Brasil

I år 1500 skrev Pero Vaz de Caminha til kongen av Portugal og beskrev Brasil, hvor portugisiske oppdagelsesreisende nettopp hadde gått i land. Han sa: «Den beste frukten som kan høstes i dette landet, . . . vil være å frelse innbyggerne [indianere].» Disse ordene gjør oss oppmerksom på et av de viktigste motivene for portugisernes oversjøiske ekspansjon på 1400- og 1500-tallet. Det var å utbre kristenhetens trosoppfatninger til andre land.

Men det var først mye senere at Guds Ord, Bibelen, ble gjort tilgjengelig for innbyggerne i Brasil, slik at de med egne øyne kunne se hva den lærer. Hele Bibelen ble først tilgjengelig på portugisisk i 1751, da en del av den ble utgitt i Europa og en annen del i det sørlige India. Det gikk ytterligere 125 år før noe av Bibelen ble trykt på den formen for portugisisk som snakkes i Brasil. Det var dessuten først et godt stykke inn i det 20. århundre at selv deler av Bibelen ble utgitt på språk som indianerstammene i Brasil snakker.

Brasil er et av de få landene i Sør-Amerika hvor spansk ikke er det dominerende språket. I Brasil snakkes det portugisisk. Landet dekker omkring halve Sør-Amerika og grenser til alle de andre søramerikanske  landene, unntatt Chile og Ecuador, så det er svært variert. Brasilianerne er entusiastiske og vennlige mennesker som interesserer seg for åndelige spørsmål. De fleste av dem (85 prosent av de 161 millioner innbyggerne) bekjenner seg til katolisismen, og en stor del av disse er også opptatt av spiritisme. De senere årene har det dessuten vært en betydelig økning i antall tilhengere av evangeliske religionssamfunn.

Sann bibelsk undervisning får sin begynnelse

Det er Guds vilje at «alle slags mennesker skal bli frelst og komme til nøyaktig kunnskap om sannheten». (1. Tim. 2: 3, 4) En slik kunnskap begynte å bre seg i Brasil mot slutten av forrige århundre. Det var i 1899 at Sarah Bellona Ferguson i São Paulo først fikk tilsendt noen av Selskapet Vakttårnets publikasjoner fra USA. Etter hvert som hun ble kjent med dyrebare bibelske sannheter, gjorde hun det hun kunne for å dele dem med andre. Da hun så fikk mulighet til å la seg døpe, noe som skjedde omkring 25 år senere, grep hun anledningen.

 I mellomtiden hadde åtte unge brasilianske sjømenn som hadde fått landlov mens skipet deres lå i New York, vært på møter hos bibelstudentene (som Jehovas vitner ble kalt den gangen). Der fikk de tak i en portugisisk bibel, og de fikk også hjelp til å forstå den. De var sammen med bibelstudentene i New York i flere måneder, og da de vendte tilbake til Brasil i mars 1920, fortsatte de å komme sammen og å snakke med andre om det de hadde lært. Til å begynne med brukte de Selskapet Vakttårnets spanske publikasjoner når de studerte, for det fantes ikke noe litteratur på portugisisk. Men et par år senere ble George Young sendt til Brasil, og da ble det ordnet med at forskjellig litteratur skulle oversettes og utgis på portugisisk. I 1923 opprettet Selskapet Vakttårnet et avdelingskontor i Rio de Janeiro for å fremme arbeidet med å undervise folk ut ifra Bibelen i dette enorme landet.

Ytterligere hjelp

Til tross for denne gode begynnelsen gikk det sakte framover. I 1936 bad derfor J. F. Rutherford, Selskapet Vakttårnets daværende president, Alston Yuille om å reise til Brasil for å hjelpe brødrene der med å dra større nytte av de åndelige foranstaltningene som Jehova tilveiebrakte gjennom sin synlige organisasjon. Bror Yuille hadde med seg sin kone, Maude, og Antonio Pires de Andrade, en pionerpartner som i hvert fall til å begynne med også tjente som tolk. Tre år senere ble Otto Estelmann og Erich Kattner sendt fra Europa for å tjene som pionerer. De viet sitt liv til å besøke folk i hjemmene deres for å vise dem hvilket gagn de kunne ha av å kjenne Bibelens sannhet. I 1945 kom så to misjonærer fra Gilead-skolens første klasse, Charles D. Leathco og Harry Black.

Jehova velsignet arbeidet til disse og mange andre nidkjære forkynnere av Guds rike, og i 1948 var det 1000 Jehovas vitner i Brasil som forkynte Guds Ords dyrebare sannheter  for andre. Gruppen økte hurtig. I 1957 var det 10 000 forkynnere, og i 1968 passerte man 50 000 forkynnere. I mellomtiden måtte Betel-hjemmet og trykkeriet utvides, og i 1968 ble avdelingskontoret flyttet fra Rio de Janeiro til større lokaler i São Paulo. (Hvis du vil ha flere opplysninger om arbeidet i Brasil fra 1920 til 1972, kan du lese sidene 33—88 i 1973 Yearbook of Jehovah’s Witnesses.)

Guds eget Ord blir gjort tilgjengelig

For omkring 50 år siden var det slik at brasilianske katolikker alltid gikk til messe, bad til Maria og gjorde som presten sa, men aldri leste i Bibelen. Hvorfor ikke? For det første nektet prestene sognebarna å eie en bibel som ikke hadde den katolske kirkes imprimatur, eller godkjenningsstempel. Dessuten var prisen på en bibel med kirkens imprimatur svært avskrekkende — og altfor høy for en vanlig kirkegjenger. Det er ikke rart at Jehovas vitner den gang ofte møtte katolikker som aldri hadde sett en bibel.

«Jeg pleide å lese Fadervår for slike mennesker,» forteller Fern, som har vært misjonær i mange år. «Katolikkene kunne bønnen utenat, men ble overrasket over å få se den i Bibelen.» I mange tilfeller gikk overraskelsen over i interesse, og interessen førte til spørsmålet: «Kan du skaffe meg en bibel?» Jehovas vitner var bare glad for å skaffe en rimelig bibel fra det brasilianske bibelselskapet.

De ti misjonærene som tjente i São Paulo på den tiden, var hyppige kunder i bibelselskapets bokhandel der i byen. De protestantiske butikkmedarbeiderne var imidlertid ikke særlig begeistret for at hele beholdningen av Tradução Brasileira — en bibeloversettelse som inneholder navnet Jehova — forsvant fra hyllene og ned i misjonærenes feltvesker. En dag sa en ekspeditør at misjonærene ikke kunne få kjøpe flere slike bibler, og kort tid senere var Tradução Brasileira utsolgt fra  forlaget. Det var ikke rart at mange Jehovas vitner ønsket seg en ny bibel. I 1963 var så 57 stevnedeltagere fra Brasil til stede ved de internasjonale stevnene i USA da Ny verden-oversettelsen av de kristne greske skrifter ble utgitt på portugisisk. Da hele Ny verden-oversettelsen ble tilgjengelig på portugisisk fire år senere, var vanskelighetene med å skaffe seg bibler endelig over.

I løpet av de siste 30 årene har Selskapets trykkerier produsert millioner av eksemplarer av Ny verden-oversettelsen til bruk i Brasil, noe offentligheten i høy grad er oppmerksom på. I 1987 betegnet Veja, Brasils ledende nyhetsblad, referanseutgaven av Ny verden-oversettelsen av De hellige skrifter som landets «mest fullstendige bibelutgave». Jehovas vitner i Brasil (som nå teller mer enn 430 000) er enige i dette, og de er virkelig glade for at deres arbeid med å distribuere bibler har ført til at mange brasilianere i byer og landsbyer omsider kan lese i sitt eget eksemplar av Guds Ord.

Personlig undervisning i Bibelens sannhet

Én ting er å lese i Bibelen, noe annet er å forstå det en leser, og å anvende det. Det krever et program for personlig undervisning i Bibelens sannhet. I 1968 — ett år etter at hele Ny verden-oversettelsen var blitt utgitt på portugisisk — fikk de 50 000 Jehovas vitner som var i Brasil, boken Den sannhet som fører til evig liv, som kom til å bli til stor hjelp for dem i deres studium av Bibelen.

Etter at en erfaren pioner hadde lest boken, utbrøt hun: «Denne boken kommer til å hjelpe millioner av mennesker til å ta imot sannheten!» Og hun fikk rett. Det ble levert tre ganger så mange bøker som vanlig det året, og antall bibelstudier økte drastisk. Rute, som kommer fra det sørlige Brasil, uttaler seg på vegne av mange av dem som studerte, når hun sier: «Da jeg studerte ’Sannhetsboken’, var jeg både takknemlig og  sint. Jeg var takknemlig fordi jeg fikk lære sannheten om de dødes tilstand og håpet om paradiset, men sint fordi den katolske kirke hadde villedet meg hele mitt liv.»

I 1983 kunne brødrene glede seg over å få et nytt hjelpemiddel til bibelstudium — boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord på portugisisk. Denne boken har nådd hjertet til enda flere mennesker i alle samfunnslag. I begynnelsen av 1996 var det over 500 000 mennesker som nøt godt av bibelsk undervisning, for det meste i form av et bibelstudium basert på dette effektive hjelpemidlet.

Det som står i «Paradisboken», har gjort et stort inntrykk på Brasils lesekyndige befolkning, mens bildene i brosjyren Du kan få leve evig på jorden! har gjort mange av landets 28 millioner analfabeter kjent med Bibelens sannhet. Det er blitt trykt over seks millioner eksemplarer av denne brosjyren på portugisisk i løpet av de siste 13 årene. Klarer analfabeter å forstå Bibelens lære? Ja, det gjør de! Tenk bare på Maria, som er en eldre kvinne. Ved hjelp av Du kan få leve evig på jorden! lærte hun at Guds navn er Jehova, ikke Senhor (Herre), akkurat som hennes navn er Maria, ikke Senhora (Frue). Selv om hun aldri hadde hørt Guds navn før, godtok hun takknemlig denne nye sannheten allerede første gang hun hadde et bibelstudium. Da den forkynneren som studerte med henne, gikk igjen, ropte Maria: «Måtte Jehova være med deg!» Hennes oppriktige ønske har så visst gått i oppfyllelse. Med Jehovas velsignelse går bibelstudiearbeidet i Brasil virkelig framover.

Større trykkeri igjen

I 1971, tre år etter at avdelingskontoret flyttet til São Paulo, økte antall aktive Jehovas vitner til over 70 000. Det året var det 1202 menigheter i Brasil, og Jehovas vitner brukte over elleve millioner timer i sin offentlige felttjeneste. De  ledet gjennomsnittlig 58 902 hjemmebibelstudier. Det var tydelig at man måtte utvide avdelingskontoret enda en gang for å kunne tilveiebringe de nødvendige hjelpemidler og lede undervisningsprogrammet på best mulig måte. Brødrene bad Jehova om hans ledelse og prøvde å dekke det behovet som hadde oppstått.

I mange år var den portugisiske utgaven av Vakttårnet blitt trykt i Brasil på en gammel flattrykkpresse. Men på grunn av økende etterspørsel etter bladene, problemer med trykkpressen (som var fra 1918) og utilstrekkelig papirforsyning var trykkingen i 1957 blitt overført til New York. Nå hadde man imidlertid løst problemene med både pressen og papirforsyningen, så derfor kunne man igjen begynne å trykke i Brasil.

For å få nok plass til trykkeriet begynte Selskapet å bygge et tilbygg til avdelingskontoret, og samtidig arbeidet man med å få tak i en hurtiggående boktrykkrotasjonspresse fra utlandet. Med tanke på bladenes undervisningsmessige karakter prøvde brødrene å bli fritatt for å betale toll for trykkpressen. Men ettersom andre religiøse organisasjoner som hadde sluppet å betale toll for forskjellige ting, senere hadde solgt disse tingene med stor fortjeneste, var enkelte myndighetspersoner forståelig nok imot at religiøse grupper skulle bli begunstiget på denne måten. Det kom imidlertid hjelp fra uventet hold — en tjenestemann som var agnostiker. Han viste interesse for vår søknad om tollfritak og forklarte hvordan vi burde gå fram. I november 1972, etter bare fire måneder, fikk vi det som vi ville. Augusto Machado, som arbeidet ved Selskapets kontor, forteller: «Vi var nokså blanke da vi startet; vi visste praktisk talt ingenting om bestemmelsene, men vi satte vår lit til Jehova og undersøkte tingene nøye, og dermed fikk vi det vi trengte. Jehova leder virkelig sine tjenere.»

 Det var mye å lære

Det å trykke ved hjelp av en rotasjonspresse medførte nye utfordringer. En fullstendig demontert presse kom i desember 1972. Den var pakket i 47 store kasser, hvorav noen veide så mye som seks tonn. Milan Miller ble sendt fra Jehovas vitners hovedkontor for å sørge for at pressen ble riktig satt sammen. Han koordinerte arbeidet til en gruppe på ni brødre som skulle installere trykkpressen, og deretter viste han dem hvordan de skulle betjene den. Fordi de hadde vært med på å sette sammen pressen, var det også lettere for dem å skjønne hvordan de skulle ta hånd om den. De fleste av dem var unge brødre som inntil da hadde liten eller ingen erfaring i å trykke. Karl Rietz, som var med på arbeidet, var trykkeritilsynsmann, og han tjener fremdeles i denne oppgaven.

Omkring samtidig kom også det papiret man hadde importert til trykkingen av bladene. «Den første sendingen veide 150 tonn,» forteller Euclides Justino, som ble sendt fra Betel til havnen for å hente papiret. «Vi ordnet med at papiret skulle fraktes med lastebiler fra havnen i Santos til Betel i São Paulo. Men vi var ikke klar over at vi trengte noen sterke karer til å stue de tunge papirrullene skikkelig sammen oppe på lasteplanet på bilene våre. Gaffeltrucken på kaien løftet nemlig bare rullene opp på kanten av planet. Dermed måtte bror Machado og jeg klatre opp på en av lastebilene og begynne å velte rullene — som hver veide 400 kilo — og rulle dem på plass. Bryggesjauerne fikk seg en god latter der de så to menn med slips streve med papirrullene. Heldigvis var det snart matpause, så vi trengte ikke å holde på så lenge. I pausen sørget vi for å betale noen arbeidere som kunne gjøre resten av jobben for oss.» Men etter hvert lærte brødrene en del av det arbeidet som var forbundet med å trykke ved hjelp av en rotasjonspresse.

 I 1973 kom det enda en rotasjonspresse. Den hadde like stor trykkekapasitet som den første, 12 500 blad i timen. Siden den gang er det blitt installert flere presser, som kan trykke i fire farger. I årenes løp har vi derfor vært i stand til å holde tritt med etterspørselen etter bibelsk litteratur.

Innvielse av det nye tilbygget ved Betel

Etter planen skulle det nye tilbygget ved Betel innvies omkring fire måneder før den andre trykkpressen kom. Noen tvilte på at byggearbeidet ville bli ferdig i tide. Men avdelingstilsynsmannen, Fred Wilson, svarte: «Dere kjenner ikke våre brødre.» De gav alt i dette arbeidet og holdt på til langt på natt, også i helgene. Den 17. mars 1973, da innvielsen  skulle finne sted, holdt de fremdeles på med den siste finpussen, men i tolvtiden var alt ferdig. Det siste billasset med rusk og rask forsvant akkurat ut bakporten idet gjestene begynte å komme inn hovedinngangen.

Nathan H. Knorr, Selskapet Vakttårnets daværende president, og Max Larson, trykkeritilsynsmannen i Brooklyn, var til stede under innvielsen. Bror Knorr holdt innvielsestalen. Dagen etter ble det holdt et tre timer langt spesielt program  i Ibirapuera idrettshall i São Paulo. Det var mer enn 28 000 til stede, så hallen var fylt til trengsel. Bror Knorr talte blant annet om viktigheten av å drøfte dagsteksten hver dag, og deretter frigav han Jehovas vitners årbok for 1973 på portugisisk. Dette var første gang årboken ble utgitt på portugisisk. (Tidligere hadde Vakttårnet inneholdt det stoffet som var grunnlaget for drøftelsen av dagsteksten.) Jehovas folk legger stor vekt på det å lese og drøfte en liten del av Guds Ord hver dag, i samsvar med hva Jesus Kristus selv sa: «Mennesket skal leve, ikke av brød alene, men av hver uttalelse som kommer fra Jehovas munn.» — Matt. 4: 4.

Det internasjonale stevnet med temaet «Guds seier»

Ved utgangen av 1973 ble det største stevnet som Jehovas vitner noen gang hadde holdt i Brasil, arrangert på Pacaembu stadion i São Paulo i tiden fra 26. til 30. desember. En diger ballong svevde over stadionet og kunngjorde stevnets tema, «Guds seier». Programmet styrket tilhørernes overbevisning om at Guds rikes seier virkelig vil bringe menneskene de største velsignelser. Under selve stevnet kunne de se tydelige vitnesbyrd om at den bibelske undervisningen i Guds vilje allerede hadde forandret tusenvis av menneskers liv i Brasil. Omkring 28 år tidligere hadde bror Knorr talt til 765 tilhørere i en idrettshall i nærheten. Den gangen hadde han sett bort mot Pacaembu stadion og nevnt at han undret seg på om forkynnerne i Brasil noen gang ville komme til å fylle det svære stadionet. Drømmen ble til virkelighet i 1973, da bror Knorr talte til 94 586 tilhørere nettopp her — stadionet var helt fullsatt. Dagen før var 3187 nye Ordets tjenere blitt døpt. Det fem dager lange stevnet var i seg selv et vitnesbyrd om Guds seier.

Det kom stevnedeltagere fra alle kanter av landet. Fra  byen Manáus, som er hovedstaden i delstaten Amazonas — omkring 4000 kilometer borte — kom det tre busser og fire biler med stevnedeltagere, og de var de aller første som brukte den risikofylte transamazonveien, som går tvers gjennom Amazonas’ regnskog. En annen gruppe reiste over 3000 kilometer fra Belém, som ligger ved nordkysten, og et ekstratog og over 180 busser kom med glade brødre og søstre fra Rio de Janeiro. Oppmerksomheten omkring stevnet var så stor at både guvernøren i delstaten São Paulo og byens borgermester besøkte stevneplassen.

Det var en utfordring å skaffe husrom til alle disse tusener av stevnedeltagere, for mange av dem hadde ikke råd til å ta inn på hotell. Losjiavdelingen tok hånd om cirka 21 000 søknader om losji. I samsvar med Bibelens veiledning om å ’følge gjestfrihetens vei’ stilte Jehovas vitner og andre rom til disposisjon hjemme hos seg selv. (Rom. 12: 13) Over 6000 ble innlosjert i Rikets saler. Alle stevnedeltagerne fra Amazonasområdet fikk overnatte på en fabrikk som tilhørte mannen til en søster. Både Jehovas vitner og interesserte lånte ut madrasser.

To måneder senere ble stevneprogrammet gjentatt i Salvador i Baía, og der var det 32 348 til stede.

«Dere skal vise dere å være hellige»

Selv om Jehovas vitner alltid hadde vært skeptiske til bruk av tobakk, var det først i 1973 man ble fullt klar over hvor alvorlig dette spørsmålet er. Noen brødre og søstre fortsatte derfor å røyke etter at de var blitt døpt. Men til sin fastsatte tid hjalp Jehova sine tjenere til å merke seg bibelske prinsipper som burde virke inn på deres holdning til denne vanen. (2. Kor. 7: 1; Gal. 5: 19—21, NW, fotnote) Vakttårnet for 1. desember 1973 (på portugisisk) understreket derfor at alle som ville bli døpt, måtte slutte å bruke tobakk. De som allerede  var døpt, men som fremdeles røykte, fikk seks måneder på seg til å avlegge vanen, dersom de fortsatt ønsket å tilhøre menigheten.

De fleste av dem det gjaldt, var riktig motivert og klarte å slutte med denne urene vanen. Én bror som fremdeles røykte i 1973, selv om han var blitt døpt i 1964, tenkte som så at hvis andre klarte å slutte av helsemessige årsaker, hvor mye mer burde da ikke han være i stand til å slutte, som ønsket å fortsette å tjene Jehova! Riktignok var det noen som ble utstøtt, men mange av dem forandret med tiden sinnsinnstilling og hjertetilstand. De sluttet også å røyke og ble gjenopptatt. På den måten fortsatte Jehovas folk å tilpasse seg Jehovas høye normer for hellighet. — 3. Mos. 19: 2; 1. Pet. 1: 16.

Er tiden i ferd med å løpe ut?

For å hjelpe folk til å innse betydningen av å ta standpunkt på Jehovas side i stridsspørsmålet om det universelle overherredømmet ble det i 1970-årene iverksatt intensive kampanjer for å utbre traktater i serien Rikets budskap. Rikets budskap nr. 16 hadde tittelen «Er tiden i ferd med å løpe ut for menneskeheten?» Amaro Santos, som har tjent på Betel de siste 25 årene, forteller: «Selskapet sendte hver menighet omkring 100 traktater pr. forkynner, og de skulle deles ut gratis i løpet av bare ti dager, fra 22. til 31. mars 1974. Traktaten hadde en interessevekkende forside som til og med fanget oppmerksomheten til folk som vanligvis stilte seg likegyldige til budskapet om Riket. Over 7000 nye forkynnere sluttet seg til Jehovas vitner i arbeidet med å utbre åtte millioner traktater.»

Noen av dem som fikk traktaten, reagerte straks på det de lærte. Det var tilfellet med en 22 år gammel student i São Paulo. Det gjorde inntrykk på ham at det ble lagt vekt på at det hastet, og han takket ja til å studere Bibelen ved hjelp av  boken Den sannhet som fører til evig liv. Snart begynte han å snakke med andre på skolen om det han lærte, og tre måneder senere var han med på den spesielle utdelingen av en annen traktat.

Det ble gjort oppriktige anstrengelser for å nå selv mennesker i fjerntliggende strøk, og mange unge forkynnere var glade for å være med på dette arbeidet. Belarmino Colla var 15 år på den tiden, og han skrev og fortalte hva han og en annen ungdom utrettet i delstaten Rio Grande do Sul: «Vi drog hjemmefra klokken seks om morgenen, men siden husene lå veldig spredt, traff vi ikke noen før i titiden om formiddagen. Av og til måtte vi gå til fots fordi det var umulig å ri på stien. Vi var ute i tjenesten helt til halv ni om kvelden, og så overnattet vi hos en interessert. Klokken sju neste morgen gikk vi videre, og vi fortsatte til tre om ettermiddagen. Så drog vi hjemover, men vi var ikke hjemme før ved midnatt. I løpet av disse to dagene gikk vi 90 kilometer og leverte bare 30 traktater.» Disse forkynnerne av Riket skjønte at det budskapet de gikk rundt med, gav folk en sjanse til å få evig liv, og de innså at det var millioner av mennesker i Brasil som trengte å få muligheten til å oppnå det. De følte så absolutt at det hastet, i tråd med tittelen på traktaten Rikets budskap nr. 16.

’Umulig å slippe unna Jehovas vitner’

I 1974 avtalte Edivaldo Gil da Silva og hans kone, Marli, som tjente som spesialpionerer, å studere Bibelen to ganger i måneden med en kvinne som bodde på en avsidesliggende gård i nærheten av Ribeirão Prêto i delstaten São Paulo. For å komme dit måtte de haike med en melkebil klokken fire om morgenen og deretter gå cirka en mil. Studiet gikk bra noen måneder, men så begynte mannen i huset å lage bråk. Han flyttet til og med av gårde med familien uten å etterlate seg noen ny adresse.

 På et områdestevne åtte år senere kom et ektepar bort til Edivaldo og Marli og spurte: «Husker dere oss? Det var oss dere besøkte på gården.» Mannen fortalte at han hadde flyttet for å komme seg vekk fra Jehovas vitner. Men da de kom fram til sitt nye hjem, dukket det opp to Jehovas vitner som snakket med dem om Guds hensikt med menneskeheten, allerede før de hadde rukket å få flyttelasset ned fra lastebilen. Det fikk mannen til å begynne å tenke seg om. Han tok imot tilbudet om et bibelstudium og gjorde fine framskritt, og noen måneder senere ble både han og hans kone døpt.

Et åndelig forfriskende besøk

I september 1974 opplevde brødrene i São Paulo noe ekstra hyggelig. Hva var det? De fikk besøk av Frederick W. Franz, Selskapet Vakttårnets daværende visepresident. Det var ikke hans første besøk i Brasil. Han hadde tjent ved et stevne i São Paulo i 1945 sammen med bror Knorr. Men nå hadde han med seg Karl Klein, som ikke lenge etterpå begynte å tjene sammen med ham i Jehovas vitners styrende råd. De var på ferie i São Paulo i tre dager, men de var også glade for å kunne gi sine kristne brødre del i en «åndelig gave». (Rom. 1: 11, 12) Hva kunne vel være mer glederikt enn en drøftelse av åndelige spørsmål? Det ble hurtig ordnet med at det skulle holdes et spesielt møte i en teaterbygning, og det var 2000 til stede.

Massasue Kikuta, som har tjent ved avdelingskontoret siden 1967, forteller: «Bror Franz overrasket alle ved å holde talen på flytende portugisisk. Uten å bruke Bibelen eller notater (synet var allerede begynt å svikte) siterte og forklarte han hele Salme 91 vers for vers, og han holdt på i over to timer, enda han var 80 år gammel.» Senere ble det kjent at han hadde gjort det samme på spansk for brødrene i Paraguay!

 Elleve foreldreløse barn lærer sannheten å kjenne

Omtrent på denne tiden hadde en familie i delstaten Goiás virkelig behov for å få vite hvorfor mennesker må lide, og hva som er meningen med livet. Faren hadde begått selvmord fordi han var fortvilt på grunn av alvorlige økonomiske problemer, og noen måneder senere hadde moren dødd av et hjerteinfarkt. Nå var barna i familien Vinhal foreldreløse — alle elleve. Da denne tragedien rammet familien i 1974, var den eldste av barna 17 år, mens den yngste bare var 40 dager gammel. Besluttsomhet og hardt arbeid gjorde at fem av dem kunne holde sammen, men de seks yngste måtte bo hos slektninger. Noen prøvde å trøste barna ved å si at tragedien hadde vært Guds vilje, men det fikk dem naturlig nok bare til å føle seg enda mer nedtrykt.

Den eldste av barna, Maria Lucia, hadde mange alvorlige spørsmål om Gud og om den katolske kirke. Da hun hørte et av Jehovas vitner tilby en av arbeidskameratene hennes et gratis bibelstudium, ble hun interessert. En annen kollega som la merke til interessen, gav henne boken Den sannhet som fører til evig liv. Da Maria Lucia traff forkynneren igjen noen dager senere, spurte hun inntrengende om hun også kunne få et slikt gratis bibelkurs som arbeidskameraten hadde fått tilbud om. Løftet om en oppstandelse, slik det kommer til uttrykk i Jesu ord i Johannes 5: 28, 29, fylte henne med håp. Da hun fikk vite hva Bibelen sier om hvorfor Gud tillater det onde, forstod hun at han ikke hadde glemt dem. Med tiden kunne alle unntatt den yngste av barna bo sammen igjen som en familie. De oppmuntret hverandre i åndelig henseende. Alle de elleve barna studerte Bibelen og ble døpt. Bibelen lærte dem prinsipper for kristen oppførsel. I åndelig forstand var de ikke lenger foreldreløse, for de har fått «brødre og søstre og mødre» i hundre foll. (Mark. 10: 29, 30) I dag er  en av søstrene i familien spesialpioner. En annen søster er misjonær i Paraguay, og Paulo tjener ved Betel i Brasil sammen med sin kone.

100 000 forkynnere!

I årenes løp var det en jevn økning i antall forkynnere av Riket. I tjenesteåret 1959 var det en økning på 23 prosent i forhold til året før. Det neste tiåret gikk økningen ned til mellom 9 og 14 prosent. Så, i 1975, økte antall døpte til 16 789, og nå var vi for første gang over 100 000 forkynnere. Det var en økning på 17 prosent i forhold til året før. Dessuten var det første gang vi hadde mer enn 1000 spesialpionerer, for det var blitt lagt større vekt på å forkynne i isolerte distrikter og i distrikter som sjelden ble gjennomarbeidet. Selv om den prosentvise økningen minket det neste tiåret, gikk forkynnelsesarbeidet framover. Og økningen skulle vise seg å fortsette.

På den tiden hadde Brasil over 100 millioner innbyggere, og omkring 20 prosent av dem fikk ikke regelmessige besøk av forkynnere av det gode budskap. Mange av dem bodde i mindre byer som lå et stykke unna storbyene. I et forsøk på å nå disse menneskene og for å kunne holde møter der hvor det var tilstrekkelig interesse, gav det styrende råd sin tillatelse til at det ble utnevnt midlertidige spesialpionerer i tillegg til de 1000 som allerede tjente som spesialpionerer. Til å begynne med ble noen sendt ut i tre måneder, men senere ble denne perioden forlenget. De første av disse midlertidige spesialpionerene ble sendt ut i november 1985. Da ble 128 brødre og søstre sendt til 113 forskjellige byer. Resultatene var svært oppmuntrende.

Da noen slike pionerer i en by i Goiás kom på gjenbesøk til en kvinne som hadde bedt om et eksemplar av Ny verden-oversettelsen, fant de henne oppløst i tårer. Hvorfor? Jo, hun hadde fått høre at hun ikke måtte lese i den oversettelsen,  for den hadde et annet navn for Gud — Jehova. Men da hun og vennene hennes fikk hjelp til å undersøke saken nærmere, oppdaget de at navnet Jehova også forekom enkelte steder i deres egen bibel. Da ble kvinnen rasende på presten i den kirken hun tilhørte. Som følge av dette ble det startet 45 nye bibelstudier.

I delstaten Piauí var det en mann som tørstet etter sannhetens vann. Før han fikk besøk av pionerene, hadde han lest deler av et lånt eksemplar av boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord. Han ble så begeistret for det han leste, at han bestemte seg for å kopiere boken for hånd. Da pionerene oppsøkte ham, hadde han allerede skrevet av 21 kapitler. Hvor glad ble han ikke over å få sitt eget trykte eksemplar av boken og over å få et regelmessig bibelstudium ved hjelp av den!

To pionersøstre som tjente i delstaten Sergipe, møtte mye motstand fra en diakon som også var vikarprest. Hva førte  det til? Diakonen brukte en høyttaler til å kunngjøre for folk at Jehova ikke er Guds navn, men et navn som er diktet opp av en amerikansk sekt. Dette vakte imidlertid mange sognebarns interesse, og kort tid etterpå ledet pionerene 67 hjemmebibelstudier!

I Rio Grande do Norte begynte pionerene å studere med en kvinne som likte det første studiet så godt at hun inviterte naboene til å bli med neste gang. Med tanke på dette lånte hun fem benker fra skolen. Det var 30 til stede, men flere ville gjerne være med, så for ettertiden ble studiet ledet i skolegården.

I en liten by i Mato Grosso do Sul fikk en lege og hans kone et bibelstudium, og etter hvert begynte de å ta del i felttjenesten. Det vakte stor oppmerksomhet i byen at legen gikk fra hus til hus for å snakke om Bibelen. Da de pionerene som hadde studert med dette ekteparet, fant ut at de måtte flytte, ble legen og hans kone de eneste aktive Jehovas vitner på stedet. De tjente som hjelpepionerer og senere som alminnelige pionerer. Til å begynne med var de alene på møtene, men med tiden ble det opprettet en menighet med ti forkynnere der. Nå tjener dette paret ved Betel i Brasil.

De første stevnehallene

Etter hvert som det ble flere Jehovas vitner i hele landet, ble det stadig vanskeligere å finne passende steder å arrangere stevner. Det første forsøket på å ha et eget sted var i Salvador i Baía, som har et mildt, tropisk klima året rundt. I 1975 satte man opp et delvis overbygd amfiteater med betongbenker til 4000 mennesker i en dalside. Det ble kalt en stevnepark. Senere samme år begynte man å bygge en stevnehall i et vakkert skogsområde i Ribeirão Pires i delstaten São Paulo, omkring fire mil fra São Paulo by. Flere år senere ble det bygd en ny hall ved siden av denne første, og de ble knyttet sammen ved hjelp  av internt fjernsyn. Disse to stevnehallene har i alt 3300 sitteplasser. I 1979 begynte man så å oppføre enda en stevnehall. Den lå i Duque de Caxias i nærheten av Rio de Janeiro.

De som var med på byggingen av disse stevnehallene, var svært entusiastiske. Den fine innstillingen veide opp for manglende erfaring og mangel på passende verktøy og utstyr. I Ribeirão Pires var det for eksempel nødvendig å grave sju meter ned i bakken til fast grunn som hallens fundament kunne hvile på. Det ble brukt en traktorgraver, men den kunne bare grave halvparten så dypt som nødvendig. Resten måtte graves ut med hakke og spade. Det trengtes over 20 slike hull.

Hva med blanding av betong og støping? Det var ingen betongblandeverk eller betongbiler som kunne levere betong under prosjektet i Ribeirão Pires. Natal Batulevicins, som er medlem av Betel-familien, forteller: «Vi blandet betongen i to gamle blandemaskiner som måtte fylles for hånd. Så kjørte vi den ferdige betongen ut med trillebår. Det var rekker på 20—30 frivillige som kjørte trillebår. Når betongen skulle trilles opp i høyden eller til andre steder hvor det var vanskelig å komme fram, var det flere som hjalp til ved å dra i den andre enden av trillebårene. Når gulvene skulle støpes, måtte alle de frivillige arbeiderne — også de som holdt på med kontorarbeid — være med på jobben, som noen ganger kunne ta 24 timer.»

Organisasjonsmessige forandringer

I 1976 skjedde det en vesentlig forandring i organiseringen av arbeidet på Jehovas vitners avdelingskontorer jorden over. Den 1. februar trådte ordningen med utvalg ved avdelingskontorene i kraft. Nå skulle et utvalg bestående av åndelig modne brødre som representerte det styrende råd — ikke lenger bare én tilsynsmann — føre tilsyn med virksomheten  i hvert land. Alle disse utvalgsmedlemmene er eldste, hyrder for Guds hjord.

Utvalget ved avdelingskontoret i Brasil bestod opprinnelig av sju medlemmer: Massasue Kikuta, John Kushnir, Augusto Machado, Karl Rietz, Amaro Santos, Heinrich Selbert og Fred Wilson. Senere måtte bror Selbert forlate Brasil på grunn av familieforpliktelser, og i 1988 døde bror Kushnir. De andre tjener fremdeles i utvalget, og i 1995 ble Östen Gustavsson utnevnt som et sjette medlem. Mot slutten av 1976 var noen av medlemmene av utvalget i Brasil sammen med representanter for andre avdelingskontorer til stede ved møter i New York som ble holdt av det styrende råd. Disse møtene hadde som formål å gjøre utvalgsmedlemmene bedre kjent med sine ansvarsoppgaver, med medlemmene av det styrende råd og med det internasjonale hovedkontoret.

Større utbytte av stevnene

I 1976 begynte man også å gjøre noe for å forbedre de lydanleggene som ble brukt på stevnene. Tidligere hadde  brødrene brukt forsterkere, høyttalere og lydtrakter som var beregnet for små forhold. Av og til var forskjellige typer utstyr — som til dels var nokså gammelt — blitt brukt samtidig. Hva førte det til? Dårlig lydgjengivelse og hyppige avbrudd i programmet.

Det var nødvendig med mange års arbeid og mye nytt utstyr for å rette på situasjonen. På de fleste stevnene i dag er det god lyd, slik at alle de som er til stede, kan høre godt og glede seg over det åndelige programmet. Dette er særlig viktig i betraktning av at det i 1995 ble holdt 158 områdestevner i 82 forskjellige byer, og at det var 724 849 tilhørere der, som alle ofret mye, både når det gjaldt tid, krefter og andre ressurser, for å være til stede. De fortjente best mulig lyd for å få fullt utbytte av programmet. En kretstilsynsmann i Rio Grande do Norte er svært fornøyd med de senere årenes forbedringer og skrev i 1994: «Det er en glede å kunne fortelle dere at lyden ved vårt stevne var utmerket, og at brødrene som følge av dette fulgte oppmerksomt med og gjorde mange notater.»

Men hvordan er det med lydkvaliteten i forskjellige Rikets saler rundt omkring i landet? I 1993 ble det arrangert over 100 spesielle møter over hele landet for å gi praktiske forslag til hvordan lydkvaliteten kan bli bedre under menighetsmøtene. Det var mer enn 9000 brødre til stede, og en av instruktørene sa: «Møtet i Floriano i Piauí ble holdt under en ekstrem tørkeperiode, og brødrene satt veldig hardt i det økonomisk sett. Likevel kom alle som var blitt invitert. Noen hadde reist i over tolv timer for å være til stede.»

Tilbedelsesfriheten satt til side i Cachoeiras de Macacu

Av og til har det oppstått vanskeligheter på grunn av misforståelser hos enkelte myndighetspersoner. Søndag 13. juni 1976 stengte politiet Rikets sal i Cachoeiras de Macacu i delstaten  Rio de Janeiro etter ordre fra en dommer i byen. Det ble også forbudt å forkynne om Guds rike i kommunen. Hvorfor det?

To dager før hadde en 17 år gammel gutt som var et av Jehovas vitner, ved et uhell skutt seg selv med et haglgevær. Han ble fraktet til sykehuset med indre blødninger og akutt blodmangel. Faren bad legen om å gjøre alt han kunne for å redde gutten uten å bruke blodoverføring. Dessverre døde gutten under operasjonen, selv om man gikk på tvers av farens ønske og gav ham blodoverføring. Det ble foretatt en juridisk granskning av saken for å fastslå hvem som var ansvarlig for utfallet. Tendensiøse nyhetsmeldinger virket inn på avgjørelsen, og resultatet var at Rikets sal ble stengt. Ladislau Lehký, som var tilsynsmann i menigheten, fikk hjelp fra fire advokater og anket avgjørelsen. Den 26. oktober kom ankesaken omsider opp for retten. Bror Orlando do N. Paula, en av advokatene, benyttet seg av sin rett til å komme med en kortfattet muntlig presentasjon av saken. Dommerne omstøtte enstemmig den første rettsavgjørelsen, og dermed ble det igjen mulig å bruke Rikets sal og å fortsette å forkynne budskapet om Riket. Religionsfriheten var blitt stadfestet.

På områdestevnet «Glade arbeidere» året etter ble det holdt en tale som nok en gang understreket Jehovas krav om at blodet skal behandles som noe hellig. (3. Mos. 17: 10, 11; Apg. 15: 28, 29) Nå ble brosjyren Jehovas vitner og spørsmålet om blod frigitt, og i april og mai 1978 ble det iverksatt en kampanje for å levere den til dommere, advokater, leger, sykepleiere og ledelsen ved sykehusene i et forsøk på å hjelpe dem til å forstå og respektere Jehovas vitners standpunkt. Brødrene ble oppfordret til å gi familiens lege et eksemplar av brosjyren. Dessuten fikk enkelte brødre i oppdrag å levere brosjyren og et følgeskriv til leger og andre fagfolk som  kanskje ikke ville bli kontaktet av andre forkynnere. Det var over 70 000 leger i Brasil, så det var et stort prosjekt, men det ble vellykket. Likevel gjenstod mye arbeid, og spørsmålet om blod skulle bli viet ny oppmerksomhet senere.

Forberedelser med tanke på ytterligere vekst

Antall forkynnere av Riket og omfanget av deres virksomhet kom til å fortsette å øke, og det krevde store forberedelser. (Jevnfør Jesaja 54: 1—3.) Det ble nødvendig å bytte boktrykkrotasjonspressene ut med raskere og mer moderne offsetpresser for å klare å trykke den litteraturen som trengtes. Det var også behov for mer lagerplass og arbeidsrom. Som en midlertidig løsning ble det derfor i 1975 oppført et tilbygg til stevnehallen i Ribeirão Pires. Her kunne vi lagre en del papir. Det var imidlertid åpenbart at vi måtte skaffe oss en større tomt, slik at vi kunne utvide Betel-hjemmet så vel som avdelingskontoret og trykkeriet.

Vi vurderte muligheten for å kjøpe en eiendom til i nærheten av det allerede eksisterende avdelingskontoret i São Paulo, men reguleringsbestemmelsene og de høye eiendomsprisene gjorde det vanskelig. Alternativet var å flytte avdelingskontoret til et helt nytt sted. Det styrende råd anbefalte at vi så oss om etter en tomt utenfor São Paulo by. Etter at vi hadde vurdert flere mulige eiendommer, kjøpte vi en tomt på 1150 mål i august 1977. Den lå i Cesário Lange kommune i delstaten São Paulo, omkring 15 mil fra São Paulo by.

’Dere tenker for smått!’

Rett etter at vi hadde kjøpt tomten, sendte vi ut en forespørsel etter frivillige som kunne hjelpe til med å gjøre den byggeklar. Vi sendte også det styrende råd noen forslag til hvordan vi kunne bygge. Vi mente at det foreslåtte avdelingskontoret var stort nok til å ta hånd om forventet vekst i lang  tid framover. Ja, vi trodde faktisk at vi planla et litt for stort bygg. Men svaret fra det styrende råd forbauset oss alle: ’Dere tenker for smått! Dere bør bygge dobbelt så stort som planlagt.’

Resultatet ble et avdelingskontor som var fem ganger så stort som det vi hadde i São Paulo. Var det nødvendig? Siden 1977 er antall Jehovas vitner i Brasil blitt firedoblet, og antall timer brukt i felttjenesten hvert år er omkring seks ganger så stort som det var den gang.

Det ble ordnet med at et entreprenørfirma skulle oppføre det nye avdelingskontoret. Men brødrene var også med på viktige sider ved arbeidet. Bror Paulo Tinoco Carneiro, som er en erfaren sivilingeniør, flyttet sammen med sin familie fra byen Salvador til et sted i nærheten av byggeplassen. Omkring 150 andre Jehovas vitner, deriblant noen medlemmer av Betel-familien, hjalp til på andre måter, blant annet ved å lage vinduskarmer av aluminium, lage mat til arbeiderne og drive med vedlikehold og rengjøring. Da byggingen var på sitt travleste, måtte man servere tre måltider om dagen til over 1000 arbeidere. Det var ingen liten jobb.

Alle de arbeiderne som var ansatt i entreprenørfirmaet, utgjorde et glimrende forkynnerdistrikt om kveldene og i helgene. En bror leverte over 80 eksemplarer av Min bok med fortellinger fra Bibelen til arbeiderne i løpet av én måned. Det ble startet mange bibelstudier, og seks arbeidere gjorde så store framskritt at de til slutt kunne bli døpt. En av dem tjener nå som medlem av Betel-familien i Brasil.

Ytterligere ansvar

Byggingen av det nye avdelingskontoret medførte økt ansvar. Max Larson fra hovedkontoret i Brooklyn snakket om dette da han besøkte Brasil i 1980. I en oppmuntrende tale som han holdt på Pacaembu stadion i São Paulo, understreket  han nødvendigheten av at brødrene i hvert land finansierte forkynnelsesarbeidet og byggingen av trykkeri og Betel-hjem i sitt eget distrikt. Ville det være mulig for brødrene i Brasil å påta seg det ansvaret? Landet stod overfor en alvorlig økonomisk krise med høy inflasjon og arbeidsløshet. Til tross for dette var responsen utmerket. Menigheter og enkeltpersoner kom med frivillige og regelmessige bidrag, slik at byggearbeidet ble fullført og det nødvendige utstyret installert. Den gavmildheten som ble vist, minnet om den ånden som ble lagt for dagen i det gamle Israel da det på kong Davids tid ble lagt planer om å bygge templet i Jerusalem. — 1. Krøn. 29: 3—9.

Flyttingen av de 225 medlemmene av Betel-familien og alt trykkeriutstyret fra São Paulo til Cesário Lange begynte i  august 1980. Det var nødvendig med mer enn 160 turer med lastebil for å gjennomføre flyttingen. I tillegg måtte man installere utstyret, og man trengte også tid på seg til å komme i orden på andre måter.

Innvielsesprogrammet ble holdt 21. mars 1981. Lloyd Barry, et medlem av det styrende råd, holdt innvielsestalen. Han siterte de vakre ordene kong Salomo framsa da templet i Jerusalem ble innviet, og gjorde det klart at det var Jehova Gud som fortjente all ære for det fine avdelingskontoret. Bror Barry avsluttet ved å si: ’Disse bygningene ble reist som følge av veksten i forkynnelsesarbeidet. Forkynnelsen fortjener derfor deres fulle oppmerksomhet.’

De neste månedene kom det grupper av Jehovas vitner fra hele landet for å besøke Betel. I løpet av bare én helligdag kom det 12 000 besøkende i 300 busser og flere titalls biler.

De kunne se at Betel-familien var opptatt av mer enn bare å finne seg til rette i nye bygninger. Det fant også sted viktige forbedringer når det gjaldt å trykke bibelsk litteratur. I 1981 begynte avdelingskontoret i Brasil å trykke de spanske utgavene av Vakttårnet og Våkn opp! som skulle sendes til de spansktalende nabolandene Bolivia, Paraguay og Uruguay. Dessuten begynte avdelingskontoret å trykke og binde inn forskjellige bibelstudiebøker. Det gjorde det nødvendig med mye nytt utstyr og nye ferdigheter. I 1981 kom det nye trykkeriets bokbindingsmaskineri i drift, og den første boken som ble framstilt, var Jehovas vitners årbok for 1982 på portugisisk. Kort tid etterpå ble det første av fire bind av Aid to Bible Understanding trykt og innbundet. Og i 1987 begynte vi å trykke den viktigste boken av dem alle — Bibelen, det vil si den portugisiske utgaven av Ny verden-oversettelsen av De hellige skrifter.

 Selskapets lastebiler kjører ut litteraturen

I 1982 begynte vi i enda høyere grad å bruke Selskapets biler når vi skulle sende ut litteratur til menighetene. Det reduserte fraktomkostningene og sikret at litteraturen kom fram i tide. Selskapet hadde kjørt ut litteratur helt siden 1974, men nå skulle vi også nå fram til menighetene i nordøst, opptil 300 mil borte.

For tiden leverer Selskapets biler litteratur på 463 steder hver tredje uke, og samlet tilbakelegger de over 3000 mil hver gang. Ved hjelp av denne ordningen kan vi regelmessig forsyne over 4600 menigheter. Lastebilene kjører 12 ruter, hvorav den lengste tar 15 dager og er omkring 700 mil lang. Sjåførene er medlemmer av Betel-familien. Jehovas vitner i forskjellige menigheter langs rutene tar gjestfritt imot dem i sine hjem, og sjåførene får med seg møtene på de stedene der de overnatter.

Ut i isolert distrikt

Forkynnelsen av det gode budskap fortsatte å nå ut til områder hvor det før ikke var blitt forkynt noe særlig eller ikke i det hele tatt. I 1976 tjente Francisco Albuquerque og hans kone som spesialpionerer i Tefé i Amazonasområdet. De forkynte gjerne for folk som kom til byen med båt i forbindelse med forskjellige festivaler og høytider. En dag leverte Francisco boken Den sannhet som fører til evig liv til en ung handelsreisende og forklarte hvordan han kunne studere den. Da de omsider traff hverandre igjen to år senere, så Francisco at ungdommen hadde studert boken og forstått hvordan han skulle understreke svarene. Nå ble det startet et ukentlig bibelstudium med ham. Siden det tok to timer med båt å dra dit den unge mannen bodde, reiste Francisco til ham to ganger etter hverandre, og så kom den unge mannen til Francisco de to neste gangene. Snart ble både denne ungdommen  og fire andre menn døpt. Den unge mannen gjorde et av rommene i huset sitt om til en Rikets sal, og ikke lenge etterpå ble det opprettet en menighet der.

Noen spesialpionerer som forkynte i små byer og på landsbygda i det sentrale Brasil i 1977, bodde i en campingvogn. En av pionerene, Jair Paiva Ferreira, som nå arbeider på Betel, forteller: «Vi pleide å sette campingvognen i en litt større, sentral by og så bruke bilen for å forkynne. Vi stod tidlig opp, og etter å ha spist en god frokost var vi ute i distriktet i åttetiden om morgenen. Etter at vi hadde forkynt hele dagen, fant vi oss et sted i nærheten av en elv, hvor vi badet og spiste kvelds. Vi sov i bilen, og det var bare vinden og sirissene som forstyrret søvnen. Det var deilig å våkne opp og se araer og andre papegøyer fly omkring oss. Det var dessuten svært hjertevarmende å se hvordan folk i distriktet tørstet etter sannheten. Noen skaffet seg et eksemplar av hver av de bøkene vi hadde med oss. Jeg leverte 48 bøker på én dag, men selv om jeg foretok 109 gjenbesøk i løpet av bare én måned, klarte jeg ikke å gå tilbake til alle interesserte. Det ble startet mange studier, og selv om mange hadde problemer med å lese, var det en god del av dem som kom i sannheten.»

Ekteskapet holdes i ære innfor Gud og mennesker

I tillegg til at en del brasilianere ikke har fått grunnleggende undervisning i å lese og skrive, er den ekteskapelige status noe som hindrer mange av dem i å gjøre sannheten til en del av seg selv. Noen har ikke hatt råd til å betale for både en borgerlig vielse og en religiøs seremoni, så derfor har de valgt å greie seg med den sistnevnte. Men den har ikke noen juridisk verdi. Når slike mennesker studerer Bibelen, blir de selvsagt gjort oppmerksom på nødvendigheten av å legalisere ekteskapet. — Hebr. 13: 4, 18.

 En kvinne i Uberlândia i delstaten Minas Gerais var i en slik situasjon. Hun var blitt «gift» under en katolsk seremoni sju år tidligere, og partneren hennes så ikke noe behov for å legalisere forholdet. Hva skulle hun gjøre? Etter hvert som hun gikk framover i forståelse av Bibelen, sa hun til ham at hvis han ikke ville legalisere forholdet deres, måtte hun forlate ham, selv om hun ikke ønsket det. Da han ble klar over at hun mente alvor, lot han henne få det som hun ville. Like etter at de hadde giftet seg, ble hun døpt.

Fram til 1977 var det ikke mulig å skille seg i Brasil, så de som hadde vært gift og deretter hadde forlatt sin ektefelle og innledet et forhold til en annen, kunne ikke legalisere det nye forholdet. Noen hadde til og med fått barnebarn gjennom dette siste forholdet. I harmoni med det eksempel Jehova selv foregår med ved å tilgi synder begått på grunn av tidligere uvitenhet, fastsatte det styrende råd en ordning som gikk ut på at de som studerte Bibelen og var i en slik situasjon som nevnt ovenfor, kunne bli døpt hvis de undertegnet en erklæring hvor de lovte å være trofaste mot sin partner og å legalisere forholdet så snart det ble mulig. (Apg. 17: 30; Rom. 3: 25) En tid var det ganske mange slike erklæringer i Selskapets arkiv.

I ett tilfelle var det snakk om en mor med 13 barn. Hun hadde studert Bibelen i åtte år, men hadde ikke kunnet legalisere sin ekteskapelige status. Så undertegnet hun en erklæring, slik at hun kunne bli døpt. Da barna hennes fikk vite hvor mye som måtte ordnes før hun ble døpt, begynte også åtte av dem å studere Bibelen. Fem ble senere døpt, og de andre begynte å gå på møtene.

Omsider ble det vedtatt en skilsmisselov, og selv om den fastsatte at man måtte være separert i tre år før man kunne bli skilt, var det likevel mulig å ordne opp i de fleste sakene til  dem som hadde undertegnet erklæringer med troskapsløfte. I 1988 reduserte myndighetene separasjonstiden til ett år.

Spesiell opplæring med tanke på tjenesten

I 1978 begynte man å legge større vekt på å lære opp de eldste i menighetene. Helt siden 1959 hadde det vært holdt Kurs i Rikets tjeneste som hadde gitt spesiell opplæring til dem som var utnevnt til tilsynsmenn. Men i 1978 ble alle eldste i Brasil innbudt til å gjennomgå et spesielt todagers opplæringsprogram, enten de tidligere hadde gjennomgått Kurs i Rikets tjeneste eller ikke. I løpet av kurset drøftet de ut ifra Bibelen hvordan de kunne bli bedre hyrder og lærere for hjorden, hvordan de kunne ta ledelsen i evangeliseringsarbeidet, hvordan de kunne holde menighetene åndelig og moralsk rene, og hvordan de kunne samarbeide som et eldsteråd. Det var nesten 7000 eldste som overvar kurset. Siden den gang er det med jevne mellomrom blitt holdt flere repetisjonskurser.

Menighetstjenerne ble ikke glemt. Fra og med 1985 ble det i Brasil også holdt Kurs i Rikets tjeneste for dem. Og siden 1988 har det dessuten vært mulig å holde kursene i stevnehaller i tillegg til i Rikets saler, og det har gjort at svært mange eldste og menighetstjenere har kunnet komme på kurs samtidig. På det siste kurset, som ble holdt i 1995, var det 22 092 eldste og 27 544 menighetstjenere. For en fin forsamling av menn som er villige og kvalifisert til å bli betrodd ansvar i menighetene!

I 1978 begynte det også en annen skole i Brasil — pionertjenesteskolen. Skolen varer i to uker, og det første kurset ble holdt i Fortaleza i delstaten Ceará. Skolens formål er å styrke pionerenes forhold til Jehova, å hjelpe dem til å vandre nøyere i Jesu Kristi fotspor og å bli dyktigere i tjenesten.

Selskapets opptegnelser viser at det er blitt holdt 1650  slike kurser i Brasil de siste 18 årene, og at 39 649 alminnelige pionerer har nytt godt av denne flotte foranstaltningen fra Jehova. Bare i 1994 ble det med tanke på å hjelpe pionerer over hele landet holdt 187 kurser i 107 forskjellige byer.

Det er verdt å merke seg hvor store anstrengelser noen pionerer gjorde seg for å kunne gjennomgå pionertjenesteskolen. En søster med en ikke-troende mann stod opp klokken fem hver morgen for å ta husarbeidet før hun drog av gårde, og med det samme undervisningen var ferdig om ettermiddagen, drog hun hjem for å hente barna på skolen. En annen søster ville forandre tidspunktet for ferien sin, slik at hun også kunne komme på skolen. Arbeidsgiveren gikk ikke med på det, men hun fortsatte å prøve å overtale ham. Svaret var alltid: «Umulig!» Etter at søsteren så hadde bedt til Jehova,  sa hun til slutt til sjefen at hun ville si opp. Hvorfor? Jo, hun bare måtte gjennomgå pionertjenesteskolen. Hennes oppriktighet gjorde inntrykk på ham, så derfor gikk han omsider med på at hun skulle få forandre på ferien.

Paulo Azevedo, som var lærer for den første klassen, sa i et intervju: «Pionertjenesteskolen hjelper pionerene til å se distriktet sitt med nye øyne ved at den legger vekt på betydningen av å vise beboeren personlig interesse og ta i betraktning hans eller hennes personlige problemer, omstendigheter, oppfatninger og tro. Pionerer som har dette i tankene, er enige i at det er som å komme til et nytt distrikt.»

Misjonærer til Brasil

Misjonærene har gjort en uvurderlig innsats når det gjelder å skape en solid organisasjonsmessig struktur. De to første misjonærene, som gikk i Gilead-skolens første klasse, kom til Brasil i 1945. I 1967 hadde det kommet 76 Gilead-misjonærer til landet, og i 1974 var det et høydepunkt på 117. Noen tjente i krets- og områdetjenesten i flere tiår, for eksempel Richard og Ruth Wuttke og Eric og Christina Britten. I årenes løp er det omkring 250 misjonærer fra elleve land som har tjent her.

Folk i Brasil viser vanligvis respekt for utlendinger. Likevel krever det besluttsomhet og en god porsjon humoristisk sans å tilpasse seg et nytt land med uvant klima og ukjent språk, fremmed mat og nye skikker. En svensk misjonær, Sylvia Gustavsson, forteller: «De første som min mann, Östen, og jeg gikk på gjenbesøk til, var et ektepar i Belo Horizonte i Minas Gerais. Da vi hadde snakket med dem i rundt en time, sa vi at vi måtte gå. Men de svarte: ’Det er ennå tidlig. Bli litt lenger.’ Vi trodde at de virkelig var interessert i å høre mer, så vi satte oss igjen og fortsatte. En halv time senere sa vi igjen at vi måtte gå. Men de gjentok: ’Det er ennå  tidlig. Bli litt lenger.’ Dette skjedde tre ganger, og det var først ved midnattstider at vi kom oss av gårde. Det samme skjedde de neste gangene vi kom tilbake, inntil vi lærte at denne frasen, ’Det er ennå tidlig. Bli litt lenger’, bare var en høflig måte å vise at man verdsatte besøket på. Det betydde ikke nødvendigvis at man burde bli lenger. Heldigvis var ekteparet oppriktig interessert i sannheten.»

Misjonærer fra Brasil til andre land

Med tanke på hvor god hjelp vi hadde fått av misjonærer som hadde kommet til Brasil, ble vi i 1982 svært glade for å høre at brasilianske brødre ville bli innbudt til å tjene som misjonærer i andre land. Innen året var omme, var det blitt sendt  tre ektepar til Bolivia, og siden da er 90 brasilianske brødre og søstre blitt sendt ut for å tjene som misjonærer i Angola, Bolivia, Mosambik og Paraguay.

Noen av disse brasilianske misjonærene var selv blitt hjulpet av andre misjonærer til å lære sannheten å kjenne. Det var tilfellet med Átila Carneiro fra Belém. Han var skuffet over religionen. Da han ble kontaktet av misjonæren Delfina Munguia, viste han interesse for sannheten og begynte å ta imot bladene regelmessig av henne. Etter en stund ordnet hun det slik at en misjonærbror studerte Bibelen med ham tre ganger i uken. Etter det andre studiet begynte Átila å snakke med andre om det han lærte, og selv før han ble døpt, ledet han tre bibelstudier. Etter at han ble døpt, tjente han som alminnelig pioner og deretter som spesialpioner. Nå er han og hans kone misjonærer i Mosambik.

Benjamim Silva og hans kone, Iolanda, er også blant de brasilianske misjonærene som tjener i Mosambik. De var pionerer i det nordlige Brasil i mange år. De klarte å ta hånd om to ansvarsfulle forpliktelser samtidig — pionertjeneste og barneoppdragelse. Da datteren, Martha, giftet seg, stilte de seg til disposisjon som misjonærer. Martha tjener som pioner, og det er tydelig at Jehova velsigner dem alle tre.

Oversvømmelser i sør

Helt siden det første århundre har de kristne gitt materiell hjelp til sine brødre i tider med store vanskeligheter. (Apg. 11: 29, 30) De sørlige delstatene Paraná, Santa Catarina og Rio Grande do Sul ble herjet av store oversvømmelser i 1983. I Blumenau i Santa Catarina steg vannet i elven Itajaí-Açu til 16 meter over normal vannstand, og praktisk talt hele byen var oversvømt. I samsvar med de første kristnes eksempel sendte Jehovas vitner på andre steder hjelpeforsyninger — 43 tonn mat og 41 tonn klær.

 Ønsket om å hjelpe kom tydelig til uttrykk hos João Vicentim Carrer, som er eldste i Campo Grande i delstaten Mato Grosso do Sul, 140 mil borte. Da han så en fjernsynssending om flommen, ringte han til Selskapets kontor og spurte hvordan han kunne hjelpe. Sammen med andre eldste hjalp han til med å samle inn tre tonn mat, klær, sko og medisiner som var blitt gitt av menighetene i byen. Allerede samme dag var han og sønnen på vei til Blumenau med nødhjelpen.

Luiz Bognar, en eldste i Blumenau som var med på å dele ut de forsyningene som ble sendt til dem, skrev: «Med brødrenes hjelp klarte vi å montere hjul på en båt, slik at den både kunne ta seg fram i vannet og krysse små flekker med fast grunn som stakk opp av elven. Så drog vi ut for å se etter de isolerte brødrene. Noen steder stod vannet så høyt at vi måtte kutte strømledninger for å komme oss videre. De to sønnene mine på ti og tolv år var sammen med meg. De svømte godt, og dessuten var ikke folk så skeptiske overfor båter med barn om bord.»

I et av husene fant de 16 personer som hadde vært isolert i ti dager, og som hadde sluppet opp for mat. Like før båten kom, hadde de drøftet dagsteksten, og da hadde en av brødrene kommentert at Jehova ville gi dem det de trengte, når Hans tid var inne til det. Og det var akkurat det som hendte. I et annet hus var det 22 personer som hadde måttet holde seg i andre etasje og på loftet i en uke. Da de hørte at en båt nærmet seg, trodde de først at det kunne være tyver, men så hørte de noen rope: «Bror Walter Germer!» Det var brødre som kom med hjelp. «Det var et godt vitnesbyrd for naboer som ikke var Jehovas vitner,» fortalte Janis Duwe, som var i huset, og som nå er medlem av Betel-familien i Brasil. De fikk langt mer enn de hadde behov for med det første. «Det gikk flere måneder før vi trengte å kjøpe noe annet enn ferskvarer,» sa hun.

 En smittsom pionerånd

Selv om Jehovas vitner hjelper hverandre i materiell henseende når det oppstår en presserende situasjon, er de først og fremst opptatt med å forkynne det gode budskap om Guds rike. De vet at det bare er Riket som vil løse menneskehetens utallige problemer én gang for alle. I 1984 sendte derfor Selskapets kontor alle døpte forkynnere i Brasil et brev som fokuserte på vitnearbeidet. Det begynte slik: «Nå skriver vi til deg fordi vi ønsker å innby deg til å tjene som hjelpepioner i april.» Det innebar at man måtte bruke minst 60 timer den måneden til å forkynne Bibelens sannhet. Tok forkynnerne imot innbydelsen? Det tidligere høydepunktet i antall hjelpepionerer hadde vært 8000 i april 1983, men som svar på denne innbydelsen var det over 33 000 som nå ble hjelpepionerer — 21 prosent av alle forkynnerne. Og for en glederik måned med teokratisk tjeneste det var!

Det krevde iherdige anstrengelser. En forkynner som var lastebilsjåfør, og en annen som var murer, ordnet seg slik at de regelmessig kunne ta del i felttjenesten fra halv sju til halv ni om kvelden, etter at de var ferdige med sitt verdslige arbeid. En søster som arbeidet som sydame hjemme, stod tidlig opp for å gjøre seg ferdig med arbeidet før hun drog ut i tjenesten. En annen søster, som var mor til åtte barn mellom tolv år og fem måneder, fikk hjelp av familien. De eldste barna tok seg av de yngste, og mannen laget middag. Én menighet med tolv forkynnere hadde fem hjelpepionerer. To av dem var familiefedre med henholdsvis 10 og 14 barn. Begge bodde halvannen mil fra byen. De reiste inn dit to dager i uken for å gå ni timer på feltet hver gang. En søster som ikke kunne gå, satt i en stol på fortauet foran huset sitt og henvendte seg til forbipasserende.

Mange av dem som fikk en smakebit av denne glederike  formen for tjeneste ved å være hjelpepionerer i april 1984, søkte om å få tjene som alminnelige pionerer. (Sal. 34: 8) I april 1984 var det 3500 alminnelige pionerer i Brasil. Seks måneder senere var det 4200, og et år senere var det 5400. Nå er det over 22 500 alminnelige pionerer i landet. Og for en glede de opplever ved å være så engasjert i det viktigste arbeidet som finner sted i vår tid!

Simultanutgivelse

Før 1984 ble artiklene i de portugisiske bladene utgitt seks måneder etter at de hadde stått i den engelske utgaven av bladene. Men i 1984 ble to offsetrotasjonspresser og datasystemet MEPS (Multilanguage Electronic Phototypesetting System [Flerspråklig elektronisk fotosatssystem], som var blitt utviklet av brødre ved hovedkontoret i New York) installert i Brasil. Nå ble det oversatte stoffet skrevet direkte inn på datamaskin, og MEPS-programmene økte i høy grad  hastigheten på ombrekkingen av tekstsidene. Paul Bauer, Erich Kattner og Franz Schredl fikk opplæring i New York i å betjene og vedlikeholde MEPS, og samme år begynte stoffet i de portugisiske bladene å bli trykt samtidig som i de engelske bladene.

Hver av offsetrotasjonspressene kunne trykke 32 000 blad i timen, og de var gitt som en gave fra brødrene i USA. Harry Johnson fra Betel i Brooklyn førte tilsyn med monteringen. Først konsentrerte man seg om å få i gang simultan utgivelse, og kort tid senere trykte man også i fire farger og på bedre papir. Resultatet var glimrende. Aldri før hadde så mange begynt å abonnere på bladene i løpet av én måned som i juni 1987. Da ble det tegnet 50 000 nye abonnementer. Antall abonnementer økte jevnt, og i april 1994 nådde det et høydepunkt på 87 238. Hver måned trykker vi nå gjennomsnittlig 3 500 000 blad på portugisisk og spansk.

Rekordstore stevner

En helt spesiell begivenhet i 1985 var områdestevnet «Bevar din ulastelighet», som ble holdt samtidig på de to største stadionene i Brasil — Morumbi stadion i São Paulo og Maracanã stadion i Rio de Janeiro. Stevnet ble holdt i tiden 23.—25. august, og stevnedeltagerne kom fra elleve land. To medlemmer av det styrende råd, John Barr og Lyman Swingle, var også til stede.

Det offentlige foredraget, som hadde temaet «Guds ’tider og stunder’ — hva forteller de oss?», ble holdt av John Kushnir for 162 941 tilhørere i São Paulo og av Augusto Machado for 86 410 tilhørere i Rio de Janeiro — til sammen nesten 250 000 mennesker. Det var nesten like mange som det var i New York i 1958, da stevnedeltagere fra 123 land kom sammen på to stadioner der. Likevel var det faktisk enda flere stevner i Brasil i 1985.

 I tillegg til de to internasjonale stevnene ble det arrangert 23 andre stevner i forskjellige deler av landet. Det var i alt 144 000 til stede på disse, og 1192 ble døpt. En av dem som ble døpt, var en kvinne fra São Leopoldo i Rio Grande do Sul. Hun hadde nylig mistet et barn i en ulykke, og som følge av det begynte hun med spiritisme. Men så leste hun brosjyren De usynlige ånder — kan de hjelpe oss, eller kan de skade oss?, og den gjorde et så stort inntrykk på henne at hun drog for å finne den lokale Rikets sal. Der tok hun imot tilbudet om et bibelstudium, og hun gjorde så store framskritt at hun kunne bli døpt. I dag tjener både hun, hennes mann og et barnebarn Jehova.

De kommer sammen trass i store avstander

Våre kristne brødre og søstre i Brasil gir virkelig akt på Bibelens veiledning om ikke å unnlate å komme sammen, og det så mye mer som de ser Jehovas dag nærme seg. (Hebr. 10: 24, 25) Noen ganger krever det svært mye av dem. En bror i menigheten i Fazenda Taquari i Baía går åtte kilometer for å komme til Rikets sal, selv om han halter og er 70 år gammel. Enkelte brødre i Olindina menighet i Baía går over halvannen mil for å komme på møtene. De må krysse en elv, og derfor har de med seg ekstra klær i en plastpose, slik at de kan skifte og få på seg noe tørt. Flere familier i Pará går seks kilometer gjennom en skog hvor de ofte ser spor etter jaguarer. I menigheten i Repouso do Amatari i delstaten Amazonas er det dessuten to familier på til sammen 15 personer som må gå gjennom jungelen mens en av de voksne går foran og slår på trærne og i bakken med en stokk for å jage vekk slangene.

En søster pleide å gå halvannen mil til Rikets sal i den lille byen Axixá i delstaten Tocantins når hun ikke fikk sitte på med en lastebil, enda hun var gravid og måtte bære et barn på armen. En søster i Baía setter de små barna sine i to store kurver  når hun skal til Rikets sal. Kurvene henger hun på hver sin side av et esel.

Da det skulle holdes et kretsstevne i Cruzeiro do Sul i Acre, var det 37 fra menigheten i Rio Badejo i Amazonas til stede, selv om menigheten bare hadde ni forkynnere. Denne gruppen gikk i åtte timer for å komme til stevnet. Blant dem var det en søster med åtte barn fra fem år og oppover. Ti brødre syklet ti mil for å komme på sitt stevne, som ble holdt i Floriano i Piauí. De setter virkelig pris på Jehovas åndelige foranstaltninger.

Selvoppofrende hyrder for hjorden

Den hurtige økningen i antall forkynnere har økt behovet for flere åndelige hyrder som kan ta seg av Guds hjord. (Apg. 20: 28; 1. Pet. 5: 2) Det er ikke bare behov for eldste som kan ta seg av de enkelte menighetene, men også for kvalifiserte tilsynsmenn som kan reise rundt og føre kjærlig tilsyn med kretsene og områdene. En rekke brødre har villig gitt av seg selv som reisende tilsynsmenn i over 30 år. Det blir gjennomsnittlig opprettet tolv nye kretser hvert år, og nå er det 326 kretstilsynsmenn og 21 områdetilsynsmenn i Brasil. Disse brødrene legger en fin ånd for dagen ved at de er villige til å tjene hvor som helst, uansett hvordan forholdene er der.

Hva kan det innebære? Noen har forlatt komfortable hjem, og nå tar de med glede imot tilbud om losji under de varierende forholdene som våre brødre bor under. Siden klimaet er tropisk, må de slite med moskitoer og andre insekter. På grunn av varmen er det noen som må sove i hengekøyer i stedet for i senger. Det finnes hjem som har tak, men ingen vegger. I avsidesliggende strøk må de kanskje reise med båter og elendige busser, eller så må de ri eller rett og slett gå.

José Vertematti, som tjente som kretstilsynsmann i Maranhão i 1970-årene, skrev: «For å komme oss til menighetene  i Sítio Ceará og Guimarães måtte min kone, Mazolina, og jeg reise to timer med båt og deretter vente på at det skulle komme et eller annet transportmiddel forbi, siden det ikke fantes noen bussforbindelse dit vi skulle. Mange ganger satt vi på med lastebiler. Da satt Mazolina inne i bilen, mens jeg satt bakpå sammen med lasten, som kunne bestå av griser, kyllinger og geiter eller sekker med mel, ris og bønner. Når bilen stod fast i gjørmen, måtte vi ut og dytte. Hvis alt gikk greit, pleide denne delen av reisen å ta fem timer. Så gikk vi i ytterligere fire timer for å komme til Rikets sal.» De lokale forkynnerne satte stor pris på disse besøkene.

Noen brødre måtte gå omkring tre mil hver uke for å komme til Rikets sal i Guimarães, og det tok fem—seks timer. Under kretstilsynsmannens besøk ble de i byen hele uken for å få størst mulig utbytte av besøket.

Noen kretser dekker store og tynt befolkede områder. I 1980-årene var det for eksempel en krets som dekket delstatene Acre, Rondônia og deler av Mato Grosso og Amazonas, et område på størrelse med Spania. Da Adenir Almeida reiste i denne kretsen, besøkte han menigheten i Lábrea i Amazonas, en by hvor det bodde mange spedalske. En gang han skulle dit, måtte han reise i fire timer med buss, overnatte på et pensjonat og neste morgen sitte bakpå en lastebil som fraktet vin- og brennevinsflasker, sammen med åtte andre. Etter flere timers kjøring i den sterke varmen ble alle svært tørste, og det eneste de hadde å drikke, var det som var i flaskene på lasteplanet. Bror Almeida innrømmer at det under slike forhold ikke var lett å takke nei til de andres tilbud om å dele de flaskene de hadde nasket fra lasten. Etter at de hadde reist i ti timer i stekende varme med masse støv og deretter regn, kom de til slutt fram til Lábrea. Der var hele menigheten møtt opp for å ta imot ham — to spesialpionerer og to udøpte  forkynnere. Om søndagen hadde han gleden av å døpe de to forkynnerne.

Wladimir Aleksandruk, en enslig bror som har tjent som reisende tilsynsmann i nesten 30 år, har blant annet overnattet i et fengsel. Det var i 1972, da han besøkte en isolert forkynner som var gift med en ikke-troende mann. Byen var liten, og det fantes ikke noe hotell, så bror Aleksandruk ordnet seg slik at han fikk sove i fengselet. Han forteller muntert: «Alle trodde at jeg var den nye politimesteren, ettersom de så at jeg hadde dress og slips og gikk inn i og ut av fengselet som jeg ville. Til å begynne med var jeg alene der, men dagen etter fikk jeg selskap av en mann som hadde stjålet en gris. Så da kunne jeg forkynne for ham.»

Disse selvoppofrende tilsynsmennene sier rett ut at manglende komfort og privatliv blir mer enn oppveid av brødrenes varme kjærlighet og sanne nidkjærhet.

Mange drar vestover

I 1980-årene var det mange familier i sør som flyttet til det vestlige Brasil, særlig til Rondônia, hvor de var ute etter land som kunne dyrkes. Myndighetene delte nemlig ut landområder gratis. Det ble laget tre og en halv mil lange veier, som ble kalt linjer, inn i skogen, og landområdene langs begge sider av disse «linjene» ble åpnet for nybyggere. Det utgjorde et flott distrikt for forkynnelse.

I Pimenta Bueno i Rondônia var det en barber i et evangelisk trossamfunn som bygde en kirke. Men han ble nokså opprørt da han så hvordan prestene i hans trossamfunn kranglet seg imellom fordi de gjerne ville bli sendt til en kirke hvor det ble samlet inn flere penger. Han hadde aldri hørt på Jehovas vitner. Men en dag da han så hvor tilfredse spesialpionerene virket der de gikk og forkynte, undret han seg: ’Hvis jeg har sannheten, hvorfor er jeg da så opprørt? Og hvis  de er «falske profeter», hvorfor er de da så lykkelige?’ Han oppsøkte pionerene — om natten, slik at det ikke var noen som så ham — og tok imot tilbudet om et bibelstudium. Det han lærte, gjorde inntrykk på ham, så han innbød pionerene, Jonas og Robson Barbosa de Souza, til å forkynne for de 30 medlemmene av den kirken han gikk i. Mange tok imot sannheten, og med tiden ble kirken stengt. Kort tid senere ble også den katolske kirken i området stengt, for han som ledet gudstjenestene, og hans familie ble også Jehovas vitner.

Første gang kretstilsynsmannen kom for å besøke menigheten, var det allerede 49 forkynnere der, og det kom 280 på det offentlige foredraget. Distriktet var lite, og i løpet av kort tid var alle innbyggerne enten blitt Jehovas vitner, eller så studerte de sammen med dem. Da måtte forkynnerne reise med lastebil til tettsteder i nærheten for å forkynne. De brukte også den samme lastebilen (med en presenning over lasteplanet) når de skulle reise til stevner i den nærmeste byen, Pôrto Velho, som lå 60 mil borte.

Amazonasområdet

Det er en spesiell utfordring å forkynne i Amazonasområdet, men brødrene ignorerer ikke befolkningens åndelige behov. Dette er et område som er større enn Vest-Europa. Den brasilianske delen av jungelen dekker omkring halvparten av hele Brasil, men har bare ni millioner innbyggere — omkring seks prosent av landets befolkning. Noen partier av elvene i området er som sjøer. Rio Negro, en av de største bielvene til Amazonas, er for eksempel 18 kilometer bred i nærheten av Manáus, hovedstaden i delstaten Amazonas, og munningen av det største elveløpet i Amazonasdeltaet er 50 kilometer bred. Det er vanligvis Amazonas som regnes som kongen blant verdens elver i de fleste henseender.

 I dette området er det ikke uvanlig å måtte reise med båt i flere dager for å komme fra en by til en annen. To spesialpionerer som ble sendt til Eirunepé i Amazonas, en by med 20 000 innbyggere, skrev: «Reisen til vårt tildelte distrikt tok 13 dager med båt. Vi betraktet båten som en del av distriktet, og da vi var om bord, leverte vi en del litteratur og startet åtte bibelstudier, som vi ledet to ganger om dagen.» I Amazonasområdet er det nå 213 spesialpionerer som er travelt opptatt med å hjelpe folk å høste gagn av Guds Ord.

Med Selskapets båter

Siden 1991 har noen av spesialpionerene brukt båter som en del av sin vanlige utrustning i felttjenesten. Det året skaffet Selskapet to båter til den slags bruk. Det var «Boas Novas»  (Det gode budskap), som blir brukt i forkynnelsen på elvene Negro, Purus, Madeira og Solimões, og «Proclamador das Boas Novas» (Forkynner av det gode budskap), som blir brukt i forkynnelsen på øya Marajó — som er like stor som Nederland — i utløpet av Amazonas.

Fem spesialpionerer holder til på hver båt. Mens to par er ute i tjenesten, blir én pioner igjen om bord for å lage mat og gjøre rent og for å holde vakt. Deres viktigste mål er å nå innbyggerne i de små landsbyene langs elvebreddene og andre som bor i hytter bygd på pæler eller i «flytende hus».

«Entre!» (Kom inn!) er den desidert vanligste velkomsthilsenen pionerene hører når de kommer til et hus. Deretter forkynner de for beboeren i 40 minutter eller mer. På steder hvor det bor en del mennesker, blir pionerene værende i nesten to måneder og leder bibelstudier med interesserte, ofte flere ganger i uken. Vanligvis holder de offentlige foredrag og Vakttårn-studiet på en skole eller i et privat hjem. Andre møter blir holdt på båten. Hvis folk viser at de har et oppriktig ønske om å tjene Jehova, får noen spesialpionerer i oppdrag å bli der og ta hånd om interessen.

Omkring tre timer med båt fra Manáus, i nærheten av Janauacá, har de lokale brødrene bygd en unik stevnehall. Her er det ikke noe problem for dem som kommer langveis fra for å overvære stevnene, å finne overnattingsmuligheter. Mange bor i «flytende hus», så de bare fortøyer huset sitt til stevnehallen, som er bygd på en øy. De «parkerer» huset og går i land til stevnet. Selv om menighetene i området har mindre enn 100 forkynnere, er det nesten 250 på stevnene.

Indianere lærer sannheten å kjenne

Indianerne blir altfor ofte behandlet respektløst av folk i sin alminnelighet, så det gjør inntrykk på dem at Jehovas vitner behandler dem med respekt. Mange indianere har gjort så  store åndelige framskritt at de har kunnet bli døpt. — Apg. 10: 34, 35.

Hamilton Vieira, som tjente som kretstilsynsmann i et område hvor det bor indianere, husker en opplevelse han hadde i forbindelse med dem. I en tale siterte han Lukas 21: 34—36, hvor det advares mot «fråtsing og drukkenskap». Først drøftet han «fråtsing». Tilhørerne hadde problemer med å forstå hva ordet betydde, så han forklarte det. Indianerne ble forbauset og begynte å le. Tanken på å fråtse var absurd for dem. Det hører med til indianernes livsstil å ringe inn en hel stim med fisk langs elvebredden, men de fanger bare så mye fisk som de trenger der og da. Men hva med «drukkenskap»?

Dessverre er det vanlig at indianerne drikker altfor mye. Enkelte oppmuntrer dem til alkoholmisbruk ved å spandere drinker på dem fordi de synes det er morsomt å se hvor tåpelig de oppfører seg når de blir fulle. Bror Vieira kunne forklare dem at akkurat som det er dumt å spise for mye, er det absurd å drikke for mye.

I dette området må besøkende noen ganger gå på smale stier gjennom skogen og lære seg å balansere på trestammer som ligger som broer over bekker og små elver. Trestammene er som oftest våte og glatte. «Det var ikke lett å gå på dem,» forteller bror Vieira. «De lokale brødrene hadde ingen problemer med det, og det hadde heller ikke søstrene, som til og med hadde småbarn i armene, og som pinlig nok for meg bar bagasjen min, mens jeg hadde nok med å holde balansen.»

Uventet hjelp

I 1970- og 1980-årene spilte lysbildeforedrag en viktig rolle i forkynnelsen av det gode budskap. I Pataíba i Baía var det 1572 som overvar lysbildeforedraget, selv om byen bare har 1500 innbyggere og en liten menighet. Hvordan hadde  det seg? Kretstilsynsmannen, Moacyr Soares, fortalte: «Siden Rikets sal var så liten, foreslo jeg at de eldste kunne spørre borgermesteren om lov til å bruke byens torg, som ligger rett overfor den katolske kirke. Med hans tillatelse flyttet vi de forskjellige bodene og ordnet med sitteplasser. Det var ’den stille uke’, og det var meningen at en stor prosesjon skulle starte fra kirken klokken seks om ettermiddagen, samtidig med at foredraget vårt skulle begynne. Folk fra nabobyene var blitt innbudt, og siden det ikke var noen prest i byen, skulle det komme en prest fra et annet sted for å lede opptoget. Men bilen hans punkterte, så han kom ikke tidsnok. Dermed ble det til at de fleste av dem som kom for å være med på prosesjonen, i stedet kom på lysbildeforedraget vårt. Det hadde det passende temaet ’Hvordan de mange blir ført til rettferdighet i endetiden’.»

200 000 forkynnere!

I januar 1987 var vi for første gang mer enn 200 000 forkynnere i Brasil, og økningen fortsatte hurtig. I løpet av 1988 ble det opprettet 367 menigheter og i 1989 ytterligere 370 — det er mer enn én menighet om dagen i gjennomsnitt! Men flere forkynnere krever mer litteratur. Derfor fikk vi tilsendt en tredje rotasjonspresse, og den hadde en trykkekapasitet på 38 000 blad i timen. Det var også nødvendig å modernisere litteraturlageret og ekspedisjonsavdelingen, slik at man kunne effektuere alle de tusener av litteraturbestillinger som kom fra menighetene.

Det ble planlagt å bygge et tilbygg til trykkeriet, slik at gulvarealet ble utvidet fra 27 000 kvadratmeter til 42 000 kvadratmeter. Byggearbeidet begynte i desember 1988 og ble utført av en gruppe brødre og søstre som stod under kyndig ledelse av mange internasjonale tjenere — og alle var frivillige arbeidere.

 Hjelp fra internasjonale tjenere

Vi var glad for å få hjelp av 35 erfarne brødre og søstre fra andre land da vi skulle utvide trykkeriet og senere oppføre flere boligbygninger. Noen av dem tjente i mange uker, andre i flere måneder og noen i mer enn seks år. Det var oppmuntrende og oppbyggende å ha dem blant oss, og takket være deres faglige dyktighet var de også til stor praktisk nytte for oss.

Noen av de internasjonale tjenerne var unge; andre var besteforeldre. De første som kom, var Keith Colwell og hans kone, Rae Etta, og de tilhørte sistnevnte kategori. De var i 50-årene. De kom i mars 1989, og Keith forteller: «Det har ikke vært lett å være langt borte fra våre to døtre og svigersønner, våre fire barnebarn og mine foreldre. Noen ganger lurer vi på om vi skal dra hjem igjen og bare være ’besteforeldre’, men så lenge vi kan være til hjelp og har krefter til det, er vi glade for å kunne si: ’Her er jeg! Send meg!’ — Jesaja 6: 8.»

Darwin Harley og hans kone, Shirley, tjente også i Brasil i nesten seks år. De lengtet også hjem til sine fire barn og åtte barnebarn. Ikke desto mindre var de fast besluttet på å sette Jehova på førsteplassen i sitt liv og å fortsette å være gode eksempler for sine barn i denne henseende. Etter at yngstemann hadde giftet seg, var derfor ikke Darwin og Shirley i tvil om hva de skulle gjøre. De søkte om å få være internasjonale tjenere på permanent basis. Nå er de over 60 år gamle, men de sier i full oppriktighet: «Vi er takknemlige mot det styrende råd for muligheten til å tjene Jehova på denne spesielle måten.» Det var mange tårevåte øyne å se da Betel-familien i Brasil måtte si farvel til alle disse trofaste tjenerne fra andre land. Noen av dem drog hjem igjen, mens andre ble sendt ut på nye oppdrag.

 En prest lærer sannheten å kjenne

Det fremste av alt det store Jehova har utrettet i Brasil, er frigjøringen av folk som har vært dypt engasjert i falsk religion. En dag satt et av Jehovas vitner ved siden av Ademir de Oliveira på bussen. Ademir hadde vært prest i den katolske kirke i Brasil i ti år. Nå begynte disse to å drøfte betydningen av ordet «helvete». Senere tenkte Ademir tilbake på denne samtalen, og etter hvert som han leste bladene våre, stod sannheten klart for ham.

Nå begynte han å lære folk i kirken at Jehova er Gud, og at det er galt å bruke bilder i tilbedelsen. Men så innså han at han ikke praktiserte det han lærte — kirken hans var jo fremdeles full av bilder. Da faren og moren døde med bare ti måneders mellomrom, begynte han imidlertid å lure på om Gud straffet ham fordi han tenkte på å forlate den katolske kirke. Men  i morens begravelse skjønte han at Jehova er den som kan reise henne opp til liv igjen. I 1989 var han på sitt første møte i en Rikets sal, og deretter kom han regelmessig på møtene. Han forlot den katolske kirke, og i løpet av sin første måned som en forkynner av Riket gikk han 60 timer på feltet og leverte tolv eksemplarer av boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord. Etter at han ble døpt, begynte han som alminnelig pioner, og nå tjener han også som eldste i Jundiaí i São Paulo.

De unge spør — og får svar

De unge trenger hjelp for å kunne tjene Jehova på den måten som han godkjenner. (Fork. 12: 1) Områdestevnet med temaet «Gudhengivenhet», som ble holdt i 1989, gav dem et nyttig hjelpemiddel. En 15 år gammel jente skrev: «Før programmet skulle begynne, ble det opplyst at alle unge mellom 10 og 19 år skulle sitte samlet helt framme i salen. Vi var veldig spent og lurte på hva som skulle skje. Mot slutten av programmet, etter en begeistret tale, opplyste foredragsholderen at alle unge skulle få i gave en bok som het ’De unge spør — tilfredsstillende svar’. Det var veldig, veldig spennende. Jeg var så glad at jeg holdt på å gråte. Det var akkurat det vi trengte. Siden da har jeg ofte brukt boken for å få råd og veiledning. Nå når vi har fått denne dyrebare gaven fra Jehova, er vi godt utrustet til å møte alt presset fra denne ordning.» Det ble delt ut over 70 000 bøker til unge brødre og søstre på de 108 områdestevnene som ble holdt landet over.

Det anslås at omkring 35 prosent av dem som er til stede på menighetsmøtene i Brasil, er ungdommer. Hver eneste dag blir de utsatt for denne materialistiske og umoralske verdens nedbrytende innflytelse. De står overfor den utfordring det er å få seg en passende verdslig utdannelse som skal forberede dem til det voksne liv, samtidig som de skal ta til seg livsviktig undervisning fra Guds Ord som kan gjøre dem i  stand til å overleve og komme inn i Guds nye, rettferdige verden. De fleste kristne ungdommer klarer denne utfordringen. Mange tjener som hjelpepionerer mens de ennå går på skolen, og så snart de er ferdige der, begynner de som alminnelige pionerer. Andre ser på skolen som sitt personlige distrikt og benytter seg av enhver mulighet til å forkynne der.

Da en bror i Minas Gerais oppsøkte en skole og snakket med en av lærerne, fortalte læreren: «Jeg hadde to jenter på ni og elleve år i klassen min, og jeg la merke til at de var annerledes enn de andre elevene. Når vi bad, stod de rolig sammen med de andre uten å gjenta bønnene. Da jeg spurte dem om de ikke visste hvordan de skulle be, eller om de ikke likte å be, sa de at Jehova Gud ikke hører bønner som bare blir ramset opp. Så fortalte de at de bad inni seg når vi bad høyt. Jeg spurte dem hvordan de bad, og da sa den eldste: ’Vil du bøye hodet?’ Så bad hun. Hun takket Jehova for foreldrene, for maten og for læreren, og hun bad til og med for helsen til deres mor, som lærte dem Bibelens sannhet. Jeg klarte ikke å holde tårene tilbake og løp inn på toalettet for å gråte.» Da forkynneren kom på gjenbesøk, fikk han vite at jentenes familie hadde flyttet fordi det ikke var noen Rikets sal i byen. «Jeg savner dem virkelig,» avsluttet læreren.

Sannheten har makt til å forandre mennesker

Guds Ord kan ha sterk innflytelse på folks liv og få dem til å forandre seg. For eksempel er mange som har vært slaver under demonene, blitt frigjort. Det var tilfellet med en ung mann i São Paulo. Familien hans praktiserte spiritisme, og helt siden han var 13 år, hadde han hatt ansvaret for et spiritistisk senter (et macumbasenter), hvor mange kom for å få hjelp til å løse problemer av ulik art som hadde med familien, helsen, jobben og forholdet til det annet kjønn å gjøre. Under ritualene ble det gjort bruk av urteblandinger  og dessuten dyreofre — ofre av frosker, høns og geiter — på kirkegårder om nettene. Noen ganger ble det brukt menneskeknokler som var stjålet fra forskjellige graver. I 1990, da gutten var 19 år, kom han for første gang i kontakt med Jehovas vitner. Da han skjønte at de lærte ham sannheten, kalte han sammen de elleve spiritistiske mediene som arbeidet for ham, og forklarte at Bibelen forkastet spiritistiske handlinger. Han brente alle de spiritistiske gjenstandene han hadde, for å frigjøre seg fra demonenes angrep. Etter at han hadde studert Bibelen i fem måneder, ble han en forkynner, og den første måneden han var ute i tjenesten, rapporterte han tolv bibelstudier. (Apg. 19: 19, 20) De fleste av studiene var med folk i nabolaget som kjente ham som en macumbeiro (en mester i macumba). Da han var blitt døpt, tjente han som hjelpepioner og deretter som alminnelig pioner. Senere ble han medlem av Betel-familien i Brasil.

Sannheten forandret også livet til en mann som i 20 år hadde vært svært engasjert i det årlige karnevalet. Han hadde mottatt priser for sin innsats under berømte karnevalsball i Rio de Janeiro. Livet hans bar preg av fyll, spill om penger og omgang med folk som praktiserte all slags umoral. Da han lærte sannheten å kjenne, forandret han levemåte fullstendig. Nå er han menighetstjener, og han bruker sine kunstneriske evner til å dekorere plattformen under stevnene.

En annen ung mann i Rio de Janeiro var lidenskapelig opptatt av fotball. Han var med i en heiagjeng for en fotballklubb som gikk til brutale angrep på medlemmer av de andre lagenes heiagjenger. Han pleide å ha med seg en revolver eller en hjemmelaget bombe når han gikk på fotballkamp. På nesten hver eneste kamp var han innblandet i slagsmål med supportere fra det andre laget eller med politiet. Men en tidligere skolekamerat som var et av Jehovas vitner, startet et  bibelstudium med ham. Etter hvert skjønte han hvem som var hans egentlige venner, og hvem som var den største fienden. Han lot Bibelens sannhet forandre hans personlighet, og så ble han døpt.

Pedro, en ung mann i São Paulo, hadde også en voldspreget livsstil. Han drev med en form for kampsport som kalles capoeira (en voldelig angrepsteknikk), og likte å gå med skytevåpen. Han var nesten to meter høy og hadde utmerket fysikk, så han var stadig innblandet i slagsmål. En dag takket han imidlertid ja til et bibelstudium. Etter at han hadde hørt et bibelsk foredrag i Rikets sal, skjønte han at han måtte foreta store forandringer i sitt liv. Han ødela våpnene sine og gjorde så store framskritt at han kunne bli døpt. Siden da har han hjulpet ti andre i familien til å slutte seg til ham i tjenesten for Jehova.

Kan sannheten hjelpe en person til å overvinne fryktsomhet? Det skjedde med en kvinne i São Paulo. Da hun fikk høre Bibelens budskap, gjorde det sterkt inntrykk på henne. Likevel var det svært vanskelig for henne å gå på møter og delta i den offentlige forkynnelsen av det gode budskap. Hvorfor det? Fordi hun var så sjenert, og fordi hun var redd for ektemannen. Men hun tenkte på slike skriftsteder som Matteus 10: 37 og fikk omsider mot nok til å gå ut i felttjenesten. Hun ville så gjerne behage Jehova, men mange ganger begynte hun å gråte og måtte bekjempe trangen til å gi seg og gå hjem. Med tiden ble det imidlertid lettere og til og med glederikt for henne å forkynne, og som følge av hennes utholdenhet lærte både hennes mor, fem brødre og hennes mann sannheten å kjenne.

Høy inflasjon

Et av de største problemene i 1980-årene var høy inflasjon. Til tross for forskjellige økonomiske planer fortsatte  inflasjonen å øke til den kom opp i 6584 prosent i perioden fra mai 1989 til og med april 1990. Enkelte måneder steg prisene med nesten tre prosent om dagen! Når måneden var omme, måtte folk ut med nesten dobbelt så mye penger som ved månedens begynnelse for å kjøpe samme vare. I et forsøk på å få situasjonen under kontroll sperret myndighetene alle bankkontoer i 18 måneder fra og med mars 1990. Det hendte også mer enn én gang at myndighetene måtte stryke flere nuller fra pengeverdien og trykke nye sedler.

Det var selvsagt ikke noe nytt med inflasjon, men situasjonen i 1990 var ekstrem. Heldigvis hadde avdelingskontoret nok papir og andre ting til trykkingen. Vi foretok bare de innkjøpene som var absolutt nødvendige, og utsatte alt annet. Betel-familien, på 800 medlemmer, sa seg villig til å avstå fra sin månedlige godtgjørelse for en tid. Det var også oppmuntrende at Selskapets kontor fikk telefoner og brev fra brødre som ville gi gaver og lån for å holde det hele i gang. Etter noen måneder lot myndighetene ikke-kommersielle organisasjoner, blant annet oss, få begynne å virke som normalt. For Selskapets vedkommende var krisen over.

Forkynnerne fortsatte å holde seg aktive i tjenesten i denne vanskelige tiden. De brukte sin tid og sine penger og krefter på en fornuftig måte. Mange viste at de virkelig verdsatte Guds veiledning om å søke Riket først. (Matt. 6: 33) Som følge av dette var det nye høydepunkter i antall forkynnere, pionerer og litteraturleveringer i løpet av 1990. Vi hadde elleve prosents økning i antall forkynnere, og vi har ikke hatt større økning enn dette i de årene som har gått siden da.

Da bankkontoene ble sperret, hadde Floresta menighet i Joinvile i Santa Catarina et beløp tilsvarende omkring 650 000 kroner i banken. Det skulle de bruke til å bygge Rikets  sal. De utsatte prosjektet, men de bidragene de fikk inn, gjorde det mulig å oppføre salen uten å bruke bankinnskuddet. Da kontoen omsider ble åpnet igjen, kunne menigheten kjøpe en tomt ved siden av Rikets sal til parkeringsplass og dessuten hjelpe en annen menighet med å bygge en Rikets sal.

De lærer å lese og forstå Bibelen

Slik beskrev salmisten en lykkelig mann: «Han har sin lyst i Jehovas lov, og i hans lov leser han med dempet stemme dag og natt.» (Sal. 1: 2) Men det er mange som aldri har fått muligheten til å gå på skolen og lære å lese. Kunne de bli hjulpet til å erfare den gleden salmisten sikter til? Fra og med 1958 ble det holdt spesielle kurser i Rikets sal for å hjelpe folk som ikke kunne lese og skrive. I 1970 skjedde det et viktig framskritt i dette undervisningsprogrammet. Da ble brosjyren Learn to Read and Write (Lær å lese og skrive) utgitt på portugisisk. Fram til i dag har over 20 000 menn og kvinner, deriblant mange som ikke er Jehovas vitner, fått hjelp til å lære å lese.

Også noen som ikke er Jehovas vitner, har merket seg verdien av disse kursene og satt stor pris på dem. En ikke-troende ektemann i São Paulo takket den lokale menigheten for alt som var blitt gjort for å lære hans kone å lese. Politimesteren i Ferros i Minas Gerais sendte et rosende brev til Selskapet som takk for den innsatsen som var blitt gjort for å undervise de innsatte i fengselet der. Han skrev: «Enten man betrakter det hele fra et åndelig synspunkt eller fra et materielt synspunkt, har Jehovas vitner samarbeidet med meg som politimester når det gjelder å lære fangene å lese. Akkurat som fint regn som faller stille, men som kan få elvene til å flomme over, har de gjort mye for å integrere fangene i samfunnet.»

Det å lese er selvfølgelig av størst verdi når man finner glede i Guds Ord og deler med andre det man har lært. En 74 år gammel kvinne i Rio de Janeiro som hadde stort utbytte  av et lesekurs, gjør nettopp det, og hun har nå lært mange i nabolaget sannheten å kjenne.

Da brosjyren om å lære å lese og skrive ble utgitt, ble forkynnerne oppfordret til å bruke den til å lede studier med interesserte som trengte den slags hjelp. Sonia Springate tjente som misjonær i Curitiba i delstaten Paraná, og en dag bad hun en kvinne som hun forkynte for, om å lese Åpenbaringen 21: 4. Kvinnen nølte litt og sa: «Nei, les det du.» Da Sonia kom på gjenbesøk til henne, oppdaget hun at kvinnen ikke kunne lese. Selv om kvinnen hadde det travelt med å ta seg av fire barn, ble det ledet et studium med henne ved hjelp av lese- og skrivebrosjyren. Til å begynne med var hun nokså motløs, men hun fikk stadig oppmuntring og fortsatte å stå på, og innen et år kunne hun lese. I dag er hun og mannen døpte Jehovas vitner, og barna gjør framskritt i sannheten.

Noen av dem som kunne lese, hadde behov for å forbedre sin leseferdighet. I 1990 ble det derfor i enkelte menigheter dannet grupper som fikk hjelp til å bli flinkere til å lese og føre samtaler. Den slags hjelp blir nå gitt til nesten 6000 Jehovas vitner, og det har gitt gode resultater. Da en søster i Rio de Janeiro begynte på et slikt kurs, brukte hun to timer på å lese og forstå stoffet til menighetens bokstudium. To måneder senere klarte hun å lese igjennom det på 20 minutter.

En spesiell bladkampanje

Vakttårnet står høyt oppe på prioriteringslisten over lesestoff for Jehovas vitner, for bladet utgis for å hjelpe mennesker som elsker sannheten, til å forstå Bibelen. Det opphøyer Jehova Gud som universets suverene Herre og viser hvordan Guds rike skal løse menneskehetens problemer. Søsterorganet, Våkn opp!, peker på betydningen av det som skjer rundt oss, og bygger opp tilliten til Skaperens løfte om en fredelig og trygg ny verden. Jehovas vitner er ivrige etter å dele disse  verdifulle opplysningene med andre. For å øke utbredelsen av bladene og oppmuntre nye som var kvalifisert til å ta del i felttjenesten, ble det planlagt at det skulle være en spesiell bladkampanje den 1. mai 1990, som jo var en helligdag. Det ble anbefalt at menighetene organiserte felttjeneste både om formiddagen, ettermiddagen og kvelden, og at hele familien tok del i tjenesten den dagen.

Responsen var storartet! I en menighet i Rio de Janeiro med 125 forkynnere var det for eksempel 121 som var ute i tjenesten om formiddagen, og 118 som var ute om ettermiddagen. I landet som helhet fikk man et nytt høydepunkt i antall forkynnere den måneden, 288 107, og det ble rapportert at man bare den 1. mai leverte over 500 000 blad. Siden da er det blitt arrangert flere spesielle bladkampanjer som har gitt gode resultater.

Områdestevnet «Det rene språk»

Stevnene er milepæler i Jehovas vitners liv, og noen av stevnene blir lenge husket av dem som var til stede. Et slikt stevne ble holdt på to stadioner i São Paulo i august 1990. Den siste stevnedagen var det over 134 000 mennesker — 86 186 på Morumbi stadion og 48 220 på Pacaembu stadion — som hørte et offentlig foredrag som ble holdt samtidig av to talere på dette områdestevnet, som hadde temaet «Det rene språk». Bror C. W. Barber og bror A. D. Schroeder, som er medlemmer av det styrende råd, så vel som 2350 andre utenlandske stevnedeltagere fra 14 land var til stede.

Da den avsluttende talen var over, begynte tilhørerne på begge stadionene å vinke med lommetørklær og skjerf. Mange gråt av glede fordi de var så rørt over det de var vitne til. Hvor glade var ikke de brasilianske vitnene for at kristne brødre og søstre hadde kommet fra andre land for å være sammen med dem ved denne store begivenheten!

 Den enestående kjærlighet som kommer til uttrykk blant Jehovas tjenere, hjelper oppriktige mennesker til å se hva som er sannheten. (Joh. 13: 35) Det var tilfellet med en ung mann og hans søster, som var imot at deres mor, som var enke, skulle studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. En eldste besøkte familien og inviterte dem til å komme på dette internasjonale stevnet i São Paulo søndag ettermiddag. Han hentet dem tidlig, siden han skulle være med på frivillig tjeneste på stadionet. De to søsknene ble svært imponert. De bemerket hvor rent og ordentlig stadionet var, hvor godt alt sammen var organisert, og ikke minst hvordan kjærligheten kom til uttrykk overfor de besøkende fra andre land på slutten av stevnet. De tok imot tilbudet om et bibelstudium, gjorde fine framskritt og ble døpt sammen med sin mor. I dag er den unge mannen menighetstjener.

Sykehuskontaktutvalg

Alle Jehovas vitner, enten de er nye eller mer erfarne, vet at det å avholde seg fra alle former for blod er et viktig krav til de kristne. (1. Mos. 9: 3, 4; Apg. 21: 25) I 1984 ble det opprettet en rekke utvalg av erfarne eldste som skulle ta kontakt med leger og registrere dem som var villige til å respektere en pasients ønske om ikke å ta imot blodoverføring. Denne ordningen ble styrket i 1991, da det ble holdt et internasjonalt seminar for sykehuskontaktutvalg i São Paulo. Eugene Rosam og Fred Rusk fra Jehovas vitners sykehusinformasjonstjeneste i Brooklyn i New York var til stede sammen med mer enn 700 andre brødre, blant andre noen leger eller advokater så vel som medlemmer av sykehuskontaktutvalgene.

Seminaret viste at man hadde mye arbeid foran seg. Utvalgene skulle reorganiseres, og medlemmene skulle begynne å presentere vårt syn på bruk av blod for leger og annet medisinsk personell og tilby dem vitenskapelige artikler om  alternativ behandling. Medlemmene av utvalgene fikk vite at deres mål i forholdet til legene burde være «kommunikasjon og samarbeid, ikke konfrontasjon». Etter reorganiseringen ble antall sykehuskontaktutvalg redusert fra 200 utvalg med i alt 1200 medlemmer til 64 utvalg med omkring 350 medlemmer. Som følge av dette fikk man færre, men bedre utrustede utvalg i byer med større sykehus.

I oktober 1992 fikk brødrene mulighet til å holde en presentasjon for 1300 leger fra over 100 land på den 22. internasjonale kongress om blodoverføring, som fant sted i São Paulo. De som arrangerte kongressen, gav tillatelse til at søster Zelita da Silva Souza, som er hematolog, fikk stille ut en plakat som listet opp 65 medisinske alternativer til blodoverføring. Pedro Catardo og Sergio Antão ved Betel fortalte: «Til å begynne med var vi litt bekymret for hva slags mottagelse vi skulle få, men responsen til de over 500 legene som vi kontaktet personlig, var svært fin. En av hovedtalerne på kongressen leste nøye den plakaten og de artiklene som var utstilt. I en tale han senere holdt i hovedsalen, gav han uttrykk for beundring for de verdifulle opplysningene som var kommet ’fra uventet hold — Jehovas vitner’.»

De neste månedene holdt brødrene presentasjoner for 20 regionale medisinske råd, og flere av disse anbefalte at legene kontaktet det lokale sykehuskontaktutvalget når det oppstod problemer i forbindelse med bruk av blod. De siste fire årene er det blitt holdt over 600 slike presentasjoner, og nå er det mer enn 1900 navn på våre lister over samarbeidsvillige leger.

Interessant nok har en rekke brasilianske leger som er klar over fordelene med medisinsk behandling uten blod, innkalt til seminarer for å drøfte emnet med annet medisinsk personell. Da er noen av våre brødre som er leger eller tjener i sykehuskontaktutvalg, blitt invitert. Først ble det holdt et  slikt seminar i Rio de Janeiro og deretter i andre byer. Senere sendte det regionale medisinske råd i Rio de Janeiro ut en erklæring som oppfordret til bruk av alternative behandlingsmåter.

«Jeg kommer aldri til å glemme den bønnen»

Sykehuskontaktutvalgene har gitt mye hjelp og støtte til syke brødre og søstre og deres familier. Alaide Defendi, som er spesialpioner, forteller: «Min søster ble skadet i en bilulykke i Curitiba i Paraná i februar 1992. Legen sa at hun måtte ha blodoverføring for å overleve. Jeg ringte til sykehuskontaktutvalget, og i løpet av 15 minutter kom det tre brødre i dress og slips og med stresskoffert til sykehuset og gav legen visittkortene sine.»

Det ble ordnet med at pasienten skulle overføres til et annet sykehus fire mil unna. Enkelte som nekter å ta imot blodoverføring, går med på å få erytropoietin, et syntetisk hormon som stimulerer benmargen til å øke produksjonen av røde blodlegemer, men legen sa at dette stoffet ikke var tilgjengelig i Brasil. Brødrene kontaktet imidlertid et medlem av sykehuskontaktutvalget i São Paulo, og han sendte dem erytropoietin med fly samme dag. Søster Defendi avslutter med å si: «Da tilstanden var alvorlig for søsteren min, var det et medlem av sykehuskontaktutvalget som ble værende på sykehuset hele dagen, og i et kritisk øyeblikk tok han meg til side og sa: ’La oss be til Jehova.’ Jeg kommer aldri til å glemme den bønnen.»

Et besøk i slumstrøkene i Rio de Janeiros åssider

Jehovas vitner har ord på seg for å være mennesker som virkelig har viet sitt liv til Gud, og det har gjort forkynnere i Rio de Janeiro som bor i strøk som er belastet med narkotikahandel, i stand til å fortsette i tjenesten på disse stedene. Det  er mange menigheter her, og som en eldste sa, er det bedre jo mer brødrene forkynner. Da blir langerne kjent med brødrene og plager dem ikke. Det er slumstrøk med over 200 000 innbyggere oppe i åssidene. De aller fleste av dem som bor der, holder seg unna narkotika, men de har ikke råd til å bo andre steder.

En eldste som bodde i en annen del av byen, kom til et slumstrøk for å holde et offentlig foredrag i en av menighetene der. Da han parkerte bilen utenfor Rikets sal, kom det to bevæpnede ungdommer som spurte hvem han var. Da han fortalte at han var et av Jehovas vitner og skulle holde et offentlig bibelsk foredrag der, sa ungdommene at han bare skulle gå inn, og at han ikke behøvde å bekymre seg for bilen, for den kom til å få stå i fred.

Francisco Duarte, som er kretstilsynsmann, forteller: «En gang kom det noen narkotikahandlere til Rikets sal da møtet var slutt, og advarte brødrene om at det snart kom til å bli skyting i nabolaget. Min kone og jeg var litt engstelige, men forkynnerne fortsatte å prate sammen akkurat som vanlig, trass i lyden av skuddsalvene. En stund etterpå kom langerne tilbake og sa at vi kunne dra, for nå var skytingen over.»

Det er ikke fornuftig av noen som bor utenfor området, å gå omkring uten å være sammen med en som bor der. Man må også kle seg på en måte som gjør at man ikke tiltrekker seg tyver. Selv om bror Duarte var sammen med en lokal forkynner, ble han en gang stoppet av en mann som spurte etter klokken hans. «Først trodde jeg det var et ran,» forteller bror Duarte, «men så fortsatte mannen: ’Jeg vet at du er den nye kretstilsynsmannen, men hvis du fortsetter å bruke det forgylte armbåndsuret der, kommer noen til å stjele det i den tro at det er av gull. Bruk heller min klokke og putt din egen i lommen.’ Mannen var en bror, og han lærte meg så visst å være mer forsiktig.»

 En ungdom som var med i en gjeng med narkotikalangere, begynte å studere Bibelen. Han skjønte at han måtte forandre løpebane. Men hvordan? Han visste at en som slutter i en gjeng, vanligvis blir drept av sine tidligere kamerater som en sikkerhetsforanstaltning — slik at gjengens hemmeligheter ikke skal bli røpet for andre. Trass i dette tok den unge mannen mot til seg, bad til Jehova og drog av gårde for å snakke med lederen av gjengen. Han forklarte at han studerte Bibelen sammen med Jehovas vitner, leste noen skriftsteder og sa at han ikke kunne fortsette i gjengen. Da fikk han vite at lederen også hadde studert Bibelen en gang. Den unge mannen fikk trekke seg ut uten å bli utsatt for represalier og er i dag en aktiv forkynner i menigheten.

300 000 forkynnere!

Etter hvert som nye sluttet seg til menighetene, var det nødvendig med mer litteratur til bruk i det bibelske undervisningsprogrammet. Trykkeriet var allerede blitt utvidet, men vi trengte mer plass til å huse Betel-familien, de frivillige arbeiderne på avdelingskontoret. Noen unge brødre bodde på sovesaler med mer enn 20 senger. I 1990 begynte vi derfor å bygge åtte nye boligbygninger med til sammen 384 rom, samt en bygning som skulle brukes til forskjellige servicefunksjoner. Spisesalen ble også utvidet, slik at den fikk 1500 plasser.

Det kom over 1000 frivillige fra alle kanter av landet for å være med på byggeprosjektet. Noen kom for å arbeide i flere uker; andre for å bli i månedsvis. Mange var fagfolk. (Omkring 130 av dem ble senere faste medlemmer av Betel-familien.) Fra Feira de Santana i Baía — over 200 mil borte — kom en gruppe på 23 brødre fra 12 menigheter. De hadde leid en buss og reist i 40 timer for å hjelpe til med arbeidet i en uke. Det kom også 35 erfarne brødre fra andre land for å  hjelpe til. I helgene fikk vi også verdifull hjelp av hundrevis av brødre og søstre som kom fra menigheter i nærheten av Betel.

I 1991 var vi for første gang mer enn 300 000 forkynnere. Det var en økning på 100 000 i løpet av bare fire år. Det var virkelig nødvendig å utvide avdelingskontoret.

«Dere arbeider jammen raskt»

Framgangen i arbeidet med å gjøre disipler skapte også et behov for flere haller og saler hvor vi kunne komme sammen for å tilbe. I de årene som hadde gått, var det blitt bygd stevnehaller i Salvador i Baía, i Duque de Caxias i Rio de Janeiro, i Ribeirão Pires, Cosmópolis og Sertãozinho i São Paulo og i Betim i Minas Gerais. Den største stevnehallen i landet ligger i nærheten av Vargem Grande Paulista i São Paulo. Den ble ferdig i oktober 1992. Kort tid etterpå ble det fullført en hall med plass til 4000 mennesker i Queimados i Rio de Janeiro. I september 1993 ble ytterligere fem stevnehaller innviet samtidig. De ligger i Fortaleza i Ceará, i Itaboraí i Rio de Janeiro, i Quatro Barras i Paraná, i Recife i Pernambuco og i Sapucaia do Sul i Rio Grande do Sul. For tiden er det 16 stevnehaller i bruk, og enda fem er på planleggingsstadiet.

Bibelens påbud om at vi ikke må unnlate å komme sammen, gjør at vi også trenger flere Rikets saler for å kunne ta imot den store tilstrømningen av sauelignende mennesker. (Hebr. 10: 23—25) Bare en tredjedel av menighetene i Brasil har sitt eget møtelokale, og det blir dannet nye menigheter mye raskere enn det blir bygd nye Rikets saler. Dessuten tok det tidligere gjennomsnittlig tre år å bygge en ny Rikets sal. I 1987 begynte vi derfor å opprette regionale byggeutvalg, som består av eldste som har erfaring i byggearbeid og kan hjelpe eldsterådene rundt omkring i menighetene. Betels prosjekteringskontor kom også med praktiske forslag.

 Et annet viktig skritt ble tatt i 1992, da vi begynte med et program for hurtigbygging av Rikets saler. Det første prosjektet var i Agudos i São Paulo, og det var 200 frivillige og en gruppe på 25 fra Betel som var med. Arbeidet tok tre uker, men siden den gang er byggetiden blitt redusert til 16 dager. I løpet av tjenesteåret 1995 ble det i alt fullført og innviet 129 nye Rikets saler til bruk i tjenesten for Jehova.

Utenforstående blir alltid overrasket over hvor fort byggingen går. Ved slutten av den første uken under byggingen av én Rikets sal ble en arbeider i det firmaet som skulle sette inn vindusrutene, forbauset over at brødrene bad ham komme igjen påfølgende onsdag for å sette dem inn. «Dere må ta feil,» sa han. «Neste uke har dere ikke engang fått opp veggene og langt mindre gjort alt klart til å få vinduene på plass.» Han kom tilbake på onsdagen, men hadde ikke med seg vindusrutene. Da han så at veggene var satt opp og pusset, og at vinduskarmene satt på plass og taket var på — og alt  hadde skjedd på under en uke — tok det omtrent fem minutter før han klarte å komme seg ut av lastebilen. Så kom det: «Dere arbeider jammen raskt!» Deretter drog han av gårde for å hente vindusrutene.

En mann som bodde i nærheten av der det ble oppført en ny Rikets sal, ble svært forbauset over arbeidstempoet og spurte: «Hva må jeg gjøre for å få lov til å hjelpe dere?» «Først må du studere Bibelen sammen med oss,» var svaret. Allerede neste dag ble det startet et bibelstudium med ham.

Budskapet forkynnes ved hjelp av tegnspråk

Den raske veksten har ikke gått ut over omsorgen for dem som er døve eller blinde. Ved å være oppmerksom på deres behov har vi oppnådd glimrende resultater. I 1992 ble det utgitt en 336-siders bok på portugisisk som skulle lære døve tegnspråk. Boken ensretter bruken av tegn blant Jehovas vitner i Brasil, og man har også prøvd å luke vekk tegn som har sitt opphav i babylonske trosoppfatninger. Det gjelder for eksempel tegnet for dåp, som var en håndbevegelse som forestilte stenking av vann — og som naturligvis ikke overbringer tanken om den kristne vanndåpen på den rette måte.

Den første menigheten for døve og hørselshemmede ble opprettet i Rio de Janeiro i 1982. Nå er det seks slike menigheter og 50 grupper i forskjellige byer. I 1994 var det 18 områdestevner som hadde tegnspråkgrupper. På noen av stevnene spilte tolkene de forskjellige rollene i skuespillet. I 1996 ble døve Jehovas vitner i Brasil svært glade og rørt til tårer da de  fikk en ny video som Selskapet hadde laget. På denne videoen blir hele innholdet av brosjyren Hva krever Gud av oss? presentert på tegnspråk. Den vil bli svært nyttig, for mange som er døve, kan ikke lese, men forstår tegnspråk.

De som er eldste, menighetstjenere og pionerer i disse menighetene, fortjener ros for sin villighet til å gjøre en innsats. Det krever tid, anstrengelser og utholdenhet å lære seg tegnspråk, men det har gitt rike velsignelser.

«Hun oppmuntret meg uten å kunne se og høre meg, og til og med uten å snakke til meg.» Det sier mange av dem som kjenner Rosemary Varella, en blind og døv søster som har tjent som hjelpepioner de siste tre årene. Hun er født døv og har derfor aldri lært å snakke. Etter hvert mistet hun synet, og nå er hun praktisk talt blind. Hun uttrykker seg ved hjelp av tegnspråk og oppfatter andres tegn ved å kjenne på hendene deres.

Rosemary hadde mistet synet før hun lærte sannheten å kjenne, og dette var svært hemmende for kommunikasjonen med ektemannen. Hun ble så deprimert at hun tenkte på å begå selvmord. Så ble hun kontaktet av Nilza Carvalho, en ung pioner som kunne tegnspråk. Da hun fikk høre om Guds løfte om å helbrede folk med alle slags handikap og lidelser, tok hun imot tilbudet om et bibelstudium. (Jes. 35: 5) Snart begynte hun å gå på møtene i menigheten for døve i São Paulo. Det ble ordnet med at en tolk satt ved siden av henne under møtene, så hun kunne kjenne på tolkens hender og få med seg programmet på den måten. Senere tok også ektemannen imot tilbudet om et bibelstudium. Han sluttet å røyke, og begge ble døpt i februar 1992. Kort tid etterpå begynte de å tjene som faste hjelpepionerer. Rosemary har ledet så mange som 20 bibelstudier med andre døve og samtidig tatt seg av sine plikter i hjemmet.

 I 1980 begynte Selskapet å utgi publikasjoner med portugisisk braille (blindeskrift) for å hjelpe blinde og svaksynte. I dag er mye av Selskapets litteratur, blant annet Bibelen og Vakttårnet, tilgjengelig med braille. En komplett bibel med portugisisk braille består av 84 bind — så det er ikke akkurat noen lommeutgave! Det er også blitt utgitt en håndbok for dem som gjerne vil lære seg braille. Statistikken viser at det er over en million synshemmede i Brasil.

Tørke i nordøst

Selv om tørke er et konstant problem i den nordøstlige delen av Brasil, var situasjonen spesielt ille i 1993. I noen områder hadde det ikke regnet på to år. De som var hardest rammet, var de som bodde ute på landsbygda og var avhengige av avlingen sin. I Mumbaba i Ceará stod folk i kø dag og natt for å hente vann fra den eneste kilden som ikke var tørket ut. På grunn av tørken ble dessuten mange torghandlere og butikker i forskjellige byer plyndret. Da menighetene i São Paulo, Rio de Janeiro og Curitiba skulle hjelpe brødrene i kriseområdet, viste de en gavmildhet som minnet om holdningen til de kristne filipperne i det første århundre. De sendte fire store lastebiler med til sammen 80 tonn mat, klær og sko. Brødre i 65 byer i fem delstater ble hjulpet. — Fil. 4: 14—17.

En vakt på en kontrollpost spurte lastebilsjåføren hvor mye han tjente på å foreta en så farlig reise. Det var farlig på grunn av omfattende plyndring i området. Da han fikk høre at sjåføren var et av Jehovas vitner, sa han: «Det er bare Jehovas vitner som ville ha gjort det der gratis.» Da en annen sjåfør ble stoppet på en kontrollpost og sa at han var et av Jehovas vitner, bad vakten ham om å vise fram både sitt eget og sidemannens medisinske dokument. Etter at vakten hadde sjekket kortene, sa han til kollegaen: «Joda, de er Jehovas vitner. Du kan bare slippe dem forbi.»

 En mann i delstaten Paraíba som så hvilken hjelp som ble gitt, sa: «Andre religionssamfunn bare snakker, men dere gjør virkelig noe for deres neste.» Selv om situasjonen var vanskelig, ble ikke brødrene desperate, for de stolte på at Jehova ville gi dem det de trengte. En søster skrev: «Dere kan ikke tilfredsstille vår lengsel etter regn, og dere kan heller ikke få slutt på vannmangelen, men takket være den hjelpen dere sendte, styrket dere vår tro på og tillit til at vi ikke er alene i denne verden, og at det finnes noen som tenker på oss.» — Jak. 2: 14—17.

«Lenge leve Jehovas vitner!»

Stevnene er særlig glederike begivenheter for Jehovas vitner. Det kan imidlertid dukke opp uventede problemer når vi skal ha stevner på idrettsarenaer. Da vi skulle holde områdestevnet «Lysbærere» på Pacaembu stadion i São Paulo i 1992, oppstod det for eksempel en vanskelig situasjon. Vi hadde leid stadionet for tre dager, men noen steder blir idrettsbegivenheter betraktet som viktigere enn alt annet. Torsdag ettermiddag — dagen før stevnet skulle begynne — fikk brødrene vite at det skulle spilles en fotballkamp mellom de to beste lagene i landet søndag kl. 18.00. Følgelig måtte stadionet være tømt og ryddet innen kl. 16.00 den dagen.

Stevnetilsynsmannen, João Fernandes, forteller: «Vi hadde ikke noe valg, selv om vi hadde en skriftlig kontrakt. Fredag kveld hadde vi et møte med tre brødre fra hver avdeling — 110 brødre i alt — for å planlegge en lynrask avvikling etter stevnet. Alle måtte samarbeide nært for at vi skulle få pakket sammen alt utstyr og dessuten få transportert det vekk uten å gå i veien for de 30 000 som skulle forlate stadionet. Scenen og lydanlegget ble demontert i løpet av noen minutter. Annet utstyr ble tatt med til det gamle Betel-hjemmet i São Paulo, hvor det ble rengjort og lagret. Klokken 15.45  — litt over en time etter at programmet var slutt — var alt unnagjort.»

I løpet av stevneuken hadde enkelte TV-kommentatorer sagt at Jehovas vitner ikke ville klare å gjøre seg ferdige på stadionet før tilskuerne til fotballkampen begynte å komme. Og i en sportssending på søndagen spurte en kommentator på et annet stadion ham som skulle kommentere kampen på Pacaembu stadion: «Hvordan er stadionet? Holdt disse religiøse folkene sitt løfte og tømte stadionet i tide?» Svaret var: «Ja, det gjorde de! Og de klarte ikke bare å overlevere stadionet til rett tid, men alt var i tillegg rent. Det var en fornøyelse å se at ikke bare toalettene var rengjort, men også at tribunene var ryddet og feid. Lenge leve Jehovas vitner!»

Ministevner på isolerte steder

I Amazonasområdet er det enkelte isolerte grupper og familier som må reise veldig langt for å komme på stevner. De kan bare reise med fly, som er svært dyrt, eller med båt, som tar veldig lang tid. Disse forkynnerne har derfor vanligvis ikke greid å komme seg på krets- og områdestevnene. Det gjelder for eksempel brødrene i Tabatinga i Amazonas, som bor omkring 160 mil fra nærmeste stevneby, Manáus.

Med tanke på disse vanskelighetene ble det i 1990 ordnet med at forkortede deler av stevneprogrammet skulle holdes under kretstilsynsmannens besøk. Denne ordningen fortsetter fremdeles, til gagn for brødrene i fem byer i tre forskjellige kretser. Grupper på kanskje 50 eller av og til så mange som 180 personer kommer sammen i Rikets sal, hvis de har en sal, eller på et annet passende sted.

«Nå kan jeg bli pioner, ikke sant?»

Det er virkelig hjertevarmende å se hvor stor pris noen av dem som lar seg døpe, setter på åndelige ting. På et lite  kretsstevne i Tefé i Amazonas i 1993 la kretstilsynsmannen, Públio Cavalcante, merke til at en av dem som satt i den seksjonen som var reservert for dåpskandidatene, var en ung mann som han aldri hadde sett før. Siden det er så få brødre i området, kjenner vanligvis kretstilsynsmannen alle sammen. Han spurte derfor de eldste om den unge mannen hadde satt seg der ved en feiltagelse. ’Nei,’ svarte de. ’Han bor omkring 35—40 timers båtreise herfra. Han lærte sannheten gjennom et brevstudium. Hver sjette måned drog en spesialpioner for å besøke ham — i Juruá — og ble der i omkring en måned.’

Senere gikk kretstilsynsmannen bort for å snakke med den unge mannen, og i samtalens løp spurte han ham om han noen gang hadde ledet noen bibelstudier. ’Ja da. Jeg har elleve studier, og der er en av dem jeg studerer med,’ sa han og pekte på en annen ung mann som også var på stevnet. Så pekte han også ut to andre ungdommer som han studerte med. De hadde alle betalt reisen selv og reist i over 35 timer for å komme på stevnet og se sin venn bli døpt. Etter at den unge mannen var blitt døpt, spurte han spesialpioneren: «Nå kan jeg bli pioner, ikke sant?» Foreløpig er det ikke blitt holdt noen møter i området, men nå som denne forkynneren er døpt, tenker spesialpioneren på å lære ham opp til å lede møter.

Forkynnelse i distrikter som sjelden blir gjennomarbeidet

Jehovas vitner føler ikke at det er nok at de bare har en viss andel i felttjenesten. De er klar over at alle må få mulighet til å høre det gode budskap. Det er mange byer i Brasil som ingen menighet av Jehovas vitner har ansvaret for, og andre som sjelden blir gjennomarbeidet. Dette er vanligvis små, isolerte byer eller steder som det er vanskelig å nå. En undersøkelse som ble foretatt i 1990, viste at det var fire millioner mennesker som bodde i ledig distrikt, og ni millioner som bodde i  distrikter som sjelden ble gjennomarbeidet. Det året ble det derfor satt i gang en spesiell kampanje for å oppsøke noen av disse innbyggerne. Over 2000 forkynnere deltok, og de forkynte i 177 byer som tidligere hadde vært ledig distrikt. Senere flyttet rundt 30 familier som var Jehovas vitner, til noen av byene for å danne kjernen i nye menigheter.

Begrensede økonomiske ressurser er ikke noe uoverstigelig hinder for Jehovas vitner som gjerne vil være med på den slags virksomhet. De eldste i de fire menighetene i Sobral i Ceará, som ligger i et av de tørreste og fattigste strøkene i Brasil, kom sammen i september 1993 for å drøfte hvordan man regelmessig kunne gjennomarbeide bestemte byer. Menighetenes distrikt omfattet blant annet ti byer som fram til da bare var blitt sporadisk gjennomarbeidet. Bussene til disse byene gikk til slike tidspunkter at det nesten var umulig for forkynnerne å reise dit.

Byene lå innenfor en radius på 13 mil fra Sobral, så de eldste bestemte seg for å kjøpe en brukt van, slik at forkynnerne kunne reise til distriktet hver dag. Da kunne de dra ut om morgenen og komme tilbake om kvelden. Da menighetene fikk vite om avgjørelsen, sendte de frivillige bidrag for å finansiere kjøpet. «Bilkjøpet var ikke et resultat av ett stort lokalt bidrag, men alle sammen var med på det,» skrev Wilson P. Dias, en av de eldste som var involvert. En annen bror skrev: «Menighetene gav 2000 dollar [omkring 13 000 kroner], en bror fra England gav et tilsvarende beløp, og resten ble betalt i avdrag.»

Mer enn 50 forkynnere og pionerer er med på felttjenesteordningen; hver av dem reiser ut en bestemt ukedag. På denne måten når de ut til en befolkning på 110 000. De har kunnet hjelpe en rekke mennesker til å bli forkynnere av Guds rike, og de har fått andre i gang i tjenesten igjen. Det blir nå holdt regelmessige møter i fire av byene.

 I begynnelsen av 1995 ble det lansert et annet opplegg som ble koordinert av avdelingskontoret i Brasil, med tanke på å nå ut til og ta seg av folk som bor i ledig distrikt eller på avsidesliggende steder. Bestemte menigheter tilbød seg å dekke utgiftene til alminnelige pionerer som var villige til å tjene i slike strøk i seks måneder. Flere menigheter har fulgt deres eksempel, og resultatene har vært svært oppmuntrende. Fram til i dag er over 340 alminnelige pionerer blitt sendt til 350 byer, hvor de allerede har hjulpet mer enn 300 personer til å bli forkynnere.

De 1400 faste og midlertidige spesialpionerene har også utrettet mye godt. Mange av dem er blitt sendt til menigheter som mangler erfarne brødre. En av menighetene i Rio Branco i Acre har for eksempel bare én lokal eldste i tillegg til ham som er spesialpioner, til å ta seg av 90 forkynnere. De fleste spesialpionerene tjener imidlertid i små byer hvor det ikke er noen menigheter, og det er gledelig å se det fine arbeidet som blir utrettet.

Brødre fra større byer har også gjort sitt for å gjennomarbeide avsidesliggende steder eller distrikter som sjelden blir gjennomarbeidet. I ni år på rad har brødre i Rio de Janeiro organisert grupper som tjener i den slags distrikt i noen uker av gangen. En gruppe på 68 brødre og søstre forkynte nylig i 20 byer i Paraná, og det innebar at de måtte reise over 250 mil i løpet av den 17 dager lange turen. Georges Ghazi, en av dem som organiserte gruppen, forteller at det eneste de angret på, var at de ikke begynte med disse forkynnelsesreisene tidligere.

Eksklusive leilighetsanlegg

Det er ikke bare de som bor i ledig distrikt, som det er vanskelig å komme i kontakt med. Mange i de større byene foretrekker å bo i eksklusive strøk, i leilighetsanlegg som  tilbyr beskyttelse mot all kriminaliteten. Det er vanskelig å nå disse menneskene, men det er ikke umulig. Et ektepar som hadde vært i heltidstjenesten en tid på 1980-tallet, flyttet inn i en slik bygning i nærheten av São Paulo. De betraktet den som sitt personlige distrikt. «Når jeg gikk og handlet eller skulle i banken eller drog for å hente barna på skolen, var jeg alltid rede til å henvende meg til naboene,» sier moren. Senere sørget hun forsiktig for å kontakte dem systematisk.

På et foreldremøte var det en mor som fortalte at sønnen hennes hadde problemer med å konsentrere seg. Da kom vår søster til å tenke på at en artikkel i Våkn opp! hadde tatt opp dette problemet. Senere gav hun henne bladet, og det førte til at det ble startet et bibelstudium. Etter hvert ble kvinnen og hennes to døtre døpt. En annen nabo spurte den samme søsteren om hun ville være med og samle inn mat til trengende mennesker. Søsteren svarte at hun allerede var engasjert i å hjelpe folk i nabolaget, og så fortalte hun om ordningen med hjemmebibelstudium. Både naboen, hennes mann og deres 18 år gamle sønn begynte å studere og ble med tiden døpt.

En annen kvinne og hennes tre tenåringsdøtre tok imot tilbudet om et bibelstudium. Mannen protesterte, enda han regnet seg som religiøs. En av døtrene foreslo da at han skulle gå på et møte for å undersøke saken på egen hånd, og det gikk han med på. Noen dager senere inviterte vår søster familien på lunsj hjemme hos seg, og de kom. Til alles store overraskelse kom så mannen med forskjellige kommentarer om det møtet han hadde vært på. Senere takket han ja til å få et bibelstudium. I dag tjener alle i familien Jehova.

Det er også andre som har studert Bibelen, og som følge av det ble det i november 1991 opprettet en menighet som bare bestod av folk fra dette ene leilighetskomplekset. Menigheten har 46 forkynnere, og i 1995 var det 80 til stede på minnehøytiden.  Så Guds Ords sannhet kommer til og med inn på steder som det er vanskelig å nå.

400 000 forkynnere, og flere blir det!

Det er nesten 100 år siden Bibelens sannhet først kom til Brasil med post. Omkring 25 år senere ble det ordnet med at noen av Vakttårnets publikasjoner regelmessig skulle oversettes til portugisisk i Brasil og trykkes i Rio de Janeiro. I løpet av de neste 25 årene var det cirka 1000 brasilianere som ble Jehovas vitner og begynte å ta regelmessig del i forkynnelsen av det gode budskap for andre. Men i april 1995 var vi blitt mer enn 400 000 Rikets forkynnere. Var det mer som måtte gjøres?

Jesus Kristus forutsa at budskapet om Riket skulle forkynnes «på hele den bebodde jord» før enden kommer. (Matt. 24: 14) I hvilken grad er det blitt oppfylt i Brasil? Til å begynne med holdt Jehovas vitner (som da var kjent som bibelstudentene) møter i São Paulo og Rio de Janeiro. I dag er det mange menigheter i disse byene, og de er fylt til trengsel av mennesker som elsker og tjener Jehova. I storbyen São Paulo er det nå 837 menigheter, i Rio de Janeiro 539 menigheter og i Salvador 276. I hele landet er det over 6650 menigheter av nidkjære vitner for Jehova. Folk i mange av byene har mulighet til å høre Rikets budskap nokså ofte — i noen strøk hver uke.

Men i de små byene og ute på landsbygda får ikke innbyggerne besøk så ofte. Det er omkring 350 mindre byer og tettsteder (med en samlet befolkning på anslagsvis en og en halv million) så vel som store landdistrikter som ikke tilhører noen menighet. Det blir ikke utført noen regelmessig forkynnelse på disse stedene, selv om man prøver å komme ut dit omkring én gang hver sjette måned.

Kunne flere mennesker — enten i de større byene eller i  mer avsidesliggende strøk — bli hjulpet til å forstå verdien av Bibelens budskap? I et forsøk på å nå deres hjerte ble det gjennomført en spesiell kampanje i april og mai 1995. Da prøvde man å kontakte så mange som mulig for å tilby traktaten Hvorfor er livet så problemfylt? Det var blitt trykt over 34 millioner traktater, som var sendt ut til menighetene. En mann som fikk en traktat, sa: ’Jeg stilte meg selv det spørsmålet i morges og snakket med andre om det.’ En kvinne sa: ’Jeg har spurt meg selv om det i mange år, men jeg har aldri trodd at det var et svar på det.’ En annen kvinne skrev til Selskapet: «Jeg likte traktaten så godt at jeg gjerne vil ha et bibelstudium. Mange takk.»

Jehovas vitner i Brasil føler ikke at arbeidet deres er fullført, og at de ikke kan gjøre mer for å adlyde Jesu profetiske påbud om å forkynne om Guds rike. Selv i strøk hvor Jehovas vitner besøker folk ofte, ser de jo at det er mange som ikke er hjemme. Folk kan være på arbeid, på besøk hos noen eller i butikker, eller så ligger de kanskje lenge for å få nye krefter til den uken som ligger foran dem. Jehovas vitner bryr seg om disse menneskene. En reisende tilsynsmann i Porto Alegre i Rio Grande do Sul prøvde en ny framgangsmåte for å gjøre noe med saken. Han skjønte godt at mange likte å ligge lenge på kalde vinterdager, for sengen var jo det varmeste stedet i huset. Om formiddagen gikk derfor han og den som han samarbeidet med, rundt kvartalet og banket bare på de dørene der det så ut som om folk hadde stått opp. Slik gikk de rundt kvartalet ni ganger, og hver gang fant de flere som var oppe. De leverte litteratur i hvert eneste hus, og det åpnet veien for gjenbesøk.

Det er mange i Brasil som viser interesse for Guds Ord, og Jehovas vitner er ivrige etter å hjelpe dem til å forstå hva Bibelen lærer, og anvende det i sitt daglige liv. For tiden  leder forkynnerne regelmessig godt og vel 500 000 bibelstudier med enkeltpersoner og familiegrupper. Og i 1995 begynte Jehovas vitner med et undervisningsprogram ved hjelp av boken Kunnskap som fører til evig liv som vil hjelpe rettsindige mennesker til å lære Bibelens grunnleggende lære enda raskere enn før. I tillegg til dem som får den slags hjelp, er det millioner av mennesker rundt om i landet som med glede tar imot bibelsk litteratur av Jehovas vitner. Det framgår tydelig av at det i tjenesteåret 1996 ble levert 2 334 630 bøker, 21 168 979 blad og 2 787 032 brosjyrer.

Våre brasilianske brødres og søstres teokratiske virkeområde strekker seg langt utenfor landets grenser. Mange pionerer har flyttet for å tjene i land hvor behovet er større og forkynnelsesarbeidet ennå ikke har vært så omfattende. Avdelingskontoret i Cesário Lange sender ut bibelsk litteratur til bruk i forkynnelsen ikke bare i Brasil, men også i Angola, Argentina, Bolivia, Mosambik, Paraguay, Portugal, Tyskland og Uruguay. Uansett hvordan det har vært tidligere, virker det som om tempoet i tjenesten øker fra år til år.

 Det har vært en glede!

Det er virkelig blitt nedlagt mye arbeid for å forkynne i hele Brasil. Men det har vært et glederikt arbeid! Riktignok har vi også opplevd vanskelige tider, men det varmer oss om hjertet å se med egne øyne hvordan Jehova velsigner det arbeid som hans lojale tjenere utfører.

Erich Kattner husker fremdeles hvordan han i 1939 og 1940 forkynte på landsbygda og ofte sov ute i det fri med feltvesken som hodepute. Den gang var det bare noen få hundre Jehovas vitner i Brasil. Det var svært få av dem han kom til, som hadde en bibel. For å få tak i bibler til interesserte måtte han oppsøke det lokale bibelselskaps bokhandel, men etter en stund ville de ikke selge ham flere bibler. Han sier imidlertid: «Jeg hadde den store glede og det privilegium å være til stede på stevnet ’Det evige gode budskap’ i New York i 1963, da Ny verden-oversettelsen av de kristne greske skrifter ble utgitt på seks språk, deriblant portugisisk. Jeg var særlig takknemlig overfor Jehova for at vi fikk denne oversettelsen på portugisisk, for da kunne jeg bruke den i min forkynnelse i Brasil.» Siden 1967 har så hele Ny verden-oversettelsen, fra 1. Mosebok til Åpenbaringen, foreligget på portugisisk. Det har virkelig vært til velsignelse for det bibelske undervisningsarbeidet i Brasil. Antall aktive lovprisere av Jehova i Brasil økte fra 30 118 i 1963 til over 436 000 i 1996.

Augusto Machado er takknemlig for den hjelp han fikk av en av de første misjonærene som kom til Brasil. Han husker også det første områdestevnet han overvar. Det ble holdt i Rio de Janeiro. Nathan H. Knorr og Milton G. Henschel var på besøk fra New York. Det var bare 1064 til stede. En av talene het «Kjærlighetens bedre vei». Bror Machado forteller: «I 1958 hadde jeg så det privilegium å være blant de 253 922 som overvar det åtte dager lange internasjonale stevnet i New York. Den samme kjærlige ånd preget begge stevnene. . . . Jeg  kom hjem fra New York mer overbevist enn noensinne om at Jehovas folk, som er fri for stamme- og rasemessige splittelser, utfører et verdensomfattende bibelsk undervisningsarbeid uten sidestykke i historien.»

I 1985 så han et slående vitnesbyrd om hva det bibelske undervisningsarbeidet har ført til i Brasil. Han hadde det privilegium å tale ved et internasjonalt stevne som ble holdt samtidig i São Paulo og Rio de Janeiro. Det var i alt nesten 250 000 til stede, og de fleste av dem kom fra Brasil. Og da Jehovas vitners menigheter i Brasil kom sammen ti år senere for å minnes Kristi død, var det 1 144 000 til stede.

Alle Jehovas innviede tjenere i dag har mange grunner til å glede seg trass i den vanskelige tiden vi lever i. Vi blir virkelig grepet når vi mediterer over hva Jehova allerede har gjort, og hva han har lovt å gjøre i framtiden. «Attråverdige ting» fra alle nasjoner, også Brasil, blir samlet i Jehovas åndelige hus for tilbedelse. (Hag. 2: 7) Det er som Salme 144: 15 sier: «Lykkelig er det folk hvis Gud er Jehova!»

 [Kart/bilder på side 167]

(Se den trykte publikasjonen)

Amazonas

Manáus

AMAZONAS

MATO GROSSO

Cesário Lange

RIO GRANDE DO SUL

Belém

Fortaleza

Recife

Salvador

Rio de Janeiro

São Paulo

[Bilder]

1. Stranden ved Recife

2. Rio de Janeiro

3. Amazonasregnskogen

4. Forkynnelse langs Amazonas

5. Avdelingskontoret i Cesário Lange

 [Helsides bilde på side 124]

[Bilde på side 126]

Alston og Maude Yuille begynte å forkynne i Brasil i 1936

[Bilde på side 126]

Charles Leathco fra Gilead-skolens første klasse tjener fremdeles på Betel i Brasil

[Bilder på side 133]

En boktrykkrotasjonspresse ble tatt i bruk i Saõ Paulo i 1973

[Bilder på side 134]

På stevnet med temaet «Guds seier» i São Paulo fikk stevnedeltagerne se fruktene av sitt forente forkynnelsesarbeid

[Bilde på side 142]

En delvis overbygd «stevnepark» i Salvador

[Bilde på side 145]

Utvalget ved avdelingskontoret (fra venstre mot høyre): Massasue Kikuta, Karl Rietz, Amaro Santos, Östen Gustavsson, Augusto Machado, Fred Wilson

[Bilde på side 150]

Ved innvielsen av avdelingskontoret i 1981 oppfordret Lloyd Barry: ’La forkynnelsen av det gode budskap få din fulle og hele oppmerksomhet’

[Bilde på side 156]

Over 39 000 har fått opplæring ved pionertjenesteskolen. Her er en klasse i Sorocaba i São Paulo

[Bilde på side 158]

Misjonærer og andre Gilead-elever som er i heltidstjenesten, sammen med sine ektefeller under sonetilsynsmannens besøk i 1996

[Bilder på side 162]

Ved hjelp av offsetrotasjonspresser og MEPS kunne vi utgi bladene samtidig med de engelske utgavene

[Bilde på side 170]

Båt brukt i forkynnelsen av det gode budskap ved munningen av Amazonas

[Bilder på side 175]

Frivillige fra andre land hjalp lokale Jehovas vitner med å oppføre nye bygninger ved avdelingskontoret; her er ekteparene Harley (øverst) og Colwell

 [Bilder på sidene 176 og 177]

 Avdelingskontoret, som nå koordinerer virksomheten til over 430 000 Jehovas vitner i Brasil

 [Bilder på side 192]

Jehovas vitner har nå 16 stevnehaller i Brasil

[Bilder på side 193]

Det trengs flere Rikets saler. Hurtigbygging bidrar til at behovet blir dekket

[Bilde på side 194]

Noen menigheter gir spesiell hjelp til døve og blinde

[Bilde på side 205]

Erich Kattner var glad for å oppleve at «Ny verden-oversettelsen» ble utgitt på portugisisk

[Bilde på side 207]

Augusto Machado har opplevd slående vitnesbyrd om resultatene av det bibelske undervisningsarbeidet i Brasil