Malawi

VELKOMMEN til Afrikas varme hjerte! Med sitt behagelige klima og vennlige folkeslag er Malawi virkelig et varmt land som er svært tiltalende. Spesielt tiltalende for mange er den bibelske sannhets hjertevarmende budskap, som blir forkynt av flere enn 40 000 Jehovas vitner i dette landet.

Likevel var det en tid for ikke så lenge siden da disse ydmyke tjenerne for Gud stod overfor store prøvelser. Istedenfor å møte varm vennlighet hos sine medmennesker ble de gjenstand for en voldsom bølge av forfølgelse; de ble utsatt for grusomheter som minnet om jødeutryddelsene og middelalderens inkvisisjon. Beretningen om hva de har gjennomgått, og hvordan de har holdt ut, er en bemerkelsesverdig beretning om ulastelighet under vanskeligheter. Men før vi forteller deres historie, skal vi ta selve landet nærmere i øyesyn.

Et nærmere blikk på Malawi

Selv om Malawi er et lite land, kan det skilte med en vakker variasjon av fjell, elver og innsjøer. Fjellet Mulanje, som ligger sør i landet, er spesielt fascinerende. Fra de lavere strøk hvor de grønne teplantasjene ligger, hever fjellet seg majestetisk til 3002 meters høyde over havet. Det er dermed det høyeste fjellet i denne delen av Afrika. Sannsynligvis den  mest kjente attraksjonen er nok likevel den 580 kilometer lange Malawisjøen. Den berømte oppdagelsesreisende David Livingstone kalte den for «stjernenes innsjø» på grunn av den måten solen glinser på overflaten. Det er blitt funnet over 200 fiskearter i denne innsjøen — mer enn det etter sigende er blitt funnet i noen annen ferskvannssjø.

Vennligheten til Malawis elleve millioner innbyggere er innbydende. De smiler varmt og bredt og er ivrige etter å hjelpe. Kjærligheten til Guds Ord er også åpenbar. Bibelen har vært tilgjengelig i omkring hundre år på chichewa, yao og tumbuka, de viktigste språkene som blir talt i Malawi. Nesten hver eneste husstand har minst ett eksemplar av Bibelen, og det er mange som leser i den regelmessig. De fleste malawiere er fattige i materiell henseende, men noen har ved å ta imot den hjelp som Jehovas vitner har tilbudt, funnet stor åndelig rikdom mellom permene i sin egen bibel.

Jehovas vitners virksomhet i Malawi går helt tilbake til tidlig i dette århundret. Den ble da gjort kjent her på en ganske oppsiktsvekkende måte.

«Som ild i tørt gress»

Vår historie begynner med Joseph Booth, en fargerik, men kontroversiell person. Fylt av begeistring etter å ha lest noen av Selskapet Vakttårnets publikasjoner møtte han i 1906 C.T. Russell. Han fikk overbevist bror Russell om at det var behov for en representant for Selskapet Vakttårnet i det sørlige Afrika. Siden Joseph Booth tidligere hadde arbeidet i Malawi, eller Nyasaland som landet het den gangen, virket det som om han kunne utføre en verdifull tjeneste. Men det bror Russell ikke var klar over, var det dårlige ryktet denne mannen hadde i denne delen av verden. Booth var blitt kjent som det en skribent senere beskrev som  en «religiøs haiker», en som benyttet seg av det ene kirkesamfunnet etter det andre for å fremme sine egne hensikter. På grunn av dette hadde han gjort seg veldig upopulær hos de lokale myndigheter og var ikke engang lenger ønsket i Malawi. Men nok en gang hadde altså denne erfarne «haikeren» klart å få haik.

Ettersom Booth skjønte at han ikke kunne dra direkte til Malawi, opprettet han først en base i Sør-Afrika. Der traff han Elliott Kamwana, en gammel kjenning fra Malawi. Ikke lenge etterpå bad Booth denne unge mannen om å vende hjem igjen. Da Elliott Kamwana var kommet tilbake til Malawi i 1908, startet han en offentlig forkynnelseskampanje hvor han gjorde bruk av frie fortolkninger av noen av Selskapet Vakttårnets publikasjoner. McCofie Nguluh, som døde som en trofast eldste for noen år siden, hadde sin første kontakt med sannheten på den tiden. Han beskrev Kamwanas forkynnelse som «ild i tørt gress». Virkningene av Kamwanas forkynnelse med hans oppsiktsvekkende dåpsarrangementer ute i friluft spredte seg virkelig raskt i hele Malawi, lik en skogbrann. Tusener reagerte på denne forkynnelsen, og det ble snart opprettet mange «menigheter».

Men verken Booth eller Kamwana hadde noen gang forlatt «Babylon den store». (Åp. 17: 5; 18: 4) I virkeligheten var deres mål politisk motivert. Det gikk ikke lang tid før de tvilsomme forkynnelsesmetodene til Elliott Kamwana tiltrakk seg ufordelaktig oppmerksomhet fra myndighetenes side. Han ble snart forvist til Seychellene. I 1910 var også Joseph Booth dratt sin vei og hadde ikke lenger noen forbindelse med Selskapet Vakttårnet. Sørgelig nok hadde disse to mennene gjort mer skade enn gagn, men et forsonende trekk var at mange publikasjoner som inneholdt bibelske sannheter, var blitt distribuert i hele landet. I løpet av få år skulle  oppriktige mennesker, for eksempel McCoffie Nguluh, komme til å reagere positivt på det de leste i disse publikasjonene.

«Vakttårn-bevegelsene» skaper forvirring

Etter denne dårlige starten i Malawi sendte Selskapet William Johnston, en kvalifisert bror fra Glasgow i Skottland, for å undersøke situasjonen. Han oppdaget at mange såkalte menigheter var blitt opprettet, men at deres forståelse av sannheten var svært begrenset. Det fantes likevel noen som oppriktig søkte sannheten. Bror Johnston lærte opp noen av disse mennene til å ta ledelsen før han selv drog til Sør-Afrika. Deretter gikk det lang tid før arbeidet i Malawi ble viet noen videre oppmerksomhet. Det oppstod stor forvirring. Dette førte til vanskeligheter for bibelstudentene, som Jehovas vitner da var kjent som, og til at deres ulastelighet ble satt på prøve.

Det dukket opp mange bevegelser som etterlignet den karismatiske stilen som hadde kjennetegnet Elliott Kamwana. De blandet sammen enkelte bibelske sannheter med falske læresetninger og ubibelske skikker. Fordi slike bevegelser til en viss grad benyttet seg av Selskapet Vakttårnets publikasjoner, tok de ofte med Vakttårnet i navnet sitt. Det førte til problemer for de få sanne brødrene som var i landet, men trass i at disse manglet skikkelig tilsyn og tilgang til åndelig føde, er det verdt å merke seg at deres virksomhet aldri døde helt ut. Nei, de fortsatte å komme sammen og å forkynne for andre, og de bestrebet seg på å følge i Jesu Kristi fotspor. — 1. Pet. 2: 21.

De lokale religiøse lederne utnyttet denne situasjonen og svertet bibelstudentene ved feilaktig å identifisere dem med de bevegelsene som på uærlig vis hadde tatt i bruk navnet Vakttårnet. Men med tiden ble forskjellen mellom disse  lokale sektene og våre brødre helt tydelig. Urovekkende rykter som kristenhetens presteskap hadde satt ut, fikk tidlig i 1920-årene politimesteren til å foreta en undersøkelse. Han forkledde seg og gikk selv på flere av bibelstudentenes møter. Hvordan reagerte han? Han reagerte med avsky på de onde løgnene som var blitt spredt om bibelstudentene. Den forvirring som de falske «Vakttårn-bevegelsene» hadde forårsaket, fortsatte likevel i mange år.

Arbeidet blir organisert

I 1925 viet Selskapet igjen Malawi oppmerksomhet. John Hudson tilbrakte 15 måneder i landet og holdt foredrag i menighetene. Han anstrengte seg for å hjelpe brødrene til å forstå hvor viktig det var å holde kontakten med Selskapet Vakttårnet, som ble brukt av «den tro og kloke slave», og godta dets ledelse og rettledning. — Matt. 24: 45—47.

Gresham Kwazizirah, som var fra byen Ntcheu, var en av dem som hadde gagn av bror Hudsons besøk i Malawi. Han ble døpt det samme året som bror Hudson kom til Malawi, og ble snart satt på en alvorlig prøve. Prester fra hans  tidligere kirke fikk ham beskyldt for å ha ført en statsfiendtlig lære. Som følge av det ble han satt i varetekt. Hva kom han til å gjøre? Ville frykt få ham til å fornekte sin tro? Etter en måneds tid, etter at provinsmyndighetene hadde etterforsket saken, ble bror Kwazizirah renvasket for beskyldningene og satt fri. Noe som var av enda større betydning, var likevel at han hadde bestemt seg for å være lojal mot Jehova og hans organisasjon. Jehova kunne gjøre bruk av personer som hadde lagt en slik ånd for dagen. Etter at bror Kwazizirah hadde vært i Mosambik en periode for å arbeide, fikk han del i mange privilegier når det gjaldt å utbre Rikets budskap og bygge opp menighetene i Malawi. (Se The Watchtower for 1. november 1972.)

Bror Hudsons besøk viste seg også å bli en stimulans for McCoffie Nguluh og Junior Phiri. Disse to brødrene flyttet senere til Sør-Afrika, der begge tjente trofast i mange år. Richard Kalinde var en annen som hadde gagn av å samarbeide med John Hudson. Før bror Hudson forlot landet, sørget han for at Richard Kalinde ble satt til å føre tilsyn med forkynnelsen av det gode budskap inntil det kom ytterligere hjelp.

Men det var ikke alle som var begeistret for bror Hudsons besøk. Bror Nguluh fortalte at noen reagerte slik: «Ingen menn i Cape Town skal få fortelle oss hva vi skal tro på. Vi gjør det vi mener er riktig.» Ettersom disse ikke var villige til å godta Selskapets rettledning, startet de sine egne «Vakttårn-bevegelser». De som virkelig søkte sannheten derimot, hadde en mer ydmyk holdning. De stod i kontakt med Selskapets kontor i Sør-Afrika og satte pris på den rettledningen og veiledningen som kom gjennom den kanalen. Avdelingskontoret der ble snart klar over at denne lille kjernen av oppriktig interesserte trengte mer hjelp.

 En fast representant i landet

I 1933 fant det sted en spennende begivenhet i Jehovas vitners historie i Malawi. Selskapet Vakttårnet søkte om å få ha en fast representant i landet. Guvernøren sa at han «ønsket dette velkommen», og han innvilget søknaden. Endelig kunne forkynnelsen av det gode budskap i Malawi bli utført på mer regelmessig basis. Under ledelse av avdelingskontoret i Sør-Afrika ble det derfor i mai 1934 opprettet et litteraturlager og et kontor. Bert McLuckie ble satt til å føre tilsyn med arbeidet.

Ettersom bror McLuckie var blitt døpt i 1930, var han fremdeles ganske ny i sannheten. Men han hadde i sine tidligere oppdrag på Madagaskar og Mauritius vist seg å være en dyktig pioner. Da han kom til Malawi, fikk han tak i en liten bygning med to rom i hovedstaden, Zomba, sør i landet. Det ene rommet ble brukt til litteraturlager og kontor; det andre ble brukt som soverom. Bror McLuckie, som var enslig på den tiden, beskrev sitt nye oppdrag som ensomt og sa at det «gjorde at han fikk større ansvar enn noen gang tidligere».

Richard Kalinde var til stor hjelp for bror McLuckie, og han ble en nær medarbeider av ham. Den viktigste oppgaven var først å bringe orden i den forvirringen som berørte brødrene våre som følge av de falske «Vakttårn-bevegelsene». Det viste seg at dette ikke var så vanskelig som en hadde ventet. For det første forstod de fleste offentlige tjenestemennene at de lokale sektene ikke hadde noe med det ekte Selskapet Vakttårnet å gjøre. For det andre hadde avdelingskontoret i Sør-Afrika gitt Bert McLuckie klare retningslinjer for hvordan han skulle ta seg av situasjonen. Han fulgte disse retningslinjene og besøkte den ene gruppen etter den andre i hele Malawi. Bror Kalinde fungerte som  tolk under disse besøkene. Slike besøk til menighetene hjalp mange til å slutte å støtte de falske «Vakttårn-bevegelsene» og deres ledere.

Jehovas velsignelse var åpenbar. Endelig var det blitt opprettet en stabil teokratisk organisasjon. For første gang ble det også samlet inn felttjenesterapporter. De viste at det i 1934 hadde vært et gjennomsnitt på 28 forkynnere.

Et nytt oppdrag på litteraturlageret i Zomba

Etter at Bert McLuckie hadde arbeidet i Malawi ett års tid, ble han kalt tilbake til Sør-Afrika. Siden fortsatte han lojalt å tjene Jehova i andre deler av det sørlige Afrika. Det gjorde han i over 60 år, like til sin død i 1995. Et annet medlem av familien McLuckie, hans bror Bill, erstattet ham i Malawi.

Før dette hadde Bill McLuckie tjent som pioner i Sør-Afrika, selv om han da ikke var døpt. George Phillips, som var avdelingstjener i Sør-Afrika, spurte Bill om han kunne tenke seg å ta imot et oppdrag i Malawi. Da han sa ja, ble han fortalt: «Du må selvfølgelig først bli døpt.» Bill ble døpt og kom til litteraturlageret i Zomba i mars 1935. Han var da 26 år gammel. Denne trofaste broren beviste sin ulastelighet i Malawi under store vanskeligheter inntil han ble utvist i 1972.

Hvordan var det på den tiden? Bill McLuckie, som i 1998 var 89 år gammel og bodde sammen med sin familie i Sør-Afrika, husket fremdeles hvor trangt det var på litteraturlageret i Zomba. Han fortalte: «Soverommet var ikke større enn et ildsted [1,4 meter bredt]. Det var ganske innestengt, så jeg pleide å ha vinduene åpne om natten, inntil en politimann stakk hodet inn en natt og sa: ’Bwana [Min herre], du bør nok lukke vinduene. Det streifer leoparder omkring i gatene her om natten.’ Så jeg lukket dem.»

 Trass i at forholdene var kummerlige, viste det seg å være mest fordelaktig å ha litteraturlageret i hovedstaden. Med regjeringskontorene og politihovedkvarteret like i nærheten var bror McLuckie i stand til å gjøre noe raskt med enhver anklage som ble rettet mot Selskapet på grunn av at Jehovas vitner fortsatt ble forvekslet med de falske «Vakttårn-bevegelsene». Som hans bror hadde gjort før ham, arbeidet Bill McLuckie tålmodig med offentlige tjenestemenn for å fjerne enhver misforståelse. Jehovas vitner hadde etter hvert fått et godt rykte.

Organisasjonen renses

Bill McLuckie arbeidet hardt blant brødrene for å bygge opp deres verdsettelse av Jehovas normer, som er fastsatt i Bibelen. Det innebar at han hjalp brødrene til å forstå at slike ubibelske handlinger som seksuell umoral, spiritisme og  misbruk av alkohol ikke kunne ha noen plass i Jehovas vitners liv. (1. Kor. 6: 9, 10; Åp. 22: 15) Til uvurderlig hjelp i dette arbeidet var Gresham Kwazizirah. Han tjente lenge som reisende tilsynsmann, spesielt nord i landet. Bror McLuckie beskrev ham som en som var av «det modne og ærlige slaget». Bror Kwazizirah ble kjent som en som alltid lojalt forsvarte Bibelens rettferdige normer. Når han møtte noen som hevdet at de tjente Jehova, men likevel hadde en umoralsk oppførsel, konfronterte han dem modig med det. Dersom de innrømmet sin ukristne oppførsel, tok han fra dem deres publikasjoner og sa at de ikke var sanne Jehovas vitner. Han sørget også for at de ikke fikk ta del i felttjenesten mer. Mange ordnet opp i sitt liv som følge av en slik fasthet. Det var bror Kwazizirah som med vemod sa ifra om at Richard Kalinde hadde begynt å ta del i handlinger som var uforenelige med en kristen levemåte. Kalinde, som tidligere hadde vært en nidkjær bror, kunne derfor ikke lenger bli brukt til å representere Jehovas rene organisasjon.

Fordi Jehovas vitner inntok et slikt fast standpunkt når det gjaldt Bibelens høye moralnormer, ble de kjent som standhaftige mennesker. Det viste seg ofte å være til beskyttelse for dem.

Det var tydelig at Jehova velsignet en ren organisasjon, for det ble stadig flere som aktivt lovpriste ham. I 1943 var det et månedlig gjennomsnitt på 2464 forkynnere som kom sammen i 144 menigheter — en fin økning fra bare 28 forkynnere ti år tidligere!

De vekker Malawi

Uttrykket «den nye verden», som ofte ble brukt i Vakttårnets publikasjoner, hadde i 1944 en helt spesiell tiltrekning på befolkningen i Malawi. Som det ble forklart i disse publikasjonene, siktet det til Jehovas nye tingenes ordning  — et nytt menneskelig samfunn under Guds himmelske rikes styre ved Jesus Kristus. (Dan. 7: 13, 14; 2. Pet. 3: 13) Disse publikasjonene viste ut fra Bibelen at i den nye verden vil jorden bli et paradis; mennesker skal leve i fred med dyrene; kriger skal opphøre; jordens overflod skal bli tilgjengelig for alle; sykdom og død skal ikke være mer; til og med de døde skal bli oppreist og få mulighet til å leve evig. — Sal. 67: 5, 6; Jes. 2: 4; 11: 6—9; Luk. 23: 43; Joh. 5: 28, 29; Åp. 21: 3, 4.

En bror som holdt en tale om dette emnet, sa det på denne måten med et lokalt anstrøk: «Da Adam hadde syndet, ble ingen av hans barn født i hagen; alle ble født ute i ’bushen’, og kjære venner, vi er fremdeles ute i ’bushen’. Vi har ikke kommet tilbake til hagen ennå. Men den tiden er nå nær da vi skal forlate denne matekenya-verden (sandloppeverden) og gå inn i Jehovas nye, grunnfestede verden.»

I ett område gjorde foredrag om Guds nye verden et slikt inntrykk at en stor skare interesserte mennesker ble med brødrene fra sted til sted og nærmest slukte Bibelens løfter om paradiset. Da en rekke lokale prester i et annet område hadde lyttet til et foredrag om den nye verden, ble de så grepet av det de lærte, at de gikk i samlet flokk til en europeisk misjonær og sa: «Hvorfor har du holdt dette skjult for oss? I dag ser vi unge gutter og jenter som besøker folk og forteller dem de mest storslagne ting som de noen gang har hørt! Og her har dere gitt oss læresetninger å forkynne som nå er avslørt som falske!»

I 1946 passerte antall forkynnere i Malawi 3000, og brødrene vekket virkelig landet.

Det var selvfølgelig ikke alle som var glade for budskapet om Guds nye verden. Tidligere hadde regjeringen forbudt import av Vakttårnets publikasjoner, som fortalte om den nye verden. Men ettersom det allerede fantes et betydelig forråd  av litteratur i landet, hadde dette liten effekt. For å danne en motvekt til virkningen av Jehovas vitners forkynnelse forsøkte derfor nå noen prester å etterligne de uttrykkene og metodene som vitnene brukte. «Vi forkynner også en ny verden,» hevdet de. Noen prøvde til og med å foreta gjenbesøk hos sine medlemmer, men de gav opp etter noen uker.

De religiøse lederne forsøkte også å overtale landsbyhøvdinger til å nekte å la Jehovas vitner forkynne i deres områder. Det var vanlig å spørre landsbyhøvdingen om tillatelse før en holdt et foredrag i landsbyen. Men hvis høvdingen var blitt påvirket av de lokale religiøse lederne, kunne det ikke bli holdt noe offentlig møte der.

Det var likevel mange landsbyhøvdinger som hjertelig tok imot Jehovas vitner. Brødrene ble ofte invitert til å komme og holde foredrag. En landsbyhøvding lyttet til et slikt foredrag i en liten by som het Lizulu, og fikk da vite sannheten om de dødes tilstand. (Fork. 9: 5; Esek. 18: 4) Kort tid etter overvar han en begravelsesseremoni som ble holdt av noen religiøse ledere. De som var til stede, ble fortalt at det lille barnet som hadde dødd, nå var «en engel i himmelen». Den gamle høvdingen brummet, reiste seg møysommelig, vendte seg til underhøvdingen for sin landsby og spurte etter litt snus. Han snuste energisk og forlot begravelsen idet han sa: «Hø! I Lizulu fikk vi høre hvor de døde er. Dette er løgn alt sammen!»

Et spesielt besøk

I januar 1948 fant det sted en helt spesiell begivenhet. Da kom N.H. Knorr og M.G. Henschel fra Selskapets hovedkontor i Brooklyn i New York på besøk til Malawi. Dette var første gang noensinne at brødre fra hovedkontoret kom på besøk. I rådhuset i Blantyre ble det arrangert et møte for europeere og indere som bodde i byen. I betraktning av at  det bare var 250 europeere som bodde i Blantyre på den tiden, var det oppmuntrende at det var 40 som kom for å høre det offentlige foredraget. Den neste dagen var de besøkende brødrene til stede på et stevne i friluft som ble holdt for de afrikanske brødrene. Bill McLuckie, som da snakket chichewa flytende, fungerte som tolk. Det var 6000 til stede på det offentlige foredraget om ettermiddagen. Siden det ikke var noe høyttalerutstyr, måtte de brødrene som hadde poster på programmet, tale med kraftig røst, slik at alle kunne høre. På et tidspunkt ble foredraget avbrutt av et voldsomt regnskyll, og de utenforstående som hadde kommet, begynte å søke ly under trærne og i hus i nærheten. Men vitnene ble værende, og bror Knorr fullførte sitt foredrag mens han holdt en paraply over hodet. Det faktum at denne mzungu (hvite mann) stod ute i regnet for å fullføre sitt foredrag for en afrikansk tilhørerskare, viste folk at Jehovas vitner virkelig var interessert i deres ve og vel. Lokale europeere ville aldri ha gjort det.

Besøket til bror Knorr og bror Henschel satte enorm fart i arbeidet. Det året, altså i 1948, passerte antall forkynnere 5600, og nye sluttet seg raskt til rekkene. Noen steder var det vanskelig å skaffe nok distrikter å forkynne i.

Landet får et avdelingskontor

Selskapets litteraturlager var i mellomtiden blitt flyttet fra Zomba til Blantyre, som ligger lenger sør og er det kommersielle senter i landet. Etter at det i mange år hadde vært avdelingskontoret i Sør-Afrika som hadde ført tilsyn med Jehovas vitners virksomhet i Malawi, ble det så den 1. september 1948 opprettet et avdelingskontor der med Bill McLuckie som den første avdelingstjener. Nå kunne de behov som var i distriktet i Malawi, bli dekket under direkte tilsyn av hovedkontoret.

 På den tiden var det en rekke modne og erfarne brødre som kunne tjene som områdetjenere (nå kalt kretstilsynsmenn) og besøke menighetene for å styrke brødrene. Det ble holdt områdestevner (kretsstevner) to ganger i året, og Gresham Kwazizirah tjente som seksjonstjener (områdetilsynsmann) for hele landet. Bill McLuckie, som var på kontoret, hadde det også svært travelt — ofte satt han og arbeidet ved sin skrivemaskin til de tidlige morgentimer.

Ettersom det fremdeles var mye å gjøre, var det behov for mer hjelp. Peter Bridle og Fred Smedley, som begge var uteksaminert ved misjonærskolen Gilead, ble derfor ønsket hjertelig velkommen da de kom i 1949. Disse og andre som hadde gjennomgått Gilead, gav den overarbeidede avdelingstjeneren sårt tiltrengt hjelp. Det ble nå mulig å vie den måten menighetene og stevnene fungerte på, mer oppmerksomhet.

«Jeg kommer aldri til å klare dette!»

Det å komme til Malawi, spesielt på den tiden, kunne for noen fra Europa eller Nord-Amerika være en skremmende  overgang. Det fantes ikke noen av de moderne bekvemmelighetene som en kanskje tidligere hadde vært vant til. Det var ikke noen elektriske apparater å oppdrive ute i den afrikanske bushen. Det som en innfødt kan ha sett på som en normal del av livet, kunne for en utlending virke stressende. Hvordan ville nye misjonærer tilpasse seg?

Peter Bridle minnes sitt første inntrykk da han kom til Malawi etter en utmattende togreise fra havnebyen Beira i Mosambik. Han sier: «Da vi til slutt kom til elven Shire, var det begynt å bli mørkt. Store biller fløy omkring. De samlet seg rundt lampene og dekket dem fullstendig til. De var rundt halsen på oss og kravlet inn og ut av klærne. Jeg sa til Jehova: ’Dette holder jeg ikke ut. Dette blir for mye for meg. Jeg kommer aldri til å klare dette!’ Vi krysset deretter elven og gikk på toget som stod på stasjonen. Belysningen var veldig svak. Det gikk snart opp for meg hvorfor — det var for å hindre at insektene kom inn. Vi ble servert et måltid som begynte med en suppe. Det var så svakt lys at vi nesten ikke kunne se den personen som satt rett overfor oss ved bordet. Da vi spiste suppen, måtte vi suge den gjennom tennene for ikke å få med oss insektene også. Jeg sa til Jehova: ’Vær så snill. Jeg tror dette er for mye for meg denne gangen. Jeg kommer ikke til å klare dette!’»

En gang senere da bror Bridle reiste i det samme området, fikk han problemer da han holdt et offentlig foredrag. Hvorfor det? Han forklarer: «Myggen var bare helt utrolig. Da jeg holdt foredrag en kveld, hadde jeg stukket buksebena ned i sokkene. På hodet hadde jeg et håndkle som var stukket ned i skjorten, og rundt ermene hadde jeg strikk. Det var derfor bare hendene og ansiktet som ikke var dekket til. Jeg holdt foredraget gjennom en tolk. Jeg sa en setning, og så måtte jeg tørke mygg bort fra ansiktet. Jeg tørket så både hendene og  ansiktet igjen. Så snart tolken var ferdig, sa jeg en ny setning og måtte så gjøre det samme om igjen.»

Til tross for situasjoner som dette klarte Peter Bridle og andre det, med Jehovas hjelp. De fleste misjonærene som ble sendt til Malawi, tjente trofast i mange år. Deres helhjertete bestrebelser brakte det malawiske distriktet mange velsignelser.

Flere modne lokale brødre

Samtidig gjorde flere lokale brødre framskritt mot kristen modenhet. Disse hadde også gagn av å være sammen med misjonærene. En slik bror var Alexander Mafambana — Alex, som han gjerne ble kalt. Han var en svært begavet person. Han var født i Mosambik, var sønn av en høvding og skulle ha etterfulgt sin far. Men etter at han hadde flyttet til Sør-Afrika for å ta seg arbeid, kom han i kontakt med Jehovas vitner og fikk nøyaktig kunnskap om Bibelens sannheter. Han kom til at han ville måtte gå på akkord med kristne prinsipper hvis han gjorde det som var forventet av en høvding. For å unngå problemer bestemte han seg for å slå seg ned i Malawi. Ikke lenge etter ble han pioner, og i 1952 begynte han å hjelpe til på avdelingskontoret i Blantyre. Hans kjennskap til flere språk kom spesielt til nytte når det gjaldt å ta seg av brev fra distriktet. I 1958/59 fikk han muligheten til å gjennomgå misjonærskolen Gilead. Han gikk i samme klasse som Jack og Linda Johansson, som sammen med ham ble sendt til Malawi.

En annen bror som lærte sannheten å kjenne i Sør-Afrika, var Kenneth Chimbaza. Etter at han var blitt døpt der i 1942, vendte han tilbake til Malawi. Det varte ikke lenge før bror Chimbaza viste at han framelsket egenskaper som kjennetegner en moden kristen. Etter at han  hadde vært pioner en stund, tjente han i lang tid som reisende tilsynsmann. Noen av de misjonærene som kom senere, hadde gleden av å samarbeide med bror Chimbaza, hans kone, Elisi, og deres unge sønn, Maimba. På denne måten ble de kjent med det malawiske levesettet.

Slike modne brødre viste seg virkelig å være dyrebare «gaver i form av mennesker». — Ef. 4: 8.

Misjonærer fremmer økning

De misjonærene som tjente trofast i Malawi, blir fremdeles husket med hengivenhet, spesielt av dem som har vært vitner lenge og hadde mulighet til å samarbeide med dem på den tiden. Noen av misjonærene fant ut at deres nye oppdrag krevde at de gjorde store forandringer i sitt levesett, men kjærligheten fikk dem til å foreta disse forandringene.

Malcolm Vigo kom som enslig bror i 1957. Etter at han hadde spist aftens den første kvelden på avdelingskontoret, var han ivrig etter å få vite hva slags oppdrag han skulle få. Lonnie Nail, en Gilead-misjonær som hadde kommet året før og nå tjente som avdelingstjener, informerte ham om at han ville bli sendt ut i reisetjenesten. Etter å ha fått opplæring i språket og fått tid til å akklimatisere seg? Nei, det var ikke noen slik ordning på den tiden. Han skulle begynne neste dag!

De misjonærene som ble sendt ut i reisetjenesten, fikk snart erfare at hvis de skulle bruke et kjøretøy, måtte de  foruten det å tjene menighetene også være mekanikere. De fant også ut at veiene ofte ikke var mer enn små stier ute i bushen. De lokale brødrene satte selvfølgelig pris på misjonærenes anstrengelser og gjorde det de kunne for å gjøre livet lettere for dem. Som regel bygde de et pent, lite hus med gresstak og et toalett til bruk for misjonæren og hans kone, hvis han var gift. Men for de søstrene som reiste sammen med sin mann, kunne de nifse lydene om natten virke spesielt skremmende. Det tok en stund å bli vant til hyenenes skrekkinnjagende «latter» og det «orkester» av lyder som kom fra de mange forskjellige insektene.

Jack Johansson minnes at det var litt av en utfordring å arrangere et stevne ute i bushen. Først ble plassen ryddet, og i de fleste tilfeller ble alt oppført av materialer som ble funnet der ute i bushen. Men brødrene og søstrene, både unge og gamle, var glade for å hjelpe til. Ved en stevneplass nær Mulanje kom en smilende eldre bror bort til bror Johansson og sa: «Jeg vil gjerne også hjelpe til med dette arbeidet.» Senere fikk bror Johansson vite at denne broren hadde brukt nesten en måned på å gå cirka 800 kilometer til stevneplassen. Og det første han gjorde da han kom fram, var å melde seg som frivillig til å være med på å sette opp stevneanlegget! Med en slik villig ånd forvandlet brødrene og søstrene bushen til et «stadion» med plass til 6000 mennesker!

Misjonærene har bidratt til at menighetene og kretsene i Malawi er blitt bedre organisert. Brødre som Hal Bentley, Eddie Dobart, Keith Eaton, Harold Guy, Jack Johansson, Rod Sharp og Malcolm Vigo utførte et godt arbeid som områdetilsynsmenn. De lokale brødrene reagerte positivt på den kjærlige veiledningen og rettledningen de fikk. Som en følge av det ble menighetsmøtene og forkynnelsen av Rikets budskap bedre organisert. Samtidig ble brødrene og søstrene  gjort faste i sannheten, noe som ville komme vel med i betraktning av de vanskelighetene som lå foran dem.

Det blir avlagt et vitnesbyrd blant europeere

Med tiden fikk noen av misjonærene i oppdrag å arbeide ved avdelingskontoret, og de var travelt opptatt også der. Dette gav noen av hustruene anledning til å forkynne i den europeiske delen av distriktet i Blantyre og Zomba. Phyllis Bridle, Linda Johansson, Linda Louise Vigo, Anne Eaton og andre utførte mye godt arbeid i dette distriktet. Tidvis hadde europeerne fordommer mot vårt arbeid, ofte på grunn av at vitnene fremdeles ble forvekslet med «Vakttårn-bevegelsene». Men disse søstrene gjorde god bruk av anledninger til å oppklare misforståelsen og snakke med dem om Guds rike.

De fleste europeere og asiater i Malawi hadde sine egne forretninger eller lukrative arbeidskontrakter. De var vanligvis fornøyd med sin livssituasjon. Men det var noen europeere og noen lokale engelsktalende mennesker som reagerte positivt på sannheten. Noen ble døpt — én av dem i badekaret på Betel.

«En utveksling av oppmuntring»

Etter hvert som misjonærene var mer sammen med de lokale brødrene og søstrene, utviklet det seg ekte rasemessig enhet blant dem. Dette ble fint uttrykt i et brev som Alex Mafambana skrev til noen av sine misjonærvenner: «Hvis det finnes et ’gap’ i verden, så er det mellom øst og vest. Men vi er i besittelse av det mest forenende bånd som finnes: agape!» Hvor forskjellig var ikke dette fra den holdningen folk utenfor Jehovas organisasjon hadde! Europeerne generelt anså seg selv for å være afrikanerne overlegne og hadde lite med dem å gjøre. Men det var én ting det måtte gjøres  noe med. Det var bruken av tittelen «bwana» blant de lokale brødrene. De brukte ofte denne tittelen når de hilste på europeere, misjonærene innbefattet. Det indikerte at europeerne var afrikanernes herrer. Så hver gang en lokal bror brukte tittelen «bwana» når han snakket med en misjonær, minnet misjonæren ham på at «Jehovas vitner er brødre, ikke bwanaer».

Dette samarbeidet var til gjensidig glede, for misjonærene lærte også mye av å arbeide sammen med sine afrikanske brødre og søstre. Mange sterke vennskapsbånd ble knyttet. I tråd med apostelen Paulus’ ord fant det sted «en utveksling av oppmuntring». — Rom. 1: 12.

Jehova lovprises med sang

Alle som kommer til Afrika, legger snart merke til at folk der elsker å synge. De synger flerstemt og vakkert, uten noe akkompagnement. Malawi er ikke noe unntak i så måte. Før det fantes noen sangbok på chichewa, laget brødrene sine egne sanger. De tok populære melodier fra kristenhetens sanger og forandret på teksten slik at de sang om temaer som Riket, tjenesten og Harmageddon. Selv om disse sangene ikke var skrevet ned, kunne alle brødrene dem utenat og sang dem vakkert. På stevnene var de ofte så begeistret at de sang refrenget ikke bare én gang etter hvert vers, men to ganger. Da bror Knorr besøkte landet i 1953, ble han spesielt rørt over denne vakre samklangen. I sin rapport sa han: «Det må nevnes at sangen var usedvanlig vakker.»

Da avdelingskontoret i 1950 mottok Selskapets nye sangbok, Sanger til Jehovas pris, på engelsk, ble det bestemt at den også skulle utgis på chichewa. Men hvordan skulle brødrene lære å lese noter? De kunne alle synge, men de var ikke vant til å lese noter. Avdelingskontoret besluttet å bruke tonika-do-metoden, der do-re-mi-metoden brukes for å angi notene. Noen av brødrene hadde lært dette på skolen. Peter  Bridle, som la ned mye arbeid i dette prosjektet, forteller hvordan dette gikk til: «Vi satte oss ned sammen med oversetterne og arbeidet med det. Vi måtte sørge for at den oversatte teksten passet godt sammen med musikken. Sakte, men sikkert ble så sangboken til.»

Denne sangboken på chichewa ble svært populær blant brødrene. Avdelingskontoret stensilerte den på en gammel maskin og brukte all slags papir de kunne få tak i. Resultatet var at disse første sangbøkene ikke var særlig holdbare og ofte måtte byttes ut. Men brødrene brydde seg ikke om det. De var bare glade for å ha sangene å synge. Det ble distribuert to—tre tusen eksemplarer hver gang det ble holdt et stevne. Da Brooklyn til slutt tok over trykkingen av denne sangboken, var det allerede blitt produsert omkring 50 000 eksemplarer lokalt.

Nytt avdelingskontor

I årenes løp var Rikets arbeid i Malawi blitt ledet fra en rekke forskjellige steder, vanligvis lokaler hvor det hadde vært nokså trangt. I midten av 1950-årene ble det imidlertid bestemt at det skulle oppføres en bygning som var spesielt beregnet på at den skulle tjene som avdelingskontor, og som også hadde boligrom for Betel-arbeiderne. I 1956 ble det kjøpt en tomt i Blantyre til det formålet. I mai 1958 var bygningen innflytningsklar. Så glade brødrene var!

Noen år senere fikk avdelingskontoret en svært kjent person som nabo. Bygningen ved siden av, Mudi House, ble den offisielle residensen til Malawis statsminister, dr. Hastings Kamuzu Banda.

Men det fine avdelingskontoret, som det var blitt nedlagt så mye hardt arbeid i, forble dessverre ikke i Selskapets besittelse særlig lenge.

 Et oppmuntrende besøk

I 1963 kom Milton Henschel fra Selskapets hovedkontor igjen på besøk til Malawi. Han kom dit kort tid etter stevnet i Liberia, der han og mange lokale brødre og søstre var blitt mishandlet av soldater. Det ble holdt et stort landsstevne i nærheten av flyplassen, noen kilometer utenfor Blantyre. Brødre fra hele Malawi var til stede, fra «Nsanje [i sør] til Karonga [i nord],» som en som har holdt det gående i mange år,  uttrykte det. De rundt 10 000 tilhørerne satte stor pris på de fine talene som bror Henschel og andre talere holdt. Det var sjelden at Jehovas vitners sammenkomster ble omtalt i pressen, men denne gangen stod det oppslag om stevnet til og med i en av riksavisene.

Den politiske situasjonen begynte å bli spent i landet, så det var ekstra oppmuntrende for brødrene å være til stede på dette stevnet. De fikk høre om hvordan Jehovas vitner verden over inntar et fast standpunkt for Bibelens prinsipper. Bror Mafambana, som var ordstyrer, sa om det stevnet: «Husk at noen av stevnedeltagerne syklet over 600 kilometer hver vei for å være til stede. De følte at det var deres kristne plikt å være til stede, og de var forberedt på å møte vanskeligheter for å kunne oppfylle det kravet. Dette er et vitnesbyrd om den faste kristne tro som så mange er i besittelse av.»

Situasjonen begynner å bli vanskelig

Tidlig i 1960-årene begynte nasjonalismen å gjøre seg sterkt gjeldende i Malawi. I samsvar med en overenskomst som var blitt inngått med Storbritannia, skulle Malawi få fullt selvstyre i midten av 1964 etter et parlamentsvalg. I mellomtiden ble dr. Banda innsatt som statsminister i kolonien. Før parlamentsvalget bestemte myndighetene at det fra 30. desember 1963 til 19. januar 1964 skulle gjennomføres en frivillig registrering av velgere.

Det var på den tiden at Jehovas vitner i Malawi for første gang ble kastet ut i det som avisen San Francisco Examiner (utgitt i USA) senere beskrev som «en religiøs krig . . . en svært ensidig krig, hvor makt blir satt opp mot tro». Det var ikke Jehovas vitner som erklærte krig. I samsvar med Bibelens lære viser de respekt for verdslige herskere og betaler samvittighetsfullt sin skatt. (Luk. 20: 19—25; Rom.  13: 1—7) Men fordi Jesus Kristus sa at hans etterfølgere ikke skulle være «en del av verden», bevarer Jehovas vitner også et strengt nøytralt standpunkt både til nasjonenes kriger og til deres politiske anliggender. — Joh. 17: 16; Apg. 5: 28, 29.

Etter hvert som registreringen av velgere ble som en feber som bredte om seg i landet, gjorde vitnene bruk av sin rett til ikke å la seg registrere. Men da partifunksjonærer la merke til deres nøytrale standpunkt, brøt det ut en voldsom forfølgelse. Det ble gjort forsøk på å tvinge vitnene til å forandre mening og kjøpe partimedlemskort. I denne perioden mottok avdelingskontoret rapporter som viste at mer enn 100 Rikets saler og godt over 1000 av brødrenes hjem var blitt brent ned eller revet. Hundrevis av åkrer og kornlagre ble satt fyr på. Det førte til at mange av familiene blant Jehovas vitner nå stod uten mat eller husly. Noen flyktet for livet til nabolandet Mosambik. Mange ble brutalt slått. Blant disse var Kenneth Chimbaza, en reisende tilsynsmann. Få år etter at han var blitt utsatt for denne mishandlingen, døde han, utvilsomt som følge av de skadene han hadde fått.

Ulastelige under prøvelser

Det var mange som bevarte sin ulastelighet under forfølgelsen. Det var for eksempel to søstre i nærheten av Blantyre som til sammen hadde elleve barn å ta seg av. Mennene deres hadde gitt etter for politisk press og kjøpt partimedlemskort. Nå ble det gjort forsøk på å presse søstrene til å kjøpe kort. De nektet. Noen partifunksjonærer sa til dem at de ville komme tilbake neste dag for å se om søstrene hadde ombestemt seg. Neste morgen kom en stor folkemengde for å hente dem. De ble tatt med til et offentlig sted, truet med voldtekt og slått fordi de nektet å kjøpe partimedlemskort. Søstrene stod fast. De fikk lov til å gå hjem, bare for å bli ført tilbake neste dag. Igjen ble de slått, og denne gangen ble  de kledd nakne foran folkemengden. Men søstrene ville ikke inngå kompromiss.

Nå forandret forfølgerne taktikk. «Vi har ringt til kontoret deres,» sa de, «og snakket med Johansson og McLuckie og Mafambana. De sa til oss at dere bør kjøpe deres egne kort, slik som de selv allerede har kjøpt kort, i likhet med alle andre Jehovas vitner i [Malawi]. Dere er de eneste to kvinnene i hele landet som ikke har kjøpt kort. Dere gjør best i å gjøre det nå.» Søstrene svarte: «Vi tjener bare Jehova Gud. Hvis brødrene på avdelingskontoret har kjøpt kort, gjør det ingen forskjell for oss. Vi vil ikke inngå kompromiss, ikke engang om dere dreper oss!» (Jevnfør Romerne 14: 12.) Til slutt lot de søstrene gå.

Disse to ydmyke, trofaste søstrene kunne ikke lese eller skrive, men de hadde dyp kjærlighet til Jehova og hans lov. Deres ulastelighet viste at de hadde gjort ordene i Salme 56: 11 til sine egne: «Til Gud har jeg satt min lit. Jeg skal ikke være redd. Hva kan et menneske av jord gjøre meg?»

Anstrengelser for å presisere vårt standpunkt

Det ble meldt om stadig flere alvorlige tilfeller, og Selskapet arbeidet hardt for å få myndighetene til å sette en stopper for forfølgelsen. Det ble opprettet kontakt med statsministerens kontor, og det ble avtalt et møte med dr. Banda den 30. januar 1964. Jack Johansson fikk da anledning til å klargjøre Jehovas vitners nøytrale standpunkt ved å basere drøftelsen på Romerne, kapittel 13. Statsministeren så ut til å være fornøyd med det som var blitt sagt, og da bror Johansson gikk, takket dr. Banda ham så mye.

Bare fire dager senere ble det imidlertid rettet et angrep mot en gruppe Jehovas vitner i Mulanje-regionen. Elaton Mwachande ble brutalt myrdet. Det ble skutt en pil gjennom halsen på Mona Mwiwaula, et eldre vitne, og hun ble forlatt  for å dø. Utrolig nok overlevde denne søsteren, og hennes vitneutsagn ble senere brukt for å få voldsmennene stilt for retten. Da meldingen om denne grusomme hendelsen nådde avdelingskontoret, ble det sendt et iltelegram til statsministerens kontor.

Det førte til et nytt møte med dr. Banda og to av hans ministere den 11. februar 1964. Harold Guy og Alexander Mafambana drog sammen med Jack Johansson. Men denne gangen var stemningen en helt annen. Dr. Banda viftet med telegrammet og sa: «Herr Johansson, hva mener De med å sende et slikt telegram?» Brødrene forsøkte på en rolig måte å forsikre statsministeren om vårt nøytrale standpunkt og vår lydighet mot landets lover. Men statsministeren og hans ministere hevdet at Jehovas vitner med overlegg provoserte sine overfallsmenn. Møtet fikk en lite hyggelig utgang, for Jehovas vitner ble klandret for landets forvirrede situasjon. Bror Johansson ble til og med truet med øyeblikkelig utvisning. Men dr. Bandas sinne var nok mer rettet mot hans to ministere, fordi de ikke var i stand til å komme med vektige beviser for vitnenes provokasjon.

I rettssaken som fulgte etter mordet på bror Mwachande, fant den fungerende dommer, L.M.E. Emejulu, interessant nok ingen beviser for at Jehovas vitner på noen måte hadde provosert sine overfallsmenn, slik myndighetene hadde hevdet. Dommeren sa: «Jeg finner ingen beviser for provokasjon. Det er sant at Jehovas vitner forsettlig driver propaganda for sin tro og forsøker å vinne nye tilhengere, men de er også våkne for sine borgerplikter, og de har gjort alt de er blitt bedt om . . . Det eneste de har nektet, er å slutte seg til noe politisk parti.»

Etter hvert som iveren rundt registreringen av velgere avtok, bad statsministeren om at det måtte bli fred og ro i landet.  «Ikke skap problemer for europeerne, politiet, inderne, ikke engang for Jehovas vitner,» sa han. «Tilgi dem!» Det var stor begeistring i juli 1964 da kolonien Nyasaland ble en selvstendig republikk og forandret navn til Malawi. Endelig tok forfølgelsen slutt, men ikke før åtte av Jehovas tjenere var blitt brutalt myrdet.

En kort periode med fred

Da 1964 nærmet seg slutten, var det blitt en relativt fredelig tid for våre brødre. Noen som tidligere hadde vært bitre motstandere, ble interessert i å lære mer om den «hemmelighet» som hadde gjort deres ofre i stand til å innta et fast standpunkt trass i all forfølgelsen. Det førte til at forkynnelsen av budskapet om Riket enda en gang hadde framgang.

Tidlig i 1966 fikk man en ny mulighet til å forklare Jehovas vitners nøytrale standpunkt for dr. Banda. Selskapet Vakttårnet hadde søkt om tillatelse til å la flere misjonærer komme inn i landet. Dr. Banda, som var den som i siste instans avgjorde om europeere skulle få innreisetillatelse i Malawi, hadde spurt hvorfor det var behov for flere misjonærer. Dette førte til et møte mellom dr. Banda og Malcolm Vigo, avdelingstjeneren. Dr. Banda understreket at han ikke ville at noen skulle engasjere seg i politikk. Bror Vigo forsikret ham nok en gang om at vi er lydige mot landets lover og inntar et nøytralt standpunkt i politiske saker. — Rom. 13: 1—7.

I 1967 hadde det gjennomsnittlige antall forkynnere steget til mer enn 17 000. Det var i løpet av denne fredelige perioden at Gilead-misjonærene Keith og Anne Eaton kom til landet. Da de møtte bror og søster Johansson ved avdelingskontoret, forsikret Linda dem begeistret: «Dere har kommet til det fredeligste landet i Afrika!» Lite visste de at alvorlige vanskeligheter var under oppseiling.

 Situasjonen forverrer seg igjen

Etter et kort språkkurs ble Keith Eaton, sammen med sin kone, Anne, sendt ut i områdetjenesten. I begynnelsen fikk de kjærlig hjelp av Kenneth Chimbaza og familien hans. Unge Maimba, som alltid var villig til å hjelpe, var spesielt glad for å bære bror Eatons feltveske hver gang de samarbeidet i felttjenesten.

I april 1967, da bror Eaton tjente ved et kretsstevne i landsbyen Thambo i Phalombe-distriktet, fikk han høre en foruroligende radiosending. Dr. Banda beskyldte Jehovas vitner for med hensikt å provosere partifunksjonærer og medlemmer av ungdomsbevegelsene, kjent som Unge pionerer og Ungdomsforbundet. Det ble også påstått at vitnene ikke bare nektet å kjøpe partimedlemskort selv, men at de også overtalte andre til å gjøre det samme.

Som i 1964 kom saken med partimedlemskort i forgrunnen. Selv om det å kjøpe disse kortene var frivillig, anså partifunksjonærene dem som ikke ville kjøpe dem, for å være respektløse. Senere ble det sagt at det å kjøpe kort var en «måte hvorpå vi, dette lands innbyggere, kan påskjønne [dr. Banda] for at han bygger ut vårt land». Partifunksjonærer ble så sinte på grunn av det faste standpunkt Jehovas vitner inntok i denne saken, at de gjorde nye forsøk på å tvinge brødrene til å gi etter. Igjen begynte avdelingskontoret å få rapporter om trakassering og vold.

En gang bad noen partifunksjonærer Malcolm Vigo om å besøke en bror fra Jumbe menighet som var blitt arrestert for å ha nektet å kjøpe et partikort. Før bror Vigo gikk inn i rommet, bad han stille. Helt fra begynnelsen av var det tydelig at disse funksjonærene håpet at bror Vigo skulle si at Selskapet Vakttårnet hadde gitt sine medlemmer klar beskjed om at det var galt å kjøpe partikort. Men i stedet understreket han  at Selskapet ikke forteller noen hva de skal gjøre, og at hver enkelt må ta sin egen avgjørelse i saken. Partifunksjonærene var ikke fornøyd med denne forklaringen. De fyrte løs med spørsmål. I sin iver etter å få bror Vigo til å si noe galt stilte funksjonærene et nytt spørsmål før han hadde rukket å svare på det forrige. Etter to timers forhør ble broren til slutt løslatt. Det var ikke blitt kjøpt noe partikort.

Jehovas vitners virksomhet blir forbudt

Situasjonen nådde et klimaks i september 1967 under årsmøtet til regjeringspartiet, Malawis kongressparti. En av de resolusjonene som ble vedtatt der, lød slik: «Vi anbefaler på det sterkeste at den religiøse gruppen Jehovas vitner blir erklært ulovlig i dette landet.» Og grunnen? Resolusjonen sa: «Den utgjør en fare for den stabilitet og fred og ro som er så nødvendig for at vår stat skal kunne bli styrt på en tilfredsstillende  måte.» Og i sin avsluttende tale på årsmøtet sa presidenten: «Jehovas vitner skaper vanskeligheter overalt. Derfor ble det på årsmøtet i går vedtatt en resolusjon som sier at Jehovas vitner skal forbys. Jeg kan forsikre dere om at regjeringen vil se nærmere på denne saken umiddelbart.»

Var Jehovas vitner virkelig en ’fare for stabiliteten i Malawi’? Nei! Vitnene i Malawi ble senere omtalt av en utenforstående som «mønsterborgere» som ’samvittighetsfullt betaler sin skatt, pleier syke og bekjemper analfabetisme’. Likevel så regjeringen «på denne saken umiddelbart». Et vedtak om forbud ble snart undertegnet, og det trådte i kraft den 20. oktober 1967. Hele nasjonen ble gjort oppmerksom på dette i en stor avisoverskrift med fete typer: «Malawi forbyr ’farlig’ sekt.» Selv om det ble sagt at dette var blitt gjort fordi Jehovas vitner var «en fare for Malawis gode regjering», var det tydelig at den egentlige grunnen var at de nektet å kjøpe partimedlemskort. I overensstemmelse med sin sterke overbevisning, som var basert på Bibelen, valgte Jehovas vitner rett og slett å ’adlyde Gud som sin hersker mer enn mennesker’. — Apg. 5: 28, 29.

Grundige forberedelser gir resultater

Før forbudet trådte i kraft, forstod brødrene ved avdelingskontoret at myndighetene ville komme til å treffe en eller annen form for tiltak mot Jehovas vitner. Selv om de ikke forventet et totalt forbud, begynte de å ta sine forholdsregler. De holdt spesielle møter i forskjellige deler av landet for å gi veiledning og oppmuntring til krets- og områdetilsynsmennene. Det ble gitt praktiske retningslinjer angående menighetsmøtene, felttjenesten, litteraturforsyninger og forsendelser av brev. Denne informasjonen viste seg å være av uvurderlig betydning etter hvert som situasjonen forverret seg.

 Menighetene fulgte nøye forslagene etter hvert som de mottok dem. Det ble ikke lenger brukt noen av Selskapets skjemaer. I stedet ble menighetenes tjenesterapporter skrevet på vanlig papir og sendt til avdelingskontoret ved hjelp av kurerer. Møtetidene ble forandret i forhold til hver menighets behov. Én menighet bestemte seg for å holde møtene på søndag morgen klokken halv seks, før resten av landsbyen våknet. Når det gjaldt forkynnelsesarbeidet, kunne ikke noe forbud hindre Jehovas vitner i å utbre det gode budskap om Riket. Våre trofaste brødre og søstre hadde den samme innstillingen som apostlene, som sa: «[Vi] kan ikke holde opp med å tale om de ting vi har sett og hørt.» — Apg. 4: 20.

Kort tid før forbudet trådte i kraft, fikk avdelingskontoret høre fra en velinformert kilde at det offisielle lysningsbladet Government Gazette forberedte en kunngjøring om et forbud mot Jehovas vitner. Det fikk brødrene til raskt å flytte alle viktige papirer og dokumenter, og også noe utstyr, hjem til forskjellige brødre. Det ble også sendt store mengder litteratur fra avdelingskontoret til menigheter over hele landet. For å beskytte denne verdifulle åndelige maten fylte en menighet to store oljefat med bøker og gravde dem ned for senere bruk. Da politiet kom til avdelingskontoret i november for å konfiskere eiendommen, ble de overrasket over at det fantes så lite litteratur, papirer og utstyr der.

Misjonærene blir utvist

Som ventet ble de utenlandske misjonærene beordret til å forlate landet. Men før de drog, gjorde de det de kunne for å styrke brødrene og søstrene, som de var så glade i. Malcolm Vigo besøkte og oppmuntret brødre som hadde fått sine hus ødelagt av pøbler. Finley Mwinyere, en kretstilsynsmann, var en av dem. Bror Vigo sa: «Da vi kom, så vi bror Mwinyere stå og se på det nedbrente huset sitt. Det som var så oppmuntrende,  var den innstilling han la for dagen. Hans ønske var å dra rett tilbake og styrke andre i sin krets som hadde lidd tap. Han var ikke nedtynget av sitt personlige tap.»

Jack Johansson reiste nordover til Lilongwe for å besøke omkring 3000 brødre og søstre som satt i arrest. Han fikk anledning til å snakke med og oppmuntre mange av dem. De var fortsatt ved godt mot. Da han drog derfra, følte han seg oppmuntret selv og beskrev det som en trosstyrkende opplevelse. Den ansvarshavende polititjenestemannen sa senere til bror Johansson at han syntes hele situasjonen var pinlig. Tjenestemannen nevnte bare én side av forbudet da han sa at når elektrisitetsforsyningen i Lilongwe brøt sammen, ville skaden sannsynligvis aldri bli reparert. De beste og mest pålitelige arbeiderne satt i fengsel!

De åtte utenlandske misjonærene forlot ikke Malawi frivillig. De hadde ikke gjort noe galt. Ekteparene Sharp og Johansson ble ført direkte til flyplassen under politieskorte og satt på et fly ut av landet. De to andre ekteparene ble tatt med til Chichiri-fengselet i Blantyre, hvor de var noen døgn — Malcolm og Keith i én celle og Linda Louise og Anne i en annen. Så ble de under politieskorte ført til flyplassen og sendt til Mauritius. Senere fikk ekteparene Vigo og Johansson i oppdrag å tjene som misjonærer i Kenya og ekteparet Eaton i Rhodesia.

Det var med tungt hjerte at misjonærene forlot sine kjære brødre og søstre. Men vitnene i Malawi var ikke overlatt til seg selv. Det fantes åndelige hyrder, kjærlige tilsynsmenn, i de 405 menighetene rundt om i landet. (Jes. 32: 2) Alex Mafambana førte tilsyn med arbeidet lokalt, mens det malawiske distriktet ble underlagt avdelingskontoret i Zimbabwe (som den gang het Rhodesia). I de etterfølgende årene sørget avdelingskontoret i Harare i Zimbabwe for at  kretstilsynsmenn og andre som tok ledelsen i Malawi, fikk reise til Zimbabwe for å være til stede ved områdestevner og repetisjonskurser. Disse trofaste brødrene gjenfortalte det de hadde hørt på stevnene, for menighetene.

En ny bølge av grusomheter

Så snart forbudet ble offentlig kjent, tok partifunksjonærer og medlemmer av Unge pionerer og medlemmer av Ungdomsforbundet ledelsen i en ny bølge av grusom forfølgelse. Politiet og domstolene, som til tider faktisk var velvillige, klarte ikke å stoppe volden nå som Jehovas vitners virksomhet var blitt erklært forbudt i landet.

Etter hvert som forfølgelsen tiltok, ble Jehovas vitners Rikets saler, hus, matlagre og forretninger i alle deler av landet ødelagt. Noen steder kom angriperne til og med i store lastebiler for å forsyne seg av vitnenes eiendeler. Selv om disse eiendelene ikke var så mye verd i penger, var det alt våre malawiske brødre eide og hadde.

Det kom også inn rapporter om voldshandlinger fra alle deler av Malawi. Forfølgelsen var spesielt grufull for noen av våre kjære søstre. Det kom inn mange rapporter om kristne kvinner som var blitt voldtatt, lemlestet og slått. De sadistiske angriperne sparte ingen. Eldre, barn og unge og til og med noen gravide søstre ble utsatt for slike grusomme prøvelser. Det førte til at noen av dem spontanaborterte. Igjen var tusener tvunget til å flykte fra landsbyene sine. Mange søkte tilflukt i bushen. Andre flyktet til nabolandet Mosambik for en tid. I slutten av november 1967 hadde den brutale voldsbølgen mot Jehovas vitner krevd minst fem menneskeliv til.

Folks reaksjoner på forbudet

Ikke engang brutale voldshandlinger kunne avskrekke Jehovas vitner. Svært få inngikk kompromiss. Samson  Khumbanyiwa var en av dem som fikk huset sitt og møblene sine ødelagt og alle klærne revet i stykker, men han mistet ikke sin tro. Med overbevisning sa han: «Jeg vet at jeg aldri er alene, og Jehova har beskyttet meg.» Den ulastelighet som disse troens menn og kvinner utviste, er til ære for Jehova — et svar på Satans hånlige påstand: «Alt det et menneske har, kommer han til å gi for sin sjel.» — Job 2: 4.

Forfølgelsen fikk også noen rettskafne mennesker i Malawi til å våkne opp. Dette var i harmoni med det som Jesus Kristus selv hadde forutsagt. Etter at han hadde advart sine etterfølgere om at de ville bli forfulgt, til og med slept fram for herskere, avsluttet han med disse oppmuntrende ordene: «Det skal føre til et vitnesbyrd for dere.» — Luk. 21: 12, 13.

En mann som i en tid hadde motsatt seg sin kones virksomhet som et av Jehovas vitner, ble faktisk hjulpet til å se ting klarere på grunn av forfølgelsen. En morgen mindre enn to uker etter at forbudet trådte i kraft, kom en pøbelflokk til huset hans. De visste at mannen ikke var et vitne, og de ropte til ham at det bare var på grunn av hans kone de hadde kommet. Først ville han ikke åpne døren. Men etter at de truet med å brenne ned huset mens alle var inne, lot han dem motstrebende få komme inn. Snart var han bundet med lenker og ble beordret til å kjøpe et partikort. Han forstod da at hans kone virkelig måtte ha den sanne religion. Han nektet å kjøpe et kort den dagen. Han og hans kone ble slått. Men kort tid etter dette begynte han å studere Bibelen. Året etter innviet denne mannen sitt liv til Jehova og begynte å tjene ham sammen med sin kone.

Både i Malawi og i andre land hevet folk sin røst i bekymring over det som skjedde med uskyldige kristne. Noen sa: «Nå vet vi at vi nærmer oss verdens ende, når Guds folk blir forbudt i vårt land!» De artiklene som stod i Vakttårnet og  Våkn opp! i mai 1968, vakte sterke reaksjoner rundt om i verden. Det strømmet inn tusenvis av brev hvor det ble gitt uttrykk for indignasjon, og hvor regjeringen ble bedt om å gå til handling for å sette en stopper for grusomhetene. Noen postkontorer måtte ha ekstra bemanning for å ta seg av denne plutselige strømmen av brev. Den internasjonale reaksjonen på denne situasjonen var så intens og så vedvarende at presidenten til slutt utstedte et dekret som sa at det måtte bli slutt på forfølgelsen. Senere sa dr. Banda til og med at ingen skulle tvinges til å kjøpe partimedlemskort. «Jeg vil at folk skal ha frihet til å fornye kortene etter eget ønske og ikke tvinges til det,» sa han. Gradvis begynte denne bølgen av forfølgelse å avta. Det gjorde det mulig for noen av våre brødre å vende tilbake til sine hjem og fortsette med det viktige arbeidet som består i å forkynne om Riket. Men denne gangen gjorde de bruk av mindre iøynefallende metoder, siden forbudet ennå ikke var opphevet.

Arbeid under jorden

I denne tiden tok bror Mafambana seg trofast av arbeidet på stedet. Han holdt kontakten med brødrene ved avdelingskontoret i Rhodesia og fikk de retningslinjer han trengte, gjennom dem. Men politiet var stadig på jakt etter ham, så han måtte være veldig forsiktig. Mange ganger var det bare på hengende håret at han ikke ble arrestert. I 1969 døde han dessverre av noe som så ut til å være kreft. Så førte Kenneth Chimbaza tilsyn med Jehovas vitners virksomhet i Malawi til han fikk hjerneblødning og døde i 1971. Sikkert er det at Jehova i den kommende «rettferdiges oppstandelse» vil huske alle de gode gjerningene som disse to som bevarte sin ulastelighet, gjorde. — Luk. 14: 14; Hebr. 6: 10.

Da forholdene ble lettere, tilpasset brødrene i Malawi seg den nye situasjonen. Snart begynte deres uformelle forkynnelse  å bære frukt. Til tross for forbudet blomstret virksomheten blant pionerene. I 1971 var det 925 pionerer som iherdig gjorde det gode budskap kjent, foruten tusener av menighetsforkynnere. Det var til og med en spesialpioner igjen — Gresham Kwazizirah — han tjente fremdeles lojalt på sine eldre dager, trass i mye motgang og mange personlige prøvelser. Han fortsatte å tjene Jehova trofast helt til han døde i 1978.

Fordi brødrene var «forsiktige som slanger», fortsatte menighetsrapporter og annen korrespondanse å komme fram til avdelingskontoret i Rhodesia. (Matt. 10: 16) Disse rapportene viste at den nidkjære forkynnervirksomheten under jorden var svært vellykket. Rett før forbudet trådte i kraft i 1967, var det blitt nådd et høydepunkt i antall forkynnere på 18 519. I 1972 nådde de et nytt høydepunkt da 23 398 forkynnere rapporterte, enda forbudet fremdeles gjaldt og mange hadde flyktet til Mosambik. Gjennomsnittlig brukte disse forkynnerne over 16 timer i felttjenesten hver måned.

Det forkynnes i «nye distrikter»

Selv om vitnene var svært påpasselige når de forkynte, ble noen arrestert og satt i fengsel. Men ikke engang det tok motet fra dem. Da brukte de fengselet som sitt nye distrikt og fortsatte å forkynne.

Baston Moses Nyirenda satt i fengsel i sju måneder i 1969. Noen av fangene lurte på hvorfor han ikke ville slutte seg til deres «forente kirke». For en fin anledning til å forkynne! Ved å bruke en gammel og medtatt bibel som manglet mange sider, og som alle de innsatte hadde felles, viste han dem bibelske sannheter. Dette resulterte i et bibelstudium. Til og med kirkens leder studerte. Før bror Nyirenda ble løslatt fra fengselet, hadde han gleden av å hjelpe fire til å få en grunnleggende forståelse av Guds Ord.

 Virksomhet i den engelske menigheten

Etter at alle de utenlandske misjonærene var blitt utvist på grunn av forbudet, bodde Bill McLuckie, som hadde giftet seg med Denise fra Sør-Afrika, fremdeles i Blantyre. Der drev han et lite firma for å oppfylle sine familieforpliktelser. Hjemmet til familien McLuckie ble det nye stedet hvor den engelske menigheten i Blantyre holdt møtene sine. Disse møtene måtte selvfølgelig holdes på en mer uformell måte, så de ikke tiltrakk seg oppmerksomhet. Følgelig var det ingen sang og ingen klapping.

Det var i denne perioden at Guido Otto, som tjente ved avdelingskontoret i Rhodesia, begynte å ta med seg litteratur til Malawi i all hemmelighet. Siden Guidos far drev et lite hotell ved bredden av Malawisjøen, stusset ikke de offentlige tjenestemennene over disse besøkene. De skulle bare visst hvor mye bibelsk litteratur Guido hadde med seg hver gang! Litteraturen ble lagret i en hemmelig, underjordisk kjeller hjemme hos familien McLuckie. Da de gravde den ut,  hendte det at forbipasserende spurte hva den skulle være til. «Bare et toalett,» svarte de da.

En kveld, midt under et møte, var det noen som kjørte opp til huset. Hvem kunne det være? Politiet? Brødrene visste ikke hvor de skulle gjøre av studiebøkene sine. Døren gikk opp, og inn kom en munter Guido Otto. For en lettelse!

Denise forteller hva de gjorde etter dette: «Bill sa til brødrene at om noen prøvde å komme inn, måtte de med én gang legge all litteraturen i en kurv som vi hadde lett tilgjengelig. Så skulle jeg slippe kurven ned i et hull i gulvet på soverommet vårt. Hullet førte rett ned i kjelleren. Vi satte også fram en tevogn hver gang. Hvis noen kom inn, så det ut som vi bare satt og pratet og drakk te!»

Men forholdene ble stadig vanskeligere, og man kunne ikke lenger holde møtene på bare ett sted. Forskjellige hjem ble brukt. Noen ganger møttes gruppen i skogen, kledd slik at det så ut som de var på piknik.

Trass i disse vanskelighetene klarte brødrene å nå oppriktige, sannhetssøkende mennesker ved å forkynne uformelt for dem som var engelsktalende. Noen kom i sannheten. Blant disse var Victor Lulker, Daniel Marne og Mike Sharma, som den dag i dag tjener i menigheten i Blantyre.

Rettssaker i Blantyre

Da politiet foretok en razzia hos familien McLuckie i 1971, fant de noen av Selskapets publikasjoner. Bror McLuckie ble tiltalt og måtte møte for forhørsdommeren i Blantyre-Limbe. De lokale vitnene fikk høre hva som var skjedd, og mange satte friheten på spill ved å møte opp for å støtte familien McLuckie. Da dommeren kunngjorde dommen «ikke skyldig», applauderte brødrene høylytt! Men påtalemyndigheten anket. Nå gikk saken til ankedomstolen.  Denne gangen ble Bill McLuckie funnet skyldig og idømt sju års fengsel. Men egentlig ville de ikke sette ham i fengsel, så han fikk ordre om å forlate landet isteden.

I oktober 1972 endte altså Bill McLuckies 37 år lange lojale tjeneste i Malawi. Før han reiste, ordnet han det slik at noen brødre kom og i all stillhet hentet den litteraturen som lå i den hemmelige kjelleren. Brødrene bar ut billass med bøker! Senere ble noen stoppet ved veisperringer, men politiet la ikke merke til en eneste av kartongene. Før familien McLuckie drog fra landet, ble inngangen til den hemmelige kjelleren plombert med betong. Bill McLuckie vil lenge bli husket av Jehovas vitner i Malawi for sin trofaste og selvoppofrende tjeneste.

En tredje voldsbølge blir utløst

Akkurat da brødrene begynte å venne seg til en ny rutine, blusset problemene opp igjen. I 1972, under årsmøtet for Malawis kongressparti, ble det vedtatt noen svært urovekkende beslutninger. En av disse beslutningene gikk ut på at alle Jehovas vitner skulle avskjediges fra sitt arbeid. Dette ble gjennomført skånselsløst; ikke én gikk fri. De bedriftene som ville beholde betrodde ansatte som var Jehovas vitner, fikk ikke lov til det. Bedrifter som Jehovas vitner drev, ble beslaglagt, og verdiene ble konfiskert. Men verre ting skulle skje.

En annen av de beslutningene som ble vedtatt på dette årsmøtet, slo fast at ’alle Jehovas vitner som bodde i landsbyene, skulle jages bort’. Dette skulle sikre at Jehovas vitner ble utstøtt av samfunnet! Tusener av husene deres ble brent eller revet. Avlingene deres ble ødelagt, og dyrene deres ble drept. De ble nektet å hente vann i brønnene i landsbyene. Plyndringstokter over hele landet gjorde at de bokstavelig talt mistet alt de eide.

Det var igjen medlemmer av ungdomsbevegelsene som  gikk i spissen for denne bølgen av forfølgelse, den mest intense og brutale til dags dato. De organiserte seg i bander på ti—tolv stykker eller flere, opptil hundre, og drog fra landsby til landsby for å lete etter Jehovas vitner.

Over hele landet ble våre brødre jaget og fanget. I Blantyre ble noen brødre samlet og tatt med til det lokale partiets hovedkvarter, som hadde vært Selskapets avdelingskontor før det ble beslaglagt i 1967. En av disse brødrene, Greyson Kapininga, hadde tjent som oversetter ved avdelingskontoret før forbudet. Etter at brødrene standhaftig hadde nektet å kjøpe partimedlemskort, gned forfølgerne en blanding av salt og sterk pepper i øynene deres. Så slo de brødrene med planker med store spikrer i. Hver gang en bror skrek av smerte, slo disse bandittene ham enda hardere og sa: «Deres Gud kan komme og frelse dere.»

Mange menneskeliv gikk tapt på grunn av disse ondskapsfulle angrepene. I Cape Maclear, ved sørenden av Malawisjøen, ble bunter av gress bundet fast på Zelphat Mbaiko. Så helte man bensin over gresset og satt fyr på. Han bokstavelig talt brant i hjel!

Søstrene gjennomgikk også forferdelige ting. Fordi de nektet å kjøpe partikort, ble mange voldtatt gjentatte ganger av partiets tjenestemenn. Søster Magola prøvde å flykte fra vanskelighetene i Lilongwe sammen med mange andre. Men hun var gravid og klarte ikke å løpe så fort. En gjeng som oppførte seg som en flokk ville hunder, tok henne igjen og slo henne i hjel.

På universitetsområdet ved Bunda landbrukshøyskole, rett utenfor Lilongwe, ble seks brødre og en søster myrdet, og likene ble forferdelig skamfert. Rektoren, Theodore Pinney, protesterte personlig mot disse grusomhetene overfor dr. Banda. Resultatet? Han ble forvist!

 Tusener flykter

Folkemord truet i horisonten, så i oktober 1972 begynte en masseutvandring av Jehovas vitner. Tusener flyktet vestover til Zambia. En FN-observatør ved grenseområdet bekreftet at «mange av flyktningene hadde sår og flenger som tydeligvis skrev seg fra pangaer, de store knivene som er så vanlige i [Afrika]».

Vitnene ble plassert i flyktningleirer i Sinda Misale, som ligger der grensene til Malawi, Mosambik og Zambia møtes. Men på grunn av uhygieniske forhold spredte det seg fort sykdommer. I løpet av kort tid døde flere enn 350, og mange av dem var barn. Nyheten om den sørgelige tilstanden disse flyktningene befant seg i, nådde raskt deres kristne brødre andre steder. Hjelpeforsyninger nærmest strømmet inn! Jehovas vitner i Sør-Afrika gav bort tonnevis av telt, klær og andre forsyninger som det var skrikende behov for. Karel de Jager og Dennis McDonald gikk i spissen for å få sendt en rekke lastebiler til leirene fra avdelingskontoret i Sør-Afrika. De åndelige behovene ble ikke oversett. En lastebil hadde med seg 21 esker med bibler og hjelpemidler til bibelstudium. For en glede det var for de malawiske brødrene å se dette beviset på den sanne kristne kjærlighet som Jesus beskrev! — Joh. 13: 34, 35.

Men ganske snart skjønte vitnene at de var uønskede gjester i Zambia. I desember tvang de zambiske myndighetene flyktningene tilbake til Malawi. For en skuffelse! Nå så det ut som våre brødre ikke hadde noe sted å gjøre av seg. Skulle de gi opp? Michael Yadanga sa det på denne måten: «Jeg har mistet tennene fordi jeg ikke ville kjøpe et partikort. Jeg har mistet jobben min fordi jeg ikke ville kjøpe et partikort. Jeg ble stygt slått, min eiendom ble ødelagt, og jeg ble tvunget til å flykte til Zambia — alt sammen fordi jeg ikke ville kjøpe  et partikort. Jeg kommer ikke til å kjøpe et nå heller.» Brødrene var fremdeles like ulastelige. Det er sant som salmisten sier: «Mange er den rettferdiges ulykker, men Jehova utfrir ham av dem alle.» — Sal. 34: 19.

Disse malawiske vitnene, både menn og kvinner, viste at de hadde samme slags tro som de Guds tjenere som er omtalt i Bibelen i Hebreerne, kapittel 11. Som disse fortidens tilbedere av Jehova ble også de malawiske vitnene «torturert fordi de ikke ville ta imot utfrielse ved en løsepenge», det vil si ved å inngå kompromiss eller oppgi troen på Jehova Gud. De fikk også «sin prøve ved spott og piskeslag, ja mer enn det, ved lenker og fengsel». Akkurat som den gang ’var verden dem ikke verd’. — Hebr. 11: 35, 36, 38.

Tilflukt i Mosambik

Da brødrene kom tilbake til Malawi fra Zambia, ble de igjen brutalt forfulgt. Det kom ikke på tale å bli værende der. Så de flyktet igjen — denne gangen til Mosambik. På den tiden var Mosambik fremdeles underlagt Portugal. Der behandlet myndighetene våre brødre pent. De som bodde sør i landet, flyktet over grensen nær Mulanje til flyktningleirer i Carico, og mange av dem bodde der til 1986.

 Det var også lett å komme til Mosambik fra Malawis vestlige grense, mellom byene Dedza og Ntcheu. Der kunne brødrene bare krysse hovedveien, som fungerte som landegrense, for å søke tilflukt. Leirene i denne delen av Mosambik lå i nærheten av Mlangeni, og det var dit de fleste flyktet.

Disse leirene i Carico og de i nærheten av Mlangeni ble hjem for omtrent 34 000 menn, kvinner og barn. Hele menigheter av Guds folk, ledet av sine eldste, drog til leirene. Myndighetene i Malawi forbød folk å hjelpe dem med transport.

Da disse Jehovas tjenere slo seg ned i leirene, begynte det et nytt liv for dem. I begynnelsen var det vanskelig materielt sett. De måtte starte helt på nytt igjen. Raskt satte de i gang med å sette opp hus i rette rader. Leirene ble holdt rene og ordentlige. Som et tillegg til de rasjonene de fikk utdelt av Selskapet og av hjelpeorganisasjoner, begynte mange brødre selv å dyrke forskjellige nyttevekster. Andre solgte ting som de laget for hånd, og andre igjen fant seg deltidsjobb i landsbyene rundt omkring. Våre brødre hadde  det ikke lett materielt sett, men de var tilfreds med å ha det nødvendige til livets opphold. (1. Tim. 6: 8) Og åndelig sett var de rike!

Organisering i leirene

Slike eldste som Kennedy Alick Dick, Maurice Mabvumbe, Willard Matengo — og senere andre — tjente som et landsutvalg. De ble respektert og avholdt for sin utrettelige innsats for å dekke brødrenes åndelige behov. Disse lojale eldste la seg Bibelens formaning på hjertet: «Vær hyrder for den Guds hjord som er i deres varetekt.» (1. Pet. 5: 2) De organiserte mye åndelig virksomhet i leirene. I samsvar med det som er vanlig i de fleste hjemmene til Jehovas folk, sørget de eldste for at hver dag fikk en åndelig start med en drøftelse av dagsteksten. Man studerte Bibelen ved hjelp av bladet Vakttårnet fast, og det ble holdt offentlige foredrag og til og med stevner regelmessig. Flyktningene forstod at slike åndelige tiltak var livsviktige.

Til å begynne med ble alle møtene holdt ett sentralt sted — ved hovedplattformen. Her møtte tusener fram hver dag for å få bibelsk undervisning og retningslinjer med hensyn til de forskjellige oppgavene i leirene. Senere ble menighetene oppfordret til å bygge sine egne Rikets saler og holde  møter der. Med tiden ble de forskjellige leirene organisert i fem kretser.

De brødrene som tjente i landsutvalget, og også mange andre, hadde hatt stort gagn av den opplæringen de hadde fått av misjonærene før arbeidet var blitt forbudt. Det hjalp dem i organiseringen av leirene. På mange måter fungerte flyktningleirene slik som et stort områdestevne gjør. Det ble opprettet avdelinger for å dekke forskjellige behov, deriblant rengjøring, utdeling av mat og, selvfølgelig, sikkerhet.

Nå var nesten alle Jehovas vitner landsforvist og bodde utenfor Malawi, men likevel var det noen forfølgere som fremdeles var misfornøyde. Det hendte at fiender krysset grensen og overfalt brødre som bodde i leirene i nærheten, så man var nødt til å ta spesielle forsiktighetsregler for å beskytte Jehovas folk.

 Landsutvalget valgte ut en gruppe brødre til å være ordensvakter og vaktmenn. De skulle vokte alle inngangene til leirene. Batson Longwe fikk i oppgave å føre tilsyn med disse ordensvaktene i leiren i Mlangeni. Det innebar at han hele tiden måtte forflytte seg inne i leiren for å kontrollere brødrene på de forskjellige postene. Snart fikk han kallenavnet «sju til sju». Ja, fra morgen til kveld (fra sju til sju) hver dag ble den trofaste bror Longwe sett overalt i leiren; han gjorde alt som stod i hans makt for å beskytte sine kristne brødre og søstre. Den dag i dag kaller de fleste av brødrene Batson Longwe fremdeles for «sju til sju». Det kan nok være at noen har glemt hva han egentlig heter, men alle de som var i leiren i Mlangeni, husker veldig godt den lojale tjeneste han utførte for dem.

Den midlertidige landsforvisningen i Mosambik var ikke bare en befrielse fra forfølgelsen, men den forberedte også brødrene på de prøvelser og utfordringer som fremdeles lå foran dem. Brødrene og søstrene ble nær knyttet til hverandre, og de lærte å stole enda mer på Jehova. Lemon Kabwazi, som senere tjente som reisende tilsynsmann, sier: «Det var fordeler og ulemper. Materielt sett var vi fattige. Men åndelig sett ble vi godt sørget for. Fordi vi bodde så tett sammen, lærte vi virkelig våre brødre å kjenne, og vi ble glad i dem. Det hjalp oss etter at vi var kommet tilbake til Malawi.»

Jaget igjen!

Dessverre varte ikke dette pusterommet fra forfølgernes voldshandlinger særlig lenge. Da Mosambik ble uavhengig i juni i 1975, ble også dette landet grepet av nasjonalismens ånd. Landets nye ledere viste ingen forståelse for Jehovas folks nøytrale standpunkt. Fordi våre brødre nektet å inngå kompromiss, ble de tvunget tilbake over grensen fra Mlangeni-området og rett i hendene på forfølgerne.

 På grensen ble flyktningene møtt av ministeren for sentralregionen, J.T. Kumbweza Banda. Han sa til dem: «Dere forlot Malawi av fri vilje, og nå har dere vendt tilbake av fri vilje. Dra tilbake til de landsbyene dere kom fra, og samarbeid med partiformennene.» Med Malawis Unge pionerer og medlemmer av Ungdomsforbundet i tankene tilføyde han: «Mine gutter er her for å sørge for at dere samarbeider med partiet.» Altså var det lite håp om at forholdene ville bli bedre.

Noen av dem som ble tvunget til å dra tilbake til Malawi, greide å dra tvers gjennom landet og ut igjen over grensen i sørøst, og der sluttet de seg til de brødrene som bodde i leirer nær Milange i Mosambik. Men det løste ikke alle problemene. Fidesi Ndalama, for eksempel, som tjente som kretstilsynsmann i dette området helt til leirene i Milange ble oppløst i slutten av 1980-årene, mistet sin kone da geriljasoldater gikk til angrep på leiren. Men denne milde broren fortsetter å tjene Jehova nidkjært.

Andre som ble tvunget tilbake til Malawi i 1975, måtte bli værende der. Tusener av disse fylte veiene da de foretok den tunge reisen tilbake til landsbyene sine. For mange var det som å gå spissrot.

I starten fikk de fleste lov til å slå seg ned i den landsbyen de kom fra. Men innen kort tid kom ’guttene’ for å prøve å tvinge Jehovas vitner til å ’samarbeide med partiet’. Medlemmer av Ungdomsforbundet dannet gjenger og omringet hjemmene til våre brødre og forlangte at de skulle kjøpe partimedlemskort. De fikk det samme svaret i alle hjemmene — «Nei!» Det at de nektet, førte til all slags umenneskelig behandling. Til og med kvinner og barn var med på å slå disse uskyldige kristne. Det ble meldt om avskyelige seksuelle overgrep mot både menn og kvinner. Det var kvalmende  beretninger om hvordan kristne menn og kvinner ble bundet sammen i et forsøk på å tvinge dem til å gjøre seg skyldig i umoral.

Også i dagliglivet ble Jehovas vitners ulastelighet hele tiden prøvd. På sykehus, torg, skoler og offentlige transportmidler var medlemmer av Ungdomsforbundet stadig ute etter å finne noen som ikke hadde partikort. Som det står i Åpenbaringen 13: 16, 17, kunne ingen «kjøpe eller selge», eller rett og slett leve et vanlig liv, uten å ha ’villdyrets merke’ — et bevis på at man støttet verdens politiske system.

Jehovas vitner var standhaftige under all denne motgangen; de inngikk aldri kompromiss. Men forfølgerne gav heller ikke opp. Våre brødre skulle bli utsatt for enda mer.

Kastet i fengsler og fangeleirer

Hele menigheter av Jehovas vitner ble arrestert og kastet i interneringsleirer som på mange måter minnet om nazistenes konsentrasjonsleirer. Sørgelig nok hendte det at små barn og spedbarn ble skilt fra sine forvirrede foreldre. Noen av disse små ble tatt hånd om av slektninger som ikke var Jehovas vitner. Andre hadde ingen til å sørge for seg. I januar 1976 satt over 5000 menn og kvinner i fengsler og leirer over hele landet.

I begynnelsen var forholdene helt forferdelige. Fengslene og leirene var overfylt, og det førte til at dødelige sykdommer spredte seg. Ondskapsfulle vakter gjorde vondt verre. En av dem sa hånlig til brødrene: «Myndighetene har bestemt at vi skal gjøre dere til våre traktorer.» Baston Moses Nyirenda husker at han ofte måtte arbeide fra før soloppgang til etter solnedgang uten en eneste hvile- eller spisepause!

Fra den beryktede Dzaleka interneringsleir klarte en bror  å smugle ut denne meldingen som var skrevet på et stykke toalettpapir: «Selv om en er svært syk, blir en tvunget til å arbeide. Syke barn blir sendt til sykehuset i Dowa . . . De gjør ikke noe med pasienter som tilhører Jehovas folk. Vi kaller sykehuset i Dowa et slakteri for Jehovas folk.»

Det virket som fengselsbetjentene gjorde alt de kunne for å få våre brødre og søstre til å miste motet og bryte sin ulastelighet. De klarte det ikke! Jehovas folk hadde lært å mestre motgang. En melding som var skrevet på et stykke sementemballasje, inneholdt disse trosstyrkende ordene: «Hyggelige nyheter. Brødrene og søstrene ser alle glade ut, til tross for at de blir forfulgt og bærer stein.»

Både Jehovas vitner og andre fra forskjellige land sendte protestbrev til presidentens, dr. Bandas, kontor. Men disse anmodningene falt for døve ører, og våre brødre fortsatte å være innesperret.

«Guds ord er ikke bundet»

Trass i forholdene klarte brødrene å holde kristne møter i disse fengslene. Det ble smuglet inn litteratur, og den ble fordelt blant brødrene. Hvordan greide de det? Baston Moses Nyirenda sier om en årbok som kom dem i hende i fangeleiren i Dzaleka:

«Det var en bror som ikke var fange, men som arbeidet i den hagen som hørte til fengselet. Fordi vaktene var vant til at han kom og gikk hele tiden, ransaket de ham aldri. En gang han leverte grønnsaker til vaktene, hadde han boken gjemt under skjorten. Han klarte å gi den til en av våre brødre før han gikk. Vi var spesielt glad for å få årboken, for på den tiden inneholdt den alle dagstekstene med kommentarer. Vi gikk straks i gang med å skrive av alle skriftstedene og kommentarene på stykker av toalettpapir. Det var ikke så  rent få ruller som gikk med! Etter to uker fant en vakt boken. Men da hadde vi allerede delt ut avskrifter av den over hele leiren. Vi greide til og med å få avskrifter over til våre søstre i den delen av leiren som de var i.»

Høytiden til minne om Kristi død ble feiret i små grupper i Dzaleka. I et brev som Selskapet fikk, stod det at i alt «1601 var til stede på sammenkomsten den vidunderlige dagen 14. april». Det var 13 som forsynte seg av symbolene i Dzaleka. Denne rapporten fortalte også: «I nesten hver eneste celle ble det sunget sanger før og etter talen.»

Etter hvert ble forholdene for fangene noe bedre. Enkelte av fangevokterne ble med tiden ganske vennlige mot brødrene. En av dem tok faktisk imot sannheten etter at han hadde sluttet å arbeide i fengselet. Nå er han bror Makumba. Sønnen hans har også innviet seg til Jehova. Det var akkurat som apostelen Paulus sa: «Guds ord er ikke bundet.» — 2. Tim. 2: 9.

De tjener Jehova mens arbeidet er forbudt

Gradvis avtok intensiteten i forfølgelsen igjen. I 1979 var de fleste av vitnene blitt løslatt. Naboene deres var meget nysgjerrige. «Hvorfor ble du satt i fengsel?» «Hvorfor forfølger alle Jehovas vitner?» Slike spørsmål førte til bibelske drøftelser, og mange ble selv tjenere for Jehova. De var klar over at hvis de ble Jehovas vitner, ville de også, som Jesus hadde forutsagt, bli gjenstand for hat; likevel erkjente de at Jehovas vitner utøver den sanne religion. (Luk. 21: 17; Jak. 1: 27) Det er interessant at de fleste av dem som ble døpt, var slike som man hadde truffet i forkynnelsen, og ikke barn av dem som allerede var Jehovas vitner.

Hvordan klarte man å få bibelsk litteratur som man trengte til møter og felttjeneste, inn i landet på den tiden?  I slutten av 1970-årene overtok avdelingskontoret i Zambia tilsynet med Malawi, for Zambia har felles landegrense med Malawi, noe Zimbabwe ikke har. Flere litteraturlagre i Zambia var strategisk plassert nær grensen til Malawi. De ytterst få brødrene som hadde noe å kjøre med, drog til Zambia og hentet store pakker med litteratur som de så smuglet inn i Malawi. Siden det ikke var så mange veisperringer i de første årene som arbeidet var forbudt, viste denne framgangsmåten seg å være svært vellykket.

Når brødrene hadde det de trengte av bøker og blad, kunne de arrangere møter. Men de kunne jo ikke komme åpenlyst sammen i en Rikets sal. Isteden kom brødrene sammen i det skjulte, ofte om natten, og utenfor naboers og andre landsbyboeres hørevidde. Noen av brødrene hadde jordstykker som hadde tilhørt familien i flere generasjoner, og disse lå vanligvis rett utenfor landsbyen. På slike steder var det praktisk å møtes. En stor gruppe som gikk sammen  til møtene, ville selvfølgelig tiltrekke seg oppmerksomhet, så brødrene delte seg i små grupper. Møtet kunne begynne når alle var kommet. Det var ingen kraftig sang av Rikets sanger — bare dempede stemmer. Det var heller ingen som klappet begeistret etter en fin tale — de bare gned håndflatene forsiktig mot hverandre.

Likevel verdsatte alle som var til stede på møtene, denne betimelige åndelige føden, og de følte seg forent med sine brødre og søstre verden over, som nøt godt av den samme  undervisningen. Slike møter rustet også brødrene til det svært viktige forkynnelsesarbeidet. Dette arbeidet måtte utføres på en meget diskré måte.

Modige kurerer

En tid ble det riktignok ført inn litteratur til Malawi uten store vanskeligheter, men midt i 1980-årene forandret situasjonen seg. Veisperringer dukket opp overalt i landet. Politiet ble mer nøye med å ransake kjøretøyer. Brødrene kunne ikke lenger bruke biler til å frakte litteratur fra lagrene i Zambia. Hva skulle de gjøre?

De begynte i større utstrekning å bruke sykler. Ved å sykle gjennom bushen klarte brødrene å omgå veisperringer og grenseoverganger. Man måtte være svært modig og ha sterk tro for å virke som kurer. Men det var lett å se at Jehova Gud velsignet deres lojale tjeneste. Tenk over disse opplevelsene:

Letson Mlongoti syklet gjennom Lilongwe og hadde en  sekk full av blad bak på sykkelen. Han ble redd da han oppdaget at store folkemengder, deriblant politi og Malawis Unge pionerer, hadde stilt seg opp langs gatene fordi de ventet besøk av presidenten. Til hans store forskrekkelse falt sekken av og gikk opp da han rundet et hjørne. Bladene ble spredt utover bakken så alle kunne se dem! Straks flokket folk seg rundt ham. Vår bror fryktet det verste. Men så skjønte han at de bare hjalp ham med å legge bladene tilbake i sekken. Lettet, men litt skjelven, syklet han videre, og han takket Jehova for at han hadde blindet øynene til politiet og Malawis Unge pionerer.

Fred Lameck Gwirize hadde med seg en viktig forsendelse av post til menighetene. Han kom syklende i full fart nedover en bakke i nærheten av Kasungu da han rett foran seg oppdaget en veisperring som var bemannet av medlemmer av Ungdomsforbundet. Han rakk å stoppe og snu, og han satte i å sykle i motsatt retning. Medlemmene av Ungdomsforbundet ropte til ham og sa at han måtte stoppe. «Hvor skal du?» ropte de. Kureren svarte: «Jeg hadde så stor fart at jeg ikke fikk svingt av der jeg skulle!» Til hans overraskelse godtok de forklaringen. Han takket Jehova for at han hadde beskyttet ham.

Men flere av disse modige brødrene ble tatt og måtte sitte i fengsel. De fleste av dem var familiefedre.

En «turist» som kom igjen gang på gang

I 1987 begynte Edward Finch, som var medlem av utvalget ved avdelingskontoret i Zambia, å besøke Malawi med jevne mellomrom. Malawi var et populært turistmål, og bror Finch hadde en slektning i Blantyre, så han kunne lett komme inn i landet på en liten «ferie». Tidligere, da han bare var 19 år og virket som pioner i sitt hjemland, Rhodesia,  hadde han vært med Guido Otto på noen av hans turer til Malawi for å fylle lageret i McLuckies hemmelige kjeller. Nå hadde bror Finch gjennomgått Gilead-skolen, og han fikk et utvidet oppdrag i forbindelse med Malawi.

Besøkene hans kom i stand fordi avdelingskontoret i Zambia var redd for at det ikke kom nok bibelsk litteratur inn i Malawi. Da bror Finch møtte brødrene i landsutvalget, ble de begeistret over å ha en gjest fra utlandet som kunne oppmuntre dem og gi dem ytterligere veiledning. Det ble holdt en rekke hemmelige møter med landsutvalget, kretstilsynsmennene, områdetilsynsmennene og kurerene. Alle gikk helhjertet inn for å gjøre sitt for å dekke menighetenes behov. Litteratur som var blitt liggende i de zambiske lagrene like ved grensen til Malawi, fant atter veien inn i Malawi i en jevn strøm.

Bror Finch foretok mange oppmuntrende «turistbesøk» i Malawi, ofte sammen med sin kone, Linda. Han reiste på kryss og tvers i landet, ikke for å se seg om, men for å oppmuntre  og lære opp så mange brødre som mulig. Hans besøk ble særlig verdsatt av de brødrene som tok ledelsen mens forbudet stod ved makt. De var takknemlige for den kjærlighet og tålmodighet han viste i sitt samarbeid med dem.

Kurerene får hjelp

Det var selvfølgelig umulig for kurerene å nå fram til alle menighetene i Malawi på sykkel. Det ble derfor kjøpt en liten varebil i 1988, og den ble flittig brukt til å levere litteratur innenfor landets grenser. Sjåførene ble godt kjent med hvor det var satt opp veisperringer, og var flinke til å unngå dem. Andre modige brødre stilte seg også til disposisjon. En av dem var Victor Lulker, som tjente i den engelske menigheten i Blantyre. Han brukte sin private bil og utsatte seg ofte for fare ved å dra ut om natten med litteratur til hemmelige lagre rundt omkring i landet. Cyril Long, som nå er i Sør-Afrika, hjalp til på lignende måte før 1972. Han klarte også å skaffe våre brødre hardt tiltrengte legemidler til nedsatte priser fra et apotek hvor de var velvillig innstilt.

En viktig faktor når det gjaldt å skaffe til veie åndelig føde, var at Selskapets hovedkontor i Brooklyn gikk med på at det ble trykt blad på bibelpapir, at det ble laget uinnbundne bøker, og at studieartikler i Vakttårnet ble utgitt i et spesielt format som ble kalt miniblad. Da Ed Finch hadde et hemmelig møte med kurerene i april 1989 og fortalte dem om disse nye spesialutgavene av vår litteratur, ble de rørt til tårer. De satte stor pris på Jehovas kjærlige omsorg. Nå kunne de ta med seg dobbelt så mye litteratur som tidligere.

Denne litteraturen var lettere å brette sammen og gjemme. Minibladene var det til og med mulig å lese i all åpenhet på offentlige transportmidler. Ingen visste hva dette var! «Den tro og kloke slave» sørget virkelig for å skaffe til  veie åndelig «mat i rette tid», slik deres oppdrag gikk ut på. (Matt. 24: 45—47) Disse dyrebare «matforrådene» hjalp Jehovas tjenere til å bevare sin ulastelighet under motgangen.

En spesiell menighet

I 1990 ble dessverre den lille varebilen Selskapet benyttet, involvert i en kollisjon med en politibil. Da politiet oppdaget hva som befant seg i varebilen, ble de to brødrene straks arrestert og sendt i fengsel. Den ene av dem var Lemon Kabwazi.

Da bror Kabwazi kom til fengselet i Chichiri, merket han seg at de ti brødrene som allerede satt der, var i en ynkelig forfatning. Visse «seniorfanger» stjal alle ullteppene og hindret brødrene i å holde sine møter. Bror Kabwazi forstod at det var nødvendig å foreta seg noe. Da hans kone, Chrissie, kom på besøk, bad han henne om å ta med seg noen av hans personlige klær når hun kom til fengselet. Så fordelte han disse klærne blant sine brødre, slik at de kunne være skikkelig kledd. Det gjorde inntrykk på de andre fangene. Bror Kabwazi forsøkte deretter å komme på god fot med «seniorfangene», som hadde kontrollen over alle ullteppene. Hvordan gjorde han det? Han forteller: «Jeg fikk en bror til å kjøpe ti kilo sukker til meg. For ett kilo sukker fikk vi et ullteppe.» På «kjøpet» fikk de også «seniorfangenes» velvilje, og de tillot nå at møtene ble holdt uhindret.

Siden det ble holdt møter regelmessig i fangenes luftegård, ble det snart opprettet en menighet. Den ble kalt «Kroken menighet» — fordi møtene ble holdt i en krok i luftegården. Etter en tid kom det regelmessig over 60 mennesker på møtene i Kroken menighet. Denne nye menigheten hadde tre eldste og en menighetstjener og ble derfor tatt hånd om på en god måte. Menighetens distrikt viste seg også å være fruktbart. Det var alltid noen «hjemme» som forkynnerne  kunne snakke med! Av de fem mennene bror Kabwazi studerte Bibelen med, er to senere blitt døpt.

«Næringsrik» mat

Kroken menighet hadde likevel et problem, og det var hvordan de skulle få litteratur inn i fengselet til bruk ved møtene. Bror Kabwazi tenkte ut en plan i denne forbindelse også. Han fikk en bror som nettopp var blitt løslatt, til å komme tilbake med en matpakke. Da vokterne undersøkte pakken, så de bare kassavarøtter, som er et viktig næringsmiddel i Malawi. Men de forstod ikke hvor «næringsrike» og «sunne» disse kassavarøttene var. Alle røttene var blitt hult ut, og så var det lagt sammenrullede miniblad, små deler av «Resonnerboken» og Gransk Skriftene daglig inn i røttene. Etter to slike leveringer med «næringsrik» mat hadde brødrene fått alt de trengte til bruk ved sine møter og bibelstudier. Bror Kabwazi minnes at de hadde så mange numre av minibladene at det ikke en eneste gang i løpet av de åtte månedene han var fengslet, var nødvendig å studere om igjen en artikkel på Vakttårn-studiet.

Kroken menighet er heldigvis nedlagt nå. Jehovas folk i Malawi er ikke lenger nødt til å holde møter bak lås og slå.

Våre brødre vinner respekt

Angrepene mot Jehovas vitner ble gradvis mer sporadiske. Likevel ble det fremdeles meldt om forskjellige episoder av og til. Men våre brødre holdt stand, som alltid. Det førte til at mange begynte å vise respekt for Jehovas folk.

I Mchinji-området skrev høvdingen Mzama et brev som han adresserte «Til Guds elskede folk som lever i mitt område». Han skrev: «Alle Jehovas vitner i mitt distrikt er meget bra mennesker. Mitt distrikt består av 13 landsbyer.» Etter å ha rost vitnene for å være pålitelige skattebetalere, for  å ha høye moralnormer og for å være renslige, respektfulle og arbeidsomme, avsluttet han slik: «Jeg oppfordrer alle dere Jehovas vitner til å fortsette å holde deres lover.»

I begynnelsen av 1990 ble 22 personer arrestert av noen medlemmer av Ungdomsforbundet under et områdestevne i Nathenje, i nærheten av Blantyre. En av dem var Austin Chigodi. Han satt i fengsel i et og et halvt år før han ble løslatt. Han var da i slutten av 70-årene. Da noen medlemmer av Ungdomsforbundet fikk se at denne eldre mannen fremdeles levde og var trofast mot sin Gud, gjorde det sterkt inntrykk på dem. De bad til og med om at noen måtte studere Bibelen med dem. Men bror Chigodi var forsiktig og ville ikke sette sine brødre i fare. Ungdommene insisterte. Til slutt ble det opprettet studier, og det er en glede å fortelle at noen av dem kom så langt at de ble døpt. Noen tjener nå til og med som eldste og menighetstjenere.

En annen trofast bror, Samuel Dzaononga, satt i fengsel fire ganger på grunn av sin nøytralitet. I 1989, etter at han på nytt bestemt hadde nektet å kjøpe et partikort, ble han arrestert for femte gang. Noen medlemmer av Ungdomsforbundet førte ham til politistasjonen i Salima. De fikk seg en overraskelse da politimesteren sa til dem: «Hvis dere vil at denne mannen skal havne i fengsel på nytt, bør dere innstille dere på å slå følge med ham. Dere ville ha godt av å få kjennskap til hva denne mannen har holdt ut uten noen gang å ha sviktet sin tro. Er dere villige til å gjøre det?» «Nei,» svarte de. Politimesteren sa da videre: «I så fall får dere bringe denne mannen tilbake til landsbyen hans og slutte å plage ham. Han kommer aldri til å svikte sin tro.» Dermed ble bror Dzaononga kjørt tilbake til landsbyen sin. Da de kom fram, ble landsbyhøvdingen tilkalt og advart mot å tillate at vår bror noen gang ble trakassert igjen. Fra da av kunne alle og enhver se at bror Dzaononga leste Vakttårnet og Våkn opp!  og forkynte for sine naboer — åpenlyst og uten å frykte for å bli trakassert.

Uformell forkynnelse

Så lenge forbudet stod ved makt, ble det utført uformell forkynnelse. Men da motstanden ikke lenger var så intens, ble forkynnelsen utført med enda større frimodighet. I begynnelsen av 1990 ble boken Lytt til den store Lærer levert til en ung kvinne i byen Ntcheu som viste interesse for Bibelens sannhet. Siden hun ikke var så flink til å lese, foreslo brødrene at hun kunne be noen om å lese boken for henne. «Men du bør finne noen du kan stole på,» sa de. På den tiden bodde hennes bror Simon hos henne. Det var en hun kunne stole på. Simon oppfattet snart sannhetens klang i det han leste for søsteren sin. Etter hvert ble det opprettet et regelmessig bibelstudium med ham. Han sier: «Jeg kunne selv se at det stod i Bibelen at de sanne kristne skulle bli forfulgt, så jeg visste at Jehovas vitner har den sanne religion.» (2. Tim. 3: 12) Simon Mangani gjorde raske framskritt og ble døpt samme år. Nå tjener han ved Betel i Lilongwe.

I Blantyre gav et plutselig regnskyll uventede resultater for Beston Madeya, en alminnelig pioner. Han fant ly på verandaen utenfor en liten kirkebygning. Mens han stod der og ventet på at regnværet skulle gi seg, hørte han at noen stilte presten dette spørsmålet: «Kommer alle gode mennesker til himmelen?» Presten visste ikke riktig. Bror Madeya ville gjerne hjelpe dem og gikk inn i kirken og tilbød seg å svare på spørsmålet. Til hans overraskelse lot de ham få gjøre det. De kom også med mange andre spørsmål, og det varte ikke lenge før det ble ledet sju bibelstudier.

Også skolebarn benyttet forskjellige anledninger til å avlegge et vitnesbyrd. Da Dorothy Nakula skulle levere en særoppgave, bestemte hun seg for skrive om julens  opprinnelse. Læreren hennes ble så imponert at hun viste særoppgaven til de andre lærerne. «Hvor har du fått disse opplysningene fra?» spurte de. Resultatet ble at hun fikk levert 17 blad til lærerne sine.

«Kjære onkel»

Selv om Jehovas tjenere ble utsatt for mange trengsler, følte de seg aldri alene. De visste at Jehova holdt dem oppe, og de følte seg også trygge på at de hadde hele det verdensomfattende brorskaps kjærlighet og støtte.

I tillegg til det som ble gjort av avdelingskontorene i Rhodesia (nå Zimbabwe) og Zambia, arbeidet modne lokale brødre intenst for å sørge for at hjorden i Malawi fikk kjærlig omsorg og åndelig føde. Landsutvalget spilte en viktig rolle i denne forbindelse. Hva gikk arbeidet deres ut på? Lemon Kabwazi, som tjente i landsutvalget i mange år, forteller: «Først og fremst var det vårt ansvar å sørge for at litteraturen kom fram til våre brødre. Vi brukte derfor mye tid på å organisere og stimulere kurerene og kretstilsynsmennene. Vi  besøkte også brødre som hadde vært offer for forfølgelse, for å se hvordan vi kunne hjelpe dem og styrke dem.»

Det ble sendt forsyninger og oppmuntrende brev til de forskjellige menighetene. Det var risikabelt å benytte seg av postvesenet, så brødrene utviklet spesielle koder og brukte dekknavn for ikke å røpe hverandre. Landsutvalget, som ble kalt «kontoret», sendte ut brev som var undertegnet «KT». Selv om et brev skulle bli fanget opp av uvedkommende, ville myndighetene da ikke forstå hva det dreide seg om. Kretstilsynsmennene ble omtalt ved nummeret på den kretsen de tjente, og deres besøk ble omtalt som «spesielle uker». Den dag i dag hender det at noen sier: «Vi får snart besøk av M-11 i vår spesielle uke.» Hva med selve landsutvalget? Brev fra hele landet ble stilt til «Kjære onkel», og svarene ble sendt til forskjellige «nevøer» og «nieser». Denne forsiktigheten bidrog til at kommunikasjonen kunne opprettholdes gjennom de mange årene forbudet varte.

De eldste som tjente i landsutvalget, viste virkelig hva det innebærer å søke Rikets interesser først. (Matt. 6: 33) Noen av dem, for eksempel Ellyson Njunga, Havery Khwiya, Adson Mbendera og Lemon Kabwazi, er fremdeles i heltidstjenesten. Deres trofaste eksempel har motivert mange til å la Riket komme først i sitt liv og til å bevare sin ulastelighet trass i motstand.

Politiske forandringer

Da en ny bølge med «demokratisk» glød begynte å skylle over det sørlige Afrika, ble også Malawi berørt. I 1992 ble det lagt et stadig sterkere internasjonalt press på regjeringen for å få den til å vise større respekt for menneskerettighetene. Presidenten, dr. Banda, kom med følgende kunngjøring som en reaksjon på dette presset: «Enhver som tvinger folket til å kjøpe partikort . . . handler i strid med reglene i Malawis  kongressparti.» Han tilføyde: «Dette er meget klanderverdig, meget klanderverdig . . . Jeg har aldri beordret noen til å gjøre noe slikt.» Derved stanset dr. Banda noe som i 25 år hadde medført mange lidelser for våre trofaste brødre i Malawi.

Etter dette oppdaget Jehovas vitner at de fleste av deres møter og stevner kunne bli holdt fritt og åpenlyst. Det kom ikke flere rapporter om trakassering eller forfølgelse. Endelig oppnådde brødrene et visst mål av frihet, noe de benyttet seg av fullt ut. Men de var ikke forberedt på det som deretter skjedde.

«Jehova er en enestående Gud!»

Den 12. august 1993 var en minneverdig dag for Jehovas folk i Malawi. Da ble det nærmere 26 år gamle forbudet endelig opphevet. Til å begynne med var ikke brødrene engang klar over det. I 1967, da forbudet kom, hadde avisene over hele landet store overskrifter om aksjonen mot den ’farlige sekten’ — Jehovas vitner. Nå, da forbudet ble opphevet, kom det ikke et pip fra nyhetsmediene. Det var faktisk helt tilfeldig at en bror snublet over en liten notis i det offisielle lysningsbladet Government Gazette. Da nyheten etter hvert nådde fram til brødrene, var begeistringen stor, men de kunne nesten ikke tro sine egne ører. Hvorfor ikke? Bror Kabwazi sier: «Vi bad om at forbudet skulle bli opphevet. Men vi trodde aldri at det skulle skje i dr. Bandas levetid.» Han tilføyde: «Jehova er en enestående Gud!»

I 1967, før forbudet kom, var omkring 18 000 aktive forkynnere knyttet til menighetene. Hvor mange var det nå, etter 26 år med en ofte brutal motstand? Det var et nytt høydepunkt på 30 408! Våre brødre og søstres ulastelighet hadde triumfert over all motstand — til pris for Jehovas herlige navn!

Jehovas vitner gledet seg stort over sin nyfunne frihet.  Men de forstod også at mer arbeid enn noen gang før lå foran dem.

En spesiell kampanje

Så snart nyheten nådde fram til avdelingskontoret i Zambia, ble Ed Finch sendt til Malawi, ikke som turist, men for å hjelpe til med å få Jehovas vitners arbeid i Malawi i gang igjen i lovlige former. Under dette besøket fikk han og Linda anledning til å samarbeide med den engelske menigheten i Blantyre. De fleste av forkynnerne der hadde aldri gått fra hus til hus og forkynt. Det var forståelig at de var nervøse. Men etter litt overtalelse fra ekteparet Finch gikk alle forkynnerne ut i tjenesten. Det var stor begeistring da alle etter et par timer kom tilbake og fortalte hverandre hva de hadde opplevd. Mange beboere hadde hørt oppmerksomt på dem. Andre gratulerte dem med den friheten Jehovas vitner nå hadde fått. Fra da av fant brødrene det mye lettere å delta i tjenesten.

Til å begynne med viste det seg å være vanskelig å få Jehovas vitners arbeid registrert på nytt i Malawi. Det var ikke mulig å finne noe bevis i noen av de offentlige kontorene for at Selskapet noen gang hadde vært registrert i landet. Men en dag fikk Ed Finch se en samling gamle bøker på registreringskontoret i Blantyre. Han tok ned det bindet som var merket «W». Ja, der fant han den opprinnelige registreringen. De juridiske formalitetene ble nå snart ordnet. Den 15. november 1993 var registreringen i orden for Watch Tower Bible and Tract Society of Pennsylvania, et lovformelig redskap Jehovas vitner benytter seg av, og Jehovas vitner var igjen anerkjent som et trossamfunn i Malawi.

I slutten av det samme året ble det arrangert en spesiell traktatkampanje over hele landet. Traktaten Hva tror Jehovas vitner? ble tilbudt på de tre hovedspråkene. Kampanjen  tjente et dobbelt formål. For det første hjalp den brødrene og søstrene til å engasjere seg i den offentlige tjenesten på nytt, og for det andre hjalp den offentligheten til å bli kjent med sannheten om Jehovas vitner. Det ble delt ut over en million traktater, og mange skrev til avdelingskontoret i Zambia og gav uttrykk for sin interesse. Den offentlige forkynnelsen til pris for Jehova kunne igjen høres fra hus til hus og på gatene i Malawi.

Arbeidet blir reorganisert

Det første kurset ved tjenesteopplæringsskolen for det sørlige Afrika var i gang i Zambia da nyheten om opphevelsen av forbudet nådde fram dit. Dette skapte stor begeistring både blant dem som arbeidet på Betel, og dem som gikk på kurset. Det var en stor glede for to av elevene da de ble bedt om å tjene i Malawi. De var de første utenlandske heltidstjenerne som ble sendt til landet siden 1967. Disse to brødrene, Andrew Bird og Karl Offermann, tjener nå ved Betel i Lilongwe. Bernard Mazunda, den første malawier som fikk den samme opplæringen, og som også var med i den samme klassen, tjener nå som kretstilsynsmann sammen med andre som har gått på denne skolen senere.

I mellomtiden fortsatte brødre fra avdelingskontoret i Zambia å ta seg av problemene i forbindelse med reorganiseringen av arbeidet i Malawi. De oppdaget snart at selv om forbudet mot Jehovas vitner var opphevet, så gjaldt ikke dette deres bibelske litteratur. Det ble arrangert et særdeles nyttig møte med justisministeren for å bringe klarhet i saken. Han traff øyeblikkelig tiltak for å få opphevet forbudet mot Selskapets litteratur. Og ikke nok med det, han tilbød seg også å hjelpe til med å finne en passende tomt til et nytt avdelingskontor. Det førte til at det ble mulig å kjøpe et fint område på 120 dekar i Lilongwe. Arbeidet er allerede i gang  med å bygge et nytt avdelingskontor på denne sentralt beliggende eiendommen.

Da menighetene begynte å komme sammen åpenlyst igjen, kunne mange glede seg over å møte venner de ikke hadde sett siden før forbudet trådte i kraft. Møtene varte ut over den oppsatte tiden, men det var det visst ingen som brydde seg om. Forsamlingen trengte ikke lenger å nøye seg med å gni hendene sammen for å vise sin takknemlighet for brødrenes foredrag. De kunne nå klappe begeistret etter hvert innlegg fra talerstolen. Det var heller ikke lenger nødvendig å synge Rikets sanger med dempet stemme. De kunne nå synge av full hals. Den sangen alle snart ble mest glad i, var «Jehova, vi takker deg».

Brødrene forstod likevel at de trengte hjelp for å komme à jour med organisasjonsmessige spørsmål. De eldste tok ydmykt og ivrig imot rettledning fra Selskapets kontor og fra brødre som hadde fått spesiell opplæring. Det ble snart tydelig at det gikk hurtig framover organisasjonsmessig sett i menighetene. Antall forkynnere fortsatte å stige.  I tjenesteåret etter at forbudet ble opphevet, ble det døpt 4247 nye disipler, og det var 88 903 til stede ved høytiden til minne om Kristi død.

Det kommer mer hjelp

Det ble stor begeistring i landet da det ble kjent at to misjonærektepar som hadde tjent i Malawi før forbudet, skulle komme tilbake. Keith og Anne Eaton, som hadde tjent i Zimbabwe i mellomtiden, kom den 1. februar 1995 for å hjelpe til med arbeidet på kontoret i Lilongwe. Senere kom Jack og Linda Johansson, som hadde vært i Zaïre (nå Den demokratiske republikken Kongo). De skulle bo på misjonærhjemmet i Blantyre. Begge ekteparene fikk på nytt permanent oppholdstillatelse i landet. Det er blitt mange gledelige gjensyn mellom disse misjonærene som er så erfarne i tjenesten, og de malawiske brødrene og søstrene som tjente sammen med dem før forbudet.

Malcolm Vigo, som nå er på avdelingskontoret i Nigeria, men som var avdelingstjener i Malawi da forbudet kom, hadde i februar 1995 det privilegium å besøke Malawi som den første sonetilsynsmannen her på mange, mange år. Hans kone, Linda Louise, var med ham. Han sier om dette besøket:  «Det var en gripende opplevelse og et privilegium. Det føltes som å komme hjem igjen.»

Etter hvert ble også andre misjonærer og kvalifiserte brødre fra avdelingskontorene i nærheten bedt om å reise til Malawi. Det strømmet inn brev fra nyinteresserte. Det var sannelig «rikelig å gjøre i Herrens gjerning». — 1. Kor. 15: 58.

 «Glade lovprisere»

Forestill deg hvordan det føltes for Jehovas vitner i Malawi da det i juli og august 1995 ble mulig å holde områdestevner for første gang på 28 år. Som ved de fleste områdestevner i Afrika hadde familiene med seg all nødvendig katundu (bagasje), både tepper og kokekar og til og med ved så de kunne koke maten sin.

Det var de færreste som kunne huske de siste stevnene som ble holdt like før forbudet kom. Noen hadde vært for unge, noen var blitt født etter den tiden, og noen hadde først lært sannheten senere. For de fleste var derfor dette det første områdestevnet de var på. Stevnets tema, «Glade lovprisere», var meget treffende. Noen gned seg i øynene da de kom til stevnestedet, og sa vantro: «Jeg drømmer vel ikke?» De gledet seg stort over å være forent med sine trosfeller over hele verden i å høre dette stevneprogrammet. Det ble holdt i alt ni stevner rundt omkring i landet, og det var til sammen over 77 000 til stede! Et nytt redskap til bruk i felttjenesten, boken  Kunnskap som fører til evig liv, ble mottatt med begeistring. Det var bare den engelske utgaven det var mulig å få på stevnet, men brødrene gledet seg over å høre at arbeidet med å oversette den til chichewa allerede var i gang.

Det ble også holdt et engelsk områdestevne. Selv om det var lite, hadde det et temmelig internasjonalt preg. Det kom besøkende fra Mosambik, Sør-Afrika, Zaïre, Zambia og Zimbabwe. Det er interessant å merke seg at dette stevnet ble holdt i Kwacha konferansesenter i Blantyre, som dr. Banda hadde fått bygd spesielt til bruk for noen av sine politiske partimøter. De besøkende hørte oppmerksomt etter da to lokale brødre, Widdas Madona og Lackson Kunje, ble intervjuet angående det de hadde opplevd i de årene forbudet stod ved makt. Ed Finch var også der, og han sier om denne gledelige begivenheten: «Hvor lenge hadde vi ikke alle bedt om at denne dagen måtte komme! Nå var det mange gledestårer som rant nedover kinnene til dem som var der. Vi hadde tårer i øynene og en stor klump i halsen da vi så Victor Lulker døpe sin datter Angeline, ikke i all hemmelighet i et badekar, men i all åpenhet.» Da stevnet ble avsluttet med den oppglødende sangen «Jehova, vi takker deg», ble alle igjen sterkt beveget, og tårene trillet. Alle disse ni stevnene kommer til å bli husket lenge av de glade lovprisere som overvar dem.

Avdelingskontoret gjenopptar sin virksomhet

Den 1. september 1995 ble kontoret i Malawi igjen et avdelingskontor som virket under ledelse av det styrende råd. Kontoret lå nå i Lilongwe. Det var 542 menigheter og over 30 000 forkynnere i landet, så det var mye å gjøre.

Nå ble det virkelig fart i sakene. De ti på Betel var til å begynne med nedlesset i arbeid. Senere er Betel-familien blitt større, og andre brødre har også kommet for å hjelpe til. De  gruppene som oversetter til chichewa og tumbuka, har også flyttet tilbake fra Zambia til dette landet hvor disse språkene hører hjemme.

Avdelingskontoret har vært travelt opptatt med å hjelpe brødrene til å mestre nye situasjoner som har satt deres lojalitet på prøve, situasjoner som kan ha tilknytning til flagghilsen, umoral, narkotikamisbruk og dårlig omgang. Sykehusinformasjonstjenesten er blitt opprettet for å hjelpe dem som kommer ut for spørsmål om blodoverføring.

To brødre som er sendt tilbake til Malawi sammen med sine koner etter å ha vært i reisetjenesten i Sør-Afrika, har også vært til stor hjelp. De utfører en god gjerning som områdetilsynsmenn.

På et enda senere tidspunkt, den 20. mars 1997, inntraff en ny gledelig begivenhet. I radioens formiddagsnyheter den dagen kunne Jehovas vitner over hele Malawi til sin store glede høre at myndighetene var i ferd med å tilbakeføre avdelingskontorets tidligere eiendom til Selskapet. Den var blitt konfiskert i 1967 av den tidligere regjeringen og var  blitt brukt som hovedkontor for den sørlige avdelingen av Malawis kongressparti. Men nå var den tilbake på de rette hender — etter et avbrudd på 30 år. For et vitnesbyrd det var for hele landet at denne nyheten ble gjentatt i alle nyhetssendingene på alle hovedspråkene gjennom hele dagen! Denne bygningen blir nå igjen brukt som et lokale for Jehovas vitners vanlige kristne møter.

Jehova får det til å vokse

Jehova har i sannhet velsignet sine tjeneres arbeid i Malawi i tiden etter at forbudet ble opphevet. Mange mennesker har med iver invitert Jehovas vitner inn i sitt hjem og tatt imot deres litteratur og tilbudet om et gratis hjemmebibelstudium. I nærheten av en by som heter Namitete, ble en kvinne overveldet over å se hvor mange Jehovas vitner som strømmet til et av de siste områdestevnene, som hadde temaet «Troen på Guds Ord». Hun sa: «Hvor er det alle disse tusener av mennesker kommer fra? Det er utrolig! Dere var jo så lenge rammet av et forbud.» Det som denne kvinnen så, fikk henne til å slå følge med alle disse glade tilbederne og høre på programmet. Deretter gikk hun med på å studere Bibelen.

Noen tidligere fiender har også reagert positivt på sannheten, og noen har bedt om unnskyldning for det de gjorde under forbudet. De sier: «Det var ikke vi. Det var regjeringen som fikk oss til å gjøre alt dette onde mot dere.» Brødrene ønsker med glede slike mennesker velkommen til våre møter. Til og med den tidligere ministeren som tok imot våre brødre da de ble tvunget til å komme tilbake fra Mosambik i 1975, og som beordret dem til å vende tilbake til sine landsbyer og samarbeide med regjeringspartiet, har studert Bibelen sammen med en pioner i Lilongwe.

Ingen av vitnene er bitre. Ingen av dem er ute etter hevn. (Rom. 12: 17—19) Det eneste de ønsker, er å lovprise Jehova  Gud nå som de har fått frihet til det. De er ivrige etter å lære hvordan de skal bruke bibelske hjelpemidler for å kunne undervise andre på en virkningsfull måte. Ved å bruke slike redskaper som Resonner ut fra skriftene og Kunnskap som fører til evig liv og også Selskapets videoer hjelper de tusenvis av interesserte til å begynne å studere Bibelen.

Vi vet ikke hvor lenge Jehova vil la oss fortsette å lete etter mennesker som er «rett innstilt for evig liv». (Apg. 13: 48) Men det som er helt tydelig, er at det finnes et stort potensial for åndelig innhøstning i dette landet. I juni 1998 var det et gledelig høydepunkt på 42 770 forkynnere. Det var 152 746 til stede ved områdestevnene med temaet «Følg Guds vei», som ble holdt i 1998. Og tidligere samme år var det 120 412 til stede ved høytiden til minne om Kristi død.

Ja, Jehovas vitner i Malawi ser lyst på framtiden. De regner med at de før Jehovas dag kommer, vil kunne hjelpe ytterligere mange tusen til å tilegne seg nøyaktig kunnskap om Guds Ord. De ser også fram til den dagen da de kan hilse familiemedlemmer og kjære venner velkommen tilbake fra de døde — kristne brødre og søstre som heller ville dø enn å svikte sin dyrebare tro. De ser forventningsfullt fram til den dagen da Malawi kommer til å være en del av et verdensomfattende paradis hvor alle skal leve i trygghet, og hvor alle som elsker og tjener Jehova, kan glede seg over fullkomment liv i all evighet.

Jehovas vitner i Malawi har vært utsatt for alvorlige utfordringer i trosspørsmål. Deres ulastelighet under motstand har vært en kilde til oppmuntring for hele det verdensomfattende brorskap de er en del av. Og deres iver i arbeidet med å forkynne det gode budskap både «i gunstige tider og i vanskelige tider» har vært et eksempel til etterfølgelse. (2. Tim. 4: 2) De som lærer dem å kjenne, kan ikke annet enn å føle at de her har funnet «Afrikas varme hjerte».

[Kart på side 191]

(Se den trykte publikasjonen)

ZAMBIA

Leirer i Sinda Misale

MALAWI

Malawisjøen

Lilongwe

Zomba

Blantyre

Mount Mulanje

MOSAMBIK

Leirer i Mlangeni

Leirer i Milange

MOSAMBIK

 [Helsides bilde på side 148]

[Bilde på side 153]

Gresham Kwazizirah, som ble døpt i 1925

[Bilde på side 157]

Bill McLuckie på Selskapets kontor i Zomba

[Bilde på side 162]

En typisk landsby i Malawi

[Bilde på side 165]

Alex Mafambana

[Bilder på side 170]

Vitner som kommer til et stevne i nærheten av Mount Mulanje i 1966

 [Bilde på side 177]

Jehovas vitners virksomhet er blitt forbudt; porten til avdelings- kontorets eiendom stenges

[Bilde på side 178]

Selv om Finley Mwinyeres eget hus var blitt ødelagt, var han opptatt av å styrke sine brødre

[Bilde på side 186]

Bill McLuckie med sin kone, Denise

[Bilde på side 192]

Hovedplattformen, der det ble gitt bibelsk undervisning og de forskjellige oppgavene i leirene ble fordelt

[Bilde på side 193]

Batson Longwe, kjent som «sju til sju»

[Bilde på side 194]

Nazipoli flyktningleir i nærheten av Mlangeni; husene har vitnene selv bygd til familiene sine

[Bilder på sidene 200 og 201]

Selv om vitnene tidligere hadde vært fengslet på grunn av sin tro, fortsatte de å tjene med glede

[Bilde på side 202]

Kurerer som satte friheten på spill for å skaffe åndelig føde til sine brødre

[Bilde på side 204]

Mens arbeidet var forbudt, kom Ed og Linda Finch med jevne mellomrom på besøk til Malawi

[Bilde på side 210]

De eldste samlet til kurs under åpen himmel

[Bilde på side 215]

Keith og Anne Eaton og Linda og Jack Johansson gleder seg over å være tilbake i Malawi

[Bilder på side 216]

Utvalget ved avdelingskontoret (ovenfra og ned): Lemon Kabwazi, Keith Eaton, Colin Carson

[Bilder på side 217]

Over: Begeistrede forkynnere meldte seg frivillig til å rengjøre avdelingskontorets tidligere eiendom da de fikk den tilbake

Til høyre: Brødre som er på avdelingskontoret og henter litteratur til menighetene

[Bilde på side 218]

Malcolm Vigo gjenforent med Widdas Madona, som han hadde tjent sammen med på avdelingskontoret før forbudet kom

[Bilde på side 220]

En Rikets sal med stråtak. Ytterligere 600 menigheter har behov for Rikets saler!

 [Bilde på side 223]

Jehovas vitner i Malawi fortsetter med glede å forkynne det gode budskap om Riket