Tsjekkia

I 1998 fikk Jehovas vitner i Tsjekkia erfare på en spesiell måte at de tilhører et internasjonalt brorskap. De internasjonale stevnene med temaet «Følg Guds vei» ble holdt verden over.

Blant de 42 763 deltakerne som var kommet sammen til stevnet i Pontiac i Michigan i USA, var 345 fra Tsjekkia. Stevnedeltakerne kom fra minst 44 land, både fra Nord-, Sør- og Mellom-Amerika, Europa, Afrika og Asia. Ytterligere 700 fra Tsjekkia og 700 fra Slovakia overvar stevnet i Nürnberg. Dette stevnet var ett av fem områdestevner i Tyskland som ble holdt samtidig, og de hadde en blandet, internasjonal forsamling på til sammen 217 472.

De tsjekkiske stevnedeltakerne ble hilst hjertelig velkommen da de kom til stevnebyene. De fikk bo hjemme hos kristne brødre som de aldri hadde truffet før. Og på stevnets første dag hørte de en begeistret applaus som ønsket alle de internasjonale stevnedeltakerne velkommen. Alt dette gjorde dypt inntrykk på dem. I Nürnberg hilste Jehovas vitner fra Tsjekkia og Slovakia hengivent på hverandre med omfavnelser og ofte med gledestårer fordi de kunne være sammen igjen. Disse begivenhetene kommer de aldri til å glemme.

Samme år var det flere tusen som overvar lignende områdestevner i Tsjekkia. Stevnedeltakerne gledet seg ikke bare over det programmet som ble framført på disse store  stevnene, men også over å få det nylig oversatte tobinds bibelleksikonet Insight on the Scriptures på tsjekkisk.

Ja, dette var glederike begivenheter i Jehovas vitners historie i Tsjekkia. Men veien fram til dem har vært lang og vanskelig. Det hele begynte for over hundre år siden, og den senere tids begivenheter kunne ikke ha funnet sted uten kjærlig hjelp fra Jehova Gud.

I 1891 var C.T. Russell, Selskapet Vakttårnets daværende president, kort innom Praha mens han var på en reise i Europa. I årene siden den gang har Jehovas vitner opplevd  perioder med stor økning, men også tider med vanskeligheter, forfølgelse og sikting. Arbeidet deres var fullstendig forbudt i 46 år. Og selv når arbeidet ikke var forbudt, var det ikke alltid juridisk anerkjent.

Det som Jehovas vitner har opplevd i Tsjekkia, minner oss om det som profeten Jeremia opplevde. Jehova sa til ham: «De kommer med sikkerhet til å kjempe mot deg, men de vil ikke få overtaket over deg, for ’jeg er med deg,’ lyder Jehovas utsagn, ’for å utfri deg’.» — Jer. 1: 19.

Kjent som Tsjekkia

I oktober 1918, etter politiske forhandlinger i verdens diplomatiske sentre, ble republikken Tsjekkoslovakia opprettet. Den ble midlertidig oppløst under den annen verdenskrig, men dukket opp igjen etter mer enn seks år med nazistisk undertrykkelse. Og i over 40 år var det kommunistisk styre der. Etter 74 år sluttet så denne politiske enheten å eksistere. I 1993 ble det som hadde vært den østlige delen av landet, republikken Slovakia. Den vestlige delen, som omfatter Böhmen, Morava (Mähren) og en del av Schlesien, ble Den tsjekkiske republikk, eller bare Tsjekkia.

Tsjekkia måler omtrent 50 mil fra øst til vest og cirka 25 mil fra nord til sør. Det finnes mye dyrkbar jord som er sammenflettet med elver, og i nord og i vest finnes det vakre, skogkledde fjell. Men som på mange andre steder i Mellom-Europa er miljøforurensning et alvorlig problem. Den største delen av innbyggerne bor i større og mindre byer.

En samlet rapport om hvordan Jehovas vitners virksomhet gikk framover i det tidligere Tsjekkoslovakia mellom 1912 og 1970, ble utgitt i årboken for 1972 (engelsk). I denne rapporten skal du få vite mer, og i første rekke om det som nå er Tsjekkia.

 Den religiøse arv

Hovedstaden, Praha, blir av og til omtalt som byen med de hundre tårn. Men ikke engang de mange kirketårnene kunne hindre Tsjekkia i å bli det som det er i dag — et land som er overveiende ateistisk. Men slik har det ikke alltid vært.

Etter oppfordring fra fyrst Rastislav, en moravisk hersker, sendte den bysantinske keiser Mikael III noen misjonærer til Morava i 863 e.v.t. Konstantin (senere kjent som Kyrillos) og Methodios, de to misjonærene som ble sendt, var geistlige fra Tessalonika i Hellas. De holdt ikke bare gudstjenester på det lokale språket, men Konstantin utformet også et alfabet som passet til slavisk, som folket i Morava snakket. Han gikk så i gang med å oversette deler av Bibelen, og da brukte han dette alfabetet. Men en klar forståelse av Guds Ord kom ikke før lang tid senere.

Et presserende budskap blir gjort kjent

I 1907, cirka 16 år etter C.T. Russells korte opphold i Praha, begynte en tilårskommen bibelstudent (som Jehovas vitner da var kjent som) å dra til den nordlige delen av Böhmen én gang i måneden for å levere bibelsk litteratur. Denne bibelstudenten var bror Erler, som kom fra Dresden i Tyskland. Han forkynte nidkjært i Liberec og i andre byer to og tre dager om gangen. Han distribuerte C.T. Russells bok Slaget ved Harmagedon, og med overbevisning forkynte han at det skulle komme en verdenskatastrofe i 1914.

I 1912 var det flere entusiastiske personer som var med på å gjøre kjent Bibelens sannhet. De dannet små grupper, og de døpte. Da verdenskrigen brøt ut i 1914, kom ikke det som noen overraskelse på bibelstudentene, men de fikk ikke innfridd alle sine forventninger det året.

 Den litteraturen som bibelstudentene distribuerte her de første årene, var på tysk. Noen av de tysktalende var glad for å få denne litteraturen. Charlotta Jankovcová i Pilsen husker at en bibelstudent fra Dresden besøkte dem i 1925, og at moren fikk noen av bror Russells bøker. De begynte snart å overvære møter. Hun sier: «Vi brukte mye tid på personlig studium og på møteforberedelser. Hver uke brukte vi hele søndagen ute i felttjenesten. Vi var bibelstudenter; vi studerte Vakttårnet, leste bøker og hadde også Bulletin [forløperen til Vår tjeneste for Riket].»

Det ble etter hvert oversatt litteratur til tsjekkisk. I 1922 kom den spennende publikasjonen Millioner af nulevende Mennesker skal aldrig dø, og tre forkynnere begynte i heltidstjenesten som kolportører (forløpere for vår tids pionerer) for å distribuere den blant den tsjekkiske befolkningen.  I hvert fall fra 1923 av ble det utgitt en 16-siders utgave av Vakttårnet på tsjekkisk hver måned.

I 1923 ble Antonín Gleissner og hans kone sendt til Böhmen fra Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Magdeburg i Tyskland for å fremme forkynnelsen av det gode budskap i de tsjekkiske områdene. Selskapet åpnet et litteraturlager i byen Most, og bror Gleissner, som hadde ledet møter der allerede i 1916, ble satt til å føre tilsyn med det.

I 1928 begynte avdelingskontoret i Magdeburg å føre nøyere tilsyn med arbeidet i Tsjekkoslovakia. Som følge av dette ble gruppene bedre organisert, felttjenesten ble mer effektiv, og kolportørenes arbeid ble bedre samordnet. I forbindelse med dette ble gruppene og kolportørene tildelt hvert sitt bestemte distrikt hvor de skulle forkynne. Rapporten fra Tsjekkoslovakia det året viser at det fantes 25 små grupper der, som bestod av 106 forkynnere og 6 kolportører. De leverte til sammen 64 484 bøker og brosjyrer og cirka 25 000 blad. På den måten gjorde de de interesserte oppmerksom på at det er Guds rike som skal løse menneskenes problemer.

Året etter kom Otto Estelmann fra Tyskland med «Skapelsens fotodrama», som var produsert av Selskapet Vakttårnet. Det ble vist for begeistrede tilskuere over hele landet. Høydepunktet ble nådd i slutten av 1933 da brødrene leide Kapitol, den største kinoen i Praha, for å vise «Fotodramaet» i fire forestillinger på rad. Det kom så mange folk at brødrene leide kinoen to kvelder til. Mange som ønsket å bli invitert til flere bibelske foredrag, oppgav navn og adresse. Men brødrene møtte jo motstand etter hvert som det ble tydelig at organisasjonen vokste. Det var det Jesus hadde sagt at hans etterfølgere kunne vente seg. — Joh. 15: 18—20.

 Noen som tok imot det gode budskap

På denne tiden fikk en mann som senere skulle komme til å spille en viktig rolle i Jehovas vitners virksomhet i dette landet, høre det gode budskap. Han het Bohumil Müller. I 1987, i slutten av sitt jordiske livsløp, hadde han over 55 års trofast tjeneste bak seg, og i 14 av disse årene satt han i konsentrasjonsleirer og fengsler fordi han ikke ville gå på akkord med sin tro.

I 1931 var Bohumil 16 år, og han gikk i lære for å bli typograf. Broren hans, Karel, lærte seg bokbinding. Faren  deres, Tomáš Müller, var et ledende medlem av Brødreuniteten, som var svært stolt av sine lange tradisjoner og sin historie. Sjefen til Karel gav ham billetter til «Skapelsens fotodrama». Karel var begeistret da han kom hjem etter å ha sett den første forestillingen. Han beskrev alt han hadde sett og hørt, og han gav faren to bøker på tysk som han hadde fått. Kvelden etter kom han hjem enda mer begeistret, og han hadde med seg boken Skabelsen på tsjekkisk. Han fortalte om alle sine inntrykk og nevnte at han hadde oppgitt sin adresse på slutten av programmet for å bli invitert til flere bibelske foredrag.

Omtrent en måned senere, en søndag da familien akkurat hadde spist lunsj, ringte det på døren. Bohumil Müller skrev senere: «Far gikk for å åpne. Han snakket med den besøkende en stund i gangen, og så kom han tilbake på kjøkkenet. Han så overrasket ut. Hans første ord var: ’Jeg har aldri opplevd noe lignende. Tenk på det, en mann tar seg bryet med å besøke oss på en søndag for å invitere oss til et foredrag! Det er bibelstudentene som holder foredraget. Vi i Brødrene ville aldri ha gjort noe slikt. Vi er for late!’» Senere begynte familien Müller å komme regelmessig sammen med den lille gruppen av Jehovas vitner.

Med tiden innviet Bohumil seg til Jehova, men han ble ikke døpt før to år etter det. Da tjente han allerede som assistent for menighetens tilsynsmann (som på den tiden ble kalt arbeidsdirektør), og han ledet møter og arbeidet ved Betel-hjemmet til Selskapets kontor i Praha. På den tiden var det ikke alle Jehovas vitner som forstod viktigheten av den kristne dåp.

Omtrent på denne tiden fikk Libuše Štecherová, Bohumils kusine, lære sannheten å kjenne. Det gikk ikke like lang tid før hun ble døpt. Søster Štecherová fortalte  senere: «Onkelen min, Tomáš Müller, var svært religiøs. En sommerdag i 1932 snakket han med meg om Guds navn, Jehova, om verdens framtid og om de interessante bibelske møtene til en gruppe som ble kalt Jehovas vitner. Til slutt gav han meg boken Verdensbefrielsen av J.F. Rutherford. Det begynte å gå opp for meg at det var noe Skaperen ville at jeg skulle forstå. På det aller første tjenestemøtet jeg overvar, hørte jeg at det skulle være dåp i Praha for andre gang noensinne. Jeg satt der og lyttet og ante ikke hva som snart skulle skje. På veien hjem spurte onkel Müller meg: ’Har ikke du også lyst til å bli døpt?’ ’Men jeg vet jo fortsatt ingenting,’ innvendte jeg. Onkel fortsatte: ’Du er som en proselytt. Du kjenner til Bibelen. Det eneste du trenger, er å forstå hvilken tid vi lever i, og hva som er Guds vilje med deg.’ Så jeg bad ham om å melde meg på til dåp, og den 6. april 1933 ble jeg døpt.» Hun lærte hva som var Jehovas vilje med henne, og hun tjente ham trofast helt til sin død i 1995.

I de dager ble det ikke ledet hjemmebibelstudier med de nyinteresserte. Opplæringen i felttjenesten bestod som regel bare i at man ble med et annet Jehovas vitne til en dør for å lære. Så måtte man klare seg på egen hånd ved neste dør.

Mange kvinner lærte sannheten å kjenne i disse årene. For mange av dem ble tjenesten det viktigste i livet, og de  utrettet mye. De tok ofte med seg barna, og som følge av det fikk barna selv oppleve Jehovas velsignelse. Blanka Pýchová begynte å gå på feltet sammen med moren sin da hun var ti år. Hun forteller om en episode: «Mor og jeg fikk i oppdrag å forkynne i en landsby. Mor sa at jeg skulle forkynne rundt torget mens hun gikk til de omkringliggende husene. Da jeg nærmet meg torget, oppdaget jeg til min store skrekk at det var fullt av gjess. Jeg var ikke redd for noen andre dyr enn gjess. De hveste mot meg, og da de prøvde å bite meg, brukte jeg feltvesken som skjold. Men det var ikke lett, så jeg bad fortvilt: ’Herre Jehova, vær så snill og hjelp meg!’ Plutselig flyktet alle gjessene, og ved siden av meg stod det en svær sanktbernhardshund. Jeg klappet hunden, og den fulgte etter meg fra hus til hus. Gjessene torde ikke å nærme seg meg igjen.» Senere forsikret moren seg om at Blanka så Jehovas kjærlige omsorg i det som hadde skjedd.

Mange måter å nå folk på

I 1932 ble også et annet hjelpemiddel til bruk i felttjenesten gjort tilgjengelig i denne delen av Europa. Bladet Den Gylne Tidsalder (som nå heter Våkn opp!) ble utgitt på tsjekkisk. Det året ble det levert 71 200 slike blad til folk. Etter å ha lest dette bladet var det mange som gjerne tok imot annen litteratur, som i større utstrekning drøftet Bibelen.

For at så mange som mulig skulle få muligheten til å høste gagn av det gode budskap om Guds rike, ble det sendt pionerer fra Tyskland. De levde nokså beskjedent, slik at de kunne vie seg helt til dette arbeidet. Av de 84 pionerene som rapporterte i 1932, var det 34 som var fra Tyskland. Mange av dem måtte lære seg et nytt språk. Hva kunne de utrette inntil de mestret det nye språket? Oskar Hoffmann, en tysk bror som har tjent i Praha, sa: «Jeg kunne ikke språket i landet, men likevel oppsøkte jeg folk i deres hjem hver dag. For  at folk skulle forstå hvorfor jeg kom, bad jeg dem lese et vitnesbyrdskort som inneholdt en kort, trykt preken på deres språk. På den måten ble det levert tusenvis av bibelske publikasjoner til tsjekkerne.»

Visse statlige lover som hadde til hensikt å bremse tilstrømningen av utlendinger, gjorde at de fleste utenlandske pionerene måtte forlate landet i 1934. Men det var blitt gjort mye godt arbeid. I løpet av dette året hadde pionerene forkynt i de fleste av de områdene som ikke var tildelt noen fast gruppe.

Samme år som de utenlandske pionerene måtte dra fra landet, skaffet Selskapet de tsjekkiske vitnene grammofonplater med bibelske foredrag. Brødrene viste rosverdig tiltaksevne. Praha menighet kjøpte en motorsykkel med sidevogn, en Indian 750, og monterte en forsterker på sidevognen. Når brødrene kom til et torg eller en annen åpen plass i en by eller landsby, plasserte de forsterkeren på et høyt stativ og spilte musikk mens de gikk fra hus til hus. Når mange var blitt tiltrukket av musikken, spilte brødrene en plate med en kort bibelsk preken. På denne måten klarte de å forkynne for hundrevis av mennesker i atskillige landsbyer på bare én søndag formiddag.

Juridisk anerkjennelse

I 1930 var det blitt truffet tiltak for å danne juridisk grunnlag for Jehovas vitners virksomhet i Tsjekkoslovakia. Dette innebar at det ble opprettet selskaper som hadde eiendomsrett, og som kunne skaffe litteratur og utføre andre nødvendige tjenester.

På et spesielt møte som ble holdt i Praha, tok brødrene begeistret imot planen om å danne to selskaper, og de aksepterte vedtektene. Det første selskapet fikk navnet Vakttårnets  Bibel- og Traktatselskap, avdeling Tsjekkoslovakia. Det tok hånd om arbeidet med å skaffe publikasjoner, arrangere møter og distribuere litteratur. Det andre selskapet ble kalt Den Internasjonale Bibelstudieforening, avdeling Tsjekkoslovakia (Mezinárodní sdružení badatelů Bible, československá větev), og det hadde sete i Praha. Dette var et lovformelig redskap som skulle føre tilsyn med Jehovas vitners virksomhet i Tsjekkoslovakia. Den Internasjonale Bibelstudieforenings tsjekkoslovakiske avdeling opprettet tre kontorer som skulle ta hånd om saker i hver sin del av republikken. Et kontor i byen Brno under ledelse av Antonín Gleissner førte tilsyn med arbeidet i de tsjekkiske områdene. Disse selskapene bidrog til å gjøre evangeliseringsarbeidet i Tsjekkoslovakia enklere.

Tre år senere, i 1933, åpnet Selskapet Vakttårnet et avdelingskontor i Praha hvor det ble drevet trykkerivirksomhet. Det var nødvendig fordi situasjonen i Tyskland ble svært vanskelig etter at Hitler kom til makten. Det ble nedlagt forbud der, og Selskapets avdelingskontor i Magdeburg ble konfiskert. Edgar Merk fra Magdeburg ble utnevnt til avdelingstjener i Praha. Karel Kopetzky fra Praha ble utnevnt til å føre tilsyn med Betel-hjemmet og kontoret.

Men ikke alt gikk glatt i Praha. På grunn av stolthet og andre faktorer oppstod det konflikter mellom disse to brødrene. I 1936 ble avdelingskontoret i Praha underlagt Selskapets mellomeuropeiske kontor i Sveits. Karel Kopetzky og Josef Güttler, som begge hadde ansvarsfulle stillinger i Selskapets lovlig registrerte selskaper i Tsjekkoslovakia, trakk seg fra sine stillinger kort tid etter. De ble erstattet av Josef Bahner og Bohumil Müller. Den nye avdelingstjeneren var Heinrich Dwenger, en mild og lojal tjener for Jehova som allerede hadde tatt hånd om mangfoldige teokratiske oppgaver.  Med kjærlig tilsyn fortsatte menighetene med glede å gjøre andre kjent med det gode budskap om Guds rike — et budskap som var sårt tiltrengt i en verden som stadig ble mer ustabil.

Styrket av internasjonale sammenkomster

Jehovas vitner i Tsjekkoslovakia visste godt at vitnene i andre land holdt stevner, og de hadde et sterkt ønske om å holde et stevne i Tsjekkoslovakia.

Det ble arrangert et stort internasjonalt møte, som det ble kalt på den tiden, i Varietéteatret i Praha 14. til 16. mai 1932. Dette var første gang det ble holdt et slikt internasjonalt stevne i dette landet. Det offentlige foredraget var betimelig; det hadde temaet «Europa står overfor ødeleggelse». Programmet ble oversatt til russisk, slovakisk, tsjekkisk, tysk og ungarsk, og 1500 var til stede. Det ble avlagt et kraftig vitnesbyrd. Stevnedeltakerne deltok i forkynnelsen fra hus til hus og leverte over 21 000 bibelske publikasjoner i løpet av stevnedagene.

I 1937 ble det holdt et annet internasjonalt stevne i Praha. Det kom hundrevis av gjester fra slike land som Polen, Tyskland, Ungarn og Østerrike. «Det var et flott stevne!» sa bror Müller senere.

Forkynnelsen av det gode budskap fortsatte å ha framgang i hele Tsjekkoslovakia. I 1937 gjorde vitnene god bruk av sju forsterkere og 50 grammofoner til å spille plater med bibelske foredrag. Det året brukte de dette utstyret til 2946 offentlige presentasjoner for til sammen 31 279 tilhørere. I en rapport om arbeidet i Tsjekkoslovakia det året stod det: «Over hele landet gikk forkynnelsen av det gode budskap framover. Budskapet var blitt hørt både i store byer og i landsbyer og både i slott og på fjellgårder.»

 Nazitrusselen

Den annen verdenskrig nærmet seg. Spenningene i Europa økte. Hvordan skulle Jehovas vitner takle situasjonen? Nekting av militærtjeneste av samvittighetsgrunner var ennå ikke et kjent begrep i Tsjekkoslovakia. Ikke noe større, tradisjonelt religionssamfunn forsvarte og fulgte Bibelens normer i den grad at de bevarte en kristen nøytralitet. Den første som ble satt i fengsel i dette landet på grunn av sin kristne nøytralitet, var Bohumil Müller. Han skrev: «Det var meningen at jeg skulle begynne å utføre militærtjeneste 1. oktober 1937. Men min samvittighet sa meg at Gud ikke vil at hans tjenere skal ’lære å føre krig’. (Jes. 2: 4) Jeg stolte på at Jehova ville gi meg den styrke og utholdenhet som var nødvendig med hensyn til de prøvelsene som skulle komme. I slutten av mars 1939 var jeg blitt innkalt til en militær domstol fire ganger på grunn av mitt standpunkt, og hver gang var jeg blitt idømt en fengselsstraff på flere måneder. Når jeg ser tilbake på dette, kan jeg si at jeg er glad for disse prøvelsene, for de forberedte meg på enda verre ting som skulle komme.»

Etter hvert som nazitrusselen økte, ble presset på Jehovas tjenere stadig større. I grensetraktene mot Tyskland ble motstanden intensivert. I august 1938 ble Jehovas vitners møter forbudt, så de begynte å komme sammen i små grupper. Libuše Štecherová skrev: «I 1938 steg den politiske spenningen, og vi måtte øve oss i å forkynne under nye forhold. Senere, under krigen, gjorde vi oss godt kjent med en person før vi begynte å snakke med vedkommende om vår tro.»

I 1938 gjorde Tyskland krav på Sudetlandet, som da lå innenfor Tsjekkoslovakias grenser. I et forsøk på å forhindre krig gikk Frankrike og Storbritannia med på Hitlers krav om at Sudetlandet skulle bli en del av Tyskland, og folket der ble da underlagt nazistisk herredømme.

 Den tyske okkupasjonen begynner

Den 15. mars 1939 okkuperte tyske styrker hele Böhmen og hele Morava. Hitler opprettet en ny politisk stat, som ble kalt Böhmen-Mähren-protektoratet, og den hadde egen president og marionettregjering.

Gestapo gikk snart til aksjon mot Jehovas vitner. De kom til Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Praha den 30. mars. Den 1. april ble Bohumil Müller løslatt etter å ha sonet en fengselsstraff han hadde fått på grunn av sin kristne nøytralitet. På veien fra fengselet til togstasjonen ringte han avdelingskontoret. Senere fortalte han: «Jeg sa at jeg skulle komme dagen etter og gjøre det jeg kunne. Vi var tre som var på Betel den dagen. Det var mye som skulle gjøres. Noe av trykkeriutstyret stod allerede ved havnen, klart til å bli sendt til Nederland. Resten måtte vi straks pakke. Bror Matejka og jeg tok oss av det, og bror Kapinus ryddet kontorene og Betel. Samtidig oversatte vi også bladene — Vakttårnet og Ny Verden (nå Våkn opp!). Vi klarte også å fjerne mange tsjekkiske bøker og brosjyrer som Gestapo ikke hadde interessert seg for under en razzia i mars. Ikke desto mindre kom Gestapo innom avdelingskontoret flere ganger under avviklingen.»

Etter at okkupasjonen begynte, var det tydelig at det kom til å bli svært vanskelig å forkynne under disse forholdene. Mange brødre forlot Tsjekkoslovakia. Bror Dwenger drog til Sveits så sent som kvelden før Gestapo kom for å arrestere ham. Bror Müller gjorde seg også klar til å reise. Han hadde fått den tillatelsen fra myndighetene som han trengte for å kunne reise, da han fikk et brev fra avdelingskontoret i Bern som sa at det ville være fint om han kunne bli værende og fortsette å føre nødvendig tilsyn med brødrene i Tsjekkoslovakia og oppmuntre dem. Bror Müller gikk straks med på  det, og for at han ikke skulle kunne ombestemme seg, ødela han passet sitt.

Han sa 48 år senere: «Hvis noen nå spør meg om jeg angrer på at jeg ikke forlot Praha våren 1939, vil jeg svare et bestemt ’Nei!’ Jeg har aldri angret på at jeg ble igjen. Med tiden skjønte jeg at det var her jeg hørte hjemme. Det var her Jehova og hans organisasjon plasserte meg. Ja, den glede jeg har følt over å ha sett arbeidet ha framgang fra år til år, og over at skaren av lykkelige tilbedere av Den Allmektige har økt rundt meg, mer enn oppveier alle de grusomme lidelsene og slagene som jeg mange ganger har utholdt.»

Fra 1939 av foretok Gestapo arrestasjoner. Otto Buchta, en åndelig søyle i Brno menighet, var en av dem som ble arrestert, og han døde senere i Mauthausen konsentrasjonsleir. Høsten 1940 ble bror Kapinus, som tidligere hadde tjent ved avdelingskontoret i Praha, arrestert, og det ble også andre brødre og søstre i Morava. Likevel fortsatte trofaste Jehovas vitner å forkynne Ordet overalt hvor de kunne.

Noen av dem som hadde tjent Jehova i gunstigere tider, forlot tilbedelsen av ham og sluttet seg til fiendene av hans folk. Karel Kopetzky hadde vært en dyktig og nidkjær bror. Men da bror Müller, hans tidligere medarbeider, traff ham i 1940, var han blitt et helt annet menneske. Dette skjedde: Brødrene hadde stensilert en bibelsk publikasjon og puttet stensilene i konvolutter, som de skulle poste. Bror Müller la konvoluttene i en veske og syklet fra det ene postkontoret til det andre i Praha. Han la noen få konvolutter i hver postkasse. Han sa: «Da jeg kom inn på et av postkontorene, så jeg en mann som var kledd i SS-uniform, stå og vente ved skranken. Jeg stanset, men før jeg hadde bestemt meg for hva jeg skulle gjøre, snudde mannen seg, og vi stod ansikt til ansikt. Et øyeblikk stirret vi på hverandre. Til min store overraskelse  var det en tidligere bror jeg stod og stirret på, nemlig Karel Kopetzky! Jeg gjenvant straks fatningen, gikk fram til en av skrankene, tok en blankett, gikk ut av postkontoret og ilte av gårde på sykkelen.»

Året etter ble bror Müller, som da førte tilsyn med arbeidet i landet, arrestert og ført til Mauthausen konsentrasjonsleir.

Forkynnelse i «ildovnen»

I årenes løp er det blitt skrevet mye om konsentrasjonsleirene og om hvordan brødrene led der. Jehovas vitner fra Tsjekkia var blant dem som var i disse leirene. Vi skal ikke her dvele ved detaljene omkring lidelsene, men heller ved hvordan brødrene ble styrket åndelig sett og også klarte å styrke andre i denne «ildovnen». — Jevnfør Daniel 3: 20, 21.

På den tiden kjente folk over hele verden til navnet på den tsjekkiske landsbyen Lidice. Den 10. juni 1942, på direkte befaling fra Hitler, ble hele landsbyen jevnet med jorden som straff for drapet på en tysk offiser. Det var meningen at navnet skulle bli slettet fra europakartet. Božena Vodrážková, som overlevde denne redselen, sa senere: «Gestapo omringet hele landsbyen. Alle mennene ble skutt, barna ble ført til ukjente bestemmelsessteder, og kvinnene ble sendt til Ravensbrück konsentrasjonsleir. Der traff jeg vitner for vår Herre Jehova. . . . En gang fortalte en venninne meg: ’Božena, jeg har snakket med bibelforskerne. De snakker om  bemerkelsesverdige ting. Det høres ut som eventyr, men de hevder at det Bibelen sier, er sant, nemlig at Guds rike skal komme og gjøre ende på all ondskap.’ Senere traff jeg dem personlig. De forkynte for meg om Guds rike, og jeg likte budskapet.» Ja, hun ble et av Jehovas vitner.

Oppførselen til Jehovas vitner i leirene gjorde dypt inntrykk på mange av fangene. Alois Miczek forteller: «Jeg ble satt i Mauthausen konsentrasjonsleir under krigen på grunn av min kommunistiske virksomhet. På en eller annen måte klarte Jehovas vitner der å få tak i Vakttårnet og annen litteratur, som de brukte til å undervise noen av medfangene. SS klarte ikke å hindre dette. Som advarsel bestemte SS seg for å skyte hvert tiende Jehovas vitne i leiren. De stilte opp alle vitnene, og hver tiende mann ble tatt til side under væpnet bevoktning. Men plutselig, som om det var blitt avtalt på forhånd, snudde de resterende 90 prosent av brødrene seg og begynte å gå mot den gruppen som var blitt plukket ut til å bli henrettet. ’Hvis dere vil skyte hver tiende av oss, så skyt oss alle sammen!’ Hele leiren ble slått med ærefrykt, og SS ble så imponert at de gjorde om ordren. Jeg var øyenvitne til denne hendelsen.» (Joh. 15: 13) Og hvilken innvirkning fikk det på hans liv?

Datteren hans, Marie Gogolková, forteller: «Det at far hadde iakttatt Jehovas vitner i Mauthausen, fikk ham til å ta imot sannheten. Han ble døpt rett etter krigen, og han forkynte nidkjært om Guds rike og hjalp mange til å lære sannheten å kjenne.»

Oldřich Nesrovnal, som er fra Brno, satt også i konsentrasjonsleir. Hvorfor? Han følte avsky for krig, så han prøvde å flykte over grensen til Sveits. Han ble tatt, anklaget for spionasje og ført til Dachau. Han sier: «I det toget som førte fanger til leiren, la jeg merke til en stille, 13 år  gammel gutt som satt ved vinduet og leste noe. Det virket som om han prøvde å skjule hva han leste. Jeg spurte ham hva det var, og han svarte: ’Bibelen.’ Han sa at han ikke kom til å slutte å tro på Gud. Dette forstod jeg ikke, men jeg holdt meg til gutten. Han het Gregor Wicinsky og var polsk. Dagen etter fikk jeg vite at han var et av Jehovas vitner. Han hadde nektet å undertegne en liste over ting som han måtte gi fra seg. Listen var på tysk, og han var redd han ville komme til å skrive under på noe som kunne være en erklæring om å inngå kompromiss. Han ble slått, men ikke engang det knekte ham  . . .

Jeg skrev til mor og bad henne sende meg en bibel, og utrolig nok kom den fram. Jeg begynte å lese den regelmessig. En mann som var fra Ostrava [i Morava], la merke til meg. Han spurte om jeg forstod det jeg leste, og jeg svarte at jeg forstod omtrent halvparten. ’Og kunne du tenke deg å  forstå mer?’ ’Ja,’ svarte jeg. ’Så møt meg i morgen kveld etter klokken seks på det og det stedet.’ Det var første gang jeg var på et av Jehovas vitners møter. Møtene ble holdt hver dag etter kl. 18 og tre ganger om søndagene. Det var bestemt på forhånd hvem som skulle lede møtet, og hva møtet skulle handle om. ’Læreren’ min var litteraturtjener. Han var lappeskomakeren i leiren, og all den litteraturen som var skrevet av for hånd, ble gjemt under arbeidskrakken hans. Men det gikk halvannet år før jeg hørte noe om Gregor igjen. Da jeg i slutten av 1944 så en skare av fanger som kom tilbake fra forskjellige underleirer, fikk jeg øye på min Gregor. Det så ut som han var blitt nesten en halv meter høyere, men han var fryktelig tynn. Etter at han hadde vært i karantene, kom han på møtene. Vi hilste hjertelig på hverandre, og så sa han: ’Jeg bad til Herren Jehova om at han ikke måtte overlate deg til deg selv her.’ Jehova hadde besvart hans bønn.»

Minnehøytiden i konsentrasjonsleiren

Var det mulig å feire minnet om Kristi død under slike forhold? Ja, absolutt! Men det hendte at enkelte lurte på hvordan de skulle få det til. Božena Nováková fortalte: «Minnehøytiden nærmet seg. Jeg var helt fortvilt, for jeg trodde ikke at jeg kom til å få forsynt meg av symbolene. Men Jehova sørget for oss. Han visste hvor sterkt mitt ønske var,  så den dagen minnehøytiden skulle holdes, ble jeg bedt om å komme til en av brakkene. Der var det allerede flere søstre av forskjellige nasjonaliteter. Vi feiret minnehøytiden og forsynte oss av symbolene uten å bli forstyrret. Takk, pris og ære til vår Gud, Jehova, og til hans Lam!»

Men hvordan hadde de klart å få tak i usyret brød og vin? Hun sa videre: «Tilfeldigvis var det noen vitner for Jehova  som arbeidet på et statlig gårdsbruk i den nærliggende byen Fürstenberg, og de klarte å skaffe oss symbolene.»

Etter at søster Nováková var blitt velsignet på denne måten, opplevde hun noe som var vanskelig, men trosstyrkende. Hun fortalte: «En dag fikk jeg beskjed om at jeg skulle gå til toalettet. Der fantes det dusjer, men når de ble skrudd på, kom det ut gass i stedet for vann. De kvinnene som var blitt forgiftet, ble kastet inn i ovner, selv om de i noen tilfeller fremdeles levde. Jeg var ikke klar over dette før en kvinnelig vakt sa til meg: ’Nå, din Bibelforscher [som Jehovas vitner ble kalt], inn i gassen med deg! La oss se om din Jehova vil redde deg!’» Søster Nováková snudde seg bort, fikk tårer i øynene og bad: «Far, Jehova, hvis det er meningen at jeg skal dø, så la din vilje skje. Men jeg ber for mine barn. Jeg overlater dem helt og holdent i din varetekt.» Hun fortalte så hva som skjedde videre: «Mens jeg bad, gikk døren opp, og sjeflegen kom inn. Han så den fiolette trekanten min og sa: ’Bibelforscher, hva gjør du her? Hvem har sendt deg hit?’ Jeg svarte at vakten hadde tilkalt meg. Han sa: ’Kom deg ut! Det er der du hører hjemme!’ og pekte på døren. Da jeg gikk, hørte jeg vakten si: ’Nå tror jeg at deres Jehova beskytter dem.’»

Forkynnelse under nazistenes okkupasjon

Det ble ikke samlet inn noen felttjenesterapporter i denne tiden, men forkynnelsen av det gode budskap i Tsjekkoslovakia fortsatte likevel. Rǔžena Lívancová fra byen Kladno skrev: «Mor lærte oss å tro på Gud, ikke slik som prestene lærte, men slik at vi skulle respektere andre. I 1940 var det en søster fra Praha som forkynte for oss. Jeg begynte å lære om vår store Gud og kjærlige Far, Jehova. I 1943 ble både mor, søsteren min og jeg døpt.»

Ja, også under krigen drog Jehova alle dem som var «rett innstilt for evig liv», til seg. (Apg. 13: 48) František Šnajdr  i Praha sa: «Familien vår var katolikker, men vi gikk aldri i kirken. Jeg var maskinarbeider og levde et helt vanlig liv. Jeg gikk ofte på pub og spilte kort. En mann pleide å komme og ta et glass øl og forkynne for dem som var der. Folk gjorde narr av ham. Men jeg lyttet til ham med et halvt øre mens jeg spilte kort. Han snakket om kapittel 24 i Matteus. Jeg likte det jeg hørte, og det sa jeg til ham. Så han inviterte meg hjem til seg. Da jeg kom, var det et møte i gang. Det var allerede sju andre der. Jeg spurte: ’Unnskyld, men når kommer presten?’» Men de ventet ikke noen prest. Det var Josef Valenta, som satt ved siden av František, som ledet møtet.

František fortsatte å studere Bibelen og ble døpt i august 1942. Året etter ble han arrestert av Gestapo. Men Jehova fortsatte å sørge for den nødvendige hjelp, slik at han kunne vokse åndelig sett. František sier: «I Mauthausen traff jeg bror Martin Pötzinger. Han var en modig bror og også forsiktig og klok. Han laget et par tøfler til meg, og han skaffet meg alltid lesestoff. Vi holdt regelmessig møter, i all hemmelighet selvfølgelig, hver søndag på selve ’der Platz’» — etter alt å dømme den plassen hvor fangene stod når det var navneopprop.

Jan Matuszný skjønte også etter hvert at han trengte åndelig hjelp. Han skrev senere: «Jeg arbeidet i en gruve under krigen. Sammen med de to brødrene mine spilte jeg i et band for gruvearbeidere. Jeg røykte og drakk. Jeg var i en så bedrøvelig tilstand at hendene mine skalv som om jeg var en gammel mann. En dag da jeg var full og følte meg elendig, begynte jeg å be høyt til Gud. Jeg bad om at han på en eller annen måte måtte hjelpe meg til å komme meg ut av problemene mine.»

Kort tid senere snakket et av Jehovas vitner, som var kommet for å besøke søsteren hans, lenge og vel med ham og  gav ham en bibel og tre brosjyrer. Da han leste dem, ble han overbevist om at dette var sannheten. Han sluttet å røyke, misbruke alkohol og spille i bandet, og han begynte å gå på møter. I 1943 ble han døpt i en fiskedam. Han sa: «Under hele krigen holdt vi møter. Vi lærte hva ordet ’kompromiss’ betyr, og at det er bedre å dø enn å forråde en bror. Det var et godt grunnlag for den forfølgelsen som lå foran oss.» Ja, brødrene ble utsatt for forfølgelse også etter at krigen var over.

De bruker en relativt fredelig periode på en god måte

Etter krigen, i perioden mellom 1945 og 1949, hadde Jehovas folk det relativt fritt og fredelig. Det var en tid med gjenoppbygging og en tid da brødrene tok del i det gudgitte forkynnelsesarbeidet med fornyet iver. — Matt. 24: 14.

Det første som måtte gjøres, var å oppspore alle menighetene og hver enkelt forkynner. Noen hadde dødd, andre hadde flyttet, og tusener av dem som var av tysk nasjonalitet, og som bodde nær grensen, var i ferd med å bli utvist. Bror Müller, som kanskje var en av de første brødrene som kom hjem, stod på for å gjenopprette kommunikasjonen mellom menighetene. Han prøvde også å kontakte Selskapets avdelingskontorer i andre land, men lyktes først ikke. I begynnelsen av juni kom det imidlertid fram et telegram til Bern i Sveits. Det begynte å komme brev fra Bern, og disse inneholdt alltid flere sider av Vakttårnet på tysk. Man gikk straks i gang med å oversette. I august 1945 utgav brødrene i Praha det første etterkrigsnummeret av Vakttårnet på tsjekkisk, framstilt på en stensilmaskin.

Mange husket hva Jehovas vitner hadde forkynt før krigen, og nå var noen av dem villige til å lytte. I stedet for å spille innspilte foredrag begynte kvalifiserte foredragsholdere  å framføre offentlige bibelske foredrag. Flere hundre kom og hørte på dem. Det første foredraget, «Frihet i den nye verden», ble holdt den 11. november 1945 på landbruksbørsen i Praha. De cirka 600 tilhørerne viste stor begeistring. I løpet av tre år ble det holdt 1885 slike offentlige foredrag i Tsjekkoslovakia. Mange som nå er Jehovas vitner, sier at det var disse foredragene som gjorde at de ble interessert i sannheten.

En av disse er Tibor Tomašovský, som nå bor i Böhmen. Et Jehovas vitne som var på arbeid, begynte å snakke med Tibor og nevnte Bibelen i samtalens løp. Brorens beskjedenhet gjorde et slikt inntrykk på Tibor at han inviterte ham hjem til seg. Tibor fikk så en innbydelse til et møte. Senere sa han: «Det går nesten ikke an å beskrive det som min kone og jeg opplevde på det møtet. Jeg hadde aldri før hørt et så  glimrende foredrag. Tre forskjellige foredragsholdere skiftet på å tale. ’Dette må være høyt utdannede mennesker,’ sa jeg til ham som satt ved siden av meg. ’Nei, de er bare bønder.’ Det vi hadde hørt, var så fint at vi ikke hadde lyst til å gå derfra. På kontoret neste uke klarte jeg ikke å konsentrere meg om arbeidet, og jeg gledet meg veldig til søndagen. Vi gikk ikke glipp av et eneste møte.»

Vitnene forkynte blant annet i arbeidsleirene. Etter krigen satt krigsfanger og de tyskerne som ventet på å bli utvist, i slike arbeidsleirer. En rapport om virksomheten på den tiden sier: «Brødrene har med godt resultat oppsøkt tyskere, stort sett nazister, i arbeidsleirene.» Ville de endrede omstendighetene gjøre dem mer mottagelige for sannheten i Bibelen? Jehovas vitner ønsket å gi dem muligheten.

I november 1945 ble bror Müller offisielt utnevnt til å tjene som avdelingstilsynsmann. Sommeren etter klarte brødrene å kjøpe en nesten ny, fireetasjes bygning i Suchdol i nærheten av Praha. Her kunne Betel-familien arbeide i rolige omgivelser og bo bra. Landet ble delt inn i kretser med cirka 20 menigheter i hver. Man begynte å holde regelmessige kretsstevner. Dette viste seg å bli til stor velsignelse. Det ble alltid utført forkynnelse fra hus til hus i forbindelse med disse stevnene, og det ble avlagt et fint vitnesbyrd ved hjelp av det offentlige foredraget søndag ettermiddag. Etter hvert som den teokratiske tjenesteskolen begynte å fungere i menighetene, ble flere brødre, ved hjelp av Jehovas ånd, skikket til å holde offentlige foredrag, og forkynnerne ble flinkere til å undervise.

Det ble også holdt større stevner. I 1946 ble foredragene «Gled eder» og «Fredsfyrsten» holdt på et stevne i Besední du̇m, et klubbanlegg i Brno, som 1700 overvar. Franz Zürcher fra Bern i Sveits var til stede for anledningen. Året  etter ble det holdt et stevne til i Brno, og da var tre brødre fra hovedkontoret, N.H. Knorr, M.G. Henschel og H.C. Covington, til stede og medvirket i programmet. Med plakater og løpesedler ble det offentlige foredraget, «Alle folkenes glede», gjort kjent i hele byen, og det kom 2300 for å høre det. Mange oppgav sin adresse og gav uttrykk for at de ønsket å bli invitert til møter i tiden framover.

Tidlig i 1948 ble det krise i regjeringen. Kommunistene kom til makten. Jehovas vitner fortsatte nidkjært å forkynne det gode budskap. Tallet på Rikets forkynnere økte med  25 prosent det året. I september ble det holdt enda et stort stevne — denne gangen i Praha. Det offentlige foredraget hadde det betimelige temaet «Guds rike — hele menneskehetens håp». Og med tanke på det som lå foran dem, viste det seg at foredraget «Bevar din ulastelighet under prøvelser» også var svært passende. Ja, mens stevnet ble holdt, la fiender av Jehovas folk planer om å angripe.

Det tårner seg opp mørke skyer igjen

Det var gått mindre enn fire år siden brødrene var blitt løslatt fra fengsler og leirer, da det plutselig ble forandring i klimaet. På et kretsstevne i november 1948 i Karlovy Vary, vest i Böhmen, dukket det opp uværsskyer. Selve stevnet ble ikke avbrutt. Men søndag ettermiddag den 28. november, mens bror Müller holdt det offentlige foredraget, kom det noen agenter for sikkerhetspolitiet i sivile klær og satte seg på noen av plassene bakerst i salen. Mens bror Müller senere samme dag satt og spiste kveldsmat, kom en urolig Oldřich Skupina, tilsynsmannen for Karlovy Vary menighet, og fortalte ham at sikkerhetspolitiet hadde gjennomsøkt hjemmet til flere av brødrene og beslaglagt litteraturen deres.

Bror Müller prøvde å ringe Betel i Praha, men ingen svarte. Det var tydelig at det hadde skjedd noe alvorlig der også. Bror Müller drog straks tilbake til Praha. Da han nærmet seg Betel, så han to menn som lot som om de var håndverkere, men som egentlig holdt øye med Betel-hjemmet. På Betel traff han en bror som fortalte at det hadde vært flere agenter for sikkerhetspolitiet der, og at de hadde gjennomsøkt hele eiendommen og stengt kontoret. Bror Müller hadde ikke vært der i mer enn 45 minutter da det dukket opp to menn fra innenriksdepartementet som opplyste at bygningen var blitt beslaglagt. Bror Müller protesterte og påpekte at man ikke kan beslaglegge noe før man har en rettsavgjørelse.  Etter at mennene hadde dratt, klarte bror Müller å ta med seg noen av de papirene som sikkerhetspolitiet ikke hadde funnet, hjem til foreldrene sine. Men da han kom tilbake til Betel, stod det en agent der og ventet. Han hadde med seg ordre om å arrestere bror Müller og de to søstrene som var sammen med ham. De andre medlemmene av Betel-familien var allerede blitt arrestert.

Var det blitt innhentet en rettsavgjørelse så fort? Nei. Flere måneder senere, mens brødrene satt i fengsel, fikk en av dem, bror Kapinus, et brev. Det inneholdt innenriksdepartementets avgjørelse om å stanse Selskapets virksomhet og beslaglegge dets eiendom. Denne avgjørelsen var datert den 4. april 1949, over fire måneder etter at Selskapets eiendom var blitt beslaglagt.

Til tross for dette var det ikke før i juli at domstolen stanset straffesaken mot brødrene på grunn av bevismangel. De ble løslatt fra varetektsfengsel, men forlot ikke bygningen som frie mennesker. To representanter for innenriksdepartementet stoppet dem og fortalte dem at Den kommunistiske politiske kommisjon hadde avgjort at de skulle sendes til en arbeidsleir og være der i to år. Det som ikke kunne utrettes gjennom en rettssak, ble rett og slett gjort gjennom en vilkårlig bestemmelse. Bror Müller ble sendt til Kladno, og der arbeidet han i en kullgruve.

Den arrestasjonsbølgen som feide over landet, gjorde det svært vanskelig for Jehovas vitner. Likevel skjedde ikke det som de kommunistiske tjenestemennene ventet ville skje. De sa til bror Müller mens han satt i fengsel: «Hogg av hodet, og kroppen dør.» De trodde at han og andre ansvarlige brødre var «hodet». De skjønte ikke at det virkelige Hodet for den kristne menighet er Herren Jesus Kristus i himmelen. — Ef. 4: 15, 16.

 Utøvelsen av den sanne tilbedelse fortsetter

Til tross for alle trengslene i denne mørke tiden var ikke dette slutten for den sanne tilbedelse. Brødrene var raske til å ordne det slik at arbeidet med å forkynne om Jesus som den messianske Konge fortsatte. Josef Skohoutil i Praha sier: «Bare noen dager etter at forfølgelsen hadde begynt, fikk jeg besøk av bror Gros, som var tilsynsmann. Han gav meg navnene på ti av forkynnerne og bad meg se til dem.» Brødrene prøvde en stund å fortsette å forkynne fra hus til hus, men lærte seg etter hvert andre måter å utføre arbeidet på.

Mange av brødrene var i fengsel eller arbeidsleir, men de som ikke var det, fortsatte å komme sammen. De kunne ikke bruke offentlige saler, men de holdt stevner med et forkortet program i store leiligheter. Av og til ble det holdt større stevner ute i skogen. Det første av disse ble holdt i Oldřichov  i nærheten av byen Nejdek i 1949. Noen steiner som stakk fram i en skråning, ble sitteplasser til de 200 som var til stede. Like ved var det et forlatt hus, en låve og en dam. Brødrene laget omkledningsrom til de mennene og kvinnene som skulle la seg døpe, ved å sette opp en skillevegg i låven. De rengjorde dammen og plasserte en tretrapp i den. Det var 37 som ble døpt ved denne anledningen.

Klarte brødrene å få tak i bibelske studiepublikasjoner? Bror Vykouřil i byen Teplice har sendt inn en beretning som svarer på dette. Den sier: «Det var bare tre av oss igjen i Teplice i 1950. En søster i Sveits pleide å sende oss en fransk utgave av Vakttårnet i posten. En tid hadde vi mistet forbindelsen, men etter en stund ble den gjenopprettet. Jeg begynte å få brev som var skrevet i symbolske vendinger. I disse brevene ble jeg bedt om å finne en som kjente en annen, som i sin tur kjente enda en annen, og slik kunne vi opprette kontakt igjen. De brødrene som hadde tatt ledelsen, var sendt til arbeidsleirer, så vi måtte finne nye forbindelser i organisasjonen. Vi tjente uten at vi hadde fått noe offisielt oppdrag — alle gjorde det som det måtte være behov for. Og vi fikk Vakttårnet uten opphold.»

Dette var begynnelsen på en av de vanskeligste periodene i Jehovas vitners historie i dette landet. Det er bare takket være Jehovas støtte at arbeidet ikke opphørte. Til tross for mange prøvelser fortsatte arbeidet i stedet å ha framgang.

Et lite pusterom

Tidlig i 1950 ble alle Jehovas vitner, både brødre og søstre, helt uventet løslatt fra arbeidsleirene. Hva ventet dem? Bror Müller fortalte: «Jeg ble gledelig overrasket over å se hvor godt alt var blitt organisert mens vi var borte.» Jehovas ånd hadde fått yngre brødre, blant andre Jan Sebín og  Jaroslav Hála, til nidkjært å ta ledelsen. I 1948 var faren til Jaroslav blitt arrestert (og døde senere i fengselet), men Jaroslav ble et eksempel og en kilde til stor oppmuntring for mange brødre og søstre. Før det hadde gått to år, hadde tallet på virksomme Jehovas vitner i hele landet (det tidligere Tsjekkoslovakia) økt med 52 prosent, fra 1581 til 2403. Året etter økte det med enda 38 prosent.

Boken «Gud er sanndru», som i 1951 ble utgitt på tsjekkisk i seks deler, dannet grunnlag for ytterligere vekst. Denne publikasjonen ble brukt i hjemmebibelstudiearbeidet. Den inneholdt det som de interesserte trengte for å få en god start på et liv i tjenesten for Jehova.

Men kommunistiske tjenestemenn så ikke med blide øyne på Jehovas vitners virksomhet. I 1952 begynte en ny, lang periode med hard forfølgelse av Jehovas folk.

Inn i «ildovnen» igjen

Tidlig om morgenen den 4. februar 1952 ble bror Müller arrestert av sikkerhetspolitiet igjen. Denne gangen fikk han bind for øynene da han ble kjørt til fengselet. Senere skrev han: «I de neste 14 månedene fikk jeg ikke forlate den enecellen som jeg satt i, uten bind for øynene. Omtrent annenhver dag førte den betjenten som avhørte meg, meg til kontoret sitt. Her gjennomgikk jeg lange avhør. De prøvde å få meg til å innrømme at jeg hadde vært involvert i spionasje, og at jeg hadde begått forræderi. Mange politirapporter ble skrevet og deretter ødelagt, og så ble det skrevet nye rapporter. Utspørrerne prøvde stadig nye metoder for i det minste å kunne inkludere noe i rapporten som på en snedig måte ville insinuere at jeg var skyldig. Om og om igjen nektet jeg å undertegne slike rapporter. Omtrent 16 år senere, da jeg var fri, fortalte en representant for innenriksdepartementet  meg at navnet mitt hadde stått på en liste over folk som skulle ryddes av veien. Den 27. mars 1953 ble jeg med bind for øynene ført til et rettslig avhør i Pankrác. Begge mine medarbeidere og jeg ble utsatt for et fryktelig mentalt press. Avhøret varte i to dager. Det foregikk i all hemmelighet. Alle de sitteplassene som var beregnet på offentligheten, var besatt av utspørrere fra innenriksdepartementet.»

Det viste seg at det var blitt foretatt en rekke arrestasjoner i hele Tsjekkoslovakia den 4. februar 1952. Den dagen hadde sikkerhetspolitiet arrestert til sammen 109 Jehovas vitner (104 brødre og 5 søstre).

En av dem som ble fengslet den dagen, var Emílie Macíčková. Hun forteller: «Den 4. februar 1952 klokken halv fire om morgenen, mens mannen min var på sykehuset, kom det tre menn og en kvinne fra sikkerhetspolitiet hjem til oss. Jeg ble straks arrestert. De foretok en omfattende husundersøkelse og beslagla det de fant. De tok meg med til politistasjonen i Ostrava. Der var det allerede mange andre Jehovas vitner. Vi ble arrestert i hopetall. De plasserte oss i kalde celler som nylig var blitt hvitkalket, men som luktet grusomt, og de gav oss kaldt vann som vi skulle bruke til å vaske oss med, og låste så jerndørene. Hver gang de førte oss et eller annet sted, satte de svarte briller på oss. De sendte personer til cellene våre som skulle tyste på oss, men vi snakket bare om Guds rike med dem. Disse politispionene sang til og med våre Rikets sanger og lot som om de bad. Ja, så langt gikk våre fiender i sine forsøk på å knekke oss, men Jehova gav oss styrke.»

En uhyrlig rettssak i Praha

På denne tiden var det mange politiske rettssaker i Tsjekkoslovakia. De dommene som ble avsagt i disse rettssakene,  var svært harde — enten mange år i fengsel eller dødsstraff. Rettssaken mot Jehovas vitner den 27. og 28. mars 1953 fant sted i denne perioden. Bak lukkede dører ble det holdt to rettssaker som var den rene parodi, mot noen av Jehovas vitners ledende tilsynsmenn. De to rettssakene ble holdt med en måneds mellomrom. Dommene lød som følger: «Müller og Fogel: dømt til 18 års fengsel. De tiltalte Sebín, Gros og Hála: 15 år; Nahálka: 12 år; Novák: 8 år; Porubský: 5 år. Alle de tiltaltes eiendommer blir beslaglagt, og de mister sine rettigheter som statsborgere.»

Det eneste offentligheten fikk vite om disse rettssakene, var det som avisene skrev. Og hva skrev de? Et eksempel er denne forvrengte rapporten, som stod i den kommunistiske dagsavisen Rudé právo (Den røde lov) den 30. mars: «I sitt hat til folkets demokratiske Tsjekkoslovakia har amerikanske imperialister ikke skydd noe middel for å lede våre arbeidende masser bort fra veien til sosialismen . . . Kretsdomstolen i Praha har tatt for seg én form for ødeleggende virksomhet som de amerikanske imperialister har bedrevet . . . De som stod for retten, var ledende medlemmer av en religiøs sekt hvis tilhengere kaller seg Jehovas vitner. Denne organisasjonen, som blir styrt fra Brooklyn i USA, og som har vært forbudt her i landet siden 1949 på grunn av sine ødeleggende tilbøyeligheter, har smuglet inn kosmopolitiske ideologier i Tsjekkoslovakia. Under dekke av ren kristendom er disse ideologiene utformet med tanke på å undergrave moralen til våre arbeidende masser og å oppmuntre til hat mot staten og dens lover. Organisasjonen har også begynt å forberede sine tilhengere på en endelig krig, og i den skal de spille rollen som femtekolonnister.»

Denne forvrengningen av kjensgjerningene med tanke på å rettferdiggjøre det som domstolen hadde gjort, utgjorde en presedens for andre rettssaker i hele landet.

 Sauelignende mennesker blir funnet i fengslene

Men også i fengslene bød det seg anledninger til å forkynne. Oppfinnsomhet måtte til, og brødrene fant ut en måte å gjøre det på. Noen av dem som satt i fengsel, reagerte positivt på Bibelens sannhet. En av dem var František Janeček fra Čáslav. Han forteller: «Under krigen var jeg engasjert i motstandsbevegelsen. I 1948 var jeg uenig i den nye typen vold, og fordi jeg åpent motarbeidet urettferdighet, ble jeg dømt til elleve års fengsel. I fengselet fikk jeg lov til å ha en bibel, og jeg underviste faktisk i den når jeg hadde fri fra arbeidet. Brødrene trodde derfor at jeg var prest. Vi bodde i forskjellige brakker, men av og til hadde vi nattevakt, som vi kalte brannvakt, utenfor brakkene våre. En kveld da jeg hadde vakt, var det stjerneklart og veldig kaldt. En annen fange som også skulle ha vakt, kom ut av nabobrakkene. Jeg sa til ham: ’Jaså, du er her for å slave for farao, du også?’ ’Og vet du hvem farao var?’ spurte han meg. ’Ja, herskeren i Egypt.’ ’Og vet du hvem han var et forbilde på?’ ’Nei.’ ’Kom hit, så skal jeg fortelle deg det.’ Vi gikk sammen i to timer, og jeg fikk en god forklaring. Jeg gjorde raske framskritt. Gud var glad i meg og så min lengsel etter sannheten.» František begynte å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner, og det gikk ikke lang tid før han rapporterte mellom 70 og 80 timer i tjenesten for Jehova hver måned.

Mange av dem som lærte sannheten å kjenne i fengsel eller arbeidsleir, ble døpt der. Hvordan gikk det til? Ladislav Šmejkal, som lærte sannheten å kjenne da han var politisk fange, forteller: «I den gruven hvor vi arbeidet, hadde vi adgang til de store luftkompressorenes kjøletårn. I juni 1956 ble jeg og flere andre døpt i vannreservoaret til et av disse tårnene. Det var ikke lett, for vi måtte gjøre det i en kort pause før ettermiddagsskiftet. Vi tok med oss undertøy, gikk til tårnet, ble døpt, skiftet i all hast og meldte oss så til arbeid.» De  var takknemlige mot Jehova for at han hadde hjulpet sine tjenere til å finne en måte å bli døpt på som symbol på sin innvielse, i lydighet mot den befalingen som Jesus Kristus gav. — Matt. 28: 19, 20.

«Helgener» i kullgruvene

Forbudet mot Jehovas vitner ble håndhevet på forskjellige måter og i ulik utstrekning. Det var ikke likt overalt og hele tiden. Brødrene bestrebet seg samvittighetsfullt på å bevare sin kristne ulastelighet under alle forhold. Derfor ble også mange av dem arrestert.

I 1958 ble så kullgruvearbeidere under 30 år fritatt for militærtjeneste, som følge av et vedtak som regjeringen hadde truffet. I stedet for å vente på å bli arrestert og idømt straff — kanskje tvangsarbeid i gruvene — var det noen brødre som tok seg arbeid som ansatte i gruvene, og på den måten beholdt de et visst mål av frihet. (Ordsp. 22: 3) Slik gikk det til at «helgener» eller «prester», som folk omtalte disse vitnene som, kom på lønningslisten i mange gruver. Og siden det i enkelte gruver var mange Jehovas vitner, opprettet de etter hvert sterke menigheter. Dette hjalp brødrene til å vokse og bli modne åndelig sett og til å bli kvalifiserte Ordets tjenere.

Eduard Sobička arbeidet i ti år i en gruve i landsbyen Kamenné Žehrovice, ikke langt fra byen Kladno. Han sier: «Så vidt jeg husker, arbeidet det på det meste 30 brødre  samtidig i den gruven hvor jeg var ansatt. Vi arbeidet forskjellige skift, og vi bestemte oss for at vi ikke skulle holde oss så mye til hverandre at vi isolerte oss fra de andre gruvearbeiderne. Likevel tiltrakk ’helgenene’, som vi vanligvis ble kalt, seg mye oppmerksomhet. Vi ble latterliggjort og hånt, men samtidig respektert i all hemmelighet.» I gruvene grep brødrene anledninger til å forkynne, og når noen viste interesse, lånte de ut dyrebar bibelsk litteratur.

På ferie med andre Jehovas vitner

Selv om det var vanskelige tider, hadde ferie også en plass i Jehovas folks liv. I tillegg til at de ble fysisk uthvilt, ble de også åndelig oppbygd når slike ferier var nøye planlagt. I denne tiden kunne de ikke være flere enn ti til stede på møtene, så man kan jo tenke seg hvordan det måtte være for kanskje 30 Jehovas vitner å være sammen i en eller to uker.

 Det var viktig å treffe kloke avgjørelser med hensyn til hvem man skulle invitere. De som planla det hele, gikk inn for at de ikke skulle foretrekke unge framfor eldre eller brødre framfor søstre. Man prøvde å ta med flere åndelig modne kristne brødre, som kunne sørge for det nødvendige tilsyn.

Noe av det man først og fremst var opptatt av, var at man skulle ha et variert åndelig program. Den daglige timeplanen så omtrent slik ut: morgenbønn, dagstekst og bibellesning. Noen ettermiddager var det et møte som varte en time. Om kveldene var det ofte en åndelig sammenkomst med et program som var lagt til rette på forhånd. Resten av dagen hadde man fri. Brødrene og søstrene kunne studere, gå tur, bade og så videre. Tjenesten ble gjerne utført i forbindelse med fotturer, men man måtte følge uskrevne regler når det gjaldt dette også. Prøv å se for deg en gruppe på 20 fotturister. I landsbyer, i skogen og på sletter traff de noen fra lokalbefolkningen. Når de møtte noen, forlot en bror eller søster gruppen og prøvde å få i gang en samtale. Resten av gruppen gikk videre.

Disse gruppeferiene førte til mye bra. De var trosstyrkende, og de førte til at det gode budskap ble utbredt. Gruppeferiene hører så avgjort med til Jehovas vitners historie i nyere tid i dette landet. Men ikke på noe tidspunkt kunne Jehovas tjenere tillate seg å slutte å være på vakt åndelig sett.

Et utspekulert angrep

Satan Djevelen, «løgnens far», prøver å undergrave tillit ved å forvrenge kjensgjerninger og ved å gi et falskt bilde av trofaste tjenere for Gud. (Joh. 8: 44) Han brukte denne framgangsmåten for å svekke det gamle Israel, for å vende jødene i det første århundre mot Kristus og for å splitte den første kristne menighet. (4. Mos. 13: 26 til 14: 4; Joh. 5: 10—18; 3. Joh. 9, 10) Noen av dem som fremmer Satans hensikter,  trakter etter betydningsfulle stillinger. Andre mener kanskje at det de sier, er riktig, og gir uttrykk for sterke meninger uten å kjenne til alle sakens fakta. Satan kan benytte seg av begge disse gruppene, og han gjorde det i dette landet.

I slutten av 1950-tallet hadde brødrene i Tsjekkoslovakia det vanskelig. Mange satt i fengsel. Kommunikasjonen med Jehovas vitners hovedkontor var brutt. Enkelte var foretaksomme og gav heller veiledning som var basert på egne meninger, enn veiledning som var solid basert på Bibelen. (Tit. 1: 9; Jak. 3: 1) Som reaksjon på det presset de ble utsatt for i denne tiden, tok noen et fast standpunkt i saker uten å kjenne til alle forhold. (Jevnfør Ordspråkene 18: 13, 17.) Noen begynte «å trekke disiplene bort, etter seg selv». — Apg. 20: 30.

Bror Müller skrev senere om noe av det som skjedde i denne tiden: «En dag i januar 1956 i Valdice fengsel ble jeg ført til et kontor hvor det satt to menn og ventet på meg. De sa at de var fra innenriksdepartementet. De prøvde å overtale oss til å ’moderere’ noen av våre læresetninger. Det kunne vi ikke gå med på, så intervjuet ble kort. I 1957 kom det to andre fra innenriksdepartementet på besøk. Denne gangen varte drøftelsen i tre timer, og den foregikk i en helt annen atmosfære. Jeg fikk åpent forklare Jehovas vitners syn på og holdning til forskjellige spørsmål. De var interessert i vår  holdning til militærtjeneste, blodoverføring, fagforeninger og en rekke andre ting. Til slutt spurte en av dem: ’Müller, tror du at vi kan være venner?’ Jeg svarte: ’Venner er hverandres fortrolige og har mange felles interesser. Vi Jehovas vitner tror på Gud. Men dere kommunister er ateister. Vi har ikke felles utgangspunkt. Men jeg tror likevel at vi kan leve fredelig side om side.’ Han sa så: ’Jeg er glad for at du svarte slik, for ellers hadde vi ikke kunnet stole på deg.’ Jeg fikk inntrykk av at dette siste spørsmålet var blitt stilt for å finne ut om vi kunne ha en meningsfylt dialog oss imellom i tiden framover. Og hvis det var tilfellet, ville det føre oss et skritt nærmere en løsning på situasjonen.»

Denne samtalen førte til en mer åpen kommunikasjon mellom myndighetene og noen av brødrene. Men fordi klimaet var slik som det var, var det enkelte av de vitnene som fikk høre om intervjuene, som mente at disse ansvarlige brødrene hadde inngått kompromiss. Noen av dem som reagerte på denne måten, gjorde det utvilsomt fordi de hadde et sterkt ønske om ikke å gå på akkord med kristne prinsipper. Men noen som var kategoriske, var snare til å gi uttrykk for sin mistillit til de brødrene som hadde snakket med representanter for myndighetene. Men var mistilliten velfundert?

Det var også andre forhold inne i bildet. Juraj Kaminský, som har tjent Jehova lojalt i over 50 år, sier: «Etter at de ansvarlige brødrene og mange av de eldste var blitt arrestert, var det noen av dem som tok ledelsen i menighetene og i kretsene, som begynte å lage regler for hvordan forkynnerne skulle oppføre seg. De bestemte hva man burde, og hva man ikke burde gjøre.» Så mye bedre det ville ha vært «å fremme lydighet ved tro», slik som apostelen Paulus gjorde! (Rom. 16: 26) Det var stemmeplikt i landet, så noen av Jehovas vitner drog til valglokalet, men av samvittighetsgrunner lot de  være å stemme på en politisk kandidat. Andre mente at dette var å inngå kompromiss. Det er kanskje forståelig at noen av disse brødrene hadde sterk motvilje mot myndighetene, siden de hadde behandlet deres kristne brødre så dårlig. Bror Müller kommenterte dette: «Jeg var svært bekymret over denne situasjonen, så høsten 1957 skrev jeg et brev [fra fengselet] som skulle hjelpe brødrene til å se ting i det rette perspektiv.» I et av avsnittene stod det:

«Jeg har en annen sorg i hjertet. . . . Jeg vil minne brødrene om at møtene våre er viet til studium av Bibelen og til opplæring av Jehovas vitner med tanke på at de skal bli bedre og dyktigere forkynnere. Det er helt klart uakseptabelt å snakke om politikk og å gi uttrykk for statsfiendtlige meninger på møtene, uansett hvor møtene blir holdt, og uansett om det bare er to til stede, eller om det er mange. Brødre, husk dette, og tillat ikke noen slike diskusjoner. Er det noen av dere som nærer uvilje mot regimet fordi jeg og andre brødre sitter i fengsel? Da ber jeg dere innstendig, ved mitt og de andre brødrenes navn, om å avvise slike følelser. Gi ikke plass for vrede og hat, for vi har lagt vår sak fram for Gud, og dere bør gjøre det samme.» — Rom. 12: 17 til 13: 1.

Trofaste brødre og søstre ble svært oppmuntret av dette brevet. Jan Tesarz sa: «Vi fikk det brevet som han skrev fra fengselet i 1957. Ingenting tydet på kompromiss; alt tydet snarere på kristen rimelighet!» Det var imidlertid ikke alle som så det slik. Brevet fra bror Müller ble gjenstand for strid og mye spekulasjon.

Mange skiller lag med menigheten

I mai 1960 ble det kunngjort alminnelig amnesti for politiske fanger, og de fleste av de Jehovas vitner som satt i fengsel, ble løslatt. Det føltes helt fantastisk! Til tross for de  farene som var forbundet med det, begynte de med én gang å forkynne det gode budskap igjen. Mange av dem tenkte på det eksemplet som Jesu Kristi apostler foregikk med. Da de ble frigitt fra arresten, bad de Gud om frimodighet til å forkynne hans ord. (Apg. 4: 23—31) Men brødrene hadde nye prøvelser i vente.

Det hadde oppstått tvil og mistillit blant brødrene. Da bror Müller sendte et brev for å oppklare saker og ting, var det noen med sterke og kritiske meninger som ikke lot brevet bli opplest i menighetene. I 1959 var det 2105 virksomme Jehovas vitner i Tsjekkoslovakia. Over 1000 hevdet at de fremdeles tjente Jehova, men gjorde det ikke lenger i forening med sine tidligere kristne medarbeidere. De som tok ledelsen blant disse som hadde skilt seg ut, hevdet til og med at de var blitt godkjent av hovedkontoret i Brooklyn i New York og av N.H. Knorr, Selskapet Vakttårnets daværende president.

Det som skjedde videre, var med på å gjøre dem som hadde skilt seg ut, enda mer mistroiske overfor dem som tidligere hadde vært deres kristne medarbeidere. Nå hadde myndighetene i Tsjekkoslovakia stort sett skjønt at Jehovas vitner ikke var amerikanske, imperialistiske spioner, som de var blitt anklaget for å være. De var også klar over at det ikke hadde vært mulig å stoppe Jehovas vitners virksomhet eller å overtale dem til å gå på akkord med sin tro. Regjeringen, et totalitært kommunistisk regime, tok derfor skritt for å få i stand en dialog med Jehovas vitner. Denne dialogen var påtvungen. Sikkerhetspolitiet ønsket å forsikre seg om at religiøse oppfatninger ikke ble brukt mot regimet, men til å støtte det, hvis det var mulig. Noen ganger fant disse møtene sted på politistasjonen; bror Müller eller en av de reisende tilsynsmennene ble innkalt til forhør. Og av og til så møtene ut til bare å være hyggelige samtaler på en kafé.

 Noen som hadde sett dette, og som ikke kjente til alle fakta, trodde at de brødrene som var involvert i disse samtalene, samarbeidet med sikkerhetspolitiet. Navnene på noen av brødrene ble skrevet opp på en liste over påståtte samarbeidsmenn, og de ble beskyldt for å gjøre om artikler i publikasjonene etter sikkerhetspolitiets ønsker.

Kjærlig oppmuntring til å ’søke Jehova’

Bror Knorr var svært opptatt av Herrens gjerning og av dem som bestrebet seg på å tjene trofast sammen med Jehovas organisasjon. Den 7. desember 1961 skrev han et brev til brødrene i Tsjekkoslovakia hvor han pekte på slike skriftsteder som Mika 2: 12 og Salme 133: 1. Han forklarte Selskapets standpunkt i forskjellige spørsmål og gav uttrykk for at han støttet bestemte brødre som var blitt betrodd ansvar. I virkeligheten var dette en kjærlig oppmuntring til brødrene til å ’søke Jehova’ — til å skjelne hvordan Jehova brukte sin ånd for å oppfylle sitt ord, og så til å arbeide i harmoni med de redskapene som han brukte. (Sak. 8: 21) Her er et avsnitt fra brevet:

«Kjære brødre! . . . Jeg har fått meldinger som tyder på at de fleste av brødrene i Tsjekkoslovakia opprettholder sin kristne enhet på en teokratisk måte. Men på grunn av dårlige kommunikasjonsmuligheter har noen tillatt rykter og sladder å så tvil i sitt sinn. Dette har ført til at noen ikke vil samarbeide eller levere inn felttjenesterapporten. Slikt kan bare gjøre dem ulykkelige og urolige, noe det allerede har gjort. Jeg skriver derfor for at dere skal vite at Selskapet anerkjenner bror Adam Januška og bror Bohumil Müller og de brødrene som arbeider sammen med dem, som de ansvarlige kristne tilsynsmenn i Tsjekkoslovakia. Og jeg ber dere inntrengende om å huske på det som Paulus sa i Hebreerne 13: 1, 7, 17. Disse brødrene er interessert i dere og prøver å hjelpe  alle til å være trofaste mot Jehova Gud. Samarbeid derfor ydmykt med dem, og de vil samarbeide med dere, alt til ære for Jehova.» Kort tid etter at dette brevet kom, ble det dessverre nødvendig å utstøte Adam Januška på grunn av ukristen oppførsel.

Noen satte pris på brevet fra bror Knorr, men ikke alle rettet seg etter veiledningen. I 1962 økte faktisk problemene. Det ble utgitt en artikkelserie i Vakttårnet som forklarte hvilket ansvar de kristne i første rekke har overfor Gud, og så overfor de regjerende verdslige myndigheter, som i Romerne 13: 1 blir omtalt som «de høyere myndigheter». Det som stod der, var en korrigering av vår forståelse. De som allerede hadde vist seg å være mistroiske og kritiske, spredte rykter om at bror Müller i virkeligheten hadde forfalsket disse artiklene under ledelse av innenriksdepartementet. Hva skulle man gjøre? I stedet for å bruke all sin tid på å prøve å overbevise dem som på den tiden ikke ønsket å bli overbevist, konsentrerte brødrene seg om å forkynne det gode budskap for dem som hungret og tørstet etter rettferdighet.

Noen år senere var det noen av dem som hadde forlatt organisasjonen, som så at Jehova velsignet den, og de bad om å få komme tilbake. Men andre kom ikke tilbake før i 1989, da det styrende råd sendte et vennlig brev «Til dem som ønsker å tilbe Jehova og tjene ham i enhet». Det brevet viste blant annet til de profetiene som står i Sakarja 8: 20, 21 og Jesaja 60: 22, som går i oppfyllelse nå. De la vekt på de bibelske rådene og normene som står i Matteus 24: 45—47, 1. Korinter 10: 21, 22 og Efeserne 4: 16. Deler av brevet lød:

«Vi synes det er trist å høre at dere, helt fram til nå, ikke har vært en aktiv del av den teokratiske ordning og ikke har fulgt de framgangsmåtene som Guds folk overalt ellers i verden følger. Vi skriver for å oppfordre dere til å vise at dere  ønsker å arbeide i forening med Jehovas synlige organisasjon, slik som den fungerer over hele verden, og slik som den også fungerer i landet deres. Dere kan vise at dere har dette rettskafne ønsket, ved å godta de brødrene som vi har utvalgt. De vil gjerne lese dette brevet for dere. Dere kan stole helt og fullt på de brødrene som kommer til dere og ved hjelp av dette brevet legitimerer seg som slike som er blitt bemyndiget av oss. De har det privilegium å invitere dere tilbake til den ene hjorden, så dere ikke lenger er atskilt. — Joh. 10: 16.»

Det at det styrende råd gjorde dette, bidrog til å reparere resten av skadene etter Satans utspekulerte angrep på menighetene i en tid da de var avskåret fra åpen kommunikasjon med resten av Jehovas synlige organisasjon.

Organisert og opplært med tanke på ytterligere tjeneste

Etter at Jehovas vitner var blitt løslatt fra fengsel i 1960, var det fremdeles mye som måtte bli gjort i forbindelse med forkynnelsen av det gode budskap i de tsjekkiske områdene. For at dette skulle bli gjennomført, var det viktig med riktig organisering og god opplæring. Det at man klarte å nå slike mål under datidens vanskelige forhold, var et godt bevis på Jehovas kjærlige beskyttelse og velsignelse.

Det var et stort framskritt innen teokratisk organisering da man i 1961 begynte å holde Kurs i Rikets tjeneste for å gi reisende tilsynsmenn og menighetstjenere (som nå blir kalt presiderende tilsynsmenn) spesialisert bibelsk opplæring. Karel Plzák i Praha, som på den tiden tjente som kretstilsynsmann, husker det første kurset. Det skulle egentlig holdes i nærheten av Karlovy Vary. Så viste det seg at sikkerhetspolitiet hadde fått vite hvor det skulle bli holdt. Derfor ble det i all hast ordnet slik at brødrene kom sammen i en privat hytte.

 På den tiden var det mange unge brødre som forstod hvor viktig tjenesten for Jehova er. Noen av dem ble raskt åndelig modne, og de ble snart innbudt til Kurs i Rikets tjeneste. Én av dem, Jaromír Leneček, var menighetsbokstudieleder da han var 14 år. Da han var 16 år, ble han utnevnt til assistent for menighetstjeneren, og da han var 20 år, ble han innbudt til å gjennomgå Kurs i Rikets tjeneste. Nå er han medlem av utvalget ved avdelingskontoret.

I 1961 startet enda et opplæringsprogram som i høy grad bidrog til å forbedre kvaliteten av felttjenesten. En erfaren forkynner ble bedt om å lære opp en som var mindre erfaren. De forberedte seg sammen og samarbeidet i felttjenesten. Målet var at den som ble lært opp, skulle få nok hjelp til i sin tur å kunne hjelpe andre. På den tiden var det bare mulig å forkynne uformelt, og opplæringen hjalp mange til å bli dyktige lovprisere av Jehova.

Under et totalitært regime blir posten ofte nøye kontrollert av myndighetene. De reisende tilsynsmennene i Tsjekkoslovakia ble derfor et viktig ledd i teokratisk kommunikasjon. Kretstilsynsmannens besøk var noe man gledet seg til hver gang. Eduard Sobička forteller: «En reisende tilsynsmann måtte ha lønnet arbeid, så han kunne bare samarbeide med menighetene annenhver helg, fra fredag til søndag kveld — til sammen cirka fem dager pr. måned. Det er like lang tid som kretstilsynsmenn i land uten rettslige restriksjoner samarbeider med en menighet i løpet av en uke. Derfor  bestod en krets vanligvis bare av seks menigheter.» Man bevarte kontakten med menighetene og holdt dem oppdatert ved hjelp av disse brødrene.

Brødrene glemmer å vise forsiktighet

Når arbeidet hadde framgang, var det lett å glemme at Jehovas vitner fremdeles var forbudt. De brødrene som var betrodd å føre tilsyn, oppmuntret brødrene til å vise et sunt sinn i alt det de gjorde. Men enkelte var ikke fornøyd med de framgangsmåtene som ble brukt. De ønsket raskere resultater.

En dag i 1963 samlet to brødre sammen en folkemengde i en park i Praha. Den ene broren stilte seg opp på en benk og begynte å holde en preken. Da en mann i folkemengden kom med innvendinger, kalte broren ham Djevelens tjener. Politiet kom, og brødrene måtte legitimere seg. Men det stoppet ikke med det. Hendelsen utløste en stor politiaksjon. I Praha ble over 100 brødre og søstre varetektsfengslet i løpet av noen dager. Dette førte til rettssaker og til at brødrene fikk seg en lærepenge. Seks av de arresterte ble stilt for retten og dømt.

Denne hendelsen førte ikke til at brødrene begynte å ta det med ro i forkynnelsen, men minnet dem om behovet for praktisk visdom. (Ordsp. 3: 21, 22) Det var spesielt viktig i slutten av 1960-tallet, for da steg forhåpningene om at forbudet skulle bli opphevet.

Religionsfrihet i horisonten?

I 1968 skjedde det uventede forandringer. Såkalte reformkommunister tok makten og begynte å arbeide for å oppnå demokratisering. Folket tok med glede imot disse forandringene, og det var snakk om «sosialisme med menneskelig ansikt».

 Hvordan reagerte Jehovas vitner på disse forandringene? På en forbeholden måte. De var selvfølgelig glad for at systemet ble liberalisert, og håpet at forbudet skulle bli opphevet. Men de unngikk å ta forhastede skritt som de kanskje ville måtte angre på senere. Det viste seg å være klokt. (Ordsp. 2: 10, 11; 9: 10) Etter åtte måneder med relativ frihet gikk styrkene til fem Warszawapakt-land over grensen til Tsjekkoslovakia. Cirka 750 000 soldater og 6000 stridsvogner satte en stopper for «sosialisme med menneskelig ansikt». Folket var ute av seg. Men Jehovas vitners nøytralitet under «Praha-våren» var til stor hjelp for dem i årene som kom, for myndighetene forstod at de ikke utgjorde noen trussel mot regjeringen.

I en kort periode etter disse hendelsene kunne tsjekkoslovakiske statsborgere utrolig nok reise fritt til Vest-Europa. Mange Jehovas vitner benyttet seg av denne muligheten, hovedsakelig på grunn av de internasjonale stevnene «Fred på jorden» som ble holdt i 1969. Cirka 300 brødre og søstre fra hele Tsjekkoslovakia drog til Nürnberg i Vest-Tyskland, som var den nærmeste stevnebyen. Det gav dem ny, åndelig styrke. Men kort tid etter ble grensene stengt igjen.

Tidlig på 1970-tallet begynte en periode med det som ble kalt politisk normalisering. De som sympatiserte med 1968-reformbevegelsen, ble systematisk fjernet fra det politiske og kulturelle liv. Dette berørte nærmere 30 000 mennesker. Nesten en fjerdedel av betjentene i sikkerhetspolitiet hadde sympatisert med reformen, og disse mistet jobben. Noen sa at den mørke middelalder var tilbake.

Denne perioden var annerledes enn den på 1950-tallet, men sikkerhetspolitiet holdt igjen øye med Jehovas vitners virksomhet. I noen deler av landet ble brødrene fengslet. Vitnene sluttet ikke å forkynne, men de viste større forsiktighet.

 «Seks tusen år siden mennesket ble skapt»

I 1969 begynte den tsjekkiske utgaven av Vakttårnet å inneholde en rekke artikler som var basert på boken Evig liv — i Guds barns frihet. I kapittel 1, under underoverskriften «Snart 6000 år siden mennesket ble skapt», ble jubelåret og Bibelens kronologi forklart. Dette stoffet virket positivt på noen, men førte også til mange spørsmål og mye spekulasjon.

Den 22. februar 1972 sendte kontoret i Tsjekkoslovakia et brev til alle menighetene. Det forklarte på en inngående måte hvorfor vi ikke bør komme med kategoriske uttalelser om når Harmageddon kommer. Brevet påpekte at ingen av Selskapets publikasjoner hadde sagt at Harmageddon skulle komme i et bestemt år. Brevet konkluderte: «Jehovas vitner over hele verden er klar over dette, og ingen bør legge til noen personlig påstand om hva som kommer til å skje før eller i løpet av 1975. Det finnes ikke bibelsk grunnlag for slike påstander, og de vil kunne ha en skadelig virkning på forkynnelsesarbeidet. Bestreb dere derfor på å ’vise enighet i tale, på ikke å ha splittelser blant dere, men på å være fast forent i samme sinn og i samme tankegang’. (1. Kor. 1: 10) For om den dag og time vet ingen.» — Matt. 24: 36.

Det som skjedde

I februar 1975 ble en hel del brødre arrestert under en politiaksjon. I løpet av året ble det foretatt flere arrestasjoner i forskjellige deler av landet. Stanislav Šimek i Brno, som allerede var blitt satt i fengsel en rekke ganger, sier: «Den 30. september 1975 ble jeg arrestert, og både leiligheten og arbeidsplassen min ble gjennomsøkt. Politiet beslagla fem sekker med litteratur. Senere fant jeg ut at omtrent 200 agenter for sikkerhetspolitiet hadde deltatt i aksjonen. De hadde  gjennomsøkt 40 boliger og beslaglagt et halvt tonn materiell. Vi ble dømt til 13 og 14 måneders fengsel.»

Husundersøkelsene var svært ubehagelige. Hjemme hos tilsynsmennene fantes det ofte menighetsrapporter, og det var vanskelig og holde dem godt skjult. Men mer enn én gang blindet Jehova øynene til dem som ønsket å skade hans tjenere. Bror Mařák i Pilsen forteller: «Jeg tjente da som felttilsynsmann. Og i et skap med glassdører hadde jeg en stor konvolutt som inneholdt felttjenesterapporter, bidrag og en liste over navnene på alle de eldste og menighetstjenerne. Da de mennene som foretok husundersøkelsen, nærmet seg skapet, så min kone på meg og begynte å be stille til Jehova om hjelp. Mennene kikket gjennom glassdørene rett på den store, grå konvolutten, men det var akkurat som om øynene deres var forblindet, for de så den ikke. Vi takket Jehova av hele vårt hjerte for at han beskyttet oss på denne måten.»

Noen ganger var det nærmest komisk hvordan myndighetene behandlet brødrene. Michal Fazekaš, som ble døpt i 1936, og som ble fengslet mange ganger, hadde følgende opplevelse: «I 1975 ble jeg dømt igjen. Denne gangen fikk jeg betinget dom med tilsynsverge. Men samme år, da man markerte at det var 30 år siden den annen verdenskrig var slutt, fikk jeg pussig nok høyere pensjon som belønning for at jeg hadde ’arbeidet for å svekke Det tyske rikes væpnede styrker’. Og det var fordi jeg var blitt sendt i konsentrasjonsleir på grunn av min kristne nøytralitet.»

Det blir tegnet kart over menighetenes distrikt

Den 1. februar 1976 ble det opprettet et landsutvalg på fem medlemmer som skulle føre tilsyn med Jehovas vitners virksomhet i Tsjekkoslovakia. De fem var Ondřej Kadlec, Michal Moskal, Anton Murín, Bohumil Müller (koordinator) og Eduard Sobička.

 Senere det året var Ondřej Kadlec på et privat besøk ved Jehovas vitners avdelingskontor i Finland. I tjenesteavdelingen la han merke til et kart over Finland hvor områdene, kretsene og menighetenes distrikt var merket av. Da han var hjemme igjen, foreslo han på et av landsutvalgets møter at de skulle gjøre det samme i Tsjekkoslovakia. Bror Müller sa bestemt at et slikt kart kunne komme til å gjøre myndighetene mistenksomme og derfor forårsake umåtelig stor skade. Bror Kadlec forteller: «Jeg hadde overhodet ikke lyst til å ta opp emnet igjen. Men etter bare to måneder tok bror Müller det selv opp.» Det var blitt et tydelig behov for en slik ordning. Snart var alle menighetene involvert i dette.

Men hvordan skulle man dele inn distriktet i Tsjekkoslovakia, som bestod av 220 menigheter i 8 områder og 35 kretser? Denne oppgaven ble betrodd Jaroslav Boudný fra Praha. Han forteller: «Det var gode muligheter for å ta egne initiativ. Og det var fint å samarbeide med bror Müller, som var svært grundig i sitt arbeid. Jeg var full av entusiasme og bad mye. Jeg kastet meg over oppgaven, som krevde at jeg merket av tusener av grenselinjer for menighetenes distrikter og tegnet mye.»

Andre distrikter blir gjennomarbeidet

Etter at menighetene var blitt tildelt distrikter i første omgang, ble de menighetene som kunne ta hånd om ledige distrikter, oppfordret til å gjøre det. Det var rørende å se hvordan mange menigheter var villige til å påta seg disse tilleggsoppdragene, og dette var spesielt tilfellet med menighetene rundt Ostrava i Morava. Enkelte måtte reise opptil 20 mil for å komme til distriktet.

Hvordan ble arbeidet organisert? Brødrene var borte hele helgen. De drog lørdag morgen og kom tilbake søndag kveld. Bilene var alltid fulle, og brødrene dekket utgiftene  selv. Forkynnerne kunne reise av gårde på denne måten annenhver uke.

Forkynnerne ble oppfordret til å oppføre seg som turister. De skulle parkere bilen utenfor landsbyen og gå gjennom den bare i én retning. De skulle innlede en vennlig samtale og så litt etter litt gå over til å forkynne. Hvis det oppstod problemer, skulle de vende tilbake til det opprinnelige samtaletemaet og avslutte det hele på en vennlig måte. I løpet av en tiårsperiode oppstod det vanskeligheter bare en sjelden gang.

Noen pionerer som var blitt anbefalt av de eldste, fikk i oppgave å gjennomarbeide andre distrikter i visse perioder. De var som regel borte en uke eller lenger, slik det var blitt gjort i tidligere år. Noen av de første i Praha var Marie Bambasová og Karla Pavlíčková, to søstre som hadde samarbeidet i nesten 30 år. Karla forteller: «Marie ble pensjonert i 1975. Da hun hadde vært pensjonert i to dager, drog vi til Morava for å utføre pionertjeneste der. På den tiden var det forfølgelse, så en slik tjeneste kunne være farlig, spesielt der vi var. Vi tjente like ved grensen til Østerrike. En søster der instruerte oss: ’Ikke ta med dere noe litteratur. Hvis dere blir tatt, så si at dere er på en liten reise, og forlat så området. Ikke kom tilbake til meg. Jeg sender dere sakene deres senere.’ Men Jehova velsignet oss. Vår første erfaring med denne formen for tjeneste var svært hyggelig. Vi utførte pionertjeneste på denne måten hvert år og ble alltid sendt til et nytt sted.»

Av og til førte disse pionerturene dem enda lenger hjemmefra. «Bror, det er behov i Bulgaria. Du kan russisk og passer derfor bra til oppgaven.» Dette ble sagt til en bror i Praha i slutten av 1970-tallet. Broren og hans kone valgte å reise regelmessig til Bulgaria. Noen ganger drog de av gårde til og med to ganger i året, og dette fortsatte de med i 13 år.

 Var det fordi det ikke var nok arbeid å gjøre hjemme, at tsjekkiske forkynnere reiste til Bulgaria, hvor forholdene var mye vanskeligere? Nei, det var nok å gjøre i Tsjekkoslovakia, men man hadde også et sterkt ønske om å hjelpe til der hvor det måtte være behov.

Den broren fra Praha som deltok i denne virksomheten, sier om det bulgarske distriktet på den tiden: «Bulgarerne er svært gjestfrie av natur. Vi klarte derfor å bli godt kjent med dem. Etter hvert forstod vi deres situasjon. Stort sett var det bare familiemedlemmer som de gjorde kjent med sannheten. I de fleste tilfeller falt det dem ikke inn at de kunne kontakte folk på gatene. En gang jeg hadde fått i oppdrag å holde talen ved minnehøytiden i Sofia, utnyttet jeg det at det var så mange forkynnere til stede. Ved å fortelle opplevelser og framføre demonstrasjoner viste vi forkynnerne hvordan de kunne forkynne på en ’tryggere’ måte. Det var viktig at man ikke sa: ’Jeg studerer Bibelen.’ Man skulle heller innlede en samtale om noe nøytralt og så gradvis gå over til å snakke om Bibelen. Vi kunne for eksempel si: ’Et eller annet sted har jeg hørt at Bibelen sier . . . ’ Forkynnerne likte denne nye måten å forkynne på, og budskapet om Gud begynte å spre seg lenger ut enn til deres nærmeste omgangskrets.»

Nidkjær tjeneste gjør myndighetene opprørt

Våre forfølgere var raske til å observere enhver økt innsats i forkynnelsen av det gode budskap, selv om brødrene bestrebet seg på å gå stille i dørene. En menighet som tiltrakk seg politiske tjenestemenns og politiets oppmerksomhet, var menigheten i Nejdek, i nærheten av Karlovy Vary. Juraj Kaminský, som i mange år tjente som reisende tilsynsmann, sier: «På et tidspunkt trodde de faktisk at arbeidet i hele landet ble styrt fra Nejdek. Kommunistiske rangspersoner  holdt hyppige konsultasjoner om hvordan de kunne hindre vår virksomhet. En gang kom det eksperter helt fra Praha, og det ble holdt en konferanse på et hotell i Karlovy Vary. Representanter for regjeringen og politiet var til stede. Det var cirka 200 der.

Taleren hadde ’Sannhetsboken’ på talerstolen. Han beskrev i detalj hvordan Jehovas vitner er organisert, og påpekte at vi er grundige og dyktige organisatorer. Da han nådde høydepunktet i sin rosende omtale av Jehovas vitner, sa han: ’For at de ikke skal havne utenfor vår rekkevidde, må derfor vi være enda bedre organisert!’»

Forfulgt fordi de ærer Jesus Kristus

Det var umulig å holde datoen for høytiden til minne om Kristi død skjult for det kommunistiske politi. Søster Božena Pětníková, som bodde i Praha, forteller om en slik anledning: «På den tiden var det få brødre i menighetene, så søstrene fikk i oppgave å lede møter i private hjem. På det meste pleide vi å være ti til stede på møtene. I 1975 skulle gruppen vår komme sammen til minnehøytiden på et sted hvor det ikke tidligere var blitt holdt noe møte. Etter cirka 40 minutter ble vi forstyrret av at noen ringte på og sparket voldsomt på døren. Spetaklet fortsatte, og hun som bodde i huset, gikk for å åpne. Tre menn kom inn i rommet; to var kledd i politiuniform og én i sivile klær. ’Har du sett på maken? Fru Pětníková, vi ante ikke at du var her! Hva gjør du her?’ spurte han som var sivilkledd. ’Vi feirer høytiden til minne om Jesus Kristus. Vær så snill og sitt ned, og la oss få fullføre feiringen,’ svarte jeg rolig. Men det ville de selvfølgelig ikke. De bad om å få se legitimasjonskortene våre, og etter hvert spurte de ut hver enkelt om grunnen til at vedkommende var der. Så var det en eldre søster som stod for tur til å bli avhørt. Jeg var litt redd for hva hun kom til å si. Men  hennes svar oppmuntret oss alle sammen: ’Jeg er et vitne for Jehova, og jeg ærer Jehova,’ sa hun. ’Vær glad for at du er så gammel,’ svarte politimannen, som ble overrasket over hennes mot. Så tvang de oss til å dra, og på politistasjonen måtte jeg skrive under på at jeg hadde holdt talen ved minnehøytiden.»

Tolv år senere, i 1987, arresterte sikkerhetspolitiet mange brødre i forbindelse med minnehøytiden noen steder i Böhmen. De var først og fremst interessert i å få vite hvor minnehøytiden var blitt feiret, og hvem som hadde holdt talen. Ett sted kom politiet da minnehøytiden skulle avsluttes. De fikk slått fast hvem alle de tilstedeværende var, og én bror ble varetektsfengslet og avhørt. Et annet sted ble det reist tiltale mot tre søstre, og grunnen var at de hadde besøkt en kvinne og «studert litteraturen til en forbudt religiøs sekt som blir kalt Jehovas vitner».

En annen søster, Miluše Pavlová, ble dømt til fengsel i Pardubice, ikke fordi hun var blitt tatt for noe, men på grunnlag av mistanker. Den offisielle grunnen til dommen var følgende: «Ekspertuttalelsen tyder på at den tiltalte har utbredt og kopiert forbudt litteratur. Ankedomstolen stadfester den opprinnelige avgjørelsen og legger til: ’Hun ble dømt for at hun skulle være til skrekk og advarsel for seg selv og for andre.’»

Hvordan åndelig føde ble skaffet til veie

I kommunisttiden måtte brødrene vise stor forsiktighet når de skulle skaffe til veie bibelsk studielitteratur. Jehovas vitner flest visste ikke hvordan litteraturen ble oversatt, mangfoldiggjort og så gjort tilgjengelig. Det var ikke åpent kjent hvem som oversatte og korrekturleste, og heller ikke hvem som var engasjert i produksjonen og innbindingen av bøkene.

 En oversetter pleide å maskinskrive en Vakttårn-artikkel på tsjekkisk og så levere den til en korrekturleser. Oversetteren fikk ikke se stoffet igjen før det ble brukt på menighetsmøtene. Alt, også bøker og brosjyrer, ble oversatt på denne måten. Ikke desto mindre var kvaliteten av oversettelsen forholdsvis god. Våkn opp! ble ikke oversatt i denne tiden.

Ikke engang eldsterådene visste hvem i menigheten som holdt på med oversetting. Som følge av at disse brødrene noen ganger hadde ekstra oversettelsesarbeid, gikk deres andel i felttjenesten ned. De eldste prøvde da å hjelpe dem, for de trodde at deres åndelige glød kanskje var i ferd med å slokne. Men oversetterne og korrekturleserne røpet ikke hva de holdt på med.

Under disse svært vanskelige forholdene pågikk et bemerkelsesverdig prosjekt. Hele Ny verden-oversettelsen av De hellige skrifter ble oversatt til tsjekkisk. Mellom 1982 og 1986 ble den også trykt og innbundet i fem bind i Tsjekkoslovakia, og hver familie som var Jehovas vitner, fikk et eksemplar. På lignende måte arbeidet man for å få Ny verden-oversettelsen på slovakisk, men den ble fullført først senere.

Hvordan de fikk framstilt litteraturen

På 1950-tallet gjorde de brødrene som ikke satt i fengsel, seg store anstrengelser for at deres kristne brødre og søstre skulle få åndelig føde. En stund etter at forbudet hadde trådt i kraft og de ansvarlige brødrene var blitt arrestert, måtte flere menigheter ofte dele ett eksemplar av Vakttårnet. Situasjonen ble gradvis bedre. Med tiden fantes det ett eksemplar pr. menighet og senere ett pr. familie. Forkynnerne gjorde seg håndskrevne notater. De hadde ingen skrivemaskiner.

Juraj Kaminský, i Nejdek menighet, beskriver en typisk situasjon som brødrene kom opp i. Han sier: «Da brødrene endelig klarte å få tak i en skrivemaskin, var det en gammel  maskin. Han som solgte dem skrivemaskinen, gravde den fram fra et hull i bakken like for øynene deres. Senere fant de ut hvordan de kunne få kjøpt nye skrivemaskiner og også utstyr til å forstørre fotografier.»

Mange forskjellige var med på å mangfoldiggjøre litteratur. Flere søstre, som i noen tilfeller var 70 år og eldre, lærte seg å skrive på maskin. Brødrene klarte til og med å smugle litteratur inn i fengslene. I 1958 begynte de å framstille fotografiske eksemplarer av Vakttårnet i miniatyrformat. Så mange som tre slike fotografiske blad kunne gjemmes i et såpestykke eller i tannkrem og bli sendt til brødrene i fengselet. De laget så sine egne, håndskrevne eksemplarer og ødela originalene.

I 1972 ble Herbert Adamy bedt om å hjelpe til med å mangfoldiggjøre litteratur. Han fikk i oppgave å samordne produksjonen av litteratur til hele Tsjekkoslovakia. Han forteller: «I begynnelsen var det hundrevis av forkynnere i menighetene som framstilte litteraturen for hånd. På slutten, rett før det kommunistiske systemet falt, hadde vi moderne, velutstyrte undergrunnstrykkerier som kunne produsere mye mer litteratur enn det var behov for på den tiden.»

Bror Adamy sier om den tiden da de brukte den første stensilmaskinen: «Cirka fire ganger i året måtte alt stensilutstyret flyttes til et forhåndsbestemt sted som ikke var lett å oppdage. Under én ’arbeidsoperasjon’ pleide teamet å stensilere, samle, binde inn og sende ut omtrent 12 000 bøker. En arbeidsoperasjon varte omtrent en uke. Arbeiderne stod opp klokken fire om morgenen, og ofte fikk de ikke lagt seg før etter midnatt. Når en arbeidsoperasjon var ferdig, tok jeg med meg pakkene med litteratur til den nærmeste togstasjonen. Her ble de overlevert til en kurer, som noen ganger fraktet dem 60 mil av gårde.»

 Med tiden begynte de brødrene som arbeidet ved de selvbygde produksjonssentrene, i all hemmelighet å lage egne stensilmaskiner. Til sammen laget de 160 slike, og de gav noen av dem til brødrene i Romania.

På 1980-tallet begynte brødrene i Tsjekkoslovakia å benytte offsettrykking, noe som høynet kvaliteten av arbeidet betraktelig. De bygde sine egne offsetpresser. I løpet av halvannet år hadde de bygd elleve slike maskiner, som hadde elektronisk styrte roterende papirmatere. En eneste presse klarte å produsere 11 000 trykk av god kvalitet pr. time.

Razzia i to trykkerier i Praha

Mot slutten av 1986 klarte sikkerhetspolitiet å lokalisere og stenge to av våre trykkerier. Etter at det var blitt foretatt razzia i et av dem, stod det en rapport om det i et internt blad for innenriksdepartementet. En hyggelig politimann gav et eksemplar av det til vitnene. Først stod den vanlige propagandaen som prøvde å knytte Jehovas vitner til utenlandske, politiske bevegelser. Så kom rapporten med opplysninger om politiaksjonen, og dernest fortalte den hvilke dommer Jehovas vitner hadde fått. Den avsluttet med denne overraskende innrømmelsen: «Jehovistene oppfører seg svært pent overfor utenforstående. De er arbeidsomme og villige til å hjelpe, men det stopper der. De er ikke villige til å ofre seg for sosialistiske arbeidslag og lignende ting. Man kjenner ikke til noe tilfelle av at en jehovist har stjålet, røykt eller misbrukt alkohol eller narkotika. . . . Ikke én av dem er noen gang blitt tiltalt for moralsk rettskrenkelse eller overtredelse av eiendomsretten. Medlemmene av sekten bestreber seg på å snakke sant. De oppgir aldri navnet på andre, men omtaler dem bare som ’bror’ og ’søster’. De snakker alltid bare om seg selv, og hvis de blir bedt om å gi konkrete opplysninger,  forblir de tause, ikke bare når de selv er anklaget, men også når de blir innkalt som vitner.»

Arbeidet med å forkynne om Guds rike opphørte selvfølgelig ikke bare fordi ett eller to trykkerier ble nedlagt. I 1987 var det ytterligere økning. Da ble det nådd et nytt høydepunkt i antall forkynnere i de tsjekkiske områdene — 9870. I gjennomsnitt var det 699 som utførte enten hjelpepionertjeneste eller alminnelig pionertjeneste.

Var det mulig å oppnå juridisk anerkjennelse?

I 1972 ble den ordningen som går ut på at et eldsteråd fører tilsyn med virksomheten i hver av Jehovas vitners menigheter, innført over hele verden, også i Tsjekkoslovakia. I 1976 ble det utnevnt et landsutvalg på fem medlemmer som skulle føre tilsyn med Jehovas vitners virksomhet på landsbasis.

Ennå var verken Jehovas vitner eller noe selskap som kunne ta seg av de nødvendige forretningsanliggendene for dem, blitt lovformelig registrert. Jehovas vitner hadde heller ikke noe kontor i Tsjekkoslovakia som de kunne utføre sitt arbeid fra. I mars 1979 ble det så kjøpt et uferdig, treetasjes hus i Praha i navnet til to av Jehovas vitner. Grupper på  ti—tolv frivillige kom og arbeidet på huset en uke om gangen. Noen av dem som reiste til Praha, kom helt fra den fjerneste delen av Slovakia. Innen seks måneder var boligdelen innflytningsklar, og kontordelen ble ferdig et år senere. Bygningen ble brukt som kontor helt til våren 1994.

På slutten av 1970-tallet så det ut til at forhandlingene med tanke på å bli juridisk anerkjent kunne begynne. Den 1. juni 1979 ble det levert et brev til landets sekretariat for religiøse saker. I brevet stod det: «Vi tillater oss å be om et intervju på vegne av en religiøs gruppe som er kjent som Jehovas vitner. Vi vil gjerne informere dere om at noen av dem som har ansvarsfulle stillinger i Jehovas vitners organisasjon, ønsker å drøfte med dere hvordan det kan bli bedre overensstemmelse mellom denne religiøse gruppen og Den sosialistiske republikken Tsjekkoslovakias nåværende lovverk.»

Svaret kom nesten et år senere, og drøftelsene fant sted den 22. april 1980. Etter dette sendte man inn en søknad til innenriksdepartementet om å få Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap registrert. I tillegg til vedtektene inneholdt søknaden en vel gjennomtenkt erklæring på 13 punkter. Punkt 5 lød:

«Dersom myndighetene anerkjenner Jehovas vitner, kommer hele menigheter til å holde møter på steder som er bestemt til dette formålet. Menighetene vil ikke måtte deles i små grupper. Kvalifiserte personer vil lede møtene, og Selskapet Vakttårnet vil derved kunne føre bedre tilsyn med menighetene. Myndighetene vil også bli bedre informert om virksomheten til Jehovas vitners menigheter. Representanter for myndighetene vil når som helst kunne komme på offentlige møter for å forsikre seg om at disse sammenkomstene er fredelige og gagnlige.»

Det kom aldri noe svar.

 Sikkerhetspolitiet foretar omfattende avhør

Atmosfæren i 1985 røpet uro i det politiske systemet. Systemet var svært følsomt overfor alt som kunne true stabiliteten, og som følge av det ble brødrene oftere avhørt. Mange av disse avhørene fant sted i Praha. Flere brødre fikk en såkalt advarsel av politimesteren, og i praksis betydde det at de kom under konstant, offentlig tilsyn.

I løpet av dette året fikk menighetene fem brev fra Jehovas vitners kontor i Praha. Brevene oppfordret forkynnerne vennlig, men bestemt til å følge prinsippet i Filipperne 4: 5: «La deres rimelighet bli kjent for alle mennesker.»

Et interessant forslag fra sikkerhetspolitiet

I begynnelsen av 1988 foreslo så sikkerhetspolitiet at de lokale ansvarlige brødrene skulle ordne med at en representant for Selskapets hovedkontor kom på besøk, slik at han kunne ha uoffisielle samtaler med representanter for innenriksdepartementet. Dagsordenen skulle blant annet innbefatte «noen sider ved forholdet oss imellom . . . , som en forberedelse til mulige framtidige drøftelser med bemyndigede representanter for myndighetene». Dette var virkelig en forandring.

Før alt var ordnet til dette møtet, ble områdestevnet «Guds rettferdighet» holdt i Wien i Østerrike. Myndighetene var klar over at en forholdsvis stor gruppe Jehovas vitner fra Tsjekkoslovakia var til stede.

I mellomtiden gikk det gradvis framover med forberedelsene til drøftelsene mellom medlemmer av staben ved Selskapets hovedkontor og rangspersoner fra innenriksdepartementet. Om formiddagen den 20. desember 1988 ble det til slutt holdt et møte mellom de to partene i et konferanserom på Forum hotell i Praha. Selskapet var representert ved Milton Henschel og Theodore Jaracz fra det styrende råd og Willi Pohl fra avdelingskontoret i Tyskland. Brødrene fra det  styrende råd hadde ingen store forventninger. De visste at det ville gå tid, og at tålmodighet måtte til. Uansett var dette et stort framskritt. Det møtet var utvilsomt en viktig faktor med hensyn til det som skjedde året etter.

Det var planlagt at det skulle bli holdt store, internasjonale stevner i tre byer i Polen, og Jehovas vitner i Tsjekkoslovakia ville gjerne være til stede. Saken ble drøftet med sikkerhetspolitiet. Brødrene ble virkelig glade da de fikk tillatelse til at 10 000 reiste til Polen! Det var over halvparten av dem som var Jehovas vitner i Tsjekkoslovakia på den tiden. Noen ble engstelige da innenriksdepartementet krevde en liste over alle dem som skulle reise. Men de som likevel reiste, ble langt mer oppbygd enn de hadde forventet — av stevneprogrammet med temaet «Gudhengivenhet», av stevnedeltakernes entusiasme og av den store gjestfriheten som de polske vitnene viste.

 Brødrene konsentrerer seg om sitt gudgitte arbeid

Senere samme år, den 17. november 1989, brøt det ut studentopprør i Praha. Kommunistregimet reagerte med brutal makt og sendte ekstra politistyrker for å splitte demonstrantene på Prahas nasjonalaveny (Národní třída). Dette førte til en spontan, fredelig protestbevegelse mot den kommunistiske regjeringen. I ettertid er den blitt omtalt som fløyelsrevolusjonen. Denne situasjonen gjorde det nødvendig for Jehovas vitner å være spesielt påpasselige, for sterke følelser ble satt i sving, og det var ikke lett å bevare sin kristne nøytralitet.

Den 22. november 1989 sendte vårt kontor i Praha et brev til alle menighetene i Tsjekkoslovakia, hvor det blant annet stod: «Så fint det er at brødrene konsentrerer seg om evangeliseringsarbeidet og ikke lar noe få distrahere dem. . . . Vi setter stor pris på det gode arbeidet og påpasseligheten til våre kjære brødre og søstre. Deres tjeneste og dens resultater vitner om at Jehova er med sine vitner også her i landet. Vi verdsetter det og ber til Jehova Gud om at vi må fortsette å ha hans gunst. Vi sender dere våre kjærligste, broderlige hilsener.» I det tjenesteåret som utløp rett før dette, var det et høydepunkt i antall forkynnere i de tsjekkiske områdene på 11 394 — enda en fin økning.

Ved utgangen av 1989 hadde Tsjekkoslovakia fått en ny regjering. Vårt landsutvalg var med én gang på utkikk etter hvordan de kunne legalisere Jehovas vitners status. Noen medlemmer av utvalget oppsøkte presidiet, og det dokumentet som dette besøket resulterte i, var svært viktig på den tiden. I dette dokumentet, som en ansvarlig representant for myndighetene hadde undertegnet, stod det:

«På grunnlag av en kunngjøring som det forberedende utvalget til Jehovas vitners kirke har kommet med, regner vi  med at kirken innen 1. januar 1990 kommer til å gjenoppta sin virksomhet, som ble avbrutt av fasciststyret i 1939 og forbudt igjen 4. april 1949.» Dette dokumentet representerte et av de første skrittene mot juridisk anerkjennelse.

Den lange veien til juridisk anerkjennelse

Regjeringen var riktignok innforstått med at «Jehovas vitners kirke» gjenopptok sin virksomhet, men det tok nesten fire år til med tålmodig innsats før Selskapet ble lovformelig registrert i Tsjekkia.

Den 12. januar 1990 ble en offisiell søknad om registrering av det religiøse selskapet Jehovas vitner innlevert til kulturdepartementet i Tsjekkia. Hele saksbehandlingen foregikk i nært samarbeid med det styrende råd, den juridiske avdelingen ved hovedkontoret og tsjekkiske advokater. Den 1. og 2. mars var bror Henschel i Praha. Sammen med bror Murín og bror Sobička besøkte han statsministerens kontor og kulturdepartementet. Hensikten med begge disse besøkene var å gi tyngde til vår anmodning om raskt å bli registrert. Men de førte ikke til noe konkret, for ennå fantes det ikke nye registreringslover. Etter dette prøvde brødrene mye forskjellig, blant annet å legge fram petisjoner og å snakke med statsministeren.

Den 19. mars 1992 ble det vedtatt en lov om registrering av nye kirker og religiøse selskaper. Ifølge denne loven kunne registreringsprosessen bare komme i gang dersom det med søknaden til det religiøse selskapet fulgte 10 000 av dets voksne medlemmers underskrift. (De såkalt tradisjonelle kirkene som hadde fungert lovlig i flere tiår under kommunistregimet, ble automatisk registrert.) Så Jehovas vitner fikk vite at de måtte søke på nytt, og at de måtte oppgi alle de nødvendige opplysningene. Den 1. januar 1993, under den forberedende registreringsprosessen, skjedde det enda en forandring  da Tsjekkoslovakia ble delt i to land — Tsjekkia og Slovakia. Men endelig, onsdag den 1. september 1993, fikk det tsjekkiske nyhetsbyrået følgende melding:

«I dag, den 1. september 1993 kl. 10.00, fikk representanter for det religiøse selskapet Jehovas vitner overrakt registreringsdokumenter ved Tsjekkias kulturdepartement. Representanter for Jehovas vitner takket departementet og sa at de verken kom til å kreve økonomisk støtte for å oppnå personlige fordeler eller direkte økonomisk hjelp fra det offentlige. Registreringen trer i kraft i dag.»

Pressen meldte om denne viktige utviklingen. I noen aviser ble det bare en kort notis. I andre aviser fikk rapporten oppmerksomhet gjennom slike overskrifter som «Jehovister fikk det de har ventet på» og «Jehovas vitner — en anerkjent religion». Var det nå slutt på forfølgelsen av Jehovas vitner i Tsjekkia? Nei, overhodet ikke!

Bare noen dager senere startet en hensynsløs hetskampanje i mediene. Typisk nok var det den religiøse presse som gav størst rom for angrep på Jehovas vitner. Fordomsfulle artikler inneholdt noen av de spørsmålene som Jehovas vitner hadde fått under registreringsprosessen, sammen med skribentens spekulasjoner omkring de svarene som var blitt gitt. På den ene side ble Selskapets talsmenn beskyldt for å være bedragerske fordi de sa at Jehovas vitner ikke blir tvunget til å tro på eller praktisere visse ting. På den annen side ble det hevdet at de sviktet organisasjonens egne prinsipper ved de svarene som de gav.

Denne fiendtlige kampanjen markerte begynnelsen på en ny epoke — ikke med grusomme fengslinger, men med latterliggjøring av Jehovas vitner. I denne tiden måtte hvert eneste vitne for Jehova tåle en annen type angrep på troen og på lojaliteten mot Jehova Gud og hans organisasjon.

 De handlet i tro

Jehovas vitner ventet ikke til de var blitt registrert, før de begynte å holde offentlige møter og til og med store stevner i Tsjekkoslovakia. De hadde jo underrettet myndighetene om at de kom til å gjenoppta sin offentlige virksomhet i januar 1990. Samme måned ble det arrangert et spesielt program for alle menighetene. Det hadde det betimelige temaet «Høst gagn av lydighet mot Guds bud». Dette var egentlig et to timer langt kretsstevne. Sammenkomstene var beskjedne i størrelse, men man brukte leide saler. En eller to menigheter kom sammen på hvert sted. Dette ble etterfulgt av større kretsstevner om våren.

Alt gikk bra med disse stevnene, så man la planer om å holde et områdestevne — et firedagers landsstevne — i Praha den sommeren. Brødrene leide Evžen Rošický stadion i Praha for anledningen, og to medlemmer av det styrende råd, bror Henschel og bror Jaracz, deltok i programmet. Høyeste antall til stede var 23 876, og 1824 ble døpt. Stevnet var en fullstendig seier for den rene tilbedelse. Atmosfæren der minnet sterkt om atmosfæren ved de polske stevnene som var blitt holdt året før, men denne gangen foregikk det hele i hjemlandet og på tsjekkisk og slovakisk! Begivenheten virket sterkt inn på følelsene, og det kom til uttrykk både ved smil av glede og ved gråt av dyptfølt verdsettelse.

I 40 år var ordene «Jehovas vitner» bare blitt hvisket offentlig i Tsjekkoslovakia. De utroligste rykter om denne gruppen, som ofte ble omtalt som en «ulovlig sekt», hadde vært i omløp. Nå kunne alle, deriblant journalister, ta vitnene i øyesyn. Stevnet fikk stort sett positiv presseomtale. Pressen gav uttrykk for forbløffelse over det vitnene hadde gjort med stadionet før stevnet. Til sammen hadde cirka 9500 frivillige arbeidet der i to måneder. De hadde brukt  58 000 timer på å gjøre stadionet skikkelig rent, å reparere benkene, å forbedre kloakkanlegget og å hvitmale hele stadionet. En journalist fra dagsavisen Večerní Praha (Praha kveldsavis) undret seg over de smilende ansiktene, over den harmoniske blandingen av folk både fra alle deler av Tsjekkoslovakia og fra andre land og over at de hadde et rent språk.

Det året fant en annen betydningsfull begivenhet sted. Den 30. august 1990 fikk Bechyně menighet innviet sin Rikets sal — den første i landet.

Alt dette gikk forut for enda en begivenhet, en som virkelig var formidabel.

Et uforglemmelig stevne

Brødrene planla faktisk å holde et internasjonalt stevne for Jehovas vitner i Praha fra 9. til 11. august 1991. Første skritt var å leie et stadion. Hvilket? Spartakiad stadion i Praha, som er et av verdens største. Fordi Jehovas vitner ennå ikke var blitt lovformelig registrert i Tsjekkoslovakia, leide Anton Murín, som da var koordinator for landsutvalget, hele stadionet i sitt navn. Det var modig gjort. Det var et uttrykk for sterk tillit til Jehova, og Jehova velsignet det.

Losjiavdelingen hadde en enorm oppgave foran seg, og Lubomír Müller fikk i oppdrag å føre tilsyn med det hele. Brødrene i det styrende råd visste hvor viktig det er å ha gode boforhold. Så bror Henschel og bror Jaracz reiste selv til Praha for å inspisere de foreslåtte hotellene overalt i byen. De gikk inn i hotellrommene og prøvde til og med sengene. Det var uaktuelt å bruke de hotellene som hadde felles bad og toalett i gangen, sa de. Hvorfor? Bror Henschel sa: «Under vanlige forhold er det bra nok, for da kommer og går gjestene til forskjellige tider. Men vanligvis drar stevnedeltakerne samtidig, og de kommer tilbake samtidig. Kan dere forestille dere hvilke kaotiske tilstander det ville bli på  toalettene? Vi kan ikke utsette våre brødre for noe slikt.» Det var nyttig opplæring for de lokale organisatorene å se hvordan medlemmer av det styrende råd viste personlig interesse for trivselen til hver enkelt stevnedeltaker.

Høyeste antall til stede på dette internasjonale stevnet, som hadde temaet «Et folk som elsker sin gudgitte frihet», var 74 587. Av disse kom 29 119 fra Tsjekkoslovakia, 26 716 fra Tyskland og 12 895 fra Polen. De resterende 5857 stevnedeltakerne kom fra 36 andre land. Det var flott å se at 2337 nye ble døpt. Av disse var 1760 fra Tsjekkoslovakia, 480 fra Tyskland og 97 fra Polen.

Det som utgjorde høydepunktet på hele stevnet, var utvilsomt det som skjedde lørdag den 10. august. Helt spontant reiste alle i den tsjekkoslovakiske seksjonen seg og begynte å klappe — en tordnende applaus som varte i ti minutter uten opphold! Ansikter strålte av glede. Hva var grunnen til dette? Albert Schroeder, et medlem av det styrende råd, hadde holdt et foredrag hvor han i avslutningen først presenterte en ny bok på engelsk for tilhørerne — noe som i grunnen var litt skuffende — men så overrasket han dem ved å opplyse at Ny verden-oversettelsen av De hellige skrifter nå var trykt i en ettbindsutgave både på tsjekkisk og på slovakisk! Mange av stevnedeltakerne gråt av glede.

Stevnene gjorde dypt inntrykk på stevnedeltakerne. Og hvordan var det med pressen? Som vanlig var noen av reportasjene fordomsfulle, mens andre var hyggelige. Mandag den 12. august, under overskriften «Strahov var overfylt», meldte Venkov, deník českého a moravskoslezského venkova (Landsbygda, dagblad for den tsjekkiske og moravisk-schlesiske landsbygda):

«Fra fredag til søndag holdt Jehovas vitner et internasjonalt stevne i Praha, og de 75 000 som var til stede, kom fra  alle hjørner av Europa, Amerika og Japan. Jehovas vitner har vært aktive i Tsjekkoslovakia siden 1912. Det var tydelig å se at Jehovas vitners stevnedeltakere var hensynsfulle og disiplinerte. Selve stevnet foregikk på en ordnet måte og var godt forberedt. Det begynte å regne under dåpen på lørdag, men tilskuerne ble værende på plassene sine og ønsket de nye velkommen med langvarig applaus.»

Alt dette — og likevel gikk det enda to år før Jehovas vitner ble lovformelig registrert.

På tide med utvidelse

Saksbehandlingen gikk tregt, men behovene til den teokratiske organisasjonen ble større i takt med den økte virksomheten i landet. Fra 1980 hadde brødrene brukt et treetasjes hus med begrenset boligkapasitet som sentralt kontor i Praha. Da arbeidet begynte å bli utført mer åpenlyst i 1990,  pusset de opp denne bygningen. Ingen del av bygningen skulle lenger bli brukt til leiligheter; hele bygningen ble gjort om til kontorer. Men hva slags kontorer? Man laget mindre arbeidsplasser ved at man delte inn større rom med skillevegger av tre. Kontorene fungerte også som soverom for arbeiderne, så sengen stod rett ved siden av kontorpulten. Man trengte større plass.

Våren 1993 ble det gitt en ny, tietasjes bygning i Praha til Selskapet for at den skulle bli brukt til å fremme bibelsk undervisning. Frivillige fra hele landet hjalp til med å pusse opp bygningen. Den 28. og 29. mai 1994 ble det holdt et innvielsesprogram. Titalls Jehovas vitner som hadde bevart sin lojalitet mot Jehova i mange år under kommunistregimet, var blitt invitert. Albert Schroeder, som er medlem av det styrende råd, deltok i programmet, og det var andre til stede fra Danmark, Italia, Nederland, Polen, Slovakia, Storbritannia, Sveits, Tyskland, Ukraina, USA og Østerrike.

I 1993, da Tsjekkoslovakia ble delt i to land, var det fremdeles ett landsutvalg for begge landene, under tilsyn av avdelingskontoret i Østerrike. Men forholdene i begge landene var i ferd med å forandre seg. Året etter ble det utnevnt et landsutvalg for hvert av de to landene. Den 1. september 1995 begynte avdelingskontoret i Tsjekkia å fungere. Jan Glückselig, Ondřej Kadlec, Jaromír Leneček, Lubomír Müller og Eduard Sobička ble utnevnt av det styrende råd til å tjene i utvalget ved avdelingskontoret. Senere fikk Lubomír Müller i oppgave å utføre spesiell tjeneste i Russland, og Petr Žitník ble utnevnt til nytt medlem av utvalget ved avdelingskontoret i Tsjekkia.

Hurtigbygde Rikets saler

Jehovas vitners menigheter trengte steder hvor de kunne holde møter. Det er ikke lett å finne passende steder til slike  møter i Tsjekkia. Mange huseiere nekter å leie ut til Jehovas vitner. Dette skyldes til dels både ny og gammel propaganda mot vitnene. Mange menigheter er derfor våken for muligheter til å bygge en ny sal eller bygge om en eldre bygning. Av alle de byggemetodene som er blitt utprøvd, er det hurtigbyggemetoden som har vist seg å være den mest praktiske med hensyn til å oppføre nye bygninger. Den 20. november 1993 ble den første hurtigbygde Rikets sal i Tsjekkia innviet. Salen ble bygd i byen Sezimovo Ústí, og to menigheter bruker den.

Det blir stadig flere Rikets saler. I mai 1999 brukte de 242 menighetene som finnes over hele landet, 84 Rikets saler som Jehovas vitner selv eier. Brødrene og søstrene i Tsjekkia vet godt at de ikke ville ha klart å bygge så mange fine Rikets saler uten den økonomiske støtten som de har fått av Jehovas vitner i andre land. Den gavmildheten som det internasjonale brorskapet viser, har gjort dypt inntrykk på de tsjekkiske brødrene. De ønsker oppriktig å gi uttrykk for sin takknemlighet mot brødrene i andre land og mot Jehova, som skaper en slik ånd i hjertet til sine tjenere, og som har frambrakt en slik storslått organisasjon. — 2. Kor. 8: 13—15.

Frihetens skjulte snarer

Lykkerusen over kommunismens fall i 1989 har for lengst gått over, og mange nye problemer har dukket opp. På den ene side har man den tidligere ukjente muligheten til å bli rik gjennom hardt arbeid. På den annen side har man økonomisk og sosial utrygghet, hurtig økende kriminalitet, inflasjon og andre negative faktorer som påvirker forholdet mennesker imellom. Den stigende levestandarden fremmer materialisme, konkurranseånd og misunnelse. Mange av dem som bor i byene, har hytte på landet som de gjerne bruker tid på. Stadig flere reiser på dyre ferier i utlandet.  Det nyvunne demokratiet har ført til frihet til å kritisere hva som helst, når som helst. Det har åpnet veien for propaganda for umoralske livsstiler. Under kommunismen var dette helt utenkelig. Folk var ikke forberedt; den nye situasjonen kom som en overraskelse på dem, og for noen er det blitt for mye.

Denne ånden har også påvirket noen av Jehovas vitner. En del har sluttet å tjene Jehova fordi de er blitt oppslukt av en materialistisk levemåte, er blitt overdrevent opptatt av sosiale aktiviteter, har vendt seg bort fra Bibelens normer for ekteskap eller er blitt kritiske overfor alt — deriblant Jehovas teokratiske ordning. Noen andre som valgte å bli værende i organisasjonen, prøvde å forandre menighetene og få dem til å innrette seg etter deres personlige meninger. Dette førte naturligvis til spenninger helt til trofaste eldste rettet på situasjonen.

De som bestreber seg på å tjene Gud i Tsjekkia i dag, er omgitt av et ateistisk samfunn som tror på utviklingslæren. Det er et samfunn som betrakter religion som barnslig tradisjon eller filosofisk eksentrisitet. Aggressive massemedier går stadig til angrep på Jehovas vitner. Dette er trosprøver som er like harde som ildprøvene i de nazistiske og kommunistiske fengslene og leirene. De aller fleste Jehovas vitner står fast i tro når de møter slike prøver.

Til tross for den holdningen som mange har til religiøse spørsmål, avsa den tsjekkiske forfatningsdomstolen en enestående kjennelse våren 1999. En artikkel i den tsjekkiske avisen Lidové Noviny (Folkets dagblad) for den 11. mars 1999 opplyste: «Sunn fornuft fra Brno», som er der hvor forfatningsdomstolen holder til. Domstolen vedtok at ingen som nekter militærtjeneste av samvittighetsgrunner, skal bli stilt for retten to ganger. Dette er en viss forandring til det  bedre for mange Jehovas vitner. Mange har innsett at Jehovas vitner gjennom utfallet av denne saken har ytet et positivt bidrag til den tsjekkiske rettsutvikling.

Drevet av kjærlighet

Jehovas vitner i Tsjekkia fortsetter å gjøre sine medmennesker kjent med det gode budskap om Guds rike. De ønsker å hjelpe mange flere til å lære vår kjærlige Gud, Jehova, å kjenne og til å verdsette de fine tiltakene som han har truffet for alle dem som viser tro. Men for å nå mennesker må vitnene ofte få bukt med den utbredte oppfatningen — som skyldes gjentatte bakvaskelser — at Jehovas vitner er «en farlig sekt». Og fordi tsjekkerne har levd under ateistisk styre i mange tiår, må de noen ganger også overvinne folks følelse av forakt for religion generelt. Lykkes de med dette?

Det er verdt å legge merke til at i 1999, da de 16 054 som da var Jehovas vitner, kom sammen i de 242 menighetene for å feire høytiden til minne om Jesu Kristi død, var det mange tusen andre som kom sammen med dem. Totalt var det 31 435 til stede.

Jehovas vitner ønsker å hjelpe hver enkelt av disse til å løpe det kristne løp på en god måte og med utholdenhet. Samtidig som de forkynner for offentligheten, går de også inn for å hjelpe hverandre til å forbli faste i troen. De vet godt at da Jesus beskrev det som skulle skje i vår tid, sa han: «Ved deres utholdenhet skal dere vinne deres sjeler.» (Luk. 21: 19) Og apostelen Peter skrev under inspirasjon: «Alle tings ende er kommet nær. Vær derfor sunne i sinnet, og vær årvåkne med hensyn til bønner. Ha framfor alt inderlig kjærlighet til hverandre.» (1. Pet. 4: 7, 8) Denne kjærligheten fortsetter å drive brødrene til å gjøre andre kjent med dyrebare bibelske sannheter, og den knytter dem nærere sammen i ubrytelig, kristen enhet.

[Uthevet tekst på side 165]

«Jeg har aldri angret på at jeg ble igjen. Med tiden skjønte jeg at det var her jeg hørte hjemme»

[Uthevet tekst på side 168]

«’Hvis dere vil skyte hver tiende av oss, så skyt oss alle sammen!’ Hele leiren ble slått med ærefrykt»

[Uthevet tekst på side 184]

«Latterliggjort og hånt, men samtidig respektert i all hemmelighet»

[Uthevet tekst på side 187]

«Ingenting tydet på kompromiss; alt tydet snarere på kristen rimelighet!»

[Kart på side 150]

(Se den trykte publikasjonen)

TYSKLAND

POLEN

SLOVAKIA

ØSTERRIKE

TSJEKKIA

BÖHMEN

Praha

Lidice

Kladno

Karlovy Vary

Most

Teplice

Liberec

MORAVA (MÄHREN)

Brno

SCHLESIEN

 [Helsides bilde på side 148]

[Bilde på side 153]

Bror Erler fra Dresden

[Bilder på side 155]

Otto Estelmann viste «Skapelsens fotodrama» over hele landet

[Bilde på side 157]

Bohumil Müller

[Bilde på side 167]

Božena Vodrážková lærte sannheten å kjenne i en konsentrasjonsleir

[Bilder på side 169]

František Šnajdr og Alois Miczek — begge satt i Mauthausen konsentrasjonsleir

[Bilde på side 173]

Etter den annen verdenskrig var det mange som kom for å lytte til offentlige foredrag

[Bilder på side 175]

Betel-familien og avdelingskontoret etter den annen verdenskrig

[Bilde på side 178]

Møte ute i skogen i 1949

[Bilde på side 185]

Gruppeferiene bød på anledninger til å bli åndelig oppbygd

[Bilde på side 194]

Jaromír Leneček, et av medlemmene av utvalget ved avdelingskontoret, har vært nidkjær i tjenesten fra ungdommen av

[Bilder på side 207]

Milton Henschel og Theodore Jaracz var to av dem som arbeidet for at Jehovas vitner skulle oppnå juridisk anerkjennelse

[Bilde på side 210]

Tsjekkere på et stevne i Polen i 1989

 [Bilder på side 216]

Internasjonalt stevne i Praha i 1991 — en helt spesiell begivenhet

[Bilde på side 218]

Det tsjekkiske oversetterteamet

 [Bilde på side 223]

Avdelingskontoret i Praha

[Bilde på side 223]

Under: Utvalget ved avdelingskontoret (fra venstre mot høyre): Jan Glückselig, Jaromír Leneček, Ondřej Kadlec, Petr Žitník og Eduard Sobička