Curaçao

Øyene Aruba, Bonaire og Curaçao, som ligger utenfor Venezuelas kyst, har en egen skjønnhet. Her finner man ikke den frodige skjønnhet som kjennetegner de andre karibiske øyene, men ørkenens skjønnhet, med mystiske skygger om kvelden og sterke kontrastfarger om dagen.

På grunn av lite nedbør trives kjempekaktusene — deriblant kadushi-kaktusen, som man er særlig stolt av — i området, og de vokser seg høye og setter sitt preg på landskapet. Dividivi-treet, som er kjent for sin spesielle, skjeve og usymmetriske krone, trives også her. Plantasjeeiernes hus avtegner seg i silhuett mot den asurblå himmelen og står som tause vitnesbyrd om en svunnen kolonitid. Ute på landsbygda streifer geitene omkring og kommer ofte løpende over veien.

Aruba og Bonaire kan skryte av et pulserende turistliv, mens Curaçao er avhengig av sine inntekter fra oljeraffinering og oljeboring i havet. Et trekk ved hver av øyene er avsaltningsanlegg, som sørger både for drikkevann og for damp til produksjon av elektrisitet.

Øyene, som nå har en befolkning på oppunder 250 000, ble oppdaget av spanierne på 1400-tallet. Senere erobret nederlenderne øyene, og selv om øyene i kortere perioder var underlagt franskmennene og britene, ble de i 1815 igjen underlagt nederlendernes kontroll. Siden 1954 har føderasjonen De nederlandske Antiller, som opprinnelig bestod av Aruba,  Bonaire og Curaçao og tre av Leewardøyene, hatt selvstyre i forbindelse med indre anliggender. I 1986 fikk imidlertid Aruba eget parlament.

Kultur og språk

Øyboerne lever under det nederlandske styre i en atmosfære av religiøs toleranse. De fleste tilhører den romersk-katolske kirke, men det finnes også store grupper protestanter. På Curaçao finnes det også et sterkt jødisk samfunn. Mennesker fra mellom 40 og 50 av verdens nasjoner lever fredelig sammen i et samfunn med flere integrerte raser. Selv om disse menneskene har et felles språk, har hver øy sin egen spesielle identitet. I dette forskjelligartede samfunnet slo Bibelens sannhet i sin tid rot, og den har fortsatt å vokse.

Befolkningen er flerspråklig, og folk kan fort glemme hvilket språk de snakker, siden det å skifte over fra ett språk til et annet er så vanlig. Nederlandsk er det offisielle språket, og engelsk og spansk blir brukt i stor utstrekning i forretningsstrøkene, men det er papiamento som er de innfødtes språk.  En teori går ut på at papiamento oppstod på Kapp Verde-øyene i Vest-Afrika før det 17. århundre. Portugiserne brukte disse øyene som base for plyndringstokter i Afrika, og for at afrikanerne og portugiserne skulle kunne kommunisere, oppstod et nytt kreolsk språk — en blanding av afrikanske språk og portugisisk. Dette språket ble brukt som lingua franca (et språk som gjør det mulig for folk fra forskjellige språkgrupper å kommunisere) i dette området. Senere ble dette språket introdusert på øyene av slaver som ble ført dit. I årenes løp ble det påvirket av nederlandsk, spansk, engelsk og fransk. Resultatet ble papiamento, en blanding av dem alle sammen.

Det lingua franca som ble utviklet av slavene og introdusert på øyene av dem, bidrog i høy grad til å bygge bro over kommunikasjonskløften mellom folkegruppene og til å forene dem. Et annet lingua franca ble imidlertid også tatt i bruk — det som blir omtalt i Sefanja 3: 9, hvor det sies: «Da skal jeg gi folkeslag en forandring så de får et rent språk, for at de alle skal påkalle Jehovas navn, for at de skal tjene ham skulder ved skulder.» Det er dette ’rene språk’ som ikke bare har forent noen av øyboerne — slik at de har kunnet overvinne sosiale, rasemessige og noen ganger nasjonale ulikheter — men som også har forent dem med det verdensomfattende samfunn av Jehovas vitner. Så selv om øyboerne er delt opp i menigheter alt etter hvilket språk de taler — papiamento, engelsk, spansk eller nederlandsk — fører det lingua franca som Bibelens sannhet utgjør, til at brødrene blir nær knyttet til hverandre med kjærlighetens bånd.

Sannhetens lys begynner å skinne

Det er ikke kjent nøyaktig hvordan sannhetens såkorn først ble sådd på øyene. Nesten umerkelig begynte sannhetens lys å skinne og spre det mørke som hadde innhyllet disse øyene, den romersk-katolske kirkes gamle bastioner. Sent på 1920-tallet og i 1930-årene var det flere som forkynte her. En  dørselger som solgte religiøse bøker, var også uten å være klar over det med på å så sannhetens sæd, for blant bøkene hans var det noen publikasjoner som var utgitt av Guds organisasjon. Dørselgerens to døtre, som arbeidet sammen med ham, ble flere år senere vitner for Jehova. De har begge vært trofaste helt fram til denne dag.

I 1940 døpte bror Brown, som var fra Trinidad, og som arbeidet på oljeraffineriet der, fem personer som han hadde studert med. Dette var den første dåpen på Curaçao. Blant dem som ble døpt, var Martin og Wilhelmina Naarendorp og Eduard van Marl, som alle opprinnelig var fra Surinam.

Anita Libretto, datter av ekteparet Naarendorp, forteller: «I 1940 var jeg seks år. Jeg kan huske at foreldrene mine da studerte med en engelsktalende bror. De snakket bare nederlandsk og forstod knapt nok engelsk, men de kom seg igjennom stoffet, og før det var gått seks måneder, ble de døpt. Møtene ble holdt hjemme hos oss, men programmet var ikke så godt tilrettelagt som det er nå. Det hendte at studiekveldene varte til etter midnatt, ettersom foreldrene mine strevde med å forstå bøker som var skrevet på engelsk.» Forkynnelsen foregikk stort sett på engelsk, ettersom de som tilhørte den lille gruppen, ikke snakket flytende papiamento og det ikke fantes noe litteratur på det språket.

Lokalbefolkningen i sin alminnelighet var ikke vant til å lese Bibelen, ettersom den katolske kirke forbød  bibellesning. Det var ikke uvanlig at prestene konfiskerte de biblene de fant. I begynnelsen fulgte en av dem med brødrene rundt i distriktet, stampet med foten og skrek: «La fårene mine være!»

Sannhetens såkorn blir sådd på Aruba og på Bonaire

I 1943 besøkte John Hypolite, som hadde vært adventist, og Martin Naarendorp Aruba og brukte ferien sin til å forkynne det gode budskap. Etter det man har klart å bringe på det rene, var disse to de første som forkynte det gode budskap der. Etter at de hadde vendt tilbake til Curaçao, skrev bror Hypolite til hovedkontoret i Brooklyn og bad om hjelp til å få gjennomarbeidet distriktene. Tre år senere ble det sendt misjonærer dit, men bror Hypolite døde før de kom. Nidkjære brødre fra Curaçao som John Hypolite, hadde imidlertid fulgt oppfordringen i Forkynneren 11: 6 og gavmildt sådd sannhetens sæd, som senere slo rot og begynte å spire.

 I 1944 kom Edmund Cummings fra Grenada og Woodworth Mills fra Trinidad til Aruba. De tok seg arbeid på et oljeraffineri i San Nicolas. Byen San Nicolas, som ligger på østsiden av øya, var full av immigranter som var kommet fra alle deler av Vestindia for å arbeide på oljeraffineriet. Bror Mills, som var en spesielt entusiastisk foredragsholder, gav forkynnelsen av det gode budskap et kraftig puff framover. Den 8. mars 1946 opprettet brødrene Mills og Cummings den første engelsktalende menigheten i San Nicolas. Menigheten hadde elleve forkynnere, og bror Mills var kretstjener, eller menighetstjener (nå kalt presiderende tilsynsmann).

Den første dåpen i San Nicolas fant sted den 9. juni 1946. Blant de fire som ble døpt, var Timothy J. Campbell og Wilfred Rogers, og i slutten av 1946 var antall forkynnere fordoblet.  Senere sluttet vitner som var immigranter — familiene Buitenman, De Freitas, Campbell, Scott, Potter, Myer, Titre, Faustin og andre — seg til menigheten.

Bror Mills oppnådde gode resultater ved uformell forkynnelse, og en av hans kolleger, Oris, som var stenograf, reagerte positivt. Hun ble døpt i januar 1947. Bror Mills hadde ikke bare fått en søster, men også funnet sin vordende kone, for han og Oris ble senere gift. I 1956 ble de invitert til å gjennomgå Gileads 27. klasse, og deretter ble de sendt til Nigeria.

Inntil 1950 ble det meste av forkynnelsesarbeidet på Aruba utført i San Nicolas, ettersom flertallet av innbyggerne der snakket engelsk og brødrene snakket lite papiamento. Så langt hadde ingen av Arubas innfødte befolkning tatt imot sannheten. Hard forfølgelse fra den katolske kirkes side fikk de vanligvis vennligsinnete innbyggerne på Aruba til å ta avstand fra vitnene, og det var liten framgang å spore. I gamle dager var det ikke uvanlig at en forkynner ble jaget av en sint beboer med en machete i hånden. Det hendte at noen helte varmt vann over brødrene. Andre ganger pusset folk hunder på dem. Det hendte også at brødrene ble invitert inn av beboeren, som så gikk ut og lot dem bli sittende der. På disse  øyene blir det betraktet som en fornærmelse ikke å vise gjestfrihet overfor besøkende.

Edwina Stroop, en pioner på Aruba, forteller: «Prestene terroriserte folk ved å si til dem at de ville uttale en forbannelse over dem hvis de forlot kirken.» Dette la imidlertid ingen demper på brødrenes nidkjærhet. Deres kjærlighet til Jehova og til sin neste fikk dem til å holde ut.

Frøene av enkelte ørkenplanter kan ligge i en hviletilstand i flere tiår inntil den rette mengde nedbør får dem til å spire og gro og til slutt bære vakre blomster. Det forholdt seg på lignende måte med Jacobo Reina, en tollfunksjonær på Bonaire. Han fikk et eksemplar av boken Skabelsen i 1928. Til tross for at han hadde vokst opp i en romersk-katolsk familie, undersøkte han de protestantiske religionssamfunnene, men hadde ikke funnet noe som han var tilfreds med. Da han leste boken Skabelsen, oppfattet han imidlertid sannhetens klang. Boken hadde en liste over titlene på andre bøker som var utgitt av Jehovas tjenere, men Jacobo klarte ikke å få tak i dem. Det var ikke før i 1947 — 19 år senere — da han besøkte sin kjødelige søster på Curaçao, at han traff en misjonær som ledet et bibelstudium med henne. Han spurte misjonæren om hun hadde de bøkene som stod på en liste han hadde hatt i lommeboken sin alle disse årene. Han tok imot all den litteraturen hun hadde i vesken — minst 7 bøker og 13 brosjyrer — og abonnerte på bladene Vakttårnet og Våkn opp! Hans åndelige appetitt, som var blitt vakt for så lenge siden, ble endelig  tilfredsstilt. Ja, sannhetens såkorn, som hadde ligget i en hviletilstand i så mange år, fikk nå det vann de trengte for å kunne vokse.

De første misjonærene kommer til Curaçao

Den 16. mai 1946 kom Thomas Russell Yeatts og hans kone, Hazel, til Curaçao. De hadde gjennomgått Gilead-skolen (den sjette klassen) og kom nå til et nesten uberørt distrikt. Bror Yeatts kom til å få svært stor betydning for arbeidet på øyene. Han ble i sitt tildelte distrikt i over 50 år, helt til sin død, i 1999. Bror Yeatts førte tilsyn med forkynnelsesarbeidet i denne delen av verden fra 1950 til 1994, bortsett fra i en kort periode. Han hadde et aldri sviktende humør, en ukuelig optimisme og en urokkelig tro og fikk oppleve stor framgang i forbindelse med forkynnelsen av Riket.

Hazel, som alltid var en lojal støtte for sin mann, har fortsatt å tjene trofast i sitt tildelte distrikt helt til nå og er en kilde til oppmuntring for alle. Hun husker den gangen de landet på flyplassen og ble hjertelig mottatt av brødrene Naarendorp og van Marl og dessuten Clement Fleming, en interessert.

 Det kan for øvrig nevnes at Clement hadde fått tak i boken Børn, hadde lest den og var blitt overbevist om at han hadde funnet sannheten. Da han var ung, hadde han forlatt den romersk-katolske kirke fordi han var uenig i mange av dens læresetninger. Senere begynte han å komme sammen med Jehovas vitner og var derfor til stede for å ta imot de første misjonærene. I juli 1946 ble han døpt av den nylig ankomne misjonæren Russell Yeatts. Bror Fleming tar fortsatt del i forkynnelsen av Riket. Han sier: «Jeg er nå 93 år gammel, men har ikke gitt opp håpet om å få være blant dem som får overleve Harmageddon og leve videre i den nye ordning uten noen gang å måtte dø.» For et flott eksempel når det gjelder tro og utholdenhet!

Søster Yeatts forteller: «Vi ble kjørt fra flyplassen til en toroms leilighet som lå over en butikk hvor de solgte grisehaler og saltet fisk. Det var ingen møbler i leiligheten, og det var heller ikke noe bad der, så vi måtte dusje i underetasjen i de neste seks månedene, inntil vi fant et bedre sted å bo.» Søster  Yeatts fikk den ene omgangen med dysenteri etter den andre, men hun og bror Yeatts mistet ikke motet. Mange år senere skrev Russell Yeatts: «Det som virkelig gjør livet interessant, spesielt for Jehovas tjenere, er ikke leveforholdene, ikke naturforholdene og heller ikke språket, men menneskene. Og mennesker treffer du overalt og uansett hvilken oppgave du blir tildelt.»

Mens disse uredde misjonærene lærte seg papiamento, som er morsmålet til størstedelen av befolkningen, underviste de innbyggerne på Curaçao i det rene språk, sannhetens lingua franca. Den første fra lokalbefolkningen som ble døpt, var Camilio Girigoria. Det var i 1950. Han var ansatt på et oljeraffineri og hadde fått kjennskap til sannheten ved å snakke med forskjellige brødre, deriblant Henricus Hassell, som var en ivrig forkynner av det gode budskap. Camilio, som nå er 78 år gammel, tjener som eldste og har hjulpet 24 personer til å bli innviede tjenere for Jehova. Misjonærene opprettet den første engelsktalende menigheten på Curaçao allerede i 1946, mens den første papiamentotalende menigheten først ble opprettet i 1954.

 Sannhetens lys fortsetter å skinne på Aruba

I juli 1949 kom kanadierne Henry og Alice Tweed til Aruba. De hadde gått i den tolvte klassen på Gilead-skolen og skulle komme til å spille en viktig rolle i forbindelse med undervisningen i det rene språk på denne øya. Henry, som var høy og tynn, var kjent for sitt milde og vennlige vesen, mens Alice var kjent for sine kvikke, vittige replikker og for sitt utrettelige pågangsmot i tjenesten. De er de eneste misjonærene som har bodd og virket på alle de tre øyene, og flere tiår senere er det mange som har kjære minner om deres selvoppofrende ånd og nidkjærhet.

I 1950 ble William (Bill) Yeatts (Russell Yeatts fetter) og hans kone, Mary, uteksaminert fra Gilead (den 14. klassen) og sendt til Curaçao. I 1953 drog de til Aruba. Nå, omkring 50 år senere, er de fremdeles i sitt tildelte distrikt — som fremragende eksempler når det gjelder tro og utholdenhet. I årenes løp utmerket Mary seg ved sin usedvanlige nidkjærhet i tjenesten. Hun var alltid en drivende kraft i forkynnelsesarbeidet, mens Bill konsentrerte seg om å oversette bibelske publikasjoner. Før Bill og Mary kom, hadde de to engelske menighetene hatt liten framgang blant lokalbefolkningen. Tålmodig og metodisk begynte Bill og Mary å så sannhetens  såkorn blant den papiamentotalende befolkningen på Aruba. Sakte, men sikkert begynte arbeidet å bære frukt. Bill forteller: «Vi begynte å holde Vakttårn-studier under det store kwihi-treet i hagen ved misjonærhjemmet. Noen ganger var det så mange som hundre til stede. Vi satt på benker som var blitt kassert av den katolske kirke.» Minnehøytiden ble feiret i 1954, og deretter ble det organisert en papiamentotalende menighetsbokstudiegruppe.

Den første arubaneren lærer sannheten å kjenne

Da Gabriel Henriquez var ung, hendte det at han drakk så mye i helgene at han ikke greide å møte opp på jobben på oljeraffineriet mandag morgen. Sjefen hans ville at han skulle begynne å leve et bedre liv, og enda han selv var ateist, gav han Gabriel et gaveabonnement på Våkn opp! fordi han var sikker på at dette ville hjelpe ham. Senere fikk Gabriel kontakt med bror og søster Tweed, som studerte Bibelen med svigerfaren hans. Fordi studieboken var på spansk, oversatte Gabriel for svigerfaren. Snart ble Gabriel selv stadig mer interessert, og i 1953 begynte Bill og Mary Yeatts å studere med ham. Gabriel sier: «Endelig fikk jeg svar på alle spørsmålene mine.» I 1954 innviet han sitt liv til Jehova og ble den første arubaneren som ble døpt.

Den første papiamentotalende menigheten, som bestod av 16 forkynnere, ble opprettet i 1956, og i slutten av tjenesteåret 1957 var det 26 forkynnere som rapporterte.  Når arubanere forstår at ’Babylon den stores’ læresetninger er falske, og overvinner sin menneskefrykt, får de kjærlighet til sannheten og blir ivrige forkynnere av det gode budskap. (Åp. 17: 5) Én slik person var Daniel Webb. Han og hans kone, Ninita, som opprinnelig var sterkt imot at han hadde kontakt med Jehovas vitner, tok imot sannheten, og de ble begge nidkjære forkynnere av Riket. Ville andre komme til å følge deres eksempel?

Ja, mange andre lærte også sannheten å kjenne og lot den få forme sitt liv og også familiens liv. Én slik person som begynte å studere, var Pedro Rasmijn. En dag han kom hjem, oppdaget han at hans mor, Maria, som var en from katolikk, hadde ødelagt studiebøkene hans. Pedro hadde ennå ikke tatt på den nye personlighet, så han gav igjen med samme mynt ved å knuse morens religiøse bilder. Maria ble oppbrakt over det Pedro hadde gjort, og beklaget seg til presten, men presten sa at Pedro hadde rett i at de religiøse bildene var uten verdi! Nå ble Maria sint; hun kastet presten på  dør og bestemte seg for å undersøke Bibelen. Dette førte til at Maria og hennes mann, Genaro, innviet sitt liv til Jehova. De og deres 11 barn og 26 barnebarn pluss ett oldebarn — i alt 40 personer — tjener nå alle sammen Jehova.

Daniel van der Linde, som er Marias svigersønn, ble døpt trass i at foreldrene hans sa at de ikke ville kjennes ved ham hvis han ble et vitne. Han ble kastet ut hjemmefra og slått av en katolsk prest. Men Daniel holdt ut og var overbevist om at han hadde funnet sannheten. Til tross for den motstanden Daniel har møtt, føler han at han er blitt velsignet, for Jehova har brukt ham til å hjelpe mange til å få kjennskap til Bibelens sannhet. Hans datter Prisquela og hennes mann, Manuel, bor i nærheten av avdelingskontoret på Curaçao og hjelper til på oversettelsesavdelingen der. En annen svigersønn av Maria, Tony, måtte også vise sterk tro på Jehova og hans løfter om at han vil støtte sine tjenere, for han ble syk og måtte gjennomgå fem operasjoner. Tony sier: «Legene hadde gitt opp håpet i mitt tilfelle, men jeg fortsatte å be til Jehova om å få styrke. Mine kjødelige brødre, som mer eller mindre har vendt meg ryggen, kan se at jeg har tusener av åndelige brødre rundt om i verden.» — Mark. 10: 29, 30.

Framgang på øyene

I 1965 måtte Albert Suhr, som hadde gått i Gilead-skolens 20. klasse, reise fra Curaçao på grunn av helseproblemer, men han etterlot seg meget gode «anbefalingsbrev». (2. Kor. 3: 1, 2) Ett av dem, Olive Rogers, ble alminnelig pioner i september 1951.  Olive hadde vært samboer med en mann i 17 år, men da hun fikk kjennskap til Jehovas høye normer, forlot hun ham. For sent spurte han henne om hun ville gifte seg med ham, men hun avslo. Hun ble døpt og sluttet seg til pionerenes rekker. Hun tjente som pioner i nesten 40 år, helt til hun ble syk. Man kunne treffe på søster Rogers overalt mens hun glad og fornøyd trålte gjennom distriktet. Det blir fortalt mange gripende historier om hva denne søsteren har opplevd. Hennes inderlige glød og ukuelige iherdighet bidrog til at hun kunne hjelpe mange mennesker, deriblant store familier, til å innvie sitt liv til Jehova.

I dag er det mange hardt arbeidende familier som tjener Jehova på Antillene og på Aruba. Store familier, som familiene Martha, Croes, Dijkhoff, Rasmijn, Liket, Faustin, Ostiana og Roemer, utgjør grunnvollen for menighetene og bidrar i høy grad til stabiliteten.

Den vennlige broren Eugene Richardson er blitt lært av Jehova siden han var 15. Han hadde ikke noe formelt bibelstudium, men gjorde likevel jevne framskritt fordi han overvar alle møtene. Han ble døpt da han var 17 år gammel. I 1956 ble han utnevnt til alminnelig pioner og ble stilt overfor noe han så på som et stort problem — han manglet et framkomstmiddel. Han forteller: «Det distriktet jeg var blitt tildelt, lå to mil hjemmefra, så for å løse transportproblemet byttet jeg bort pianoet mitt mot en sykkel. Familien min var rystet over denne handelen og snakker om den fremdeles, over 40 år senere.  Men for meg var det en svært praktisk løsning, ikke minst fordi jeg fire måneder etter dette ble utnevnt til spesialpioner i Banda Abao, som var ledig distrikt.»

Det blir forkynt i nye områder

Det landlige området Banda Abao, lokalt kalt kunuku, ligger på den vestlige delen av Curaçao og dekker nesten halvparten av øya. Det består av mykt bølgende åser og er noe frodigere enn resten av øya. Husene ligger temmelig spredt i det store området, så dette er et distrikt som det krever mye tid å gjennomarbeide. Clinton Williams, også han en ung, nidkjær pioner, sluttet seg til Eugene, og sammen gav de seg i kast med å forkynne i det nye distriktet. Eugene forteller: «Sammenlignet med øya for øvrig var dette ikke noe enkelt distrikt. Folk var vennlige og var trivelige å snakke med, men det stoppet vanligvis der. Likevel arbeidet vi der i to år, og vi fikk noen fantastiske opplevelser. Den første måneden traff jeg en mann som sa at hvis vi klarte å bevise at Guds rike var blitt opprettet i 1914, skulle han bli et vitne. Og et vitne ble han, både han og hans kone og barna. Senere en gang snakket jeg med en kvinne som sa at nevøen hennes var veldig interessert i Bibelen. Allerede  samme kveld kom jeg tilbake og forkynte for ham. Han het Ciro Heide.»

Ciro, som er en utadvendt person, forteller historien fra sitt synspunkt: «Jeg var en temmelig ivrig katolikk, og jeg kunne katekismen så godt at jeg underviste i den på skolen. Men det var noe jeg alltid hadde syntes var pussig. Jeg skjønte ikke hvordan det kunne ha seg at det å la være å gå i kirken var en dødssynd og ville føre til at man havnet i helvete hvis man ikke skyndte seg å bekjenne det. En dag kom en ung mann med sykkel bort til døren vår og snakket med min mors tante om Bibelen. Fordi hun visste at jeg var interessert i religion, bad hun ham om å komme tilbake når jeg var hjemme. Jeg gledet meg til å treffe ham, for jeg mente at jeg visste mer om religion enn han gjorde. Denne mannen, det vil si Eugene, dukket opp allerede samme kveld. Jeg ble målløs da han viste meg at den apostoliske trosbekjennelse, som jeg pleide å framsi hver kveld, sa at Jesus hadde fart ned til helvete. Fordi jeg bare hadde lirt av meg trosbekjennelsen uten å tenke nærmere over det, hadde jeg ikke fått med meg hva den betydde. Det som forbauset meg mest, var at Eugene brukte Bibelen  for å forklare alt mulig, mens jeg ikke kunne finne et eneste skriftsted. Fra da av forandret livet mitt seg dramatisk, for jeg begynte å studere med det samme.» Ciro ble senere døpt, til  tross for at han møtte motstand fra sin kone. På grunn av hans gode eksempel innviet med tiden også hun sitt liv til Jehova. De to har nå tjent Jehova lojalt i 30 år, og Ciro har tjent som eldste i 25 av disse årene.

Eugene gjennomgikk Gilead-skolen i 1958 og ble så sendt tilbake til Banda Abao, hvor det på den tiden fortsatt ikke var så lett å komme seg rundt. Han forteller: «Når vi skulle ut i felttjenesten, var vi noen ganger 13 brødre og hadde bare én bil — bilen min. Da måtte jeg kjøre to ganger, tre mil hver vei. Jeg satte av den første gruppen i distriktet, og så skyndte jeg meg tilbake etter de andre. Sent om ettermiddagen gjorde jeg det samme som om morgenen for å få brødrene hjem igjen. Men så brukte vi da også hele dagen i tjenesten. Det var slitsomt, men for en glede det gav oss!» Eugene fikk også det privilegium å tjene som reisende tilsynsmann i noen år.

Forandringer i kunuku

I 1959 fortsatte Clinton Williams — også han nå uteksaminert fra Gilead — sitt arbeid i kunuku. Han giftet seg senere med Eugenie, en nidkjær pionersøster som hadde et vennlig vesen som gjorde at mange ble svært glad i henne. I 1970 ble det opprettet en menighet i landsbyen Zorgvliet bij Jan Kok som bestod av 17 forkynnere, og møtene ble holdt hjemme hos familien Pieters Kwiers. Juana Pieters Kwiers og hennes datter Esther, som var spesialpionerer, gikk hardt inn for å bygge opp menigheten, i samarbeid med familien Minguel og familien Koeiman. I 1985 hadde antall forkynnere vokst til 76, og antall til stede på møtene var kommet opp i 125. Samme år lot brødre fra USA sin kjærlighet komme til uttrykk ved at de meldte seg som frivillige til å delta i byggingen av en Rikets sal i Pannekoek, og den gamle salen ble gjort om til misjonærhjem. I løpet av omkring to år steg forkynnertallet til 142, så i 1987 ble det opprettet en ny menighet — Tera Corá menighet.

 Det var alltid en utfordring å finne losji til pionerene. Eugene husker at han en gang måtte renovere et hus som hadde stått tomt en tid og var blitt overtatt av en flokk geiter. Han brukte flere uker på å bli kvitt «parfymen» deres. Geitekjøtt regnes som en delikatesse i dette området. På den tiden da det ble laget mat på stevnene, gikk det stort sett i geitekjøtt, og brødrene kunne ofte hygge seg med en velkrydret rett hvor hovedingrediensen var geitekjøtt. Av og til var imidlertid kjøttet dårlig, noe som kunne avstedkomme hyppige toalettbesøk.

Russell Yeatts likte å fortelle om en geit som het Mimi, som en gang åt tre bibler, flere sangbøker og andre bøker og utallige blad. Eieren, Rita Matthews, sa: «Hun åt så mye av litteraturen vår at vi kalte henne den hellige geita.» Mimi ble solgt.

 Stevnene fremmer kjærligheten og enheten

Opp gjennom årene har det vært vanskelig å finne egnede steder å komme sammen på, særlig til stevnene. Max Garey, som hadde gjennomgått Gilead-skolen i den femte klassen, organiserte byggingen av den første Rikets sal som var eid av brødrene selv. Den ble oppført i Buena Vista på Curaçao. Brødrene gav seg helhjertet i kast med byggingen og var begeistret da salen stod ferdig. I 1961 ble den andre papiamentospråklige menigheten på Curaçao opprettet, og Victor Manuel, som da hadde vært en forkynner av det gode budskap i nesten 50 år, var menighetstjener. Denne  menigheten holdt møtene sine i den vakre nye salen. Nathan H. Knorr, fra Betel i Brooklyn, talte ved innvielsen av salen den 28. mars 1962.

I 1970-årene planerte man ut nabotomten til salen i Buena Vista og støpte et gulv og bygde et podium. Her holdt man områdestevner og kretsstevner i mange år. Ettersom det faller svært lite regn på Curaçao, kunne stevnene holdes under åpen himmel uten særlige problemer. Det hendte riktignok at det kom et plutselig skyllregn som gjorde både klær og bøker gjennombløte, men brødrene lot ikke dette legge noen demper på stemningen. De slo bare opp paraplyene sine og fortsatte å lytte oppmerksomt til programmet. På den tiden var stevnene tospråklige. Noen taler ble holdt på engelsk og tolket til papiamento, mens det etter andre taler ble gitt et sammendrag på papiamento. Områdestevnene ble år for år holdt vekselvis på Curaçao og Aruba. Noen reiste til stevneøya med charterfly, andre med båt. En gang ble en stor gruppe stevnedeltakere som reiste med båten «Niagara», sjøsyke under overfarten. Selv om dette var ubehagelig, var alle fortsatt like forventningsfulle til det forestående åndelige festmåltidet.

Ingrid Selassa, som da var 16 år gammel, forteller at bestemoren hennes solgte en gris for å få penger til reisen. Stevnedeltakerne bodde hjemme hos brødrene og sov ofte på gulvet. Det ble knyttet varige vennskapsbånd, og det rådde en sterk kjærlighet og enhet blant brødrene. I 1959 ble det første områdestevnet på papiamento holdt i hovedbygningen på en plantasje i Banda Abao. Ingrid forteller litt fra den tiden: «Vi lastet flere busser med mat, feltsenger og forskjellig utstyr og reiste av sted til stevnet. Selve programmet var et åndelig festmåltid, og om kveldene hadde vi bibelske leker og sang Rikets sanger under nattehimmelen. Jeg kommer aldri til å glemme disse tre dagene. Vi følte virkelig at vi tilhørte et brorskap.» Også de trosstyrkende internasjonale stevnene, for eksempel  stevnet «Fred på jorden», som ble holdt i 1969, fremmet kjærligheten og enheten blant brødrene.

Stevnehaller

Etter hvert som årene gikk, ble stevnestedet i Buena Vista for lite, men ved hjelp av sjenerøse bidrag fra menighetene ble det mulig å kjøpe en bygning som hadde tilhørt et oljeraffineri. Bygningen, som ligger i Schelpwijk, fikk seg en ansiktsløftning, og i mange år ble det holdt kretsstevner og områdestevner der. Nylig fikk avdelingskontoret tillatelse til å rive denne bygningen og i stedet oppføre en dobbelt Rikets sal som også vil kunne fungere som en kretsstevnehall med sitteplass til 720 personer, noe brødrene virkelig ser fram til.

Før 1968 ble stevnene på Aruba holdt i leide haller, men på grunn av stor økning ble det etter hvert behov for et permanent lokale til kretsstevnene. Det ble bestemt at det skulle bygges en Rikets sal som var stor nok til at man kunne holde kretsstevner i den. I 1968 bygde brødrene med kraftige anstrengelser og stor selvoppofrelse en vakker sal som de skulle lovprise Jehova i. Mens byggingen pågikk, lå hele prosjektet i skjul bak en del høye kaktuser. Uken før det første stevnet skulle holdes, bestemte myndighetene at kaktusene skulle hogges. Og vips: Til alles store overraskelse hadde det dukket opp en stor bygning der natten over — slik virket det i hvert fall. Folk mente at det hadde skjedd et mirakel, for mange trodde virkelig at salen var blitt bygd i løpet av natten. Senere skulle nettopp dette fenomenet dukke opp på ordentlig, i form av hurtigbygging av Rikets saler.

Arbeidet tar form på Bonaire

I 1949 kom Joshua Steelman, en spesiell representant for hovedkontoret i Brooklyn, på besøk til Bonaire, der Jacobo Reina og Matthijs Bernabela, en gårdbruker, nå var aktive forkynnere. Ingen av dem var døpt. Det ble ordnet med at det for  første gang skulle bli holdt et offentlig foredrag på Bonaire. Omkring 100 personer møtte fram, men bare 30 gikk inn i lokalet. De andre 70 var blitt sendt av de katolske prestene for å forstyrre møtet. Russell Yeatts fortalte en gang: «Det begynte å hagle med stein mot blikktaket, som haglplagen i Egypt. Folk fyrte av kinaputter og slo på bøtter.» Denne motstanden var nytteløs, for sannhetens såkorn ble sådd og slo rot. Året etter ble Jacobo og Matthijs, de første Jehovas vitner på Bonaire, døpt på Curaçao.

I 1951 arrangerte Russell og Bill Yeatts møter hjemme hos bror Bernabela, og i 1952 fikk Clinton Williams i oppdrag å dra til Bonaire for å opprette en ny menighet som skulle ha møter i en leid sal i Kralendijk. Da han ordnet med dette, pådrog han seg vrede fra den katolske presten, som prøvde å få ham utvist. Presten oppsøkte en kvinne som bror Williams studerte Bibelen med, og prøvde å overtale henne til å anklage bror Williams for å ha gjort umoralske tilnærmelser til henne, men hun nektet. Da han ikke fikk det som han ville, kalte han bror Williams for en wara-wara (en rovfugl som finnes på øyene) og anklaget ham for å stjele hjorden hans. Men ved hjelp av Jehovas ånd fortsatte bror Williams å styrke den nye menigheten, inntil han ble sendt tilbake til Curaçao. I 1954 ble det første kretsstevnet holdt, og siden da har krets- og  områdestevner vært en viktig åndelig stimulans for brødrene på Bonaire. Folk stimlet også sammen for å se de filmene som Jehovas vitner produserte. Disse filmene vakte interesse, men det var liten framgang å spore inntil to spesialpionerer, Petra Selassa og datteren hennes, Ingrid, ble sendt til øya i 1969.

Da Petra og Ingrid kom, hadde de ingen bil, men de gjennomarbeidet nesten hele øya til fots. Mange av dem de studerte med, ble senere døpt. Sittende og med hodet tildekket ledet de to søstrene alle møtene. En gang i måneden kom en bror med fly fra Curaçao for å arbeide sammen med dem og holde et offentlig foredrag. Senere, da Petra måtte forlate øya, fikk Ingrid selskap av en annen spesialpioner, Claudette Tezoida, og disse to fortsatte å hjelpe folk til å lære Bibelens sannhet å kjenne.

En politikers kone finner den fullkomne regjering

Blant dem som lærte å tale det rene språk, var en kvinne som var gift med en framstående politiker. Caridad Abraham, som alle bare kalte Da til vanlig, var gift med et medlem av  regjeringsrådet på Bonaire. Hun hadde to sønner og en svigersønn som også var aktive politikere. Selv deltok hun iherdig i kampanjer til støtte for mannen sin, og hun var kjent og respektert i vide kretser. En protestantisk prest som var gudfar for et av barna hennes, sa til henne at Jehovas vitner ikke tror på Jesus Kristus. Ettersom han både var prest og en venn av henne, trodde hun på denne falske påstanden.

Etter at ektemannen var død, flyttet Da til Nederland, og der ble hun rystet over å se to protestantiske prester stå fram  på TV og åpent erkjenne at de var homoseksuelle. Hun mistet tiltroen til religion og sluttet å gå i kirken. Senere tok hun imot tilbudet om et bibelstudium, ble et av Jehovas vitner og flyttet tilbake til Bonaire. Hun sa: «Sannheten var så fantastisk at jeg bare måtte dra tilbake og gjøre mitt folk kjent med den.» I stedet for å vise til et menneskelig regjeringsråd som løsningen på Bonaires problemer begynte hun nå å forkynne om den virkelige og varige løsningen — Guds rike med Jesus Kristus som Konge. Folk som trodde at hun kom for å verve stemmer for sønnen sin, ble forbløffet da de lukket opp for henne og fikk høre budskapet hennes. Men takket være at Da var så godt kjent, var det mange som ikke ville ha lyttet til andre vitner, som begynte å gi akt på Rikets budskap.

Det blir utgitt litteratur på det lokale språket

Sannheten rører raskere ved folks hjerte hvis de kan lese bibelske publikasjoner på sitt morsmål. Men da de første misjonærene kom, fantes det ikke noe bibelsk litteratur på papiamento. Møtene ble holdt på en blanding av engelsk og papiamento, og det ble brukt engelske, spanske og nederlandske publikasjoner, så brødrene måtte virkelig anstrenge seg hardt for å forstå sannheten. Det var derfor stort behov for oversatte publikasjoner. Men ordforrådet i papiamento var begrenset, det fantes ingen ordbok, og ingen var enige om hvordan papiamento skulle skrives. Flere år senere skrev Bill Yeatts, en erfaren oversetter: «For å kunne utbre Rikets budskap måtte vi si og skrive ting som aldri tidligere var blitt sagt eller skrevet på papiamento. Det var en utfordring å fastsette de standardene vi skulle gå ut fra.» Så visst ingen enkel  oppgave! I 1948 oversatte brødrene den første brosjyren, Alle folkenes glede. I 1959 ble arbeidet med å oversette «Gud er sanndru» fullført. Dette ble fulgt opp av oversetting av andre innbundne bøker og av regelmessig oversetting av Toren di Vigilancia, som Vakttårnet kalles på papiamento, og av Spierta, eller Våkn opp! Da folk begynte å lese sannheten i Guds Ord på sitt eget språk og lettere kunne forstå den, løsnet gradvis kirkens jerngrep på lokalbefolkningen.

Oversettelsesarbeidet fikk også betydning for sangen på møtene. Når folk på Antillene synger, gjør de det med innlevelse og stor styrke. I den første tiden ble det imidlertid lagt en viss demper på denne entusiasmen fordi sangbøkene var på spansk. Men i 1986, da brødrene fikk sangbøker på papiamento, gjenlød møtelokalene av stemmer som klang høyt og tydelig. Endelig kunne de gi fullt utløp for sine følelser for sin store Gud, Jehova, i sang. Maria Britten sa: «Det som gjorde dypest inntrykk på meg den første gangen jeg var i Rikets sal, var sangen. Den var så vakker at jeg ble rørt til tårer.» — Jes. 42: 10.

Etter hvert som arbeidet gikk framover, ble det behov for flere oversettere, og to unge, nidkjære pionerer — Raymond Pietersz og Janine Conception — begynte å utføre oversettelsesarbeid. I dag er det en stab på ni medarbeidere som utgjør oversettelsesavdelingen. I 1989 fikk avdelingen datamaskiner med programvare  av typen MEPS, et nyttig redskap for oversetterne, slik at det med tiden ble mulig å utgi Vakttårnet på papiamento samtidig med utgavene på andre språk — til stor velsignelse for forkynnelsesarbeidet.

Flere misjonærer

I 1962 ble John Fry, som hadde gjennomgått Gileads 37. klasse, utnevnt til avdelingstilsynsmann i stedet for Russell Yeatts, som skulle gjennomgå Gileads oppfriskningskurs. Da søster Fry 18 måneder senere ble gravid, reiste ekteparet Fry tilbake til Storbritannia, og bror Yeatts begynte på nytt å arbeide ved avdelingskontoret. Den 31. desember 1964 kom Age van Dalfsen fra Nederland til øyene etter å ha gjennomgått Gileads 39. klasse. Da han satte foten på Curaçaos jord sent om kvelden, ble han møtt av et imponerende fyrverkeri. Det skyldtes ikke at øyboerne hilste ham velkommen.  De fulgte i stedet sin årlige tradisjon, som skulle jage bort det gamle årets onde ånder og forbannelser og bekjentgjøre det nye årets begynnelse. Bror van Dalfsen var ung og energisk og begynte å tjene som kretstilsynsmann og med tiden som områdetilsynsmann.  I likhet med misjonærer flest ble han glad i sitt nye hjemland, og han sier: «Folk er vennlige, gjestfrie og ærlige. Det er en glede og et privilegium å få lov til å tjene her.»

I 1974 giftet Age seg med Julie, en søster fra Trinidad, og hun sluttet seg til ham i reisetjenesten. Julie forteller: «Jeg ble slått av folks vennlighet og overbærenhet. Jeg kunne ikke papiamento, men forkynnelsen var likevel hyggelig fordi folk var så hjelpsomme. Det var lett å spørre ‘Con ta bai?’ (Hvordan har du det?) og å forhøre seg om hvert eneste medlem av familien, slik skikken er her. Det var også lett å levere litteratur. Det som kunne være en påkjenning, var å bære på en tung veske med litteratur på fire språk og kjempe med støvet og vinden. Men jeg likte meg veldig godt.» I 1980 drog Age og Julie til Nederland for å ta seg av Ages far, som led av Alzheimers sykdom, men de vendte tilbake til Curaçao i 1992.

Robertus Berkers og hans kone, Gail, som hadde gjennomgått Gileads 67. klasse, fikk i oppdrag å reise i kretstjenesten i ekteparet van Dalfsens fravær og var flinke til å vekke begeistring for heltidstjenesten. I 1986 kom Otto Kloosterman og hans kone, Yvonne, til Curaçao fra Gilead, og bror Kloosterman ble utnevnt til koordinator ved avdelingskontoret i 1994. De reiste tilbake til Nederland i år 2000. I mars 2000 ble bror van Dalfsen utnevnt til medlem av utvalget ved avdelingskontoret, og han og hans kone ble innbudt til Betel, der de nå tjener. I 1997 ble Gregory Duhon, fra den grafiske avdelingen i Brooklyn, og hans kone, Sharon, sendt til Curaçao som betelitter som tjener utenlands. Sharon, som er utdannet sykepleier, gjorde sammen med andre en uvurderlig innsats når det gjaldt å pleie bror Russell Yeatts, som led av langt fremskreden kreft. I mars 2000 ble bror Duhon utnevnt til koordinator ved avdelingskontoret, og  hans vennlighet og tilnærmelighet blir høyt verdsatt av alle. For tiden tjener Gregory Duhon, Clinton Williams og Age van Dalfsen i utvalget ved avdelingskontoret.

Pionertjenesten bringer rike velsignelser

Da Margaret Pieters begynte å studere Bibelen, var hun fornøyd med sin religion. Hun sier: «I begynnelsen hadde jeg ingen planer om å skifte religion. Jeg var aktiv i den katolske kirke, i Maria-legionen og i kirkekoret. Men etter hvert som jeg studerte Bibelen, forstod jeg at det jeg hadde lært, var feil. Jeg ventet ikke på at noen skulle spørre om jeg ville være med ut i felttjenesten; jeg spurte selv om å få lov. Jeg ville at andre skulle forlate falsk religion og ta standpunkt for sannheten.» Hun ble døpt i 1974 og har vært alminnelig pioner i de siste 25 årene.

Jehova har velsignet Margaret, noe en av de mange opplevelsene hennes viser. En ung pike som heter Melva Coombs, kom til henne for å få et bibelstudium, men Margaret bad henne spørre faren sin om lov først. Herr Coombs, som var imponert over Margarets respekt for ham, sa at hele familien — alle sju — skulle studere sammen med henne, ikke bare datteren! Margaret hadde gleden av å se dem alle sammen bli døpt, og en av sønnene i familien ble senere eldste.

 En annen pioner som har erfart Jehovas godhet, er Blanche van Heydoorn. Hun ble døpt i 1961, og mannen hennes, Hans, i 1965. Hun har vært pioner i de siste 35 årene. I løpet av den tiden har Blanche oppdratt seks barn, og to av dem er nå alminnelige pionerer. Dette hadde hun ikke klart uten fysisk og følelsesmessig støtte fra Hans. De har til sammen hjulpet 65 personer til å innvie seg til Jehova.

En av Blanches mange opplevelser dreier seg om naboen hennes, Serafina. Blanche hadde begynt å studere med Serafina, men mannen hennes, Theo, satte seg kraftig imot det. Han brente Serafinas bøker, forbød Blanche å komme hjem til dem og fortalte alle at han satt klar med macheten hvis hun skulle komme. Hans fant ut hvorfor Theo var så imot dette. Det viste seg at kona til en venn av ham hadde begynt å studere sammen med en prest i et av de lokale kirkesamfunnene. Senere hadde hun stukket av med presten. Theo var derfor redd for at hans kone skulle gjøre det samme. Hans brukte Hebreerne 13: 4 og forklarte vårt syn på ekteskapet. Theo ble svært lettet og tillot kona å fortsette studiet. Serafina ble døpt, og etter en tid ble også Theo døpt. Begge tjener nå Jehova trofast.

Blanche forteller at hun en gang ledet et bibelstudium klokken elleve på formiddagen, kom hjem for å spise lunsj og fødte sønnen Lucien to timer senere! Hun setter fortsatt pris på det privilegium det er å være pioner. Blanche sier: «Pionertjenesten får deg til å studere og forberede deg regelmessig og gir deg en tilfredshet som du ikke får på noen annen måte.»

Kraft som er over det normale

Marion Kleefstra har også funnet stor tilfredshet i å tjene Jehova på heltid. Da hun var tenåring, ble hun interessert i sannheten ved å lese bladene for sin blinde bestemor. Hun  innviet sitt liv til Jehova i 1955, og i 1970 ble hun alminnelig pioner. Sønnen hennes Albert fulgte i hennes fotspor og har vært pioner i de siste 18 årene.

Marion studerte med Johanna Martina, som var mor til ni barn. Johannas mann, Antonio, var sterkt imot det, og Marion  kunne ikke studere med henne når han var til stede. Johanna festet et tøystykke til porten hvis han var hjemme, og når Marion så det, kom hun tilbake senere. På grunn av Marions tålmodighet og Johannas utholdenhet tok både Johanna og Antonio imot sannheten, og de ble døpt samtidig. De hjalp åtte av de ni barna sine til å innvie sitt liv til Jehova.

Til stor sorg for Johanna ble Antonio senere drept i en trafikkulykke. Noen år senere ble også to av barna hennes drept på samme måte, og et tredje barn døde under tragiske omstendigheter. Men Johanna har gjennom alt dette stått fast og satt sin lit til at Jehova ville gi henne «den kraft som er over det normale». (2. Kor. 4: 7) Hennes sterke tro har holdt henne oppe i tider med nesten uutholdelig sorg og hjulpet henne til å holde ut i pionertjenesten i de siste 25 årene. Johanna er nå 81 år, og hun sier: «Jehova er stor, og det er han som holder meg oppe. Jeg ber alltid inntrengende til ham, og han svikter meg aldri.»

Dette er bare noen få eksempler på de lojale, hardt arbeidende pionerene som utgjør ryggraden i de fleste menighetene, og som beriker dem. Da timekravet for pionerer ble justert i 1998, åpnet muligheten seg for mange andre til også å ta fatt på denne tjenesten. Pionerene har gitt uttrykk for dyp verdsettelse av pionertjenesteskolen, som har vært en enestående hjelp i arbeidet med å lære dem opp til å bli dyktigere forkynnere. Nidkjære menighetsforkynnere deltar også i lovprisningen av Jehova, og noen av dem oppnår svært gode resultater når det gjelder å forkynne uformelt, noe denne opplevelsen viser:

I begynnelsen av 1950-årene underviste Albert Heath, en ung lege fra Guyana, ved et universitet i Jakarta i Indonesia. Der fikk han imidlertid kjennskap til en annen slags helbredelse. Som øyespesialist forstod han hva Jesus mente med den ’øyensalven’ som han ifølge Åpenbaringen 3: 18 nevnte for  laodikeerne. Albert bestemte seg for at det var denne ’øyensalven’ han ville foreskrive. I 1964 flyttet han og familien hans til Curaçao, og han fortsatte å lære om det åndelige helbredelsesarbeidet som Jesus hadde betrodd sin slaveklasse på jorden. (Matt. 24: 45) I 1969 ble Albert og sønnen hans døpt på det samme stevnet. Han forkynte mye for både pasienter og ansatte på klinikken sin. Albert ledet mange til sannhetens vann, og noen av dem er eldste i dag.

En uventet forstyrrelse

Livet på Curaçao hadde alltid gått sin vante gang. Det var ikke noe som hadde forstyrret freden på mange år. Men det skulle skje ting som drastisk forandret dette. I begynnelsen av mai 1969 advarte sonetilsynsmannen Robert Tracy mot selvtilfredshet og det å lulle seg inn i en falsk trygghetsfølelse på grunn av de tilsynelatende fredelige forholdene på øya. Roen og freden var i ferd med å ta slutt. Bare noen uker senere, den 30. mai, gav en arbeidskonflikt støtet til en voldsbølge. Det fant sted plyndring og brannstiftelser, og det en gang så rolige samfunnet ble forvandlet til en malstrøm av politisk uro. Clinton Williams sier: «En mann som gikk med bar overkropp, kom imot bilen min, rasende i blikket. En som jeg hadde studert Bibelen med en gang, kom meg plutselig til unnsetning. Han ropte: ’Nei, ikke ham! Han er et godt menneske.’ Mannen kom truende imot meg, kastet noe hermetikk som han nettopp hadde stjålet fra supermarkedet, inn på setet i bilen min, og gikk sin vei. Jeg trakk et lettelsens sukk og takket Jehova for at han hadde beskyttet meg.»

Midt oppi all forvirringen og usikkerheten som rådde i denne vanskelige tiden, bevarte Jehovas folk roen, i full forvissning om at Guds rike i nær framtid skal utøve et fullkomment styre. Da skal Jehova mette «alt levende» med hva det ønsker. (Sal. 145: 16) I dag betrakter folk den 30. mai 1969 som et vendepunkt i øyas historie.

 Et nytt avdelingskontor

Nathan H. Knorr, som var medlem av Jehovas vitners styrende råd til sin død i 1977, var alltid oppriktig interessert i misjonærene, og han reiste ofte til fremmede land for å styrke brødrene der. I 1956 begynte også sonetilsynsmenn å besøke brødrene over hele verden, og disse «gaver i form av mennesker» var «en styrkende hjelp». Deres besøk satte fart i arbeidet på øyene Aruba, Bonaire og Curaçao. (Ef. 4: 8; Kol. 4: 11) Bror Knorr besøkte disse øyene for første gang i 1950, og mens han var på Curaçao, ordnet han det slik at det ble opprettet et avdelingskontor, hvor Russell Yeatts skulle tjene som  avdelingstjener. Bror Yeatts skrev om bror Knorrs foredrag «Frihet for de fangne»: «Det var som om han talte direkte til hver enkelt og gav oss personlig veiledning.» Bror Knorr kom på besøk igjen i 1955 og talte i en uferdig Rikets sal i Oranjestad på Aruba. Deretter drog han og en gruppe brødre til Curaçao for å overvære et stevne. I 1962 kom han på sitt siste offisielle besøk. Han innviet da en Rikets sal i Buena Vista på Curaçao og holdt betimelige foredrag som var til stor oppmuntring for brødrene. Han gav også tillatelse til å bygge et avdelingskontor, et misjonærhjem og en Rikets sal i ett, i Oosterbeekstraat, like utenfor Willemstad.

Faren til den arkitekten som tegnet bygningen, var jøde og hadde sittet i en av nazistenes konsentrasjonsleirer sammen med Jehovas vitner. Han sa til Hazel Yeatts: «Det finnes bare én sann religion — den som Jehovas vitner har.» Avdelingskontoret ble innviet i 1964, og på anbefaling av sonetilsynsmannen Albert D. Schroeder ble det utvidet i 1978. I 1990 ble det tydelig at man trengte større plass, og man forsøkte forgjeves å finne et egnet sted hvor det kunne bygges et nytt avdelingskontor.

I november 1998 ble det besluttet at man skulle kjøpe en eksisterende bygning og gjøre den om til et avdelingskontor. Brødrene bestemte seg for et leilighetskompleks som lå sentralt til i en gate som heter Seroe Loraweg, like utenfor Willemstad. Det ble kjøpt den 4. desember. Alt gikk så fort og greit, så brødrene var overbevist om at Jehova velsignet prosjektet i samsvar med Salme 127: 1. Bygningene, som er blitt restaurert, er pene og komfortable og bidrar til å bringe ære og pris til Jehovas navn.

Innvielsen av avdelingskontoret fant sted den 20. november 1999 i avdelingskontorets bakgård, hvor det var 273 til stede. Gerrit Lösch fra det styrende råd siterte profeten Jesaja for å vise hvordan de nye bygningene ville bli brukt på  en måte som tjener Jehovas store hensikt. Dagen etter var det 2588 til stede ved et spesielt program på idrettsstadionet, og for mange var dette høydepunktet i tjenesteåret 2000.

Spørsmålet om blod tas opp i radioen

Jehovas vitner er glad i livet og betrakter det som en gave fra Gud. I samsvar med Apostlenes gjerninger 15: 29 avholder de seg fra blod. Det at de av bibelske grunner nekter blodoverføring, er blitt misforstått av velmenende leger og myndighetspersoner. I 1983 nektet en dommer på Curaçao å anerkjenne det gudgitte foreldreansvaret som Esmond og Vivian Gibbs hadde for det lille barnet sitt, ved å avsi kjennelse om at barnet skulle få blodoverføring. Saken fikk bred dekning i mediene, og det førte til mye negativ publisitet. En radiostasjon sendte et program for å klargjøre det hele, og et panel med sju personer — deriblant Hubert Margarita og hans kone, Lena, og Robertus Berkers, kretstilsynsmannen — drøftet saken i tre timer. Vitnene forklarte på en god måte hva Bibelens lov om blodet går ut på, og programmet lyktes i å løse opp den spente stemningen og i å hjelpe folk til å forstå Jehovas krav.

Det finnes også leger som respekterer pasientens rett til å velge ikke å ta imot blodoverføring. Et eksempel på det er den kirurgen som opererte Gerda Verbist, en lærer som ble utsatt for en alvorlig bilulykke og måtte opereres øyeblikkelig. Hun blødde så kraftig at hemoglobinverdien sank til 2. Kirurgen bestemte seg for å operere i to stadier for at Gerda ikke skulle miste mer blod. Operasjonen var vellykket. Jehovas vitner er glad for at det finnes slike dyktige leger som går inn for oppgaven, og som noen ganger må slite med sin egen samvittighet, men likevel har det mot og den integritet som skal til for å respektere pasientens rett til å velge ikke å ta imot blod.

 Guillermo Rama, ordstyreren for sykehuskontaktutvalget på Curaçao, sier: «Vi blir jevnlig tilkalt for å hjelpe til i krisesituasjoner. Uten kontaktutvalget hadde det nok vært mange flere problemer.» Alfredo Muller, ordstyreren for kontaktutvalget på Aruba, er enig. Han sier at selv om det til å begynne med var noen leger på Aruba som var imot Jehovas vitners standpunkt, er nå de fleste legene villig til å samarbeide med dem.

Kretstilsynsmennenes kjærlige tjeneste

Selv om framgangen på de tre øyene skjedde langsomt til å begynne med, var det en jevn økning hele tiden, og det var  lett å levere litteratur. I 1964 var det 4 menigheter med 379 forkynnere, og i 1980 var det blitt 16 menigheter med 1077 forkynnere. Fra 1981 til 2000 økte tallet på forkynnere til 2154, mens tallet på menigheter kom opp i 29. Det ble blant annet opprettet to nederlandsktalende og to spansktalende menigheter i den perioden. I 2000 var det 6176 på minnehøytiden.

På grunn av de forskjellige språkgruppene var det behov for kretstilsynsmenn som kunne snakke minst tre språk, og slike brødre vokser ikke på trær. Men Aruba, Bonaire og Curaçao har vært heldige å ha reisende tilsynsmenn som i likhet med Paulus har vært villig til å ’gi sine egne sjeler’. (1. Tess. 2: 8) Noen som har vært opptatt i dette arbeidet, var Humphrey og Ludmila Hermanus, som nå er misjonærer i Surinam, og Edsel og Claudette Margarita, som var pionerer. Pionerene Frankie og Maria Herms fra Aruba reiste også i kretstjenesten til de ble bedt om å begynne på Betel, hvor de nå er med i oversetterteamet.

I 1997 drog Marc og Edith Millen, som tidligere hadde vært i kretstjenesten i Belgia, langt hjemmefra for å styrke sine brødre. Som alle andre nye misjonærer måtte de lære seg et nytt språk, noe som er en utfordring og kan skape morsomme situasjoner noen ganger. Bror Millen kan huske at han prøvde å si at en kristen ikke må være som en soldat som gjemmer seg i en skyttergrav (buracu), mens det han i virkeligheten sa, var at man ikke må være som en soldat som gjemmer seg i et esel (buricu)! Til tross for utfordringene holdt Marc og Edith det gående. De lærte å snakke språket flytende, og nå gleder de seg over å tjene i de nederlandsktalende og papiamentotalende menighetene. I 2000 ble Paul og Marsha Johnson det første paret som deltok i en ny ordning, hvor en kretstilsynsmann fra Puerto Rico tjener de engelske og spanske menighetene.

 Hurtigbygde Rikets saler

I 1985 kom 294 brødre fra USA — noen av dem så langveisfra som Alaska — til Curaçao for å bygge en Rikets sal i Pannekoek. Salen ble ferdigbygd på ni dager. Den skapte stor publisitet og førte til at det ble avlagt et flott vitnesbyrd, for her fikk folk se kjærlighet og enhet i praksis. Det gjorde inntrykk på dem å se menn, kvinner og barn ivrig hjelpe de frivillige fra USA. Ramiro Muller sier: «Som vanlig var det noen tekniske problemer, men dem løste vi, og Jehovas ånd virket på en kraftfull måte, slik at salen ble bygd. Søndag kveld kunne  brødrene tilbe Jehova i en splitter ny sal, til stor forundring for skeptikerne, som hadde sagt at dette ville være umulig.»

Det virket som om denne prestasjonen også forbauset presteskapet, for en formiddag etter TV-reportasjen kom det en bil kjørende som stoppet foran salen. Hvem var det som kom ut av bilen? Det var selveste biskopen av Curaçao og tre prester, iført hvite drakter som flagret i vinden. De ristet på hodet, tydeligvis fordi de var imponert og knapt trodde det de så.

Tiden vil ikke strekke til hvis vi fortsetter med å fortelle om alle brødrene og det de uselvisk har gjort — om noen  av de første misjonærene, for eksempel familiene van Eyk, Hoornveld og Phelps og Cor Teunissen, som forlot sine hjem for å tjene brødrene her; om Pedro Girigorie, som verken kunne lese eller skrive, men som ledet mange til sannheten; om Theodore «Langbein» Richardson, som gikk opp og ned gatene i Cher Asile for å foreta utallige gjenbesøk; om de ivrige pionerene Maria Selassa, Edna Arvasio, Isenia «Chena» Manuel og Veronica Wall; om den muntre Seferita Dolorita, som er blind og har multippel sklerose, men som fortsatt holder det gående i forkynnelsen og aldri unnlater å oppmuntre dem som kommer for å oppmuntre henne. Brødrene og søstrene på Aruba, Bonaire og Curaçao ser tydelig for seg bildet av disse og andre trofaste som har gitt rikelig av seg selv.

Ørkenen blomstrer

I 1980-årene opplevde Aruba et eksplosivt økonomisk oppsving. Nå står det ultramoderne hoteller på rekke og rad  langs de hvite strendene, og godt opplyste kasinoer trekker til seg verdens jetsettere. Det har ikke vært til å unngå at dette har påvirket befolkningens mentalitet. Materialismen har gjort sitt inntog og har påvirket mange — til og med noen i menighetene. Men det åndelige arbeidet har framgang på mange måter, særlig i det spanske distriktet. Det er stort behov for brødre som kan ta ledelsen.

Curaçao, derimot, opplever en alvorlig økonomisk nedgangstid, og mange flytter til Nederland. I menighetene er det merkbart at mange brødre har flyttet, og både på Curaçao og Bonaire har det vært liten økning de siste årene.

Nå som vi har begynt på det 21. århundre, er det imidlertid grunn til å løfte hodet og fryde seg. Guds strålende rike er nær, og Guds folk fortsetter å lære alle som er «rett innstilt», sannheten. (Apg. 13: 48) Det som en gang var en tørr ørken åndelig sett, er blitt gjennomvætt med sannhetens vann.

 [Ramme/bilder på side 72]

Flamingoer og esler

På den stille, godt bevarte øya Bonaire er det å avsalte sjøvann en viktig næring som skaffer øyboerne inntekter. Flamingoer lever av mat med høyt saltinnhold. Dette finnes det mye av i saltbassengene på øya, og Bonaire er derfor et av de få stedene i verden der hekkeforholdene er ideelle for disse fargerike fuglene. Ville esler, som opprinnelig ble importert med tanke på arbeidet i saltbassengene, ble overlatt til å klare seg selv da de ble erstattet av maskiner. Nå streifer de omkring i terrenget. Det er blitt opprettet et eselreservat og organisert et adopter-et-esel-program på øya for å ta vare på dem.

[Ramme/bilde på side 87]

Curaçaos gavlhus og pongtongbro

Willemstad, hovedstaden på Curaçao, er en malerisk og pittoresk by. Bygningene med de spesielle gavlene minner om Amsterdam, men de er malt i sterke farger. St. Anna-bukta skjærer gjennom sentrum av byen. Dronning Emma pongtongbro forbinder de to bydelene, og denne broen kan åpnes veldig fort når store skip skal inn i havnen i den dype bukta. Opprinnelig måtte man betale en avgift for å krysse broen. Det var unntak for dem som var barbent, for det var et tegn på fattigdom. Følgen ble at de fattige lånte sko for ikke å bli sett på som fattige, og de rike gjemte sine for å slippe å betale avgiften!

[Ramme på side 93]

Hils først på presten?

«En prests verdighet er så høy at hvis vi langs veien skulle møte en prest og en engel, ville vi først hilse på presten.» — Oversatt fra det katolske uketidsskriftet La Union, 10. august 1951, utgitt på Curaçao.

[Ramme/bilde på side 95]

Verdien av et godt omdømme

I september 1986 skulle Russell Yeatts hente en pakke som var blitt sendt fra Jamaica, adressert til Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap. Han åpnet den mens noen postbetjenter var til stede, og til hans forskrekkelse lå det en pakke med fire kilo marihuana under et lag med blad! Politiet anholdt ham straks. Men generaldirektøren for postvesenet på Curaçao gav bror Yeatts en god anbefaling og sa at det var helt umulig at han hadde noe å gjøre med ulovlige, narkotiske stoffer. Hadde ikke han så uttrykkelig gått god for bror Yeatts, ville vår bror ha blitt satt i fengsel. Nå ble han isteden fort løslatt. Saken fikk bred dekning i lokalavisene, og én av avisene omtalte bror Yeatts som «en ordentlig og ærlig mann» som «er svært interessert i å forkynne det gode budskap for alle». Denne opplevelsen understreker hvor verdifullt det er å ha et godt omdømme.

 [Ramme/bilde på side 96]

Et uvanlig trekk ved Rikets arbeid

Hvert år blir det levert mange Gransk Skriftene daglig. Noen år har pionerene levert flere hundre dagsteksthefter. Giselle Heide ble innlagt på sykehus og benyttet anledningen til å forkynne uformelt for de andre pasientene. Én av dem, Ninoska, reagerte positivt og spurte Giselle om hun hadde «den lille boken». Giselle skjønte først ikke hvilken bok hun mente, men forstod til slutt at det var Gransk Skriftene daglig. Fra da av drøftet de dagsteksten hver morgen. De avtalte at de skulle begynne å studere Bibelen etter at de begge var blitt utskrevet fra sykehuset. Ninoska ble døpt før det var gått et år. For tiden studerer mannen og barna hennes Bibelen sammen med Jehovas vitner.

[Bilde]

«Gransk Skriftene daglig» på nederlandsk, engelsk og papiamento

[Ramme på side 104]

«Nidkjærhet for Gud, men ikke i samsvar med nøyaktig kunnskap»

En formiddag da Hubert Margarita og Morena van Heydoorn var ute i felttjenesten, traff de Morella, en jente som gikk på skolen. De skjønte at Morella hadde «nidkjærhet for Gud, men ikke i samsvar med nøyaktig kunnskap». (Rom. 10: 2 ) Hun fortalte at hun fikk undervisning i katolisismen daglig, og at hun var overbevist om at det var den riktige måten å tilbe Gud på. Hubert og Morena avtalte at de skulle begynne å studere Bibelen med henne. Avtalen var slik: Hun skulle gå til læreren sin, presten, for å få bekreftet det hun lærte. Hvis han var uenig i et lærespørsmål, skulle hun be ham gi henne en bibelsk begrunnelse. Hvis hun kom til å føle at det Jehovas vitner lærte henne, var i strid med Bibelen, skulle hun slutte å studere. Morella oppdaget fort at den katolske kirkes læresetninger er ubibelske. Da hun innså at presten ble mer og mer ille berørt av spørsmålene hennes, sluttet hun å ta timer hos ham. Morella fortsatte å studere sannheten, ble døpt og tjener nå Jehova trofast.

[Ramme/bilde på side 107]

Arubas sand og klipper

De enorme klippeformasjonene Casibari og Ajo er fascinerende trekk ved det arubiske landskapet. Noe annet som er interessant, er grottene med hulemalerier som man tror at dabajuro-indianerne har laget. Evig solskinn og lange, hvite sandstrender virker som en magnet på tusener av turister som kommer tilbake til øya år etter år.

 [Ramme på side 110]

’Av spedbarns munn’

Jesus sa: «Av spedbarns og diebarns munn har du beredt deg lovprisning.» (Matt. 21: 16) Dette gjelder også barna på Aruba, Bonaire og Curaçao. Den 15 år gamle Maurice bor på Aruba. Da Maurice var sju år, kunne ikke moren finne ham på et områdestevne. Hun ble bekymret og lette etter ham. Til slutt fant hun ham bakerst i det rommet der møtet for dem som var interessert i Betel-tjeneste, ble holdt. Maurice ville søke på Betel. Den broren som ledet møtet, hadde ikke lyst til å skuffe ham, så han hadde latt ham være til stede. Maurices brennende ønske om å begynne på Betel er ikke blitt mindre. Han ble døpt da han var 13, og han arbeider hardt i menigheten og forbereder seg godt til alle oppdrag. Han er fortsatt like fast bestemt på at han vil tjene på Betel.

På Bonaire ble Renzo, seks år, invitert med til Rikets sal, og han likte det godt. Det ble startet et bibelstudium med ham, og fra da av nektet han å gå i den katolske kirke. Han spurte foreldrene sine hvorfor de ikke fikk lære om paradiset i kirken, og dette vakte deres nysgjerrighet. De begynte å studere sammen med Jehovas vitner. Faren og moren til Renzo og en av dem Renzo har studert Bibelen med, ble senere døpt. Renzo, som nå er åtte år, ble døpt på et kretsstevne på Bonaire.

[Ramme/bilde på side 115]

Noen som har lyst på iguangryte?

Iguaner, for eksempel den som det er bilde av her, er vanlige på både Aruba, Bonaire og Curaçao. De blir satt stor pris på, men ikke som kjæledyr. Iguan er en viktig ingrediens i supper og i gryteretter. «Det smaker akkurat som kylling,» sier en kokk fra stedet. «Kjøttet er veldig saftig og mørt.»

 [Kart på side 71]

(Se den trykte publikasjonen)

HAITI

DET KARIBISKE HAV

VENEZUELA

ARUBA

ORANJESTAD

San Nicolas

CURAÇAO

WILLEMSTAD

Santa Cruz

Buena Vista

BONAIRE

Kralendijk

 [Helsides bilde på side 66]

[Bilde på side 68]

Folk av mange nasjonaliteter samarbeider fredelig i Hooiberg menighet på Aruba

[Bilde på side 70]

Før solgte Pearl Marlin religiøs litteratur sammen med faren. Senere ble hun et av Jehovas vitner

[Bilde på side 73]

Den første engelsktalende menigheten i San Nicolas på Aruba

[Bilder på side 74]

Noen som har flyttet til Curaçao: (1) Martha Faustin i dag, (2) mannen hennes, Hamilton, som nå er død, og (3) Robert og Faustina Titre

[Bilde på side 75]

Woodworth og Oris Mills da de giftet seg

[Bilde på side 76]

Edwina Stroop, pioner på Aruba

[Bilde på side 77]

Jacobo Reina fikk boken «Skabelsen» i 1928 og skjønte at han hadde funnet sannheten

[Bilde på side 78]

Fra venstre: Russell og Hazel Yeatts, uteksaminert fra Gileads 6. klasse, og Mary og William Yeatts, fra den 14. klassen

[Bilde på side 79]

Henricus Hassell, til venstre, var en glødende forkynner av det gode budskap

[Bilde på side 79]

Camilio Girigoria var den første fra lokalbefolkningen som ble døpt, i 1950

[Bilde på side 80]

Mange har kjære minner om Alice og Henry Tweeds selvoppofrende holdning og deres iver

[Bilde på side 81]

Gabriel Henriquez fikk et gaveabonnement på «Våkn opp!» Han var den første fra Aruba som ble døpt

[Bilder på side 82]

Ninita Webb var til å begynne med motstander av sannheten. Hun og mannen hennes, Daniel, ble ivrige forkynnere av Riket

[Bilde på side 82]

Maria Rasmijn var en ivrig katolikk helt til presten sa til henne at religiøse bilder er verdiløse

[Bilde på side 83]

Albert Suhr har etterlatt seg fine «anbefalingsbrev»

[Bilde på side 84]

Olive Rogers har hjulpet mange til å vie sitt liv til Jehova

[Bilde på side 85]

Øverst: Eugene Richardson, som ble døpt som 17-åring, var en ivrig pioner

[Bilde på side 85]

Nederst: Som ung sluttet Clinton Williams seg til ham, og sammen startet de opp i kunuku

[Bilde på side 86]

Misjonærhjem på Aruba, cirka 1956

[Bilde på side 89]

Over: I 1962 innviet Nathan H. Knorr, fra Betel i Brooklyn, denne salen, den første Rikets sal som brødrene på Curaçao eide

[Bilde på side 89]

Til høyre: Victor Manuel, som har forkynt det gode budskap i nesten 50 år, tjente i den andre papiamentotalende menigheten

[Bilde på side 90]

Over: Det internasjonale stevnet «Fred på jorden» i 1969, Atlanta i Georgia i USA

[Bilde på side 90]

Til høyre: Det stevnestedet på Curaçao der det samme programmet ble framført

[Bilde på side 94]

Petra Selassa (til høyre) og datteren hennes, Ingrid, spesialpionerer som i 1969 ble sendt til Bonaire for å hjelpe til

[Bilde på side 97]

«Vakttårnet» på papiamento

[Bilde på side 98]

Øverst: Pauline og John Fry

[Bilde på side 98]

Nederst: Age van Dalfsen kom i 1964 etter å ha blitt uteksaminert fra Gileads 39. klasse

[Bilde på side 99]

Over: Janine Conception og Raymond Pietersz er to av de ni medlemmene av et oversetterteam

[Bilde på side 99]

Til høyre: Estrelita Liket bruker datamaskin og MEPS-programvare, nyttige verktøy til hjelp for oversetterne

[Bilde på side 100]

Robertus og Gail Berkers (til venstre), opptatt i kretstjenesten, har i høy grad bidratt til å vekke begeistring for heltidstjenesten

[Bilde på side 100]

Julie og Age van Dalfsen (under) kom tilbake til Curaçao i 1992, og i 2000 ble de innbudt til å tjene på Betel

[Bilde på side 100]

Age van Dalfsen, Clinton Williams og Gregory Duhon tjener i utvalget ved avdelingskontoret

[Bilde på side 102]

Blanche og Hans van Heydoorn har hjulpet 65 personer til å innvie sitt liv til Jehova

 [Bilde på side 108]

(1) Det avdelingskontoret som ble innviet i 1964

[Bilde på side 108]

(2, 3) Det nåværende avdelingskontoret, innviet 20. november 1999

[Bilder på side 112]

Øyene Aruba, Bonaire og Curaçao er blitt velsignet med ektepar som er opptatt i reisetjenesten, for eksempel (over) Ludmila og Humphrey Hermanus og (fra venstre) Paul og Marsha Johnson og Edith og Marc Millen

[Bilder på side 114]

Noen av de første misjonærene: (1) ekteparet van Eyk, (2) ekteparet Hoornveld og (3) Cor Teunissen — de forlot sine hjem for å tjene brødrene her