Madagaskar

Madagaskar ligger utenfor østkysten av Afrika og blir noen ganger kalt «Den store, røde øya». Den er virkelig stor, for den er verdens fjerde største øy, og jorden der er rødfarget.

En fransk vitenskapsmann kalte Madagaskar «naturforskernes forjettede land» fordi øya har et rikt og variert plante- og dyreliv. Omkring 80 prosent av de 10 000 blomstrende planteartene på øya finnes ikke noe annet sted på jorden. Det finnes nesten 1000 orkidésorter, og én av dem er vaniljen, som utgjør en viktig eksportartikkel. Det vrimler også av fascinerende dyr, deriblant halvaper og en rekke forskjellige kameleoner med gripehale og gripeføtter. Av øyas 400 amfibie- og krypdyrarter er det bare et titall som også finnes andre steder i verden.

Men det som tiltaler Jehovas tjenere mest på denne øya, er dens befolkning. Madagaskar har over 14 millioner innbyggere, og de danner omkring 20 etniske grupper. Folk i høylandet, i den midtre delen av øya, har asiatiske trekk. De er lyse i huden og har glatt, svart hår. Man tror at de opprinnelig kom fra det som nå er Indonesia. De som bor langs kysten, har afrikansk og arabisk bakgrunn. Det ser ut til at blandingen av disse trekkene gjør det vanskelig å anslå hvor gamle folk er, så foreldre ser ofte ut som om de er like unge som tenåringsbarna sine.

Madagasserne har en av de høyeste fødselsratene i verden, og 80 prosent av befolkningen livnærer seg av jordbruk. Dette har hatt sine skadevirkninger på naturen i det  «forjettede land». Mer enn halvparten av Madagaskars en gang så frodige skoger er enten blitt forringet eller ødelagt.

Til tross for dette er Madagaskar et blomstrende ’forjettet land’. På hvilken måte? Landet er rikt på mennesker som er mottagelige for sannhetens såkorn. Mange setter pris på å høre det gode budskap om at «Jehova selv er blitt konge». De gleder seg over at hans styre skal gjøre det for menneskene som ingen menneskelig regjering noen gang vil kunne gjøre. — Sal. 97: 1.

Hvem er det som har hjulpet innbyggerne på denne store øya til virkelig å forstå hva Jehovas kongedømme betyr? Omkring 40 prosent av befolkningen tilhører riktignok kristenhetens kirkesamfunn, men misjonærene deres har ikke klart å innprente kristne normer i madagassernes hjerte, slik at de lever etter dem. En innfødt madagasser sa en gang: «La meg fortelle Dem noe, monsieur. Vi madagassere er bare blitt vaksinert med kristendommen. Det finnes ikke én madagasser, nei ikke en eneste, ikke engang blant dannede [europeiserte] mennesker, som ville bygge et hus uten først å rådføre seg med en spåmann for å finne ut hvilken dag det ville være gunstigst å begynne. Gammel overtro er ikke død.» Det blir fortsatt frambåret dyreofre på høyder og fjelltopper. Fedredyrkelse er vanlig, og heksedoktorer har et sterkt grep på folket. Det ser ut til at den enkeltes hverdag styres mer av de døde enn av de levende.

Guds personlige navn godt kjent

Selv om kristenhetens misjonærer ikke har lyktes i å hjelpe folk til å følge en kristen levemåte, har de på en måte gjort kjent Jehovas navn gjennom sine bibeloversettelser. Ettersom «Det nye testamente» ble utgitt på madagassisk allerede i 1830 og hele Bibelen i 1835, er den madagassiske oversettelsen av Bibelen en av de eldste oversettelsene som finnes  på de innfødtes språk i Afrika. Den protestantiske oversettelsen av Bibelen på madagassisk bruker navnet Jehova til og med i De kristne greske skrifter, og den katolske oversettelsen bruker formen Iaveh i De hebraiske skrifter. (Sal. 83: 16, 18 83: 17, 19; Matt. 4: 7, 10) Derfor bruker folk ofte navnet Jehova til daglig. Når man reiser med en drosje, kan man se slike bibelvers som «Jehova er min Hyrde» skrevet på madagassisk. (Sal. 23: 1) Man kan også se Guds navn i bibelvers som er trykt på et stort tøystykke som kalles lamba, en kledning som blir brukt av kvinner.

Hvem er det så som har hjulpet folk her til ikke bare å lære hva Guds navn er, men også til å forstå at Jehova er Overherre i deres liv?

Det gode budskap når Den store, røde øya

I 1925 begynte bibelstudentene, som Jehovas vitner da var kjent som, å hjelpe folk på Madagaskar til å forstå Guds Ord. I september 1933 ble det avlagt et enda større vitnesbyrd på øya. Da kom to modige menn med misjonsiver, Robert Nisbet og Bert McLuckie, fra Sør-Afrika til kystbyen Toamasina via Mauritius. De forkynte det gode budskap om Guds rike. Siden det var så få Jehovas vitner i Afrika på den tiden, bestrebet de seg på å gjøre det gode budskap kjent for så mange som mulig i løpet av kort tid. Robert Nisbet forteller: «Den litteraturen vi hadde på fransk, tok raskt slutt. Vi avla bare et vitnesbyrd om Guds rike og leverte litteratur, og så drog vi til et annet distrikt som ikke var blitt gjennomarbeidet.»

Etter at bror Nisbet og bror McLuckie hadde forkynt i Toamasina, satte de kursen innover i landet til Tananarive, hovedstaden. Tananarive er det franske ordet for Antananarivo, som betyr «byen for tusen». Den fikk sitt navn i forbindelse med at kong Andrianjaka lot tusen mann holde vakt  rundt byen for å beskytte den mens han i 1607 utropte den til hovedstad i sitt rike. Bert McLuckie forteller hvilket inntrykk han fikk av hovedstaden: «Tananarive hadde form av en hestesko, med jernbanestasjonen i den åpne enden av den buede bergryggen. Inne i ’hesteskoen’ lå byens forretningsstrøk, omgitt av boligområdene. Innbyggerne måtte bokstavelig talt gå hundrevis av trappetrinn oppover skråningen når de skulle hjem.»

Hvordan reagerte folk i hovedstaden? Robert Nisbet forteller: «De tok villig imot litteratur på fransk, og noen abonnerte på Den Gylne Tidsalder (nå Våkn opp!) på fransk. Ettersom det var mange som stilte spørsmål, gikk vi tilbake til en del for å snakke mer med dem.» Bror Nisbet tenkte på de opplevelsene de hadde hatt, og sa: «Vi likte den forstandige lokalbefolkningen svært godt.»

De to brødrene hadde imidlertid problemer når de skulle kommunisere med folk, for det var svært få som forstod engelsk. De forsøkte likevel å nå så mange som mulig helt til de gikk tom for litteratur. Det ble ikke opprettet noen gruppe eller menighet i løpet av den måneden de var der, men de brukte 185 timer på å fortelle andre om Jehova, leverte 214 bøker og 828 brosjyrer og tegnet 21 abonnementer. Sannhetens såkorn var blitt sådd, men det skulle gå enda 22 år før de ble viet nok oppmerksomhet til at de kunne spire og gro.

Madagassere tar imot sannheten

I oktober 1955, etter at områdestevnet «Det triumferende rike» var blitt holdt i Paris, drog to spesialpionerer fra Frankrike til Tananarive via kystbyen Toamasina. Da de hadde gått av toget, ble de stående en stund foran stasjonen. De så seg omkring og la merke til «hesteskoen» med de flere tusen husene som lå i fjellskråningen som om de var hyller på en vegg.  Adam Lisiak, en tidligere kullgruvearbeider av polsk avstamning, sa til partneren sin, Edouard Marlot: «Se Edouard, alt dette er vårt distrikt!» Edouard svarte: «Adam, hva gjør vi her? Folk her er velutdannede mennesker; det er ikke vi. Hva skal vi gjøre, Adam?» De utrettet imidlertid mye godt på denne øya.

På den tiden var Madagaskar en fransk koloni. Siden Vakttårnet var forbudt i Frankrike og i franske territorier, tilbød de Våkn opp! på fransk, som folk bare kunne få ved å abonnere på det. I løpet av de seks første månedene tegnet de 1047 abonnementer. Bror Lisiak pleide å fortelle hvordan det ene eksemplaret av Våkn opp!, som de viste fram om og om igjen, til slutt ble en bunke med uleselige papirark. Men de tegnet likevel abonnementer bare ved å vise fram denne papirbunken.

Bror Lisiak og bror Marlot kastet ikke bort tiden. De gjennomarbeidet distriktet og ledet hjemmebibelstudier. Snart fikk Jehovas vitner låne klasserommet på en barneskole gratis, slik at de kunne holde møtene sine der. Det var trebenker der, og alt var beregnet på små barn — så det var ikke så behagelig for voksne. Likevel var det ingen som klaget.

Etter seks måneder rapporterte den første madagassiske forkynneren, Rabehasy Noël, sin felttjeneste. Så begynte andre å ta del i forkynnelsesarbeidet. I slutten av tjenesteåret 1956 søkte en gruppe på åtte om å danne Tananarive menighet av Jehovas vitner. (Legg merke til at man på madagassisk skriver fornavnet til slutt.)

En av de første som viste interesse på Madagaskar, var en ung madagassisk kvinne, Razanaboahangy Narcisse. I 1956 la Narcisse merke til to menn som regelmessig gikk forbi den butikken hun arbeidet i. En dag kom en av mennene inn i butikken og kjøpte noen skiver med skinke. Da han gikk, hadde  alle som arbeidet der, et eksemplar av den lille traktaten Liv i en ny verden på madagassisk. Narcisse sier: «Jeg var ikke interessert i budskapet. Men mor, som visste at jeg likte å lese, abonnerte på Våkn opp! på fransk til meg og tok imot tilbudet om et bibelstudium på mine vegne, uten å spørre meg.» Narcisse begynte å studere sammen med Jehovas vitner, men hun håpet at de ville la henne være i fred så snart de fant ut at hun egentlig ikke var interessert. Men hun ble mer interessert enn hun først hadde trodd. Da hun fikk kjennskap til hva Bibelen sier om sjelen og forstod at fedredyrkelse er galt, skjønte hun at det var sannheten hun lærte.

I 1959 var Razanaboahangy Narcisse rede til å bli døpt i vann som symbol på sin innvielse til Jehova. Hun begynte så i heltidstjenesten. Senere giftet hun seg med Edouard Marlot. Hun var et fint eksempel når det gjelder å være utholdende i heltidstjenesten.

 Bror Lisiak tjente i Antananarivo hele den tiden han var spesialpioner på Madagaskar. Han hadde gjenbesøk og studier overalt. For mange var han kjent som vazaha (den hvite personen) uten hår. Det hendte ofte at beboerne bare tok seg på hodet for å vise at Adam hadde vært der. Rasaona Gervais, en bror i en fransktalende menighet i Antananarivo, sier: «Bror Adam var tålmodig, men bestemt. I den tiden han studerte med meg, bad jeg gjerne andre fortelle ham at jeg ikke var hjemme, men Adam kom alltid tilbake. Helt fra første stund inviterte han meg til å komme på møtene, noe jeg også gjorde. Han var trofast mot Jehovas organisasjon og lærte meg å framelske den samme trofaste ånd.»

I 1970 ble bror Lisiak og bror Marlot sendt til den nærliggende franske øya Réunion. Bror Lisiak drog senere tilbake til Frankrike, hvor han døde i Marseille i januar 1988. Edouard Marlot bor på Réunion sammen med familien sin.

Flere pionerer hjelper til med arbeidet

Det ble gjort mye for å holde fram Rikets budskap for folk på Madagaskar. Antoine og Gilberte Branca, et ektepar fra Frankrike, kom hit i 1957, og de tjente deretter i Antananarivo. Gilberte ble uteksaminert fra den 24. klassen ved Vakttårnets bibelskole Gilead, og senere gjennomgikk mannen hennes også Gilead. De ble værende i sitt tildelte distrikt etter at datteren deres, Anna, ble født i 1961. Simone Berclaz, som Gilberte hadde studert Bibelen med i Sveits, flyttet også til Madagaskar for å hjelpe til med arbeidet.

Florent og Henriette Chabot, som også var spesialpionerer, kom fra Frankrike til Madagaskar i 1960 og begynte å tjene i Diégo-Suarez (nå Antsiranana) i den nordlige delen av Madagaskar. Bror Chabot sier: «Den gangen var det slik at da mange pionerer forlot hjemmet sitt og familien sin for å dra til fjerne land, trodde de at de aldri skulle vende tilbake  før Harmageddon, så de tok endelig farvel med familien sin. Akkurat slik var det med oss.»

En mann som bror Chabot studerte med, kom første gang i kontakt med sannheten en gang han kjøpte litt sukker. En kinesisk forretningsmann som abonnerte på Våkn opp!, brukte sidene i bladet som innpakningspapir til varene sine. Var bladet bortkastet? Ratsimbazafy Charles kjøpte sukker av mannen. Det var helt oppi et kremmerhus som var laget av den siste siden i et av bladene. Charles leste en annonse for boken «Dette betyr evig liv» og skrev til avdelingskontoret i Frankrike for å få tak i den. I mellomtiden traff bror Chabot ham, leverte ham boken og startet et bibelstudium med ham. Han gjorde raske framskritt og begynte å komme på møtene.

Men Charles måtte ordne opp i familielivet sitt. Han var separert fra sin kone og levde sammen med en annen kvinne, som han hadde barn sammen med. For at han skulle kunne bli døpt som en kristen, måtte han være lovformelig gift. (Hebr. 13: 4) Rettsprosessen begynte allerede i 1960, men det var først i 1967 han hadde han fått ordnet med alt papirarbeidet. På det tidspunktet brant imidlertid rådhuset i Diégo-Suares ned, og Charles’ personlige dokumenter ble ødelagt. (Fork. 9: 11) Han måtte gjøre alt arbeidet om igjen, men denne gangen tok det bare et år. Myndighetene var imponert over hans beslutning om å innrette sitt liv etter Guds normer. Endelig var han skikket til å bli en Rikets forkynner og bli døpt. Hans kone ble også døpt. Charles har tjent som eldste i Diégo-Suarez og i Antananarivo.

De strever med å lære seg språket

I 1961 kom Laval og Irene Carbonneau til Madagaskar som misjonærer. De hadde reist i kretstjenesten i den fransktalende delen av Canada. De flyttet inn i en leilighet i første etasje i et typisk madagassisk hus. Den hadde et lite soverom,  en liten spisestue, et lite kjøkken, et lite bad med kaldt vann og en liten innebygd veranda. Bror Carbonneau forteller: «Vi fikk rotter, mus og kakerlakker med på kjøpet. Min kone kjente til og med igjen en av rottene på den avbitte halen. Hver gang hun møtte den, kalte hun den for ’Monsieur le Prince’ og bad høflig om å få komme forbi.»

Siden Laval kunne fransk og hans kone gikk inn for å lære seg det, kunne de kommunisere med befolkningen. Men slik var det ikke med Raimo og Veera Kuokkanen fra Finland. De kom til Madagaskar i slutten av januar 1962. Det var ikke vanskelig å få øye på dem da de kom ut av flyet. Siden de hadde reist fra Finland midt på vinteren, hadde de på seg pelsluer og andre tykke, varme klær. De var simpelthen nødt til å bytte til noe annet i denne tropevarmen. Raimo kunne engelsk, men ikke fransk. Veera kunne ikke noen av delene. Irene Carbonneau benyttet engelsk når hun skulle lære dem fransk, så Raimo måtte oversette alt fra engelsk til finsk for sin kone. Men siden Veera hadde fullført hele sin skolegang på svensk, måtte all grammatikken forklares på svensk. Raimo kunne heldigvis litt svensk også. Høres det komplisert ut? Det var det også. Men etter omkring to måneder begynte det å demre for dem. De begynte å kjenne igjen enkelte ord på fransk. Men da de endelig behersket fransk, måtte de lære seg madagassisk.

Noen år senere, da bror Kuokkanens språklærer ikke var tilgjengelig lenger, måtte han selv tolke et foredrag til fransk  som ble holdt av Malcolm Vigo, en besøkende sonetilsynsmann. Bror Kuokkanen husker fortsatt at han ikke kunne det franske ordet for «plog» som er brukt i Lukas 9: 62. Da han prøvde å komme med en beskrivelse, sperret tilhørerne øynene opp i forbløffelse, for den passet ikke med den måten man pløyer på på Madagaskar, hvor man bruker pukkelokser til å gjøre denne jobben. En annen gang da han prøvde å si på fransk at brødrene i Malawi holdt møter under et mangotre, plasserte han hele menigheten oppi treet. Han måtte lære seg å le sammen med dem som ikke klarte å la være å le.

I april 1962 kom et annet misjonærektepar, Samuel og Thelma Gilman. De kom fra USA. Sam husker godt de kommunikasjonsproblemene han stod overfor. «For å komme i orden i det nye hjemmet vårt trengte vi en lang garderobestang. Bror Kuokkanen og jeg gikk derfor inn i jernvareforretningen på hjørnet og spurte etter en seks meter lang stang. Vi brukte det ordet vi fant i den lille lommeordboken som vi hadde med oss. Du kan sikkert forestille deg ansiktsuttrykkene til dem som stod i butikken, da vi spurte om de hadde en pipe — en tobakkspipe — som var seks meter lang!»

Besøk fra hovedkontoret

Tallet på dem som kunngjorde at «Jehova selv er blitt konge», økte ytterligere med hjelp fra utenlandske forkynnere. I tjenesteåret 1959 hadde Madagaskar et høydepunkt på 41 forkynnere. Det året kom Selskapet Vakttårnets president, N.H. Knorr, på besøk for å oppmuntre brødrene.

Da Milton Henschel, bror Knorrs sekretær, fire år senere besøkte afrikanske land, var Madagaskar igjen oppført på reiseruten. Han viet misjonærene og spesialpionerene her spesiell oppmerksomhet. Alle de som var til stede, ble svært oppmuntret. Bror Henschel fortalte dem opplevelser fra den tiden han selv var pioner. Før det tjenesteåret var omme,  hadde antall forkynnere på Madagaskar passert 100.

Etter bror Henschels besøk ble innfødte brødre og søstre innbudt til å tjene som spesialpionerer. Fordi de var madagassere, kunne de på en virkningsfull måte gå foran i arbeidet med å forkynne i nye distrikter. Andriamoara Félix var én av dem. Han begynte som spesialpioner i 1965. Siden da har han tjent som reisende tilsynsmann, og han har i mange år vært medlem av Betel-familien på Madagaskar. Selv etter at han og hans kone, Honorine, fikk barn, har han fortsatt i heltidstjenesten. Hans kone arbeider på deltid på oversettelsesavdelingen ved avdelingskontoret.

Har deres iver i tjenesten for Jehova vært til hjelp for barna deres? Datteren deres, Miora, er nå gift og tjener som spesialpioner sammen med mannen sin. Sønnen deres, Timoty, som fortsatt bor hjemme, er hjelpepioner fra tid til annen.

Et avdelingskontor på Madagaskar

Da arbeidet med å forkynne det gode budskap på Madagaskar kom i gang regelmessig i 1955, var det avdelingskontoret på Mauritius som førte tilsyn med arbeidet. Fra 1959 til 1962 var det avdelingskontoret i Frankrike som hadde dette ansvaret. Men fra 1963 av fikk Madagaskar sitt eget avdelingskontor. Raimo Kuokkanen ble utnevnt til å være avdelingstjener. Til å begynne med klarte han å ta hånd om størstedelen av det daglige arbeidet selv.

Avdelingskontoret var først bare i et leid hus som også tjente som misjonærhjem. Men forholdene i det huset var  langt fra ideelle. Etter at misjonærene hadde flyttet inn, spurte folk på stedet om de ikke var redd for å bo i et hus hvor det spøkte. Og ganske riktig, det skjedde merkelige ting i det huset. Et misjonærektepar så for eksempel at dørhåndtaket beveget seg, men da de åpnet døren for å se om det var noen i entreen, kunne de ikke se noen der. Misjonærene fant ut at det hadde bodd et spiritistisk medium på det rommet. De lette grundig etter eventuelle gjenglemte gjenstander som demonene kunne benytte som kontakter. De fant en mynt som var spikret fast i dørterskelen til rommet deres. Broren fikk etter store anstrengelser fjernet den. Da ble det slutt på de merkelige hendelsene.

Da de spurte eieren av huset om han visste at det spøkte der, innrømmet han: «Jo, det spøker i huset, men jeg trodde ikke at dere hadde noen grunn til å frykte, ettersom dere er misjonærer og tilhører Guds folk.»

Framstilling av litteratur på madagassisk

Nå som forkynnelsesarbeidet gikk framover, ble det nødvendig med mer litteratur på madagassisk. Fram til 1963 fantes det bare noen få traktater på madagassisk, for eksempel Liv i en ny verden og Et brennende helvete — bibelsk sannhet eller hedensk skremmebilde? Man hadde også brosjyren «Dette gode budskap om riket», som ble utgitt på madagassisk i 1959. Forkynnerne brukte ellers litteratur på fransk, da de mer velutdannede snakket og leste det språket. Men det var mange som foretrakk å lese litteratur på sitt morsmål.

 Da det ble gitt tillatelse til å framstille Vakttårnet på madagassisk, ble det behov for mer hjelp ved avdelingskontoret. Rasoamalala Louise, en madagassisk søster, oversatte fra fransk. Hun utførte arbeidet hjemme, og hun skrev alt sammen for hånd. På avdelingskontoret skrev Veera Kuokkanen den oversatte teksten på stensiler, og brødre betjente stensilmaskinen.

Det første nummeret av Vakttårnet på madagassisk kom ut i september 1963 og hadde et opplag på om lag 600. På den tiden kom bladet ut én gang i måneden og inneholdt bare studieartiklene. Forkynnerne var henrykt. De tegnet flere hundre abonnementer i løpet av den første abonnementskampanjen med den madagassiske utgaven av bladet. Etter bare noen få måneder stensilerte avdelingskontoret 3000 eksemplarer av hvert nummer. Tre brødre stensilerte på omgang, så stensilmaskinen gikk nesten døgnet rundt.

En av brødrene sier: «Vi trengte minst 16 stensiler til hvert nummer av Vakttårnet. Hvert blad ble laget ved at vi la sammen åtte papirark med tekst på begge sider. Dette betydde at vi måtte stensilere 24 000 papirark for å framstille 3000 eksemplarer av Vakttårnet. Vi la åtte eller flere bunker med trykte ark på et bord og gikk rundt bordet 3000 ganger mens vi tok opp ett og ett ark. Så heftet vi dem sammen. Ja, alt ble gjort manuelt.»

Med tiden ordnet Selskapet det slik at avdelingskontoret i Sveits trykte Vakttårnet på madagassisk. Nå blir det trykt  to ganger i måneden i Storbritannia, og det har et opplag på 26 000. Ved å studere det får Jehovas vitner på Madagaskar del i den samme åndelige føden samtidig med sine trosfeller verden over.

Det gikk gradvis framover med oversettelsesarbeidet. Tre måneder etter at Vakttårnet ble utgitt på madagassisk, fikk brødrene også boken «Gud er sanndru», et hjelpemiddel til studium av Bibelen, på sitt morsmål. Da Rakotomaro Justin, en spesialpioner som gjorde mye for å hjelpe andre til å lære sannheten å kjenne, fikk boken, holdt han den lenge i hånden uten å si et ord. Så utbrøt han: «Å, hvor god Jehova er som har gitt oss denne boken!» Pionerer tok med seg flere kartonger med bøker for å levere bøkene til åndelig sultne mennesker.

Reisetjenesten

Til å begynne med var det bare én menighet på hele øya. Men etter hvert som det ble opprettet nye misjonærhjem og spesialpionerer ble sendt til forskjellige områder, ble det dannet flere menigheter. I løpet av tjenesteåret 1964 ble det opprettet to nye menigheter. Avdelingskontoret sørget for hjelp til de tre menighetene som da fungerte, ved at en kretstilsynsmann, Laval Carbonneau, og hans kone, Irene, besøkte dem. De reiste med tog. Det var en fornøyelig opplevelse. En gang kjente de for eksempel at det var noe som nappet dem i bena. Det var en gås som befant seg under setet deres og ønsket litt oppmerksomhet.

Da ekteparet Carbonneau måtte reise fra Madagaskar på grunn av familieforpliktelser, tok Raimo Kuokkanen over som kretstilsynsmann. Han og hans kone, Veera, reiste med tog når det var mulig. De reiste med passasjerbåt når de skulle reise fra én kystby til en annen. Noen ganger måtte de ta «taxi-brousses», eller «bushtaxier», som alltid var overfylt  enda de hadde plass til 15 stykker. Slike turer kunne vare fra tidlig om morgenen til sent på kvelden. I regntiden, når bushtaxiene ikke kom fram, reiste ekteparet Kuokkanen med fly. Men det var ingen fornøyelse. Flyselskapet på øya hadde gamle DC-3-fly, og rullebanene var ganske enkelt gressletter. Disse besøkene hos de forskjellige gruppene var anledninger da de på en varm måte kunne gi hverandre åndelig oppmuntring.

En tid tjente bror Kuokkanen både som kretstilsynsmann og som områdetilsynsmann. Dessuten måtte han ta seg av all post ved avdelingskontoret som hadde med krets- og områdetjenesten å gjøre. Men han arbeidet hardt for å gi lokale brødre opplæring. Med tiden ble en av de innfødte spesialpionerene, Rajaobelina Célestin, kvalifisert til å bli den første madagassiske kretstilsynsmann.

Hinduer vender seg til tilbedelsen av Jehova

Etter hvert som det gikk framover med forkynnelsesarbeidet, ble alle slags mennesker kontaktet. (1. Tim. 2: 4) Misjonærene leverte mange bøker og blad til asiater som hadde forretninger i hovedstaden. Dirajlal Bagvandjee, en ung hindu som var kjent som Dirou, var en av dem. Når en misjonær tilbød ham blad i forretningen hans, tok han med glede imot dem. Da onkelen hans døde i 1963, tenkte han: Hvorfor dør folk, og hvilken tilstand er de døde i? Han spurte seg selv om hvorfor Gud tillot at en så god mann døde. Han lurte også på om det var noe håp om å få se de døde igjen.

Kort tid senere traff Simone Berclaz ham da hun forkynte fra hus til hus. På et gjenbesøk brukte hun Bibelen for å besvare de spørsmålene han hadde om de dødes tilstand, og for å forklare det vidunderlige oppstandelseshåpet. (Fork. 9: 5; Apg. 24: 15) Til å begynne med var han forvirret fordi han forsøkte å få det hele til å harmonere med sin hinduiske  oppfatning om sjelevandring. En slik oppfatning gir oss ikke noe håp om å få se våre kjære igjen. Men så snart Dirou fikk brakt klarhet i tingene, forstod han hvor vidunderlig det bibelske håpet om en oppstandelse er. — Joh. 5: 28, 29.

Etter at Dirou hadde hatt bibelstudium i noen uker, begynte han å overvære alle møtene. Så møtte han motstand, spesielt fra faren og fra vennene sine. Dirou kom imidlertid fram til at «Bibelen er logisk og virkelig Guds Ord». Året etter innviet han seg til Jehova og ble døpt.

Dirous far fortsatte ikke desto mindre å motarbeide ham, og han sendte to protestantiske prester til ham for å overbevise ham om at han burde vende tilbake til sine foreldres religion. Da Dirou spurte dem om hvorfor de ikke lærte faren hans sannheten om synden, døden og gjenløsningen, argumenterte prestene med at det femte bud sier at man skal ære sin far og sin mor. Dirou spurte dem om det ville være rett av ham å adlyde det femte bud — ære sin far ved å respektere hans ønsker — og dermed bryte Guds første bud — om ikke å tilbe andre guder. Prestene kunne ikke svare, så de gikk. Deretter oppsøkte de avdelingskontoret og bad Jehovas vitner om å overbevise Dirou om at han måtte vende tilbake til sin fars religion. «Da jeg så dette hykleriet, ble jeg enda sterkere i troen,» sier Dirou.

Etter at faren så hadde oppsøkt trollmenn og politikere for å få hjelp, satte han inn en artikkel i lokalavisen som kom med falske beskyldninger mot Jehovas vitner, og han sluttet å snakke med Dirou. Dirous foreldre hadde fem sønner og tre døtre, og familien som et hele mente at Dirous religion var ødeleggende for deres familieforhold. Dirou var likevel overbevist om at han i første rekke var forpliktet til å adlyde Gud. — Mark. 12: 28—31.

I februar 1967 ble Dirou spesialpioner, og året etter giftet han seg med Simone. Etter at de ble tvunget til å forlate  Madagaskar i juni 1970, tjente de i Kenya i tre år og deretter i India i nesten tjue år. I India tjente han i utvalget ved avdelingskontoret.

Men hva skjedde med Dirous familie? Etter hvert som tiden gikk, begynte faren å lese Bibelen og bibelske publikasjoner. Moren fikk en veldig åpen holdning til Bibelens sannhet, og brødrene og søstrene og dessuten nevøene og niesene ble døpte Jehovas vitner. Alt i alt ble 16 stykker i hans familie tilbedere av Jehova. Noen tjener ved avdelingskontoret på Madagaskar, og andre hjelper til med internasjonale byggeprosjekter. Familien Bagvandjee er et eksempel på hvilke fine frukter denne fruktbare, røde øya har frambrakt i åndelig forstand.

Misjonærene legger et grunnlag

Selskapet Vakttårnet fortsatte å sende misjonærer som skulle hjelpe til med forkynnelsen av det gode budskap på Madagaskar. Blant dem var Margarita Königer og Gisela Hoffmann, to tyske søstre som kom hit i mars 1966. Søster Hoffmann forteller hva som gjorde inntrykk på henne: «Madagaskar har en fredelig atmosfære; det er langt borte fra det travle og hektiske livet i Europa og i Amerika. Noe av det første som forundret meg, var de enorme aloeplantene. Hjemme hadde jeg dyrket dem i blomsterpotter, og jeg var stolt når de ble 15 centimeter høye. Men her var de like høye som hus! Og da jeg gikk hjem fra det første møtet, syntes jeg at stjernene var mye nærmere enn jeg noen gang hadde opplevd før. Her begynte vi å leve et enkelt liv.»

De to søstrene fant raskt ut at innbyggerne på øya var svært varmhjertete og gjestfrie. Søster Königer sa: «Vi erfarte at folk var svært kultiverte. Også gamle bestemødre på landsbygda likte å lese Bibelen og bibelsk litteratur. De likte å bytte til seg bøker. Barna kom løpende etter oss for å bytte  ris med bladene Vakttårnet og Våkn opp!» Disse to søstrene og ekteparet Branca startet forkynnelsesarbeidet i Fianarantsoa og styrket en liten gruppe i Ambositra. Begge disse byene ligger sør for Antananarivo.

Det var også andre modige misjonærer som satte i gang arbeidet i nye distrikter. Hugh Haisley og Thomas Baynes tjente i Toliara, en kystby i den sørlige delen av Madagaskar. Mary Dolinski fra Canada tjente i Taolanaro sammen med Edouard og Narcisse Marlot.

I 1961, da de første misjonærene ble sendt til Madagaskar, var det bare litt over 75 forkynnere som rapporterte. I 1970, etter at arbeidet med å gjøre disipler hadde pågått i nesten ti år, gledet disse misjonærene seg over at det ble nådd et høydepunkt på 469 forkynnere — en økning på 525 prosent! Men mørke skyer nærmet seg. Helt siden 1967 var det ingen nye misjonærer som hadde fått innreisetillatelse til Madagaskar.

Problemene begynte den 5. juni 1970 kl. 16. Sikkerhetspolitiet oppsøkte avdelingskontoret og sa til Samuel Gilman at alle misjonærene måtte melde seg hos sikkerhetspolitiet neste dag. De misjonærene som befant seg i hovedstaden på det tidspunktet — bror Gilman, bror Kuokkanen og bror Lisiak — møtte opp hos sjefen for sikkerhetspolitiet. De fikk ganske kort vite at alle Jehovas vitners misjonærer måtte forlate landet straks, ja med det flyet som skulle gå samme kveld! «Prøv ikke å forstå hvorfor, for dere kommer aldri til å finne ut hva som er grunnen; bare dra nå,» fikk de høre. Noen hadde noen dager tidligere fått nye visa som gjaldt i tre år. Da de påpekte at visaene deres fortsatt var gyldige, bad politisjefen om å få se passene deres. Så stemplet han Anuulé (ugyldig) i passene, og brødrene fikk vite at de nå oppholdt seg ulovlig i landet.

Misjonærene kunne ikke dra den kvelden. Tidlig mandag morgen gikk de til sine respektive lands konsulater eller ambassader  og bad om hjelp. Men alle de 20 misjonærene måtte forlate landet innen lørdag den 20. juni 1970. De fleste drog til Kenya. De som var franske statsborgere, drog til Réunion, som er fransk territorium. Brødre og søstre fra alle deler av Madagaskar kom for å ta farvel med dem. De innfødte vitnene gråt, og misjonærene gråt. Noen av dem hadde vært på Madagaskar i mange år, og de følte seg hjemme her.

Mens misjonærene var på Madagaskar, prøvde de å lære folk at de måtte bygge sin tro på Guds Ord, ha tillit til Jehova og verdsette Jesu Kristi rolle i Guds hensikt. (1. Kor. 3: 5—14) Florent Chabot sa derfor på det siste møtet han ledet før han forlot landet: «Hvis dere er blitt etterfølgere av misjonærene, vil dere ikke klare å fortsette å være Jehovas vitner etter at misjonærene har dratt. Men hvis dere er blitt vitner for Jehova, vil dere fortsette å være det også etter at misjonærene har dratt.»

Forbudet

Den 8. august 1970 ble forbudet mot Jehovas vitner offentliggjort. Hva ville skje med de madagassiske vitnene? Da innenriksministeren ble spurt om det, sa han: «Ikke vær bekymret. Etter at misjonærene har dratt, skal vi ta oss av dem.» Så gjorde han som om han knuste noe mellom hendene.

Heldigvis ble ikke de innfødte vitnene utsatt for hard forfølgelse. Men hva følte de innfødte brødrene og søstrene da misjonærene ble utvist? Ravelojaona Rahantamalala, som hadde kjent misjonærene fra hun var en liten jente, sa: «Da misjonærene måtte dra, var det mange av brødrene på stedet som ble motløse. Noen ønsket ikke lenger å være Jehovas vitner.»

Årsrapporten for tjenesteåret 1971 viste en nedgang i antall forkynnere på tolv prosent. Noen gav tydeligvis etter  for menneskefrykt og sluttet å forkynne det gode budskap. (Ordsp. 29: 25) Men de fleste viste at de hadde en sterk tro. Og i det tredje året var man igjen vitne til økning på Madagaskar.

I begynnelsen ble møtene holdt hjemme hos de forskjellige brødrene, og det var tre—fire familier til stede. Antall til stede på møtene økte gradvis. I Manakambahiny-området i Antananarivo stilte søster Ravelojaona hjemmet sitt til rådighet som møtested. Takket være Jehova oppstod det ingen alvorlige situasjoner, selv ikke i tider med indre uroligheter. Søster Ravelojaona sier: «Den lille gruppen i Manakambahiny ble til minst ti menigheter. Jehova velsignet våre anstrengelser i arbeidet med å forkynne og gjøre disipler gjennom alle de årene det var forbudt.»

Opplært til å ta ledelsen

Det ble nedsatt et utvalg som skulle føre tilsyn med Jehovas vitners virksomhet på Madagaskar og opprettholde kontakten med det styrende råd. Ansvaret for arbeidet med å forkynne om Riket på Madagaskar ble lagt på skuldrene til Jehovas vitner på øya. Under forbudet brukte brødrene kjælenavnet Ineny, som betyr «mamma», når de omtalte Selskapet. Like etter at forbudet ble opphevet, sørget Ineny for den nødvendige hjelp. Hvordan?

Milton Henschel fra hovedkontoret besøkte Madagaskar som sonetilsynsmann. Han traff bestemte tiltak for at de madagassiske brødrene skulle få dekket sitt åndelige behov. To ansvarlige brødre ble innbudt til å komme til Jehovas synlige organisasjons hovedsete for å få opplæring. De hadde stort utbytte av dette trass i språkproblemer, og de ble bedre kvalifisert til å ta fatt på det arbeidet som lå foran dem.

Bror Henschel anbefalte også at en madagassisk spesialpioner fikk gjennomgå Gilead-skolen. Det ville sette ham  bedre i stand til å ta ledelsen i arbeidet med å forkynne om Riket. Andriamasy Théodore, en ung mann som snakket engelsk og hadde hjulpet til med å oversette brev, ble valgt ut. Han sier om den opplæringen som han fikk ved Gilead: «I løpet av fem måneder studerte vi Bibelen grundig, noe som gav meg gode studievaner. Jeg arbeidet halve dagen i forskjellige avdelinger på Betel, og det gav meg mange muligheter til å se hvordan Jehovas synlige organisasjon fungerer. Fellesskapet med salvede brødre og søstre var noe av det mest givende jeg opplevde ved Gilead. Jeg lærte mye av den gavmildhet, gjestfrihet og ydmykhet de viste.»

Etter at bror Andriamasy kom tilbake fra Gilead, ble han sendt ut i distriktet for at han skulle gjøre god bruk av det han hadde lært. Den opplæringen han hadde fått, styrket ham i troen og satte ham også i stand til å oppmuntre sine kristne brødre i disse vanskelige årene. Han er fortsatt opptatt i tjenesten og hjelper innimellom til med forskjellige oppgaver på avdelingskontoret. I den senere tid har han undervist nye misjonærer i madagassisk.

De fortsatte å tjene trass i forbud

Jehovas vitner holdt en lav profil under forbudet, men de fortsatte å utøve den sanne tilbedelse. Hvert eneste nummer av Vakttårnet ble oversatt. (Jes. 65: 13) De kom sammen i private hjem for å oppmuntre hverandre. (Hebr. 10: 23—25) Kretstilsynsmenn besøkte menighetene. Det ble organisert  område- og kretsstevner, og det ble til og med holdt store sammenkomster ute i skogen. Der, langt borte fra byen, kunne det noen ganger være så mange som 1500 til stede. I 1972 ble det opprettet et kontor og et litteraturlager i en leid leilighet. Én ansvarlig bror fra hver av de elleve menighetene som fantes da, hentet litteratur på lageret. Bror Andriamoara, som hadde ansvaret for lageret en tid, husker at brødrene bar bort kartonger med litteratur åpenlyst, like for øynene på naboene.

I de første årene under forbudet var vitnene veldig forsiktige. Noen ganger følte de at politiet holdt dem under oppsikt og fulgte etter dem. Derfor forkynte de for det meste uformelt. Når de gikk fra hus til hus, gikk de til ett hus i ett kvartal og så til et annet i et annet kvartal. I stedet for å ha litteraturen i en veske, brukte de et nett eller en kurv, slik at det så ut som om de skulle på torget. Men stort sett kunne de lede bibelstudier uforstyrret. Bror Rakotojaona, som nå tjener på avdelingskontoret sammen med sin kone, Lea, husker at studiet med ham, som ble startet i 1972, ble ledet uten at man gjorde seg spesielle anstrengelser for å skjule det.

Altfor forsiktige?

Ineny fortsatte å tilrettelegge besøk av sonetilsynsmenn. Disse kjærlige arrangementene var til oppmuntring for brødrene og søstrene og var noe som hjalp dem til å mestre sin situasjon på en konstruktiv måte. I 1973 kom for eksempel André Ramseyer på besøk til Madagaskar, og han skjønte at brødrene var altfor forsiktige. Bror Andriamoara husker hvordan bror Ramseyer resonnerte: «Har noen av dere sittet i fengsel fordi dere er Jehovas vitner? Nei. Har dere hatt andre vanskeligheter? Nei. Så det kan være at dere er for forsiktige. Er dere kanskje overdrevent forsiktige? Vi bør ikke frykte.» Det besøket var virkelig til stort gagn. Fra da av forkynte de lokale vitnene mer åpenlyst og med større frimodighet. Som  et resultat av det ble det rapportert et nytt høydepunkt på 613 forkynnere i tjenesteåret 1974, noe som utgjorde 30 prosents økning i forhold til det forrige høydepunktet som ble nådd før forbudet!

Juridisk anerkjent igjen

I slutten av 1983 søkte brødrene om juridisk anerkjennelse av sin virksomhet som en lokal kulturforening. Den 24. februar 1984 ble søknaden innvilget, men det betydde ikke at forbudet mot Jehovas vitner ble opphevet. Denne utviklingen var ikke desto mindre til stor glede for brødrene. Virksomheten i tjenesten økte, og det ble nådd to enestående resultater i april — 1708 rapporterte som forkynnere, og 8977 var til stede på minnehøytiden. Antall forkynnere hadde således økt med 264 prosent, og antall til stede på minnehøytiden hadde økt med 606 prosent.

I 1993 søkte brødrene om at Jehovas vitner, som allerede hadde juridisk anerkjennelse som en kulturorganisasjon, nå måtte bli juridisk anerkjent som et trossamfunn. Noen måneder senere, den 4. oktober 1994, ble en slik juridisk status innvilget. For en glede! Nå kunne de igjen åpent være kjent som Jehovas vitner.

Mer internasjonal hjelp

Men før det, allerede i 1987, ble det mulig for misjonærer å vende tilbake til Madagaskar. I september 1991 kom ekteparet Kuokkanen, som hadde vært spesialpionerer i Helsinki i Finland, tilbake til Madagaskar, og bror Kuokkanen ble utnevnt til koordinator for utvalget ved avdelingskontoret. Bror Kuokkanen sa: «Madagaskar var forandret. Noen av de brødrene og søstrene vi hadde kjent tidligere, var fortsatt der, men det var også mange som var døde. De fleste forkynnerne var nye i sannheten.» Det var mye kontorarbeid å ta  hånd om. Men for en glede det var å oppleve et nytt høydepunkt på 4005 forkynnere i august 1991!

Dirajlal Bagvandjee og hans kone, Simone, som var blitt utvist sammen med de andre i 1970, ble også innbudt til å komme tilbake til Madagaskar. Bror Bagvandjee, som er flink til å forhandle, hjelper avdelingskontoret med å innhente tillatelser og fylle ut tollpapirer og andre offisielle dokumenter. Han har tjent som medlem av utvalget ved avdelingskontoret på Madagaskar siden 1992. Offentlige tjenestemenn blir ofte forbauset når en inder, en tidligere hindu, snakker om Jehova, Jesus Kristus og Guds rike.

Det nye avdelingskontoret

Helt siden avdelingskontoret ble opprettet i september 1963, har en benyttet en rekke forskjellige lokaliteter. Fra 1972 til 1987 greide det seg med en leilighet med plass til et kontor og et litteraturlager. Så leide man et større hus. Medlemmene av utvalget ved avdelingskontoret, som hadde familier å ta seg av, gjorde det meste av arbeidet hjemme.

Etter hvert som det bibelske undervisningsarbeidet hadde framgang på Madagaskar, ble det imidlertid behov for lokaliteter som var bedre egnet til arbeidet. Det ble kjøpt en eiendom omkring fem kilometer fra Ivato internasjonale flyplass. Tre år senere, i april 1993, begynte byggearbeidet med hjelp fra utenlandske brødre. Walter Elkow, en kanadisk bror med stor erfaring i slikt arbeid, kom for å føre tilsyn med dette prosjektet, som varte i to og et halvt år. Det kom snart andre internasjonale tjenere, og mange av de internasjonale arbeiderne betalte reisen selv for å hjelpe til med byggingen i tre måneder eller i enda lengre tid. Staben bestod på det meste av 110 internasjonale arbeidere og bygningsarbeidere fra øya. I helgene økte tallet på arbeidere ettersom brødre og søstre fra menighetene kom for å hjelpe til.

 Oppmuntringen var gjensidig. Mange av de internasjonale bygningsarbeiderne snakket riktignok ikke landets språk, men disse modne brødrene og søstrene var gode eksempler i felttjenesten. For å nevne et eksempel: David Smith, som hjalp til med å reparere anleggsmaskiner i omkring to år, kunne ikke madagassisk, men han visste at Vakttårnet og Våkn opp! på madagassisk kunne avlegge et godt vitnesbyrd. Så med et vennlig smil stod han på gaten med bladene i den ene hånden, samtidig som han viste det foreslåtte bidraget med den andre. Han kunne levere opptil 80 blad på en dag.

Det fine, nye avdelingskontoret er virkelig en gave fra Jehova. Da det ble innviet 7. desember 1996, var 668 som hadde vært vitner i mange år, innbudt til å overvære programmet. Det var virkelig en gledelig anledning! Dagen etter ble det holdt en spesiell tale på et åpent område som kalles Gileada, hvor det var 7785 til stede. Hvorfor ble talen holdt akkurat der? Området ligger omkring seks kilometer fra avdelingskontoret og er blitt kjøpt med tanke på at det skal oppføres en stevnehall der. For et syn — en stor skråning full av brødre og søstre kledd i sin fineste stas og utstyrt med fargerike paraplyer som beskyttelse mot solen!

Voksende skarer av heltidstjenere

Siden de første madagassere begynte i heltidstjenesten i 1960-årene, har skaren av disse flittige arbeiderne blitt større og større for hvert år som har gått. Omtrent hver sjette Rikets forkynner på Madagaskar er nå opptatt i pionertjenesten. Mange unge brødre og søstre har gjort denne tjenesten til sin løpebane. For å styrke pionerene opprettet man i 1979 pionertjenesteskolen på Madagaskar, slik man også hadde gjort i andre land. Andriamasy Théodore og Andriamoara Félix, som hadde vært i heltidstjenesten i mange år, var lærere. Siden da har flere hundre pionerer dratt nytte av dette lærerike kurset.

 Ett av de emnene som blir utførlig behandlet på kurset, har å gjøre med det å vise andre personlig interesse. Mange av pionerene har virkelig merket seg det. Da Randriamampianina Niaina og hans kone, Veroniaina, ble sendt til den lille byen Soanierana-Ivongo på østkysten, så de behovet for å vise slik personlig interesse. Kvinnen som eide det huset de skulle bo i, hadde en sønn som var funksjonshemmet som følge av poliomyelitt. Spesialpionerene tok seg tid til å fortelle ham om Bibelens dyrebare løfter om liv i Guds nye verden. Den unge mannen studerte med glede Bibelen sammen med Niaina og Veroniaina. Men familien hans godtok ikke dette. Moren hans bad til og med spesialpionerene om å si til sønnen hennes at de ikke hadde tid til å studere med ham lenger. Men det kunne de naturligvis ikke gjøre. Den unge mannens kjærlighet til Jehova og hans veier vokste hurtig. Han ble døpt etter åtte måneder. Da fikk pionerene beskjed om at de måtte flytte ut av huset.

Sluttet de å vise denne unge mannen personlig interesse? På ingen måte. Rullestolen hans var i svært dårlig forfatning — og nå er den helt ødelagt. Det var riktignok kommet en ny til ham, men hans tidligere kirke ville ikke la ham få den fordi han hadde skiftet religion. Brødrene i menigheten hjelper derfor den funksjonshemmede broren til å komme seg på møtene.

I de senere år har Selskapet sendt midlertidige spesialpionerer til ledige distrikter for at flere skal få anledning til å høste gagn av budskapet om Riket. I november 1997 ble to brødre sendt til Mahaditra, en liten by hvor det bare var én forkynner. I oktober året etter ble det utrolig nok opprettet en menighet der på 14 forkynnere. De to midlertidige spesialpionerene er ikke lenger midlertidige, men permanente spesialpionerer i byen.

 I juni 1996 drog to andre brødre til Mahasoabe, en liten by hvor det aldri var blitt forkynt før. De kunne ikke forlate distriktet etter tre måneder, slik de hadde planlagt — folk tryglet dem om å bli. Etter seks måneder ble det dannet en isolert gruppe, og tre måneder senere ble gruppen en menighet på fem forkynnere og to alminnelige pionerer. De to opprinnelige «midlertidige» spesialpionerene er fortsatt sammen med menigheten og tar godt hånd om den. Det er blitt oppnådd lignende resultater i titalls ledige distrikter.

Ny bølge av misjonærer

Madagaskar er et fruktbart distrikt. Det blir ledet over 20 000 hjemmebibelstudier — mer enn to pr. forkynner. I 1993 ble det sendt seks misjonærer til Madagaskar fra den tyske avdelingen av Gilead-skolen. De opprettet et  misjonærhjem på østkysten, i Toamasina, den nest største byen på Madagaskar. Daniel og Hélène Kmita, to erfarne misjonærer som tjente på Seychellene, fikk i oppdrag å tjene på Den store, røde øya. Fem ektepar som alle tjente som alminnelige pionerer i den fransktalende delen av Canada, var også villige til å tjene her. Ivan Teyssier, en fransk misjonær som hadde tjent i Paraguay i mange år, kom for å hjelpe til med arbeidet på avdelingskontoret. Dante og Christina Bonetti, som hadde vært på Madagaskar som internasjonale tjenere under byggingen av avdelingskontoret, ble innbudt til å komme tilbake som misjonærer. Disse nykommerne har gjort mye for å fremme pionerånden blant de innfødte forkynnerne. Noen har lært seg madagassisk så godt at de er blitt kvalifisert til å tjene som kretstilsynsmenn i de menighetene hvor forkynnerne er madagassisk-talende.

Kretstilsynsmenn oppmuntrer menighetene

I 1963, da ordningen med kretstilsynsmenn kom i gang her, var det én kretstilsynsmann og bare tre menigheter i hele landet. Nå er det 17 reisende tilsynsmenn som besøker de 253 menighetene og gruppene her. Det er fortsatt ikke så enkelt å reise i utkantstrøkene. I regntiden kan grusveiene bli stengt mange steder, og kretstilsynsmennene må gå lange strekninger. For å besøke noen menigheter må de kanskje gå på gjørmete stier i flere dager — én vei! (Jevnfør 2. Korinter 11: 23—27.) Noen ganger følger brødre kretstilsynsmannen fra den ene menigheten til den neste for å hjelpe ham med å bære bagasjen. Når de krysser elver — ofte uten at det finnes broer — pakker de alt inn i en plastsekk for at det skal holde seg tørt, og så bærer de den på hodet. I regntiden kan vannet rekke dem til oppunder armene.

De lokale brødrene har begrensede midler, men er svært gjestfrie og gjør sitt beste for å ta godt imot de reisende tilsynsmennene  og deres koner. Oppmuntringen er gjensidig. Det er virkelig oppmuntrende å være sammen med brødre og søstre som bestreber seg på å gjøre sitt ytterste for å behage Jehova! (Rom. 1: 11, 12) Og for et privilegium det er å styrke troen til disse elskelige menneskene som er dyrebare for Jehova!

Når en syklon rammer

Det å bo i denne delen av verden betyr at en blir berørt av sykloner. Øyene i Indiahavet rammes hvert år av sykloner på en bestemt årstid. Avdelingskontoret følger nøye med i værmeldingen og gjør nødvendige forberedelser med tanke på å gi hjelp til brødrene i de berørte områdene. I 1997 ble Madagaskar rammet av flere sykloner, deriblant den beryktede Gretelle, som fór over sørøstkysten. To større byer og mange landsbyer ble ødelagt. Det var omkring 100 Jehovas vitner som bodde i det berørte området.

Avdelingskontoret sendte raskt en liten lastebil og en firehjulsdrevet bil lastet med hjelpeforsyninger, verktøy og en del byggematerialer. En lege drog sammen med hjelpeteamet. Det ble benyttet småbåter for å nå de stedene som ikke kunne nås med motorkjøretøyer.

Det gikk to dager før de kom fram til det endelige bestemmelsesstedet, Vangaindrano. Hjelpearbeidet ble straks satt i gang. Det ble sørget for mat og husly. Legen undersøkte alle familiene blant Jehovas vitner og sørget for nødvendige medisiner. Familier som ikke er Jehovas vitner, høstet også gagn av hjelpen. To av hjelpearbeiderne ble igjen i omkring en måned etter at de fleste i hjelpeteamet hadde dratt hjem igjen, for å bygge opp igjen husene til brødrene. Avdelingskontoret mottok flere brev som uttrykte verdsettelse av den hjelpen som Selskapet hadde gitt. Noen som ikke er Jehovas vitner, sa: «Deres religion er virkelig kristen!»

 Jehova får det hele tiden til å vokse

Misjonærene og de som ved deres hjelp er blitt disipler på Madagaskar, har sådd og vannet sannhetens sæd. Den aller første rapporten fra Madagaskar ble sendt inn av Robert Nisbet og Bert McLuckie i 1933. Tjueto år senere ble arbeidet gjenopptatt, og i tjenesteåret 1956 var det et høydepunkt på åtte forkynnere. I 1970, da misjonærene ble utvist, var det 469 forkynnere av Riket i landet. Misjonærene fikk ikke lenger anledning til å hjelpe til slik som de hadde gjort tidligere. Men «Gud fikk det hele tiden til å vokse». — 1. Kor. 3: 6.

De som tidligere hadde tjent på Madagaskar og senere fikk anledning til å vende tilbake til øya, så tydelige vitnesbyrd om at de som de hadde studert Bibelens sannhet med, gjorde framskritt på egen hånd. Ramanitra Hélène, som var 15 år gammel da Irene Carbonneau studerte med henne, hadde fått poliomyelitt og kunne ikke gå ordentlig. Men Hélène insisterte på at hun skulle bli en forkynner av det gode budskap, trass i sine begrensninger og den motstand hun fikk fra familien sin. Hun fortsatte å gjøre framskritt også etter at ekteparet Carbonneau hadde dratt tilbake til Canada. Da Irene kom tilbake på et kort besøk i 1995, sa Hélène begeistret: «Alle i familien min bortsett fra far har tatt imot sannheten!»

I 1980 nådde Jehovas vitner på Madagaskar en milepæl. Det var da et høydepunkt på 1021 forkynnere av Guds rike. Med Jehovas velsignelse var den lille blitt til tusen. (Jes. 60: 22) I 1993 var forkynnerantallet kommet opp i over 5000, og i 1999 ble det nådd et høydepunkt på over 10 300 forkynnere.

Hva med framtiden?

Det er gode utsikter til at forkynnelsen av Riket fortsatt skal gi gode resultater på Madagaskar. I 1956 var det sju personer som overvar den første minnehøytiden som noen gang  ble feiret på denne øya. Antallet har steget hele tiden, og i 1999 var det et rekordstort høydepunkt på 46 392 til stede. I den samme måneden var det 10 346 forkynnere på hele øya. Ja, hver forkynner hadde med seg gjennomsnittlig tre interesserte til denne svært viktige begivenheten!

Denne store, røde øya er fortsatt et paradis for alle som av kjærlighet til Jehova og sine medmennesker ønsker å dele Bibelens sannhet med andre. Det er tusenvis av ydmyke mennesker her som ønsker å vite mer om Jehova. De er ikke framstående i denne verden og er heller ikke rike materielt sett. Kostholdet deres består vanligvis av bare ris, litt kjøtt og noen urter. I mange småbyer og landsbyer har folk verken elektrisitet eller innlagt vann. I landsbyene er det ikke alltid mulig å få tak i brød, for ikke å snakke om smør og ost. Men våre kjære brødre og søstre takker Jehova for det de får til livets opphold, og gleder seg over å leve et enkelt liv. I stedet for å være ’bekymret for hva de skal spise, eller hva de skal drikke, eller hva de skal kle seg med’, fortsetter de å søke først Riket og Guds rettferdighet. (Matt. 6: 31—33) De er takknemlige for det privilegium det er å tjene Jehova, universets Overherre, og de sier som salmisten sa: «Jehova selv er blitt konge! La jorden glede seg. La de mange øyer fryde seg.» — Sal. 97: 1.

Det er et madagassisk ordtak som sier: «Vær som kameleonen — se med det ene øye på fortiden og med det andre på framtiden.» Det er bra å se tilbake på den tiden som har gått, slik at en kan ta lærdom av tidligere erfaringer. Men det fører ikke til noe godt å prøve å leve i fortiden. Det er framtiden vi må satse på. Den beste av alle tider ligger foran oss. Jehova har holdt fram for oss liv — evig liv — i et verdensomfattende paradis som vil være fylt av mennesker som har sann kjærlighet til hverandre. Jehovas vitner på Madagaskar er bestemt på hele tiden å ha dette målet for øye.

 [Helsides bilde på side 224]

[Bilder på side 230]

(1) Rabehasy Noël, (2) Robert Nisbet, (3) Bert McLuckie, (4) Adam Lisiak, (5) Edouard Marlot, (6) Narcisse Marlot

[Bilde på side 233]

Raimo og Veera Kuokkanen

[Bilde på side 235]

Andriamoara Félix, en av de første innfødte spesialpionerene

[Bilde på side 236]

Alt ble gjort manuelt

[Bilde på side 237]

Rasoamalala Louise, som har vært oversetter i mange år

[Bilde på side 245]

Andriamasy Théodore underviser nye misjonærer i madagassisk

[Bilder på side 251]

Det nye avdelingskontoret og utvalget ved avdelingskontoret (fra venstre mot høyre): Eleha, Raimo Kuokkanen, Dirajlal Bagvandjee