Jehovas vitners årsrapport 1998

I MALENDE ordelag forutsa profeten Joel at Jehovas dag var nær. Og han pekte på nøkkelen til å overleve da han skrev: «Det skal skje at enhver som påkaller Jehovas navn, skal unnslippe.» — Joel 1: 15; 2: 1, 28—32.

En slik Jehovas dag kom over Jerusalem i 607 f.v.t. Det var en tid da Jehova fullbyrdet sin dom. Flere år i forveien hadde han advart innbyggerne i Juda og Jerusalem om at de hadde pådratt seg stor skyld ved å vise mangel på respekt for ham. Riktignok kjente og brukte de hans navn, men de søkte ham ikke oppriktig for å få hans rettledning. De hadde ingen virkelig tro på at Jehova ville kreve dem til regnskap for det de gjorde. (Neh. 9: 26; Sef. 1: 4—6, 12) Hvis de ropte til Jehova på trengselens dag, ville det være spillfekteri, og Jehova sa at han ikke ville lytte til dem. (Jer. 11: 10, 11) Men da Jerusalem ble ødelagt, ble slike rettferdselskende mennesker som Jeremia, Baruk, Ebed-Melek og Jonadabs sønner spart fordi de oppriktig søkte å gjøre det som var rett og velbehagelig i Guds øyne.

Apostelen Peter pekte på at Joels profeti også fikk en oppfyllelse i det første århundre. Under ledelse av den hellige ånd viste Peter at det som skjedde på pinsedagen i år 33, var en oppfyllelse av Joels ord om at Guds ånd skulle bli utøst før Jehovas dag kom. Denne dagen rammet Jerusalem med ødeleggende kraft i år 70. (Apg. 2: 16—21) Omkring 14 år tidligere hadde imidlertid apostelen Paulus skrevet til de kristne i Roma og sitert fra Joel 2: 32. (Rom. 10: 13) Hvorfor? For å  understreke Guds upartiskhet overfor jøder og grekere. Som Joel hadde skrevet, var frelse oppnåelig for «enhver som påkaller Jehovas navn». Men hvorfor måtte de kristne i Roma bli advart om en ødeleggelse som skulle ramme det fjerntliggende Jerusalem? For at de skulle holde seg unna faresonen. Alle som drog opp til Jerusalem for å være med på feiringen av den jødiske påsken i år 70, ble fanget i en felle da  byen ble rammet av ulykke. Men nesten fire år tidligere hadde de som gav akt på Guds ord gjennom hans Sønn, forlatt denne dødsdømte byen. — Luk. 21: 20—22.

En enda mer omfattende Jehovas dag ligger nå like foran oss. Fullbyrdelsen av Jehovas dom kommer til å berøre hver eneste del av jorden. Men frelse er oppnåelig for alle — uansett nasjonalitet, rase og språk — som i full tillit påkaller Jehovas navn og viser tro på hans Sønns, Jesu Kristi, offer til soning for synder. (Åp. 7: 9, 10) Romerne 10: 14 spør imidlertid: «Hvordan kan de påkalle ham som de ikke har kommet til tro på? Og hvordan kan de komme til tro på ham som de ikke har hørt om?» Jehovas vitner er klar over hvor presserende det er å gi alle denne muligheten.

I forrige tjenesteår, som varte fra september 1996 til august 1997, avla Jehovas vitner et imponerende vitnesbyrd om Jehova, hans Sønn og det messianske rike. De rapporterte offentlig forkynnelse i 232 land, øysamfunn og områder. Rapporten viser at det ble brukt over en milliard, nærmere bestemt 1 179 735 841, timer på denne virksomheten! Det ble ledet gjennomsnittlig 4 552 589 hjemmebibelstudier, og 375 923, flere enn noen gang, ble døpt som et symbol på sin innvielse til Jehova.

Denne verdensomfattende forkynnelsen blir spesielt imponerende når vi tenker over hvem som utfører den. De kommer fra alle nasjoner, tilhører alle raser og snakker hundrevis av språk. Mange kjemper med alvorlige økonomiske problemer, i  likhet med folk ellers i samfunnet. Tusenvis lever i land som er herjet av krig. Mange som forkynner trofast, lider av alvorlig sykdom. Trass i de opprivende hendelsene som har funnet sted i Rwanda, bruker forkynnerne der, når man ser bort fra pionerene, gjennomsnittlig over 20 timer i måneden i felttjenesten. Under urolighetene i Albania la forkynnerne vekt på å utføre sin forkynnelse tidlig på dagen mens det var forholdsvis rolig — før skytingen begynte.

Verden over var det hver måned gjennomsnittlig 5 353 078 som var med på å forkynne om Riket. Et nytt høydepunkt — 5 599 931 — tok del i felttjenesten i løpet av året. Dette innbefatter en stor hær av pionerer — gjennomsnittlig 706 270 hver måned. Det er flere enn noen gang. Hva var det som bidrog til det?

Begeistret respons på en spesiell innbydelse

Tidlig i 1997 ble det kunngjort: «Vi etterlyser . . . hjelpepionerer.» Vår tjeneste for Riket inneholdt praktiske forslag til hvordan man kunne planlegge tiden sin for å klare å være hjelpepioner. Forkynnerne ble oppmuntret til å delta i denne tjenesten i en eller flere av månedene mars, april og mai. Hvert avdelingskontor satte seg sitt eget mål: for eksempel 100 000 i USA, 20 000 på Filippinene, 10 000 i Sør-Korea, 2000 i New Zealand og 350 i Liberia.

Hvordan var responsen? Den utgjorde et strålende vitnesbyrd om at Jehovas tjenere ’møter villig fram,’ slik det er forutsagt i Salme 110: 3. I mars overgikk Guadeloupe sitt mål for antall hjelpepionerer med 43 prosent, og Ecuador overgikk sitt mål med 73 prosent. Puerto Rico, med 4173 hjelpepionerer, hadde over dobbelt så mange som det forventede antallet. I Ukraina er det vanskelige økonomiske forhold, men da det ble etterlyst 5000 hjelpepionerer der, var det likevel 10 365 som meldte seg. USA hadde 251 880 hjelpepionerer i de tre kampanjemånedene  til sammen, og det var 130 prosent flere enn i den samme perioden året før.

Mange gjorde seg ekstra anstrengelser for å delta i denne spesielle kampanjen. Hva var resultatene? Avdelingskontoret i Liberia meldte: «Den spesielle kampanjen i mars satte virkelig fart i forkynnelsesarbeidet. Det krever store ofre å tjene som hjelpepioner i dette krigsherjede landet, der noen av våre brødre og søstre har mistet alle sine materielle eiendeler så mange som tre ganger. De fleste må vie det meste av sin tid til rett og slett å skaffe familien ett grunnleggende måltid om dagen, et måltid som kanskje består av en enkelt skål med palmeolje og ris eller med ristet, knust hvete. Det virket usannsynlig at vi skulle nå målet vårt på 350 hjelpepionerer, et antall som utgjorde omkring 25 prosent av fjorårets gjennomsnittlige forkynnerantall. Men i tillit til Jehova reagerte våre brødre positivt, og 496, et enestående, nytt høydepunkt, utførte hjelpepionertjeneste i mars. Når vi tar med de 150 alminnelige pionerene og de 29 spesialpionerene, betyr det at hele 42 prosent av alle forkynnere som rapporterte i mars, utførte en form for pionertjeneste!»

Hva med områder der distriktet allerede ble gjennomarbeidet hver uke eller enda oftere? På et sted i nærheten av avdelingskontoret i Colombia sa en mann til en pioner: «Jeg kan ikke tro det. Da jeg drog for å ta bussen i Faca, tok de kontakt med meg. Hele dagen har de funnet meg — på bussen og alle mulige steder. Nå er klokken åtte om kvelden, og dere holder det fremdeles gående.» Hvorfor? Fordi Jehovas vitner gjerne vil hjelpe folk til å begynne å gå på veien til livet. De ønsker også å være fri for blodskyld når det gjelder dem som avviser denne muligheten. — Esek. 3: 19; Apg. 20: 26, 27.

Mars var også den måneden da høytiden til minne om Kristi død ble feiret. På hvilken bedre måte kunne vi vise verdsettelse av minnehøytidens betydning enn å ha en økt  andel i det arbeidet som Guds Sønn betrodde sine etterfølgere? — Matt. 28: 19, 20; Apg. 1: 8.

«Fortsett å gjøre dette»

Jesu Kristi død og oppstandelse har hatt sterk innflytelse i enhver sann kristens liv. Apostelen Paulus skrev: «Kristi kjærlighet tvinger oss . . . han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde for dem og ble oppreist.» (2. Kor. 5: 14, 15) På den siste dagen i sitt liv som menneske innstiftet Jesus Kristus en høytid til minne om sin offerdød. Denne høytiden skulle hans åndssalvede etterfølgere feire hvert år. I lydighet mot Jesu befaling gjorde de dette den 23. mars i 1997. (1. Kor. 11: 25) Millioner av andre sluttet seg til dem som iakttagere. Det totale antall til stede verden over var 14 322 226, godt over en million flere enn i 1996. For et fantastisk vitnesbyrd om Jehovas gunst og velsignelse!

Mange steder var Jehovas vitner virkelig ivrige etter å innby andre til å overvære minnehøytiden sammen med dem. I Togo kunne de 19 forkynnerne i landsbyen Game Seva glede seg over at 820 var til stede. De 209 forkynnerne i menigheten i Aksu i Kasakhstan kunne ønske 1080 velkommen til denne spesielle anledningen. I Ekpe i Benin ble de 56 forkynnerne gledelig overrasket da 1351 møtte fram for å overvære begivenheten. En gruppe på bare fire forkynnere i Gbapa i Liberia besøkte folk gjentatte ganger i løpet av mars for å minne dem om betydningen av minnehøytiden. Resultatet var at 193 var til stede i denne landsbyen.

Å handle i samsvar med den kunnskap som fører til liv

En viktig del av den kristne tjeneste består i å gjøre disipler. Før Jesus vendte tilbake til himmelen, befalte han sine etterfølgere å ’gjøre disipler av mennesker av alle nasjonene, . . . døpe dem og lære dem’. (Matt. 28: 19, 20) I samsvar med dette innbyr  Jehovas vitner folk over hele verden til å benytte seg av et gratis program for personlig bibelsk undervisning. I fjor ble det gjennomsnittlig ledet 4 552 589 slike studier hver måned.

Noen av disse ble ledet med mennesker som var på leting etter sannheten. En mann i Libanon fant et par eksemplarer av bladene Vakttårnet og Våkn opp! blant noe søppel. Etter at han hadde lest dem og merket seg tilbudet om et gratis hjemmebibelstudium, begynte han å lete etter Jehovas vitner.

Andre trodde ikke at de var interessert. På Vanuatu i det sørvestlige Stillehavet studerte en landsbyhøvding og hans kone sannheten. Sønnen deres var sint på dem fordi de hadde forlatt den presbyterianske kirke og begynt å omgås Jehovas vitner. En dag klarte imidlertid en pioner å få i gang en samtale med sønnen og tilbød seg å demonstrere et bibelstudium for ham, «bare så han kunne se hva det var». Brosjyren Hva krever Gud av oss? ble brukt. Etter at de hadde gjennomgått ett emne, ville den unge mannen gjerne ha et andre, og et tredje studium. Snart studerte han to ganger i uken og overvar møter.

Når et studium først kommer i gang, viser det seg at ganske mange gjerne vil studere flere ganger i uken. Slik var det med Lars, en mann i Danmark som betraktet seg som ateist. Etter at han hadde gått med på å lese boken Livet — et resultat av utvikling eller skapelse?, ble han fort overbevist om at det finnes en Gud. Etterpå var han ivrig etter å lære mer — så ivrig at han snart hadde tre studier i uken i boken Kunnskap som fører til evig liv. Tre brødre byttet på å lede studiet.

Det er naturligvis ikke nok bare å ha kunnskap. Man må også gjøre Guds vilje. Noen ganger skjer det drastiske forandringer. En ung mann i Indonesia hadde en så rystende oppførsel at hans konfusianske foreldre overgav ham til myndighetene som uforbederlig. Men den oppriktige interesse og kjærlighet som Jehovas vitner viste ham da han omsider kom på møtene deres, gav ham lyst til å bli kjent med Jehova. Etter  bare to måneders studium foretok han store forandringer i livet sitt — han kuttet ut tobakk og narkotika. Snart ble han forkynner, så ble han døpt og var hjelpepioner, og deretter ble han alminnelig pioner — alt i løpet av 15 måneder!

Det som er forutsagt i Åpenbaringen 7: 9, 10, viser seg virkelig å stemme: En «stor skare» av alle nasjoner, stammer, folk og tungemål står fram for å tjene Jehova.

Oppfinnsomme måter å nå folk på

Da Jesus Kristus utførte sin tjeneste, drog han dit folk var å treffe. Han besøkte private hjem. Han forkynte også der fiskere skylte garnene sine, ved en landsbybrønn og i templet i Jerusalem. (Matt. 13: 1, 2; 26: 55; Luk. 5: 1—3; Joh. 4: 5—26) Også apostelen Paulus forkynte offentlig og gikk «fra hus til hus», fordi det var den beste måten å nå alle på. (Apg. 20: 20) I dag drar Jehovas vitner på samme måte dit folk er å treffe.

Det blir nå forkynt mer over telefon enn noen gang tidligere. På den måten kan forkynnere holde regelmessig kontakt med folk som bor i bygninger og strøk med strenge sikkerhetstiltak. Ved hjelp av telefonen er det også mulig å nå innbyggerne på de flere hundre små isolerte korallrevene som utgjør Bahamas. Avstandene og kostnadene ved å reise dit har alltid vært en stor barriere. Men nå blir det foretatt regelmessige «besøk» over telefon.

En forkynner i Den dominikanske republikk liker å forkynne på flyplassen. Forkynneren forteller: «Flyplassen utgjør et spesielt distrikt. Selv uten å ha et pass kan jeg snakke med folk av mange forskjellige nasjonaliteter. Jeg presenterer appellerende artikler som passasjerene kan ta med seg om bord i flyet. Jeg henvender meg også til dem som bringer de reisende til flyplassen eller venter på passasjerer som kommer. Jeg leverer omtrent 30 blad på en time. Nå venter de ansatte på flyplassen på meg, så de kan få de nyeste numrene. En av de ansatte  har jeg startet et bibelstudium med.» I fjor hadde Jehovas vitner i Den dominikanske republikk også en egen bod på den nasjonale bokmessen, som er en stor begivenhet der i landet. Fine samtaler på messen førte til flere bibelstudier.

De eldste i en menighet på Taiwan ordnet med at kvalifiserte brødre og søstre besøkte større sykehus i distriktet. To søstre besøkte en dialyseavdeling. Hensikten var å vise vennlighet mot pasientene, som må være der i timevis om gangen. Har de oppnådd gode resultater? Da for eksempel en mannlig pasient viste en del interesse, tok søsteren med seg mannen sin og presenterte dem for hverandre. Det ble startet et studium, som ble ledet hver uke på sykehuset. Snart begynte denne mannen å komme regelmessig på menighetsmøtene.

Noen forkynnere i Australia samlet enkelte publikasjoner i mapper for å tilby dem til begravelsesagenter. Mappene inneholdt brosjyrene Når en du er glad i, dør og Bryr Gud seg virkelig om oss? og noen traktater som passer for dem som sørger. Tilbudet ble godt mottatt. Brødrene fortsetter å avlegge regelmessige besøk for å fornye forsyningen av brosjyrer og traktater.

I mange land har tallet på innsatte i fengslene økt kraftig. Der det lar seg gjøre, forkynner Jehovas vitner også for dem som sitter i fengsel. For omkring 15 år siden begynte noen forkynnere i São Paulo i Brasil å besøke et fengselskompleks som innbefatter en interneringsanstalt med omkring 6000 innsatte. Det blir ledet 45 regelmessige bibelstudier der. Ni av de innsatte er nå blitt Rikets forkynnere, etter at de alle sammen har lært sannheten å kjenne i fengselet. Når de blir døpt, begynner de som hjelpepionerer. Noen av de innsatte leder ukentlige bibelstudier med sine egne familier, og en av dem gir undervisningstimer der han lærer omkring 30 andre innsatte å lese og skrive. Som følge av dette roser fengselsledelsen det arbeidet som blir utført blant fangene.

 I Sør-Afrika oppsøkte to forkynnere dommere, advokater og kontorfunksjonærer i rettsbygningene. Der traff de en vigselmann som spurte: «Hvorfor har dere ikke kommet før?» Hun fortalte at hun allerede hadde viet over 20 par den formiddagen. Hun tok imot boken Hemmeligheten ved et lykkelig familieliv; det samme gjorde tre par som satt på kontoret hennes. Nå stikker brødrene innom tre ganger i uken og holder en fem minutters tale for en forsamling på mellom 60 og 100. De redegjør for Jehovas syn på ekteskapet og nevner at hver fredag ender over 100 ekteskap i skilsmisse i de samme rettsbygningene. Deretter tilbyr de «Familieboken» til disse parene for å hjelpe dem til å oppnå et lykkelig ekteskap.

Et medlem av Betel-familien på Filippinene var med på en lang bussreise da han skulle overvære en spesiell stevnedag. For å underholde passasjerene viser bussjåførene ofte videofilmer. Men på denne turen spurte vår bror om han kunne få spille en videofilm som han hadde tatt med seg. Sjåføren gikk med på det. Dermed fikk 70 passasjerer se videoen «Jehovas vitner — organisasjonen bak navnet». Det er virkelig mange måter å gjøre folk kjent med det gode budskap på.

Gleden ved å forkynne i «uberørt distrikt»

I likhet med apostelen Paulus, som fant glede i å forkynne i områder der det ikke var blitt avlagt noe vitnesbyrd tidligere, er det noen av Jehovas vitner i vår tid som ordner seg slik at de kan arbeide i «uberørt distrikt» eller i områder der det ikke er blitt forkynt regelmessig. — Rom. 15: 23.

Store områder på landsbygda i Moldova i Øst-Europa er praktisk talt jomfruelig distrikt når det gjelder forkynnelsen av det gode budskap. Men når dette distriktet blir viet oppmerksomhet, viser det seg at noe av det er svært fruktbart. En menighet i byen Tighina gjennomarbeidet to tettsteder i et slikt distrikt i januar 1997. Det ble raskt startet flere studier, og på  sommerens områdestevne var det 13 personer fra disse tettstedene som ble døpt. For en grunn til glede!

En pionersøster i Lima i Peru ville gjerne utvide sin tjeneste ved å forkynne i et isolert område. Hun reiste med buss i 15 timer til sin hjemby i distriktet Andamarca. Det fantes ingen forkynnere blant de 7000 innbyggerne i det området. Til sin overraskelse klarte hun straks å få seg en jobb. Pionerpartneren hennes sluttet seg til henne. De var overrasket over at det var så lett å forkynne for leger, ingeniører, arkitekter og andre yrkesgrupper der. Noen hadde ekte åndelig hunger. Etter bare et par måneder ble tre av menighetsmøtene holdt regelmessig, med 15 personer til stede. På minnehøytiden var det 66 til stede.

Et pionerektepar i Guyana som reiste for å tjene der behovet er større, oppnådde gode resultater allerede før de nådde fram til distriktet sitt. På et overnattingssted forkynte de for noen av de lokale landsbyboerne. Før de fikk reist videre neste morgen, kom en ung jente bort til teltet deres og sa at moren hennes gjerne ville snakke med dem. Så overrasket de ble da de traff en kvinne som hadde lest Selskapets litteratur i 14 år! Søsteren hennes hadde sendt litteraturen til henne fra USA. Den hadde hatt så stor innflytelse på familien at de hadde forlatt den katolske kirke, og de var til og med blitt fryst ut av de andre i nærmiljøet på grunn av det. Den følgende søndagen ble det arrangert et møte. Det var 47 personer til stede, deriblant 23 medlemmer av denne kvinnens familie. Senere ble det truffet tiltak for å feire minnehøytiden, og da var det 66 til stede. Så store velsignelsene er for dem som reagerer positivt på oppfordringen til å ’komme over til Makedonia for å hjelpe’! — Apg. 16: 9.

Ungdommer ’lovpriser Jehovas navn’

Det er oppmuntrende å se at det er mange ungdommer blant dem som nidkjært tjener Jehova. Salme 148: 7—13  kommer med denne oppfordringen: «Lovpris Jehova fra jorden, . . . dere unge menn og også dere jomfruer, dere gamle menn sammen med gutter. La dem lovprise Jehovas navn, for hans navn alene er uoppnåelig høyt. Hans verdighet er over jord og himmel.» Tusenvis tar imot denne kjærlige innbydelsen. De benytter seg av muligheter til å avlegge et godt vitnesbyrd både ved det de sier, og ved sin kristne oppførsel.

Da det ble laget en statistikk over forkynnerne i Ghana, viste det seg at 12 prosent av de over 50 000 forkynnerne var i alderen fra 6 til 20 år. Avdelingskontoret i Argentina forteller at halvparten av de 3441 som ble døpt på den siste serien av områdestevner, var ungdommer fra 12 år og oppover. De fleste av disse går fremdeles på skolen. De har tilgang til et unikt distrikt som det ikke er så lett for andre å nå. Og det viser seg ofte å være et fruktbart distrikt.

Daniel, en udøpt forkynner i Ghana på seks år, leder ti bibelstudier, for det meste med skolekamerater. En av dem, som er 19 år, var til stede på minnehøytiden i mars i fjor. Da Daniels lærer kom med en villedende uttalelse om dyrelivets opprinnelse, benyttet Daniel anledningen. I friminuttet gikk han bort til læreren og fortalte høflig at han hadde en publikasjon som ville kaste mer lys over det de hadde drøftet. Etter at læreren hadde lest en brosjyre, skrev han en melding til Daniels far. Denne læreren lærer nå mer om den kunnskap som fører til evig liv.

Selv barn i førskolealderen som er blitt opplært av gudfryktige foreldre, kan avlegge et virkningsfullt vitnesbyrd. Når en mor og hennes fem år gamle datter i Russland tar metroen, er det ofte datteren som innleder samtaler. Hvis det sitter noen ved siden av dem, spør jenta: «Unnskyld meg, frue, men vet du at Guds navn er Jehova?» Vanligvis er svaret: «Nei.» Da snur jenta seg mot moren sin og sier: «Mamma, kan ikke du forklare det for henne.»

 Blant de unge er det noen svært modige og ivrige forkynnere. Bjarki, som nå er ti år, har ofte forkynt for skolekameratene sine på Island. Nylig påstod de at han ikke var kristen fordi han trodde på Jehova, ikke på Gud, som de uttrykte det. Da han prøvde å forklare tingene for dem, nektet de å tro på ham. På vei hjem fra skolen bad Bjarki en av guttene fra klassen om å bli med ham hjem, fordi det var noe han måtte vise ham. Der fant Bjarki fram bibelen sin og slo opp i 1. Mosebok 2: 5, der Guds navn forekommer i en fotnote i den islandske bibeloversettelsen, og han brukte også Ny verden-oversettelsen på engelsk for å overbevise kameraten sin om at Guds navn er Jehova. Så sa Bjarki: «Nå har du selv sett at ifølge Bibelen er Guds navn Jehova, så når guttene på skolen sier at Jehova ikke er Guds navn, kan du fortelle dem at de tar feil, for du har selv sett det i Bibelen.» Bjarki nøyde seg altså ikke med å lære kameraten sin sannheten, men han fortalte ham også hvordan han skulle forkynne.

Noen ganger har det budt seg anledninger til å avlegge et taktfullt vitnesbyrd i selve klasseværelset. En ung bror i Libanon holdt et foredrag om Jehovas vitner for klassekameratene sine. Han viste dem også videoen «Jehovas vitner — organisasjonen bak navnet». Da en ung forkynner i Portugal fikk i oppdrag å skrive en stil om hva hun hadde gjort i påskeferien, fortalte hun blant annet at hun hadde vært til stede på minnehøytiden. Som følge av den interessen som ble vakt, tok læreren imot tilbudet om et bibelstudium og er nå udøpt forkynner.

Iveren hos mange unge har fått dem til å være hjelpepionerer — noen har også begynt som alminnelige pionerer. Marie Rose i Rwanda er en av disse. Mens hun går på videregående skole, arbeider hun hardt for å hjelpe sin gamle mor, men hun er også alminnelig pioner og leder 15 bibelstudier. Glory i Kamerun var hjelpepioner mens hun gikk på skolen, selv om  ingen i hennes nærmeste familie var Jehovas vitner. Nå er hun alminnelig pioner, og tre andre i familien er blitt døpte vitner. Glory sier: «Det at jeg var pioner mens jeg gikk på skolen, viste seg å være det beste jeg kunne gjøre for å beskytte meg mot all narkotikaen, umoralen og volden som er så utbredt på mange skoler nå for tiden.»

En skole for dem som velger å være pionerer

Det er blitt tilrettelagt et spesielt opplæringskurs for dem som har vært alminnelige pionerer i minst et år. I USA ble de første innbydelsene til å gjennomgå pionertjenesteskolen sendt ut i november 1977. I løpet av de siste 20 årene er det bare i USA mer enn 195 000 pionerer som har høstet gagn av denne skolen. Dette tallet innbefatter de 10 345 elevene som gjennomgikk skolen i løpet av det siste tjenesteåret. På verdensbasis er det hundretusener som har fått denne opplæringen.

Hva er hensikten med skolen? Kurset er utformet med tanke på å hjelpe pionerene til (1) å vandre med Jehova slik Jesus Kristus gjorde, (2) å få større kjærlighet til hele samfunnet av brødre og (3) å forbedre sine ferdigheter som forkynnere og lærere, slik at de mer effektivt kan skinne «som lysspredere i verden». — Fil. 2: 15.

To lærere sa at i tillegg til å gi praktisk opplæring i felttjenesten hjalp kurset elevene «til å ha den rette likevekten i pionertjenesten og ikke la denne tingenes ordning få dem til å bli for opptatt av andre ting». Resultatet er at flere er blitt hjulpet til å betrakte heltidstjenesten som en tilfredsstillende livsgjerning.

I løpet av de siste åtte årene er en rekke forbud mot Jehovas vitners virksomhet i Øst-Europa og Afrika blitt opphevet. I disse områdene er det raskt blitt truffet tiltak for at pionerene skulle få gjennomgå pionertjenesteskolen. Fra Slovenia meldes det: «De positive virkningene av skolen er tydelige, for  de enkelte pionerene er blitt dyktigere og mer effektive.» Den begeistringen som blir vist av dem som har gjennomgått skolen, ansporer ofte andre til å begynne i pionertjenesten. Dette skjedde i Ungarn, der en menighet med 5 pionerer fikk ytterligere 21 pionerer etter at noen hadde gjennomgått pionertjenesteskolen.

Høsten er virkelig stor. Det er behov for villige, godt opplærte forkynnere. Pionertjenesteskolen kommer uten tvil til å fortsette å bidra til at dette behovet blir dekket.

Ti år med tjenesteopplæringsskolen

Omkring ti år etter at pionertjenesteskolen kom i gang, ble tjenesteopplæringsskolen opprettet. Den 1. oktober 1987 begynte undervisningen av den første klassen, i Pittsburgh i Pennsylvania i USA. Enslige eldste og menighetstjenere som gjennomgår denne skolen, kan bli innbudt til å tjene hvor som helst det måtte være behov for dem i det verdensomfattende distriktet. For ti år siden var det 54 911 menigheter verden over; i dag er det 85 256. Det er stort behov for menn som er kvalifisert til å utføre hyrdearbeid, undervise og ta ledelsen i det store evangeliseringsarbeidet. Tjenesteopplæringsskolen utruster innviede menn til å fylle disse behovene. — 2. Tim. 2: 2.

Siden starten er det 3698 som har gjennomgått skolen i Nord-, Sør- og Mellom-Amerika, 1208 i Afrika, 1804 i Asia og på øyene i Stillehavet og 2295 i Europa. Brødre fra denne skolen tjener nå i 126 forskjellige land.

Ganske mange av dem som har gjennomgått tjenesteopplæringsskolen, behersker flere språk. Slike ferdigheter kan de straks få bruk for i sitt eget land, der det er mange etniske grupper, eller i utenlandske distrikter. Andre har lært seg det språket som blir talt i det landet de er blitt sendt til.

Hundrevis av brødre fra tjenesteopplæringsskolen tjener nå  som spesialpionerer og går i spissen for forkynnelsen i isolerte områder. Menigheter som har behov for eldste og menighetstjenere, har dratt nytte av deres tjeneste. Noen er blitt utnevnt til å tjene som kretstilsynsmenn. Fra Nigeria fortelles det for eksempel at det er 50 brødre fra tjenesteopplæringsskolen som er i reisetjenesten der i landet. Omkring like mange utfører samme form for tjeneste i Mexico, der det er blitt opprettet mange nye menigheter. På Filippinene er 37 brødre fra tjenesteopplæringsskolen i kretstjenesten, og 111 tjener som stedfortredende kretstilsynsmenn. Noen av dem som har gjennomgått denne skolen, og som har tekniske ferdigheter, har fått i oppdrag å dekke behov på avdelingskontorer.

Skolen viser seg å være et godt tiltak for å gi verdifull opplæring til brødre som villig tilbyr seg å tjene Rikets interesser. (Sal. 110: 3) Fordi de er blitt betrodd større ansvar, kreves det mer av dem, men de får også del i mange velsignelser. — Luk. 12: 48b.

«Dere skal glede dere framfor Jehova»

I det gamle Israel kom Jehovas tilbedere regelmessig sammen for å feire årlige høytider. De som drog opp til løvhyttehøytiden, fikk dette påbudet: «Dere skal glede dere framfor Jehova deres Gud i sju dager.» (3. Mos. 23: 40) I vår tid er de årlige områdestevnene på lignende måte anledninger da Jehovas folk erfarer spesiell glede. I begynnelsen av tjenesteåret ble det fremdeles holdt områdestevner med temaet «Forkynnere av Guds fred» i noen land.

For et passende tema dette var for et stevne i det krigsherjede landet Liberia! Flere uker i forveien kunne man i små og store byer se våre brødre stolt bære stevnemerkene sine. Jehovas vitner hadde all mulig rett til å bære merker med teksten «Forkynnere av Guds fred». Folk i Liberia visste at det i krigsårene bare var Jehovas vitner som virkelig forkynte Guds fred. Mens tusenvis av medlemmer av andre religionssamfunn sluttet  seg til forskjellige væpnede grupper og bar krigsvåpen, kunne man overalt se Jehovas folk, med Bibelen i hånden, forkynne om Guds fred for krigstrette liberiere.

I midten av 1997 begynte serien av områdestevner med temaet «Troen på Guds Ord». Mange sa at de satte stor pris på skuespillet «Hold ditt øye klart». Andre merket seg spesielt den betimelige talen «Kvaliteten av din tro blir prøvd nå». Den nye brosjyren som ble presentert for stevnedeltagerne — En bok for alle mennesker — er allerede blitt utgitt på 58 språk. I Polen kom stevnets høydepunkt da hele Ny verden-oversettelsen på polsk ble presentert samtidig for begeistrede forsamlinger i Warszawa og Wrocław. Da stevnedeltagerne i Hellas forstod at den greske utgaven av hele Ny verden-oversettelsen av De hellige skrifter var blitt trykt og nå skulle presenteres, brøt det ut langvarig stående applaus allerede før kunngjøringen var fullført. Applausen ble ledsaget av gledestårer og uttrykk for verdsettelse.

I tillegg til områdestevnene ble det holdt andre spesielle møter forskjellige steder. Ett av disse ble holdt i Den dominikanske republikk i november 1996 i forbindelse med innvielsen av det nye avdelingskontoret og en stevnehall med 3000 sitteplasser og en Rikets sal. Blant dem som var til stede, var det mange som hadde opplevd den grusomme, ti år lange forfølgelsen under diktatoren Trujillo. Den tidligere misjonæren Juanita Brandt fortalte at noen misjonærer var blitt værende i landet, der de forkynte på en diskré måte, utførte noe verdslig arbeid og oppmuntret de lokale forkynnerne, som i mange tilfeller ble fengslet og torturert. Da Luis Montás, en slektning av diktatoren Trujillo, tok imot sannheten, var han kasserer i det politiske partiet. Han ble ettersøkt og fengslet og var døden nær flere ganger. Men i en alder av 91 år var han til stede ved innvielsen av avdelingskontoret og gledet seg over å være blant de 35 678 som kom sammen til det nasjonale stevnet som ble holdt etterpå.

 Et annet bemerkelsesverdig møte ble holdt i mars 1997 i forbindelse med at avdelingskontoret i Brasil var blitt utvidet. Under innvielsesprogrammet var det Jehovas vitner fra alle de 26 brasilianske delstatene til stede. I tillegg var det gjester fra 24 andre land og misjonærer som representerte 43 forskjellige klasser ved Gilead-skolen, og som hadde tjent i Brasil. For en glederik anledning det var! På et spesielt møte som ble holdt dagen etter, talte Milton Henschel, et medlem av det styrende råd, på Maracanã stadion i Rio de Janeiro, mens forsamlinger i fire andre byer også hørte programmet. Totalt var det over 200 000 til stede. Hans hjertevarmende tema, som var basert på Forkynneren, kapittel 12, lød: «Jehova elsker de unge.» Han gav de unge denne oppfordringen: «Tjen Jehova fullt ut ved å være pioner, før de ulykkelige dager kommer.»

Under et stevne i Argentina samme måned ble en ny stevnehall i Cañuelas med 9400 sitteplasser innviet. I denne hallen vil det bli arrangert områdestevner og kretsstevner for dem som bor i den argentinske hovedstaden og dens omegn. Innvielsesprogrammet inneholdt blant annet en fengslende beretning om Jehovas vitners virksomhet i Argentina, der de trass i forbud og andre restriksjoner i 33 år hadde vedvarende teokratisk vekst. Dagen etter innvielsesprogrammet ble det holdt et møte på det store Río de la Plata stadion i Buenos Aires. Stadionet var tettpakket, og de sist ankomne brødrene strømmet ut på selve banen. Totalt var det over 71 800 til stede. Noen hadde kommet langveisfra. En fullstappet buss kjørte 310 mil fra Patagonia. Til sammen kom det omkring 1200 busser til Río de la Plata stadion fra forskjellige deler av landet.

 Carey Barber, som da var 91 år gammel og er medlem av det styrende råd, talte ved disse anledningene. Under innvielsen oppfordret han tilhørerne sterkt til å lese i Bibelen, Guds Ord, hver dag. Han sa: «Brødre og søstre, leser vi alle i Bibelen hver dag? Det er mange som sier at de har det for travelt til å lese i Bibelen hver dag, men det ser ut til at de har tid nok til å spise tre gode måltider om dagen, og det kan man tydelig se på dem, ikke sant? Hvis de leser i Bibelen hver dag, er også det noe man tydelig kan se på dem, er det ikke?» Dagen etter, da han på Río de la Plata stadion talte over temaet «Hvordan vi kan motstå denne verdens ånd», ble han gjentatte ganger avbrutt av applaus fra den begeistrede og lydhøre forsamlingen. Da han oppfordret alle til å fortsette å gjøre framskritt i det som er godt og rettferdig, viste han også at vi trenger Jehovas hjelp, hans hellige ånd, for å lykkes. Bror Barber understreket betydningen av at vi «vender ryggen til verdens skitne prat og umoralske oppførsel». Deretter sa han: «Finn glede og lykke i å tjene, tilbe og behage Jehova.» Dette spesielle programmet gjorde virkelig dypt inntrykk på alle dem som var til stede.

 ’Strekk ut teltsnorene’

I de senere årene har det vært en kraftig økning i tallet på mennesker verden over som går opp til Jehovas store åndelige hus for å lære om hans veier og for å vandre på dem. (Jes. 2: 2—4) I løpet av de siste fem årene er det 1 593 995 som har latt seg døpe i vann som et symbol på sin innvielse til Jehova. Det er behov for Rikets saler der de kan komme sammen for å bli opplært og for å tilbe. Det er behov for stevnehaller der de kan overvære spesielle stevnedager, kretsstevner og områdestevner. Det trengs avdelingskontorer og trykkerier der bibelsk litteratur kan bli oversatt til lokale språk og bli trykt, og der Jehovas vitners virksomhet kan bli koordinert, slik at så mange som mulig får anledning til å høre Rikets budskap. Hvor passende er ikke da den profetiske oppfordringen: «Utvid plassen for ditt telt. . . . Hold ikke igjen. Gjør dine teltsnorer lengre, og gjør dine teltplugger sterke.» — Jes. 54: 2.

Hvordan skaffes slike bygninger til veie? Ved hjelp av Jehovas velsignelse over de forente anstrengelsene hans vitner gjør seg. Der det er mulig, utfører lokale vitner byggearbeidet og dekker utgiftene gjennom frivillige bidrag. Der det er nødvendig — noe som er tilfellet mange steder — blir det gitt hjelp fra vitner i andre deler av landet eller fra det internasjonale brorskapet. Noen ganger deltar frivillige fra fem, ti eller enda flere land i større prosjekter som dreier seg om å bygge nye avdelingskontorer eller å utvide eksisterende avdelingskontorer.

 Blant de prosjektene som ble fullført og innviet i løpet av det forrige tjenesteåret, var mange Rikets saler, noen stevnehaller og en rekke nye eller utvidede avdelingskontorer. Blant annet ble det bygd helt nye avdelingskontorer i Den dominikanske republikk, i Fransk Guyana, på Jamaica, på Madagaskar, på Mauritius, i Russland og i Sierra Leone, og det ble foretatt utvidelser av avdelingskontorene i Argentina, Australia og Brasil. Hva er det som har funnet sted i disse landene, slik at det er blitt behov for flere bygninger?

ARGENTINA: Etter at myndighetenes forbud mot Jehovas vitners virksomhet i Argentina ble opphevet i 1980, har det vært en eksplosjonsartet økning i antall Rikets forkynnere der i landet. I 1981 var det 38 869 aktive forkynnere — én forkynner pr. 717 innbyggere. Nå er det 116 151 forkynnere, og forholdstallet er én til 281. Det har vært nødvendig å utvide trykkeriet flere ganger. Nylig ble ytterligere to bygninger kjøpt og modernisert, og boligseksjonen ble utvidet. Alt dette ble føyd til det fra før av store avdelingskontoret.

AUSTRALIA: Etter at avdelingskontoret flyttet til sin nåværende beliggenhet i utkanten av Sydney, er tallet på forkynnere i landet nesten blitt fordoblet; det har økt til 60 946. Nye avdelinger er blitt opprettet: et regionalt prosjekteringskontor, en avdeling for sykehusinformasjonstjeneste, en juridisk avdeling, og andre. Ekspedisjonsavdelingen er nå et litteraturlager for store deler av stillehavsområdet. For at behovene skal bli dekket, er tre bygninger — en kontorbygning, en bygning for tjenesteytende avdelinger og en boligbygning — blitt føyd til det australske avdelingskontoret.

BRASIL: Etter at avdelingskontoret i Cesário Lange ble innviet i 1981, er komplekset der blitt nesten tre ganger så stort. Hvorfor? Fordi mer enn 338 600 har sluttet seg til Jehovas vitner i Brasil siden den gang. De brukte over 80 300 000  timer på å forkynne det gode budskap det siste året, de distribuerte millioner av bibelske publikasjoner, og de ledet gjennomsnittlig 443 028 hjemmebibelstudier. Virksomheten til 6960 menigheter og 340 reisende tilsynsmenn blir koordinert av dette avdelingskontoret.

DEN DOMINIKANSKE REPUBLIKK: Dette er et fruktbart distrikt. De 21 007 forkynnerne av Riket i Den dominikanske republikk leder 35 362 hjemmebibelstudier. Det var virkelig nødvendig med et nytt avdelingskontor for at det skulle være mulig å ta hånd om arbeidet der.

FRANSK GUYANA: En gang i tiden ble mesteparten av forkynnelsen der utført av Jehovas vitner som kom fra Guadeloupe og Martinique. I 1990 var det 660 forkynnere som rapporterte, og det ble opprettet et avdelingskontor — med hvilket resultat? Før fem år var gått, var tallet på forkynnere blitt fordoblet. Forkynnelsen av det gode budskap blomstrer i dette landet, som for en stor del er dekket av regnskog. Det er nå én forkynner for hver 100. innbygger. Ettersom de 1468 forkynnerne leder 2167 bibelstudier, og ettersom 5506 var til stede på minnehøytiden i 1997, er det gode utsikter til ytterligere vekst.

JAMAICA: Det gode budskap ble først forkynt på Jamaica i 1897, så innvielsen av det vakre, nye avdelingskontoret i 1997 falt sammen med at det var gått 100 år siden forkynnelsen tok til i dette landet. Det nye komplekset omfatter en bygning med kontorer og tjenesteytende avdelinger, et Betel-hjem, en stevnehall og en Rikets sal. Det er ingen tvil om at disse bygningene i betydelig grad vil bidra til å fremme teokratisk vekst der i landet.

MADAGASKAR: Det er blitt utrettet mye på Madagaskar siden Jehovas tjenere første gang besøkte øya i 1925. I de senere årene er virksomheten blitt sterkt intensivert. I mars 1997, da 8404 forkynnere tok del i felttjenesten og ledet 22 321 bibelstudier, var det 45 300 til stede på minnehøytiden. Det nye avdelingskontoret  vil gjøre det lettere å dekke behovene til denne voksende skaren av Jehovas tilbedere.

MAURITIUS: Det er blitt bygd et tiltalende, nytt avdelingskontor og en stevnehall med åpne vegger på denne øya i Indiahavet. Hvorfor? Fordi folk her på øyene reagerer positivt på den innbydelsen Bibelen gir dem til å være med på å lovprise Jehova. (Jes. 42: 10) I løpet av de åtte siste årene er tallet på vitner blitt nesten fordoblet i dette området.

SIERRA LEONE: Langvarig borgerkrig og politisk uro i dette landet har fått mange til å lengte etter den sikkerhet som bare Guds rike kan bringe. Under disse forholdene førte byggingen av det nye avdelingskontoret til at det ble avlagt et godt vitnesbyrd. Håndverkere fra forskjellige land stilte opp uten å ta betalt, noe som offentligheten til å begynne med trodde var umulig. Og det at lyshudete utlendinger utførte samme slags fysisk arbeid som sierraleonske vitner, ble «hele byens samtaleemne». Det var tydelig at Jehovas vitner har lært hvordan de skal leve og arbeide sammen i fred og ekte brorskap.

RUSSLAND: Innvielsen av det nye avdelingskontoret i Russland vakte spesiell internasjonal oppmerksomhet. Det har funnet sted en enestående teokratisk utvikling i denne delen av verden. Under programmet den 21. juni 1997 var det vitner fra 42 land til stede.

Det var 10 000 Jehovas vitner i hele Sovjetunionen i 1972. I 1991, da Jehovas vitners arbeid omsider fikk juridisk anerkjennelse der, var det 49 171 forkynnere som rapporterte tjeneste i unionens 15 republikker. I mai 1997 var over 215 000 forkynnere i virksomhet i det samme området, og omkring 600 000 hadde vært til stede på minnehøytiden i mars.

Det russiske avdelingskontoret fører tilsyn med Russland og ni av de tidligere unionsrepublikkene. For å koordinere virksomheten i dette området og oversette litteratur til språk som tales der, er det blitt bygd et nytt avdelingskontor 40  kilometer nordvest for St. Petersburg, nær tettstedet Solnetsjnoje. Dette ble gjort i samsvar med den juridiske registreringen av administrasjonssentret for Jehovas vitners regionale religiøse organisasjon i den russiske føderasjon. Det vakre, nye komplekset innbefatter sju boligbygninger som har plass til omkring 250, en Rikets sal og en spisesal som hver har over 500 sitteplasser, og et rommelig kontor- og lagerkompleks.

Under innvielsesprogrammet holdt Theodore Jaracz, et medlem av det styrende råd, hovedtalen, som hadde temaet «Vi bygger for framtiden». Andre fortalte interessante ting om den historiske utviklingen. På store tavler i resepsjonsområdet var det hengt opp fotografier og opplevelser som skildret Jehovas vitners virksomhet i Russland gjennom mer enn 100 år. De besøkende lærte at så tidlig som i 1892 var det en mann som fortalte andre om det han hadde lært av bibelstudentene (som Jehovas vitner var kjent som den gangen). På tilskyndelse fra den ortodokse metropolitten i Moskva ble han sendt i eksil til det som nå er Kasakhstan. De besøkende kunne også lese om de flere hundre russerne som lærte Bibelens sannhet av Jehovas vitner da de satt i nazistiske konsentrasjonsleirer under den annen verdenskrig. De leste opplevelser om tusenvis av Jehovas vitner som ble sendt i eksil til Sibir og det russiske fjerne østen i 1951, under Stalins diktatoriske styre.

Blant dem som var til stede ved innvielsen, var det mange som hadde utholdt lange år i fengsel og sibirske arbeidsleirer for sin tros skyld. Kan du forestille deg hvor overveldet og opprømt disse veteranene var da de gikk rundt og betraktet de vakre bygningene på den hagelignende, 70 mål store tomten? Manges øyne ble fylt av tårer, særlig da brødre gjenkjente noen som de ikke hadde sett siden den tiden de satt i fengsel. For en glede det var å være til stede da brødre og søstre på den store gårdsplassen spontant begynte å synge firstemt noen Rikets sanger som de hadde sunget da de befant seg i eksil i Sibir flere tiår tidligere!

 Mange byggearbeidere, fra omkring 20 land, hadde arbeidet sammen i over fire år for å bygge dette avdelingskontoret. Noen hadde solgt boligen sin og foretatt radikale forandringer i livet sitt for å kunne hjelpe sine russiske brødre. For en rørende opplevelse innvielsen var for dem mens de forberedte seg på å dra videre for å utføre andre teokratiske oppdrag!

Det er alt i alt 16 982 frivillige som regelmessig arbeider ved Selskapets hovedkontor og avdelingskontorer rundt om i verden. På grunn av de omstendighetene de tjener under, er alle disse medlemmene av Betel-familien med i Ordenen av spesielle heltidstjenere.

’Markene er modne til innhøstning’

«Løft deres øyne og se på markene, at de er hvite til innhøstning,» sa Jesus. (Joh. 4: 35) Disse ordene er nå mer sanne enn noen gang før. Siden 1919, da det ble satt i gang en verdensomfattende kampanje for forkynnelse av Riket, er det blitt sådd enorme mengder «såkorn». Milliarder av bibelske  publikasjoner er blitt distribuert. Titalls milliarder av samtaler om Jehovas hensikt er blitt ført med folk. Alle passende metoder er blitt brukt for å gjøre folk kjent med det livsviktige budskapet om Guds rike som menneskenes eneste håp. Nå har høsttiden kommet.

I Mexico, i Mellom- og Sør-Amerika og på de karibiske øyene er det 590 760 som er blitt døpt de siste fem årene. Og i løpet av det siste året ble det gjennomsnittlig ledet 1 858 462 bibelstudier med andre i disse områdene som viser interesse for å lære Jehova å kjenne og å tjene ham.

Fra Afrika og de nærliggende øyene rapporteres det at det siden 1993 er 274 724 som er blitt innviede og døpte tjenere for Jehova. På minnehøytiden var det 2 863 594 til stede i disse landene. I Malawi var det over 125 000. I Angola 160 414. I Den demokratiske republikken Kongo, et krigsherjet land, 574 736. Mange flere av disse menneskene kommer uten tvil til å ta imot den sanne tilbedelse.

Siden rivingen av Berlin-muren tok til i 1989, er det 309 589 som har lært sannheten og er blitt døpt, i de landene som tidligere utgjorde den sovjetiske blokk av nasjoner. Disse menneskene viser at de ikke bare er villige til å bli lært av Jehova, men også til å gjøre hans vilje.

I Nord-Amerika og i Europa, der Jehovas vitner har forkynt i godt over 100 år, utgjør immigrantgrupper et fruktbart distrikt når det gjelder å gjøre disipler.

Vi vet at «enhver som påkaller Jehovas navn, skal unnslippe» når Jehovas dag kommer. (Joel 2: 32) Hvor viktig er det ikke da at vi hjelper folk til å lære Jehova å kjenne, til å stole på ham og til å innrette livet sitt etter hans rettferdige normer! Hvis de tar slike skritt, kan de få være blant dem som Jehova betrakter med velvilje, når hans store og fryktinngytende dag virkelig kommer. — Sef. 2: 3.

[Bilder på side 4 og 5]

Apostelen Paulus siterte Joels profeti og understreket at forkynnelsesarbeidet var presserende

[Bilde på side 20]

Luis Montás har vært et av Jehovas vitner i mange år

[Bilder på side 21]

På Río de la Plata stadion oppfordret Carey Barber over 71 800 til å motstå verdens ånd

[Bilde på side 22]

Den nye stevnehallen i Cañuelas i Argentina med 9400 sitteplasser

 [Bilder på side 27]

1) Russland

2) Argentina

3) Sierra Leone

4) Australia

 [Bilder på side 28]

5) Fransk Guyana

6) Brasil

7) Madagaskar

8) Den dominikanske republikk

[Bilder på side 29]

9) Mauritius

10) Jamaica