Verdensrapport

Afrika

Uansett hvilken kulturell og religiøs bakgrunn folk har, må de få mulighet til å høre det gode budskap om Guds rike. Guds vilje er at «alle slags mennesker skal bli frelst og komme til nøyaktig kunnskap om sannheten». (1. Tim. 2: 3, 4) Jehovas vitner i Afrika tjener i samsvar med Guds uttrykte vilje.

Det styrende råd godkjente at det ble opprettet et avdelingskontor i Malawi fra og med 1. september 1995. Avdelingskontoret holder til i noen bygninger man leier, men det blir utarbeidet tegninger for noen passende bygninger som man etter hvert kan gå i gang med å bygge. Det er fremdeles mye som må gjøres i dette landet. Det er særlig stor interesse for vår litteratur i byene, der det finnes mange som kan lese. Folk i Malawi er svært glad i Bibelen, og de er stort sett ydmyke og fredselskende mennesker. Fordi interessen for litteraturen er så stor, er det ikke nødvendig å framføre så flotte presentasjoner. Forkynnerne bare presenterer seg for beboeren, og etter en formell hilsen viser de ham hvilke bøker eller  blad de har med seg. Det hender ofte at beboerne ser igjennom hele bunken med blad som forkynneren har med, og attpåtil vil se hva mer han eller hun har i vesken. Noen forkynnere har tilbudt sine personlige eksemplarer av eldre blad med understrekninger og det hele, og beboerne har gladelig tatt imot dem. Men selv om folk i sin alminnelighet er glad i Bibelen, betyr ikke det at alle ønsker å lære sannheten å kjenne. Det er mange såkalte kristne trossamfunn her, og noen av dem er ganske fiendtlig innstilt til Jehovas vitner. De hevder at brødrene fortjente å bli forfulgt, og sier at de skulle ønske at Jehovas vitner fremdeles var forbudt. Folk flest sier imidlertid: «Vi er glad for at dere nå kan tilbe Gud fritt, og vi ønsker dere velkommen hjem til oss.»

I Benin så vel som i mange andre afrikanske land er det vanlig med polygami. Hvordan berører det folk som oppriktig søker etter sannheten? En kvinne som var en manns kone nummer to, begynte å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. Hun lærte snart at Jehova gav Adam bare én kone, og at dette skulle være normen for alle senere ekteskap. (Matt. 19: 4—6) Gud kunne ikke godkjenne hennes ekteskap, så hva skulle hun gjøre? Skulle hun forlate sin polygame ektemann? Hvor skulle hun dra? Det finnes ikke noen offentlige stønadsordninger i Benin, og hun hadde fem barn med denne mannen. Hun stolte på Jehova og flyttet modig ut. (Hebr. 13: 4—6) Det var litt av en overvinnelse, for nå overlot mannen til henne å sørge for de fem barna både i økonomisk og åndelig henseende.

Hennes faste standpunkt hadde en gunstig virkning på andre i familien. Det var gledelig at også mannen begynte å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. Hans første kone ble med på studiet og ble med tiden døpt. Nå er mannen til stede på alle møtene, og han har bestemt seg for å hjelpe til med å forsørge de barna han har med sin andre  kone. Hun ble på sin side nylig døpt, og ikke lenge etterpå sa hun: «Jeg er fast bestemt på å tjene Jehova til evig tid.»

Elke, en misjonærsøster i Burkina Faso, ble kjent med Djara, en ti år gammel jente, i Rikets sal. Djara gikk på alle møtene sammen med sin mor. Etter hvert forlot imidlertid moren sannheten, og da mistet Elke kontakten med Djara i flere måneder. Men Djara kom på områdestevnet, og der traff de hverandre igjen. For en overraskelse det var for Elke å møte henne! Djara og broren hadde bønnfalt foreldrene om å få lov til å dra på stevnet. Begge barna fulgte nøye med og noterte under programmet. De hadde imidlertid lyst til å dra bort til en lokal radiostasjon den 25. desember, som var en av stevnedagene, for å se «Papa Noel» (Julenissen). Men de spurte Elke hva hun syntes de skulle gjøre. Hun sa at de måtte bestemme selv, men framholdt at de ville gjøre Jehova svært glad hvis de kom på stevnet i stedet, og han kunne jo gi dem evig liv i paradiset. Da den 25. desember opprant, valgte de å gå på stevnet.

Det ble startet et bibelstudium med Djara, og det ble ordnet med at hun kunne komme seg på møtene. Etter det andre møtet hun var på, gav hun uttrykk for at hun gjerne ville komme med kommentarer på møtene. En gang hun skulle på møtet, hadde hun med seg 50 franc (omkring 60 øre) i lommepenger. Hun brukte 20 franc til å kjøpe seg noe å spise, og fant selv på at hun ville putte de resterende 30 francene på bidragsbøssen i Rikets sal. Djara har lært å be til Jehova om selv det minste hun ønsker seg, og i en tid da familien hennes slet med forskjellige problemer, erfarte hun også sannheten i Salme 27: 10 og merket at hun hadde mange mødre, brødre og søstre i menigheten.

AIDS har herjet voldsomt blant befolkningen i de sentrale delene av Afrika. Sykdommen har for det meste rammet velutdannede mennesker i deres beste alder. Tidligere ble tanken  om monogami og det at man skulle være trofast mot sin ektefelle, latterliggjort av mange. Men i et forsøk på å stanse spredningen av AIDS blir nå nettopp disse normene som før ble latterliggjort, framhevet i radio og fjernsyn så vel som på plakater og på lokale massemøter. Mange som var klar over at Jehovas vitner trofast lærer det Bibelen sier, hadde ikke gjort framskritt, for de syntes at Jehovas vitners normer var for restriktive. Men hvor takknemlige er ikke våre brødre i dag for at Jehova og hans organisasjon holder fast ved slike høye moralnormer! En eldste i Den sentralafrikanske republikken sa: «På grunn av sannheten har jeg klart å få en familie som nyter godt av Guds velsignelse. Sannheten har frigjort meg fra demonismens snarer, som kunne ha ødelagt min mentale ro. Den har også hjulpet meg til å unngå å dø i ung alder av AIDS, en tragisk skjebne som har rammet de fleste av mine tidligere venner. Fordi jeg er så takknemlig for alt det Jehova har gjort for meg, har jeg trass i mine familieforpliktelser ordnet meg slik at jeg kan ta del i pionertjenesten.» — Sal. 116: 12—14.

En familie i hovedstaden i Etiopia ble rikt velsignet for sin gjestfrihet. (Hebr. 13: 1, 2) Slektninger på landet har ofte forskjellige ærender i byen og trenger derfor et sted å bo. Mange av dem har valgt å bo hos denne svært så varmhjertete familien av Jehovas vitner, for de har følt seg tiltrukket av den uvanlige atmosfæren av gudhengivenhet. Familien har på sin side benyttet passende anledninger til å forkynne det gode budskap fra Guds Ord for de besøkende slektningene. Som følge av det var 22 av disse slektningene blitt døpte Jehovas vitner da stevnet med temaet «Gudsfrykt» ble holdt. Ytterligere 28 var udøpte forkynnere, mens 6 andre hadde begynt å studere. Det var mer enn 50 medlemmer av denne store familien på stevnet, og de leder til sammen godt over 50 hjemmebibelstudier.

 Asia og Oseania

Ved hjelp av det trykte ord nådde det gode budskap Østen allerede i forrige århundre, og forskjellige trykksaker blir fremdeles brukt for å finne dem som er verdig til det. Som følge av dette er det mange tusen som personlig erfarer det Jesus sa, nemlig at sannheten kan frigjøre oss. — Joh. 8: 32.

En nidkjær søster i Hongkong skriver: «Sykehus, gater, parker, jernbanestasjoner, bussholdeplasser, torg, parkeringsplasser og heiser er det distriktet der jeg foretar uformell forkynnelse. Når jeg drar hjemmefra, ber jeg alltid til Jehova, og jeg forvisser meg om at jeg har en rekke forskjellige bøker, blad og traktater med meg.»

En søster i Japan ble oppmuntret av en kretstilsynsmann til å sette seg som mål å levere 130 blad i uken og det i et distrikt som ofte blir gjennomarbeidet. Hun leser nye blad med én gang de kommer, for å finne artikler eller uttalelser som kan appellere  til forskjellige slags mennesker. Hun har også lært seg å føre nøyaktige notater over dem hun besøker på bladruten. Hva er blitt resultatet? Jo, bladruten inneholder 220 navn. Men da det virket som om en kvinne på bladruten ikke leste bladene, bad vår søster til Jehova om at han måtte vise henne om beboeren leste bladene eller ikke, for bladene er jo dyrebare; det koster penger å framstille dem, og brødrene og søstrene på Betel arbeider dag og natt for å trykke dem. ’La henne takke nei til bladene hvis hun ikke leser dem,’ bad søsteren. Så ringte hun på. Men denne gangen var det mannen som kom ut. Han tok imot bladene og sa: «Takk for at du jevnlig kommer med disse bladene. Jeg leser dem og liker dem svært godt.» Over 206 000 japanere som har dratt nytte av disse bladene, er nå ivrige etter å forkynne verdifulle bibelske sannheter for andre.

En søster i Quezon City på Filippinene sier at hun klarte å starte sju nye bibelstudier ved å bruke traktater. Hun skrev og forklarte hvordan det gikk til i ett av tilfellene: «En formiddag kl. 11.00 traff jeg en mor som var opptatt med å lage lunsj til familien. Jeg sa at jeg forstod at hun hadde det travelt, og at jeg skulle fatte meg i korthet. Jeg fortalte at det viktigste målet vårt var å bringe virkelig trøst til alle familier som er nedtrykt, at denne trøsten kommer fra Guds Ord, og at alt sammen blir forklart i en gratis traktat, som heter ’Trøst for de deprimerte’.» Etter denne enkle forklaringen ble søsteren invitert inn og kunne starte et bibelstudium.

Antall forkynnere i Australia er blitt fordoblet de siste 16 årene. Hjelpemidler fra Jehovas organisasjon har bidratt til å åpne mange menneskers hjerte. Da sønnen til en av våre brødre ble drept i en ulykke, bestemte familien seg for å gi brosjyren Når en du er glad i, dør til alle som kom i begravelsen. På den måten leverte de 189 brosjyrer, og ytterligere 46 brosjyrer ble sendt til ikke-troende slektninger. Som følge av det var det mange av dem som ble mer velvillig innstilt til Jehovas vitner. En av dem som fikk en brosjyre i begravelsen, var president for  det katolske skoleforbundet. Han gikk for å være en av de beste noensinne til å skaffe forbundet penger. Han og hans kone studerte hele brosjyren sammen og slo opp skriftstedene i sin egen katolske bibel. De forstod snart at det de leste, var sannheten, så mannen sluttet straks i det katolske skoleforbundet og nektet å skaffe dem mer penger. De prøvde å overtale ham til å ombestemme seg, men han stod på sitt. Han fikk også tak i ti—tolv flere brosjyrer for å gi dem til andre katolikker.

En ung mann i Thailand hadde hørt en misjonær forkynne for hans eldre søster, men gav ikke selv uttrykk for at han var interessert. Han drev med spiritisme. Men en dag fant han fram Bibelen og slo tilfeldigvis opp i 1. Peter 2: 9, hvor det står at Gud kalte sitt folk «fra mørke til sitt underfulle lys». Dette skriftstedet forundret ham, og han kom til å tenke på misjonæren. Neste dag banket hun på hos ham. Da han sa til henne at han hadde håpet at hun skulle komme, svarte hun at det sannsynligvis var englene som hadde ledet henne. Og før han rakk å fortelle henne noe om det skriftstedet han hadde lest, slo hun til hans store forbauselse opp i sin egen bibel og leste nettopp det verset. Han ble så overrasket at han begynte å gråte. Han tok imot tilbudet om et bibelstudium, som misjonærsøsteren overlot til en eldste i menigheten.

Men den unge mannens kontakt med demonene gjorde det vanskelig for ham. Han hadde vært så nedtynget av økonomiske problemer og andre vanskeligheter at han hadde inngått en «kontrakt» med en ånd om at ånden skulle hjelpe ham og sørge for ham dersom den fikk lov til å ta bolig i ham. Av den grunn hadde han klart å bygge opp en forretning uten særlig store anstrengelser, og han eide også en fabrikk med mange ansatte. Han erkjente at det finnes onde ånder, og innså at disse åndene er mektige, men han var takknemlig mot sin egen ånd, som han betraktet som en «velgjører». Han gikk på noen møter, men demonene hindret ham i å forstå og huske det han hørte der. Natten før et stevne hadde han så noe som han selv  beskriver som en kamp på liv og død med den demonen som han hadde vært et medium for. Den unge mannen fikk overtaket, men etter dette mistet han sakte, men sikkert alle de materielle fordelene han hadde hatt takket være demonen. Han satte imidlertid sin lit til Jehova, og Jehova sørget for ham — ikke ved å la ham få den samme velstand som han hadde hatt, men ved å gi ham det han virkelig trengte. (1. Tim. 6: 8, 9) Han tjener nå lykkelig som hjelpepioner.

Noen landsbyer på Salomonøyene har motarbeidet våre bestrebelser på å forkynne det gode budskap, så avdelingskontoret bestemte seg for å sende fire pionerer til et slikt tett befolket område på øya Santa Isabel for å tilby Rikets budskap nr. 34 i noen uker. Det virket som uflaks at motoren på kanoen deres gikk i stykker etter bare én dag, slik at pionerene måtte dra tilbake til Honiara. Men det var nylig blitt mulig å dra med ferge fra Honiara til en annen øy, N’Gela, så derfor ble pionerene sendt dit for å forkynne. Var dette bare den nest beste løsningen, eller var det et resultat av at den hellige ånd var blitt sendt for å lede arbeidet? (Jevnfør Apostlenes gjerninger 16: 6—8.) Etter et par dager sendte pionerene en beskjed via radiotelefon: «Send mer litteratur. Det var 17 personer på vårt første møte, som ble holdt på fredag.» Noen dager senere ble det bedt om enda mer litteratur, og pionerene fortalte at det var 30 som overvar møtet om søndagen. Da pionerene igjen kunne dra til Santa Isabel, oppdaget de at hvis de hadde prøvd å forkynne der i de ukene som hadde gått, så ville det ha vært svært vanskelig. Generalguvernøren hadde nemlig vært på besøk for å markere et hundreårsjubileum, og så godt som hele øya hadde vært engasjert i festlighetene og tilstelningene. Men nå oppdaget pionerene blant annet at en lokal høvding var interessert. Han var svært desillusjonert over alt hykleriet i den anglikanske kirke, og han bad om å få et bibelstudium. Etter dette har han vært til stede på et kretsstevne, og han har også bedt Jehovas vitner om å komme til det området som er underlagt ham, for å undervise folk.

 Europa

Store mengder av den litteraturen som blir brukt til å utbre det gode budskap, blir trykt i Europa. Og for et år det har vært for de Betel-familiene som er med på dette arbeidet!

Det er aldri før blitt trykt så mange bøker, brosjyrer og blad i Tyskland i løpet av ett år som det ble i tjenesteåret 1995. Bare i juni måned ble det for eksempel trykt 10 835 200 blad og 7 984 359 brosjyrer, og hver dag produserer bokbinderiet omkring 100 000 bøker. For tiden sender avdelingskontoret i Tyskland ut blad, annen litteratur og forskjellige blanketter til 7600 menigheter i 30 land med til sammen omkring 625 000 forkynnere. En stor del av den litteraturen som nå blir trykt, sendes til Øst-Europa, hvor man i mange år hadde svært lite bibelsk litteratur. Storbritannia, Italia, Frankrike, Spania, Finland og Sverige er også med på å dekke den internasjonale etterspørselen etter bibelsk litteratur.

 Det er ikke bare litteratur som blir sendt til land med stort behov. Kvalifiserte Jehovas vitner fra andre land er også blitt bedt om å flytte til disse områdene for å hjelpe til med forkynnelsesarbeidet. Det var for eksempel 14 spesialpionerer som flyttet fra Polen til Vilnius, hovedstaden i Litauen, for å hjelpe til med forkynnelsen. Innen to måneder ledet de allerede over 100 bibelstudier.

I ti av månedene i forrige tjenesteår opplevde Russland (sammen med 9 av de 14 andre tidligere sovjetrepublikkene) nye høydepunkter i antall forkynnere. Økningen var på 50 prosent! Det var på det meste 77 985 forkynnere som rapporterte. Forkynnerne la en helt spesiell iver for dagen, og i mai måned brukte de gjennomsnittlig 17,6 timer i felttjenesten. I både mai og juni leverte de over en million blad, og de foretok også over en million gjenbesøk. (Det var en lignende vekst i Estland, Latvia, Litauen, Moldova og Ukraina.)

For seks år siden var det bare én menighet i Moskva. Nå er det omkring 40 menigheter der, og nesten alle kunne ha blitt delt i to eller tre nye menigheter hvis det hadde vært nok eldste der. I Murmansk i nord er det for tiden bare én menighet. Menigheten har mange flinke, unge menighetstjenere, men den kan ikke deles, for den har bare én eldste. Den har omkring 800 forkynnere. Byene Ryazan og Uljanovsk har mer enn 500 000 innbyggere hver, men det er ingen menigheter der. I mai begynte imidlertid åtte spesialpionerer å forkynne i distriktet, og samme måned startet de 51 bibelstudier. For en glede det er å hjelpe disse sannhetssøkende menneskene!

En opplevelse som ble fortalt i Våkn opp!, fikk hustruen til en reisende tilsynsmann i Østerrike til å tenke over muligheten for å nå folk som arbeider på offentlige kontorer. Hun  forteller: «Jeg finleste telefonkatalogen og andre oppslagsbøker for å finne adresser til sosialkontorer, trygdekontorer og andre sosiale instanser. Så fant jeg fram artikler i Våkn opp! som passet for folk som arbeidet på disse stedene. Da jeg begynte, hadde jeg hjertebank og var nokså skjelven. Jeg bad mye. Men når vi først kom forbi sekretærene, erfarte vi at de som sitter i ledende stillinger, vanligvis er svært vennlige. Folk ble som regel overrasket over at vi gav uttrykk for at vi satte pris på arbeidet deres — Jehovas vitner nyter jo også godt av det. Så forklarte jeg hvorfor jeg oppsøkte dem: ’Jeg har funnet fram noen artikler i bladene våre som handler om det du arbeider med. Kan du ikke ta deg tid til å se nærmere på dem når det måtte passe?’ På den måten har jeg klart å levere omkring 1800 blad de første seks månedene.» Vår søster forteller at hun nå har stor glede av denne spesielle virksomheten. Hun oppsøker rektorer, distriktskommissærer, politifolk, sosiale institusjoner og rettsinstanser.

En ung mann i Kroatia hadde en medfødt hjertefeil som hemmet ham mye. Da han var 17, fikk han kjennskap til det gode budskap gjennom en nabo og begynte å gå på alle møtene. Foreldrene var ikke til noen oppmuntring for ham, men han ble likevel overbevist om at han hadde funnet sannheten. Han hadde bare studert en del av «Paradisboken» da han ble dårligere og det ble klart at han kom til å dø. Mens moren satt ved sengen hans og gråt fordi hun skjønte at han snart ville sovne inn, snakket han åpent med henne om oppstandelseshåpet. (Apg. 24: 15) Han gav uttrykk for overbevisning om at han ville få en oppstandelse, men la til at det var opp til henne og hans far om de ville få se ham igjen i den nye verden. Moren var dypt rørt. To uker etter at han døde, bad foreldrene hans om å få et hjemmebibelstudium, og de fortsetter å gjøre fine framskritt.

 To av våre kristne søstre på Island fant ut hvordan de kunne hjelpe arbeidskameratene til å bli bedre kjent med Jehovas vitner og det gode budskap om Guds rike. Når arbeidskameratene deres feiret fødselsdager og jul, var våre to søstre ikke med på det. En dag tok de imidlertid med seg en god kake og noe hjemmebakt brød på jobben for å dele det med de andre i kaffepausen. Kollegene ville gjerne vite hvilken anledning de feiret, og da sa søstrene at de bare ville gi dem noe godt til kaffen, siden de hadde vært så omtenksomme mot dem og tatt hensyn til deres tro. Det la grunnlaget for en fin samtale. Mange spørsmål ble besvart, og alle lyttet oppmerksomt. Senere gav de to søstrene alle på jobben et spesielt nummer av Våkn opp!, som de hadde merket med hver enkelts navn. Denne gangen var det også mange som kom med spørsmål, og det ble avlagt et fint vitnesbyrd. Da søstrene reiste seg for å gå, var det en kvinne som så nøye på dem og sa: «Dere ser jo tross alt ganske normale ut.» Ja, arbeidskameratene fikk et mer positivt syn på Jehovas vitner og det budskapet de forkynner.

En pioner i en menighet i Danmark gikk spesielt inn for å hjelpe ikke-troende ektefeller. Han startet et bibelstudium med Klaus, som gikk på noen av møtene sammen med sin kone, som er et av Jehovas vitner. Klaus likte studiet og gjorde fine framskritt. Pioneren ville også hjelpe en annen ikke-troende ektefelle, så han inviterte Klaus og hans kone hjem til seg til et måltid sammen med dette andre paret. Broren ville nemlig starte et bibelstudium med denne andre mannen. Under en spasertur etter middag prøvde han å få snakke med ham på tomannshånd, men det var umulig, for Klaus holdt hele tiden på med å forkynne for ham. Da broren endelig fikk en mulighet til å snakke med ham, hadde Klaus allerede greid å starte et studium. Da kretstilsynsmannen nylig besøkte menigheten, var Klaus, som nå er blitt udøpt  forkynner, på alle de ti frammøtene. Hans studium med den ikke-troende ektemannen går også fint.

De som vil leve med gudhengivenhet i samfunn med Kristus Jesus, skal bli forfulgt. (2. Tim. 3: 12) En slik forfølgelse kan komme fra familiemedlemmer, og den kan til og med ramme unge mennesker. Da Monika, som nå går i Miechów menighet i Polen, var tolv år gammel, lærte et av Jehovas vitner henne å strikke. Den samme søsteren gjorde også sitt til at hun fikk et ønske om å studere Bibelen. Men Monikas bestemor laget vanskeligheter. For å gjøre Monika motløs sluttet hun å lage mat til henne, og hun kjøpte heller ikke klær til henne. Hun slo Monika når hun snakket om Bibelen, og fulgte etter henne hele tiden for å hindre henne i å studere sammen med Jehovas vitner. Men Monika studerte for seg selv på låven og på vei til skolen.

Da Monika gikk ut av den videregående skolen, planla hun å begynne som pioner og gav uttrykk for at hun gjerne ville tjene der behovet var større. Hun ville komme seg vekk fra hjembyen og lengst mulig vekk fra den vanskelige bestemoren. Hvor nedslått ble hun ikke da kretstilsynsmannen sa at hun sannsynligvis burde bli i hjembyen! Hun sier: «Jeg prøvde å skjule for ham hva jeg følte, men gikk bort med tungt hjerte for å tenke igjennom situasjonen på nytt. Jeg sa til henne som skulle bli min pionerpartner: ’Vet du, jeg tror jeg har det slik som Jona. Men Jona drog jo til Ninive til slutt, så jeg kommer også til å være i det distriktet jeg er blitt tildelt, hvis det er Jehovas vilje.’» Nå har det gått fire år, og Monika forteller: «Jeg kan se at det var fornuftig å la Jehova lede det hele. Det største problemet var min egen negative holdning. Nå opplever jeg mye glederikt, for én måned ledet jeg 24 bibelstudier. Takket være Jehova har jeg til og med fått ordnet det slik at min en gang så vanskelige bestemor kan få et bibelstudium.»

 Mellom- og Sør-Amerika

I Mexico finner det sted en storstilt flukt fra Babylon den store. Tusenvis av mennesker fra alle samfunnslag følger Bibelens oppfordring: «Gå ut fra henne, mitt folk, hvis dere ikke vil ha del med henne i hennes synder.» (Åp. 18: 4) De fleste av dem kommer fra den katolske kirke. I 1995 var det et høydepunkt på 443 640 forkynnere som aktivt tjente Jehova i Mexico. Det er mange flere som er ivrige etter å slutte seg til dem. Det framgår av at det ble ledet 569 842 hjemmebibelstudier, og at det var 33 077 som ble døpt i løpet av tjenesteåret.

Noen av dem som ikke lenger ønsker å bli identifisert med Babylon den store, er barn og ungdommer. Noen Jehovas vitner i Chile drog til Requinoa, et avsidesliggende sted som man bare kan komme til etter en lang marsj på en støvete vei. Da forkynnerne nærmet seg et hus, var en eldre kvinne allerede på vei ut for å møte dem. «Så hyggelig at du kommer for å ta imot oss,» sa forkynnerne, og da svarte kvinnen: «Det er for å  oppfylle et løfte jeg gav til barnebarnet mitt, som døde nå nylig.» Når barnebarnet, som bare var tolv år, så Jehovas vitner komme, pleide han å komme løpende til henne og si: «Bestemor, nå kommer los de la Biblia [Bibel-folkene].» Så spurte han om penger han kunne gi for bladene. «Han leste alltid bladene,» forteller hun, «men det han likte aller best, var en rød bok som forteller om et paradis [Du kan få leve evig på en paradisisk jord]. Han leste for meg og lærte meg om dette, siden jeg ikke kan lese selv. Av en eller annen uviss grunn ble han syk for tre uker siden. Alt mulig ble gjort for å hjelpe ham, men legene sendte ham hjem for at han skulle være sammen med oss de siste timene han levde. Han var nemlig døende.»

Mens familien satt rundt sengen, lukket han øynene. Bestemoren fortalte videre: «Vi trodde han var død, og vi gråt av sorg, men plutselig åpnet han øynene igjen og sa til oss: ’Mamma, bestemor, si at jeg ikke er katolikk. Jeg er ikke det, er jeg vel?’ ’Nei, det er du ikke,’ sa vi. ’Jeg er ikke katolikk,’ fortsatte han, ’for jeg er en av dem som kommer gående på veien, los de la Biblia, og jeg skal leve i paradiset.’ Så tok han fram den røde boken og viste oss bildene der. Han snudde seg mot meg og sa: ’Bestemor, lov meg at du skal gå ut hver gang du ser los de la Biblia komme, og ta imot dem for meg.’ Det lovte jeg. Så sa han: ’Jeg er ikke katolikk. Jeg er en av los de la Biblia, og jeg skal leve i paradiset,’ og deretter døde han. Derfor var det jeg gikk ut for å ta imot dere da jeg så dere komme på veien.» Vår bror trøstet henne med skriftsteder om oppstandelsen, og forhåpentligvis kan denne familien bli hjulpet til å bygge opp en sterk tro, slik at de, hvis Jehova lar det skje, kan få leve sammen med barnebarnet i paradiset.

Akkurat som eldre må vise sin lojalitet overfor Jehova, må også unge mennesker vise at de har en sterk tro, og ofte må de gjøre det trass i motstand. Fjorten år gamle Michael i Costa Rica hadde studert Bibelen bare i noen måneder da den skolen  han gikk på, ville ha ham til å være med på noen seremonier som han følte var i strid med det han hadde lært ut fra Bibelen. Selv om han ennå ikke var døpt, tok han et fast standpunkt, og han og seks klassekamerater som var Jehovas vitner, ble utvist fra skolen. Michael hadde flere prøvelser i vente. Faren stilte ham overfor et ultimatum: «Slutt med den religionen, ellers vil jeg ikke kjennes ved deg som min sønn.» En annen gang kjørte faren ham til byen, parkerte bilen og viste ham en veske. Han sa: «Se her, sønn! Det er 8500 dollar [53 000 kroner] i den vesken. Disse pengene får du hvis du vender tilbake til vår religion og forkaster deres tro.» Da Michael nektet, slo faren ham i ansiktet. Så tok han ham med til en katolsk kirke og ropte at han skulle knele og gjøre korsets tegn foran bildet av jomfru Maria, ellers ville han bli strengt straffet. Den unge gutten svarte at selv om han var forpliktet til å vise sine foreldre respekt, så var det bare Jehova han skyldte udelt hengivenhet. Faren svarte at han ikke kjente Jehova, og at Jehova dessuten ikke hadde noen betydning for ham. I to år nektet han å ha noe med Michael å gjøre! Men flere år senere, en stund før faren døde, kontaktet han Michael og bad ham om å lese i Bibelen for seg. Han bad Michael om å tilgi ham, oppfordret ham til å fortsette å tjene Jehova og bad om å få et bibelstudium.

En kvinne i Panama by i Panama hørte etter da Jehovas vitner besøkte henne. Hun tok imot et blad og bad dem om å komme igjen. Hvorfor det? Jo, hun hadde aldri glemt at hun hadde hatt noen barn av Jehovas vitner i klassen sin da hun var lærer i et fjellområde i landet. De ville aldri ta del i patriotiske seremonier, til tross for det presset hun la på dem. En dag da barna ble servert makaroni oppi en saus som blant annet inneholdt kylling som var blitt kvalt, nektet de å spise, selv om hun sa at de bare kunne spise makaronien og droppe sausen. De forklarte at Bibelen forbyr det å spise blod. (Apg. 15: 28, 29)  Hun var ikke enig med dem, men ble likevel svært imponert. Hun hadde aldri tidligere møtt noen som var så standhaftig som følge av sin religiøse tro. Så da Jehovas vitner besøkte henne mange år senere, bad hun dem om å komme igjen, slik at hun kunne lære mer om grunnlaget for deres tro. Det ble startet et bibelstudium, og hun begynte å gå på alle møtene. Nå tjener hun, hennes mann og deres tre barn Jehova på grunn av de unge skoleelevenes fine eksempel.

En kvinne i El Salvador som beundret Jehovas vitner, spurte Omar om han ville studere med hennes seks år gamle sønn. Omar sa at det var greit. Da han kom for å studere, ble han overrasket. Den lille gutten, Mario, hadde stått tidlig opp og badet. Han var ferdig kledd og ventet på at Omar skulle komme. De begynte å studere Min bok med fortellinger fra Bibelen. Guttens mor hørte etter mens hun holdt på med å sy. Hun sa at hun bare var interessert i at sønnen skulle bli oppdratt på samme måte som Jehovas vitners barn. Omar spurte henne om lov til å ta Mario med seg på møtene og etter hvert også på stevnene. Gutten gjorde fine framskritt, og Omar hjalp ham til å sette seg heltidstjenesten som et langsiktig mål. Med tiden tok også moren imot tilbudet om et studium og ble døpt. Marios yngre bror ble en forkynner, og faren går nå på noen av møtene. Hvordan er det med Mario? Han er alminnelig pioner. Hvor glad er ikke Omar for at han sa ja til å studere med den seks år gamle gutten!

God bruk av Bibelen kan føre til at oppriktige mennesker reagerer positivt. Det viser denne opplevelsen fra Jamaica: «Jeg ble presentert for en ung kvinne som sa at hun hadde mange spørsmål som hun ønsket å få svar på. Det ble ordnet med at vi skulle drøfte forskjellige ting. Første gang vi møttes, sa hun at hun ikke ville studere noen av publikasjonene våre, og hun ville heller ikke bli med på noen møter. Hun ønsket  å få spørsmålene besvart ut fra Bibelen. De fleste spørsmålene dreide seg om sabbaten og Jehovas vitners trosoppfatninger. Vi brukte bare Bibelen — det vil si bibeloversettelsen King James Version. Hver gang hun leste skriftsteder som gav svar på spørsmålene hennes, ble hun forundret over hvor klare og fornuftige de bibelske svarene var. Dette pågikk i tre uker. På det neste besøket hadde hun ikke flere spørsmål, så da spurte jeg henne: ’Hva gjør vi nå?’ Hun sa at hun gjerne ville ’studere den røde boken’, ’Paradisboken’. Hun valgte kapittel 22, som heter ’Hvem utøver den sanne religion?’ Etter at vi hadde gjennomgått det kapitlet, begynte vi fra kapittel 1. Så spurte hun om når vi hadde møter. Hun begynte å gå på alle møtene, og da arbeidstiden hennes kom til å kollidere med møtetidene, sa hun opp jobben. Hun meldte seg inn på den teokratiske tjenesteskolen etter bare å ha studert i noen måneder og ble udøpt forkynner.»

En kretstilsynsmann i Bolivia hadde en fridag mellom noen besøk hos små isolerte grupper, og han benyttet anledningen til å dra ut i felttjenesten sammen med den menigheten som hadde det distriktet der han bodde. Han lurte på hvem som skulle ta hånd om gruppen, men så kom frammøtelederen sammen med en annen bror. Frammøtelederen hadde en klokke med tale, og da den sa at klokken var 8.15, bad han noen lese dagsteksten. Deretter spurte han om det var noen som hadde en kommentar, og avsluttet så med sin egen korte kommentar. Etter en avsluttende bønn sa han hvem som skulle samarbeide to og to, og han nevnte også navnet på en søster som ikke var der. «Så rart!» tenkte kretstilsynsmannen. Litt senere var de ute i distriktet, og da spurte frammøtelederen: «Nøyaktig hvor er vi, og i hvilken retning står jeg?» Da skjønte kretstilsynsmannen at broren var blind. Da broren hadde orientert seg, tildelte han alle sammen distrikt, og utpå formiddagen ordnet han med at forkynnerne fikk skifte  samarbeidspartner. For et godt eksempel han er når det gjelder det å villig la seg bruke av Jehova og stole på at Jehova vil oppveie enhver mangel! Da kretstilsynsmannen sa til de lokale eldste at det var oppmuntrende å se denne broren tjene på denne måten, svarte de: «Ja, og det hender aldri at han svikter oss eller gruppen.»

Det finnes fremdeles ledig distrikt i Nicaragua, og Jehova sender villige arbeidere som kan ta hånd om den åndelige innhøstningen. Under en fire måneder lang kampanje ble 100 midlertidige spesialpionerer, selvoppofrende unge brødre og søstre, sendt ut til i alt 22 steder. Oppnådde de noen resultater? De rapporterte at det til sammen hadde vært 2674 til stede på minnehøytiden. Det ble opprettet fem nye isolerte grupper som følge av deres anstrengelser. Dessuten er det kommet brødre og søstre, enslige og gifte, fra Canada, Costa Rica, England, Guatemala, Puerto Rico, Spania, Tyskland og USA for å tjene som pionerer i Nicaragua. Både de og de misjonærene som ble sendt hit i løpet av året, gjør en glimrende jobb.

Det er ikke vanskelig å starte studier i Nicaragua. På vei til møtet ble en misjonær stanset av en mann som først spurte om denne gruppen var Jehovas vitner. Så sa han at han gjerne ville studere Bibelen. Da brødrene besøkte ham, fortalte han hva han hadde opplevd under krigen i Nicaragua. Da han ved en anledning hadde fått beskjed om å arrestere noen Jehovas vitner, var han blitt så gjestfritt mottatt at han ikke hadde hatt hjerte til å utføre ordren. Men nå var han svært bekymret. Han hadde drept mange under krigen. Kunne Gud tilgi ham? Forkynnerne brukte Jesaja 1: 15—18 for å besvare spørsmålet, og da begynte mannen å gråte av takknemlighet og lettelse. Det ble startet et bibelstudium med én gang. Da mannen skjønte at han for å kunne behage Gud måtte forlate sin samboer og dra tilbake til sin kone, sa han straks: «Jeg vil tjene Jehova hundre prosent, ikke åtti prosent.»

 Hatet av verden, men kjent for sin kjærlighet

Den siste kvelden før Jesus Kristus døde, sa han til apostlene: «Av dette skal alle vite at dere er mine disipler, om dere har innbyrdes kjærlighet.» Han tilføyde: «Hvis dere var en del av verden, ville verden holde av sitt eget. Men fordi dere ikke er en del av verden, men jeg har utvalgt dere av verden, derfor hater verden dere.» (Joh. 13: 35; 15: 19) I likhet med Jesus er Jehovas vitner i vår tid hatet av verden, men kjent for sin kjærlighet.

Ikke desto mindre viser det seg at en slik behandling oftere er til fremme av det gode budskap enn til hinder for det. Det hender at rettsindige mennesker føler seg tilskyndt til å forsvare Jehovas vitner, og noen slutter seg også til dem i deres tilbedelse av Jehova.

Da en eldste besøkte en gruppe forkynnere i fjellområdet i Kaukasus, ble det huset de var samlet i, omringet av  en fiendtlig folkemengde i to timer. Mengden krevde at den eldste og de andre brødrene skulle bli utlevert til dem. Men politiet grep inn. Brødrene benyttet anledningen til å avlegge et vitnesbyrd på politistasjonen, og politimesteren ble interessert. Han og familien hans studerer nå Bibelen regelmessig sammen med Jehovas vitner.

To uker før et stevne i Irkutsk i Russland oppsøkte to prester direktøren for det stadionet der stevnet skulle holdes, og forlangte at han skulle avlyse stevnet. Da han spurte hvorfor, svarte de: «Jehovas vitner er vranglærere. De er ikke kristne.» Da sa direktøren: «Det er ikke min oppgave å finne ut hvilken religion som er sann, og hvilken som er falsk. Jeg dømmer folk etter deres handlinger, ikke etter deres tro. Jeg har samarbeidet med Jehovas vitner i fire år, og jeg er overbevist om at de er de aller beste mennesker. Takket være dem og deres innsats er stadionet nå helt tipp topp. Hvis det ikke hadde vært for dem, ville stadionet sannsynligvis ikke lenger ha vært i drift, og da ville jeg heller ikke ha vært direktør her. Når det gjelder Jehovas vitners metoder, så har de rett til å gå fram som de gjør, men hvem hindrer dere i å gå fram på samme måte? Hvorfor leier ikke dere stadionet og får folk til å komme, akkurat som dem?» Svaret gjorde prestene rasende, og de kom med trusler mot direktøren, men han svarte rett og slett at det uansett var han som bestemte over stadionet, ikke prestene.

Selv om Jehovas vitner, som Jesus sa, er «gjenstand for alle nasjonenes hat», er de også godt kjent for sin enestående kjærlighet. (Matt. 24: 9) Denne kjærligheten kommer tydelig til uttrykk når Jehovas vitner utfører teokratiske byggeprosjekter. Et slikt byggeprosjekt pågår i Solnetsjnoje i Russland, der man holder på med å oppføre kontorer og et Betel-hjem som skal benyttes i forbindelse med utbredelsen  av det gode budskap der i landet. På byggeplassen er det 530 brødre og søstre fra 30 forskjellige land. For en fin ånd de viser! Mange av dem bruker ferien sin til å hjelpe til. Andre har sagt opp jobbene sine eller solgt huset sitt for å kunne tjene her i en lengre periode. Deres oppriktige interesse for det russiske folk kommer også til uttrykk ved at mange av dem er så ivrige etter å lære seg språket at de vil ha russiskundervisning etter arbeidstid.

Det er også andre steder hvor det er blitt gitt slik kjærlig hjelp. Den 8. juni drog 100 norske Jehovas vitner til Island for egen regning for å hjelpe sine brødre der med å bygge to Rikets saler samtidig. Den ene ble oppført i Keflavík og den andre i Selfoss.

Enkelte som har vært motstandere, har forandret hjertetilstand. En ung søster i Ukraina gikk for eksempel fra hus til hus en dag og traff en eldre mann som truet med å gå løs på henne hvis hun kom igjen. Søsteren bad ham om å ta imot en brosjyre og lovte at hun ikke skulle forstyrre ham mer. Hun mistet imidlertid lappen med adressen og kom senere til å ringe på der enda en gang. Da hun fikk se hvem som åpnet døren, ble hun temmelig redd og bad til Jehova. Men så sa mannen: «Unge dame, jeg har lest brosjyren og har forandret mening. Jeg vil gjerne begynne å studere Bibelen.»

De som kommer på stevnene våre, ser tydelig hvilken ånd som hersker blant Jehovas folk. En offentlig tjenestemann som hadde ansvaret for et stevnested i Swaziland, så forundret på at hundrevis av brødre og søstre hjalp til med ryddingen og renholdet etter stevnet. Han forandret innstilling fullstendig. Som han sa: «Kvinner og menn, hvite og fargede og unge arbeidet alle harmonisk og lykkelig sammen  for å gjøre stedet rent i løpet av noen timer. . . . Vi hadde ønsket dere hjertelig velkommen hit hver eneste uke, om dere hadde villet det.»

Kjærligheten driver også Jehovas folk til handling i økonomisk vanskelige tider. (1. Joh. 3: 17, 18) Dande-dalen i den nordøstlige delen av Zimbabwe ble hardt rammet av tørke i året som gikk. Da andre menigheter i landet fikk høre om det, reagerte de på en fantastisk måte. Brødrene gav bort sekkevis med mais, i tillegg til klær og penger. Andre stilte lastebiler til disposisjon for å frakte hjelpesendingene. Da gruppen med hjelpearbeidere kom til en avsidesliggende menighet, traff de et par som ikke hadde spist på to dager. Hustruen er et av Jehovas vitner, mens mannen, som var syk, ikke er det. Han hadde mistet alt håp, men vår kjære søster hadde gitt uttrykk for overbevisning om at hennes Gud, Jehova, ville gi dem mat. Da brødrene kom, begynte hun å gråte av glede.

På grunn av at dikene i Nederland var truet av oversvømmelse, måtte ti av våre menigheter i landet evakueres, og menighetene i nærheten reagerte umiddelbart. Fra hele landet ringte man og tilbød brødrene husly. Det kom inn mer enn nok tilbud. Da brødrene senere vendte tilbake til sine hjem, fikk de hjelp av dyktige brødre fra de regionale byggeutvalgene og andre frivillige til å reparere møbler, kjøkkenutstyr og andre ting. Også i år har brødre i en rekke land dessuten vært med på å sende hjelpeforsyninger til våre brødre i det krigsherjede Bosnia.

Alt dette utgjør håndgripelige vitnesbyrd om at vi er «harmonisk sammenføyd i kjærlighet». (Kol. 2: 2) Hvor fantastisk er det ikke å være en del av en internasjonal familie som består av mennesker som virkelig elsker hverandre!