Venezuela

DET å reise rundt i Venezuela kan virke som å dra på en reise jorden rundt. Hva vil du få se? Det kan være en indianer som går på jakt med spyd i jungelen, eller en velkledd señora som handler i en luksuriøs butikk. Du kan se folk som danser til afrikanskinspirert tromming på en «fiesta» om kvelden, eller en ung gutt som trekker ponchoen tettere rundt seg for å beskytte seg mot den kalde fjellvinden, der han løper for å samle sauene sine. Og du kan få se noen av de over 71 000 Jehovas vitner — unge og gamle, fra alle samfunnslag — som er travelt opptatt med å snakke med andre om den sanne Gud og hans rike.

De fleste venezuelanere stammer fra indianske, spanske og afrikanske forfedre. Siden den annen verdenskrig er mange europeiske innvandrere fra Italia, Portugal og Spania blitt et merkbart innslag i befolkningen. Og man kan ikke unngå å legge merke til hvor mange unge det er overalt.

Venezuela ligger ved nordkysten av Sør-Amerika og er virkelig et land som preges av bemerkelsesverdige kontraster. Den 2800 kilometer lange kystlinjen ved Det karibiske havet og tropebrisen der står i skarp  kontrast til de snøkledde fjellene og den frodige jungelen. Venezuela har ikke bare enorme sletter som kalles Ilanos, men også mektige fosser, for eksempel Cuquenán, som har et fall på 600 meter, og verdens høyeste foss, Salto Ángel. Den har et fall på 979 meter fra en underjordisk elv som har sitt utspring i fjellplatået lenger oppe. Hovedstaden, Carácas, har omkring fire millioner innbyggere og er en moderne storby med eksklusive kjøpesentre. Et nettverk av gode veier forbinder hovedstaden med innlandet. Men det er også flere hundre tusen som bor under primitive forhold i åssidene rundt Carácas og må nøye seg med å se ned på velstanden.

De religiøse forholdene i Venezuela

De fleste av innbyggerne i landet er katolikker, men kirken har ikke lenger det samme grepet på folk som den en gang hadde. De innfødte indianerne er ofte katolikker i navnet, men de er overtroiske og har sine egne ritualer. Det samme kan sies om dem av innbyggerne som er av afrikansk herkomst. Mange i Venezuela er opptatt av trolldom og spiritisme. En rekke mennesker går med amuletter som skal beskytte dem mot Det onde øye. María Lionza-kulten, som har voodoolignende trekk, er utbredt, og antall evangeliske grupper øker også.

Helgener og «jomfruer» spiller en stor rolle i livet til mange i Venezuela. Hvert område i landet har sin egen helgen eller «jomfru». Det er religiøse bilder i de fleste hjem. I noen hjem henger det en del av en plante over ytterdøren, og den skal skremme bort onde ånder. Andre har en bibel oppslått på Salme 91, fordi de tror at det vil gi familien en viss beskyttelse.

Folk har ofte et bilde av Simón Bolívar ved siden av bildet av yndlingshelgenen. Simón Bolívar ledet uavhengighetskampen mot det spanske styret i Venezuela og fire andre søramerikanske land. Venezuela har Simón Bolívar internasjonale flyplass, Simón Bolívar universitet, Simón Bolívars aveny og en  by og en delstat som heter Bolívar, og det sier litt om hvor høyt han settes. Myntenheten heter også bolivar. Enhver by i Venezuela har en sentral, åpen plass, og den kalles nesten alltid Plaza Bolívar. Man ser ofte at sitater som blir tilskrevet ham, er sirlig skrevet på veggene av offentlige bygninger.

Folk i Venezuela har imidlertid også den fine egenskapen at de har dyp respekt for Gud og tro på Bibelen. Det hender omtrent aldri at man gjør narr av en som vil snakke om åndelige ting. Denne mottagelige innstillingen gjør at sannheten om Jehova Gud og hans hensikter blir sådd i fruktbar jord.

Kvinner med virkelig misjonærånd

Mens verden for øvrig stort sett var opptatt av å mestre de forholdene den første verdenskrig hadde skapt, og Adolf Hitler skapte ny uro i Europa, fant to av Jehovas vitner i Texas i USA ut at de ville gjøre mer for å utbre Bibelens fredsbudskap. Disse to var en kvinne som het Kate Goas, og hennes datter Marion. De skrev til Selskapet Vakttårnets hovedkontor i Brooklyn i New York og spurte hvor det var mest bruk for dem; de fortalte at de kunne en del spansk. Hvor ble de sendt? Til Venezuela.

De kom med båt i 1936 og leide et rom i hovedstaden, Carácas, som den gang hadde en befolkning på 200 000. Allerede mer enn ti år tidligere hadde noen bibelstudenter — som Jehovas vitner ble kalt den gang — vært i Venezuela og levert tusenvis av traktater i de største byene, men de ble ikke værende i landet. Kate Goas og datteren hennes kom imidlertid ikke til Venezuela for bare å være der en kort stund. Selv om Kate virket nokså fin og tander, bar hun på en diger veske med litteratur og en grammofon der hun gikk fra dør til dør. Hun og datteren gjennomarbeidet systematisk hele Carácas. Da de hadde gjort det, flyttet de til innlandet og reiste lange strekninger med buss på støvete grusveier. De forkynte blant annet  i Quiriquire, El Tigre og Ciudad Bolívar i den østlige delen av landet og i Maracaibo i vest.

I juli 1944 måtte de imidlertid dra tilbake til USA fordi Marion hadde fått malaria. I et brev til Selskapet datert den 2. august 1944 skrev Kate Goas: «Vi har levert mye litteratur . . . Selv om vi har forkynt i praktisk talt hele landet, finner vi fremdeles mennesker som liker litteraturen vår og leser den hver gang vi kommer på besøk . . . Etter at vi har forkynt i to år i Carácas, er det sju personer, seks søstre og én bror, som har tatt standpunkt for rettferdigheten og er blitt døpt . . . Disse brødrene er svært lykkelige i sin kristne kunnskap om Jehova og hans rike . . . Det er virkelig blitt avlagt et grundig vitnesbyrd om og om igjen i hele Carácas, og folk vet godt hva litteraturen vår handler om . . . Med dere for Hans teokrati, Kate Goas.» Denne ’ene broren’ som ble nevnt i brevet, var den unge Rubén Araujo, som vi skal høre mer om senere. (De sju som var blitt døpt av søster Goas, ble forresten døpt om igjen av en bror i 1946. Dette var i harmoni med det bibelske mønsteret som viser at det bare var menn som stod i et godkjent forhold til Jehova, som døpte andre.)

Grunnlaget blir lagt for et økt vitnesbyrd

Da Kate Goas skrev dette brevet til Selskapet, ble det lagt planer i Brooklyn om å sende misjonærer som var blitt opplært ved Vakttårnets bibelskole Gilead, til Venezuela. Nathan Knorr og Fred Franz, som på den tiden var henholdsvis president og visepresident for Selskapet Vakttårnet, reiste gjentatte ganger til Latin-Amerika for å legge et grunnlag for utvidet misjonsvirksomhet der. De planla å besøke Venezuela i 1946. Det var meningen at det skulle sendes tre misjonærer fra Gilead til Venezuela, men foreløpig hadde de ikke fått visum. Hvem skulle da legge alt til rette for presidentens besøk fra 9. til 12. april 1946?

 En av de tre misjonærene ble sendt i forveien på et turistvisum. Han reiste med fly og bodde hos Jeanette Atkins, en gjestfri kvinne som hadde lært sannheten å kjenne av Kate Goas. Men tre uker etter at misjonæren hadde kommet, forsvant han sporløst. Vertinnen og vennene hans kontaktet politiet og flyselskapene og fant omsider ut at han plutselig hadde fått så sterk hjemlengsel at han drog tilbake til USA.

Men før dette hadde bror Knorr og bror Franz fått utrettet en hel del med sitt besøk hos gruppen i Venezuela. Rubén Araujo husker at det ble holdt et møte inne på gårdsplassen hos Jeanette Atkins samme dag som bror Knorr og bror Franz kom til landet, og det var 22 som fikk høre dem tale.

Blant dem var Pedro Morales, som ble svært begeistret for det gode budskap. Han fortalte senere: «I slutten av 1930-årene leverte Kate Goas og hennes datter boken Rikdom til meg på torget i Maracaibo. Flere år senere begynte jeg å lese i den, og den gjorde Bibelen til en åpen bok for meg. Da jeg leste den delen som handler om at de som fortjente det, fikk et merke i pannen, brant jeg av iver. (Esek. 9: 4) Jeg begynte å lete etter folk som hadde noe av denne litteraturen. Jeg fant fire personer som hadde fått noen bøker av en fra Trinidad. Vi begynte å komme sammen hver kveld for å studere Rikdom. Vi var hos hverandre på omgang.»

Da Pedro ble invitert til å komme til Carácas (en reise på omkring 700 kilometer) for å overvære det møtet som skulle holdes under bror Knorrs besøk, bestemte han og en venn seg for å dra. Men først måtte han ordne opp i enkelte ting. Pedro fortsatte: «Min kone var gravid og begynte å få veer, og jeg måtte få noen til å føre tilsyn med forretningen min. Hva skulle jeg gjøre? Jeg fikk en jordmor til å bli hos min kone og lot de tre barna våre, på 14, 12 og 10 år, passe på godtebutikken. Så la vi ut på den to dager lange bussreisen til Carácas. Det ble  en slitsom reise på dårlige grusveier.» For en glede det var for ham å treffe Jehovas vitner i Carácas! Mens han var der, fikk han et telegram fra Maracaibo: «Hustru bra. Barn bedre. Jeg i butikken. Justo Morales.» Hans bror hadde kommet på et overraskende besøk fra Colombia og tatt hånd om alt sammen.

Den første dagen som disse spesielle møtene i Carácas ble holdt, snakket bror Franz om «Jehovas vitner i smeltedigelen». Deretter fortsatte bror Knorr å tale over samme emne, mens bror Franz tolket til spansk. Denne drøftelsen åpnet virkelig øynene på folk. Den henledet oppmerksomheten på hva slags behandling Bibelen sier at de kristne må vente å få av denne verden, og den trakk også fram hvilken intens forfølgelse Jehovas vitner i Europa hadde opplevd under den annen verdenskrig.

Dagen etter ble det arrangert dåp ved foten av en foss i Los Chorros. Ti personer ble døpt, deriblant Winston Blackwood (som var blitt kontaktet av søster Goas i Quiriquire) og hans sønn Eduardo, Horacio Mier y Terán og hans yngre bror Efraín, Pedro Morales, Gerardo Jessurun fra Surinam, Israel Francis og José Mateus.

Pedro Morales og to andre brødre fra den vestlige delen av Venezuela ble fra seg av glede da bror Knorr opplyste at Selskapet skulle sende misjonærer til Maracaibo så snart myndighetene tillot det. Pedro selv ble alminnelig pioner og fortsatte i denne tjenesten like til sin død.

Kjærlighet til Bibelens sannhet drev dem

Før det kom misjonærer til Venezuela, hadde Selskapets hovedkontor i Brooklyn fått rapporter fra den lille gruppen som søster Goas hadde opprettet. De var bare en håndfull forkynnere og hadde svært lite litteratur. Interesserte måtte ofte nøye seg med å låne bøker. Rapporten for mars 1946 viste at det var ni forkynnere av det gode budskap i Venezuela, og det var Josefina  López som førte tilsynet med gruppen, siden hun var den mest aktive.

Rubén Araujo forteller om søster López’ enestående eksempel: «Jeg var i tenårene den gang . . . Josefina López var mor til fire sønner og to døtre, og hun var svært begeistret for det hun hadde lært av søster Goas. Nesten hver eneste dag etter skoletid gikk jeg hjem til henne og fikk høre om de nye tingene hun hadde lært om sannheten. Selv om søster López var en travelt opptatt husmor, greide hun å komme seg ut for å forkynne fra hus til hus og lede bibelstudier hver ettermiddag etter at familien hadde spist middag og mannen og de eldste sønnene hadde dratt tilbake til arbeidet sitt. Hun var et godt eksempel for oss alle og hadde virkelig pionerånd. Hver måned gikk hun gjennomsnittlig mellom 60 og 70 timer på feltet. Etter mer enn 40 år finnes det fremdeles levende anbefalingsbrev om henne i Carácas.»

En enke som het Domitila Mier y Terán, var også med i denne opprinnelige gruppen. Hun hadde alltid interessert seg for åndelige ting. Hennes far hadde en bibel som hun likte å lese i, og da han døde, gjennomsøkte hun huset hans etter den. Bibelen hans var den eneste arven hun ønsket, men hun fant bare noe av den. Resten var slitt i stykker. Likevel satte hun stor pris på den delen hun fant, og hun brukte den inntil hun senere fikk råd til å kjøpe seg en ny bibel. En dag kom en venn som hadde fått Selskapets bok Forligelse, og gav den til henne, fordi hun som ivrig bibelleser ville ha større glede av den. I et oppriktig forsøk på å finne dem som hadde utgitt boken, oppsøkte Domitila adventistene og andre protestantiske grupper. Men til hennes store glede banket til slutt Kate Goas på hos henne, og hun tok straks imot tilbudet om å studere Bibelen sammen med Kate. To av Domitilas sønner ble døpt under det første besøket til bror Knorr og bror Franz, og de tjente senere som kretstilsynsmenn. En tredje sønn, Gonzalo, tjente  som eldste, men det var også en sønn til, Guillermo, som først ble døpt i 1986, selv om han også hadde vært til stede da Kate Goas besøkte dem første gang.

«Og hvor lenge blir så dere?»

Den 2. juni 1946, like etter bror Knorrs besøk, kom de to andre misjonærene fra den gruppen som skulle sendes til Venezuela. Det var Donald Baxter og Walter Wan. Den unge Rubén Araujo var møtt fram for å ta imot dem i Carácas. Han hadde uten tvil fremdeles den forrige misjonæren i friskt minne og så tvilende på dem. «Og hvor lenge blir så dere?» spurte han på sitt gebrokne engelsk.

Rubén hadde ordnet med at det ble arrangert et Vakttårn-studium samme dag som misjonærene kom. Han prøvde å følge den veiledningen som bror Franz hadde gitt ham, og gjorde så godt han kunne, men det ble bare et enmannsstudium. Først leste Rubén et spørsmål, og deretter besvarte han det. Så leste han avsnittet. Han husket at studiet ikke skulle vare mer enn en time, så han var lydig mot dette og  stoppet til tiden, selv om han bare hadde gjennomgått 17 avsnitt og hadde flere igjen. Men ved å ta tiden til hjelp og være tålmodig fikk han mer erfaring.

Når Rubén Araujo i dag tenker på den første misjonærens plutselige avreise, sier han: «Kort tid etterpå ble det tomrommet han etterlot seg, fylt av de to nye Gilead-misjonærene. Hvor glade ble vi ikke for denne gaven fra Jehovas organisasjon! Disse misjonærene skulle hjelpe oss i det venezuelanske ’Makedonia’.» (Jevnfør Apostlenes gjerninger 16: 9, 10.) Tidligere hadde bror Knorr sagt til bror Baxter: «Hold ut i ditt tildelte distrikt, om det så tar knekken på deg!» Vel, det har ikke gjort det, og bror Baxter tjener fremdeles i Venezuela, nesten 50 år etter.

Misjonærene tilpasser seg de nye omgivelsene

Det første misjonærhjemmet i Carácas lå i Bucares aveny 32, i et strøk som kalles El Cementerio. Den 1. september 1946 ble det også opprettet et avdelingskontor her med Donald Baxter som avdelingstilsynsmann. Boforholdene var langt fra ideelle. Huset lå ved en grusvei, og det var ikke innlagt vann der. Det er forståelig at misjonærene var ganske lettet i 1949, da avdelingskontoret og misjonærhjemmet ble flyttet fra El Cementerio (kirkegården) til El Paraíso (paradiset), et strøk hvor husene hadde innlagt vann.

Bror Baxter husker misjonærenes begynnervansker med språket og deres frustrasjon. De var ivrige etter å bruke den opplæringen de hadde fått på Gilead, til å hjelpe andre, men da de kom til Venezuela, kunne de ikke snakke med folk. Men denne midlertidige hindringen ble mer enn oppveid av de gode resultatene de opplevde på feltet. Bror Baxter forteller om første gang de tok del i gatearbeidet: «Vi bestemte oss for å dra til det sentrumsdistriktet som kalles El Silencio, og se hvordan det gikk. Partneren min, Walter Wan, stod på ett gatehjørne og  jeg på et annet. Folk var svært nysgjerrige; de hadde aldri sett noe lignende. Vi trengte nesten ikke å si noe. Folk stilte seg faktisk i kø for å få bladene, og vi leverte alle bladene våre i løpet av 10 til 15 minutter. Hvor forskjellig var ikke dette fra det vi var vant med i USA!» Walter Wan fortalte: «Da jeg talte opp hvor mye jeg hadde levert etter å ha lovprist Jehova på gater og torg slik som Jesus og apostlene gjorde, så jeg til min store overraskelse at jeg i løpet av fire begivenhetsrike dager hadde fått ut 178 bøker og bibler.»

Den første rapporten som avdelingskontoret sendte til hovedkontoret i Brooklyn, viste at det var totalt 19 forkynnere i landet, deriblant de to misjonærene og fire alminnelige pionerer. Disse pionerene var Eduardo Blackwood, Rubén Araujo, Efraín Mier y Terán og Gerardo Jessurun. Eduardo Blackwood hadde begynt som pioner den måneden da bror Knorr var på besøk, og de tre andre hadde begynt kort tid senere. Det var ni forkynnere lenger inne i landet. Winston og Eduardo Blackwood, som bodde i El Tigre, forkynte så langt sør som Ciudad Bolívar og så langt øst som leirene med oljearbeidere i nærheten av Punta de Mata og Maturín. Pedro Morales og andre forkynte i Maracaibo. Gerardo Jessurun, Nathaniel Walcott og David Scott forkynte for oljearbeiderne i Cabimas og Lagunillas ved østbredden av Maracaibo-sjøen. Senere fikk de selskap av Hugo Taylor, som i 1995 fremdeles tjente som spesialpioner. Til sammen gjennomarbeidet alle disse en stor del av landet. Bror Baxter og bror Wan fikk snart erfare hvordan det var å forkynne i dette landet.

Av gårde for å besøke alle gruppene

I oktober og november 1947 reiste de to misjonærene både langt vestover og til de østlige delene av landet for å se hva som kunne gjøres for å hjelpe de små gruppene. De hadde til hensikt å organisere gruppene i menigheter. «Vi reiste med buss,  og i Venezuela var det virkelig litt av en opplevelse,» fortalte bror Baxter med et smil om munnen da han tenkte tilbake på den minneverdige rundturen. «Setene i bussen var små og stod tett sammen, for de fleste i Venezuela er små av vekst. Som to nordamerikanere oppdaget vi derfor at vi hadde svært liten plass til bena. Det var ikke uvanlig å se senger, symaskiner, bord, høns, kalkuner og bananer stablet sammen med passasjerenes bagasje på taket av bussen. Hvis en passasjer bare skulle et kort stykke, brydde han seg ikke med å plassere høns eller forskjellige småting på taket, men tok dem i stedet med inn i bussen og satte dem i midtgangen mellom seteradene. Bussen fikk også motorstopp, så vi stod fast ute i ødemarken blant kaktuser og geiter i flere timer, helt til det kom en annen buss forbi. Deretter gikk vi tom for bensin.»

På hvert av de fire stedene de besøkte, fant de en gruppe på omkring ti personer som kom sammen i stuen til en av dem. Misjonærene viste dem hvordan de skulle lede møter, rapportere tjenesten regelmessig til avdelingskontoret og bestille litteratur til forkynnelsesarbeidet.

Da de kom til El Tigre, oppdaget bror Baxter at Alejandro Mitchell, en av de nye brødrene der, hadde tatt formaningen i Matteus 10: 27 om å forkynne fra takene helt bokstavelig. Han hadde montert en høyttaler på taket av huset sitt, og i en halvtimes tid hver dag leste han opp utvalgte avsnitt fra Selskapet Vakttårnets litteratur. Han hadde skrudd lyden så høyt opp at han kunne høres flere kvartaler borte. Det er ikke rart at naboene ble nokså irritert. Brødrene foreslo for ham at det kanskje ville være bedre å forkynne fra hus til hus og heller droppe høyttaleren.

Denne reisen til de forskjellige små gruppene var svært nyttig. I løpet av de to månedene brødrene var av gårde, døpte de 16 personer.

 Det kommer misjonærer til Maracaibo

Maracaibo ligger i den nordvestlige delen av landet og er Venezuelas nest største by. To bemerkelsesverdige trekk ved byen er varmen og den høye luftfuktigheten. Maracaibo er også Venezuelas oljehovedstad. Den nyeste delen av byen skiller seg kraftig ut fra gamlebyen nede ved havnen; den gamle bydelen har smale gater og leirsteinshus i kolonistil og har ikke forandret seg noe særlig siden forrige århundre.

Seks misjonærer kom til Maracaibo med et lasteskip den 25. desember 1948. De hadde med seg mye vintertøy, for de kom jo rett fra det kalde New York. Gruppen bestod av Ragna Ingwaldsen, som var blitt døpt i 1918 og fremdeles er pioner i California, Bernice Greisen (som nå heter Bernice, eller «Bun», Henschel og er medlem av Betel-familien ved hovedkontoret), Charles og Maye Vaile, Esther Rydell (Ragnas halvsøster) og Joyce McCully. De ble ønsket velkommen i hjemmet til et ektepar som nettopp hadde begynt å komme sammen med Jehovas vitner. Der måtte de svette misjonærene stable de 15 koffertene sine og de 40 kartongene med litteratur som de hadde med seg, så godt det lot seg gjøre. Til de fant et hus de kunne leie som misjonærhjem, måtte fire av dem sove i hengekøyer og to på senger som var blitt laget av bokkartonger.

Innbyggerne i Maracaibo, som blir kalt maracuchos, syntes at de seks misjonærene så rare ut. Flere av misjonærene var høye og blonde. «Det var ofte opptil ti nakne småbarn som fulgte etter oss når vi gikk fra hus til hus, og lyttet til den merkelige måten vi snakket språket deres på,» fortalte Ragna senere. «Det var ikke én av oss seks som kunne mer enn et titall ord på spansk. Men når de lo av oss, så lo vi bare med dem.» Da disse misjonærene kom til Maracaibo, var det bare fire forkynnere der. I begynnelsen av 1995 hadde byen 51 menigheter med i alt 4271 forkynnere.

 Han ble bønnhørt

Det ekteparet som hadde vært så vennlig å ta imot de seks misjonærene i sitt hjem, var Benito og Victoria Rivero. Benito hadde fått boken «Riket er kommet nær» av Juan Maldonado, en pioner fra Carácas. Da Pedro Morales senere besøkte Benito for å tilby ham et bibelstudium, ble Benito svært begeistret; han nøyde seg ikke bare med å studere, men begynte også straks å gå på de møtene som den lille gruppen holdt. Dessuten oppfordret han sin kone til å bli med på møtene, og fordi hun likte å synge, fortalte han henne at de sangene Jehovas vitner sang, var svært fine. Hun ble med ham, men forstod egentlig ikke alt som ble sagt, så derfor sovnet hun ofte.

 En kveld da de var hjemme, trodde Benito at hans kone sov, og bad derfor høyt til Jehova om at han måtte åpne hennes sinn. Hun hørte bønnen og ble dypt rørt. Etter at Benito døde i 1955, begynte Victoria som alminnelig pioner og ble deretter spesialpioner.

Budskapet når ut på landsbygda rundt Maracaibo

En av dem som tok imot sannheten i Maracaibo-traktene, var far til Rebeca (nå Rebeca Barreto). Hun var bare fem år gammel da Gerardo Jessurun begynte å studere Bibelen med hennes far, som gjorde fine framskritt og ble døpt i 1954. Hun har mange fine minner fra forkynnelsesarbeidet da hun var liten. «Vi leide en buss, og så drog hele menigheten ut på landet,» forteller hun. «De som bodde på landsbygda, hadde lite penger, men satte stor pris på litteraturen. På slutten av dagen var det litt av et syn å se brødrene og søstrene stue bussen full av egg, squasher, mais og levende høns som de hadde fått i bytte for litteraturen.»

Men det var ikke alle som var glad for å se dem. Søster Barreto husker noe som hendte i landsbyen Mene de Mauroa. Hun forteller: «Da vi gikk fra dør til dør, fulgte den lokale katolske presten etter oss og rev i stykker litteratur som folk hadde tatt imot. Han sa til dem at de ikke måtte høre på Jehovas vitner. Så hisset han opp en pøbelflokk med mange ungdommer og fikk dem så sinte at de begynte å kaste stein på oss. Flere brødre og søstre ble truffet.» Gruppen av Jehovas vitner skyndte seg til landsbyens prefecto for å få hjelp. Han var velvillig innstilt overfor Jehovas vitner og sa til presten at han ble nødt til å holde ham på kontoret sitt et par timer ’for å beskytte ham mot disse forkynnerne’. Nå som flokken ikke hadde noen leder, gikk den i oppløsning, og brødrene var glad for å kunne avlegge et grundig vitnesbyrd i landsbyen de neste to timene uten å bli plaget.

 Brødrene får mer hjelp

Distriktet var stort, og brødrene ville trenge mer hjelp for å kunne ta seg av det. I september 1949 kom det flere for å ta del i det åndelige innhøstningsarbeidet. De var nettopp blitt opplært på Gilead-skolen og var villige, ja, ivrige etter å gjøre sin del av arbeidet. Det betyr imidlertid ikke at det var lett for dem. Da Rachel Burnham kom med skipet «Santa Rosa» og fikk øye på lysene fra havnen gjennom kuøyet i lugaren, ble hun mer lettet enn hun noen gang hadde vært. Hun hadde vært sjøsyk helt siden skipet forlot New York. Selv om klokken var tre om morgenen, vekket hun begeistret de tre andre jentene. Hennes kjødelige søster Inez og de andre jentene, Dixie Dodd og hennes søster Ruby (nå Baxter), hadde nytt turen, men var glad for å være framme i sitt nye distrikt.

Mottagelseskomiteen bestod blant andre av Donald Baxter, Bill og Elsa Hanna (misjonærer som hadde kommet året før) og Gonzalo Mier y Terán. Alle sammen tok buss fra havnen til Carácas. Det virket som om sjåføren ville gjøre turen ekstra skremmende for nykommerne, og det klarte han. Han holdt altfor stor fart og vrengte bussen rundt den ene hårnålssvingen etter den andre, ofte på kanten av høye stup. Den dag i dag snakker søstrene om denne kjøreturen.

De ble satt til å tjene ved avdelingskontoret og misjonærhjemmet i El Paraíso. Rachel tjente trofast som misjonær like til sin død i 1981; Inez tjente trofast helt til hun døde ti år senere. De andre i gruppen tjener fremdeles Jehova lojalt.

Når Dixie Dodd ser tilbake på de første månedene i Venezuela, sier hun: «Vi hadde slik hjemlengsel. Men vi kunne ikke engang ha kommet oss til flyplassen om vi hadde villet. Vi hadde rett og slett ikke nok penger til det.» I stedet fokuserte de på det at Jehovas organisasjon hadde gitt dem i oppdrag å tjene som misjonærer i et fremmed land. Etter hvert  sluttet de å drømme om å dra hjem og viet seg fullt og helt til tjenesten.

Misforståelser

De fleste av de nye misjonærene hadde problemer med språket — i hvert fall en stund.

Dixie Dodd husker at noe av det første de lærte, var at de måtte si «Mucho gusto» når de ble presentert for noen. Samme dag skulle de bli med på et menighetsbokstudium. På bussen gjentok de uttrykket gang på gang: «Mucho gusto. Mucho gusto.» «Men da vi hilste på de andre, hadde vi glemt det,» forteller Dixie. Men de lærte det med tiden.

Bill og Elsa Hanna, som tjente som misjonærer fra 1948 til 1954, husket lenge enkelte av tabbene sine. En gang da bror Hanna skulle kjøpe tolv hvite egg, spurte han etter huesos blancos (hvite ben) i stedet for huevos blancos. En annen gang skulle han kjøpe en feiekost. Han var redd for ikke å bli forstått, så han prøvde å spesifisere det nærmere og sa: «For å koste ’el cielo’ [himmelen]», i stedet for el suelo (gulvet). Med et muntert glimt i øyet bemerket kjøpmannen: «Du har virkelig litt av noen ambisjoner, señor.»

Da Bills kone, Elsa, drog til ambassaden, bad hun folkene der om å remover (fjerne) passet hennes, i stedet for å renovar (fornye) det. «Hva har du gjort med det?» spurte sekretæren hun snakket med. «Har du svelget det?»

Genee Rogers, en misjonær som kom til Venezuela i 1967, ble til å begynne med litt motløs når beboerne etter hver presentasjon, som hun hadde øvd så grundig på, kikket på partneren hennes og spurte: «¿Qué dijo?» (Hva sa hun?) Men søster Rogers gav ikke opp, og i løpet av sine rundt 28 år som misjonær har hun hjulpet 40 personer til å lære sannheten å kjenne og gjøre så fine framskritt at de kunne bli døpt.

Willard Anderson, som kom fra Gilead sammen med sin  kone, Elaine, i november 1965, innrømmer åpent at språk aldri har vært hans sterke side. Willard har alltid lett for å le av sine egne feil og forteller: «Jeg hadde spansk i seks måneder på ungdomsskolen, til læreren fikk meg til å love at jeg aldri mer skulle melde meg på til hans klasser!»

Men ved hjelp av Jehovas ånd, utholdenhet og humoristisk sans ble misjonærene snart vant med sitt nye språk.

Selv husene har navn

Det var ikke bare språket som var forskjellig fra det misjonærene var vant til. De måtte også begynne å bruke et nytt system for å holde rede på hvilke hus de skulle gå tilbake til. Den første tiden var det mange hus i Carácas som ikke hadde noe nummer. Eieren gav i stedet huset et navn. Finere hus er kjent som quintas, og de er ofte navngitt etter fruen i huset. Noen kunne for eksempel ha adressen Quinta Clara. Adressen er dessuten ofte en kombinasjon av barnas navn, slik som Quinta Carosi (Carmen, Rosa, Simon). Eieren av det første huset som Selskapet leide som avdelingskontor og misjonærhjem, hadde allerede kalt huset Quinta Savtepaul (Sankt Vincent de Paul), og ettersom det lå ved en hovedvei, ble det snart kjent at det var her Jehovas vitner kom sammen.

Da Selskapet i 1954 kjøpte et hus som nettopp var blitt bygd, for å bruke det som avdelingskontor og misjonærhjem, var det opp til brødrene å bruke fantasien for å finne et passende navn. Med tanke på Jesu formaning om å «la deres lys skinne for menneskene» ble det bestemt at huset skulle hete Luz (Lys). (Matt. 5: 16) Selv om avdelingskontoret senere ble flyttet til et større bygg, bodde det fremdeles elleve misjonærer i Quinta Luz i begynnelsen av 1995.

Sentrum i Carácas har et helt spesielt adressesystem. Hvis du spør om adressen til et bestemt forretningsbygg eller en eller annen leiegård, kan du godt få høre at den er noe i likhet  med «La Fe a Esperanza». «Hva? ’Tro til håp’? Det høres ikke ut som noen adresse,» sier du kanskje. Men i sentrum av Carácas har hvert veikryss sitt navn. Den bygningen du ser etter, ligger altså i kvartalet mellom veikryssene «Tro» og «Håp».

Fra Venezuela til Gilead og tilbake

I årenes løp har det kommet 136 utenlandske misjonærer fra Gilead til Venezuela, deriblant sju fra tjenesteopplæringsskolen. De har kommet fra USA, Canada, Tyskland, Sverige, New Zealand, Storbritannia, Puerto Rico, Danmark, Uruguay og Italia. Mellom 1969 og 1984 kom det ingen nye Gilead-misjonærer, for det var ikke mulig å få visum til landet. Men takket være iherdige anstrengelser lyktes det i 1984 å få myndighetenes tillatelse til å sende to ektepar til Venezuela, og fire år senere kom det to nye misjonærer. Det er dessuten seks Jehovas vitner fra Venezuela som har gjennomgått Gilead-skolen.

Da bror Knorr var på sitt besøk i 1946, spurte den unge Rubén Araujo om han kanskje kunne kvalifisere seg til å få komme til Gilead. «Ja, hvis du forbedrer engelsken din,» var svaret han fikk. «Det skulle ikke være nødvendig å si at jeg ble veldig glad,» forteller Rubén. «Tre år senere, i oktober 1949, fikk jeg en invitasjon fra bror Knorr til å være med i den 15. klassen, som skulle begynne om vinteren, tidlig i 1950.»

De fem andre brødrene fra Venezuela som har gjennomgått Gilead-skolen, er Eduardo Blackwood og Horacio Mier y Terán (som begge ble døpt under bror Knorrs første besøk i 1946), Teodoro Griesinger (som vi skal høre mer om siden), Casimiro Zyto (som hadde emigrert fra Frankrike og var blitt venezuelansk statsborger) og, i nyere tid, Rafael Longa (som har tjent som kretstilsynsmann).

Noen var søkende, andre ikke

I 1948 gjorde Víctor Mejías i Carácas seg sine tanker om en bedre verden. Han mente oppriktig at vi mennesker kunne  skape en slik verden ved å anstrenge oss kraftig, og han var innstilt på å gjøre sitt. Men han hadde også sine tvil.

Samme år leverte Josefina López, en svært hyggelig søster, boken «Sannheten skal frigjøre eder» til Víctors kone, Dilia. Tittelen vakte Víctors interesse, og han begynte å lese boken. Da fikk han vite hvorfor menneskene ved egen hjelp aldri vil klare å skape en verden hvor det virkelig er frihet. Snart begynte han og hans kone å overvære Jehovas vitners møter. Senere sa han: «Selv om de som var der, var fremmede for meg, hadde de slike vennlige ansikter at dette alene overbeviste meg om at de var annerledes enn andre. Jeg husker også at det gjorde inntrykk på meg å få treffe bror Knorr, Selskapets president, på et stevne i Club Las Fuentes i Carácas. Han var så ulik religiøse ledere, folkehelter og berømte kunstnere og artister, som alle ønsker å bli sett opp til av mennesker. Hans  ydmykhet og enkle framferd gjorde et stort inntrykk på meg.» Snart var også Víctor opptatt med å forkynne den sannhet som kan frigjøre menneskene — ja, til og med frigjøre dem fra synd og død. Da bror Mejías for noen år siden så tilbake på de tiårene han har brukt til å forkynne Bibelens sannhet for andre, sa han: «Disse årene har vært de lykkeligste årene i mitt liv.»

 I 1950, samme år som Víctor Mejías ble døpt, ble Ronald Pierce, som nylig hadde begynt som misjonær, spurt av en annen ung mann i Carácas, Teodoro Griesinger, om han kunne forklare ham hva tallet 666 i Åpenbaringen betyr. Teodoro hadde arvet en stor tysk bibel etter sin far og leste i den fra tid til annen. Teodoro sier: «Jeg var ikke så interessert i fortiden, men jeg var svært opptatt av framtiden, det som fremdeles skulle skje, og som det stod om i Åpenbaringen.» Han var tilfreds med den forklaringen bror Pierce gav ham, og takket ja til tilbudet om å studere boken «Gud er sanndru». Boken var på spansk, Teodoros bibel var på tysk, og både Ronald og Teodoro snakket engelsk. Men Teodoro gjorde fine framskritt. I 1951 begynte han som pioner, og året etter tok han imot det oppdrag å tjene som spesialpioner i Puerto La Cruz. I 1954 ble han Gilead-misjonær, og deretter begynte han å tjene som kretstilsynsmann i Venezuela.

Samtidig som Ronald Pierce begynte å studere med Teodoro Griesinger, var det en kraftig kar som prøvde å slippe unna politiet ved å gjemme seg i en indianerlandsby et stykke fra El Tigre. Han het Nemecio Lozano og var en bølle som var snar til å trekke kniven. Indianerhøvdingen var redd ham og gjorde som han sa, så det var egentlig Lozano som var høvding. Jehovas vitner var blitt advart mot ham, men forkynte likevel for ham. Han avbrøt dem og sa bryskt: «Hør her! Jeg vil ikke at dere skal forklare meg noe. Jeg vil lese selv.» De hadde imidlertid sluppet opp for litteratur, og da forlangte han å få en av brødrenes personlige eksemplar av «Sannheten skal frigjøre eder» — men først etter at han hadde sjekket at ingen av sidene manglet! Kunne denne boken ha noen innvirkning på en som ham?

I løpet av én uke hadde han lest boken, fått tak i noen brosjyrer han kunne levere, og begynt å forkynne på egen hånd. Da brødrene kom tilbake, spurte de ham bekymret hva han sa  til folk. Han svarte: «Du kan få denne brosjyren for en lusen medio [en lokal myntenhet].» De forklarte ham taktfullt hvordan han kunne uttrykke seg på en noe bedre måte.

For å komme på møtene i El Tigre, som ligger tre mil borte, red eller syklet han, og til tider gikk han. Med tiden la han av sin gamle personlighet og framelsket kristne egenskaper. Ikke lenge etter brukte han så mye tid til å forkynne at kretstilsynsmannen oppfordret ham til å begynne som pioner. I 1955 ble han sendt ut som spesialpioner, og han og hans kone, Omaira, tar ennå del i denne grenen av tjenesten.

Brødrene bevarer sin åndelige renhet

I denne første tiden skinte ikke lyset fra Guds Ord like klart overalt. Noen av dem som kom sammen med studiegruppen i El Tigre, hadde oppfatninger som de hadde tatt med seg fra verden. Rafael Hernández og hans kone hadde kommet i kontakt med sannheten så langt tilbake som i 1947, og de husker at det var en bror i gruppen i El Tigre som prøvde å tyde drømmene sine. En tid var det dessuten noen som mente at så lenge et par var trofaste mot hverandre, trengte ikke ekteskapet å være lovformelig registrert. Men etter hvert ble disse oppfatningene korrigert ved hjelp av sunn bibelsk veiledning.

I slutten av 1940-årene begynte imidlertid en av de ti som var blitt døpt under bror Knorrs første besøk i Venezuela i 1946, å fremme sin egen lære i et forsøk på å få andre med seg. Leopoldo Farreras, som i dag er eldste i Ciudad Guayana, husker godt det som skjedde. Leopoldo hadde vært ledende altergutt (monaguillo) i den katolske kirke, men hadde meldt seg ut av kirken 20 år gammel på grunn av de geistliges grove umoral. Nå opplevde han igjen at noen brukte sin myndighet på en urett måte. Til tross for manglende erfaring og ung alder holdt Leopoldo stø kurs i denne vanskelige tiden i El Tigre, og han viste seg å være lojal mot Jehova og hans organisasjon.

 Noen år senere begynte hustruen til Leonard Cumberbatch å studere sammen med Jehovas vitner. Leonard er nå eldste i El Tigre. «Jeg reagerte svært kraftig,» innrømmer han. «Vi hadde alltid hatt et fredelig og kjærlig forhold, men straks hun begynte å studere Bibelen, ble jeg temmelig spydig og krass mot henne. En gang skjente hun på meg fordi jeg kjørte altfor fort. Da sa jeg at hun bare skulle slappe av, for hennes Gud, Jehova, ville berge henne — dessuten skulle hun jo leve evig uansett. Neimen om jeg satte ned farten.

Jeg sa til henne at Jehovas vitner utnyttet henne, at jeg kjente Bibelen bedre enn de gjorde, og at jeg gjerne ville snakke med dem. De tok imot utfordringen. Det viste seg at vi fikk en hyggelig samtale. Jeg klarte ikke å vise at de forkynte vranglære, så jeg gikk med på å studere Bibelen sammen med dem. Etter at jeg hadde studert i fem måneder, ble jeg døpt. Siden jeg hadde bil, ble jeg utnevnt til å lede en studiegruppe i Anaco. Det betydde at jeg til sammen måtte kjøre 16 mil. Deretter ble jeg bedt om å ta hånd om en annen gruppe, som var i en by tre mil borte. Nå er det menigheter i begge disse byene.»

El Tigre ligger i det østlige Venezuela og er et viktig handelssenter. Byen er også blitt et viktig senter for den sanne tilbedelse. I begynnelsen av 1995 var det sju menigheter av Jehovas vitner i El Tigre, og det var til sammen over 730 forkynnere av det gode budskap der.

En gullsmed slutter å lage religiøse bilder

Sørøst for El Tigre ligger Ciudad Bolívar. Den ligger på den sørlige bredden av elven Orinoco og er en svært travel by med mye elvetrafikk. I 1947 besøkte et av Jehovas vitner María Charles, som bodde her. María forteller: «Jeg er gullsmed av yrke og satt og arbeidet på verkstedet da Alejandro Mitchell kom forbi med en bag hengende over skulderen. Jeg spurte: ’Hva har du der?’, og han svarte: ’Det er en spesiell skatt.’ ’Vel,  hvis det er gull du har, så vil jeg gjerne kjøpe det av deg, for det er det jeg jobber med,’ sa jeg. Da fortalte han at han hadde noe som var bedre enn gull. ’Det eneste jeg vet om, som er bedre enn gull, er Bibelen,’ svarte jeg. Alejandro sa at jeg hadde rett, og tok fram en bibel og annen litteratur.

Jeg likte godt å lese, men hadde aldri forstått Bibelen, så jeg sa til ham: ’Jeg kjøper alt du har.’ Den dagen lettet jeg ham for elleve blad så vel som bøkene ’Riket er kommet nær’ og Frelse og en ny bibel. Jeg ble så fengslet av det jeg leste, at jeg bestemte meg for å ta en ukes ferie, slik at jeg ikke trengte å gjøre noe annet enn å lese. Da jeg leste boken ’Riket er kommet nær’, ble jeg så imponert over døperen Johannes’ eksempel at jeg sa til meg selv: ’Jeg skulle gjerne ha vært en like fryktløs forkynner som ham.’»

María spurte seg for etter Jehovas vitners møtelokale, men fikk høre at det ikke fantes noe slikt i Ciudad Bolívar. Det nærmeste stedet Jehovas vitner hadde møter, var i El Tigre, omkring tolv mil borte. Men hun drog ufortrødent av gårde, fant stedet og overvar et møte. Så la hun igjen en beskjed til Alejandro Mitchell om at han måtte være så snill å besøke henne hjemme.

I mellomtiden oppdaget hun at en skredder i nærheten også hadde boken «Riket er kommet nær». Han visste om et sted der en liten gruppe kom sammen for å lese Vakttårnet. María drog igjen av gårde, og nå traff hun Leopoldo Farreras, hans mor, hans søster og noen få andre. Hun likte møtet og ble så begeistret for stoffet at hun rakte opp hånden for hvert spørsmål.

Da studiet var over, spurte Leopoldo Farreras henne: «Hvor kommer så du fra?» María svarte: «Fra gullsmedforretningen min, men jeg kommer ikke til å lage flere religiøse bilder.» Farreras trakk på smilebåndet fordi hun var så direkte, og  spurte: «Hvorfor ikke?» «På grunn av det som står i Salme 115: 4—8,» svarte María.

Gruppen var ennå ikke organisert med tanke på det offentlige forkynnelsesarbeidet. Det var faktisk det nyeste medlemmet, María Charles, som foreslo at de skulle følge Bibelens påbud om å forkynne. De utrustet seg med vitnesbyrdskort og litteratur og begynte å bringe det gode budskap ut til innbyggerne i Ciudad Bolívar på en organisert måte. De første årene var det svært vanskelig å forkynne, for folk var redd presteskapet. Men den nidkjære gruppens trofaste bestrebelser bar frukt. I 1995 var det ni menigheter med til sammen 869 forkynnere i Ciudad Bolívar.

Det kommer flere misjonærer

I 1950 fikk avdelingskontoret i Carácas noen spennende nyheter. Det skulle sendes ytterligere 14 misjonærer til Venezuela, og det skulle opprettes tre nye misjonærhjem — i Barquisimeto, Valencia og Maracay. Men ville misjonærene få komme inn i landet? Presidenten var jo nettopp blitt snikmyrdet. Det var portforbud fra kl. 18.00, og kommunikasjonsmidlene var rammet av alt dette.

Det første flyet som kom til landet etter drapet på presidenten, landet på flyplassen i nærheten av Carácas, og 14 nye misjonærer var om bord. Det var imidlertid ikke noen som hadde møtt opp for å ta imot dem. Forholdene tatt i betraktning var de rett og slett ikke ventet. Ralphine (Penny) Gavette, en av de 14, forteller: «Vi drog av gårde i tre drosjer og var utrustet med adressen til avdelingskontoret. Det var ikke noe problem å finne den rette gaten, Avenida Páez i Carácas, men den var svært lang, og vi klarte ikke å finne den rette bygningen. Det var mørkt; portforbudet hadde trådt i kraft, og drosjesjåførene begynte å bli nervøse. Til slutt bad Vin Chapman, en av misjonærene, sjåføren om å stoppe, og så skulle han banke på en  eller annen dør og spørre om veien, selv om spansken hans var svært mangelfull. Da han banket på, var det Donald Baxter, avdelingstilsynsmannen, som åpnet. For en lettelse!»

De misjonærene som ble sendt til Barquisimeto, omkring 27 mil sørvest for Carácas, merket at det var en svært religiøs by. I 1950-årene var menneskene der dypt nedsunket i tradisjoner og mislikte tanken på forandringer.

Men reaksjonene var forskjellige, alt etter hva som ble gjort, og hvem som gjorde det. Bror Chapman forteller om den første lørdagen misjonærene drog ut for å ta del i gatearbeidet: «Fem av oss stod på de travleste gatehjørnene i forretningsstrøket i sentrum. Vi skapte litt av en sensasjon! Det fantes knapt noen amerikanere i Barquisimeto på den tiden og ingen amerikanske jenter. Jeg fikk ikke levert et eneste blad, men jentene sa at de gikk som varmt hvetebrød.» Men da de fire søstrene en annen dag skulle til torget for å kjøpe mat, tok de på seg dongeribukser. I løpet av noen få minutter stimlet nesten hundre kvinner sammen rundt dem og pekte og ropte: «¡Mira! ¡Mira!» (Se! Se!) De var ikke vant til å se kvinner på gaten i et slikt antrekk. Søstrene drog naturligvis rett hjem og skiftet.

De fleste her omkring hadde aldri sett en bibel. Ikke engang når misjonærene brukte en katolsk bibel, ville folk godta det som stod der. Noen ville ikke en gang lese et vers i Bibelen av frykt for at de dermed syndet. Det første året var det svært liten framgang i Barquisimeto.

Endelig fant de den sanne religion

Det var imidlertid ikke alle i Barquisimeto som var blitt forblindet på grunn av alle årene med påvirkning fra den katolske kirke. Luna de Alvarado, en gammel kvinne som hadde vært katolikk i mange år, var et enestående eksempel i så måte. Da søster Gavette kom til henne første gang, sa Luna: «Señorita, helt siden jeg var en ung pike, har jeg ventet på at det skulle  komme noen til døren min og forklare meg det som du nettopp har fortalt. Du skjønner at da jeg var barn, gjorde jeg rent hjemme hos presten, og han hadde en bibel i biblioteket. Jeg visste at vi ikke hadde lov til å lese i den, men jeg var så nysgjerrig etter å få vite hvorfor vi ikke skulle gjøre det, at en dag da det ikke var noen som så meg, tok jeg bibelen med hjem og leste i den i all hemmelighet. Det jeg leste, fikk meg til å se at den katolske kirke ikke hadde lært oss sannheten, at den derfor ikke er den sanne religion. Jeg var redd for å si det til noen, men jeg var sikker på at de som forkynte den sanne religion, en vakker dag ville komme til vår by. Da protestantene kom, trodde jeg først at det måtte være de, men jeg oppdaget snart at de forkynte mange av de samme usannhetene som den katolske kirke forkynte. Det som du nettopp har fortalt meg, er det samme som jeg leste i den bibelen for så mange år siden.» Det ble straks ordnet med at Luna fikk et bibelstudium, og det varte ikke lenge før hun symboliserte sin innvielse til Jehova. Til tross for hard motstand fra familien tjente hun Jehova trofast like til sin død.

Eufrosina Manzanares hadde også en hjertetilstand som fikk henne til å reagere positivt på Guds Ord. Da Ragna Ingwaldsen besøkte henne for første gang, hadde hun aldri sett en bibel. Men det var greit at Ragna studerte med henne. Ragna forteller: «Hun hadde vært religiøs på en formell måte. Hun gikk til messe hver søndag og hadde alltid en lampe tent til ære for et helgenbilde, som stod i en nisje i veggen. For å være sikker på at lampen aldri skulle slokne, hadde hun stående mangfoldige liter med olje bare for dette formålet.» Men Eufrosina anvendte det hun lærte ut fra Bibelen. Da hun fikk vite at det var forskjellige ting som mishaget Jehova, foretok hun forandringer i sitt liv. Derfor kvittet hun seg med de religiøse bildene, og hun sluttet også å røyke. Dessuten sørget hun for at ekteskapet ble lovformelig registrert. Senere ble hennes mor  med på studiet. Det var ikke lett for Eufrosina å gi avkall på de store sigarene sine. Da hun bare var to år gammel, pleide hennes mor å stikke en sigarett i munnen hennes for at hun skulle være stille, og hun hadde røykt helt siden da. Men for å behage Jehova sluttet hun å røyke. Hun ble døpt og ble en svært nidkjær forkynner.

Seks år etter at de første misjonærene kom til Barquisimeto, var det fremdeles bare omkring 50 forkynnere der. Men Jehova har velsignet de vedvarende anstrengelsene for å finne sauelignende mennesker. I 1995 hadde de 28 menighetene i Barquisimeto til sammen 2443 forkynnere.

Valencia bærer frukt

Omkring halvveis mellom Barquisimeto og Carácas ligger Valencia, landets fjerde største by. Atmosfæren i de gamle og smale gatene minner om atmosfæren i det gamle Spania, og i likhet med Valencia i Spania er også Valencia i Venezuela kjent for sine appelsiner.

Åtte av de misjonærene som kom til Venezuela i 1950, ble sendt til Valencia. Evelyn Siebert (nå Ward) husker at hun brukte en presentasjon hun hadde lært utenat, da hun begynte å gå på feltet i Valencia. «Til tross for vår mangelfulle spansk startet vi mange bibelstudier,» forteller hun. De startet for eksempel studium med Paula Lewis. Paula var katolikk og svært opptatt av religiøse bilder, spesielt av et bilde som kalles «Jesu hellige hjerte», som hun jevnlig bad om hjelp. Hun gikk til kirken hver eneste uke, gav sin gave på tre bolivarer og bad til bildet om at mannen måtte flytte hjem til familien igjen. Ettersom mannen fortsatte å bo et annet sted, bestemte hun seg for å opptre mer bestemt overfor bildet. Hun utbrøt: ’Herre! Hvis det ikke skjer noe denne gangen, er dette den siste gaven du får av meg.’ Hun la fra seg de tre bolivarene og kom aldri mer tilbake.

 Måneden etter banket Evelyn Siebert på hos henne. Paula var glad for å høre på henne og tok imot boken «Gud er sanndru» (selv om hun ikke kunne lese). Med Evelyns hjelp begynte hun å studere Bibelen. Paula og en av døtrene hennes var blant de første i Valencia som ble døpt. Paulas mann, Stephen, ville til å begynne med ikke ha noe å gjøre med «dette tøyset», som han kalte det, men han ombestemte seg og kom tilbake for å bo sammen med familien igjen. Han ble også en tjener for Jehova — ikke ved å dyrke et bilde som var kjent som «Jesu hellige hjerte», men ved å studere Bibelen.

To år etter at de andre misjonærene hadde kommet til Valencia, fikk de selskap av Lester Baxter (Donalds eldre bror) og hans kone, Nancy. Lester måtte anstrenge seg spesielt hardt for å mestre spansk. Det var ikke bare for å gå på feltet han måtte kunne språket, men som eneste bror blant misjonærene hadde han ansvaret for å lede alle møtene. Den intense øvingen gav gode resultater. Da det første området ble dannet i Venezuela to år senere, ble Lester utnevnt til områdetilsynsmann. Deretter tjente han som reisende tilsynsmann i 30 år.

To andre misjonærer som har tjent i Valencia, er den kortvokste og blonde Lothar Kaemmer fra Tyskland og den blåøyde og rødmussete Herbert Hudson fra Storbritannia. De delte rom en tid og var levende eksempler på hvordan Bibelens sannhet påvirker folks liv. Da Lothar var yngre, hadde han nemlig vært med i Hitlerjugend, mens Herbert hadde vært i det britiske flyvåpenet — så de hadde vært fiender under krigen. Men Guds Ord hadde forandret deres syn på tingene. Som misjonærer samarbeidet de om å lære folk hvordan de kunne leve i fred — først og fremst i fred med Gud, men også i fred med hverandre.

Skulke skolen eller ta et fast standpunkt?

I 1953 besøkte Alice Palusky, en av misjonærene i Valencia, den 18 år gamle Gladys Castillo. Gladys likte det hun fikk  høre, men var litt mistenksom fordi Alice ikke brukte en katolsk bibel. Derfor oppsøkte hun domkirken i Valencia og snakket med biskopen. Hun forklarte at hun studerte sammen med noen «protestanter», som hun tok Jehovas vitner for å være, men nå ville hun gjerne ha en katolsk bibel for å kunne slå opp alle skriftstedene. På den tiden var det forholdsvis få Jehovas vitner i Valencia, så de var ikke så godt kjent der. Biskopen syntes at Gladys var svært så fornuftig, og skaffet henne en bibel. Gladys ble forbauset over det hun leste, og skjønte at katolikkene ikke fulgte Bibelens lære. Hun bestemte seg for å forlate kirken.

Da hun i 1955 holdt på med å forberede seg til dåpen, ble hun stilt overfor en trosprøve. Hun studerte for å bli lærer, og hun hadde bare ett år igjen før hun var ferdig. På skolen planla man en feiring til ære for jomfru Maria, og det ble forventet at alle var til stede på en spesiell messe. Gladys forteller: «Dette fant sted mens diktatoren Pérez Jiménez satt med makten, og det var vanlig at de som ikke fulgte alle skolens forordninger og regler, ble utvist. Det ble opplyst at de som ikke møtte til messe, bare kunne komme og hente brevet med utvisningen, og det ville også hindre dem i å studere noe annet sted. Dette var litt av en prøvelse for meg. Snart var tiden inne for messen, og jeg stod og lurte på om jeg skulle gjemme meg på toalettet eller skulke skolen og gå hjem. Til slutt bestemte jeg meg for å ta et fast standpunkt. Jeg forklarte rektor at jeg ikke kunne komme til messen fordi jeg ikke lenger regnet meg selv som katolikk, men studerte sammen med Jehovas vitner. Selv om han ble svært sint, lot han meg dra hjem. Jeg ble ikke utvist. Jeg var glad for at jeg hadde stolt fullt og fast på Jehova.»

Forkynnelse for presteskapet

Det ble også avlagt et vitnesbyrd for presteskapet. Marina Silva var en av de første som ble et av Jehovas vitner i Valencia,  og hun husker en dag da hun fikk besøk av presten i den kirken hun hadde tilhørt før hun fant sannheten. Hun snakket lenge med ham. Det hun husker aller best, er den innrømmelsen han kom med da han ikke greide å finne fram til de skriftstedene som Marina ville at han skulle slå opp. ’På presteseminaret studerte vi alt unntatt Bibelen,’ sa han. Han var enig med henne i mye, men da hun oppfordret ham til å slutte som prest og begynne å tjene Jehova, sa han: «Hvem skulle da skaffe meg arepa?» (Arepa er et maisbrød.)

Selv om Marina tidligere hadde vist «Jesu hellige hjerte» ærbødighet — og viet hver fredag til dette bildet — forandret Bibelens sannhet hennes liv. Hun ble døpt i 1953 og ble spesialpioner i 1968. Hun tjener fremdeles i denne grenen av heltidstjenesten. I den tiden Marina har vært med på å forkynne det gode budskap, har hun hatt det privilegium å få være med på å sette i gang forkynnelsesarbeidet i San Carlos, Temerla, Bejuma, Chirgua, Taborda, Nirgua og Tinaquillo.

Da budskapet om sannheten nådde Tinaquillo, like sørvest for Valencia, var folks reaksjon til å begynne med nokså fiendtlig. Marina husker at da den lille gruppen begynte å gjennomarbeide byen, satte den lokale presten, monsignore Granadillo, opp høyttalere for å advare folk. «Det er kommet gulfeber til Tinaquillo!» ropte han. «Ikke hør på disse menneskene! Forsvar din by og din religion! Forsvar den hellige treenighets mysterium!» Marina bestemte seg for å oppsøke presten. Hun drog til presteboligen og ventet der til han kom hjem.

Hun hilste på ham og sa: «Jeg er en del av den ’gulfeber’ som du beklaget deg over i dag tidlig. Jeg vil gjerne få sagt at vi er Jehovas vitner. Vi forkynner et viktig budskap om Guds rike. Det er et budskap som kirken egentlig burde forkynne, men det gjør den ikke.» Hun bad ham frimodig om å hente en bibel og viste ham deretter Apostlenes gjerninger 15: 14, hvor  det er forutsagt at Jehova skulle ta ut «et folk for sitt navn» fra nasjonene. Da forandret han holdning. Han sa at han var lei seg, og at han ikke hadde forstått hva slags mennesker vi var. Marina inviterte ham til det offentlige foredraget, og til alles store overraskelse dukket han opp. Senere tok han ved flere anledninger imot bladene på torget i byen. Det gjorde at folk som så dette, også tok imot bladene. I 1995 var det fire menigheter med i alt 385 forkynnere i Tinaquillo.

Sannhetens såkorn vokser i Maracay

Du husker kanskje at de misjonærene som kom i 1950, ikke bare ble sendt til Barquisimeto og Valencia, men at det også var noen som skulle tjene i Maracay. Maracay er Venezuelas femte største by og ligger bare tolv mil sørvest for Carácas. Den ligger på østsiden av Valencia-sjøen og er omgitt av åser.

Da misjonærene kom til Maracay, ble det mulig å holde møter i denne byen også. De første misjonærene var enslige brødre. I 1958 kom Leila Proctor, en misjonærsøster fra Australia. Da var det imidlertid bare én døpt bror der, selv om det var mellom 12 og 20 som overvar møtene. Denne broren var Keith Glessing, som sammen med sin kone, Joyce, hadde gått ut av Gilead-skolen i 1955. Ettersom det var så få brødre, måtte søstrene hjelpe til med mange forskjellige ting. Søster Proctor forteller: «Vi søstre hadde poster på tjenestemøtet og hjalp til med regnskapet, litteraturen og bladene. Etter at jeg hadde vært der i fem måneder, fikk jeg i oppdrag å lede et menighetsbokstudium. Til å begynne med var det bare en uvirksom forkynner og jeg selv som var til stede. Møtet ble holdt i et hus med jordgulv hvor noen stearinlys var den eneste belysningen. Til tross for den elendige spansken min varte det ikke lenge før det kom så mange på møtet at de fylte både stuen, kjøkkenet og gårdsplassen. Det er bare Jehovas hellige ånd som kan ha gjort dette mulig.»

 Det er så mange i Maracay som har vist oppriktig interesse for å lære Jehova å kjenne og tjene ham, at det i begynnelsen av 1995 var 30 menigheter med totalt 2839 forkynnere her.

’Jeg skyter deg hvis det er sant!’

María, som var gift med Alfredo Cortez, var en av dem i Maracay som viste interesse for sannheten. Joyce Glessing hadde studert Bibelen med henne i seks måneder. En dag kom så Alfredo hjem og traff Joyce, en gringa, som amerikanske kvinner blir kalt her. Han spurte sin kone hva dette skulle bety. For å forklare ham hva det hele dreide seg om, viste hun ham et blad som Joyce hadde gitt henne. Det inneholdt en artikkel om spiritisme og satte dette i forbindelse med en bevegelse som kalles rosenkreutzerne. Han leste artikkelen med interesse, for han var nokså opptatt av deres lære.

Da María fortalte søster Glessing om mannens interesse for bladet, ble det ordnet med at søster Glessings mann, Keith, skulle besøke Alfredo. Det gjorde han, og det ble startet et bibelstudium. Etter bare tre uker — noe som var i tidligste laget — bad misjonæren Alfredo bli med ham ut i forkynnelsen fra dør til dør. Alfredo ble med og likte tjenesten svært godt. Han leverte 16 blad og var overlykkelig. Om kvelden gikk han derfor like godt ut med sine verdslige venner for å feire den gode starten. Han drakk seg full og kom hjem klokken tre om morgenen.

Dagen etter fikk han dårlig samvittighet og tenkte med seg selv: «Enten får jeg tjene Jehova slik det sømmer seg, eller så får jeg bare vende tilbake til min gamle livsførsel.» Ikke uten vanskeligheter lot han seg overbevise om at han burde fortsette bibelstudiet. Litt etter litt vendte han om fra sin tidligere livsførsel, og i 1959 ble han døpt.

To uker senere fikk Alfredo besøk av en rasende oberst, som var gudfar til en av hans døtre. Obersten satte en revolver mot brystet hans og sa truende: «Er det sant hva jeg hører  — at du er blitt et av Jehovas vitner? Jeg skyter deg hvis du sier at det er sant!» Alfredo bevarte roen og bekreftet det obersten hadde hørt. Han forklarte også hvorfor han var blitt et av Jehovas vitner. Obersten var rystet. Han tok vekk revolveren og strøk på dør, idet han sa at han ikke lenger betraktet seg som pikens gudfar. Takket være Jehovas ånd og Alfredos nidkjære vilje til å forkynne for alle og enhver har han fått være med på å hjelpe 89 personer til å lære sannheten å kjenne og innvie sitt liv til Jehova. For tiden tjener han som eldste i Cabudare i nærheten av Barquisimeto. En av sønnene hans er spesialpioner, og datteren Carolina tjener på avdelingskontoret sammen med sin mann.

Vær forsiktig — det er karnevalstid!

Karnevalstiden i Venezuela er en tid for fest og flotte klær — og for vannkasting. Barna har særlig stor glede av å gjøre intetanende forbipasserende klissvåte. Det er vanligvis ikke lurt å gå ute på gatene om mandagen og tirsdagen i karnevalsuken.

«Jeg hørte ikke på advarslene,» innrømmer Leila Proctor. «Det første året jeg var i Maracay, sa jeg at jeg kom til å dra av gårde på bibelstudiene mine uansett hva som hendte. Vel, jeg gjorde jo det, men da jeg kom til det første studiet, var jeg klissvåt. Jeg hadde fått en bøtte vann over meg på veien. Jeg var delvis tørr da jeg drog videre til neste studium, bare for å få to nye bøtter over meg på veien dit. Jeg var våt til skinnet da jeg endelig kom fram.» Andre misjonærer har lignende historier på lager.

I dag bor Leila på misjonærhjemmet Quinta Luz i Carácas, men nå pleier hun å forandre timeplanen sin i karnevalstiden.

«Han hørte min inderlige bønn»

Da Alfredo Amador var liten, pleide hans far å vise ham stjernehimmelen og fortelle navnene på noen av stjernebildene.  «Det er Gud som har skapt alle disse,» sa faren. Men Alfredos far døde før sønnen var ti år gammel. Da bodde Alfredo i Turmero i delstaten Aragua. På den tiden begynte han å tvile på sin tro. Han syntes ikke det virket riktig at presten tok penger for å framsi bønner for de døde, eller at velstående mennesker kunne få slektningene sine hurtigere ut av skjærsilden enn fattigfolk. Han stilte seg svært tvilende til mye, og med tiden rotet han seg opp i fyll, seksuell umoral, vold og narkotikamisbruk. Da han begynte å høste fruktene av det han hadde sådd, så han etter en vei ut av problemene. Så kom han til å tenke på de kveldene da han hadde sett opp på stjernehimmelen sammen med sin far.

Han forteller: «En ettermiddag da jeg var fullstendig fortvilt og satt med gråten i halsen, bad jeg til Gud om at han måtte la meg få lære ham å kjenne. Det virker som om han hørte min inderlige bønn, for allerede neste morgen banket to av Jehovas vitner på hos meg. Vi hadde flere interessante samtaler, men jeg ville ikke ha noe bibelstudium. Jeg ville lese Bibelen på egen hånd, men ble med til Rikets sal. Den broren som kom til meg, tok meg også med på et stevne i Cagua, som lå i nærheten. Etter hvert som jeg hørte de forskjellige talene, skjønte jeg at dette var sannheten. Da dåpskandidatene reiste seg for å besvare spørsmålene, gjorde jeg det samme!»

Alfredo ble forbauset over at alle de andre som reiste seg, var i en annen del av salen, men han stilte seg opp sammen med dem for å bli døpt. Da var det noen som spurte ham hvilken menighet han var fra. Og han som ikke engang visste at menighetene hadde navn! Han skjønte snart at han egentlig ikke var skikket til å bli døpt.

Ikke lenge etterpå giftet han seg med den kvinnen han bodde sammen med, og ved hjelp av et systematisk bibelstudium ble han kvalifisert til å bli med brødrene ut i forkynnelsen fra dør til dør. I 1975 ble han og hans kone døpt. Nå tjener  han som en kristen eldste i Maracay. Han ser fram til den dagen i Guds nye ordning da hans far kommer tilbake i oppstandelsen. Da vil han fortelle faren at den Skaperen som han snakket om for så mange år siden, har navnet Jehova, og han vil også oppmuntre faren til å komme i et godt forhold til Ham.

En katastrofe rammer Maracay

Den 6. september 1987 er en dato som vil bli husket lenge av folk i og omkring Maracay. Voldsomme regnskyll førte til oversvømmelser og leirras som feide vekk eller fullstendig oversvømte hundrevis av hus.

Mange av de nesten 2000 forkynnerne i Maracay var til stede på et områdestevne da katastrofen inntraff. Da de kom hjem, oppdaget de at huset og eiendelene deres var forsvunnet. Minst 160 mennesker hadde mistet livet, og flere hundre andre var sporløst forsvunnet. Det var 30 000 som mistet sitt hjem. Selv om ingen av våre brødre mistet livet eller ble alvorlig skadet, var det til sammen 114 Jehovas vitner og interesserte som ble hjemløse og ikke hadde annet igjen enn det de stod og gikk i.

Brødrene var snare til å organisere et effektivt hjelpeutvalg og skaffe rikelig med mat, medisiner, klær og sengetøy. Omtenksomme medkristne i andre byer fortsatte å sende lastebil etter lastebil med forsyninger til det ikke var behov for mer. Da de brødrene som ledet hjelpearbeidet, så at det var kommet mer enn nok hjelp til katastroferammede Jehovas vitner og interesserte, delte de også ut mat og en del klær til naboer som var i stor nød. Brødrenes store gavmildhet og villighet til å hjelpe var virkelig trosstyrkende.

Et sterkt ønske om å komme sammen

Folk i Venezuela er utvilsomt selskapelig anlagt. De er svært glad i å komme sammen i store grupper — til et måltid  eller et selskap eller en tur på stranden eller på landet. Når de kommer inn i Jehovas organisasjon, fortsetter dette trekket ved deres personlighet å komme tydelig til uttrykk. De elsker krets- og områdestevner. Mange av dem lar seg overhodet ikke hindre av tid, avstander, utgifter og forskjellige problemer når det er snakk om å komme sammen.

I januar 1950 var brødrene svært opprømte, for de så fram til et to dager langt stevne i Maracaibo. Bror Knorr og bror Robert Morgan fra hovedkontoret skulle komme til stevnet. Pedro Morales var skuffet over at han ikke fikk annonsere stevnet i den lokale pressen på grunn av sterk motstand fra presteskapet. Rett før brødrene fra USA kom med fly, tok han derfor i bruk andre metoder. Han fortalte senere: «Jeg sørget for at alle barna i menigheten var på plass på flyplassen med hver sin blomsterbukett. Det vakte naturligvis journalistenes interesse, og de spurte barna om de ventet noen spesiell. Barna hadde fått vite hva de skulle si, og svarte: ’Ja, det gjør vi, og han skal holde foredrag i frimurerlosjen i Urdanetagaten 6, ved siden av politistasjonen.’ Da brødrene kom, tok avisfolkene bilder, og så ble både bildene og opplysningene om stevnet trykt i avisene. Dermed fikk vi den publisitet vi var ute etter.»

I to dager før det offentlige foredraget var det dessuten en lokal radiostasjon, Ondas del Lago (Sjøens bølger), som opplyste hver halve time at foredraget skulle holdes, og at det skulle sendes i radioen. Alt sammen gav svært gode resultater. Det var 132 til stede på stevnet, og mange andre hørte programmet i radioen. Dette året hadde man den største prosentvise økningen i antall forkynnere som man noen gang har hatt i Venezuela — 146 prosent.

Det er også mange som husker det områdestevnet som ble holdt 23.—27. januar 1967 på tyrefekterarenaen Nuevo Circo i Carácas. Det var det første internasjonale stevnet i Venezuela. Det var 515 utenlandske Jehovas vitner til stede, deriblant  medlemmer av Selskapet Vakttårnets styre. Bibelske skuespill var noe nytt på stevnene den gang. Dyah Yazbek, som hadde ansvaret for et av skuespillene, forteller: «Skuespillene gjorde litt av et inntrykk. Det kom ikke bare av nyhetens interesse eller selve budskapet i dem, men også det at de utenlandske gjestene satt der med sine 500 fotoapparater og knipset i ett sett for å forevige begivenheten.» En slik internasjonal forsamling vakte oppmerksomhet. Selv om det var mindre enn 5000 Jehovas vitner i Venezuela på den tiden, var det 10 463 til stede på stevnet. De neste tre årene økte antall aktive Jehovas vitner i landet med henholdsvis 13, 14 og 19 prosent.

Det er ikke uvanlig at en interessert kommer på et kretsstevne eller et områdestevne til og med før han eller hun har tatt imot et bibelstudium eller har vært inne i en Rikets sal. Dette ønsket om å komme sammen kom til uttrykk på en helt spesiell måte i januar 1988. Da var Don Adams fra hovedkontoret i Brooklyn på besøk som sonetilsynsmann. Man hadde leid en tyrefekterarena i Valencia, og det ble holdt et to timer langt program. På den tiden var det bare 40 001 forkynnere i hele Venezuela, men likevel kom det 74 600 mennesker for å høre programmet. De kom fra fjern og nær. Noen hadde reist i over tolv timer med buss for å være der, og da programmet var over, hadde de nye tolv timer i buss foran seg. Men for de smilende og tilfredse brødrene i Venezuela var det å være sammen med så mange åndelige brødre og søstre en halv dag verdt det.

Budskapet kommer til Andesfjellene

Andesfjellene strekker seg så langt nord som til Venezuela. Tre viktige byer i disse fjellstrøkene er Mérida, San Cristóbal og Valera. Folks levemåte og innstilling i dette området er merkbart annerledes enn hos dem som bor i storbyene og byene ved kysten.

 Rodney Proctor, en områdetilsynsmann som har tjent i Andesfjellene, kom med denne kommentaren om de menneskene som bor der: «Fremmede blir ofte behandlet som utlendinger i sitt eget land. Kirken holder fremdeles folk i stramme tøyler, og folk har vanligvis ikke lett for å ta imot budskapet om Riket. Noen av spesialpionerene hadde bodd i en by i et helt år før folk svarte når de hilste på dem på gaten. Etter at de hadde vært der i enda et år, var det så kanskje noen som tok imot tilbudet om et bibelstudium. I motsetning til innbyggerne i andre deler av landet ser det ut til at folk her lar seg avskrekke av tanken på hva naboene vil si, når Jehovas vitner besøker dem.»

I begynnelsen av 1950-årene besøkte Juan Maldonado, en pioner fra Carácas, forskjellige byer i Andesfjellene. Han var noen uker i hver av byene og forkynte overalt hvor han kom. Han fikk ikke noen særlig god mottagelse i San Cristóbal.  På grunn av sin åpenhjertige forkynnelse ble han arrestert en rekke ganger.

Det var imidlertid én familie som viste interesse for sannheten, og han studerte Bibelen med dem flere ganger i uken i løpet av den tiden han var der. Men de ble så forfulgt av slektninger og den lokale presten at moren i huset, Angelina Vanegas, til slutt ikke lenger fikk nok arbeid til å forsørge familien.

Etter at Vin og Pearl Chapman hadde tjent som misjonærer i Barquisimeto, ble de sendt til San Cristóbal i desember 1953. Angelina Vanegas og familien hennes ønsket dem velkommen som en fin foranstaltning fra Jehova og begynte straks å ta del i felttjenesten sammen med dem. Noen måneder senere bestemte Angelina seg for å la seg døpe. Badekaret i misjonærhjemmet var svært stort, og Angelina var svært liten, så det var ikke noe problem å bruke det som dåpsbasseng.

Siesta eller frelse?

Ekteparet Chapman begynte å studere med et par, Misael og Edelmira Salas, som var veldig fattig. Edelmira var en ivrig katolikk. Hun forteller: «Jeg var så nidkjær at en gang da jeg var gravid, gikk jeg barføtt fra én landsby til en annen på en pilegrimsferd for å oppfylle et løfte jeg hadde gitt Gud. Da jeg kom fram, gikk jeg på knærne fra kirkedøren til alteret. Deretter gikk jeg barføtt tilbake til landsbyen min, og alt sammen førte til at jeg ble syk og mistet barnet.»

Da det neste barnet ble født, hadde Misael og Edelmira begynt å studere Bibelen sammen med Vin og Pearl Chapman. En dag da den lille datteren var veldig syk, bestemte Edelmira seg for å ta henne med til sykehuset. Før hun drog, la naboene et stort press på henne for at hun skulle skynde seg å få barnet døpt. De sa at hvis datteren døde uten å ha blitt døpt, ville hun ikke bli begravet, og da ville hun komme til limbus. Edelmira  bestemte seg for å være på den sikre siden, så på veien til sykehuset stoppet hun ved kirken for å be presten om å døpe barnet.

Hun forteller: «Jeg kom til kirken ved middagstider, og presten var ikke begeistret for å bli forstyrret midt i siestaen. Han bad meg gå og heller komme tilbake en annen gang. Da sa jeg: ’Barnet mitt kan dø. Er det ikke viktigere for deg å frelse et barn fra limbus enn å få fred under siestaen?’ Motstrebende gikk han med på å få barnet døpt, men han sendte assistenten sin, en kirketjener, for å foreta selve dåpen.»

Datteren overlevde, men denne hendelsen utgjorde vendepunktet for Edelmira. Nå var hun fullstendig desillusjonert når det gjaldt kirken, og begynte å ta bibelstudiet med Jehovas vitner alvorlig. Senere flyttet hun og mannen til en by som heter Colón, hvor det ikke fantes noen Jehovas vitner. Da Casimiro Zyto kom til San Cristóbal som kretstilsynsmann, bad misjonærene ham om å besøke Edelmira. Hvor takknemlig ble hun ikke for dette besøket! Nå benyttet hun anledningen til å bli døpt.

Takket være Edelmiras bestrebelser i denne første tiden er det nå en menighet i Colón. Det var også Edelmira som bidrog til å sette i gang forkynnelsesarbeidet i El Vigía da familien flyttet dit, og nå er det tre menigheter i denne byen. Etter noen år ble også hennes mann og deres tre døtre døpt.

En prest hisser til voldsbruk

Luis Angulo tjente som pioner i en annen liten landsby i Andesfjellene. En dag i 1985 hørte han noe bråk utenfor huset, og da han kikket ut, ble han forbauset over å se at det stod et bord med et helgenbilde på utenfor inngangsdøren. En sint folkemengde ropte at Jehovas vitner skulle komme seg ut av byen, og de truet med å brenne ned huset. «Dere har én uke på dere til å forlate byen!» ropte de.

 Bror Angulo forteller: «Jeg fant ut at det var best å gå til landsbyens prefecto for å be om hjelp. Han var velvillig innstilt og fikk politiet til å arrestere anførerne for pøbelen. ’Hvem var det som fikk dere til å gjøre dette?’ spurte han. Etter hvert innrømmet de at det var den katolske presten som stod bak. I en preken under messen hadde han oppfordret sognebarna til å jage oss ut av byen, for han sa at vi satte landsbyens åndelige ve og vel i fare. ’Den presten er gal!’ utbrøt prefekten. ’Kom dere nå hjem og la Jehovas vitner være i fred, ellers havner hele gjengen i fengsel.’»

Ikke lenge etterpå oppdaget man at presten hadde gjort seg skyldig i bedrageri, og som så ofte skjer i slike saker, ble han bare overført til et annet område.

En som forandret seg

Alfonso Zerpa var beryktet i nabolandsbyen, Pueblo Llano. Han var engasjert i politikk, drakk og brukte narkotika. Han røykte og var en stor skjørtejeger, og dessuten skremte han vettet av innbyggerne i landsbyen ved å råkjøre opp og ned på motorsykkel i de to hovedgatene der. Men sannhetens såkorn ble plantet i hans hjerte i 1984 og vokste hurtig. Alfonso begynte å skjønne at han måtte gjøre store forandringer og ta på den nye personlighet. — Ef. 4: 22—24.

Da han kom på et offentlig foredrag for første gang, var han den eneste utenom spesialpionerene som var der. «Hvor er alle sammen?» spurte han. Det var kanskje best at han var den eneste der, for han hadde så mange spørsmål at pionerene var travelt opptatt helt til midnatt med å besvare dem ut fra Bibelen. Etter dette gikk han aldri glipp av et eneste møte, og hans kone, Paula, ble med ham. Han forandret seg og fikk orden på livet sitt og ble omsider skikket til å bli en forkynner. Det første distriktet han gikk i, var de to hovedgatene i Pueblo Llano. Nå opptrådte han høflig og var pent kledd i dress og slips, så han  avla et glimrende vitnesbyrd. Både han og Alcides Paredes, som Alfonso tok med på møtene og presenterte som sin beste venn, er nå eldste og tjener sammen med sin familie i den lokale menigheten i Pueblo Llano. Mer enn 20 av Paulas slektninger er også blitt hjulpet til å sette pris på sannheten.

Med tiden ble de tilsynelatende uoverstigelige barrierene som hindret forkynnelsesarbeidet i å ha framgang, fjernet, og i 1995 hadde San Cristóbal ti menigheter; Mérida hadde sju menigheter; Valera hadde fire. Det er også mange mindre grupper og menigheter rundt omkring i Andesfjellene.

Menn ønskes i Cumaná

Byen Cumaná, som er hovedstaden i delstaten Sucre, er den eldste byen av spansk opprinnelse i Sør-Amerika. Folk i Cumaná ble gjort kjent med sannheten på en organisert måte i 1954, da det kom spesialpionerer til byen. Senere kom misjonærekteparet Rodolfo og Bessie Vitez for å hjelpe til. Etter hvert ble bror Vitez utnevnt til kretstilsynsmann, men innen da hadde han og hans kone greid å få leie en liten sal. De hadde rengjort og malt salen og utstyrt den med noen gamle, kasserte benker som var blitt reddet fra et baseballstadion. Nå når man hadde et sted å komme sammen, kom det raskt flere interesserte på møtene. Men det var nesten bare kvinner og barn.

Penny Gavette og Goldie Romocean var blitt sendt til Cumaná, og de husker at det ikke var noen brødre som kunne ta ledelsen i arbeidet etter at bror Vitez hadde reist ut som kretstilsynsmann. Mennene i byen ville rett og slett ikke studere eller komme på møtene. Penny forteller: «De sa til oss: ’Vi liker ikke denne religionen. Den tillater oss ikke å drikke oss fulle eller ha kvinner på si. Vår egen religion lar oss gjøre som vi vil.’ Selv om det kom både 70 og 80 på møtene, var det bare fem—seks menn der, og vi søstre måtte fremdeles lede møtene fra tid til annen.»

 Etter hvert begynte det imidlertid å komme menn på møtene som gjorde så store framskritt at de kunne få oppgaver i menigheten. Byens lille Rikets sal var snart overfylt. Dårlig ventilasjon og liten plass hindret ikke folk i å komme. Selv om misjonærene syntes at salen var som et tyrkisk bad under møtene, fikk kjærligheten til sannheten de tilstedeværende til å sitte stille og høre etter i to timer. Etter hvert åpnet Jehova nye muligheter for brødrene og søstrene, og da ble det bygd en ny Rikets sal.

Arbeidet i Cumaná har fortsatt å ha framgang. I 1995 var det 17 virkekraftige menigheter der, og de hadde til sammen 1032 forkynnere av det gode budskap.

I søsterens fotspor

Da Penny Gavette, som kom fra California, drog hjemmefra for å gjennomgå Gilead-skolen i 1949, var søsteren, Eloise, bare fem år gammel. Det valget Penny traff, gjorde et stort inntrykk på Eloise. Hun kan huske at hun tenkte: «Jeg vil også bli misjonær når jeg blir stor.» Begge ble derfor overlykkelige i 1971, da Eloise, som hadde gjennomgått Gilead-skolen, ble sendt til Cumaná for å være Pennys misjonærpartner.

Eloise, som nå er gift med områdetilsynsmannen Rodney Proctor, husker det enorme distriktet hun og Penny skulle forkynne i. «Etter at min søster og jeg hadde arbeidet i Cumaná i to år, bestemte vi oss for å forkynne mer i noen av de mindre byene,» forteller hun. «Vi fikk tillatelse fra avdelingskontoret til å gjennomarbeide byene Cumanacoa og Marigüitar, så vi tilbrakte hele dager eller helger der. Det var svært varmt, og vi måtte alltid gå til fots dit vi skulle. Det ble opprettet grupper på begge stedene.»

Det gode budskap kommer til grensebyene

I den østlige delen av landet går de bølgende, skogkledde åsene sør for elven Orinoco over i høylandet nord for grensen  mot Brasil. Disse imponerende fjellene består av sandstein og strekker seg opp til 2700 meters høyde. I dette tynt befolkede området finnes Venezuelas rikeste forekomster av gull og diamanter. Men man finner også andre slags skatter i de små byene her. Det er åndelige skatter, ’alle folkeslagenes skatter’. — Hag. 2: 7.

I 1958 reiste en gruppe på fem Jehovas vitner inn i dette området i et småfly. De leverte hundrevis av blad hos den indianske befolkningen. Da Alberto González, som var reisende tilsynsmann, drog til Santa Elena med en gruppe brødre fra Puerto Ordaz nesten 20 år senere, ble det levert 1000 blad. Den gang var det ikke innlagt strøm i byen, men en mann lånte brødrene en generator, slik at de kunne vise lysbilder, og det var omkring 500 til stede på framvisningen. I 1987 kom det så to spesialpionerer fra Carácas, Rodrigo og Adriana Anaya.

Religiøse grupper som virket i dette området fra før av, hadde lagt en grunnvoll som Jehovas vitner kunne bygge videre på. Katolikker og adventister hadde lært indianerne å snakke og lese spansk. De hadde også hatt med seg bibeloversettelsen Valera, som konsekvent bruker Guds navn, Jehová.

Men noen av indianerne begynte å innse at den katolske kirke ikke hadde lært dem det Bibelen sier. Da en indiansk kvinne for eksempel fikk vite hvordan Gud ser på bilder i tilbedelsen, utbrøt hun: «Tenke seg til at kirken lærte oss at det var galt å tilbe solen, og at de indianske avgudene var falske, og så er den katolske kirkes egne bilder også avskyelige i Guds øyne! Jeg kunne ha god lyst til å dra ned til kirken og gi presten en omgang juling med en stokk fordi han har ført meg bak lyset i så lang tid!» Hun ble overtalt til å la tanken falle, men hun gav åpenhjertig uttrykk for hva en rekke innbyggere i distriktet følte.

Indianerne i den sørlige delen av delstaten Bolívar er svært glad i publikasjonene våre. De elsker naturen og liker derfor  spesielt godt de fargerike bildene av Guds skaperverk. Det er interessant å se hva som skjer når noen leverer en bok til dem. Indianerne tar gjerne boken i hendene og kjenner på den og lukter på den. Deretter åpner de den og gisper henført over hver eneste fargerike illustrasjon, mens de mumler anerkjennende på det lokale språket, pemón. Noen ganger er de så ivrige at de tar litteratur ut av pionerens veske og begynner å dele den ut til familien sin. Lokalbefolkningen er svært gjestfri og ber ofte dem som bringer ut Rikets budskap, om å spise sammen med dem.

Det var 80 til stede på den første minnehøytiden som ble holdt etter at spesialpionerene hadde kommet. Nå er det en menighet her. Men på grunn av dypt rotfestede indianske tradisjoner har arbeidet gått sakte framover.

Fine framskritt i Amazonasområdet

Den venezuelanske delen av Amazonas ligger i det sentrale sør. Like ved grensen mot Colombia ligger den lille byen Puerto Ayacucho. Den er omgitt av uberørt jungel med et fascinerende dyreliv og utallige fosser.

Da kretstilsynsmannen Willard Anderson besøkte Puerto Ayacucho i 1970-årene, var det bare sju forkynnere der. Det var en fantastisk respons i området; en formiddag leverte han for eksempel 42 bøker. Forkynnerne syntes de var optimistiske da de satte ut 20 stoler til en lysbildeframvisning, men tenk deg hvor forbauset og glade de ble da det kom 222 interesserte! Nå er det en framgangsrik menighet med over 80 forkynnere av Riket i Puerto Ayacucho.

Goajiroindianere i Zulia

I det vestlige Venezuela ligger delstaten Zulia. Goajiroindianerne er de opprinnelige innbyggerne her. Noen steder, for eksempel i La Boquita, bor de i hus som er laget av vevde røde  matter og bygd på pæler. Både skikkene og klærne er fargerike. Mennene sitter på hesteryggen med bare ben, og kvinnene har side, teltformede kjoler i alle slags farger og sandaler med store dusker av ull.

Det er mulig å finne sauelignende mennesker blant goajiroindianerne. Til å begynne med er de ofte litt reservert overfor Bibelens budskap, ettersom de tidligere er blitt utnyttet av forskjellige religiøse grupper innen kristenheten. Men noen reagerer positivt.

Frank Larson, som er misjonær, tok med seg en av Selskapets filmer til det området der goajiroindianerne holder til. Det var blitt opplyst at filmen skulle vises kl. 19.00, men ingen dukket opp. Men etter at det var blitt spilt en slitt gammel plate med populær salsamusikk, kom det 260 interesserte, og de likte filmen. En annen gang var det over 600 til stede for å høre en tale som ble holdt av Mario Iaizzo, en kretstilsynsmann.

Innvandrere som nidkjært forkynner Bibelens sannhet

Hver sjette innbygger i Venezuela er født i utlandet. Særlig i 1950-årene kom det mange innvandrere fra Portugal, Italia, Spania og de arabiske landene. Mange av dem eide ikke nåla i veggen da de kom, men i årenes løp har en god del av dem klart å bygge opp blomstrende firmaer. De arbeider svært hardt, og livet deres dreier seg om materielle ting. Som følge av det er det ofte vanskelig å nå dem med det gode budskap. Det finnes naturligvis også innvandrere fra andre søramerikanske land i Venezuela, spesielt fra Colombia.

Vilius Tumas var en bror som hadde en lang tjeneste bak seg i sannheten. Han var blitt døpt i Litauen i 1923. Da den annen verdenskrig var over og han hadde overlevd den mørke Hitler-tiden i Europa, flyttet han til Venezuela. Like til sin død i 1993  utførte han en trofast tjeneste og var et godt eksempel for sine brødre i byen La Victoria, hvor han tjente som eldste.

Remigio Afonso, som opprinnelig er fra Kanariøyene, tjener som reisende tilsynsmann i Venezuela. Han har oppsøkt andre innvandrere og funnet ut at selv om noen i en familie kanskje ikke er interessert i Bibelens sannhet, så kan det være andre i familien som er ivrige etter å høre om den. I Cumaná var det et arabisktalende ektepar som drev en forretning. De ville ikke høre på ham, men datteren deres hørte etter hva han sa. «Hun bad meg skaffe henne en bibel,» forteller Remigio. «Jeg sa at jeg skulle gjøre det, men hun lurte på om jeg ville holde det jeg hadde lovt. Vi avtalte dag og tidspunkt for når jeg skulle komme tilbake, og jeg sørget for å komme presis, noe som gjorde inntrykk på henne. Hun tok imot bibelen så vel som boken Den sannhet som fører til evig liv, og vi avtalte at en søster skulle komme tilbake og fortsette det studiet jeg startet med henne.

Da jeg besøkte en menighet i byen Güiria ikke så lenge etterpå, la jeg merke til at det satt en mann i døråpningen til en butikk like overfor Rikets sal og leste i en bok med et grønt omslag. Han vinket meg bort til seg. Han var araber og spurte meg om det var en av våre bøker han leste i. Boken var på arabisk, men jeg kunne se at det var ’Gud er sanndru’. Mannen fortalte at han hadde fått den i gave i hjemlandet, og at han verken ville låne den bort eller selge den til noen. Da jeg fikk vite at han også leste spansk, tilbød jeg ham Den sannhet som fører til evig liv. Han tok imot boken, og vi startet et bibelstudium. Han kom på tre møter samme uke og kommenterte til og med på Vakttårn-studiet.»

 På et områdestevne i Maracay to år senere kom en mann med stresskoffert bort til bror Afonso og spurte om han kjente ham igjen. «Jeg er mannen fra Güiria,» fortalte han. «Nå er jeg døpt og leder tre bibelstudier.» På et områdestevne i Colombia året etter kom en ung kvinne løpende bort til bror Afonso etter at han hadde hatt en programpost. Hun hadde gledestårer i øynene og fortalte at hun var den piken han hadde forkynt for i Cumaná. Hun fortalte at hun også var blitt døpt som et av Jehovas vitner. For en glede slike opplevelser bringer!

Dyah Yazbek er enda et eksempel på en utlending som har gjort Venezuela til sitt hjem og vært vitne til den framgang arbeidet vårt har hatt. Han husker at han forkynte sammen med sine foreldre og søsken i landsbyer og byer i Libanon, hvor hans far hadde fått sannheten i 1930-årene. Det var et alvorlig slag for familien Yazbek at faren, Michel, døde to måneder etter at de kom til Venezuela, men Dyah forteller: «Min mor og vi barna fortsatte i sannheten og gikk på møtene i Nordre menighet i Carácas. Jeg ble døpt 16 år gammel og begynte i pionertjenesten.» Økonomiske problemer gjorde at han måtte slutte i pionertjenesten etter bare tre år. Etter at han hadde arbeidet innen bankvirksomhet i 28 år, mente han imidlertid at situasjonen var gunstig nok til at han kunne slutte å jobbe uten at det ville gå ut over hans kone og deres tre barn og dessuten hans mor, som bor sammen med dem. Nå begynte han som pioner igjen. I dag tjener bror Yazbek som medlem av utvalget ved avdelingskontoret. Når han ser nesten 40 år tilbake, husker han områdestevnet i Venezuela i 1956. Der var det for første gang over 1000 til stede. «Nå er det i alt over 100 000 på områdestevnene,» sier han.

Reisende tilsynsmenn er til stor hjelp

I slutten av 1940-årene, da Donald Baxter var den eneste som arbeidet på avdelingskontoret, og det bare var seks—sju  menigheter i hele landet, besøkte bror Baxter disse gruppene når han fikk anledning til det.

Men da den 21 år gamle Rubén Araujo kom tilbake fra Gilead-skolen i 1951, ble han bedt om å besøke alle menigheter og isolerte grupper over hele landet. Antall menigheter økte til tolv det året. Rubén hadde ikke bil og måtte reise med buss eller drosje og noen ganger med fly eller små båter (chalanas) når han skulle besøke avsidesliggende steder.

Han husker fremdeles et besøk hos en abonnent på Vakttårnet som bodde i nærheten av Rubio i delstaten Táchira, like ved grensen mot Colombia. Eieren av gården sa at han var sveitsisk og ikke kunne lese spansk. «Men du kan snakke med min kone, for hun liker å lese i Bibelen,» sa han. Rubén forteller: «Etter at jeg hadde snakket med hans kone, ropte hun på sin mor, som var 81 år. Da hun så bøkene mine, spurte hun om min virksomhet hadde forbindelse med boken Tidsaldrenes Plan. Øynene hennes lyste opp, og hun ble helt revet med. Hun spurte: ’Mener du at du har kjennskap til herr Rutherford?’ Hun snakket bare tysk, så datteren tolket henne på spansk. Den eldre kvinnen sa at hun hadde lest boken Tidsaldrenes Plan om og om igjen siden hun hadde fått tak i den i 1920. Hun hadde også sett ’Skapelsens fotodrama’ og hørt talen ’Millioner av nålevende mennesker skal aldri dø’. Da hun hadde kommet til Venezuela fra Sveits tolv år tidligere, hadde hun mistet kontakten med Jehovas vitner. ’Jeg har virkelig savnet dere,’ sa hun. Hun gav uttrykk for sin glede ved å synge en av Rikets sanger på tysk, og jeg stemte i med den samme sangen på spansk. Vi fikk gledestårer i øynene mens vi sang.»

Keith og Lois West gikk i Gileads 19. klasse og reiste i kretstjenesten i 15 år. De hadde det ikke alltid så lett. Deres besøk i Monte Oscuro i delstaten Portuguesa illustrerer det. Keith forteller: «Fordi det hadde regnet mye natten før, kunne vi ikke kjøre så langt som vi hadde håpet, så vi måtte sette bilen fra oss  og gå helt til den elven vi skulle krysse. Vi tok av oss på bena og vasset oppover elven. Deretter måtte vi gå opp i fjellet før vi kom til en liten Rikets sal som var målet for reisen. Der var det ikke en sjel. Men en bror som hadde slått følge med oss, sa: ’Slapp av. De kommer nok.’ Han hamret kraftig på en metallfelg, og etter hvert kom det 40 personer. Jeg holdt talen min — til tross for at jeg var våt og hadde gjørmete bukser og det hele. Det var nok kombinasjonen av det kalde vannet i elven, den anstrengende oppstigningen til salen og det at jeg holdt talen i våte bukser, som førte til at jeg pådrog meg en smertefull muskellidelse. I en tid etterpå måtte jeg ha hjelp for å komme meg opp på plattformen og ned igjen i de Rikets salene vi besøkte, og jeg måtte også ta hyppige pauser når jeg var ute på feltet.»

De varierende boforholdene er ofte en utfordring for reisende tilsynsmenn. Mange ganger er det ikke innlagt vann. Bølgeblikktak fører til at temperaturen innendørs kan bli mellom 30 og 40 grader celsius. Folk har knapt hørt om netting foran vinduene og dørene, så rommet — og noen ganger også sengen — må deles med det lokale dyrelivet. Og den avslappede, åpne og selskapelige livsstilen som preger folk i Venezuela, fører fra tid til annen til at utlendinger som er vant med mer privatliv, er nødt til å tilpasse seg sine verter. Men folk i Venezuela er kjent for en enestående vennlighet og gjestfrihet, og uttrykket «Usted está en su casa» (Føl deg som hjemme) er en del av den velkomsthilsen som møter reisende tilsynsmenn når de kommer til et nytt losji.

Reisende tilsynsmenn har vist Selskapets filmer og lysbildeprogrammer overalt i Venezuela. Folk der i landet er ivrige kinogjengere. Derfor kan en kretstilsynsmann alltid regne med å få et stort publikum når han har et slikt program. Folk sitter på gulvet, står oppreist eller ser på programmet utenfra ved å kikke gjennom vinduene. En interessert mann var så imøtekommende  at han malte den ene veggen på huset sitt hvit, for at den skulle tjene som filmlerret. En velvillig butikkeier på et lite sted i fjellene i nærheten av Carúpano ordnet med strøm fra sitt private kraftverk (som var det eneste i mils omkrets) og sørget også for at det ble nok sitteplasser — ved å la brødrene bruke hanekamparenaen hans. Deretter skjøt han opp raketter for at folk som bodde lenger oppe i fjellene, skulle komme nedover, og det var 85 av dem som kom. Mange kom på esler, så man kan si det var en slags drive-in-kino.

Gladys Guerrero i Maracaibo er særlig glad i de reisende tilsynsmennene og deres hustruer. En gang da Nancy Baxter, som er gift med en reisende tilsynsmann, var ute i felttjenesten sammen med den unge Gladys i byen Punto Fijo, la hun merke til at Gladys hadde en spesiell talefeil. Gladys fortalte at det var noe som var nedarvet fra farens familie. Selv om det var mange som hadde gjort narr av henne på grunn av dette, hadde hun ikke klart å forandre på det. Men hun ble svært rørt da søster Baxter tok seg tid til å lære henne å uttale enkelte ord riktig og forklarte henne hvordan hun kunne øve seg. «Tålmodigheten hennes gav resultater,» sier Gladys. «Nå kan jeg snakke rent.» Det var også andre som hjalp henne til å vokse i åndelig forstand.

Pionerer som stoler på Jehova

For tiden er det over 11 000 pionerer i Venezuela. Mange av dem begynte fordi de fikk kjærlig oppmuntring fra andre som allerede var opptatt i heltidstjenesten.

Pedro Barreto fikk slik oppmuntring. I 1954 spurte avdelingstilsynsmannen ham om han ville tjene som spesialpioner sammen med tre andre unge gutter. Pedro var med sine 18 år den eldste av dem. Hva skulle han gjøre? «Jeg var ung og uerfaren, og jeg kunne ikke vaske eller stryke klær. Jeg kunne faktisk knapt vaske meg selv!» ler Pedro. Han var nettopp blitt døpt  året før. Etter at han hadde pratet med avdelingstilsynsmannen i en times tid, bestemte han seg for å takke ja. De fire guttene ble sendt til Trujillo, hovedstaden i delstaten med samme navn. Særlig den gang var de som bodde der, tradisjonsbundne og svært religiøse. De fire pionerene gjorde mye banebrytende arbeid der. De forkynte blant andre for noen av de mer fremtredende innbyggerne i byen, deriblant postmesteren og byrettsdommeren.

En dag støtte de fire pionerene på en katolsk prest på torget i byen. Han var godt kjent i hele Venezuela for sine skarpe, ærekrenkende og ukorrekte artikler om Jehovas vitner i pressen. Da det begynte å samle seg en del mennesker, sa presten til dem at de ikke måtte høre på det guttene hadde å si. Han påstod at de ødela freden i byen og oppskaket folk. Han sa til mengden at de måtte huske at den katolske kirke var herre over deres tro. Pedro forteller: «Midt oppe i all forvirringen og hurlumheien mumlet presten trusler mot meg og brukte et stygt språk. Da ropte jeg høyt og tydelig: ’Hørte dere hva han sa? . . . Og han er prest!’, og så gjentok jeg noe av det han hadde sagt til meg. Da hveste han mellom sammenbitte tenner: ’Stikk av, ellers sparker jeg dere vekk herfra!’ Jeg sa til ham at han ikke trengte å bruke føttene. Vi skulle dra.»

Denne episoden kom den ovennevnte dommeren for øre. Han roste pionerene og sa at han beundret det arbeidet de utførte. Det sannhetens budskap som disse fire modige ungdommene forkynte, slo rot i Trujillo, og i 1995 var det to menigheter i byen, i tillegg til at det var blitt opprettet menigheter og grupper i de fleste av byene og landsbyene omkring.

I slutten av 1950-årene var Arminda López, Pedros søster, spesialpioner i San Fernando de Apure sammen med tre andre søstre. Hun husker at Jehova alltid gav dem det nødvendige til livets opphold i samsvar med det løfte han har gitt til dem som søker hans rike først. (Matt. 6: 33) En gang kom ikke  den månedlige godtgjørelsen fra Selskapet til den tiden de ventet den, og de hadde heller ikke mer penger igjen. Dessuten var spiskammeret bokstavelig talt tomt. Søstrene bestemte seg for å legge seg tidlig for å prøve å glemme at magen rumlet av sult, men klokken ti om kvelden banket det på ytterdøren. De så ut av vinduet og fikk øye på en mann som de studerte Bibelen med. Han beklaget at han kom så sent på kvelden, men fortalte at han nettopp hadde kommet hjem fra en reise og hadde med seg litt forskjellig som han tenkte at de kanskje hadde bruk for — en kartong full av frukt og grønnsaker og andre matvarer! Søstrene glemte straks tanken på å legge seg, og plutselig ble det full aktivitet på kjøkkenet. «Det må ha vært Jehova som fikk mannen til å komme den kvelden,» sier Arminda, «for vi skulle jo ha studium dagen etter, så han kunne godt ha ventet til da.» Nå tjener Arminda som alminnelig pioner i Cabimas.

Det virker som om det ikke er noe problem som er for stort for de nidkjære pionerene. Faktorer som alderdom, dårlig helse eller motstand fra familien er ikke nødvendigvis uoverstigelige hindringer. Og selv om det er mange unge som er pionerer — i begynnelsen av 1995 var det 55 alminnelige pionerer som var mellom 12 og 15 år — så er de ikke på noen måte alene om å ta del i denne grenen av tjenesten. Det er en rekke søstre som ikke har mannen i sannheten, som står tidlig opp hver morgen for å lage mat og ta seg av barna og husarbeidet, slik at de hver dag kan samarbeide i felttjenesten med de andre i menigheten og lede bibelstudier uten å forsømme sine plikter i familien.

Det er også en del familiefedre som ordner timeplanen slik at de kan være pionerer. David González begynte som pioner i 1968. Da var han ung og ugift. Senere tjente han som spesialpioner sammen med sin kone, Blanca, inntil de fikk barn. Nå er han og hans kone så vel som en av døtrene deres alminnelige pionerer. Han forsørger en familie med tre barn, men er likevel eldste og tjener jevnlig som assisterende kretstilsynsmann.  Hvordan er det mulig? Han sier at han har fått det til ved å la være å unne seg unødvendige materielle ting og ved å ha en god timeplan. Hans kone samarbeider dessuten fullt ut med ham.

Så har vi dem som er kommet litt opp i årene, og som er i en annen situasjon enn tidligere og derfor kan tenke på å begynne i pionertjenesten. De har kanskje voksne barn eller er blitt pensjonister. Det er også brødre og søstre som er i samme situasjon som Elisabeth Fassbender. Elisabeth er født i 1914 og ble døpt i Tyskland etter krigen. I 1953 flyttet hun til Venezuela sammen med sin ikke-troende ektemann. Hun utholdt hard motstand i 32 år, like til mannen døde i 1982. I en alder av 72 år var hun nå fri til å tjene Jehova i enda høyere grad enn tidligere, og en livslang drøm gikk i oppfyllelse den dagen hun begynte som alminnelig pioner.

Noe som har bidratt til at det er en slik fin pionerånd i Venezuela, er den generelle innstilling brødrene her har til materielle goder. De er vanligvis ikke opptatt av å skaffe seg luksusgjenstander eller av å tjene nok penger til å dra på dyre ferier. Mange blant Jehovas folk som ikke har påtatt seg slike ekstra økonomiske byrder, har funnet at det er mulig for dem å være pionerer.

Et fruktbart distrikt blir tatt hånd om

Folk i Venezuela er vanligvis tolerante mennesker og har respekt for Bibelen; de aller fleste av dem hevder dessuten at de tror på Gud. Den katolske kirkes tradisjonelle religiøse kvelertak på befolkningen er blitt svakere, og mange oppriktige og utilfredse sognebarn søker å dekke sitt åndelige behov andre  steder. Det at kirken har blandet seg opp i politikk, og det at det fra tid til annen er blitt avdekket hvordan forskjellige prester har forgått seg, har heller ikke gjort kirken mer populær blant folk.

Alt dette bidrar utvilsomt til at det er forholdsvis lett å starte bibelstudier. I august 1995 ledet 71 709 Jehovas vitner over 110 000 hjemmebibelstudier i Venezuela. Det er ikke vanskelig for en regelmessig forkynner som samvittighetsfullt følger opp den interessen han finner, å starte fremadskridende bibelstudier. De som studerer Bibelen, kommer vanligvis på møtene og prøver ganske snart å forandre seg slik at de oppfyller Jehovas rettferdige krav.

I 1936 var det bare to forkynnere av det gode budskap som rapporterte felttjeneste i Venezuela. I 1980 var det 15 025 forkynnere her, og 15 år senere var det samlede antall Rikets forkynnere kommet opp i mer enn 71 000. I 1980 var det bare 186 menigheter i hele landet, mens det nå er 937 menigheter her. Og det blir bare flere og flere mennesker som elsker og tjener Jehova.

En tid til å bygge

Ettersom antall forkynnere har økt så kraftig de senere årene, er det mange Rikets saler som ikke har plass til alle dem som kommer på møtene. Eiendomsprisene, særlig i sentrale bystrøk, er uoverkommelige. I Carácas er det for tiden 140 menigheter, og fordi eiendomsprisene er så høye, er det ikke uvanlig at så mange som fem store menigheter deler én Rikets sal. Om søndagene er det interessant for naboene å se på hvordan én menighet toger ut av salen etter sine møter, mens en annen menighet toger inn, alt sammen krydret med endeløs håndhilsing og kyssing etter hvert som brødrene og søstrene hilser på hverandre. Det er mange som må stå under møtene, og ventilasjonen er ofte dårlig. Det er et påtrengende behov for  flere Rikets saler, og ved hjelp av et landsdekkende Rikets sal-fond i Venezuela har man nå begynt å arbeide for å dekke dette behovet.

Til tross for brødrenes begrensede materielle midler gjorde deres gavmildhet det mulig å bygge Venezuelas første stevnehall i Cúa i delstaten Miranda. Dyah Yazbek tjente i byggekomiteen, og han forteller: «Da vi bygde stevnehallen i Cúa, støtte vi på problemer etter det første året, da reisverket var oppført og mye arbeid gjenstod. Vi hadde nemlig ikke nok penger. Den 12. oktober 1982 hadde vi et møte med de lokale eldste og menighetstjenerne og forklarte situasjonen. Vi bad dem forhøre seg om hvor mye brødrene i de enkelte menighetene kunne gi i bidrag. Tre måneder senere hadde vi til vår store overraskelse fått inn så mye som 1,5 millioner bolivarer — og det var en betydelig sum på den tiden. Det gjorde at vi kunne fullføre prosjektet og attpåtil få et bra klimaanlegg og gode stoler. Stevnehallen har vist seg å være til stor velsignelse for de elleve kretsene som for tiden bruker den.» Nå har Venezuela to stevnehaller; den andre hallen ligger i Campo Elías i delstaten Yaracuy.

Et nyere og bedre avdelingskontor

Det er nå et utvalg som består av seks modne brødre, som administrerer det arbeidet som blir gjort ved avdelingskontoret. Disse brødrene er Teodoro Griesinger, Keith West, Stefan Johansson (som er koordinator for utvalget), Eduardo Blackwood (som også tjener som en av fire områdetilsynsmenn), Dyah Yazbek (som er alminnelig pioner og familiefar) og Rafael Pérez (som er kretstilsynsmann).

Etter hvert som virksomheten ute på feltet har økt, er det også blitt nødvendig å få et større avdelingskontor. Da bror Knorr og bror Henschel besøkte Venezuela i november 1953, understreket bror Knorr at det ville være fint om Selskapet  kjøpte en eiendom som kunne tjene som misjonærhjem og avdelingskontor. Det ble funnet et stort, nytt toetasjes hus i det fredelige boligstrøket Las Acacias i Carácas. Betel-familien og misjonærene flyttet inn i Quinta Luz i september 1954, og der holdt avdelingskontoret til i 22 år.

Da det var blitt over 13 000 Rikets forkynnere, flyttet avdelingskontoret igjen til nye lokaler — nå til nabobyen La Victoria i delstaten Aragua. Disse fine, nye bygningene virket rett og slett enorme i forhold til det gamle avdelingskontoret, og det var vanskelig for enkelte å forestille seg at man noen gang ville få bruk for all plassen. Men i 1985 ble et nytt tilbygg fullført og innviet etter at de første bygningene allerede var blitt for små.

Noen år senere var avdelingskontoret igjen blitt for lite, og i 1989 kjøpte man en flott tomt på 140 mål, hvor det skulle oppføres et nytt avdelingskontor. Det forberedende arbeidet er allerede gjort, og man håper at det nye anlegget skal bli ferdig i nær framtid.

«La enhver som tørster, komme»

Da apostelen Johannes nesten var ferdig med å skrive ned Åpenbaringen, sørget Jesus Kristus for at han skrev dette: «Ånden og bruden fortsetter å si: ’Kom!’ Og la enhver som hører, si: ’Kom!’ Og la enhver som tørster, komme; la enhver som ønsker det, ta livets vann for intet.» (Åp. 22: 17) Denne barmhjertige innbydelsen er nå blitt brakt ut til folk i Venezuela i omkring 70 år. Den når alle deler av landet med større intensitet enn noen gang tidligere — og det gir gode resultater.

Den økende kriminaliteten har ikke klart å hemme forkynnelsesarbeidet. Nesten alle hus og leiligheter har smijernsgitter foran ytterdøren, og noen ganger kan man se tykke sikkerhetslenker eller store hengelåser på dørene. Selv midt på lyse dagen er det stor fare for at man kan bli overfalt og ranet. Spesielt caraqueños (de som bor i Carácas) er nøye med ikke å ha  på seg gullsmykker eller dyre klokker når de går ut. Uoppmerksomme turister blir ofte ranet. Våre brødre må utvise stor forsiktighet når de forkynner i fattigere strøk i Carácas. Vanligvis blir Jehovas vitner behandlet med respekt, men det har hendt at hele grupper av forkynnere er blitt truet med skytevåpen og tvunget til å gi fra seg klokker, penger og smykker. Men brødrene forkynner like ivrig i disse farlige strøkene, og det blir avlagt et grundig vitnesbyrd.

Den tålmodige og vedholdende forkynnelsen av det gode budskap har vært til gagn for alle slags mennesker. En ingeniør og hans familie i Maracaibo hadde gang på gang avslått å snakke om Bibelen med sine vennlige naboer, som var Jehovas vitner, og i 14 år hadde kommunikasjonen mellom de to familiene bare begrenset seg til høflighetsfraser. Men en dag i 1986 pratet den fem år gamle sønnen til dem som var Jehovas vitner, med den lille nabopiken på den andre siden av gjerdet. Til slutt sa han: «Hvis pappa gav faren din ’Skapelsesboken’, vil han skjønne at det er Jehova som har skapt oss.» Guttens far tenkte at Jehova kanskje ville at han enda en gang skulle prøve å snakke med naboen. Han banket på hos ham neste morgen og fortalte hva barna hadde pratet om. «På vegne av min sønn vil jeg derfor gjerne at du skal ta imot denne ’Skapelsesboken’ som en gave.» Til hans store forbauselse kom naboen og hans kone bort to dager senere og bad om unnskyldning for at de tidligere hadde hatt en så sta holdning, og de fortalte også at de hadde satt stor pris på den fine boken. Det ble startet et bibelstudium, og nå er ekteparet og de to eldste barna innviede, døpte vitner for Jehova.

Ana bor i Barquisimeto, og hun hadde alltid avvist Jehovas vitner når de banket på hos henne. Hun holdt seg til María Lionza-kulten og var derfor opptatt av spiritisme. Men hun lengtet etter å bli fri fra disse tingene som holdt henne i trelldom. Hun bad til Gud om at han måtte hjelpe henne med å  forandre sin levemåte. Ikke lenge etterpå fikk hun besøk av Esther Germanos, et av Jehovas vitner. Ana kunne ikke annet enn å lure på om det var noen sammenheng mellom hennes bønn og dette besøket fra Jehovas vitner. Hun tok imot tilbudet om bibelstudium og begynte å gå på møtene. Kort tid senere bad hun sine umoralske leieboere om å flytte, og hun tømte også huset for alt som hadde tilknytning til spiritisme. I 1986 innviet hun sitt liv til Jehova og fikk endelig erfare den frihet som bare sannheten kan gi.

Hernán hadde vært med i en gruppe som drev med spiritistiske ritualer, godtok seksuell umoral og drakk store mengder alkohol under religiøse seremonier for å «styrke ånden,» som de sa. Den første tiden da han begynte å gå på møtene i Rikets sal, hørte han etter hva som ble sagt, og så drog han rett til sin egen kirke og holdt en lignende tale. Men etter at han hadde vært på et kretsstevne, begynte han å ta det han lærte, mer alvorlig. Da han så kom til kirken en søndag i 1981, så han at en kvinne som de kalte en åndelig mor, hadde fråde om munnen. De andre sa at hun var besatt av Satan Djevelen. Da kom han aldri mer tilbake. Året etter ble han døpt som et av Jehovas vitner. Han og hans kone og deres eldste sønn er nå alminnelige pionerer.

Familien Martínez holdt på å gå i oppløsning. Ektefellene truet hverandre stadig med skilsmisse, og barna utnyttet situasjonen for å få sin vilje igjennom. I et fortvilt forsøk på å finne trøst oppsøkte hustruen i familien et av Jehovas vitner som tidligere hadde snakket med henne om Bibelen, og det ble startet et bibelstudium med henne uten at mannen visste noe. I mellomtiden hadde mannens sekretær forkynt for ham på jobben, og det ble ordnet med at en av de eldste skulle studere med ham. Det gikk ikke lang tid før han bestemte seg for å fortelle sin hustru om det han lærte på bibelstudiet. For en overraskelse det var for ham å få vite at hun også studerte Bibelen sammen med Jehovas vitner og gikk på møter i en annen Rikets sal! Fra  da av begynte de regelmessig å studere Bibelen sammen og å gå på møter som en familie. Denne familien, som holdt på å gå i oppløsning, er nå lykkelig og tjener Jehova i forening.

Hele sitt liv hadde Beatriz drømt om å kunne forstå Bibelen. Hun giftet seg og flyttet sammen med sin mann til Carácas, hvor de gled rett inn i sosieteten. I hovedstaden ble hun kjent med en eldre mann som hadde sluttet som prest fordi han ikke var enig i kirkens grunnleggende lære. En gang sa han til henne: «Den eneste gyldige dåp er full nedsenkning i vann, slik som Jehovas vitner praktiserer det.» Flere år senere, etter at hun var blitt skilt, stod hun overfor et vanskelig personlig problem. Hun var fortvilt og bad til Gud. Det var spesielt én kveld — den 26. desember 1984 — at hun bad i flere timer. Morgenen etter ringte det på døren. Hun så ut gjennom kikkhullet i ytterdøren i leiligheten og fikk øye på to personer med vesker. Hun var irritert fordi hun var blitt forstyrret, og lot som om hun egentlig var en hushjelp. Derfor ropte hun gjennom døren: «Fruen i huset er ikke hjemme, og jeg har ikke lov til å åpne.» Før de to som stod utenfor, gikk, stakk de en løpeseddel inn under døren. Beatriz tok den opp og så at det stod: «Kjenn din bibel.» Da kom hun til å tenke på den gamle mannen som hadde vært prest. Kunne det være at disse to var Jehovas vitner, som han hadde snakket om? Kunne besøket deres ha sammenheng med de bønnene hun hadde bedt kvelden før? Hun åpnet døren, men de hadde gått. Da ropte hun ned trappene etter dem, bad om unnskyldning for hvordan hun først hadde reagert, og bad dem komme inn. De begynte å studere Bibelen sammen med én gang, og en tid senere ble Beatriz døpt som et kristent vitne for Jehova. Nå er hun omsider lykkelig over at hennes livslange ønske har gått i oppfyllelse, og hun bruker en stor del av sin tid til å hjelpe andre til å kjenne sin bibel.

Med Jehovas velsignelse vokser menighetene hurtig. De forskjellige Rikets salene er fylt til trengsel. Det blir opprettet  nye menigheter, og det blir flere forkynnere og flere heltidstjenere. Det at det er så mange på minnehøytiden og stevnene våre, bærer bud om at stadig flere vil slutte seg til oss i tilbedelsen av Jehova før enden for denne tingenes ordning kommer.

Etter hvert som Jehovas vitner intensiverer sin forkynnelse i byene, landsbyene, slettelandet og fjellstrøkene i Venezuela og ser hvilke enestående resultater de oppnår, blir de minnet om Paulus’ ord: «Verken den som planter, eller den som vanner, er noe, men Gud, som får det til å vokse.» — 1. Kor. 3: 7.

 [Helsides bilde på side 186]

[Bilde på side 194]

Rubén Araujo var en av de første i Venezuela som ble døpt som et av Jehovas vitner

[Bilde på side 199]

Inez Burnham, Ruby Dodd (nå Baxter), Dixie Dodd og Rachel Burnham reiser fra New York i 1949. Alle var i toppform helt til skipet la ut fra kai!

 [Bilder på sidene 200 og 201]

Noen av de misjonærene som har tjent i Venezuela i mange år: (1) Donald og Ruby Baxter, (2) Dixie Dodd,  (3) Penny Gavette, (4) Leila Proctor, (5) Ragna Ingwaldsen, (6) Mervyn og Evelyn Ward, (7) Vin og Pearl Chapman

[Bilde på side 207]

Quinta Luz

[Bilder på side 208]

Øverst: Milton Henschel på stevnet i Club Las Fuentes i 1958

Nederst: Nathan Knorr (til venstre) med Teodoro Griesinger som tolk i 1962

[Bilde på side 227]

I 1988 var det over 74 600 som overvar et spesielt program på tyrefekterarenaen i Valencia

 [Bilder på side 236]

Noen av dem som har tjent som krets- eller områdetilsynsmenn (sammen med sin kone): (1) Keith og Lois West, (2) Alberto og Zulay González, (3) Casimiro Zyto, (4) Lester og Nancy Baxter, (5) Rodney og Eloise Proctor, (6) Remigio Afonso

 [Bilder på side 244]

Noen av dem som har vært lenge i pionertjenesten: (1) Dilia de Gonzáles, (2) Emilio og Esther Germanos, (3) Rita Payne, (4) Ángel Maria Granadillo, (5) Nayibe de Linares, (6) Irma Fernández, (7) José Ramon Gomez

[Bilder på side 252]

Over: Avdelingskontoret i La Victoria

Utvalget ved avdelingskontoret (fra venstre mot høyre): Dyah Yazbek, Teodoro Griesinger, Stefan Johansson, Keith West, Eduardo Blackwood og Rafael Pérez