Tyskland

TYSKLAND er et midtpunkt for internasjonal virksomhet. Årlig kommer det omkring 15 millioner turister fra utlandet. Mange av dem ferierer i de bayerske Alpene, i Schwarzwald eller langs den naturskjønne Rhinen, eller de besøker kultursentre i byene. Andre reiser til Tyskland på grunn av forretninger. Tyskland er en av verdens ledende handelsnasjoner og har forretningsforbindelser over hele verden. Landets blomstrende økonomi tiltrakk seg i flere år så mange arbeidere fra andre land at det har hatt en merkbar innvirkning på sammensetningen av befolkningen i de større byene. Dette har også virket inn på Jehovas vitners tjeneste i Tyskland.

Deres forkynnergjerning er dessuten blitt berørt av det som skjedde under og etter den annen verdenskrig. Under Adolf Hitlers diktatur var vitnene gjenstand for et grusomt og langvarig angrep. Med både den katolske og den protestantiske kirkes velsignelse sverget Hitler på at han skulle utrydde de Ernste Bibelforscher (de oppriktige bibelforskerne), som Jehovas vitner på den tiden var kjent som i Tyskland. Men Jehovas vitner gikk ikke på akkord med sin tro. Til tross for nådeløse overfall stod de fast.

Tolv år etter at Jehovas vitners arbeid var blitt forbudt i Tyskland, eksisterte ikke Hitler og hans politiske parti lenger. Jehovas vitner derimot var travelt  opptatt med å fortelle andre om Guds rike og hva det betyr for menneskene. Beretningen om hva vitnene opplevde under nazitiden, og hvordan de taklet det, fortsetter å utgjøre et vitnesbyrd — nå for hele verden.

Hva var det som gjorde det mulig for vitnene å gå av med seieren? Det var ikke det at de var spesielt oppfinnsomme. Og det var i hvert fall ikke det at de var mange. Det var ikke engang 20 000 av dem i hele Tyskland ved begynnelsen av den annen verdenskrig. Sammenlignet med dem var naziregimet kjempemessig. Forklaringen ligger i det den kloke læreren Gamaliel sa for lenge siden, slik det står i Bibelen: «Hvis dette forehavende eller dette verk er av mennesker, vil det bli gjort til intet; men hvis det er av Gud, vil dere ikke kunne gjøre dem til intet.» (Apg. 5: 34—39) Jehovas vitner i Tyskland viste at de var lojale mot Gud, også når de stod i fare for å bli drept. Og Jehova oppfylte sitt løfte om at han ’ikke skal forlate sine lojale’. — Sal. 37: 28.

God bruk av etterkrigstidens muligheter

De som hadde overlevd disse årene med krig, skjønte at det var mye arbeid som skulle gjøres. Det de nettopp hadde gjennomgått, var ikke til å ta feil av — det var en oppfyllelse av det Jesus Kristus hadde forutsagt skulle kjennetegne hans nærvær og avslutningen på denne tingenes ordning. De hadde vært midt oppi en krig som ikke kunne sammenlignes med noen annen i historien. De hadde erfart hva det vil si å bli overgitt til trengsel, å bli forrådt, å bli hatet av nasjonene og å stå ansikt til ansikt med døden. Nå opplevde de den matmangelen som var forutsagt. Folk måtte få vite hva alt dette betydde. Ikke engang i konsentrasjonsleirene hadde Jehovas vitner noen gang sluttet å forkynne. Men de visste at Jesus hadde forutsagt: «Dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle  nasjonene.» (Matt. 24: 3—14) Fremdeles var det mye som skulle gjøres, og de var ivrige etter å komme i gang.

Jehovas vitner i Tyskland reorganiserte forkynnelsesarbeidet med én gang etter krigen. Da Erich Frost ble løslatt etter ni år, satte han straks i gang tiltak for at modne brødre skulle besøke, reorganisere og styrke menighetene. Noen av vitnene var så utsultet at de besvimte under møtene. Men de var fast bestemt på å være til stede for å nyttiggjøre seg den åndelige føden. Dagen etter at Gertrud Pötzinger var blitt løslatt, gikk hun hele dagen i retning av München i håp om å finne mannen sin der. Men om kvelden, da noen var så snille at de sørget for at hun fikk overnatte og noe å spise, forkynte hun om Jehovas hensikter for dem til over midnatt. Da Konrad Franke fikk friheten tilbake, begynte han straks i pionertjenesten, selv om han i begynnelsen ikke hadde annet å ha på seg enn sin stripete fangedrakt.

I 1947 var det 15 856 Jehovas vitner i Tyskland som igjen deltok offentlig i felttjenesten. Frimodig gjorde de kjent at Guds rike er det eneste håpet for varig fred og sikkerhet.  Jehova velsignet deres nidkjære tjeneste, og 30 år etter krigen, i mai 1975, var det 100 351 som var opptatt med å forkynne om Riket i Vest-Tyskland.

Det var ikke bare for tyskere at det ble avlagt et vitnesbyrd i disse årene. Nidkjære vitner i Tyskland merket at deres tjeneste berørte mennesker av mange nasjonaliteter. På hvilken måte?

En misjonsmark like utenfor stuedøren

I midten av 1950-årene begynte Tyskland å rekruttere Gastarbeiter, det vil si gjestearbeidere, for å dekke de behovene som fulgte med landets sterke økonomiske vekst. Mange kom til landet fra Hellas, Italia, det som da var Jugoslavia, Portugal, Spania og Tyrkia. I 1972 hadde den utenlandske arbeidsstyrken økt til godt over 2,1 millioner.

Denne tilstrømningen av gjestearbeidere fortsatte inn i 1970-årene. Etter den skylte en bølge av flyktninger fra Afrika og Asia inn over Tyskland i 1980-årene. I tillegg kom det i 1990-årene flyktninger fra Øst-Europa og Balkan. Som følge av den tidens liberale lover som gjorde det mulig å få politisk asyl, ble Tyskland det landet i Europa som hadde flest innbyggere av utenlandsk herkomst.

Jehovas vitner så på dette som en ideell misjonsmark de hadde fått rett utenfor stuedøren. Siden «Gud ikke er partisk», og siden folk som er revet bort fra sitt hjemland, virkelig trenger den trøst som bare Guds Ord kan gi, følte Jehovas vitner seg forpliktet til å forkynne det gode budskap for disse menneskene. (Apg. 10: 34, 35; 2. Kor. 1: 3, 4) Men det å nå alle de 7,5 millioner utlendingene i Tyskland på deres eget språk har ikke vært noen lett oppgave.

Mange av de tyske vitnene har lært seg et nytt språk for på en bedre måte å kunne fortelle disse som kommer fra andre land, om Bibelens budskap. Ved å gjøre dette beviser de  at de virkelig elsker sin neste, slik Jesus lærte sine etterfølgere å gjøre. (Matt. 22: 39) Selv om de fleste av disse vitnene ikke har kunnet være misjonærer i utlandet, har de ivrig benyttet seg fullt ut av de mulighetene de har i sitt eget land. I august 1998 var det derfor over 23 600 forkynnere i 371 fremmedspråklige menigheter og i 219 grupper. Disse fremmedspråklige menighetene er selvfølgelig ikke opprettet for å skille folk fra hverandre. Men for dem som ikke kan tysk så godt, er det lettere å lære sannheten å kjenne på sitt eget morsmål. Mange forkynnere har lagt merke til at de må forkynne på folks morsmål for å kunne nå deres hjerte, selv om en del nok kan forstå budskapet rent intellektuelt når det blir forkynt på et annet språk.

Selv om enkelte grupper i Tyskland forakter utlendinger og behandler dem dårlig, ønsker Jehovas folk dem velkommen med ekte, kristen kjærlighet. Noen av de 24 språkene som Jehovas vitner for øyeblikket holder sine møter på i tillegg til tysk, er albansk, amharisk, arabisk, hindi, japansk, kinesisk, persisk, rumensk, tamil, tigrinja, ungarsk og vietnamesisk. Av de 194 751 som var til stede på områdestevnene «Opplært av Gud» i Tyskland i 1993, var det rundt regnet 10 prosent som overvar de fremmedspråklige stevnene. Og på disse stevnene ble nesten 14 prosent av det totale antall til stede døpt.

En hinduisk familie som drog fra Sri Lanka i 1983, er blant dem som har reagert positivt på budskapet om Riket. De drog på grunn av krigen der og i håp om at den seks år gamle sønnen i familien skulle få medisinsk behandling. Dessverre døde denne gutten. Men familien har lært Jehova å kjenne, han som skal oppreise de døde og gi dem mulighet til å leve for evig. (Apg. 24: 15) Vi kan også nevne en fra Nigeria som kjempet i Biafra-krigen som tenåring. Livet hennes forandret seg da hun flyttet til Tyskland og fikk  vite hva Jehova lærer folk om det å leve sammen i fred. — Jes. 2: 3, 4.

Blant de italienerne som er blitt Jehovas vitner i Tyskland, er det ikke uvanlig å høre ordtaket «Non tutti i mali vengono per nuocere» (Ikke alle uhell viser seg å være uheldige). Det treffer virkelig spikeren på hodet. Mange av disse italienerne, og også folk fra andre land, kom til Tyskland fordi de flyktet fra økonomiske problemer. Men der fant de noe som var langt mer verdifullt enn materielle goder — nemlig sannheten om Gud og hans hensikt.

Andre har lagt merke til det nidkjære arbeidet vitnene utfører blant disse menneskene. Halberstadt menighet mottok dette brevet: «Vi er det sentrale asylmottaket, og vi tar hånd om folk fra mer enn 40 land hele tiden. . . . Disse menneskene, som kommer fra en rekke forskjellige kulturer, har vært nødt til å reise fra sine familiemedlemmer, sitt hjemland og sine tradisjoner. Og de har måttet lære seg et nytt språk. Ofte har de opplevd ting som har etterlatt seg dype følelsesmessige sår, og de ser for seg en usikker framtid . . . Derfor vender mange av dem seg til religionen for å få støtte og håp. Vi er takknemlige for deres sjenerøse gave [bibler på forskjellige språk]. Når disse menneskene kan lese Bibelen på sitt eget språk, er det mulig for dem å få trøst og tillit.»

Noen av de fremmedspråklige gruppene

ENGELSK: Det de engelske menighetene gjør, er til stor hjelp for de flyktningene som kommer fra Nigeria, Ghana, Sri Lanka, India og andre steder. En av dem som har erfart dette, er Steven Kwakye fra Ghana. En ung mann fra Bangladesh fortalte ham en gang etter at han var kommet til Tyskland, at han prøvde å unngå vitnene. Da foreslo Steven at  han skulle sende dem til ham. Som ung mann hadde han snakket med et av Jehovas vitner i Ghana. Nå som slektningene var for langt borte til å kunne øve noe press på ham, ville han lære mer. I dag er han en kristen eldste, og familien hans tjener Jehova sammen med ham.

TYRKISK: Rasims kone og sønner hadde vært Jehovas vitner i over ti år, men Rasim fortsatte å holde seg til den islamske tro. Han ble imidlertid klar over at Koranen ble tolket på så forskjellige måter fra moské til moské at noen muslimer ikke ville gå i noen annen moské enn sin egen. Under et besøk i Tyrkia oppsøkte han både en moské og Jehovas vitners møter. I moskeen hørte han at islam ble tolket annerledes enn den ble i Tyskland. Det fantes ingen enhet. Men da han kom tilbake til Tyskland, sa han: «Kjærligheten og undervisningen i Rikets sal her er akkurat som i Tyrkia. Dette er sannheten.»

HINDI: En gang i 1985, rett etter at Sharda Aggarwal hadde bedt om å finne en gud som hun kunne utøse sitt hjerte for, ringte to Jehovas vitner på døren hennes. Mannen hennes hadde lungekreft. Hun var fortvilt, for hun følte at de hinduiske gudene ikke brydde seg om bønnene hennes. Hun spurte vitnene om Jesus var Gud. Den forklaringen de kom med, overbeviste henne om at hun var blitt bønnhørt. Jehova hørtes ut til å være den slags gud som hun ville vite mer om. I begynnelsen nølte hun med å vende de hinduiske gudene ryggen, for hun var redd for å gjøre dem sinte. Likevel kastet hun snart gudebildene sine og godtok Jehova som den sanne Gud. Hun ble døpt i 1987. I dag er hun alminnelig pioner, og hun er glad for å tjene en personlig Gud som hun kan betro seg til. Både mannen og sønnen hennes er menighetstjenere. — Sal. 62: 8.

POLSK: I 1992 ble det opprettet en polsk menighet i Berlin, og samme år ble den spesielle stevnedagen holdt på  polsk. Selv om den ble holdt i et område i Tyskland hvor det bor mange med polsk bakgrunn, var det ingen som forventet at stevnehallen, Rikets sal ved siden av og kafeteriaen skulle bli helt fullsatt. Det var nesten ikke til å tro at det totalt kom så mange som 2523! Noen av disse var polske vitner som gikk i tyske menigheter, men de var glad for å se at det åpnet seg større muligheter for forkynnelse blant polakker. Og selv var de takknemlige for at de kunne høre Bibelens sannheter bli forkynt på sitt eget morsmål.

Også russisk, serbokroatisk og kinesisk

RUSSISK: Etter at den kalde krigen var over, reiste mange av dem som hadde vokst opp i Russland og hadde tyske aner, men snakket russisk, tilbake til sine forfedres land. Det gjorde også noen av dem som var i de sovjetiske væpnede styrker som var stasjonert i det som da var Øst-Tyskland, og deres pårørende. Alle mennesker er født med et åndelig behov, og de hadde ikke fått dekket sitt.

Familien Schlegel er etniske tyskere som i 1992 flyttet fra Krim-halvøya i Ukraina til det landet som forfedrene deres kom fra. Der fikk de besøk av et av Jehovas vitner som egentlig var fra Usbekistan, og som var blitt et vitne i Tyskland. Etter at de hadde studert Bibelen, lot hele familien seg døpe.

Sergej og hans kone, Zjenja, var ateister. Men de ble forbløffet da de fikk se Bibelens svar på de spørsmålene de hadde, særlig de som hadde med framtiden å gjøre. De framelsket ydmykt tro på Jehova og foretok forandringer i sitt liv, selv om dette innebar at Sergej skiftet arbeid og gav avkall på en pensjon som han snart hadde hatt krav på å få.

Marina var sykepleier på et militærsykehus, og hun hadde lett etter meningen med livet. Da hun fikk boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord, leste hun den med én gang og forstod snart at hun hadde funnet det hun hadde  lett etter. Da hun senere flyttet tilbake til Russland, oppsøkte hun andre som også hadde studert med Jehovas vitner i Tyskland, for å oppmuntre dem. Fordi hun ville satse på det som gav livet mening, begynte hun snart som pioner.

I august 1998 fantes det 31 russiske menigheter og 63 mindre grupper med i alt 2119 forkynnere — en økning på 27 prosent i forhold til året før.

SERBOKROATISK: Johann Strecker er reisende tilsynsmann i det serbokroatiske distriktet, og han forteller at det bodde minst 16 forskjellige nasjonaliteter i det tidligere Jugoslavia. Han sier: «Det er fantastisk å se hvordan sannheten nå forener dem.» Da Munib, en muslim som hadde tjenestegjort i den jugoslaviske hæren i åtte år, ble invitert til et av Jehovas vitners møter i Tyskland, så han at kroater, serbere og folk med muslimsk bakgrunn kom sammen i fred. For ham var dette bortimot utenkelig. I en måned iakttok han dem bare. Da han var blitt overbevist om at den fred og enhet som han så blant Jehovas vitner, var ekte, gikk han med på å begynne å studere Bibelen. Han ble døpt i 1994.

Rosanda fra Kroatia var katolikk og hadde i mange år vært i kloster. Hun kom til Tyskland for å besøke noen slektninger som var blitt Jehovas vitner. Etter at hun hadde vært med dem på den teokratiske tjenesteskolen og tjenestemøtet, innrømmet hun: «Dere har sannheten. Jeg har alltid lurt på hvordan de første kristne forkynte evangeliet. Da jeg så de to søstrene på podiet, og den måten som den ene forkynte for den andre på, slo det meg: ’Det må ha vært akkurat slik de første kristne gikk fram.’» I dag følger hun de første kristnes eksempel ved å være pioner.

Noen av de tyske vitnene som lærte seg forskjellige språk for å kunne forkynne for de ulike gruppene, flyttet faktisk senere til disse landene for å tjene der da det ble mulig.

 KINESISK: Det er først i den senere tid at arbeidet i det kinesiske distriktet i Tyskland har begynt. «De aller fleste fra Kina har aldri hørt om oss, og enda sjeldnere er det at de har lest Bibelen,» forteller Egidius Rühle, som tidligere har vært misjonær på Taiwan. Han sier videre: «Fordi de fleste kinesere er vitebegjærlige, suger de til seg kunnskap som en tørr svamp suger til seg vann.»

Da den tolvte klassen ved tjenesteopplæringsskolen ble presentert for Betel-familien i Selters i oktober 1996, gledet alle seg over å møte den første kinesiske eleven som gjennomgikk denne skolen i Tyskland. Han hadde lært sannheten å kjenne i Tyskland. Han hadde i sin tur forkynt for en professor i geologi, og han hadde gitt henne boken Livet — et resultat av utvikling eller skapelse? Innen en uke hadde hun lest hele boken. Nå leder hun hjemmebibelstudier i stedet for å undervise i utviklingslæren.Ved utgangen av 1996 ledet hun 16 studier.

Ivrige etter å gjøre andre kjent med det de har lært

I årenes løp har bokstavelig talt hundrevis av utlendinger lært sannheten å kjenne i Tyskland og så flyttet tilbake til sine hjemland for å fortsette å forkynne det gode budskap. Mange av dem er nå eldste eller menighetstjenere, eller de har andre ansvarsfulle oppgaver. Petros Karakaris er medlem av Betel-familien i Hellas, Mamadou Keita er misjonær i Mali, og Paulin Kangala — blant mange kjent som Pepe — er misjonær i Den sentralafrikanske republikk sammen med sin kone, Anke.

Siden begynnelsen av 1990-årene har over 1500 gresktalende forkynnere reist tilbake til Hellas, noen av dem som kvalifiserte eldste. Andre har flyttet til Sverige, Belgia, Storbritannia og Canada for å fremme forkynnelsesarbeidet  blant den gresktalende befolkningen der. Og likevel bor det antageligvis flere gresktalende forkynnere i Tyskland enn i noe annet land i verden, selvfølgelig med unntak av Hellas.

Hvordan gikk det i Øst-Tyskland?

Etter den annen verdenskrig var Tyskland okkupert av styrker fra Storbritannia, Frankrike, Sovjetunionen og USA. Den beseirede nasjonen var blitt inndelt i fire okkupasjonssoner. De fire seierherrene fikk den utøvende makt over hver sin sone. (Berlin, hovedstaden, var også delt inn i fire okkupasjonssektorer.) Fordi den sovjetisk-okkuperte sonen lå i den østlige delen av landet, ble den snart kjent som østsonen. I 1949 ble denne delen av Tyskland igjen uavhengig, og den ble Den tyske demokratiske republikk. Men i praksis ble uttrykket «østsonen» nå bare erstattet med navnet Øst-Tyskland. Da de tre andre okkupasjonssonene ble Forbundsrepublikken Tyskland i 1955, ble landet, i harmoni med vanlig språkbruk, kjent som Vest-Tyskland.

Etter at nazistaten hadde falt, benyttet de Jehovas vitner som bodde i østsonen, seg straks av muligheten til å holde offentlige møter og til nidkjært å delta i forkynnelsesarbeidet. I midten av 1949 var det over 17 000 som rapporterte felttjeneste i Øst-Tyskland. Men den lettelsen de følte etter naziregimets fall, ble kortvarig. Igjen ble menighetsmøter oppløst av politiet. Litteratur ble beslaglagt. Veier ble sperret for at vitnene skulle hindres i å overvære et stevne. Brødre ble arrestert. Den 31. august 1950 ble det nedlagt et offisielt forbud. Igjen ble vitnene i Øst-Tyskland tvunget til å gå under jorden, denne gangen av et kommunistregime. Det skulle ta nesten 40 år før de igjen kunne drive sin virksomhet åpenlyst.

Forfølgelsen i Øst-Tyskland var hardest i begynnelsen. I 1990 skrev den tyske avisen Berliner Morgenpost: «I årene  mellom 1950 og 1961 [det året da muren ble bygd], arresterte østtyske myndigheter 2891 Jehovas vitner — 2202 av dem, deriblant 674 kvinner, ble stilt for retten og til sammen idømt 12 013 års fengsel. Mens de satt i fengsel, døde 37 menn og 13 kvinner, enten av dårlig behandling, sykdom, underernæring eller alderdom. Retten dømte 12 menn til livsvarig fengsel, men senere ble straffen redusert til 15 år.»

Dette var som kjent bare begynnelsen. Forbudet varte i 40 år. Til tider virket det som om presset på vitnene lettet. Men så trengte politifolk seg inn i mange hjem, og flere ble arrestert. Selv om det rår noe usikkerhet når det gjelder det nøyaktige antallet, viser Selskapets egne historiske opptegnelser at det var 4940 vitner i Øst-Tyskland som satt i fengsel på 231 forskjellige steder i den tiden forbudet varte.

Møter i det skjulte

Til og med under slike vanskelige forhold greide Jehovas vitner vanligvis å få tak i bibelsk litteratur som de kunne studere. Hundrevis av modige brødre og søstre satte friheten og noen ganger også livet på spill for at det åndelige behov skulle bli dekket. Søstre spilte ofte en nøkkelrolle. Før Berlinmuren ble bygd i 1961, pleide de å reise inn i Vest-Berlin og hente litteratur på Selskapets kontor. Da østtyske spioner begynte å holde utkikk med kontoret for å se hvem som fikk litteratur, ble noen av kurerene arrestert. Da ble andre framgangsmåter tatt i bruk. De søstrene som fungerte som kurerer, hentet litteratur hjemme hos andre vitner i Berlin, og så drog de hjem. Til tross for at noen ble arrestert, stilt for retten og idømt fengselsstraffer, gikk vitnene aldri helt tom for forsyninger i form av åndelig føde.

Var det mulig for dem å holde kristne møter under slike forhold? Forståelig nok var det noen som var litt engstelige i begynnelsen. Men de innså at hvis de skulle klare å holde  seg åndelig sterke, var det viktig at de kom sammen med sine medkristne. (Hebr. 10: 23—25) De måtte gjøre det i det skjulte og møtes i små grupper. Av sikkerhetsmessige grunner brukte de bare fornavnet på hverandre. De holdt vanligvis møtene etter at det var blitt mørkt, og de holdt dem på forskjellige steder og på forskjellige dager. Om sommeren kunne ikke møtene begynne før klokken ti om kvelden. Men brødrene tok det pent.

De kunne ikke bruke Rikets saler, men en vennlig bonde i Sachsen tilbød vitnene å bruke låven hans. Låven hadde en bakdør som vendte ut mot en sti som var skjult av busker. En hel vinter huset denne låven en gruppe på cirka 20, og de brukte levende lys når de kom sammen. Etter kort tid ble også denne bonden et vitne.

Framfor alt ordnet de det slik at de kunne feire Herrens aftensmåltid. Manfred Tamme husker en gang han sørget for at de brødrene som satt i fengsel, fikk symbolene til minnehøytiden: «Jeg fylte vin på en flaske som det hadde vært et hårmiddel i, og bad om at den måtte bli gitt til en bror som satt i fengsel. Betjenten åpnet flasken, luktet på innholdet og sa: ’Og dette skal hjelpe mot håravfall?’ ’Tja, det står nå det i hvert fall,’ svarte jeg. Han skrudde på korken og gav flasken til den broren som skulle ha den!»

Lærer å forkynne under forbud

Forkynnelsen av det gode budskap i Øst-Tyskland opphørte ikke. Bibelen var ikke forbudt, så brødrene innledet ofte samtaler ved rett og slett å vise til den. Siden de hadde lite eller ingen litteratur å tilby, førte de bibelske samtaler basert på en rekke skriftsteder over forskjellige emner. Men det var farlig å forkynne. Hver dag i tjenesten kunne være den siste i frihet. Et av vitnene sa at for dem ble bønn en «fast ledsager», og tilføyde: «Det gav oss en indre ro og hjalp oss  til å bevare fatningen. Vi følte oss aldri alene. Men hele tiden var vi nødt til å være forsiktige.»

Til tross for at de tok sine forsiktighetsregler, hendte det at de stod ansikt til ansikt med politiet. En gang Hermann og Margit Laube oppsøkte noen hjem etter anbefalinger fra personer de allerede kjente, så de et sted at det hang en politiuniform i gangen bak den mannen som hadde lukket opp døren. Margit ble blek, og Hermanns hjerte hamret. De bad en stille bønn. Dette ville helt sikkert bety fengsel! «Hvem er dere?» spurte mannen kort. Det var Margit som svarte: «Jeg er sikker på at jeg har sett deg et eller annet sted, men jeg kommer ikke på hvor. Jo, du er politimann. Jeg må ha sett deg på vakt.» I en litt vennligere tone spurte han: «Er dere Jehovas?» «Ja,» svarte Hermann, «og du må innrømme at det krever mot av oss å banke på hos deg. Vi er interessert i deg personlig.» Han bad dem inn. Etter mange besøk begynte han å studere Bibelen. Med tiden ble han en kristen bror.

Det ble også forkynt i fengslene. Wolfgang Meise satt i fengselet i Waldheim. En dag fikk han et brev fra sin kone der hun fortalte at hun hadde vært «i Berlin og spist en god Knorr-suppe». (Knorr er et kjent suppemerke i Tyskland.) Wolfgang benyttet anledningen til å forklare for en medfange at dette betydde at det hadde vært et stevne i Berlin, og at N.H. Knorr, Selskapet Vakttårnets president, hadde talt der. Denne mannen glemte aldri hvordan Wolfgangs øyne strålte av glede da han forklarte det hans kone hadde skrevet i brevet. Omkring 14 år senere, da denne mannen hadde flyttet til Vest-Tyskland, begynte han å studere Bibelen, og to år senere lot han seg døpe. Dåpen fant sted i Würzburg.

Hildegard Seliger hadde allerede sittet i nazistiske konsentrasjonsleirer i mange år, men en kommunistisk domstol i Leipzig dømte henne til ytterligere ti år. Senere sa en  kvinnelig fengselsbetjent i Halle til Hildegard at hun ble sett på som spesielt farlig, for hun ’snakket om Bibelen hele dagen’.

Stadig økning til tross for forbudet

Det at brødrene var så nidkjære, bar god frukt. Horst Schramm forteller at det var 25 forkynnere i Königs Wusterhausen menighet i begynnelsen av 1950-årene, men at det var 161 forkynnere der da Berlinmuren falt. Dette trass i at 43 forkynnere hadde flyttet til Vesten, og at flere hadde dødd. I noen menigheter er faktisk over 70 prosent av de vitnene som nå er aktive, slike som lærte sannheten å kjenne mens arbeidet var forbudt.

Ta for eksempel familien Chemnitz. Bernd og Waltraud ble kjent med sannheten og lot seg døpe mens de ennå var ganske unge, i begynnelsen av den tiden arbeidet var forbudt. Etter at de giftet seg og stiftet familie, lot de ikke forbudet hindre dem i å oppdra barna til å bli tjenere for Jehova. I 1980-årene, mens arbeidet fremdeles var forbudt, fulgte Andrea, Gabriela, Ruben og Ester foreldrenes eksempel ved at de innviet seg til Jehova og ble døpt. Bare den yngste, Matthias, ble døpt etter at forbudet var opphevet. Jehova velsignet dette ekteparet rikelig for den besluttsomhet de viste trass i motstand. For en belønning det er for dem at alle de fem barna deres nå er medlemmer av Betel-familien i Selters!

En eldste som hjalp til med å samle inn de månedlige felttjenesterapportene for Selskapet, sier: «I løpet av alle de 40 årene som forbudet varte, gikk det ikke en eneste måned uten at det ble rapportert at minst én var blitt døpt.» Videre sier han: «Dåpen foregikk som regel i private hjem med bare noen få til stede. Etter en tale ble dåpskandidatene neddukket i et badekar. Problemet var ofte å få kroppen helt under  vann. På tross av slike mindre vanskeligheter minnes alle den dagen da de ble døpt, med glede.»

Da det igjen var mulig å offentliggjøre felttjenesterapporter for Øst-Tyskland, var det gledelig å få vite at det i 1980-årene hadde vært så mange som 20 704 aktive forkynnere der. Nå er det jo ikke lenger nødvendig å ha separate rapporter. I 1990 økte antall forkynnere i det gjenforente Tyskland til 154 108.

Reorganisering for å styrke brorskapet

Mens de kommunistiske herskerne forsøkte å holde vitnene i denne delen av verden atskilt fra deres kristne brødre i andre land, ble det foretatt viktige forandringer i Jehovas vitners organisasjon verden over. Disse endringene, som ble gjort fordi man bedre ville tilpasse seg det Bibelen sier om den kristne menighet i det første århundre, førte til at det internasjonale brorskapet ble styrket, og at organisasjonen ble forberedt på den raske veksten som skulle finne sted i de kommende årene. — Jevnfør Apostlenes gjerninger 20: 17, 28.

Fra oktober 1972 skulle ikke lenger bare én person, kjent som menighetstjener, føre tilsyn med menigheten og ta seg av nødvendige oppgaver med hjelp fra assisterende tjenere. Isteden ble det utnevnt et eldsteråd som skulle føre tilsyn med hver menighet. I 1975 så man allerede fine resultater av denne endringen.

En som har vært reisende tilsynsmann lenge, Erwin Herzig, husker likevel at dette ikke ble like godt mottatt av alle. Han sier at denne nye ordningen var med på å avsløre «hjertetilstanden til noen av menighetstjenerne». Selv om de aller fleste var lojale, førte forandringen til at de få som var ærgjerrige og ønsket å «være nummer én» framfor å tjene sine brødre, ble renset ut.

 Flere forandringer var i farvannet. I 1970-årene ble Jehovas vitners styrende råd utvidet og så reorganisert. Arbeidet ble delt mellom seks utvalg, og de begynte å virke 1. januar 1976. En måned senere, 1. februar 1976, ble det en forandring i måten å føre tilsyn med avdelingskontorene på. Nå var ikke et avdelingskontor lenger underlagt én avdelingstjeners myndighet. Isteden skulle et utvalg som var utnevnt av det styrende råd, føre tilsyn med hvert avdelingskontor.

Bror Frost, bror Franke og bror Kelsey hadde tidligere tjent som avdelingstjener i Tyskland på forskjellige tidspunkter. Bror Frost hadde funnet det nødvendig å slutte på Betel av helsemessige grunner. (Han døde i 1987 da han var 86 år. Livshistorien hans stod i The Watchtower for 15. april 1961.) Avdelingskontoret i Tyskland fikk et utvalg på fem medlemmer i 1976. Både Konrad Franke (som gjentatte ganger hadde vært fengslet i nazitiden) og Richard Kelsey (en Gilead-misjonær som da hadde tjent i Tyskland i 25 år) var med i dette utvalget. De andre var Willi Pohl (som hadde overlevd nazistenes konsentrasjonsleirer og gjennomgått Gileads 15. klasse), Günter Künz (som var uteksaminert fra Gileads 37. klasse) og Werner Rudtke (tidligere reisende tilsynsmann).

Disse første medlemmene, med unntak av bror Franke, som døde i 1983, tjener fremdeles i utvalget ved avdelingskontoret. (Livshistorien til Konrad Franke stod i The Watchtower for 15. mars 1963.) To andre brødre som tjente i utvalget en tid før de døde, var Egon Peter, fra 1978 til 1989, og Wolfgang Krolop, fra 1989 til 1992.

For tiden har utvalget ved avdelingskontoret åtte medlemmer. I tillegg til dem som allerede er nevnt, er det Edmund Anstadt (siden 1978), Peter Mitrega (siden 1989), Eberhard Fabian og Ramon Templeton (siden 1992).

Da den nye ordningen for tilsynet med avdelingskontorene trådte i kraft i 1976, hadde Betel-familien i Wiesbaden i  Vest-Tyskland bare 187 medlemmer. Siden den gang har staben økt til 1134, og den omfatter personer fra 30 land. Dette gjenspeiler til en viss grad det internasjonale aspektet ved det arbeidet som dette avdelingskontoret har det privilegium å utføre.

Trykkerier som dekker økende behov

I midten av 1970-årene lå avdelingskontoret i Tyskland i en del av Wiesbaden som var kjent som Kohlheck, en forstad som en gang var en soveby i utkanten av en skog, men som nå var en hurtig voksende del av byen. Selskapet hadde allerede utvidet sin eiendom i dette området 13 ganger. Men antall forkynnere av Riket i Vest-Tyskland hadde økt til rundt 100 000. Man trengte et større kontor for å føre tilsyn med distriktet. Et mer omfattende trykkeri var nødvendig for å framstille nok bibelsk litteratur. Det begynte å bli svært vanskelig å få tak i mer tomteareal. Hvordan skulle man løse dette problemet? Utvalget ved avdelingskontoret bad om Jehovas ledelse.

I slutten av 1977 begynte de nylig utnevnte medlemmene av utvalget ved avdelingskontoret å vurdere muligheten for å bygge et nytt Betel-hjem et annet sted. Men var dette virkelig nødvendig? De fleste hadde en følelse av at enden for denne gamle ordning var meget nær. Men man måtte også ta hensyn til et annet forhold. Nye trykkemetoder var blitt utviklet, og hvis Selskapet skulle fortsette å trykke i stor målestokk i den tiden som måtte være igjen av denne gamle ordning, så var det nødt til å ta disse nye metodene i bruk. Det er interessant at den erfaringen brødrene fikk da de måtte forholde seg til forbudet mot Jehovas vitners arbeid i Øst-Tyskland, gjorde det lettere for brødrene i Wiesbaden å foreta forandringer da det ble nødvendig. Hvordan det?

 Beslutningen om å gå over til offsettrykk

Det ble stadig vanskeligere å skaffe Jehovas vitner i Øst-Tyskland litteratur etter at Berlinmuren ble reist i 1961. Men for å gjøre det lettere ble det laget en spesialutgave av Vakttårnet i mindre format for brødrene der. Den inneholdt bare studieartiklene. For å framstille denne utgaven måtte artiklene settes på nytt. Det var vanskelig å trykke på ekstra tynt papir, og det å false de trykte arkene var også en utfordring. Da brødrene fant en automatisk falsemaskin som kunne utføre oppgaven, oppdaget de paradoksalt nok at den var laget i Leipzig i Øst-Tyskland, i det landet hvor Jehovas vitner var forbudt, og som denne mindre iøynefallende utgaven av Vakttårnet var beregnet på.

En bror som hadde lært offsettrykk før han kom til Betel, foreslo at de for å forenkle arbeidet skulle trykke bladene ved hjelp av offsetmetoden. Studieartiklene kunne bli avfotografert, forminsket og så overført til en offsetplate. Avdelingskontoret fikk en liten arkoffsetmaskin i gave. Med tiden ble det mulig å trykke ikke bare studieartiklene, men hele bladet, først i svart-hvitt og senere i farger. Det ble også trykt små bøker på denne måten.

Da Nathan Knorr, Selskapet Vakttårnets president, besøkte Wiesbaden i 1975, betraktet han prosessen med interesse. «Slett ikke verst,» sa han etter å ha gransket trykksakene. Da det ble forklart at dette var en spesialutgave med tanke på Øst-Tyskland, og at vi var fornøyd med den nye trykkemetoden, sa bror Knorr: «Brødre som gjennomgår så mye, fortjener det beste vi kan gi dem.» Han gav med én gang tillatelse til å kjøpe flere maskiner til denne oppgaven.

Så da Grant Suiter, et medlem av det styrende råd, besøkte Vest-Tyskland i 1977 og sa at Selskapet lenge hadde vurdert å gå over til offsettrykk og nå hadde besluttet å gjøre  det i stor målestokk, hadde brødrene i Wiesbaden allerede en del erfaring på området. Forbudet i Øst-Tyskland hadde indirekte forberedt dem på denne forandringen.

Det var imidlertid mer inne i bildet enn bare det å godta at det var nødvendig å gå over til andre trykkemetoder. Bror Suiter forklarte at det ville bli behov for større og tyngre trykkpresser. Men hvor skulle de plasseres? Å drømme om en offsetrotasjonspresse som trykte i fire farger, var én ting; å realisere denne drømmen var noe helt annet. Det ble undersøkt flere muligheter for videre utvidelser i Kohlheck, men alle viste seg å by på problemer. Hva skulle de gjøre?

Et nytt avdelingskontor

Jakten på ny tomt begynte. Den 30. juli 1978 var 50 000 Jehovas vitner samlet til et områdestevne i Düsseldorf og nesten 60 000 i München da de til sin store overraskelse fikk vite at Selskapet hadde begynt å legge planer om å kjøpe en tomt der det kunne bygges et helt nytt avdelingskontor.

I løpet av et knapt år undersøkte vi 123 tomter. Til slutt bestemte vi oss for en tomt med utsikt over tettstedet  Selters. Med godkjennelse fra det styrende råd ble tomten kjøpt den 9. mars 1979. Videre forhandlinger med 18 grunneiere gjorde at vi kunne skaffe oss ytterligere 65 tilstøtende tomter, slik at vi totalt hadde en eiendom på 300 mål. Ettersom Selters ligger bare 40 kilometer nord for Wiesbaden, var det lett å frakte ting dit med lastebil. Rhein-Main internasjonale lufthavn i Frankfurt ligger mindre enn 65 kilometer unna.

Det største byggeprosjektet i Jehovas vitners historie i Tyskland skulle påbegynnes. Kunne vi virkelig klare denne oppgaven? Rolf Neufert, et medlem av byggekomiteen, sier: «Ingen utenom den broren som var arkitekten vår, hadde noen gang arbeidet med et så stort prosjekt. Det er ikke så lett å forestille seg hvor vanskelig en slik oppgave er. Vanligvis ville et så stort og komplisert prosjekt bare bli tatt hånd om av et firma med mange års erfaring og all den nødvendige ekspertisen.» Brødrene resonnerte imidlertid som så at hvis Jehova ville at de skulle bygge, så ville han også velsigne resultatet.

Vi måtte skaffe oss 40 forskjellige byggetillatelser, men vi hadde et godt samarbeid med de lokale myndigheter, noe som vi satte stor pris på. Vi møtte riktignok litt motstand til å begynne med, men den kom hovedsakelig fra presteskapet, som arrangerte møter for å vekke motstand, men til ingen nytte.

Over hele landet meldte Jehovas vitner seg frivillig for å hjelpe til med arbeidet. De la en enestående ånd for dagen. Til daglig var det gjennomsnittlig 400 faste arbeidere på byggeplassen i tillegg til om lag 200 arbeidere som brukte ferien sin der. I løpet av de fire årene byggingen pågikk, var det ikke mindre enn 15 000 forskjellige vitner som gjorde en frivillig innsats.

 En bror sier: «Uansett vær, uansett vanskeligheter, enten det var varmt eller kaldt eller til og med kuldegrader, så gikk arbeidet framover. På tidspunkter da andre ville ha avsluttet sine arbeidsoppgaver, satte vi i gang.»

Det kom også hjelp fra andre land. Jack og Nora Smith og deres 15 år gamle datter, Becky, kom fra Oregon i USA.  Ikke engang det å reise tusener av kilometer for å hjelpe til var for langt for dem. De var til stede på det internasjonale stevnet i München da det ble opplyst at Selskapet planla å bygge et nytt avdelingskontor i Tyskland. «For et privilegium det ville ha vært å være med å bygge et nytt Betel-hjem!» sa de. De stilte seg til rådighet. Jack sier: «Da vi holdt på med stevneforberedelser i 1979, fikk vi en henvendelse og en invitasjon til å komme så snart som mulig. Vi ble så begeistret at vi nesten ikke klarte å konsentrere oss om arbeidet vårt ved stevnet.»

Bygninger som allerede stod på tomten, måtte bygges om slik at det kunne bo bygningsarbeidere der. I løpet av vinteren 1979/80 stod det første huset ferdig. I september 1980 ble fundamentet for det nye Betel-hjemmet lagt. Arbeidet på trykkeriet kom også i gang, i grevens tid. Den 27 meter lange offsetrotasjonspressen som ble bestilt i januar 1978, skulle leveres tidlig i 1982. På det tidspunktet måtte trykkeriet være ferdig, i det minste delvis.

Vi var i stand til å gjøre det meste av arbeidet selv. En bror sier fremdeles like forundret: «Ingen av oss hadde erfaring med et så stort prosjekt der arbeidsstokken aldri var den samme. Vi trodde ofte at vi på et eller annet område var kommet til et punkt da vi ikke kom lenger, ettersom vi ikke fikk tak i de spesialistene vi trengte til visse oppgaver. Men mange ganger kom det plutselig en søknad fra en kvalifisert bror i siste liten. Når det ble behov for brødre, dukket de opp.» Vi takket Jehova for hans ledelse og velsignelse.

Vi flytter til Selters

Det å flytte møbler og personlige eiendeler for omkring 200 betelitter var et stort arbeid, for ikke å nevne alle de maskinene og alt det utstyret de trengte i arbeidet sitt. Det var altfor mye til å kunne flyttes på én gang. Flyttingen fant sted  gradvis, avdeling for avdeling. Og etter hvert som byggearbeidet skred framover, flyttet også Betel-familien gradvis til Selters.

Blant de første som flyttet, var de som arbeidet i trykkeriet, ettersom det var den første delen av komplekset som ble ferdig. Litt etter litt ble maskinene i Wiesbaden demontert og flyttet til Selters. I mellomtiden, den 19. februar 1982, begynte vi å trykke i fire farger på den nye offsetrotasjonspressen i Selters. Hvilken grunn til glede! I mai ble det stille i trykkeriet i Wiesbaden. Etter 34 år var det slutt på trykkingen der.

Den første store oppgaven for den nye offsetpressen var å trykke boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord. Det var meningen at denne nye boken skulle presenteres på områdestevnene i 1982, og avdelingskontoret var blitt bedt om å trykke den på sju språk. Problemet var at bokbinderiet fremdeles befant seg i Wiesbaden. Det flyttet faktisk ikke til Selters før over et år senere. Så etter at arkene hadde kommet ut av pressen i Selters, ble de straks kjørt med Selskapets lastebil til Wiesbaden for å bli innbundet. Trass i dette merarbeidet klarte brødrene å trykke 485 365 av 1 348 582 eksemplarer før stevnene, og dermed kunne internasjonale skarer på stevnene i flere land glede seg over den nye boken.

Det var naturlig nok blandede følelser overfor det å flytte. Noen medlemmer av Betel-familien hadde bodd i Wiesbaden i nesten 35 år. Men snart var Betel-hjemmet i Wiesbaden solgt til forskjellige enkeltpersoner. Bare en liten del av det som tidligere var bokbinderiet, ble beholdt og bygd om til en Rikets sal. Karakteristisk for den internasjonale enheten blant Jehovas folk er det i dag fire menigheter som bruker denne salen — to tyske, en engelsk og en russisk.

 Innvielsen

Etter at den siste finpussen på avdelingskontoret var unnagjort, ble det holdt et innvielsesprogram den 21. april 1984. Alle som hadde vært med på prosjektet, følte virkelig at Jehova hadde holdt sin hånd over dem. De hadde sett hen til ham for veiledning og takket ham etter hvert som tilsynelatende uoverstigelige hindringer ble ryddet av veien. De så nå i disse bygningene, som allerede ble brukt til å fremme den sanne tilbedelse, håndfaste vitnesbyrd om hans velsignelse. (Sal. 127: 1) De hadde virkelig grunn til å glede seg.

Tidligere i uken hadde avdelingskontoret åpnet sine dører for besøkende. Flere tjenestemenn som Selskapet hadde hatt med å gjøre, ble invitert til omvisning på eiendommen. Naboene ble også ønsket velkommen. En av de besøkende fortalte at det var prestens skyld at han kom. Han forklarte at presten i de senere årene hadde beklaget seg så ofte over Jehovas vitner at hele menigheten var lei av å høre på ham. Den foregående søndagen hadde han igjen kommet med et kraftig utfall mot vitnene og advart hjorden sin mot å ta imot invitasjonen til åpent hus. «Jeg visste om invitasjonen,» sa den besøkende, «men jeg hadde glemt datoen. Hadde ikke presten nevnt det forrige søndag, ville jeg helt sikkert ikke ha husket den.»

Etter disse innledende omvisningene kom endelig den dagen da innvielsen skulle finne sted. Programmet begynte med musikk kl. 9.20, og vi gledet oss over at 13 av de 14 som utgjorde det styrende råd, hadde kunnet ta imot innbydelsen til å komme. Siden det ikke var plass til at alle som på en eller annen måte hadde bidratt til det vellykkede prosjektet, kunne være til stede, ble det sørget for telefonoverføring av programmet til elleve andre forsamlingssaler. På den måten kunne i alt 97 562 personer glede seg over det fine programmet.

 Blant dem som var til stede i Selters denne minneverdige dagen, var mange som hadde fått sin tro prøvd da de satt i nazistenes konsentrasjonsleirer under den annen verdenskrig, og noen som i den senere tid var blitt løslatt fra fengsler i Øst-Tyskland. Blant dem var Ernst og Hildegard Seliger. Bror Seliger påbegynte sin løpebane som heltidstjener 60 år tidligere, og til sammen hadde han og hans kone sittet mer enn 40 år i fengsler og konsentrasjonsleirer under nazistenes og kommunistenes styre. Etter at de hadde overvært innvielsesprogrammet, skrev de: «Kan dere forestille dere hva vi syntes om å få være til stede under dette utsøkte åndelige festmåltidet i vårt åndelige paradis? Fra begynnelse til slutt var det å lytte til dette herlige programmet som å høre en guddommelig symfoni av teokratisk enhet og harmoni.»

’Hus for Jehovas navn’

Folk blir ofte forbauset over å se Jehovas vitner bygge Rikets saler på noen uker eller kanskje på bare noen dager, reise store stevnehaller ved hjelp av frivillige arbeidere og finansiere Betel-hjem til flere millioner kroner ved hjelp av frivillige bidrag. Tyskerne har hatt mange sjanser til å se dette med egne øyne.

Den første stevnehallen i Vest-Tyskland ble innviet i Vest-Berlin tidlig i 1970-årene. Siden fulgte andre stevnehaller, og i 1986 ble alle kretsstevnene i Vest-Tyskland holdt i stevnehaller som Jehovas vitner selv eide.

Det er tydelig at Jehova har velsignet det arbeidet som brødrene har utført på disse prosjektene. Fordi de lokale myndighetene i München var svært samarbeidsvillige, fikk brødrene tak i tomt til en stevnehall til en rimelig pris. Tomten ligger rett overfor det store Olympiastadion, i utkanten av den vakre Olympiaparken.

Det ble gjort store anstrengelser for å holde utgiftene til  utstyr og bygging på et minimum. I forbindelse med at et kraftverk skulle flyttes, skulle det selges flere elektroskap og en telefonsentral. Brødrene fikk kjøpt dette for mindre enn fem prosent av den opprinnelige prisen. Da et bygningskompleks skulle rives, ble det mulig å skaffe vasker, klosetter, dører, vinduer og hundrevis av meter med vann- og gassledninger og ventilasjonskanaler for en billig penge. Brødrene sparte også penger på å lage stoler og bord selv. For at tomten til stevnehallen skulle være i samsvar med byens landskapsplan, måtte brødrene plante 27 lindetrær. En planteskole som la ned driften, hadde akkurat så mange trær som trengtes i nøyaktig den rette høyden, og disse ble kjøpt til en tiendedel av ordinær pris. Etter at myndighetene i München var ferdig med å brolegge de fleste brosteinsgatene, ble det mulig å få tonnevis av brostein omtrent gratis, og de ble brukt til å brolegge gangveier rundt stevnehallen og den tilstøtende parkeringsplassen.

Lignende ting kunne fortelles om de andre stevnehallene i Tyskland, som alle er vakre og særpregede. Det kong Salomo sa om templet i Jerusalem for over 3000 år siden, kan i sannhet sies om alle disse stevnehallene. De er ’hus for Jehovas navn’. — 1. Kong. 5: 5.

Byggingen av Rikets saler går også framover med raske skritt for å kunne dekke behovet til de 2083 menighetene i Tyskland. Det er nå 17 regionale byggeutvalg i virksomhet. Før det første av disse ble nedsatt i 1984, eide vitnene bare 230 Rikets saler i hele Tyskland. Fra da av og fram til august 1998 ble det bygd gjennomsnittlig 58 nye saler hvert år — mer enn en sal i uken i de siste 12 årene!

Også når det gjelder bygging, har Jehovas vitner i Tyskland samarbeidet over landegrensene. De er en del av en verdensomfattende familie. Flere enn 40 fra Tyskland har tjent  som internasjonale tjenere og vært villig til å være med på byggearbeid der hvor Selskapet måtte sende dem, og for så lang tid som det måtte være behov. Ytterligere 242 har tjent i kortere eller lengre tid ved slike prosjekter i andre land.

Reisende tilsynsmenn tjener som hyrder for hjorden

En viktig faktor med tanke på organisasjonens åndelige tilstand har vært det arbeidet som er blitt utført av reisende tilsynsmenn. Slike menn er virkelig hyrder for Guds hjord. (1. Pet. 5: 1—3) De er, som apostelen Paulus omtalte dem, «gaver i form av mennesker». — Ef. 4: 8.

Etter den annen verdenskrig begynte reisende tilsynsmenn å besøke menighetene, bygge dem opp og samarbeide med dem i felttjenesten. De som var med på dette, var blant andre Gerhard Oltmanns, Josef Scharner og Paul Wrobel, som alle ble døpt i 1925. Andre var Otto Wulle og Max Sandner, som begge ble døpt i 1930-årene.

Etter hvert som behovet ble større, ble også andre brødre utnevnt til reisende tilsynsmenn. Fra verdenskrigen var slutt og fram til i dag, har flere enn 290 brødre tatt del i reisetjenesten i Vest-Tyskland og over 40 andre i Øst-Tyskland. De har virkelig gitt av seg selv for å fremme Rikets interesser. For noens vedkommende har det betydd at de sjelden har fått se sine voksne barn eller sine barnebarn. Andre har samtidig med at de har utført sine oppgaver, også ordnet seg slik at de regelmessig har kunnet bruke tid sammen med sine gamle eller syke foreldre.

Noen av disse reisende tjenerne har utført dette anstrengende, men givende arbeidet i flere tiår. Horst og Gertrud Kretschmer har for eksempel vært i reisetjenesten siden midten av 1950-årene. Bror Kretschmer husker fremdeles noe  som skjedde under et kort opphold på Betel i Wiesbaden i 1950. Da la Erich Frost kjærlig hånden på skulderen hans og sa: «Horst, du må aldri bekymre deg. Hvis du er trofast mot Jehova, vil han ta vare på deg. Det har jeg erfart; det vil også du erfare. Bare vær trofast.»

I 1998 er det 125 brødre i Tyskland som tjener som kretstilsynsmenn eller områdetilsynsmenn. De er modne menn som gjennomsnittlig har brukt 30 år i heltidstjenesten for Jehova. Deres hustruer er også ivrige i tjenesten og til spesiell oppmuntring for søstrene i de menighetene de besøker.

En reisende tilsynsmann drar til Brooklyn

Martin og Gertrud Pötzinger var godt kjent blant vennene i Tyskland. De hadde begge tjent Jehova trofast før, under og etter Hitlers tredje rike. Etter at de var blitt løslatt fra nazistenes fangenskap, begynte de med en gang i heltidstjenesten igjen. I mer enn 30 år var de i reisetjenesten og tjente i kretser over hele Tyskland. Tusener av Jehovas vitner lærte å sette pris på og respektere dem.

I 1959 gjennomgikk bror Pötzinger Gileads 32. klasse. Gertrud, som ikke kunne engelsk, var ikke blitt med, men gledet seg allikevel over at hennes mann fikk dette privilegiet. Det var ikke noe nytt for henne å være atskilt fra mannen sin. Nazistene hadde med makt holdt dem atskilt i ni år, og det etter at de hadde vært gift i bare noen måneder. Nå som Jehovas organisasjon bad dem om å være atskilt frivillig, nølte de ikke, og de klaget heller ikke.

Ingen av dem hadde noen gang tjent Jehova av selviske grunner. De hadde alltid vært villig til å ta imot teokratiske oppdrag. Ikke desto mindre kom det overraskende på dem da de i 1977 ble innbudt til å bli medlemmer av Betel-familien ved hovedkontoret i Brooklyn i New York. Bror Pötzinger skulle bli medlem av det styrende råd!

 De ble bedt om å bli på Betel i Wiesbaden til de fikk oppholdstillatelse i USA. Men de måtte vente lenger enn de hadde trodd, faktisk i flere måneder. I mellomtiden gjenoppfrisket Martin sine engelskkunnskaper, og hans energiske kone, Gertrud, studerte også engelsk. Det å lære et nytt språk er ingen enkel oppgave for en kvinne midt i 60-årene. Men hun var villig til å gjøre alt for tjenesten for Jehova.

Flere medlemmer av Betel-familien i Wiesbaden som snakket engelsk, fant stor glede i å hjelpe Martin og Gertrud med språket. Hver gang Gertrud ble for oppbrakt mens hun studerte engelsk, formante Martin henne vennlig: «Ta det rolig, Gertrud, ta det rolig.» Men Gertrud hadde aldri vært flink til å «ta det rolig». Hele hennes liv i tjenesten for  Jehova hadde vært kjennetegnet av helhjertet engasjement og besluttsomhet. Med den samme ånd gikk hun i gang med å lære seg engelsk, og i november 1978, så snart de hadde fått permanent oppholdstillatelse, ble hun med mannen sin til Brooklyn.

Brødrene i Tyskland hadde blandede følelser da bror og søster Pötzinger reiste, men de gledet seg sammen med dem over deres nye tjenesteprivilegier. De ble også svært lei seg da de omkring ti år senere hørte at Martin hadde avsluttet sitt jordiske livsløp, den 16. juni 1988, 83 år gammel.

Etter at hennes mann døde, drog Gertrud tilbake til Tyskland, hvor hun tjener som medlem av Betel-familien. Hun har ennå ikke begynt å ta det med ro. Det kommer hun nok  aldri til å gjøre. I tillegg til at hun tar seg av sine oppgaver på Betel, bruker hun ofte feriene sine til å være hjelpepioner. (Se også Vakttårnet for 15. september 1988.)

Skoler er med på å dekke internasjonale behov

Siden 1978, ikke lenge etter at bror og søster Pötzinger reiste til Brooklyn, har pionertjenesteskolen, et tidagers kurs med praktisk opplæring, tjent til å utruste pionerer i Tyskland. Hvert år blir det holdt kurser i kretser rundt om i landet. Alle som har vært pioner i minst et år, og som ikke  har gjennomgått skolen tidligere, blir invitert. I begynnelsen av 1998 hadde 16 812 pionerer gjennomgått denne skolen. Disse kursene er ikke bare blitt holdt på tysk, men også på engelsk, fransk, gresk, italiensk, polsk, portugisisk, russisk, serbokroatisk, spansk og tyrkisk.

Noen som har gjennomgått pionertjenesteskolen, har gjort det trass i at de har hatt det vanskelig. Litt over en uke før Christine Amos skulle gjennomgå skolen, ble sønnen hennes drept i en bilulykke på vei hjem fra et møte. Kunne hun ha noe utbytte av skolen under slike omstendigheter? Hvordan ville mannen hennes klare seg hvis han skulle være alene hjemme i denne perioden? De bestemte seg for at hun skulle gjennomgå skolen; det ville være godt for henne å ha tankene opptatt med åndelige ting. Mannen hennes ble innbudt til å tjene på Betel i den samme perioden. Kort tid senere ble de begge invitert til Selters for å være med på byggearbeid. Da arbeidet var ferdig der, fikk de være med på byggeprosjekter i Hellas, Spania og Zimbabwe. Nå er de igjen opptatt i pionertjenesten i Tyskland.

Blant dem som har gjennomgått pionertjenesteskolen, er noen som har kunnet gjøre pionertjenesten til sin livsgjerning — en gjerning som hele tiden byr på utfordringer, og som gir stor tilfredshet. Inge Korth, som har vært pioner siden 1958, sier: «Heltidstjenesten gir meg hver dag en spesiell mulighet til å vise min store kjærlighet og takknemlighet overfor Jehova.» Waldtraut Gann, som begynte som pioner i 1959, legger til: «Pionertjenesten er en beskyttelse i denne onde ordning. Det å merke Jehovas hjelpende hånd gir sann glede og indre tilfredshet. Materielle verdier kan  ikke sammenlignes med det.» Martina Schaks, som er pioner sammen med mannen sin, sier: «Pionertjenesten er en ’livets skole’, for den hjelper meg til å utvikle bestemte egenskaper, for eksempel selvkontroll og tålmodighet. Som pioner føler jeg meg svært nær knyttet til Jehova og hans organisasjon.» For andre har pionertjenesten vært et springbrett til Betel-tjeneste, misjonærtjeneste eller kretstjeneste.

For å kunne avhjelpe det presserende behovet for flere misjonærer ble det opprettet en avdeling av Gilead-skolen i Tyskland i 1981, slik at det skulle være mulig for tysktalende pionerer å dra nytte av dette fine kurset. Det nye Betel-hjemmet i Selters var da ennå ikke ferdig, så de to første kursene ble holdt i Wiesbaden. Etter at Betel-hjemmet i Selters ble ferdig, er det blitt holdt tre klasser der. I disse fem klassene var det 100 elever fra Tyskland og også tysktalende elever fra Luxembourg, Nederland og Sveits. Etter uteksamineringen ble de sendt til i alt 24 andre land, deriblant land i Afrika, Latin-Amerika, Øst-Europa og Stillehavet.

I midten av 1970-årene hadde 183 heltidstjenere fra Tyskland gjennomgått Vakttårnets bibelskole Gilead. Innen utgangen av 1996 hadde dette tallet økt til 368, delvis på grunn av den tyske avdelingen av Gilead-skolen. Hvor gledelig er det ikke å vite at i januar 1997 tjente fortsatt omtrent halvparten av disse elevene som misjonærer i fremmede land. Blant disse er Paul Engler, som har vært i Thailand siden 1954; Günter Buschbeck, som tjente i Spania fra 1962 og fram til han fikk i oppdrag å tjene i Østerrike i 1980; Karl Sömisch, som tjente i Indonesia og i Midtøsten før han ble overflyttet til Kenya; Manfred Tonak, som etter å ha tjent i Kenya ble bedt om å dekke et behov ved avdelingskontoret i Etiopia; Margarita Königer, som de siste 32 årene har vært misjonær i Kenya, Benin og Burkina Faso og på Madagaskar.

 En tredje skole, tjenesteopplæringsskolen, gir opplæring til ugifte eldste og menighetstjenere. Det er regelmessig blitt holdt kurser ved denne skolen i Tyskland siden 1991. Tysktalende brødre fra Belgia, Danmark, Luxembourg, Nederland, Sveits, Tsjekkia, Ungarn og Østerrike har sammen med brødre fra Tyskland dratt nytte av den ypperlige opplæringen som denne skolen gir. Og etter uteksamineringen har noen av brødrene påtatt seg større ansvar og er blitt sendt til Afrika, Øst-Europa og andre områder med spesielle behov.

Betel-hjemmet og trykkeriet i Selters har i virkeligheten i seg selv vist seg å være en «skole» der brødre er blitt utrustet til å dekke behov som oppstod da forkynnelsesarbeidet ble fritt i Øst-Europa. Livet på Betel har lært dem å samarbeide med alle slags mennesker og å innse at Jehova kan bruke alle slags mennesker, trass i deres menneskelige ufullkommenhet, til å få sitt arbeid utført. Brødre som har arbeidet i tjenesteavdelingen, har lært hvordan de kan løse problemer ved hele tiden å anvende bibelske prinsipper og nøye følge den veiledningen som kommer fra det styrende råd. De har fått opplæring av brødre som selv under stort press har fortsatt å legge åndens frukter for dagen, bevare likevekten og ha fullstendig tillit til Jehova. De har lært viktige ting som de kan dele med sine brødre ved andre avdelingskontorer.

Hindringer overvinnes ved opplæring og kjærlighet

I det siste tiåret er det blitt satt i verk et verdensomspennende opplæringsprogram for å forsvare Jehovas vitners standpunkt når det gjelder å adlyde Bibelens forbud mot å bruke blod. (Apg. 15: 28, 29) Det har vært nødvendig å overvinne en mur av fordommer og feilinformasjon. I forbindelse med dette programmet ble sykehusinformasjonstjenesten opprettet i Tyskland i 1990. I november det året  overvar 427 brødre et seminar i Tyskland. Mange av disse brødrene var fra Tyskland, men det var også deltagere fra ni andre land. Dette styrket de internasjonale båndene. De eldste satte stor pris på den hjelpen de fikk. En eldste fra Mannheim sa: «Vi ble utrustet til å legge fram våre synspunkter på en klar måte og med fasthet samtidig som vi viser tilbørlig respekt, men uten å være hemmet av frykt.» En eldste fra Østerrike sa: «Jeg har aldri overvært et seminar der et så vidt informasjonsområde er blitt behandlet på en så enkel og klar måte.»

Siden da er det blitt holdt flere seminarer for å lære opp de 55 sykehuskontaktutvalgene som i mellomtiden er blitt nedsatt i Tyskland for å dekke vennenes behov i forbindelse med medisinsk behandling uten blod. Det arbeidet disse utvalgene har utført, har gitt gode resultater. Innen august 1998 hadde flere enn 3560 leger i hele Tyskland sagt seg villig til å samarbeide ved å behandle Jehovas vitner uten å bruke blod. Blant disse er en fjerdedel av de legene som tidsskriftet Focus for flere år siden omtalte som «de 1000 beste legene i Tyskland».

I januar 1996 begynte sykehuskontaktutvalgene å distribuere den spesielt utarbeidede håndboken Schutz der Familie und medizinische Behandlung für Zeugen Jehovas (Medisinsk behandling av Jehovas vitner og deres barn). (Denne fine håndboken, som er utarbeidet utelukkende for å bli brukt av medisinsk personell og myndighetspersoner, inneholder informasjon om tilgjengelige behandlingsalternativer som ikke innebærer bruk av blod. Det er blitt gjort forente anstrengelser for å få levert denne håndboken til dommere, sosialarbeidere, spesialister innen nyfødtmedisin og barneleger.) De fleste dommerne har sagt at de setter pris på håndboken, og har ofte bemerket håndbokens høye kvalitet og hvor praktisk den er. Mange er blitt overrasket over å få vite  hvor mange alternative behandlingsmetoder som ikke innebærer bruk av blod, og som kan brukes til gagn for dem som nekter blodoverføring. En dommer i Nördlingen sa: «Dette er akkurat det jeg trenger.» En professor ved Saarland universitet brukte stoffet i håndboken som grunnlag for drøftelser og for en skriftlig eksamen for en gruppe som tok et videregående kurs i sivilrett.

Siden det nå finnes sykehuskontaktutvalg over hele verden, kan man samarbeide over landegrensene i krisesituasjoner. I situasjoner der en lege foreskrev visse medisiner som ikke fantes i pasientens hjemland, gjorde vårt internasjonale nettverk det lettere å få tak i medisinen og få den sendt fra Tyskland. I tillegg er brødre og søstre fra et titalls land blitt satt i kontakt med samarbeidsvillige leger i Tyskland, med sikte på å få i stand et behandlingsopplegg som de kan ha råd til.

Brødrene i Tyskland nyter selvfølgelig også godt av dette internasjonale samarbeidet. Under et besøk i Norge i 1995 var en søster utsatt for en ulykke og ble innlagt på sykehus. Da hennes sønn i Tyskland fikk vite det, bad han straks sykehusinformasjonstjenesten om hjelp. Den kontaktet det norske avdelingskontoret. Neste dag fikk søsteren besøk av en norsk bror som for å kunne være til størst mulig hjelp hadde kjørt 130 kilometer for å hente en interessert kvinne som kunne snakke tysk. Senere gav sønnen uttrykk for sin verdsettelse da han skrev: «For en organisasjon! For en kjærlighet! . . . Ord strekker ofte ikke til når en skal beskrive det en føler. Dette er virkelig enestående.»

Så ved opplæring og kjærlighet er det blitt gjort store framskritt med hensyn til å overvinne en tidligere formidabel hindring. Kort tid før dette ble også en annen hindring fjernet.

 Berlinmurens plutselige fall

Berlinmurens plutselige fall forbauset verden. Folk over hele verden fulgte med på fjernsynet. I Berlin feiret tusener begivenheten høylydt. Barrieren mellom øst og vest var blitt fjernet. Det var den 9. november 1989.

Mer enn 25 år tidligere, i de tidlige morgentimene den 13. august 1961, var innbyggerne i Berlin blitt opprørt over å få vite at myndighetene i Øst-Berlin bygde en mur som skulle skille den kommunistkontrollerte sektor fra resten av byen. Berlin ble fysisk sett delt inn i øst og vest, noe som gjenspeilte den situasjonen som rådde mellom Øst- og Vest-Tyskland. Kanskje på en mer dramatisk måte enn noe annet kom Berlinmuren til å symbolisere kampen mellom to supermakter under den kalde krigen.

Så, den 12. juni 1987, bare litt over to år før de overraskende begivenhetene fant sted i 1989, holdt USAs president Ronald Reagan en tale i Berlin, med Brandenburger Tor innen synsvidde og Berlinmuren rett bak seg, der han sa: «Herr Gorbatsjov, lukk opp denne porten. Herr Gorbatsjov, riv ned denne muren.» Men var det noe som tydet på at han ville etterkomme denne anmodningen? Var det noe mer enn den kalde krigens retorikk? Egentlig ikke. Så sent som i 1989 sa det østtyske regimets leder, Erich Honecker, at muren «vil fortsette å eksistere om 50 og også om 100 år».

Men overraskende plutselig ble Branderburger Tor åpnet, og Berlinmuren falt. Et medlem av Betel-familien i Selters husker at han overvar et menighetsmøte om kvelden torsdag den 9. november, og da han kom hjem, satte han på fjernsynet for å se på kveldens nyhetssending. I vantro så han reportasjer om at grensen mellom Øst-Berlin og Vest-Berlin var blitt åpnet. Innbyggerne i Øst-Berlin kunne fritt komme inn i Vest-Berlin for første gang på 27 år! Han kunne nesten  ikke tro det han så: biler som krysset grensen med tutende horn, mens flere og flere vestberlinere satte kursen mot grensen for å stille seg opp langs ruten og vinke sine uventede besøkende velkommen. Noen av dem hadde til og med stått opp av sengen for å kunne gjøre det. Tårene strømmet fritt. Muren hadde falt — bokstavelig talt over natten!

De neste 24 timene kunne folk over hele verden nesten ikke få øynene bort fra fjernsynsskjermen. Her ble historie skrevet rett for øynene på dem. Hva ville dette bety for Jehovas vitner i Tyskland? Hva ville det bety for vitner over hele verden?

En Trabant kommer

Da en bror på Betel i Selters var på vei til arbeidet om lørdagen rett før klokken åtte om morgenen, møtte han et annet medlem av Betel-familien, Karlheinz Hartkopf, som nå tjener i Ungarn. Opprømt sa broren: «Jeg er sikker på at det ikke vil ta lang tid før de første brødrene fra Øst-Tyskland dukker opp her i Selters!» Bror Hartkopf svarte på sin sedvanlige rolige og saklige måte: «De er her allerede.» I de tidlige morgentimene hadde to brødre kommet kjørende i sin østtyske bil, en Trabant, og hadde parkert utenfor Betel mens de ventet på at arbeidsdagen skulle begynne.

Nyheten spredte seg hurtig på Betel. Men før noen fikk mulighet til å se disse uventede gjestene eller hilse dem velkommen, var de allerede på vei tilbake til Øst-Tyskland med bilen fullastet med litteratur. Selv om litteraturen og også Jehovas vitners arbeid fortsatt var forbudt i Øst-Tyskland, gav øyeblikkets begeistring brødrene nytt mot. «Vi må være tilbake til møtet i morgen formiddag,» forklarte de. Tenk deg for en glede det ble i menigheten da disse brødrene dukket opp med mange kartonger med litteratur, som hadde vært en slik mangelvare i så lang tid.

 I løpet av de neste ukene strømmet tusenvis av østtyskere over grensen til Vest-Tyskland, mange av dem for første gang i sitt liv. Det var tydelig at de gledet seg over en bevegelsesfrihet som de lenge hadde vært foruten. Ved grensen ble de møtt av vinkende vesttyskere. Jehovas vitner var også der og hilste de besøkende velkommen — vel og merke med noe  som var mer konkret enn bare det å gi uttrykk for følelser. De distribuerte bibelsk litteratur blant de besøkende fra øst.

I noen grensebyer anstrengte menighetene seg spesielt for å nå de besøkende fra Øst-Tyskland. Siden Jehovas vitners litteratur hadde vært forbudt i flere tiår, var det mange som visste lite eller ingenting om den. I stedet for å forkynne fra dør til dør ble det forkynt «fra Trabant til Trabant». Folk var ivrige etter å undersøke alt som var nytt, religion innbefattet. I noen tilfeller sa forkynnerne bare: «Du har sannsynligvis aldri lest disse to bladene før, for de har vært forbudt i landet ditt i nærmere 40 år.» Det var mange som svarte: «Hvis de var forbudt, må de være bra. La meg få dem.» To forkynnere i grensebyen Hof leverte nesten 1000 blad hver i måneden. Det er vel ikke nødvendig å fortelle at lokale og nærliggende menigheter snart hadde tømt sine lagre med blad.

I mellomtiden gledet brødrene i Øst-Tyskland seg over sin nyvunne frihet, selv om de i begynnelsen var litt forsiktige. Wilfried Schröter, som ble kjent med sannheten i 1972, da arbeidet var forbudt, sier: «De første dagene etter at muren falt, var vi naturlig nok litt redde for at alt plutselig skulle bli som før igjen.» Mindre enn to måneder senere var han til stede ved et stevne i stevnehallen i Berlin. Han sa senere om det stevnet: «Jeg var simpelthen overveldet over å kunne være sammen med så mange brødre. Jeg hadde tårer i øynene da vi sang våre Rikets sanger, og det var det mange andre som hadde også. Gleden over å kunne oppleve et virkelig stevne var enorm.»

Et lignende uttrykk for verdsettelse kommer fra Manfred Tamme. I den tiden arbeidet var forbudt, hadde møtene vært små, og det hadde ikke vært nødvendig med høyttaleranlegg. Men han sier nå: «Selv om jeg hadde vært spesialpioner i over 30 år, var dette den første gangen i mitt liv at  jeg snakket i en mikrofon. Jeg kan fortsatt huske hvor forskrekket jeg ble da jeg hørte stemmen min komme fra høyttalerne.» Men han sier likevel at «det var fantastisk at en plutselig kunne sitte sammen med hele menigheten i en leid sal».

Det var også oppmuntrende å høre hva andre hadde å si, for eksempel det som Manfred fikk høre noen måneder senere. Han forteller: «I januar 1990 var jeg i en badstue i forbindelse med medisinsk behandling. Der møtte jeg en tidligere fullmektig fra folkepolitiet. Vi hadde en hyggelig samtale, og han sa: ’Manfred, jeg forstår nå at vi har slåss mot feil gruppe.’»

Åndelig mat i overflod!

«Mennesket skal leve, ikke av brød alene, men av hver uttalelse som kommer fra Jehovas munn.» Jehovas vitner overalt er fullstendig klar over den grunnleggende sannhet i disse ordene, som Jesus Kristus siterte fra De hebraiske skrifter. (Matt. 4: 4; 5. Mos. 8: 3) Med kjærlig hjelp fra det internasjonale brorskap fikk Jehovas vitner i Øst-Tyskland åndelig føde i de årene arbeidet var forbudt, om enn i begrensede mengder. Som de lengtet etter å ha tilgang til den åndelige overflod som deres brødre i andre land nøt godt av!

Så snart Berlinmuren falt, begynte enkeltpersoner blant Jehovas vitner å ta med seg litteraturforsyninger over til øst. Omtrent fire måneder senere, den 14. mars 1990, ble Jehovas vitner offisielt anerkjent i Den tyske demokratiske republikk. Nå kunne Selskapet sende litteraturen direkte. Den 30. mars kjørte en lastebil med 25 tonn åndelig føde ut fra Betel-hjemmet i Selters og satte kursen østover. Oppslagsverket 1991 Britannica Book of the Year sier: «I løpet av bare to måneder hadde Jehovas vitners avdelingskontor i Vest-Tyskland fraktet 275 tonn bibelsk litteratur, 115 000 bibler innbefattet, bare til Øst-Tyskland.»

 Omtrent på den tiden skrev en bror fra Leipzig til et annet vitne i Vest-Tyskland: «For én uke siden holdt vi fortsatt på med å frakte inn mat i små mengder i all hemmelighet; snart skal vi losse en lastebil med fire tonn!»

«Den første litteraturforsendelsen kom så raskt,» forteller Heinz Görlach fra Chemnitz, «at vi nesten ikke var forberedt på det. Etter at den første forsendelsen hadde kommet, kunne jeg nesten ikke komme meg fram til sengen — hele soverommet var fullt av kartonger. Jeg følte det som om jeg sov i et skattkammer.»

Brødrene i Selters fikk også til en viss grad erfare hva den nye situasjonen innebar for dem som så lenge hadde vært avskåret fra de ting som vitner som har friheten, ofte tar for gitt. En tilsynsmann ved trykkeriet forteller: «En eldre, velkledd bror stod og betraktet en av våre trykkpresser. Gruppen han var sammen med, hadde allerede gått videre, men han ble stående i dype tanker mens han så på bladene som strømmet ut av maskinen med høy hastighet. Med tårer i øynene gikk han bort til en av brødrene; det var tydelig at han var dypt rørt. Han forsøkte å si noe på gebrokkent tysk, men stemmen hans brast. Men vi forstod smilet hans da han drog ut noen få ark fra innerlommen, gav dem til oss og skyndte seg videre. Hva hadde han gitt oss? Et nesten uleselig ’Vakttårn’ på russisk som var blitt skrevet av på noen ark fra en skrivebok. Hvor lang tid hadde det tatt å lage denne avskriften av bladet? Det har vi ingen anelse om, men vi vet i alle fall med sikkerhet at det har tatt hundrevis av ganger så lang tid som det øyeblikket det tar å trykke et blad på trykkpressen.»

Nå trengte ikke vitnene i hver studiegruppe lenger å klare seg med noen få blad som var trykt med liten skrift eller skrevet av for hånd, og som de bare kunne beholde noen få  dager. Nå hadde alle sitt eget eksemplar — med illustrasjoner i farger — foruten eksemplarer til å bruke i felttjenesten.

En utfordring å forkynne åpenlyst

Det å ha større frihet bød på visse utfordringer. Å forkynne under forbud krevde mot. Det lærte også vitnene å stole helt og fullt på Jehova. Men etter at forbudet var opphevet, sa Ralf Schwarz, en kristen eldste i Limbach-Oberfrohna: «Vi må være mer forsiktige så vi ikke blir avsporet av materialisme og livets bekymringer.» I noen tilfeller, etter at Øst-Tyskland ble innlemmet i Forbundsrepublikken i oktober 1990, flyttet familier i øst inn i boligstrøk med enklere standard, slik at de kunne betale leien når husleieprisene steg, uten å måtte arbeide ekstra og dermed gå glipp av møter. — Matt. 6: 22, 24.

Også i de vanskelige årene under kommuniststyret hadde brødrene fortsatt å delta i felttjenesten. De gikk til og med fra hus til hus — men forsiktig, kanskje ved å besøke ett hus i ett kvartal og deretter gå til et annet kvartal for å besøke et annet hus. Noen gjorde det til og med da det var størst fare for å bli fengslet. Martin Jahn, som bare var elleve år da forbudet trådte i kraft, forteller om noen av de forandringene de nå stod overfor: «Alle distriktene måtte gjøres om slik at forkynnerne nå kunne gjennomarbeide hele kvartaler. Vi var vant til det gamle systemet med å oppsøke bare visse husnumre eller visse etasjer. Det hadde vært den vanlige måten å gjøre det på i så lang tid at vi måtte være tålmodige med dem som syntes det var vanskelig å gjøre forandringer. Det at vi ikke lenger skulle låne ut litteratur, men i stedet levere den, var nytt både for forkynnere og interesserte. Siden vi var vant til å låne ut litteraturen, hendte det at forkynnere hadde mer litteratur i vesken etter at de hadde vært på feltet, enn de hadde hatt til å begynne med.»

 Det skjedde også en forandring i folks innstilling. I de årene arbeidet var forbudt, hadde mange betraktet Jehovas vitner som helter fordi vitnene hadde mot til å stå for sin overbevisning. Dette inngav respekt. Så da det ble større frihet, var det mange som tok imot vitnene med en viss begeistring. Men etter noen år forandret situasjonen seg. Folk la seg til den livsstil som er vanlig i land med markedsøkonomi. Noen av dem begynte å betrakte Jehovas vitners besøk som noe som forstyrret freden og roen, ja til og med som noe plagsomt.

Det å forkynne under forbud hadde krevd mot. Å omstille seg til den nye situasjonen krevde ikke mindre besluttsomhet. Mange vitner er faktisk enig i det som en tilsynsmann i et vesteuropeisk land hvor arbeidet var forbudt i mange år, sa: «Det å arbeide under forbud er lettere enn å gjøre det i frihet.»

Motstand kan ikke hindre arbeidet

Selv om det gode budskap ble forkynt med fornyet kraft i Øst-Tyskland, brydde kristenhetens presteskap seg lite om det i begynnelsen. Men da det ble tydelig at folk faktisk lyttet til Jehovas vitner, begynte presteskapets misnøye å vokse. Ifølge Deutsches Allgemeines Sonntagsblatt sa en prest som anså seg selv for å være ekspert på religioner, at «Jehovas vitner er som kommunistpartiet». Så i stedet for å påstå at vitnene var amerikanske spioner som stod kommunistpartiet imot, slik presteskapet hadde sagt i 1950-årene, prøvde de nå å sette vitnene i forbindelse med kommunistene. Men folk som visste at Jehovas vitners virksomhet hadde vært forbudt av kommunistregjeringen i 40 år, innså selvfølgelig at dette var en grov, falsk beskyldning.

Hva var hensikten? Presteskapet håpet at Jehovas vitners virksomhet igjen skulle bli forbudt, akkurat som den hadde  vært i nazitiden og senere under det kommunistiske styre. Selv om visse religiøse elementer, støttet av frafalne krefter, forsøkte å hindre Jehovas vitner i å nyte konstitusjonelt beskyttet frihet, benyttet vitnene fullt ut anledninger til å avlegge et vitnesbyrd, slik Jesus Kristus hadde befalt. — Mark. 13: 10.

Noen som tok imot sannheten

Blant dem som reagerte positivt på Rikets budskap, var noen som hadde vært svært engasjert i det gamle systemet. Egon hadde vært politimann i Øst-Tyskland i 38 år. Han var ikke særlig glad for at hans kone hadde begynt å studere sammen med Jehovas vitner. Han ble imidlertid imponert over deres vennlige, kjærlige og disiplinerte oppførsel og også over de aktuelle artiklene i Våkn opp! som de ofte hadde med seg. Da han var til stede på en spesiell stevnedag sammen med sin kone, ble han forferdet over å stå ansikt til ansikt med en bror som han en gang hadde arrestert. Det er ikke vanskelig å forestille seg at han følte seg ille til mote, ja til og med skyldbetynget. Men til tross for det som hadde skjedd tidligere, utviklet det seg et vennskap mellom de to. Nå er både Egon og hans kone døpte vitner.

Günter hadde vært medlem av sikkerhetspolitiet i 19 år og hadde steget til majors grad. Da han møtte vitnene for første gang i 1991, var han bitter og desillusjonert etter at det systemet han hadde arbeidet for så lenge, hadde brutt sammen. Han var imponert over vitnenes oppførsel og over at de viste forståelse for ham og hans problemer. Det ble startet et bibelstudium, og selv om han var ateist, ble han etter hvert overbevist om at Gud virkelig finnes. I 1993 var han rede til å bli døpt. I dag føler han tilfredshet over å utføre et arbeid til støtte for Guds rike.

En annen mann, som ikke trodde på Gud og var fullstendig  overbevist om at kommunismen var menneskehetens eneste håp, hadde ingen betenkeligheter med å infiltrere Jehovas vitners organisasjon for å kunne formidle opplysninger om deres aktivitet til sikkerhetspolitiet. Etter at han ble «døpt» i 1978, levde han et dobbeltliv i ti år. Men han innrømmer nå: «Jehovas vitners oppførsel, som jeg så med egne øyne, og et studium av ’Skapelsesboken’ og ’Åpenbaringsboken’ overbeviste meg om at mye av det motstandere sier om vitnene, er usant. Bevisene for at det finnes en Skaper, er overveldende.» Kort tid før Berlinmuren falt, måtte han treffe et vanskelig valg: enten å finne en unnskyldning for å trekke seg bort fra Jehovas folk og fortsatt støtte et system han ikke lenger trodde på, eller å innrømme å ha vært en bedrager og deretter streve for å bli en ekte tjener for Jehova. Han valgte det siste. Hans oppriktige anger førte til et bibelstudium og en ny dåp, denne gangen basert på nøyaktig kunnskap og ekte innvielse.

Nå kunne de snakke om det

Etter at forbudet var blitt opphevet, kunne vitnene fra øst snakke mer åpent om sine erfaringer under kommuniststyret. Da Jehovas vitner innviet en administrasjonsbygning i Berlin den 7. desember 1996, var det flere eldste som hadde spilt en viktig rolle i forbindelse med å holde hjorden i Øst-Tyskland åndelig sterk, som fortalte om det som hadde skjedd.

Wolfgang Meise, som har vært et av Jehovas vitner i 50 år, fortalte om noe som skjedde i juni 1951, da han var 20 år gammel. I en parodi av en rettssak, som fikk stor publisitet, ble han dømt til fire års fengsel. Da han og flere andre brødre som var dømt, ble ført ut av rettssalen, samlet omkring 150 vitner, som også hadde vært til stede under rettssaken, seg rundt dem, trykket hendene deres og begynte å  synge en av Rikets sanger. I alle vinduene i rettsbygningen kunne man se folk stikke hodet ut for å se hva som foregikk. Det var ikke den slags inntrykk myndighetene ønsket å la folk sitte igjen med. Denne hendelsen satte en stopper for slike farseaktige rettssaker mot vitnene.

Egon Ringk fortalte at i den første tiden under forbudet ble enkeltstående artikler fra Vakttårnet maskinskrevet med fra seks til ni gjennomslag. «For å skaffe menighetene åndelig føde stilte en bror fra Vest-Berlin seg til rådighet. Han var lastebilsjåfør og kjørte fram og tilbake mellom Vest-Berlin og Øst-Tyskland. Den åndelige føden ble raskt lastet om — på bare tre—fire sekunder — og samtidig ble to like store teddybjørner også overflyttet fra én bil til en annen. Da de var framme, ble magene deres ’tømt’ for viktige beskjeder og informasjon om nye avtaler.» — Jevnfør Esekiel 3: 3.

Det ble fortalt opplevelser om det mot som kurerer hadde vist da de hentet litteratur i Vest-Berlin før muren ble reist, og smuglet den inn i Øst-Tyskland. Muligheten var selvfølgelig til stede for at denne adgangen til Vest-Berlin en dag ville bli sperret. Det var for å drøfte nettopp en slik mulighet at flere brødre i Øst-Tyskland ble invitert til et møte den 25. desember 1960. «Dette skjedde utvilsomt under Jehovas ledelse,» sa bror Meise, «for den 13. august 1961, da muren plutselig ble reist, var vår organisasjon forberedt.»

Hermann Laube fortalte at han først kom i kontakt med sannheten da han var krigsfange i Skottland. Da han var kommet hjem igjen og forbudet trådte i kraft i Øst-Tyskland, så han behovet for å forsyne brødrene med så mye åndelig føde som mulig. Så vitnene satte i gang sin egen trykkerivirksomhet der de brukte en provisorisk trykkpresse. «Men uten papir er selv den beste presse verdiløs,» sa bror Laube, og så  fortalte han om den dagen han fikk vite at de bare hadde nok papir igjen til tre nye numre. Hva skulle de gjøre nå?

Bror Laube fortsatte: «Noen dager senere hørte vi noen banke på takrennen på huset vårt. Det var en bror fra Bautzen som sa: ’Du driver med trykking. Det ligger flere ruller med avispapir på avfallsplassen i Bautzen, ruller som er blitt til overs fra avistrykkeriet, og som de har tenkt å grave ned. Kan dere bruke dem?’»

Brødrene kastet ikke bort tiden. «Samme kveld samlet vi en gruppe og drog av gårde til Bautzen. Det viste seg å være ikke bare noen få ruller, men nesten to tonn med papir! Det er nesten utrolig at de skrøpelige bilene våre klarte å transportere papiret, men kort tid senere var alt papiret flyttet. Vi hadde nå papir nok til å holde det gående inntil Selskapet ordnet med forsyninger av små publikasjoner trykt på tynt papir.»

Omstendighetene krevde at det ble utvist den største forsiktighet for å holde navnet på de enkelte medlemmene av hjorden hemmelig. Rolf Hintermeyer fortalte: «En gang da jeg hadde møtt noen brødre, ble jeg pågrepet og tatt med til en bygning for å bli forhørt. Jeg hadde flere papirlapper med adresser og annen informasjon på. Da vi kom fram, måtte vi klatre opp en vindeltrapp. Dette gav meg sjansen til å svelge papirlappene. Men siden det var så mange av dem, tok det sin tid. Da vi kom øverst i trappen, skjønte tjenestemennene hva jeg drev på med, og grep meg rundt halsen. Jeg tok meg også til halsen og stotret: ’Så, der fikk jeg dem endelig ned.’ Da de hørte det, slapp de taket, noe som gav meg anledning til virkelig å svelge dem, nå da de var blitt mindre og bløtere.»

Horst Schleussner kom i sannheten i midten av 1950-årene, da forfølgelsen var på sitt verste, så han visste hva han snakket om, da han sa: «Det er ingen tvil om at Jehova Gud  i sin kjærlighet beskyttet sine tjenere i de nesten 40 årene forbudet varte.»

Seiersfest i Berlin

Da brødrene hadde lagt tiden med kommunistenes undertrykkelse bak seg, måtte de bare feire det. Og mest av alt lengtet de etter å holde et offentlig stevne der de kunne takke Jehova for den muligheten de nå hadde fått til å tjene ham med større frihet.

Så snart Berlinmuren hadde falt i 1989, ønsket det styrende råd at det skulle legges planer for å holde et internasjonalt stevne i Berlin. Det ble raskt opprettet en stevneorganisasjon. Om kvelden den 14. mars 1990 skulle gruppen møtes for å drøfte stevnearrangementet. Helmut Martin kan fortsatt huske da stevnetilsynsmannen, Dietrich Förster, bad ham om å fortelle de brødrene som var til stede, at Jehovas vitner tidligere samme dag var blitt offisielt anerkjent i Øst-Tyskland. Ja, forbudet var offisielt over!

Siden stevnet ble planlagt på et forholdsvis sent tidspunkt, var Olympiastadion ikke lenger ledig i en helg. Så det ble planlagt å holde stevnet fra tirsdag til fredag, den 24. til 27. juli. Da tiden var inne til å ta stadionet i bruk, hadde brødrene bare én dag på seg til å gjøre alt i stand og bare noen få timer til å demontere alt igjen etterpå.

Men allerede klokken fem om morgenen mandag den 23. juli var hundrevis av frivillige kommet til stadionet. Gregor Reichart, som er medlem av Betel-familien i Selters, forteller at «de fra Øst-Tyskland gikk i gang med arbeidet med stor iver, som om dette var noe de hadde gjort i årevis». En representant for stadionets ledelse bemerket senere at han var glad for at «stadionet for første gang ble skikkelig rengjort».

Omkring 9500 østtyskere reiste til stevnet i 13 chartertog. Andre kom i 200 charterbusser. En eldste forteller at da  han skulle treffe visse arrangementer i forbindelse med et av de chartrede togene, fortalte han en jernbanefunksjonær at det var planlagt at det bare fra Dresden-området skulle gå tre tog. Funksjonæren så svært overrasket ut og sa: «Finnes det virkelig så mange Jehovas vitner i Øst-Tyskland?»

For dem som reiste med chartertog, begynte stevnet allerede før de kom til Berlin. «Vi møttes på jernbanestasjonen i Chemnitz for å gå på det toget som var reservert for oss,» forteller Harald Pässler, en eldste fra Limbach-Oberfrohna. «Turen til Berlin var uforglemmelig. Etter mange år med forbud, da vi arbeidet under jorden i små grupper, var det nå plutselig mulig å møte så mange brødre på én gang. Under hele reisen gikk vi rundt i de forskjellige kupeene og snakket med brødre som vi ikke hadde sett på flere år, ja til og med på flere tiår. Vi følte en ubeskrivelige glede over å gjenforenes. Vi var alle blitt flere år eldre, men hadde trofast holdt ut. Vi ble hilst velkommen i Berlin-Lichtenberg og ble så over høyttalere ledet til forskjellige samlingspunkter hvor våre berlinske brødre stod og ventet på oss med store skilt. Det var en fullstendig ny opplevelse for oss — vi stod fram fra vår anonyme tilværelse! Vi fikk selv erfare det som vi fram til da bare hadde lest eller hørt om: Vi er virkelig et stort internasjonalt brorskap!»

Mange vitner var nå til stede på sitt aller første stevne. «Vi var alle henrykt da vi fikk invitasjonen,» forteller Wilfried Schröter. Siden han innviet seg i 1972, da arbeidet var forbudt, kan vi forstå hans følelser. «Vi var svært forventningsfulle i flere uker før vi skulle reise. Jeg hadde aldri opplevd noe lignende, og det var det mange av de andre brødrene som ikke hadde heller. Det var simpelthen ufattelig at vi skulle få møte et internasjonalt brorskap samlet på et stort stadion.»

 Hvor ofte hadde ikke brødrene i Øst-Berlin lengtet etter å dra de få kilometerne over til den andre delen av byen der brødrene deres var samlet på stevner! Og nå kunne de endelig gjøre det.

Det var nesten 45 000 til stede fra 64 land. Blant dem var det sju medlemmer av det styrende råd. De hadde kommet for å glede seg sammen med sine kristne brødre fra Øst-Tyskland ved denne minneverdige anledningen. Det var på dette stadionet at Det tredje rike hadde forsøkt å bruke de olympiske leker i 1936 til å imponere verden med sine prestasjoner. Nå gav igjen tordnende applaus gjenlyd over stadionet, men denne gangen var det ikke for å gi ære til idrettsfolk eller for å gi uttrykk for nasjonalstolthet. De tilstedeværende var medlemmer av en virkelig lykkelig internasjonal familie av Jehovas folk, og de applauderte for å vise sin takknemlighet mot Jehova og sin verdsettelse av de dyrebare sannheter som hans Ord inneholder. Ved denne anledningen var det 1018 som framstilte seg for å bli døpt i vann, og de fleste av dem hadde lært sannheten i Øst-Tyskland under forbudet.

De tilstedeværende som kanskje best kunne forstå de østtyske brødrenes følelser, var de rundt 4500 entusiastiske deltagerne fra Polen, Øst-Tysklands naboland. De hadde også utholdt mange år med forbud og hadde nylig hatt sitt første store stevne på mange år. Et polsk vitne skrev senere: «Brødrene fra Polen satte stor pris på den selvoppofrende ånd som ble vist av deres naboer i vest, som skaffet dem gratis losji, gratis mat og gratis transport til og fra stevneplassen. Uten en slik hjelp hadde det vært umulig for mange av oss å komme.»

Dette stevnet gjorde også et dypt inntrykk på brødrene fra Vest-Tyskland, som jo var vant til fritt å kunne komme sammen på stevner. «Det var hjertevarmende å se et stort  antall eldre brødre — hvorav noen var blitt forfulgt ikke bare under de 40 årene med kommuniststyre, men også under Det tredje rike — sitte i den reserverte seksjonen der Adolf Hitler og andre av de høye herrer blant nazistene en gang hadde sittet,» sa Klaus Feige, som er medlem Betel-familien i Selters. Denne spesielle seksjonen av stadionet var reservert for eldre og uføre. For et slående symbol på Guds rike, som nå triumferte over politiske makter som hadde forsøkt å hindre dets marsj mot endelig seier!

 Stevnehaller

Kort tid etter at forbudet var opphevet i Øst-Tyskland, ble det truffet tiltak for at brødrene der skulle få nyte godt av de vanlige stevneprogrammene som Jehovas tjenere får del i verden over. Til og med før kretsene ble fullstendig reorganisert, ble menighetene invitert til å overvære spesielle stevnedager og kretsstevner i Vest-Tyskland. I begynnelsen ble det ordnet slik at det var like mange forkynnere til stede fra Øst-Tyskland som fra Vest-Tyskland. Dette styrket brorskapsbåndene og gav brødre fra Øst-Tyskland anledning til å lære å arrangere stevner ved å samarbeide med sine vesttyske venner.

Etter hvert som kretsene tok form, ble brødrene i øst invitert til å bruke stevnehaller som allerede fantes i Vest-Tyskland. Fem haller — de som lå i Berlin, München, Büchenbach, Möllbergen og Trappenkamp — lå så nær den tidligere grensen at dette var mulig å gjennomføre. Men så snart som mulig ble arbeidet med å bygge en stevnehall i Øst-Tyskland påbegynt. Den ligger i Glauchau i nærheten av Dresden og ble innviet den 13. august 1994. Den er for tiden Jehovas vitners største stevnehall i Tyskland, med plass til 4000 mennesker.

Også bygging av Rikets saler ble viet oppmerksomhet. Slike saler hadde ikke vært tillatt i Den tyske demokratiske republikk, men nå ble det planlagt å bygge Rikets saler for at de mer enn 20 000 vitnene i dette området skulle bli vist den nødvendige omsorg. Den måten byggearbeidet ble utført på, fikk andre til å stå og se på med stor forundring.

En avis skrev om byggingen av en Rikets sal i Stavenhagen: «Den måten bygget blir reist på, og den farten det blir reist i, har allerede gjort mange nysgjerrige tilskuere forundret. . . . Bygningen ble reist av rundt 240 bygningsarbeidere  fra 35 forskjellige yrkesgrupper. De var alle frivillige, og de var alle Jehovas vitner. Alt i løpet av en helg uten betaling.»

En annen avis skrev om en sal som ble bygd i Sagard på øya Rügen i Østersjøen: «Rundt 50 kvinner og menn, flittige som bier, legger bygningens fundament. Men det er ikke hektisk. Atmosfæren er usedvanlig avslappet og vennlig. Til tross for det store tempoet de arbeider i, ser ingen ut til å være nervøse, og ingen sender sinte slengord etter sine medarbeidere, slik man ofte kan høre på de fleste byggeplasser.»

I slutten av 1992 var det blitt bygd sju Rikets saler, som ble brukt av 16 menigheter. Omkring 30 andre var under planlegging. Allerede innen 1998 kunne mer enn 70 prosent av menighetene i det tidligere Øst-Tyskland komme sammen i sine egne Rikets saler.

Glederike internasjonale stevner

Etter hvert som myndighetenes restriksjoner på arbeidet ble fjernet i det ene østeuropeiske landet etter det andre, sørget det styrende råd for at det ble holdt stevner i disse landene. Dette var åndelig oppbyggende anledninger der stevnedeltagerne ble oppmuntret til å fortsette å ha sin oppmerksomhet rettet mot det arbeidet som Gud har gitt sine tjenere i oppdrag å utføre. (Matt. 6: 19—24, 31—33; 24: 14) Mange av vitnene i disse landene hadde i mange år bare kunnet komme sammen i små grupper, men på disse stevnene kunne de bli kjent med andre vitner og bli oppmuntret av vitnesbyrdene om at Jehova velsignet deres trofaste utholdenhet. Det ble også invitert stevnedeltagere fra andre land, så brødrene i enda større grad kunne oppleve det internasjonale brorskapet de er en del av. Av disse stevnedeltagerne var det mange som kom fra Tyskland. De var godt representert på de internasjonale stevnene som ble holdt i Polen, Ungarn, Tsjekkoslovakia og det tidligere Sovjetunionen mellom 1989 og 1993.

 Det internasjonale stevnet i Praha i 1991 hadde som tema «Et folk som elsker sin gudgitte frihet». Dagen før stevnet begynte, rapporterte avisen Lidové noviny om det bemerkelsesverdige arbeidet som var blitt utført av omkring 40 Jehovas vitner som installerte «det høyttaleranlegget som ’deres brødre i Tyskland’ hadde lånt dem». Ikke bare lånte de tyske brødrene dem høyttaleranlegget, men de var også med i den gruppen som monterte det. De var glad for at de på den måten kunne dele med sine tsjekkiske brødre noe av den erfaringen de hadde fått gjennom flere tiår med stevner. Mens det vanligvis bare var noen hundre fra Tyskland til stede på internasjonale stevner, ble det invitert 30 000 til dette stevnet i Praha. Og for et stevne det ble!

Dieter Kabus hadde tjent som områdetilsynsmann i Tsjekkoslovakia i 1955 og var en av dem som var innbudt til dette stevnet fra Tyskland. Han skrev: «Da Ny verden-oversettelsen [som nå ble trykt på Selskapets presser] ble frigitt, reiste alle seg, og hele stadionet brøt ut i spontan applaus som tilsynelatende ingen ende ville ta. Vi omfavnet hverandre alle sammen, og tusener felte gledestårer uten å bli flaue av den grunn. Vi husket tilbake til tiden i fangeleirene da vi var 16 brødre som måtte dele én bibel. Mange ble igjen en time eller mer etter at programmet var slutt, for å synge sanger og glede seg over denne storslagne anledningen.»

I 1992 var tyske stevnedeltagere også til stede på det internasjonale stevnet i St. Petersburg. Noen av dem husker kanskje at ikke alt gikk like glatt, i det minste ikke når det gjaldt innkvarteringen av de tyske stevnedeltagerne. Men selv dette viste seg å bli et vitnesbyrd. Da det ble nødvendig for en gruppe stevnedeltagere å flytte fra et hotell til et annet på kort varsel, ble gruppens 50 år gamle russiske tolk så imponert over vitnenes oppførsel at hun utbrøt: «Dere er ikke vanlige mennesker; dere roper ikke og blir ikke oppbrakt!»  Men det som var av størst interesse for disse stevnedeltagerne, var den ånd som deres kjære russiske brødre og søstre la for dagen. En tysk stevnedeltager skrev etter stevnet: «Ord kan ikke beskrive hvordan brødrene verdsatte programmet. Uten bibler og uten sangbøker [som det fremdeles var mangel på i Russland] lyttet de forventningsfullt og oppmerksomt på det Jehova hadde å si dem.»

Året etter var flere enn 1200 tyske Jehovas vitner til stede ved internasjonale stevner i Moskva i Russland og i Kiev i Ukraina. De hadde mye spennende å fortelle da de kom hjem. En av stevnedeltagerne var Titus Täubner, som hadde vært reisende tilsynsmann siden 1950. Han sa: «Jeg hadde lovt min kone at hvis arbeidet noen gang skulle bli fritt i øst, skulle jeg være blant dem som overvar det første stevnet i Moskva.» Etter å ha vært på stevnet i 1993 sa han: «Det var jo nærmest et mirakel at jeg kunne stå på Den røde plass og levere blad om Guds regjering.» En annen stevnedeltager skrev: «Vi overvar dette stevnet for å oppmuntre våre russiske brødre — noe vi utvilsomt gjorde. Men det motsatte var også tilfellet. Våre russiske brødre oppmuntret oss på en enestående måte ved sin eksemplariske kjærlighet, takknemlighet, trofasthet og verdsettelse.»

Medlemmene av Betel-familien i Selters kunne ikke annet enn være takknemlige for at de kunne tjene slike trofaste brødre og søstre. De fikk enda større verdsettelse av dette privilegiet da de hørte det som ble fortalt av de lastebilsjåførene fra Betel som kom tilbake etter å ha kjørt hjelpesendinger og litteratur til andre land. De fortalte om den hjertelige velkomsten de hadde fått, den gleden brødrene følte over å kunne være med på å lesse av bilene, om enn til langt på natt, og de forente bønnene brødrene bad før de vinket farvel til sjåførene.

 Mer bygging — for å dekke presserende behov

Forbudene i Øst-Europa ble opphevet i det ene landet etter det andre. Det ble holdt store stevner. Arbeidet med å forkynne det gode budskap skjøt fart. Etterspørselen etter bibelsk litteratur som kunne dekke behovet i denne delen av distriktet, økte raskt. Hvordan skulle man dekke denne etterspørselen? Avdelingskontoret i Tyskland ble bedt om å spille en rolle også her.

Allerede i 1988, før Berlinmuren falt, bemyndiget det styrende råd en utvidelse av avdelingskontoret i Tyskland med 50 prosent. Til å begynne med hadde utvalget ved avdelingskontoret vanskelig for å se behovet for en slik utvidelse. Et stort, fullstendig nytt avdelingskontor var blitt innviet bare fire år tidligere. Men brødrene søkte de lokale myndighetene om lov. Bror Rudtke forteller hva som skjedde: «Da vi la fram planene våre, sa bygningssjefen i Selters til meg, nærmest hviskende: ’Jeg ville råde dere til å bygge så stort som mulig, for myndighetene kommer aldri til å gi dere tillatelse til å utvide flere ganger.’ Dette fikk oss til å tenke oss om.» Utrolig nok tok det bare noen måneder før tillatelsene fra alle de forskjellige offentlige kontorene var blitt innhentet, og nå var det ikke snakk om å utvide med 50 prosent, men med 120 prosent!

Byggingen kom i gang i januar 1991. Men det var åpenbart ikke alle brødrene som innså behovet for utvidelsen. Det kom til uttrykk ved at det var liten respons på forespørselen etter fagfolk som kunne være med på byggingen, og også ved at den økonomiske støtten til prosjektet var begrenset. Hva kunne gjøres?

Brødrene trengte tydeligvis bare å bli bedre informert, så det ble holdt spesielle møter med utvalgte eldste i alle stevnehallene i Tyskland den 3. oktober 1991. Det ble forklart at man i det siste tiåret nesten hadde tredoblet  bokproduksjonen ved avdelingskontoret i Tyskland. Forbud var blitt opphevet i Polen, Ungarn, Øst-Tyskland, Romania, Bulgaria, Ukraina og Sovjetunionen. Man forsynte land langt utenfor Tysklands grenser med litteratur. Forkynnerne i disse landene nærmest tryglet om litteratur. Selters var blitt bedt om å spille en sentral rolle i å skaffe dem denne litteraturen. Så snart brødrene klart forstod behovet, støttet de gavmildt prosjektet.

I virkeligheten viste det seg at den noe labre responsen som var til å begynne med, ble til velsignelse. Hvordan det? I stedet for å stole utelukkende på frivillige fra Tyskland bestemte avdelingskontoret seg for å benytte seg av en ordning som det styrende råd hadde innført i 1985. Det var da blitt satt i gang et internasjonalt byggeprogram. Innen arbeidet på det tyske avdelingskontoret var ferdig, hadde 331 frivillige fra 19 forskjellige land tjent sammen med Betel-familien.

Det var også mange vitner fra Tyskland som hjalp til med arbeidet; de fleste av dem benyttet feriene sine. Blant disse var omtrent 2000 forkynnere fra det tidligere Øst-Tyskland. Den gang arbeidet var forbudt, var det nok de færreste av dem som drømte om at de en gang skulle få arbeide på Betel.

Innvielseshelgen

Alle Jehovas vitner i Tyskland hadde bidratt til dette byggeprosjektet, enten ved sin arbeidsinnsats, sin økonomiske støtte eller sine bønner. Selters var deres Betel, et kraftig utvidet bygningskompleks som de nå ønsket å innvie til Jehova. Lenge før byggearbeidet var ferdig, begynte man derfor å legge planer med tanke på en felles feiring som hele det tyske brorskapet og også mange utenlandske gjester skulle innbys til.

Programmet begynte om formiddagen lørdag den 14. mai 1994. Det ble innledningsvis understreket at en «stor  dør som fører til virksomhet», var blitt åpnet i Øst-Europa. (1. Kor. 16: 9) Det var trosstyrkende å høre brødre fra disse landene selv fortelle om den økningen de allerede hadde kunnet glede seg over, og om utsiktene til videre vekst. Den begeistrede stemningen blant de 3658 tilhørerne i Selters fortsatte neste dag. Alle Jehovas vitner i Tyskland var invitert til å komme sammen på seks stadioner som var leid for anledningen — i Bremen, Köln, Gelsenkirchen, Leipzig, Nürnberg og Stuttgart.

Da stillheten senket seg over tusenvis av forventningsfulle tilhørere, begynte programmet samtidig på alle de seks stadionene. Etter en kort repetisjon av lørdagens innvielsesprogram i Selters fikk de høre flere hjertevarmende rapporter fra utenlandske gjester. Høydepunktene var foredrag som ble holdt av medlemmer av det styrende råd som var til stede i Gelsenkirchen, Leipzig og Stuttgart. Disse foredragene ble telefonoverført til de tre andre stadionene. I alt ble 177 902 tilhørere oppmuntret til å forbli sterke i troen og til å motstå ethvert forsøk på å få dem til å sette ned tempoet. Tiden var inne til å gå på! Jehova hadde overraskende åpnet døren til vekst i Øst-Europa, og ingen ting må få hindre at hans arbeid blir utført. Før de bøyde sine hoder i takknemlighet mot Jehova, sang de forent: «Skarer på skarer av brødre / sammen de står med meg. / Trofast de alle følger / rettskaffenhetens vei.» Det hadde sjelden forekommet en mer storslått manifestasjon av den enhet og besluttsomhet som kjennetegner Jehovas folk.

En strålende innvielseshelg var forbi, men utvidelsene fortsatte. Tidlig neste morgen var byggearbeiderne igjen travelt opptatt i Selters. Et nytt lagersystem som Selskapet nettopp hadde tatt i bruk for å unngå unødig merarbeid og ekstrautgifter, krevde mer plass til pakking og forsendelse.

 I 1975 produserte avdelingskontoret i Tyskland 5 838 095 bøker og 25 289 120 blad. To tiår senere, i tjenesteåret 1998, hadde produksjonen økt til 12 330 998 bøker, 199 668 630 blad og 2 656 184 lydkassetter. Denne kolossale økningen kom hovedsakelig av den store etterspørselen fra land i Øst-Europa.

Etter hvert som forbudene ble opphevet i det ene landet etter det andre, begynte Selters å sende litteratur til stadig flere land i Øst-Europa. I realiteten ble 68 prosent av den litteraturen som ble produsert i Selters mellom mai 1989 og august 1998, det vil si 50 583 tonn, sendt til 21 østeuropeiske og asiatiske land. Dette tilsvarer en rekke på 2529 lastebiler som hver er lastet med 20 tonn litteratur.

Bygge, men også forkynne

Siden 1975 har Jehovas vitner bygd mye. Og i likhet med Noah, som foruten å bygge også var en «rettferdighetens forkynner», prøver vitnene å finne den rette likevekt mellom de forpliktelsene de har. (2. Pet. 2: 5) De ser på byggeaktiviteten  som et viktig element i den sanne tilbedelse i dag. Samtidig holder de sitt øye klart fokusert på det viktige og presserende forkynnelsesarbeidet.

Tjenesteavdelingen meldte at den ekstra aktiviteten som var i forbindelse med byggingen i Selters, faktisk førte til at det ble brukt flere timer i felttjenesten. Og det å reise disse bygningene var jo i seg selv et vitnesbyrd. Hurtigbygde Rikets saler og også stevnehaller fortsetter å imponere iakttagere. Den byggevirksomheten som Jehovas vitner ivrig utfører, er derfor med på å henlede oppmerksomheten på det gode budskapet de forkynner. Oppriktige mennesker ønsker å få vite  hva det er som gir Jehovas vitner en slik motivasjon som man ikke finner hos noen annen religiøs gruppe.

Hvordan gikk det med eiendommen i Magdeburg?

En av de Rikets salene som ble innviet i denne perioden, lå i Magdeburg. I 1923 hadde Selskapet flyttet kontoret i Tyskland fra Barmen til Magdeburg. I 1927/28 ble det der bygd en staselig stevnehall med plass til omtrent 800 personer. Fordi brødrene var så glad i Selskapet Vakttårnets bok Guds Harpe, kalte de stevnehallen for Harpesalen. Den bakre veggen var utsmykket med et relieff som forestilte kong David som spilte på harpe.

I juni 1933 beslagla nazistene Selskapets eiendom i Magdeburg, stengte trykkeriet og heiste hakekorsflagget over bygningene. Etter den annen verdenskrig ble eiendommen for en kort periode overgitt til Selskapet igjen. I august 1950 ble den ekspropriert av kommunistiske tjenestemenn.

Etter gjenforeningen av Tyskland i 1993 ble en stor del av eiendommen gitt tilbake til Selskapet, samtidig som det ble gitt erstatning for mye av den resterende. Blant det som ble gitt tilbake, var den tidligere Harpesalen. Etter at brødrene i Magdeburg hadde brukt flere måneder på å restaurere bygningen, hadde de fått en passende og tiltrengt Rikets sal.

«Dette er den tredje gangen disse lokalene blir innviet — først i 20-årene, så i 1948 og nå igjen i 1995,» sa Peter Konschak under innvielsesseremonien. Willi Pohl, som representerte utvalget ved avdelingskontoret i Tyskland, holdt innvielsestalen. Som ung mann tjente han på Betel i Magdeburg. Da Hayden Covington fra hovedkontoret besøkte brødrene i 1947 og talte til dem i akkurat denne salen,  var det bror Pohl som tolket ham. «Dere kan sikkert forestille dere hvordan det er for meg å holde denne talen,» sa han til de 450 gjestene.

I dag er alle de menighetene i Magdeburg som jevnlig holder møter i den tidligere Harpesalen, levende vitnesbyrd om sannheten i det Jehova sa til sine tjenere gjennom Jesaja for over 2700 år siden: «Ikke noe som helst våpen som blir formet mot deg, skal ha framgang.» Eller som kong Hiskia minnet sine menn om: «Med oss er Jehova vår Gud, for å hjelpe oss og for å utkjempe våre slag.» — Jes. 54: 17; 2. Krøn. 32: 8.

Et oversettelseskontor

Et fremtredende trekk ved det arbeidet som blir utført på det tyske avdelingskontoret, har med oversettelse å gjøre. Den tyske oversettelsesavdelingen ble flyttet fra Bern i Sveits til Wiesbaden i 1956. Da bestod den av bare fire personer. To av dem, Alice Berner og Erika Surber, tjente trofast der helt til sin død. Anny Surber, som også var en av de fire opprinnelige i gruppen, tjener fremdeles i denne avdelingen. Den har i årenes løp vokst, så nå kommer ikke bare bladene Vakttårnet og Våkn opp!, men som regel også innbundne bøker ut på tysk samtidig som de kommer ut på engelsk.

Ved det tyske avdelingskontoret har man ikke bare oversatt til tysk, men helt fra 1960-årene ble det også utført noe oversettelsesarbeid til russisk og polsk. Dette ble gjort under ledelse av tjenesteavdelingen for utlandet, som førte tilsyn med arbeidet i flere land der arbeidet var forbudt, blant annet Øst-Tyskland, Polen og Sovjetunionen.

Så snart muligheten åpnet seg, ble noen erfarne oversettere fra Polen og flere oversettere fra Sovjetunionen som var under opplæring, invitert til Selters. Der hadde de trivelige omgivelser og det nødvendige utstyret til å få ytterligere opplæring i arbeidet sitt. De kunne også dra nytte av erfaringen  til de tyske oversetterne, som kom med nyttige råd om hvordan de kunne løse problemer som er felles for alle oversettere, uansett språk. Betel-familien i Selters ble snart svært glad i disse utenlandske oversetterne.

Dette tiltaket for å gi opplæring var selvfølgelig midlertidig. Med tiden måtte oversetterne dra tilbake til sine hjemland. Så etter at det nye avdelingskontoret i Warszawa ble innviet i 1992 og oversetterne hadde avsluttet et stort prosjekt, sluttet de polske oversetterne i Tyskland seg til resten av oversetterne i Polen.

Men før de drog, kom det flere oversettere. De kom fra Russland og Ukraina og skulle også få opplæring. De fem første kom den 27. september 1991, mens andre kom senere. I alt har det kommet flere enn 30 slike oversettere til Selters.

I januar 1994 forlot de russiske oversetterne Selters for å flytte inn i det Betel-hjemmet som var under oppføring i Solnetsjnoje i nærheten av St. Petersburg. De ukrainske oversetterne venter i skrivende stund på at de snart skal få flytte til et nytt Betel-hjem som er planlagt i Ukraina. Fra tid til annen har også andre oversettelsesgrupper arbeidet i Selters og dratt nytte av den hjelpen som de har fått der. Alt dette tjener som en påminnelse om at det er Jehovas hensikt å samle mennesker «av alle nasjoner og stammer og folk og tungemål» med tanke på at de skal utgjøre «en ny jord», grunnvollen i et menneskelig samfunn som skal tjene den eneste sanne Gud, Jehova. — Åp. 7: 9, 10; 2. Pet. 3: 13.

Et sted å holde internasjonale seminarer

Det tyske avdelingskontorets gunstige beliggenhet har gjort at mange har avlagt det et besøk. Frankfurt hevder at Rhein-Main lufthavn er den mest trafikkerte flyplassen på kontinentet. Selters ligger mindre enn 60 kilometer fra flyplassen i Frankfurt, så mange Jehovas vitner, også slike som  bare er innom flyplassen på vei til andre steder, har satt pris på å kunne foreta et kort besøk og få en omvisning på anlegget og nyte godt av Betel-familiens gjestfrihet.

Det har også vist seg at Selters er et velegnet sted til internasjonale seminarer og til møter der representanter for forskjellige avdelingskontorer kan rådføre seg med hverandre. Det styrende råds utgiverutvalg ordnet det derfor slik at representanter for 16 europeiske avdelingskontorer hadde møter med brødre fra Brooklyn i fire dager i 1992. Hensikten var å koordinere arbeidet, slik at alle avdelingskontorene i Europa, også de som lå i økonomisk vanskeligstilte land, hadde rikelig tilgang på åndelig føde.

Allerede før dette tilbød Jehovas vitner i Tyskland bibelsk litteratur gratis til alle som var interessert i å lese den. Det gjendriver virkelig de anklagene som motstandere kommer med når de påstår at Selskapet Vakttårnet selger litteratur for å tjene penger på det.

Etter seminaret i Selters ble denne ordningen utvidet til å gjelde i hele Europa. Dette har vist seg å være spesielt gunstig i Øst-Europa, der mange menneske hungrer etter åndelig føde, men ofte har det trangt økonomisk. Hvordan blir så utgiftene til Rikets arbeid dekket? Ved de frivillige bidragene som blir gitt av Jehovas vitner og andre som verdsetter det som blir gjort. Hvorfor gir de slike bidrag? Noen gjør det fordi de ønsker at flest mulig skal få anledning til å bli kjent med hvordan de kan få et bedre liv nå ved å anvende Bibelens prinsipper. (Jes. 48: 17; 1. Tim. 4: 8) Andre er også drevet av et ønske om å bidra på denne måten for at det gode budskap om Riket skal kunne bli forkynt for mennesker i alle land før Gud fjerner den nåværende, onde tingenes ordning. — Matt. 24: 14.

Et annet seminar, som ble holdt senere i 1992, dreide seg  om et forslag om at det tyske avdelingskontoret kunne sende litteraturen direkte til de enkelte menighetene rundt om i Europa i stedet for å sende den til avdelingskontorene for at den skulle bli videresendt derfra, slik det var blitt gjort inntil da. På et tredje seminar, i april 1993, ble det tatt skritt for å innlemme seks mellomeuropeiske land i denne ordningen. I februar 1994 ble det holdt et seminar i Wien for landene i Øst-Europa, og der ble det truffet tiltak som ville komme menigheter i ytterligere 19 land til gode.

Dette har sine klare fordeler. Kostnadene blir redusert fordi det ikke lenger er nødvendig å lagre litteratur på hvert eneste avdelingskontor; det er dermed heller ikke lenger nødvendig med en stor ekspedisjonsavdeling i hvert land. Denne ordningen har gjort at det i noen land ikke lenger er behov for å utvide Betel-hjemmet. Og ettersom lagring, pakking og forsendelse av litteratur nå blir tatt hånd om i Tyskland, er det ikke lenger nødvendig å bygge nye avdelingskontorer så store som tidligere.

I 1989 hadde det tyske avdelingskontoret 2000 artikler på 59 språk på lager, mens det i 1998 hadde 8900 artikler på 226 språk. I april 1998 sørget avdelingskontoret i Selters for at 742 144 forkynnere i 8857 menigheter i 32 land fikk den litteraturen de trengte.

De sanne kristne blir fremdeles hatet

Den siste kvelden før sin død sa Jesus Kristus til sine apostler: «Fordi dere ikke er en del av verden, men jeg har utvalgt dere av verden, derfor hater verden dere. . . . Hvis de har forfulgt meg, vil de også forfølge dere.» (Joh. 15: 19, 20) Så det var ikke å vente at forfølgelsen av Jehovas vitner i Tyskland helt skulle opphøre da Hitlers tredje rike falt. Det var på samme måte i kommunistiske land. Der har folk generelt sett fått større personlig frihet, men det at forbud ble opphevet,  innebar ikke at forfølgelsen av Jehovas vitner opphørte. Den antok bare andre former. — 2. Tim. 3: 12.

Det som nå skjedde, var at frafalne tok over etter dem som tidligere hadde forfulgt Jehovas folk; de tok ledelsen i å slå sine tidligere kristne brødre. (Matt. 24: 48—51) I slutten av 1980-årene og i begynnelsen av 1990-årene ble disse frafalne mer aktive — deres falske anklager ble stadig flere og mer ondartede. Programledere for debattprogrammer i fjernsynet framstilte frafalne som «eksperter» på Jehovas vitner. Men noen oppriktige mennesker satte spørsmålstegn ved  fornuften i det å dømme Jehovas vitner på grunnlag av uttalelser fra slike tidligere, misfornøyde medlemmer. Etter et slikt program ringte en ung mann til Selskapets kontor i Selters og fortalte at det tidligere vitnet som var blitt intervjuet på fjernsynet, hadde studert Bibelen med ham for noen år siden. Den unge mannen hadde avsluttet studiet av personlige grunner. Men da han så TV-programmet og kjente igjen ham som hadde studert med ham, ble han ganske rystet. Han spurte: «Hvordan kan han si slike ting? Han vet jo at det han sier om vitnene, ikke er sant.» Resultatet ble at den unge mannen tok opp igjen sitt studium av Bibelen, denne gangen med en eldste i den lokale menigheten.

Det er selvfølgelig mange som ukritisk godtar alt som blir framholdt på TV eller i avisene. Fordi mediene så ofte kom med angrep på Jehovas vitner, utarbeidet Selskapet en 32-siders brosjyre spesielt med tanke på å motvirke denne flommen av villedende  propaganda. Den har tittelen «Jehovas Zeugen, Menschen aus der Nachbarschaft — Wer sind sie?» (Jehovas vitner — mennesker i nabolaget. Hvem er de?)

Brosjyren inneholder opplysninger som er hentet fra en undersøkelse som ble foretatt i 1994, og som omtrent 146 000 Jehovas vitner i Tyskland tok del i. Resultatene av undersøkelsen imøtegikk på en klar måte mange av de feilaktige oppfatningene folk har av Jehovas vitner. Er det en religion for gamle damer? Fire av ti Jehovas vitner i Tyskland er menn, og gjennomsnittsalderen blant vitnene er 44 år. Består trossamfunnet av mennesker som er blitt hjernevasket fra barndommen av? Femtito prosent av dem som er Jehovas vitner, er blitt det i voksen alder. Er det en religion som får ekteskap til å gå i stykker? Av Jehovas vitner i Tyskland er 19 prosent ugift, 68 prosent er gift, mens 9 prosent er enker eller enkemenn. Bare fire prosent er skilt, og mange av dem var skilt før de ble Jehovas vitner. Er det en religion som er imot det å få barn? Nesten fire av fem gifte Jehovas vitner er foreldre. Består trossamfunnet av folk med mentale evner som er under gjennomsnittet? En tredjedel av vitnene taler minst ett fremmedspråk, og 69 prosent holder seg orientert om det som skjer i verden. Er det en religion som forbyr medlemmene sine å glede seg over livet? Vitnene bruker i gjennomsnitt 14,2 timer i uken på forskjellige former for atspredelser. Samtidig prioriterer de åndelige interesser og bruker gjennomsnittlig 17,5 timer i uken på religiøse aktiviteter.

Den delen av brosjyren som handlet om «lille Oliver», fanget spesiell oppmerksomhet. Kort tid etter at Oliver ble født i 1991, oppdaget legene at han hadde et lite hull i hjertet. Olivers mor sørget i rett tid for at han ble operert, og i samsvar med sin religiøse overbevisning benyttet hun leger som var villige til å operere uten å bruke blod. Men motstandere fordreide historien i et forsøk på å sverte Jehovas vitner.  Selv etter at operasjonen var blitt utført på en vellykket måte uten blodoverføring, havnet saken på førstesiden i en avis. Artikkelen antydet at Oliver, trass i motstand fra en «fanatisk» mor, nå var reddet fordi han var blitt gitt ’livreddende blod’. Dette var ren og skjær løgn og ble gjendrevet i brosjyren.

Brosjyren ble opprinnelig utarbeidet med tanke på dem som stilte spørsmål om de falske anklagene som ble rettet mot Jehovas vitner. Men i 1996 ble forsiden endret, på baksiden ble det tilbudt gratis hjemmebibelstudium, og det ble distribuert 1,8 millioner eksemplarer i hele Tyskland.

Massemediene får korrekt informasjon

Det samme året ble det også gjort noe annet for å motvirke motstandernes iherdige forsøk på å utnytte mediene til å tegne et fordreid bilde av Jehovas vitner. Walter Köbe ble utnevnt til ordstyrer for et utvalg som har ansvaret for en avdeling som heter informasjonstjenesten. Han sier: «Den omfattende kampanjen som motstandere står bak, har tvunget oss til å treffe kontrollerte mottiltak ved å gjøre informasjon lettere tilgjengelig.» De fant fram til personer som de mente kunne få god kontakt med publikum. Disse fikk opplæring på seminarer som ble holdt. Landet ble delt inn i 22 passende regioner, og i 1998 var det flere hundre spesielt opplærte medarbeidere i informasjonstjenesten som dekket behovene i disse områdene. De legger særlig vekt på å få personlig kontakt med redaktører og journalister.

I forbindelse med det arbeidet som denne avdelingen utfører, ble det også sørget for at offentligheten fikk se videoen «Jehovas vitner står fast under nazistenes angrep». Den tyske utgaven av videoen hadde premiere den 6. november 1996 ved museet i den tidligere konsentrasjonsleiren i Ravensbrück, der mange Jehovas vitner hadde sittet i fangenskap.  Representanter for pressen og ledende historikere var til stede.

Pr. 1. september 1998 hadde i alt over 269 000 overvært de 331 offentlige visningene av denne videoen. Det var ikke bare Jehovas vitner til stede, men også pressefolk, representanter for regjeringen og folk i sin alminnelighet. Hundrevis av aviser kommenterte visningene i artikler som utelukkende var skrevet i en positiv tone. I forbindelse med 176 av disse visningene ble det arrangert en utstilling som tok opp nazistenes forfølgelse av Jehovas vitner.

Stadig flere representanter for massemediene er enig med den journalisten som i november 1993 skrev følgende i Meissner Zeitung: «De som er av den oppfatning at Jehovas vitner blindt og lettroende følger en virkelighetsfjern bibelsk lære, vil bli overrasket over å oppdage hvilket nøyaktig bilde de har av sitt eksempel, Jesus Kristus, og hvordan de omsetter denne kunnskapen i et meningsfylt liv.»

De står fremdeles fast etter et halvt århundre

Det er gått mer enn et halvt århundre siden Jehovas vitner i Tyskland ble løslatt fra konsentrasjonsleirene. Men historien om deres ulastelighet er ikke blitt glemt. Den utgjør fremdeles et kraftig vitnesbyrd for verden. Noen av dem som var i konsentrasjonsleirer på grunn av sin kompromissløse tro, lever fremdeles og er like ivrige i tjenesten for Jehova nå som den gang. Deres modige standpunkt viser at Jehova kan bevare sitt folk. Legg merke til hva noen av dem som overlevde oppholdet i konsentrasjonsleirene, har å si. De taler for hundrevis av andre som var i lignende situasjoner. Merk deg også deres alder, som er oppgitt i parentes (alder i begynnelsen av 1998):

Heinrich Dickmann (95): «I Sachsenhausen ble jeg tvunget til å se på at min bror August ble henrettet foran øynene  på hele leiren. Jeg hadde mulighet til å bli løslatt umiddelbart ved å fraskrive meg min tro. Fordi jeg nektet å inngå kompromiss, sa leirkommandanten: ’Tenk deg om, og se hvor lenge du kommer til å leve.’ Fem måneder senere var det han, ikke jeg, som var død. Mitt motto var: ’Sett din lit til Jehova av hele ditt hjerte.’ Det er det fremdeles.»

Änne Dickmann (89): «Jeg ser på det [livet i konsentrasjonsleiren] som en øvelse som har hjulpet meg til å bevare min ulastelighet overfor vår store Skaper og Livgiver, Jehova. Alt det jeg har opplevd, har beriket livet mitt og brakt meg nærere Gud. I alle disse årene er jeg blitt drevet av tro og av kjærlighet til Gud. Jeg er aldri blitt presset.»

Josef Rehwald (86): «Jeg ser med tilfredshet tilbake på denne vanskelige tiden med prøvelser fordi jeg trass i det presset og de lidelsene jeg ble utsatt for, bevarte min kristne tro og nøytralitet. Jeg er overbevist om at jeg overlevde utelukkende fordi jeg fikk hjelp av Den Allmektige Gud, Jehova. Min kristne overbevisning er enda sterkere nå enn den var den gang, og jeg ønsker å fortsette å stå kompromissløst på Guds side.»

Elfriede Löhr (87): «Når jeg tenker tilbake på det som jeg opplevde de åtte årene jeg satt i fangenskap under Hitler, må jeg si at ingen ting kom uventet. Det å gå på sannhetens vei betyr jo på den ene side anstrengelser og forfølgelse, men på den annen side glede og seier. Jeg ser ikke på denne tiden som bortkastet og mener ikke at den ikke har hatt sine gode sider.»

Maria Hombach (97): «Jeg er jublende glad for at jeg hadde dette unike privilegium å kunne vise min kjærlighet til Jehova og min takknemlighet mot ham under de mest grusomme forhold. Ingen tvang meg til å gjøre dette. Tvert imot var det våre fiender som forsøkte å tvinge oss ved hjelp av trusler, for å få oss til å adlyde Hitler mer enn Gud. Men det  lyktes dem ikke. Fordi jeg hadde god samvittighet, var jeg lykkelig også da jeg satt bak fengselsmurene.»

Gertrud Pötzinger (86): «Jeg ble dømt til å sitte tre og et halvt år i enecelle. Da jeg ble ført tilbake til cellen min etter at jeg var blitt dømt, sa betjenten: ’Takk skal du ha. Du har hjulpet meg til å tro på Gud igjen. Fortsett å være modig, og du vil uten vanskeligheter komme deg gjennom de tre og et halvt årene.’ Hvor sant var ikke det! Det var da jeg satt i enecelle, at jeg spesielt erfarte Jehovas kjærlighet og den styrke han gir.»

Ja, de som overlevde konsentrasjonsleirene, fortsetter å stå fast. Nå, mer enn et halvt århundre etter at de slapp fri, er deres ulastelighet fremdeles et vitnesbyrd for verden og til ære for Jehova. For en oppmuntring for alle Guds tjenere!

Forkynnelsen av det gode budskap er fremdeles ikke fullført i Tyskland. Siden den annen verdenskrig er det i alt blitt brukt over 800 millioner timer på å fortelle folk her om Guds rike. Samtidig har Jehovas vitners tjeneste i Tyskland berørt folks liv i mange andre land. De betrakter ikke seg selv som en enkeltstående nasjonal gruppe, men som en del av en verdensomfattende familie av tilbedere av Jehova.

Et slående bevis på denne internasjonale enheten kunne man se i 1998, da 217 472 personer var til stede ved fem internasjonale stevner med temaet «Følg Guds vei» som ble holdt i Tyskland. Deltagere kom fra mange land; hele programmet ble holdt på 13 språk. Stevnene understreket hvor viktig det er å fortsette å være trofast og vise utholdenhet i arbeidet med å forkynne det gode budskap. Jehovas vitner i Tyskland er fast bestemt på at de, med Jehovas hjelp, skal fortsette å vandre lojalt på Jehovas vei, som fører til livet.

 [Kart på side 79]

(Se den trykte publikasjonen)

VEST-TYSKLAND

Hamburg

Meckenheim

Selters

Frankfurt

Wiesbaden

Reutlingen

München

ØST-TYSKLAND

Berlin

Magdeburg

Glauchau

 [Helsides bilde på side 66]

[Bilde på side 69]

Det internasjonale stevnet «Det triumferende rike» i Nürnberg i 1955

 [Bilder på side 73]

De tyske vitnene har hjulpet mange innvandrere til å dra nytte av Bibelens sannhet

[Bilde på side 88]

Betel-hjemmet i Wiesbaden i 1980

[Bilde på side 90]

Utvalget ved avdelingskontoret (fra venstre mot høyre). Foran: Günter Künz, Edmund Anstadt, Ramon Templeton, Willi Pohl. Bak: Eberhard Fabian, Richard Kelsey, Werner Rudtke, Peter Mitrega

 [Bilder på side 95]

Noen av de ti stevnehallene som er i bruk i Tyskland

1. Glauchau

2. Reutlingen

3. München

4. Meckenheim

5. Berlin

[Bilde på side 99]

Martin og Gertrud Pötzinger

[Bilder på sidene 100 og 101]

Avdelingskontoret i Selters

 [Bilder på side 102]

Noen tyskere som er misjonærer i andre land: (1) Manfred Tonak, (2) Margarita Königer, (3) Paul Engler, (4) Karl Sömisch, (5) Günter Buschbeck

[Bilder på side 110]

Da forbudet ble opphevet, ble det sendt store mengder litteratur til Øst-Europa

 [Bilder på side 118]

Stevnet i Berlin i 1990

[Bilder på side 124]

Den første Rikets sal som ble bygd i det tidligere Øst-Tyskland

[Bilder på sidene 132 og 133]

Innvielseshøytideligheten i Selters (vist ovenfor). Deretter ble programmet holdt på seks stadioner rundt omkring i Tyskland

[Bilde på side 139]

Hjelpemidler som blir brukt for å motvirke en strøm av feilinformasjon

 [Bilder på sidene 140 og 141]

Disse lojale kristne forble faste i troen i konsentrasjonsleirer (hvor Jehovas vitner ble identifisert ved en fiolett trekant). Her i Brandenburg i 1995

 [Bilder på side 147]

Motsatt side, med klokken: Heinrich Dickmann, Änne Dickmann, Gertrud Pötzinger, Maria Hombach, Josef Rehwald, Elfriede Löhr