Et brev fra det styrende råd

ALLE som tilhører Guds folk, gjør vel i å reflektere over det som har skjedd i året som er gått, samtidig som vi ser framover. Og for noen strålende framtidsutsikter Jehova har gitt oss! De som er salvet med Guds ånd og tilhører den lille hjord, vil få det privilegium å tjene som konger og prester i himmelen sammen med Jesus Kristus. (Åp. 20: 6) De andre sauer, som nå teller godt over fem millioner, vil kunne oppnå evig liv i et jordisk paradis, et paradis der alle kjenner og elsker Jehova og gjenspeiler hans egenskaper i de mellommenneskelige forhold. (Jes. 11: 9; 1. Joh. 4: 7, 8; Åp. 21: 4) Hvorfor har Jehova gitt oss slike framtidsutsikter? På grunn av sin kjærlighet og sin store ufortjente godhet overfor dem som viser tro på det gjenløsningsofferet som han skaffet til veie gjennom sin egen Sønn, Jesus Kristus. — Joh. 3: 16.

Det er ikke noe rart at apostelen Paulus sa at «lidelsene i den nåværende tidsperiode ikke [var] for noe å regne sammenlignet med» det som Gud lot ham få se fram til. Og han beskrev den ’spente forventning’ som ville fylle dem som så etter klare vitnesbyrd om at de himmelske konger hadde gått til handling for å rense jorden, noe som vil bli fulgt av at de døde blir oppreist og den lydige menneskehet blir ført fram til fullkommenhet. Dette vil gjøre det mulig for mennesker å oppnå «Guds barns herlige frihet». — Rom. 8: 18—21.

 Det himmelske rike er allerede i virksomhet. (Åp. 11: 15—17) Vi har det privilegium å tjene dets interesser her på jorden. Vår oppgave består i å gjøre andre kjent med det gode budskap om Riket. (Matt. 24: 14) Under hva slags forhold har våre brødre gjort dette i året som er gått? Nøyaktig slike forhold som Bibelen har forutsagt at det skulle være i de siste dager av den nåværende, onde tingenes ordning. — Luk. 21: 10, 11; 2. Tim. 3: 1—5.

Albania var rammet av en voldsbølge i flere måneder. Tungt bevæpnede terroristbander ranet folk, ødela eiendom, voldtok og drepte. Men våre brødre lot ikke være å forkynne det gode budskap. Store deler av Afrika var herjet av krig, og det var også deler av Latin-Amerika og Sørøst-Asia. Våre brødre bevarte sin kristne nøytralitet, men en rekke av dem døde som følge av volden og av sykdommer som kom i kjølvannet av kampene. Mange måtte forlate alt de eide, og flykte ut i urskogen eller krysse landegrenser for å komme i sikkerhet. Polen, Tsjekkia, Italia og USA opplevde flomkatastrofer. I Venezuela ble to Rikets saler ødelagt av jordskjelv. Over halvparten av innbyggerne på Montserrat måtte forlate øya på grunn av varm aske, gjørme og steiner som en vulkan spydde ut. Mange steder står folk overfor alvorlige økonomiske problemer, og faren for å bli overfalt på gaten gjør det risikabelt å gå med smykker eller endog armbåndsur.

Midt oppi alt dette, og trass i den likegyldighet som folk i sin alminnelighet viser i den vestlige verden, fortsetter Jehovas vitner å forkynne. Hvordan klarer de det? De blir holdt oppe av Jehovas kjærlighet, av det internasjonale brorskapets store kjærlighet og av vissheten om at det som skjer i vår tid, er et tydelig tegn på at vi nærmer oss enden for den gamle ordning. — Rom. 8: 35—39; 1. Pet. 4: 7, 8.

Selv om de forverrede forholdene gjør livet vanskelig å leve, fortsetter våre brødre modig å komme sammen på menighetsmøter og stevner. Årsteksten for 1997 var: «Lær meg å gjøre din vilje.» (Sal. 143: 10) Mye av denne undervisningen foregår på møtene, og Jehova gav oss mye næring gjennom den tro slave-klasse  i året som gikk. Da regjeringen i Albania erklærte unntakstilstand, forandret brødrene møtetider, slik at de kom sammen når det var dagslys, og de hadde møtene i bokstudiegrupper. Det var to—tre ganger så mange på møtene som det var forkynnere i landet. Våre brødre i Sierra Leone kom regelmessig på møtene trass i anarki, plyndring og dreping. Da brødre på Sri Lanka ble tvunget til å flykte ut i urskogen, eller da brødre måtte bo i flyktningleir i Elfenbeinskysten, ble det truffet spesielle arrangementer for dem for at de ikke skulle gå glipp av stevneprogrammet.

Ettersom uroen bare blir mer og mer omfattende, kan vi ikke ta lett på det å komme på møtene våre eller tenke som så at det er nok å komme til Rikets sal én gang i uken. Bibelen formaner oss til ’ikke å unnlate å komme sammen, men oppmuntre hverandre, og det så mye mer som vi ser dagen nærme seg’. (Hebr. 10: 24, 25) Jehova vet hva vi trenger.

I året som gikk, var det 375 923 som symboliserte sin innvielse til Jehova ved å bli døpt, og det var flere enn noen gang. For en grunn til glede! Jesu ord i Johannes 4: 35 gjelder fremdeles: «Løft deres øyne og se på markene, at de er hvite til innhøstning.» Vi fortsetter derfor å gå på i forkynnelsen. Enten det er mange eller få som vil høre på oss, er livet til hver av dem som vender om til Jehova, dyrebart. (Luk. 15: 7) Vi takker Jehova for at det var mer enn en million flere på minnehøytiden i 1997 enn året før!

Årsteksten for 1998 minner oss om behovet for å hjelpe enda flere millioner til å følge oppfordringen: «Enhver som påkaller Jehovas navn, skal bli frelst.» (Rom. 10: 13) Det er vår oppriktige bønn at hver enkelt i organisasjonen må være med på å avlegge et vitnesbyrd i dette nye tjenesteåret og på den måten vise sin dype verdsettelse av alt det Jehova har gjort for sitt folk.

Vi sender våre varmeste og kjærligste kristne hilsener til våre medtjenere verden over.

Deres brødre,

Jehovas vitners styrende råd