Mikronesia

Paradis. Ordet får deg kanskje til å tenke på en frodig tropeøy, knallblå himmel, palmetrær som svaier i den milde brisen, hvite sandstrender, klart vann, fargerike fisker og en vakker solnedgang. Mikronesia passer inn i dette bildet av et paradis. Her er det så vakkert at det kan ta pusten fra noen hver av oss.

Men det er også ting her som du aldri ville forbinde med et paradis. Mikronesia ble hardt rammet av veldige slag under den annen verdenskrig, og i dag sliter innbyggerne med økonomiske problemer, kriminalitet og sykdommer. Det er stadig flere som innser at menneskehetens dypt rotfestede problemer må løses før Mikronesia virkelig kan bli et paradis.

Stort mangfold i Mikronesia

Mikronesia består av flere øygrupper med ulike særtrekk og forskjellig kultur. Overraskende nok har hver øygruppe sitt eget språk, som er uforståelig selv for folk på naboøyene.

Det finnes ikke noe slikt som en typisk mikronesisk øy. Noen er rike, andre er fattige. Kuperte vulkanøyer som Pohnpei hever seg over 900 meter over havet, mens enkelte atoller er så flate at de bare stikker en meter opp over havflaten. Én slik atoll er Majuro, som hører til Marshalløyene. Når det er uvær, skyller bølgene noen ganger over store deler av atollen.

 Mikronesierne er vennlige og sjarmerende. Mange av dem lever både av jorden og av havet. De høster frukt og grønnsaker på familiens jordstykke og holder kanskje høns eller griser, samtidig som de drar ut på havet og fisker.

Det antas at disse isolerte øyene opprinnelig ble befolket av folk som seilte fra Asia i vest og fra Melanesia i sørøst, men 1500-tallets spanske oppdagelsesreisende var de første europeere som kom til Mikronesia. Og de brakte med seg sin religion. I dag er den romersk-katolske tro dypt rotfestet på de fleste av øyene, i tillegg til en slags generell form for protestantisme som ble innført av kristenhetens misjonærer i slutten av forrige århundre.

GUAM: Øyenes knutepunkt

Mikronesia, som betyr «små øyer», består av omkring 2000 øyer, og omkring 125 av dem er befolket. De er spredt utover et område som er omtrent like stort som det kontinentale USA. Men øyene er så små at de bare dekker et landområde på cirka 3100 kvadratkilometer — mindre enn Østfold fylke.

 Guam er porten til Mikronesia, og mange av flyrutene til de andre øyene starter herfra. Hele 150 000 av Mikronesias 470 000 innbyggere bor her. Guam er 51 kilometer lang og dermed den største av øyene. Den er også mest utbygd. Stor trafikk og en hektisk livsstil skiller denne øya fra de andre øyene, som er preget av en mer avslappet livsstil.

Guam har på grunn av sin strategiske beliggenhet i Stillehavet lenge vært høyt verdsatt av militære stormakter, og øya er nå et amerikansk støttepunkt. Over en tredjedel av den er militært område. Men Guam er også et strategisk utgangspunkt for utbredelsen av det gode budskap om Guds rike. Ved Selskapet Vakttårnets avdelingskontor trykker man nå bibelsk undervisningsmateriell på elleve språk som snakkes på de mikronesiske øyene.

Sannheten om Guds rike kommer til en ’siste utpost’

Da Milton Henschel fra det styrende råd talte ved innvielsen av avdelingskontoret på Guam i april 1980, beskrev han Mikronesia som «en av de siste utpostene» i forkynnelsen av Guds rike. Ettersom Mikronesia består av mange isolerte øyer og det snakkes en rekke innfødte språk, har denne tropiske ’siste utpost’ vist seg å by på store utfordringer.

De siste 40 årene har trofaste misjonærer møtt utfordringene med hardt arbeid og oppfinnsomhet. I løpet av denne tiden er det minst 175 misjonærer som har tjent i Mikronesia, og de har spilt en viktig rolle i arbeidet med å opprette de 26 menighetene og undervise de omkring 1300 aktive forkynnerne som finnes her.

Det er bare noen få av de 63 misjonærene som nå tjener i Mikronesia, som har gjennomgått Vakttårnets bibelskole Gilead. De fleste er pionerer fra Filippinene og Hawaii som er blitt innbudt til å utføre misjonærtjeneste. For mange har  dette betydd at de har måttet bytte ut sine hjemlige bekvemmeligheter med en mer primitiv livsstil. På enkelte øyer er det få skikkelige veier, ingen strøm og ikke innlagt vann. Misjonærene er utsatt for mange sykdommer og plager; de må også utholde krevende værforhold. Det kan være varmt, fuktig og noen ganger farlig. Ødeleggende tyfoner er en trussel nesten året rundt. Men misjonærene har sett tilfredsstillende frukter av sine anstrengelser.

Bibelens sannhet har virkelig slått rot på alle de større øyene. Noen innflytelsesrike øyboere var blant de første som tok imot budskapet om Riket. En av dem var Carl Dannis på Pohnpei, som var medlem av øyas lovgivende forsamling. Et av de første Jehovas vitner på Kusaie var Fredy Edwin, som snakket sju språk og var i slekt med kongen. Augustine Castro, som en gang hadde studert til prest, hjalp til med å opprette en menighet på Saipan. Og den tidligere bokseren Tony Salcedo på Guam brukte sin popularitet til å gi folk et budskap som kunne hjelpe dem til å oppnå en fred som de vakre omgivelsene aldri hadde gitt dem.

Hvordan det gode budskap kom til Guam

Tony Salcedo var ikke den første forkynneren som kom til Mikronesia. Nei, han var ikke engang et av Jehovas vitner da han kom. Han kom fra Filippinene til Guam i 1948 fordi han hadde fått jobb der. Han skulle være med på gjenoppbyggingen etter krigen. Flere av arbeidskameratene var Jehovas vitner, og de begynte å undervise Tony ut ifra Bibelen.

Disse nidkjære brødrene organiserte den første menigheten i Mikronesia i desember 1951, men i 1954 måtte alle unntatt Tony forlate Guam da firmaet deres gikk konkurs. Tony, som hadde gitt opp boksingen, fikk lov til å bli, for han hadde giftet seg med en jente fra øya.

I midten av 1950-årene ble møtene holdt hjemme hos  familien Salcedo, og menigheten vokste til tolv forkynnere. De forkynte over hele øya. «Hver lørdag var vi ute i felttjenesten hele dagen, og folk i alle landsbyene ble snart klar over hvem vi var,» fortalte Tony.

Trange kår

På den tiden hadde ikke Guam den fjerneste likhet med den travle ferieøya den er blitt i dag. Sam og Virginia Wiger var de første misjonærene som ble sendt til Guam, og de husker godt hvordan det var da de kom dit i 1954.

«Den gang var Guam i høy grad en militærbase,» fortalte Sam. «Øya var herjet av krigen. Det var udetonerte bomber og skarp ammunisjon overalt. Krigsutstyr lå og rustet, og man fant fremdeles japanske snikskyttere som måtte pågripes. Min kone og jeg leide en bølgeblikkbrakke uten kjøleskap, klimaanlegg, seng eller andre møbler. Vi sov på feltsenger med myggnetting over oss.»

Ekteparet Wiger hadde så stor framgang i forkynnelsen at det ikke var lenge før de trengte et større møtelokale. Derfor leide menigheten en ledig messe av militæret og rengjorde den grundig. Bygningen lå rett overfor en katolsk kirke, og da våre brødre satte opp et skilt med «Rikets sal» på, protesterte den katolske presten.

 Så slo lynet ned. Under et sjeldent tordenvær ble kirkespiret truffet av lynet så det falt ned, og flere religiøse bilder ble knust. «Presten sa til sognebarna at Gud hadde ment å treffe Rikets sal, men bommet,» fortalte Sam Wiger. «Da det ble klart at folk ikke trodde på ham, diktet han opp en ny forklaring. Han sa at Gud ødela kirken fordi de trengte en større og bedre kirke.»

Inn i det amerikanske tilsynsområdet

Da Sam og Virginia Wiger ble sendt til Japan som misjonærer, fikk Merle Lowmaster økt ansvar. Han var en høy, smilende bror, men han tok alltid sannheten alvorlig. I 1960 bad Selskapet Vakttårnet Merle om å sondere terrenget i hele Mikronesia. Ettersom øyene var amerikansk tilsynsområde, måtte han ha reisetillatelse fra høykommissæren. Men han var gretten og lite samarbeidsvillig og sa: «Hvis du skal inn i tilsynsområdet, blir det over mitt lik.»

Men det var ikke nødvendig å vente på at han skulle dø, for bare tre måneder senere ble det utnevnt en ny høykommissær, og da fikk Merle tillatelse til å dra. Dermed ble han den første som forkynte budskapet om Guds rike på øyene Saipan, Truk, Pohnpei, Palau og Yap.

Personlig hjelp fra Selskapets president

Guam ble rammet av en tragedie i november 1962, da tyfonen Karen feide over øya i en fart av nesten 320 kilometer i timen. Ni ble drept, og ødeleggelsene kostet mangfoldige millioner dollar. Heldigvis var det ingen av brødrene som mistet livet, men de mistet Rikets sal. Det virket som om det ikke var så lett å få en ny bygning, men så kom en søster som nylig var blitt døpt, dem til unnsetning. Hun var så snill å gi menigheten en tomt. Der ble det bygd en større Rikets sal, og den ble ferdig til N. H. Knorr, Selskapet Vakttårnets daværende president, skulle besøke Mikronesia som sonetilsynsmann i 1964.

 Bror Knorr ville at det skulle bli avlagt et grundig vitnesbyrd her på denne delen av den bebodde jord, så derfor gav han seks nyankomne misjonærer i oppdrag å tjene på forskjellige øyer i Mikronesia. Han sa til dem: «Selv om disse stedene kan virke fremmede for dere, må dere huske at dere alltid er hjemme på planeten Jorden. Den eneste virkelige utenlandske misjonæren som har vært her, var Kristus, for han kom ned fra himmelen for å tjene. Bli i deres tildelte distrikt til arbeidet er utført.»

De få årene det var blitt forkynt her tidligere, hadde reisende tilsynsmenn reist omkring på øyene en gang i året med en lastebåt. De besøkte de få brødrene og søstrene som var der, og forkynte ellers overalt der båten stoppet. Dessuten gav de ytterligere oppmuntring til folk som hadde vist interesse ved tidligere anledninger. Bror Knorr foreslo nå at kretstilsynsmennene skulle besøke forkynnerne to ganger i året med fly.

Reisende tilsynsmenn bidrar til vekst

I 1968 begynte så Nathaniel Miller, en reisende tilsynsmann fra Hawaii, å reise og besøke Jehovas vitner i Mikronesia med fly. Siden mange eldre mikronesiere snakket japansk og  Miller hadde vært misjonær i Japan, var han et logisk valg til denne anstrengende oppgaven. Hvorfor anstrengende? «Reisen med fly fra Honolulu til alle disse øyene og tilbake igjen var over 14 000 kilometer lang,» forteller Miller.

Da han kom til Guam, fant han en motløs menighet. De opplevde ingen vekst, og distriktet ble heller ikke regelmessig gjennomarbeidet. Miller anbefalte at det ble sendt ytterligere fire misjonærer til Guam, og at man fikk et misjonærhjem til, et som lå i sørenden av øya.

I 1969 ble Guam og resten av Mikronesia underlagt avdelingskontoret på Hawaii. Fra og med 1970 begynte også koordinatoren for utvalget ved avdelingskontoret på Hawaii, Robert K. Kawasaki sr., å besøke Mikronesia og tjene ved kretsstevner, områdestevner og misjonærhjem en gang i året.

Det ble snart tydelig at denne personlige oppmerksomheten fra åndelige hyrder førte til gode resultater. På områdestevnet «Mennesker av god vilje» på Guam i 1970 var det på det meste 291 til stede, og både aviser, radio og fjernsyn kom med  daglige rapporter fra stevnet. Likevel var det så visst bruk for flere arbeidere i dette distriktet. Hvor skulle de komme fra?

Robert og Mildred Fujiwara var alminnelige pionerer og drev en dagligvareforretning på Hawaii, men de ville gjerne tjene på et sted der behovet var større. Drømmen gikk i oppfyllelse da de flyttet til Guam i 1970 med sine tre barn fra 8 til 16 år. Hadde de og barna godt av å flytte? Alle barna er nå voksne og gift, og de er nidkjære tjenere for Jehova. To av dem tjener ved avdelingskontoret på Guam, og tredjemann er pioner. Da familien Fujiwara kom til Guam, var det bare én menighet der. De har hatt gleden av å delta i forkynnelsesarbeidet etter hvert som antall forkynnere har økt så kraftig at det nå er ni menigheter og én gruppe på øya. Menighetene er organisert slik at de tar hånd om mennesker som snakker seks forskjellige språk. I 1970- og 1980-årene kom det dessuten flere andre familier for å hjelpe til.

En adresse som det er lett å huske

I 1976 ble Rikets sal på Guam, som var blitt bygd i 1964 og utvidet i 1969, rasert av tyfonen Pamela. «Det så ut som om en dampveivals hadde kjørt over øya,» sa en av brødrene.

Den mellomstore salen ble ikke gjenoppbygd, men i stedet ble det bygd et L-formet avdelingskontor med et kontor, et trykkeri, seks soverom og en rommelig Rikets sal med 400 sitteplasser hvor det også kunne holdes kretsstevner. Bygningen hadde armerte betongvegger som var 20 centimeter tykke, slik at den kunne holde stand mot tyfoner. En bror som hadde flyttet over fra Hawaii, sa: «Rikets sal var så stor at vi trodde vi aldri ville klare å fylle den. Det var bare 120 Jehovas vitner på hele øya, og vi vandret rundt i salen som klinkekuler i en skoeske.» Men bare noen år senere var det så vidt denne enorme salen hadde plass nok til kretsstevnene.

Bror Miller, som var kjent for sitt kraftige håndtrykk og sin karakteristiske latter, ble den første koordinatoren for utvalget  ved avdelingskontoret på Guam. To andre erfarne brødre var også med i utvalget. Det var Robert Savage, som hadde vært avdelingstilsynsmann i Vietnam, og Hideo Sumida, som hadde tjent i utvalget ved avdelingskontoret på Hawaii.

Da avdelingskontoret ble bygd, hentet man posten i en postboks. Men en dag kom det en tjenestemann som fortalte at han gav de forskjellige bygningene gatenummer, slik at man kunne få posten levert. Da han sprayet nummeret «143» på bygningen, spurte bror Miller ham hva gaten skulle hete. «Jeg vet ikke,» sa mannen. «Vi får ta en kikk på kartet og se etter.» Til Millers store overraskelse hadde myndighetene gitt den navnet «Jehova-gaten».

Byggeprosjekter etter gjør-det-selv-metoden

Det var også annet byggearbeid som måtte utføres. I begynnelsen av 1980-årene fant Jim Persinger i USA ut at sementfabrikken hans krevde for mye tid, og derfor bestemte han og hans kone, Jene, seg for å begynne å leve et enklere liv. De bygde  en 50 fots seilbåt med betongskrog som de kalte «Petra», og seilte av gårde til Guam. Persingers båt viste seg å være av uvurderlig betydning under forskjellige byggeprosjekter.

Mellom 1982 og 1991 ble det bygd misjonærhjem og Rikets saler på seks mikronesiske øyer. Mangelen på materialer gjorde at det hele var litt av en utfordring. Ved noen byggeprosjekter måtte brødrene selv lage betongblokker. De helte betong i en liten form og ventet til den stivnet. De laget sin egen grus ved å knuse koraller, og de måtte også skaffe sand selv. «Petra» ble ofte brukt til å frakte forsyninger og arbeidere fra øy til øy. Jim Persinger forteller: «Da vi bygde Rikets sal i Truk, var det ikke mulig å få kjøpt sand der, så vi måtte seile ut til en liten ubebodd øy og fylle opp sekker med sand fra stranden. Så tok vi alt sammen om bord og seilte tilbake til byggeplassen.»

Ray Scholze hadde erfaring fra ingeniørvåpenet i hæren, og han var tilsynsmann for de fleste byggeprosjektene i Mikronesia. Dessuten var Calvin Arii, Avery Teeple og Miles Inouye viktige medlemmer av arbeidslaget hans. De hadde kommet over fra Hawaii for å hjelpe til med å bygge det nye avdelingskontoret, og etterpå slo de seg ned på Guam. De måtte ofte improvisere for å få en jobb ferdig.

Større vekst under nye tilsynsmenn

Bror Miller forlot Guam i 1987, da det ble klart at hans kone var dødssyk. Han ble etterfulgt som koordinator av den høye og energiske Arthur White. Bror White hadde tjent i utvalget ved avdelingskontorene på Hawaii og på Guam, og siden 1981 hadde han også reist som områdetilsynsmann i Mikronesia. Avdelingskontoret på Guam har gjennomgått mange forandringer under hans tilsyn. Det er blitt bygd to nye Rikets saler ved avdelingskontoret, og i 1995 ble det fullført et tilbygg med sårt tiltrengt kontor- og trykkeriplass i tillegg til nye boligrom.

 Julian Aki og Salvador Soriano tjener sammen med ham i utvalget ved avdelingskontoret. De har vært misjonærer i Mikronesia i en årrekke. Dessverre døde Hideo Sumida, et av de opprinnelige medlemmene av utvalget, etter å ha viet mange år av sitt liv til å etablere avdelingskontoret på Guam.

Fremmede språk

Etter hvert som Guam er blitt utbygd, har det kommet stadig flere utlendinger dit. Derfor er det blitt sendt misjonærer dit som skal ta seg av dem som snakker tagalog, iloko, koreansk og kinesisk.

I 14 år har Ernesto og Gloria Gabriel forkynt for filippinerne, som utgjør en fjerdedel av Guams befolkning. De tagalog- og ilokospråklige menighetene er til sammen større enn hver av øyas fem engelske menigheter.

I 1985 kom den koreanske misjonæren Jung-Sung Chung og hans kone. Han forteller: «Klimaet var så varmt og fuktig at min kone og jeg måtte dusje flere ganger om dagen for å skylle vekk svetten.» Men de forkynte mye i varmen, og deres besluttsomhet bidrog til at det ble opprettet en liten, men sterk menighet.

Det blir virkelig utført et intensivt forkynnelsesarbeid på Guam. Det er gjennomsnittlig én forkynner for hver 262 innbyggere der.

KIRIBATI: Folk kjenner oss som Te Koaua

Mens Rikets budskap kom til Guam fra Filippinene, kom det til Kiribati (som da var kjent som Gilbertøyene) fra New Zealand. Gilbertøyene var en britisk koloni, og forkynnelsen var underlagt restriksjoner, men i 1959 fikk Huia Paxton innreisetillatelse som farmasøyt, og han ble der til 1967. Han fant en gruppe vakre atoller som lå spredt utover på begge sider av ekvator. De fleste av dem var svært smale. Alle sammen hadde et varmt og fuktig klima.

 Huias arbeid brakte ham til alle Gilbertøyene, der han selv, hans kone, Beryl, og deres to sønner så etter muligheter til å snakke med andre om Bibelen. På en landtur spurte en kvinne deres fem år gamle sønn, Stephen, om hans Gud hadde et navn. «Ja da, han heter Jehova,» sa Stephen. Svaret fikk andre til å stille spørsmål. Snart ledet bror og søster Paxton et bibelstudium med en stor gruppe hver søndag.

Før bror og søster Paxton vendte tilbake til New Zealand, arrangerte de et spesielt møte på en ubebodd atoll. Der ble det holdt en dåpstale, og fem personer symboliserte sin innvielse til Jehova ved å la seg neddykke i vann i lagunen. Dessverre forble ikke disse øyboerne like nidkjære som de hadde vært til å begynne med.

Senere flyttet en gilberteser som het Nariki Kautu, til Australia for å gå på skole og lære seg regnskapsførsel. Mens han var der, studerte han Bibelen sammen med Jehovas vitner og ble døpt. «Da jeg kom hjem igjen sammen med min familie i 1978, begynte vi å spørre oss for om det var noen andre Jehovas vitner på Kiribati,» forteller bror Kautu. Han skjønte snart at Jehovas vitner var et praktisk talt ukjent begrep der han kom fra. «Vi fant et eldre ektepar og en mann og hans barn, men det var ingen organiserte møter, og ingen av Selskapets publikasjoner forelå på gilbertesisk,» sier han. «Vi begynte å ha møter hver søndag. Vi bad og leste i Bibelen, og siden jeg var den eneste som kunne lese engelsk, pleide jeg å forklare noe ut ifra Selskapets litteratur.»

Rikets sal — mer enn bare en bygning

I 1982 ble den lille gruppen på Kiribati forsterket med Paul og Marina Tabunigao, som ble sendt dit som misjonærer. Nå ble møtene holdt på misjonærhjemmet, og senere ble de flyttet til et rom på en skole, men Jehovas vitner ble ikke regnet  som en «skikkelig religion» før de fikk bygd sin egen Rikets sal i 1991. Internasjonale frivillige gjorde det meste av arbeidet, og lokalbefolkningen undret seg over at «fremmede» ville bruke tid og penger på å hjelpe til med byggingen. Dermed ble Rikets sal et håndgripelig vitnesbyrd om den kjærlige enhet som finnes blant Jehovas folk.

Som følge av alt dette var det mange som følte seg tiltrukket av sannheten. En søster som ble døpt kort tid etter byggeprosjektet, sa: «Jeg ble virkelig imponert over at denne lille menigheten fikk hjelp av besøkende fra den andre siden av havet.» Nå har den «lille» menigheten vokst fra 28 forkynnere i 1990 til omkring 70 i dag, og det har gjort den til en av de hurtigst voksende menighetene i Mikronesia.

Selskapets bøker blir høyt verdsatt

Selv om det fantes enkelte traktater og brosjyrer, var det først da boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord kom i 1994, at de innfødte kunne lese en av Selskapets bøker på sitt eget språk. Misjonæren Edi Possamai, som tjener trofast sammen med sin kone, sier: «Det finnes bare noen få publikasjoner i det hele tatt på gilbertesisk, og ingen av dem kan måle seg med denne boken når det gjelder kvalitet.»

«Paradisboken» er nå blitt utgitt på seks mikronesiske språk, og den gilbertesiske utgaven har gjort et stort inntrykk på folk. Boken har fått mange øyboere til å studere Bibelen. Man har til og med lagt merke til at noen har tatt den med seg i kirken.

Folk på Kiribati bruker forskjellige kallenavn for å beskrive de ulike religionssamfunnene på øyene sine. Fordi protestantene lukker øynene når de ber, er de kjent som Kamatu, som betyr «Få til å sove». Syvendedags adventistene blir kalt Itibongs, eller «Sju dager». Hva kaller de Jehovas vitner? Te Koaua, som rett og slett betyr «Sannheten».

 MARSHALLØYENE: En dør til tjeneste er blitt åpnet

Det hadde vært Jehovas vitner på Guam i over ti år før et eventyrlystent amerikansk ektepar brakte det gode budskap til Marshalløyene, som ligger omkring 3200 kilometer sørøst for Guam. Powell Mikkelsen og hans kone, Nyoma, hadde tenkt å dra til Bahamas for å tjene der det var større behov, og med tanke på det kjøpte de en 34 fots yawl — en tomastet seilbåt —  som de gav navnet «Integrity» (Ulastelighet). Men før de kunne sette seil, fikk Powell tilbud om en jobb som gikk ut på å føre tilsyn med byggingen av et stort kraftverk på Marshalløyene. Selskapet Vakttårnet oppfordret ham til å ta imot stillingen. Fordi utlendinger møtte mange juridiske restriksjoner når de søkte om innreisetillatelse, var det ikke noen Jehovas vitner på Marshalløyene på den tiden.

Samtidig som bror Mikkelsen tok hånd om sine forpliktelser i forbindelse med byggingen av kraftverket, gjorde han og hans kone det de kunne for å hjelpe øyboerne i åndelig henseende. I 1960 kom de til atollen Kwajalein, og senere kastet de anker ved atollen Majuro, hvor de lærte seg marshallesisk. Det hendte sjelden at de elskverdige øyboerne ikke ville høre på dem når de forkynte, og i 1964 ledet Powell og Nyoma tolv bibelstudier, blant annet et med ham som var Iroij Lap Lap (konge) på Majuro.

Julian Aki og Melvin Ah You, som begge var misjonærer, sluttet seg til ekteparet Mikkelsen i 1965, og bare noen måneder senere hadde disse entusiastiske brødrene lært seg nok marshallesisk til å kunne holde en enkel preken, og de hadde også bygd et A-formet misjonærhjem.

For å ha et sted å holde møter ble det også reist en provisorisk Rikets sal ved å strekke storseilet til «Integrity» over noen palmestammer som var blitt slått i bakken. «Etter hvert som vi ble flere, spente vi bare ut flere seil,» fortalte bror Mikkelsen. «Vi brukte også mesanseilet, og litt senere måtte fokken til pers. Da vi slapp opp for seil, var tiden inne til å bygge en ’ordentlig’ Rikets sal.»

De nye misjonærene gjør inntrykk på øyboerne

Aki og Ah You bestemte seg for at de ville begynne tjenesteåret 1966 med å bli bedre kjent med distriktet, og derfor bestilte de billett på et lasteskip som gikk til de ytterste atollene  på Marshalløyene. En nygift protestantisk prest som hadde vært på øyene i tre år, var også om bord på skipet på denne 24 dager lange ekskursjonen. Radiomeldinger hadde varslet hver atoll om at presten og hans brud snart ville komme. Hvor skuffet ble ikke øyboerne over at han måtte bruke tolk når han snakket med dem! Han hadde nemlig aldri brydd seg med å lære marshallesisk.

Da presten advarte sine tilhørere og sa at de måtte holde seg unna de «to falske hyrdene» om bord, ble folk enda mer nysgjerrig etter å se Jehovas vitners misjonærer, som snakket deres marshallesiske språk og fortalte fantastiske ting ut ifra Bibelen. Gang på gang bad de: «Bli her og lær oss om Bibelen. Vi skal sørge for dere. Bare bli hos oss og ta neste båt.»

Kultursjokk for kretstilsynsmannen

Da Nathaniel Miller fløy fra Hawaii på sin første reise som kretstilsynsmann i Mikronesia i 1968, kom han først til Majuro. «Jeg husker da jeg første gang fikk se Marshalløyenes små atoller,» forteller han. «DC-9-maskinen begynte å gå inn for landing, men fløy opp igjen og sirklet rundt flyplassen. Da jeg så ned, fikk jeg øye på noen som drev og jagde vekk griser fra rullebanen, så flyet kunne få fri bane. Dessuten stod det også en bil parkert der, men en gruppe menn tok bare bilen mellom seg og bar den bort.»

For en som kom fra Honolulu, var dette litt av et kultursjokk. Majuro flyplass hadde en «terminal» ute i det fri som var bygd opp av palmeblad, og rullebanen var laget av koraller. «Jeg var ikke særlig fortrolig med tanken på at det skulle hagle med korallbiter mot flykroppen under landingen,» bemerket bror Miller. Da han hadde kommet ned, ble han og bagasjen plassert bakpå en pickup og kjørt til misjonærhjemmet på en humpete grusvei.

Den gang hadde de en Rikets sal med blikktak og uten  vegger. Den lå rett på bakken. «På det første besøket snakket jeg via en tolk til en liten gruppe på 20 personer,» sier bror Miller. «Da ble talen avbrutt av at en diger gris kom gående inn i Rikets sal!»

Hvor er egentlig de døde?

Kirkene på Marshalløyene fremmer noen svært uvanlige læresetninger. En dag skulle William Maddison, en protestantisk hjelpeprest, teste Julian Aki: «I Filipperne skrev Paulus at ’hvert kne skal bøye seg for Jesus, de som er i himmelen, de som er på jorden, og de som er under jorden’. Mitt spørsmål er da: ’Hvem er de som er under jorden?’» (Fil. 2: 10) Da bror Aki forklarte at det var de døde som skulle få en oppstandelse, ble William oppriktig glad. Han hadde vært bekymret på grunn av kirkens lære om at de som er «under jorden», er ri menanui, «det lille folket», som ifølge legender på Marshalløyene bare kommer fram fra jorden midt på natten.

William ordnet straks med at hele familien skulle begynne å studere Bibelen sammen med bror Aki, og han og hans kone, Almina, ble døpt samtidig i 1966. Han har tjent som eldste siden 1983, og Almina har vært alminnelig pioner i 28 år, lenger enn noen andre i Mikronesia.

Kirkesamfunnene her lærer også at helvete er en stor jerngryte i himmelen der syndere blir skåldet i kokende vann. Sailass Andrike trodde i likhet med mange andre på denne læren om en «død i himmelen». Men da Sailass fikk se at Bibelen sier at de døde blir til støv igjen, tok han imot sannheten og ble døpt i 1969. (1. Mos. 3: 19) Han hjalp til med å skaffe en tomt der vi kunne bygge en ny Rikets sal, og han ble også den første marshallesiske oversetteren. I 1967 ble det opprettet en menighet på Majuro. Ettersom slike lokale brødre som William og Sailass tok på seg ansvar, kunne Julian Aki og Donald Burgess, en nyankommet misjonær, flytte videre til Ebeye, en liten atoll blant de vestlige Marshalløyene.

 Ebeye er omtrent like stor som fire kvartaler i en storby, og det var bare noen få hundre marshallesere som bodde der før lukrative jobber i det amerikanske militæret på den nærliggende atollen Kwajalein gjorde at befolkningen økte til over 8000. Hver dag reiser øyboerne med ferge for å arbeide ved den store militærbasen på Kwajalein.

Radiosendinger til Marshalløyene

Radioen har vært brukt som et redskap i forkynnelsesarbeidet i hele Mikronesia, men mest effektivt på Marshalløyene. Radiostasjonen WSZO, kjent som «Marshalløyenes gylne stemme», tilbyr lytterne noe som er mer verdifullt enn gull. Siden 1970 har eldste i Majuro menighet hver uke sendt en 15 minutter lang radiotale på marshallesisk, og den har vært spesielt beregnet på folk på de ytterste atollene. Misjonærene kan ikke annet enn å smile når de hører folk fra andre trossamfunn plystre radioprogrammets kjenningsmelodi, «Vi er Jehovas vitner». 

 Noen få er blitt mange

Brødrene på Marshalløyene er flotte eksempler når det gjelder kjærlighet og iver. Robert Savage, som besøkte øyene som reisende tilsynsmann i slutten av 1970-årene, husker hvordan han og hans kone pleide å bli mottatt ved Rikets sal. Han sier: «Over hundre brødre og søstre stod i en sirkel, og hver av dem tok oss i hånden og ønsket oss velkommen. Og det var så vakkert når de sang Rikets sanger. Brødre og søstre sang samstemt uten musikkakkompagnement, og det var virkelig flott å høre på.»

Clemente og Eunice Areniego har vært misjonærer i 28 år, og de har tjent på Marshalløyene siden 1977. I løpet av denne tiden har de vært vitne til en fantastisk økning. Da Julian og Lorraine Kanamu kom til Majuro som misjonærer i 1982, var det gjennomsnittlig 85 til stede på de offentlige møtene. Nå er det to menigheter der, og det er gjennomsnittlig 320 til stede på møtene. Hvorfor har virksomheten hatt så stor framgang? «Disse øyene er langt fra noe paradis,» sier bror Kanamu. «Det er vanlig med hjerteproblemer, syfilis og sukkersyke, og spedbarnsdødeligheten er stor. Noen er også blitt rammet av AIDS. Folk er misfornøyde, og de vender seg til sannheten.»

SAIPAN: De tok imot utfordringen

Sannheten blomstrer også på Saipan, men det har ikke alltid vært slik. Om dagen måtte de første misjonærene prøve å unngå steiner som ble kastet mot dem, og om natten bodde de i et «spøkelseshus». Til sist måtte det en tyfon til for å spre budskapet om Guds rike i dette vanskelige distriktet.

 Da Ernest og Kay Manion kom til Saipan i 1962, fant de en øy som var styrt av den katolske kirke. Det var den eneste religionen folk noensinne hadde kjent, og for at det skulle forbli slik, skal den fremste presten ha ødelagt de få biblene som sognebarna hadde. Som følge av det trodde ikke folk flest på Bibelen, og det var dessverre få som noen gang hadde sett en bibel.

Distriktet var så vanskelig at da ekteparet Manion måtte dra fra Saipan i 1966, hadde de bare ett lovende gjenbesøk. Men Robert og Sharon Livingstone fortsatte der Ernest og Kay Manion slapp.

«Det hendte ofte at alle dører og vindusskodder ble lukket når vi nærmet oss en gate, og derfor kunne det gå en hel formiddag uten at noen lukket opp for oss,» forteller bror Livingstone. «Unge gutter kastet stein etter oss, og Sharon ble ofte gjenstand for deres grovheter og ufine gester. Noen pusset hunden på oss, og eldre kvinner gjorde korsets tegn når vi passerte, for å beskytte seg mot det onde.»

Burde misjonærene forlate øya?

Det er svært vanlig med spiritisme i hele Mikronesia, og misjonærhjemmet på Saipan var et leid hus som lå på et avsides sted hvor det hendte uforklarlige ting om natten. Misjonærene flyttet, og i dag har vi et misjonærhjem som ligger ideelt til i nærheten av havet, like ved en hovedvei.

Etter at det gode budskap var blitt forkynt på Saipan i fem år, ble det holdt en offentlig framvisning av en av Selskapets filmer. Det kom bare én person — en kvinne som hadde hatt  studium i fire år med en del avbrekk, men som likevel av og til gjemte seg for misjonærene. Nå hadde bror og søster Livingstone vært der i to år og sjelden fått snakket med noen. Burde de ’riste støvet av føttene sine’ og forlate Saipan? — Matt. 10: 14.

En tyfon får folk til å lytte

Akkurat da det så ut for misjonærene som om ingen noensinne kom til å høre på dem, overbeviste en kraftig tyfon folk om at de burde merke seg hva Jehovas vitner sa. I 1968 raste tyfonen Jean inn over Saipan i en fart av opptil 320 kilometer i timen og ødela 90 prosent av bygningene på øya. «Jeg trodde det var Harmageddon som kom,» sa hun som hadde studert nå og da i lengre tid.

«Jeg husker godt at jeg krøp sammen under kjøkkenbordet,» forteller bror Livingstone. «Vi så forbløffet på mens taket og veggene bølget inn og ut under vindkastene. Det hørtes ut som kombinasjonen av et jetfly som ruset motorene før avgang, og et godstog som drønnet bortover. Jeg bad om at Jehova måtte holde sitt beskyttende telt over oss. Men for at Sharon skulle høre meg når jeg bad, måtte jeg rope så høyt jeg kunne med munnen inn til øret hennes.»

Ble bønnen besvart? Selv om en katolsk skole og et kloster like i nærheten ble fullstendig rasert, ble Jehovas vitners gamle misjonærhjem, et trehus, stående. Tyfonen raste forbi om morgenen, og om kvelden ble den årlige feiringen av Herrens aftensmåltid, eller minnehøytiden, holdt. Hele øya var et eneste stort kaos, men på misjonærhjemmet kom fire personer fredelig sammen i lyset fra noen parafinlamper. Mange på Saipan begynte å lure på om Gud hadde sendt tyfonen for å straffe dem.

Utholdenheten blir belønnet

Den kvinnen som hadde studert i fire år, tok endelig standpunkt for sannheten og ble døpt den 4. juli 1970. Augustine  (Gus) og Taeko Castro ble også døpt den dagen. En gang hadde Gus faktisk studert for å bli katolsk prest, men det var Taeko som søkte etter sannheten. Da hun fant den, begynte hun straks å gå på møtene.

Gus var en stille og distingvert chamorro, eller innfødt, og det var ikke like lett å overbevise ham. «Hver søndag ble jeg bedt med på møtet, men jeg takket nei på grunn av menneskefrykt,» sa han. «Jeg ville ikke bli sett på møtene. Jeg stod prestene svært nær, og foreldrene mine var fromme katolikker. De ville ha trodd at jeg hadde gått fra vettet.»

Gus trodde at den kinkige situasjonen var forbi da han ble sendt til Hawaii på seks måneders opplæring i forbindelse med jobben. En dag fant han imidlertid en lapp under døren hvor han ble bedt om å ringe en lokal pionerbror. Misjonærene på Saipan hadde skrevet til venner på Hawaii og bedt om at noen måtte kontakte ham. Gus takket nei til flere tilbud om å studere Bibelen, men pionerbroren var utholdende. Han sa at hvis det var for mye med en time i uken, så kunne de studere i en halv time.

«Til slutt gikk jeg med på å studere i 15 minutter i uken,» forteller Gus. «Men ikke fordi jeg ville bli kjent med Bibelen. Jeg ville bare finne noe som ikke stemte, slik at jeg kunne droppe det hele.» Men det gikk ikke som han tenkte. Studiet viste seg å være så interessant at Gus snart ville ha et timelangt studium to ganger i uken.

Bror Castro har tjent som eldste på Saipan i mange år. Hans eldste sønn var tre år på Betel i Brooklyn, og hans eldste datter gjennomgikk Gilead-skolen i 1990 og ble misjonær. En annen sønn tjener som eldste, og enda en datter er pioner.

Kirkens hykleri får noen til å vende seg til sannheten

Det er flere ting som har fått distriktet på Saipan til å bli bedre. En del har begynt å beundre Jehovas vitners iherdighet.  For mange år siden bemerket en representant for de amerikanske tilsynsmyndighetene at Jehovas vitners forkynnelsesarbeid skapte ganske mye uro i lokalsamfunnet, og han spurte en bror hvor mange de var i menigheten. Da broren sa at de var tolv stykker, svarte tjenestemannen: «Tolv! Slik folk på Saipan snakker, trodde jeg dere var omkring hundre.»

Den katolske kirkes hykleri har også fått folk til å lytte til budskapet om Riket. På et tidspunkt sa prestene til folk at «protestantene er like ille som Djevelen». Men senere sa prestene til sognebarna at Jehovas vitner var «verre enn protestantene», og det fikk oppriktige mennesker til å spørre: «Hvordan kan noe være verre enn Djevelen?»

Folks holdning til sannheten har forandret seg så drastisk at Saipan i dag har et av de beste forholdstallene mellom forkynnere og innbyggere i hele Mikronesia — det er én til 276. I 1991 ble det bygd en Rikets sal i betong med 350 sitteplasser, og nå er det to store menigheter som kommer sammen der — en engelsk og en tagalog.

Det gode budskap har rask framgang på Tinian

Det gode budskap spredte seg fra Saipan til Tinian, en liten øy mindre enn åtte kilometer borte. De som kjenner den annen verdenskrigs historie, vet at det var fra Tinian «Enola Gay», et amerikansk B-29 bombefly, tok av i 1945 for å slippe atombomben over Hiroshima i Japan. Fra 1970 av pleide Jehovas vitner på Saipan i perioder å bruke helgene til å tilby Vakttårnet og Våkn opp! på Tinian. Bladene viste at det var Jehovas vilje at rettferdselskende mennesker fra alle nasjoner nå skulle smi sine sverd om til plogskjær og ikke mer lære å føre krig. — Jes. 2: 4.

Men inntil Robert og Lee Moreaux, som tidligere hadde tjent i Irland, kom til Tinian i april 1992, hadde det ikke bodd noen Jehovas vitner der. Sannhetens sæd var imidlertid blitt sådd.

 Borgermesterens sønn, Joseph Manglona, tilhørte en politisk mektig familie hvor en rekke familiemedlemmer satt i den lovgivende forsamling på Tinian. Joseph satte stor pris på det han leste i Vakttårnet og Våkn opp! Han skjønte at han hadde funnet sannheten, og fortalte andre om det. Slektningene ønsket å hindre ham i å bli døpt, og derfor tilbød de ham en godt betalt politisk stilling som ville gjøre det lett for ham å forsørge sin kone og deres to barn. Men Joseph svarte: «Deres styre vil snart bli tilintetgjort av Jehova Gud. Hvorfor skulle jeg da være en del av det?» Hans modige standpunkt har senere fått flere av slektningene til å slutte seg til ham i tjenesten for Jehova.

Det ble gitt regelmessig personlig hjelp til interesserte, og det tok bare to år å få en blomstrende menighet på 24 forkynnere der. I dag er det et misjonærhjem og en Rikets sal på Tinian. 

TRUK: Det begynte i en bølgeblikkbrakke

Etter Saipan var øygruppen Truk det neste stedet Selskapet Vakttårnet sendte faste misjonærer til. Merle Lowmaster hadde et kort opphold her i 1961, men i 1965 kom Paul og Lillian Williams — og de var de første av over 30 misjonærer som siden den gang har tilpasset seg de primitive forholdene her.

Da de kom til den viktigste øya, Moen, i 1965, gjorde religiøs intoleranse det vanskelig for misjonærene å skaffe seg et sted å bo. Til slutt var det en butikksjef som tilbød seg å leie dem den ene halvparten av en bølgeblikkbrakke. Det gjorde de katolske prestene så sinte at de gikk rett til landsbyhøvdingen og forlangte at Jehovas vitner skulle bortvises fra øyene. Da svarte høvdingen: «Da dere kom hit for mange år siden, sa dere at vi måtte elske hverandre, så hvorfor sier dere nå at vi skal begynne å hate?» Prestene hadde ikke noe svar på det, så misjonærene fikk bli.

Misjonærene fant fort interesse, og snart ble det ledet 30  bibelstudier på disse øyene, som hadde vært Japans viktigste marinebase under den annen verdenskrig. Amerikanske bombefly ødela store deler av den japanske flåten her, og i dag kommer sportsdykkere fra hele verden for å utforske lagunens undersjøiske kirkegård med skipsvrak og sunkne fly. De som tar seg tid til å bli kjent med innbyggerne, blir gjerne fascinert av andre ting. De trekker kan hende på smilebåndet av de fargerike navnene som er vanlige her. Det er mulig å møte folk som heter Øl, Hvisking, Hengelås eller Snehvit. Én mann kalte to av sønnene sine Sardin og Tunfisk og oppkalte sistemann etter et kjent hermetisk kjøttprodukt.

En av de første på Truk som Paul og Lillian Williams studerte med, var butikksjefens kone, Kiyomi Shirai, som var en from protestant og leder i KFUK. Mannen ville ikke at hun skulle skifte religion, og han lot seg separere fra henne da hun ble døpt som et av Jehovas vitner. Kiyomis dåp var det store samtaleemnet på øya, og det kom delvis av at hun var blitt døpt i sjøen, slik at alle kunne se det. Også i dag døper man folk i sjøen på enkelte øyer i Mikronesia.

Da ektemannen hadde dratt sin vei, flyttet Kiyomi til Dublon, en naboøy i den samme øygruppen. Hun forkynte nidkjært  og hadde snart gjennomarbeidet hele øya, unntatt et hus som lå høyt oppi en ås. Hun hoppet over det huset, for hun som bodde der, en gammel kvinne, var kjent som et spiritistisk medium. En dag var det imidlertid et eller annet som fikk Kiyomi til å legge i vei opp den bratte bakken, og til hennes store overraskelse var den gamle kvinnen, Amiko Kata, glad for å høre Bibelens budskap. Etter hvert ble også hun en nidkjær pioner.

Mange søstre, men få brødre

Jehovas vitner på Truk står overfor en spesiell utfordring. Det er svært få brødre der, spesielt ugifte brødre. Det er faktisk bare to døpte innfødte brødre — og de er gift. Disse øyene har et matrilineært samfunn, og de fleste menn er kjent for å drikke og slåss og leve et umoralsk liv. Det forklarer hvorfor det er fem misjonærbrødre som tjener som de eneste eldste i små menigheter på tre av øyene — Moen, Dublon og Tol. Før misjonærene kom, var det en tid bare 23 søstre i Moen menighet.

«Dette kan utgjøre en virkelig prøve for søstrene,» sier David Pfister, en av misjonærene. «Unge jenter vokser opp med et ønske om å få mange barn, men for tiden er det ikke noen unge menn som de kan gifte seg med, i menighetene. Noen av søstrene har dyp kjærlighet til Jehova, og de respekterer Bibelens veiledning om ’bare å gifte seg i Herren’. (1. Kor. 7: 39) Men andre lar dette hindre dem i å tjene Jehova.»

Salvador Soriano, som nå er medlem av utvalget ved avdelingskontoret på Guam, var misjonær på Dublon i 14 år, og han var den eneste broren der. Han sier: «Det minnet meg om Salme 68: 11, hvor det står at kvinnene som kunngjør det gode budskap, er en stor hær.»

Uvanlig transport til Rikets sal

Misjonærene i Mikronesia bruker ofte personbilene eller pickupene sine til å hente folk til møtene, men det finnes et  transportmiddel som kanskje bare Barak Bowman har brukt. Da en omfangsrik søster på 70 år ble så dårlig at hun ikke klarte å gå de tre kilometerne til Rikets sal, prøvde Barak å tenke ut en måte å hjelpe henne på. «Jeg kan godt hente deg til møtene,» sa han, «men jeg har bare en trillebår jeg kan bruke.» Til hans store overraskelse svarte hun: «Ok, det er det samme for meg.»

Tenk deg for et syn de var, der de trillet av gårde på vei til møtene — og tenk for en jobb det må ha vært for Barak! Han gikk hjemmefra med en tom trillebår klokken sju om morgenen og kom til salen med den eldre søsteren akkurat tidsnok til å rekke møtet, som begynte halv ti.

Jehovas vitners nidkjærhet i tjenesten og deres verdsettelse av møtene har gitt gode resultater. På minnehøytiden i 1995 var det faktisk ti ganger så mange til stede som det er forkynnere på Truk.

POHNPEI: Åndelig frukt

William og Adela Yap var ikke de første Jehovas vitner som kom til Ponape (nå Pohnpei), en av de største øyene i det sentrale  Stillehavet. Merle Lowmaster hadde forkynt litt i 1961, og i begynnelsen av 1965 var han her lenge nok til å leie en tom butikk som kunne brukes som misjonærhjem. Men da ekteparet Yap kom hit, oppdaget de at de måtte bruke macheter for å komme seg inn i huset. «Det tok oss flere dager å skjære vekk alt buskaset som hadde grodd fram i løpet av seks år,» forteller William. «Ingen hadde holdt stedet ved like, så derfor var huset blitt et tilholdssted for alle slags tenkelige kryp og skadedyr.»

William og Adela Yap var et energisk par som snart satte seg i respekt som modige og utrettelige forkynnere. De forkynte blant andre for guvernøren på øya og gav ham et eksemplar av Ny verden-oversettelsen. Han likte at oversettelsen var så klar og lett å forstå, men var litt tilbøyelig til å dømme boken etter omslaget. Han sa at det grønne omslaget gjorde at oversettelsen ikke «lignet på noen bibel», så derfor byttet William og Adela ut den grønne bibelen med en de luxe-utgave i svart skinn og med gullsnitt. Det gledet guvernøren slik at han brukte den nye bibelen når han forrettet vielser, og når andre skulle avlegge ed for ham.

 Fra «kjøkkenkirke» til Rikets sal

I 1966 gav Carl Dannis, et tidligere medlem av Pohnpeis lovgivende forsamling, bort halvparten av eiendommen sin til tomt til øyas første Rikets sal. Carl var en intelligent og beundret leder, en kortvokst mann med lysebrun hudfarge og vennlige dypblå øyne. Hans kone, Rihka, var datteren til den siste kongen på øya Mokil. Dette pohnpeiske paret studerte Bibelen flere kvelder i uken i lyset fra parafinlamper og gjorde snart så fine framskritt at de kunne bli døpt.

Fram til Rikets sal ble bygd, ble alle de fem menighetsmøtene, som ble ledet på engelsk, holdt på kjøkkenet hjemme hos ekteparet Dannis, og det fikk enkelte i nabolaget til å kalle den lille gruppen Jehovas vitner for «kjøkkenkirken». De var færre enn ti på møtene. Når de sang sangen «Fra hus til hus», som de hadde oversatt til pohnpeisk, sa naboene hånlig: «Er det maur som synger, eller hva?»

Misjonærene fikk et nytt syn på distriktets muligheter da borgermesteren lot dem få bruke landsbyens baseballbane da de skulle vise en film om det internasjonale stevnet i New York i 1958. Kunngjøringer i radioen reklamerte for filmen flere uker i forveien, og da den endelig skulle vises, strømmet folk til det lille stadionet. Et stivet laken som var strukket mellom to pæler, ble brukt til lerret, så folk kunne se filmen på begge sider  av lakenet. Hvor mange var til stede? Omkring 2000 — en sjettedel av øyas befolkning.

Siden da er lyden av «maur» blitt stadig kraftigere, og hver søndag er det nå over 130 som kommer sammen i en komfortabel Rikets sal.

PALAU: Mange øyer

Da Merle Lowmaster la ut på sin reise i 1961 for å sondere terrenget, besøkte han også øygruppen Palau. I 1967 ble Amos og Jeri Daniels, som hadde gjennomgått Gilead-skolen, sendt dit som misjonærer. De følte det som om de var blitt sendt til de fjerneste strøk av jorden. Amos forteller: «Da flyet kom til Palau, måtte det snu og fly tilbake til Guam, der det kom fra. Palau var siste stopp — lenger kom man ikke.»

De oppdaget at Palau består av omkring 300 øyer som alle er en fryd for øyet, deriblant en unik øygruppe som kalles Rock Islands, en populær turistattraksjon. Rock Islands er dekket av tropisk skog og ser ut som grønne sopper som stikker opp av havet.

Landsbyboere går fra dør til dør

Samtidig som bror og søster Daniels slet med å lære seg palauisk, begynte de å forkynne fra dør til dør. Til deres overraskelse fikk de følge av nysgjerrige landsbyboere som lyttet til deres samtaler med naboene.

En av de første som de ledet et bibelstudium med, var en høvdingsønn som bodde i landsbyen Ngiwal på en av de ytterste øyene. Når han var i stand til det, kom han til øya Koror, der misjonærene bodde. Men han bad dem hele tiden om å besøke landsbyen hans og snakke med folk der. Bror og søster Daniels var imidlertid litt skeptiske til å legge ut på turen. «For å komme dit måtte vi dra med båt gjennom et farvann som krydde av krokodiller,» forteller Amos. «Men da  kretstilsynsmannen kom på besøk, kunne vi endelig ta turen over, for da sa en som vi studerte med, at han kunne stå til rors.» Først gikk de fra hus til hus for å forkynne for landsbyboerne, og så holdt de et offentlig foredrag, som det var 114 til stede på.

En diakonisse forkynner modig Jehovas navn

Obasang Mad var en from diakonisse i adventistkirken på Palau, og hun fikk besøk av Jehovas vitners misjonærer i 1968. Trass i motstand fra mannen og forskjellige kirkeledere tok Obasang snart imot sannheten om Guds navn, treenigheten og oppstandelsen.

«En dag ble jeg bedt om å lede adventistmenigheten i bønn i kirken,» forteller Obasang. «Jeg visste at jeg ville få sterk kritikk av mine medtroende, men likevel bad jeg til Jehova. Ikke lenge etterpå forlot jeg kirken og ble med misjonærene ut i forkynnelsesarbeidet.»

Nå er hun nesten 70 år, og hun har vært pioner i 21 av dem, til tross for at hun har vært plaget av sykdom og har mistet sin mann og to barn i døden. Hun er blid og vennlig og har vært som en søyle av åndelig styrke.

Forkynnelse med båt

Amos og Jeri Daniels ville gjerne forkynne på den nærliggende øya Babelthuap (lokalt også kalt Babeldaop), men det fantes ingen veier som forbandt de forskjellige landsbyene langs havet med hverandre. De var bare tilgjengelige fra sjøsiden. En lokal bror var så snill å bygge en båt til dem, men de hadde ingen motor. Omtrent på den tiden var Amos og Jeri på et stevne på Guam. Der traff de en bror fra USA som kjente styreformannen i et firma som produserte båtmotorer. Snart hadde de en splitter ny påhengsmotor. «Jehova sørger alltid for oss,» sa Amos.

I Mikronesia må man ta hele dagen til hjelp når man skal  dra til de ytterste øyene med båt for å forkynne. Det er nødvendig med grundige forberedelser, og tidevannet må tas med i beregningen. «Vi drar alltid hjemmefra to timer før høyvann og kommer tilbake igjen to timer etter neste høyvann (omkring 14 timer senere) for å unngå å skade propellen eller bli sittende fast,» sier en misjonær. De tar dessuten alltid med seg mat, tilstrekkelig litteratur og et klesskift, og alt ligger i tette plastposer. Når misjonærene kommer til øyer som ikke har noen brygge, må de vasse i land og om bord igjen. Og hvis de ikke allerede har rukket å bli våte, vil de sannsynligvis bli våte av sjøsprøyt i løpet av overfarten. De ber alltid til Jehova før de legger utpå, og når havet er urolig, blir det nok framsagt mange stille bønner underveis.

I årenes løp har misjonærene i Mikronesia lært seg å navigere i lokale farvann i all slags vær, og de er blitt riktig flinke til å bygge båter og reparere påhengsmotorer.

Mye mosjon og stor gjestfrihet

Ettersom noen landsbyer ligger slik til at det ikke er mulig å komme dit verken med bil eller båt, må misjonærene noen  ganger gå i timevis på vakre jungelstier omgitt av kokospalmer for å nå ydmyke mennesker. Fordi været er varmt og fuktig, går ikke brødrene med slips når de er ute i felttjenesten, og de har ofte på seg gummisandaler (som kalles zori).

Harry Denny, som har vært misjonær på Palau i 21 år, fortalte: «Vi finner alltid noen som er mottagelige for sannheten. Det hender ofte at disse isolerte menneskene viser sin gjestfrihet ved å klatre opp i en kokospalme, plukke en fersk kokosnøtt, skjære toppen av med en machete og tilby deg en slurk rett fra den opprinnelige ’kartongen’.»

Harry og hans kone, Rene, deler misjonærhjemmet med Janet Senas og Roger Konno, to enslige misjonærer som har tjent her i 24 år. Sammen har disse fire trofaste misjonærene hjulpet menigheten i Palau til å vokse til 60 forkynnere, og nå blir det ledet menighetsbokstudier på tre språk — palauisk, tagalog og engelsk.

YAP: Jehovas øyne hviler på disse øyene

Året etter at Palau fikk misjonærer fra Gilead-skolen, ble Jack og Aurelia Watson sendt til Yap. Året etter kom det enda to misjonærer. Selv om Yap er en liten øygruppe — og ukjent for folk flest — kjenner Jehova øyene, og han viser kjærlig omtanke for innbyggerne her. Yap består av fire øyer som ligger tett sammen i en klynge og er forbundet ved hjelp av broer, og øyene har også fra gammelt av vært nær knyttet til hverandre gjennom felles skikker og tradisjoner. Yap har et språk som ikke snakkes noe annet sted på jorden, penger av stein og innbyggere som stort sett har unnlatt å la seg påvirke av vestlig kultur. Blant øygruppens 10 500 innbyggere kan man den dag i dag se menn som har på seg lendekleder i klare farger, og kvinner som går rundt i bastskjørt og til tider med bar overkropp.

Merle Lowmaster hadde forkynt litt i 1964, men Jack og Aurelia Watson håpet at de kunne slå seg ned her. Det var imidlertid ikke lett for dem å lære språket, yap. De eneste trykksakene  som fantes, var noen få brosjyrer med forskjellige lovbestemmelser og en katolsk katekisme. Derfor måtte Jack og Aurelia bare høre på de innfødte og prøve å herme etter dem. I året som fulgte, var det en ung mann som viste interesse for sannheten, som var villig til å gi dem språkundervisning. Misjonærene brukte den første måneden på å hjelpe ham til å forstå deres engelsk, slik at han kunne forklare dem hvordan de skulle snakke yap.

Møter i «banken»

Den katolske presten og hans lutherske kollega hadde tidligere vært fiender, men nå gikk de sammen om å distribuere en brosjyre som fordømte Jehovas vitner. Den katolske presten brukte også sin innflytelse til å sørge for at misjonærene ble oppsagt der de bodde, og det virket som om det var umulig å finne seg et nytt sted å bo. Presten hadde allerede advart huseiere mot å leie ut til misjonærene, så foreløpig innlosjerte brødrene konene sine på et hotell, mens de selv holdt til i et 14 kvadratmeter stort skur med ødelagt gulv.

 Yap er best kjent for sine flere hundre år gamle steinpenger — massive kalksteinshjul som kalles rai og er fra 0,5 til 3,5 meter i diameter. Selv om steinpengene ikke lenger blir brukt til å kjøpe eiendom eller betale gjeld med, blir de høyt verdsatt for sin historiske verdi. Og brødrene oppdaget at steinene også kunne brukes til andre ting. Da de mistet misjonærhjemmet, ble møtene en stund holdt under et stort tre der det også var slike steinpenger. Siden noen av «pengene» i denne «banken» stod på høykant, fungerte de som bekvemme ryggstø for tilhørerne, mens en 200 liters tønne tjente som talerstol.

De manglet imidlertid fremdeles et sted å bo. «Det virket som om arbeidet ville gå i stå,» forteller Watson. «Men Jehova kom oss til unnsetning.» Kvelden før misjonærene skulle dra til et kretsstevne på Guam, kom det en mann og spurte om de ville leie et hus. Det var bygd på den kanskje best tenkelige måten her på stedet. Det var nemlig en tyfonsikker betongbygning med nok plass til både møtelokale og misjonærhjem.

Vitnesbyrd om tro

I 1970 kom det enda to misjonærer fra Hawaii, Placido og Marsha Ballesteros. De opplevde liten vekst. Placido forteller: «Det hendte ofte at det bare var oss fire misjonærer på møtet, som ble holdt i stuen vår.»

Men økningen kom etter hvert som lokale brødre gjorde framskritt. En av dem, John Ralad, kom i en vanskelig situasjon. Da han begynte å studere Bibelen, holdt byggefirmaet hans på med å oppføre en kirke. Trass i press fra mange kanter fant John ut at han ikke hadde samvittighet til å fullføre arbeidet. I dag er han eldste i menigheten.

Yow Nifmed måtte også foreta et viktig valg. Da Jehovas vitner kontaktet ham i 1970, hadde han to koner, så han måtte gjøre store forandringer i sitt liv for å innrette seg etter Jehovas  krav. I dag er bror Nifmed og hans ene kone lykkelige tjenere for Jehova. Han er eldste, og når han skal på møtene, bruker han en liten lastebil og har med seg 15 av slektningene sine.

Jehovas folk er virkelig overalt

Placido Ballesteros sa en gang: «Fra et menneskelig synspunkt er Yap bare en liten landstripe på jorden, og de få tusen menneskene som bor her, er for ingenting å regne sammenlignet med de milliarder av mennesker som finnes. Men likevel tenker Jehova på folk her. Da jeg kom hit, drømte jeg ikke om at vi en dag skulle få en månedlig utgave av Vakttårnet på yap, og at vi skulle tilby bøker på yap fra dør til dør.»

En morsom opplevelse illustrerer hvor godt kjent Jehovas navn er blitt. En dag traff Placido en turist som satt ved en elv, mange kilometer unna nærmeste turiststed, og det var til og med et langt stykke å gå fra der veien sluttet. På spørsmålet om han hadde gått seg bort, svarte mannen: «Nei da, jeg ville bare komme meg så langt vekk som mulig, så jeg kunne finne et fredelig sted å sitte og tenke.» Da han på sin side spurte Placido hva han gjorde der, svarte Placido at han var misjonær for Jehovas vitner. «Å, nei!» utbrøt turisten. «Jeg bor i Brooklyn, ikke langt unna deres hovedkontor. Det er ikke mulig å komme seg vekk fra dere!»

KUSAIE: Også her er Jehovas navn kjent

Etter at en nidkjær familie fra Pohnpei hadde vært på det internasjonale stevnet «Fred på jorden» på Hawaii i 1969, ble de klar over at de kunne bli de første til å forkynne den fred som bare Guds rike kan bringe, på den vakre øya Kusaie. Stevnet motiverte Fredy Edwin til å ta med seg familien nesten 600 kilometer av gårde til denne isolerte flekken ute i havet som i forrige århundre hadde vært en velkjent hvalfangsthavn. Det var egentlig et naturlig valg for familien Edwin å flytte dit, for Fredys kone, Lillian, var datter av kongen på Kusaie, og kusaisk  var et av de sju språkene som Fredy snakket.

Før Fredy Edwin ble et av Jehovas vitner, var han med i den protestantiske komiteen som oversatte Bibelen til pohnpeisk, og etter at han flyttet til Kusaie, brukte han sine evner som oversetter til å være med på å gjøre Vakttårnets publikasjoner tilgjengelig på kusaisk. Andre i familien har også vært travelt opptatt med å forkynne budskapet om Riket. Den ene datteren, Desina, takket nei til et stipend fordi hun heller ville bli spesialpioner, og hun var for øvrig den første i denne tjenesten i Mikronesia. En annen datter, Mildred, tjente som alminnelig pioner, og Fredys kone har ofte vært hjelpepioner.

 Hjelp til å bygge Rikets sal

Zecharias Polly, som opprinnelig kom fra Truk, var den første mikronesier som ble misjonær. Han var med på å opprette menigheten på Kusaie, og i 1977 hjalp han også til med å bygge Rikets sal og et misjonærhjem der.

Rikets sal ble ikke bygd i løpet av en helg. Hver søndag blir denne overveiende protestantiske øya helt stille på grunn av en «sabbatslov» som forbyr folk å kjøpe, selge, drikke, fiske, arbeide og til og med leke på søndagen. Ikke desto mindre ble salen oppført hurtig nok til å imponere lokalbefolkningen. Brødrene brukte alt de fikk tak i på øya, slik at de kunne prefabrikkere så mye som mulig. Andre materialer ble kjøpt på Pohnpei og sendt over med båt. Da de siste skipslastene kom fram, sammen med frivillige arbeidere fra Pohnpei, gikk det ikke lenge før bygningen tok form. I dag er denne salen fremdeles i bruk — ikke bare til de ukentlige møtene, men også til kretsstevner.

En menighet langt borte priser Jehova

Da menigheten på Kusaie ble opprettet i 1976, lå den så langt fra avdelingskontoret at den månedlige felttjenesterapporten ble sendt til Pohnpei via amatørradio. Det var først i 1979 at det begynte å gå rutefly til øya. Posten ble sendt med båt mellom øyene, så derfor kunne det ta opptil seks måneder før den kom fram.

I dag har alle flyplassene i Mikronesia asfalterte rullebaner som kan ta imot jetfly, men i begynnelsen av 1980-årene måtte man regne med en begivenhetsrik tur i et sjuseters fly når man skulle til Kusaie. «På en av flyturene som min kone og jeg hadde til Kusaie, kom vi inn i et kraftig uvær, og det virket som om vi var fortapt,» forteller Arthur White. «Piloten fløy omkring 30 meter over havflaten og kikket etter øya. Kvinnen i setet bak oss bad høyt. Vi visste at hvis piloten ikke klarte å finne  Kusaie, ville vi sannsynligvis forsvinne ute på havet. Men omsider kom øya til syne, slik at vi kunne lande — på en smal grusvei som ble brukt som rullebane.»

James Tamura var misjonær på Pohnpei og Kusaie i 17 år. Han oppsummerte det mange følte: «Jeg finner glede i å se at arbeidet har framgang, og at Jehovas navn blir gjort kjent på disse avsidesliggende øyene i Stillehavet.»

ROTA: Et vitnesbyrd om utholdenhet

På den lille øya Rota, som så vidt kan ses fra Guam, blir det av og til gitt kunngjøringer til lokalbefolkningen via et høyttaleranlegg. En dag i 1970 lød borgermesterens stemme gjennom høyttalerne. Borgermesteren fortalte innbyggerne på Rota at Jehovas vitner hadde kommet til øya og ville besøke dem. «Vær så snill å åpne døren for dem,» sa han, «og ta godt imot dem.»

Augustine Castro var en av de tre brødrene som forkynte på Rota den dagen. Han leverte flere bøker til borgermesteren, som han kjente litt gjennom jobben i det offentlige på Saipan. Det var derfor borgermesteren hadde sagt dette over høyttaleranlegget. I løpet av to timer hadde de besøkende brødrene levert all den litteraturen de hadde med seg. Men nå hadde også presteskapet samlet seg til motstand.

Presteskapet blander seg opp i forkynnelsesarbeidet

«Noen må ha fortalt den katolske presten om oss,» sier Gus. «Vi var på en bensinstasjon, og en ung mann skulle akkurat til å ta imot boken Den sannhet som fører til evig liv da han så opp og fikk øye på presten. Han nølte og sa litt engstelig: ’Jeg vil gjerne vise boken til presten for å sjekke at den er ok.’ Vi så på presten mens han bladde i den. Han visste godt hvem jeg var, for jeg hadde en gang studert til prest. Så sa han omsider til den  unge mannen: ’Det er greit at du tar imot boken . . . så lenge du ikke skifter religion.’»

Situasjonen tilspisset seg da Juan og Mary Taitano ble sendt som spesialpionerer til denne katolske øya i 1981. «Presten fulgte etter oss fra dør til dør og sa til folk at Jehova var et annet navn for Satan,» forteller Juan. «Han klistret opp et skilt ved nesten alle husene, hvor det stod: ’Dette er et katolsk hjem. Vennligst respekter vår religion.’ Han sendte også av gårde gutter som skulle ta og brenne all den litteraturen vi leverte til folk.»

Folk gripes av hat og frykt

Juan og Mary Taitano var i likhet med folk på Rota også chamorroer, og begge kunne snakke chamorro, men likevel ble de hatet av mange.

«En gang var det en beboer som truet med å ’hente et balltre og knekke hvert ben i kroppen min’,» fortalte Juan. «Dagen etter ble denne mannen utsatt for en bilulykke, der han brakk begge bena og en arm. Landsbyboerne sa at mannen ble straffet av Gud for det han hadde sagt, og det gjorde dem redde for Jehovas vitner.»

En positiv holdning til tross for negative resultater

De siste 25 årene har forskjellige misjonærer brukt utallige timer på å forkynne for folk på Rota. Trass i alle disse bestrebelsene er det bare åtte forkynnere av Guds rike i en befolkning på 2500, og to av dem er spesialpionerer. Men trofaste Jehovas vitner fortsetter å være fine eksempler når det gjelder utholdenhet, og de nekter å bli mismodige.

«Det er ikke tvil om at det er vanskelig å forkynne på Rota,» sa misjonæren Gary Anderson. «Men selv en situasjon som er på sitt verste, vil ikke vare evig. Folk på Rota kommer til å forandre seg. Ingen ting er umulig med Jehovas hjelp.»

 NAURU: Sann rikdom er å finne

Republikken Nauru har en befolkning på omkring 7000 og ble en gang regnet for å være et av de rikeste landene på jorden, men innbyggerne her har også behov for å høre Rikets budskap. Mye av velstanden kom av at man ødela en stor del av den lille øya med dagbruddsdrift etter fosfat. Nauru er langt fra noe virkelig paradis, og nå har også dette landet alvorlige økonomiske problemer.

Det første forsøket på å bringe budskapet om Riket til Nauru fikk et kraftig tilbakeslag. Da en besøkende misjonær fra Marshalløyene prøvde å plante sannhetens såkorn på Nauru i 1979, ble han bortvist, og tre politimenn fulgte ham til flyet.

Men før han ble bortvist, hadde han ledet et bibelstudium med Humphrey Tatum. Humphrey fortsatte å studere på egen hånd, og da Nat Miller besøkte Nauru som reisende tilsynsmann, bad Humphrey om å bli døpt. «Siden arbeidet vårt ble regnet for å være ulovlig, ventet vi til det var blitt mørkt,» forteller Miller. «Vi gikk omkring 30 meter ut i Stillehavet, og der ble han neddykket i vannet, uten at noen av lokalbefolkningen kunne se det.»

Før 1995 var det forbudt å forkynne fra dør til dør på Nauru. Utlendinger får fremdeles ikke lov til å ta del i hus-til-hus-arbeidet, men nå lar myndighetene innfødte nauruere få lov til å forkynne, og det har gjort det mulig for den lille gruppen av døpte Jehovas vitner å snakke åpent om Bibelen.

Bror Tatum tjente som eldste i den lille menigheten på Nauru helt til sin død i 1995. Han var også oversetter og sørget for at hans medtroende fikk traktater og innbydelsessedler til minnehøytiden på sitt eget språk. Selv om Jehovas vitner på Nauru er få i antall, bestreber de seg på å gjøre sin neste oppmerksom  på betydningen av åndelig rikdom, den rikdom som fører til evig liv. — Ordsp. 3: 1, 2, 13—18.

Stillehavsøyene er kjent for å være et paradis på jord, men under den romantiske overflaten er det åpenbart at mange mikronesiere strever med å klare seg. Deres en gang så enkle livsstil er blitt fordervet av sivilisasjonens snarer — TV, kriminalitet, narkotika og smittsomme sykdommer, for bare å nevne noe. Stadig flere innser at budskapet om Guds rike, som blir forkynt av Jehovas vitner, er den eneste løsningen på deres voksende problemer.

Avdelingskontoret på Guam, som leder forkynnelsesarbeidet i Mikronesia, fører tilsyn med færre forkynnere enn de fleste andre av Selskapets 104 avdelingskontorer, men distriktet er et av de største på jorden. Selv om store havområder skiller våre brødre og søstre på disse avsidesliggende øyene, har de likevel et nært forhold til Jehovas organisasjon. De får regelmessig bibelsk litteratur på sitt eget språk; de har stevner jevnlig; de får med jevne mellomrom åndelig oppbyggende besøk av reisende tilsynsmenn. Alt dette minner dem hele tiden om at de er en del av et internasjonalt brorskap.

 De misjonærene som tjener på slike isolerte steder, får også påminnelser om den kjærlighet som rår blant Jehovas folk. Hver sommer blir det ordnet med at de får reise til Guam for å overvære et områdestevne, som ofte blir holdt i forbindelse med sonetilsynsmannens besøk. Rodney Ajimine, som har vært misjonær i over 20 år og dessuten har tjent som reisende tilsynsmann i Mikronesia, forklarte en gang hvor viktig denne årlige turen til Guam var. «Den fører alle misjonærene på de forskjellige øyene sammen,» sa han. «Den hjelper oss alle til å holde ut.»

Det er også en rekke andre foranstaltninger som hjelper våre brødre på disse spredte øyene. Under det styrende råds kjærlige ledelse ble det i 1993 opprettet en sykehusinformasjonstjeneste ved avdelingskontoret på Guam, og senere er det også blitt opprettet sykehuskontaktutvalg på hver av øygruppene i Mikronesia. Hvert år blir pionertjenesteskolen arrangert for alle dem som har begynt i heltidstjenesten, og dessuten blir det jevnlig holdt Kurs i Rikets tjeneste med tanke på å lære opp tilsynsmennene i menigheten. I 1994 opprettet avdelingskontoret på Guam en byggeavdeling som skal koordinere prosjekteringen og byggingen av Rikets saler og misjonærhjem i Mikronesia.

Misjonærenes og forkynnernes utrettelige bestrebelser de siste 40 årene har hjulpet mange øyboere til å lære Jehova å kjenne og begynne å elske ham. Nå tar noen av disse øyboerne ledelsen i de lokale menighetene, og de arbeider hardt for å kunngjøre Guds hensikt, som går ut på at hele jorden skal bli et paradis.

Det er fremdeles mye som må gjøres i Mikronesia, men takket være Jehovas organisasjons kjærlige beskyttelse og veiledning går profetien i Jesaja 51: 5 i oppfyllelse: «På meg [Jehova] skal øyene håpe, og på min arm skal de vente.»

[Kart på side 210]

(Se den trykte publikasjonen)

JAPAN

MIKRONESIA

SAIPAN

ROTA

GUAM

YAP

PALAU

POHNPEI

TRUK

KUSAIE

NAURU

MARSHALLØYENE

KIRIBATI

HAWAII

 [Helsides bilde på side 208]

[Bilde på side 213]

Sam og Virginia Wiger foran Guams første Rikets sal

[Bilder på side 215]

Øverst: Misjonærene Merle og Fern Lowmaster

Nathaniel Miller (her sammen med sin nå avdøde kone, Allene) var den første koordinatoren for utvalget ved avdelingskontoret på Guam

[Bilde på side 216]

Avdelingskontoret på Guam, med utvalget (fra venstre: Julian Aki, Salvador Soriano, Arthur White)

[Bilde på side 218]

Misjonærer som kom sammen til et møte under sonetilsynsmannens besøk i 1994

[Bilder på side 223]

1, 2. Rikets sal/misjonærhjem på Kiribati, bygd ved hjelp av internasjonalt samarbeid

3. Nariki Kautu og hans kone, Teniti

4. Bibelstudium på Kiribati

[Bilde på side 227]

Forkynnere ved Ebeye Rikets sal

[Bilde på side 228]

Augustine Castro, en nidkjær innfødt eldste

[Bilde på side 229]

Robert og Sharon Livingstone

[Bilde på side 234]

Varm velkomst for nye misjonærer

[Bilde på side 236]

Når man skal ut med båt for å forkynne, må man regne med å bli våt

[Bilde på side 237]

Møter i Rikets sal i stedet for på et kjøkken

[Bilde på side 237]

Carl og Rihka Dannis var de første innfødte Jehovas vitner på Pohnpei

[Bilde på side 238]

Misjonæren Neal Maki er også oversetter

[Bilder på side 241]

Obasang Mad, som har vært pioner i mange år, er klar til å gå ut i tjenesten

Til venstre: Gruppevitning ved hjelp av en pickup

[Bilder på side 243]

Forkynnelse på Yap

Til høyre: Merle Lowmaster og yapiske penger i landsbyens «bank»

[Bilde på side 246]

Man bør være stø på foten når man krysser broer på Kusaie

[Bilde på side 246]

Fredy Edwin, til venstre, sammen med sin kone og sine barn og barnebarn

[Bilde på side 251]

Jehovas vitner som tar imot utfordringene på Rota