Verdensrapport

La lyset skinne

Et av oldtidens sju underverker, fyrtårnet i Alexandria, stod på en fremtredende plass på øya Faros i havnen i Alexandria i Egypt. I 1500 år hadde denne lyskilden ledet sjøfarende trygt fram.

Jesus pekte imidlertid på en langt viktigere lyskilde da han sa: «Jeg er verdens lys.» (Joh. 8: 12) Ved å kaste åndelig lys over Guds hensikter lærte han folk hvordan de skulle leve, og hvordan de kunne oppnå evig liv. Hans lære har fremdeles en sterk og gagnlig virkning på folk. Han lærte også disiplene at de hadde et ansvar, da han sa: «Dere er verdens lys.» Skulle de spre åndelig lys bare ved å snakke med andre? Jesus sa videre: «La deres lys skinne for menneskene, så de kan se deres gode gjerninger og gi ære til deres Far, som er i himlene.» — Matt. 5: 14—16.

Mange i verden kjenner Jehovas vitner som et lovlydig og familiekjært folk med en høy moral og høye etiske normer, og som er ivrig opptatt med å forkynne Bibelens  budskap. Men det er også noen som motarbeider vårt arbeid, og som vil gjøre alt de kan for å tilflekke Jehovas folks rykte og for å hindre oss i å la vårt lys skinne. Det gjør de ved at de gir myndighetspersoner og mediene unøyaktige, løgnaktige og nedsettende opplysninger om Jehovas vitner. I et forsøk på å få rettet opp slike uriktige framstillinger godkjente det styrende råd i februar 1997 dannelsen av et kontor for informasjon og samfunnskontakt, som skal virke under tilsyn av redaksjonsutvalget. Ved hvert avdelingskontor er det også en informasjonsavdeling.

Gode gjerninger blir gjort kjent

Formålet med dette tiltaket er i forkant å kunne gi massemediene, medlemmer av akademier og representanter for myndighetene, foruten offentligheten generelt, et riktig bilde av vår tro og virksomhet. Det er ikke et middel Jehovas vitner bruker for å skryte av seg selv. De gir ære til Jehova, også ved å la andre se deres gode gjerninger, som gjenspeiler Jehovas høye normer. — 1. Kor. 1: 31.

Jehovas folk følger Bibelens prinsipper, og derfor er de både som enkeltindivider og som gruppe betraktet et aktivum for lokalsamfunnet. Jehovas vitners offentlige virksomhet innebærer mye mer enn den velkjente hus-til-hus-forkynnelsen. Når fagfolk og organisasjoner blir kjent med våre gode gjerninger, vil de sannsynligvis ha en mer positiv innstilling når de blir kontaktet i felttjenesten.

Katastrofehjelp

En av de måtene vi offentlig viser vår velvilje overfor vår neste på, er vår innsats i redningsarbeid ved katastrofer. Et team som bestod av Jehovas vitner, organiserte humanitær hjelp for folk i Den demokratiske republikken Kongo (tidligere Zaïre) i 1997. Med hjelp fra tusener av Jehovas vitner i  Belgia, Frankrike og Sveits ble flyktninger forsynt med tonnevis av mat, klær, vitaminprodukter og medisiner, foruten 18 500 par sko og 1000 tepper, som alt sammen ble fløyet til Afrika. Verdien av forsyningene var totalt på nesten sju millioner kroner. De ble i første rekke sendt som en gave til Jehovas vitner, men noe ble også delt ut til andre. — Gal. 6: 10.

Avdelingskontoret i Frankrike fikk hjelp til å utarbeide en brosjyre som inneholder opplysninger om denne virksomheten. Brosjyren ble levert til representanter for myndighetene og massemediene. På den måten ble de kjent med noe av det Jehovas vitner gjør for å kunne yte praktisk hjelp til folk i nød. Flere offentlige tjenestemenn gav uttrykk for oppriktig verdsettelse av disse opplysningene. De var spesielt imponert over det som ble gjort for å sørge for at forsyningene kom fram til dem som trengte dem, og at de ble rettferdig fordelt.

Styrk familien

Sammenbruddet i familien legger et stort press på offentlige etater og er til bekymring for mange myndighetspersoner. Før Jehovas vitner i Finland begynte å tilby boken Hemmeligheten ved et lykkelig familieliv i sin alminnelighet, prøvde de å få personlig kontakt med fylkesmenn, ordførere, kommunale ledere, sosialsjefer og avisredaktører for å fortelle om Jehovas vitners virksomhet og om hvordan boken Hemmeligheten ved et lykkelig familieliv kan være til hjelp for familier. Dette førte til at om lag 120 aviser skrev positive artikler om saken. Nesten alle ordførerne og også de fleste andre tjenestemenn tok imot boken og lovte å gjøre seg kjent med den.

Også ordføreren i en by i Litauen fikk besøk. Det var  bare en liten gruppe forkynnere i byen, og de ønsket å gi ham boken og informere om arbeidet vårt. Ordføreren ble imponert og spurte om de jevnlig holdt møter i byen, siden han mente at slike opplysninger var av stor betydning for folk. Da de fortalte at de ikke var så mange og ikke hadde noen sal, oppfordret han dem til å begynne å holde møter uansett. Som følge av denne oppfordringen fra ordføreren begynte vitnene regelmessig å holde møter i Skuodas.

Fakta om holocaust

I de senere år er det som skjedde under holocaust i nazitiden, blitt gjenstand for fornyet interesse fra myndighetspersoner, historikere og lærere. Jehovas vitner var en av de få gruppene som konsekvent hevet sin røst i protest mot de grusomhetene som Hitlers regime stod bak. Dette har vakt interesse i de akademiske kretser. På engelsk foreligger et studiehefte og en 28 minutters utgave av videoen «Jehovas vitner står fast under nazistenes angrep», som er blitt laget for å hjelpe lærere i undervisningen i det som skjedde under holocaust. Disse hjelpemidlene framhever de etiske og moralske spørsmålene som en slik tragedie reiser. De vil sette lærere i stand til å gjøre elevene kjent med et godt eksempel på en gruppe som direkte ble stilt overfor konformitetspress, intoleranse og samvittighetens lov. Lærere fra ungdomsskolenivå til universitetsnivå har uttrykt stor interesse for et slikt materiell.

Videoen «Jehovas vitner står fast under nazistenes angrep» hadde verdenspremiere ved museet i den tidligere konsentrasjonsleiren i Ravensbrück, 60 kilometer nord for Berlin i Tyskland. Offentlige tjenestemenn og rangspersoner var til stede sammen med historikere og overlevende etter nazistenes forfølgelse. Premieren fikk positiv omtale, blant annet i 99 aviser og på 2 større radiostasjoner. Videoen er blitt vist  i mer enn 150 byer i Tyskland, og den har i stor grad vakt offentlighetens interesse.

I mai 1997 deltok to brødre i et internasjonalt symposium i Moskva i Russland der forskere drøftet hvordan folk kan bli informert om holocaust. De drøftet Jehovas vitners historie i nazitiden og la vekt på at vitnene var blitt lært opp til å betrakte alle mennesker som likeverdige. — Apg. 10: 34, 35.

Ti overlevende, Jehovas vitner fra Russland, Ukraina og Tyskland, var til stede da den russiske utgaven av videoen hadde premiere i Moskva. De var også til stede på en pressekonferanse som ble holdt i den forbindelse. To overlevende fra konsentrasjonsleiren i Stutthof, en tysker og en ukrainer, hadde ved brevveksling holdt kontakten med hverandre helt siden løslatelsen i mai 1945. I Moskva ble de gjenforent etter 52 år! Etter pressekonferansen gikk reportere rundt blant brødrene for å ta bilder og gjøre opptak av intervjuer. Videoen fikk langvarig applaus, og mange hadde tårer i øynene. Nyhetsmedier og lærere fattet interesse for begivenheten. Russiske journalister, som stort sett hadde vært negative overfor Jehovas vitner tidligere, uttalte seg positivt om både vår historie og vårt arbeid. En avis sa: «Mange ble arrestert, sendt til konsentrasjonsleirer og henrettet. Men menneskelig pågangsmot, støttet av tro på Gud, viste seg imidlertid å være sterkere. Det er godt at det fantes noen som kunne lage denne filmen og på den måten opplyse verden om en lite kjent side av historien om motstanden mot nazismen. De skal ha takk.»

De tar initiativet

Ansvarsbevisste journalister vil ofte dekke hendelser på en rettskaffen og nøyaktig måte hvis de blir møtt med samarbeidsvilje og får informasjon.  Da en religiøs mobb angrep en Rikets sal i Israel, samordnet man derfor innsatsen for å informere mediene om hendelsen. Aviser og fjernsynsstasjoner hadde reportasjer fra reparasjonsarbeidet, som ble utført av 15 besøkende Jehovas vitner som var på cruise. Disse reportasjene viste den store kontrasten mellom dem som bare hevder at de tror på Gud, og dem som virkelig lever etter Guds lære.

I Zambia skrev en journalist en avisartikkel som satte Jehovas vitner i forbindelse med satanisme. Avdelingskontoret ble hjulpet med retningslinjer for hvordan man skulle ta kontakt med avisens redaktør, og et forslag til et «brev til redaktøren». Redaktøren fikk et eksemplar av boken Kunnskap som fører til evig liv og brosjyren De dødes ånder. Han lovte å ta seg av saken. Allerede neste morgen hadde avisen en artikkel med overskriften «Jehovas vitner mot satanisme». Der var brevet til redaktøren gjengitt i sin helhet.

I noen europeiske land er det blitt gitt en feilaktig framstilling av Jehovas vitner, og det er blitt framholdt uriktige opplysninger om oss. Mange knytter derfor Jehovas vitner til farlige sekter. Avdelingskontorene har fått hjelp til å utarbeide svar som klargjør organisasjonens virksomhet, og som kan fjerne den frykt myndighetene måtte ha for oss.

Som en kontrast til verdens åndelige mørke fortsetter sannhetens lys å stråle klart. Hvor passende er ikke Paulus’ ord i Filipperne 2: 15: «Dere skinner . . . som lysspredere i verden.» Vi ber om at Jehova må velsigne de anstrengelser som blir gjort for å fjerne fordomsfulle og feilaktige oppfatninger av Jehovas vitners organisasjon og virksomhet, og at han må veilede oss i dette arbeidet. Det er vårt håp at vi ved å fortsette å ’la vårt lys skinne’ på denne måten, vil kunne bringe ære til Jehova, som med sitt lys opplyser vår sti. — Sal. 36: 9.

 Afrika

Afrika er et kontinent hvor det blir talt mange språk — ikke bare de som er brakt dit fra Europa, men også omkring 750 andre språk. Jehovas kjærlige hensikt er at menn, kvinner og barn «av alle nasjoner og stammer og folk og tungemål» skal være blant dem som får overleve den «store trengsel». (Åp. 7: 9, 14) De må derfor få en anledning til å lære om Jehova. For at de ikke bare skal høre om ham, men også kunne tilegne seg nøyaktig kunnskap om hans veier, har Selskapet utgitt litteratur på 127 av de språkene som hovedsakelig blir talt av afrikanere. (1. Tim. 2: 3, 4) Ni av disse språkene ble føyd til forrige tjenesteår, og man er i ferd med å utarbeide litteratur på ytterligere elleve språk. I år ble Ny verden-oversettelsen av de kristne greske skrifter utgitt på swahili i Tanzania og Kenya. Den ble også utgitt på tswana i Botswana og Sør-Afrika.

Et av årets høydepunkter i Angola var frigivelsen og distribueringen av «Kunnskapsboken» og brosjyren Hva krever  Gud av oss? på tre av landets språk: kimbundu, kikongo og umbundu. Slike hjelpemidler gjør det mulig for forkynnerne å bruke enkle og direkte presentasjoner og å starte bibelstudier på førstegangsbesøk. Det ble nådd et nytt høydepunkt — 71 000 hjemmebibelstudier — som er mer enn to pr. forkynner. Økningen i antall Rikets forkynnere er også enestående, hele 16 prosent! I hovedstaden Luanda med omland er det nå cirka 350 menigheter, inndelt i 17 kretser.

Da en søster i Etiopia forkynte for andre mens hun gikk langs en vei, visste hun ikke at en mann som gikk bak henne, lyttet. Etter at de andre hadde hånt budskapet, kom denne ydmyke mannen opp på siden av henne og bad om et bibelstudium. Hver gang han skulle studere, måtte han gå ni timer den ene veien og ni timer tilbake. Da han ønsket å bli forkynner, ble kretstilsynsmannen bedt om å besøke ham. Kretstilsynsmannen ble svært overrasket da han fant 30 personer som ventet på ham. Den interesserte hadde fortalt andre om det han hadde lært. De hadde mange spørsmål, og drøftelsen varte til klokken tre om morgenen. Men kretstilsynsmannen hadde fremdeles ikke fått drøftet med den interesserte hva som er kravene til nye forkynnere. For å holde en annen avtale måtte kretstilsynsmannen dra tilbake på morgenkvisten. Den interesserte gikk sammen med ham, og kretstilsynsmannen stilte spørsmål mens de gikk. Til slutt kunne kretstilsynsmannen fortelle den interesserte at han oppfylte kravene. De bad en bønn sammen og gikk deretter hver sin vei. Denne ydmyke mannen ble døpt i januar 1997. Og fremdeles går han lange strekninger — det tar ham tolv timer tur-retur — når han skal overvære møtene.

I de senere årene har det kommet mange misjonærer til Burkina Faso, slik at det nå er 42 misjonærer som tjener i dette landet sør for Sahara. Noen av disse har dratt nytte av Gilead-skolen eller tjenesteopplæringsskolen før de ble sendt  til Burkina Faso. Andre, for eksempel pionerer, har bare fått den opplæringen som alle Jehovas vitner får i sin Rikets sal. Noen pionerer fra Frankrike har stolt på Jehova og brakt store personlige ofre, slik at de har kunnet flytte hit på egen hånd for å tjene der hvor behovet er større. Jehova velsigner virkelig de anstrengelser som slike nidkjære forkynnere gjør seg.

En kvinne i Harare i Zimbabwe begynte å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner ved hjelp av boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord. Mannen hennes beskyldte henne imidlertid for å sløse bort familiens penger ved å kjøpe verdiløse bøker. Han bad henne om å gå inn i et annet trossamfunn. Med tiden forlot de byen for å bo i huset sitt på landsbygda, i Chendambuya. Der fikk familien malaria. Da mannen lå til sengs, tok han fram et gammelt nummer av Vakttårnet, som hans kone hadde tatt vare på. Deretter leste han «Paradisboken» og likte virkelig det som stod der. Da hans kone spurte om ikke hun kunne få lese sammen med ham, begynte de å studere den sammen. «Den kirken du går i nå — lærer den dette?» spurte han henne. «Nei,» svarte hun. «Da slutter du å gå der,» sa han. «Vi må finne den kirken som lager disse bøkene.» «Men det er jo den kirken du sa at du ikke ville at jeg skulle gå til,» minnet hun ham om. «Jeg vet det, men vi må finne disse folkene.» Som svar på deres forespørsel kom et vitne hjem til dem og startet umiddelbart et studium i «Kunnskapsboken». På mindre enn én måned studerte de hele boken. De ble døpt på områdestevnet i august.

Lokale begravelsesskikker er blant de «sterkt befestede ting» som våre brødre i Senegal må stri med. (2. Kor. 10: 4, 5) Begravelsesseremonier er ofte ledsaget av skikker som har sitt utspring i troen på at sjelen er udødelig. Da et 89 år gammelt vitne i en landsby i nærheten av Dakar nylig døde,  nektet sønnen hennes å delta i begravelsesskikker som var i strid med Bibelen. Stammetradisjonene krever at farens familie skal skaffe et hvitt klede, som skal legges over den døde før begravelsen. Men før det blir brukt, skal en bit rives av og deles opp i strimler, som nære familiemedlemmer skal knytte rundt håndleddet og halsen. Dette tjener ikke bare til å vise at de er medlemmer av familien, men folk har også den overtro at det beskytter dem mot å vekke den dødes mishag. Brorens familie var den første som ikke fulgte denne skikken, noe som forundret hele landsbyen. En romersk-katolsk rådgiver bemerket: «Det vi har prøvd å få til i 15 år, har Jehovas vitner gjort på én dag. Jeg tror de må ha en helt annen kraft.» Mer enn 400 mennesker fra denne øylandsbyen overvar begravelsen av denne eldre moren. Mange av dem stiller nå spørsmål om Bibelen og får tilfredsstillende svar.

Våre brødre i Den demokratiske republikken Kongo (tidligere Zaïre) har funnet stor trøst i Salme 112: 7, som lyder: «Han skal ikke være redd for dårlige nyheter. Hans hjerte er fast; det er blitt inngitt tillit til Jehova.» Året begynte godt med et nytt høydepunkt på 104 134 forkynnere. Så brøt det ut krig i den østlige delen av landet som spredte seg helt til den vestlige delen. Brødrene ved avdelingskontoret i Kinshasa mistet kontakten med vennene i de okkuperte områdene. Det var imidlertid 180 kretstilsynsmenn og 11 områdetilsynsmenn rundt om i landet, og de oppmuntret og styrket brødrene. Hakizimana Musa, en av kretstilsynsmennene, skrev: «Jeg tenker ofte på Salme 46: 1 når jeg sykler for å besøke brødrene. Jeg vet at de trenger oppmuntring i denne vanskelige tiden. Noen ganger ser jeg utbrente hus som er helt forlatt — til og med fuglene er borte! Jeg er blitt stoppet av soldater og advart mot å dra videre på grunn av faren. Selv om jeg har vært redd og hatt hjertebank, har jeg bedt til Jehova og dratt videre til neste menighet.»

 Avdelingskontoret var ikke i stand til å sende hjelpeforsyninger inn i de okkuperte områdene, men hvor takknemlige var ikke brødrene da en gruppe vitner fra Europa drog inn som nødhjelpsarbeidere med de nødvendige forsyningene. I mai 1997 falt hovedstaden, Kinshasa. TV-seere over hele verden fikk se rystende bilder av utarmede, sultende krigsflyktninger, men Jehovas folk holdt seg nøytrale under konflikten. Til tross for at de sultet, var syke og måtte flykte fra hjemmene sine, fortsatte de fredelig å forkynne budskapet om Guds rike. Frigivelsen av brosjyren Hva krever Gud av oss? på uruund virket kanskje ikke så viktig for folk i andre deler av verden. Men ved å benytte seg av denne brosjyren startet en menighet på 56 forkynnere 150 bibelstudier med folk som virkelig trengte den støtte som bare Gud kan gi.

En pioner i en by i Nigeria brukte denne brosjyren i forkynnelsen for en medpassasjer i en drosje. De drøftet punkter fra leksjonen «Gjerninger som Gud hater». Mannen lyttet oppmerksomt, stilte spørsmål og tok imot en brosjyre. Da de hadde stoppet for å få seg noen forfriskninger og var gått inn på en restaurant, snudde mannen seg mot pioneren og viste ham en pakke. «Hva er det i den?» spurte pioneren. «Det er penger. Men jeg vet ikke hvor mye det er, siden de ikke er mine. Jeg tok dem fra en av veskene bak i drosjen.» Som følge av det vitnet hadde vist ham i brosjyren, sa mannen nå at han gjerne ville gi pengene tilbake til eieren. Eieren, en ung kjøpmann, kjente straks igjen pakken. Den inneholdt 150 000 naira (cirka 12 000 kroner). Mannen som hadde stjålet pengene, hadde fulgt etter offeret sitt 500 kilometer. Han sa til kjøpmannen at han burde takke pioneren, ettersom det var brosjyren som fikk ham til å ombestemme seg. Forundret ønsket også sjåføren og de andre passasjerene å få brosjyren. Kjøpmannen hadde tidligere aldri villet snakke med Jehovas vitner, men nå ønsket han et bibelstudium.

 Asia og Oseania

En stor del av verdens befolkning bor på det asiatiske fastland. I tillegg til fastlandet er det tusenvis av øyer — noen store og andre små — som ligger spredt omkring i havet utenfor. Overalt hvor det finnes mennesker, anstrenger Jehovas vitner seg for å nå dem med det gode budskap om Guds rike.

Verdien av at folk får lese bibelsk litteratur, blir illustrert i den følgende opplevelsen fra et øyrike sørøst for India. Tidlig i 1980-årene leverte et av Jehovas vitner på Sri Lanka «Paradisboken» til en mann som bodde i en by der det ikke fantes noen Jehovas vitner. I 1985 begynte han å lese boken på egen hånd, og han forstod at den inneholdt sannheten. Deretter leste han den sammen med sin familie, og han begynte å lese og drøfte den med sine nære venner. Snart var det en gruppe på elleve som møttes hjemme hos ham for å drøfte innholdet i boken. De brøt forbindelsen med falsk religion, og de forstod også at de måtte forkynne for andre.  I januar 1997 mottok avdelingskontoret et brev hvor de bad om hjelp.

Da et ektepar som var spesialpionerer, ble sendt for å besøke dem, bad de inntrengende: «Kan dere være så snille å lære oss å be?» Etter mange spørsmål og lange drøftelser ble pionerene invitert til å overnatte. Neste dag ble pionerene vekket klokken seks om morgenen av en opprømt interessert som var ivrig etter å få flere spørsmål besvart. Innen klokken 9 hadde 16 personer kommet til huset. Et improvisert offentlig foredrag ble holdt, flere spørsmål ble besvart og først klokken to om ettermiddagen tok pionerene fatt på hjemreisen. Det blir nå holdt regelmessige møter i det området.

En søster i Libanon som var på vei for å treffe et annet Jehovas vitne, møtte en eldre kvinne som hvilte seg fordi hun bar en tung bør. Da søsteren tilbød seg å hjelpe, utbrøt kvinnen: «Finnes det fortsatt slike mennesker?» Hun takket søsteren og insisterte på å få invitere henne på en kopp kaffe. Søsteren tok imot invitasjonen, benyttet anledningen til å forkynne for henne og lovte å komme tilbake til henne med «Kunnskapsboken». Selv om kvinnen sa at hun ikke likte Jehovas vitner, tok hun imot boken. Da søsteren gikk på gjenbesøk, møtte hun kvinnens datter, og hun likte godt det hun hørte. Det blir nå holdt et regelmessig bibelstudium med henne i «Kunnskapsboken».

Noen som har politisk innflytelse, setter pris på det arbeid som Jehovas vitner utfører. Men andre, som er under sterkt press fra presteskapet, pålegger vitnene restriksjoner. Vi er imidlertid takknemlig for at Jehovas vitner det siste året har fått juridisk anerkjennelse i Pakistan, Malaysia og Kasakhstan.

En forstander i en kirke i Pakistan pleide å si til folket at de ikke skulle slippe Jehovas vitner inn i sine hjem fordi  vitnene ikke tror på Jesus, og fordi deres læresetninger ikke er sanne. Men en spesialpioner studerte med en familie som ønsket å fortsette med studiet. En dag kom kirkeforstanderen for å besøke denne familien mens de hadde sitt bibelstudium. Han satt stille under studiet og ble svært overrasket over at Jehovas vitner virkelig lærer det som står i Bibelen. Det resulterte i at et studium ble startet med ham. Han begynte å komme på menighetsmøtene og er nå et døpt Jehovas vitne. På grunn av denne tidligere kirkeforstanderen har seks personer til begynt å komme regelmessig på Jehovas vitners møter.

Det finnes mange byer i Malaysia hvor det er mer enn 30 000 innbyggere, men ikke noen Jehovas vitner. Det er en stor oppgave for forkynnerne å nå ut til en slik stor befolkning med det gode budskap. Noen områder er svært fruktbringende. Fire midlertidige spesialpionerer, som ble sendt til Sabah i det nordlige Borneo, startet 50 bibelstudier i løpet av en periode på tre måneder ved hjelp av en brosjyre med tittelen «Evig liv i paradis!», som nylig var blitt oversatt til kadazan-dusun.

Det å skaffe til veie bibelsk litteratur på de mange språkene i Østen er en enorm oppgave. Det er allerede bibelsk litteratur tilgjengelig på språk som de fleste i hvert fall til en viss grad kan forstå. Men for en forskjell det er når noe blir utgitt på folks eget morsmål! En eldre søster i Kirgisistan som ikke kunne russisk, syntes tjenesten ble nokså begrenset. Men da «Kunnskapsboken» ble tilgjengelig på kirgisisk, begynte hun ivrig å bruke den. Det førte til at folk fra andre landsbyer hørte om den og kom for å besøke henne — til fots, på sykkel eller på en eselkjerre. Denne søsteren har nå flere bibelstudier og er svært takknemlig for at hun har litteratur på sitt eget språk som hun kan bruke for å spre det gode budskap.

 Europa

I over 100 år har Jehovas vitner forkynt det gode budskap i Europa. Mange vitner fra Europa har flyttet til andre land hvor det er et stort behov for Rikets forkynnere. I 1990-årene er behovet for å utføre et intenst forkynnelsesarbeid i Øst-Europa blitt viet spesiell oppmerksomhet. Og i de senere år har et stort antall immigranter fra land hvor det er relativt få Jehovas vitner, flyttet til Europa, hvor det er mange Jehovas vitner som er glad for å ønske dem velkommen og gjøre dem kjent med det gode budskap om Guds rike. Alt dette bidrar til at det blir avlagt et vitnesbyrd til «den fjerneste del av jorden,» i samsvar med det Jesus forutsa. — Apg. 1: 8.

I mange land reagerer immigranter positivt på Rikets budskap. Når Jehovas vitner gjør det de kan for å gjøre disse menneskene kjent med Bibelens sannhet, åpner Jehovas ånd deres hjerter. Det var tilfellet med en latinamerikansk flyktning i Norge. Han la merke til at pent kledde mennesker, unge og gamle, gikk til en Rikets sal like ved flyktningsentret. Han var  også til stede på noen møter og likte det han så, men han forstod ikke norsk, og det var ingen der som kunne snakke spansk. Men det ble likevel startet et bibelstudium med ham. Vitnet brukte «Kunnskapsboken» og Ny verden-oversettelsen på norsk, og den interesserte mannen brukte de samme publikasjonene på spansk. Fordi de hele tiden nøye holdt seg til studiematerialet og la vekt på å bruke Bibelen, ble det gjort raske framskritt. Den orden, enhet og vennlige atmosfære som denne mannen erfarte i menigheten, styrket hans overbevisning om at han hadde funnet Guds folk.

Etter noen få måneder ønsket han å bli en forkynner, men på grunn av språkproblemene kunne ikke de eldste avgjøre om han var kvalifisert. Det skulle imidlertid holdes et spansk kretsstevne i Oslo, 2500 kilometer unna. Noen av brødrene gav ham penger til en flybillett, slik at han kunne få overvære det. Spansktalende eldste på stevnet skjønte at han var kvalifisert, og mens han var der, deltok han i felttjenesten for første gang. Helt fra begynnelsen av gjorde han seg store anstrengelser for å forkynne for andre flyktninger ved sentret og invitere dem til Rikets sal. På denne måten ble det startet bibelstudier med flyktninger fra Sør-Amerika, Afrika og Europa. Et år etter at han hadde overvært sitt første møte i Rikets sal, ble han døpt.

Noen unge mennesker reagerer på sannheten lik en svamp som dyppes i vann. Det viste seg å være tilfellet med Marko, en student i Finland. En lærer hadde fortalt ham at et av Jehovas vitner arbeidet ved musikkhøyskolen. Marko kontaktet vitnet for å spørre henne hvilket syn hun hadde på forskjellige spørsmål, men de hadde bare begrenset tid til å snakke sammen. Om kvelden ringte denne søsteren til Marko og sa at han kunne låne noen bøker av henne hvis han ønsket mer informasjon. Han drog straks hjem til henne, og hun og hennes mann besvarte noen av hans spørsmål og gav ham brosjyren Hva krever Gud av oss?, videoen Jehovas vitner — organisasjonen  bak navnet og boken Livet — et resultat av utvikling eller skapelse? Noen dager senere kom han tilbake for å be om mer litteratur. Det han sa, viste at han virkelig hadde forstått det han hadde lest. Denne gangen fikk han «Kunnskapsboken» og en bibel. Ordningen med bibelstudier for interesserte ble forklart for ham, men han ville først lese boken på egen hånd. Innen en uke hadde han lest hele boken og slått opp skriftstedene. Før han hadde sitt første bibelstudium, hadde han meldt seg ut av kirken. Han begynte snart å forkynne for slektninger, venner og lærere på musikkhøyskolen. Tre og en halv måned etter at han hadde sitt første studium, ble han døpt.

En kvinne i Estland som er lærer i russisk, hadde vært sterkt engasjert i spiritisme i 20 år da hun møtte Jehovas vitner. Hun hadde tatt kurser hvor det ble undervist i bruk av pendel for å kunne påvise sykdom i folks organer. (Pendelen begynte å bevege seg når hun stilte folk spørsmål.) Hun hadde deltatt i en kongress hvor folk fra hele Sovjetunionen som praktiserte ekstrasensorisk persepsjon, var til stede. Hun hadde deltatt i New Age-møter. Hvorfor? Fordi moren hennes var svært syk, og hun forsøkte å finne en måte å helbrede henne på. Hun visste at Jesus hadde helbredet folk, og hun trodde at spiritistiske healere i dag må være Guds tjenere. Hun visste ikke at kraften til å helbrede kan komme fra andre kilder enn Gud. (5. Mos. 18: 10—12; Matt. 7: 15—23) Men demonene begynte å bite henne og ta kvelertak på henne. Hun hadde et desperat behov for hjelp. Fordi hun var skuffet over andre religiøse grupper, tok hun kontakt med Jehovas vitner. Det ble startet et bibelstudium med henne med én gang. Hun lærte hvordan hun skulle be, og hvordan hun kunne motstå Djevelen. Da hun forstod hvilket syn Jehova har på spiritisme, brente hun den spiritistiske litteraturen hun hadde, og ødela de fem pendlene sine. Før det var gått fire måneder, deltok  hun i felttjenesten for å hjelpe andre til å dra fordel av den sannhet som hadde gjort henne fri. Nå tjener hun som fast hjelpepioner og er takknemlig for å være en del av Jehovas lykkelige folk.

En tenåring som heter Dámaris, datter av en eldste i Spania, innrømmer at det var vanskelig for henne å begynne å forkynne for klassekameratene sine. Men hun la merke til at de fleste av dem røykte eller hadde problemer med narkotika. Hun forstod at de trengte hjelp. Til slutt snakket hun med en klassekamerat om virkningene av å bruke narkotika og å røyke. Dámaris forklarte at hun hadde en bok som drøftet emner som er av interesse for alle unge, blant annet virkningene av å bruke narkotika. Jenta bad om å få se boken, og den ble sendt rundt fra den ene til den andre i klassen. Omkring en tredjedel av klassen ville ha et eget eksemplar av boken De unge spør — tilfredsstillende svar. Og resultatet? Den første som Dámaris forkynte for, har sluttet å røyke, og hun er åpen for flere drøftelser.

Under krigen i det tidligere Jugoslavia gikk våre brødre igjennom en svært vanskelig tid. Materielt sett ble de fattige, men åndelig sett er de rike. På områdestevnet i Zagreb i Kroatia ble de for eksempel oppmuntret av opplevelser fra Vukovar. Det er en by i Kroatia som var under serbisk kontroll, men som nå igjen er under kroatisk kontroll. Noen av de verste krigsherjingene foregikk der, og de fleste av innbyggerne, våre brødre medregnet, måtte flykte fra området for å redde livet. I fire år visste ikke brødrene i Kroatia at det var en søster, Maria, som var blitt igjen i byen. Hun forkynte, først helt alene, men av og til var det mulig for henne å reise til en nærliggende menighet i Serbia. Hennes nidkjærhet under krigstiden ble rikt belønnet. Kan du forestille deg hvor overrasket brødrene på områdestevnet ble da de kunne ønske velkommen en gruppe på rundt 20 personer fra Vukovar!

 Nord-, Sør- og Mellom-Amerika

Jehovas vitner er velkjent på hele den vestlige halvkule som et resultat av sin nidkjære tjeneste. Mange mennesker beundrer det arbeid Jehovas vitner utfører, selv om de personlig ikke velger å leve etter Bibelens normer. Det gjør også inntrykk på dem å se noen av de praktiske råd som Jehovas vitner viser dem ut fra Bibelen. Vitnene anstrenger seg selvfølgelig også for å hjelpe dem til å bli kjent med og verdsette Jehova Gud, Kilden til disse rådene, og hans kjærlige hensikt med menneskene.

Selv om pionerene arbeider hardt for å bringe Rikets budskap ut til folk, venter de ikke å få noen medalje for sitt arbeid. Men det var nettopp det som skjedde med en av våre spesialpionerer i Venezuela. Carmen Bravo ble overrasket over å motta en invitasjon fra byens «Páez kvinnekomité», som ønsket at hun skulle være til stede ved en tilstelning hvor hun skulle få en medalje for sitt «verdifulle bidrag på det religiøse område». Men hvorfor? I byen Guasdualito har det vært  mye gerilja-virksomhet, og den 70 år gamle Carmen har en beroligende virkning på folk når hun besvarer deres spørsmål fra Bibelen, leder bibelstudier og leverer bibelsk litteratur. Mange mennesker i den byen leser og setter pris på Vakttårnet og Våkn opp! Det har også gjort inntrykk på myndighetene at mange har legalisert sitt ekteskap som et resultat av Jehovas vitners evangeliseringsarbeid. Carmen blir ansett for å være et aktivum for samfunnet. Carmen tok med glede imot medaljen, men ydmyk som hun er, føler hun at hun bare blir brukt av Jehova til å bringe hans budskap ut til folk. — Jevnfør 1. Korinter 3: 6, 7.

I Puerto Rico oppsøkte Jehovas vitner myndighetene for å be om å få bruke et stadion til et stevne. En mann som i mange år hadde hatt med utleie av anlegget å gjøre, bad om at han først måtte få snakke med styret. Han fortalte dem at én gang i året, når Jehovas vitner brukte stadionet, fikk det sin mest grundige rengjøring. Året før hadde klimaanlegget i én avdeling brutt sammen. Etter at Jehovas vitner hadde hatt sitt stevne, oppdaget han at de hadde reparert klimaanlegget uten å ta betalt for det. De hadde også reparert visse deler av det elektriske anlegget og sanitæranlegget. Også på parkeringsplassen var det god orden. Styret vedtok å la Jehovas vitner bruke stadionet gratis når de skulle holde sitt stevne.

På grunn av omfattende narkotikahandel i en svært fattig del av Haiti gjennomsøkte og ødela soldater flere hus. Men da de så Vakttårnet og andre av Selskapets publikasjoner i Annas hus, sa de: «Vi må ikke ødelegge dette huset. Jehovas vitner beskjeftiger seg ikke med narkotikahandel.» Da en nabo så det, løp hun hjem til seg selv og la fram sin protestantiske religiøse litteratur. Da soldatene kom dit, sa hun at de ikke trengte å gjennomsøke hennes hjem fordi hun også hadde religiøse bøker. De så på bøkene og sa: «Nei, disse er ikke de  samme.» Og så ødela de huset. Anna var ennå ikke et av Jehovas vitner. Men etter den opplevelsen bad hun til Jehova om at han måtte hjelpe henne til å bringe sitt liv i harmoni med hans rettferdige normer. Hun er nå et døpt vitne.

I menigheten El Cruce de Cajamarca i Peru kom en spesialpioner i kontakt med Rafael. Det ble avtalt et studium i «Kunnskapsboken» med ham og hans familie. På grunn av at han bodde langt unna, ble ikke studiet holdt hver uke til å begynne med, men på det første studiet ble broren overrasket over at Rafael ikke trodde på treenigheten, helvete eller helgener. Da broren spurte ham hvor han hadde lært dette, svarte han: «Ved å lese denne boken», og så tok han fram «Paradisboken». «Men det kreves mer enn bare å lese den,» la han til. «Jeg trenger noen som kan hjelpe meg.» (Jevnfør Apostlenes gjerninger 8: 31.) På det andre studiet sa Rafael at han og hans kone skulle bruke søndagene til å besøke naboene for å fortelle dem om det de hadde lært. På pionerens tredje besøk fikk han vite at Rafael foretok hyrdebesøk, hvor han brukte opplysningene i Vakttårnet for 15. september 1993, den samme artikkelen som pioneren brukte når han foretok hyrdebesøk. Kort tid senere ble både Rafael og hans kone udøpte forkynnere, og i august ble de begge døpt.

Ettersom antall Rikets forkynnere i Mexico har økt rekordartet de senere år, har avdelingskontorets juridiske avdeling arbeidet iherdig for å sørge for at brødrenes rettigheter blir behandlet med respekt. Én måte dette er blitt gjort på, har vært å sørge for en åpen kommunikasjonslinje med myndighetene for å vise dem at vi ønsker å løse problemer på en fredelig måte. I staten Chiapas, hvor en sak som gjaldt det at Jehovas vitner ikke engasjerer seg i lokale religiøse festivaler, ble ført for retten — og avgjort i Jehovas vitners favør — benyttet vitnene muligheten til å gjøre det klart at de er mer enn villig til å samarbeide når det gjelder samfunnsaktiviteter  som ikke er av religiøs eller politisk karakter. De myndighetspersonene som behandlet saken, var imponert over den renslighet, verdighet og respekt som kjennetegnet disse beskjedne jordbrukerne som er Jehovas vitner.

En eldste i Maine i USA synes det å forkynne på båter er en av de mest produktive grener av hans tjeneste. I ett tilfelle forkynte han for overstyrmannen på en båt fra Filippinene. På grunn av det denne mannen hadde lært av å lese Bibelen på egen hånd, hadde han allerede meldt seg ut av den katolske kirke. På det første besøket drøftet eldstebroren traktaten Et lykkelig familieliv med ham. Siden båten skulle være i havn i bare fire dager, ble det første gjenbesøket foretatt allerede samme kveld, og deretter fulgte to gjenbesøk til. Vår bror tok med seg seks av Selskapets videoer. Samtalene og videoene hadde så stor innvirkning på denne overstyrmannen at han følte at han burde gjøre store forandringer i sitt liv. Han gav uttrykk for et sterkt ønske om å lære mer fra Guds Ord og å anvende det.

Av de 37 områdestevnene som ble holdt i Canada i det året som gikk, var ni lagt til provinsen Quebec. Et av stevnene ble holdt i byen Quebec, hvor det var 9213 til stede. Fire helger på rad ble det holdt stevner i Sherbrooke. På alle ni stevnene som ble holdt i provinsen, var det totalt 32 181 til stede. For en forandring dette var i forhold til det Jehovas vitner opplevde der i 1940- og 50-årene! Hundrevis ble arrestert på den tiden. Noen ble angrepet av pøbelflokker. Men de fortsatte å adlyde Gud som sin hersker og nektet å slutte med å fortelle folk om Guds rike. Som et resultat av deres utholdenhet ble lovene i Canada forandret, slik at alle kanadieres friheter er blitt garantert. Nå finnes det også tolv blomstrende menigheter i byen Quebec og fire i Sherbrooke. Jehova har velsignet sine vitners trofaste tjeneste.