Guadeloupe

TENK deg at du er på en liten øy sør for Guadeloupe i Vestindia. Du befinner deg i en by med bare 6000 innbyggere hvor det skjer svært lite spennende. Men i dag losser en båt som vanligvis frakter folk og forsyninger, tonnevis av stålrør og aluminiumsplater opp på kaien. I løpet av dagen blir alt dette flyttet til utkanten av byen og satt sammen. Det blir reist en stevnehall med plass til nesten 1000 mennesker. Det er ikke nødvendig med plakater som annonserer hva som skal skje. Alle vet at det bare er én gruppe som kan organisere et slikt stevne her.

En uke senere kommer det tre båter samtidig. Hele byen ser på når 1000 mennesker — menn, kvinner og barn — går fra kaien til stevnehallen. De har med seg kofferter, feltsenger og vann. De er Jehovas vitner og har ikke kommet til byen bare for å overvære et stevne, men også for å snakke med  folk om Bibelens sannhet. I årenes løp har alle på Guadeloupe og på øyene i nærheten fått besøk av dem en rekke ganger.

Hvordan kom Bibelens sannhet til disse øyene til å begynne med? Hva slags mennesker er det som bor her? Hvordan er øyene de bor på?

En blanding av kulturer

Guadeloupe ble kalt «vakre sjøers øy» — Karukera på karib-indianernes språk — før Columbus kom hit i 1493. Indianerne tenkte uten tvil på alle de tiltalende elvene og fossefallene på Guadeloupe og de vakre farvannene rundt øya. Vi skal imidlertid komme tilbake til et annet slags vann som strømmer i rikt monn på Guadeloupe i vår tid. Dette vannet er årsak til enda vakrere ting.

Guadeloupe består egentlig av to hovedøyer og flere mindre territorier (Marie-Galante, Îles des Saintes, La Désirade, Îles de la Petite-Terre og Saint-Barthélemy og en del av øya Saint-Martin). På kartet ser de to hovedøyene ut som en sommerfugl med utbredte vinger. I vest ligger Basse-Terre med sine vulkanske fjell, og i øst ligger den flate Grande-Terre med sitt lappeteppe av lave høydedrag. De forskjønnes av strender med turkisfarget vann, et grønt landskap og tropiske skoger med en rekke fossefall.

Folk av mange raser har kommet til strendene på Guadeloupe. Arawak-indianerne var de første innbyggerne; senere kom karibene, lenge før de europeiske nybyggerne. Det var ikke før over 140 år etter Columbus’ besøk, som ble finansiert av Spania, at europeere slo seg ned på Guadeloupe, og disse nybyggerne var franskmenn, ikke spaniere. Litt etter litt fortrengte de karibene, bygde sukkerfabrikker og innførte slaver.

 Politisk sett er Guadeloupe et fransk departement, og i de senere tiårene er det mange franskmenn som har kommet hit for å slå seg ned. Hovedøyene er imidlertid stort sett befolket av fargede som er etterkommere etter dem som ble ført hit som slaver fra Afrika. Omkring ti prosent av befolkningen stammer fra arbeidere som ble hentet fra India etter at slaveriet ble avskaffet på Guadeloupe i 1848. Øygruppen Îles des Saintes og øya Saint-Barthélemy, som er to av de seks territoriene, er stort sett befolket av Blancs-pays (innfødte hvite), etterkommere etter folk fra Bretagne og Normandie, som var blant de første kolonistene. Det er også enkelte libanesiske og syriske familier som driver forretning her.

Størsteparten av befolkningen regnes for å være romersk-katolsk. Inderne følger imidlertid hinduiske skikker, selv om de er blitt en integrert del av det katolske samfunnet. En kan se deres hellige pæler med flagg i alle slags farger rundt omkring på landsbygda. Manges tro er fremdeles gjennomsyret av gammel overtro som blir holdt i hevd av såkalte quimboiseurs (trollmenn).

Menneskene her har ikke desto mindre vanligvis respekt for Bibelen. De tror at den er Guds Ord. Mange bruker utdrag fra Salmene når de ber. De lar faktisk ofte Bibelen ligge oppslått, noen ganger ved siden av et tent stearinlys, på en salme som de tror vil beskytte og velsigne hjemmet.

Denne blandingen av både afrikansk, europeisk og asiatisk kultur har skapt en livsstil preget av mildhet og vennlighet. Slike gode egenskaper gjør at det som regel er hyggelig å snakke med folk, og de er også mottagelige for budskapet om Riket.

 Det begynte i det små

Jehovas vitners historie på Guadeloupe utgjør et godt eksempel på hva Jehovas ånd kan utrette med oppriktige og ydmyke mennesker som tar imot Guds innbydelse til å «ta livets vann for intet». (Åp. 22: 17) Guadeloupe hadde fått besøk av Jehovas vitner så tidlig som i 1936. Men det var i 1938, ved kaiene på havnen i Pointe-à-Pitre, at den regelmessige forkynnelsen tok form.

Øya hadde nettopp fått elektrisk strøm, og det var bare noen få biler i gatene. Nede på havnen var det travelt. Det lå alle slags båter for anker der. Kjøpmennene og deres ansatte gikk fram og tilbake, og det samme gjorde havnearbeiderne som løftet og bar på store sekker, tunge kasser og digre tønner. Ved middagstider var det en mann som pleide å sitte på en dørstokk i skyggen, omgitt av arbeidsfolk.  Han snakket om Bibelen. Han var i 40-årene og het Cyril Winston. Han var gift og kom fra Dominica, en øy sør for Guadeloupe. Bror Winston, som var høy og hadde grå øyne, hadde et behagelig vesen og snakket rolig på kreolsk. Han var heltidsforkynner, eller pioner, og arbeidet også hardt for å dekke familiens materielle behov.

Condé Bonchamp var blant de første som lyttet oppmerksomt til Cyril Winston. «Vi arbeidet sammen som sjauere på havnen,» fortalte han. «Ved middagstid var vi flere arbeidere som satt rundt Cyril, for vi likte å høre på når han forklarte ting fra Bibelen. I løpet av kort tid hadde han samlet en gruppe fra Dominica som arbeidet sammen med oss, og gikk i gang med å arrangere møter. Vi var fem stykker til stede.»

Bror Winston henvendte seg til René Sahaï og hans kone for å leie et rom i deres case til møtelokale. En vestindisk case er en bygning som er satt opp av bord som er festet til et skjelett av bjelker, og har et tak av bølgeblikk. Rommene inni har skillevegger som er åpne øverst, slik at luften kan sirkulere rundt i huset. Det er lett å høre hva folk i andre rom sier, så fru Sahaï pleide å lytte til talene på møtedagene. På den måten ble hun og mannen interessert i Bibelens sannhet.

Noéma Missoudan (nå Apourou) husker da hun kom i kontakt med denne gruppen for første gang: «Jeg var bekymret over at mannen min hadde begynt å komme sent hjem enkelte dager. Jeg var redd for at han kanskje var blitt interessert i en annen kvinne. En kveld fulgte jeg etter ham. Det var den 25. desember 1939. Han gikk inn i en case i en forstad til Pointe-à-Pitre. Noen minutter senere  gikk jeg også inn. For en overraskelse det var plutselig å befinne seg sammen med 10—12 andre! Jeg satte meg ned og hørte etter.» Dermed begynte også hun å gå på møtene. Siden det ikke var innlagt strøm, måtte alle ta med seg et lys hver.

Vanskeligheter under krigen

Etter at Tyskland hadde gått inn i Polen, erklærte Frankrike Tyskland krig den 3. september 1939. De franske Antillene merket virkningen av det, for handelen med Frankrike stoppet snart helt opp. I 1940 ble Guadeloupe underlagt den franske Vichyregjeringen, som samarbeidet med nazistene. Forbindelsen med USA ble brutt. Guadeloupe fikk ikke lenger eksportere rom og bananer eller importere matforsyninger og andre varer. En forsendelse med bibelsk litteratur fra New York ble til og med brent på havnen i Pointe-à-Pitre.

I 1940 begynte imidlertid den lille gruppen som kom sammen for å studere Bibelen i en forstad til Pointe-à-Pitre, å virke som en isolert gruppe av Jehovas vitner under ledelse av Selskapet Vakttårnet. Det var den første gruppen på Guadeloupe.

Nidkjærhet og frihet fra menneskefrykt

Noen av dem som kom på møtene i denne gruppen, tilegnet seg snart sannheten. I september 1940 kunne bror Winston døpe sju personer i elven La Lézarde i nærheten av Petit-Bourg. Men hvorfor ble de døpt i en elv når det var så mange strender som var lett tilgjengelige? Brødrene syntes at det var mest passende. Jesus ble jo døpt i Jordan-elven. Men det som egentlig trengs, er selvfølgelig bare et sted med nok vann til at dåpskandidatene  kan bli fullstendig neddykket. *

Disse første disiplene på Guadeloupe la oppriktighet og nidkjærhet for dagen, og de hadde heller ikke menneskefrykt. Bror Bonchamp tenkte tilbake på denne første tiden og fortalte: «Om søndagen drog vi ut i forkynnelsesarbeidet. Vi hadde ikke fått noen opplæring, og vi hadde svært liten kunnskap; hver enkelt forkynte slik han syntes var best. Jeg var overbevist om at det var mitt ansvar å omvende så mange som mulig, så jeg stilte meg opp foran den katolske kirken i Pointe-à-Pitre da messen var over, og ropte: ’Folk i Pointe-à-Pitre, hør på Jehovas Ord . . .’ Jeg hadde lest at det var slik profetene i gammel tid pleide å forkynne. Etter at jeg hadde snakket en stund, samlet det seg en mengde folk der. Noen hørte etter, mens andre begynte å lage bråk. Politistasjonen lå like ved, og min kone og jeg ble arrestert. Vi måtte være på politistasjonen natten over.» Men det skremte dem ikke fra å fortsette i tjenesten.

Olga Laaland, en ung mann på 20 år, holdt seg heller  ikke tilbake da han lærte sannheten å kjenne. Den andre søndagen han kom sammen med den lille gruppen av Jehovas vitner, ble han med dem ut i forkynnelsesarbeidet. Han ble en svært ivrig bror som gjorde store framskritt og ikke eide menneskefrykt. Han var utrustet med en stentorrøst, så det var ikke lett å overhøre ham.

Men disse kristne møtte flere prøver på sin trofasthet enn bare det å ta del i den offentlige forkynnelse.

Brødrenes ydmykhet settes på prøve under isolasjon

Brødrene hadde bare noen få hjelpemidler til bibelstudium. De fleste av de 30 som kom sammen med den isolerte gruppen av Jehovas vitner, var ennå ikke åndelig modne. De restriksjonene krigen førte med seg, hindret kontakten med Selskapets hovedkontor. Dessuten ble Cyril Winston syk på den tiden og drog hjem til Dominica, hvor han døde tre måneder senere. Brødrene var svært glad i ham, men nå lot de alvorlige  problemer få utvikle seg. De ville gjerne tjene Jehova, men de betraktet stort sett organisasjonen fra et menneskelig synspunkt. Møtene ble holdt hos bror Sahaï, og derfor syntes han at han var den rette til å ta ledelsen. Andre var ikke enig i det. Den indre striden nådde et høydepunkt 29. november 1942, da et stort flertall, ledet av bror Missoudan, bestemte seg for å trekke seg og holde møter et annet sted. Bror Sahaï fortsatte imidlertid å arrangere møter hjemme hos seg. Uenigheten mellom de to gruppene lå ikke på et læremessig plan; den var av personlig art.

Til tross for splittelsen tok begge gruppene del i forkynnelsesarbeidet, og folk var lydhøre. Det var oppriktige brødre og søstre på begge sider. Men når Bibelens prinsipper ikke blir fulgt, utvikler det seg forhold som ikke hører hjemme blant kristne. Bibelen formaner: ’Det må ikke være splittelser blant dere.’ ’Bestreb dere oppriktig på å bevare åndens enhet i fredens forenende bånd.’ — 1. Kor. 1: 10; Ef. 4: 1—3.

I løpet av denne kritiske tiden klarte bror Sahaï å gjenopprette kontakten med Selskapets hovedkontor. Selskapet satte stor pris på hans bestrebelser på å holde kontakten og på hans vedvarende anstrengelser for å få bibelsk  litteratur til Guadeloupe under krigen. Den 16. februar 1944 ble det sendt et brev til Guadeloupe som utnevnte bror Sahaï til kretstjener (presiderende tilsynsmann). Han var da 30 år. Selv om han kom fra lavere samfunnslag og var spinkel av vekst, var han en svært frittalende og besluttsom mann.

Etter at Selskapet hadde utnevnt bror Sahaï til tjener for menigheten, skrev det følgende til den andre gruppen: «Dere brødre som er splittet . . . bør fra nå av slå dere sammen og samarbeide med ham for å fremme Rikets interesser. Kristus er ikke delt . . . så Kristi legeme på jorden må være forent . . . Vi tror at deres hengivenhet for Herren og Riket vil få dere alle til å se bort fra personlige følelser dere måtte ha i forbindelse med denne saken, og heller vente på at Herren skal dømme hvis han mener at det er noen som har handlet galt. Måtte dere alle gå framover og tjene Herren.» Det var imidlertid ikke lett å forlike de to gruppene. Det var ikke alle som var enig i at bror Sahaï hadde de nødvendige kvalifikasjonene for den oppgaven han hadde fått. Selv om mange ville at gruppene skulle forlikes, var det vanskelig for dem å skyve til side personlige følelser. Fordi brødrene ikke var åndelig modne, varte splittelsen til 1948.

I 1944 hadde den menigheten som var blitt godkjent av Selskapet, bare ni forkynnere.

Offentlige foredrag

For å utbre Bibelens sanne budskap holdt forkynnerne prekener ute på gaten i den milde tropiske kveldsluften. Taleren snakket så høyt at han ikke bare ble hørt av dem som stod rundt ham, men også fanget oppmerksomheten  til forbipasserende. Bror Laaland, som jo hadde en kraftig stemme, hadde ofte del i dette tjenesteprivilegiet. Han forteller om hvordan det gjerne foregikk: «Etter solnedgang samlet vi oss i en sirkel under et tre eller på et gatehjørne. I midten av gruppen stod foredragsholderen; andre lyste opp rundt ham med fakler. Programmet begynte med sang og bønn. Foredraget varte kanskje i 30 minutter eller en time, alt etter hva foredragsholderen hadde forberedt seg på. Temaene var relativt like, for hovedformålet var å slå ned på falsk religion.»

Som følge av disse møtene ble en rekke mennesker hjulpet til å lære sannheten å kjenne. Men det var ikke alle som satte like stor pris på foredragene. Noen ganger kastet folk stein på gruppen i ly av mørket. Likevel ble brødrene stående til møtet var over. De tenkte som så: «Hvis soldater i krigstid er rede til å stå ansikt til ansikt med geværild, hvorfor skulle da ikke vi kunne tåle noen steiner for det gode budskaps skyld?» (2. Tim. 2: 3) Enkelte forkynnere ble til og med truffet i hodet. En kveld da en søster holdt en stor oljelampe for foredragsholderen, bommet en stein på lampen og traff i stedet en tilhører i hodet. Han døde senere på sykehuset, og den som hadde kastet steinen, ble stilt for retten og strengt straffet.

En bror får opplæring

I 1945 bestemte bror Laaland seg for å dra til Fransk Guyana, hvor hans mor bodde. Det fantes ingen menighet der han slo seg ned, i nærheten av Saint-Laurent du Maroni, men det hindret ham ikke i å forkynne.

Jehovas vitners årbok fortalte senere: «To brødre drog til Fransk Guyana i januar. Da de henvendte seg til folk i  Saint-Laurent, fikk de høre at ’det er en mann lenger oppe langs elven som snakker akkurat slik som dere’. Brødrene leide en bil for å lete etter denne mannen, og lenger oppe fant de ganske visst en mann som hadde kommet fra Guadeloupe, og som holdt offentlige foredrag. Han hadde ikke noe litteratur; men han tidde ikke om Riket. Hans største fiende var presten, som var travelt opptatt med å advare folk mot å høre på det denne ’gale mannen’ hadde å si.»

Da brødrene drog tilbake til Paramaribo i Surinam, hvor Selskapet hadde et avdelingskontor, ble bror Laaland med dem. Der traff han pionerer som oppmuntret ham til å begynne i heltidstjenesten. Han lærte hvordan han skulle følge opp interesse og lede hjemmebibelstudier. Da han var i Paramaribo, lærte han også mye om den teokratiske organisasjon og hvordan den virker — og han oppdaget at han hadde mye å lære. Etter tre måneder ble han utnevnt til å tjene som spesialpioner og sendt tilbake til Saint-Laurent.

Åndens enhet framelskes

Selskapet var klar over den farlige situasjonen på Guadeloupe, hvor det fantes to grupper som ønsket å tjene Jehova, men som ikke tjente sammen i enhet. I 1947 ble Joshua Steelman, en engelsktalende kretstilsynsmann, sendt fra en naboøy for å besøke menigheten i Pointe-à-Pitre. Bror Steelman ble mottatt med stor glede, og det var 26 brødre og søstre — som tydeligvis kom fra begge gruppene — som tok del i felttjenesten sammen med ham i den uken han besøkte dem. Men han kunne ikke fransk, og han skrev i sin rapport at brødrene ikke var i stand til å  lese og oversette retningslinjer de fikk på engelsk. Det var et desperat behov for organisering. Brødrene studerte en av Selskapets bøker tre ganger i uken, men de hadde ikke Vakttårnet. Ikke desto mindre hadde de ifølge bror Steelman et sterkt ønske om å delta i felttjenesten. Den veiledningen han gav med tanke på å forene de to gruppene, gav imidlertid ingen umiddelbare resultater.

Etter Selskapets ønske flyttet så bror Laaland tilbake til Guadeloupe i 1948. Straks han kom, begynte han å arbeide for å gjenforene de to gruppene. Noen av brødrene var så oppriktige i sitt ønske om å bli gjenforent at de stod opp klokken fire om morgenen og drog opp på en høyde for å be Jehova om at han måtte velsigne bestrebelsene på å oppnå enhet. I mars det året ble enheten gjenopprettet etter mer enn fem års splittelse. Gjennomsnittlig antall forkynnere økte fra 13 i 1947 til 28 i 1948, og høyeste antall var 46. Det var som Salme 133: 1 sier: «Se, hvor godt og vakkert det er når brødre bor fredelig sammen.»

Det var imidlertid noen som ikke hadde noe til overs for gjenforeningen. Enkelte gav klart uttrykk for at de ikke ville godta den. Noen dannet en sekt som de kalte «Le Messager de Sion» (Sions budbringer), og utgav traktater som de delte ut foran møtelokalet til sine tidligere, kristne brødre. En av lederne der kjøpte en motorsykkel for å kunne følge etter Jehovas vitner og motarbeide dem når de var ute i felttjenesten. Men på en av disse turene kolliderte han med en oksekjerre full av sukkerrør og døde på sykehuset av skadene. Etter dette merket ikke brødrene mer til gruppen hans.

Det å framelske åndens enhet innebar imidlertid mer enn å komme sammen på møter og samarbeide i  felttjenesten. (Ef. 4: 1—3) På den tiden fikk ikke søstrene på Guadeloupe lov til å gå med smykker, klippe håret eller overvære møter i Rikets sal uten å ha noe på hodet. Det skyldtes at noe av Bibelens veiledning var blitt misforstått. Brødrene trengte ytterligere hjelp for å kunne være fullstendig forent med Jehovas folks verdensomfattende organisasjon. Litt av den hjelpen kom senere i 1948, da Selskapet sendte to misjonærer fra Gilead-skolen til Guadeloupe.

De to første misjonærene

De franske myndighetene gav Kenneth Chant og Walter Evans, som begge var kanadiere, et års oppholdstillatelse  på Guadeloupe. Da de kom, økte menigheten sin virksomhet. Men det førte også til motstand, som tydeligvis skyldtes presteskapet. Tidlig i 1949 fikk de to misjonærene offisiell beskjed om straks å forlate Guadeloupe.

Det korte oppholdet deres hadde likevel styrket brødrene i åndelig henseende. De lokale brødrene hadde fått en klarere forståelse av Bibelens prinsipper, og de begynte å gjøre framskritt når det gjaldt å anvende de samme organisasjonsmessige retningslinjene som andre Jehovas vitner verden over.

Menighet i Desbonnes

Gradvis begynte sannhetens sæd å spire utenfor Pointe-à-Pitre, den største byen på Guadeloupe. Grunnlaget for den neste menigheten ble lagt i 1941, da Duverval Nestor lå på sykehuset i Pointe-à-Pitre. Der fikk han høre om sannheten for første gang, og han tok imot den. Etter at  han hadde kommet hjem, fortsatte brødrene å besøke og styrke ham. En adventistpredikant prøvde å advare ham og sa: «Jeg har pleid å tenke at huset ditt kunne ha blitt et fint tempel for Herren.» Det viste seg faktisk at hjemmet til bror Nestor ble valgt til Rikets sal i 1948, da det ble opprettet enda en menighet på Guadeloupe. Dette var i Desbonnes, en landsby ved foten av et fjell som ligger 26 kilometer fra Pointe-à-Pitre.

I dag er det en blomstrende menighet med over 100 forkynnere i Desbonnes, og de kommer sammen i en vakker Rikets sal som ble bygd i 1989.

Nidkjær forkynnelse i matpausen

Georges Moustache fikk det privilegium å så ytterligere såkorn med Rikets sannhet i Port-Louis, omkring to mil nord for Pointe-à-Pitre, etter at han hadde fått høre det gode budskap der i 1943. Han så tilbake på denne første tiden og sa: «Hver dag i matpausen holdt jeg en improvisert tale i snekkerverkstedet på Beauport sukkerfabrikk, der jeg arbeidet. En eldre prestestudent som hånte meg, kom en dag med en utfordring: ’Hvis du tilber den sanne Gud, så prøv å gå på ilden i smedens esse!’ Jeg svarte så det gav gjenlyd i hele verkstedet: ’Gå bort, Satan! For det står skrevet: «Du skal ikke sette Herren din Gud på prøve.»’» — Se Matteus 4: 5—7.

Om søndagene pleide bror Moustache å gå mange kilometer for å forkynne mer for arbeidskamerater som var lydhøre. Han var ofte ute i felttjenesten fra åtte om morgenen til sju om kvelden, og noen ganger hadde han ikke engang noe å spise. En leder for den lille gruppen adventister i Port-Louis var blant dem som fikk besøk av bror  Moustache hver uke, og han ble snart et av Jehovas vitner. Andre tok også imot sannheten, for eksempel Daniel Boncœur, som har fortsatt trofast like til nå, og Alfred Cléon, som tjente trofast som eldste da han døde i august 1993.

Sannhetens vann strømmer i Basse-Terre

I løpet av 1940-årene begynte sannhetens vann å strømme i Basse-Terre, hovedstaden på Guadeloupe. Det skjedde først i liten målestokk og så i rikt monn. Da Eugène Alexer, som var snekker, var i Pointe-à-Pitre, hørte han Cyril Winston forklare bibelske sannheter. I 1948 tok familien Alexer standpunkt for den sanne tilbedelse. Møtene ble holdt hjemme hos dem i Basse-Terre. Et år senere fikk de selskap av en ung mann som het Verneil  Andrémont. Hver søndag reiste enten bror Missoudan eller bror Moustache — og senere bror Laaland — med buss de seks milene fra Pointe-à-Pitre til Basse-Terre for å hjelpe de interesserte der. De fikk lønn for strevet. Omkring 45 år senere er det nå åtte sterke menigheter i området: tre i Basse-Terre, én i Gourbeyre, to i Baillif og to i Saint-Claude.

Samtidig ble det opprettet en liten gruppe i byen Moule på østkysten av Grande-Terre, etter at en bror fra Pointe-à-Pitre hadde vært der og forkynt. Familien Ruscade var blant de første i området som tok standpunkt for sannheten, og møtene ble holdt hjemme hos dem. Anasthase Touchard var den første i denne gruppen som ble et av Jehovas vitner, og han ble senere en svært hengiven eldste som tjente trofast like til sin død i 1986. Det er nå fem aktive menigheter med over 100 forkynnere hver i dette området.

En prest trekker tilhørere

En søndag formiddag i 1953 kom en gruppe på omkring 20 forkynnere til den lille byen Lamentin i den nordøstlige delen av Basse-Terre. Etter at de hadde forkynt der, holdt de et offentlig foredrag på torget, som selvfølgelig lå rett foran den katolske kirken. Etter en sang begynte det bibelske foredraget. Presten ble rasende og slo med de store kirkedørene i et forsøk på å overdøve talerens stemme. Som følge av den voldsomme dunkingen løsnet en statue fra kirkeveggen og gikk i knas foran kirken. Da ble presten enda mer rasende og begynte å ringe med alle kirkeklokkene. Folk kom løpende. Noen ble rystet over prestens oppførsel. Det var umulig å fortsette foredraget under slike omstendigheter, men en butikkinnehaver sa at  taleren kunne holde foredraget foran huset hans. Det ble gjort, og det var mange som kom og hørte på.

I dag er det tre sterke menigheter med over 100 forkynnere hver i dette distriktet. Det er også her vi har bygd vår rommelige stevnehall.

Mange ungdommer fulgte prestenes eksempel og forsøkte å forstyrre våre offentlige foredrag. Under et foredrag som ble holdt på landet i nærheten av landsbyen Sainte-Rose, omringet en gruppe katolske speidergutter foredragsholderen og de få andre brødrene som var der. Noen begynte å blåse i horn, og andre slo på noen digre jerngryter for å gjøre det umulig å høre foredragsholderen. Léonard Clément prøvde ikke å overdøve alt bråket; i stedet mimet han ganske enkelt videre ved å gestikulere og bevege leppene. Ikke lenge etter gav speiderne opp og gikk sin vei. Så fortsatte vår bror foredraget på vanlig måte. Også i dette området vokste interessen gradvis, og det er nå tre menigheter her.

Slutten på en epoke

Disse offentlige foredragene ute i det fri hører nå fortiden til på Guadeloupe. Etter at det i 1953 hadde brutt ut opptøyer på politiske møter, forbød myndighetene alle friluftsmøter og enhver utendørs bruk av høyttalere. Nå måtte brødrene finne andre steder å holde møter på.

Ikke desto mindre var disse offentlige foredragene utendørs i tiden fra 1938 til 1953 med på å avlegge et kraftig vitnesbyrd for folk flest. Forkynnerne støttet modig og nidkjært opp om denne virksomheten. De fleste drog til fots til møtestedet; noen syklet to på en sykkel. Hvis de hadde penger, leide de en buss for dagen. Den gang var det  bare én av 100 forkynnere som hadde bil — en gammel Ford.

1954 — et minneår

Da bror Knorr, Selskapets daværende president, og hans sekretær, Milton Henschel, var på vei hjem fra Sør-Amerika i begynnelsen av 1954, mellomlandet de i Pointe-à-Pitre. Det var grytidlig om morgenen, men de lokale brødrene var på plass for å ta imot dem. Bror Knorr forsikret dem om at de ville få hjelp av flere misjonærer så snart det lot seg gjøre å sende noen.

 Dette løftet ble oppfylt ikke lenge etter. Den 17. mars 1954 gikk to passasjerer av et fly på flyplassen i Pointe-à-Pitre. Men det var ingen der for å møte dem, ettersom flyet var veldig forsinket. Politiet tilbød seg imidlertid å ta dem med til bror Laalands renseri. De to passasjerene var to franskmenn som nettopp hadde gjennomgått Gilead-skolen. Det var Pierre Jahnke, en høy bror, og Paul Touveron.

Noen dager etter at misjonærene hadde kommet, kom bror Henschel til Guadeloupe. Selskapets misjonærbåt, «Faith», lå allerede på havnen, og mannskapet var travelt opptatt med å organisere et stevne som skulle begynne den 26. mars og holdes på en skole i nærheten.

Da programmet begynte, hersket det en glad ånd, selv om brødrene var litt spente på om alt ville gå greit. Etter noen taler og demonstrasjoner ble det hengt opp et provisorisk lerret. Så fikk de for første gang se Selskapets film «Den nye verdens samfunn i virksomhet». Nå kunne de med egne øyne se tydelige vitnesbyrd som styrket deres overbevisning om at dette var Guds organisasjon. Alle som var der, ble virkelig grepet av å se hvordan organisasjonen virker i fred og enhet. Søstrene la dessuten merke til at deres kristne søstre i andre land gikk med smykker, selv om det selvsagt ikke var på en prangende måte. De som overvar stevnet, ble også oppmuntret over å vite at det satt to misjonærer blant dem, brødre som var blitt sendt av organisasjonen for å styrke menigheten ved sitt eksempel i Jehovas tjeneste. Spenningen var virkelig stor den kvelden — for stor for den presiderende tilsynsmannen i Pointe-à-Pitre menighet, Clotaire Missoudan. Han døde samme natt. Hans kone oppdaget det ikke før neste morgen.

 Den andre stevnedagen opplyste bror Henschel at Selskapet Vakttårnet ville opprette et avdelingskontor på Guadeloupe. Det skulle ta seg av forkynnelsen av det gode budskap på Guadeloupe og Martinique. Pierre Jahnke ble utnevnt til avdelingstjener. Det hadde vært behov for en mer omhyggelig organisatorisk ledelse på disse øyene, og nå ble det skaffet til veie.

Etter stevnet satte de to misjonærene i gang med arbeidet. De leide et lite trehus som avdelingskontor. Senere kjøpte Selskapet et enkelt utstyrt sommerhus ved Raizet-parken, hvor avdelingskontoret holdt hus til desember 1966. I tillegg til å ta seg av arbeidet ved avdelingskontoret tok bror Jahnke også del i felttjenesten i Pointe-à-Pitre og prøvde å bruke så mye tid som mulig sammen med brødrene. Bror Touveron besøkte menighetene og isolerte  forkynnere som kretstilsynsmann til han så seg nødt til å reise hjem til Frankrike etter et års tid.

Hjelp fra et flytende misjonærhjem

Verdsettelsen av Jehovas organisasjon ble stimulert av de periodevise besøkene av misjonærer som reiste fra øy til øy med båt. I omkring ti år hadde Selskapet båter som tjente som flytende misjonærhjem i Vestindia. Først var det en 59-fots skonnert som het «Sibia», og senere ble den erstattet med en større båt som het «Light». Det ble også brukt en 72-fots båt med to propeller som het «Faith». Selv om misjonærene om bord på båtene snakket engelsk (og de fleste forkynnerne på Guadeloupe ikke gjorde det), ble besøkene deres høyt verdsatt. Forkynnerne her husker fremdeles hvor nidkjære misjonærene var når de samarbeidet med de lokale forkynnerne og brukte hele dagen i felttjenesten.

Under sitt siste besøk, som ble foretatt med «Light» i 1956, forkynte misjonærene på øyene Marie-Galante og La Désirade i tiden fra  26. juli til 7. august. På Marie-Galante viste de filmen «Den nye verdens samfunn i virksomhet». En av dem som var til stede, sa: «Selv om dere hadde gitt meg 10 000 franc, ville dere ikke ha gledet mitt hjerte slik som dere har gjort i kveld!»

Pionerer fra Frankrike

Det ble gjort fine framskritt på selve Guadeloupe og de tilhørende territoriene. Selskapet sendte enda to pionerer fra Frankrike for at arbeidet skulle fortsette å gå framover. Nicolas og Liliane Brisart kom i desember 1955. Bror Brisart er både dynamisk og jovial. Da de kom, fikk de i oppdrag å forkynne i de tett befolkede forstedene til Pointe-à-Pitre.

I dette distriktet er det mange som bor i trehus som hviler på fire steiner, slik at gulvet er cirka en halv meter over bakken. Husene ligger svært tett. Mens bror Brisart foretok husbesøk der en dag, hadde han et lite uhell som fremdeles får ham til å trekke på smilebåndet. Han forteller: «Jeg ble med min kone på et bibelstudium som hun ledet med en eldre kvinne, og trehuset der kvinnen bodde, virket faktisk enda eldre enn kvinnen selv. Vi ble bedt inn, og jeg gikk inn i det lille rommet da gulvet plutselig gav etter, og jeg tråkket rett igjennom! Jeg bad så mye om unnskyldning, men den stakkars kvinnen var enda flauere enn meg.»

Bror Brisart og hans kone arbeidet i dette distriktet i rundt åtte måneder og fikk så i oppgave å reise i kretstjenesten. I 1958 ble de innbudt til å gjennomgå Gilead-skolens 32. klasse, og deretter ble de sendt tilbake til Guadeloupe. Da bror Jahnke giftet seg og stiftet familie i 1960,  ble bror Brisart avdelingstjener. Han tjener fortsatt som koordinator for utvalget ved avdelingskontoret, og bror Jahnke, som ble boende på Guadeloupe, tjener sammen med ham i utvalget.

Motstand blir en trosprøve

På grunn av religiøs motstand av til dels svært ondsinnet art har mange av dem som har tatt imot sannheten slik den kommer til uttrykk i Bibelen, vært nødt til å ta standpunkt under temmelig vanskelige forhold. Flora Pemba var en av dem. Hun hadde begynt å undersøke Bibelen sammen med sin mann. Da noen av naboene begynte å legge press på dem, sluttet mannen, som eide en liten kolonialbutikk, å studere av frykt for å miste kunder. Men hans kone holdt ut og gjorde fine åndelige framskritt. Stemningen hjemme ble spent. Mannen truet til og  med med å drepe sin kone. Da hun oppdaget en svær kniv under hodeputen hans, reiste hun hjemmefra. Hun flyktet 16 kilometer gjennom tropisk regnskog og bananplantasjer og tok inn hos en familie som var Jehovas vitner. Mens hun gjemte seg for mannen sin, bestemte hun seg for å la seg døpe. Hun sa: «Hvis jeg skal dø på grunn av min tro, ønsker jeg å bli regnet med blant Jehovas folk!» Hun ble derfor døpt i sjøen før soloppgang en morgen i 1957.

Til tross for at hun prøvde å bli forlikt med sin kjødelige familie, mistet hun kontakten med den. Men i samsvar med Jesu løfte i Matteus 19: 29 har hun fått en stor åndelig familie. Denne trofaste søsteren tok opp heltidstjenesten, og over 30 år senere er hun fremdeles pioner i Lamentin.

Et uforglemmelig stevne

Da det internasjonale stevnet med temaet «Guds vilje» ble holdt i New York i 1958, var det stevnedeltagere fra  123 land og øygrupper til stede. Det var også 19 Jehovas vitner fra Guadeloupe blant dem. Det de så og hørte, økte deres verdsettelse av den teokratiske ordning. Verneil Andrémont var til stede, og han sa: «Stevnet åpnet mine øyne. Jeg forstod hvordan tingene skal gjøres.» Avdelingstilsynsmannen gav uttrykk for hva hele gruppen følte, da han skrev: «Hvor åpne var ikke våre øyne for å få med seg alt som var å se, og våre ører for å forstå alt! Jeg tenker ikke bare på det uvanlig store landet vi besøkte, som er forbløffende nok når en kommer fra en av de små øyene i Karibia, eller de enorme bygningene som raget høyt i været, eller den skremmende trafikken i gatene, men også på det å se med egne øyne det utrolige syn av store skarer, ja, brødre og søstre fra jordens fire hjørner, som tilber den ene, sanne Gud i fred og enhet. De fylte to svære stadioner!»

 Stevnet berørte også brødrenes liv på områder som noen vil si var av liten betydning. Léonel Nestor, en 78 år gammel bror som hadde møtene hjemme hos seg, syntes han måtte male huset, så det representerte Jehovas organisasjon på en bedre måte. Dermed ble Rikets sal det første huset i landsbyen som ble malt.

Det begynner i det små i Anse-Bertrand

Fram til 1958 var det ikke mange i kommunen Anse-Bertrand, som ligger på nordspissen av Grande-Terre, som hadde hatt mulighet til å høre budskapet om Riket. Men det året viste Marc Edroux en bibel til Donat Tacita, en venn av seg som var baker, og sa: «Denne boken er Guds Ord!» De var begge aktive katolikker. Da en dørselger noe senere tilbød Donat en bibel, kjøpte han den og begynte å lese i den. Han var ikke særlig flink i fransk, så han brukte ordbok. Han bad også sin venn Marc Edroux om å komme hjem til ham, så de to satt sammen med Donats kone og leste og prøvde å drøfte Bibelen på onsdager og lørdager.

Donat ville gjerne øke sin forståelse, så han lette etter den mannen som hadde solgt ham Bibelen, men til ingen nytte. En nabo sa imidlertid at han hadde en fetter, Georges Moustache, som var et av Jehovas vitner, og som ville være glad for å kunne hjelpe. På grunn av det Donat fikk vite om Jehovas vitner av naboen, oppsøkte han til og med forskjellige mennesker for å forkynne for dem, for han ville ikke at hans tro skulle være død. — Jak. 2: 26.

Da naboen et halvt års tid senere fortalte Donat at Jehovas vitner skulle holde et stevne i nærheten av Pointe-à-Pitre, bestemte Donat, hans kone og Marc Edroux seg for  å dra dit og bli døpt. Fram til da hadde de aldri truffet et av Jehovas vitner. Da de kom fram, ble de ønsket velkommen av brødrene. De tre fortalte at de gjerne ville tjene Jehova og bli døpt. Brødrene stilte dem vennlig en del spørsmål og forklarte at de måtte ha et hjemmebibelstudium før de kunne bli døpt. De tre tilreisende ble rørt over det varme brorskapet på stevnet. De følte seg sterke og besluttsomme da de drog tilbake til Anse-Bertrand. De gjorde hurtige framskritt under bibelstudiet og ble døpt omkring et halvt år senere.

De var ivrige etter å gjøre andre i byen kjent med Bibelens sannhet. Men de møtte kraftig motstand. Da bror Brisart besøkte dem som kretstilsynsmann, gjorde stedets katolske prest alt han kunne for å hindre ham i å bli. Donat hadde leid et rom hvor kretstilsynsmannen og hans kone kunne bo. Men etter den første dagen med felttjeneste under deres besøk grep presten inn og forlangte at de skulle levere nøkkelen tilbake og dra igjen. Da dette ikke gikk, oppsøkte han eieren av huset og truet med å ekskommunisere hans mor hvis han ikke sørget for å få nøkkelen tilbake. Da den stakkars kvinnen hørte det, besvimte hun! Dagen etter prøvde presten seg igjen via en advokat, men ettersom den slags var ulovlig, gikk det ikke. Under dette besøket av kretstilsynsmannen ble det funnet en rekke sauelignende mennesker og startet flere bibelstudier. Noen måneder senere, tidlig i 1960, ble det holdt et kretsstevne i byen, slik at det skulle bli avlagt enda et vitnesbyrd. Under dåpen kom det over 500 fra byen til stranden for å se på. Det ble ikke utført noe hus-til-hus-arbeid den dagen. Hver eneste bror og søster stod nede på stranden, omringet av en gruppe som var ivrig  etter å lære mer om Jehovas vitner og det budskapet de forkynner.

Siden den gang er det blitt opprettet to menigheter i Anse-Bertrand. Donat Tacita har tjent som spesialpioner i 22 år og er eldste i Anse-Bertrand.

Han lette etter en tyv — og vi fant en sau

En dag i begynnelsen av 1960-årene kom det en politimann til misjonærhjemmet i Le Raizet. Han forhørte seg om et innbrudd som hadde vært i nabolaget. Bror Brisart og hans kone var hjemme og grep muligheten til å forkynne  for ham. Etter at politimannen hadde hørt på dem, spurte han: ’Hvordan kan jeg få tak i en bibel? Har dere noen adresse jeg kan skrive til? Det dere forteller, er temmelig alvorlig og har gitt meg noe å tenke på.’ De gav ham straks en bibel og litt annen litteratur. En uke senere skrev han et brev med mange spørsmål. Snart ble det holdt et bibelstudium to ganger i uken.

Bror Brisart forteller hvordan det gikk: «Selv om politimannen ikke fikk tak i noen tyv, fant vi ved Jehovas  ufortjente godhet en sau!» Den tidligere politimannen er nå eldste i en av menighetene i Pointe-à-Pitre.

En stevnehall

Etter hvert som organisasjonen på Guadeloupe vokste, fikk vi et problem som måtte løses. Hvor kunne vi finne passende lokaler til stevnene våre? Vi hadde brukt en privatskole i Pointe-à-Pitre, så vel som offentlige forsamlingssaler i Les Abymes og Capesterre, i over ti år. Men de var blitt for små for oss. Vi måtte prøve noe annet.

Det var en ledig tomt ved siden av bror Laalands renseri. Eieren var så snill å la oss bruke den gratis til kretsstevnet i slutten av desember 1964. I løpet av få dager hadde vi reist en trebygning. Vi slo stolper ned i bakken og la bord oppå dem. Så trakk vi presenninger over bordene til tak. Veggene var helt åpne, og det gjorde det lett å komme seg på plass. De lokale brødrenes glede og arbeidsomhet var til stor oppmuntring for tilreisende Jehovas vitner som hadde kommet for å hjelpe til. Og for en velsignelse det var å ha nesten 700 til stede på stevnet — det var et nytt høydepunkt! Det var tydelig at vi trengte et eget sted til stevnene i framtiden.

Brødrene konstruerte et unikt bygg. De brukte stålrør til rammeverk og aluminiumsplater til tak. Det var 700 sitteplasser, og hele «stevnehallen» var transportabel! Det var omkring 450 forkynnere på Guadeloupe på den tiden, så vi mente at vi hadde mer enn god nok plass.

Bygget ble først brukt til et stevne i nærheten av Basse-Terre i januar 1966. Da det offentlige foredraget skulle begynne, hadde det samlet seg 907 tilhørere i og utenfor stevnehallen. Den var allerede blitt for liten! De neste årene måtte vi utvide den en rekke ganger.

 Kretsstevnene ble ofte holdt i november, som var en regnfylt måned. På grunn av det dårlige været var det mye søle, og vi fant ut at det var fornuftig å gå med støvler. Vanligvis hadde vi stevne den helgen som var nærmest fullmåne, slik at brødrene kunne dra hjem i måneskinn. Måneskinnet gjorde det også lettere å ta hånd om en del av demonteringen etter at stevneprogrammet var ferdig.

Det at vi kunne flytte stevnehallen og dermed holde stevne hvor som helst i distriktet, hadde en fantastisk virkning på forkynnelsen av det gode budskap på Guadeloupe. Ettersom brødrene satte opp og demonterte hallen tre ganger i året, fikk de dessuten sjansen til å lære seg å samarbeide og til å framelske selvoppofrelsens ånd. Jehova velsignet uten tvil opplegget vårt.

En ny livsstil

Da Armand og Marguerite Faustini flyttet fra Frankrike til Guadeloupe i 1963 for å hjelpe til med tjenesten her, oppdaget de at livet her er litt annerledes. Til å begynne med ble de overrasket over at beboerne ikke kom til døren, men bare ropte: «Kom inn.» Folk kom fra ringe kår og hadde lite penger, men var ofte glad for å kunne gi frukt og grønnsaker i bytte for bibelsk litteratur. Så når bror og søster Faustini var ute i felttjenesten, kom de noen ganger bærende på bananer, mangoer, jams og egg i tillegg til litteraturen.

De ble bedt om å reise i kretstjenesten, og bror Faustini forteller: «Brødrene tok hjertelig imot oss, men når det gjaldt punktlighet, måtte de gjøre store framskritt. De fleste på landet hadde ikke armbåndsur, men så på solen for å finne ut hva klokken var. Som følge av det kunne møtene noen ganger begynne opptil en time for sent. Etter  hvert som årstidene skiftet, fikk vi oss også enkelte overraskelser.»

Hjelp til Marie-Galante

Samme år som bror og søster Faustini kom til Guadeloupe, ble det avlagt et spesielt vitnesbyrd på øya Marie-Galante, som ligger rundt fire mil sør for Pointe-à-Pitre. Bror Faustini og en gruppe på 16 hjelpepionerer tilbrakte en hel måned der og forkynte for øyas 14 000 innbyggere. Selskapets film «Den nye verdens samfunn i virksomhet» ble vist flere ganger i løpet av måneden. Noen år senere ble det sendt spesialpionerer dit. To av dem, Frédéric Ferdinand  og Léo Jacquelin, stiftet familie og oppdrog sine barn der.

For å støtte spesialpionerene på Marie-Galante bestemte vi oss for å transportere stevnehallen dit i april 1969 og arrangere et stevne der. Kretstilsynsmannen, bror Faustini, fortalte: «Det har vært et enestående stevne. Tenk dere forundringen blant folk i Grand-Bourg, en liten by med 6000 innbyggere, da de så ’invasjonen’ av 1000 Jehovas vitner som kom i tre båter og hadde hver sin kanne med 20 liter vann i hånden. Det var lite vann i tørketiden, og innbyggerne på øya satte pris på at gjestene tok med seg vann, slik at vannbeholdningen deres ikke ble brukt opp. Det var første gang de hadde sett noe slikt — en endeløs rekke av mennesker som gikk fra havnen, gjennom byen og til stevnestedet. Alle på øya fikk besøk av Jehovas vitner, i noen tilfelle flere ganger samme  formiddag. I løpet av noen dager fikk de muligheten til å bli kjent med og verdsette Guds organisasjon.» Det er nå tre menigheter på Marie-Galante.

Etter omkring ti år måtte bror og søster Faustini dra tilbake til Frankrike. Senere fikk de anledning til å reise tilbake til Karibia, og bror Faustini er nå medlem av utvalget ved avdelingskontoret på Martinique.

Sannhetens vann strømmer på La Désirade og Îles des Saintes

Etter at Selskapets båt «Light» hadde vært på La Désirade, som også er et av Guadeloupes øyterritorier, for siste gang i 1956, var det ikke blitt forkynt noe særlig der. Men i 1967 sendte Selskapet spesialpionerene Médard og Turenna Jean-Louis dit. La Désirade er 11 kilometer lang, 2,4 kilometer bred og relativt gold. Øya hadde ikke noe vannverk eller innlagt drikkevann, men det bodde 1560 mennesker der, og de måtte få muligheten til å høre budskapet om Riket. Fra 1969 til 1972 var det ytterligere to spesialpionerer som tjente der. Enda en spesialpioner, Jacques Mérinon, var der fra 1975 og helt til 1988, trass i de vanskelige forholdene.

Etter mange år ble det opprettet en liten menighet. Henri Tallet, som var lege og hadde med seg sin familie, tjente der i 1987. Med hjelp fra mange brødre, særlig dem som bodde i Moule og Saint-François, organiserte han byggingen av en Rikets sal.

To år senere ble La Désirade herjet av orkanen Hugo. En bror fortalte: «Rikets sal ble svært skadet. Men kjærlige brødre kom oss til unnsetning, og kort tid etterpå mottok vi det som var nødvendig for å reparere salen og de  ødelagte husene til forkynnerne. Vi var de første på øya som begynte å utbedre skadene, samtidig som vi fortsatte å gå på feltet, og folk i distriktet la merke til dette. Siden da har folk tatt bedre imot oss når vi har kommet for å forkynne for dem.»

Øygruppen Îles des Saintes har 3000 innbyggere og ligger 13 kilometer fra Basse-Terre. I september 1970 kom spesialpionerene Amick Angerville og Jean Jabés dit. Det var nødvendig med stor tålmodighet, men i 1980 ble det omsider opprettet en liten menighet. Nå er det 18 forkynnere der.

Saint-Martin får høre det gode budskap

Den nordlige delen av Saint-Martin, som ligger omkring 25 mil nordvest for Pointe-à-Pitre, tilhører også Guadeloupe. Halvparten av øya er fransk, og den andre halvparten er nederlandsk, men folk snakker vanligvis engelsk. Uansett hvilket språk menneskene snakker, har de imidlertid behov for å få høre det gode budskap.

Georges Manuel var fra Saint-Martin, og han lærte sannheten å kjenne på Guadeloupe i begynnelsen av 1940-årene. I 1949 kom Selskapets båt «Sibia» til Saint-Martin for første gang, og mannskapet gikk i land for å snakke med folk om Bibelen. Så ble Georges Dormoy og Léonce Boirard, som for øvrig var havnefogd, døpt. I 1953 var det seks forkynnere på øya.

Charles Gumbs var en av dem som tok imot litteratur, selv om han ikke var spesielt religiøs. Men da han leste Vakttårnet, ble han overbevist om at han hadde funnet den sanne religion. Han delte det han hadde lært, med broren Jean og søsteren Carmen. Etter at Carmen Gumbs  hadde studert en tid, gikk hun og datteren Léone Hodge til misjonærhjemmet klokken sju en morgen og bad om å bli døpt. Den broren de traff, forvisset seg om at de visste hva de gjorde, og fikk tak i en annen bror. Dåpen fant sted før frokost!

Carmen og Léone forstod virkelig hva det innebar å innvie sitt liv til Jehova. Året etter begynte Léone i heltidstjenesten, og moren fulgte hennes eksempel litt senere. Disse to trofaste kristne søstrene er etter 35 år fremdeles spesialpionerer.

Menighet på Saint-Martin

Med tiden flyttet mange haitianere til Saint-Martin for å jobbe. Noen av dem tok imot sannheten, og i 1973 ble det opprettet en fransktalende menighet der. Spesialpionerene Jonadab og Jacqueline Laaland hjalp til med å bygge opp denne menigheten før de reiste for å gjennomgå Gilead-skolen.

I 1975 hendte det noe som virkelig var et vendepunkt for Rikets arbeid på Saint-Martin. Den 13. og 14. februar ble det holdt et stevne på Marigot fotballstadion. Deler av den bærbare stevnehallen var blitt brakt dit med båt for å tjene som overbygg. Stevnet gjorde sterkt inntrykk på mange av innbyggerne på øya. Det hjalp dem til å forstå at de få Jehovas vitner som var på Saint-Martin, tilhørte en stor organisasjon.

I løpet av få år har befolkningen på Saint-Martin økt fra 8000 til 28 000 innbyggere på grunn av økende turisme. Det er blitt bygd en pen Rikets sal med plass til 250 personer i boligstrøket Marigot, og det er nå to franske menigheter her.

 Motstand på Saint-Barthélemy

Saint-Barthélemy ligger 21 mil nordvest for selve Guadeloupe og er også et av dens territorier. I sin tid blomstret øya som hovedkvarter for pirater, men i dag er den et yndet sted for luksusferier. De omkring 5000 innbyggerne er etterkommere etter sjøfolk fra Bretagne og Normandie samt svenske kolonister. De er behagelige mennesker, arbeider hardt og er hengivne katolikker. Ville noen av dem ta imot budskapet om Riket?

I september 1975 flyttet Jean og Françoise Cambou, et ungt par fra Frankrike som tjente som spesialpionerer, til Saint-Barthélemy for at innbyggerne her skulle få denne muligheten. Til tross for stor motstand fra presteskapet sådde de rikelig med sannhetens såkorn i de tre årene de bodde på øya. Flere år senere var Jeans bror Pierre og Pierres kone, Michèle, spesialpionerer her i to år. Arbeidet deres bar frukt. Det ble opprettet en liten studie- og tjenestegruppe, og den ble senere støttet av fire begeistrede søstre som alle var spesialpionerer: Patricia Barbillon (som nå heter Modetin og tjener som spesialpioner i Den dominikanske republikken sammen med sin mann), Jéranie Bénin (som nå heter Lima og er medlem av Betel-familien på Guadeloupe sammen med sin mann), Angeline Garcia (som nå heter Coucy og arbeider i det spansktalende distriktet på Guadeloupe) og Josy Lincertin. Det er nå 18 forkynnere som rapporterer sin virksomhet i denne menigheten.

De bevarte sin kristne nøytralitet

Jehovas vitner i alle land stiller seg nøytrale til verdens konflikter. Siden de ikke deltar i slike konflikter, tar de heller ikke imot opplæring med tanke på å gjøre det. Det  er ikke mennesker som sier hva de skal gjøre; de adlyder Guds eget Ord. (Jes. 2: 2—4; Matt. 26: 52; Joh. 17: 16) De enkelte Jehovas vitner blir stilt overfor prøver på sin trofasthet når de holder seg til Guds Ord.

Da en ung mann på Guadeloupe ble døpt i midten av 1960-årene, visste han at han snart ville stå overfor en slik prøve. Han begynte straks som hjelpepioner for å styrke sin tro. Da han ble innkalt til militærtjeneste, forklarte han sin stilling som kristen for myndighetene. Hvordan gikk det? Han ble fengslet og satt i enecelle. Så kom truslene: «Hvis du ikke forandrer mening, blir du sittende i minst to år. Du kommer dessuten til å forbli i enecelle hele tiden, så tenk deg nøye om — alene i to år!» Men vår bror svarte: «Det er hva dere tror, men jeg kommer slett ikke til å være alene, som dere sier. Jehova Gud vil være hos meg og styrke meg ved hjelp av sin ånd.» De ble svært overrasket over svaret og lot ham være i fred. Hans besluttsomhet, ro og gode oppførsel gjorde inntrykk på dem, og som følge av det begynte de å vise ham respekt. De innså at det ikke var noe som kunne endre hans beslutning om å være trofast mot «sin Jehova», som de sa.

Månedene gikk, og så var tiden inne for områdestevnet i 1966, som hadde temaet «Guds frigjorte barn». For en overraskelse det var at denne broren slapp ut av fengselet og kunne være til stede da stevnet begynte! Under en av programpostene fortalte han hva som hadde hendt. Han visste ikke da at en offiser i sivile klær var på stevnet. Etter at programmet var slutt, gikk offiseren bort til broren og roste ham oppriktig for at han hadde holdt fast ved sin tro. Så snudde han seg mot en annen bror og sa: «Alt  din bror fortalte, er helt sant; alt skjedde slik han sa. Jeg var innblandet i den saken. Her har du en mann med verdier som fortjener respekt. Han er trofast mot sin Gud og har en fast overbevisning. Han vet hva han vil, og når han sier nei, mener han nei. Ingen kan få ham til å ombestemme seg.» Så la han til: «Vet du hva min kone sa til meg? Hun sa: ’Ikke tro at dere har sluppet ham ut av dere selv. Nei, det er hans Gud, Jehova, som har gjort det for ham, så han kan komme seg på dette stevnet. Hans Gud, Jehova, er sterkere enn vår gud.’» Offiseren var helt tydelig grepet og avsluttet med å si: «Jeg beundrer dere, og hvis jeg tidligere hadde fått sjansen til å få vite det dere vet om Gud, ville jeg så visst ikke ha vært den jeg er i dag.»

Nye utfordringer

Etter hvert som turismen og forretningslivet har utviklet seg siden 1970, er Guadeloupe blitt mer velstående. Distriktet har forandret seg. Folk har flyttet hit fra andre øyer, spesielt fra Dominica og Haiti. I januar 1987 var det nødvendig å opprette en engelsk menighet i Pointe-à-Pitre. Folk så dessuten ut til å få det stadig travlere. Det ble nødvendig å bruke mer direkte og virkningsfulle innledninger i dør-til-dør-arbeidet for å få dem til å lytte.

Det skjedde også viktige forandringer innen den teokratiske organisasjon. Fra 1972 av begynte et eldsteråd, ikke lenger én enkelt tilsynsmann, å føre tilsyn med hver enkelt menighet, i samsvar med det som skjedde blant Jehovas vitner overalt på jorden. Før pleide vi å omtale en menighet ved tilsynsmannens navn. Tilsynsmennene var respektert av alle og hadde stor myndighet. Ikke desto mindre var disse brødrene glad for de forandringene som  brakte organisasjonen mer i harmoni med Bibelen. Etter forandringen sa bror Brisart: «Vi er rørt over den fine ånd brødrene legger for dagen. Det var uten tvil en prøve på hver enkelts ydmykhet. Vi er stolte over å se at alle har bestått den med glans.»

Rikets tjenesteskole bidrog også til bedre åndelige forhold i menighetene. Det var 19 eldste som gjennomgikk det første kurset på Guadeloupe, som ble holdt i 1961. Da alle de eldste fra hele øygruppen kom sammen for å bli undervist 30 år senere, var det 300 til stede. Gjennomsnittlig har hver menighet nå fem eldste som tar seg av dens åndelige behov.

 Disse åndelige hyrdene har ikke bare vist hjorden kjærlig omsorg under relativt normale forhold, men også i vanskelige tider.

Respekt for Guds lov om blodet

Fordi enkelte medisinske fagfolk ikke har hatt tilbørlig respekt for pasientenes rettigheter, har Jehovas vitner stått overfor vanskelige situasjoner i sine bestrebelser på å oppfylle Jehovas krav om å avholde seg fra blod. (Apg. 15: 28, 29) De eldste ville gjerne gi ytterligere hjelp til Jehovas vitner som stod overfor en vanskelig medisinsk situasjon. I begynnelsen av 1987 drøftet derfor utvalget ved avdelingskontoret problemet med to brødre som var leger. Det ble klart at det var nødvendig å ha bedre kontakt med leger og annet helsepersonell. Det ble nedsatt et utvalg som skulle ta seg av dette. De avtalte et møte med flere anestesileger på sykehuset, og det viste seg å være svært nyttig.

I likhet med Jehovas vitner de fleste andre steder på jorden har brødrene på Guadeloupe nå sykehuskontaktutvalg. Hele 17 brødre er blitt grundig undervist med tanke på denne tjenesten ved seminarer arrangert av Selskapet.

En truende vulkan

Naturkatastrofer har også skapt vanskelige situasjoner. I 1976 våknet vulkanen Soufrière, som lenge hadde holdt seg i ro, til live igjen. De første månedene i året ble rystelsene stadig vanligere. I nitiden om morgenen den 8. juli oppstod det en forkastning på siden av fjellet som frigjorde en stor sky av gass og damp. Det begynte å regne vulkansk aske over Basse-Terre og landsbyene i nærheten. Både  menneskene og landskapet ble dekket av grått støv. Den 15. august gikk det på grunn av økt seismo-vulkansk aktivitet ut ordre om fullstendig og umiddelbar evakuering av 72 000 øyboere. De fikk ikke lov til å dra hjem igjen før fem måneder senere.

Sju menigheter ble evakuert. Det ble straks gitt hjelp, slik at våre brødre hadde et sted å bo i denne vanskelige tiden. Forkynnere som tidligere pleide å treffe hverandre på møtene og samarbeide, var nå spredt omkring. Det ble holdt et spesielt møte med de eldste og menighetstjenerne med tanke på å kunne gi nødvendig åndelig hjelp. De ble oppfordret til å oppsøke forkynnerne i sine respektive menigheter og ha nær kontakt med dem. Det ble gjort spesielle anstrengelser for å forhindre at hjorden ble spredt. Forkynnerne skulle gå på møter der de var innlosjert, men det ble også ordnet med at de skulle gå på et menighetsbokstudium som var spesielt tilrettelagt for dem og ble ledet av en eldste eller menighetstjener fra deres gamle menighet. Dette viste seg virkelig å være til velsignelse. Ikke én av sauene forsvant!

En forferdelig natt

En ny krise utspant seg 13 år senere. Lørdag den 16. september 1989 fór orkanen Hugo nådeløst over Guadeloupe. Det var ikke første gang Guadeloupe var blitt herjet av en orkan. I 1966 hadde orkanen Ines revet av taket på de fleste trehusene, og strømmen var borte i en hel måned. Men det som hendte i 1989, var langt mer ødeleggende. Noen av vindkastene som feide over øyene, hadde en hastighet på mer enn 260 kilometer i timen. Dette pågikk i timevis; det virket som om natten aldri ville ta slutt. Da dagen omsider grydde, ble vi møtt av et rystende syn.  Gatene så ut som en slagmark, overstrødd av søppel og vrakrester. Omkring 30 000 var hjemløse. Det var 117 av brødrenes hus som ble ødelagt, og ytterligere 300 som fikk store skader. Åtte Rikets saler ble delvis ødelagt og 14 andre skadet.

Da orkanen Ines herjet i 1966, hadde Jehovas vitner fra Puerto Rico, Martinique, Fransk Guyana og Saint Croix kommet med hjelpeforsyninger. Nå som orkanen Hugo rammet Guadeloupe, var det styrende råd snar til å skaffe hjelp. Brødre fra Martinique, Frankrike og andre steder kom med det som var nødvendig av mat, klær og  byggematerialer. Noen kom personlig for å tilby sin hjelp. Brødrene og søstrene på Guadeloupe ble dypt rørt over denne overstrømmende kjærligheten. De har ikke glemt hva som ble gjort for dem.

Det er også andre ting som har bidratt til å styrke det internasjonale brorskapet.

Det første internasjonale stevnet

I 1978 hadde forkynnerne på Guadeloupe det store privilegium å være vertskap for et internasjonalt stevne. Det var på det meste 6274 til stede, og det på et tidspunkt da vi bare hadde 2600 lokale Jehovas vitner. For en glede det var å ta imot stevnedeltagere fra Belgia, Canada, Sveits, USA og andre steder! Da en hotelldirektør på stedet foreslo  at de brødrene som hadde ansvaret for losjiavdelingen, skulle heve hotellprisene med ti prosent, og at denne ekstra fortjenesten skulle gå til dem selv, avslo brødrene og sa at det ville være uærlig. Direktøren skammet seg over å ha kommet med et slikt forslag og sa: «Vel, dere Jehovas vitner er virkelig annerledes. Jeg kom med forslaget fordi andre religiøse grupper tidligere har benyttet seg av det. . . . Men dere er virkelig annerledes!»

Stevnet ble så vellykket at det ble enda tydeligere hvor sårt vi trengte en permanent stevnehall.

En ny stevnehall

Den transportable stevnehallen var blitt utvidet flere ganger. Den var blitt til en samling materialer som veide rundt 30 tonn, og bygningen kunne romme omkring 5000 mennesker. Det var en kjempestor jobb å transportere, sette opp og demontere den for hvert stevne. Men det er tydelig at Jehova var oppmerksom på våre behov.

Ved hjelp av sjenerøse bidrag fra alle menighetene på øyene ble det kjøpt en sentral tomt på mer enn 50 mål. Året etter, i 1980, benyttet vi tomten for første gang — det var fremdeles den transportable stevnehallen som ble brukt. Da arrangerte vi områdestevnet «Guds kjærlighet», og antall til stede nådde et nytt høydepunkt — 7040. Men denne gangen var det ikke lenger nødvendig å demontere alt sammen etter stevnet. For en lettelse!

Vi tydde til denne nye løsningen i flere år. Så skjønte vi at tiden var inne til å bygge noe mer permanent. Kvalifiserte brødre satte i gang, og det ble tegnet en rommelig hall som var åpen i sidene for naturlig ventilasjon. Den nye stevnehallen var formet som en halvsirkel og hadde  plass til 4000 mennesker. Byggetillatelse ble innhentet, og arbeidet startet i 1987. I juli samme år var det seks måneder siden byggearbeidet hadde begynt, og da var to tredjedeler av prosjektet fullført. Dermed kunne vi bruke hallen til våre to områdestevner det året. Nå var sølen og støvlene blitt historie.

Forandringer ved avdelingskontoret

Midt oppe i alt dette skjedde det også forandringer ved avdelingskontoret. I februar 1976 ble ledelsen av Selskapets avdelingskontorer lagt om over hele jorden. I stedet for å ha én ledende tilsynsmann ved hvert avdelingskontor ble det bestemt at et utvalg med tre eller flere medlemmer skulle ta seg av denne oppgaven under ledelse av det styrende råd. På Guadeloupe ble Nicolas Brisart, Pierre Jahnke og Jean-Pierre Wiecek betrodd dette ansvaret. Da bror Wiecek, som var misjonær, fant det nødvendig å reise tilbake til Frankrike, ble han erstattet av Flavien Bénin. Så ble Paul Angerville og senere Jean Cambou, som var kretstilsynsmann, bedt om å tjene i utvalget.

Tekniske framskritt som ble gjort ved hovedkontoret og ved de forskjellige avdelingskontorene, kom også Guadeloupe til gode. Studieartiklene i Vakttårnet kom samtidig som de tilsvarende artiklene i andre land. Vår tjeneste for Riket ble trykt samtidig på fransk som på engelsk. Vi følte derfor at vi på flere måter var mer forent med resten av organisasjonen. Vi føler oss ikke isolert selv om vi befinner oss på noen øyer midt ute i havet. Vi tjener «i enhet» med våre kristne brødre. — Jes. 52: 8, NW.

Passende lokaler til et avdelingskontor i vekst

I 1966 hadde Selskapet kjøpt et hus i Morne Udol 46 like ved Pointe-à-Pitre, for at det skulle tjene som avdelingskontor.  Senere var avdelingskontoret blitt utvidet ved at vi satte opp en ny bygning ved siden av dette huset. Den nye bygningen inneholdt kontorer, litteraturlager og en Rikets sal. Men i betraktning av det økte antall lovprisere av Jehova på Guadeloupe trengte vi noe større. Sent i 1988 gav det styrende råd sin tillatelse til at det ble bygd et helt nytt Betel-hjem og avdelingskontor.

Det er imidlertid en vanskelig oppgave å finne en passende eiendom i et så lite øysamfunn som Guadeloupe. Men Jehova, som er jordens Eier, kan skaffe oss det som trengs, og det gjorde han da også i dette tilfellet. Vi fikk tak i en tomt på ti mål som lå på en høyde med utsikt mot sjøen ved den lille byen Sainte-Anne. Selskapets prosjekteringskontor i New York laget arbeidstegninger og kopier, og Michel Conuau, en fransk arkitekt, var også til stor hjelp for oss. Vi fikk byggetillatelse på rekordtid, takket være borgermesteren i Sainte-Anne, bystyret og teknisk etat i byen.

Byggearbeidet begynte i september 1990. Frivillige fra 14 land stilte opp med kunnskap og erfaring og hjalp oss med arbeidet. Det ble ikke bare utført et flott arbeid i løpet av de neste to årene, men brødrene på Guadeloupe knyttet også sterke vennskapsbånd med de dugnadsarbeiderne fra utlandet som de samarbeidet med. Da Milton Henschel var på Guadeloupe i 1954 for å opplyse om at det ville bli opprettet et avdelingskontor her, var vi 128 forkynnere. Han var også her 29. og 30. august 1992 for å innvie det nye, vakre avdelingskontoret vårt til Jehova Gud, men da var vi blitt 6839 forkynnere. Det er med et smil om munnen at naboene våre kaller Betel-hjemmet for «Jehovas vitners lille landsby».

 Distriktet er en utfordring

Det begrensede distriktet på Guadeloupe er en utfordring som hver eneste forkynner må ta imot. Vi har gjennomsnittlig 12 husstander til hver forkynner. Hvordan mestrer vi situasjonen? Det er nødvendig med forberedelse. En pionersøster forklarer: «Jeg sørger for at folk blir vant til å se meg. Jeg starter fremdeles nye studier ved å gjennomarbeide distriktet på en grundigere måte. Jeg tenker på enkeltmenneskene i distriktet.» En tjenestetilsynsmann i en av menighetene i Pointe-à-Pitre, hvor det er én forkynner for hver 28. innbygger, sier: «Folk er villig til å høre etter, bare vi har noe interessant å si.» Selv om det hender at forkynnerne spør hvor de skal forkynne, oppmuntrer det stadig økende antallet bibelstudier (nå over 8500) oss til å fortsette å forkynne det gode budskap.

Direkte bruk av Bibelen er en viktig faktor i vår effektive forkynnelse. De fleste på Guadeloupe respekterer Bibelen som Guds skrevne Ord, og det gjør inntrykk på dem når vi viser dem hvordan Bibelen forklarer det som skjer i vår tid. En effektiv bruk av illustrasjoner får også folk til å tenke. Våre eldre brødre og søstre har særlig stor fantasi i den retning. Den livsstilen som var vanlig da de var unge, oppmuntret dem til å meditere over skaperverket. Så i likhet med Jesus illustrerer de budskapet om Riket for eksempel ved hjelp av ting de har rundt seg. — Matt. 6: 25—32.

Vakrere enn noen gang tidligere

Jehova har utrettet store ting på Guadeloupe ved hjelp av sin ånd. Han har funnet ydmyke mennesker som i likhet med pottemakerens smidige leire ikke har vegret seg for å bli formet i samsvar med hans vilje. Nå «ryster»  Jehova alle nasjoner med sine domsbudskaper, og han samler også inn «skatter» som han fører inn i den jordiske forgården til sitt store, åndelige tempel. (Hag. 2: 7) I 1968, 30 år etter at Cyril Winston kom til Guadeloupe, rapporterte vi for første gang mer enn 1000 forkynnere. I 1974 ble dette antallet fordoblet. Vi ble 3000 forkynnere i 1982, og sju år senere var disse 3000 blitt til 6000. I dag er vi over 7250 forkynnere som kommer sammen i 86 menigheter. Selv om det er én forkynner for hver 53. innbygger her, er vi fremdeles fast bestemt på å holde oss travelt opptatt med å forkynne og undervise i håp om å oppnå Jehovas velsignelse. «Vakre sjøers øy» er i åndelig forstand blitt vakrere enn noensinne tidligere. Det er ingen tvil om at enda flere mennesker vil reagere positivt på oppfordringen til å «komme», og de skal få «livets vann for intet». — Åp. 22: 17.

[Fotnote]

 [Kart på side 116]

(Se den trykte publikasjonen)

GUADELOUPE

GRANDETERRE

Pointe-à-Pitre

BASSE-TERRE

[Kart på side 151]

(Se den trykte publikasjonen)

GUADELOUPE

Saint Martin

Saint-Barthélemy

La Désirade

Îles de la Petite-Terre

Îles des Saintes

Marie-Galante

[Bilde på side 120]

Condé Bonchamp var en av de første på Guadeloupe som var glad for å høre det gode budskap

[Bilde på side 123]

Mannen til Noéma Missoudan (nå Apourou) kom sent hjem; hun fulgte etter ham — til et av bibelstudentenes møter!

[Bilde på side 124]

René Sahaï døper nye Jehovas vitner i 1945

[Bilde på side 125]

Olga Laaland forteller om arbeidet på Guadeloupe på et stevne i Frankrike

[Bilde på side 130]

Duverval Nestor hørte og tok imot sannheten mens han lå på sykehuset

[Bilde på side 131]

Georges Moustache forkynte daglig i matpausen på arbeidsplassen sin

[Bilde på side 133]

Menigheten i Basse-Terre i slutten av 1950-årene

[Bilde på side 136]

En buss med brødre og søstre som skal forkynne ute på landet

[Bilde på side 138]

Misjonærer på båten «Light» tok nidkjært del i forkynnelsen

[Bilde på side 139]

Nicolas og Liliane Brisart ble først sendt fra Frankrike til Guadeloupe i 1955

[Bilde på side 141]

Flora Pemba tok standpunkt for Jehova til tross for alvorlig motstand

[Bilde på side 142]

Fra venstre mot høyre: Mickaëlla og Donat Tacita sammen med Marc Edroux i 1994

[Bilde på side 143]

Verneil Andrémont var en av de 19 fra Guadeloupe som var på det internasjonale stevnet i 1958

[Bilde på sidene 146 og 147]

Guadeloupes transportable stevnehall

[Bilde på side 150]

Armand og Marguerite Faustini tjente på Guadeloupe i ti år og tjener nå på Martinique

[Bilder på side 158]

De er over 100 år gamle, og begge har tjent Jehova i over 30 år

Laurentia Jean-Louis

Catherine Gumbs

[Bilder på side 161]

Stevnehallen i Lamentin

[Bilder på side 162]

Avdelingskontoret og Betel-familien på Guadeloupe

[Bilde på side 167]

Utvalget ved avdelingskontoret (fra venstre mot høyre): Paul Angerville, Nicolas Brisart, Pierre Jahnke og Jean Cambou