Høydepunkter i året som gikk

I ÅR 2000 var dette skriftstedet godt synlig i Jehovas vitners Rikets saler rundt omkring i verden: ’Vi er ikke av det slaget som viker tilbake, men av det slaget som har tro.’ (Hebr. 10: 39) Det som står i det verset, er karakteristisk for den ånd de legger for dagen når de jorden over utfører sin tjeneste. Riktignok er det noen som synes det er vanskelig å snakke med fremmede; spesielle omstendigheter får dem kanskje til å føle seg nokså nervøse. Men med tro på Jehova fortsetter de å adlyde hans bud.

Noen av høydepunktene, som kommer fram i verdensrapporten på side 31, viser hva de med Jehovas velsignelse utførte i løpet av tjenesteåret, som sluttet den 31. august. Flere  detaljer finnes i oversikten på sidene 32—39. Dessuten må de områdestevnene som ble holdt, framheves.

Områdestevner for ordets gjørere

I desember 1999 fikk alle Jehovas vitner og andre interesserte en innbydelse til å overvære områdestevnet «Ordets gjørere». Det første av disse stevnene ble holdt i Long Beach i California i USA fra 19. til 21. mai 2000. Før denne serien av områdestevner blir fullført tidlig i 2001, vil mange hundre andre stevner ha blitt holdt verden over.

Programmet henledet oppmerksomheten på Jehova, han som gjør underfulle ting. Vi ble oppfordret til ikke å glemme hans gjerninger, men til å prise ham av hele vårt hjerte. (Sal. 9: 1; 103: 2) Det ble gitt praktisk veiledning for familielivet og for hvordan man kan takle det å ha en torn i kjødet. Vi ble oppfordret til å arbeide hardt for å framelske åndelighet, til ikke å være glemsomme hørere, men være lydige mot Guds Ord og til å fortsette å fortelle andre om Jehovas underfulle gjerninger. Opplevelsene, intervjuene og talene understreket den praktiske verdien av det som ble drøftet, og rørte ved hjertet. Et mektig bibelsk skuespill, «Advarende eksempler for vår tid», styrket oss til å motstå en handlemåte som kan ødelegge vårt forhold til Jehova. Og vi ble oppbygd av inngående drøftelser av profetier i de bibelske bøkene Jesaja og Sefanja.

Et av stevnestedene var Népstadion, det største stadionet i Ungarn. Den første stevnedagen var det flere enn 22 000 til stede. De som fulgte oppfordringen om å være til stede fra begynnelsen av, vil aldri angre på det. På slutten av formiddagens program ble det holdt en spesiell tale av Gerrit Lösch, et medlem av det styrende råd, som presenterte Ny verden-oversettelsen av De hellige skrifter på ungarsk. Ny verden-oversettelsen av de kristne greske skrifter ble også  presentert på rumensk og på albansk på andre stevner den samme måneden.

Selv om det skulle holdes flere stevner forskjellige steder i Albania, tok Jehovas vitner fra hele landet, og også fra Kosovo, imot innbydelsen til å overvære programmet den første stevnedagen i Tirana. Som de gledet seg da Ny verden-oversettelsen av de kristne greske skrifter på albansk ble presentert! En ung bror sa: «Det å lese denne oversettelsen har ikke bare gjort Bibelen klarere og lettere å forstå, men det har også ført til at jeg har fått større kjærlighet til Bibelen!» Og en søster i 60-årene som er alminnelig pioner og tidligere medlem av den kommunistiske regjering, skrev: «Noe så fantastisk! Det er først etter at jeg har studert denne oversettelsen, at jeg er blitt klar over hvilken skjønn bok Bibelen er, med sin prosa, sin poesi og med sine lettflytende beretninger. Man kan se hele den gripende handlingen så klart for seg. Da jeg leste om hvordan Jesus utførte mirakler og hvordan han ble irettesatt og latterliggjort, vakte det slike dype følelser hos meg som jeg aldri tidligere har erfart!»

 I tillegg til de andre fine tingene som ble presentert på områdestevnene i mange land, gledet deltakerne på stevnene i Tsjekkia seg over å få referanseutgaven av New World Translation på tsjekkisk, med marginalhenvisninger og fotnoter, som en ytterligere hjelp i deres grundige studium av Guds Ord. Da den ble presentert, reiste mange av stevnedeltakerne i Praha og Ostrava seg og applauderte både lenge og vel.

Områdestevnene med temaet «Guds profetiske ord» fortsatte å bli holdt i noen deler av verden i første del av tjenesteåret. Man gjorde seg iherdige anstrengelser for å nå mennesker av alle nasjoner og språksamfunn i så stor utstrekning som mulig med denne viktige undervisningen. I Mexico, for eksempel, ble det holdt 190 områdestevner med temaet «Guds profetiske ord», og det totale antall til stede var 1 073 667. Programmet ble framført direkte på spansk, engelsk, maya og meksikansk tegnspråk og ble tolket til mazateco, mixe og tzotzil. Språkbarrierene utgjorde ikke noen hindring, så alle slags mennesker kunne dra nytte av den innsikt Bibelen gir oss angående de enestående ting Gud har i beredskap for menneskene.

Å mestre vanskelige situasjoner

Sist tjenesteår ble det igjen avlagt et mektig vitnesbyrd om Jehova Gud og hans messianske rike. Et høydepunkt på 6 035 564 forkynnere tok del i denne virksomheten. I løpet av året var gjennomsnittlig 805 205 opptatt i pionertjenesten. I april kom det totale antall pionerer opp i 1 418 062! Også i det tjenesteåret som gikk, ble det brukt over en milliard timer i den offentlige forkynnelsen. Mange av dem som tok del i arbeidet, gjorde det til tross for at de kom opp i situasjoner som satte deres tro på alvorlige prøver. Men i den ene situasjonen etter den andre viste Jehovas vitner at de ’ikke er av det slaget som viker tilbake’.

 Den demokratiske republikken Kongo har for eksempel vært splittet av krig i mange måneder. I den østlige delen av landet, som for en stor del er avskåret fra direkte kontakt med Kinshasa, hvor avdelingskontoret ligger, er det mer enn 30 000 forkynnere av Riket. Noen steder blir sivile, deriblant Jehovas vitner, stoppet av soldater som forhører dem og noen ganger slår dem. Men vitnene slutter ikke å forkynne. Det bor cirka 50 millioner mennesker i dette landet. Disse trenger også å få mulighet til å høre det gode budskap. I gjennomsnitt brukte forkynnerne der rundt 13 timer i felttjenesten hver måned i løpet av året.

Brødrene og søstrene i Liberia legger også en enestående tro for dagen. De utfordringene som de møter hver dag, innebærer ikke bare å hanskes med harde økonomiske vanskeligheter, men også å takle de svekkende virkningene av slike sykdommer som malaria og tyfoidfeber. Nesten alle, både unge og gamle, er berørt. Reaksjonen på oppfordringen «Kan vi gjøre april 2000 til en måned med spesiell virksomhet?» var derfor et mektig vitnesbyrd om brødrenes tro, om deres nidkjærhet for Jehova og om den kraft Jehovas ånd har i deres liv. Det var et høydepunkt på 3193 forkynnere. Til sammen utgjorde hjelpepionerer og alminnelige pionerer 32 prosent av alle forkynnere som rapporterte. I tillegg til all denne aktiviteten overgikk antall til stede på minnehøytiden — 16 875 — alle forventninger, og rapporten for mai viste at det ble ledet 10 164 bibelstudier.

Den 19 år lange borgerkrigen på Sri Lanka fortsatte med uforminsket styrke. I april måned i år 2000 førte harde kamper i den nordlige delen av halvøya Jaffna til at tusener av mennesker ble fordrevet fra hjemmene sine. Fem menigheter som bestod av 600 forkynnere og interesserte, ble berørt av dette. Forkynnerne måtte bo i sine Rikets saler og i forlatte hus i nærheten. Hvordan er det å leve under slike forhold?  En eldste der skrev: «Overalt er fattigdom og underernæring et vanlig syn. . . . Brødrene har mistet sine hjem og sine eiendeler. Det er lagt ut landminer overalt. Brødrene har ikke arbeid; barna kan ikke gå på skolen. Livet er bedrøvelig. Men brødrene holder ut som følge av at de har Jehovas ånd og får åndelig hjelp. . . . Vi ser Jehovas hånd, og vi takker ham.» Disse brødrene fortsatte å holde alle møtene. De fant til og med steder hvor det var trygt å holde kretsstevner, men de kom sammen i mindre grupper enn det som var vanlig. Istedenfor å trappe ned sin innsats i felttjenesten, økte de sin andel i å bringe det gode budskap ut til sine medmennesker.

Den økonomiske situasjonen i Ukraina gjør det svært vanskelig å reise i enkelte områder. Men i noen år har en søster som er i 80-årene, og som setter pris på det privilegium det er å tjene Jehova, gått fire timer for å komme til det distriktet hvor hun forkynner, for så å bruke fire timer på tilbakeveien. Hun går også en mil oppe i fjellene for å komme på møtene.

Jehovas vitner i Romania tjener under intens motstand fra presteskapet i den ortodokse kirke. Da brødrene skulle få besøk av Willy Gournon som sonetilsynsmann, leide de et fotballstadion i Bucureşti, hvor det kunne holdes en spesiell tale. Men på grunn av press fra det ortodokse patriarkatet ble leiekontrakten brutt. Noen få dager før det planlagte besøket grep imidlertid en innflytelsesrik person inn og hjalp brødrene med å leie en vakker konsertsal, hvor 2184 tilhørere lyttet til foredraget over det aktuelle emnet «Fortsett å prøve dere selv, om dere er i troen». Med en prøvd tro fortsetter mer enn 38 000 forkynnere i Romania uten opphold å forkynne det gode budskap. Blant dem er det gjennomsnittlig 3569 pionerer, og det til tross for at de fleste av dem ser seg nødt til å ha et heltidsarbeid i tillegg.

I Etiopia opprettholder regjeringen grunnlovens garanti om religionsfrihet, men presteskapet setter medlemmer av  sine kirkesamfunn opp mot Jehovas vitner. Hver dag når et vitne er ute i felttjenesten, kan det bli kraftig utskjelt. Men motstanden slutter ikke med det. Forkynnere blir også slått med stokker og steiner av fanatiske beboere. Likevel fortsetter 6166 Jehovas vitner, sterke i troen, å bringe det gode budskap om fred ut til de 62 millioner mennesker som bor i denne nordøstlige delen av Afrika.

Bejoma var analfabet da han i en alder av 61 år lærte sannheten å kjenne. Han hungret etter sannheten og bad om at det måtte bli ledet et bibelstudium med ham hver dag. Han gjorde seg også iherdige anstrengelser for å lære å lese og skrive, slik at han kunne undervise folk i landsbyen sin på Madagaskar. Mens han ennå bare var udøpt forkynner, drog han tilbake til landsbyen og begynte å holde møter der. Året etter ble han døpt. Tre år senere begynte han som pioner. Men det har ikke vært lett å forkynne i landsbyen. Mange interesserte er blitt utsatt for stort press. En gang gikk hele lokalsamfunnet sammen i et forsøk på å få dem til å forandre mening. Familiemedlemmer har tydd til spiritisme i sin motstand mot dem. Slektninger har truet med å skyte bror Bejoma hvis han drar hjem til noen av de interesserte, så bibelstudiene blir holdt i brorens hjem. Trass i all denne motstanden stopper ikke forkynnelsesarbeidet opp, og møtene fortsetter å bli holdt. Da dette ble skrevet, var det fire forkynnere der. Rundt 40 overvar møtene.

I Israel fortsatte religiøse jøder som er ytterliggående aktivister, å holde støyende demonstrasjoner for å protestere mot Jehovas vitners virksomhet. De fulgte etter forkynnere når de forkynte fra hus til hus og i parker, og bråkte for å forstyrre vitnenes samtaler med interesserte personer. Motstanderne hengte også opp store fotografier av forkynnere på godt synlige steder for å advare folk mot å snakke med vitnene. I det året som gikk, truet de også arbeidsgivere med å boikotte  produktene deres hvis de ikke ville si opp alle Jehovas vitner blant de ansatte. Som følge av det har Jehovas vitner og deres tro fått stor publisitet gjennom TV og aviser. Med Jehovas velsignelse økte tallet på dem som tjener ham i Israel, med sju prosent i det året som gikk.

På grunn av kamper mellom væpnede grupper i Colombia ble det nødvendig å utarbeide, under ledelse av det styrende råd, en spesiell traktat med tittelen «Dere er verdens lys». Det ble delt ut nesten ti millioner traktater. Traktaten bidrog til å gjøre klart Jehovas vitners nøytrale holdning til væpnede konflikter. Den forklarte hvordan Jehovas vitner lærer folk moralske verdinormer, underviser dem som er i fengsel, hjelper de døve, hjelper ofre for naturkatastrofer og gir folk et håp for framtiden. I Colombia er 107 613 Jehovas vitner travelt opptatt med å gjøre kjent ’fredens gode budskap’. (Ef. 6: 14, 15) Traktaten ble delt ut både i menighetenes distrikt og på isolerte steder. To pionerer i departementet Cauca bad til Jehova om at de måtte få muligheten til å forkynne for en væpnet gruppe som var aktiv i det området. Bønnene deres ble besvart en dag da de kom inn i en by og fant mange fra gruppen der. Pionerene fikk levert mange traktater på dette stedet. Etter å ha lest traktaten bad borgermesteren i en by i departementet Chocó om tillatelse til å sende alle Selskapets videoer over den lokale fjernsynsstasjonen.

I mange land er det nødvendig å utvise stor tålmodighet for å få tillatelse til å bygge en Rikets sal, hvor folk kan samles for å studere Guds Ord. Men i Kassandra i det nordlige Hellas var det å få tillatelse fra byplankontoret til å bygge et hus for tilbedelse bare begynnelsen på problemet. En entreprenør, gravemaskinkjørere og firmaer som leverer betong og andre byggematerialer, ble så plaget av trusler at de trakk seg fra prosjektet eller nektet å gjøre forretninger med brødrene.  Man ble nektet tilgang til kommunalt vann og elektrisitet i forbindelse med prosjektet. Mens det ble arbeidet på byggeplassen den 21. oktober 1999, ringte kirkeklokkene. En pøbelflokk anført av den lokale ordføreren og av prestene invaderte byggeplassen, fast bestemt på å ødelegge alt. I Aten ble ministeren for offentlig ro og orden underrettet om situasjonen, og han forsikret vitnene om at de skulle få all mulig hjelp fra politiet. I løpet av den tiden prosjektet varte, var over 300 politimenn fra forskjellige byer i hele Nord-Hellas berørt. Den 30. oktober stod en fin Rikets sal klar til bruk. Våre brødre viste virkelig at de ’ikke er av det slaget som viker tilbake’. Det er vårt håp at utfallet av denne saken vil ha en positiv innvirkning når det skal bygges hus for tilbedelse andre steder i Hellas.

Det er en kjent sak at det årelange, anstrengte forholdet mellom albanere og serbere i Kosovo førte til internasjonal intervensjon i 1999. Hundretusener av mennesker flyktet til nabolandene for å komme i sikkerhet. Etter at mange vendte tilbake, har vitner fra Albania, og senere fra Østerrike, besøkt brødrene i Kosovo. Hva fikk de se der? Overalt var det ødeleggelser. I vintermånedene var det knapt med elektrisitet,  vann og fyringsolje. Der de holdt møtene, var det ofte veldig kaldt, men møtene ble ikke avlyst. Brødre og søstre kom med kommentarer og holdt taler uten annet lys enn stearinlys, og det var så kaldt at de kunne se sin egen ånde når de sang lovsanger for Jehova. Boligene til to av vitnene var blitt ødelagt, men brødre og søstre fra Albania og Italia hjalp dem med å bygge opp husene igjen. Derved ble det avlagt et stort vitnesbyrd. På grunn av det glødende etniske hatet rundt dem er det nødvendig at forkynnerne er svært forsiktige når de tar del i tjenesten. Men de benytter ivrig alle anledninger til å forkynne — på torget, på postkontoret, på gaten og i nabolaget.

I midten av desember 1999 ble delstaten Vargas, som ligger ved kysten av Venezuela, rammet av den verste naturkatastrofen i landets historie. Etter et voldsomt styrtregn raste jorden fra en fjellside ned over det tett befolkede kystområdet, og anslagsvis 50 000 mennesker ble drept, mens 400 000 ble hjemløse. Over 1200 vitner var blant dem som måtte flykte fra hjemmene sine. Hva gjorde de elleve menighetene som var igjen i Vargas-området, da det trass i katastrofen ble etterlyst hjelpepionerer i april? Rapporten viser at 112 hjelpepionerer — som er et gjennomsnitt på ti hjelpepionerer pr. menighet — sluttet seg til de 77 alminnelige pionerene som allerede tjente der.

To brødre i Surinam som ikke er i stand til å gå, kommer seg rundt ved hjelp av trehjulssykler som de trår for hånd. Begge tjener som pionerer. Den ene av dem har skader i begge bena, mens den andre har fått begge bena amputert. Når det er regntid blir de kanskje sittende fast i gjørmen, men de kommer alltid til Rikets sal med et smil om munnen.

Selv om alle menighetsmøtene er viktige, er minnehøytiden spesielt viktig. Den 19. april 2000 overvar elleve interesserte møtet i Awaso på Papua Ny-Guinea. For å kunne være  til stede hadde de reist 17 timer i en liten båt i grov sjø. Da de tilstedeværende etter minnehøytiden fikk høre om den iver disse interesserte hadde vist, og om den kjærlighet de hadde til det kristne brorskapet, klarte de ikke å holde tårene tilbake. «Vi ønsket å feire minnet om Jesu død sammen med andre tilbedere av Jehova; så turen var verd alle anstrengelsene,» sa de.

Flere mennesker blir nådd med det gode budskap

Apostelen Paulus skrev: «Jeg står i gjeld både til grekere og til barbarer, både til vise og til uforstandige.» (Rom. 1: 14) Ved hjelp av gjenløsningen har Jehova gjort det mulig for alle slags mennesker å få evig liv. Denne kunnskapen ble betrodd Paulus, og Kristus gav ham i oppdrag å være en apostel for mennesker av nasjonene. Paulus forstod at han var forpliktet til å gjøre alt han kunne for å fortelle andre om det gode budskap. Han gjorde det nidkjært. På lignende måte tar «den tro og kloke slave» i vår tid påbudet om å forkynne det gode budskap på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd alvorlig. (Matt. 24: 14, 45—47) For at mennesker jorden over klart skal kunne forstå betydningen av det gode budskap, må de naturligvis få høre eller lese det på sitt eget språk. Det krever at det blir utført et omfattende oversettelsesarbeid.

I løpet av det siste året framstilte Jehovas vitner for første gang bibelsk litteratur på 22 språk i tillegg til de språkene de hadde litteratur på fra før. Disse språkene som er kommet i tillegg, blir talt av over 31 millioner mennesker. De quechua-talende menneskene i Bolivia og Peru som ikke har lært å lese, ble heller ikke oversett; «Kunnskapsboken» ble gjort tilgjengelig for dem på lydkassett. Jehovas vitner framstiller nå bibelsk stoff på 360 språk.

To av de publikasjonene som særlig blir brukt til å utbre Bibelens sannhet, er Vakttårnet og Våkn opp! Bare det å utarbeide fire forskjellige blad på engelsk hver måned er i seg selv  en stor oppgave. Men det krever mye mer å skaffe til veie blad på mange språk, enten det er hver måned, to ganger i måneden eller en gang i kvartalet. Det betyr at det i fjor ble utarbeidet 4078 forskjellige utgaver. Bare det russiske avdelingskontoret alene oversetter nå Vakttårnet ikke bare til russisk, men også til sju andre språk, som blir talt av 36 millioner mennesker i 13 land.

Årboken oversettes vanligvis til 31 språk og Gransk Skriftene daglig til 114 språk. Forrige tjenesteår ble det dessuten utgitt 119 andre bøker på forskjellige språk, foruten 265 store brosjyrer, 34 små brosjyrer og 273 traktater i den hensikt å utbre Bibelens sannhet. I løpet av året ble Ny verden-oversettelsen av de kristne greske skrifter gjort tilgjengelig på ytterligere fire språk (albansk, rumensk, shona og ungarsk), og den komplette Ny verden-oversettelsen ble presentert på xhosa. Det ble også produsert 24 videoer på forskjellige språk. Dessuten produserer Selskapet for tiden publikasjoner med blindeskrift på elleve språk. Og skuespillet som ble framført i fjor, ble presentert på videokassett på det amerikanske, brasilianske, japanske og koreanske tegnspråket. Alt dette blir gjort for at det livgivende budskapet i Guds Ord skal nå så mange som mulig.

Det å forkynne Bibelens sannhet for dem som snakker kreolsk, er en annen utfordring. Kreolsk er et språk som har utviklet seg fra en blanding av to eller flere andre språk, og som er blitt forenklet. Det er blitt hovedspråket til et folkeslag, og det gjenspeiler dets kultur. Men de som snakker kreolsk, leser det vanligvis ikke. Jehovas vitner underviser imidlertid folk, så på Mauritius og på Réunion lærer de å lese og skrive det kreolspråket som tales der, slik at de kan bli i stand til å lese for folk på sitt morsmål, og så lære dem å gjøre det samme. Ettersom kreolspråket på Mauritius og på Réunion ikke hadde noen skriftlig standardform, utviklet Selskapet et  skriftspråk som ville egne seg. Deretter ble det på dette skriftspråket trykt en brosjyre som blir brukt til å lære folk å lese og skrive, og dessuten brosjyren Hva krever Gud av oss? En søster fortalte at etter at hun begynte å bruke dem, hadde hun startet fem nye bibelstudier. En bror sa: «Etter å ha brukt disse nye hjelpemidlene har vi oppdaget at de som vi studerer med, får en bedre forståelse av de tankene som kommer fram i Guds Ord. Selv om de ikke har lett for å lese kreolsk, så forstår de klart poenget når vi leser det for dem.»

En annen faktor når det gjelder å nå flere med det gode budskap, har vært den forenklede ordningen for distribusjon av litteratur. Jehova har velsignet den tro hans tjenere har vist i den forbindelse. Ordningen med frivillige bidrag blir forklart for folk, men det blir ikke krevd betaling for litteraturen. I januar 2000 ble denne ordningen utvidet til å gjelde alle de land hvor den ikke allerede var trådt i kraft. Avdelingskontoret i Den sentralafrikanske republikk skrev: «Dette betyr at alle, uansett hvordan hans eller hennes økonomiske situasjon måtte være, kan få det trykte stoffet som er nødvendig for å bli en disippel av Kristus. Både forkynnerne og allmennheten har satt stor pris på denne ordningen.» I en rapport fra Indonesia ble det sagt: «Brødrene var følgelig mer på utkikk etter dem som var interessert i å lese litteraturen vår, enn etter dem som kunne ha råd til å dekke trykkekostnadene.» Avdelingskontoret i Sør-Afrika forteller: «Bladproduksjonen er blitt mer enn fordoblet, og på noen språk har den økt til det firedobbelte! . . . Alt dette viser at sannhetens ’såkorn’ nå blir sådd i større utstrekning enn noen gang før. — Matt. 13: 3—8.»

Enda en side ved det arbeidet som ble utført i det forrige tjenesteåret, var å sende midlertidige spesialpionerer til spesielle områder for en viss periode. Dette gjorde det mulig for mennesker som ennå ikke hadde hørt budskapet,  å høste gagn av det. Elfenbenskysten rapporterte gode resultater. Noen øvrighetspersoner ønsket pionerene velkommen og ville nødig at de skulle dra. Den stedfortredende borgermesteren i Sipilou var så vennlig å ordne med gratis husly for dem, og han lot dem til og med ha møter i hagen hans. Da to pionersøstre som var blitt sendt til Tiemelekro, gikk for å si farvel til borgermesteren, sa han: «Nei! Dere kan ikke bare dra på den måten! . . . Jeg går ut fra at dere har gjort disipler i disse tre månedene. Det var jo derfor dere kom til meg, for å få en tomt der dere kunne bygge kirken deres. Nå er jeg klar til å gi dere den tomten. Så vær snill og fortell meg hvem som skal erstatte dere!»

Det var også mange enkeltpersoner blant Jehovas vitner som benyttet seg av anledningen til å gjøre mennesker som ellers aldri ville blitt nådd, kjent med Bibelens sannhet. Da en søster på Marshalløyene sa seg villig til å arbeide som lærer på den ytterste atollen Jalut, fant hun ut at hun var det eneste Jehovas vitne på øya. Hun gikk nidkjært i gang med å forkynne for alle naboene sine. Hun ledet ni studier og ledet også et ukentlig møte for gruppen. Da en menighetstjener fra Majuro kom dit den 19. april for å holde minnehøytidstalen, var det 175 til stede. Vår isolerte søster hadde invitert så mange hun kunne, til denne viktige begivenheten. For å hjelpe disse menneskene til å vokse åndelig sett planlegger nå denne broren og hans kone å flytte til Jalut og arbeide sammen med den søsteren som allerede er der.

«Å tale frimodig» for å gjendrive falske opplysninger

Å bli motsagt var ikke noe som var fremmed for de kristne i det første århundre. Da en stor mengde i Ikonium godtok den kristne lære, var det for eksempel noen motstandere som «hisset opp folk av nasjonene og øvde en urett  påvirkning på deres sjeler imot brødrene». Men beretningen sier at Paulus og Barnabas i stedet for å gi opp «tilbrakte . . .  en lengre tid med å tale frimodig med myndighet fra Jehova». — Apg. 14: 1—7.

Også i dag er motstanderne opptatt av å skape opinion mot Jehovas vitner, noen ganger ved å gjøre bruk av mediene og andre offentlige kanaler for å nå sine mål. Kontoret for informasjon og samfunnskontakt i Brooklyn og informasjonstjenesten ved mange av Selskapets avdelingskontorer bruker anselig tid på å skaffe til veie opplysninger som på en modig måte blir brukt til å fortelle sannheten om Jehovas vitner til redaktører, journalister og andre.

I mai 2000 sørget Selskapet for at en ny video, «Transfusion-Alternative Strategies—Simple, Safe, Effective», ble vist ved en legekonferanse som ble holdt i Genève i Sveits. Videoen innbefatter intervjuer med noen av verdens ledende kirurger og viser framgangsmåter ved kirurgisk behandling uten bruk av blod. Den gjorde leger i Europa kjent med behandlingsmåter uten bruk av giverblod i forbindelse med Jehovas vitner og andre. Leger som var til stede, bestilte straks omkring 300 eksemplarer av videoen.

I Belgia ble det arrangert en historisk utstilling i forbindelse med bruken av Jehovas navn i bibeloversettelser. Utstillingen fokuserte på det arbeid slike tidlige oversettere som William Tyndale og også trykkere utførte, og de hindringer de ble stilt overfor når det gjaldt å gjøre Bibelen tilgjengelig for offentligheten. Blant dem som besøkte utstillingen, var elever fra 13 skoler.

Over 70 000 i Brasil besøkte i fjor en vandreutstilling der i landet hvor videoen «Fiolette trekanter» ble vist. Jehovas vitner håper at mange i likhet med menneskene i det gamle Ikonium ikke vil lukke sitt sinn på grunn av påvirkning fra dem  som fordreier kjensgjerningene, men lytte med verdsettelse når de blir gjort kjent med Bibelens sannheter.

’Å juridisk sett grunnfeste det gode budskap’

I samsvar med den presedens som apostelen Paulus skapte ved «å forsvare og juridisk sett grunnfeste det gode budskap», er juridiske spørsmål blitt viet oppmerksomhet av Jehovas vitner i forskjellige land i det året som har gått. (Fil. 1: 7) I slike land som Aserbajdsjan, Benin, Romania og Sverige ble det mulig for Jehovas vitner å bli formelt og offisielt anerkjent, ikke bare som en forening, men som et trossamfunn, og dermed oppnå større beskyttelse under de lovene som garanterer religionsfriheten.

I republikken Georgia ved Svartehavet forsøkte imidlertid motstandere å oppheve registreringen av Jehovas vitner. Under en rettssak i forbindelse med et av Jehovas vitner samlet en gruppe ekstremister som var knyttet til den ortodokse kirke, seg ved inngangen til rettsbygningen og brukte fysisk makt for å hindre alle som ikke ville kysse et trekors som ble holdt opp, i å komme inn. Religiøse ikoner og trekors ble holdt høyt løftet under rettssaken, og i pausen ble det brent votivlys i rettssalen. Det oppstod uroligheter inne i rettssalen da ekstremister gikk løs på advokater, journalister og Jehovas vitner. Brødrene i Georgia har anket den ugunstige dommen til Georgias høyesterett, hvor de håper at fornuften og sannheten vil seire. I mellomtiden har de 14 855 forkynnerne i Georgia i løpet av året brukt 2 887 835 timer i forkynnelsen for å gjøre folk kjent med Guds Ords frigjørende sannheter.

Den rettssaken i Moskva i Russland som ble satt i gang for å gjøre ende på Jehovas vitner som et juridisk anerkjent trossamfunn der i byen, er ennå ikke blitt avsluttet. I mellomtiden har brødrene i Moskva ikke fått tillatelse til å bygge de Rikets saler de har så stort behov for. Den 23. november  1999 avsa imidlertid Russlands forfatningsdomstol en gunstig dom. Den var en følge av en sak som ble ført på vegne av Jaroslavl menighet. Fordi menigheten ikke kunne dokumentere at den hadde eksistert i de 15 år som de lovene angående trossamfunn som ble vedtatt i 1997, krevde, forlangte de lokale myndigheter at menigheten skulle slutte med å ta imot og distribuere religiøs litteratur, og at en bror fra Tyskland som var i byen, skulle slutte med sin virksomhet. Domstolens avgjørelse gikk ut på at kravet på 15 år ikke kunne anvendes på menigheter som er en del av en «sentralisert religiøs organisasjon» som allerede er lovlig registrert på nasjonal basis, slik som tilfellet er med Jehovas vitner. Den 29. april 1999 godkjente det russiske justisdepartementet at Jehovas vitner igjen ble registrert som en religiøs organisasjon. Mens slike saker ble tatt hånd om av den juridiske avdeling, brukte forkynnerne i Russland i fjor 24 782 467 timer i den offentlige forkynnervirksomheten. De kunne registrere en økning på sju prosent og nådde et høydepunkt på 114 284 forkynnere.

Brødrene i Frankrike har fortsatt også en vanskelig situasjon å hanskes med. I løpet av de siste fire årene er det blitt truffet 921 domsavgjørelser i deres favør ved første gangs prøving og 65 ved ankedomstoler i forbindelse med spørsmålet om fritagelse for eiendomsskatt på Rikets saler. På grunn av at skattemyndighetene har gjort det til en praksis straks å anke slike avgjørelser, kom spørsmålet opp for Conseil d’État, statens råd, øverste domstol i administrative tvistemål i Frankrike. Den 23. juni 2000 traff denne domstolen en avgjørelse som gikk ut på at Jehovas vitner oppfyller de krav som fransk lov stiller til et religionssamfunn, og at deres Rikets saler derfor har rett til å være fritatt for eiendomsskatt. Domstolen fastslo dessuten — noe som er viktigere — at den virksomhet som foregår i disse Rikets saler, «ikke har noen ugunstig virkning på folks holdninger». Bare elleve dager senere kom  det imidlertid ved en domstol i Nanterre opp en annen sak. Denne saken var satt i gang for å opprettholde skattemyndighetenes krav om at alle gaver som blir gitt til Jehovas vitners religiøse virksomhet i Frankrike, skal pålegges en skatt på 60 prosent. Domstolen kom med en skriftlig erklæring om at Jehovas vitner ikke kan fritas for skatt ettersom de ikke er noe anerkjent trossamfunn i Frankrike. Brødrene forbereder nå en søknad om å få saken opp for ankedomstolen i Versailles. I mellomtiden har den franske nasjonalforsamlingen prioritert behandlingen av et lovforslag som går ut på at enhver såkalt sekterisk bevegelse skal oppløses dersom den eller dens ledere er blitt domfelt to ganger. Mens Jehovas vitners motstandere «forårsaker vanskeligheter ved forordninger», setter Jehovas vitner sin lit til den store Dommer, som alle må stå til regnskap overfor. — Sal. 94: 20; Rom. 14: 10.

Et presserende behov for Rikets saler blir dekket

På grunn av at antallet av mennesker som elsker og tjener Jehova, fortsetter å øke, blir det et stort behov for Rikets saler hvor disse menneskene kan komme sammen. For å dekke dette behovet er det nå opprettet regionale Rikets sal-kontorer ved avdelingskontorene i Australia, Brasil, Mexico, Sør-Afrika og Tyskland. Kvalifiserte brødre fra disse stedene besøker andre avdelingskontorer for å hjelpe dem med å treffe organisasjonsmessige tiltak i samsvar med deres respektive behov. På det nåværende tidspunkt blir det gitt assistanse til 72 land i Asia/Oseania, Øst-Europa, Øst- og Vest-Afrika, Mellom- og Sør-Amerika og på de karibiske øyene.

Over hundre internasjonale tjenere er travelt opptatt med å gi brødre på de enkelte steder opplæring, slik at de kan fungere sammen i sine respektive land som grupper som arbeider med bygging av Rikets saler. Denne ordningen, som finnes i 30 land, har ført til at 453 Rikets saler er blitt fullført hittil,  og 727 andre er under oppføring. Det er blitt lagt vekt på å utvikle visse standardtyper av Rikets saler i de enkelte land og benytte de byggematerialer og byggemetoder som er vanlige på stedet. I Kenya bruker man stein fra steinbrudd, i Togo er det vanlig å bruke murstein, og i Kamerun bruker man gjerne betongblokker, som senere blir pusset. På denne måten kan brødre fra stedet fort få den nødvendige opplæring, slik at de kan fylle viktige oppgaver i forbindelse med landets byggeprogram.

Etter hvert som brødrene i de forskjellige landene er blitt kjent med hva som er blitt gjort, har mange vist at de ønsker å være med på dette. Flere hundre dyktige brødre og søstre i de enkelte land har stilt seg til rådighet. I noen land, hvor det på grunn av omstendighetene ellers ikke ville være mulig for dem å delta, blir det sørget for at behovet for mat og et sted å bo blir dekket, noe som betyr at de kan vie det presserende  arbeidet med å bygge og pusse opp Rikets saler i deres eget land full oppmerksomhet.

Hvilken virkning har byggingen av slike Rikets saler hatt på Jehovas vitners virksomhet i samfunnet? Fra Benin, i Vest-Afrika, kommer denne rapporten: «Dere vil sikkert bli glade for å få vite at Rikets sal i Krake ble innviet i går. I denne menigheten, som består av 34 forkynnere, er det gjennomsnittlig 73 til stede på møtene om søndagene, men på innvielsen var det 651 til stede. Brødrene har i tiden som har gått, møtt mange fordommer og mye hån og spott i denne byen på grunn av at deres tidligere Rikets sal var svært primitiv sammenlignet med noen av kirkene. Deres nye Rikets sal er imidlertid en av de vakreste bygningene i byen. De fleste av dem som var til stede, var folk fra byen som nå hadde forandret mening etter at de hadde vært vitne til hva brødrene kunne få til på bare noen uker.» Nafisi menighet i Malawi sier: «Nå som vi har en vakker Rikets sal, bidrar den til at det blir avlagt et godt vitnesbyrd. Det gjør at det er blitt lett å starte bibelstudier i forkynnelsesarbeidet. Overalt er folk forbauset.»

På grunn av økningen i Liberia i de senere år var det blitt et påtrengende behov for Rikets saler der i landet. Brødrene hadde imidlertid ingen muligheter til å skaffe til veie de nødvendige midler. Selv om de har svært beskjedne boliger, er det bare så vidt de klarer å betale sin egen husleie. Mange steder kom de ganske enkelt sammen i brødrenes hjem, og mange måtte stå utenfor, på gaten. Noen ganger kom de sammen i en eller annen midlertidig bygning. Det så ikke ut til at det fantes noen løsning på dette problemet, før den enestående ordningen med bygging av Rikets saler i land med begrensede ressurser kom i stand. Midler som kom inn fra brødre i andre land, skulle brukes til bygging av saler på steder hvor det var et virkelig behov. Fem nye saler er allerede blitt  bygd i løpet av de siste seks månedene. Brødrene har vist sin ’villighet’ til tross for det de «ikke har» (av materielle midler), ved en enestående innsats i form av fysisk arbeid. (2. Kor. 8: 12) New Georgia menighet laget for eksempel over 1000 betongblokker for hånd på bare én dag!

Nye avdelingskontorer og utvidelser

For å sørge for det voksende antallet av Jehovas vitner og utruste dem med tanke på deres tjeneste har det også vært nødvendig å skaffe til veie passende avdelingskontorer. Flere slike er blitt innviet i året som har gått. Disse avdelingskontorene har verden over i alt 19 587 ordinerte Ordets tjenere, som alle er medlemmer av Ordenen av spesielle heltidstjenere.

SØR-AFRIKA: Da avdelingskontoret i Krugersdorp ble fullført i 1987, så det ut til at det var mer enn stort nok. Men bare tolv år senere ble en utvidelse av kontorkomplekset, tre nye boligbygninger, et bilverksted for lastebiler og en romslig, ny lagerbygning innviet. Hvorfor var det nødvendig?

Én grunn var den økte frihet Jehovas folk hadde fått som følge av at det var blitt slutt på den kalde krigen. Forbud mot Jehovas vitner ble opphevet i slike land som Rwanda, Malawi, Mosambik og Angola. Siden avdelingskontoret ble ferdig i 1987, har ti av de landene som Sør-Afrika sender forsyninger til, hatt en økning i antall forkynnere på til sammen 148 prosent! (Mosambik alene har hatt en økning på 523 prosent i løpet av disse tolv årene.)

Dessuten har en ny regjering i Sør-Afrika og det at apartheid er blitt opphevet, ført til bedre samferdsel mellom Sør-Afrika og andre land i Afrika. Avdelingskontoret i Sør-Afrika har på den måten kunnet gjøre mer for å sende forsyninger til avdelingskontorene i nabolandene. I tillegg til at dette avdelingskontoret trykker blad, brosjyrer og annet materiale, lagrer det også litteratur og effektuerer bestillinger fra en rekke  nærliggende land. Etter hvert som det blir bygd flere stevnehaller og Rikets saler i Afrika, mottar dessuten flere avdelingskontorer byggematerialer fra Sør-Afrika.

Det er også andre faktorer som kommer inn i bildet: Sør-Afrika har selv hatt en økning på 62 prosent i antall Rikets forkynnere siden 1987. De siste årene har oversettelsesavdelingen måttet utvides for å kunne ta hånd om økt arbeid i forbindelse med oversetting av Bibelen til sju afrikanske språk — afrikaans, sepedi, sesotho, tsonga, tswana, xhosa og zulu. Det er derfor ikke rart at det var nødvendig med utvidelser i forbindelse med flere viktige arbeidsområder ved det sørafrikanske avdelingskontoret.

Den 23. oktober 1999 ble således det utvidede avdelingskontoret i Sør-Afrika innviet. Daniel Sydlik, et medlem av det styrende råd som var kommet for å være til stede ved denne anledningen, holdt en stimulerende tale med tittelen «Innvielser som gjenspeiler Guds herlighet».

JAPAN: Noen uker senere, den 13. november, ble det utvidede avdelingskontoret i Ebina innviet. Utvidelsene innbefattet to tolvetasjes boligbygninger og en fireetasjes servicebygning. Over 70 dyktige internasjonale tjenere og frivillige sammen med 2000 andre fra hele landet som i kortere eller lengre tid arbeidet på prosjektet, fikk det fullført på tre og et halvt år.

Dette innvielsesprogrammet ble holdt 50 år etter at de første misjonærene kom til landet etter den annen verdenskrig. Noen av disse misjonærene, som fortsatt tjener i Japan, var til stede ved denne anledningen sammen med alle de reisende tilsynsmennene i Japan, andre som har vært tjenere for Jehova i mange år, og 344 gjester fra 37 andre land.

Da de første misjonærene kom til Tokyo og fikk i gang forkynnervirksomheten igjen etter den annen verdenskrig,  fantes det bare en håndfull av Jehovas trofaste tilbedere i Japan. Nå er det over 221 000 aktive Rikets forkynnere som kunngjør det gode budskap overalt i landet. Dessuten blir bibelsk litteratur som blir trykt i Japan på 27 språk, sendt til andre land, og avdelingskontoret gir under det styrende råds ledelse direkte hjelp til arbeidet på feltet i en del andre asiatiske land.

På et spesielt møte som ble holdt dagen etter innvielsen, talte Theodore Jaracz, et medlem av det styrende råd, til en tilhørerskare på 61 323 på Yokohama internasjonale stadion. Hele 41 steder landet over var koblet sammen elektronisk, slik at det var i alt 269 376 som hørte programmet. Programmet, som innbefattet rapporter fra utenlandske gjester og en tale av bror Jaracz over temaet «Å bli lært av Jehova — til gagn nå og i all evighet», utgjorde en kraftig oppfordring til alle som var til stede, til å fortsette å gjøre framskritt i åndelig henseende.

BENIN: Dette landet i Vest-Afrika har vist seg å være et produktivt distrikt i det åndelige innhøstningsarbeidet. Landet har 6343 forkynnere av det gode budskap, og godt og vel halvparten av disse er blitt døpt i løpet av 1990-årene.

For å kunne hjelpe denne voksende skaren av sanne tilbedere og dem som bor i Niger, ble et nytt avdelingskontor, en ny stevnehall og et misjonærhjem innviet i Abomey-Calavi i Benin den 1. januar 2000. Gerrit Lösch, et medlem av det styrende råd, benyttet anledningen til å understreke to viktige punkter: (1) Den viktigste grunnen til at vi tjener Jehova, er ikke vårt håp om å oppnå evig liv, men vår kjærlighet til ham. (2) Les Guds Ord, Bibelen, hver dag. For noen verdifulle påminnelser!

MYANMAR (BURMA): Noen uker etter innvielsen i Benin ble et nytt avdelingskontor innviet i Myanmar. Det  var blitt opprettet et avdelingskontor der allerede i 1947. Og i 1977 fikk Selskapet tak i en tomt hvor man kunne oppføre egnede bygninger. Men så mange hindringer som måtte overvinnes! Det var ikke blitt mulig for Jehovas vitner å bli registrert, så hvordan skulle de da kunne få tillatelse til å bygge? Det ville være nødvendig å importere byggematerialer, men hvordan skulle de kunne gjøre det, når slike tillatelser aldri ble gitt til noen organisasjon i det hele tatt? Det så også ut til at det ville være umulig å ta inn brødre fra utlandet som kunne hjelpe til med byggearbeidet, ettersom visum til folk som skulle utføre slikt arbeid, bare ble utstedt til slike som skulle arbeide på prosjekter som myndighetene støttet. På toppen av det hele gikk en kvinne til retten og hevdet at den eiendommen som Selskapet hadde hatt i over 20 år, i virkeligheten tilhørte henne. Plutselig var det imidlertid som om alle problemene forsvant. Myndighetene forandret framgangsmåte på ethvert av de punktene som hadde utgjort en hindring. Og idet byggearbeidet ble påbegynt, avviste retten kravet til den kvinnen som forsøkte å legge beslag på eiendommen.

Det meste av byggematerialet ble sendt som gave fra brødrene i Australia, og ytterligere materialer kom fra Malaysia, Singapore og Thailand. Det kom brødre fra Australia, De forente stater, Fiji, Hellas, New Zealand, Storbritannia og Tyskland for å være med på arbeidet, og Jehovas vitner fra Myanmar hjalp også til. Da de ferdige bygningene ble innviet den 22. januar 2000, under et besøk av bror John E. Barr, et medlem av det styrende råd, følte de som var til stede, seg tilskyndt til å si: «Jehova har gjort et storverk ved det han har gjort med oss. Vi er blitt glade.» — Sal. 126: 3.

Dette uttrykker på en treffende måte hvordan Jehovas vitner verden over føler det når de ser tilbake på det de har opplevd i løpet av det året som har gått.

[Bilde på side 6]

«Jesajas profeti — lys for hele menneskeheten» blir presentert av Samuel Herd

[Bilder på side 6]

Det bibelske skuespillet «Advarende eksempler for vår tid»

[Bilde på side 8]

Stevnedeltakere i Ungarn gleder seg over å få en ny bibeloversettelse

[Bilde på side 14]

Glade vitner er samlet til et møte i en garasje i Kosovo

[Bilder på side 24]

Rikets sal i Krake i Benin — før og nå

 [Bilder på side 27]

(1) Myanmar, (2) Benin, (3) Sør-Afrika, (4) Japan