Angola

Krig og matmangel, dødelige sykdommer og lidelser og død forårsaket av mennesker som oppfører seg som villdyr — Bibelen har forutsagt at alt dette skulle kjennetegne vår tid, symbolisert ved rytterne i Åpenbaringen. (Åp. 6: 3—8) Hele jorden er berørt av dette. Angola er ikke noe unntak.

Fra den ene kanten av dette landet til den andre har man kunnet merke virkningene av det ville rittet til disse apokalyptiske rytterne. Hvordan har Jehovas vitner hatt det under disse forholdene?

Mange Jehovas vitner har vært utsatt for ondsinnet forfølgelse. Noen er blitt drept som uskyldige ofre i en brutal og endeløs borgerkrig. Mange har stått ansikt til ansikt med de smertelige virkningene av hungersnød, som politiske og økonomiske omveltninger har ført med seg. Men ingenting har knekket deres tro på Jehova Gud og deres tillit til hans Ord. De ønsker oppriktig å være lojale mot Gud og å avlegge et grundig vitnesbyrd for andre om hans hensikter. Og den kjærlighet de har til hverandre, viser tydelig at de er Jesu Kristi sanne disipler. — Joh. 13: 35.

Tenk på to eksempler som viser hvilken kaliber deres tro er av. For over 40 år siden sa en politibetjent ettertrykkelig til et av Jehovas vitner: «Når det gjelder Angola, . . . er Vakttårnets organisasjon ferdig, ferdig, ferdig!» Etterpå snakket han truende til et annet Jehovas vitne som var født i Angola. «Vet  du hva som kommer til å skje med deg?» spurte politibetjenten. Det rolige svaret var: «Jeg vet hva du kan gjøre med meg. Men det verste du kan gjøre, er å drepe meg. Kan du gjøre noe mer enn det? Men jeg skal ikke gi slipp på min tro.» Til tross for flere år med brutal behandling i fengsler og straffeleirer har dette vitnet, João Mancoca, holdt fast ved denne beslutningen.

Flere år senere skrev en eldste fra provinsen Huambo: «Situasjonen er farlig for oss. Ekstrem mangel på mat og medisiner skaper katastrofale forhold for menighetene. Ord kan ikke beskrive den nåværende situasjonen og våre brødres fysiske tilstand.» Men han sa også: «Selv om det står alvorlig til med vår fysiske tilstand, er vi sunne og friske åndelig sett. Det som skjer, er akkurat det som er forutsagt i Matteus, kapittel 24, og i 2. Timoteus 3: 1—5.»

Hvordan har brødrene kunnet reagere på en slik positiv måte under store prøvelser? De har kunnet gjøre det på grunn av den tro og det mot de har fordi det ikke er seg selv eller andre mennesker de stoler på, men Guds rike med Jesus Kristus som Konge. De vet at uansett hvem det er som ser ut til å ha overtaket for øyeblikket, eller uansett hvor vanskelig en situasjon måtte være, så kommer Guds hensikt til å bli gjennomført. De er fullstendig overbevist om at Guds Sønn, som hersker fra himmelen, skal seire, og at jorden skal  bli et paradis under hans styre. (Dan. 7: 13, 14; Åp. 6: 1, 2; 19: 11—16) Jehovas vitner i Angola vet av egen erfaring at Gud allerede nå gir skrøpelige mennesker kraft som er over det normale, så de kan holde ut. — 2. Kor. 4: 7—9.

Men før vi går nærmere inn på Jehovas vitners historie i Angola, skal vi ganske kort kaste et blikk på det landet de bor i.

En uslepen diamant

Angola ligger i den sørvestlige delen av Afrika og grenser til Den demokratiske republikken Kongo i nord, Namibia i sør, Zambia i øst og Atlanterhavet i vest. Flateinnholdet er på 1 246 700 kvadratkilometer, det vil si at landet er omtrent like stort som Frankrike, Italia og Tyskland til sammen. Det er nesten 14 ganger så stort som Portugal, som begynte å kolonisere Angola på 1500-tallet. Som følge av portugisernes kolonisering er det om lag 50 prosent av befolkningen som bekjenner seg til katolisismen.

Portugisisk er fortsatt landets offisielle språk, men det finnes også en rekke andre språk. Umbundu, kimbundu og kikongo er de tre største av de over 40 språkene som blir talt her.

I årenes løp har Angolas rike ressurser kommet andre land til gode. Under koloniseringen ble millioner av slaver sendt til Brasil, som også var portugisisk koloni på den tiden. Den fruktbare jorden i Angola gav en gang rike avlinger av bananer, mangoer, ananas, sukkerrør og kaffe. Etter at det ble slutt på kolonistyret, ble den økonomiske utviklingen hemmet av en ødeleggende borgerkrig. Men Angola har fremdeles rike ressurser i form av olje i Atlanteren og enorme forekomster av diamanter og jernmalm. Landets rikeste ressurs er imidlertid å finne i et ydmykt og besluttsomt folk.  Flere tusen av innbyggerne har vist at de har dyp kjærlighet til Guds Ord og dets løfter om en lys framtid under Guds rike.

«Send ditt brød ut på vannenes overflate»

De første Jehovas vitner som rapporterte forkynnelse i Angola, var Gray Smith og hans kone, Olga, et pionerektepar fra Cape Town i Sør-Afrika. I juli 1938 kjørte de fra Johannesburg i en spesiell bil med grammofon og store høyttalere som ble brukt ved avspilling av bibelske foredrag. De fylte bilen med Vakttårnets publikasjoner. I løpet av den tre måneder lange reisen tegnet de abonnementer på Vakttårnet og leverte 8158 bibler, bøker og brosjyrer. De fikk bokstavelig talt spredt litteraturen vidt og bredt, for den nådde folk i Benguela, Luanda, Sá da Bandeira (nå Lubango) og andre byer i Vest-Angola. Men året etter brøt den annen verdenskrig ut, så det ble vanskelig å holde kontakten med dem som hadde vist interesse.

Det tok en stund før forkynnelseskampanjen deres gav særlig konkrete resultater. Men det viste seg at prinsippet i Forkynneren 11: 1 var sant: «Send ditt brød ut på vannenes overflate, for i løpet av mange dager skal du finne det igjen.»

I noen tilfeller tok det flere år før sannhetens såkorn begynte å spire. Det illustrerer en rapport fra provinsen Huíla. Mange år etter at ekteparet Smith hadde foretatt sin forkynnelsesreise, tenkte en mann som het Andrade, på at da han var 41 år og bodde i Sá da Bandeira, hadde han fått noen av Vakttårnets publikasjoner av noen som var på gjennomreise og kom kjørende fra Sør-Afrika. Han fikk da boken Rikdom og abonnerte på Vakttårnet. Han skrev til avdelingskontoret i Brasil, og avdelingskontoret sørget for at han kunne få et bibelstudium pr. brev. Men senere ble bibelstudiet avsluttet da han skjønte at posten hans ble sensurert. Han mistet  kontakten med Jehovas vitner, og det skulle gå mange år før han kom i kontakt med dem igjen.

I 1967 flyttet Zuleika Fareleiro til Sá da Bandeira. Hun var nettopp blitt døpt og hadde nokså begrenset kjennskap til sannheten, og på den tiden var Jehovas vitners arbeid forbudt i landet. Men hun ville veldig gjerne fortelle andre hva hun visste. Hun begynte å studere Bibelen med en kvinne som fortalte henne at hun kjente en skomaker som hun mente tilhørte samme religion. Søster Fareleiro gikk til skomakeren med noen sko som skulle repareres, og da hun viste ham boken Den sannhet som fører til evig liv, lyste han opp.  Hun fikk startet et bibelstudium med ham. Denne mannen var Andrade, som nå satt i rullestol. Han var preget av at han hadde vært vitne til at hans kone var blitt myrdet. Håpet om Riket appellerte derfor til ham, og han fikk sterk tro på det. Han ble døpt som et av Jehovas vitner i 1971 og tjente Jehova trofast til han døde i 1981, 80 år gammel. Til tross for sin uførhet og høye alder var han regelmessig til stede på alle menighetsmøtene og deltok aktivt i dem, noe som var til stor oppmuntring for andre.

Et forsøk på å opplyse og oppbygge angolanere

For cirka 60 år siden var en mann som het Simão Toco, knyttet til en av baptistenes misjonsstasjoner i Nord-Angola. Da han flyttet fra M’banza Congo i Angola til Léopoldville i Belgisk Kongo (nå Kinshasa i Den demokratiske republikken Kongo), stoppet han underveis hos en venn av seg. Der fikk han se et nummer av bladet Luz e Verdade (nå Despertai!, Våkn opp!). Det inneholdt en portugisisk oversettelse av brosjyren Riket — verdens håp. Toco ble interessert i dette, og siden kameraten hans ikke var interessert i det, sa han at Toco kunne få bladet. På den måten fikk også Toco et bibelsk blad som var utgitt av Jehovas vitner.

Etter at Toco hadde kommet til Léopoldville i 1943, startet han et kor, som etter hvert ble så stort at det bestod av flere hundre sangere. Fordi han var ivrig etter å opplyse og oppbygge sine landsmenn, andre angolanere som var i Belgisk Kongo, oversatte han Riket — verdens håp til kikongo. Han laget også religiøse sanger, og etter hvert innlemmet han håpet om Riket og andre bibelske sannheter han hadde lært, i disse sangene. Dessuten drøftet han bibelske emner med noen av dem som var med i koret. João Mancoca, en annen angolaner som arbeidet i Léopoldville, ble med i Tocos bibelstudiegruppe i 1946. Gruppen holdt møter om lørdags-  og søndagskveldene, og Mancoca var alltid en av de rundt 50 som var med.

I 1949 følte de som tilhørte gruppen, at de måtte fortelle andre hva de selv hadde lært. Mange av dem gikk derfor rundt og forkynte i Léopoldville, til stor ergrelse for baptistiske geistlige og de belgiske myndigheter. Snart ble mange i Tocos gruppe arrestert, deriblant João Mancoca. De satt fengslet i flere måneder. De som nektet å forlate den bevegelse som var i ferd med å danne seg i tilknytning til Toco, og som ikke ville slutte å lese litteratur som kom fra Selskapet Vakttårnet, ble deretter utvist og måtte reise tilbake til sitt hjemland, Angola. Det ble etter hvert omkring 1000 av dem.

De portugisiske myndighetene i Angola var ikke sikker på hva de skulle gjøre med dem. Til slutt havnet noen her, noen der.

Det var omtrent på denne tiden, i 1950, at Bibelens sannheter nådde fram til den nest største byen i Angola, Huambo, som den gangen het Nova Lisboa. Det tok tid før det ble noe særlig framgang, men etter hvert var det flere i denne byen som ble lojale tjenere for Jehova, blant andre João da Silva Wima, Leonardo Sonjamba, Agostinho Chimbili, Maria Etosi og Francisco Portugal Eliseu. De hjalp også familiene sine til å lære om Jehova og hans rettferdige normer.

Toco selv og noen andre ble sendt til en kaffeplantasje nord i landet for å arbeide der. Men dessverre hadde han på  det tidspunkt forandret syn på forskjellige ting. Mens han og gruppen hans fortsatt var i Léopoldville, hadde noen tilhengere av Simão Kimbangu, som utøvde spiritisme, vært på møtene deres. På et av møtene hadde de etter noens oppfatning opplevd at ånden hadde kommet over dem. Men de lot være å ’prøve denne ånden for å se om den var av Gud’. (1. Joh. 4: 1) João Mancoca likte ikke å se at man stolte på ’ånden’ framfor å studere Bibelen.

Da de ble sendt tilbake til Angola, kom João Mancoca til Luanda. Mancoca, Sala Filemon og Carlos Agostinho Cadi prøvde å få de andre i gruppen sin til å holde seg til Bibelen og til å ta avstand fra handlinger som var i strid med den. Senere, da Toco ble flyttet til et sted i sør, drog han gjennom  Luanda. Det var tydelig at han var blitt enda mer påvirket av oppfatningene til Kimbangus tilhengere.

I 1952 ble João Mancoca, Carlos Agostinho Cadi og Sala Filemon arrestert som følge av at en i gruppen deres hadde forrådt dem. De ble sendt til Baía dos Tigres, en straffekoloni som var knyttet til en fiskeribedrift. Forræderen var en mann som opptrådte truende og hadde to koner. Hans forsøk på å gjøre seg selv til leder for gruppen i Luanda fikk nesten noen til å gi opp. Men fordi han var uhederlig, kom han snart på kant med myndighetene, og han ble også forvist til straffekolonien.

En besøkende med tre oppdrag

I 1954 fikk Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Sør-Afrika flere brev fra gruppen i Baía dos Tigres, som gjerne ville ha bibelsk litteratur. Derfor ble John Cooke, som var en av Vakttårnets misjonærer, sendt til Angola fra Frankrike i 1955. Han hadde tre oppdrag: Han skulle finne ut om det stemte at det var 1000 Jehovas vitner i Angola, slik det var blitt rapportert; han skulle prøve å hjelpe dem, hvis det var mulig; han skulle se hva som kunne gjøres for å få Jehovas vitners virksomhet legalisert i Angola. Etter at han hadde hatt møter med flere grupper i løpet av en periode på fem måneder, kom han til at det var langt færre enn 1000 Jehovas vitner. Felttjenesterapporten for 1955 viste at det i hele landet bare var 30 forkynnere av det gode budskap.

Det tok flere uker før de portugisiske myndighetene gav John Cooke tillatelse til å besøke João Mancoca og de andre i den lille gruppen i Baía dos Tigres i Sør-Angola. Bror Cooke fikk til slutt lov til å bli der i fem dager, og de forklaringene han kom med ut fra Bibelen, gjorde at Mancoca og de andre ble enda mer overbevist om at han representerte den organisasjon som virkelig tjener Jehova Gud. Den siste dagen bror  Cooke var på besøk, holdt han et offentlig foredrag med temaet «Dette gode budskap om Riket» for en gruppe på cirka 80 personer, deriblant den øverste lederen for straffekolonien.

I løpet av de månedene bror Cooke var i Angola, fikk han kontaktet Toco og også en del andre rundt omkring som så på Toco som sin leder. Det viste seg at mange av dem rett og slett var sekteriske tilhengere av Toco og ikke var interessert i Jehovas vitners virksomhet. Et unntak var António Bizi, en ung mann i Luanda som gjerne ville lære mer om Jehovas hensikter. Toco selv var på den tiden forvist til en landsby i nærheten av Sá da Bandeira hvor han verken hadde lov til å sende eller motta post.

Bror Cookes besøk var til stor oppmuntring for den lille gruppen troende i Baía dos Tigres. Bror Mancoca forteller at besøket bekreftet at de «ikke gikk i feil retning». Det viste også at selv om det ikke var så mange vitner som det var blitt rapportert, var det muligheter for vekst. Bror Cooke sa i sin rapport at noen av dem han hadde truffet, var «ivrige etter å lære», og at «det ser ut som om det er et fint felt her».

Mer oppmuntring å få

Året etter at bror Cooke hadde vært her, sendte Selskapet en annen dyktig bror, Mervyn Passlow, som hadde gjennomgått Gilead-skolen, og hans kone, Aurora, til Luanda. John Cooke hadde laget en liste til dem over cirka 65 abonnenter og andre interesserte. Til å begynne med hadde de problemer med å kontakte abonnentene, for det var postboksadresser og ikke boligadresser som var oppgitt. Men en kvinne som het Berta Teixeira, og som hadde truffet Jehovas vitner i Portugal og vist stor interesse for Bibelens sannhet, skulle på denne tiden reise tilbake til Luanda. Avdelingskontoret i Lisboa gav beskjed til ekteparet Passlow om at hun  skulle komme, og de fikk raskt startet et bibelstudium med henne. En av slektningene hennes arbeidet på postkontoret og hjalp dem med å finne adressene til abonnentene. Mange av disse begynte å studere Bibelen med stor iver. Det tok ikke lang tid før de begynte å snakke med venner og naboer. Før det hadde gått seks måneder, studerte ekteparet Passlow med over 50 personer.

Et par måneder etter at bror og søster Passlow hadde kommet, begynte de å holde regelmessige bibelstudier på rommet sitt ved hjelp av Vakttårnet. Ved utgangen av den første måneden var de blitt så mange at rommet var for lite. Berta Teixeira drev en språkskole, og hun lot dem få bruke et av klasserommene hennes til møtene. Etter åtte måneder ble for første gang noen døpt som Jehovas vitner i Angola. Det foregikk i bukta i Luanda.

På grunn av forholdene i Angola på den tiden hadde ikke bror og søster Passlow så mye kontakt med de afrikanske brødrene. Men de fikk besøk av noen av dem. En som kom regelmessig for at de skulle studere med ham, var António Bizi, som John Cooke hadde sett var ivrig etter å studere. Og João Mancoca, som fortsatt var i straffekolonien, sendte oppmuntrende brev til dem.

Men kort tid etter den første dåpen nektet myndighetene å fornye visaene til bror og søster Passlow, så de måtte forlate landet. De hadde vært flinke til å «plante» og til å ’vanne’ det som andre hadde plantet. (1. Kor. 3: 6) De hadde også knyttet et nært bånd til de angolanske brødrene. Fordi politiet hadde vært negativt innstilt til dem, rådde de brødrene der, særlig afrikanerne, til ikke å møte opp for å ta avskjed med dem. Men brødrene var for glad i dem. Det var mange som kom for å gi uttrykk for sin hengivenhet, da de skulle gå opp landgangen og reise av gårde med båten.

 Harry Arnott, en sonetilsynsmann, hadde besøkt bror og søster Passlow i 1958 mens de var i Luanda. I februar 1959, da han igjen prøvde å besøke Angola som sonetilsynsmann, var en liten gruppe på plass for å møte ham på flyplassen, deriblant bror Mancoca og søster Teixeira. Men politiet grep inn nesten med én gang. De førte bror Arnott vekk fra de andre og ransaket ham.

Etter en stund ble bror Arnott tatt med til et rom hvor også bror Mancoca ble holdt i forvaring. Da de så hverandre, måtte de le. Politibetjenten så ikke noe morsomt i situasjonen. Han brølte til Mancoca: «Vet du hva som kommer til å skje med deg?» Bror Mancoca, som hadde vært seks år i en straffekoloni og var blitt slått gang på gang, svarte rolig: «Jeg kan ikke gråte. Jeg vet hva du kan gjøre med meg. Men det verste du kan gjøre, er å drepe meg. Kan du gjøre mer enn det?» Så føyde han til, med fast overbevisning: «Men jeg skal ikke gi slipp på min tro.» Han så bort på bror Arnott og smilte oppmuntrende. Bror Arnott forteller: «Det virket som om han overhodet ikke brydde seg om sin egen vanskelige situasjon og bare tenkte på at jeg ikke måtte miste motet. Det var virkelig et oppløftende øyeblikk å se denne afrikanske broren, som hadde vært i fangenskap i flere år, ta et slikt modig og fast standpunkt.»

Bror Arnott ble sendt ut av landet med det samme flyet som han hadde kommet med — men ikke før han hadde  hatt denne korte, men oppmuntrende kontakten med bror Mancoca. Etter et sju timer langt avhør ble også bror Mancoca løslatt.

En uke etter dette ble bror Mancoca endelig døpt sammen med sine venner Carlos Cadi og Sala Filemon. På den tiden leide brødrene et rom i Sambizanga, en forstad til Luanda, og det var der Jehovas vitners første offisielle menighet i Angola holdt møter. Den gangen kunne de innlede og avslutte møtene med en sang, og disse sangene tiltrakk seg andres oppmerksomhet. Det gjorde inntrykk på mange at de som var på Vakttårn-studiet, kunne delta aktivt i møtet, og at de også hadde lov til å stille spørsmål etter møtene. Det at man kunne delta på denne måten, noe man ikke kunne i kristenhetens kirkesamfunn, bidrog til at det ble satt fart i arbeidet der.

«Forsiktige som slanger»

I 1960 sluttet Sør-Afrika å føre tilsyn med forkynnelsen av det gode budskap i Angola, og avdelingskontoret i Portugal overtok. På den måten ble båndene mellom Jehovas vitner i Angola og Portugal styrket, noe som var en kontrast til den dårlige utviklingen i det politiske forholdet mellom disse to landene.

Det at nabolandet Belgisk Kongo ble selvstendig og deretter ble herjet av borgerkrig, hadde mye å si for det politiske klimaet i Angola, som lenge hadde vært portugisisk koloni. Kolonimyndighetene ble mer på vakt, men de kunne ikke hindre at det brøt ut geriljakrig i Angola i kampen for selvstendighet. I januar 1961 kom det en voldsbølge i det sentrale Angola. Det førte til et kuppforsøk i Luanda i februar. I mars, etter stridigheter om lønninger i den fattige provinsen Kongo i nord, drepte angolanere flere hundre portugisiske kolonister. Det førte til storstilte gjengjeldelsesaksjoner.

 I 1960-årene oppstod det tre store bevegelser som kjempet imot kolonistyret: den kommunistiske frigjøringsbevegelsen MPLA (Movimento Popular de Libertac̩ão de Angola), FNLA (Frente Nacional de Libertac̩ão de Angola) og UNITA (União Nacional para a Independência Total de Angola).

Denne borgerkrigen skapte straks problemer for den lille gruppen Jehovas vitner. Pressen stemplet dem som «en antikristen sekt» og som «samfunnsskadelige». Journalister feilsiterte artikler fra Våkn opp! og påstod at Jehovas vitner hadde til å hensikt «å rettferdiggjøre, om ikke oppildne til, de terrorhandlingene» man hadde opplevd nord i provinsen den siste tiden. Under et bilde av Våkn opp! stod det: «Religiøs propaganda forgifter de innfødtes holdning.»

I den samme tidsperioden ble alle Jehovas vitner nøye overvåket. All post som kom inn, ble grundig kontrollert, så det var ikke noe særlig kontakt med avdelingskontoret i Portugal, og det var vanskelig å få noe av Vakttårnets litteratur. De som likevel fikk noe litteratur i posten, måtte regne med å bli forhørt av politiet.

Koloniregjeringen var mistenksom hver gang mer enn to som ikke var i familie med hverandre, møttes. Brødrene tok sine forholdsregler og forandret møtestedene og kom sammen bare i små grupper. I 1961 var det likevel 130 som overvar høytiden til minne om Kristi død. Bror Mancoca og bror Filemon besøkte deretter dem som hadde vært der, for å forvisse seg om at de hadde kommet seg trygt hjem. Den kjærlige omtanke de viste, styrket deres kristne brødre.

En tid med store prøvelser

Silvestre Simão opplevde noe som gir oss en idé om hva nyinteresserte måtte regne med den gangen. I 1959, mens han fortsatt gikk på skolen, gav en klassekamerat ham  traktaten Et brennende helvete — bibelsk sannhet eller hedensk skremmebilde? Han sa senere: «Det at jeg leste denne traktaten, ble det store vendepunktet i mitt liv. Jeg hadde lært å være redd for helvete, men da jeg fikk lære sannheten om helvete, sluttet jeg med én gang å gå i kirken og begynte å lese Selskapets litteratur.»

I denne tiden med spente forhold var Jehovas vitner forsiktige med å innby interesserte til møtene. Men etter to år følte de at det var trygt å innby Silvestre. Etter sitt første møte stilte han spørsmål om sabbaten. Det han hørte, overbeviste ham om at han hadde funnet sannheten. Men hvor høyt satte han den? Uken etter, 25. juni 1961, da han var på sitt andre møte, ble hans verdsettelse av det han hadde lært, satt på prøve. En militær patrulje avbrøt møtet. Alle mennene ble beordret ut og ble slått med galvaniserte stålrør. En av brødrene fortalte etterpå: «Vi ble slått slik en ville slå for å drepe et dyr — ja omtrent slik en slår en gris når en slakter den før en selger den på torget.» Silvestre Simão og de som var sammen med ham, har fremdeles arr etter disse slagene. Etterpå måtte de gå i gåsegang til et fotballstadion. Der var det en stor gruppe rasende europeere som nettopp hadde mistet familiene sine i krigen i Nord-Angola. Soldatene og folkemengden, deriblant noen av europeerne, gikk løs på brødrene og banket dem opp.

Silvestre og de andre brødrene ble så stuet om bord i lastebiler og kjørt til São Paulo-fengselet, som det beryktede  hemmelige politi hadde kontroll over. Brødrene ble igjen brutalt slått og ble kastet i en celle, den ene oppå den andre. Hardt såret og kraftig blødende ble de overlatt til seg selv for å dø.

Myndighetene betraktet João Mancoca som gruppens leder, siden det var han som var Vakttårn-studieleder. Etter den fæle behandlingen ble han ført bort for å bli henrettet, anklaget for å ha planlagt å angripe de hvite, ifølge den måten myndighetene hadde feiltolket et avsnitt i Vakttårnet på. Bror Mancoca spurte hva de ville mene hvis de fant det samme bladet hos europeere eller en familie i Brasil eller i Portugal. Han nevnte at dette bladet kommer ut i hele verden, og at mennesker av alle nasjonaliteter studerer det. For å få bekreftet dette kjørte noen myndighetspersoner ham hjem til en portugisisk familie som var Jehovas vitner. Da de fikk se det samme bladet der og fikk vite at denne familien hadde studert det samme stoffet, ombestemte de seg med hensyn til henrettelsen. Bror Mancoca ble kjørt tilbake til de andre brødrene i São Paulo-fengselet.

Men det var ikke alle som var fornøyd. Da de kom tilbake til São Paulo-fengselet, ville fengselsbetjenten, en tynn portugiser, «ta seg av» bror Mancoca. Det gjorde han ved å la ham bli ute i den stekende solen hele ettermiddagen uten mat. Klokken fem tok så fengselsbetjenten en pisk og begynte å bruke den på bror Mancoca, som forteller: «Jeg har aldri sett noen bruke pisken sånn som han gjorde. Han sa han ikke skulle gi seg før jeg falt død om.» Den nådeløse piskingen pågikk i en time, men til slutt følte ikke bror Mancoca noen smerter lenger. Så fikk han plutselig trang til å sove, midt under piskingen. Den utmattede fengselsbetjenten var overbevist om at Mancoca holdt på å dø, så han lot en soldat slepe ham bort og legge ham under en kasse. Da militsen kom om natten for å forsikre seg om at Mancoca var  død, viste soldaten dem kassen han lå under, og sa at han allerede var død. Men til alles forbauselse kom han seg igjen, og den samme soldaten fikk sjokk da han så ham i live i spisesalen tre måneder senere. Han fortalte da bror Mancoca detaljene omkring det som hadde skjedd den natten. Det at vår bror plutselig hadde fått trang til å sove, hadde reddet ham fra den visse død.

Bror Mancoca fikk være sammen med de andre brødrene igjen, og de holdt møter i fengselet. Tre ganger i løpet av de fem månedene de satt i São Paulo-fengselet, ble det holdt offentlige foredrag med omkring 300 til stede. Det vitnesbyrd som ble avlagt i fengselet, styrket menighetene utenfor, for mange innsatte som viste interesse, gjorde framskritt etter løslatelsen og ble døpt.

I de månedene Silvestre Simão satt i dette fengselet, fikk han studere Bibelen systematisk sammen med brødrene der, og derved fikk han den åndelige styrke han trengte. Gruppen ble overført derfra til andre fengsler og arbeidsleirer, hvor de igjen ble brutalt slått og måtte utføre straffarbeid. Etter å ha sittet fire år i forskjellige fengsler og arbeidsleirer ble Silvestre løslatt i november 1965. Han drog tilbake til Luanda, hvor han sluttet seg til den gruppen vitner som holdt møter i Rangel-området. I 1967 ble han endelig døpt, etter at hans tro allerede var blitt prøvd. Andre i fengselet, deriblant bror Mancoca, ble ikke løslatt før i 1970, og like etterpå ble han fengslet igjen.

«De skal ikke mer lære å føre krig»

Det var full krig i landet. Men Bibelen sier at når mennesker lærer Jehovas veier, ’smir de sine sverd om til plogskjær og sine spyd til beskjæringskniver og lærer ikke mer å føre krig’. (Jes. 2: 3, 4) Hva skulle de unge mennene i Angola gjøre?

 I mars 1969 begynte regjeringen en brutal kampanje mot alle som nektet å bryte sin kristne nøytralitet. To av de første som ble arrestert, var António Gouveia og João Pereira i Luanda. Bror Gouveia ble hentet på arbeidsplassen sin og kastet i en skitten celle. Først etter at han hadde vært fengslet i 45 dager, fikk moren hans lov til å besøke ham.

Fernando Gouveia, António Alberto og António Matías var tre av dem som ble arrestert i Huambo. De ble brutalt slått tre ganger om dagen. Ikke engang Fernandos egen mor kjente ham igjen etter den mishandlingen han hadde vært utsatt for. Til slutt, etter at brødrene hadde skrevet et brev til sjefen for de væpnede styrker og fortalt om mishandlingen, ble situasjonen noe bedre.

Hva var det som hjalp dem til å holde det gående? António Gouveia forteller at det blant annet var det at moren hans en gang iblant gjemte en side fra Vakttårnet i mat som hun kom med. «Det hjalp oss til å ha et våkent sinn. Det gjorde også at vi bevarte vår åndelighet.» Han sier videre: «Vi pleide å forkynne for veggene om et hvilket som helst bibelsk emne vi kunne komme på.» For å holde humøret oppe prøvde noen av brødrene å se det komiske i tingene. Med høy stemme, som om de kunngjorde en viktig begivenhet, opplyste de for eksempel om hvor mange fluer de hadde drept i cellene sine.

Noen andre som ble fengslet i Angola, var seks unge  menn fra Portugal som var blitt sendt for å utføre militærtjeneste, men som av samvittighetsgrunner hadde nektet å gjøre det. En av dem, David Mota, forteller: «Vi merket Jehovas beskyttelse mange ganger. Tjenestemennene brukte forskjellige metoder for å få oss til å bryte vår ulastelighet og konsentrerte seg om noen av oss som ikke var døpt ennå. Én taktikk de stadig brukte, gikk ut på at de vekte oss midt på natten, plukket ut fem stykker og så tok én av dem og rettet en angivelig ladd pistol mot hodet hans og trykket på avtrekkeren. En halvtime etter at vi var blitt beordret tilbake til køyene våre, ble den samme taktikken gjentatt. Vi var alle takknemlige mot Jehova for at vi var i live. Til slutt vant vi myndighetenes respekt og fikk lov til å holde møter i fengselet. Så glade vi ble da seks medfanger ble døpt i fengselet!»

Brødrene fikk beskjed om at de måtte bli i fengselet til de ble 45 år gamle, men de slapp ut før det. Likevel var dette en vanskelig tid. Det de opplevde, lutret troen deres. De fleste av disse brødrene tjener i dag som eldste i menighetene.

Plutselig slutt på kolonistyret

Den 25. april 1974 førte et kupp i Portugal til at diktaturet der ble veltet. Den 13 år lange kolonikrigen i Angola var over, og de portugisiske styrkene begynte å trekke seg ut. Det ble opprettet en midlertidig regjering som skulle fungere i ti måneder fra og med 31. januar 1975, men den varte bare i seks måneder.

Til å begynne med hadde Jehovas vitner fordel av denne brå forandringen. Tjuefem Jehovas vitner som satt i Cabo Ledo-fengselet på grunn av nøytralitetsspørsmålet, fikk amnesti i mai. Blant dem var de seks fra Portugal som hadde nektet å ta parti i en hvilken som helst krig, deriblant krigene mot afrikanske kolonier. Hvordan skulle disse europeiske brødrene bruke sin uventede frihet? David Mota sier: «Det at vi  hadde hatt et fortrolig forhold til Jehova mens vi satt i fengsel, hadde styrket oss, så vi bestemte oss alle seks for å bli værende i Angola og begynne i pionertjenesten med én gang.»

Den religiøse toleransen var noe nytt for de 1500 Jehovas vitner i Angola. Det hemmelige politi var ikke der lenger, det var slutt på arrestasjonene, og vitnene kunne fritt holde møter. De gjennomsøkte Luanda for å finne offentlige forsamlingslokaler, rekreasjonssentre eller andre steder hvor det var plass til det voksende antall Jehovas vitner. Fram til da hadde alle de 18 menighetene i landet hatt møtene sine i private hjem.

Det ble holdt et spesielt tjenestemøte i Pavilhão do  Ferrovia. Omkring 400 brødre var innbudt fra flere menigheter, og en av dem var José Augusto, som nå er medlem av Betel-familien i Portugal. Han forteller: «Dette var første gang jeg var sammen med så mange brødre og søstre i en atmosfære av frihet. Vi kunne nesten ikke tro at det var sant. Luften var fylt av spenning — alle kunne blande seg fritt med hverandre og glede seg over å være sammen med noen fra andre menigheter.»

Åndelige gleder i en urolig tid

Det var maktkamp mellom de tre rivaliserende nasjonale bevegelsene, MPLA, FNLA og UNITA. Væpnede grupper fra de rivaliserende fraksjonene invaderte Luanda og opprettet et hovedkvarter der. «Til å begynne med var det bare noen snikskyttere som skjøt,» forteller Luis Sabino, et øyenvitne. «Etter hvert som hatet ble større, ble det brukt kraftigere våpen. Det kom stridsvogner i gatene, og det ble brukt raketter. Flere hundre bolighus ble ødelagt, også hus som tilhørte våre brødre.»

Brødrene fant det klokest å fortsette å holde menighetsmøtene der hvor bokstudiene ble holdt. «Det var vanlig at møtene ble forstyrret av maskingeværild like i nærheten,» sier Manuel Cunha. «Alle dukket eller la seg ned på gulvet til det ble slutt på skytingen, og så fortsatte vi programmet. Noen ganger slokket vi lysene for ikke å vekke oppmerksomhet. Når møtet var over, gikk brødrene forsiktig derfra.»

Til tross for farene var brødrene fast bestemt på å utvide sin tjeneste. Delucírio Oliveira forklarer hvorfor: «Arbeidet vårt hadde vært forbudt under kolonistyret, så det å kunne gå fritt fra hus til hus var en ny opplevelse for de fleste av forkynnerne. Pionerene gikk i spissen og oppmuntret andre til å bli med dem. Det var god oppslutning om frammøtene til felttjeneste.» Men de var omgitt av tegn på krig. Han sier  videre: «Det var helt vanlig at vi hørte skyting når vi var ute i felttjenesten. Noen ganger måtte vi gå ned fra fortauet for ikke å tråkke i friskt blod. Andre ganger kom vi over lik som lå i gaten.»

En pionersøster og en annen søster gikk på feltet da det eksploderte noen bomber i nærheten. Den ene søsteren krøket seg sammen tett inntil en vegg og foreslo at de skulle gå hjem. Pionersøsteren oppmuntret henne til å gå litt lenger og forsikret henne om at de skulle slutte hvis det ble mer bombing. Senere den formiddagen fikk de startet et bibelstudium med et par som bad om å få studere tre ganger i uken.

De ustabile forholdene hindret ikke brødrene i å holde sitt første kretsstevne på et offentlig sted i mars 1975. De leide Luandas største overbygde paviljong, Cidadela Desportiva, for anledningen. For sikkerhets skyld innbød de bare dem som regelmessig kom på møtene. Likevel var det 2888 til stede.

Siden alt gikk bra, innbød brødrene dem de studerte Bibelen med, og også andre interesserte til det neste stevnet. Aníbal Magalhães forteller: «Det som gjorde inntrykk på oss da vi kom inn i paviljongen, var de store bokstavene over plattformen med stevnets tema, ’Hva slags mennesker bør dere være? — 2. Pet. 3: 11’. Paviljongen ble helt full av mennesker før programmet begynte. Da det ble opplyst at det var 7713 til stede, ble vi helt overveldet. Mange klarte ikke å holde gledestårene tilbake. Det vi så, viste tydelig at det lå et  stort innsamlingsarbeid foran oss, og vi takket Jehova for at han hadde ført oss trygt fram til den dagen.»

Etter den avsluttende bønnen, mens brødrene gjorde rent i lokalet, begynte skytingen igjen, denne gangen i hele området. Dette var enda en påminnelse om at de ’bodde blant dem som hatet fred’. — Sal. 120: 6.

Et krigsherjet land

De tre rivaliserende politiske grupperingene splittet landet, og Luanda ble den største slagmarken. Militser ble dannet  ved at menn og kvinner og til og med barn ble tvunget til å være med. Uniformerte gutter helt ned i tolvårsalderen begynte å dukke opp i gatene med automatgevær som de skjøt med på måfå. Maskingeværild, granateksplosjoner og raketter førte til mang en søvnløs natt. Angola ble kastet ut i en tid med uopphørlig krig. Det førte til at en hel generasjon av unge angolanere ble unnfanget, født og oppdratt i en atmosfære av vold, med geværild og bombeeksplosjoner som bakgrunnsstøy.

Trofaste åndelige hyrder stakk regelmessig innom sine kristne brødre og søstre på vei til og fra arbeidet for å styrke dem. De sjekket om det stod bra til med alle sammen, og leste gjerne et skriftsted eller to sammen med familien.

En måtte være modig og stole på Jehova for å gå på møtene og gå ut i tjenesten. Men ofte var det å bli gjenkjent som et av Jehovas vitner den beste beskyttelse. Faustino da Rocha Pinto var på vei til Selskapets kontor da en soldat plutselig rettet et gevær mot ham og sa bryskt: «Hvor skal du? Hvilken bevegelse tilhører du? Hit med vesken!» Da soldaten åpnet vesken, fant han bare en bibel og noen av Vakttårnets publikasjoner. Han ble straks mildere stemt. «Så du er et av Jehovas vitner! Beklager, unnskyld meg. Bare gå videre.»

En annen gang sa en soldat morskt til en ung søster: «Hvilken bevegelse støtter du?» Hun svarte: «Jeg tilhører ikke  noen bevegelse. Jeg er et av Jehovas vitner.» Da sa soldaten til de andre soldatene: «Se på henne! Se nøye på henne! Se på skjørtet hennes! Se hvor anstendig hun går kledd. Hun er ikke som andre jenter. Hun er et av Jehovas vitner.» Søsteren fikk en vennlig advarsel om å være forsiktig og fikk så lov til å gå videre.

Etter hvert som kamphandlingene tiltok, ble det stadig vanskeligere å holde kontakten med menighetene, særlig menighetene ute i provinsen. Det hendte ofte at tropper gikk inn i en by, plyndret folks hjem og brente det de ikke tok med seg. Flere tusen mennesker, deriblant mange Jehovas vitner, ble derfor nødt til å flykte ut i bushen. I Banga pleide det å være 300 på møtene i tillegg til de 100 forkynnerne, og alle sammen ble tvunget til å forlate sine hjem og søke tilflukt i bushen mange dager i strekk. De som tilhørte menighetene i Jamba og Cela, måtte også flykte med bare ’sin sjel som bytte’. (Jer. 39: 18) De fleste europeiske vitnene som fortsatt var i Lubango, drog til Windhoek, i nabolandet Namibia.

Det ble nærmest umulig å skaffe litteratur til disse brødrene som var i bushen. Noen menigheter var helt avsondret fra omverdenen i flere måneder om gangen. Det gjaldt for eksempel menighetene i Malanje, Lobito, Benguela, Gabela, Huambo og Lubango.

En trist tid

Så snart det ble slutt på kolonistyret, begynte tusenvis av portugisere å forlate landet. Etter hvert som det ble mer og mer anarkistiske tilstander, hastet det mer med å komme seg unna. De fleste fikk bare med seg noen få eiendeler. For å illustrere hvor intenst europeerne ble hatet, kan vi nevne at et av de politiske partiene erklærte at de til og med skulle drepe mulatter på grunn av deres forfedres ekteskap med hvite.

 Våre portugisiske og angolanske brødre nærte selvfølgelig ikke et slikt hat. Det rådde en sterk broderkjærlighet mellom dem. Det at portugiserne reiste, betydde at mange nære venner ble borte. Alle de portugisiske brødrene som hadde tatt ledelsen i arbeidet, måtte forlate landet innen juni 1975. Nå var det trofaste afrikanske brødre som skulle stå for tilsynet med forkynnelsesarbeidet og være hyrder for Guds hjord. De fleste av dem var familiefedre som hadde heltidsarbeid. Selv om de var lei for at deres portugisiske brødre måtte dra, var de fast bestemt på å holde det gående med Jehovas hjelp.

Hvilke forhold arbeidet de under? Avdelingskontoret i Portugal fikk snart denne urovekkende rapporten fra kontoret i Luanda: «Nå er det mye granatild i byen. Veiene er sperret. Kommunikasjonen med andre byer er brutt. Havnen i Luanda er stengt. Butikkene slipper opp for mat. Folk har begynt å plyndre og stjele. Fra klokken ni om kvelden er det portforbud. Alle som er ute på gaten etter det, kan bli skutt.»

Det går framover for Jehovas tjenere

Denne perioden med politisk uro var en tid med åndelig vekst som de tidligere ikke hadde sett maken til. Tallet på forkynnere kom opp i 3055 på det meste, det vil si en økning på 68 prosent i forhold til året før. På minnehøytiden var det hele 11 490 til stede!

Den 5. september 1975 kom den nyheten de hadde ventet på så lenge. Justisministeren i den midlertidige regjeringen hadde erklært Jehovas vitner for å være et juridisk anerkjent trossamfunn. João Mancoca forteller fra den tiden: «Det ble stor gledesrus blant brødrene. De hadde aldri hatt fullstendig frihet til å tilbe åpenlyst. Det var som om fengselsdørene var blitt åpnet på vidt gap. For første gang kunne folk i sin alminnelighet få full kjennskap til møter og kretsstevner som ble holdt. De kretsstevnene som ble arrangert  våren 1976, viste seg å sette fart i arbeidet og styrket brødrenes besluttsomhet, noe de ville trenge i årene framover.»

Det ble planlagt fem kretsstevner, men fordi man fortsatt fant det nødvendig å være forsiktig, mente man at man ikke burde samle mer enn tre—fire menigheter om gangen. Tre brødre fikk også i oppdrag å besøke menigheter i helgene som kretstilsynsmenn.

I årenes løp hadde forholdene i Angola vært slik at tilsynsmennene ikke hadde hatt mulighet til å gjennomgå noen av de kursene som Selskapet hadde spesielt tilrettelagt for tilsynsmenn. Det ble derfor lagt planer om å holde det første Kurs i Rikets tjeneste for eldste fra 19. til 24. mai 1976. To angolanske brødre gjennomgikk kurset i Portugal og fikk opplæring. Da de kom tilbake til Angola, ledet de kurset i Luanda, mens Mário P. Oliveira fra avdelingskontoret i Portugal var med for å assistere dem.

De 23 eldste satte stor pris på den bibelske undervisningen, som skulle hjelpe dem til å være ’hyrder for Guds hjord’. (1. Pet. 5: 2) Carlos Cadi, som var kretstilsynsmann den gangen, husker hvilken virkning kurset hadde: «De eldste fikk se Jehovas organisasjon i et nytt perspektiv. Kurset hjalp brødrene til å se undervisningsaspektet ved Jehovas organisasjon. De lærte hvordan de kunne hjelpe brødrene i menigheten til å følge bibelske prinsipper når de skulle løse problemer. De lærte også hvordan de bedre kunne organisere menighetens virksomhet ved å gjøre bedre bruk av evnene til menighetstjenerne, som de hadde ved sin side.»

Det at Jehovas vitner ble juridisk anerkjent, betydde også at de kunne importere bibler og bibelsk litteratur. Før det hadde gått fem måneder, hadde noen av menighetene fått sine første blad. Så takknemlige de var for at de endelig fikk 32-siders utgaver av Vakttårnet og Våkn opp! Brødrene hadde  vært raske med å gå inn gjennom den ’store døren som førte til virksomhet, og som var åpnet’ for dem. (1. Kor. 16: 9) Men de ustabile forholdene i landet gjorde at de fortsatt møtte alvorlige problemer.

Selv om landet offisielt ble uavhengig av Portugal som planlagt den 11. november 1975, førte kampene mellom de største politiske partiene til at det raskt ble full borgerkrig. Det ble opprettet selvstendige republikker, med Luanda som hovedstad for den marxistiske bevegelsen MPLA, mens UNITA og FNLA hadde Huambo som felles hovedstad.

Den politiske propagandaen som disse gruppene drev mot hverandre, førte til at det oppstod et særlig sterkt hat mellom de forskjellige rasene og stammene. I hovedstaden hørte kaldblodige drap til dagens orden, og det ble til og med vanlig at folk ble brent på gaten. Det kunne godt være at en risikerte å bli drept bare fordi en snakket et språk som viste at en kom fra et område utenfor Luanda. Dette hatet førte til spenninger som gav støtet til store bevegelser i befolkningen, for folk som kom fra den nordlige og den sørlige delen av landet, flyktet tilbake til sine hjemprovinser. Men noen av brødrene ble modig værende igjen i en provins de ikke kom fra opprinnelig, fordi de ville hjelpe sine åndelige brødre.

«Viva Jehova!»

Jehovas vitner ble igjen brutalt forfulgt. I Luanda ble mange av dem innkalt til distriktskomiteer som prøvde å tvinge dem til å kjøpe politiske partikort. På denne tiden, da atmosfæren var ladet med spenning, fikk Jehovas vitner kraftige anklager rettet mot seg. Det politiske kontoret til MPLAs sentralkomité beskyldte vitnene for å påvirke folk til å sette seg opp mot staten, til ikke å ha respekt for landets flagg og til å nekte å utføre militærtjeneste. De forklaringene som Jehovas vitner kom med, falt for døve øver.

 I mars 1976 ble det sendt bibelsk litteratur med båt fra Portugal til Angola. Det var 3000 bibler, 17 000 eksemplarer av Den sannhet som fører til evig liv, 3000 av Fra det tapte paradis til det gjenvunne paradis og en del blad. Alt sammen ble beslaglagt av myndighetene og brent.

Den 27. mai 1976 gav myndighetene beskjed over den statlige radio om at distriktskomiteer og statlige organisasjoner måtte holde Jehovas vitners virksomhet under nøye oppsikt. Den katolske kirke kunngjorde hver dag via sin radiostasjon at Jehovas vitner drev samfunnsfiendtlig virksomhet.

Vitnene ble tvunget ut av matkøer. Pøbelflokker samlet seg utenfor de stedene hvor det ble holdt menighetsmøter. Barn ble mobbet på skolen. Barna til José dos Santos Cardoso og hans kone, Brígida, ble utsatt for et intenst press for at de skulle rope politiske slagord, synge nasjonalsangen og rope: «Ned med Jehova.» De ble skjelt ut fordi de ikke ville gå med på det. Men så en dag sa plutselig José jr., som var ni år den gangen: «Ja vel, jeg skal si ’Viva [lenge leve]!’» Alle ventet spent. Til slutt ropte den lille gutten: «Viva Jehova!» Før det gikk opp for dem hva han hadde sagt, ropte de samstemmig: «Viva!»

I «bakerovnen»

Regjeringspartiet var fast bestemt på å tvinge Jehovas vitner til å utføre militærtjeneste. Det førte til enda mer ondsinnet forfølgelse.

 Den 17. februar 1977 prøvde Artur Wanakambi, en nidkjær bror i provinsen Huíla, å forklare sitt nøytrale standpunkt, men det hjalp ikke. Han og tre andre brødre ble ført gjennom gatene på vei til fengselet. Folk som så på, deriblant gatefeierne, ble oppfordret til å slå dem. Tre av brødrene var gift, og dagen etter gikk konene deres til fengselet for å få vite hva som hadde skjedd med mennene deres. Etter å ha ventet lenge og vel ble de nådeløst pisket til de blødde. Den ettermiddagen havnet de i det samme fengselet hvor mennene deres var.

Bror Teles forteller hva som skjedde med en annen gruppe fengslede brødre ti dager senere: «Trettifem av oss ble plassert i ’bakerovnen’. Det var et rom som var sju meter langt og tre meter bredt og høyt. I taket, som var av armert betong, var det to små luftehull, som ikke var store nok til å få en hånd igjennom engang. Det var den varmeste årstiden, og cellen viste seg å være rene bakerovnen. Fordi de hadde bestemt seg for å gjøre det av med oss, stengte de de to luftehullene.

Den fjerde dagen bønnfalt vi Jehova om å gi oss styrke til å klare den forferdelige heten. Vi kom til å tenke på de tre trofaste unge mennene på Daniels tid som ble kastet i den brennende ildovnen. Dagen etter, i tretiden om morgenen, hørte vi et kraftig dunk på døren, og døren ble åpnet. Så lettet vi ble over å kunne puste inn litt frisk luft! Det var fengselsbetjenten. Han hadde åpnet døren i halvsøvne, og så hadde han falt sammen. Etter cirka ti minutter reiste han seg og lukket døren uten å si et ord. Vi takket Jehova for noen dyrebare minutter med frisk luft.

Noen dager senere ble sju brødre til kastet inn til oss. Det var ikke plass til å sitte lenger. Flere ganger ble vi slått. Det ble enda varmere, og det luktet vondt av blemmene og sårene våre.

 Den 23. mars feiret vi minnehøytiden, selv om det bare var en tale uten noen symboler å sende rundt. På det tidspunkt var vi blitt 45 stykker til sammen. Noen av oss var i ’bakerovnen’ i 52 dager, men overlevde likevel.

Etter at de hadde kommet ut av «bakerovnen», ble de sendt til arbeidsleiren i Sakassange, 130 mil unna, i den østlige provinsen Moxico.

Forfølgelsen «legaliseres»

Den 8. mars 1978 erklærte det politiske kontoret til MPLAs sentralkomité at «kirkesamfunnet ’Jehovas vitner’» var lovstridig, og forbød det. For at dette skulle bli kjent vidt og bredt, ble kunngjøringen gjentatt tre ganger om dagen på Luandas radiostasjon. Den opprinnelige kunngjøringen var på portugisisk, men for at man skulle bli sikker på at alle fikk med seg nyheten, ble den også kunngjort i en hel uke på språkene chokwe, kikongo, kimbundu og umbundu. Til sist, den 14. mars 1978, ble erklæringen offentliggjort i partiavisen, Jornal de Angola. I virkeligheten var det slik at forbudet bare «legaliserte» den brutale behandlingen brødrene allerede ble utsatt for.

Det kom flere og flere anklager fra Organisasjonen for folkets forsvar (ODP). Mange Jehovas vitner ble arrestert og fengslet uten dom. I hele Luanda ble det foretatt overraskende besøk på fabrikkene, og på koffertfabrikken Malas Onil ble 14 Jehovas vitner arrestert. I byen Lubango ble 13 andre arrestert. Noen dager senere kom det bekreftede meldinger om at 50 var blitt arrestert i Ndalatando. Bare én uke etter at forbudet hadde trådt i kraft, var minst 150 brødre og søstre blitt arrestert.

Deretter ble mange Jehovas vitner kynisk avskjediget fra sitt arbeid. Det ble ikke tatt hensyn til at de gjennom en årrekke hadde hatt eksemplarisk oppførsel, hadde spesielle  kvalifikasjoner eller utførte et godt arbeid. Noen av dem som mistet jobben, hadde faktisk hatt ansvarsfulle stillinger som hadde hatt betydning for landets økonomiske utvikling.

Kvinnene slapp ikke unna. En offiser så Emília Pereira foran huset hennes og spurte hvorfor hun ikke var med i militsen. Da hun svarte at hun ikke likte noe som hadde med drap og blodsutgytelser å gjøre, skjønte han at hun var et av Jehovas vitner, noe hun bekreftet. Hun fikk så beskjed om å sette seg inn i en lastebil som stod der. De to søstrene hennes kom for å se hva som foregikk, og de ble også dyttet inn i lastebilen. Akkurat da kom faren deres hjem. Offiseren beordret ham inn i lastebilen. Da de skulle til å kjøre, kom en bror som bodde i nærheten, bort til bilen og spurte hva som stod på. Han ble også tatt og tvunget inn i bilen.

De ble kjørt til fengselet, hvor søstrene ble ført til kvinneavdelingen. Den ene kvelden etter den andre prøvde offiserene å voldta disse unge søstrene, men søstrene klynget seg til hverandre, gråt og bad høyt. Måten de reagerte på, gjorde det vanskelig for mennene å gjennomføre sitt onde forsett, og søstrene ble ikke voldtatt.

Brødrene i provinsen Malanje ble også hardt prøvd. Den 74 år gamle José António Bartolomeau ble mishandlet til døde. Domingas António ble slått gjentatte ganger etter at hun var blitt arrestert, og ble så svak som følge av det at hun døde under et malariaanfall. Manuel Ribeiro skrev et brev til familien sin fra fengselet, og derfor ble han forgiftet, slik at han døde.

Uken etter at forbudet hadde trådt i kraft, ble det holdt et møte med de eldste fra alle menighetene i Luanda. De fikk bibelsk oppmuntring og veiledning angående sin framtidige virksomhet, og dette formidlet de videre til menighetene. De ble enda mer besluttsomme da de tenkte over årsteksten  for 1978, som var hentet fra Jeremia 1: 19, hvor det står: «De vil ikke få overtaket over deg, for ’jeg [Jehova] er med deg . . . for å utfri deg’.»

Brødrene henvender seg til myndighetene

Den 21. mars 1978 sendte de tre brødrene som satt i ledelsen i Foreningen Jehovas vitner i Angola, en anmodning til MPLAs politiske kontor hvor de bad om at lovbrudd skulle behandles for domstolene, og at det måtte bli slutt på ulovlige fengslinger av Jehovas vitner. Det ble sendt kopi av dette brevet til republikkens president og statsministeren og også til forsvarsministeren, justisministeren, utdanningsministeren og kulturministeren. Det kom ikke noe svar.

I tråd med apostelen Paulus’ eksempel ble det så rettet en anmodning til landets høyeste myndighet. (Apg. 25: 11) Dette brevet, som avdelingskontoret i Portugal sendte, bad på en respektfull måte presidenten for Folkerepublikken Angola om å vurdere Jehovas vitners vandel og om å la dem få forklare seg for myndighetene. Brevet bad om at domstolene undersøkte kjensgjerningene i forbindelse med hvert arrestert vitne. Denne gangen fikk avdelingskontoret i Portugal et svar, som gikk ut på at man skulle undersøke saken.

Deres besluttsomhet gjør dypt inntrykk

Fordi det fortsatt var borgerkrig i Angola, var det ikke så mange utlendinger som kom på besøk. Men i 1979 fikk landsutvalget i Angola høre at Albert Olih, en tilsynsmann fra avdelingskontoret i Nigeria, skulle komme i august. Så glade brødrene ble!

Bror Olih sa: «For meg var det som å være i en militærbrakke en hel uke. Hvor du enn så, var det væpnede soldater.» Skyteepisoder ute på gaten holdt ham våken om natten.

De angolanske vitnene hadde opplevd raske forandringer  i årene som hadde gått. Fra 1973, da landet fortsatt var under kolonistyre, og fram til 1976 hadde tallet på forkynnere økt med 266 prosent. Da så forfølgelsen ble intensivert i 1977 og arbeidet ble forbudt i 1978, hadde veksten stagnert. Mange av vitnene i landet hadde vært døpt i forholdsvis kort tid; bare i 1975 var 1000 blitt døpt. Det var 31 menigheter, men mange av dem hadde ingen eldste. Uten åndelige hyrder som kunne føre kjærlig tilsyn, hendte det at det oppstod alvorlige problemer og tilfeller av moralsk urenhet som det ikke ble gjort noe med. Det var også hele menigheter — for eksempel Malanje, Waku Kungo og Ndalatando — som befant seg i fangeleirer.

Da bror Olih kom, fikk han en omfattende liste over spørsmål som trengte å bli drøftet. De tok for seg hvordan de afrikanske brødrene kunne utføre sitt gudgitte forkynnelsesoppdrag under de rådende forhold. De snakket om hvordan de kunne skaffe litteratur til tross for at det var vanskelig å få tak i papir, og de tok opp behovet for mer litteratur på landets afrikanske språk. Men det ville selvfølgelig ta tid å finne og lære opp noen som kunne bli gode oversettere.

Problemer i menighetene ble også viet oppmerksomhet. Bror Olih la vekt på at alle, også de eldste, må leve etter Bibelens normer. Ingen kunne mene at de ikke trengte veiledning. Han besvarte spørsmål om hvilke kvalifikasjoner en må ha for å bli døpt, om registrering av ekteskap og om kretstilsynsmennenes besøk i menighetene. De angolanske brødrene var glad for at Selskapet hadde sørget for at de fikk bibelsk veiledning gjennom denne erfarne broren.

Under bror Olihs besøk ble det holdt et møte med de eldste fra Luanda og dem som kunne komme fra andre steder. De begynte å komme kl. 10 om formiddagen, én og én, så ikke utenforstående skulle bli oppmerksom på  møtestedet. Men før møtet begynte kl. 19, hadde de byttet møtested to ganger fordi det virket som om de ble holdt under oppsikt. Da bror Olih kom til det tredje stedet, fant han 47 eldste som satt og ventet på ham ute på gårdsplassen. Han overbrakte hilsener fra Betel-familien i Nigeria, og alle «applauderte» ved å vinke lydløst med hendene. Han holdt en bibelsk tale på en time om eldsteordningen, hvor han la vekt på at det var behov for flere eldste i den kristne menighet, og gjorde rede for de pliktene de eldste har. Etter talen stilte brødrene spørsmål i to timer, til de måtte gå for å komme seg trygt hjem før portforbudet.

Hva syntes bror Olih om den uken han hadde vært sammen med de angolanske brødrene? «Jeg må si at jeg fikk  mye igjen for det. Det var til stor oppmuntring for meg å se at brødrene og søstrene var så fast bestemt på å tjene Jehova til tross for de vanskelighetene de møtte. Jeg drog fra Angola med bønner i mitt hjerte og tårer i øynene på grunn av disse brødrene som, enda de lider, smiler på grunn av det strålende håpet de har.»

Et nytt besøk

Året etter bror Olihs besøk sendte det styrende råd Albert Olugbebi, som også var fra avdelingskontoret i Nigeria, til brødrene i Angola. Han anbefalte dem å gjennomgå deler av pionertjenesteskolens pensum med de 50 alminnelige pionerene. Han oppfordret dem også til å prøve å holde små kretsstevner hver sjette måned.

Under bror Olugbebis besøk ble det holdt tre møter med grupper av eldste og også med brødre som hadde ansvar i menigheter hvor det ikke var noen eldste. Det var 102 til stede. De fikk bibelsk veiledning om hvor viktig det er at de eldste holder fast ved bibelske prinsipper og ikke rår som herrer over hjorden, men blir eksempler for den. (1. Pet. 5: 3) De fikk svar på spørsmålene sine om hvordan man skulle gå fram når noen skulle anbefales som eldste i en menighet hvor det ikke var noen eldste fra før av.

En av dem som var på dette møtet, var Silvestre Simão, som allerede hadde fått sin tro prøvd i løpet av de nesten  fire årene han hadde sittet i fengsel og arbeidsleir. Etter at han hadde tjent som eldste i flere år, var han blitt betrodd større ansvar som kretstilsynsmann da de europeiske brødrene var blitt tvunget til å reise fra Angola i midten av 70-årene. Nå som det skulle holdes kretsstevner hver sjette måned, var det behov for en områdetilsynsmann. Bror Simão påtok seg dette nye oppdraget, enda han hadde seks barn som skulle oppdras og forsørges. Han har ivaretatt oppgaven på en eksemplarisk måte i 20 år nå. Han er også medlem av utvalget ved avdelingskontoret.

Da bror Olugbebi skulle til å reise derfra, meldte han om en hyggelig utvikling: Selv om Jehovas vitner fremdeles måtte være forsiktige når de skulle holde møter og forkynne, virket det som om den ondsinnete forfølgelsen av dem som var i vernepliktig alder, avtok. Det var riktignok fortsatt mellom 150 og 200 brødre som satt i fengsel eller arbeidsleir, men i mars 1982 hadde tallet sunket til 30.

En utfordring å få distribuert den åndelige føden

I hele den tiden forbudet varte, prioriterte man høyt det å få åndelig føde regelmessig ut til brødrene. Dette innebar ofte en betydelig risiko.

For det første var det vanskelig å få tak i papir til stensilering av Vakttårnet. En måtte ha offentlig godkjenning for å kjøpe papir. På grunn av papirmangel fikk brødrene en tid bare laget mellom 800 og 1000 eksemplarer av studieartiklene, enda det var over 3000 forkynnere i landet. Ved å bruke  små stensilmaskiner klarte de likevel å lage små, uinnbundne bøker, for eksempel Den sannhet som fører til evig liv.

Med stor risiko påtok Fernando Figueiredo og Francisco João Manuel seg å mangfoldiggjøre litteratur. Disse energiske brødrene fant nye steder hvor dette arbeidet kunne foregå i større omfang. Det hendte de måtte bytte sted av hensyn til sikkerheten. Noen steder stod stensilmaskinen i et lydtett rom hvor det verken var vinduer eller ventilasjon, noe som gjorde at arbeidsforholdene ble svært vanskelige. I et rom ved siden av arbeidet andre frivillige med å kontrollere og stifte sammen bladene. De måtte bli ferdige med å sortere, stifte og pakke bladene slik at de kunne distribueres samme natt. Alle spor etter arbeidet måtte fjernes for at ikke noe skulle vekke oppmerksomhet. Etter hvert som produksjonen økte, ble to stensilmaskiner brukt samtidig ute på «kjøkkenet», der hvor det ble laget litteratur med åndelig mat. En gruppe brødre arbeidet daglig med å skrive stensiler, korrekturlese, stensilere, kontrollere, stifte og dele ut bladene til menighetene.

For at menighetene utenfor Luanda skulle få litteratur, måtte noen fungere som kurerer. Det var en farlig oppgave. En som var kurer, forteller: «Noen måneder etter at forbudet offisielt var blitt innført, drog jeg til provinsen Benguela i forbindelse med arbeidet mitt. Selskapets lokale kontor hadde gitt meg visse ting jeg skulle levere til menighetene i Lobito og Benguela. Jeg kjente ingen av brødrene i disse byene. Det eneste jeg hadde å holde meg til da jeg skulle kontakte dem, var et telefonnummer til en av de eldste i Benguela. Av sikkerhetsmessige grunner skulle jeg bare bruke kodenavnet ’Jesajas familie’ for å gi til kjenne hvem jeg var.

Da jeg kom til Benguela, virket det som om alt gikk helt fint. På flyplassen var det vanlig at man ble ransaket, men jeg ble det ikke, på grunn av den type arbeid jeg hadde.  Den pakken jeg hadde med meg, kom fram intakt. Med en gang jeg kom til byen, ringte jeg til brødrene for at de skulle komme og hente pakken. Den broren jeg snakket med, sa at han ikke var bra, men han lovte å sende en annen til hotellet for å hente pakken. Jeg var på hotellet i fire dager, men av en eller annen uforklarlig grunn var det ingen som kom for å hente pakken, enda jeg ringte til broren hver dag.

Den dagen jeg skulle reise igjen, hadde jeg ikke noe annet valg enn å ta med meg pakken tilbake til Luanda. Da jeg kom på flyplassen, insisterte lederen for gruppen min på at alle som tilhørte gruppen, skulle ransakes og også bagasjen deres for at man derved skulle statuere et eksempel for andre reisende. Jeg så bare to muligheter: (1) kaste pakken i søppeldunken eller (2) beholde pakken og bli arrestert.

Etter at jeg hadde bedt til Jehova, kom jeg til å tenke på Ordspråkene 29: 25, hvor det står: ’Å skjelve for mennesker, det legger en snare, men den som setter sin lit til Jehova, blir beskyttet.’ Jeg bestemte meg for å kaste meg ut i det, siden det ville være et stort sløseri å kaste bort så mye åndelig føde.

Jeg stilte meg bakerst i køen for at det ikke skulle bli så stort oppstyr når politiet fant litteraturen og bladene. Det var to personer igjen som skulle ransakes, da jeg hørte noen si: ’Det er en mann her som gjerne skulle komme i kontakt med en som tilhører gruppen fra Luanda, angående en pakke.’ Da jeg fikk høre dette, sa jeg til meg selv: ’Jehova har hørt min bønn. Jeg er vitne til oppfyllelsen av Jesaja 59: 1: «Jehovas hånd er ikke blitt for kort til å frelse»’, og jeg skyndte meg ut. Da jeg kom bort til broren, hadde jeg bare tid til å si ’Jesajas familie’. Han svarte og tok imot pakken. Jeg måtte forte meg tilbake, for flyet skulle til å lette, så jeg hadde ikke engang tid til å snakke med broren. Ja, Jehova er ’vår frelse i trengselstiden’.» — Jes. 33: 2.

 Omsorg for hjorden til tross for fare

Krig — rytteren på den ildfargede hesten i Åpenbaringen — fortsatte å ødelegge mange angolaneres liv. (Åp. 6: 4) Byer og fabrikker ble bombet, veier ble minelagt, broer ble sprengt med dynamitt, vannforsyninger ble sabotert, og landsbyer ble angrepet. Massakrering av sivile ble noe helt dagligdags. Avlinger ble ødelagt, og bønder flyktet til byene. Krigsflyktninger strømmet til Luanda. Matrasjonering og svartebørshandel gjorde det til en utfordring å overleve. Men det kjærlige samarbeidet blant Jehovas vitner bidrog til at mange klarte å overleve under forhold som ellers virket helt håpløse.

I denne farlige tiden satte Rui Gonçalves, Hélder Silva og andre livet på spill for å besøke menigheter rundt omkring i landet. Bror Gonçalves skrev om hvordan disse besøkene måtte organiseres: «I mai 1982 var det første gangen byen Tombua fikk besøk av en kretstilsynsmann. De 35 brødrene begynte å komme til møtestedet med nøye planlagte intervaller fra og med kl. 10 den dagen. De ventet i taushet. ODP [Organisasjonen for folkets forsvar] førte kontroll med alle bevegelser i byen. Jeg kom i ly av mørket, elleve timer senere, kl. 21. Tretti minutter senere begynte møtet, og det varte til kl. 4.40 neste morgen.»

De fleste av kretstilsynsmennene var familiefedre. Men de gjorde sitt beste for å ivareta menighetenes åndelige interesser. En av brødrene, som nå er medlem av utvalget ved avdelingskontoret, sa om hva et vanlig besøk i en menighet innebar: «Hver menighet skulle få besøk i én uke. Men besøkene begynte om mandagen, ikke om tirsdagen. Det var fordi det ikke var mulig for hele menigheten å komme sammen. Det var hver bokstudiegruppe som fikk besøk. I store menigheter kunne det være at kretstilsynsmannen besøkte  flere grupper på én kveld. Møtetidene var slik at han kunne gå rett fra den ene gruppen til den neste. Han gjentok programmet, for at alle gruppene skulle få høre det. Så det kunne være at han holdt talene sine mellom 7 og 21 ganger i løpet av uken. Uken var krevende, med fullt program, men brødrene stod på og var til oppmuntring for menighetene.»

Rui Gonçalves husker godt en gruoppvekkende tur til byen Cubal i januar 1983. Det var så vidt han slapp fra den med livet i behold. Han forteller: «Den eneste måten å komme til denne menigheten på var å reise med militær eskorte som beskyttelse. Etter at de militære hadde undersøkt situasjonen nøye, gav de de 35 kjøretøyene tillatelse til å begynne reisen. Vi kjørte i bror Godinhos bil, som var den tredje i en kolonne på seks kjøretøyer. Etter at vi hadde kjørt i bare to timer, var det noen geriljasoldater som fyrte av en rakett, og den ødela den første militære lastebilen. Like etterpå kom det en rakett til, som ødela den neste bilen. To bomber traff bilen vår, men eksploderte ikke. Mens bilen fortsatt var i fart, ropte bror Godinho at alle måtte hoppe ut. Mens jeg krøp av gårde for å søke dekning i buskene, ble jeg truffet av en kule som ødela mye av det venstre øret mitt, og jeg besvimte.»

Før han besvimte, så han tre geriljasoldater løpe etter de andre brødrene, men brødrene klarte å komme seg unna, inn i jungelen. Bror Gonçalves sier videre: «Da jeg våknet, hadde jeg fullt av blod over hele hodet. Flere timer senere  krekte jeg meg tilbake til veien. En militær enhet fant meg, gav meg førstehjelp og tok meg med til sykehuset i Benguela.» Senere fikk han vite at alle bilene i kolonnen var blitt brent eller var blitt ødelagt på andre måter. Tolv personer i disse bilene var døde, og elleve andre var blitt alvorlig såret av kuler. De brødrene som reiste sammen med bror Gonçalves, var de eneste som ikke var blitt truffet av kuler. Og selv om bror Gonçalves hadde mistet mesteparten av det ene øret og noen personlige eiendeler, avslutter han med å si: «Vi takket Jehova av hele vårt hjerte.»

Livgivende vann deles med andre

I en tid da de fleste angolanere bare tenkte på å overleve, var Jehovas vitner ivrige etter å forkynne et «godt budskap om noe bedre» i hele dette store distriktet. (Jes. 52: 7) Hvordan gikk de fram?

En pioner i Luanda forteller at han, hans kone og hans lille datter pleide å gå ut i tjenesten sammen. Etter at de hadde hilst på beboeren, bad de om et glass vann til datteren. Hvis hun fikk vann, sa de til beboeren at de visste om et slags vann som var enda bedre enn det kalde vannet som han eller hun hadde vært så vennlig å gi datteren deres. De som var nysgjerrige, spurte gjerne: «Hva slags vann er det?» Da beskrev familien de velsignelsene som Guds rike skal bringe, og håpet om evig liv. — Joh. 4: 7—15.

Når forkynnerne var ute i tjenesten, hadde de ikke med seg veske med bibel og litteratur. Men hvis beboeren hadde en bibel og ville lese om disse tingene, brukte de hans eller hennes bibel for å fortsette samtalen. Når de fant interesse, gikk de tilbake. Ved å bruke slike forsiktige framgangsmåter som denne klarte forkynnerne å finne interesserte mennesker, og menighetene ble velsignet med jevn økning.

 En Guds mann

Det gode budskap nådde også ut til fjerne steder. Bror Tchande Cuituna brakte det ut til Gambos-området nær grensen til Namibia. Første gang han fikk høre budskapet om Riket, befant han seg i det som da var Rhodesia. Etter at han hadde arbeidet en tid i gruvene i Sør-Afrika, drog han hjem igjen og konsentrerte seg om kvegavl. Han reiste regelmessig til Sør-Afrika for å skaffe seg noen av Vakttårnets publikasjoner, og på en av disse turene, i 1961, ble han døpt. I tiden etterpå var han ivrig opptatt med å gjøre det gode budskap kjent for andre som tilhørte hans folkegruppe.

Han pleide å laste vognen sin med vann, mat og bibelsk litteratur og så forkynne fra quimbo til quimbo (fra den ene lille landsbyen til den neste) i to—tre måneder om gangen. Da vognen hans gikk i stykker, fortsatte han reisen ved å ri på den oksen han hadde. Selv i en alder av 70 år kunne han gå over 20 mil til fots sammen med andre forkynnere.

Tchande Cuituna fikk etter hvert store kvegflokker som streifet omkring på slettene. I det patriarkalske samfunnet her var det han som ble anerkjent som overhode. Dagens aktiviteter begynte med klokkekiming for at alle skulle samles og høre ham drøfte et skriftsted på det lokale språket. På møtedagene fikk den velkjente lyden av gongongen omkring 100 mennesker til å samle seg for å få åndelig undervisning.

Tchande Cuituna ble kjent som Guds mann i hele Gambos-området. Ved at han levde etter det han lærte gjennom sitt personlige bibelstudium og de verdifulle publikasjonene fra «den tro og kloke slave», ble han et godt eksempel for andre. For å nå så mange mennesker som mulig oversatte han brosjyren «Dette gode budskap om riket» til nyaneka og kwanyama.

Kontoret i Luanda fikk vite om bror Cuitunas virksomhet  ut fra de felttjenesterapportene han sendte inn fra tid til annen via brødrene i Windhoek i Namibia. For at bror Cuituna skulle få nærere kontakt med andre Jehovas vitner, sendte kontoret i Luanda i 1979 en kretstilsynsmann, Hélder Silva, til ham. Bror Silva husker godt denne reisen.

Han skriver: «Vi kjørte til Chiange, en strekning på godt og vel 15 mil. Derfra gikk vi de resterende sju milene til fots. Et forferdelig plaskregn som varte i seks timer, gjorde det nesten umulig å fortsette. Noen ganger gikk vi i vann opp til knærne, men vi kunne ikke stoppe opp, for det var mange farlige villdyr i området. På grunn av gjørmen syntes vi det var lettere å gå barbent, mens vi bar sakene våre på en stokk over skulderen. Til slutt kom vi fram til Liokafela-området og quimboen (landsbyen) Cuituna, som var målet for reisen. Vi var sultne og helt utmattet, så kvinnene gav oss surmelk, den lokale maisdrikken bulunga (kissangua), kakao og en maispuré som kalles ihita (pirão de massango). Etter at vi hadde fått hvilt og varmet oss ved et bål, var vi klar til å ta fatt på det vi var kommet for.» Dette besøket førte til at det ble tatt et fint skritt framover i den organiserte forkynnelsen av det gode budskap i Gambos-området.

I august 1986 ble 18 nye brødre og søstre døpt i elven Cauculuvar, og ingen som var der, kommer til å glemme denne dåpen. Dette var første gang noen ble døpt i Gambos-området siden budskapet om Riket var blitt introdusert her  40 år tidligere. De pionerene som hadde kommet for å delta i arbeidet i dette området, strålte av glede. Ord kan ikke beskrive den lykke bror Cuituna følte da han var vitne til dåpen. Hoppende glad sa han: «Jeg føler meg som kong David gjorde da han fulgte Jehovas ark.» (2. Sam. 6: 11—15) Bror Cuituna tjener fremdeles som alminnelig pioner.

Arbeidet i Sør-Angola

I 1975 fikk den 18 år gamle Tymoly, en høy kvinne fra Huíla-området i Sør-Angola, høre om sannheten gjennom en pioner som het José Tiakatandela. Tymoly var glad for å høre Bibelens budskap, men foreldrene hennes motarbeidet henne kraftig. Hun måtte gå uten mat i flere dager om gangen, og de slo henne og kastet til slutt stein på henne. Siden livet hennes var i fare, gikk hun til Lubango, seks mil unna. Der kom hun seg på menighetsmøtene. Hun gjennomgikk menighetens lese- og skrivekurs, og dermed lærte hun såpass at hun kunne melde seg inn på den teokratiske tjenesteskolen. Hun ble døpt i 1981. Hun lærte seg også å sy, så hun kunne skaffe seg et levebrød, og hun lager enkle klær til seg selv. Tre menn og fire kvinner fra samme etniske gruppe som henne ble døpt i 1980 etter at de hadde hørt budskapet om Riket i 1978.

I 1983 bestemte José Maria Muvindi fra Lubango seg for å være hjelpepioner i tre måneder. Han drog sørover og forkynte i landdistriktene rundt byene Jau og Gambos. Han reiste også til provinsen Namibe, hvor han forkynte det gode budskap blant mukubaiene, den største stammen i dette området. Det store behovet i disse distriktene fikk ham til å bli alminnelig pioner. Siden kom det også andre pionerer dit.

Da bror Muvindi forkynte i dette området, var det mange der som Bibelens sannheter gjorde inntrykk på. De  begynte å foreta nødvendige forandringer i sitt liv. For å tjene Jehova på en måte som han godkjente, måtte de slutte med slike ubibelske ting som polygami, umoral, drukkenskap og handlinger som er et utslag av overtro. De begynte å ha på seg mer enn bare det tradisjonelle lendekledet, som kalles tchinkuani. En jevn strøm av par begynte å dra til Lubango for å bli lovformelig gift. For noen av dem var det første gang i sitt liv de drog utenfor landsbyen! Et offentlig registreringskontor i Chiange som hadde vært stengt i ti år, ble åpnet igjen fordi det plutselig kom så mange fra Gambos-området som ville ha fødselsattest og identifikasjonskort for å kunne registrere sitt ekteskap.

Bror Muvindi døde dessverre av hepatitt i 1986, men hans nidkjære tjeneste bar god frukt. Den innsats som han og andre gjorde i dette området, førte til at mange fikk høre budskapet. I dag er det ni menigheter og ti grupper (som ikke er blitt menigheter ennå) som fremmer den sanne tilbedelse i dette området.

Under strengere oppsyn igjen

I 1984 ble det opprettet et borgervern (BPV) som førte til at våre brødre igjen ble utsatt for et kraftig press. BPV så det som sin oppgave å garantere at de som ikke var med i revolusjonsprosessen, ble nøye overvåket. Hvordan gjennomførte BPV sitt forsett? Domingos Mateus, som var kretstilsynsmann den gangen, husker godt det, og han sier: «På hvert gatehjørne i Luanda kunne du se en som tilhørte borgervernet; han var lett gjenkjennelig fordi han hadde et blått armbind med bokstavene BPV. Han hadde myndighet til å ransake alle som gikk forbi. Det ble stadig vanskeligere for brødrene å ta med seg publikasjoner til møtene. I desember 1985 var det i alt 800 borgerverngrupper i Luanda, slik at det ble umulig å holde menighetsmøter.

 På plassen ex-Largo Serpa Pinto stod det en gruppe på rundt 40 mann fra borgervernet som holdt hele området under oppsikt. Sammen med dem var det noen fra en frigjøringshær, en gruppe som var væpnet med maskingeværer. Det var vanlig å høre dem skyte når de løp etter noen eller de ville stoppe noen de skulle forhøre.

En menighet planla å holde et stort møte hjemme hos en bror. Like før programmet skulle begynne, skjønte vi at en som tilhørte BPV, holdt øye med brødrene da de gikk inn, og skrev opp navnene deres i en notatbok. Til tross for denne faren klarte den broren som bodde der, å bevare fatningen. Han fikk en idé. Han gikk stille bortover mot mannen, og da han var kommet rett bak ham, begynte han å rope: ’Naboer! Stopp tyven! Stopp tyven!’

Mannen ble helt overrumplet, løp av gårde og slapp alt han hadde i hendene. Da naboene kom ut av leilighetene sine og andre lente seg ut av vinduene for å se hva som foregikk, gikk broren inn og sa til den eldste som skulle lede møtet: ’Bror, du kan begynne møtet nå; situasjonen er under kontroll.’ Alle møtene som skulle holdes der den uken besøket varte, forløp uten flere problemer eller forstyrrelser.»

«Melken er spilt»

Det ble stadig vanskeligere for Jehovas vitner å holde kontakten med sine kristne brødre i utlandet. Men António Alberto, som arbeidet for et utenlandsk oljeselskap, tok med seg viktig post til og fra brødrene i Angola og avdelingskontoret i Portugal.

En dag i 1987 beslagla imidlertid politiet på flyplassen en pakke som inneholdt korrespondanse angående kretstilsynsmenns besøk og annet følsomt materiale. Bror Alberto ble helt fortvilt. I tolvtiden gikk han hjem til familien, for han var sikker på at han snart kom til å bli arrestert. Han ringte  den broren som hadde tilsyn med disse sakene, og sa bare: «Bestefar, melken er spilt.»

Etterpå gikk bror Alberto modig hjem til den mannen som hadde ansvaret for politiets sikkerhetsrutiner på flyplassen. Broren forklarte at han under kolonistyret hadde sittet i fengsel sammen med noen unge portugisere, at de beholdt kontakten pr. brev, og at en pakke med brevene deres var blitt beslaglagt på flyplassen. Sikkerhetssjefen gav ham da et kort som han skulle vise til den mannen som hadde beslaglagt pakken, og be om at den ble levert på hans kontor. Da broren viste dette kortet til mannen på flyplassen, ble mannen urolig. Han kunne ikke levere brevene til sikkerhetssjefen — de var blitt brent! Til bror Albertos store lettelse var ingen skade skjedd.

Fast bestemt på å vandre på Jehovas veier

Krigen gjorde at Jehovas vitner igjen ble utsatt for press fra andre som ville at de skulle bryte sin kristne nøytralitet. I februar 1984 ble 13 unge menn arrestert fordi de nektet å gripe til våpen. Bare tre av dem var døpte vitner, mens de andre var udøpte forkynnere og slike som det ble ledet bibelstudier med. Til tross for trusler og mishandling vaklet de ikke i sin beslutning om å vandre på Jehovas veier. (Jes. 2: 3, 4) Da de skulle overføres til Luanda med fly, styrtet dessverre flyet like etter avgang, og alle om bord omkom.

I april 1985 nektet en gruppe på ni — som bestod av døpte vitner, udøpte forkynnere og interesserte — å bryte sin nøytralitet. (Joh. 17: 16) De ble sendt med tog og så med helikopter til et område hvor det pågikk harde kamper. Soldatene prøvde å tvinge dem til å bli med og kjempe, og da Manual Morais de Lima nektet, ble han skutt. En annen bror ble truffet av et prosjektil som såret ham kraftig i benet, så han ble tatt ut av kampsonen og sendt på sykehus. Det ble  sagt til to av brødrene: «De helikoptrene som dere kom med, tilhører ikke Jehova», så den eneste måten de kunne komme seg bort på, var å gå — 20 mil gjennom et område hvor det var geriljatropper og ville dyr. Da de kom fram til Luanda, ble de fengslet igjen! Likevel var de fortsatt overbevist om at den beste måten å leve på var å la seg lede av kjærlighet til Jehova Gud og sin neste. — Luk. 10: 25—28.

I et annet tilfelle ble fire Jehovas vitner sendt til en militærleir langt unna, lengst sør i Angola. Soldatene var sikker på at den intense krigføringen ville tvinge vitnene til å beskytte seg selv med våpen. Men det gikk ikke akkurat slik. Miguel Quiambata forteller at noen offiserer ble så imponert over disse mennenes standhaftighet at de gav dem bevegelsesfrihet i området, for de skjønte at de ikke var farlige. Brødrene brukte denne friheten til å lære andre om hva Jehova har gjort for at det skal bli mulig å oppnå evig liv ved hjelp av hans Sønn, Jesus Kristus. Da de i 1987 feiret minnet om Kristi død, var det 47 til stede, og snart var det 58 som kom på møtene.

I 1990 var det fremdeles omkring 300 Jehovas vitner som satt i fengsel på grunn av sin kristne nøytralitet. Noen av dem hadde sonet flere dommer etter hverandre som hver lød på over fem år. Andre hadde sittet inne i fire år uten at deres sak var kommet opp for retten. Til og med etter at det var blitt gitt amnesti, måtte en del av brødrene bli sittende  i fengsel, fordi noen fengselsmyndigheter lot være å fortelle dem om amnestiet. I andre tilfeller var noen trege med å løslate dem, fordi vitnene ble betraktet som de beste arbeiderne og kunne betros jobber utenfor fengselet uten at man behøvde å være redd for at de skulle rømme. Og amnestiet var heller ikke til hinder for at to Jehovas vitner til ble arrestert og henrettet i 1994.

En tid senere gikk en pionersøster og delte ut Rikets budskap nr. 35 da hun traff en tidligere militær som sa at han hadde vært til stede ved henrettelsen av tre Jehovas vitner som hadde nektet å gå i krig. Da søsteren spurte ham om han trodde at verden ville bli et bedre sted hvis alle var Jehovas vitner, sa han at hvis de klarer å se døden i øynene fordi de ikke vil drepe sin neste, da ville det helt sikkert bli fred i verden om alle var Jehovas vitner. Han ville ha brosjyren Hva krever Gud av oss?, tok imot tilbudet om et bibelstudium og begynte å gå på menighetsmøtene.

Livets vann fortsetter å strømme

Jehova gav profeten Esekiel et syn av livets vann, som rant ut fra Guds store åndelige tempel. Det rant under og forbi hindringer, gjennom kupert terreng og førte til at alt ble levende der hvor det tidligere hadde vært et miljø som førte til død. (Esek. 47: 1—9) I dag har sannhetens livgivende vann, trass i hindringer, rent inn i over 230 land, deriblant Angola.

Noen ganger har hindringene virket enorme, men livets vann fra Gud har funnet en vei forbi dem. I 1980-årene var det så streng sensur at kontoret i Luanda bare en sjelden gang fikk meldinger fra utlandet, via kurer. Men bibelsk litteratur som inneholdt styrkende sannheter, fant en vei over grensen mellom Angola og Namibia, som det var forholdsvis lett å krysse. På denne måten fikk brødrene skaffet  seg publikasjoner på portugisisk og afrikanske språk. Denne ordningen fungerte i dette området i flere år.

Det kom hjelp fra mange kanter. Folk fra forskjellige yrkesgrupper hjalp brødrene med å skaffe bibler. Til og med militært personell, som i noen tilfeller hadde slektninger som var Jehovas vitner, tok store risikoer for å komme brødrene i Angola til unnsetning. En rekke forsendelser med kontorrekvisita, deriblant en verdifull stensilmaskin, ble sendt i navnet til innflytelsesrike personer. Én slik mann valgte senere å begynne å tjene sammen med Jehovas folk under ledelse av hans «Fredsfyrste». — Jes. 9: 6.

I 1984 flyttet Thierry Duthoit og hans kone, Manuela, fra Zaïre (nå Den demokratiske republikken Kongo) til Angola. Brødrene ble veldig glad i dem. Bror Duthoit var høy og ble ofte tatt for å være russer. Det var en fordel, for de som hadde regjeringsmakten på den tiden, gav de mange russerne i Angola full bevegelsesfrihet.

Denne feiltagelsen ble utnyttet for at dette krigsherjede landet skulle få inn litteratur som handlet om hvordan Jehova Gud ved hjelp av det messianske rike skal innføre sann fred overalt, like til jordens ender. (Sal. 72: 7, 8) Bror Duthoit knyttet en rekke forretningsforbindelser med flygere som gikk med på å frakte kartonger med bibelsk litteratur inn i landet. Bror Duthoit hentet så disse kartongene på flyplassen og leverte dem til brødrene. Han skaffet også sårt tiltrengte medisiner til brødre som var syke.

Gjennom bror Duthoit kom ansvarlige brødre i kontakt med Ilídio Silva, en forretningsmann som gav bort to stensilmaskiner. Det var vanskelig for brødrene å få tak i stensilmaskiner, for myndighetene førte opptegnelser over alle kontormaskiner i landet. Silva ble selv velsignet, for med tiden ble han en døpt tjener for Jehova.

 Med elektroniske maskiner ble det mulig å framstille en 20-siders utgave av Vakttårnet. Det betydde at angolanerne nå fikk viktige biartikler som de før hadde gått glipp av. Det tok ikke lang tid før hvert nummer ble distribuert i et gjennomsnittlig antall av 10 000. Gransk Skriftene daglig ble også framstilt, og det satte brødrene stor pris på. Portugal sendte utvalgt stoff fra «Hele Skriften er inspirert av Gud og nyttig» for at det skulle mangfoldiggjøres. Senere ble det mulig å få tilsendt dette stoffet i brosjyreform. Dette bidrog til å berike programmet på den teokratiske tjenesteskolen. Alt dette var virkelig åndelig oppbyggende.

Noe annet som viste at Jehova velsignet arbeidet i dette landet, var at det ble flere som lovpriste ham. Ved utgangen av tjenesteåret 1987 var det 8388 som rapporterte virksomhet som hans vitner, det vil si over 150 prosent flere enn da forbudet trådte i kraft i 1978. Antall menigheter økte også, fra 33 til 89. Selv om man var veldig forsiktig med å innby nyinteresserte til møtene, var møtedeltagelsen på cirka 150 prosent i forhold til tallet på forkynnere. Forkynnerne brukte gjennomsnittlig omkring 18 timer i felttjenesten hver måned, og tallet på hjemmebibelstudier kom helt opp i 23 665! Det var riktignok økonomiske problemer, og det var knapt med mat. Men den tilliten som våre brødre har til Jehovas løfter, gav dem pågangsmot. De var fast bestemt på å fortsette å ’tale Guds ord med frimodighet’. — Apg. 4: 31.

Spesiell opplæring for kretstilsynsmennene

De reisende tilsynsmennene, som hele tiden gav av seg selv til gagn for menighetene, trengte også oppmuntring. Så spente de ble da de fikk høre at de skulle få gjennomgå et spesielt seminar for reisende tilsynsmenn i Lisboa i Portugal i november 1988!

 Seminaret ble holdt på Betel, og de gledet seg storlig over å være sammen med den portugisiske Betel-familien hver dag. Luis Cardoso, en av dem som gjennomgikk seminaret, oppsummerer hvordan de følte det: «Dette var en helt spesiell tid for meg. Vi ble så varmt mottatt av Betel-familien i Portugal. Det virket som om brødrene ikke visste hva godt de skulle gjøre mot oss. Dette viste seg å bli 34 dager med et tettpakket, hyggelig program med mye læring for oss.»

Først reiste de to uker sammen med reisende tilsynsmenn i kretsene i Portugal for at de skulle se og lære. De to neste ukene gjennomgikk de seminaret. Det dreide seg spesielt om deres teokratiske virksomhet som reisende tilsynsmenn og forberedte dem til de Kurs i Rikets tjeneste som de skulle delta i som lærere. Uken etter overvar de et kurs i Rikets tjeneste som ble holdt for eldste og menighetstjenere i Portugal. Derved fikk brødrene fra Angola anledning til å se hvordan de reisende tilsynsmennene i Portugal underviste de portugisiske eldste i det de selv hadde lært på seminaret.

«Dette seminaret lærte meg hva det vil si å være flink til å studere,» sier bror Cardoso. «Jeg lærte å studere og foreta undersøkelser som aldri før. Ved sitt eksempel lærte brødrene oss hvordan vi skulle ta hensyn til konene våre, så vi kunne samarbeide godt. Det var en uforglemmelig tid, og prikken over i-en var at brødrene viste oss ’Skapelsens fotodrama’. Jeg hadde hørt så mye om det, og det var fantastisk å få se det med egne øyne.»

Denne undervisningen ble fulgt opp i oktober 1990, da Mário Nobre, en kretstilsynsmann fra Portugal, ble sendt til Angola for at han skulle arbeide sammen med de angolanske kretstilsynsmennene når de tjente menighetene i sitt hjemland. Han var der i to måneder for å gi brødrene opplæring, og hans vennlige, tålmodige væremåte ble satt stor pris på.

 Bror Nobre liker spesielt å fortelle den opplevelsen han hadde noen få dager etter at han hadde kommet til Angola: «Det var ordnet med at jeg skulle holde et offentlig foredrag i en menighet med 198 forkynnere. Jeg ble forbauset over at det var 487 som kom. Til min overraskelse bad den presiderende tilsynsmannen meg om å holde foredraget en gang til. Det var bare halve menigheten som hadde vært til stede! Jeg gikk selvfølgelig med på det, og denne gangen var det 461 til stede, slik at det samlede antallet kom opp i 948!»

Under oppholdet sitt lærte bror Nobre mye om brødrenes hverdag i Angola. Han oppdaget at gatene i Luanda var farlige på grunn av skyting, men han tilpasset seg fort situasjonen og konsentrerte seg om den usedvanlig store interessen folk viste for budskapet om Riket. Han sier om de stedene hvor han fikk overnatte: «Brødrene gav meg det beste de hadde. Alt vi hadde, var bare det aller nødvendigste, men det var tilstrekkelig.»

Alvorlig tørke

I begynnelsen av 1990 satte rytteren på den svarte hesten i Åpenbaringen — hungersnød — sitt preg på Sør-Angola, for da kom det en tre måneder lang alvorlig tørke, som i høy grad krevde sitt. (Åp. 6: 5, 6) Avlinger ble ødelagt. Det var stor nød. Ifølge en avis som kommer ut i Lisboa (Diário de Notícias), var det minst 10 000 som døde som følge av tørken.

Da avdelingskontoret i Portugal fikk høre om situasjonen, sendte brødrene straks to store containere gjennom noen brødre og noen forretningsmenn som viste interesse for Bibelens sannhet. Den ene containeren ble sendt til Benguela, den andre til Luanda.

Avdelingskontoret i Sør-Afrika fraktet 25 tonn nødhjelp gjennom Namibia med lastebil. Da brødrene kom til  Windhoek, bad de det angolanske konsulat om tillatelse til å kjøre inn i Angola for å levere hjelpesendingene til sine kristne brødre. Selv om tjenestemannen visste at Jehovas vitner ikke var juridisk anerkjent i hans land, utstedte han med glede de nødvendige papirene, slik at nødhjelpen kunne komme fram til dem som trengte den. Det ble til og med sørget for militær eskorte for at forsyningene skulle komme trygt fram.

Da lastebilen kom til den provisoriske broen ved elven Cunene, måtte brødrene flytte all lasten over på en mindre lastebil og så flytte den tilbake igjen da de hadde kommet trygt over på den andre siden. Etter å ha passert over 30 militære kontrollposter kom lastebilen fram til Lubango. Denne vellykkede turen banet veien for tre turer til med tonnevis av dyrebare hjelpeforsyninger.

Flávio Teixeira Quental, som var i Lubango da den første lastebilen kom, forteller: «Da vi så bilen komme i tretiden om ettermiddagen, følte vi stor glede og lettelse, men vi var også overrasket og litt engstelige. Hvor skulle vi oppbevare 25 tonn med litteratur, klær og mat? Vår Rikets sal hadde åpne vegger, og huset vårt var for lite til at det var plass til alle disse kassene. Vi fikk fort ordnet med at noen brødre holdt vakt ved Rikets sal døgnet rundt, og så plasserte vi alt sammen der.»

Alle forsyningene ble straks fordelt. Bror Quental sier videre: «Dette var i en tid med krig. . . . Den gangen hadde vi ofte bare ett blad til hele menigheten. Så takknemlige vi var mot Jehova, hans organisasjon og våre kjære brødre, som hadde risikert livet for brødre de ikke kjente engang! Dette fikk oss til å tenke på den slags kjærlighet som Jesus har vist menneskene ved å gi sitt menneskeliv til gagn for andre.» — Joh. 3: 16.

 I et takkebrev fra de eldste i Benguela stod det: «Sist helg var det full aktivitet her, for 32 frivillige holdt på med å fordele hjelpesendingene. Vi takker dem som var av et så godt hjerte at de ville sende oss denne gaven.» Til tross for hungersnøden var det ingen av brødrene som døde av sult.

Et løfte om menneskerettigheter

Den 31. mai 1991 ble det undertegnet en våpenhvileavtale mellom de rivaliserende gruppene i Angola, og dermed begynte en periode som var forholdsvis fredelig. Det ble vedtatt en ny grunnlov, som tok hensyn til menneskerettigheter og politiske rettigheter. Men den 16 år lange borgerkrigen hadde satt sitt tydelige preg på landet. Omkring 300 000  mennesker var blitt drept. Den forventede levealder for en mann var 43 år, mens den for en kvinne var 46 år. Arbeidsløsheten og inflasjonen ble større og større, og utdanningssystemet hadde raknet. Det var behov for rehabilitering på mange viktige områder. Ville dette innbefatte opphevelse av forbudet mot Jehovas vitners arbeid, som hadde vært forbudt siden 1978?

Den 22. oktober 1991 ble det rettet en anmodning til justisministeren om å få registrert den religiøse foreningen Jehovas vitner i Angola. Det ble også sendt ut en pressemelding for at denne anmodningen skulle bli offentlig kjent.

Allerede dagen etter hadde Jornal de Angola en artikkel hvor det blant annet stod: «Ifølge Jehovas vitners talsmann i Angola rår det optimisme med hensyn til å få foreningen registrert, og den mottagelsen som anmodningen har fått hos justisdepartementet i første omgang, var tilfredsstillende.» Artikkelen gav også en oversikt over Jehovas vitners historie i Angola og nevnte dessuten hvordan det hadde gått med dem i slike land som Portugal og Mosambik, hvor forbudene mot Jehovas vitners virksomhet var blitt opphevet.

For første gang fikk Jehovas vitner i Angola positiv medieomtale! Noen dager senere sa avisredaktøren at mange hadde ringt ham, til og med personer i innflytelsesrike stillinger, for å berømme ham for at han hadde trykt artikkelen.

 «En opplevelse jeg aldri kommer til å glemme»

Jehovas vitner hadde allerede begynt å komme sammen mer åpenlyst. Menigheter med 100 forkynnere rapporterte at det kom mellom 300 og 500 på møtene! Hvordan skulle vitnene, som fram til da hadde vært nødt til å møtes i små grupper i private hjem, klare å finne plass til så store folkemengder? Noen brødre satte opp et blikktak på gårdsplassen bak huset sitt, slik at det kunne holdes menighetsmøter på plassen der. Mange menigheter hadde ganske enkelt møtene sine under åpen himmel. Forkynnerne ble bedt om å innby bare personer som hadde kommet langt i sitt bibelstudium, til møtene og stevnene fordi det ikke var plass til alle de andre. Det var enormt behov for steder hvor de kunne komme sammen til møter.

Douglas Guest og Mário P. Oliveira ble sendt fra Portugal for at de skulle hjelpe brødrene med å vurdere det pågående arbeidet og framtidige behov. Under deres besøk ble det holdt spesielle møter med eldste og pionerer fra de 127 menighetene i Luanda. De fikk også mulighet til å treffe eldste fra 30 menigheter utenfor hovedstaden. Alle deler av landet var representert. For en oppmuntrende tid dette var!

Også for bror Guest var dette en rørende opplevelse. Han hadde samarbeidet nært med disse brødrene pr. brev i over 30 år. Han sier om dette besøket: «Det var bemerkelsesverdig at ingen klaget over sin lodd i livet. Det strålte en indre fred fra de smilende ansiktene deres, noe som viste at de var åndelig levende og sunne. Det eneste de snakket om, var mulighetene for å få utvidet forkynnelsesarbeidet i landet sitt. Det var en opplevelse jeg aldri kommer til å glemme.»

Juridisk anerkjent igjen

Den 10. april 1992 erklærte regjeringens offisielle avis, Diário da República, at Foreningen Jehovas vitner var  blitt juridisk anerkjent. Jehovas vitner var fast bestemt på at de fullt ut skulle utnytte de mulighetene som dette gav dem. Tallet på forkynnere nådde raskt et nytt høydepunkt — 18 911 forkynnere, det vil si 30 prosent flere enn gjennomsnittet året før. Det ble ledet 56 075 bibelstudier, gjennomsnittlig tre pr. forkynner, noe som tydet på at de hadde en rik høst i vente.

Avdelingskontoret i Sør-Afrika fikk nå beskjed om at de  kunne begynne å sende Vakttårnet og Våkn opp! og annen litteratur til Angola. To lastebiler ble kjøpt for å lette den lokale distribusjonen til menighetene. Så glade brødrene ble da de fikk 24 000 eksemplarer av Vakttårnet for 1. mai 1992 og 12 000 eksemplarer av Våkn opp! for 8. mai 1992! Snart hadde de også fått nok bøker som de kunne bruke når de ledet hjemmebibelstudier. Før dette hadde noen forkynnere lært seg utenat hvert spørsmål og svar i studiepublikasjonen for å lede studier.

Vanskelige tider — igjen!

Volden hadde ikke tatt helt slutt. Etter valgene i september 1992 ble landet igjen splittet på grunn av borgerkrig. Den 30. oktober brøt det ut intense kamper i fem store byer: Lubango, Benguela, Huambo, Lobito og særlig Luanda, hvor det ble meldt at 1000 mennesker ble drept de første dagene kampene varte.

Sykehusene ble fylt til trengsel. I gatene lå det døde mennesker. Epidemier spredte seg. I flere uker var det ingen strømforsyning og ikke mer mat og vann å få tak i. Tyveri og plyndring var det mye av. Mange sivile ble psykisk skadet av det de opplevde.

Flere Jehovas vitner i Luanda ble drept, og andre ble meldt savnet. Da meldinger om våre brødres vanskelige situasjon nådde fram til Portugal, sendte avdelingskontoret straks mat og medisiner.

I denne tiden da politiske fraksjoner sloss, la folk merke til at Jehovas vitner holdt seg strengt nøytrale. Noen uttalte seg positivt om at Jehovas vitner — som de eneste — ikke deltok i politikk og ikke tok parti i kampen om makten. Interesserte begynte å gå bort til Jehovas vitner på gaten for å be om et bibelstudium.

 Jehovas vitner var på sin side overbevist om at den situasjonen de var kommet opp i, var en oppfyllelse av bibelske profetier, og det gjorde at de fikk enda sterkere tillit til Guds rike. De var glad for at de akkurat på den tiden studerte boken Åpenbaringen — dens store klimaks er nær!, og særlig aktuelt syntes de det var å studere den delen av boken som handler om villdyrets aktiviteter nå i de siste dager.

Et brev fra det styrende råd

Kort tid etter at volden hadde brutt ut igjen, sendte det styrende råd et hjertevarmende brev til avdelingskontoret i Portugal hvor det ble gitt uttrykk for omtanke for brødrene i Angola. Brevet tok blant annet opp deres umiddelbare behov. Til slutt i brevet bad det styrende råd om at avdelingskontoret måtte overbringe brødrene i Angola deres kjærligste hilsener.

Da brødrene i Luanda fikk høre dette, gav de uttrykk for at de var oppriktig takknemlige mot Jehova for en slik kjærlig organisasjon som viser hans folk så stor omtanke i vanskelige tider. Denne kjærlige omtanken var særlig til trøst for familiene til de brødrene som mistet livet i denne tiden med mye vold.

Epokegjørende områdestevner

I januar 1993 hadde situasjonen i Luanda roet seg litt, og det ble mulig for mange forkynnere fra forskjellige deler av  landet å komme på områdestevnet «Lysbærere» i hovedstaden. Noen hadde gått langt for å komme dit. En søster fra provinsen Huambo gikk i sju dager sammen med de fire små barna sine, hvorav den eldste bare var seks år gammel. Hun var utslitt da hun kom fram, men gledet seg veldig til det åndelige festmåltidet de skulle få nyte.

Brødrene leide en paviljong som vanligvis blir brukt til varemesser, i to uker etter hverandre for å holde to stevner. Generatorer og høyttaleranlegg ble sendt fra Portugal. Selv om brødrene bare inviterte dem som regelmessig kom på møtene, ble paviljongen overfylt under begge stevnene. Alt i alt var det 24 491 til stede. Dette var første gang brødrene i Angola hadde kunnet glede seg over et fullt, tredagers områdestevneprogram, skuespillet innbefattet. Det var 629 nye Ordets tjenere som ble døpt på disse stevnene, og stevnedeltakerne frydet seg over å få brosjyren Du kan få leve evig på jorden! på kikongo, kimbundu og umbundu foruten brosjyren Bryr Gud seg virkelig om oss? på portugisisk.

Offentlige tjenestemenn merket seg godt den fine oppførselen til stevnedeltakerne. Kontrasten til det som ellers skjedde i Luanda, kunne neppe ha vært større. Den dagen det første stevnet begynte, brøt det ut voldshandlinger mot hjemvendte flyktninger i forskjellige bydeler. Mange ble drept, og flere hundre ble skadet. Folk plyndret i stor stil. Hus ble ødelagt, også husene til noen av brødrene. Disse nye voldshandlingene var som en mørk sky som fikk det åndelige lyset blant Jehovas folk til å tre enda tydeligere fram. — Jes. 60: 2.

Menigheter mister kontakten med kontoret

På grunn av disse kamphandlingene mistet de fleste menighetene i provinsene etter hvert kontakten med kontoret i Luanda. Motstandshæren opprettet sitt hovedkvarter i  Huambo i januar 1993, og intense kamper fulgte. Brødrene flyktet i samlet flokk ut i bushen, mens denne vakre byen ble så å si jevnet med jorden. I fire måneder var det absolutt ingenting å høre fra de elleve menighetene som hadde vært i denne byen. Til slutt, i april, ble det mottatt en kort melding: «Elleve menigheter i Huambo hadde 3505 til stede på minnehøytiden. Fram til nå har vi ikke hatt noe å sørge over.» Så godt det var å høre at ingen av brødrene var blitt drept!

I månedene og årene som fulgte, kom det fram flere meldinger fra forskjellige steder som viste at brødrene var trofaste og utholdende. En menighet meldte: «Den verste tiden var en periode på to måneder da kampene var så harde at ingen torde å gå ut på gaten om dagen. Brødrene samlet seg i kjelleren i en leiegård. Om natten gikk de ut for å finne vann de kunne koke, så de kunne ha noe å drikke dagen etter. Folk som prøvde å krysse gaten fra én bygning til en annen, ble ofte skutt av snikskyttere. Hvordan fikk brødrene skaffet seg mat? De skrapte sammen det de hadde av penger, og kjøpte ris av soldater til en ublu pris. Hver person fikk én kopp ris om dagen. Når de ikke fikk tak i mat, prøvde de å døyve sultfølelsen ved å drikke kokt vann. De fikk ikke mottatt noen ny litteratur, men for å holde seg åndelig sterke leste de om og om igjen de bladene og bøkene de hadde fra før av. Som følge av det føler de at de nå har kommet i et enda nærere forhold til Jehova.»

En menighet i provinsen Kwanza Norte var avskåret fra kontakt med kontoret i Luanda i to år. Selv om forkynnerne var isolert, førte de trofast opptegnelser over sin felttjeneste og også over de pengebidragene de mottok. De var i en svært vanskelig situasjon, men de rørte ikke disse bidragene for å bruke dem på seg selv. Og de fortsatte å gi egne små bidrag til det verdensomfattende arbeidet. Disse bidragene ble levert  inn da de til slutt klarte å komme i kontakt med kontoret. For et godt eksempel når det gjelder å sette pris på Jehovas synlige organisasjon!

Utvidelser ved Betel

I slutten av 1992 fikk Foreningen Jehovas vitner kjøpt det huset på tre etasjer de hadde leid som kontor for landsutvalget. Samme år fikk de også leid et lager som var ideelt som litteraturlager, og som senere ble brukt som et lite trykkeri. To år senere ble det lagt planer om å pusse opp det treetasjes huset og å bygge et tilbygg der på tre etasjer.

Det var umulig å kjøpe materialer til dette prosjektet lokalt, så den foreslåtte bygningen ble prefabrikkert i Portugal og sendt til Angola i containere. Carlos Cunha, Jorge Pegado og Noé Nunes kom fra Portugal for å hjelpe til med prosjektet, siden de hadde erfaring med bygging. Tilsynsmannen for prosjektet, Mário P. Oliveira fra Portugal, forteller: «Da  byggingen begynte i juli 1994, var det stor aktivitet på Betel etter hvert som den ene containeren etter den andre kom fram. Så å si alle i familien hjalp til med å tømme containerne for alt verktøyet og alle bygningsmaterialene, deriblant maling, fliser, dører og vinduskarmer. Betel-familien hadde lest om tidsbesparende metoder, men nå kunne de med egne øyne se hvor utrolig fort den treetasjes bygningen kom opp.»

Da prosjektet var omtrent fullført, skrev en angolansk bror et brev hvor han uttrykte sin takknemlighet og sa: «Jeg takker Jehova for at jeg fikk lov til å være med på å bygge det nye Betel. Til å begynne med virket det som en drøm, men drømmen er blitt til virkelighet. Det var et stort privilegium å få være til stede ved drøftelsen av dagsteksten, som oppmuntret meg mye. Jeg fikk også bli kjent med alle i Betel-familien ved navn; noen av dem hadde jeg tidligere bare sett som foredragsholdere på områdestevnene. Jeg ber Jehova om at hvis det skal bygges et nytt Betel eller noe annet i framtiden, så må jeg få det privilegium å være med på arbeidet.»

Siden den gang har behovene vokst, så det er blitt kjøpt en tomt på 45 mål omkring en mil utenfor Luanda. Forhåpentligvis vil det her bli bygd et nytt kontor og Betel-hjem.

Brødre og søstre fra andre land som har vært ivrige etter å hjelpe til, har kommet til Angola. I mai og juni 1994 kom det åtte misjonærer. Brødre fra Sør-Afrika kom flere ganger for å hjelpe til med å sette opp en ny trykkpresse og lære angolanske brødre å betjene den. Brødre fra Portugal kom for å hjelpe kontoret med datamaskiner, regnskap og organisasjonsmessige ting. Fra Canada og Brasil kom det noen betelitter som stilte sine evner til disposisjon. Brødrene satte virkelig stor pris på at andre var så villige til å hjelpe til med arbeidet og med å gi angolanske brødre opplæring i nyttige fag.

 Områdestevner blir et fint vitnesbyrd

I 1994 ble det holdt områdestevner flere steder enn før. For første gang ble to av dem holdt i provinsene: et i Benguela, med 2043 til stede, og et i Namibe, hvor det på det meste var 4088 til stede. Alt i alt var det 67 278 på områdestevnene, og 962 ble døpt.

Driftsoperatøren for et av de anleggene som ble brukt til stevnet, var så imponert over det han så, at han sa at brødrene kunne bruke plassen i to uker helt gratis. En interessert sa: «Så gode manerer dere har! Jeg kom ikke for å spionere på dere; jeg har lyst til å bli hos dere. Jeg ber dere gjøre meg den store tjeneste å sende en lærer til meg så snart som mulig, så jeg kan følge deres eksempel.»

I 1995 hadde Jehovas vitner fått sikret seg et stort stadion midt i Luanda til områdestevnet «Glade lovprisere», som ble holdt to ganger i august. Brødrene skiftet ut en stor del av tretribunene, sørget for et nytt malingsstrøk og reparerte sanitæranlegget. Hvordan ville folk reagere på innbydelsen til å komme? Svaret var overveldende! Den første helgen ble stadionet fylt til trengsel, så mange måtte sitte ute på fotballbanen, og hele plassen nedenfor tribunene ble fylt opp. Stemningen ble stor da det ble opplyst at det var 40 035 til stede. Helgen etter kom det 33 119. Til sammen var det 1089 som ble døpt.

Hvor hadde alle disse menneskene kommet fra, når det var færre enn 26 000 Jehovas vitner i landet? Det høye tallet kom av at det var så mange angolanere som var interessert i det bibelske budskapet som Jehovas vitner forkynte. En journalist i et nyhetsbyrå i Luanda sa: «Noe vi aldri har sett før, skjer her på Coqueiros stadion. Rundt 60 000 mennesker fra alle samfunnslag er her på Jehovas vitners områdestevne. Det er virkelig noe det er verdt å merke seg; både  menn, kvinner, barn og gamle er samlet . . . for å lytte og bli oppmuntret til å lovprise sin Gud, Jehova.»

Det gjorde inntrykk på mange av de utenforstående som så stevnedeltakerne komme til stevnet, at de alle sammen var rene og velstelte, enda de hadde begrensede midler. Alle fulgte godt med under programmet. Det virket som om de eneste som gikk omkring, var ordensvaktene, som telte hvor mange som var til stede. En viseminister som overvar hele programmet søndag formiddag, bemerket: «Jeg er imponert! Det er virkelig forskjell på dem som er inne på dette stadionet, og dem som er utenfor. Det at programmet har så stor praktisk verdi, gjør inntrykk på meg. Dere fortjener all honnør for dette!»

De angolanske vitnene hadde lest om store stevner som Jehovas vitner hadde holdt andre steder i verden. Men nå var de på et i sitt eget land! For en velsignelse etter mange års  utholdenhet i svært vanskelige tider! De var fylt av ærefrykt, og de følte dyp takknemlighet mot Jehova for at han hadde latt dem få bli en del av hans spesielle familie på jorden i denne avgjørende tiden i menneskenes historie.

Angola får eget avdelingskontor

Det gikk fort framover med forkynnelsen av det gode budskap. I årene fra 1994 til 1996 økte forkynnertallet med gjennomsnittlig 14 prosent i året. Tallet på forkynnere kom opp i 28 969, og tallet på hjemmebibelstudier kom opp i over 61 000. Da Foreningen Jehovas vitner ble registrert i 1992, var det 213 menigheter, mens det i 1996 var 405. I det året var det 108 394 på minnehøytiden, noe som tydet på at det fortsatt var mange som skulle samles inn.

Hvis kontoret i Luanda ble gjort om til avdelingskontor, kunne man raskere dekke de lokale behov. Den 1. september 1996 trådte så et avdelingskontor i funksjon i Angola. Det styrende råd utnevnte fem brødre til å tjene i utvalget ved avdelingskontoret. Tre av dem hadde allerede tjent trofast i landsutvalget: João Mancoca, Domingos Mateus og Silvestre Simão. De to andre var misjonærer: José Casimiro og Steve Starycki.

Douglas Guest fra avdelingskontoret i Portugal besøkte Angola i juni 1996 for å hjelpe til med denne overgangen. Han holdt en tale for de 56 medlemmene av Betel-familien om at de måtte være gode eksempler i alle henseender. Det ble også holdt et spesielt program for 5260 pionerer og eldste, og deres koner, fra Luanda og omegn. Brødre fra landsutvalget og andre eldre brødre ble intervjuet og fortalte om spesielle hendelser i Jehovas folks historie i Angola. Bror Guest talte til dem om det mot man får når man stoler på Jehova og vender seg til ham for å få styrke.

 De får litteratur på sine egne språk

Åpenbaringen 7: 9 sier at «en stor skare» mennesker av «alle nasjoner og stammer og folk og tungemål» skulle tilbe Jehova i forening. Angola er så avgjort tatt med i denne profetien. Det finnes 42 språk og mange flere dialekter i dette landet. De viktigste afrikanske språkene her er umbundu, kimbundu og kikongo.

I mange år hadde det ofte vært slik på menighetsmøtene at noen oversatte studiematerialet fra portugisisk til minst ett av de lokale språkene. For å ha sitt eget studiemateriale måtte man lære seg portugisisk, men det var få muligheter til å få språkundervisning. En av de første publikasjonene som kom ut på umbundu, var brosjyren «Dette gode budskap om riket». Da en av de eldste fikk denne brosjyren i 1978, sa han: «Nå som vi har fått denne brosjyren på umbundu, kommer Moçâmedes [nå Namibe] til å få over 300 forkynnere. De fleste i dette området snakker og leser dette språket. Dette er en stor velsignelse!» Denne velsignelsen har vært så stor at det nå er 21 menigheter i Namibe, med 1363 forkynnere.

Men det var mer som måtte gjøres for at angolanere skulle få det gode budskap på sine egne språk, slik at det kunne nå hjertet deres. Man måtte legge grunnlaget for en ordentlig oversettelsesavdeling. Kort tid etter at Jehovas vitner var blitt et registrert trossamfunn i 1992, ble tre vordende oversettere sendt til avdelingskontoret i Sør-Afrika for å få forberedende opplæring. Det ble skaffet datamaskiner. Så kom Keith Wiggill og hans kone, Evelyn, fra Sør-Afrika for å hjelpe til med å organisere den nye avdelingen og gi opplæring i bruk av Selskapets databaserte oversetterverktøy.

Det begynte å komme stadig mer litteratur på de afrikanske språkene. På umbundu kom for eksempel brosjyrene  Du kan få leve evig på jorden! og Bryr Gud seg virkelig om oss? Så kom de ut på kikongo og kimbundu, sammen med forskjellige traktater. I 1996 ble boken Kunnskap som fører til evig liv og brosjyren Hva krever Gud av oss? utgitt på alle de tre språkene. En områdetilsynsmann rapporterte at han ved å bruke en enkel og direkte presentasjon fikk startet 90 bibelstudier i løpet av én uke han besøkte en menighet! Året etter økte tallet på menigheter fra 478 til 606.

For en glede det var for brødrene å kunne høre og lese Bibelens sannheter på sitt eget språk! I 1998 ble for første gang hele programmet på et områdestevne holdt på umbundu. Det var i Huambo, og det var over 3600 til stede. Noen av stevnedeltakerne sa, med takknemlighet i hjertet: «Jehova har ikke glemt oss!» Hans kjærlige omsorg kom igjen til uttrykk da Vakttårnet begynte å komme ut på umbundu fra og med nummeret for 1. januar 1999.

Enormt behov for Rikets saler

Fordi Jehovas vitners virksomhet hadde vært forbudt i Angola i mange år, hadde de ikke kunnet ha noen Rikets saler. Siden 1992 har tallet på menigheter bare i Luanda økt fra 147 til 514. I landet sett under ett har tallet på menigheter økt med over 200 prosent, til 696. I mange menigheter er det gjennomsnittlig mellom 200 og 400 på møtene. I 1998 var det fire ganger så mange på stevnene som det var forkynnere i landet! Det er et enormt behov for egnede møtelokaler.

Byen Lubango fikk sin første Rikets sal i 1997, Lobito i juli 1998 og Viana (like sør for Luanda) i desember 1999. Ved hjelp av det internasjonale programmet for bygging av Rikets saler som nå er i gang, er det stadig flere saler som blir bygd.

En Rikets sal-modell som er utviklet med tanke på bruk i Angola, er en sal som ikke har sidevegger og har et flyttbart stålskjelett. Hvorfor skal den være flyttbar? Jo, for  selv om man gjør alt man kan for å få full eiendomsrett til en tomt, kan det være at det til og med lenge etter at det er oppført en bygning på den, dukker opp en annen som gjør krav på å være tomtens rettmessige eier. Rikets sal er laget slik at den kan flyttes om nødvendig. Og grunnen til at den ikke har sidevegger, er at den da blir mer komfortabel i dette varme klimaet. I mai 2000 kom materialene til den første prefabrikkerte salen. Det er bare 24 Rikets saler av forskjellig type i hele landet, og det trengs 355 til i løpet av de neste fem årene. Forhåpentligvis vil det som nå blir gjort, bidra til å dekke det enorme behovet.

I tillegg til å oppføre Rikets saler legges det planer om en framtidig stevnehall med plass til 12 000, en hall med stålskjelett som ikke har sidevegger.

Respekt for blodets hellighet

For å dekke enda et annet behov ble det i oktober 1996 opprettet et sykehuskontaktutvalg som bestod av ti eldste, og som skulle tjene de flere hundre menighetene i Luanda-området. Brødrene ble begeistret for at godt opplærte eldste kunne hjelpe dem med å få medisinsk behandling som tar hensyn til at de ønsker å ’avholde seg fra blod’. — Apg. 15: 28, 29.

De sykehusene som fortsatt fungerte etter krigen, var blitt dårlig vedlikeholdt siden midten av 1970-årene. Det var mangel på medisiner. Når det var slike vanskeligheter, ville da legene være villige til å samarbeide med Jehovas vitner om å sette i gang et program som satset på behandling uten bruk  av blod? Til å begynne med reagerte de fleste leger og sykehusdirektører negativt eller utsatte avtalene. Så oppstod det et medisinsk akuttilfelle.

En bror fra provinsen Malanje ble innlagt på Américo Boavida-sykehuset i Luanda for å bli operert for en svulst i magesekken. Et medlem av sykehuskontaktutvalget ble med mannens kone for å snakke med kirurgen. Dr. Jaime de Abreu, avdelingsoverlegen på kirurgisk avdeling, tok imot de to vitnene. Til deres overraskelse kjente han til Jehovas vitner og deres syn på blod, og han hadde hørt om programmet for kirurgi uten bruk av blod da han var på ferie i Portugal.

Med de Abreus samarbeid ble det foretatt en vellykket operasjon uten at det ble gitt blodoverføring. Senere hadde brødrene fra sykehuskontaktutvalget et møte med de Abreu og hans team for å gi dem flere opplysninger. Nå er det fem leger som samarbeider med Jehovas vitner ved å respektere deres syn på blod.

 Flere høstarbeidere

Etter at de forskjellige behovene i forbindelse med organiseringen og litteraturen var viet oppmerksomhet, konsentrerte man seg mer om den fine responsen på feltet. Disse ordene av Jesus gjaldt i høy grad Angola: «Høsten er stor, men arbeiderne få.» (Matt. 9: 37) Rapporter som kom inn, viste at det var flere titall byer som trengte hjelp til å ta seg av alle dem som viste interesse for sannheten.

Selskapet sendte derfor ytterligere elleve misjonærer som skulle hjelpe til med ’innhøstningen’. Noen av dem ble sendt til kystbyene Benguela og Namibe. Men Jehova har skaffet de aller fleste arbeiderne blant angolanerne selv. Bare i løpet av de siste fem årene er 21 839 blitt døpt, og disse er derved  lagt til den store skaren av innviede lovprisere av Jehova i dette landet.

Jehovas øyne hviler på dem

Det har ikke vært mulig å sende erfarne brødre til alle de stedene hvor det er interesse for Guds Ord. Hvilke følger har så det fått? Det har ført til at vi har fått enda flere eksempler på at arbeidet blir ledet av Guds ånd, ikke av mennesker. (Sak. 4: 6) Jehovas øyne hviler på alle hans tjenere og også på andre som oppriktig ønsker å lære den sanne Gud å kjenne og å tjene ham. — Sal. 65: 2; Ordsp. 15: 3.

Noen landsbyboere fra provinsen Kwanza Norte drog til Luanda og fikk noen blad av noen Jehovas vitner som stod og tilbød blad på gaten. Da landsbyboerne fikk se hvilket godt budskap disse bladene inneholdt, bestemte de seg for å gjøre som Jehovas vitner i Luanda og la andre få lese bladene.  De skjønte også at det var viktig å komme sammen, så én mann i gruppen gjorde sitt beste for å lede møter. Men siden landsbyen ligger avsides, hadde ikke de lokale myndigheter fått med seg at Jehovas vitner var blitt juridisk anerkjent tre år tidligere. Derfor fikk ikke landsbyboerne lov til å komme sammen på offentlige steder. De lot ikke det hindre dem, men holdt møter ute i bushen.

Med tiden fikk avdelingskontoret i Luanda høre at folk i Quilombo dos Dembos ville ha hjelp til å organisere en menighet. Det ble sendt en kretstilsynsmann til landsbyen i oktober 1997, og 140 kom på møtet under hans besøk. Han hadde alltid med seg en kopi av vedtektene til Foreningen Jehovas vitner, så han fikk overbevist de lokale myndighetene om at Jehovas vitner er en organisasjon som fungerer helt lovlig. Gruppen er nå glad for å komme sammen i all offentlighet, og de har noen pionerer blant seg, som nå hjelper de mange interesserte.

 I 1996 kom Ana Maria Filomena til en liten by i provinsen Bié. Hun gjorde hva hun kunne for å gjøre andre kjent med det gode budskap, og snart var det en liten gruppe interesserte som kom sammen hver uke til et bokstudium og et Vakttårn-studium. Ana Maria ledet møtene, for det var ingen døpt bror der. En dag fikk hun vite at det skulle komme en høytstående offiser på søndagsmøtet deres for selv å se hva som ble holdt fram der. Han kom, sammen med to soldater. Han var tydeligvis fornøyd med det han fikk høre, for før han gikk, sa han: «Dere kan fortsette arbeidet deres i dette distriktet uten å være redde.» Denne lille gruppen er nå blitt en menighet, som heter Kuito-Bié Sul umbundu. Den har 40 forkynnere, og det kommer 150 på søndagsmøtene.

Menighetene i provinsen Uíge var isolert i cirka to år, og derfor hadde de ikke fått den åndelige føden de trengte. Et av vitnene der forklarte problemet for en slektning av seg som hadde med flyfrakt å gjøre. Slektningen var så vennlig å tilby seg å hjelpe til, slik at kretstilsynsmannen og en spesialpioner fikk bli med gratis på neste flygning, og de fikk ta med seg 400 kilo med litteratur. Da kretstilsynsmannen og spesialpioneren kom fram, fant de en menighet som tok seg av fem isolerte grupper. Hver gruppe holdt møter med 50—60 interesserte til stede.

I den samme provinsen besøkte en kretstilsynsmann i begynnelsen av 1996 en menighet som hadde vært isolert fra resten av organisasjonen i over fire år. Hvordan stod det til der? Selv om det bare var 75 forkynnere i menigheten, var det alt i alt 794 som kom for å høre det offentlige foredraget han holdt! Det at disse brødrene bodde i et isolert område, hadde så avgjort ikke lagt noen demper på deres iver i forkynnelsen av det gode budskap.

Fra Gabela-området, et stykke sør for Luanda, kom det  lignende rapporter om stor interesse for sannheten. En pioner der leder fem menighetsbokstudier fem forskjellige kvelder i uken. Også han ’ber høstens Herre om å sende flere arbeidere’. — Matt. 9: 37, 38.

«Den mest tragiske konflikten i vår tid»

Jehovas vitners forkynnelse av det gode budskap rundt omkring i hele Angola er enda mer imponerende når vi tenker på hvordan forholdene har vært i dette landet. En FN-rapport omtalte borgerkrigen i Angola som «den mest tragiske konflikten i vår tid». Det er vanskelig å bestride den uttalelsen, i betraktning av de store lidelsene befolkningen er blitt påført. Til og med etter våpenhvilen ble det meldt at det ble drept tusen mennesker om dagen. I mars 2000 stod det i The New York Times: «Krigen i Angola, et land med tolv millioner mennesker, har ført til at en million har mistet livet, og til at tre millioner nå er fordrevet fra sine hjem.»

Selv om alle våpnene ble lagt ned, ville ettervirkningene av krigen være der. Angola er et av de landene i verden som er tettest minelagt, og anslagsvis 70 000 mennesker har måttet amputere som følge av mineeksplosjoner — det høyeste tallet i verden. Utrolig nok fortsetter de stridende partene å legge ut miner. Det får bønder til å forlate åkrene sine, noe som bidrar til den forferdelige matmangelen befolkningen er rammet av.

Jehovas vitner har ikke sluppet uskadd fra all volden. I provinsen Kwanza Norte ble fire vitner og en interessert drept i kryssild mellom regjeringstropper og motstandshæren. Noen er blitt drept i ulykker i forbindelse med landminer og bomber som tilfeldig har eksplodert på markedsplasser. I 1999 mistet fire Jehovas vitner livet mens de forsøkte å levere mat og andre forsyninger til sine trosfeller i Huambo. Men slike tilfeller har heldigvis vært sjeldne.

 Jehovas vitner har i likhet med andre lidd mye på grunn av mangel på mat, klær og husly. Da borgerkrigen ble trappet opp i 1999, ble anslagsvis 1,7 millioner mennesker, deriblant mange Jehovas vitner, nødt til å flykte fra sine hjem. Krigsflyktningene flytter ofte inn til slektninger som bor trangt fra før av. De eldste fortsetter å hjelpe brødrene med å dekke deres åndelige behov, enda de selv sliter med å forsørge sine familier. Ord kan ikke beskrive den dype takknemlighet disse vitnene føler overfor sine medkristne i Italia, Portugal og Sør-Afrika, som har kommet dem til unnsetning og sendt mange containere med mat, klær og sårt tiltrengte medisinske forsyninger.

Eksempler på mennesker som viser tro

Akkurat som gull i gammel tid ble renset ved at det ble brukt intens varme, får Guds tjenere en tro av prøvd kvalitet ved de trengslene de gjennomgår. (Ordsp. 17: 3; 1. Pet. 1: 6, 7) Tusenvis av Jehovas vitner i Angola, både unge og gamle, har en tro av en slik prøvd kvalitet.

Carlos Cadi, som har tjent Jehova i en årrekke etter at han for over et halvt århundre siden fikk lære dyrebare bibelske sannheter sammen med João Mancoca i Belgisk Kongo, sier: «Det modige og besluttsomme standpunktet til våre brødre, deriblant de mange som har gitt sitt liv, har vært et mektig vitnesbyrd. Dette er ikke bare en følge av de gjerningene de har gjort, men også en følge av at de modig har fortalt mange myndighetspersoner hva de tror på.»

En av dem som har avlagt et slikt vitnesbyrd, er Antunes Tiago Paulo. Han fikk brutal behandling av menn som prøvde å få ham til å bryte sin kristne nøytralitet. I dag er han medlem av Betel-familien i Angola sammen med andre som også ble torturert: Justino César, Domingos  Kambongolo, António Mufuma, David Missi og Miguel Neto. Alfredo Chimbaia, som satt over seks år i fengsel, reiser nå i kretstjenesten sammen med sin kone.

En søster var vitne til at mannen hennes ble ført med makt bort fra familien og drept av en rivaliserende stamme. Hun ble advart om at hvis hun ville beholde livet, måtte hun flykte til Den demokratiske republikken Kongo. For å komme seg dit måtte hun gå, sammen med de fire barna sine. Det tok ti måneder. Da hun begynte på den lange vandringen, var hun ikke klar over at hun var gravid, og før hun kom fram, fødte hun barnet. Sørgelig nok døde barnet senere. Hun bad hele tiden. Hun sa at i en slik situasjon hvor en ikke har noen valgmuligheter, må en kaste sin byrde på Jehova. (Sal. 55: 22) Hvis ikke, kommer en bare til å synke ned i selvmedlidenhet og spørre: «Hvorfor akkurat meg, Jehova?» Denne søsteren var så takknemlig bare for å være i live at da hun kom fram til Kinshasa, tjente hun som hjelpepioner den første måneden der.

’Gud skammer seg ikke over dem’

Det Paulus skrev om troens menn og kvinner i gammel tid, kan godt sies om Jehovas vitner i Angola også. Vi kan omskrive ordene hans på denne måten: ’Hva mer skal vi si? Tiden vil jo ikke strekke til for oss hvis vi går videre og forteller om alle de troende som unnslapp sverdets egg, ble gjort sterke etter å ha vært svake og ble torturert fordi de ikke ville gå med på løslatelse mot å inngå kompromiss. De fikk sin prøve ved spott og piskeslag, ja mer enn det, ved lenker og fengsel. De ble prøvd, de led nød, var i trengsel, ble mishandlet; og verden var dem ikke verd.’ (Hebr. 11: 32—38) Selv om de ble foraktet av dem som forfulgte dem, og selv om mange lever i nød på grunn av krig og anarki, «skammer ikke  Gud seg over dem, over å bli påkalt som deres Gud», for de holder blikket klart festet på oppfyllelsen av hans løfter. — Hebr. 11: 16.

Selv om Jehovas vitner i Angola fortsetter å erfare de brutale følgene av de rasende rytterne som Åpenbaringen forteller om, ser de tydelig hvordan Gud velsigner dem. I løpet av fjoråret brukte de over 40 000 forkynnerne i dette landet over 10 millioner timer til å gjøre andre kjent med det gode budskap om Guds rike. De var travelt opptatt med å lede gjennomsnittlig over 83 000 hjemmebibelstudier med interesserte hver måned. Rikets forkynnere i Angola ønsker oppriktig å hjelpe så mange som mulig til å få anledning til å velge det virkelige liv, som Gud gjør det mulig å oppnå gjennom Jesus Kristus. Og som de gledet seg over at det til tross for de urolige forholdene i landet var over 181 000 som overvar den årlige feiringen av Herrens aftensmåltid! De ser mange beviser for at markene fortsatt er hvite til innhøstning. — Joh. 4: 35.

I likhet med sine kristne brødre verden over har Jehovas vitner i Angola full tillit til at deres himmelske Konge og Leder, Jesus Kristus, skal seire til slutt. (Sal. 45: 1—4; Åp. 6: 2) Uansett hvilke trengsler de står overfor, er de fast bestemt på å være lojale tjenere for ham og trofaste vitner for sin kjærlige Gud, Jehova. — Sal. 45: 17.

[Uthevet tekst på side 68]

’Selv om det står alvorlig til med vår fysiske tilstand, er vi sunne og friske åndelig sett. Det som skjer, er akkurat det som er forutsagt i Bibelen.’

[Uthevet tekst på side 73]

De studerte Bibelen og begynte å forkynne. Kort tid senere ble de utvist og måtte reise tilbake til Angola.

[Uthevet tekst på side 78]

«Det verste du kan gjøre, er å drepe meg. Kan du gjøre noe mer enn det? Men jeg skal ikke gi slipp på min tro.»

[Uthevet tekst på side 82]

Han var overbevist om at han hadde funnet sannheten. Men hvor høyt satte han den?

[Uthevet tekst på side 85]

I fengselet forkynte de for veggene om et hvilket som helst bibelsk emne de kunne komme på.

[Uthevet tekst på side 89]

De var omgitt av tegn på at det var krig i landet, men de stod på i forkynnelsesarbeidet.

[Uthevet tekst på side 91]

Kristne hyrder stakk regelmessig innom sine brødre og søstre på vei til og fra arbeidet. De leste gjerne et par skriftsteder sammen med familien.

[Uthevet tekst på side 96]

«Ja vel, jeg skal si ’Viva!’» Alle ventet. Til slutt ropte den lille gutten: «Viva Jehova!»

[Uthevet tekst på side 103]

«Jeg drog fra Angola med bønner i mitt hjerte og tårer i øynene på grunn av disse brødrene som, enda de lider, smiler på grunn av det strålende håpet de har.»

[Uthevet tekst på side 108]

«Det kunne være at han holdt talene sine mellom 7 og 21 ganger i løpet av uken. Uken var krevende, med fullt program.»

[Uthevet tekst på side 111]

I det patriarkalske samfunnet her var det han som ble anerkjent som overhode. Han ble kjent som Guds mann.

[Uthevet tekst på side 116]

Til tross for at andre prøvde å presse dem til å bryte sin kristne nøytralitet, vaklet de ikke i sin beslutning om å vandre på Jehovas veier.

[Uthevet tekst på side 124]

«Så takknemlige vi var mot Jehova, hans organisasjon og våre kjære brødre, som hadde risikert livet for brødre de ikke kjente engang!»

[Uthevet tekst på side 128]

Andre la merke til at Jehovas vitner forholdt seg strengt nøytrale.

[Uthevet tekst på side 138]

Det er 696 menigheter, men bare 24 Rikets saler.

 [Kart/bilder på side 81]

(Se den tryktepublikasjonen)

DEM. REP. KONGO

Atlanterhavet

ANGOLA

Luanda

Malanje

Lobito

Benguela

Huambo

Lubango

Namibe

Baía dos Tigres

NAMIBIA

 [Helsides bilde på side 66]

[Bilde på side 71]

Gray og Olga Smith

[Bilde på side 74]

John Cooke (i midten), sammen med João Mancoca (til høyre) og Sala Filemon (til venstre), som var noen av de første som tok et fast standpunkt for den sanne tilbedelse i Angola

[Bilde på side 87]

Begeistrede brødre og søstre på et stevne i 1975, da arbeidet en kort tid ikke var forbudt

[Bilde på side 90]

Et krigsherjet land

[Bilde på side 102]

Det «kjøkkenet» hvor det ble laget åndelig mat

[Bilde på side 104]

Silvestre Simão

[Bilde på side 123]

Brødre i Sør-Afrika sender nødhjelp til Angola

[Bilde på side 126]

Over: Spesielt møte med eldste og alminnelige pionerer i Luanda

[Bilde på side 126]

Douglas Guest (til venstre) i Angola i 1991, sammen med João og Maria Mancoca og Mário Oliveira

[Bilde på side 131]

Her var det første kontoret Jehovas vitner brukte i Luanda

[Bilder på side 134]

På de to områdestevnene «Glade lovprisere» i Luanda var det til sammen 73 154 til stede

[Bilde på side 139]

Ved å sette opp en enkel metallkonstruksjon får man en Rikets sal — en av de 24 salene i Angola

[Bilde på side 140]

Medlemmene av utvalget ved avdelingskontoret (fra venstre): João Mancoca, Steve Starycki, Silvestre Simão, Domingos Mateus, José Casimiro

[Bilde på sidene 140 og 141]

Betel-familien i Angola i 1996, da avdelingskontoret ble opprettet

[Bilder på side 142]

Noen få av de mange medlemmene av Betel-familien som har bevist sin tro under brutal behandling: (1) Antunes Tiago Paulo, (2) Domingos Kambongolo, (3) Justino César

[Bilde på side 147]

Carlos Cadi