker den puristiske språkvarianten katharevusa, «det rene språket». Selv om dette skriftspråket er mer moderne enn koiné, det fellesspråket som de kristne skrifter opprinnelig ble skrevet på, er det for gammeldags for dagens lesere. Spesielt de unge synes det er mye i Vamvas-oversettelsen som de ikke skjønner. Dette har hemmet bibelforståelsen.

På den siste stevnedagen, søndag 18. juli, kom Albert Schroeder, som er medlem av det styrende råd, med en opplysning som vakte stor begeistring blant Jehovas vitner i Hellas: De kristne skrifter forelå nå i en ny utgave, basert på New World Translation. På tre stevnesteder, som var forbundet med hverandre via telefonoverføring, delte ordensvaktene ut cirka 30 000 eksemplarer til stevnedeltagerne på mindre enn fem minutter. Dermed kunne alle følge med mens bror Schroeder redegjorde for noen av de mange fordelene denne nye utgaven har framfor Vamvas-utgaven. Den mest iøynefallende forskjellen er bruken av Guds navn, Jehova, som forekommer 237 ganger i teksten. Den nye utgaven inneholder også 68 sider med register, nyttige bemerkninger til teksten, kart og Bibelske samtaletemaer. Det er derfor ikke til å undres over at denne nye utgaven av de kristne skrifter ble tatt imot med applaus, gledesytringer og til og med tårer — i overflod.

[Oversikt på side 114]

(Se den trykte publikasjonen)

Forkynnere

25 000

20 000

15 000

10 000

5000

0

1938 1950 1960 1970 1980 1992

Arrestasjoner (samlet antall fram til det enkelte år)

25 000

20 000

15 000

10 000

5000

0

1938 1950 1960 1970 1980 1992

 [Kart på side 66]

(Se den trykte publikasjonen)

Filippi

Tessaloniki

Larisa

Korint

Aten

Eleona

TESSALIA

KORFU

KRETA

 [Bilder på sidene 72 og 73]

 1. Georgios Koukoutianos i 1927. 2. Nicolas Kouzounis i det beryktede Kavalafengselet i 1948. 3. Grigoris Grigoriadis ved sin pult på Betel i Kartaligaten i Aten. 4. Bøting av fiskegarn i Levkas. 5. Georgios Douras (se pilen) sammen med menigheten i Aten. I bakgrunnen: Kavala, det gamle Neapolis, den havnebyen som apostelen Paulus kom først til da han kom til Europa

 [Bilder på sidene 88 og 89]

1. Plato Idreos og hans kone, Phyllis.  2. Athanassios Karanassios, Selskapets første representant i Hellas. 3. Fisker i landsbyen Molivos på Mitilini. 4. Michalis Kaminaris (nummer to fra venstre), som fremdeles er medlem av Betel-familien i Hellas. 5. Korintkanalen. I bakgrunnen: Øya Patmos, hvor apostelen Johannes fikk Åpenbaringen av Jesus Kristus i år 96