Kypros

DA APOSTELEN PAULUS og hans reisefeller forkynte på Kypros i det første århundre, møtte de intens motstand. En falsk profet, en trollmann som het Bar-Jesus, prøvde å påvirke prokonsulen for å stanse deres forkynnelse. På grunn av de metodene trollmannen brukte, sa Paulus rett ut om ham at han var ’full av all slags svik og kjeltringaktighet, en Djevelens sønn, en fiende av alt som er rettferdig, en som fordreide Jehovas rette veier’. (Apg. 13: 6—12) Også i nyere tid har enkelte geistlige på Kypros brukt lignende metoder for å forsøke å hindre folk i å lære om Jehovas storslagne hensikt og hvordan han skal velsigne alle jordens slekter.

Men det er ikke alle her på Kypros som er enig i det som disse geistlige sier og gjør. Kypriotene er kjent for sin gjestfrihet. Besøkende blir som regel tilbudt et stykke kandisert frukt, eller hvis det er en varm sommerdag, kan det være at de får et kaldt  glass saft som de kan nyte i skyggen av en vinstokk full av drueklaser.

Det er temperert klima her. Kypros ligger i den østlige delen av Middelhavet, omkring 100 kilometer vest for den syriske kysten og 60 kilometer sør for Tyrkia. Det er en vakker øy med sandstrender ut mot det varme Middelhavet. I Troodosfjellene, som strekker seg tvers over den sørvestlige delen av øya, er det svalt og godt for dem som helst vil komme bort fra sommerheten, og de kan nyte duften av furu. Vinstokker og fikentrær er et vanlig syn, på lik linje med oliventrær og johannesbrødtrær. Når mandeltrærne blomstrer, ser det ut som om det ligger et teppe av snø over landskapet. Og når appelsin- og sitrontrærne blomstrer, er luften fylt av den mest utsøkte parfyme. På landet kan man ofte se gjetere som fører saue- og geiteflokker på beite. For mange av disse menneskene er levesettet omtrent slik som det har vært i alle år, fra lang tid før vår tidsregning.

Kypros i historisk perspektiv

Denne øya, som bare er 206 kilometer lang, har på forskjellige måter vært under innflytelse av alle de sju verdensmaktene som Bibelens historiske beretning forteller om, og faktisk har seks av dem hatt direkte herredømme over øya. Den åttende verdensmakten, De forente nasjoner, har også gjort sin innflytelse gjeldende, og det for å holde fred mellom den gresktalende og den tyrkisktalende befolkningen.

Kristendommen ble innført på Kypros i første halvdel av det første århundre. Etter Stefanus’ død i Jerusalem kom det en bølge av forfølgelse som førte til at disiplene  ble spredt omkring. Noen av dem drog til Kypros og forkynte for den store jødiske befolkningen som var der på den tiden. (Apg. 11: 19) Senere kom Paulus til Kypros på sin første misjonsreise, omkring år 47/48. En av reisefellene hans var en innfødt kypriot som hadde vært sammen med Jesu Kristi apostler i Jerusalem etter at den hellige ånd var blitt utøst i år 33. De hadde gitt ham tilnavnet Barnabas (Trøstens sønn). (Apg. 4: 34—37) På Kypros forkynte Paulus og Barnabas først i Salamis, på østkysten, og arbeidet seg så tvers over øya, til de kom til Pafos i vest. Ruinene av Salamis og Pafos vitner om hvor framstående disse byene var den gangen Paulus og hans reisefeller tjente der.

Det var i Pafos den romerske prokonsulen Sergius Paulus ble omvendt til kristendommen trass i de hindringene som trollmannen Bar-Jesus forsøkte å få i stand. Prokonsulen var, som Bibelen sier, «slått av forundring over Jehovas lære». — Apg. 13: 12.

Omkring to år senere kom Barnabas tilbake til Kypros sammen med sin fetter Markus for å forkynne mer der. — Apg. 15: 36—41.

’Bibelstudentene er universitetet’

Også i nyere tid er det blitt utført et omfattende evangeliseringsarbeid på Kypros. Oppriktige personer har vært glad for å lære hva Bibelen selv, ikke menneskelagde tradisjoner, sier. Noe som tyder på at det tidlig ble gitt slik undervisning på Kypros, er et brev som ble gjengitt i The Watch Tower for 1. oktober 1922. Det var skrevet av en armensk prest som hadde fått en traktat som viste at sjelen ikke er udødelig. Han var takknemlig for det han  hadde lest. Men han var bekymret for de kypriotiske kirkesamfunnenes åndelige tilstand. Han skrev om dem: «Det er mange . . . kirkebygninger her. Men det er ikke noe åndelig liv; det har lenge vært dødt. Presteskapet lever et langt mer usselt liv enn folk i sin alminnelighet. Det er ikke noe annet jeg kan gjøre enn å klage, sørge og rope ut slik som Jeremia gjorde. Jeg gjør så godt jeg kan, for å gi grekere, armenere, tyrkere og jøder sannhetens melk.» Armenere utenfor Kypros gjorde også det de kunne, for å gjøre Bibelens sannhet kjent for dem som bodde på Kypros.

Kyprioten Cyrus Charalambous, som hadde bodd i USA, drog tilbake til Kypros i september 1924. Han var bibelstudent, og han tok med seg mange traktater, deriblant en god forsyning av den som het «Hvor er de døde?» Han gikk til hovedpostkontoret i hovedstaden, Nikosia, og sendte en traktat til alle landsbyoverhodene og også til lærerne i alle byene og landsbyene. På den tiden ble posten fraktet på eselryggen og levert til landsbyene én gang i uken.

En traktat som het «Ekko fra Talerstolen», kom fram til skolelæreren i Xylofagou, en landsby i den sørøstlige delen av øya hvor det blir dyrket mye poteter. Denne læreren fikk besøk av en bonde som bodde i nærheten, Antonis Spetsiotis. Siden Antonis likte å lese, så han seg om etter noe lesestoff. Han fikk øye på traktaten og ble snart oppslukt av det som stod i den. Han snakket med en annen i landsbyen, Andreas Christou, om det. Med tiden fikk de skaffet seg flere av Selskapet Vakttårnets publikasjoner og leste dem. De fortalte også andre om det de lærte, og noen av dem begynte å studere Bibelen sammen med dem.

 Cleopas, en teolog i den gresk-ortodokse kirke, var en av dem som viste interesse. Selv om han ble en venn av Jehovas folk, tok han aldri noe direkte standpunkt for sannheten. Men han pleide å si: ’Katolisismen er førskolen, protestantismen er grunnskolen, men bibelstudentene er universitetet.’

Men det var ikke alle som snakket pent om bibelstudentene. Den uformelle forkynnelsen som Antonis Spetsiotis og Andreas Christou utførte, fikk landsbyen deres til å hisse seg opp. Erkebiskopen av Kypros ble underrettet, og det ble sendt noen teologer som skulle motvirke de  to brødrenes innflytelse. I løpet av de to neste årene ble det holdt en rekke debatter med en teolog på den ene siden og bror Spetsiotis på den andre. Det ble ikke leid noen lokaler til disse debattene; stedets kafé egnet seg godt, for det var der folk samlet seg. Med tiden ble begge brødrene ekskommunisert fra den gresk-ortodokse kirke og ble nektet retten til å gifte seg og bli gravlagt. Da et av Andreas Christous barn døde, nektet da også presten på stedet å gi tillatelse til at barnet ble gravlagt på landsbyens kirkegård med mindre Andreas gikk til gudstjenesten søndag morgen. Hvordan gikk det til slutt? Barnet ble omsider gravlagt, men Andreas gikk ikke i kirken.

I mellomtiden var Tryfon Kalogirou i ferd med å lære  sannheten å kjenne. Han kom fra en landsby i nærheten av Nikosia og arbeidet i helserådet. Når han drog på inspeksjonsrunde fra landsby til landsby i forbindelse med arbeidet, gjorde han god bruk av Bibelen for å avsløre helveteslæren og treenighetslæren. Men etter at han hadde fått amputert det ene benet på grunn av sykdom, ble han hånt av folk som sa at Gud hadde straffet ham for at han hadde skiftet religion. Det gjorde ham vondt, akkurat som de fordreide argumentene til Jobs venner gjorde sorgen  tyngre for Job. (Jevnfør Job 4: 7, 8; 12: 4.) Tryfon forble likevel en trofast bror helt fram til sin død i 1960.

Nidkjære pionerer utbrer det gode budskap

Det ble satt fart i arbeidet på øya i 1934, da to pionerer, bror Matheakis og bror Triantafilopoulos, kom fra Hellas. Hovedkontoret i Brooklyn i New York sendte 43 kartonger med bøker på gresk, tyrkisk og andre språk som de skulle bruke. Disse brødrene var nidkjære, men måtte tåle mye likegyldighet til å begynne med. Presteskapet hadde fått folk til å tro at brødrene var kommunister eller protestanter, og hadde sagt at de prøvde å få folk til å skifte religion. Men folk i de større byene, særlig forretningsmenn, var nysgjerrige og ville vite hva denne «nye religionen» var for noe.

Fra Brooklyn fikk brødrene navnene på noen få personer som abonnerte på Selskapets blad. En av abonnentene var Cleopas, teologen. Han skaffet seg mange av Selskapets publikasjoner og bad flere ganger pionerene hjem til seg til et måltid. Han tok også bror Matheakis med seg til den hellenistiske klubben i Larnaka, hvor han presenterte ham som ’en mann fra Aten som representerer en organisasjon som utgir nyttige bøker om Bibelen’. Den kvelden leverte bror Matheakis 84 innbundne bøker og 120 brosjyrer i tillegg til at han fikk tegnet ti abonnementer på Den Gylne Tidsalder.

Fra Larnaka, som ligger på sørøstkysten, drog de to pionerene til Xylofagou, omkring 26 kilometer unna, hvor de besøkte Antonis Spetsiotis og Andreas Christou. Disse to brødrene hadde gjort så godt de kunne, for å fortelle det de hadde lært, videre til andre, men så glade de ble for muligheten  til å få en mer nøyaktig forståelse av Bibelen! Jehovas vitners første menighet på Kypros ble opprettet i deres landsby.

Pionerene drog så til Famagusta. Det var et sted med appelsinlunder og vindmøller i nærheten av ruinene av det gamle Salamis. Mens pionerene forkynte der, kom det et brev fra Selskapet. Der stod det at et gresktalende ektepar ved navn Lagakos skulle komme fra Egypt for å hjelpe til med arbeidet. For noen gode nyheter det var! Da de kom, ble de enige om at bror og søster Lagakos skulle konsentrere seg om byene, mens de andre pionerene skulle forkynne på landsbygda.

Snart ble det opprettet en menighet til. Det var i Nikosia. I gamlebyen innenfor bymuren var det en betydelig tyrkisk-kypriotisk befolkning, og brødrene holdt sine møter hjemme hos en muslim.

Etter hvert ble det oppnådd flere resultater. Noen av de gresk-kypriotiske brødrene begynte i pionertjenesten. En av dem var Christos Kourtellides, en kortvokst mann med et skøyeraktig glimt i de klare, blå øynene. Med sitt mot og sin lojalitet var han et enestående eksempel. I løpet av de 17 årene han var pioner, gjennomarbeidet han nesten alle de 650 landsbyene på øya. Det var ingen lett tilværelse. Når han ikke ble vist gjestfrihet, sov han ofte utendørs. Til og med hans død åpnet muligheten for et godt vitnesbyrd. Presten i den landsbyen han kom fra, nektet å gi tillatelse til å få ham gravlagt på kirkegården. Man måtte anmode distriktskommissæren om tillatelse. Da begravelsen endelig fant sted, var det 150 som kom for å høre begravelsestalen.

 Bror Triantafilopoulos drog tilbake til Hellas, og ekteparet Lagakos reiste til Syria. Det betydde slutten for den opprinnelige gruppen pionerer. Men i 1938 var det fire lokale pionerer og sju menighetsforkynnere som utbredte det gode budskap, og 40 personer overvar høytiden til minne om Kristi død.

Det året kom Panagiotis Gavrielides og en nabofamilie i kontakt med sannheten. Trass i stor forfølgelse dannet moren i denne familien og hennes tre døtre og Panagiotis en liten bibelstudiegruppe i landsbyen Polemidhia og utførte felttjeneste. Panagiotis sa om landsbyboernes reaksjon: ’Når den lille gruppen vår kom sammen, var det vanlig at vi hørte dundring på døren og vinduene. En mann hadde så mye imot oss at han gikk hjem til søstrene og dengte dem opp. Jeg måtte også på sykehuset for å få behandling etter en hard medfart. Men merkelig nok, da denne mannen bare noen dager senere krysset en bro mens han satt på et lasteplan på veien hjem fra arbeidet, falt han ned i elven og omkom.’

 Krig og sensur

Under den annen verdenskrig ble det benyttet sensur som grunnlag for å beslaglegge litteratur utgitt av Selskapet Vakttårnet. De bladene som ble sendt til Kypros med tanke på bibelstudium, kom ikke fram til brødrene. De ble isteden stuet vekk på hovedpostkontoret i hovedstaden.

Hvordan klarte forkynnerne seg, når de var praktisk talt uten litteratur? De trykte utdrag av Selskapets tidligere publikasjoner på noen ark og delte ut dem i felttjenesten. Når de innimellom fikk et eksemplar av Vakttårnet, oversatte de det raskt og brukte det til studium. Det ble også holdt stevner på denne tiden. Og ettersom antall forkynnere økte, ble det opprettet enda en menighet.

Til slutt, noen få måneder før krigen var over, lot postkontoret brødrene få 3000 blad og 17 kartonger med bøker og brosjyrer. Postfunksjonærene hadde sett stabelen vokse, og noen av dem viste interesse. Det var derfor mulig å levere 45 bøker til dem.

Fikk de gifte seg?

Det var også andre situasjoner hvor Jehovas vitner var inne i bildet, som gjorde at offentlige tjenestemenn ble minnet om Jehovas vitners nærvær. I 1939 ville bror Matheakis gifte seg. Men på den tiden var det ikke lett for Jehovas vitner på Kypros å få giftet seg. Hvorfor ikke? Fordi myndighetene ikke ville anerkjenne Jehovas vitner som en religiøs gruppe og derfor ikke kunne gi tillatelse til en borgerlig vielse. På grunn av krigen fikk ikke brødrene kontaktet hovedkontoret i Brooklyn for å få noen råd. Til slutt utstedte avdelingskontoret i London et bevis som sa  at Jehovas vitner på Kypros var knyttet til Den Internasjonale Bibelstudieforening i England. På grunnlag av dette beviset gikk de britiske myndigheter på Kypros med på at bror Matheakis ble viet borgerlig.

I årenes løp ble dette trofaste paret godt kjent for sin gjestfrihet. Hos dem kunne brødrene komme og gå som de ville. De blir husket for sin godhet mot alle som var i nød.

Misjonærer fra Gilead

Den første misjonæren fra Gilead som kom til øya, var Antonios Karandinos, en greker som hadde bodd i USA. Han kom i 1947, da det bare var 33 forkynnere av Riket her. Han hadde vært sjømann og var en robust kar. Han var også en trofast forsvarer av sannheten, og det var viktig når han skulle takle den harde motstanden han møtte i sin forkynnelse på Kypros.

Motstanden ble særlig voldsom da brødrene begynte å tilby bladene på gaten. I Famagusta ble de konstant plaget av en mann som fungerte som et redskap for kirken. Flere ganger hisset han folk opp mot vitnene. En gang førte det til at bror Karandinos ble omringet av en pøbelflokk, slik at trafikken ble hindret. Bror Karandinos og han som hadde satt det hele i gang, ble stilt for retten; begge to ble ilagt en bot. Det skjedde også andre opptrinn. Det hendte at brødrene måtte tilkalle politiet for å redde forkynnere fra en pøbelflokk.

Det var en gledelig dag for brødrene da det i 1948 kom to misjonærer til. De hadde måttet forlate Hellas. I mai samme år kom også Don Rendell, som hadde gjennomgått Gileads åttende klasse. Han hadde måttet forlate Egypt.  Det året opprettet Selskapet et avdelingskontor på Kypros med Anthony Sideris som tilsynsmann. I årenes løp ble også andre misjonærer sendt til Kypros, og det ble opprettet misjonærhjem i noen av de største byene. Disse brødrene viste seg å være svært verdifulle for den teokratiske organiseringen av menighetene og opplæringen av forkynnerne i felttjenesten.

Men før misjonærene kunne være til noen særlig hjelp, måtte de lære seg gresk, og det førte til noen morsomme episoder. En bror som skulle sitere Åpenbaringen 12: 7, sa: ’Mikael og de engelske kjempet mot dragen’ istedenfor «Mikael og hans engler», for «engler» og «engelske» er  nesten likelydende ord på gresk. Men beboerne var ofte lydhøre når en utlending prøvde å snakke deres språk. Etter at en ny bror var blitt døpt, sa han for eksempel til en av misjonærene: ’Det som gjorde inntrykk på meg da du kom til meg, var at du som utlending hadde tatt deg bryet med å lære deg mitt språk. Det fikk meg til å tenke at jeg burde undersøke det du hadde kommet til meg med.’

 Kirken gjør folk nysgjerrige på Jehovas vitner

Selv om det gjennomsnittlig bare var omkring 50 forkynnere av Jehovas rike på øya i 1948, følte den ortodokse kirke at den var nødt til å ’sette en stopper for denne vranglæren,’ som den uttrykte det. Hvilken taktikk fulgte den? Det ble utgitt et hyrdebrev som fordømte oss. Det ble trykt i mange av dagsavisene og ble lest opp i kirkene over hele øya. Barn ble sendt ut for å dele ut eksemplarer fra dør til dør, og eksemplarer ble hengt opp på vegger og telegrafstolper. Vi ble stemplet som upatriotiske, antikrister og sionister.

Hvordan reagerte Jehovas vitner? Fordi folk nå var blitt nysgjerrige på vitnene og ville vite hvorfor kirken var så imot oss, satte brødrene i gang en fire måneders kampanje hvor de leverte 72 000 brosjyrer til folk — sju ganger så mange som det samlede antall trykksaker som var blitt levert i løpet av hele det foregående året. Det gav folk anledning til selv å finne ut hva Jehovas vitner lærer. Mange leste publikasjonene våre av nysgjerrighet. På den annen  side var det også noen som reagerte ved å slå og steine våre brødre. I Limassol ble en bror og en søster stilt for retten, anklaget for proselyttvirksomhet og oppvigleri. De ble dømt til en måneds fengsel.

På erkebiskopens kontor

På denne tiden traff Don Rendell en innflytelsesrik mann i Nikosia som hadde nær forbindelse med den ortodokse kirke. Bror Rendell sa senere om denne opplevelsen: ’Etter en interessant drøftelse fikk mannen boken «Gud er sanndru», og da jeg kom tilbake, ville han vite mer. Men han sa at han gjerne ville høre en diskusjon mellom meg og erkebiskopen av den gresk-ortodokse kirke, som var en bekjent av ham. «Går du med på det?» spurte han.

Bror Sideris, avdelingstilsynsmannen, sa seg villig til å bli med meg til bispegården. Da vi kom, fikk vi vite at erkebiskopen var «indisponert», men at vi kunne få snakke med en teolog i kirken som var knyttet til det geistlige rådet. Etter en lengre drøftelse spurte jeg teologen hvordan den gresk-ortodokse kirke ville stille seg hvis det var konflikt mellom Bibelen og kirkens tradisjoner. Han svarte at kirken ville holde seg til kirkens tradisjoner. Og det stemte! Da Kolosserne, kapittel 1, vers 15, ble sitert, hvor det står at Jesus er «all skapnings førstefødte», utbrøt han straks: «Det er Arius’ vranglære!» Det var opplagt hvem det var som virkelig forsvarte Bibelen.’

Mye gratis reklame

Trass i vedvarende motstand økte det gjennomsnittlige antall forkynnere fra 141 i 1949 til 204 i 1950, og det var 241 på minnehøytiden i 1950. Det året ble det holdt et  kretsstevne i Pafos, en av de byene som apostelen Paulus hadde forkynt i. Det ble leid et kinolokale, men biskopen og andre framstående personer i byen øvde press på eieren for å få ham til å bryte kontrakten med oss. Byrådet prøvde å tvinge oss til å avlyse stevnet ved å begrense det antall mennesker som fikk lov til å være i kinolokalet, og ved å pålegge en ublu avgift på bruken av bygningen. Da brødrene forsøkte å treffe den britiske distriktskommissæren for å få en løsning på situasjonen, ble det lagt hindringer i veien. Avdelingstilsynsmannen, som selv var brite, gikk derfor personlig hjem til kommissæren og forklarte at Jehovas vitner ble herset med av offentlige tjenestemenn. Vi satte stor pris på det kommissæren gjorde for å hjelpe oss. En stor gårdsplass rett utenfor kinoen ble gjort tilgjengelig, og dermed ble det mer enn nok plass til dem som ikke fikk sitteplass inne.

Biskopen av Pafos ble rasende. I likhet med trollmannen Bar-Jesus, som prøvde å hindre den romerske prokonsulen Sergius Paulus i å høre Paulus’ forkynnelse, gjorde biskopen bruk av all sin undergjørende «geistlige magi». (Jevnfør Apostlenes gjerninger 13: 6—12.) Han sørget for at det ble delt ut en folder hvor det stod at de to pionerene som bodde i Pafos-området, var ekskommunisert. Like etterpå kom en ny folder, hvor Jehovas vitner ble fordømt som «den vranglære som er kjent som kiliasme», som ble kalt «et satanisk produkt av det forrige århundres usunne fantasi». Ungdommer som støttet kirken og delte ut foldere, stilte seg opp ved siden av hver forkynner som utførte gatearbeid. De som viste interesse for det forkynnerne gjorde, ble prakket på en folder av disse ungdommene.

 Noen aviser, men ikke alle, ble med på dette angrepet på Jehovas folk. I 1950 erklærte avisen New Political Review i Pafos: «Jehovas tilhengere teller allerede flere hundre i vårt distrikt. De kommer til å øke til flere tusen innen morgendagen og kommer til å sette selve vår kirkes eksistens i fare. Av disse grunner er det nødvendig for vår hellige synode og våre biskoper å sette i gang og granske denne forferdelige saken umiddelbart og uten å drøye.» En annen avis, Paphos, sa, tydeligvis som en hån mot kirken, i sin utgave for 4. mai 1950: «Den fattigdom og elendighet som rår i enkelte landsbyer, foruten de store eiendommer som klostrene og kirken er i besittelse av, alt dette har skapt det rette klima for framveksten av kiliasmen. Vi nevner for eksempel én landsby, Episkopi, hvor nesten alt land tilhører kirken, og hvor innbyggerne arbeider som slaver som leier jord, eller blir livegne . . . Det er derfor ikke noe rart om halvparten av befolkningen i denne landsbyen ble Jehovas vitner. . . . Ut fra det ovennevnte bør den kypriotiske kirke forstå at den ikke vil seire med en papirkamp. Kiliastene har funnet geistlighetens akilleshæl . . . Det er ikke nok å bekjempe dem med foldere.»

Med all denne publisiteten ble Jehovas vitner byens samtaleemne. Folks interesse var nå blitt vakt i den grad at det kom et stort antall til det offentlige foredraget i kinoen. Det var minst 500 til stede.

For første gang besøk av Selskapets president

Noe som var til stor glede for de kypriotiske brødrene, var at bror Knorr og bror Henschel kom på besøk i desember 1951. Den kongelige kino ble brukt til et tredagers  stevne. Det var en moderne bygning, og bror Knorr sa: ’Vi skulle gjerne hatt et slikt sted til kretsstevnene våre i New York.’ Fordi Den kongelige kino lå i et boligstrøk i gamlebyen, ble Pallas-kinoen i Nikosia sentrum leid til det offentlige foredraget, som bror Knorr skulle holde søndag formiddag. Dette foredraget fikk stor publisitet. Det ble satt opp fire store bannere på gresk og engelsk på utsiden av Den kongelige kino, det ble delt ut 200 plakater over hele hovedstaden, og det ble annonsert på lerretet i de største kinoene samt i engelske, greske og tyrkiske aviser. Foredraget het «Kan religionen overvinne verdenskrisen?» Det kom ikke som noen overraskelse at den ledende kommunistiske avisen sa at den ikke kunne annonsere foredraget ’fordi det var i strid med partilinjen’. Medlemmer av staben for den ledende nasjonalistiske avisen sa at de ’først måtte få erkebiskopens samtykke’.

Med all denne publisiteten lurte vi på hvordan våre religiøse motstandere ville reagere. Det fikk vi snart vite. En natt ble bannerne på Den kongelige kino revet ned. Vi meldte saken til politiet. Erkebiskopen fikk trykt en folder hvor det stod: «OBS! HOLD DEG UNNA MILLENNISTENE.» I folderen stod det blant annet: ’Bare se! De har innbudt en utlending til å støtte seg. . . . De er ulver i fåreklær som kommer for å sluke Kristi forstandige får. . . . Henvend deg ikke til dem, ofre dem ikke noen oppmerksomhet. Overse dem, kanskje de kan komme til fornuft og bli tilrettevist. Fra DET HELLIGE ERKEBISPESETE.’

Ville det bli mulig for bror Knorr å holde sitt offentlige foredrag på Pallas-kinoen uten forstyrrelser? La et  øyenvitne, Don Rendell, fortelle hvordan det gikk: ’Jeg kom til kinoen litt over ti. Det stod politifolk utenfor inngangen, og jeg kunne se en flokk unge menn som valset omkring for å prøve å komme seg inn i kinoen og lage bråk. Siden noen av brødrene kjente til mange av bråkmakerne, hjalp de politiet med å holde pøbelen borte fra inngangen. Jeg måtte bane meg vei gjennom dem for å komme inn. Klokken halv elleve begynte bror Knorr sitt foredrag med 420 til stede. Men den religiøse rampen utenfor begynte å dundre på dørene. Politiet satte straks en stopper for det. Men spørsmålet nå var: Hvordan skulle vi få kommet oss ut av kinoen etter programmet? Brødrene bestemte at de med politiets hjelp skulle få pøbelen  til å holde seg på forsiden av kinoen. Da foredraget var over, fikk vi så beskjed om å forlate bygningen gjennom bakdøren, og det gikk helt rolig for seg. På den måten unngikk vi et sammenstøt med pøbelen.’

Kirkeklokker gir signalet til enda et angrep

I 1952 var Famagusta en vakker by med appelsin- og sitronlunder og en lang sandstrand. Denne byen på østkysten av øya ligger bare noen få kilometer fra ruinene av oldtidsbyen Salamis, hvor Paulus og hans reisefeller forkynte. Men siden den tyrkiske invasjonen i 1974 har  Famagusta stort sett vært en spøkelsesby med svært få innbyggere. I 1952 hadde Jehovas vitner planlagt et stevne i en av byens kinoer. Vel vitende om at den gresk-ortodokse kirke hadde erklært total krig mot Jehovas vitner, og på grunn av det som hadde skjedd på tidligere stevner, anmodet vi politiet om å være for hånden. Søndag opprant som en nydelig dag, og brødrene gledet seg til det offentlige foredraget, som skulle holdes på formiddagen. Men ti minutter før foredraget skulle begynne, da 350 personer allerede hadde satt seg i kinolokalet, skjønte man at det var noe i gjære. Antonios Karandinos, en misjonær i byen, var en av ordensvaktene ved hovedinngangen. Slik beskrev han det som skjedde:

«Bare ti minutter før det offentlige foredraget skulle ta til, begynte kirkeklokkene å ringe fra en ortodoks kirke i nærheten. Senere forstod vi at det var signalet til at noen prester og en flokk med tenåringer skulle begynne å marsjere mot kinoen. For et syn! Der gikk det prester i spissen for en flokk med unge pøbler som var oppsatt på å komme seg inn i kinoen. Vi forberedte oss på at det ville bli bråk. Døren inn til kinoen var stengt, og da de prøvde å tvinge seg inn, fikk jeg en hard medfart av en prest og fikk klærne mine revet i stykker. Situasjonen ble mer truende, så det ble bedt om forsterkninger fra politiet, som snart var på pletten. Pøblene klarte ikke å avbryte møtet, men de ble stående og rope og skrike utenfor kinoen.»

Siden de ikke fikk det som de ville, førte prestene pøbelflokken tilbake til kirken. Jehova hadde gitt oss seieren.

 Lovbrytere stilles for retten

Tidligere var biskopene, prestene og kirkens teologer blitt sendt ut til byer og landsbyer over hele øya for å formane folk: «Når Jehovas vitner kommer til din landsby eller by, så kast dem ut!» Det var ikke alle som gjorde som de ble bedt om. Brødrene fortsatte å finne sauelignende mennesker. Men slike formaninger ville uten tvil ha sin virkning. Søster Galatia Matheakis forteller om én hendelse som hun var innblandet i:

’Tidlig en søndag morgen kom 20 av oss sammen for å utføre felttjeneste. Vi hadde valgt oss ut tre landsbyer. Det tok oss cirka to timer å komme til distriktet. Ti av brødrene gikk fra hus til hus i den største landsbyen, mens de ti andre fordelte seg på de to andre landsbyene. I en av de mindre landsbyene var brødrene blitt jaget ut innen klokken halv elleve. Den største landsbyen var nesten helt gjennomarbeidet, med godt resultat, da en rasende pøbelflokk begynte å øve vold. To brødre ble slått i hodet med stoler mens de forkynte i landsbyens sentrum, og da de forsøkte å komme seg ut av landsbyen, ble det kastet stein på dem. Landsbypresten samlet så en flokk på 200 mann for å omringe oss alle sammen. Væpnet med tunge stokker og blikkbokser som de slo på, gikk de i gang med å lete etter oss. Først fant de en bror og en søster. Broren ble slått med stokker på ryggen, og søsteren fikk kastet stein etter seg. Det samme skjedde med de fleste av oss andre. De jaget oss gjennom landsbyen. Merkene etter slagene tjente som bevis mot disse landsbyboerne da noen av brødrene måtte til undersøkelse på sykehuset.’

Våre brødre gikk rettens vei. Etter at dommeren hadde hørt den enkeltes forklaring i tre dager, sa han: «Jeg tror  fullstendig på anklagernes utsagn, og jeg finner de anklagede skyldige på alle punkter. . . . Jeg tror ikke på påstanden om at anklagerne forkynte at Kristus var født utenfor ekteskap, osv. . . . Anklagerne gikk til de anklagedes landsby for å forkynne sin tro; det gjorde de på fredelig vis, og de anklagede hadde ingen rett til å gå løs på dem.»

I 1952/1953 måtte to misjonærer, Antonios Karandinos og Emmanuel Paterakis, forlate Kypros. Disse brødrene hadde kjempet en hard kamp for troen mens de hadde vært på Kypros, og de blir husket med hengivenhet.

Filmen «Den nye verdens samfunn i virksomhet»

I 1955 fikk vi Selskapets film «Den nye verdens samfunn i virksomhet». Vi viste den for fulle hus. Ikke bare brødrene, men også verdslige mennesker fikk bedre innsikt i Jehovas organisasjon.

En av de mange interessante opplevelsene er denne: I landsbyen Xylofagou, som hadde 1500 innbyggere, gikk eieren av kinoen med på å la oss bruke kinoen uten betaling. Den kvelden filmen skulle vises, sendte presten av gårde en landsbyboer for at han skulle skrive opp navnene på alle som var der. Hvordan gikk det? Da presten bad om navnelisten, svarte landsbyboeren: «Hvordan kunne jeg vel skrive opp alle navnene når nesten hele landsbyen var der?»

Tider med forandringer

Siden 1878 hadde Kypros vært under britisk herredømme. Men i 1950-årene fremmet gresk-kypriotene, under  ledelse av erkebiskop Makarios, en kampanje for enosis, en union med Hellas, på grunnlag av slike felles bånd som språk og religion. Den tyrkisktalende delen av befolkningen var imot det.

Det ble ikke desto mindre agitert for uavhengighet av det britiske kolonistyret. Fra 1955 til 1960 presset en organisasjon som het EOKA, på i uavhengighetssaken ved å foreta geriljaangrep på britene. Jehovas vitner er helt nøytrale i slike politiske spørsmål, men de kunne ikke unngå å bli berørt av det som foregikk rundt dem.

Noe av det første som skjedde i denne kampanjen, fant sted i Famagusta like ved Selskapets avdelingskontor. En britisk militærleir i nærheten ble utsatt for angrep. Alle de fem misjonærene som bodde på avdelingskontoret, var  britiske borgere, så de følte forståelig nok et betydelig press.

En annen gang hadde ekteparet Dennis og Mavis Matthews, to misjonærer, nettopp kommet hjem da de åpnet bakdøren og en bombe eksploderte hjemme hos en nabo, en britisk soldat. Mens den som hadde plassert bomben der, ble jaget inn i en appelsinlund tvers overfor misjonærhjemmet, ble det skuddveksling. Like etterpå var det noen som banket på døren, men misjonærene var redd for å åpne, så de ropte for å få vite hvem det var. Det var britiske soldater som ville høre om det stod bra til med dem som bodde der.

En gang bror Rendell og bror Gavrielides var i Xylofagou for å hjelpe til med forberedelsene til et kretsstevne, var det stort oppstyr utenfor Rikets sal mens menigheten holdt sitt ukentlige Vakttårn-studium. Det dukket opp noen britiske soldater i døren. De fortalte at en britisk soldat var blitt drept og en annen alvorlig såret i utkanten av landsbyen. Derfor var det nå portforbud i hele området, og de bad bror Rendell gi alle i salen beskjed om straks å gå hjem. Dagen etter ble alle mannlige innbyggere i området, også bror Rendell, enda han var brite, pågrepet og plassert på et område med piggtrådgjerde rundt fordi de skulle avhøres. Jehovas vitner hadde selvfølgelig ikke noe med drapet å gjøre, så til slutt ble de satt fri og kunne fortsette forberedelsene til stevnet.

Men det hendte stadig vekk at teokratisk virksomhet måtte innskrenkes på kort varsel fordi konfrontasjoner mellom EOKA og de britiske styrker medførte portforbud og andre restriksjoner. Ingen kunne ferdes på gaten etter  mørkets frambrudd, så møtene måtte holdes mens det var dagslys. I perioder måtte folk holde seg hjemme i hele fire dager. Alle var mistenksomme overfor naboen og var redd for å gi uttrykk for en mening. Men trass i restriksjoner fortsatte Jehovas vitner å trøste de oppriktige.

Slutt på kolonistyret

Kampen mot det britiske styret på Kypros fortsatte til 1960. Midnatt den 16. august ble så Kypros en republikk og ble med tiden medlem av De forente nasjoner. I all gleden følte gresk-kypriotene at de endelig var blitt fri for fremmed herredømme. Men var dette sann frihet? Hvordan gikk det med Jehovas vitner i denne nye republikken? La de historiske kjensgjerningene tale for seg.

Før året var omme, ble det rettet to bombeangrep mot Jehovas vitner. Hvem var det som stod bak? Det første fant sted i Xylofagou. To bomber var plassert på verandaen til Rikets sal. Angrepet var øyensynlig rettet mot Jehovas vitner som religionssamfunn. Siden bomben eksploderte etter midnatt, var det ingen som kom til skade, selv om Rikets sal ble ramponert.

I det andre tilfellet ble det kastet en bombe mot det huset i Pentayia hvor det bodde fire spesialpionerer. Heldigvis var de ute i felttjenesten da det skjedde. Huseieren visste hvem som var ansvarlig, og sa: ’Jeg skal gå til biskopen og be ham betale for skadene. Samtidig skal jeg si ham at hvis han vil vinne etterfølgere av Kristus, må han gjøre det ved å forkynne slik som Jehovas vitner gjør, og ikke ved å øve vold.’

En bror og hans familie som hadde flyttet til landsbyen Liopetri for å hjelpe den lille menigheten der, ble også ofre  for intoleranse. Det var ikke uvanlig med slike trusler som: ’Vi skal brenne ham levende’, og: ’Vi må drepe ham.’ Det var over midnatt da en rekke maskerte fanatikere omringet brorens hjem og begynte å skyte med pistol. De ropte til broren at hvis han ikke drog sin vei dagen etter, ville han bli drept. Ettersom politiet ikke ville beskytte broren og familien hans, bestemte de seg for å flytte fra landsbyen. Likevel, trass i alle forsøkene på å skremme brødrene i Liopetri, er det i dag en menighet i landsbyen, og for ikke så lenge siden fikk brødrene bygd seg en fin, ny Rikets sal.

Det var særlig simpelt det som fant sted kvelden den 11. september 1962. Andreas Psaltis, hans kone, Nina, og Eunice McRae var på misjonærhjemmet i Famagusta da det kom noen maskerte menn inn gjennom et vindu. De banket opp bror Psaltis. Etterpå bandt de de to søstrene og vanæret dem ved å barbere hodene deres. (Jevnfør 1. Korinter 11: 6.) Etter at de hadde ransaket huset, gikk de sin vei.

Til slutt, i desember 1963, nådde spenningen mellom de to største etniske gruppene på øya et bristepunkt. Det brøt ut voldshandlinger. Kampene var særlig harde i en forstad til Nikosia, Trachonas, hvor befolkningen var blandet og bestod av både greske og tyrkiske kyprioter. Det bodde en rekke Jehovas vitner i Trachonas, og de hadde bygd en stor Rikets sal der. Med fare for sitt liv drog brødre som bodde utenfor dette urolige området, inn dit med mat til sine trosfeller. Dessverre ble én bror, Andronicos Michaelidis, stukket i hjel da han prøvde å gå på arbeid.

 En prøve på sin ulastelighet

I 1964 ble særlig unge brødre blant Jehovas vitner stilt overfor en prøve på sin ulastelighet. Den kypriotiske regjering vedtok en vernepliktslov mens konflikten mellom grekerne og tyrkerne fortsatte. Jehovas vitner i vernepliktig alder som ble innkalt til militærtjeneste, måtte treffe en alvorlig avgjørelse. Ville de holde seg til Jesu Kristi lære når de ble utsatt for press? Var de innerst inne innstilt på å bevare sin kristne nøytralitet? (Matt. 26: 52; Joh. 17: 15, 16) Ville de fortsette å stole på Jehova av hele sitt hjerte? — Ordsp. 3: 5, 6; Jes. 2: 2—4.

Det var mange som viste en slik tro. Men enkelte inngikk kompromiss og sluttet å være en del av den nøytrale, kristne menighet. Andre unge Jehovas vitner valgte å flytte fra øya, med den følge at det gjennomsnittlige antall forkynnere gikk ned fra 516 i 1963 til 394 i 1966. Forkynnerne ble en tanke motløse.

Det ble tatt skritt for å styrke brødrenes tro. I den hensikt ble det arrangert endagsstevner hvor det ble drøftet aktuell bibelsk veiledning. Resultatene var oppløftende. Men prøvene var ikke helt over ennå.

Forsøk på å volde skade ved hjelp av loven

I juni 1966 ble det rettet enda et slag mot Jehovas organisasjon. Ministerrådet la fram et lovforslag for nasjonalforsamlingen som kunne få store konsekvenser for Jehovas vitners forkynnelsesarbeid. Det var et lovforslag som gikk ut på å forby proselyttvirksomhet, slik at enhver som oppsøkte folk i deres hjem for å vinne proselytter, eller som delte ut religiøs litteratur i den hensikt, ikke bare risikerte opptil to års fengsel, men også måtte betale en bot.

 Det ble rettet mange protester til representanthuset på Kypros, og det ble avlagt besøk hos fastboende representanter for den britiske og den amerikanske regjering. Selskapet sendte et brev til De forente nasjoners generalsekretær. Som følge av anmodninger fra mange hold er lovforslaget ennå ikke blitt lagt fram til ratifikasjon.

I gang med byggeprosjekter

Etter hvert som forkynnelsesarbeidet ble utvidet, vokste også behovet for egnede møtelokaler. I 1967, da det bare var 431 forkynnere på Kypros, opprettet Selskapets avdelingskontor et byggefond, og brødrene var begeistret for de muligheter det kunne by på.

Vi ble svært oppmuntret da bror Henschel besøkte oss som sonetilsynsmann i april 1968. På den tiden kom det et nytt misjonærektepar til øya, Louis og Stella Kopsies. Bror Kopsies bidrog med verdifull assistanse til byggeprogrammet ved å hjelpe til med organiseringen av arbeidet og ved å gi av seg selv på en eksemplarisk måte.

Et viktig skritt i byggeplanene var at det i mars 1960 var blitt opprettet et lokalt selskap som het Jehovas vitners menighet (Kypros) A/S. Vedtektene inneholdt blant annet bestemmelser om eiendomsrett.

Det første prosjektet var byggingen av en romslig Rikets sal i Famagusta, med plass til 230. Denne salen tjente ikke bare den lokale menigheten, men den kunne også brukes til kretsstevner ved at man samtidig tok i bruk en gårdsplass rett utenfor hvor grenene fra et svært vintre fungerte som «tak».

Deretter var det Selskapets avdelingskontor som stod for tur. I cirka 20 år hadde vi brukt leide lokaler. Nå kjøpte  Selskapet en tomt i Agios Dometios, en forstad til hovedstaden. Her bygde brødrene en ny, fireetasjes bygning med en Rikets sal i første etasje. Denne bygningen ble innviet i 1969 av F. W. Franz, som da var Selskapet Vakttårnets visepresident.

I mellomtiden var det blitt bygd en pen Rikets sal i Xylofagou, der hvor Jehovas vitners første menighet på Kypros var blitt opprettet i begynnelsen av 1930-årene. Det hadde vært mye motstand i denne landsbyen da de første som viste interesse for sannheten her, begynte å forkynne for andre. Men enkelte blant befolkningen kunne ikke la være å bli imponert da de ble vitne til at brødrene og søstrene arbeidet sammen i tre uker, i 15 eller flere timer om dagen, for å bygge sin Rikets sal. Nå er det en Rikets sal med 450 sitteplasser midt i landsbyens sentrum. Kombinert med plassen utenfor var stedet mer enn stort nok til at det også kunne holdes krets- og områdestevner der.

Limassol, den nest største byen på øya og et badested på sørkysten, var den neste byen som fikk sin egen Rikets sal, et bygg på to etasjer. Andre etasje ble brukt som misjonærhjem. I 1974 ble en del av etasjen gjort om til avdelingskontor, for da måtte vi forlate den bygningen i Nikosia som hadde vært brukt som avdelingskontor.

Den bibelske byen Pafos ble også viet oppmerksomhet. Selv om økningen her skjedde langsomt til å begynne med, har det vært en enorm vekst i Pafos-området i de senere årene. Den Rikets sal som ble bygd først, er blitt utvidet og blir nå brukt av to menigheter.

Det ble oppført en fin Rikets sal i byen Larnaka, og i  landsbyen Liopetri er en prefabrikkert sal nå blitt erstattet av et mer egnet møtelokale for dem som bor i de såkalte kokina choria, «rødjordlandsbyene», som de blir kalt på grunn av den røde jorden.

Nidkjære forkynnere og spesialpionerer har også gjort en fin innsats i det vakre, men ville hjørnet i nordvest, et område på øya som er velkjent for turister på grunn av de såkalte afroditebadene. Fordi budskapet om Riket har fått så god respons, er det blitt kjøpt en tomt i Polis Chrysochous. Der er det nå blitt bygd en Rikets sal med 70 sitteplasser som blir brukt som senter for bibelsk undervisning i området.

Vielser og begravelser

Fordi myndighetene på Kypros i mange år ikke anerkjente oss som et trossamfunn, har det ikke vært lett for Jehovas vitner på Kypros å bli viet og gravlagt. En gresk-kypriot kunne i de fleste tilfelle bare bli viet eller gravlagt av statskirken på Kypros. Men i 1948 anmodet Selskapets advokat på Kypros de britiske kolonimyndighetene om at regjeringen måtte godkjenne et av Jehovas vitner som vigselmann. Så glade brødrene ble da det i 1949 ble kunngjort i et lysningsblad at et av Jehovas vitner, Savvas Droussiotis, var blitt godkjent som vigselmann! Senere ble også andre brødre godkjent.

Begravelser var også et problem, for det hendte ofte at ortodokse prester nektet Jehovas vitner eller deres barn å bli gravlagt på det som kirken betraktet som «hellig grunn». Dette problemet var særlig akutt i byene, hvor hvert trossamfunn hadde sin egen gravlund. I landsbyene var situasjonen noe annerledes; innbyggernes skattepenger  dekket begravelse på den lokale kirkegården. Men i enkelte tilfelle drog presteskapet denne retten i tvil. Det var ikke lett for våre brødre å hanskes med disse problemene samtidig som de sørget over tapet av en av sine nærmeste. Problemet måtte løses.

Til slutt, i 1950, gav myndighetene Jehovas vitner rett til å ha sin egen gravlund. En bror gav bort en eiendom utenfor hovedstaden til dette formålet. Mange år senere, i 1989, ble det behov for en gravlund til, og vi fikk tillatelse til å bruke en eiendom i landsbyen Nissou, hvor Selskapets avdelingskontor ligger nå. Dette har vist seg å være til stor velsignelse for Jehovas folk og har bidratt til å motbevise ortodokse presters påstand om at ’hvis du blir et av Jehovas vitner, vil du bli begravd som en hund’.

Selv om Jehovas vitner hadde fått lovfestet rett til å foreta vielser, ble det i 1971 gjort forsøk på å skape vanskeligheter. Distriktsfunksjonæren i Nikosia underrettet oss om at før vielsen kunne finne sted, måtte de som skulle gifte seg, få en attest fra erkebiskopens kontor om at de ikke lenger tilhørte den gresk-ortodokse kirke. Som ventelig var, utstedte erkebiskopens kontor nødig slike attester. Det betydde i virkeligheten at ingen Jehovas vitner kunne gifte seg. Men med hjelp fra noen frihetselskende tjenestemenn som skjønte at det var prestene som stod bak kravet om slike attester, ble denne bestemmelsen opphevet.

Det internasjonale stevnet «Guds seier»

I november 1972 kom bror Knorr på besøk til Kypros i forbindelse med planleggingen av de internasjonale stevnene med temaet «Guds seier». Det skulle arrangeres  rundreiser i de bibelske land i forbindelse med stevnene. Vi ble glad for at Kypros inngikk i planene. Det skulle holdes et internasjonalt stevne i hovedstaden, Nikosia, i juli 1973.

Vi prøvde straks å få tak i et stadion eller et annet egnet sted hvor vi kunne holde stevnet, men forgjeves, hovedsakelig fordi tjenestemenn og forretningsmenn var redd for kirkens reaksjon. Så vi bestemte oss for å bruke eiendommen rundt en stor Rikets sal i Trachonas. Selskapet eide allerede en tomt tvers overfor Rikets sal, og vi fikk leid en tilstøtende tomt. Det var litt av en oppgave for oss  å sette opp et overbygg av bambusrør over hele området for å beskytte stevnedeltagerne mot den stekende heten. Våre brødre og søstre arbeidet med dette i en temperatur på over 40 grader hver dag.

Et av de største problemene var å skaffe nok vann til stevnet. Vinteren før hadde det kommet lite regn, og det var vannforsyning bare tre dager i uken. Hva skulle man gjøre med det? En bror som var nærmeste nabo til Rikets sal, hadde en brønn i hagen. Han var villig til å la brødrene bruke den, men den hadde ikke vært brukt på en tid. Hvor mye kunne de få ut av den? Brødrene renset den, installerte en pumpe og holdt så pusten mens de ventet spent på resultatet. Det begynte å fosse ut vann! Men gikk det an å drikke det? Det ble tatt prøver av det. Resultatet: Hundre prosent egnet til drikkevann! Det virket som et mirakel. Så takknemlige vi var mot Jehova for denne løsningen på et stort problem!

På grunn av den økte aktiviteten rundt Rikets sal ble motstanderne snart klar over at noe helt spesielt var på gang. Tidlig en morgen før daggry ble så den broren som bodde vegg i vegg med Rikets sal, vekt av at soverommet ble opplyst av flammer. En stabel med bambusrør ute på plassen stod i lys lue. Ildspåsettelse! Våre fiender var på krigsstien igjen. Fra da av ble det truffet bedre sikkerhetstiltak.

Av hensyn til de mange besøkende som ville komme til øya, og som ikke ville forstå gresk, hadde Selskapet bedt om at det ble laget sketsjer som skildret lokale skikker og kypriotenes levesett. Hver morgen fra klokken åtte til halv ti, før det ordinære stevneprogrammet, ble disse lærerike  sketsjene framført til stor glede for alle som var til stede. Det ble også foretatt rundreiser til historiske steder som er omtalt i Bibelen.

Å arrangere et internasjonalt stevne på Kypros var spennende og oppbyggende for de lokale brødrene. Det gav dem anledning til å omgås Jehovas vitner fra mange land. Det gjorde det enda klarere for dem hvilket internasjonalt brorskap de tilhørte. Den publisitet stevnet fikk som følge av den ortodokse kirkes motstand, hjalp dessuten flere kyprioter til å få øynene opp for Jehovas vitners virksomhet.

1974 — et år med store forandringer

Kypros var et mekka for turister. Økonomien blomstret. Mange kyprioter trodde at alt stod bare bra til. Men den 15. juli 1974 skjedde det en dramatisk forandring.

Kypriotene hadde vært politisk splittet i lang tid. I den gresk-kypriotiske befolkningen var det to motstridende fraksjoner. På den ene siden hadde man dem som støttet presidenten, erkebiskop Makarios, og på den andre siden dem som støttet den avdøde general Georgios Grivas, den kjente EOKA-lederen som hadde stått i spissen for opprøret mot det britiske kolonistyret. I et væpnet kupp ble president Makarios styrtet, og mange menneskeliv gikk tapt. Men dette var bare opptakten til flere tragiske hendelser.

Etter at Don Rendell hadde vært i England i 14 år på grunn av dårlig helse, kom han tilbake til Kypros i 1972 og tjente som kretstilsynsmann. På den tiden bodde han på nordkysten, bare 60 kilometer fra sørkysten av Tyrkia. Her beskriver han hva som skjedde:

 ’Paul Andreou og jeg bodde i landsbyen Karakoumi, omkring to kilometer øst for Kyrenia. I femtiden om morgenen den 20. juli hørte jeg en kraftig eksplosjon. Fra kjøkkenvinduet kunne jeg se en røyksøyle stige opp fra havneområdet i Kyrenia. En tyrkisk radiostasjon på øya kunngjorde at på grunn av den ustabile situasjonen etter det gresk-kypriotiske kuppet var tropper fra det tyrkiske fastlandet i ferd med å ankomme nordkysten for å beskytte den tyrkisk-kypriotiske minoriteten som bodde på Kypros. Det gikk snart opp for oss at vi befant oss på en krigsskueplass. Vi telte 75 helikoptre over hodet på oss. Fallskjermsoldater landet like bortenfor de fjellene som omgir byen. Bombardementet fra sjøen og luften fortsatte i noen dager; så ble vi nødt til å forlate huset vårt sent en kveld fordi tyrkiske tropper rykket fram mot landsbyen.

Etter noen dager oppi fjellet drog vi hjem igjen, men ble snart omringet av tyrkiske tropper. De gjorde oss ikke noe. Vi lurte på hvordan det hadde gått med brødrene i den lille menigheten vår i Kyrenia. Til slutt fant vi familien til bror Kyriazis — sju vitner i alt — og vi var overlykkelige for å se hverandre. Dagen etter satt vi under et tre i hagen deres og leste dagsteksten da det kom noen tyrkiske tropper. Vi fikk beskjed om å gå inn i huset. Like etterpå ble vi tatt med til Dome hotell, som var under kontroll av FN-tropper. Paul og jeg fikk ikke lov til å dra hjem igjen. Vi og bror Kyriazis og familien hans pluss cirka 650 andre måtte bli værende på hotellet der i Kyrenia. Fordi jeg var britisk, ble jeg etter noen dager ført til Nikosia og gjennom ingenmannsland og deretter løslatt. Men våre gresk-kypriotiske brødre ble holdt på hotellet i flere  måneder før de slapp fri. I den tiden holdt de seg åndelig sterke ved å arrangere regelmessige bibelstudiemøter, og de var travelt opptatt med å forkynne Bibelens trøstende budskap for de andre som var i fangenskap på hotellet.’

Hva ble utfallet av denne militære aksjonen? Tyrkiske tropper okkuperte omkring en tredjedel av øya. Over 200 000 mennesker var blitt flyktninger. Noen av dem tilhørte Jehovas folk. Over 300 brødre mistet alt sitt jordiske gods. Fire menigheter var spredt for alle vinder. Betel-hjemmet hadde klart å stå imot det voldsomme angrepet, men krigen hadde satt sine spor i de gjennomhullede vindusskoddene. Fordi vi satte livet høyere enn eiendommen, bestemte vi oss for å forlate disse lokalene hvor avdelingskontoret hadde holdt til. Da kamphandlingene gav seg, ble det ikke desto mindre gjort forsøk på å hente en del papirer fra Selskapets kontor. Vi oppdaget at noen soldater allerede hadde gjennomsøkt bygningen. Inngangsdøren var brutt opp, og en soldat hadde skrevet tvers over den ene veggen: ’Gud elsker oss ikke, for vi fant ikke noe som var verdt å hente her.’

Det ble straks nedsatt et utvalg som skulle ta hånd om de brødrene som var blitt flyktninger. De som ikke var blitt direkte rammet av konflikten, åpnet sitt hjem for sine kristne brødre. Snart kom det hjelpeforsyninger fra Jehovas vitner i Hellas og penger fra det britiske avdelingskontoret. Brødrene satte virkelig pris på den omtanke som det styrende råd viste ved å hjelpe dem i nøden. For et enhetens bånd som sveiser alle Jehovas vitner godt sammen!

 Stevnehall

Fordi de tyrkiske kypriotene flyttet fra sør på øya til nord, ble en tyrkisk kino i byen Limassol tilgjengelig for oss, og vi undertegnet en kontrakt med den tyrkiske eieren før han drog. Bygningen var blitt sterkt ramponert under fiendtlighetene. Men brødrene arbeidet hardt for å reparere taket og ellers sette bygningen i stand. En av menighetene i byen kunne bruke en del av bygningen til sine møter. Det var plass til 800 personer i kinoen, og rundt bygningen var det et område som kunne brukes til stevneavdelinger. Det hadde alltid vært vanskelig å finne steder hvor vi kunne holde områdestevnene våre, så dette var midt i blinken for oss.

Men den tidligere eieren døde, og det tok ikke lang tid før noen som hadde myndighet, prøvde å ta kinoen fra oss. Men til slutt fikk vi i stand en avtale med myndighetene som gav oss tillatelse til å bruke kinoen og en del av eiendommen omkring. I årenes løp er det blitt gjort mange forbedringer på bygningen, til den nå har den standard som passer til tilbedelsen av vår Gud, Jehova.

Da vi skaffet oss kinoen, var den såpass stor at alle Jehovas vitner på Kypros fikk plass i den. Men i 1994 planla vi å holde tre områdestevner der for at det skulle bli plass til alle vitnene og de interesserte.

På grunn av sin kristne samvittighet

I 1978/1979 var det forskjellige avisartikler som tok for seg det nøytrale standpunkt Jehovas vitner inntar med hensyn til verneplikt. Ettersom loven ikke gav rom for å nekte militærtjeneste av samvittighetsgrunner, ble en rekke Jehovas vitner idømt fengselsstraff.

 Siden 1980 er minst 130 Jehovas vitner blitt fengslet for sitt nøytrale standpunkt, og noen er blitt sendt tilbake til fengselet for å sone for andre, tredje og fjerde gang. Saken til 28 år gamle Georgios Anastasi Petrou er av interesse. Den 1. juli 1993 ble han dømt som militærnekter for fjerde gang og dømt til seks måneders fengsel. Alt i alt er han blitt idømt to år og to måneders fengsel. Cyprus Weekly for 9. september 1993 skrev om ham og nevnte at Amnesty International hadde protestert. Avisen sa: ’Dessverre er det ingenting som kan hindre myndighetene i å fengsle ham for femte, sjette og sjuende gang. Er det ikke på tide at myndighetene slutter å plage ham?’

Hver uke går forskjellige eldste på besøk til de brødrene som er fengslet på grunn av sin nøytralitet, for å drøfte Vakttårnet og andre oppbyggende bibelske opplysninger med dem. Vi setter pris på samarbeidet med fengselsmyndighetene, som har gjort dette mulig. De brødrene som blir stilt overfor nøytralitetsspørsmålet, ser det som en trosprøve og en anledning til å vie mer tid til personlig bibelstudium mens de sitter inne. Typiske er følgende uttalelser som noen av dem har kommet med: ’Vi er innstilt på å sitte inne så lenge Jehova tillater det’, og: ’Vi har aldri studert så mye før.’

Representanter for regjeringen får mange protestbrev fra menneskerettighetsorganisasjoner som ber om at de kypriotiske myndighetene må avgjøre spørsmålet om militærnekting. Som følge av det har en rekke avisartikler i det siste oppfordret myndighetene til å bringe sitt lovverk i harmoni med det som nå er vanlig i Europa. Avisen Alithia sa for eksempel den 24. januar 1994 om dem som  nekter å utføre militærtjeneste av samvittighetsgrunner: ’Denne saken må avgjøres så snart som mulig, i samsvar med henstillinger fra Europa og FN.’

Europaparlamentet har oppfordret EU-landene til å gi dem som nekter militærtjeneste av samvittighetsgrunner, juridisk anerkjennelse. I 1993 hadde et juridisk tidsskrift på Kypros, Cyprus Law Tribune, en omfattende artikkel hvor de kypriotiske myndighetene ble oppfordret til å tenke alvorlig over det som for eksempel Sverige og Nederland har gjort i denne situasjonen.

Nytt avdelingskontor

I 1981 ble det foretatt forandringer på Selskapets avdelingskontor på det administrative plan. Don Rendell, som på den tiden tjente på Betel i Hellas, ble bedt om å komme tilbake til Kypros for å overta oppgaven som  koordinator for utvalget ved avdelingskontoret. Året etter ble et gresk-kypriotisk ektepar som hadde tjent som spesialpionerer i England, Andreas og Maro Kontoyiorgis, medlemmer av den kypriotiske Betel-familien. Det ble etter hvert for trangt i bygningen i Limassol, så Betel-familien ble overbegeistret da det styrende råd i 1985 gav tillatelse til at det ble bygd et nytt avdelingskontor.

Selv om brødrene var ivrige etter å gå i gang med å bygge, var det problemer som måtte løses. Hvor skulle de bygge? Det ble bestemt at en tomt som Jehovas vitners kypriotiske selskap eide i Limassol, skulle brukes til dette formålet. I 1987 ble tegningene sendt inn til  de lokale myndigheter, og det ble søkt om byggetillatelse. Men så snart det ble kjent at Jehovas vitner hadde planer om å bygge, satte representanter for den gresk-ortodokse kirke i gang en underskriftskampanje i nabolaget i protest mot byggingen. Det førte til at myndighetene ikke ville gi byggetillatelse. De oppgitte grunnene var at man ville «verne om den offentlige sikkerhet og orden, som ville bli brakt i fare hvis tillatelsen ble gitt», og at man hadde innvendinger mot «formålet med den aktuelle bygningen».

Ettersom det var tydelig at vedtaket var basert på religiøse fordommer, gikk brødrene rettens vei. Domstolens avgjørelse var i Jehovas vitners favør. I dommen het det at de lokale myndigheter «ikke hadde noen myndighet til å nekte å gi byggetillatelse med offentlig sikkerhet og offentlig orden som begrunnelse». Det het videre: «Den andre oppgitte grunnen, ’formålet med den aktuelle bygningen’, . . . avslører imidlertid den egentlige grunnen til at saksøkerens søknad ikke ble innvilget.» Det var bra å få denne saken avgjort av domstolen.

Men allerede før domstolen hadde kommet med sin avgjørelse, ble det mer og mer tydelig at det ikke ville være klokt å bygge avdelingskontoret på et sted hvor det var så  intens motstand mot det. Jehova ledet det slik at en bror som hadde en eiendom i landsbyen Nissou, bare noen kilometer fra Nikosia, på det tidspunkt tilbød seg å selge den til Selskapet. På en tomt på fire mål stod det en bygning som bestod av fire leiligheter. Bak bygningen var det en hage med appelsin- og sitrontrær, og foran var det en terrasse omgitt av blomstrende busker og palmetrær. Nærmeste nabo var den lokale Rikets sal. Eiendommen var helt ideell til avdelingskontor. Det var mer plass enn vi ville ha fått i Limassol, det var få forandringer som måtte til, eiendommen lå sentralt til, og folk i nabolaget var vennlig stemt. Etter at det styrende råds utgiverutvalg hadde gitt sitt samtykke, ble eiendommen kjøpt i 1988, og i juni samme år flyttet Betel-familien inn.

Rettsavgjørelser til fordel for arbeidet

I tillegg til rettssaken i forbindelse med det planlagte avdelingskontoret har det vært andre tilfelle hvor det har vært nødvendig å gå rettens vei for ’juridisk sett å grunnfeste det gode budskap’ på Kypros. Det har hendt at vi har måttet anke til høyesterett. — Fil. 1: 7.

Et grunnleggende punkt som måtte klargjøres, var: Kan det rettslige begrepet en «kjent religion» brukes om Jehovas vitner? I så fall skal de behandles på lik linje med andre religioner som allerede eksisterer. Artikkel 18 i Kypros’ grunnlov lyder:

«1. Enhver har rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet.

2. Alle religionssamfunn hvis lære eller riter ikke er hemmelige, kan fritt utøves.

3. Alle religionssamfunn er like for loven.»

 De rettslige myndigheter har definert en «kjent religion» som en «religion som kan være ’kjent’ av enhver; en religion hvis læresetninger og prinsipper ikke er hemmelige, og hvis gudsdyrkelse foregår offentlig». Jehovas vitner oppfyller alle disse kriteriene.

Men i skolesammenheng ble Jehovas vitner diskriminert. Skoler nektet å føre opp «Jehovas vitner» som elevers religion, selv om det er vanlig å skrive opp hvilken religion en elev har, i karakterboken. Saken ble tatt opp med skolevesenet. Utdanningsministeren sa: ’Vi mener ikke at det finnes en religion som heter Jehovas vitner. Vi ser det slik at Jehovas vitner er en bevegelse eller organisasjon.’

I et memorandum til utdanningsministeren datert 16. april 1991 gjennomgikk justisministeren saken i lys av Kypros’ grunnlov. Han gav deretter uttrykk for at Jehovas vitner er en «kjent religion», og at elevenes religion derfor burde føres inn i karakterboken.

At justisministeren var av denne oppfatningen, hadde en positiv virkning på andre rettslige spørsmål som gjaldt Jehovas tjenere på Kypros. Et nisiders memorandum utstedt av hans kontor sa at Jehovas vitners forstandere burde behandles på lik linje med dem i de tradisjonelle religionene på Kypros. På et tidspunkt da motstandere øvde press igjen, tjente dette til å styrke en avgjørelse som myndighetene hadde truffet angående Jehovas vitner i juli 1990. På grunnlag av denne avgjørelsen ble eldste og menighetstjenere i Jehovas vitners menigheter fritatt for militærtjeneste fordi de ble godkjent som forstandere.

 En annen utvikling som fant sted som følge av justisministerens oppfatning, hadde med skatter og avgifter å gjøre. Den 17. juni 1992 gjorde handelsdepartementet kjent sin avgjørelse om at Jehovas vitners organisasjon skulle fritas for eiendomsskatt, og skatt som hadde vært betalt siden 1981, ble tilbakebetalt.

Jehovas vitner på Kypros er selvfølgelig takknemlige mot disse myndighetspersonene som skyver fordommer til side og behandler alle religioner på en upartisk måte.

Innsamlingen fortsetter

Det er nå cirka 70 år siden forkynnelsen av det gode budskap om Jehovas rike nådde Kypros i nyere tid. Hva er blitt utrettet siden den gang?

Fra den ene enden av øya til den andre — i byer og landsbyer og på landsbygda — har folk om og om igjen fått anledning til å høre Bibelens budskap. Noen vordende medlemmer av det himmelske riket er blitt funnet her. Nå blir det samlet mange flere som har håp om evig liv som Jehovas tilbedere på en paradisisk jord. I begynnelsen av 1985 var det over 1000 på Kypros som offentlig lovpriste Jehova.

Men innsamlingen stanset ikke med det. I mars 1994 var det 1544 aktive Jehovas vitner på Kypros, og 3141 overvar minnehøytiden. Det er følgelig fortsatt mange som reagerer positivt på forkynnelsen og viser at de har et ønske om å lære alt det som Jesus befalte sine etterfølgere. Det er 16 menigheter rundt om på hele øya, og de viser nidkjærhet for tjenesten for Jehova. I det siste tjenesteåret har det vært ting som tyder på at pionerånden blir sterkere, særlig blant de unge forkynnerne. I mars var det  i alt 295 forkynnere som deltok i en eller annen form for pionertjeneste, det vil si 19 prosent av alle forkynnerne.

Det har også vært gjort mer for å lære opp brødrene til å påta seg mer ansvar. Det gjelder særlig opplæringen av de eldste i menighetene og dem som har å gjøre med organiseringen av krets- og områdestevnene.

Forkynnerne må være utholdende for å fortsette å gjennomarbeide distriktet regelmessig. Menneskefrykt er fremdeles utbredt på Kypros, hvor det er et godt samhold mellom folk, særlig på landsbygda.

Når kjærligheten til Bibelens sannhet slår rot i et barns hjerte, hender det at det er dette barnet som hjelper resten av familien til å overvinne frykt. Det var tilfellet i en familie på seks (far, mor og fire barn) i en liten landsby. En pioner begynte å studere Bibelen med moren. Etter det tredje studiet kom hun på et av vitnenes møter. Men da hun begynte å møte motstand fra familien, sluttet hun å studere. Hennes ni år gamle datter bare gråt og gråt til moren til slutt gikk med på å studere igjen. Snart begynte hele familien å komme på møtene. I 1994 ble denne kvinnen døpt. Mannen hennes studerer, og datteren fortsetter også å studere.

Når forkynnerne trofast deltar i tjenesten, fortsetter de å finne slike ydmyke mennesker. De lærer også å framelske Guds ånds frukter, og de viser at de lojalt forsvarer Jehovas overherredømme.

Sann frigjøring for oppriktige kyprioter

Kypros’ historie er preget av fremmede makters herredømme over øyas innbyggere. Mange kyprioter har gitt sitt  liv for det de har ment har vært frihetens sak. Men resultatene har ikke alltid vært slik som de hadde tenkt seg. I vår generasjon er det mange som har mistet eiendommer som har tilhørt slekten i årevis, og for tiden kan de ikke se noen mulighet for at de skal få dem tilbake. Det samme gjelder enkelte Jehovas vitner. Det har ikke vært lett for dem.

Men den sanne frihet er ikke avhengig av bosted eller eiendom. Dette er den slags frihet som kommer av nøyaktig kunnskap om sannheten. Slik kunnskap, som er å finne i Bibelen, frigjør folk fra overtro og ubegrunnet frykt. Den erstatter religiøs intoleranse med kjærlighet til Gud og nesten. Den viser veien til utfrielse fra trelldommen under synd og død for alle som viser tro på den kjærlige foranstaltning for frelse som Jehova Gud har truffet gjennom Jesus Kristus. Det er til dette gode budskap Jehovas vitner leder alle slags mennesker.

Akkurat som det var den gangen apostelen Paulus og hans medarbeider Barnabas forkynte på Kypros, motarbeider religiøse ledere forkynnelsen av dette gode budskapet. I løpet av hele sin historie i nyere tid er det i første rekke fra den gresk-ortodokse kirke at Jehovas tjenere på Kypros har møtt motstand. Men de har hele tiden husket på det som står i Jeremia 1: 19: «De skal stride imot deg, men ikke vinne; for jeg vil være med deg og berge deg, lyder ordet fra [Jehova].»

De har tillit til at Jehova vil fortsette å berge dem fra deres fiender, og at han snart vil berge dem gjennom den store trengsel og lede dem inn i sin nye verden. Da vil det som står i Mika 4: 4, gå i oppfyllelse, ikke bare i åndelig  forstand, men også bokstavelig: «Alle skal sitte trygt, hver under sitt vintre og fikentre, og ingen skal skremme dem.» Det finnes riktignok kyprioter som allerede nå kan sitte under sitt vintre og sitt fikentre, men de gjør det ikke uten frykt. På «den kommende bebodde jord», derimot, som Bibelen snakker om, vil det være mulig å glede seg over slike forhold uten frykt for kriminalitet og krig og til og med uten frykt for sykdom og død. Det vil være sann frihet! Ja, Jehova lover: «Se, jeg gjør alle ting nye.» Han sier også: «Disse ord er troverdige og sanne.» — Hebr. 2: 5—9; Åp. 21: 4, 5; Sal. 37: 9—11.

 [Kart på side 66]

(Se den trykte publikasjonen)

KYPROS

Pafos

Nikosia

Limassol

Larnaka

Xylofagou

Famagusta

Salamis

[Bilder på side 71]

Antonis Spetsiotis (til høyre) og Andreas Christou, de første Jehovas vitner i Xylofagou

[Bilder på sidene 72 og 73]

Apostelen Paulus forkynte for Sergius Paulus i Pafos trass i motstand fra en trollmann (Til venstre: Ruiner av prokonsulens palass)

[Bilde på side 76]

Panagiotis Gavrielides

[Bilde på side 79]

Nikos og Galatia Matheakis, nidkjære vitner som var kjent for sin store gjestfrihet

[Bilder på side 80]

Noen av de første misjonærene som kom fra Gilead:

1. Don Rendell

2. Anthony Sideris

3. Emmanuel Paterakis

4. Antonios Karandinos

[Bilde på side 81]

Noen av de søstrene som tjente som misjonærer på Kypros (fra venstre mot høyre): Jean Baker, Yvonne Warmoes (Spetsiotis), Nina Constanti (Psaltis)

[Bilde på side 86]

N. H. Knorr (til høyre på andre rad) sammen med kypriotiske brødre og misjonærer

[Bilder på side 87]

I 1951 ble det holdt et spennende stevne på Den kongelige kino og Pallas-kinoen

[Bilde på side 91]

Forkynnere som er klar til å dra ut i distriktet, i 1955

[Bilder på side 100]

Et internasjonalt stevne i Nikosia i 1973

[Bilde på side 107]

Stevnehallen i Limassol

[Bilder på sidene 108 og 109]

Avdelingskontoret og Betel-familien på Kypros i dag

[Bilde på side 115]

De som nå tjener i utvalget ved avdelingskontoret (fra venstre mot høyre): Andreas Costa Efthymiou, Andreas Kontoyiorgis, James Petridis