Benin
Benin
Det var april 1976. Soldater med automatvåpen hamret på døren til Betel-hjemmet. «Kom ut og bli med på heisingen av flagget!» forlangte den offiseren som hadde kommandoen. En rasende pøbelflokk ropte politiske slagord.
Misjonærene innenfor fortsatte imidlertid sin daglige drøftelse av dagsteksten ut ifra Bibelen, slik de pleide. «Himlenes krefter skal bli rokket,» stod det i det skriftstedet som ble behandlet. (Matt. 24: 29) Det viste seg virkelig å være en kilde til styrke for misjonærene denne morgenen. Utenfor avdelingskontoret heiste soldatene flagget. De hadde overtatt eiendommen.
Snart beordret soldatene alle misjonærene ut. De fikk bare lov til å ta med seg de personlige eiendelene som de fikk plass til i koffertene sine. Deretter ble de stuet sammen i Selskapets van for å bli eskortert ut av landet.
Da bilen skulle dra fra Betel, kom en ung bror syklende. «Hva er det som skjer? Hvor sender de dere?» spurte han. Misjonærene vinket ham av gårde i frykt for at han også skulle bli arrestert.
Hva var grunnen til forbudet mot Jehovas vitner i Benin? Hvordan holdt de lokale brødrene og søstrene seg åndelig sterke i løpet av denne vanskelige 14 år lange perioden? Kom misjonærene noen gang tilbake? Og hvordan brukte Jehovas vitner i Benin sin nyvunne frihet da restriksjonene endelig ble opphevet?
Dette er Benin
Benin er formet som et nøkkelhull og ligger mellom Togo og Nigeria på Afrikas vestkyst. Du kjenner kanskje landet ved dets tidligere navn, Dahomey. Innbyggerne er varme og vennlige, og klimaet er behagelig. Det er omkring 60 etniske grupper her som snakker over 50 lokale språk, men de har fransk som offisielt språk.
I Benin har det vært flere gamle afrikanske kongeriker. En del av befolkningen bor i hus som ser ut som små slott. I en blå lagune ligger Ganvié, en landsby på pæler som noen kaller Afrikas Venezia. Der er det elver som er gater, og drosjene er fargerike pirogues, eller kanoer som er uthulte trestammer. I nord finner man to nasjonalparker, Pendjari og «W», og der ferdes løver, elefanter, aper, flodhester og andre dyr fritt omkring på savannen. I sør svaier palmene i havbrisen.
Likevel har livet til sine tider vært nokså vanskelig for folk her. I begynnelsen av 1600-tallet innledet Kpassè, herskeren i kongedømmet Houéda, et samarbeid med franske, engelske og portugisiske slavehandlere. Denne hensynsløse kongen solgte sine egne landsmenn i bytte mot våpen og forskjellige enkle redskaper. Slavene ble tatt om bord i skip i Gléhoué, som nå heter Ouidah, og transportert til Haiti, De nederlandske Antillene og Nord-Amerika. Slavehandelen varte fra 1600-tallet til begynnelsen av 1800-tallet. Da ble den endelig avskaffet i mange land.
Det var imidlertid først i begynnelsen av vårt århundre at folk i Benin fikk muligheten til å bli fri fra et mye verre slaveri — trelldommen under avskyelige former for falsk religion. En av dem har med voodoo å gjøre.
Et arnested for voodoo
Den tradisjonelle religionen er animisme, og tilbederne regner guden Mahou som den høyeste. Han er representert ved et stort antall underordnede guder, eller voodooer, som folk ofrer til på forskjellige høytidsdager. Hébiosso er for eksempel tordenguden, og guden Zangbeto er den som skal beskytte jordbrukernes åkrer om natten. Under disse voodooene skal det være underguder, som folk tror er døde menneskers ånder. Det er følgelig vanlig med fedredyrkelse. I mange hjem finnes det en asen, en slags liten paraply av smijern, som er dekorert med symboler til minne om en kjær avdød.
Man er nødt til å ha en mellommann, en mannlig eller kvinnelig fetisjprest, for å komme i kontakt med disse gudene. Etter at presten har vært tre år i et fetisjkloster, regnes han for å være skikket til å kommunisere med gudene og andre ånder. Dette mektige hierarkiet har en enorm innflytelse på dem i Benin som innordner seg under det.
De som utøver en slik tilbedelse, tror at en som dør, kan komme igjen som en ånd og drepe resten av familien. Mange selger ting de eier, eller setter seg i stor gjeld for å betale for dyreofre og overdådige seremonier som skal blidgjøre døde slektninger. Som følge av det kan familien ende opp i fattigdom. Disse trosoppfatningene skaper altså en overtroisk frykt som holder folk i trelldom.
Det finnes også såkalt kristne religioner her, og de blir ofte utøvd side om side med animisme. Folk synes vanligvis ikke at det er noe i veien for å blande de to formene for tilbedelse, men det å slutte med animistiske tradisjoner blir regnet som en alvorlig synd. Likevel er det mange som har gjort det.
Den spede begynnelse
Det var i 1929 at Bibelens sannhet, som virkelig kan frigjøre folk fra overtroisk frykt, kom til Dahomey. Bror Yanada, som tilhørte gunfolket, hadde lært sannheten av bibelstudentene (som Jehovas vitner ble kalt på den tiden) i Ibadan i Nigeria, og han kom hjem for å fortelle sine egne det han hadde lært. Han samlet en gruppe på seks personer i hjembyen, Porto-Novo, som er landets hovedstad, og begynte å studere Bibelen med dem. Daniel Afeniyi, som opprinnelig var fra Nigeria, var med i denne gruppen, og han holdt fast ved sannheten og ble døpt i 1935. Men forfølgelse fra det lokale presteskapet tvang bror Yanada til å dra tilbake til Nigeria, og den nydøpte Daniel Afeniyi ble tvunget til å reise hjem til landsbyen sin, Daagbe. Da fire andre nigerianske Jehovas vitner begynte å forkynne i Porto-Novo, ble de arrestert og øyeblikkelig utvist.
I 1938 ble tolv brødre som tilhørte ibofolket i Nigeria, sendt for å tjene i Porto-Novo. Til det protestantiske presteskapets store ergrelse var det mange som satte pris på det Jehovas vitner lærte dem ut ifra Bibelen. Moïse Akinocho, en yoruba som var handelsmann, var en av dem. Han hadde vært metodist og hadde også drevet med fedredyrkelse. Som følge av det press presteskapet la på de lokale myndighetene, ble Jehovas vitner igjen nødt til å forlate Porto-Novo. Men da forfølgelsen av disse brødrene fra ibofolket virkelig begynte å tilta, støttet bror Akinocho dem og sa: «Hvis myndighetene har bestemt seg for å drepe alle Jehovas vitner, er jeg rede til å dø.» Han var standhaftig i sin tro like til sin død i 1950.
Under den annen verdenskrig fikk ikke nigerianske Jehovas vitner lov til å reise inn i Benin. Men sannhetens sæd var blitt sådd, og da den senere ble vannet og kultivert, spirte den hurtig. Det skjedde kort tid etter at krigen var over. Nourou Akintoundé, som var beniner, var blitt et av Jehovas vitner under et opphold i Nigeria. I 1948 drog han hjem igjen som pioner, og han brukte mye av sin tid til å forkynne for andre om Jehova Gud og hans hensikt, slik den kommer til uttrykk i Bibelen. Resultatene var mye bedre enn noen med rimelighet kunne ha forventet.
Felttjenesterapporten for mai 1948 sa: «Det er virkelig en glede å kunne sende en rapport fra et nytt land. Evangeliet har fått fotfeste i Fransk Dahomey [Benin], og mennesker av god vilje samler seg om ’signalet for nasjonene’.» — Jes. 11: 12.
Samme måned søkte man guvernøren i Dahomey om offisiell anerkjennelse av Selskapet. Søknaden ble sendt videre til høykommissæren i Dakar i Senegal. Men etter et års ventetid ble den avslått. Arbeidet fortsatte imidlertid å gå framover. Wilfred Gooch, som var avdelingstilsynsmann i Nigeria på den tiden, skrev senere: «Det var så mye latent interesse at 105 personer sluttet seg til pioneren [bror Akintoundé] i felttjenesten innen det hadde gått seks uker. I løpet av de neste månedene fortsatte så denne pioneren å utbre det gode budskap i nærliggende byer, og den fine økningen vedvarte — i juli 1948 hadde man et høydepunkt på 301 forkynnere av Guds rike.»
Forkynnelsen av det gode budskap har framgang
Forkynnelsen av det gode budskap spredte seg fra Porto-Novo til avsidesliggende byer og landsbyer. Bror Akintoundé tok med seg noen av de nyinteresserte for å forkynne på steder som Lokogbo og Cotonou. De slo seg gjerne ned i en landsby i flere dager. Der ble de ønsket velkommen og tatt hånd om av folk som fattet interesse for budskapet. På den tiden begynte interesserte å forkynne sammen med de besøkende brødrene like etter at de hadde hatt de første bibelske samtalene med dem.
Mindre enn fire måneder etter at bror Akintoundé kom tilbake til Benin, ble det holdt et tre dager langt stevne i Porto-Novo. W. R. Brown (Bibel-Brown), Anthony Attwood og Ernest Moreton fra avdelingskontoret i Nigeria var blant dem som var til stede. Det ble døpt 30 personer, til stor irritasjon for de protestantiske misjonærene. De gjorde alt de kunne for å få de nyinteresserte bort fra sannheten, men alle var standhaftige. En av dem som ble døpt på stevnet, sa: «Hvis du har undersøkt alt sammen og funnet ut at noe ikke er bra — så er det opp til deg. Men jeg har funnet ut at dette er veldig bra.» Det var også mange andre som undersøkte det Jehovas vitner lærte, og oppdaget at det var «veldig bra». I januar 1949 var det tre menigheter i Benin — i Porto-Novo, i Lokogbo og i Cotonou.
En polygamist finner sannheten
Selv om Jehovas vitners virksomhet ikke var juridisk anerkjent i Benin, fikk vi i januar 1949 tillatelse til å holde et stevne i Cotonou. Det ble brukt høyttalerbiler for å annonsere programmet, og over 1000 overvar det offentlige foredraget, som hadde temaet «Fredsriket».
En av dem som var på dette stevnet, var Sourou Houénou. Han var notarius publicus, dommer og dessuten leder for «gjengangerne», en gruppe som drev med fedredyrkelse. Han hadde fire koner. Ville han klare å foreta de forandringene som måtte til for å vandre i Jesu Kristi fotspor? Han sluttet med fedredyrkelsen og dens spiritistiske skikker og fulgte dermed Jesu formaning: «Det er Jehova din Gud du skal tilbe, og det er bare ham du skal yte hellig tjeneste.» (Luk. 4: 8) Han ordnet også sine ekteskapelige forhold i samsvar med kristne normer. Selv om han hadde gjort en karriere som ble høyt verdsatt i den nåværende ordning, akkurat som Saulus fra Tarsus hadde gjort før han ble apostelen Paulus, så han på det hele «som en haug med avfall» og la det bak seg. (Fil. 3: 8) Han sluttet som notar og dommer for å være fri til å ta hånd om Rikets interesser og begynte i heltidstjenesten.
Menigheten i Cotonou kom regelmessig sammen i bror Houénous hjem i bydelen Missebo. En gang fikk katolske ledere en flokk med rampunger til å forstyrre møtet. Da det offentlige foredraget ble holdt på den inngjerdede gårdsplassen utenfor bror Houénous hus, klatret en av de unge opp i et tre og begynte å skjelle ut foredragsholderen og kaste stein på ham over gjerdet. Han var tydeligvis dårlig til å sikte, for ingen av steinene traff. En av dem bommet så mye at den traff en av de andre i pøbelflokken så hardt at han måtte på sykehus. Barna trodde det var en straff fra Gud, og løp skremt bort. Nå kunne møtet fortsette uten flere avbrytelser.
Voodoo kontra Jehova
Dogbo-Tindé Ogoudina stod litt lenger borte og så hva som hendte. Hun solgte stoffer og hadde butikken sin rett over gaten for bror Houénous hus. Hun var også sekretær i et fetisjkloster i Porto-Novo. Hun ble imidlertid så imponert over Jehovas vitners holdning når de møtte en slik motstand, at hun ble interessert i budskapet om Riket. Snart møtte også hun kraftig motstand fra fetisjprestene. Lederen for fetisjprestene sa at hun kom til å dø i løpet av sju dager fordi hun stod på Jehovas vitners side, og han brukte trolldom for å prøve å få denne spådommen til å gå i oppfyllelse.
Selv om enkelte er blitt drept av onde ånder, lot ikke søster Ogoudina seg skremme. Hun sa: «Hvis det er fetisjen som har skapt Jehova, skal jeg dø, men hvis Jehova er den høyeste Gud, vil han seire over fetisjen.» Om natten det sjette døgnet ofret fetisjprestene geiteofre og framsa besvergelser til sin fetisj — Gbeloko. De skar ned en bananplante, kledde den i hvitt tøy og drog den rundt på bakken for å symbolisere søster Ogoudinas død. Etterpå var de så sikre på resultatet at de kunngjorde offentlig at hun nå var død. Men hva skjedde neste morgen?
Søster Ogoudina var der hun hadde vært nesten hver eneste morgen — hun solgte stoffer på markedet. Hun var ikke død, men svært så levende. Det ble straks sendt en delegasjon til lederen for fetisjprestene i Porto-Novo for å fortelle ham hva som hadde hendt, eller, rettere sagt, hva som ikke hadde hendt. Han ble rasende over at forbannelsen ikke hadde hatt noen virkning, og fordi han visste at dette ville undergrave hans innflytelse over folk, drog han fra Porto-Novo til Cotonou for å finne søster Ogoudina og ta livet av henne. De lokale brødrene visste at det kom til å bli bråk, så de hjalp henne med å stenge butikken og tok henne med til et trygt sted.
Etter at bror Houénou hadde skjult søster Ogoudina i en uke, leide han en bil og kjørte henne gjennom hele Porto-Novo, slik at alle kunne se at hun var i live. Det var få biler i Afrika i 1949, så det var ikke mange som ikke la merke til dette. Bror Houénou sørget for at hun ble sett av så mange som mulig, og så avsluttet de kjøreturen foran det fetisjklostret som hun tidligere hadde tilhørt. Der gikk hun ut av bilen og kunngjorde høyt og tydelig for alle og enhver at selv om lederen for fetisjprestene hadde kastet en forbannelse over henne for at hun skulle dø, så var det Jehova, hennes Gud, som hadde vunnet. Han hadde vist seg å være «et sterkt tårn» for henne. (Ordsp. 18: 10) Trass i dårlig helse fortsatte søster Ogoudina å tjene Jehova trofast like til sin død. Hennes modige standpunkt hjalp andre fetisjdyrkere til å frigjøre seg fra spiritismens lenker.
Motstanden blir hardere
Da det nærmet seg minnehøytiden i 1949, ble det holdt en spesiell tale i Porto-Novo. Det var over 1500 interesserte til stede, men dette ble ikke godt mottatt av presteskapet. Enda en gang fikk de myndighetene til å gripe inn mot brødrene, og ti ble arrestert.
En bror sa senere: «Brødrene ble holdt i varetekt noen dager, og så ble de løslatt etter å ha fått en kraftig advarsel mot å ’tale eller forkynne mer i dette navn’. En slik motstand har gitt brødrene anledning til å forkynne for ’konger og herskere’ og til å gjøre rede for det håp de har.» — Jevnfør Apostlenes gjerninger 4: 17.
Minnehøytiden ble feiret i hemmelighet det året, og det var 134 til stede; fem forsynte seg av symbolene. Når noen skulle døpes, fant dåpen sted i lagunen ved Porto-Novo etter at det var blitt mørkt. Man skiftet hele tiden møtested, og det var alltid en som holdt vakt under møtene. Før møtene ble det dekket et bord med mat, så hvis det kom noen, kunne brødrene raskt sette seg til bords og late som om de holdt på med å spise. Tross alt var de jo faktisk i ferd med å innta et måltid — med fin åndelig føde!
Brødrene måtte hele tiden være på vakt. De måtte være «forsiktige som slanger og likevel uskyldige som duer,» akkurat som Jesus sa. (Matt. 10: 16) Myndighetene var på konstant utkikk etter bror Akintoundé, som de mente var Jehovas vitners leder. En dag ble en politimann sendt ut for å se etter ham. Han visste ikke hvor bror Akintoundé bodde, så derfor spurte han en mann han traff, om å vise ham veien til huset. Denne mannen var i likhet med folk flest i Benin svært hjelpsom og gjorde som politimannen bad ham om. Mannen var imidlertid bror Akintoundé selv, men politimannen kjente ham ikke igjen. Da de kom fram til det rette huset, var det naturlig nok ikke noen overraskelse for bror Akintoundé at han ikke var hjemme. Da Jehovas vitners arbeid ble offisielt forbudt i juni 1949, flyttet imidlertid bror Akintoundé hjem igjen til Nigeria.
I august 1949 kom myndighetene med en advarsel mot Vakttårnets litteratur og kunngjorde at de som distribuerte den slags publikasjoner på et hvilket som helst språk, ville bli dømt til to års fengsel og få en bot på 500 000 CFA-franc (omkring 6500 kroner). Man rettet særlig søkelyset mot Vakttårnet og boken «Gud er sanndru». Brødrene ble ikke motløse på grunn av det som hendte. De visste godt at Jesus Kristus hadde sagt: «En slave er ikke større enn sin herre. Hvis de har forfulgt meg, vil de også forfølge dere.» — Joh. 15: 20
I løpet av denne tiden hadde Kpoyè Alandinkpovi, som var en av de første som tok imot sannheten i Benin, god nytte av beninske menns tradisjonelle klesdrakt i felttjenesten. Denne langermete drakten, som kalles en bubu, har en ganske stor innerlomme. Når bror Alandinkpovi var sikker på at han hadde funnet noen som virkelig var interessert, stakk han hånden innenfor drakten og trakk fram en bok eller brosjyre som hadde vært gjemt i lommen. Han lot alltid som om den var den siste han hadde, men det så nå ut til at han alltid hadde en ekstra hvis han fant noen andre som hungret etter sannheten.
Brødrene blir spredt, men fortsetter å forkynne
«Forkynn ordet, hold iherdig på med det i gunstige tider og i vanskelige tider.» (2. Tim. 4: 2) Jehovas vitner i Benin fulgte virkelig dette rådet fra apostelen Paulus, og derfor blomstret forkynnelsesarbeidet til og med i «vanskelige tider». Mot slutten av 1949 drog Albert Yédénou Ligan, en av de nyutnevnte beninske pionerene, til Zinvié, en liten landsby nord for Cotonou. Den første dagen han var der, traff han Josué og Marie Mahoulikponto, og de skjønte snart at det de fikk høre om Bibelens lære, var sannheten. Selv om Josué var protestant, drev han med fedredyrkelse og hadde to koner, og han var også den ledende fetisjpresten for guden Zangbeto. Han og Marie sluttet med alle de falske skikkene allerede den samme måneden som de kom i kontakt med sannheten. Familien var ikke særlig begeistret for deres nyfunne tro, og de laget store vanskeligheter for dem. De jaget dem til og med hjemmefra og ødela avlingene på åkrene deres.
Josué og Marie Mahoulikponto måtte flykte fra landsbyen for å redde livet, og de slo seg ned i Dekin, en av landsbyene på pæler. Det gjorde at sannheten ble spredt til et nytt område. Landsbyhøvdingen i Dekin var den første som tok imot sannheten der. Innen to år hadde 16 personer i dette området tatt imot sannheten, selv om politiet arresterte dem, banket dem opp og ødela all litteraturen deres, også biblene.
Da en pioner forkynte i en landsby i 1950, traff han en mann som fortalte om en eldre mann som snakket om de samme tingene ut ifra Bibelen som denne pioneren. Den eldre mannen viste seg å være bror Afeniyi, en av de første som hadde lært sannheten å kjenne i Benin, og som ble døpt i 1935. Selv om bror Afeniyi hadde bodd isolert, var han ikke blitt glemt av Jehova, og han hadde heller ikke selv glemt den glede han hadde erfart da han var blitt frigjort fra de ubibelske læresetningene i sin tidligere, protestantiske religion. Hans kone tok aldri imot sannheten, og folk i den landsbyen der han forkynte, var svært opptatt av voodoo, men likevel gav han ikke opp. I mange år lærte han trofast andre ut ifra Bibelen. Han døde 80 år gammel, etter å ha tjent Jehova trofast i over 42 år.
I begynnelsen av 1950 kom det nye bølger av forfølgelse. I Kouti-området oppdaget en politimann en gruppe brødre som studerte dagsteksten. Noen av dem ble arrestert og bundet og ført fram for distriktskommandanten. De ble senere løslatt, men fikk en skarp advarsel mot å forkynne eller holde møter. Ikke desto mindre forstod Jehovas folk betydningen av å fortsette å komme regelmessig sammen for å studere Guds Ord, om de så måtte gjøre det i hemmelighet. En av de lokale eldste skrev: «Nå kan brødrene bare komme sammen for å studere ved å stå opp svært tidlig om morgenen. De som har sykkel, drar til steder langt borte for å forkynne . . . Det er til og med farlig å ha med seg en bibel. Trass i disse vanskelighetene skal vi fortsette å forkynne ordet inntil enden.» I mars 1950 kom de trofast sammen for å feire høytiden til minne om Kristi død. De ’vek ikke tilbake’ på grunn av frykt. (Hebr. 10: 38) I begynnelsen av 1951 var det sju menigheter som rapporterte tjeneste, og 36 av de 247 forkynnerne som rapporterte, var pionerer.
Han leverte tilbake sine religiøse remedier
I begynnelsen av 1950-årene var det mange av våre brødre som ikke kunne lese særlig godt, men de gjorde likevel det de kunne for å avlegge et vitnesbyrd, og Jehova velsignet deres anstrengelser. En dag var to brødre i ferd med å forklare Bibelens sannhet for en tredje person da Samuel Ogungbe kom forbi. Han sa senere: «Jeg var ikke klar over det den gang, men de to mennene var Jehovas vitner, og de var uenige fordi de ikke kunne lese i sine egne bibler, som var skrevet på gun. Jeg blandet meg inn i drøftelsen og kunne hjelpe dem, for jeg hadde lært å lese Bibelen på gun.» Samuel Ogungbe var kasserer og styremedlem i et kirkesamfunn som kaller seg «Kjerubenes og serafenes kirke». Det er lett å gjenkjenne medlemmene av dette kirkesamfunnet, for de kler seg i lange hvite kjortler og har hvite luer fordi de tror at de er Kristi brud. Men trass i sin religiøse tilknytning syntes Samuel Ogungbe at det var interessant å drøfte Bibelen med Jehovas vitner, og de avtalte at de skulle fortsette samtalen om lørdagen, bare fire dager senere. Men før det hendte det noe som gjorde Samuel nokså skremt.
«Den kirken jeg gikk i, driver både med spådomskunster og andre magiske ting,» fortalte han. «Dagen etter at jeg hadde truffet Jehovas vitner for første gang, gikk jeg som vanlig til kirken. Jeg ble straks advart av medtroende som hadde konsultert åndene. De sa at jeg burde passe meg av to grunner — for det første sa de at selv om jeg hadde en høy stilling i kirken, stod jeg i fare for å falle fra, og for det andre ville jeg snart få alvorlige mageproblemer som kom til å ende med døden om jeg ikke fulgte åndenes råd. De sa at jeg måtte kjøpe sju stearinlys og røkelse og myrra til en spesiell seremoni med høylytte bønner og faste i sju dager. Hvis jeg ikke gjorde det, ville jeg dø.»
Senere innrømmet han åpent: «Da jeg gikk hjem torsdag kveld, var jeg redd. Fredag morgen begynte jeg å be og faste, og jeg visste at jeg snart måtte bestemme meg for om jeg skulle fortsette mine drøftelser med Jehovas vitner eller ikke. Jeg holdt nesten på å bryte avtalen med dem, men i siste liten bestemte jeg meg for å gå. Vi drøftet en rekke ting, og de inviterte meg til møtet om søndagen.» Samuel begynte snart å foreta forandringer. Medlemmene av kirkesamfunnet prøvde å få ham fra det, men han var overbevist om at han hadde funnet sannheten. Han leverte tilbake alle sine religiøse remedier og begynte å ta del i felttjenesten samme måned. Innen det hadde gått seks måneder, lot han seg døpe som et symbol på sin innvielse til Jehova. Bror Ogungbe døde ikke på grunn av sin nye tro. Han tjente Jehova trofast i over 40 år, like til sin død i 1996.
Leseundervisning
En person kan godt forkynne uten å kunne lese, men det å lese i Guds Ord kan gi ham styrke til å holde ut i vanskelige situasjoner. Det å kunne lese er også viktig når det gjelder å undervise på en virkningsfull måte. Tidligere var det imidlertid mange i Benin, også blant Jehovas vitner, som var analfabeter, og derfor oppmuntret Selskapet brødrene til å organisere leseundervisning. Til å begynne med ble det gitt personlig undervisning til én og én, men i 1960-årene begynte man å opprette leseklasser i menighetene.
Like fram til i dag er det blitt arrangert lesekurs for grupper i mange av menighetene i Benin. Dessuten er det også en del som får individuell hjelp. Men etter hvert som undervisningen ved de offentlige skolene er blitt bedre, har dette behovet for leseundervisning minket. Så snart folk klarer å forstå det trykte ord, blir de også bedre i stand til å anvende det de leser, på seg selv og til å bruke Guds Ord mer effektivt til å hjelpe andre. — Ef. 6: 14—17.
De katolske prestene og jujuprestene slår seg sammen
Når prestene ikke klarte å motbevise Bibelens sannhet slik den ble framholdt av Jehovas vitner, benyttet de seg ofte av verdslige myndigheter for å prøve å stanse Jehovas folks virksomhet. I ett tilfelle gikk en katolsk prest og en jujuprest sammen om å forsøke å rydde Dekin-området for Jehovas vitner. De gikk til myndighetene med forskjellige anklager og blandet halvsannheter med regelrette løgner. De hevdet at Jehovas vitner overtalte folk til å gjøre opprør mot styresmaktene, at de forutsa en verdenskrig, at de forkynte verdens ende, og at de nektet å betale skatt. Jujupresten sa til distriktskommandanten at Jehovas vitner var årsaken til at åndene nektet å sende regn, og at det derfor var deres skyld at landet var rammet av hungersnød. Den katolske presten sa at Jehovas vitner hadde skylden for at hans bønner og messer ikke ble hørt av Gud.
Oppriktige mennesker skjønte at disse angrepene egentlig var et tegn på frykt hos de religiøse lederne, som var redde for at Jehovas vitners arbeid skulle få et sterkt fotfeste blant folk. Den slags angrep bidrog bare til å styrke brødrenes tillit til Jehova. En rapport som ble skrevet på den tiden, sa: «Brødrene står virkelig ’fast i én ånd og kjemper med én sjel side om side for troen på det gode budskap’, og Jehova velsigner deres bestrebelser ved å gi dem vekst. (Fil. 1: 27) Vi har tro på at han vil fortsette med det.»
Fortsatte Jehova å velsigne deres iherdige bestrebelser? Ja, det gjorde han virkelig! Til tross for hard motstand og forfølgelse økte tallet på dem som forkynte om hans navn og rike, fra 301 i 1948 til 1426 i 1958. En del av denne forkynnelsen ble imidlertid utført i forskjellige fengsler.
Det blir avlagt et grundig vitnesbyrd innenfor murene
Da David Denon fra Porto-Novo ble arrestert fordi han ikke ville slutte å tjene Jehova, så han på fengselet som sitt distrikt. Og han klarte virkelig å fengsle tilhørerne! Men forkynnelsen irriterte vaktene, som fikk ham flyttet til et annet fengsel. Der fikk han imidlertid bedre behandling og kunne forkynne uhindret for medfangene. Sjefen for fengselsbetjentene ble faktisk også interessert, og to andre fanger tok imot sannheten og hjalp bror Denon med å forkynne i deres distrikt — innenfor fengselsmurene.
Om dagen ble bror Denon, som var en svært betrodd fange, sendt utenfor fengselet for å arbeide som tømrer hjemme hos en politioverbetjent. Denne mannen fattet også interesse for Bibelens budskap og lot til og med bror Denon reise hjem for å hente litteratur til ham — den samme litteraturen som bror Denon var blitt fengslet for å være i besittelse av!
Det var snart flere som begynte å tjene i dette uvanlige distriktet. I 1955 kom ytterligere 50 forkynnere fra Nigeria over til Benin for å hjelpe til med å bringe det gode budskap ut til isolerte distrikter rundt om i landet. Hver eneste en ble arrestert og plassert i det lokale fengselet. Det var imidlertid ikke stort nok til å romme alle sammen, så derfor ble alle søstrene og noen av brødrene sendt hjem. Men 27 brødre som var anklaget for å distribuere «forbudt litteratur», ble overført til et fengsel inne i landet for å vente på at saken deres skulle komme opp for retten. De kastet ikke bort tiden mens de var der. Da de drog fra Nigeria, var det nok ikke dette distriktet de hadde hatt i tankene, men det fantes folk her som trengte å høre det gode budskap. Som følge av deres virksomhet var det minst 18 som viste interesse, deriblant flere fengselsbetjenter og fengselslegen.
I slutten av august kom saken opp for retten. Ryktene om rettssaken hadde spredt seg vidt omkring, og det var over 1600 personer til stede. Det kom katolske prester fra en rekke steder som sa at brødrene ville bli dømt til tolv års fengsel — og det til og med før rettssaken hadde begynt.
Dommeren var imidlertid velvillig innstilt og lot brødrene få avlegge et fint vitnesbyrd i retten. Han sammenlignet Jehovas vitner med Jesus Kristus, som ble stilt for retten selv om han aldri hadde begått noen forbrytelse. Dommeren beklaget at han var nødt til å dømme de fleste av brødrene til tre måneders fengsel. Men dommene skulle gjelde fra det tidspunktet da de var blitt arrestert, og det var nesten tre måneder tidligere. Brødrene utnyttet resten av tiden i fengselet godt. I august måned rapporterte de over 100 timer hver i forkynnelsen av det gode budskap innenfor fengselsmurene. Alt oppstusset gjorde folk oppmerksom på Jehovas vitners arbeid på en bemerkelsesverdig måte.
Bibelske publikasjoner på gun
Når man skal undervise folk i Bibelens sannhet, er det til stor hjelp å ha litteratur på det språket de snakker. Mange mennesker i Benin snakker gun, og brødrene ble svært glade da de i 1955 fikk traktaten Hva tror Jehovas vitner? på gun. I 1957 fikk de så Rikets tjeneste, og det hjalp dem med å organisere tjenestemøtene og felttjenesten på en mer effektiv måte. Dessuten begynte et bibelselskap å trykke et nytt opplag av hele Bibelen på gun.
Så fikk forkynnerne brosjyren «Dette gode budskap om riket». Da de første eksemplarene av brosjyren kom, ble det ordnet med at man skulle studere den på menighetsbokstudiet. Og tidlig neste år ble det mulig å tilby den til offentligheten. Virkningen var bemerkelsesverdig. Ydmyke mennesker i Benin godtok med glede dens klare redegjørelse for Bibelens sannhet. I april 1958 var det et nytt høydepunkt på 1426 forkynnere — en økning på 84 prosent i forhold til gjennomsnittet året før.
Det var oppmuntrende å se hvor godt disse publikasjonene på gun ble mottatt, og derfor begynte man snart å oversette boken «Gud er sanndru». Det ble også utgitt stensilerte utgaver av Vakttårnet på gun fra og med nummeret for 1. desember 1960. Alle disse publikasjonene bidrog til at brødrene kunne vokse i verdsettelse av sannheten og hjelpe andre til å bli fri fra trelldommen under falsk religion.
Noen viste seg å ’ikke være av vårt slag’
Når noen får vite at de er blitt lært løgner, kan det godt være at de er snare til å forkaste sin gamle religion og begynner å tilbe Jehova. Men for å fortsette å utøve den rene tilbedelse må man være ydmyk og ha ekte kjærlighet til Jehova. Man må være villig til å gå framover mot kristen modenhet og å anvende Guds Ord på alle livets områder. Ikke alle i Benin som begeistret begynte å forkynne, fulgte en slik kurs. Noen viste seg å ’ikke være av vårt slag’. — 1. Joh. 2: 19.
Da en tilsynsmann i Gbougbouta menighet vendte seg bort fra sannheten, prøvde han å overtale Kouadinou Tovihoudji til å gjøre det samme. Bror Tovihoudji minnet mannen taktfullt om at da han hadde vært en tjener for Jehova, hadde han sagt til andre at kjærligheten til sannheten ville kjølne hos noen. (Matt. 24: 12) Så tilføyde vår bror at siden den tidligere tilsynsmannens egen kjærlighet hadde kjølnet, skjønte han nå at Bibelen hadde hatt rett. Bror Tovihoudji valgte fornuftig nok å la være å følge ham og forble i stedet trofast mot Jehova.
Men det var ikke alle brødrene som helt forstod hvordan de burde opptre overfor dem som ikke lenger ville følge Guds rettferdige prinsipper. De trengte derfor hjelp. I 1959 ble Theophilus Idowu, en nigeriansk kretstilsynsmann, sendt til byen Porto-Novo for å bygge opp brødrene. De var glade for å treffe ham, men de ble litt mismodige da de fikk vite at han ikke snakket gun. Han trengte tolk når han skulle holde taler og drøfte ting med de eldste. Bror Idowu skjønte at menighetene hadde problemer som måtte løses. Men siden han ikke kunne språket, var det begrenset hva han kunne gjøre. Det bekymret ham, så derfor bestemte han seg for å lære seg gun. Han gjorde raske framskritt og kunne snart hjelpe brødrene, selv med vanskelige spørsmål. Problemene ble gradvis tatt hånd om; de som valgte å følge en levemåte som var uren moralsk sett, og ikke ville forandre seg, ble fjernet fra menighetene.
En av de største svakhetene var at nye som ikke kunne lese og skrive, hadde en manglende forståelse av en del ting. Men de som hadde en god forståelse av sannheten og la seg den på hjertet, gjorde store forandringer i sitt liv. Germain Adomahou var en av dem.
En polygamist gjør forandringer
Germain Adomahous far hadde tolv koner. Men selv før Germain ble et av Jehovas vitner, hadde han bestemt seg for at han bare skulle ha én kone. Han visste at selv om det å ha mange koner var et tegn på velstand og innflytelse, så hadde det vært bitre uoverensstemmelser og sjalusi blant farens koner. Men etter at Germain hadde giftet seg, forble hans kone barnløs, og det er vanærende for en del afrikanere. Trass i sine tidligere så gode forsetter tok han seg snart to koner til. Senere fikk han enda to koner, så nå hadde han i alt fem. Det varte ikke lenge før også hans hjem ble preget av bitter rivalisering og sjalusi. Og for å prøve å glemme disse problemene fikk han seg elskerinner. Nå hadde han det slik som faren, enda dette var noe han hadde mislikt så sterkt.
Selv om han tilbad fetisjer, søkte han trøst og veiledning hos en katolsk prest, som sa til ham at han måtte bli døpt for å få komme til himmelen. Presten sa ingenting om fetisjdyrkelsen, de fem konene eller hva Bibelen sier om det å ha seksuell omgang med en man ikke er gift med. Germain ble derfor døpt i kirken, men fortsatte samtidig med fetisjisme og polygami. Alt var egentlig som før. I 1947 fikk han boken «Sannheten skal frigjøre eder». Etter at han hadde lest den, brøt han med den katolske kirke og sluttet å tilbe fetisjer. Han var imidlertid fremdeles slave under polygami og en umoralsk livsstil og skjønte at han måtte slutte med dette dersom han ville bli et av Jehovas vitner. Så en dag skjedde det noe drastisk.
Noen i Abomey menighet av Jehovas vitner ble arrestert og satt i fengsel, og nyheten spredte seg i hele landsbyen. Germain hadde aldri opplevd at noen i et annet trossamfunn var blitt behandlet på denne måten. Det gjorde sterkt inntrykk på ham at Jehovas vitner var villig til å utholde forfølgelse for å kunne forkynne Bibelens budskap. Nå ble han overbevist om at Jehovas vitner var de sanne kristne. (2. Tim. 3: 12) Han visste hva han ville gjøre, og sluttet å leve i polygami, innrettet seg etter Bibelens lære og innviet sitt liv til Jehova Gud.
Men hans nyfunne tro tillot ham ikke uten videre å kaste de tidligere konene på dør. Selv om han ikke lenger levde sammen med dem, dekket han deres materielle og åndelige behov helt til de giftet seg igjen. To av de tidligere konene hans ble senere innviede tjenere for Jehova; den yngste av dem giftet seg med en heltidstjener og begynte med tiden å reise i kretstjenesten sammen med sin mann. Mange av Germains barn tok også imot sannheten.
En døende manns siste ønske
Det var også andre som tørstet etter sannheten. Amos Djagun var leder for metodistkirken i Kilibo, en landsby i den nordlige delen av Benin, og Silas Fagbohoun var en av kirkens framstående medlemmer. Men da et av Jehovas vitner oppsøkte Silas Fagbohoun, innrømmet han åpent at han og mange andre var misfornøyd med den utbredte forvirringen i kirken, og de var også klar over at kirken så gjennom fingrene med ting som var galt. Selv hadde han to koner og en rekke elskerinner, deriblant en som var gift med en av de ledende lekpredikantene i kirken.
Etter at Jehovas vitner hadde besøkt Amos Djagun, kalte han sammen mange av de sognebarna som han visste hungret etter sannheten. Kretstilsynsmannen var på besøk i landsbyen akkurat da, og han viste dem hvordan de kunne studere Bibelen ved hjelp av boken «Gud er sanndru» og brosjyren «Dette gode budskap om riket». Han viste dem også hvordan de kunne ha størst mulig utbytte av dagsteksten. Mange av dem, deriblant Amos Djagun og Silas Fagbohoun, tok med glede imot de nye tingene de lærte.
Silas Fagbohoun ville naturligvis gjerne at hans kone og barn også skulle ta imot hans nyfunne tro, men det virket som om det var liten respons hos dem. Kvelden før Silas døde i juni 1963, kalte han sin eldste sønn, Joseph, til seg der han lå, og sa: «Jeg er lei for at du inntil nå ikke har tatt et fast standpunkt for den sanne religion. Du skal vite at du nå forkaster den sannhet som fører til evig liv. Jeg ber til Jehova om at han må være med deg når du skal ta hånd om den vanskelige oppgaven jeg nå overlater til deg; heretter har du ansvaret for alle dine brødre. Ta deg av dem både i materiell og særlig i åndelig henseende.» Ble bror Fagbohouns siste ønske oppfylt?
Det virket som om Joseph hadde valgt sin kurs i livet, og med tiden begynte han på en protestantisk videregående skole i Cotonou. Mens han gikk der, hadde han en dag en bibelsk drøftelse med en prest i påhør av en klasse med 80 elever. Prestens svar på de fleste spørsmålene var: «Det forblir et guddommelig mysterium», men Joseph kunne gi tilfredsstillende svar på mange bibelske spørsmål ved hjelp av boken «Gud er sanndru». Med farens siste ønske i friskt minne forlangte Joseph høyt og tydelig foran presten og hele klassen at navnet hans skulle strykes fra den protestantiske kirkes bøker. Nå var han fri. Han ble døpt i juli 1964, og i 1969 begynte han som alminnelig pioner.
Selv om bror Fagbohouns kone, Lydie, var svært snill og godhjertet, skjønte hun ikke nødvendigheten av å skifte religion. Hun trodde at hun kunne få evig liv selv om hun forble en protestant. Hennes øyne ble imidlertid åpnet da en eldre prest i kirken spurte om han kunne få ha seksuell omgang med henne for å «trøste» henne nå som hun var blitt enke. Aldri i livet om hun skulle sette sine ben i den kirken mer! Etter at hun var blitt oppmuntret til det av sønnen og hadde fått hjelp av en spesialpioner, begynte hun derfor å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. Med tiden var det ikke bare hun som ble døpt, men de fleste av barna gjorde også sannheten til en del av seg selv.
Misjonærer fra Gilead
Brødrene gledet seg storlig da de første misjonærene fra Gilead-skolen kom den 3. februar 1963. Keith og Carroll Robbins var kanadiere og hadde gått i Gileads 37. klasse. De fant et sted å bo og lærte seg snart gun. Brødrene ble svært oppmuntret av disse medtroende som var hvite — de utgjorde et vitnesbyrd for dem om enheten innen det verdensomfattende brorskapet. Ikke nok med at misjonærene syklet av gårde og besøkte menighetene ute i bushen, men de lærte også opp andre til å ta hånd om den slags oppgaver. Da det ble nødvendig for dem å dra hjem igjen til Canada for å ta seg av familieforpliktelser, følte de lokale brødrene og søstrene det som et stort tap.
I månedene som fulgte, ble det sendt enda to kanadiske misjonærer til Benin — Louis og Eleanor Carbonneau. De kunne fransk, så derfor ble det opprettet en franskspråklig menighet i Cotonou kort tid etter at de kom. Mye av Selskapets litteratur var å få på fransk, og det bidrog til at denne gruppen opplevde en hurtig åndelig vekst.
Bror Carbonneau var ordstyrer ved områdestevnet med temaet «Åndens frukt», som ble holdt i Abomey i november 1964. Politiet var til stede, noe som var helt vanlig ved alle store arrangementer. De fant ikke noe å sette fingeren på; de var faktisk svært vennlige mot brødrene og likte å høre de bibelske foredragene. De ble også svært forbauset over at det var 1442 til stede. Noen kom nordfra, og andre kom sørfra, men alle behandlet hverandre som brødre. Dette var helt enestående, for på den tiden var det vanlig med opptøyer mellom folk fra de nordlige og de sørlige delene av landet.
Det var også andre misjonærer som tjente i Benin — noen var der bare en kort tid, men andre ville gjerne slå seg ned for godt. I begynnelsen av 1966 kom Don og Virginia Ward og Carlos og Mary Prosser. De var blitt litt forsinket på grunn av politiske omveltninger i landet. I mars 1966, ikke lenge etter at de hadde kommet, ble det opprettet et avdelingskontor i Cotonou som skulle føre tilsyn med forkynnelsen av det gode budskap i Benin.
Helt siden 1948 hadde Jehovas vitner søkt om at deres bibelske undervisningsarbeid i Benin måtte bli juridisk anerkjent, men dette var alltid blitt avslått. Det var derfor svært gledelig da brødrene oppdaget navnet Watch Tower Bible and Tract Society of Pennsylvania i regjeringsorganet og leste at Jehovas vitner nå kunne forkynne fra dør til dør i alle deler av landet, og at misjonærene kunne utføre sin tjeneste uten å bli hindret.
På tide å gifte seg
Før 1966 hadde ikke myndighetene noen ordning for lovformelig registrering av ekteskap. Alle ekteskap var blitt inngått på tradisjonelt vis, men brødrene sendte i tillegg en undertegnet erklæring til avdelingskontoret. I 1966 ordnet imidlertid myndighetene med at det ble mulig å foreta en lovformelig registrering av et ekteskap, men dette var en frivillig ordning. Misjonærene forklarte de innfødte brødrene at det var viktig å få ekteskapet lovformelig registrert i henhold til denne juridiske ordningen.
Dette skapte en del problemer for brødrene. For det første kostet det penger å registrere ekteskapet — og det var mange som hadde dårlig råd. Dessuten måtte man oppgi fødselsdato, og det var ikke alle som visste den eksakte datoen, for det fantes sjelden nøyaktige opptegnelser. Men til tross for disse hindringene var Jehovas folk fast bestemt på å ha ekteskap som var ærbare i Guds øyne. — Hebr. 13: 4.
Jehovas vitner i Hetin, en landsby med hus som stort sett er bygd på pæler, fant ut at det ville være billigere å få myndighetenes vigselsmann til å komme til dem, enn at 25 par skulle reise til ham. Og siden det var snakk om så mange par, var vigselsmannen enig. Da han omsider kom, ble han møtt av 60 par som gjerne ville ha ekteskapet legalisert. Hva hadde skjedd? Jo, under forberedelsene til den seremonien som skulle omfatte så mange par på én gang, hadde de andre i landsbyen hørt om hva som var på ferde. Siden deres egne kirkeledere ikke gav dem noen hjelp til å få ekteskapet registrert, spurte de Jehovas vitner om ikke de også kunne få benytte seg av denne anledningen til å bli lovformelig gift. I løpet av omkring fire måneder økte menigheten i antall fra 69 til 90 forkynnere.
Et passende avdelingskontor
For at avdelingskontoret skulle fungere skikkelig, trengte man passende lokaler. Don Ward hadde arbeidet i bygningsbransjen før han begynte i heltidstjenesten, og i 1968 brukte han sin erfaring i forbindelse med oppføringen av et kombinert avdelingskontor og misjonærhjem i Cotonou. Det var 16 pionerer og mange andre lokale forkynnere som hjalp til, og derfor tok byggingen bare åtte måneder. I første etasje var det en fin Rikets sal i tillegg til kontorer, spisesal og litteraturlager. I etasjen over var det seks soverom med utsikt til en stor hage med mange palmer. På den andre siden av hagemuren kunne man se en funklende lagune med fiskere i kanoer.
Den 12. januar 1969 var en helt spesiell dag i Benins teokratiske historie. Da ble det nye avdelingskontoret og misjonærhjemmet innviet til Jehova. Brødrene følte at en så fin bygning virkelig vitnet om at Jehova velsignet deres arbeid. Den kristne personlighet som ble bygd opp ved at mennesker framelsket gudgitte egenskaper, var imidlertid av enda større verdi enn denne bygningen.
Ærlighet — den rette vei
Daniel Aïnadou, som var ansatt ved et finere hotell, fikk en dag sin kristne personlighet stilt på prøve. Da han skulle til et renseri med en bukse som tilhørte en hotellgjest, fant han et beløp tilsvarende over 10 000 kroner i en av lommene. Det ville ha utgjort over to årslønner for ham. Hva skulle han gjøre? Nå stod han med en formue i hendene, og det var ingen som så ham.
Daniel Aïnadou hadde bare vært døpt en kort tid, men han hadde nylig studert en artikkel i Vakttårnet om ærlighet. Han var fast bestemt på ikke å mishage Gud ved å ta imot uærlig vinning og meldte derfor fra om pengene til resepsjonisten. Da resepsjonisten så beløpet, tok han Daniel til side og sa: «La oss heller beholde pengene og la dette bli mellom oss.» «Nei, det kan jeg ikke,» sa Daniel. «Jeg er kristen og et av Jehovas vitner.» «Jeg er også kristen,» protesterte resepsjonisten. «Jeg går regelmessig i den katolske kirke. Jeg kan ikke se noe galt i å beholde pengene. Tross alt har jo denne mannen mistet dem.» Men Daniel brydde seg ikke om ham og gav pengene til hotelleieren, som la dem i hotellets safe.
Litt senere kom den uheldige gjesten tilbake til rommet sitt og lette febrilsk etter pengene — under sengen, i klesskapet og bak stolene. Han kunne bare ikke finne dem. Svært oppjaget kom han til hotelleieren, som kunne forsikre ham om at pengene ikke var forsvunnet, men lå trygt i hotellsafen. Da gjesten fikk høre at det var en av hotellets ansatte som hadde levert dem, bad han om å få treffe vedkommende. Han var svært imponert og sa: «Jeg vet at Jehovas vitner er bra mennesker, og når jeg kommer tilbake til Frankrike, skal jeg sannelig oppsøke dem, for jeg vil gjerne vite mer om dem.» Hotelldirektøren hadde på sin side tidligere ikke hatt noe særlig til overs for Jehovas vitner, men han sa nå at han var glad for å ha noen av dem som sine ansatte.
Denne hendelsen ble ikke så fort glemt. Senere var det en annen gjest som sa at han hadde mistet et lite pengebeløp, og han beskyldte bror Aïnadou for å ha stjålet dem. Men da hotelleieren fikk høre det, var han snar til å forsvare vår bror og fortelle historien ovenfor.
I årene som fulgte, økte antall aktive Jehovas vitner i Benin jevnt og trutt. I 1971 var det 22 misjonærer som tjente ute i distriktet eller på avdelingskontoret. I 1975 var det 2381 aktive forkynnere, mens det i 1950 bare hadde vært 290 på det meste. Jehova velsignet virkelig oppriktige mennesker som ønsket å bli fri fra falsk religion. Men det var ikke alle som var like begeistret over økningen. I horisonten begynte det å samle seg mørke skyer i form av økt forfølgelse.
En ny regjering
«Pour la révolution?» (Er du klar til revolusjonen?) «Prêt!» (Jeg er klar!) Dette var vanlige hilsener i Benin etter at det marxist-leninistiske regimet hadde tatt makten i landet i begynnelsen av 1975. Alle brev fra det offentlige ble dessuten avsluttet med ordene «Klar til revolusjonen! Kampen fortsetter!»
Jehovas folk er kjent over hele jorden for at de holder seg nøytrale i politiske spørsmål, og deres samvittighet, som er oppøvd i samsvar med Bibelens normer, tillater dem ikke å gjenta slike slagord. (Joh. 15: 19; 18: 36) Det førte til at mange i Benin ble fiendtlig innstilt til dem.
November 1975 — en arrestasjon
Pierre Worou var ute i tjenesten en dag i november 1975, og da møtte han en mann som hilste ham med et politisk slagord. Da bror Worou lot være å svare som forventet, ble han straks tatt med til politistasjonen. Politiet prøvde å få ham til å gjenta slagordene, men han nektet. Da ble han tvunget til å krabbe rundt på knærne og albuene i flere timer, men han forble trofast.
Omsider fikk noen av brødrene snakke med de ansvarlige politifolkene, og siden det var søndag, gikk de med på å løslate ham ved slutten av dagen. Det som hadde skjedd, varslet brødrene om hva som lå foran dem.
Desember 1975 — advarsler i radioen og i avisene
I desember gikk den regjeringskontrollerte radiokanalen, «Revolusjonens røst», til angrep på organisert religion i sin alminnelighet. Det fortelles også at enkelte grupper av ungdommer skal ha plyndret forskjellige kirker. Mange revolusjonære advarte Jehovas vitner og sa at de måtte slutte å forkynne. Den 14. januar 1976 var den offentlige forkynnelsen blitt hindret av myndighetene en rekke steder. Seks Rikets saler var blitt stengt, og tre ganger hadde politiet avbrutt møter i private hjem. Rikets sal i Hetin var blitt konfiskert og ble brukt til politiske møter. Men i noen av de større byene kunne pionerene og misjonærene fremdeles fortsette i tjenesten uten for mange forstyrrelser.
Mars 1976 — flere restriksjoner
Den 24. mars 1976 sendte avdelingskontoret i Benin et brev til Jehovas vitners styrende råd: «Tjenestemenn forskjellige steder i landet fortsetter å legge ulike restriksjoner på religiøs virksomhet. Mange steder er en rekke fetisjseremonier og andre religiøse seremonier blitt forbudt. Forkynnelse fra hus til hus eller i forskjellige strøk i en del byer og landsbyer er også blitt forbudt.»
To uker senere meldte avdelingskontoret til det styrende råd: «I et område nordpå (Gouka) ble alle brødrene i menigheten (men ikke søstrene) arrestert og holdt i varetekt i 72 timer. Det ble gjort for å advare dem mot å forkynne og for å prøve å tvinge dem til å gjenta politiske slagord, noe de nektet å gjøre. . . . Brødrene fikk vite at de kunne få holde møter i Rikets sal hvis de hengte opp et flagg foran salen og hadde et innslag med synging av politiske sanger og roping av slagord før og etter hvert møte. Brødrene var jo klar over at de ikke kunne gjøre det, så derfor ble de nødt til å fortsette å ha møtene i private hjem.»
April 1976 — brødre i Cotonou blir arrestert
Den politiske spenningen fortsatte å øke overalt i landet. I begynnelsen av april hadde de fleste arbeidsplassene i landet innført studietimer hver uke der folk ropte politiske slagord, hilste flagget, sang nasjonalsangen og gjennomgikk ideologikurs. De som ikke var med på disse møtene, skulle rapporteres til myndighetene. Det ble innkalt til et slikt møte i et distrikt i Cotonou der det arbeidet tre brødre og en søster. Brødrene nektet å være med på møtet; søsteren gikk, men deltok ikke i noen av seremoniene. Da søsteren og de tre brødrene kom på jobb mandagen etter, ble først søsteren og deretter brødrene tvunget til å løpe foran en politibil hele veien til politistasjonen — en strekning på omkring fem kilometer. Søsteren var gravid i fjerde måned. Da de kom fram til politistasjonen, stod de fremdeles på sitt; de ville ikke gjenta noen politiske slagord. Selv om de ble slått kraftig, forble de sterke — fysisk mishandling kunne ikke bryte ned deres tro.
Den 7. april 1976 skrev Carlos Prosser til det styrende råd på vegne av utvalget ved avdelingskontoret i Benin: «Nå som jeg sitter her og skriver dette brevet, har distriktssjefen nettopp oppsøkt meg sammen med en vakt og sin sekretær. Han hadde en del spørsmål om slagord, flagghilsen og så videre, og jeg fikk drøftet noen av disse punktene med ham. Han sa også at flere av oss var blitt arrestert for å ha nektet å delta i alt dette, og så fortalte han at han holdt på å sette opp en liste over hvem som skulle arresteres. Han var ganske vennlig, men svært bestemt på enkelte områder. Han sa for eksempel at vi ikke fikk lov til å forkynne i folks hjem, men måtte holde oss i ’templet’ vårt. Vi vet ikke hva myndighetene kommer til å gjøre, men én ting er sikkert: Jehovas vitner er blitt mer kjent enn noensinne, og vi ber om at alt dette må vise seg å bli til et vitnesbyrd. Alle misjonærene lurer på hvor lenge vi får lov til å bli her.»
Forfølgelsen intensiveres
I en radiotale til folket den 16. april 1976 kom innenriksministeren med sterk kritikk av Jehovas vitner. Han sa blant annet at Jehovas vitner nekter å delta i ideologikurs og får lære at de ikke kan gjenta politiske slagord. Han brukte sterke ord og sa at hvis Jehovas vitner ikke forandret innstilling innen måneden var omme, ville alle deres representanter, som var ’autoriserte CIA-agenter’ — en svært feilaktig framstilling av misjonærene — bli utvist fra landet.
Den slags utsagn ble kringkastet i alle deler av Benin i omkring to uker. Mange som aldri før hadde hørt om Jehovas vitner, begynte å lure: «Hvem er disse menneskene som de snakker så mye om?» Meldingene skapte mye nysgjerrighet, og Jehovas navn ble kunngjort rundt om i landet i en utstrekning som brødrene selv aldri kunne ha vært i stand til å klare ved hjelp av sin nå så begrensede offentlige tjeneste.
Andre representanter fra distriktssjefens kontor kom til avdelingskontoret for å få oppgitt navnene på dem som arbeidet der, og andre opplysninger. De ville blant annet vite navnene på alle ansvarlige brødre rundt om i landet, men fikk bare navnene på de misjonærene som bodde på misjonærhjemmet i tilknytning til avdelingskontoret. Da de hadde dratt, ble alle Selskapets opptegnelser og arkiver fjernet fra avdelingskontoret og omhyggelig gjemt.
Dagen etter, 17. april, kom det to tjenestemenn og bad om å få treffe den ansvarlige ved avdelingskontoret. Begge to røykte, og bror Prosser sa at de måtte stumpe sigarettene før de kom inn. De gjorde som han sa, og ble deretter bedt inn på kontoret. De var fremdeles ute etter navnene på alle ansvarlige brødre rundt om i landet. Men nå hadde de ingen mulighet for å finne noen av de viktige opptegnelsene ved avdelingskontoret, selv om de hadde gått i gang med å ransake bygningen.
Misjonærenes tid i Benin går mot slutten
Den 26. april 1976 var det noen brødre som mente det ville være fornuftig å oppsøke distriktssjefen i Akpakpa i Cotonou for å forklare enkelte ting litt tydeligere. Hadde avdelingskontoret visst om dette, ville man ha frarådet det. Selv om noen lokale eldste prøvde å få denne velmenende delegasjonen av brødre til å ombestemme seg, insisterte de på å dra av gårde. Det fikk katastrofale følger. Etter at distriktssjefen hadde snakket med brødrene en stund, ropte han noen politiske slagord, og da de ikke svarte, sørget han for å få dem arrestert.
På dette tidspunktet var fremdeles 10 av i alt 13 misjonærer igjen i landet. Bror og søster Mahon ventet barn og hadde forberedt seg på å dra hjem til Storbritannia om noen uker. Men i lys av den truende situasjonen hadde avdelingskontoret oppfordret dem til å dra så snart som mulig i stedet for å vente til siste øyeblikk, og det hadde de gjort. Maryann Davies fra misjonærhjemmet i Porto-Novo var i Canada fordi hennes mor var syk.
Om kvelden den 26. april ble de gjenværende misjonærene «fanger» i Betel-hjemmet — de fikk ikke gå ut, og ingen fikk komme inn. Telefonforbindelsen var brutt. Nå begynte misjonærene å pakke sakene sine i tilfelle de kom til å bli utvist.
Den 27. april 1976 — koordinatoren blir arrestert
Neste morgen kom det en bevæpnet politimann for å hente bror Prosser. Politimannen gav ham beskjed om å sette seg i Selskapets van og kjøre, og hele tiden holdt han våpenet rettet mot ham. Bror Prosser ble tatt med til politistasjonen i Akpakpa til avhør. De tydde ikke til vold, men overfuste ham med ukvemsord.
«Gi oss navnene på alle nøkkelfolkene deres!» skrek en politimann. Bror Prosser svarte: «Jeg kan ikke gi dere navnene på mine brødre. Hvis dere vil vite navnene, må dere selv dra til Rikets sal og skrive dem ned.» Og det svaret godtok de. Men bror Prosser visste at det ikke var noen fare, for det hadde ikke vært holdt møter i Rikets sal på ganske lenge. Nå ble møtene holdt i private hjem for de enkelte bokstudiegruppene.
«Hva med Samuel Hans-Moévi? Kjenner du ham? Er ikke han en av dere?» Spørsmålet kom som et sjokk på bror Prosser, for Selskapets arkiver lå gjemt i to gamle og slitte kofferter hjemme hos bror Hans-Moévi. Disse opptegnelsene inneholdt navnene på mange brødre. Hadde politiet funnet dem? Bror Prosser klarte å bevare fasaden, men inni seg bad han om å få hjelp og veiledning fra Jehova.
Omsider var avhøret over. Politiet hadde ikke fått noen navn, og de hadde heller ikke brukt vold mot bror Prosser. Så ble han løslatt. Da han reflekterte over dette noen år senere, sa han: «Det første jeg tenkte, var: ’Hva kan jeg gjøre for å hjelpe brødrene?’ Men så slo det meg: ’Vær forsiktig! Det kan være en felle. De planlegger kanskje å skygge meg i håp om at jeg skal lede dem til brødrene.’»
Bror Prosser forteller videre: «Jeg drog ikke rett hjem, men kjørte over broen og inn til sentrum for å se om det hadde kommet noe post på postkontoret. Jeg ville ikke gjøre noe som kunne forverre situasjonen for brødrene. Men jeg hadde et sterkt ønske om å treffe dem for å forsikre dem om at vi hadde det bra, og å gi dem noen råd om hva de burde gjøre i tiden framover.
Mens jeg kjørte hjemover, lurte jeg på hvordan jeg kunne komme i kontakt med brødrene. Plutselig begynte det å blåse kraftig, og dermed høljet det ned. Uten forvarsel ble jeg så forbikjørt av to personer på en motorsykkel. Jeg lurte på hvem det kunne være, for det var farlig å passere noen på den smale broen vi var på, særlig i regnværet. Nå lå motorsykkelen like foran meg, og han som satt bakerst, snudde seg og løftet på hjelmen, slik at jeg skulle kjenne ham igjen. Til min store forbauselse var det en av brødrene i utvalget ved avdelingskontoret, og han som kjørte, var også en i utvalget! Jeg hadde ikke sett dem på flere dager, for vi andre hadde jo sittet i husarrest på Betel- og misjonærhjemmet.
Regnet fortsatte å øse ned, og folk flest søkte ly. Jeg kjørte videre over broen, passerte veien til Betel-hjemmet og stanset for å vente ved veikanten . . . jeg bad . . . og ventet . . . og håpet å få se brødrene igjen, kanskje for siste gang.
Det virket som en evighet, men omsider kom de to kjørende på motorsykkelen. Det var et ideelt tidspunkt å snakke sammen på, for regnet gjorde at det ikke var noen andre i nærheten. Med tanke på hva politiet hadde sagt under avhøret, sa jeg til brødrene at de måtte flytte Selskapets arkiv til et annet sted. Vi drøftet også ting som hadde med spesialpionerene å gjøre, og avtalte at kretstilsynsmennene raskt skulle besøke alle menighetene for å informere forkynnerne om hva som hadde hendt. Dessuten ble vi enige om at brødrene måtte fortsette å komme sammen i små grupper i private hjem. Det virket temmelig sikkert at arbeidet vårt snart ville bli forbudt.»
Betel- og misjonærhjemmet blir ransaket
Om ettermiddagen tirsdag den 27. april ble Betel- og misjonærhjemmet omringet av soldater med automatvåpen. Én soldat holdt vakt ved hovedinngangen, en annen ved bakdøren, og resten tok oppstilling i hagen. Alle misjonærene ble beordret ned i spisesalen og ble bevoktet der. Én for én ble de så ført til rommene sine, hvor de måtte se på at soldatene ransaket alt sammen. Soldatene var sikre på at de kom til å finne ting som beviste at misjonærene var amerikanske spioner eller utenlandske revolusjonære. De trampet inn på Margarita Königers rom og begynte å lete. Aha! Der fikk de endelig tak i et kompromitterende dokument — trodde de — og konfiskerte straks søster Königers kopi av farens testament på tysk! De var nemlig overbevist om at det var en kodet melding. På Peter Pompls rom fant de noe de trodde var en hemmelig instruks, men det var bare en resept på et middel mot neglesopp.
Til slutt kom soldatene til Carlos og Mary Prossers rom. Der fant de et stort pengebeløp i en koffert. Det var blitt tatt ut fra Selskapets bankkonto to dager før, fordi man fryktet at kontoen kunne bli sperret. Siden alle misjonærene hadde sittet i husarrest, hadde de ikke klart å få pengene ut av huset. Av en eller annen grunn var soldatene nesten redde for å røre pengene og puttet dem raskt tilbake i kofferten. Hele beløpet ble senere overlevert til avdelingskontoret i Lagos i Nigeria.
Søster Prosser forteller hva som hendte: «En av soldatene sa til meg: ’Du har jo vært her ganske lenge, så du må vel vite navnene på noen av de ansvarlige i din menighet.’ Jeg svarte: ’Vel, du vet hvordan det er her. Det er aldri noen som blir tiltalt ved sitt fulle navn. Vi kjenner alle som «pappa Emmanuel» eller «mamma Eugenie» og så videre. Jeg aner faktisk ikke hva alle og enhver egentlig heter.’ Da lo han som hadde stilt spørsmålet, og sa: ’Du har virkelig vært her lenge.’»
Søster Prosser fortsetter: «Vi la merke til at en av mennene sluttet å ransake rommet og i stedet satte seg ned. Hans overordnede så det og gav ham beskjed om å fortsette. Men mannen så opp og svarte gripende nok: ’Jeg har kjent herr og fru Prosser i mange år, og de har ofte besøkt meg for å snakke om Bibelen. Hvordan kan jeg da komme hit og ransake rommet deres?’»
Da soldatene var ferdige med å lete igjennom rommet til bror og søster Prosser, gikk de ned igjen. De hadde ikke funnet noe kompromitterende. De fleste misjonærene hadde allerede sittet oppe mye av natten og fjernet navn fra de papirene som fremdeles var på avdelingskontoret. Lappene med navnene ble spylt ned i toalettet eller brent. I løpet av husundersøkelsen var det en av vaktene som la merke til en ulmende haug i hagen og spurte hva det var for noe. «Å, det er bare der vi brenner søplet vårt,» svarte bror Prosser. Men begge visste at det var viktige papirer som var blitt brent.
«Hei, se på dette!» ropte en av soldatene som holdt på med å gjennomsøke litteraturlageret og ekspedisjonsavdelingen. De hadde funnet lydbåndene og manuskriptene til et bibelsk skuespill fra et områdestevne og var sikre på at personene i skuespillet var viktige medlemmer innen organisasjonen. De var riktig fornøyde og tok med seg lydbåndene og manuskriptene som bevismateriale.
Til sikkerhetspolitiet
Soldatene beordret misjonærene til å ta med seg passene sine og kjørte alle sammen til sikkerhetspolitiet, en avdeling som var underlagt innenriksdepartementet. Der ble utvisningsordrene lest opp for dem — de skulle straks føres til grensen og utvises. De fikk ikke engang dra hjem for å hente tingene sine. Heldigvis var det blitt sent, og de fleste politifolkene hadde gått for dagen. Siden det ikke var noen som kunne eskortere misjonærene til grensen, fikk de beskjed om å dra hjem og være klar til å reise klokken sju neste morgen.
«Klokken var godt over åtte da vi kom hjem,» forteller bror Prosser. «Vi visste at det ville bli en lang natt. Tusenvis av revolusjonære hadde omringet huset og brølte politiske slagord. De urinerte oppetter muren og ropte nedsettende ting om misjonærene. Det fortsatte hele natten igjennom. Det var ikke noen som fikk sove noe særlig, for vi visste ikke hva den sinte pøbelflokken utenfor kunne finne på å gjøre. Noen undret seg i sitt stille sinn på om de ville bli angrepet i løpet av natten, eller om de kom til å få oppleve morgendagen. Ingen av søstrene brøt sammen og begynte å gråte, men var i stedet opptatt med å pakke og oppmuntre hverandre. Takket være Jehova gikk ikke de revolusjonære inn, og det var heller ingen som led noen fysisk overlast. Men de følelsesmessige påkjenningene og den psykiske terroren utgjorde en prøvelse som misjonærene bare klarte å utholde fordi Jehova hjalp dem når de bad til ham og oppmuntret hverandre.» Hvor viktig var det ikke at de støttet hverandre og stolte på Jehova i de vanskelige timene som lå foran dem!
Den siste dagen i Benin
Den første morgensolen gløttet gjennom skylaget omkring klokken seks og dannet opptakten til en ny dag. Det var 28. april — en dag som de ikke kom til å glemme med det første. Som vanlig samlet misjonærene seg rundt frokostbordet klokken sju for å drøfte dagsteksten. Dette var så visst ikke dagen til å ta lett på det å studere Guds Ord! Alle misjonærene visste at de ville trenge ekstra styrke for å komme seg gjennom dagen.
Theophilus Idowu, en nigerianer som hadde lært seg gun for mange år siden, tjente som oversetter ved avdelingskontoret, selv om han ikke bodde der. Han hadde fulgt situasjonen nøye utenfra. Siden ingen fikk slippe inn eller ut, hadde ikke misjonærene brød til frokosten, og det visste bror Idowu. Derfor drog han til et bakeri, kjøpte noe brød og kom tilbake til porten til avdelingskontoret, hvor han presenterte seg som budet fra bakeren. Han gikk i noen gamle, fillete klær og hadde en hatt trukket godt ned over ansiktet, slik at ingen i den mengden som fremdeles stod og hang utenfor Betel, skulle gjenkjenne ham. Vakten lot ham få gå inn, og gjett om det var oppmuntrende for misjonærene å se det smilende ansiktet til bror Idowu enda en gang! Denne enkle gesten gav en ny mening til bønnen: «Gi oss i dag vårt brød for denne dagen.» (Matt. 6: 11) Ja, misjonærene så Jehovas hånd i det hele og ble styrket av det.
«Bang, bang, bang!» Noen hamret på hovedporten. Da drøftelsen av dagsteksten begynte, hørte misjonærene mye leven utenfor. Distriktssjefen og andre revolusjonære hadde satt opp en flaggstang på eiendommen som tegn på at bygningen nå tilhørte «folket». Misjonærene fikk beskjed om å komme ut for å være med på flagghilsningsseremonien. De visste ikke om de ville bli hentet med makt, men alle var fast bestemt på ikke å være med på den. En av misjonærene, Paul Byron, slo fast: «De skal bli nødt til å slepe meg ut.» Hans kommentar bidrog til å styrke de andre i deres besluttsomhet. Av en eller annen grunn — muligens fordi Jehova grep inn — tvang ikke soldatene misjonærene til å komme ut, og det gav dem noen ekstra minutter til å avslutte drøftelsen av dagsteksten.
Etter flagghilsningsseremonien fikk misjonærene ordre om å ta med tingene sine ned i første etasje. Alt sammen ble grundig undersøkt. De fikk bare ta med seg det de kunne ha i koffertene. Alt annet måtte de la bli igjen. Soldatene tok bror Prosser med seg rundt til alle rommene for å låse dørene, og deretter måtte han overlate nøklene til dem. Avdelingskontoret var blitt konfiskert. Det var med tungt hjerte noen få lokale brødre bivånet det hele et stykke bortenfor Betel og fikk se de kjære misjonærene bli ført bort fra hjemmet sitt, akkurat som kriminelle under væpnet bevoktning.
Utvist
Nå ble misjonærene tatt med til sikkerhetspolitiet nok en gang, og så ble det utstedt en utvisningsordre for hver enkelt av dem. Alle unntatt Margarita Königer og Gisela Hoffmann ble ført ut igjen til Selskapets van for å bli kjørt til grensen mot Nigeria. Søster Königer og søster Hoffmann ble senere kjørt til grensen mot Togo.
Den bevæpnede vakten som satt i den bilen som flesteparten av misjonærene kjørte med, var svært anspent. Han var overbevist om at det var noen farlige kriminelle han eskorterte til grensen. Men han lot dem stoppe for å fylle bensin. Den unge arbeideren på bensinstasjonen gjenkjente Selskapets bil og spurte brødrene hva som var årsaken til alt oppstyret. «Vi er misjonærer som blir utvist fordi vi forkynner om Bibelen,» svarte en av dem trist. «Ta det rolig. Dere kommer nok tilbake en dag,» svarte den unge mannen. Han fikk rett, men det tok sin tid.
Forbud
Den 30. april 1976 hadde den beninske avisen Ehuzu overskriften «SEKTEN ’JEHOVAS VITNER’ FORBYS I FOLKEREPUBLIKKEN BENIN». Det var ikke noe nytt at Jehovas folk ble forfulgt i dette landet. Helt fra begynnelsen av har Satan arbeidet hardt for å hindre sannhetens vann i å strømme fritt i denne bastionen for falsk religion.
I dagene, ukene og månedene etter at misjonærene var blitt utvist, var det mange brødre og søstre — over 600 — som flyktet fra Benin. De hadde svært lite materielt med seg, men desto flere åndelige rikdommer. Mange av dem som ble igjen, både unge og gamle, ble nådeløst slått. Andre mistet arbeidet og alt de eide.
Brødre med viktige stillinger i arbeidslivet ble hardest rammet, for det ble forventet at de skulle avslutte hvert eneste brev, ta telefonen og hilse andre med politiske slagord som «Klar til revolusjonen?» og «Kampen fortsetter!» Apollinaire Amoussou-Guenou ledet en medisinsk klinikk i Cotonou-området. Han nektet å være med på den slags, for han støttet utelukkende Guds rike. Familien bad ham om å gjenta slagordene, selv om han ikke mente det han sa. «Tenk på barna dine,» sa en ung nevø. Siden forfølgelsen av Jehovas folk tiltok i styrke, bestemte han seg for å flykte til Nigeria.
Fra Nigeria skrev han: «I løpet av relativt kort tid har jeg mistet alt jeg eier — huset, bilen og jobben. Nå bor jeg i et hus som er under bygging, her i Nigeria. Det har ingen vinduer eller dører, og det er heller ikke noe betonggulv her. De ni barna mine er her, og de to eldste har heldigvis fått seg jobb. Vi må stri med orm, mygg, regnvær og kulde. En bror har gitt oss en liten seng til den tre måneder gamle babyen vår. Vi er fornøyd med det vi har, og fortsetter å sette vår lit til vår kjærlige Gud, Jehova, som snart skal tørke bort hver tåre fra våre øyne.» Mange av brødrene måtte gjennomgå lignende ting etter at arbeidet vårt ble forbudt.
«Forsiktige som slanger»
Slike forhold kunne ikke stoppe den sanne religion. Det fantes fremdeles mennesker som virkelig verdsatte det å være fri fra religiøs trelldom. Kretstilsynsmennene fortsatte å besøke menighetene, men ofte bare to—tre dager om gangen. Nå måtte brødrene være forsiktige og forutseende for ikke å bli arrestert. De fleste kretstilsynsmennene hadde på seg skitne, gamle klær når de kom til en by, og de kom vanligvis før daggry eller etter solnedgang, slik at ingen skulle ta notis av dem. I tilfelle noen skulle få mistanke om hvem kretstilsynsmennene egentlig var, var de alltid parat til å skifte klær raskt. Zacharie Elegbe, som nå er medlem av utvalget ved avdelingskontoret i Benin, forteller hvordan det var å besøke menighetene som kretstilsynsmann på den tiden: «Jeg husker at jeg en gang tilbrakte en hel dag i en kornsilo som var laget av leire, mens myndighetene var ute etter meg. Jeg kunne høre forfølgernes stemmer, men de tenkte aldri på å kikke etter meg i siloen. Da dagen var omme, kunne jeg dra videre.»
På den tiden måtte man ha tillatelse fra de lokale myndighetene for å kunne ha større arrangementer. Men Jehovas tjenere viste seg å være «forsiktige som slanger og likevel uskyldige som duer». (Matt. 10: 16) Når en bror og en søster skulle gifte seg, måtte de ha tillatelse fra myndighetene for å arrangere bryllupet, og det gikk vanligvis helt greit. Ved slike anledninger innledet ordstyreren programmet med å forklare hvordan «todagersbryllupet» skulle foregå. Et todagers bryllup? Ja, bryllupet var i virkeligheten et områdestevne i miniatyr. De nygifte satt på første rad foran talerne, og så ble det holdt bibelske taler til gagn for både de nygifte og resten av den lykkelige forsamlingen. Ved én slik anledning i landsbyen Hetin var det over 600 til stede i «bryllupet», og 13 ble døpt. Mange av stedets innbyggere bemerket at Jehovas vitner hadde slike rare brylluper — særlig når de hørte om dåpen. Begravelser utgjorde også en mulighet til å holde stevner.
Bibelsk litteratur ble brakt inn i landet på mange forskjellige måter — i kano, på sykkel, i ryggsekk, på skogsstier eller på alle andre måter som kunne passe. Det var ikke alle myndighetspersoner som var like aggressive mot oss. I 1984 ble for eksempel to unge brødre som krysset en elv med en kano full av litteratur fra Nigeria, overrasket av to tolltjenestemenn på beninsk side av grensen. Ville litteraturen bli beslaglagt og brødrene bli slått og kastet i fengsel? «Hva er det i veskene?» spurte en av tollerne. «Bibelsk litteratur,» svarte brødrene. «Få se!» Brødrene tilbød dem hvert sitt eksemplar av brosjyren Du kan få leve evig på jorden!, og det tok de imot uten videre. «Innfører dere fremdeles litteratur for Jehovas vitner?» Brødrene stivnet til og visste ikke hva de skulle si. «Bare fortsett videre,» sa tolleren, og de to brødrene takket Jehova inni seg. Slike opplevelser styrket brødrenes tillit til at Jehova velsignet de anstrengelsene de gjorde seg for å skaffe brødrene åndelig mat «i rette tid». — Matt. 24: 45.
«Guds ord er ikke bundet»
De av Jehovas vitner som ble igjen i Benin, kunne ikke la være å snakke med andre om de dyrebare sannhetene som lå dem på hjertet. Det gjorde blant annet sitt til at Maurice Kodo forandret innstilling. Han var lærer i Calavi, en landsby omkring to mil fra Cotonou. Han hadde trodd at hvis han var et godt menneske, så ville han få komme til himmelen. Men da han kom i kontakt med Jehovas vitner, lærte han at Bibelen sier at det er mer som skal til for å oppnå Guds godkjennelse. En fetter presenterte Maurice for en nabo av seg som var et av Jehovas vitner, og da vår bror så den interesse som Maurice viste for Bibelen, tilbød han ham straks et gratis hjemmebibelstudium. Maurice og hans kone begynte å studere Bibelen og gjorde raske framskritt. Snart ønsket han å delta i forkynnelsesarbeidet, for han var overbevist om at han hadde funnet sannheten. Brødrene måtte selvsagt forvisse seg om at han var oppriktig, for det var enkelte andre som hadde latt som om de var interessert, bare for å angi dem. Men det var ikke tilfellet med Maurice Kodo. Han benyttet seg av enhver anledning til å snakke om sannheten med slektninger, venner og kolleger.
Den 11. februar 1982 ble så bror og søster Kodo arrestert. De ble fengslet sammen med den broren som opprinnelig hadde studert Bibelen med dem, og en nyinteressert som bror Kodo studerte med. Hvorfor det? Jo, enten var de Jehovas vitner og snakket med sine medmennesker om Guds rike, eller så viste de interesse for Jehovas vitners lære. Ifølge en rapport fra myndighetene var landsbyen Calavi i ferd med å bli «en bikube av aktivitet» for Jehovas vitner. Det mislikte myndighetene sterkt.
De fire som var blitt arrestert, deriblant bror Kodos kone, ble satt i en celle sammen med kriminelle av verste sort og under de mest umenneskelige forhold. De fikk vite at de kunne bli løslatt bare de gjorde én enkel ting — underskrev et brev der de sa at de ikke lenger var Jehovas vitner. Men de nektet blankt. De kunne ikke fornekte sin Gud, Jehova. Deres innvielse til Jehova var ubetinget og kunne aldri bli gjenstand for noen kompromisser. Dette standpunktet gjorde tjenestemennene rasende, og all bibelsk litteratur som de hadde med seg i cellen, ble konfiskert.
Bror og søster Kodos to barn, Nadine og Jimmy, var henholdsvis seks og tre år gamle, og da de ble syke, bad søster Kodo om lov til å dra hjem for å ta seg av dem. Det fikk hun ikke, men hun kunne få pleie dem i fengselet. Nå var de seks i fengselet, innbefattet de to barna.
Hvordan skulle de feire minnehøytiden? De lokale brødrene klarte å smugle inn usyret brød og vin til dem, og bror Kodo forteller: «Det var nokså rart. Da vi feiret minnehøytiden, var det uvanlig rolig i hele fengselet, så vi ble ikke forstyrret.»
Litt senere ble den tjenestemannen som hadde sørget for at de ble fengslet, overført til en annen kant av landet, og den mannen som erstattet ham, var mer velvillig innstilt. Den 26. mai, tre og en halv måned etter at de var blitt arrestert, ble de løslatt.
Fire år senere havnet bror Kodo igjen i fengsel — denne gangen fordi han hadde nektet å rope politiske slagord. Senere fortalte han hvordan han brukte tiden fornuftig: «Jeg tjente som hjelpepioner mens jeg satt inne. Denne gangen klarte jeg å få beholde en god forsyning med litteratur som jeg kunne bruke i ’mitt personlige distrikt’. Jeg forkynte for de andre fangene, vaktene og politiet, og jeg ledet mange bibelstudier.» Selv om han var i fengsel, ’var ikke Guds ord bundet’. — 2. Tim. 2: 9.
Når brødrene ser tilbake, er de enige i at Calavi virkelig ble «en bikube av aktivitet» for Jehovas folk. I 1982 var det fire forkynnere i landsbyen, men nå har antallet økt slik at det er to blomstrende menigheter med i alt 160 forkynnere der. Siden bror Kodo ble døpt, har han hatt det privilegium å hjelpe over 30 personer til å oppnå frihet, ikke fra fengselslenker, men fra Babylon den store, den falske religions verdensrike.
Mot slutten av 1980-årene begynte det å skje politiske forandringer. Ingen kunne være sikker på hvordan det ville ende. Men forfølgelsens brennende vinder begynte å kjølne. I enkelte områder kunne brødrene til og med arrangere møter åpenlyst.
«Jeg er bare forløperen»
På den tiden fant det sted noe som viste at det fremdeles var mange i Benin som med glede ville ta imot Guds Ords frigjørende sannheter. Pierre Awhanto ble skuffet over at det var så mye religiøst hykleri, kjærlighet til penger og umoral i Eglise du Christianisme Céleste (Den himmelske kristendoms kirke), som han tilhørte. Selv om kirken praktiserte helbredelse ved bønn, kunne den ikke redde barnet hans fra å dø. ’Gud har hentet sønnen din til himmelen,’ sa presten. Men Pierre var ikke fornøyd med denne forklaringen, og siden han også mislikte skikker og levesett som kirken tillot, meldte han seg ut i 1973 for å starte sitt eget religionssamfunn. Han ønsket å ha en religion som var fri for det hykleriet og den onde handlemåten han hadde sett andre steder.
Dermed ble han selvbestaltet grunnlegger av og prest i Ayi-Wiwé-kirken (Det hellige hjertes kirke). I 1964 var han blitt oppsøkt av Jehovas vitner, og han beundret dem. Han var sikker på at hvis han opprettet sin egen kirke, kunne han også få en religion som var fri for griskhet og umoral, akkurat slik som Jehovas vitner hadde. I løpet av kort tid vokste kirken slik at den fikk over 2700 tilhengere i 21 menigheter. Pierre Awhanto likte den innflytelsen og velstanden han nå hadde.
En dag kom en mann til ham for å bli helbredet. Han hadde en hudsykdom som han hadde slitt med i lang tid. Og nå ble han helbredet. Mannen var så glad at han gav Pierre Awhanto et hus som belønning.
Men umoral og griskhet begynte også å gjennomsyre Pierre Awhantos kirke, selv om det var nettopp slike ting som hadde fått ham til å starte sitt eget religionssamfunn. Han begynte derfor å innse at hvis han ønsket å ha en ren tilbedelse, så kunne han ikke etterligne Jehovas folk — han måtte bli en av dem. Nå begynte han å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. Etter hvert begynte han også å lære fra prekestolen det han hadde lært under bibelstudiet med Jehovas vitner. Han avsluttet ofte prekenen med en pussig bemerkning: «Jeg er bare forløperen. De som virkelig har sannheten, kommer senere.» Mange av dem som hørte på ham, lurte på hva det skulle bety.
Etter at han hadde begynt å studere sammen med Jehovas vitner to ganger i uken, skjønte han at han måtte treffe en avgjørelse. Han kalte alle prestene sine sammen til et møte. Det var 28 av dem. Så brukte han Bibelen for å forklare forskjellen på sann og falsk religion. På dette møtet vedtok de at alle bildene i kirkene skulle fjernes, og at prestene ikke lenger skulle gå i en spesiell prestedrakt. Deretter fikk prestene beskjed om å oppsøke Jehovas vitner for å få et hjemmebibelstudium. Mange av prestene rundt om i de forskjellige kirkene fulgte Pierre Awhantos eksempel. Om onsdagen studerte de Bibelen, og om søndagen baserte de prekenene sine på det de hadde fått lære. Senere ble onsdagens arrangement til menighetsbokstudiet, og søndagens preken ble det offentlige foredraget.
I 1989 kalte Pierre Awhanto alle tilhengerne sine sammen til et møte. Det var over 1000 til stede på denne sammenkomsten, som ble holdt i Porto-Novo. Nå sa han: «Dere husker sikkert at jeg pleide å avslutte prekenene mine med ordene: ’Jeg er bare forløperen. De som virkelig har sannheten, kommer senere.’ Nå har de endelig kommet — det er Jehovas vitner!» Denne kunngjøringen ledet opp til en lang drøftelse med spørsmål og svar som varte i omkring sju timer. Det var ikke alle som syntes at dette var gode nyheter. Noen foretrakk å følge sin egen livsstil og blant annet ha flere koner. Men fram til nå er det bare i Benin over 75 tidligere medlemmer av Ayi-Wiwé-kirken som er blitt døpt, og ytterligere 200 har et bibelstudium og går framover mot samme mål. Mange i gruppen lærer også å lese og skrive.
Pierre Awhanto ble døpt i juni 1991. Han har brutt alle juridiske bånd med sin tidligere religion. Åtte av hans kirker er blitt gjort om til Rikets saler. Og hva skjedde med det huset han fikk i gave av den mannen som han hadde helbredet? Bror Awhanto gav det tilbake til ham igjen. Forståelig nok ble mannen temmelig overrasket. Men vår bror forklarte at nå som han hadde funnet sannheten, visste han at uansett hva han hadde klart å helbrede, så hadde det skjedd som følge av demonenes hjelp, ikke Guds hjelp.
Det er virkelig oppmuntrende å se at store skarer av mennesker blir frigjort fra religiøs vranglære og kommer til «nøyaktig kunnskap om sannheten». (1. Tim. 2: 4) Og nå var tiden inne til at de fritt skulle få komme sammen for å bli undervist i Guds Ord.
En dag vi aldri kommer til å glemme
Den 24. januar 1990 drog to brødre fra Benin til Lagos i Nigeria med et viktig dokument. De skulle underrette avdelingskontoret i Nigeria, som hadde ført tilsyn med arbeidet i Benin i alle disse vanskelige årene, om hva som stod i dekret nr. 004, datert 23. januar 1990. Det kunngjorde at man hadde opphevet det tidligere dekretet (nr. 111, datert 27. april 1976) som forbød Jehovas vitners virksomhet i republikken Benin! Nå var Jehovas vitner endelig offisielt fri til å forkynne offentlig og holde kristne møter. Hvordan skulle så forkynnerne bli underrettet?
Det ble planlagt et møte i Cotonou. Men de brødrene som organiserte møtet, fortalte ikke noen om grunnen til at de skulle samles. De lokale forkynnerne kunne ikke annet enn å undre seg over hvorfor de ble innbudt til å komme sammen i en offentlig hall midt i Cotonou. Og hvor overrasket ble de ikke da de ble møtt av et stort banner som ønsket Jehovas vitner velkommen! ’Hvordan kan dette ha seg? Vi er jo under forbud,’ tenkte mange av brødrene. Noen lurte på om det hele var en felle.
Møtet skulle begynne klokken ti om formiddagen, men allerede en time før var alle sitteplassene opptatt. Inni salen var det to store bannere. På det ene stod ordene i Åpenbaringen 4: 11: «Du er verdig, Jehova, ja vår Gud, til å få herligheten og æren.» Det andre siterte Salme 144: 15: «Lykkelig er det folk hvis Gud er Jehova!»
Da møtet begynte, opplyste ordstyreren at ifølge det dokumentet han holdt i hånden, hadde «myndighetene opphevet forbudet mot arbeidet vårt»! Bror Olih, et medlem av utvalget ved avdelingskontoret i Nigeria som var til stede, forteller: «Den applausen og klappingen som fulgte denne opplysningen, var så kraftig at hadde ikke bygningen vært skikkelig bygd, kunne den ha falt sammen under den tiltagende bifallsstormen. Plutselig sluttet all klappingen. Det var som om de som var til stede, ønsket å gjenta for seg selv det som var blitt sagt. Så begynte de igjen å klappe, og det fortsatte de med noen minutter. Ordstyreren nevnte Salme 126, men kunne ikke lese noe på grunn av applausen. Mange av oss fikk tårer i øynene, også ordstyreren. Det var som å være vitne til en oppstandelse fra de døde idet brødrene snudde seg for å se på hverandre og tok hverandre i hendene i takknemlighet og glede.»
I talene som fulgte, fikk brødrene mye ros fordi de hadde holdt ut under det 14 år lange forbudet. Dette var ingen tid for bitre tårer, men en tid til å bygge, til å bruke sin nyvunne frihet fornuftig ved å begynne som pioner hvis situasjonen tillot det, eller trakte etter andre tjenesteprivilegier i menighetene. Det var viktig å fortsette å stole på Jehova, som nå hadde gitt sitt folk seier. Møtet varte i fire timer i strekk, men for dem som var til stede, virket det bare som om de hadde vært der noen få minutter.
Den siste taleren sa at bare noen dager i forveien hadde forkynnerne vært svært forsiktige når de traff hverandre på gaten, slik at de ikke skulle røpe hverandre. Men nå fikk de vite at de kunne begynne å ta igjen det tapte ved fritt å hilse på sine brødre. Hele to timer etter den inderlige, avsluttende bønnen stod det fremdeles mange Jehovas vitner foran bygningen og klemte og kysset hverandre og fornyet gamle bekjentskaper. Det var virkelig fint med religionsfrihet, men hvordan ville brødrene bruke den?
Glede over å komme sammen for å tilbe
Man måtte vaske, male og reparere Rikets saler, slik at de kom i brukbar stand igjen, og brødrene og søstrene gav villig av sin tid og sine ressurser for å få arbeidet gjort. Selskapet ordnet også med at kretstilsynsmennene raskt skulle besøke alle menighetene og tilbringe to—tre dager sammen med dem. Nå hadde reorganiseringen begynt.
For en glede det var å se familier strømme til Rikets sal nok en gang! Det er ofte to eller tre ganger så mange på møtene som det er antall forkynnere i en menighet. Mange kommer på sykkel; noen på motorsykkel eller i kano. Andre går, og de lar seg ikke hindre av at de må gå flerfoldige kilometer. Mødrene surrer minstemann fast på ryggen med et tøystykke, og de eldste barna hjelper de yngste. Fedrene bærer ofte de dyrebare bøkene de har med seg på møtet; bøkene er dyrebare både fordi de inneholder Jehovas veiledning, og fordi hver av de store bøkene kanskje koster opptil en hel daglønn.
Etter hvert ble alle Rikets saler i hele landet, misjonærhjemmet i Porto-Novo og avdelingskontoret i Cotonou, som var blitt beslaglagt under forbudet, overlevert til de rettmessige eierne. Brødrene pusset straks opp avdelingskontoret og misjonærhjemmet i Porto-Novo, og i august 1990, mindre enn en måned etter at vi hadde fått avdelingskontoret tilbake, ble det holdt et stevne på tomten der med omkring 2000 til stede. Nå ble alle klar over at Jehovas vitner på nytt hadde begynt å bruke denne eiendommen i sitt bibelske undervisningsarbeid.
I september 1991 begynte avdelingskontoret å virke igjen, og dermed kom man i nærmere kontakt med brødrene og kunne yte større hjelp i forbindelse med deres åndelige behov.
Ivrige etter å vitne om sannheten
Jehovas vitner i Benin ville gjerne forkynne det gode budskap på samme måte som deres brødre i andre land gjør det. I løpet av det 14 år lange forbudet hadde de stort sett forkynt uformelt. Til og med enkelte av de eldste hadde aldri forkynt fra hus til hus. Men etter å ha fått litt oppmuntring og veiledning kom de i gang.
Det er ikke vanskelig å forkynne i Benin. Folk flest er glad i Bibelen. De ber ofte de forkynnerne som kommer på besøk, om å sette seg, og så hører de oppmerksomt på det som blir sagt. Når Jehovas vitner går fra hus til hus, hender det mange ganger at folk som sykler forbi, spør om å få de siste numrene av Vakttårnet og Våkn opp!
Det er ofte slik at mange i samme familie bor i hus rundt en felles gårdsplass. Da spør Jehovas vitner først respektfullt om de kan få snakke med familiens overhode, og så besøker de de voksne sønnene og deres familier som bor rundt gårdsplassen.
Etter at forbudet ble opphevet, var det hundrevis av forkynnere som viste sin verdsettelse av alt det Jehova hadde gjort for dem, ved å begynne i pionertjenesten. I 1989 var det 162 spesialpionerer, alminnelige pionerer og hjelpepionerer, men i 1996 var det 610.
Hva slags respons har de opplevd? Et ektepar som var spesialpionerer, ble sendt til en by der det ikke var noen Jehovas vitner. Noen måneder senere var tiden inne til å feire minnet om Kristi død. De interesserte fikk vite at vi vanligvis feirer minnehøytiden i en Rikets sal, men nå var det jo ikke noen sal der i byen. Da henvendte en av de interesserte seg til en mann som eide et stort landområde, og spurte om Jehovas vitner kunne få rydde en del av det for å bygge en Rikets sal der. Mannen likte Jehovas vitners arbeid og sa at det var i orden. I løpet av noen få dager hadde de to spesialpionerene og de interesserte ryddet tomten og bygd en pen Rikets sal med stråtak og vegger av flettede palmeblad. Foran salen var det to buer som var laget av palmegrener og dekorert med blomster. Da en kvinnelig voodooprest prøvde å vekke motstand mot brødrene, sa landsbyens eldste til henne: «Du eier ikke jorden i denne landsbyen. Vi vil at Jehovas vitner skal bli her. Hvis de må reise, kommer du også til å måtte reise!» Hun laget ikke noe mer bråk. Det var 110 til stede på minnehøytiden, og av dem var det bare de to spesialpionerene som var døpte forkynnere.
Et sted å ha stevner
Kort tid etter at forbudet ble opphevet, ble det kjøpt en 50 mål stor tomt i Calavi, en landsby ikke langt fra Cotonou, og senere ble det kjøpt en nabotomt på 40 mål. Det var i denne landsbyen noen av brødrene var blitt fengslet fordi myndighetene mente at området var «en bikube av aktivitet» for Jehovas vitner. Disse ordene viste seg virkelig å gå i oppfyllelse. I 1990 kunne Jehovas folk arrangere et stevne i frihet på sin egen tomt her.
Men hvordan kunne man bygge et stevnelokale for 4000 mennesker til en pris som brødrene hadde råd til å betale? På samme måte som Jehovas vitner ellers i Vest-Afrika pleier å gjøre det. Brødrene drog ut i bushen og hogg ned bambus og skar av blad fra kokospalmer. Så brukte de bambusstammer til å lage benker av. Femti centimeter høye kubber ble slått ned i bakken med 1,2 meters mellomrom. Det skulle bli ben til benkene. Så ble to lengre bambusstokker lagt oppå og bundet fast, og dermed hadde man sitteplasser til 15 personer. Større bambusstammer ble brukt til å støtte opp takkonstruksjonen, og så ble palmebladene flettet sammen til tak. Selv om et slikt tak ikke er vanntett, skygger det for den sterke afrikanske solen, og de som sitter under det, har det ganske behagelig.
Etter hvert skal man bygge et nytt avdelingskontor her, i tillegg til en mer solid stevnehall med åpne vegger.
Nye misjonærer
Omkring tre måneder etter at forbudet ble opphevet, utstedte myndighetene et nytt dekret. Det opphevet det dekretet som hadde gitt støtet til at misjonærene ble utvist i 1976, og det kunngjorde at Jehovas vitner stod fritt til å drive misjonsvirksomhet i Benin.
I november 1990 ble det derfor på nytt sendt misjonærer til landet. Tab og Janis Honsberger, som hadde tjent i Dakar i Senegal, ble sendt til Benin, og Michel Muller og hans kone, Babette, så vel som Claude og Marie-Claire Buquet, kom til landet noen dager senere. De hadde tjent på Tahiti.
Bror Honsberger forteller: «Da vi begynte å forkynne fra dør til dør i vårt nye distrikt, ble vi positivt overrasket over folks reaksjon. De ønsket oss faktisk velkommen tilbake til Benin! En mann sa at det begynte å gå nedover med landet da Jehovas vitners misjonærer reiste derfra for mange år siden.» Du husker sikkert hva den unge mannen på bensinstasjonen hadde sagt 14 år tidligere, da misjonærene var på vei ut av landet: «Ta det rolig. Dere kommer nok tilbake en dag.» Nå hadde ordene hans gått i oppfyllelse — misjonærene var kommet tilbake.
Bror Buquet kaller Benin for misjonærenes paradis, for mange beninere har dyp kjærlighet til Gud og Bibelen. Mange av de over 50 misjonærene som nå tjener i Benin, er blitt stoppet på gaten av folk som gjerne vil ha et bibelstudium eller ønsker svar på dype bibelske spørsmål.
De bruker friheten fornuftig
For noen hundre år siden ble folk i Benin solgt som slaver og sendt ut av landet. Dette var ille nok, men helt fram til vår tid har mange vært underlagt en annen form for slaveri — trelldommen under falsk religion. Den slavebinder hjertet og sinnet til mennesker som kanskje tror at de er frie. Og til sine tider skaper den større frykt enn slaveeiernes pisker.
Tusenvis av mennesker i Benin er blitt fri fra den slags trelldom og er blitt glade vitner for Jehova. De vet også hva det innebærer ikke å være «en del av verden», i likhet med Kristus. Av den grunn kan de glede seg over at de ikke lenger er slaver under «denne verdens hersker», som Jesus sa ikke hadde noe tak på ham. (Joh. 12: 31; 14: 30; 15: 19) De årene med intens forfølgelse som Jehovas vitner opplevde i Benin, klarte ikke å gjøre dem til slaver igjen. De kjente godt Jesu Kristi ord: «Hvis de har forfulgt meg, vil de også forfølge dere.» (Joh. 15: 20) Og de visste at apostelen Paulus hadde skrevet: «Alle som ønsker å leve med gudhengivenhet i samfunn med Kristus Jesus, skal også bli forfulgt.» (2. Tim. 3: 12) Selv om de en tid ikke var fri til å komme sammen i full offentlighet for å tilbe eller til å forkynne åpenlyst for andre — noen av dem ble til og med kastet i fengsel — hadde de en frihet som ingen mennesker kunne ta fra dem.
Nå har det gått omkring sju år siden forbudet ble opphevet og Jehovas vitner igjen oppnådde juridisk anerkjennelse. Har våre brødre i Benin brukt friheten på en fornuftig måte? Kort tid før forbudet trådte i kraft, var det omkring 2300 aktive Rikets forkynnere i landet. Nå er det mer enn dobbelt så mange. Og antall heltidsforkynnere er blitt mer enn tredoblet. Det er mange som tar imot innbydelsen til å «ta livets vann for intet». (Åp. 22: 17) Når menighetene kommer sammen for å feire minnet om Kristi død, kommer det også mange interesserte, så det er over fire ganger så mange til stede på minnehøytiden som det er Jehovas vitner i landet. Det er tydeligvis fremdeles mye som må gjøres for å hjelpe disse interesserte til å forstå og anvende alt det Jesus har befalt. — Matt. 28: 19, 20.
Så lenge denne gamle tingenes ordning fortsetter å eksistere, må folk også lære seg å leve under mange vanskelige forhold. Det er gripende å besøke Jehovas folks menigheter i Benin og selv se den frihet som Guds Ord allerede har brakt menneskene her. Du har den tidligere polygamisten i landsbyen Logou som på grunn av sitt ønske om å oppnå Jehovas godkjennelse frigjorde seg fra lokale ubibelske tradisjoner og nå bor sammen med én kone. Du har også den unge mannen i Togoudo Godomey menighet som fikk et tilbud fra sin far om en utdannelse som mange ville ha grepet begjærlig. Faren lovte at sønnen med tiden skulle få bli voodooprest og overta både huset og konene hans; men sønnen valgte i stedet å tjene Jehova. Det er en søster i Tori-Cada Zounmé som har tilbrakt mange år i et voodookloster, men som nå er alminnelig pioner. En ung mann som livnærte seg som tyv, har tatt på seg den nye personlighet og tjener nå som spesialpioner i Kotan. Og en tidligere militær som en gang forfulgte Jehovas vitner, er nå alminnelig pioner og menighetstjener. Disse og mange flere er nå travelt opptatt med å hjelpe oppriktige mennesker til å lære hvordan de kan oppnå frihet fra religiøs trelldom, akkurat slik som de selv en gang ble hjulpet av andre. De vet av egen erfaring at «hvor Jehovas ånd er, er det frihet». — 2. Kor. 3: 17.
[Helsides bilde på side 66]
[Bilde på side 72]
Nourou Akintoundé kom tilbake til Benin som pioner og hjalp mange til å begynne å tjene Jehova
[Bilde på side 80]
Leseundervisning i Sekandji (1996)
[Bilde på side 86]
Germain Adomahou sluttet å leve i polygami og beholdt bare sin første kone, Vigue
[Bilde på side 89]
Amasa Ayinla og hans familie da han var kretstilsynsmann i Benin
[Bilde på side 90]
Misjonærene Carlos og Mary Prosser er klare til å dra ut i felttjenesten
[Bilde på side 95]
Kurs i Rikets tjeneste i 1975, holdt i en tid med politisk spenning i Benin
[Bilde på side 102]
Peter Pompl og Mary og Carlos Prosser ble alle utvist fra Benin og tjener nå i Nigeria og i Kamerun
[Bilde på side 115]
Pierre Awhanto var en selvbestaltet prest, men er nå en ordinert tjener for den sanne Gud
[Bilder på side 116]
Det møtet der det ble opplyst at forbudet var blitt opphevet
[Bilde på side 118]
Stevneplassen i Calavi
[Bilde på side 123]
Avdelingskontoret i Benin og utvalget forrige tjenesteår (fra venstre): Zacharie Elegbe, Tab Honsberger, Souʹou Hounye