Mosambik

«LA DET være helt klart, Chilaule: Dette er Mosambik, og dere kommer aldri til å oppnå juridisk anerkjennelse her i landet. . . . Det kan dere bare glemme.» Dette ble sagt på en brysk måte til et av Jehovas vitner mens det portugisiske kolonistyret i Mosambik ennå stod på høyden av sin makt, og de som sa det, representerte en politiorganisasjon som nå ikke eksisterer lenger, nemlig PIDE (Polícia de Investigação e Defesa do Estado), som drev etterretningstjeneste og våket over statens sikkerhet. Den katolske kirke hadde en dominerende stilling i landet.

Men Jehovas vitner sluttet ikke med å gi åpent uttrykk for sin tro på Jehova, og de sluttet heller ikke med å fortelle andre om hans kjærlige hensikt. Historien om deres virksomhet i Mosambik utgjør et overveldende vitnesbyrd om deres hengivenhet for Jehova. De ble styrket gjennom sin tillit til Guds og hans Sønns kjærlighet, den form for kjærlighet som Paulus siktet til da han skrev: «Hvem vil skille oss fra Kristi kjærlighet? Vil trengsel eller nød eller forfølgelse eller sult eller nakenhet eller fare eller sverd? Som det står skrevet: ’For din skyld drepes vi dagen lang; vi er blitt regnet som  slaktesauer.’ . . . jeg er overbevist om at verken død eller liv . . . eller regjeringer eller ting som nå er, eller ting som skal komme, . . . eller høyde eller dybde eller noe annet som er skapt, vil kunne skille oss fra Guds kjærlighet, som er i Kristus Jesus, vår Herre.» — Rom. 8: 35—39.

Historien om Jehovas tjenere i Mosambik er en beretning om mennesker som i sin grunnfestede tro var rike til og med når de ble fratatt alle sine materielle eiendeler. De så bekreftelser på Guds kjærlighet til dem, og de hadde en inderlig kjærlighet til hverandre. Men før vi går nærmere inn på denne historien, kan vi kaste et blikk på selve landet.

Dets skjønnhet og særegenheter

Mosambik har en befolkning på anslagsvis 17 400 000, og landet strekker seg omkring 2500 kilometer langs kysten av Sørøst-Afrika. Klimaet er stort sett tropisk, og jordbruksproduktene er typiske for tropene — kokosnøtter, ananas, kasjunøtter, kassava og sukkerrør. Havet gir også et viktig tilskudd til matforsyningen.

Innbyggerne i Mosambik er stort sett glade og hyggelige mennesker som fryder seg over livet. Noen av dem har høstet verdensberømmelse som idrettsmenn. Dette gjelder naturlig nok bare noen ganske få. Men landet har omkring 19 000 vinnere i et løp som gjelder andre verdier. Disse menneskene er Jehovas vitner, og deres historie i Mosambik går tilbake til 1925.

Sannhetens sæd slår rot

Det var det året Albino Mhelembe, en mosambiker som arbeidet i gruvene i Johannesburg i Sør-Afrika, fikk høre det gode budskap om Guds rike. Rikets sæd slo rot i hjertet hans, og han ble snart døpt. Han reiste hjem og begynte å forkynne for andre i det kirkesamfunnet han tidligere hadde tilhørt, den sveitsiske misjonskirke i Vila Luísa (nå Marracuene), i den sørligste  provinsen i Mosambik. De nyinteresserte afrikanerne var meget nidkjære og reiste ofte tre mil for å komme på møter. Det ble dannet nye grupper, deriblant en i Lourenço Marques, nå Maputo.

Omtrent samtidig kom forkynnelsen av Bibelens budskap i gang lenger nord. Gresham Kwazizirah, en afrikaner i Nyasaland (nå Malawi), hadde studert boken Guds Harpe sammen med John og Esther Hudson fra Sør-Afrika. I 1927 drog Gresham i følge med Biliyati Kapacika til Mosambik for å søke arbeid. De kom inn i landet gjennom Milange-distriktet og drog videre sørover til Inhaminga i Sofala. Der fikk de begge arbeid ved den trans-zambesiske jernbanen.

I Inhaminga fant de også en menighet som bestod av en såkalt vakttårnbevegelse under ledelse av en pastor Robinson Kalitera. Da Kalitera ble kjent med den bibelske læren i Guds Harpe, ble hans øyne åpnet. Han ble klar over at han hadde tatt feil, og han og hele hans menighet sluttet seg til Jehovas organisasjon.

Forkynnelse blant europeiske innbyggere

I 1929 kom de første europeiske vitnene, Henry og Edith Myrdal, til Lourenço Marques fra Sør-Afrika. De begynte å forkynne for den portugisiske befolkningen. Fire år senere kom ekteparet de Jager og sluttet seg til dem. De var i stor utstrekning med på å så sannhetens sæd.

I 1935 kom to pionerer, Fred Ludick og David Norman, på besøk til Lourenço Marques. De bodde hos familien Myrdal. Men den femte dagen etter at de hadde begynt sin tjeneste, ble de plutselig hentet hjemme hos Myrdal av det hemmelige politiet og puttet inn i svartemarja (den bilen politiet benyttet til transport av forbrytere) og kjørt til en høyere embetsmann, en herr Teixeira. Da David uredd erklærte at han visste at det var biskopen som stod bak dette, spratt Teixeira  opp og brølte: «Hvis dere hadde vært statsborgere i mitt land, ville jeg her og nå ha sørget for at dere ble forvist til Madeira, men fordi dere er sørafrikanske statsborgere, skal jeg sørge for at dere blir utvist øyeblikkelig!» Samme dag ble de eskortert til grensen av to biler som var fulle av tungt bevæpnede politimenn. Da de kom til grensen, forkynte brødrene for sine voktere, leverte litteratur til dem og tok etter tur alle sammen i hånden før de reiste videre.

Store prøvelser

Janeiro Jone Dede, en beskjeden afrikansk jordbruker, lærte sannheten å kjenne i Inhaminga i 1939. Da han kom tilbake til sitt hjem i Mutarara, fortalte han om sannheten til sine slektninger, som tilhørte en religiøs gruppe som praktiserte polygami. Han ble spesialpioner, og to av hans kjødelige brødre, Antonio og João, tjente som alminnelige pionerer. Men i 1946 ble Janeiro arrestert og sendt til Tete, hvor han ble satt til å vaske toaletter for europeere i fire år. Deretter ble han overført til hovedfengselet i Beira, og derfra ble han transportert til Lourenço Marques på en måte som var både besynderlig og umenneskelig. Han ble sendt med båt i en kiste som var fylt med saltvann, slik at bare hodet hans var fritt. Da han kom fram til Lourenço Marques, var han helt naken, for klærne hans hadde gått i oppløsning. Han fikk en sekk å dekke seg med. Under rettssaken ble han beordret til å forlate sin religion og sin Gud, men i likhet med Jesu Kristi apostler svarte han: «Det som betyr noe, er å adlyde Gud mer enn mennesker.» — Apg. 5: 29.

Etter rettssaken ble Janeiro anbrakt i enecelle i en liten trekiste som bare hadde en liten åpning hvor det hver dag ble stukket inn noen biter med frukt. Da han slapp ut en uke senere, var han praktisk talt ute av stand til å stå. Sammen med sine kjødelige brødre Antonio og João ble han deportert til São Tomé og Príncipe, hvor de skulle sone en straff på sju år.  I løpet av denne tiden var brødrene Dede med på å danne en menighet på disse fangeøyene. Da Portugal Dede, som var i Sør-Afrika, fikk vite at hans brødre var blitt deportert, reiste han tilbake til Murarara for å ta seg av menigheten inntil de ble løslatt fra straffekolonien.

Hvordan gikk det så med vitnene sør i landet? De viste seg også som lojale vitner selv om de ble utsatt for sterk forfølgelse. En av dem var Albino Mhelembe, som da var høyt oppe i årene. I 1957 ble også han og noen andre fra Lourenço Marques deportert til São Tomé, men de fortsatte å forkynne. Sional Tomo ble sendt tilbake fra São Tomé da han hadde vært der i to år, men ble senere forvist til Meconta i provinsen Nampula. Der døde han, men han etterlot seg en menighet som et vitnesbyrd om sin tjeneste.

«Jeg skal bli en hyrde for Guds hjord»

Slik svarte Calvino Machiana da læreren hans spurte elevene hva de ville bli når de ble voksne. Senere forkynte en tidligere skolekamerat for ham i Johannesburg. Men først da han kom tilbake til Lourenço Marques i 1950, brøt han endelig forbindelsen med den sveitsiske misjonskirken. Da kolonimaktens politi, PIDE, arresterte og deporterte de mer erfarne i gruppen, var det ingen tilsynsmann igjen blant dem.

På dette beleilige tidspunkt kom sørafrikaneren Nelli Muhlongo for å besøke slektninger som bodde i nærheten av Machiana. Machiana fikk vite at hun var et av Jehovas vitner, og fortalte henne om de interesserte i området. Hun kalte dem sammen og startet et gruppestudium av Bibelen. Det var seks som var med i denne studiegruppen. Søster Muhlongo bad Machiana om å lede studiet, men han avslo og sa: «Jeg er ikke døpt.» Hun svarte: «Jeg er her bare på besøk. Når jeg reiser, blir du nødt til å ta ledelsen.» Slik kom Machiana til å bli «en hyrde for Guds hjord» før han hadde regnet med.

 ’Zunguza, reis tilbake til ditt eget land’

I 1953 reiste den unge Francisco Zunguza fra Beira til Cape Town i Sør-Afrika. Han hadde som mål å få et stipendium for å kunne studere medisin i London. Med seg i bagasjen hadde han boken Children (Børn), som han hadde fått av en venn. Han bodde hos en familie i Pretoria som tilhørte den anglikanske kirke. En dag så de at han leste i denne boken, og spurte om han var et av Jehovas vitner. Han svarte at han ikke var det, men at han bare leste boken. Familien var så vennlig å sette ham i forbindelse med et av Jehovas vitner, som da startet et studium med ham. To år etter at han hadde kommet til Sør-Afrika, ble han døpt.

Bror Zunguza husker at han fikk følgende råd av en moden bror i menigheten: «Zunguza, det er best at du reiser tilbake til ditt eget land, Mosambik, og arbeider der. Du er nå døpt. Hvorfor jage etter andre ting? Det er ikke verdt innsatsen.» (Jevnfør Romerne 11: 13; Filipperne 3: 7, 8; 1. Johannes 2: 15—17.) Bror Zunguza fulgte denne veiledningen og reiste straks tilbake til Lourenço Marques, hvor han sluttet seg til den lille gruppen som var der. Etter en tid giftet han seg, og han og hans kone, Paulina, ble etter hvert benyttet i stor utstrekning av Jehovas organisasjon i reisetjenesten over hele Mosambik. Hans kjærlighet til Gud er blitt satt på store utholdenhetsprøver. Han har fortsatt å være trofast gjennom 14 år i fengsel, i konsentrasjonsleirer og under forbud som er nedlagt av myndighetene. Forståelig nok er han høyt elsket og respektert av sine brødre i Mosambik. Som bror Zunguza selv sier: «Det var det beste at jeg reiste tilbake til mitt eget land.»

Forsøk på å oppnå juridisk anerkjennelse

Avdelingskontoret i Sør-Afrika var bekymret på grunn av forfølgelsen og deportasjonene under kolonistyret og sendte derfor Milton Bartlett til Mosambik i 1954. Bartlett hadde  gjennomgått Vakttårnets bibelskole Gilead. I løpet av et opphold som varte bare noen dager, fikk han anledning til å snakke med den amerikanske konsulen og en høyere portugisisk embetsmann, som anbefalte ham å søke generalguvernøren om juridisk anerkjennelse. Men denne embetsmannen sa at fordi regjeringen hadde inngått et konkordat med Vatikanet, ville Jehovas vitner aldri få den frihet som den katolske kirke hadde, selv om de oppnådde en viss frihet.

Dette besøket ble fulgt opp året etter, da John Cooke, som også hadde gjennomgått Gilead, oppsøkte den britiske konsulen i Mosambik. Konsulen var vennlig, men han nevnte at den katolske kardinalen nylig gjennom pressen hadde rettet et angrep mot alle former for protestantisme. Konsulen tilføyde også at sikkerhetspolitiet betraktet Jehovas vitner som farlige. Han konkluderte med å si at av alle «sekter», for å bruke hans eget uttrykk, var Jehovas vitner den som etter hans mening hadde minst mulighet for å oppnå juridisk anerkjennelse.

Ikke desto mindre kom det noe godt ut av bror Cooks besøk. Han fikk anledning til å foreta gjenbesøk hos en interessert ung portugiser som het Pascoal Oliveira. Pascoal hadde vært i kontakt med sannheten i Lisboa noen år tidligere. Det ble startet et studium med ham og hans foreldre. Pascoal innviet seg senere til Jehova.

I 1956 begynte avdelingskontoret i Nyasaland, som den gang førte tilsyn med arbeidet i Mosambik, å sende spesialpionerer over grensen for at de skulle forkynne i landsbyene nord i landet. Andre kom for å tjene der hvor det var behov i Mosambik, og de satte særlig spor etter seg i grensetraktene.

Utviste vender tilbake

Med tiden kom Janeiro Dede og hans brødre tilbake fra São Tomé. I São Tomé hadde de kunnet forkynne fritt, men da de kom hjem, ble de banket opp og fikk befaling om å slutte  med all forkynnervirksomhet under trussel om at de ellers ville bli deportert igjen og aldri få komme tilbake. Dette minner sterkt om den behandlingen Jesu Kristi apostler fikk av det jødiske Sanhedrinet. — Apg. 5: 40—42.

Janeiro og hans brødre lot ikke disse truslene stanse dem i tjenesten for Jehova. I mars 1957 ble Janeiro utnevnt til å være spesialpioner, og senere tjente han som kretstilsynsmann i over ti år i størsteparten av landet.

Forkynnelse om natten

Stadig flere nyinteresserte sluttet seg til gruppen i Lourenço Marques. Et av de husene hvor det ble ledet et studium, tilhørte mosambikeren Ernesto Chilaule. Antonio Langa bodde også der. Langa, som hadde katolsk bakgrunn, stilte seg tvilende til forskjellige lærepunkter og forlangte å få beviser, spesielt når det gjaldt treenighetslæren. Gruppen fryktet for at han ville angi dem til PIDE. Men Langa var oppriktig interessert i sannheten. Han gjemte seg på trappen utenfor huset og fulgte med i studiet der. Ut fra det han hørte, kom han fram til at dette var sannheten.

En dag kom en bror til Langa og forærte ham boken «Gud er sanndru». Da Langa kom hjem fra arbeidet dagen etter, begynte han å lese denne boken klokken to om ettermiddagen, og han la den ikke fra seg før han hadde lest den ut, klokken to om natten. Deretter begynte han å være regelmessig til stede på møtene, og han insisterte på at hans venn Chilaule også måtte lese boken, så de kunne begynne å forkynne.

De valgte å forkynne for noen animistiske sionist-grupper (Mazione-gruppene) i utkantene av Lourenço Marques. Om natten når disse gruppene kom sammen for å utføre sine ritualer til lyden av trommer og ledsaget av dans, drikk og musikk, gikk de to brødrene bort til dem og holdt en kort tale etter å ha fått tillatelse til det fra gruppens leder. Ofte kom de ikke hjem  før det lysnet av dag. For en nidkjærhet de viste i arbeidet med å utbre sin nyfunne tro!

Dåp i Lourenço Marques

Da gruppen var blitt så stor at det var 25 som rapporterte felttjeneste, ble det skrevet et brev til avdelingskontoret i Sør-Afrika med anmodning om at det måtte komme en representant og døpe de nye. I svarbrevet stod det at bror Zunguza selv skulle ta seg av dette. Den 24. august 1958 ble det holdt et møte på et bortgjemt sted hvor 13 mennesker ble døpt — de første i Lourenço Marques. Blant dem var Calvino Machiana, Ernesto Chilaule og Antonio Langa og deres respektive koner, foruten Paulina Zunguza.

I 1959, etter at bror Zunguza hadde flyttet til Beira, ble bror Chilaule innkalt til PIDE. De hadde åpnet posten hans og lest den. Han ble forhørt en hel formiddag. Om ettermiddagen den samme dagen gikk folk fra PIDE hjem til ham og beslagla all litteraturen han hadde. Brødrene og de interesserte som så politiets landrover ved Chilaules hus, fryktet at de alle sammen ville bli arrestert. Men en uke senere ble alle bøkene til deres overraskelse levert tilbake. Dette var den oppmuntringen gruppen trengte.

Betimelige besøk til stor oppmuntring

På samme tid fikk Pascoal Oliveira og den lille gruppen europeere i Lourenço Marques oppbyggende besøk av Halliday og Joyce Bentley, et misjonærektepar som ble sendt av avdelingskontoret i Nyasaland. De reiste en runde to ganger i året og besøkte både Lourenço Marques og Beira, omkring 72 mil nord for hovedstaden, og noen andre byer. Senere kom også Milton Henschel fra hovedkontoret på besøk og oppmuntret dem til å fortsette å bygge sammen med Jehovas organisasjon.

Den første menigheten av mosambikiske Jehovas vitner hadde allerede vært i virksomhet i hovedstaden i flere år da det  i 1963 ble dannet en menighet for de europeiske forkynnerne der.

Modige forkynnere av det gode budskap

Etter at kolonimaktens politi, PIDE, hadde levert tilbake Ernesto Chilaules litteratur, ble den afrikanske gruppen i Lourenço Marques ganske fryktløs. Om søndagene møttes de gjerne ved den travle markedsplassen Xipamanine under et skyggefullt tre. De benyttet seg av et høyttaleranlegg når de drøftet dagsteksten, og deretter gikk de ut to og to for å besøke hjemmene og butikkene og bedriftene i nærheten. Klokken halv tolv kom de så tilbake til det opprinnelige møtestedet og spiste formiddagsmat før det offentlige foredraget, som var blitt bekjentgjort vidt og bredt, ble holdt klokken tolv. Nå og da når noen av forkynnerne kom for sent tilbake fra tjenesten, ble de kalt tilbake over høyttaleranlegget. «Tiden er inne . . . Tiden er inne . . . Kom tilbake, for tiden er inne . . .»

Mange mennesker strømmet til etter hvert. Utenom dem som var blitt personlig invitert, og brødrene selv, kom også mange nysgjerrige som ble tiltrukket av den kraftige lyden. Her i dette travle området dannet de en stor sirkel, og så begynte foredraget. Beboerne i nærheten kom ut på verandaene sine for å lytte, og mange hadde med seg biblene sine og fulgte med i de skriftstedene som ble lest. Brødrene fortsatte med dette tiltaket i noen år og vekslet mellom markedsplassene Xipamanine og Chamanculo og Craveiro Lopes aveny (nå Avenida Acordos de Lusaka). Dette bidrog til den store veksten i 1960-årene, da den ene menigheten ble til fire.

En som først ble registrert hos PIDE

En mann som kom i kontakt med menigheten på denne måten, var Micas Mbuluane. Da han tok imot boken «Gud er sanndru» og bad om et bibelstudium, spurte han: «Hvor mye må jeg betale for dette?» Det kreves aldri betaling for slike  studier, men brødrene foreslo at han skulle stille hjemmet sitt til disposisjon for et foredrag den følgende søndagen. Det gikk han straks med på. Taleren var Ernesto Chilaule, og det var omkring 400 til stede. En angiver fra PIDE rapporterte møtet til politiet. Politisjefen innkalte Micas til sitt kontor. Micas var bekymret. Han sa selv: «Jeg er en dobbel hedning som har vært på et eneste møte. Hva skal jeg si?» (I lokalmiljøet vil «hedning» si en ikke-troende, og «dobbel hedning» var et uttrykk han brukte for å understreke hvor uverdig han følte seg.) Han tilkalte øyeblikkelig den broren som studerte med ham, for å få en orientering i de få minuttene han hadde til rådighet før han måtte gå til politiet.

Da Micas kom til politistasjonen, ble han spurt om hvilken religion han tilhørte. Han svarte uten å nøle: «Jehovas vitner.» Politisjefen, Mario Figueira, fortsatte med utspørringen: «Det ble altså holdt et stort møte hjemme hos deg, med utenlandsk medvirkning, bak lukkede porter, så politiet var utestengt. Det må avgjort ha hatt noe å gjøre med FRELIMO.» Han siktet til Frigjøringsfronten i Mosambik (Frente da Libertação de Moçambique), den bevegelsen som på den tiden kjempet for Mosambiks uavhengighet. Micas lurte på hva han skulle svare, for dette spørsmålet var ikke blitt berørt i den «orienteringen» han hadde fått. Han forsøkte diplomatisk å forklare hele det arrangementet han hadde sett og deltatt i for første gang.

«Det er greit, Micas, det klarer seg,» avbrøt Figueira. Han la armene om Micas og fortsatte: «Det du sier, er sannheten. Fra historiens begynnelse er Guds tjenere blitt forfulgt fordi de har sagt sannheten, slik du har gjort. Jeg ber deg bare om én ting: La oss få vite det neste gang dere holder et slikt stort møte, så vi kan unngå vanskeligheter. Gå i fred. Men kom tilbake hit i morgen, og ta med deg to fotografier, så vi kan lage et kort på deg under Jehovas vitner.» (På den tiden var alle de  ansvarlige i menigheten registrert på et kort hos PIDE.) Micas sier gjerne med en glad latter: «Jeg, en dobbel hedning, ble registrert på et kort hos PIDE før jeg fikk mitt eget kort i menigheten.» Men en slik hyggelig behandling hos politiet var dessverre ikke vanlig.

Hendelser i Malawi virket positivt på arbeidet nord i landet

Tre av de områdestevnene med temaet «Gjør disipler» som ble holdt i Malawi i 1967, ble holdt nær grensen til Mosambik, slik at det ble enklere for noen av brødrene fra Mosambik å overvære det. Men i oktober erklærte president H. Kamuzu Banda at Jehovas vitners samfunn skulle være forbudt i Malawi. Det brøt ut en brutal forfølgelse mot dem. Over hele landet ble deres eiendommer ødelagt, og de selv ble slått, noen ble drept, og over tusen kristne kvinner ble voldtatt. I sin fortvilelse søkte mange av de overlevende tilflukt i Mosambik. I motsetning til hva man kunne ha ventet, tok de portugisiske myndighetene gjestfritt imot dem. Det ble skaffet til veie mat for dem i to store leirer ved Mocuba i provinsen Zambézia. Bare i én av disse leirene var 2234 av våre brødre samlet. Deres nærvær bidrog sterkt til at Rikets budskap ble utbredt nord i landet.

I Beira, den nest største byen i landet, nøt de mosambikiske vitnene større frihet i denne perioden enn de som befant seg i hovedstaden. De kunne holde sine møter, men ble nektet å gå fra hus til hus og forkynne, spesielt i de europeiske boligstrøkene.

En meddelelse som førte til splittelse

I 1968 ble de eldste i Lourenço Marques innkalt til PIDE. De fikk overlevert en «Meddelelse» som gikk ut på at det skulle være forbudt for Jehovas vitner å verve proselytter, og at de bare kunne ha møter sammen med dem som tilhørte deres  egen familie. Denne «Meddelelse» skulle de eldste undertegne som en bekreftelse på at de hadde mottatt den.

De eldste forstod det slik at dette ikke på noen måte innebar at de avskrev seg sin tro, men at det bare var en erkjennelse av at de hadde mottatt meddelelsen, og de undertegnet. Men de var fast besluttet på å fortsette å adlyde de bibelske befalingene å komme sammen til møter og forkynne, selv om de ville vise større forsiktighet og komme sammen i mindre grupper. (Matt. 10: 16; 24: 14; 28: 18—20; Hebr. 10: 24, 25) Til tross for at dette var deres hensikt, oppstod det en splittelse blant brødrene. Noen trodde at de eldste hadde gått på akkord ved å undertegne dette dokumentet.

I et forsøk på å overbevise den dissenterende gruppen om at de ikke hadde handlet i frykt, og at de ikke hadde gått på akkord, nedsatte de eldste et utvalg som ble ledet av Ernesto Chilaule. De henvendte seg til PIDE for å forhøre seg om grunnen til forbudet. De spurte: «Hva er galt med Jehovas vitner?» Svaret lød: «Vi har ikke noe problem med dere, men denne religionen er forbudt i Mosambik. Selv om dere ikke gjør noe galt, vil ikke myndighetene tillate denne religionen.» PIDEs representanter sa videre at hvis noen ville utøve denne religionen, måtte de dra til et annet land.

Bror Chilaule og de som var sammen med ham, svarte fast og bestemt: «Hvis myndighetene bestemmer at det er galt å lære folk at de ikke skal stjele, at de ikke skal drepe, og at de ikke skal gjøre noe ondt, får de bare arrestere oss. Vi vil fortsette å lære andre sannheten, og det er akkurat det vi kommer til å gjøre når vi går ut herfra.» Også disse uttalelsene minner oss om det Jesu apostler sa da de stod overfor Sanhedrinet. — Apg. 4: 19, 20.

Falt den dissenterende gruppen til ro etter denne fryktløse handlingen? Nei, dessverre. Trass i all den hjelp de ble  tilbudt, deriblant flere besøk av en spesiell representant fra avdelingskontoret i Sør-Afrika, fortsatte de å gå sine egne veier og kalte seg «Jehovas frie vitner». Det ble nødvendig å utstøte dem på grunn av frafall. Selskapet skrev senere at det å følge en forsiktig handlemåte når det er fare for forfølgelse, ikke er et tegn på frykt, men at det er i overensstemmelse med Jesu veiledning i Matteus 10: 16.

PIDE tilføyer brødrene et hardt slag

Under et år etter dette opprøret arresterte PIDE 16 brødre i ansvarlige stillinger. Blant dem var Ernesto Chilaule, Francisco Zunguza og Calvino Machiana. Det var ved denne anledning PIDEs representanter kom med den uttalelsen som er sitert i begynnelsen av denne beretningen, overfor bror Chilaule.

Flere arrestasjoner fulgte. Hvordan fikk PIDE tak i navn og adresse på de utnevnte tjenerne? Under en razzia hjemme hos bror Chilaule hadde politifolkene funnet en mappe med brev fra Selskapet på et bord. Disse brevene inneholdt navnene på de utnevnte tjenerne og dessuten håndboken Forkynn sammen i enhet. Når de nå hadde adgang til disse opplysningene, la de spesielt vekt på å finne menighetstjeneren, visemenighetstjeneren, Vakttårn-studiestyreren, menighetsbokstudiestyreren og andre. Disse brødrene ble kastet i Machava-fengselet uten forutgående rettssak — og henvist til å sitte inne i to år.

 Avdelingskontoret i Sør-Afrika oppmuntret brødrene i fengselet og sørget for hjelp til familiene deres. Amnesty International forsøkte å få brødrene løslatt og ytet også en viss støtte til familiene deres. De brødrene i Mosambik som var på frifot, fikk i stand en hjelpeordning for å skaffe mat til dem som trengte det. Alita, bror Chilaules datter, sier om denne ordningen: «Vi manglet aldri det daglige brød. Noen ganger fikk vi til og med bedre mat enn vi var vant til.»

Forkynnelsesarbeidet fortsetter

Til tross for at det var «vanskelige tider», kunne Jehovas folk ikke slutte å utføre sitt livgivende forkynnelsesarbeid. (2. Tim. 4: 1, 2) Fernando Muthemba, som ble en av støttene i arbeidet i dette landet, forteller at både menighetstjeneren og visemenighetstjeneren i hans menighet ble arrestert. Selv var han bibelstudietjener og måtte derfor ta ledelsen. Selskapet anbefalte at det skulle holdes en serie foredrag basert på boken Den sannhet som fører til evig liv. Bror Muthemba utviste den nødvendige forsiktighet og ordnet det slik at disse foredragene ble holdt om kvelden, i bokstudiegruppene. Hver av talerne holdt foredraget for to forskjellige grupper hver kveld. På den måten fikk mange inviterte denne åndelige føden, og deres verdsettelse av sannheten økte.

De nye fikk en intensiv opplæring, så de kunne utføre en effektiv tjeneste og være modige under forfølgelse. Filipe Matola forteller om det utbytte han hadde av den første opplæringen han fikk: «Vi ble opplært til å fortelle andre om det vi lærte, og til å bevise alt det vi sa, ut fra Bibelen. Etter å ha studert i to uker begynte vi å forkynne uformelt. I den tredje uken begynte vi å ta med oss andre interesserte til studiet. I den fjerde uken begynte vi å gå fra hus til hus og forkynne. Nye ble oppmuntret til å holde ut når de ble utsatt for prøvelser og ble satt i fengsel, og til å være fryktløse. Det var bare  én av de ansvarlige brødrene i menigheten som var på frifot, og han sa: ’Jeg vet ikke når jeg kommer til å havne i fengsel. Derfor bør dere alle lære hvordan dere kan ta dere av menigheten.’» Bror Matola mistet ikke gløden da han også ble sendt til Machava-fengselet.

Forkynnelse og møter i fengselet

Gruppen i Machava-fengselet fikk i gang alle møtene så snart som mulig for å holde seg åndelig sterke. Hvordan klarte de det når de var under bevoktning? Filipe Matola forteller: «Vi benyttet oss av de anledningene da vi hadde adgang til luftegården. Den som hadde fått i oppgave å holde en tale på tjenesteskolen, gikk da omkring med fire andre, som om de ruslet rundt og pratet sammen. Så forlot han denne gruppen og gjorde det samme med en annen, og så videre, helt til han hadde holdt talen for alle gruppene.»

Til å begynne med forsøkte de å holde bokstudiet i cellene ved hjelp av en publikasjon, men dette ble oppdaget, og de ble hindret i å fortsette. Da forandret de metode. Luis Bila, en av fangene, forteller: «Vi forberedte oss hver for oss, og til en forut avtalt dag og et bestemt klokkeslett og uten å ha noen bok i hånden gikk vi omkring og benyttet samme metode som i forbindelse med den teokratiske tjenesteskolen: Hver enkelt trakk fram hovedpunkter fra stoffet. Denne metoden var svært fordelaktig, for vi måtte lære stoffet så godt utenat at vi aldri kom til å glemme det.»

Familiemedlemmer som var på frifot, hjalp til ved å gjemme litteratur under matvarer og smugle dette inn i fengselet når de kom på besøk. På denne måten fikk brødrene både materiell og åndelig føde.

Det hendte også at andre fanger kunne høste utbytte av møtene. En gang mens tre brødre delte en fløy av fengselet med 70 andre, ble det holdt et offentlig foredrag. Én bror  tjente som ordstyrer, og én bad en bønn. Så sang de alle tre, og deretter ble foredraget holdt. Det var i alt 73 til stede.

Ernesto Chilaule delte celle med et medlem av FRELIMO som var blitt arrestert av PIDE fordi han kjempet for uavhengighet. De snakket hyggelig sammen, og det ble avlagt et vitnesbyrd om håpet om Guds rike. De skulle komme til å møtes igjen senere under andre omstendigheter.

Forkynnelse i Inhambane

I Inhambane, en av de sørlige provinsene, var det en beskjeden murer som var svært aktiv. Da denne mannen, Arão Francisco, hadde hørt et foredrag i Lourenço Marques i 1967, var han ikke i tvil om at han hadde funnet sannheten. Han følte at han var nødt til å fortelle folk på hjemstedet sitt om det han hadde hørt. Det gjorde han også. Da han kom tilbake til Lourenço Marques, ble han døpt. Dette skjedde omtrent samtidig med at den store gruppen av eldste ble arrestert av PIDE. Arão følte ansvar i forbindelse med den interessen han hadde vakt blant sine egne, og fryktet at han ville bli kastet i fengsel før han fikk hjulpet dem videre. Noen av brødrene forsøkte å fraråde ham å reise. De mente at han fremdeles var for ny i sannheten til å dra av gårde på egen hånd. Han ventet noen måneder, men så kunne han ikke lenger motstå sitt brennende ønske om å forkynne for sine egne. Han tok med seg sin kone og sine to barn og drog tilbake til Inhambane. Han holdt alle møtene, til å begynne med bare sammen med sin egen familie.

Han spredte sannhetens sæd i byene Inhambane og Maxixe og flere mindre byer i distriktet og la grunnvollen for de menighetene som er der i dag. Da en katolsk prest forsøkte å hindre ham ved å si: «Du kan ikke danne noen grupper her», svarte Arão modig: «Det er ikke satt noen grenser for det gode  budskapet jeg kommer med. Det kan gå ut hvor som helst.» Og det skulle også skje, ifølge Jesu ord i Apostlenes gjerninger 1: 8.

Stedets prest sammenkalte til et møte for å få avgjort om Arão skulle utvises fra området. Arão forsikret at han ikke ville flytte. Det var ikke så overraskende at presten tilkalte sin nærmeste allierte, PIDE.

PIDE driver jakt på en forkynner og bygningsmann

En søndag da Arão besøkte andre grupper lenger vekk, var fire PIDE-agenter til stede på møtet i Inhambane. De utgav seg for å være Jehovas vitner på gjennomreise. Men da møtet var slutt, fortalte de hvem de var, og forlangte å få treffe Arão. Da de ikke fant ham, arresterte de åtte av de brødrene som var der.

Siden Arão holdt på med å bygge et hus for administratoren i landsbyen Ngweni, drog agentene dit for å se etter ham. Arão hørte administratoren si til dem: «Jeg kan ikke la ham gå på grunn av hans religion. Han må først fullføre arbeidet på huset mitt.» Agentene spurte: «Mener du at det er han som bygger dette huset?» «Ja,» svarte administratoren, «og han har også bygd huset i Maxixe og mange andre. Det arbeidet han utfører på huset mitt, er det ingen andre her omkring som kan gjøre. Han bygde registreringskontoret i Maxixe, og han skal også bygge gjestgiveriet.» Etter å ha hørt denne utredningen sa agentene: «Vi kommer tilbake for å få Arão til å bygge huset til administratoren for offentlige bygg og anlegg.»

Arão ble arrestert og benyttet til byggingen av forskjellige offentlige bygninger. Men selv som fange fikk han mange anledninger til å forkynne.

En høyere funksjonær i PIDE, en som het Neves, innkalte Arão til kontoret sitt om kveldene for å få hjelp til å studere  «Sannhetsboken». Når det kom andre innom, fant Neves i all hast fram noen dokumenter og lot som om han foretok et avhør. En dag sa han: «Arão, på grunn av det du har lært meg, er jeg blitt omvendt. I hele mitt liv, helt fra jeg var i Lisboa og fram til nå, har jeg snakket med Jehovas vitner. Jeg skal snart gå av, og da skal jeg bli en av dem. Men før jeg slutter, må jeg få satt deg fri. Arbeid for å fullføre den jobben du holder på med, og så skal jeg snakke med generalinspektøren om å få tak i en annen murer. For å unngå problemer kommer jeg ikke til å reise tilbake til Lisboa, men jeg vil selge alt jeg eier, og reise til Amerika. Hører du hva jeg sier, Arão? Ikke si noe om dette til noen.»

Neves var fast bestemt på å holde sitt løfte, og han fikk til og med satt fri de brødrene som var fengslet i Inhambane. Men det var ikke lett å få løslatt Arão. PIDE hadde kommet til å betrakte ham som sin bygningsmann. Neves hadde nå allerede gått av, men hver dag kom han for å hilse på sin venn og be generalinspektøren om å sette Arão fri. Neves holdt sitt løfte og reiste ikke før Arão hadde fått friheten tilbake. Hvor kan Neves være nå? Holdt han også resten av sitt løfte? Det håper vi inderlig.

Politiske forandringer fører til midlertidige lettelser

Den 1. mai 1974 lød det et gledesrop gjennom Machava-fengselet. «Nellikrevolusjonen» (Revolução dos Cravos) den 25. april betydde slutten på diktaturet i Portugal og medførte også dramatiske forandringer i landets oversjøiske kolonier. Den 1. mai fikk alle politiske fanger amnesti. Amnestiet gjaldt også Jehovas vitner, som var blitt fengslet på grunn av sin politiske nøytralitet. Mosambik forberedte seg nå på å bli en uavhengig nasjon.

 Da brødrene ble løslatt, ble de oppmuntret over å se økningen blant Jehovas tjenere. Det gledet dem også å treffe igjen dem som hadde vært ute i friheten, og se deres sterke åndelighet. (Jevnfør Filipperne 1: 13, 14.) De benyttet sin nyvunne frihet til å holde et særdeles vellykket kretsstevne. Til deres store glede var også to meget avholdte brødre fra Sør-Afrika til stede — Frans Muller, koordinatoren for utvalget ved det sørafrikanske avdelingskontoret, som hadde vist kjærlig interesse for brødrene i Mosambik, og Elias Mahenye, som i mange år hadde tjent som kretstilsynsmann i den sørlige delen av Mosambik.

Ved dette stevnet ble de som hadde vært fengslet, oppfordret til å arbeide i forening med Jehovas hurtig fremadskridende organisasjon. Bror Mahenye kom med følgende påminnelse til brødrene: «PIDE er borte, men dets bestefar, Satan Djevelen, er fremdeles i virksomhet. Styrk dere og bygg opp deres mot.» Han bad dem som hadde vært i fengsel, om å reise seg. Ganske mange reiste seg. Så bad han dem som hadde kommet i sannheten mens disse brødrene var i fengsel, om å reise seg. Nesten halvparten av forsamlingen på 2000 reiste seg. Bror Mahenye sa: «Dere har ingen grunn til å være fryktsomme.»

Dette var oppmuntring i rette tid. Mørke skyer var i ferd med å danne seg i horisonten, og alle Jehovas tjenere i Mosambik hadde en overmåte hard prøve på sin kjærlighet til Gud foran seg.

Året 1974 gikk fort. Det året ble 1209 døpt, og i 1975 ble 2303 døpt. Mange som er eldste i dag, ble døpt på den tiden.

Revolusjonens glød satte nå sitt sterke preg på landet. Slagordet «Viva FRELIMO» (Lenge leve FRELIMO) ble brukt som en påminnelse om den ti år lange kampen for frihet og uavhengighet. Hele nasjonen var i ekstase, og for de fleste var  det utenkelig at noen ville holde seg utenfor. På grunn av den rådende stemningen var teppet i ferd med å gå ned for brødrenes kortvarige frihet, og det teppet som falt, skulle vise seg å være et jernteppe.

Arrestordrer

Under forberedelsene til uavhengighetsdagen, den 25. juni 1975, ble Jehovas vitners nøytrale holdning stadig bedre kjent. Ansvarlige brødre forsøkte forgjeves å få en samtale med representanter for den nye regjeringen. Den nyinnsatte presidenten kom i realiteten med en ordre da han ropte ut i et radioforedrag: «Vi skal gjøre fullstendig ende på disse Jehovas vitner . . . Vi tror at de er etterlatte agenter for portugisisk kolonialisme; de er tidligere PIDE-folk . . . Derfor foreslår vi at folket arresterer dem øyeblikkelig.»

Uværet var brutt løs. Det ble mobilisert aksjonsgrupper i lokalmiljøene som hadde ett felles formål, nemlig å arrestere alle Jehovas vitner — på arbeidet, i hjemmene, på gatene, når som helst, dag eller natt, over hele landet. Alle var pålagt å komme på lokale møter på arbeidsplasser og offentlige steder, og enhver som ikke ropte «Viva FRELIMO» sammen med massene, ble stemplet som en fiende. Slik er den ånd som rår når en lidenskapelig nasjonalisme setter sinnene i kok.

Selv om Jehovas vitner inntar en nøytral holdning i politiske spørsmål, er det en kjent sak at de er for lov og orden, at de behandler myndighetspersoner med respekt, at de er ærlige, og at de er samvittighetsfulle når det gjelder å betale skatt. Myndighetene i Mosambik skulle komme til å bekrefte dette i tidens løp. Men inntil videre ble forholdene for Jehovas vitner i Mosambik slik de var for de første kristne som ble drept på romerske arenaer fordi de nektet å brenne røkelse for keiseren, og slik de var for deres brødre i Tyskland som ble kastet i konsentrasjonsleirer fordi de nektet å rope «Heil Hitler». Over hele  verden er Jehovas vitner kjent for at de ikke vil inngå kompromiss når det gjelder lydighet mot Jehova og mot Jesus Kristus, som sa om sine etterfølgere: «De er ikke en del av verden, liksom jeg ikke er en del av verden.» — Joh. 17: 16.

Massedeportasjon — hvor til?

I løpet av kort tid ble fengslene i Mosambik overfylt av tusener av Jehovas vitner. Mange som tilhørte samme familie, ble skilt fra hverandre. Den intense propagandaen skapte så stor fiendtlighet mot vitnene at mange — selv om de eldste ikke oppfordret til det — foretrakk å melde seg, for de følte seg tryggere sammen med sine brødre og slektninger som allerede var i fengsel.

Fra og med oktober 1975 fikk avdelingskontorene i Zimbabwe (det daværende Rhodesia) og Sør-Afrika en strøm av meldinger fra kretstilsynsmenn, forskjellige ansvarlige utvalg og mange brødre enkeltvis som tegnet et dystert bilde av situasjonen. Disse meldingene ble sendt videre til Jehovas vitners styrende råd. Så snart det verdensomfattende brorskap fikk høre om den forferdelige situasjonen brødrene i Mosambik befant seg i, begynte inderlige bønner for disse forfulgte brødrene å stige opp til himmelen fra alle jordens kanter, i samsvar med veiledningen i Hebreerne 13: 3. Bare Jehova kunne holde dem oppe, og det gjorde han på sin egen måte.

Det er høyst sannsynlig at landets øverste myndigheter ikke mente å utsette Jehovas vitner for den brutale behandlingen de faktisk fikk. Men noen i det lavere ledersjiktet gikk inn for å presse et «Viva» ut av folk med voldelige midler for å få dem til å forlate en overbevisning som var en alvorlig samvittighetssak for dem. Som ett av mange eksempler kan vi nevne Julião Cossa fra Vilanculos, som ble slått i tre timer av folk som ville presse ham til å gå på akkord med sin tro, men til ingen nytte. Når disse torturistene av og til klarte å få  et tvunget «Viva» ut av noen, var de fremdeles ikke tilfreds. De forlangte da at et slikt vitne også skulle rope «Ned med Jehova» og «Ned med Jesus Kristus». De brutale overgrepene mot våre brødre var så tallrike at det er umulig å nevne dem alle, og så grusomme at de ikke lar seg beskrive. (Se Våkn opp! for 8. mai 1976, sidene 13—22.) Men brødrene visste at deres modige holdning under prøvelser og forfølgelse var et vitnesbyrd om deres inderlige kjærlighet til Gud og utgjorde en forsikring om at Han ville lønne dem med frelse, slik apostelen Paulus skrev om til de kristne i Filippi i det første århundre. — Fil. 1: 15—29.

De kvelende forholdene i de overfylte fengslene, forhold som ble ekstra ille på grunn av urenslighet og mangel på mat, førte til at over 60 barn døde i fengslene i Maputo (tidligere Lourenço Marques) i løpet av en periode på fire måneder. De brødrene som fremdeles var ute i friheten, gjorde sitt beste for å hjelpe sine brødre i fengslene. I løpet av den siste måneden i 1975 var det noen vitner som solgte sine eiendeler for å kunne fortsette å skaffe mat til sine fengslede brødre. Men ved å vise at de var knyttet til dem som var i fengsel, satte de sin egen frihet på spill, og mange ble arrestert mens de forsøkte å dekke sine brødres behov. Dette var et utslag av en slik kjærlighet som Jesus sa at hans sanne etterfølgere skulle ha til hverandre. — Joh. 13: 34, 35; 15: 12, 13.

Besynderlig nok ble noen vitner i Sofala-provinsen behandlet helt annerledes i den samme perioden. Da de ble arrestert, ble de ført til det luksuriøse Grande Hotel i byen Beira og fikk servering mens de ventet på å bli ført til sitt bestemmelsessted.

Hvilket bestemmelsessted? Dette var helt i det uvisse, til og med for sjåførene på de mange bussene og lastebilene som skulle transportere dem.

 Bestemmelsesstedet — Carico i distriktet Milange

Mellom september 1975 og februar 1976 ble alle Jehovas vitner som ble holdt i forvaring — enten i fengsler eller på sletter ute i det fri — sendt av gårde. At bestemmelsesstedet ble holdt hemmelig, var enda et våpen politiet og andre lokale myndigheter benyttet for å forsøke å skremme brødrene. De sa: «Dere kommer til å bli spist av ville dyr. Dere skal til et ukjent sted i nord som dere aldri vil komme tilbake fra.» Ikke-troende pårørende dannet et gråte- og klagekor og insisterte på at de troende skulle gi seg. Men det var det svært få som gjorde. Også nyinteresserte gjorde modig felles sak med Jehovas vitner. En av dem var Eugênio Macitela, som ivrig hadde støttet politiske idealer. Hans interesse var blitt vakt da han fikk høre at fengslene var fulle av Jehovas vitner. For å finne ut hvem de var, hadde han bedt om å få et bibelstudium, noe som førte til at han ble arrestert og deportert en uke senere. Han var blant de første som ble døpt i konsentrasjonsleirene, og i dag tjener han som kretstilsynsmann.

Vitnene viste ingen tegn til frykt eller usikkerhet når de ble hentet i fengslene og stuet inn i busser, lastebiler og til og med fly. En av de lengste karavanene forlot Maputo den 13. november 1975. Det var 14 busser, eller machibombos, som de blir kalt her. Brødrenes tilsynelatende uforklarlige glede fikk de ansvarshavende soldatene til å spørre: «Hvordan kan dere være så glade, når dere ikke engang vet hvor dere skal? Det stedet dere skal til, er slett ikke noe godt sted.» Men det la ingen demper på brødrenes glede. Mens deres ikke-troende pårørende gråt og fryktet for hvordan det skulle gå med deres slektninger, sang vitnene Rikets sanger, blant annet en som het «Modig gå på!»

I hver by de kom til underveis, ringte sjåførene til sine overordnede for å finne ut hvor de skulle kjøre, og de fikk beskjed  om å kjøre videre til neste stoppested. Noen av sjåførene tok feil av veien. Men omsider kom de til Milange, en by og et administrasjonssenter i provinsen Zambézia, 180 mil fra Maputo. Der ble brødrene tatt imot av administratoren. Han holdt en «velkomsttale», en sammenhengende rekke med utfall og trusler.

Deretter ble de kjørt tre mil østover, til et sted på breddene av elven Munduzi, et område i distriktet Milange som ble kalt Carico. Tusenvis av Jehovas vitner fra Malawi, som hadde flyktet fra en bølge av forfølgelser i sitt eget land, hadde bodd der som flyktninger siden 1972. De mosambikiske brødrenes ankomst var en stor overraskelse for malawierne. Og det var en overraskelse for mosambikerne å bli mottatt av brødre som snakket et fremmed språk. Men det var i høyeste grad en behagelig overraskelse, og de malawiske brødrene tok imot de mozambikiske vitnene med så stor varme og gjestfrihet at det gjorde et mektig inntrykk på sjåførene. — Jevnfør Hebreerne 13: 1, 2.

Distriktsadministratoren var den mannen som hadde vært sammen med brødrene i Machava-fengselet mange år tidligere. Etter hvert som han tok imot de enkelte gruppene, spurte han: «Hvor er Chilaule og Zunguza? Jeg vet at de kommer.» Da bror Chilaule endelig kom, sa administratoren til ham: «Chilaule, jeg vet egentlig ikke hvordan jeg skal ta imot deg. Vi står på hver vår side nå.» Han holdt fast ved sin ideologi og gjorde det ikke på noen måte lettere for sine tidligere cellekamerater. Han var, som han selv sa, ’en geit som hersket blant sauer’.

Kjærlig støtte fra det internasjonale brorskapet

Jehovas vitners internasjonale brorskap gav uttrykk for sin kjærlighet og bekymring for brødrene i Mosambik. De oversvømte landets postvesen med brev med appeller til myndighetene  i Mosambik. Arbeidskameratene til Augusto Novelas, et av Jehovas vitner som var ansatt i en telekommunikasjonsbedrift, hadde pleid å gjøre narr av ham og si at Jehovas vitner bare var en lokal sekt. Men de ble tause da teleksapparatene begynte å ta imot budskaper fra alle verdens kanter. Den overveldende reaksjonen bekreftet at Jehovas folk virkelig er forent i kjærlighet.

Etter omkring ti måneder erkjente et regjeringsmedlem som var på inspeksjon i leirene, at brødrene var blitt fengslet på grunn av falske anklager. Men det var likevel for tidlig å vente å få friheten tilbake.

Utfordringene i den nye tilværelsen

Et nytt kapittel hadde begynt i Jehovas folks historie i Mosambik. De malawiske brødrene i området hadde organisert seg i åtte landsbyer. De hadde skaffet seg stor erfaring i å tilpasse seg til en ny livsstil i ødemarken og hadde utviklet sine ferdigheter til å bygge hus, Rikets saler og til og med stevnehaller. De som ikke hadde tidligere erfaring med jordbruk, hadde også lært mye om dette yrket. Mange av mosambikerne som aldri hadde dyrket en machamba (et jordstykke), stod i ferd med å gjøre sine første erfaringer med tungt arbeid ute på markene. I de første månedene hadde de nyankomne store fordeler av sine malawiske brødres kjærlighet og gjestfrihet. Malawierne inviterte dem hjem til seg og delte maten sin med dem. Men nå var tiden inne til at de mosambikiske brødrene skulle bygge sine egne landsbyer.

Det var ingen lett oppgave. Regntiden hadde begynt, og området ble rikeligere enn noen gang før velsignet med vann fra oven. Men da Munduzi-elven, som renner midt gjennom leiren, oversvømte et område som vanligvis var rammet av tørke, betraktet brødrene dette som et tegn på at Jehova ville ta seg av dem. Ja, i de tolv årene som fulgte, hendte det ikke  en eneste gang at elven tørket inn slik den hadde gjort før. Men bror Muthemba minnes at «den gjørmete og sleipe jordbunnen, som ble slik på grunn av regnværet, utgjorde en ytterligere utfordring for tidligere byboere». Det var ikke lett for kvinnene å krysse elven når de måtte balansere over provisoriske broer som bare bestod av enkle trestammer. «For dem av oss menn som var vant til kontorarbeid, var det en utfordring å gå inn i den tette skogen og felle trær for å kunne bygge oss hus,» sier Xavier Dengo. Disse forholdene viste seg å utgjøre en prøvelse som noen ikke var forberedt på å møte.

Vi husker at det oppstod misnøye i «flokken av fremmede» som på Moses’ tid fulgte med israelittene ut av Egypt og ut i ørkenen, og at denne misnøyen også spredte seg til israelittene selv. (4. Mos. 11: 4) Noe lignende skjedde i Milange. Blant dem som ikke var døpte Jehovas vitner, dannet det seg en gruppe som klaget helt fra begynnelsen av, og noen av de døpte sluttet seg til dem. De henvendte seg til administratoren og lot ham forstå at de var villige til å betale en hvilken som helst pris for å bli sendt hjem igjen så snart som mulig. Men det førte ikke til at de straks fikk reise hjem, slik de hadde håpet. De ble holdt tilbake i Milange, og mange av dem ble som en stein i skoen for de trofaste. De ble kalt «opprørerne». De bodde blant de trofaste brødrene, men var alltid parat til å forråde dem. Deres kjærlighet til Gud bestod ikke den prøven den ble satt på.

Hvorfor stevnehallene raste sammen

De malawiske brødrene i leirene hadde kunnet glede seg over en stor grad av religionsfrihet. Dette kom også de mosambikiske brødrene til gode til å begynne med. Hver dag kom de sammen i en av de store stevnehallene for å drøfte dagsteksten. Det var ofte en malawisk kretstilsynsmann som ledet møtet. Filipe Matola forteller: «Det var styrkende å høre åndelige formaninger  sammen med så mange brødre etter måneder i fengsel og på reise.» Men denne relative friheten varte ikke så lenge.

Den 28. januar 1976 drog representanter for myndighetene i følge med soldater gjennom landsbyene og kunngjorde: «Det er forbudt å holde gudstjenester eller å be i disse hallene eller noe som helst annet sted i landsbyene. Hallene skal nasjonaliseres og brukes av myndighetene slik de finner det for godt.» De beordret brødrene til å bære ut alle bøkene sine, og dernest konfiskerte de dem. Brødrene gjemte selvfølgelig unna så mye de kunne. Deretter ble det heist flagg foran hver av stevnehallene, og det ble satt ut soldater som skulle passe på at forbudet ble overholdt.

Stevnehallene var bygd av stokker og var enkle i utførelsen, men de var ganske solide. Likevel begynte de alle å forfalle i løpet av forholdsvis kort tid. Xavier Dengo husker at han og administratoren nettopp hadde kommet til en av landsbyene da hallen faktisk begynte å sige sammen, selv om det verken regnet eller blåste. Administratoren sa: «Hva er det som foregår her? Dere er onde mennesker. Nå da vi har nasjonalisert hallene, faller de sammen!» Senere en gang sa administratoren til en av de eldste: «Dere må ha bedt om at hallene skal falle sammen, . . . og deres Gud har fått dem til å falle.»

Organiseringen i landsbyene

Det ble ganske fort reist ni mosambikiske landsbyer parallelt med og rett overfor de åtte malawiske landsbyene som var der fra før. Disse to gruppene, som var forent ved hjelp av det ’rene språk’, skulle komme til å leve sammen i de neste tolv årene. (Sef. 3: 9, NW) Arealene i hver av landsbyene var delt inn i kvartaler med godt vedlikeholdte gater imellom, og hvert kvartal bestod av åtte tomter som målte omkring 25 × 35 meter. Menighetene ble ordnet kvartalsvis. Etter at forbudet var blitt kunngjort i leirene, kunne de ikke bygge  iøynefallende Rikets saler. I stedet bygde de derfor spesielle L-formede hus som kunne benyttes til formålet. En enke eller en annen enslig person bodde så i disse husene for at de skulle fortone seg som bolighus. Når møtene ble holdt, stod taleren i hjørnet av «L-en», slik at han kunne se forsamlingen i begge fløyene.

Utenfor hver enkelt landsby var dens machambas. Hver menighet hadde også en egen «menighets-machamba» hvor alle utførte dugnad som et bidrag til å dekke menighetens behov.

Størrelsen på de enkelte landsbyene avhang av folketallet. En opptelling som ble foretatt i 1979, viste at den mosambikiske landsby nr. 7 var den minste, med bare 122 forkynnere og to menigheter, mens nr. 9, den største og mest avsidesliggende, hadde 1228 forkynnere og 34 menigheter. Hele leiren hadde elleve kretser. Hele denne leiren, som omfattet både de malawiske og de mosambikiske landsbyene og tilhørende områder, ble kalt Carico-distriktet av brødrene. Den siste folketellingen vi har opplysninger fra, ble foretatt i 1981, da innbyggertallet i hele Carico-distriktet var på 22 529, hvorav 9000 var aktive forkynnere. Tallene økte også senere. (Den daværende presidenten, Samora Machel, hevdet at innbyggertallet var på 40 000, ifølge brosjyren Consolidemos Aquilo Que nos Une [Konsolidering av det som forener oss], sidene 38, 39.)

Chingo-tiden — en vanskelig tid

Jehovas vitner var naturligvis ikke blitt ført til Milange bare for at de skulle danne en jordbrukskoloni. Det var ikke uten grunn at myndighetene kalte leiren Caricos omskoleringssenter. Det ble også demonstrert ved at det var et administrasjonssenter midt i den malawiske leir nr. 4 som var bemannet av representanter for myndighetene, med kontorer og boliger. Det var også en leirkommandant der som hadde soldater  under seg, og et fengsel hvor mange av våre brødre ble holdt innesperret i perioder av varierende lengde, alt etter kommandantens forgodtbefinnende.

Den mest beryktede av alle kommandantene var Chingo. Hans toårsperiode som kommandant ble kalt Chingo-tiden. Han var fast besluttet på å bryte ned Jehovas vitners kompromissløse holdning og «omskolere» dem, og han benyttet seg av enhver psykologisk taktikk han kjente til, og dessuten av vold, for å nå sitt mål. Han hadde praktisk talt ingen formell utdannelse, men var likevel meget veltalende og hadde store overtalelsesevner og likte godt å bruke illustrasjoner. Han brukte sin veltalenhet til å forsøke å indoktrinere brødrene med sin politiske filosofi og svekke deres kjærlighet til Gud. En av hans metoder var «femdagersseminaret».

«Femdagersseminaret»

Kommandanten opplyste at det var planlagt et «femdagersseminar», og at vitnene skulle velge ut de dyktigste mennene fra landsbyene, dem som var i stand til å viderebringe viktige opplysninger. Disse skulle sendes til et seminar som skulle holdes på et annet sted. Brødrene avslo, for de drog hans motiver i tvil. Men de «opprørerne» som var blant dem, pekte ut de brødrene som hadde ansvarsfulle stillinger, også kretstilsynsmennene. Blant disse var Francisco Zunguza, Xavier Dengo og Luis Bila. En lastebil kjørte av gårde med 21 menn og fem kvinner. De reiste flere hundre kilometer nordover, til et område nord for Lichinga i provinsen Niassa. Der ble mennene anbrakt i en «omskoleringsleir» sammen med kriminelle, mens kvinnene ble ført til en leir for prostituerte.

Her ble brødrene utsatt for hard tortur, deriblant en behandling som deres mishandlere kalte «Kristus-metoden». Offerets armer ble holdt rett ut til sidene, som om han hang på et kors, og en stokk ble plassert parallelt med armene hans.  Deretter surret de nylonsnøre stramt rundt armene og stokken i begge armenes fulle lengde, fra fingertuppene på den ene hånden til fingertuppene på den andre. Blodtilførselen til hendene, armene og skuldrene stoppet på den måten fullstendig, og i en slik tilstand holdt de ham i lengre tid i et forgjeves forsøk på å presse et «Viva FRELIMO» ut av ham. Luis Bila, en trofast eldste, fikk et hjerteanfall og døde som en følge av denne grusomme og umenneskelige behandlingen.

Søstrene ble utsatt for en behandling som bestod i «kroppsøvelser». De måtte løpe nesten i det uendelige, noen ganger ut i og opp av vann, de måtte stupe kråke opp og ned langs fjellsider uten opphold, og de ble utsatt for utallige andre former for nedverdigende behandling. For et seminar! For en «omskolering»!

De fleste av disse brødrene bevarte sin ulastelighet trass i denne grusomme behandlingen. Det var bare to som gav etter. En av brødrene klarte å få sendt et brev til innenriksministeren i Maputo hvor han fortalte om denne behandlingen. Det virket. Guvernøren i Niassa ankom personlig med helikopter. Han fratok med øyeblikkelig virkning kommandanten og hans hjelpere all myndighet og erklærte: «Disse kan anse seg selv for å være under arrest fordi de har begått handlinger som aldri har inngått i FRELIMOs hensikter.» Da de andre fangene, som hadde gjennomgått en lignende behandling, fikk høre det, ropte de av glede og sa: «Takket være dere har vi fått friheten.» Til det svarte brødrene: «Det er Jehova dere skal takke.»

Etter en tid ble de overført til andre leirer, hvor behandlingen bare bestod i tvangsarbeid. Det gikk til sammen nesten to år før de ble sendt tilbake til Carico — og Chingo var der for å ta imot dem. Han fortsatte å gjøre nytteløse forsøk på å svekke deres lojalitet overfor Jehova ved å lede lignende  «seminarer». Til slutt, da han skulle reise fra Carico, holdt han en tale i vanlig stil krydret med illustrasjoner. Han innrømmet sitt nederlag og sa: «En mann setter inn mange hogg i et tre, og når det bare gjenstår noen få hogg før treet faller, blir han avløst av en annen, som med bare ett hogg fullfører oppgaven. Jeg satte inn mange hogg, men jeg klarte ikke å fullføre. Andre vil komme etter meg. De vil benytte andre metoder. Gi ikke opp. . . . Fortsett å være standhaftige. . . . Hvis ikke, vil de få all æren.» Men ved å bevare sin kjærlighet til Jehova sterk gjorde brødrene alt for at bare Jehova skulle få æren. — Åp. 4: 11.

De som ble tilbake i byene

Var alle mosambikiske Jehovas vitner i fengsel eller fangeleirer på denne tiden? Deres fiender finkjemmet arbeidsplasser og praktisk talt alle boligstrøk, men det var likevel noen som unnslapp. Det var ikke alle som var oppsatt på å få dem fengslet eller straffet på andre måter. Men vitnene stod i stadig fare for å bli arrestert. Dagligdagse gjøremål som å kjøpe matvarer eller hente vann ved en offentlig vannpost kunne være risikable.

Lisete Maienda, som ble boende i Beira, forteller: «Fordi jeg ikke gikk på de obligatoriske politiske møtene, ble jeg nektet et kort som det var nødvendig å ha for å få kjøpt mat. Heldigvis var det en vennlig kjøpmann som helt privat inviterte meg inn i butikken sin og solgte meg noen kilo mel.» (Jevnfør Åpenbaringen 13: 16, 17.) Bror Maienda ble oppsagt fra arbeidet på havnen i Beira, men hver gang kom hans arbeidsgivere og søkte ham opp igjen fordi hans faglige dyktighet var så verdifull for bedriften deres.

Det var svært risikabelt å forkynne og komme sammen på møter, men lyset sloknet likevel ikke i noen av landets viktigste byer. Familien Maienda i Beira ble kjent med en gruppe  modige ungdommer i det nærliggende Esturro. Disse ungdommene tørstet etter sannheten og sluttet seg til familien Maienda. I fellesskap bidrog de til at lyset fortsatte å skinne i hovedstaden i Sofala-provinsen. Forkynnerne i Beira hadde så stor nidkjærhet at de trosset faren og drog over grensen til Rhodesia (nå Zimbabwe) for å skaffe seg åndelig føde.

Avdelingskontoret i Salisbury (nå Harare) arbeidet tappert og utrettelig for å ta seg av alle de brødrene som var spredt omkring i de nordlige områdene. Da brødrene ved avdelingskontoret fikk melding om at en gruppe fremdeles holdt møter i Tete, sendte de to brødre som kunne ta seg av denne gruppen, siden de lengtet etter å se brødrene — i likhet med Paulus’ medarbeider Epafroditus. (Fil. 2: 25—30) Den ene av disse brødrene var den meget avholdte Redson Zulu, som var kjent over hele det nordlige området på grunn av sine oppildnende taler på chichewa. Han og hans medarbeider utsatte seg for store farer ved å reise gjennom bushen på sykkel for å tjene sine isolerte brødre i Mosambik.

Sannhetens lys fortsatte også å brenne i Nampula-provinsen. En gruppe udøpte ble tilbake der og fortsatte på sin måte å holde møter. Til å begynne med var det åtte til stede, men antallet vokste snart til 50. Da en bror ble sendt fra Carico til et sykehus i Nampula, kom han i kontakt med en som hørte til denne gruppen av udøpte, en som arbeidet på sykehuset. Broren fikk sendt beskjed til Selskapet, og avdelingskontoret oppfordret ham til å studere med gruppen for å forberede dem som var kommet langt nok til det, til dåpen. Fem ble døpt. De fikk ytterligere hjelp da et av Jehovas vitner fra Nederland som var i Nampula i forbindelse med sitt verdslige arbeid, åpnet hjemmet sitt for dem og lot dem holde møtene der. Med tiden ble noen i denne gruppen kvalifisert til å påta seg ansvar som eldste.

 Løslatelse fra sentralfengselet

I 1975 ble den ene gruppen fanger etter den andre sendt nordover fra fengslene i Maputo, mens stadig nye kom og overtok deres plass. Henimot slutten av februar 1976 bestemte så myndighetene at de skulle stanse den evinnelige transporten av fengslede Jehovas vitner.

Noen måneder senere avla president Samora Machel et besøk i sentralfengselet i Maputo. Søster Celeste Muthemba, en av fangene, benyttet anledningen til å avlegge et vitnesbyrd for presidenten. Han hørte vennlig på henne, men etter at han hadde gått, ble hun kraftig irettesatt av fengselsledelsen. En uke senere kom det imidlertid en ordre om at hun skulle løslates, sammen med et dokument som garanterte henne beskyttelse mot ytterligere trakassering på politisk grunnlag, og som dessuten gav henne rett til å få tilbake sin tidligere stilling ved sentralsykehuset. Videre ble fengselsledelsen bemyndiget til å løslate alle Jehovas vitner som satt i det fengselet.

De som var i Maputo, organiserte seg i menigheter. Det varte ikke lenge før det var dannet 24 menigheter i en krets som strakte seg fra Maputo og nordøstover mot Inhambane. Fidelino Dengo fikk i oppdrag å besøke dem. Dessuten utnevnte avdelingskontoret i Sør-Afrika et utvalg av eldste som skulle sørge for at disse gruppene fikk dekket sine åndelige behov. De utviklet forsiktige metoder som de kunne bruke ved uformell forkynnelse. De ordnet det slik at brødrene kunne overvære stevner i nabolandet Swaziland. Og i selve Mosambik holdt brødrene stevner som var kamuflert som «velkomstselskaper» når noen kom tilbake fra Carico.

Hvordan gikk det så i Carico? Hvordan ble forskjellige former for åndelig virksomhet organisert der?

«O.N.»-utvalget fører tilsyn i leirene

Under tilsyn av avdelingskontoret i Zimbabwe hadde de  malawiske brødrene dannet et spesielt utvalg som skulle ta seg av de åndelige behovene i leirene. Da brødrene fra det sørlige Mosambik ble ført til Carico, fikk de også utbytte av den ordningen som allerede var i gang der. To av brødrene sørfra, Fernando Muthemba og Filipe Matola, ble med i utvalget.

O.N.-utvalget (chichewa: Ofisi ya Ntchito, tjenesteavdelingen) korresponderte med Selskapet og organiserte stevner. De samlet rapporter for hele leiren og hadde med jevne mellomrom møter med de eldste i landsbyene. De førte også tilsyn med de elleve kretsene. De hadde et tungt ansvar, spesielt på grunn av det vanskelige forholdet mellom brødrene og landets myndigheter.

De forkynte og gjorde disipler i leirene

Mange av dem som viste interesse og studerte Bibelen og som fulgte med brødrene til Milange i 1975, ble døpt i november 1976.

Mange som hadde vært alminnelige pionerer, fortsatte å forkynne hele tiden mens de var i fengsel og ble transportert til leirene. Men hvem forkynte de for? I begynnelsen studerte de med dem som ennå ikke var døpt, også brødrenes barn. En familie med mange barn ble betraktet som et «godt distrikt». Foreldrene studerte med noen av barna, og resten ble fordelt mellom enslige forkynnere. På denne måten klarte mange å holde seg i virksomhet og fortsette å gjøre disipler.

Men dette var ikke nok for dem som virkelig hadde evangeliseringens ånd. En nidkjær pioner begynte å utforske distriktet utenfor leirene. Det kunne selvfølgelig være risikabelt på grunn av de restriksjonene leirledelsen hadde pålagt brødrene. Han forstod at han måtte ha et påskudd for å forlate leiren. Hva kunne han ty til? Han bad til Jehova om hans ledelse og besluttet seg deretter for å selge salt og andre matvarer til folk utenfor leirene. Han forlangte en høy pris for å unngå at  det skulle komme i stand noen virkelig handel, samtidig som han klarte å skape en mulighet til å få avlagt et vitnesbyrd. Metoden var vellykket. Etter hvert dukket det opp mange slike «selgere» som falbød sine varer utenfor leirene. Bebyggelsen var spredt, så forkynnerne måtte tilbakelegge store avstander. De drog hjemmefra ved soloppgang og kom hjem om kvelden. Det var tynt med «vegetasjon» for så mange «gresshopper». Men mange som bodde i dette området, lærte sannheten å kjenne på denne måten.

«Produksjonssentret i Zambézia»

På grunn av det flittige arbeidet som ble utført av disse arbeidsomme menneskene som var på «omskolering», og på grunn av det velsignede regnet som vannet området, gav jordbruket stor avkastning. Vitnene i leirene høstet rikelig med mais, ris, maniok, hirse, søtpoteter, sukkerrør, bønner og lokale produkter som mafura. Kornlagrene i Carico-området var overfylt. Ved at de holdt små husdyr som høns, gjess, duer, kaniner og svin, fikk de proteinholdig kost. Den sulten de hadde lidd under til å begynne med, ble snart et avsluttet kapittel. Resten av landet ble derimot rammet av den største matmangel i historien. — Jevnfør Amos 4: 7.

Som en anerkjennelse av dette vellykkede jordbruket begynte myndighetene å kalle leirområdet for «Produksjonssentret i Zambézia». Med de inntektene brødrene fikk ved å selge overskuddsproduktene, kunne de anskaffe seg klær og til og med noen radioapparater og sykler. Selv om de var fanger, var de velforsynt på grunn av sin flid. De oppfylte samvittighetsfullt myndighetenes skattelover, ja, de var faktisk blant de største skatteyterne i landsdelen. Før det kom på tale å la noen få et privilegium i menigheten, måtte de i samsvar med Bibelens normer blant annet være samvittighetsfulle skatteytere, selv under slike forhold. — Rom. 13: 7; 1. Tim. 3: 1, 8, 9.

 Kulturell utveksling

I Carico foregikk det en gjensidig utveksling av ferdigheter og kulturtrekk. Mange lærte seg nye fag, som muring, snekring og treskjæring. Sammen utviklet de ferdigheter som verktøymakere, smeder, møbelsnekkere og så videre. Foruten at de hadde personlige fordeler av å lære nye fag eller forbedre sine ferdigheter, førte denne virksomheten også til at de fikk en ny inntektskilde.

Den største utfordringen i forbindelse med den kulturelle utvekslingen var språket. Mosambikerne lærte seg chichewa, malawiernes språk. Dette ble hovedspråket i leirene, og det meste av den litteraturen de hadde, var på chichewa. Sakte, men sikkert lærte også malawierne de forskjellige variantene av tsonga, som tales i den sydlige delen av Mosambik. Mange lærte seg også engelsk og portugisisk, noe som skulle vise seg å komme dem til nytte senere når de fikk spesielle tjenesteprivilegier. En eldste forteller: «Du kunne støte på en bror eller søster som snakket ditt eget språk flytende, og du kunne ikke si om han var fra Mosambik eller fra Malawi.»

Hvordan kom den åndelige føden inn i leirene?

Den kom fra Zambia via Malawi. Men hvordan? En kretstilsynsmann svarer: «Det vet bare Jehova.» I leirene kunne O.N.-utvalget gi unge malawiere, ofte pionerer, i oppdrag å krysse grensen på sykkel og dra til et nærmere oppgitt sted og treffe dem som var blitt sendt dit for å levere korrespondanse og litteratur. På denne måten kunne menighetene holde seg à jour med den åndelige føde.

De som var med i O.N.-utvalget, krysset også grensen og tok seg fram til Zambia eller Zimbabwe for å treffe sonetilsynsmennene, som ble sendt ut av det styrende råd på årlige besøk. Slik og på andre måter opprettholdt brødrene i Carico  sterke bånd til Jehovas synlige organisasjon, og derved fortsatte de å være forent i tilbedelsen av Ham.

Menighetsmøtene måtte ordnes på en spesiell måte. Fordi brødrene var under konstant overvåking, ble mange av møtene holdt ved daggry eller enda tidligere. De som var til stede, kom gjerne sammen utendørs, som om de spiste grøt på gårdsplassen, mens taleren stod inne i huset. Noen møter ble holdt i elveleier eller i naturlige kratre. Men det å arrangere et stevne var langt mer arbeidskrevende.

Stevner — hvordan de ble organisert

Når O.N.-utvalget hadde fått alt stoffet til programmet fra Selskapet, trakk de seg tilbake til landsby nr. 9 og ble der i flere uker. Dette stedet lå forholdsvis avsides, og her arbeidet de kveld etter kveld i lyset fra en lykt med å oversette foredragsdisposisjoner, gjøre opptak til skuespill og utnevne talere. De hadde spesielt god nytte av en manuell kopimaskin som de hadde fått fra Zimbabwe. De innstilte ikke arbeidet før hele programmet til alle de seks stevnene var ferdig.

En annen gruppe fikk i oppdrag å finne og gjøre i stand et egnet stevnested. Det kunne være en fjellside eller et sted i skogen minst ti kilometer fra leiren. Alt måtte gjøres uten at myndighetene eller «opprørerne» fikk rede på det. Små reiseradioer ble lånt, og ved hjelp av dem ble det laget et høyttaleranlegg som kunne betjene forsamlinger på over 3000. Det var alltid en elv eller bekk i nærheten hvor det var mulig å få i stand et dåpsbasseng ved å bygge en demning. Både scene, tilhørerplasser, renhold og vedlikehold var ordnet på forhånd. Til slutt var stevnestedet ferdig — et nytt sted hvert år.

Det ble truffet en ordning som gjorde det mulig for alle i de forskjellige landsbyene å være til stede. Det virket bra fordi brødrene viste en fantastisk samarbeidsvilje. Alle kunne ikke være til stede samtidig, for en forlatt landsby ville ha tiltrukket  seg myndighetenes oppmerksomhet. Derfor byttet naboene på — én familie var til stede den ene dagen, og en annen familie den neste. Den familien som ble hjemme, gikk litt omkring i naboens hus også, slik at ingen skulle legge merke til at familien var borte. Betyr dette at noen gikk glipp av deler av programmet? Nei, for hver dags program ble avviklet to ganger. Et tredagers stevne varte altså i seks dager, og et todagers stevne i fire dager.

Et nettverk av våkne observatører utgjorde en kommunikasjonskjede. Den strakte seg helt fra leirens administrasjonssenter og fram til stevnestedet, med en mann på post for hver 500 meter. Hvis det skjedde noe mistenkelig som kunne utgjøre en trussel for stevnet, ville denne kommunikasjonskjeden tre i virksomhet og klare å overbringe et budskap over en strekning på tre—fire mil i løpet av bare 30 minutter. Dette ville gi stevneledelsen tid nok til å treffe en avgjørelse. Det kunne bety at de måtte avbryte stevnet og gjemme seg i skogen.

José Bana, en eldste fra Beira, forteller: «En gang ble vi advart av en politimann kvelden i forveien. Han sa at de allerede visste om stevnet vårt og skulle komme og stoppe det. Saken ble lagt fram for de ansvarlige brødrene. Skulle de avlyse stevnet? De bad til Jehova og bestemte seg for å vente til neste morgen. Svaret kom om natten i form av et voldsomt styrtregn. Munduzi-elven flommet over og ble til en sjø. Siden politiet var på den andre siden av elven, kunne alle komme til stevnet, uten at det var nødvendig at noen ble hjemme, og uten at det ble behov for kommunikasjonskjeden. Vi sang Rikets sanger av hjertens lyst.»

Frafall og landsby nr. 10

En bevegelse som skapte store vanskeligheter, ble dannet av en gruppe frafalne som kalte seg «de salvede». De kom hovedsakelig fra de malawiske landsbyene og hevdet at «de eldstes  tid» hadde utløpt i 1975, og at de selv, «de salvede», nå skulle ta ledelsen. Stoffet i Selskapets bok Evig liv — i Guds barns frihet var til god hjelp når det gjaldt å rettlede noen som hadde problemer med å forstå hva den virkelige salvelsen innebar. Men de frafalne fortsatte å øve sin innflytelse, og mange som hørte på dem, ble ført vill. De sa blant annet at det ikke var nødvendig å sende rapporter til Selskapet. De bare kastet rapportene opp i været etter å ha bedt en bønn.

Omkring 500 ble utstøtt som en følge av disse frafalnes innflytelse. De bestemte seg for å bygge sin egen landsby og fikk tillatelse til det av myndighetene. Dette ble landsby nr. 10. Senere ble denne bevegelsens leder oppvartet av et haleheng av unge kvinner, og mange av dem fikk barn med ham.

Landsby nr. 10 og dens gruppe fortsatte å eksistere i resten av den tiden leirene bestod. De skapte mange vanskeligheter for de trofaste brødrene. Noen som til å begynne med ble påvirket til å slutte seg til gruppen, angret senere og vendte tilbake til Jehovas organisasjon. Den frafalne gruppen ble til slutt oppløst da livet i leirene opphørte.

«Leiren er vårt fengsel, og husene er våre celler»

Helt til begynnelsen av 1983 hadde livet i leirene en viss likhet med en normal tilværelse. Men våre brødre glemte aldri at de var fanger. Noen klarte på egen hånd å komme seg tilbake til sine hjembyer. Andre kom og gikk. Men samfunnet som et hele bestod. Det var bare naturlig at de lengtet tilbake til sine hjemsteder. De utvekslet brev med folk utenfor enten gjennom postverket eller gjennom noen få brødre som våget å besøke leirene for å hilse på slektninger og gamle venner — selv om noen av disse brødrene ble tatt og fengslet.

Xavier Dengo pleide å si: «Dere malawiere er flyktninger, men vi er fanger. Leiren er vårt fengsel, og husene er våre  celler.» Men i realiteten var situasjonen stort sett den samme for våre malawiske brødre. Det skulle imidlertid snart bli en brå slutt på de tilsynelatende normale forholdene i landsbyene.

Væpnet invasjon sprer panikk og død

I begynnelsen av 1983 begynte væpnede medlemmer av motstandsbevegelsen å trenge inn i Carico-området. De tvang kommandanten ved administrasjonssentret til å søke tilflukt i Milange, tre mil borte. I en forholdsvis kort tid virket det som om brødrene fikk et pusterom, selv om de fremdeles var under et slags overoppsyn av myndighetene.

Men 7. oktober 1984, da forberedelsene til områdestevnet nærmet seg sin fullførelse, ble de rammet av tragedien. Da kom en væpnet gruppe østfra. De marsjerte gjennom landsby nr. 9 og spredte panikk og død. Etter å ha drept bror Mutola i den malawiske landsbyen nr. 7, drepte de Augusto Novela i den mosambikiske landsbyen nr. 4. I den mosambikiske landsbyen nr. 5 hørte bror Muthemba lyden av skuddsalver. Da han så liket av en bror på bakken, ropte han høyt til Jehova om hjelp. De væpnede mennene brente og plyndret husene. Menn, kvinner og barn løp i alle retninger og søkte desperat å finne et skjulested. Dette voldelige angrepet var bare en forsmak på det som skulle komme. Etter at angriperne hadde gått gjennom leirene, valgte de seg ut et område like nord for landsby nr. 1, hvor de opprettet sin base.

I dagene som fulgte, gjorde de daglige innfall i leirene og plyndret, brente hus og drepte. En gang drepte de seks malawiske vitner, deriblant kretstilsynsmannen Fideli Ndalamas kone.

Andre ble tatt til fange og ført til gruppens base. De la spesielt press på unge menn for å rekruttere dem til sin militante bevegelse. Mange av de unge mennene flyktet fra landsbyene og gjemte seg i machambaene (åkrene), og andre i familien  deres gikk ut dit med mat til dem. Unge kvinner ble utkommandert som kokker, men inntrengerne forsøkte også å tvinge dem til å bli deres elskerinner. Hilda Banze var en av dem som motstod et slikt press, og hun ble av den grunn slått så kraftig at de trodde hun var død. Vi er glad for å kunne si at hun kom seg igjen.

Den væpnede gruppen forlangte at folk i leiren skulle forsyne dem med mat og bære utstyret deres. Brødrene fant at dette kravet var uforenelig med deres kristne nøytralitet og nektet å gjøre det. Avslaget ble møtt med raseri. Nøytralitet og menneskerettigheter hadde ingen plass i denne isolerte verden hvor slag og våpen var den eneste anerkjente lov. Hele 30 brødre døde i denne turbulente tiden. En av dem var Alberto Chissano, som ikke ville støtte aktivistene, men forsøkte å forklare: «Jeg deltar ikke i politikk, og det er grunnen til at jeg ble ført hit fra Maputo. Jeg nektet å delta før, og det blir ikke annerledes nå.» (Jevnfør Johannes 18: 36.) Dette ble for mye for undertrykkerne, som rasende drog ham med seg. Bror Chissano forstod hva som kom til å skje, og gav uttrykk for en urokkelig tro da han tok farvel med brødrene. «Vi møtes i den nye verden!» Dette var det siste han sa før de slo ham så voldsomt at han ble dødelig såret. Noen brødre som var leger, forsøkte å redde ham, men forgjeves. «Vi møtes i den nye verden» var en realistisk hilsen, for ikke engang truslene om døden kunne knekke hans tro. — Apg. 24: 15.

Utfridd av den «brennende ildovn»

Noe måtte gjøres for dempe det uutholdelige presset. O.N.-utvalget kom sammen med de eldste og menighetstjenerne for å drøfte hvordan de kunne få i stand en dialog med motstandsbevegelsen. Men noen fra motstandsbevegelsen hadde allerede sendt ut en innbydelse til alle i området om å komme til deres base. De eldste besluttet seg for å dra dit, og de fikk følge av en betydelig gruppe som meldte seg frivillig til  å gå sammen med dem. To brødre ble tatt ut til å tale på vegne av alle landsbyene. Isaque Maruli, den ene av de utnevnte talsmennene, gikk hjemom for å underrette sin unge kone og si farvel. Hun fryktet de mulige konsekvensene og forsøkte å få ham fra å dra. Han trøstet henne og spurte: «Tror du vi har overlevd hittil på grunn av vår egen kløkt? Og tror du vi betyr mer enn de andre brødrene?» Hun gav ham stilltiende rett. De bad sammen og tok så farvel.

På møtet var ikke bare Jehovas vitner til stede, men også slike som ikke var vitner, og som var villige til å støtte den væpnede bevegelsen. Men de 300 brødrene var i flertall. Det var et heftig møte hvor folk ropte politiske slagord og sang militære sanger. Følgende kunngjøring ble gitt: «I dag skal vi rope ’Viva RENAMO’ til bladene faller av trærne!» (RENAMO står for Resistência Nacional de Moçambique [den nasjonale motstandsbevegelsen i Mosambik], som kjempet mot FRELIMO-regjeringen.) Kommandanten, soldatene og de andre som ikke var Jehovas vitner, mislikte brødrenes taushet og begynte å bli utålmodige. En politimester som ledet møtet, forklarte den ideologien som lå bak den bevegelsen han tilhørte. Han opplyste at de øverstkommanderende hadde bestemt seg for å rive landsbyene og jage alle innbyggerne ut i machambaene. Deretter gav han ordet til forsamlingen. Våre brødre forklarte sin nøytrale holdning. De håpet å få tilhørerne til å forstå hvorfor de ikke kunne være med på å skaffe mat, tjene som bærere og så videre. Med hensyn til det å forlate landsbyene var de allerede blitt tvunget til å gjøre det.

Kommandanten likte aldeles ikke brødrenes fryktløse svar, men heldigvis var politimesteren mer forståelsesfull. Han roet ned kommandanten og sendte brødrene bort i fred. Derved slapp de levende ut av det de betegnet som en «brennende ildovn». (Jevnfør Daniel 3: 26, 27, EN.) Men freden var likevel  ikke garantert. Den mest rystende enkeltstående hendelse skulle komme noen dager senere.

Massakren i landsby nr. 7

Selv om solen skinte søndag den 14. oktober 1984, ble dette en mørk dag i Carico. Tidlig på dagen hadde brødrene holdt sitt menighetsmøte, og deretter hadde noen dratt inn i landsbyene for å hente forskjellige saker før de raskt vendte tilbake til sine nye hjem på åkrene. Uten forvarsel drog en væpnet gruppe ut fra basen sin i retning av den mosambikiske landsby nr. 7. I utkanten av landsby nr. 5 tok de en bror til fange og sa: «Vis oss veien til landsby nr. 7. Du skal få se hva krig er.» Da de kom til landsbyen, grep de fatt i alle som tilfeldigvis befant seg der, og plasserte dem i en sirkel i rekkefølge etter nummeret på landsbyene deres. Så begynte forhøret.

«Hvem var det som banket opp og ranet vår mudjiba [en ubevæpnet speider, eller angiver]?» ville de vite. Brødrene forstod ikke hva de snakket om, og svarte at de ikke visste det. «Hvis ingen vil snakke, skal vi statuere et eksempel med ham som sitter her foran.» Så skjøt de en bror i pannen på kloss hold. Alle ble rystet. Spørsmålet ble gjentatt om og om igjen, og hver gang ble et nytt offer skutt. Kvinner som trykte sine små barn inn til seg, var nødt til å se at deres menn ble henrettet på denne barbariske måten. Det gjaldt for eksempel søster Salomina, som så sin mann, Bernardino, dø. Også kvinner ble myrdet. Leia Bila, konen til Luis Bila, som døde av et hjerteanfall i leiren ved Lichinga, var en av dem, og hennes små barn ble dermed foreldreløse. Bødlene sparte heller ikke de unge. En av de ungdommene som ble skutt, var Fernando Timbane, som til og med etter at skuddet var avfyrt, bad til Jehova og forsøkte å oppmuntre de andre.

Da ti ofre på denne måten var blitt brutalt henrettet, oppstod det en uoverensstemmelse blant bødlene. Det gjorde slutt  på marerittet. Bror Nguenha, som stod for tur til å bli det ellevte offeret, ble så bedt om å reise seg. Han forteller: «Jeg hadde bedt til Jehova om at han måtte ta seg av familien min, for nå var det ute med meg. Så reiste jeg meg og følte et usedvanlig mot. Det var først etterpå jeg ble rammet av et følelsesmessig sjokk.»

De overlevende ble deretter tvunget til å brenne de husene i landsbyen som fremdeles stod. Før de væpnede mennene forlot dem, kom de med følgende advarsel: «Vi kom hit med ordre om å drepe 50 av dere, men det klarer seg med disse. De skal ikke begraves. Vi vil holde vakt, og hvis noen av likene forsvinner, kommer ytterligere ti til å dø for hvert lik som mangler.» For en besynderlig og avskyelig ordre!

Da lyden av skuddsalvene gjenlød over området og de som klarte å unnslippe, fortalte hva som hendte, feide en ny panikkbølge over landsbyene. I desperasjon flyktet brødrene ut i skogene og opp i fjellene. Først på et senere tidspunkt ble det kjent at den anklagen som hadde utløst massakren, var blitt framsatt av en utstøtt som ville slutte seg til motstandsbevegelsen. Han var også blitt tyv. Han hadde kommet med de falske anklagene mot brødrene i sin egen landsby for å oppnå motstandsbevegelsens gunst og tillit. Senere, da gruppen oppdaget at den var blitt ført bak lyset, arresterte de opphavsmannen til disse løgnene og drepte ham på en særdeles grufull måte.

Fraflyttingen begynner

Hele Carico-området var i sorg og villrede. De eldste gråt også og forsøkte å trøste de familiene som sørget over tapet av sine kjære som de hadde mistet i massakren. De orket ikke tanken på å bli boende i området. En naturlig fraflytting begynte å finne sted. Hele menigheter drog til steder opptil tre mil  borte, hvor de kunne føle seg tryggere. Noen bestemte seg for å holde seg ved machambaene. De eldste i O.N.-utvalget fikk derved sin arbeidsbyrde fordoblet. De måtte gå mange kilometer for å kunne hjelpe hele hjorden med å bevare enheten og dens fysiske og åndelige trygghet i alle de spredte menighetene.

Opplysningene om disse triste forholdene nådde fram til avdelingskontoret i Zimbabwe, som da sørget for at noen fra avdelingskontoret reiste ut for å besøke brødrene og bygge dem opp. De rådførte seg også med det styrende råd i Brooklyn angående behovet for mat, klær og medisiner i leirene i Milange. Det styrende råd, som var sterkt opptatt av brødrenes ve og vel, oppfordret dem til å benytte tilgjengelige økonomiske midler for å dekke brødrenes behov, og også, hvis de fant det tilrådelig, å ordne det slik at de kunne forlate Milange-området og vende tilbake til sine hjemsteder. Dette lot absolutt til å være tilrådelig.

Omkring årsskiftet 1984/85 drog O.N.-utvalgets medlemmer, slik de hadde gjort hvert år, fra Milange for å treffe sonetilsynsmannen, som var utsendt av det styrende råd. Denne gang traff de Don Adams fra Brooklyn. På et møte hvor også utvalgene ved avdelingskontorene i Zambia og Zimbabwe var til stede, redegjorde O.N.-utvalget for sine bekymringer angående Carico-området. De ble rådet til å tenke over om det ville være klokt å fortsette å være i Carico. Det ble henvist til det bibelske prinsippet i Ordspråkene 22: 3: «Den kloke ser ulykken komme og søker skjul.» Med dette i tankene drog de tilbake til leirene.

Skulle de dra? Hvordan? Og hvor?

Veiledningen ble straks brakt videre til menighetene. Noen tok øyeblikkelig konsekvensene av det som ble sagt. En av  dem var João José, en enslig bror som senere var med på å bygge avdelingskontorene i Zambia og Mosambik. Sammen med en gruppe andre gikk han over grensen til Malawi og deretter videre til Zambia uten større problemer.

Men situasjonen var ikke så enkel for andre. Mange familier hadde små barn å ta hensyn til. Motstandsbevegelsens folk hadde stadig kontroller på veiene, og alle veifarende risikerte å bli angrepet. Grensen til Malawi utgjorde også en utfordring, spesielt for de malawiske brødrene, for Jehovas vitner ble fremdeles foraktet og jaget i det landet. Spørsmålene var derfor: Hvor skulle de dra? Hvordan kunne de komme over grensene når de hadde levd så lenge i bushen og manglet papirer? «Det vet heller ikke vi,» svarte O.N.-utvalgets medlemmer i et møte med alle de eldste, et møte hvor stemningen ble særdeles anspent. «Én ting er sikkert — vi er nødt til å komme oss vekk,» sa de. De kom til følgende konklusjon: «Hver enkelt bør be en bønn, legge sine planer og gå til handling.» — Jevnfør 2. Krønikebok 20: 12.

I månedene som fulgte, ble dette et hovedtema på møtene. De fleste av de eldste mente at det var best å reise, og oppfordret brødrene til å gjøre det. Andre bestemte seg for å bli. Til slutt begynte en forsiktig utvandring. Malawiske brødre som forsøkte å dra hjem, ble stanset ved grensen på samme grunnlag som før og måtte gjøre vendereis. Dette la en demper på begeistringen hos dem som hadde bestemt seg for å dra, og styrket argumentene til dem som mente det var best å bli. En «innbydelse» til et nytt «viktig møte» ved militærbasen skulle vise seg å bli den avgjørende faktor for de fleste.

Masseutvandring

Den 13. september 1985, bare to dager før det tillyste møtet, møttes brødrene Muthemba, Matola og Chicomo, de tre gjenværende medlemmene av O.N.-utvalget, enda en gang.  Hva skulle de anbefale brødrene å gjøre med den «innbydelsen» de hadde fått? Møtet varte hele natten. Etter å ha bedt mye og tenkt mye traff de følgende beslutning: «Vi må flykte i morgen kveld.» Straks gjorde de flest mulig kjent med denne avgjørelsen og hvor og når de skulle møtes. De menighetene som var enige i at de burde dra, møtte fram. Dette var den siste oppgaven O.N.-utvalget utførte i leirene.

Klokken 20.30 begynte brødrene en nøye planlagt flukt etter å ha bedt en bønn sammen. Oppbruddet foregikk i all hemmelighet, uten at soldatene og «opprørerne» hadde fått vite noe. Hvis de var blitt tatt, ville det ha betydd katastrofe. I ly av mørket fikk hver menighet 15 minutter på seg til å dra av gårde, og hver familie fikk to minutter. De gikk én og én bak hverandre og dannet en lang rekke som snek seg stille gjennom bushen. Ingen visste hva som ville skje ved daggry når og hvis de nådde grensen til Malawi. De åndelige hyrdene i O.N.-utvalget var de siste som forlot leiren. Det var klokken ett om natten. — Apg. 20: 28.

Etter en marsj på omkring fire mil ble Filipe Matola overmannet av tretthet, fordi han hadde holdt det gående uten søvn i to døgn. Han slumret litt ved siden av stien mens han ventet på at de siste av de eldre skulle passere. Vi kan kanskje forestille oss hvilken glede han må ha følt da hans «nevø», Ernesto Muchanga, kom løpende fra den forreste gruppen og kunne fortelle en god nyhet: «’Onkel’, brødrene blir tatt imot i Malawi!» Matola utbrøt: «Dette er et eksempel på hvordan Jehova kan åpne en vei når det tilsynelatende ikke finnes noen utvei, slik han gjorde ved Rødehavet.» — 2. Mos. 14: 21, 22; se Salme 31: 22—25.

I flere måneder etter dette fikk de erfare hva det ville si å bo i flyktningleirer i Malawi og Zambia, før de drog tilbake til Mosambik og igjen kunne slå seg ned i sine hjembyer.  Men hvordan gikk det med dem som ble tilbake i Carico-området?

De som ble tilbake

O.N.-utvalgets avgjørelse nådde ikke fram til alle menighetene i det vidstrakte området før flukten begynte. Noen enkeltpersoner som hørte kunngjøringen, besluttet seg for å bli tilbake og gå på møtet ved militærbasen. Maxaquene menighet og noen andre hadde ikke hørt om avgjørelsen, men hadde allerede bestemt seg for å flykte. Før disse brødrene gikk til møtet, hadde de sørget for at familiene deres hadde gjort seg klar til flukt. Omkring 500 brødre kom til møtet. Det var kort og direkte på sak. Kommandanten sa: «Det er blitt bestemt av våre overordnede at alle som er til stede her, skal komme til vår regionale hovedbase. Det blir en lang reise. Der skal dere være i opptil tre måneder.» Reisen begynte der og da.

De brødrene som hadde bestemt seg for å flykte, benyttet seg av soldatenes slappe vakthold og stakk av. De sluttet seg til familiene sine og flyktet som best de kunne, i retning av grensen til Malawi. Andre gav seg i kast med reisen sørvestover til basen ved Morrumbala — enten fordi de adlød ordren fra den væpnede bevegelsen, eller fordi de ikke så noen mulighet til å unnslippe. Da de kom fram flere dager senere, ble de straks satt under ytterligere press for å støtte bevegelsen. Når de nektet, ble de utsatt for kraftig tortur og slått utallige ganger. Minst én bror døde under mishandlingen. Tre måneder senere fikk de endelig lov til å reise tilbake til sine hjem.

Mange fortsatte å bo i Carico-området, som motstandsbevegelsen nå hadde full kontroll over. De var isolert fra resten av Jehovas organisasjon i de neste sju årene. De utgjorde en temmelig stor gruppe som bestod av omkring 40 menigheter. Overlevde de åndelig talt? Ville deres kjærlighet til Gud være  sterk nok til å hindre at de gav etter for fortvilelse? Vi skal senere komme tilbake til disse brødrene.

Flyktningleirer i Malawi og Zambia

Ikke alle som flyktet fra Carico, ble mottatt med åpne armer i Malawi. Da Maxaquene menighet tok seg en hvil etter å ha passert grensen, ble de oppdaget av malawisk politi og beordret til å dra tilbake. Brødrene bad om politiets velvilje og forklarte at de var på flukt fra krigshandlinger i det området hvor de hadde bodd. Politiet viste ingen forståelse. En eller annen som ikke kunne se noen utvei, ropte i fortvilelse: «Vi kommer til å gråte, brødre!» Og det var akkurat det de gjorde. De gråt så høyt at det vakte oppsikt i nabolaget. Politiet syntes at dette var pinlig, og bad dem holde opp. En søster tryglet: «La oss i det minste få lov til å lage litt mat til barna.» Politiet oppfylte hennes bønn og sa at de skulle komme tilbake senere. Men heldigvis kom de aldri tilbake. Senere fikk vitnene hjelp av en representant for myndighetene. Han skaffet dem mat og ledet dem til den flyktningleiren hvor resten av brødrene befant seg.

Jehovas vitner fra Mosambik strømmet nå til flyktningleirer i Malawi. Malawiske myndigheter tok imot dem som krigsflyktninger. Det internasjonale Røde Kors ytet også hjelp og kom med forsyninger for å gjøre livet mer bekvemt og lettere i disse leirene, hvor flyktningene ikke engang hadde tak over hodet. Noen drog videre til Zambia, hvor de ble henvist til å bo i andre flyktningleirer. Filipe Matola og Fernando Muthemba samarbeidet nå med landsutvalget i Malawi og fant fram til mosambikiske brødre i disse leirene for å gi dem åndelig støtte og den økonomiske hjelp som det styrende råd hadde anbefalt.

Den 12. januar 1986 holdt A. D. Schroeder, et medlem av det styrende råd, et åndelig styrkende foredrag hvor han også overbrakte varme hilsener fra det styrende råd til disse  brødrene. Det var ikke mulig for ham å komme inn i leirene, men han holdt et foredrag i Zambia som ble oversatt til chichewa og tatt opp på lydbånd, og dette ble så brakt til de leirene hvor de mosambikiske brødrene oppholdt seg.

Etter hvert ble disse flyktningene hjulpet til å komme videre til sitt neste stoppested, Mosambik. For mange var dette Moatize i provinsen Tete. Ja, myndighetene i Mosambik var i ferd med å endre sin holdning til Jehovas vitner, selv om ikke alle lokale embetsmenn ennå lot det skinne igjennom.

Tilbake til Mosambik

Den ene gruppen etter den andre begynte smått om senn å oversvømme småbyene øst for byen Tete. Utrangerte jernbanevogner som tidligere var blitt brukt som offentlige toaletter, ble brukt til å huse dem. Etter at de var blitt rengjort, ble mange av dem brukt som møtelokaler ved høytiden til minne om Kristi død, som ble holdt den 24. mars 1986.

Brødre fra hele Mosambik ventet der i flere måneder uten å vite hvordan de skulle bli transportert tilbake til sine hjemsteder. Det å vente slik i det uvisse var også en prøvelse. De forsøkte å finne på noe å arbeide med for å forsørge seg selv eller spare penger til en flybillett, men med magre resultater. På grunn av krigshandlingene var det ikke mulig å ta landeveien fatt. De ble ikke alltid så vennlig behandlet av lokale myndigheter, som fremdeles forsøkte å tvinge dem til å framsi politiske slagord. Til dette svarte brødrene modig: «Vi ble ført til Carico på grunn av dette stridsspørsmålet. Der sonet vi og ble overgitt til væpnede angriperes forgodtbefinnende. Vi unnslapp ved egen hjelp. Hva mer er det dere ønsker av oss?» Etter dette svaret fikk de være i fred. Men de unge ble fortsatt plaget og fengslet. Myndighetene forsøkte på den måten å rekruttere dem til hæren og få dem til å kjempe mot de væpnede opprørerne som fortsatt gjorde seg gjeldende i distriktet.  Mange unge brødre benyttet seg av alle mulige snedige utveier til å stikke seg bort og gå i dekning.

Utvalget i Malawi bestemte at Fernando Muthemba skulle dra til Tete for å skaffe hjelp til brødrene der. Da bror Muthemba kom til Moatize, besluttet myndighetene seg for å undersøke hans bagasje. I siste liten klarte brødrene å redde unna den litteraturen han hadde med seg. Hva fant så politiet da de rotet gjennom posene hans? «Bare noen filler,» sier han. Den skuffede politimannen spurte: «Er dette det hele?» Ja, det var det hele. Det var hele bagasjen til en mann som hadde båret et så stort ansvar i leirene. I likhet med alle andre hadde han kommet tilbake ribbet for alt. Brødrenes ytre var faktisk i øyeblikket ikke det spor tiltalende. De var skitne, kledd i filler, sultne og preget av den mishandlingen de hadde vært utsatt for. De svarte godt til den inspirerte beskrivelsen av mange av Guds tjenere i fortiden: «De . . . gikk omkring i saueskinn, i geiteskinn, mens de led nød, . . . ble mishandlet; og verden var dem ikke verd. De flakket omkring i ørkener . . . og grotter og jordhuler.» — Hebr. 11: 37, 38.

Endelig — transport til Maputo

I Maputo gikk et utvalg som var utnevnt av Selskapet, i gang med å henvende seg til forskjellige offentlige og private organer for å prøve å skaffe transport for brødrene i Tete og i Zambia. Det var en stor glede for Isaque Malate og Francisco Zunguza å få følgende opplysning da de tok kontakt med De forente nasjoners høykommissariat for flyktninger: «Det er allerede truffet tiltak for å organisere over 50 flygninger for å bringe Jehovas vitner tilbake.» De var takknemlige for at myndighetene hadde godkjent dette.

Brødrene i Tete kjente ikke til dette tiltaket, men siden de alle befant seg i leirer i nærheten av flyplassen, gikk de hver dag dit i håp om at et eller annet transportfly ville ta med seg  iallfall noen av dem. Fernando Muthemba blir rørt når han forteller om det som skjedde den 16. mai 1987: «Klokken var 7.30. Da jeg så bort mot flyplassen, fikk jeg øye på to store Boeing-fly som stod klar til å åpne ’luftbroen’ og begynne å evakuere alle Jehovas vitner til Maputo.» For en glede! Etter tolv år skulle de få komme tilbake til sine hjembyer.

Dessverre var de langt fra presentable. Emídio Mathe, en eldste i Maxaquene menighet, lånte et par bukser av en som hadde mer enn ett par, slik at han kunne komme noenlunde kledd til Maputo. De brødrene som møtte dem på flyplassen i Maputo, tok også med klær ut til flyene, så flyktningene kunne se anstendige ut når de gikk fra borde. Var de skamfulle? «Nei,» svarer Emídio, «selv om vi var ribbet materielt sett, hadde vi det håp at Jehova en dag ville bruke oss til å opphøye sitt navn. Vi var ikke opptatt av materielle eiendeler, og vi var ikke skamfulle. Vi var kledd i filler, men vår tro på Jehova var ubeseiret.» Brødrene i Sør-Afrika og Zimbabwe gav med glede tonnevis av matvarer og klær til sine hjemvendte mosambikiske brødre.

Myndighetene sørget også for transport til vitner som reiste tilbake til andre provinser. De som var på vei tilbake til provinsen Sofala, til det området som ble kalt Beira-korridoren (fordi det stod under beskyttelse av soldater fra Zimbabwe), hadde fremdeles problemer i vente. Atten av dem, deriblant en eldste, ble tatt til fange og ført til motstandsbevegelsens base.

’Jehova er stor, Jehova er stor!’

Kommandanten ved basen forhørte dem, og da han forstod at de var Jehovas vitner, kalte han til seg en forstander i et kirkesamfunn i det området hvor motstandsbevegelsen dominerte. Til denne mannen sa han: «Disse er Jehovas vitner, og nå vil de be sammen med dere. Sørg for å behandle dem godt.»  Til brødrenes overraskelse ristet pastoren forundret på hodet og utbrøt: «Jehova er stor . . . Jehova er stor!» (Denne pastoren hadde en tid tidligere fått noe av Selskapet Vakttårnets litteratur mens han var i Zimbabwe.) Han sa videre: «Vi har bedt til Jehova om at han må sende oss minst ett menneske som kan undervise oss.»

Dagen etter samlet han hele sin menighet på 62 medlemmer og bad den eldste om å tale til dem. Broren innledet med å si at de burde kvitte seg med alle sine gudebilder. (5. Mos. 7: 25; 1. Joh. 5: 21) Det gikk de straks med på. Han forklarte dem også at Jehova i dag verken bemyndiger sine tjenere til å praktisere demonutdrivelse eller godkjenner at de gjør det, og at rituell trommeslaging ikke hører hjemme i den sanne tilbedelse, slik den er beskrevet i Bibelen. (Matt. 7: 22, 23; 1. Kor. 13: 8—13) Det endte med at gruppens leder reiste seg og sa: «Fra i dag av er min familie og jeg Jehovas vitner.» Hele menigheten med unntagelse av et ektepar gav uttrykk for at de ønsket det samme.

I de fire månedene brødrene oppholdt seg der, holdt de møter regelmessig. Da tiden var inne til at de skulle reise derfra, var det en hel del av dem som tilhørte denne gruppen, som ble med dem. Mange av disse hadde tidligere vært aktive medlemmer av kampgruppene.

Det var mange som sluttet seg til Jehovas folk i denne perioden, for selv om brødrene levde under vanskelige forhold, holdt de aldri opp med å forkynne det gode budskap om Guds rike og gjøre disipler. — Matt. 24: 14; 28: 19, 20.

Tilbake til byene

Brødrene var takknemlige for at de kunne komme tilbake til byene. Men tilværelsen var fortsatt vanskelig for dem, for de manglet papirer, boliger og verdslig arbeid. Dette var et nytt avsnitt i deres liv som bestod av en rekke utfordringer. Landet  var inne i en brytningstid med borgerkrig, hungersnød, tørke og arbeidsledighet. Kunne Jehovas folk rette ryggen under slike ekstremt vanskelige forhold?

Myndighetene kom dem til unnsetning ved å opprette en etat for sosial reintegrering. Mange Jehovas vitner fikk tilbake sitt tidligere arbeid og kom inn i viktige stillinger i forskjellige bedrifter i offentlig og privat sektor. Andre kom i gang som selvstendig næringsdrivende.

Mange kunne vende tilbake til sine tidligere boliger fordi deres slektninger fremdeles bodde der. For andre var det ikke så lett. Deres hus var overtatt av fremmede eller av uvennlige slektninger eller var blitt konfiskert av staten. De hjemvendte vitnene opptrådte ydmykt og valgte å la være å skape uro, i strid med hva myndighetene kanskje hadde fryktet. Vitner som ikke var blitt sendt til leirene, åpnet hjemmene sine for sine hjemløse brødre. Etter hvert fant de seg boliger eller bygde seg hus. Jehova har velsignet deres flid, slik at mange nå har gode boliger, til overraskelse for folk som så hvilken ynkelig forfatning de var i ved hjemkomsten. Det er verdt å merke seg at ikke én av Jehovas vitner behøvde å ty til tigging, selv om fattigdommen herjet på alle kanter. Noen år senere ble det mulig for folk å bli selveiere ved å kjøpe de husene de bodde i, av staten, og den første i hele landet som gjorde dette, var et av Jehovas vitner som hadde vært i Carico. Maputos litteraturdepot befinner seg for tiden i dette huset.

Brødrene var imidlertid ikke først og fremst opptatt av å skaffe seg et hus eller andre materielle fordeler. Det var viktigere for dem å finne steder hvor de kunne møtes og tilbe sammen. Var det ikke først og fremst derfor Jehova hadde ført dem trygt hjem igjen? Det var brødrene fast overbevist om. (Jevnfør Haggai 1: 8.) De laget straks noen provisoriske Rikets saler av alle slag — i bakhager, i stuer og kjøkken, i skur av blikk og strå; noen ganger — hvilken luksus! — kom de  sammen i leide skolelokaler eller sykehusauditorier. De fleste av de 430 menighetene i Mosambik holder fremdeles sine møter i slike provisoriske Rikets saler. Unntagelsene hører til sjeldenhetene. En slik unntagelse er å finne i Beira, hvor brødrene med hjelp fra avdelingskontoret i Zimbabwe og deres dyktige bygningsfolk overvant mange hindringer og endelig, den 19. februar 1994, kunne innvie Mosambiks to første Rikets saler, som var oppført i murstein.

Spesielle utvalg — juridisk anerkjennelse

For å hjelpe til med å dekke brødrenes materielle og åndelige behov mens de reorganiserte sin tilværelse, utnevnte det styrende råd spesielle utvalg i Tete, Beira og Maputo. Avdelingskontorene i Zimbabwe og Sør-Afrika skulle føre tilsyn med disse utvalgene. Denne ordningen førte til at menighetene  kunne få større oppmerksomhet. Det var stort behov for bibelsk litteratur, og det ble opprettet depoter i disse byene for at litteraturen skulle bli lett tilgjengelig. Depotene tjente også som distribusjonssentraler for hjelpeforsyninger av mat og klær. Det ble også organisert stevner, selv om det fremdeles var visse hindringer som måtte overvinnes før det var mulig å holde dem i full åpenhet.

Den 11. februar 1991 skjedde det noe gledelig. En god nyhet gav gjenlyd over hele landet, til glede for Jehovas folk overalt i verden: Myndighetene i Mosambik hadde gitt Associação das Testemunhas de Jeová de Moçambique (Foreningen Jehovas vitner i Mosambik) sin juridiske anerkjennelse. Fernando Muthemba, som lojalt hadde vært med på å ta seg av brødrene i Carico, skulle tjene som foreningens første formann. Jehovas folk i Mosambik gledet seg også over å kunne ha blant seg de første misjonærene i dette landet som hadde fått opplæring ved Gilead. De bodde i misjonærhjem i Maputo og i Beira. Det ble også gjort i stand et misjonærhjem i Tete for flere misjonærer som snart skulle komme.

Misjonærene bringer glede til sine brødre

Et virkelig misjonsfelt åpnet seg i Mosambik. Gilead-misjonærer og erfarne spesialpionerer som allerede hadde vært i tjeneste andre steder, og som var selvoppofrende og gjerne ville delta i det åndelige gjenreisnings- og innhøstningsarbeidet i Mosambik, tok villig imot innbydelsen til å tjene her. De kom fra fem kontinenter, mange av dem fra portugisisktalende land som Brasil og Portugal. Det var ikke fritt for at deres nye distrikt bød på utfordringer, for i 1990 og 1991 var landet så vidt i gang med å kravle seg opp av den økonomiske hengemyr som var forårsaket av krig og tørke. Hans Jespersen, en dansk misjonær som hadde tjent i Brasil, og som for tiden tjener som områdetilsynsmann, forteller: «Det fantes praktisk talt ikke noe i butikkene, og sporene etter krigen og dens  følger var iøynefallende.» Men nå er det allerede tydelig at det skjer en jevn økonomisk gjenreisning. Mange av våre brødre i de nordlige områdene og på landsbygdene lever likevel fortsatt under særdeles vanskelige forhold.

Det var mye som var nytt for misjonærene. Før fredsavtalen mellom FRELIMO-regjeringen og RENAMO ble undertegnet, hendte det for eksempel at misjonærene måtte kjøre i lange kolonner av kjøretøyer som ble eskortert av landets væpnede styrker, for å komme til sine distrikter, og disse kunne av og til bli utsatt for angrep. Men det var en stor glede for dem å bli kjent med brødrene, og for mange av disse brødrene var det å treffe Jehovas vitner av andre raser og nasjonaliteter som en drøm som gikk i oppfyllelse.

Et sted langt nordpå gikk et barn til fots hele dagen sammen med sin far for å treffe en misjonær fra Australia. Da faren fikk se det forundrede uttrykket i barnets ansikt, sa han: «Fortalte jeg deg ikke at vi har hvite brødre?» Mange gav uttrykk for stor glede når de hilste på misjonærene. De sa: «Vi visste bare om dere fordi vi hadde lest om dere i årboken.» Mosambikiske vitner som fremdeles befant seg i flyktningleirer i Zambia i 1993, sa: «Da vi i Zambia fikk høre at det var et misjonærhjem i Tete, gjorde vi alt vi kunne, for å komme tilbake og se dette med våre egne øyne og fortsette vår tjeneste her, 18 år etter at vi var blitt ført til Carico.»

Den viktigste oppgaven for disse misjonærene i Mosambik er å forkynne det gode budskap om Guds rike. De har hatt stor glede av å gjøre det. De første misjonærene i Maputo og Beira forteller: «Den åndelige hungeren var så stor at vi leverte enorme mengder litteratur hver dag.» Selskapets firefargers publikasjoner er enestående i dette landet og tiltrekker seg stor oppmerksomhet fra offentligheten. Misjonærhjemmene blir ofte brukt som baser hvor det blir holdt bibelstudier, for mange av dem som studerer, foretrekker å komme dit.

 Det er for tiden seks misjonærhjem i landet, med 50 misjonærer som er tildelt forskjellige oppgaver. Noen misjonærer reiser bestemte runder hver måned etter anvisning fra avdelingskontoret for å samle inn rapporter og levere korrespondanse, blad og litteratur. En av dem har det tidligere Carico-området i Milange på sin rute.

Hvordan gikk det så med de vitnene som ble tilbake i dette området og ble isolert fra resten av sine brødre?

Carico-området blir åpnet

Da fredsavtalen mellom FRELIMO og RENAMO endelig ble undertegnet i Roma den 4. oktober 1992, ble det offisielt slutt på den 16 år lange borgerkrigen i Mosambik. Denne begivenheten, som ble feiret vidt og bredt, gjorde det mulig å fjerne de stengslene som hadde isolert det tidligere Carico-området fra resten av landet. Hva kom da til syne? Hele 50 menigheter av Jehovas vitner kom fram fra en isolasjon som hadde vart i sju år. Hvordan hadde de overlevd åndelig sett gjennom en så streng isolasjon?

I februar 1994 ble det arrangert et møte i Milange med 40 av de ansvarlige brødrene. Til stede var også tusen andre som hadde gått over tre mil bare for å treffe misjonærene. De eldste som var blitt tilbake etter flukten, fortalte: «Etter at mange av oss var blitt slått ved den militære basen, fikk vi vende tilbake og holde til på de åkrene som tilhørte de folketomme landsbyene. Etter en tid gav RENAMO oss tillatelse til å bygge Rikets saler og holde møter. De lovte at vi ikke skulle bli antastet når vi var i våre saler eller på vei til våre kristne møter — og dette løftet holdt de. Men de sa at de ikke ville ta ansvaret for hva som skjedde med en som ble funnet hjemme eller til og med utenfor Rikets sal på en møtedag.» Og hvordan gikk det med forkynnelsen? Svaret de kom med, er gripende: «Vi hadde ikke klær, vi var fratatt alt, vi levde som dyr, men vi glemte  ikke at vi var Jehovas vitner, og at vi var forpliktet til å forkynne om Riket.» For en storslagen tilkjennegivelse av hengivenhet og kjærlighet til Gud!

I 1993 ble områdetilsynsmannen og hans kone vitne til en helt enestående begivenhet under et områdestevne i Milange, noe som bekreftet at disse brødrene virkelig hadde fortsatt å gjøre disipler. Da den taleren som holdt dåpsforedraget, bad dåpskandidatene om å reise seg, var det 505 av en forsamling på 2023 som reiste seg og gav uttrykk for at de ville bli døpt! Men det er mer å fortelle.

«Saulus» fra Carico

Saulus fra Tarsus, som drev en innbitt forfølgelse av Jesu Kristi etterfølgere i det første århundre, ble en nidkjær tjener for Jehova. Carico hadde også sin «Saulus». Han er en mann med tiltalende ansiktstrekk og en ydmyk fremtreden og er nå menighetstjener og alminnelig pioner. Det er ikke noe som tyder på at det er noe spesielt ved ham i forhold til hans arbeidskamerater, der de strever med hardt kroppsarbeid så svetten driver av dem, for å tjene til livets opphold. Men hør hva han forteller under en pause i arbeidet:

«I juni 1981 ble hjemstedet mitt overtatt av motstandsbevegelsen. Jeg ble ført til brakkene deres sammen med de andre mennene. De forklarte oss hvilke edle mål de kjempet for, og hvor viktig det var å støtte frigjøringen av vårt folk. Jeg fikk militær opplæring og deltok i kamper som vi vant. Dette ble det livet mitt dreide seg om i de neste sju årene. På grunn av min lojalitet overfor bevegelsen ble jeg forfremmet til kommandant. Jeg hadde kommandoen over sju små hæravdelinger. Mange regioner kom under vår kontroll, og en av dem var Carico. Jeg sendte ut en avdeling soldater som skulle gjennomtråle de landsbyene hvor Jehovas vitner befant seg, for å vinne deres støtte. Jeg gav dem myndighet til å brenne husene deres  og drepe noen av dem. Mine kommandosoldater sa til meg: ’Vi kan drepe alle sammen, men vi vil aldri kunne forandre dem.’ Senere ble jeg sendt til andre baser.»

Til tross for at denne kommandanten ikke hadde noen betenkeligheter med å forfølge Jehovas folk, gav Jehova i sin barmhjertighet ham anledning til å forandre seg. Mannen forteller videre: «Etter at jeg ikke hadde sett min kone på sju år, søkte jeg permisjon for å besøke henne. Og det var i en flyktningleir i Malawi jeg først kom i personlig kontakt med sannheten. Til å begynne med var jeg avvisende. Senere, da jeg hørte om den nye verden og Guds rike og en verden uten krig, spurte jeg meg selv: ’Kan noen som har gjort så mye ondt, få nyte godt av dette?’ Jeg fikk følgende svar fra Bibelen: ’Ja, ved å tro på Gud og adlyde ham.’ Jeg tok imot tilbudet om et bibelstudium, og i juni 1990 ble jeg døpt. Siden da har jeg vært pioner og hjulpet mange av mine tidligere kampfeller. Bare i én leir hjalp jeg 14 mennesker til å bli tjenere for Jehova. Jeg har tjent på et sted hvor behovet var større, og jeg har også fått lide fordi jeg nå følger nøytralitetens vei. Jeg er svært takknemlig overfor Jehova for hans barmhjertighet og fordi han har båret over med min tidligere uvitenhet og tilgitt meg på grunnlag av Jesu Kristi offer.» (Apg. 17: 30) Dette er bare ett av mange eksempler som viser hvorfor brødrene i Mosambik så ofte sier med inderlig verdsettelse: «Jehova er stor.» — Sal. 145: 3.

Et avdelingskontor i Maputo

Hvem kunne ha gjettet det? Det skjedde før noen hadde ventet. Det styrende råd godkjente opprettelsen av et avdelingskontor i Mosambik. Siden 1925, da gruvearbeideren Albino Mhelembe kom med sannheten fra Johannesburg, hadde avdelingskontorene i Sør-Afrika, Malawi og Zimbabwe ført tilsyn med arbeidet i Mosambik. Den 1. september 1992 begynte omsider avdelingskontoret i Mosambik å føre tilsyn  med virksomheten i dette veldige distriktet. Avdelingskontoret holdt til i et stort hus i ambassadestrøket i Maputo som Selskapet hadde kjøpt og pusset opp. Det var bare en liten familie på sju medlemmer som arbeidet der, så det nyutnevnte utvalget ved avdelingskontoret hadde en utfordrende oppgave foran seg. De skulle organisere arbeidet ute på feltet, hjelpe til med å dekke brødrenes åndelige — og materielle — behov, bistå med byggingen av Rikets saler og bygge det nye avdelingskontoret. Det var virkelig et stort arbeid. Men det begynte å komme hjelp fra flere kanter.

Grupper av frivillige bygningsarbeidere som har kommet fra forskjellige steder i verden, samarbeider nå med sine mosambikiske brødre om å bygge det nye avdelingskontoret i vakre omgivelser ved sjøen. Selve Betel-familien har vokst til 26 faste medlemmer. Brødrene og søstrene fra Maputo-området hjelper også til. Som en forent gruppe samarbeider de alle om å fremme tilbedelsen av den sanne Gud, Jehova, i denne delen av verden. — Jes. 2: 2.

«Fortsett å sette pris på den slags menn»

Også de reisende tilsynsmennene i dette landet har en utfordrende oppgave. Her er menn som Adson Mbendera, som pleide å besøke menighetene i nord, og som senere tjente som et medlem av O.N.-utvalget i leirene, Lameck Nyavicondo, som huskes med verdsettelse av brødrene i Sofala, og Elias Mahenye, som kom fra Sør-Afrika for å tjene, som ble utsatt for overgrep, og som kom med advarselen: «PIDE er borte, men dets bestefar, Satan Djevelen, er fremdeles i virksomhet. Styrk dere og bygg opp deres mot.» (1. Pet. 5: 8) De har ikke ventet å kunne leve komfortabelt, men har gitt avkall på eventuelle bekvemmeligheter de hadde, for å kunne tjene sine brødre.

Ganske nylig ble det opprettet en krets i Milange-området, der hvor «fangelandsbyene» var tidligere. De brødrene som  bor i dette området, er spesielt takknemlige overfor Jehova for at de i høyere grad kan nyte godt av den omsorg han viser gjennom sin synlige organisasjon. Orlando Phenga og hans kone ser det som et privilegium at de har kunnet reise fra Maputo for å tjene der, hvor han og mange tusen andre spilte en rolle i det «skuespill» som ble iscenesatt i Carico. Vest for byen Tete arbeider Benjamin Jeremaiah og hans kone for å hjelpe andre som har vært isolert i årevis på grunn av krigshandlingene. De traver til fots i dagevis til steder hvor mange aldri har sett en bil. Raymond Phiri, en selvoppofrende enslig bror, har måttet sove på en fjelltopp sammen med resten av den menigheten han tjente, for å unngå truende angrep, og der utarbeidet han sine rapporter til kontoret. Hans og Anita Jespersen tjener over hele det vidstrakte landet og kjenner både sine brødres åndelige rikdom og deres materielle fattigdom.

Alle disse brødrene viser at de har den slags ånd som fikk apostelen Paulus til å skrive følgende om Epafroditus: «Fortsett å sette pris på den slags menn.» — Fil. 2: 29.

Framover i gudsfrykt og iver

I tillegg til at de trofaste i Mosambik har bevart sin ulastelighet gjennom alvorlige prøvelser, har de også gitt uttrykk for sin kjærlighet til Gud og sine medmennesker på en annen måte. De gjør utstrakt bruk av sin nyfunne frihet og Jehovas rike gaver i form av blad og annen litteratur i sin offentlige tjeneste. De forkynner frimodig på gater og torg og markedsplasser, for eksempel i Xipamanine. Resultatene er tydelige, for tallet på lovprisere av Jehova er i rask vekst.

Veksten skyldes både at nye forkynnere kommer til, og at brødre kommer tilbake fra flyktningleirer i nabolandene. Hele kretser har kommet tilbake. De bygger raskt Rikets saler av hvilke som helst tilgjengelige materialer. Det gjør de også i midlertidige flyktningleirer, som i Zóbuè, ved grensen til Malawi,  og i Caboa-2, utenfor Vila Ulongue. Mange slutter seg til pionerenes rekker i stedet for å gå og vente på bedre tider. Det er nå omkring 1900 som deltar i denne formen for heltidstjeneste. De viser stor verdsettelse av den opplæringen de får ved pionertjenesteskolen, som kom i gang her i 1992.

Kan du gjette hvem som var instruktører ved et kurs ved denne skolen som nylig ble holdt i Maputo, og hvor nesten hele klassen bestod av forkynnere som hadde vært i Carico-området? Francisco Zunguza, den broren i Mosambik som er blitt fengslet flest ganger på grunn av sin tro, og Eugênio Macitela, som ble arrestert og sendt til Milange etter å ha studert i bare én uke. Begge tjener for tiden som kretstilsynsmenn. Og en av kursdeltagerne var Ernesto Chilaule. Han minnes noe som han gjerne forteller  om: «Når jeg går gjennom den gaten hvor det forhenværende PIDE holdt til, ser jeg opp mot et bestemt vindu i en bestemt bygning og tenker — det var der de sa til meg: ’La det være helt klart, Chilaule: Dette er Mosambik, og dere kommer aldri til å oppnå juridisk anerkjennelse her i landet.’ Og tenk! Nå ligger vårt fullt lovlige avdelingskontor like nedi gaten!»

Bror Chilaule må føle at han er blitt rikt belønnet, for hans lille Alita, som pleide å hente mat fra menighetens hjelpeforsyning da hennes far satt i Machava-fengselet, er nå gift med Francisco Coana, som er med i utvalget ved avdelingskontoret. Bror Coana var den iherdige pioneren i Carico som oppfinnsomt «solgte» varer til folk utenfor leirene, så han kunne få forkynt for dem. Jehova har virkelig velsignet de mange tusen trofaste som brakte pris og ære til ham ved den kjærlighet, tro og ulastelighet de viste mens de var der oppe i nord, i Carico-området i Milange. — Ordsp. 27: 11; Åp. 4: 11.

Men kampen er ikke over. Det er nye farer, nye utfordringer. Den verdslige normløsheten som har bredt seg ut over jorden, kan kreve sine ofre her også, og har allerede gjort det. Umoral, materialisme og likegyldighet som har fulgt med en tilsynelatende lettere tid, har knekt noen. Men Jehovas trofaste tjenere i Mosambik fortsetter med iver å holde seg årvåkne. De har overlevd voldsomme trosprøver. De akter med Jehovas hjelp å fortsette å vise at de elsker Ham av hele sitt hjerte, sitt sinn, sin sjel og sin styrke, og at de elsker sine medmennesker som seg selv. De har en urokkelig tro på at Guds rike snart skal forvandle jorden til et paradis, hvor krig og matmangel skal opphøre, og hvor de dessuten vil kunne oppleve den store glede å få sine kjære tilbake fra døden, deriblant alle dem i Carico-området som var trofaste mot Jehova like til døden. — Ordsp. 3: 5, 6; Joh. 5: 28, 29; Rom. 8: 35—39.

 [Kart på side 123]

(Se den trykte publikasjonen)

ZAMBIA

ZIMBABWE

SØR-AFRIKA

MALAWI

MOSAMBIK

Tete

Milange

Carico

Mocuba

Inhaminga

Beira

Maxixe

Inhambane

Maputo

Innfelt kart: Mange brødre ble forvist til São Tomé ute i Atlanterhavet, omkring 390 mil borte

 [Helsides bilde på side 116]

[Bilde på side 131]

Det ble sagt til Ernesto Chilaule: «Dere kommer aldri til å oppnå juridisk anerkjennelse her i landet. . . . Det kan dere bare glemme»

 [Bilder på sidene 140 og 141]

Våre brødre i flyktningleiren Carico (1) hogg ved og (2) tråkket sammen leire for å lage murstein, mens (3) søstrene bar vann.  (4) De fant muligheter til å holde stevner. (5) Xavier Dengo, (6) Filipe Matola og (7) Francisco Zunguza var blant dem som førte åndelig tilsyn i leiren som kretstilsynsmenn. (8) En Rikets sal som ble bygd her av malawiske Jehovas vitner, er fremdeles i bruk

[Bilde på side 175]

Jehovas vitner samlet til områdestevnet «Gudsfrykt» i nærheten av Maputo i 1989, kort tid etter at de hadde kommet tilbake fra leirene

 [Bilder på side 177]

Øverst: Eldste og kretstilsynsmenn på et sted hvor misjonærene leverer litteratur og post hver måned

Nederst: Misjonærer i Tete får undervisning i chichewa

[Bilder på side 184]

Utvalget ved avdelingskontoret (fra venstre: Emile Kritzinger, Francisco Coana, Steffen Gebhardt) og det nye avdelingskontoret som nå er under oppførelse i Maputo