Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Høydepunkter i året som gikk

Høydepunkter i året som gikk

Høydepunkter i året som gikk

En av årets store begivenheter for Jehovas vitner er det årlige områdestevnet. Den serien av områdestevner som begynte i midten av 1999, hadde temaet «Guds profetiske ord». Programmet understreket verdien av å lese Bibelen hver dag og betonte det med et skuespill som tok for seg beretningen om Jakob og Esau. Noen av foredragene gav en oversikt over Daniels profetier og drøftet Habakkuks bok inngående. Programmet viste hvor nær enden for denne gamle tingenes ordning er. Det fokuserte ikke bare på det forkynnelsesarbeidet som nå blir utført, men henledet også vår oppmerksomhet på de storslagne framtidsutsiktene som Jehova gir ved sitt oppmuntrende løfte om å ’gjøre alle ting nye’. — Åp. 21: 5.

Stevnedeltakerne gledet seg over å få den nye boken Gi akt på Daniels profeti!, som ble utgitt på 47 språk. I Sør-Korea uttrykte brødrene ytterligere glede — ja overveldende begeistring — da de fikk Ny verden-oversettelsen av De hellige skrifter på koreansk.

Selv om krigen i Jugoslavia hadde rast i mange måneder, ble det utrolig nok mulig å presentere Ny verden-oversettelsen av de kristne greske skrifter der på serbisk. Som følge av nært internasjonalt samarbeid kunne De kristne greske skrifter også presenteres på kroatisk og makedonisk i nabolandene. Disse publikasjonene ble mottatt med gledestårer.

Brødrene i Jugoslavia hadde spesiell grunn til å glede seg. I mars forberedte landet seg på krig. Hvis Beograd ble bombet, ville det kanskje bety at telefonforbindelsene ble brutt, og da ville det bli vanskelig å sende oversatt materiale fra Beograd til trykkeriet i Tyskland. Tirsdag den 23. mars var det ingen tvil om at flyangrepene ville begynne, så de brødrene i Beograd som arbeidet med å få ferdig denne bibelen som skulle presenteres på stevnet, bestemte seg for å arbeide hele natten. Neste morgen ble de nødvendige filene sendt elektronisk. Noen timer senere begynte bombingen. Selv om oversetterteamet måtte søke tilflukt i bomberommene, var de lykkelige!

Deres glede var fullkommen da den trykte bibelen til brødrenes store begeistring ble presentert på områdestevnet i Beograd fire måneder senere. Etter at alle hadde fått hvert sitt personlige eksemplar, ble stevneplassen raskt tom. Brødrene drog hjem til sitt losji for å lese Bibelen! I den verden de er omgitt av, hvor etniske og religiøse skillelinjer har ført til mord og et voldsomt hat, var de overbevist om at dette var den fineste gaven de kunne få.

Helgen etter ble det første områdestevnet i en serie på åtte holdt i Indonesia, et stort land i Østen som også har vært hjemsøkt av vold fra religiøse og politiske grupper. Det kom 15 666 fra mange kanter av landet for å overvære områdestevnet i Jakarta. Dåpen fant for første gang sted på stevnestedet, og de tilstedeværende var svært begeistret over at de ved hjelp av store TV-skjermer kunne se på mens 430 ble døpt. Begeistringen nådde imidlertid sitt høydepunkt da det ble opplyst at hele Ny verden-oversettelsen på indonesisk allerede var blitt trykt, og at den forhåpentligvis snart kunne distribueres.

Følg Guds vei

Tjenesteåret 1999 begynte naturligvis i september 1998. De internasjonale stevnene med temaet «Følg Guds vei» fortsatte i de første månedene av dette tjenesteåret. Mange av stevnene var allerede blitt holdt i USA og i Europa. Men fra september til januar ble det holdt ytterligere 13 slike internasjonale stevner i Afrika, Asia, Australia og Latin-Amerika.

Det første av disse stevnene i tjenesteåret 1999 ble holdt i São Paulo i Brasil fra 18. til 20. september 1998. Det ble også holdt stevner på 16 andre steder samtidig, deriblant et på det gigantiske Maracanã stadion i Rio de Janeiro. Det kom tusenvis av stevnedeltakere fra 15 land. Blant dem var det 54 misjonærer, og 23 av dem hadde reist fra Brasil for å tjene i Mosambik. Om søndagen ble det lest opp en resolusjon som uttrykte at det å følge Guds vei er den aller beste levemåte, og på disse 17 stevnestedene var det til sammen 516 333 som vedtok den med et rungende Sim (Ja)!

Den samme helgen fylte 63 886 andre stevnedeltakere olympiastadion i Seoul i Sør-Korea. I dagene før stevnet ble 3046 deltakere fra utlandet tatt imot på flyplassen av flere hundre koreanske Jehovas vitner, deriblant søstre i fargerike tradisjonelle drakter. Da den avsluttende talen var holdt og de utenlandske gjestene var på vei mot bussene sine, stilte tusenvis av stevnedeltakere seg opp i to rekker og dannet det som noen har omtalt som en korridor av kjærlighet. Og etter hvert som gjestene passerte gjennom korridoren, ropte de koreanske brødrene: «Vi møtes i paradiset!», og: «Vi elsker dere!» Det var mange som hadde gledestårer i øynene.

Stevnedeltakerne i Seoul hadde knapt nok fått tørket tårene da orkanen Georges rammet Puerto Rico. Det neste internasjonale stevnet skulle begynne i Puerto Rico fredagen etter. Ville det være mulig? Som følge av uværet regnet man med at hele øya ville være uten elektrisitet i flere uker. Vannforsyningen ble brutt, San Juan lufthavn ble stengt, og hjemmene til de brødrene hvor hundrevis av utenlandske stevnedeltakere skulle innlosjeres, ble berørt. På grunn av denne katastrofen var det bare én av de fire planlagte stevneplassene som fortsatt kunne benyttes, nemlig Hiram Bithorn stadion. Men det ene problemet etter det andre ble overraskende nok løst. Det høyeste antall til stede på det stevnet var 15 065.

Over en måned senere, fra 30. oktober til 1. november, ble det holdt tre internasjonale stevner i Australia (i Brisbane, Melbourne og Sydney). John Barr, Milton Henschel, Lloyd Barry og Theodore Jaracz fra det styrende råd overvar disse stevnene. De to sistnevnte tjente en gang i Australia. Mange nidkjære misjonærer som var blitt sendt fra Australia, var også til stede.

I slutten av 1998 ble det holdt flere internasjonale stevner i Afrika. Brødre fra 16 land hadde i desember gleden av å være blant de 24 502 som var samlet på Moi internasjonale idrettssenter i Nairobi i Kenya.

Uken etter ble det holdt fire internasjonale stevner i Sør-Afrika (i Cape Town, Durban, Johannesburg og Pretoria). Det var i alt 83 858 til stede, og 1626 ble døpt. Etter de internasjonale stevnene fulgte en serie på 18 områdestevner. Det var 53 901 til stede på disse, og ytterligere 1065 ble døpt. På dette tidspunktet ble hele Ny verden-oversettelsen på tsonga presentert. Den kjærlighet og enhet som kom til uttrykk blant alle disse stevnedeltakerne, er virkelig et bevis for at Jesu beskrivelse passer på dem. Han sa: «Av dette skal alle vite at dere er mine disipler, om dere har innbyrdes kjærlighet.» — Joh. 13: 35.

Den samme helgen, i slutten av desember, ble det holdt et områdestevne i Abidjan i Elfenbenskysten i Vest-Afrika. Programmet var på fransk, engelsk og twi. Forkynnerne i landet teller bare omkring 6000, og det var kanskje 500 tilreisende stevnedeltakere fra andre land, men det var hele 16 009 som var til stede på stevnet for å lære om Guds vei!

Det var en glede for de over 19 000 forkynnerne i Costa Rica å se 34 431 komme sammen der på de tre første dagene av 1999. Dette var det siste stevnet i denne serien på 32 internasjonale stevner. På flyplassen var omkring 4000 Jehovas vitner med på å ta imot stevnedeltakere som kom med 42 forskjellige internasjonale flygninger. Etter at brødrene hadde stilt seg opp i to rekker, applauderte de og hilste de ankomne deltakerne velkommen med ordene: «Bienvenidos, hermanos!» (Velkommen, brødre!) Den hengivenhet som brødrene viste, fikk en selger på flyplassen til å be om et hjemmebibelstudium!

Serien av internasjonale stevner hadde en positiv virkning på mange som selv ikke er Jehovas vitner, men som la merke til den kjærlighet som stevnedeltakerne viste hverandre. Stevnene styrket også de internasjonale båndene blant brødrene. De var synlige beviser for at Jehova samler inn «en stor skare . . . av alle nasjoner og stammer og folk og tungemål» — mennesker som ser hen til Jehova og hans Sønn, Jesus Kristus, for å bli frelst — som har håp om å bli bevart og komme inn i Hans rettferdige, nye verden. — Åp. 7: 9, 10.

Hvordan de elsker «i gjerning og sannhet»

Den kjærlighet Jehovas vitner viser hverandre, gir seg ikke bare utslag i smil og håndtrykk i Rikets sal. Den innbefatter mer enn å vise gjestfrihet mot stevnedeltakere fra andre land. Ettersom Jehovas vitner studerer Bibelen, vet de godt hva som står i 1. Johannes 3: 17, 18: «Den som har denne verdens midler til livets opphold og ser sin bror lide nød og likevel lukker sin inderlige medfølelses dør for ham, hvordan kan kjærligheten til Gud bli i ham? Små barn, la oss . . . elske . . . i gjerning og sannhet.» Voldsomt uvær, tørke og borgerkriger i det året som gikk, har ført til at mange av Jehovas tjenere har lidd slik nød. Hvordan har det internasjonale brorskapet reagert på det?

I september 1998 ble delstaten Chiapas i Mexico rammet av oversvømmelser. Noen uker senere raste orkanen Georges gjennom St. Kitts, Nevis, Puerto Rico, Den dominikanske republikk og Haiti. Deretter ble den sørlige delen av USA rammet. Omkring en måned senere feide orkanen Mitch, med en vindhastighet på 290 kilometer i timen, inn over Honduras, forårsaket oversvømmelser i deler av Nicaragua og laget en bred gate gjennom El Salvador og Guatemala før den stilnet av i Mexico. Foruten 50 Rikets saler og 2 stevnehaller ble hjemmene til over 1800 Jehovas vitner enten ødelagt eller påført store skader. Avlinger og personlige eiendeler ble ødelagt. Noen steder måtte hele menigheter evakueres.

Det var stort behov for mat, vann, klær og medisiner. Jehovas vitner i områder som ikke var rammet av uværet, reagerte straks. Så snart brødrene fikk høre om skadene, begynte de noen steder å komme til avdelingskontoret med mat, klær og penger for å hjelpe sine kristne brødre. Der hvor brødrene ikke kunne komme fram til katastrofeområdene med hjelpeforsyningene verken med bil eller med lastebil, benyttet de kanoer og sykler og hadde forsyningene med seg i ryggsekker. Lokale eldste gjorde hva de kunne for å få takene på brødrenes hus på plass igjen. Brødre som er leger, stilte seg til rådighet.

Jehovas vitners styrende råd sørget for at det ble gitt økonomisk hjelp, og at det presserende behovet for mat, klær og byggematerialer ble dekket av omkringliggende land. Dette ble sendt med charterfly, båt og lastebil. Brødre og søstre i katastrofeområdene gav om og om igjen uttrykk for sin dype verdsettelse av den kjærlighet som det verdensomfattende brorskap viste.

Regionale byggeutvalg, som er nedsatt med tanke på bygging av Rikets saler, ble mobilisert for å hjelpe til med å rydde opp og å reparere hus. Sju grupper som hver bestod av omkring 30 dugnadsarbeidere fra USA, drog for egen regning til St. Kitts og Nevis for å være der en uke og reparere husene til sine trosfeller. Ytterligere 600 frivillige tok fly til Puerto Rico for å hjelpe til med reparasjonsarbeid og gjenoppbygging der. I overensstemmelse med Bibelens veiledning i Galaterne 6: 10 la de i første rekke vekt på å hjelpe sine åndelige brødre og søstre. Men de reparerte også taket på en skole og dessuten hjemmene til noen eldre naboer som ikke hadde barn til å hjelpe seg. I Den dominikanske republikk ryddet Jehovas vitner opp i området rundt et sykehus.

En gruppe brødre i Puerto Rico drog til fjellbyen Yabucoa for å bygge opp igjen huset til en søster og hennes ikke-troende ektemann. Naboene hadde latterliggjort henne da hun hadde sagt at hun visste at hennes kristne brødre ville komme for å hjelpe dem. Da brødrene kom, var hun overlykkelig. I løpet av et par timer hadde det samlet seg omkring 200 tilskuere på den andre siden av gaten. De stod og så på hele dagen mens brødrene arbeidet. Etter at brødrene hadde fått på plass inngangsdøren, gav de vår søster en blomsterbukett og nøklene til det gjenoppbygde huset. Da lysene ble slått på, klappet naboene. Mange av dem som hadde stått på gaten, hadde tidligere unngått Jehovas vitner. Men som følge av det de hadde sett den dagen, var de nå villig til å lytte til Rikets budskap.

Omfattende flom i det vestlige Ukraina i Europa i november og et jordskjelv i Colombia i Sør-Amerika i januar hadde også forårsaket ødeleggelser. Og Jehovas folk gav den samme slags kjærlige hjelp på disse stedene.

Da borgerkrigen i Angola blusset opp igjen i 1999, førte det til at over 1,7 millioner mennesker ble flyktninger. Brødrene har arbeidet iherdig for å hjelpe sine trosfeller og mange andre som ble flyktninger, til å få dekket sine grunnleggende behov. De over 30 tonnene med mat og klær som ble sendt fra avdelingskontorene i Italia, Portugal og Sør-Afrika, ble fordelt blant dem som måtte forlate både hjemmene sine og hjembyene sine. Det var til og med mulig å få noen av disse forsyningene inn i krigssoner hvor bombing har pågått i mange måneder.

Da tjenesteåret begynte, underrettet avdelingskontoret i Kongo (Kinshasa) det styrende råd om at de trengte hjelpeforsyninger til over 200 000 mennesker etter borgerkrigen. Det ble straks bestemt at avdelingskontorene i Storbritannia, Belgia, Frankrike, Sveits og Sør-Afrika skulle sende mat og skaffe til veie de nødvendige midler til innkjøp av ytterligere forsyninger i andre afrikanske land. Omkring 70 tonn nødhjelp fra Jehovas vitner i Europa ble samlet inn og sendt med fly.

Men kamphandlingene i Kongo var ikke over. Det oppstod nye kriser. Den 7. februar 1999 mottok Betel-familien ved hovedkontoret i New York følgende melding angående situasjonen i Den demokratiske republikken Kongo: «Som følge av borgerkrigen er 30 000 forkynnere i den østlige delen av landet avhengig av hjelp. Avdelingskontoret i Kinshasa er ikke i stand til å kontakte disse brødrene på grunn av krigen. Men det styrende råd har gitt Belgia anledning til å sende hjelpeforsyninger med fly. Den første sendingen går denne uken, og den neste den 20. februar. Da vil det også bli sendt et legeteam.» De europeiske brødrene samarbeidet med elleve offisielt utnevnte nødhjelpsutvalg som bestod av Jehovas vitner i den østlige delen av Kongo.

Noen av flyktningene hadde flyktet til land i nærheten. Tusenvis hadde dratt over til nabolandet Zambia. Hjelpeorganisasjonene gav mye hjelp, og brødrene supplerte denne hjelpen med ulltepper, klær, kokeutstyr og jordbruksredskaper. En eldre bror besvimte da han fikk et ullteppe. Han hadde aldri hatt et eget ullteppe før. En kretstilsynsmann som var på vei til Zambia, oppdaget en funksjonshemmet bror som lå under et tre. Kretstilsynsmannen fikk ham opp på sykkelen sin og dyttet den. Når bakkene var for bratte, måtte broren gå av sykkelen. Med biter av dekk bundet om knærne og hendene karret han seg helt opp bakken. Til slutt kom de trygt fram til Kaputa i Zambia. Der forsynte avdelingskontoret alle med litteratur på swahili som de kunne bruke på menighetsmøtene sine. I april ble det holdt et møte hvor over 2000 av flyktningene var til stede, og de fikk kjærlig åndelig oppmuntring av brødre fra avdelingskontoret. Og flyktningene — både voksne og barn — de fleste uten sangbøker, sang av hele sitt hjerte slike sanger som «Jehova, vår Befrier», «Jehova er vår tilflukt», «Jehova, vi takker deg» og «Guds løfte om paradiset».

Iver i forkynnelsen av det gode budskap

Noe som er enda mer bemerkelsesverdig, er den kjærlighet som Jehovas vitner viser ved at de forkynner det gode budskap om Guds rike. De prøver å følge Jesu Kristi befaling og bestreber seg på å nå så mange som mulig med det gode budskap. (Mark. 13: 10) De er snare til å gi av seg selv og sine midler. I året som gikk, var det på det meste 5 912 492 som tok del i denne virksomheten, og de brukte 1 144 566 849 timer i denne tjenesten. Mange Jehovas vitner ordnet seg slik at de kunne tjene som alminnelige pionerer eller som hjelpepionerer.

Disse pionerene hadde svært forskjellig bakgrunn. Tusenvis av dem er unge mennesker som enten har fullført sin skolegang, eller som har ordnet timeplanen sin slik at de kan være pionerer mens de fortsatt går på skolen. Andre er husmødre, og noen er fedre som er familieforsørgere. En familiefar som tjener som en kristen eldste i Saint Lucia, er i stand til å være pioner fordi han er nøye med å ’holde sitt øye klart’. (Matt. 6: 19—22) Han fikk nylig tilbud om en godt betalt jobb, men han avslo tilbudet fordi det ville ha krevd mer av tiden hans. Det ville også ha betydd at han gikk glipp av kristne møter, var borte fra familien i seks måneder og sluttet i pionertjenesten. Han valgte å søke først Guds rike i tillit til at Jehova ville fortsette å velsigne de anstrengelsene han gjorde seg for å forsørge familien sin.

En 95 år gammel søster i Antigua har vært hjelpepioner en eller to ganger i året så lenge hun kan huske. Hun forteller hvorfor hun fortsetter å gjøre seg slike anstrengelser: «Jehova har gitt meg ekstra styrke og kraft, og jeg ser det som en mulighet til å vise min kjærlighet til ham.»

En søster i Danmark som er i midten av 60-årene, bestemte seg for å være hjelpepioner. Hvorfor? Hun sa: «Jeg tror det var bibellesningen som motiverte meg. . . . Jeg er overbevist om at akkurat som for eksempel fjernsynet kan ha en dårlig innvirkning på oss, kan det å lese i Jehovas Ord hver dag ha en god innvirkning på oss. Det har motivert meg sterkt.»

På grunn av det økte presset som overalt er forbundet med det å skulle dekke sine fysiske behov på en god måte, besluttet det styrende råd at timekravet skulle reduseres for alminnelige pionerer (fra 90 til 70 timer pr. måned) og hjelpepionerer (fra 60 til 50 timer pr. måned) fra januar 1999. For en velsignelse det har vist seg å være! Det har gjort at mange pionerer har kunnet fortsette i sin tjeneste, og at tusenvis av andre har kunnet begynne i pionertjenesten. For mange var det et ytterligere bevis for at «Herren er god». — 1. Pet. 2: 3.

I de etterfølgende månedene registrerte avdelingskontoret i Australia en økning på over 400 prosent i antall alminnelige pionerer. I Colombia var det en økning på nesten 300 prosent. I Ukraina økte antall pionerer hver måned, og rapportene viser at det nå er 42 prosent flere pionerer enn i fjor. I Mikronesia begynte det gjennomsnittlig minst én pioner i hver menighet. I Liberia lever de fleste brødrene fra hånd til munn av det som de tjener dag for dag på sin ubetydelige handelsvirksomhet, men etter at timekravet ble redusert, har det vært høydepunkter i antall alminnelige pionerer der i åtte måneder på rad.

Det var også flere som sluttet seg til hjelpepionerenes rekker. I Østerrike var det i de tre første månedene i 1999 en økning på 56 prosent i forhold til året før. Malaysia rapporterte i den samme perioden en økning på 103 prosent i antall hjelpepionerer. Danmark hadde 91 prosents økning i de første seks månedene av året. I Sør-Korea er januar en gunstig måned til utvidet virksomhet, og den måneden utførte 57 prosent av forkynnerne en form for pionertjeneste.

Programmet «pionerer hjelper andre» gir også stadig gode resultater. En søster i den filippinske menigheten i Anchorage i Alaska sa: «Jeg har hatt kjennskap til sannheten i elleve år. Felttjenesten var bare rutine for meg, noe jeg utførte uten å ha noe bestemt mål i tankene.» Men etter at hun hadde samarbeidet med en pioner i menigheten, ble felttjenesten mer meningsfylt for henne. Hun ble klar over hvor presserende dette arbeidet er. Hun ble mer interessert i menneskene og fikk startet hjemmebibelstudier. I Sør-Afrika fikk en forkynner hjelp av en pionersøster til å finne mer glede i tjenesten ved å snakke med forbipasserende og ikke bare vente til folk svarte i callingen. De satte seg også ned sammen og drøftet hvilke mål de kunne sette seg i tjenesten. Da det seks måneder lange programmet var over, var denne forkynneren blitt alminnelig pioner. Både hun og den søsteren som hjalp henne, finner nå større glede i tjenesten enn noen gang.

Bibelens sannhet i trykt form

Helt fra Moses’ tid av har Jehova skaffet til veie skriftlig åndelig veiledning, og den er alltid blitt underbygd av muntlige instrukser. Når det gjelder utbredelsen av det gode budskap, har trykksakene spilt en viktig rolle. Det er blitt utgitt store mengder av både bibler og litteratur som forklarer Bibelen. Bare i fjor ble det trykt 1 026 706 628 eksemplarer av Vakttårnet og Våkn opp! Jehovas vitner produserte også 41 579 805 bøker, 71 221 759 brosjyrer og et stort antall traktater. Det blir utgitt litteratur på 332 språk.

Denne virksomheten har hjulpet folk mange steder. De koralløyene som utgjør Tuvalu, har en befolkning på bare 9403. Vakttårnet blir utgitt på språket deres, og der er det nå 45 som tilber Jehova. Den sentralafrikanske republikk ligger langt fra den industrialiserte delen av verden, men der blir Vakttårnet og Våkn opp! distribuert vidt og bredt — på arabisk, engelsk, fransk, lingala, sango og zande. Det er 2305 Jehovas vitner i dette landet, og over fem ganger så mange overvar minnehøytiden i fjor. I Angola, som er herjet av borgerkrig, og hvor det er mange som står på bar bakke, blir Vakttårnet fra og med i fjor utgitt én gang i måneden på umbundu av hensyn til to av Jehovas vitners kretser i landet og dem som vitnene hjelper åndelig sett. I Ukraina ble det i fjor levert over 26 millioner blad. En mann som hadde lett etter den sanne Gud i 20 år, ble overbevist om at han hadde funnet sannheten, etter å ha lest bare ett nummer av Våkn opp! De 107 045 forkynnerne i Ukraina gledet seg over at det i fjor ble døpt ytterligere 12 320.

I Colombia fikk en sørgende kvinne traktaten Hvilket håp er det for de døde? Hun hadde aldri interessert seg for religion, men sønnen hennes hadde omkommet i et jordskjelv, så dette var et emne som hun var interessert i. Det førte til et hjemmebibelstudium. I Litauen var det et Jehovas vitne som gav en kvinne brosjyren Bryr Gud seg virkelig om oss? Kvinnen trengte sårt den hjelpen som bare Gud kan gi. Hun tok imot tilbudet om et hjemmebibelstudium og gjorde raske framskritt mot innvielse og dåp. Ja, det er mange som setter pris på publikasjonene, som er verdifulle redskaper når det gjelder å gjøre det gode budskap kjent.

Lært av Jehova

På mange forskjellige måter fortsetter Jehova å gi sine tjenere opplæring, å utruste dem til det arbeidet som de for tiden utfører, og å forberede dem til framtidig virksomhet. (Jes. 54: 13) Dessuten kan folk i over 230 land og øysamfunn personlig nyte godt av Jehovas enestående undervisningsprogram. Millioner som er «rett innstilt for evig liv», har reagert positivt, og i fjor ble det hver måned ledet gjennomsnittlig 4 433 884 gratis hjemmebibelstudier med slike. (Apg. 13: 48) For noen velsignelser de erfarer når Bibelen blir en åpen bok for dem og de virkelig forstår den!

Den opplæringen som Jehova gir gjennom sin organisasjon, omfatter også forskjellige former for spesialundervisning. Også i fjor var det flere tusen som fullførte sitt første år som alminnelig pioner, og som fikk gjennomgå pionertjenesteskolen. I løpet av tjenesteåret var det også 40 avdelingskontorer som var vertskap for tjenesteopplæringsskolen. De som gjennomgikk skolen, var kvalifiserte brødre fra Amerika, Asia, Europa, Afrika og øyene i havet — fra til sammen 89 land og øysamfunn. Det var 2174 som fikk slik spesialopplæring. Medlemmer av utvalgene ved 43 avdelingskontorer kom til Vakttårnets undervisningssenter ved Patterson i staten New York for å gjennomgå et spesielt, tomåneders opplæringsprogram. De elevene som gjennomgikk Gilead-skolen, et femmåneders omfattende bibelstudium, ble sendt ut som forkynnere av og lærere i Guds Ord til 31 forskjellige land.

Det er dessuten blitt opprettet en skole for reisende tilsynsmenn ved Vakttårnets undervisningssenter. Det første åtteukers kurset begynte i mai, og det var 48 elever i den første klassen. Elevene var krets- og områdetilsynsmenn fra USA og Canada. Opplæringen bestod i klasseromsundervisning og virksomhet i tjenesteavdelingen. Alle sider ved arbeidet deres ble viet oppmerksomhet. De mange tusen brødrene og søstrene i de menighetene og kretsene hvor disse brødrene tjener, kommer til å høste stort gagn av dette. Konene til de reisende tilsynsmennene, som var i følge med sine menn, fordelte tiden ved Patterson mellom Betel-arbeid og felttjeneste sammen med de omkringliggende menighetene. Hver uke overvar de også en forelesning som var spesielt nyttig for både dem og brødrene.

«Det skal føre til et vitnesbyrd»

Jesus forutsa at hans etterfølgere skulle bli «slept fram for konger og stattholdere». På 1900-tallet har dette skjedd i stor utstrekning verden over, noe som utgjør enda et vitnesbyrd om at vi lever i de siste dager. Hvorfor skjer dette? Det er ikke fordi Jehovas vitner er lovbrytere. Men det er ’for Jesu Kristi navns skyld’ — fordi de anerkjenner Kristus som den himmelske Konge, og fordi de i likhet med Jesus «ikke er en del av verden». Jesus forutsa også at «det skal føre til et vitnesbyrd». (Luk. 21: 12, 13; Matt. 24: 9; Joh. 17: 16) Det viste seg virkelig å være sant i forrige tjenesteår. Det ble avlagt et vitnesbyrd for myndighetspersoner i mange land i forbindelse med Jehovas vitners oppriktige anstrengelser for å forsvare retten til å tilbe fritt.

I 1998 rettet Den europeiske menneskerettighetsdomstol oppmerksomheten mot en sak som Jehovas vitner i Bulgaria var involvert i. Hva hadde gått forut for den? De bulgarske myndighetene hadde fratatt Jehovas vitner og cirka 20 andre trossamfunn juridisk anerkjennelse. Saken var blitt nektet fremmet i Bulgarias høyesterett, blant annet fordi Jehovas vitner ikke tror på treenighetslæren og andre av kristenhetens ikke-bibelske læresetninger. Dette førte til at det ble foretatt arrestasjoner, at møter ble oppløst, og at religiøs litteratur ble beslaglagt. Menneskerettighetsdomstolen oppfordret Bulgaria på det sterkeste til å ordne opp i saken med Jehovas vitner i all minnelighet. Som følge av det gav Bulgaria i oktober 1998 Jehovas vitner igjen juridisk anerkjennelse. Det gjorde det mulig å sende fire misjonærer fra Gileads 106. klasse til Bulgaria for å hjelpe forkynnerne der med å gjøre folk kjent med det gode budskap om Riket.

I Frankrike har Jehovas vitner også hatt juridiske problemer, og det har ført til at det er blitt avlagt et stort vitnesbyrd. Vitnene er blitt offentlig vanæret. Antisektbevegelser har stått bak negative avisartikler om dem. I 1996 stemplet en parlamentarisk rapport Jehovas vitner som en ’farlig sekt’, og i januar 1999 påla myndighetene dem å betale 60 prosent skatt av alle de bidragene de har mottatt. Ingen andre trossamfunn er blitt pålagt noe lignende. Jehovas vitner svarte med en tre dager lang kampanje som startet den 29. januar 1999. De delte ut tolv millioner eksemplarer av traktaten Français, on vous trompe! (Franske menn og kvinner, dere blir ført bak lyset!)

Den første dagen av kampanjen ble det holdt en pressekonferanse for å opplyse om hva som skulle gjøres. Ved middagstider brakte TV og radio informasjonen videre. Over 60 landsdekkende og lokale aviser og blad skrev om aktiviteten, og de brukte slike overskrifter som «Jehova innkaller Frankrike som vitne» og «Jehovas vitners operasjon ’sannhet’».

Den første dagen var det titusener av forkynnere som delte ut traktaten ved togstasjoner, fabrikker, kontorer, butikker, torg og andre steder. Det var ikke mange som sa nei takk.

En fengselsbetjent kom bort til en bror som forkynte i nærheten av et fengsel. Da fengselsbetjenten ble tilbudt en traktat, sa han: «Jeg trenger flere; det er mange mennesker der inne.» I et annet tilfelle var det noen eldre som tok bussen hjem til aldershjemmet, som gav uttrykk for at de var skuffet over at de ikke hadde fått traktaten. Sjåføren bad dem som ville ha en traktat, om å rekke opp hånden. Så kjørte han til et sted hvor han hadde sett et Jehovas vitne, og spurte om å få det ønskede antall traktater.

På et torg i byen Grenoble var det imidlertid en kvinne som hadde fått en traktat, som skjelte ut det vitnet som hadde gitt henne den. Vår bror bevarte roen. Men skrikingen til denne kvinnen vakte oppmerksomhet, og innehavere av salgsbodene og folk som var ute og handlet, ropte plutselig: «Leve Jehova!» Motstanderen forlot stedet.

Hva førte kampanjen til alt i alt? Aktiviteten oppildnet menigheter over hele Frankrike. Flere hundre som var blitt uvirksomme, ble av hjertet tilskyndt til å delta i denne spesielle kampanjen. Forkynnere i alle deler av landet gav uttrykk for at de var svært glad for at de fikk muligheten til å forsvare sin tro på denne måten. Avdelingskontoret fikk tusener av telefoner og brev fra allmennheten. Noen viste intoleranse. Mange gav uttrykk for sin støtte. Hele helgen var det folk som bad om å få besøk, og det ble startet mange hjemmebibelstudier.

Og hva med den skatten som myndighetene har pålagt brødrene? Som reaksjon på det som er blitt gjort, er høytstående myndighetspersoner blitt konfrontert med omfattende juridisk dokumentasjon om Jehovas vitner — et stort vitnesbyrd! Avgjørelsen i skattesaken er blitt anket, og den kommer til å bli prøvd helt opp til Den europeiske menneskerettighetsdomstol hvis det skulle bli nødvendig.

I flere år har bykommunen Oradell i New Jersey i USA motarbeidet forkynnelsen av det gode budskap. Bykommunen bestemte at Jehovas vitner ikke kunne utføre sin offentlige tjeneste uten først å innhente tillatelse til det og å ha på seg et spesielt merke. Det ble gjort gjentatte forsøk på å overbevise borgermesteren og bystyret om at disse kravene var grunnlovsstridige, men uten hell. For å prøve loven ble saken til slutt brakt inn for en distriktsdomstol i staten New Jersey. Det var første gang på 50 år at vi gikk til et slikt skritt i USA for å forsvare vår rett til å forkynne offentlig. I det klagemålet som vi brakte inn for retten, forklarte vi det bibelske grunnlaget for vår virksomhet, og hvordan den blir drevet. På den måten ble det avlagt et fint vitnesbyrd.

Den 8. mars 1999 hadde distriktsdommeren et møte med representanter fra vår juridiske avdeling og fra bykommunen Oradell. Bykommunen ble pålagt å forandre sine lovbestemmelser. På byrådsmøtet den 16. mars vedtok bystyret og borgermesteren en resolusjon som fritok religiøse organisasjoner fra kravene om å innhente tillatelse og å ha på seg et spesielt merke. Jehovas vitner kan igjen forkynne det gode budskap i Oradell uten å være pålagt grunnlovsstridige restriksjoner.

Hver gang Jehovas navn eller det folk som bærer hans navn, blir nevnt i retten, på et parlamentsmøte eller under en kongresshøring, blir det avlagt et vitnesbyrd for personer «i høye stillinger», som kanskje ellers sjelden får høre budskapet om Riket. (1. Tim. 2: 2) Og av og til får vi enda mer direkte og omfattende muligheter til å avlegge vitnesbyrd. Slik har det vært i Russland.

Fra september 1998 til mars 1999 i en trang rettssal i Moskva i Russland ble det gjort iherdige anstrengelser for å forby Jehovas vitners religiøse virksomhet i Moskva. Men Jehovas vitner ble så langt fra brakt til taushet i denne rettssalen. Tvert imot gav det dem anledning til å avlegge et kraftig vitnesbyrd.

I samarbeid med justisdepartementet i Moskva og en antisektorganisasjon som har tilknytning til den russisk-ortodokse kirke, kom påtalemyndigheten i Moskva med uberettigede anklager i et forsøk på å oppløse Moskva menighet av Jehovas vitner. Under normale forhold ville en domstol som behandler et sivilt søksmål, anse det som upassende å foreta en kritisk analyse av religiøse læresetninger og trosoppfatninger i rettssalen. Men ettersom anklagene også omfattet Jehovas vitners lære og praksis, ble det i første rekke det rettssaken dreide seg om.

I rettssalen argumenterte aktoratet med at litteraturen vår skaper religiøs strid. Hvordan? Vi lærer at vi har den sanne religion. En av forsvarsadvokatene, som selv er et av Jehovas vitner, svarte på dette ved å gi dommeren og aktor en bibel. Så leste han Efeserne 4: 5, hvor det står: «[Det er] én Herre, én tro, én dåp.» Vår russiske bror fortsatte forsvaret, som var basert på Bibelen. Han imøtegikk andre av påtalemyndighetens anklagepunkter ved å sitere slike skriftsteder som Jakob 1: 27, Johannes 17: 16 og Åpenbaringen 18: 1—4, som viser nødvendigheten av å være ’atskilt fra verden’. Aktor argumenterte ved å si at det siste skriftstedet, som omtaler Babylon den store, krenker andre folks religion når det blir anvendt på dem. Men en som er filosofiprofessor og universitetslektor, sa senere: «Ekspertene er ikke klar over at det egentlig er Bibelen de anklager, når de anklager Jehovas vitners lære.»

Under rettssaken ble det også anledning til å lese opp fra de av Jehovas vitners publikasjoner som påtalemyndigheten hadde tatt med i klagemålet. Men nå ble det lest mer fullstendige utsnitt enn de løsrevne sitatene, slik at våre trosoppfatninger ble riktig framstilt. Dermed ble ethvert grunnlag for anklager om lovovertredelse fjernet. Hele fem vitenskapelige undersøkelser som framstående russiske fagfolk hadde foretatt, ble lagt fram, og disse imøtegikk påtalemyndighetens anklager. Det ble også lagt vekt på internasjonale rettsavgjørelser og traktater som krever respekt for religionsfriheten.

Hvordan hadde det gått med Jesus dersom han var underlagt den russiske lov av 1997 som dette søksmålet er basert på? En kanadisk advokat, som også er et av Jehovas vitner, tok opp dette under rettssaken. Han sa: ’Ja, Jesus kritiserte de religiøse lederne på sin tid og anvendte ordene i Johannes 8: 44, 45 på dem. Der står det: «Dere er av deres far Djevelen.» Som det framgår av Matteus 15: 2—9, fordømte Jesus de tradisjonene som var i strid med Guds Ord. Betyr det som står i Matteus 10: 34—37, at Jesus prøvde å ødelegge familier? Nei, han fortalte bare om en uunngåelig følge av den måten mennesker reagerer på. Og Lukas 18: 15, 16 viser at Jesus bad små barn komme til ham. Lokket han derved tenåringer og mindreårige barn til kristendommen? Og hvorfor ønsket de religiøse motstanderne å sette en stopper for Jesu forkynnelse? Johannes 11: 47, 48 viser at det var fordi det var mange som fulgte Jesus, og de jødiske prestene fryktet at de var i ferd med å miste medlemmer. Vi kan nok se visse likheter i vår tid.’ Det er tydelig at hvis Jesus hadde forkynt i Moskva, ville de anklagene som er blitt reist mot Jehovas vitner i denne saken, også kunne ha blitt reist mot ham. Men hvem tar feil? Det må selvfølgelig være anklagerne, for Jesus «begikk ingen synd». — 1. Pet. 2: 22.

Aktoratet satte spørsmålstegn ved Jehovas vitners lære, og som svar brukte en russisk advokat, som er vår bror, Bibelen og leste Daniel 2: 44, 45 og 2. Timoteus 3: 1—5. Senere samme ettermiddag gav et Jehovas vitne i tredje generasjon vitneforklaring. Den viste at det har vært Jehovas vitner i Russland i mange tiår. Vitneforklaringen var også en påminnelse om de lidelsene som Jehovas vitner utholdt da de var forvist til Sibir, og da de ble utsatt for andre undertrykkende handlinger i de årene arbeidet var forbudt av sovjetregimet. — Se Våkn opp! for 22. april 1999, sidene 20—25.

Det var også en tredje forsvarsadvokat som representerte Jehovas vitner. Selv er hun ikke et av Jehovas vitner, men hun er svært fordomsfri og har stor erfaring når det gjelder å forsvare menneskerettighetene. Også hun fikk anledning til å åpne Bibelen og henlede rettens oppmerksomhet på flere skriftsteder. Hun viste til Åpenbaringen 14: 1; 16: 16; 20: 6 og Salme 37: 9, 10 og utfordret så aktoratets religiøse «ekspert» til å vise på hvilke punkter Jehovas vitner tar feil. Det klarte han ikke.

Den 29. april 1999 registrerte interessant nok det russiske justisdepartementet Jehovas vitner som en religiøs organisasjon igjen. Men det førte verken til at rettssaken i Moskva ble avvist, eller til at domstolen traff en avgjørelse i Jehovas vitners favør. Nei, domstolen venter på at et «ekspertpanel» som dommeren har utnevnt, skal foreta en analyse av Jehovas vitners litteratur. Uansett hvilken konklusjon som blir trukket, kan vi være sikker på at den vil bli «til et vitnesbyrd». — Matt. 10: 18.

Aviser og TV-selskaper over hele Russland spredte nyhetsmeldinger om rettssaken, så det var ikke bare for dem som var til stede i rettssalen, det ble avlagt vitnesbyrd. Jehovas vitner i Russland laget også et referat fra rettssaken hver dag og gjorde det tilgjengelig for pressen og for allmennheten. Fullstendige sitater fra Vakttårnets publikasjoner, som aktoratet hadde brukt på en feilaktig måte, ble også gjort tilgjengelige. Og mange historiske bakgrunnsopplysninger om Jehovas vitner ble skaffet til veie. Representanter for minst sju store internasjonale nyhetsbyråer var til stede til forskjellige tider under rettssaken. Andre nasjoners ambassader og menneskerettighetsorganisasjoner viste stor interesse for rettssaken. Den 11. mars vedtok Europaparlamentet en resolusjon som oppfordret russiske embetsmenn på alle plan til å garantere religionsfriheten, og på den måten leve opp til de internasjonale avtalene som deres regjering har vært med på å inngå. Måneden etter undertegnet elleve av medlemmene av Europarådets parlamentariske forsamling enda et dokument som uttrykte bekymring over utviklingen av rettssaken i Moskva.

I mellomtiden merker brødrene i Moskva og resten av Russland at de er ’gjenstand for hat’ fra motstandere av Rikets budskap. Under et menighetsmøte i St. Petersburg ble en gassbombe detonert. En motstander med våpen overfalt en eldre søster da hun var ute i felttjenesten. Og 2000 Jehovas vitner i Moskva mistet sitt møtested fordi leiekontrakter ble brutt, så brødrene ble tvunget til å se seg om etter andre lokaler. I august, da Jehovas vitner holdt et områdestevne i Moskva til tross for at det ble gjort forsøk på å hindre det, måtte stadionet evakueres lørdag ettermiddag på grunn av en bombetrussel. Det var likevel 600 som ble døpt på det stevnet, og over 15 100 kom tilbake om søndagen for å høre resten av programmet.

Ja, når Jehovas vitner verden over utfører sin tjeneste, blir de utsatt for press på mange forskjellige måter. Det var derfor fint at ansvarlige brødre kom sammen i april i 1999 for å drøfte aktuelle behov med hensyn til å «forsvare og juridisk sett grunnfeste det gode budskap». — Fil. 1: 7.

Jehovas vitner er fast overbevist om at, som Bibelen sier, ikke noe som helst våpen som blir formet mot ’Jehovas tjenere’, kommer til å ha framgang. (Jes. 54: 17) Og Jeremia 1: 19 lover: «De kommer med sikkerhet til å kjempe mot deg, men de vil ikke få overtaket over deg, for ’jeg er med deg,’ lyder Jehovas utsagn, ’for å utfri deg’.»

[Bilde på side 6]

Daniel Sydlik presenterer «Gi akt på Daniels profeti!» på engelsk

[Bilde på side 6]

Chong-il Park presenterer «Ny verden-oversettelsen» på koreansk

[Bilder på sidene 12 og 13]

Nairobi i Kenya — et av 32 internasjonale stevner

[Bilder på side 14]

Øverst til venstre: Hjelpesendinger blir lastet i Belgia for å bli fraktet til Afrika. Nederst: Flyktninger fra Kongo blir undervist og synger inderlige lovsanger til Jehova

[Bilde på sidene 20 og 21]

Litteratur blir gjort klar til forsendelse fra hovedkontoret