Høydepunkter i året som gikk

Blant fjorårets spesielt glederike høydepunkter var de internasjonale stevnene med temaet «Følg Guds vei». Disse stevnene var konkrete beviser for at Jehovas tilbedere virkelig er blitt «en stor skare . . . av alle nasjoner og stammer og folk og tungemål» som Jehova forbereder til livet i sin nye verden. (Åp. 7: 9, 10) Et av Jehovas vitner fra Guadeloupe sa, etter å ha overvært et av disse stevnene, at han nå for første gang ’forstod i sitt hjerte’ at dette virkelig finner sted.

Aldri før har så mange stevnedeltagere vært på reisefot for å overvære internasjonale stevner. Titusener reiste  til andre land, og til og med andre verdensdeler, for å overvære stevnene. Når de gjorde det, kom det tydelig til uttrykk at de virkelig er en del av en internasjonal familie.

Fra slutten av mai til slutten av august ble de internasjonale stevnene med temaet «Følg Guds vei» holdt, først i forskjellige byer i USA, Canada og Storbritannia og senere i Tyskland og Hellas. Medlemmer av det styrende råd talte på hvert av disse stevnene, ofte ved hjelp av tolk. Samtidig ble hundrevis av områdestevner holdt i Nord-Amerika og Europa.

Da det første av de internasjonale stevnene begynte i San Diego i California den 22. mai, var stevnedeltagerne glade for å ha 45 misjonærer fra 14 land blant seg. To uker senere kom spansktalende vitner sammen på det samme stadionet. Av de 25 181 som var til stede ved dette stevnet, var godt over 3100 av dem utenlandske. Det ble holdt taler av brødre fra Argentina, Chile, Costa Rica, El Salvador, Mexico, Peru, Spania og Uruguay, så tilhørerne måtte venne seg til de forskjellige aksentene. For noen lykkelige og entusiastiske tilhørere de var!

Uken etter, på stevnet i Pontiac i Michigan, økte antall til stede til 42 763, og det var minst 44 land som var representert. Grupper på over 300 kom fra Storbritannia, Tsjekkia og Sør-Afrika. Stevnedeltagerne kom fra 14 land i Europa, 8 i Afrika, 20 i Nord-, Sør- og Mellom-Amerika og 2 i Asia. I noen tilfeller hadde hele familier, og til og med hele menigheter, hjulpet til med å dekke utgiftene slik at minst én person fra deres familie eller menighet skulle kunne være til stede. Det at det var så mange der fra andre land, skapte stor begeistring. Det gjorde også dypt inntrykk på dem som var til stede, å høre talene til bror Schroeder, bror Barr og bror Sydlik, som alle er medlemmer av det styrende råd. Et av vitnene på stevnet sa at dette var ’noe de kom til å fortelle om til framtidige generasjoner, og sikkert også til tidligere generasjoner når de blir oppreist’. — Jevnfør Salme 48: 1, 12—14.

 Mens stevnet i Pontiac pågikk, ble det holdt fire andre stevner i Montreal i Quebec i Canada. Disse var på fransk, portugisisk, gresk og arabisk. Brødrene var dypt rørt over det som medlemmer av det styrende råd — noen av dem langt oppe i årene — gjorde for å tjene dem alle. Det var 33 242 til stede, og 4071 av dem kom fra andre land. Et stort antall var kommet fra Frankrike og Brasil, og andre kom fra Belgia, Guadeloupe og Martinique. Tretten afrikanske land var representert. En av disse deltagerne var en søster som har vært pioner i mange år i Mali i Vest-Afrika, og som fikk anledning til å komme fordi en forretningskvinne som hun regelmessig leverer blad til, var så snill å betale turen for henne. Et brasiliansk par som hadde solgt bilen sin for å finansiere turen, sa: «Det var den beste investeringen vi noen gang har gjort.»

De neste to helgene i juni ble det holdt to stevner i Vancouver på vestkysten av Canada. Det var til sammen 22 273 til stede, og mange hadde kommet helt fra Sørøst-Asia og Nord-Europa. Samtidig med det siste stevnet i Vancouver ble et annet stevne holdt i Toronto i Ontario. I tillegg til stevnedeltagerne fra Canada kom det brødre fra Tyskland, Polen, Finland, Østerrike og mange andre land i Europa og også Afrika. Høyeste antall til stede var 41 381. Til sammen var deltagere fra 52 andre land til stede på stevnene i Canada — virkelig en internasjonal skare!

I De forente stater ble det fra 3. til 5. juli holdt sju stevner i nærheten av havnekvarteret i Long Beach i California. Disse ble holdt på kinesisk (både kantonesisk og mandarin), engelsk, italiensk, japansk, koreansk, tagalog og vietnamesisk — alle i forskjellige deler av det store Long Beach Convention Center. Antall til stede varierte fra 552 i den vietnamesiske delen til 12 659 i den engelske. Store grupper fra Østen og Italia gledet seg over fellesskapet med dem som var kommet fra Nord-, Sør- og Mellom-Amerika, Øst-Europa og Afrika.  Noen av dem hadde gjort seg store anstrengelser for å være til stede. I pausene gikk stevnedeltagere i sine folkedrakter fra den ene språkgruppen til den andre, håndhilste, omfavnet hverandre, utvekslet adresser og tok bilder. En bror som hadde med stevnearrangementet å gjøre, skrev: «Alle stevner er fine; alle har ringvirkninger som kan merkes i måneder etterpå. Dette stevnet var mer som en flodbølge. Det var mektig, og det hadde en enorm virkning på deltagernes hjerte.»

Stevnehelgen i Long Beach ble etterfulgt av et spansk stevne, denne gangen i Houston i Texas. Det var 34 257 til stede, og 2820 av dem kom fra 14 andre land. Disse fikk bo hos vitner som gjestfritt åpnet sine hjem for de besøkende. Alt i alt var det 1217 hjem som tok imot de tilreisende.

Noe av det som gjorde størst inntrykk på de besøkende, var den varme mottagelsen de fikk — den broderkjærligheten som ble vist dem av medkristne de aldri hadde møtt før. De hadde lest om det internasjonale brorskapet. De visste at Jehova lærer sitt folk å vise slik kjærlighet. (Hebr. 13: 1, 2; 3. Joh. 5—8) Men nå fikk de personlig erfare det på måter de aldri hadde gjort før. På flyplassene fikk de en varm velkomst av brødre og søstre, unge og eldre. Det var også blitt ordnet slik at de som kom fra andre land, kunne bo hos vitner. For en velsignelse det viste seg å være!

I Texas kjørte hundrevis av busser full av utenlandske stevnedeltagere til Rosenberg stevnehall, der vertene deres hadde møtt opp for å ta imot dem. Omkring 500 vitner klappet begeistret da bussene kom. I Belleville i Michigan var hundrevis av vitner dag og natt rede til å ta imot busser fulle av trette stevnedeltagere. Da de tilreisende gikk inn i stevnehallen, ble de møtt av mange røster som sang «Skarer av brødre» og «Vi er Jehovas vitner». I Mira Loma stevnehall i California var det mange som var tospråklige, så de sang vers av «Jehova, vi  takker deg» vekselvis på engelsk og spansk. Det var et vakkert syn, og mange felte gledestårer.

I Michigan var det dobbelt så mange vitner som tilbød husly, som det var behov for. Mange ringte for å be om å få det privilegium å gjøre noe for noen av de tilreisende. De som ikke kunne ha noen boende hos seg, hjalp til med mat og transport. Noen stevnedeltagere opplevde at deres verter ikke bare ønsket dem velkommen i sine hjem, men også lot dem sove i sine egne senger mens de selv sov på gulvet. Om kveldene og etter stevnene kom familier og til og med hele menigheter sammen med stevnedeltagerne for å spise eller dra på landtur. De sang, danset folkedanser og fortalte opplevelser. Det var virkelig noen festlige anledninger! Selv om mange av de besøkende ikke kunne snakke vertsfamiliens språk — eller kanskje bare noen få ord — fant de måter å kommunisere på. Da tiden var inne for å skilles, var det ikke bare språkbarrieren som gjorde det vanskelig for dem å uttrykke seg. De var overveldet av følelser. Det var blitt lagt grunnlag for livsvarige vennskap.

Det var ikke bare de besøkende som hadde gagn av ordningen med privat innkvartering. Et ektepar i Canada som åpnet sitt hjem for de besøkende, skrev: «Vi lurte alle på hvordan det ville bli å ha mennesker som vi ikke kjente, boende hos oss i en hel uke. Vi fant ut at en uke ikke var lenge nok!» En enslig forelder skrev: «Jeg hadde det store privilegium å ha et ektepar fra Frankrike boende hos meg, og det var svært berikende både for barna mine og meg selv. Jeg kan bare si at det var en vidunderlig og uforglemmelig opplevelse.» En annen familie, som hadde en gjest fra Togo, skrev: «Vi kan ikke beskrive den glede og kjærlighet vi følte . . . For en skatt! Jehova gav oss alt vi kunne ønske oss.»

Stevnedeltagere fra 87 land fikk også besøke Jehovas synlige organisasjons hovedsete i staten New York — både sentret i Brooklyn, i Wallkill (144 kilometer fra Brooklyn) og i Patterson  (112 kilometer fra Brooklyn). De kom mellom 28. mai og 20. juli — mer enn 14 500 i alt! Det var, som så mange sa, «en drøm som gikk i oppfyllelse». En av gruppene som besøkte Vakttårnets undervisningssenter i Patterson, gav uttrykk for det de følte, ved å stille seg opp i spisesalen etter middagsmåltidet og synge sang nr. 42, «Dette er veien», i vakker firstemt harmoni. Mange ble svært rørt over det de så på omvisningen, og over den kjærlighet og gjestfrihet de var gjenstand for, og de hadde tårer i øynene da de takket de brødrene og søstrene  som hadde vært guider. Det var ikke bare de besøkende som ble rørt. Medlemmer av Betel-familien sa også at de aldri kom til å glemme disse dagene.

De som overvar de internasjonale stevnene i Europa, følte det på lignende måte. I juli begynte det å komme stevnedeltagere til Storbritannia. Fra 24. til 26. juli ble det holdt stevner samtidig i ni byer. De ble holdt på engelsk, fransk, spansk og panjabi, men de hadde alle det samme programmet. Når det ble holdt taler av medlemmer av det styrende råd, ble stevnestedene koblet sammen elektronisk. Det var deltagere der fra mer enn 60 land.

 Et høydepunkt på programmet var intervjuene med misjonærer og internasjonale tjenere. De representerte 45 forskjellige land. De fortalte tilhørerne om de gleder og utfordringer det kan by på å tjene i fremmede land. Susan Snaith, som tjener i Vest-Afrika, sa: «Spesielt de første månedene etter at man har flyttet til et nytt sted, kan man ha hjemlengsel, så det å ha foreldre som støtter og oppmuntrer en, kan virkelig være en hjelp til å forbli i sitt tildelte distrikt.» Doreen Kilgour, som har vært misjonær i mange år i Sør-Afrika, sa: «Det  som er viktig, er å være glad i menneskene. Og hvis du virkelig er glad i mennesker og ønsker å hjelpe dem til å elske Jehova og vandre på hans veier, vil det hjelpe deg til å bli i det landet du er blitt sendt til.» Myrna Simms, som tjener i Ecuador, la til: «Konsentrer deg ikke om det du har forlatt, men om det arbeidet som ligger foran deg. Dvel ikke ved det som er negativt. Se forbi slike ting, og husk at vi har arbeid å gjøre.» Og Anne Crudass fra det krigsherjede Liberia sier: «Det er meningen at vi skal oppmuntre brødrene og søstrene, men egentlig er det vi som er blitt oppmuntret av dem. Vi har sett deres nidkjærhet, deres tro og deres mot under krigen og hvordan de tok vare på hverandre og risikerte livet for hverandre. . . . Vi har personlig erfart brødrenes kjærlighet og deres omsorg for oss. Vi er nå blitt evakuert fire ganger fra vårt tildelte distrikt, . . . og når vi har vært flyktninger, har brødrene vært så opptatt av våre følelser og vår åndelighet at de har skrevet vakre, oppbyggende brev til oss. . . . Alle disse velsignelsene har gjort  det lett for oss å vende tilbake til Liberia, selv om forholdene der har vært ustabile.»

Få dager etter at stevnene i Storbritannia var ferdige, begynte nye i Tyskland. Vitner i vertsbyene delte ut innbydelser til offentligheten. Dette gav dem anledning til å forklare for folk at de internasjonale stevnene, hvorav fem skulle holdes i Tyskland, er en del av vårt verdensomfattende bibelske undervisningsprogram. Hele programmet ble holdt på 13 språk. Enkelte deler av programmet ble overført fra én stevneby til de fire andre (de fem stevnebyene var Berlin, Nürnberg, München, Dortmund og Stuttgart). Høydepunktet i antall til stede var hele 217 472, og 45 000 av disse var kommet fra andre land. Mange av dem kom fra Øst-Europa. Minst 150 misjonærer, internasjonale tjenere og betelitter som tjener utenlands, var på disse stevnene.

Fra 21. til 23. august, før tjenesteåret var slutt, ble det holdt enda et minneverdig internasjonalt stevne, i Aten i Hellas. Trass i at presteskapet i den gresk-ortodokse kirke hadde kommet med kraftige innvendinger mot stevnet, kom 39 324 stevnedeltagere fra 21 land sammen. Overalt hvor stevnedeltagerne drog, i Aten så vel som andre steder i landet, avla de et flott vitnesbyrd — ved sin oppførsel, sin klesdrakt og sitt ytre for øvrig, ved sin forkynnelse og ved den litteraturen de leverte. Den helhjertete gjestfriheten som de greske vitnene la for dagen, gjorde at mange, selv om de er vant til å erfare kristen kjærlighet blant Jehovas folk, ble overveldet av følelser og gråt gledestårer. Og det å se grekere og tyrkere omfavne og kysse hverandre med tårer i øynene og vise hverandre gjestfrihet er et mirakel som bare Jehova kan stå bak!

Nå er vi inne i et nytt tjenesteår, og det blir holdt flere internasjonale stevner — i Afrika, Latin-Amerika, Sør-Korea og Australia.

 Distribusjon av Rikets budskap

Felttjenesten er selvfølgelig en av de viktigste delene av vår virksomhet. Det er et arbeid som er pålagt oss av Jehova gjennom hans Sønn. Og det budskapet vi forkynner, er akkurat det folk trenger. (Jes. 43: 10—12; Matt. 24: 14) I året som gikk, var det 5 888 650 som deltok i dette arbeidet, og de brukte 1 186 666 708 timer i felttjenesten. For et fint vitnesbyrd! En interessant side ved tjenesten i forrige tjenesteår var distribusjonen av Rikets budskap nr. 35, som tok opp spørsmålet «Vil den tid komme da alle viser nestekjærlighet?» Hvor passende var det ikke å appellere til mennesker på grunnlag av deres ønske om å bli elsket, et ønske som Gud har nedlagt i mennesket! Budskapet var kraftfullt, og mange oppriktige mennesker reagerte positivt på det.

Det ble trykt nesten 400 000 000 eksemplarer av denne traktaten på 166 språk. Av disse ble traktater på 27 språk levert i Russland, og 10 av disse språkene hadde vi aldri trykt litteratur på før. Mange avdelingskontorer hadde i tankene det etniske mangfold i sitt distrikt og sørget for at det ble delt ut traktater på 10, 20 og til og med 30 språk.

Da et vitne i Ghana leverte Rikets budskap fra gård til gård, kom hun til et ektepar som var midt oppe i en sint krangel. Vitnet holdt Rikets budskap nr. 35 opp foran dem, slik at de så den fengslende tittelen «Vil den tid komme da alle viser nestekjærlighet?» Ekteparet roet seg straks. Søsteren drøftet traktaten med dem og brukte Bibelen for å vise dem grunnene til at det er så mye ufred, og hva Guds rike skal gjøre for menneskene. Mot slutten av samtalen sa mannen: «Det må være Gud som har sendt deg hit med denne trykksaken.» Begge tok med glede imot tilbudet om et hjemmebibelstudium. I tillegg var det 1850 som skrev til avdelingskontoret for å be om et gratis hjemmebibelstudium. Det kom inn 1900 slike forespørsler  i Malawi, 2717 i Zimbabwe, 1346 i Polen og 2525 i De forente stater. I Russland var det 7100 som skrev til avdelingskontoret for å be om at noen skulle komme og lede et bibelstudium med dem.

Den tiltalende forsiden, den tankevekkende tittelen og de hjertevarmende opplysningene som stod i traktaten, var akkurat det det var behov for i det krigsherjede Sri Lanka. Det kom inn hundrevis av kuponger til avdelingskontoret der folk bad om å få en brosjyre, og mange bad også om å få et hjemmebibelstudium. Mange av dem som bad om et studium, er nå forkynnere av det gode budskap, og noen er til og med blitt døpt.

I Kamerun leide 30 forkynnere en buss slik at de kunne levere traktaten i et distrikt som lå omkring 70 kilometer fra deres Rikets sal i Garoua. På formiddagen leverte de traktaten, og på ettermiddagen viste de videoen «Jehovas vitner — organisasjonen bak navnet» for en forsamling på 182 personer. Etterpå var det mange som ville ha mer litteratur. Det ble startet flere hjemmebibelstudier, og menigheten sendte en pioner for å ta seg av interessen.

Da Rikets budskap nr. 35 ble levert i Den demokratiske republikken Kongo, var det mange som ivrig tok imot den. Andre, som var nedtynget av dagliglivets bekymringer, tok motvillig imot den. Da noen forkynnere foretok gjenbesøk hos en kvinne som hørte til den sistnevnte gruppen, fant de ut at hun var meget syk og ikke hadde penger til å kjøpe den medisinen hun trengte. De fikk tak i medisinen for henne. Dette rørte ved kvinnens hjerte og førte til at det ble startet et studium med henne og hennes fire barn. I et annet tilfelle syntes en ung mann som tok imot traktaten, at vitnene skrøt av seg selv. Senere ble bussen han reiste med, overfalt av landeveisrøvere. Det var sent på kvelden, og han stod igjen uten penger  i et område hvor han ikke kjente noen. Så han slo følge med et vitne som også hadde vært på bussen og var blitt ranet. De fant et hus hvor det bodde noen Jehovas vitner, og der ble de tatt vel imot. De fikk bli der natten over og fikk hjelp til å komme seg videre neste morgen. Da den unge mannen kom hjem, fortalte han sine venner om hva som hadde skjedd, og han sa: «Jehovas vitner er ikke hovmodige. De viser hverandre sann kjærlighet, og de elsker sin neste.» Den samme dagen ble det startet et bibelstudium med ham.

I en menighet i det nordlige Chile ble forkynnerne oppfordret til å gi traktaten til alle de møtte. En forkynner oppsøkte den lokale radiostasjonen. Hallomannen ble så imponert over budskapet at han stoppet morgenprogrammet og leste Rikets budskap nr. 35 i sin helhet for lytterne.

I Italia ble Rikets budskap levert til en nonne som ventet på bussen. Det førte til at det i 10—15 minutter hver dag ble ledet et bibelstudium med henne på bussholdeplassen. Denne nonnen fikk en slik verdsettelse av Bibelens sannhet at hun forlot klostret halvannen måned senere. Hun var takknemlig for å lære at jorden ved hjelp av Guds rike skal bli et sted hvor alle mennesker virkelig elsker hverandre og det ikke vil være noen rasemessige eller språklige skillelinjer. Hun reiste tilbake til sitt hjemland, Guatemala, hvor hun fortsatte å studere sammen med sin kjødelige søster, som allerede var et av Jehovas vitner.

Vakttårnets undervisningssenter

Vakttårnets undervisningssenter i Patterson i staten New York spiller en viktig rolle i det verdensomfattende arbeidet som består i å forkynne om Guds rike.

I 1994 var man kommet så langt med byggingen av dette undervisningssentret i Patterson at det var mulig å begynne å flytte enkelte av Selskapets større avdelinger dit. I løpet av en  periode på flere måneder ble disse avdelingene flyttet: tjenesteavdelingen, redaksjonens korrespondanseavdeling, avdelingen for assistanse til oversettere (som for tiden arbeider med oversettergrupper i 116 land), juridisk avdeling (som tar seg av juridiske behov for å fremme Jehovas vitners verdensomfattende virksomhet), illustrasjonsavdelingen (som utarbeider detaljer i forbindelse med hvordan blant annet bøker, blad og brosjyrer skal se ut) og en del av prosjekteringsavdelingen, samt deler av alle de nødvendige serviceavdelingene.

I mars 1995 ble misjonærskolen Gilead flyttet fra Wallkill til det nye komplekset i Patterson. Siden da er de som er uteksaminert fra Gilead, blitt sendt til 51 land — til Mellom- og Sør-Amerika, Afrika, Øst-Europa, Østen og forskjellige øyer. I tillegg har kursene for medlemmene av utvalgene ved avdelingskontorene gitt spesiell opplæring til 336 brødre fra Selskapets avdelingskontorer i 106 land.

En ny bygning som er oppført for lyd- og videoavdelingen, står nå ferdig ved Vakttårnets undervisningssenter i Patterson. Den 20. april 1998 begynte man å flytte kontorer og utstyr til disse fine nye lokalene, som vil bidra til at vi kan gjøre mer effektiv bruk av de mulighetene som finnes på det audiovisuelle området.

Det at denne bygningen blir tatt i bruk, betyr selvsagt ikke at det audiovisuelle området er noe nytt for Selskapet. I tillegg til at hovedkontoret foretar kassettinnspillinger, er det allerede cirka 30 avdelingskontorer som gjør det. Dette kan være innspillinger av Bibelen, blad, brosjyrer og skuespill. Det finnes nå lydkassetter av forskjellige slag på 61 språk. Lydkassetter på enkelte av språkene blir distribuert verden over. CD-er med forskjellige arrangementer av Rikets sanger blir også framstilt, og på ni språk finnes det CD-ROM-er som inneholder en god del av Vakttårnets publikasjoner (Watchtower Library).

 Det blir nå produsert videoprogrammer på 41 språk. Manuskriptene blir utarbeidet ved hovedkontoret, hvor man har et bibliotek med en samling på over 2100 kildevideoer som man kan hente stoff fra. Videoopptak foregår ikke bare ved Patterson, men også i mange andre deler av verden. Redigeringen av originalopptakene og av den engelske utgaven blir utført i den nye lyd- og videoavdelingen ved Patterson. I Selskapets studio i Nederland blir videoer på andre språk enn engelsk gjort klare for mangfoldiggjøring. Innspillingen av kommentarene blir gjort ved de forskjellige avdelingskontorene som har lydstudio. Disse opptakene blir så sendt til Nederland, hvor de blir satt sammen med musikk og lydeffekter, og hvor nødvendig visuell tekst blir lagt på. På den måten får man en ferdig mastervideo som brukes til mangfoldiggjøring på det enkelte språket. Japan gjør noe av dette arbeidet for Østen.

Bruken av videokassetter med tegnspråk har økt enormt. Dette er delvis et resultat av at man har forstått at tegnspråkene er egne språk og ikke bare visuelle presentasjoner av talespråk. Da det begynte å komme videoer på tegnspråk, var det noen døve som så på det som bevis for at Jehova ikke hadde glemt dem, men at han også har omsorg for døve. Selskapet produserer videoer hvor det i tillegg til den audiovisuelle presentasjonen som allerede er der, blir vist en person som tolker til tegnspråk. Det finnes også videoer som inneholder noen av Vakttårnets publikasjoner i sin helhet tolket til tegnspråk. Disse blir for det meste brukt når noen skal lede hjemmebibelstudier med døve personer, og de inneholder studiespørsmål, noe som hjelper de døve til å engasjere seg. I tillegg er det blitt gjort videoinnspillinger av sang på tegnspråk, og de blir brukt til å lede en forsamling i å uttrykke seg til sangene. Selskapet vil gjøre bruk av sine studioer i USA, Mexico, Brasil, Japan, Danmark og Nederland til videoinnspillinger av  tegnspråkprogrammer. I de fleste av disse studioene vil tegnspråkprogrammene også bli redigert.

I de senere årene har forkynnelse på tegnspråk tiltatt kraftig. I Sør-Korea, hvor man i mange år har viet dette behovet spesiell oppmerksomhet, finnes det nå 17 tegnspråkmenigheter. I USA er det 19 slike menigheter. Russland har én menighet og 43 mindre grupper. Også andre steder har man oppnådd gode resultater ved å vie de døves behov oppmerksomhet. Verden over er det omkring 80 tegnspråkmenigheter og mange flere mindre grupper. I likhet med de av Jehovas tjenere som snakker hørbare språk, ser også de døve med spent forventning fram til den tid da språkforskjeller — enten det gjelder hørbare eller visuelle språk — ikke lenger vil utgjøre en barriere som hindrer mennesker i å kommunisere fritt. Men selv nå, trass i at vi har mange språk, snakker vi alle ’det rene språk’ og har derfor det privilegium å gjøre kjent Jehovas godhet i forening. — Sef. 3: 9.

Øyenvitner til gode gjerninger

Den nidkjærhet som Jehovas tjenere viser når de gjør andre kjent med det gode budskap om Riket, gleder Jehovas hjerte. Men deres eksemplariske oppførsel og gode gjerninger blir ofte ikke lagt merke til av andre, og noen ganger blir de til og med misoppfattet. Finnes det virkningsfulle metoder som kan gi fornuftige, men feilinformerte mennesker opplysninger om dette? — 1. Pet. 2: 12.

Under ledelse av redaksjonsutvalget bestreber kontoret for informasjon og samfunnskontakt seg på å gjendrive falske opplysninger om Guds tjenere, slik at folk kan bli mer mottagelige for Rikets budskap. For å oppnå dette arbeider kontoret for å fremme forståelse for Jehovas vitner blant allmennheten ved å skaffe til veie positiv informasjon som kan sendes ut til massemediene og til lærere og andre fagmiljøer.

 Ekstrem etnisk og sekterisk vold utgjør et enormt problem for verdenssamfunnet. For å hjelpe unge mennesker til å ta avstand fra en fordomsfull og voldelig opptreden er det mange lærere som forsøker å finne måter å lære sine elever etiske verdier på. Hva kan Jehovas vitner tilby dem? Et vitne i Sverige sendte videoen «Jehovas vitner står fast under nazistenes angrep» til en framstående representant for myndighetene. Som et resultat av det inviterte noen representanter for regjeringen Jehovas vitner til å være med på et landsomfattende prosjekt som ble kalt Levende historie. De ville at våre brødre skulle informere skolebarn og folk i sin alminnelighet om Jehovas vitner i nazitiden. Deretter ble lærere oppfordret til å innby Jehovas vitner til å ha forelesninger i klassene om etikk og moral, basert på opplevelser under holocaust.

Andre steder har det at man har gjort bruk av videoen «Jehovas vitner — organisasjonen bak navnet», vist seg å være virkningsfullt. Etter at den var blitt vist på en nasjonal fjernsynskanal i Elfenbeinskysten, var det mange som gav uttrykk for at de satte større pris på Jehovas vitner og deres organisasjon.

Noen motstandere har forsøkt å bruke misoppfatninger med hensyn til medisinsk bruk av blod som et påskudd for å hindre vår virksomhet i Russland. (Apg. 15: 28, 29) Det russiske helsevesenet har problemer når det gjelder transfusjonsblod og ville hatt gagn av opplysninger om alternativer til blodoverføring. Mange leger som er villige til å behandle pasienter uten bruk av blod, ønsker å få mer kunnskap og opplæring på dette området. Fordi Jehovas vitner holder fast ved bibelske normer angående livet og blodet, har de kunnet framskaffe opplysninger på det vitenskapelige og medisinske området, samt angående pasientrettigheter, noe som er av verdi for legestanden og folk i sin alminnelighet.

 Kontoret for informasjon og samfunnskontakt planla sammen med sykehusinformasjonstjenesten en serie korte presentasjoner ved flere sykehus i St. Petersburg og Moskva. Våren 1998 ble framstående leger fra USA og Europa som samarbeider med Jehovas vitner når det gjelder deres avgjørelse om å nekte blodoverføring, invitert til å komme og tale ved noen konferanser. Lederen for anestesi- og intensivavdelingen ved et amerikansk sykehus som har en egen avdeling som spesialiserer seg på å gi behandling uten blodoverføring, forklarte: «Vår erfaring viser at kirurgi uten bruk av blod reduserer behandlingskostnadene og forbedrer pasientomsorgen.» Han sa til en gruppe på 400 russiske leger: «Blodoverføring har vært sett på som livreddende, men vi blir mer og mer klar over hvor skadelig det kan være for pasientene.» Disse konferansene fikk bred omtale i pressen. Framstående russiske spesialister og representanter for helsedepartementet og helsekomiteer var til stede. Kort tid etter siterte massemediene høyt respekterte personer i helsevesenet som uttalte seg om den fare som er forbundet med bruk av blod, og sa at en avgjørelse om å nekte blodoverføring ikke bør bli sett på som ufornuftig.

I løpet av det foregående året ble det dessuten gjort forente anstrengelser i visse land for å kontakte enkeltpersoner og organisasjoner som er spesielt opptatt av familiens sammenbrudd. De ble tilbudt boken Hemmeligheten ved et lykkelig familieliv. Hvordan var reaksjonen?

Rektoren på en katolsk eliteskole i Madrid i Spania bestilte 90 eksemplarer av «Familieboken», én til hver av skolens ansatte. Styreren ved et hjem for vanskeligstilte ungdommer i Rotterdam i Nederland bad om å få en bok til hver avdelingsleder på hjemmet, fordi han mente de kunne bruke opplysningene til å hjelpe ungdommene. I Ukraina hadde aviser, radio og TV reportasjer om denne kampanjen som Jehovas  vitner stod bak for å styrke familielivet. Lederne av 256 organisasjoner og institusjoner har invitert vitnene til å komme og forelese for de ansatte om det å styrke familiene. (Ef. 5: 22 til 6: 4) Noen lærere har, som et resultat av kampanjen, begynt å komme på menighetsmøtene.

Et annet emne som ble tatt opp i løpet av året, var kvinnenes rolle. Våkn opp! for 8. april 1998 inneholdt artikkelserien «Kvinner — hva vil framtiden bringe dem?» Artiklene drøftet den diskriminering kvinner blir utsatt for, den verdi deres arbeid har for samfunnet, og de positive framtidsutsiktene som Bibelen holder fram for dem. (Ordsp. 31: 10—31; 1. Tim. 5: 1, 2) Det ble gjort spesielle anstrengelser for å gi denne informasjonen til grupper og organisasjoner som er opptatt av spørsmål som har med kvinner å gjøre. Hvem foruten Jehovas folk kan spre slike opplysninger i over 230 land?

Brødrene ved avdelingskontoret i Japan sendte et eksemplar av Våkn opp!, et følgeskriv og en pressemelding til over 3000 kvinneorganisasjoner. I Puerto Rico ringte noen interesserte personer, deriblant noen sosialarbeidere og en universitetsprofessor, til avdelingskontoret for å be om det spesielle nummeret av Våkn opp! Et medlem av Representantenes hus i den lovgivende forsamlingen leste bladet og ble så imponert over Jehovas vitners verdensomfattende undervisningsprogram og deres oppriktige interesse for sitt nærmiljø at hun inviterte vitnene til kontoret sitt. I en by ble borgermesterens nærmeste assistent så interessert i det materiell han fikk, at han bad om hundre eksemplarer til fem kommunale råd og organer.

Vi kan ikke forandre det negative syn mange i verden har på oss. Men vi er overbevist om at Jehova vil fortsette å velsigne gjerninger som fører til at hans store navn blir helliget. Fordi de som er «rett innstilt for evig liv», blir øyenvitner til  våre gode gjerninger, blir de tilskyndt til å slutte seg til dem som gir Jehova ære. — Apg. 13: 48.

’Gjør teltsnorene lengre’

For lenge siden sa Jehova i en profeti til sin organisasjon: «Utvid plassen for ditt telt. . . . Hold ikke igjen. Gjør dine teltsnorer lengre, og gjør dine teltplugger sterke.» (Jes. 54: 2) Som en oppfyllelse av Åpenbaringen 7: 9 strømmer nå millioner av mennesker som ivrig ser fram til et liv på jorden under det messianske rike, i forening til den teokratiske organisasjon. De trenger også plass.

For at det skal bli skaffet til veie passende steder til undervisning fra Bibelen, har bygging av Rikets saler fått høy prioritet i mange land. I Ghana viste en undersøkelse at det for tiden er 237 Rikets saler, og at ytterligere 275 er under bygging. Fra Ukraina meldes det at 84 Rikets saler er blitt fullført, og at man holder på å bygge 61 andre. I Sør-Afrika hjelper brødre som arbeider under ledelse av et regionalt byggeutvalg, de lokale brødrene med å legge fundamentet til Rikets sal. Når de reiser, setter de igjen en maskin til å lage betongblokker med. Lokale vitner, for det meste søstre, lager betongblokkene og legger dem i stabler for å la dem tørke. Når blokkene er klare til bruk, kommer de frivillige som arbeider under ledelse av det regionale byggeutvalget, tilbake og reiser salen på kort tid. Denne metoden gjør det mulig for dem å bygge solide saler til minimale kostnader.

Det at man har egnede Rikets saler, bidrar til å sette fart i innsamlingsarbeidet. På Madagaskar ble det bygd en Rikets sal til bruk for to menigheter. Bare noen måneder etter ble det i det samme området opprettet to nye menigheter, og det ser ut til at én til vil bli opprettet. Men et land i Afrika som rapporterer over 28 000 forkynnere, har bare én Rikets sal pr. 10 menigheter. Et annet land, som har over 38 000 forkynnere,  har bare én Rikets sal pr. 26 menigheter. Et avdelingskontor i Øst-Europa som rapporterer over 100 000 forkynnere, forteller at det bare er hver 13. menighet som har en Rikets sal. Noen land mangler mer enn 1000 — ja så mange som 2500 — Rikets saler. Ved slutten av tjenesteåret ble det derfor satt i gang tiltak for at internasjonale frivillige skulle hjelpe til med å oppføre ytterligere 8000 eller mer sårt tiltrengte Rikets saler i land hvor de lokale brødrene mangler erfaring og materielle ressurser til selv å skaffe til veie møtesteder til de mange som strømmer til Jehovas organisasjon.

Etter hvert som det blir flere forkynnere — og 316 092 ble døpt foregående år — trengs det flere avdelingskontorer. For tiden er det 17 781 i Betel-familiene verden over som utfører tjeneste som medlemmer av Ordenen av spesielle heltidstjenere.

KENYA: Det nye avdelingskontoret i Kenya ble innviet den 25. oktober 1997. Milton Henschel fra det styrende råd var til stede. Noen som hadde hatt en andel i arbeidet i Kenya tidligere, var også der. Begeistrede vitner fra hele Øst-Afrika kom — noen av dem til fots — for å overvære det spesielle programmet som var tilrettelagt for den helgen.

Dette avdelingskontoret fører tilsyn med arbeidet med å forkynne og gjøre disipler i et område i Øst-Afrika som til sammen har mer enn 29 000 aktive forkynnere. Noen modige pionerer fra Sør-Afrika hadde først forkynt i Kenya tidlig i 1930-årene. Men det var ikke før i 1949 forkynnelsesarbeidet kom i gang igjen. Det var da Mary Whittington, som nylig var blitt døpt, kom fra England. De første Gilead-misjonærene, William og Muriel Nisbet, kom i 1956. Bror Nisbets brødre Robert og George var blant de første pionerene som hadde forkynt i Kenya i 1930-årene. Mange andre misjonærer, spesialpionerer fra Zambia og Tanzania og andre brødre som har  vært villige til å tjene der behovet er større, har også spilt en stor rolle når det gjelder arbeidets framgang i Kenya. Det tok 41 år å komme opp i 1000 forkynnere i Kenya. Nå blir godt over 1000 døpt hvert år!

FRANKRIKE: I løpet av helgen den 15. og 16. november 1997 innviet Jehovas vitner i Frankrike sitt nye avdelingskontor i Louviers, omkring ti mil vest for Paris. Brødre og søstre fra 42 avdelingskontorer var til stede under innvielsesprogrammet. Hovedtalerne var Lloyd Barry og Daniel Sydlik, som er medlemmer av det styrende råd. Og så gripende det var å se en skare på 95 888 overvære det spesielle programmet som ble holdt i Villepinte utstillingssenter nord for Paris neste dag! Dette var den største samling av Jehovas vitner noen gang i Frankrike.

I løpet av 1980-årene hadde det vært 50 prosents økning i antall forkynnere, noe som førte til et presserende behov for større plass på Betel. Men det skulle ta ti år før man kunne fullføre et slikt prosjekt. De første forsøkene på å bygge i nærheten av de bygningene man allerede hadde, ble møtt med voldsom motstand. Motstandere fortsetter å lage vanskeligheter for Jehovas vitners virksomhet i Frankrike. Men de 121 000 vitnene i Frankrike gir ikke opp med hensyn til å gjøre kjent det gode budskap om Guds rike. De er overbevist om at mange flere av de hundre millioner fransktalende menneskene verden over med verdsettelse kommer til å ta imot innbydelsen til å «ta livets vann for intet». — Åp. 22: 17.

SPANIA: Også i dette landet er det mange oppriktige mennesker som reagerer positivt på budskapet om Guds rike. Siden avdelingskontoret utenfor Madrid ble innviet i 1983, har forkynnerantallet økt fra 53 000 til over 103 000. Det har også vært en hurtig vekst når det gjelder trykkingen av bladene  Vakttårnet og Våkn opp! for Spania og Portugal, fra 6,5 millioner eksemplarer årlig til nesten 23 millioner. Betel-hjemmets tilsynsmann, John Heidelberg, forklarer: «Med 150 Betel-arbeidere som bodde flere kilometer borte, hadde vi akutt mangel på boligrom. Vi hadde også et presserende behov for egnede lokaler til litteraturlageret og ekspedisjonsavdelingen.»

Innvielsen av det utvidede avdelingskontoret den 28. mars 1998 var høydepunktet etter fem år med hardt arbeid som over 25 000 frivillige — de fleste fra Spania, men også noen fra utlandet — hadde tatt del i. William Malenfant og Gerrit Lösch, begge fra hovedkontoret i Brooklyn, deltok i innvielsesprogrammet. Det var begrenset plass under selve innvielsen, men neste dag fikk 65 775 som var samlet i Madrid og Barcelona, også glede seg over et fint program.

ROMANIA: I godt over 80 år har Jehovas vitner i Romania utført sin offentlige tjeneste. Da det 43 år lange forbudet mot deres virksomhet ble opphevet i 1990, var det omkring 19 000 forkynnere. Nå er det over 37 000 forkynnere, og mer enn 82 000 overvar minnehøytiden i 1998. Man trengte et egnet avdelingskontor i Romania. Innvielsen av deres nye avdelingskontor den 2. mai 1998 var derfor et av årets høydepunkter. Brødre fra 19 land, innbefattet Gerrit Lösch fra det styrende råd, var til stede ved denne lykkelige begivenheten sammen med brødrene i Romania.

Ved slutten av tjenesteåret 1998 var det 397 erfarne internasjonale tjenere og 150 internasjonale frivillige som samarbeidet med lokale vitner om forskjellige byggeprosjekter — større byggeprosjekter i 38 land og mindre prosjekter i 23 andre land. Nå skal de også begynne å bygge tusener av Rikets saler. Ja, det blir på mange måter gjort mye for å ’utvide plassen’ for det symbolske ’teltet’ og for å ’gjøre teltsnorene lengre’.

[Bilder på side 6]

Medlemmer av det styrende råd talte på alle de internasjonale stevnene

[Bilde på side 11]

Rapporter fra misjonærene var et høydepunkt

[Bilder på sidene 12 til 14]

En enestående kjærlighet og glede kom til uttrykk blant stevnedeltagerne

 [Bilder på side 21]

Lyd- og videoavdelingen ved Patterson

 [Bilder på side 29]

Innvielse ved Betel i: (1) Spania, (2) Kenya, (3) Frankrike