Japan

HARDT arbeid og forent innsats for å nå samme mål er noen av de faktorene som har vært med på å føre Japan fra den annen verdenskrigs ødeleggelser til landets nåværende rolle som en av verdens største industrigiganter. I dag er dette landet med sine 125 millioner innbyggere like kjent for merkenavnene på sine fotoapparater, biler og elektriske artikler som for sine kirsebærblomster og asaleaer og det 3776 meter høye snødekte Fujiyama-fjellet.

Den teokratiske framgangen i årene etter krigen har imidlertid vært enda mer imponerende. På et stevne i Tokyo i 1951 var det omkring 40 misjonærer fra Vakttårnets bibelskole Gilead og 200 innfødte japanske forkynnere til stede. Selskapet Vakttårnets daværende president, N. H. Knorr, sa at han så fram til den tiden da det ville være så mange japanske forkynnere av Guds rike at det ville være vanskelig å få øye på misjonærene blant dem. Og det varte ikke lenge før den tiden kom. Med Jesus Kristus som grunnvoll tok det ti år for misjonærene, som Guds medarbeidere, å samle inn de første 1000 japanske forkynnerne. Men i 1992 kom det gjennomsnittlig 1000 nye forkynnere til hver måned. (Jevnfør 1. Korinter 3: 9—11.) Det samlede antall tjenere for Guds rike på de øyene som utgjør Japan, har nå nådd et høydepunkt på 220 663, og hver måned i over 18 år er det blitt nådd nye høydepunkter. Det som har  funnet sted, er en spennende side ved oppfyllelsen av Jesaja 60: 8, 9, hvor det står: «Hvem er disse som kommer flygende lik en sky og lik duer til hullene i sitt dueslag? For på meg skal øyene stadig håpe.»

Jehovas vitners årbok for 1973 fortalte om vår tidlige virksomhet i Japan, fram til 1972, da det var omkring 14 000 forkynnere der, deriblant over 3000 som utgjorde en stadig voksende skare av pionerer. Nå skal vi gjenoppfriske denne historien og dessuten se på de siste 25 årene.

De første såkornene med sannheten om Guds rike

Hvordan ble så de første såkornene som førte til en slik stor åndelig innhøstning, sådd i dette tradisjonelt buddhistiske og shintoistiske landet? I 1911 foretok C. T. Russell, Selskapet Vakttårnets daværende president, en reise til Japan for å undersøke forholdene der nærmere. Han meldte om at kristenhetens misjonærer var svært motløse, og at japanerne generelt sett viste liten oppriktig interesse for religion. Han mente imidlertid at folket trengte å høre «evangeliet om Riket», og R. R. Hollister, som var amerikaner, ble utnevnt til Selskapets representant i Det fjerne østen. Det ble oversatt flere traktater og bøker til japansk, deriblant Guds Verdensplan, og millioner av eksemplarer ble distribuert, hovedsakelig av innfødte japanere, som fikk betaling for arbeidet. I 1926 ble Junzo Akashi, en japansk-amerikaner, sendt til Japan som Selskapets representant. Det ble opprettet et avdelingskontor i Kobe i begynnelsen av 1927, og det ble flyttet til Tokyo senere samme år. I 1938 hadde antallet av kolportører som distribuerte blad og bøker, vokst til 110. Men over hele landet ble fanatisk religiøs nasjonalisme fremmet, og det førte Japan inn i den annen verdenskrig. Den 21. juni 1939 ble 130 medlemmer av Todaisha («Fyrtårn-foreningen», som Jehovas vitners lokale organisasjon  ble kalt på den tiden) arrestert og fengslet, og det satte en effektiv stopper for den organiserte virksomheten i krigsårene.

Avdelingstilsynsmannen falt dessverre fra under presset, og bortsett fra noen få som var lojale, for eksempel familiene Ishii og Miura, fulgte de fleste medlemmene av Todaisha ham og sluttet å tjene Jehova. En av grunnene til at denne gruppen sviktet, var blant annet at de fulgte et menneske, Junzo Akashi. Han tok opp den tradisjonelle japanske skikken med polygami, enda han allerede hadde en kone. Hun fortsatte imidlertid å tjene trofast som pioner i over 40 år i New York, og det er fremdeles noen i West Manhattan menighet i New York som blir varme om hjertet når de tenker tilbake på søster Ogawachi. Da misjonærene fra Gilead-skolen kom til Japan etter krigen, fant de en stor gruppe medlemmer av Todaisha i Osaka. De tok penger for å døpe folk, og, noe som var enda verre, de etterlignet Akashi når det gjaldt å følge en svært umoralsk levemåte. De vegret seg imidlertid for å slutte med en slik livsførsel, så det var nødvendig å utstøte omkring 30 av dem for å bevare menighetens renhet.

De som forble trofaste

Tenk på hvilken kontrast Jizo og Matsue Ishii utgjorde til disse troløse vitnene. Bror og søster Ishii var blant de første japanske kolportørene og forkynte i hele landet i årene fra 1929 til 1939. I juni 1939 ble de arrestert og fengslet i Sendai. Matsue husker fremdeles det første året hun satt i en liten, skitten enecelle hvor det krydde av lopper. Hun fikk ikke lov til å dusje eller bade, og hun ble bitt av veggedyr. Hun gikk ned i vekt til hun bare veide 30 kilo og var fullstendig avmagret. Døden nær ble hun sendt til et annet fengsel, hvor helsen ble noe bedre, og mot slutten av 1944 ble hun løslatt. Mannen hennes fikk en lignende behandling, og senere bevarte han også sin ulastelighet ved å nekte å ta imot blodoverføring. (Apg. 21: 25)  Han døde 71 år gammel. Matsue har fortsatt å være et trofast vitne like fram til i dag. Hun forteller: «De fleste av dem som kom med før krigen, og som utmerket seg ved sine evner og sitt intellekt, forlot Guds organisasjon da de ble utsatt for stort press. . . . De som forble trofaste, hadde ingen spesielle evner og gjorde seg lite bemerket. Det er sikkert og visst at vi alle må stole på Jehova av hele vårt hjerte.» — Ordsp. 3: 5.

Et annet trofast ektepar var Katsuo og Hagino Miura, som begynte i kolportørtjenesten i 1931. De ble også arrestert i 1939, i Hiroshima. De nektet å tilbe keiseren eller støtte Japans militarisme. Katsuo ble skamslått og satt fengslet helt til fengselet ble ødelagt av en atombombe i august 1945. Selv om han bare var 38 år, var helsen ødelagt. Han så ut som en gammel mann da han slapp ut. Han drog nordover til Ishinomori, hvor Hagino, som var blitt løslatt tidligere, tok seg av deres unge sønn, Tsutomu.

Hvordan forholdt Katsuo seg så til Jehovas organisasjon? Japans ledende avis, Asahi, fikk vite at fem unge kvinner som var misjonærer utsendt av Selskapet Vakttårnet, var kommet til Osaka for å leve på japansk vis i et japansk hus. Noen journalister oppsøkte dem og utarbeidet en flott artikkel med bilder. De sammenlignet de fem søstrene med engler som i likhet med kirsebærblomster hadde dalt ned fra oven. Artikkelen inneholdt også adressen til misjonærhjemmet. Flere hundre kilometer lenger nord ble Katsuo oppmerksom på denne artikkelen. Han sørget med én gang for å kontakte organisasjonen og begynte som pioner. Han tjente trofast like til sin død i 1957.

Miyo Idei er 92 år gammel og har tjent trofast like fram til i dag. Hun bor i Kobe og har utholdt mange prøvelser i løpet av de 65 årene hun har vært i sannheten. Hennes spennende livshistorie stod i Vakttårnet for 1. september 1991.

 «Førtinierne»

Det var blitt mye lettere å forkynne etter den annen verdenskrig. Men i 1947 gav Junzo Akashi Selskapet Vakttårnets hovedkontor i Brooklyn i New York beskjed om at han ikke lenger var enig i Bibelens lære. Bror Knorr skrev straks til avdelingskontoret på Hawaii og bad dem om å sende pionerer fra Hawaii som var av japansk avstamning, til New York for å gjennomgå Gilead-skolens ellevte klasse og få opplæring som misjonærer. Avdelingstilsynsmannen på Hawaii, Don Haslett, som hadde vært sekretær for bror Rutherford i midten av 1920-årene,  innvendte: «Men bror Knorr, hva med ekteparet Haslett?» Dermed ble innbydelsen utvidet til også å omfatte Don og Mabel Haslett, enda de var nesten 50 år gamle. På Gilead lærte Shinichi Tohara og Elsie Tanigawa over 20 elever japansk.

 I løpet av 1949 begynte så «hawaierne» — Don og Mabel Haslett, Jerry og Yoshi Toma, Shinichi og Masako Tohara og deres tre barn og Elsie Tanigawa — å forkynne i den utbombede byen Tokyo. Senere samme år kom det også en gruppe australske misjonærer, som bestod av Adrian Thompson, Percy og Ilma Iszlaub og Lloyd og Melba Barry, som ble sendt til den krigsherjede byen Kobe. Disse første misjonærene i Japan ble kalt «førtinierne». Av dem er det seks stykker som har  «dødd med støvlene på,» som det heter i ordtaket, i sitt tildelte distrikt, og åtte andre tjener fremdeles på heltid i Japan eller i Brooklyn i New York. I 1949 var det også åtte lokale forkynnere som rapporterte tid i tjenesten for Riket.

Vekst i Tokyo

Gruppen fra Hawaii fikk i stand en bemerkelsesverdig framgang i Tokyo. Yoshi Toma husker at i etterkrigsåret 1949 gjennomarbeidet de distriktet «fra tilfluktsrom til tilfluktsrom». Hun forteller: «Folk var fattige og kjempet for å komme seg etter følgene av krigen. Maten var rasjonert, og Don Haslett stod i kø sammen med naboene for å få sitt tildelte kålhode.» Men folk var vennlige og snille og hørte tålmodig på misjonærene, som strevde med sine presentasjoner på japansk. Misjonærene måtte også venne seg til å ta av seg skoene når de skulle inn i et hus. Så kunne de gå inn i det tilstøtende rommet. Men det var lavt under taket, og Don Haslett, som var en høy mann, fikk seg mangt et arr av å skalle hodet oppi. I løpet av et par år la «hawaierne» en solid grunnvoll i Tokyo, som nå har 139 menigheter.

Av «førtinierne» var Don og Mabel Haslett, som tilhørte den salvede klasse, flotte eksempler i felttjenesten, selv etter at de var kommet opp i årene. Da Don døde i 1966, var alle de seks brødrene som bar kisten hans inn i Rikets sal under begravelsen, unge menn som han hadde hjulpet inn i sannheten, og som på det tidspunktet tjente i den japanske Betel-familien i Tokyo, som hadde 19 medlemmer.

Mabel levde åtte år etter at Don var død. Da hun kom opp i 70-årene, fikk hun kreft i tykktarmen. Legene ved et av Tokyos ledende sykehus, som ligger i Toranomon, var hensynsfulle og gikk med på å operere uten blod på den betingelsen at hun kom til sykehuset to uker før operasjonen. Den første dagen hun lå der, kom det en ung lege inn på rommet hennes.  Han var nysgjerrig på hvorfor hun nektet blodoverføring. Dette resulterte i fine bibelske drøftelser hver eneste dag fram til hun skulle opereres. Fordi sykdommen var så alvorlig, deltok fire leger i operasjonen. Da Mabel kom til bevissthet, utbrøt hun: «Forbannet være den gamle Adam!» Det var en forståelig reaksjon. Mabel lå på intensivavdelingen i bare ett døgn, mens fire andre pasienter som hadde gjennomgått den samme operasjonen samme dag, men som hadde fått blodoverføring, lå der i flere dager. Og hvordan gikk det med den unge legen? Senere sa han til Mabel: «Du visste ikke om det, men det var fem leger i operasjonssalen. Jeg var også der, for jeg ville forsikre meg om at de ikke gav deg blod.» Dr. Tominaga fortsatte å studere Bibelen i Yokohama, og i dag er han og hans far, som også er lege, og deres koner aktive medlemmer av menigheten. Sykehusoppholdet brakte virkelig fine frukter.

Mabel fortsatte å tjene som misjonær ved Tokyo Mita misjonærhjem. Da hun var 78 år gammel, fikk hun igjen kreft og måtte holde sengen. Men da de andre misjonærene kom hjem en kveld og fortalte hvilke fine opplevelser de hadde hatt i kampanjen med en traktat i serien Rikets budskap, insisterte Mabel på at de kledde på henne og tok henne med seg ut for å tilby traktaten. Hun hadde bare krefter til å besøke tre hus like i nærheten, de samme tre husene hun hadde oppsøkt for å forkynne den gang hun kom til Japan. Noen uker senere fullførte hun sitt jordiske livsløp og kunne ta fatt på sitt himmelske oppdrag. — Jevnfør Lukas 22: 28, 29.

En fin utvikling i Kobe

I Kobe fant det også ganske snart sted en tydelig økning. Det første virkelig teokratiske stevnet i Japan ble holdt på eiendommen til det rommelige misjonærhjemmet i Kobe, i dagene fra 30. desember 1949 til 1. januar 1950. På det offentlige  foredraget om søndagen, som ble holdt i auditoriet på Tarumi skole i Kobe, var det 101 til stede. Tre ble døpt i det store offentlige badet i Tarumi.

Adrian Thompson, en av misjonærene i Kobe, gjorde bemerkelsesverdige framskritt med hensyn til å lære det japanske språket, og i 1951 ble han utnevnt til å tjene som den første kretstilsynsmannen i Japan. Senere ble han den første områdetilsynsmannen. Han gjorde mye for å legge en solid grunnvoll for den veksten som skulle komme. Hans mor hadde vært en trofast pionersøster i mange år i New Zealand, og Adrian selv hadde fått ry på seg for å være en glimrende rugbyspiller. Men da den annen verdenskrig brøt ut, forlot han idrettens rampelys og ble døpt som et av Jehovas vitner. Deretter begynte han som heltidsforkynner i Australia. «Tommy» døde i 1977, men kommer til å bli husket lenge for sin grenseløse energi og sitt «krav om udelt hengivenhet» for Jehova. — 4. Mos. 25: 11.

Det tok tid før misjonærene ble vant til de japanske hjemmene, kulturen og språket, men de var først og fremst opptatt av å forkynne Bibelens sannhet for andre. «Tiger» (Percy) Iszlaub, en utadvendt australier fra delstaten Queensland, tenker tilbake: «Vi hadde en mengde bibelstudier. Jeg ledet 36, og Ilma og de andre ledet like mange. De som studerte, pleide å komme til misjonærhjemmet, noen av dem hver eneste dag. Det ble ledet bibelstudier i hvert rom, tre eller flere hver eneste kveld. Vi la studiemateriell, både på engelsk og japansk, utover bordet. For at den som studerte, skulle få best mulig hjelp, måtte vi begge telle linjene ned til der svaret stod. Det tok sin tid, men det var forbausende hvordan de interesserte forstod stoffet ved bare å lese skriftstedene og sammenligne dem med publikasjonene. Og i dag er de i sannheten.»

I denne første tiden hadde misjonærene lite litteratur om Guds rike til bruk i forkynnelsen. En kartong fra før krigen  med den japanske utgaven av bind 2 av boken Lys hadde kommet til rette i Kobe, men folk pleide å si: «Jeg vil helst lese bind 1 først.» En av de aller første japanerne som kom i sannheten i Kobe, fattet imidlertid interesse etter å ha lest bind 2 og vokste med tiden slik i modenhet at han ble kretstilsynsmann. Snart begynte man å bruke stoff fra boken «Gud er sanndru». Enkelte av dem som studerte, oversatte selv kapitler av boken til japansk, og stensilerte eksemplarer ble lånt ut til misjonærene, slik at de kunne bruke dem på andre bibelstudier. Men noen av oversettelsene var litt tvilsomme. Ilma Iszlaub ble temmelig rystet da hun oppdaget at ’fortolkninger av fru Ilma Iszlaub’ var blitt satt inn som fotnoter på sidene i en slik oversettelse.

Omkring ti år senere hadde Percy litt av en opplevelse i byen Fukuoka. Da bad Kimihiro Nakata om å få et bibelstudium. Han var en voldsforbryter som var blitt dømt til døden fordi han som leiemorder hadde drept to menn, og det var Percy som kom til å studere med ham. Som følge av dette la Kimihiro fullstendig av sin «gamle personlighet». Han ble døpt i fengselet, og Percy beskrev ham som «en av de mest nidkjære forkynnere av Guds rike jeg noen gang har kjent». (Ef. 4: 22—24) Han lærte seg blindeskrift og transkriberte boken «Gud er sanndru», brosjyren «Dette gode budskap om Riket» og artikler i Vakttårnet og Våkn opp! til blindeskrift. Disse publikasjonene ble distribuert rundt om i Japan, deriblant til skoler for blinde. Men tidlig om morgenen den 10. juni 1959 kjørte en politibil opp foran misjonærhjemmet. Kimihiro hadde bedt Percy om å være til stede ved hans henrettelse den morgenen, og Percy etterkom ønsket. De snakket kort sammen på henrettelsesplassen og sang til slutt en av Rikets sanger. Så sa Kimihiro til Percy: «Hvorfor skjelver du, Percy? Det er jo jeg som skal være nervøs.» Det siste han sa før han ble hengt, var: «I dag setter jeg fullt ut min lit til Jehova, og til gjenløsningsofferet og oppstandelseshåpet. Jeg skal sove en  liten stund, og hvis det er Jehovas vilje, kommer jeg til å møte dere alle igjen i paradiset.» Han sendte varme hilsener til sine brødre rundt om på jorden. Kimihiro døde for å tilfredsstille rettferdigheten, kravet om liv for liv. Han døde imidlertid ikke som en forherdet forbryter uten håp, men som en innviet og døpt trofast tjener for Jehova. — Jevnfør Apostlenes gjerninger 25: 11.

Etter at Ilma Iszlaub hadde kjempet mot kreft i omkring ti år, døde hun på det japanske Betel-hjemmet i Ebina den 29. januar 1988. Som medlem av Watch Tower Bible and Tract Society of Pennsylvania var Percy gjentatte ganger til stede ved Selskapets årsmøter, og for bare noen år siden kom han med en fin rapport om virksomheten i Japan. Men i 1996 døde også han.

Trass i språkbarrieren startet Melba Barry et bibelstudium den første dagen hun var ute i tjenesten på feltet i Kobe, mot slutten av 1949. Dette studiet resulterte i at det kom til to nye forkynnere, og en av dem, Miyo Takagi, var pioner i flere tiår. Senere fortalte hun Melba at det hadde gjort dypt inntrykk på henne å se to misjonærsøstre komme gående over en gjørmete åker for å oppsøke henne. Nå, 48 år senere, bruker Miyo rullestol når hun oppsøker folk fra hus til hus. På mindre enn tre år hjalp Melba cirka sju personer til å ta imot sannheten, før hun ble sendt til Tokyo for å tjene som misjonær der. Disse har holdt ut i årenes løp, og de overlevde heldigvis også det store jordskjelvet i Kobe i 1995.

Flere misjonærer kommer til landet

I begynnelsen av 1950 ble fem søstre fra Gilead-skolens ellevte klasse som ikke hadde fått visum til Ny-Caledonia, i stedet sendt til Kobe i Japan. Blant dem var Lois Dyer, som nå har tjent som pioner i 67 år, og Molly Heron. De har vært pionerpartnere de siste 49 årene og tjener for tiden ved misjonærhjemmet  i Tokyo Mita. Lois’ livshistorie stod i Vakttårnet for 15. oktober 1980.

Molly Heron forteller: «Misjonærhjemmet i Kobe var rommelig, og vi feiret minnehøytiden der seks måneder etter at de første misjonærene hadde kommet dit. Omkring 180 var til stede. De fylte spisesalen og gangen, og noen hørte til og med på talen, som ble tolket, gjennom vinduene.» På dette møtet ble det også gitt en opplysning angående felttjenesten, og neste morgen (søndag) var det rundt 35 som møtte fram for å være med. Bror Barry forteller: «Hver misjonær måtte ta med seg tre—fire nyinteresserte fra dør til dør, og siden misjonærene ennå ikke snakket språket særlig flytende, snudde beboerne seg mot våre japanske følgesvenner og snakket med dem. Vi fant imidlertid aldri ut hva de nyinteresserte sa til beboerne.»

Mot slutten av juni 1950 brøt Koreakrigen plutselig ut. Misjonærene i Japan ville naturligvis gjerne vite hvordan de  åtte misjonærene fra deres klasse på Gilead som tjente i Sør-Korea, hadde det. De trengte ikke vente lenge. Den andre dagen etter at krigen hadde brutt ut, var noen av misjonærene i Kobe på vei hjem med et pendlertog. Et tog fra motsatt retning kom inn på stasjonen samtidig med dem, og gjett hva som skjedde da de to togene kjørte videre! Da fikk misjonærene i Kobe øye på sine åtte kolleger fra Sør-Korea på den andre plattformen. For en gjenforening det ble! De fra Sør-Korea hadde klart å komme seg ut av landet på det siste flyet som tok med seg sivilister. Nå økte antallet av misjonærer i Kobe fra 10 til 18. Distriktene der i byen, som for en stor del lå i ruiner, ble gjennomarbeidet svært grundig.

Snart drog Scott og Alice Counts videre til misjonærhjemmet i Tokyo, men i oktober flyttet alle de åtte misjonærene fra Sør-Korea til et nytt misjonærhjem som var blitt opprettet i Nagoya. Det var bare Don Steele og hans kone, Earlene, av de åtte som reiste tilbake til Sør-Korea da forholdene tillot det.

Marker klare til innhøsting

Grace og Gladys Gregory var to av de første som ble sendt til misjonærhjemmet i Nagoya. De oppdaget at distriktet var klart til innhøsting. I april 1951 traff Grace den 18 år gamle Isamu Sugiura, som arbeidet for en pianohandler. Gladys forteller: «Isamus mor hadde oppdratt ham i en shintoistisk sekt, og han hadde fått høre at Japan var shinshu (det guddommelige land), og at kamikaze (den guddommelige vind) ville beskytte Japan og hjelpe landet til å vinne krigen. Hans tro på de japanske gudene ble imidlertid rystet da Japan kapitulerte og han ble klar over de katastrofale økonomiske forholdene og den matmangelen som krigen hadde ført til. Faren døde av underernæring året etter at krigen sluttet. Den unge Isamu reagerte imidlertid positivt på håpet om en paradisisk jord og ble døpt på et kretsstevne i oktober 1951.»

 Omkring 50 misjonærer var til stede sammen med cirka 250 japanere. Det gjorde dypt inntrykk på Isamu at misjonærene fritt omgikkes japanerne uten fordommer, enda det bare var seks år siden den annen verdenskrig var slutt. Senere gjennomgikk bror Sugiura Gilead-skolen og tjente som krets- og områdetilsynsmann. Etter 45 års helhjertet tjeneste er han nå medlem av utvalget ved avdelingskontoret i Ebina.

Gladys Gregory husker at hun besøkte en kvinne som hadde vært buddhist i navnet, men som senere hadde konvertert til kristenhetens kirkesamfunn. Hun forlot imidlertid disse nokså desillusjonert. Hun var blitt skuffet da prestene ikke kunne forklare hvem Gud er, og hvorfor de ikke brukte Guds personlige navn, selv om det forekom nesten 7000 ganger i hennes bibel (Bungotai, den gamle, klassiske utgaven). I stedet for å besvare hennes mange spørsmål hadde presten sagt at hun «bare måtte tro». Hun fikk tak i et eksemplar av Vakttårnet (som var blitt utgitt månedlig på japansk siden mai 1951) som Gladys hadde levert til naboen. Det hun leste, gjorde dypt inntrykk på henne, og hun oppsøkte Gladys. Senere fortalte Gladys om denne opplevelsen: «Da hun så hvordan Bibelen besvarte spørsmålene hennes, ble hun svært grepet. Hun kom på menighetsbokstudiet allerede den første  uken, og der fikk hun høre opplysninger om felttjenesten neste dag. Da hun sa at hun gjerne ville bli med, prøvde vi å dempe henne litt ved å si at hun måtte studere en stund først. ’OK, jeg kan godt studere,’ sa hun, ’men jeg vil være med på feltet også.’ Det var hun, og den første måneden var hun ute mer enn 50 timer. Innen det hadde gått et år, ble hun døpt og begynte som pioner, og senere tjente hun som en produktiv spesialpioner. Nå er hun 80 år, men fremdeles opptatt i pionertjenesten.»

Jehova fikk det til å vokse

Fem misjonærsøstre som ble sendt til Osaka i 1951, var glad for at mange kom til misjonærhjemmet for å studere. Men de nye misjonærene hadde ikke så lett for å skille japanerne fra hverandre. Lena Winteler fra Sveits sier: «Når folk kom til oss, pleide vi fem å stille oss i en gruppe og la dem plukke ut den de skulle studere med.» Misjonærene prøvde så godt de kunne, å etterligne japanske skikker, så derfor satte de fram tøfler som folk som besøkte dem, kunne ta på seg. Misjonærene visste imidlertid ikke forskjellen på tøfler for gjester og baderomstøfler.  En dag tok en kvinne som studerte Bibelen, Lena til side og forklarte: «Vi setter ikke fram baderomstøfler til gjestene.» Men etter hvert lærte misjonærene.

Misjonærbrødrene i Kobe besøkte fra tid til annen Osaka for å hjelpe de fem enslige søstrene der. Det var bare en håndfull forkynnere i Osaka på den tiden. En gang var Lloyd Barry sammen med noen av misjonærene i Osaka på en utendørs operakonsert som ble holdt på det store baseballstadionet i Koshien. Da falt kommentaren: «Hadde det ikke vært flott om vi en dag hadde kunnet fylle dette stadionet under et stevne!» En tilsynelatende umulighet!

Mot slutten av 1994 var imidlertid bror Barry, som nå er medlem av det styrende råd i Brooklyn, innbudt til å holde innvielsestalen i den nyoppførte stevnehallen i Hyogo, som skulle brukes av de 52 menighetene i Kobe-området. Det var et svært fint møte, og noen av de første forkynnerne i Osaka var til stede. Den neste dagen var det imidlertid planlagt en mye større sammenkomst. Og hvor skulle denne være? Jo, ingen andre steder enn på baseballstadionet i Koshien! Det var over 40 000 til stede, og de utgjorde en svært ordnet og disiplinert forsamling. Det var også mange andre som fikk høre programmet på 40 andre steder over hele Japan. De var tilkoblet stadionet via telefonlinjer. Dermed var det i alt 254 000 tilhørere — flere enn dem som overvar det store stevnet i New York i 1958. For en fantastisk vekst Jehova har sørget for i Japan! — 1. Kor. 3: 6, 7.

I begynnelsen av 1951 ble det opprettet et misjonærhjem i Yokohama. Denne byen viste seg også å være et veldig fruktbart distrikt. Den første tilsynsmannen for misjonærhjemmet, Gordon Dearn, som nå er enkemann, er fremdeles i heltidstjenesten og tjener på avdelingskontoret i Ebina. I dag er det 114 menigheter i Yokohama, og veksten fortsetter, for de lokale brødrene har tatt opp arven etter misjonærene.

 I 1952 ble det opprettet et misjonærhjem i byen Kyoto. Noen av misjonærene i Osaka og Kobe ble overført til Kyoto for å slutte seg til den nidkjære gruppen av nye misjonærer der. I april 1954 ble også Lois Dyer og Molly Heron sendt fra Kobe til Kyoto.

I Kyoto er det omkring 1000 templer, nesten ett på hvert gatehjørne. Og amerikanerne hadde latt være å bombe byen under krigen for å spare templene. Lois tenker tilbake: «Mens vi var der, traff vi Shozo Mima, en kolonialgrossist som var rekonvalesent etter lang tids sykdom. Han var en nidkjær buddhist, men sa at han gjerne ville bli kjent med den sanne Gud. Det var svært lett å starte et bibelstudium med ham. Senere begynte også hans kone og døtre å studere, og hele familien kom i sannheten. Den vennlige og sympatiske Shozo ble en åndelig søyle i Kyoto menighet.»

Margrit Winteler fra Sveits sluttet seg til sin eldre søster, Lena, i Kyoto. Hun oppdaget at i dette nye distriktet måtte hun i like høy grad merke seg folks kroppsspråk som det de sa. En mann som mente at hans kone måtte avgjøre om de skulle ta imot den litteraturen som ble tilbudt, kunne simpelthen vifte litt med lillefingeren for å vise at hun ikke var hjemme. Hans kone kunne på den annen side holde opp tommelen, som representerte mannen, og derved si at han ikke var hjemme. Margrit skjønte etter hvert at når folk i Kyoto bare ble stående og bla rolig i bladene de ble tilbudt, sa kroppsspråket deres at de egentlig ikke var interessert i å ta imot bladene, men ville at hun skulle forstå det uten at de sa noe. Det var imidlertid ikke alle som reagerte negativt, verken ved sitt kroppsspråk eller ved det de sa. I dag er det 39 blomstrende menigheter av Jehovas vitner i Kyoto.

Kalde vintrer og et nytt språk

Da det kom flere misjonærer fra Hawaii til Japan i 1953, deriblant Adeline Nako og hennes partner, Lillian Samson,  ble de sendt til byen Sendai i nord, hvor temperaturen kunne synke til minus fem grader om nettene. Don og Mabel Haslett hadde opprettet et nytt misjonærhjem der i oktober året før, og de hadde fått selskap av Shinichi og Masako Tohara. Hawaierne var jo vant til å bo i tropiske strøk, så de syntes at de kalde vintrene i Sendai utgjorde en utfordring. De ble kjent som de «nyfryste hawaierne».

Lillian forteller: «For første gang i livet lærte vi å hogge ved til komfyren. Det var bare på kjøkkenet det var varmt, så vi prøvde å varme opp sengene med en yutanpo, en japansk sengevarmer av metall. Om dagen kjøpte vi ishi-yakiimo (ovnsbakte søtpoteter), som vi puttet i lommene for å varme hendene, og etterpå spiste vi dem til lunsj.»

Det var imidlertid ikke bare kulden som skapte problemer. Det oppstod enkelte pussige situasjoner inntil misjonærene lærte å lese japanske skrifttegn. Adeline har fremdeles ikke glemt den gangen da hun trykte inn en brannalarm fordi hun ikke kunne lese japansk og trodde at det var en rød dørklokke. Folk stormet ut av leilighetene for å se hva som hadde skjedd. Hun fikk seg en grundig overhøvling for den tabben.

Alle disse misjonærene har imidlertid gode minner om mye mer enn de personlige opplevelsene de hadde i løpet av sine første år i Japan. De mange tusen japanske brødrene og søstrene og alt det de har opplevd sammen med dem, har en plass i deres «familiealbum». Vi vil gjerne vise deg dette «albumet» når vi nå ser tilbake på andre ting som har bidratt til veksten av det teokratiske samfunnet i Japan.

Spesialpionerer åpner nye distrikter

Spesialpionerenes virksomhet har vært en viktig faktor i arbeidet med å utbre Rikets budskap til de fjerneste strøk av landet. Noen av spesialpionerene ble lært opp av misjonærene, og de la den samme nidkjærhet for dagen som sine  læremestere. Mens misjonærene tjente i sine tildelte distrikter, ble disse japanske spesialpionerene sendt til mindre byer og tettsteder. Mange av de første spesialpionerene har vist en helt usedvanlig hengivenhet og utholdenhet, selv om de bare hadde vært døpt en kort stund da de ble utnevnt.

Hisako Wakui hadde bare vært døpt i ett år og fire måneder da hun ble utnevnt til spesialpioner, og hun og hennes partner, Takako Sato, har vært spesialpionerer sammen siden 1957. De har tjent i ni tildelte distrikter og har hjulpet over 80 personer til å bli døpte Jehovas vitner.

Hisako forteller blant annet hvordan Jehova velsignet et av de første bibelstudiene hun ledet: «Hun var en nidkjær kirkegjenger, men sa likevel: ’Hvis det er snakk om et bibelstudium, kan jeg ha det hver eneste dag.’ Da hun fikk vite at Guds navn er Jehova, og at han er Jesu Far, forlot hun kirken og var snart ute i felttjenesten.» Nidkjærheten ble ikke mindre da hun flyttet til et svært kaldt område hvor det ikke var noen menighet. I dag er både mannen hennes og de fire barna deres i sannheten. De tre guttene tjener som eldste, og datteren er spesialpioner.

Da Hisako og Takako tjente i Tsuru i prefekturet Yamanashi, merket de at det var liten vekst. Det var bare fire—fem personer som kom på møtene. Kretstilsynsmannen lurte på om de heller burde bli sendt til et mer fruktbart distrikt, men de to søstrene var ikke særlig ivrige etter å flytte fra Tsuru. De var temmelig sikre på at Jehova måtte ha noen sauer der, siden han tross alt hadde sendt dem til dette stedet. Så kretstilsynsmannen sa: «Hvis det er 18 til stede på det offentlige foredraget til helgen, skal jeg bringe deres ønske om å bli i denne tildelingen videre til Selskapet.» Pionerene gjorde seg ekstra store anstrengelser for å få folk på søndagsmøtet, og overraskende nok kom det 19 stykker. Uken etter var det  igjen bare fire—fem til stede, men pionerene fikk fortsette sitt arbeid i distriktet. I dag har Tsuru menighet en fin gruppe forkynnere og en vakker Rikets sal.

Kazuko Kobayashi er en annen spesialpioner som har tjent i 40 år og åpnet nye distrikter. Da Pauline Green, som var misjonær i Kyoto, første gang møtte Kazuko, hadde hun prøvd å finne meningen med livet. Pauline viste henne Forkynneren 12: 13, og dette var nok for Kazuko. Hun tenkte som så at misjonærens liv var det som kom nærmest den levemåten en kristen bør følge, så hun satte seg som mål å følge den samme levemåten. Da hun ble utnevnt til spesialpioner, hadde hun bare vært døpt i tre år, men hun erfarte snart Jehovas kjærlige beskyttelse i sin spesielle tjeneste og oppnådde gode resultater. Kazuko forstod også hvordan folk ute på landsbygda følte det — at frykt for hva andre måtte mene, påvirket deres avgjørelser. Hvordan taklet hun dette? Hun forteller: «Jeg bestrebet meg på å bli deres venn. Jeg er glad i mennesker, og uansett hvor jeg kom, prøvde jeg å huske at Jehova også er glad i dem. Da var det lett å bli deres venn.»

I mars 1971 sendte avdelingskontoret ut flere nye spesialpionerer for å forkynne i isolerte distrikter. Et typisk eksempel var to unge søstre som nettopp var fylt 20. Akemi Idei (nå Ohara), som var adoptivdatter av Miyo Idei, og Kazuko Yoshioka (nå Tokumori) ble sendt til byen Kaga i den sentrale delen av Japan. Fram til da hadde de tjent under foreldrenes og menighetens beskyttende «paraply». «Nå ble det annerledes,» forteller Kazuko. «Vi var de eneste som forkynte det gode budskap i det distriktet vi ble sendt til.» For å bryte isen og få kontakt med menneskene der, som var mistenksomme overfor fremmede, pleide de å snakke den lokale dialekten når de presenterte seg, og bruke nøyaktig det samme tonefallet som folk på stedet. Noen av dem som tok imot sannheten, var tre unge menn som drev med løp. Kazuko husker at det ikke var  lett å holde følge med dem da de begynte å delta i tjenesten på feltet. De hadde vært langdistanseløpere, og de løp bokstavelig talt fra gård til gård.

Etter hvert som nidkjære spesialpionerer forkynte i det som tidligere hadde vært ledig distrikt, økte antallet av menigheter og isolerte grupper, slik at det i januar 1976 passerte 1000.

Utviklingen på Okinawa

Det var også framgang på de øyene som utgjør Okinawa. Det bor 1,2 millioner mennesker på Okinawa, som hadde kommet under amerikansk administrasjon etter den annen verdenskrig. Folk på Okinawa er av natur rolige, tålmodige, varme og vennlige mennesker, og våre brødre og søstre her er også utholdende og nidkjære i sannheten.

Okinawa ble lagt under det japanske avdelingskontoret, og Lloyd Barry, som da var avdelingstilsynsmann i Tokyo, var på  sitt første besøk der i 1953. Han ble tatt imot av fire filippinske brødre, som alle arbeidet med gjenoppbyggingen etter krigen. De kjørte ham straks til det amerikanske militærfengselet, hvor det satt tre unge soldater som hadde tatt standpunkt for Bibelens sannhet, men som var nokså taktløse og gikk til ytterligheter. De holdt for eksempel alle i fengselet våkne til langt på natt ved å synge Rikets sanger av full hals. Men nå ble de hjulpet til å bli mer likevektige. Fengselspresten bemerket for øvrig at slik han så på saken, så var Kristi rike tusen år borte. En av disse unge mennene tjente senere som medlem av Betel-familien i Brooklyn, og alle tre ble ansvarsfulle tjenere i den kristne menighet. Under dette besøket ble det holdt et møte i en bølgeblikkbrakke hvor det var mer enn 100 øyboere til stede.

Yoshi Higa, en innfødt okinawer, var på dette møtet. På Okinawa er det vanlig å plassere levninger av døde mennesker i en stor hule med en inngang formet som en livmor — for  å vise at de som dør, vender tilbake til der de kom fra. Yoshi hadde søkt tilflukt i en slik hule under det fryktelige slaget om Okinawa under den annen verdenskrig. Mens hun betraktet levningene av de døde der inne, var hun blitt overbevist om at de døde virkelig er døde. Da hun begynte å studere Bibelen, godtok hun uten videre dens lære om de dødes tilstand og det fantastiske oppstandelseshåpet.

Yoshi ble den første okinawiske forkynneren og den første alminnelige pioneren. Den lokale radiostasjonen ville gjerne sende bibelske drøftelser, men kristenhetens prester var slappe med å lage programmer. Så oppdaget radiostasjonen at Yoshi var mer enn villig til å dekke behovet. I flere måneder leste hun opp artikler fra Vakttårnet.

Snart ble det mulig å arrangere et kretsstevne for omkring tolv nye lokale forkynnere, hvor programpostene ble holdt på japansk vekselvis av Adrian Thompson og Lloyd Barry. Arbeidet gikk hurtig framover, og antallet av forkynnere og pionerer økte raskt.

Yoshi Higa begynte i pionertjenesten i mai 1954. I løpet av  43 års trofast pionertjeneste har hun hjulpet over 50 personer til å lære sannheten å kjenne, og mange av hennes første «anbefalingsbrev» kom fra den protestantiske kirken i Shuri. (2. Kor. 3: 1—3) Nå er hun pioner i byen Ginowan.

En annen entusiastisk søster er Mitsuko Tomoyori, en enke som begynte som pioner sammen med datteren Masako i 1957 i Shuri, den gamle hovedstaden på Okinawa. Mitsukos øyne stråler fremdeles når hun forteller om de siste 40 årene hun har kunnet glede seg over som pioner, og om alle dem hun har hjulpet til å ta imot den sannhet som fører til evig liv.

I 1965 opprettet Selskapet Vakttårnet et avdelingskontor på Okinawa, og den hawaiiske misjonæren Shinichi Tohara ble avdelingstilsynsmann. (Han er av okinawisk avstamning.) Denne ordningen fortsatte selv etter at kontrollen over øyene ble ført tilbake til Japan i 1972. Da ordningen med utvalg ved avdelingskontorene ble opprettet i februar 1976, ble Shinichi Tohara, James Linton (en australsk misjonær) og Chukichi Une (en innfødt okinawer som har gjennomgått Gilead-skolen) utnevnt til å tjene som medlemmer av utvalget.

Nødvendig med utholdenhet

I et forsøk på å utvide forkynnelsen av det gode budskap ble det i tjenesteåret 1976 sendt spesialpionerer til flere av de øyene som lå under avdelingskontoret på Okinawa. På noen av øyene oppnådde man god respons, men på andre gikk det mange år før lokale skikker, overtro og sterke familiebånd ble overvunnet. De spesialpionerene som var blitt sendt for å tjene der, måtte ha stor utholdenhet. På grunn av øyboernes skepsis overfor fremmede var det ofte nesten umulig for dem å finne et sted å bo, enda det fantes mange tomme hus. Noen ganger var det bare mulig å få leie et hus hvor noen hadde begått selvmord. Men på grunn av den lokale overtroen kunne man ikke holde møter i et slikt hus.

 Ikke desto mindre førte den store utholdenheten til at pionerene begynte å høste frukter av arbeidet sitt. På øya Tokuno Shima var det en familie som kom til det offentlige foredraget under kretstilsynsmannens besøk. Faren var sterkt interessert i den populære lokale sporten oksekamp. (To okser blir stilt overfor hverandre for å prøve krefter.) Han hadde en premieokse som var spesialtrent til slike konkurranser. Men han var blitt interessert i Bibelen gjennom sin datter som hadde snakket med Jehovas vitner i Japan. Familien tok imot et tilbud om bibelstudium, og han, hans kone, datteren og tre sønner ble innviede Jehovas vitner. To nabofamilier kom også i sannheten. Disse familiene ble en svært aktiv gruppe. Nå er det en menighet med 49 forkynnere og 16 pionerer på denne lille øya.

På den fjerne øya Ishigaki i sør ble forkynnerne forbauset da en ung mann som var en velkjent bokser, oppsøkte dem og bad om å få et bibelstudium. Han hadde tidligere studert med Jehovas vitner i Yokohama, men hadde vært redd for å måtte leve opp til Bibelens krav. For å komme vekk fra det hele hadde han rømt til Iriomote, en tynt befolket øy, hvor han følte seg sikker på at det ikke fantes noen Jehovas vitner. Ganske snart kom han imidlertid over Selskapet Vakttårnets litteratur og ble målløs da han skjønte at Jehovas vitner hadde vært på denne øya også. Dermed innså han at det ikke var mulig å flykte fra Jehova. (Jevnfør Jona 1: 3.) Ettersom adressen til en forkynner stod skrevet i en av publikasjonene, klarte han å komme i kontakt med Jehovas vitner på naboøya, Ishigaki, og i løpet av kort tid ble han en innviet bror og en ivrig pioner.

Etter at Milton Henschel hadde besøkt Okinawa som sonetilsynsmann i september 1980, ble øygruppen igjen lagt under avdelingskontoret i Japan. Bror Tohara og hans kone og bror Une og hans kone fortsatte i heltidstjenesten på Okinawa, og bror og søster Linton tok opp igjen områdetjenesten på de større japanske øyene.

 Reisende brødre spiller en viktig rolle

Fordi de reisende tilsynsmennene og deres koner har lagt en slik selvoppofrende ånd for dagen, har de på mange måter bidratt til de japanske menighetenes vekst og modenhet. Deres tjeneste har en oppbyggende virkning på menighetene. Brødrene skjønner virkelig at disse tilsynsmennene og deres koner har forlatt ’hus og mor og far for det gode budskaps skyld’. — Mark. 10: 29.

Da kretstilsynsmennene besøkte menighetene tidligere, var det sjelden de fikk bo et sted hvor de kunne ha noe særlig privatliv. Men brødrene ble virkelig glad i dem fordi de med glede tok imot det de ble tilbudt. Keiichi Yoshida må smile når han tenker tilbake på noe som hendte så sent som i 1983, da han og hans kone bodde hos en enslig bror og hans ikke-troende familie i et stort bolighus på en gård i den nordlige delen av Honshu. Han forteller: «Vi ble ønsket hjertelig velkommen av familien og vist hvor vi skulle sove — i et rom med et stort buddhistalter. Da vi skulle legge oss om kvelden, åpnet plutselig bestefar skyvedøren i bare nattøyet. Uten å si et ord til oss ringte han med alterbjellen, tente røkelsen, framsa bønnene sine og gikk ut på motsatt side av rommet. Og etter ham kom de andre. Hele uken levde vi i spenning med hensyn til når og gjennom hvilken dør alterbesøkene ville komme. Men vi tilbrakte en hyggelig uke hos denne vennlige og gjestfrie familien.»

For tiden er det 209 reisende tilsynsmenn, som gjennomsnittlig har omkring 20 år bak seg i heltidstjenesten. De fleste av dem har tidligere vært spesialpionerer. Denne bakgrunnen gjør dem i stand til å gi fin opplæring i tjenesten fra dør til dør. Deres begeistring for tjenesten på feltet har bidratt mye til den enestående pionerånden i Japan.

Noen av kretstilsynsmennene har motivert enkeltpersoner  og familier til å flytte til områder hvor det har vært større behov for vitner for Guds rike. Andre har viet ikke-troende ektefeller spesiell interesse, med den følge at noen er blitt døpte vitner for Jehova. Mange unge er dessuten blitt hjulpet til å trakte etter åndelige mål som følge av at disse reisende brødrene har vist dem spesiell personlig interesse og selv vært gode eksempler.

Misjonærer fortsetter å dele sannheten med andre

I 1970-årene ble misjonærene sendt til mindre byer. På disse stedene var folk mer konservative og tradisjonsbundne, så arbeidet med å gjøre disipler gikk saktere framover der. Der det var menigheter, hjalp misjonærene de lokale brødrene til å få erfaring ved å la dem ta ledelsen. De tjente blant annet i byer som Akita, Gifu, Kofu, Kawaguchi, Kochi, Nagano, Wakayama og Yamagata.

De la tålmodighet for dagen og bestrebet seg på å hjelpe lokale Jehovas vitner til å verdsette visdommen i det å få fatt i den hele og fulle rekkevidden av Bibelens sannhet. (Hebr. 6: 1) Masao Fujimaki, som er presiderende tilsynsmann i en menighet i Kofu, husker da menigheten studerte boken Hvordan du kan oppnå et lykkelig familieliv. En eldre bror hadde problemer med veiledningen til ektemenn om å gi åpent uttrykk for sin hengivenhet for sin kone. Han sa: «Dette er selvsagt umulig for dem av oss som er blitt oppdratt før krigen.» Richard Bailey, en av misjonærene i menigheten, gav ham vennlig personlig hjelp og sa: «De sannhetene vi studerer, bør overvinne nasjonal bakgrunn og generasjonsavhengige faktorer; de gjelder alltid og er alltid gagnlige. Hvis vi bagatelliserer ett trekk ved sannheten, kan vi senere driste oss til å forkaste selv mer betydningsfulle sider ved den.» (Luk. 16: 10) Broren skjønte poenget, og etter dette satt han lykkelig sammen med sin kone på møtene — en ny erfaring for dem begge.

 Også på andre måter hadde lokale Jehovas vitner gagn av å være sammen med misjonærene. En søster sa det slik: «De var fornøyde og visste hvordan de skulle tjene Jehova med glede. De lærte meg også betydningen av å følge prinsipper basert på kjærlighet i stedet for å lage regler.» — 5. Mos. 10: 12; Apg. 13: 52.

Misjonærene hjalp mange til å få en enda sterkere følelse av at de tilhørte et verdensomfattende brorskap. Kazuko Sato, som først studerte sammen med Melba Barry i Tokyo, husker hvordan hun ble styrket da hun tjente som pioner i et landdistrikt hvor det var mye religiøs fiendtlighet. Hun følte seg ensom, så hun skrev til misjonærene i hennes tidligere menighet: «Jeg er helt alene om å forkynne.» Da fikk hun et brev med svar fra flere misjonærer,  hvorav noen var skrevet omhyggelig med japansk lydskrift: «Du er ikke alene, Kazuko! Hvis du hører etter, vil du bakenfor eplehagen høre lyden av føtter, føttene til nidkjære og trofaste brødre overalt på jorden.» — Jevnfør Åpenbaringen 7: 9, 10.

For tiden er det fremdeles 41 misjonærer som tjener ved fem misjonærhjem i Japan — i Yamagata, Iwaki og Toyama og to i Tokyo. Dessuten er det ni misjonærer som er i reisetjenesten, og ni som er på Betel i Ebina. Disse misjonærene er fine eksempler på det å være lojal mot Jehova og hans organisasjon. I ord og gjerning har de bidratt til at Jehovas vitner i Japan har ’gjort større plass’ når det gjelder sine personlige synspunkter, og fått en dypere forståelse av sannheten. — 2. Kor. 6: 13; Ef. 3: 18.

Økt virksomhet om sommeren for å gjennomarbeide ledig distrikt

Det var andre som også var med på å utbre det gode budskap til avsidesliggende byer og tettsteder. I 1971 ble de alminnelige pionerene innbudt til å tjene i ledig distrikt i sommermånedene. I 1974 begynte man så med en ordning som gikk ut på at brødre og søstre kunne tjene som midlertidige spesialpionerer i de tre sommermånedene. Hvert år ble det sendt 50 midlertidige spesialpionerer til 25 forskjellige områder, og det ble levert store mengder litteratur.

I 1980 var det bare omkring 7,8 millioner japanere som bodde i distrikter som ikke tilhørte noen menighet. I stedet for å utnevne midlertidige spesialpionerer innbød avdelingskontoret derfor menigheter, grupper av alminnelige pionerer og familier til å tjene i ledig distrikt om sommeren. Dette var en hyggelig nyhet for japanske Jehovas vitner, som foretrekker å gjøre ting sammen med andre.

Resultatene var virkelig hjertevarmende. I 1986 kom en  forkynner som var i ledig distrikt, til et hus på en fjellknaus i landsbyen Miwa i prefekturet Ibaraki. Der ble han tatt imot av en husmor som hadde bøkene Hvordan du kan oppnå et lykkelig familieliv og Min bok med fortellinger fra Bibelen. Hun hadde fått tak i disse bøkene tidligere og hadde lest dem mange ganger. Hun hadde sett etter en bibel hos en rekke bokhandlere, men ikke funnet noen, så hun var glad for å høre at en kristen familie skulle flytte til landsbyen. Det ble startet et bibelstudium med én gang, og nå er hele familien i sannheten.

Etter hvert ble også de gjenværende byene og landsbyene fordelt på de nærliggende menighetene.

Spesielt kurs for eldste

Etter hvert som forkynnelsen av det gode budskap skjøt fart, økte også antallet av menigheter og størrelsen på dem. Ofte var det bare én eller kanskje to kvalifiserte brødre til å ta ledelsen i menigheten. Og få av disse brødrene hadde fått noen særlig opplæring i å ta hånd om menighetssaker. Men etter at eldsteordningen ble opprettet den 1. oktober 1972, ble nyutnevnte eldste innbudt til å gjennomgå et to ukers kurs på avdelingskontoret i Numazu.

Dette kurset var virkelig en milepæl. Lærerne bestrebet seg på å hjelpe brødrene til å forstå betydningen av å vise ekte kjærlighet og være likevektige og rimelige når de hadde med sine medkristne å gjøre. (2. Kor. 1: 24) De understreket også betydningen av å dekke sin egen families åndelige behov. (1. Tim. 3: 4; 5: 8) Dette var ikke noe det vanligvis ble lagt særlig vekt på i familier i Østen.

Brødrene var ivrige etter å ta med seg hjem all den veiledningen de kunne få på kurset. Det var imidlertid noen som hadde en tendens til bare å pugge det de lærte, slik de hadde gjort den gang de gikk på skolen. Takashi Abe, en av lærerne, forteller: «Elevene satt oppe til langt på natt og skrev ned  innholdet av dagens drøftelser. Vi prøvde å få dem fra å ta en haug med notater og lage regler og oppfordret dem til heller å bruke tenkeevnen og anvende bibelske prinsipper.» — Rom. 12: 1; Hebr. 5: 14.

Mange brødre måtte bringe store personlige ofre for å komme på dette kurset. Noen kom fra den snørike øya Hokkaido, 130 mil nordover; andre kom fra den subtropiske øya Okinawa, 180 mil sørover. Det var også noen som måtte skaffe seg et nytt verdslig arbeid da de kom tilbake til familien. I 1977 ble det holdt en rekke to dager lange kurs forskjellige steder i landet. Det gjorde det mye enklere for brødrene å komme.

Motstand fra familien

Å bli en kristen i Japan innebærer mange utfordringer. «Særlig ute på landsbygda møter mange nye stor motstand fra slektninger i nabolaget,» sier Hiroko Eto, som har vært pioner i 37 år. «Slektningene er flaue over å ha et familiemedlem som skiller seg ut fra de andre i lokalsamfunnet, og man har stor menneskefrykt.»

Hirokos mor, Yuriko Eto, hadde vært glad i Bibelen også før hun kom i kontakt med Jehovas vitner. Men i 1954, da de hjalp henne til å forstå at det ikke bare er Guds hensikt å ta en liten gruppe trofaste kristne opp til himmelen, men at han også skal gjøre jorden til et paradis bebodd av lykkelige mennesker som tjener ham, begynte hun ivrig å forkynne dette gode budskap for andre. Hun og barna hennes har tålmodig hjulpet mange til å overvinne sin menneskefrykt, slik at de kan oppnå Jehovas godkjennelse.

Da Hiroko prøvde å hjelpe en oppriktig kvinne, hadde hun følgende opplevelse: En gift kvinne som begynte å studere, møtte motstand fra svigermoren, som hun og mannen bodde sammen med. Kvinnen ville ikke ødelegge husfreden, så derfor kuttet hun ut studiet. «Jeg så etter henne når hun var  ute på veien, og oppfordret henne til å være snill mot svigermoren,» sier Hiroko, «og vise ved sitt eksempel hvilken god virkning det har å studere Bibelen. Hun var taktfull og stilte mannen forskjellige spørsmål om det hun hadde lært på studiet, og fikk etter hvert også ham interessert. Til å begynne med sa mannen: ’Her ute på landet er det umulig å være en kristen.’ Men kjærlighet til Jehova hjalp dem til å overvinne mye motstand.» Nå er de selv og deres eldste sønn døpt. Mannen er menighetstjener og leder et menighetsbokstudium hjemme hos dem, og moren hans overrasket alle ved å komme på møtet da han skulle holde sitt første offentlige foredrag.

Ofte kommer motstanden fra ektefellen. Noen menn motarbeider sin kone fordi de er sjalu, eller fordi de har vokst opp i et mannssjåvinistisk miljø. Da den nygifte Keiko Ichimaru begynte å studere Bibelen i begynnelsen av 1970-årene, møtte hun stor motstand fra mannen, Hiroyuki, som nektet henne å gå på møtene. «Jeg kunne bare ikke utstå tanken på å måtte spille annenfiolin i forholdet til hennes religion,» sa Hiroyuki senere. Keiko var glad i mannen sin, så derfor bad hun ham taktfullt om å undersøke om det hun studerte, var bra. Han bestemte seg for å studere Bibelen på egen hånd, men kunne ikke forstå det som stod der. Til slutt spurte han sin kone om han kunne få bli med på studiet hennes. Begge to ble døpte Jehovas vitner. Med tiden ble Hiroyuki alminnelig pioner, og i dag er han eldste i menigheten.

Da budskapet om Guds rike begynte å bli forkynt  i Chikugo i 1971, var Mayuki Sakamoto en av de første som tok imot Bibelens budskap. Mannen hennes, Toyota, var sterkt imot at hans kone og deres unge sønn begynte å gå på møtene i en by i nærheten. Toyota var fast bestemt på å stoppe dem, så han intensiverte sin motstand. I 14 år fortsatte han å lage bråk, selv etter at Mayuki ble døpt i 1973. En gang rettet han en revolver mot henne og skrek: «Jeg dreper deg hvis du ikke slutter!» Men den rolige måten hun tok det hele på, forundret ham, og han lurte på hva det var som gav henne denne roen.

Midt oppi alt dette prøvde Mayuki å vise at hun var glad i mannen sin. Hun gav aldri opp å prøve å lære ham sannheten. (1. Pet. 3: 1, 2) En dag da Toyota ergret seg over at hustruen og sønnen var pionerer, mens han holdt på med sitt verdslige arbeid, drog han på jobben og sa opp. Det var et stort skritt å ta for ham, for japanske menn betrakter vanligvis arbeidet sitt som nesten hellig. Nå håpet Toyota at Mayuki og sønnen ville synes synd på ham. Men da han kom hjem og fortalte hva han hadde gjort, klappet de rett og slett i hendene. Det fikk Toyota til å tenke, og ikke lenge etterpå begynte han å studere. Med tiden ble han også pioner, og nå tjener han som en kristen eldste.

I begynnelsen av 1970-årene hendte det ofte at menn som kom på møtene våre for første gang, bemerket at det bare var kvinner og barn der. Men siden den gang har tusenvis av menn gjort fine åndelige framskritt. Nå har organisasjonen et solid fundament av åndelig modne menn som dekker alle organisasjonsmessige behov. Og noen av dem er slike som var motstandere i 1970-årene.

Pionerene går på skole

På grunn av den store prosentdelen av forkynnerne i menighetene som var pionerer i 1970-årene (mellom 25 og 30  prosent), var det mange som kom på pionertjenesteskolen, som begynte i Japan i januar 1978. Denne skolen har i høy grad bidratt til å styrke menighetenes modenhet.

De første som ble innbudt til å gjennomgå skolen, var spesialpionerene, misjonærene og de reisende tilsynsmennene og deres koner. Shigeru Yoshioka, en av de første lærerne, forteller: «Det var til stor hjelp å ha disse erfarne pionerene i de første klassene. Det vi lærte av kommentarene og opplevelsene til disse modne Ordets tjenerne, kunne vi drøfte med de senere klassene.»

Fra og med februar 1980 ble pionertjenesteskolen arrangert i hver krets. Kretstilsynsmenn og andre modne brødre som hadde gjennomgått skolen, tjente som lærere. I de første åtte årene etter at skolen ble opprettet, var det årlig gjennomsnittlig 22 prosents økning i antall alminnelige pionerer, mens det var tolv prosents økning i antall forkynnere. Nå har de fleste kretsene hvert år to eller flere klasser med fra 25 til 30 pionerer som gjennomgår pionertjenesteskolen.

De fleste av pionerene på denne skolen er fremdeles ganske nye i sannheten, men som følge av deres opplæring får de mer tillit og blir dyktigere i tjenesten, og de får også uvurderlig kunnskap om hva som er en kristen livsførsel. Én pioner sa det slik: «Fram til nå har tjenesten, barneoppdragelse, den kristne personlighet og kunnskap om Bibelen liksom gått i ett i tankene mine. Men det ti dager lange kurset hjalp meg til å få alt sammen klart skilt ut og satt på sin rette plass.» I september 1997 var det blitt holdt 3650 kurs med i alt 87 158 pionerer.

Alle slags mennesker har reagert positivt

Folk med vidt forskjellig bakgrunn skaper en fargerik teokratisk organisasjon i Japan. Toshiaki Niwa er en mild eldste i en menighet i Yokohama. Men ved slutten av den annen  verdenskrig var han blitt opplært som pilot på en Ohka, et rakettfly, for å foreta et selvmordsangrep mot amerikanske marinefartøyer. En slik tjeneste ble vurdert som et uttrykk for hengivenhet for keiseren. Krigen sluttet imidlertid før han fikk anledning til å dø for sitt land. Senere begynte hans kone å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. Da Toshiaki fikk vite at Jehovas vitner hadde holdt seg strengt nøytrale under krigen, ble han også interessert. I 1977 begynte han sammen med sin kone å forkynne Bibelens gode budskap om fred for andre mennesker.

Også i underholdningsverdenen har vi funnet mennesker som med glede har forandret sin livsførsel for å bli lovprisere av Jehova. Yoshihiro Nagasaki hadde startet et dixieland-jazzband sammen med noen venner fra universitetet, og de spurte en mann som hadde lært dem å spille jazz, om han ville være leder for bandet. Denne mannen, Yoshimasa Kasai, en av Japans fremste jazzmusikere, hadde i mellomtiden kommet i kontakt med «Trummy» Young, en trompetist som var på besøk fra Hawaii. «Og fra da av begynte undervisningen, ikke i musikk, men i sannheten,» forteller Yoshihiro, som nå tjener  i utvalget ved avdelingskontoret. «Vi var slett ikke interessert, nei ikke det minste, men siden han var så begeistret og vi ikke ville miste ham som leder i jazzbandet, hørte vi likevel på det han sa.» Og de sa til og med ja til å studere. Vendepunktet for Yoshihiro kom imidlertid da han overvar et kretsstevne i april 1966. På det stevnet var det en universitetsstudent som Yoshihiro tidligere hadde truffet, som spurte om han ville bli med henne ut i tjenesten på feltet. Hun forkynte ut ifra Bibelen, og han gav beboerne løpesedler. «For første gang begynte sannheten virkelig å bety noe for meg,» minnes han. Etter at han hadde vært på dette stevnet, var han ute i tjenesten hver eneste dag og gjorde hurtige framskritt. Fire av de seks medlemmene av bandet er nå aktive Jehovas vitner.

Shinji Sato var prest ved den berømte Izumo-helligdommen i prefekturet Shimane, en av de viktigste shintoistiske helligdommene i Japan. Han var også lærer i Izumo Oyashirokyo-sekten. Selv om han hadde vært shintoprest i nesten 20 år, var han blitt desillusjonert over all den urettferdigheten og mangelen på kjærlighet han så blant prestene. Han hadde innsett at de shintoistiske gudene ikke kunne bringe frelse, så derfor begynte han å søke den sanne Gud. Han begynte å lese i Bibelen, men hadde fortsatt mange spørsmål.

Da var det han traff en bekjent på gaten som han visste var et av Jehovas vitner. Han stilte ham en rekke spørsmål som han mente ville identifisere den sanne religion: «Er din religion fri for politikk? Er den en ikke-kommersiell organisasjon? Kommer deres lære fra Gud og ikke fra mennesker? Praktiserer de som arbeider på hovedkontoret deres, det de lærer?» Så spurte han: «Hvis din organisasjon oppfyller disse kravene, kan du da være så snill å undervise meg i Bibelen?» For en lettelse det var for ham omsider å komme ut fra Babylon den store! (Åp. 18: 4) Han sier: «Nå som jeg er blitt et av Jehovas vitner og lærer andre den sanne Guds veier, føler jeg  det akkurat slik det står i Ordspråkene: ’Jehovas velsignelse — det er den som gjør rik, og han føyer ingen smerte til den.’» — Ordsp. 10: 22.

Kjente kunstnere og musikere, en tegneserietegner, en sumobryter og flere sykkelryttere har alle gitt avkall på sin tidligere karriere og berømmelse. Leger, advokater og en kjent kalligraf har sett sannhetens lys og bruker sine evner til å fremme Guds rikes interesser. Tidligere gangstere, bøller, politifolk og politikere bor fredelig sammen med sine åndelige brødre. (Jes. 11: 6—9) Buddhistmunker, shintoprester og en kvinne som grunnla sin egen religion, har kommet ut fra Babylon den store. (Åp. 18: 2) Lærere, framstående japanske forretningsmenn og håndverkere med forskjellige evner arbeider sammen på teokratiske prosjekter. Jehovas organisasjon har vokst slik at den innbefatter alle slags mennesker som er blitt hjulpet til å «ta på den nye personlighet, som ble skapt i samsvar med Guds vilje i sann rettferdighet og lojalitet». — Ef. 4: 24.

Begeistret pionerånd

Til tross for mindre distrikter og voksende religiøs likegyldighet er det fremdeles stor begeistring for pionertjenesten. Når store skarer av hjelpepionerer slutter seg til pionerenes rekker om våren, blir det til sammen så mange pionerer at de utgjør over 50 prosent av forkynnerantallet. I mars 1997 var det 108 737 som var pionerer.

Et spørsmål som ofte blir stilt, er: «Hvorfor er det så mange pionerer i Japan?» Det virker som om det er flere grunner til det. Grunnlaget for økningen i Japan etter krigen ble lagt av nidkjære misjonærer, og takknemlige elever prøver gjerne å etterligne dem som underviser dem. (Luk. 6: 40) Som følge av dette ble det overført en arv av nidkjærhet for tjenesten til neste generasjon av disipler. Dessuten er det vanligvis slik at japanske hjem er forholdsvis beskjedne og krever liten tid å  holde ved like. De fleste lever gjerne enkelt, og det kan gjøre det lettere for husmødre å sette åndelige interesser på førsteplassen. (Matt. 6: 22, 33) Det er også et relativt moderat klima i Japan, og dessuten har de politiske og økonomiske forholdene i landet vært gunstige.

En annen faktor er øyensynlig japanernes kulturelle bakgrunn og deres særtrekk som folk betraktet. De følger generelt sett de retningslinjene som blir gitt, og reagerer positivt på oppmuntring fra den gruppen de tilhører. Dessuten er de entusiastiske i sitt arbeid. Angående dette sa Shinichi Tohara, en japansk-amerikaner som kom til Japan som en av de første misjonærene etter krigen: ’Kamikazepilotene gav sitt liv for keiseren ved å styre flyene sine mot fiendens krigsskip. Når japanerne er så trofaste mot menneskelige herrer, hva ville de ikke da gjøre hvis de fant den sanne Herre, Jehova?’ Ja, et inderlig ønske om å behage Jehova ligger bak hver eneste søknad om å få utføre pionertjeneste.

Foreldre som er pionerer

Hvem er det som er pionerer? Flesteparten er søstre, og de fleste av dem er gift og har barn. Mange av dem tjener dessuten som pionerer uten å få noen åndelig støtte fra ikke-troende ektemenn og andre slektninger.

«Da jeg begynte som pioner, var min yngste datter bare noen måneder gammel,» sier Mutsuko, som bor i Fujisawa og har vært pioner i over 20 år. «Mannen min arbeidet i en bank, og han kom vanligvis ikke hjem fra jobb før etter at vi hadde kommet hjem fra møtene om kvelden. Selv om det krevde store anstrengelser, ville jeg gjerne fortsette som pioner.» Hun ble belønnet da alle de tre barna hennes sluttet seg til henne i pionertjenesten da de gikk ut av videregående skole. Etter mange års motstand og deretter likegyldighet begynte også mannen å forandre seg. For en glede det var for Mutsuko da  hun omsider på et menighetsmøte kunne høre sønnen holde første halvdel av et offentlig foredrag og mannen den andre halvdelen!

Fedre som tjener som pionerer, øver også en fin innflytelse. Hisataka visste at faren hadde sluttet å jobbe som datalærer for å kunne være pioner. Når Hisataka hadde sommerferie fra skolen, spurte faren om han ville være med ham på jobb; han leverte melk tidlig om morgenen. «Mens himmelen begynte å lysne med en oransje lød i øst,» sier Hisataka, «fortalte far meg sine innerste tanker om hvor givende det er å tjene Jehova av hele sin sjel. Det å se ham glad og fornøyd anstrenge seg for Jehova gjorde større inntrykk på meg enn noen ord kunne gjøre.» Hisataka tjener nå som medlem av Betel-familien i Ebina.

Reddet fra karoshi

«Hvis du liker å arbeide til du stuper, bør du søke jobb i et japansk firma,» har noen sagt for spøk. Det kommer av at en typisk japansk familiefar er svært hengitt til arbeidet sitt og tilbringer mange lange dager på jobb. Men mang en far som tidligere jobbet seg like mot karoshi (en død på grunn av overarbeidelse), er nå innviet til Jehova Gud, ikke til et verdslig firma, og har sluttet seg til resten av familien i pionertjenesten.

Shunji, som bor i Kobe-området, arbeidet for et større byggefirma, og han sier: «Tidligere ble jeg drevet av hengivenhet til jobben og et ønske om å oppnå suksess. Når jeg arbeidet langt hjemmefra, var jeg i beste fall bare hjemme hver helg.» Hva førte til at det ble en forandring på tingene? Han forteller: «Jeg var redd for å dø og bekymret meg for hvordan det skulle gå med familien om jeg døde. Jeg lurte også på hvorfor min kone og min sønn alltid var så glade når de gikk ut for å forkynne.» Da Shunji hjalp den lokale menigheten med noen tekniske detaljer i forbindelse med at de skulle bygge en Rikets  sal, oppfordret en eldste ham til å begynne å studere Bibelen. Han tok imot tilbudet om et hjemmebibelstudium og deler nå resten av familiens glede over å kunne tjene som alminnelig pioner. Han tjener også i et regionalt byggeutvalg.

Det krever virkelig tro og en selvoppofrende ånd av familieoverhoder å forlate noe som er blitt betraktet som en sikker, livsvarig ansettelse i et firma, og begynne i til dels ustabile deltidsjobber for å få tid til pionertjenesten. Faren til Mitsunobu, som bor i prefekturet Chiba, skiftet jobb. I det store firmaet hvor han tidligere hadde arbeidet, og hvor hans gamle kolleger hadde fått ledende stillinger, gikk han nå fra kontor til kontor og samlet inn papir til resirkulering. Mitsunobu er fylt av verdsettelse og sier: «Hvor stor takk skylder jeg ikke foreldrene mine fordi de lærte meg å verdsette den skatt pionertjenesten er, og dermed hjalp meg til å gjøre den til min egen løpebane!» De som foretar slike forandringer i sitt liv, er overbevist om at en økonomisk belønning bare er midlertidig, og at åndelige skatter er av langt større verdi. — Matt. 6: 19—21.

Ta vare på deg selv så du kan leve lengst mulig

Noen av dem som oppriktig ønsker å gjøre sitt ytterste i tjenesten for Jehova, har også overvunnet alvorlige helseproblemer. «I beste fall vil du få leve lenge nok til å se sønnen din vokse opp. Overanstreng deg aldri, men ta best mulig vare på deg selv så du kan leve lengst mulig.» Det sa den legen som behandlet Yaeko Onos helseproblemer, deriblant hennes svake hjerte. Da var sønnen hennes tre år. «Hvordan kan jeg leve resten av livet slik at jeg ikke angrer på det?» spurte hun seg selv da hun kom hjem fra sykehuset. Innen hun kom hjem, hadde hun bestemt seg for å bli pioner. Da slektningene hennes fikk høre det, ble de nokså bekymret, men det fikk henne ikke til å forandre mening. Hun forteller: «Jeg begynte som pioner i 1978, og jeg visste ikke da at jeg var gravid. Mor ble alvorlig  syk, og min egen tilstand forverret seg. Men Jesu ord gav meg mot: ’Med tro på størrelse med et sennepsfrø kan dere flytte et fjell.’ (Matt. 17: 20) Jeg bestemte meg for å gjøre mitt beste.»

Etter 17 år sa Yaeko: «Jeg føler at Jehovas trøstende armer har holdt rundt meg.» Vanskelighetene overveldet henne fra tid til annen, men hun hadde Jehovas velsignelser klart for seg, og det hjalp henne til å holde ut. Mannen hennes ble dessuten påvirket av hennes nidkjærhet og begynte å studere. Og hennes glede nådde et høydepunkt da han som et svar på hennes inntrengende bønner til Jehova ble hennes pionerpartner.

Slike pionerer har vi i Japan. Mange flere kunne nevnes — for eksempel den broren som var lam fra halsen og ned, men som var en konstant kilde til oppmuntring for andre, der han tjente som pioner ved stort sett å forkynne pr. brev, den søsteren som var født ved århundreskiftet og tjente som pioner i et snørikt område de siste 13 årene av sitt liv, fram til 1994, og den blinde eldste som flyttet til en annen by for å tjene som pioner og hjelpe den lille menigheten der. I likhet med fortidens trofaste vitner hadde også disse sine fysiske svakheter, men de «ble gjort sterke» av Gud for å gjøre hans vilje. — Hebr. 11: 32—34.

Ny verden-oversettelsen på japansk

Bruk av Bibelen i det offentlige forkynnelsesarbeidet har vært et kjennetegn på Jehovas vitner jorden over. Forkynnerne i Japan hadde et inderlig ønske om å få en nøyaktig og lettlest bibel på moderne japansk. Mange hadde strevd med den gamle japanske bibelutgaven. Til tross for denne bibelens vakre uttrykksmåte og konsekvente bruk av Guds hellige navn var det vanskelig for dem som hadde gått på skolen etter krigen, å forstå dens foreldede språkbruk. I januar 1970 ble derfor brødrene på avdelingskontoret svært glad for å få et brev fra hovedkontoret hvor de fikk tillatelse til å gå i gang  med å oversette den greske delen av Ny verden-oversettelsen til japansk.

På det internasjonale stevnet med temaet «Guds seier» i Osaka tre år senere applauderte de 31 263 tilhørerne begeistret da Lyman Swingle fra det styrende råd opplyste om frigivelsen av den japanske utgaven av Ny verden-oversettelsen av de kristne greske skrifter. I løpet av de neste ni årene ble det distribuert 1 140 000 slike bibler, og det var omkring 75 ganger så mange som antall forkynnere i Japan da oversettelsen ble frigitt. Denne bibelen ble trykt i USA, men det varte ikke lenge før trykking og innbinding av bibler ble utført på trykkeriet i Japan.

Kunne vi få bedre møtelokaler?

Antallet av menigheter fortsatte å øke over hele Japan, og det ble mer og mer tydelig at vi trengte sårt til passende møtelokaler. Før 1970 var det svært få menigheter som eide en egen Rikets sal. I løpet av 1960-årene ble det faktisk bare innviet ni Rikets saler. De fleste menighetene kom sammen i leide lokaler eller i private hjem.

Ai Nakamura, en søster i Hirosaki, husker godt hvor tungvint det var med disse varierende møtelokalene. Hun forteller: «Omkring 1963 leide vi et undervisningslokale i byen i helgene, og de dagene lokalet var stengt, måtte de 15 som tilhørte menigheten, komme sammen hjemme hos meg. Alle måtte hjelpe til med å ta med seg bladene, litteraturen, talerstolen og så videre til hvert møte.» Det var ofte tobakkslukt så vel som politiske og religiøse slagord og rekvisitter i de leide lokalene. Alt dette brøt med det åndelige innholdet på Jehovas vitners møter.

Molly Heron og Lois Dyer husker det leide rommet der de hadde møtene i Kyoto. Det var et rom med tatamier, eller stråmatter, i andre etasje over en butikk. Det var tilstøtende rom  på begge sider. På den ene siden ble det gitt undervisning i shamisenspill (en shamisen er et japansk strengeinstrument), og på den andre siden holdt noen menn på med å spille go, en japansk form for dam. «Midt oppi denne huskestuen prøvde vi å lede Vakttårn-studiet. Slike lokaler var vi henvist til den gangen,» sier Lois Dyer. Siden vi ikke hadde noen faste møtelokaler, slik som de andre religiøse gruppene, hadde folk lett for å tro at vi bare var en ubetydelig sekt som snart ville bli borte.

Men da brødrene opplevde den veldige økningen i antall  nye menigheter i midten av 1970-årene, begynte de å se seg om etter bygninger de kunne bruke som Rikets saler. I juli 1974 benyttet de 646 japanske menighetene nesten 200 Rikets saler landet over. Og 134 av disse var blitt innviet i tjenesteåret 1974 alene.

Selv om våre brødre hadde begrensede økonomiske ressurser, var deres oppfinnsomhet uten grenser. På øya Kyushu bygde Kitakyushu Wakamatsu menighet en 130 kvadratmeter stor Rikets sal på en tomt som var blitt gitt av en av de lokale forkynnerne. Menigheten fikk brukte trematerialer og takstein gratis fra fem hus som ble revet. De fikk også gratis trematerialer fra et offentlig bad som ikke lenger var i bruk. De eneste byggematerialene de kjøpte, var de som skulle brukes til kledning og dermed kunne ses når salen var ferdig. Fra en nedlagt kino i nabolaget fikk de gratis stoler som de pusset opp og monterte i Rikets sal. Etter seks måneders hardt arbeid hadde brødrene en fin Rikets sal.

På grunn av de svært høye tomteprisene var det enkelte Jehovas vitner med eiendommer i byene som rev husene sine og oppførte nye bygninger med en Rikets sal i første etasje og sin egen leilighet ovenpå.

Nødvendig med et nytt avdelingskontor

For å ta hånd om økningen i antall Jehovas vitner i Japan har det vært nødvendig med jevnlige utvidelser ved avdelingskontoret. I 1971 forelå det ferdige planer for et treetasjes trykkeri og et femetasjes Betel-hjem i Numazu med flott utsikt til det vakre Fujiyama-fjellet.

Opprinnelig ble trykkeriet først og fremst brukt til å trykke de japanske utgavene av Vakttårnet og Våkn opp! Det at den spesielle utgaven av Våkn opp! for 8. oktober 1972 ble trykt på den nylig installerte 40-tonns Tokyo Kikai-rotasjonspressen, var en milepæl i denne henseende. Det var det første  bladet som ble trykt av japanske brødre på vårt eget trykkeri i Numazu. Men brødrene på trykkeriet hadde mye å lære. Av og til lurte de på om de noensinne ville klare å betjene pressen riktig. «På den tiden,» forteller en av brødrene på trykkeriet, «var det noen av bokstavene som hadde så mye trykksverte at man nesten kunne lese dem med fingrene!» Andre bokstaver var svake eller smurt utover. Men etter hvert som brødrene fikk mer erfaring, ble kvaliteten på trykkingen stadig bedre, og det ble levert flere og flere blad på feltet.

Da bror Knorr talte under innvielsesprogrammet i Numazu i 1973, satt gjestene i de tomme lokalene i tredje etasje på det nye trykkeriet. Bror Knorr henviste til hva denne etasjen ville bli brukt til, og sa: «Disse tomme lokalene representerer deres tro. Vi tror at vi vil trenge den tomme plassen om et år eller to. Guds organisasjon går framover og det svært fort.»

Som bror Knorr hadde forutsagt, ble plassen snart utnyttet fullt ut. I 1974 ble det nødvendig med enda to bygninger — et lager og en boligbygning for arbeiderne der. «Dette var det første byggeprosjektet hvor Jehovas vitner i Japan selv tok hånd om alt arbeidet,» sier Toshio Honma. «Vi var litt bekymret for hvorvidt vi ville ha nok erfarne arbeidere. Gud velsignet oss ved å la oss få disponere folk som Tadazo Fukayama, en byggeleder med over 30 års erfaring i et større entreprenørfirma.»

Etter at Tadazo i mange år hadde hatt et arbeid som hadde gjort at han måtte tilbringe mye tid borte fra hjemmet, hadde han ganske nylig sagt opp jobben for å kunne bruke mer tid sammen med familien. Det var derfor med blandede følelser han vurderte forespørselen om å komme til Numazu for å føre tilsyn med utvidelsene av Betel. Måtte han forlate familien enda en gang? «Nei,» svarte avdelingskontoret. Og dermed ble hans kone og deres to sønner på 18 og 20 år også innbudt.

 Selv om de bygningene som ble oppført den gangen, var forholdsvis små sammenlignet med dem som skulle bygges senere, gav dette prosjektet brødrene erfaring og tillit til at de med Jehovas hjelp kunne mestre enda større oppgaver.

Japanske brødre påtar seg større ansvar

I april 1975 forlot Lloyd Barry, som hadde vært avdelingstilsynsmann siden 1952, Japan for å tjene som medlem av Jehovas vitners styrende råd. Han hadde nidkjært vært med på arbeidet i en tid da den teokratiske organisasjonen vokste fra åtte forkynnere i 1949 til over 30 000 nidkjære forkynnere av Guds rike. Da han reiste, fikk Toshio Honma ansvaret for å føre tilsyn med avdelingskontoret. Han var en japansk bror som den gang tjente som trykkeritilsynsmann.

Angående bror Honmas kvalifikasjoner sa hans assistent på trykkeriet: «Toshio var ikke den typen som lente seg tilbake og ventet på at andre skulle fortelle ham i minste detalj hva han skulle gjøre. Du kunne gi ham en jobb og si at ’det er dit vi skal’, og så ville han kaste seg over oppgaven med liv og lyst. Han var flink til å organisere og motivere andre.»

I februar 1976 fant det sted en annen organisasjonsmessig forandring. I likhet med alle de andre avdelingskontorene rundt omkring på jorden ble tilsynet med virksomheten i Japan pålagt et utvalg av brødre i stedet for en enkelt avdelingstilsynsmann. De fem som opprinnelig ble utnevnt til å tjene i utvalget, var Toshio Honma, som ble koordinator, Masataro Oda, Shigeo Ikehata, Kiichiro Tanaka og James Mantz. Brødrene i Japan godtok uten videre den nye ordningen, for de var vant med tanken om å arbeide sammen som en gruppe og søke felles enighet når de skulle treffe avgjørelser. Et av medlemmene i utvalget sa senere: «Ordningen med et utvalg ved avdelingskontoret fører til at brødrene ser hen til en gruppe av modne brødre som representanter for organisasjonen. Deres  oppmerksomhet blir henledet på Guds organisasjon, ikke på en enkeltperson.» Når det skal treffes en viktig avgjørelse, innebærer denne ordningen at en gruppe åndelig modne menn med forskjellig bakgrunn og ulike evner vurderer saken og søker den hellige ånds og Guds Ords ledelse.

I januar 1983 ble Masataro Oda koordinator. Han hadde tjent ved Betel siden februar 1960. Han erstattet bror Honma, som nå hadde en to år gammel sønn han måtte ta seg av. Noen av dem som senere har tjent i utvalget ved avdelingskontoret i kortere eller lengre tid, er Ryosuke Fujimoto, Percy Iszlaub, Isamu Sugiura, Yoshihiro Nagasaki, Makoto Nakajima, Kenji Mimura og Richard Bailey. For tiden er det sju brødre i utvalget. Etter hvert som arbeidet har gått framover, har hver av disse brødrene ydmykt stilt sine evner til disposisjon for å fremme Guds rikes interesser i denne delen av verden.

Bror Oda sier: «Når vi nå ser tilbake, kan vi se Guds visdom i denne ordningen med å ha et utvalg. Siden 1976, da ordningen ble innført, har arbeidet antatt slike dimensjoner at det er umulig for ett menneske å klare dette alene. Jehova gav det styrende råd visdom, slik at det fordelte ansvaret på mange brødre, og det har gjort at arbeidet har gått jevnt framover.»

Lokale brødre organiserer stevner

I 1970-årene begynte på lignende måte lokale brødre å få ansvar i forbindelse med organiseringen av stevnene. En av de første japanske områdetilsynsmennene som tjente som stevnetilsynsmann, var Takashi Abe. Han hadde fått verdifull erfaring ved å samarbeide med misjonærer som Percy Iszlaub. Percy hadde vært stevnetilsynsmann ved det internasjonale stevnet «Fred på jorden», som var blitt arrangert på Tokyo Korakuen sykkelstadion i 1969. To år senere tjente bror Abe som stevnetilsynsmann ved et landsstevne  som ble holdt samme sted. På grunn av den erfaringen han hadde fått under stevnet i 1969, gikk det hele som smurt. Men han skulle få enda større ansvar.

I 1973 utnevnte Selskapet bror Abe til stevnetilsynsmann for det fem dager lange internasjonale stevnet «Guds seier» i Osaka. Det var ventet omkring 30 000 mennesker, deriblant 400 utenlandske stevnedeltagere. Hvordan reagerte han på dette? Han forteller: «Da jeg fikk brevet med utnevnelsen, ble jeg veldig dårlig og lå til sengs i flere dager. Jeg klarte ikke engang å sitte oppreist i sengen. Det eneste jeg klarte å tenke på, var hvilken utfordring det ville bli å organisere alle avdelingene ved stevnet. Hvor glad ble jeg ikke da jeg noen måneder før stevnet fikk en brosjyre fra Selskapet om organisering av stevner! Mange problemer ble løst ved å følge framgangsmåter basert på bibelske prinsipper.»

En av de første utfordringene var det å sørge for nok sitteplasser til alle stevnedeltagerne. Stevnet skulle holdes på en kongressplass i minneparken for verdensutstillingen i Osaka i 1970, men det var ikke noen benker, stoler eller plattform der. Menighetene i nærheten ble bedt om å si ifra om de visste om noen klappstoler som det var mulig å leie til stevnet. I én by ble alle rektorer kontaktet. Dessuten ble direktøren for det  firmaet som var den største produsenten av elektriske artikler i Japan, spurt om selskapet hans ville leie ut stoler til stevnet, og i denne forbindelse hadde en representant derfra et møte med stevnetilsynsmannen. Selv om firmaet ikke hadde noen ekstra klappstoler som det kunne leie ut, donerte ledelsen villig penger til å leie 5000 stoler for. Det var imidlertid behov for flere stoler enn dette. Hva ble løsningen? Jo, man laget benker av stillasmateriale som ble leid av et byggefirma. Benkene stod ferdige noen dager før stevnet, og i alt 31 263 overvar det offentlige foredraget. Fordi det ble stadig flere Jehovas vitner i Japan, var dette siste gang brødrene i Japan og på Okinawa kunne samles på ett stevne.

Fem medlemmer av det styrende råd og trykkeritilsynsmannen ved det internasjonale hovedkontoret i Brooklyn var til stede på stevnet og oppmuntret tilhørerne. Det var også stevnedeltagere der fra Australia, Canada, Guatemala, Hawaii, New Zealand, Nigeria, Papua Ny-Guinea, Storbritannia,  Tyskland og USA, og de bidrog alle sammen til å gi stevnet et virkelig internasjonalt preg.

Etter dette stevnet i Osaka begynte stadig flere lokale brødre å få ansvar for å organisere stevner, og det gjorde det lettere for brødrene å få likevekt mellom stevneforberedelsene og andre forpliktelser. Dessuten kunne de reisende tilsynsmennene nå konsentrere seg om sin egentlige oppgave i stedet for å bruke flere måneder til praktiske forberedelser foran hvert eneste stevne.

De internasjonale stevnene i 1978 «Den tro som seirer»

Det fjerde internasjonale stevnet som skulle arrangeres i Japan, var det fem dager lange stevnet «Den tro som seirer» i 1978. Denne gangen var det nødvendig med fire stevnesteder for å ta imot alle som skulle komme. Hovedstevnet ble holdt i Osaka, og der var det 31 785 til stede, deriblant over 200 stevnedeltagere fra Canada, Sveits, Tyskland og USA så vel som fra andre europeiske, asiatiske og søramerikanske land. Tre medlemmer av det styrende råd overvar stevnet og holdt noen av talene på programmet.

Det var blitt framelsket en fin samarbeidsånd i årenes løp. Etter hvert hadde brødrene fått full tillit til at de med Jehovas hjelp kunne ta hånd om selv store teokratiske oppgaver.

Fra bowlinghall til stevnehall

Det ble mer og mer tydelig at brødrene i tillegg til Rikets saler hadde behov for større lokaler som de kunne være sikre på å få bruke til stevnene. I begynnelsen av 1970-årene var det mange forsamlingslokaler som ikke ble leid ut til religiøse grupper, og leieavtaler for idrettshaller kunne bli kansellert i siste liten fordi sportsarrangementer hadde førsteprioritet. Hirofumi Morohashi tjente som stevnetilsynsmann  i Tokyo-området i mange år, og han husker en bestemt hendelse som fikk brødrene til å begynne å se seg om etter en egen stevnehall. Han forteller: «I 1974 betalte vi inn et depositum på 200 000 yen [nesten 12 000 kroner] for å få bruke en hall i en fornøyelsespark i Oyama til kretsstevnet vårt. Men så gikk fornøyelsesparken konkurs, og dermed fikk vi store problemer med å prøve å få tilbake depositumet, samtidig som vi måtte se oss om etter et annet sted å ha stevnet.» Så viste Percy Iszlaub dem noen bilder av et gammelt veveri i Australia som var blitt gjort om til en vakker stevnehall, og da syntes brødrene i Tokyo at tiden var inne for dem til også å prøve å få til noe lignende.

De fant en bowlinghall som ikke var i bruk. Den lå i Higashi-Matsuyama i utkanten av Tokyo. Eieren av bygningen kjente ikke til Jehovas vitner, så han skrev til en familie han hadde bodd hos i USA, og spurte dem hva de visste om Jehovas vitner. Han fikk et svært positivt svar, som sa at Jehovas vitner var den mest pålitelige religiøse gruppen i USA. Og dermed gikk resten av seg selv, og kontrakten ble undertegnet.

I desember 1976 ble så den første stevnehallen i Japan fullført. Og i mellomtiden var et annet betydelig byggeprosjekt i gang.

Jehova leder det hele

Da det utvidede avdelingskontoret i Numazu ble innviet i 1977, var det over 40 000 forkynnere i Japan. Nå fikk brødrene på avdelingskontoret i oppdrag å se etter en tomt som var tre ganger større enn eiendommen i Numazu. De kom over en gammel tekstilfabrikk i Ebina, midt mellom Tokyo og Numazu, med en tomt på 70 mål. Den var 16 ganger større enn eiendommen i Numazu. Men ville det styrende råd godkjenne et slikt kjøp i et land hvor tomteprisene var svært høye? Denne tomten ville koste mer enn dobbelt så mye som det  kostet USA å kjøpe Alaska tilbake fra Russland i 1867. Det tok sin tid før man hørte noe mer fra hovedkontoret. «Så kom plutselig bror Barry på besøk fra New York sammen med Max Larson, trykkeritilsynsmannen i Brooklyn, for å se nærmere på tomten, og dermed fikk vi tillatelsen,» sier Toshio Honma. «Når vi ser tilbake på den økningen vi har hatt de siste 20 årene, takker vi Jehova for at han ledet oss til å kjøpe den store eiendommen.»

I januar 1979 begynte man å bygge et toetasjes trykkeri, en kontorbygning, tre boligbygninger med 161 rom, en Rikets sal og to mindre verkstedbygninger. Det var et av Jehovas vitners største byggeprosjekter noe sted fram til da.

Mange familiefedre med erfaring fra byggebransjen sa opp jobben og tok med seg familien sin til Ebina eller byer i nærheten for å være med på prosjektet. Yoshiaki Nishio var en av dem. Da han første gang ble innbudt til å være med som rørlegger, hadde han nettopp flyttet til en liten by på øya Shikoku for å tjene der det var større behov. Siden han hadde tre små barn, var arbeidsledig og hadde lite penger, vegret han seg først for å dra. Men da den tredje innbydelsen kom i et ekspressbrev i posten, følte han at det var som om Jehova bad ham om å komme. Han drøftet saken med sin kone, som sa at hun kunne ta seg jobb og forsørge familien mens han var borte. «Først da jeg kom til Betel, ble jeg klar over at innbydelsen gjaldt oss alle fem. Det var helt utrolig!» forteller Yoshiaki. De tre barna ble pionerer da de ble større, og en av dem tjener nå som medlem av Betel-familien i Ebina.

«Gang på gang så vi at Jehova åpnet dører for oss i forbindelse med byggearbeidet,» forteller James Mantz, som var formann i byggekomiteen. «Det kunne virke som om det lå uoverstigelige hindringer foran oss. Myndighetene i prefekturet Kanagawa hadde noen av de strengeste  forurensningsvedtektene i hele landet. Vi fikk beskjed om ikke å slippe en dråpe avløpsvann ut i kanalen som rant gjennom eiendommen. Men Jehova ordnet alt for oss. Den gamle tekstilfabrikken hadde pleid å pumpe opp kjølevann til maskinene fra tre kilder. Dette vannet ble så sluppet ut i kanalen og deretter brukt til å vanne naboenes avlinger med. Da naboene hørte at denne vannforsyningen kom til å ta slutt, drog de inn til rådhuset og klaget: ’Vi trenger det vannet som kommer fra denne eiendommen, til avlingene våre.’ Dermed omgjorde myndighetene sin beslutning, og nå krevde de at vi slapp ut en viss minimumsmengde vann hver dag for å forsyne bøndene omkring oss. I tillegg til det rensede avløpsvannet som vi slapp ut i kanalen, måtte vi faktisk pumpe opp vann fra kildene våre for å dekke bøndenes behov.»

Frederick Franz, Selskapet Vakttårnets daværende president, var til stede da det ferdige avdelingskontoret ble innviet til Jehova den 15. mai 1982. Lloyd Barry og hans kone, Melba, var også til stede og deltok i innvielsesprogrammet. Da bror Barry intervjuet 14 av dem som han hadde gått sammen med i den ellevte klassen på Gilead-skolen, og som også var blitt sendt til Japan, kunne de tilstedeværende tydelig merke hvor glad han var i de japanske brødrene.

Framskritt både når det gjelder kvantitet og kvalitet

Antall forkynnere fortsatte å øke, og det gjorde også etterspørselen etter litteratur. Allerede før Betel i Ebina ble innviet, tok avdelingskontoret i bruk sin første offsetrotasjonspresse; det skjedde i oktober 1979. Denne pressen veide 75 tonn, var 20 meter lang og kunne trykke 300 blad i fire farger i minuttet. Ville den dekke våre behov?

Bror Mantz forteller: «I 1981 besøkte bror Jaracz oss som sonetilsynsmann. Han merket seg at vi kjørte med to skift i  bruken av trykkpressen, og anbefalte at vi søkte om å få kjøpe enda en presse. Vi nølte litt med å be om en presse til, for vi syntes at det ville være mest økonomisk å klare oss med den ene. Men innen det hadde gått en måned, fikk vi beskjed fra Brooklyn om å bestille vår andre offsetrotasjonspresse. Den gangen var vi ikke klar over hva som lå foran oss. Men da pressen ble levert i mai året etter, måtte vi straks sette i gang med å trykke hele Ny verden-oversettelsen på japansk, for den skulle frigis på områdestevnene bare to måneder senere. På disse stevnene skulle også boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord frigis, så vi merket nok en gang hvordan Jehovas hånd ledet det hele. Vi kunne aldri ha trykt både bladene, Bibelen og den nye boken på bare én trykkpresse.»

Den tredje pressen, en Mitsubishi, ble satt opp i 1984. Den hadde to papirbaner og fire fargeenheter, i tillegg til en ekstra, svart enhet, og kunne trykke 1000 blad i minuttet. På den tiden var dette den hurtigste pressen i landet, og den ble også et samtaletema blant verdslige trykkere. Ichiki Matsunaga, som fikk spesialopplæring i å betjene pressen, syntes det var fascinerende å se på når den gikk for fullt. «Men det er enda mer fascinerende å se med hvilken fantastisk fart det som blir trykt, blir distribuert blant folk,» tilføyde han.

Hvordan skulle man så ta hånd om 60 000 blad i timen på en effektiv måte? Etter hvert konstruerte brødrene på maskinverkstedet et elektrisk transportsystem som førte bladene fra pressen gjennom en hydraulisk komprimeringsenhet og en kutter med tre kniver til pakkeområdet. Driftstilsynsmannen forklarer: «Trykkpressen blir matet med en 500 kilo tung papirrull hvert 20. minutt, og i den andre enden av produksjonslinjen blir bladene pakket direkte i merkede kartonger, klar til forsendelse.» I løpet av fem minutter går papiret fra rullen, gjennom pressen og kutteren og ned i kartongen. Dette systemet reduserer behovet for både arbeidere og lagerplass.

 Dette utstyret gjorde det mulig å trykke litteratur av høy kvalitet, og sammen med forbedrede illustrasjoner og bedre papirkvalitet bidrog det til å gjøre bladene langt mer tiltalende. Og forkynnerne tilbød dem på feltet med stor begeistring.

«Spesialister på rekke og rad»

I forbindelse med overgangen til offsettrykking begynte Selskapet å ta i bruk datautstyr for å effektivisere de operasjonene som går forut for trykkingen. Fantes det japanske Jehovas vitner med tilstrekkelig teknisk bakgrunn som kunne stille seg til rådighet for å gjennomføre disse forandringene? Ja. Yasuo Ishii, en av de tekniske pionerene innen den japanske databransjen, var blitt en innviet tjener for Jehova. Han hadde også forkynt for sine kolleger, og som følge av det var seks systemingeniører og dyktige programmerere blitt døpte Jehovas vitner. Hele denne gruppen tok imot innbydelsen til å være med på Selskapets prosjekt, noen som medlemmer av Betel-familien og andre som midlertidige arbeidere som bodde hjemme, men arbeidet på Betel. Når Toshio Honma, som var koordinator for utvalget ved avdelingskontoret på den tiden, tenker tilbake på det som skjedde, sier han: «Jehova hadde spesialister på rekke og rad akkurat i det øyeblikk det var behov for dem.»

Når det gjaldt spørsmålet om hvilken datamaskin man skulle bruke, hadde hovedkontoret i Brooklyn anbefalt at man leide IBMs nye stormaskin, modell 4341, som ennå ikke var blitt lansert. Selskapets avdelingskontor i Japan var trukket ut som den andre kunden som skulle få en av disse nyeste stormaskinene. Men IBMs agent i Japan mente at det ville være bedre å gi maskinen til en av firmaets faste kunder, som hadde ressursene til å gjøre programmeringsarbeidet. Da utarbeidet de fem brødrene og den søsteren som arbeidet på vårt prosjekt, hurtig spesifikasjonene for Selskapets helt spesielle  behov, og etter at firmaet fikk se disse detaljerte spesifikasjonene, tok de uten videre med vår bestilling på den første forsendelsen av den nye modellen.

Under disse spesialistenes kyndige veiledning ble over 40 unge brødre og søstre lært opp som programmerere. Målet var å konstruere et fullstendig automatisert system for setting og ombrekking av Selskapets japanske publikasjoner. Systemet ble kalt SCRIPT (System of Character Reproduction Incorporating Photo-Typesetting). Mindre enn to år senere var det klart til bruk, og den første publikasjonen som ble produsert ved hjelp av dette systemet, var den 192-siders boken «La ditt rike komme».

I 1987 var kapasiteten til verdslige firmaers PCer blitt så bra at de tilfredsstilte de kravene det japanske skriftspråket setter. Så da den fotosetteren som var koblet til SCRIPT-systemet, brøt sammen, gikk man over til å bruke Selskapets fotosatssystem, som var billigere. De spesielle funksjonene som våre brødre hadde utviklet for SCRIPT-systemet, deriblant et japansk «alfabet» med omkring 8000 kompliserte japanske tegn, ble dermed integrert i MEPS-systemet. En rekke av de programmererne som arbeidet på det japanske systemet, arbeider nå i andre land med Selskapets verdensomfattende system for utgivelse av litteratur.

En ny avdeling

I nesten 30 år hadde Selskapets trykkeri i Brooklyn forsynt Japan med de bøkene som trengtes i felttjenesten der. Men da man begynte å bygge det nye trykkeriet i Ebina i 1978, ble det bestemt at avdelingskontoret i Japan skulle begynne å trykke sine egne bøker.

Da daglig leder for en stor limprodusent fikk vite om planene våre, oppsøkte han oss, og da han hørte at vi hadde tenkt å lage limet selv, tilbød han seg å skaffe oss de råmaterialene  og det utstyret vi trengte. Og hvis vi ville, skulle han med glede blande limet gratis for oss. Hvorfor det? Jo, noen år tidligere hadde han vært på en utstilling av bokbindingsmaskiner og trykkpresser i Chicago i USA, og der hadde han og den gruppen han var med i, truffet noen brødre fra Betel i Brooklyn, som hadde invitert dem med på en omvisning ved Selskapet Vakttårnets trykkeri i New York. Hele opplegget, spesielt brødrenes vennlighet og harde arbeid, hadde virkelig imponert gruppen, og nå ville han gjerne hjelpe oss det han kunne. Det viste seg at det ble billigere for oss å få limet fra ham enn å lage det selv. Han hjalp oss også å komme i kontakt med andre leverandører, noe som har ført til at vi har spart betydelige beløp.

Mange maskinleverandører samarbeidet på lignende måte. Da noen representanter for en produsent av kuttemaskiner og samlemaskiner kom til Ebina for å utarbeide en kontrakt, ble de svært imponert over det de så på byggeplassen, spesielt av de hardt arbeidende frivillige der. Som følge av det valgte de å redusere prisen på maskinene sine med 1 000 000 yen [nesten 60 000 kroner].

 Hvem kunne lære opp brødrene?

Det var ingen på trykkeriet som hadde noen praktisk erfaring med bokbinding. Robert Pobuda var blitt bedt om å komme til Brooklyn for å få rundt seks ukers opplæring og informasjon, slik at han kunne lære opp de japanske brødrene. Informasjonsmateriellet ble oversatt, og det ble holdt et kurs i bokbinding. Dessuten kom det fagfolk fra verdslige firmaer som instruerte brødrene i bruken av bokbinderutstyr. Vi ordnet også med besøk på noen verdslige bokbinderier for å se hvordan de arbeidet.

En gang da brødrene var på et slikt besøk, ble de bedt inn på kontoret til den øverste daglige leder. «Vet dere hvorfor jeg lot dere komme hit?» spurte han. «Vanligvis lar vi aldri utenforstående bokbindere besøke fabrikken vår, men en uke før dere bad om å få komme, hadde jeg besøk hjemme av et vitne som tilbød Vakttårnet og Våkn opp! Den måten hun opptrådte på, og det jeg leste i bladene, gjorde inntrykk på meg.» Han tok imot mer litteratur, deriblant abonnementer på Vakttårnet og Våkn opp!, og tilbød seg å gi en del brødre en måneds opplæring i hans bedrift.

I de årene som har gått siden da, har de som arbeider i bokbinderiet på Betel, fortsatt å tilegne seg større ferdigheter og økt kunnskap. Ja, verdslige bokbinderier har til og med sendt sine arbeidere på omvisning på vårt trykkeri. De blir alltid imponert over rensligheten og den sansen for detaljer som de ser. James Mantz, som tidligere var trykkeritilsynsmann, forteller: «Vi hadde noen representanter for et firma på besøk som hadde fått lov til å gjøre videoopptak etter hvert som medarbeiderne ble vist rundt på trykkeriet. De ville gjerne bruke videoen når de skulle lære opp sine egne trykkeriarbeidere. De hadde det samme utstyret som oss og gjorde lignende arbeid, men de ville gjerne bruke betelittene som eksempler på grunn  av deres innstilling, som kom tydelig til uttrykk i de glade ansiktene deres når de arbeidet, og fordi de arbeidet så effektivt.» Bror Mantz husker også hvor forbauset en direktør som besøkte Selskapets bokbinderi, ble. Direktøren sa: «Unge japanere lider av det de kaller de tre K-enes syndrom — kiken, kitanai og kitsui.» Det betyr farlig, skittent og krevende. Hvis arbeidet innbefatter noe av dette, er de fleste unge ikke interessert i det. Men slik er det ikke på trykkeriet i Ebina.

Folk har særlig vært interessert i våre innbindinger i skinn. Bokbinderiet på avdelingskontoret i Ebina er blitt en av de viktigste informasjonskildene når det gjelder slik innbinding i Japan. Her blir bibler i skinnbind masseprodusert.

Trykking av hele Ny verden-oversettelsen

Omleggingen til offsettrykking, opprettelsen av bokbinderiet og utviklingen av SCRIPT-systemet var alt sammen med på å legge forholdene til rette for at hele Ny verden-oversettelsen kunne trykkes.

I 1975 hadde vi fått tillatelse til å fortsette med å oversette den hebraiske delen av Ny verden-oversettelsen. Dette skulle være et gruppearbeid. Tre oversettere fikk i oppdrag å være med på prosjektet. Hva kunne gjøres for å se til at de forskjellige oversetterne skulle kunne utføre et enhetlig arbeid? Det ble laget omfattende og detaljerte lister av ord og uttrykk som er brukt i Bibelen, deriblant informasjon om egennavn, dyr, planter, mineraler, farger, sykdommer og ting som redskaper, klesplagg, matvarer og ofringer, og alle oversetterne hadde tilgang til disse listene. Man måtte også nøye gjennomgå hundrevis av grupper med synonyme ord og viktige uttrykk og føye dem til listene. Senere var de japanske bibeloversetterne blant dem som ble bedt om å dele sine erfaringer med brødre som holdt på med å utvikle et system for bibeloversettelse ved hovedkontoret i Brooklyn. Deres forslag og iakttagelser har  vært med på å danne grunnlaget for den framgangsmåten som nå blir fulgt av bibeloversettere over hele verden.

Hele Ny verden-oversettelsen på japansk ble både trykt og innbundet ved avdelingskontoret i Ebina. Grafisk avdeling, trykkeriet og bokbinderiet måtte være i drift 24 timer i døgnet for å klare å produsere de 136 000 bibler som trengtes til frigivelsen ved de 17 områdestevnene med temaet «Sannheten om Riket» i 1982. Noen av brødrene arbeidet 12 til 16 timer lange skift. De holdt motivasjonen oppe ved å tenke på at de utførte det samme slags arbeid som Esra, ’en dyktig avskriver av Guds lov’, hadde utført i gammel tid. Men mens Esra hadde gjort sitt arbeid for hånd, brukte de en hurtiggående offsetrotasjonspresse til å gjøre det i Japan. Som en påminnelse om denne dyktige avskriveren satte de opp et skilt med ordene i Esra 7: 6 på den ene siden av pressen.

Det året overvar alle de brødrene som jobbet i bokbinderiet, det siste stevnet i Fukushima. De fullførte den siste bibelen bare åtte minutter før den siste arbeidsdagen før stevnet var omme. Shigeru Yoshioka, som arbeidet i bokbinderiet på den tiden, forteller: «Vi var helt utslitt, men da vi så gledestårene i ansiktene på de brødrene som fikk den etterlengtede Ny verden-oversettelsen av De hellige skrifter, følte vi alle at det var anstrengelsene vel verdt.»

Når vi hadde den japanske oversettelsen av Bibelen ferdig på datafiler, var det ikke vanskelig å trykke et utvalg av bibelutgaver i forskjellige størrelser. I løpet av de årene som har gått siden Ny verden-oversettelsen på japansk ble fullført i 1982, er det blitt produsert nærmere tre millioner bibler i forskjellige utgaver.

Ytterligere utvidelser for å ta hånd om økningen

Den teokratiske organisasjonen i Japan vokste hurtig, og snart var avdelingskontoret for lite. I februar 1984 ble det  opplyst om ytterligere utvidelser. Denne gangen skulle man oppføre en seksetasjes trykkeribygning og en åtteetasjes boligbygning, begge med kjeller. Det nye trykkeriet skulle ha et gulvareal på omkring 22 500 kvadratmeter, og det var dobbelt så stort som det opprinnelige trykkeriet i Ebina. Den nye boligbygningen skulle ha 128 boligrom til frivillige arbeidere på Betel.

Arbeidet med utvidelsen begynte i september 1984 og ble avsluttet i februar 1988. I løpet av denne tiden passerte antall forkynnere i Japan 100 000, og det har fortsatt å vokse. Dette prosjektet ville ikke bare medføre at avdelingskontoret kunne dekke det voksende behovet i Japan, men at det også kunne hjelpe andre land med å trykke det de hadde behov for. Den 13. mai 1989 ble de nye bygningene innviet til Jehova, Han som hadde stått bak den økningen som hadde nødvendiggjort de nye utvidelsene.

Omsorg for familien går foran andre interesser

Fra tid til annen har landets massemedier rettet søkelyset mot Jehovas vitner. En mediekampanje i 1986 gjorde folk oppmerksom på hvor stor omsorg Jehovas vitner har for barna sine. En overskrift i avisen Mainichi Daily News lød: «Toppsjef i jernbaneselskapet sier opp jobben for å være sammen med familien». I Japan står en far med tenåringsbarn overfor et dilemma når han blir overført til en annen stilling, selv om det er snakk om en forfremmelse. Overføringen blir foretatt uavhengig av familiesituasjonen. Når barna går på videregående skole, liker ikke foreldrene tanken på at familien skal flytte fra hjembyen. Faren vil derfor vanligvis akseptere forflytningen og la familien bli igjen hjemme. På japansk blir denne ordningen med at folk overføres til en jobb i en annen by, kalt tanshinfunin. Avisartikkelen fortalte at Takeshi Tamura, som er et av Jehovas vitner, var blitt utnevnt til generaldirektør for  Kyushu-kontoret til det japanske jernbaneselskapet. Men han valgte å si opp jobben i stedet for å ta imot denne prestisjefylte stillingen og forlate familien. «Hvem som helst kan ha stillingen som generaldirektør, men jeg er den eneste faren til barna mine,» sa bror Tamura, slik en av avisene siterte ham.

Folk ble temmelig forundret. Tidligere hadde mediene malt et stygt bilde av Jehovas vitner og beskrevet dem som mennesker som var villige til å la barna sine dø. Men så var det altså en mann her som var modig nok til å si opp en stilling som de fleste i jernbaneselskapet ville gi hva som helst for å få, fordi han ville være sammen med familien. Fjernsynsreportere gikk fra hus til hus. De intervjuet forretningsfolk som var blitt forflyttet på denne måten, idet de gikk av toget fredag ettermiddag for å tilbringe helgen hjemme hos kone og barn. Alle ble spurt av reporterne om hva de syntes om bror Tamuras avgjørelse. Et vanlig svar var: «Jeg beundrer hans beslutning, og jeg skulle ønske jeg var tøff nok til å gjøre det samme.»

Når bror Tamura tenker tilbake på det som skjedde, sier han: «Jeg aner ikke hvordan Mainichi Daily News fikk vite om dette. Når den slags opplysninger lekker ut, vil jernbaneselskapet vanligvis forandre hele overflyttingsplanen, bare for å vise at det som ble skrevet, ikke var sant. Men denne gangen gikk alt slik som mediene hadde sagt. Jehova må ha hatt en finger med i spillet. Gjennom massemediene fikk folk i Japan vite at Jehovas vitner er mennesker som bryr seg om familien sin.» I dag er bror Tamura og hele hans familie opptatt i heltidstjenesten. De bor i USA, hvor Tamura er presiderende tilsynsmann i den japanske menigheten de går i, mens sønnen er midlertidig arbeider på Betel i Brooklyn.

Framgang på Okinawa

Etter at arbeidet på Okinawa ble underlagt det japanske avdelingskontoret, opplevde man ytterligere framgang i  distriktet der, hvor gamle tradisjoner fremdeles har stor innflytelse på folks liv. Alderen hindret ikke den 70 år gamle Kiku Sunagawa i å begynne som pioner. I mange år hadde hun vært i religiøs trelldom under den lokale yuta, et spiritistisk medium, men det gjorde dypt inntrykk på henne da hun fikk vite at Bibelen sier at den sanne Gud har et navn og kan lese et menneskes hjerte. Hun ødela straks alt hun hadde, som hadde forbindelse med yutaen. Så fant hun ut at hun ville lære å lese, slik at hun kunne få større kjennskap til Guds vilje. Den forkynneren som ledet bibelstudiet med henne, hjalp henne tålmodig. Kiku ble døpt i 1981, og året etter begynte hun som pioner.

Hun hadde tidligere vært analfabet, men nå var hun i stand til å lære mannen til en eldre kvinne som studerte Bibelen, å lese og skrive, slik at han og hans kone sammen kunne gjøre framskritt og bli døpt. Paret var svært takknemlige og gav Akamichi menighet en passende tomt hvor man kunne bygge en fin, ny Rikets sal. Kikus bestrebelser ble ytterligere velsignet da hennes to yngre søstre også frigjorde seg fra yutaens innflytelse for å tjene den sanne Gud, Jehova.

I 1989 tok et eldre ektepar i Hamamatsu imot en innbydelse til å forkynne på den lille øya Aguni Jima, omkring 30 nautiske mil utenfor Okinawa. De solgte gifteringene sine for å skrape sammen de pengene de trengte for å reise til denne fjerntliggende øya. De satte av 20 dager til å besøke de 600 husene på øya. En dag da de gikk langs et steingjerde under den brennende sommersolen, var det to småjenter som spurte om de ville ha litt vann fra feltflasken deres. Ekteparet ble så rørt av jentenes omtanke at de bestemte seg for å oppsøke foreldrene deres. Da de sa at de var Jehovas vitner, omfavnet foreldrene dem. De hadde nemlig ikke truffet noen Jehovas vitner siden de flyttet fra Okinawa for åtte måneder siden. Det ble ordnet med et brevstudium, og senere ble studiet overlatt  til en menighet i Naha på Okinawa. Foreldrene og deres eldste datter ble døpt i 1993. De hjelper nå mange mennesker på denne isolerte øya til å lære sannheten å kjenne.

Da virksomheten på Okinawa ble underlagt avdelingskontoret i Japan i 1980, var det 958 forkynnere i 22 menigheter på Okinawa og naboøyene. Nå er det nesten 2600 aktive forkynnere av Guds rike i prefekturet Okinawa.

Regionale byggeutvalg er til stor hjelp

I flere tiår hadde menighetene bygd sine egne Rikets saler ved å benytte den kompetansen og de ressursene som var tilgjengelig på det lokale plan, men de møtte faglige og juridiske vanskeligheter og andre problemer. De fleste menighetene var ikke så nøye med at fargene i salen skulle passe sammen. Ufaglærte frivillige utgjorde størstedelen av arbeidsstokken, og det tok lang tid å fullføre arbeidet. Enkelte byggeprosjekter varte i måneder og år, og dette utgjorde en fare for menighetens åndelighet og særlig for åndeligheten til dem som var engasjert i byggearbeidet. Tiden var moden til å vurdere muligheten for å anvende de prinsippene for hurtigbygging som var blitt brukt i USA.

Det første regionale byggeutvalget ble opprettet i Tokyo-området i september 1990. Sju andre utvalg ble deretter opprettet for å dekke andre deler av landet. I mars 1991 ble den første hurtigbygde Rikets sal i Japan oppført i Nakaminato i prefekturet Ibaraki. Selv om en kraftig storm den andre dagen førte til en midlertidig forsinkelse, ble salen, som hadde 120 sitteplasser, fullført på bare fire dager.

Siden da er de åtte opprinnelige regionale byggeutvalgene blitt til elleve utvalg, og hvert år hjelper de til med å bygge mellom 80 og 100 Rikets saler. Dette innbefatter også bygninger med to Rikets saler og saler som på grunn av de høye tomteprisene må ha parkeringsplasser i underetasjen. Det  regionale byggeutvalget på Okinawa måtte dessuten forandre på byggetegningene for å sikre seg mot alle tyfonene som hyppig raser i området.

Dagen før hurtigbyggingen av Rikets sal til Kochinda menighet på Okinawa skulle begynne, døde den broren som hadde gitt tomten til menigheten. Begravelsen ble planlagt holdt førstkommende søndag kl. 16.00 — i den ennå ikke oppførte Rikets sal. Broren var godt kjent i lokalsamfunnet, så begravelsen ble kunngjort gjennom mediene. Folk som så betongsålen på byggeplassen, spurte: «Rekker dere virkelig å sette  opp en bygning tidsnok til begravelsen?» Jo da, salen ble fullført til tiden, og det var mange, også fra juridiske og politiske kretser, som kom sammen der for å høre minnetalen.

Nå er det 1796 Rikets saler i Japan og på Okinawa, og 511 av dem er blitt bygd eller pusset opp ved hjelp av hurtigbyggemetoden. Disse salene utgjør et talende vitnesbyrd om Jehovas vitners nærvær, og de bringer tilbørlig ære til den Gud de tilber.

Stevnehaller rundt om i landet

Det samme kan sies om stevnehallene, hvor kretsstevnene og de spesielle stevnedagene blir holdt. Fra og med 1980-årene ble det bygd den ene stevnehallen etter den andre — i Kansai, Ebina, Chiba, Tokai, Hyogo, Gumma og Tochigi og på Hokkaido. En niende stevnehall, som ble oppført i Kyushu, stod ferdig i 1997.

De hardt arbeidende brødrenes eksemplariske oppførsel tjente ofte til å forandre holdningen til naboer som til å begynne med ikke var velvillig innstilt. Da Tokai stevnehall ble bygd i nærheten av Nagoya, var det en nabo som var svært imot prosjektet og prøvde å starte en kampanje for å stoppe det. Han kom til byggeplassen hver eneste dag for å sjekke hva som skjedde. En dag kom han med en sag i hånden. Da den broren som hadde ansvaret for prosjektet, spurte ham hva han hadde tenkt å gjøre, sa han: «Jeg har fulgt med i hva dere har gjort fram til nå, og det ser ut til at den klyngen med bambus der borte sperrer veien for dere. La meg få melde meg som frivillig i dag.» Og dermed satte han i gang med å hjelpe til.

Da brødrene holdt på med å bygge stevnehall på den nordligste øya, Hokkaido, i 1995, hadde de begrenset med penger. Så de ble svært glad for å få 2000 stoler gratis. Hvordan gikk det til? Under byggingen ble Kobe og nabobyene  rammet av et kraftig jordskjelv, og det raserte en rekke bygninger. Bygningen Kobe Kokusai Kaikan, som blant annet rommet en vakker konsertsal, var en av disse. Etter at man hadde bestemt seg for å rive bygget, var det en nyhetssending i TV som viste musikere som sa farvel til konsertsalen. Da Jehovas vitner som utførte hjelpearbeid i Kobe, så nyhetssendingen, kontaktet de dem som hadde ansvaret for bygningen, og fikk tillatelse til å fjerne stolene og sende dem til Hokkaido stevnehall. En tredjedel av de 2000 stolene var helt nye, og resten ville være klar til bruk etter å ha blitt trukket om. Det firmaet som rev konsertsalen, var bare glad for at stolene ble fjernet.

Da stevnehallene i Tochigi og på Hokkaido ble oppført i 1995, ble brødre og søstre som var kvalifisert til å tjene under de regionale byggeutvalgene for Rikets sal-bygging, også engasjert i bygging av stevnehaller. Brødrene er svært glad for stevnehallene og muligheten til å samles der når de har stevner. De erkjenner at disse fine bygningene utgjør enda et vitnesbyrd om at Jehova rikt velsigner deres bestrebelser på å yte et verdig lovprisningsoffer.

Passende stevnesteder

I 1980-årene ble de fleste av de store områdestevnene holdt på friluftsstadioner. Det innebar at brødrene måtte leve med ekstrem sommervarme og fuktighet, så vel som tyfoner, som begynner å rase inn over Japan omtrent på den tiden vi arrangerer sommerstevner.

I 1983 var det planlagt et områdestevne for over 20 000 mennesker i tiden fra 18. til 21. august i minneparken for verdensutstillingen i Osaka, og søndag den 14. august reiste frivillige arbeidere to store telt. Men en tyfon med en vindhastighet på omkring 160 kilometer i timen var på vei rett mot Osaka, og dermed bestemte brødrene seg for å demontere teltene  for å unngå fare. «Stevnekontoret lignet på en værstasjon, mens brødrene nøye fulgte tyfonens ferd,» sier Shogo Nakagawa, som var stevnetilsynsmann.

«Den 16. august var en dag for bønn. Hvis stevnet skulle begynne til tiden, måtte brødrene begynne å sette opp teltene senest kl. 5.00 om morgenen den 17. august. Ettermiddagsavisen den 16. august sa: ’Storm og regn ventet i Osaka-området.’ Hvis vi skulle kunne reise teltene i tide, måtte tyfonen øke farten og gå mot høyre, og skyene i vest måtte forsvinne. Og det var akkurat det som hendte. Klokken 4.00 den 17. august regnet det kraftig i den sørlige delen av Osaka, men ikke ved stevneplassen. Teltene ble satt opp igjen tidsnok til stevnet, som begynte kl. 13.20 torsdag den 18. august, nøyaktig som planlagt.»

Etter hvert ble det imidlertid tilgjengelig flere innendørshaller med plass til over 10 000. Og i 1990-årene begynte Jehovas vitner å leie slike haller med klimaanlegg. Et av de største innendørs stevnene ble holdt på Tokyo Dome stadion i 1992. Det var i alt 39 905 til stede på dette områdestevnet med temaet «Lysbærere». Stadionet lå midt i Tokyo, så stevnet var et godt vitnesbyrd for utenforstående. En mann som arbeidet i nærheten av stadionet, innrømmet overfor en pioner som besøkte ham, at han og arbeidskameratene hadde vært kritisk innstilt til Jehovas vitner. Men etter at han hadde betraktet stevnedeltagerne, bad han om unnskyldning og sa: «Nå som jeg har fått et annet syn på dere, skal jeg og min kone lese disse bladene.»

Hjemløse tatt vel imot

I 1980-årene ble brødrenes vilje til å dekke et annet behov satt på prøve. Akkurat som de kristne i det første århundre fikk mulighet til å vise hvor dyp deres kjærlighet var, ved å hjelpe trengende medtroende i Judea, har også Jehovas vitner  i Japan de senere årene hatt muligheten til å legge disse kristne egenskapene for dagen i tider med naturkatastrofer. (Apg. 11: 28, 29; Rom. 15: 26) Den måten de har gjort dette på, har i enda høyere grad bidratt til oppfyllelsen av Jesu ord: «Av dette skal alle vite at dere er mine disipler, om dere har innbyrdes kjærlighet.» — Joh. 13: 35.

Det første tilfellet av omfattende nødhjelp fant sted etter at vulkanen Mihara på øya Izu Oshima hadde et utbrudd den 21. november 1986. Klokken 16.17 merket Jiro Nishimura, som er eldste i den eneste menigheten på øya, en kraftig eksplosjon. «Da jeg gikk ut, så jeg en soppformet sky over Mihara, akkurat som etter en atombombeeksplosjon,» sier bror Nishimura. I løpet av den neste timen ble øya rystet av 80 jordskjelv, og i løpet av natten ble over 10 000 mennesker evakuert fra øya.

Bare noen timer etter utbruddet ble det opprettet nødhjelpsutvalg på halvøya Izu og i Tokyo, som skulle ta hånd om de brødrene som var evakuert. Da evakueringsordren kom, sluttet Yoshio Nakamura seg til andre fra menighetene i Tokyo og hastet av gårde til havneområdene klokken to om natten for å hjelpe brødre og søstre fra Izu Oshima menighet. En av dem som ble evakuert, sa senere: «Da vi gikk i land fra skipet, så vi et skilt hvor det stod ’Jehovas vitner’. . . . Min kone fikk tårer i øynene av lettelse over at våre brødre stod der på kaien for å ta imot oss.»

Utbruddet på Shimabara

Mindre enn fem år senere, i juni 1991, fikk vulkanen Fugen på halvøya Shimabara i nærheten av Nagasaki et utbrudd. Over 40 mistet livet. En søster og hennes barn unnslapp på hengende håret da det strømmet overopphetet gass og aske mot huset deres. Hele 30 av de 42 forkynnerne i Shimabara menighet måtte evakueres. Menigheten kunne ikke  lenger bruke sin Rikets sal, ettersom den lå i katastrofeområdet. Menigheter i hele landet ble informert om de kriserammede brødrenes behov, og det ble opprettet en bankkonto for nødhjelpsbidrag. Reaksjonen kom med en gang, og den var så stor at den lokale banken ble helt overveldet. Den måtte be om at overføringene ble stanset rent midlertidig, slik at den ble i stand til å ta hånd om alle innskuddene. Før det hadde gått en måned, bad det lokale nødhjelpsutvalget om at menighetene måtte slutte å sende penger, for de hadde allerede sendt mer enn nok. Bidragene var ikke bare tilstrekkelige til å hjelpe dem som hadde mistet arbeid og hjem, men det var også nok penger til å bygge en fin, ny Rikets sal for Shimabara menighet og for den nyopprettede Arie menighet, som halvparten av de evakuerte nå gikk i.

All nødhjelpen og den omsorgen som de over 3000 brevene de hadde mottatt, vitnet om, gjorde dypt inntrykk på Jehovas vitner i katastrofeområdet. Som følge av dette var de 28 forkynnerne i Shimabara menighet og alle de 20 døpte medlemmene av Arie menighet hjelpepionerer i april måned året etter vulkanutbruddet. Det var et uttrykk for deres takknemlighet mot Jehova.

Nødvendig med juridisk hjelp

Satan har selvsagt ikke likt Jehovas tjeneres forente virksomhet. Akkurat som i andre land har han også her prøvd å skape hindringer for Jehovas folks framgang. Dette har fra tid til annen gjort det nødvendig å gå rettens vei. — Jevnfør Apostlenes gjerninger 25: 11.

I begynnelsen av 1980-årene ble det opprettet en juridisk avdeling ved avdelingskontoret som skulle ta hånd om de situasjonene som krevde juridisk assistanse. I 1991 meldte en ung jurist og hans kone seg for å tjene på heltid ved avdelingskontoret. Han konsulterte andre brødre som arbeidet med  juridiske spørsmål, og gav eldsterådene mye nyttig veiledning når det gjaldt slike ting som det å leie og eie Rikets saler, den rette måten å reagere på vold mot Jehovas folk på og fornuftige skritt å ta i skilsmisse- og barnefordelingssaker. Dessuten fikk avdelingskontoret hjelp til å forholde seg til lovendringer angående trykking og utførsel av bibelsk litteratur og lignende spørsmål.

Rettssaker om religiøse samvittighetsspørsmål

En bemerkelsesverdig rettssak gjaldt den 16 år gamle Kunihito Kobayashi, som gikk på Kobe kommunale tekniske høyskole. (Tekniske høyskoler i Japan tilbyr en fem år lang utdannelse som tilsvarer treårig videregående skole og to års høyere utdannelse.) Enkelte skoler følger den praksis at de utviser eller gir strykkarakter til elever som ikke deltar i kampsportøvelser, og disse blir dermed nektet retten til å få en utdannelse. Da Lloyd Barry besøkte avdelingskontoret i Japan som sonetilsynsmann i desember 1986, ble det anbefalt at en eksemplarisk bror som var i en slik situasjon, helst en sønn til en eldste, ble plukket ut, og at domstolene ble bedt om å stanse iverksettelsen av hans utvisning.

I 1990 nektet Kunihito Kobayashi og fire andre elever å delta i kendo-øvelser (japansk fektekunst) i tråd med påbudet i Jesaja 2: 4 om å ’smi sine sverd om til plogskjær og ikke mer lære å føre krig’. Som følge av dette ble de ikke flyttet opp til neste klassetrinn. Kunihito ble senere utvist fra skolen fordi han hadde strøket i kroppsøving to år på rad, selv om han ellers var den beste i klassen. Kunihito og de fire andre gikk til sak mot skolens avgjørelse og hevdet at deres grunnlovfestede rett til tilbedelsesfrihet og til en utdannelse var blitt krenket. Etter en rekke anker var det Kunihitos sak som omsider ble tatt opp i høyesterett. Den 8. mars 1996 avgjorde fem høyesterettsdommere  enstemmig saken i hans favør, og de slo fast at skolen hadde handlet galt ved å tvinge ham til å velge mellom sin religion og en utdannelse. Dette var første gang retten hadde dømt i en sak der religionsfriheten ble satt opp mot en skoles myndighet til å bestemme sitt eget pensum. Den nye rektoren kalte sammen alle elevene og innrømmet at skolen hadde vist dårlig dømmekraft. Deretter bad han dem om å «ta varmt imot Kobayashi som en medelev». I april 1996 begynte bror Kobayashi igjen på skolen. Nå var han 21 år, og det hadde gått fire år siden han var blitt utvist.

Rettsavgjørelsen ble kunngjort i massemediene rundt om i landet, og Jehovas vitner gledet seg over at folk enda en gang ble gjort oppmerksom på Jehovas navn og rettferdige veier, og at det ble avlagt et fint vitnesbyrd. — Matt. 10: 18.

Respekt for Guds lov om blodet

Selv om Jehovas vitners omtanke for deres medmenneskers liv er velkjent, har det vært nødvendig med store bestrebelser for å overvinne dypt rotfestede fordommer mot Jehovas vitners respekt for blodets hellighet. (1. Mos. 9: 4; Apg. 15: 28, 29) Før 1980-årene hadde avdelingskontoret en liste over sykehus og leger som hadde utført operasjoner uten å bruke blod. Men dette var ingen liste over samarbeidsvillige leger; noen  hadde bare svært motvillig foretatt operasjonene uten å bruke blod.

Kunne det bli gjort mer for å hjelpe Jehovas vitner som trengte navn på leger som var villige til å utføre blodløs kirurgi? Akihiro Uotani, som ble direkte engasjert i å dekke dette behovet, forteller: «Vi var frustrerte, for det hendte ofte at vi ikke visste hva vi skulle gjøre med de henvendelsene som kom til Selskapet fra fortvilte brødre og søstre som ønsket å få navn på leger som var villige til å operere uten blod.» I begynnelsen av 1989 fikk så avdelingskontoret i Japan høre at det ble holdt seminarer for sykehuskontaktutvalg i USA. Man var svært interessert i dette og sendte et brev til hovedkontoret i Brooklyn og bad om nærmere opplysninger. Senere, i november samme år, fikk avdelingskontoret et brev fra sykehusinformasjonstjenesten i Brooklyn som sa at utgiverutvalget hadde gitt tillatelse til at det ble holdt et seminar for sykehuskontaktutvalg i Japan i mars 1990. Det ville være et av de første seminarene som ble holdt utenfor USA.

I tillegg til de 91 nyutnevnte medlemmene av sykehuskontaktutvalgene ville det også være 111 reisende tilsynsmenn, 25 japanske leger som var Jehovas vitner, 44 koreanske brødre og tre lærere fra Brooklyn der. Seminaret skulle holdes på engelsk og tolkes til koreansk og japansk.

«Under seminaret understreket lærerne hele tiden betydningen av å ’undervise legene’,» forteller bror Uotani. «Noen stilte seg sterkt tvilende til at det ville bli godtatt i Japan at man holdt møter med leger og besøkte sykehus for å undervise legene. Dette skyldtes særlig det faktum at japanerne tradisjonelt sett ikke stilte spørsmål ved den behandlingen legene forordnet, og at legene ikke pleide å drøfte sine avgjørelser med lekfolk. Men etter seminaret satte de tre lærerne sammen grupper av medlemmer av sykehuskontaktutvalgene og besøkte sykehus i Tokyo-området med svært godt resultat.»

 Massemediene og legene blir undervist

På grunn av fordomsfulle meldinger og unøyaktige opplysninger som dukket opp i pressen, følte man at det også var nødvendig å undervise mediene så vel som legene angående vårt standpunkt til blod. I september 1990, etter at brosjyren Hvordan kan blod redde ditt liv? ble utgitt, iverksatte avdelingskontoret en kampanje som gikk ut på å oppsøke journalister som skrev medisinske artikler for landsdekkende og lokale aviser. Den viste seg å være svært vellykket. Noen av journalistene ble så imponert av det de fikk vite, at de til og med tilbød seg å skrive en artikkel om leger som opererte uten å bruke blod.

Et annet fint resultat av denne kampanjen var at journalister i de ledende nasjonale avisene informerte sykehuskontaktutvalget i Osaka om at etikkutvalget ved det nasjonale senter for kretsløpssykdommer drøftet hvordan man burde forholde seg til Jehovas vitner. Det ble straks skrevet et brev hvor man bad om å få en samtale med direktøren for sentret. Både direktøren og viseformannen for etikkutvalget var til stede på møtet. Som følge av dette ble det den 22. april 1991 truffet en avgjørelse om å respektere Jehovas vitners rett til å nekte å ta imot blodoverføring.

Etter denne fine begynnelsen ble etikkutvalgene ved andre sykehus også kontaktet med lignende resultater. Da etikkutvalget ved sykehusene og fødeklinikkene i Tokyo utarbeidet retningslinjer for hvordan de skulle forholde seg til folk som nektet å ta imot blodoverføring av religiøse grunner, ble en representant for avdelingskontorets sykehusinformasjonstjeneste og medlemmer av sykehuskontaktutvalgene i Tokyo bedt om å delta i arbeidet. Utvalget, som bestod av 13 medlemmer, anbefalte at alle de 16 sykehusene som blir drevet av de kommunale myndighetene i Tokyo, respekterer voksne pasienter som ønsker å bli behandlet uten bruk av blod, selv om  legene mente at det var nødvendig å bruke blod. «Hvis en bevisstløs pasient blir brakt til sykehuset og har på seg et dokument som sier at han eller hun ikke ønsker å få blodoverføring, må legen legge vekt på dette ønsket,» skrev Mainichi Shimbun. Avisen sa også at «barn som går på videregående skole, skal få sine ønsker angående blodoverføring respektert, akkurat som om de var voksne».

Til og med sykehus som hadde hengt opp offisielle skilt hvor det stod: «Vi tar ikke imot Jehovas vitner», har forandret innstilling og er nå villig til å behandle Jehovas vitner og det uten å bruke blod. Det er nå over 15 000 navn på listene over samarbeidsvillige leger, og noen leger føler seg oversett hvis det lokale sykehuskontaktutvalget ikke fører opp dem også. I oktober 1995 begynte Shin-Tokyo sykehus i Matsudo med et program for kirurgi og annen behandling uten bruk av blod, som tar fullstendig hensyn til Jehovas vitners standpunkt til  blod. Så det er blitt gjort svært fine framskritt i dette viktige spørsmålet.

Kjærlighet og god organisering

Som Jesus Kristus forutsa, skulle det bli store jordskjelv på det ene stedet etter det andre i de siste dager. (Matt. 24: 3, 7) Et slikt jordskjelv inntraff i Kobe-området tirsdag 17. januar 1995. Jordskjelvet målte 7,2 på Richters skala. Det krevde over 5000 menneskeliv og gjorde ytterligere tusener hjemløse. Det bodde omkring 9000 Jehovas vitner i området, og 13 døpte vitner og to udøpte forkynnere mistet livet. Hiroshi og Kazu Kaneko, et ektepar som tjente som spesialpionerer i Nishinomiya sentrum menighet, ble funnet under ruinene av en gammel leilighet den morgenen. Det tok over fire timer å få gravd bror Kaneko fram, men hans kone, Kazu, var blitt klemt i hjel. Fordi Hiroshi var blitt liggende så lenge under tunge murbrokker, hadde nyrene hans sluttet å fungere, og situasjonen var kritisk i mange dager. «Jeg ble slått av hvor liten verdi materielle eiendeler har,» sa Hiroshi. «På den annen side innså jeg betydningen av å ha tro og håp. Det er noe som hjelper oss til å komme igjennom de vanskeligste situasjoner.»

Drevet av en inderlig kjærlighet til brødrene var vitnene raske til å komme dem til unnsetning. Heldigvis var kretsene omkring Kobe blitt organisert slik at byen var blitt delt fra nord til sør. Ettersom skjelvet rammet området langs kysten fra øst til vest, hadde hver krets menigheter som ikke var berørt av skjelvet, og som derfor kunne hjelpe dem som trengte det. De eldste i de menighetene som ikke var berørt, tok initiativet til å organisere hjelpearbeidet. Dagen etter det første skjelvet leverte en kolonne på 16 motorsykler mat og vann til menighetene i Kobe sentrum.

Kretstilsynsmennene opprettet straks midlertidige krisesentre for vitnene i det jordskjelvrammede området.  Avdelingskontoret bestemte at seks Rikets saler som ikke var blitt ødelagt, skulle tjene som depoter for hjelpeforsyninger. «Innen fem timer var disse salene fylt helt opp,» sier Yoshihiro Nagasaki, et medlem av utvalget ved avdelingskontoret som kom seg inn i området ved å sitte bakpå motorsykkelen til et annet vitne. «Vi måtte be brødrene om å bringe hjelpeforsyningene til stevnehallene i nærheten.» Det ble opprettet hjelpesentre hvor representanter for de lokale menighetene kunne hente det de trengte, og så delte de eldste i hver menighet ut forsyninger til forkynnerne i menigheten.

Bibelen sier at de kristne skal ’gjøre det som er godt, mot alle, men særlig mot dem som er beslektet med dem i troen’. (Gal. 6: 10) Jehovas vitner delte med glede det de fikk, med naboene sine. To dager etter jordskjelvet i Kobe registrerte en av de eldste at vitnene hadde fått det de trengte, men at andre mennesker var i stor nød. Han dirigerte da to varebiler fulle av mat til et lokalt flyktningsenter.

Ytterligere hjelp

De følelsesmessige og de åndelige behov ble også viet oppmerksomhet. Det ble straks ordnet slik at menighetsmøtene gikk sin gang. Én menighet kom sammen i en park den samme dagen som jordskjelvet fant sted. Søndagen etter hadde de fleste menighetene i området sitt faste Vakttårn-studium. Sju kretstilsynsmenn i tillegg til dem som tjente i de fem berørte kretsene, ble sendt til disse kretsene for å ta hånd om forkynnernes følelsesmessige og åndelige behov. De foretok spesielle besøk for å styrke brødrene og hjelpe dem til å sette Rikets interesser på førsteplassen trass i katastrofen.

Ti Rikets saler var blitt så ødelagt at det ikke var trygt å bruke dem. Husene til mange av brødrene var blitt helt eller delvis ødelagt. Hvert av de elleve regionale byggeutvalgene i Japan organiserte arbeidslag på 21 arbeidere som skulle  reparere disse husene. En gruppe vitner fra USA kom for egen regning for å delta i arbeidet. Før disse gruppene var ferdige, hadde de reparert 1023 hus og fjernet fire hus som var blitt totalskadet. Fem Rikets saler ble gjenoppbygd og fire ble reparert av selvoppofrende brødre som kom fra hele landet.

Ikke-troende familiemedlemmer ble behandlet med den samme vennlighet som den som ble vist de troende i deres familie. En søster som har en ikke-troende mann og fire barn, mistet en sønn i jordskjelvet. Familien bodde i Rikets sal sammen med 70 andre vitner en hel uke. Ektemannen la merke til hvordan brødrene viste omtanke og gav praktisk hjelp, og han begynte å få en viss verdsettelse av Jehovas organisasjon. En dag besøkte han krisesentralen i Suita. Der så han mange brødre som arbeidet hardt for å hjelpe mennesker de ikke kjente. Han ble så rørt at han ikke klarte å holde tårene tilbake. Den dagen gikk han med på å ha et bibelstudium.

Behov for å tilpasse seg forandringer

Forholdene i Japan har forandret seg med årene. I slutten av mai 1992, 43 år etter at den første gruppen av misjonærer kom i 1949, ble det rapportert at hele det distriktet som ligger under det japanske avdelingskontoret, ble regelmessig gjennomarbeidet. Men folks holdninger og livssituasjon har også forandret seg, og det har gjort det nødvendig for Jehovas vitner å være elastiske.

Rodney Kealoha, en misjonær som hadde vært i reisetjenesten i mange år, sa: «For 25 år siden [i 1970-årene] var japanerne veldig høflige og vennlige. Når Jehovas vitner besøkte dem, hørte de på selv om de ikke var interessert.» Folk tok seg tid til å lese og hadde i sin alminnelighet stor respekt for høye moralnormer og ordnede samfunnsforhold. Men litt etter litt ble de mer opptatt av den stigende materielle velstanden. Husmødrene gikk ut i arbeidslivet. Det var færre som var hjemme  midt på dagen. De som var hjemme, hadde det ofte for travelt til å delta i noen lengre samtale om religion, og de var ikke villige til å ta imot litteratur som de følte at de ikke hadde tid til å lese.

Det ble bygd flere boligblokker hvor det er vanskelig for utenforstående å komme inn, og hus med callinganlegg. Forkynnerne i disse distriktene måtte lære seg å framføre sine presentasjoner over callingen. De lærte seg å prøve igjen der hvor det var noen som hørtes vennlige og høflige ut. Hiroko, en pioner i Sapporo, ble avvist over callingen av en kvinne som sa at hun var shintoist. Fordi kvinnen hadde en vennlig stemme og snakket på en høflig måte, gikk Hiroko tilbake. Litt etter litt utviklet det seg et vennskap over callingen. Etter å ha foretatt slike besøk i ti måneder ble Hiroko endelig møtt med: «Et øyeblikk», og der kom kvinnen til døren og bad henne inn. Etter at de hadde snakket sammen om et spørsmål som gjaldt kvinnens familie, kom de i gang med et bibelstudium, og det gikk ikke lang tid før kvinnen ble døpt. Denne nye søsteren, som nå er pioner, hadde en god hjertetilstand.

Ettersom mange sjelden er hjemme midt på dagen, har Vår tjeneste for Riket anbefalt at vi forkynner mer om kveldene, og at vi forkynner på gaten. Forkynnerne reagerte straks positivt. Snart var det helt vanlig å se forkynnere på gaten over hele Japan med Vakttårnet og Våkn opp!, særlig i nærheten av travle togstasjoner.

En søster i nærheten av Yokohama er et typisk eksempel. Hun arbeidet full dag utenfor hjemmet, men hun hadde likevel lyst til å være hjelpepioner. En eldste foreslo at hun skulle forkynne på gaten i nærheten av en togstasjon hver morgen fra klokken seks til klokken åtte før hun gikk på arbeidet. Etter at hun hadde overvunnet sin egen tretthet og lært seg å ignorere hånlige bemerkninger fra noen av de reisende, fikk  hun opparbeidet en bladrute. Det var cirka 40 personer, deriblant pendlere, ansatte på stasjonen og forretningsinnehavere i nærheten, som satte pris på å få bladene. Hun leverte gjennomsnittlig 235 blad i måneden i et distrikt hvor pionerene pleide å levere omkring 30. Fordi hun i all korthet prøvde å nevne noen punkter fra Bibelen for folk hver dag, klarte hun å starte seks bibelstudier, blant annet et med en politimann.

Andre forkynnere fulgte forslagene om å forkynne pr. telefon for folk som bor i bygninger hvor inngangsdøren nede er låst. Fordi de har vært utholdende og prøvd å ta opp et emne som kan appellere til folk, er det blitt opprettet mange bibelstudier. En søster som brukte telefonen på denne måten, spurte en kvinne om hun noen gang hadde tenkt på hva framtiden vil bringe for henne og hennes familie, og kvinnen svarte at hun hadde tenkt på det. Hun var så skuffet over at det ikke var noen som kunne hjelpe henne, at det hadde gått ut over helsen. Som følge av det hadde hun isolert seg i leiligheten. Hun ble rørt over den oppriktige omtanke forkynneren gav uttrykk for, og gikk med på å treffe henne på et supermarked i nærheten. Da hun fikk se hvilke emner boken Hvordan du kan oppnå et lykkelig familieliv tar opp, tok hun straks imot tilbudet om et bibelstudium.

En energisk felttjeneste og det at menighetene har oppnådd større modenhet, har resultert i en jevn og vedvarende vekst. Siden januar 1979 har det vært nådd et nytt høydepunkt i antall forkynnere hver måned, altså uavbrutt i over 18 år. I slutten av 1980-årene og i begynnelsen av 1990-årene kom det til over 10 000 nye forkynnere hvert år. I mars 1995 var det 200 000 forkynnere i landet. I august 1997 var det 220 663 forkynnere som samarbeidet med 3785 menigheter, sammenlignet med 14 199 forkynnere i 320 menigheter i august 1972. Stadig flere av de nye forkynnerne har et annet morsmål enn japansk.

 Hjelp til fremmedspråklige grupper

Som følge av den sterke japanske økonomien har mange arbeidere som taler andre språk enn japansk, flyttet til landet. Noen av dem er Jehovas vitner. Japan er ikke lenger et land hvor så godt som alle har japansk som morsmål. Hva kunne gjøres for å hjelpe den fremmedspråklige befolkningen åndelig sett?

Før 1980 var den fremmedspråklige befolkningen forholdsvis liten. Det var blitt dannet små, isolerte grupper eller menigheter i Misawa, i Tachikawa og på Okinawa for konene og barna til amerikansk militært personell og for andre interesserte.

Den største av disse menighetene var den som ble opprettet med tanke på den amerikanske militærbasen på Okinawa. Karl og Evalyn Emerson, som hadde vært misjonærer i Sør-Korea, flyttet dit i 1968 med sin lille sønn for å hjelpe den engelsktalende befolkningen på øya. Senere fikk de hjelp i dette fruktbare distriktet av Bill og Mary Ives og Wayne og Penny Frazee fra den 40. og den 52. klassen ved Gilead. Wayne, som pleide å kjøre rundt på den humpete flybasen Kadena i en liten 360 kubikk skranglekjerre, oppnådde spesielt gode resultater blant de militære på grunn av sin egen militære bakgrunn. Wayne og Penny hjalp cirka hundre personer fram til dåpen i de 15 årene de tjente på Okinawa. De oppnådde så gode resultater i tjenesten at en basesjef bad dem om å forkynne et annet sted. Hvorfor? «Dere tar mine beste menn,» klaget han.

Det var stadig noen som flyttet til og fra menigheten fordi ektemennene ble flyttet til andre baser, og bokstavelig talt tusener av mennesker har vært til stede på møtene, og flere hundre er blitt hjulpet til å ta standpunkt for Jehova. De aller fleste av disse har fortsatt å tjene Jehova etter at de har kommet tilbake til De forente stater. Noen er blitt eldste og menighetstjenere. En av dem, Nick Simonelli, gjennomgikk  senere Gileads 93. klasse og fulgte dermed i fotsporene til ham som studerte med ham. Han tjener nå i Ecuador sammen med sin kone.

Det engelskspråklige distriktet i Japan

Da Vietnamkrigen var over i slutten av 1970-årene, ble de engelskspråklige gruppene i Japan litt etter litt oppløst. Men tidlig på 80-tallet la James Mantz jr. merke til at det bodde en god del engelsktalende mennesker rundt den amerikanske marineflybasen Atsugi, som lå bare 15 minutter med bil fra Betel. Han bad derfor foreldrene sine, som da bodde i California, om å komme over til Østen for å hjelpe til. (Jevnfør Apostlenes gjerninger 16: 9.) Slik gikk det til at James Mantz sr. og hans kone, Ruth, i en alder av henholdsvis 62 og 59 år flyttet til Sagamihara i nærheten av Atsugibasen. «Vi hadde distrikt overalt hvor vi traff noen som snakket engelsk,» minnes Ruth. «Når Ruth utførte gatearbeid, pleide hun å stanse unge amerikanske soldater på sykkel ved å rekke fram bladene,» minnes et medlem av Betel-familien i Ebina. James Mantz sr. døde dessverre like etter at de kom til Japan, men Ruth ble værende der og hjalp mange til å komme i sannheten. Den lille engelsktalende gruppen i Sagamihara ble menighet i oktober 1985.

Etter hvert som Japans økonomi ble sterkere i 1980-årene, fikk landet en stor fremmedspråklig befolkning. Tusenvis av mennesker fra Filippinene, Sør-Amerika, Afrika, Kina og Sør-Korea strømmet til landet som gjestearbeidere. Selskapet tok skritt for å gi åndelig hjelp til disse utenlandske arbeiderne. Japanske pionerer som kunne engelsk, og også mange som tjente på Betel, fikk i oppdrag å hjelpe til. «Så snart Selskapet begynte å ta ledelsen i dette, begynte økningen,» fortalte en bror som i mange år samarbeidet med en engelsk menighet. Pr. 1. september 1997 var det 18 engelske menigheter i Japan, og de utgjør en egen krets.

 Hjelp til brasilianerne

Mange japanere hvis foreldre eller besteforeldre hadde emigrert til Brasil, kom tilbake til Japan for å ta seg arbeid, men de kunne verken japansk eller engelsk. I 1986 flyttet Kazuyuki og Nanako Kiritani, et ektepar som tidligere hadde tjent som misjonærer i Brasil, til Yokohama, hvor det var noen portugisisktalende søstre og interesserte. Denne lille gruppen begynte å ha et Vakttårn-studium og en forkortet teokratisk tjenesteskole på portugisisk en gang i måneden.

Våren 1991 bad Selskapet bror Kiritani og tre brasilianske eldste som bodde i Tokyo, Nagoya og Toyohashi, om å drøfte utviklingen i det portugisisktalende distriktet. I august 1991 ble det dannet fire portugisiske grupper. Avdelingskontoret hadde rekruttert villige betelitter og startet et kurs i portugisisk på Betel. Disse betelittene var ivrige etter å lære seg språket og ble en del av grunnvollen i de portugisiske gruppene. De nydannede gruppene ble snart til menigheter, og etter seks år fantes det 21 portugisisktalende menigheter. De utgjør også en egen krets.

Det spanske feltet åpnes

I september 1987 ble det første møtet holdt på spansk av hensyn til åtte søstre som fram til da hadde kommet sammen med den portugisiske gruppen. Louis Delgado, en enslig bror  fra Peru, tok ledelsen. På den tiden måtte noen av søstrene reise i seks timer for å komme til de spanske møtene, men den åndelige hjelpen de fikk, gjorde at det var anstrengelsene vel verdt. Noen av disse kvinnene hadde giftet seg med japanske menn for å oppnå økonomisk trygghet, og på grunn av språkbarrieren hadde de nå problemer i ekteskapet, og det var også vanskelig for dem å forklare hvordan de følte det, for de eldste i de japanske menighetene.

Felttjenesten var også en utfordring for den spanske gruppen. For å få organisert distriktene drog de til alle de 29 stasjonene på Yamanotelinjen, en jernbanelinje som går i en ring rundt Tokyo sentrum, for å se etter spanske navn på husdørene. Det var et trettende og tidkrevende arbeid, men det førte til at de fikk nok distrikt å forkynne i.

På dagtid besøkte grupper av søstre steder hvor det bodde mange kvinner fra Colombia. Disse kvinnene arbeidet på barer som vanligvis ble drevet av yakuza, den japanske mafiaen. Når det virket som om en kvinne begynte å gjøre åndelige framskritt, grep mafiaen inn og flyttet henne til et annet sted. Men én slik kvinne kom så langt at hun forstod at hun måtte få seg et annet arbeid for å behage Jehova. Det betydde at hun måtte rømme og gjemme seg for mafiaen. Med hjelp fra den forkynneren som studerte med henne, klart hun etter en tid å komme seg tilbake til sitt hjemland.

I begynnelsen av 1990-årene, da mange arbeidere strømmet til Japan fra Peru, Argentina, Paraguay, Bolivia og andre land, hadde følgelig Jehova en liten spansk gruppe i landet som var forberedt på å dekke disse menneskenes åndelige behov. I 1991 ble det startet et spanskkurs for betelitter som var villige til å hjelpe til. Før det var gått et år, kunne noen av dem holde offentlige foredrag på spansk. I 1993 ble den første spanske menigheten opprettet i Tokyo-området. I 1997 var det  13 blomstrende spanske menigheter. De dannet sin egen fremmedspråklige krets.

Hjelp til dem fra Asia

Det strømmet også et betydelig antall kinesere til Japan. Blant disse var tusener av studenter foruten etterkommere av japanske barn som var blitt etterlatt i Kina etter den annen verdenskrig. Det ble anslått at det bodde over 300 000 kinesere i Japan, deriblant 200 000 i Stor-Tokyo. Når brødrene løftet sine øyne og så på den kinesiske marken, kunne de se at den var hvit til innhøsting, ’men arbeiderne var få’. — Matt. 9: 37; Joh. 4: 35.

Masayuki Yamamoto og hans kone, Masako, hadde vært misjonærer på Taiwan i åtte år. I 1992 hadde en rekke betelitter som var villige til å hjelpe den kinesisktalende befolkningen, fått undervisning i kinesisk. Masayuki satte seg straks i forbindelse med dem som kunne noe kinesisk, og det ble dannet en kinesisk gruppe med 28 forkynnere. De fleste av dem var japanske pionerer som fortsatt strevde med å lære seg kinesisk, men som var ivrige etter å hjelpe interesserte som talte det språket. Denne iherdigheten hos de japanske vitnene rørte kinesernes hjerte. En ung kvinne fikk boken Det største menneske som noen gang har levd av en bror som gikk på samme skole som henne. Hun leste boken på en uke. Så begynte hun å gå på alle møtene. Hun ble imponert over å se at så mange japanere lærte seg kinesisk bare for å kunne forkynne det gode budskap for kinesisktalende. Hun og hennes yngre bror gjorde hurtige framskritt, og før det var gått et år, ble de døpt. Allerede før hun ble døpt, ledet hun flere bibelstudier.

I mai 1993 ble det første kinesiske kretsstevnet holdt. Det var 399 til stede, og åtte ble døpt. Snart var det opprettet fem mandarintalende menigheter foruten en kinesisk bokstudiegruppe i en japansk menighet.

 Andre språkgrupper

I slutten av 1980-årene begynte Penn Pitorest og hans kone, Phiksang, å studere Bibelen. Begge var flyktninger fra Kambodsja og hadde mistet foreldrene sine i massakren i hjemlandet. Det gikk sakte framover med studiet, for det fantes praktisk talt ingen publikasjoner på kambodsjansk. Men med tiden ble de døpt. De ville gjerne hjelpe andre flyktninger fra Kambodsja med å få dekket sitt åndelige behov og forsøkte å lede bibelstudier med slike. Snart ble det dannet en liten kambodsjansk gruppe. De fikk mer hjelp i 1994, da Vakttårnet begynte å komme ut på kambodsjansk. Så begynte ti brødre fra Betel å lære seg språket, og de fikk i oppdrag å gå på de møtene som ble holdt på kambodsjansk.

Den største fremmedspråklige gruppen i Japan er koreanere, men de fleste av dem forstår japansk, så i mange år var det ikke blitt opprettet noen egen menighet for dem. Men etter en tid ble det pekt på at koreanere som bodde i Japan, kunne forstå sannheten raskere hvis de studerte på sitt morsmål. Det førte til at det ble dannet en koreansk gruppe i nærheten av Betel i april 1996 og senere en gruppe i Itami i prefekturet Hyogo.

Vi må heller ikke glemme tegnspråkmenighetene. Mange villige forkynnere har lært seg japansk tegnspråk for å kunne hjelpe hørselssvekkede mennesker over hele landet. Siden 1982 har Selskapet organisert tolking til tegnspråket på enkelte av områdestevnene. Men et virkelig krafttak for å hjelpe de hørselssvekkede ble tatt i 1992, da det ble opprettet tegnspråkmenigheter i Fukuoka og Kumamoto. Det er også blitt laget videoer med tegnspråk. Nå er det elleve menigheter og ni mindre grupper spredt omkring i Japan som hjelper de hørselssvekkede.

Jehovas vitner i Japan har på denne måten gjort en fin innsats for å kontakte og hjelpe folk i de mange språkgruppene i  landet til å bli kjent med det gode budskap på det språket som de forstår best.

Begeistring for en ny skole

I 1993 åpnet det seg en spennende mulighet for enslige eldste og menighetstjenere i Japan til å utvide sin tjeneste både i hjemlandet og i andre land. James Hinderer og David Biegler, to brødre med mange års erfaring fra reisetjenesten, ble sendt fra De forente stater for å lede den første klassen ved tjenesteopplæringsskolen i Japan. I den første klassen, hvor alt foregikk på engelsk, var det også sju observatører fra Japan, Sør-Korea og Filippinene. De skulle forberede seg med tanke på å tjene som lærere ved skolen i sine respektive land.

Med hensyn til hvilket utbytte elevene har hatt av denne skolen, sa en elev fra den første klassen: «Jeg tror at mange av oss hadde vanskelig for å resonnere over tingene på egen hånd og å treffe avgjørelser ved å anvende aktuelle bibelske prinsipper. Vi syntes det var enklere å ha regler. Men på skolen var det to spørsmål som stadig gikk igjen, nemlig ’hvorfor?’ og ’hvordan?’, og ved hjelp av dem ble vi lært opp til å prøve å finne grunnene til det som er fakta og svarene.» En annen elev fra den samme klassen gav uttrykk for noe av det samme. Han fortalte om en gang da en av lærerne foreslo at den menighetstjeneren som tar hånd om bladene, skulle utarbeide en bladpresentasjon som passet til de nyeste bladene, og så framføre den for de andre i menigheten. En av elevene stilte et spørsmål angående dette, og det førte til en interessant klargjøring av forskjellen mellom rettferdighet og godhet. Læreren forklarte: «Rettferdigheten gjør det som står skrevet, men godheten går lenger enn til det som kreves, for å gagne andre. Vi må ikke være bare rettferdige, men også gode og gjøre det vi kan for menighetens medlemmer, uten å ha noen skreven lov.»

De unge brødrene i Japan har det vanligvis ikke så travelt  med å gifte seg. De som gikk i de første 18 klassene, var gjennomsnittlig 29 år gamle og hadde vært gjennomsnittlig 13 år i sannheten og åtte år i heltidstjenesten. I august 1997 hadde det vært holdt 33 klasser ved tjenesteopplæringsskolen med til sammen over 790 elever, og det var flere tusen som ventet på tur. Noen har etter skolen fått i oppdrag å tjene som kretstilsynsmenn, spesialpionerer og misjonærer. — Sal. 110: 3.

Resultatene lar ikke vente på seg når disse godt opplærte eldste og menighetstjenerne samarbeider med menighetene. En eldste sa om den gode innflytelsen en av dem øvde i hans menighet: «Menigheten er blitt mye livligere og gladere. Pionerånden har tiltatt, og alle i menigheten har fått en dypere forståelse av hvor viktig det er å følge teokratiske framgangsmåter. De unge er blitt mer begeistret for åndelige ting, og mange har meldt seg inn på den teokratiske tjenesteskolen.» På denne måten er menighetene blitt styrket og oppbygd.

Stevner i andre land

I årenes løp har Jehovas vitner i Japan hatt mange muligheter til å «gjøre større plass» med hensyn til å vise det internasjonale brorskapet større kjærlighet. (2. Kor. 6: 13) Etter hvert som flere fikk råd til å reise til utlandet, innbød Selskapet det japanske avdelingskontoret til å sende representanter til spesielle internasjonale stevner i Europa, Afrika, Asia, Nord-, Sør- og Mellom-Amerika, Hawaii og New Zealand.

Det ble stadig flere som reiste på stevner i utlandet, og det var ikke uvanlig å finne mange pionerer og andre heltidstjenere blant deltagerne. I 1996, da det ble holdt spesielle stevner i Tsjekkia og Ungarn, var det 1114 heltidstjenere blant de 1320 deltagerne fra Japan.

Det de japanske stevnedeltagerne så og hørte på disse spesielle stevnene, utvidet deres horisont og oppmuntret dem til å fortsette å tjene Jehova av hele sitt hjerte. Shigeo Ikehata, som  besøkte Sør-Korea, Hongkong, Filippinene og Taiwan i forbindelse med de internasjonale stevnene i 1978, forteller: «Det gjorde dypt inntrykk på meg å se det kjærlighetens bånd som knytter brødre og søstre i andre land sammen. Det at jeg så med egne øyne at Jehovas vitner er knyttet sammen med det rene språk, har innvirket på min verdsettelse av de tjenesteprivilegiene jeg har, og på innholdet i bønnene mine.»

 Når stevnedeltagerne besøkte land hvor Jehovas tjenere har utholdt hard forfølgelse, og hørte dem fortelle om det de hadde opplevd, gav det dem et ønske om å etterligne deres tro. Misako Oda overvar det første internasjonale stevnet i det tidligere Sovjetunionen, nemlig stevnet i St. Petersburg i 1992. Hun forteller: «Da den innledende sangen begynte den første stevnedagen, begynte en russisk søster som satt ved siden av meg, å gråte. Jeg så opp og la merke til at også mange andre russiske søstre hadde tårer i øynene og ikke klarte å synge ferdig. Jeg takket Jehova inderlig for den ufortjente godhet han viste ved å la meg, en som ikke hadde opplevd en slik form for forfølgelse som den de hadde gjennomgått, få lov til å være der sammen med dem og oppleve dette historiske øyeblikk som var en seier for Jehova og for våre trofaste brødre.»

En ung pionersøster, Seiko Namba (nå Nakajima), husker godt stevnet i Buenos Aires i 1990. Hun sier: «Brødrene og søstrene i Argentina lærte meg hvor viktig det er å gi uttrykk for kjærlighet og verdsettelse overfor andre. En eldre søster omfavnet meg og gav meg en gave da vi skulle reise. Med tårer i øynene sa hun om og om igjen: ’Hasta luego en el Paraíso’ [På gjensyn i paradiset]. Etter at jeg kom tilbake til Japan, prøvde jeg å gi uttrykk for den samme kjærlighet og vennlighet overfor de andre i menigheten og folk i distriktet.» Andre av de japanske stevnedeltagerne, som stort sett er mer sky og tilbakeholdne, ble også hjulpet til å bli mer utadvendte og gi uttrykk for sin kjærlighet etter at de hadde vært sammen med de latinamerikanske brødrene.

I årenes løp har det japanske avdelingskontoret hatt det privilegium å sende tusenvis av stevnedeltagere til spesielle stevner i andre land. Den overveldende responsen når innbydelsene blir sendt ut til menighetene, viser hvor begeistret og takknemlige brødrene er for denne muligheten til å være sammen med sin internasjonale kristne familie.

 Hjelp til andre land

Det er et stort privilegium å kunne være med på å hjelpe det verdensomfattende brorskapet på forskjellige måter. Det japanske avdelingskontoret har etter hvert fått verdifull erfaring når det gjelder trykking, og det kan nå hjelpe nabolandene hva det angår. Hver måned blir det trykt over ni millioner eksemplarer av Vakttårnet og Våkn opp! på ti språk ved trykkeriet i Ebina.

Det japanske avdelingskontoret trykker nå bøker, bibler og brosjyrer på 26 språk, deriblant kinesisk, laotisk, singalesisk, tamil (for Sri Lanka), thai og elleve filippinske språk, alle i fire farger. De hurtiggående offsetrotasjonspressene gjør at trykkeriet raskt kan dekke etterspørselen. I september 1993 ble det for eksempel sendt utstyr til Japan for at de skulle trykke en spesiell utgave av en lenge savnet bibel på tagalog som inneholdt Ny verden-oversettelsen av de kristne greske skrifter. Innen midten av oktober var 70 000 bibler på tagalog  blitt trykt og sendt av gårde, akkurat tidsnok til at brødrene kunne få dem på områdestevnene i desember. Kort tid senere ble det trykt bibler på cebuano og iloko. Trykkeriet i Ebina produserer nå også bibler i skinnbind på portugisisk og spansk.

Etter at det var blitt opprettet en avdeling for assistanse til oversettere ved Selskapets hovedkontor i 1989, ble det japanske avdelingskontoret innbudt til å være med på å yte assistanse til oversettere i Asia og stillehavsområdet. Over halvparten av verdens befolkning bor her, og det er mange som snakker en lang rekke språk som ingen av Vakttårnets publikasjoner ennå foreligger på. Japanske brødre som kan oversette og har erfaring med datautstyr, har besøkt India, Pakistan, Sri Lanka, Nepal, Libanon, Malaysia, Thailand, Kambodsja, Indonesia, Myanmar, Salomonøyene, Guam og andre land for å lære opp og organisere oversetterteam og installere programvare som Selskapet har utviklet for å hjelpe oversettere.

Gjensidig oppmuntring

Vi må heller ikke glemme de 76 japanske brødrene og søstrene som har etterlignet de misjonærene som tjener i Japan, og sagt seg villig til å fremme Rikets interesser i ni andre land. Blant dem er 13 som har gjennomgått tjenesteopplæringsskolen. Disse 76 er blitt sendt til Brasil (7), Guam (2), Kambodsja (1), Malaysia (2), Nigeria (1), Papua Ny-Guinea (11), Paraguay (8), Salomonøyene (5) og Taiwan (39). I brev de har skrevet, viser de at de har lært seg å leve med et nytt språk, nye skikker og fremmedartet mat og dessuten tropesykdommer, og at de også har vært villige til å tjene under primitive forhold, på steder hvor det ikke finnes innlagt vann eller gass eller elektrisitet, en skarp kontrast til velstanden i det moderne Japan. De er blitt glad i lokalbefolkningen og  har lært seg gudsfrykt med nøysomhet. De gleder seg over å kunne fremme Rikets interesser på denne måten.

Da det igjen ble nødvendig å foreta utvidelser ved avdelingskontoret i Japan, ble arbeidet satt i gang som et internasjonalt samarbeidsprosjekt. Prosjektet omfatter to boligbygg på 13 etasjer hver og en femetasjes bygning hvor forskjellige serviceavdelinger holder til. I 1994 ble Frank Lee fra De forente stater utnevnt til å tjene som byggeleder. Steve Givins, en internasjonal tjener fra De forente stater, er også med i byggeutvalget. Omkring 50 frivillige har kommet fra Australia, Canada, Costa Rica, Finland, Frankrike, Italia, Luxembourg, New Zealand, Storbritannia og USA for å delta i arbeidet. De har alle gitt avkall på et mer komfortabelt liv i hjemlandet for å kunne bidra med sin erfaring og sine ferdigheter til gagn for sine brødre og for å fremme Rikets interesser.

Responsen hos de japanske brødrene har også vært overveldende. Over 4600 faglærte og ufaglærte har sendt inn søknad om å få være med på prosjektet. De fleste av dem må foreta store forandringer for å kunne arbeide på prosjektet selv for en kort tid. De må forlate sitt faste arbeid og sin familie. Men de føler at de får mye igjen for det de gjør.

Eldre, men fremdeles ivrige

Den store tilgangen på lovprisere av Jehova i Japan begynte med at misjonærene fra Gileads ellevte klasse kom til landet i 1949 og 1950. Andre misjonærer sluttet seg til dem, deriblant noen fra den sjuende klassen og flere fra senere klasser. Hele 59 av dem er fremdeles i heltidstjenesten i Japan. Noen av dem er nå i 70- og 80-årene, og alle er fortsatt ivrige i tjenesten. Lois Dyer sa etter å ha vært i heltidstjenesten i 64 år: «Jeg fortsetter å be med den samme tillit som den David så vakkert gav uttrykk for: ’Når min kraft svikter . . . forlat meg ikke, Gud, selv ikke når jeg blir gammel og gråhåret.’» (Sal. 71: 9, 18) Jehova har ikke forlatt disse lojale som har brukt det meste av livet sitt  i trofast tjeneste for Riket. En av misjonærene sa det på denne måten: «Jehovas organisasjon er som en mor som svøper oss inn i et varmt teppe og holder oss tett inntil seg.»

Tjueen av disse veteranene bor nå i Tokyo Mita misjonærhjem. Den første bygningen i Tokyo som avdelingskontoret holdt til i, er blitt helt ombygd og pusset opp for å tjene som hjem for disse eldre misjonærene. Det er en eksepsjonell misjonærfamilie som bor der! Gjennomsnittsalderen er 74 år, og de har vært gjennomsnittlig 50 år i sannheten. Åtte av dem kom fra Gileads ellevte klasse. De har virkelig bygd opp en vitnerøys i de årene som har gått, for de har hjulpet 567 til å lære sannheten å kjenne. Noen av dem er langt oppe i 80-årene og har alvorlige helseproblemer, men de er på ingen måte uvirksomme. I tjenesteåret 1997 rapporterte de et gjennomsnitt på over 40 timer i felttjenesten i måneden og leverte til sammen 17 291 blad og hundrevis av bøker i sitt godt gjennomarbeidede distrikt. Disse trofaste vitnene blir æret av de andre i menigheten og er høyt respektert av naboene.

Ruth Ulrich, som nå går i sitt 87. år, har brukt 68 av disse årene i pioner- og misjonærtjenesten. Hun sier: «Det har vært trosstyrkende for meg å se alle disse menneskene komme ut fra hedenske religioner og inn i sannheten og virkelig bli våre brødre og søstre.»

Når vi nå har bladd igjennom det «familiealbumet» som forteller om Jehovas vitners historie i Japan i nyere tid, har vi fått høre om mange av disse nidkjære tjenerne for Jehova. Men de er bare noen få av de over 220 000 i Japan som forkynner det gode budskap om Guds rike. Misjonærene føler en dyp tilfredshet over å se det som blir utrettet av deres åndelige barn og barnebarn, ja helt fram til tredje og fjerde generasjon. De er også levende interessert i å se hvilken rolle Jehova vil la dem spille, både i de siste dagene for denne ordning og i hans strålende nye verden, som nå er meget nær!

 [Helsides bilde på side 66]

[Bilder på side 71]

Lojale japanske forkynnere fra tiden før krigen: (1) Jizo og Matsue Ishii, (2) Miyo Idei, (3) Katsuo og Hagino Miura

[Bilder på sidene 72 og 73]

Noen misjonærer som begynte å tjene i Japan i 1949—50: (1) Don og Mabel Haslett, (2) Lloyd og Melba Barry, (3) Jerry og Yoshi Toma, (4) Elsie Tanigawa, (5, 6) Percy og Ilma Iszlaub, (7) Norrine Thompson (født Miller), (8) Adrian Thompson, (9) Lois Dyer, (10) Molly Heron, (11) Shinichi og Masako Tohara

[Bilde på side 79]

N. H. Knorr (over til venstre) taler til forsamlingen under stevnet på misjonærhjemmet i Kobe i 1951

[Bilde på side 81]

Grace (øverst) og Gladys Gregory fra Gilead-skolens ellevte klasse

[Bilde på side 82]

Margrit Winteler (til høyre, fra Gilead-skolens 23. klasse) sluttet seg til sin søster Lena (fra Gilead-skolens 15. klasse) i Japan

[Bilde på side 88]

Don Haslett og Lloyd Barry ved Betel-hjemmet i Tokyo i 1953

[Bilder på side 89]

Japanske spesialpionerer som har tjent i 40 år (fra venstre mot høyre): Takako Sato, Hisako Wakui, Kazuko Kobayashi

[Bilde på side 90]

Avdelingskontoret på Okinawa i 1979

[Bilder på side 95]

På vei ut i tjenesten om vinteren på Hokkaido

[Bilder på side 95]

Øverst: Adeline Nako

Nederst: Lillian Samson

[Bilde på side 99]

Yuriko Eto

[Bilde på side 102]

En lykkelig familie av pionerer på vei ut i tjenesten på feltet

[Bilder på side 110]

Avdelingskontoret i Tokyo, 1949—1962

Avdelingskontoret i Tokyo, 1963—1973

Avdelingskontoret i Numazu, 1972—1982

[Bilde på side 115]

Toshio Honma, avdelingstilsynsmann i midten av 1970-årene

[Bilde på side 116]

Utvalget ved avdelingskontoret i 1997 (fra venstre til høyre): Richard Bailey, Shigeo Ikehata, Isamu Sugiura, Masataro Oda, Makoto Nakajima, Yoshihiro Nagasaki og Kenji Mimura

[Bilde på side 124]

James Mantz førte tilsyn med trykkeriet (her sammen med sin kone, Sarah)

[Bilder på side 132]

Stevnehaller: Hyogo, Ebina og Kansai

[Bilde på side 139]

Kunihito Kobayashi

[Bilde på side 142]

Kobe etter jordskjelvet i 1995

[Bilde på side 150]

Masayuki og Masaka Yamamoto

[Bilder på side 156]

Japanere på stevner i andre land: (1) Kenya, (2) Sør-Afrika, (3) Russland

[Bilder på side 158]

Avdelingskontoret og Betel-hjemmet i Ebina; det innfelte bildet viser de bygningene som var under oppføring i 1997