Jehovas vitner — rapport til årboken for 1994

I SAMSVAR med årsteksten for i fjor har vi som Jehovas vitner oppriktig bedt: «Lær meg, Jehova . . . Foren mitt hjerte til å frykte ditt navn.» (Sal. 86: 11, NW) I likhet med salmisten David ønsker også vi å bli lært av Jehova. Og på hvilken enestående måte har ikke Jehova besvart vår bønn om å bli opplært av ham!

På menighetsbokstudiene det siste året har vi hatt stort gagn av et dyptgående studium av det største menneske som noen gang har levd, Guds enbårne Sønn. Han er den eneste som gjenspeiler Gud på en fullkommen måte. (Joh. 8: 23; Hebr. 1: 3) Vi ble også styrket ved hjelp av Vakttårnet ved å studere om Jehovas barmhjertighet og villighet til å tilgi og om slike emner som det å ta vare på familien, ha et likevektig syn på verdslig utdannelse, gi kjærlig hjelp til syke og eldre og vandre i visdom overfor verden. Vakttårnet viste oss også hvordan vi kan framelske tro, dyd og selvkontroll og underordne oss på en gudfryktig  måte. Tjenestemøtene og den teokratiske tjenesteskolen hjalp oss til å bli mer effektive i tjenesten og til å vise folk større personlig interesse. Hvor nyttig har ikke alt dette vært! I mange land var dessuten det fine områdestevnet med temaet «Opplært av Gud» en flott avslutning på tjenesteåret.

Det å bli opplært av Gud er ikke bare en intellektuell øvelse. Nei, opplæringen har til hensikt å forme vårt indre menneske, slik at kristendommen ikke bare blir et tynt skall. Som svar på bønnene våre hjelper Jehova oss til å forene vårt hjerte, så vi ikke er halvhjertete eller lunkne i vår tilbedelse, men nidkjære med hensyn til å gjøre hans vilje.

Det kommer rapporter fra hele verden som viser hvilken nidkjærhet som utspringer fra et forent hjerte. Som et resultat av at Jehova velsignet våre forente anstrengelser, var det i forrige tjenesteår et høydepunkt på 4 709 889 forkynnere som gav av seg selv i Jehovas tjeneste og var med på å fortelle  andre om Riket. Det er stadig flere land som rapporterer mer enn 100 000 forkynnere. Dette gjelder nå to land i Nord-Amerika, tre i Latin-Amerika, fem i Europa, ett i Afrika og to i Det fjerne østen. Jehovas vitner forkynner i alt i 231 land. De virker faktisk i over 70 land hvor det ikke fantes noen Jehovas vitner for 40 år siden.

Disse forkynnerne av Riket rundt om på jorden gav virkelig av seg selv og brukte til sammen 1 057 341 972 timer i felttjenesten i tjenesteåret 1993. Til og med i krigsherjede områder anstrenger våre brødre seg for å sette Rikets interesser på førsteplassen. Forkynnerne i en menighet i det  sentrale Bosnia rapporterer følgelig 34 timer i gjennomsnitt i felttjenesten hver måned, og dette innbefatter ikke pionerene. Gjennomsnittlig 623 006 Jehovas vitner rundt om på jorden tok del i en eller annen form for pionertjeneste hver måned. I april var det 100 441 pionerer i Japan, og det tilsvarer 56 prosent av alle forkynnerne. Antall hjemmebibelstudier på verdensbasis økte med 237 460 til et høydepunkt på 4 515 587. Det var 11 865 765 til stede på minnehøytiden, og det er hjertevarmende å se at 296 004 av dem gjorde slike framskritt i løpet av året at de kunne innvie seg og la seg døpe.

 For at Selskapet skal kunne føre tilsyn med det globale undervisningsarbeidet og tilveiebringe nødvendig litteratur, er det 13 828 frivillige arbeidere som tar hånd om ulike oppgaver som medlemmer av den internasjonale Betel-familien. Av disse tjener 4922 ved hovedkontoret i Brooklyn i New York og på andre steder i nærheten. Alle er medlemmer av en religiøs orden som utelukkende er viet til tjenesten.

Områdestevnene med temaet «Opplært av Gud»

Hvor åndelig forfriskende og praktiske har ikke disse stevnene vært! Hundrevis av dem er allerede blitt holdt, men fremdeles gjenstår noen. En eldste i Nederland sa om den undervisningen som ble gitt: «I arbeidet vårt ber vi ofte Jehova om hjelp og rettledning. Dette stevnet har vært et svar på våre bønner. Det er akkurat som om Jehova selv skulle ha sagt: ’Lytt til veiledningen og anvend den.’»

Som en følge av Jehovas folks gavmildhet kunne 1667 misjonærer og internasjonale tjenere overvære stevner i land der de tidligere hadde bodd og tjent. De gav uttrykk for en dypfølt takknemlighet overfor alle som hadde vært med på å gjøre dette mulig. Det var virkelig hjertevarmende å være sammen med dem på de forskjellige stevnene og å høre det de fortalte. Opplevelsene deres fikk oss til å tenke på den gang da Paulus og Barnabas fortalte menigheten i Antiokia «om de mange ting Gud hadde gjort ved hjelp av dem, og at han hadde åpnet døren til tro for nasjonene». — Apg. 14: 27.

I München i Tyskland ble hele stevneprogrammet holdt på kroatisk og serbisk. Brødre fra Kroatia, Serbia, Slovenia, Bosnia-Hercegovina, Montenegro og Makedonia var til stede sammen med brødre fra Albania, Romania, Russland, Ukraina og Ungarn. Mange sigøynere var også til stede. Alle sammen hadde kommet for å nyte godt av den opplæring Gud gir. Hvor behagelig er ikke freden, kjærligheten og  enheten blant Jehovas folk! Dette stod i skarp kontrast til stridighetene i de områdene mange av stevnedeltagerne kom fra — noen av dem hadde vært nødt til å flykte fra sine hjem.

Jehovas vitner over hele jorden var spesielt opptatt av de internasjonale stevnene i Moskva i Russland og i Kiev i Ukraina. Selv om det var nødvendig å begrense størrelsen på stevnet i Moskva, betraktet stevnedeltagere fra 30 land det som et privilegium å få lov til å være blant de 23 743 som var samlet der. Før og etter programmet og i pausene benyttet brødre fra de forskjellige landene muligheten til å hilse på hverandre. For en glederik, hjertevarmende og trosstyrkende opplevelse! Stevnedeltagerne tok seg også tid til å ta del i felttjenesten. Noen stod tidlig opp for å forkynne, mens andre prøvde å forkynne uformelt på sightseeingturer. Det gjorde inntrykk på dem at russerne ikke bare villig tok imot en traktat på sitt eget språk, men ofte stoppet med det de holdt på med, og leste traktaten fra begynnelse til slutt.

Til tross for en viss motstand var stevnet i Moskva svært vellykket. Da han som holdt den avsluttende talen, uttrykte takknemlighet overfor Jehova for det Han hadde utrettet for å gjøre dette stevnet mulig, svarte tilhørerne ved å reise seg og komme med øredøvende og vedvarende applaus.

To uker senere ble det holdt et mye større stevne i Kiev. Blant de 64 714 stevnedeltagerne var det nesten 53 000 fra Armenia, Georgia, Kasakhstan, Kirgisistan, Moldova, Russland og Ukraina.

Da brødrene laget toaletter som skulle brukes på stadionet, var det noen av lokalbefolkningen som spurte om de kunne hjelpe til. Hvorfor? De sa: «Vi vil også gjøre noe for å tjene Jehova.» Mange i Kiev la merke til Jehovas vitner og den ånd de la for dagen, og vinket til dem på gaten. En politimann pekte på stadionet og utbrøt: «Jeg har aldri sett noe lignende. For noen mennesker! De har slike vennlige ansikter. Jeg er allerede i den nye verden. Dette får en simpelthen  til å undre seg . . . Jeg kan ikke skjønne hvorfor dere ble forfulgt.» Under stevnet var det over 2000 interesserte som leverte inn navn og adresse og bad om at Jehovas vitner måtte besøke dem så snart som mulig.

Stevnet nådde et klimaks da 7402 personer framstilte seg for å la seg døpe i vann som et symbol på sin innvielse til Jehova Gud. Dette er det største antall som er blitt døpt samtidig i den kristne historie. Det overgikk stevnet i New York i 1958, da det ble døpt noen færre til tross for at det var fire ganger flere til stede. Ja, Jehova har oppreist mange tusen flere som sine vitner for at de skal ta del i det storslagne arbeidet som han får utført i denne delen av verden nå i disse siste dagene av den gamle ordning!

Undervisning på seminarer

En annen enestående side ved den opplæring Gud gir, er  de en uke lange seminarene som er blitt arrangert for brødre ved avdelingskontorene i løpet av det siste året. Det ble holdt åtte slike seminarer fra januar til april.

Representanter for 17 avdelingskontorer i Mellom- og Sør-Amerika kom i januar sammen på det nylig innviede avdelingskontoret i Colombia. I februar ble det holdt et seminar i Australia for åtte avdelingskontorer som får mesteparten av litteraturen sin derfra. Deretter var det møter på Filippinene for 12 avdelingskontorer i det sørøstlige Asia og stillehavsområdet. I mars var 24 avdelingskontorer — deriblant avdelingskontorene i de fleste land med store trykkerier — representert på et seminar i USA. Det ble holdt et seminar i Puerto Rico i april for å drøfte behovene til landene i og i nærheten av Karibia. Den samme uken ble situasjonen i Vest- og Sentral-Afrika tatt opp på et møte i Nigeria. Samtidig ble det holdt enda et seminar i Østerrike, og der var brødre fra 16 avdelingskontorer i denne delen av verden til stede. På det nye avdelingskontoret i Zambia ble det senere i måneden holdt et møte hvor oppmerksomheten var rettet mot de øvrige delene av Afrika.

Programmet inneholdt informasjon fra det styrende råds personalutvalg, redaksjonsutvalg, undervisningsutvalg, tjenesteutvalg og utgiverutvalg. Det var utarbeidet med tanke på å styrke enheten mellom avdelingskontorene og alle menighetene i deres store bestrebelser for å fullføre forkynnelsen av det gode budskap.

Hjelpearbeid — et uttrykk for kjærlighet

De kraftige stormene og de alvorlige tørkekatastrofene, oversvømmelsene og krigene som har preget nyhetene de siste månedene, rammer millioner av mennesker, også Jehovas  vitner. Vi kan ikke bare ønske våre brødre alt godt, for deretter å la være å gi dem det de trenger til livets opphold, og slik vil vi heller ikke at det skal være. Kjærligheten driver oss til å dele det vi har, med dem. (Jak. 2: 15—17; 1. Joh. 3: 17) Ja, Jehovas vitner kommer virkelig sine brødre til unnsetning, og de prøver også å hjelpe folk som ikke er Jehovas vitner, hvis de har mulighet til det. — Gal. 6: 10.

I 1991 og 1992 herjet en av de verste tørkekatastrofene i manns minne store deler av Afrika, deriblant Mosambik. Noen mistet først avlinger på grunn av tørke, deretter på grunn av flom og tyverier. Avdelingskontoret i Maputo opprettet hjelpeutvalg som skulle koordinere arbeidet for å skaffe brødre og søstre som led nød, det nødvendige av mat og klær. Det innbefattet å fordele 25 tonn maismel, 6 tonn bønner, 2,7 tonn ris, 1700 liter matolje og 6,5 tonn brukte klær. Av og til ble forsyningene distribuert i forbindelse med stevnene, og hjelpen ble høyt verdsatt. Men misjonærene la merke til at det var den åndelige føden brødrene så mest fram til når de planla å overvære stevnene. En gruppe på ti brødre fra Ile hadde ikke penger til transport og gikk derfor til stevnestedet, en strekning på 112 kilometer, for ikke å gå glipp av den spesielle stevnedagen!

Store områder i Zambia ble også rammet av tørke. For å hjelpe brødre som ikke fikk mat gjennom regjeringens hjelpeprogram, kjøpte avdelingskontoret 14 tonn korn som ble fordelt tidlig på året. Brødrene delte dessuten det de hadde, med hverandre. Når Selskapets lastebiler leverte litteratur, tok de også med seg korn til steder langs ruten hvor nøden var stor.

Under borgerkrigen i Rwanda flyktet folk i de berørte områdene til flyktningeleirer hvor forholdene var ekstremt dårlige. Men de brødrene som hadde måttet flykte — i alt 381 — ble tatt kjærlig hånd om av menighetene, som delte  på byrdene ved å ta seg av noen hver. Selskapet hjalp til med nødvendige midler, og kvalifiserte brødre foretok regelmessige besøk for å gi åndelig oppmuntring. Mange av flyktningene var hjelpepionerer i disse vanskelige månedene, selv om de hadde mistet omtrent alt. Andre begynte som alminnelige pionerer.

Omkring tusen brødre i Zaïre mistet alt de eide, på grunn av stammekriger. Noen spiste bare hver tredje dag. Da brødrene ved avdelingskontoret i Sør-Afrika hørte om dette, følte de virkelig med dem. De sendte straks en rapport til det styrende råd og fikk deretter av gårde 24 tonn mat, såpe og medisinske forsyninger for å avhjelpe situasjonen. Da en gruppe på 70 Jehovas vitner fra Angola ble tvunget til å flykte med sine barn til Namibia på grunn av borgerkrig, tok brødrene der raskt hånd om dem. Da de namibiske brødrene oppdaget at den flyktningeleiren som gruppen hadde kommet til, ikke kunne ta seg av dem, skaffet de telt, mat, klær, tepper og materialer til å bygge en provisorisk Rikets sal.

Folk i det nordlige og nordøstlige Brasil er også nødstilt. Men da avdelingskontoret kontaktet brødrene i de sørlige  kretsene i landet, fikk de en hjertevarmende respons. Snart var lastebiler med mat og klær på vei nordover til alle byene som var berørt av nøden. Det ble dessuten sendt penger til vann, medisiner og andre livsnødvendigheter.

Våre brødre i Italia, Sveits, Tyskland og Østerrike har vært svært generøse når det gjelder å gi av sine midler for å hjelpe Jehovas vitner i det krigsherjede området som tidligere var kjent som Jugoslavia. Det er blitt sendt 153 tonn mat og 23 tonn klær, vaskemidler og medisinske forsyninger, så vel som åndelig føde, det siste året. Brødre meldte seg frivillig til å kjøre lastebilene, selv om de utsatte seg selv for fare. En bror fortalte om en av turene til Sarajevo at de måtte gjennom omkring 15 av politiets eller militærets kontrollposter etter at de hadde passert tollen. Men brødrene var forberedt, og de leverte blad til soldatene på hver eneste post. Hovedveier var blitt ødelagt, og snøsmelting hadde forvandlet grusveiene til gjørmehull. Enkelte ganger inntraff eksplosjonene så nær at brødrene trodde de var blitt truffet. Men de betraktet det som et privilegium å få tjene på denne måten. De som mottok hjelpen, er dypt takknemlige og føler mer enn noen gang tidligere at de virkelig tilhører en internasjonal familie.

På den andre siden av jorden raste orkanen Iniki over det nordvestlige Hawaii i september 1992. Det viste seg å være den verste naturkatastrofen i Hawaiis historie. Selv før uværet nådde øya Kauai, la de eldste der planer med tanke på å hjelpe brødrene. Åndelige ting ble prioritert høyt. De neste ukene ble 400 av brødrenes hjem reparert eller bygd opp igjen. Hver gang drøftet de frivillige arbeiderne og familien som bodde der, dagsteksten og bad sammen før arbeidet begynte. I seks måneder reiste erfarne eldste fra andre øyer sammen med sine koner til katastrofeområdet for å foreta hyrdearbeid, holde møter, ta ledelsen i felttjenesten og hjelpe  til med å fylle ut kompliserte skjemaer til det offentlige eller forsikringsselskapene.

Vet du hvor øya Niutao er? Det er ikke mange som vet det. Det er bare omkring 800 som bor på denne atollen i det sørlige Stillehavet. Blant dem er en udøpt forkynner som mistet hjemmet sitt og alt han eide, under en tidevannsbølge i januar 1993. Så snart brødrene på en annen øy i Tuvalu ble klar over ødeleggelsene, skaffet de mat og annen hjelp. Det tok litt lengre tid å få tak i nødvendige byggematerialer og sende dem med båt til Niutao, men deretter bygde de huset hans opp igjen. Den kjærligheten som Jehovas vitner la for dagen, har vært det store samtaleemnet på øya.

Etter at en nabo til en av våre søstre i Liberia hadde sett hva Jehovas folk gjorde for å hjelpe hverandre i dette krigsherjede landet, sa hun: «Deres Jehova Gud elsker dere virkelig, siden han gir dere slik hjelp.» Ja, det gjør han virkelig!

Byggevirksomhet på grunn av stor økning

Når 296 004 blir døpt på ett år og 3512 nye menigheter blir opprettet i løpet av den samme tiden (2 528 524 er blitt døpt og 26 835 nye menigheter opprettet de siste ti årene), er det mye som må gjøres for å ta hånd om disse. Dette innebærer også byggevirksomhet. Og hvor stor byggevirksomhet har det ikke vært i året som gikk!

I De forente stater var det 73 regionale byggeutvalg som hjalp til med bygging av Rikets saler. I løpet av tjenesteåret 1993 fikk de hjelp av titusener av frivillige arbeidere til å bygge omkring 200 nye saler og ombygge 200 andre.

I Japan bruker man også hurtigbyggemetoden, og der ble det bygd 108 Rikets saler. Disse måtte imidlertid konstrueres  slik at de kunne bli stående under jordskjelv og tyfoner. Frivillige arbeidere stilte ikke bare opp med fagkunnskaper og arbeidskraft, men gav også hjelp på andre måter.

Brødrene i Argentina har satt seg som mål å sørge for at alle de over 1500 menighetene i landet har et passende sted for tilbedelse. I fjor ble det fullført 57 nye Rikets saler. Men det trengs mange flere. Salene blir vanligvis bygd i løpet av tre til fire uker.

Mer enn 800 nye Rikets saler er blitt bygd på Filippinene de siste seks årene. Men det er 3332 menigheter der, og mange av dem trenger fremdeles mer passende møtelokaler.

I Brasil har det vært en økning på 120 687 forkynnere de siste fem årene, så der har det vært umulig å dekke behovet for nye Rikets saler. Det ble imidlertid fullført 93 nye saler forrige år, og brødrene satte dessuten i gang med å bygge ytterligere 1383 saler.

Flere Rikets saler trengs dessuten for å ta hånd om den store veksten i Colombia. Avdelingskontoret arbeider med å  få i gang en ordning som forenkler byggemetodene og skaffer hjelp fra spesielle grupper med bygningsarbeidere opplært på Betel.

På landsbygda i Sør-Afrika lager noen menigheter selv sementblokker, og med hjelp fra frivillige arbeidere som er sendt av det regionale byggeutvalget, klarer de å sette opp en pen og rimelig sal i løpet av tre til seks helger. Disse gruppene med bygningsarbeidere av forskjellige raser må være svært forsiktige når de arbeider i urolige områder som Soweto, men de er et levende eksempel på kjærligheten og enheten blant Jehovas folk.

I Norge er det 21 Rikets saler nord for polarsirkelen. En av dem ligger i Hammerfest, Europas nordligste by.

Brødrene i Ungarn gjenspeilte ånden i Jesaja 2: 3, 4 da de bygde to av sine nye Rikets saler på tomter som tidligere hadde tilhørt store russiske militærbaser.

Den selvoppofrende ånd som ble vist av brødre som hadde kommet fra andre land for å hjelpe til med å bygge avdelingskontor og stevnehall på Salomonøyene, gjorde et dypt inntrykk på vennene der. Det kom tydelig til uttrykk da regjeringen gav brødrene en flott tomt til å oppføre en Rikets sal på i Munda. Menigheten var imidlertid liten, så hvem skulle bygge salen? Brødrene i Honiara sa: «Hvis våre brødre i andre land kan bruke tid og penger på å hjelpe oss med å bygge avdelingskontor og stevnehall, hvorfor kan ikke da vi bruke ferien vår til å dra til Munda og bygge Rikets sal?» Det var nettopp det de gjorde. Brødre og søstre fra 13 øyer og stammer var med på arbeidet, og salen ble bygd på bare ti dager.

En menighet i Slovakia hvor halvparten av forkynnerne er pionerer, viste stor oppfinnsomhet. Familier plukket bær som de solgte til inntekt for byggearbeidet. Dessuten hentet  de sand og stein fra et elveleie i nærheten for å redusere byggekostnadene.

Seks familieoverhoder i Sør-Korea tok opp banklån for å skaffe penger til menighetens nye Rikets sal. De betalte selv avdragene og rentene på lånene. Det var deres bidrag til prosjektet.

I Nigeria gikk fire brødre fra en liten menighet til områdets «onojie», eller høvding, for å be om å få kjøpe en tomt til en ny Rikets sal. De kunne imidlertid ikke betale det han  forlangte. Noen måneder senere fikk høvdingen låne videoen «Jehovas vitner — organisasjonen bak navnet» av en av de eldste. Han ble svært imponert. Etter at han hadde sett den fem ganger, sørget han for at brødrene fikk den nødvendige tomten.

Mange steder har det også vist seg praktisk å ha egen stevnehall. I året som gikk, ble det bygd slike haller i Colombia og De forente stater. To andre haller ble innviet i Brasil, to i Costa Rica og en på Jamaica. I februar 1993 ble det innviet en områdestevnehall med plass til 10 000 mennesker i Peru. De åpne endeveggene og langsidene, som er åpne opp til tre meters høyde, gir god ventilasjon. Det svakt skrånende betonggulvet gjør det mulig for alle tilhørerne å se scenen tydelig. Brødrene i Frankrike bygde sin femte og største stevnehall samme år. Mange arbeidere og deres familier brukte med glede ferien til å fullføre prosjektet — i løpet av bare fire måneder! I Italia ble det bygd en ny hall i provinsen Catanzaro, og brødrene i Spania innviet sin fjerde stevnehall.

Økningen i antall Jehovas vitner krever selvsagt også at avdelingskontorene blir utvidet, slik at man kan lede arbeidet på en god måte og tilveiebringe nødvendig litteratur. I året som gikk, er det blitt bygd nye Betel-hjem i Den dominikanske republikken, Ecuador, Frankrike, Mexico, Polen, Puerto Rico, Taiwan og Zambia. I De forente stater har vi fortsatt med de store utvidelsene ved hovedkontoret i Brooklyn, og det har også skjedd store framskritt ved Vakttårnets undervisningssenter ved Patterson. Det er dessuten blitt foretatt omfattende utvidelser i Australia, Brasil, Canada, New Zealand, Spania, Storbritannia, Sør-Afrika, Sør-Korea og Tyskland. Videre er det blitt oppført mindre bygninger på Jamaica, Sri Lanka, Tahiti og Vest-Samoa og i Mosambik, Paraguay, Surinam og Ungarn. Mange tusen brødre og søstre har ordnet seg slik at de har kunnet ta del i dette arbeidet. For et begivenhetsrikt år det har vært!

 Avdelingskontorer innvies

Etter at Jehovas tempel i Jerusalem var blitt innviet på Salomos tid, drog folket hjem igjen, hver til sitt, «glade og vel til mote for alt det gode [Jehova] hadde gjort» for sitt folk. (1. Kong. 8: 66) Når Selskapet Vakttårnets avdelingskontorer blir innviet i vår tid, er også det forbundet med stor glede. I likhet med templet blir de brukt til å fremme den sanne tilbedelse. Var det noen avdelingskontorer som ble innviet i forrige tjenesteår?

Colombia

I Facatativá i Colombia, høyt oppe i Andesfjellene i Sør-Amerika, nesten 2700 meter over havet, har La Torre del Vigía (Vakttårnet) nå et nytt kontor og trykkeri og også nye  boliger til de frivillige arbeiderne. Disse bygningene ble innviet 1. november 1992. De ligger i vakre omgivelser cirka fire mil nordvest for hovedstaden, Bogotá, på kanten av den høysletten som hovedstaden også ligger på. Her blir Vakttårnet og Våkn opp! trykt på spansk i fire farger til bruk i Colombia, Venezuela, Panama, Ecuador og Peru.

 Da byggingen begynte, var det 34 261 Jehovas vitner i Colombia. I løpet av den fem år lange byggeperioden økte antall vitner i landet med 63 prosent, til 55 693. Det blir nå ledet 100 927 hjemmebibelstudier med enkeltpersoner og familier, og det var 249 271 til stede ved feiringen av minnet om Kristi død. Den åndelige innhøstingen i Colombia gir virkelig grunn til glede.

Det var et tidligere hønseri som ble gjort om til et senter for teokratisk undervisning. Arbeidsstokkens kjerne bestod av 400 colombianske vitner og 100 internasjonale tjenere. Tre tusen frivillige fra menigheter i nærheten kom og hjalp til på helligdager og i helgene, og rundt 1500 kom fra andre land — noen for et par uker, andre for et par måneder — på egen bekostning. Forretningsfolk på stedet hadde vanskelig  for å tro dette, og en av dem spurte både colombianske vitner og utlendinger for å forvisse seg om at det forholdt seg slik. En annen forretningsmann som var imponert over det han fikk se og høre, tok imot tilbudet om et bibelstudium. Nå er han og hans kone døpte vitner.

Det var 1500 gjester fra 14 land til stede ved innvielsen. To av dem var Milton Henschel og Daniel Sydlik, som er medlemmer av det styrende råd. Mange var glad for å treffe igjen gamle kjente. Og så stor gleden var over den åndelige velstand som Jehova lar sine tjenere få erfare i Colombia!

Polen

Den samme måneden, 28. november, ble det innviet et annet avdelingskontor, denne gangen i Nadarzyn i nærheten av Warszawa. Theodore Jaracz, som er medlem av det styrende råd, var til stede ved denne anledningen, og han erklærte: «Denne innvielsen er virkelig historisk. . . . Det er det første nye avdelingskontoret som er blitt oppført og nå blir innviet i det området som før var kjent som ’bak jernteppet’. Men dette såkalte jernteppet kunne ikke hindre at Jehovas organisasjon gikk framover! Og beviset for det har vi her!»

Noen av gjestene hadde ventet i årtier på denne begivenheten. Det gjaldt for eksempel dem som trofast hadde tjent Jehova i 45, 50 eller flere år, trass i harde prøver. En rekke av disse hadde utført Betel-arbeid under jorden i over 40 år. De ble dypt rørt da Zygfryd Adach, koordinatoren for utvalget ved avdelingskontoret, sa: «Kjære brødre og søstre, dere gjorde dere stor umake for å delta i arbeidet for Guds organisasjon ved å distribuere åndelig føde i vanskelige tider, også i usedvanlig vanskelige tider. Etter mange års fengsel var dere ofte villig til å fortsette arbeidet. Noen av dere ble fengslet både fire og fem ganger og kanskje enda flere.  Vi husker alle den gangen. Det er derfor med full overbevisning vi siterer ordene i Salme 124: ’Hadde ikke [Jehova] vært med da mennesker reiste seg mot oss, så hadde de slukt oss levende . . . Lovet være [Jehova], som ikke gav oss til rov for deres tenner! Vi har sluppet fri som fuglen fra fuglefangerens snare. Snaren er revet i stykker, og vi har sluppet fri.’» — Sal. 124: 2—7.

Da det ble opplyst at det skulle bygges et avdelingskontor, kom det en spontan reaksjon. Menighetene kom med kull og ved, kjøleskap, matforsyninger og verktøy. Brødre og søstre med ulik faglig bakgrunn stilte villig opp. Noen av dem som kom, var eldre som hadde sittet flere år i fengsel. En rekke unge var også villige til å gjøre en innsats. Det kom internasjonale tjenere fra ti land. Arbeidernes hjerte frydet seg om og om igjen når de så beviser for Jehovas ledelse og velsignelse. En ordre fra kommunen om å stanse arbeidet ble opphevet. Forsyninger som det virket umulig å skaffe, ble tilgjengelige. Bare to år og seks måneder etter at byggetillatelsen var gitt, stod det et vakkert bygningskompleks — det polske avdelingskontoret — på den tomten hvor det før stod et nedlagt motell.

New Zealand

I løpet av de seks årene som hadde gått siden det nye avdelingskontoret på New Zealand var blitt innviet, hadde antall forkynnere av Riket der økt med over 30 prosent. Avdelingskontoret måtte utvides for å dekke alle disse forkynnernes behov. Men det var ikke alt. Som det ble forklart under innvielsesprogrammet, skulle over halvparten av de nye kontorene brukes til oversettelsesarbeid, for der blir det oversatt litteratur til samoansk, maori, rarotongansk og niueansk for folk på forskjellige sydhavsøyer. Den 27. februar 1993 ble så påbyggene innviet. Både kontorbygningen, verkstedsbygningen og boligfløyen var blitt utvidet.

 Lloyd Barry, som er medlem av det styrende råd, var til stede ved denne anledningen. Han vokste opp på New Zealand og begynte sin tjeneste for Jehova der. Hele Betel-familien og alle bygningsarbeiderne foruten de reisende tilsynsmennene og deres koner var også til stede, i tillegg til gjester fra forskjellige land i Stillehavet. Men de fleste var newzealendere som var blitt døpt før 1955. Som en av talerne påpekte, var det disse eldre som hadde lagt grunnlaget for veksten. Men så takknemlige de er for at de nye som har begynt å lovprise Jehova sammen med dem, gir dem en så utmerket støtte og arbeider hardt!

Puerto Rico

Det avdelingskontoret som ble bygd i Puerto Rico for 24 år siden, hadde vært for lite i lange tider. Antall forkynnere på øya hadde økt fra 5400 i 1969 til over 25 000 da det nye avdelingskontoret ble innviet 17. april 1993. Etter fire års hardt arbeid utført av tusenvis av brødre og søstre hadde man nå et pent bygningskompleks i paradisiske omgivelser.

De som overvar innvielsesprogrammet, følte seg spesielt privilegert over å ha Karl Klein og Albert Schroeder, som er medlemmer av det styrende råd, til stede som talere sammen med andre representanter fra Brooklyn. I uken før innvielsen var de nye lokalene allerede blitt tatt i bruk til et seminar for representanter fra 14 avdelingskontorer. Etter innvielsen flyttet den spanske oversettelsesavdelingen med sin internasjonale stab fra Brooklyn til disse nye lokalene.

Zambia

En uke etter innvielsen i Puerto Rico ble det innviet et nytt kompleks på 13 bygninger i utkanten av Lusaka i Zambia. Hvorfor der?

 Sannhetens såkorn var blitt sådd i dette landet allerede i 1911. I 1924 var det blitt opprettet små studiegrupper. Nå er det 80 488 forkynnere i 1993 menigheter i Zambia, og det var 362 204 på minnehøytiden i 1993. Dette er et fruktbart område hva Rikets vekst angår.

Det lot seg gjøre å bygge dette nye avdelingskontoret i Zambia på grunn av det internasjonale samarbeidet som er så typisk for Jehovas organisasjon. Det var Selskapets kontorer i USA, Europa og Japan som stod for prosjekteringen. Brødre i Amerika gav bort bygningskraner. Radioutstyr som gjorde det mulig å foreta telefoninstallasjoner, ble sendt som gave fra New Zealand. De eneste byggematerialene som det var lett tilgang på i Zambia, var sand, sement, stein og trevirke. Men hver uke ble det sendt inn gjennomsnittlig to store lastebiler med andre forsyninger fra Sør-Afrika — en strekning på 350 mil tur-retur. Og de zambiske vitnene gav helhjertet av seg selv og sine midler for å få arbeidet unna. Både Milton Henschel og Theodore Jaracz fra det styrende råd overvar innvielsesprogrammet ved denne gledelige anledningen sammen med de zambiske brødrene.

Ungarn

Den 31. juli var en særdeles lykkelig dag for våre brødre i Ungarn, for da innviet Lyman Swingle fra det styrende råd deres nyoppførte avdelingskontor, som innbefattet boligrom og et oversettelseskontor. Byggingen hadde bare tatt fem måneder. Både ungarske menigheter og vitner fra åtte andre land hadde hjulpet til, og da alt var ferdig, meldte det nasjonale nyhetsbyrået om det.

Etter flere tiår med hard forfølgelse ble Jehovas vitner i Ungarn juridisk anerkjent i 1989. Det året var det 9990 som rapporterte felttjeneste, flere enn noen gang før. Siden da har Jehovas vitner i Ungarn brukt over 8,3 millioner timer  i felttjenesten, og antall forkynnere av Riket har økt til 14 347.

Storbritannia

Selskapet Vakttårnets første avdelingskontor ble opprettet i London i 1900. Det har vært nødvendig å utvide det mange ganger. Den 7. august 1993 ble de nyeste bygningene, et trykkeri- og administrasjonskompleks på 18 600 kvadratmeter, innviet.

Trykkeribygningene bakerst på tomten ble oppført på bare 17 måneder. Betongveggene ble satt opp etter tilt-up-metoden, det vil si støpt på et dekke og deretter heist opp og satt på plass av en kran. Det var rundt 5000 frivillige som var med på arbeidet. Administrasjonsbygget er i murstein. Det ble brukt cirka 133 000 mursteiner. Hvor mange murere skulle det til for å gjøre denne jobben? Bare sju søstre, som hadde to brødre til å føre tilsyn med arbeidet. En entreprenør som kom på besøk, ristet vantro på hodet da han fikk vite hvem det var som hadde gjort arbeidet.

Albert Schroeder fra det styrende råd var med på innvielsesprogrammet. Han gledet forsamlingen ved å fortelle forskjellige detaljer om den framgang Rikets gjerning har hatt i Storbritannia siden 1937, da han ble sendt til De britiske øyene for å føre tilsyn med arbeidet og oppmuntre forkynnerne slik at minst 1000 ville bli pionerer. For en glede det var å se at det nå er 127 395 Rikets forkynnere i Storbritannia, og at det hver måned er gjennomsnittlig 12 803 av disse som er pionerer!

Avdeling for assistanse til oversettere

Det styrende råd er sterkt opptatt av å gjøre alt som er nødvendig for at den store skare virkelig skal komme ut av  «alle nasjoner og stammer og folk og tungemål,» slik Bibelen sier. (Åp. 7: 9) Både på hovedkontoret og overalt ellers i verden har Jehovas tjenere lagt denne saken fram for Jehova i bønn. Det er en enorm oppgave å nå mennesker i alle disse gruppene. Det er bare med Jehovas ånds hjelp at det er mulig.

Oversettelse av Bibelen og bibelsk litteratur spiller en viktig rolle. Kan folk få høre budskapet uten at det finnes litteratur på deres eget språk? Ja, de kan det, men det blir langt lettere å forkynne og gjøre disipler når det finnes litteratur på disse menneskenes morsmål.

For tiden har vi i hvert fall noe litteratur av ny dato på til sammen 236 språk. Vakttårnet blir trykt regelmessig på 116 språk. I løpet av det siste året fikk mange av de oversetterteamene som oversetter bladene, ekstra personell og opplæring, og de som oversetter til ytterligere 70 språk, fikk også opplæring. Det gjelder for eksempel dem som oversetter til språk som blir talt i Øst-Europa, Sør-Asia og Afrika, blant indianerstammer i Sør-Amerika og av folkegrupper på stillehavsøyene. For å få slike team må en finne, lære opp og utruste oversettere, kontrollører og korrekturlesere. Alle disse må være innviede kristne som er villige og i stand til å stille seg til disposisjon til slikt arbeid.

Det er selvfølgelig flere språk som trenger å bli viet oppmerksomhet. Mange av dem blir talt av over en million mennesker. Ansvarlige brødre prøver hele tiden å finne og lære opp oversettere og å skaffe det nødvendige utstyr. Om nødvendig blir det også utviklet nye skrifttyper og ny programvare som passer til de nye språkene. Når vi ser hva Jehova allerede har utrettet, er vi sikker på at han vil skaffe til veie hva som enn er nødvendig for at arbeidet skal bli fullført i den tiden som er igjen. Det er et privilegium å være hans medarbeidere. — 1. Kor. 3: 9.

 Tjenesteopplæringsskolen på seks kontinenter

Gilead-skolen har nå vært i virksomhet i 50 år, og de som har gjennomgått den, har vært med på å fremme Rikets interesser i over 200 land. For et storslagent vitnesbyrd som er blitt avlagt som følge av den innsats disse selvoppofrende tjenerne for Jehova har gjort!

Tjenesteopplæringsskolen, som gir spesiell opplæring i et intensivt tomåneders kurs, har også bidratt til at viktige behov er blitt dekket. I forrige tjenesteår fikk over 684 eldste og menighetstjenere i 29 klasser verdifull opplæring. Det ble holdt kurser i Japan, Nigeria og USA og i det området som latinamerikanske avdelingskontorer fører tilsyn med, hvor de spansktalende elevene kom fra 16 forskjellige land. Skolen i Australia var for brødre som kom fra Fiji, Papua Ny-Guinea, New Zealand, Salomonøyene og Vest-Samoa. På fem steder i Europa fikk brødre fra 12 forskjellige land opplæring.

Mange menigheter mangler brødre som kan ta ledelsen. Det gjelder særlig menigheter i Latin-Amerika, hvor store menigheter kanskje bare har én eller to eldste og omtrent like få menighetstjenere. Når brødre som har gjennomgått tjenesteopplæringsskolen, er blitt sendt til slike steder i sitt hjemland hvor det er stort behov, har forkynnervirksomheten tatt seg opp. Mange, spesielt blant ungdommen, er blitt oppmuntret til å begynne i pionertjenesten, og de mange nye som nå kommer på møtene, er blitt viet større personlig oppmerksomhet.

En god del av dem som gjennomgår skolen, kan et fremmed språk. Spesielt i Europa og USA er slike brødre blitt  brukt i arabiske, franske, italienske, japanske, kinesiske, koreanske, kroatiske, russiske, spanske, tyrkiske og vietnamesiske grupper og menigheter. Det har vært til stor hjelp.

En rekke brødre som var slik stilt at de kunne ta imot et oppdrag i et annet land, ble sendt til Øst-Europa, Afrika og Det fjerne østen for å tjene på avdelingskontorer og som misjonærer, spesialpionerer og reisende tilsynsmenn. Også på denne måten har skolen bidratt til å fremme Rikets gjerning.

Det kan virkelig sies at de anstrengelsene som disse selvoppofrende enslige eldste og menighetstjenerne gjør seg, bærer frukt. De er blant den ’ungdommen som er som dugg ut av morgenrødens skjød,’ som Salme 110: 3 beskriver.

Mennesker av alle nasjonaliteter blir nådd

I noen land er det store områder hvor det ikke blir forkynt regelmessig. Noen av disse områdene ligger i land som ikke vil ta imot misjonærer. Men i de senere år har millioner av mennesker fra disse landene flyttet til land hvor Jehovas vitner forkynner iherdig og regelmessig. Forkynnerne har erfart at utenlandske misjonsmarker kommer til dem. Og når folk er borte fra sitt hjemland og slipper det sterke presset som samfunnet der kunne øve på dem, er noen av dem glad for å studere Bibelen. En rekke steder er det nettopp blant innvandrerne at det er størst vekst.

Avdelingskontoret på Kypros melder for eksempel: ’Vi er i ferd med å få et nytt distrikt her på Kypros. Vi treffer interesserte fra Libanon, Syria, Iran, Bulgaria, Romania, Russland, det tidligere Jugoslavia, Filippinene og andre  steder. Disse menneskene som har kommet for å arbeide og starte et nytt liv, er ofte mer lydhøre enn andre.’

En pike fra Mongolia som gikk på et universitet i det østlige Tyskland, traff en ung mann fra Guyana som hun giftet seg med. Da de senere flyttet til Guyana, begynte de å lese noen av Vakttårnets publikasjoner, bad om å få et hjemmebibelstudium og ble døpt i 1993. Barna deres er også forkynnere av det gode budskap. Søsteren er ivrig etter å gjøre sin familie og andre i Mongolia kjent med budskapet om Riket.

I England lærer brødrene å utvide sitt distrikt for å dekke utlendingenes åndelige behov. I London blir det nå regelmessig holdt møter på åtte språk. I Canada er det fremmedspråklige menigheter som holder møter på 11 språk, og noen møter blir holdt på fire andre språk. Det er et fruktbart distrikt blant de russisktalende immigrantene og også blant de tusenvis av orientalere som har slått seg ned i Canada i de senere år.

Mange som har forlatt sitt hjemland på grunn av vanskelighetene der, søker asyl i Norge og andre land. Brødrene her i landet har nå begynt å foreta spesielle besøk på alle asylmottak.

Også i Israel har innvandringen gitt brødrene et nytt distrikt å forkynne i. Store antall har kommet fra det tidligere Sovjetunionen, og en god del av dem viser interesse for sannheten.

Er det noen i ditt distrikt som ikke snakker landets språk? Hva gjør du for at de skal få kjennskap til budskapet om Riket? Det er Jehovas vilje at «alle slags mennesker skal bli frelst og komme til nøyaktig kunnskap om sannheten». — 1. Tim. 2: 3, 4.

[Bilde på side 4]

Lokomotiv stadion i Moskva, hvor 23 743 overvar et av Jehovas vitners internasjonale stevner

[Bilder på side 5]

Folk tok villig imot bibelske traktater, og mange stoppet opp for å lese dem

[Bilder på side 6]

Hun lærte sannheten å kjenne gjennom tyske Jehovas vitner da hun som ung kvinne satt i kvinnekonsentrasjonsleiren Ravensbrück i 1944

Han lærte først sannheten å kjenne i Bessarabia (det nåværende Moldova) i 1942; senere ble han arrestert gjentatte ganger på grunn av sin tro. Nå tjener han som kretstilsynsmann

Stadionet i Kiev, hvor 64 714 var til stede, og hvor 7402 ble døpt

[Bilde på side 9]

Medlemmer av det styrende råd sammen med brødre fra forskjellige avdelingskontorer på seminaret i Wallkill i USA

[Bilde på side 12]

En av Selskapet Vakttårnets lastebiler med nødhjelp, i Monrovia i Liberia

[Bilde på side 15]

Rikets sal som nylig er blitt bygd i Igieduma i Nigeria

[Bilder på side 17]

Ny stevnehall for Jehovas vitner i Rio de Janeiro i Brasil

[Bilde på side 19]

Nytt kontor og trykkeri i Facatativá i Colombia

[Bilde på side 20]

Det utvidede avdelingskontoret på New Zealand

 [Bilder på side 21]

Øverst: Zambia. I midten: Puerto Rico. Til høyre: Ungarn

[Bilde på side 22]

Avdelingskontoret i Nadarzyn i nærheten av Warszawa

 [Bilde på side 27]

Nye bygninger ved avdelingskontoret i London