Uruguay

DA DE første spanierne kom til Uruguay i 1516, fant de ikke noe gull eller sølv og heller ikke passasjen til Østen, som de lette etter. Men med tiden så de at det bølgende landskapet og det milde klimaet var ideelt for husdyrhold. Her lå det en mulighet til å tjene penger. Ved å gjøre bruk av metoder som altfor ofte kjennetegnet kolonimaktene, satte Spania i gang et offensivt felttog for å utrydde de innfødte charrúaindianerne og ta over landet. På 1600- og 1700-tallet ble den indianske befolkningen så godt som utryddet. Senere kom det også tusenvis av immigranter fra Italia og andre land. Som følge av dette er de fleste menneskene i Uruguay i dag etterkommere av europeiske immigranter, og det offisielle språket er spansk.

De over tre millioner innbyggerne er derfor i første rekke preget av europeisk innflytelse, men omkring ti prosent stammer fra indianerne, og i underkant av tre prosent er etterkommere av slaver som ble ført til landet fra Afrika. De fleste uruguayanere er ikke så opptatt av religion. Den katolske kirke har ikke like sterkt grep på befolkningen som den har i andre søramerikanske land. Siden begynnelsen av 1900-tallet har det faktisk vært et tydelig skille mellom kirke og stat. Men selv om det finnes mange fritenkere, agnostikere og ateister, er det fortsatt et  betydelig antall som tror på Gud. Man kan ofte høre dem si: «Jeg tror på Gud. Jeg tror bare ikke på religion.»

Hvordan ville slike mennesker reagere hvis de i stedet for å lære om kristenhetens trosbekjennelser fikk lære om den sanne Gud og det Bibelen forteller om hans kjærlige hensikt og den måten han handler med menneskene på? Vil de vise seg å være blant de «attråverdige ting» som Gud innbyr til sitt åndelige hus for tilbedelse? — Hag. 2: 7.

En sped begynnelse

I 1924 kom en mann som het Juan Muñiz, fra Spania for å lete etter oppriktige mennesker som ønsket å bli tilbedere av Jehova. Han var blitt spurt av J.F. Rutherford, Selskapet Vakttårnets daværende president, om han ville flytte til Sør-Amerika for å føre tilsyn med forkynnelsen av det gode budskap i Argentina, Chile, Paraguay og Uruguay. Kort tid etter at han kom til Argentina, seilte han over elven Río de la Plata for å forkynne i Uruguay.

I de neste 43 årene, like til sin død i 1967, var Juan Muñiz en fryktløs forkynner av Guds Ord og var et redskap i utbredelsen av det gode budskap i flere søramerikanske land, Uruguay innbefattet. Mange Jehovas vitner fra den tiden husker at han kunne fengsle sine tilhørere i to—tre timer ved bare å bruke Bibelen, uten å være avhengig av noe manuskript.

Det kommer flere arbeidere

Kort tid etter at Juan Muñiz kom til Sør-Amerika, forstod han at det var gode muligheter for å gjøre disipler, og at det var stort behov for arbeidere. Han må ha følt det akkurat som Jesus gjorde: «Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens Herre om å sende arbeidere ut til sin høst.» (Matt. 9: 37, 38) Så i harmoni med sine bønner til Jehova, «høstens Herre», fortalte han bror Rutherford om sitt ønske.

 Som svar på hans forespørsel spurte bror Rutherford en tysk pioner under et stevne i 1925 i Magdeburg i Tyskland om han kunne tenke seg å hjelpe til i Sør-Amerika. Denne pioneren het Karl Ott. Han tok imot oppdraget og ble kjent som Carlos Ott blant de spansktalende brødrene. Etter å ha tjent i Argentina en tid ble han i 1928 sendt til Montevideo, hovedstaden i Uruguay. Han tjente i Uruguay i de neste ti årene.

Carlos gikk straks i gang med å arbeide. Han viste seg å være både flittig og oppfinnsom. Han fant snart et sted i Río Negro-gaten hvor han kunne bo og holde regelmessige bibelstudiemøter med noen interesserte. Han ordnet også med at bibelske foredrag ble kringkastet over radio. En radiostasjon gikk til og med med på å sende foredragene gratis.

Noen ganger gikk Carlos inn på restauranter og snakket med folk ved bordene mens de spiste. En dag da han holdt på med denne bord-til-bord-forkynnelsen, møtte han José Gajek, en tysk butikkinnehaver, som raskt tok imot Bibelens sannhet. Snart sluttet José seg til Carlos som en av de første forkynnerne av det gode budskap i Uruguay.

Bror Gajek var fast bestemt på å utbre det gode budskap om Guds rike på heltid, så han solgte kolonialbutikken sin og begynte som pioner. Han og bror Ott gjennomarbeidet en stor del av landet. De forkynte fra hus til hus og holdt bibelske foredrag i mange byer. Bror Gajek sådde rikelig med såkorn i mange uruguayaneres hjerte fram til sin død i 1953.  Mange av dem han studerte med, ble medlemmer av den kristne menighet og er forblitt trofaste til denne dag.

Russere tar imot sannheten

Under den første verdenskrig flyttet mange russiske familier til Uruguay og bosatte seg i nord. Der etablerte de framgangsrike jordbrukskolonier. De beholdt også sin tradisjonelle respekt for Bibelen og leste i den regelmessig. De var arbeidsomme og nøysomme, og fordi de var reserverte av natur, hadde de liten kontakt med det uruguayanske samfunnet for øvrig. Det er her en annen tidlig forkynner av det gode budskap i Uruguay kommer inn i bildet. Det var russeren Nikifor Tkatsjenko.

Nikifor var født i Bessarabia, og så lenge han bodde der, var han en trofast kommunist. Men etter at han hadde emigrert til Brasil, fikk han brosjyren Hvor er de døde?, utgitt av Selskapet Vakttårnet. Han forstod straks at han hadde funnet sannheten, og ble en ivrig bibelstudent. Han begynte snart å forkynne blant de russisktalende i São Paulo-området i Brasil. Fordi han gjerne ville forkynne på sitt eget språk for sine landsmenn i Uruguay, reiste han rundt 2000 kilometer. I 1938 kom bror Tkatsjenko til den russiske kolonien Colonia Palma i det nordlige Uruguay, der han tjente med en slik nidkjærhet at han snart var helt tom for bibelsk litteratur på russisk.

Jordbrukerne reagerte med begeistring. Hele familier begynte å studere og tok imot sannheten. De viste seg å være blant de «attråverdige ting» som blir innbudt til å komme inn i Jehovas hus. Tkatsjenko, Stanko, Cotlearenco, Gordenko, Seclenov og Sicalo er bare noen få av de familiene hvis barnebarn og oldebarn har vært med på å grunnlegge menigheter som Bella Unión, Salto og Paysandú i nord. Noen medlemmer av disse familiene har vært spesialpionerer,  eldste, kretstilsynsmenn og misjonærer. Når det gjelder bror Tkatsjenko, forble han trofast til sin død i 1974.

De seks tyskerne

På grunn av den voldsomme forfølgelsen av Jehovas vitner i Nazi-Tyskland forlot mange tyske pionerer sitt hjemland for å tjene i Sør-Amerika. Tidlig i 1939 kom seks av disse pionerene til Montevideo, uten penger og med få eiendeler. De var glad for å møte Carlos Ott, som var der for å ønske dem velkommen. De seks var Gustavo og Betty Bender, Adolfo og Carlota Voss, Kurt Nickel og Otto Helle. Bare tre dager etter at de var kommet, var de i gang med å forkynne fra hus til hus. Siden de ikke kunne spansk, brukte de et trykt spansk vitnesbyrdskort. Alt de kunne si på spansk, var: «Por favor, lea esto» (Vær snill å lese dette). Til tross for sine begrensede spanskkunnskaper ble den tyske gruppen igjen i Uruguay for å ta seg av Rikets arbeid i landet da bror Ott ble sendt tilbake til Argentina.

 De første månedene var ikke lette. Det å lære språket var en utfordring. Det var ikke uvanlig at de inviterte folk til riñones (nyrer) i stedet for reuniones (møter), de snakket om abejas (bier) i stedet for ovejas (sauer), og de bad om arena (sand) i stedet for harina (mel). En av dem forteller: «Det å forkynne fra hus til hus og lede bibelstudier og møter uten å kunne språket var en vanskelig oppgave. Dessuten fikk vi ingen økonomisk hjelp. Vi fikk bruke bidrag for den litteraturen vi leverte, til å dekke våre levekostnader og transportutgifter. Vi var glad for at vi ved utgangen av 1939 hadde tegnet 55 abonnementer og levert over 1000 bøker og 19 000 brosjyrer.»

Sykler og telt

Disse seks tyskerne ble ikke lett motløse. De begynte snart å gjennomarbeide landet med det gode budskap på den mest økonomiske måten — de kjøpte seks sykler. Otto Helle og Kurt Nickel syklet i flere dager — 615 kilometer — for å komme til Colonia Palma og hjelpe bror Tkatsjenko. Tenk deg hvor overrasket de ble da de oppdaget at han verken snakket spansk eller tysk! Og de forstod ikke et ord russisk. De fikk erfare virkningene av det som hadde skjedd ved Babels tårn, og bestemte seg for å forkynne med sin begrensede spansk i den nærliggende byen Salto mens bror Tkatsjenko fortsatte å arbeide med russerne. — 1. Mos. 11: 1—9.

I mellomtiden la ekteparet Bender ut på en flere hundre kilometer lang reise på støvete grusveier for å utbre Bibelens budskap i byer i sør. På syklene hadde de et telt, en primus, kjøkkenutstyr, litteratur, en grammofon og plater med bibelske foredrag foruten det de trengte av klær for flere måneder. Utstyret på hver sykkel veide like mye som et voksent menneske. Med denne begrensede mengden utstyr  trosset de kulde, hete og regn. Noen ganger vasset de gjennom flomvann, og da måtte de bære alt på skuldrene for at ikke grammofonen og bøkene skulle bli våte.

En viktig del av utstyret deres var teltet. De hadde selv impregnert teltduken ved å behandle den med olje og hvitløk for å holde møll unna. En morgen kunne de nesten ikke tro sine egne øyne da de våknet og kunne se himmelen gjennom dusinvis av hull i taket på teltet. I løpet av natten hadde maurene holdt et festmåltid som bestod av teltduk dekket med olje og hvitløk! Det tyske ekteparet hadde undervurdert maurenes enorme appetitt.

«Nazispioner?»

Det å være tyske statsborgere ble et av de største problemene for Gustavo og Betty Bender når de forkynte i den indre delen av landet. Hvorfor? Den annen verdenskrig var i full gang, og radio og aviser i Uruguay kom med sensasjonelle reportasjer om tyskernes frammarsj i Europa. En gang da ekteparet Bender hadde slått leir i utkanten av en by, ble det kunngjort i radioen at tyskerne hadde sluppet bevæpnede fallskjermsoldater med sykler bak fiendens linjer. Straks trakk panikkslagne folk i byen den slutning at det tyske paret som kamperte utenfor byen, var nazispioner. Det lokale politiet kom med en gang til Gustavo og Bettys telt for å undersøke situasjonen, fulgt av en stor gruppe bevæpnede menn.

Gustavo og Betty ble forhørt. Politiet la merke til at det lå noe under en lerretsduk. De spurte nervøst: «Hva er det dere gjemmer under den duken?» Gustavo svarte: «De to syklene våre og bibelsk litteratur.» Med et vantro uttrykk i ansiktet gav politimannen ham ordre om å fjerne duken. Ingen maskingeværer — men to sykler og flere bøker kom til syne, til politimennenes store lettelse. Politimennene  inviterte nå på en vennlig måte ekteparet Bender til å bo på et mer komfortabelt sted — politistasjonen — mens de forkynte i byen.

De seks tyskerne forkynte trofast i flere tiår i Uruguay. Etter at Gustavo Bender døde i 1961, reiste hans kone tilbake til Tyskland, der hun fortsatte sin pionervirksomhet. Hun døde i 1995. Adolfo og Carlota Voss tjente som misjonærer i Uruguay til sin død i 1993 og 1960. Kurt Nickel ble også i Uruguay fram til sin død i 1984. I skrivende stund tjener Otto Helle, som går i sitt 92. år, fortsatt i Uruguay.

Såkornene spirer

Disse tidlige forkynnere av det gode budskap i Uruguay lette nidkjært etter mulige undersåtter av Guds rike. I 1944 var det 20 forkynnere og 8 pionerer som rapporterte tjeneste i Uruguay. Det var en sped begynnelse. Det var fortsatt flere «attråverdige ting» som skulle samles inn.

María de Berrueta og hennes fire barn — Lira, Selva, Germinal og Líber — begynte å gå på kristne møter i 1944. Kort tid senere begynte Lira og Selva å forkynne, og noen få måneder senere begynte de i pionertjenesten. De samarbeidet med Aida Larriera, en av de første og svært nidkjære forkynnerne i landet. Men familien Berrueta var ennå ikke blitt døpt i vann som symbol på sin innvielse. På et av sine besøk fra Argentina ble Juan Muñiz klar over denne uvanlige situasjonen. Det førte til at Lira og Selva, etter seks måneder i heltidstjenesten, ble døpt sammen med broren Líber og moren, María.

«Holdt oppe av Jehovas ufortjente godhet har vi aldri sviktet vår innvielse,» sier Lira. I 1950 ble hun innbudt til Gilead-skolen. Som misjonær ble hun sendt til Argentina, hvor hun tjente i 26 år. I 1976 vendte hun tilbake til Uruguay. Selva gikk også på Gilead-skolen sammen med sin  mann i 1953. De ble sendt til Uruguay, hvor han tjente som kretstilsynsmann. Selva forble trofast til sin død i 1973. Líber giftet seg og fikk barn. Han fikk også del i mange tjenesteprivilegier. Fram til sin død i 1975 var han styreformann i det lovformelige selskap som blir brukt av Jehovas vitner i Uruguay, Sociedad La Torre del Vigía. Hvordan gikk det med Germinal? Han sluttet å komme sammen med Jehovas folk. Men etter 25 år begynte sannhetens såkorn igjen å spire i hans hjerte. I dag er han eldste i en av menighetene i Montevideo.

Det kommer misjonærer fra Gilead

I mars 1945 besøkte Nathan H. Knorr og Frederick W. Franz fra Selskapets hovedkontor Uruguay for første gang. De var en kilde til oppmuntring for alle. Det var også en annen bror, Russell Cornelius, som kom til Uruguay omtrent på den tiden. Bror Cornelius kom ikke bare på besøk. Til brødrenes store glede var han den første misjonæren fra Gilead som ble sendt til Uruguay. På den tiden kunne han bare noen få spanske ord, men han var fast bestemt på å lære språket. Etter seks uker kunne han holde sitt første offentlige foredrag på spansk! Han viste seg å være til uvurderlig hjelp for Rikets arbeid i Uruguay.

Det samme året sendte Selskapet 16 misjonærer til. De var alle unge søstre. Det ble snart kjent i Montevideo at de var kommet, og en avis sa at «blonde engler med make-up» hadde kommet ned fra himmelen til Montevideo. Søstrene satte straks i gang å forkynne med nidkjærhet og begeistring. Deres tjeneste gav tydelige resultater. Antall til stede ved minnehøytiden steg fra 31 i 1945 til 204 året etter. Senere ble flere av disse misjonærene sendt til byer i det indre av landet. Jehova velsignet deres anstrengelser når de forkynte i distrikter som aldri før var blitt nådd med det gode budskap.

 I årenes løp har mer enn 80 misjonærer tjent i Uruguay. De som fortsatt tjener der, er Ethel Voss, Birdene Hofstetter, Tove Haagensen, Günter Schönhardt, Lira Berrueta og Florence Latimer. Alle disse har vært over 20 år i sitt misjonærdistrikt. Søster Latimers mann, William, døde etter å ha tjent som misjonær i 32 år. Mange av disse årene brukte han i reisetjenesten.

Et godt bevoktet møte

Jack Powers, som ble uteksaminert fra den første klassen ved Gilead, begynte å tjene i Uruguay den 1. mai 1945. Han og hans kone, Jane, arbeidet utrettelig med å fremme Rikets interesser der fram til 1978, da de måtte forlate landet for å ta seg av sine aldrende foreldre i De forente stater. Jack husker en uforglemmelig hendelse som fant sted da han var i Uruguay. I 1947 kom han til Rivera, en by nord i landet, nær grensen til Brasil. Det var ingen forkynnere der, men han fikk hjelp av en bror fra Brasil og brukte en måned på å forkynne for folk i byen. Han leverte over 1000 eksemplarer av brosjyren One World, One Government (Én verden, én regjering) på spansk.

Som en avslutning på denne måneden med virksomhet bestemte han seg for å holde et offentlig foredrag på en plass som het Plaza Internacional. Plassen lå sentralt til, rett på grensen mellom Brasil og Uruguay. Etter å ha bekjentgjort foredraget i flere dager gikk de to brødrene til plassen i forventning om at mange mennesker ville strømme til for å høre talen. Snart dukket det opp 50 bevæpnede politimenn som skulle holde orden under møtet. Hvor mange var det til stede? I alt 53 stykker — de to brødrene, én person som kom fordi talens tema interesserte ham, og de 50 politimennene. Man kan virkelig si at det var et godt bevoktet møte!

 Året etter sendte Selskapet fem misjonærer til Rivera. Kort tid etter at misjonærene var kommet, holdt Nathan H. Knorr og Milton G. Henschel fra Selskapets hovedkontor et møte i Rivera med 380 tilhørere. I årenes løp er det blitt funnet mange mennesker som har vært mottagelige for Rikets budskap, i Rivera. Nå er det to menigheter i det området.

To nysgjerrige naboer

En av de største byene i det indre Uruguay er Salto, som ligger på østbredden av Río Uruguay. Dette er et fruktbart jordbruksdistrikt kjent for sine appelsiner og andre sitrusfrukter. Salto har også vært et produktivt distrikt åndelig sett, med fem menigheter. I 1947 hadde imidlertid misjonærene i Salto akkurat begynt å lete etter Jehovas «attråverdige ting».

Det året reiste Mabel Jones, en av de 16 misjonærsøstrene som hadde kommet i 1945, opp til Salto sammen med noen andre misjonærer. De var der i flere uker for å bygge opp interessen for det stevnet som skulle holdes der. To naboer, Carola Beltramelli og hennes venninne Catalina Pomponi, fulgte nysgjerrig med i hva Mabel foretok seg. En  lørdag ettermiddag da Mabel kom hjem etter å ha vært ute i felttjenesten, kom de to nysgjerrige naboene bort til henne og stilte henne bibelske spørsmål. Catalina Pomponi forteller: «Jeg hadde alltid vært opptatt av religiøse spørsmål. Derfor begynte jeg å lese Bibelen på egen hånd. Jeg lærte mange ting. Jeg lærte for eksempel at man bør be til Gud når man er alene, og ikke for å bli sett av andre. Etter det knelte jeg ofte og bad til Gud om at han måtte hjelpe meg til å forstå. Da Mabel Jones snakket med oss første gang, følte vi det som om et slør ble tatt bort fra øynene våre. Da jeg kom hjem, falt jeg på kne for å takke Gud. Dagen etter var både Carola og jeg til stede ved det offentlige foredraget på stevnet.»

Til tross for den motstand Mabels to naboer møtte fra mennene sine, gjorde de raske framskritt og ble døpt. Med tiden ble Catalina Pomponi utnevnt til spesialpioner. Gjennom sin over 40 år lange fruktbringende heltidstjeneste har hun hjulpet 110 personer til å bli døpte vitner for Jehova. Carola Beltramelli viste seg også å være en nidkjær Rikets forkynner, og hun har hjulpet over 30 personer fram til dåpen. Carolas to sønner ble pionerer. Den eldste, Delfos, fikk det privilegium å gjennomgå Gilead-skolen, og han har hjulpet til med å føre tilsyn ved avdelingskontoret siden 1970.

I mateens land

Når misjonærene gjennomarbeidet landdistriktene, besøkte de flere estanciaer, store kveg- og sauefarmer. De som bor på estanciaene, er enkle og gjestfrie mennesker. Det er vanlig at de ønsker vitnene velkommen ved å by dem på den tradisjonelle drikken, maté. Maté er varm te som man nipper til fra en kopp av gresskar gjennom en bombilla, et metallrør med en sil i den ene enden. For uruguayanerne er  tilberedningen og serveringen av maté nesten en seremoni. Når teen er ferdig, blir koppen sendt rundt fra person til person, og alle bruker den samme bombillaen.

Forestill deg hvordan misjonærene reagerte da de første gang ble innbudt til å drikke maté sammen med noen. Da de drakk det grønne og bitre brygget, skar de mange merkelige grimaser, til deres verters store fornøyelse. Etter det første forsøket bestemte noen seg for at det også skulle bli deres siste. Når de senere ble tilbudt maté, avslo de høflig.

’Hvis dere har religiøse bilder, kommer jeg ikke tilbake’

En gruppe misjonærer ble sendt til byen Tacuarembó i det nordlige Uruguay. Denne byen er omgitt av store estanciaer og annen jordbruksvirksomhet. I 1949 fikk Gerardo Escribano, en ung gårdbruker som hadde mange spørsmål om livet, en innbydelse til et offentlig foredrag i Rikets sal. Han tok imot innbydelsen på én betingelse: «Hvis dere har religiøse bilder der, eller hvis jeg må framsi bønner, kommer jeg ikke tilbake.»

Gerardo var tilfreds da han så at det ikke var noen religiøse bilder eller ritualer i Rikets sal. Han fikk i stedet høre et bibelsk foredrag som gjenopplivet hans interesse for Bibelen. Han fortsatte å gå på møter og ble med tiden et innviet og døpt vitne for Jehova. I årenes løp har han hatt mange tjenesteprivilegier, deriblant som spesialpioner, kretstilsynsmann og områdetilsynsmann. Bror Escribano og hans kone, Ramona, har vært i heltidstjenesten i til sammen over 83 år. Siden 1976 har bror Escribano vært medlem av utvalget ved avdelingskontoret sammen med Delfos Beltramelli og Günter Schönhardt, en misjonær fra Tyskland som i årevis har bidratt mye til at menigheter i nærheten av avdelingskontoret er blitt åndelig oppbygd.

 Innhøstningen tiltar

«Høsten er stor, men arbeiderne få,» sa Jesus. (Matt. 9: 37, 38) Disse ordene fikk en spesiell betydning for misjonærene i Uruguay, som hadde et så stort distrikt å gjennomarbeide. Etter som årene gikk, ble det tydelig at Jehova støttet og velsignet sine arbeideres anstrengelser.

I 1949, da bror Knorr og bror Henschel besøkte landet for andre gang, kom 592 personer sammen i Montevideo for å lytte til bror Knorrs tale «Det er senere enn du tror». Ved den anledningen ble 73 døpt. Den gang var det elleve menigheter i landet. Ti år senere, under sitt fjerde besøk, talte bror Knorr til en forsamling på mer enn 2000 i Montevideo. På den tiden var det 1415 forkynnere og 41 menigheter i Uruguay.

Noe som kjennetegnet 1950-årene, var at det ble opprettet stadig flere menigheter rundt om i landet. Mange steder ble møtene holdt i private hjem. I et tilfelle installerte en smart bror hjul på alle møblene i stuen sin. Når tiden var inne til å rydde plass til menighetsmøtet, trillet han bare møblene til side. I et annet tilfelle holdt menigheten møtene i et lite rom i et privat hjem. Etter hvert som menigheten vokste, ble skilleveggene revet for at det skulle bli plass til en større gruppe. Til slutt ble de fleste veggene revet, og familien gikk med på å bo på mindre plass i den ene enden av huset.

Et enestående verktøy som viste seg å være nyttig når det gjaldt å gjøre folk i Uruguay kjent med Jehovas vitners arbeid, var filmen «Den nye verdens samfunn i virksomhet». Denne filmen kom til Uruguay i 1955. Det året reiste Líber Berrueta inn i den indre delen av landet og viste filmen til mer enn 4500 personer. Det fikk mange som tidligere hadde vist liten interesse for vårt arbeid, til å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner.

 Et nytt avdelingskontor

Etter hvert som antall forkynnere fortsatte å vokse raskt, ble det tydelig at det var behov for mer velegnede lokaler til avdelingskontoret og misjonærhjemmet. I årenes løp var det blitt leid forskjellige bygninger til dette. Nå var tiden inne til at Selskapet kjøpte en tomt for å bygge selv. Men tomter i sentrum av hovedstaden, Montevideo, var for dyre. Det så ut til at de ikke hadde noe annet valg enn å finne en tomt i utkanten av byen. I 1955 ble det kjøpt en stor tomt. Byggetegningene ble godkjent, og arbeiderne var klare til å sette i gang arbeidet. Men så fikk brødrene til sin forferdelse vite at de lokale myndighetene hadde bestemt at det skulle bygges en forlengelse av en hovedvei rett gjennom den eiendommen som de nettopp hadde kjøpt!

Hva skulle de gjøre? Forhandlinger med myndighetene fulgte. Som en løsning på problemet tilbød representantene for myndighetene seg å kjøpe Selskapets eiendom. Men det beløpet de var villig til å betale, var mindre enn det brødrene opprinnelig hadde betalt. Det ville ikke være nok penger til å kjøpe en tilsvarende eiendom.

«På et tidspunkt trakk vi den slutning at Jehovas tid kanskje ikke var inne til at vi skulle bygge,» forteller Jack Powers. «Men snart fikk vi en bedre forståelse av Paulus’ ord i Romerne 11: 34: ’Hvem har lært Jehovas sinn å kjenne, eller hvem er blitt hans rådgiver?’ En av representantene for myndighetene foreslo at vi kanskje kunne bytte tomten vår mot en av myndighetenes tomter som ikke var i bruk. Han tilbød oss en tomt på samme størrelse og med ideell beliggenhet midt i sentrum av Montevideo, i Francisco Bauzá-gaten. Vi aksepterte tilbudet uten å nøle. Eiendommen var mange ganger mer verd enn den vi hadde skaffet oss tidligere — og vi måtte ikke betale en øre mer for den! Jehovas hånd hadde virkelig ordnet alt til det beste for sitt folk!»

 En arkitekt treffer en avgjørelse

Byggingen av avdelingskontoret skred framover under ledelse av Justino Apolo, som var en kjent arkitekt. Justino hadde nettopp begynt å studere Bibelen sammen med en av misjonærene. Han forteller: «Jeg hadde alltid hatt et ønske om å finne sannheten om Gud. Jeg var blitt oppdratt som katolikk, men etter hvert som årene gikk, ble jeg stadig mer skuffet. Jeg husker fremdeles veldig godt den dagen jeg oppsøkte kirken for å ordne med bryllupet mitt. Presten spurte meg: ’Hvor mange lamper vil du skal være tent i kirken under vielsen? Jo flere lamper som er tent, desto mer vil det koste, men du kan være sikker på at du vil imponere dine venner.’ Jeg hadde selvfølgelig lyst til å ha et flott bryllup. Jeg bad derfor om mange tente lamper. Presten spurte så: ’Vil du ha rød eller hvit løper?’ Hva var forskjellen? Han forklarte: ’Den røde løperen gjør selvfølgelig brudens kjole mer iøynefallende, men den koster dobbelt så mye.’ Og så var det salmen ’Ave Maria’. Presten spurte: ’Vil du at én person skal framføre den, eller vil du leie et kor?’ Slik fortsatte presten å selge meg den ene detaljen ved seremonien etter den andre.

Jeg giftet meg i kirken, men jeg ergret meg veldig over all den kommersialisme som var knyttet til religionen. Da jeg begynte å studere sammen med Jehovas vitner, så jeg tydelig forskjellen. Jeg ble snart klar over at jeg hadde funnet sannheten.»

Etter at Justino hadde studert Bibelen i mange måneder mens han var med på byggingen av Betel og omgikkes vitnene, innså han at han måtte treffe en avgjørelse. Etter at bygningen var ferdig, mot slutten av 1961, traff arkitekten den rette avgjørelsen og ble døpt. Nå tjener Justino som eldste, og han har hjulpet til med å bygge over 60 Rikets saler i Uruguay.

 Utvidelsene ved avdelingskontoret fortsetter

Den 28. oktober 1961 fant den glederike innvielsen av den vakre, nye Betel-bygningen sted. I første etasje var det rommelige kontorlokaler, et litteraturlager og en komfortabel Rikets sal. I etasjen over var det ni boligrom til misjonærene og dem som arbeidet på kontoret.

For de 1570 forkynnerne som var i virksomhet i landet på den tiden, virket det som det nye Betel-hjemmet var stort nok til at det kunne ta hånd om en hvilken som helst vekst man kunne vente de kommende årene. Men forkynnertallet vokste raskere enn ventet, og i 1985 ble det oppført et toetasjes tilbygg som fordoblet avdelingskontorets størrelse.

For ikke så lenge siden skaffet Selskapet seg en annen fin tomt, i utkanten av Montevideo. Her er en allerede godt i gang med byggingen av et nytt avdelingskontor og en stevnehall. Med hjelp fra en internasjonal gruppe arbeidere er det ventet at prosjektet blir fullført i 1999.

Opplæring av tilsynsmenn

For å kunne ta seg av økningen blant de «attråverdige ting» i Uruguay trengte en ikke bare et avdelingskontor, men også omsorgsfulle hyrder. Mellom 1956 og 1961 ble antall forkynnere fordoblet, og 13 nye menigheter ble opprettet. For en kjærlig og betimelig foranstaltning Kurs i Rikets tjeneste viste seg å være! Da dette kurset startet opp i 1961, ordnet mange brødre som tjente i ansvarsfulle stillinger i menighetene, seg slik at de kunne ta del i disse kursene, som varte i en måned. Mange av dem måtte reise langt, og noen risikerte å miste jobben fordi de ville ta del i hele kurset.

Horacio Leguizamón, for eksempel, bodde i byen Dolores, som ligger 300 kilometer fra Montevideo, hvor Kurs i Rikets tjeneste ble holdt. Da han spurte sin arbeidsgiver om  å få ta en måneds permisjon, sa arbeidsgiveren at det var umulig. Bror Leguizamón forklarte hvor viktig denne opplæringen var for ham, og at han kom til å ta del i den, selv om det innebar at han mistet jobben. Noen dager senere ble han overrasket over å få høre at arbeidsgiveren hadde bestemt seg for å gjøre et unntak, noe som førte til at han kunne ta del i kurset uten å miste jobben.

Var kurset umaken verdt? En av de første elevene minnes: «Vi hadde aldri opplevd noe lignende. Det å være sammen med modne brødre fra hele landet fikk oss til å føle det som om vi var i den nye verden i en måned. På kurset ble vi tilstrekkelig utrustet til å møte den utfordringen det er å være hyrder for hjorden på en god måte, med den kjærlige støtte Jehovas synlige organisasjon gir.»

Kurs i Rikets tjeneste hjalp hundrevis av modne kristne til å bli bedre utrustet, noe som igjen førte til at menighetene ble styrket, spesielt i en tid da problemene i den gamle tingenes ordning tiltok.

Fattige — men rike åndelig sett

Ifølge uruguayanske historikere markerte 1960-årene begynnelsen til landets økonomiske tilbakegang. De tradisjonelle eksportartiklene, for eksempel storfekjøtt, skinn og ull, sank gradvis i verdi på det internasjonale markedet. En rekke banker og større produksjonsbedrifter gikk konkurs, noe  som førte til at flere tusen ble arbeidsledige. Folk ble foruroliget over den ukontrollerte inflasjonen, den brå devalueringen av valutaen, skatteøkningen og det at det ble vanskelig å skaffe seg mat og andre livsfornødenheter.

Den økonomiske krisen fikk alvorlige sosiale følger. Det at den store middelklassen ble fattigere, førte til en betraktelig økning i kriminaliteten. Misnøye førte til hyppige og noen ganger voldelige demonstrasjoner mot myndighetene. Tusener av uruguayanere, spesielt unge, drog til andre land i et forsøk på å unnslippe en krise som raskt ble verre.

I Jehovas organisasjon brakte derimot 1960-årene en åndelig vekst som minner om disse ordene i Jesaja 35: 1, 2: «Ødemarken og det vannløse området skal juble, og ørkensletten skal glede seg og blomstre som safrankrokusen. Den skal visselig blomstre, og den skal virkelig fryde seg med glede og med fryderop.» Mellom 1961 og 1969 ble det opprettet 15 nye menigheter, og det samlede antall forkynnere i landet nådde et høydepunkt på 2940.

Den 9. desember 1965 godkjente myndighetene vedtektene til vårt lovformelig registrerte selskap, Sociedad La Torre del Vigía. Det har vært et redskap som har gjort det mulig å få spesielle tillatelser og skattefritak i forbindelse med trykking, innførsel og distribusjon av bibler og bibelsk litteratur. Det å være juridisk anerkjent har også gjort det mulig å skaffe tomter og bygge Rikets saler.

Det «store stevnet»

Året 1967 vil alltid bli husket som det året vi hadde det «store stevnet». En gruppe på omkring 400 vitner fra USA og Europa, innbefattet F.W. Franz og M.G. Henschel, kom for å overvære stevnet. En tilhørerskare på 3958 kunne for første gang glede seg over at et bibelsk skuespill med kostymer ble framført. Brødrene kunne også for første gang  bruke Palacio Peñarol, et stort stadion hvor Montevideos viktigste sosiale, kunstneriske og idrettslige begivenheter fant sted.

Mange lokale brødre gjorde seg enestående anstrengelser for å finansiere turen og oppholdet. En søster arbeidet i seks måneder med å vaske folks klær for hånd for å spare nok penger til turen. En annen søster, som hadde en mann som var imot at hun var et av Jehovas vitner, fikk samlet sammen nok midler ved å lage frosne forfriskninger og selge dem til naboene.

Hva slags inntrykk satt så stadionets ledelse igjen med etter stevnet? En av driftslederne sa at ’Palacio Peñarol aldri før hadde vært så rent og fritt for ubehagelig lukt’. Driftslederne ble så imponert over vitnenes orden og gode organisering at de stilte sine egne kontorer til rådighet for brødrene i stevneadministrasjonen. Etter dette ble stadionet brukt til mange områdestevner — fram til 1977. Det året forandret imidlertid myndighetene sin holdning til Jehovas vitner, og vitnenes mulighet til å holde stevner ble i mange år innskrenket.

 «Forsiktige som slanger»

Tidlig på 1970-tallet ble økonomien i Uruguay forverret. Det ble mer vanlig å ty til sivil ulydighet. Arbeider- og studentdemonstrasjoner gikk over til å bli voldelige og ødeleggende herjinger. I store byer dukket det opp væpnede bygeriljabander. Redselen grep om seg etter hvert som disse bandene tok del i ran, overfall, bombeangrep og kidnapping. Under disse tumultene fikk det militære stadig større makt og tok over styret i 1973.

Det militære styrte med jernhånd. All politisk virksomhet og alt fagforeningsarbeid ble forbudt. Det ble innført streng sensur av pressen. Det kunne ikke bli holdt offentlige møter uten at myndighetene først hadde gitt tillatelse til det. Individets rettigheter ble alvorlig begrenset. Hvordan var brødrene i stand til å ’forkynne ordet’, selv i denne vanskelige tiden? — Jevnfør 2. Timoteus 4: 2.

Bror Escribano forteller: «På den tiden måtte vi mer enn noen gang før anvende Jesu ord i Matteus 10: 16, hvor det står: ’Se, jeg sender dere ut som sauer blant ulver; vis dere derfor å være forsiktige som slanger og likevel uskyldige som duer.’ Selskapet gav i tråd med det veiledning til alle eldste, slik at forkynnerne skulle få den nødvendige opplæring så de kunne fortsette i forkynnelsesarbeidet med nidkjærhet — men samtidig være forsiktige og bruke god dømmekraft.»

Noen prester og religiøse grupper hadde støttet opprørerne. De nye militære myndighetene ble derfor svært mistenksomme overfor alle religiøse bevegelser, Jehovas vitner innbefattet. Som følge av det ble mange rundt om i landet arrestert mens de var opptatt med å forkynne fra hus til hus. Men i de fleste tilfeller ble de satt fri straks etter at de hadde vist fram sin bibelske litteratur og forklart hva deres  arbeid gikk ut på. Etter denne innledende bølgen av arrestasjoner anså brødrene det som forstandig å opptre på en mindre iøynefallende måte ved å gå ut i mindre grupper.

I noen tilfeller gav det militære stilltiende samtykke til vitnenes arbeid fra hus til hus. En gang forsøkte de til og med å hjelpe til — på sin egen måte. En gruppe soldater patruljerte i et område hvor en søster forkynte. Etter at søsteren hadde ringt på i et av husene, lente beboeren seg ut av et vindu i etasjen over og bad på en svært uhøflig måte søsteren om å gå sin vei. En av soldatene som så hva som skjedde, reagerte spontant ved å rette maskingeværet sitt mot beboeren og beordre henne til å komme ned og ta pent imot søsteren. Beboeren adlød.

Et sted å ha stevner

I juni 1974 mottok avdelingskontoret en meddelelse fra myndighetene hvor det ble krevd at ansvarlige brødre skulle møte for en representant for landets høyesterett. Bror Beltramelli var en av dem. Han sier: «Vi var nervøse. Vi visste at de militære myndighetene hadde makt til straks å forby arbeidet vårt, hvis de ønsket det. Men for en lettelse det var da den offentlige tjenestemannen forklarte oss at myndighetene bare var interessert i å kjøpe en bygning som ble brukt som Rikets sal. Myndighetene var til og med villige til å hjelpe oss å finne et annet passende sted hvor vi kunne ha en Rikets sal. Som følge av det fikk vi kjøpt Lutecia kino i Montevideo. Kinoen hadde en ideell plassering i en av hovedgatene. Og de pengene vi fikk fra myndighetene var mer enn nok til å gjøre kinoen om til en ny Rikets sal.»

Bror Beltramelli forteller: «Vi var overbevist om at Jehova hadde med dette å gjøre. Den store salen i denne kinoen hadde plass til nesten 1000 personer. Kinoen ville ikke bare tjene som Rikets sal for området, men også som  stevnehall, noe som var sårt tiltrengt på grunn av de nye restriksjonene som gjaldt større offentlige sammenkomster.»

Den tidligere kinoen ble derfor i mange år brukt til kretsstevner i helgene, selv om den offisielt var Rikets sal for den lokale menigheten. Brødrene lærte seg å være forsiktige under disse store sammenkomstene. De gikk inn i bygningen og forlot den på en så lite iøynefallende måte som mulig. De parkerte dessuten bilene på forskjellige steder rundt i hele nabolaget.

En tid til å bygge

Nettopp i denne turbulente perioden var den stadige tilveksten av Rikets forkynnere og nye menigheter en kilde til stor glede. I 1976 hadde antall forkynnere økt med over hundre prosent på mindre enn ti år. Men dette utgjorde også en stor utfordring: Hvordan kunne vi ta imot så mange nye i de gamle Rikets salene, som for det meste var leide? Kong Salomo sa under inspirasjon: «For alt er det en fastsatt tid.» Med 85 menigheter og bare 42 Rikets saler så det tydelig ut til at ’tiden til å bygge’ Rikets saler hadde kommet. — Fork. 3: 1—3.

Men hele landet befant seg midt i en økonomisk krise, og menighetene hadde ikke midler nok til å bygge. Hvor skulle pengene komme fra? Delfos Beltramelli, koordinatoren for utvalget ved avdelingskontoret, forteller: «I den perioden merket vi Jehovas hånd og hans folks kjærlighet i virksomhet. Sjenerøse bidrag fra brødre over hele verden gjorde det mulig for avdelingskontoret å låne ut til menighetene i Uruguay de pengene som trengtes.»

Det var også behov for kvalifiserte arbeidere — et behov vitnene i Uruguay reagerte positivt på. Mange har fortsatt å stille seg til rådighet for å hjelpe til med å bygge Rikets saler på det ene stedet etter det andre. Avelino Filipponi var en  av de utrettelige frivillige. Etter å ha vært med på byggingen av avdelingskontoret i 1961 tjente både han og hans kone, Elda, som spesialpionerer, og siden 1968 har han tjent som kretstilsynsmann. I en årrekke hadde han også som oppgave å hjelpe til med bygging av Rikets saler ved å gi faglig assistanse og rettledning i forbindelse med byggeprosjektene.

«El Plomito»

Bror Filipponi minnes noen opplevelser i forbindelse med byggingen av Rikets saler. Han sier: «På hvert sted hvor vi bygde en Rikets sal, var alltid naboene og forbipasserende svært imponert over den begeistring og nidkjærhet som ble vist av de vitnene som utførte arbeidet. På ett sted kom en seks år gammel gutt som bodde i nabolaget, innom byggeplassen hver dag og bad inntrengende om å få lov til å være med å arbeide på prosjektet. Han var så pågående at han ble kjent som el plomito, et lokalt uttrykk som betyr ’den lille plageånden’. Vel, årene gikk, og vi hørte ikke noe mer fra den gutten. Men på et stevne kom en bror bort til meg og spurte: ’Bror Filipponi! Husker du «el plomito»? Det er meg! Jeg ble døpt for to år siden.’» Sannhetens sæd var tydeligvis blitt sådd i denne lille gutten under byggingen av Rikets sal.

Det er nå én Rikets sal pr. 129 forkynnere —  til sammen 81 Rikets saler. Det er ikke tvil om at Jehova har velsignet byggingen av velegnede lokaler for tilbedelse til bruk for hans folk i Uruguay.

Stevner blir arrangert for å hjelpe våre naboer

Også i Argentina, nabolandet i vest, hadde et militært regime tatt makten. Myndighetene der stengte Selskapets avdelingskontor og alle Rikets saler. Brødrene i Argentina begynte derfor å holde møtene i mindre grupper. Likevel var de i stand til å holde stevner i full offentlighet uten at myndighetene grep inn. Hvordan var det mulig? Ved å krysse  grensen og holde stevnene i Uruguay. Disse store sammenkomstene ble organisert av de uruguayanske brødrene, men mange poster på programmet ble framført av brødre fra Argentina. Det var et spesielt privilegium å få sørge for losji til de tusener av brødre som kom fra Argentina. Dette førte til en trosstyrkende «utveksling av oppmuntring». — Rom. 1: 12.

Et uforglemmelig stevne ble holdt på Palacio Peñarol fra 13. til 16. januar 1977. Til stede var en blandet forsamling bestående av nesten 7000 uruguayanske og argentinske brødre og søstre. Da stevnet skulle avsluttes, var alle de tilstedeværende med på å lovprise Jehova med sang. De i forsamlingen sang hver sin gang — de argentinske tilhørerne sang ett vers mens de uruguayanske tilhørerne var stille, og så motsatt. Til slutt stemte alle i det siste verset. Den blandede følelsen av glede over å ha vært sammen på stevnet og vemod over å måtte si farvel til sine kjære brødre gjorde at mange fikk tårer i øynene.

Den 13. januar 1977, mens det store stevnet ble holdt på Palacio Peñarol, trykte imidlertid en kjent avis som var tilbøyelig til å favorisere den katolske kirke, en førstesideartikkel med overskriften «Jehovas vitners tillatelse granskes». Artikkelen fordømte vitnenes standpunkt til nasjonale symboler. Den understreket at argentinske myndigheter hadde forbudt vårt arbeid, og at det samme kunne skje i Uruguay. Kort tid etter at artikkelen ble publisert, sluttet myndighetene å utstede tillatelser til våre krets- og områdestevner.

Det blir innført flere restriksjoner

I 1975 satte den militære regjeringen i gang en kampanje for å fremme patriotismen og nasjonalismen. Denne nasjonalistiske rusen skapte mange vanskeligheter for brødrene, idet de anstrengte seg for å bevare sin kristne nøytralitet. De  bestrebet seg på å ’betale tilbake til keiseren de ting som keiserens er, men til Gud de ting som Guds er’. (Mark. 12: 17) Mange unge vitner ble utvist fra skolen fordi de av samvittighetsgrunner avstod fra å ære nasjonale symboler. Mange brødre ble utsatt for mye latterliggjøring og mishandling på arbeidsplassen sin. Noen vitner mistet til og med jobben sin på grunn av sitt nøytrale standpunkt.

I mindre byer i innlandet fulgte de lokale myndighetene nøye med vitnene. I noen tilfeller kom spioner fra myndighetene innom Rikets sal og lot som om de var interesserte personer. På grunn av dette forstod brødrene at det var behov for å være enda mer forsiktig. På møtene unngikk de å drøfte emnet nøytralitet, for på den måten å unngå en eventuell konfrontasjon med myndighetene.

Ved en anledning kom en slik spion innom en Rikets sal like før møtet begynte. Han spurte en av brødrene: «Når kommer menigheten til å synge hymnen i dag?» Det spanske ordet himno kan sikte både til en nasjonalsang og til en religiøs sang. Ettersom broren visste at mannen var spion, svarte han: «Tre ganger — i begynnelsen av møtet, midt i og til slutt.» Broren siktet selvfølgelig til våre Rikets sanger. Spionen drog sin vei med det samme, fullstendig tilfreds fordi han antok at brødrene skulle synge nasjonalsangen tre ganger i løpet av møtet.

Arrestert — men lykkelige

Noen ganger foretok politiet en razzia i Rikets sal midt under et møte og arresterte alle som var til stede. Deretter ble hver enkelt bror og søster tatt inn til avhør. Dette viste seg å være en utmerket mulighet for brødrene til å avlegge et vitnesbyrd overfor en god del politifolk. Etter at alle var blitt avhørt — en prosess som vanligvis tok flere timer — ble alle løslatt. — Jevnfør Apostlenes gjerninger 5: 41.

 I Florida menighet, som ligger nord for Montevideo, hadde søster Sely Assandri de Núñez fått i oppdrag å ha elevtale på den teokratiske tjenesteskolen. Hun inviterte Mabel, en nabo, til å komme og høre på talen hennes. Mabel hadde aldri før vært i en Rikets sal. Den kvelden foretok politiet en razzia under møtet og arresterte alle, innbefattet Mabel. Etter at Mabel var blitt holdt i varetekt i flere timer, fikk hennes mann henne løslatt. Denne skremmende opplevelsen vakte i henne en ekte interesse for det Jehovas vitner lærte. Snart begynte hun å studere Bibelen og overvære møter. Mabel er nå et innviet og døpt vitne for Jehova.

Til tross for at militærregimet i nesten tolv år hadde pålagt restriksjoner, fortsatte oppriktige mennesker å strømme til Jehovas organisasjon. I 1973 var det 3791 forkynnere i landet. I 1985, da denne vanskelige perioden tok slutt, hadde tallet steget til 5329, en økning på mer enn 40 prosent. Det er tydelig at Jehova hadde velsignet sitt folk i løpet av denne vanskelige tiden.

Stevner uten restriksjoner

I mars 1985 ble det dannet en demokratisk regjering, og alle restriksjoner ble opphevet. Jehovas folk kunne fra da av fritt ta del i å forkynne og undervise om Riket. Brødrene kunne nå uhindret holde sine krets- og områdestevner. Brødre og søstre ble fylt av glede over muligheten til å treffe igjen sine trosfeller fra fjerntliggende deler av landet. Hvor oppmuntrende det var å se at deres brødre også hadde forblitt standhaftige og fortsatt tjente Jehova trofast.

Men hvor kunne vi finne stevnesteder med plass til flere enn 10 000 mennesker — som var det antall vi ventet ville komme? Ingen av de stedene som tidligere var blitt brukt, ville nå være egnet. Nok en gang besvarte Jehova våre bønner. I løpet av årene med militært styre var et nytt fotballstadion,  Estadio Charrúa, blitt bygd i Parque Rivera, en av de største parkene i Montevideo. Selv om stadionet utelukkende hadde vært brukt til sportsbegivenheter, fikk vi leie det til et landsstevne i desember 1985. Siden da har de lokale myndighetene vært veldig samarbeidsvillige og latt oss bruke stadionet hvert år til våre områdestevner, ofte med flere enn 13 000 til stede.

I desember 1990 ble det avlagt et spesielt vitnesbyrd på et kretsstevne som ble holdt på stadionet i byen Treinta y Tres. Stadionet, som var helt fullt av Jehovas vitner, kunne tydelig ses innenfra en katolsk kirke. En morgen pekte presten ut av vinduet og sa til sine sognebarn: «Ser dere hvor mange mennesker Jehovas vitner har samlet? Hvordan får de så mange til å komme? De har noe dere katolikker mangler — evangeliseringens ånd! Vi blir færre for hver dag fordi vi ikke går ut og forkynner slik som de gjør. Enten må vi begynne å evangelisere slik som vitnene gjør, eller så vil kirken dø.»

Isolerte distrikter blir gjennomarbeidet

I 1980-årene ble det gjort spesielle anstrengelser for å nå de mest avsidesliggende områdene i landet med det gode budskap. Under et årlig besøk til et sted i den nordøstre delen av landet leverte en gruppe brødre flere bøker i landsbyen Cuchilla de Caraguatá. Året etter traff vitnene en mann der som ikke ville lytte til deres budskap. Han hevdet at han allerede hadde sannheten. «Jeg er et av Jehovas vitner!» påstod han. Han hadde vært bortreist da Jehovas vitner var der året før. Men etter at han hadde kommet hjem, hadde han lest den litteraturen som var blitt lagt igjen, og var blitt klar over at den inneholdt sannheten. Han gikk rundt i hele byen og fortalte at han nå var et av Jehovas vitner. I dag er det en liten menighet i denne landsbyen.

 Berta de Herbig bodde i den avsidesliggende byen Dolores, men hun forstod hvor viktig det var å overvære møtene regelmessig. Hun gikk elleve kilometer sammen med sine seks barn for å komme til Rikets sal. Som regel kom hun omkring en time før møtet begynte. Hennes gode eksempel med hensyn til utholdenhet og besluttsomhet har hatt stor innvirkning på barna hennes. Nå, etter at hun har tjent trofast i mange år, er fire av barna aktive i sannheten. En av sønnene hennes, Miguel Ángel, som senere ble pioner, pleide å kjøre en strekning på 58 kilometer på motorsykkel for å nå en isolert gruppe i La Charqueada-Cebollatí. En annen sønn, Daniel, tjener for tiden som spesialpioner i byen Treinta y Tres.

Et bedre forhold

I flere år så mange leger i Uruguay ned på Jehovas vitner. De gjorde det fordi de ikke forstod Jehovas vitners holdning når det gjelder det å avholde seg fra bruk av blod. (Apg. 15: 28, 29) En rekke sykehus i landet nektet å ta imot Jehovas vitner. Andre sykehus tok imot vitner som skulle opereres, men avviste dem så rett før operasjonen fordi de ikke gikk med på blodoverføring. Men i de senere årene har forholdet mellom legestanden og vitnene blitt betraktelig bedre.

I 1986 arrangerte sykehuset Hospital Central de las Fuerzas Armadas en kongress for å drøfte alternative behandlingsmåter for Jehovas vitner. Kongressen samlet en rekke framstående personer innenfor det medisinske og kirurgiske feltet, foruten jurister som var spesialister på dette området. Jehovas vitner kom med informasjon og forslag til sykehusets ledelse. Som en følge av denne spesielle kongressen forandret mange leger i Uruguay sin holdning til vitnene og er nå villige til å behandle dem og respektere deres bibelske syn på blod.

 Etter dette ble det holdt en rekke møter som fikk bred omtale, først i Montevideo, og så i andre byer. Framstående spesialister har erkjent at de med Jehovas vitners hjelp har lært nye metoder når det gjelder å gi medisinsk behandling uten bruk av blod. En professor i transfusjonsmedisin uttalte: «Vi har lært mye og har måttet korrigere vår tankegang, takket være Jehovas vitner. Før hadde vi mange konfrontasjoner med dem, ganske enkelt fordi vi ikke forstod dem. Nå forstår vi at de på mange områder alltid har hatt rett. De har åpenbart spart seg selv for mange problemer ved å nekte å ta imot blod.»

Deres arbeid er ikke forgjeves

Det kan virkelig sies at det harde arbeidet som nidkjære Rikets forkynnere i Uruguay utførte fra 1920-årene til 1940-årene, ikke var forgjeves. En håndfull nidkjære forkynnere fra andre land samlet inn og underviste tusener av «attråverdige ting» i dette vakre landet med de bølgende åsene. (Hag. 2: 7) Det er nå flere enn 10 000 forkynnere av Guds rike i Uruguay. De mer enn 135 menighetene i landet har gjennomsnittlig nesten fem eldste hver. Ved siste Kurs i Rikets tjeneste, som ble holdt i mars 1998, var det 656 eldste og 945 menighetstjenere som deltok. Nesten alle menighetene har sine egne Rikets saler. Mange av salene er blitt bygd av brødrene, med økonomisk støtte fra Selskapet.

I løpet av de siste 20 årene har antall forkynnere blitt mer enn fordoblet, og det er gode utsikter til vekst i framtiden. Så lenge Jehova holder tilbake den forestående store trengsels vinder, kommer Jehovas vitner i Uruguay til å fortsette å gi andre denne innbydelsen: «Kom, la oss gå opp til Jehovas fjell, til Jakobs Guds hus; og han skal lære oss sine veier, og vi vil vandre på hans stier.» — Jes. 2: 3; Åp. 7: 1.

 [Helsides bilde på side 224]

[Bilde på side 227]

Juan Muñiz

[Bilde på side 229]

De bodde i hjemmelagde telt og syklet Uruguay på kryss og tvers for å forkynne (fra venstre mot høyre): Kurt Nickel, Gustavo og Betty Bender, Otto Helle

[Bilder på side 235]

Tidlige uruguayanske forkynnere (fra venstre mot høyre): María de Berrueta, Carola Beltramelli, Catalina Pomponi

 [Bilder på side 237]

Misjonærer som fortsatt tjener i Uruguay: (1) Florence Latimer, (2) Ethel Voss, (3) Birdene Hofstetter, (4) Lira Berrueta, (5) Tove Haagensen, (6) Günter Schönhardt

[Bilde på side 243]

Nytt avdelingskontor under bygging i 1998

[Bilde på side 245]

Utvalget ved avdelingskontoret (fra venstre mot høyre): Günter Schönhardt, Delfos Beltramelli, Gerardo Escribano