Paraguay

PARAGUAY ligger i hjertet av Sør-Amerika, med andre land på alle kanter. Hva betyr landets navn? Meningene er delte, men på lokalt hold er det en utbredt oppfatning at det betyr «elv som kommer fra havet». Indianerne i området trodde at noen vann i de brasilianske sumpene, hvor elven Paraguay har sitt utspring, var like store som havet. Elven renner gjennom landet fra nord til sør og deler det i to. Øst for elven er det bølgende åser, fruktbare marker med rød jord, og tette skoger. Vest for elven ligger Chaco, et tynt befolket område med kraftig gress, krattskog og store sumper hvor insektsvermer og en mengde forskjellige fargerike tropiske fugler holder til.

Paraguay er et land hvor moderne teknologi står i skarp kontrast til det enkle livet folket på landsbygda lever. Jetfly og kommunikasjonssatellitter har åpnet døren til store kunnskapsområder. I Asunción, hovedstaden, kan man se silhuetten av høye bygninger mot himmelen. Ved landets grense i øst, ved elven Paraná, ligger Itaipú, et vannkraftverk med en kraftytelse som er den største i verden for kraftverk av dette slaget.

Du tenker kanskje på Paraguay som et spansktalende land, men det har det ikke alltid vært, og det er det for så vidt heller ikke i dag. Urinnbyggerne var guarani-indianere. De første hvite som kom til landet, var portugisiske oppdagelsesreisende, som  kom omkring 1520 under ledelse av Alejo García. I 1530-årene begynte spanierne å etablere seg i det området som nå er Asunción. Landet var underlagt Spania fram til 1811, men guarani ble aldri erstattet av det språket conquistadorene talte. Av den grunn er guarani, et vakkert, melodiøst språk, morsmålet til flertallet av befolkningen den dag i dag, og både guarani og spansk er landets offisielle språk.

Noen tiår etter at de europeiske oppdagelsesreisende hadde kommet, kom jesuittene for å omvende guaraniene til katolisismen. Guaraniene hadde ingen billedstøtter eller templer. Men jesuittene samlet indianerne i bysamfunn, hvor de lærte dem katolske skikker og hymner, samtidig som de også lærte dem håndverk og andre praktiske ferdigheter. Jesuittene brukte en del av den fortjenesten indianerne hadde, til å skaffe indianerne det de trengte til livets opphold, men de brukte også denne ordningen til å skaffe seg selv rikdom og makt. Mange spanske landeiere så med misunnelse på dette. De klaget til spanskekongen, Karl III, på at jesuittene fikk stadig større makt. Denne klagen, som altså ikke kom fra guaraniene, men fra de katolske kolonistene, var en av de viktigste årsakene til at Spania forviste jesuittene fra sitt rike i 1767. Men katolisismen fortsatte å øve innflytelse i befolkningens liv. De antok de ytre formene for katolisisme, samtidig som de i mange tilfeller også holdt fast ved noen av sine tidligere oppfatninger. Dette skapte en atmosfære hvor overtro kunne trives. Men i og med at de aksepterte katolisismen, kom også det katolske presteskap til å øve en mektig innflytelse i deres liv.

Denne religiøse arven brakte ikke fred til landet. Det har vært mange kriger i Paraguays historie, og de har etterlatt seg dype spor i befolkningens liv. Fra 1864 til 1870, under Francisco Solano López, lå landet i krig med Brasil, Argentina og Uruguay. Det fikk katastrofale følger.  Ifølge tilgjengelige opptegnelser hadde landet kanskje en befolkning på minst en million ved krigens begynnelse. Ved krigens slutt skal den ha vært redusert til omkring 220 000, og av disse var minst 190 000 kvinner og barn. Andre kriger fulgte; en krig med Bolivia dreide seg om eiendomsretten til Chaco, og andre oppstod som følge av politisk uro. Det er kanskje derfor ikke så overraskende at det har vært slik i Paraguay at de som har villet ha makt over andre, ofte har tydd til fysisk maktutfoldelse for å nå sine mål.

Til dette landet kom det gode budskap om Jehovas rike, først i form av bibelske traktater som ble sendt i posten før 1914, og deretter via personer som kom til landet fra 1925 av. Dermed begynte vannet fra en annen elv, ikke fra elvene Paraguay eller Paraná, men fra «en elv med livets vann», å bli tilgjengelig her som overalt ellers i verden. — Åp. 22: 1.

Sannheten om Riket kommer til Paraguay

J. F. Rutherford, som var Selskapet Vakttårnets president, bad Juan Muñiz om å flytte fra Spania til Argentina for å  organisere og utbre forkynnelsen av det gode budskap i den delen av verden. Juan kom til Buenos Aires 12. september 1924, og ikke lenge etter reiste han til Uruguay og også til Paraguay for å utbre Rikets budskap der. Sannhetens sæd var blitt sådd, men det var liten vekst å spore.

I 1932 ble Paraguay innblandet i en annen krig, denne gangen med Bolivia. Enda en gang ble befolkningen kraftig uttynnet. Krigen gikk hardt ut over landets økonomi, og det var ikke trygt for forkynnere fra andre land å komme dit med det gode budskap om Riket. Men i 1934, mens krigen raste som verst, sendte det argentinske avdelingskontoret tre Jehovas vitner til Paraguay for at de skulle innby rettsindige mennesker der til å drikke av «livets vann for intet». Det var bror Martonfi, bror Koros og bror Rebacz. — Åp. 22: 17.

Intens motstand fra presteskapet

Bror Rebacz skrev: «I oktober det året var bror Martonfi og jeg klar til å dra innover i landet. Vi hadde med oss to kartonger med litteratur foruten hver vår koffert. Vi reiste med toget fra Asunción til Paraguarí. Der var det ikke mulig å få noe transport videre, så vi gikk til fots de cirka tre milene til vårt første bestemmelsessted, Carapeguá. Den første natten sov vi på bakken med litteraturen plassert ved siden av oss. Da vi begynte å forkynne neste dag, oppsøkte landsbypresten innbyggerne og sa at de ikke måtte høre på oss. Deretter red han og en annen mann til nabolandsbyen og sa til innbyggerne der at de ikke måtte høre på oss, men jage oss ut av landsbyen, og det var noen av dem som prøvde å gjøre det.»

Som følge av at presten la press på folk på denne måten, ble det ikke levert så mye bibelsk litteratur, og noen leverte tilbake litteratur som de først hadde tatt imot. Fra Carapeguá gikk forkynnerne videre fra den ene byen eller landsbyen til den andre — til Quiindy, Caapucú, Villa Florida og San  Miguel. For å komme til San Juan Bautista gikk de hele dagen, helt fram til midnatt, da de la seg til å sove under åpen himmel, og så gikk de videre tidlig neste morgen. Da de kom fram til byen, gikk de først til politiet og forklarte sitt ærend. Politimennene tok imot dem med respekt. Deretter brukte brødrene hele dagen i forkynnelsesarbeidet.

Men da bror Martonfi morgenen etter kom ut av den lille hytten de hadde leid, fikk han seg en overraskelse. Han ropte inn til bror Rebacz: «I dag får vi oppleve noe nytt.» Den litteraturen de hadde levert dagen før, var blitt revet i stykker og lå spredt rundt hytten. På noen av papirbitene var det skrevet fornærmelser og grove ord og trusler om at de ikke kom til å komme levende ut av byen.

Mens de satt og spiste frokost, kom politiet og arresterte dem. Hva var årsaken til den forandrede holdningen? Bror Rebacz fortalte senere: «Da vi spurte om årsaken, viste de oss en avis hvor vi ble anklaget for å være bolivianske spioner som gav seg ut for å være evangelister. Avisredaktøren var den ledende presten i området.»

Tilbake til Asunción

De to vitnene ble sendt til Asunción som fanger. Det var en lang strekning å gå. På veien fra den ene politistasjonen til den neste hadde de alltid med seg en væpnet vakt. Folk langs veien ropte skjellsord til dem og kastet søppel etter dem. Men politiet behandlet brødrene respektfullt og sa også at det var latterlig å anklage dem for å være spioner. Noen ganger tok politimennene brødrenes bagasje opp på hesteryggen. En av dem lot til og med bror Martonfi ri hesten hans mens han selv gikk sammen med bror Rebacz og hørte på det han hadde å fortelle om Guds rike.

I Quiindy ble brødrene overgitt til hæren, og da ble behandlingen verre. I 14 dager ble de holdt i vaktarresten, hvor  de måtte sitte rett opp og ned på trekrakker og verken fikk legge seg eller reise seg. Der ble de hånt og spottet og slått med en ridepisk. Senere, i Paraguarí, ble de ført til togstasjonen i håndjern sammen med en vaktstyrke på tolv soldater utstyrt med bajonetter. Der ble de igjen overgitt til politiet, som skulle ha dem under bevoktning resten av turen til Asunción.

Forholdene i fengselet i hovedstaden var også tøffe, men de hadde heldigvis klart å beholde en bibel, og ved hjelp av den fikk de avlagt et vitnesbyrd for de andre fangene. Etter at de hadde sittet i fengsel i hovedstaden en uke, ble de omsider ført til politimesterens kontor. Innenriksministeren, oberst Rivarola, var også til stede. (Senere ble det kjent at da oberst Rivarola hadde fått vite om de anklagene som var blitt rettet mot våre brødre i avisen i San Juan Bautista, hadde han sendt telegrammer til de militære overordnede om at de måtte sørge for at brødrene kom levende tilbake til hovedstaden.) «Begge beklaget det som hadde hendt,» sa bror Rebacz. «De sa at selv om dette var et katolsk land, var det religionsfrihet her, og at vi hadde lov til å fortsette å forkynne fra hus til hus, slik vi hadde gjort, men at vi av hensyn til vår egen sikkerhet ikke burde forlate hovedstaden.»

Da bror Muñiz hørte om dette i Buenos Aires, sendte han beskjed til de to brødrene om at de måtte komme tilbake til Argentina og bli der til krigen var slutt. Krigen sluttet året etter. Men bror Koros, som ikke hadde vært sammen med de to som ble arrestert, ble værende i Asunción.

Paraguays førstegrøde

Omtrent på denne tiden traff en av pionerene en mann som spurte etter litteratur på arabisk til sin svigerfar, en immigrant fra Libanon. På denne måten fikk Julián Hadad en bok som han kom til å sette stor pris på. Han ble overbevist  om at han hadde funnet sannheten, og begynte å undervise barna sine. Han skrev også til Selskapet etter litteratur som han kunne dele ut til naboene. Noen år senere traff en pioner Julián i San Juan Nepomuceno og kunne gi ham ytterligere åndelig hjelp. I 1940 ble ekteparet Hadad døpt, og de ble dermed de første forkynnerne som ble døpt i Paraguay. Siden den tid har Julián, en sønn av ham og flere av barnebarna hatt den glede å delta i pionertjenesten. Julián fortsatte å tjene som pioner til like før han døde, 77 år gammel.

I mellomtiden hadde Chaco-krigen fått Juan José Brizuela til å tenke alvorlig over livet. Han var blitt såret og tatt til fange av bolivianerne. Som krigsfange hadde han sett enker gråte over sine farløse barn, og han hadde sett katolske prester velsigne bolivianske soldater. Han husket at han sammen med andre paraguayanske soldater hadde fått en lignende velsignelse. Han tenkte: «Det må være noe galt et sted. Hvis det finnes en Gud, vil han ikke gå fram på den måten. Men hvis det finnes en Gud, skal jeg lete etter ham til jeg finner ham.»

Etter krigen traff Julián Hadad ham i Carmen del Paraná. Julián hjalp ham med å finne tilfredsstillende svar på  spørsmålene sine ut fra Bibelen. Som apostelen Paulus en gang sa, har Gud sørget for at mennesker som ’famler etter ham’, ’virkelig kan finne ham’. (Apg. 17: 27) Juan José forstod snart at han hadde funnet den sanne Gud, Jehova. (5. Mos. 4: 35; Sal. 83: 18) Han ble døpt i 1945, og hans kone, Jóvita, ble døpt i 1946.

Bibelens sannheter ble også drøftet ved en grønnsakbod på et torg i San Lorenzo. Den kvinnen som forkynte der, var ikke et av Jehovas vitner; hun hadde bare fattet interesse for det Jehovas vitner lærte. Sebastiana Vazquez lyttet med interesse. Hun var analfabet, og for å kunne gjøre åndelige framskritt lærte hun seg å lese, og i 1942 ble hun døpt som et av Jehovas vitner.

Trosprøver for en liten gruppe

Den første menigheten, eller kretsen, som det het på den tiden, i Paraguay ble organisert i 1939. Den hadde bare to forkynnere, men de var iherdige evangelister. De rapporterte  til sammen 847 timer i felttjenesten og leverte 1740 bøker og brosjyrer i det tjenesteåret. De holdt møter i et hjem i det som nå heter Gaspar Rodríguez de Francia aveny (tidligere Amambay), mellom Antequeragaten og Tacuarígaten i Asunción. Fem—seks personer pleide å komme på møtene, som ble holdt i et rom på fire ganger fire meter. Dette rommet dekket behovet fram til 1944.

Året etter begynte brødrene å bruke to elektriske grammofoner til å spille av grammofonplater med korte foredrag over forskjellige bibelske emner. Presteskapet ble så rasende at de bad myndighetene om å forby all videre virksomhet fra Jehovas vitners side. Men vitnene fortsatte. Det er tydelig at de klare, bibelske foredragene på disse grammofonplatene hadde en god virkning. I de neste par årene ble det gjort god bruk av slike innspillinger på flere språk med tanke på kolonier av polske, russiske, tyske og ukrainske immigranter som hadde bosatt seg sør i landet.

Familien Golasik, som bodde i en polsk/ukrainsk koloni i nærheten av Encarnación, var blant de første fra dette området som tok imot sannheten. Det gikk ikke lang tid før Roberto Golasik, utstyrt med grammofon og litteratur, drog av sted på hesteryggen for å avlegge et vitnesbyrd i forskjellige kolonier. I begynnelsen ble møtene her holdt én gang i måneden, så to ganger i måneden og senere én gang i uken. Det hendte at de som var til stede, hadde fem forskjellige språk som morsmål, men alle lærte sakte, men sikkert den bibelske sannhets rene språk. — Sef. 3: 9.

Dessverre fortsatte ikke alle som var med på å avlegge et vitnesbyrd på den tiden, å gå på den smale veien som fører til livet. Han som hadde ansvaret for Selskapets litteraturlager i Asunción, begynte å dosere egne meninger. Da han forlot Jehovas organisasjon, sluttet også andre å tjene Jehova. Tallet  på forkynnere av Riket gikk ned fra 33 i 1943 til 8 i 1944. Hvordan skulle det gå nå? Jehova velsignet dem som viste seg å være lojale vitner, og organisasjonen begynte å vokse igjen. — Sal. 37: 28.

Misjonærer blir kjent med lokale skikker

Som et uttrykk for kjærlig omsorg for hjorden i Paraguay sendte avdelingskontoret i Argentina Gwaenydd Hughes dit for at han skulle føre tilsyn med arbeidet. Da han ble innbudt til å gjennomgå Vakttårnets bibelskole Gilead i 1945, ble det bestemt at Ieuan Davies og hans kone, Delia, skulle reise til Paraguay. Men fordi det tok så lang tid å få de nødvendige papirene i orden, kom Hollis Smith, som hadde gjennomgått Gilead, først og kunne ta imot bror og søster Davies da de kom til Asunción med elvebåt i slutten av 1945. Noen dager senere kom Albert og Angeline Lang med fly. Også de hadde gått på Gilead. Og det kom flere misjonærer. Det ble leid et hus hvor misjonærene kunne bo, og der kunne også den lokale menigheten holde møter. Alle misjonærene var ivrige etter å tjene, men de måtte naturligvis sette seg inn i hvordan folk på stedet levde.

De oppdaget at folk var svært religiøse, men at de manglet bibelkunnskap. Hver by hadde sin skytshelgen, som i de fleste tilfeller var «jomfru Maria».

Etter hvert ble misjonærene kjent med lokalbefolkningens skikker, og de syntes at mange av dem var tiltalende. Det bugnet av frukt og grønnsaker på torget, og kvinnene bar store, tunge kurver på hodet. I forretningene kunne man få kjøpt håndlagde kniplinger, nanduti, som var så fine at de minnet om spindelvev. Det gikk heller ikke lang tid før de oppdaget at folk startet dagen tidlig, for så å stenge alt ved middagstider for å ta siesta i de varmeste timene på dagen. Misjonærene lærte seg at når de skulle besøke folk for å  gjøre kjent Rikets budskap, måtte de stille seg ved porten og klappe i hendene og vente med å gå inn til de var blitt bedt om det. De ble slått av hvor vennlige, enkle og varme folk var. Men de måtte også lære å snakke med dem på deres eget språk — ikke bare på spansk, men også på guarani.

I april 1946, like etter at misjonærene hadde kommet, ble bror og søster Davies sendt til Argentina for å tjene der. Pablo Ozorio Reyes, som bare hadde gått på møtene noen få måneder, ble utnevnt til å lede Vakttårn-studiet, trass i at han ennå ikke var døpt. Hvorfor fikk han denne oppgaven så snart? Fordi han kunne språket og hadde gjort fine åndelige framskritt. Men han møtte utfordringer. Bror Ozorio skrev senere: «Kort tid etter at jeg var blitt utnevnt til Vakttårn-studieleder, måtte jeg korrigere en kommentar som ikke var riktig. Han som hadde kommet med kommentaren, ble rasende og utfordret meg til en slåsskamp der og da. Det ville jeg naturligvis ikke være med på, og en av misjonærene hjalp til med å roe ned situasjonen. Det er ikke noe som hjelper en bedre til å bli moden, enn litt ansvar.» Han som hadde så hissig temperament, sluttet dessverre senere å tjene Jehova.

Organisasjonen bygges opp

Før 1946 var omme, oppstod det behov for et større senter for den teokratiske virksomheten. Det hadde kommet seks misjonærer til — William og Fern Schillinger og fire andre. Det ble leid et hus med en stor hage i Mariscal López aveny. Forsvarsdepartementet lå rett over gaten. Det store skiltet hvor det stod «Rikets sal», fikk en lett synlig plass på inngangsporten, så ingen som hadde et ærend hos forsvarsdepartementet, kunne unngå å se det.

Den 1. september det året opprettet Selskapet et avdelingskontor i Paraguay. Det holdt til i den bygningen som  nylig var blitt leid. Nå som det hele var blitt bedre organisert, ble det avlagt et mer omfattende vitnesbyrd, men samtidig økte også motstanden. Prestene brukte øyensynlig folks skriftemål til å skaffe seg opplysninger og til å skremme katolske postmenn fra å levere Vakttårnets litteratur.

I november kom bror Hughes fra Argentina for å besøke og bygge opp de fire små menighetene som da var i virksomhet. Han hadde gjennomgått Gilead. Han hadde også overvært «Glade nasjoners teokratiske sammenkomst» i Cleveland i Ohio i USA, hvor deler av programmet ble holdt på 20 språk, og hvor 80 000 mennesker var samlet på det fullsatte stadionet den siste dagen. Så han hadde mye å fortelle brødrene. De trengte denne oppmuntringen for å kunne fortsette å tjene under de vanskelighetene som lå foran dem.

Revolusjon

Tidlig i 1947 brøt det ut revolusjon i landet. Soldater fra regjeringsstyrkene tok oppstilling med maskingeværer på fortauet utenfor misjonærhjemmet. Etter kamper som varte en dag, ble situasjonen noenlunde stabilisert. Så, 7. mars, ble situasjonen igjen alvorlig. Det var kamphandlinger i gatene,  og det ble erklært militær unntakstilstand. Politiets hovedkvarter i Asunción sentrum ble stormet av opprørerne.

Fordi man regnet med at hærens hovedkvarter også kom til å bli angrepet, rekvirerte den generalen som hadde kommandoen, misjonærhjemmet til bruk for de militære og gav brødrene tre dager på seg til å flytte. Etter at brødrene hadde bedt om utsettelse, fikk de ti dager. Midt under revolusjonen og i en tid da boligmangelen var høyst prekær, hadde brødrene plutselig sin egen kampanje gående: Operasjon husjakt. Det ser ut til at det var Jehovas vilje at de høyere myndigheter i Paraguay skulle fortsette å være oppmerksom på hans vitners eksistens. Det eneste egnede huset vitnene kunne få, var et som lå rett ved siden av presidentboligen, i den gaten hvor mange av ambassadene lå.

Med hensyn til revolusjonen skrev avdelingstjeneren i et brev datert 26. mars 1947: «Situasjonen blir verre for hver dag som går. I skrivende stund er det et fly oppe i luften noen kilometer unna som bomber flyplassen, tror jeg. Flyet blir angrepet av luftvernkanoner. Presidentboligen er omringet av hundrevis av soldater, og skytevåpnene deres lager en forferdelig støy. Luften er farget blå av kruttrøyken, og lukten er vemmelig. Revolusjonsstyrkene befinner seg like utenfor byen; vi kan høre den stadige skrallingen fra skytevåpen og bomber . . . Matvaresituasjonen forverrer seg for hver dag som går.»

Revolusjonsstyrkene stod mindre enn ti kvartaler fra misjonærhjemmet da regjeringsstyrkene begynte å drive dem tilbake. I hele denne tiden deltok brødrene i forkynnelsesarbeidet så godt de kunne. Revolusjonen varte i cirka seks måneder, og den viste seg å være en virkelig prøvelse, særlig for de lokale brødrene. Myndighetene gav dem hard behandling fordi de bevarte sin kristne nøytralitet.

 De unnlot ikke å komme sammen

Da revolusjonen var over, begynte forholdene å bli normale igjen, og noen av dem som hadde flyktet til Argentina, kom tilbake. Det ble lagt planer om å holde et stevne, det første i Paraguay, 4.—6. juni 1948. Men Djevelen hadde det travelt med å stikke kjepper i hjulene for brødrene. Den 3. juni var det et militærkupp. Presidenten og hans regjering ble tatt til fange. Det rådde stor forvirring i hovedstaden. Hvordan skulle det gå med stevnet?

Brødrene klarte ikke å få leid en egnet hall, men Jehova sørget for en annen løsning. Det tidligere misjonærhjemmet vis-à-vis hærens hovedkvarter stod tomt. Eieren gikk med på å leie det ut til brødrene, så de kunne holde sitt stevne der. Dette var et stykke fra byens sentrum, hvor urolighetene var. Stevneprogrammet kunne holdes på plassen utenfor huset, og tilreisende stevnedeltagere kunne få losji innendørs. Alle som kom, håndhilste på hverandre, slik skikken er i Paraguay. Det var over hundre som hørte foredraget «Den kommende glede for hele menneskeslekten». For et aktuelt foredrag for folk i Paraguay!

Politiet holdt pøbelen i sjakk

Helt siden Jehovas vitner begynte sitt bibelske undervisningsarbeid i Paraguay, har de stadig møtt motstand fra presteskapet. En gang i 1948 hadde kretstilsynsmannen planlagt å holde et offentlig foredrag i en liten park i sentrum av Yuty, en småby sør i landet. Den katolske kirke lå rett overfor parken. Presten sa til folk at vitnene kom til å splitte kirken og ta deres religion fra dem, og oppfordret dem til å stanse foredraget. Før foredraget hadde begynt, hadde en stor pøbelflokk samlet seg foran kirken. Da de fikk se Jehovas vitner — åtte stykker — i parken tvers over gaten, begynte de å rope: «Vekk med protestantene! Vekk med  protestantene!» Det var også mange som var kommet for å høre foredraget, men som var redd for å gå inn i parken på grunn av pøbelen.

Politiet satte et maskingevær foran pøbelen og sa at hvis noen krysset linjen, kom de til å skyte. Dette holdt pøbelen i sjakk til brødrene fikk forlatt parken og kommet seg i sikkerhet. Men de hadde jo bekjentgjort foredraget hele uken og var fast bestemt på at de interesserte skulle få anledning til å høre det. Et av vitnene som bodde i byen, sa at de kunne bruke huset hans. Etter at foredraget var blitt holdt én gang, kom en ny gruppe og sa at de også ville høre det, så kretstilsynsmannen holdt foredraget to ganger den dagen. Kontrasten mellom de fruktene som de to forskjellige tilbedelsesformene frambringer, ble ganske tydelig der i Yuty.

Truet med utvisning

I den grad det har stått til myndighetene, har Paraguays historie stort sett vært preget av religiøs toleranse, selv om katolisismen fram til 1992 var statsreligion. Når det har oppstått vanskeligheter, har det som oftest vært i landdistriktene, og det har gjerne vært prestene der og deres fanatiske tilhengere som har stått bak. Men tidlig i 1950 forsøkte myndighetene å få utvist Vakttårnets misjonærer fra landet.

Det ble vedtatt en ny lov som krevde at alle immigranter skulle registrere seg og framlegge bevis for at de hadde arbeid. Men når misjonærene prøvde å registrere seg, fikk de vite at de ikke kunne gjøre det, fordi de oppholdt seg ulovlig i landet og derfor skulle arresteres. Det viste seg at myndighetene hadde fått feilaktige opplysninger om det arbeid misjonærene utførte.

Noen av myndighetenes representanter var velvillige, men trass i anstrengelser fra deres og den amerikanske ambassades side virket det som om man stanget mot en mur.  I Latin-Amerika er det ofte slik at det som gir resultater, ikke er hvem du er, men hvem du kjenner. I dette tilfellet kjente brødrene en mann som var velvillig innstilt til dem, og som arbeidet på presidentens kontor. Gjennom ham inviterte de presidentens privatsekretær til middag i misjonærhjemmet. Han tok imot invitasjonen.

Dette gav brødrene anledning til å forklare hva slags arbeid misjonærene utførte, og hvilke fordeler det hadde for landet. Problemet med registreringen ble også tatt opp, og presidentens sekretær engasjerte seg i saken. Resultatet ble at den første misjonæren kunne registrere seg 15. juni 1950 som immigrant med rett til å oppholde seg i landet for å fortsette sitt bibelske undervisningsarbeid.

En tøff dag i landdistriktet

Å være kretstilsynsmann på den tiden var en oppgave som bød på spesielle utfordringer. Det kunne innbefatte å reise i timevis og i noen tilfeller å tåle voldelig motstand. Lloyd Gummeson, som var uteksaminert fra Gilead, begynte å tjene som kretstilsynsmann på heltid i 1952. Han fortalte hva som hendte etter at han hadde besøkt en menighet nord for Yuty. Menigheten hadde nettopp gjennomarbeidet det nærmeste distriktet, så de la planer om å forkynne i en by et stykke borte. Gruppen, seks brødre og fire søstre, drog hjemmefra klokken fire om morgenen. Alle, så nær som en søster som hadde med seg et lite barn på ett år, gikk til fots. Klokken elleve var de framme i distriktet. De delte seg i to grupper og gikk i gang.

Bror Gummeson fortalte: ’Vi hadde bare holdt på en time og satt inne hos en interessert familie og forkynte da politimesteren og en 16 år gammel soldat kom inn med geværene rettet mot oss. Han kommanderte familien til å levere tilbake litteraturen og sa så at vi måtte bli med til politistasjonen.  Da vi kom dit, var allerede de andre forkynnerne der. Jeg forsøkte å argumentere med politimesteren, men det viste seg at han bare kunne guarani, ikke spansk. Han var rød av sinne og sa at vi skulle komme oss ut av byen og aldri mer sette våre ben der.

Etter at vi hadde gått omtrent en kilometer, satte vi oss under et tre for å spise. Plutselig reiste alle i gruppen seg og sprang av gårde. Jeg så meg rundt, og der kom politimesteren og en soldat ridende med hver sin lange pisk i hånden. Jeg tenkte at det var best at jeg holdt meg sammen med gruppen, så jeg begynte å løpe, jeg også. Idet jeg hoppet over en liten bekk, mistet jeg solbrillene mine. Da jeg stanset for å ta dem opp, hørte jeg den smellende lyden av et piskeslag som traff meg over ryggen. Deretter prøvde politimesteren å få hesten til å tråkke på meg, men jeg var vant med hester, så jeg svingte feltvesken fram og tilbake foran hesten så den ikke kom nær meg.

I mellomtiden hadde politimesteren slått tre av de andre brødrene flere ganger med pisken, og så prøvde han å få hesten til å tråkke på en 70 år gammel pionersøster. Endelig snudde de og drog tilbake til byen, og vi fortsatte i den andre retningen. Det var ingen som var blitt alvorlig skadet, skjønt noen hadde mørkerøde striper på ryggen etter piskeslagene. Men ingen hadde smerter. Vi var hjemme klokken åtte om kvelden — etter å ha gått i 16 timer.’

Trass i enkelte slike episoder i noen mindre byer og landsbyer fortsatte forkynnelsesarbeidet å gå framover.

Etter et regjeringsskifte

Året 1954 viste seg å bli et kritisk år i landets politiske historie. Regjeringen til don Federico Chávez ble styrtet. Den 11. juli ble general Alfredo Stroessner valgt til president. Dermed begynte en periode med militærstyre som kom  til å vare i over 34 år. Hvordan berørte det Jehovas vitners virksomhet?

I tiden 25.— 28. november det året skulle det holdes et firedagers områdestevne. Det var unntakstilstand i landet, så ingen møter kunne holdes uten polititillatelse. Ville det by på problemer? Brødrene hadde allerede planlagt å leie et auditorium. Men da de kom til politistasjonen for å innhente tillatelse til å holde stevnet, fikk de beskjed om at de ikke kunne holde det. Hvorfor ikke? En av de vakthavende innrømmet at prestene la press på dem. Etter mange besøk og mye argumentering fra brødrenes side fikk de til slutt beskjed om at de riktignok ikke kom til å få tillatelse, men at politiet var villig til å se en annen vei mens stevnet pågikk. Brødrene lot derfor være å bekjentgjøre stevnet med løpesedler og med annonser i avisene. Alle innbydelser ble gitt muntlig. Stevnet ble avviklet uten problemer av noe slag.

Den religiøse motstanden fortsetter

Det katolske presteskap fortsatte å motarbeide Jehovas vitner uten stans. I slutten av 1955 ble det arrangert et lite kretsstevne i Piribebuy, godt og vel sju mil øst for hovedstaden. Etter mørkets frambrudd den første kvelden under stevnet kom en pøbelflokk anført av sognepresten for å stanse møtet. De var bevæpnet med stokker og macheter. En skolelærer fra stedet grep inn, og pøbelflokken trakk seg tilbake ut på gaten. Der stod de resten av kvelden og ropte og kastet stein og kinaputter.

Den 1. mars 1957 møtte brødrene motstand fra religiøst hold i byen Itá, sørøst for hovedstaden. Brødrene hadde god tid i forveien sørget for å få tillatelse til å holde sitt kretsstevne i denne byen. De hadde innhentet tillatelse både hos byens myndigheter og hos politiet i hovedstaden. Men etter hvert som brødrene begynte å komme til Itá til stevnet,  skjønte de at noe var galt. Byen så ut som en spøkelsesby. Gatene var tomme; vinduer og dører hadde skodder og lemmer for. Hvorfor?

Sognepresten hadde lovt dyrt og hellig at dette stevnet ikke skulle bli holdt, og han hadde gjort seg store anstrengelser for å holde sitt løfte. Han hadde til og med fått et fly til å spre tusenvis av flygeblad i området. Flygebladene inneholdt dette budskapet: «Fredag 1. mars 1957, kl. 17.30, blir det stormønstring foran kirken av alle katolske kristne fra Itá og omegn. . . . Klokken 18.30, en overveldende manifestasjon av katolikker som avviser ’Jehovas (falske) vitner’. De protestantiske kjetterne har ingen som helst rett til å ha noe stevne i Itá.»

Da brødrene fikk kjennskap til presten Ayalas planer, fant de ut at det var best å flytte stevnet fra det stedet de hadde leid, hvor det var nokså åpent, og heller holde det hjemme hos en av brødrene. Der ville de være mer beskyttet hvis de skulle bli angrepet.

Du kan sikkert se situasjonen for deg. Hjemme hos broren var omkring 60 fredselskende kristne samlet for å lære om Guds Ord. To kvartaler borte stod en stadig voksende folkemengde som allerede talte over tusen, og hørte på prestens tirade og oppfordringer til vold.

Ikke alle som var samlet der, var enige med presten. Solano Gamarra, en fenrik i Paraguays flyvåpen, prøvde å roe presten ned. Han snakket også til de andre prestene i følget, men til ingen nytte. En av disse prestene ble så rasende at han slo til fenriken så leppen hans sprakk. Da folkemengden så dette, gikk de løs på fenriken som en ulveflokk og slo ham så han fikk flere store sår i hodet. De rev av ham skjorten og heiste den opp på en stokk for å sette fyr på den. Gamarra flyktet for livet.

 Nå hadde pøbelflokken fått smaken på blod, så de satte kursen mot det huset hvor stevnet ble holdt, mens de ropte: «Ned med Jehova!» «Død over Jehova!» Idet de nærmet seg huset, forsvant de få politimennene som hadde vært der. Brødrene barrikaderte døren fra innsiden. Noen i flokken forsøkte å ta seg inn på gårdsplassen på baksiden av huset gjennom eiendommen til en av naboene, men naboen ville ikke slippe dem igjennom. Han hadde ikke glemt at de vitnene som bodde der, hadde hjulpet ham en gang da han var syk. I mellomtiden fortsatte brødrene å holde sitt møte så godt de kunne, i tillit til Jehova. For sikkerhets skyld ble alle værende i huset natten over. Dagen etter kom det melding fra politihovedkvarteret i Asunción om at tillatelsen til å holde stevnet var blitt trukket tilbake av hensyn til vitnenes sikkerhet og fordi det lokale politi ikke klarte å styre pøbelen. Det ble leid en buss, og glade og syngende reiste stevnedeltagerne av sted til det kombinerte avdelingskontoret og misjonærhjemmet i Asunción for å gjennomføre resten av  stevneprogrammet. De hadde bestått en trosprøve og følte seg styrket på grunn av det.

Juridisk anerkjennelse

Etter pøbelaksjonen i Itá bestemte avdelingskontoret seg for å følge apostelen Paulus’ eksempel og ta skritt for å «juridisk sett grunnfeste det gode budskap» i Paraguay. (Fil. 1: 7; Apg. 16: 35—39) Det var et framstøt som gav gode resultater. Etter at alle de lokale juridiske kravene var blitt oppfylt, ble Selskapet Vakttårnet den 14. oktober 1957 anerkjent som en juridisk person med myndighet til å representere Jehovas vitner i dette landet. Dette ble bekjentgjort gjennom et dekret fra presidenten som ble gjengitt i avisene. Dette har vist seg å være til stor nytte når brødrene har skullet kjøpe eiendom, og det har gjort det mulig for misjonærene å få varig oppholdstillatelse.

Den første filmen

Fra 1954 til 1961 var det mange som ble kjent med Jehovas organisasjon gjennom filmer som ble vist. Selskapets filmer ble vist i store deler av Øst-Paraguay. I løpet av fem år var det over 70 000 som hadde vært til stede på forestillingene.

Det kunne være litt av en utfordring å frakte en dynamo sammen med alt det andre utstyret som trengtes til en filmframvisning ute i landdistriktene. Som oftest valgte man å vise filmen på en fotballbane. Utstyret ble rigget til før det ble mørkt. Så ble offentligheten innbudt via høyttaleren. Noen ganger kom det vandaler som kastet stein. Hvor mange som kom for å se, varierte. I General Artigas, hvor det var en menighet på under 20 forkynnere som kom sammen åtte kilometer fra byen, var det omkring 1300 som så filmen én kveld! Det var ikke uvanlig at folk lo henrykt når scenen  skiftet i begynnelsen av filmen. For mange som bodde på landet, var dette første gang de så en film.

Filmene gav både vitnene og offentligheten et bedre inntrykk av omfanget av det arbeidet Jehovas vitner utfører verden over.

Misjonærer som villig gav av seg selv

Etter hvert som det ble flere forkynnere, gjorde misjonærene seg felles anstrengelser for å hjelpe dem til å gå framover mot modenhet. De gode resultatene som ble oppnådd, ble åpenbare da misjonærene reiste til stevnet «Den nye verdens samfunn» i New York i 1953. Mens misjonærene var borte, måtte de lokale brødrene føre tilsyn med menigheten i Asunción. Det ble nådd nye høydepunkter i felttjenesten. De lokale brødrene klarte ansvarsoppgavene så bra at de ble bedt om å fortsette etter at misjonærene var kommet tilbake. Dermed fikk misjonærene mulighet til å tjene andre steder.

Det var mye de kunne gjøre. Etter at Werner Appenzeller hadde vært omkring fire måneder i landet og i hvert fall kunne noe spansk, fikk han i oppdrag å ta seg av kretsen omkring Encarnación. Det var ikke så mange veier som hadde fast dekke på den tiden. Reiser foregikk vanligvis til fots eller på hesteryggen. Det var bare omkring hundre forkynnere i hele kretsen, men oppmuntring og opplæring ville uten tvil bidra til at de gjorde åndelige framskritt. Noen år senere ble Ladislao Golasik utnevnt til kretstilsynsmann. Han var sønn av Robert Golasik og var fra disse traktene.

Ved utgangen av 1961 hadde misjonærer fra Gilead vært i virksomhet i Paraguay i 15 år. Det var da 411 forkynnere og 22 menigheter i landet. Det var blitt brukt over 594 000 timer i forkynnelsen av det gode budskap. Det var  fem misjonærhjem på den tiden. De lå i Asunción, Encarnación, Villarrica, Coronel Oviedo og Pedro Juan Caballero. Misjonærene drog også ut fra disse byene og forkynte i områdene omkring. Fram til 1961 hadde 50 misjonærer deltatt i arbeidet i Paraguay. Av disse hadde 29 funnet det nødvendig å reise tilbake til sitt hjemland på grunn av sykdom eller av andre grunner. Men alle hadde på forskjellige måter vært med på å fremme Rikets interesser i Paraguay. I desember 1961 kom Elmer og Mary Pysh, som hadde gjennomgått det første timånederskurset på Gilead, til Paraguay.

Bygging av egne møtesaler

Det var omtrent på denne tiden brødrene i Asunción bygde og innviet en Rikets sal, den første møtesalen i Paraguay som de eide selv. Det var et fint murhus med sitteplasser til over 200 i salen. Det ble avlagt et stort vitnesbyrd i nærmiljøet da menn, kvinner og barn gravde ut tomten,  blandet betong, pusset mursteinsveggene, malte og ryddet. Det var tydelig for alle som så på, at dette var arbeidsomme mennesker.

I Vacay, et tynt befolket område sør i landet, var det en liten gruppe vitner som ennå ikke var blitt en menighet. Der kom det så mange på møtene at de fant ut at de også trengte en Rikets sal. Men de hadde ingen penger. Hva kunne de gjøre? De fikk en avtale med en skogsentreprenør om at de som gruppe skulle rydde et område mot å få byggematerialer og noe penger. Da salen var ferdig, var det fire interesserte familier som bodde nokså avsides, som solgte gårdene sine og flyttet nærmere Rikets sal for ikke å gå glipp av møtene.

Senere bygde brødrene også et sted å holde stevner. De hadde ofte brukt lokalene til Martín Pescador-klubben og også leid lokaler på det nasjonale universitetet og på den amerikanske skolen. I begynnelsen av 1970-årene fikk de så en tomt hvor de kunne bygge sitt eget stevnesenter, og det ble oppført litt etter litt i løpet av noen år.

Et egnet avdelingskontor

Etter hvert som virksomheten tiltok og det ble større vekst som følge av Jehovas velsignelse, oppstod det også behov for et bedre egnet avdelingskontor. I årenes løp var det blitt leid forskjellige hus til det formålet. Men i 1962 sa Selskapet Vakttårnets daværende president, Nathan Knorr, at de skulle kjøpe tomt i et av byens penere strøk med tanke på å bygge et kombinert avdelingskontor og misjonærhjem med tilhørende Rikets sal. Den tomten de kjøpte, lå i en av de store avenyene i hovedstaden, to kvartaler fra Paraguays største stadion. Etter at tegningene var ferdige og myndighetene i byen hadde gitt byggetillatelse, begynte byggingen i januar 1965, og etter ti måneder var prosjektet fullført. Brødrene  gledet seg over at bror Knorr kunne være sammen med dem ved innvielsen i begynnelsen av 1966 under et av sine besøk som sonetilsynsmann.

På grunn av den nye bygningens beliggenhet ble tusener av mennesker i Asunción hver dag gjort oppmerksom på at de hadde Jehovas vitner blant seg. Og enda flere tusen ble  minnet om at Jehova har sine vitner i Paraguay, hver gang de var på vei til og fra stadionet.

En ny administrativ ordning

Som overalt ved Selskapets avdelingskontorer trådte en ny ordning i kraft 1. februar 1976, da avdelingstilsynsmannen ble erstattet av et utvalg. I de foregående 30 årene hadde Albert Lang, William Schillinger, Max Lloyd, Lloyd Gummeson, Harry Kays og Elmer Pysh tjent som avdelingstilsynsmenn i kortere eller lengre tid. Alle hadde på en fin måte bidratt til å fremme Rikets arbeid. Nå ble det innført en ny ordning, hvor et utvalg av modne menn i fellesskap skulle føre tilsyn med Jehovas vitners virksomhet i hele landet.

Elmer Pysh ble koordinator for utvalget, og de to andre medlemmene ble Charles Miller og Isaac Gavilán. Både bror Pysh og bror Miller hadde gjennomgått Gilead. Bror Gavilán, som var paraguayaner, hadde vært i heltidstjenesten i Paraguay i 13 år.

Enda en bølge av motstand fra myndighetene

Jehovas vitner overalt i verden har en nøytral holdning til politikk. De har lagt seg Jesu ord til sine etterfølgere på hjertet: «Dere [er ikke] en del av verden.» (Joh. 15: 19) Fordi Bibelen sier: «Vokt dere for avguder», lar de også være å delta i nasjonalistiske seremonier, for det ville i deres øyne være avgudsdyrkelse. (1. Joh. 5: 21) Representanter for myndighetene, som er sterkt engasjert i det politiske system og ser på nasjonalismen som noe som forener folket, synes kanskje til å begynne med at det er vanskelig å forstå Jehovas vitners holdning. De vet at andre religiøse grupper, prester innbefattet, ikke nøler med å delta i politikk og i nasjonalistiske seremonier. Prestene bruker ofte denne situasjonen til å så mistro blant myndighetenes representanter med hensyn til Jehovas vitner.

 I et brev datert 31. oktober 1974 bad den daværende generaldirektøren for religiøse saker, dr. Manfredo Ramirez Russo, om opplysninger om Jehovas vitners tro og organisasjon. Den 25. februar 1976 utstedte myndighetene et dekret som påla «alle undervisningsinstitusjoner» å ha «den daglige seremonien med flagghilsing og synging av nasjonalsangen». Utgaven for 3.—17. september av den religiøse publikasjonen El Sendero hadde et sensasjonspreget oppslag med en helsides artikkel hvor Jehovas vitner ble omtalt på en ærekrenkende måte. Patria, regjeringspartiets offisielle organ, fulgte opp med en like ærekrenkende artikkel med tittelen «Fanatisme» den 14. mars 1977.

I mellomtiden var representanter for Jehovas vitners avdelingskontor blitt innkalt til en samtale med generaldirektøren for religiøse saker. Etter dette møtet ble det laget en oversikt over hva Jehovas vitner lærer. Søkelyset ble spesielt rettet mot deres holdning til flagget, nasjonalsangen og militærtjeneste. Noen dager senere kom en politimann, Obdulio Argüello Britez, til Selskapets kontor i Asunción og bad om  opplysninger om det stevnet Jehovas vitner hadde holdt fra 6. til 9. januar. Kort tid etter dette hadde regjeringsadvokaten, dr. Clotilde Jiménez Benítez, en samtale med representanter for Selskapet om de samme emnene som dem som var blitt drøftet med kontoret for religiøse saker.

Etter denne rekken av begivenheter i 1978 begynte barn av Jehovas vitner som ikke var med på å synge nasjonalsangen, å bli utvist fra skolen, uten mulighet til å begynne på en annen skole. Men dette var ikke slutten på problemene.

Forbud — hva det innebar

Den 3. januar 1979 sprang «bomben». Det ble offentliggjort et dekret som annullerte den juridiske status Selskapet Vakttårnet, som representerte Jehovas vitner, hadde.

Avisenes meldinger om dekretet sjokkerte både Jehovas vitner og andre. Praktisk talt alle nyhetsmediene viste interesse for saken. Noen var for dekretet, andre imot. Avisen ABC skrev at det var «en krenkelse av en grunnleggende menneskerettighet som er gjort ukrenkelig av artikkel 18 i Den internasjonale erklæring om menneskerettighetene».

Så snart utvalget ved avdelingskontoret fikk høre om forbudet, traff de tiltak for at det arbeidet som ble utført ved kontoret, skulle kunne fortsette andre steder, skjønt de ennå ikke visste hvilke følger forbudet ville få. «Dette er aldri blitt betraktet som religionsforfølgelse,» erklærte dr. Raul Peña, ministeren for utdanning og religion. Men Jehovas vitner ble nødt til å holde møtene sine i små grupper i private hjem. Forkynnelsesarbeidet ble underlagt restriksjoner, men det la ikke noen demper på iveren og motet hos de fleste av brødrene. Med hensyn til kristne stevner måtte de for en tid ordne seg slik at de kunne overvære stevner i andre land.

Hva var bakgrunnen for alt dette? Hadde dr. Manfredo Ramirez Russo utelukkende handlet i kraft av sin stilling  i statsforvaltningen? Det er interessant å se hva som stod i Asunción-avisen Ultima Hora for 25. august 1981. Under et bilde av et hjertelig møte mellom Manfredo Ramirez Russo og monsignore José Mees kunne man lese: «’Sankt Gregor den stores’ æresmedalje ble tildelt Manfredo Ramirez Russo, direktøren for undervisningsdepartementets kontor for religiøse saker, av Hans Hellighets apostoliske nuntius, monsignore José Mees, som en anerkjennelse av tjenester utført for den katolske kirke.»

Etter at forbudet hadde trådt i kraft, ble Jehovas vitner arrestert mange steder. De ble satt i varetekt når de holdt små møter i private hjem, når de oppsøkte folks hjem for å fortelle andre om håpets budskap, og når de ledet bibelstudier med interesserte hjemme hos dem.

Mellom 8. og 11. oktober 1981 ble ni brødre i Encarnación arrestert. Da Antonio Pereira, en eldste i byen som ikke var blitt arrestert, bad om å få snakke med politimesteren, Julio Antonio Martínez, for å forvisse seg om at brødrene i fengselet hadde det bra, gav politimesteren ordre om at han skulle arresteres, og satte ham i en strengt bevoktet celle. I mellomtiden gikk Joseph Zillner, som tilhørte en av nabomenighetene, hjem til moren til en av de fengslede brødrene for å finne ut hva som hadde hendt. Noen må ha tipset politiet, for ti minutter senere var han på vei til fengselet i Encarnación under politibevoktning!

Forfølgelsen blusser opp igjen

Noen år etter at forbudet hadde trådt i kraft, ble det slutt på arrestasjonene. Brødrene begynte litt etter litt å bruke sine Rikets saler og å holde små stevner. Men alt dette ble det brått slutt på i 1984, da en lokalavis meldte at fire skoleelever som var Jehovas vitner, var blitt utvist fra en yrkesskole i Asunción fordi de ikke ville synge nasjonalsangen.  Det førte til at det ble iverksatt en enda større kampanje mot Jehovas vitner. Og det førte igjen til at nesten alle Jehovas vitners barn i skolealderen ble utvist. Mange av disse barna ville aldri få mulighet til å begynne på skolen igjen.

Fra 2. til 5. mai det året hadde avisen Hoy en serie ærekrenkende artikler som var skrevet av den katolske presten Antonio Colón. Senere det samme året fikk departementet for undervisning og religion en ny leder, men han fortsatte å følge samme kurs som sin forgjenger. Etter at han hadde kommet med en sterkt nasjonalistisk erklæring, ble de fleste barn av Jehovas vitner nektet å skrive seg inn på skolen for det kommende året. På vegne av en gruppe på ti elever, hvorav seks var blitt utvist og fire var blitt nektet innskrivning, ble saken brakt inn for domstolene. De skulle avgjøre om Jehovas vitners barn hadde rett til å få skoleundervisning uten å måtte gi avkall på sin tro eller krenke sin samvittighet. Domstolen traff en avgjørelse som var i vitnenes favør. Men departementet for undervisning og religion anket saken til landets høyeste domstol.

Denne saken fikk stor offentlig oppmerksomhet i hele 1985. Noen spaltister forsvarte Jehovas vitners holdning, samtidig som angrepet fortsatte fra offisielle kretser. Den 23. juli 1985, mens striden raste for fullt, sendte Jehovas vitners hovedkontor et brev til Paraguays president.

Ettersom en lavere domstol hadde truffet en avgjørelse i vitnenes favør når det gjaldt barn i skolealderen, oppmuntret avdelingskontoret menighetene til å begynne å bruke sine Rikets saler mer åpenlyst igjen. Det ville tvinge myndighetene til å innta en mer bestemt holdning — enten til å være mot oss eller til å gi oss større frihet.

Den 21. mars 1986 ble koordinatoren for utvalget ved avdelingskontoret,  bror Gavilán, innkalt til politiets hovedkvarter. «Dere bruker møtelokalene deres igjen, og det har dere ikke tillatelse til,» fikk han høre. Bror Gavilán svarte: «Jeg tillater meg å minne om at det er reist tvil om hvorvidt det dekretet som ugyldiggjorde vår juridiske anerkjennelse, er i samsvar med forfatningen. Dette spørsmålet blir for tiden behandlet av høyesterett; domstolen har ennå ikke truffet noen avgjørelse. Ettersom et søksmål om forfatningsstrid gjør at dekretet inntil videre ikke er rettskraftig, har vi juridisk sett rett til å holde møtene våre i påvente av den endelige rettsavgjørelsen.» «Jeg er ikke jurist,» sa politimannen, «så det kan jeg ikke bestride. Hvis det er slik det er, så får dere komme med en liste over de stedene hvor dere holder møter, og så får vi se hva som skjer.» Dermed var den samtalen avsluttet. Politiet fikk de opplysningene de bad om, sammen med et dokument som forklarte de juridiske grunnene til at Selskapet igjen brukte sine Rikets saler. Ingen Rikets saler ble stengt igjen.

Men 26. februar 1987 traff høyesterett ved høyesterettsjustitiarius dr. Luis María Argaña en avgjørelse i Jehovas vitners disfavør i saken om skolebarna. Mange av landets intellektuelle så på dette som en politisk avgjørelse, og ikke så rent få fordømte den. Hvilken innvirkning hadde alt dette på Jehovas vitners arbeid?

De fortsatte å forkynne det gode budskap

Forkynnelsesarbeidet stoppet ikke opp i disse vanskelige årene. I januar 1984 satte avdelingskontoret i gang en kampanje for å få gjennomarbeidet isolerte distrikter ved hjelp av midlertidige spesialpionerer. Det første året var det 30 som deltok. De besøkte 75 forskjellige byer. I 14 byer ville ikke de lokale myndigheter tillate brødrene å forkynne. Men andre steder var det slik at når det ble forklart for myndighetene  hvilken verdi dette åndelige arbeidet hadde, tilbød de brødrene beskyttelse og lot dem i noen tilfeller overnatte på politistasjonen!

Denne virksomheten førte til at mange interesserte ble funnet. En kvinne som bodde cirka 20 mil fra Asunción, tok imot boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord av pionerene og skrev deretter til avdelingskontoret og bad om videre hjelp. Da et ektepar besøkte henne som svar på forespørselen, så hun opp mot himmelen med tårer i øynene og takket Jehova. Trass i motstand fra sine slektninger ble hun en trofast tjener for Jehova og forkynte for naboer og bekjente.

Det ble organisert nye grupper av forkynnere og nye menigheter i disse distriktene, som før var blitt regnet som isolerte. Kampanjen med midlertidige spesialpionerer ble gjort til en årlig ordning og fortsetter fremdeles, med svært gode resultater.

Presset blir mindre

Jehovas vitner og deres virksomhet ble etter hvert bedre kjent i offisielle kretser. Forsøkene på å hjelpe myndighetspersoner til å få en bedre forståelse av Jehovas vitners arbeid fortsatte helt til det endelig ble gitt muntlig tillatelse til at det kunne holdes et offentlig stevne 21. og 22. mars 1987 i Jehovas vitners eget stevnesenter.

For en glederik dag for brødrene! Brødre og søstre omfavnet hverandre med tårer i øynene. Etter ni år med press, spenning, uvisshet og direkte forfølgelse kunne de nå for første gang komme sammen på et stevne for å utøve sin tilbedelse i frihet i Paraguay. Noen av stevnedeltagerne kom fra Argentina, Brasil og Uruguay og var blitt spesielt innbudt til denne anledningen. Dermed hadde virkningen av forbudet endelig fått nådestøtet.

 Juridisk anerkjent igjen

Paraguay stod overfor en tid med store omveltninger. Politisk spenning var i ferd med å bygge seg opp. Og så, om kvelden 2. februar 1989, hørtes lyden av artilleri i Asunción. Det var brutt ut revolusjon! Dagen etter ble Alfredo Stroessners militærregjering styrtet.

Jehovas vitner gjorde straks nye framstøt for å oppnå juridisk anerkjennelse. Og endelig, 8. august 1991, ble søknaden godkjent. For en lykkelig dag for Jehovas folk i Paraguay!

Den 20. juni 1992 trådte en ny grunnlov i kraft. Det ble tatt med viktige paragrafer som hadde med menneskerettigheter å gjøre, deriblant forsamlingsfrihet, frihet til å nekte  militærtjeneste av samvittighetsgrunner og tanke- og religionsfrihet. Statskirkeordningen ble opphevet. Disse og andre høyst velkomne forandringer førte til at forholdene ble mye lettere.

Videre i arbeidet!

Det var fortsatt mye å gjøre i forkynnelsesarbeidet i Paraguay. I 1979, da forbudet ble innført, var det 1541 forkynnere i landet. Det året da vitnene igjen oppnådde juridisk anerkjennelse, var det 3760 som rapporterte. Nå er det over 6200. Men hver forkynner har likevel 817 å forkynne for. Hva kan gjøres for at flere skal bli nådd?

Hvert år blir det sendt spesialpionerer til byer hvor det ikke er noen menighet. Men 49 prosent av befolkningen bor i landdistrikter. I 1987 utstyrte avdelingskontoret en lastebil slik at den kunne tjene som et rullende hjem for spesialpionerer. Den er nå blitt brukt i ti år til å nå ut til landdistrikter som ikke blir gjennomarbeidet av noen menighet eller av midlertidige spesialpionerer. På denne måten kommer livets vann fram til store deler av landet.

Man har også gjort seg spesielle anstrengelser for å forkynne for folk som bor langs elvene. Mange er avhengige av båt for å få kontakt med omverdenen. I 1992 hadde  Selskapet bygd en båt med plass til et mannskap på fire. Den ble tatt i bruk i en systematisk kampanje der man lette etter sauelignende mennesker langs elvebreddene. Båten har fått det passende navnet «El Pionero» (Pioneren).

Den broren som leder gruppen, skrev: «Vi reiste oppover elven Paraguay på kryss og tvers og kom til Puerto Fonciere, nesten 50 mil fra Asunción, og begynte å forkynne fra hus til hus. I en samtale vi hadde med en eldre kvinne, nevnte vi at Gud har sagt at han skal fjerne all ondskap, og at vi som Jehovas vitner gjør folk kjent med at Gud skal gjøre dette ved hjelp av sitt rike. Kvinnen avbrøt oss, snudde seg mot sin datterdatter og sa at hun skulle rope på bestefar og si at nå hadde ’hans folk’ kommet. Like etter kom bestefaren, en mann i 70-årene. Han var svett, for han hadde arbeidet ute på gården. Han hilste hjertelig på oss og takket oss med tårer i øynene for at vi endelig hadde kommet. Han sa at han hadde ventet på oss i lengre tid. Litt forundret bad vi om en forklaring. Han fortalte at en kaptein i det militære fra øya Peña Hermosa hadde gitt ham en bibel og boken ’Det er umulig for Gud å lyve’. Kapteinen hadde streket under flere skriftsteder, deriblant Salme 37: 10, 11 og Salme 83: 18, og sagt at én dag ville Jehovas vitner komme hjem til ham og fortelle ham mer om Jehovas hensikter. Det ble straks startet et bibelstudium.»

Fram til nå har båten i hvert fall to ganger vært i hele distriktet langs elven Paraguay, fra grensen til Bolivia i nord til grensen til Argentina i sør, og dermed tilbakelagt en strekning på over 125 mil.

Nidkjære arbeidere deltar i innhøstningen

Da Jesus lærte opp sine disipler i det første århundre, kom han med denne oppfordringen: «Be . . . høstens Herre om å sende arbeidere ut til sin høst.» (Matt. 9: 38) Jehovas vitner i vår tid har lagt seg disse ordene på hjertet, og Herren  har virkelig sendt mange nidkjære arbeidere ut til den åndelige innhøstningen i Paraguay.

Fra 1945 og fram til nå har 191 misjonærer tjent i Paraguay. Av disse er det 60 som har vært i landet i ti år eller lenger (deriblant 22 som tjener som misjonærer, men som ikke har gått på Gilead), og for tiden er det 84 misjonærer i landet. I de områdene i det østlige Paraguay hvor misjonærene har vært særlig aktive, er det nå 61 fine menigheter.

Som nevnt har hver forkynner i landet fortsatt 817 å forkynne for, og for å hjelpe på dette har avdelingskontorene i nabolandene sendt spesialpionerer hit. Og mange vitner har flyttet til Paraguay fra en rekke andre land. De har blant annet kommet fra Argentina, Bolivia, Brasil, Canada, Chile, Danmark, De forente stater, Finland, Frankrike, Italia, Luxembourg, Spania, Storbritannia, Sveits, Sverige, Tyskland, Uruguay og Østerrike. De har brukt sine ressurser og sine evner på mange måter for å fremme Rikets arbeid. Noen har tjent i bydistrikter; andre har forkynt i småbyer og landsbyer hvor forholdene er nokså primitive. De fleste av dem er pionerer. Noen har deltatt i byggingen av Rikets saler og avdelingskontoret.

I årenes løp har Paraguay tatt imot immigranter fra mange land. Tyske, polske, russiske, ukrainske, japanske og koreanske immigranter har slått seg ned forskjellige steder i landet. Misjonærene og andre vitner som har flyttet til Paraguay, har sørget for at også disse har fått et vitnesbyrd.

Men hva med dem som taler guarani? De utgjør 90 prosent av befolkningen. Ifølge en undersøkelse som nylig ble foretatt, er det 37 prosent av paraguayanerne som bare snakker guarani. Det er lokale vitner som tar seg av det meste av forkynnelsesarbeidet blant disse menneskene, og de er glad for at de har brosjyrer på guarani som de kan bruke.

 Noen av de lokale vitnene har brukt mange år i heltidstjenesten. Edulfina de Yinde har vært spesialpioner i 36 år og har hjulpet 78 personer fram til innvielse og dåp. Hun og hennes mann gleder seg over at det er fem blomstrende menigheter der hvor de har tjent. María Chavez har også hjulpet mange i de 39 årene hun har tjent som spesialpioner.

Det finnes tusener av andre som ikke er pionerer, men som likevel er nidkjære tjenere for Jehova. Mange av dem går lange strekninger for å komme på møtene og for å avlegge et grundig vitnesbyrd i sitt landdistrikt. Når de skal ut i distriktet, drar de ofte hjemmefra før daggry, og ofte har de med seg en god porsjon «paraguaysuppe» (et suppepulver) eller kanskje maiskaker og maniok. Ved sjutiden er de klar til å begynne å forkynne, og det fortsetter de med nesten helt til solnedgang. Når de kommer hjem, er de trette, men lykkelige fordi de har gitt av seg selv for å gjøre andre kjent med Jehova og hans storslagne hensikter.

De som tørster, ’tar livets vann for intet’

Som det er forutsagt i Bibelen, blir alle de som vil, oppfordret til å «ta livets vann for intet». (Åp. 22: 17) Tusener av dem som har tatt imot denne innbydelsen, befinner seg i Paraguay.

En av dem er Herenia. Hun var oppdratt som katolikk og trodde fullt og fast på kirkens tradisjoner. Hun var svært overtroisk og hadde dessuten en sterk frykt for døden og helvete. Hun trodde på tegn og varsler og ble skrekkslagen når hun så eller hørte noe som hun tydet som et ondt varsel. I 20 år hadde hun levd i en slik frykt. I 1985 begynte hun så å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. Etter hvert som studiet gikk framover, ble hun forfrisket av sannhetens vann og fikk et sterkt ønske om å leve evig i det paradiset som Guds Ord har lovt skal komme.

 I 1996 fikk også Isabel, en kvinne som bodde i byen Carapeguá, smake livets vann. Det hun leste i boken Kunnskap som fører til evig liv, stemte ikke med det hun trodde på, så hun sa til forkynnerne at de ikke behøvde å komme igjen. Men hun fortsatte å lese i boken på egen hånd og snakket med naboene sine om den, og da hun traff et av Jehovas vitner igjen, var det noen i fire forskjellige familier i nabolaget som gjerne ville lære mer. Interessen kjølnet hos de fleste av dem som følge av press fra en pinsevennpredikant, men det var blitt avlagt et fint vitnesbyrd, og den første kvinnen og en av naboene har fortsatt å tilegne seg livgivende sannheter.

Da Dionisio og Ana første gang ble tilbudt sannhetens vann, var de samboere, som så mange andre, og det hadde de vært i 20 år. Dionisio og den eldste datteren deres begynte å studere sammen med Jehovas vitner i 1986; Ana og de to andre døtrene var imot det. Ana bønnfalt vitnene om å slutte å snakke med Dionisio, truet med å drepe vitnene, sa at hun skulle tilkalle politiet, og rådførte seg med en katolsk nonne. Så henvendte hun seg til en ungdomsdomstol fordi hun mente at det var skadelig for den eldste datteren å studere Bibelen. Etter at dommeren, en kvinne, hadde fått vite at Dionisio var en god familieforsørger, anbefalte hun Ana å studere Bibelen sammen med Dionisio. Ana protesterte og sa at venninnen hennes, nonnen, hadde sagt at Jehovas vitner gjør umoralske ting på møtene sine. Dommeren beroliget henne og sa: «Vi katolikker sier at vi kjenner Bibelen, men egentlig vet vi ikke noe som helst. Jehovas vitner studerer Bibelen. Jeg foreslår at du også undersøker Bibelen.» Dommeren anbefalte deretter Ana å gifte seg med Dionisio.

Ana ble overrumplet og gikk tilbake til nonnen og bad henne om å studere Bibelen med dem. Nonnen svarte at det ikke var nødvendig. Hun sa dessuten at Ana ikke måtte  gifte seg med Dionisio; før, da Dionisio ikke ville høre tale om ekteskap, hadde hun derimot ofte sagt til Ana at hun burde gifte seg med ham. Ikke lenge etter ble Anas far alvorlig syk. Vitnene på stedet gjorde mye for å hjelpe familien. Det ble vendepunktet for Ana. Hun begynte å studere Bibelen og giftet seg med Dionisio. Nå, nesten ti år senere, er Dionisio eldste, og hele familien tjener nidkjært Jehova.

Kjærlig utholdenhet har ført til at manges hjerte er blitt nådd i Paraguay. I San Lorenzo-området var det for eksempel bare én menighet i 1982. Trass i forbudet var det mange av forkynnerne som var pionerer. Det førte til at menighetens distrikt, som omfatter flere byer i nærheten, ble regelmessig gjennomarbeidet. Jehova velsignet brødrenes iver. Nå er det ni menigheter i området. Werner Appenzeller og hans kone, Alice, synes at den veksten de opplevde mens de tjente i det området, er det som har gitt dem størst glede i de 40 årene de har tjent i Paraguay.

Veksten fortsetter, ikke bare i ett område, men i hele landet. I 1966 kunne et fint, nytt avdelingskontor innvies om lag en mil utenfor Asunción. Menighetene mange steder i landet har sine egne Rikets saler, og der blir det regelmessig gitt bibelsk undervisning. Jehovas vitner fortsetter å besøke folk i deres hjem og å henvende seg til dem på gaten. De oppfordrer med iver alle slags mennesker til å «ta livets vann for intet».

 [Helsides bilde på side 210]

[Bilde på side 213]

Juan Muñiz var en av de første som forkynte Rikets budskap i Paraguay

[Bilde på side 217]

Julián Hadad, en av de første i Paraguay som tok imot Bibelens sannhet

[Bilde på side 218]

Jóvita Brizuela, som ble døpt i 1946, er fortsatt spesialpioner

[Bilde på side 218]

Sebastiana Vazquez har tjent Jehova siden 1942

[Bilde på side 222]

William Schillinger tjente som misjonær i Paraguay i 40 år, helt til sin død

[Bilde på side 230]

Werner Appenzeller og hans kone, Alice, misjonærer i Paraguay i 40 år

[Bilde på side 233]

Stolte av sin Rikets sal (i Asunción) — den første som vitnene i Paraguay selv bygde og eide

[Bilder på side 235]

Jehovas vitners stevnesenter

[Bilde på side 237]

Forkynnelse på en sukkerrørplantasje i Villarrica

[Bilde på side 243]

Rikets sal i Fernando de la Mora (Norte)

[Bilde på side 243]

Rikets sal i Vista Alegre (Norte) i Asunción

 [Bilder på sidene 244 og 245]

 Iherdige forkynnere fra mange land har kommet til Paraguay for å være med på å avlegge et vitnesbyrd: (1) Canada, (2) Østerrike, (3) Frankrike, (4) Brasil, (5) Sør-Korea, (6) USA, (7) Belgia, (8) Japan, (9) Tyskland

[Bilde på side 246]

Båten «El Pionero» på elven Paraguay

 [Bilder på side 251]

Betel-hjemmet og avdelingskontoret i nærheten av Asunción og de som tjener der

[Bilde på side 252]

Utvalget ved avdelingskontoret (ovenfra): Charles Miller, Wilhelm Kasten, Isaac Gavilán