Verdensrapport

Bygging for å skaffe plass til en stor skare

I 1935 forstod Jehovas vitner ut fra Bibelen at Jehova har til hensikt å samle inn en stor skare nå, i løpet av den nåværende tingenes ordning, med tanke på at de skal tjene ham for evig på en paradisisk jord. (Åp. 7: 9, 10) Samme år ble en av deres møtesaler på Hawaii den første som ble kalt Rikets sal. Nå er tusenvis av slike Rikets saler fulle av mennesker som har tatt imot Bibelens oppmuntrende løfter og ønsker å leve etter dens rettferdige normer.

Det er til sammen flere millioner som regelmessig er til stede på møter i disse salene. Ettersom det hvert år er hundretusener som blir døpt, er det stort behov for flere Rikets saler. En undersøkelse i 1998 viste at det var presserende behov for omkring 8000 flere Rikets saler i 40 utviklingsland. Hva ble utrettet i fjor med tanke på å dekke dette behovet?

Det ble opprettet regionale Rikets sal-kontorer på slike strategiske steder som Sør-Afrika, Australia og Tyskland. Fra disse operasjonsbasene har prosjekttilsynsmenn begynt å hjelpe til med å organisere programmer for bygging av Rikets saler i henholdsvis Øst- og Vest-Afrika, Asia og stillehavsområdet og Øst-Europa. Så langt har 77 internasjonale tjenere gått i gang med dette arbeidet i 21 land i Afrika, 7 land i Øst-Europa og 4 land i Asia og stillehavsområdet. I tillegg er det to land  i Latin-Amerika som får hjelp. Der det lar seg gjøre, går man inn for å organisere grupper som arbeider med bygging av Rikets saler på heltid. Man prøver i størst mulig grad å bruke lokale byggemetoder og materialer som er tilgjengelige på stedet, og å oppmuntre brødre i de enkelte landene til å være med på byggearbeidet. Til å begynne med kan det imidlertid være at én eller to internasjonale tjenere tar ledelsen i disse gruppene for å gi den nødvendige opplæring. På steder der det er presserende behov for møtesaler, men der de økonomiske forholdene gjør det praktisk talt umulig for brødrene å kjøpe byggematerialer, bestreber det internasjonale brorskapet seg på å hjelpe til i denne forbindelse også.

Etter at brødrene i Ghana fikk hjelp til å effektivisere sitt program for bygging av Rikets saler, klarte de å bygge 13 Rikets saler i fjor i stedet for 4, som hadde vært gjennomsnittet i de senere årene. I Burundi ble det med internasjonal hjelp bygd elleve Rikets saler i løpet av bare noen måneder. Rikets sal i Gitega var tilfeldigvis den første bygningen som ble oppført på den høyden der tomten befinner seg. I samsvar med en lokal skikk er det nå mange av innbyggerne i dette området som kaller denne høyden for Jehovas fjell.

I Liberia økte forkynnerantallet med 40 prosent i 1998 og med 19 prosent i 1999. Etter flere år med borgerkrig i landet har de fleste menighetene behov for Rikets saler. Men flesteparten av våre brødre der står overfor alvorlige økonomiske problemer, som blant annet skyldes arbeidsløshet. Så takknemlige de er for den økonomiske hjelpen de får fra sine brødre i andre land, slik at de får mulighet til å bygge hardt tiltrengte Rikets saler! De er også takknemlige for den støtten de får fra fem internasjonale tjenere som har kommet for å hjelpe til med å organisere byggearbeidet.

I Nigeria er det behov for over 1800 flere Rikets saler. I Abeokuta gjorde det så stort inntrykk på en kirkeleder å se  den enhet og flid som ble vist av de brødrene som deltok i byggearbeidet, at hun spurte om hun kunne få hjelpe til. Hun tjener nå Jehova sammen med den menigheten som bruker den Rikets sal hun var med på å bygge. I Togo var det så stor motstand mot at det skulle bygges en Rikets sal i en bestemt landsby, at brødrene flyttet prosjektet til et annet sted. Men da motstanderne så hvilken vakker Rikets sal som ble bygd, spurte de om det ikke kunne bygges en annen sal på den omstridte tomten.

På Sri Lanka har menighetene holdt møter i private hjem, i provisoriske hytter tekt med kokospalmeblad og under presenninger i bakhager. Så takknemlige de er for å få flere egnede, verdige steder for tilbedelse! Det er nå 13 Rikets sal-prosjekter som er satt i gang på Sri Lanka, 20 flere er på planleggingsstadiet, og 50 er foreslått for de neste fem årene.

Når det finnes en egnet Rikets sal, er det lettere å få folk til å komme på møtene og dra nytte av den undervisning som Jehova tilveiebringer. Da det ble bygd en stor, ny Rikets sal i en forstad til Lima i Peru, økte møtedeltagelsen i alle de tre menighetene som bruker salen, og i løpet av et år var det 75 nye forkynnere som begynte å delta i felttjenesten.

I større byer med mange menigheter gjør man god bruk av tomtene ved å oppføre bygninger som inneholder flere enn én Rikets sal. I løpet av helgen den 29. og 30. mai ble det innviet tre slike Rikets sal-komplekser i Romania. Et av disse i Cluj-Napoca inneholder fire Rikets saler; et annet inneholder to. I Târgu-Mureş ble det dagen etter innviet et kompleks som inneholder sju Rikets saler.

Bygging av stevnehaller

I mange land blir det bygd stevnehaller til bruk ved større sammenkomster. I Estland ble det innviet to Rikets sal/stevnehall-komplekser i løpet av året. Hvert kompleks inneholder  tre atskilte Rikets saler som kan gjøres om til en stor stevnehall. En spesielt gledelig begivenhet i Polen forrige tjenesteår var innvielsen av tre stevnehaller samme helg. To medlemmer av det styrende råd, Theodore Jaracz og Daniel Sydlik, var med på denne begivenheten og holdt oppmuntrende taler i hver av hallene. Et amfiteater med 6400 sitteplasser ble føyd til den største av hallene, som ligger i byen Sosnowiec, og i dette komplekset ble det holdt fem områdestevner i juli.

I USA, der det nå er 980 419 Rikets forkynnere, ble det innviet fire nye stevnehaller i fjor, og dermed har det totale antallet kommet opp i 40. I Brasil, der det er 528 034 forkynnere, innviet man landets 17. stevnehall. Dette er et kompleks som består av to auditorier med 10 000 sitteplasser, og som ligger omkring en times kjøretur fra São Paulo. To nye stevnehaller med åpne vegger ble innviet i Nigeria i løpet av året — én i Ota og en annen i Ibadan, med henholdsvis 10 000 og 5000 sitteplasser.

Det blir også oppført andre bygninger som blir brukt for å fremme det verdensomfattende bibelske undervisningsprogrammet.

Vakttårnets undervisningssenter

I 1986 tok man de første nødvendige juridiske skrittene med tanke på å bygge det som nå utgjør Vakttårnets undervisningssenter i Patterson i staten New York i USA. I 1989 ble det omsider mulig å komme i gang med byggingen. I 1994 begynte forskjellige avdelinger som er knyttet til Jehovas vitners undervisningsvirksomhet, å ta bygningene i bruk. I 1995 ble Gilead-skolen flyttet dit. Skolen for medlemmer av utvalgene ved avdelingskontorene og skolen for de reisende tilsynsmennene holder også til der. Til slutt, i 1999, ble innvielsesprogrammet holdt. (Vakttårnet for 15. november 1999 inneholder en artikkel om dette.) Dette anlegget, som består av 28 bygninger, blir årlig besøkt av titusener av Jehovas vitner og  andre interesserte. De besøkende gleder seg over å se hva som er blitt oppnådd ved hjelp av deres egne frivillige bidrag, de forente anstrengelsene til villige brødre og søstre og framfor alt Jehovas velsignelse.

Hardt tiltrengte avdelingskontorer

Økningen i tallet på lovprisere av Jehova i mange land har også gjort det nødvendig å bygge nye avdelingskontorer. Slike avdelingskontorer, og også hovedkontoret, har et personale som består av medlemmer av Betel-familien, som er med i Ordenen av spesielle heltidstjenere.

BOLIVIA: Enestående teokratisk vekst førte til at det ble innviet et nytt avdelingskontor i Santa Cruz den 20. mars 1999. Det var bare 714 forkynnere i landet den gangen det tidligere avdelingskontoret ble innviet i 1968, men nå har tallet på Rikets forkynnere i Bolivia økt til 15 388, og antall til stede på minnehøytiden i 1999 var 53 312.

Det nye avdelingskontoret, som ligger i Bolivias tropiske lavland, ble bygd utelukkende ved hjelp av boliviansk arbeidskraft — som for en stor del bestod av frivillige Jehovas vitner — og med en smakfull bruk av bolivianske materialer. Resultatet er en bygning som har en forholdsvis behagelig temperatur uten at det er installert noe klimaanlegg, og som står vakkert til den skogkledde eiendommen. Under et besøk av Gerrit Lösch, som er medlem av det styrende råd, ble dette anlegget sammen med landets første stevnehall innviet til Jehova. Til stede ved denne gledelige begivenheten var tusenvis av bolivianske vitner og dessuten besøkende fra elleve land, deriblant tidligere misjonærer som hadde tjent i Bolivia på et eller annet tidspunkt i løpet av de 54 årene det har vært misjonærer der.

MOSAMBIK: «Jehova er stor og skal lovprises i rikt mål.» (Sal. 48: 1) Dette er et favorittsitat blant Jehovas vitner i  Mosambik, og det ble ofte hørt den 19. desember 1998, da det ble innviet et nytt avdelingskontor i Maputo, i nærheten av Indiahavet. For noen få år siden kunne noe slikt ha virket umulig. Jehovas vitner hadde vært forbudt av myndighetene i over 20 år, fram til 1991. Det året talte de bare litt over 6000. Men ved slutten av 1998 var det så mange som 29 514 som rapporterte tjeneste. Det var behov for et nytt avdelingskontor.

Hvordan ble avdelingskontoret bygd, når de fleste av de mosambikiske brødrene ikke hadde noen erfaring i denne typen byggearbeid? Det kom hjelp fra mange internasjonale tjenere og frivillige, og disse gav de mosambikiske brødrene opplæring mens byggingen pågikk. Gjester fra 15 land var til stede under innvielsen, og den samme helgen ble den første stevnehallen i Mosambik også innviet.Den ligger i Matola, 26 kilometer fra avdelingskontoret. Ja, Jehova er virkelig stor! Uten hans kjærlige omsorg ville hans tjenere i Mosambik aldri ha blitt vitne til disse historiske begivenhetene.

NY-CALEDONIA: Den 24. oktober 1998 ble det innviet et nytt avdelingskontor og en stevnehall på Ny-Caledonia. Da det nye anlegget ble tatt i bruk, ble avdelingskontorets størrelse mer enn tredoblet. Tre oversetterteam er i virksomhet her for å dekke behovene på Ny-Caledonia og tilhørende øyer.

Innvielsen var en gledelig og fargerik begivenhet. Programmet innbefattet en audiovisuell forestilling som viste høydepunkter fra byggeprosjektet. Det var en spesiell glede for Jehovas vitner på Ny-Caledonia at Lloyd Barry fra det styrende råd var til stede for å holde innvielsestalen.

SENEGAL: Siden det første vitnet for Jehova kom til Senegal i 1951, har det vært gjort en stor innsats for å nå de millioner av mennesker som bor i det distriktet som avdelingskontoret i Senegal fører tilsyn med. Det er til sammen 194 misjonærer fra 18 land som har tjent der. Hundrevis av personer har fått hjelp av dem til å begynne å tjene Jehova i dette  området, der 90 prosent av befolkningen ikke bekjenner seg til kristendommen.

Byggingen av det nye avdelingskontoret i Cape Almadies i utkanten av Dakar var basert på metoder som var nye for folk flest i dette området. Tilskuere applauderte og jublet mens en kran løftet på plass hvert av de store prefabrikkerte bygningselementene. Alt ble gjennomført på en velorganisert og nøyaktig måte. Under avslutningen av innvielsesprogrammet der på den vestligste spissen av det afrikanske kontinentet sang alle de tilstedeværende med begeistring «Jehova, vi takker deg».

 Afrika

Jehovas vitners historie i Afrika i nyere tid begynte tidlig i 1880-årene. I 1920-årene ble det satt i gang intensiv offentlig forkynnelse på dette kontinentet. I fjor var flere enn 830 000 forkynnere over hele Afrika opptatt med å fortelle sine naboer og andre om «Guds storslåtte gjerninger». — Apg. 2: 11.

Det har vært svært oppmuntrende å se at mange ungdommer har gjort skolen til sitt forkynnerdistrikt. Dorcas, en ung søster i Mosambik, har satt seg som mål å forkynne både for rektoren og alle lærerne på skolen og for klassekameratene. Hun leder for tiden åtte bibelstudier, og seks av dem hun studerer med, kommer regelmessig på møtene. Tre andre gjorde så store framskritt at de kunne bli døpt, og senere ble de kvalifisert til å bli alminnelige pionerer. Fire av lærerne til Dorcas har til forskjellige tider tatt imot hennes innbydelse til å komme på menighetsmøter. Faren til Dorcas studerer nå med en av dem. En annen lærer, som Dorcas begynte å forkynne for fem år tidligere da hun gikk på en annen skole, reagerte omsider positivt på hennes iherdighet og gikk med på å studere Bibelen sammen med henne med tanke på å begynne å utøve den sanne tilbedelse.

Siden 1995 er de anslagsvis fem millioner hørselshemmede i Nigeria blitt viet større oppmerksomhet. Mange hørende forkynnere som så hvordan talene på et områdestevne ble tolket  til tegnspråk, ville gjerne lære å kommunisere på dette språket. På litt over et år lærte 216 menighetsforkynnere og pionerer i 61 menigheter såpass mye tegnspråk at de kunne lede bibelstudier og tolke programmet under møter. Det er nå over 80 menigheter som har møter der programmet blir tolket til gagn for de døve.

Som ung kvinne i Elfenbenskysten bestemte Florence seg for å bli nonne. Men hun ble skuffet over læresetninger som ble framstilt som mysterier som det ikke fantes noen forklaring på, og hun ble rystet over at en prest gjentatte ganger gjorde umoralske tilnærmelser til henne. Hun forlot klostret. Senere, i Burkina Faso, fikk hun besøk av noen Jehovas vitner som gikk fra hus til hus. Hun studerte brosjyren Hva krever Gud av oss? og boken Kunnskap som fører til evig liv og ble etter kort tid en lykkelig tjener for Jehova.

To ganger i fjor ble Rikets saler og private hjem i Bangui i Den sentralafrikanske republikk åpnet for vitner som fant det nødvendig å flykte over elven fra Den demokratiske republikken Kongo, der det pågikk krigshandlinger. I juli måtte over 200 brødre og søstre og deres barn komme seg over til Bangui sammen med en god del andre. Mens de fleste flyktningene ble stuet tett sammen under åpen himmel i havneområdet, ble det sørget godt for våre brødre både materielt og åndelig. Det ble arrangert møter på lingala i to Rikets saler til gagn for dem, og alle de fem ukentlige møtene ble holdt. Etter å ha vært vitne til alt dette sa en myndighetsperson: «Dere har gjort en enestående innsats ved å åpne salen deres for å huse disse stakkars menneskene. Dere fortjener ros for dette.» En annen mann som kom gående forbi salen, stoppet en misjonær og sa: «Dere lever opp til det dere forkynner. Jeg ønsker dere alt godt. Gud vil velsigne dere for dette.»

Da en udøpt forkynner i Ghana lå på sykehus for noen år siden, gikk hun fra seng til seng og forkynte, selv om hun var temmelig syk. Noen satte pris på det hun fortalte dem; andre  avviste det hånlig. En kvinne hørte etter, men så ikke ut til å reagere på det forkynneren sa. Flere år senere var forkynneren, som nå var spesialpioner, til stede på et av områdestevnene i Ghana med temaet «Følg Guds vei», og der traff hun en kvinne som hun drog kjensel på. «Hva bringer deg hit?» spurte pioneren. «Jehova er stor,» sa kvinnen. «Jeg har alltid lurt på om jeg noen gang ville se deg igjen og få sjansen til å takke deg for at du sådde sannheten om Riket i mitt hjerte der på sykehuset. Jeg var for syk til å reagere den gangen, men jeg kunne ikke annet enn å tenke på og reflektere over det du sa om livet i paradiset under Guds rikes styre, der ’ingen innbygger skal si: «Jeg er syk»’. Så snart jeg kom ut fra sykehuset, oppsøkte jeg Jehovas vitner, og de begynte å lære meg mer. Kort tid senere flyttet jeg til et annet sted. På det nye stedet oppsøkte jeg Jehovas vitner igjen og fortsatte å studere Bibelen. Resultatet er at jeg skal bli døpt på dette stevnet i morgen.» De to kvinnene omfavnet hverandre med gledestårer i øynene. Forkynnelsen på sykehuset hadde virkelig båret god frukt!

I Mali kom en kvinne som hadde vært ufør i 13 år på grunn av trolldom, i kontakt med Jehovas vitner. For å komme seg omkring var hun nødt til å krype på hender og knær. Det ble startet et bibelstudium med henne. Hun fikk høre om menighetsmøtene våre, men siden hun var så ufør, hadde vår søster ikke særlig håp om at hun ville komme til Rikets sal. Sannheten hadde imidlertid rørt ved kvinnens hjerte. Tenk deg hvor overrasket brødrene og søstrene ble da de fikk se kvinnen utenfor Rikets sal, der hun ventet på at møtet skulle begynne. En bror som har bil, kjørte henne hjem etterpå. Etter hvert som studiet skred framover og hennes tro på Jehova vokste, ble hun befridd for de onde åndenes herredømme. Langsomt begynte hun å få tilbake førligheten i bena, og etter seks måneder kunne hun gå igjen! Hun er nå en døpt tjener for Jehova.

I spisepausen den andre dagen på en ny arbeidsplass innledet en alminnelig pioner i Uganda en samtale med en arbeidskamerat  på denne måten: «Hei, jeg synes det er nokså vanskelig å vite hva alle arbeidskameratene mine heter.» «Å, du behøver ikke å bekymre deg,» sa kollegaen, «du får snart rede på det. Jeg heter William.» «Takk for at du presenterte deg,» svarte pioneren. «Det var snilt. Men jeg vet at det er et verdensomfattende problem at man ikke kjenner andre personers navn.» «Hva mener du?» spurte William. Pioneren fortsatte: «Jo, hvis du ble spurt om navnet på Skaperen av universet og alt levende, kunne du da uten videre si hva det er?» Drøftelsen om Guds navn førte til at det ble startet et bibelstudium dagen etter. William bad pioneren komme hjem til ham for å snakke med familien hans. Nå er fem medlemmer av denne familien døpte vitner. Før minnehøytiden gikk pioneren fra kontor til kontor og innbød kollegene sine til denne viktige begivenheten. For en glede det var å se at 40 var til stede!

Mange mennesker i Afrika har gjennomgått lidelser fordi det er blitt utkjempet kriger der de bor. Ofte har de vært nødt til å flykte fra hjemmene sine. Men hvis flyktningene er Jehovas vitner, fortsetter de å forkynne det gode budskap. Mange brødre og søstre i hovedstaden i Guinea-Bissau i Vest-Afrika flyktet 24 mil til byen Buba. En bror og hans kone bor der, men det finnes ingen menighet i byen. Like etter at vitnene fra hovedstaden kom dit, ble det imidlertid organisert møter, og forkynnelsesarbeidet gikk framover. Etter kort tid kom 40 personer på møtene, og det ble ledet 70 bibelstudier.

Tretti forkynnere i Giteranyi menighet i Burundi gikk omkring 15 mil for å være med på et kretsstevne i Kayanza. Turen tok tre dager. De som hadde sykkel, lot andre få sitte på et stykke, vendte så tilbake for å hente dem som gikk lenger bak, fraktet dem et stykke framover, og slik fortsatte de. Hele familien til Nzeyimana Jean — hans kone, svigermor og sju barn, deriblant et barn som har polio og bruker stokk — gjennomførte turen. Alle var glade over å komme fram til stevnestedet.

 Nord-, Sør- og Mellom-Amerika

På 1700-tallet var hele Bibelen blitt tilgjengelig på engelsk, fransk, spansk og portugisisk, som ble de mest utbredte språkene i Nord-, Sør- og Mellom-Amerika. I den siste delen av 1800-tallet startet Jehovas vitner, som de senere ble kjent som, et bibelsk undervisningsprogram som i 1935 hadde nådd ut til nesten alle land på det amerikanske kontinentet. Nå er det 2 769 625 nidkjære forkynnere i disse landene.

På noen steder blir det svært kaldt, men det stopper ikke forkynnelsen av det gode budskap. En eldste i North Pole menighet i Alaska forteller at forkynnerne går fra dør til dør selv når temperaturen faller under 35 kuldegrader, og at de kommer sammen på møter selv når temperaturen kommer ned i nesten 50 kuldegrader. Det krever utholdenhet å tjene under slike forhold.

I noen distrikter i storbyene finnes det mange bygninger der beboerne sjelden gir forkynnerne anledning til å snakke med dem ansikt til ansikt, på grunn av frykten for kriminalitet. En søster i Argentina som forkynte i en slik bygning, snakket over callinganlegget med en kvinne som lyttet oppmerksomt. De traff avtale om å fortsette samtalen en annen gang. Det ble foretatt mange gjenbesøk uten at forkynneren og kvinnen så hverandre ansikt til ansikt. De hadde likevel  mange interessante samtaler, og forkynneren leste skriftsteder over callinganlegget. Etter fire måneder bad kvinnen til slutt forkynneren inn i leiligheten, og det ble startet et bibelstudium. Forkynneren fikk lønn for sin tålmodighet.

I USA finnes det over 17 000 sykehjem der det bor flere hundre tusen eldre. Hvordan kan man nå disse med det gode budskap? Noen menigheter har oppnådd gode resultater ved å henvende seg til aktivitetslederen på slike institusjoner og tilby seg å hjelpe til med å dekke pasientenes åndelige behov. I ett tilfelle ble det forklart at frivillige fra menigheten med glede ville lede et gratis ukentlig bibelstudium med alle som hadde lyst til å være med. Tilbudet ble godt mottatt. Når studiet ble holdt, hendte det ofte at personalet, familiemedlemmer og andre besøkende var til stede. Aktivitetslederen skrev: «Denne studiegruppen gir åndelig støtte og hjelper pasientene til å trives. De er simpelthen svært begeistret for bibelstudiet.» Hun hadde merket seg hvor mentalt stimulerende dette studiet var for de eldre. En eldre kvinne som ikke hadde sagt noe siden hun kom til sykehjemmet, begynte til personalets glede å komme med kommentarer under studiet. En eldre mann som aldri hadde vært med på noen av de andre gruppeaktivitetene på hjemmet, var ivrig etter å være med på bibelstudiet.

En søster i Chile som forkynte på en gravlund, snakket med en kvinne som hadde mistet den tolv år gamle sønnen sin i en ulykke. Den sørgende moren besøkte sønnens grav to ganger om dagen. Forkynneren fortalte henne om oppstandelseshåpet, og det ble startet et bibelstudium. Kvinnen snakket med naboen sin, som også hadde mistet en ung sønn og besøkte sønnens grav hver dag. Også naboen begynte å studere. Da moren til den sistnevnte kvinnen besøkte gravlunden, spurte hun presten om han kunne forrette en messe for hennes døde barnebarn. Prestens uvennlige svar fikk henne  til å slutte å gå i kirken og begynne å studere Bibelen. Nå forkynner disse tre kvinnene om sitt nye håp for andre på gravlunden.

Ville du la Jehova bruke deg til å hjelpe noen å lære sannheten å kjenne selv om du var i en situasjon som gav deg begrensede muligheter? Det gjorde en misjonær i Costa Rica. Hun hadde ennå ikke lært nok spansk til å kunne føre en vanlig samtale. Likevel startet hun et bibelstudium med Ana, en ivrig katolikk. De brukte brosjyren Hva krever Gud av oss? sammen med Bibelen. Ana har ikke særlig godt syn, så hun hørte bare etter mens avsnittene og skriftstedene ble lest. Etterpå kommenterte hun dem. Under et av studiene kom Ana med denne oppmuntrende bemerkningen til misjonærsøsteren: «Jeg synes ikke det gjør noe at vi ikke kan snakke helt vanlig sammen. Mange av de tingene vi har snakket om, er annerledes enn det den katolske kirke lærer. Hvis jeg hadde fått lange forklaringer, ville jeg ikke ha trodd på dem, men du viser meg disse tingene rett ut fra Bibelen uten masse ekstra ord, og derfor kan jeg se at det er dette Bibelen egentlig lærer.»

I Nicaragua har noen forkynnere gjort en ekstra innsats for å tilby lærere bestemte numre av Våkn opp! De har for eksempel gjort bruk av emnet «Hvilket håp er det for dagens unge?» Verdien av slik informasjon er innlysende. I én by spurte en rektor, trass i protester fra en av lærerne, om forkynnerne ville holde en presentasjon for alle elevene på skolen. Det ble framført et symposium på halvannen time, og mange av elevene bad om å få litteratur. Etterpå ville den læreren som tidligere hadde kommet med protester, at forkynnerne skulle gjenta presentasjonen på den skolen der hun var rektor. Det ble gjort. Det ble startet et bibelstudium med henne, og nå vil hun at forkynnerne skal holde taler for elevene hver måned.

 Eurasia

Betegnelsen Eurasia sikter til Europa og Asia som ett kontinent. Det var der Jehova for første gang kunngjorde det gode budskap for Abraham. (Gal. 3: 8) Det var også der Jesus Kristus la grunnvollen for et evangeliseringsarbeid som har pågått helt fram til våre dager. (Matt. 28: 19, 20) Jehovas vitner bestreber seg på å gjøre det gode budskap kjent for folk i alle de omkring 80 landene i Eurasia. Fram til 1995 hadde Selskapet Vakttårnet allerede trykt bibelsk litteratur på flere hundre språk, men siden da er det blitt føyd til ytterligere 36 språk som blir talt av 170 millioner mennesker i denne delen av verden. Blant de nye språkene er panjabi (arabisk skrift), usbekisk, kasakhisk, tadsjikisk, aserbajdsjansk og mongolsk.

Alvorlige problemer i Kosovo tilspisset seg i 1999. Nærmere 800 000 kosovoalbanere ble flyktninger i nabolandene. Nesten 500 000 av disse flyktet til Albania. Blant flyktningene var 14 Jehovas vitner og deres 8 barn. De albanske vitnene åpnet hjemmene sine for disse brødrene og hjalp dem gjennom en svært vanskelig tid. Da den etniske konflikten forverret seg, ble det klarere for de kosovoalbanske brødrene hva de måtte prioritere. De ønsket å forvisse seg om at de serbiske brødrene var trygge. De serbiske vitnene på sin side gjorde seg spesielle anstrengelser for å kontakte sine albanske brødre og  forvisse seg om at de var trygge. For en kjærlighet, i kontrast til det etniske hatet som kom til uttrykk omkring dem! Etter fire måneder var de kosovoalbanske brødrene ivrige etter å vende hjem. De var ikke så opptatt av å få med seg mange materielle ting. De bad i stedet om å få kartonger med litteratur som de kunne bruke for å gjøre andre kjent med det trøsterike budskapet om Guds rike.

Da en forkynner i Belgia snakket med en kvinne over et callinganlegg, sa kvinnen rett ut at hun for øyeblikket ikke var i humør til å prate om slike ting. Vår søster tilbød seg å ringe til henne på et senere tidspunkt. Kvinnen ble overrasket da hun faktisk fikk en telefonoppringning noen dager senere. Hun fortalte at hun var nødt til å flytte og hadde bedt sosialkontoret om hjelp til å finne en ny leilighet. Etter enda en telefonsamtale mistet de kontakten, så forkynneren bestemte seg for å skrive et brev til henne og sende det til sosialkontoret. Brevet ble lagt i kvinnens saksmappe, og kontakten ble gjenopprettet da hun til slutt fikk brevet noen uker senere. Det var akkurat på den tiden det stod i Vår tjeneste for Riket: «Hvis vi alle går spesielt inn for å starte studier, og hvis vi ber Jehova om at han må velsigne de anstrengelsene vi gjør oss, vil vi finne noen nye å studere med!» Etter å ha bedt en inderlig bønn til Jehova ringte vår søster til kvinnen for å fortelle henne at hun gjerne ville studere Bibelen med henne. Kvinnen tok imot tilbudet. Nå går hun og mannen hennes på menighetsmøtene, og hun forteller familie og venner om det fine hun lærer.

På en regnværsdag snakket en midlertidig spesialpioner og partneren hennes med butikkeiere i en by i Malaysia der det tidligere ikke var blitt forkynt så mye. En ungdomsskoleelev som hadde søkt ly i nærheten og ventet på at det kraftige regnet skulle gi seg, gikk bort til dem og bad om å få den litteraturen som de tilbød. Pionerene fortalte henne om ordningen med gratis hjemmebibelstudier og pekte ut det stedet der de bodde. Omkring en uke senere ringte hun. Hun hadde lest  all litteraturen og ville gjerne ha mer. Det ble startet et bibelstudium. Denne jenta liker svært godt å lese og spurte etter flere publikasjoner etter nesten hvert besøk. Noen ganger ringte hun sent om kvelden for å spørre etter litteratur som det ble henvist til i publikasjonene. Ettersom pionerene bare oppholdt seg i denne byen midlertidig, ble studiet ledet delvis ved personlig kontakt og delvis pr. brev. I løpet av to måneder hadde jenta studert ferdig «Kunnskapsboken». Hun forkynte for vennene sine og også på bussen. Hun har gjort fine framskritt og er nå udøpt forkynner, og hun er ivrig etter å bli skikket til å bli døpt.

En forkynner i Italia fikk god kontakt med en ny nabo. Naboen hadde flyttet tilbake til Italia fra Tyskland fordi mannen hennes var blitt lovt en jobb. Men når det kom til stykket, fikk han ikke jobben likevel. Han etterlot derfor familien i Italia og drog til utlandet igjen på leting etter arbeid. Mens han var borte, fikk hans kone hjelp av forkynneren og dennes ektefelle. De gjorde innkjøp for henne, brakte sønnen hennes til skolen, inviterte henne og barna på måltider og gav henne den moralske støtte hun så sårt trengte. Kvinnen spurte hvorfor de gjorde alt dette. «Fordi vi er Jehovas vitner og elsker vår neste,» svarte de. Kvinnen sa at hun aldri hadde hatt tid til å høre på vitnene, men nå var hun nysgjerrig etter å få vite hva de trodde på. Det ble ledet et regelmessig bibelstudium med henne, og hun begynte også å komme på menighetsmøtene. I mellomtiden kom mannen hennes hjem igjen. Forkynnerne tilbød ham et bibelstudium også, men han avslo fordi han hadde så mye annet å tenke på. Han hadde igjen vanskeligheter med å finne arbeid. Da familien flyttet til en annen del av Italia, passet forkynnerne på å få tak i adressen til Rikets sal på stedet og oppfordret kvinnen til å gå på møter der. Hun var imidlertid svært engstelig av seg, så hun gikk ikke. Vår søster ringte henne imidlertid hver uke og holdt hennes interesse for Jehova levende. Med tiden fikk kvinnen se to Jehovas  vitner som utførte gatearbeid, og hun bad dem om å få et bibelstudium. Hun begynte også å gå på møter. I mellomtiden hadde mannen hennes fått seg jobb. Han bad også om å få et bibelstudium. Begge to er nå innviede og døpte kristne. De to eldste barna deres er også døpt, og det tredje barnet er udøpt forkynner.

En pioner i Luxembourg var sterkt opptatt av å nå alle i distriktet. I ett hus var persiennene alltid nede og lukket, og det var aldri noen hjemme. Men en dag da pioneren var på vei for å hente datteren sin på skolen, la hun merke til at det stod en bil foran det huset der hun aldri hadde truffet noen. Selv om hun ikke hadde tenkt seg ut på feltet akkurat da, ville hun ikke la denne sjansen gå fra seg. Hun ringte på. Den mannen som kom ut, sa at han egentlig ikke var interessert i Bibelen, men at han godt kunne tenke seg å få vite mer om Jesus Kristus. Hun gav ham boken Det største menneske som noen gang har levd. Etter at hun og mannen hennes hadde foretatt flere gjenbesøk, ble det startet et studium. Til å begynne med ville mannen bare studere hver tredje uke, ettersom han hadde det så travelt. Men langsomt begynte han å få et nytt syn på livet. Han forstod at han trengte å bruke mer tid på å lære om Guds vilje og følge den. Han gav avkall på sin store interesse, bordtennis, som hadde lagt beslag på fire kvelder i uken. Da han fikk en klar forståelse av spørsmålet om kristen nøytralitet, sa han opp jobben sin og begynte i en annen jobb der lønnen var under det halve av hva han hadde tjent tidligere. Hva syntes han om å foreta disse forandringene? Han sa: «Jeg er glad for at jeg gjorde det. Jeg ville jo svært gjerne bringe livet mitt i samsvar med bibelske prinsipper. Jeg fortsatte å gjøre framskritt i sannheten, slik at det ikke lenger var noe som stod i veien for at jeg kunne bli udøpt forkynner og — fem måneder senere — bli døpt i vann som symbol på min innvielse til Jehova.» Så takknemlig han er for at denne pionersøsteren utførte sin tjeneste så grundig!

 Jordens øyer

Jehova innbyr hele jorden, innbefattet dem som bor på øyene, til å glede seg over at han er blitt Konge. (Sal. 97: 1) Allerede på pinsedagen i år 33 var folk fra Kreta blant dem som fikk denne innbydelsen. I det 20. århundre har titusener av øyboere reagert positivt på den. På Filippinene er det 132 496 som forteller andre om Jehovas herlige kongedømme. På de øyene som utgjør Japan, er det 222 857 som deltar i denne gledebringende tjenesten. Selv øyer som bare har noen få tusen innbyggere, får anledning til å glede seg over det gode budskap om Guds rike.

Den vennlighet som ble vist av en ung pionerbror på Samoa, bidrog til å bryte ned fordommer mot Jehovas vitner. Han drog til poliklinikken på det lokale sykehuset, fikk en nummerlapp og ble bedt om å vente til det ble hans tur til å komme inn til legen. Da nummeret hans ble ropt opp, satt han imidlertid ved siden av en eldre kvinne som så ut til å være sykere enn de fleste andre som var der, så broren henvendte seg til sykepleieren og spurte vennlig om han kunne gi denne kvinnen hans tur og overta hennes i stedet. Sykepleieren ble overrasket, men sa at det var i orden. Da broren ble ropt opp på nytt, hadde en av høvdingene (matai) fra landsbyen hans kommet og satt seg ved siden av ham. Ettersom denne mannen var sykere enn vår bror, gav  broren igjen avkall på sin tur for å la den andre få komme inn til legen med det samme. Senere traff vår bror den eldre kvinnen igjen, denne gangen på markedet. Hun ble svært glad over å se ham og spurte om han var et av Jehovas vitner. Da broren bekreftet dette, sa hun at hun tidligere hadde avvist Jehovas vitner når de kom på besøk, men at hun nå vet at de virkelig elsker sine medmennesker. Hun oppgav adressen sin, og det ble startet et regelmessig bibelstudium. Hva med landsbyhøvdingen? Han fortalte pionerens far at han tidligere ikke hadde hatt noen respekt for Jehovas vitner, men at han nå gjerne tar imot dem. Han var til stede på minnehøytiden og sa: «Det man starter med å mislike, kan man ende opp med å like.»

Er det praktisk å prøve å starte bibelstudier i forretningsdistrikter? Noen ganger kan det være det. En spesialpioner på Kypros leverte bladene regelmessig til en forretningsmann. Da mannen sa at han satte pris på å lese bladene, demonstrerte pioneren bibelstudieordningen ved å bruke brosjyren Hva krever Gud av oss? Studiet blir holdt der på mannens arbeidsplass, men på grunn av omstendighetene begrenser pioneren det til 10—15 minutter om gangen.

På Guadeloupe har man lagt spesiell vekt på forkynnelse på gaten. Er det virkelig behov for gatearbeid på et sted der det er én forkynner for hver 55. innbygger? Vel, stadig flere er oppslukt av å se på satellitt- og kabelfjernsyn når de er hjemme. Det er derfor lettere å få dem til å stoppe opp og høre på det gode budskap når de befinner seg på et annet sted. En kretstilsynsmann fortalte at en gruppe på 15 forkynnere som utførte gatearbeid på Saint-Martin, leverte 250 blad og en del traktater i løpet av to timer. Det hender som kjent at noen som med glede tar imot litteratur, sier at de har det for travelt til å prate. Men slike personer kan oppleve ting i livet som stimulerer deres åndelige appetitt og får dem til å prioritere annerledes. I byen Les Abymes hadde en slik person masse spørsmål etter at faren hennes døde. Nå ville hun studere nesten hver dag, først ved hjelp  av brosjyren Hva krever Gud av oss? og deretter ved hjelp av «Kunnskapsboken». Hun foretar også undersøkelser i «Resonnerboken» og skriver ned siterte skriftsteder på et papirark. Hun sier at hun føler seg «som kongen i Israel, som laget sin egen avskrift av Skriftene». Hun har trukket den slutning at det nok kan være at «alle de såkalt kristne trossamfunnene har Bibelen, men det er bare ett som anvender den i praksis — Jehovas vitner».

Hatsuko er en aleneforelder i Japan som har to barn å ta seg av. For å forsørge familien har hun to jobber. Når kan hun få tid til å forkynne for andre om Jehova og hans kjærlige hensikt med menneskene? Det tar henne omkring 20 minutter å sykle til hver av arbeidsplassene. Hun bestemte seg for at hun ville bruke denne tiden hver dag til å forkynne. Hun snakker med folk hun møter — forbipasserende, kunder ved salgsautomater, folk som arbeider som bud, bygningsarbeidere, og så videre. Til å begynne med kostet det henne mye å gjøre dette fordi hun er sjenert. Hun bestemte seg for at det ville være bedre å la bladene forkynne enn å si mye selv. Fordi hun bad før hun gikk ut, erfarte hun dessuten at det etter hvert ble lettere for henne å snakke med folk. Hun har fortsatt å forkynne på denne måten de siste to årene og leverer nå mellom 200 og 300 blad i måneden, innbefattet dem hun leverer på bladruten sin på gaten.

Videoen «Jehovas vitner — organisasjonen bak navnet» har vært til stor hjelp når det gjelder å få folk til å verdsette den organisasjonen Jehova bruker. En kvinne i Australia hadde mottatt Selskapets blad og annen litteratur i fem år. Så en uke hadde forkynnerne med seg videoen og lot henne låne den. På det neste besøket bad hun forkynnerne inn i huset. Hun hadde sett videoen og var blitt rørt til tårer. Hun hadde hatt tillit til de forkynnerne som besøkte henne, men nå følte hun at hun kunne ha tillit til organisasjonen også. Den dagen ble det startet et studium i «Kunnskapsboken» med henne, og uken etter kom hun på møter i Rikets sal.

 Hvem vender folk seg til for å få råd? Noen ganger skriver de til en spaltist i en avis eller et tidsskrift. En pioner på Ny-Caledonia kom til å tenke på at et spørsmål som var blitt rettet til et tidsskrift, var blitt godt besvart i et nummer av Våkn opp! Hun skrev et brev til den som hadde stilt spørsmålet, og sendte dette brevet til utgiveren av tidsskriftet og bad om at det måtte bli videresendt. Hun fortalte at hun hadde verdifull informasjon om emnet, gjengav temaet, regnet opp noen av underoverskriftene, tok med noen få utvalgte sitater og tilbød seg å sende informasjonen. Snart fikk hun et svar. Det aktuelle nummeret av Våkn opp! ble sendt, og dette banet veien for at det kunne bli gitt ytterligere åndelig hjelp.

Forkynnere i Irland treffer folk i sitt distrikt som kommer fra Afrika, Øst-Europa og Østen. En menighet i Belfast ordnet med at det ble holdt et offentlig foredrag og et Vakttårn-studium på den kinesiske dialekten mandarin. Det var 22 interesserte personer til stede. Dette kom som et resultat av det gode arbeidet som et misjonærektepar utfører blant kinesere som enten arbeider eller studerer i Belfast. Siden 1993 har misjonærene ledet bibelstudier med 75 personer fra 17 provinser i Kina og fra forskjellige byer på Taiwan. De har opprettholdt kontakten med mange interesserte etter at disse har reist tilbake til Kina. I ett tilfelle studerte et ektepar Bibelen med stor interesse, men så måtte kona reise tilbake til Kina. Hun var lei seg fordi hun trodde at det ikke ville la seg gjøre å fortsette å studere Bibelen der. Men noen uker senere fortalte ektemannen opprømt at han hadde fått en beskjed fra sin kone om at noen Jehovas vitner hadde vært på døren hennes mens hun var på arbeid. De hadde lagt igjen en lapp der det stod: «Dine venner i Irland bad oss stikke innom. Vi prøver igjen senere.» Og det gjorde de! Et annet ektepar skrev fra Kina: «Vi savner dere veldig. Det er så mye som er verdt å minnes, men det mest verdifulle var utvilsomt å studere Bibelen sammen med dere. Vi føler at Bibelen nå er hjørnesteinen i livet vårt.»

[Bilder på side 49]

(1) Mosambik, (2) Senegal, (3) Ny-Caledonia, (4) Bolivia