Verdensrapport

▪ Afrika

Afrika er den nest største av verdensdelene og omfatter en femtedel av jordens samlede landmasse. Langs ekvator er det tropiske skoger og et utrolig rikt dyreliv; både elefanter, sjiraffer og løver holder til her. I nord ligger Sahara, verdens største ørken. I det som noen har kalt det mørke fastland, skinner lyset fra Guds Ord stadig klarere. — Matt. 4: 16.

I Ghana ble den seks år gamle Marie dratt med til læreren av klassekamerater som sa at hun verken lukket øynene eller sa «amen» når klassen bad. Læreren bad om en forklaring. Og Marie forklarte rolig: «Dere ber til Jesus, men hjemme hos oss studerer vi Bibelen, og der har jeg lært at vi bare skal be til Jehova gjennom Jesus. Hvordan kan jeg da si ’amen’ når dere ber?» Læreren ble overrasket og sa til klassen: «La henne være i fred. Hun er et av Jehovas vitner.» Senere sendte Maries mor Min bok med fortellinger fra Bibelen til læreren. Læreren bruker nå den som lærebok i religionstimene.

I 1996 fikk Alfred, som bor i Guinea, høre om sannheten og skaffet seg noe bibelsk litteratur. Etter kort tid reiste  han tilbake til landsbyen sin. Den lille kontakten han hadde hatt med Jehovas vitner, hadde overbevist ham om at han måtte fortelle andre det han visste. Alfred bestemte seg også for å bygge en Rikets sal mens han ventet på svar fra noen Jehovas vitner som han hadde skrevet til. I 1998 bygde han en enkel sal, men folk i landsbyen rev den ned. Han bygde en ny sal, og også den ble ødelagt. Det samme hendte tredje gang.

Alfred gikk og snakket med landsbyhøvdingen om saken. Det ble arrangert et møte mellom Alfred og alle hans motstandere. Etter at høvdingen hadde hørt nøye på det som ble sagt, gav han Alfred tillatelse til å bygge en Rikets sal og skaffet ham en fin tomt ved hovedveien der hvor en kommer inn i landsbyen. Alfred og Daniel, som Alfred studerte Bibelen med, brukte 14 dager på å bygge en ny Rikets sal av bambus og andre materialer fra skogen.

Så snart salen var ferdig, begynte de å holde møter hvor de drøftet de brosjyrene de hadde. Høvdingen var regelmessig til stede. Da avdelingskontoret fikk høre om dette, ble det ordnet slik at noen spesialpionerer regelmessig skulle besøke landsbyen og vise hvordan man kan lede studier og hjelpe interesserte. Da kretstilsynsmannen besøkte landsbyen, var 69 av de 400 som bor der, til stede på foredraget.

Joshua og Susan, som bor i det vestlige Kenya, ble innlagt på sykehus etter en alvorlig trafikkulykke. Venner fra den kirken de tilhørte, besøkte dem og sa at ulykken sikkert var en straff fra Gud. Men Joshua og Susan hadde lest i Bibelen sammen med blad som de hadde fått av Jehovas vitner, og visste at Gud ikke står bak slike ulykker. De sa til dem som besøkte dem, at hvis ikke de hadde noe annet å si for å trøste dem, behøvde de ikke å komme tilbake. Så snart de var blitt utskrevet fra sykehuset, satte de seg i forbindelse  med Jehovas vitner. I november hadde begge begynt å delta i felttjenesten, og de ble døpt i februar 2000. Joshua er nå fast hjelpepioner, og Susan var hjelpepioner i april.

Otis hadde deltatt i borgerkrigen i Liberia. En dag var han og en «venn» på vei til et av nabolandene for å selge en bil de hadde stjålet. Men «vennen» kjørte med vilje over Otis, med den følge at Otis brakk bena og ryggen. Deretter stakk «vennen» av gårde med bilen. Otis ble lam fra livet og ned. Han tenkte ofte på å begå selvmord, men etter at faren hans begynte å studere Bibelen sammen med en spesialpioner, skjedde det en forandring. Mens Otis lå der på sengen, ble han fylt av glede på grunn av det håpets budskap som han hørte om fra farens rom. Han spurte om studiet kunne holdes på hans rom, slik at han kunne være med. Det Otis lærte, fikk ham til å forandre seg. Han sluttet å røyke og begynte å arbeide med sin personlighet. I dag er ikke Otis lenger bekymret fordi han er ufør. Han er nå en forkynner av det gode budskap og er stadig på utkikk etter mennesker som går forbi huset hans, slik at han kan fortelle dem om sitt håp. Da han ble spurt om hva det var som overbeviste ham om at han virkelig hadde funnet den sanne religion, sa han at det var den personlige interesse som vitnene viste ham. Han sa: «Hver dag kom brødrene for å besøke meg. Det fikk meg til å føle meg som et menneske igjen.»

En mann i Mosambik som heter Avelino, abonnerte på bladene, men det var ingen Jehovas vitner der han bodde. Etter en tid ble det startet et bibelstudium pr. brev. Avelino begynte å fortelle andre om det han lærte. Snart var det en gruppe som begynte å komme sammen for å lese artikler fra Vakttårnet og fra boken Resonner ut fra skriftene. Noen brødre som fikk høre om dette, drog til dette området for å forkynne. Til sin overraskelse fant de en gruppe på  30 personer samlet. Det ble holdt et offentlig foredrag, og det var 90 til stede. Da det neste områdestevnet ble holdt i Nampula, var det ti fra gruppen til stede. En av dem ble igjen i byen og leste hele boken Kunnskap som fører til evig liv på bare én uke. Som følge av den interessen som er blitt vist, har to alminnelige pionerer flyttet til området. Gruppen gjør flotte framskritt.

I Rwanda var det 7435 forkynnere i juni, det høyeste antall fram til da. Én av fem forkynnere deltok i en eller annen form for pionertjeneste hver måned i tjenesteåret. Det blir ledet over 12 000 bibelstudier, og det var 30 716 til stede på minnehøytiden. I de siste fire årene er det blitt bygd og innviet 51 Rikets saler, og det er planer om å bygge 115 til. Trass i at all denne byggevirksomheten krever sitt, rapporterer forkynnerne gjennomsnittlig omkring 20 timer i tjenesten hver måned.

En ung mann som bodde i Gambia, håpet på å kunne flytte til Canada for å bli predikant i en pinsemenighet. Mens han ventet, arbeidet han som sekretær i pinsemenigheten der han bodde. Han og hans kone gikk med på å ha et studium ved hjelp av brosjyren Hva krever Gud av oss? Under studiet ble de gjort oppmerksom på forskjellige trekk ved Ny verden-oversettelsen, deriblant «Bibelske samtaletemaer» bakerst i bibelen. Før hadde de pleid å synge noen religiøse sanger hver morgen, men etter at de hadde sett samtaletemaene, begynte de å drøfte et tema hver morgen i stedet, og de slo opp alle skriftstedene som det var henvist til. Da den unge mannen så fikk et brev fra kirken med en innbydelse til å gjennomgå et toårig kurs ved et teologisk fakultet i Canada, sa han: «Hva skal jeg med det? Nå har vi sannheten!» Etter å ha studert Bibelen i seks måneder ble han og hans kone døpt, og de forteller nå andre om de vidunderlige sannhetene som de har fått lære, og som har gitt dem så stor glede.

 ▪ Nord-, Sør- og Mellom-Amerika

Disse to verdensdelene strekker seg fra det ekstremt kalde Arktis gjennom de varme og fuktige tropene og videre helt ned mot Antarktis. I Sør-Amerika finnes det flere plantesorter og dyrearter enn noe annet sted i verden. Det gode budskap blir forkynt med stor iver i både Nord-, Sør- og Mellom-Amerika.

En mann i Bolivia forsømte sin kone og deres to barn på det groveste. Han drakk og tygde kokablad og hadde også flere andre inngrodde laster. Han tok imot tilbudet om et bibelstudium og overvant etter hvert sine dårlige vaner. Men hans kone ville ikke være med på bibelstudiet og var ikke til å rikke på det punktet. Det gjorde ham så ulykkelig at han sa til henne at han kanskje skulle slutte å studere Bibelen og gjenoppta sin tidligere livsstil. Da ble hun forskrekket, for hun foretrakk å ha en slik ektefelle som han nå var blitt. Hun spurte ham om hvorfor han var blitt så motløs. Han sa at han ikke ville gå i Rikets sal uten sin familie. Da gikk hun med på å studere Bibelen. Hun var også med på det områdestevnet hvor han ble døpt.

 Det forkynnelsesarbeidet som blir utført blant de anslagsvis 1 700 000 døve i Brasil, nådde nye høyder i tjenesteåret 2000. Atten spesialpionerer som behersker brasiliansk tegnspråk godt, fikk i oppdrag å tjene i byer som har store grupper døve. Etter at det var blitt dannet en gruppe som oversetter til tegnspråk, kunne man for første gang på områdestevnet presentere det bibelske skuespillet, hovedforedragene og Rikets sanger på video. Selskapet holder nå på med å forberede flere videoer med publikasjoner på brasiliansk tegnspråk for å hjelpe døve til å få større verdsettelse av Bibelens sannhet. Det er nå 16 tegnspråkmenigheter og 87 tegnspråkgrupper i Brasil.

Etter å ha studert sosiologi ved universitetet i fire år begynte Michael på et katolsk seminar i Toronto i Canada. Målet var å bli prest. Michael forteller at en professor som også var en katolsk monsignore, en dag sa i timen at man kan nærme seg Gud i bønn på flere måter, ikke bare gjennom Kristus Jesus. Michael protesterte og siterte Jesu ord i Johannes 14: 6: «Ingen kommer til Faderen uten gjennom meg.» Monsignoren svarte at studentene skulle overlate Bibelen til ham og heller konsentrere seg om det de skulle studere.

Michael ringte til Selskapets avdelingskontor i Canada og bad om åndelig veiledning. Han ville ha et bibelstudium to ganger i uken, og noen ganger gjennomgikk de to kapitler i Kunnskap som fører til evig liv hver gang. Michael forlot deretter seminaret og fikk seg arbeid på et kontor. Den 9. oktober 1999 var han på omvisning på Selskapets avdelingskontor i Canada. Det hadde en positiv virkning på ham, for etter det bestemte han seg for å komme på alle menighetens møter, gjøre notater og komme med meningsfylte kommentarer. Michael ble døpt 19. februar  2000, og siden september har han tjent som alminnelig pioner.

En søster i Costa Rica ble motløs på grunn av problemer og press i hverdagen. Etter en ulykke har hun sittet i rullestol. Etter at moren hennes døde, har hun vært den eneste til å ta seg av faren, som er blind og senil, og sin voksne søster og bror, som begge er psykisk utviklingshemmet. Hun lager mat, gjør rent, vasker klær og tar seg av familien — alt sammen mens hun sitter i rullestolen. Fordi hun hadde lyst til å gjøre så mye som mulig i tjenesten, hjalp de eldste i menigheten henne med å analysere situasjonen og se hvilke muligheter hun har. Et av forslagene gikk ut på at hun kunne sitte mellom 20 og 30 minutter i rullestolen ute på fortauet hver dag. Det er mange som går forbi huset på vei til eller fra en bussholdeplass. Hun ble oppmuntret til å henvende seg til dem og tilby dem traktater eller blad og også foreta «gjenbesøk» hos dem som går ofte forbi. Hun fulgte forslaget. Hun tenkte alvorlig over det apostelen Paulus sier i Romerne 1: 14, 15: «Jeg står i gjeld både til grekere og til barbarer, både til vise og til uforstandige: Derfor er jeg for min del ivrig etter å forkynne det gode budskap også for dere der i Roma.» Denne søsteren innså at hun også stod i gjeld til sine naboer. Når hun nå snakker om den tjenesten hun utfører, er det tydelig at hun finner sann glede og tilfredshet i sin hellige tjeneste.

Et misjonærektepar i Ecuador forsøkte å treffe så mange som mulig i Guayaquil sentrum. Men det var et bestemt høyhus de ikke hadde kunnet komme inn i på grunn av strenge sikkerhetstiltak. De hadde fått avlagt et vitnesbyrd for omkring 20 ansatte og vakter, hovedsakelig via callinganlegget, men de hadde ikke snakket med noen av dem som eide leilighetene. De bestemte seg derfor for å snakke med  styreformannen. Etter at de hadde forklart ham at de besøkte folk for å styrke moralen og åndelige verdinormer i familiekretsen, sa han: «Jeg synes at dette er noe alle burde høre!» Han dikterte så følgende opplysning til sin sekretær og bad henne om å sette den på oppslagstavlen: «Fru Gabi März kommer til å besøke leilighetene i denne bygningen søndag ettermiddag i forbindelse med et undervisningsarbeid som tar sikte på å fremme moralske verdier. Vennligst si ifra til meg hvis det er noen besøket er ubeleilig for. Styreformannen.»

Misjonærene begynte på toppen, hvor de startet et bibelstudium med en skolesjef. I etasjen under fikk de i gang tre studier. Én familie overvar minnehøytiden og besøkte senere avdelingskontoret. Alt i alt startet misjonærene 16 bibelstudier i denne godt bevoktede bygningen, som ingen hadde klart å få besøkt før.

Jessica, en 15 år gammel alminnelig pioner som bor i Peru, er den eneste i sin familie som er et Jehovas vitne. De skoene hun brukte i felttjenesten, var utslitt, så hun spurte faren om å få nye. Faren glefset: «Jehova kan skaffe deg sko!» Søsteren gikk ut i tjenesten i de utslitte skoene, men på veien hjem gikk hun forbi huset til en bror som er skomaker. Broren ropte på henne og sa: «Kom hit litt. Jeg har laget noe til deg i dag.» Og så gav han henne et par nye sko. Faren ble overrasket over å se henne med de nye skoene og ville vite hvor hun hadde fått dem. Jessica svarte: «Jehova har skaffet meg dem!»

Arbeidet blant fremmedspråklige i De forente stater går stadig framover. Det er nå over 16 000 som deltar i det, og de forkynner på 31 språk utenom engelsk og spansk. I tjenesteåret 2000 ble det opprettet elleve nye fremmedspråklige menigheter, deriblant den første kambodsjanske menigheten og den første hmong-menigheten i USA.

 ▪ Asia

Dette er den største av verdensdelene. Den omfatter en lang rekke klimasoner og vegetasjonsbelter med alt fra tundravegetasjon til tropisk vegetasjon. I Asia finner vi det tibetanske høyland med verdens høyeste fjell. En mengde mennesker i Asia har ikke hørt det gode budskap, men det blir utført et stort arbeid for å nå så mange som mulig.

I Bangladesh var det 140 til stede da områdestevnet «Guds profetiske ord» ble holdt i hovedstaden, Dhaka. Brødrene nedla et stort arbeid for å gjøre rent auditoriet og deretter pynte podiet med blomster. En av de ansatte sa: «I de 14 årene jeg har arbeidet på dette sentret, har jeg aldri sett så velorganiserte og renslige mennesker som dere. Dere fikk hele stedet til å se rent og hellig ut.»

Takket være kjærlig hjelp fra det internasjonale brorskapet har man nå kunnet gå i gang med å bygge eller pusse opp 250 Rikets saler i India. Denne ordningen har ansporet de indiske brødrene til å gi sin støtte på de måtene de kan. En eldre bror gav en tomt på 420 kvadratmeter til bygging  av en Rikets sal. Men da brødrene skulle se på den, viste det seg at den var uegnet, for den ville bli oversvømt i monsuntiden. Da de sa dette til den eldre broren, viste han brødrene hele eiendommen sin og bad dem om å velge den tomten som ville være best egnet. Han sa: «Før jeg dør, har jeg lyst til å se en fin Rikets sal her, og jeg er villig til å gi alt det jeg har, for å få oppleve det.»

Kim Hyo-sook, som bor i Seoul i Sør-Korea, fant ikke noen særlig glede i pionertjenesten og oppnådde heller ikke noen resultater, så en kretstilsynsmann foreslo at hun skulle få seg sitt eget distriktskart. Hun sa: «Jeg fulgte rådet, og snart var jeg blitt godt kjent med dem som bodde i distriktet, og stod på en vennskapelig fot med dem. Jeg ordnet meg slik at jeg kunne besøke dem når det passet dem. Det førte til at gjenbesøkene økte fra 35 til over 80 i måneden, og jeg har sju hjemmebibelstudier. Nå finner jeg virkelig glede i tjenesten.»

Sam, som bor i Israel, er den eneste på sin skole som er et av Jehovas vitner. Han var også den eneste i klassen som ikke ville ta imot en stjålen kopi av en prøve som klassen skulle ha. Etter prøven fikk rektor greie på at alle i klassen så nær som Sam hadde fusket. Sam fikk beste karakter på prøven. Dette førte til at det ble avlagt et godt vitnesbyrd i denne klassen, hvor elevene er katolikker og muslimer, og også for lærerne.

En 83 år gammel søster i Japan skulle reise med lyntoget for å besøke sønnen sin. Mens hun fant fram de nyeste bladene til ham, kom hun til å tenke på at hun hadde mange blad som hun ikke hadde levert, så hun la dem også i vesken. Hun hadde lagt merke til at togpassasjerer ofte kjeder seg på lange reiser, og hun tenkte at hun kanskje kunne få levert noen blad på toget. Under reisen spurte den mannen  som satt ved siden av henne, om hva slags lesestoff hun var så fordypet i. Han ble glad for å få bladene og begynte å lese dem med interesse. Flere andre passasjerer la merke til dette og spurte om hun hadde noen blad til dem også. Da hun kom fram og oppdaget at sønnen ennå ikke var kommet for å møte henne, utnyttet hun tiden til å forkynne for folk som ventet på toget. Da sønnen kom, hadde hun levert 40 blad og hadde ingen igjen til ham!

I Mongolia har buddhismen i lang tid vært den tradisjonelle religionen, men mange folk i landet er ateister. Av den grunn er det blitt utarbeidet en traktat for dette landet med tittelen «Hvor verdifullt er livet for deg?» Den tar opp farene ved å bruke tobakk, et emne som de fleste av landets innbyggere er svært interessert i. I november og desember 1999 ble det arrangert en spesiell kampanje, og alle de 22 forkynnerne deltok. Det var omtrent ingen som ikke tok imot traktaten. De første ti dagene ble det levert nesten 10 000 traktater i hovedstaden, Ulan Bator. Mange representanter for myndighetene uttalte seg positivt om kampanjen. Denne spesielle aktiviteten ble omtalt på TV og i radioen flere ganger og i artikler i tre aviser. Det ble opprettet flere bibelstudier.

Sannheten når ut til de fjerneste steder. I Kasakhstan er det en straffekoloni med over tusen fanger. I 1997 besøkte to av Jehovas vitner direktøren og bad om tillatelse til å drøfte bibelske sannheter med noen av fangene som hadde skrevet til Jehovas vitners kontor. Kort tid senere begynte vitnene å studere med 20 av fangene. I 1998 ble fire av dem udøpte forkynnere og fikk tillatelse til å holde menighetsmøter. Etter at administrasjonen hadde sett hvilken positiv virkning Jehovas vitners lære hadde på fangene, gav den tillatelse til at forkynnerne sender offentlige foredrag over  leirens radioanlegg. Alle fangene har nå anledning til å høre disse foredragene.

Straffekoloniens administrasjon er blitt mer og mer overbevist om at Jehovas vitners religion ikke bare er som en slags maske som en tar på når det passer. Det var en spesiell opplevelse som hjalp dem til å bli klar over det. Fangene får ikke lov til å ha penger, for praktisk talt alt, også narkotika, kan kjøpes. Det var imidlertid en fange som regelmessig mottok penger i pakker som ble sendt til ham. Etter hvert som han gjorde åndelige framskritt, begynte hans samvittighet, som nå var oppøvd i samsvar med Bibelen, å plage ham. En gang ville han gi noen penger til en eldste som besøkte leiren. Det skulle være et bidrag til Rikets arbeid, men den eldste ville ikke ta imot pengene, for han visste at det var i strid med reglementet å ta penger ut av leiren. Den eldste sa til den unge mannen: «Du får gjøre med pengene som din samvittighet sier deg.» Fangen gikk da til sjefen for vokterne, la pengene på pulten hans og sa: «Etter at jeg har studert Bibelen, tillater ikke samvittigheten min meg å ha disse pengene her. Gjør som du vil med dem.» Vokteren ble så overrasket at han sa: «I alle de 20 årene jeg har arbeidet her i straffekolonien, har jeg aldri sett noen som har gitt fra seg pengene sine frivillig!»

En søster underviste på en skole i Malaysia. En dag snakket hun med en kollega om Jehova og hans løfter. Kollegaen sa at hun var skuffet over at de gudene hun tilbad, ikke hadde hjulpet henne med å løse problemene hennes. Hun bad til Buddha, flere kinesiske guder og også til Jesus Kristus. Ingenting så ut til å hjelpe.

Kvinnen ble plaget av demoner natt og dag. Om natten fikk hun lite søvn. Om dagen forstyrret demonene henne på arbeidet, så hun ikke fikk gjort jobben sin ordentlig.  Livet hennes var blitt så miserabelt at hun hadde rådført seg med spiritistiske medier, men det hadde bare forverret situasjonen.

Søsteren fortalte kollegaen om det som står i Ordspråkene 18: 10: «Jehovas navn er et sterkt tårn.» Jehova beskytter dem som påkaller hans navn i tro. Søsteren oppmuntret henne til å be til Jehova Gud når demonene plaget henne igjen.

Dagen etter fortalte kollegaen søsteren at hun hadde bedt Jehova om hjelp, og at demonene hadde forlatt henne. Det ble startet et bibelstudium, og kollegaen gjorde raske framskritt. Hun kastet alle sine eiendeler som hadde med falsk tilbedelse å gjøre, og demonene sluttet helt å plage henne. Hun ble døpt på et kretsstevne for ikke så lenge siden.

I nesten 50 år har unge mannlige vitner på Taiwan sittet lange perioder i fengsel fordi de er fast besluttet på å bevare sin kristne nøytralitet. I de senere år har det skjedd en bemerkelsesverdig forandring. Ettersom det ble innkalt flere menn til militærtjeneste enn man hadde kapasitet til å gi militær opplæring, ble det bestemt at man skulle vedta lovendringer som gjorde det mulig å tildele noen av de vernepliktige ikke-militær tjeneste. Myndighetenes representanter innhentet opplysninger om hvordan andre land har behandlet dem som nekter å utføre militærtjeneste av samvittighetsgrunner. De som nekter militærtjeneste av samvittighetsgrunner, og som foretrekker å utføre ikke-militært arbeid under tilsyn av myndighetene i stedet for å komme i fengsel, må fylle ut en søknad. Den nye ordningen er slik at de som utfører en slik alternativ tjeneste i 33 måneder, får fri i helgene og etter alt å dømme også de fleste kveldene, slik at de kan delta i åndelig virksomhet.

 ▪ Europa

Selv om Europa lenge er blitt klassifisert som et eget kontinent, stikker det i virkeligheten ut i vest som en gigantisk halvøy til Eurasia. Apostelen Paulus brakte det gode budskap til Sør-Europa for nesten 2000 år siden. Som du vil få se, fortsetter det dynamiske sannhetens budskap å ha framgang i denne delen av verden.

En dag satt en søster i en park i Zagreb i Kroatia. Hun la merke til en ung mann som gjemte seg bak buskene. Han var blek og skalv, så hun tenkte han var syk. Hun henvendte seg til ham og sa: «Hvis du ikke føler deg bra, vil jeg gjerne hjelpe deg til legen.» Han sa det gikk fint, selv om han fortsatte å skjelve. Hun spurte derfor: «Er du sulten? Skal jeg få tak i mat til deg?» Han svarte: «Nei. Vær så snill og hold deg unna. Politiet er på utkikk etter meg, og de kan tro vi er sammen.» Søsteren spurte hva mannen hadde gjort. Han fortalte at han hadde ranet en butikk, og tilføyde: «Jeg har alt i lommen. Jeg er så redd for politiet og for å komme i fengsel.» Søsteren syntes synd på mannen og ville hjelpe ham. Hun bad ham sette seg ved siden av henne, så de kunne snakke om situasjonen.  Hun sa til ham at Jehova Gud ville gi ham visdom, så han kunne vite hva han skulle si når han kom tilbake til den butikken han hadde ranet. Han lyttet oppmerksomt, men skalv fremdeles av redsel. Hun gav mannen dette rådet: «Få tak i butikksjefen og tilstå at du stjal pengene, og fortell at du nå vil levere dem tilbake.» Mens de satt og snakket, kom en nabo av søsteren forbi og hilste på henne. Det var på denne måten mannen fikk vite søsterens navn.

Ikke så lenge etter denne episoden så søsteren til sin overraskelse at et brev rettet til henne var trykt i lokalavisen. I brevet stod det: «Fru Barica, jeg er veldig takknemlig for ditt vennlige råd. Tusen, tusen takk — du reddet meg fra fengselet. Jeg kjenner ikke adressen din og kan derfor ikke takke deg personlig. Men jeg skriver til deg på denne måten så andre som kommer i en lignende situasjon, kan lese dette brevet og vende seg til den sanne Gud, som gir hjelp, nemlig Jehova. Jeg fikk levert tilbake pengene. Butikksjefen sa at det var stjålet 1500 kuna. Men jeg hadde 1700 kuna i lommen. Han sa at det stjålne beløpet bare var 1500 kuna, og at jeg kunne beholde 200. Jeg svarte: ’Men — jeg hadde ikke en eneste kuna i lommen min, ikke engang noe å kjøpe brød for.’ Butikksjefen begynte så å gi meg noen varer. Han sa at de 200 kuna skulle være mine. Han gav meg i tillegg 500 kuna, to brød, to kartonger melk, fem små begre yoghurt, omtrent et halvt kilo salami og også noe barnemat. Han sa at han gjorde det fordi jeg var en ærlig mann som innrømmet sin skyld. Jeg kan bare takke Gud og deg for at jeg ikke havnet i fengsel. Igjen tusen, tusen takk!»

København i Danmark har en av de større havnene i Europa. Foruten ferger er det mer enn 2000 skip som anløper der hvert år. Da noen brødre gikk om bord i et skip og spurte noen av besetningsmedlemmene om de kjente til Jehovas  vitner, svarte de ja. De tilføyde at det til og med var et Jehovas vitne om bord. Brødrene ville gjerne møte sin trosfelle. Da de snakket med ham, fant de ut at han ennå ikke var døpt. Han var fra en liten øy i Stillehavet som bare har 2000 innbyggere. Det var ingen Jehovas vitner på øya, men mannen hadde lært sannheten å kjenne gjennom litteratur han hadde fått i forskjellige havner når han reiste omkring. Han hadde lest litteraturen og tatt den med hjem til sin kone. De var enige om at de hadde funnet sannheten. Han forkynte ivrig for de andre om bord om de tingene han hadde lært. Mannen fikk et abonnement på bladene våre, og brødrene lovte å se til at den nærmeste menigheten ble informert om mannen og hans kone.

Forkynnere i Bremerhaven i Tyskland går regelmessig til havnen for å tilby litteratur til dem som arbeider om bord på båtene, og til sjåfører som er der for å laste eller losse lastebilene sine. En bror forteller at han har forkynt for lastebilsjåfører fra 48 land. «For at alle disse skal få noe å lese, må vi ha et lager i bilen med litteratur på 39 forskjellige språk,» forklarer han. Flere russiske lastebilsjåfører har vært på møter når de har vært i havnebyen. En søndag ettermiddag så Fred og Christian at et av verdens største passasjerskip lå i tørrdokk. Skipets mannskap på 950 representerte 50 nasjonaliteter. Da brødrene kom om bord, kom en sjømann fra en av stillehavsøyene bort til dem og spurte: «Har dere den gule boken med de fargerike bildene?» Han tenkte på Min bok med fortellinger fra Bibelen. Brødrene hadde den ikke med seg, og mannen ble synlig skuffet. Etter å ha levert all litteraturen drog derfor Fred til Betel i Selters — en tur som fram og tilbake tar minst ti timer — for å hente ekstra litteratur. Neste dag leverte brødrene 900 blad, 300 brosjyrer og 850 bøker til besetningen! Fred fant også den vennlige sjømannen og gav ham den gule boken han ønsket seg. «Da han hørte at  vi hadde kjørt over hundre mil for å få tak i boken,» forteller Fred, «ble øynene hans fylt av tårer.»

Tidlig i 1998 gjennomførte en liten, privat radiostasjon i Luxembourg en spørreundersøkelse for å finne ut hvilke mål og forventninger lytterne hadde i livet. Undersøkelsen ble utført ved hjelp av telefonen, og numrene ble valgt ut tilfeldig. Da radiomedarbeideren skulle slå et nummer, trykte han feil retningsnummer, og plutselig snakket han med en dame 40 mil unna, nær Nürnberg i Tyskland. Han ble imponert over hennes allmennkunnskaper og hennes positive holdning til livet og spurte hvordan hun hadde fått en slik fin innstilling. Kvinnen fortalte at hun var et av Jehovas vitner, for hun skjønte at dette var en uventet mulighet til å så Rikets såkorn. Denne samtalen hadde vakt intervjuerens nysgjerrighet, og søsteren avtalte å ringe ham senere. Det gjorde hun flere ganger de neste to månedene. Hun fortalte ham mer om Gud, om evig liv og om Jehovas vitner, og hun fikk svart på mange spørsmål. Radiomannens interesse ble ytterligere vakt, og han ville lære mer. Han ringte en menighet i Luxembourg og bad om å få et hjemmebibelstudium og informasjon angående møtene. Den varme atmosfæren i Rikets sal og den vennlige måten han ble tatt imot på, gjorde inntrykk på ham. Dette gjorde at bibelstudiet hans fikk en god start.

Tretten måneder etter den første telefonsamtalen med søsteren i Tyskland ble mannen døpt. I oktober 1999 begynte han som alminnelig pioner. Hvor fint var det ikke at den tyske søsteren fortalte at hun var et Jehovas vitne, og benyttet anledningen til å så Rikets såkorn!

I Portugal ble Antonios interesse for Bibelens budskap vakt når han fikk besøk av sin bror, som er et av Jehovas vitner. De hadde drøftelser som Antonio satte pris på. Han ønsket å lære mer om Bibelen, og han bad inderlige bønner om  hjelp. Ikke lenge etter kom to Jehovas vitner på besøk til ham og begynte å studere Bibelen sammen med ham. Etter hvert som Antonio vokste i kunnskap, gjorde han forandringer i livet sitt for at det skulle være i harmoni med Guds vilje. Først fikk hans samvittighet ham til å slutte å jakte, en sport han var lidenskapelig opptatt av. Han var en høyt respektert ordfører og hadde hatt dette vervet i 15 år, men da han fikk en klarere forståelse av temaet kristen nøytralitet, bestemte han seg for å trekke seg fra vervet. Selv om han ble inntrengende bedt om å revurdere sitt standpunkt, gav det som står i Jakob 4: 4, ham styrke til å stå imot. Antonio og hans kone gjorde raske framskritt etter hvert som de utviklet sitt forhold til Jehova og begynte å overvære menighetens møter. Etter kort tid begynte de å delta i forkynnelsesarbeidet, og de ble døpt.

Fra Spania fortelles det om en bror som for mange år siden ble plaget av en mann på arbeidsplassen på grunn av sin tro. Mannen latterliggjorde og kritiserte brorens tro i månedsvis. Broren kom til et punkt der han følte at han ikke kunne klare situasjonen lenger, så han bad til Jehova om hjelp til å holde ut denne vanskelige situasjonen på en kristuslignende måte ved ikke å gjengjelde ondt med ondt. Til brorens overraskelse forandret mannen innstilling. Han bad til og med om unnskyldning og forsikret broren om at han aldri mer skulle spotte Gud i hans nærvær. Ikke lenge etter sluttet han i firmaet.

Det gikk 24 år før broren møtte sin tidligere kollega igjen. Denne gangen var det i en Rikets sal hvor broren skulle holde et foredrag. Den tidligere kollegaen fortalte at han hadde studert Bibelen og var blitt et døpt vitne. Han fortalte at enda det hadde gått så mange år, hadde han aldri glemt ’det vitnet som med så stor tålmodighet hadde holdt ut en konstant latterliggjøring av ham og hans Gud’.

 ▪ Jordens øyer

Jordens øyer varierer veldig i størrelse. Vi har her tatt med det australske kontinent, men verdens største egentlige øy er Grønland, med et areal på 2 200 000 kvadratkilometer. De minste øyene er mindre enn et kvartal i en by. Og mellom den største og de minste finnes det tusenvis av øyer i alle størrelser. La oss se på noen opplevelser fra noen av dem.

En søster i Australia traff en kvinne i arbeidet fra hus til hus som ikke virket særlig interessert i Guds Ord. Kvinnen tok riktignok imot en traktat, men søsteren trodde ikke det ville være så mye å oppnå ved å gå tilbake. Likevel gjorde hun flere forsøk på å treffe kvinnen igjen, men forgjeves. Da hun endelig traff henne hjemme, fortalte kvinnen at hun hadde kjøpt seg en dyr bibel etter søsterens forrige besøk. Søsteren begynte å studere Bibelen med henne. Nå er denne kvinnen i ferd med å foreta store forandringer for å bringe sitt liv i samsvar med kristne prinsipper. Hun kommer på alle møtene.

 En bror som forkynte fra hus til hus i Den dominikanske republikk, traff en kvinne på omkring 60 år. Da de avsluttet samtalen, rakte broren fram hånden for å si adjø. Da beboeren ikke tok ham i hånden, ble han klar over at hun var blind. Han lovte å besøke henne igjen.

Da han kom tilbake, fortalte kvinnen at hun hadde sagt til datteren sin at hun var overrasket over at noen hadde vist henne interesse, enda hun var blind. Hun sa at hun hadde fått vite at det ikke var noe håp om at hun skulle få synet tilbake. Broren snakket om den Gud som gir håp, og leste for henne noen av de bibelske beretningene om hvordan Jesus gav blinde synet tilbake. (Matt. 9: 27—30) Det gjorde dypt inntrykk på henne.

Broren forhørte seg så hos blindeforbundet for å finne ut om det var noe som kunne gjøres for kvinnen. Det ble ordnet med en konsultasjon hos lege, og kvinnen fikk vite at en operasjon sannsynligvis ville gjøre henne seende. Operasjonen var vellykket. I hele denne tiden fortsatte hun å tilegne seg bibelkunnskap. Etter operasjonen begynte hun å lese Min bok med fortellinger fra Bibelen og leste den ut på noen uker. Deretter studerte hun brosjyren Hva krever Gud av oss? og boken Kunnskap som fører til evig liv. Hun begynte å komme regelmessig på møtene før operasjonen, og etter at hun fikk synet tilbake, har hun aldri gått glipp av et møte. Hun begynte å snakke med andre om det hun lærte, og om den hjelpen hun hadde fått til å få synet tilbake. Hun ble døpt på områdestevnet i 1999.

En søster som forkynte på øya Réunion, tilbød en dame bladene. Kvinnen svarte: «Det har ingen hensikt. Jeg kan ikke lese.» Søsteren tilbød seg å lære henne å lese, og  kvinnen tok med glede imot tilbudet. Søsteren gikk tilbake til henne med den brosjyren som blir brukt når vi skal lære folk å lese og skrive, og brosjyren Du kan få leve evig på jorden! De brukte en halvtime på leseundervisningen og så en halvtime til å studere Bibelen. Kvinnen gjorde raske framskritt både med hensyn til leseferdigheter og forståelse av sannheten.

Barna hennes forsøkte å få henne fra å studere, men hun sa at hun kom til å fortsette. Snart gikk hun over til «Kunnskapsboken» og begynte å komme regelmessig på møtene. For ikke så lenge siden ble hun døpt. Og hun kan nå lese Bibelen og bibelske publikasjoner.

En søster startet et bibelstudium med en ung kvinne som heter Hina, på Nordøya i New Zealand. Etter to studier i Hva krever Gud av oss? sa Hina til søsteren at hun hadde bestemt seg for å bli et Jehovas vitne, og at hun kom til å slå opp med kjæresten sin, en av lederne i en gjeng på øya. Hun tok modig et oppgjør med ham og fortalte ham om planene sine. Til hennes overraskelse svarte han: «Jeg synes du skal gjøre det.»

Senere ombestemte han seg og planla å hevne seg, ikke bare på Hina, men også på Jehovas vitner. Han bestemte seg for å gjennomhulle Rikets sal med kuler. Men en som før hadde vært med i gjengen, foreslo at Hinas tidligere kjæreste skulle gå på et møte i Rikets sal først og se hvordan vitnene var, før han gjorde noe så drastisk. Han bestemte seg for å gjøre det, og samme kveld var han til stede på den teokratiske tjenesteskolen. Han ble så imponert at han innkalte gjengen til et møte hvor han gav medlemmene beskjed om at han ville bli et av Jehovas vitner! Senere hadde de et formelt gjengmøte på en gravlund, og  der begravde han den lærlappen som var medlemsbeviset i gjengen, som et tegn på at han var ferdig med sitt tidligere liv, som omfattet narkotikamisbruk og spritsmugling. Han og Hina kommer nå regelmessig på møtene. De har giftet seg, og Hina ble nylig døpt. Hennes mann har som mål å bli døpt.

Avdelingskontoret på Trinidad arrangerte en spesiell kampanje med Våkn opp! for 8. og 22. februar 2000. Det første hadde et oppslag om farløse familier, og det andre tok opp emnet selvmord. Målgruppene for kampanjen var velferdsorganisasjoner, sosialarbeidere, skoler, regjeringsmedlemmer, parlamentsmedlemmer, private organisasjoner og andre som ville ha spesiell interesse av de emnene som ble drøftet.

En ufullstendig rapport viste at det ble levert 14 941 blad, 1374 bøker og 90 brosjyrer. Som et resultat av kampanjen ble det foretatt 860 gjenbesøk og opprettet 29 hjemmebibelstudier, de fleste med personer som sannsynligvis ikke ville ha blitt truffet i det vanlige forkynnelsesarbeidet. Flere regjeringsmedlemmer og departementer sendte brev hvor de sa at de satte pris på det arbeidet Jehovas vitner utfører. Et typisk eksempel er dette brevet: «Mange takk for de eksemplarene av . . . bladet Våkn opp! . . . som vi fikk tilsendt. De har vist seg å være uhyre informative. Vi ville derfor være takknemlige hvis dere kunne sende oss seks eksemplarer til som vi kan dele ut til de forskjellige kontorene i departementet. Og hvis dere skulle ha noe materiale om familielivet som vi kan nyttiggjøre oss, ville vi sette pris på å få det tilsendt.» Brevet var undertegnet av regjeringsadvokaten.