Rapport til årboken for 1997

JESUS KRISTUS hadde fullført sin jordiske tjeneste. Han hadde lært opp sine etterfølgere til å utføre et arbeid som de aldri tidligere hadde vært med på. De hadde vært vitne til at han forkynte om Gud og hans hensikt overalt hvor han møtte andre — på stranden, oppe i fjellsidene, på veien, på markedsplassene, på tempelområdet og i private hjem. Han var virkelig Jehovas «trofaste og sanne vitne». (Åp. 3: 14) Han hadde også sendt disiplene ut to og to for at de skulle få erfaring i dette forkynnelsesarbeidet.

Før Jesus steg opp til himmelen, sa han så til dem: «Dere skal få kraft når den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være vitner om meg både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og til den fjerneste del av jorden.» (Apg. 1: 8) For et stort oppdrag! Hvordan skulle de klare å utføre det? Som Jesus sa, skulle Jehovas ånd spille en viktig rolle.

Ved hjelp av den hellige ånd nådde forkynnelsen snart folk i Mesopotamia, det sørlige Europa og Nord-Afrika. Men det var mer i vente — mye mer! Jesus hadde forutsagt at i avslutningen på denne tingenes ordning, da Guds messianske rike var blitt opprettet i himmelen, ’skulle dette gode budskap om riket bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle nasjonene’. (Matt. 24: 14) Kjensgjerningene viser at det er nettopp dette som finner sted.

I løpet av forrige tjenesteår ble det avlagt et vitnesbyrd om Guds rike i 233 land, øygrupper og andre områder. Rapporten viser at det ble brukt 1 140 621 714 timer i forkynnelsen.  Dette er det femte året på rad at det ble brukt mer enn en milliard timer i dette livsviktige arbeidet.

Det var gjennomsnittlig 5 167 258 som var med på å avlegge et offentlig vitnesbyrd om Guds rike hver måned. Høydepunktet i antall forkynnere i løpet av året var 5 413 769. Hver måned var det gjennomsnittlig 645 509 som kunne tjene som pionerer. Som oversikten på sidene 34—41 viser, fortsetter innsamlingen av sauelignende mennesker å gå framover. Selv om økningen i noen land var mindre enn før, var det andre steder en enestående framgang. Rwanda melder om 61 prosents økning. Albania hadde 52 prosents økning, og Bosnia-Hercegovina, Latvia, Litauen, Makedonia, Moldova og Russland meldte om en økning på over 20 prosent.

Hjelpemidler til bruk i tjenesten

Det viktigste hjelpemidlet Jehovas vitner har i felttjenesten, er Bibelen. De bruker mange bibeloversettelser, men for å hjelpe folk til å få nøyaktig kunnskap om Guds Ord legger de spesiell vekt på å utbre Ny verden-oversettelsen. I årenes løp er denne bibeloversettelsen blitt gjort tilgjengelig på stadig flere språk. For tiden finnes enten De kristne greske skrifter eller hele Bibelen på 27 språk (i tillegg til engelsk blindeskrift og portugisisk blindeskrift).

I tjenesteåret som gikk, ble hele Ny verden-oversettelsen blant annet utgitt på norsk. Opplysningen om dette på områdestevnene i Norge ble møtt med tordnende applaus og stor glede. Det var årets høydepunkt for Jehovas vitner i Norge.  Forrige tjenesteår ble det også utgitt en revidert oversettelse på fransk, og denne bibelen inneholder alle de spesielle trekkene ved referanseutgaven. Og da Jehovas vitner i Frankrike fikk denne nye bibeloversettelsen, satte de ikke bare de gamle biblene sine i bokhyllen, men i stedet var det titusener av brødre og søstre som sendte dem som gave til sine medtroende i ti andre land, til Haiti og forskjellige afrikanske land, hvor man snakker fransk. Dessuten ble Ny verden-oversettelsen av de kristne greske skrifter utgitt på sesotho og xhosa, og hele Bibelen kom ut på to andre afrikanske språk. Fram til i dag er det blitt trykt 91 403 319 eksemplarer av Ny verden-oversettelsen på forskjellige språk.

Vi har også fått andre verdifulle publikasjoner som vi kan bruke i tjenesten og i vårt personlige studium. I 1996 ble boken Hemmeligheten ved et lykkelig familieliv og brosjyren Hva krever Gud av oss? utgitt. Det å utarbeide slike publikasjoner er imidlertid bare en begynnelse. For at litteraturen skal kunne distribueres rundt omkring på jorden, må den oversettes. I forrige tjenesteår ble en rekke bøker og brosjyrer ferdig oversatt til 164 språk. Alt i alt kom det ut 206 bøker og 226 brosjyrer på disse språkene. Boken Kunnskap som fører til evig liv (som kom ut i 1995) foreligger nå på 119 språk. Boken Hemmeligheten ved et lykkelig familieliv finnes allerede på 86 språk. Brosjyren Du kan få leve evig på jorden! (som kom ut i 1982) er  blitt trykt på 237 språk, og den nye brosjyren, Hva krever Gud av oss?, er allerede blitt utgitt på 113 språk, og den er i ferd med å bli oversatt til ytterligere 99 språk.

I løpet av året begynte dessuten Selskapet å utgi bibelsk litteratur på 18 nye språk. De traktatene og brosjyrene som nå er blitt trykt på disse språkene, bidrar til å gjøre budskapet om Guds rike kjent for befolkningsgrupper i det tidligere Sovjetunionen, Sørøst-Asia, Afrika og også på det amerikanske kontinent som snakker mindre utbredte språk — til sammen over 25 millioner mennesker. Det er fantastisk å se hvilken virkning det har på mange av disse menneskene når de får litteratur på sitt eget språk.

Vi bruker også videoer i felttjenesten i vår tid, og det er verdt å nevne hva som blir gjort for å framstille disse. De blir brukt til å styrke troen på Bibelen, lære andre grunnleggende  bibelske sannheter og gjøre folk kjent med organisasjonen bak navnet Jehovas vitner. Fram til i dag er det blitt produsert sju millioner videoer på i alt 35 språk. I tillegg til studioene i USA og de tilhørende avdelingene i Danmark og Nederland ble det i fjor opprettet en avdeling for innspilling og redigering av kassett- og videoopptak i Japan, og denne nye avdelingen skal ta hånd om utgivelser på asiatiske språk.

Bladene Vakttårnet og Våkn opp! blir naturligvis utgitt regelmessig. Det blir nedlagt et kolossalt arbeid for å samle stoff til, skrive og lage layouten til artiklene og deretter oversette og trykke bladene, slik at Vakttårnet kan utgis samtidig på 113 språk (og ytterligere tolv språk i senere utgivelser) og Våkn opp! kan utgis på 55 språk (og senere 25 andre språk). Det er verdt strevet, for det viktigste formålet med disse bladene er jo å henlede folks oppmerksomhet på det eneste sikre håpet for framtiden — Guds rike. I forrige tjenesteår ble bladene trykt og distribuert i et omfang som aldri før.

Trykkeriproduksjonen i USA økte med 7,1 prosent til 235 981 300 blad. Avdelingskontoret i Storbritannia melder at bladproduksjonen ved trykkeriet der økte med 34 prosent i løpet av de to siste årene. Her har nidkjære forkynnere av Guds rike lagt stor vekt på å intensivere sin forkynnelse i forretningsdistrikter og på gaten, og gleder seg over den gode responsen de oppnår hos mange av dem de forkynner for.

Avdelingskontoret i Tyskland hadde aldri før trykt så mange bøker og blad som de gjorde forrige tjenesteår. De trykte nesten 18,5 millioner bøker  — en økning på 46 prosent i forhold til 1995. Dessuten trykte de mer enn 169,5 millioner blad — en økning på 35 prosent. Omkring 1,3 millioner av de i alt 3,7 millioner eksemplarene som trykkes av Vakttårnet og Våkn opp! i Tyskland, er på russisk, og det er med på å fremme det energiske forkynnelsesarbeidet som utføres i denne delen av verden.

I Ukraina ble det levert 2 073 011 blad til sannhetssøkende mennesker i april, og det utgjorde en økning i bladleveringene på hele 68 prosent i løpet av bare tre måneder. På Malta ble det i mai levert to og en halv gang så mange blad som i mai året før. I mange deler av verden arrangerer brødrene en helt spesiell bladdag en bestemt dato. Noen menigheter hadde tre eller fire frammøter til felttjeneste den dagen. De ble svært oppmuntret over de resultatene de oppnådde.

En svært viktig side ved tjenesten går ut på å følge opp den interessen som blir funnet. Det framgår av at det ble foretatt 421 827 954 gjenbesøk forrige tjenesteår, og at det ble ledet gjennomsnittlig 4 855 030 hjemmebibelstudier hver måned. Noen av studiene, som ble foretatt ved hjelp av boken Kunnskap som fører til evig liv, ble ledet flere ganger i uken. En sykepleier i Tanzania i Øst-Afrika greide ikke å gjennomgå et helt kapittel hver gang hun studerte, men hadde studium hver eneste dag, helt til hun var ferdig med boken og kunne bli døpt. En gang i tiden ble mange av våre brødre i Russland sendt i indre eksil til Sibir på grunn av sin tro, men nå får vi denne rapporten fra Sibir: «Det er så stor etterspørsel etter å få et bibelstudium at brødrene ikke kan studere med alle som ønsker det. Derfor må de nå føre de interesserte opp på en venteliste og be dem om å gå på møtene inntil videre.»

En natt som bør minnes

Den viktigste begivenheten i den kristne kalender er høytiden til minne om Kristi død. I 1996 ble denne høytiden feiret  etter solnedgang den 2. april. Minnehøytiden er først og fremst den anledningen da den «lille hjord», som er åndssalvede etterfølgere av Kristus, forsyner seg av symbolene, brødet og vinen, i lydighet mot det påbud Herren gav den siste natten han levde på jorden som et menneske. (Luk. 12: 32; 1. Kor. 11: 23—25) Men de «andre sauer» er også til stede, som iakttagere. (Joh. 10: 16) De har en dyp verdsettelse av Kristi gjenløsningsoffer, som gjør det mulig for dem å få leve evig på jorden som Guds rikes undersåtter. De oppfordrer andre til å komme sammen med dem for å lære om denne fantastiske foranstaltningen og få større verdsettelse av den. Som følge av dette var det 12 921 933 til stede på minnehøytiden, mens bare 8757 forsynte seg av symbolene.

I de 10 643 menighetene i Mexico var det i alt 1 518 156 til stede på minnehøytiden. I de 6526 menighetene i Brasil var det 1 075 039 til stede, mens det var 2 024 476 til stede i USA. Det var 145 337 til stede på Cuba og 105 630 i Malawi.

I begynnelsen av mars ble det iverksatt en spesiell kampanje i Albania med tanke på å finne interesserte og deretter ordne det slik at minnehøytiden kunne bli holdt på steder hvor de kunne komme. Selv om det bare var 15 menigheter og 14 isolerte grupper i landet, ble minnehøytiden holdt på 50 forskjellige steder. I en menighet på 45 forkynnere var det 400 på minnehøytiden ett sted og ytterligere 110 der hvor bokstudiet ble holdt. I dette landet, som hadde 773 forkynnere den måneden, var det derfor 6523 på minnehøytiden — mer enn åtte ganger antallet forkynnere.

Områdestevnet «Forkynnere av Guds fred»

Overalt på jorden ser Jehovas tjenere fram til sitt årlige områdestevne. Hvis de ikke kan komme sammen i sitt eget land, reiser de gjerne til et annet land for å være til stede ved dette åndelige festmåltidet. Den serien av stevner som begynte forrige  tjenesteår, fokuserte på temaet «Forkynnere av Guds fred». Hvor sanne er ikke ordene: «Stor fred har de som elsker din lov»! — Sal. 119: 165.

I mange land holdt det med to eller tre stevner, men både i USA og i Brasil måtte man ha over 190 stevner for å få plass til alle som ville komme. I Mexico ble det arrangert 181 stevner.

I juli ble det holdt et internasjonalt stevne i Praha i Tsjekkia, og tre medlemmer av det styrende råd var til stede for å tale til de over 21 000 som hadde kommet sammen — de fleste var fra Tsjekkia, men det kom også flere tusen fra Canada, Japan, Polen, Slovakia, Sveits, Tyskland, USA og Østerrike. Det ble også holdt to internasjonale stevner i Polen — ett i Lódź og ett i Warszawa — og de som var der, merket tydelig at Jehovas ånd var der. I august ble det dessuten holdt to internasjonale stevner i Tallinn i Estland. Der var det estere, latviere, litauere, russere og andre — slik at i alt 15 land var representert. En lokal avis skrev: «Tallinn er bokstavelig talt fylt av Jehovas vitners tilbedelse.» Og en av stevnedeltagerne tilføyde: «Dette var en liten forsmak på hva den nye verden vil bringe.»

Man planla også å arrangere et internasjonalt stevne i Bucureşti i Romania, men møtte hardnakket motstand fra den rumensk-ortodokse kirke. Rundt omkring i Bucureşti ble det hengt opp plakater med et fiendtlig budskap. Aviser, TV og radio ble brukt til å nøre opp under hetsen. Hotelldirektører ble presset til å bryte inngåtte avtaler. Myndighetene og ledelsen ved stadionet gav til slutt etter, og avtalen om leie av stadionet ble kansellert. Gjennom alt dette ble brødrene holdt oppe av slike inspirerte løfter som dem vi finner i Jesaja 51: 7 og Jeremia 50: 34. Men ville de få høre stevneprogrammet?

Da brødrene i Ungarn flere måneder før forberedte et områdestevne i Budapest, hadde de ikke tenkt å leie det store stadionet som de brukte i 1991, da de fikk besøk av stevnedeltagere  fra 35 land. De regnet nemlig med at stadionet ville være altfor stort. Men stadiondirektøren tilbød dem å leie det til en pris som var så gunstig at brødrene aksepterte tilbudet, for de tenkte at de kunne nøye seg med å bruke deler av anlegget. Etter hvert som forholdene i Romania tilspisset seg, fikk imidlertid avdelingskontoret i Ungarn i oppdrag å arrangere et internasjonalt stevne i Budapest. Så heldig at de allerede hadde leid et stadion som var stort nok! En overskrift i den største kveldsavisen i Budapest lød: «BUCUREŞTI: Nei — BUDAPEST: JA. Jehovas vitner på Népstadion.» Det var 23 893 fra tolv land til stede på stevnet i Budapest. Det ble også holdt to andre stevner i Ungarn, så det var til sammen 36 326 til stede.

Men i mellomtiden skjedde det mer i Romania. Theodore Jaracz, som er medlem av det styrende råd, forteller: «Vi kan bare si at Jehovas himmelvogn var i bevegelse. Den kan forandre fart og retning til enhver tid. Problemet er bare for den jordiske organisasjonen å holde tritt med den!» (Esek. 1: 4—28) Bare én uke før stevnet skulle ha begynt, kunne brødrene undertegne en kontrakt om å leie et stadion i Cluj-Napoca, som ligger i den nordvestlige delen av Romania. Nå måtte tusenvis av stevnedeltagere forandre reiseplaner, og man måtte skaffe losji til 6000 personer. Alle forberedelsene måtte skje i løpet av bare noen dager. Og så, to dager før stevnet skulle begynne, fikk man leie enda et stevnested. Det lå i Brasov, i den sentrale delen av landet. Det forberedende arbeidet som ble gjort, kunne bare ha blitt utrettet ved hjelp av Jehovas ånd. Hva ble resultatet? På stevnet i Cluj-Napoca var det på det meste 22 004 til stede, og på stevnet i Brasov var det 12 862, deriblant 1056 fra Bulgaria. Det ble til sammen døpt 1631 personer.

I Bucureşti kalte kirken sammen til et protestmøte den dagen stevnet skulle begynne, men det var bare politiet og en eldre mann som møtte opp — så våre brødre gav dem litteratur og avla et fint vitnesbyrd. Det er som det står i  Jeremia 1: 19: «De kommer med sikkerhet til å kjempe mot deg, men de vil ikke få overtaket over deg, for ’jeg er med deg,’ lyder Jehovas utsagn, ’for å utfri deg’.»

En stadig kamp for frihet

I det første århundre stod apostlene og andre disipler ofte overfor hard motstand. Da dette skjedde i Filippi, i det nåværende Hellas, tok apostelen Paulus og hans samarbeidspartnere hånd om saken på en slik måte at de ’juridisk sett grunnfestet det gode budskap’. (Fil. 1: 7) I 1936 fulgte Selskapet dette mønsteret ved å opprette en juridisk avdeling ved sitt internasjonale hovedkontor. Under ledelse av det styrende råds utgiverutvalg fortsetter Selskapets juridiske avdeling i USA, som nå holder til ved Vakttårnets undervisningssenter i Patterson i delstaten New York, og de juridiske avdelingene ved forskjellige avdelingskontorer å hjelpe Jehovas folk i vår tids kamp for religionsfrihet.

Den juridiske kampen for religionsfrihet er et svar på Satans bestrebelser på å stanse utbredelsen av det gode budskap, enten ved direkte angrep eller ved mer utspekulerte inngrep i forkynnernes liv. (Åp. 12: 17) Friheten til å adlyde Guds Ord når det gjelder å avholde seg fra blod, oppdra barn i Jehovas tukt og formaning og holde seg nøytral i forhold til denne verdens politikk, har innvirkning på vår evne til å delta i forkynnelsesarbeidet. Alle disse spørsmålene har vært gjenstand for juridiske stridigheter. I løpet av tjenesteåret 1996 så vi overveldende vitnesbyrd om at Jehova velsigner vår kamp for disse frihetene.

Etter at en sak hadde versert i lavere domstoler i nesten fem år, traff høyesterett i Japan omsider sin første avgjørelse i spørsmålet om tilbedelsesfrihet i forbindelse med det offentlige undervisningssystemet. Denne enstemmige avgjørelsen, som er gjengitt i Vakttårnet for 1. november 1996, vil være til gagn for alle Jehovas vitner i Japan.

 I USA fant det sted en rekke betydningsfulle juridiske tvekamper i delstatenes ankedomstoler. I august 1994 fikk et sykehus i Connecticut rettens samtykke klokken halv fire om morgenen til å påtvinge Nelly Vega blodoverføring under påskudd av at man var redd for at et barn ellers ville komme til å vokse opp uten sin mor. Hennes mann og deres advokat pekte på at blødningene hadde stoppet, og at hun klart og tydelig hadde motsatt seg at det ble gitt blod, men det ble det ikke tatt hensyn til. Men den 16. april 1996 kom høyesterett i delstaten Connecticut til at avgjørelsen om å gi blod «krenket [søster] Vegas sedvanefestede rett til å bestemme over sin egen kropp». Avgjørelsen kom ikke tidsnok til å stoppe blodoverføringen, men den vil komme andre til gode. En ankedomstol i Florida irettesatte både et sykehus og en lavere domstol for å ha gått imot pasienten Tina Harrells ønske om ikke å få blodoverføring.

Jehovas folk vant enda en seier ved en ankedomstol på øya Puerto Rico. Luz Quiles var innlagt på et sykehus på grunn av en elektiv operasjon da to sykepleiere og en lege gav henne blodoverføring med makt. Hun gikk til sak, og den 1. april 1996 bekreftet ankedomstolen i San Juan at hennes grunnlovfestede rett til religionsfrihet og til å bestemme over sitt eget liv, rettigheter som kommer til uttrykk i Puerto Ricos menneskerettighetserklæring, var blitt krenket.

I en barnefordelingssak i USA hadde en dommer bestemt at Teresa Palmers tre og et halvt år gamle datter ikke skulle tas med på møter eller få være med ut i felttjenesten før hun ble sju år gammel. Men høyesterett i Nebraska har nå opphevet disse restriksjonene. Høyesterett i Norge har også forsvart rettighetene til foreldre som er Jehovas vitner, i barnefordelingssaker. Den 29. mars 1996 slo retten fast at avgjørelsen om hvem av foreldrene som skal få ansvaret for barna, bør baseres på hva som er til barnas beste, ikke på rettens subjektive  mening om foreldrenes religiøse tro. I Belgia har dessuten distriktsdomstolen i Mons bestemt at en elleveåring både hadde rett til og de nødvendige forutsetninger for å treffe et personlig valg om å slutte seg til Jehovas vitners tro og følge deres skikker. I en barnefordelingssak i Tyskland avviste en høyere distriktsdomstol i Hamm det argument at Jehovas vitners religiøse lære ville hindre barnets utvikling. I enda en sak, i Østerrike, ble det anket til Den europeiske menneskerettighetsdomstol på vegne av Ingrid Hoffmann. Der ble det etablert en betydningsfull juridisk presedens, og nå har søster Hoffmann fullt foreldreansvar for sine barn.

I Colombia er Jehovas vitner for første gang blitt offisielt anerkjent som et religionssamfunn. Dette var viktig for oss, for uten denne anerkjennelsen ville nylige endringer i loven ha gjort det umulig for oss å skaffe visum til misjonærer eller å få skattefritak for virksomheten vår. I et spørsmål av lignende viktighet fikk Selskapets avdelingskontor i Nicaragua internasjonal misjonsstatus i forrige tjenesteår. Det kom også gode nyheter fra Tanzania, hvor vi den 5. oktober 1995 ble offisielt registrert som «Foreningen av Jehovas vitner i Tanzania».

En seks år lang juridisk strid av uvanlig karakter fikk også en lykkelig slutt i 1996. I november 1990 gav trygdeverket i Brasil Selskapets avdelingskontor beskjed om at de 853 (nå 1150) medlemmene av Betel-familien der ikke lenger ville bli betraktet som Ordets tjenere, men nå ville komme inn under landets lover for ansatte arbeidere. En langvarig juridisk kamp begynte. Men den 7. juni 1996 kom juridiske rådgivere i justisdepartementet med en erklæring hvor de slo fast at medlemmene av Betel-familien fremdeles skulle betraktes som Ordets tjenere som var frivillige arbeidere på heltid.

Det å orientere myndighetspersoner om vår virksomhets sanne natur har vist seg å være en viktig side ved vår kamp for frihet i nyere tid. Vakttårnet for 1. mai 1996 har vist seg å  være av stor betydning i denne forbindelse, for bladet redegjør for Jesu veiledning om å ’betale tilbake til keiseren de ting som keiserens er, men til Gud de ting som Guds er’. (Luk. 20: 25) Myndighetspersoner i Ukraina som hadde fått dette bladet, sa til brødrene: «Vi diskuterte ofte dette emnet og prøvde å forstå dere, men nå har vi lest bladet nøye, og det framgår klart hvilken holdning dere inntar til sivil tjeneste.»

Til tider må vi komme med korrigerende opplysninger som svar på desinformasjonskampanjer fra våre fiender. I Frankrike distribuerte vi i mai og juni i fjor over elleve millioner eksemplarer av en spesiell firesiders traktat med tittelen «Jehovas vitner — hva du bør vite» over hele landet, og det førte til mange positive kommentarer fra offentligheten. Den ble også distribuert i stort omfang på Guadeloupe og på Martinique.

Det har ofte vist seg å være svært nyttig å henlede offentlighetens oppmerksomhet på spørsmål i forbindelse med vår kamp for frihet i moderne tid. Etter at det var blitt gjort flere mislykkede forsøk på å benytte seg av rettsvesenet for å forsvare våre brødres rettigheter i Singapore, gav det styrende råd tillatelse til at det ble utgitt en spesiell firesiders traktat som ble levert til utvalgte myndighetspersoner jorden over for å informere dem om den urettferdige behandlingen av Jehovas vitner i Singapore. Forsiden av traktaten, som hadde tittelen «Religionsforfølgelse i Singapore», viste et bilde av en av de såkalte kriminelle som var blitt arrestert for å være i besittelse av Vakttårnets litteratur. Under bildet av vår trofaste, smilende søster stod det: «Et av Jehovas vitner, som er 71 år, sier til dommeren: ’Jeg utgjør ikke noen trussel mot regjeringen.’ Likevel ble hun sendt i fengsel.»

Selv om våre brødre i Eritrea, som ligger ved Rødehavet, ikke er blitt åpenlyst mishandlet, har de mistet jobb, hus og forskjellige offentlige goder på grunn av sitt nøytrale standpunkt. Etter at The New York Times inneholdt en artikkel som  priste Eritreas økonomiske utvikling som en «beretning om afrikansk suksess», minnet Selskapets juridiske avdeling avisen om en underoverskrift i artikkelen som lød: «Jehovas vitner ofre for represalier», og spurte om det som hadde skjedd i landet, virkelig kunne omtales som en ’beretning om suksess’. Som svar på dette trykte The New York Times for 7. mai 1996 Selskapets brev, som avisen selv hadde gitt den frimodige overskriften: «Kall Eritrea en fiasko når det gjelder respekt for rettigheter».

Som vi kan se ut fra denne rapporten, finnes det overveldende vitnesbyrd om at Satan Djevelen prøver ethvert lovlig og ulovlig middel for å hindre Jehovas tjeneres virksomhet. Måtte vi alle fortsette å ’kjempe mot de onde åndemaktene’ som forsøker å hindre menneskeheten i å høre det gode budskap om Guds rike. (Ef. 6: 10—18) Og når vi gjør det, hvor trøstende er ikke da apostelen Paulus’ ord i Romerne 8: 31: «Når Gud er for oss, hvem vil da være imot oss?» Svaret er: Ingen av betydning, for det er ikke noen som kan hindre Jehovas hensikt i å bli gjennomført.

Villige til å tjene der behovet er større

De som gjennomgikk Vakttårnets bibelskole Gilead i løpet av fjoråret, ble sendt ut for å hjelpe til med det åndelige innhøstningsarbeidet i mange fruktbare områder. Det ble sendt misjonærektepar til tolv land i Afrika, åtte land på den vestlige halvkule (stort sett i Mellom- og Sør-Amerika), tre land i Øst-Europa og tre i Asia.

Andre stiller seg til disposisjon når det gjelder å tjene hvor som helst der det måtte være behov for dem i sitt eget land. I fjor var det 1172 tjenestevillige pionerer i USA som hjalp til med å forkynne i distrikter som ikke tilhører noen menighet. Dessuten var det ytterligere 1236 pionerer som forkynte i distrikter som sjelden blir gjennomarbeidet, og som tilhørte 294 menigheter som hadde bedt Selskapet spesielt om hjelp.

 Mange pionerer i Storbritannia har oppdaget at det finnes et fruktbart misjonsfelt like i nabolaget. Det er distrikter med innvandrere som nylig har flyttet hit fra andre land. Pionerer i Storbritannia har vært travelt opptatt med å lære seg i alt 28 språk for å kunne ta hånd om dette virkelig internasjonale feltet.

Kurs for medlemmer av utvalgene ved avdelingskontorene

Da man planla opprettelsen av Vakttårnets undervisningssenter i Patterson i delstaten New York, hadde man også i tankene at medlemmer av utvalgene ved avdelingskontorene skulle få opplæring her. Det ble utarbeidet et spesielt pensum for disse brødrene. Den første klassen, som hadde 24 elever, ble innskrevet fredag 24. november 1995, og om mandagen begynte undervisningen.

I løpet av forrige tjenesteår var det tre klasser som gjennomgikk dette kurset, som varer i åtte uker. Brødre fra 60 av Selskapets avdelingskontorer fikk opplæring her. Disse avdelingskontorene fører tilsyn med tjenesten til mer enn 2 825 000 Jehovas vitner og har over 45 prosent av jordens befolkning i sitt tildelte distrikt. Så resultatene av undervisningen ved kurset spredte seg hurtig til mange deler av verden.

Medlemmene av utvalgene ved avdelingskontorene har et stort ansvar. Ifølge det prinsippet som Jesus framholder i Lukas 12: 48b, blir det krevd uvanlig mye av menn som er utpekt av den hellige ånd til å ta hånd om mye. Av den grunn er det svært nyttig for dem å få spesiell undervisning iblant.

Hva er noen av ansvarsoppgavene til disse brødrene? Jo, de tar seg av medlemmene av Betel-familien og Betel-hjemmene. De fører  tilsyn med kontorarbeidet, som innbefatter å ta hånd om korrespondanse, litteraturbestillinger, saker angående tjenesten og oversettelsen av Selskapets publikasjoner. De fører tilsyn med trykkerivirksomheten — som kan være ganske liten eller svært stor. De sørger for at menighetene får tilsendt bøker, blad og andre forsyninger. De fører tilsyn med forkynnelsen av Guds rike og arbeidet med å gjøre disipler, som blir utført av menighetsforkynnere, pionerer og misjonærer. De ordner med at reisende tilsynsmenn regelmessig besøker menigheter og isolerte grupper, og planlegger krets- og områdestevner.

I løpet av kurset blir alt dette og mye mer, både prosedyrer ved avdelingskontoret og organiseringen av felttjenesten, grundig drøftet. Undervisning i Bibelens lære utgjør en betydelig del av kurset. Man gjennomgår Guds lov og bibelske prinsipper som styrer alle sider ved de kristnes liv. Hver lørdag formiddag får brødrene hjelp til å forbedre sine evner som foredragsholdere. Erfarne brødre fra hovedkontoret og reisende tilsynsmenn, så vel som medlemmer av det styrende råd, er lærere. Om kveldene gjør elevene lekser og forbereder stoff som de skal presentere for klassen.

De hustruene som er med mennene sine til Patterson, har stort utbytte av samværet med andre og det arbeidet de blir satt til å gjøre i Betel-hjemmet og i de andre avdelingene. De får se hvordan tingene blir gjort ved Selskapets hovedkontor. Én gang i uken, sent fredag ettermiddag, slår de følge med mennene sine til skolens forelesningssal for å høre en tale, som vanligvis blir holdt av et medlem av det styrende råd. Disse åndelig oppbyggende foredragene har vist seg å være svært oppmuntrende og praktisk nyttige og er virkelig blitt satt stor pris på.

Medlemmene av utvalgene ved avdelingskontorene synes at kurset er forfriskende, stimulerende og gagnlig. Én klasse som gav uttrykk for sin verdsettelse av det de hadde lært, sa: «Dette kurset ved Vakttårnets undervisningssenter gjorde det virkelig klart for oss at Jehovas organisasjon går framover,  og hjalp oss til å se det verdensomfattende forkynnelses- og undervisningsarbeidet som pågår, i et mye større perspektiv.» Når det gjaldt forskjellige høydepunkter under kurset, sa mange elever at ’de bestrebelsene som medlemmer av det styrende råd gjorde seg for å komme fra Brooklyn for både å undervise oss i klassen og å holde spesielle forelesninger, har vært et enestående trekk ved skolen. Den oppmerksomheten vi ble vist på denne måten, er hjertevarmende. Den vitner om at de har dyp interesse for Guds folks beste overalt på jorden’.

Den andre klassen som gjennomgikk kurset, gav tydelig uttrykk for sin besluttsomhet: «Vi er fast bestemt på å bruke det vi har lært ved ord og eksempel, til å opprettholde en velfungerende internasjonal teokratisk organisasjon, til Jehova Guds ære og til fremme av hans folks åndelighet.» Da den tredje klassen var ferdig med undervisningen, oppsummerte  de verdien av det to måneder lange kurset og sa: «Kurset har virkelig beriket oss i åndelig henseende og samtidig motivert oss til alltid å vise oss verdige til å bære det ansvaret vi er betrodd.»

Utvalgsmedlemmer fra hver klasse gav Betel-familien ved hovedkontoret korte rapporter om hvordan Rikets arbeid gikk framover i deres respektive distrikter. Betel-hjemmene i Brooklyn, Patterson og Wallkill (og også Georgetown i Ontario i Canada) var sammenkoblet via telefon ved disse anledningene. Opplysningene og opplevelsene fra forskjellige kanter av jorden utgjorde slående vitnesbyrd om at Jehova velsigner sitt folks trofaste og nidkjære bestrebelser. Rapportene illustrerte også den selvoppofrende kjærlighet og den enhet i tanke og gjerning som preger hele samfunnet av brødre. — 1. Pet. 2: 17; 5: 9.

 Da tjenesteåret var omme, var enda en klasse i gang med undervisningen. Der var det representanter fra 47 av Selskapets avdelingskontorer.

Stort gagn av tjenesteopplæringsskolen

I fjor fant det også sted fine framskritt i forbindelse med tjenesteopplæringsskolen. Det ble holdt 85 kurs i 30 land, og elevene kom fra 62 land. Pensumet var blitt oppdatert, og flere lærere ble lært opp til å ta seg av nye oppgaver i framtiden.

Ettersom Rikets arbeid har framgang fra år til år, blir det opprettet stadig flere menigheter. Til å ta hånd om de nye menighetene trengs det kvalifiserte eldste og menighetstjenere som er villige til å la seg bruke der det er særlig stort behov for dem, og det trengs også flere reisende tilsynsmenn til å besøke menighetene. Tjenesteopplæringsskolen utruster brødre til å dekke disse behovene.

Avdelingskontoret i Ecuador melder at noen av dem som har fått opplæring der i landet, ’tjener der det er behov for modne brødre, mens andre er blitt sendt til isolerte strøk hvor det er blitt opprettet nye menigheter’. I Costa Rica «er menighetene blitt sterkere åndelig sett fordi disse brødrene tar ledelsen i alle grener av forkynnelsesarbeidet». Brødre i El Salvador som har gjennomgått tjenesteopplæringsskolen, «tjener som eksempler for andre», og den opplæringen de har fått, har «gjort dem til bedre lærere». I Mexico ble det opprettet 466 nye menigheter forrige tjenesteår, og en rapport derfra sier at «brødre fra tjenesteopplæringsskolen gjør svært mye når det gjelder å organisere virksomheten i menighetene og å støtte opp om felttjenesten». Menigheter i Polen som har fått slike brødre, er imponert over «deres helhjertete engasjement i tjenesten og den oppbyggende virkningen de har på menigheten».

Brødre i Det fjerne østen som ble sendt fra Malaysia til Filippinene for å få opplæring, fortsetter å tjene i hjemlandet og er «helhjertete og samvittighetsfulle når det gjelder å utføre  sine tildelte oppdrag». Det er også verdt å merke seg at de har forbedret sine evner som foredragsholdere. Både Barbados, Den dominikanske republikk, Guadeloupe, Haiti, Martinique, Puerto Rico og Trinidad, så vel som Guyana og Fransk Guyana, nyter godt av å ha slike brødre i virksomhet.

Nesten halvparten av alle reisende tilsynsmenn i Bolivia har gjennomgått tjenesteopplæringsskolen. Da avdelingskontoret på Filippinene trengte flere kretstilsynsmenn, brukte man tilgjengelige kvalifiserte brødre som hadde vært i de første klassene ved skolen. Det samme skjedde også i andre land.

Oppriktige kommentarer fra dem som har gjennomgått skolen, avspeiler hvor stor pris mange setter på denne foranstaltningen. Elever i Peru sa at kurset ’rustet dem til å utføre en hellig tjeneste av høyere kvalitet’. En klasse i USA spurte seg selv i samsvar med Salme 116: 12: «Hva skal [vi] gi Jehova til gjengjeld for alle hans velgjerninger mot [oss]?» De svarte blant annet: «Vi er fast besluttet på å være kjærlige og omsorgsfulle hyrder, nidkjære forkynnere og dyktige lærere til beste for våre brødre.»

Enslige brødre som har tjent som eldste eller menighetstjenere sammenhengende i minst to år, som er mellom 23 og 50 år, som har god helse, som virkelig ønsker å tjene Rikets interesser og sine brødre uansett hvor det måtte være behov for dem, og som ellers er kvalifisert, kan bli innbudt til tjenesteopplæringsskolen. I mange land er det stadig flere unge brødre som setter seg som mål å bli kvalifisert til å gjennomgå skolen. De viser at de har lagt vinn på ordene i Forkynneren 12: 1: «Tenk på din Store Skaper i din unge manndoms dager.»

Byggearbeid med tanke på å fremme den sanne tilbedelse

Det å oppføre bygninger er blitt et fremtredende trekk ved den sanne tilbedelse. I 1512 f.v.t. bygde nasjonen Israel på  Jehovas befaling et transportabelt tabernakel som skulle brukes i forbindelse med tilbedelsen av Jehova. Men dette var ikke noe møtested hvor nasjonen samlet seg for å bli undervist. Israelittene kom sammen ute i det fri. Omkring tusen år senere ble det bygd synagoger som møtesteder. De første kristne kom til å begynne med sammen i private hjem. Men for å utføre det forkynnelses- og undervisningsoppdraget som Guds Ord pålegger vår tids sanne tilbedere, har det vist seg nødvendig å ha kontorer og trykkerilokaler og dessuten store stevnehaller og mindre Rikets saler. Dette har medført byggearbeid, og i den forbindelse ble det utrettet mye i året som gikk.

I tjenesteåret 1996 holdt Selskapet på med å bygge nye eller utvide allerede eksisterende avdelingskontorer og mindre kontorer (hvor det utføres oversettelsesarbeid og andre tjenester) i 37 land. Noen av de større prosjektene var i Mexico, Brasil, Russland, Japan, Frankrike, Spania, Sør-Afrika, USA, Venezuela og Australia. Det ble også gjort forberedende arbeid i forbindelse med planlagte byggeprosjekter i 22 land. Dessuten hjalp Selskapets prosjekteringskontorer og byggeutvalg til med arbeidet på Rikets saler, stevnehaller og misjonærhjem i mange deler av verden hvor det var spesielle behov.

I forrige tjenesteår holdt man på med å bygge nye stevnehaller i Santa Cruz i Bolivia, Madrid i Spania og Dakar i Senegal. I USA er man godt i gang med å bygge to stevnehaller, og byggingen av fem andre haller er i startfasen. Selv om den nye stevnehallen i Maputo i Mosambik ikke var ferdig, ble den brukt til et områdestevne i juli, med 1938 til stede, og et annet stevne i august, med 10 040 til stede. Det ble innviet en stevnehall i Ouagadougou i Burkina Faso, en i Daloa i Elfenbeinskysten og en hall nummer to i Guatemala. Den stevnehallen som ble fullført på Mauritius, en øy i Indiahavet, har fasiliteter som gjør det mulig å ha middels store områdestevner der.  Den nye stevnehallen i Nouméa i Ny-Caledonia er konstruert på en praktisk måte. Den har tre Rikets saler, som allerede blir brukt regelmessig av seks menigheter.

Japan har vært preget av sterke antireligiøse følelser fordi sektmedlemmer har stått bak terrorhandlinger, men likevel kunne Jehovas vitner bygge en stevnehall i Tochigi, ikke langt fra keiserens villa. Etter at arbeidet var ferdig, kom det grupper fra forskjellige etater på omvisning. De tjenestemennene som ledet gruppene, sa at de ville at deres kolleger skulle se med egne øyne at Jehovas vitner ikke er lik de andre religionssamfunnene. Hva er forskjellen? Vi får en pekepinn om det i noe av det som John Barr, et medlem av det styrende råd, sa under innvielsen av stevnehallene i Tochigi og Hokkaido i 1996. Han foreslo at man skulle vedta en resolusjon som sa at disse hallene skulle brukes «til å fremme den bibelske undervisningen i hvordan man kan leve i samsvar med de guddommelige prinsippene som kommer fram i Guds Ord».

Arbeidet med å bygge beskjedne, men velkonstruerte Rikets saler ble høyt prioritert mange steder i året som gikk. Det ble blant annet fullført 27 saler i det området som utgjorde det tidligere Øst-Tyskland. Så langt er det blitt bygd 47 saler i Ukraina, og ytterligere 56 er under bygging. Det trengs mange flere Rikets saler i Russland. Økningen i antall Jehovas vitner er svært stor der i landet, men omkring 85 prosent av de menighetene som er underlagt det russiske avdelingskontoret, står uten et fast møtelokale. I Zimbabwe er det omkring 800 menigheter, men mange av dem har måttet holde møter ute i det fri. Det har gjort at noen av de nyinteresserte har nølt litt med å komme på møtene. Men med støtte fra tre regionale byggeutvalg har antall Rikets saler nå økt til 37. Det har ført til at det nå er både tre og fire menigheter som samles i Rikets sal på steder der det før bare var én menighet. Men det er tydelig at det er behov for langt flere saler.

 Det ble innviet 64 Rikets saler i Polen i forrige tjenesteår. Og det var virkelig enestående at Jehovas vitner i Slovakia kunne oppføre eller pusse opp så mange bygninger at man fikk 95 nye saler. Enkelte tjenestemenn i Slovakia har vært svært samarbeidsvillige. Det var imidlertid ett tilfelle hvor en borgermester erklærte at Jehovas vitner aldri ville få bygge noen Rikets sal i hans by så lenge han satt ved makten. Et halvt år senere ble han imidlertid avsatt, og den nye administrasjonen omgjorde hans beslutning. Ja, våre brødre kunne virkelig glede seg over Jehovas tydelige velsignelse. — Sak. 4: 6.

I Togo var det omkring fire ganger så mange på minnehøytiden som det er forkynnere i landet. Gjennomsnittlig leder hver forkynner over to bibelstudier. Og det er så absolutt stort behov for Rikets saler der folk kan komme sammen. Selskapet har derfor anskaffet en formpresse som brødrene kan bruke til å lage murstein av størknet leirjord med, og en annen presse som de kan bruke til å lage takstein med. Én Rikets sal er allerede ferdig, og flere er under bygging.

På enkelte steder virket det som om man bare kunne få satt opp en bygning ved hjelp av internasjonalt samarbeid. Det var tilfellet i Popondetta på Papua Ny-Guinea, hvor man trengte både et misjonærhjem og en Rikets sal. Det er bare mulig å komme til Popondetta med båt eller fly, og mesteparten av materialene måtte fraktes inn med båt. Det kom internasjonale frivillige fra Australia som hadde stor erfaring fra bygningsfaget. Dessuten var de lokale forkynnerne, også de unge og søstrene, ivrige etter å gi av seg selv. Det internasjonale brorskapet ble virkelig styrket gjennom arbeidet. Sand som kom fra en elvebredd, ble siktet, for at større steiner skulle bli fjernet, og så ble sanden fylt i bøtter. Frivillige som stod på rekke, sendte minst 27 000 bøtter med sand, sement og vann fra hånd til hånd bort til sementblanderne. Gradvis tok bygningene form. Da tiden var inne til å teste det nye lydanlegget  og lyden av Rikets melodier fylte salen, som hadde åpne vegger, var det mange som ble overmannet av følelser og lot tårene strømme, der de stod ærbødig og hørte på. Så kom skiltet med årsteksten på plass, og deretter skiltet som viste at bygningen var en Rikets sal. I juni var det 362 som kom sammen for å overvære et stevne i salen — og det utgjorde et tydelig vitnesbyrd om at det er store marker som står hvite mot høst i dette området, hvor det for tiden bare er én menighet.

Noen av de byggeprosjektene som gjaldt Selskapets trykkerier, kontorer og Betel-hjem, ble fullført og etterfulgt av innvielsesprogrammer i løpet av året.

I begynnelsen av tjenesteåret, den 18. september, ble det holdt et uvanlig innvielsesprogram ved hovedkontoret. Det gjenspeilte hele organisasjonens hurtige internasjonale vekst. Tiden var inne til å innvie den nye, 30-etasjes boligbygningen ved Betel i Brooklyn. Det var bestemt at det ved samme anledning ville være passende også å innvie 22 andre bygninger. Hele 18 av dem var boligbygninger som var blitt pusset opp eller var nyoppført, og som blir brukt til å huse deler av Betel-familien ved hovedkontoret. To av bygningene var blitt bygd for å romme bilverksteder, og to andre er store trykkeribygninger. Det ble en riktig hyggelig kveld etter hvert som talerne redegjorde for alle vitnesbyrdene om at Jehova hadde ledet og velsignet det som var blitt gjort. Det var ikke bare brødrene og søstrene på Betel i Brooklyn som fikk høre programmet, men det ble også overført til Selskapets komplekser i Patterson og Wallkill og i Georgetown i Ontario i Canada. Flere detaljer om innvielsen finnes i Vakttårnet for 15. april 1996.

Det er 5581 frivillige som tjener fast ved det internasjonale hovedkontoret, og alle disse er medlemmer av Ordenen av spesielle heltidstjenere. Det er til sammen 16 966 medlemmer av den internasjonale Betel-familien rundt omkring på jorden. Selskapet skaffer dem alle et sted å bo.

 Det fant også sted innvielser ved noen av Selskapets avdelingskontorer. Den første av dem var i Sør-Amerika.

PARAGUAY: I løpet av de 30 årene som hadde gått fra den første innvielsen av et avdelingskontor i Paraguay, hadde antall Jehovas vitner der i landet økt fra omkring 500 til over 5000 — dette til tross for at deres virksomhet var forbudt i tolv år. Nå var det nødvendig med et nytt avdelingskontor. For å dekke dette behovet ble det den 13. januar 1996 innviet et kompleks på sju bygninger, omkring én mil fra hovedstaden, Asunción. Mange som hadde tjent Jehova i en årrekke, var til stede under innvielsen, deriblant misjonærer som før hadde tjent i Paraguay, og andre utenlandske gjester.

I innvielsestalen drøftet Lloyd Barry fra det styrende råd den store Byggmesters, Jehova Guds, verk. Menneskene har behov for å lære om ham, og det er vår oppgave å hjelpe dem. Etter at bror Barry hadde understreket at det nye bygningskomplekset ville bli brukt i dette arbeidet, spurte han: «Ønsker dere å gi det til Jehova?» Det ville forsamlingen mer enn gjerne.

IRLAND: Programmet for innvielsen av det nye avdelingskontoret i Irland ble holdt den 4. mai 1996. Det har vært forkynnere av det gode budskap i Irland i over 100 år. Men det er de siste ti årene at det har vært spesielt stor vekst. Nå er det omkring 4400 forkynnere i 114 menigheter i Irland, og for å ta hånd om disse er det blitt bygd et nytt avdelingskontor i vakre, landlige omgivelser omkring 30 kilometer sør for Dublin, i utkanten av den lille byen Newcastle i Wicklow fylke. Komplekset består av tre sammenhengende bygninger — en boligbygning med 20 rom, et moderne kontorbygg med kjøkken og vaskeri og et bygg med bilverksted og litteraturlager.

Mange frivillige stod for den fagkunnskapen som måtte til for å få oppført bygget. Utenlandske arbeidere fikk hjelp av mange lokale brødre og søstre som villig gav av seg selv i det  som for dem var en ny side ved tjenesten for Riket. Hver eneste menighet i Irland var med på arbeidet. Jehovas vitner fra menigheter langt borte drog tidlig hjemmefra om lørdagene, slik at de kunne stille på jobb klokken åtte, og så arbeidet de åttetimersdag. Ingen klaget over været eller arbeidsoppgavene. De fortsatte villig med arbeidet. — Sal. 110: 3.

Gerrit Lösch, som er medlem av det styrende råd, holdt innvielsestalen, og han drøftet profetier fra Jesaja som forutsa gjenopprettelse og vekst blant Guds folk. Jehovas folk i Irland har allerede bidratt til å oppfylle disse profetiene på mange måter, og det fortsetter de med.

INDONESIA: Innvielsen av avdelingskontoret og Betel-hjemmet var virkelig et av tjenesteårets høydepunkter for Jehovas vitner i Indonesia. Med tanke på den ugunstige juridiske status Jehovas vitners virksomhet har i dette landet, hadde ethvert håp om noe slikt lenge bare virket som en drøm. Men behovet for et nytt avdelingskontor hadde vært presserende siden 1990.

Med det styrende råds tillatelse og vennlige veiledning  skulle man endelig bygge et nytt avdelingskontor. Men de lokale brødrene hadde ikke noe kjennskap til byggearbeid, så hvordan skulle det hele bli gjort? Svaret kom gjennom vårt internasjonale brorskap. Prosjekteringsavdelingen i Brooklyn og det regionale prosjekteringskontoret i Australia gjorde de nødvendige forberedelsene. Opptil 100 internasjonale tjenere og frivillige stod for den nødvendige ekspertisen. De lærte opp 40 lokale brødre og arbeidet skulder ved skulder med dem i løpet av den to år lange byggeperioden. Det var bare med Jehovas ånds hjelp at brødrene kunne overvinne de mange og forskjellige hindringene de støtte på i løpet av prosjektet.

Det var derfor en spesielt lykkelig og historisk dag for brødrene da John Barr innviet de nye bygningene den 19. juli. Det var 285 til stede under innvielsen, deriblant 118 som var representanter for andre avdelingskontorer eller tidligere misjonærer fra andre land. Krets- og områdetilsynsmennene og naturligvis de 59 medlemmene av Betel-familien var også til stede ved denne glederike anledningen.

 Når brødrene nå har fått dette nye avdelingskontoret, kan de arbeide mer effektivt med tanke på å tjene de over 12 000 forkynnerne som bor i denne delen av verden. De har mye å gjøre, for det bor nesten 200 millioner mennesker som snakker mange forskjellige språk, på de tusenvis av øyene som finnes i dette enorme øyriket, og de har alle sammen behov for å få høre budskapet om Guds rike.

Innvielsesdagen var også preget av lykkelig enhet og glederikt samvær. De to etterfølgende dagene kunne de som var til stede, dessuten glede seg over å overvære områdestevnet «Forkynnere av Guds fred». En internasjonal brorskapsånd preget hele stevnet, for de hadde et medlem av det styrende råd blant seg, og de fikk høre hilsener, spesielle rapporter og opplevelser fortalt av gjester og stevnedeltagere fra utlandet. Ja, den uken innvielsen fant sted, var virkelig spesiell for Jehovas folk og historisk for Rikets arbeid der i landet.

ALBANIA: Det er avdelingskontoret i Italia som fører det generelle tilsyn med forkynnelsen av det gode budskap i Albania. Men behovene i Albania har gjort det hensiktsmessig å ha et kontor også innenfor landets grenser. Den 12. mai 1996 innviet derfor Milton Henschel, et medlem av det styrende råd, to bygninger som nå tjener som Selskapets kontor og Betel-hjem i Albania, i nærvær av 1534 tilhørere i landets hovedstad, Tirana.

Programmet begynte ved at gjester fra 14 land fikk denne velkomsthilsenen: «Vi takker for at dere har kommet for å være sammen med oss under innvielsen av vårt nye Betel-hjem. Måtte Jehova velsigne dere! Velkommen til Albania!» Denne varme velkomsten ble gjengitt på alle språkene som de besøkende snakket.

Programmet gav tilhørerne mulighet til å bli kjent med både noen som har vært trofaste tjenere for Jehova i Albania i en årrekke, og med noen som var nye i sannheten. En av dem  som fortalte opplevelser, var Linda DiGregorio. Våren 1992 hadde hun og hennes mann, Michael, som tjente som misjonærer i Den dominikanske republikk, planlagt å besøke slektningene hans i Albania. Men det styrende råd bad dem om å forlenge det tre dager lange oppholdet i Albania og heller bli der i to—tre måneder. «Dette tre dager lange besøket endte altså med at vi gjorde Albania til vårt nye hjem,» sa hun. Etter at arbeidet ble juridisk anerkjent i mai 1992, begynte de å forkynne åpent fra dør til dør. «Varmhjertete og gjestfrie mennesker åpnet både sin dør og sitt hjerte for Bibelens budskap,» fortalte Linda. «Vi hadde bare noen få traktater og blad, ingen bibler eller bøker. Men folk reagerte positivt på sannheten. De tok imot innbydelser til møtene, og noen av dem er nå døpt.»

Fem måneder senere kom det spesialpionerer fra Italia. Andre kom fra Hellas. Selskapet arrangerte et språkkurs for å hjelpe dem. Men de materielle forholdene var svært vanskelige. Det var vannrasjonering og dårlig med strøm. Det var også vanskelig å skaffe seg mat og andre varer. Man måtte stå i kø i timevis for alt mulig. I tillegg til de 100 utenlandske spesialpionerene er det 15 albanske spesialpionerer. De tjener nå sammen i mer enn 40 store og små byer rundt om i landet. De har nok litteratur og får også Vakttårnet to ganger i måneden på albansk. Og i august 1996 hadde Albania sitt 40. høydepunkt på rad. Da var det 908 forkynnere — 52 prosent flere enn året før. Det var særlig spennende for dem å kunne ønske 6523 velkommen til minnehøytiden i april. Så det er tydeligvis mye som må gjøres i dette fruktbare landet.

Dette er bare litt av det som har skjedd jorden over i året som gikk. Det hele skjer i et tempo som kan ta pusten fra en. Det arbeidet som Jesus Kristus forutsa skulle finne sted, blir virkelig utført, og under hans ledelse vil det også bli fullført på en vellykket måte før enden kommer.

[Bilder på side 4]

Det er blitt trykt over 90 millioner eksemplarer

[Bilder på side 5]

I fjor ble det oversatt bøker og brosjyrer til 164 språk

[Bilder på side 6]

Det ble trykt og distribuert et rekordstort antall blad

[Bilder på side 7]

Det produseres nå videoer på 35 språk

 [Bilder på side 12]

1. Stevnedeltagere i Cluj-Napoca i Romania

2, 3. Noen av de 1631 som ble døpt i Cluj-Napoca og Brasov i Romania

4. Begeistret tilhørerskare på Népstadion i Ungarn

[Bilder på sidene 20 og 21]

Kurset for medlemmer av utvalgene ved avdelingskontorene blir holdt på Vakttårnets undervisningssenter

1. Skolebygningen

2. Lærer og elever etter skoletid

3. Klasserom

4. Elevene går til rommene sine for å studere

5. Gårdsplassen

6. En boligbygning

7. En elev forteller opplevelser etter drøftelsen av dagsteksten om morgenen

[Bilder på side 29]

1. Avdelingskontoret i Irland

2, 3. Avdelingskontoret i Paraguay

[Bilder på side 30]

1. Avdelingskontoret i Indonesia

2. Kontoret i Albania