Mexico

NÅR folk hører navnet Mexico, er det mange som tenker på fargerike meksikanske dansere, gitarister som spiller romantiske serenader, og søvnige småbyer med hus som har hvitkalkede vegger og rød takstein. Andre tenker på trafikkaoset i storbyer som Mexico, Guadalajara eller Monterrey. Noen tenker på mennesker som er ydmyke og gjestfrie, som smiler og gir andre et vennlig håndtrykk. Mexico er preget av alt dette, men også mye mer.

Det er et land med åndelig velstand. Selv om Jehovas vitner forkynner i over 230 land, blir godt over ti prosent av de hjemmebibelstudiene de leder på verdensbasis, ledet i Mexico. Slik har det vært siden 1987. Dette programmet for bibelsk undervisning har gitt resultater. I løpet av de siste fem årene er det 154 420 i Mexico som har latt seg døpe som et symbol på sin innvielse til Jehova.

Det gjenstår likevel mye arbeid før det er blitt avlagt et grundig vitnesbyrd i hele Mexico. Befolkningen er på over 87 millioner innbyggere. Det offisielle  språket er spansk, men det blir også snakket andre språk og forskjellige dialekter. Selv om det ikke er blitt avlagt et grundig vitnesbyrd for alle i Mexico, samler Jehova inn mennesker til sin tjeneste fra alle de forskjellige folkegruppene som finnes her. Hvordan har det latt seg gjøre? For å kunne svare på det vil vi gjerne be deg bli med oss på en reise gjennom Jehovas vitners historie i Mexico.

Det vil imidlertid være nyttig først å få vite litt om det meksikanske folk og de begivenheter som har formet deres syn på tilværelsen.

Meksikanernes bakgrunn

Hva er deres opprinnelse? Den vanligste teorien er at de første stammene som befolket Mexico, kom fra Asia og kom til det som nå er det amerikanske kontinent, ved å krysse Beringstredet. De slo seg ned i Mexico lenge før vår tidsregnings begynnelse.

 Det er flere store indianerstammer som har spilt en viktig rolle i Mexicos historie. Blant dem er olmecene, mayaene, zapotekene og toltekene. Da spanierne begynte å erobre Vestindia i 1490-årene, var det aztekerne som hersket over mye av det som nå er det sørlige og det sentrale Mexico. Hovedstaden deres het Tenochtitlán, og noen anslår at den hadde 250 000 innbyggere. Men i 1521 overgav den siste aztekerherskeren seg til Hernán Cortés, og da kom landet under spansk styre.

Aztekerne var soltilbedere, og de tilbad også naturfenomener som regnet og ilden, som de gav æren for at livet ble bevart. Da spanierne kom, ble det en kulturkollisjon. Under Spanias styre ble indianerne påtvunget den romersk-katolske religion ved et offisielt dekret. Med tiden sluttet indianerne med menneskeofringene fra sin tidligere tilbedelse, men de blandet andre trosoppfatninger og skikker med sin nye religion.

I tillegg til at indianerne ble utnyttet av de europeiske herskerne, ble de også undertrykt på en listig måte av den nye religionen. Hvordan det? Utdannelsessystemet var styrt av kirken, og bare de velstående og innflytelsesrike klassene fikk nyte godt av det, mens innbyggerne for øvrig fortsatte å være uvitende analfabeter. Det gjorde dem til et lett bytte for religiøs fanatisme.

Det gikk nesten 300 år, og i løpet av denne tiden ble romersk-katolske trosoppfatninger og skikker en grunnleggende del av folks liv. I 1810 brøt det så ut et opprør mot det spanske styret. Det ble ledet av en prest, Miguel Hidalgo y Costilla, og markerte begynnelsen på de krigene som skulle føre til uavhengighet. Den nye staten og den romersk-katolske kirke fortsatte å være nære forbundsfeller, og folk holdt seg fremdeles til den katolske tro.

 Ikke desto mindre ble myndighetene etter hvert overbevist om at religionen gjorde mer skade enn gagn, så blant Leyes de Reforma (reformlovene) ble det vedtatt en lov i 1859 som skilte kirke og stat. Denne loven gav også ordre til nasjonalisering av alle kirkens eiendommer.

Sent i 1910 ble landet på nytt rystet av en revolusjon, som nå hadde som mål å styrte diktatoren Porfirio Díaz. Revolusjonen lyktes og førte til at det i 1917 ble gjort et nytt forsøk på å håndheve reformlovene. Nå var religionsfriheten fastlagt ved lov i Mexico, men det fantes enkelte vilkår som var spesielt beregnet på å begrense den katolske kirkes innflytelse. Da revolusjonen var over, var det noe annet som skulle komme til å bringe enda større frihet, som vant terreng. Det var utbredelsen av det gode budskap om Guds hensikt med menneskeheten.

Et album over åndelige høydepunkter

Beretningen om Jehovas vitners arbeid i Mexico er som en samling av bilder, et utsøkt historisk album. Den første siden i albumet bringer oss tilbake til 1893. Da skrev en mann som het Stephenson og bodde i Mexico, et brev som gav uttrykk for at han ikke bare var interessert i å studere Bibelens sannhet, men også i å gjøre den kjent for andre i Mexico. Brevet var stilet til Selskapet Vakttårnets kontor i Allegheny i Pennsylvania i USA. Der stod det: «Jeg vedlegger fem dollar. Vær så vennlig å sende meg Vakttårnet i et år. For resten av pengene ønsker jeg så mange av de tre bindene av Millenniets Daggry som jeg har nok til, for jeg vil gjerne sende dem til forskjellige venner både her og i Europa. Jeg håper å finne artikler i Vakttårnet som kan ha sin misjon her i landet hvis de blir oversatt og utgitt på spansk; jeg kunne til og med påta meg å oversette Millenniets Daggry-serien, hvis jeg hadde penger til å utgi den.»

 Dette fant sted under Porfirio Díaz’ styre — en tid da det var en svært religiøs aristokratisk klasse og en svært fattig arbeiderklasse i landet. Arbeiderne var dypt religiøse og ble underkuet av det katolske presteskapet. I 1910/1911 brøt det ut omfattende voldsbruk og blodsutgytelser som førte til et regjeringsskifte. Díaz mistet makten.

Etter at rystelsene fra revolusjonen hadde gitt seg og landet lå herjet tilbake både i bokstavelig og økonomisk forstand, var det noen som begynte å søke Gud. De som hadde flyktet nordover til USA, begynte å vende tilbake, og noen av dem hadde med seg skatter i form av bøker som forklarte Bibelen. Bibelstudenter fra USA tok dessuten flere turer til det nordlige Mexico for å forkynne det gode budskap der. Som følge av dette fikk noen få enkeltpersoner i Mexico kjennskap til sannheten, og de gjorde det de kunne for å utbre den til andre.

De første forsøkene på å organisere virksomheten

Abel Ortega, en ung mann som var oppsatt på å studere medisin, drog til San Antonio i Texas i 1917. Der fortalte en bror som het Moreyra, ham om Guds hensikt med menneskeheten. Da Abel reiste tilbake til Mexico, hadde han lagt nye planer; han hadde faktisk også med seg en svært god plan, Tidsaldrenes Plan. Det var hans onkel som hadde sørget for at han fikk en medisinsk utdannelse, og onkelen var langt fra fornøyd. Nevøens nye tro gjorde ikke inntrykk på ham, så Abel måtte flytte hjemmefra. Han flyttet til utkanten av Mexico by, til et strøk som het Santa Julia. Der begynte han å holde møter under de veldige grenene på et stort tre. To år senere bestod gruppen av omkring 30 personer.

 Etter hvert som de ble flere, ble det klart at de trengte et passende møtelokale, og et slikt lokale fant de i sentrum av byen. I 1919 ble det også arrangert små firedagers stevner for bibelstudentene i Mexico.

Ikke lenge etter ble imidlertid Abel Ortega begeistret for en ny religiøs gruppe i Frankrike. Han sluttet å komme sammen med sine tidligere kristne brødre. Det oppstod splittelse, og bare noen få fortsatte å prøve å gjøre Jehovas vilje.

Selskapets spanske kontor i Los Angeles

I vårt historiske album for denne tidsperioden finner vi en høy, slank colombianer, Roberto Montero, som lærte sannheten å kjenne og ble døpt i USA i 1914. Hans første nidkjærhet fikk ham til å prøve å gjøre alt han kunne for å utbre det gode budskap. Han arbeidet på Betel-hjemmet i Brooklyn en tid mens C. T. Russell fremdeles var president for Selskapet Vakttårnet. Datteren, María Luisa Montero (de Bordier), fortalte: «Det var antagelig en eller annen gang i 1917 eller 1918 at bror Rutherford [Selskapet Vakttårnets andre president] sendte min far til Los Angeles for at han skulle ta seg av en spansktalende gruppe som var blitt dannet der. Han skulle også ta hånd om utgivelsen av La Torre del Vigía, som nå heter La Atalaya [Vakttårnet] på spansk.» Roberto Montero opprettet altså et kontor i Los Angeles i California og begynte å oversette Selskapets publikasjoner til spansk og sende dem til spansktalende som bad om det.

Herfra ble bladet La Torre del Vigía sendt til Mexico. Noen ganger ble det sendt hver måned og andre ganger annenhver måned. Kontoret i Los Angeles distribuerte også pastor Russells bøker. Tidsaldrenes Plan og Tekstbok til Skabelsens Fotodrama ble godt kjent i Mexico.

 Avdelingskontor i Mexico

Til tross for at den gruppen som tidligere hadde kommet sammen med Abel Ortega i Mexico by, hadde erfart problemer, fantes det meksikanere med en rett hjertetilstand. De hungret etter sannheten og fortsatte å studere Bibelen ved hjelp av Vakttårnets publikasjoner. Fra forskjellige kanter av landet kom det brev hvor det ble bedt om litteratur. Som følge av det drog Roberto Montero til Mexico i slutten av 1920 for å besøke noen av dem som viste interesse. Han møtte gruppen i Mexico by — som da bestod av 13 personer — og grupper som var i ferd med å ta form i Monterrey, Guadalajara, Puebla og Veracruz.

I 1925 var det blitt opprettet flere klasser, eller menigheter. I løpet av de neste årene økte antallet til ni slike klasser. Men i 1929 var det bare fire igjen.

I slutten av 1929 viet så bror Rutherford Mexico spesiell oppmerksomhet og opprettet et avdelingskontor i Mexico by. David Osorio Morales, en ung bror fra USA, ble  satt til å lede arbeidet. Som følge av bedre lokal organisering hadde forkynnelsen av det gode budskap større framgang.

På den tiden hersket det et anspent forhold mellom den katolske kirke og myndighetene. Noen kirker var blitt stengt. Da Mexicos erkebiskop, don José Mora y del Río, rettet kraftige angrep mot noen av bestemmelsene i grunnloven i 1926, ble han fengslet. Alt dette var med på å utløse cristeros-oppstanden. Enda en gang kjempet soldater og væpnede opprørsstyrker i Mexico. Etter rundt fire års krig kom man fram til en avtale, og tilbedelsen i kirkene kunne gjenopptas. Men forholdet mellom kirke og stat var bare av en slik art at man tolererte hverandre. Grunnloven fra 1917, som påla kirkesamfunnene store begrensninger, gjaldt fremdeles. Det fantes en del meksikanere som hungret og tørstet etter rettferdighet, men det var få som visste hvordan de kunne oppnå det.

Vi blir registrert hos myndighetene

Den 23. mai 1930 søkte Selskapets avdelingskontor regjeringens sekretariat om å få Den Internasjonale Bibelstudieforening registrert. Et av de grunnleggende formålene med foreningen var følgende:

«At Den Internasjonale Bibelstudieforening har som formål, ved ethvert mulig middel, å utbre de prinsipper og sannheter som bidrar til forbedrede forhold for alle sosiale klasser, men i særlig grad den lavere klasse, ved å hjelpe til med å bedre dens økonomiske tilstand så vel som dens moralske, mentale og fysiske tilstand.»

Søknaden henviste til det faktum at foreningen i sine bestrebelser på å nå sine mål distribuerte trykt materiell i tillegg til at den henvendte seg til folk på andre måter,  arrangerte offentlige foredrag som drøftet forskjellige emner i lys av Bibelen, og organiserte studieklasser. På den tiden prøvde den meksikanske regjeringen å få bukt med religiøs fanatisme og den uvitenhet som fører til slik fanatisme, og av den grunn la søknaden stor vekt på den undervisning som ble gitt gjennom arbeidet vårt. Punkt E under avsnitt 2 sa følgende om foreningens religiøse virksomhet:

«At dens medlemmer har ærbødig gudsfrykt og lovpriser himmelens og jordens Skaper, Jehova Gud, i ord og gjerning. De gjør ikke bruk av ritualer, seremonier og så videre når de gir uttrykk for sine religiøse følelser, men bare argumenter og resonnementer som overbeviser og tilfredsstiller hjertet. De er uforsonlig antiklerikale og setter seg imot ethvert forsøk på å dirigere samvittigheten og kneble fornuften.» Deretter ble det slått tydelig fast at vi «ikke utgjør en religiøs sekt», og 11 punkter ble listet opp til støtte for det.

Den 2. juni 1930 mottok vi et svar fra regjeringens  sekretariat som lød: «Sekretariatet godkjenner den virksomhet det ble søkt om for Den Internasjonale Bibelstudieforening, så lenge den nevnte forening ikke bryter noe av det som er fastslått i de lovene som regulerer spørsmål om religiøs tilbedelse og ytre framferd . . .»

Den 14. desember 1932 ble det sendt enda en søknad. Den bad om at vi måtte få endre navn fra Den Internasjonale Bibelstudieforening til Selskapet Vakttårnet, Sociedad de la Torre del Vigía, uten at vi dermed måtte endre de vedtektene som allerede var blitt registrert. Det ble imidlertid tilføyd enkelte klargjørende punkter, deriblant dette:

«Vi deltar ikke i politikk. Vi tror at Jehova [er] himmelens og jordens Skaper, og at Bibelen er hans Ord, som åpenbarer hans hensikter med menneskene. Vi tror at han har lovt å opprette sitt styre og herredømme over jorden under ledelse av Herren Jesus Kristus, og at vi allerede lever i den tiden da dette styret vil bli opprettet, noe som vil bringe alle verdens nasjoner stor lykke.»

Et senere punkt bekreftet Selskapets nøytrale stilling. Myndighetene sendte en bekreftelse på at de hadde mottatt søknaden, 20. desember 1932. Jehovas vitners lovformelige redskap ble altså registrert av meksikanske myndigheter for over 60 år siden. I samsvar med formålsparagrafene fra den gang har forkynnelsen av det gode budskap bredt seg ut over hele landet.

 Det gode budskap kommer til delstaten Chiapas

Det gode budskap kom til Chiapas, som ligger i den sørlige delen av landet, allerede før Selskapet ble registrert. Det ble brakt dit av en som ikke tilhørte bibelstudentene, som Jehovas vitner ble kalt den gangen. En velstående mann som het Del Pino og var fra dette området, drog til Europa for å studere medisin. Mens han var der, lærte han mye av bibelstudentene. Da han kom tilbake til Mexico, gjorde han i stand en sal hvor han kunne invitere dem som arbeidet for ham på Montserrat-haciendaen, og lokale evangeliske predikanter. Han visste hvordan han skulle finne fram i Bibelen, og han likte å forklare forskjellige lærespørsmål for dem som møtte opp.

En som lyttet til disse drøftelsene med et mottagelig sinn og hjerte, var den unge José Maldonado, som arbeidet på denne haciendaen i 1924. Det er ingenting som tyder på at arbeidsgiveren hans, doktor Del Pino, noen gang ble et aktivt vitne for Jehova, selv om han mottok Vakttårnets publikasjoner. Den unge José derimot fikk på grunn av de bibelske sannhetene han hørte, et ønske om å ha en andel i det å forkynne Bibelens sannhet. I 1927 slo José seg ned i Tuxtla Gutiérrez, og herfra utbredte han det gode budskap og distribuerte bibelsk litteratur i delstaten Chiapas — uten å ha fått noen opplæring av organisasjonen. På samme tid begynte dessuten Josefina Rodríguez å forkynne Bibelens budskap i byen Tapachula ved grensen til Guatemala.

Etter noen år besøkte en bror ved navn Carreón både José Maldonado og Josefina Rodríguez. Han brukte huset til bror Maldonado som base og kom innom etter mer litteratur hver fjerde eller femte dag etter hvert som han gjennomarbeidet hele området langs stillehavskysten mellom  Arriaga og Tapachula. Det var vakker natur der, men fjellveiene var dårlige, så han måtte for det meste dra til fots. Om kveldene holdt han taler og tilbød deretter Selskapets publikasjoner. Han leverte mye litteratur på den måten. Han kombinerte imidlertid forkynnelsesarbeidet med salg av forskjellige varer.

På et stevne i Mexico by i 1931 fikk kolportørene beskjed om å konsentrere seg om å levere bibelsk litteratur i stedet for å selge andre varer. Bror Carreón tok anstøt av dette og forlot organisasjonen. Deretter slo han seg sammen med en mann i Veracruz som het Pérez. Med tiden dannet de en gruppe som de kalte Estudiantes Nacionales de la Biblia (Nasjonale bibelstudenter).

José Maldonado var allerede fra begynnelsen av blitt imponert over det faktum at Jehovas organisasjon er internasjonal. Han ble sterkt grepet av det han hørte på dette stevnet i Mexico. Programmet la vekt på navnet Jehovas vitner og det ansvaret det medfører å ha dette navnet. Før stevnet var over, hadde bror Maldonado bestemt seg for å vie all sin tid til å forkynne som kolportør. Det var virkelig et stort behov for forkynnere av det gode budskap. Den gang var det bare 82 Jehovas vitner i hele landet.

«Vi har rikelig med distrikt i Mexico»

Året etter gav bror Maldonado uttrykk for at han gjerne ville utvide sin tjeneste og forkynne i Guatemala, som grenser til Chiapas. Selskapets avdelingskontor i Mexico svarte: «Kjære bror Maldonado! Vi har rikelig med distrikt i Mexico. Vi kan godt si at distriktet er jomfruelig. Det er omkring 15 millioner innbyggere i Mexico. Det må i hvert fall bli avlagt sju millioner vitnesbyrd, og vi har bare avlagt 200 000 . . . Det er fremdeles nok arbeid til omkring 100 kolportører de neste fem årene. For øyeblikket har vi bare  33 ute i felttjenesten. Så du kan bare forestille deg hvor mye arbeid som fortsatt gjenstår her i landet.» (Et «vitnesbyrd» var en preken om Jehova og hans hensikt etterfulgt av litteraturlevering, dersom det var mulig.)

Bror Maldonado og hans kone fikk i oppdrag å forkynne i delstaten Morelos sør for byen Mexico, deretter på nytt i Chiapas og senere i delstaten Guerrero et stykke vest for Chiapas. Bror Maldonado forteller: ’Da vi kom til Guerrero, kjøpte vi et esel vi kalte Volcán, som min kone ble svært glad i. Det var nemlig ingen offentlige transportmidler i området rundt Arcelia. På den ene siden av eselet hengte vi litteraturen vår og på den andre siden en koffert med klærne våre i.’

I slutten av 1933 var bror Maldonado i delstaten Veracruz på østkysten. Mens han var der, fikk han tilsendt et nytt hjelpemiddel til bruk i felttjenesten fra Mexico by: en elektrisk grammofon. Når han brukte den sammen med en høyttaler, kunne han spille innspilte bibelske prekener for et stort publikum. Bror Maldonado brukte dette utstyret på menighetsmøter og ved andre anledninger for å avlegge et offentlig vitnesbyrd. Når han og hans kone reiste til isolerte steder for å forkynne, transporterte de grammofonen på et esel (ikke Volcán, for han var blitt solgt i et tilfelle av pengenød).

Bror Maldonado oppsummerer sin tjeneste slik: «Jeg var pioner fra 1931 til 1941. Jeg reiste rundt, for på den tiden gjennomarbeidet pionerene hele delstater og ikke bare byer.»

I mange år hadde de med seg sin lille datter. Av og til ble de truet med pistol eller haglgevær. Bror Maldonado ble kastet i fengsel, og ved en anledning ble han slått. Da datteren ble sju år gammel, kom de til at det ville være  fornuftig å slå seg ned i Mexico by. Der fortsatte de å delta i tjenesten. Senere forlot bror Maldonado organisasjonen, men etter en tid kom han tilbake, og da fortsatte han å tjene Jehova like til sin død.

Det blir avlagt et vitnesbyrd i nord

I mellomtiden var det en rekke enkeltpersoner som uten å vite om hverandre drog over grensen fra USA for å forkynne budskapet om Riket for folk i Mexico.

Blant dem var Manuel Amaya Veliz, en høy, tynn ung mann som hadde hørt om sannheten av en arbeidskamerat i El Paso i Texas i 1922. Den gang var han aktiv i en gruppe som arbeidet for reformer. Han forklarte sin egen situasjon slik: «Jeg hadde noen halvrare ideer. Jeg likte alt som angrep presteskapet, kapitalismen og politikken.» På arbeidskameratens oppfordring ble han med og hørte et foredrag av Roberto Montero. Selv om Manuel var ubesluttsom til å begynne med, ble han en forkynner av Riket i 1928. Han symboliserte sin innvielse ved å la seg døpe i 1931 og ble utnevnt til «arbeidsdirektør» i El Paso. Han ønsket imidlertid å gjøre mer for å utbre sannheten.

«Jeg hadde bedt til Jehova om at han måtte la meg få komme til Mexico for å utføre Rikets gjerning,» sa han senere. Da det ble foretatt en omorganisering der hvor han arbeidet, ble han oppsagt, og da fikk han utbetalt en godtgjørelse som var akkurat stor nok til at han kunne flytte. Samme år som han ble døpt, fylte derfor han og hans kone en 1926-modell T-Ford og en liten tilhenger med de eiendelene de ikke kunne selge, og drog sørover til Ciudad Camargo i delstaten Chihuahua.

For å skaffe penger la Manuel en del varer som han hadde tatt med seg, utover bakken på markedsplassen. «Så snart jeg hadde tjent noen få centavos, reiste jeg til Mexico  by og innfant meg på avdelingskontoret,» fortalte han. Det ble ordnet med at han kunne starte en forkynnelseskampanje med utgangspunkt i Ciudad Camargo.

Bror Amayas forkynnelseskampanjer

«Jeg satte i gang å arbeide på min egen måte, men alltid i samsvar med organisasjonens retningslinjer,» fortalte bror Amaya. Han hadde et stort utvalg av Selskapets bøker på spansk — Verdensbefrielsen, Forligelse, Skabelsen, Fremtidens Regering, Profetierne, Liv og Lys. Han avla et vitnesbyrd og leverte så mye litteratur han kunne. Enkelte begynte å vise interesse.

Bror Amaya drog på gjentatte reiser, helt til han hadde gjennomarbeidet både Chihuahua og Durango — to delstater som utgjør en stor del av det sentrale Nord-Mexico. For å sikre seg at han hadde nok litteratur, bad han Selskapet om å sende litteratur til forskjellige byer langs ruten hans, slik at han kunne hente den når han kom. Når han leverte litteratur, fikk han ofte matvarer i bytte, for mange var for fattige til at de kunne gi et bidrag.

I distriktet La Laguna i delstaten Coahuila traff han en mann som sa: ’Jeg er også et av Jehovas vitner.’ Det var Florentino Banda, som hadde flyttet sørover fra Texas i 1933. De gjennomarbeidet området sammen, og så fulgte bror Banda opp interessen etter at bror Amaya hadde dratt hjem til Ciudad Camargo. Senere var bror Banda og hans kone i reisetjenesten i mange år.

Bror Amaya var svært flink til å hjelpe folk til å lære sannheten å kjenne og bli nidkjære tjenere for Jehova. I Valle de Allende lærte Rodolfo Maynez sannheten å kjenne ved bror Amayas hjelp. Flere ganger forsvarte bror Maynez sannheten overfor myndighetspersoner, og ved en anledning utfordret han presten på stedet til debatt. I Valle  de Allende hjalp bror Amaya også familien Bordier. Gildardo Bordier tjente senere ved Selskapets kontor i Mexico og giftet seg deretter med Roberto Monteros datter, María Luisa. De har tjent trofast fram til i dag.

Manuel Amaya tjente Jehova trofast like til sin død i 1974. Med tiden sluttet hans kone, Angelita, seg til ham i tjenesten for Jehova. Hun tjente trofast i over 50 år før hun døde i 1990.

Hvordan gikk arbeidet i Mexico by?

Forkynnelsen av det gode budskap hadde større framgang etter at det ble opprettet et avdelingskontor i Mexico by i 1929. Året etter var det tre klasser i hovedstaden og 19 i resten av landet.

En av dem som viste åndelig hunger, var en ung greker i Mexico by, Hércules Dakos, som tilhørte den gresk-ortodokse  kirke. Han studerte ofte Bibelen i forretningen sin sammen med en annen greker. En dag i 1929 kom kameraten inn i butikken med boken Tidsaldrenes Plan. De gledet seg over det de leste. De fikk tak i mer litteratur — bøker og brosjyrer. «Brosjyrene og boken Verdensbefrielsen gjorde virkelig inntrykk på meg,» sa Hércules da han fortalte om sine første inntrykk.

Allerede første gang han ble invitert, kom han på et møte hvor La Torre del Vigía ble studert. Den dagen kom han hjem med en eske med bøker og brosjyrer — som han skulle lese selv og levere til andre. Han begynte snart å fortelle både venner og kunder om det gode budskap om Guds rike. Han ble døpt samme år, i 1929. Året etter pakket han kofferten for å reise til Hellas, ivrig etter å forkynne det gode budskap for slektningene sine.

Et og et halvt år senere kom Hércules tilbake til Mexico enda mer begeistret enn før. Han oppdaget at den menigheten han hadde tilhørt, var blitt dobbelt så stor.

Hércules rettet spesielt oppmerksomheten mot Plaza Mayor i Mexico by. I regjeringsbygningene fant han mange som var villige til å lytte. Han skrev brev for å komme i kontakt med presidenten, og i sitt svar bad presidentens sekretær ham om å være så vennlig å sende litt litteratur.

Noen måneder etter at bror Dakos kom tilbake fra Hellas, ble det satt ytterligere fart i arbeidet i Mexico.

Bror Rutherford besøker Mexico

Det ble holdt et landsstevne i Mexico by fra 26. til 28. november 1932. Bror Rutherford og Eduardo (Edwin) Keller kom fra Selskapets hovedkontor i Brooklyn i New York. Under sitt besøk talte bror Rutherford i fem radiokanaler. Programmene ble sendt over hele landet og ble godt mottatt.

 Da bror Rutherford var i Mexico, traff han også tiltak for å erstatte avdelingstilsynsmannen, for det var kommet for en dag at han hadde en oppførsel som ikke passet seg for kristne. Roberto Montero ble bedt om å flytte til Mexico for å ta hånd om avdelingskontoret. Han kunne imidlertid ikke komme med en gang, så bror Keller ble igjen for å føre tilsyn med arbeidet i mellomtiden.

Bror Montero kom i april 1933. Problemene angående ledelsen av arbeidet hadde hatt en negativ virkning på felttjenesten; det var nødvendig med mye åndelig oppbygging. En rapport i Boletín (Bulletin, nå Vår tjeneste for Riket) for november 1933 fortalte: «Antall arbeidere sank fra et høydepunkt på 253 i 1932 til et høydepunkt på 105 i 1933 . . . Antallet sank til 48 i februar.»

Montero-familien blir Betel-familien

Hvordan ble avdelingskontoret organisert da familien Montero kom til Mexico? Sønnen, Roberto jr., som nå bor i Los Angeles i USA, forteller:

«Jeg kom til Mexico by sammen med resten av familien da jeg var fem år. Vi bodde i et treetasjes hus (innbefattet kjelleren) som Selskapet senere kjøpte som det første avdelingskontoret til La Torre del Vigía. . . .

Kort tid etterpå inviterte far bror Samuel Campos til å arbeide med regnskapet på avdelingskontoret, og siden bror Campos kunne både spansk og engelsk, hjalp han far med å oversette litteraturen til spansk. Mor tok seg av felttjenesterapportene og forskjellige arkiver. Med tiden lærte far meg og min søster å skrive på maskin og stenografere, slik at vi kunne hjelpe til på kontoret.

Etter at vi var blitt flinke nok, kunne vi komme hjem fra skolen og blant annet renskrive et rettet eksemplar av et oversatt manuskript og hjelpe til med korrespondansen.  Vi så på dette som et stort privilegium. Etter hvert kom det også andre brødre og søstre for å arbeide på avdelingskontoret, for eksempel [Mario] Mar og hans kone, Conchita; José Quintanilla og hans kone, Severa; Carlos Villegas og for en kort tid Daniel Mendoza. . . .

Bror Mar hadde blant annet ansvaret for den pressen som var blitt kjøpt inn for å trykke El Informador (Budbringer), nå Vår tjeneste for Riket, samt forskjellige løpesedler, innbydelser og ulike skjemaer som ble brukt på kontoret. Bror Alfonso García, en annen bror som tjente på Betel, og jeg arbeidet under hans ledelse med å sette typene for hånd, kjøre pressen og betjene den kuttemaskinen som ble brukt til å skjære til de trykte arkene. Vi var 13—14 år gamle da vi begynte med dette. Vi lærte mye som viste seg å være nyttig for oss da vi ble voksne, akkurat slik tilfellet er med de unge brødrene som nå tjener ved de forskjellige Betel-hjemmene.»

Han hadde hele landet som sitt distrikt

Det var også andre som kom fra USA fordi de hørte at det var stort behov sør for grensen. Pedro de Anda, som ble døpt i 1925, var en av dem. En amerikansk bror som hadde vært en stund i Mexico, snakket med ham om det fruktbare feltet for Bibelens sannhet i Mexico. Pedro de Anda flyttet til Mexico uten å nøle. «Jeg kom til byen [Nuevo] Laredo og var svært ivrig etter å tjene,» forteller han. Fra denne grensebyen arbeidet han seg sørover til Monterrey og deretter videre til delstaten Zacatecas.

Han hadde med seg en grammofon, og da han kom til byen Concepción del Oro i Zacatecas, gikk han til torget og begynte å spille en plate. Hva skjedde? Han forteller:

«En svært rik og fanatisk mann dukket opp mens jeg spilte prekenen, og han begynte å snakke til dem som  hadde samlet seg der, og sa at vi var fiender av Jomfruen og den katolske kirke . . . De tok opp stokker og steiner fra bakken for å drepe oss, så jeg sa: ’Vent litt, folkens! Vi er ikke dyr, så dere kan ikke behandle oss slik. Vi er mennesker, og vi prøver å overbringe dere et livets budskap!’ Jeg spurte dem om jeg kanskje hadde tvunget noen til å tro på det jeg holdt fram. Deretter takket jeg dem for den oppmerksomhet de hadde vist. Så tok vi med oss litteraturen og grammofonen og gikk.»

Senere samlet det seg en tungt bevæpnet gruppe utenfor huset der bror de Anda overnattet. Hva nå? Jo, det var baptistene i byen. De betraktet seg som «brødre» av Pedro de Anda og hadde kommet for å forsvare ham! Han takket for omtanken, men forklarte at det ikke var nødvendig, ettersom han hadde Jehova som sin beskytter.

Etter hvert utvidet bror de Anda distriktet sitt til å omfatte hele landet. Han arbeidet ikke bare i nord, men også i delstatene Durango, Puebla, Veracruz og Chiapas.

’Send en forkynner’

Da Mario Mar holdt på med å lære sannheten å kjenne i 1934, traff han aldri noen Jehovas vitner. Hvordan ble han da en forkynner? Han sier: ’En gang da det var sykdom i familien, gikk jeg bort til en nabo. Der så jeg bøkene Skabelsen og Forligelse, og fordi jeg var så bekymret, begynte jeg å lese i dem.’ Etter at han hadde flyttet fra USA til San Miguel de Camargo i delstaten  Tamaulipas, skrev han til Selskapet. «På den tiden var det mange religiøse opptog i byen på grunn av tørke,» minnes han. «Jeg bad dem derfor sende en forkynner som kunne snakke med folk der, for de var svært fanatiske. La Torre del Vigía svarte at det var en fin forespørsel, og at de derfor ville utnevne meg til å starte forkynnelsesarbeidet der. De sendte meg 75 brosjyrer på spansk med titler som ’Verdens nød — Hvorfor? Hjælpemidlet’, ’En rettferdig hersker’ og ’Folkets Deling’.»

Mario begynte først å forkynne det gode budskap og bruke brosjyrene i San Miguel de Camargo og så i omkringliggende byer. Han likte arbeidet og skrev til Selskapet for å spørre om han kunne få tjene andre steder også. Selskapet svarte straks at han skulle få den nordlige delen av delstaten Nuevo León som sitt distrikt. Mario satte i gang uten å nøle. «Jeg tjente som pioner uten å være døpt,» sier han. Han hadde heller ikke fått noen opplæring, men Jehova hjalp ham. Marios kone begynte også å tjene sammen med ham.

Da hun senere ble syk, skrev Mario igjen til Selskapet og bad om veiledning. Han ville vite hvor det var best å slå seg ned for en tid. Selskapet sendte dem adressen til Román Moreno i Monterrey. Omsider traff de andre vitner for Jehova. Nå kunne Mario og hans kone overvære møtene, og ikke lenge etterpå ble de døpt.

På et stevne i Monterrey i 1935 ble bror Mar innbudt til å tjene ved avdelingskontoret. Med tiden ble han ofte sendt ut som sonetjener, eller kretstilsynsmann.

Mange brødre over hele landet kan huske at bror Mar var en av de første som fortalte dem om sannheten. Han tjente trofast til sin død i 1988. Hans kone er fremdeles en lojal tjener for Jehova.

 Bibelens sannhet utbres i nordvest

Som overalt ellers dukket det i 1930-årene også opp grupper av Jehovas vitner i nord og i vest — i delstatene Baja California Norte, Baja California Sur, Sonora og Sinaloa.

I begynnelsen av dette tiåret traff Luciano Chaidez, som bodde i Culiacán i Sinaloa, en kvinne som alltid var imot religion og sa at alle religionssamfunnene var dømt til ødeleggelse. Noen mente at hun var gal, men kvinnen gjentok bare det hun hadde lest i noen bøker som hennes søster i USA hadde sendt til henne. Luciano fikk en av bøkene hennes — den spanske utgaven av Guds Harpe — og leste den tre ganger. Han ble overbevist om at den inneholdt sannheten, så han skrev til Selskapet. Som svar sendte de ham litteratur, slik at han kunne starte opp kolportørarbeidet (pionertjenesten) i det området. Da han senere overvar et stevne i 1934, ble han døpt.

Da bror Chaidez reiste til havnebyen Mazatlán som kolportør, traff han Gilberto Covarrubias, som kom sammen med den lille gruppen Jehovas vitner som arrangerte møter der. Etter litt oppmuntring gjorde Gilberto fine framskritt. Han husker godt da han ble døpt. Brødrene tok ham med seg til sjøen og bad ham om å dukke under og holde pusten så lenge han kunne. Da han kom opp, erklærte de at han var døpt. Vi gjør det selvsagt ikke slik i dag. Gilberto viste imidlertid at han var en nidkjær tjener for Jehova, og han bidrog til å utbre det gode budskap ved å ta med seg de lokale forkynnerne ut i felttjenesten og forkynne i alle byene rundt Mazatlán.

I det samme området satt Pedro Saldívar i fengsel, anklaget for en forbrytelse han ikke hadde begått. For å hjelpe ham til å få tiden til å gå de drøye tre månedene han satt  inne, kom datteren hans med bøker og blad til ham, så han hadde noe å lese i. En dag var det en brosjyre av J. F. Rutherford blant alt det hun hadde med seg. Det den sa om at Gud har til hensikt å opprette en rettferdig, ny verden, var til stor trøst for Pedro. Ikke lenge etterpå fikk politiet tak i den riktige gjerningsmannen, og Pedro ble satt fri. Han prøvde straks å skaffe seg mer slik litteratur som den brosjyren han hadde lest, og fikk da også tak i noe. Kort tid etterpå tok en nabo som var et av Jehovas vitner, ham med seg på møtene, som Gilberto Covarrubias ledet. I likhet med Gilberto drog også Pedro ut på en forkynnelseskampanje. Han arbeidet seg nordover gjennom Sinaloa og til den nordlige delen av Sonora. Der blir han fortsatt husket som en av de første kolportørene som utbredte budskapet om Riket i de traktene.

Riktignok brakte noen av forkynnelseskampanjene dem langt av gårde, men det var få Jehovas vitner den gang, og distriktet var stort. Da Mazatlán menighet i Sinaloa ble offisielt opprettet i 1938, hadde den hele delstaten som distrikt.

En skatt og et dødt esel

Vest for delstaten Sonora ligger Baja California, en  halvøy som ligger parallelt med den nordvestlige kysten av det meksikanske fastlandet. I 1934 snakket en ung bror med folk om Bibelen på den sørlige delen av halvøya. Virksomheten hans førte til gode resultater, men hvor ble det av ham?

Esther Pérez forteller: «En ung mann kom til La Purísima på Baja California i 1934 for å snakke om Bibelen. . . . Far arbeidet . . . for regjeringens sekretariat, og han fortalte oss at han hadde fått noen brev fra Selskapet med forespørsler om den unge mannen, men de visste ikke noe om ham.» Den unge mannen hadde forsvunnet. «Myndighetene etterforsket saken for å se om de kunne finne liket av ham, men de fant ikke noe annet enn skjelettet av et esel som hadde stått tjort . . . De fant også en koffert full av bøker med fargede permer. . . . De tok kofferten med seg tilbake til byen og begynte å lese i bøkene. Selv om de ikke skjønte det som stod der, forstod de at bøkene siterte fra en annen bok — Bibelen.»

 Man fant aldri ut hva som hadde hendt med den unge broren. Men folk leste den litteraturen han hadde hatt med seg, og noen av dem var svært interessert i å forstå Bibelen.

I motsetning til disse var det en protestant i byen som grep muligheten til å skaffe seg sin egen tilhengerskare. Han organiserte dem som viste interesse for bøkene, i en gruppe. Senere begynte de å abonnere på La Atalaya og studere det. Søster Pérez forteller hva som skjedde videre:

«Siden protestanten gjorde seg til leder for gruppen, ville han ikke at noen skulle ha kontakt med Selskapet. Men så kom det et brev fra Selskapet som spurte om det fantes noe transportmiddel der vi bodde, slik at de kunne sende en representant på besøk. Juan Arce (protestanten) sa til far at han ikke skulle svare Selskapet . . . Men far og en annen mann, en som het Francisco, skrev i hemmelighet et brev til Selskapet og sa at det fantes transportmidler her, og at Selskapets representant bare kunne komme. . . . Jeg var tilfeldigvis i byen da denne broren kom. Det var en ung mann som het Terán Pardo. . . .

Allerede før broren rakk å stå opp neste morgen, stod hele gruppen der og ventet på å få hilse på ham og stille ham spørsmål. Broren holdt et møte om ettermiddagen, og alle var til stede, til sammen omkring 25 personer. Etter talen spurte han: ’Hvem vil gå ut og tjene Jehova?’ Alle rakte opp hånden, og da sa broren: ’Kom i morgen tidlig klokken ni, så skal jeg vise dere hvordan dere skal gå fram.’ Neste morgen var vi der alle sammen. Broren gav oss et kort og sa til oss at vi skulle vise fram kortet og deretter tilby brosjyrene. Jeg husker at jeg fikk beskjed om å gå sammen med mor. Da vi kom tilbake, var vi så glade fordi vi hadde kunnet levere brosjyrene til folk.» Protestanten trakk seg  selvfølgelig tilbake, og de så aldri noe mer til ham på møtene.

Brødrene i sørøst overvinner hindringer

I mellomtiden var det blitt svært vanskelig å forkynne i sørøst. Det var stor fattigdom i delstatene Chiapas og Tabasco, spesielt i de mer avsidesliggende strøkene oppe i fjellene. Hvordan skulle budskapet om Riket nå dem som bodde der?

Daniel Ortiz bodde i Tuxtla Gutiérrez i Chiapas da han lærte sannheten å kjenne i 1932. Han og familien tok straks imot budskapet. Selv om de ikke hadde fått vite noe om hvordan de skulle lede møtene, studerte de og noen andre — 12 i alt — sammen ved hjelp av Selskapets publikasjoner. Da bror Ortiz senere besøkte avdelingskontoret i Mexico, fikk han en del litteratur som han kunne levere til andre. Han drog hjem (nå til Cintalapa), full av begeistring. Når gruppen tok del i felttjenesten, var det noen som hadde litteraturen sin i en ryggsekk, og andre hadde pakket den inn i papir, men han hadde en kasse med litteratur som hang på en stokk som to forkynnere bar mellom seg. Han regnet med å levere mye litteratur, og det gjorde han da også.

Da familien Ortiz var på et stevne i 1934, ble de bedt om å begynne i pionertjenesten. Distriktet deres skulle være Tabasco. Bror Ortiz forteller: «Jeg kjøpte to hester, én til bagasjen og én til min 12 år gamle datter, Estela. Vi var fem i alt. Min 15 år gamle datter, en gift datter og en bror på 15 år var med oss.»

De gjennomarbeidet mange byer i Tabasco og leverte mye litteratur. Men i Tapijalapa ble de arrestert og tatt med til det militære hovedkvarteret. «Borgermesteren var oberst,» fortalte bror Ortiz senere. «Han spurte meg krast  om jeg ikke visste at den slags litteratur var forbudt i delstaten. Jeg svarte med å si at jeg trodde vi befant oss i republikken Mexico, og at mine papirer var utstedt av regjeringens sekretariat. Han svarte at de ikke var mer verd enn papiret de var skrevet på. De tok alle verdisakene våre og all litteraturen vi hadde i veskene.»

Bror Ortiz var imidlertid mer bekymret for to fra gruppen som var i en annen by. Hans eldste datter og en annen søster forkynte sammen der. Politiet visste at det manglet to fra gruppen, så de sendte noen menn for å se etter dem. «Dette hendte i sekstiden om kvelden,» forteller bror Ortiz, «og den andre byen lå to mil borte; det var fjellterreng, og det regnet kraftig. Jeg anslo at mennene ville komme fram rundt midnatt. Jeg likte slett ikke tanken på hva som kunne skje med søstrene, to jenter på 16 og 20 år, i hendene på disse [mennene]. En av jentene var min datter, så du kan tenke deg hvilke tanker som fór gjennom hodet mitt.» Han bad inderlig helt til han omsider falt i søvn. Hvor lettet ble han ikke neste morgen, da han så at Jehova hadde hørt hans bønn, og at de to jentene ikke hadde lidd noen overlast!

Etter at gruppen var blitt holdt i forvaring i flere dager uten nok mat og uten sanitære bekvemmeligheter, ble de eskortert ut av delstaten. Da de ble sluppet fri, var noe av det første de gjorde, å få tak i litt såpe, finne en elv og vaske både seg selv og klærne. Så begynte de straks å forkynne det gode budskap igjen, men denne gang i Chiapas. Uansett hvilke vanskeligheter de møtte, gikk de aldri trett av å gjennomarbeide landet for å finne Jehovas dyrebare sauer. De var ekte pionerer.

På den tiden tok avdelingskontoret i Mexico seg også av arbeidet i Guatemala. Selskapet spurte ofte bror Ortiz om  han kunne dra dit for å hjelpe til med å finne sauelignende mennesker og gi dem åndelig føde.

I 1972 tjente bror Ortiz fremdeles som pioner i en alder av 80 år. Han hadde mange gode minner fra den virksomheten han hadde fått være med på i løpet av 40 år, men han var også svært opptatt av å fortsette å gjøre alt han kunne, i tjenesten for Jehova. Han sa:

«Selv om alderen tynger meg, fortsetter Jehova å gi meg ny styrke, og jeg er glad for å se økningen blant det folk som bærer hans navn. Det fyller meg med glede og tilskynder meg til økt virksomhet . . . Jeg er takknemlig, men mangler ord til å gi uttrykk for min verdsettelse, og det får meg til å samle de få kreftene jeg har, om å stå på videre.»

Her har vi bare gjengitt noen få av opplevelsene til Jehovas tjenere før den annen verdenskrig. Det er ikke mulig å ta med alt i denne beretningen. De fleste av dem som tok så nidkjært del i utbredelsen av budskapet om Riket i Mexico i 1920- og 1930-årene, er nå døde. Men alle som trofast fortsatte å tjene Jehova, enten det var i en eller annen bemerkelsesverdig sammenheng eller i det stille, etterlot et eksempel det er verdt å etterligne.

Først en vals, så et kraftfullt foredrag

Fra 1938 til 1943 var høyttalerbilene effektive hjelpemidler til å utbre Bibelens sannheter i denne delen av verden. Sju slike kjøretøyer med høyttalere på taket og en grammofon inni var i bruk i Mexico. De ble brukt til avspilling av dynamiske bibelske foredrag som først var blitt holdt av bror Rutherford og deretter innlest på spansk av Eduardo Keller.

Noen av de brødrene som tok del i tjenesten med høyttalerbilene, var José Quintanilla (som på avdelingskontoret senere ble kalt «bestefar»), Daniel Mendoza og Víctor  Ruiz. Omkring et år etter at José Quintanilla og hans kone for første gang hadde fått noen av Vakttårnets publikasjoner, begynte de å tjene på Betel. «Jeg visste ikke så mye om virksomheten, siden det var så kort tid siden jeg hadde begynt å få kjennskap til den, og jeg hadde heller ikke så mye verdslig skolegang,» minnes bror Quintanilla. Men han tok straks imot tilbudet om å få hjelpe til med å reparere biler som skulle brukes i utbredelsen av Bibelens sannhet. Etter at han hadde arbeidet med dette i noen måneder, oppdaget brødrene at han ennå ikke var blitt døpt. Han fikk høre at han måtte la seg døpe hvis han ønsket å fortsette på Betel. Han rettet seg med en gang etter dette bibelske kravet og ble døpt i august 1938.

Hvordan gikk man fram når man brukte høyttalerbilene? Vanligvis var det fem brødre som reiste sammen. Når de kom til en by, spilte de et opplysende bibelsk foredrag, slik at alle kunne høre det. Så forkynte to av brødrene fra hus til hus på den ene siden av gaten, mens to andre gikk på den andre siden. Sjåføren holdt seg ved bilen for å svare på spørsmål fra folk som var nysgjerrige. Bror Quintanilla sier ydmykt: «Jeg bare snakket med dem som kom bort til bilen, og presenterte litteraturen for dem.»

Fra tid til annen spilte de valser for å tiltrekke seg folks oppmerksomhet før de spilte talene. Tenk deg folks overraskelse — etter musikken kom det et kraftfullt foredrag som avslørte falsk religion!

Daniel Mendoza var med på dette arbeidet, og han forteller: «Først ble folk begeistret . . . men så trakk de seg stille tilbake for å si ifra til presten. Snart ble det et veldig oppstyr i hele byen, og folk kom med stokker og steiner for å jage oss bort.»

 I én by prøvde en høy, sterk mann å velte bror Quintanillas høyttalerbil. Han hadde akkurat løftet opp bilen på den ene siden, da han ble slått i bakken. Forbløffet og skremt løp han av gårde og ropte: «Hold dere unna! Den greia der er besatt av Djevelen!» Hva hadde skjedd? Han hadde plutselig fått et kraftig støt. Bror Quintanilla hadde koblet det elektriske anlegget til understellet på bilen. Vi vil ikke anbefale en slik framgangsmåte nå til dags, men bror Quintanilla brukte den for å beskytte seg og utstyret mot voldelige folk.

Selv da vi hadde sluttet å bruke høyttalerbiler, brukte noen Jehovas vitner bærbare grammofoner. Det ble laget omkring 300 slike grammofoner ved avdelingskontoret. «Bestefar» Quintanilla viste seg enda en gang som en dyktig medarbeider. Han husker godt hvordan de laget grammofonkassene og tilpasset høyttalere og motorer. Han sier: «De ble testet, slik at vi kunne se om de fungerte godt, og  om de ville fortsette å fungere godt. Så ble de sendt ut til brødrene til bruk fra hus til hus.»

Ved hjelp av presentasjoner og prekener i Informador (Budbringer, nå Vår tjeneste for Riket) og den opplæringen som ble gitt på den teokratiske tjenesteskolen, lærte forkynnerne etter hvert mye om hvordan de kunne snakke med folk og besvare deres spørsmål ut fra Bibelen.

Misjonærer fra Gilead-skolen

Det ble satt i gang et variert undervisningsprogram blant Jehovas vitner i begynnelsen av 1940-årene, og det hadde stor innvirkning på det verdensomfattende forkynnelsesarbeidet. En del av programmet gikk ut på å lære opp folk ved avdelingskontorene til å utføre arbeidet sitt slik det ble gjort ved hovedkontoret i Brooklyn i New York. Nathan H. Knorr, som var blitt Selskapet Vakttårnets president i 1942, tok ledelsen i dette arbeidet. Avdelingskontoret i Mexico nøt godt av det på en svært direkte måte da bror Knorr kom på besøk hit for første gang, i februar 1943. På et spesielt møte med forkynnere fra hele landet oppfordret han brødrene til å bekjempe den utbredte analfabetismen. Den var et hinder for folk i Latin-Amerika, som så lenge hadde vært under innflytelse av den romersk-katolske kirke. Han arbeidet også mye sammen med staben ved avdelingskontoret, og da han reiste, var avdelingskontoret og Betel-hjemmet godt utrustet og mye bedre organisert.

Det var fremdeles mye arbeid som gjenstod i Mexico. Det hadde vært en gradvis økning i antall lovprisere av Jehova i Mexico siden den første verdenskrig, men det gikk sakte. I 1943 var det 1565 forkynnere som rapporterte tjeneste hver måned, og de anstrengte seg kraftig. Menighetsforkynnerne brukte hver gjennomsnittlig 28 timer i måneden i tjenesten. De alminnelige pionerene  brukte gjennomsnittlig 137 timer i måneden.

Samme år opprettet Selskapet en skole som har hatt en fantastisk virkning på det arbeidet som går ut på å forkynne om Guds rike og gjøre disipler. Vakttårnets bibelskole Gilead begynte sin virksomhet. Formålet med skolen var å ruste erfarne pionerforkynnere til tjeneste hvor som helst i verden det måtte være behov for dem. Undervisningen av den første klassen begynte 1. februar. Det ble lagt planer med tanke på å sende noen av elevene til Mexico.

Til å begynne med støtte brødrene på juridiske hindringer da de prøvde å få visum til misjonærene fra Gilead. Den annen verdenskrig pågikk fremdeles; dessuten hadde det brutt ut forfølgelse av Jehovas vitner i Nuevo Laredo i delstaten Tamaulipas (ved grensen til USA), og flere var blitt fengslet. Situasjonen bidrog til at papirarbeidet med visaene drog ut. Juan Bourgeois, som var avdelingstilsynsmann på den tiden, forteller følgende i sin rapport for 1945:

«Da opprettelsen av Vakttårnets bibelskole Gilead og formålet med den ble kunngjort, så vi i Mexico med spent forventning fram til avslutningen av den første klassen, for  vi var sikre på at mange av misjonærene, som hadde fått spesiell opplæring med tanke på teokratisk tjeneste i utlandet, ville bli sendt til Mexico for å virke i det praktisk talt jomfruelige distriktet her. Vi regnet også med at våre motstandere ville bli rasende og gjøre sitt ytterste for å hindre brødrene i å komme inn i landet. I august 1943 informerte Selskapet oss om at omkring 30 av disse lærerne (Gilead-elevene) ville bli sendt til Mexico for å tjene her, dersom vi kunne få tak i de tillatelsene de trengte for å få komme inn i landet.

Vi gjorde alt vi kunne for å ordne med tillatelsene, men det oppstod utrolig mange problemer til hinder for at disse lærerne kunne komme til Mexico. Vi hadde praktisk talt gitt opp og begynt å tro at Jehova ville det annerledes, da bror Knorr kom hit i februar i år. Han nektet å ta ’nei’ for et svar og begynte å ordne med saker og ting, og så var det ’umulige’ gjort! I mars var det ikke lenger noe som hindret bror og søster Anderson i å komme til landet, og kort tid etter, i april, kunne også sju andre teokratiske lærere fra Gileads første klasse komme.»

Fred og Blanche Anderson

Fred og Blanche Anderson var to avholdte salvede vitner for Jehova som viet mesteparten av sitt liv til heltidstjenesten i Mexico. Fordi bror Anderson var blitt utsatt for en ulykke da han var ung, måtte det ene benet hans amputeres mens han var i Mexico. Selv om han måtte gå med krykker etterpå, fortsatte han å tjene i hovedstaden. Fred Anderson var godmodig og glad til sinns. Det å ha bror Anderson og hans sjarmerende kone (som fikk kjælenavnet Blanquita av sine kristne søstre) hos seg fylte mange meksikanere med kjærlighet og verdsettelse.

Bror Andersons egne ord forteller mye om ham. Han  sa: «Vi begynte glade og under bønn å omstille oss og øve oss opp med tanke på [tjenesten i utlandet]. Undervisningen på Gilead var til umåtelig stor hjelp for oss. I fem og en halv måned arbeidet, svettet og slet vi for å proppe så mye som mulig inn i hodet, men disse månedene gikk som en røyk. Før vi visste ordet av det, var vi kommet til avslutningsdagen. Vi trodde at gledens beger var fullt på Gilead — at vi ikke på noen måte kunne bli lykkeligere eller komme nærmere Gud. Men vi hadde mye å lære, og denne lærdommen fikk vi i det utenlandske distriktet.»

Etter mange år i dette distriktet sa han: «Vi vet ikke hvor mange av disse ydmyke menneskene vi har hjulpet inn i Jehovas underfulle sannhets lys. Men vi vet hvor stor glede vi har hatt av å få del i Jehovas godhet.» Bror og søster Anderson  tjente i mange år i kretstjenesten og senere på Betel i Mexico. Der avsluttet de sitt jordiske løp — han i 1973 og hun i 1987.

Et halvt århundres samarbeid

Rosa May Dreyer hadde også gått på Gilead, og etter sine første ti år i Mexico skrev hun at 11 av de 21 første som var blitt sendt til landet, var der fortsatt. Hun tilføyde: «Jeg er sikker på at alle 11 vil si det samme som jeg: ’Jeg ville ikke ha vært noe annet sted.’»

Rosa May Dreyer og Shirley Hendrickson fikk problemer med å komme inn i landet, så de tjente i Texas i USA, like ved grensen til Mexico, i to år. I løpet av den tiden lærte de seg litt spansk. Shirley er optimistisk av natur, men hun husker at distriktet der var vanskelig. Derfor ble hun glad for det distriktet de fikk i Mexico by. De hadde forventet å få samarbeide med lokale forkynnere til å begynne med, men det ble det ikke noe av. I stedet var det noen som bare tok dem med til et gatehjørne og sa: «Dette er deres distrikt» uten å la dem få litt opplæring på stedet. Dessuten kunne de ikke spansk så godt. Likevel ble de ikke mismodige, men satte i gang med tjenesten etter beste evne. Shirley forteller om denne tiden: «Jeg husker at jeg gikk litt skjelvende inn i det første huset, og at jeg leverte de fire bøkene jeg hadde med meg, på de fire første dørene, så jeg måtte hjem og hente mer litteratur. Da fattet jeg mot, og siden gikk alt greit.» For noen år siden var Shirley i et bryllup hvor bruden var barnebarnet til en kvinne som hun hadde studert med de første årene hun var i Mexico. For en glede det var å se at 50 personer i denne familien tjente Jehova! Én hadde tjent som reisende tilsynsmann, og en annen var medlem av Betel-familien.

 Shirley og Rosa May samarbeidet i tjenesten fra 1937 (før de drog til Gilead sammen) til 1991, da «Rosita» døde. De hadde 54 års tjeneste bak seg — og hadde samarbeidet nesten hele tiden.

Andre som kom

Det har i alt kommet 56 Gilead-elever fra andre land til Mexico for å ta del i det store undervisningsarbeidet Jehova Gud har sørget for blir utført her. I tillegg til dem som allerede er nevnt, kom det også andre fra den første klassen: Rubén Aguirre, Charlotte Bowin, Maxine Bradshaw, Geraldine Church, Julia Clogston, Betty Coons, Russell Cornelius, Dorothea Gardner, Verle Garfein, Frances Gooch, Elva Greaves, Thurston og Marie Hilldring, Fern Miller, Maxine Miller og Pablo Pérez. Det kom nye misjonærer så sent som i 1988. Den felttjenesten alle disse har utført, har vært til glede for både dem selv og andre. Det skjedde også uventede, men hyggelige forandringer.

Etter to år i Mexico ble for eksempel Charlotte Bowin sendt til El Salvador. I 1956 giftet hun seg med Albert Schroeder, en av de lærerne hun hadde hatt på Gilead. Senere ble han medlem av det styrende råd.

I 1949 giftet Maxine Miller seg med Samuel García, som hadde gjennomgått Gilead. Han var fra Mexico og tjente på det tidspunkt som Selskapets juridiske representant på avdelingskontoret i Mexico. Da hun kom til Mexico by i 1946, var det bare fire «kretser», eller menigheter, der. I 1961 var det 70, og i begynnelsen av 1994 var det 1514 menigheter i Mexico by med forsteder. For en fantastisk økning hun ble vitne til! Opplevde hun bare gleder i heltidstjenesten? «Nei, det er ikke tilfellet,» sa hun en gang. «Det er også prøvelser og vanskelige stunder, men gledene mer  enn oppveier sorgene, og det er gledene som skiller seg ut når jeg ser tilbake på det jeg har gjort i mine bestrebelser på å leve i samsvar med det som er min mening med livet som en tjener for Jehova Gud.» Hun døde trofast i sitt tildelte distrikt i 1992.

Etter at Esther Vartanian hadde tjent i Mexico i omkring åtte år, giftet hun seg i 1955 med Rodolfo Lozano, som hadde gjennomgått Gilead-skolen og nettopp hadde kommet til landet. Hun bodde på avdelingskontoret og forkynte i byen, og hun hjalp mange til å lære Jehova å kjenne. Hun gjorde en god innsats for å hjelpe hele familier. Selv om ektemannen til en kvinne som studerte, kanskje ikke selv ville studere til å begynne med, sørget hun alltid for at han ble med før eller senere. Hennes svært vennlige måte å snakke med folk på fikk mange til å reagere positivt på budskapet. Hun henvendte seg til dem med sin utenlandske aksent og sa: «Honey, quiero hablarte de algo muy importante. [Kjære, jeg vil gjerne snakke med deg om noe veldig viktig.]» Og folk lyttet. Nå tjener søster Lozano og hennes mann som medlemmer av Betel-familien i Mexico.

Kjærlige kristne tilsynsmenn på avdelingskontoret

Noen av misjonærene som ble sendt til Mexico, fikk naturlig nok i oppdrag å ta seg av oppgaver på avdelingskontoret, og de gjorde et utmerket arbeid. Før misjonærene kom, hadde Juan Bourgeois, som ble avdelingstilsynsmann etter Roberto Montero, hatt denne oppgaven fra 1943 til 1947, da han måtte reise tilbake til USA. Nå ble Pablo Pérez, som hadde gått i den første klassen på Gilead, avdelingstilsynsmann, en oppgave han hadde i tre og et halvt år.

Senere har andre båret dette ansvaret og ført kjærlig tilsyn med arbeidet. Rodolfo Lozano var avdelingstilsynsmann  i fire og et halvt år, George Papadem i to år og Samuel Friend i sju og et halvt år. William Simpkins fikk i oppdrag å lede arbeidet i 1965, og da ordningen med at hvert avdelingskontor skulle bli ledet av et utvalg, ble innført i 1976, fortsatte han å tjene i utvalget ved avdelingskontoret i Mexico fram til 1986. Hver og en av disse brødrene kom med verdifulle bidrag til Rikets arbeid her i Mexico. Etter at Robert Tracy hadde tjent i mange år i Colombia, kom han til Mexico i 1982, og siden da har han tjent som koordinator for utvalget ved avdelingskontoret.

Kontakten med «kretsene»

Reisende kretstjenere og sonetjenere (som vi nå kaller kretstilsynsmenn) gjorde seg store anstrengelser for å besøke og virke oppbyggende på Jehovas vitner i hele Mexico i tjenesteåret 1940. Etter en tids pause ble så ordningen med reisende tilsynsmenn tatt opp igjen. Nå fikk brødrene spesiell opplæring før de ble sendt ut.

Det å reise rundt til «kretsene», eller menighetene, innebar mye mer enn bare å kjøpe en bussbillett eller en togbillett og så dra av gårde. De fleste «kretsene» var små og lå langt borte fra hovedveiene og jernbanelinjene. Før brødrene kunne sendes ut, måtte avdelingskontoret skrive til hver gruppe for å spørre hvordan man kom seg til «kretsen». Én «krets» svarte: «Den eneste linjen som passerer dette stedet, er telegraflinjen.» Avdelingskontoret skrev til Brooklyn: «Tjeneren må dra til fots eller på et muldyr for å komme til noen av ’kretsene’, og noen ganger må han reise i dagevis. Forkynnerne er overlykkelige over besøket, og alle velvillige i mils omkrets dukker opp når han kommer.»

I midten av 1940-årene tilbød noen i Betel-familien seg å bruke ferien til å besøke «kretser» som avdelingskontoret  utpekte, for å hjelpe til med å styrke brødrene. Samuel og Alfonso García ble sendt til Silacayoápan i delstaten Oaxaca. Etter at de hadde reist med buss en hel dag, brukte de to dager på å få tak i to hester til den videre reisen, og så tilbrakte de enda to dager på hesteryggen før de var framme. De var ute i felttjenesten sammen med de lokale brødrene i fem glederike dager. De arrangerte også dåp, og så gjorde de seg klar til å dra tilbake til Mexico by. Men  stedets katolske prest var blitt irritert over virksomheten deres og hadde hisset opp El Presidente, borgermesteren. Samme natt trengte en pøbelflokk på omkring 25 mann seg inn i huset til den søsteren brødrene bodde hos. Samuel García husker godt hva som hendte.

Pøbelflokken var bevæpnet med macheter, sverd, kniver, køller og pistoler. De grep fatt i brødrene, tvang dem til å bli med utenfor og slo dem skånselsløst. Da den kristne søsteren de bodde hos, prøvde å gripe inn, ble hun og en av sønnene hennes slått. Den venstre armen og fingrene til en av brødrene fikk dype kutt helt inn til benet. De ble ført ut av byen mens slagene og truslene haglet. Men hvor ble de ført hen? Samuel García forteller: «De prøvde å henge oss i noen trær, men da vi viste at vi ikke var redde og hadde full tillit til Jehova, lot de oss gå. Vi måtte gå to dager gjennom et fjellområde for å komme til en hovedvei.»

I mellomtiden hadde avdelingskontoret hørt om overgrepene. Selskapet sendte straks en henstilling til guvernøren i Oaxaca. Da de to brødrene omsider kom tilbake til Betel, nølte den broren på avdelingskontoret som hadde vakt, med å slippe dem inn, for han kjente dem ikke igjen. De var blitt så stygt mishandlet. Men når bror García ser tilbake på det som skjedde, er det dette han husker: ’Jehova forlot oss ikke.’ Og hva med den søsteren de hadde bodd hos? Hun skrev til avdelingskontoret etter mer litteratur, slik at hun kunne fortsette å forkynne.

Fra ett stevne til et annet

Noen år tidligere hadde Adulfo Modesto Salinas, en livlig ung gutt, vært på sitt første landsstevne. Det ble holdt på Teatro del Pueblo i Mexico by i 1941. Tanken om en dag å bli reisende tilsynsmann streifet ham overhodet ikke den gangen.

 Gonzalo Rodríguez, som var tjener for brødrene (kretstilsynsmann), oppmuntret Adulfo til å tjene på Betel. Derfor meldte Adulfo seg til Betel-tjeneste i Mexico by i desember 1947. Samme år begynte vi å arrangere kretsstevner i Mexico. Til å begynne med var det brødre fra Betel som organiserte stevnene og stod for programmet. Men i 1951 ble Adulfo Salinas utnevnt til landets første områdetilsynsmann. Han skulle hjelpe kretstilsynsmennene og tjene på kretsstevnene. Rodolfo Lozano og Samuel García gav  ham nyttig opplæring på de første stevnene. Så fikk han fortsette ruten alene. Det året ble det holdt 18 kretsstevner rundt om i landet.

Til å begynne med var ikke opplegget for stevnene og områdetilsynsmannens plikter særlig godt klarlagt. På noen stevner var det ingen kretstilsynsmann, så der gjorde de lokale brødrene det de kunne for å organisere tingene. Områdetilsynsmannen måtte være en tusenkunstner. Når han kom til stevnelokalet, hjalp han brødrene med å sette opp de forskjellige avdelingene. Han hadde med seg lydanlegget, og han hadde også med seg ovner og annet utstyr til kjøkkenet og bespisningsavdelingen. Leonor Salinas hjalp sin mann med mange av forberedelsene til stevnet. De var ute i felttjenesten hele dagen, og om kvelden holdt de på med stevneforberedelser.

Bror Salinas husker at det ikke var noe detaljert program for de første kretsstevnene. Brødrene fikk anledning til å stille spørsmål, og så prøvde han å besvare dem. De stilte slike spørsmål som: «Er det lov å gå med ringer og armbånd?», «Er det galt å drepe dyr?» og «Hva betyr tallet 666?» Bror Salinas hadde tatt med seg en rekke av Selskapets publikasjoner for å kunne gi gode svar.

 Detaljene i forbindelse med kretsstevnene ble etter hvert ytterligere klarlagt, og da fungerte alt bedre og bedre.

Etter at bror Salinas hadde tjent som områdetilsynsmann i omkring 13 år, ble han i 1964 innbudt til å gjennomgå Gilead-skolen. Som en forberedelse til det måtte han lære seg engelsk. Det var vanskelig, men han hadde stort utbytte av kurset og ble sendt tilbake til Mexico for å fortsette i områdetjenesten. Han er fremdeles i heltidstjenesten, selv om han har enkelte helseproblemer. Hans kone, Leonor, som har stått ved hans side siden 1955, har vært til god hjelp for ham. Bror Salinas sier: «Når jeg tenker bakover i tiden til 1941, da jeg lærte sannheten å kjenne, ser jeg at det allerede har gått [over 50] år, og i hele denne tiden har jeg lært fantastiske ting ut fra Guds Ord. Jeg hadde ikke fylt 20 år i 1941. Jeg er så takknemlig for at Jehova og hans organisasjon har forandret livet mitt fra et liv uten framtid til et liv med en mening.»

Store anstrengelser for å overvære stevnene

Det ble holdt landsstevner i Mexico by år etter år, og de fleste brødrene i landet drog dit. Men på grunn av pengemangel var det noen som hadde store problemer med å komme. Da stevnene var små, fikk alle som kom utenbys fra, overnatte på Betel. I begynnelsen av 1940-årene ble det så sørget for losji hjemme hos forskjellige brødre. Fattigdommen blant mange av brødrene gjorde oss svært bedrøvet, og vi ble dypt rørt over de anstrengelsene de gjorde seg for å komme langveisfra til storbyen Mexico for å nyte godt av åndelig føde.

Hvor glade ble vi ikke da det ble ordnet med at stevnene kunne holdes nærmere hjemstedene deres! Nå behøvde de ikke å reise så langt. Noen av brødrene måtte likevel bringe store ofre for å kunne være til stede. I 1949  drog for eksempel 20 stevnedeltagere fra delstaten Tabasco — 18 menn og 2 kvinner — over 320 kilometer til fots for å komme seg til et stevne i delstaten Veracruz. De reiste i 15 dager i ett strekk. I alt tok det dem omkring 35 dager å reise til og fra stevnet.

La Torre del Vigía de México — et kulturelt selskap

Du husker sikkert at La Torre del Vigía de México var blitt godkjent av myndighetene i 1932. Vi møtte imidlertid forskjellige hindringer på grunn av de restriksjonene som loven påla alle religionssamfunn. Det kom protester mot Jehovas vitners hus-til-hus-arbeid, fordi loven slo fast at ’alle religiøse handlinger som inngår i den alminnelige tilbedelse, må foregå i gudshusene’. Av samme grunn kom det innvendinger mot at vi holdt stevner på offentlige steder. Dette var et problem, for stevnene ble stadig større. Det var også vanskelig å eie fast eiendom, for loven forutsatte at enhver bygning som ble brukt til religiøse formål, skulle være eid av det offentlige.

Av disse og andre grunner kom Selskapet til at det ville være klokt å reorganisere virksomheten og legge større vekt på den undervisning vi gir gjennom vårt arbeid. Den 10. juni 1943 ble det derfor sendt en søknad til utenriksdepartementet om å få registrert La Torre del Vigía som et ikke-religiøst selskap, og denne søknaden ble innvilget 15. juni 1943.

Nå sluttet man å synge på møtene, og møtelokalet ble kjent som Sal for kulturelle studier. Det ble ikke bedt høyt på møtene, men ingenting kunne hindre en i å be oppriktig inni seg. Man unngikk alt som kunne minne om religiøse gudstjenester. Møtene våre er virkelig lagt opp med  tanke på undervisning. Da Jehovas vitner i andre land begynte å kalle sine lokale grupper «menigheter», fortsatte Jehovas vitner i Mexico å bruke betegnelsen «kretser». Forkynnerne fortsatte å gå fra hus til hus, med enda større iver, men de unngikk å bruke Bibelen ved dørene. I stedet lærte de seg skriftstedene utenat, så de kunne sitere dem. De gjorde også god bruk av boken «Forviss dere om alle ting», som er en samling av skriftsteder om en rekke emner. Bibelen ble bare brukt på gjenbesøk og studier (som ble kalt «kulturelle studier» i stedet for «bibelstudier»).

Det viktigste arbeidet til Jehovas vitner forble det samme, nemlig å forkynne det gode budskap om Guds rike.

Lese- og skriveundervisning

I samsvar med vedtektene for La Torre del Vigía startet vi opp med en kampanje for å lære folk å lese og skrive, i tillegg til at vi underviste dem i Bibelens lære. Den 17. mai 1946 lot derfor La Torre del Vigía et senter for lese- og skriveundervisning bli innregistrert hos myndighetene. Undervisningen ble ledet av José Maldonado.

Siden myndighetene var interessert i å bedre folks lese- og skriveferdigheter, sørget de for å skaffe oss lærebøker på begynnerstadiet som vi kunne bruke i gruppene. Da Selskapet Vakttårnet senere utgav brosjyren «Lær å lese og skrive» på spansk, gikk vi over til å bruke den. Myndighetene satte pris på det som ble gjort. I et brev datert 25. januar 1966 skrev en av deres representanter: «I forståelse med generaldirektøren har jeg fornøyelsen av å kunne rose Deres institusjon . . . for det patriotiske samarbeidet i forbindelse med republikkens analfabeter. . . . Jeg håper Deres begeistring for å fortsette denne vedvarende kampen mot analfabetismen, som alle gode meksikanere tar del i, ikke vil avta.»

 Fra ordningen med lese- og skrivegruppene ble opprettet, og fram til 1966 fikk 33 842 mennesker lære å lese og skrive. Fram til 1993 hadde antallet økt til 127 766. Dessuten var 37 201 personer blitt hjulpet til å forbedre sine lese- og skriveferdigheter. Mens alle disse menneskene lærte å lese og skrive, lærte de også å verdsette åndelige foranstaltninger — Selskapets litteratur til bruk ved studium av Bibelen og møtene i «kretsene».

Den moralske renhet innen Jehovas organisasjon

Da ordningen med kretsstevner trådte i kraft, begynte også en tid med renselse innen Jehovas organisasjon. En skikk som var dypt rotfestet i Mexico på den tiden, gikk ut på at en ung mann kunne «røve» en ung kvinne og leve sammen med henne uten at de var gift. I henhold til gamle skikker som var godtatt av falsk religion, giftet parene seg vanligvis ikke. De levde bare sammen i et samboerforhold. Mange var i en slik situasjon da de begynte å komme sammen med Jehovas vitner.

Bror Salinas verdsatte Bibelens moralnormer og hjalp brødrene til å forstå dem. (Matt. 19: 3—9; Hebr. 13: 4) Uansett hvor han var, oppfordret han dem til å inngå et lovformelig ekteskap.

Dette var ikke nytt for Jehovas vitner. La Torre del Vigía for september—oktober 1924 hadde drøftet følgende spørsmål: «Vil det være passende å velge en bror som ikke er lovformelig gift med sin partner, til eldste for en klasse?» Svaret var: «Det vil være fullstendig upassende.» Det ble gitt bibelske grunner for dette. Det ble også anbefalt at personer som ikke hadde ordnet opp i sitt samliv, ikke ble døpt. Likevel var det mange kretstjenere, eller presiderende tilsynsmenn, i Mexico som ikke var lovformelig gift.

 I 1952 ble det imidlertid til beste for Jehovas vitner verden over gitt uttrykkelige retningslinjer vedrørende det å få orden i privatlivet hvis man ønsket å fortsette å tilhøre Jehovas organisasjon. I noen tilfelle hadde menn som hadde vært gift og deretter var blitt separert, begynt å leve sammen med en annen kvinne uten at de verken var blitt skilt fra den første kvinnen eller hadde giftet seg med den andre. Noen hadde giftet seg på nytt uten å ha blitt skilt fra sin tidligere kone. Det krevde derfor mye av disse brødrene å få orden på livet sitt for å kunne tjene Jehova.

Det var til stor glede for oss å se hvordan brødrene reagerte og tok de nødvendige skritt for å inngå et lovformelig ekteskap. I noen «kretser» ble grupper på opptil 20 par, eller enda flere, viet samtidig. Det var også noen som til tross for Jehovas rettferdige normer ikke ville forandre sin levemåte. Noen av dem forlot oss; andre ble utstøtt.

Én bror husker at barna deres var med dem da han og samboeren skulle gifte seg i samsvar med organisasjonens retningslinjer. Da dommeren spurte: «Vil du bli ett med denne kvinnen, ta imot henne og ha henne til hustru til døden skiller dere?», nølte han litt før han svarte, og da bad hans lille datter inntrengende: «¡Dí que sí, papacito! [Si ja, da pappa!]» Da sa han straks ja til dommeren.

Det krevde tid og tålmodighet

Det tok tid for enkelte å tilpasse seg de høye moralnormene til Jehovas organisasjon, spesielt med hensyn til ekteskapsordningen og bruken av alkohol, men brødrene fikk gradvis større forståelse av betydningen av å være i pakt med Jehovas veier. — 1. Pet. 4: 3.

I sin rapport for tjenesteåret 1953 skrev avdelingskontoret: «Vi avsluttet det vi hadde påbegynt året før, nemlig  arbeidet med å rense organisasjonen for alle som ikke fortjente å få være der. Det gjorde at antall forkynnere sank drastisk de første fem månedene i tjenesteåret. Det sank så lavt som til sju prosent under fjorårets gjennomsnitt, men fra februar av økte det i en slik grad at vi ved tjenesteårets slutt lå ni prosent over fjorårets gjennomsnitt.» Etter å ha blitt ordentlig renset var Jehovas organisasjon i Mexico omsider klar til å gå inn i en periode med åndelig velstand som har vedvart like fram til i dag.

Stevner vi aldri glemmer

Det er noen stevner som aldri er blitt glemt av dem som var til stede. Et av dem ble holdt i Mexico by fra 13. til 15. april 1945. Ingen av stevnedeltagerne kom i egen bil. Over 200 kom med tog fra Monterrey. Et skilt utenpå en av vognene kunngjorde hvor de skulle, og på alle stasjonene som toget stoppet på langs ruten, forkynte stevnedeltagerne for forskjellige selgere og nysgjerrige folk som kom bort til toget. En familie fra delstaten Chihuahua, som hadde med seg et lite barn, gikk i sju dager før de kunne ta toget videre. N. H. Knorr og F. W. Franz hadde kommet fra hovedkontoret i New York og var også til stede. Den første stevnedagen var 717 av de 1107 stevnedeltagerne ute på feltet for å fortelle andre om det offentlige foredraget, «Én verden, én regjering», som bror Knorr skulle holde på Arena México. Foredraget ble holdt, til tross for at katolske bråkmakere prøvde å spolere det.

Noen av de mest minneverdige stevnene har bidratt til at Jehovas vitner i Mexico har kommet i et nærere forhold til sine kristne brødre i andre land. Det internasjonale stevnet med temaet «Guds vilje», som ble holdt i New York i 1958, var et svært spesielt stevne. Stevnedeltagere fra 123 land var til stede, blant dem 503 fra Mexico. De fikk muligheten  til å sitte og følge med på programmet sammen med medkristne fra alle verdens kanter, og de fikk også hilse på og omgås disse brødrene. Et annet gripende stevne ble holdt i Mexico by i 1966, da flere hundre stevnedeltagere fra 12—13 andre land kom til Mexico for å være sammen med sine brødre der på det største stevnet som La Torre del Vigía i Mexico hadde arrangert fram til da. Det var over 30 ganger så mange til stede ved den anledningen som på stevnet i Mexico by i 1945.

Selskapets filmer

I midten av 1950-årene tok Selskapet i bruk enda et nytt hjelpemiddel i sitt undervisningsprogram. Bror Salinas forteller: «Noe som var til stor hjelp for oss i arbeidet, var Selskapets 16 mm filmer ’Den nye verdens samfunn i virksomhet’, ’Den nye verdens samfunn i lykkelig samvær’, ’Jehovas vitners internasjonale sammenkomst med mottoet «Guds vilje»’, ’«Det evige gode budskap» forkynnes jorden rundt’ og ’Gud kan ikke lyve’. Du kunne se hvilken virkning de hadde på folk som ikke kjente så godt til arbeidet vårt.» Den første filmen handlet om virksomheten ved Selskapets kontorer. De neste tre filmene viste bilder fra stevner som var blitt holdt i forskjellige deler av verden. Den siste hjalp tilskuerne til å se for seg viktige bibelske begivenheter og forstå hvilken betydning de har for vår tid.

Disse filmene ble ofte vist på gårdsplasser eller i et leid lokale. Brødrene delte ut innbydelser, og mange interesserte kom for å se filmene. Etterpå skrev brødrene opp navnene på dem som ønsket flere opplysninger.

I 1958 skulle Jehovas vitner i Tenexpa i delstaten Guerrero vise Selskapets nyeste film på en ledig tomt ved siden av møtelokalet sitt. Da brødrene holdt på med å rydde  på plassen, dukket det opp en politimann, og da begynte de å frykte for at de ikke ville få anledning til å vise filmen. Politimannen sa til kretstjeneren at han måtte oppsøke borgermesteren. Broren gjorde det, og da spurte borgermesteren: «Hvor skal dere vise filmen?» Da han hørte svaret, sa han: «Hvorfor viser dere den ikke i paviljongen på torget?» «Vel, hvis ingen har noe imot det, så . . .» Borgermesteren sørget da for at de fikk strøm. De fikk låne benkene fra kinoen, og noen tok til og med med seg egne stoler, for det var bare 900 sitteplasser. Det kom omkring 2000, og de gjorde det hele til en fest. De hadde med seg mat som de satte fram, slik at hvem som helst kunne forsyne seg. Hver gang bror Salinas viste noen av Selskapets filmer i delstatene i nord, var det 500, 800 eller opptil 1000 personer til stede.

Større avdelingskontor for å holde tritt med arbeidet

Da Roberto Montero og hans familie utgjorde Betel-familien i Mexico, hadde det huset i Melchor Ocampo-gaten 71 i hovedstaden som de flyttet inn i, vært mer enn stort nok til å bo og arbeide i. På den tiden var det bare rundt hundre aktive forkynnere av Riket i Mexico. Men i 1946 hadde antall aktive Jehovas vitner økt til 3732, som var organisert i 223 «kretser». Det var nødvendig med et større avdelingskontor for å kunne ta hånd om det omfattende undervisningsprogrammet Jehovas vitner drev i hele Mexico. Det passet derfor fint at et nytt avdelingskontor og Betel-hjem ble fullført og tatt i bruk rett ved siden av den gamle bygningen det året.

I 1962 var også disse bygningene helt sprengt, så det ble oppført et femetasjes tilbygg. Der var det blant annet et lite trykkeri hvor vi trykte Budbringer (nå Vår tjeneste for  Riket) på spansk og forskjellige skjemaer og blanketter som ble brukt på avdelingskontoret og av de 27 000 som da var aktive i det teokratiske undervisningsarbeidet i Mexico. Under avdelingskontorets ledelse fikk dessuten tilsynsmennene og spesialpionerene rundt om i landet opplæring ved hjelp av Rikets tjenesteskole.

Fortsatt religiøs fanatisme

Selv om myndighetene i flere tiår hadde prøvd å sette en stopper for religiøs fanatisme, og selv om Jehovas vitners virksomhet var godt kjent over hele landet, ble presteskapet rasende over den framgang brødrene hadde i sitt undervisningsarbeid. I 1960-årene ble motstanden enkelte steder verre enn noen gang tidligere.

I byen Los Reyes de la Paz i delstaten Mexico planla for eksempel brødrene å holde et kretsstevne 4. og 5. august 1963. Da stevnet begynte, prøvde presten i byen å overdøve programmet ved hjelp av høyttalere som var hengt opp på kirkeveggen slik at de vendte rett mot stevnestedet. Han prøvde å hisse opp sognebarna ved å holde følelsesladede taler og slynge ut fornærmelser mot Jehovas vitner. Flere hundre katolikker, som ellers var rolige og vennlige, ble egget til å ty til vold. De stormet ut av kirken og grep tak i stokker, køller og steiner. Pøbelflokken var helt ute av kontroll og kastet seg over de brødrene som var kommet sammen. Over 30 Jehovas vitner ble skadet. Pøbelen kastet også stein på to hus som tilhørte brødre, og vegger ble revet ned.

Takket være betimelig inngripen fra det føderale trafikkpolitiet kunne brødre som hadde kommet utenbys fra, dra trygt hjem. På mandagen klarte omsider hæren å spre den rasende pøbelflokken.

Den 6. august 1963 skrev avisen Excelsior: «Sognepresten i Los Reyes, Jesús Meza, som av politiet er blitt utpekt  som hovedmannen bak opptøyene, rømte ut av byen i en bil. Han ble fulgt av flere hundre sognebarn som var bevæpnet med steiner, køller og macheter.»

Disse pøbelopptøyene bidrog imidlertid til å åpne enkelte oppriktige menneskers øyne. Da Jehovas vitner etter en tid på nytt forkynte i denne byen, oppnådde de svært gode resultater. Folk skammet seg over sin oppførsel, og litt etter litt begynte de å høre etter. Da urolighetene fant sted, var det to «kretser» i området. Nå er det over 50.

Religiøs intoleranse i Sahuayo

I august 1964 brøt det ut skamløs forfølgelse i Sahuayo i delstaten Michoacán. Flere spesialpionerer forkynte nidkjært der. De holdt allerede møter med en liten gruppe interesserte. Men de ble også truet og sjikanert av pøbelgjenger ledet av presten i byen. Det var folk fra Sahuayo og nabobyen Jiquilpán som viste en slik dårlig oppførsel. Brødrene måtte ikke bare én gang, men flere ganger stå ansikt til ansikt med pøbelflokker på 200—300 mennesker.

Den 13. august ble situasjonen svært spent da over 5000 mennesker omringet huset til en pioner. De hadde med seg bensin og aktet å sette fyr på huset og brenne det opp sammen med dem som bodde der. En bror, fem søstre og en seks år gammel jente befant seg inne i huset. En liten gruppe politifolk prøvde å stoppe den opphissede folkemengden, men de kom ikke særlig langt. Men i det avgjørende øyeblikk kom det plutselig tre lastebiler med soldater. De som var inni huset, ble raskt reddet, og folkemengden ble tvunget til å spre seg. Aviser som kommenterte saken, uttrykte dyp beklagelse over presteskapets intolerante oppførsel, som hadde vært årsak til alt bråket.

Situasjonen var så farlig at man fant det fornuftig å trekke spesialpionerene ut av området. Men etter hvert  sendte Selskapet pionerer til noen av nabobyene, og de nærmet seg forsiktig Sahuayo og Jiquilpán. De hadde så stor framgang at det ble opprettet en «krets» i Jiquilpán i 1974, ti år etter forfølgelsene, og i 1990 ble det også opprettet én i Sahuayo.

Mannen grep etter noe i baklommen

Kan du klandre Jehovas vitner for at de av og til gikk litt på tå hev, i betraktning av den voldsomme forfølgelsen de hadde opplevd? José Mora husker noe som hendte i delstaten Jalisco. Han ler av det nå, men han var ikke like høy i hatten den gangen.

Han snakket med en mann og hadde nettopp sitert Salme 115: 16: «Himmelen er [Jehovas] himmel, men jorden gav han til menneskene.» Mannen tok seg hurtig til baklommen, og bror Mora trodde at han grep etter et våpen. For en lettelse det var at han tok fram en bok som inneholdt Det nye testamente og Salmene! Mannen slo opp skriftstedet i sin egen bibel og tok imot budskapet. Han og hele familien hans ble snart Jehovas vitner. «Han hadde imidlertid lagt merke til at jeg ble litt nervøs,» forteller bror Mora, «så når vi i dag treffer hverandre fra tid til annen, kommer vi til å tenke på denne hendelsen og begynner å le.»

Gledelig respons de senere årene

Til tross for forfølgelsen fortsatte antall lovprisere av Jehova å øke i hele landet. Forkynnelsen av det gode budskap ble mer effektiv etter hvert som brødrene vokste i sin forståelse av bibelske og organisasjonsmessige spørsmål. Forkynnerne ble gradvis mer oppmerksom på behovet for å følge opp den interesse som ble vist, og ta hånd om sauene. Som følge av dette økte antall bibelstudier. I 1970 ble det  gjennomsnittlig ledet 43 961 bibelstudier hver måned. Ti år senere hadde dette tallet økt til 90 508. Noen av studiene ble holdt med mennesker som gjorde svært raske framskritt.

Det var tilfellet med Lino Morales og hans kone. Lino hadde dratt på en pilegrimsferd til en billedstøtte som forestilte jomfru Maria, i en by i Guatemala sammen med en venn. (Han bodde i delstaten Chiapas i Mexico.) Han og vennen var blitt enige om at de skulle gå inn til billedstøtten hver for seg for å be. Lino forteller: «Da det hadde gått en lang stund uten at han hadde kommet ut igjen, kikket jeg forsiktig inn gjennom døren til kapellet, og der fikk jeg se et blasfemisk syn. Vennen min løftet på skjørtet til Jomfruen! Da jeg ropte til ham: ’Hva er det du gjør?’, skyndte han seg å late som om han bad. Jeg sa bryskt til ham at han skulle komme ut, og da han gjorde det, løftet jeg hånden for å dra til ham. Det tok ham en stund å overbevise meg om hva han hadde gjort. Da jeg hadde roet meg, fortalte han at han hadde mistet troen på billedstøtten, for da han knelte for å kysse dens føtter, så han at det bare var ansiktet og føttene til Jomfruen som var blankpusset. Under kjolen var det bare små trestykker.»

Denne episoden og det at den lille sønnen hans døde, fikk stor innvirkning på Linos syn på tilværelsen. Hva skjedde så? Hans kone forteller: «To kvinner banket på hos oss og snakket med meg om Bibelen. De overbeviste meg snart om at de hadde sannheten. De gav meg en bok og sa at de ville komme igjen siden. Rett etter at de hadde gått, begynte det å regne. Regnet vedvarte, og nå kom de to kvinnene tilbake sammen med mennene sine og søkte husly hos oss. Men det fortsatte å regne hele ettermiddagen, så de måtte overnatte hos oss. Vi utnyttet tiden godt — de forklarte  Bibelens sannheter, og jeg hørte etter. De drog tidlig dagen etter og lovte å komme igjen. Han som førte an i samtalen, var alminnelig pioner. Han og hans kone kom fra den sørlige delen av delstaten; de var sammen med en som het Caralampio og bodde i byen La Trinitaria. Overraskende nok kom mannen min hjem om ettermiddagen samme dag. (Lino arbeidet langt borte på en skole ute på landet.) Etter at vi hadde spist kvelds, fortalte jeg at det hadde vært noen forkynnere hos meg og gitt meg en bok. Vi begynte å gå igjennom den og sammenlignet det som stod der, med det de hadde fortalt meg. Vi klarte ikke å legge den fra oss. Før vi visste ordet av det, hadde natten gått, og en ny dag var i ferd med å bryte fram. Vi rakk aldri å komme oss i seng.»

 Linos kone begynte å gjøre i stand frokosten, mens Lino salte hesten. Den morgenen reiste han to mil, helt til La Trinitaria, for å se etter bror Caralampio. Han fant det riktige huset, men det var ingen hjemme, for Caralampio var ute på feltet. Men Lino la igjen en beskjed hos naboen. «Jeg drog hjem igjen litt skuffet,» minnes han, «men for en overraskelse vi fikk! Tidlig neste morgen hørte jeg noen banke på døren. Da jeg gikk ut, fant jeg forkynnerne der. De hadde fått beskjeden om at vi hadde sett etter dem, klokken sju om kvelden, og de hadde straks gjort seg i stand. De hadde gått hele natten og var hos oss ved daggry. Mindre enn 48 timer etter at forkynnerne hadde levert boken, foretok de allerede et gjenbesøk, trass i den lange veien og nattemørket.»

Gjenbesøket varte i tre dager! I løpet av den tiden lærte forkynnerne Lino og hans kone de grunnleggende sannhetene i Guds Ord. Den fjerde dagen ble begge to med ut for å forkynne for andre. Slik begynte en stor familie å tjene Jehova.

’Gi sønnen min livet tilbake, ellers kaster jeg dere ut’

Edilberto Juárez i delstaten Oaxaca tok også raskt imot sannheten. «Jeg sørget over min brors død og over min sønn, som hadde begått selvmord samme dag,» forteller han. «Da jeg fikk høre om det fatale som hadde skjedd, vendte jeg meg straks til gudene (gudebildene) mine, som dekket en hel vegg i huset mitt. Jeg sa til dem at de måtte gi sønnen min livet tilbake, ellers ville jeg kaste dem ut. Åtte dager senere tømte jeg huset for gudebilder, for da hadde jeg erfart at disse gudene slett ikke hadde vist sin makt. Jeg gråt bittert over tapet av mine kjære.

 En lærer kom til meg og prøvde å trøste meg. Han gav meg et eksemplar av Det nye testamente og sa at jeg burde lese det, men siden jeg aldri hadde sett en bibel før, interesserte det meg ikke. Jeg la den bare til side. Omtrent på den tiden fikk jeg besøk av en pinsevenn. Mens vi snakket sammen, fikk jeg øye på en mann med veske. Pinsevennen gjenkjente ham som et av Jehovas vitner og foreslo at vi skulle invitere ham inn, ettersom han sikkert hadde bedre kjennskap til Bibelen enn oss. Mannen kom inn, og da han fikk vite at jeg sørget, begynte han å fortelle meg om oppstandelsen. Det var virkelig interessant.»

Denne forkynneren begynte å besøke Edilberto regelmessig, selv om det innebar at han måtte gå langt. «Så begynte jeg å snakke med andre om min nye tro,» sa Edilberto. «Tre av dem ble interessert i sannheten og begynte å samles hjemme hos meg, så da forkynneren kom til oss, var vi fire som studerte Bibelen.»

Hurtig opplæring på «kulturelle» studier

Den sannhet som fører til evig liv, boken som i sin tid ble kalt den «blå bomben», ble utgitt i 1968, og vi ble oppfordret til å studere den med folk i seks måneder. Men det var ikke alle som brukte så lang tid. I ett tilfelle tok studiet mindre enn to uker. Avdelingskontoret rapporterte:

«En kvinne ble kjent med sannheten gjennom et gaveabonnement på Vakttårnet. Da områdetjeneren og hans kone var på besøk i en by i nærheten, kom denne kvinnen på kretsstevnet. Broren og hans kone snakket med henne og la merke til hennes oppriktige ønske om å tjene Jehova og hjelpe menneskene i den lille byen der hun bor. Det ble ordnet med at hun skulle få et studium i ’Sannhetsboken’. Problemet var at det ikke var tid til å legge opp studiet på den måten Selskapet foreslo, for kvinnen skulle bare være  i stevnebyen i to uker, og så skulle hun reise med et lite fly til hjembyen sin oppe i fjellene. Derfor ledet områdetjenerens kone et intensivstudium med henne i to uker. Studiet ble faktisk ledet i løpet av 30 timer fra fredag til fredag, og de gikk igjennom hele ’Sannhetsboken’. Denne kvinnen ville gjerne utnytte den tiden hun hadde til disposisjon, best mulig, så noen ettermiddager og kvelder måtte områdetjeneren og hans kone bruke to—tre timer på å besvare hennes mange spørsmål. Ved slutten av de to ukene hadde hun streket under alle svarene i boken sin, og hun var svært ivrig etter å komme tilbake til den isolerte hjembyen for å hjelpe andre.»

Før hun forlot byen i slutten av den andre uken, ble hun døpt. Ikke lenge etter at hun kom hjem, ledet hun åtte studier. Det ble også ledet et Vakttårn-studium med 15 personer til stede, og det ble opprettet en isolert gruppe. Nå er det en menighet der hun bor.

Eldsteordningen er til gagn for «kretsene»

I samsvar med den bibelske veiledningen fra den tro og kloke slave kom det i 1972 en ny ordning med hensyn til det å føre tilsyn med «kretsene». Den «kretstjeneren» som tidligere hadde ført tilsyn med alt, skulle nå erstattes med et eldsteråd. I den grad det var mulig, ble dette gjennomført overalt. Men også den gang fantes det, slik som nå, mange «kretser» der forkynnerne var takknemlige om de i det hele tatt hadde blant seg én bror, eller kanskje to brødre, som var kvalifisert til å være eldste. Mange av dem som hadde vært kretstjenere, ble eldste i henhold til den nye ordningen, men det var også noen som ikke oppfylte de bibelske kravene. De som var kvalifisert, kunne ikke være personer som behandlet hjorden med hardhet, slik noen hadde gjort tidligere. (1. Pet. 5: 2, 3) Når to eller flere  menn som har de bibelske kvalifikasjonene, tjener som et eldsteråd, blir organisasjonen mer medfølende i sin omtanke for hjordens behov, og da etterligner den også i større grad Jesus Kristus, den gode hyrde.

Helt fram til nå har det vært behov for flere kvalifiserte menn som kan tjene som eldste. På grunn av den raske økningen i antall Jehovas vitner er det mange menigheter (eller «kretser», som de ble kalt fram til 1989) som blir tatt hånd om av bare én eldste og noen menighetstjenere; i noen tilfelle er det menighetstjenere som må ta seg av alle oppgavene i menigheten. I Tantoyuca i delstaten Veracruz var det to menigheter, men bare én eldste. Enrique Hernández Montes (som er eldste og pioner) flyttet til området sammen med sin familie for å hjelpe til. Det var så mange interesserte i den menigheten han kom til, at det ikke var plass til alle i Rikets sal. Man ble nødt til å dele dem inn i to grupper og gjenta møteprogrammet for den andre gruppen. For noen år siden ble den eneste eldste som var i menigheten i Palmillas i delstaten Sinaloa, oppmerksom på at menigheten hadde 21 interesserte som ønsket å bli døpt på neste stevne. Han gjorde sitt ytterste for å gjennomgå spørsmålene til dåpskandidatene med dem alle.

Selv der hvor det er svært få kvalifiserte brødre, fører ordningen med at ansvaret i menigheten er delt mellom flere, til at sauene får mer oppmerksomhet.

En tid med sikting

Det ble stilt store forventninger til året 1975 og den rolle det kunne tenkes å spille i oppfyllelsen av Jehovas hensikt. Noen satte sin lit til at det året var tidspunktet for at den gamle tingenes ordning skulle bli tilintetgjort og Guds nye verden opprettet. Da disse forventningene slo feil, var det noen som forlot tjenesten for Gud. Enkelte ble  frafalne. Men det store flertall av Jehovas vitner var drevet av kjærlighet til Jehova. De visste at Guds Ord aldri ville slå feil.

Organisasjonen verden over hadde full tillit til Jehova og forberedte seg i 1975/1976 med tanke på ytterligere vekst. Vi er ikke blitt skuffet. Mexico har dessuten hatt en bemerkelsesverdig andel i den økningen som har funnet sted. Hva har bidratt til dette?

Store familier tjener Jehova i forening

Familiene i Mexico er store. Når det blir opprettet et bibelstudium, er det gjerne tre, fire eller flere personer som er med på det. Familiene holder vanligvis sammen, og barna har stor respekt for sine foreldre. Hvis foreldrene så tar imot sannheten, gjør barna det også. Når Bibelens veiledning blir anvendt, blir familiebåndene ytterligere styrket, og hele familier tar ofte del i tjenesten for Jehova sammen.

De unge blir behandlet på en måte som gjør at de føler seg som en del av menigheten. På møtene hilser alle på hverandre med et hjertelig håndtrykk — og det gjelder også de unge. Det er sjelden at barna virker uinteresserte eller likegyldige på møtene. Alle barna vil gjerne delta, og de er glad for å få hjelpe til med forskjellige oppgaver i forbindelse med Rikets sal.

Det hender ofte at hele familier tar del i felttjenesten sammen. I noen tilfelle anstrenger man seg for at flest mulig i familien skal kunne ta del i pionertjenesten. I Oriente menighet i Zapata i delstaten Morelos har for eksempel Guilebaldo Hernández og hans kone tre døtre som er spesialpionerer, og tre som er alminnelige pionerer (i isolert distrikt). De to sønnene deres er forkynnere og menighetstjenere, og de to yngste døtrene (som er 11 og 12 år gamle)  er udøpte forkynnere. I denne familien på 12 er det seks menighetsforkynnere og seks pionerer.

Sabino Martínez Durán tjener som eldste og alminnelig pioner i Estrella menighet i byen Aguascalientes i delstaten med samme navn. Hans kone og hans datter er også alminnelige pionerer. Han har dessuten en sønn som er alminnelig pioner og menighetstjener i samme menighet. En annen sønn er medlem av Betel-familien i Mexico, og enda en er med på byggearbeidet ved avdelingskontoret.

Respekt for foreldre gir gode resultater

Det er ikke tvil om at den respekten meksikanske familiemedlemmer har for hverandre, bidrar til utbredelsen av budskapet om Riket. Det blir illustrert av en opplevelse fra delstaten Chihuahua.

De eldste i Navojoa i delstaten Sonora hørte at det i landsbyen El Trigo de Russo, som ligger i fjellene i Chihuahua, var noen som studerte Bibelen ved hjelp av Selskapets publikasjoner, blant annet Den sannhet som fører til evig liv. En eldste og en menighetstjener la ut på en tøff dagstur for å få bekreftet dette og for å hjelpe de nyinteresserte. De oppdaget at en lærer og hans kone, som ikke var Jehovas vitner, ledet bibelstudier med andre. De holdt møter to ganger i uken, og da var det 25—30 til stede. Hvordan hadde dette gått til?

Læreren hadde hatt besøk av sin mor, som var et av Jehovas vitner. I løpet av besøket hadde hun forkynt for enkelte i strøket og levert «Sannhetsboken» til dem. Da hun så den interesse som disse menneskene viste, bad hun sønnen og svigerdatteren om hjelp. De var ikke Jehovas vitner, selv om moren hadde undervist sønnen i Jehovas veier da han var liten. Men på grunn av kjærlighet til moren og  respekt for henne gikk sønnen med på å studere med disse personene, og svigerdatteren var villig til å samarbeide med ham. Mens de studerte med de nyinteresserte, ble deres egen interesse vakt. De ble ferdig med «Sannhetsboken» på fire måneder. De to brødrene fra Navojoa ordnet med at de skulle få regelmessige besøk av eldste og andre forkynnere. Læreren og hans kone var de første i denne gruppen som ble forkynnere. De ble døpt på områdestevnet i 1989. I juni 1990 ble det opprettet en menighet med ti forkynnere i El Trigo de Russo, og omtrent alle som bor i området, har et bibelstudium.

Gilead kulturskole dekker et behov

Mange unge pionerforkynnere i Mexico har hatt et ønske om å tjene i andre land hvor behovet er større. På grunn av det store behovet det er her i landet, er de ikke blitt oppfordret til å reise utenlands, og svært få er blitt innbudt til å gjennomgå Gilead-skolen. Det å gjennomgå Gilead-skolen fordrer dessuten at man lærer seg engelsk, og det har vært vanskelig for noen. I 1980/1981 fikk imidlertid 72 unge meksikanske pionerer spesiell opplæring på Gilead kulturskole i Mexico for å tjene på steder i Latin-Amerika der det kunne være behov for dem.

Siden elevene ikke hadde noen språkproblemer og havnet i land med en kultur som var svært lik den meksikanske, kunne de lett tilpasse seg livet der de ble sendt.

Stadig større avdelingskontor

Etter hvert som organisasjonen vokste, ble avdelingskontoret i Melchor Ocampo-gaten 71 for lite til alt arbeidet som måtte gjøres der. I 1973 kjøpte La Torre del Vigía en tomt utenfor Mexico by, på et sted som heter El Tejocote, og der ble det bygd et nytt og rommelig Betel-hjem som kunne huse over 100 mennesker. Der flyttet Betel-familien  inn, og bygningene ble innviet i april 1974. Det så ut til at vi hadde nok plass til å ta hånd om arbeidet i mange år. Men den gang ei! Etter hvert som antall Jehovas vitner økte stadig hurtigere, ble det nødvendig å utvide, så både i 1985 og i 1989 ble det innviet nye tilbygg.

I tillegg til kontorene og boligrommene til medlemmene av Betel-familien trengte man også lokaler og utstyr til å produsere store mengder bibelsk litteratur til det meksikanske feltet. Det ble stadig vanskeligere å få blad fra utlandet. Vi ville gjerne trykke selv, men loven tillot ikke et selskap som vårt å gjøre det. I 1983 løste vi problemet ved å la et lokalt, kommersielt firma trykke La Atalaya (Vakttårnet) og ¡Despertad! (Våkn opp!) Vi prøvde oss også fram ved å la forskjellige trykkerier trykke bøkene våre. De kunne imidlertid bare levere uinnbundne bøker til en pris som var rimelig nok. Vi hadde stadig problemer med dårlig kvalitet og sen levering.

Nå ble det besluttet å opprette et nytt selskap, som skulle ta seg av trykkingen. Det oppfylte alle juridiske krav som ble stilt til et slikt selskap her i landet. Vi kjøpte og bygde om en fabrikkbygning som lå et kvarters reise fra Betel, og der installerte vi et nytt trykkeri. Vi gledet oss virkelig da det ble opplyst at Selskapet Vakttårnet i Brooklyn hadde sendt to MAN-rotasjonspresser av gårde med skip til Mexico. Men det var litt av en skuffelse å høre at skipet underveis hadde havnet midt i en kraftig storm, så trykkpressene praktisk talt var blitt knust. Roberto Gama, som er medlem av utvalget ved avdelingskontoret, reiste til havnebyen Veracruz for å hente pressene — eller det som var igjen av dem. Han begynte å gråte da han så dem.

Var det i det hele tatt mulig å reparere pressene? Ved en annen anledning og under andre omstendigheter ville de  kanskje ha blitt kassert, men i dette tilfellet måtte man få dem til å virke, og det var ingen umulig oppgave for brødre som var vant til å improvisere og utnytte alt for å skaffe seg det de trengte til livets opphold. Selskapet sendte to brødre fra Brooklyn for å hjelpe de meksikanske brødrene, og med store anstrengelser og innbitt iherdighet, kombinert med tålmodighet, ble de ødelagte delene reparert eller byttet ut. Nå kunne vi installere den første pressen. Vi takket Jehova for at den fungerte. Etterpå reparerte vi den andre trykkpressen.

Det var en sann glede da La Atalaya for 1. oktober 1984 ble trykt. Den første utgaven av ¡Despertad! som vi trykte, var nummeret for 22. mai 1985. For en lettelse det var omsider å kunne avslutte forbindelsen med verdslige trykkerier!

I 1987 ventet vi å få to nye Hantscho offsetrotasjonspresser som trykte i fire farger, så derfor utvidet vi trykkeriet slik at det ble plass til dem. I september 1988 ble «¡Mira! Estoy haciendo nuevas todas las cosas» (brosjyren «Se, jeg gjør alle ting nye») trykt i fire farger. Siden da er alle bøker og blad til forkynnerne i Mexico og mange land i Mellom-Amerika blitt trykt her. De to firefargepressene trykker fire millioner blad i måneden.

Jehovas vitners menigheter i Mexico

Jehovas vitners organisasjon i Mexico har alltid fulgt de samme grunnprinsippene som i andre land rundt om på jorden. Siden 1931 har også de enkelte brødre kalt seg Jehovas vitner. I mange år var det likevel nødvendig for organisasjonen i Mexico å fungere som et ikke-religiøst og undervisningsorientert selskap, slik det er blitt forklart tidligere.

 Men i 1980-årene begynte det å skje forandringer. Representanter for myndighetene oppsøkte gjentatte ganger noen av møtelokalene våre og insisterte på at de skulle registreres som lokaler for religiøse møter og eies av det offentlige. På den annen side ble det stadig vanskeligere å få leie offentlige lokaler til stevnene våre fordi myndighetene fastholdt at loven forbød religiøse møter på offentlige steder.

Dette gjorde at vi i 1988 hadde møter med representanter for myndighetene. Vi merket at selv om myndighetene ikke hadde noe å utsette på organisasjonen når det gjaldt vår atferd, så hersket det betydelig mistillit på grunn av det andre hadde fortalt dem om vår organisasjon og vår holdning til nasjonale symboler. De var også av den oppfatning at organisasjonen virket under jorden, siden det ikke var så lett å få øye på møtelokalene våre. På disse møtene med myndighetene sørget vi for å avlegge et grundig vitnesbyrd om hva Jehovas vitner tror. Vi gjorde det klart for dem hvordan vi ser på kristen nøytralitet og det å vise myndighetene respekt, sett i sammenheng med det å avholde seg fra alt vi betrakter som avgudsdyrkelse. Møtene førte til at det ble trukket den slutning at organisasjonen burde virke helt åpenlyst som religionssamfunnet Jehovas vitner, selv om det skulle innebære at alle møtelokalene våre måtte overdras til det offentlige. Det ville gjøre myndighetene bedre kjent med arbeidet vårt, og vi mente at det ville få positive resultater. Vi kom likevel ikke til noen løsning med hensyn til hvordan vi skulle kunne arrangere store stevner.

I 1989 ble det med det styrende råds godkjennelse sendt ut et brev til alle «kretsene» som sa at vi fra den 1. april av ville virke som en religiøs organisasjon her i Mexico. I juni-utgaven av Nuestro Ministerio del Reino (Vår tjeneste for  Riket), som før het Informador de la Torre del Vigía, ble det gitt flere detaljer. Fra nå av skulle vi bruke Bibelen fra dør til dør, og vi skulle også be høyt på møtene. Senere begynte vi også å synge på møtene.

Tenk deg hvor glade menighetene ble for å høre dette! Brødrene i hver eneste Sal for kulturelle studier, eller Studiesal (som fra nå av ble kalt Rikets sal), gråt av glede da de begynte å synge og be sammen på menighetsmøtene. Det samme skjedde på krets- og områdestevnene. Direkte bruk av Bibelen i forkynnelsen fra dør til dør fylte dessuten brødrene med økt nidkjærhet. Det gjorde tjenesten deres mer virkningsfull og gav dem stor tilfredshet. Vi hadde også uten å være fullt ut klar over det lagt et grunnlag for det å forsvare vår kristne livsførsel juridisk sett.

Barn av Jehovas vitner under stort press

Barn av Jehovas vitner har alltid vært utsatt for stort press fordi de ikke hilser flagget — uansett hvilket flagg det gjelder. Barna forklarte selv eller sammen med foreldrene sitt standpunkt for lærerne. Noen ganger ble forklaringen godtatt, men i de fleste tilfelle ble barna utvist fra skolen. Når barna ble utvist, pleide foreldrene å prøve å finne en skole med mer tolerante lærere, slik at barna kunne få fortsette sin skolegang. Det var ikke mulig å ta noen spesielle juridiske skritt, for det fantes ikke noe formelt grunnlag for å hevde barnas rettigheter overfor myndighetene.

Etter hvert som antall forkynnere økte, økte også presset på Jehovas vitners barn. Avisartikler kritiserte brødrenes standpunkt. Siden vi nå virket som en religiøs organisasjon i Mexico, var tiden inne til å starte en kampanje til forsvar for den kristne samvittigheten til skolebarn blant Jehovas vitner.

 Kampen for samvittighetsfriheten på skolene

I 1989 ble det rettet inntrengende appeller til de føderale myndigheter om å stadfeste barns rett til skolegang i samsvar med hva landets grunnlov garanterer. Jehovas vitner rundt om i landet som var advokater, samarbeidet med de utvalgene som var blitt nedsatt for å koordinere behandlingen av sakene under ledelse av avdelingskontorets juridiske avdeling. Mange i skoleverket gav seg når de ble møtt med rettslige skritt. Over 100 saker er blitt brakt inn for retten. Jehovas vitner har vunnet 49 av dem, og 28 verserer fremdeles i retten. Det er 28 saker som er blitt appellert til Magistrados de los Colegiados de Circuito (domstoler som er overordnet de føderale dommerne), og 14 av dem er blitt avgjort i vår favør og har skapt presedens for lavere domstoler. Barna våre er ikke blitt fritatt for seremoniene, men i samsvar med loven har dommerne avgjort at et barn uansett ikke kan berøves retten til skolegang. Når folk i skoleverket har opptrådt vilkårlig, har i mange tilfelle føderale myndigheter grepet inn. Skolefolk er også blitt rimeligere i sitt syn på saken, og de har sendt ut gunstige retningslinjer.

Jehovas vitner organiserte et opplegg for å oppsøke skolemyndighetene overalt i landet og gi dem førstehånds informasjon om Jehovas vitners holdning til forskjellige seremonier. Myndighetene fikk bibelske og juridiske opplysninger. Mange visste svært lite om Jehovas vitner. Litt etter litt har mange tjenestemenn innsett at barn av Jehovas vitner nekter å være med på enkelte seremonier av samvittighetsgrunner basert på religiøse prinsipper, men at barna ikke desto mindre viser respekt for nasjonale symboler og myndighetene. (2. Mos. 20: 4; Rom. 13: 1) Problemene er ikke blitt fullstendig løst, men det er blitt avlagt et godt  vitnesbyrd for dommere, tjenestemenn i skoleverket og lærere, og som følge av det har noen av dem vist interesse for sannheten. — Matt. 10: 18—20.

En føderal dommer i Ciudad Juárez i delstaten Chihuahua som avgjorde en sak i vår favør, får nå besøk av Jehovas vitner. For en stund siden fortalte han brødrene at han nesten var ferdig med å lese boken Livet — et resultat av utvikling eller skapelse? Så åpnet han skrivebordsskuffen og sa: «Her er den bibelen jeg fikk av dere, og disse to bøkene er mine beste følgesvenner.»

En annen føderal dommer, en kvinne i Chilpancingo i delstaten Guerrero, som hadde truffet en gunstig rettsavgjørelse, spurte brødrene om de kunne forklare henne inngående vår holdning til kristen nøytralitet. Hun satte pris på forklaringen og gav uttrykk for at hun var glad for at hennes avgjørelse, som var i samsvar med loven, hadde gått i vår favør, selv om hun tidligere ikke hadde hatt vår holdning helt klart for seg. Hun tok også imot bibelsk litteratur.

Krets- og områdestevner — et kraftig vitnesbyrd

Hvilken betydning har det hatt for krets- og områdestevnene at organisasjonen nå er blitt anerkjent, ikke bare  som et kulturelt selskap, men som et redskap for Jehovas vitners religion? I 1988, da myndighetene første gang ble stilt overfor denne situasjonen, henviste de ganske enkelt til den loven som ikke tillater religionssamfunn å arrangere offentlige møter andre steder enn i sine vanlige forsamlingslokaler. De foreslo at vi skaffet oss egne haller og plasser til stevnene i stedet for å bruke offentlige steder. Vi gav oss ikke, men bad om spesiell tillatelse til å ha store sammenkomster på offentlige steder. De sa at vi kunne søke, og så skulle de vurdere søknaden. De nektet oss ikke å ha slike store møter, for vi har jo alltid hatt det, og andre religionssamfunn har også hatt gudstjenester på offentlige steder. En av brødrene i Selskapets ledelse forteller hvordan møtet sluttet: «Da vi skiltes, sa jeg: ’Vel, da er det altså underforstått at vi kommer til å fortsette som før til det dukker opp noe nytt.’ Det var de enige i, og vi tok farvel i en vennskapelig tone.»

Selskapet fortsatte altså å arrangere krets- og områdestevner, og vi begynte å bruke stevnemerker, slik Jehovas vitner gjør andre steder på jorden. Vi begynte også å synge og be på stevnene. I stedet for å prøve å unngå publisitet tok vi vel imot journalister. Inspektører fra myndighetene som har overvært stevnene forskjellige steder, har fått et  godt inntrykk av oss. Med Jehovas velsignelse har stevnene vært et omfattende vitnesbyrd til ære for hans navn.

I de siste månedene i 1993 ble det holdt 161 områdestevner med temaet «Opplært av Gud» i 74 byer. Det var i alt 830 040 til stede, og 15 662 ble døpt. Det var litt av en kontrast til den spede begynnelse.

«En vekker for den katolske kirke»

En rekke aviser i landet har uttalt seg svært positivt om noen av stevnene i den senere tid, og det har på sin side vært et godt vitnesbyrd som har kastet glans over Jehovas navn. Avisen El Norte, som kommer ut i Monterrey i delstaten Nuevo León, for 27. oktober 1991 skrev: «Selv om det var 25 000 Jehovas vitner på Monterrey baseballstadion, var det ikke noe søppel og ingen dytting eller roping, og det var heller ikke nødvendig med politifolk . . . Folkemengden, som bestod av barn, tenåringer og voksne, kom til stevnet i pene klær; mennene skilte seg ut ved å bruke slips, og kvinnene ved å gå i lange skjørt i rolige farger. Nesten alle hadde sin egen bibel, Jehovas vitners egen oversettelse, som kalles Ny verden-oversettelsen, som de brukte når foredragsholderne henviste til forskjellige kapitler i Bibelen.» En annen nyhetsmelding i den samme byen siterte en katolsk monsignore som sa: «Det budskap Jehovas vitners årlige møte etterlot seg, var en vekker for den katolske kirke om at den bør styrke sin tro.»

En journalist på Jehovas vitners stevne på Arena México beskrev hva hun så og hørte, og sa deretter: «For min egen del drar jeg tankefull derfra. Jeg ser på våre sogn og menigheter, og jeg går i meg selv og skammer meg over det usle vitnesbyrd som jeg har avlagt om den tro jeg bekjenner meg til og er fullstendig overbevist om. . . . Så sier jeg farvel til  Jehovas vitner. Jeg gransker min samvittighet og ber om styrke til å bli et sant vitne for den sanne tro.» Avisen La Voz, som kommer ut i byen Monclova i delstaten Coahuila i nord, skrev: «Vi må innrømme at de utretter en hel del . . . For ikke så mange dagene siden hadde katolikkene et møte samme sted, der til og med delstatens kirkelige overhode var til stede, og stadionet så ikke på langt nær så rent ut som det gjør nå . . . det vil dessuten være like rent etter tre dager, når de er ferdige der . . . Vi tør si med sikkerhet at de eneste gangene dette parkområdet ser pent og ’brukbart’ ut, er når Jehovas vitner holder sine møter der.»

Spørsmålet om bruken av blod

Vår nåværende status i Mexico som Jehovas vitner har også satt oss i en bedre stilling når det gjelder å forsvare vårt standpunkt til blod, som er basert på Bibelen. Det har alltid vært vanskelig for brødrene å få gjennomslag for sine meninger på sykehusene. Meksikanske leger er ikke vant til at det settes spørsmålstegn ved deres kunnskap og myndighet over behandlingen av sykehuspasienter. Brødre som trengte å bli operert, forklarte sitt religiøse standpunkt for legene, men det var bare i noen få tilfelle at deres samvittighet ble respektert. De måtte dra fra sykehus til sykehus for å prøve å finne leger som ville behandle dem uten å bruke blod.

Det ble arrangert et medisinsk seminar i Mexico fra 25. til 27. januar 1991 med tanke på å forbedre forholdene. Det ble ledet av brødre fra Brooklyn. Deretter ble det opprettet en avdeling for sykehusinformasjon ved avdelingskontoret, og det ble også opprettet sykehuskontaktutvalg rundt om i landet. Siden den gang har de medisinske institusjonene i Mexico mottatt et vell av informasjon om Jehovas vitners standpunkt til blod.

 I april 1991 ble noen av de brødrene som arbeider med sykehuskontaktutvalgene, invitert til den første latinamerikanske kongress om blodbanker og transfusjonsmedisin, som ble holdt i Acapulco i delstaten Guerrero. Der var det representanter fra 12 land i Mellom- og Sør-Amerika. I et foredrag over emnet «Organisering, standardisering og juridiske rammebetingelser» ble det sagt at «Jehovas vitner er en gruppe som av religiøse overbevisningsgrunner motsetter seg bruk av blod, noe som gjør det nødvendig å se etter alternativer». Den legen som holdt foredraget, fortalte kort om sykehuskontaktutvalgene. Vi hadde hatt et møte med ham på forhånd, så han visste hvordan vi er organisert. Etterpå var det mulig for tilhørerne å stille spørsmål, og da noen insisterte på at man burde arbeide for å redde liv uten å ta hensyn til religiøse overbevisningsgrunner, svarte legen ganske enkelt: «Hvis du vil unngå juridiske vanskeligheter, bør du behandle denne religiøse gruppen med respekt.» Så tilføyde han at man ifølge generell helselovgivning skal innhente pasientens samtykke før det blir brukt blod.

Det ble også holdt en foredragsserie i auditoriet til en høyere domstol. I et av disse foredragene presenterte en advokat to spørsmål som berører Jehovas vitner: «Er det lovlig å nekte Jehovas vitner helsetjenester bare fordi de ikke gir blod?» og «Er det riktig og lovlig å påtvinge pasienter som er Jehovas vitner, blodoverføring?» Den juridiske lederen for helsevesenet pekte på at det ikke er noe i loven som forplikter en pasient til å gi blod til gjengjeld for medisinsk behandling. Han sa: «Republikkens grunnlov forplikter alle institusjoner til å yte medisinsk bistand, og en slik bistand skal gis uten betingelser. Det er en forbrytelse å nekte folk behandling.» Disse foredragene banet vei for  flere svært positive samtaler med tjenestemenn i helsevesenet.

En rapport fra avdeling for sykehusinformasjon sier: «Vi hadde et møte med den juridiske lederen for Mexicos helsevesen. Vi fortalte om ordningen med sykehuskontaktutvalgene, og han syntes opplegget var høyst bemerkelsesverdig. Så spurte han om vi kunne vise ham grunnlaget for vårt religiøse standpunkt ut fra Bibelen. Det virket som om han forstod det svært godt, og han sa at han skulle sette oss i forbindelse med andre tjenestemenn i helsevesenet, så de også skulle få høre om vårt standpunkt og de tiltak vi har truffet. Senere fikk vi blant annet snakke med en lege som er sjef for transplantasjonsregistret og har foretatt nyretransplantasjoner på Jehovas vitner med godt resultat. Disse samtalene har vist seg å være svært interessante, for legene er imponert over den måten vi er organisert på verden over for å kunne skape bedre forståelse mellom pasienter som er Jehovas vitner, og sykehuspersonell.»

Tallenes tale

I mellomtiden fortsatte forkynnerne ivrig å utbre det gode budskap. Det har funnet sted en enestående økning siden 1931, da det var 82 som rapporterte felttjeneste. I 1961 hadde vi et høydepunkt på 25 171 forkynnere. Bibelstudiearbeidet hadde hatt framgang, men det var likevel ikke mange brødre som hadde fått opplæring i å lede studier. Litt etter litt ble forkynnerne lært opp, og det førte til at de oppnådde bedre resultater i hus-til-hus-arbeidet, gjenbesøksarbeidet og bibelstudiearbeidet.

I 1971 fikk vi et nytt høydepunkt — over 50 000 forkynnere. I sju av åtte år kunne vi melde om en økning på mer enn ti prosent; noen ganger var økningen på opptil  14 prosent. Nesten hvert år i 1970-årene ble det dessuten døpt over 5000 mennesker. Det tok bare ti år fra 1971 av før nesten 50 000 nye forkynnere var lagt til skaren av Jehovas vitner i Mexico. I 1981 hadde vi et høydepunkt på 101 171. Da var antall bibelstudier nesten like stort som høydepunktet i antall forkynnere, og fra da av ledet vi gjennomsnittlig mer enn ett hjemmebibelstudium pr. forkynner.

Brødrenes nidkjærhet i felttjenesten har ikke avtatt. Tjenesteåret 1994 sluttet med et høydepunkt på 404 593 forkynnere. Vi leder nå gjennomsnittlig mer enn 535 000 bibelstudier. Det var 1 379 160 til stede på minnehøytiden i 1994, og det viser at hver 63. innbygger i landet var der. Oversikten nedenfor viser hvordan virksomheten til Jehovas tjenere i dette landet har økt siden 1931.

I løpet av det tiåret som begynte i 1981, opplevde vi som oversikten viser, en eksplosjonsartet økning i antall hjemmebibelstudier, fra et gjennomsnitt på 100 636 i 1981 til 472 389 i 1991. Det utgjør en økning på 369 prosent i løpet av ti år, og denne økningen har ennå ikke stoppet opp!

 Det er veldig lett å starte bibelstudier i Mexico. En forkynner i Monterrey i delstaten Nuevo Léon tilbød for eksempel et bibelstudium til en kvinne første gang han besøkte henne. Hun tok imot det med en gang. Senere spurte han henne hvorfor hun straks hadde takket ja til å ha et bibelstudium hjemme hos seg. Hun svarte: «Du er den første som noen gang har tilbudt seg å studere Bibelen med meg.»

’Forkynnerne strømmer over av begeistring’

Mange har spurt: «Hva er hemmeligheten bak den enestående økningen i Mexico de siste ti årene?»

Et av medlemmene i utvalget ved avdelingskontoret svarer: «Overalt i landet strømmer forkynnerne over av begeistring, og det virker som om hele landet brenner for sannheten. Brødrene liker å fortelle opplevelser fra felttjenesten og vil gjerne høre dine opplevelser også. Sannheten fyller brødrene, og livet deres dreier seg om sannheten. Forkynnerne er svært nidkjære og forkynner det gode budskap om Guds rike hvor de enn kommer, og Jehova har velsignet deres bestrebelser. Ordspråkene 10: 22 oppsummerer det hele på en fin måte: ’Det er Jehovas velsignelse som gir rikdom.’ Det er også svært vanlig at folk begynner å gå på møtene samtidig som de begynner å studere Bibelen. De begynner å studere fordi de ønsker å bli Jehovas vitner. Det hjelper dem til å gjøre raske framskritt i sannheten.»

Tjenesteopplæringsskolen

Nå er det blitt truffet enda en foranstaltning for å hjelpe brødre i Mexico til å bli bedre rustet til å ta hånd om det produktive distriktet — tjenesteopplæringsskolen. Den første klassen i Mexico begynte i november 1991. Siden da er 12 klasser blitt undervist. Tjenesteopplæringsskolen er et åtte ukers kurs som er blitt tilrettelagt av det styrende  råds undervisningsutvalg. Kurset er spesielt lagt opp med tanke på å lære opp eldste og menighetstjenere til å ta seg av nødvendige behov i den teokratiske organisasjon. Under ledelse av det styrende råds tjenesteutvalg blir enslige brødre i Mexico som er kvalifisert til det, innbudt til å gjennomgå skolen for å bli lært opp til å påta seg ytterligere ansvar på steder der behovet er større. I noen tilfelle innebærer det at de blir sendt til andre land.

Brødrene har reagert med begeistring. Da det ble opplyst om denne skolen første gang, var det 600 som fylte ut et foreløpig søknadsskjema! Fordi stadig flere unge brødre  stiller seg til disposisjon, blir det mer enn én gang i året holdt to kurs samtidig. Som følge av dette blir det tatt bedre hånd om Guds hjord i denne delen av verden.

Pionerene fortsetter å bane vei i isolert distrikt

Ettersom det er over 9800 menigheter rundt om i landet, blir alle større og mindre byer nå gjennomarbeidet av én eller flere menigheter. Likevel finnes det mye isolert distrikt. Mange pionerer stiller seg til disposisjon for å tjene der. De skaffer seg deltidsarbeid, eller så hjelper familien dem på forskjellige måter, slik at de kan tjene i disse områdene.

 Dessuten er det for tiden 671 spesialpionerer, som stort sett tjener i små menigheter på avsidesliggende steder som tidligere ikke er blitt nådd med det gode budskap. De gjør en god innsats.

Noen av spesialpionerene har også tjent som det vi kan kalle omreisende pionerer. De flytter fra sted til sted innen et visst område for å nå folk som bor i distrikter som er vanskelig tilgjengelige. Disse brødrene bruker en liten pickup med et overbygd lasteplan som er fylt med et tilstrekkelig utvalg av litteratur og er stor nok til at det går an å sove der. Dermed har de et sted å sove hvis natten skulle komme brått på dem. Men i fjellene hender det rett som det er, at de må la bilen stå igjen der veien slutter, og ta seg videre til fots, mens de har mat og andre forsyninger i en ryggsekk. De siste fem årene er en rekke grupper av forkynnere blitt sendt ut i dette arbeidet, og det har brakt glimrende resultater.

Her er én av de mange interessante opplevelsene disse nidkjære brødrene har fått del i: «I byen Altamirano i delstaten Guerrero fant vi mange som var interessert i Guds Ords sannhet. Vi startet 40 bibelstudier hjemme hos interesserte i løpet av bare én måned. Vi studerte blant annet med en katolsk mann som hadde huset fullt av religiøse bilder. Da vi fortalte ham hvor galt avgudsdyrkelse er i Jehovas øyne, og han leste om det i boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord, knuste han alle bildene. Vi innbød ham også til områdestevnet i 1991, og da tok han med seg seks andre. Han begynte å komme på alle møtene, selv om det innebar at han måtte reise 45 kilometer hver vei. Nå oppfyller han kravene til en god forkynner.»

Som følge av disse pionerenes virksomhet er det blitt levert mye bibelsk litteratur, og det er også blitt opprettet små  menigheter på steder der det tidligere ikke fantes noen Jehovas vitner. En av pionerene gav uttrykk for sin mening om denne tjenesten og skrev: «Vi besøkte vakre steder og hyggelige mennesker som var villige til å lytte. Det var til og med mange som gråt og bad oss om å bli der lenger, og det fikk oss virkelig til å ønske å bli hos dem på grunn av det behovet som var der . . . Det fikk oss også til å forstå hvor kjærlig Jehova er som bruker sine tjenere til å bringe det gode budskap ut til disse menneskene som er fattige og ydmyke og bor på slike isolerte steder.»

’Flere og bedre saler og haller’

Det virker som om det ganske enkelt ikke er nok tid til å gjøre alt som må gjøres i Mexico. Byggeprogrammet er blitt utvidet så det også innbefatter Rikets saler og stevnehaller. Vårt motto er «Flere, bedre og større Rikets saler», og brødrene rundt om i landet er begeistret over å kunne bygge bedre møtelokaler. Ettersom over 800 000 mennesker overværer områdestevnene, er det blitt vanskelig å leie egnede stevnesteder. Vi har begynt å konsentrere oss om å bygge stevnehaller som ikke bare kan romme kretsstevner, men også små områdestevner. Med dagens lovverk og Jehovas velsignelse ser det lovende ut.

Vi fullførte et enestående prosjekt i grensebyen Reynosa i delstaten Tamaulipas. Der gav en sjenerøs person oss en tomt på rundt 40 mål som vi kunne bygge en stevnehall på. Brødre fra åtte omkringliggende kretser arbeidet begeistret på prosjektet og ytet store personlige ofre for å bygge en stevnehall med plass til 3600 mennesker. Det dannet et mønster som vi håper vi kan følge i andre deler av landet. I november 1992 ble stevnehallen i Reynosa innviet av Albert D. Schroeder, som er medlem av det styrende råd.

 I en årrekke har vi hatt to små stevnehaller i Mexico by. Hver av disse har plass til cirka 1000 mennesker. Men den 9. mai 1993 ble en vakker hall i forstaden Tultitlán med plass til 3000 innviet av John E. Barr fra det styrende råd. Den var blitt oppført av begeistrede brødre fra Mexico by på bare ett år. Denne fine stevnehallen er virkelig til ære for Jehova.

Bygging i større omfang enn noen gang tidligere

Jehovas vitners virksomhet har fortsatt å øke i et eksplosjonsartet omfang. I løpet av de siste ti årene har antall forkynnere økt fra omkring 150 000 til over 400 000. Antall enkeltpersoner og familier som har tatt imot tilbudet om et hjemmebibelstudium, har steget fra rundt 180 000 til mer enn 535 000. Det er nødvendig med store mengder bibelsk litteratur. I fjor leverte Jehovas vitner i Mexico mer enn 30 millioner bøker, brosjyrer og blad som forklarer Bibelen, i tillegg til millioner av traktater. Vi planlegger å bygge et større avdelingskontor. Det vil kunne huse omkring 800 flere Betel-arbeidere. Trykkeriet vil bli fire ganger så stort som det er nå. Dette er et byggeprosjekt som vil ta cirka fem år og kreve mye internasjonalt samarbeid.

Vi ser fram til å få et trykkeri som kan levere nok bibler, bøker, brosjyrer, blad og annen litteratur til å stille oppriktige menneskers åndelige sult, ikke bare i Mexico, men også i andre latinamerikanske land.

Åndelige hyrder for Guds hjord

De brødrene som utgjør utvalget ved avdelingskontoret, fører tilsyn med den varierte virksomheten ved avdelingskontoret og andre steder, og de reiser jevnlig rundt for å tjene ved krets- og områdestevner. Det bidrar til at de er i  nær kontakt med alle sider ved det arbeidet som blir utført her i Mexico. Hustruene deres støtter dem lojalt i deres mange forpliktelser. Brødrene i utvalget har gjennomsnittlig vært døpt i 41 år og har 37 år bak seg i heltidstjenesten. Alle er medlemmer av Betel-familien.

Det er 34 områdetilsynsmenn og 446 kretstilsynsmenn ute i distriktet. Det er 9810 menigheter i Mexico, og det blir gjennomsnittlig opprettet 20 nye hver måned. De reisende tilsynsmennene har i likhet med de eldste og menighetstjenerne mye å gjøre i arbeidet med å ta hånd om hjorden. Vi har i gjennomsnitt 1,7 eldste og 2,8 menighetstjenere pr. menighet. Mange menigheter har følgelig et akutt behov for flere kvalifiserte brødre. Den jevne økningen i antall forkynnere fører dessuten til at det blir opprettet flere menigheter, som alle trenger kvalifiserte eldste og menighetstjenere. De få som tjener i hver menighet, utfører mye godt arbeid i hyrdegjerningen for Jehovas små sauer. — Joh. 21: 15—17.

Ny lov om religiøse foreninger og offentlig tilbedelse

I de siste 135 årene har Mexico lagt vekt på å holde kirke og stat atskilt. I 1865 ble situasjonen så spent at forbindelsen mellom Mexico og Vatikanet ble brutt. Med tanke på sine erfaringer med religionen innførte myndighetene restriksjoner som rammet alle religionssamfunn. Da Carlos Salinas de Gortari tok fatt på sin presidentperiode i desember 1988, kunne man ikke desto mindre forutse at det ville skje en forandring i holdningen til religion, og at det ville skje en tilnærmelse mellom Mexico og Vatikanet. Da presidenten holdt sin tiltredelsestale, var det flere høytstående representanter for den romersk-katolske kirke til stede.

 Det oppstod naturligvis spørsmål om hvordan dette ville virke inn på Jehovas vitners virksomhet. Etter å ha opplevd et slikt uttrykk for velvilje overfor den katolske kirke presset det katolske presteskapet på for å oppnå endringer i grunnloven, slik at religiøse organisasjoner skulle få større frihet. Pressen debatterte saken i to år og banet dermed vei for at religiøse organisasjoner kunne bli juridisk anerkjent i Mexico. Fram til da hadde religionssamfunnene bare eksistert de facto, men de hadde ikke fått juridisk anerkjennelse eller hatt noen rettigheter. Det var tydelig at presteskapet ikke bare var ute etter juridisk anerkjennelse, men også ønsket seg privilegier innen politikken og skoleverket. Noen katolske prester antydet dessuten i sine erklæringer at Jehovas vitner ikke burde få lovformelig status, men pålegges restriksjoner. I januar 1992 foretok omsider kongressen enkelte forandringer i det grunnloven sa om religion. I juli samme år ble det dessuten utformet forskjellige bestemmelser for å sette forandringene ut i livet. Disse bestemmelsene fikk betegnelsen «Lov om religiøse foreninger og offentlig tilbedelse».

Hensikten med loven var å gi religiøse foreninger større frihet. Den åpner for at de nå kan eie fast eiendom. De kan også arrangere religiøse møter og tilstelninger utenfor kirkene eller gudshusene sine. Én paragraf nevner patriotiske symboler, og en skulle tro at den var blitt utformet med tanke på Jehovas vitner. Den 7. mai 1993 gav regjeringens sekretariat La Torre del Vigía og Los Testigos de Jehová en México juridisk anerkjennelse. Vi har tillit til at den nye loven vil føre til at Jehovas vitners virksomhet i Mexico fortsetter å ha framgang, og at vi vil få lov til å arbeide videre i full frihet, idet vi benytter oss av juridiske rettigheter og privilegier som tidligere ikke stod åpne for oss.  Uten å være klar over det forberedte Jehovas vitner i Mexico seg med tanke på denne friheten selv før loven ble utformet.

Det gjenstår mye mer å fortelle om Mexico

Det er umulig å ta med alt som har hendt i Jehovas vitners historie i Mexico. Det vi har sett på, er bare en kort oversikt over vårt historiske album. Noen av de første opplevelsene var omtrent som bleknede fotografier i svart-hvitt. De senere opplevelsene er mer livaktige og av en art som gjør at de ville ha gjort seg bedre på video.

Prøvelsene til dem som startet opp arbeidet i Mexico, kan virke overraskende på dem som nettopp har begynt å komme sammen med Jehovas vitner. De er vant til et åndelig paradis hvor det er en overflod av åndelig føde og flere hundre tusen gudfryktige medkristne, og hvor tjenesten for Gud blir utført på en velorganisert måte. Til tross for dette må Jehovas vitner i mange deler av Mexico ennå gjøre seg store anstrengelser for å komme på møtene. Noen trenger fremdeles hjelp til å lære å lese for å kunne dra nytte av de åndelige hjelpemidlene som er tilgjengelige. Noen av de reisende tilsynsmennene må fortsatt vade over elver og ta seg fram i fjellterreng for å komme til menigheter de skal tjene. Livet i byene virker kanskje mer lovende materielt sett, men der er det også flere fristelser. Uansett hva slags press Jehovas vitner i Mexico opplever, er de likevel glad for å være forent med sine kristne brødre og søstre verden over i tjenesten for Jehova — en virksomhet som bringer dem sann glede og tilfredshet.

Selv om du nå vet mye om Jehovas vitners historie i Mexico, er du ikke på noen måte blitt kjent med alle dine brødre og søstre her. Alle har imidlertid interessante  opplevelser å fortelle. Det finnes dessuten fremdeles store skarer som vi håper å nå med det gode budskap. Det er vårt oppriktige håp at de også vil bli en del av den hurtig voksende familien som ser hen til Jehova som sin Gud og Far. Og hvis vi er imponert over de senere års økning, hva vil vi da si etter Harmageddon, når Jesus Kristus begynner å reise millioner av meksikanere som nå er i graven, opp fra de døde og gir dem mulighet til å lære om Jehova og Hans rettferdige veier? Denne rapporten inneholder altså ikke på langt nær alt som er å si om Mexico. Noen av de mest spennende begivenhetene ligger foran oss. Med Jehovas velsignelse vil vi få mye mer å fortelle.

[Oversikt på side 242]

HØYESTE ANT. GJ.SN. ANTALL BIBEL-

ÅR FORKYNNERE FORKYNNERE STUDIER

1931 82

1941 859

1951 10 335 8366 5409

1961 25 171 22 235 18 198

1971 54 384 51 256 50 270

1981 101 171 98 610 100 636

1991 335 965 319 634 472 389

1994 404 593 388 623 535 912

 [Kart på side 168]

(Se den trykte publikasjonen)

MEXICO

Monterrey

Guadalajara

Mexico by

Veracruz

[Bilde på side 170]

Noen trekk ved aztekernes religion ble blandet med den katolske tro

[Bilde på side 175]

En gruppe bibelstudenter i Mexico by omkring 1920

[Bilder på side 177]

Identifikasjonskort for forkynnere og det nummeret av «Bulletin» som opplyste om registreringen av Selskapet i Mexico

[Bilde på side 178]

José Maldonado var en av de første pionerene i Mexico

[Bilder på side 184]

Manuel Amaya og det transportmidlet han brukte som pioner

[Bilde på side 188]

Pedro de Anda forkynte i hele landet

[Bilde på side 191]

Etter at Mario Mar hadde lest Selskapets litteratur, sa han seg villig til å forkynne uten en gang å ha truffet et av Jehovas vitner

[Bilde på side 192]

Et stevne som Jehovas vitner holdt i Mexico by i 1934

[Bilder på side 198]

Noen av de første pionerene i delstaten Veracruz og deres transportmidler

[Bilde på side 200]

Fred og Blanche Anderson gjennomgikk Gileadskolen og tjente i Mexico det meste av sitt liv

[Bilder på side 202]

Shirley Hendrickson (til venstre) og Rosa May Dreyer samarbeidet i tjenesten i over 50 år

[Bilder på side 207]

Andre misjonærer fra Gilead som har tjent i Mexico: (1) Elizabeth Tracy, (2) Jean Friend, (3) Esther Lopez, (4) Rubén Aguirre, (5) Russell Cornelius, (6) Esther Vartanian (Lozano), (7) Mildred Simpkins, (8) Maxine Miller (García)

[Bilder på side 209]

Noen av dem som har ført tilsyn med arbeidet ved avdelingskontoret

(1) Rodolfo Lozano, (2) George Papadem, (3) Samuel Friend, (4) William Simpkins, (5) Robert Tracy

[Bilde på side 210]

Adulfo og Leonor Salinas var i reisetjenesten i mange år

[Bilder på side 223]

Avdelingskontoret i Mexico siden 1985

[Bilder på sidene 236 og 237]

Lykkelige forkynnere av Guds rike i dagens Mexico

[Bilder på sidene 244 og 245]

(Til venstre) Betel-familien i Mexico i 1993 — og den vokser fortsatt! (Under) Det blir oppført nye bygninger ved avdelingskontoret som skal dekke behovene til de hurtig voksende menighetene i Mexico

[Bilde på side 252]

Utvalget ved avdelingskontoret i Mexico (fra venstre mot høyre): Robert Tracy, Roberto Gama, Carlos Cázares, Santos Estrada, Juan Angel Hernandez og Rodolfo Lozano