Verdensrapport

Afrika

Det afrikanske kontinent er stykket opp i en mengde land. Disse igjen er delt inn i forskjellige stammer med ulike språk. Det er ikke uvanlig at det kommer til voldsomme sammenstøt mellom etniske grupper. Men over 636 000 mennesker fra disse forskjellige nasjonene og stammene er forent i tilbedelsen av den sanne Gud, Jehova. De oppfordrer andre til å ’frykte Gud og gi ham ære’, og mange reagerer positivt på denne oppfordringen. — Åp. 14: 6, 7.

Noen som har vært dypt involvert i lokal overtro, har frigjort seg fra alt dette for å tjene Jehova. Da døren gikk opp for noen forkynnere et sted i Sør-Afrika, stod de overfor en kvinnelig Sangoma (heksedoktor) i full mundur. De hadde lyst til å gjøre rask retrett, men kvinnen insisterte på at de skulle legge fram sitt budskap. En av forkynnerne brukte 5. Mosebok 18: 10—12 for å vise hva som er Bibelens syn på spiritistisk virksomhet. Heksedoktoren takket ja til et bibelstudium. Hun sa at hvis et studium av Bibelen overbeviste  henne om at det å praktisere som Sangoma var i strid med Jehovas vilje, skulle hun slutte med det.

Etter at hun hadde studert kapittel 10 i boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord sammen med Bibelen, brente hun alt det utstyret hun hadde som hadde forbindelse med heksekunst, og begynte å gå på møtene i Rikets sal. Hun var gift, men hadde vært separert fra mannen sin i 17 år. Nå så hun behovet for å ordne opp i forholdet. Begge er nå innviede, døpte vitner.

Noen av de mest gledelige nyhetene det siste året har kommet fra Malawi. Jehovas vitner over hele verden gledet seg virkelig da de fikk høre at forbudet mot Jehovas vitner i Malawi var blitt opphevet den 12. august 1993, etter 26 år. Dette ble fulgt opp ved at Selskapet Vakttårnet ble registrert den 15. november 1993, og ved at forbudet mot Jehovas vitners litteratur ble opphevet den 25. februar 1994. Interessant nok var det bare noen uker etter at Selskapet var blitt registrert, at hovedkvarteret til Malawi Young Pioneers (MYP), som hadde mishandlet Jehovas vitner så brutalt, ble ødelagt. Alle kontorene ble stengt, og mange av medlemmene ble oppsporet og drept av hæren. Andre flyktet for livet til Mosambik.

Våre brødre i Malawi lærer nå igjen hvordan de skal gå fra hus til hus, tilby litteratur og starte bibelstudier i folks hjem. I april, like etter at forbudet mot Selskapets litteratur var blitt opphevet, ble det arrangert en landsomfattende kampanje som gikk ut på at forkynnerne distribuerte traktaten Hva tror Jehovas vitner? på tre språk. De delte ut over en million eksemplarer av denne traktaten.

I over 30 år var den lille gruppen av sanne kristne i São Tomé og Príncipe utenfor Afrikas vestkyst blitt forfulgt, slått og kastet i fengsel fordi de kom sammen for å studere  Bibelen. Men i 1993 fikk Jehovas vitner der sin religiøse frihet. I januar 1994 kunne de glede seg over å holde et tredagers områdestevne med temaet «Opplært av Gud» i landets flotteste, mest moderne auditorium, som er utstyrt med klimaanlegg. Radioen sendte til og med utdrag av programmet.

Da høyesterett i Zaïre gjenopprettet den juridiske anerkjennelsen av Jehovas vitner, ble det igjen mulig å holde områdestevner i landet. Hvordan var responsen? Under et stevne som ble holdt i Kinshasa tidlig i tjenesteåret, var stadionet fullpakket; det var over 70 000 til stede. På de seks første områdestevnene med temaet «Gudsfrykt» i 1994 var det til sammen 120 127 til stede, og 1155 ble døpt, og da gjenstod det 19 stevner i denne serien.

I Koumassi Prodomo menighet i Elfenbeinskysten er det en menighetstjener som er kjent for å være meget mild. Han har imidlertid ikke alltid hatt ord på seg for å være det. Før han lærte sannheten å kjenne, pleide han å drikke seg full, røyke og ha dårlig omgang, og han løste ofte problemene sine ved å ty til knyttnevene. De som kjente ham, forteller at det var best enten å være venner med ham eller å styre unna. Men «Jehova syntes synd på meg,» sier han. Det ble startet et bibelstudium med ham. Gradvis foretok han forandringer i livet, og med tiden ble han døpt. Hvor fullstendig var forandringen? En måned før han skulle bli døpt, ble han satt på prøve; han ble overfalt av noen menn. Han gjorde ikke gjengjeld. Noen uker etter at han var blitt døpt, skjedde det noe lignende. Igjen viste han at han hadde lagt av den gamle personlighet, som svarte til hans tidligere livsførsel, at han var blitt gjort ny i sitt sinns drivkraft, og at han virkelig hadde tatt på den nye personlighet, som gjenspeiler Jehovas ånd. — Gal. 5: 22—24; Ef. 4: 22—24.

 Asia og Oseania

Hele 152 343 av de 514 847 lovpriserne av Jehova i Østen og Oseania er pionerer.

En pioner i Japan som hadde satt seg som mål å foreta 100 gjenbesøk hver måned, bestemte seg for å gå tilbake også til dem som ikke hadde vist interesse første gang. Derfor begynte han å føre en liste over alle han traff fra hus til hus, og å besøke dem igjen innen en uke. Hver gang han var ute i hus-til-hus-arbeidet, prøvde han også å få foretatt fem gjenbesøk. Han forberedte seg grundig og la fram budskapet med begeistring og overbevisning. Da måneden var gått, hadde han foretatt 241 slike besøk. På et av dem fikk han startet et studium med en som sa: «Jeg har alltid avvist dere. Dette er første gang jeg har hørt etter hva dere har å si.» Pionerens vedholdenhet, som var motivert av kjærlighet, brakte resultater. Den måneden rapporterte han ti bibelstudier.

I de senere år har mange flyttet til New Zealand, særlig fra Asia. Det er nylig opprettet bibelstudiegrupper for  koreansktalende og thaitalende, og snart vil det nok bli opprettet en kinesisk menighet i Auckland, hvor den kinesiske befolkningen skal være kommet opp i over 50 000. Det meldes også om stor interesse i de kinesiske miljøene i byer på Nordøya, deriblant Wellington og Palmerston North.

Noen som studerer Bibelen, har oppnådd gode resultater ved å følge forslaget om å gjøre sine slektninger kjent med sannheten. I Tainan på Taiwan begynte en ung husmor å studere Bibelen. Hun har en stor familie som hun bor sammen med, og mange i familien hadde en fremtredende stilling i den presbyterianske kirke. Fordi kirken hennes ofte kritiserte Jehovas vitner for å ’angripe andre religioner’, passet hun på ikke å gjøre det og konsentrerte seg i stedet om å legge for dagen kristne egenskaper. Hun måtte kjøre 16 kilometer på motorsykkel for å komme på møtene, men var regelmessig til stede. Snart begynte andre i familien å legge merke til personlighetsforandringene. På grunn av dette og hennes taktfulle forkynnelse begynte hennes svigerinne å studere. Så gikk hennes egen mann med på å se nærmere på hva hun lærte. Deretter begynte hans bror og et søskenbarn å studere. Så viste svigermoren interesse for dette som flere i familien studerte. Dernest forkynte den unge kvinnen for sine foreldre, som bor 32 mil unna — og de begynte å studere. Den unge kvinnen, hennes mann og to slektninger er nå døpt, flere andre slektninger gjør fine framskritt i sitt studium, og enda et ektepar fra samme kirke har nylig meldt seg ut av kirken, slik at de kan delta i forkynnelsen. Jehova har virkelig velsignet denne søsteren for at hun har anbefalt sannheten ved sine ord og sin gode oppførsel.

I 1912, da C. T. Russell, Selskapet Vakttårnets første president, besøkte Ceylon, som Sri Lanka het den gangen, var Matilda bare 12 år. Hun er med på bildet på side 239 i boken Jehovas vitner — forkynnere av Guds rike (hun sitter på bakken,  nummer to fra høyre). Senere var hun og hennes mann spesialpionerer i mange år. Nå er hun 94 år og er fremdeles travelt opptatt med å forkynne. For ikke så lenge siden var hun hjelpepioner i et helt år. Hun klarer å gå litt når hun bruker stokk — nok til å benytte sjansen til å forkynne når naboer, venner, slektninger, selgere, postmenn og andre ringer på. Mesteparten av sin forkynnelse må hun imidlertid utføre pr. brev. Hun finner navn og adresser i nekrologene i avisen og skriver til noen av de pårørende. Hun blir virkelig glad hver gang det kommer et takknemlig svar!

I Sør-Korea er 31 prosent av forkynnerne alminnelige pionerer, og i tillegg er det mange tusen hjelpepionerer. Noe av distriktet blir gjennomarbeidet ofte. Men mange forkynnere oppnår gode resultater ved å komme med korte, poengterte kommentarer også ved dører hvor beboerne sier at de ikke er interessert. En søster traff en katolsk kvinne som sa hun ikke var interessert. Søsteren sa: «Jeg vet ikke hvilket håp du har, men» — hun pekte på traktaten Liv i en fredelig, ny verden — «jeg har håp om å få leve i en slik fredelig, ny verden.» Da en eldre kvinne sa at hun ikke var interessert, pekte en søster på den samme traktaten og spurte: «Hvis du fikk en innbydelse til å leve i det paradiset som er vist på dette bildet, ville du ikke da ta imot innbydelsen?» Begge disse besøkene førte til at kvinnene begynte å studere. Senere begynte de å komme på møtene, og nå gjør begge framskritt med tanke på å bli døpt.

På Hawaii gjør forkynnerne en felles innsats for å nå folk hvor de måtte befinne seg, og på de måtene det måtte være mulig å kontakte dem på — folk som bor i leiligheter som det ikke er vanlig adgang til, folk som er på jobb, og folk på gaten, på strendene og andre steder. Det har ført til at menighetene har fått flere distriktskart og kan gjennomarbeide distriktet grundigere. Forkynnelse pr. telefon har brakt  resultater. En søster ringte til en ung mann i marinen som bodde i en bygning som det ikke var adgang til. Han viste såpass interesse at de avtalte at han skulle få en brosjyre. En bror oppsøkte ham og startet et bibelstudium med ham i boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord. Etter hvert begynte mannen å forkynne for romkameratene og skipskameratene sine. Han inviterte dem faktisk til å være med på studiet, en om gangen. Etter at studiet hadde pågått i flere uker, spurte mannen: «Hvordan skal Jehova finne alle som gjerne vil ha kjennskap til sannheten, før enden kommer?» Broren svarte: «Tror du det var tilfeldig at du ble kontaktet pr. telefon i en bygning som det ikke er adgang til, og som det aldri har vært forkynt i, og at du var hjemme da vi ringte?» Mannen tenkte seg om et øyeblikk, og så sa han: «Det er interessant, for like før telefonsamtalen hadde jeg lurt på om det var mulig å finne ut hva Bibelen egentlig sier.»

Er det mulig å fortsette å forkynne selv om man får et langvarig sykehusopphold? Det var denne utfordringen en søster på øygruppen Tarawa i Kiribati i det midtre Stillehavet ble stilt overfor. Hun begynte med én gang å levere brosjyren Se, jeg gjør alle ting nye til alle de pasientene som ville ta imot den. En pasient la merke til at søsteren fikk besøk så ofte, og spurte om alle som besøkte henne, var slektninger. Da hun fikk høre at de var hennes åndelige brødre og søstre, blant annet eldste i menigheten, ble hun mektig imponert. Hun sa at hun var meget skuffet over at ingen som tilhørte hennes religionssamfunn, hadde vært såpass omtenksomme at de hadde besøkt henne i løpet av de tre månedene hun hadde vært innlagt, selv om de visste at hun var meget syk. Hun bad om å få et bibelstudium. Etter hvert tok også hennes mann og hennes mor imot tilbudet om et studium. Vår søster ble utskrevet midlertidig for å overvære et kretsstevne. For en glede hun følte da en annen pasient og flere andre pasienters slektninger ble med henne på stevnet!

 Europa

I Europa, medregnet Russland, som strekker seg forbi Ural og inn i Østen, ble 248 763 468 timer viet til forkynnelsen av Riket i løpet av det siste året. I denne delen av verden ble 89 578 døpt som et symbol på sin innvielse til Jehova. Hvordan blir disse menneskene nådd med det gode budskap?

I de senere år har tusener av flyktninger prøvd å få oppholdstillatelse i Belgia. På den måten har våre brødre i Belgia fått nye distrikter å forkynne i. I et flyktningsenter hvor det bor 480 flyktninger, har brødrene i løpet av de tre siste årene ledet 160 bibelstudier med folk fra 43 land. Noen ganger er det ti personer til stede på studiet. Interessen har vært så stor at lederen for sentret har ordnet med et spesielt kontor hvor brødrene har kunnet lede bibelstudiene sine.

En ung katolsk flyktning fra Slovakia spurte om ikke bibelstudiet kunne holdes to ganger i uken. Da han skrev til  sin mor i Slovakia og forkynte for henne, oppsøkte hun den lokale menigheten for å finne ut hva slags mennesker hennes sønn pleide omgang med. Hun ble gledelig overrasket og tok imot tilbudet om et bibelstudium, og det gjorde datteren hennes også. Den unge mannen skrev også til sin forlovede. Hennes eldre søster frarådet henne å studere, men snart studerte de begge to. Den unge mannen i flyktningsentret fortsatte å skrive til familien, og alle i familien leste brevene hans. Nå blir det ledet ti bibelstudier med slektninger av ham i Slovakia.

Tålmodighet lønner seg — det erfarte en pionersøster i Tsjekkia. Hun forteller: «For et år siden begynte jeg å studere med en ung kvinne. De to første månedene klarte hun ikke å konsentrere seg om bibelske tanker i mer enn 10—15 minutter om gangen. Hun forandret tidspunktet for studiet flere ganger. Men jeg sa aldri: ’Jeg har ikke tid’, eller: ’Vi studerer for kort tid om gangen’, selv om tiden er kostbar for meg, og selv om jeg ofte mistet to kvelder i uken bare for å ha det studiet i ti minutter. Men det lønte seg å være tålmodig. Etter to måneder foreslo den unge kvinnen at studiet skulle vare i en halv time, og senere at det skulle vare i en hel time. Nå kommer hun på alle møtene, forbereder seg og kommer med kommentarer. Hun har forlatt falsk religion og har som mål å bli døpt.»

Det blir gjort god bruk av Selskapets video «Jehovas vitner — organisasjonen bak navnet». Et pionerpar på Færøyene har to videokassetter som de låner ut. På et tidspunkt var det 14 som stod på venteliste for å se videoen. Noen av dem som låner den, viser den til andre igjen. En pensjonert lærer som har abonnert på Vakttårnet og Våkn opp! i mange år, lånte videoen. Da broren kom tilbake for å hente den, var mannen svært begeistret og sa at han hadde vist den til  14 personer på tettstedet. Broren kunne imidlertid ikke få videoen tilbake, for den var bortlånt til en kvinne på et tettsted i nærheten. Broren fikk senere høre at kvinnen hadde vist den til 15 personer på dette tettstedet. Rundt påsketider viste læreren den til ytterligere seks personer. Siste nytt er at videoen er lånt bort til en fisker. Den tidligere læreren leverte den til fiskeren på den betingelse at han viste den til alle de 11 om bord.

En eldste som ledet et frammøte til felttjeneste i Finland en formiddag, sa til forkynnerne: «Vi vet ikke hvor Jehova vil lede oss i tjenesten i dag, men det er meget viktig at vi er ute i tjenesten, for da kan Jehova bruke oss slik han vil.» Da denne broren etterpå var ute på feltet, følte han sterkt for å banke på et hus som de var på vei forbi. Den han gikk sammen med, sa at det ikke bodde noen der, men den eldste ville prøve likevel. De traff en kvinne som sa at hun og hennes mann nylig hadde flyttet dit. Da brødrene sa at de var Jehovas vitner, bad hun dem inn og sa at mannen ville komme hjem hvert øyeblikk. Vel inne fortalte hun: «Jeg bad nettopp til Gud om at han måtte lede et av Jehovas vitner til oss, for vi har akkurat flyttet til byen. Men hvordan greide dere å komme så raskt? Jeg bad bønnen for bare ti minutter siden.» Da mannen kom, viste det seg at også han var interessert, og det ble startet et studium med dem der og da. De gjorde raskt framskritt og ble døpt i mai 1994.

Å bestemme seg for konsekvent å sette åndelige interesser foran materielle hensyn er et viktig skritt på veien mot kristen modenhet. Jacques, en fisker i Frankrike som leverer fangsten ved en kai ved middelhavskysten, gjorde det. Jacques hadde bare studert Bibelen sammen med Jehovas vitner i kort tid. Han ville gjerne overvære sommerens områdestevne, men det skulle holdes akkurat på den tiden av  året da fisket var aller best, på den tiden da de fleste fiskere jobber dag og natt for å ta opp sesongkvoten. Dessuten hadde Jacques 12 ansatte på båten. Hvordan skulle han få sagt til dem at det ikke ville bli noe fiske på flere dager midt i høysesongen? Selv om Jacques ble kalt en tosk og måtte tåle å bli gjort til latter, satte han bestemt åndelige ting på førsteplassen og overvar stevnet sammen med sin kone og de to små guttene deres.

På mandagen etter stevnet tok Jacques båten og mannskapet ut for å fiske igjen. Da de drog inn garnene, ble de forbløffet; istedenfor den vanlige fangsten på omkring 300 kilo sardiner fikk de nesten et tonn havkarusser, som det er høy pris på, og som var verd nesten fem ganger så mye som den fangsten de kunne ha regnet med i løpet av de dagene de gikk glipp av på grunn av stevnet! Ingen av fiskerne i landsbyen kunne huske at noen noensinne hadde fått en slik fangst.

Det ble forkynt for en ung mann mens han var på skiferie. Selv om han egentlig ikke var interessert, bestemte han seg for å gå på et møte i sin hjemby i Nederland, bare for å se hva dette var for noe. Etter å ha overvært menighetsbokstudiet i flere uker tok han imot tilbudet om et bibelstudium ved hjelp av boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord. Flere måneder senere gikk han også på søndagsmøtene, men det skjedde ikke noe gjennombrudd; han tok ikke noe klart standpunkt for Jehova. Han var blitt oppdratt i et hjem hvor de ikke trodde på Gud. Men da han så videoen «Bibelen — nøyaktig historie, pålitelige profetier», hadde det en sterk virkning. Han spurte om han kunne få beholde videoen en uke til. Til slutt sa han: «Gud eksisterer virkelig, og Bibelen er hans Ord.» Fra da av gjorde han raske framskritt og er nå et nidkjært vitne for Jehova.

 Mellom- og Sør-Amerika

For et fruktbart forkynnerdistrikt denne delen av verden er blitt! Forrige tjenesteår ble det ledet 1 613 268 hjemmebibelstudier i disse landene, og 91 126 ble døpt.

Våre brødre i Bolivia har hatt noen svært oppmuntrende opplevelser i forkynnelsen nær Titicacasjøen, høyt oppe i Andesfjellene. Da de presenterte seg som Jehovas vitner i landsbyen Atahuallpani, var det mange som svarte at de var Jesu Kristi vitner. Brødrene spurte dem hvorfor de hadde tatt et slikt navn, og da henviste de til Apostlenes gjerninger 1: 8. Forkynnerne fikk en positiv drøftelse med dem mens prestene for denne gruppen var til stede, og etter å ha drøftet mange spørsmål med dem, blant annet det bibelske grunnlaget for navnet Jehovas vitner, inviterte de hele gruppen til Rikets sal i Corpa.

Noen uker senere kom tre av prestene fra gruppen til Rikets sal. Etter møtet snakket de lenge med de eldste og bad dem komme til deres møtelokale og fortelle mer om det vi  lærer ut fra Bibelen. De eldste utarbeidet et symposium over temaene «Harmageddon», «Hvem kommer til himmelen?» og «Et paradis på jorden». Cirka 50 av kirkemedlemmene møtte fram. Etter foredragene tok gruppens ordstyrer ordet og sa til alle de tilstedeværende at de var blitt ’villedet’, og at de ’utøvde falsk religion’. Etter møtet ble brødrene varmt omfavnet av prestene og flere andre. Det ble startet mange bibelstudier med medlemmer av denne gruppen. I skrivende stund er 25 av dem blitt døpte Jehovas vitner, og ytterligere ti gjør fine framskritt i sitt bibelstudium. Forestill deg gleden i denne gruppen av oppriktige mennesker da de forstod at de endelig hadde fått nøyaktig kunnskap om Guds livgivende sannhet!

I den østlige delen av El Salvador bestemte brødrene seg for å dra ut i ytterkantene av landdistriktet for å forkynne det gode budskap. Etter å ha gått i flere timer på smale stier, oppover og nedover, kom brødrene til en liten landsby som de ikke hadde vært i tidligere. I et av husene kom en blind gutt på 11 år ut og hørte på en liten stund. Til brorens store overraskelse sa gutten så: «Jeg er et av Jehovas vitner.» Var han virkelig det? Forkynneren ble ikke mindre overrasket da gutten begynte å synge sang nummer 32, «Fra hus til hus». Han kunne hele sangen utenat. Han sa at han kunne flere av sangene, og fortsatte straks med nummer 105, «Hyll Jehovas førstefødte!» Deretter fortalte han broren at jorden skal bli et paradis. Hvor hadde denne gutten som bodde så avsides, lært alt dette? Av en annen gutt, som ikke engang kunne lese. Moren til den andre gutten hadde arbeidet i en storby hos en familie som er Jehovas vitner, og gutten hadde vært med moren på møtene i Rikets sal. Da de kom tilbake til den lille landsbyen hvor de bodde, fortalte han videre alt han hadde hørt, til den blinde kameraten sin. Den blinde  gutten har nå flyttet til en større by, hvor brødrene ivrig hjelper ham til å gjøre ytterligere framskritt i sannheten.

En spesialpioner i det nordlige Brasil skriver at da de kom til det distriktet de var blitt tildelt, fant de ut at det var fire forkynnere som måtte gå en hel mil for å komme på møtene, fordi det ikke var noen bussforbindelse i helgene. Pionerene bestemte seg for å arrangere møter i den landsbyen hvor disse forkynnerne bodde. Den første søndagen var det 40 til stede. På det andre møtet var antallet inne i huset det samme, men utenfor stod predikanten for en pinsemenighet sammen med 15 av menighetens medlemmer. De ble bedt inn, men de foretrakk å bli værende utenfor og høre på. Pioneren forteller: «Da møtet var slutt, gikk jeg ut for å snakke med dem og svare på spørsmål. Jeg fortalte predikanten at jeg også hadde vært predikant tidligere. Han spurte: ’Hvordan har det seg da at du er et av Jehovas vitner nå?’ Jeg spurte om han ville komme hjem til oss så jeg kunne få svare på det spørsmålet, og han takket ja. I løpet av noen uker hadde han og noen andre forlatt pinsemenigheten og begynt å studere Bibelen sammen med oss.»

Første gang minnehøytiden ble feiret i denne landsbyen, hadde det kommet 140 personer en halv time før feiringen skulle begynne. Dessverre fantes det ikke noe høyttaleranlegg der. En katolsk kvinne sa at hun kunne prøve å låne noe utstyr i kirken sin. Da hun spurte presten om det, utbrøt han: «Er det til Jehovas vitner?» Hun svarte: «Nei, det er bare åtte Jehovas vitner der. Forsterkeranlegget er til de over hundre katolikkene som er kommet dit!» Det argumentet holdt ikke. En protestantisk kvinne rettet en lignende forespørsel til sin prest, men han svarte: «Ikke til Jehovas vitner!» Kvinnen fortsatte: «Jeg og de andre i kirken har gitt bidrag til det, så derfor har vi også rett til å bruke  det!» Da lot han dem låne det. Det ble startet mange nye bibelstudier etter denne minnehøytiden. Alle i landsbyen snakket om hvordan Jehovas vitner virkelig hjelper dem som bor avsides.

Et av Jehovas vitner som reiste med undergrunnsbanen i Carácas i Venezuela en ettermiddag, ville forsøke å forkynne for en kvinne som satt ved siden av henne. Søsteren begynte å snakke om hvordan samfunnet forandrer seg, og hvordan det krever at vi tilpasser oss.

Kvinnen var enig, men sa: «Det er det jeg sier til mannen min, men han er en tosk. Han vil helst oppdra barna slik de gjorde det før i tiden. Han er et av Jehovas vitner.»

Forkynneren bestemte seg for at hun ikke skulle gi seg til kjenne som et av Jehovas vitner. I stedet sa hun: «De vitnene jeg kjenner, er skikkelige mennesker. Si meg, drikker han mye?» Da kvinnen svarte: «Å nei, langt ifra!», fortsatte søsteren med å trekke fram en rekke poenger: «Bruker han kanskje narkotika?» «Da er han sikkert en skjørtejeger som alltid kommer sent hjem.» «Lærer han barna stygge ord?» «Nå vet jeg det. Du er nødt til å arbeide og forsørge ham mens han sitter hjemme.» Hver gang svarte kvinnen et fast «Nei!», og flere ganger bemerket hun hans gode egenskaper. Søsteren sa da: «Men da forstår jeg ikke. Hva er det egentlig som er galt med ham?»

Kvinnen tenkte seg om et øyeblikk før hun svarte: «Det er det at han tar barna med på disse møtene i Rikets sal i to timer. Men jeg har sagt at han ikke får ta dem med dit flere ganger.»

«Hva er det de sier på disse møtene?» spurte forkynneren. Og hun fortsatte: «Hva gjør barna når de ikke går på møtene?» Igjen prøvde søsteren å hjelpe kvinnen til å resonnere: «Tror du det er bedre for dem å se på TV og bli underholdt av vold, krig, drap og umoralske såpeoperaer, enn  å lære om Gud? Jeg skal si deg én ting,» fortsatte søsteren, «det er mange vakre kvinner i verden, karrierekvinner, som er ute etter en mann. De må ta mennene som de er, med alle slags dårlige egenskaper. De viser seg å være drukkenbolter, narkomane, utro; de påfører dem kanskje AIDS og andre sykdommer, og kvinnene blir ulykkelige. Den mannen du har, oppfører seg som en engel; er du ikke glad i ham? Nei, jeg forstår deg ganske enkelt ikke. Hvis ikke du vil ha ham, skal jeg gjerne ta ham! Det er en slik mann jeg vil ha. Hvis en som ham sa til meg: ’Kom, vi drar til Rikets sal’, så ville jeg si: ’Ja, la oss dra’, og hvis han sa: ’Vi må ta barna med oss’, ville jeg fryde meg. Vær glad for det du har.» Da kvinnen gikk av på sin stasjon, smilte hun og takket søsteren. Vi håper at hun også fulgte forslaget om å undersøke hva som foregår på møtene.

En søster i Paraguay opplevde noe som viser at det er forstandig å handle i tillit til Jehova når vi planlegger å overvære stevner. Stevnet skulle holdes i hovedstaden, 60 mil unna. Søsteren hadde fem små barn, mannen hadde forlatt henne noen år tidligere, og hun hadde svært dårlig råd. Likevel begynte hun å spare det hun kunne, for at hun og alle barna skulle kunne overvære stevnet. Men da avreisedagen kom, hadde hun fremdeles ikke nok penger til å betale reisen. Hva skulle hun gjøre? Ettersom hun bodde i en liten by hvor folk er vennlige og hjelpsomme, tok hun med seg de fem barna og gikk til bussterminalen. Hun forklarte billettøren at hun og barna måtte inn til hovedstaden, men at hun bare hadde penger til to billetter. Til hennes glede sa han at hun kunne gå på bussen med alle barna. Da han så begynte å selge billetter etter at turen hadde startet, tok han betaling for bare én billett, for henne selv. Det var en førsteklasses buss, den beste i byen. Så takknemlig denne familien var for at de ikke gikk glipp av den åndelige føden på kretsstevnet!

 Nord-Amerika og Karibia

Det var i denne delen av verden Jehovas jordiske organisasjon i nyere tid begynte å ta form for over 110 år siden. Det har vært utført et omfattende forkynnelsesarbeid her, men høstens herre har ikke sagt at arbeidet er fullført. I løpet av det siste året var det titusener som ble døpt i disse landene.

En pioner på Grenada forteller at hun følte seg nokså mismodig ved tanken på å skulle gå enda en gang i et distrikt som var blitt gjennomarbeidet flere ganger den siste måneden. Men hva skjedde? Hun skriver: «Da jeg banket på hos Rossell (en 16 år gammel gutt) den formiddagen, hadde han et merkelig uttrykk i ansiktet. Jeg lurte på om han kunne være helt frisk. Senere har han fortalt at det ’merkelige’ ansiktsuttrykket skyldtes at han ikke hadde ventet at han skulle bli bønnhørt så raskt. En uke tidligere hadde han nemlig bedt en inderlig bønn om at Gud måtte  vise ham den rette måten å tilbe Ham på, og nå stod jeg her og fortalte ham om Jehova.

Før en måned var gått, hadde han begynt å overvære alle møtene i Rikets sal. Han er veldig glad i å lese, og etter to måneder hadde han lest ’Skje din vilje på jorden’, ’Nasjonene skal kjenne at jeg er Jehova’ — hvordan?, Åpenbaringen — dens store klimaks er nær!, Menneskets søken etter Gud, ’Resonnerboken’, Det største menneske som noen gang har levd, årbøkene for 1991 og 1992, de fleste av de brosjyrene som menigheten hadde på lager, og Vakttårnet og Våkn opp! etter hvert som numrene kom ut. . . . Han ble døpt på områdestevnet nå i juli. Han har virkelig opplevd sannheten i salmistens ord i Salme 145: 18: ’Jehova er nær hos alle som kaller, hos alle som ærlig kaller på ham.’»

Det interessante var at Rossell hadde bodd i kjelleretasjen i det huset i to år. I løpet av den tiden hadde verken han eller tanten hans hatt besøk av Jehovas vitner, trass i at distriktet blir gjennomarbeidet ofte. Så viktig det er at vi gjennomarbeider distriktene grundig!

En nyinteressert kvinne overvar programmet den siste dagen under områdestevnet «Gudsfrykt» på Antigua. Utpå formiddagen oppdaget hun at hun hadde mistet lommeboken sin, som inneholdt et beløp som tilsvarte cirka 5000 kroner. Hun husket at hun hadde sett den like før hun gikk ut av bilen. En omhyggelig gjennomgang av det hun hadde foretatt seg, gav ingen resultater, og det gjorde heller ikke en forespørsel hos parkeringsvaktene. Den forkynneren som hadde innbudt henne, forsikret henne om at «hvis den er blitt funnet på parkeringsplassen eller i stevnehallen, vil vennene komme med den, for Jehovas vitner er ærlige og omsorgsfulle mennesker».

Morgenen etter kom kvinnen til å huske på at hun hadde en uhevet sjekk utstedt i sitt navn liggende i  lommeboken, og ringte til det firmaet som hadde utstedt sjekken. Der fikk hun til sin store overraskelse denne beskjeden: «En mann fra Jehovas vitner ringte nettopp og spurte om jeg visste hvem du var, og hvor han kunne få tak i deg. Han hadde funnet lommeboken din utenfor stevnet deres i går.» Kvinnen er mer overbevist enn noen gang om at Jehovas vitner virkelig er gudfryktige mennesker.

Å ta seg av syke familiemedlemmer er et ansvar som påhviler alle de kristne. En søster i Alaska fant en utvei, så hun kunne fortsette som pioner trass i at datterens helse gjorde at hun ofte plutselig måtte tre støttende til. Hennes eneste mulighet til å delta i tjenesten var å forkynne pr. telefon. Etter å ha tenkt nøye igjennom saken og lagt den fram for Jehova i bønn bestemte hun seg for å skaffe seg en mobiltelefon. Dermed var det mulig å få tak i henne på kort varsel selv om hun var ute. Hun har nå vært pioner i 28 år og vil nødig gi avkall på dette dyrebare privilegiet.

En søster fra Saint Croix, en av de amerikanske Jomfruøyene, måtte reise til et sykehus i Puerto Rico med sin nyfødte datter. En dag tok avdelingssykepleieren søsteren med inn på kontoret sitt og spurte: «Hvordan kan det ha seg at du har kunnet komme hit hver dag i tre måneder for å se til datteren din? Det må være fryktelig dyrt å bo på hotell. Alle de andre mødrene som kommer hit fra øyene, må la barna være igjen her og selv reise hjem.» Søsteren fortalte om sykehuskontaktutvalget og sa at et ektepar hadde invitert henne til å bo hos dem; de hadde tatt seg av henne, sørget for transport til sykehuset og så videre. Avdelingssykepleieren spurte om hun kjente disse menneskene fra før. Da søsteren svarte: «Nei, men de er mine brødre», ble sykepleieren forundret. Ja, dette gjorde dypt inntrykk på alle på avdelingen. Avdelingssykepleieren sa: «Dette er den religionen verden trenger i dag.»

 ’Se, markene er hvite til innhøstning’

Da Jesus skulle understreke overfor disiplene hvor viktig den tjenesten var som han lærte dem opp i, sammenlignet han den med et innhøstningsarbeid og sa: «Se, jeg sier dere: Løft deres øyne og se på markene, at de er hvite til innhøstning.» (Joh. 4: 35) Senere sa han til dem: «Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens Herre om å sende arbeidere ut til sin høst.» (Matt. 9: 37, 38) Hvor godt passer ikke disse ordene nå!

Rapporten for det siste tjenesteåret viser at mange land høster inn atskillige glade lovprisere av Jehova. Blant de landene som rapporterte en økning på 20 prosent eller mer, var  Albania, Bulgaria, Ukraina, Estland, Latvia, Litauen, Angola og Mosambik.

En positiv utvikling på flere hold har gitt støtet til en enorm teokratisk framgang i Mosambik i tjenesteåret 1994. En av de viktigste årsakene har vært at store antall flyktninger har vendt tilbake fra nabolandene, de fleste fra Malawi. Fire hele kretser flyttet tilbake i 1993, på en tid da det bare var ti kretser i hele Mosambik. En annen viktig faktor var omorganiseringen av menigheter som var blitt avskåret fra å ha kontakt med organisasjonen på grunn av krigen. Og mange flere interesserte er på vei mot innvielse og dåp.

I november 1993 ble det holdt et kretsstevne i byen Milange i provinsen Zambézia. Til forsamlingens store begeistring var det 505 dåpskandidater, en fjerdedel av de 2023 tilstedeværende lørdag formiddag, som reiste seg for å besvare de to spørsmålene fra foredragsholderen. Med utsikt mot det vakre fjellet Mlanje marsjerte så denne store gruppen gjennom byens sentrum, forbi den katolske kirken og seks kilometer bortover veien til den nærmeste elven for å bli døpt som Jehovas vitner, og hele veien sang de Rikets sanger.

Noen sauelignende mennesker tar raskt imot sannheten. En misjonærsøster som nylig ble sendt til Kambodsja, forteller: «En lørdag da jeg forkynte fra hus til hus, leverte jeg en brosjyre til en ung kvinne. Jeg demonstrerte ordningen med bibelstudium og avtalte å komme tilbake to dager senere for å fortsette samtalen. Om mandagen, etter at vi hadde studert sammen, fortalte jeg om møtene og gav henne en innbydelsesseddel. Hun så på den og sa: ’Vi ses i morgen.’ Om tirsdagen kom hun så på menighetsbokstudiet. Da det var ferdig, spurte jeg: ’Når får jeg se deg igjen?’ ’I morgen?’ spurte hun. ’Det er greit,’ svarte jeg, så om onsdagen hadde vi vårt tredje studium. Da det var ferdig, spurte jeg: ’Når treffes vi igjen nå?’ Hun tok fram innbydelsesseddelen og sa: ’På  møtet i morgen.’ Så den første uken hun hadde kontakt med oss, studerte hun tre ganger, og hun var på alle tre møtene. Hun er fremdeles en regelmessig møtedeltager.»

Når vi sammenligner rapporten fra Russland for august 1993 med rapporten for juni 1994, ser vi at landet hadde en økning på 49 prosent i antall forkynnere og 87 prosent i antall hjemmebibelstudier. De fleste av de nye fikk individuell hjelp. Men noen steder er det nokså store grupper som har tatt imot sannheten. En mann som bor i en by i nærheten av St. Petersburg, fikk tilsendt et eksemplar av boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord fra slektninger i republikken Georgia. Fordi denne unge mannen fortalte andre om det han lærte, begynte en gruppe å komme sammen for å studere ved hjelp av boken. På grunnlag av det de lærte, ødela de gudebildene sine og gjorde forandringer i forbindelse med arbeidet sitt. Så begynte de å lete etter Jehovas vitner for å få hjelp til å organisere forkynnelsesarbeidet på sitt hjemsted. Noen pionerer kom og hjalp dem, og i løpet av bare fire dager startet de 50 bibelstudier. Nå er det 22 forkynnere i byen, og sju av disse er døpt. Hver forkynner leder ni eller ti bibelstudier. På øya Sakhalin, lengst øst, er det også stor interesse. I januar 1991 var det bare åtte forkynnere på øya. Nå er det over 300 nidkjære forkynnere der fordelt på seks menigheter.

Hvert år setter avdelingskontoret i Colombia i gang en spesiell kampanje for å få gjennomarbeidet distriktet grundig, og midlertidige spesialpionerer blir sendt ut til avsidesliggende byer. I året som gikk, ble det sendt spesialpionerer til 33 slike byer, særlig til slettelandet i øst. Det er et stort område som hovedsakelig er urskog, og det er få veier mellom byene. Trass i de vanskelige forholdene ble det opprettet 22 nye grupper. I en landsby traff en bror en mann som sa at hans kone likte å lese Bibelen. Senere sa han at de  burde besøke naboen hans også. Og naboen presenterte brødrene for enda en familie som ville studere. I løpet av seks måneder ble fem stykker i disse tre familiene døpt, og to av dem er nå alminnelige pionerer. En rekke andre slektninger og naboer har også begynt å studere. På et sted hvor det ikke var noen Jehovas vitner for 18 måneder siden, er det nå 80 som kommer på de offentlige foredragene som blir holdt i deres egen Rikets sal.

I en isolert gruppe i det indre av Guyana var det inntil ganske nylig bare én døpt forkynner, en søster. Hun har arbeidet hardt blant befolkningen, som er karibindianere. De har bygd en enkel, pen Rikets sal som har sitteplasser til over 500. Den er utstyrt med høyttaleranlegg og batteridrevne svarmikrofoner. Om søndagene har de menighetsbokstudiet og Vakttårn-studiet om morgenen, fra klokken halv ni. Om ettermiddagen har de den teokratiske tjenesteskolen og tjenestemøtet. Hele møteprogrammet må tolkes til karib, som ikke har noe skriftspråk. Noen må gå fire mil til fots dagen i forveien for å komme til møtene. Alle har satt seg før møtene begynner, og selv om de bare har benker uten ryggstø å sitte på, er det ikke mye bevegelse under programmet. Om onsdagskveldene er det cirka hundre som samles for å få undervisning i å lese og skrive engelsk. Idet dette skrives, er det fire par som planlegger å legalisere sitt forhold før områdestevnet. Og 16 andre har sagt at de vil gjøre det samme, så de kan bli innviede tjenere for Jehova.

Det er tydelig at Jehova velsigner sitt folk med framgang. Som det er forutsagt i Jesaja 9: 3: «Du lar dem juble høyt og gjør gleden stor. De gleder seg for ditt åsyn som en gleder seg i kornhøsten.» Måtte alle vi som er tjenere for Jehova, den eneste sanne Gud, uansett hvor vi bor, og uansett hvilke forhold vi lever under, gjøre vårt ytterste i det storslagne forkynnelsesarbeidet som nå pågår!