Argentina

Argentina, som strekker seg over 3700 kilometer fra nord til sør langs det sørøstlige Sør-Amerika, er et land med store kontraster. De ville Andesfjellene i vest har topper på over 6000 meter. I nord er det tropiske skoger hvor jaguarer og tapirer streifer omkring. I sør, i det iskalde vannet utenfor Ildlandet (Tierra del Fuego), boltrer pingviner og hvaler seg, og bølgene kan bli opptil 30 meter høye. På pampasen (slettelandet) kan en se gauchoer (argentinske kveggjetere) ri omkring på de vidstrakte kvegfarmene.

Uansett hvor du kommer i dette landet, vil du treffe Jehovas vitner. De er i alle byer med en viss størrelse. De over 120 000 vitnene i Argentina forkynner oppe i fjellene, i jungelen, på slettene og langs hele kysten. Du finner dem innimellom skyskraperne i hovedstaden og i de mest avsidesliggende landsbyer. Landets geografiske mangfold har ikke utgjort noen hindring for forkynnelsen av det gode budskap. Det har heller ikke kulturelle og språklige forskjeller eller økonomiske problemer. Det gode budskap blir forkynt, slik Jesus sa det skulle bli. — Mark. 13: 10.

Dette er ikke noen tilfeldighet. Iherdige menn og kvinner med en sterk tro har vist at de ønsker å forkynne Bibelens budskap, uansett hvilken situasjon de befinner seg i. De  har lagt seg apostelen Paulus’ ord til Timoteus på hjertet: «Forkynn ordet, hold iherdig på med det i gunstige tider og i vanskelige tider.» (2. Tim. 4: 2) Men de tar ikke selv æren for det som er blitt utrettet. De erkjenner at det bare har vært mulig ved hjelp av Jehovas ånd. — Sak. 4: 6.

 En grunnvoll blir lagt

Grunnvollen til det arbeidet som er blitt utført her, ble lagt for mange år siden. Beretningen om hvordan sannheten har nådd ut til de mest avsidesliggende deler av landet, er virkelig trosstyrkende. I 1923 kom kanadieren George Young til Sør-Amerika. Etter å ha utført et stort forkynnelsesarbeid i Brasil rettet han oppmerksomheten mot Argentina. Etter noen måneder var det blitt levert 1480 bøker og 300 000 eksemplarer av andre bibelske publikasjoner i 25 større byer i Argentina. Før George Young reiste videre til andre land i Sør-Amerika for å fortsette å tjene som misjonær der, sa han: «Det har vært meget tydelig at arbeidet med å utbre budskapet om riket har hatt Guds godkjennelse.»

I 1924 gav J.F. Rutherford, Selskapet Vakttårnets daværende president, en spanier som het Juan Muñiz, i oppdrag å tjene i Argentina. To år senere opprettet bror Muñiz et avdelingskontor for Selskapet Vakttårnet i Buenos Aires som skulle føre tilsyn med forkynnelsen av Riket i Argentina, Chile, Paraguay og Uruguay.

Bror Muñiz var klar over at det var mange tysktalende blant befolkningen i Argentina, så han bad om hjelp for at de også skulle få anledning til å høre det gode budskap. Bror Rutherford sendte da Carlos Ott, en tysk heltidsforkynner, for at han skulle hjelpe denne språkgruppen.

Det var også mange grekere i landet. I 1930 ble Nicolás Argyrós, som var av gresk opprinnelse, kjent med Bibelens budskap og begynte å forkynne for de mange hundre gresktalende i Buenos Aires-området. Senere, da han var blitt flinkere i spansk, sådde han sannhetens såkorn i 14 av de 22 provinsene i Argentina, idet han konsentrerte seg om den nordlige halvdelen av landet.

 Omtrent på samme tid var det en polakk, Juan Rebacz, som ble et av Jehovas vitner, og han begynte i heltidstjenesten sammen med et annet polsk vitne. Sammen med to andre heltidsforkynnere gjennomarbeidet de den sørlige delen av Argentina.

Rapporten for 1930 viser at det ble levert hundretusener av publikasjoner, ikke bare på gresk, spansk og tysk, men også på arabisk, armensk, engelsk, fransk, italiensk, jiddisch, kroatisk, latvisk, litauisk, polsk, portugisisk, russisk, ungarsk og ukrainsk.

Slik gikk det til at forkynnelsesarbeidet kom godt i gang både blant de spansktalende og blant andre språkgrupper i løpet av bare sju år. Forholdene lå vel til rette for fortsatt vekst.

 Et stort distrikt er ingen hindring

Det var et enormt distrikt som skulle gjennomarbeides. Størrelsen tilsvarte i underkant av en tredjedel av De forente staters landområde. Men det hindret ikke Jehovas vitner i å utbre Rikets budskap. Noen tok seg fram til fots, mens andre syklet eller reiste med tog eller med hest og kjerre.

I begynnelsen av 1930-årene ble Armando Menazzi fra provinsen Córdoba i den midtre delen av landet overbevist om at han hadde funnet sannheten. Han solgte bilverkstedet sitt for å kunne tjene som heltidsforkynner. Senere kjøpte han en gammel buss som han bygde om til bobil, og med den reiste ti eller flere forkynnere sammen for å utbre det gode budskap. De besøkte minst ti provinser i det nordlige Argentina.

I 1930-årene hadde Argentina fått et jernbanenett med en total lengde på 40 000 kilometer, det mest fullstendige jernbanenett i hele Latin-Amerika. Det viste seg å være til stor nytte i forkynnelsesarbeidet. Noen pionerer fikk i oppdrag å forkynne for bosetninger langs en del av jernbanen. José Reindl hadde for eksempel hele den vestlige jernbanestrekningen som sitt distrikt, fra provinsen Buenos Aires ved Atlanterhavskysten til provinsen Mendoza ved grensen til Chile, en strekning på tusen kilometer!

Jehovas vitner som var ansatt ved jernbanen, benyttet anledningen til å ta med seg bibelsk litteratur til avsidesliggende steder. Epifanio Aguiar, som ble kjent med sannheten mens han bodde i den nordøstlige provinsen Santa Fe, ble forflyttet av jernbaneselskapet til provinsen Chaco, lenger nord. Der begynte han å forkynne med én gang. Da arbeidet hans brakte ham 2000 kilometer sørover, til Chubut, og senere nordover igjen til Santiago del Estero, utbredte han Rikets budskap i disse provinsene.

 Søster Rina de Midolini, en ivrig pioner, forkynte i Médanos, cirka fem mil fra byen Bahia Blanca. Hun hadde sykkelen med på toget og gjorde god bruk av den når hun kom til sitt bestemmelsessted. Folk kalte henne den syklende bibeldamen. Hun var så godt kjent at en dag da togføreren la merke til at hun ikke hadde dukket opp for å være med på tilbakereisen, utsatte han avgangen til hun hadde kommet.

Misjonærer fra Gilead kommer

De første vitnene reiste omkring vidt og bredt og leverte mye litteratur og gjorde folk kjent med håpet om Guds rike. Men etter en tid ble det tydelig at det var behov for systematisk bibelsk undervisning og bedre organisering. Nathan H. Knorr, Selskapet Vakttårnets daværende president, besøkte Argentina i 1945 og la tingene til rette for at menighetene kunne begynne å holde Kursus i teokratisk tjeneste (nå den teokratiske tjenesteskolen) på spansk. Han oppmuntret også brødre fra Argentina til å begynne i pionertjenesten og å sette seg som mål å gjennomgå Vakttårnets bibelskole Gilead.

Det gikk ikke lang tid før to argentinere hadde gjennomgått Gilead og kom tilbake til Argentina i 1946. I 1948 kom det flere misjonærer som var sendt fra andre land. Blant dem var Charles og Lorene Eisenhower, Viola Eisenhower, Helen Nichols og Helen Wilson fra Gileads første klasse og Roberta Miller fra den fjerde klassen. Senere kom Sophie Soviak, Edith Morgan, Ethel Tischhauser, Mary Helmbrecht og mange andre. I årenes løp er det blitt sendt 78 misjonærer til Argentina. Deres iherdige forkynnelse har oppmuntret de lokale forkynnerne til å etterligne dem. I 1940 var det 20 pionerer i hele landet, og i 1960 hadde dette tallet økt til 382. I dag er det over 15 000 pionerer i Argentina.

 Vanskelige tider

I mange år var det en gunstig tid for forkynnelsesarbeidet i Argentina. Men som Jesus forutsa, var det ikke alle som ville like det hans tilhengere gjorde. (Joh. 15: 20) Da bror Knorr besøkte Argentina i 1949, trakk politiet plutselig tilbake tillatelsen til å holde et stevne i en vakker sal i Buenos Aires. Stevnet ble i stedet holdt i en Rikets sal, men ikke uten forstyrrelser. Klokken 16.40 om søndagen avbrøt politiet bror Knorrs foredrag og arresterte ham og de andre som var til stede. Politiet oppgav ikke noen grunn til arrestasjonene. Brødrene måtte stå i timevis i et stort rettslokale helt til tidlig neste morgen. Da ble de satt fri.

Det var tydelig at Jehovas tilbedere i Argentina måtte regne med å møte mer motstand. Som følge av påvirkning fra den romersk-katolske kirke ble det samme år vedtatt en lov som krevde at alle religiøse grupper skulle registreres ved avdelingen for religiøse spørsmål i utenriksdepartementet. Året etter ble Jehovas vitners arbeid i Argentina offisielt forbudt av Juan Domingo Peróns regjering. Både de offentlige møtene og forkynnelsesarbeidet ble forbudt. Men Selskapet Vakttårnets avdelingskontor ble ikke stengt.

Generelt sett lot myndighetene vitnene fortsette sin virksomhet uten særlige problemer. Men det hendte ofte at forbudet ble håndhevet ved at et stevne ble avlyst, eller at en Rikets sal ble stengt. Det hendte også at vitner ble arrestert og utsatt for overgrep når de holdt møter i private hjem, og når de utførte sin offentlige tjeneste.

Vitnene gikk følgelig inn for å «være forsiktige som slanger». (Matt. 10: 16) De brukte bare Bibelen når de forkynte. Menighetene ble organisert i små grupper på mellom åtte og tolv forkynnere. I de første årene under forbudet ble møtestedene forandret med jevne mellomrom. Brødrene holdt  møter på lite iøynefallende steder — i et fjøs, i et hus med stråtak, på kjøkkenet på en farm eller under et tre. Hovedsaken var at de kom sammen. — Hebr. 10: 24, 25.

For å oppmuntre brødrene besøkte bror Knorr Argentina igjen i 1953 sammen med Milton Henschel. På grunn av forbudet kunne de ikke holde noe stort stevne, for det ville tiltrekke seg for stor oppmerksomhet. Likevel arrangerte de noe som kunne kalles et landsstevne. Bror Knorr fløy til byen Mendoza fra Chile, og bror Henschel kom inn i landet fra Paraguay. De reiste omkring hver for seg og talte på «stevner» som ble holdt 56 forskjellige steder. Noen av disse møtene ble arrangert som landturer på farmer som Jehovas vitner eide. I Buenos Aires besøkte begge brødrene de vitnene som var samlet, og holdt et to timer langt møte med hver gruppe. På én dag ble det holdt ni slike møter.  Alt i alt var det 2505 som var til stede på dette helt spesielle stevnet.

Forholdene blir lettere

Da Juan Peróns militære regjering ble styrtet i 1955, ble det dannet større grupper av vitner. De menighetene som hadde en Rikets sal, ble oppfordret til å holde møter der, men uten å sette opp noe skilt utenfor. Med Jehovas velsignelse ble menighetene etter hvert flere og større, trass i at de med jevne mellomrom ble utsatt for overgrep fra myndighetenes side.

I 1956 bestemte avdelingskontoret at det skulle holdes mindre stevner forskjellige steder i landet. Det første skulle holdes i byen La Plata, omkring seks mil fra Buenos Aires. De 300 som var til stede, fikk problemer da de skulle synge den første sangen — «Gled eder, I nasjoner, sammen med hans folk!» — fordi de var så rørt. Det var første gang på seks år at de kunne komme sammen med så mange av sine trosfeller og synge sammen.

Men forbudet stod ved makt. Da det ble gjort et forsøk på å holde et landsstevne i Les Ambassadeurs-hallen i Buenos Aires i desember 1957, stengte politiet hallen idet stevnedeltakerne kom. Fire brødre ble anholdt og anklaget for å ha holdt et møte uten polititillatelse.

Ettersom Argentinas grunnlov garanterer religionsfrihet og forsamlingsfrihet, brakte brødrene saken inn for retten. Den 14. mars 1958 ble det truffet en avgjørelse i vitnenes favør! Dette var Jehovas vitners første rettslige seier i Argentina.

I 1958 ble det igjen regjeringsskifte. Nå så det ut til at det kunne være en mulighet for at Jehovas vitners arbeid i Argentina kunne bli juridisk anerkjent. Det ble sendt et spesielt  brev som redegjorde for Jehovas vitners virksomhet og deres situasjon i Argentina, til alle redaktører, dommere og medlemmer av den lovgivende forsamlingen. Det ble avlagt et godt vitnesbyrd, men vitnene oppnådde ikke å bli juridisk anerkjent.

Vitnene gav imidlertid ikke opp. Året etter satte de i gang en underskriftskampanje for å oppnå religionsfrihet, og de samlet 322 636 underskrifter. Charles Eisenhower overleverte listen i regjeringsbygningen som avdelingskontorets representant. Fra andre land kom det over 7000 brev med anmodninger om at vitnene måtte bli juridisk anerkjent. Men ingenting skjedde. Myndighetene fikk imidlertid en mye mer avslappet holdning til vitnene. Brødrene utnyttet denne situasjonen og gikk inn for å styrke menighetene åndelig sett.

I 1961 ble Kurs i Rikets tjeneste satt i gang med tanke på opplæring av reisende tilsynsmenn og tilsynsmenn i menighetene. Kurset varte i én måned, og i begynnelsen ble det holdt i en Rikets sal i Buenos Aires sentrum. Senere ble det flyttet til avdelingskontoret. Nå da det var flere kvalifiserte tilsynsmenn til å ta seg av Guds hjord, ble det flere menighetsforkynnere og pionerer hvert år i 1960-årene. I 1970 var det et høydepunkt på 18 763 forkynnere og også et høydepunkt på 1299 pionerer i Argentina.

Utvidelser ved avdelingskontoret

Etter hvert som det ble flere forkynnere i Argentina, ble det behov for større plass ved avdelingskontoret. Siden 1940 hadde Selskapet Vakttårnets avdelingskontor holdt til i Hondurasgaten 5646 i Buenos Aires. Denne bygningen ble revet, og det ble oppført en ny og større bygning på samme tomt. Den var klar til å tas i bruk i oktober 1962.

 I slutten av 1960-årene var avdelingskontoret igjen blitt for lite til å holde tritt med økningen. Det ble kjøpt en tomt bak den bygningen man allerede hadde, og der ble det oppført en bygning med boligrom og kontorer. Man kjøpte dessuten en bygning rett ved siden av de to andre, i Fitz Roys gate. I oktober 1970 begynte man å rive den eldste bygningen, og argentinske brødre med erfaring innen byggebransjen stod for det meste av arbeidet på det nye bygget. Brødrene ved avdelingskontoret hjalp til etter arbeidstid. I helgene deltok også Jehovas vitner fra menighetene i nærheten.

Til slutt ble de tre bygningene forbundet med hverandre, slik at de kom til å utgjøre et helt kompleks. F.W. Franz, Selskapet Vakttårnets daværende visepresident, holdt innvielsestalen i oktober 1974. Brødrene i Argentina tenkte at dette nye komplekset sikkert ville dekke behovet fram til Harmageddon. De hadde ingen anelse om at dette bare var begynnelsen.

Det samme året som avdelingskontoret ble innviet, bestemte Jehovas vitners styrende råd at Vakttårnet og Våkn opp! skulle trykkes i Argentina. Ettersom Jehovas vitner på det tidspunkt ikke var juridisk anerkjent som religionssamfunn i Argentina, dannet man i desember 1974 et selskap som kunne tjene som et juridisk redskap og importere trykkemaskiner (Asociación Cultural Rioplatense). Det kom en trykkpresse fra Frankrike, en kuttemaskin fra Tyskland og en heftemaskin fra USA — alle i form av gaver.

De som skulle arbeide på trykkeriet, skjønte snart at én ting er å ha utstyret, noe helt annet er å betjene det. Det var mange vanskeligheter som måtte overvinnes, men gleden var stor da Vakttårnet for 15. april 1975 ble trykt på den første offsetrotasjonspressen som ble brukt av Selskapet  Vakttårnet noe sted i verden! Dette var en milepæl i Jehovas vitners historie hva trykking angår.

De internasjonale stevnene «Guds seier»

Tidlig i 1974 holdt Jehovas vitner i Argentina internasjonale stevner i Río Ceballos og Buenos Aires med temaet «Guds seier». Det var omkring 15 000 til stede.

Arbeidet med å skaffe losji til så mange besøkende begynte flere måneder i forveien. Mange som selv ikke var vitner, tok imot stevnedeltakere i sitt hjem, og det ble avlagt et godt vitnesbyrd om kjærlighet, ikke bare «med ord», men også «i gjerning». (1. Joh. 3: 18) Myndighetene gav tillatelse til at det ble anlagt en teltby på et stort jorde. Her stod telt og campingvogner oppstilt i rekke og rad, og gatene imellom fikk bibelske navn. Alt dette hadde en positiv virkning i lokalsamfunnet.

Mørke skyer i horisonten

Selv om brødrene hadde kunnet utøve sin tilbedelse i stadig større frihet, lå det vanskelige tider foran dem. I juni 1973 hadde Juan Perón kommet tilbake til makten etter over 17 år i eksil og var igjen blitt president. Geriljaaksjoner mellom fraksjoner i og utenfor peronistbevegelsen var i ferd med å ødelegge landet. De politiske voldshandlingene tiltok, og den 24. mars 1976 overtok det militære makten.

Militærregjeringen oppløste nasjonalforsamlingen og satte i gang en kampanje som tok sikte på å utrydde de venstreradikale. Et oppslagsverk skriver om dette: «Derved krenket de mange menneskers borgerrettigheter. Tusener ble fengslet uten lov og dom, torturert og drept. Mange av disse ofrene er aldri blitt funnet. De kalles los desaparecidos (de som forsvant).» Politiets overvåking av befolkningen  tiltok. Jehovas vitner var naturligvis nøytrale midt oppi dette politiske kaoset, men i juli 1976 offentliggjorde bladet Gente en artikkel med fotografier av noen barn som angivelig var Jehovas vitner, og som snudde ryggen til flagget. Det var en grov forvrengning av sannheten! De fire barna i dette området som var Jehovas vitner, hadde ikke engang vært på skolen den dagen da dette bildet skulle ha blitt tatt. Jehovas vitner viser dessuten ikke en slik mangel på respekt for nasjonale symboler. Ikke desto mindre førte en slik propaganda til at mange begynte å få en fiendtlig holdning til Jehovas vitner.

Det var tydelig at den sosiale uroen gjorde myndighetene nervøse ved det minste tegn på at noen hadde avvikende meninger. Carlos Ferencia, en reisende tilsynsmann, besøkte på dette tidspunkt en menighet i et svært farlig område. Han hadde nettopp fått et brev fra avdelingskontoret som informerte ham om at Jehovas vitners arbeid i  Argentina om kort tid ville bli forbudt. Idet Carlos spaserte bortover veien og tenkte på det som stod i brevet, var det en bil som kjørte forbi ham, snudde og så kom tilbake rett mot ham. Tre menn kom ut av bilen med skytevåpen rettet mot ham. En av dem forlangte bryskt å få se hans personlige identifikasjonspapirer. Carlos forklarte at han var et av Jehovas vitner. Likevel ble han tatt med til politistasjonen. Han bad til Jehova om at de ikke måtte finne brevet.

Politifolkene tok Carlos med til et dårlig opplyst rom og plasserte ham slik at han hadde et skarpt lys midt i ansiktet. En av dem skrek til ham: «Hva har du i den vesken?» De tømte innholdet i feltvesken hans ut på bordet — en bibel, noen blad og brevet!

En av politimennene ropte: «Vakttårnet! Vakttårnet! Farlig propaganda!»

 Men den ansvarshavende politimannen irettesatte ham: «Ti stille! Har du ikke sett Vakttårnet før, ditt fjols?»

Carlos forsøkte å bevare roen og opptre respektfullt. Etter at de hadde undersøkt publikasjonene, sa de at han skulle legge alt opp i vesken igjen. Men en av dem avbrøt og sa: «Hva har du i den konvolutten?»

Carlos rakte ham konvolutten med Selskapets brev, ventet et par sekunder og spurte så: «Unnskyld, men kan jeg få si noe?»

«Vær så god,» sa politimannen og så opp.

Carlos fortsatte: «Jeg forstår det slik at dere er opptatt av samfunnets sikkerhet.» Det fanget politimannens oppmerksomhet. Carlos viste ham så ut fra Bibelen at de voldspregede forholdene i vår tid er en oppfyllelse av Bibelens profetier.

Da han var ferdig, sa politimannen: «Jeg er enig med deg.» Han gav Carlos brevet tilbake uten å ha lest det.

Et arbeid som allerede er forbudt, blir forbudt

Hvordan kunne avdelingskontoret vite at et forbud var nær forestående? I slutten av august 1976 hadde det føderale politi foretatt en razzia ved Selskapets avdelingskontor. Han som ledet razziaen, sa at de hadde fått melding om at det ble oppbevart skytevåpen ved avdelingskontoret. Humberto Cairo, som på det tidspunkt var medlem av utvalget ved avdelingskontoret, tok dem med til litteraturlageret. Det fantes naturligvis ikke noen våpen der. De eneste våpnene var de som politiet rettet mot Humberto! Politiet fulgte ham opp til andre etasje, til kontoret til bror Eisenhower, koordinatoren for utvalget. Der skrev inspektøren en rapport om resultatene av husundersøkelsen og fikk brødrene til å skrive under. Han fortalte så at myndighetene holdt på med å utferdige en forordning angående Jehovas vitner.  Avdelingskontorets utvalg skrev straks et brev til de reisende tilsynsmennene hvor de ble bedt om å forberede seg på et forbud.

Men Jehovas vitners arbeid i Argentina hadde jo vært forbudt siden 1950. Var det mulig å forby et arbeid som allerede var forbudt? Svaret lot ikke vente på seg. Tomás Kardos, et medlem av avdelingskontorets utvalg, forteller hva som skjedde den 7. september 1976, den dagen det nye forbudet trådte i kraft. «Klokken fem om morgenen ble vi vekket av noe støy fra gaten. Et blinkende rødt lys trengte igjennom vindusskoddene. Min kone skyndte seg ut av sengen, så ut av vinduet, snudde seg mot meg og sa bare: ’Nå er de her.’»

Fire tungt bevæpnede politimenn hoppet ut fra en patruljebil. Det ble straks satt ut vakter ved kontorene og trykkeriet. Bror Kardos forteller videre: «Vi lurte på om vi skulle drøfte dagsteksten og spise frokost som vanlig. Politifolkene hadde ingen innvendinger mot det. Så den morgenen drøftet vi et skriftsted mens en bevæpnet politimann holdt vakt ved døren og en annen satt respektfullt ved bordet. Alle lurte på hva som videre kom til å skje.»

Den forordningen som ble vedtatt den 31. august 1976, forbød Jehovas vitners arbeid i hele landet — den forbød med andre ord en virksomhet som i virkeligheten hadde vært forbudt helt siden 1950. Politiet stengte avdelingskontoret og trykkeriet. Kort tid etter ble også alle Rikets saler i landet stengt.

Trass i den vanskelige situasjonen var brødrene fast besluttet på å følge Jesu apostlers eksempel og adlyde Gud som hersker mer enn mennesker. (Apg. 5: 29) Vitnene i Argentina fortsatte å forkynne Bibelens budskap «i vanskelige tider». — 2. Tim. 4: 2.

 Hva brødrene gjorde

Ettersom avdelingskontoret offisielt var stengt, bestemte utvalget seg for å utføre kontorarbeidet og trykkingen andre steder. Humberto Cairo måtte med jevne mellomrom skifte kontor — omkring én gang i måneden — og arbeide i leiligheter, forretningslokaler, privathus eller kontorer som tilhørte brødre. Charles Eisenhower hadde en gang kontor i en vinforretning som en bror eide. Utvalget holdt sine møter i garasjer i Buenos Aires sentrum.

Betel-familiens boligrom ble ikke stengt, så Betel-familien spiste og sov på Betel-hjemmet og drøftet dagsteksten sammen som en familie. Så drog de av gårde til de forskjellige stedene hvor de arbeidet. De som hadde kontorer like i nærheten, kom tilbake til Betel og spiste middag sammen med dem som tok seg av Betel-hjemmet.

Politiet syntes at aktiviteten til dem som bodde på Betel, var mistenkelig. Det hendte flere ganger at hele Betel-familien, cirka ti stykker, ble tatt med til forhør på politistasjonen. Politiet ville vite alt om Jehovas vitners arbeid i Argentina. Hvem var det som førte tilsyn med menighetene, og hvor bodde de? Bror Eisenhower husker godt noen slike forhør: «Vi måtte være sannferdige uten å sette arbeidet eller brødrene i fare. Det var ikke så lett, for de var nokså pågående med spørsmålene sine.»

«Vent med teen»

Like før forbudet av 1976 trådte i kraft, hadde Selskapet planlagt en verdensomfattende utdeling av en spesiell utgave av Rikets budskap. Hva skulle brødrene gjøre hvis myndighetene la flere restriksjoner på Jehovas vitners arbeid? Pablo Giusti, som var reisende tilsynsmann på den tiden, forteller: «Siden vi ikke visste hva vi skulle gjøre, måtte vi spørre avdelingskontoret. Hvis kontoret mente at det var best å utsette  kampanjen, ville de eldste motta et telegram som lød: ’Vent med teen.’ Vi hadde ingen anelse om hvordan denne beskjeden skulle bli misforstått!»

Like etter at myndighetenes forordning hadde trådt i kraft, besøkte bror og søster Giusti for første gang Malargüe menighet. Den lå sør for Mendoza, hvor grensepolitiet hadde sitt hovedkvarter. Bror og søster Guisti hadde bare adressen til en eldste som bodde og arbeidet i veivesenets bygning i utkanten av byen. Den eldste var ikke der, men en arbeider sa at han kanskje var ute i skogen like i nærheten, for der pleide han å jogge. Mens de gikk nedover veien, la bror Guisti merke til at området lå veldig usjenert til. Det slo ham at dette måtte være et ideelt sted å holde møter uten å vekke mistanke. Ettersom det var søndag, tenkte han at han kanskje ville finne menigheten mens den holdt møte. Men broren var alene ute og jogget. Og bror og søster Guisti skulle få seg en overraskelse!

Etter at de hadde presentert seg, spurte Pablo etter menigheten. Broren sa: «Å, her i Malargüe har vi innstilt alt.»

Pablo svarte: «Hva mener du med alt?»

Svaret var direkte og enkelt: «Vi fikk et telegram hvor det stod ’Vent med teen’, så vi innstilte møtene, forkynnelsen . . . alt.» Det var heldigvis bare denne menigheten som gjorde det.

Lynvisitter

Da avdelingskontoret ble stengt, hadde medlemmer av utvalget et møte med noen av kretstilsynsmennene for å gi dem instrukser for hvordan de skulle utføre arbeidet sitt. De fikk beskjed om å ta seg deltidsarbeid og få seg en fast adresse, slik at deres virksomhet vakte minst mulig mistanke. De fleste solgte forskjellige produkter om formiddagen og tjente menigheter om ettermiddagen.

 Kretstilsynsmennene avla menighetene lynvisitter for å gi dem retningslinjer fra avdelingskontoret. På bare én uke hadde de eldste i hver krets, som bestod av omkring 20 menigheter, fått besøk. Tatt i betraktning de endrede forholdene fortalte kretstilsynsmennene brødrene hvordan de skulle lede møtene, og hvordan de skulle utføre forkynnelsesarbeidet. De eldste fikk også vite at kretstilsynsmannens besøk ikke nødvendigvis ville vare en hel uke, men at det ville avhenge av hvor mange bokstudiegrupper det var i menigheten. Møtene skulle holdes i private hjem, og hver gruppe ville få et éndagsbesøk.

Under forbudet var kretstilsynsmennene et viktig bindeledd mellom forkynnerne i menigheten og avdelingsutvalget. Mario Menna, som tjente som kretstilsynsmann under forbudet, sier: «Det var et stort privilegium å tjene menighetene og kunne gi brødrene hjelp og støtte i de årene. Vi forsøkte å oppmuntre dem ved å spille lydbåndopptak av stevneprogrammer, gi dem nye publikasjoner som vi fikk fra naboland, eller fortelle oppbyggende opplevelser.»

Hva skulle misjonærene gjøre?

Urolighetene i samfunnet forverret seg. Det var ikke særlig populært å være utlending, og misjonærene fikk derfor tilbud om å tjene i andre land. Noen benyttet den muligheten og tjente trofast i sitt nye tildelte distrikt.

Andre ble værende i Argentina. Mary Helmbrecht, som hadde gått i Gileads 13. klasse, tjente i byen Rosario i provinsen Santa Fe. Om formiddagen den dagen forbudet trådte i kraft, ringte hun på dørklokken til et hus. Det var en varm sommerdag, og døren stod åpen. Radioen stod på for fullt. Plutselig hørte Mary en kunngjøring om at Jehovas vitners arbeid var forbudt i hele Argentina! «Da kvinnen kom ut i døren,» sier Mary, «var jeg rolig og fattet og forkynte for  henne slik som jeg ellers ville ha gjort. Vi fortsatte å forkynne hele formiddagen som planlagt. Vi syntes ikke at det var så store problemer der hvor vi var, så vi bestemte oss for å bli værende. Og det var vi glad for. De i menigheten som var engstelig for å forkynne, så at det ikke skjedde noe med oss, så de slo snart følge med oss.» — 1. Tess. 5: 11.

Skjulte skatter

Brødrene fra stedet viste mot og snarrådighet i disse vanskelige tidene. Robert Nieto forteller: «En velvillig fredsdommer tipset oss om at våre Rikets saler ville bli stengt, og at litteraturen vår ville bli beslaglagt. Vi drog øyeblikkelig til Rikets sal i to biler for å hente de store mengdene med litteratur som vi hadde på lager. Da vi drog derfra, så vi at de kom fra politiet og hæren for å utføre ordren om å stenge Rikets sal og beslaglegge litteraturen. Men de fikk bare utført den første delen av sitt oppdrag, ettersom det ikke fantes flere bøker i salen enn de som stod i biblioteket.»

På et annet sted tok noen av menighetens eldste seg ubemerket inn i Rikets sal midt på natten og fjernet litteraturen stille og rolig. Senere pakket de den i små kartonger som de fordelte blant brødrene.

Nérida de Luna, i provinsen Tucumán, gjemte litteratur hjemme hos seg. Hun forteller: «Vi gjemte bøker i store blomsterpotter og urner og plasserte kunstige planter oppå disse. Kartongene med litteratur gjemte vi på vaskerommet. En dag gjennomsøkte to soldater hele huset, også vaskerommet, mens vi stod og bad intenst. De fant ingenting.»

Nye forsyninger med åndelig føde

Den litteraturen som brødrene hadde reddet og gjemt unna, tok naturligvis raskt slutt. Men Jehova fortsatte å sørge for at brødrene fikk åndelig føde. Selv om trykkeriet i Fitz Roys gate var blitt stengt, fortsatte trykkevirksomheten  andre steder i Buenos Aires. Bladene ble også trykt i provinsene Santa Fe og Córdoba. Trykte sider ble sendt til andre steder for å bli heftet sammen. Til å begynne med fikk menighetene bare ett blad for hver bokstudiegruppe, men senere ble dette økt til ett for hver forkynner. Et av disse trykkeriene befant seg på loftet i et hus som bare lå to kvartaler bortenfor regjeringskontorene.

Rubén Carlucci, som var med på å trykke og sende ut litteratur under forbudet, husker en episode da eieren av det huset hvor trykkingen hadde foregått, kom for å advare dem om at militærpolitiet foretok husundersøkelser. Brødrene stanset straks trykkingen og fikk hurtig lastet alt unntatt trykkpressen på en lastebil. Rubén sier: «Husundersøkelsene var så omfattende at vi ble omringet, og vi kunne ikke forlate området. Vi fikk øye på en restaurant i nærheten, gikk inn og ventet til de ble ferdig med aksjonen. Vi ventet i fire timer, men det var det vel verdt, for våre brødre fikk den verdifulle litteraturen.»

«Pistolkvinnen Pepita»

I en periode ble Vakttårnet og Våkn opp! i all hemmelighet stiftet sammen i en bygning som var under oppføring i hovedstaden. Det var opprinnelig meningen at bygningen skulle bli en Rikets sal. Luisa Fernández, som i lang tid har vært medlem av Betel-familien, var engasjert i dette arbeidet. En morgen, like etter at Luisa og hennes medarbeidere var kommet i gang med arbeidet, var det noen som banket på døren. Det var en politibetjent! Han informerte dem om at naboene hadde klaget på grunn av støy fra maskinene. «Det var ikke det spor rart, for stiftemaskinen laget så mye støy at vi hadde gitt den navnet Pepita la Pistolera (Pistolkvinnen Pepita),» sier Luisa.

Akkurat da kom et medlem av avdelingsutvalget, og han  fortalte hva vi holdt på med. Politibetjenten sa: «Hvis det ikke er noen her når jeg kommer tilbake i ettermiddag, har jeg ikke sett noe.» Brødrene begynte å laste alt på lastebiler med det samme. Etter to timer fantes det ikke noe spor etter arbeidet med å stifte bladene.

Hvor flyttet de maskinene? Selv om trykkeriet ved avdelingskontoret var blitt stengt, var det mulig å komme inn i bygningen gjennom bakdøren. Luisa og andre flyttet alt sammen inn på det gamle trykkeriet på Betel og fortsatte å stifte sammen bladene der, uten å bli oppdaget!

Bedre enn en kjeksfabrikk

For at vi skulle kunne framstille og levere blad til hele Argentina, måtte det installeres stiftemaskiner og annet utstyr i andre deler av landet også. Leonilda Martineli, som har vært spesialpioner siden 1957, deltok i slik virksomhet i Rosario. Da det trykte materialet kom for å bli samlet og stiftet, satte noen brødre og søstre som var spesielt valgt ut til det, opp et langt bord og plasserte bunker med trykte ark i nummerrekkefølge oppå bordet. Hver av dem begynte å samle arkene mens de gikk fra den ene enden av bordet til den andre. Da en bunke med ferdige blad var blitt stablet oppå hverandre, måtte luften presses ut av dem for at det skulle bli plass til flere blad i hver kartong. Siden det ikke var mulig å få tak i noen hydraulisk presse, påtok en fyldig søster seg å gjøre jobben. Når en stor stabel var ferdig, satte hun seg på den til bladene så pene og flattrykte ut. Deretter pakket en annen dem pent ned i kartonger. Denne metoden fungerte så godt at de andre arbeiderne bad henne innstendig om ikke å slanke seg!

Familien Gaitán, som bodde i byen Santa Fe, stilte hjemmet sitt til disposisjon for denne virksomheten. Noen av naboene hadde til tross for brødrenes forsiktighetsregler observert  at kartonger ble brakt inn og ut av huset. De trodde at familien produserte kjeks. Senere, i 1979, ble virksomheten flyttet derfra til et annet sted. Naboene ble forundret og spurte senere om kjeksfabrikken var blitt nedlagt. Søster Gaitán forteller: «De ’kjeksene’ vi laget, var gode og langt mer næringsrike enn naboene var klar over!»

Levering av litteraturen

Det å få levert bladene og annen litteratur videre til brødrene utgjorde enda en utfordring. I Buenos Aires med forsteder la man opp en rute for å kunne forsyne strategisk plasserte litteraturlagre med blad. En gang Rubén Carlucci leverte bladene, hadde han bare én levering igjen da en politimann gjorde tegn til ham at han skulle kjøre inn bak patruljebilen. Rubén adlød nervøst og bad hele tiden til Jehova om hjelp. Da han kjørte inn til siden og stoppet, kom konstabelen bort til lastebilen og sa: «Kan du være så snill å dytte meg? Jeg får ikke start på motoren.» Rubén, som trakk et lettelsens sukk, var mer enn villig til å hjelpe ham. Nå kunne han kjøre lykkelig videre for å avlevere de siste bladene!

Dante Doboletta, som tjente som kretstilsynsmann i Rosario-området i Santa Fe, hentet bladene på det stedet hvor arbeidet med å samle og stifte dem pågikk, og han leverte dem videre til alle menighetene i sin krets. Dette betydde at han til sammen måtte kjøre omtrent 20 mil fram og tilbake minst to ganger i måneden. For at han skulle unngå å bli sett, foretok han disse turene sent på kvelden, etter at han var ferdig med arbeidet i en menighet, og noen ganger returnerte han ikke før ved soloppgang. En gang så han en rekke biler som stoppet ved en kontrollpost hvor over 30 tungt bevæpnede soldater nøye sjekket papirene og bagasjen til hver enkelt. En av soldatene spurte Dante: «Hva har du i bilen?»

 «Sakene mine,» svarte Dante.

Soldaten sa: «Skynd deg å åpne bagasjerommet.»

Til det svarte Dante: «Vi er Jehovas vitner. Hva skulle nå vi ha med oss?»

En annen soldat overhørte samtalen og sa: «La dem dra. Jehovas vitner har aldri med seg verken våpen eller smuglervarer.» Dante leverte litteratur i to år uten å bli oppdaget.

De forsømte ikke møtene

Helt fra den uken da forbudet ble innført, unnlot ikke Jehovas vitner i Argentina «å komme sammen». (Hebr. 10: 25) De kom sammen i små grupper og forandret ofte møtested og møtetid. Dette innebar mer arbeid for de eldste, som ofte måtte lede det samme møtet flere ganger i forskjellige hjem.

I den lille byen Totoras lå det eneste huset hvor de kunne ha møter, midt i byen. Vitnene på stedet var derfor særdeles forsiktige. Han som eide huset, bror Reverberi, laget noe som så ut som et vanlig bord med en skuff til å oppbevare småting i. Men platen på toppen kunne løftes opp, og under var det plass til å gjemme unna bøker og blad. Når noen banket på døren, ble all litteraturen raskt puttet ned i bordet!

Forkynnerne var uformelt kledd på møtene. Søstrene hadde noen ganger krøllspenner i håret, gikk med bukser eller bar på en handlebag. Møtene gikk gjerne under navnet mateadas. Maté er en type te som man ofte drikker sammen med kjeks eller kake. I Argentina er det svært vanlig at man kommer sammen for å drikke maté, så rammen rundt de åndelige sammenkomstene tjente som en ideell kamuflasje.

Men noen ganger var spenningen til å ta og føle på. Teresa Spadini var en trofast, gjestfri søster som hadde et svært godt omdømme i nabolaget. Under kretstilsynsmannens  besøk var det en gruppe på 35 på møtet hjemme hos henne. Plutselig svingte en patruljebil opp foran huset, og en politibetjent banket på døren. Broren som holdt talen, satte seg straks ned sammen med resten av gruppen. Da Teresa åpnet døren, sa betjenten: «Teresa, kan jeg få låne telefonen?»

Da han så på alle dem som var samlet, sa Teresa: «Vi har familiesammenkomst.» Da betjenten ringte til politistasjonen, holdt alle sammen pusten, for de trodde at han skulle få en fangetransportbil til å komme og hente dem. Men til deres lettelse hadde samtalen med noe helt annet å gjøre. Da han var ferdig, snudde han seg mot Teresa og takket henne. Han så deretter på gruppen og sa: «Beklager avbrytelsen. Ha en fortsatt hyggelig familiesammenkomst.»

Politirazziaer

Da en gruppe kom sammen i forbindelse med et dåpsarrangement, rapporterte en nabo møtet til politiet. Ettersom brødrene allerede hadde planlagt at de skulle ha en asado, eller en grillfest, som et skalkeskjul for hensikten med møtet, fortsatte de som planlagt. Det er svært populært med grillmat i Argentina, så det var ingen som hadde noe imot en slik «velsmakende» kamuflasje. Da de ubudne «gjestene» kom i en militær lastebil, inviterte brødrene og søstrene gjestfritt soldatene til å overvære den hyggelige sammenkomsten. Soldatene avslo og drog uten å finne ut hva som skulle være til «dessert»!

Noen ganger viste det seg at ord og uttrykk som Jehovas vitner bruker seg imellom, var til beskyttelse for dem. En gang da naboene tilkalte myndighetene for å informere dem om et møte som ble holdt i et privat hjem, kom politifolkene etter at alle unntatt de eldste hadde dratt. Politiet banket på døren, og søsteren som bodde der, sa: «Alle har gått unntatt tjenerne.»

 Politifolkene svarte: «Vi er ikke interessert i tjenerne. Vi vil ha tak i ledelsen!» De drog med uforrettet sak.

Forkynnelse under forbud

Forkynnelsesvirksomheten fortsatte trass i restriksjoner. Brødrene var naturligvis forsiktige under disse vanskelige forholdene. Vanligvis arbeidet ikke flere enn to Jehovas vitner i det samme distriktet samtidig. Sara Schellenberg husker godt hvordan hun gikk fram når hun besøkte folk i Buenos Aires. Hun sier: «Vi laget distriktskart i miniatyr som passet inni håndflaten vår. På baksiden var det et ark som var foldet som et trekkspill. Det var en liste over alle husnumrene. Vi foretok bare ett besøk i hver av gatene rundt et kvartal og krysset av det huset på listen. På den måten kunne den neste forkynneren som kom for å arbeide i det distriktet, oppsøke folk i et annet hus. Så gikk vi videre til et annet kvartal og besøkte noen andre.»

Kort tid etter at denne framgangsmåten var tatt i bruk, forkynte Cecilia Mastronardi alene. Idet hun banket på en dør, dukket det plutselig opp en politibetjent på motorsykkel. «Han spurte hva jeg gjorde der,» sier Cecilia. «Det eneste jeg tenkte på, var at jeg skulle forkynne for ham og tilby ham boken Er mennesket blitt til ved utvikling eller ved skapelse? Han tok imot boken, gav meg penger for den og sa vennlig farvel til meg. Da skjønte jeg jo at han ikke hadde stoppet fordi han skulle arrestere meg. Han bodde i det huset hvor jeg hadde banket på!»

Det ble benyttet en rekke metoder for å skjule forkynnelsesvirksomheten. En søster begynte å arbeide for et kosmetikkfirma, slik at hun kunne gå fra hus til hus og snakke med kundene sine. María Bruno, som nå er 86 år gammel og har vært alminnelig pioner i 29 år, gikk og bar på en bag som var full av planter, og hun tiltrakk seg oppmerksomhet fra husmødre  som var interessert i å snakke om hagearbeid. På den måten fikk hun samtaler som førte til at sannhetens såkorn ble sådd.

Juan Víctor Buccheri, en kjøpmann som ble døpt like etter at forbudet trådte i kraft, ville også fortelle andre om det gode budskapet som han hadde fått kjennskap til. Han hadde hatt religiøse bilder og plakater med bilder av idrettsstjerner og kjente underholdningsartister på veggene i butikken sin. Han skiftet dem ut med landskapsbilder med skriftsteder nederst. Det var litt av en overraskelse for kundene! Bror Buccheri forkynte for dem som stilte spørsmål om bildene eller de siterte skriftstedene, og på den måten startet han over ti bibelstudier. Noen av dem han studerte med, kom i sannheten og er trofaste brødre den dag i dag.

Folkene med den grønne bibelen

Vanskelighetene under forbudet gjorde brødrene i Argentina til dyktigere forkynnere. Siden de bare brukte Bibelen når de foretok førstegangsbesøk, ble de flinke til å bruke skriftsteder til å imøtegå innvendinger og trøste folk.

For å unngå å vekke mistanke benyttet de iblant en annen bibeloversettelse enn Ny verden-oversettelsen. Da en bror brukte Torres Amat, en katolsk bibeloversettelse på arkaisk spansk, fikk han en uventet reaksjon. Etter å ha hørt skriftstedene bli lest og uten å forstå dem sa beboeren til broren at hun skulle hente en bibel til ham som var mye lettere å forstå. Til hans store overraskelse kom hun ut med Ny verden-oversettelsen!

I disse årene var omslaget på Ny verden-oversettelsen grønt. Folk i lokalsamfunnet var derfor blitt advart mot å høre på dem som gikk rundt med en grønn bibel. Men det var få som var enige i myndighetenes restriksjoner, og et slikt forbud tjente derfor bare til å vekke folks nysgjerrighet. Én  beboer spurte en søster hvilken farge det var på bibelen hennes. Da søsteren sa som sant var, at den var grønn, sa kvinnen: «Fint, jeg vil gjerne høre hva folkene med den grønne bibelen har å si.» Søsteren ble invitert inn og fikk en livlig samtale med kvinnen.

Hvem har bøkene?

De argentinske vitnene fortsatte en tid å forkynne ved å gjøre bruk av den litteraturen som de hadde gjemt. Men med tiden ble disse lagrene tømt, og det var umulig å importere ny litteratur. De 225 000 bøkene som var blitt beslaglagt, lå forseglet i avdelingskontorets lagerbygninger.

Det føderale politiet bestemte seg for å kvitte seg med de beslaglagte bøkene og selge dem til et resirkuleringsfirma. Det ble inngått en avtale med et transportfirma som skulle dra til Betel, hente bøkene og levere dem på et gjenvinningsanlegg. Det falt seg slik at sjåføren hadde studert Bibelen sammen med en nabo som var et av Jehovas vitner. Da han så hva han skulle hente, spurte han sin tidligere nabo om Jehovas vitner var interessert i å kjøpe bøkene av ham. De nødvendige forberedelser ble gjort, og med politiets bemyndigelse ble bøkene transportert til et sted som avdelingskontoret hadde utpekt. Trass i forbudet ble således 225 000 bøker resirkulert på en helt annen måte enn myndighetene hadde regnet med.

Jehova sørget også for sitt folk gjennom modige brødre som sa seg villig til å innføre Selskapets bøker fra andre land. Norberto González, som er alminnelig pioner, sier: «En gang overlot et medlem av utvalget ved avdelingskontoret i Uruguay oss 100 eksemplarer av en lærebok for Kurs i Rikets tjeneste. De skulle leveres til de ansvarlige brødrene i Argentina. Vi klarte å få denne viktige informasjonen med oss inn i landet. Vi hoppet av glede da vi hadde kommet oss trygt  gjennom tollen.» Kanskje den broren som ikke hoppet fullt så høyt, var han som hadde gjemt noe av dette stoffet i det kunstige benet sitt!

De argentinske vitnene lærte å sette større pris på Selskapet Vakttårnets litteratur enn de noen gang tidligere hadde gjort. I begynnelsen av forbudet fikk hver bokstudiegruppe bare ett eksemplar av Vakttårnet. Dette ene eksemplaret gikk på omgang blant alle forkynnerne, som skrev av spørsmålene og svarene slik at de kunne delta i Vakttårn-studiet. (Fil. 4: 12) Omslagssiden på Vakttårnet var blank for å skjule bladets identitet, men den åndelige føden på innsiden var fortreffelig. Disse spesielle tiltakene bidrog til å holde brødrene oppe og forene dem.

Hvordan holde et stevne i det skjulte

De argentinske brødrene fikk åndelig føde gjennom møter i mindre grupper og ved å bruke den litteraturen som var tilgjengelig. Men hvordan fikk de med seg programmet på de tre årlige stevnene som Jehovas vitner i andre deler av verden overvar? De første stevnene som ble holdt etter at forbudet trådte i kraft, ble kalt pilotstevner. Det var bare de eldste og deres familier som overvar dem. Senere repeterte de eldste programmet i sine egne menigheter. Héctor Chap, som har tjent utrettelig som reisende tilsynsmann i mange år, sier: «Noen ganger arrangerte vi stevnet på et jorde ute på landet. Der var vi gjerne omgitt av husdyr. Vi la knapt nok merke til dem fordi vi var så opptatt av å lytte til det som ble sagt. Mange av brødrene tok programmet opp på lydbånd med tanke på dem som ikke kunne være til stede. Senere fikk de seg en god latter — talene var ledsaget av rauting, hanegal og eselskryt.»

Stevnene ble omtalt som «pikniker» fordi de ofte ble holdt ute på landet. Et sted i provinsen Buenos Aires som  brødrene likte godt, var Strago Murd, som lå på landsbygda nær grensen til Santa Fe. Stedets beliggenhet var ideell, for det var omkranset av trær som skjermet mot innsyn. Men en gang oppdaget de som kom for å være til stede på en slik «piknik», til sin forskrekkelse at de vakre trærne var blitt hogd ned! Men selv om det ikke var noe som kunne skjule deltakerne, ble «pikniken» holdt. En av trestubbene ble brukt som talerstol, mens de andre trestubbene ble sitteplasser til alle dem som var til stede.

Et annet sted som ble brukt når det skulle holdes stevner, var en fabrikk som et av Jehovas vitner eide. Fabrikkeieren hadde en stor varebil, og den brukte han for å hente dem  som ville overvære stevnet. Sjåføren kjørte fra det ene stedet til det andre, fylte opp bilen med ti—femten brødre om gangen, kjørte tilbake til fabrikken og lot dem stige av innenfor den stengte garasjeporten. På den måten kunne omkring hundre mennesker komme sammen uten at naboene og politiet la merke til det. Andre Jehovas vitner i Argentina drog til Brasil og Uruguay i disse årene for å kunne nyte godt av den åndelige føden på stevnene der.

Møter i fengsler

Også før forbudet i 1976 ble mange av våre unge brødre stilt på lojalitetsprøver på grunn av sin kristne nøytralitet. Fordi de fulgte det bibelske prinsippet i Jesaja 2: 4 om ikke å «lære å føre krig», ble mange av dem idømt fengselsstraffer på mellom tre og seks år.

Selv om de var i fengsel, sluttet de ikke å studere Bibelen og holde møter, men fant måter å gjøre dette på. Og de forkynte ivrig Rikets budskap for andre i fengslene. Eldste fra menigheter i nærheten besøkte villig disse trofaste unge mennene for å gi dem oppmuntring og skaffe dem livsviktig åndelig føde.

Omar Tschieder, som har tjent på Betel siden 1982, satt i Magdalena militærfengsel i provinsen Buenos Aires fra 1978 til 1981. Grunnen var at han hadde nektet å bære militæruniform. Fengselet bestod av en rekke fløyer; 20 celler var vendt mot samme gang, og hver celle var på to ganger tre meter. De Jehovas vitner som var i dette fengselet, holdt møter i de tre cellene som lå innerst i gangen. Det var bare ti—tolv brødre som kunne møtes om gangen, så ofte ble det holdt mellom åtte og fjorten møter hver uke.

Brødrene ordnet det slik at én av dem holdt utkikk ved kikkhullet og varslet gruppen hvis noen nærmet seg. De tenkte ut flere varselsignaler. I noen tilfeller banket den som  holdt vakt, rett og slett i veggen. I andre tilfeller holdt vaktmannen og en eller annen i forsamlingen i hver sin ende av en tråd. Ved tegn til fare rykket vaktmannen i tråden, og den som holdt i den andre enden av tråden, varslet resten av gruppen. En annen framgangsmåte var å komme med en uttalelse som inneholdt et stikkord. Vaktmannen kunne for eksempel rope: «Er det noen som har en konvolutt?» Når brødrene hørte stikkordet «konvolutt», søkte de dekning. Hver enkelt var blitt anvist et bestemt sted hvor de skulle gjemme seg — under sengen, bak døren og andre slike steder hvor de ikke ville være synlige for fengselsbetjenten, som kanskje så inn gjennom kikkhullet. All denne hektiske aktiviteten foregikk i stillhet og i løpet av noen sekunder. De var nødt til å være godt organisert!

En gang under et møte ble brødrene varslet om at en fremmed var på vei inn i fløyen, og gjemte seg raskt. En av de innsatte som ikke var et av Jehovas vitner, åpnet døren og la noe på bordet. På vei ut snudde han seg og spurte: «Hvorfor driver dere og gjemmer dere?» Akkurat i det øyeblikket var det en fengselsbetjent som plystret; han søkte etter frivillige til noe rengjøringsarbeid. Så brødrene svarte: «Vi gjemmer oss for ham.» Dette hadde den besøkende forståelse for, og han forsvant raskt. Brødrene holdt resten av møtet uten å bli avbrutt.

Et hemmelig fengselsbibliotek

Jehovas vitners gode oppførsel førte til at de ble betrodd spesielle ansvarsoppgaver i fengselet. Brødrene betjente fengselets trykkpresser og hadde ansvar for kinosalen, sykestuen og barbersalongen. De utnyttet til fulle de mulighetene som disse velfortjente privilegiene gav dem til å fremme Rikets interesser. Én slik mulighet dreide seg om kinosalen, som på planen over fengselet var rektangulær, selv om veggene  var avrundede i hjørnene. Bak veggene var det således et rom som var omkring 2,4 meter høyt, 1,8 meter langt og 1,2 meter bredt. Dette var et perfekt sted å ha et bibliotek, fylt med bibler og Selskapet Vakttårnets publikasjoner!

Héctor Varela, som satt tre år i dette fengselet, forteller at brødrene kunne komme inn i dette rommet ved å fjerne et veggpanel i kinomaskinrommet og så klatre over en arbeidsbenk. Det ble også gjemt bøker i skap i spisesalene.

Av og til fikk brødrene permisjon fra fengselet, slik at de kunne avlegge familien sin et kort besøk. Brødre som var ute på permisjon, benyttet ofte anledningen til å ta de siste numrene av bladene Vakttårnet og Våkn opp! med seg tilbake. Rodolfo Domínguez, som nå er reisende tilsynsmann, forteller om noe som hendte ved én slik anledning: «Vi hadde Vakttårnet og Våkn opp! på oss, under klærne. Da vi kom til fengselet, var det lang kø fordi vaktene holdt på med å ransake en del innsatte. Gradvis nærmet vi oss det stedet hvor inspeksjonen foregikk. Akkurat da det ble vår tur, var det vaktskifte, og ransakingen ble avblåst!»

«Vi holdt alle menighetsmøtene i fengselet,» fortsetter bror Domínguez. «Jeg holdt faktisk mitt første offentlige foredrag der.» Innsatte Jehovas vitner framførte til og med bibelske skuespill, noe som ble mulig ved at noen tok med seg klær og annet utstyr inn i fengselet når de hadde vært på besøk hos familien. Fengselsbetjentene hadde ingen anelse om hva sandalene, togaene og andre lignende ting skulle brukes til.

Det blir gjort disipler i fengslene

Selv i fengslene blomstret arbeidet med å forkynne og gjøre disipler. En av dem som de innsatte brødrenes nidkjærhet og gode oppførsel hadde en positiv innvirkning på, var Norberto Hein. Han tjente i Argentinas væpnede styrker da  han ble anklaget for narkotikaforbrytelser og ble satt i fengsel. I flere fengsler møtte han unge Jehovas vitner som var militærnektere. Deres holdning gjorde inntrykk på ham, og mens han satt i Puerto Belgrano fengsel, bad han om å få et bibelstudium. Før det hadde gått én måned, hadde han studert hele boken Den sannhet som fører til evig liv. Senere ble han overført til Magdalena militærfengsel, og i 1979 ble han døpt der.

«Dåpstalen ble holdt en søndag kveld omkring klokken ni,» forteller Norberto. «Vi var cirka ti tilhørere, og andre brødre var utenfor cellen og holdt vakt. Etter talen gikk jeg sammen med to brødre til spisesalen, hvor det stod en stor balje som man pleide å vaske gryter og panner i.» Det var vinter, og «dåpsbassenget» var fylt med kaldt vann, noe som bidrog til å gjøre dåpen til en uforglemmelig begivenhet for Norberto!

Til tross for at Norberto ble plaget og trakassert fordi han sluttet seg til Jehovas vitner, fortsatte han standhaftig å tjene Jehova. (Hebr. 11: 27) Han og hans kone, María Esther, har siden tjent trofast på Betel i over 15 år.

’Ikke be Gud om å straffe meg’

Mange fengselsbetjenter var tolerante overfor Jehovas vitner, men det fantes også noen som ikke var det. En overbetjent i et militærfengsel nektet brødrene mat og tepper hver gang han hadde vakt. Han var brutal. Hugo Coronel forteller: «En morgen før daggry sparket denne betjenten opp døren inn til cellen min og drog meg ut, og mens han pekte på fem væpnede soldater, sa han til meg at min siste time var kommet. Han forsøkte å få meg til å skrive under på at jeg gav avkall på min tro. Da jeg nektet, gav han meg beskjed om å skrive et brev til min mor fordi jeg skulle dø. Rasende plasserte han meg mot en steinmur, sa til soldatene  at de skulle heve geværene, og gav dem så ordren: ’Fyr!’ Jeg hørte bare klikket fra avtrekksmekanismene. Geværene var ikke ladd. Det var bare et knep for å få meg til å inngå kompromiss. Betjenten, som var sikker på at jeg gråt av frykt, kom bort til meg. Da han så at jeg var rolig, mistet han selvbeherskelsen og begynte å rope og skrike. Jeg ble ført tilbake til cellen min, litt rystet, men lykkelig over at Jehova hadde besvart mine bønner om at jeg måtte være standhaftig.»

Noen dager før Hugo skulle overføres til et annet fengsel, gjorde overbetjenten det kjent i alle fløyene av fengselet at han neste dag skulle tvinge Hugo til å ta på seg en uniform. Selv Jehova ville ikke kunne forhindre det, sa han. Hva skjedde? «Neste dag,» forteller Hugo, «fikk vi høre at overbetjenten hadde omkommet i en forferdelig bilulykke. Dette gjorde dypt inntrykk på alle i fengselet. De fleste mente at Gud hadde straffet ham på grunn av de grove truslene han hadde kommet med. Den betjenten som førte meg til cellen min den kvelden, tryglet meg faktisk om ikke å be Gud om å straffe ham også!» Hugo tjener nå som eldste i en menighet i Villa Urquiza i Misiones.

Ett er sikkert: Disse unge mennene, som nektet å gjøre militærtjeneste, bevarte sin ulastelighet under svært vanskelige forhold. Fengselsmyndighetene truet med å skyte noen av dem. Andre ble slått, nektet mat eller plassert i enecelle. Den tro og prinsippfasthet som disse brødrene la for dagen uansett hva de ble utsatt for, var et mektig vitnesbyrd for både militærpersoner og medfanger.

Gagn av et regelmessig familiestudium

Også barn måtte ’forsvare seg for enhver som krevde av dem en grunn for det håp som var i dem’. (1. Pet. 3: 15) Sønnene til Juan Carlos Barros, to skolegutter på sju og åtte år,  opplevde at rektor forlangte at den eldste av dem skulle hilse flagget foran hele klassen. Da han nektet, skrek hun til ham, slo ham og skjøv ham mot flagget. Men selv da nektet han å hilse flagget. Så tok hun begge guttene med til kontoret sitt, og i en time forsøkte hun å tvinge dem til å synge patriotiske sanger. Da hun ikke klarte dette, bestemte hun seg for å utvise dem fra skolen.

Denne saken kom opp for en forvaltningsdomstol. Under rettssaken tok dommeren guttene til side for å spørre dem ut. De hadde svar på rede hånd, og svarene gjorde dommeren så opphisset at han begynte å skjelve, slo knyttneven i bordet og forlot rommet. Han kom tilbake et kvarter senere, men var fremdeles synlig rystet. Ikke desto mindre avsa dommeren en kjennelse i Jehovas vitners favør! Etterpå sa han til bror Barros: «For en flott familie du har! Hvis alle familier fulgte slike fine prinsipper, hadde det stått bedre til med dette landet.» Bror Barros sier: «Denne opplevelsen gjorde det klart for meg hvor gagnlig det er å ha et regelmessig familiestudium, slik at barna er forberedt på å forsvare sitt standpunkt.» Til slutt, i 1979, avgjorde Argentinas høyesterett at barna hadde rett til skolegang.

Gunstige tider igjen

Helt siden 1950 hadde avdelingskontoret anmodet hver ny regjering om at trossamfunnet Jehovas vitner måtte bli juridisk anerkjent. Å oppnå juridisk anerkjennelse innebar en rekke skritt. For det første måtte det opprettes et juridisk selskap som hadde et visst antall medlemmer, og som skulle tjene sosiale og religiøse formål, deriblant det å undervise folk i Bibelen. Deretter måtte det juridiske selskapet registreres. Regjeringen måtte samtykke i at formålene var lovlige. Hvis den gav sitt samtykke, ble man så tildelt et registreringsnummer. Når man hadde et fått et registreringsnummer,  kunne man søke om juridisk anerkjennelse som religiøs organisasjon. Fram til 1981 ble Jehovas vitners søknader avslått med den begrunnelsen at deres sosiale og religiøse formål var i strid med loven ettersom arbeidet var forbudt.

I november 1976, bare to måneder etter at Jehovas vitners arbeid på nytt var blitt forbudt, anmodet avdelingskontoret den føderale appelldomstolen om å oppheve forbudet. Dessuten anket avdelingskontoret rettssaker som dreide seg om at barn av Jehovas vitner var blitt utvist fra skolen fordi de hadde nektet å delta i patriotiske seremonier, om at brødre var blitt idømt fengselsstraff fordi de av samvittighetsgrunner hadde nektet å gjøre militærtjeneste, og om at Selskapet Vakttårnets publikasjoner var blitt beslaglagt.

Den 10. oktober 1978 ble disse sakene også lagt fram for den interamerikanske kommisjon for menneskerettighetene. Kommisjonen fastslo at myndighetene hadde krenket Jehovas vitners menneskerettigheter, og anbefalte at forbudet ble opphevet.

Den 12. desember 1980 tok militærregimet de facto anbefalingen til følge og opphevet forbudet. Dermed ble det mulig for Jehovas folk i Argentina å komme sammen i frihet. Så glade brødrene ble! Selv om Jehovas vitners arbeid ikke lenger var forbudt, var deres religiøse organisasjon imidlertid ennå ikke juridisk anerkjent.

Omsider, den 9. mars 1984, oppnådde Foreningen Jehovas vitner regjeringens anerkjennelse som trossamfunn. En lang rekke år med kamp for å bli juridisk anerkjent var nå forbi. Endelig kunne det bli satt opp skilt på Rikets saler som viste hva slags lokaler eller bygninger det var! Så glade brødrene i Argentina var! Alle gav uttrykk for samme tanke som salmisten som sa: «Jehova har gjort et storverk ved det han har gjort med oss.» — Sal. 126: 3.

 Den juridiske anerkjennelsen førte imidlertid til mye mer enn at det ble hengt opp skilt på Rikets saler. Ciríaco Spina, en kristen eldste i Buenos Aires, forteller: «Da forbudet ble opphevet og vi igjen kunne arrangere store stevner, ønsket vi å benytte det beste stedet som var tilgjengelig, for å ære vår Gud, Jehova. Vi hadde gjentatte ganger forsøkt å få benytte det nye stadionet i Mar del Plata, men fordi Jehovas vitner ikke var juridisk anerkjent, hadde vi aldri fått benytte det. Takket være Jehova ble vi så juridisk anerkjent i 1984. Nå har vi hatt stevner både på dette stadionet og i de senere årene også på det nye sportssentret.»

Det var mange år siden brødrene hadde kunnet ha oppmuntrende samvær med hverandre i større forsamlinger, så avdelingskontoret bestemte seg for å benytte anledningen til å arrangere et stort møte i forbindelse med det forestående besøket av sonetilsynsmannen, Fred Wilson. På mindre enn  to uker ble det ordnet slik at brødre fra Buenos Aires og omegn kom sammen på Vélez Sarsfield stadion, og dette var det største møtet som hadde vært arrangert siden forbudet ble opphevet. Selv om brødrene var blitt invitert på kort varsel, var det nesten 30 000 som kom sammen til den glederike åndelige ’høytiden’ den 15. februar 1984. — Sal. 42: 4.

Virkninger av forbudet

Under militærregimet var det tusener av mennesker som forsvant og ble henrettet. Overraskende nok var det, til tross for myndighetenes steile holdning til Jehovas vitner, ikke ett av vitnene som forsvant.

Ikke bare ble Jehovas vitner bevart i live, men de fikk bedre publisitet på grunn av forbudet. Før forbudet var det slik at folk som spurte vitnene om hvilket trossamfunn de tilhørte, så uforstående ut når de hørte svaret «Jehovas vitner». Slik var det ikke etter forbudet. Susana de Puchetti, som har vært i heltidstjenesten i 37 år, forteller: «Da forbudet ble opphevet, ble vi ikke lenger kalt Jehovas sønner eller Jehovaene, og vi ble heller ikke forvekslet med evangeliske grupper. Mens arbeidet var forbudt, ble det korrekte navnet vårt ofte nevnt i radioen og i avisene. Det hadde en positiv virkning — etter hvert kjente folk igjen navnet Jehovas vitner.»

Fritatt for militærtjeneste

Dr. María T. de Morini, som var viseminister for religiøse saker og hadde bidratt aktivt til at Foreningen Jehovas vitner ble juridisk anerkjent som trossamfunn, arrangerte på den tiden et viktig møte mellom representanter for Foreningen Jehovas vitner, departementet for religiøse saker og forsvarsministeren. Hensikten med møtet var å vurdere om Jehovas vitner kunne bli fritatt for militærtjeneste. Utvalget ved avdelingskontoret hadde håpet at alminnelige pionerer kunne  bli fritatt for militærtjeneste, men myndighetene var villige til å gå enda lenger.

Myndighetene var villige til å frita enhver som ble betraktet som student, og alle som var tilmeldt den teokratiske tjenesteskolen, ble betraktet som teologistudenter. Når en døpt bror fylte 18 år og ble innkalt til militærtjeneste, utfylte og underskrev de eldste i menigheten et skjema hvor de bekreftet at han hadde en god oppførsel. Skjemaet ble sendt til avdelingskontoret, som også underskrev det, og deretter ble det sendt til en etat som behandlet saker i forbindelse med registrerte trossamfunn. Denne etaten utstedte så et kort som broren måtte vise de militære myndighetene for å bli fritatt for militærtjeneste. Dette systemet fungerte effektivt fram til midten av 1990-årene, da ordningen med tvungen militærtjeneste opphørte.

Overraskende vekst overalt

Mellom 1950 og 1980 var Jehovas vitners arbeid forbudt av myndighetene. I denne vanskelige tiden fortsatte brødrene nidkjært å forkynne ordet. Som følge av dette velsignet Jehova dem med økning. I 1950 var det 1416 forkynnere i Argentina. I 1980 var det 36 050!

Da arbeidet ble juridisk anerkjent, fortsatte økningen, i samsvar med ordene i Jesaja 60: 22: «Den lille skal bli til tusen, og den ringe til en mektig nasjon. Jeg, Jehova, skal påskynde det når tiden er inne.» Bare et kort blikk på rapportene fra hele landet viser at disse ordene virkelig har gått i oppfyllelse. Ett eksempel er Francisco Solano, en forstad til Buenos Aires, hvor det da forbudet ble opphevet, var én menighet med 70 forkynnere, og hvor det nå er sju menigheter med til sammen 700 forkynnere.

Alberto Pardo, som tjener som eldste i en menighet i Cinco Saltos i provinsen Río Negro, husker da det bare var  15 forkynnere der i byen. I dag er det tre menigheter der med i alt 272 forkynnere, og det vil si at det er én forkynner for hver 100 innbyggere. Marta Toloza i Carmen de Patagones menighet i Buenos Aires sier: «Det er fantastisk å tenke på at den lille gruppen som kom sammen på et lite rom i 1964, nå er blitt til 250 brødre og søstre i tre Rikets saler.»

Den raske veksten i Palmira og de omkringliggende byene gjorde det nødvendig å arrangere foredrag og Vakttårn-studium to ganger hver helg for at brødrene og søstrene skulle få plass i Rikets sal. Til minnehøytiden leide man en stor sal, for det var alltid over 250 til stede. Siden 1986 er det blitt opprettet menigheter i fire forskjellige byer som opprinnelig var en del av Palmira menighets distrikt.

I en av forstedene til Buenos Aires, José León Suárez, var det en gang én menighet med 33 forkynnere, men nå er det fem menigheter der. Juan Schellenberg, som er eldste i en av menighetene, forteller: «Hver gang vi opprettet en ny menighet, ble distriktet vårt mindre. Nå har vi et lite distrikt som er 16 kvartaler langt og 8 kvartaler bredt. Vi gjennomarbeider distriktet én eller to ganger i uken. Mange av dem vi forkynner for, stiller seg likegyldig til budskapet, men vi har fortsatt fine opplevelser og starter bibelstudier. Rikets sal har en sentral beliggenhet, så de fleste av de 100 forkynnerne kan gå til møtene.»

En smittende pionerånd

Da forbudet ble opphevet, åpnet det seg muligheter til større virksomhet. Det var mange områder hvor det var stort behov for Rikets forkynnere.

I desember 1983 ble ti ektepar sendt ut som midlertidige spesialpionerer i tre måneder for å sette fart i forkynnelsesarbeidet i områder hvor Jehovas vitner sjelden hadde forkynt. De ekteparene som ble valgt ut, var allerede alminnelige  pionerer eller hjelpepionerer og var blitt anbefalt av de reisende tilsynsmennene. Målet deres var å få gjennomarbeidet et stort distrikt, hvor de skulle tilby litteratur og forsøke å starte bibelstudier. Interessen ville bli fulgt opp enten av forkynnere i menigheter i nærheten eller pr. brev. Dette tiltaket gav glimrende resultater. Nå er det menigheter i ni av de ti byene hvor disse pionerene tjente.

Argentina de González var en av de midlertidige spesialpionerene. Sammen med sin mann ble Argentina sendt til Esquina. De hadde de fire barna sine med seg dit. Tre ganger i uken ble et av soverommene i huset deres brukt som møtelokale. Når de gikk fra hus til hus, ble de invitert inn hos nesten alle. Først ville beboeren vite hvor de kom fra, hvor mange barn de hadde, og hvor de bodde. Argentina forteller: «Etter at de hadde fått tilfredsstilt nysgjerrigheten sin, var de som regel villige til å lytte til budskapet vårt. Jeg fikk startet sju bibelstudier. Ett av dem var med en kvinne og hennes fire barn. De begynte straks å komme på møtene, og de gikk aldri glipp av et møte. Etter bare noen måneder ble moren og en datter døpt, og datteren ble senere pioner. Det gjør meg lykkelig å vite at de fortsatt tjener Jehova trofast.»

Selvoppofrende og villige til å tilpasse seg

Noen som hadde pionerånd, var villige til å tjene på isolerte steder og tilpasse seg vanskelige klimatiske forhold og primitive boforhold. Da José og Estela Forte ble sendt som spesialpionerer til byen Río Turbio i provinsen Santa Cruz, var det ingen andre Jehovas vitner i området, og det var ingen bibelstudier som ble ledet der. Río Turbio ligger i den sørligste delen av Argentina, hvor temperaturen ofte synker til den er under minus 20 grader celsius, noe som gjorde det til en ekstra utfordring å tjene der.

Bror og søster Forte bodde på et lite rom i et hus hvor  eierne var i familie med noen av Jehovas vitner, og de reiste 30 mil til den nærmeste menigheten, som lå i Río Gallegos. En gang da de befant seg på en øde landevei på vei hjem etter et møte, ble bilmotoren overopphetet fordi det hadde lekket vann fra radiatoren. Utetemperaturen var farlig lav, og de begynte å føle noe som folk i de traktene kaller el sueño blanco, en overveldende tretthet som fører til døden. De bad til Jehova om at de ikke måtte sovne. Så takknemlige de var da de kom til en stor farm, hvor de fikk komme inn og varme seg og kunne fylle vann på radiatoren!

I begynnelsen konsentrerte bror og søster Forte seg om å forkynne i det tettest befolkede området, og snart hadde de mer enn 30 fremadskridende bibelstudier. I løpet av kort tid ble det dannet en bibelstudiegruppe i byen. Deretter ble det truffet tiltak for å kontakte folk som bodde i fjellområdene og landdistriktene for øvrig. En gang i året foretok José en seks- eller sjudagers forkynnelsesreise på hesteryggen. På en slik reise kom José og en bror han samarbeidet med, til en stor farm hvor de ble møtt av en kvinne med en aggressiv hund. Da de presenterte seg som Jehovas vitner, så kvinnen på dem og brast i latter. «Nei, dere er ikke her også!» sa hun. Da de spurte hvorfor hun reagerte slik, fortalte hun at hun hadde bodd like i nærheten av Betel i Buenos Aires. Hun tilføyde: «Jeg hadde aldri forestilt meg at Jehovas vitner ville klare å ta seg fram til et slikt avsides sted og attpåtil være kledd som gauchoer.» Kvinnen inviterte dem inn og gav dem noe å spise, og de hadde en livlig bibelsk drøftelse. De iherdige anstrengelsene til bror og søster Forte bar frukt; i Río Turbio er det nå en blomstrende menighet på 31 forkynnere.

En flytende Rikets sal

Noen som var fast besluttet på å utnytte den gunstige tiden til å forkynne, tok imot den utfordring det var å besøke  øyboerne i deltaområdet ved elven Paraná, ikke så langt fra Buenos Aires. Avstanden mellom øyene, de få transportmulighetene og de ustabile værforholdene gjør at det ikke er noen lett oppgave å forkynne i dette området. Å benytte private båter er kostbart og kan være farlig. Men forkynnernes iherdige anstrengelser gav gode resultater. I 1982 ble det dannet en isolert gruppe, som Tigre menighet skulle føre tilsyn med.

For å skjære ned på transportutgiftene bygde Alejandro Gastaldini, en bror i Tigre menighet, en 23-fots lett plastbåt med motor som gikk på propan, og båten fikk navnet «El Carpincho» (kapybaraen). Omtrent samtidig tilbød Ramón Antúnez og familien hans at seilbåten deres kunne brukes til fremme av Rikets interesser i deltaområdet. Disse nidkjære brødrene tok begeistret ledelsen i forkynnelsen og inviterte forkynnere fra andre menigheter til å bli med dem ut i dette distriktet i helgene. Det ble opprettet fine bibelstudier, som viste seg å bære frukt, idet hele familier tok imot sannheten.

Ettersom få av øyboerne hadde båt og det offentlige transportsystemet var lite utbygd, var det vanskelig for de fleste interesserte å komme på møtene. Brødrene hjalp hverandre slik at de og de interesserte kunne komme sammen og styrke hverandre i åndelig henseende. For å gjøre det mulig for alle å overvære minnehøytiden ble det for eksempel ordnet slik at en båt drog rundt og plukket opp døpte Jehovas vitner og interesserte, så de kunne feire minnehøytiden om bord på båten.

Senere fikk Carlos Bustos, hans kone, Ana, og datteren Mariana i oppdrag å tjene som pionerer i deltaområdet. Avdelingskontoret ytet hjelp ved å kjøpe en motorbåt som ble kalt «Precursor I» (Pioner I), og som hadde kabyss, toalett og tre soveplasser. Marianas soveplass i akterenden ble kalt  el sarcófago (sarkofagen), for den var så smal at den lignet på en likkiste!

For tiden er det 20 forkynnere som bor i deltaområdet, og denne gruppen hører inn under  Tigre menighet. De fleste av brødrene har nå egen båt, noe som gjør det lettere for dem å ta hånd om sine teokratiske ansvarsoppgaver. Tidligere hadde de en drøm om å få bygge sin egen Rikets sal, men drømmen virket uoppnåelig. Hvorfor?

Siden området stadig blir oversvømt, er byggetomter svært dyre. For en liten gruppe med begrensede økonomiske midler virket dette som en uoverstigelig hindring. Men selv om det var få landområder hvor man kunne bygge, var det rikelig med vann. Så hvorfor ikke bygge en flytende Rikets sal? Avdelingskontoret ledet arbeidet med å bygge en slik sal, og den ble ferdig i juni 1999. Nå skiftes eldste fra Tigre menighet om å dra ut til denne salen og lede gruppens ukentlige møter.

 Den koreanske befolkningen blir nådd

Jehovas vitner i Argentina forsøker ikke bare å nå mennesker på mange forskjellige geografiske steder, men treffer også tiltak for å forkynne for mennesker av forskjellige nasjonaliteter. I 1971, før arbeidet ble forbudt for annen gang, flyttet en koreansk bror, Hwang Yong Keun, og familien hans til Argentina og begynte i en spansktalende menighet. Arbeidet blant koreanerne bar frukt, og ettersom det var flere forkynnere som kom flyttende fra Korea, ble det mulig å opprette en koreansk gruppe i Morón i provinsen Buenos Aires. Snart holdt de alle de fem menighetsmøtene hver uke, og i 1975 ble gruppen en menighet, den første koreanske menigheten i Argentina. Et år senere innviet de koreanske forkynnerne sin første Rikets sal.

Mens arbeidet var forbudt, var den koreanske menigheten delt i mindre grupper. De koreanske brødrene lengtet etter å komme sammen med hele menigheten, så det ble ordnet slik at de møttes én gang i måneden i en park, hvor det  ble holdt offentlig foredrag og Vakttårn-studium. Politiet forstod ikke et ord koreansk og hadde derfor ingen anelse om at dette var religiøse møter!

Etter at forbudet var blitt opphevet, fortsatte økningen i det koreanske distriktet. Siden koreanerne bor nokså spredt rundt omkring i landet, må forkynnerne ofte reise hundrevis av kilometer for å finne de interesserte. To eller tre ganger om året har koreanske forkynnere reist til fjerntliggende provinser for å forsøke å oppspore koreanske forretningsdrivende. Jehova har velsignet deres flid. I dag er det fire koreanske menigheter, hvor det i alt er gjennomsnittlig 288 nidkjære forkynnere.

Fram til for noen få år siden fikk de koreanske menighetene besøk av en spansktalende kretstilsynsmann, som trengte tolk på møtene, i felttjenesten og på hyrdebesøk. Men i 1997 fikk Steven og June Lee (Yi Sung Ho og Kim Yun Kyeong), som hadde gått i Gileads 102. klasse, i oppdrag å tjene de koreanske menighetene i Argentina, Brasil og Paraguay. Siden bror og søster Lee er av koreansk avstamning og snakker flytende koreansk, har brødrene stort utbytte av deres besøk. Alle er svært takknemlige for denne kjærlige ordningen, som vår upartiske Gud, Jehova, har sørget for. — Apg. 10: 34, 35.

Bror og søster Lee må stadig tilpasse seg skiftende forhold når det gjelder klima, vann og mat i de tre landene. I løpet av en seks måneders periode er de tre måneder i Argentina, to i Brasil og én måned i Paraguay. Selv om det er de koreanske menighetene de tjener, må de likevel kunne snakke de lokale språkene. I tillegg til å snakke portugisisk i Brasil må de lære seg to forskjellige spanske dialekter. Men de liker seg i denne virkelig internasjonale kretsen. På to år har tallet på pionerer i kretsen steget fra 10 til 60!

 Døve lovpriser Jehova

I 1970-årene ble man oppmerksom på en annen gruppe med spesielle behov da noen døve begynte å overvære møtene. Det ble behov for døvetolker, slik at de døve kunne få utbytte av programmet. I 1979 var det en gruppe som holdt møter hjemme hos ekteparet Coco og Coca Yanzon, som begge var døve, og som bodde i Villa Devoto i Buenos Aires. Dette var bare begynnelsen.

Tallet på døve som tok imot sannheten, fortsatte å vokse både mens arbeidet var forbudt, og også i 1980- og 1990-årene. I 1980-årene ble døve brødre og søstre, sammen med døvetolkene sine, fordelt på visse menigheter i Buenos Aires med forsteder. Hele møteprogrammet ble tolket for døve, slik at disse fikk utbytte av møtene.

De døve lengtet imidlertid etter å få delta mer fullstendig i menighetens virksomhet. I 1992 besluttet avdelingskontoret derfor å samle dem og tolkene i én tegnspråkmenighet. Dermed kunne de døve forkynnerne være aktivt med på å undervise, kommentere og forkynne på sitt eget språk.

«Tegnspråkmenigheten var svaret på mine bønner,» sier Silvia Mori, en døv søster, som er alene med et barn. «Jeg er veldig glad for å ha mer kontakt med døve brødre og søstre. Før var vi spredt blant hørende i forskjellige menigheter, og vi møttes bare én gang i uken.»

Elba Basani, en annen døv søster, sier: «Den gangen det ikke fantes noen tegnspråkmenighet, hadde jeg en tendens til å føle meg motløs, men nå er jeg veldig glad, for nå er jeg i stand til å være hjelpepioner og holde meg travelt opptatt i tjenesten for Jehova, og jeg har mer kontakt med mine åndelige brødre. Jeg er svært takknemlig mot Jehova.»

Ettersom tegnspråk er en visuell kommunikasjonsmetode, er Selskapets videoer virkningsfulle hjelpemidler.  Videoen «Jehovas vitner — organisasjonen bak navnet» er allerede tilgjengelig på argentinsk tegnspråk. Og videoversjoner av brosjyren Hva krever Gud av oss? og andre publikasjoner er under utarbeidelse. Nå er det fire tegnspråkmenigheter i Argentina, og de består av i alt 200 forkynnere, deriblant 38 døve brødre som tjener som eldste og menighetstjenere.

Hjelp til engelsktalende

Mot slutten av 1993 begynte utenlandske selskaper å drive virksomhet i Argentina. Noen av de arbeidstakerne som ble sendt til Argentina, var døpte Jehovas vitner som ikke snakket så mye spansk, men forstod engelsk. For å dekke deres åndelige behov og for å få forkynt for de stadig flere engelsktalende i landet ble det opprettet en engelsktalende menighet i Buenos Aires, den første i Argentina. Noen argentinere som hadde lært engelsk, var villige til å støtte den nye menigheten.

Etter at denne menigheten ble opprettet i juni 1994, er ti personer blitt døpt, og mange andre som midlertidig oppholder seg i Argentina, har utbytte av at det blir holdt møter på et språk de forstår.

En ung mapucheindianer åpner døren til et nytt felt

I Argentina innebærer det å hjelpe «alle slags mennesker» til å «komme til nøyaktig kunnskap om sannheten» at en også oppsøker indianere som bor i reservater. (1. Tim. 2: 4) I den sørvestlige provinsen Neuquén er det et reservat for mapucheindianere hvor lederen ikke lot Jehovas vitner få komme inn på grunn av den måten andre religiøse grupper hadde oppført seg på. En ung mapuchekvinne, Patricia Sabina Guayquimil, fikk noen av Selskapets publikasjoner av sin mor, som hadde fått dem mens hun var på  arbeid utenfor reservatet. Patricia skrev til avdelingskontoret og bad om flere opplysninger. Mónica López, den søsteren som fikk i oppdrag å svare Patricia, sendte henne boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord og forklarte bibelstudieordningen. Patricia tok imot tilbudet om et studium, og de studerte sammen pr. brev i et år uten at de noen gang møttes.

En dag banket det på Mónicas dør. Hun ble henrykt over å se Patricia, som hadde kommet til byen med en sykebil sammen med søsteren sin, som skulle føde. I løpet av den korte tiden de hadde til rådighet, viste Mónica henne Rikets sal, forklarte hvordan møtene blir ledet, og inviterte henne til å komme tilbake når kretstilsynsmannen snart kom på besøk.

Etter at Patricia kom hjem, fortsatte hun å gjøre fine framskritt. En morgen da dagsteksten framhevet viktigheten av å forkynne, salte hun hesten sin og red rundt og forkynte for folk i området fra klokken sju om morgenen til tidlig på kvelden. Hennes forkynnelse åpnet muligheten til at Jehovas vitner utenfra fikk forkynne i reservatet. Patricia ble døpt i 1996, og hun fortsetter å utbre ’det gode budskap om frelse’ i indianersamfunnet. (Sal. 96: 2) Også andre indianerreservater får regelmessig besøk av Jehovas vitner.

Behov for Rikets saler

Etter hvert som Jehovas vitner i Argentina ivrig utvidet forkynnelsen i den gunstige tiden etter at forbudet var blitt opphevet, ble det behov for passende Rikets saler. Noen Rikets saler var dårlig bygd. I den nordlige provinsen Santiago del Estero var det for eksempel en sal som hadde vegger av plast. Luis Benitez, som i mange år har vært engasjert i Rikets sal-prosjekter, forteller: «På en tur til byen Formosa fant bror Eisenhower og jeg brødre som holdt møter i en bygning  hvor veggene var 1,2 meter høye, og hvor det ikke fantes tak, dører eller vinduer. Som sitteplasser brukte brødrene planker som hvilte på murstein. Da vi spurte dem hva de gjorde når det regnet, svarte de: ’Noen har med seg paraplyer, og resten blir våte.’»

Etter at forbudet ble opphevet i 1980, forstod de eldste i menigheten i Trelew i provinsen Chubut snart at de ikke hadde noe sted som var stort nok til å romme de mange som strømmet til for å få åndelig undervisning. En søster som arbeidet for en familie som eide en møtesal, spurte om menigheten kunne få bruke denne salen til sine møter. Det var i orden, og i sju—åtte måneder fikk menigheten holde møter der uten å måtte betale leie. Siden var det en periode hvor møtene ble holdt i et lokale hvor en bror drev med møbeltapetsering. Menigheten kunne imidlertid ikke bruke lokalet hele tiden, så de måtte ordne det slik at de holdt møter i mindre grupper hjemme hos noen av brødrene. Det var tydelig at de trengte et mer permanent møtelokale. Menigheten bestemte seg for å bygge sin første Rikets sal. Etter at Jehovas vitner i Trelew i fem år hadde vært på utkikk etter et passende sted, hadde de omsider en Rikets sal å innvie til Jehova. Snart var de imidlertid så mange forkynnere at det ble nødvendig å bygge en sal til.

Over hele landet var det menigheter som trengte Rikets saler. Noe måtte gjøres for å skaffe passende lokaler hvor den sanne tilbedelse kunne utøves.

Avdelingskontoret kommer til unnsetning

For å møte dette behovet utarbeidet avdelingskontoret et byggeprogram for Rikets saler. Det ble også opprettet en låneordning som gjorde det mulig å finansiere prosjektering og bygging av komfortable, praktiske og enkle saler. Det ble dessuten gitt forslag med hensyn til hvordan byggearbeidet  skulle organiseres. Kvalifiserte brødre fikk i oppdrag å yte teknisk bistand. Dette programmet gjorde det mulig å bygge Rikets saler på to måneder og senere på bare 30 dager.

Menighetene i Trelew, som trengte en Rikets sal til, drog nytte av dette forenklede byggeprogrammet. Bare 60 dager etter at byggingen kom i gang, kunne de holde møter i den nye salen. Den tjente som et stort vitnesbyrd for byens befolkning, som så at det plutselig lå en vakker Rikets sal på en tomt som nærmest hadde vært en søppelplass. Bygningsentreprenørene der i området var så imponert at de ønsket å engasjere brødrene til andre jobber!

Stevnehaller

I mellomtiden så de argentinske brødrene behovet for stevnehaller. I byen Obera i den nordlige provinsen Misiones var det en familie som gav en tomt som gave, og der laget  brødrene i området en overbygd stevneplass uten vegger. I 1981 ble det holdt et stevne der med 300 tilstedeværende. På denne eiendommen er det nå et mer permanent bygg med plass til 2200.

Etter at Foreningen Jehovas vitner ble registrert i 1984, er det blitt innviet to kretsstevnehaller i Buenos Aires-området — den ene i Moreno i 1986 og den andre i Lomas de Zamora i 1988. Den sistnevnte var opprinnelig en eiendom hvor det hadde vært fabrikk og lager. Den 9. juli 1985 møtte omkring 1500 frivillige opp for å begynne på et 18-dagers prosjekt hvor det uavbrutt ble arbeidet hardt. De rengjorde bygningen og omgjorde en del av fabrikken til et møtelokale med god plass til 1500 mennesker. Noen arbeidet hele natten for å få stevnehallen ferdig til det første stevnet der, som ble holdt den 27. juli 1985. I dag finnes det fire kretsstevnehaller, deriblant stevnehallen i byen Córdoba, som ble innviet i 1993.

Hvor kan det holdes områdestevner?

På grunn av den vedvarende veksten ble det stadig vanskeligere å finne passende steder å leie med tanke på områdestevner. Store møtelokaler var dyre å leie, og i mange tilfeller respekterte ledelsen ikke bestemmelsene i leiekontrakten. Det var tungvint å transportere og montere høyttaleranlegget og annet nødvendig utstyr. Og på de store friluftsstadionene kunne værforholdene gjøre det vanskelig å få fullt utbytte av programmet.

For å løse disse problemene ble det kjøpt en tomt i Cañuelas, et landlig område sørvest for hovedstaden. Der skulle det bygges en stevnehall hvor det både kunne holdes områdestevner og andre stevner. Denne hallen skulle være et supplement til de fire stevnehallene som allerede fantes i landet.

 Den romslige stevnehallen med 9400 sitteplasser ble første gang tatt i bruk da det ble holdt områdestevne der i oktober 1995, mindre enn seks måneder etter at byggeprosjektet var blitt påbegynt. (Joel 2: 26, 27) I mars 1997 ble hallen innviet til Jehova. Carey Barber, som er medlem av det styrende råd, holdt den begeistrede innvielsestalen, og dagen etter deltok han også på et spesielt møte som ble holdt på det store Río de la Plata stadion. Stadionet var fullsatt av 71 800 brødre fra hele landet, deriblant en gruppe som hadde reist helt fra Patagonia, en strekning på 300 mil.

Et nytt avdelingskontor

I desember 1984 ble det nådd et høydepunkt på 51 962 forkynnere av Riket. Økningen gjorde at det ble behov for mer litteratur, og det betydde at det ble behov for et større trykkeri. For å dekke dette behovet ble det kjøpt et bygningskompleks i Caldasgaten 1551 i Buenos Aires, som man pusset opp for å gi større plass til trykkeri og kontorer. Avdelingskontoret kjøpte også en nedlagt keramikkfabrikk i Elcano aveny 3850 i Buenos Aires. Fabrikken ble revet, og et pent, nytt boligkompleks ble bygd.

Til sammen 640 heltidsarbeidere var med på byggeprosjektet, deriblant 259 fra det internasjonale byggeprogrammet. I tillegg var det flere hundre som kom for å hjelpe til i helgene. Det at det var over 200 utenlandske frivillige på byggeplassen, skapte noen morsomme situasjoner. En bror fylte ut en bestilling på tolv hvite palomos (hannduer). Tilsynsmannen for innkjøpsavdelingen lurte på hvorfor fuglene var blitt bestilt. Det viste seg at det broren trengte, var tolv pomos (tuber) med hvit maling!

Da dette arbeidet pågikk, var det svært høy inflasjon i Argentina. Prisen på byggematerialer økte noen ganger tre  ganger på én dag, noe som utgjorde en utfordring for dem som stod for innkjøpene. I denne perioden glemte aldri brødrene på byggeplassen det aller viktigste arbeidet — nemlig å forkynne ordet. En leverandør sendte ofte representanter til byggeplassen, og de fikk ikke bare en bestilling på materialer, men det ble også avlagt et grundig vitnesbyrd for dem. Til sammen ble det levert 20 blad og 5 bøker til ansatte i dette firmaet, og på innehaverens kontor lå eksemplarer av bladene framme.

Byggearbeidet i seg selv viste seg å være et vitnesbyrd. Brødrene gjorde bruk av tilt-up-metoden, som går ut på at armerte betongveggseksjoner blir støpt på plassen og senere løftet på plass ved hjelp av en kran. Det var en uvanlig byggemetode, og den tiltrakk seg oppmerksomhet fra lokale bygningsarbeidere. Om lørdagsformiddagene pleide det å komme elever fra arkitekthøyskolen for å få omvisning.

I oktober 1990 ble dette vakre komplekset innviet. Theodore Jaracz fra det styrende råd holdt en inspirerende innvielsestale som var basert på Jesaja 2: 2—4. Mange som  hadde vært blant de første som sådde sannhetens sæd i Argentina, sammen med gjester fra andre avdelingskontorer, var til stede ved denne glederike begivenheten.

Ytterligere utvidelser

Det nye avdelingskontoret var knapt innviet før man begynte å foreta ytterligere utvidelser i forbindelse med trykkerikomplekset i Caldasgaten. På en tilstøtende tomt ble det oppført en treetasjes bygning med kjeller som skulle tjene som litteraturlager. En gruppe på 25 frivillige fullførte dette prosjektet i løpet av åtte måneder.

Akkurat da det ble behov for flere kontorer, var det en bygning som lå et kvartal unna Betel-hjemmet, som skulle selges. Ettersom bykommunen var blitt stadig mer restriktiv med hensyn til det å utstede byggetillatelser, var det å skaffe seg en tomt med en ferdig oppført bygning på en fornuftig løsning. Selv om bygningen var mer enn 30 år gammel, var den bygd med materialer av høy kvalitet. Innvendig var det brukt hardved, og utvendig var bygningen forblendet med marmor. Bygningen, som ble kjøpt og pusset opp, huser nå administrasjonskontorer i tillegg til innkjøpsavdelingen, tjenesteavdelingen, byggeavdelingen og regnskapsavdelingen. Bygningen ble innviet i 1997, samtidig med Cañuelas stevnehall.

Hjelp til et naboland

Da arbeidet var forbudt, hjalp slike naboland som Brasil og Uruguay de argentinske brødrene til å få tak i åndelig føde. Nå dekker avdelingskontoret i Argentina behovet til nabolandet Chile. Siden januar 1987 er det blitt sendt blad til Chile, først gjennom en kommersiell transporttjeneste og siden 1992 med Selskapets egne lastebiler.

For å komme til Chile må sjåførene krysse Andesfjellene  i 3100 meters høyde. Det krever stor dyktighet fra sjåførens side å manøvrere en semitrailer langs svingete veier over snødekte fjell; én strekning har 31 lumske hårnålssvinger. Men den lange turen er til stort gagn for de chilenske brødrene, ettersom de får sine blad i rett tid.

Firefargetrykk gjør bladene mer tiltalende

Etter hvert som verden ble mer fokusert på bilder, vurderte Selskapet å trykke Vakttårnet og Våkn opp! i fire farger. Målet var å lage bladene så attraktive som mulig innenfor visse økonomiske rammer. Selskapet Vakttårnet i USA sendte en overhalt offsetpresse av merket Harris til avdelingskontoret i Argentina. Pressen måtte demonteres, pakkes og fraktes fra Wallkill i staten New York. Da den verdifulle lasten kom fram til Buenos Aires den 10. oktober 1989, måtte pressen settes sammen igjen. Erfarne brødre fra hovedkontoret reiste til Argentina for å føre tilsyn med jobben og lære opp folk som kunne betjene pressen.

Det at bladene ble trykt i fire farger, førte til stor økning i antall bladleveringer. I 1991, året etter at bladene begynte å bli trykt i fire farger, økte for eksempel antall leverte blad med nesten en million, fra 6 284 504 til 7 248 955!

Internasjonale stevner fører til gjensidig oppmuntring

Etter å ha vært under forbud i så mange år lengtet Jehovas vitner i Argentina etter anledningen til å være vertskap for et nytt internasjonalt stevne. I desember 1990 kunne de endelig ønske nesten 6000 utenlandske stevnedeltakere fra over 20 land velkommen til Buenos Aires for å være til stede ved det internasjonale stevnet med temaet «Det rene språk». John Barr og Lyman Swingle fra det styrende råd var til stede og holdt oppmuntrende taler. Det fire dager lange stevnet  ble holdt på stadionene Río de la Plata og Vélez Sarsfield, og det var til sammen over 67 000 til stede.

Selv om stevnedeltakerne var forent i tilbedelsen, var det tydelig at det var et fargerikt, kulturelt mangfold blant dem. Man kunne se spanske søstre i sine vakre nasjonaldrakter, japanske kvinner i tradisjonelle kimonoer og meksikanske stevnedeltakere i svarte drakter og bredbremmete sombreroer.

Da stevnet var slutt, var det ingen som ønsket å dra. De forskjellige folkegruppene begynte uoppfordret å synge Rikets sanger på sine språk mens de viftet med lommetørklær. Stevnedeltakerne holdt på slik i nesten en time før de til slutt drog hjem. En pressefotograf sa: «Dette har aldri før skjedd i Argentina . . . slike følelser og slik varme!»

Tenk på hvor spennende det ville ha vært for de argentinske brødrene å bli invitert til et internasjonalt stevne i et annet land! Det skjedde i 1993. Til hvilket sted ble de invitert? Til Santiago i Chile. Mer enn tusen drog fra Argentina for å være til stede. Det ble leid 14 busser til den 140 mil lange turen fra Buenos Aires til Santiago. På vei over Andesfjellene kunne de argentinske stevnedeltakerne i løpet av den 26-timer lange reisen oppleve storslagne landskaper, men selv det kunne ikke måle seg med den glede det gav dem å være forent med omkring 80 000 medkristne fra 24 land som var til stede under det fire dager lange stevnet med temaet «Opplært av Gud».

Senere, i 1998, ble avdelingskontoret i Argentina invitert til å sende stevnedeltakere til São Paulo i Brasil og til San Diego i California, til de internasjonale stevnene med temaet «Følg Guds vei». Sara Bujdud, som har vært spesialpioner i en årrekke, hadde sammen med over 400 andre fra Argentina stor glede av å være til stede ved stevnet i San Diego.  Hun sier: «Det at vi kunne få bo hjemme hos brødre, var en svært kjærlig ordning som det styrende råd hadde truffet. Det gav oss et glimt av hvordan livet kommer til å arte seg i den nye verden når rasemessige og språklige barrierer ikke lenger eksisterer.»

«De undervistes tunge»

Som følge av brødrenes iver i forkynnelsen og som følge av de åndelige programmene som ble arrangert, de internasjonale stevnene innbefattet, var det mange som reagerte positivt på sannheten og sluttet seg til den voksende skaren  av forkynnere. I 1992 hadde man nådd et høydepunkt på 96 780 forkynnere. Antall Jehovas vitner var nå blitt fordoblet siden arbeidet ble juridisk anerkjent i 1984.

Det er tydelig at det var behov for flere hyrder som kunne ta seg av den stadig voksende hjord av Jehovas sauer. (Jes. 32: 1, 2; Joh. 21: 16) Jehova sørget derfor for et program for opplæring av enslige eldste og menighetstjenere som kunne føre tilsyn med menighetene — tjenesteopplæringsskolen. Denne skolen begynte i USA i 1987, og i november 1992 hadde den sin første klasse i Argentina. Det gamle Betel-komplekset ble et ypperlig sted hvor denne skolen kunne bli holdt.

De 375 elevene som har gjennomgått denne skolen i  Argentina, deriblant 91 fra nærliggende land, har vist en helt spesiell verdsettelse av dette privilegiet. Det å ta seg fri fra sitt verdslige arbeid i to måneder for å gjennomgå tjenesteopplæringsskolen var en utfordring. Noen sa opp eller mistet jobben sin. Jehova sørger likevel for dem som setter Rikets interesser først i livet sitt. Mange ble velsignet ved at de etter at de hadde gjennomgått skolen, fikk en bedre betalt jobb og bedre arbeidsbetingelser enn de hadde hatt før. — Matt. 6: 33.

Hugo Careño arbeidet for en bank da han ble innbudt til den første klassen. Han fikk godt betalt, og arbeidstiden var slik at han kunne være pioner. Han bad inderlig til Jehova og henvendte seg til sjefen sin, men han fikk beskjed om at det ikke var mulig for ham å få permisjon for å kunne gjennomgå skolen. Hugo svarte: «Jeg er helt nødt til å dra, men jeg vil være svært takknemlig om jeg kan få jobben min tilbake når kurset er ferdig.»

Etter at saken var blitt drøftet av bankens styre, ble hans forespørsel om permisjon innvilget. Men ved avslutningshøytideligheten, ble han utnevnt som spesialpioner, noe som innebar at han nå skulle bruke 140 timer i forkynnelsen pr. måned. Hugo bad inderlig før han gav beskjed til sjefen sin om at han måtte slutte i jobben. Hvordan reagerte sjefen hans? «Vi er veldig lei for å miste deg,» sa han, «men vi ønsker deg lykke til i ditt nye engasjement.» Hugo, som nå tjener som reisende tilsynsmann, sa: «Jeg har gang på gang sett at Jehova støtter oss når vi velger å sette tjenesten for ham på førsteplassen i livet vårt.»

Disse brødrene som har gjennomgått tjenesteopplæringsskolen, bygger opp de menighetene de er blitt sendt til, og de er med på å bekrefte sannheten i Jesu ord: «Visdommen blir rettferdiggjort ved sine gjerninger.» (Matt. 11: 19) Kvaliteten  på møtene er blitt bedre, og det har ført til økt møtedeltagelse. Ved å anvende den opplæring de har fått, i sin oppgave som hyrder for Guds hjord, forsøker de å se ’hvordan de skal svare den trette med et ord’. (Jes. 50: 4) Noen av dem som har gjennomgått tjenesteopplæringsskolen, tjener nå som kretstilsynsmenn, og mange andre tjener som stedfortredende kretstilsynsmenn.

Hjelp til ’å avholde seg fra blod’

Etter hvert som antall forkynnere økte, var det også flere Jehovas vitner som trengte medisinsk behandling. Fordi de bestreber seg på å adlyde Bibelens befaling om ’å avholde seg fra blod’, viste det seg å være til nytte å opprette et støtteapparat som kunne være klar til å bistå dem. — Apg. 15: 29.

Helsepersonell var ikke særlig villig til å unnlate å gi blodoverføring når de mente det var nødvendig. Dessuten var de fleste dommere raske til å treffe en rettsavgjørelse som gav leger myndighet til å påtvinge pasienter som var Jehovas vitner, blodoverføring. I ett tilfelle gav en dommer tillatelse til at det kunne gis blodoverføring til en pasient som hadde et juridisk gyldig dokument hvor det ble uttrykt at han nektet å ta imot blod under enhver omstendighet.

I februar 1991 ble det holdt et internasjonalt seminar i Buenos Aires i forbindelse med opprettelsen av sykehuskontaktutvalg. Tre brødre fra sykehusinformasjonstjenesten i Brooklyn var lærere for 230 brødre fra Argentina, Bolivia, Chile, Paraguay og Uruguay. De som var med på seminaret, lærte hvordan de skulle finne ut hvilke behov pasienter som er Jehovas vitner, har, og hvordan de kunne hjelpe leger med informasjon om behandling uten blod.

I dag er det 17 sykehuskontaktutvalg som til sammen består av 98 eldste, i virksomhet i de større byene i Argentina. De gir helsepersonell viktig informasjon og sørger for  kjærlig støtte til Jehovas vitner. De får hjelp i sitt arbeid av hundrevis av andre selvoppofrende eldste som utgjør forskjellige pasientbesøksgrupper. Disse besøker pasienter som er Jehovas vitner, for å hjelpe og oppmuntre dem. I Argentina finnes det for tiden omkring 3600 leger som er villige til å være med på å behandle Jehovas vitner uten blod.

Hjelpearbeid motivert av kjærlighet

Argentina blir fra tid til annen hjemsøkt av naturkatastrofer. Hvordan mestrer Jehovas vitner slike vanskeligheter? Den 23. november 1977 forårsaket et jordskjelv som målte 7,4 på Richters skala, alvorlige ødeleggelser i hele den vestlige delen av det sentrale Argentina. Selv om Jehovas vitners arbeid på den tiden var forbudt, organiserte brødrene straks hjelpearbeid. Motivert av kjærlighet tok Jehovas vitner i nærheten del i dette arbeidet til tross for de vanskelighetene det innebar. — 1. Tess. 4: 9.

Samme dag som jordskjelvet hadde inntruffet, drog Jehovas vitner fra naboprovinsene Mendoza og San Luis i alle slags tenkelige kjøretøyer mot det området som var blitt rammet. På grunn av de enorme sprekkene som jordskjelvet forårsaket, hadde myndighetene stengt nesten alle veiene som ledet inn til byen Caucete, som var blitt rammet. Vitnene som måtte ta alternative ruter gjennom nabobyer, hadde med seg mat, klær og førstehjelpsutstyr. Da de nærmet seg byen, så de noe som de trodde var røyk som steg opp fra bakken, men det var i virkeligheten støv som følge av jordskjelvet. På bare noen øyeblikk hadde folk mistet sine hjem og materielle eiendeler, og noen hadde mistet livet. Overalt kunne en høre jamring og stønning. I Caucete ble mer enn tusen hus totalskadet, deriblant alle husene til brødrene. Vitnene oppførte raskt midlertidige boliger. Omkring hundre Jehovas vitner tok del i hjelpearbeidet.

 María de Heredia, som er alminnelig pioner i Caucete menighet, sier: «Datteren til en nabo av meg skulle føde og hadde begynt å få veer. Brødrene satte opp et stort telt på eiendommen til naboen min hvor det var mulig å søke ly. Den samme natten inntraff et stygt uvær. Min takknemlige nabo utbrøt: ’Det er utrolig at ingen fra vår egen kirke har dukket opp for å finne ut om vi er døde eller levende. Jehovas vitner kom oss til unnsetning når vi trengte tak over hodet!’»

I april 1998 organiserte Jehovas vitner på nytt en hjelpeaksjon. Et voldsomt regnskyll førte til alvorlige oversvømmelser i det nordlige Argentina, spesielt i provinsene Corrientes, Formosa, Chaco og Santa Fe. I byen Goya i Corrientes kom det 600 millimeter nedbør i løpet av en periode på 72 timer. Vannet rant inn i husene, og 80 prosent av dem som var Jehovas vitner i området, fikk eiendelene sine ødelagt. Flomvannet feide bort avlinger og dyr i tillegg til broer og motorveier og sperret dermed atkomsten til byen. Bror Heriberto Dip, som var kretstilsynsmann i det rammede området, samarbeidet med eldste fra stedet, delte området inn i seksjoner og oppsøkte brødrene i deres hjem. Noen ble evakuert ved hjelp av kano og brakt i sikkerhet i Rikets sal. Det ble sørget for mat, klær og medisinsk utstyr til alle.

Da Jehovas vitner i den nærliggende provinsen Entre Ríos fikk vite om den vanskelige situasjonen deres trosfeller i Goya befant seg i, reagerte de raskt. På bare to dager samlet de tolv menighetene i Paraná i provinsen Entre Ríos nesten fire tonn med holdbare matvarer og klær, og disse forsyningene ble lesset på en lastebil som man hadde lånt av veidepartementet.

Å få levert utstyret var alt annet enn enkelt. To broer var blitt skylt bort. Ved det første stedet hvor broen var borte,  stoppet brødrene for å hjelpe veiarbeiderne med å legge flere hundre sandsekker. De lesset så av lasten og bar den over elven før de lastet den på lastebiler som stod på den andre siden og ventet på dem.

På turens andre etappe måtte de kjøre på en vei som var så oversvømt av fossende vann at de strevde for ikke å miste kontrollen over lastebilene. Da det var begynt å bli mørkt, kom de fram til stedet hvor den andre broen var blitt skylt bort. Militært personell med store båter gikk med på å gjøre mange turer for å få forsyningene over på den andre siden.

Der møtte hjelpearbeiderne endelig brødrene fra Goya og fortsatte reisen sammen med dem. Brødrene fra Goya var virkelig rørt over sine trosfellers kjærlighet og besluttsomhet, og brødrene fra Paraná ble på den annen side oppmuntret av flomofrenes store utholdenhet.

Menighetene i det flomrammede området avla også et vitnesbyrd ved sine mange uttrykk for kjærlighet. I ett tilfelle uttrykte en ikke-troende mann som var gift med en søster, bekymring og bedrøvelse over den vanskelige økonomiske situasjonen som regnet hadde forårsaket. Søsteren forsikret ham om at menigheten kom til å hjelpe dem. Neste dag ble hans sørgmodighet erstattet med glede og forundring da de eldste kom hjem til dem med en tilstrekkelig mengde forsyninger! Da statlige og sivile hjelpesendinger kom fram til folk, hadde Jehovas vitner allerede mottatt hjelp fire eller fem ganger.

Pionerånden ikke svekket

Selv om de brødrene som ble rammet av flom, hadde lidd materielle tap, var de fast bestemt på å forkynne ordet. En rekke forkynnere i flomområdet økte sin forkynnelsesvirksomhet. I én menighet var det mange som søkte om å få  være hjelpepioner, til tross for at 80 prosent av menighetens distrikt lå under vann.

Menighetene sørget for at det ble forkynt i forretningsdistrikter i sentrum av byen, på sykehus, ved bussterminaler og i høyhus. Til tross for at regnet fortsatte, var det mulig for pionerene å arbeide i disse områdene og likevel holde seg noenlunde tørre. Hjelpepionerene lærte seg også å arbeide som et team ved å støtte opp om felttjenestearrangementene og legge for dagen en positiv ånd. Fordi de fikk erfare Jehovas kjærlige omsorg under de svært vanskelige forholdene, er det mange av dem som nå tjener som alminnelige pionerer.

Verdens scene skifter

Ettersom man var klar over at «denne verdens scene skifter», oppfordret avdelingskontoret i Argentina kretstilsynsmennene til å justere sin plan for felttjeneste, slik at de kunne treffe flere mennesker. (1. Kor. 7: 31) Noen steder er det vanskelig å finne folk hjemme på dagtid fordi stadig flere  arbeider heltid. Det ble derfor foreslått at man skulle forkynne på gaten eller i forretningsdistrikter tidlig på dagen, slik at man kunne konsentrere seg om å forkynne fra dør til dør om kvelden. Det er også blitt lagt vekt på forkynnelse pr. telefon og uformell forkynnelse. Forkynnerne blir oppfordret til å være våken for enhver anledning til å snakke med folk.

Mens en søster forkynte fra hus til hus, la hun merke til en mann som lekte sammen med barna sine i en park på andre siden av gaten. Litt nølende henvendte hun og samarbeidspartneren hennes seg til ham. De fikk i gang en samtale og ble overrasket over hans positive reaksjon. Mannen gav dem til og med adressen sin. Søsteren og hennes mann besøkte ham og oppdaget at mannen og hans kone ivrig ventet på deres besøk. Etter flere samtaler ble det startet et bibelstudium. Jehovas vitner hadde ofte vært på døren deres, men kona hadde aldri vist interesse. Familien gjør nå fine framskritt, og de er til stede på møtene og deltar i dem.

I den sørlige provinsen Santa Cruz benytter Claudio Julian Bórquez seg av den muligheten som jobben hans som guide gir til å forkynne uformelt for turister som besøker Los Glaciares nasjonalpark. I denne parken er det 13 større isbreer, deriblant isbreen Perito Moreno, som er nesten fem kilometer bred, og som tiltrekker turister fra hele verden. Når turister står og beundrer isbreens skjønnhet, henleder denne broren oppmerksomheten på Skaperen og leverer litteratur på forskjellige språk. Ja, Jehovas vitner i Argentina bruker enhver anledning til å forkynne ordet til «alle slags mennesker». — 1. Tim. 2: 4.

Gatearbeid er en annen måte å nå folk med Bibelens budskap på. Victor Buccheer, som er svært aktiv med hensyn til å forkynne på gaten, spurte en uregelmessig forkynner  om han ville bli med ham. Forkynneren måtte være på jobb klokken halv ni om morgenen, så de bestemte seg for å begynne å forkynne på gaten klokken halv seks. Denne innsatsen tidlig om morgenen hjalp forkynneren og hans familie på ni til å bli regelmessige i tjenesten igjen. De fikk startet bibelstudier og leverte hele 176 blad på én måned. Dette har oppmuntret andre til å bli med på gatearbeid tidlig om morgenen.

Misjonærer i en årrekke og fremdeles aktive Ordets tjenere

Opp gjennom årene er det mange som har tjent som misjonærer i Argentina. De har måttet lære seg et nytt språk, tilpasse seg forskjellige skikker og utholde helseproblemer. Og de måtte trosse mange vanskeligheter i de tider da arbeidet var forbudt. Noen av dem har måttet forlate landet fordi de har fått et nytt oppdrag, eller på grunn av helseproblemer eller familieforpliktelser. Gwaenydd Hughes, en bror fra den sjette Gilead-klassen, ble senere gift og oppdrog to sønner. Han fortsatte å tjene Jehova trofast inntil han døde. Andre, som Ofelia Estrada og Lorene Eisenhower, døde mens de fortsatt tjente i sitt tildelte distrikt. Men mange trofaste misjonærer fra de første Gilead-klassene er fremdeles aktive i sitt tildelte distrikt.

Helen Nichols og Helen Wilson, som var i Gileads første klasse, ble sendt til Argentina i 1948. I 1961 ble de sendt til den nordvestlige provinsen Tucumán. På den tiden fantes det bare én liten menighet i byen San Miguel de Tucumán. I dag er det 13 menigheter og 7 Rikets saler i denne byen og ytterligere 5 menigheter i det omkringliggende området. For en glede det må være for disse misjonærene å ha hatt en andel i denne økningen!

 Charles Eisenhower, som var elev i den første klassen ved Gilead, begynte sin misjonærtjeneste på Cuba, hvor han var fra 1943 til 1948 og fikk oppleve at antall forkynnere der økte fra 500 til 5000. Han ble så sendt til Argentina, hvor han først tjente som misjonær, så som kretstilsynsmann og deretter som områdetilsynsmann fram til april 1953. Da fikk han i oppdrag å være avdelingstilsynsmann. Han har hatt gleden av å se antall forkynnere i Argentina øke fra 900 til over 120 000. Bror Eisenhower, som nå tjener som koordinator for utvalget ved avdelingskontoret, sier: «Det finnes ikke noe som kan bringe unge menn og kvinner mer lykke enn å vie sitt liv fullt og helt til tjenesten for Jehova.»

Den glede det bringer å tjene Jehova

Også argentinske vitner for Jehova som har valgt å satse på heltidstjenesten, er glad for at de kan bruke livet sitt til å tjene Jehova. Marcelo og María Oliva Popiel ble døpt henholdsvis i 1942 og 1946. De har begge vært spesialpionerer i 44 år. For ekteparet Popiel var forbudet i 1976 ikke noen ny opplevelse, ettersom de hadde opplevd de restriksjonene som arbeidet ble underlagt rett etter forbudet i 1950. De hjalp de nye til å takle restriksjonene under forbudet og oppmuntret dem til å fortsette sin tjeneste trofast. Marcelo er svært glad for de årene han har tjent Jehova. Han sier: «Det er en glede å ha tjent Jehova lojalt. Vi er svært takknemlige overfor Jehova for at han har gitt oss det privilegium å tjene ham, og for at han har latt oss bruke de beste årene av vårt liv til å utføre et virkelig meningsfylt arbeid.»

Pietro Brandolini, som ble døpt i 1957, og som har tjent som spesialpioner i nesten 40 år, føler det på samme måte. Han er glad for at han har brukt livet sitt i heltidstjenesten, for han har fått del i velsignelser som er mer tallrike enn han noen gang hadde håpet på. Han forteller begeistret at Jehova  alltid har tatt seg av ham, både i åndelig og materiell forstand.

Pietro er over 70 år gammel, og noen ganger har han problemer med helsen. Likevel er han fremdeles aktiv som spesialpioner. Nylig møtte han en mann som arbeider som lærer på en katolsk skole. Pietro tilbød ham et bibelstudium, noe læreren med glede takket ja til. Etter det fjerde studiet fortalte mannen Pietro at han trodde det var sannheten han lærte. Pietro advarte ham om at han kanskje ville miste arbeidet når prestene på skolen fant ut at han studerte sammen med Jehovas vitner. Men mannen sa at han ikke var bekymret, siden han kunne få tak i arbeid et annet sted. Så glad Pietro var over å høre at skolelæreren betraktet Guds Ords sannhet som noe av så stor verdi!

Nidkjære til gode gjerninger

Mange andre har innsett hvilken kritisk tid vi lever i, og vist seg å være «nidkjære til gode gjerninger». (Tit. 2: 14) For tiden finnes det mer enn 120 000 forkynnere i Argentina, og over 7000 av disse har innrettet livet sitt slik at de kan være alminnelige pionerer. Hernán Torres er én av dem. Fordi han er nesten 70 år gammel, blind og avhengig av rullestol, må han gjøre seg ekstra anstrengelser for å oppfylle timekravet for pionerer. Noen dager står han tidlig opp og beveger seg bort til et område i sykehjemmet hvor han bor. Der snakker han med andre om Bibelen, foretar gjenbesøk og leverer blad til de beboerne han har på sin bladrute. Hvis været er fint, sitter han utenfor sykehjemmet og forkynner for dem som går forbi. Andre dager er det en bror eller en søster som blir med ham ut i tjenesten fra dør til dør. Ettersom han ikke kan se, er det hans samarbeidspartner som lar ham få vite hvem han snakker med. Hvis det er en mann som kommer ut i døren, blir han pikket én gang på skulderen, hvis det er  en kvinne, blir han pikket to ganger, og hvis det er en ungdom, blir han pikket tre ganger.

En annen alminnelig pioner, Rolando Leiva, er frisør. I sin frisørsalong har han en utstilling av Selskapet Vakttårnets litteratur. De nyeste numrene av Vakttårnet og Våkn opp! er alltid utstilt der. Kundene er vant til at det bare finnes Vakttårnets publikasjoner å lese i mens de venter. «Siden jeg tar så lite betalt for hårklippen, er kundene mine villige til å godta mine betingelser,» sier Rolando. Når han klipper en kunde, iakttar han samtidig i speilet dem som venter. «Hvis jeg ser at noen leser i et blad med interesse, starter jeg en samtale med ham når det er hans tur til å bli klipt.» Rolando har på den måten fått tegnet 163 abonnementer i løpet av ett tjenesteår! Han har også startet mange bibelstudier med kunder. Åtte av de studiene han nå leder, kom i gang som følge av at han forkynte uformelt i frisørsalongen.

Også unge viser iver i forkynnelsen av ordet. Elber Heguía, en 13 år gammel bror, har vært pioner i to år i Centro menighet i San Pedro i provinsen Jujuy. Da en søster gav Elber adressen til en mann hun hadde møtt i gatearbeidet, oppsøkte han denne adressen. Han ble overrasket over å finne en mann som instruerte i kampsport. Han henvendte seg til instruktøren og forklarte hvorfor han var kommet. Mannen tok imot boken Kunnskap som fører til evig liv. Han likte boken og spurte etter flere eksemplarer som han kunne gi til kampsportelevene sine. Som følge av det leverte Elber 50 bøker, 40 brosjyrer og atskillige blad. Han startet bibelstudium med instruktøren og 25 av elevene hans. Noen av dem gjør fine framskritt.

Vitner til og fra den fjerneste del av jorden

Nidkjære forkynnere fra andre land brakte først det gode budskap til Argentina, og argentinske brødre har etterlignet  den selvoppofrende ånd de viste. Betel-familien har vokst til 286. Ytterligere 300 brødre og søstre tjener i andre former for spesiell heltidstjeneste.

Andre har stilt seg til rådighet for å tjene i land hvor behovet er større. (Jes. 6: 8) I 1980-årene ordnet det styrende råd det slik at 20 brødre fra Argentina fikk tjene som misjonærer i Paraguay uten å ha gjennomgått Gilead-skolen. I den senere tid har mange enslige søstre, og også brødre, flyttet dit for å tjene på et sted hvor behovet er større. De har vært villige til å tilpasse seg et varmt og fuktig klima for å kunne forkynne det gode budskap. Mange av de 73 argentinske brødrene og søstrene som nå tjener i Paraguay, går inn for å lære seg det indianske språket guarani med tanke på å kunne nå flere mennesker.

I årenes løp har mange dratt til Bolivia og Chile for å tjene som pionerer og reisende tilsynsmenn. Da arbeidet ble fritt i Øst-Europa, stilte en argentinsk bror som snakker ungarsk, seg til rådighet, og han tjener nå som kretstilsynsmann i Ungarn. Etter at et ektepar hadde forhørt seg om muligheten for å flytte til Benin i Afrika for å hjelpe til i forkynnelsen der, ble de sendt dit som misjonærer. Deres kjærlighet gjenspeiler innstillingen til alle blant Jehovas folk som bor i det åndelige paradis, hvor nasjonale grenser ikke eksisterer.

I Argentina har ivrige forkynnere av det gode budskap om Riket vært villige til å ’forkynne ordet, holde iherdig på med det’ både «i gunstige tider og i vanskelige tider». (2. Tim. 4: 2) På grunn av deres vedvarende anstrengelser er det i dag mer enn 120 000 mennesker i Argentina som priser Jehova og nyter godt av hans rike velsignelse. — Ordsp. 10: 22.

[Diagram/bilde på side 186]

(Se den trykte publikasjonen)

ØKNING I ANTALL FORKYNNERE MENS ARBEIDET VAR FORBUDT

1950 1960 1970 1980

1416 7204 18 763 36 050

 [Helsides bilde på side 148]

[Bilder på side 150]

Disse var med på å legge grunnlaget for forkynnelsen av det gode budskap i Argentina: (1) George Young, (2) Juan Muñiz, (3) Carlos Ott, (4) Nicolás Argyrós

[Bilde på side 152]

Armando Menazzi og andre ivrige vitner brukte denne bussen når de forkynte i minst ti provinser

[Bilde på side 156]

Bror Knorr (til høyre) på et av de stevnene som ble holdt i 1953 under forbudet

[Bilde på side 161]

Den første offsetrotasjonspressen som ble brukt av Jehovas vitner

[Bilde på side 162]

Det internasjonale stevnet «Guds seier» i Río Ceballos i 1974

[Bilde på side 178]

Et stevne som ble holdt i skogen i den vanskelige tiden

[Bilde på side 193]

En flytende Rikets sal i deltaområdet ved elven Paraná

[Bilde på side 194]

Steven og June Lee tjener en koreansk krets som innbefatter tre land

[Bilde på side 200]

Rikets sal i Ushuaía på Ildlandet — en av de sørligste hurtigbygde saler

 [Bilder på side 202]

Stevnehaller i Argentina: (1) Moreno, (2) Córdoba, (3) Lomas de Zamora, (4) Misiones

[Bilde på side 204]

Stevnehallen i Cañuelas

[Bilde på sidene 208 og 209]

Internasjonalt stevne i 1990

[Bilde på side 215]

Sterk flom i den nordlige delen av Argentina gjorde at mange stod uten tak over hodet

 [Bilder på side 218]

Noen av de første misjonærene som fremdeles tjener i Argentina: (1) Filia Spacil, (2) Edith Morgan, (3) Sophie Soviak, (4) Helen Wilson, (5) Mary Helmbrecht, (6) Charles Eisenhower

 [Bilder på side 223]

(1) Utvalget ved avdelingskontoret (fra venstre mot høyre): M. Puchetti, N. Cavalieri, P. Giusti, T. Kardos, R. Vázquez, C. Eisenhower

Avdelingskontoret: (2) kontorer, (3) trykkeri, (4) Betel-hjem