Ungarn

DEN 25. juli 1991 var en glederik dag for Rikets arbeid i Ungarn. Da fikk landet sin første misjonær som var blitt opplært av Selskapet Vakttårnet. Det var László Sárközy, som sammen med sin kone, Karen, landet på Ferihegy flyplass sør for Budapest kl. 13.03. De hadde reist fra Toronto i Canada, hvor bror Sárközy hadde tjent etter at han hadde gjennomgått tjenesteopplæringsskolen. Etter mer enn 27 år i utlandet hadde han nå kommet hjem.

Dagens Ungarn er et land i det sørlige Mellom-Europa med over ti millioner innbyggere. Mer enn 95 prosent av befolkningen er av madjarsk (ungarsk) herkomst, og om lag to tredjedeler av disse står tilsluttet den romersk-katolske kirke. Katolisismens røtter i dette landet strekker seg over tusen år tilbake. Ikke lenge etter at den romersk-katolske kirke hadde fått fotfeste i landet, ble István (Stefan) kronet til konge av pave Sylvester II. Senere tok landet betegnelsen Regnum Marianum ([Jomfru] Marias område).

Men det er ikke alle i Ungarn som er katolikker. Den første hele bibel som ble utgitt på ungarsk, var  oversatt av en protestant, Gáspár Károli. Det skjedde i 1590. Denne oversettelsen, som bruker Guds navn, er blitt revidert en rekke ganger siden den tid, og den er nå den vanligste bibeloversettelsen i Ungarn. I 1868 godtok myndighetene offisielt at ikke-katolikker virket i landet, for da trådte det i kraft en lov som gav alle frihet til selv å velge hva slags religiøs opplæring de ville ha. I 1989 utvidet regjeringen denne retten til også å gjelde Jehovas vitner. Nå kunne Jehovas vitner sende misjonærer til landet. Men Jehovas vitners virksomhet var ikke på noen måte noe nytt for det ungarske folk.

Bibelens sannhet blir utbredt i Ungarn

Nittitre år før László og Karen Sárközy kom til Ungarn, inneholdt Zion’s Watch Tower (nummeret for 15. mai 1898) denne opplysningen om en bror i Canada: «Vi sier farvel til en kjær bror som drar tilbake til sitt hjemland, Ungarn, for å fortelle sine landsmenn om det gode budskap. Han har vært lærer i hjemlandet i mange år, så han er dyktig i latin og tysk så vel som ungarsk, og vi håper at han kan bli brukt av Herren for å finne og sette segl på noen av de utvalgte.»

Denne mannens virksomhet gav gode resultater. Da Charles Taze Russell og hans reisefeller besøkte Zürich fem år senere, traff de blant andre to medtroende fra Ungarn. Dessuten ble det trykt flere brev fra ungarske brødre i den tyske utgaven av Vakttårnet i 1905, og det viser at noen fikk tak i bibelsk litteratur via Tyskland.

I 1908 kom Andrásné Benedek — en ydmyk ungarsk kvinne som i utlandet var blitt en av bibelstudentene, som Jehovas vitner den gang ble kalt — hjem til Hajdúböszörmény i det østlige Ungarn for å fortelle andre om det gode budskap hun hadde lært ut fra Guds Ord. Fire år senere kom det enda to ungarske bibelstudenter som hadde bodd i USA.  De hadde lært sannheten om Gud og hans hensikter ved å overvære noen av bror Russells offentlige foredrag. Etter foredragene sine hadde bror Russell gjort det til en vane å henvende seg til tilhørere som han hadde sett på møtene flere ganger tidligere. Da spurte han: «Hvor kommer du fra? Av hvilken nasjonalitet er du? Kunne du tenke deg å dra tilbake til slektningene dine og forkynne sannheten for dem?»

En av disse to bibelstudentene, Károly Szabó, drog tilbake til byen Marosvásárhely (nå Tîrgu-Mureş i Romania), som den gang tilhørte Ungarn. Den andre broren, József Kiss, samarbeidet med bror Szabó om å distribuere litteratur i dette området før han drog tilbake til sin egen hjemby, Abara (nå Oborín i Slovakia). Arbeidet deres bar frukt, for bror Szabós familie tok imot sannheten, og senere var det enda flere i området som tok standpunkt for sannheten og ble med på å forkynne det gode budskap.

Ungarsk distrikt i Nord-Amerika

Andrásné Benedek, Károly Szabó, József Kiss og læreren fra Canada var bare noen få av alle de ungarerne som lærte sannheten å kjenne i Nord-Amerika og drog hjem til Ungarn for å forkynne det gode budskap. Det at det var så mange som drog tilbake til hjemlandet, vitner om at det ungarske distriktet i Amerika ble godt gjennomarbeidet.

The Watch Tower for 15. august 1909 minnet brødrene om at det var «tusenvis som leste madjarsk i alle de største byene i de østlige og sentrale statene» i USA. Derfor ble brødrene oppfordret til å bestille og dele ut gratis den ungarske utgaven av noen traktater som ble kalt «Ekko fra Talerstolen». Ved slutten av året etter var det blitt delt ut omkring 38 000 slike traktater i USA, Canada og Mexico. Annen litteratur som ble utgitt på ungarsk i årene som fulgte, var blant  annet Studier i Skriften, Tekstbok til Skabelsens Fotodrama, Vagt-Taarnet, Den Gylne Tidsalder og brosjyren Millioner af nulevende Mennesker skal aldrig dø. Senere brukte Selskapet radioprogrammer på ungarsk for å utbre det gode budskap. I 1930 sendte fem radiostasjoner 27 ungarske programmer.

Problemer i Ungarn

Da bror Russell var på en foredragsturné i Europa i 1911, hvor han besøkte minst ti land, håpet han at han skulle kunne tale over emnet «Sionismen i profetiene» mens han var i Budapest. Men en jødisk rabbiner i New York som energisk motarbeidet bror Russells virksomhet, påvirket sine meningsfeller i Østerrike-Ungarn til å motarbeide planene om et slikt møte.

Senere skrev Károly Szabó til bror Russell: «Arbeidet i Ungarn er mye vanskeligere enn i Amerika, for vennene er stort sett svært fattige, og arbeidet må utføres i mye mindre omfang. . . . For tiden er det 42 små klasser i forskjellige fylker . . . Og 11. og 12. mai hadde vi et lite stevne med omkring 100 til stede. . . .

Prestene og predikantene for forskjellige trossamfunn har prøvd å stoppe arbeidet vårt juridisk. Vi er blitt trukket for retten, men vi har til nå klart å forsvare vår virksomhet.»

Sannheten kommer til hovedstaden

Før den første verdenskrig fant en gatefeier i Budapest en av bibelstudentenes traktater under noe søppel han skulle fjerne. På traktaten stod det en adresse i Marosvásárhely. Han viste traktaten til sin kone, og hun leste den med stor glede og interesse. Hun skrev straks for å spørre etter mer litteratur. Det ble sendt noe litteratur, og senere var det en som besøkte henne.

 Som følge av dette ble det snart dannet en liten studiegruppe, og denne kvinnen, fru Horváth, lot gruppen ha møter i sitt hjem. Denne leiligheten ved Tisza Kálmán-plassen (nå Köztársaság-plassen) var det første stedet bibelstudentene hadde møter i Budapest. Da søster Horváth døde i 1923, fortsatte brødrene å bruke leiligheten hennes som møtelokale, og den tjente også som et midlertidig kontor.

Bror Kiss og bror Szabó blir fengslet

Jehova velsignet virkelig den nidkjærhet som bror Kiss, bror Szabó og andre viste, og som følge av det var det blitt opprettet studiegrupper i flere byer utenom hovedstaden da den første verdenskrig brøt ut. Det var grupper i Hajdúböszörmény, Bagamér og Balmazújváros i det østlige Ungarn og i Nagyvisnyó i det nordlige Ungarn. Det var ikke bare en gruppe i Marosvásárhely, men også en i Kolozsvár (Cluj) — begge disse byene ligger nå i Romania.

Presteskapet ble mektig irritert over bror Kiss’ og bror Szabós nidkjære virksomhet, og de fikk myndighetene til å gå til handling mot brødrene. Begge to ble arrestert og dømt til fem års fengsel. Men under revolusjonen i 1919 ble de løslatt, og de begynte straks å bygge opp forbindelsen mellom menighetene. Det ble imidlertid vanskeligere som følge av Trianon-traktaten i 1920, som fratok Ungarn store landområder og overlot disse til nabolandene.

Virksomheten etter krigen blir organisert fra Cluj

Etter verdenskrigen var det flere ungarere som hadde lært Bibelens sannhet å kjenne i USA, som vendte tilbake til Ungarn. Blant dem var József og Bálint Soós, to kjødelige brødre, som var blitt døpt i 1918. Etter at de kom tilbake til hjemlandet i 1919, begynte de med én gang å utbre det gode  budskap ved hjelp av Selskapets publikasjoner. Det var tydelig at Jehova velsignet deres bestrebelser. Det ble opprettet en menighet i Tiszaeszlár, og det ble også opprettet menigheter i byene og tettstedene i nærheten.

Året etter at József og Bálint Soós hadde kommet til Ungarn, sendte Selskapet Jacob B. Sima til Romania. Noen dager etter at han hadde kommet til Cluj, møtte han Károly Szabó og deretter József Kiss for å reorganisere arbeidet i både Ungarn og Romania. De så etter et passende sted for et kontor som forkynnelsen av det gode budskap i Romania, Ungarn, Bulgaria, Jugoslavia og Albania kunne ledes fra.

Ettersom det ikke var mulig å finne passende lokaler for et avdelingskontor i Cluj, satte Selskapet i gang med å bygge et kontor og et trykkeri der i 1924. Ved slutten av året meldte Vagttaarnet: «Selskapets trykkeri i Cluj har i løpet av året framstilt 226 075 bøker, og det er solgt og spredt 129 952 bøker. Dessuten er det av Vagttaarnet og [Den Gylne Tidsalder] solgt over 175 000 eksemplarer på hvert av de to språk [rumensk og ungarsk].»

Verdslige mennesker ble imponert over det som skjedde. Bladet Az Út (Veien) sa: «Det er for tiden [1924] ingen andre trykkerier i Romania med så moderne utstyr. . . . Vår egen . . . distribusjonsvirksomhet er nokså lilleputtaktig sammenlignet med [bibelstudentenes].»

En kjærlig og modig bror som var hatet av fienden

Men utbredelsen av budskapet om Guds rike hadde framgang i Ungarn også før trykkeriet i Romania kom i drift. I 1922 var det 160 i Ungarn som var samlet for å minnes Herrens død. Samme år ble det under Selskapets ledelse ordnet med at man trykte 200 000 eksemplarer av resolusjonen «Et oprop til de ledende i verden», og offisielt fikk brødrene  én dag på seg til å levere den. Mange offentlige kontorer og høytstående tjenestemenn fikk denne resolusjonen i posten.

György Kiss var en som var et fint eksempel for sine ungarske brødre på den tiden. Han var en stor, kjærlig og modig mann. Under den første verdenskrig var han blitt dømt til døden på grunn av sitt nøytrale standpunkt, men senere ble dommen omgjort til livsvarig fengsel, og etter krigen ble han satt på frifot. Han brukte de ekstra årene han hadde fått å leve, på en god måte og hjalp til med å opprette mange menigheter. Han tjente også som pilegrim, reisende foredragsholder for bibelstudentene.

På grunn av sin fryktløse og produktive virksomhet var bror Kiss særlig hatet av presteskapet så vel som av statspolitiet. Selv om han ofte ble arrestert og dårlig behandlet, var det vanskelig å domfelle ham, for han kjente loven og forsvarte seg godt mot de anklagene som ble rettet mot ham. Brødrene bad ham innstendig om å være mer forsiktig, men han fortsatte å reise rundt i landet og besøke menigheter og anstrenge seg for å styrke andre åndelig sett. Han var et godt eksempel og fulgte Paulus’ ord om å ’være mild mot alle, kvalifisert til å undervise og med mildhet veilede dem som ikke er velvillig innstilt’. — 2. Tim. 2: 24, 25.

Den 20. juli 1931 ventet brødrene at han skulle besøke den blomstrende menigheten i Debrecen i nærheten av grensen mot Romania, men han dukket aldri opp. De trakk derfor den slutning at hans fiender hadde tatt ham av dage, og at han hadde ’gått hjem’ og mottatt sin himmelske belønning. — Joh. 14: 2.

Det kommer flere fra USA

I løpet av 1920-årene var det stadig flere ungarere som var blitt bibelstudenter i USA og hadde en evangelists ånd, som  reiste hjem igjen til Ungarn. Blant dem var János Varga, som først drog til Hajdúszoboszló i den østlige delen av Ungarn og senere tjente som pilegrim, og József Toldy, som reiste til Nagyvisnyó i nord, hvor han forkynte med stor nidkjærhet.

 János Dóber, som hadde lært sannheten å kjenne da han var til stede på et foredrag som bror Russell holdt i 1910, drog til det vestlige Ungarn og begynte å forkynne med stor iver i Zalaudvarnok. Det ble snart opprettet en gruppe der, og under bror Dóbers nidkjære ledelse forkynte denne gruppen i alle byer og tettsteder i området. Bror Dóber møtte imidlertid ofte sterk motstand, og av og til hadde han lyst til å dra tilbake til Amerika. Men da spurte hans kone: «Hvorfor var det vi reiste hjem igjen til Ungarn, kjære? Var det ikke for å forkynne?» Og dermed fikk János tilbake sin gamle sinnsro.

Motstand både innenfra og utenfra

Etter hvert som forkynnelsen av det gode budskap nådde stadig flere områder og ble enda mer omfattende, ble også motstanden sterkere. I 1925 trakk myndighetene tilbake tillatelsen til å distribuere Selskapets litteratur. For å kunne fortsette å gi brødrene åndelig føde ble det derfor nødvendig å utgi Vakttårnet i Cluj med stadig nye navn, for eksempel «Kristen pilegrim» og «Evangelium».

Presteskapet intensiverte også sine angrep mot brødrene. Den katolske presten Zoltán Nyisztor utgav for eksempel en brosjyre som het «Millennister eller bibelstudenter», og der ble det sagt: «Russellismen er verre og mer avskyelig enn den røde bolsjevismen, ettersom . . . russellismen skjuler et rop om anarki under dekke av religionen; den betegner revolusjoner, forfølgelse av kirkesamfunn og knusing eller utslettelse av presteskapet som Guds plan.»

Ofte var det forskjellige kirkesamfunn som stod bak den brutale behandlingen brødrene fikk av politiet. De arrene og merkene som Károly Szabó hadde da han reiste tilbake til USA, var tydelige vitnesbyrd om politiets brutalitet.

 I tillegg til forfølgelsen slet brødrene med interne vanskeligheter som Satan og demonene stod bak. I Cluj begynte Jacob B. Sima å strebe etter selviske mål. Han hadde ikke lenger øye for forkynnelsen av det gode budskap om Guds rike, men ønsket å henlede oppmerksomheten på seg selv. Det førte til stor splittelse.

Kort tid etter fikk Selskapet Vakttårnets kontor i Magdeburg (Tyskland) ansvaret for arbeidet i Ungarn, og brødrene der bad Lajos Szabó reise til Budapest for å hjelpe til med å organisere forkynnelsesarbeidet og oversettelsen av Vakttårnet. Deretter ble den ungarske utgaven av Vakttårnet trykt i Magdeburg under navnet «Et blad for dem som tror på Kristi blod».

Hjelp fra tyske brødre

I 1931 skjønte bibelstudentene jorden over at det i lys av det som tydelig blir fastslått i Guds Ord, ville være mest korrekt om de ble kjent som Jehovas vitner. (Jes. 43: 10) Hvorfor navnet Jehovas vitner ble antatt, ble drøftet i to brosjyrer som ble utgitt i Ungarn. De het «Riket — verdens håp» og «Forklaring», og i samsvar med navnet Jehovas vitner henledet de oppmerksomheten på Jehova og hans hensikt i forbindelse med sitt rike.

Årboken for 1933 skrev: «Da brosjyren Riket — verdens håp kom ut, benyttet man anledningen til å avlegge et helt spesielt og omfattende vitnesbyrd i Ungarns hovedstad. På et gitt tidspunkt kom 90 tyske venner til byen, og i løpet av fem dager ble det delt ut omkring 125 000 slike brosjyrer i tillegg til 200 000 traktater.»

Denne utdelingen av brosjyrer var en av mange anledninger da tyske Jehovas vitner hjalp sine ungarske brødre. Da Hitler kom til makten i Tyskland og begynte å forfølge Jehovas  vitner, var det mange brødre og søstre som måtte forlate Tyskland, og noen av dem drog til Ungarn. Blant dem var Martin Pötzinger, som allerede hadde vært et år i Bulgaria, og som mange år senere ble et medlem av det styrende råd, og Gertrud Mende, som ble hans kone.

Gerhard Zennig, som også var tysktalende, samarbeidet med bror Szabó på den tiden. Selv om bror Zennig ikke var fysisk sterk, ble han brutalt mishandlet, særlig av en politimann som het Balázs. Brødrene i Budapest tenker også med kjærlighet tilbake på Heinrich Dwenger, som ble sendt fra avdelingskontoret i Tyskland. Med sitt milde og gode vesen og sin modne veiledning var han til stor hjelp for de ungarske brødrene. De tyske pionerene kalte ham for en «pionerfar» fordi han hadde slik kjærlig omsorg for dem.

På denne tiden begynte fascismen å få stor innflytelse i Ungarn. De tyske brødrene ble tvunget til å forlate landet, og nå måtte brødrene i Ungarn utholde hardere forfølgelse. Mange ble brutalt mishandlet av politiet og fikk lange fengselsstraffer.

Møter i all hemmelighet

I slutten av 1930-årene var det bare mulig å holde møter i små grupper, og det måtte skje i all hemmelighet. Det fantes vanligvis bare ett eksemplar av Vakttårnet pr. menighet, og det gikk på omgang blant brødrene.

Ferenc Nagy fra Tiszavasvári forteller: «Vakttårn-studiet den gang lignet ikke på det vi har i dag. Etter at alle som var ventet, hadde kommet, ble dørene låst. Noen ganger tok det opptil seks timer å gjennomgå en artikkel. Jeg var omkring fem år gammel, og min bror var et år yngre, men vi likte å sitte på de små stolene våre og lytte til det lange studiet. Det var virkelig en glede. Jeg kan fremdeles huske noen av de  profetiske dramaene. Den oppdragelsen vi fikk av foreldrene våre, gav gode resultater.»

Etel Kecskemétiné er nå i 80-årene og tjener fremdeles trofast i Budapest. Hun husker at brødrene i Tiszakarád holdt møter ute på markene sine i matpausen midt på dagen. Ettersom de først arbeidet på jordene til én av brødrene og deretter på jordene til nestemann og så videre, kunne ikke myndighetene hindre at de holdt møter. Om høsten og vinteren satt søstrene sammen og spant garn, og da slo brødrene seg ned hos dem. Selv om politiet forhørte seg om hva de holdt på med, kunne de ikke stoppe dem. Hvis det ikke var mulig å treffes på slike måter, møttes de på et eller annet sted tidlig om morgenen eller sent på kvelden.

Rådsnare forkynnere

Da det ble forbudt å forkynne fra dør til dør, fant Jehovas vitner nye måter å fortelle andre om Bibelens sannheter på. Bærbare grammofoner var noe forholdsvis nytt på den tiden, og det var ingen lover som forbød bruken av slike. Brødrene spurte derfor folk som de oppsøkte, om de kunne få spille en plate med et kort budskap på for dem. Hvis det var greit, spilte de et opptak av en av bror Rutherfords taler. For å kunne utføre dette arbeidet laget brødrene grammofonplater på ungarsk med bror Rutherfords taler, og de brukte både reisegrammofoner og grammofoner med store, traktformede høyttalere.

Bror János Lakó, som senere giftet seg med datteren til søster Kecskemétiné, husker godt de kraftfulle bibelske budskapene på grammofonplatene og forteller: «Jeg hadde gleden av å høre et slikt bibelsk budskap i Sátoraljaújhely. En av setningene stod som etset inn i sinnet: ’Monarkier, demokratier, aristokratier, fascisme, kommunisme og nazisme og alle  andre lignende forsøk på å herske skal forsvinne i Harmageddon og vil snart være fullstendig glemt.’ Vi ble imponert over den kraftfulle presentasjonen av Bibelens sannheter. I 1945 virket den talen som hadde gjort et så stort inntrykk på meg, som en profeti.»

Vanskelighetene fortsetter

Forfølgelsen fortsatte med økt intensitet. Etter at en katolsk prest hadde besøkt Selskapets kontor i Budapest og fått alle de opplysninger han kunne innhente, ble det startet en kampanje med sladder og bakvaskelse i pressen. Dette ble fulgt opp av advarsler fra prekestolene og i radioen. Over hele landet ble litteraturen beslaglagt, og Jehovas vitner ble brutalt slått. I Kisvárda ble en rekke Jehovas vitner tatt med  til rådhuset. Én etter én ble de ført inn i et rom der de ble skamslått og torturert. Jehovas vitners årbok for 1938 fortalte om denne hendelsen og spurte: «’Påsken’, søndagen for den store prosesjonen. Hva feiret de på denne oppstandelsesdagen? Oppstandelsen til den romersk-katolske inkvisisjonen?»

Når presteskapet ikke kunne få forskjellige tjenestemenn til å gjøre som kirken ville, tok de andre midler i bruk. Årboken for 1939 fortalte: «Vennene blir ofte slått og mishandlet av hensynsløse kjeltringer som blir bedt om å gjøre det og ofte blir betalt for det. Vi oppdaget at lokale prester noen steder hadde lønnet alle slike bøller med ti kilo . . . tobakk for at de hadde kommet med falske anklager mot Guds barn.»

Totalforbud

András Bartha hadde arbeidet ved Selskapets kontor i Magdeburg i Tyskland i fem år og deretter tjent i det som den gang var Tsjekkoslovakia, men i 1938 befant han seg plutselig i Ungarn, etter at deler av Tsjekkoslovakia og Karpato-Ukraina var blitt annektert av Ungarn. Bror Bartha fikk straks i oppdrag å føre tilsyn med Selskapets virksomhet i Ungarn. Jehovas vitners virksomhet i Tyskland var allerede blitt forbudt av naziregimet. Møtene var forbudt i Tsjekkoslovakia, og den 13. desember 1939 ble arbeidet også fullstendig forbudt i Ungarn.

Samme år ble det opprettet to interneringsleirer i Ungarn. Den ene lå tre mil fra Budapest, og den andre lå i byen Nagykanizsa i det sørvestlige Ungarn, to og en halv mil fra grensen til Jugoslavia. Disse leirene ble snart fylt med folk som ble kalt upålitelige — kriminelle, kommunister og Jehovas vitner, som ble beskyldt for å være en trussel mot samfunnet.

 Samtidig organiserte en ledende polititjenestemann i Budapest en avdeling som skulle avdekke Jehovas vitners «ledelse» og analysere denne illegale organisasjonens funksjon og dens forbindelser med utlandet. Arrestasjoner, fysiske og psykiske overgrep og fengslinger fulgte i kjølvannet av dette.

Fikk alt dette Jehovas vitners arbeid i Ungarn til å stoppe opp? Nei, men det krevde at alle forkynnerne gav nøye akt på Jesu veiledning om «å være forsiktige som slanger og likevel uskyldige som duer». (Matt. 10: 16) Årboken for 1940 holder fram et eksempel på hvordan en pionersøster viste forsiktighet. Hun hadde et svart skjerf på hodet og et annet over skuldrene. Etter at hun hadde gjennomarbeidet en del av et distrikt, så hun at en av beboerne kom mot henne sammen med to politisoldater. Søsteren løp inn i en sidegate og skiftet ut de svarte skjerfene med noen i en annen farge. Så gikk hun rolig i retning av politisoldatene. De spurte om hun hadde sett en kvinne med svarte skjerf, og da sa hun at hun hadde sett en slik kvinne som tydeligvis hadde det travelt og løp i motsatt retning. Politisoldatene og spionen deres løp av gårde for å få tak i denne kvinnen, mens vår søster gikk rolig hjem.

En trofast pionersøster fortalte senere hvordan myndighetene under press fra presteskapet fikk henne arrestert. En tid var hun under politiovervåking og måtte melde seg for politiet to ganger i måneden. Men med en gang hun forlot politistasjonen, satte hun seg på sykkelen og drog ut i distriktet for å forkynne. Fordi hun var så utholdende i forkynnelsesarbeidet, kastet de henne i fengsel, først i 5 dager, så i 10, 15 og 30 dager. To ganger ble hun dømt til 40 dager i fengsel, så til 60 dager, to ganger til 100 dager, og til slutt ble hun dømt til åtte års fengsel. Og hvorfor? Fordi hun underviste folk ut fra Bibelen. I likhet med Jesu Kristi apostler  adlød hun Gud som hersker mer enn mennesker. — Apg. 5: 29.

Etter hvert ble bror Bartha fullt engasjert i oversettelsesarbeidet, så i 1940 lot Selskapet János Konrád, en tidligere sonetjener (kretstilsynsmann), ta hånd om ledelsen av virksomheten i Ungarn.

Flere interneringsleirer

I august 1940 ble en del av Transilvania (Romania) avstått til Ungarn, og i året som fulgte, ble forfølgelsen i dette området intensivert. Det ble oppført en interneringsleir i Cluj i Transilvania, og hundrevis av brødre og søstre, gamle og unge, ble ført til denne leiren. Senere ble de utsatt for stor brutalitet fordi de ikke ville fraskrive seg sin tro og vende tilbake til sin tidligere religion. Da Jehovas vitner utenfor leiren fikk høre om dette, begynte trofaste brødre over hele landet å be for dem. Kort tid etter avdekket en offisiell granskning av leiren i Cluj at det hadde funnet sted korrupsjon  der, så kommandanten og flesteparten av vaktene ble overført til andre steder, og noen ble til og med fengslet. Det førte til at våre brødre fikk det noe lettere, og det takket de Jehova for.

I mellomtiden ble mange ektepar internert i en leir i nærheten av Nagykanizsa i det sørvestlige Ungarn, mens trosfeller som fremdeles var hjemme, tok seg av barna deres. Det ble lagt press på Jehovas folk i alle disse leirene. De fikk tilbud om å bli løslatt hvis de bare ville underskrive et dokument der de fraskrev seg sin tro og lovte at de skulle bryte enhver forbindelse med Jehovas vitner og vende tilbake til sin tidligere religion, som var godkjent av myndighetene.

Jehovas vitners situasjon ble enda verre den 27. juni 1941, da Ungarn ble med i krigen mot Sovjetunionen. Det førte til mange prøvelser i forbindelse med militærnekting.

Landstjeneren arrestert

Den politiavdelingen som hadde med Jehovas vitner å gjøre, ble stadig mer aktiv og ransaket hjemmet til mange brødre. Bror Konrád ble ofte bedt om å møte i retten. Det ble foretatt flere husundersøkelser hjemme hos ham, og han måtte melde seg på hovedpolitistasjonen to ganger i uken.

I november 1941 kalte han sammen alle sonetjenerne (kretstilsynsmennene) og fortalte dem at han var sikker på at  han snart ville bli arrestert. Han foreslo at József Klinyecz, en av sonetjenerne, skulle føre tilsyn med arbeidet i tilfelle han selv skulle bli tatt.

Allerede måneden etter, den 15. desember, ble bror Konrád arrestert. Han ble mishandlet på en ubeskrivelig grusom måte i flere dager fordi man ville ha ham til å røpe navnene på sonetjenerne og pionerene, men torturistene kom ingen vei. Til slutt ble saken hans overlevert til statsadvokaten. Etter alt dette ble han bare dømt til to måneders fengsel. Men da han hadde sonet ferdig, ble han ikke løslatt. I stedet ble han overført til konsentrasjonsleiren i Kistarcsa under påskudd av at han var en trussel mot samfunnet.

To landstjenere

I 1942 gav Jehovas vitners mellomeuropeiske kontor i Sveits Dénes Faluvégi i oppdrag å føre tilsyn med arbeidet i Ungarn. Bror Faluvégi var mild og føyelig av natur, men var like fullt i stand til å inspirere andre gjennom sin egen nidkjærhet for sannheten. Han hadde vært lærer i Transilvania og hadde hatt en betydelig andel i arbeidet med å organisere virksomheten i Romania etter den første verdenskrig.

Men bror Klinyecz, den sonetjeneren som bror Konrád hadde betrodd det midlertidige ansvaret for arbeidet i fall han selv skulle bli arrestert, var ikke fornøyd med at bror Faluvégi hadde fått denne oppgaven. Han mente at han ikke var i stand til å bære et slikt tungt ansvar.

Bror Klinyecz hadde alltid vært en nidkjær og modig bror, men han var mer bestemt av natur enn han var mild. Han var ivrig i felttjenesten og godt kjent og avholdt av brødrene over hele landet. Brødrene ble derfor delt i to grupper — den ene gruppen godtok Selskapets utnevnelse av bror Faluvégi, mens den andre gruppen var enig med bror  Klinyecz i at ansvaret burde være i faste hender i slike vanskelige tider.

Noen menigheter fikk besøk av to sonetjenere samtidig — den ene var sendt av bror Faluvégi, og den andre kom fra bror Klinyecz. Det er trist å måtte fortelle at de to sonetjenerne til tider kranglet med hverandre i stedet for å oppmuntre brødrene. Forståelig nok bedrøvet dette de trofaste brødrene.

En stall i Alag

I august 1942 bestemte myndighetene seg for å sette en stopper for Jehovas vitners virksomhet i Ungarn. Med dette for øye gjorde de klar ti oppsamlingssteder hvor Jehovas vitner, menn og kvinner, unge og gamle om hverandre, ble samlet. Til og med folk som ikke var døpt, men som var kjent for å ha kontakt med Jehovas vitner, ble tatt med til disse stedene.

Jehovas vitner fra Budapest og omegn ble ført til en stall for veddeløpshester i Alag. På begge sider i stallen, langs ytterveggene, var det lagt ut halm som brødrene og søstrene sov på om natten. De kunne ikke engang snu seg om natten uten at de først hadde fått en formell tillatelse til det av vaktene. Om dagen ble de tvunget til å sitte på rekke og rad på trebenker med ansiktet mot veggen, mens vaktene gikk fram og tilbake med geværer med påsatte bajonetter. Det var ikke lov å snakke sammen.

Ved siden av stallen var det et mindre rom hvor politifolkene, under ledelse av István og Antal Juhász, to kjødelige brødre, stod for «avhørene». De torturerte brødrene og brukte blant annet metoder som er for grove til å nevnes.

Søstrene ble heller ikke spart. I ett tilfelle presset politifolkene strømpene til en søster inn i munnen hennes for å  dempe skrikene. Deretter ble hun tvunget til å ligge på magen på bakken, mens en politimann satt oppå henne og holdt opp føttene hennes og en annen slo henne nådeløst på fotsålene. Brødrene kunne høre slagene og skrikene tydelig i det rommet de var i.

«Domstolen» i Alag

«Avhørene» var ferdige i slutten av november. Den måneden ble det laget en provisorisk rettssal i dansesalen til en restaurant i Alag, og der behandlet krigsretten ved Heinrich Werths generalstab sakene til 64 Jehovas vitner. Da brødrene og søstrene kom inn i rettssalen, fikk de øye på litteratur, bibler, skrivemaskiner, grammofoner og plater som var blitt konfiskert under husundersøkelsene.

Retten ble satt uten at noen av de 64 anklagede var blitt forhørt på forhånd av den militære anklageren eller hadde fått anledning til å snakke med den advokaten som retten hadde oppnevnt som deres forsvarer. Eksaminasjonen av alle de anklagede tok bare noen timer, og det var ingen reell mulighet til å forsvare seg. En søster ble spurt om hun var innstilt på å bære våpen. Hun svarte: «Jeg er kvinne og trenger dermed ikke å bære våpen.» Da ble hun spurt: «Ville du ha båret våpen hvis du var mann?» Hun repliserte: «Det skal jeg svare på når jeg blir en!»

Etterpå ble dommene forkynt. Bror Bartha, bror Faluvégi og bror Konrád skulle henges. Andre ble dømt til livsvarig fengsel, og resten ble dømt til mellom to og femten års fengsel. Samme ettermiddag ble de ført til militærfengselet i Margitbulevarden i Budapest. De tre brødrene som var blitt dømt til døden, ventet å bli henrettet når som helst, men nøyaktig én måned etter at de hadde kommet i fengsel, kom advokaten deres og fortalte dem at dødsdommene var blitt omgjort til livsvarig fengsel.

 Lignende forhørsmetoder som dem som ble brukt i stallen i Alag, ble også brukt på de ni andre oppsamlingsstedene. De domfelte brødrene ble senere overført til fengselet i Vác i den nordlige delen av landet.

Nonner som fangevoktere

Søstrene ble stort sett internert i kontraspionasjens fengsel i Contigaten i Budapest. De som var blitt dømt til tre års fengsel eller mer, ble overført til kvinnefengselet i Márianosztra (Vår Maria), en landsby like ved grensen til Slovakia. Der ble de bevoktet av nonner som behandlet våre søstre på en forferdelig måte. Noen Jehovas vitner som tidligere hadde sittet i andre fengsler, ble også ført dit.

De som ikke fulgte nonnenes regler i fengselet, ble kastet i et underjordisk fangehull. Det hørte med til reglene at fangene måtte gå i kirken og bruke den katolske hilsenen: «Lovet være Jesus Kristus!» Hvis de innsatte fikk noe, måtte de takke ved å si: «Måtte Gud lønne deg for dette!»

Våre trofaste søstre fulgte selvfølgelig ikke slike regler. Hver gang de nektet å gå i kirken, ble de satt i fangehullet i 24 timer, og det var ved slike anledninger at våre søstre sa: «Måtte Gud lønne deg for dette!» Jehovas vitner ble også nektet alle vanlige rettigheter, for eksempel det å motta pakker, korrespondere med slektninger og ta imot besøk. Det var bare noen få som inngikk kompromiss for å slippe unna den harde behandlingen. Men etter en tid merket de som forble trofaste, at de fikk det lettere.

Konsentrasjonsleiren i Bor

Sommeren 1943 ble brødre under 49 år fra alle fengslene i landet samlet i en provinsby og pålagt å utføre militærtjeneste. Trofaste brødre stod fast og nektet til og med å ta på seg den uniformen de fikk, selv om de igjen ble utsatt  for svært brutal behandling. Det var imidlertid ni brødre som avla den militære ed og tok på seg uniformen. Men deres kompromiss førte ikke til at de fikk noen mildere behandling. Alle de 160 som var samlet der, deriblant de ni som hadde sviktet sin tro, ble sendt til konsentrasjonsleiren i Bor (Serbia). To år senere stod en av disse overløperne blek og skjelvende med gevær i hånden i den eksekusjonspelotongen som var blitt utpekt til å henrette blant andre hans kjødelige bror, som hadde bevart sin ulastelighet.

Brødrene opplevde mange vanskeligheter både på reisen til leiren og når de hadde kommet fram. Men som regel forlangte ikke leirkommandanten at brødrene skulle handle på tvers av sin samvittighet. Ved én anledning bad han til og med brødrene om unnskyldning for at noen av soldatene hadde brukt tortur for å prøve å få dem til å krenke sin samvittighet.

Károly Áfra er en bror i 70-årene som fremdeles tjener Jehova trofast, og han forteller: «Det ble gjort enkelte forsøk på å bryte ned vår tro, men vi forble trofaste. En gang fikk vi beskjed om å støpe en kanonstilling av betong. To brødre ble plukket ut til å gjøre jobben. De nektet og sa at de var blitt fengslet fordi de ikke ville gjøre noe som helst som hadde noe med krig å gjøre. Da sa offiseren til dem at han skulle sørge for at de ble henrettet hvis de ikke jobbet. Den ene av brødrene ble tatt med bak den fjellknausen de befant seg ved, og så lød det et skudd. Da snudde offiseren seg mot den andre broren: ’Nå er din bror død, men du kan fremdeles ombestemme deg.’

Broren svarte: ’Hvorfor skulle ikke jeg kunne dø for min tro, hvis min bror kunne det?’ Da bad offiseren en soldat om å hente den ’døde’ broren. Så klappet han den andre broren  på ryggen og sa: ’Slike tapre menn fortjener å få leve.’ Deretter lot han dem gå.»

Brødrene visste at grunnen til at de hadde fått livet, var at de skulle tjene som Jehovas vitner. Det var tusenvis av andre fanger i konsentrasjonsleiren i Bor, og brødrene avla et grundig vitnesbyrd om Jehova og hans rike for mange av dem. Jehovas vitner over hele landet gjorde god bruk av de mulighetene de hadde til å avlegge et vitnesbyrd i løpet av disse vanskelige årene — enten de befant seg i fengsel eller konsentrasjonsleir eller et annet sted. Overalt møtte de velvillig innstilte mennesker som beundret Jehovas vitners tapre utholdenhet. Det gjorde faktisk også enkelte høytstående tjenestemenn. Noen av dem sa til og med: «Måtte dere fortsette å være utholdende i deres tro!»

Jehovas vitner hadde allerede vært i Bor under farlige og vanskelige forhold i elleve måneder da det begynte å gå rykter om at partisanene planla å angripe landsbyen. Det ble bestemt at leiren skulle evakueres. Da brødrene to dager før den planlagte avreisen fikk vite at de måtte gjennomføre reisen til fots, begynte de straks å lage vogner med to og fire hjul. Da tiden var inne til å dra, hadde de så mange kjerrer og vogner at offiserene, soldatene og de andre fangene forbauset kom og så hva Jehovas vitner hadde utrettet.

Før brødrene drog av gårde (sammen med 3000 jødiske fanger), fikk hver av dem omkring 700 gram brød og fem bokser med fisk, men det var ikke på langt nær nok til reisen. Jehova sørget imidlertid for at de fikk det som offiserene ikke gav dem. Hvordan? Ved hjelp av serbere og ungarere som bodde på de stedene de passerte. Disse var glad for å kunne gi brødrene det brødet de selv kunne avse. Brødrene samlet brødet sammen, og i pausene delte de det rettferdig, slik at alle fikk et stykke hver, selv om det bare var snakk  om en liten bit. Hundrevis av fanger ble overlatt til tyske soldater og henrettet underveis, men Jehovas beskyttende hånd hvilte over hans vitner.

Ulasteligheten blir satt på nye prøver

Mot slutten av 1944 begynte den sovjetiske hæren å rykke nærmere. Da ble Jehovas vitner i leiren bedt om å dra nærmere grensen mot Østerrike. Alle arbeidsføre menn var ved fronten, så brødrene hjalp kvinnene i området med det tunge arbeidet ute på markene. De benyttet også enhver anledning til å forkynne der de fikk husly for natten.

I januar 1945 sa leirkommandanten til brødrene at alle arbeidsføre menn skulle melde seg på rådhuset i Jánosháza. Der var det en tysk offiser som tok dem med utenfor landsbyen for å grave skyttergraver. Da de første seks som ble utvalgt, nektet å gjøre dette, glefset offiseren: «Henrett dem!» De seks brødrene ble stilt på rekke, og de ungarske soldatene stod klare til å skyte, mens de resterende 76 brødrene stod og så på. En av de ungarske soldatene hvisket da inntrengende til de brødrene som så på: «Dere må også gå bort dit og kaste fra dere redskapene, for ellers blir de skutt!» Brødrene gjorde straks som han sa. Den tyske offiseren ble så perpleks at han til å begynne med bare stod og glodde vantro på dem. Så spurte han: «Vil ikke de heller arbeide?» Bror Bartha svarte på tysk: «Joda, vi vil gjerne arbeide, men vi kan ikke gjøre noe som strider mot vår tro. Sersjanten her kan bekrefte at vi har utført alt arbeid ytterst samvittighetsfullt og med den største effektivitet, og det gjør vi fremdeles, men den jobben som du nå vil sette oss til, kommer vi ikke til å gjøre.»

En av brødrene fortalte senere: «Da erklærte offiseren at alle sammen var under arrest, men det var egentlig nokså latterlig, for vi var jo fanger uansett.»

 Andre som bevarte sin ulastelighet

I likhet med de brødrene som er nevnt ovenfor, var det hundrevis av andre brødre og søstre over hele landet som kjempet den samme kampen for sin tro i mange andre konsentrasjonsleirer og fengsler.

Da mange jøder ble sendt fra interneringsleiren i Nagykanizsa til leirer i Tyskland våren 1944, var det to Jehovas vitner blant dem. Det var Éva Bász og Olga Slézinger, som var jøder av fødsel og henholdsvis 20 og 45 år gamle. De var begge nidkjære og helhjertete tilbedere av Jehova Gud. Søster Bász var temmelig svakelig, men hun hadde tjent som pioner før hun ble arrestert. Hun var ute i felttjenesten i landsbyen Dunavecse da politiet arresterte henne og tok henne med til rådhuset.

Borgermesteren sørget for at søster Bász ble behandlet på en svært nedverdigende måte. Hun forteller: «Alt håret mitt ble barbert av, og jeg måtte stå naken med ti—tolv politimenn rundt meg. Så begynte de å forhøre meg og ville vite hvem som var vår leder i Ungarn. Jeg sa at vi ikke hadde noen annen leder enn Jesus Kristus.» De gjøv løs på henne med batongene sine. Men søster Bász var fast bestemt på ikke å forråde sine kristne brødre.

Hun forteller videre: «Disse udyrene bandt hendene og føttene mine sammen over hodet, og alle politimennene unntatt én ydmyket meg ved å voldta meg. De bandt meg så hardt at jeg fremdeles hadde merker på håndleddene da jeg kom til Sverige tre år senere. Jeg var så skamfert at de gjemte meg i kjelleren i to uker, inntil de verste skadene var blitt leget. De torde ikke la andre se hvordan jeg så ut.» Søster Bász ble sendt til leiren i Nagykanizsa og så videre til Auschwitz sammen med søster Slézinger.

Hun fortsetter: «Jeg følte meg trygg når jeg var sammen  med Olga; hun kunne være nokså spøkefull i vanskelige situasjoner. Doktor Mengele hadde oppgaven med å skille nyankomne som ikke kunne arbeide, fra dem som var arbeidsføre. Den første gruppen ble sendt rett til gasskammeret. Da han kom til oss, spurte han Olga: ’Hvor gammel er du?’ Modig og med et muntert glimt i øyet svarte hun: ’Tjue år!’ I virkeligheten var hun dobbelt så gammel. Men Mengele lo og lot henne gå til høyre for seg, og dermed fikk hun leve.»

De fikk en gul stjerne som skulle identifisere dem som jøder, sydd på klærne sine, men de protesterte og insisterte på at de var Jehovas vitner. De rev av den gule stjernen og forlangte at de i stedet skulle få en lilla trekant på klærne, slik at de skulle bli identifisert som Jehovas vitner. Selv om de ble skamslått for dette, sa de: «Gjør hva dere vil med oss, men vi vil alltid forbli Jehovas vitner.»

Senere havnet de i konsentrasjonsleiren Bergen-Belsen. Det var omtrent på den tiden at det brøt ut en tyfusepidemi i leiren. Søster Slézinger ble så syk at hun ble flyttet fra leiren sammen med mange andre, og hun ble aldri sett igjen. Kort tid etter ble området befridd av den britiske hær. Søster Bász ble innlagt på sykehus, og deretter drog hun til Sverige, hvor hun var snar til å kontakte brødrene.

Mange av de brødrene som ble fengslet i Ungarn, ble senere deportert til Tyskland. De fleste kom tilbake etter krigen, men ikke alle. Dénes Faluvégi var en av dem som døde under transporten mellom konsentrasjonsleirene Buchenwald og Dachau. Han hadde tjent Jehova trofast i over 30 år.

Trofaste inntil døden

Da leiren i Nagykanizsa ble lagt ned høsten 1944, ble de av Jehovas vitner som ikke allerede var blitt deportert til Tyskland, satt fri. Men siden krigføringen ved frontlinjene  gjorde det umulig for dem å dra hjem, bestemte de seg for å ta arbeid på gårdene i området inntil situasjonen ble bedre. Den 15. oktober 1944 tok så Nyilaskeresztes Párt (Pilkorsbevegelsen), som ble støttet av det tyske nazipartiet, makten og begynte straks å innkalle unge menn til militærtjeneste.

Snart ble brødrene igjen arrestert på grunn av sin nøytralitet. Fem av de unge brødrene som ble arrestert, ble ført til byen Körmend, omkring en mil fra grensen mot Østerrike, hvor en militærdomstol var i virksomhet på den lokale skolen. Den første som ble stilt for retten, var Bertalan Szabó, som ble dømt til å bli henrettet av en eksekusjonspelotong. Før henrettelsen skrev han et rørende avskjedsbrev, som du kan lese på side 662 i boken Jehovas vitner — forkynnere av Guds rike. Etterpå ble to andre brødre, János Zsondor og Antal Hönis, stilt for retten. De forble også trofaste og ble henrettet.

Sándor Helmeczi satt fengslet samme sted. Han forteller: «Vi fikk lov til å gå på toalettet på gårdsplassen til et fast klokkeslett. Men de forandret på tidspunktet, slik at vi skulle se hva som skjedde. Dermed ville de si: ’Nå vet dere hva som kommer til å skje med dere også.’ Det var et svært trist øyeblikk for oss da vi så våre kjære brødre falle døde om. Så ble vi ført tilbake til cellene våre.

Ti minutter senere fikk vi beskjed om å komme ut og vaske vekk blodet etter brødrene. Da fikk vi se dem på nært hold. Ansiktet til János Zsondor så ut som vanlig. Hans smilende, vennlige og milde ansikt viste ikke noe spor etter frykt.»

Samtidig ble en annen bror, 20 år gamle Lajos Deli, hengt offentlig på torget i Sárvár, omkring fire mil fra grensen mot Østerrike. I 1954 fortalte en tidligere offiser som var øyenvitne til det hele, hva som hendte den dagen:

 «Det var mange av oss, både sivile og militære, som flyktet vestover. Da vi drog gjennom Sárvár, så vi at det var reist en galge på torget. En ung gutt med et svært vennlig og rolig ansikt stod under galgen. Da jeg spurte en av dem som var der, hva denne ungdommen hadde gjort, sa han at han verken ville bruke våpen eller spade. Det stod en rekke medlemmer av Pilkorsbevegelsen med maskinpistoler rundt omkring. Alle kunne høre at en av dem sa til den unge mannen: ’Dette er din siste sjanse. Hvis du ikke tar imot maskinpistolen, henger vi deg!’ Ungdommen svarte ikke; det hadde ikke gjort det minste inntrykk på ham. Så sa han med fast stemme: ’Sett i gang og heng meg. Jeg vil heller adlyde min Gud, Jehova, enn små mennesker.’ Så ble han hengt.»

Ifølge årboken for 1946 ble 16 Jehovas vitner drept mellom 1940 og 1945 fordi de nektet militærtjeneste. Dessuten var det 26 som døde på grunn av mishandling. I likhet med sin Herre seiret de over verden ved sin tro.

En ny start etter krigen

De fleste av brødrene som vendte tilbake, kom hjem igjen i løpet av første halvdel av 1945. De hadde aldri sluttet å forkynne om sannheten, selv om de ikke hadde kunnet fungere organisert siden 1942. Ved utgangen av 1945 var det imidlertid 590 som hadde begynt å rapportere igjen. Året etter var det 837 på det meste, og det var flere enn det hadde vært noen gang før krigen.

Den svært ustabile økonomiske situasjonen etter krigen la store byrder på alle. Av og til steg prisene til det dobbelte på en times tid. Man måtte betegne prisene ved hjelp av matvarer, og den vanligste enheten var et egg. Så når brødrene skulle betale for litteraturen, gjorde de det ved å ta med seg mat til Selskapets kontor — egg, matolje, mel, og så videre.  Så måtte Selskapet lagre alt dette og selge det videre. Papiret og trykkingen ble ofte betalt med mat. Det ble litt enklere 20. august 1946, da det ble innført en ny myntenhet. Det var imidlertid langt mer oppmuntrende å se de svære haugene med klær og de store mengdene med matvarer som vi fikk i gave fra våre kristne brødre i andre land.

Snart ble det mulig å ha store møter i full åpenhet i Ungarn. I 1945 var det over 500 til stede på et offentlig foredrag i Sárospatak. Brødrene var fylt av glede. I oktober 1946 var det 600 på et landsstevne i Nyíregyháza. I 1947 ble det holdt enda et landsstevne — denne gang i hovedstaden, Budapest. De ungarske statsbanene gav til og med 50 prosent rabatt til dem som reiste til stevnet på et spesielt tog som var skiltet «Jehovas vitners stevne». Denne gang var det 1200 til stede på stevnet. Samme år kjøpte Selskapet Vakttårnet en villa som skulle brukes som avdelingskontor.

József Klinyecz angrer

Nå er det på sin plass å komme tilbake til József Klinyecz, som til tross for sin nidkjære felttjeneste hadde skapt alvorlig splittelse blant brødrene i 1942 på grunn av sin steile holdning. Etter krigen sendte han et brev på åtte sider til Selskapets hovedkontor i Brooklyn, og der kom han med anklager mot bror Konrád og bror Bartha. I sitt svar understreket bror Knorr, Selskapet Vakttårnets daværende president, at forkynnelsen av det gode budskap om Guds rike igjen hadde framgang i Ungarn, og han skrev videre at bror Klinyecz heller burde ta del i dette arbeidet framfor å bruke tiden til å komme med anklager mot brødrene. «Hvem er du som dømmer en annens hustjener?» spurte bror Knorr og siterte Romerne 14: 4.

Etter at József Klinyecz hadde tenkt over det han hadde lest, oppsøkte han bror Konrád og sa: «Jeg har fått et brev fra  bror Knorr, og det han skriver, har gjort et dypt inntrykk på meg. Jeg har gransket den handlemåte jeg har fulgt fram til nå, og tatt hele livet mitt opp til ny vurdering. Jeg har bedt Jehova om tilgivelse, og nå har jeg kommet til deg for å be deg også om å tilgi meg hvis du kan.» Bror Konrád svarte kjærlig: «Hvorfor skulle ikke vi kunne tilgi deg, når Jehova har tilgitt deg?»

Da begynte bror Klinyecz å gråte. Han innrømmet at hans eget hjerte allerede var blitt så forherdet at hvis en av brødrene tidligere hadde kommet til ham slik som han nå kom til dem, så ville han ha kastet ham ut. Hvor annerledes og oppmuntrende var ikke den mottagelsen han nå hadde fått! Han begynte straks å gå på feltet igjen, og senere ble han pioner. Hvor god og barmhjertig er ikke Jehova mot dem som angrer og vender tilbake til ham og går på hans veier! — Jes. 55: 6, 7.

Det politiske klimaet forandrer seg

I 1948 tok kommunistpartiet gradvis over makten i Ungarn. Det året kunne Jehovas vitner fremdeles arrangere kretsstevner, men forholdene var ofte vanskelige. Legg merke til hva som skjedde i forbindelse med det stevnet som ble holdt i teatret i byen Sátoraljaújhely.

Brødrene planla å ha høyttalere på plassen foran teaterbygningen, ikke bare inne i selve salen. Da de testet høyttalerne utendørs, annonserte de det offentlige foredraget, og dermed ble den broren som stod for organiseringen av stevnet, straks innkalt til politifolkenes venterom. János Lakó sa til dem: «Vi skal ha et kretsstevne, så derfor annonserte vi det offentlige foredraget. Vi har allerede informert dere om dette på politistasjonen.» Da svarte en politimann: «Men da sa dere ikke noe om høyttalerne. Få dem vekk med én gang!»

 Da bror Lakó fortalte noen av brødrene hva han hadde fått høre, og omstendighetene omkring det, fikk han dette rådet: «Siden du ikke fikk lov, skal ikke du gjøre noen ting. Men vi kunne prøve et eller annet. Én politimann forbød det, men hvem vet om ikke en annen vil tillate det?»

Dermed skrev de en søknad i to eksemplarer om å få bruke høyttalerne utendørs og leverte den på politistasjonen. Vakthavende prøvde å få tak i sine overordnede over telefon, men det lyktes ikke. Brødrene sa til ham at det var nok å arkivere søknaden og stemple deres kopi, og det gjorde han.

Som ventet dukket det opp politifolk under det offentlige foredraget, og de gav brødrene beskjed om å koble fra høyttalerne.

«Hvorfor skulle vi det, når vi har tillatelse til å ha dem der?»

«Hvor er den?» spurte politimennene.

«Stevnetilsynsmannen har den.»

«Se til å få fatt i ham.»

Stevnetilsynsmannen ble hentet, og han viste tillatelsen til politifolkene. De ble stående en stund og høre på talen. Salen var helt full, og mange flere kunne høre ved hjelp av høyttalerne utenfor. Alt gikk bra den dagen. Men det var alvorligere problemer i vente.

Nye anklager

Før krigen hadde avisene gjentatte ganger stemplet Jehovas vitner som «kommunister» eller som slike som «baner vei for kommunismen». Men da kommunistpartiet hadde kommet til makten, tjente en slik merkelapp ikke lenger angripernes hensikt. I 1949 kom det derfor nesten hver eneste uke avisartikler som beskyldte brødrene for å være «leietropper for amerikansk imperialisme» og finansiert fra USA.

 I 1950 dannet kommunistene, presteskapet og pressen en felles front mot Jehovas vitner. Brødrene fikk ofte høre fra interesserte hva som hadde skjedd da de hadde fortalt presten at de skulle melde seg ut av kirken. «Hva? Vil du slutte deg til Jehovas vitner?» hadde presten sagt. «De er jo agenter for imperialismen.» Mange ble arrestert — det året ble 302 brødre tatt. Det var bare mulig å holde offentlige foredrag ved begravelser, men det året fikk man 72 slike anledninger. Til tross for alle vanskelighetene klarte brødrene å rapportere et høydepunkt på 1910 forkynnere.

Ledende tilsynsmenn blir arrestert på nytt

Den 13. november 1950 kom det politifolk til Selskapets avdelingskontor i Budapest og gjennomførte en husundersøkelse. De laget et slikt rot at kontorene så ut som en slagmark. Avdelingstjeneren, János Konrád, og oversetteren, András Bartha, og en av kretstilsynsmennene, János Lakó, ble arrestert sammen med fire andre brødre og tatt med til fengselet i Andrássygaten 60.

János Konrád skrev om dette: «De som forhørte oss der, brukte ikke like mye og like smertefull fysisk tortur som politiet, men den hjernevask og den mentale tortur vi ble utsatt for midt på natten, var noen ganger verre enn den fysiske torturen hadde vært.

Rettssaken fant sted 2. februar 1951. Anklagen var: ’Medansvar for ledelsen av en organisasjon som tar sikte på å omstyrte staten og samfunnet, og forræderi.’ Rettsformannen, dommer Jónás (som under motrevolusjonen fem år senere ble pint slik at han tok sitt eget liv), dømte oss alle sju til mellom fem og ti års fengsel. Dommen var tydeligvis fastsatt på forhånd, for det fant ikke sted noen rådslagning. Tidligere hadde dessuten en av brødrene fått høre av ham som  forhørte ham: ’Vi skal sperre deg inne i ti år, og når de ti årene er gått, vil vår folkerepublikk være sterkere enn den er nå, og da vil folk være ideologisk oppøvd og immune mot deres forsøk på å påvirke dem med Bibelen. Da kan vi slippe deg fri.’»

Bror Konrád fortsatte: «Vi ble sendt til fengselet i Vác, nord for Budapest. Men vi var glad for at alle sammen havnet i samme celle. Endelig kunne vi utveksle tanker og erfaringer! Vi hadde en bestemt timeplan hver dag. Vi begynte med dagsteksten, som vi forberedte på omgang. Vi hadde ikke engang en bibel, men likevel begynte vi å ’lese’ Bibelen fra begynnelsen ved å sitere de skriftstedene vi kunne huske. På samme måte ’leste’ vi artikler i Vakttårnet. Og hver eneste dag bad vi om at Jehova måtte hjelpe våre brødre utenfor fengselet til å stå fast.

Vi fikk imidlertid ikke være sammen så lenge, men ble atskilt og plassert sammen med verdslige fanger — myndighetene var kommet til den slutning at vi bare ville styrke hverandre i vår overbevisning og aldri ’forbedre’ oss hvis vi ble sittende på samme celle. Senere ble vi gjenforent, for nå var de redd for at vi skulle klare å overbevise våre verdslige cellekamerater om Guds sannhet. Dette opplegget gjentok seg i løpet av hele fangenskapet.»

Et nytt utvalg i virksomhet

Våren 1953 var nesten hver eneste moden bror med et visst ansvar blitt arrestert. Arrestasjonene ble foretatt plutselig og uventet i forbindelse med ransaking av brødrenes hjem. Det var nødvendig med en fullstendig reorganisering av arbeidet i Ungarn. Tre kretstilsynsmenn skulle tjene i det nye utvalget: Zoltán Hubicsák, József Csobán og György Podlovics.

 I november 1953 ble de tre medlemmene av dette utvalget arrestert og ført til statsfengselet i Békéscsaba. Men merkelig nok ble de satt fri etter ti dager. Det var først senere man fant ut at József Csobán hadde gitt etter for presset og gått med på å arbeide for myndighetene. Utvalget ble imidlertid reorganisert: Mihály Paulinyi kom inn i stedet for József Csobán, som ble seksjonstjener (områdetilsynsmann).

En av utvalgets viktigste oppgaver var å oversette studieartiklene i Vakttårnet og sørge for at hver krets fikk et eksemplar. Så mangfoldiggjorde kretstilsynsmennene artiklene og sendte et eksemplar til hver menighet.

I tillegg til dette måtte også de brødrene som satt i arbeidsleirer, få åndelig føde. Den mest kjente arbeidsleiren var kanskje Tólápa, en kullgruve i det nordlige Ungarn. På det meste var det 265 brødre som var blitt sendt dit for å arbeide. I gruvene arbeidet brødrene sammen med vanlige gruvearbeidere, og mange av dem var velvillig innstilt overfor Jehovas vitner. De smuglet litteratur inn og rapporter ut for brødrene.

På den tiden hadde våre fiender to hovedmål — de ønsket å tvinge Jehovas vitner til å utføre militærtjeneste, og de ville ha dem til å slutte seg til landets såkalte union av frie kirker. De greide ikke å nå noen av disse målene, så derfor prøvde de seg på en annen måte.

Glatte ord i fengselet

I 1955 ble János Lakó igjen flyttet til samme celle som János Konrád. En viss herr Szabó kom til bror Lakó med enkelte forslag. «Det går ikke an å snakke med Konrád,» sa Szabó. «Han er så sta. Du er mer intelligent. Vi er rede til å sette deg på frifot og tillate virksomheten deres. Konrád må bli her, men menigheten kan komme sammen. Dere kan  være Jehovas vitner og be så mye dere vil, men dere må ikke agitere overfor andre.»

«Det betyr at vi vil bli vitner som ikke avlegger vitnesbyrd,» svarte bror Lakó. «Jeg kan ikke love noe slikt.»

«Vel, tenk over saken. Jeg kommer tilbake.» Da han kom igjen, spurte han blant annet: «Hvordan har Konrád det?»

«Han har det ganske bra.»

«Når så du ham sist?»

«Nå nettopp. Vi sitter i samme celle.»

«Har du fortalt ham hva vi snakket om?»

«Selvsagt! Han er jo min bror.» Da gikk denne agenten for myndighetene bort i sinne, og bror Lakó så aldri noe mer til ham.

Samme år sa kommunistene at vi kunne få lov til å trykke Vakttårnet i Ungarn dersom vi tok med to sider med kommunistisk propaganda. Brødrene kunne selvsagt ikke gå med på det.

Et nytt forsøk på å bedra oss

Sommeren 1955 ble omkring 100 brødre løslatt fra leiren i Tólápa. Men de hadde bare vært sammen med sin familie i  seks uker da de fikk beskjed om å dra til landsbyen Szentendre i nærheten av Budapest.

Da brødrene kom til Szentendre, ble de vist inn i en stor hall. En offiser sa til dem at de ikke trengte å bære våpen, for myndighetene hadde begynt med en spesiell ordning som brødrene nok ville sette pris på. I stedet for å bære våpen eller transportere ammunisjon behøvde de bare å hjelpe til med å bygge veier og broer og legge jernbanelinjer og gjøre lignende arbeid. Noen måneder senere kunne de dra hjem til familien. Til å begynne med syntes mange av de mindre erfarne brødrene at denne ordningen virket grei nok, men enkelte erfarne brødre ante at det hele var en felle, og spurte straks: «Forventes det at vi også hjelper til med å bygge militære anlegg?» De fikk imidlertid ikke noe klart svar på det.

Så spurte brødrene om de måtte gå i uniform. Offiseren svarte at de ville få luer, og hvis de ønsket, kunne de også få uniformer, slik at de slapp å slite ut sine egne klær. Dette hørtes rimelig ut for noen. Så kom ordren: «De av dere som er innstilt på å arbeide i to—tre måneder for deretter å dra hjem til familien, kan gå bort til depotet og bytte deres sivile klær i uniform og støvler. De som ikke er innstilt på å gjøre dette, kan regne med fem til ti års fengsel.»

Dette var en hard prøve for brødrene. Mange av dem hadde allerede vært fire år i fengsel eller i straffeleir. Etter seks uker i frihet kunne de nå bli sendt til en eller annen mørk gruve eller et dystert steinbrudd, og så ville de måtte gå igjennom alt sammen på nytt. Noen tenkte som så at det bare var snakk om noen måneder før de kunne reise hjem til familien og tjene Jehova fritt. Omkring 40 av de 100 som var til stede, gikk sakte bort for å hente uniformen.

De andre brødrene kom under bønn fram til at myndighetene rett og slett ville ha dem til å utføre en militær  arbeidstjeneste, og at de ville bli en arbeidsavdeling i hæren. De ønsket å bevare sin kristne nøytralitet og avslo tilbudet.

Nå var den ene delen av hallen fylt av dem som hadde tatt på seg uniform, mens resten stod på motsatt side. Da kom en korporal inn og glefset til en bror som stod i nærheten: «Vet du ikke hvordan du skal hilse?» Broren svarte at han var sivilist, ikke soldat. Først da la korporalen merke til at brødrene var delt i to grupper — en i uniform og en i sivile klær. Han snudde seg mot dem i uniform, stilte seg i militær grunnstilling og befalte: «Menn! Hør etter! Dere som har gått med på å utføre militær arbeidstjeneste, må fra i dag av hilse når noen av høyere rang enn dere selv kommer inn i rommet. Dere må også stå i giv akt, klar til å avgi rapport. Fra i dag av er dere soldater og forpliktet til å adlyde enhver ordre.»

En forferdet taushet bredte seg i hallen, fulgt av indignerte protester fra dem som bar uniform: «Vi er ikke soldater! Vi gikk ikke med på å utføre noen militærtjeneste! Vi gikk bare med på å arbeide!» Offiseren, som først hadde snakket til brødrene, hørte tumultene og kom inn igjen i hallen. Han oppdaget at korporalen hadde ødelagt alt, og prøvde straks å snakke med brødrene. Men de fleste av dem hadde allerede tatt av seg uniformen og ville ha igjen sine sivile klær. Den soldaten som hadde ansvaret for depotet, ville ikke gi dem klærne tilbake, og det var først neste morgen at brødrene takket være sin faste besluttsomhet fikk dem igjen.

Like etter kom det flere høyere offiserer inn i hallen. Da ble brødrene stilt opp i rekker, og en av offiserene kommanderte: «De av dere som er villige til å utføre arbeidstjeneste, tar et skritt fram!» Ingen rørte seg. Så sa han: «De som ikke er innstilt på å utføre arbeidstjeneste, tar et skritt fram!» Alle tok et skritt fram, akkurat som om noen hadde trykt på den riktige knappen.

 Mat til fangene

Under revolusjonen i 1956 ble alle våre brødre satt fri, men det var bare for en kort stund. To uker senere tok kommunistene på nytt makten. De neste månedene prøvde myndighetene igjen å arrestere alle som hadde vært i fengsel da revolusjonen begynte — Jehovas vitner så vel som andre.

Men våre brødre fikk stadig åndelig føde. Da Sándor Völgyes havnet i fengsel, bad han sin kone om å bake kaker og putte artikler fra Vakttårnet inni kakene. En søster kopierte en hel studieartikkel over på begge sider av to tynne papirark. Når så bror Völgyes mottok kaken, kunne han ikke «spise» den med én gang, ettersom han delte celle med verdslige. Neste dag skar han opp kaken på toalettet på arbeidsplassen sin. Så laget man kopier med større bokstaver ved å skrive på toalettpapir som var brettet. Det ble vanligvis gjort på lørdag ettermiddag eller søndag, når det var forholdsvis stille og fredelig i fengselet.

Fangene får sin frihet

I mars 1960 ble bror Bartha løslatt etter å ha sonet en dom på ni års fengsel. Han fortsatte å tjene Jehova trofast like til sin død i 1979. Det er mange brødre i dag som fremdeles husker ham som en utrettelig oversetter og en sann venn med fin sans for humor.

Etter hvert slapp alle brødrene fri. Men de ble ofte kontaktet av myndighetene. Det var tydelig at myndighetene prøvde å trenge igjennom Jehovas vitners forsvarsverker ved hjelp av glatte ord og overtalelse i stedet for køller.

«Forkynnelse» ved hjelp av radio

I slutten av 1960-årene angrep pressen ofte Jehovas vitner. Noen ganger ble hetsen også sendt over radio. Ved en av disse anledningene ble det framført et hørespill på en time  som var ment å skulle advare mot Jehovas vitner. Men i virkeligheten førte det til at det ble avlagt et vitnesbyrd. En rapport forteller om dette:

«Handlingen var basert på en virkelig hendelse i en ung kvinnes liv. Den unge kvinnen var lærer ute på landet, men ble ikke tatt godt nok hånd om av kommunistpartiet. Hun fikk for eksempel ikke noe skikkelig sted å bo. I klassen hennes var det barn av Jehovas vitner. Brødrene tilbød henne et rom, og den vennlige og kjærlige atmosfæren i hjemmet der gjorde inntrykk på kvinnen. Alle de fordommene hun hadde hatt mot Jehovas vitner, ble brutt ned, og hun ble en søster i sannheten.

Hensikten med hørespillet var å vise at kommunistpartiet burde ta godt hånd om folkene sine for å unngå den slags omvendelser. Dette var som sagt en virkelig hendelse, og den tidligere læreren er nå lykkelig gift med en bror. Dette hørespillet førte til at det ble avlagt et vitnesbyrd i vår favør, selv om det ikke var det som var meningen. Brødrene satte ekstra stor pris på at Salme 83: 19 [NW] ble lest i radioen: ’Så folk kan kjenne at du, som har navnet Jehova, du alene er Den Høyeste over hele jorden.’»

Møter i skogen

I 1970- og 1980-årene holdt Jehovas vitner møter i skogen på grunn av forbudet mot å komme sammen. (Hebr. 10: 24, 25) Disse møtene ble holdt over hele landet fra vår til høst. De fleste menighetene i Budapest kom sammen i åsene rundt byen.

Bror Völgyes forteller: «Det var en rund åpning i skogen oppe i åsene. Den var omkring 30 meter bred, og der samlet brødrene seg. Omgivelsene var svært vakre, og den muntre fuglesangen brøt stillheten. Det var blå himmel, og luften  var fylt av duften fra forskjellige planter. Det var et ideelt sted, hvor lovprisningen av vår store Skaper kom til uttrykk overalt.

Den teokratiske tjenesteskolen og tjenestemøtet ble holdt der regelmessig. Når det regnet, tok vi bare på oss regntøy. Vi holdt ikke bare de vanlige møtene der, men også forskjellige stevner.

Vi var forsiktige og satte noen brødre til å holde vakt og si ifra hvis det nærmet seg noen mistenkelige personer. Men til tross for forholdsreglene dukket det opp noen sivilkledde politimenn helt uten forvarsel en dag utpå sensommeren 1984.

Høyttalerne var spikret fast til trestammene, og det likte ikke politifolkene. De mente at vi skadet trærne ved å spikre i dem. De hadde også enkelte andre innvendinger mot skader på naturen, og en av brødrene tok ansvaret for dette, slik at de andre ikke skulle bli innblandet.

Etter at vi hadde fortalt politiet at dette var et møte for Jehovas vitner, spurte en av de sivilkledde politimennene om hvorfor vi ikke søkte myndighetene om tillatelse til å holde møter. ’Fordi vi helt sikkert ikke ville få tillatelse til det,’ svarte vi. ’Bare prøv,’ foreslo politifolkene.» Og det gjorde vi.

 Forbudet blir opphevet

Bror Völgyes og bror Oravetz, som var medlemmer av landsutvalget, var i møte med høytstående embetsmenn i innenriksdepartementet. De fortalte dem om samtalen med politifolkene og deres forslag om at brødrene skulle søke om tillatelse til å holde møter. Dette fant sted 23. oktober 1984. Fra da av søkte menigheter over hele landet om å få holde møter, og noen ganger ble søknadene innvilget.

Senere forhandlet brødrene med det statlige kontoret for kirkespørsmål. I 1987 var det mulig for Milton G. Henschel og Theodore Jaracz, medlemmer av det styrende råd, og Willi Pohl fra avdelingskontoret i Tyskland å representere Jehovas vitner offisielt i disse sakene. Den 27. juni 1989 ble så forbudet omsider opphevet. Å anerkjenne Jehovas vitner var faktisk den siste avgjørelsen av  denne art som det statlige kontoret for kirkespørsmål tok, for det ble nedlagt fire dager senere, 1. juli 1989.

Offentlige stevner

Etter massearrestasjonene av Jehovas vitner i begynnelsen av 1950-årene ble det svært vanskelig for alle vitnene å overvære store stevner. Fra tid til annen klarte enkelte brødre å komme seg på store stevner i utlandet. Det var for eksempel tilfellet i 1963, da stevnene med temaet «Det evige gode budskap» ble arrangert. Fra 1978 til 1988 kunne dessuten et begrenset antall ungarske stevnedeltagere lytte til programmet på områdestevnet i Østerrike på sitt eget språk. Resten kom sammen i skogene i hjemlandet — først uoffisielt, og fra 1986 av med myndighetenes vitende.

Men straks etter at Jehovas vitner var blitt juridisk anerkjent i 1989, ble det organisert offentlige stevner. Måneden etter at forbudet ble opphevet, var det 9073 til stede på områdestevnet «Gudhengivenhet» i Budapest idrettshall. Året etter  ble det ikke bare holdt et stevne i Budapest, men også i Debrecen, Miskolc og Pécs.

I 1991 ble vårt første internasjonale stevne holdt på det største stadionet i Ungarn, Népstadion, hvor det var 40 601 til stede for å glede seg over den varme broderkjærligheten som kom til uttrykk der. John E. Barr, Milton G. Henschel, Theodore Jaracz og Karl F. Klein representerte det styrende råd og oppmuntret både de ungarske brødrene og tilreisende fra 35 land ved å holde flere oppbyggende foredrag.

Organisasjonsmessig framgang

I forbindelse med den nyvunne friheten ble det også mulig å gjennomføre forskjellige organisasjonsmessige forandringer med tanke på å bringe Jehovas vitners virksomhet i Ungarn på linje med virksomheten til deres kristne brødre i andre land. Noen kretstilsynsmenn hadde for eksempel verdslig arbeid på hverdager fordi dette var påbudt under kommunismen. Følgelig kunne de bare tjene menighetene i helgene. Men etter at tilstrekkelig mange kvalifiserte brødre uten familieforpliktelser var blitt lært opp, ble kretstilsynsmannens besøk i den enkelte menighet forlenget i januar 1993. Nå skulle de være i en menighet fra tirsdag til søndag.

I 1980-årene var pionertjenesteskolen bare blitt arrangert i en viss utstrekning. Men i 1994 ble alle pionerer som oppfylte kravene, innbudt til å gjennomgå skolen. I løpet av en periode på ni måneder var det 401 brødre og søstre som fikk nyte godt av dette spesielle undervisningsprogrammet.

De gode resultatene av Jehovas vitners undervisningsarbeid har gjort det nødvendig å organisere byggingen av Rikets saler etter hurtigbyggemetoden. Menighetene har hatt  møter på skoler og i kulturhus og tomme brakker og til og med i de gamle kontorene til det tidligere kommunistpartiet. Men i 1993 ble det opprettet regionale byggeutvalg. Brødrene fikk opplæring av brødre i Østerrike, og de fikk økonomisk hjelp fra Jehovas vitner i mange land. I mai 1994 ble den første hurtigbygde Rikets sal oppført i Érd, en by i nærheten av Budapest. Da tjenesteåret 1995 var over, var det blitt bygd 23 Rikets saler, og 70 andre var på planleggingsstadiet.

Det er også blitt opprettet sykehuskontaktutvalg til hjelp for Jehovas vitner i deres beslutning om ikke å bryte Guds lov om misbruk av blod. Som i andre land finnes det leger i Ungarn som ikke vet om alternative medisinske behandlingsmåter som ikke innbefatter bruk av blod. Nå finnes det sykehuskontaktutvalg i Budapest, i Debrecen og Miskolc og i Szeged, Pécs og Tatabónya som hjelper dem med å holde seg oppdatert. Det er allerede omkring 120 professorer, sjefleger og kirurger som samarbeider med disse utvalgene. I et nyere tilfelle som gjaldt to år gamle Dalma Völgyes, kontaktet sykehuskontaktutvalget i Budapest sykehusinformasjonstjenesten i Brooklyn, og innen det hadde gått tre timer, hadde det fått tilsendt de nødvendige opplysninger om en medisinsk behandlingsmåte som ikke innbefattet bruk av blod. Den viste seg å gi gode resultater.

Misjonærer fra Gilead og tjenesteopplæringsskolen

László Sárközy var den første misjonæren som Selskapet Vakttårnet offisielt hadde sendt for å tjene i Ungarn. Omkring fem uker senere, 31. august 1991, kom det fire misjonærer fra den første klassen ved tjenesteopplæringsskolen i Tyskland: Axel Günther, Uwe Jungbauer, Wolfgang  Mahrt og Manfred Schulz. I begynnelsen av oktober kom også Gilead-misjonærene Martin og Bonnie Skokan fra USA.

Nå er det 14 brødre og søstre som enten har gjennomgått Vakttårnets bibelskole Gilead eller tjenesteopplæringsskolen, som tjener i Ungarn. De er blitt bedt om å tjene ved Betel, i spesialpionertjenesten eller i reisetjenesten. I mellomtiden er István Mihálffy, som var den første ungarske bror som fikk opplæring som misjonær, blitt sendt til Ukraina for å tjene som kretstilsynsmann for ungarsktalende Jehovas vitner der i landet.

Til å begynne med hadde noen av dem som kom, bare begrenset kjennskap til det ungarske språk, men de brukte det de kunne. Stefan Aumüller fra Østerrike forteller: «Ettersom jeg kunne nokså lite ungarsk, var presentasjonene mine svært enkle. Vanligvis åpnet jeg bare ’Paradisboken’ og spurte beboeren om han hadde lyst til å studere Bibelen. Som følge av det startet jeg mange studier. Når andre forkynnere så hvor effektiv denne enkle og direkte framgangsmåten var, begynte de også å tilby hjemmebibelstudier med én gang. De fikk også startet mange studier, og derfor vokste menigheten fra 25 forkynnere i august 1992 til 84 i juni 1995.»

Et frihetselskende folk har framgang

Ungarn blir kalt madjarenes land. Magyar, ungarernes navn på landet sitt, sies å komme fra et ord som betyr «å snakke». Passende nok er det 16 907 forkynnere her i landet som bruker det ungarske språk til å snakke med andre om det gode budskap om Guds rike. Det er som kong David sa om Jehovas lojale tjenere: «De taler om ditt herlige kongedømme, forteller om din veldige kraft.» — Sal. 145: 11.

 Jehovas vitner i 219 menigheter og tolv kretser gjør dette med iver. I 1995 brukte de 2 268 132 timer til å forkynne for andre om Jehovas «herlige kongedømme». Hver måned ble det ledet omkring 14 000 bibelstudier, og det var 37 536 til stede på minnehøytiden i 1995. Antall forkynnere har økt jevnt hvert år. Fra juni 1989, da Rikets arbeid i Ungarn igjen kunne utføres i åpenhet, og fram til august 1995 økte antall forkynnere fra 9626 til 16 907. Antall alminnelige pionerer økte samtidig fra 48 til 644.

Akkurat som da templet i Jerusalem ble innviet til Jehova på Salomos tid, var brødrene i Ungarn «glade og vel til mote» da nybygget med leiligheter og kontorer ved Betel i Budapest ble innviet 31. juli 1993. (1. Kong. 8: 66) Vår første stevnehall, som skal ligge i Budapest, er det neste store byggeprosjektet. Foreløpig har kretsene i Budapest-området kretsstevnene og de spesielle stevnedagene sine i EFEDOSZ kongressenter, hvor kommunistpartiet pleide å arrangere sine kongresser.

I mange år var det avdelingskontorer i andre land som førte tilsyn med Jehovas vitners virksomhet i Ungarn, for eksempel Romania, Tyskland, Sveits og inntil nylig Østerrike. Men i september 1994 fikk Ungarn et eget avdelingskontor som er under direkte tilsyn av det internasjonale hovedkontoret i Brooklyn.

Jehovas vitner i Ungarn har måttet lide på grunn av forfølgelse og religiøs intoleranse like siden arbeidet startet opp i dette landet for nesten hundre år siden. Forkynnelsen av det gode budskap om Guds rike har imidlertid ikke stoppet opp, men går i stedet framover med stadig større kraft. Med Jehovas hjelp er hans vitner i Ungarn fast bestemt på å si som salmisten David: «Jeg vil lovsynge [Jehova]; til evig tid skal alt som lever, love hans hellige navn.» — Sal. 145: 21.

 [Helsides bilde på side 66]

[Bilder på side 74]

János Dóber (over) og József Toldy (til høyre) tok Bibelens sannhet med seg tilbake til Ungarn og utførte et nidkjært forkynnelsesarbeid

[Bilde på side 79]

Nidkjære pionerer i Budapest i 1934/1935: (fra venstre mot høyre) Adi og Charlotte Vohs, Julius Riffel, Gertrud Mende, Oskar Hoffmann og Martin Pötzinger

[Bilde på side 82]

Jehovas vitner i konsentrasjonsleiren i Nagykanizsa

[Bilde på side 83]

János Konrád satt fengslet i tolv år på grunn av sin kristne nøytralitet

 [Bilder på side 90]

Lojale mot Jehova like til døden: (over) Bertalan Szabó ble skutt; (til høyre) Lajos Deli ble hengt

[Bilde på side 102]

I likhet med mange andre Jehovas vitner nektet János Lakó å inngå kompromiss med sine forfølgere

[Bilde på side 107]

Ilona Völgyes sendte åndelig føde til sin fengslede mann ved å gjemme den inni kaker

 [Bilder på sidene 108 og 109]

Fra et «skogsstevne» i 1986 til et internasjonalt stevne på Népstadion i hovedstaden i 1991

[Bilde på side 110]

Den første hurtigbygde Rikets sal i Ungarn ligger i Érd

 [Bilder på side 115]

Avdelingskontoret og Betel-familien i Budapest