Martinique

NAVNET Martinique vekker assosiasjoner. Mange ser for seg et vakkert bilde av strålende sol, hvite sandstrender og asurblått hav. Det kan få dem til å tenke på sukkerrør og bananer og også på rom, som er et populært brennevin her. Bildet omfatter kanskje også svarte eller fargede innfødte som med et bredt smil ønsker besøkende velkommen ved å rekke dem et fat med eksotiske frukter. Navnet Martinique får andre til å tenke på utbruddet av Montagne Pelée i 1902, som førte til at byen Saint-Pierre ble jevnet med jorden. Saint-Pierre var den gangen øyas økonomiske og kulturelle hovedstad.

Sammenlignet med andre øyer er denne øya bare et ubetydelig støvfnugg. Den er bare 80 kilometer lang og 35 kilometer bred. Likevel har den spilt en uforholdsmessig stor rolle i internasjonal sammenheng. Her kjempet kolonimaktene en nådeløs kamp om herredømmet i Mellom- og Sør-Amerika og Karibia mellom 1600- og 1800-tallet. Utfallet av kampene ble at en rekke øyer i Vestindia skiftet eiere, for eksempel Saint Domingue (Haiti), Guadeloupe og Martinique.

Selv om Martinique er en så liten øy, var den i mange tiår et sentrum for slavehandelen i Karibia. En kan ikke snakke om befolkningen på Martinique uten å komme inn på slaveriet, som satte sitt preg på  øyas fortid, og som forklarer en hel del med hensyn til de nåværende forholdene.

Vi snakker om et folk som etter et langvarig slaveri er stolt over å være fritt. Dette er et folk som kjennetegnes av merkelige paradokser. De verner om sin frihet og vil at andre skal vite det. Samtidig tilpasser de seg den franske kultur, som de ble påtvunget gjennom koloniseringen — en kultur hvis verdinormer og velstand i de fleste henseender blir verdsatt av flertallet. Folk godtar katolisismen som sin religion, enda den ble dyttet på dem av undertrykkende herrer. Dessuten har de lært å tilbe en Gud som de vet svært lite om. Han blir framstilt for dem som en Gud som forsvarer negerslaveri, for det påstås at han forbannet negrene. Det sies at han er kjærlig og rettferdig, men det virker som om disse egenskapene på en merkelig måte er skjult. Religionen deres er i vesentlig grad basert på riter og tradisjoner der det legges liten vekt på trosoppfatninger og teologiske analyser. (Det kan for øvrig nevnes at Barbados, en øy i nærheten, har antatt den anglikanske kirkes lære fordi den ble kolonisert av Storbritannia.)

Selv om innbyggerne på Martinique nå i slutten av dette århundret liker å betrakte seg som et fritt folk, slaver de fleste av dem for to krevende herrer. For det første er de bebyrdet med et religiøst system med riter og tradisjoner som ikke stiller den åndelige sult. For det andre strever de fåfengt for å tilfredsstille  det umettelige begjæret som blir skapt av den vestlige sivilisasjons materialistiske livsstil. — Fork. 5: 10.

Budskapet om en uvurderlig frihet

Det er på denne tropeøya at et budskap om frihet er blitt kunngjort med stadig større intensitet den siste halvdelen av dette århundret. Det var denne friheten Jesus Kristus snakket om da han sa: «Dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere.» (Joh. 8: 32) Dette er frihet fra slaveri under løgn og usannhet, frihet fra trelldom under et økonomisk system som ubarmhjertig utnytter folk, og frihet fra synden og døden.

Denne sannhet begynte å bli forkynt i 1946, da Georges Moustache fra Guadeloupe forkynte i Fort-de-France og Saint-Pierre i to uker. Tre år senere, 9. august 1949, kom det fire misjonærer (et ektepar og to unge søstre) fra Vakttårnets bibelskole Gilead til øya. Det var David og Celia Homer, Mary Lolos og Frances Bailey. De var amerikanere og kunne ikke fransk så godt. På halvannet år klarte de likevel å få levert 631 bøker og over 200 brosjyrer som forklarte Bibelen, og de startet 32 bibelstudier med enkeltpersoner og familiegrupper. Men på den tiden hadde det katolske presteskapet fremdeles mye det skulle ha sagt, og det var overhodet ikke innstilt på at noen skulle sette spørsmålstegn ved dets myndighet. Det brukte sin innflytelse til å få misjonærene utvist fra øya i januar 1951. All forkynnelse av det gode budskap opphørte på Martinique i over tre år.

Arbeidet kommer i gang igjen

Den 10. juli 1954 kom Xavier og Sara Noll fra Marseille i Frankrike til Martinique. Begge to var heltidsforkynnere, og Xavier hadde tjent som tilsynsmann i den menigheten de tilhørte.

 De husker fremdeles hvordan det var å komme til denne øya, som for dem befant seg på den andre siden av jorden, 7000 kilometer fra deres hjemland. De har ikke glemt det første inntrykket av varmen og fuktigheten, og de har heller ikke glemt hvor gjestfrie og hyggelige folk var, og den gemyttlige tonen de hadde.

Helt fra de første dagene lærte de seg å leve under kummerlige forhold. Etter at de hadde bodd noen dager hos en mann som var velvillig innstilt til Jehovas vitner, fant de seg et nytt hus. Det hadde trevegger og tregulv, mens taket var av bølgeblikkplater. Det var ingen takbekledning, og det var ikke noe toalett av noe slag. I skumringen var det bror Nolls oppgave å gå og tømme den bøtten som fungerte som toalett, i en fjellkløft. Første gang han skulle ut med den, var 14. juli, den franske nasjonaldagen. Han måtte krysse en offentlig plass som het Stalingrad, der det yrte av liv på grunn av nasjonaldagen. Da han kom gående over plassen med den utildekkede bøtten, var det mange av dem som hadde gått ut for å slappe av og få seg litt frisk luft, som holdt på å sprekke av latter ved synet av ham. Det var litt av en forestilling for dem. Aldri før hadde de sett en hvit mann gjøre den jobben!

En overraskende velkomst

Tidligere den dagen hadde bror Noll brukt flere timer på å sortere de bøkene og brosjyrene som misjonærene hadde latt ligge igjen da de ble utvist. Mange av dem var blitt ødelagt av insekter, men det var en del som så bra ut, slik at bror og søster Noll kunne bruke dem i forkynnelsesarbeidet, som de skulle ta fatt på dagen etter.

Her er noe av det bror Noll husker fra denne første dagen i tjenesten: «Da min kone og jeg gikk ut i forkynnelsesarbeidet  her for første gang, var vi spent på å komme i kontakt med folk, å bli kjent med dem og se hva slags velkomst vi ville få. Det gikk over all forventning. Vi begynte å forkynne i sentrum av byen, som den gangen hadde 60 000 innbyggere. Den formiddagen traff min kone og jeg hverandre to ganger mens vi var på vei hjem for å fylle feltveskene igjen med bøkene ’Sannheten skal frigjøre eder’ og ’Riket er kommet nær’ og også med slike brosjyrer som ’Fredsfyrsten’.»

Mange de kom til, sa: «Jeg skal ta imot boken, som et minne om at du har vært her», eller: «Hvis den handler om Gud, skal jeg ha den.» De to første ukene leverte de nesten 200 bøker og hundrevis av brosjyrer. Det var lett å få i  gang samtaler, for folk var nysgjerrige og villige til å ta imot fremmede. For en oppmuntring det var å bli tatt så gjestfritt imot!

Bror og søster Noll lurte på om de ville klare å studere med så mange! Men de skjønte fort at de måtte skille mellom dem som bare viste vanlig gjestfrihet, og dem som virkelig ønsket å lære om Guds sannhet og å leve etter den. Det var noen som ville lære. Bror Noll forteller: «Han som møtte oss da vi kom til Martinique, presenterte oss for noen arbeidere og lærlinger i sitt møbelsnekkeri. Vi startet et studium allerede samme kveld og to studier til den første uken.»

Et av disse studiene var med et ungt par, Paul og Nicole Jacquelin. De studerte tre ganger i uken og gjorde fine framskritt. Snart ble de med bror og søster Noll ut i hus-til-hus-arbeidet. I og med at disse nye forkynnerne kom til, begynte forkynnelsesarbeidet å få et lokalt preg.

«To-to-to»

Når en kom til et hus, måtte en rope: «To-to-to, er det noen hjemme?» Som oftest kom det en stemme innenfra som sa: «Hva gjelder det?» Etter at forkynneren hadde ropt igjen og presentert seg, svarte beboeren gjerne: «Kom inn og sett deg.» Det ble mange interessante samtaler.

Det var vanlig at folk ville prate. Stress var et ukjent begrep på Martinique i de dager. Det var sjelden noen sa det som vi stadig hører i dag: «Jeg har ikke tid.» Men konklusjonen ble ofte: «Jeg forstår alt du sier, men jeg kommer ikke til å forlate mine foreldres og mine besteforeldres religion.» Og når forkynnerne syntes det virket som om de hadde funnet en viss interesse, slik at de spurte: «Kan vi få komme snart igjen?», var svaret ofte: «Hvis det er Guds vilje.»

 Vanligvis gav folk uttrykk for stor respekt for Bibelen. Men det var de færreste som hadde en bibel. Det katolske presteskapet hadde gått inn for å hindre folk i å ha noen som helst kontakt med Bibelen. Det var likevel noen få som hadde klart å skaffe seg Louis Segonds protestantiske franske oversettelse. Noen hadde fått tak i den gjennom kramkarer, mens andre hadde fått den av naboer som var syvendedags adventister. Noen få hadde fått Bibelen av noen evangeliske kristne.

Presteskapet blir urolig

Fem måneder etter at Jehovas vitner hadde gjenopptatt sin forkynnervirksomhet i Fort-de-France, tok en avis som ble utgitt av den katolske kirke, opp spørsmålet «Hvem er Jehovas vitner?» Den skrev om en lengre dialog mellom en prest og et av hans sognebarn: «Kjenner du Jehova, fader?» «Jaså, du snakker hebraisk nå?» Og så stod det mye stygt om Jehovas vitner og mange feilaktige, ondsinnete ting om deres lære. I en folder som kirken utgav, var det til og med en karikaturtegning av søster Noll.

En prest som tydeligvis var oppbrakt på grunn av disse forkynnernes iver, selv om det bare var en håndfull Jehovas vitner på øya, skrev en tid senere: «Tusenvis av bra mennesker er i ferd med å bli Jehovas vitner fordi de ikke kjenner sin egen religion godt.» Det var som Jesus Kristus hadde illustrert i lignelsen om den rike mann og Lasarus. Vanlige mennesker lengtet etter åndelige smuler fra bordet til det velstående presteskapet. — Se Lukas 16: 19—31.

Besøk av Notre Dame du Grand Retour

Noen år tidligere, i 1948, hadde mange katolikker begynt å vakle i troen. De geistlige hadde lurt folk opp i stry. En statue av Maria var blitt hentet i Frankrike, og det var  mange seremonier knyttet til dette. Statuen ble kjørt rundt omkring på hele Martinique og ble hyllet av befolkningen i den grad at man fram til denne dag ikke har sett maken. Statuen av «Jomfruen» ble plassert i en liten båt som gikk på hjul, og den ble dratt gjennom gatene. Underveis la folk penger og smykker som «madonnaen» skulle ha, oppi båten. Den gangen hadde innbyggerne på Martinique bare smykker av gull, enten de var rike eller fattige. Det som ble samlet inn, representerte derfor en stor pengesum.

Mange husker fremdeles godt hva som skjedde. Marthe Laurent, som nå er et av Jehovas vitner, husker at «madonnaen» kom. «Det var en lørdag kveld i begynnelsen av mars 1948, på den offentlige plassen ved Savane-parken i Fort-de-France,» sier hun. «Plassen var full av mennesker da vi plutselig fikk se et lite lys komme til syne ute på havet, ved spissen av La Pointe des Nègres. Den store folkemengden sydet av spenning; ’Jomfruen’ kom med båt!» Folk gikk og la gaver i båten. Pierrette Hantoni var en som gjorde det en rekke ganger. Hun og mannen hennes pyntet også huset sitt med blomster og hengte opp et banner der det stod Chez Nous Soyez Reine (Måtte du være dronning hos oss). I en slik atmosfære ble folk revet med og ble svært rundhåndete i den tro at «Jomfruen» skulle gjøre mirakler. Det var for eksempel en mann som hadde en datter som led av en muskellidelse. På sine knær fulgte han etter den lille båten som gikk på hjul, i håp om at «Jomfruen» skulle helbrede datteren hans.

Med tiden ble det fortalt at statuen var blitt sendt tilbake til Frankrike, men det var ikke sant. Senere ble det oppdaget at den var blitt gjemt på et lager. Ryktene sa at et fly som en tid senere ble borte da det fløy over havet, fraktet pengene og det andre som var samlet inn, og at de som stod bak bedraget, også var om bord. De fleste mente at flyulykken var  bedragernes straff fra Gud. Den dag i dag får Jehovas vitner anledning til å vise folk hva Bibelen sier om avgudsdyrkelse, når det blir snakk om denne hendelsen. — 2. Mos. 20: 4, 5; Sal. 115: 4—8; 1. Joh. 5: 21.

Ekteskap, ikke samboerforhold

Noen afrikanske skikker overlevde slaveriet, og den katolske kirke godtok at man fulgte disse skikkene, så lenge man også utførte katolske riter. Det var derfor vanlig at folk bodde sammen uten å være gift. Når søster Noll var ute i forkynnelsesarbeidet, pleide folk å spørre henne: «Har du barn?» Når hun svarte: «Nei», spurte de som regel: «Og mannen din?» Det var ikke uvanlig at menn hadde barn med andre enn den kvinnen de var lovformelig gift med. De som ønsket å bli sanne kristne, måtte forlate et slikt ubibelsk levesett. — Hebr. 13: 4.

Den første på Martinique som måtte ordne opp i et slikt forhold, var Marguerite Lislet, som hadde seks barn med tre forskjellige menn. Hun bodde sammen med faren til det siste barnet da hun begynte å studere Bibelen. Hun forstod raskt hvilke enorme forandringer hun måtte foreta hvis hun skulle behage Jehova. (1. Kor. 6: 9—11) Hun bad samboeren flytte ut, og selv om hun hadde problemer med helsen, tok hun modig fatt på økonomiske utfordringer for å ta seg av de seks barna. I 1956 ble hun døpt. Senere ble hun den første innfødte spesialpioneren på Martinique.

Jeanne Maximin, en annen som bodde sammen med en mann og hadde barn med ham, ville også bli døpt. Samboeren hadde mange ganger lovt henne at de skulle gifte seg før neste stevne, men han holdt aldri det løftet. Til slutt, en dag i 1959, da et nytt stevne nærmet seg, benyttet hun seg av at han ikke var hjemme, og flyttet ut av huset. Da han kom hjem, ble han overrasket over å se at hun var borte, og at  mange av møblene var vekk. Naboene nølte ikke med å fortelle ham hvor hun var. Han forlangte at hun skulle komme hjem, og lovte at de skulle gifte seg om to uker, og at han i mellomtiden skulle ordne med de nødvendige forberedelser. Svaret hennes var klart: «Den dagen vi gifter oss, skal jeg komme tilbake, men ikke før.» Det som måtte ordnes, ble unnagjort, og de ble lovformelig gift ti dager senere. Mange av våre søstre har opplevd noe lignende.

Jehovas vitner har fått ord på seg for å utøve en religion der ekteskapet blir betraktet som en guddommelig institusjon. Sorenskriveren i landsbyen Le Vauclin ble overrasket over å se at Jacques og Pierrette Nelson, lokale spesialpionerer, var forlovere for to par som hun viet nokså rett etter hverandre. I begge tilfellene hadde parene bodd sammen i mange år uten å være gift. Denne sorenskriveren hadde allerede boken Hvordan du kan oppnå et lykkelig familieliv, men nå lovte hun å lese den igjen, for hun var samboer selv. Før hun avsluttet samtalen med de to spesialpionerene, sa hun i en avslappet tone: «Jamais deux sans trois» (Aldri to uten tre). Og ganske visst — det tok ikke lang tid før pionerene dukket opp for tredje gang, som forlovere for et tredje par de hadde studert med.

De klarte å komme fri fra sitt alkoholmisbruk

Martinique er kjent for sin rom. Dette brennevinet, som er framstilt av sukkerrør, er å få tak i overalt på øya. Det er mange som nyter det, men det kan være svært skadelig å nyte for mye. I 1950-årene kunne en gå inn på en bar og få et breddfullt glass rom for bare 50 centimes (under en krone). En flaske rom, en flaske fruktsaft og et par sitronskiver ble satt fram foran kunden, som så kunne skjenke opp til seg selv.

Kunne Bibelens sannhet hjelpe mennesker som regelmessig drakk for mye rom? Ja, det kunne den! (1. Pet. 4: 3)  Den første var Elisa Lafine, som jevnlig drakk så mye at det var ekkelt å sitte overfor henne og snakke med henne. Hun bodde sammen med en mann som hun ikke var gift med, og som hadde et like stort alkoholproblem som hun hadde. Etter bare noen måneders hjemmebibelstudium sluttet hun å drikke og flyttet fra sin samboer som følge av det hun hadde lært. Alle som kjente henne, la merke til forandringene. Hun fikk bedre helse. Det gikk bedre med henne i yrkeslivet, og den stillingen hun hadde hatt i den offentlige forvaltning, ble permanent. Da hun fikk noe etterbetalt lønn, brukte hun pengene til å reise til Jehovas vitners internasjonale stevne «Guds vilje» i New York i 1958. Selv om hun nå er 90 år gammel, deltar hun fortsatt regelmessig i forkynnelsen av det gode budskap om Riket. Hun er også et godt eksempel med hensyn til kristen oppførsel. Guds Ord kan virkelig frigjøre en person fra slaveri under alkohol.

Frukt fra hjertet av øya

Hvis man ser på et kart over Martinique, kan det virke som om øya krummer seg rundt Fort-de-France-bukta. Det er ingen tvil om at det er her hjertet av forkynnerdistriktet er. På nordsiden av bukta er det tre byer som går over i hverandre — Fort-de-France, Schoelcher og Le Lamentin. Bortimot halvparten av Martiniques befolkning bor i dette området. Hvis vi ser bort fra landbruket, er mesteparten av virksomheten på øya konsentrert her. Det var i dette området forkynnelsen av det gode budskap begynte, og med få unntak var det herfra de første forkynnerne kom.

Allerede i 1955 begynte bror og søster Noll å ta turer utenfor hovedstaden for å utbre budskapet om Riket. De pleide å bruke hele dagen i forkynnelsesarbeidet og å reise hjem igjen om kvelden. Én uke, om fredagen, kunne de dra  til Le Lamentin. Uken etter kunne det være landsbyen Le François, ved østkysten, som stod for tur. Litt etter litt begynte folk å ta imot sannheten. Noen av de første i Le Lamentin var Jeanne Marie-Annaïs, Suzanne Guiteaud, Liliane Néral og Paulette Jean-Louis. I Le François var det familien Godard, familien Cadasse og Pierre Loiseau. En tid senere ble det sendt spesialpionerer til Le Lamentin. Det var blant andre Valentin Carel og Nicolas Rénel. (Bror Carel ble senere medlem av utvalget ved avdelingskontoret.) Nå er det sju menigheter i dette området og like sør for det.

Noen så ut til å få en god start, men forlot senere den smale vei. De gav etter for livets bekymringer, materialisme og umoral. Mange andre tok imot ordet om Riket i et hjerte som viste seg å være lik god jord, som ville bære frukt i mange år. (Matt. 13: 18—23) De aller fleste av dem som begynte å utøve den sanne tilbedelse på et tidlig tidspunkt, tjener fremdeles Jehova lojalt. Det gjelder for eksempel brødre som ble døpt på Martinique for over 30 år siden: Leon og Christian Bellay, Jules Nubul, Germain Bertholo, Vincent Muller, Roger Rosamond, Albert Nelson, Vincent Zébo og Philippe Dordonne. De viste alle sammen stor kjærlighet til Jehova da de brukte sin ungdom i tjenesten for ham. De er ikke unge lenger, men alle fortsetter å tjene som eldste. Andre er døde. En av dem er Toussaint Lada, som av de eldre blir husket for sitt rolige lynne og varme smil. Det er også mange andre fra den første tiden som vi kunne ha nevnt som gode eksempler når det gjelder tro og iver. Den yngre generasjon følger i deres fotspor, og for de eldre er dette noe som gir stor glede.

Kvinner som lojalt forkynner det gode budskap

En rekke søstre som var lærere i skoleverket i denne første tiden, gjorde også et utmerket arbeid som lærere i  Guds Ord. En av dem var Stella Nelzy. Hun var den første i gruppen som ble døpt, og hun fortsatte å være nidkjær i tjenesten, også mens hun tok seg av sin gamle mor, som døde i en alder av 102 år. To andre var Andrée Zozor, som var rektor og også forsvarte sannheten i Guds Ord på en dyktig måte, og søster Victor Fousse (nå Lasimant), som trass i sterk motstand fra familien var standhaftig. Søster Fousses fine eksempel øvde god innflytelse på barna hennes. Som følge av det har en av sønnene hennes nå tjent som eldste i mange år, og datteren hennes, Marlène, er misjonær i Mali.

Andre har fullført sitt kristne løp på grunn av alderdom eller sykdom. Det gjelder Léonide Popincourt, som førtidspensjonerte seg og var pioner i 16 år. Hun døde i 1990. Hennes datter Jacqueline tjener som misjonær i Fransk Guyana. Emma Ursulet var også et godt eksempel ved sin måte å forsvare Bibelens sannhet på, og hun bestrebet seg virkelig på å hjelpe barna sine til å vandre på Jehovas veier. Tre av døtrene hennes begynte i pionertjenesten, og sønnen Henri tjener som medlem av utvalget ved avdelingskontoret på Martinique.

Sara Noll, som kom til Martinique som spesialpioner for 43 år siden, er i en alder av 82 år fremdeles ivrig i heltidstjenesten. Selv om distriktet blir gjennomarbeidet ofte, oppnår hun enestående resultater i bladarbeidet. Hun følger Selskapets forslag med hensyn til å levere Vakttårnet og Våkn opp! i forretninger og på kontorer og har fått adgang til en rekke offentlige kontorer. Hun har en bladrute som blant annet omfatter rådhuset, hovedpolitistasjonen og arbeidsdepartementet. Noen måneder har hun levert så mange som 500 blad. De årene hun har vært på Martinique, har hun levert over 111 000 blad.

Vann som renner oppover fjellene

 Det er mange fjell på Martinique. Det fortelles at en engelsk admiral som ville gi kong Georg II et inntrykk av hvordan landet så ut, tok et ark, krøllet det sammen og kastet det på bordet. «Sir,» sa han, «dette er Martinique.» Et kreolsk ordtak sier: «D’lo pa ka monté morne» (Vann kan ikke renne oppover fjell). Men på Martinique finnes det vann som faktisk renner opp til fjellene. Den gamle byen Fort-de-France ligger på havnivå, men ved foten av mange åser. Det vann som Bibelens sannhet utgjør, har rent oppover disse åsene. — Åp. 22: 17.

I 1956 ble det levert 5000 bøker, over 9000 blad og mange brosjyrer på øya, enda det bare var sju menighetsforkynnere og tre pionerer der. Mye av denne litteraturen ble levert på bussterminaler til passasjerer som reiste til og fra alle deler av øya. Bror og søster Noll pleide også å gå på fisketorget og grønnsaktorget for å tilby blad, og de forkynte på de tallrike barene som lå i nærheten av torgene. Dermed var det mange landsbyboere som hadde med seg dyrebar bibelsk litteratur i vesken når de drog hjem igjen, opp i åsene og videre innover på øya.

De ’unnlot ikke å komme sammen’

Bare noen få uker etter at bror og søster Noll hadde kommet til Martinique, begynte de å oppmuntre dem som studerte, til å komme på møtene. (Hebr. 10: 23—25) Som følge av det var det noen få som kom sammen i dagligstuen i et enkelt trehus i Morne Pichevin i Fort-de-France. Det var bare plass til cirka ti personer i rommet. Når bror og søster Noll var ute og forkynte, hendte det rett som det var, at folk spurte om det var noe møtelokale de kunne komme til. Misjonærene hadde et sterkt ønske om å få et mer egnet sted.

En hotelldirektør i Fort-de-France som fremdeles husket de første misjonærene (de hadde bodd på hans gjestgiveri en  stund), tilbød så Jehovas vitner å bruke spisesalen i hans restaurant hver søndag ettermiddag, ettersom restauranten var stengt den dagen. Den lå i Schoelchers gate — oppkalt etter den franske politikeren som utarbeidet dekretet av 27. april 1848, der vilkårene for avskaffelsen av slaveriet ble definert. Domkirken lå i samme gate. Nå som de hadde fått et bedre møtested, trodde de at folk ville strømme til. Men en tid var det bare fem—ti personer som kom, i en sal der det var plass til minst hundre. Når de innbød andre til å komme, pleide svaret å være: «Jeg kommer, hvis det er Guds vilje.» Men det var sjelden noen tenkte alvorlig over det som Bibelen sier er Guds vilje i dette spørsmålet.

Fru Marceau, en pensjonert skolelærer, var imidlertid en som kom. Hun pleide å overvære gudstjenesten i domkirken først og så komme på vitnenes møter etterpå for å høre på Bibelens budskap. Alice Lassus, som gjorde rent i domkirken, kom også på disse møtene. Begge to ble lojale vitner for Jehova. Men vitnene trengte virkelig et forsamlingslokale som passet bedre til gruppens størrelse.

Etter noen måneder flyttet de møtene til Villa Ma Fleur de Mai i Clairière i Fort-de-France, et hus som på den tiden ble brukt som misjonærhjem. Stella Nelzy begynte å komme på møtene. Hun stusset over noe som ble sagt der en gang. Hun fortalte senere: «Ordstyreren sa: ’Dette er det viktigste huset på hele Martinique!’» Men hun tilføyde: «Jeg forstod snart at han hadde rett. Huset så ikke så flott ut, og vi satt på benker som var laget av planker som hadde vært brukt til kasser, og oppå var det bare lagt papp. Men i dette huset lærte vi om den uforlignelige personligheten til Jehova Gud og hans Sønn, Jesus Kristus, og om deres enestående hensikt og vilje. Ja, det var virkelig det viktigste huset!»

 I 1960 var forkynnertallet kommet opp i 47. Igjen ble det nødvendig å finne et nytt sted å holde møter. Adrienne Rudier stilte til disposisjon to rom i første etasje i huset sitt i Bellevue. To år senere foreslo hun at det ble revet en vegg, så møtelokalet kunne bli større, og tilbød seg å flytte opp i andre etasje. Det var blitt dobbelt så mange forkynnere på bare to år. Nå var det 94, og det ble ledet 177 hjemmebibelstudier. Ettersom noen av forkynnerne bodde på den andre kanten av Fort-de-France, så det ut til å være fornuftig å opprette en gruppe til. Denne gruppen holdt møter hjemme hos Inoër Puisy i Sainte Thérèse, et lite sted i den sørlige delen av Fort-de-France.

Veksten fortsatte. I 1964 var det gjennomsnittlig 157 forkynnere. Vitnene kjøpte et hus i Bellevue-området i Fort-de-France og gjorde det om til en Rikets sal for å holde møtene der. Fem år senere ble det bygd en Rikets sal på en annen kant av byen. Cesaire og Elvíre Quasima bodde i et hus med flatt betongtak, og de hadde vært så vennlige å la brødrene få bygge en Rikets sal oppå taket.

Den gangen stevnene var små

Det første kretsstevnet ble holdt i 1955, hjemme hos bror og søster Noll. Det kom 27 tilreisende fra Guadeloupe for å oppmuntre de fem vitnene på Martinique. Alt i alt var det ikke fullt 40 til stede. Men stevneprogrammet bød på rikelig med åndelig føde. For en glede det var å være sammen i en åndelig og broderlig atmosfære!

Den gangen var det vanskelig å få programmet til å begynne presis. Og når folk kom for sent, hendte det at det oppstod morsomme situasjoner. På et stevne i 1956 ble det framført en demonstrasjon der en prest typisk nok gikk hjem til noen for å få dem fra å lese Jehovas vitners litteratur. En bror som hadde skjegg på den tiden, hadde tatt på seg en  prestekjole for å spille rollen som prest. En interessert som kom etter at programmet hadde begynt, skjønte ikke at dette bare var en demonstrasjon. Etter programmet sa han, med medfølelse i stemmen: ’Jeg er ikke enig i det som den presten gjorde. Jehovas vitner går ikke til domkirken for å skape uro, og presten burde heller ikke komme hit for å gjøre det!’

Budskapet om frihet når nordøstkysten

Etter hvert ble det nødvendig å tenke mer på de andre delene av øya og ikke bare på området rundt hovedstaden. Vestkysten av Martinique vender ut mot Det karibiske havet og østkysten mot Atlanterhavet. Østkysten blir direkte rammet av passatvindene, som forårsaker kraftig regn og høy fuktighet. Siden det regner mye i dette området, er det gode vekstvilkår for alt mulig i åsene og på platåene der — sukkerrør, grønne grønnsaker og bananer og andre frukter. De store landsbyene, som stort sett ligger langs kysten, driver fiske i tillegg til jordbruk.

Dette er også et område hvis historie forteller om slavehandelen og om frigjøringen av slavene. I landsbyen Le Lorrain er det noen stedsnavn som får en til å tenke på den tiden, for eksempel Fond-Gens-Libre (Frigjorte menneskers dal) og Fond-Massacre (Massakredalen). Selv om slaveriet var avskaffet da Jehovas vitner kom dit med budskapet om Guds rike, oppdaget de at folk fremdeles trengte å bli frigjort. Folk trengte den frihet fra falsk religion og overtro som det bare er mulig å oppnå ved å ta imot Bibelens sannhet.

Hun knuste de religiøse bildene

Første gang misjonærene reiste til Basse-Pointe, som ligger på nordkysten omkring 50 kilometer fra Fort-de-France, var 1. november 1954. Veien til denne fiske- og  jordbrukslandsbyen var bratt. Den var i elendig forfatning, særlig på grunn av regntiden, og noen steder måtte misjonærene gå av scooterne sine og dytte dem.

De håpet at de skulle få besøkt en rektor i landsbyen, Gabrielle Cressan. Tidligere hadde hun hatt kontakt med Jehovas vitner i Frankrike og hadde abonnert på Våkn opp!, men nå var abonnementet utløpt. Det viste seg at besøket ble positivt. Gabrielle fortalte at selv om hun hadde vært kateket, hadde hun sluttet å gå i kirken, fordi presten hadde snakket respektløst om ekteskapet som institusjon. Hun viste interesse for det Bibelen sier om sjelen og om evig liv på en paradisisk jord. Kort tid senere reiste hun til Frankrike igjen, og der innviet hun seg til Jehova og ble døpt.

På Martinique ble hun betraktet som en framstående person i lokalsamfunnet og var kjent som en from katolikk. Så du kan sikkert tenke deg hvilket oppstyr det vakte da hun etter å ha flyttet tilbake knuste alle de religiøse bildene og figurene sine, både store og små, og kastet dem i søppeldunken foran huset! (Jevnfør 5. Mosebok 9: 16, 21.) Presten ble rasende, så han holdt noen heftige prekener for å fordømme det som denne tidligere katolikken hadde gjort. Det førte til at alle snakket om det som de kalte fru Cressans religion. Søster Cressan er nå blitt 88 år gammel og har vært et av Jehovas vitner i 42 år. I disse årene har hun anstrengt seg for å oppfylle sitt høyeste ønske: «Måtte hvert av mine hjerteslag være til pris for Jehova.»

En annen katolsk kvinne, en nabo av søster Cressan, hørte presten snakke så stygt om henne, og hun bestemte seg for å spørre henne hva alt dette dreide seg om. Denne naboen var Leónie Ducteil, som var gift med et postbud og hadde elleve barn. Hun ble overbevist om at det hun lærte av søster Cressan, var sannheten, så hun begynte å studere  Bibelen med barna sine. I årene som fulgte, ble både hun og ni av barna innviede og døpte vitner. En del år senere giftet en av døtrene, Edgard, seg med Gérard Trivini, som med tiden ble medlem av utvalget ved avdelingskontoret.

Ti år før Leónie Ducteil lærte sannheten å kjenne gjennom søster Cressan, hadde en av naboene deres, Georgette Josephe, hørt navnet Jehova i en hymne som ble sunget under en seremoni hos adventistene. Hun hadde festet seg ved navnet, og nå fortalte en nabo, fru Ducteil, henne at en dame nettopp hadde forklart Jehovas Ord for henne. Hun ville straks vite mer. Både hun og de åtte barna hennes, og senere også mannen hennes, ble Jehovas vitner.

Disse få familiene dannet kjernen av sanne tilbedere ved den nordlige atlanterhavssiden. Fra Basse-Pointe ble sannhetens sæd etter hvert sådd i alle byene og landsbyene på atlanterhavskysten. Sannhetens såkorn spirte i Le  Lorrain, Marigot, Sainte-Marie, Trinité og Le Robert og også i Ajoupa-Bouillon, Vert Pré og Gros-Morne, som ligger mer midt på øya.

Iherdige pionerer bidrog til at sannheten ble utbredt langs østkysten. Osman Léandre, som var enke, flyttet til Sainte-Marie i 1965 og åpnet sitt hjem for møter. Arcade Bellevue og Maryse Mansuéla var spesialpionerer fra Guadeloupe. De kom til Le Robert i desember 1967 og holdt ut motstand fra den katolske presten på stedet. I 1970 begynte Aline Adélaïde og Jacqueline Popincourt å forkynne i Le Lorrain, der Aline fikk brukt Bibelen til å hjelpe en tidligere trollkvinne til å komme seg fri fra demonenes makt. Tre år senere kom det tre andre dit: Michèle og Jeanne Ursulet og Josette Mérine. Disse pionerene i Le Lorrain hadde sagt opp som skolelærere for å delta i et langt viktigere undervisningsarbeid — å lære folk den sannhet som fører til evig liv.

Hvorfor ville presten ha «Sannhetsboken»?

Jeanne Ursulet forteller: «I 1974 sendte Selskapet oss et brev fra noen som bodde i Le Lorrain. Han som hadde skrevet brevet, var svært interessert i å få litteratur fra Jehovas vitner, særlig boken Den sannhet som fører til evig liv, som han hadde sett hjemme hos noen. Neste formiddag gikk vi ut for å finne ham. Vi visste ikke hvem han var, så vi måtte spørre et postbud. Så overrasket vi ble da vi fant ut at det var sognepresten som hadde skrevet til Selskapet!

Da vi gikk til presteboligen, lurte vi på hva slags mottagelse vi ville få. Mannen presenterte seg og sa nokså kjølig at han ikke ville snakke med oss, at han bare var interessert i litteraturen. Vi ble ganske forfjamset. Men en tid etter dette besøket hendte det stadig at folk i området fortalte oss at presten hadde forklart visse ting for dem på samme måte  som oss. Så vi kom til at han sikkert brukte litteraturen vår når han laget prekenene sine.»

De famlet etter Gud og fant ham

I 1967 startet fire spesialpionerer den menigheten som ble Trinité menighet. Det var Octave og Alvina Thélise og Elie og Lucette Régalade. Dagen etter at Elie Régalade hadde kommet, gikk han ut og forkynte. Hvor begynte han? Han gikk forbi noen hus på venstre og høyre hånd og gikk rett bort til døren til en fru Moutoussamy og banket på. Han hadde aldri truffet henne før, og det var ingen som hadde gitt ham navnet hennes. Men la henne fortelle sin historie:

«Helt fra jeg var barn, var jeg svært knyttet til min katolske religion. I mange år arbeidet jeg i en barnehage som ble drevet av prester. Men jeg var skuffet over hykleriet i kirken. Jeg ble mindre og mindre knyttet til kirken for hver dag som gikk. Da tiden kom til at jeg skulle melde på mine to eldste sønner til katolsk undervisning, ble jeg dratt i flere retninger: Min katolske svigerfamilie insisterte på at jeg skulle melde dem på, mens mannen min, som var kommunist, var sterkt imot det, og søsteren min, som var adventist, hadde også sitt å si. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. En god del av natten bad jeg til Gud om hjelp til å finne en løsning. Neste formiddag banket bror Régalade på og presenterte seg som et av Jehovas vitner. Han hadde kommet rett til huset mitt. Jeg var den første han snakket med i Trinité.»

Lisette Moutoussamy og også mannen hennes, som altså hadde vært kommunist, ble døpt åtte måneder senere. I dag, over 30 år senere, tjener de fortsatt Jehova sammen med hele sin familie. Tre av sønnene deres tjener som eldste. Ja, når folk oppriktig famler etter den sanne Gud, vil de finne ham, akkurat som Bibelen sier. — Apg. 17: 26, 27.

 Distriktet viste seg å være fruktbart, og det ble opprettet flere menigheter. Den ene menigheten i Trinité ble etter hvert til sju — to i Trinité, to i Le Robert, én i Sainte-Marie, én i Gros-Morne og én i Vert Pré. Alle menighetene fortsetter å vokse og bringer ære til Jehova.

Presteskapet på offensiven

Overalt på Martinique ergret prestene seg over at de fikk stadig mindre kontroll over befolkningen, som de hadde holdt i uvitenhet. En sogneprest gav uttrykk for sitt raseri da han i 1956 traff to unge jenter som besøkte noen slektninger av en avdød nabo i Basse-Pointe. Han visste at jentene studerte Bibelen sammen med Jehovas vitner, og fordømte dem som frafalne og truet dem med at de ville komme til helvete fordi de hadde sluttet å gå til messe. Den ene av dem svarte ham nokså bestemt, og da slo han til henne så hardt  han kunne, og i fullt sinne hoppet han inn i jeepen sin og kjørte av gårde.

Da det kom to pionersøstre til Le Robert i 1967, forbød presten sognebarna å åpne døren for dem. En dag kjørte han dem nesten ned med bilen, så sint var han. I menighetsbladene forskjellige steder kom det flere og flere bitre og sinte advarsler, og fra prekestolene kom prestene med kraftige fordømmelser av dem de beskrev som ’Satans redskaper, som hadde kommet for å forstyrre den romersk-katolske fred’.

De andre religionssamfunnene sluttet seg til angrepet. Særlig de evangeliske trossamfunnene beskyldte oss for ikke å tro på Jesus Kristus. Adventistene fordømte oss fordi vi ikke holdt hviledagen hellig, men de fleste av dem gjorde det ikke selv heller. En tid innlot brødrene seg på endeløse diskusjoner med forstandere og prester i disse trossamfunnene. Ofte varte diskusjonen til langt på natt, uten at man kom noen vei. Etter hvert lærte vi, med hjelp fra den tro og kloke slave, å bruke tiden vår til å lete etter sauelignende mennesker som virkelig likte å lytte til den gode hyrdes røst.

Disse diskusjonene åpnet likevel øynene på noen få sauelignende mennesker. Det gjaldt for eksempel Jules Nubul i Fort-de-France. Han la merke til at forstanderen bare lot som om han siterte Bibelen — mens han i virkeligheten diktet opp det han sa — i et forsøk på å underbygge læren om at de kristne må helligholde sabbaten. (Jevnfør Romerne 10: 4; Kolosserne 2: 13—16.) Nå er Jules Nubul eldste i en av Jehovas vitners menigheter. Gertrude Buval, som bodde i Trinité, var syvendedags adventist. Hun så at hennes forstander var uærlig en gang han snakket med Octave Thélise, som var spesialpioner der sammen med sin kone, Alvina. Nå har hun vært vår søster i mange år, og trass i høy alder og  dårlig helse er hun fortsatt lojalt knyttet til Jehovas organisasjon.

Ved foten av vulkanen — ville folk lytte?

I den nordvestlige delen av øya ligger byene Saint-Pierre, Le Prêcheur, Le Carbet og Le Morne Rouge. Alle ligger rundt Montagne Pelée, vulkanen som ble berømt da det tragiske utbruddet i 1902 ødela Saint-Pierre og byens 30 000 innbyggere omkom.

Det som folk i første rekke forbinder med vulkanutbruddet 8. mai det året, er at innbyggerne i Saint-Pierre ignorerte advarsler og nektet å flykte. I en måned hadde vulkanen spydd ut røyk, aske og steinbiter. Saint-Pierre var dekket med aske. Tjuefem mennesker var blitt drept av en mudderstrøm. Folk var engstelige, men likevel flyktet de ikke. Det skyldtes dels deres egen skjebnetro, dels deres ledere, deriblant presteskapet, som oppfordret dem til å bli værende. Disse to faktorene har også betydning for den måten mange reagerer på når de får høre advarselen om Jehovas kommende, fryktinngytende dag. — Joel 2: 31, 32.

Mange på Martinique tror på skjebnen, og når de står overfor vanskeligheter, trekker de på skuldrene og sier: «Det er Guds vilje.» Ofte prøver vi å hjelpe dem til å resonnere ved å ta opp det som skjedde den gangen Montagne Pelée hadde dette utbruddet. Vi spør dem: «Hvis slike hendelser er ’Guds vilje’, hvorfor var da den eneste overlevende etter denne katastrofen en vaneforbryter som satt i en underjordisk enecelle, mens alle de ’gode kristne’ omkom og kirkene og deres helgener ble ødelagt?»

I begynnelsen av 1960-årene begynte forkynnerne i Fort-de-France å reise ganske regelmessig til steder i nærheten av vulkanen for å forkynne budskapet om Riket der.  Men folk var redde. De var opptatt av hva andre ville mene. Fordi de var redd for at de ikke skulle bli godtatt i nabolaget, var det ingen som ville identifisere seg med Jehovas vitner. I 1962 flyttet familien Charpentier fra Frankrike til Le Morne Rouge, like nordøst for Saint-Pierre. Moren i familien, Madeleine, var spesialpioner. Hun og mannen hennes, René, sådde sannhetens sæd i dette området i mange år.

Kirken øver imidlertid fortsatt sterk innflytelse på den nordlige delen av øya. Noen store plantasjer blir drevet av velstående godseiere, etterkommere av de første kolonistene, og disse godseierne står på meget god fot med det katolske presteskapet. På hele Martinique er det bare en håndfull slike lokale hvite som har tatt imot sannheten.

Frihet fra menneskefrykt

Selv om folk flest var redd for å bli identifisert med Jehovas vitner, var det noen som fikk kjærlighet til Jehova og hans Ord. I midten av 1960-årene begynte Yoland og Bernadette Hortance å bli drevet av en slik kjærlighet. Hvilke trosprøver møtte de? De forteller: «Siden vi var de første som tok imot den ’nye religionen’, ble vi ikke helt akseptert av samfunnet. Vi gjennomgikk en tid med mange prøvelser. På ett år mistet vi to barn i ulykker, og det fikk folk til å si at Gud straffet oss for at vi hadde sviktet den katolske religion. Men det vi allerede hadde lært om Jehova, hjalp oss til å stå fast.»

Etter alt dette fikk en prest påvirket Yolands arbeidsgiver, en béké (lokal hvit), til å true med at Yoland mistet jobben hvis han ikke vendte tilbake til kirken. Men Yoland var standhaftig, og fordi han var en samvittighetsfull arbeider, gjorde ikke arbeidsgiveren alvor av truslene. Selv om bror og søster Hortance også har gjennomgått andre vanskeligheter, fortsetter de å være lojale tjenere for Jehova.

 I 1968 flyttet familien Palvair fra Fort-de-France til Le Morne Rouge. Etter hvert tok andre imot den sanne religion. I dag er det en menighet på 60 forkynnere i Le Morne Rouge.

Ytterligere hjelp i nærheten av vulkanen

I 1972 begynte to spesialpionerer, Anne-Marie Birba og Arlette Girondin, å hjelpe dem som bodde i Saint-Pierre, Le Carbet og Le Prêcheur. De måtte være modige, for selv om det var et fredsbudskap de forkynte, hendte det at folk kastet stein på dem og slo dem med sopelime. I dette området måtte mange kvinner som tok imot sannheten, tåle hard motstand fra mannen sin, men som følge av deres gode oppførsel ble ektemennene etter hvert mer tolerante. — 1. Pet. 3: 1, 2.

Et eldre vitne, Jules Martinon, var et godt eksempel når det gjaldt utholdenhet. Han tjente i Saint-Pierre i over 20 år. I 1960- og 70-årene ble møtene i dette området holdt i lokaler som så vidt var brukbare. Men slike trofaste brødre som John Chavigny og senere også familien Lemoine og familien Papaya bidrog til å opparbeide en fin menighet i Saint-Pierre. En vakker Rikets sal med plass til 200 personer er et bevis for at Jehovas vitner er godt etablert ved foten av vulkanen.

En natt i mangotreet

Rikets budskap hadde nådd Le Lamentin allerede i 1955, men de som var innstilt på å tilbe Jehova Gud der, fortsatte å møte store prøvelser. Det skyldtes ikke alltid presteskapet. Mennene på Martinique er i alminnelighet stolt av sin maskulinitet, og mange av dem er temmelig dominerende overfor sin kone. Mang en kvinne som har villet tilbe Jehova, er blitt utsatt for vold fra mannen sin.

 En av våre søstre i Le Lamentin forteller: «Da noen oppsøkte meg med budskapet om Riket i 1972, var det svaret på alt jeg hadde lengtet etter. Men mannen min forbød meg å studere. Likevel fortsatte jeg å studere, men i det skjulte. Da han oppdaget det, brente han bibelen min og studieboken og slo meg. Han bestemte at vi skulle flytte, i håp om at jeg da skulle miste interessen for Bibelen.

Da jeg begynte å gå på møter, pleide han å låse meg ute. Ofte måtte jeg sove under verandaen. Så ødela han alt som kunne gi meg tak over hodet, til og med hønsehuset. Han slo meg ofte, og mange ganger måtte jeg klare meg uten mat. En gang løp han etter meg midt på natten med en huggert! For å komme meg unna måtte jeg springe gjennom buskene og klatre opp i et mangotre så fort jeg bare kunne. Jeg klarte å komme meg unna, men bare fordi lommelykten hans hadde sluttet å virke. Han lette etter meg i timevis og gikk rett forbi det treet der jeg satt sammenkrøpet og  bad. Jeg satt oppi mangotreet hele natten.» I 1977 ble hun likevel døpt. Senere tok også datteren hennes standpunkt for Jehova.

Frihet fra overtro og quimbois

Når folk studerer Bibelen sammen med Jehovas vitner og lever etter det de lærer, erfarer de frihet på en rekke forskjellige måter. Mange av de trosoppfatningene og skikkene som folk på Martinique har, stammer fra ritualer og overtro som ble brakt hit fra Afrika og senere er blitt plantet i katolisismens mottagelige jord. De som ble Jehovas vitner for en del år siden, husker fortsatt de overtroiske forestillingene de ble frigjort fra.

De husker at det ble forventet at man på langfredag kysset korset før man gjorde noe som helst annet. Den dagen var det strengt forbudt å bruke spikrer eller hammer, på grunn av minnet om Kristus. Det var også forbudt å grave i jorden med en spade eller en greip, for de hadde lært at «jorden ville blø». Når klokkene i den katolske kirken ringte dagen etter, lørdag morgen, ville det medføre en velsignelse for alle, ble det sagt. For å få del i velsignelsen måtte man etter at ringingen var ferdig, kaste seg ut i vannet — elven eller havet. For at også barn som var syke, skulle bli velsignet, ble de badet, og de som led av engelsk syke, ble ristet.

Andre husker «begravelsesballene», tilstelninger som det var vanlig å holde når noen døde. Dette var en meget støyende likvake der man slo på trommer, danset og sang og også fortalte kreolske fortellinger. Folk trodde at dette skulle hindre den avdødes sjel i å bli værende og vandre omkring i huset.

Selv om folk sjelden leste Bibelen, var det mange som betraktet den som en hellig gjenstand. De hadde den liggende  oppslått på en bestemt salme med en saks oppå. De mente at det skulle beskytte huset mot onde ånder.

Enda en skikk dreier seg om heksedoktorenes miksturer. Quimbois er et kreolsk ord som noen mener kommer fra de franske ordene «tiens, bois!» (se her, drikk dette). Det henspiller på det at heksedoktorer ofte gir sine klienter magiske drikker. Selv om miksturene i virkeligheten ikke har magisk kraft, blir mange heksedoktorer rike av å selge dem. De som har begynt å utøve den sanne tilbedelse, er blitt frigjort fra all slik overtro.

Forkynnelse sør på øya

På sørenden av øya ligger kystlandsbyene Le Marin, Sainte-Anne og Le Vauclin, og litt lenger inne på øya ligger Rivière-Pilote. Det er disse stedene som har fått besøkende til å betrakte Martinique som en øy med hvite sandstrender og asurblått korallhav. Disse stedene har også frambrakt lovprisere av Jehova.

Den første av disse landsbyene det ble forkynt i, var Rivière-Pilote. Hvordan gikk det til? Maguy Prudent hadde nettopp fullført sin legeutdannelse i Frankrike. Før hun kom tilbake til Martinique, snakket Jehovas vitner med henne om Guds kjærlige hensikt med menneskeheten. Så da hun kom til Martinique, kontaktet hun vitnene, og Sara Noll studerte Bibelen med henne. I 1959 ble hun døpt. Søster Prudent kom i kontakt med mange mennesker i forbindelse med sitt yrke, også mennesker i landsbyene omkring, og hun fortalte dem om de sannhetene som hun hadde lært fra Guds Ord.

Forkynnere fra Fort-de-France pleide også å reise hit for å avlegge et vitnesbyrd. På den tiden var det bare noen få vitner som hadde bil, så de pleide å leie en «tønne» (en liten buss), som gikk under det navnet fordi formen minnet  om formen på et oljefat. De begynte sine heldagsturer med å forkynne for dem som bodde i landsbyen, og etterpå gikk de til dem som bodde i de bratte åssidene. Dagens virksomhet sluttet med et Vakttårn-studium i skyggen av et mangotre.

Senere ble det sendt spesialpionerer til dette distriktet. En av dem var Marie Démas, som var 70 år og kom fra Frankrike. Ved sitt pågangsmot og sin humoristiske sans var hun et godt eksempel for de yngre. I 1963 kom Séphora Martinon og Georgette Charles, som også var spesialpionerer, for å hjelpe de få forkynnerne. Men det var ikke før i 1970-årene at spesialpionerene i landsbyene Le Vauclin, Le Marin og Sainte-Anne begynte å høste frukter av sitt harde arbeid, og det var etter at de hadde sådd og kultivert i mange år. Blant disse pionerene var Stéphanie Victor og Monique og Eugènie Coutinard i Le Vauclin. Eugènie hadde et enestående pågangsmot. Etter en omfattende operasjon ble hun funksjonshemmet. Selv om hun måtte gå med krykker og hadde vondt for å snakke, fortsatte hun å tjene som alminnelig pioner.

I 1966 ble det sendt to spesialpionerer til Rivière-Pilote — Anne-Marie Birba og Arlette Girondin — og før det hadde gått to år, var det blitt opprettet en menighet der. I 1970 ble to andre sendt til Le Marin — Hélène Pérasie og Thérèse Padra. Fram til 1975 hadde noen brødre og søstre fra dette området måttet gå helt til Rivière-Pilote for å komme på møtene. Som følge av at Jehova velsignet arbeidet, ble det senere opprettet en menighet i Le Marin i 1979, Le Vauclin i 1984, i Sainte-Luce i 1993 og i Sainte-Anne i 1997. Brødrene i alle disse landsbyene kommer nå sammen i vakre Rikets saler, og blomstrende menigheter tar seg av lokalbefolkningens åndelige behov.

 Der det ble holdt stevner

Snart ble det nødvendig å finne et mer egnet sted til krets- og områdestevner. De store hallene som det var mulig å bruke den gangen, var dansehaller som ble kalt paillotes (stråhytter) fordi de var omgitt av flettede palmeblad. De som har vært lenge i sannheten, husker dansehallene i Kerlys og i Serge Rouch, der områdestevnene ble holdt i en årrekke. Men etter hvert ble det nødvendig å finne noe bedre.

Brødrene bygde en mobil «hall» i stål, og med den var det mulig å holde stevner i alle deler av Martinique. Det gjorde vi i mange år. Hver landsby har sin egen fotballbane. Så når det ble stevnetid, pleide vi å sette opp vår mobile stevnehall på de forskjellige fotballbanene på øya. Det førte til at det ble avlagt et fint vitnesbyrd. Og så oppmuntrende det var for vitnene i de landsbyene der stevnene ble holdt!

Områdestevnene ble holdt på Louis Achille-stadionet, en innendørs idrettshall i Fort-de-France. Vi husker fremdeles det internasjonale stevnet «Den tro som seirer», som ble holdt i 1978. Da hadde vi den store glede å ha John C. Booth, et medlem av det styrende råd, som hovedtaler. I en av talene sa bror Booth: «Vi har overhodet ingen grunn til å miste troen på Jehovas organisasjon», og han tilføyde: «Vår urokkelige tro vil bli belønnet når vi seirer. Jehova kommer aldri til å skuffe sine lojale tjenere.» De 2886 som var til stede, ble svært oppmuntret av dette programmet.

Bibelske skuespill vekker oppsikt

Det første bibelske skuespillet, som ble framført i 1966, gjorde et varig inntrykk. Det fantes ingen kassettspillere å spille kassettbåndene til skuespillet på. Aktørene måtte lære seg replikkene utenat og si dem. Dette skuespillet, som handlet om Jeremia, varte i nesten to timer! Vi måtte synkronisere  aktørenes bevegelser med bruken av de mange mikrofonene på de forskjellige mikrofonstativene. Og fordi det var så få vitner på Martinique den gangen, var det noen som måtte spille flere roller. De måtte skifte kostyme mellom aktene, alt etter hvilken person de skulle forestille. For et arbeid! Men forsamlingen var henrykt.

Og så var det lyd- og lyseffektene. En bror stod bak scenen og slo på en bølgeblikkplate for at det skulle høres ut som torden. For å simulere lyn stod en annen bror over scenen og brukte et blitskamera mens lyset i hallen var slått av. Nyheter sprer seg raskt på en øy. Da folk fikk høre om de bibelske skuespillene vi hadde, begynte fjernsynsstasjonen å sende ut representanter som skulle filme øvingene våre. På den måten fikk stevnene fin publisitet.

Riving, men også bygging

Det er ingen tvil om at sannheten i Jehovas Ord rev ned mange tankebygninger som hadde sin rot i usannhet og overtro. Jehovas salvede tjenere har fått et oppdrag som ligner på det som profeten Jeremia fikk. Gud sa at han skulle «rykke opp og bryte ned og ødelegge og rive ned, . . . bygge og plante». (Jer. 1: 10) I tillegg til at Jehovas vitner forteller folk hva Guds Ord fordømmer, bruker de derfor hans Ord til å hjelpe ydmyke mennesker til å «ta på den nye personlighet, som ble skapt i samsvar med Guds vilje i sann rettferdighet og lojalitet». — Ef. 4: 24.

Etter hvert som det ble flere som reagerte positivt på Guds Ord, ble det også nødvendig å utføre et annet slags byggearbeid. Tallet på Jehovas vitner på Martinique vokste — fra 1000 i 1975 til 1500 i 1984 og så til 2000 i 1986. Ofte er det dobbelt så mange til stede på menighetsmøtene som det er forkynnere, og det kommer enda flere til  minnehøytiden. For at det skulle bli plass til alle som kom på møtene, var det behov for flere Rikets saler. Det er blitt bygd 20 saler. Alle har mellom 250 og 300 sitteplasser. Det ble også behov for egnede bygninger til avdelingskontoret.

Et viktig skritt

Etter at brødrene hadde lett iherdig i flere år, fant de en eiendom i en av åsene i Fort-de-France med utsikt over sentrum av byen og også praktfull utsikt over bukta. Brødrene og søstrene på Martinique skulle nå få oppleve noe helt spesielt.

Det var svært få kvalifiserte arbeidere blant de lokale brødrene som kunne stille opp på heltid. Det styrende råd godkjente derfor en ordning som gikk ut på at kvalifiserte vitner fra andre land kom og hjalp til. Den første som kom, i februar 1982, var Robert Weinzaepflen, en arkitekt fra Frankrike. Noen dager senere kom Sylvain Théberge fra Canada som byggeleder. Arbeidslaget ble komplett noen uker senere, da omkring 20 brødre og søstre fra Canada og noen frivillige fra Martinique kom. De lokale brødrene støttet ikke dette byggeprosjektet bare ved sitt iherdige arbeid, men også ved sine sjenerøse bidrag. Hver enkelt gav etter evne, og noen gav til og med gullsmykker. For et fint vitnesbyrd som ble avlagt som følge av den iver, enhet og kjærlighet som ble vist i forbindelse med dette prosjektet!

Førte det at man var så opptatt med bygging, til at det ble gjort mindre i forkynnelsesarbeidet på Martinique på den tiden? Tvert imot. Det var en betydelig økning. I mars 1982 var det 1267 forkynnere som var aktive i felttjenesten. Av disse var 19 alminnelige pionerer og 190 hjelpepionerer. Da byggeprosjektet nærmet seg slutten, i 1984, var forkynnertallet kommet opp i 1635, og det var 491 hjelpepionerer i  april det året. Det var tydelig at Jehova velsignet de anstrengelsene vi gjorde oss.

Men framgangen har ikke stanset. Under innvielsesprogrammet, som ble holdt 22. august 1984, talte John Barr, et medlem av det styrende råd, over emnet «Gå framover sammen med Jehovas organisasjon». Han beskrev den nye, fireetasjes bygningen (avdelingskontoret og Betel-hjemmet) som «et storslått redskap som er til nytte når det gjelder å ta hånd om økningen og bedre tjene Jehovas sauer». Mange av dem som var til stede under programmet, kom fra andre land, og fire av dem var de misjonærene som var blitt utvist nesten 34 år tidligere. De frydet seg over å se hvordan Jehova hadde velsignet sine tjenere på denne lille karibiske øya.

 Verdifull hjelp fra åndelige menn

Hjelpen omfattet selvfølgelig ikke bare bygninger. Det ble også sørget for at det ble gitt kjærlig tilsyn. I mange år, fram til 1977, var det avdelingskontoret på Guadeloupe som førte tilsyn med forkynnelsesarbeidet på Martinique. I den tiden var reisende tilsynsmenn, åndelige hyrder, blitt sendt over derfra. De eldre husker Pierre Jahnke og Nicolas Brisart. Fra 1963 var det Armand Faustini som regelmessig besøkte menighetene.

Etter disse var det andre reisende tilsynsmenn, med hver sin stil og personlighet, som bidrog til at menighetene ble åndelig oppbygd. Xavier Noll var i reisetjenesten i mange år. Vi kan også nevne Jean-Pierre Wiecek og hans kone, Jeanine. David Moreau og hans kone, Marylène, besøkte menighetene her og i Fransk Guyana, som på den tiden var underlagt avdelingskontoret på Martinique. Da det ble opprettet et avdelingskontor i Fransk Guyana, ble bror Moreau, som hadde fått opplæring på avdelingskontoret på Martinique, utnevnt som koordinator for utvalget ved avdelingskontoret i Fransk Guyana. Claude Lavigne og hans kone, Rose Marie, tjente som misjonærer i Kourou i Fransk Guyana da Claude ble utnevnt til kretstilsynsmann på Martinique, og nå er de misjonærer i Guinea. Andre har reist i kretstjenesten i kortere perioder, og alle sammen blir husket for sitt harde arbeid og sin lojale innstilling. De som var gift, hadde en dyrebar samarbeidspartner i sin kone, som også var et godt eksempel for søstrene i menighetene. For tiden er det Alain Castelneau og Moïse Bellay og deres koner som besøker menighetene i de to kretsene. Menighetene har gjennomsnittlig fem eldste og sju menighetstjenere hver.

Selv om Martinique bare er en liten øy, har medlemmer av det styrende råd besøkt øya og ført kjærlig tilsyn med  Jehovas tjenere her. Ewart C. Chitty, Daniel Sydlik, Karl Klein, William K. Jackson, Lloyd Barry og Milton Henschel og også andre sonetilsynsmenn har kommet. De tolv brødrene og søstrene som bor og arbeider på Betel-hjemmet, og også alle de andre Jehovas vitner på Martinique setter stor pris på disse besøkene.

’Jehova ser den ydmyke’

Salmisten David skrev: «Jehova er opphøyd, og likevel ser han den ydmyke.» (Sal. 138: 6) Og disippelen Jakob tilføyde at Gud «gir de ydmyke ufortjent godhet». (Jak. 4: 6) Det er mange eksempler på dette blant dem som Jehova har dratt til seg på Martinique.

Christian Bellay og hans kone, Laurette, har erfart en slik ufortjent godhet. Den gangen de bodde i Fort-de-France, var de forvirret over at det fantes så mange forskjellige religioner på Martinique. Hvilken av dem var det Gud godkjente? Da Christian leste Åpenbaringen 22: 18, 19, mente han at han hadde funnet en nøkkel til å få svar på det spørsmålet. Hvilken religion er det som verken føyer noe til Guds Ord eller tar noe bort fra det? Etter at han hadde undersøkt kjensgjerningene, ble han overbevist om at det er Jehovas vitner. Han innså også at han måtte følge den samme regelen i sitt eget liv — verken føye noe til Guds Ord eller ta noe bort fra det eller forkaste noe av det. Fram til da hadde han og Laurette vært samboere, men i 1956 giftet de seg. Den vielsestalen som ble holdt ved den anledningen, var den første på Martinique som ble holdt av et av Jehovas vitner. Året etter ble de døpt i Madame-elven i Fort-de-France. Både en bror av Christian, Leon, og foreldrene hans og også Laurettes bror Alexandre tok imot sannheten. Moïse Bellay, en av sønnene til Christian og Laurette, tjener for tiden som kretstilsynsmann. Så mye ufortjent godhet Jehova har vist denne familien!

 Når noen av et rett hjerte viser Jehovas tjenere vennlighet, om enn bare i små ting, kan det føre til velsignelser for dem selv. (Matt. 10: 42) Det erfarte Ernest Lassus, som hadde en gullsmedforretning i Fort-de-France. Han tok imot bladet Våkn opp! regelmessig, ikke fordi han var interessert, men mest for høflighets skyld. En dag fortalte den forkynneren som kom med bladene, at det bare er Jesus Kristus, Fredsfyrsten, som kan skape rettferdige forhold på jorden. Det var dette Ernest Lassus ønsket. Han gikk med på at forkynneren kom hjem til ham. Det ble startet et bibelstudium. Han sier: «Nå har jeg alt jeg kunne ønske meg. De fleste barna mine er i sannheten; én av døtrene mine er pioner, en sønn som er pioner, er også eldste, og en eldre sønn er medlem av Betel-familien.»

Fast bestemt på å tjene Jehova

Det er oppmuntrende å se unge mennesker som nærmer seg Jehova, og som viser at de setter pris på hans kjærlige rettledning. Mange unge har vært rådville som følge av mangel på god rettledning i verden. Men gjennom Guds Ord får de hjelp til å lære hva som virkelig er meningen med livet. (Fork. 12: 13) Når de får vite hva Bibelen inneholder, begynner de å oppdage at det lønner seg å følge veiledningen i Jesaja 30: 21, der det står: «Dine ører skal høre et ord bak deg si: ’Dette er veien. Gå på den.’»

En av disse, en tiåring som het Claudia, hadde en rekke spørsmål til den forkynneren som pleide å besøke familien hennes. Fordi faren ble syk, begynte studiet med moren å bli holdt uregelmessig, men Claudia fortsatte å studere og å følge den bibelske veiledningen hun hadde lært. Hun brente katekismen og andaktsboken sin og ødela de religiøse bildene sine. Da faren døde, nektet hun å gå i svarte sørgeklær, og hun forkynte for dem som ville be for farens sjel. Hun  oppmuntret moren til å komme på menighetsmøtene, og på den måten viste hun samme holdning som den lille israelittiske piken som var tjener for Na’amans hustru. (2. Kong. 5: 2—4) Claudia meldte seg også inn på den teokratiske tjenesteskolen. Snart ble hun med ut i felttjenesten, og i 1985, da hun var tolv år, ble hun døpt. Samtidig ble også moren døpt. Moren innrømmer gjerne at datteren har hatt mye å si for hennes egen åndelige framgang.

Noen unge er flinke til å utnytte anledninger til å avlegge et vitnesbyrd på skolen. En fransklærer i Le François gav elevene i oppgave å undersøke de forskjellige religionene på Martinique. Atten år gamle Roselaine og en annen i klassen hennes fikk anledning til å avlegge et godt vitnesbyrd ved å bruke boken Menneskets søken etter Gud. Både læreren og mange av elevene ville ha en bok, så de fikk levert omkring 20 stykker.

Selv når klassen diskuterer spørsmål som blir betraktet som kontroversielle, har unge forkynnere frimodig forklart de høye prinsippene i Jehovas Ord. Mary-Suzon Monginy forteller hva hun opplevde: «En dag vi snakket om de problemene som har med overbefolkning å gjøre, nevnte læreren de moderne metodene for barnebegrensning. Spørsmålet om abort kom opp, og dermed ble det en ordentlig diskusjon. Jeg spurte læreren om jeg kunne få redegjøre for mitt syn dagen etter. Det gikk han med på, og i nesten to timer hadde vi en drøftelse med hele klassen.» Mary-Suzon hentet stoff fra Våkn opp!, deriblant «Et ufødt barns dagbok», som stod i den franske utgaven for 22. august 1980. Resultatet ble at klassen fikk en mer positiv holdning til Jehovas vitner.

Martinique har en ung befolkning. De unge i sin alminnelighet blir narret inn i et økonomisk system som legger  altfor stor vekt på materielle ting, og som gir dem et tomt liv. Men ungdommer blant Jehovas vitner har lært seg å sette pris på åndelige verdier. Det gjør en varm om hjertet å se at våre Rikets saler på Martinique er fulle av barn og unge som ønsker å kjenne Jehova og hans veier.

Frihet fra slaveri under narkotika

Som mange andre steder der materialismen har undertrykt åndelige verdier, er det også på Martinique mange ungdommer som har ødelagt helsen og tilværelsen ved å bruke crack og andre narkotiske stoffer. Den sanne kristendom har imidlertid frigjort noen fra et slikt farlig misbruk. Paul-Henri og Daniel fra Fort-de-France tilhørte rastafari-religionen, som tillot fri bruk av marihuana. Rastafarianerne hadde sin egen forklaring av det som Åpenbaringen i Bibelen sier om ’blad som er til legedom for nasjonene’. Men de gjorde ikke engang noe forsøk på å forklare det meste av alt det andre som står i Åpenbaringen. Paul-Henri og Daniel hadde imidlertid lyst til å forstå det, og Jehovas vitner tilbød seg å hjelpe dem.

Paul-Henri og Daniel sier: «Vi var ikke så lystne på å gå på Jehovas vitners møter, for vi var redd for at vi skulle få en uvennlig mottagelse på grunn av vårt ytre, som var ganske frastøtende.» Men da de gikk likevel, ble de overrasket over den vennlighet og varme de møtte i Rikets sal, og over at folk ikke virket tilgjort. Uken etter klipte de håret og begynte å kle seg på en mer presentabel måte. Det tok ikke lang tid før de også sluttet å røyke. Og snart var de med på å forkynne det gode budskap.

Paul-Henri tilføyer: «En dag jeg var ute og forkynte på gaten, traff jeg en politimann som jeg hadde vært i klammeri med før fordi jeg hadde brukt narkotika. Han  ropte  forbauset: ’Men det er jo Grosdésormaux!’ Jeg tok Bibelen og bladene, ikke narkotika, opp av vesken. Han tok med glede imot bladene, gratulerte meg og ønsket meg lykke til videre. Og fortsette gjorde jeg. Jeg ble døpt i 1984 og ble alminnelig pioner i 1985. Nå er jeg gift, er familieoverhode og tjener som eldste i den lokale menighet. Min venn Daniel har også gjort lignende framskritt i sannheten.»

Det er ikke bare unge mennesker som vil ha løsninger på livets problemer. Det vil voksne også. For å hjelpe alle som har et lærevillig hjerte, sørget avdelingskontoret for at det ble skaffet til veie 250 000 eksemplarer av traktaten Hvorfor er livet så problemfylt? til utdeling i april og mai 1995. Ettersom det bare bodde 330 000 på Martinique, betydde dette at hver voksen og også mange yngre ville kunne høste gagn av dette viktige budskapet. Traktaten åpnet muligheten for mange fruktbare samtaler.

En kretstilsynsmann fortalte at en kvinne som bodde på landet, prøvde å ringe til Selskapets avdelingskontor etter at hun hadde lest traktaten. I farten slo hun feil nummer, men det gjorde ikke noe. Nummeret var til en Rikets sal i Fort-de-France, og telefonen ringte akkurat da forkynnerne forberedte seg på å gå ut i felttjenesten sammen med kretstilsynsmannen. Kvinnen sa: «Vær så snill å sende noen fra Jehovas vitner til meg så snart som mulig. Jeg vil studere Bibelen.» Dagen etter fikk hun den hjelpen hun ønsket.

Egen stevnehall til slutt

Det ble etter hvert vanskelig å finne steder der vi kunne holde stevner. Det var stadig flere som overvar stevnene. Dessuten var ikke det idrettsanlegget vi hadde brukt til områdestevnene, egnet lenger. Hva kunne vi gjøre?

 En eldste i menigheten i Rivière-Salée så seg om etter en tomt der det kunne bygges en Rikets sal. Til sin store overraskelse ble han tilbudt en tomt på rundt 60 mål — mye mer enn det som trengtes til en Rikets sal! Som ved en styrelse var dette i den sentrale delen av øya. På eiendommen stod det en gammel verkstedhall av stål. Selv om den ikke var i så god stand, kunne den brukes midlertidig til områdestevner. I 1985 hadde vi vårt første områdestevne der. Det var 4653 til stede, og det var over 600 flere enn året før.

Arbeidet med en ny bygning begynte i 1992. En rekke brødre og søstre fra Italia kom for å hjelpe til med byggingen, og de betalte reisen selv. Lokale vitner gav gavmildt av sin tid og sine økonomiske midler. Prosjektet er nå fullført. Denne vakre stevnehallen har plass til 5000. Den er faktisk det største forsamlingslokalet på Martinique.

Nå trenger vi ikke å utsette stevnene våre mer på grunn av fotballkamper, noe vi ofte måtte gjøre i siste liten fordi tidspunktet for kampene ble forandret. Dessuten slipper vi alt strevet med å montere, demontere, transportere og lagre den mobile stålhallen. Stevnehallen vår, som er omgitt av blomster, kongepalmer og fargesprakende trær, bringer ære til Jehova.

En organisasjon som lovpriser Jehova

Jehova har de siste 50 årene sørget for at den sanne tilbedelse har slått rot og hatt framgang på Martinique. Gjennom sin organisasjon har han gitt dem som er betrodd tilsynsoppgaver, opplæring. Xavier Noll og hans kone gikk i den 31. klassen på misjonærskolen Gilead. Senere fikk bror Noll ytterligere opplæring på et ti måneders kurs ved Gilead i 1964. Denne opplæringen viste seg å være svært nyttig da det styrende råd bestemte at Selskapet Vakttårnet  skulle opprette et avdelingskontor på Martinique i februar 1977.

De første medlemmene av utvalget ved avdelingskontoret var Xavier Noll, koordinatoren, og Valentin Carel og Gérard Trivini. Senere ble Armand Faustini, som hadde vært reisende tilsynsmann i mange år, utnevnt. Etter at bror Trivini døde og bror Carel flyttet til Frankrike, ble Henri Ursulet i september 1989 utnevnt til det tredje medlemmet av utvalget. Han er født i 1954, det året da Xavier og Sara Noll kom fra Frankrike for å vie seg til tjenesten på Martinique.  Helt fra den spede barndom av hadde Henri gagn av sin mors eksempel med hensyn til tro, akkurat som Timoteus, en av Paulus’ medarbeidere, hadde gagn av sin mors eksempel. — 2. Tim. 1: 5.

I 1975 var det 1000 forkynnere og i alt 15 menigheter på øya. I 1997 ble det nådd et høydepunkt på over 4000 forkynnere. Alle disse samarbeider med de 46 menighetene som er her. De siste 20 årene har vi i gjennomsnitt hatt en årlig økning på sju prosent.

Det er allerede én forkynner pr. 90 innbyggere på Martinique. Det blir ledet flere tusen bibelstudier med interesserte. Jehovas arbeid er kjent over hele øya. Hans vitner er også godt kjent. Det blir stadig vanskeligere for andre å si noe stygt om Jehovas vitner, for det er alltid noen i nærheten som kan ta til motmæle mot bakvaskerne. Det blir forkynt på gaten, på offentlige plasser, på torg og på parkeringsplasser ved sykehus og ved store kjøpesentre. Det gjør at folk stadig blir minnet om budskapet om Riket. Og når folk som er hjemme, hører noen rope: «To-to-to, il y a du monde?» (Hallo, er det noen hjemme?), vet de med én gang at Jehovas vitner har kommet for å snakke om Guds rike.

Noen steder på øya er det ikke sjelden at distriktene blir gjennomarbeidet hver uke nå. Når forkynnerne går ut i felttjenesten, kan det være at de bare har 10—15 hus på sitt distriktskart. Slike steder forkynner de for folk som har hørt budskapet om og om igjen. Det betyr at de må variere innledningene sine og de temaene de tar opp med folk. De må gjøre god bruk av alle de hjelpemidlene og forslagene som den tro og kloke slave kommer med. Fram til ganske nylig var det forholdsvis sjelden det ble forkynt på gaten i franske distrikter, men nå er gatearbeid i ferd med å bli en interessant og produktiv side ved tjenesten.

 «Si bon Dié lé»

Folk på Martinique sier ofte: «Si bon Dié lé» (Hvis det er Guds vilje). Guds vilje er som kjent klart uttrykt i Bibelen. Salme 97: 1 sier: «Jehova selv er blitt konge! La jorden glede seg. La de mange øyer fryde seg.» Og i Salme 148: 13 står det: «La dem lovprise Jehovas navn.» Gjennom profeten Jesaja kommer Jehova med denne fine innbydelsen: «Om du bare ville gi akt på mine bud! Da skulle din fred bli som en elv.» (Jes. 48: 18) Guds gode vilje er at «alle slags mennesker skal bli frelst og komme til nøyaktig kunnskap om sannheten». (1. Tim. 2: 4) Guds vilje går også ut på at han skal frigjøre skapningen fra syndens og dødens lenker og gjøre hele jorden til et paradis der mennesker av alle raser og hudfarger er forent i tilbedelsen av sin Skaper. (Rom. 8: 19—21) Muligheten til å få del i denne kjærlige hensikt står fortsatt åpen for Martiniques befolkning.

Martinique har gjennomgått store forandringer de siste ti årene, i likhet med de fleste andre steder på jorden. Narkotika, materialisme og moralsk forfall har satt sitt preg på det som en gang var et idyllisk paradis. Guds Ord har forutsagt de forandringene i folks holdninger som har ført til disse forholdene. (2. Tim. 3: 1—5) Men det er ikke Guds vilje at det skal være slike forhold. Jehova fortsetter tvert imot å hente ut fra folket dem som han omtaler som «attråverdige ting», og å forberede dem med tanke på livet i paradiset som en del av et verdensomfattende samfunn, hans folk. (Hag. 2: 7) Dette er ikke mennesker som er likegyldige og lar være å foreta seg noe fordi de mener at hvis det er Guds vilje, så kommer det til å skje uansett. Nei, dette er mennesker som nøye gransker Skriftene for å finne ut hva Guds vilje er, og som så lar kjærligheten motivere dem til nidkjært å gjøre det som behager Gud. — Apg. 17: 11; Tit. 2: 13, 14.

 [Kart på side 192]

(Se den trykte publikasjonen)

De 46 menighetene ligger på disse stedene

SAINT-PIERRE

CASE PILOTE

SCHOELCHER (2)

FORT-DE-FRANCE (14)

LES TROIS ILETS

AJOUPA-BOUILLON

LE MORNE ROUGE

GROS-MORNE

VERT PRÉ

SAINT-JOSEPH (2)

LE LAMENTIN (3)

DUCOS

SAINT-ESPRIT

RIVIÈRE-SALÉE

RIVIÈRE-PILOTE

SAINTE-LUCE

BASSE-POINTE

LE LORRAIN

MARIGOT

SAINTE-MARIE

TRINITÉ (2)

LE ROBERT (2)

LE FRANÇOIS (2)

LE VAUCLIN

LE MARIN

SAINTE-ANNE

 [Helsides bilde på side 162]

[Bilde på side 167]

Xavier og Sara Noll det året de kom til Martinique

 [Bilder på side 175]

Lojale tjenere for Jehova gjennom en årrekke: (1) Leon Bellay, (2) Jules Nubul, (3) Germain Bertholo, (4) Philippe Dordonne, (5) Roger Rosamond, (6) Christian Bellay, (7) Albert Nelson, (8) Vincent Zébo, (9) Vincent Muller

 [Bilder på side 177]

Kvinner som har vært gode eksempler som lærere i Guds Ord: (1) Stella Nelzy, (2) Victor Fousse (nå Lasimant), (3) Léonide Popincourt, (4) Andrée Zozor, (5) Emma Ursulet

[Bilde på side 183]

Den første Rikets sal som var deres egen (i Fort-de-France)

[Bilde på side 186]

Familien Moutoussamy — alle er knyttet til den kristne menighet

[Bilde på side 191]

Montagne Pelée og byen Saint-Pierre

[Bilde på side 199]

Betel-familien på Martinique

[Bilder på side 207]

Endelig egen stevnehall — i Rivière-Salée