Storbritannia

Da det britiske imperium var på høyden av sin makt, strakte det seg utover hele verden. På dronning Victorias tid (1837—1901) ble det sagt at ’solen aldri gikk ned’ over dette riket. Men i det 20. århundre ble dette store riket erstattet av Det britiske samveldet (The Commonwealth of Nations).

Hvor stort er Samveldet? Det dekker omkring en fjerdedel av jordens landoverflate og omfatter omkring en fjerdedel av jordens befolkning. Selv om de 53 samveldelandene er politisk uavhengige, anerkjenner de Storbritannias dronning som det symbolske overhodet for sin kulturelle og økonomiske samarbeidsorganisasjon.

De siste 50 årene har immigranter fra disse og andre land forvandlet selve Storbritannia. Landet er i høy grad blitt et flerkulturelt samfunn med omkring 58 millioner innbyggere.

Mange raser, mange religioner

Den 22. juni 1948 gikk «Empire Windrush», et ombygd troppeskip, i dokk i Tilbury i nærheten av London, og 492 jamaikanere gikk i land — de første av en kvart million immigranter fra Karibia. Disse glade, livlige menneskene fra Vestindia hadde dyp respekt for Bibelen. Men de ble rystet over å oppdage at mange av britene ikke lenger hadde en sterk tro på Gud. Hva kom denne forandringen av? Folk hadde fått avsmak for kirkesamfunnenes innblanding i den meningsløse  nedslaktingen under de to verdenskrigene. Dessuten var troen på Bibelen blitt kraftig undergravd av tilhengere av historisk-kritisk bibelforskning som hevdet at det var umulig å få vitenskap og religion til å harmonere.

Siden 1960-årene har indere og pakistanere strømmet til Storbritannia, og i den senere tid har det også kommet mange fra Bangladesh. I 1970-årene søkte mange asiater som hadde bodd i Øst-Afrika, tilflukt her. Foruten personer fra samveldelandene kom det greske og tyrkiske kyprioter og også polakker og ukrainere. Etter revolusjonen i Ungarn i 1956 kom det 20 000 flyktninger derfra til Storbritannia. I de siste årene har blant andre vietnamesere, kurdere, kinesere, eritreere, irakere, iranere, brasilianere og colombianere slått seg ned her. I midten av 1990-årene tilhørte seks prosent av landets innbyggere en etnisk minoritet.

Dette er aller tydeligst i London. Besøkende som går på gaten, som reiser med de toetasjes bussene, eller som tar tunnelbanen, merker raskt at byens innbyggere består av en rekke forskjellige raser. Nesten en fjerdedel av Londons befolkning er faktisk av utenlandsk herkomst. Skolene gjenspeiler dette mangfoldet. Det finnes nå skoler som tilbyr barna utdannelse som tar hensyn til forskjellige religiøse ønsker, for eksempel kristne, muslimske og hinduiske skoler. Det er ikke dermed sagt at Storbritannia er et spesielt religiøst land. Tvert imot. Nå for tiden har de aller fleste av landets innbyggere et nokså verdslig, materialistisk syn på livet.

På den annen side er det over 126 000 Jehovas vitner i Storbritannia. Også de har svært ulik bakgrunn. Men de har en sterk tro på Gud — ikke på en navnløs gud, men på Jehova, som inntrengende oppfordrer mennesker av alle nasjoner til å vandre på hans veier og til å følge hans kjærlige veiledning, som er til gagn for dem. (2. Mos. 34: 6; Jes. 48: 17, 18; Apg. 10: 34, 35; Åp. 7: 9, 10) Jehovas vitner ser på Bibelen  som Guds inspirerte Ord. De har sterk tro på Guds foranstaltning for frelse gjennom Jesus Kristus. Deres framtidshåp er knyttet til Guds rike og Bibelens lære om at det er Guds hensikt at jorden skal bli et paradis. (1. Mos. 1: 28; 2: 8, 9; Matt. 6: 10; Luk. 23: 43) De forkynner ivrig dette gode budskapet for andre. Det er deres oppriktige ønske å ’gjøre alt for det gode budskaps skyld’, så de kan dele det med andre. — 1. Kor. 9: 23; Matt. 24: 14.

Hvordan kom Jehovas vitners virksomhet i gang i denne delen av verden?

Forkynnelse i den første tiden

De siste 20 årene av 1800-tallet var Storbritannia midt oppe i en urbaniseringsprosess. Folk i England, Skottland og Wales flyttet fra landsbygda og strømmet til byene. Side om side med de tradisjonelle håndverkerne var det mange ufaglærte og delvis faglærte arbeidere. Etter 1870 gav obligatorisk skolegang varsel om en tidsalder der kunnskap skulle bli lett tilgjengelig for flere mennesker.

J.C. Sunderlin og J.J. Bender — to nære medarbeidere av Charles T. Russell, som ledet Selskapet Vakttårnets arbeid den gangen — reiste i 1881 fra USA til Storbritannia. De hadde med seg et budskap som har forandret tusener av briters liv til det bedre. De distribuerte den interessante brosjyren Food for Thinking Christians (Føde for tenkende kristne). Den ene av dem begynte i Skottland og den andre i England. I London tok en sporskifter i jernbanen, Tom Hart, imot en brosjyre på veien hjem fra arbeid tidlig en morgen. Det han leste, vakte hans interesse og førte til mange diskusjoner om Kristi gjenkomst. Han fortalte også begeistret sin kone og sine arbeidskamerater om det han hadde lært. Snart begynte denne lille gruppen, som ble kjent som bibelstudenter, å dele ut traktater til forbipasserende i nabolaget. I andre  byer rundt omkring i landet ble det dannet lignende grupper. Alle disse var ivrige etter å utbre Bibelens sannheter.

I 1891 besøkte C.T. Russell selv Storbritannia for første gang. Omkring 150 personer i London som var interessert i Bibelens budskap, og omtrent like mange i Liverpool overvar da et foredrag over emnet «Gå ut fra henne, mitt folk» — det vil si ut av religionssamfunn som bærer preg av det gamle Babylon. (Åp. 18: 4) «England, Irland og Skottland er modne marker som venter på å bli høstet,» skrev bror Russell i en rapport. Forkynnelsen av det gode budskap viste seg å bære frukt, og ved århundreskiftet var det blitt dannet ti små  kristne menigheter. For at det skulle bli lettere for dem å skaffe seg åndelig føde i form av bibelske publikasjoner, opprettet Selskapet Vakttårnet et kontor i London.

Det første avdelingskontoret

I 1900 kom E.C. Henninges, en annen nær medarbeider av C.T. Russell, til havnebyen Liverpool, nordvest i England, og reiste til London for å se etter lokaler man kunne leie til bruk som litteraturlager. Den 23. april fikk han skaffet en eiendom i 131 Gipsy Lane, Forest Gate, i den østlige delen av London. Der ble Selskapet Vakttårnets første avdelingskontor opprettet. Nå, hundre år senere, er det over hundre slike avdelingskontorer på strategiske steder rundt omkring i verden.

Den 30. juni 1914 ble det i London registrert et nytt lovformelig redskap for Jehovas organisasjon i Storbritannia. Det het International Bible Students Association (Den Internasjonale Bibelstudieforening). På den tiden førte det britiske avdelingskontoret tilsyn med Rikets arbeid på De britiske øyene som et hele, deriblant Irland. Men siden 1966 har et eget avdelingskontor ført tilsyn med hele Irland. Det lå først i Dublin og ligger nå sør for Dublin.

Mange flyttet til andre land

Brødrene i Storbritannia interesserte seg ikke bare for forkynnelsen i sitt eget land. De visste at Jesus Kristus hadde forutsagt at det gode budskap om Guds rike skulle bli forkynt på hele den bebodde jord før enden skulle komme. (Matt. 24: 14) I 1920-årene og begynnelsen av 1930-årene var det mange brødre i Storbritannia som ville reise ut som misjonærer til andre land. Det var et stort skritt å ta, og Jehova velsignet deres selvoppofrelse.

I 1926 reiste Edwin Skinner fra Sheffield i Nord-England til India for å tjene der. Hans ydmykhet hjalp ham til å holde det gående der i 64 år, til han døde i 1990. William Dey, en  kjærlig bror fra Skottland som man ikke kan glemme, var ligningsinspektør og ganske velstående. Han gav avkall på både posisjon og pensjon for å bli leder for Selskapets nyopprettede kontor i København, det nordeuropeiske kontor. Kort tid senere tok Fred Gabler imot bror Deys innbydelse til å reise til Litauen. Dit kom også Percy Dunham, som senere reiste videre for å tjene i Latvia. Wallace Baxter begynte å føre tilsyn med arbeidet i Estland. Claude Goodman, Ron Tippin, Randall Hopley, Gerald Garrard, Clarence Taylor og en rekke andre fra Storbritannia utførte et fint pionerarbeid i Asia. En annen skotte, George Phillips, tjente i mange år i Sør-Afrika. Robert og George Nisbet, som også var fra Skottland, var pionerer i Øst- og Sør-Afrika.

Ildsjeler hjelper til på kontinentet

I 1930-årene var det mange britiske pionerer som fulgte oppfordringen til å hjelpe til med å forkynne det gode budskap i Belgia, Frankrike, Spania og Portugal. To av dem var John og Eric Cooke.

Arthur og Annie Cregeen husker hvordan det var å tjene i Sør-Frankrike før det fantes noen menighet der de var. De samarbeidet med noen polske brødre som viste stor iver og gjestfrihet. Annie husker den gangen de inviterte brødrene dit de bodde, på Le Grand Hôtel de l’Europe, i byen Albi. «Bygningen var nok flott på Napoleons tid,» skrev hun senere, men prakten var forsvunnet. Hun fortalte videre: «Gruppen kom søndag ettermiddag, og vi hadde et fascinerende studium av Vakttårnet. Fem forskjellige nasjonaliteter var representert, og alle hadde bladet på sitt eget språk, mens fellesspråket var ’pidginfransk’. Vi leste avsnittet i vårt eget blad på omgang og forklarte på gebrokkent fransk hva vi hadde lest. Men for en hyggelig tid vi hadde sammen!»

Slike gode tider i utlandet tok dessverre slutt. John Cooke, som på den tiden var i Sør-Frankrike, ble der så lenge han  kunne. Til slutt syklet han over grensen og ble evakuert til England like før tyske stridsvogner rullet inn. Utbruddet av den annen verdenskrig 1. september 1939 hadde ført til konflikt mellom Storbritannia og Tyskland, og det fikk alvorlige konsekvenser for Jehovas vitner i Storbritannia og andre steder.

Mens nasjonene var opptatt med full krig seg imellom, inntok Jehovas vitner et fast standpunkt som nøytrale kristne. De forstod klart at lydighet mot Gud måtte prioriteres i en persons liv. (Apg. 5: 29) Ettersom de oppriktig bad  om at Guds rike måtte komme, og visste hva Jesus Kristus hadde sagt om hvem som er verdens hersker, mente de bestemt at det ville være galt av dem å støtte den ene eller den andre siden i en konflikt mellom verdens fraksjoner. (Matt. 6: 10; Joh. 14: 30; 17: 14) Jehovas vitner valgte å leve etter det Bibelen sier om at man ’ikke mer skal lære å føre krig’. (Jes. 2: 2—4) Til å begynne med ble noen av dem i Storbritannia fritatt for krigstjeneste fordi de nektet av samvittighetsgrunner. Men senere hevdet både dommere og massemediene at folk ble Jehovas vitner bare for å slippe å bli med i  de væpnede styrker. Som følge av det ble omkring 4300 kastet i fengsel. Dette tallet innbefattet mange søstre som nektet å utføre arbeid som støttet krigsinnsatsen. Men etter krigen fortsatte vitnene å vise at det som motiverte dem, var ønsket om å behage Gud og om å gjøre kjent at hans rike er menneskehetens eneste håp. (Flere detaljer om Jehovas vitners virksomhet i Storbritannia i denne første tiden står i årboken for 1973, som finnes på engelsk.)

Et tospråklig stevne i England

I årenes løp har store stevner vært høydepunkter i Jehovas folks liv. En gang det ble holdt et stevne i London, ble hovedforedrag som ble holdt av Selskapet Vakttårnets president, overført via radio til mange andre land. I 1950- og 1960-årene ble det holdt noen stevner i London hvor de tilstedeværende kom fra over 50 land. Men hele programmet foregikk på engelsk. Det ble det en forandring på i 1971.

Det året ble områdestevnet «Guds navn» holdt på Twickenham stadion i London, og det var gjort grundige forberedelser til dette stevnet. Andre steder i Europa skulle Jehovas vitner overvære stevner med det samme temaet. Rikets arbeid var fortsatt forbudt i Portugal, men flere tusen i det landet la planer om å reise gjennom Spania til Toulouse i Frankrike. De gledet seg til det. Så kom nyheten om et kolerautbrudd i Spania. Bare de som var vaksinert mot kolera, kunne få reise gjennom Spania. Men det var ikke nok vaksiner til at alle i Portugal som ville på stevnet, kunne bli vaksinert. Da det ble oppdaget et sykdomstilfelle i selve Toulouse som man mistenkte for å være kolera, bestemte de franske myndigheter at stevnet der skulle avlyses. Hva skulle de portugisiske brødrene gjøre nå? En bror sa: «Vel, vi har jo alltids London.»

W.J. (Bill) Bull, en bror som er kjent for sin rolige og vennlige væremåte, var stevnetilsynsmann på Twickenham.  Han forteller om det som skjedde: «Omkring 800—900 klarte å komme seg til Storbritannia, 112 med fly og resten med buss. Vi hadde mindre enn en uke på oss til å forberede denne tilstrømningen. Noen brødre reiste til Dover for å ønske velkommen de portugisiske brødrene som kom med ferge. De fleste av dem kunne ikke noe særlig engelsk eller forstod ikke engelsk i det hele tatt.» Det ble funnet losji til alle sammen. De fleste fikk bo hos brødre i London. Et av de store kafeteriateltene ble gjort om til et telt hvor de portugisiske brødrene kunne sitte og høre deler av programmet på portugisisk. De gikk og satte seg sammen med sine britiske brødre når de skulle se slike skuespill som «Jehova velsigner de lojale» og «Bring ditt liv i samsvar med Jehovas hensikt» og lytte til andre deler av programmet. En lokal avis, Middlesex Chronicle, skrev i en reportasje 13. august 1971: «I og med at disse kom, ble dette det første tospråklige stevnet Jehovas vitner noen gang har holdt her i landet.»

De portugisiske brødrene kom med oppmuntrende rapporter om den framgang som Rikets arbeid hadde hatt i deres land, og etterpå talte en bror som førte tilsyn med arbeidet i Portugal, til forsamlingen for å takke de britiske brødrene for deres gjestfrihet. «Dere har gitt oss så mye,» sa han, «både deres tid, deres hjem, deres oppmerksomhet, deres vennlighet, deres omsorg i denne gigantiske byen og framfor alt deres kjærlighet. Dere skal vite, brødre, at London alltid vil framkalle de aller beste minner.» Da de portugisiske brødrene gav uttrykk for sin takk med sang, var det knapt et tørt øye noe sted i forsamlingen. Alle var rørt over den inderlige takknemlighet det ble gitt uttrykk for.

De ble gjort kjent med Jehovas kjærlige familie

Det var ikke bare når det ble holdt store stevner, at man trengte å vie fremmedspråklige oppmerksomhet. Det ble stadig flere innvandrere i Storbritannia som ikke hadde engelsk  som morsmål, noe som bød på utfordringer i forkynnelsen av det gode budskap. Hva kunne man gjøre med det?

Engelsktalende forkynnere var ivrige etter å hjelpe dem som hadde kommet fra andre land, og som snakket andre språk. Når det var mulig, prøvde forkynnerne å tilby dem de traff, noe lesestoff på deres eget språk. Det var imidlertid vanskelig å kommunisere. Men noen av dem som kom fra utlandet, var Jehovas vitner, og det bidrog til å bygge bro over kløften.

I 1960-årene var gresktalende vitner som hadde kommet fra Kypros, travelt opptatt med å forkynne sannheten for andre i England som snakket gresk. Italienske vitner forkynte Bibelens sannhet for landsmenn som hadde flyttet til London.

En ung tysk forkynner som het Franziska, kom til England våren 1968 for å arbeide som au pair; hun skulle utføre husarbeid mot å få kost og losji og mulighet til å lære språket. Etter at hun hadde vært på områdestevnet «Et godt budskap for alle folkeslag» det året, utvidet hun med glød og begeistring sin tjeneste og viste andre aupairjenter som bodde i nærheten, den nye boken som kom ut på stevnet, Den sannhet som fører til evig liv. Det førte til at hun fikk startet fire bibelstudier. En av dem hun studerte med, var en jente fra Sveits som hun studerte med på tysk. Da den interesserte begynte å gå på menighetsmøtene, kunne hun selv se den kjærlighet som rår i Jehovas husstand. (Joh. 13: 35) Innen et år hadde hun gjort så fine framskritt at hun innviet sitt liv til Jehova og ble døpt. Senere ble hun pioner og hjalp også moren sin å ta imot sannheten. Men dette var bare begynnelsen på Franziskas innsats for å forkynne for aupairjenter.

«Hver gang jeg treffer en au pair når jeg går fra hus til hus, forteller jeg henne at jeg også har vært au pair en gang,» sier Franziska begeistret. «Da har vi straks noe til felles. Noe jeg  alltid legger vekt på, er at da jeg kom til England, kjente jeg ingen bortsett fra én søster. Likevel følte jeg meg velkommen i menigheten. Så jeg prøver alltid å være rask med å gjøre dem kjent med menigheten, slik at de kan se at vi er én stor familie.»

I 1974 giftet Franziska seg med Philip Harris, og nå tjener de sammen på Betel i London og går i Northwood menighet. Franziska har besøkt ett hus i det distriktet i over 13 år. Hun forteller hvordan det har seg: «Betel fikk et brev  fra en fransk au pair, Nathalie, som bad om at Jehovas vitner måtte besøke henne. Jehovas vitner i Frankrike hadde gitt henne boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord, og hun ville vite mer. Hun kunne ikke så godt engelsk ennå, men jeg kunne se at hun tørstet etter sannheten. Hun gjorde fine framskritt og kom snart på møtene.» Før Nathalie reiste tilbake til Frankrike, var hun blitt en Rikets forkynner, og nå er hun og mannen hennes pionerer der blant arabisktalende innbyggere.

Den familien som Nathalie bodde hos, fulgte et bestemt system når det gjaldt aupairjentene de hadde hos seg. Før en av dem reiste, kom nestemann. Den nye hadde da noen dager sammen med den forrige, som lærte henne å utføre oppgavene i hjemmet. Rett før Nathalie skulle reise, gav Franziska henne dette rådet: «Før du reiser hjem til Frankrike, bør du fortelle den neste som kommer, hvordan bibelstudiet har vært til hjelp for deg, og se om hun er interessert.» Den neste som kom, var Isabelle, som også var fra Frankrike, og hun var interessert. Franziska studerte med henne også. Etter Isabelle kom en annen som het Nathalie, som snart begynte å komme på møtene. Da hun drog tilbake til Frankrike, ble også hun døpt.

En annen au pair, Gabriela, kom fra Polen. Hun hadde aldri snakket ordentlig med Jehovas vitner før, og hun sa til Franziska at hun ikke likte tyskere på grunn av det dårlige ryktet de hadde i Polen. Franziska fortalte at Jehovas vitner aldri deltar i krig. «Under den annen verdenskrig var det ingen Jehovas vitner i hæren,» sa hun. «Visste du at vi ble forfulgt? Vi ble sendt i konsentrasjonsleir fordi vi nektet å si ’Heil Hitler’ og å støtte naziregimet.» Gabriela ble forundret over det, og det tok ikke lang tid før de antityske følelsene forsvant. Etter at hun hadde studert Bibelen regelmessig sammen med Franziska, ble hun udøpt forkynner, og på  et stevne på Twickenham ble hun senere døpt som symbol på sin innvielse. I årenes løp har Franziska ledet bibelstudier med 25 aupairjenter fra ti forskjellige land og har hatt gleden av å gjøre dem kjent med Jehovas kjærlige familie.

Møter på deres eget språk

Det var naturligvis ikke alle som kunne gjøre raske framskritt i sannheten ved å studere Bibelen på engelsk eller ved å gå på møter som ble holdt på et språk som var fremmed for dem. Hva kunne man gjøre med det?

Da gresktalende Jehovas vitner fra Kypros begynte å finne interesse blant sine landsmenn i England, ble det sørget for at det ble holdt noen møter på gresk i London. I 1966 begynte man å holde et regelmessig menighetsbokstudium på det språket, og senere ble det også holdt et offentlig foredrag hver måned. I 1967 ble den første greske menigheten i London opprettet, og i Birmingham begynte en gresk gruppe å holde møter.

Italienerne begynte med et offentlig foredrag og et Vakttårn-studium i Islington Rikets sal i London i 1967. Senere ble det holdt flere italienske møter andre steder. Her er et eksempel på hvordan situasjonen utviklet seg: Vera (Vee) Young begynte å studere Bibelen med en italiensk dame i Enfield i den nordlige delen av London. Da hun som studerte, hadde fått større verdsettelse av det hun lærte, sa hun: «Det er synd det ikke er noe på italiensk for noen av vennene mine.» Det fikk Vees mann, Geoff, til å snakke med en kretstilsynsmann. Sammen fant de fram til en gresktalende bror som hadde vært pioner i Italia. «Jeg holdt et foredrag på engelsk,» forteller Geoff, «og den greske broren tolket det til italiensk.» Det var omkring 30 personer til stede, og noen av dem gjorde fine åndelige framskritt. Etter hvert var de italiensktalende vitnene klar til å opprette en menighet. Siden den gang er det  i gjennomsnitt blitt opprettet en ny italiensk menighet hvert femte år.

Blant de gresktalende fortsatte framgangen. I 1975 ble det ordnet slik at de kunne få komme på et stevne. Den gangen var Geoff og Vee Young pionerer i slutten av 40-årene. De to barna deres var voksne, og begge to hadde giftet seg «i Herren». (1. Kor. 7: 39) Siden Geoff og Vee heller ikke hadde eldre foreldre å ta seg av lenger, kunne de ta imot andre tjenesteprivilegier. Til Geoffs store overraskelse fikk han i oppgave å arrangere et stevne for alle de gresktalende brødrene som bodde i Storbritannia. «Jeg visste ikke hva jeg kunne forvente,» forteller han. «Da jeg kom til stevnestedet, kunne det for mitt utrente øye virke som om det var en borgerkrig som pågikk!» Kanskje det bare var en konservativ brite som var vitne til grekeres overstrømmende iver! De greske brødrene holdt rett og slett på med å diskutere den beste måten å få gjort arbeidet på. Det var over 400 som kom på dette stevnet.

Det ble også gjort mer blant andre språkgrupper. I 1975 begynte en spansk menighet å fungere. I London ble det første foredraget på gujarati holdt i 1977. To år senere ble det holdt et lite stevne på gujarati. Omtrent samtidig ble det holdt et kretsstevne på panjabi med omkring 250 til stede.

«Bra mennesker»

I den første tiden ble de store områdestevnene som oftest holdt i London. I 1960-årene ble de årlige områdestevnene holdt i større eller mindre byer rundt omkring i landet. Noen ganger var det bare fire stevner, men andre år ble det brukt mindre stadioner og haller, og tallet på stevner kom opp i 17. Fotballstadioner, auditorier og en ishall ble leid. I 1975 prøvde man å få leid Cardiff Arms Park i Wales for å holde et områdestevne der.

Selv om Jehovas vitners gode rykte er kjent i det meste av Storbritannia, kan det hende at noen som er ansvarlige for  stadioner, og som ikke selv har noen erfaring med store stevner som Jehovas vitner arrangerer, til å begynne med er forsiktige med å leie ut til dem. Slik var det i tilfellet med Cardiff Arms Park. Forhandlingene med styret i Rugby Union i Wales begynte. Lord Wakefield, som da var formann i Rugby Union Football for hele Storbritannia, hadde vært så vennlig å si til våre brødre at hvis de skulle støte på problemer under forhandlingene på styremøtet i Cardiff, skulle de bare be styremedlemmene ringe ham. Så takknemlige brødrene var for å få slik hjelp! Da forhandlingene nådde et kritisk punkt, førte en telefon til lord Wakefield til at det ble fart på sakene. Jehovas vitner hadde holdt stevner på Twickenham i London siden 1955, og lord Wakefield forklarte sine kolleger i Wales hvor stor pris han og hans styre hadde satt på at vitnene brukte Twickenham hver sommer. Han forsikret dem om at de ikke hadde noe å bekymre seg for, og tilføyde: «Jehovas vitner er absolutt bra mennesker!» Det ble raskt inngått en avtale, og nå har vitnene i mange år brukt Cardiff Arms Park til områdestevner i Wales.

Egne stevnehaller

I tillegg til årlige områdestevner arrangerer vi også mindre stevner i løpet av året. I 1969 var det 55 876 Rikets forkynnere i Storbritannia, men før det var gått fire år, hadde tallet på forkynnere av det gode budskap kommet opp i 65 348. Fram til da hadde vi leid haller til bruk til kretsstevnene våre, men det ble stadig vanskeligere å finne passende steder til en rimelig pris.

I 1970-årene var det tydelig at vi trengte egne stevnehaller. Det ble holdt møter med ansvarlige brødre, og man gikk i gang med å se seg om etter egnede steder. I den første tiden var man interessert i å pusse opp eksisterende bygninger. I begynnelsen av 1975 ble det kjøpt en ledig kino i Manchester i det nordlige England. Etter flere måneders oppussing ble  Jehovas vitners første stevnehall i England innviet 31. august. Den var klar til bruk akkurat i tide til det nye kretsstevneprogrammet som skulle holdes fra september av.

To år før dette hadde stevnetilsynsmenn i den sørøstlige delen av landet kommet sammen for å drøfte hvordan de kunne skaffe en hall i London. Denis Cave, som var medlem av det utvalget som var satt til å finne en passende bygning, husker hvor forbauset han ble da brødrene på dette møtet ble enige om ikke bare å se etter én hall, men to — en nord og en sør for Themsen — og det til tross for de høye eiendomsprisene i området!

En nedlagt kino i byen Dorking tre mil sør for London så ut til å være en god mulighet. Men eiendomsspekulanter kom inn i bildet og tilbød en høy pris for bygningen. Denis ble først nedslått over det, men så fikk han seg en overraskelse da byens øverste administrative leder ringte til ham og bad ham og et annet Jehovas vitne om å bli med på et møte. I tillegg til å fjerne de planlagte restriksjonene, slik at bygningen kunne brukes til religiøse formål, gikk myndighetene med på å kjøpe kinoen og så tilby brødrene å leie den for tre år om gangen på ubestemt tid.

Denne hallen gjorde vi god bruk av i over ti år, til byen bestemte seg for å bruke bygningen til noe annet. Brødrene kjøpte da en tomt på 110 mål ikke langt fra Gatwick lufthavn utenfor London. Det stod noen bygninger på tomten som kunne bli et fint stevnehallkompleks. Atkomsten til den nye bygningen var noen smale landeveier, og noen beboere i nærheten stilte seg negative til det. De ville forståelig nok forstyrres minst mulig. Ville vitnene respektere anvisninger om å følge nøye utvalgte ruter og holde bestemte fartsgrenser når de kjørte til stevnehallen? I en nyhetsmelding fra et møte som ble holdt av det lokale planleggingsutvalget, het det: «Utvalget mente at det normalt ville være umulig å pålegge  noe slikt. Men Jehovas vitner var annerledes.» Formannen for utvalget tilføyde: «Mange andre grupper eller organisasjoner ville like å si at deres medlemmer vil innordne seg på denne måten. Men dette er den måten denne organisasjonen fungerer på.» Denne nye stevnehallen i Hays Bridge i Surrey hadde sitt første kretsstevne 17. og 18. mai 1986, nøyaktig ett år etter at tomten var blitt kjøpt.

Samtidig med at man i 1975 arbeidet med Dorking stevnehall, pusset vitnene i den nordlige delen av London opp den tidligere Ritz kino i New Southgate. Denne bygningen var fra midten av 1930-årene, og kinoen var blitt nedlagt våren 1974. En kort tid var bygningen blitt brukt som synagoge. Da vitnene overtok den, var det «akutt behov for reparasjoner,» ifølge Roger Dixon, som er arkitekt. «Selve bygningen var i bunn og grunn i bra stand, men den var ikke vanntett,» forteller han. «For å skjule hvor vanskjøttet den var, hadde man malt salen innvendig svart!» Til å begynne med virket det som en umulig oppgave å pusse den opp. Men omkring 2000 faglærte og delvis faglærte frivillige fullførte jobben på bare fire og en halv måned.

Akkurat på den tiden holdt man også på med en stevnehall i den vestlige delen av Midt-England. I 1974 hadde brødrene klart å kjøpe en nedlagt kino i Dudley. Det tok lenger tid å pusse opp denne bygningen, men i september 1976 var også den klar til bruk.

Bygging av nye stevnehaller

Tallet på Rikets forkynnere fortsatte å øke, fra 71 944 i 1974 til 92 616 i 1984. Mange av dem bodde i de sterkt industrialiserte byområdene i Nord-England. Det ble lagt planer om å bygge en stevnehall i South Yorkshire.

I september 1985 begynte byggingen av det som er blitt kjent som East Pennine stevnehall. Stevnehallen, som har  et stålskjelett, har sitteplass til 1642 personer og rommer også en Rikets sal med 350 sitteplasser til bruk for den lokale menighet. Taket har et spenn på 42 meter, noe som gjør bygningen høyst tiltalende. Bladet The Structural Engineer kalte hallens uvanlige formgivning «oktogonløsningen» («åttekantløsningen»). Stevnehallen ble tildelt Rotherham byråds øverste designpris.

Noble Bower, som var medlem av byggekomiteen, arbeidet på tomten fra begynnelsen av og tjente senere som hallens første tilsynsmann. Hans joviale, men alvorsfulle vesen var en stimulans for de over 12 500 brødrene og søstrene som hjalp til i løpet av den 14 måneder lange byggeperioden. For at det skulle bli mulig å fortsette arbeidet til tross for iskald tåke, kuldegrader og snø, reiste brødrene et stillas rundt bygget og kledde det med en beskyttende plastduk. Så brukte de store varmevifter til å blåse varm luft inn. Det var ingenting som satte en stopper for dette viktige prosjektet. Brødre kom langveisfra for å oppmuntre de frivillige arbeiderne.

Den mest uforglemmelige dagen for Noble og hans kone, Louie, var den dagen da stevnehallen ble innviet til Jehova, 15. november 1986. Det skjedde under et besøk av Theodore Jaracz, som er medlem av det styrende råd.

 Nå var det stevnehaller i Nord-England, i Midt-England og i sørøst. Hva kunne man gjøre for brødrene i den vestlige delen av England og i Wales? I oktober 1987 fant man en passende tomt i Almondsbury nord for Bristol. Men det var ikke lett å få byggetillatelse på grunn av reguleringsbestemmelsene. Det ble nødvendig å gjøre gjentatte forsøk, til tillatelsen omsider ble gitt i februar 1993.

Byggearbeidet ble så satt i gang for fullt. For en glede det var da denne stevnehallen, den sjette i England, ble innviet! Det skjedde 5. august 1995, og John Barr fra det styrende råd talte over temaet «Jorden blir fylt av kunnskapen om Jehova». Alle som var til stede, satte pris på hans vennlige påminnelse: «Glem aldri at distriktet deres bare er en liten del av Jehovas fotskammel. Han er like interessert i deres del av jorden som i alle de andre, så husk at Rikets arbeid er internasjonalt.»

Allerede uken etter talte bror Barr ved innvielsen av et nytt Rikets sal-kompleks i Edgware i den nordlige delen av London. Her hadde brødrene oppført et fint bygg som bestod av tre Rikets saler med foldevegger imellom som kunne åpnes slik at det ble én stor hall, en stevnehall som kunne brukes av de fremmedspråklige menighetene. Responsen i det fremmedspråklige distriktet var nå blitt så stor at den satte et betydelig preg på forkynnelsesarbeidet i Storbritannia.

«Alltid hatt lyst til å gjøre mer»

For noen Jehovas vitner har det å forkynne det gode budskap for andre betydd å se etter muligheter til å utvide sin tjeneste. Mange britiske brødre og søstre skal ha ros for at de har tatt initiativet til å tjene der det er større behov. En god del har fulgt eksemplet til de nidkjære pionerene i 1920- og 1930-årene som flyttet til et annet land. Brødre og søstre som har flyttet utenlands, har kunnet frambringe Rikets frukt på sitt  nye hjemsted og har samtidig vært til oppmuntring for de lokale brødrene. I 1970- og 1980-årene flyttet familier fra Storbritannia til Mellom- og Sør-Amerika, Afrika og Asia.

I en alder av 57 år solgte Vera Bull huset sitt på Isle of Wight — de to døtrene hennes var voksne og gift — og flyttet til Colombia sammen med en gruppe unge pionerer fra Ealing menighet i London. Hun lærte seg fort spansk og ledet etter kort tid 18 bibelstudier. Omkring 30 år senere tjener hun der fortsatt, omgitt av mange åndelige barn.

Tom og Ann Cooke og deres døtre, Sara og Rachel, hadde allerede tjent i Uganda i flere år da situasjonen der gjorde det nødvendig for dem å reise tilbake til England i 1974. Året etter flyttet de igjen, denne gangen til Papua Ny-Guinea. Der giftet Sara seg med en spesialpioner. Senere flyttet familien til Australia, hvor Rachel giftet seg med en trosfelle. I 1991 reiste Tom og Ann på Selskapets oppfordring til Salomonøyene, hvor Tom tjener som koordinator for utvalget ved avdelingskontoret.

Andre har flyttet utenlands for en kortere periode. Uansett har den erfaringen de har fått ved å bo i et annet land, vist seg å være uvurderlig for dem. Barry og Jeanette Rushby er to av disse.

«Så lenge jeg har vært i sannheten, har jeg alltid hatt lyst til å gjøre mer,» sa Barry. Etter at han hadde giftet seg med Jeanette, som var pioner, bestemte de seg begge to for å følge en oppfordring som ble gitt i den britiske utgaven av Vår tjeneste for Riket, hvor det stod at det var behov for brødre på Papua Ny-Guinea. «Dette var et svar på våre bønner,» sa de. Brødrene på avdelingskontoret i Port Moresby ville at de skulle tjene i Goroka, midt i landet, men Barrys arbeidstillatelse gjaldt bare øya Bougainville. Tenk så glade de ble da de kom til Papua Ny-Guinea og fikk vite at myndighetene hadde gjort om på Barrys arbeidstillatelse, som nå gjaldt Goroka!

 Barry begynte å arbeide som skolelærer, og Jeanette var pioner. De gikk i en menighet med 18 forkynnere. Barry forteller: «En av de tingene jeg lærte, var at da det var på tide å gå på møtet, var det ingenting som fikk brødrene på andre tanker, ikke engang det ekstreme været i regntiden. De hadde ikke noe å kjøre med, og ofte måtte de gå i én eller to timer for å komme på møtene og var gjennomvåte da de kom til Rikets sal. Men de var alltid der!»

Etter at Barry og Jeanette hadde vært på Papua Ny-Guinea i seks lykkelige år, forandret situasjonen seg for utlendinger.  Barry kom til at det var best de reiste tilbake til Storbritannia. Med de erfaringer de hadde gjort seg i utlandet, var de imidlertid fast bestemt på at de nå skulle være heltidstjenere begge to. Men hvor? De ville gjerne tjene der det var et spesielt behov. Etter at de hadde spurt Selskapet og kretstilsynsmannen til råds, flyttet de til Boston i Lincolnshire. De fant seg snart et sted å bo, men Barry fant ikke noe deltidsarbeid som ville gjøre det mulig for ham å være pioner sammen med Jeanette. Likevel bestemte de seg for å begynne i pionertjenesten 1. september, enten han fikk jobb eller ikke, for de hadde tro på løftet om at Jehova ville hjelpe dem hvis de satte Riket på førsteplassen. Den 1. september hadde de akkurat tatt på seg yttertøyet og skulle til å gå ut i felttjenesten da telefonen ringte. En mann fra postkontoret spurte: «Kunne du tenke deg en deltidsjobb?» Barry svarte: «Om jeg kunne! Når vil dere jeg skal begynne?» Mannen svarte: «Hva med i morgen?» Jehova hadde velsignet de anstrengelsene de hadde gjort seg for å sette tjenesten for ham på førsteplassen. (Matt. 6: 33) Fire år senere fikk Barry og Jeanette en annen uventet telefon. Denne gangen ble de spurt om de ville ta seg av driften av East Pennine stevnehall.

De gir villig av seg selv

Tjenestevillighet er noe som kjennetegner Jehovas folk. Kong David i det gamle Israel sang i en sang for Jehova: «Ditt folk skal møte villig fram på din militære styrkes dag. . . . du [har] ditt unge mannskap som duggdråper.» (Sal. 110: 3) Mange i Storbritannia viser stor villighet og har stilt seg til disposisjon for fullt ut å kunne fremme den sanne tilbedelse.

Alle som gav av seg selv i heltidstjenesten, både unge og gamle, ble svært oppmuntret av en opplysning som ble gitt på områdestevnene «Glade arbeidere» i 1977. På de sju  stevnestedene i England, Skottland og Wales var det i alt 110 000 som applauderte av glede da taleren opplyste at pionertjenesteskolen skulle opprettes. Denne skolen er et to ukers kurs hvor man studerer Bibelen og samtidig får mulighet til å praktisere de nye kunnskapene i felttjenesten. Den gir videregående opplæring til dem som allerede har minst ett års erfaring i pionertjenesten. Etter å ha fått denne opplæringen kan noen av disse pionerene hjelpe til med å få i gang forkynnelsesarbeidet i distrikter hvor det tidligere ikke er blitt forkynt noe særlig eller ikke i det hele tatt.

I Storbritannia begynte skolen i mars 1978 i Leeds, i den nordlige delen av England. Ann Hardy, en av pionerene i denne første klassen, husker hvilken lykkelig tid dette var. «Vi ble virkelig bygd opp åndelig sett,» forteller hun. «Skolen gav oss avgjort ny innsikt i behovet for å vise dem vi treffer  i felttjenesten, oppriktig interesse.» Nå er hun og mannen hennes medlemmer av Betel-familien. Andrea Biggs, en firebarnsmor som gjennomgikk skolen i Pontypridd i Wales, sier: «Hvis dette er en forsmak på det som kommer, har vi virkelig store ting i vente, og nå lengter jeg etter Jehovas nye ordning som aldri før!» Fram til nå har det vært 20 000 pionerer som har gjennomgått denne skolen i omkring 740 klasser, og de er av samme oppfatning. Ikke så rent få av dem har etter å ha gjennomgått skolen bestemt seg for å gjøre pionertjenesten til sin livsgjerning.

Etter å ha fått erfaring i pionertjenesten har flere hundre stilt seg til rådighet for å tjene på det britiske avdelingskontoret som medlemmer av Betel-familien. For tiden er det 393 i Betel-familien, og 38 av dem har tjent på Betel i minst 20 år.

En av dem som er på Betel, er Christopher Hill. Hvorfor søkte han om å få utføre Betel-tjeneste? Han svarer: «Jeg begynte som pioner i 1989. Men jeg ville bevise for Jehova og meg selv at jeg var i heltidstjenesten fordi jeg elsket ham, og ikke bare fordi moren og faren min var pionerer. Jeg ville at sannheten skulle være hele mitt liv, ikke bare en del av det. Jeg visste at Betel-tjeneste ville gjøre dette mulig for meg, selv om denne tjenesten kan være en utfordring.»

Geraint Watkin er også medlem av Betel-familien. I begynnelsen av 1980-årene bestemte han seg for å la være å gå på universitetet og heller bli pioner. Han forsørget seg selv ved å arbeide deltid på farens gård. Han likte pionertjenesten og håpet at han en dag kunne bli misjonær. Så hvorfor søkte han da på Betel? En artikkel i Vakttårnet i 1989 fikk mye å si for ham. Der leste han livshistorien til Max Larson, som er medlem av Betel-familien i USA. Bror Larson sa: «Jeg mener bestemt at Betel er det beste stedet på jorden på denne siden av det kommende, jordiske paradiset.» Geraint merket seg at  etter at bror Larson hadde bedt om en søknad om å få utføre Betel-tjeneste, hadde han lagt saken fram for Jehova i bønn. Geraint nølte ikke med å følge det eksemplet. Omkring ti dager senere ble han oppringt og spurt om han ville bli medlem av Betel-familien i Storbritannia. I Betel-tjenesten får han bruk for erfaringen fra farens gård, for han driver en gård som forsyner Betel-familien i London med mat. En gang var gårdsarbeid bare noe han utførte for å kunne forsørge seg selv som pioner. Han betrakter det gårdsarbeidet han gjør nå, som ’den Betel-oppgave Jehova har satt ham til’.

Andre Jehovas vitner har satset på teokratiske byggeprosjekter. Mens Denise (Teddy) McNeil var pioner, forsørget mannen hennes, Gary, familien. I 1987 stilte så begge to seg til rådighet for å hjelpe til med bygging på Betel i London. De fikk ikke noen innbydelse til å bli medlemmer av Betel-familien på det tidspunktet, men i 1989 fikk de en slik innbydelse. Kretstilsynsmannen hadde gitt dem dette rådet: «Si aldri nei til et oppdrag fra Jehova», og med disse ordene i frisk erindring tok de imot innbydelsen. På Betel har Garys ferdigheter innen elektronikk og Teddys bakgrunn som tannlegeassistent vært til stor nytte. De har også vært med på å vekke folks interesse for sannheten i det polsktalende og det bengalitalende distriktet i London-området.

Willie og Betty Stewart, og også andre, har tilbudt seg å hjelpe til med bygging som internasjonale frivillige. Willie, som er rørlegger og varmetekniker, førtidspensjonerte seg som 55-åring. Så ble han og Betty med på byggeprosjekter i Hellas og senere i Spania og Zimbabwe og på Malta. Betty hjalp til med å gjøre rent og vaske klær og gjorde også litt rørleggerarbeid. De arbeidet hardt, og de følte at de ble rikt belønnet åndelig sett. Willie sier: «Vi har fått venner i hele verden og i alle aldersgrupper.»

 Spesiell opplæring av kvalifiserte brødre

En annen dør til økte tjenestemuligheter åpnet seg i 1990, da tjenesteopplæringsskolen i Storbritannia ble opprettet. Her fikk enslige brødre som var eldste eller menighetstjenere, anledning til å få spesiell opplæring med tanke på å tjene hvor som helst i verden det måtte være behov for dem. Det åtte uker lange kurset inneholder en fin kombinasjon av undervisning i bibelske lærespørsmål og i organisasjonsmessige spørsmål. Den første klassen i Storbritannia ble holdt i East Pennine stevnehall. To områdetilsynsmenn fra USA, James Hinderer og Randall Davis, var lærere. Tre erfarne kretstilsynsmenn fra Storbritannia — Peter Nicholls, Ray Pople og Michael Spurr — var også med i klassen, for de skulle få opplæring i å undervise framtidige klasser. Avslutningshøytideligheten ble holdt 17. juni 1990, og Albert D. Schroeder fra det styrende råd holdt en tale for klassen. Han sa til de elevene  som fikk i oppdrag å tjene i Storbritannia: «Vi trenger dere fine unge menn til å bygge opp arbeidet her videre. Dette kommer til å bli en ordentlig vitamininnsprøytning for det britiske feltet.»

En av dem som har gjennomgått tjenesteopplæringsskolen, er Bharat Ram, som kommer fra en hinduisk familie. Han er nå gift og tjener sammen med sin kone i den nordvestlige delen av England, hvor det er mange gujaratitalende de kan hjelpe. John Williams, som kommer fra Wales, ble overrasket over at han ble sendt til avdelingskontoret i Zambia, hvor det var behov for hans evner og ferdigheter, og senere til Kitwe i Zambia for å være misjonær der.

Gordon Sarkodie, som er født i Ghana, flyttet til England sammen med familien sin da han var tolv år. Som tenåring  ble han interessert i Bibelens sannhet da en forkynner leverte Vakttårnet og Våkn opp! til hans far. Et bibelstudium førte til at han ble døpt i 1985. Han ble hjelpepioner og ledet så mange bibelstudier at noen venner av ham som var pionerer, foreslo at han skulle bli alminnelig pioner. Da han gjennomgikk pionertjenesteskolen etter sitt første år i heltidstjenesten, oppmuntret kretstilsynsmannen ham til å søke om å få gjennomgå tjenesteopplæringsskolen. Og fordi Gordon ønsket å bli flinkere til å hjelpe de unge i menigheten, søkte han. Han gjennomgikk den sjuende klassen i Storbritannia. Etterpå tjente han i London i to år. Så ble han sendt ut som misjonær til Zambia. Fordi han var villig til å bli brukt til hva som helst som Jehova måtte ønske, førte den opplæringen han hadde fått, til at han etter hvert fikk flere og flere privilegier. Etter tolv ukers undervisning i cibemba, et av de lokale språkene, ble han utnevnt til kretstilsynsmann i Zambias kobberbelte. Han har også hatt det privilegium å lære opp andre til å tjene som kretstilsynsmenn.

Den britiskfødte Richard Frudd ble oppdratt av foreldre som var Jehovas vitner. Da han hadde innviet sitt liv til Jehova, mente han at han ikke hadde rett til å ta visse forbehold når det gjaldt hvor langt denne innvielsen strakk seg. Han stilte seg til disposisjon. I 1982 begynte han som pioner. Han søkte om å få gjennomgå tjenesteopplæringsskolen og gjennomførte den i 1990. Han ble også sendt til Zambia. Etter at han hadde studert cibemba og fått en del erfaring i det nye landet, ble han utnevnt til kretstilsynsmann, og han har også vært lærer på tjenesteopplæringsskolen ved avdelingskontoret i Zambia.

Fram til nå er det 433 som har gjennomgått de 19 klassene ved tjenesteopplæringsskolen i Storbritannia. For tiden er det 79 av disse som tjener utenlands, 4 er kretstilsynsmenn, 12 er på Betel, og 308 bruker den opplæringen de har fått, ved å tjene som pionerer i Storbritannia.

 Ut på misjonsmarken

Blant pionerene i Storbritannia er det flere hundre som har stilt seg til rådighet for å tjene hvor som helst i verden det har vært behov for dem. Mange av dem har fått opplæring på Vakttårnets bibelskole Gilead i staten New York. Alt i alt er det 524 fra Storbritannia som har gjennomgått Gilead. De har tjent i 64 land, i alle deler av verden.

Noen britiske pionerer hadde tjent i utlandet før de ble innbudt til Gilead. Slik var det for eksempel med John og Eric Cooke, som hadde tjent i Frankrike og Spania. Etter at de hadde vært på Gilead, ble Eric sendt til Afrika, og John tjente først i Spania og Portugal og så i Afrika. Det var også slik med Robert og George Nisbet, som hadde tjent i Sør-Afrika i minst 15 år før de gjennomgikk Gilead, og deretter tjente de på Mauritius og reiste senere tilbake til det afrikanske kontinentet. Claude Goodman hadde allerede tjent i 20 år i India, på Ceylon (nå Sri Lanka) og i Burma (nå Myanmar), Thailand og Malaya (nå en del av Malaysia) før han gjennomgikk Gilead, og så ble han sendt til Pakistan. Edwin Skinner hadde vært pioner i India i 20 år før han gikk på Gilead, og så fortsatte han å tjene i India i 43 år til før han fullførte sitt jordiske livsløp i 1990.

Andre fikk en forsmak på hva det vil si å tjene i et fremmed land, ved å være med på byggeprosjekter som internasjonale frivillige. Det gjaldt Richard og Lusia Palmer, som hadde tjent i forskjellige perioder i Hellas, på Tahiti, i Spania og på Sri Lanka mellom 1989 og 1994 og så var blitt værende på Sri Lanka som pionerer i over tre år før de ble innbudt til å gjennomgå Gilead.

De som har søkt om å få gjennomgå Gilead, er blitt oppmuntret til å betrakte misjonærtjenesten som sin livsgjerning. De fleste av dem tar imot sitt oppdrag som misjonærer med  den innstillingen, og noen har vært gode eksempler i så måte. Minst 45 som er blitt sendt ut fra Storbritannia og fremdeles er i det landet de ble sendt til, har vært der i 20 år eller mer. Ni av dem er i Mellom- og Sør-Amerika, elleve i Asia, elleve i Afrika, fire i Europa og ti på forskjellige øyer.

En som har vært misjonær i en årrekke, er Anthony Attwood, som var i Nigeria i 49 år. Han ble overflyttet til Betel i London i 1997 på grunn av visse immigrasjonsbestemmelser, men han har fremdeles hjertet sitt i Afrika. Han sier: «Det var et stort privilegium å få tjene i Nigeria. Det var vel anvendte år. Jeg oppfordrer alle unge som er blitt velsignet med sannheten, til å gripe ethvert privilegium som blir lagt fram for dem. Jehova kommer aldri til å svikte dere. Det vet jeg av egen erfaring.» Olive Springate ble sendt som misjonær til Brasil i 1951, og i 1959 kom hennes søster Sonia etter. Denton Hopkinson og Raymond Leach kom til Filippinene som misjonærer i begynnelsen av 1950-årene, og det er fortsatt deres hjem. Malcolm Vigo, som begynte sin misjonærtjeneste i Malawi og ble værende der i ti år til han ble utvist, tjener nå i Nigeria sammen med sin kone. Vi kunne ha nevnt mange flere som alle har levd et liv rikt på velsignelser fra Jehova.

Noen av misjonærene har måttet hanskes med alvorlige problemer for å kunne fortsette. Etter at Eric og Chris Britten hadde vært misjonærer i Brasil i flere år, var de nødt til å reise tilbake til England for en tid på grunn av sykdom. Senere samme år sa de seg villige til å bli sendt til Portugal, hvor arbeidet var forbudt. Da de ble utvist fra Portugal etter sju år på grunn av sitt bibelske undervisningsarbeid, fortsatte de i heltidstjenesten i England. Men så skrev de til Selskapet for å spørre om det var mulig for dem å bli sendt ut som misjonærer igjen. Snart var de tilbake i Brasil, hvor de var opptatt  i både misjonærtjenesten og kretstjenesten. De tjente trofast sammen i Brasil til Eric døde i august 1999. Chris tjener fortsatt der.

Noen må justere sin virksomhet etter noen år på grunn av bibelske forpliktelser overfor familiemedlemmer. Det var tilfellet med Mike og Barbara Pottage, som tjente i Zaïre (nå Den demokratiske republikken Kongo) i 26 år og så reiste tilbake til England i 1991 for å hjelpe en av sine gamle foreldre som levde under vanskelige forhold. Men de brant for heltidstjenesten, og de klarte å tjene som spesialpionerer mens de tok hånd om sine familieforpliktelser. I 1996 kunne de vende tilbake til misjonsmarken og ble der i tre år til. Nå er de medlemmer av Betel-familien i Storbritannia. Siden de kom til Zaïre første gang, har de sett tallet på forkynnere av Guds rike i den delen av verden øke fra 4243 til over 108 000. De husker godt den gangen da Jehovas vitner ble juridisk anerkjent i landet, omtrent et år etter at de hadde kommet dit. Og det første områdestevnet året etter, som ble holdt i Kinshasa, er fortsatt et høydepunkt i livet deres, enda det bare var 3817 til stede. Det var derfor en stor glede da det i 1998 var 534 000 som kom sammen for å feire Herrens aftensmåltid, til tross for de urolige forholdene i landet!

Fine Rikets saler

Ettersom det ble flere og flere menigheter i Storbritannia, var det hele tiden en utfordring å skaffe passende Rikets saler. Noen menigheter holdt møtene sine i leide saler og andre steder, og det var ikke alltid disse stedene passet for grupper av kristne som kom sammen for å tilbe vår store Gud, Jehova. Det var stort behov for passende forsamlingslokaler.

Det har ikke alltid vært lett å kjøpe eiendommer til Rikets saler. Noen ganger har motstanden vært temmelig intens, særlig når religiøse fordommer har vært inne i bildet. Men tillit  til Jehova og ansvarlige brødres pågangsmot har gitt resultater, til stor overraskelse for motstanderne.

I begynnelsen av 1970-årene var en av menighetene i Swansea i Wales interessert i å kjøpe et bedehus som stod tomt, for å bruke det som Rikets sal. En forstander i det trossamfunnet som eide bygningen, sa at han heller ville dø enn se at den ble solgt til Jehovas vitner. Det førte til at bedehuset ble solgt til postverket, som skulle bruke det som en midlertidig telefonsentral. Men i 1980, da postverket ikke trengte bygningen lenger, bestemte det seg for å selge den på auksjon. En eldste i menigheten fikk høre om dette og snakket med de andre eldste om hvor mye de kunne by. En takstmann anslo at bygningen og tomten den stod på, til sammen var verd 20 000 pund (250 000 kroner). Så glade brødrene ble da de nådde fram med et bud på 15 000 pund (188 000 kroner)! Etter at bygningen var pusset opp, ble den innviet til Jehova.

Da menigheten i byen Exmouth på sørvestkysten var blitt såpass stor at det måtte opprettes en menighet til, kom brødrene til at de trengte en større Rikets sal et nytt sted. De oppdaget at distriktsrådet eide en tomt som allerede var regulert for religiøse formål. Brødrene inngikk forhandlinger for å kjøpe den. Så fattet rådet det uvanlige vedtak at kontrakter om salg av tomten ikke kunne avsluttes før byggearbeidet var ferdig. Byggingen ble fullført i 1997. Heldigvis holdt byrådet sin del av avtalen. De menighetene som bruker salen, ser den som et bevis for at Jehova har velsignet de bestrebelsene de har gjort seg for å fremme den sanne tilbedelse i det området.

Den første i Europa

Når man først hadde fått tak i en tomt, kunne det ofte ta flere år å bygge en ny Rikets sal. Men det ble behov for flere og flere saler, for tallet på menigheter økte. I den  tiårsperioden som endte i 1982, hadde antall menigheter i Storbritannia økt fra 943 til 1147. Noe måtte gjøres for at byggearbeidet skulle holde tritt med økningen.

I september 1983 kom en gruppe brødre fra USA og Canada som hadde erfaring med bygging, til Northampton, cirka ti mil nord for London. De hadde vært opptatt av behovet for rask bygging og reiste hit for å vise hvilke praktiske løsninger de hadde kommet fram til. De arbeidet side om side med de lokale brødrene for å hjelpe dem med å bygge en ny Rikets sal på en økonomisk og rask måte. «En gruppe Jehovas vitner klarte nylig på fire dager å gjøre det som en entreprenør normalt trenger seks måneder på å gjøre,» meldte bladet Building Design måneden etter, «og de har gjort det til en fjerdedel av prisen.» Jehova velsignet oppføringen av denne hurtigbygde Rikets sal, den første av sitt slag i Europa.

 Året etter var over tusen frivillige med på å bygge en Rikets sal i byen Dolgellau i Wales. Denne gangen ble prosjektet fullført på to dager istedenfor på fire. De 33 vitnene på stedet fikk hjelp av andre fra Wales, England og USA. Brødre fra Frankrike og Nederland var også der for å se hvordan det ble gjort, og da de kom hjem, begynte de å lære andre å bruke lignende metoder.

Jehovas vitner i Storbritannia hadde nytte av den hjelpen de fikk fra utenlandske brødre, og de i sin tur hjalp andre igjen. To menigheter i King’s Lynn i Norfolk gjorde dette på en uvanlig måte. I 1986 var menighetene travelt opptatt med å forberede byggingen av en ny Rikets sal som skulle erstatte den trebygningen de hadde brukt fram til da. Da de fikk høre at Cobh menighet i Irland holdt møtene sine i en ombygd garasje med 45 til 50 mennesker til stede, bestemte de seg for å hjelpe den menigheten. De tilbød vitnene i Cobh den gamle bygningen sin med alt innbo, deriblant stoler og høyttalerutstyr. Da de lokale brødrene fant ut at vinduskarmene trengte å bli skiftet ut, gav de nok bidrag til å dekke kostnadene. Menigheter i nærheten gav pengebidrag til nye takstoler. På toppen av det hele betalte brødrene i Norfolk alle fraktomkostningene.

«Det viste seg at det var en formidabel oppgave å demontere bygningen,» forteller Peter Rose, en presiderende tilsynsmann i King’s Lynn. «Hver del måtte fjernes uten å bli skadet og så nummereres, og til slutt måtte alt settes sammen igjen som et gigantisk puslespill.» I mai 1986, da de var ferdige med demonteringen, la de alle delene i en container som ble sendt over Irskesjøen til Cobh. Brødrene i Cobh planla å reise sin nye sal 7. og 8. juni — akkurat samme helg som brødrene i King’s Lynn skulle bygge sin nye Rikets sal. Begge salene ble fullført den helgen.

 Finansieringen og fagkunnskapen

Den britiske utgaven av Vår tjeneste for Riket for april 1987 inneholdt et innlegg som henledet oppmerksomheten på opprettelsen av Selskapets Rikets sal-fond, som skulle lette finansieringen både når det gjaldt bygging av nye saler, og når det gjaldt kjøp og ombygging av eksisterende bygninger. På den måten ville det bli mulig å få i stand en utjevning av midlene. (2. Kor. 8: 14) Til slutt i artikkelen stod det: «Samtidig som vi er klar over hvor stor oppgave som ligger foran oss, og setter pris på de sjenerøse bidragene som menigheter har kommet med (og kommer med) for at vi skal få nye stevnehaller, må vi stole fullt og fast på at Jehova vil hjelpe oss med å dekke det nåværende behovet for Rikets saler. — Ordsp. 3: 5, 6.»

Året etter sørget det styrende råd for at det gjennom avdelingskontoret ble opprettet utvalg av brødre i forskjellige deler av landet som skulle bidra med sin fagkunnskap og hjelpe til med å organisere byggingen av Rikets saler. I 1998 var det blitt utnevnt 16 regionale byggeutvalg. Disse utvalgene har allerede hjulpet til med bygging og oppussing av over 700 Rikets saler i Storbritannia.

De fleste av de brødrene som er med i disse utvalgene, har familie å ta seg av. Noen har kunnet vie mye tid til dette arbeidet, mens andre har kunnet vie mindre tid. Michael Harvey, som er far til fem, valgte å prioritere Rikets sal-bygging framfor andre ting, og hans kone, Jean, støttet ham i det. Begge to har lært verdien av Jesu råd om å la Riket komme først i sitt liv. (Matt. 6: 33) «Jesu ord har fått en helt ny betydning for oss,» sier Michael. «Jehova har aldri sviktet oss.» Og Jean sier: «Da Rachel, en av døtrene våre, var rundt ni år, vokste hun fort ut av klærne sine. Jeg hadde ikke nok penger til å kjøpe noe nytt til henne, så vi prøvde å klare oss med det vi hadde, ved å reparere og sy om. Så, dagen før kretsstevnet, sendte søsteren til Michael oss to nye plagg som hun hadde kjøpt på salg. De  passet helt perfekt til Rachel — og det passet også helt perfekt at de kom akkurat til stevnet!» To av sønnene deres er med på byggingen, mens Jean og jentene tar seg av huset og har noen oppgaver i forbindelse med byggeprosjektene. «Når vi jobber med byggingen, blir vi mer sammensveist,» forteller Michael. «Det er et ordentlig familieprosjekt.»

I 1980-årene hendte det at det var flere hundre eller til og med et par tusen frivillige som stilte opp for å bygge en Rikets sal. Med tanke på å forenkle arbeidet reiste bror Harvey til Danmark for å rådføre seg med brødre som arbeidet med Rikets saler der. Noe annet som var til stor hjelp, var at Selskapet underrettet menighetene om at når det ble behov for nye Rikets saler, kunne Selskapet skaffe et utvalg av ferdige tegninger. Det har ført til at det er blitt behov for færre frivillige, til at arbeidsmengden er blitt kraftig redusert, og til at det er blitt bygd beskjedne, men egnede Rikets saler i hele Storbritannia.

Mer enn en god historie

Den felles innsats som blir gjort for å bygge en Rikets sal, og det raske tempoet som byggingen foregår i, fører til at det blir avlagt et godt vitnesbyrd for offentligheten. Aviser har ofte reportasjer om det som blir utrettet. I 1990 dekket Victor Lagden, en fotojournalist i lokalavisen Evening Echo, tredagersbyggingen av en ny sal på Canvey Island nord for utløpet av Themsen. Da han kom til byggeplassen fredag morgen, så han ikke stort annet enn byggematerialer. På døren til en campingvogn var det hengt opp et oppslag hvor det stod «Pressekontor». «Det fantes ikke noe annet opprettstående på byggeplassen på det tidspunkt,» forteller Victor. «Men det som gjorde inntrykk på meg, var bygningsarbeiderne — menn og kvinner, unge og gamle, som arbeidet sammen.» Victor tok et bilde av byggeplassen og gikk igjen. Så spurte han avisredaktøren om han kunne gå tilbake med  jevne mellomrom i løpet av helgen for å se om vitnene ville klare å bygge en sal på tre dager, slik de påstod. Han og tre andre journalister dekket framdriften.

Om søndagen var Victor på det aller første møtet som ble holdt i den nye salen. Resultatet ble et flott oppslag i avisen over to helsider under overskriften «Store Jehova!» Senere fikk Victor besøk av en eldste fra menigheten. Det ble startet et bibelstudium med ham. Victor forteller: «Før det var gått tre uker, hadde jeg lært om Guds navn, og istedenfor bare å komme med anmodninger i bønnene mine, begynte jeg nå også å takke — å takke Jehova.» Victor er nå et døpt vitne for Jehova.

De ’gjør større plass’ i hjertet

I 1970- og 1980-årene ble det forkynt mye blant innvandrerne i Storbritannia. De som forkynte for dem, var stort sett vitner som selv var innvandrere, og som kunne de forskjellige språkene. Men det var behov for mer hjelp.

I 1993 bodde det to millioner mennesker av asiatisk opprinnelse i Storbritannia — det vil si at hver 28. innbygger var av asiatisk opprinnelse. Mange av dem hadde kommet fra det indiske subkontinent. Andre var fra Øst-Afrika. Det var allerede omkring 500 panjabitalende og 150 gujaratitalende forkynnere som gikk i engelske menigheter, og de ledet over 500 bibelstudier på disse språkene. Men det var langtfra alle innvandrere som fikk anledning til å høre om det gode budskap om Guds rike.

Fordi en som bare kan engelsk, lett føler seg utilstrekkelig når han eller hun prøver å forkynne for noen som snakker et annet språk og kommer fra en annen kultur, oppfordret avdelingskontoret de britiske vitnene til å framelske større kjærlighet til mennesker av alle raser og etterligne Kristi holdning når det gjelder å ha omtanke for andre. De ble oppfordret til å  «gjøre større plass». (2. Kor. 6: 11—13; Fil. 2: 1—4) I den britiske utgaven av Vår tjeneste for Riket stod det: «Vi ønsker at de som bor i vårt distrikt, gjennom oss skal merke den varme og interesse som Jesus Kristus gav uttrykk for i sin tjeneste.» Det ble sagt til vitnene i Storbritannia: «I virkeligheten har det kommet et enormt misjonærdistrikt til oss!»

Alle britiske vitner ble oppfordret til å vise omtanke for dem som snakket et fremmed språk, ved å henvise utlendinger de møtte i sitt distrikt, til de rette fremmedspråklige menighetene. Så enten de enkelte forkynnerne kunne snakke et annet språk eller ikke, kunne de alle være med på å gjøre noe for det enorme misjonærdistriktet som hadde flyttet til England. Det er faktisk ved at utlendinger blir henvist på denne måten, at de fremmedspråklige menighetene først og fremst skaffer seg sitt distrikt.

 I 1996 ringte Grace Li på hos en kvinne fra Vietnam som bor i Newcastle upon Tyne i den nordvestlige delen av England. Kvinnen snakker kinesisk. Grace ble tatt varmt imot og ble straks bedt inn. Hun fikk vite at kvinnen var flyktning og hadde lidd mye under Vietnamkrigen. Hun hadde bodd i England i cirka ti år, men kunne ikke engelsk særlig godt. Hun sa til Grace at hun ofte hadde vært helt ute av seg og ikke hadde noen hun kunne gå til for å få hjelp.

Hun fortalte også Grace at hun fire år tidligere hadde fått en bok med mange pene bilder, men at hun ikke skjønte det som stod der, fordi hun ikke kunne lese engelsk. Men når hun ble deprimert, pleide hun å se på bildene, og da ble hun lettere til sinns og fylt med håp. Hun hentet boken i bokhyllen, gav den til Grace og spurte om hun kunne lese den for henne,  så hun kunne finne ut hva den handlet om. Det var boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord ! Grace svarte at hun kunne gjøre noe som var bedre enn å lese den engelske boken for henne. Hun stakk hånden i vesken sin og tok opp et eksemplar av den samme boken på kinesisk. Kvinnen kunne knapt tro sine egne øyne. Endelig kunne hun lære om Bibelens budskap! Hun sa seg straks villig til å studere Bibelen.

Som en del av prosessen med å «gjøre større plass» traff avdelingskontoret spesielle tiltak for å hjelpe de etniske gruppene til å vokse åndelig og organisasjonsmessig sett. Colin Seymour og hans kone, Olive, hadde allerede vært i reisetjenesten i 20 år og besøkt menigheter i hele Storbritannia. Begge to viste oppriktig interesse for dem de besøkte, og det hadde vært spesielt tydelig når de besøkte menighetene på Malta og Gozo i Middelhavet. De prøvde til og med å kommentere på maltesisk på menighetsmøtene, noe som bidrog til at de maltesiske brødrene ble glad i dem.

I september 1994 ble Colin utnevnt til kretstilsynsmann for alle de fremmedspråklige gruppene og noen av de fremmedspråklige menighetene i hele England. Han merket seg nøye utviklingen til hver gruppe for å vurdere om den kunne bli en menighet, og styrket de menighetene som allerede var i gang. Til å begynne med var denne kretsen den minste, med  bare 12 menigheter og cirka 750 forkynnere. Men i løpet av tre år vokste den i den grad at den ble den største kretsen, med 1968 forkynnere, hvorav 388 tjente som pionerer. Siden den gang er tallet på fremmedspråklige kretser kommet opp i tre.

Noen lærer seg et nytt språk

For å kunne lære innvandrere som snakker et annet språk, Bibelens livgivende sannheter har noen britiske forkynnere på eget initiativ lært seg et annet språk. En av dem er Elisabeth Emmott, som har vært pioner i forskjellige deler av England. Først prøvde hun å lære seg panjabi for å hjelpe folk i sitt distrikt. Så, i 1976, da hun var blitt sendt til et nytt distrikt, begynte hun å lære seg urdu. Så var det gujarati. For å hjelpe interesserte prøvde hun også å finne indiske og pakistanske forkynnere på områdestevnene. For Clifton og Amanda Banks’ vedkommende var det et områdestevne i Russland i 1993 som gjorde utslaget. Da de kom hjem fra stevnet, fikk de tak i et russiskkurs på det lokale biblioteket. De flyttet til et sted hvor det bor en del russisktalende, og ble pionerer i den russiske menigheten der. Men det er ikke lett å finne tid til språkstudier når en har verdslige forpliktelser og familie å ta seg av og samtidig er fullt engasjert i menigheten og i felttjenesten.

På grunn av det spesielle behovet i England ble pionerer som ønsket å utvide sin tjeneste på denne måten, oppmuntret til å gjøre det. Mens de fortsatte i pionertjenesten, skaffet de seg de elementære kunnskapene i et nytt språk. For å få nødvendig opplæring meldte noen pionerer seg på et kort kurs hvor de fikk god grunnopplæring i det nye språket. Noen ganger fikk dette interessante resultater.

Christine Flynn, som har vært pioner i 21 år, og sju andre pionerer bestemte seg for å gå på et gujaratikurs i 1996/97. Lærerne var et indisk ektepar som mildt sagt ble overrasket  da de fikk se at det var så mange engelsktalende som hadde meldt seg på kurset. «De la om på en god del av undervisningen for å hjelpe oss,» forteller Christine. «De hjalp meg med å lage presentasjoner jeg kunne bruke i felttjenesten, og de kom til og med på noen av møtene våre.»

Omtrent på den tiden skiftet Christine jobb. På arbeidsplassen traff hun en ung kvinne som snakket gujarati. Da Christine hilste på henne på gujarati, ble den unge kvinnen forundret og lurte på hvorfor hun holdt på med å lære seg språket. Christine forklarte hvorfor og fikk avlagt et fint vitnesbyrd. Det fikk den unge kvinnen til å si: ’Det finnes ikke noe annet religionssamfunn som oppfordrer medlemmene sine til å lære seg et så vanskelig språk. Dere må jammen ha noe viktig å si.’

Pauline Duncan, som også er pioner, gikk inn for å lære seg bengali i 1994. Til å begynne med syntes hun det var veldig vanskelig. «Mange ganger bønnfalt jeg Jehova med tårer og fortalte hvor vanskelig dette språket er, og at jeg hadde mest lyst til å gi opp,» innrømmer hun. «Men takket være Jehovas hellige ånd og min egen besluttsomhet og innsats har jeg kommet over kneika, og jeg er glad jeg ikke gav opp, for nå ser jeg mange fine resultater.» Beverley Crook, enda en pioner, sier om hvilken virkning det har på folk at hun har lært seg bengali: «Siden jeg lærte språket, er tjenesten min blitt helt forandret. De som snakker bengali, vet at vi må være glad i dem, siden vi har tatt oss tid til å lære språket deres.»

Jennifer Charles, som er pioner i en av de franske menighetene hvor det er mange flyktninger fra Den demokratiske republikken Kongo, sier: «Det at jeg har lært et nytt språk, har hjulpet meg til å forstå hvordan de som bor i mitt distrikt, føler det når de kommer til et land hvor de ikke kan språket.»

I flere år er mange pionerer, deriblant enslige søstre som kan tjene der hvor behovet er større, blitt oppmuntret til å  snakke med sin kretstilsynsmann om det å flytte til en menighet i nærheten hvor det er behov. Noen har valgt å lære seg et nytt språk for å hjelpe til i det fremmedspråklige distriktet. I Stor-London er det over hundre pionersøstre som har gjort dette. Deres forkynnelse blant fremmedspråklige har båret frukt. Med deres hjelp har mange studert Bibelen og kommet på kristne møter.

Når misjonsiveren holdes levende

Noen misjonærer har av forskjellige grunner funnet det nødvendig å komme tilbake til Storbritannia. Mange av disse har fortsatt å gjøre et fint arbeid.

Etter at Wilfred og Gwen Gooch hadde vært misjonærer i 14 år, flyttet de i 1964 fra Nigeria til avdelingskontoret i London. Det var ikke fordi de vantrivdes med å tjene i Nigeria; de stortrivdes der. Men Wilfred hadde fått ansvaret for å føre tilsyn med det britiske avdelingskontoret. Ved sin positive innstilling var de imidlertid i stand til å oppmuntre mange pionerer i England til å stille seg til rådighet for å utføre den slags tjeneste som Jehova måtte lede dem til gjennom sin organisasjon. Wilfred sa ofte: «Du kommer til å lære mer på ett år som misjonær enn du ville ha lært på 30 år som pioner.» Det han mente, var ikke at man kom til å lære mer om Bibelen, men at man kom til å lære mer om seg selv og om livet og om å komme overens med andre brødre og søstre.

John og Pat Barker, som gjennomgikk Gilead-skolens 45. klasse, kom tilbake til England like før de ble foreldre. Men de hadde anstrengt seg for å lære seg mandarin for å kunne forkynne for kineserne på Taiwan. Da de kom tilbake til England, var de på utkikk etter kinesere som de kunne forkynne det gode budskap for. Etter at barna var blitt voksne og hadde giftet seg, begynte John og Pat som alminnelige pionerer. Nå går de i en menighet i Birmingham i Midt-England  som innbefatter en mandarinspråklig gruppe, og de gleder seg over de gode resultatene de oppnår i tjenesten. Flere av dem de har studert med, har reist tilbake til Kina med god kjennskap til sannheten.

David Shepherd, som tidligere var misjonær i Ghana, har nå kone og tre barn. Men David er fortsatt i heltidstjenesten. Hva er en av grunnene til det? Han forklarer: «Da jeg så hvor lite brødrene i Ghana hadde, tenkte jeg at jeg selv burde prøve å leve så enkelt som mulig.»

Avdelingskontoret får nye bygninger

Bibelsk litteratur har spilt en viktig rolle i utbredelsen av det gode budskap om Riket. I begynnelsen av 1970-årene spilte avdelingskontoret i London en sentral rolle når det gjaldt å forsyne mange andre land med slik livgivende åndelig føde. Mye av den gikk til land i Afrika, mens noe ble sendt helt til Australia.

Etter hvert overtok andre avdelingskontorer noe av bladproduksjonen, mens trykkeriet i London konsentrerte seg om det som skulle trykkes på engelsk, nederlandsk og swahili. Likevel arbeidet man på spreng med de to MAN-pressene man hadde i England. For å kunne holde tidsskjemaet måtte man i 1977 også ha et nattskift hver tredje uke på en av disse pressene (som trykte i boktrykk, høytrykk).

Det var på tide å utvide Selskapets trykkeri i London. I Watch Tower House i Mill Hill, som hadde vært i bruk siden slutten av 1950-årene, var det ikke lenger nok plass til å kunne håndtere alt som ble trykt på avdelingskontoret. På grunn av reguleringsbestemmelsene kunne vi ikke utvide trykkeriet i Watch Tower House, så det styrende råd gikk med på at vi flyttet trykkeriet til et annet sted og samtidig utvidet det eksisterende Betel-hjemmet, slik at det ble plass til de ekstra brødrene som trengtes til arbeidet.

 Til slutt fant vi en bygning i Wembley, omkring 13 kilometer unna, hvor vi kunne få et trykkeri på 3000 kvadratmeter. Den toetasjes bygningen var såpass stor at den kunne romme et trykkeri som var større enn det vi hadde hatt, foruten en leilighet, et kjøkken, en spisesal og en resepsjon. Trykkerivirksomheten flyttet dit i 1980. I tillegg til at det gamle utstyret fortsatt var i bruk, ble det kjøpt inn en ny offsetpresse av merket Harris med fem trykkverk, og før det var gått to år, var den årlige bladproduksjonen kommet opp i 38 328 000.

I mellomtiden hadde man begynt å bygge en ny fløy på Watch Tower House i Mill Hill som skulle romme 41 boligrom til Betel-familien og også en utvidet spisesal og et større kjøkken. John Andrews, en områdetilsynsmann som hadde erfaring som arkitekt, ble innkalt til Betel for å arbeide på prosjekteringskontoret. Vitner fra mange kanter av landet stilte opp for å arbeide i helgene. Trass i kraftig snøfall og ekstremt lave temperaturer vinteren 1981/82 gikk arbeidet hurtig framover. Noen som ikke var Jehovas vitner, ble innleid som underentreprenører og arbeidet side om side med brødrene. Etter bare litt over to år kunne den nye fløyen tas i bruk. Dette var på omtrent samme tid som en annen stor begivenhet skulle finne sted.

Et gigantisk foretagende

I juni 1982 tok det styrende råd imot en innbydelse fra utvalget ved avdelingskontoret til å holde årsmøtet for Watch Tower Bible and Tract Society of Pennsylvania i 1983 i Storbritannia. Denne begivenheten skulle bli dobbelt viktig fordi avdelingskontoret planla å innvie den nye fløyen på Betel i London samme helg som de skulle være vertskap for årsmøtet.

«I åttetiden en morgen fikk jeg telefon fra Peter Ellis på Betel,» forteller Dennis Loft. «Han bad meg reservere  De Montfort Hall til 1. oktober.» I denne hallen var det blitt holdt et minneverdig stevne 2.—10. september 1941, da boken Children (Barn) ble utgitt. Den gangen, midt under den annen verdenskrig, da våre brødre hadde tatt et modig standpunkt for kristen nøytralitet, var Albert D. Schroeder, som nå er medlem av det styrende råd, avdelingstjener i Storbritannia. Det ville virkelig bli en spesiell opplevelse for eldre som hadde vært til stede den gang, å få komme på dette årsmøtet i 1983 og fornye sine bekjentskaper med lojale tjenere for Jehova fra tidligere tider.

Det var første gang årsmøtet skulle holdes utenfor Nord-Amerika. Det ble lagt planer med tanke på at programmet i Leicester skulle overføres til Dudley stevnehall i Midt-England. På den måten ville flere brødre kunne få del i begivenheten. De første som ble innbudt, var de som hadde tjent Jehova i minst 40 år. Det ble sendt brev til avdelingskontorene i hele Europa hvor medlemmer av Betel-familiene ble innbudt til å komme denne helgen. Man skjønte fort at det ikke ville bli plass til å innkvartere alle de europeiske gjestene på Betel i London. Det ble derfor opprettet en losjiavdeling som skulle ordne med overnattingssteder til alle de besøkende.

I mellomtiden hadde bror Loft kontaktet byrådet i Leicester, bare for å få vite at en av de største bedriftene i byen skulle ha et årlig arrangement med middag og dans akkurat den helgen vi ønsket å reservere hallen. Da Dennis forhørte seg videre, fikk han vite at arrangementet egentlig skulle gå av stabelen 30. september, men at hallen også var reservert for dagen etter fordi det alltid var så mye å rydde opp og gjøre rent etterpå. «Hvis vi påtok oss å rydde og gjøre rent, kunne vi da leie hallen 1. oktober?» spurte Dennis. Det var i orden, og Dennis trakk et lettelsens sukk. Men på det tidspunkt hadde han liten anelse om hvilken enorm oppgave som ventet.

 Ved midnattstider natt til 1. oktober gikk 400 brødre som var organisert i grupper med hver sin gruppeleder, i gang med å rydde opp etter festen. De byttet også ut bordene med 3000 stoler. Det var en formidabel oppgave som skulle utføres på bare åtte timer. Dennis forteller: «Det som var helt spesielt, var at svært få av disse brødrene var blitt innbudt til årsmøtet, og likevel er dette noe de snakker om den dag i dag bare fordi de fikk være med på det, om det så bare var for å være med på å gjøre alt klart.» Brødrene la teppe på podiet og satte blomster foran podiet. Klokken åtte var hallen i tipp topp stand. Ledelsen for hallen stod forundret og så på. Brødrene skjønte at dette møtet kunne bli noe helt spesielt. De ble ikke skuffet.

Et uforglemmelig møte

Det var 3671 til stede ved den åndelige høytiden i Leicester, og 693 av dem var innbudte gjester fra 37 andre avdelingskontorer.  Mange av de tilstedeværende var salvede brødre og søstre. Reg Kellond fra Telford og Emma Burnell fra Paignton var 99 år gamle og de eldste britene som var der. Janet Tait fra Glasgow, Mary Grant, Edith Guiver og Robert Warden, som var i 80- og 90-årene, hadde lært sannheten å kjenne før den første verdenskrig. De hadde livslang erfaring i Jehovas tjeneste. De hadde deltatt i forkynnelsesarbeidet mens tallet på lovprisere av Jehova i Storbritannia hadde økt fra bare noen få tusen til 92 320. De så spent fram til den oppmuntring som medlemmer av det styrende råd ville komme med.

Albert D. Schroeder talte over temaet «Fortsett å stole på Jehova, slik at dere ikke går trett», basert på Jesaja 40: 31. Han intervjuet også noen trofaste brødre: Robert Warden og Harold Rabson, som begge var fra Glasgow og var blitt døpt i henholdsvis 1913 og 1914; Robert Anderson, som hadde vært pioner i 51 år; Ernie Beavor, som hadde vært  kretstilsynsmann i 17 år og hadde tre barn som alle hadde vært misjonærer. Alle fire snakket begeistret om de mange årene de hadde tjent Jehova. Daniel Sydlik, et annet medlem av det styrende råd, talte over temaet «Det beste er fremdeles i vente». Det var en tale som brødrene husker den dag i dag.

En bror skrev: «Da vi fikk innbydelsen, strømmet minnene på — minner fra det flotte stevnet som ble holdt under krigen i De Montfort Hall i 1941. Det er ingen tvil om at dette stevnet, som ble holdt som ved et mirakel midt i det krigsherjede Storbritannia, var det beste vi hadde vært på. Men ’det beste var fremdeles i vente’. Da vi gikk fra dette møtet, strømmet vårt hjerte over av takknemlighet mot Jehova, og vi var fast bestemt på å fortsette å være lojale mot vår Skaper, mot hans Konge, Kristus Jesus, og mot den organisasjon som det er så tydelig at han bruker.»

Etter dette møtet reiste mange av dem som hadde vært til stede, til London for å være med på innvielsen av den nye fløyen på Betel. Programmet ble overført via telefon til North London stevnehall, slik at mange flere fikk mulighet til å lytte til innvielsestalen, som ble holdt av Selskapets daværende president, Frederick Franz.

Et bedre sted å ha trykkeriet

Selskapets bygninger var fortsatt ikke ideelle. Watch Tower House lå i Mill Hill, mens trykkeriet lå 13 kilometer unna, i Wembley. Mellom 25 og 30 brødre fra Betel reiste regelmessig dit for å arbeide.

Flere år tidligere hadde N.H. Knorr, Selskapets daværende president, merket seg at en bygning som tilhørte firmaet U.K. Optical og lå rett over veien for Watch Tower House, ville passe ypperlig som trykkeri. Men den var ikke til salgs. I september 1986 fikk imidlertid Philip Harris, tilsynsmannen for vår ekspedisjonsavdeling, høre på et møte i regi  av postverket at U.K. Optical skulle flytte fra denne bygningen i Bittacy Hill. Det ble straks truffet tiltak for at vi skulle kunne skaffe oss denne eiendommen, som var på 20 mål. To måneder senere var kjøpet i orden, og samtidig ble forhandlingene om å få solgt trykkeriet i Wembley avsluttet. Da begynte byggingen av det nye trykkeriet for alvor.

Først ble gamle bygninger på den bakre delen av tomten i Bittacy Hill revet for at det skulle bli plass til det nye trykkeriet. Under gravingen oppdaget brødrene at dette området hadde vært brukt som dumpingplass for industriavfall. Da alt avfallet var blitt fjernet, var det tydelig at man kunne føye en stor kjeller til byggeplanene. Over 5000 frivillige fra både Storbritannia og andre land brukte over en halv million timer på prosjektet. Resultatet ble et fint trykkeri og bilverksted som det kunne gjøres god bruk av i mange år framover.

Den andre fasen i byggearbeidet bestod i å rive den gamle kontor- og fabrikkbygningen som U.K. Optical hadde brukt, så det kunne bli plass til den nye kontorbygningen. Det lokale byplanrådet insisterte på at vårt nye kontorkompleks måtte bygges i murstein, for at det skulle stå i stil med andre bygninger i nabolaget. Dette ble oppnådd ved at man støpte halve mursteiner inn i betongvegger som man laget i former på bakken. IBSA House tok raskt form, etter hvert som de 157 veggene med mursteinsfasade ble løftet på plass. Direktøren for et firma som besøkte stedet like etterpå, spurte hvor mange murere vi hadde brukt. «Sikkert minst 50,» mente han. Han ristet vantro på hodet da han fikk vite at det bare var seks kvinner og to menn som hadde gjort alt sammen!

I 1993 var dette nye kontor- og trykkerikomplekset på toppen av Bittacy Hill klar til bruk. Det ble innviet under et besøk av Albert D. Schroeder fra det styrende råd. På den tiden var det 127 395 som deltok i felttjenesten rundt omkring i landet — virkelig en grunn til glede!

 Hjelp i internasjonal målestokk

Selskapets avdelingskontor i Tyskland steppet inn og trykte engelske blad mens vi flyttet trykkeriet vårt fra Wembley til de nye lokalene i IBSA House. Men det tok ikke lang tid før trykkingen var i gang i London igjen, og pressene i vårt nye trykkeri spydde ut titalls millioner blad som inneholdt livgivende sannheter.

Selv om trykkeriet i London ligger langt fra Øst-Afrika, har det i lang tid trykt blad til den delen av verden. Utgaver på både engelsk og swahili blir sendt dit regelmessig. De karibiske øyene får også bladene sine fra Storbritannia. I en årrekke har skip som frakter bananer, tatt med last fra Vestindia til vestkysten av Storbritannia. På tilbakeveien har de med seg varer som skal til øyene, deriblant blad som regelmessig blir sendt på denne måten uten omkostninger på grunn av Selskapets status som ikke-kommersielt selskap.

Når ekspedisjonsavdelingen på Betel gjør i stand containere til eksport, utnytter den ledig plass ved å sende med en rekke forskjellige nødvendige varer til brødre i områder hvor den økonomiske situasjonen er vanskelig. Titusenvis av overflødige stoler fra Rikets saler i hele landet er blitt fraktet på denne måten til Liberia, Mosambik, Senegal, Tanzania, Zambia og andre land. Der blir de tatt i bruk av menigheter hvor interesserte som er ivrige etter å lære om det gode budskap om Guds rike, strømmer til.

Da det på grunn av krigen i Bosnia i 1994 var nødvendig å sette i gang hjelpetiltak med tanke på våre brødre der, var avdelingskontoret i Østerrike glad for å kunne skaffe mat, klær og andre hjelpeforsyninger. Men da myndighetene i Bosnia bestemte at framtidige forsyninger måtte sendes til en lovformelig registrert organisasjon, ble avdelingskontoret i Storbritannia bedt om å hjelpe til. Rettsgyldige dokumenter ble skrevet på engelsk og kroatisk, attestert av notarius  publicus og sendt med kurer. Kolonnen med hjelpeforsyningene hadde allerede reist fra Wien da papirene kom dit. Noen brødre reiste da videre med bil, tok igjen kolonnen ved grensen og overleverte dokumentene, akkurat i tide før hjelpeforsyningene skulle igjennom!

I august 1998 flyttet 50 medlemmer av den franske Betel-familien i Louviers til Betel i London for å hjelpe til med det ekstra arbeidet der i og med at London skulle overta den trykkerivirksomheten som hadde foregått i Frankrike. Etter omfattende forhandlinger ble det i 1999 også mulig å flytte den store offsetrotasjonspressen og annet trykkeriutstyr fra Louviers til London. Mens de franske betelittene gikk inn for å lære seg engelsk og de britiske betelittene prøvde seg på noen franske gloser, hadde de det ’rene språk’, Bibelens sannhet, til felles, og dermed klarte de å arbeide skulder ved skulder og utføre oppgaver som er til ære for Jehova. — Sef. 3: 9.

Øyene får hjelp

I årenes løp har det britiske avdelingskontoret ført tilsyn med forkynnelsesarbeidet på en rekke øyer forskjellige steder. Noen av dem hører med til De britiske øyene. Isle of Wight, som ligger utenfor sørkysten, har sju blomstrende menigheter. Isle of Man, som ligger i Irskesjøen, har en framgangsrik menighet på 190 forkynnere. Hebridene, som ligger utenfor vestkysten av Skottland, har over 60 forkynnere, som regelmessig forkynner på tettstedene der ute. Både Orknøyene og Shetland utenfor den nordøstlige spissen av Skottland har voksende menigheter som avlegger et grundig vitnesbyrd for dem som er isolert fra fastlandet. Pionerene på Shetland har faktisk utvidet sitt distrikt til å omfatte Nordsjøen, for de oppsøker fiskebåtene og forkynner for sjøfolkene om bord.

På Guernsey, en av Kanaløyene, er det to menigheter, og de tar seg også av forkynnelsen på de to mindre øyene  Alderney og Sark. Det har krevd stor innsats. Det har for eksempel vært forkynt for innbyggerne på Sark — som nå teller 575 — på regelmessig basis siden begynnelsen av 1980-årene. En pioner fra Guernsey som forkynte på Sark, traff en ung mann hvis mor var et vitne et annet sted på De britiske øyene. Til å begynne med viste ikke den unge mannen interesse, men etter noen samtaler begynte et ektepar å studere med ham og venninnen hans. Studiet foregikk stort sett pr. brev. Menigheter på både Guernsey og Jersey hjalp en pioner økonomisk, slik at hun kunne reise til Sark og Alderney en gang i måneden. Slik personlig hjelp og studier pr. brev førte til at den unge mannen og hans venninne etter hvert gjorde åndelige framskritt. For å gi dem mer hjelp ledet en eldste et studium over telefonen ved å bruke boken Forent i tilbedelsen av den eneste sanne Gud. I april 1994 var både den unge mannen og den unge kvinnen, som nå var hans kone, rede til å bli døpt. De reiser til Guernsey på møtene, men når været er for dårlig til at de kan reise over sjøen dit, blir møtene overført til dem via telefon, og på den måten kan de også delta i programmet. Man gjør seg virkelig iherdige anstrengelser for å hjelpe alle til å høste gagn av det gode budskap.

På øya Jersey i nærheten er det tre sterke menigheter. Disse menighetene og de på Guernsey bytter på å arrangere et årlig områdestevne hvor det kommer omkring 500 lokale vitner og cirka 1000 besøkende fra andre deler av Storbritannia. Og ettersom det kommer mange portugisisktalende sesongarbeidere til denne øya, har noen forkynnere lært seg portugisisk for bedre å kunne gjøre dem kjent med budskapet om Riket.

Mye lenger unna ligger Falklandsøyene. Mange av øyenes 2200 innbyggere har sine røtter på Shetland og i andre deler av Skottland. Arthur Nutter og hans kone og barna deres flyttet fra England til Falklandsøyene i 1980 for å forkynne der. To år senere så det ut til at det var fornuftig av det britiske avdelingskontoret  å føre generelt tilsyn med forkynnelsesarbeidet der på grunn av utviklingen i den politiske situasjonen. Selv om Falklandsøyene ligger omkring 13 000 kilometer fra London, ble det sendt reisende representanter dit som skulle besøke den lille menigheten. Denne ordningen med at Storbritannia førte tilsyn, varte i 15 år.

Det britiske avdelingskontoret fører også tilsyn med Jehovas folks virksomhet på Malta, midt i Middelhavet, slik det har gjort mesteparten av tiden de siste 50 årene. Det var utenfor Malta apostelen Paulus led skipbrudd på vei til Roma omkring år 58. (Apg. 28: 1) I nærheten ligger Gozo, en mindre øy som hører til Malta. Jehovas folk har noen blomstrende menigheter på Malta og én på Gozo.

Det har vært rapportert forkynnelse på Malta siden 1936, men det var ikke før i 1970-årene at Rikets arbeid ble godt  etablert blant den maltesiske befolkningen. Det ble gjort mange forsøk på å gjøre dem kjent med det gode budskap, men den katolske kirke hadde et fast grep om både styre og stell og folks privatliv.

Gesualda Lima var 13 år gammel da hun første gang hørte moren sin fortelle familien hva hun hadde hørt av en nabo som var et av Jehovas vitner. Det var i 1970. «Da jeg hørte navnet Jehova, var det noe spesielt for meg,» forteller Gesualda. (Sal. 83: 18) Foreldrene hennes satte seg senere imot at hun viste interesse for Bibelens budskap. Men hun lot seg ikke skremme og fortsatte å studere Bibelen. Hun begynte å komme på møtene, innviet sitt liv til Jehova og ble døpt. I 1981 giftet hun seg med Ignazio, en livlig italiener med sterk glød. De har hatt det privilegium å være i heltidstjenesten sammen på Malta, og de har hjulpet omkring 100 andre til å lære sannheten å kjenne. De fleste av disse er maltesere.

Joe Axiak, som er urmaker, er en godhjertet, vennlig malteser som første gang fikk høre om sannheten gjennom sin onkels familie. Men den gangen var han en som ville være uavhengig, så han flyttet hjemmefra og drog til Australia. Da han begynte å komme sammen med Jehovas vitner der, advarte en av brødrene hans ham og sa: «Hvis mor får høre at du har tenkt å bli et av Jehovas vitner, kommer hun til å ta sin død av det, og jeg kommer til å sette fyr på denne salen hvis du går dit igjen.» Men Joe gav ikke opp, og det ble han belønnet for. Nå er både han og sju av hans søsken, deriblant den broren som truet ham, tjenere for Jehova.

Etter at Joe hadde kommet tilbake til Malta, giftet han seg, og han og hans kone, Jane, bestemte seg for å vie distriktet på Gozo spesiell oppmerksomhet. Hver helg reiste de dit med ferge. Men etter at sønnen deres, David, ble født, ble det vanskelig for dem å reise, så de bestemte seg for å flytte til Gozo. For en glede det var for dem da det i 1984 ble opprettet  en menighet der! Nå er det 27 forkynnere på Gozo. De har møter i sin egen Rikets sal og forkynner regelmessig det gode budskap for andre.

Om det bare hadde vært på maltesisk!

Det at Bibelens sannheter er blitt forklart på deres eget språk, maltesisk, har gjort det lettere for mange av dem som bor på disse øyene, å vokse i nøyaktig kunnskap om Jehova og hans veier. — Kol. 1: 9, 10.

Helen Massa, en av dem som Gesualda Lima studerte Bibelen med, husker hvordan det var den gangen alle møtene ble holdt på engelsk. Selv om hun noen ganger slet med å forstå det som ble sagt, har hun gode minner fra den fine undervisningen som ble gitt. Hun snakker ofte om den tålmodige undervisningen til en engelsk bror, Norman Rutherford, som tjente på Malta i slutten av 60-årene og begynnelsen av 70-årene. Norman og hans kone, Isabel, hadde gjennomgått Gilead-skolens ellevte klasse, og de gikk alltid forsiktig fram fordi de var utlendinger. De ville gjerne bli værende og hjelpe de lokale brødrene og søstrene, som tok et modig standpunkt når de møtte motstand fra religiøst hold eller fra familien.

I begynnelsen av 1970-årene ble Joe Micallef, en journalist som snakket engelsk flytende, glad da Norman Rutherford ville studere Bibelen med ham. Han forteller: «Jeg pleide å stille et spørsmål, og jeg hadde nøyd meg med et ja eller et nei.» Men Norman visste at undervisning var mer enn bare å besvare spørsmål. «Han pleide å gå grundig til verks og forklare hvorfor svaret var ja, eller hvorfor det var nei.» Dette styrket Joes tro.

De første møtene Joe gikk på, foregikk på engelsk, men etter en stund fikk noen av dem som var til stede, i oppdrag å gi et maltesisk sammendrag av hovedpunktene i avsnittene  i Vakttårnet. Det var ikke alltid lett å gjøre det. Broren til Joe, Ray, bestemte seg for å skrive ned sitt sammendrag, men så fant han ut at det var lettere å oversette hele avsnittet. «Da Peter Ellis, som besøkte Malta som reisende tilsynsmann, så hva som foregikk, foreslo han at vi skulle kjøpe en stensilmaskin,» forteller Joe. Det førte til at det første maskinskrevne Vakttårnet på maltesisk kom i 1977. Når brødrene trengte hjelp til å lage eller rette de stensilene de skrev, hvem var det da bedre å spørre enn en som jobbet i en bransje hvor man drev med trykking — journalisten Joe! «Hør her,» sa Joe, «noen må påta seg ansvaret for å få denne jobben gjort!» Brødrene svarte: «Ja, hvem foreslår du?», og Joe sa: «Jeg vet ikke, men jeg er i hvert fall villig til å prøve.» Slik begynte Joes engasjement i oversettingen av maltesiske publikasjoner. I dag foregår oversettingen av publikasjonene naturligvis under ledelse av Selskapets redaksjonsutvalg og ikke i egen regi.

I 1979 kom den første trykte utgaven av Vakttårnet på maltesisk. Etter hvert var det et oversetterteam som overtok arbeidet, og for tiden kommer Vakttårnet på maltesisk ut to ganger i måneden og Våkn opp! én gang i måneden. Et nytt framskritt ble gjort i januar 1998, da Douglas Guest var på besøk som sonetilsynsmann og de nye oversettelseskontorene, misjonærhjemmet og Rikets sal ved I.B.S.A. House i byen Mosta ble innviet. Dagen etter var 631 personer samlet for å høre rapporter om hvordan Rikets arbeid har hatt framgang på Malta.

Opplæring med tanke på kjærlig tilsyn

Jehovas kjærlige omtanke for sitt folk fikk ham til å forutsi gjennom profeten Jeremia: «Jeg vil oppreise hyrder over dem, som virkelig kommer til å gjete dem.» (Jer. 23: 4) Med dette for øye har Jehova ikke bare gitt sitt folk eldste, men også gitt disse eldste opplæring og undervisning for at de skal kunne  føre tilsyn med hans sauer på den kjærlige måten som han ønsker.

Siden 1960 har kvalifiserte brødre i Storbritannia, som i andre land, hatt nytte av å gjennomgå Kurs i Rikets tjeneste. Til å begynne med varte dette kurset i fire uker, men senere ble det redusert til to uker. Reisende tilsynsmenn og også de som fører tilsyn i menighetene, ble innbudt til å gjennomgå dette kurset. Undervisningen foregikk på Betel i London. For at det skulle bli lettere for brødrene rundt om i landet å gjennomgå kurset, ble det deretter holdt kurser forskjellige steder. Dette kom menighetene og i sin tur hele organisasjonen til gode.

I 1977 ble det holdt et nytt 15-timers kurs for alle eldste. Siden den gang er det blitt holdt lignende kurser av varierende lengde. Emner som er blitt viet grundig oppmerksomhet, er for eksempel hvordan man kan etterligne Jehova som kjærlig hyrde for hjorden, hvordan man kan undervise på menighetsmøtene, hvordan man kan utføre evangeliseringsarbeidet i den enkelte menighet, og hvordan man kan opprettholde Jehovas rettferdige normer. Da Kurs i Rikets tjeneste ble arrangert i Storbritannia i 1997, var det 11 453 eldste og 10 106 menighetstjenere som ble innbudt.

De stiller seg til disposisjon

I tillegg til at det er mange som tjener som eldste i menighetene, er det andre kvalifiserte menn som tjener som reisende tilsynsmenn og tar seg av grupper av menigheter som utgjør en krets, og grupper av kretser som utgjør et område. Det er for tiden 77 slike reisende tilsynsmenn som besøker 1455 menigheter og 70 kretser rundt omkring i Storbritannia. Dette er menn som i tillegg til å ha de åndelige kvalifikasjonene har foretatt justeringer i sitt liv for å kunne stille seg til rådighet til slik tjeneste.

 I begynnelsen av 1970-årene oppfordret en reisende tilsynsmann David Hudson til å satse på en teokratisk løpebane. Men på den tiden var David svært engasjert i jobben sin som avdelingssjef i et firma som drev med reprografi. Så bestemte firmaet seg plutselig for at det ikke var behov for jobben hans lenger. Da tenkte han på noe som Lyman Swingle, et medlem av det styrende råd, hadde sagt på et møte i Cardiff i Wales i 1984. Bror Swingle hadde sammenlignet karrierer i verden med det å ’pusse messingen på et synkende skip’. David og hans kone, Eileen, begynte å innrette sitt liv slik at de kunne bli pionerer. De flyttet fra sitt komfortable hjem, hvor de også hadde staller og hester, og de bygde sitt liv mer omkring sitt forhold til Jehova. Siden 1994 har David påtatt seg ansvar som kretstilsynsmann. Både han og hans kone er enige om at gleden over å tjene Jehova langt overgår alt av materiell art som de har gitt avkall på.

Da Ray Baldwin fikk kjennskap til sannheten i midten av 1970-årene, ble han fast overbevist om at forkynnelsen av det gode budskap fortjente all den tid han kunne vie til dette arbeidet. Så allerede før han ble døpt, avslo han et tilbud om forfremmelse på jobben, et tilbud som innebar at han ville bli nødt til å flytte til en annen by. Han bad om å få deltidsarbeid isteden. Etter at han var blitt døpt, begynte han straks som hjelpepioner. Ikke lenge etter at han hadde giftet seg, la han og hans kone, Linda, planer om å bli alminnelige pionerer. For å kunne stille seg mer til disposisjon for teokratisk virksomhet sluttet Ray så i jobben sin i en dagligvareforretning og begynte som vinduspusser. Siden september 1997 har også han tjent som kretstilsynsmann.

Andre brødre har vært villige til å påta seg ansvar i forbindelse med sykehuskontaktutvalg, som gir kjærlig støtte til Jehovas vitner som kommer opp i akutte medisinske situasjoner. Disse brødrene har måttet få opplæring — og det  er bare begynnelsen. I oktober 1990 kom tre representanter for sykehusinformasjonstjenesten i Brooklyn og ledet et seminar i Birmingham i England. Der fikk 152 brødre fra Belgia, Irland, Israel, Malta, Nederland og Storbritannia fin opplæring i hvordan de kunne hjelpe medisinske autoriteter til å forstå vårt standpunkt i spørsmålet om blod. De besøkende fra Brooklyn var med på å lære opp dem som var på seminaret, til å presentere grunnene til vårt standpunkt for ledelsen ved sykehus både i London og i andre store byer.

Etter et seminar nummer to, som ble holdt i Nottingham i februar 1991, begynte sykehuskontaktutvalgene å tre i funksjon over hele landet. Året etter ble 16 nye utvalg utnevnt, og disse brødrene fikk opplæring på et seminar i Stoke-on-Trent. For å utvide samarbeidet mellom Jehovas vitner og de aktuelle fagfolkene ble det i juni 1994 holdt enda et seminar. Det ble holdt i Surrey stevnehall og gav opplæring i hvordan man kan gå fram overfor dommere, personer i helse- og sosialtjenesten og barneleger. Dette la grunnlaget for mye mer utstrakt samarbeid med legestanden. Etter at man hadde kontaktet mange leger, var det mulig å føre opp 3690 leger i Storbritannia på listen over leger som har sagt seg villige til å respektere Jehovas vitners syn på blod og medisinsk behandling.

Ordstyreren for sykehuskontaktutvalget i Luton-området nord for London innrømmer gjerne at da han ble med i dette utvalget, skjønte han ikke hvor mye dette kom til å kreve av ham både fysisk og følelsesmessig. Han er takknemlig for den kjærlige støtte han har fått fra sin kone, som også har dyp kjærlighet til Jehova og sine kristne brødre og søstre. Etter hvert har han bygd opp en fin kontakt med både ledelsen og legene ved et større sykehus i området. «Når våre brødre kommer opp i en akutt medisinsk situasjon, må vi hele tiden være parat til å gi støtte og hjelp,» sier han. Den holdningen  som denne tjenesten blir utført med, har mange ganger åpnet muligheten for å avlegge et fint vitnesbyrd.

Noen som har begynt å tjene ved hovedkontoret

Noen som begynte sin teokratiske løpebane i Storbritannia, er blitt innbudt til å tjene ved Jehovas vitners hovedkontor i Brooklyn i New York.

John E. Barr, som er født i Skottland i 1913, lærte sannheten gjennom foreldrene sine. I tenårene var han så sjenert at det var vanskelig for ham å snakke med folk han traff i hus-til-hus-arbeidet, men med Jehovas hjelp overvant han den hindringen. I 1939 tok han imot en innbydelse til å tjene på Betel i London. I den vanskelige tiden under den annen verdenskrig var han reisende tilsynsmann i flere år, til han ble bedt om å vende tilbake til Betel i London i 1946. Da det hadde gått 21 år etter at han var blitt medlem av Betel-familien første gang, giftet han seg med Mildred Willett, en nidkjær søster som hadde gjennomgått Gilead-skolens ellevte klasse, og som nå ble betelitt sammen med ham. I 1977 ble han innbudt til å bli medlem av det styrende råd. Da han fortalte Mildred om det, trodde hun først at han bare spøkte, men det gjorde han ikke. Året etter ble de to derfor forflyttet til hovedkontoret i Brooklyn i New York. De er glad for å kunne tjene der fortsatt.

Det var også andre som ble innbudt til å bli medlemmer av Betel-familien ved hovedkontoret. Vi kan for eksempel nevne Allan Boyle, som er født i Liverpool og hadde begynt å tjene på Betel i London. For å gjøre bedre bruk av hans evner som kunstner spurte Selskapet i 1979 om han ville forflyttes til Brooklyn. Eric Beveridge bodde i Birmingham da han ble døpt i 1949. Etter 21 års misjonærtjeneste i Portugal og Spania ble han og hans kone, Hazel, medlemmer av Betel-familien i Brooklyn i 1981. Robert Pevy, som er født i Sandwich i Kent i Sør-England, hadde tjent i Irland i ni år og  så vært misjonær sammen med sin kone, Patricia, på Filippinene i ni år da de begynte å tjene ved hovedkontoret i 1981.

Brødre som har ført tilsyn ved avdelingskontoret

I årenes løp har en rekke menn som har hatt de åndelige kvalifikasjonene, tatt ledelsen i å ivareta ansvar ved det britiske avdelingskontoret. Etter at Albert D. Schroeder ble nødt til å forlate England under den annen verdenskrig, ble A. Pryce Hughes utnevnt til tilsynsmann ved avdelingskontoret — og det på et tidspunkt da han fremdeles satt i fengsel på grunn av sin kristne nøytralitet! Bror Hughes’ standhaftighet i forbindelse med prinsippet om kristen nøytralitet var blitt grundig prøvd. Han hadde sittet i fengsel på grunn av dette under den første verdenskrig og to ganger til under den annen verdenskrig. Bror Hughes verdsatte oppriktig den måten Jehova ledet sin organisasjon på, og fortsatte å føre tilsyn  ved avdelingskontoret i over 20 år. De som tjente sammen med ham, husker den dag i dag hans vennlige vesen og hvor glad han hele tiden var i felttjenesten, uansett hvilke ansvarsoppgaver han hadde.

I 1976 ble det innført en ny ordning, som gikk ut på at det ikke lenger var en enkeltperson, men et utvalg som skulle føre tilsyn med arbeidet ved hvert avdelingskontor. Da ble Wilfred Gooch utnevnt til koordinator, og de andre i utvalget ble John Barr, Pryce Hughes, Philip Rees og John Wynn. Flere av dem som var i denne opprinnelige gruppen, er nå døde. Andre brødre er blitt medlemmer av utvalget, som for tiden omfatter John Andrews, Jack Dowson, Ron Drage, Dennis Dutton, Peter Ellis, Stephen Hardy, Bevan Vigo og John Wynn.

Glederike internasjonale stevner

Jehovas vitner er et internasjonalt brorskap. Så da det ble mulig å komme fritt sammen i østeuropeiske land etter flere tiår med hard undertrykkelse, var gleden stor blant Jehovas vitner verden over. Hvor godt passet det ikke nå å holde internasjonale stevner i land hvor dette hadde vært umulig i så lang tid! Det ville føre til åndelig oppbyggelse og også bli et fint vitnesbyrd for utenforstående. Jehovas vitner i Storbritannia har vært glade for å kunne være med på dette.

I 1989 ble det arrangert tre store områdestevner med temaet «Gudhengivenhet» i Polen. Det var deltakere fra minst 37 land til stede ved disse historiske begivenhetene, deriblant 721 fra Storbritannia. David og Lynne Sibrey forteller om den atmosfæren som rådde på stevnet i Poznañ: «Den var helt spesiell!» De tilføyer: «Vi hadde aldri opplevd en slik stemning. For en glede det var å gå fritt omkring blant tusenvis av våre brødre fra Russland og Øst-Europa som tidligere bare hadde kunnet komme sammen i små grupper! Vi fikk vite at noen til og med hadde satt livet på spill for å komme. Det var  helt fantastisk for dem — og for oss også!» Året etter, da grensekontrollen mellom Øst- og Vest-Tyskland var opphevet, var 584 fra Storbritannia blant den begeistrede forsamlingen på et stevne i Berlin som virkelig var en seiersfest. I 1991, da det ble holdt et stevne i Praha i det som nå er Tsjekkia, var 299 fra Storbritannia glad for å være blant de 74 587 som fylte Strahov stadion til trengsel. Samme år var Storbritannia også godt representert blant de vitnene fra 35 land som var på stevnet i Budapest i Ungarn. I 1993 var det over 770 fra Storbritannia på stevnet i Moskva i Russland, og 283 var på stevnet i Kiev i Ukraina. Alle disse stevnene var historiske begivenheter som aldri kommer til å bli glemt.

Det er også blitt holdt internasjonale stevner med britiske stevnedeltakere i Afrika, Latin-Amerika, Nord-Amerika og Østen. Brødrene og søstrene gleder seg over et nært fellesskap  på slike stevner, og den kristne kjærlighets bånd blir styrket. Her har vi konkrete beviser for at de kommer fra «alle nasjoner og stammer og folk og tungemål,» slik Guds Ord har forutsagt. — Åp. 7: 9, 10.

Mennesker med helt forskjellig bakgrunn

De som har reagert positivt på Bibelens budskap og er blitt Jehovas vitner på De britiske øyene, er mennesker med vidt forskjellig bakgrunn. På grunn av sin kjærlighet til Jehova har mange av dem gjort betydelige forandringer i sitt liv for å kunne tjene ham i større utstrekning.

Donald Davies, en profesjonell jazztrommeslager som er født på Jamaica, kom til England i 1960. Han fikk noe bibelsk litteratur i 1969, men det var ikke før 13 år senere, da to Jehovas vitner snakket med ham om hvor viktig Guds navn er, at han virkelig ble interessert i Bibelen. (Esek. 38: 23; Joel 2: 32) Senere samme år var han og en venn av ham som også var musiker, på et områdestevne i nærheten. Han begynte snart å leve etter det han lærte. Uten å drøfte saken med noen kom han til at det ville være vanskelig for ham å kombinere musikkarrieren med tjenesten for Jehova. Så han solgte musikkinstrumentene sine og begynte i pionertjenesten i 1984, et privilegium han fortsatt har.

Tony Langmead var offiser i det britiske flyvåpen da hans kone begynte å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. Hennes oppførsel som kristen gjorde at han ble «vunnet uten et ord». (1. Pet. 3: 1, 2) Han forlot flyvåpenet for å følge en fredelig kurs som tjener for Jehova. — Jes. 2: 3, 4.

Frank Cowell ble oppdratt i den anglikanske tro, men etter hvert begynte han å lete etter sannheten andre steder. Et besøk i en Rikets sal førte til et studium av Bibelen sammen med Jehovas vitner. Han arbeider nå som professor i økonomi i London, men når den høyskolen han underviser ved,  arrangerer seminarer på kvelder da menigheten har møter, treffer han en avgjørelse som viser at han framfor alt er et av Jehovas vitner.

Susannah var tilknyttet Royal Ballet da et tilfeldig møte med en tidligere skolevenninne førte til et bibelstudium. Da hun var blitt et døpt vitne, bestemte hun seg for å skjære ned på ballettforestillingene og bli danseinstruktør for å kjøpe tid til en ny løpebane, pionertjenesten, og på den måten bygge livet sitt rundt forkynnergjerningen. Nå er hun gift, og hun og mannen hennes, Kevin Gow, holder på å lære seg mandarin for å kunne forkynne det gode budskap for den voksende kinesiske befolkningen i Liverpool.

En kvinne som heter Rene, mente at religion var i strid med fornuften, så hun ville ikke høre når søsteren hennes, Christina, som var et av Jehovas vitner, snakket om sannheten. Senere, da hun arbeidet i London, var hun ofte på British Museum. En gang hun var der, ble hun fascinert av den forklaringen som en av guidene gav på sammenhengen mellom Bibelen og forskjellige utstillinger på museet. Hun kom til å tenke på noe av det som søsteren hennes hadde prøvd å fortelle henne. Snart ble også Rene Deerfield et av Jehovas vitner.

Andrew Meredith sonet en fengselsstraff da han begynte å studere Bibelen. Bibelstudiet førte til store forandringer i måten han levde på. Etter at han var blitt løslatt, giftet han seg med en panjabitalende søster, og sammen forkynner de blant de panjabitalende i den østlige delen av London.

Daksha Patel er født i Kenya. Hun vokste opp i et hinduisk hjem, og hun ble selv en glødende hindu. Men da hun studerte Bibelen sammen med Jehovas vitner i Wolverhampton i England, skjønte hun at det var sannheten hun lærte. Hun ble døpt da hun var blitt gammel nok til å treffe egne avgjørelser i livet, og ble så pioner. Hun og mannen hennes,  Ashok, tjener nå som medlemmer av Betel-familien i London. I forbindelse med denne tjenesten har de reist til India, Nepal og Pakistan for å hjelpe til med oversettelse av bibelsk litteratur.

De fortsetter å avlegge et vitnesbyrd

Jehovas vitner gleder seg når de ser at det hvert år er mange flere som begynner å tilbe Jehova. Siden 1972 er tallet på aktive Jehovas vitner i Storbritannia blitt nesten fordoblet og har kommet opp i 126 535.

Er de som nå viser interesse for Bibelens budskap, personer som aldri har truffet Jehovas vitner før? I noen få tilfeller er det slik, og de blir funnet når vitnene går mer inn for å oppsøke bedrifter og for å forkynne på gaten. En som for første gang var ute for å forkynne for folk på deres arbeidsplass, kom til en bedrift hvor hun kontaktet en resepsjonist som viste stor interesse. Et gjenbesøk to dager senere førte til at det ble startet et bibelstudium, som gav kvinnen anledning til å bestemme seg for om hun ville vandre på Jehovas vei. Hun hadde aldri truffet Jehovas vitner før, for hun arbeidet hele uken og var sjelden hjemme i helgene.

Det hender oftere at de som lytter, er mennesker som har opplevd en forandring i sin livssituasjon — det kan være at de har giftet seg, at de har fått barn, at de er kommet opp i årene, eller at de plutselig er blitt syke. På grunn av de nye omstendighetene ønsker de seg svar på spørsmål som de tidligere bare skjøv til side.

I august 1995 tok en 85-årig kvinne som hadde vokst opp som baptist, villig imot brosjyren Bryr Gud seg virkelig om oss? Hun hadde stilt det spørsmålet mange ganger, men hadde ikke fått noe tilfredsstillende svar. Hun gikk med på å studere Bibelen. Etter hvert som hun lærte om Guds krav og om hans kjærlige omsorg, forstod hun at hun trengte å gjøre forandringer i sitt liv. Hun sluttet å røyke — en vane hun  hadde hatt i cirka 60 år. Hun begynte å overvære menighetsmøtene, og i september 1997 var hun, Catherine May, klar til å bli døpt på et kretsstevne. Da hun skulle til å gå ut i dåpsbassenget, la hun merke til en annen dåpskandidat, en eldre kvinne som henne selv. For en overraskelse hun fikk seg da hun så at det var hennes egen søster, Evelyn, som bodde i en annen by! Ingen av dem hadde visst om at den andre studerte. Gledestårer strømmet nedover kinnene da disse to eldre kvinnene nå ble åndelige søstre, forent gjennom innvielse til Jehova.

Noen av dem som tar vel imot Jehovas vitner, er slike som er blitt urolige på grunn av utviklingen i sitt eget kirkesamfunn. Maurice Haskins fikk litteratur av Jehovas vitner for første gang i 1939. Men han var en ivrig tilhenger av den anglikanske kirke og var medlem av menighetsrådet. Cirka 56 år senere snakket et av Jehovas vitner som gikk fra hus til hus, med hans svigerinne. Hun bad om at forkynneren måtte komme tilbake og snakke med Maurice, som hun sa hadde spørsmål om Bibelen. Da Maurice fikk besøk, bad han straks forkynneren vise ham skriftsteder som forklarer det bibelske syn på homoseksuelle handlinger og kvinnelige prester. Senere takket han ja til et bibelstudium i boken Kunnskap som fører til evig liv. Forandringene kom ikke med én gang. Men senere, på et møte hos biskopen, fikk det han hadde lært, ham til å ta et fast standpunkt når det gjaldt spørsmålet om å utnevne en kvinne til sogneprest. (1. Tim. 2: 12) Han meldte seg snart ut av den anglikanske kirke, begynte å komme på møtene i Rikets sal og var rede til å bli døpt i en alder av 84 år.

Andre blir hjulpet av Jehovas vitner som viser god dømmekraft og utholdenhet. Da en kvinne som het Christine, sa at hun var «ateist og humanist», spurte Jacqueline Gamble høflig hva hun trodde på. Svaret var: «På mennesket og på livet.» Christine hadde liten tid, så vår søster gav  henne en traktat og lovte å komme tilbake. Da Jacqueline gikk tilbake, hadde hun mannen sin, Martyn, med seg og henviste til det Christine hadde sagt om ’mennesket og om livet’. Da de fikk vite at mannen hennes, Gus, hadde lignende meninger og var sosialarbeider, traff de avtale om å treffe ham. Christine begynte å studere Bibelen og gjorde slike framskritt at hun kunne bli døpt. Men Gus ville ikke gå på møter i Rikets sal. Han la imidlertid merke til at siden Christine hadde begynt å studere med vitnene, var barna blitt mer respektfulle, på en måte som ikke var karakteristisk for mange andre unge.

Vendepunktet for Gus kom i 1978. Under et internasjonalt stevne som ble holdt i Edinburgh i Skottland, bad hans kone gjestfritt noen forkynnere som gikk fra hus til hus i distriktet, inn på en kopp kaffe. Noen av dem var medlemmer av det styrende råd. Før de gikk igjen, vasket de opp etter seg. Da Gus kom hjem den kvelden, fortalte Christine opprømt om de uventede gjestene hun hadde hatt. «Jeg kan ikke forestille meg en kardinal komme på besøk og ta oppvasken!» sa Gus. Litt senere, da de var på ferie i Frankrike, ble Gus med familien sin til en Rikets sal. Den velkomsten de fikk, og den kjærlighet de ble vist, gjorde dypt inntrykk på ham. Han  skjønte snart at han ville finne en slik kjærlighet bare blant Kristi Jesu sanne disipler. (Joh. 13: 35) Da de kom hjem til Edinburgh, begynte han snart å studere, fikk tilfredsstillende svar på spørsmål som hadde plaget ham, og innviet sitt liv til Jehova.

Når folk i distriktet viser liten eller ingen interesse, må forkynnerne naturligvis være utholdende og ha en positiv innstilling for å fortsette å gå til dem. Hvis ikke, kunne de lett bli motløse etter at de i flere timer har opplevd folks likegyldighet eller hånlige avvisning. Hvordan takler forkynnerne dette? «Likegyldighet er en vanskelig utfordring,» sier  Eric Hickling i Louth i Lincolnshire. Han synes det hjelper å meditere over eksempler fra fortiden. «Jeg ber inderlig og ofte. Jeg tenker på Moses, Jeremia og Paulus og selvfølgelig på Jesus.»

Noe av det som først og fremst bidrar til den økning vi har hatt, er trofast utholdenhet og Jehovas velsignelse. For 39 år siden fikk Frank og Rose Macgregor i oppdrag å forkynne i en by hvor folk var svært religiøse og ikke tok særlig godt imot Jehovas vitner. Hvordan så de på sitt oppdrag? Frank forteller: «Jeg var veldig sjenert og følte at jeg overhodet ikke strakk til. Men min kone og jeg så på det som et oppdrag  fra Jehova.» Det hjalp dem til å bevare en positiv innstilling. «Vi bad til Jehova om at noen blant lokalbefolkningen måtte ta imot sannheten.» Som følge av deres trofaste tjeneste er det nå en menighet på 74 forkynnere der, og to tredjedeler av dem har lært sannheten å kjenne i akkurat den byen. Bror og søster Macgregor roser seg ikke av dette; de er bare takknemlige for at Jehova kunne bruke dem. — 2. Kor. 4: 7.

Geoff Young, som har vært et vitne i en årrekke og fortsatt deltar i reisetjenesten til en viss grad, forteller: «Jeg spør ofte brødrene hvordan det har gått på feltet den dagen.» Hvis noen kommer med et negativt svar, ber han dem tenke på alt  det positive de har utrettet. Han kommer med disse påminnelsene: «Vi stilte oss på Jehovas side. Vi levde opp til vår innvielse. Vi samarbeidet med den ’engelen som flyr i midthimmelen’. Vi var med på å oppfordre andre til å lære Jehova å kjenne. Vi avla et vitnesbyrd som en advarsel.» Så sier han at hvis de har utrettet alt dette, hvordan kan de da si at det ikke gikk bra? «Folk reagerer på grunnlag av sine omstendigheter og hva som bor i deres hjerte,» sier Geoff videre. «Det som teller, er at vi trofast avlegger vitnesbyrdet og holder fram det gode budskap.» — Åp. 14: 6; 1. Kor. 4: 2.

«Jehovas velsignelse» gir glede

Mange i Storbritannia har vært aktive Jehovas vitner i 20, 40 eller 50 år eller enda lenger. Hva synes de om det de gjør? I Ordspråkene 10: 22 sier Bibelen: «Jehovas velsignelse — det er den som gjør rik, og han føyer ingen smerte til den.» Titusener av Jehovas vitner i Storbritannia kan personlig bekrefte at dette er sant.

«Det største privilegium som vi mennesker er betrodd.» Slik beskriver Cornelius Hope fra Basingstoke den kristne tjeneste. Han er nå i midten av 70-årene og har deltatt i denne tjenesten i et halvt århundre. Anne Gillam, som ble døpt for nesten 50 år siden og er gift med en kretstilsynsmann, sier at tjenesten er hennes «måte å vise Jehova og hans Sønn kjærlighet på».

Dennis Matthews, som ble døpt i 1942, sier: «Jeg betrakter tjenesten som mat — som noe som gir åndelig styrke. Det gir tilfredshet å gjøre Guds vilje, enten folk vil høre eller ei.» Hans kone, Mavis, tilføyer: «Jeg har tjent Jehova helt fra jeg var ung, og jeg føler at det ikke finnes noen bedre måte å leve på.»

Hva mener noen som har vært Jehovas vitner i flere tiår, om folk og deres reaksjon? Muriel Tavener sier, etter over  40 år i tjenesten for Jehova: «Folk trenger oss mer enn noen gang, for de får ikke ordentlig åndelig hjelp noe annet sted.» Og hva skjer når de tar imot denne hjelpen? Mannen hennes, Anthony, sier det på denne måten: «Å se mennesker ta imot sannheten og gjøre forandringer i sitt liv er å se et mirakel — en ser Jehovas ånd dra mennesker, slik at de tilber ham.»

Det gir glede og tilfredshet å gjøre andre kjent med det håp som bare Guds Ord kan gi. Når Fred James, som er bytilsynsmann i Plymouth i Devon, og hans kone ser tilbake på de årene de har tjent Jehova, kan de telle over hundre personer som de har hjulpet fram til dåpen. Mange av dem er nå eldste, menighetstjenere og pionerer. Alle de tre sønnene deres ble pionerer da de sluttet skolen, og er nå eldste. En av dem, David, har gjennomgått Gilead og er misjonær og medlem av utvalget ved avdelingskontoret i Pakistan. For et rikt liv bror og søster James har hatt!

Lang og tro tjeneste har ført til at mange Jehovas vitner i Storbritannia har sett fine resultater av sin forkynnergjerning. Richard og Hazel Jessop har tjent Jehova i et halvt århundre eller mer, og mesteparten av tiden har de vært i heltidstjenesten. De har hjulpet mange til å se hvilket privilegium det er å bli en innviet tjener for Jehova, og alle disse er dyrebare for dem. Men deres studium med Jack og Lyn Dowson er et som de fortsatt husker særlig godt. Det begynte som et vennlig besøk hos noen som hadde lignende bakgrunn. (Hazel er fra den nordøstlige delen av England, og det er Jack også.) Det tok ikke lang tid før det ble et bibelstudium. Etter en tid sa Jack at de trengte å ta en pause i studiet. Richard svarte: «Nei, det kan dere ikke gjøre. Dere må bli ferdige med boken først, og så kan dere slutte, hvis dere vil.» Men de sluttet ikke. Isteden innviet de seg til Jehova, begynte i pionertjenesten og ble medlemmer av Betel-familien. Jack er nå medlem av utvalget ved avdelingskontoret.

 Andre har spesielt gledet seg over den måten noen unge har reagert på Bibelens sannhet på. Robina Owler og mannen hennes, Sydney, er pionerer i Dundee-området i Skottland. De har funnet spesiell glede i de framskritt som Paul Kearns har gjort. Han begynte å komme hjem til dem for å studere Bibelen da han var tolv år gammel. Sannheten slo raskt rot i hans hjerte, men fordi faren hans forbød ham å studere mer, ventet han til han ble eldre og gikk på college i Aberdeen før han fortsatte bibelstudiet. Han gjorde raske framskritt. Etter at han var blitt døpt, satte han seg pionertjenesten som mål. I 1992 gjennomgikk han tjenesteopplæringsskolen. Mens han tjente som eldste i Sheffield, gikk han inn for å lære seg spansk, og i 1998 ble han sendt som misjonær til Panama.

Over 10 000 i Storbritannia er i pionertjenesten. De setter stor pris på de velsignelsene som denne tjenesten gir dem. Vi kan for eksempel nevne Bill og June Thompstone, som hadde vært gift i over åtte år og var pionerer da deres første barn ble født. Etter hvert fikk de tre jenter. De gikk inn for at pionertjenesten skulle ha en sentral plass i deres familieliv. De hadde en stram timeplan, men de gjorde ting sammen som familie, og det var til hjelp for dem. «Vi tok oss bestandig tid til jentene,» forteller Bill. «Da de kom opp i tenårene, forandret vi ikke på det. Når de hadde lyst til å gå på skøyter, spille bowling, svømme eller spille ball, gjorde vi også det.» Nå er de tre jentene gift og er alminnelige pionerer. De gleder seg alle over det Bill kaller «den beste måten å leve på».

I Storbritannia er det 77 brødre (hvorav de fleste er gift) som tjener som reisende tilsynsmenn. De lever et travelt liv uke etter uke, år etter år. Geoff Young deltok i denne tjenesten helt til det ble nødvendig med en forandring på grunn av høy alder og sviktende helse. Han og hans kone, Vee, bodde i koffert og overnattet i forskjellige hjem hver uke. Hva synes  Vee om den slags tilværelse? «Det var ikke så vanskelig,» svarer hun, «for vi følte at vår kristne familie ble større hver gang vi besøkte en menighet. Vi følte varmen fra brorskapet overalt hvor vi kom. Enhver oppgave som Jehova gir oss, kan bare berike vårt liv.» Selv om de har det bra nå, er de spent på hva framtiden vil bringe. Geoff sier: «Denne ordning er ferdig nå. Den er så godt som over. Når den er borte, har vi strålende utsikter framfor oss — å kunne være med på å gjøre jorden til et paradis. Tenk på alle de bibelstudiene som blir ledet så snart oppstandelsen begynner! Det blir et kolossalt arbeid!» Hans kone tilføyer: «Det er fantastisk å vite at det ikke er noe som kan lykkes i å motarbeide Jehova.»

Til forsvar for det å følge Guds vei

I juli 1998 skjedde det noe stort, for da ble det holdt ni internasjonale stevner med temaet «Følg Guds vei» samtidig flere steder i Storbritannia — i Edinburgh, Leeds, Manchester, Wolverhampton, Dudley, Norwich, London, Bristol og Plymouth. Det var brødre og søstre fra over 60 land til stede. Hele programmet ble ikke bare holdt på engelsk, men også på fransk, spansk og panjabi. Helgen etter ble stevnet holdt på gresk.

Fire medlemmer av det styrende råd overvar de britiske stevnene. Det var John Barr, Theodore Jaracz, Albert D. Schroeder og Daniel Sydlik, og når de holdt taler, ble stevnestedene knyttet sammen elektronisk. Noe annet som skapte stor begeistring, var at det var besøkende misjonærer fra andre land til stede. Av de flere hundre briter som er blitt sendt ut som misjonærer, var 110 til stede på disse stevnene. Deres iver og selvoppofrelse var inspirerende for alle som hørte dem bli intervjuet under programmet.

Det som stevnedeltakerne så og hørte på disse stevnene, gjorde dypt inntrykk på dem, også på barna og de unge. Helt på slutten av stevnet ble det vedtatt en resolusjon som  beskrev Guds vei, som alle var fast bestemt på å følge. Etter programmet sa den fire år gamle sønnen til et ektepar fra Darlington: «Mamma, jeg er veldig glad i Jehova. Jeg er veldig, veldig glad i deg og pappa, men jeg er mer glad i Jehova.» Da han ble spurt om hvorfor, forklarte han at Jehova har gitt oss håpet om paradiset og sendt sin Sønn for at han skulle dø for oss, «så jeg må være mer glad i ham».

Etter stevneprogrammets slutt i Edinburgh og London viftet deltakere fra forskjellige land med lommetørklær, og så brøt det ut en langvarig applaus. Mange lovpriste Jehova av hjertet ved å fortsette å synge Rikets sanger etter at programmet var over.

Det vitnesbyrd som er blitt avlagt

Det er blitt avlagt et omfattende vitnesbyrd i Storbritannia. Det hele begynte i 1881, da det på bare noen få uker ble delt ut hundretusener av bibelske traktater i de største byene. Noen av de såkornene som ble sådd den gangen, begynte å spire. I løpet av en seksmåneders periode i 1914 ble «Skapelsens fotodrama» vist i 98 byer for en samlet tilskuerskare på 1 226 650. Da den første verdenskrig brøt ut, var det 182 menigheter i Storbritannia. I 1920- og 1930-årene ble forkynnelsen intensivert etter hvert som stadig flere som var tilsluttet menighetene, var med på å gå fra hus til hus og avlegge et personlig vitnesbyrd for beboerne. Siden den annen verdenskrig er det blitt viet ytterligere 650 746 716 timer til forkynnelsen i Storbritannia, og det er blitt foretatt 297 294 732 gjenbesøk hos interesserte, mens det er blitt levert 74 105 130 bøker og brosjyrer og 567 471 431 blad til offentligheten. I gjennomsnitt oppsøker Jehovas vitner i Storbritannia folk i deres hjem to—tre ganger i året.

Jehovas vitner er så godt kjent for sin evangelisering fra dør til dør at mange av dem som åpner døren og ser noen velkledde mennesker, med én gang spør: «Jehovas vitner?»

 Jorden fylles med kunnskapen om Jehova

I 1891, da C.T. Russell betraktet det britiske forkynnerdistriktet, så han på det som ’modne marker som ventet på å bli høstet’. Den innhøstingen som foregår nå i avslutningen på denne tingenes ordning, nærmer seg åpenbart slutten. Og for en enestående innhøsting det viser seg å være! I 1900 var det bare 138 bibelstudenter (som Jehovas vitner var kjent som den gangen) i Storbritannia, og de fleste av dem var åndssalvede kristne. Nå er det nesten 910 ganger så mange Jehovas vitner i landet. Det lovformelige selskapet som bibelstudentene brukte, opprettet den gangen sitt første avdelingskontor utenfor USA. Nå er det 109 avdelingskontorer rundt om i verden. På det amerikanske kontinent er det 24 avdelingskontorer. I Europa er det 25, og på det afrikanske kontinent er det 19. I Asia og på øyer forskjellige steder i verden er det ytterligere 41 avdelingskontorer. Ved å samarbeide med disse er 5,9 millioner Jehovas vitner med på å opphøye Jehovas navn og gjøre kjent det gode budskap om hans rike med Jesus Kristus som Konge. Og de er fast bestemt på å fortsette å avlegge et vitnesbyrd til Gud sier at det er nok.

Det strømmer allerede rikelig med livgivende vann fra Jehova Guds og hans Sønns, Jesu Kristi, himmelske trone. Det er med stor iver man lar innbydelsen gå ut: «La enhver som tørster, komme; la enhver som ønsker det, ta livets vann for intet.» (Åp. 22: 1, 17) Under Jesu Kristi tusenårsrike, da de døde blir oppreist, vil utvilsomt milliarder av andre få anledning til å benytte seg av denne kjærlige foranstaltningen, som kan gjøre det mulig for dem å oppnå evig liv. Det programmet for åndelig undervisning som har pågått fram til nå, er bare en begynnelse. Foran oss, i Guds nye tingenes ordning, ligger den tid da jorden i fullt mål skal «være fylt med kunnskapen om Jehova, som vannmassene dekker havets bunn». — Jes. 11: 9.

 [Kart/bilder på sidene 86 og 87]

(Se den trykte publikasjonen)

ENGLAND

Stevnehaller i alle deler av landet: (1) Manchester, (2) North London, (3) Dudley, (4) Surrey, (5) East Pennine, (6) Bristol, (7) Edgware

[Bilder]

East Pennine

Edgware

Surrey

Manchester

Bristol

 [Helsides bilde på side 66]

[Bilder på side 70]

Tom Hart

 [Bilde på side 72]

Selskapets første avdelingskontor

[Bilder på side 72]

Avdelingskontoret i dag

[Bilder på sidene 74 og 75]

De flyttet til andre land for å tjene der: (1) Claude Goodman, (2) Robert Nisbet, (3) Edwin Skinner, (4) John Cooke, (5) Eric Cooke, (6) George Phillips, (7) George Nisbet. I bakgrunnen: Kolportører på reise til Øst-Afrika

[Bilde på side 79]

Franziska Harris vier aupairjenter spesiell oppmerksomhet

[Bilde på side 90]

Vera Bull, opptatt i tjenesten i Colombia

[Bilde på side 90]

Barry og Jeanette Rushby ’hadde alltid lyst til å gjøre mer’

[Bilde på side 92]

Pionertjenesteskole i Dudley stevnehall

[Bilde på side 95]

Den britiske Betel-familien drøfter dagsteksten

[Bilde på side 96]

Avslutningshøytideligheten for den første klassen ved tjenesteopplæringsskolen i Storbritannia

[Bilde på side 102]

Den første hurtigbygde Rikets sal i Storbritannia (Weston Favell i Northampton)

[Bilde på side 107]

Michael og Jean Harvey

[Bilde på sidene 108 og 109]

Pionerer som har valgt å tjene i fremmedspråklige menigheter

[Bilde på sidene 116 og 117]

A.D. Schroeder intervjuer noen eldre brødre på årsmøtet i Leicester i 1983

[Bilde på side 123]

Pionerer fra Shetland oppsøker et fiskefartøy i sitt distrikt til sjøs

[Bilde på side 131]

John og Mildred Barr

[Bilde på side 133]

Utvalget ved avdelingskontoret (fra venstre mot høyre). Sittende: Peter Ellis, John Wynn. Stående: Bevan Vigo, Stephen Hardy, John Andrews, Ron Drage, Jack Dowson, Dennis Dutton

[Bilder på sidene 138 og 139]

Forkynnelsesarbeidet er ennå ikke fullført

[Bilder på sidene 140 og 141]

Noen som kan se tilbake på mange års trofast tjeneste: (1) Sydney og Robina Owler, (2) Anthony og Muriel Tavener, (3) Richard og Anne Gillam, (4) Geoff og Vee Young, (5) Fred og Rose James, (6) Cornelius og Riky Hope, (7) Dennis og Mavis Matthews, (8) Richard og Hazel Jessop