Ukraina

I en av sine illustrasjoner brukte Jesus korn som er sådd i god jord, som beskrivelse av dem som framelsker dyp verdsettelse av Guds Ord. De «bærer frukt med utholdenhet» ved trofast å fortsette å kunngjøre Guds budskap til tross for motgang og lidelser. (Lukas 8: 11, 13, 15) Få steder i verden har dette vært tydeligere enn i Ukraina, hvor Jehovas vitner til tross for over 50 års forbud og hard forfølgelse har fortsatt å forkynne og har hatt stor framgang.

I tjenesteåret 2001 hadde dette landet et høydepunkt på 120 028 forkynnere. Flere enn 56 000 av dem er blitt kjent med Bibelens sannhet i løpet av de fem siste årene. I løpet av de to siste årene har brødrene levert over 50 millioner blad, et tall som tilsvarer tallet på landets innbyggere. Hver måned får avdelingskontoret i gjennomsnitt 1000 brev fra interesserte som ønsker flere opplysninger. For ikke så lenge siden ville alt dette ha vært utenkelig. Det som har skjedd, er virkelig en seier for den rene tilbedelse!

Før vi tar et tilbakeblikk på Ukrainas historie, skal vi se litt på landets natur. I tillegg til den symbolske jord, som Jesus viste til, er den bokstavelige jord i Ukraina særdeles fruktbar. En stor del av landet ligger i det såkalte svartjordsbeltet (tsjernosem). Svartjord og et temperert klima har  gjort Ukraina til et av verdens mest produktive jordbruksdistrikter, hvor det dyrkes sukkerbeter, hvete, bygg, mais og andre nyttevekster. Fra gammelt av er Ukraina kjent som Europas spiskammer.

Ukraina måler 1300 kilometer fra øst til vest og 900 kilometer fra nord til sør, og i utstrekning er landet dermed litt større enn Frankrike. Som det framgår av kartet på side 123, ligger Ukraina i Øst-Europa, nord for Svartehavet. I den nordlige delen av landet finnes det skogkledde områder. Sør for denne landsdelen er det fruktbart sletteland, og enda lenger sør ligger halvøya Krim med sine vakre fjell. I vest er det høyland som fører opp til fjellkjeden Karpatene, hvor det finnes gaupe, bjørn og bison.

Det bor omkring 50 millioner mennesker i Ukraina. Ukrainerne er ydmyke, gjestfrie og arbeidsomme. Mange snakker både ukrainsk og russisk. Når du blir invitert hjem til noen, vil du sannsynligvis bli servert borsjtsj (rødbetsuppe) og varenykij (små kokte boller med fyll). Etter et nydelig måltid blir du kanskje underholdt med folkesanger, for mange ukrainere liker å synge og å spille på musikkinstrumenter.

Befolkningen i Ukraina er blitt påvirket av mange forskjellige religiøse oppfatninger. På 900-tallet vant den ortodokse kirke innpass. Senere brakte det ottomanske imperium islam til det sørlige Ukraina. Og i middelalderen utbredte katolske adelsmenn sin religion. Under det kommunistiske styre på 1900-tallet var det mange som ble ateister.

I dag finnes det Jehovas vitner overalt i Ukraina. Før den annen verdenskrig bodde de fleste vitner imidlertid i Vest-Ukraina, som var delt i fire områder: Volynia, Galicja, Transkarpatia og Bukovina.

 Sannhetens såkorn blir sådd i Ukraina

Jehovas vitner — eller bibelstudentene, som de tidligere var kjent som — har forkynt i Ukraina i over 100 år. På sin første utenlandsreise, i 1891, besøkte C.T. Russell, en av dem som stod i spissen for bibelstudentenes arbeid, mange land i Europa og Midtøsten. På vei til den tyrkiske byen Konstantinopel (nå Istanbul) besøkte han Odessa, som ligger i den sørlige delen av våre dagers Ukraina. Senere, i 1911, holdt han bibelske foredrag i en rekke større byer i Europa, deriblant Lemberg (nå Lviv i Vest-Ukraina).

Bror Russell reiste med tog til Lemberg, hvor man hadde leid en stor sal som var kjent som Folkets hus, i forbindelse med det foredraget som han skulle holde den 24. mars. Ved hjelp av ni annonser i sju lokalaviser og store plakater ble alle innbudt til å høre foredraget «Sionismen i profetiene» av «den kjente og aktede taler fra New York» — pastor Russell. Det var planlagt at bror Russell skulle holde foredraget to ganger den dagen. En jødisk rabbiner i USA som var en rasende motstander av Russells arbeid, sendte imidlertid et telegram til sine forbindelser i Lemberg hvor han rettet voldsomme beskyldninger mot bibelstudentene. Dette fikk noen til å forsøke å hindre Russell i å holde foredraget.

Salen var fullsatt både om ettermiddagen og om kvelden, men blant de tilstedeværende var det også noen  motstandere. Avisen Wiek Nowy skrev: «Allerede da [Russells] tolk hadde ytret de første få ordene, begynte sionistene å bråke, og de skrek og plystret slik at det ikke var mulig for misjonæren å tale. Pastor Russell måtte forlate scenen. . . . I forbindelse med det foredraget som skulle holdes klokken åtte den kvelden, var mishagsytringene enda mer høyrøstete.»

Mange ville imidlertid gjerne høre hva bror Russell hadde å si. De var interessert i budskapet hans og bad om å få bibelsk litteratur. Senere skrev bror Russell om sitt besøk i Lemberg: «Gud alene vet hva som kan være hans hensikt i forbindelse med disse hendelsene. . . . Det at de [jødene] kom i affekt på grunn av emnet, kan føre til at noen foretar en grundigere undersøkelse enn hvis de hadde hørt oss under rolige og ordentlige forhold.» Umiddelbart var det ingen som reagerte positivt på budskapet, men sannhetens såkorn var blitt sådd, og senere ble det opprettet mange grupper av bibelstudenter, ikke bare i den byen, men også andre steder i Ukraina.

I 1912 hadde bibelstudentenes kontor i Tyskland en stor annonse i en kalender som ble utbredt i Ukraina. Annonsen oppfordret folk til å lese den tyske utgaven av Studier i Skriften. Dette førte til at kontoret i Tyskland mottok omkring 50 brev fra personer i Ukraina som bad om både å få tilsendt Studier i Skriften og å få abonnement på Vagt-Taarnet. Kontoret holdt kontakt med disse interesserte fram til 1914, da den første verdenskrig brøt ut.

Etter den første verdenskrig ble Ukraina delt mellom fire naboland. Den sentrale og den østlige delen av landet ble erobret av bolsjevikiske styrker og ble innlemmet i Sovjetunionen. Vest-Ukraina ble delt mellom tre andre land. Områdene Galicja og Volynia ble annektert av Polen, Bukovina  av Romania, og Transkarpatia av Tsjekkoslovakia. I disse tre landene var det en viss grad av religionsfrihet, og det var mulig for bibelstudentene å fortsette å forkynne. Dermed ble mange sannhetens såkorn, som skulle komme til å bære frukt senere, sådd i Vest-Ukraina.

 Sannhetens første spirer

Tidlig på 1900-tallet reiste mange familier fra Ukraina til USA på jakt etter et bedre liv. Noen leste våre bibelske publikasjoner og sendte dem til slektningene sine i Ukraina. Andre familier ble kjent med bibelstudentenes lære, vendte hjem og begynte å forkynne på hjemstedet sitt. Flere grupper av bibelstudenter dukket opp, og disse gruppene vokste med tiden slik at de ble menigheter. I begynnelsen av 1920-årene sådde noen bibelstudenter fra Polen sannhetens såkorn i Galicja og Volynia. I mellomtiden brakte brødre fra Romania og Moldavia (nå Moldova) sannheten til regionen Bukovina.

Dette la et godt grunnlag for ytterligere vekst. Vagttaarnet for februar 1922 sa: «Nylig besøkte noen av våre venner Bukovina . . . Resultatet av deres besøk der i noen uker ble at det nå er organisert sju klasser [menigheter], som studerer bindene og Tabernakel-Skygger. En av disse klassene har omkring 70 medlemmer.» Stepan Koltsa bodde i landsbyen Kolinkivtsi i Bukovina. I 1922 tok han imot sannheten, ble døpt og begynte å forkynne. Etter det vi vet, var han den første broren som ble døpt i Ukraina. Senere sluttet ti familier seg til ham. En lignende vekst fant sted i Transkarpatia-området. I 1925 var det til sammen omkring hundre bibelstudenter i landsbyen Velyki Lutsjkij og nærliggende tettsteder. I tiden som fulgte, begynte de første heltidstjenerne å forkynne i Transkarpatia og å holde møter i forskjellige bibelstudenters hjem. Mange ble døpt.

Alexej Davidjuk, som har vært et vitne i en årrekke, forteller hvordan folk på den tiden ble kjent med sannheten. Han sier: «I 1927 tok en landsbyboer en av våre publikasjoner med til landsbyen Lankove i Volynia-området. Etter å ha lest boken ble flere landsbyboere nysgjerrige med hensyn  til læren om et brennende helvete og sjelen. Ettersom boken inneholdt adressen til bibelstudentenes kontor i Łódź i Polen, skrev landsbyboerne et brev hvor de bad om at noen måtte besøke landsbyen deres. En måned senere drog en bror til stedet og organiserte en bibelstudiegruppe. Femten familier sluttet seg til denne gruppen.»

En slik begeistring for sannheten var ikke uvanlig den gangen. Bare tenk på de takknemlige ordene som ble uttrykt i et brev som bibelstudentenes hovedkontor i Brooklyn mottok fra Galicja-området: «De bøkene som dere utgir, leger mange av sårene til vårt folk og leder dem til dagslys. Men jeg ber dere innstendig om å sende oss flere av disse bøkene.» En annen interessert skrev: «Jeg bestemte meg for å be dere om å sende oss litteratur ettersom jeg ikke kan få tak i den her. En mann fra vår landsby mottok noen bøker av dere, men naboene snappet dem fra ham. Han fikk ikke engang anledning til å lese dem. For øyeblikket oppsøker han landsbyboerne for å forsøke å få tak i bøkene sine igjen.»

En slik stor interesse førte til at det ble opprettet et kontor for bibelstudentene i Pekarskagaten i Lviv. Kontoret fikk mange forespørsler etter litteratur fra Galicja og Volynia og videresendte regelmessig disse forespørslene til Brooklyn for at de skulle bli etterkommet.

I midten av 1920-årene hadde sannhetens såkorn virkelig spirt i det vestlige Ukraina. Mange grupper av bibelstudenter var organisert, og noen av dem ble senere menigheter. Svært få opptegnelser fra denne første virksomheten er blitt bevart, men tilgjengelige rapporter viser at det i 1922 var tolv personer som feiret minnehøytiden i Galicja. I 1924 sa The Watch Tower at det var 49 personer som overvar minnehøytiden i byen Sarata i det sørlige Ukraina.  I 1927 var det flere enn 370 som overvar minnehøytiden i Transkarpatia.

Vagttaarnet for 15. desember 1925 omtalte arbeidet i forskjellige land i verden og skrev følgende: «En bror ble sendt fra Amerika i år til ukrainerne i Europa, . . . [det er] blitt utrettet et godt arbeid blant ukrainerne i den del av landet som beherskes av Polen. Det har vært stor og voksende etterspørsel etter litteratur der.» Flere måneder senere meldte bladet The Golden Age (nå Awake!): «Bare i Galicja [Halytsjyna] finnes det 20 klasser . . . Noen av dem har . . . arrangert møter som de holder midt i uken. Noen av dem møtes bare om søndagen, og noen er i ferd med å arrangere møter. Det er håp om at det vil bli opprettet stadig flere klasser; det trengs bare en leder som kan veilede dem.» Alt dette tydet på at det i åndelig forstand fantes svært mye fruktbar jord i Ukraina.

Felttjeneste den første tiden

Vojtetsj Tsjekhij, som var fra Transkarpatia, ble døpt i 1923 og begynte senere å ta del i forkynnelsen på heltid i Beregove-området. Han gikk vanligvis ut i tjenesten med én litteraturveske i hånden, en annen festet til sykkelen sin og en ryggsekk full av litteratur på ryggen. Han forteller: «Vi ble tildelt et distrikt som bestod av 24 landsbyer. Vi var 15 forkynnere, og vi måtte anstrenge oss for å gjennomarbeide disse landsbyene med litteratur to ganger i året. Hver søndag klokken fire om morgenen pleide vi å treffes i en av landsbyene. Derfra gikk vi eller reiste med buss mellom 15 og 20 kilometer til de omkringliggende områdene.  Vi begynte vanligvis å gå fra hus til hus klokken åtte om morgenen og holdt på til klokken to om ettermiddagen. Ofte gikk vi til fots hjem, og på møtene om kvelden den samme dagen fortalte alle begeistret om det de hadde opplevd. Vi tok snarveier gjennom skoger, og vi krysset elver både i godt og dårlig vær, men det var aldri noen av oss som klaget. Vi var glad for å kunne tjene og ære Skaperen. Folk kunne se at brødrene virkelig levde som sanne kristne, for de så at de til og med var villige til å gå tre mil for å overvære møtene eller for å forkynne.

I tjenesten møtte vi forskjellige mennesker. En gang tilbød jeg brosjyren Riket — verdens håp til en kvinne som sa at hun gjerne ville ha den, men at hun ikke hadde noen penger å bidra med. Jeg var sulten, så jeg sa at hun kunne bytte til seg brosjyren mot et kokt egg. Hun fikk brosjyren, og jeg spiste et egg.»

Ved juletider pleide innbyggerne i Transkarpatia å gå fra hus til hus og synge om Jesu Kristi fødsel. Brødrene gjorde god bruk av denne skikken. De tok litteratur med seg i veskene sine og gikk til folks hjem for å synge og gi uttrykk for sin tro! Mange likte melodiene. Brødrene ble mange ganger invitert inn og bedt om å synge flere sanger. Noen ganger fikk de penger for at de sang, og de gav med glede bort litteratur i bytte for disse pengene. Ved juletider ble derfor ofte litteraturlageret tømt. Slike sangkampanjer varte i to uker ettersom de romersk-katolske og de gresk-katolske feirer jul to forskjellige uker. Men etter hvert som bibelstudentene i siste halvdel av 1920-årene ble klar over julens hedenske opprinnelse, sluttet de med disse sangkampanjene. Brødrene erfarte stor glede i sin intensive forkynnelsesvirksomhet, og nye grupper av forkynnere fortsatte å dukke opp i Transkarpatia.

 De første stevnene

I mai 1926 ble bibelstudentenes første stevne i Transkarpatia-området holdt i landsbyen Velyki Lutsjkij. Det var 150 til stede, og 20 ble døpt. Året etter var det 200 på et stevne som ble holdt under åpen himmel i parken midt i Uzjgorod, en by i det samme området. Snart ble det arrangert andre stevner i forskjellige byer i Transkarpatia. I 1928 var det et stevne i Lviv for første gang, og senere ble det også holdt stevner i Galicja og Volynia.

Tidlig i 1932 ble det holdt et stevne i landsbyen Solotvyno i Transkarpatia, på gårdsplassen utenfor et hus hvor bibelstudentene pleide å ha møtene sine. Det var rundt 500 til stede, deriblant noen ansvarlige brødre fra Tyskland. Mykhajlo Tilniak, en eldste i menigheten der, forteller: «Vi frydet oss over å høre de godt forberedte talene som ble holdt av de brødrene som kom til stevnet vårt fra Tyskland  og Ungarn. Med tårer i øynene oppmuntret de oss til å forbli trofaste under de prøvelsene som ville komme.» Og harde prøvelser fikk de da den annen verdenskrig begynte.

I 1937 ble det leid et helt tog som skulle frakte stevnedeltakere til et stort stevne i Praha. Det startet fra landsbyen Solotvyno og gikk så gjennom hele Transkarpatia, hvor det stoppet på hver stasjon for å ta med flere som skulle på stevnet. På alle togvognene var det hengt opp et skilt hvor det stod «Jehovas vitners stevne — Praha». Det var et flott vitnesbyrd for folk i det området, og mange av de eldre husker dette den dag i dag.

Bygging av forsamlingslokaler

Etter hvert som det ble dannet flere grupper av bibelstudenter i denne første tiden, ble det også behov for å bygge egne forsamlingslokaler. Det første ble bygd i landsbyen Dibrova i Transkarpatia i 1932. Senere ble det bygd to saler i nabolandsbyene Solotvyno og Bila Tserkva.

 Noen av disse salene ble ødelagt under krigen, og andre ble beslaglagt, men brødrene bevarte sitt ønske om å ha sine egne Rikets saler. For tiden er det 8 Rikets saler i landsbyen Dibrova og 18 i seks nabolandsbyer.

Oversettelsesarbeidet går framover

Rundt forrige århundreskifte var det mange familier som utvandret fra Ukraina til USA og Canada. Noen av dem tok imot sannheten i de nye landene de kom til, og det ble dannet en rekke ukrainskspråklige grupper. Allerede i 1918 ble Tidsaldrenes Plan utgitt på ukrainsk. Men det var likevel mye mer som måtte gjøres for at den ukrainsktalende befolkningen i Ukraina og andre land skulle få åndelig føde. I begynnelsen av 1920-årene så man behovet for at en kvalifisert bror oversatte bibelske publikasjoner på regelmessig basis. I 1923 tok så Emil Zaryskij, som bodde i Canada, imot oppfordringen til å begynne i heltidstjenesten. For ham gikk heltidstjenesten stort sett ut på å oversette bibelske publikasjoner til ukrainsk. Han besøkte også ukrainske, polske og slovakiske grupper i Canada og USA.

Emil Zaryskij var født i nærheten av byen Sokal i det vestlige Ukraina og hadde senere flyttet til Canada sammen med foreldrene sine. Der hadde han giftet seg med en jente fra Ukraina som het Marija. De oppdrog fem barn, men til tross for store familieforpliktelser klarte Emil og Marija å utføre sine teokratiske oppgaver. I 1928 kjøpte Selskapet Vakttårnet et hus i Winnipeg i Canada som fungerte som hovedkontor for det ukrainske oversettelsesarbeidet.

I denne første tiden brukte brødrene reisegrammofoner i hus-til-hus-arbeidet for å spille plater med bibelske foredrag for folk. Bror Zaryskij ble invitert til Brooklyn for å tale inn slike foredrag på ukrainsk. I 1930-årene laget radiostasjonen  i Winnipeg flere halvtimes radiosendinger på ukrainsk hvor Emil Zaryskij og andre erfarne brødre holdt innholdsrike offentlige foredrag. Etter foredragene var det firstemt sang, og da brukte man sangene i den sangboken som var blitt utgitt i 1928. Hundrevis av lyttere ringte eller skrev for å fortelle at de var glad for disse programmene.

I 40 år utførte Emil Zaryskij og hans kone, Marija, trofast sitt oppdrag som oversettere. I den tiden ble hvert eneste nummer av Vakttårnet oversatt til ukrainsk. I flere år fikk de hjelp av Maurice Sarantsjuk og hans kone, Anne, og i 1964 ble bror Sarantsjuk bedt om å føre tilsyn med oversettelsesarbeidet.

Det kommer åndelig hjelp

Ivrige enkeltpersoner hadde sådd og vannet sannhetens såkorn i hele Ukraina. Men det var ikke før i 1927 at det organiserte forkynnelsesarbeidet begynte i Transkarpatia, og det tok enda litt tid før det begynte i Galicja. Før dette var det blitt distribuert en mengde bøker og brosjyrer på rumensk, ungarsk, polsk og ukrainsk, selv om forkynnelsesarbeidet ikke var blitt rapportert. Isolerte grupper ble etter hvert til menigheter, og man begynte å forkynne regelmessig  fra hus til hus. Det ble levert mye bibelsk litteratur i de årene. I 1927 ble Ukrainas første litteraturlager opprettet i byen Uzjgorod i Transkarpatia. I 1928 fikk kontoret i Magdeburg i Tyskland i oppdrag å ta seg av menigheter og kolportører i Transkarpatia, som den gangen var en del av Tsjekkoslovakia.

I 1930 ble det så opprettet et kontor i byen Beregove, i nærheten av Uzjgorod, som skulle føre tilsyn med bibelstudentenes arbeid i Transkarpatia. Det var Vojtetsj Tsjekhij som hadde ansvaret for det. Denne nye ordningen var til fordel for forkynnelsesarbeidet.

Flere brødre fra kontorene i Praha og Magdeburg var svært selvoppofrende. Ofte reiste de langt innover i Karpatene for å bringe det gode budskap om Guds rike til de fjerneste delene av dette vakre fjellområdet. En av disse iherdige brødrene var Adolf Fitzke fra avdelingskontoret i Magdeburg, som ble sendt for å forkynne i Rakhiv-området i Karpatene. Den dag i dag har mange vitner her hyggelige minner om denne trofaste, beskjedne og milde broren. I 2001 var det fire menigheter i dette området.

I 1930-årene ble «Skapelsens fotodrama» vist i mange  byer og landsbyer i Transkarpatia. Fotodramaet var en åttetimers presentasjon som bestod av lysbilder og levende bilder synkronisert med lyd. Kommentarene, som var basert på Bibelen, var spilt inn på grammofonplater. Erich Frost fra Tyskland ble sendt for å hjelpe brødrene med Fotodramaet. Før programmet delte brødrene ut løpesedler og hengte opp plakater for å invitere folk til forestillingen. Interessen var stor. I byen Beregove var det så mange som kom, at over tusen måtte vente ute på gaten. Da politiet så den store folkemengden, var de redd for at de ikke skulle klare å holde ro og orden. Derfor vurderte de å avlyse forestillingen, men de bestemte seg likevel for ikke å gjøre det. Etter forestillingen var det mange som leverte inn adressen sin fordi de ville se Fotodramaet en gang til. Denne interessen fikk religiøse ledere til å bruke alle mulige metoder for å hindre forkynnelsen av det gode budskap. Men Jehova Gud  fortsatte å velsigne arbeidet, slik at det hadde framgang.

I 1920- og 1930-årene var det det polske avdelingskontoret i Łódź som førte tilsyn med arbeidet i Volynia-området og Galicja-området. I 1932 konsentrerte brødrene fra Polen seg om disse områdene ved å foreta gjenbesøk hos alle som abonnerte på Vakttårnet. Adressene til disse abonnentene fikk de fra Brooklyn.

Wilhelm Scheider, som den gangen var tilsynsmann ved kontoret i Polen, fortalte: «Ukrainerne tok imot sannheten med stor begeistring. Grupper av interesserte skjøt opp som paddehatter i byene og landsbyene i Galicja. Noen ganger ble disse gruppene så store at de omfattet hele lokalsamfunnet.»

Selv om de fleste av brødrene var fattige, ofret de mye for å skaffe seg litteratur og grammofonplater som de kunne bruke i forkynnelsen og for selv å vokse åndelig sett. Mykola Volotsjij fra Galicja, som ble døpt i 1936, solgte den ene av de to hestene sine for å kjøpe en grammofon. Tenk hva det betydde for en bonde å selge en hest! Selv om han hadde fire barn å forsørge, kom han til at han kunne klare seg med én hest. Det var mange som ble tjenere for Jehova fordi de hadde hørt på bibelske taler og Rikets sanger på ukrainsk ved hjelp av denne grammofonen.

I 1930-årene var økningen i antall forkynnere i Galicja og Volynia så stor at Wilhelm Scheider illustrerte det på denne måten: «I 1928 kom vi opp i 300 forkynnere i Polen,  men i 1939 hadde vi flere enn 1100, og halvparten av dem var ukrainere, selv om arbeidet i deres område (Galicja og Volynia) hadde begynt mye senere.»

På grunn av denne økningen ble Ludwik Kinicki fra avdelingskontoret i Polen sendt til Galicja og Volynia som reisende tilsynsmann for å hjelpe til med forkynnelsesarbeidet. Familien hans, som var fra Tsjortkiv i Galicja, hadde emigrert til USA i begynnelsen av 1900-tallet. Der hadde bror Kinicki lært sannheten å kjenne, og senere hadde han flyttet tilbake til sitt hjemland for å hjelpe oppriktige mennesker der. Mange brødre og søstre vil aldri glemme den åndelige hjelpen de fikk av denne nidkjære forkynneren. Høsten 1936 ble den polske utgaven av Den Gylne Tidsalder forbudt, og redaktøren ble dømt til et års fengsel. Da ble bror  Kinicki utnevnt til redaktør av bladet «Ny dag», som ble utgitt i stedet for det forbudte bladet. I 1944 ble han arrestert av Gestapo og ført til Mauthausen-Gusen konsentrasjonsleir, hvor han døde som en trofast tjener for Jehova.

Gud drar alle slags mennesker

I begynnelsen av 1920-årene kom en bibelstudent som het Rola, tilbake til sin hjemby Zolotyj Potik i Galicja. Rola brukte bibelen sin og begynte å forkynne det gode budskap. Folk mente han var gal fordi han ødela alle de religiøse bildene sine. Presten på stedet prøvde å få Rola til å slutte å forkynne. Presten gikk til en politimann og sa: «Hvis du gjør Rola noe så han ikke blir i stand til å gå, skal du få en liter whisky.» Politimannen svarte at det ikke var jobben hans å banke opp folk. Senere begynte Rola å få pakker med litteratur fra brødre i USA. Presten oppsøkte politimannen igjen og fortalte ham at det hadde kommet en pakke med kommunistisk litteratur på postkontoret. Den neste dagen ventet politimannen på postkontoret for å se hvem som kom for å hente pakken. Det var selvfølgelig Rola. Politimannen tok Rola med på politistasjonen og tilkalte presten også. Presten ropte at bøkene var fra Djevelen. For å finne ut om litteraturen inneholdt kommunistiske læresetninger, sendte  politimannen noe av den til den lokale domstolen. Resten beholdt han selv. Da han leste publikasjonene, forstod han at de inneholdt sannheten. Snart begynte han og hans kone å komme på møtene til bibelstudentene. Senere ble han døpt og ble en nidkjær forkynner. Så mens presten anstrengte seg for å stanse arbeidet med å gjøre disipler, oppmuntret han uten å være klar over det Ludwik Rodak til å ta imot sannheten.

Omtrent på denne tiden var det en gresk-katolsk prest fra Lviv som flyttet til USA sammen med sin kone. Kort tid etter døde hans kone. I sin sorg bestemte han seg for å finne ut hvor sjelen til hans kone hadde havnet. Han fikk adressen til noen spiritister i New York. Mens han lette etter det stedet hvor de møttes, gikk han ved en feiltagelse til en annen etasje i bygningen og havnet på et av møtene til bibelstudentene. Der lærte han sannheten om hvilken tilstand de døde er i. Senere ble han døpt og arbeidet en periode på trykkeriet på Betel i Brooklyn. Etter en tid reiste han tilbake til Galicja og fortsatte nidkjært å forkynne det gode budskap.

Et glimt av lys i det østlige Ukraina

Som vi har sett, foregikk den første forkynnelsesvirksomheten for det meste i det vestlige Ukraina. Hvordan nådde sannheten ut til resten av landet? Ville den åndelige jorden være like fruktbar der som i det vestlige Ukraina?

Tidlig på 1900-tallet kom bror Trumpi, en bibelstudent fra Sveits, for å arbeide som ingeniør i et kullgruvedistrikt i det østlige Ukraina. Han er kjent som den første bibelstudenten i det området. Det forkynnelsesarbeidet han utførte i 1920-årene, førte til at det ble opprettet en bibelstudiegruppe i byen Liubymivskyj Post i nærheten av byen Kharkov.

 I 1927 kom en annen bror fra Vest-Europa for å arbeide som ingeniør i en av kullgruvene i landsbyen Kalynivka. Han hadde med seg en koffert full av bibelsk litteratur som han brukte når han forkynte for en liten gruppe baptister som viste stor interesse for håpet om Riket. Etter en tid reiste denne broren tilbake til sitt hjemland og etterlot en liten gruppe som var blitt bibelstudenter. I 1927 ble det rapportert at 18 personer var samlet i Kalynivka for å feire minnehøytiden. I nabolandsbyen Jepifanivka var det elleve til stede. Det samme året var det i tillegg til dette 30 som feiret minnehøytiden i Liubymivskyj Post.

Ved hovedkontoret i Brooklyn var brødrene hele tiden oppmerksom på utviklingen i Sovjetunionen. De ville forsøke å få forkynnelsen av Riket juridisk grunnfestet. Med det målet for øye kom George Young, en kanadisk bror, til Sovjetunionen i 1928. Under sitt opphold fikk han mulighet til å reise til byen Kharkov i det østlige Ukraina. Der organiserte han et lite tredagersstevne for bibelstudentene. Senere førte motstand fra myndighetene til at han måtte forlate landet. Han merket seg at det på det tidspunktet også var grupper med bibelstudenter i både Kiev og Odessa.

Bror Young skrev til Brooklyn om hvordan situasjonen i Sovjetunionen var. På anbefaling fra bror Young ble Danjil Starukhin fra Ukraina utnevnt til å representere bibelstudentene, ikke bare i Ukraina, men også i hele Sovjetunionen. En del år før George Young var på besøk, hadde bror Starukhin greid å forsvare Bibelen i en debatt med Anatolij Lunatsjarskij, den daværende sovjetiske folkekommissæren for undervisningsvesenet. I et brev til J.F. Rutherford, ved hovedkontoret i Brooklyn, skrev bror Young: «Danjil Starukhin er nidkjær og aktiv. Da han var 15 år gammel, hadde  han en drøftelse med en prest angående Bibelen. Presten ble så sint at han tok korset sitt og slo gutten i hodet så han besvimte og falt om på gulvet; han har fortsatt merke etter det i hodet. Danjil skulle egentlig ha blitt hengt, men siden han var mindreårig, fikk han bare fire måneder i fengsel.» Bror Starukhin forsøkte å få registrert den lokale menigheten og få en offisiell tillatelse til å trykke bibelsk litteratur i Ukraina, men de sovjetiske myndighetene gav ham ikke tillatelse til å gjøre det.

I slutten av 1920- og i 1930-årene fremmet de sovjetiske myndighetene ivrig ateisme. Religion ble latterliggjort, og de som forkynte for andre, ble betraktet som «fiender av fedrelandet». Etter en rik avling i 1932 beslagla kommunistene alle matvarene fra landsbyboere i Ukraina. Mer enn seks millioner mennesker døde på grunn av denne hungersnøden som var forårsaket av mennesker.

Rapporter viser at de små gruppene av Jehovas tjenere bevarte sin ulastelighet gjennom disse vanskelige tidene, til tross for at de ikke hadde noen kontakt med brødre utenfor landet. Noen av dem satt mange år i fengsel på grunn av sin tro. Familien Trumpi, familien Gauser, Danjil Starukhin, Andrij Savenko og søster Sjapovalova er bare noen få av dem som bevarte sin ulastelighet. Vi har tillit til at Jehova ikke vil ’glemme deres arbeid og den kjærlighet de har vist mot hans navn’. — Hebr. 6: 10.

 Tider med alvorlige prøvelser

I slutten av 1930-årene ble det store forandringer i landegrensene i Øst-Europa. Nazi-Tyskland og Sovjetunionen  utvidet sine innflytelsesområder til å omfatte mindre mektige land.

I mars 1939 ble Transkarpatia okkupert av Ungarn med støtte fra Nazi-Tyskland. Det ble nedlagt forbud mot Jehovas vitners virksomhet, og alle Rikets saler ble stengt. Brødrene ble brutalt mishandlet av myndighetene, og mange ble sendt i fengsel. De fleste Jehovas vitner fra de ukrainske landsbyene Velykyj Bytsjkiv og Kobyletska Poliana ble satt i fengsel.

Da sovjeterne kom til landområdene Galicja og Volynia i 1939, ble grensene i den vestlige delen av Ukraina stengt. Dermed ble all kontakt med det polske kontoret brutt. Etter at den annen verdenskrig brøt ut, gikk organisasjonen under  jorden. Brødrene kom sammen i små grupper som ble kalt sirkler, og fortsatte sin tjeneste på en mer forsiktig måte.

Senere invaderte nazistenes styrker Ukraina. Under den tyske okkupasjonen begynte prestene å hisse opp massene mot Jehovas folk. I Galicja raste det en voldsom forfølgelse. Vinduene i hjemmene til Jehovas vitner ble knust, og mange brødre ble brutalt slått. Om vinteren ble noen av brødrene tvunget til å stå i kaldt vann i mange timer fordi de ikke ville gjøre korsets tegn. Noen søstre fikk 50 slag med en stokk. Det var en rekke brødre som mistet livet fordi de bevarte sin ulastelighet. Illia Govutsjak, en heltidstjener fra Karpatene, ble for eksempel henrettet av Gestapo. En katolsk prest hadde utlevert ham til Gestapo fordi han nidkjært forkynte om Guds rike. Det var en tid med harde prøvelser. Men Jehovas tjenere fortsatte å stå fast.

Jehovas vitner hjalp hverandre, selv om det ofte var farlig. I byen Stanislav (nå Ivano-Frankivsk) ble en kvinne av jødisk opprinnelse og hennes to døtre Jehovas vitner. De bodde i en jødisk getto. Brødrene fikk vite at nazistene planla å henrette alle jødene i byen, så de sørget for at de tre søstrene kom seg i sikkerhet. Med fare for sine egne liv holdt vitnene disse jødiske søstrene i skjul hele den tiden krigen varte.

Under den annen verdenskrig mistet brødrene i det vestlige Ukraina midlertidig kontakten med organisasjonen og visste ikke helt hvilken kurs de skulle følge. Noen trodde at begynnelsen til den annen verdenskrig var begynnelsen til Harmageddon. Denne læren førte til at det oppstod misforståelser blant brødrene for en periode.

Såkorn spirer på slagmarken

Den annen verdenskrig førte med seg store lidelser og ødeleggelser for Ukraina. I tre år utgjorde landet en  gigantisk slagmark. Etter hvert som fronten beveget seg gjennom ukrainsk territorium, først mot øst og deretter tilbake mot vest, ble mange byer og landsbyer lagt i grus. Omkring ti millioner av Ukrainas innbyggere ble drept i løpet av disse årene, deriblant fem og en halv million som tilhørte sivilbefolkningen. På grunn av krigens redsler ble mange desillusjonert og sluttet å bry seg om moralprinsipper. Men selv under slike forhold var det noen som lærte sannheten å kjenne.

Mykhajlo Dan var en ung mann fra Transkarpatia som hadde lyttet med interesse til Jehovas vitner før den annen verdenskrig. I 1942 ble han innkalt til militæret. Under en eksersis delte en katolsk prest ut en religiøs brosjyre som lovte at alle som drepte minst én kommunist, skulle få komme til himmelen. Et slikt budskap forvirret den unge soldaten. Under krigen så han også en prest som drepte noen. Dette bidrog til å overbevise ham om at det var Jehovas vitner som hadde sannheten. Etter krigen vendte han hjem, fant Jehovas vitner og ble døpt i slutten av 1945.

Senere måtte bror Dan utholde redselsfulle forhold i sovjetiske fengsler. Etter at han var blitt løslatt, ble han utnevnt til eldste og tjener nå som presiderende tilsynsmann i en av menighetene i Transkarpatia. Han tenker tilbake på den tidligere nevnte brosjyren og sier ironisk: «Jeg drepte ikke en eneste kommunist. Derfor regner jeg ikke med å få komme til himmelen, men jeg ser fram til å få leve evig i et paradis på jorden.»

God jord bærer frukt i konsentrasjonsleirene

Som nevnt innledningsvis kan fruktbar jord gi svært store avlinger. Under Nazi-Tysklands okkupasjon ble det  derfor hentet god svartjord fra Ukraina. Godsvogn etter godsvogn ble fylt med slik fruktbar jord fra den sentrale delen av landet og sendt til Tyskland.

Men også andre godsvogner inneholdt noe som senere viste seg å være god jord, for å si det slik. Omkring to og en halv million unge menn og kvinner ble tatt fra Ukraina og sendt til Tyskland som slavearbeidere. Et betydelig antall av dem havnet senere i konsentrasjonsleirer. Der ble de kjent med tyske Jehovas vitner, som var innesperret på grunn av sin kristne nøytralitet. Selv ikke i konsentrasjonsleirene sluttet vitnene å forkynne det gode budskap for andre. De avla et vitnesbyrd i både ord og handling. Én fange sier: «Jehovas vitner var annerledes enn de andre konsentrasjonsleirfangene. De hadde en vennlig, optimistisk innstilling. Ved sin oppførsel viste de at de hadde noe svært viktig å fortelle de andre fangene.» I løpet av disse årene var det mange ukrainere som ble kjent med sannheten gjennom tyske Jehovas vitner som de traff i konsentrasjonsleirene.

Anastasija Kazak ble kjent med sannheten i Stutthof konsentrasjonsleir i Tyskland. Mot slutten av krigen ble flere hundre fanger, deriblant Anastasija og 14 andre Jehovas vitner, sendt med en pram til Danmark, der danske  brødre oppsporet dem og sørget for å dekke deres fysiske og åndelige behov. Samme år ble den 19-årige Anastasija døpt på områdestevnet i København, og deretter vendte hun tilbake til Øst-Ukraina, der hun nidkjært arbeidet med å så sannhetens såkorn. På grunn av sin forkynnelse ble søster Kazak senere satt bak lås og slå på nytt, denne gangen for elleve år.

Hun har følgende råd til unge mennesker: «Uansett hva du opplever i livet — enten det er prøvelser, motstand eller andre vanskeligheter — må du aldri gi opp. Fortsett å be til Jehova om hjelp. Som jeg har lært av egen erfaring, forlater han aldri dem som tjener ham.» — Sal. 94: 14.

 Prøvelser under krigen

Krig er noe brutalt og grusomt som fører til vanskeligheter, lidelser og død for både soldater og sivile. Jehovas vitner blir ikke spart for de grusomme følgene av krig. Men selv om de er i verden, er de ingen del av den. (Joh. 17: 15, 16) De etterligner sin Leder, Jesus Kristus, og holder seg strengt nøytrale i politiske spørsmål. Dette standpunktet har gjort at Jehovas vitner i Ukraina, som andre steder, har skilt seg ut som sanne kristne. Verden ærer sine krigshelter, både levende og døde, men Jehova ærer dem som modig viser at de er lojale mot ham. — 1. Sam. 2: 30.

I slutten av 1944 gjenerobret sovjetiske tropper det vestlige Ukraina og innførte allmenn verneplikt. Samtidig kjempet grupper av ukrainske partisaner mot både tyske og sovjetiske tropper. Innbyggerne i det vestlige Ukraina ble presset til å slutte seg til partisanenes rekker. Alt dette gjorde det vanskeligere for Jehovas tjenere å bevare sin nøytralitet. Mange brødre ble henrettet fordi de nektet å slåss.

Ivan Maksymiuk og hans sønn Mykhajlo lærte sannheten å kjenne gjennom Illia Hovutsjak. Under krigen nektet de å bære våpen, og de ble derfor pågrepet av partisanene. Disse partisanene hadde tidligere også pågrepet en sovjetisk soldat. Partisanene gav Ivan Maksymiuk ordre om å drepe den sovjetiske fangen, og de sa at han ville bli løslatt hvis han gjorde det. Da bror Maksymiuk nektet, myrdet de ham på en sadistisk måte. Hans sønn Mykhajlo ble drept på samme måte, og det ble også Jurij Frejuk og hans 17 år gamle sønn, Mykola.

Noen brødre ble henrettet fordi de nektet å gå inn i den sovjetiske hær. (Jes. 2: 4) Andre igjen ble dømt til ti års fengsel. De som ble fengslet, hadde små sjanser til å overleve,  for i tiden etter krigen i Ukraina sultet til og med de som ikke satt i fengsel. I 1944 ble Mykhajlo Dasevitsj dømt til å sone ti års fengsel på grunn av sin nøytralitet. Før det hadde han vært under etterforskning i seks måneder, noe som hadde gjort ham helt utmattet. Fengselslegen foreskrev et kaloririkt kosthold til ham. Kjøkkenpersonalet i fengselet begynte å ha en teskje olje i grøten — det eneste han fikk å spise. Bror Dasevitsj overlevde og tjente 23 år i landsutvalget, først i det sovjetiske og siden i det ukrainske.

I 1944 nektet sju brødre i en menighet i Bukovina å utføre militærtjeneste, og alle ble dømt til tre—fire års fengsel. Fire av dem sultet i hjel i fengselet. Samme år ble fem brødre fra en nabomenighet dømt til å sone ti år hver i en fangeleir i Sibir. Bare én av dem kom hjem igjen — de andre døde der.

I årboken for 1947 (engelsk) står det om disse hendelsene: «Da nazi-uhyret ble drevet vestover, ble alt som kunne krype og gå i det vestlige Ukraina, mobilisert for  at krigen skulle få et heldig utfall for Sovjetunionen. Igjen holdt våre brødre fast ved den evige pakt og bevarte sin nøytralitet. Mange mistet livet på grunn av sin trofasthet mot Herren, og andre — over 1000 — ble ført østover igjen til de vidstrakte slettene på dette enorme kontinentet.»

Til tross for at så mange ble forflyttet, fortsatte Jehovas vitner å øke i antall. I 1946 var det 5218, fire salvede kristne innbefattet, til stede på minnehøytiden i det vestlige Ukraina.

Midlertidig forandring til det bedre

Etter at den annen verdenskrig var slutt, var brødrene — som hadde utholdt mye motgang og forblitt lojale mot Gud — ivrige etter å forkynne et oppmuntrende håpets budskap for dem som kom tilbake fra slagmarken. Både soldater og krigsfanger var desillusjonerte da de vendte hjem, men de var likevel ivrige etter å finne en mening med livet. Mange tok derfor med glede imot Bibelens sannhet. I slutten av 1945 var det for eksempel 51 personer i landsbyen Bila Tserkva i Transkarpatia som ble døpt i elven Tisza. I slutten av året var det 150 forkynnere i den menigheten.

På det tidspunktet hadde det utviklet seg et gjensidig hat mellom ukrainere og polakker både i det vestlige Ukraina og i det østlige Polen. Det dannet seg en rekke ukrainske og polske gjenger. Noen ganger drepte disse gjengene innbyggerne i hele landsbyer fordi det bodde noen der som tilhørte den andre nasjonaliteten. Noen av brødrene døde også i slike massakrer.

Senere ble det inngått en avtale mellom Sovjetunionen og Polen, og omtrent 800 000 polakker fra det vestlige  Ukraina flyttet tilbake til Polen, og omkring 500 000 ukrainere fra det østlige Polen ble flyttet til Ukraina. Det var mange Jehovas vitner blant immigrantene. Hele menigheter ble forflyttet, og brødrene fikk nye teokratiske oppgaver. De betraktet dette som en mulighet til å forkynne i nye distrikter. Årboken for 1947 (engelsk) sier: «All denne flyttingen har bidratt til at sannheten har spredt seg raskt til slike områder hvor den under normale omstendigheter neppe ville ha nådd ut. Så selv disse ulykkelige forholdene har spilt en rolle i herliggjørelsen av Jehovas navn.»

Da Ukrainas vestgrenser ble stengt, tok brødrene skritt for å organisere Jehovas vitners virksomhet i Ukraina og i resten av Sovjetunionen, hvor Pavlo Ziatek tidligere hadde tjent som landstjener. Senere fikk to andre nidkjære brødre, Stanislav Burak og Petro Tokar, i oppdrag å hjelpe ham. De bodde i all hemmelighet i huset til en kristen søster i Lviv, og de trykte litteratur, slik at folk overalt i Sovjetunionen kunne få åndelig føde. Arbeidet med å innføre litteratur fra Polen som skulle oversettes og trykkes i Lviv, var forbundet med stor fare. Fra tid til annen fikk en rekke brødre og søstre tillatelse til å besøke sine slektninger i Polen, og i  all hemmelighet tok de med seg litteratur på tilbakeveien. I én periode fraktet en lokomotivfører litteratur i en metallboks som var skjult på innsiden av en dampkjele!

I slutten av 1945 ble bror Ziatek arrestert og dømt til ti års fengsel. Bror Burak ble landstjener i stedet for ham.

Forfølgelse på nytt

I juni 1947 ble en bror som hadde med seg litteratur som han skulle levere til brødrene, stoppet på gaten i Lviv og arrestert. Sikkerhetstjenesten sa seg villig til å la vår organisasjon bli registrert hvis han oppgav navn og adresse på de brødrene som han regelmessig leverte litteratur til. Broren var godtroende og oppgav navn og adresse på nesten 30 brødre, også bror Burak, som var landstjener på den tiden. Senere ble alle sammen arrestert. Denne broren angret oppriktig og innså at han med urette hadde stolt på sikkerhetstjenesten.

 De arresterte brødrene ble ført til et fengsel i Kiev, hvor de ble ytterligere forhørt og stilt for retten. Ikke lenge etter døde bror Burak i fengselet. Før han ble arrestert, hadde han fått kontakt med seksjonstjeneren, Mykola Tsyba, fra Volynia-området og gitt ham en oversikt over arbeidet i Ukraina og resten av Sovjetunionen.

Det var første gang den sovjetiske sikkerhetstjenesten hadde arrestert så mange av de ansvarlige brødrene og av dem som arbeidet i de hemmelige trykkeriene, på én gang. Sovjetiske embetsmenn anså vår litteratur for å være antisovjetisk. Jehovas vitner ble falskelig anklaget for virksomhet som undergravde ro og orden i landet, og mange ble dømt til døden. Men dødsstraffene ble omgjort til 25 år i fangeleir.

Brødrene ble dømt til å sone straffen i Sibir. Da de spurte en advokat om hvorfor de ble sendt så langt bort, svarte han spøkefullt: «Kanskje dere må forkynne om deres Gud der.» Hvor sanne skulle ikke disse ordene vise seg å være!

I perioden 1947—1951 var det mange ansvarlige brødre som ble arrestert. Jehovas vitner ble ikke bare anholdt fordi de trykte litteratur, men også fordi de ikke utførte militærtjeneste, stemte ved valg eller lot barna sine melde seg inn i «Pioner-forbundet» eller Komsomol (det kommunistiske ungdomsforbundet). Bare det å være et av Jehovas vitner var grunn nok til å bli fengslet. Det ble ofte benyttet falske vitner i retten. Som regel var det naboer eller kolleger som var blitt truet eller bestukket av sikkerhetstjenesten.

Noen ganger var myndighetene velvillig innstilt, selv om de ikke viste det åpenlyst. Ivan Symtsjuk ble arrestert og måtte sitte i enecelle i seks måneder. I cellen var det  total stillhet; han kunne ikke engang høre støy fra gaten. Deretter forhørte de ham. Men etterforskeren hjalp ham ved å si hvordan han skulle svare: «Ikke si noe om hvor eller fra hvem du fikk skrivemaskinene og litteraturen! Ikke svar på de spørsmålene!» Og da de tok ham med for å forhøre ham, sa etterforskeren: «Ivan, ikke gi opp. Gi ikke opp, Ivan.»

I noen landsbyer fikk ikke Jehovas vitner lov til å henge opp gardiner. Grunnen til det var at naboene og politiet lett skulle kunne se om de leste i litteraturen vår eller holdt møter. Men brødrene fant andre måter å ta til seg åndelig føde på. Av og til var Vakttårn-studielederens «podium» noe spesielt. Mens han ledet studiet og leste avsnittene, satt han gjerne under et bord som var dekket til av en duk som gikk helt ned til gulvet. «Tilhørerne» satt rundt bordet og lyttet oppmerksomt til opplesningen og kom med sine kommentarer. Ingen hadde mistanke om at de som satt rundt bordet, overvar et religiøst møte!

Det blir avlagt vitnesbyrd i rettssalene

Mykhajlo Dan, som er nevnt tidligere, ble arrestert i slutten av 1948. Han var da gift og hadde en ett år gammel sønn, og hans kone ventet deres andre barn. Under rettssaken nedla aktor påstand om 25 års fengsel. Det siste bror Dan sa til dommerne, var ordene i Jeremia 26: 14, 15: «Se, jeg er i deres hånd. Gjør med meg etter det som er godt og rett i deres øyne. Men dere skal vite for visst at hvis dere slår meg i hjel, er det uskyldig blod dere fører over dere selv og over denne byen og over hennes innbyggere, for i sannhet, Jehova har virkelig sendt meg til dere for å tale alle disse ord for deres ører.» Denne advarselen gjorde inntrykk på dommerne. De rådførte seg med hverandre og traff sin  beslutning: ti år i fengsel og fem år i indre eksil i avsidesliggende strøk i Russland.

Bror Dan ble dømt for landsforræderi. Da han fikk vite det, sa han til dommerne: «Jeg ble født i Ukraina under tsjekkisk herredømme og vokste senere opp under ungarsk herredømme; nå har Sovjetunionen kommet inn i landet vårt, og jeg er av rumensk avstamning. Hvilket land har jeg forrådt?» Han fikk naturligvis ikke noe svar på dette spørsmålet. Etter rettssaken fikk bror Dan den gledelige nyhet  at han hadde fått en datter. Det var noe som hjalp ham til å utholde den ydmykende behandlingen som han fikk i fengsler og fangeleirer i det østlige Russland. I slutten av 1940-årene døde mange av brødrene fra Ukraina, Moldova og Hviterussland av sult i sovjetiske fengsler. Bror Dan tok av 25 kilo.

Forfølgelse av søstre i Ukraina

Det var ikke bare brødre som ble forfulgt og dømt til lange straffer av sovjetregimet; søstre fikk den samme brutale behandlingen. Ta for eksempel Marija Tomilko, som lærte sannheten å kjenne i Ravensbrück konsentrasjonsleir under den annen verdenskrig. Hun vendte senere tilbake til Ukraina og forkynte i byen Dnepropetrovsk. På grunn av sin forkynnervirksomhet ble hun i 1948 dømt til å sone 25 år i en fangeleir.

En annen søster, som ble dømt til å sone 20 år i en fangeleir, forteller: «I den perioden forhørene varte, satt jeg i en celle sammen med mange kriminelle. Men jeg var ikke redd disse kvinnene og forkynte for dem. Til min overraskelse lyttet de oppmerksomt til det jeg sa. Cellen var full av folk. Vi sov alle på gulvet, side om side. Mens vi sov, kunne vi bare snu oss hvis vi gjorde det samtidig og på et bestemt signal.»

I 1949 gav en baptistleder i byen Zaporozje den lokale sikkerhetstjenesten opplysninger om fem av våre søstre, som så ble arrestert. De ble anklaget for antisovjetisk agitasjon og ble dømt til å sone 25 år i fangeleirer. Alle deres eiendeler ble konfiskert. I sju år avtjente de sin straff langt inne i det nordlige Russland, inntil det ble gitt amnesti. Lydia Kurdas, en av disse søstrene, forteller: «Vi fikk bare lov til å skrive hjem to ganger i året, og de brevene vi skrev, ble  grundig sensurert. I hele denne tiden hadde vi ikke noe litteratur.» Men de bevarte sin trofasthet mot Jehova og fortsatte å forkynne det gode budskap om Riket.

Hjelp fra brødrene i Moldavia

Selv i slike vanskelige tider viste vitnene hverandre kjærlighet. I 1947 ble nabolandet Moldavia (nå Moldova) rammet av en alvorlig hungersnød. Til tross for at brødrene i Ukraina selv var svært fattige, reagerte de straks på det behov som deres medtroende i Moldavia hadde, og sendte dem mel. Vitner i den vestlige delen av Ukraina lot mange vitner fra Moldavia få bo hos dem.

En bror som bodde i Moldavia på den tiden, forteller: «Fordi jeg var foreldreløs, skulle jeg få 200 gram brød pr. dag av myndighetene. Men fordi jeg ikke var med i det kommunistiske ungdomsforbund, fikk jeg ikke noe. Vi ble svært glade da brødrene fra det vestlige Ukraina sendte oss mel, slik at hver forkynner kunne få fire kilo.»

Forsøk på å bli registrert i SSSR

I 1949 søkte tre eldste fra Volynia-distriktet (Mykola Pjatokha, Ilja Babijtsjuk og Mykhajlo Tsjumak) om juridisk anerkjennelse av vårt arbeid. Kort tid deretter ble bror Tsjumak arrestert. En av de to andre brødrene, Mykola Pjatokha, forteller at de ikke fikk noe svar på den første søknaden. Derfor ble en ny søknad sendt til Moskva. Dokumentene ble overført til Kiev. Brødrene fikk der audiens hos noen myndighetspersoner som sa til dem at Jehovas vitner bare kunne bli registrert hvis de ville samarbeide med dem. Brødrene gikk naturligvis ikke med på å inngå kompromiss og gi avkall på sin nøytralitet. Snart ble disse to brødrene også arrestert, og hver av dem ble dømt til å sone 25 år i fangeleirer.

 I et spesielt memorandum som ble sendt fra Moskva til myndighetene i Volynia, ble det sagt at den religiøse «sekten» Jehovas vitner er «en utpreget antisovjetisk bevegelse og vil ikke kunne bli registrert». Ansvarshavende ved kontoret for religiøse anliggender på stedet fikk beskjed om å spionere på Jehovas vitner og rapportere til den statlige sikkerhetstjenesten.

Religiøse ledere samarbeider med myndighetene

I 1949 klaget en baptistleder i Transkarpatia til myndighetene over at vitnene omvendte hans folk. Resultatet ble at Mykhajlo Tilniak, en eldste i menigheten på stedet, ble arrestert og dømt til ti års fengsel. Hans kone satt igjen hjemme med to små barn.

En slik opptreden fra religiøse lederes side hjalp oppriktige mennesker til å forstå og verdsette Jehovas vitners arbeid. I 1950 var det en ung jente som tilhørte baptistene, Vasylyna Biben fra Transkarpatia, som fikk vite at presten i hennes kirke hadde gitt myndighetene opplysninger om det arbeid to vitner utførte på det stedet hvor hun bodde. Vitnene ble arrestert og dømt til seks års fengsel. Etter at de var blitt løslatt, vendte de hjem igjen, men de viste ingen uvilje overfor presten. Vasylyna forstod at disse vitnene virkelig elsket sin neste. Det hun så, gjorde inntrykk på henne. Hun studerte Bibelen sammen med vitnene og ble døpt. Hun sier: «Jeg er takknemlig mot Jehova for at jeg fant den veien som fører til evig liv.»

Forvist til Russland

De bibelske sannheter som Jehovas vitner forkynte, var ikke forenelige med det kommunistiske styres ateistiske ideologi. Vitnene, som var godt organisert, trykte  og distribuerte i hemmelighet litteratur som framholdt opplysninger om Guds rike. Dessuten forkynte de Bibelens lære blant naboer og slektninger. Fra 1947 til 1950 arresterte myndighetene over 1000 vitner. Likevel fortsatte antallet av brødre å øke. I 1951 begynte myndighetene i hemmelighet å utarbeide en plan som de mente ville ta knekken på Guds folk. De planla å sende de vitnene som var igjen, 500 mil østover, langt inn i det russiske Sibir.

Den 8. april 1951 ble over 6100 vitner forvist fra den vestlige delen av Ukraina til Sibir. Tidlig om morgenen kom det lastebiler med soldater som stoppet opp ved hjemmet til hver enkelt av vitnene. Familiene fikk bare to timer på seg til å pakke sammen det de trengte til reisen. Det eneste de kunne ta med seg, var verdisaker og personlige effekter. Alle som var hjemme, ble sendt i indre eksil — menn, kvinner og barn. Det ble ikke gjort noen unntak på grunn av høy alder eller svak fysisk helse. I all hast, på en eneste dag, ble de drevet inn i godsvogner og sendt av gårde.

De som ikke var hjemme da dette skjedde, ble latt igjen, og myndighetene forsøkte ikke å finne dem. Noen av dem henvendte seg til myndighetene for å bli forent med sine forviste familier. Myndighetene svarte ikke på slike henvendelser, og de opplyste dem heller ikke om hvor deres slektninger var blitt sendt.

 Det var ikke bare de som bodde i Ukraina, som ble forvist, men også vitner i Moldova, den vestlige delen av Hviterussland, Litauen, Latvia og Estland. Alt i alt ble omkring 9500 vitner forvist fra disse seks republikkene. De ble sendt under militæreskorte i godsvogner, som folk kalte kuvogner fordi de vanligvis ble brukt til krøttertransport.

Ingen av vitnene visste hvor de ble sendt. Under den lange reisen bad og sang de og hjalp hverandre. Noen av dem hengte tøystykker ut av godsvognene for å vise hvem de var. På disse tøystykkene hadde de skrevet: «Vi er Jehovas vitner fra Volynia-området», eller: «Vi er Jehovas vitner fra Lviv-området.» Når toget stoppet på stasjonene, kunne de se lignende tog fra andre deler av det vestlige Ukraina med lignende «telegrammer». Dette hjalp brødrene til å forstå at vitner fra andre områder også var blitt forvist. Disse «telegrammene» stålsatte brødrene under deres to til tre uker lange togreise til Sibir.

Meningen var at dette skulle være en permanent forvisning. Planen var at Jehovas vitner aldri skulle få lov til å  forlate Sibir. Selv om de ikke satt i fengsel, skulle de melde seg regelmessig på de lokale registreringskontorene. Den som ikke gjorde det, ble dømt til flere års fengselsstraff.

Da de kom fram, ble de ganske enkelt satt av i skogen og forsynt med økser som de skulle bruke til å felle trær med. De måtte selv sørge for at de fikk seg tak over hodet og de nødvendige eksistensmidler. For å overleve måtte mange av vitnene de første vintrene grave seg ned i bakken og lage seg primitive tilfluktssteder med torvtak.

Grygorij Melnyk, som nå tjener som eldste på Krim, forteller: «Etter at min søster var blitt arrestert i 1947, ble jeg ofte tatt i forhør av myndighetene. De slo meg med trestokker. Flere ganger måtte jeg stå oppetter en vegg i 16 timer. Alt dette ble gjort for å tvinge meg til å vitne falskt mot min eldre søster, som var et vitne. Jeg var 16 år gammel. Fordi jeg nektet å vitne mot henne, likte ikke myndighetene meg, og de ønsket å kvitte seg med meg.

 I 1951 ble vi derfor forvist til Sibir, og det til tross for at mine to yngre brødre, min yngre søster og jeg var foreldreløse. Foreldrene våre var allerede døde, og min eldre bror og min eldre søster sonet fengselsstraffer på ti år på grunn av sannheten. Tjue år gammel hadde jeg ansvaret for å sørge for mine to yngre brødre og min yngre søster.

Jeg tenker ofte tilbake på de to første årene i Sibir, da vi levde på poteter og te. Når vi skulle drikke teen vår, helte vi den i suppetallerkener. Kopper var luksus på den tiden. Men åndelig sett følte jeg meg i god form. Det tok ikke mange dagene etter at vi var kommet fram, før jeg ledet offentlige møter. Senere begynte vi også med den teokratiske tjenesteskolen. Det var ikke lett for meg å oppfylle disse forpliktelsene på grunn av det utmattende fysiske arbeidet jeg måtte ha for å kunne sørge for de yngre brødrene og den yngre søsteren min.» Til tross for slike vanskeligheter bevarte familien Melnyk sin trofasthet mot Jehova og hans organisasjon.

De sibirske myndighetene, som ønsket å forhindre kommunikasjon mellom vitnene, som snart skulle komme, og lokalbefolkningen, satte ut et rykte om at det var kannibaler på vei til Sibir. En gruppe med vitner som var kommet til et sted, måtte vente noen dager på å få tildelt husrom i landsbyene. Derfor satte de seg ute i det fri, ved bredden av den islagte elven Tsjulym. Selv om det var i april måned, var det fortsatt mye snø på bakken. Brødre gjorde opp ild, varmet seg og sang sanger, bad og fortalte om hva de hadde opplevd på reisen. Til deres overraskelse var det ingen av innbyggerne på stedet som kom bort til dem. I stedet lukket de alle dører og vinduer, og de  inviterte ikke vitnene inn. Den tredje dagen kom de modigste av dem, utstyrt med økser, bort til dem og begynte å snakke med dem. Til å begynne med hadde de virkelig trodd at det var kannibaler som var kommet! Men de fant snart ut at det ikke var sant.

I 1951 planla myndighetene også å forvise de vitnene som bodde i Transkarpatia. De førte til og med inn tomme godsvogner i området. Av en eller annen ukjent grunn ble det imidlertid ikke noe av denne forvisningen. Transkarpatia kom til å bli et av de viktigste områdene når det gjaldt trykking av litteratur til hele Sovjetunionen så lenge forbudet varte.

Enheten fortsetter

Fordi de fleste av brødrene ble forvist til Sibir, mistet mange av dem som ble igjen, kontakten med organisasjonen. Marija Gretsjyna i Tsjernovtsy, for eksempel, hadde i over seks år ingen kontakt med organisasjonen eller med sine trosfeller. Likevel fortsatte hun å stole på Jehova og å være trofast. Fra 1951 til midten av 1960-årene, mens de fleste av brødrene var i fengsel eller var forvist, ble søstre nødt til å ta ledelsen i mange menigheter.

Mykhajlo Dasevitsj, et av øyenvitnene til disse hendelsene, forteller: «Forvisningen til Sibir berørte ikke meg direkte, for da listene over dem som skulle forvises, ble utarbeidet, var jeg fremdeles i Russland, hvor jeg sonet en fengselsstraff. Kort tid etter at jeg kom tilbake til Ukraina, ble de fleste Jehovas vitner i mine hjemtrakter sendt til Sibir. Jeg måtte derfor lete etter enkeltpersoner blant vitnene som hadde mistet kontakten med organisasjonen, og organisere dem i bokstudiegrupper og menigheter. Det betydde at jeg begynte å påta meg de forpliktelser som en  kretstilsynsmann hadde, selv om det ikke var noen som kunne gi meg i oppdrag å utføre et slikt arbeid. Hver måned besøkte jeg alle menighetene, samlet inn rapporter og distribuerte den litteraturen vi fremdeles hadde, fra den ene menigheten til den andre. Det fantes ingen brødre på stedet, så ofte utførte våre søstre det arbeid en menighetstjener utfører, og noen steder påtok de seg det ansvar som kretstjenerne hadde. Av sikkerhetsgrunner holdt vi alle møtene med menighetstjenerne i vår krets på kirkegårder om natten. Vi visste at folk flest fryktet de døde, så vi var sikker på at det ikke ville komme noen og forstyrre oss. Vanligvis hvisket vi når vi var samlet slik. En gang hvisket vi for høyt, og to menn som gikk forbi kirkegården, løp av gårde så fort de bare kunne. De må ha trodd at de døde snakket!»

Etter forvisningen i 1951 fortsatte Mykola Tsyba, landstjeneren på den tiden, sitt hemmelige arbeid med å trykke bibelsk litteratur i en bunker. I 1952 fant sikkerhetstjenesten ut hvor han var, og arresterte ham, og han tilbrakte mange år i fengsel. Bror Tsyba var trofast helt til sin død i 1978. Foruten bror Tsyba ble en rekke andre brødre som hjalp ham, også arrestert.

I denne tiden hadde ikke brødrene noe kontakt med utlandet. Som følge av det fikk de ikke den nyeste litteraturen til planlagt tid. En gang fikk noen brødre tak i en forsyning av bladene Vakttårnet på rumensk for årene 1945 til 1949. Brødre oversatte dem til ukrainsk og russisk.

De av vitnene i Ukraina som ikke var blitt forvist eller fengslet, viste stor omsorg for sine trosfeller. De la ned mye arbeid i å utarbeide en liste over dem som var  i fengsler og fangeleirer, i den hensikt å sende dem varme klær, mat og litteratur. Jehovas vitner i Transkarpatia, for eksempel, holdt kontakt med brødre i 54 fangeleirer over hele Sovjetunionen. Mange menigheter laget en ekstra bidragsbøsse som var satt av til «Gode håp-gaver». De pengene som ble lagt på denne bøssen, ble brukt til å hjelpe dem som var innesperret. Da det kom brev som inneholdt felttjenesterapporter, og hvor brødrene i fengslene og leirene gav uttrykk for sin takknemlighet, var det til stor oppmuntring for de trofaste og selvoppofrende brødrene som var i frihet.

Forholdene blir lettere

Etter at Sovjetunionens leder Josef Stalin var død, ble holdningen overfor Jehovas vitner mer positiv. Fra 1953 kunngjorde Sovjetunionen amnesti, noe som førte til at enkelte brødre ble løslatt. Senere ble statskommisjonen dannet, og den overprøvde de dommene som brødrene hadde fått. Det førte til at mange ble satt fri, mens andre fikk redusert sin straff.

I løpet av de neste årene ble flesteparten av de vitnene som var innesperret, løslatt. Men amnestiet gjaldt ikke dem som var blitt forvist i 1951. I noen fengsler og fangeleirer var tallet på dem som var blitt Jehovas vitner, større enn tallet på de vitnene som opprinnelig ble sendt dit. En slik  vekst oppmuntret brødrene og overbeviste dem om at Jehova virkelig hadde velsignet dem for deres faste standpunkt i denne tiden.

Etter at de var blitt satt fri, kunne mange av brødrene reise hjem igjen. Man gjorde seg store anstrengelser for å finne de vitnene som hadde mistet kontakten med organisasjonen. Volodymyr Volobujev, som bodde i Donetsk-området, forteller: «Fram til jeg igjen ble arrestert i 1958, klarte jeg å finne og hjelpe omkring 160 vitner som var blitt skilt fra organisasjonen.»

Det at det ble kunngjort amnesti, betydde ikke at brødrene fikk større frihet til å forkynne. Mange brødre og søstre ble løslatt, men snart ble de på nytt idømt lange straffer. Marija Tomilko i Dnepropetrovsk, for eksempel, sonet bare åtte av de 25 årene hun var blitt idømt, som følge av det amnestiet som var blitt kunngjort i mars 1955. Men tre år senere ble hun igjen dømt og fikk da ti års fengsel og fem år i indre eksil. Hvorfor? I domsavgjørelsen står det: «Hun var i besittelse av og leste litteratur og håndskrevne manuskripter med jehovistisk innhold,» og «hun tok aktivt del i å spre jehovistiske trosoppfatninger blant sine naboer». Sju år senere ble hun løslatt fordi hun var fysisk invalidisert. Søster Tomilko utholdt alle slags prøvelser og har bevart sin trofasthet fram til denne dag.

 Kjærligheten faller aldri bort

Myndighetene gjorde seg spesielle anstrengelser for å splitte familier som var Jehovas vitner. Sikkerhetstjenesten gikk ofte inn for å konfrontere vitnene med valget: Gud eller familien. Men de fleste blant Jehovas folk var lojale mot Jehova trass i de hardeste prøvelser.

Mannen til Hanna Bokotsj fra Transkarpatia, Nutsu, ble arrestert fordi han var en ivrig forkynner. Hanna forteller: «Mens mannen min satt i fengsel, ble han krenket på mange ondskapsfulle måter. Han satt i enecelle i seks måneder, uten seng og med bare en stol. Han ble mishandlet og ble nektet mat. I løpet av noen måneder ble han svært tynn. Han veide bare 36 kilo, halvparten av det han normalt veide.»

Hans trofaste hustru satt igjen alene med den lille datteren deres. Myndighetene prøvde å presse bror Bokotsj til å gå på akkord med sin tro og samarbeide med dem. De bad ham om å velge mellom familien og døden. Men bror Bokotsj sviktet ikke sin tro — han fortsatte å være trofast mot Jehova og Hans organisasjon. Bror Bokotsj satt i fengsel i elleve år, og etter at han var blitt løslatt, fortsatte han sin kristne virksomhet som eldste og senere som kretstilsynsmann, helt til han døde i  1988. Han fant ofte styrke i ordene i Salme 91: 2: «Jeg vil si til Jehova: ’Du er min tilflukt og min borg, min Gud, som jeg vil sette min lit til.’»

Tenk over et annet eksempel på stor utholdenhet. Jurij Popsja var reisende tilsynsmann i Transkarpatia. Ti dager etter at han hadde giftet seg, ble han arrestert. Istedenfor å dra på bryllupsreise satt han ti år i fengsel i Mordovia i Russland. Marija, hans lojale hustru, besøkte ham 14 ganger, og hver gang reiste hun cirka 150 mil hver vei. For tiden tjener bror Popsja som eldste i en av menighetene i Transkarpatia, og hans kjære Marija støtter ham trofast.

Enda et eksempel på utholdenhet under prøvelser er ekteparet Oleksij og Lydia Kurdas, som bodde i byen Zaporozje. I mars 1958 ble de arrestert, 17 dager etter at datteren deres, Galyna, var blitt født. Fjorten andre i det området ble også arrestert. Bror Kurdas ble dømt til 25 år i fangeleir, og hans kone ble dømt til 10 år. De ble atskilt — Oleksij ble sendt til leirer i Mordovia, og Lydia og den lille datteren deres ble sendt til Sibir.

Søster Kurdas beskriver den tre uker lange reisen fra Ukraina til Sibir: «Det var grusomt. Det var datteren min og jeg, Nadija Vysjniak og hennes nyfødte barn, som var blitt født bare noen dager tidligere i fengselet mens avhørene pågikk, og to andre søstre. Vi seks ble plassert i en kupé i en godsvogn. Kupeen var beregnet på å transportere  bare to fanger. Vi la barna i den nederste køya og satt sammenkrøkt under hele reisen i den øverste køya. Vi levde på brød, spekesild og vann. Vi fikk mat bare til fire voksne fanger; vi fikk ingenting til barna våre.

Da vi kom til bestemmelsesstedet, ble jeg og datteren min plassert på fengselssykehuset. Jeg traff flere søstre der og fortalte dem at etterforskeren hadde truet med å ta datteren min fra meg og sende henne på barnehjem. På en eller annen måte klarte søstrene å informere de lokale brødrene i Sibir om min fortvilte situasjon. Senere kom Tamara Buriak (nå Ravliuk), som var 18 år, til sykehuset for å hente datteren min, Galyna. Det var første gang jeg traff Tamara. Selv om hun var min åndelige søster, var det grusomt å gi bort den lille jenta mi som jeg var så glad i, til et menneske jeg aldri hadde truffet før. Men søstrene i leiren fortalte om familien Buriaks lojalitet, og det var til stor trøst for meg. Lille Galyna var fem måneder og 18 dager da jeg overlot henne til Tamara. Det skulle gå sju år før jeg ble gjenforent med datteren min.

I 1959 kunngjorde Sovjetunionen et nytt amnesti. Det gjaldt kvinner som hadde barn under sju år. Men fengselsmyndighetene sa at jeg måtte avsverge min tro først. Fordi jeg ikke gikk med på det, måtte jeg bli i fangeleiren.»

Bror Kurdas ble løslatt i 1968, da han var 43 år. Han hadde vært i fangenskap i sammenlagt 15 år på grunn av  sannheten, deriblant 8 år under spesielt streng bevoktning. Til slutt kom han tilbake til Ukraina, til sin kone og datter. Familien ble endelig gjenforent. Da Galyna så faren sin igjen, satte hun seg på fanget hans og sa: «Pappa! I så mange år har jeg ikke kunnet sitte på fanget ditt, så nå skal jeg ta igjen den tiden vi har mistet.»

Familien Kurdas flyttet så fra det ene stedet til det andre, for myndighetene utviste dem hele tiden fra de stedene hvor de bodde. Først bodde de i Øst-Ukraina, så i Vest-Georgia og så i Ciskaukasia. Til slutt flyttet de til Kharkov, der de fremdeles bor og trives. Galyna er nå gift. Alle tjener fortsatt sin Gud, Jehova, trofast.

 Et enestående eksempel med hensyn til tro

For noen har de store trosprøvene vart i måneder, år og til og med tiår. Tenk over et eksempel. Jurij Kopos ble født i nærheten av den vakre byen Khust i Transkarpatia, og der vokste han opp. Han ble et av Jehovas vitner i 1938, da han var 25 år. I 1940, under den annen verdenskrig, ble han dømt til åtte måneders fengsel fordi han nektet å gå inn i en ungarsk hær som støttet naziregimet. Lovene i Transkarpatia på den tiden tillot ikke henrettelser av samvittighetsfanger. Brødrene ble derfor sendt til fronten, der naziloven tillot slike henrettelser. I 1942 ble bror Kopos og andre fanger, deriblant 21 andre Jehovas vitner, sendt under militær bevoktning til fronten i nærheten av Stalingrad (nå Volgograd) i Russland. De ble sendt dit for at de skulle bli henrettet. Men kort tid etter at de hadde kommet fram, begynte den sovjetiske hæren å gå til angrep og ta de tyske troppene og brødrene til fange. Vitnene ble sendt til en sovjetisk fangeleir, og der ble de til de ble løslatt i 1946.

Bror Kopos drog hjem og deltok aktivt i forkynnelsesarbeidet i hjemtraktene sine. I 1950 dømte de sovjetiske myndighetene ham til 25 år i fangeleir fordi han forkynte. Han ble løslatt etter seks år, da det ble gitt amnesti.

Etter løslatelsen skulle bror Kopos, som nå var 44 år, gifte seg med Hanna Sjysjko. Hun var også et av Jehovas vitner og var nylig blitt løslatt fra fengsel etter å ha sonet en dom på ti år. De leverte inn en søknad om å få registrert ekteskapet. Kvelden før bryllupet ble de igjen arrestert og dømt til ti år i fangeleir. Men de overlevde alle disse vanskelighetene, og deres kjærlighet utholdt alt, også en tiårig utsettelse av ekteskapet. (1. Kor. 13: 7) Da de ble løslatt i 1967, ble de endelig gift.

 Historien deres slutter ikke der. I 1973 ble bror Kopos, som nå var 60 år gammel, arrestert igjen, og han ble dømt til fem år i fangeleir og fem år i indre eksil. Mens han var i forvisning, bodde han og Hanna, hans kone, i Sibir, 500 mil fra hans hjemby Khust. Man kunne ikke komme til dette området med verken bil eller tog, bare med fly. I 1983 drog bror Kopos og Hanna hjem igjen til Khust. Hanna døde i 1989, og bror Kopos fortsatte å tjene Jehova trofast helt til han døde i 1997. Bror Kopos sonet til sammen 27 år i forskjellige fengselsanstalter og 5 år i indre eksil — totalt 32 år.

Denne beskjedne og ydmyke mannen satt i sovjetiske fengsler og fangeleirer i nesten en tredjedel  av et århundre. Hans enestående eksempel med hensyn til tro viser at fiender ikke kan knekke Guds lojale tjeneres trofasthet.

Midlertidig splittelse

Menneskehetens fiende, Satan Djevelen, benytter mange metoder i kampen mot dem som utøver den sanne tilbedelse. Han sørger ikke bare for at de blir fysisk mishandlet, men prøver også å fremme tvil og få i stand uenighet blant brødrene. Det ser man tydelig av Jehovas vitners historie i Ukraina.

 På 1950-tallet ble Jehovas vitner nådeløst plaget. Myndighetene prøvde hele tiden å finne ut hvor litteraturen ble trykt. Ansvarlige brødre ble arrestert til stadighet. En følge av dette var at de brødrene som tok ledelsen i å føre tilsyn med arbeidet, gang på gang ble skiftet ut, av og til med bare noen måneders mellomrom.

Sikkerhetstjenesten så at Jehovas vitner ikke kunne bringes til taushet ved forvisning, vold og tortur, så de skiftet taktikk. De prøvde å splitte organisasjonen innenfra ved å så mistillit blant brødrene.

På midten av 1950-tallet sluttet sikkerhetstjenesten å arrestere alle aktive og ansvarlige brødre og begynte å spionere på dem. Disse brødrene ble regelmessig innkalt til sikkerhetstjenestens kontorer. De fikk beskjed om at de skulle få penger og en god jobb hvis de samarbeidet. Hvis de nektet å samarbeide, ville de bli satt i fengsel og ydmyket. Noen få manglet tro på Gud og inngikk kompromiss på grunn av redsel eller griskhet. De holdt seg innenfor organisasjonen og gav sikkerhetstjenesten opplysninger om Jehovas vitners virksomhet. De fulgte også lydig myndighetenes instrukser, noe som fikk uskyldige brødre til å se ut som forrædere i andre trofaste brødres øyne. Alt dette fremmet en ånd av mistillit blant mange av brødrene.

 Pavlo Ziatek led mye på grunn av mistro og grunnløse mistanker. Denne ydmyke og nidkjære broren satt i fangeleirer i mange år, og han viet hele sitt liv til tjenesten for Jehova.

På midten av 1940-tallet tjente bror Ziatek som landstjener. Han ble arrestert og var i fangenskap i ti år i det vestlige Ukraina. I 1956 ble han løslatt, og i 1957 gjenopptok han arbeidet som landstjener. Landsutvalget bestod av åtte brødre i tillegg til bror Ziatek, fire i Sibir og fire i Ukraina. Disse brødrene førte tilsyn med forkynnelsesarbeidet i hele Sovjetunionen.

På grunn av de enorme avstandene og den stadige forfølgelsen var det ikke mulig for disse brødrene å opprettholde god kommunikasjon eller å møtes regelmessig. Etter hvert ble det spredt rykter og sladder om bror Ziatek og de andre medlemmene av utvalget. Det ble sagt at bror Ziatek samarbeidet med sikkerhetstjenesten, at han hadde bygd seg et stort hus for de pengene som skulle ha vært brukt til å fremme forkynnelsesarbeidet, og at han var blitt sett i militæruniform. Slike meldinger ble samlet i en utklippsbok og sendt til områdetilsynsmenn og kretstilsynsmenn i Sibir. Ingen av beskyldningene var sanne.

 I mars 1959 sluttet noen av kretstilsynsmennene i Sibir å sende felttjenesterapportene til landsutvalget. De som brøt forbindelsen med utvalget, gjorde det uten å konsultere hovedkontoret. De fulgte heller ikke retningslinjene fra de brødrene som var blitt utnevnt til å føre tilsyn. Dette førte til at det oppstod splittelse blant Jehovas vitner i Sovjetunionen i noen år.

De brødrene som hadde brutt forbindelsen med landsutvalget, overtalte andre kretstilsynsmenn til å innta samme holdning som dem. Som følge av dette ble de månedlige felttjenesterapportene i noen kretser sendt til disse utbryterne, istedenfor til det utnevnte landsutvalget. De fleste av brødrene i menighetene visste ikke at landsutvalget ikke fikk felttjenesterapportene, så aktiviteten i menighetene ble ikke berørt. Bror Ziatek reiste til Sibir en rekke ganger, og etterpå var det flere kretser som begynte å sende felttjenesterapportene til landsutvalget igjen.

De vender tilbake til den teokratiske organisasjonen

Den 1. januar 1961, da bror Ziatek var på vei hjem fra en tjenestereise til Sibir, ble han arrestert på toget. Igjen fikk han en dom på ti år, og denne gangen skulle han til en «spesialleir» i Mordovia i Russland. Hvorfor var denne leiren så spesiell?

Når brødrene sonet sine dommer i forskjellige fangeleirer, fikk de anledning til å forkynne for de andre fangene, og det var mange som ble Jehovas vitner. Myndighetene likte ikke dette. De bestemte seg derfor for å samle de ledende blant Jehovas vitner i én leir, slik at de ikke hadde noen å forkynne for. Mot slutten av 1950-tallet ble over 400 brødre og cirka 100 søstre hentet fra forskjellige  fangeleirer i Sovjetunionen og plassert i to leirer i Mordovia. Blant fangene var det brødre fra landsutvalget og noen av de kretstilsynsmennene og områdetilsynsmennene som hadde brutt med Jehovas kanal for meddelelse. Da disse brødrene så at bror Ziatek også var fange, skjønte de at det var liten grunn til å tro at han hadde samarbeidet med sikkerhetstjenesten.

I mellomtiden var det blitt ordnet slik at Ivan Pasjkovskyj skulle ta over arbeidet som landstjener, siden bror Ziatek var blitt arrestert. I midten av 1961 kom bror Pasjkovskyj sammen med ansvarlige brødre fra Polen og fortalte om splittelsen blant brødrene i Sovjetunionen. Han spurte om Nathan H. Knorr fra hovedkontoret i Brooklyn kunne skrive et brev som viste at bror Ziatek hadde hans støtte. I 1962 fikk bror Pasjkovskyj så en kopi av det brevet til Jehovas vitner i Sovjetunionen som var datert 18. mai 1962. Det lød: «Jeg får fra tid til annen meldinger om at dere brødre i Sovjetunionen fortsetter å bevare deres inderlige ønske om å være trofaste tjenere for Jehova Gud. Men noen av dere har hatt problemer med  hensyn til det å bevare enheten med deres brødre. Jeg tror at dette skyldes dårlige kommunikasjonsmuligheter og at noen som motarbeider Jehova Gud, bevisst har spredt falske historier. Jeg skriver derfor for at dere skal vite at Selskapet anerkjenner bror Pavlo Ziatek og de brødrene som arbeider sammen med ham, som de ansvarlige kristne tilsynsmenn i Sovjetunionen. Vi må ta avstand både fra kompromisser og fra ytterliggående synspunkter. Vi må ha et sunt sinn og være rimelige og fleksible, og vi må holde fast ved Guds prinsipper.»

Dette brevet og det at bror Ziatek ble dømt til ti år i fangeleir, bidrog til å forene Jehovas folk i Sovjetunionen. Mange av de brødrene som hadde brutt ut og nå satt i fengsler og fangeleirer, begynte å vende tilbake til organisasjonen. De forstod at bror Ziatek ikke hadde sviktet organisasjonen, og at hovedkontoret helt og fullt støttet ham. Når disse brødrene som satt inne, skrev til familie og venner, oppmuntret de de eldste i menighetene sine til å kontakte de brødrene som hadde fortsatt å være trofaste, og til å begynne å rapportere sin felttjeneste. I løpet av de neste ti årene fulgte de fleste av de brødrene som hadde brutt ut, denne oppfordringen, men som vi skal se, var det fremdeles vanskelig å bevare enheten.

Å bevare lojaliteten i fangeleirer

Livet i fangeleirene var tøft. Men de fangene som var Jehovas vitner, klarte seg ofte bedre enn andre på grunn av sin åndelighet. De hadde litteratur, og de snakket med modne trosfeller. Alt dette bidrog til godt humør og åndelig vekst. I én fangeleir hadde søstrene gravd ned noe litteratur på en så lur måte at ingen klarte å finne den. En inspektør sa en gang at skulle de klare å utrydde  all «antisovjetisk litteratur», måtte de grave opp området rundt fengselet to meter dypt og sikte jorden! Søstrene i fangeleirene studerte bladene så grundig at selv nå, 50 år etter, kan noen av dem fremdeles sitere avsnitt fra de numrene av Vakttårnet.

Trass i vanskelighetene bevarte brødrene og søstrene sin lojalitet overfor Jehova og gikk ikke på akkord med bibelske prinsipper. Marija Gretsjyna, som satt i fangeleir i fem år på grunn av sin forkynnervirksomhet, forteller: «Da vi fikk det Vakttårnet som inneholdt artikkelen ’Lev i uskyld ved å vise respekt for blodets hellighet’, bestemte vi oss for ikke å spise middag i spisesalen i fangeleiren når det ble servert kjøtt. Det kjøttet som ble brukt i disse fangeleirene, kom fra dyr som vanligvis ikke var blitt skikkelig tappet for blod. Da fengselsdirektøren fant ut hvorfor vitnene ikke spiste visse måltider, bestemte han seg for å tvinge oss til å fravike våre prinsipper. Han befalte at det skulle serveres kjøtt hver dag til frokost, middag og kvelds. I to uker spiste vi ikke noe annet enn brød. Vi stolte helt og fullt på Jehova, for vi visste at han ser alt og vet hvor lenge vi klarer å holde ut. I slutten av den andre uken med dette ’kostholdet’ ombestemte direktøren seg og begynte å gi oss grønnsaker, melk og til og med litt smør. Vi fikk virkelig erfare Jehovas omsorg.»

Hjelp til å holde ut

I motsetning til andre fanger bevarte brødrene et positivt og tillitsfullt syn på tilværelsen. Det hjalp dem til å utholde elendigheten i de sovjetiske fengslene og fangeleirene.

Bror Oleksij Kurdas, som var i fangenskap i mange år, sier: «Det som hjalp meg til å holde ut, var sterk tro på  Jehova og på hans rike, regelmessig bønn og det å delta i teokratisk virksomhet. Noe annet som var til hjelp, var vissheten om at jeg handlet på en måte som gledet Jehova. Jeg holdt meg også beskjeftiget. Kjedsomhet er noe av det mest redselsfulle med alle fengsler og fangeleirer. Det kan ødelegge ens personlighet og føre til at man får psykiske problemer. Jeg gikk derfor inn for å holde meg opptatt med teokratiske ting. Jeg bestilte også alt som fantes av bøker om verdenshistorie, geografi og biologi fra biblioteket. Jeg var på utkikk etter stykker i bøkene som støttet mitt livssyn. På den måten kunne jeg styrke troen.»

I 1962 satt Sergij Ravliuk i enecelle i tre måneder. Han hadde ingen å snakke med, ikke engang fengselsbetjentene. For å bevare forstanden begynte han å gjenoppfriske alle de skriftstedene han kunne. Han husket over tusen skriftsteder og skrev dem ned med blyantstift på papirlapper. Han gjemte blyantstiften i en sprekk i gulvet. Han husket også over 100 titler på Vakttårn-artikler som han hadde studert tidligere. Han regnet ut datoen for minnehøytiden for de neste 20 årene. Alt dette hjalp ham til å holde ut, ikke bare mentalt, men også åndelig. Det holdt hans tro på Jehova sterk og levende.

Fengselsbetjenter «hjelper til»

Trass i motstanden fra sikkerhetstjenesten passerte litteraturen vår alle hindringer og kom til og med fram til de brødrene som satt i fengsel. Fengselsbetjentene var også klar over dette, og av og til ransaket de alle cellene omhyggelig og kikket bokstavelig talt i alle kriker og kroker. I et forsøk på å finne litteratur flyttet betjentene fangene regelmessig fra den ene cellen til den andre. Når fangene ble flyttet, ble de grundig kroppsvisitert, og ble det funnet  litteratur, ble den beslaglagt. Hvordan klarte brødrene å hindre at fengselsbetjentene fant litteraturen?

Brødrene gjemte vanligvis litteraturen i puter, madrasser og sko og under klærne. I enkelte leirer skrev de av numre av Vakttårnet i miniatyrskrift. Når fangene ble flyttet til nye celler, dekket brødrene noen ganger miniatyrbladet med plast og gjemte det under tungen. Slik klarte de å sikre den åndelige føden, som det var lite av, og fortsette å ta til seg åndelig næring.

Vasyl Bunga satt i fengsel for sannhetens skyld i mange år. Han og cellekameraten, Petro Tokar, laget dobbelt bunn i en verktøykasse. Der gjemte de originale eksemplarer av noen av de publikasjonene som var blitt smuglet inn i fengselet. Disse brødrene var snekkere i fengselet og fikk utlevert verktøykassen når de skulle utføre snekkerarbeid. Når de hadde fått utlevert kassen, tok de ut det originale eksemplaret av bladet og lot det bli kopiert. Når arbeidsdagen var over, la de bladet tilbake i verktøykassen. Fengselsbetjenten  sørget for at verktøykassen ble låst med tre låser og oppbevart bak to låste dører, fordi fangene kunne ha brukt sager og hoggjern og annet snekkerverktøy som våpen. Så når betjentene lette etter bibelsk litteratur, var det ikke i deres tanker å sjekke den låste verktøykassen, som ble oppbevart sammen med fengselsbetjentens eiendeler.

Bror Bunga fant et annet gjemmested for originaleksemplarer av litteraturen. Fordi han hadde dårlig syn, hadde han flere par briller. Fangene fikk bare lov til å ha ett par om gangen. De andre brillene måtte oppbevares et bestemt sted, og fangene kunne be om å få dem når de trengte dem. Bror Bunga laget spesialetuier til brillene sine og la de originale miniatyrkopiene av publikasjonene i dem. Når brødrene hadde bruk for bladene fordi de skulle kopieres, bad bror Bunga fengselsbetjenten hente noen andre briller til ham.

Noen ganger virket det som det bare var englene som kunne beskytte litteraturen og hindre at den havnet i hendene på fengselsbetjentene. Bror Bunga husker en gang Tsjeslav Kazlaukas hadde med seg 20 såpestykker inn i fengselet. Halvparten av dem inneholdt våre publikasjoner. Fengselsbetjenten valgte ut ti av såpestykkene og boret hull i dem, men han hadde ikke valgt ut et eneste av dem som det var litteratur i.

Enhetsbestrebelsene fortsetter

Fra 1963 kunne brødrene i landsutvalget sende felttjenesterapporter til Brooklyn regelmessig. Det ble også ordnet slik at brødrene fikk publikasjonene på mikrofilm. På den tiden var det 14 kretser i hele Sovjetunionen, og 4 av dem var i Ukraina. Etter hvert som Guds folk økte i antall, ble det opprettet sju områder i Ukraina. Av  sikkerhetsgrunner fikk hvert område et kvinnenavn. Området øst i Ukraina ble kalt Alla, i Volynia ble det kalt Ustina, i Galicja Ljuba og i Transkarpatia var det områder som ble kalt Katja, Kristina og Masja.

I mellomtiden fortsatte KGB (Komiteen for statens sikkerhet) sine forsøk på å ødelegge enheten blant Jehovas vitner. En sjef for et KGB-kontor skrev til sin overordnede: «Vårt mål er å forsterke splittelsen i sekten, og vi arbeider for å knuse den fiendtlige virksomheten til Jehovistiske ledere, for å bringe dem i vanry hos deres trosfeller og for å skape en stemning av mistillit blant dem. KGB-agenter har truffet tiltak som har bidratt til å dele denne sekten i to grupper som motarbeider hverandre. Én gruppe består av tilhengere av Jehovist-lederen Ziatek, som for tiden soner en fengselsstraff, og den andre gruppen består av tilhengere av den såkalte opposisjonen. Disse omstendighetene har skapt gunstige forhold og premisser for ideologisk uenighet blant vanlige medlemmer og for ytterligere oppløsning av organisasjonsmessige enheter.» Brevet innrømmet så at KGB hadde visse vanskeligheter. Det sa videre: «De mest reaksjonære av de Jehovistiske lederne tar skritt for å motarbeide våre handlinger. De prøver på alle mulige måter å styrke de organisasjonsmessige enhetene.» Ja, brødrene fortsatte å arbeide for å bevare enheten, og Jehova velsignet anstrengelsene deres.

KGB overrakte de brødrene som hadde brutt ut, et falskt brev, angivelig fra bror Knorr, som støttet tanken om å danne en atskilt, selvstendig organisasjon av Jehovas vitner. Brevet viste til det at Abraham og Lot skilte lag, og brukte det som et bevis for at det var tillatt å vende seg bort fra den kanalen organisasjonen benyttet. Dette brevet ble spredt i hele Sovjetunionen.

 Trofaste brødre sendte en kopi av brevet til Brooklyn, og i 1971 fikk de et svar som avslørte at brevet rett og slett var et falsum. I et brev som henvendte seg til de brødrene som fremdeles holdt seg atskilt fra resten av Guds folk, sa bror Knorr: «Den eneste kommunikasjonslinjen som Selskapet benytter, er den som går gjennom de utnevnte tilsynsmenn i landet deres. Ingen i landet deres utenom disse utnevnte tilsynsmenn er bemyndiget til å ta ledelsen blant dere . . . Jehovas sanne tjenere er en forent gruppe. Derfor håper jeg og ber om at dere alle må vende tilbake til enheten i den kristne menighet under de utnevnte tilsynsmenn, og at vi forent må kunne avlegge vitnesbyrdet.»

Dette brevet bidrog i høy grad til å forene brødrene. Likevel var det fortsatt noen som prøvde å opprette kontakt med hovedkontoret på egen hånd, for de stolte ennå ikke på den kanalen for meddelelse som fantes. Disse utbryterne bestemte seg for å foreta en prøve. De sendte en tirubelseddel til Brooklyn og bad brødrene dele den i to og sende begge delene tilbake til Ukraina — én halvpart til utbryterne i posten og den andre halvparten til den kanalen som hovedkontoret ville bruke.

Én halvpart ble følgelig sendt i posten. Den andre halvparten ble sendt med kurér og gitt til medlemmene av landsutvalget. De gav den i sin tur til de ansvarlige  brødrene i Transkarpatia, som drog for å treffe utbryterne. Noen av de brødrene som hadde brutt med den andre gruppen, og som virkelig trodde at medlemmene av landsutvalget stod i ledtog med sikkerhetstjenesten, fortsatte imidlertid å være mistroiske.

Men de fleste av de disse brødrene vendte tilbake til organisasjonen. Satans og KGBs anstrengelser for å utslette organisasjonen Jehovas vitner fra Sovjetunionen ved hjelp av splittelse lyktes ikke. Jehovas folk økte i antall og i styrke, og de arbeidet iherdig for å bevare enheten og for å så sannhetens såkorn i nye distrikter.

Vasilij Kalin sa: «De benyttet mange metoder for å prøve å undertrykke vårt ønske om å leve et kristent liv.  Men vi fortsatte å forkynne for ikke-troende som også var blitt forvist. De var blitt forvist av forskjellige grunner og for forskjellige lovbrudd. Mange viste interesse for budskapet vårt. Med tiden ble flere av dem Jehovas vitner. De ble det selv om de visste hvordan vi ble forfulgt både av statens sikkerhetstjeneste og av lokaladministrasjonen.»

Livet som kristen under forbudet

La oss nå kort se på hvordan den kristne virksomheten var de første tiårene under forbudet. Fra 1939 var Jehovas vitners arbeid forbudt i hele Ukraina. Selv om brødrene måtte være svært forsiktige når de forkynte for andre, hadde forkynnervirksomheten og virksomheten i menighetene framgang. De som var interessert, fikk aldri vite helt fra begynnelsen at det var Jehovas vitner som besøkte dem. Ofte ble hjemmebibelstudiene ledet bare ved hjelp av Bibelen. Det var mange som lærte sannheten å kjenne på denne måten.

Menighetsmøtene ble holdt under lignende forhold. Mange steder kom brødrene sammen flere ganger i uken sent om kvelden eller langt på natt. De hengte opp tunge gardiner foran vinduene for ikke å bli oppdaget og studerte i lyset fra parafinlamper. Som regel fikk hver menighet bare ett eksemplar av Vakttårnet, og det var skrevet for hånd. Senere begynte brødrene å få blad som var trykt på stensileringsmaskiner. Brødrene kom vanligvis sammen to ganger i uken i private leiligheter for å studere Vakttårnet. KGB var fast bestemt på å oppspore Jehovas vitners møtesteder, slik at de kunne straffe de ansvarlige brødrene.

Brødrene benyttet også brylluper og begravelser som anledninger til å komme sammen og oppmuntre hverandre  med godt forberedte taler. I brylluper pleide mange unge brødre og søstre å lese dikt med bibelske temaer og spille bibelske skuespill utstyrt med drakter. Alt dette var et fint vitnesbyrd for de mange tilstedeværende som ikke var Jehovas vitner.

På 1940- og 1950-tallet ble mange av brødrene arrestert og satt i fengsler og fangeleirer bare fordi de hadde vært til stede på kristne møter. Men på 1960-tallet forandret situasjonen seg. Når sikkerhetstjenesten hadde avslørt et møte, satte de vanligvis opp en liste over alle dem som var til stede, og så fikk huseieren en bot på en halv månedslønn. Noen ganger ble denne handlemåten gjennomført til det urimelige. En gang drog Mykola Kostiuk og hans kone for å besøke sønnen sin. Straks var politiet på pletten og satte opp en liste over «alle dem som var til stede». Senere ble sønnen til bror Kostiuk bedt om å betale en bot på grunn av et «ulovlig Jehovist-møte». Familien Kostiuk sendte inn en klage angående hendelsen, for det var ikke blitt holdt noe møte. Myndighetene annullerte boten.

Feiring av minnehøytiden

Det var ikke lett å leve med vanskeligheter hele tiden. Men brødrene ble ikke motløse, og de fortsatte å komme regelmessig sammen. Det som bød på den største utfordringen, var å feire minnehøytiden. KGB var spesielt på vakt i tiden rundt minnehøytiden, for de visste alltid omtrent på hvilken dato den falt. De håpet at hvis de holdt øye med vitnene, ville de finne de stedene hvor de kom sammen for å feire den. På den måten kunne sikkerhetstjenesten «stifte bekjentskap» med nye Jehovas vitner.

 Brødrene visste om denne taktikken, så de var ytterst forsiktige den dagen de skulle feire minnehøytiden. De holdt den på steder som var vanskelige å finne. De interesserte fikk ikke vite på forhånd hvor og når minnehøytiden skulle holdes. Vitnene gikk vanligvis hjem til de interesserte den dagen minnehøytiden skulle holdes, og tok dem med seg til møtestedet.

Brødrene i Transkarpatia holdt en gang minnehøytiden i kjelleren hjemme hos en søster. Fordi det var oversvømmelse i kjelleren, var det ingen som trodde at folk ville samles der i vann til knærne. Brødrene bygde en plattform som gikk over vannet, og gjorde kjelleren presentabel for minnehøytiden. De som var til stede, måtte sitte sammenkrøkt på denne plattformen fordi det var så lavt under taket, men ingen forstyrret dem mens de glade feiret minnehøytiden.

En annen gang, på 1980-tallet, drog medlemmene av en kristen familie hjemmefra tidlig om morgenen for å overvære minnehøytiden. Mot kvelden kom de sammen med andre brødre i en skog for å feire den. Det øsregnet, og alle brødrene og søstrene måtte samle seg i en ring under paraplyer og holde stearinlys. Etter en avsluttende bønn drog alle av gårde. Da familien kom hjem, stod porten til gårdsplassen åpen. Politiet eller sikkerhetstjenesten hadde tydeligvis lett etter dem. Alle i familien var trette og  våte, men glade fordi de hadde dratt hjemmefra så tidlig og feiret minnehøytiden og unngått en konfrontasjon med myndighetene.

I Kiev var det svært vanskelig for brødrene å finne et trygt sted der de kunne feire minnehøytiden. Ett år bestemte de seg for å feire den på hjul. En bror arbeidet som bussjåfør for et transportselskap, så brødrene leide en buss. Bussen hentet bare Jehovas vitner og drog så ut av byen til en lysning i en skog. Inne i bussen satte brødrene opp et lite bord med symbolene til minnehøytiden. De hadde også tatt med seg mat. Plutselig var politiet der. Men de hadde ingen grunn til å forstyrre brødrene, siden det bare så ut som om de spiste kveldsmat på bussen etter en arbeidsdag.

I andre deler av Ukraina ble det foretatt husundersøkelser i brødrenes hjem den dagen minnehøytiden skulle holdes. Så snart solen gikk ned, kom det biler med tre—fire politimenn hjem til vitnene. Politiet sjekket om brødrene var hjemme, eller om de gjorde seg klar til en religiøs feiring. Vitnene var alltid forberedt på disse husundersøkelsene. De tok på seg gamle arbeidsklær utenpå finklærne og drev med vanlige gjøremål i hjemmet. På den måten gav de inntrykk av at de skulle være hjemme, og at de ikke hadde planer om å delta i noen religiøs feiring. Så snart husundersøkelsen var over, tok de av seg de gamle klærne og var klare til å dra for å overvære minnehøytiden. De lokale myndighetene var fornøyd med å ha gjort jobben sin, og brødrene kunne feire minnehøytiden i fred.

Litteraturen gjemmes

Husk at på slutten av 1940-tallet ble Jehovas vitner dømt til 25 års fengsel for bare å ha litteratur i huset. Etter at Stalin døde, i 1953, ble fengselsstraffen for å være  i besittelse av litteratur redusert til ti år. Senere ble man straffet med bøter for å ha noe av Jehovas vitners litteratur, og litteraturen ble beslaglagt og ødelagt. Så i hele forbudstiden var brødrene nøye med å tenke ut hvordan de kunne oppbevare litteraturen tryggest mulig.

Noen hadde litteratur hjemme hos ikke-troende slektninger og naboer, og andre la den i metallesker og plastposer som de gravde ned i hagen. Vasyl Guzo, en eldste fra Transkarpatia, forteller at han brukte en skog i Karpatene som «teokratisk bibliotek» på 1960-tallet. Han la litteraturen i melkespann som han tok med seg ut i skogen og gravde ned, slik at lokkene var i samme plan som bakken.

En bror som var 16 år i fangenskap på grunn av sin kristne virksomhet, forteller: «Vi gjemte litteratur overalt hvor det var mulig — i bunkere, i bakken, i husvegger, i kasser med dobbelt bunn og i hundehus som hadde dobbelt gulv. Vi gjemte også litteratur i kosteskaft og i hule kjevler (der hadde vi vanligvis felttjenesterapportene). Det var andre gjemmesteder også — brønner, toaletter, dører, tak og vedstabler.»

 Hemmelige trykkerier

Trass i både kommunistiske spioners og myndighetenes årvåkne blikk fortsatte det å bli skaffet til veie åndelig føde til dem som hungret og tørstet etter rettferdighet. Fiender av sannheten mislyktes i å holde litteraturen vår unna Sovjetunionen, og det måtte de innrømme. I slutten av 1959 skrev de sovjetiske jernbanearbeidernes avis, Gudok, til og med at Jehovas vitner brukte ballonger for å få bibelsk litteratur inn i Sovjetunionen!

Litteraturen kom selvfølgelig ikke inn i Ukraina med ballonger. Den ble mangfoldiggjort lokalt i private hjem. Med tiden fant brødrene ut at det var tryggest og mest praktisk å trykke litteratur i bunkere som var godt gjemt. De bygde disse i kjellere og i åser.

På 1960-tallet ble det bygd en slik bunker øst i Ukraina. Den hadde god ventilasjon og strøm. Inngangen til bunkeren var godt skjult. En gang tilbrakte noen politimenn en hel dag rett over den og stakk metallstenger ned i bakken. De fant ingenting.

Ett hemmelig trykkeri var på et tidspunkt strengt overvåket av sikkerhetstjenesten. De hadde mistanke om at det ble trykt litteratur i huset, og de ville ha tak i de involverte. Dermed fikk brødrene et problem. Hvordan skulle de få papir inn i huset, og hvordan skulle de få litteraturen ut derfra? De fant til slutt en løsning. En bror pakket inn bunker med papir i et babyteppe og lot som om det var en baby han bar inn i huset. Da han kom inn, leverte han fra seg papiret og pakket inn de bladene som nettopp var trykt, i teppet. Så bar han denne «babyen» ut av huset. KGB-arbeiderne så broren komme og gå, men fattet ingen mistanke.

 Brødre i Donetsk-området, på Krim og i Moskva og Leningrad (nå St. Petersburg) fikk litteratur som var trykt i denne bunkeren. Noen unge brødre bygde en lignende bunker i byen Novovolynsk i Volynia-området. Disse brødrene var så bestemt på at det skulle holdes hemmelig hvor denne bunkeren lå, at det var først etter at arbeidet vårt hadde vært juridisk anerkjent i Ukraina i ni år, at de lot andre brødre se den!

Et lignende trykkeri var i funksjon langt inne i Karpatene også. Brødrene hadde ledet vann fra en liten bekk i rør inn i bunkeren, og vannet gav kraft til en liten generator, som skaffet strøm til lys, men trykkpressen ble drevet for hånd. Det ble trykt mye litteratur i denne bunkeren. Da KGB la merke til at det dukket opp mer litteratur i området, begynte de å lete etter trykkeriet. Politiet gravde i stort omfang for å finne bunkeren. De forkledde seg til og med som geologer og vandret omkring i fjellene.

Da brødrene fikk mistanke om at det var like før myndighetene fant bunkeren, tilbød Ivan Dziabko seg å føre tilsyn med trykkeriet, for han var ugift, og skulle han bli arrestert, var det ingen barn som ville bli fratatt sin far. På slutten av sommeren 1963 ble bunkeren oppdaget. Bror Dziabko ble straks skutt ned og drept i nærheten av bunkeren. Myndighetene der var meget fornøyde og arrangerte gratis turer for voksne og barn til «det stedet hvor Jehovas vitner kommuniserte med Amerika via radiosender». Dette var jo løgn, men denne sørgelige hendelsen utgjorde et vitnesbyrd for folket i området. Mange ble mer interessert i vårt budskap. For tiden er det over 20 menigheter i den delen av Karpatene.

 Verdien av at foreldrene lærer opp barna

Jehovas vitner kunne få sin litteratur beslaglagt, bli bøtelagt, satt i fengsel eller fangeleir og bli torturert og henrettet. Men noen av dem opplevde også noe så hjerteskjærende som å bli fratatt barna sine. Lydia Perepiolkina, som bodde i Øst-Ukraina, hadde fire barn. I 1964 forlangte mannen hennes, som arbeidet i innenriksministeriet, skilsmisse, fordi Lydia var et av Jehovas vitner. Retten fratok søster Perepiolkina foreldreansvaret. Tvillingene på sju år, en gutt og en jente, skulle bo hos mannen hennes. Han tok dem med seg og flyttet hundre mil av gårde til et sted i Vest-Ukraina. Retten avgjorde at de to andre barna skulle sendes på barnehjem. Da Lydia fikk lov til å uttale seg, sa hun til retten: «Jeg tror at Jehova har makt til å gi meg mine barn tilbake.»

Etter rettssaken fikk Lydia erfare Jehovas ledelse og omsorg. Av en eller annen ukjent grunn sendte ikke myndighetene de to barna på barnehjem, men lot dem få bo hos moren. I sju år på rad brukte Lydia ferien sin til å reise og besøke de to andre barna, tvillingene. Hennes tidligere mann ville ikke la henne treffe barna, men hun gav ikke opp. Da hun kom til den byen der barna bodde, tilbrakte hun natten på togstasjonen, og så møtte hun barna når de var på vei til skolen. Hun benyttet disse sjeldne anledningene til å snakke med dem om Jehova.

Årene gikk, og Lydia var lojal og ’sådde med tårer’ i barnas hjerte. Senere kunne hun «høste med gledesrop». (Sal. 126: 5) Da tvillingene var 14 år, valgte de å bo hos moren. Lydia gjorde seg store anstrengelser for å lære barna sannheten. To av barna har valgt en annen kurs, men Lydia og tvillingene tjener Jehova lojalt.

 En forandring til det bedre

I juni 1965 avgjorde Ukrainas høyesterett at Jehovas vitners litteratur var av religiøs art og ikke antisovjetisk. Avgjørelsen gjaldt bare én rettssak, men den påvirket framtidige rettsavgjørelser i hele Ukraina. Myndighetene sluttet å arrestere folk bare fordi de leste bibelsk litteratur, men de fortsatte å sette vitnene i fengsel på grunn av deres forkynnelsesvirksomhet.

En annen viktig forandring fant sted i slutten av 1965. Regjeringen i Sovjetunionen kunngjorde at alle de vitnene som var blitt forvist til Sibir i 1951, nå var frie. Nå fikk de lov til å reise fritt i hele Sovjetunionen, men de kunne ikke forlange å få tilbake hus, husdyr og andre eiendeler som var blitt beslaglagt. På grunn av komplikasjoner i forbindelse med registrering var det bare noen få som fikk mulighet til å reise tilbake til sitt tidligere bosted.

Mange av de brødrene som var blitt forvist til Sibir i 1951, begynte å slå seg ned i forskjellige deler av Sovjetunionen, for eksempel i Kasakhstan, Kirgisistan, Georgia og Ciskaukasia. Andre bosatte seg i det østlige og det sørlige Ukraina og brakte sannhetens såkorn til disse områdene.

Ubøyelige trass i press

Selv om dette var forandringer til det bedre, hadde ikke KGB endret holdning til Jehovas vitner. KGB benyttet mange framgangsmåter i forsøket på å få vitnene til å avsverge sin tro. Én av de metodene KGB benyttet, var å hente en bror på arbeidsplassen hans og holde ham i forvaring på et KGB-kontor eller et hotell i noen dager. I løpet av disse dagene var det en gruppe på tre—fire KGB-medlemmer som foreleste for broren, avhørte ham, godsnakket  med ham og truet ham. De gjorde dette på skift, slik at broren ikke fikk sove. Så satte de broren fri, men anholdt ham igjen etter en dag eller to og utsatte ham for samme behandling igjen. KGB utsatte også søstre for denne behandlingen, men ikke like ofte.

Brødrene ble stadig innkalt til KGB-kontorer. Sikkerhetstjenesten øvde press på brødrene for å få dem til å oppgi sin tro og håpet på å rekruttere nye samarbeidsmenn innen organisasjonen. De la dessuten moralsk og følelsesmessig press på brødrene når de ikke ville gå på akkord med sin tro. Mykhajlo Tilniak, som tjente som kretstilsynsmann i Transkarpatia i mange år, forteller for eksempel: «Under én slik samtale var sikkerhetsoffiserene, som var kledd i militæruniformer, svært vennlige og positive. De inviterte meg med til å spise sammen med dem på en restaurant i nærheten. Men jeg bare smilte og la 50 rubler (omtrent en halv månedslønn) på bordet og sa at de kunne gå og spise uten meg.» Bror Tilniak skjønte at de helt sikkert ville ta bilde av ham mens han spiste og drakk sammen med folk i militæruniform. Slike bilder kunne senere bli brukt som «bevis» for at han hadde gått på akkord med sin tro. Det ville ha gitt grobunn for mistillit blant brødrene.

Mange ble i flere tiår utsatt for press til å fraskrive seg sin tro. Bela Meysar fra Transkarpatia er et eksempel på det.  Han ble arrestert første gang i 1956. Da var han ung og uerfaren og skrev uten å forstå rekkevidden av det han gjorde, under på visse erklæringer angående vårt arbeid, noe som førte til at enkelte brødre ble innkalt til sikkerhetstjenesten. Senere skjønte bror Meysar at han hadde gjort en feil, og han bad Jehova inntrengende om at ingen av disse brødrene måtte bli dømt. Disse brødrene ble ikke arrestert, men bror Meysar fikk en dom på åtte år og ble sendt i fangeleir.

Da bror Meysar var kommet hjem igjen, fikk han ikke lov til å forlate landsbyen på to år. Hver mandag måtte han melde seg på politikammeret og registrere seg. I 1968 nektet han militær opplæring og ble idømt ett års fengsel. Etter fengselsoppholdet drog han hjem igjen og fortsatte å tjene Jehova nidkjært. I 1975, da han var 47 år, fikk han enda en dom.

Da bror Meysar hadde sonet dommen på fem års fengsel, ble han forvist til Jakutsk-området i Russland, hvor han skulle være i fem år. Han ble sendt dit med fly, for det fantes ingen veier til dette området. De unge soldatene som hadde fått i oppdrag å eskortere ham, spurte ham under flyturen: «Gamle mann, hva er det som gjør deg til en så farlig forbryter?» Bror Meysar svarte ved å fortelle om sin levemåte, og han fikk forkynt om hva som er Guds hensikt med jorden.

I begynnelsen, etter at bror Meysar var kommet fram, var de lokale myndighetene redd for denne «spesielt farlige forbryteren» — papirene hans omtalte ham som det. Bror Meysars gode, kristne oppførsel førte til at de lokale myndighetene senere sa til sikkerhetsoffiseren: «Hvis du har flere slike forbrytere, så vennligst send dem til oss.»

Bror Meysar kom hjem i 1985, da han var 57 år. I de 21 årene han satt i fengsel og fangeleirer, bodde hans trofaste  kone, Regina, i hjemmet deres i Transkarpatia. Hun besøkte mannen sin ofte mens han var fange, trass i de store avstandene og de betydelige utgiftene det medførte — totalt reiste hun over 14 000 mil.

Selv etter løslatelsen fikk bror Meysar ofte besøk av politiet og sikkerhetsoffiserer hjemme på tettstedet Rakosjyno. Dette førte en gang til en litt komisk situasjon. Tidlig på 1990-tallet besøkte Theodore Jaracz fra det styrende råd og brødre fra landsutvalget byen Uzjgorod i Transkarpatia. På vei tilbake til Lviv bestemte de seg for å avlegge bror Meysar et kort besøk. En søster som bodde i nærheten, så tre biler som kom kjørende til bror Meysars beskjedne hus,  og ni menn stige ut. Hun ble så skremt at hun løp til en annen bror og fortalte andpustent at KGB hadde kommet for å arrestere bror Meysar igjen! Hun ble veldig glad da hun skjønte at hun hadde misforstått situasjonen.

Organisasjonsmessige forbedringer og forandringer

I 1971 ble Mykhajlo Dasevitsj utnevnt til landstjener. På den tiden bestod landsutvalget av tre brødre fra Vest-Ukraina, to fra Russland og én fra Kasakhstan. Alle disse tjente også som reisende tilsynsmenn. Dessuten hadde alle et verdslig arbeid ved siden av for å kunne forsørge familien sin. De områdene som brødrene fra Vest-Ukraina førte tilsyn med, lå langt unna de stedene hvor de bodde. Stepan Kozjemba reiste til Transkarpatia, og Alexej Davidjuk besøkte resten av Vest-Ukraina og Estland, Latvia og Litauen. Bror Dasevitsj drog til Øst-Ukraina, Vest- og Sentral-Russland, Ciskaukasia og Moldova. Brødrene fra landsutvalget drog regelmessig til disse områdene og hadde møter med kretstilsynsmenn og områdetilsynsmenn, og de oppmuntret de lokale forkynnerne og samlet inn tjenesterapporter.

 Disse brødrene hadde også kontakt med kurerer som kom som turister fra utlandet og hadde med litteratur og post. Fra slutten av 1960-tallet til det ble religionsfrihet i 1991, klarte våre motstandere aldri å hindre utvekslingen av post.

I 1972 kom det styrende råd med retningslinjer som gikk ut på at det skulle lages skriftlige anbefalinger i forbindelse med det å utnevne brødre til eldste. Noen av brødrene hadde betenkeligheter med dette, for de var redd for at politiet kunne få tak i disse listene med anbefalinger. Det hadde aldri før eksistert slike lister i menighetene. Ofte visste ikke brødrene engang hva de andre brødrene i menigheten het til etternavn. I begynnelsen var det få som ble anbefalt til å tjene som eldste, fordi det var mange som ikke ville at navnet deres skulle stå på en slik liste. Men da denne ordningen var blitt etablert og den ikke hadde fått negative følger, var det flere som ombestemte seg. De ble anbefalt og påtok seg trofast ansvar som eldste i menighetene.

Jehovas beskyttelse under ransakinger

En morgen kom det noen politimenn hjem til Vasyl og Nadija Bunga for å ransake huset deres. Søster Bunga var hjemme med den fire år gamle sønnen, som sov, da det plutselig banket hardt på døren. Da søster Bunga skjønte at det var politiet som kom, skyndte hun seg å kaste felttjenesterapporter og andre papirer som hadde med forkynnelsen å gjøre, i ovnen. Så lukket hun opp for politiet. Politiet fortet seg bort til ovnen og tok ut de brente rapportene og la dem utover på en avis på bordet. Man kunne fremdeles se hva som stod på de brente papirene. Da politimennene hadde ransaket huset, tok de med seg søster Bunga og gikk på låven for å lete der. I mellomtiden hadde den lille  sønnen våknet. Han så de forkullede papirene på bordet og bestemte seg for å rydde. Han tok alle de brente rapportene og kastet dem i søppeldunken. Så gikk han og la seg igjen. Da politiet kom tilbake, ble de overrasket og forferdet over at deres skjøre «fysiske bevismateriale» var blitt fullstendig ødelagt!

I 1969 ble huset til familien Bunga ransaket igjen. Denne gangen var bror Bunga hjemme, og politiet fant menighetens felttjenesterapport. Men de var uforsiktige og lot den ligge på bordet. Dermed klarte bror Bunga å ødelegge den. Han ble dømt til 15 dagers fengsel for dette. Etterpå tvang sikkerhetstjenesten bror Bunga til å flytte, så en periode bodde han i Georgia og i Dagestan og forkynte der. Senere flyttet han tilbake til Ukraina og var trofast helt til sin død i 1999.

Sikkerhetstjenesten organiserer «misjonsreiser»

På 1960- og 1970-tallet tvang sikkerhetstjenesten mange aktive brødre til å flytte fra det ene stedet til det andre. Hvorfor? De lokale myndighetene ville ikke sende rapporter til Kiev som var negative med hensyn til resultatene av den antireligiøse virksomheten i deres område. Myndighetene overvåket brødrene og visste derfor at det ble flere Jehovas vitner hvert år. Men i rapportene til Kiev ville de vise at antall Jehovas vitner ikke økte. Så de lokale myndighetene tvang brødrene til å forlate området, slik at de kunne rapportere at det ikke var blitt flere Jehovas vitner i deres område.

Det at Jehovas vitner ble flyttet fra det ene distriktet til det andre, førte til at sannhetens såkorn ble spredt. Det var vanligvis forkynnere som tok ledelsen i arbeidet, som måtte flytte. Disse nidkjære brødrene og søstrene ble  egentlig «oppmuntret» av myndighetene til å flytte til «steder med større behov», som vi sier i dag. De forkynte i disse områdene, og med tiden ble det opprettet nye menigheter.

Ivan Malitskyj, som bodde i nærheten av Ternopol, ble for eksempel beordret til å forlate hjemmet sitt. Han flyttet til Krim i Sør-Ukraina, der det bare bodde noen få brødre. I 1969 var det bare én menighet på Krim, men nå er det over 60! Ivan Malitskyj tjener fremdeles som eldste i en av dem.

De siste årene under forbudet

I 1982, etter at det var blitt en ny politisk ledelse i Sovjetunionen, feide det enda en forfølgelsesbølge over Ukraina, og den varte i to år. Det ser ikke ut til at det var lederne i Sovjetunionen som hadde godkjent denne forfølgelsen. De nye sovjetiske lederne krevde isteden forandringer og reformer i republikkene. For å vise sin iver etter å innføre slike reformer fengslet de lokale myndighetene i noen deler av Ukraina noen få framstående Jehovas vitner. Selv om størstedelen av brødrene ikke ble berørt av denne forfølgelsen, var det noen som måtte lide følelsesmessig og fysisk.

I 1983 ble Ivan Migali, 58 år og eldste i Transkarpatia, dømt til fire års fengsel. De sovjetiske myndighetene beslagla alle eiendelene hans. Sikkerhetstjenesten ransaket huset hans og fant 70 av våre blad. Denne ydmyke og fredelige broren var kjent i sitt nærmiljø for å forkynne om Bibelen. Disse to faktorene — at han hadde litteratur, og at han forkynte — ble brukt som grunnlag for å arrestere ham.

Det ble ført flere rettssaker mot grupper av brødre i Øst-Ukraina i 1983 og 1984. Mange av brødrene ble idømt  fengselsstraffer på fire—fem år. De fleste sonet dommen i Ukraina, ikke i Kasakhstan eller i det kalde Sibir. Noen ble forfulgt til og med inne i fengselet — det ble rettet falske anklager mot dem som gikk ut på at de hadde overtrådt fengselsreglementet. Hensikten var å finne påskudd for å forlenge fengselsstraffene deres.

Flere fengselsinspektører sendte også brødrene til sovjetiske mentalsykehus i håp om at de ville bli sinnssyke og slutte å tjene Gud. Men Jehovas ånd holdt brødrene oppe, og de fortsatte å være lojale mot Jehova og hans organisasjon.

Teokratiet seirer

Under den siste halvdelen av 1980-tallet avtok motstanden mot den sanne tilbedelse noe. Det var økning i antall forkynnere i menighetene, og brødrene kunne få tak i mer litteratur. Når noen forkynnere hadde vært og besøkt slektninger i utlandet, tok de med seg blad og bøker hjem. Det var første gang disse brødrene, særlig de som hadde sittet i sovjetiske fangeleirer, hadde en original bibelsk publikasjon  i hendene. Noen hadde ikke trodd at de skulle få oppleve den dagen da et originalt eksemplar av Vakttårnet kom gjennom jernteppet.

Myndighetene hadde kjempet mot Jehovas vitner i så mange år, men begynte endelig å bli mildere stemt. Brødrene ble nå innbudt til møter med sivile representanter for de lokale kontorene for religiøse saker. Noen av disse myndighetspersonene var villige til å treffe Jehovas vitner fra hovedkontoret i Brooklyn. Brødrene hadde forståelig nok først en mistanke om at dette var en felle. Men det ble virkelig nye tider for Jehovas folk. I 1987 begynte myndighetene å løslate Jehovas vitner. Og i 1988 var det mange brødre og søstre som prøvde å overvære områdestevnet i nabolandet Polen. I dokumentene deres stod det at de skulle besøke slekt og venner. Til deres store overraskelse gav myndighetene dem tillatelse til å reise utenlands! De polske brødrene var gavmilde og delte den litteraturen de hadde, med gjestene fra Ukraina. Da de ukrainske vitnene var på vei hjem, ble de kroppsvisitert ved grensen, men stort sett beslagla ikke tollbetjentene bibelsk litteratur. Brødrene kunne altså ta med seg bibler og andre publikasjoner inn i landet.

De gjestfrie, polske brødrene inviterte mange flere ukrainere til å komme og besøke dem året etter. I 1989 var det derfor flere tusen som overvar tre internasjonale stevner i Polen, og som tok med seg mer litteratur tilbake til Ukraina. Samme år ble det inngått en avtale med kontoret  for religiøse saker. Den gav Jehovas vitner lov til å motta religiøs litteratur fra utlandet i posten, men bare to eksemplarer av hver publikasjon pr. forsendelse. Brødrene i Tyskland begynte å sende pakker med bøker og blad regelmessig. Nå trengte ikke brødrene lenger å framstille bladene i all hemmelighet i bunkere eller ved nattetid i kjellere, men de kunne hente publikasjonene helt åpenlyst på de lokale postkontorene. Det var som en drøm! Mange av dem som hadde vært Jehovas vitner i en årrekke, følte det på samme måte som de jødene som kom tilbake til Jerusalem etter landflyktigheten: ’Vi ble som de drømmende.’ (Sal. 126: 1) Men dette var bare begynnelsen på «drømmen».

Stevne i Warszawa

I 1989 anbefalte brødre fra Brooklyn landsutvalget å begynne forhandlinger med myndighetene om å få vår offentlige tjeneste juridisk anerkjent. Milton Henschel og Theodore Jaracz fra Betel i Brooklyn besøkte dessuten brødrene i Ukraina. Året etter gav myndighetene tusener av Jehovas vitner offisiell tillatelse til å overvære stevnet i Polen. Da brødrene skulle skaffe seg de nødvendige dokumentene til reisen, sa de jublende glade og med strålende øyne at de ønsket å dra til Polen for å overvære Jehovas vitners stevne — ikke for å besøke slekt og venner.

Stevnet i Warszawa var noe helt spesielt for gjestene fra Ukraina. Gledestårene rant nedover kinnene — brødrene og søstrene følte glede over å treffe medkristne, glede over å få firefargers publikasjoner på sitt morsmål og glede over friheten til å komme sammen. De polske brødrene viste dem stor gjestfrihet og gav dem det de trengte.

Mange som tidligere hadde sittet i fengsler og fangeleirer på grunn av sin tro, traff hverandre igjen for første gang  på stevnet i Warszawa. Over hundre fra «spesialleiren» i Mordovia, hvor flere hundre Jehovas vitner hadde vært fanger, traff hverandre igjen der. Mange av dem bare stod og så på hverandre og gråt av glede. En bror fra Moldova som hadde delt celle med Bela Meysar i fem år, kjente ham ikke igjen. Hvorfor? «Jeg husker deg med stripete klær, og nå har du på deg dress og slips!» sa han.

Endelig religionsfrihet!

I slutten av 1990 begynte rettsinstanser å frikjenne noen Jehovas vitner og gi dem deres rettigheter og privilegier tilbake. Samtidig opprettet landsutvalget en gruppe som representerte Jehovas vitner på møtene med myndighetene. Willi Pohl fra avdelingskontoret i Tyskland førte tilsyn med denne gruppen.

Lange møter med statsmyndighetene i Moskva og i Kiev førte til at vitnene fikk sin etterlengtede frihet. Trossamfunnet Jehovas vitner ble offisielt registrert i Ukraina 28. februar 1991 — det var den første av slike registreringer som ble foretatt i det området som Sovjetunionen omfattet. En måned senere, 27. mars 1991, ble organisasjonen også registrert i Russland. Etter over 50 år med forbud og forfølgelse fikk Jehovas vitner altså endelig  religionsfrihet. Ikke lenge etter, i slutten av 1991, opphørte Sovjetunionen å eksistere, og Ukraina erklærte sin uavhengighet.

God jord — stor vekst

I 1939 var det cirka 1000 forkynnere av Guds rike som sådde sannhetens såkorn i fruktbar jord — menneskers hjerte — i det som nå er Ukraina. I løpet av 52 år med forbud erfarte brødrene den annen verdenskrigs redsler, forvisning til Sibir, mishandling, tortur og henrettelser. I hele denne perioden gav «den gode jord» likevel over 25 foll. (Matt. 13: 23) I 1991 var det 25 448 forkynnere i 258 menigheter i Ukraina, og det var cirka 20 000 forkynnere i de andre republikkene i det tidligere Sovjetunionen. De fleste av disse hadde lært sannheten å kjenne gjennom de ukrainske brødrene.

Denne jorden trengte «gjødsling» i form av bibelske publikasjoner. Da arbeidet vårt var blitt juridisk anerkjent, ble det derfor lagt planer med tanke på å få litteraturforsendelser fra Selters i Tyskland. Den første litteraturforsendelsen kom 17. april 1991.

Brødrene opprettet et lite depot i Lviv, og derfra videresendte de litteratur med lastebil og tog og også med fly til menigheter i Ukraina, Russland, Kasakhstan og andre land i det tidligere Sovjetunionen. Dette førte til større åndelig vekst. Tidlig i 1991 var det bare én menighet i Kharkov, en by med to millioner innbyggere. Senere det året var denne ene menigheten på 670 forkynnere blitt delt i åtte menigheter. For tiden er det over 40 menigheter i denne byen!

Selv om Sovjetunionen opphørte å eksistere i 1991, fortsatte landsutvalget å føre tilsyn med alle de 15 tidligere  sovjetrepublikkene til 1993. På et møte med brødre fra det styrende råd det året ble det avgjort at det skulle opprettes to utvalg — ett for Ukraina og ett for Russland og de 13 andre tidligere sovjetrepublikkene. I tillegg til Mykhajlo Dasevitsj, Alexej Davidjuk, Stepan Kozjemba og Ananij Grogul ble landsutvalget i Ukraina utvidet med tre brødre, nemlig Stepan Glinskyj, Stepan Mykevytsj og Roman Jurkevytsj.

For å håndtere den økende etterspørselen etter litteratur på ukrainsk var det nødvendig å opprette et oversetterteam. Som vi allerede har sett, var de kanadiske brødrene Emil Zaryskij og Maurice Sarantsjuk og deres koner engasjert i dette arbeidet. Denne lille gruppen selvoppofrende arbeidere oversatte mange publikasjoner. Men siden 1991 har et større ukrainsk oversetterteam arbeidet i Tyskland. I 1998 flyttet medlemmene av dette teamet til Polen, og der arbeidet de helt til de endelig flyttet til Ukraina.

Områdestevner

Etter at bror Jaracz hadde hatt et møte med brødrene i Lviv i 1990, undersøkte han stadionet i byen og sa: «Kanskje vi kan bruke dette til områdestevnet neste år.» Brødrene smilte og lurte på hvordan det skulle la seg gjøre, siden organisasjonen ikke var blitt juridisk anerkjent ennå, og siden brødrene aldri hadde organisert et områdestevne før. Men året etter ble organisasjonen registrert. I august 1991 var det hele 17 531 til stede på områdestevnet på akkurat det stadionet, og 1316 brødre og søstre ble døpt. Polske brødre var blitt invitert til Ukraina for å hjelpe til med organiseringen av stevnet.

Den samme måneden var det også planlagt et stevne i Odessa. Men på grunn av politisk uro som inntraff i  Russland i begynnelsen av stevneuken, gav de lokale myndighetene brødrene beskjed om at de ikke kunne holde stevnet i Odessa. Brødrene fortsatte å søke byrådet om tillatelse, og de gikk videre med de siste stevneforberedelsene og stolte helt og fullt på Jehova. Til slutt ble de ansvarlige brødrene bedt om å melde seg for byrådet på torsdagen for å få vite den endelige avgjørelsen. Om ettermiddagen den dagen fikk brødrene tillatelse til å holde stevnet som planlagt.

Så fantastisk det var å se 12 115 Jehovas vitner komme sammen og 1943 bli døpt den helgen! To dager etter stevnet oppsøkte brødrene byrådet igjen og takket for at de hadde fått tillatelse til å holde stevnet. De gav lederen for byrådet boken Det største menneske som noen gang har levd. Han sa: «Jeg var ikke på stevnet, men jeg vet om alt som fant sted der. Jeg har aldri opplevd noe mer ordentlig enn dette. Jeg lover at jeg alltid skal gi dere tillatelse til å holde møtene deres, når dere enn måtte trenge det.» Siden den gang har brødrene regelmessig holdt områdestevner i den vakre byen Odessa.

Et helt spesielt internasjonalt stevne

En annen stor begivenhet var det internasjonale stevnet «Opplært av Gud» i Kiev i august 1993. Det var 64 714 til stede, og det var det største stevnet som noen gang var blitt holdt i Ukraina. Flere tusen stevnedeltakere fra over 30 forskjellige land var til stede. De talene som ble holdt på engelsk, ble simultantolket til 16 språk.

Det var virkelig gripende å se brødre og søstre på fem fulle seksjoner av stadionet reise seg og svare ja på de to dåpsspørsmålene. I løpet av to og en halv time ble så 7402 døpt i seks dåpsbassenger. Aldri før var det blitt døpt så  mange på et stevne i Guds folks historie i nyere tid! Dette var en stor begivenhet som Jehovas vitner alltid kommer til å huske og tenke tilbake på med glede.

Hvordan var det mulig å organisere et så stort stevne når det bare var elleve menigheter i byen? Som i tidligere år kom det brødre fra Polen og hjalp til i losjiavdelingen. Sammen med de lokale brødrene inngikk de avtaler med så mange hoteller og sovesaler som mulig, og de leide til og med noen elvebåter.

Det vanskeligste var å få tillatelse til å leie stadionet. I tillegg til at det ble brukt til sportsarrangementer, var det en stor markedsplass i helgene, og ingen hadde noen gang fått tillatelse til å stenge markedet. Men vi fikk tillatelse.

Myndighetene i byen opprettet til og med en spesialkomité som skulle hjelpe brødrene med forberedelsene. Denne komiteen bestod blant annet av representanter for politiet, kollektivtransporten og turistinformasjonssenteret i byen. Det ble inngått en unik avtale angående transport av stevnedeltakerne inne i byen. Brødrene betalte for offentlig transport på forhånd, slik at de som gikk med stevnemerker, ikke trengte å betale når de gikk om bord, men kunne gjøre det på stevnet. På den måten kunne brødrene raskt gå på metro, trikk og buss når de  reiste til og fra Republikkens stadion (nå Olympiastadion), et av de største i Øst-Europa. For stevnedeltakernes skyld ble det åpnet ekstra bakerier i nabolaget rundt stadionet, slik at det var lettvint for brødrene å få tak i mat til neste dag.

Politimesteren var så imponert over den orden som preget stevnet, at han sa: «Alt dere har gjort, også deres gode oppførsel, har gjort større inntrykk på meg enn deres forkynnelse. Folk glemmer kanskje det de har hørt, men de kommer aldri til å glemme det de har sett.»

Flere kvinner som arbeidet på en metrostasjon i nærheten, kom til administrasjonskontoret på stevnet for å takke stevnedeltakerne for deres gode oppførsel. Kvinnene sa: «Vi har arbeidet her under mange idrettsarrangementer og politiske begivenheter, men dette er første gang vi har opplevd at så høflige og glade gjester har vist oss interesse. Alle hilste på oss. Fra andre arrangementer er vi ikke vant til at folk hilser på oss.»

Menighetene i Kiev hadde mye å gjøre etter stevnet, for cirka 2500 interesserte hadde lagt igjen adressen sin fordi de ønsket å lære mer. Nå er det flere enn 50 menigheter av nidkjære vitner i Kiev!

En gruppe brødre som var på vei til stevnet, ble frastjålet alt de hadde med seg. Men de var fast besluttet på å bli beriket åndelig sett, så de bestemte seg for å reise videre til Kiev. De kom på stevnet med bare det de stod og gikk i. Men en gruppe brødre fra det tidligere Tsjekkoslovakia hadde tatt med seg ekstra klær med tanke på dem som måtte lide nød. Da stevneadministrasjonen fikk høre om dette, ble de brødrene som var blitt frastjålet tingene sine, straks forsynt med alt de trengte av klær.

 Hjelp til å gjøre framskritt

Slike eksempler på uselvisk kjærlighet var ikke unntakstilfeller. I 1991 bad det styrende råd flere avdelingskontorer i Vest-Europa om å hjelpe sine brødre i Øst-Europa med mat og klær. Vitnene var takknemlige for denne muligheten til å hjelpe, og deres gavmildhet overgikk alle forventninger. Mange gav mat og brukte klær, mens andre kjøpte nye klær. Avdelingskontorer i Vest-Europa samlet inn kartonger, kofferter og bager med slike artikler. Det ble sendt mange tonn mat og klær til Lviv fra Danmark, Italia, Nederland, Sveits, Sverige, Tyskland og Østerrike i kolonner av lastebiler. Ofte gav brødrene til og med lastebilene sine som bidrag til Rikets arbeid i Øst-Europa. Tollmyndighetene var svært hjelpsomme når det gjaldt å utstede de nødvendige papirene, slik at alle leveransene kunne gjennomføres uten for store vanskeligheter.

De brødrene som leverte varene, var imponert over hvordan de ble mottatt. En gruppe som hadde kjørt fra Nederland til Lviv, skrev i en rapport om reisen: «En arbeidsstyrke på 140 brødre var på pletten for å losse lastebilene. Før de begynte, gav disse ydmyke brødrene uttrykk for tillit til Jehova ved å be en bønn sammen. Da arbeidet var fullført, samlet de seg igjen for å be en takkebønn til Jehova. Etter at vi hadde nytt godt av brødrenes gjestfrihet — de gav oss rundhåndet av det lille de hadde — ble vi eskortert til hovedveien, hvor de bad en bønn ved veikanten før de forlot oss.

På den lange veien hjem hadde vi mye å tenke tilbake på: brødrenes gjestfrihet i Tyskland og Polen, og også den gjestfrihet våre brødre i Lviv la for dagen; deres sterke tro og deres holdning til bønn; den gjestfrihet de viste ved å gi oss husly og mat mens de selv var i nød; hvordan de viste  at de var forent og nær knyttet til hverandre, og deres takknemlighet. Vi tenkte også på våre brødre og søstre hjemme, som hadde gitt så gavmildt.»

En sjåfør fra Danmark sa: «Vi oppdaget at vi hadde med oss mer tilbake enn vi hadde hatt med oss dit. Den kjærlighet og offervilje som våre brødre i Ukraina viste, var svært trosstyrkende for oss.»

Mye av det som var blitt gitt, ble sendt videre til Moldova, de baltiske landene, Kasakhstan, Russland og andre steder hvor det også var stort behov. Noe ble sendt i containere til Sibir og Khabarovsk, over 700 mil østover. De som hadde fått hjelp, sendte varme takkebrev som var rørende, oppmuntrende og forenende. Alle de involverte erfarte sannheten i Jesu ord: «Det er større lykke ved å gi enn ved å få.» — Apg. 20: 35.

I slutten av 1998 ble Transkarpatia rammet av en katastrofe. Ifølge offisielle kilder ble 6754 hus satt under vann, og 895 hus ble totalskadet på grunn av leirskred. Trettisju av de husene som var blitt ødelagt, tilhørte Jehovas vitner. Avdelingskontoret i Lviv sendte straks en lastebil til området med mat, vann, såpe, senger og tepper. Senere sendte brødre fra Canada og Tyskland klær og husholdningsartikler. Jehovas vitner fra Polen, Slovakia, Tsjekkia og Ungarn skaffet mat og sendte også byggematerialer som skulle brukes til å bygge hus som kunne erstatte de ødelagte husene. Mange av de lokale  brødrene hjalp også til med gjenoppbyggingen. Vitnene skaffet til veie mat, klær og ved, ikke bare til sine medtroende, men også til andre. De ryddet gårdsplasser og åkrer og hjalp til med å reparere hus som tilhørte folk som ikke var Jehovas vitner.

Det blir gitt åndelig hjelp

Men det er ikke bare blitt gitt materiell hjelp. Etter over 50 år med forbud var de ukrainske vitnene ikke sikre på hvordan de skulle organisere arbeidet nå da de hadde friheten. Så i 1992 ble det sendt brødre fra avdelingskontoret i Tyskland for å hjelpe til med organiseringen av arbeidet i Ukraina. Dette la grunnlaget for framtidig Betel-arbeid. Senere sendte Canada, Tyskland og USA flere brødre som skulle hjelpe til med å føre tilsyn med forkynnelsesarbeidet.

Det var også stort behov for erfarne brødre ute i distriktene. I begynnelsen kom det mange polske brødre som var blitt uteksaminert fra tjenesteopplæringsskolen, for å føre tilsyn i menighetene og senere i kretser og områder i hele landet. Det kom dessuten noen ektepar fra Canada og USA, som for tiden er i kretstjenesten. Noen brødre fra Italia, Slovakia, Tsjekkia og Ungarn tjener også som kretstilsynsmenn. Disse tiltakene har gjort det lettere for mange av menighetene å anvende bibelske normer og innrette seg etter dem i mange grener av tjenesten.

Verdsettelse av bibelsk litteratur

Spesielle litteraturkampanjer var høydepunkter den siste halvdelen av 1990-tallet. Etter at Rikets budskap nr. 35 var blitt distribuert i 1997, kom det inn nesten 10 000 kuponger fra interesserte som enten ville ha  brosjyren Hva krever Gud av oss?, eller som ville bli kontaktet personlig.

Det er mange som setter pris på litteraturen vår. Noen brødre som oppsøkte en fødselsklinikk, ble bedt om å skaffe sykehuset tolv eksemplarer av boken Hemmeligheten ved et lykkelig familieliv hver uke. Hvorfor? Jo, personalet ville gi et eksemplar av boken sammen med fødselsattesten til alle de parene som nettopp hadde fått barn.

De siste årene er det mange som har stiftet bekjentskap med bladene våre, og som har begynt å sette pris på dem. Noen brødre som forkynte i en park, tilbød for eksempel bladet Våkn opp! til en mann. Mannen takket og spurte: «Hvor mye koster det?»

«Arbeidet vårt støttes av frivillige bidrag,» forklarte brødrene. Mannen gav en seddel på én hryvna (som da tilsvarte cirka fire kroner) i bidrag og satte seg på en benk i parken og begynte å lese bladet med én gang. I mellomtiden  forkynte brødrene for andre i parken. Før det hadde gått et kvarter, kom mannen bort til brødrene og gav en hryvna til i bidrag for det bladet han hadde fått. Så gikk han tilbake til benken og leste videre, og brødrene fortsatte å forkynne. Etter en stund kom mannen bort til brødrene igjen og gav dem enda en hryvna. Han sa at han syntes bladet var meget interessant, og at han gjerne ville lese det regelmessig.

God opplæring fører til raskere vekst

Etter at arbeidet vårt var blitt juridisk anerkjent, gikk det fort framover. Men det var ikke helt uten utfordringer. I begynnelsen var det noen som syntes at det var vanskelig å venne seg til å forkynne fra hus til hus, for i mer enn et halvt århundre hadde all forkynnelse foregått uformelt. Men med hjelp av Jehovas ånd klarte brødrene og søstrene å tilpasse seg det som for dem var en ny måte å forkynne på.

Det ble også mulig å arrangere alle de fem ukentlige møtene i hver menighet. Dette har spilt en viktig rolle når det gjelder å forene forkynnerne og motivere dem til større virksomhet. Brødrene lærte fort og gjorde framskritt i mange grener av tjenesten. Nye skoler gav vitnene i Ukraina god opplæring. I 1991 ble for eksempel den teokratiske tjenesteskolen opprettet i alle menighetene med tanke på å gi forkynnerne opplæring i tjenesten. Fra 1992 har Kurs i Rikets tjeneste, for eldste og menighetstjenere, i høy grad hjulpet brødrene til å ta ledelsen i felttjenesten, til å undervise i menigheten og til å være hyrder for hjorden.

I 1996 ble pionertjenesteskolen holdt for første gang i Ukraina. I løpet av de fem første årene har over 7400 alminnelige pionerer gjennomgått dette toukers kurset.  Hvilken nytte har de hatt av det? Én pioner skrev: «Jeg var glad for å være leiren i Jehovas hender og for å la denne skolen forme meg.» En annen pioner sa: «Etter pionertjenesteskolen begynte jeg å ’skinne’.» En klasse ved pionertjenesteskolen skrev: «Denne skolen har vist seg å være til stor velsignelse for alle som har gjennomgått den. Den har inspirert oss til å utvikle oppriktig interesse for mennesker.» Denne skolen har i høy grad bidratt til at det har vært 57 månedlige høydepunkter på rad i antall alminnelige pionerer.

Den økonomiske situasjonen er vanskelig, så mange lurer på hvordan pionerene klarer å dekke sine behov. Én pioner som er menighetstjener, har tre barn å forsørge. Han sier: «Min kone og jeg finner på forhånd ut hva vi trenger, og skaffer oss bare det aller nødvendigste. Vi lever enkelt og stoler på Jehova. Vi forsøker å bevare den riktige innstillingen,  og vi blir selv noen ganger forbløffet over hvor lite vi egentlig trenger for å få endene til å møtes.»

I 1999 ble tjenesteopplæringsskolen introdusert. Det første året var det nesten hundre brødre som gjennomgikk den. På grunn av de vanskelige økonomiske forholdene bød det på utfordringer for mange å gjennomgå dette tomåneders kurset. Men det er tydelig at Jehova har gitt brødrene sin støtte.

Én bror som ble innbudt til å gjennomgå tjenesteopplæringsskolen, tjente som alminnelig pioner i et avsidesliggende distrikt. Han og pionerpartneren hadde spart nok penger til å kjøpe mat og kull for vinteren. Da han ble innbudt til å gjennomgå skolen, måtte de velge mellom å kjøpe kull eller togbillett til ham. De drøftet saken og bestemte seg for at han skulle dra og gjennomgå skolen. Kort tid etter at de hadde bestemt seg, sendte brorens kjødelige søster, som bor i utlandet, ham noen penger som gave. Det var nok til å dekke reiseutgiftene. Etter skolen fikk denne broren i oppgave å tjene som spesialpioner.

Slike undervisningsprogrammer har gjort Jehovas folk bedre rustet til felttjenesten og til virksomheten i menigheten. Forkynnerne lærer hvordan man kan forkynne på mer virkningsfulle måter, og de eldste og menighetstjenerne har fått opplæring i hvordan de kan være en kilde til større oppmuntring i menighetene. Som følge av det fortsetter «menighetene virkelig å bli gjort faste i troen og å vokse i tall». — Apg. 16: 5.

Rask økning fører til forandringer

I løpet av de årene som har gått siden Jehovas vitner ble registrert i Ukraina, er antallet av dem blitt mer enn firedoblet. I mange områder i landet har det vært en  fenomenal økning. Det har også vært stort behov for kvalifiserte eldste. Ofte blir menighetene delt så snart det finnes to eldste. I noen menigheter har det vært opptil 500 forkynnere. Den raske veksten har gjort det nødvendig med forandringer i forbindelse med tilsynet med arbeidet.

Fram til 1960-tallet var det polske avdelingskontoret med på å føre tilsyn med arbeidet i Ukraina, og senere var det avdelingskontoret i Tyskland som førte tilsyn og gav hjelp. I september 1998 ble det opprettet et avdelingskontor i Ukraina under tilsyn av hovedkontoret i Brooklyn. Da ble det dannet et utvalg ved avdelingskontoret som skulle ta seg av organisasjonsmessige spørsmål.

Rask vekst gjorde det også nødvendig å utvide avdelingskontoret. Fra 1991 ble Lviv brukt som et distribusjonssenter for litteratur som skulle sendes til de 15 tidligere sovjetrepublikkene. I 1992 kom det to ektepar fra avdelingskontoret i Tyskland. Snart var et lite kontor i funksjon i Lviv. Et år senere kjøpte man et hus, hvor de som arbeidet heltid på kontoret, flyttet inn. Antall frivillige som arbeidet på det ukrainske kontoret, økte raskt, så det ble nødvendig å flytte igjen. Tidlig i 1995 flyttet de inn i et kompleks med seks Rikets saler som 17 menigheter brukte. Hele denne tiden lurte brødrene på når og hvor de skulle bygge sitt eget Betel.

Bygging av avdelingskontor og Rikets saler

Allerede i 1992 begynte brødrene å være på utkikk etter en tomt der de kunne bygge et avdelingskontor. I flere år så de på eiendommer som kanskje kunne være egnet. Brødrene tok med dette behovet i sine bønner til Jehova, i tillit til at de ville finne en passende tomt når tiden var inne til det.

 Tidlig i 1998 fant brødrene en eiendom i en pittoresk furuskog i den lille byen Briukhovytsji, fem kilometer nord for Lviv. Det var like ved denne eiendommen to menigheter hadde hatt møtene sine i skogen mens arbeidet var forbudt. En bror kommenterte: «Jeg hadde aldri trodd at jeg ti år etter det siste møtet vårt i skogen igjen skulle få komme sammen med brødrene i denne skogen, men under helt andre forhold — på den eiendommen der vårt nye avdelingskontor skal bygges!»

I slutten av 1998 var de første internasjonale tjenerne på plass. Brødre fra det regionale prosjekteringskontoret i Selters i Tyskland begynte å jobbe på spreng for å lage tegningene. Tidlig i januar 1999, etter at myndighetene hadde gitt sin tillatelse, begynte arbeidet på byggeplassen. Over 250 frivillige av 22 forskjellige nasjonaliteter arbeidet på prosjektet. Og i helgene var det opptil 250 frivillige fra Ukraina som også arbeidet der.

Mange satte stor pris på det privilegiet å få arbeide på prosjektet. Hele menigheter leide busser for å komme til Briukhovytsji og utføre dugnadsarbeid i helgene. Ofte reiste de hele natten for å være på plass tidsnok til å hjelpe til med byggingen. Etter en dag med hardt arbeid tilbrakte de enda en natt på bussen på vei hjem, trette, men glade og fornøyde og med et ønske om å komme tilbake. En gruppe  på 20 brødre reiste med tog i 34 timer fra Lugansk-området øst i Ukraina for å arbeide på byggingen av Betel i åtte timer! For å kunne arbeide disse åtte timene hadde alle disse brødrene tatt fri to dager fra sitt verdslige arbeid, og de hadde brukt over en halv månedslønn på togbilletten. En slik selvoppofrende ånd var til oppmuntring for alle dem som var med på byggingen av Betel, og for hele Betel-familien. Byggingen gikk fort framover, og innvielsen fant sted 19. mai 2001. Det var representanter fra 35 land til stede ved denne anledningen. På spesielle møter som ble holdt dagen etter innvielsen, talte Theodore Jaracz til en skare på 30 881 i Lviv, og Gerrit Lösch talte til 41 142 i Kiev — totalt 72 023.

Hvordan er det med Rikets saler? Fra 1939, da flere saler i Transkarpatia ble ødelagt, og til 1993 fantes det ingen offentlig Rikets sal i Ukraina. Men i 1993 ble det bygd et vakkert kompleks med fire Rikets saler på bare åtte måneder på tettstedet Dibrova i Transkarpatia. Kort tid etter ble seks Rikets saler til ferdige i andre deler av Ukraina.

Den store økningen i antall forkynnere har medført et stort behov for Rikets saler. Men på grunn av inflasjon og innviklede juridiske prosedyrer og fordi byggematerialer er blitt stadig dyrere, ble det ikke bygd flere enn 110 Rikets saler på 1990-tallet. Det var fremdeles behov for flere hundre saler! I 2000 ble det derfor satt i gang et nytt byggeprogram for Rikets saler, og det er allerede med på å dekke behovet.

Framover med høstarbeidet

I september 2001 var det 120 028 Jehovas vitner i 1183 menigheter i Ukraina! Og de ble tjent av 39 kretstilsynsmenn. Det sannhetens såkorn som er blitt sådd over lang tid, har gitt god og rikelig frukt. I noen familier er det fem  generasjoner Jehovas vitner. Det viser at ’jorden’ virkelig er god. «Etter å ha hørt ordet med et fint og godt hjerte» er det mange som «holder fast ved det». I årenes løp har brødrene «plantet», ofte med tårer, og andre har «vannet» den fruktbare jorden. Jehova får det til å vokse, og hans trofaste vitner i Ukraina fortsetter ’å bære frukt med utholdenhet’. — Luk. 8: 15; 1. Kor. 3: 6.

I noen distrikter er forholdstallet mellom forkynnere og innbyggere helt utrolig. I åtte rumensktalende tettsteder i Transkarpatia-området er det for eksempel 59 menigheter fordelt på tre kretser.

Religiøse og verdslige motstandere klarte ikke å utrydde Jehovas vitner fra Ukraina, enda de gjorde bruk av forvisning og brutal forfølgelse. Det viste seg å være god grobunn for sannhetens såkorn i dette landet. I dag opplever Jehovas vitner en stor innhøstning.

Profeten Amos forutsa at det skulle komme en høsttid da «den som pløyer, virkelig skal innhente den som høster». (Am. 9: 13) Jehovas velsignelse gjør jorden så fruktbar at høsten fortsatt pågår når det er tid for å pløye med tanke på neste sesong. Jehovas vitner i Ukraina har erfart sannheten i denne profetien. Det var over en kvart million til stede på minnehøytiden i 2001, så utsiktene til ytterligere vekst er svært oppmuntrende.

I Amos 9: 15 kommer Jehova med dette løftet: «Jeg skal i sannhet plante dem på deres jord, og de skal ikke mer bli rykket opp fra sin jord som jeg har gitt dem.» Guds folk fortsetter å så sannhetens såkorn og høste rikelig og ser med stor interesse fram til den tiden da Jehova vil oppfylle dette løftet fullstendig. I mellomtiden løfter vi våre øyne og ser på «markene», og vi ser at de er «hvite til innhøstning». — Joh. 4: 35.

[Uthevet tekst på side 140]

«Danjil skulle egentlig ha blitt hengt, men siden han var mindreårig, fikk han bare fire måneder i fengsel»

[Uthevet tekst på side 145]

«Jehovas vitner var annerledes enn de andre konsentrasjonsleirfangene. Ved sin oppførsel viste de at de hadde noe svært viktig å fortelle de andre fangene»

[Uthevet tekst på side 166]

Den 8. april 1951 ble over 6100 vitner forvist fra den vestlige delen av Ukraina til Sibir

[Uthevet tekst på side 174]

«Ofte utførte våre søstre det arbeid en menighetstjener utfører, og noen steder påtok de seg det ansvar som kretstjenerne hadde»

[Uthevet tekst på side 183]

Istedenfor å dra på bryllupsreise satt han ti år i fengsel

[Uthevet tekst på side 184]

’Det var grusomt å gi bort den lille jenta mi som jeg var så glad i, til et menneske jeg aldri hadde truffet før’

[Uthevet tekst på side 193]

Sikkerhetstjenesten så at Jehovas vitner ikke kunne bringes til taushet ved forvisning, vold og tortur, såde skiftet taktikk

[Uthevet tekst på side 207]

KGB overrakte de brødrene som hadde brutt ut, et falskt brev, angivelig fra bror Knorr

[Uthevet tekst på side 212]

KGB var spesielt på vakt i tiden rundt minnehøytiden, for de visste alltid omtrent på hvilken dato den falt

[Uthevet tekst på side 231]

Det var første gang de hadde en original bibelsk publikasjon i hendene

[Uthevet tekst på side 238]

«Alt dere har gjort, også deres gode oppførsel, har gjort større inntrykk på meg enn deres forkynnelse. Folk . . . kommer aldri til å glemme det de har sett»

[Uthevet tekst på side 241]

«Den kjærlighet og offervilje som våre brødre i Ukraina viste, var svært trosstyrkende for oss»

[Uthevet tekst på side 249]

For å kunne arbeide disse åtte timene hadde alle disse brødrene tatt fri to dager fra sitt verdslige arbeid, og de hadde brukt over en halv månedslønn på togbilletten

[Ramme/bilder på side 124]

Bibeloversettelser i århundrenes løp

I mange år brukte ukrainerne den gamle kirkeslaviske bibelen som var blitt oversatt på 800-tallet. Etter hvert som språket forandret seg, ble denne oversettelsen revidert flere ganger. På slutten av 1400-tallet førte erkebiskop Gennadius tilsyn med en fullstendig revisjon av den slaviske bibelen. Denne utgaven ble senere avløst av en annen revisjon som resulterte i den første trykte slaviske bibelen. Denne oversettelsen er kjent som Ostrog-bibelen, og den ble trykt i Ukraina i 1581. Den dag i dag betrakter fagfolk den som et eksempel på fremragende trykkekunst. Den tjente som grunnlag for senere oversettelser av Bibelen til ukrainsk og russisk.

[Bilder]

Ivan Fedorov trykte Ostrog-bibelen i Ukraina i 1581

[Ramme/bilde på side 141]

Vasilij Kalin forteller

Født: 1947

Døpt: 1965

Bakgrunn: Var i indre eksil 1951—1965. Trykte litteratur ved hjelp av en spesiell fotometode 1974—1991. Siden 1993 har han tjent ved det russiske avdelingskontoret.

Far levde under mange forskjellige regjeringer og styresmakter. Da for eksempel det vestlige Ukraina ble okkupert av Tyskland, ble far slått fordi de trodde han var kommunist. Hvorfor trodde de det? En prest sa til de tyske offiserene at Jehovas vitner var kommunister fordi de ikke gikk i kirken. Så ble det sovjetiske styret innført. Igjen ble far, sammen med mange andre, utsatt for undertrykkelse. Han ble kalt en amerikansk spion. Hvorfor det? Fordi Jehovas vitners religion var annerledes enn de alminnelig utbredte religionene på den tiden. Derfor ble far og familien hans forvist til Sibir, hvor han bodde til han døde.

 [Ramme/bilde på sidene 147—151]

Ivan Lytvak forteller

Født: 1922

Døpt: 1942

Bakgrunn: Satt i fengsel 1944—1946. Sonet i arbeidsleirer langt nord i Russland 1947—1953.

I 1947 ble jeg arrestert fordi jeg ikke ville engasjere meg i politikk. Jeg ble ført til et strengt bevoktet fengsel i Lutsk i Ukraina, og der måtte jeg sitte rett opp og ned med hendene i fanget — jeg kunne ikke engang strekke ut bena. Slik satt jeg i tre måneder. En mann i svart frakk avhørte meg. Han ville at jeg skulle fortelle om de brødrene som tok ledelsen i arbeidet. Han visste at jeg visste hvem de var, men jeg nektet å si noe.

Den 5. mai 1947 dømte militærdomstolen meg til å sone ti år i fjerntliggende, strengt bevoktede leirer. Ettersom jeg var ung den gangen, ble jeg utpekt til å være i det de kalte første kategori. Alle i denne kategorien var unge gutter — det var både Jehovas vitner og andre. De sendte oss med kuvogner til Vorkuta, som ligger langt nord i Russland. Derfra ble vi ført om bord på et dampskip, og vi seilte i fire dager rett opp til Karastredet.

Det var ikke mye liv der; det var bare tundra og dvergbjørk. Fra dette stedet ble vi tvunget til å gå i fire  dager og fire netter. Vel, vi var jo unge. Vi fikk tørre skorper og røykt reinsdyrkjøtt. De gav oss disse rasjonene sammen med noen skåler og varme ulltepper. Det regnet kraftig. De teppene vi bar på, ble så gjennomvåte at det ble umulig å bære dem. To gutter måtte ta ett teppe og vri det, så det ble litt lettere å bære det.

Til slutt kom vi fram til bestemmelsesstedet. Jeg hadde hele tiden tenkt: «Bare litt til og så vil vi være under tak, snart får jeg tak over hodet.» Men vi kom til et åpent område med et tykt lag med mose. Vaktene sa: «Slå dere ned. Her skal dere være.»

Noen fanger gråt, andre forbannet myndighetene. Jeg forbannet aldri noen der. Jeg bad en stille bønn: «Jehova min Gud, du er mitt tilfluktssted, og du er min borg. Vær også her mitt tilfluktssted.»

Det ble strukket opp et tau rundt området, siden man ikke hadde noe ståltråd. Det ble også satt ut vaktposter. Vaktene pleide alltid å lese, og de sa at hvis vi kom nærmere enn to meter, så ville de skyte. Vi tilbrakte natten på mosen. Regnet strømmet ned over oss. Jeg våknet om natten og så ut over gruppen på 1500 mennesker, og jeg så at det steg damp opp fra dem. Da jeg våknet om morgenen, lå jeg med den ene siden av kroppen i vann. Området var dekket med mose, men det var vann der også. Vi hadde ingenting å  spise. Vi fikk vite at vi måtte lage en flystripe, så et fly kunne lande med mat til oss. Vaktene hadde en spesiell traktor som hadde store dekk, så den ikke skulle sette seg fast. De hadde sine forsyninger på traktoren, men vi fikk ingenting.

Vi arbeidet i tre dager og tre netter med å lage flystripen. Vi måtte fjerne mosen, så flyet kunne lande. Et lite fly kom med mel. Melet ble blandet med kokt vann, og det var det vi spiste.

Arbeidet var fryktelig anstrengende. Vi arbeidet med å bygge en vei og legge jernbanelinje. Vi var som et menneskelig transportbånd som transporterte tunge steiner. Om vinteren var det alltid mørkt og veldig kaldt.

Vi måtte sove under åpen himmel. Og regnet strømmet ned over oss, og vi var våte, sultne og kalde, men vi var unge, så noe energi hadde vi. Vaktene sa at vi ikke skulle uroe oss, vi ville snart få komme under tak. Omsider kom en militærtraktor med en teltduk som var stor nok til å gi ly til 400 mennesker. Vi strakte ut teltduken og hevet den opp, men det var ikke noe annet sted å sove enn på mosen. Vi hentet alle gress til å ha i det provisoriske teltet hvor vi skulle bo, og gresset råtnet og ble til kompost. Vi sov på denne komposten.

Så fikk vi lus. Lusene bet oss praktisk talt til døde. De var ikke bare på kroppen, men også overalt på klærne — store lus og små lus. Det var helt forferdelig. Når vi kom tilbake fra arbeidet og la oss ned, bet  lusene oss, og vi klødde og klødde oss. La vi oss til å sove, spiste de oss omtrent opp. Vi sa til formannen vår: «Lusene spiser oss levende.» Han svarte: «Snart skal vi steke disse lusene deres.»

Fengselsmyndighetene måtte vente til det ble varmere vær, fordi det som oftest var minus 30 grader. Det ble litt mildere, og de kom med en flyttbar desinfeksjonsstasjon. Men det var fortsatt minus 20 grader, og teltduken var revnet. Likevel fikk vi beskjeden: «Kle av dere, dere skal vaskes. Kle av dere. Vi skal desinfisere klærne deres.»

Så der stod vi i 20 minusgrader og kledde av oss til vi var nakne, under en teltduk som var revnet. Vaktene kom med noen planker, og vi brukte dem til gulv. Mens jeg satt på disse plankene, så jeg på kroppen min. For et forferdelig syn! Og så så jeg på mannen ved siden av meg. Han så også slik ut. Overhodet ingen muskler. Alt hadde svunnet bort. Vi var bare skinn og ben. Jeg klarte ikke engang å klatre inn i en godsvogn. Jeg var utmattet. Likevel havnet jeg i den første kategorien — en frisk, ung arbeider.

Jeg trodde jeg snart ville dø. Det var mange som døde — mange unge menn. Nå bad jeg virkelig om hjelp fra Jehova, fordi det ikke virket som om det var noen utvei. Det var enkelte, som ikke var Jehovas vitner, som med vilje lot en hånd eller et ben fryse for så å hogge hånden eller benet av, så de slapp å arbeide. Det var fryktelig, helt forferdelig.

En dag stod jeg i nærheten av en av vaktene, og jeg så en lege som også var der. Etter at jeg ble arrestert,  hadde jeg reist sammen med ham, og jeg hadde forkynt for ham om Guds rike. Han var fange, men hadde fått amnesti. Jeg gikk nærmere, og det så virkelig ut som om han var en fri mann. Jeg ropte navnet hans, jeg tror han het Sasja. Han så på meg og sa: «Ivan, er det deg?» Da han sa dette til meg, gråt jeg som en liten gutt. «Gå til feltsykehuset med én gang,» sa han.

Jeg gikk til feltsykehuset, og jeg ble flyttet fra første kategori av arbeidere. Men jeg var fremdeles i leiren. Ettersom jeg nå tilhørte tredje kategori, ble jeg sendt til en plass for dem som trengte hvile. Leirkommandanten sa: «Det var ikke jeg som inviterte deg hit. Du kom hit selv. Oppfør deg pent, og gjør jobben din.» Litt etter litt begynte jeg å venne meg til å være der. Jeg trengte ikke lenger å utføre det slitsomme arbeidet.

Jeg ble løslatt den 16. august 1953. De sa til meg: «Du er fri til å dra.» De sa jeg kunne dra dit jeg ville. Først gikk jeg til skogen for å takke Jehova for at han hadde holdt meg oppe. Jeg gikk inn i den lille skogen, falt på kne og takket Jehova for at han hadde holdt meg i live med tanke på framtiden og det arbeidet jeg skulle utføre for å herliggjøre hans hellige navn.

[Uthevet tekst]

«Bare litt til og så vil vi være under tak, snart får jeg tak over hodet»

[Uthevet tekst]

Jeg gikk inn i den lille skogen, falt på kne og takket Jehova for at han hadde holdt meg i live

 [Ramme/bilde på sidene 155 og 156]

Volodymyr Levtsjuk forteller

Født: 1930

Døpt: 1954

Bakgrunn: Fengslet for politisk virksomhet 1946—1954. Traff Jehovas vitner i en arbeidsleir i Mordovia.

Jeg var ukrainsk nasjonalist. På grunn av det dømte kommunistene meg i 1946 til 15 år i fangeleir. Det var Jehovas vitner der. De forkynte for meg, og jeg forstod med én gang at dette var sannheten. Vi hadde ikke noen bibel, fordi vi var i en leir med de strengeste sikkerhetstiltak. Derfor pleide jeg å lete etter små papirlapper og spare på dem. Da jeg hadde fått samlet noen, laget jeg en liten notatbok. Jeg bad brødrene sitere alle de skriftstedene for meg som de kunne utenat, og si hvor versene stod i Bibelen. Så skrev jeg dem i boken min. Jeg spurte også de brødrene som kom senere. Hvis noen visste noe om en profeti i Bibelen, skrev jeg ned det også. Jeg fikk samlet en del skriftsteder og begynte å bruke dem i min forkynnelse.

Da jeg begynte å forkynne, var det en del unggutter i likhet med meg i leiren. Jeg var den yngste — bare 16 år. Jeg snakket med disse guttene og sa: «Vi har lidd forgjeves. Sammen med andre har vi risikert livet for ingenting. Ingen politiske ideologier vil lede oss til noe godt. Dere må ta parti for Guds rike.» Siden jeg hadde veldig god hukommelse, kunne jeg sitere vers jeg hadde lært meg utenat fra notatboken min. Mine jevnaldrende ble raskt overbevist, og de begynte å komme til oss Jehovas vitner. De ble våre brødre.

 [Ramme/bilde på side 157]

Den straff Jehovas vitner fikk

Indre eksil: De som ble forvist, ble sendt til et avsidesliggende område, vanligvis i Sibir, hvor de måtte bo og arbeide. De kunne ikke forlate sitt nye oppholdssted. En gang i uken eller en gang i måneden måtte de melde seg hos det lokale politi.

Fengsler: Tre til ti fanger ble sperret inne i en låst celle. De fikk to eller tre måltider om dagen. En gang om dagen eller en gang i uken fikk de gå ut i luftegården. De arbeidet ikke.

Fangeleirer: De fleste av disse befant seg i Sibir. Flere hundre fanger bodde sammen i brakker (én bygning huset vanligvis 20—100 fanger). De arbeidet minst åtte timer om dagen i området rundt leiren eller andre steder. Arbeidet var hardt og gikk ut på å bygge fabrikker, anlegge jernbanelinjer eller felle trær. De innsatte ble ledsaget av fangevoktere til og fra arbeidet. I leiren kunne fangene bevege seg fritt omkring etter arbeidstid.

[Bilde]

Sibir i 1953: Barn av forviste ukrainske Jehovas vitner hogger ved til brensel

 [Ramme/bilde på sidene 161 og 162]

Fjodor Kalin forteller

Født: 1931

Døpt: 1950

Bakgrunn: Var i indre eksil 1951—1965. Fengslet 1962—1965.

Da jeg var i fengsel mens saken min ble etterforsket, gjorde Jehova en gang noe for meg som så ut som et mirakel. Sjefen for KGB (Komiteen for statens sikkerhet) kom med et ark. Aktor satte seg ved siden av etterforskeren. KGB-sjefen sa til etterforskeren: «Gi ham dette! La ham lese at hans brødre i Amerika ikke har noe godt i sinne!»

De gav meg arket. Det var en resolusjon som var blitt vedtatt på et stevne. Jeg leste den én gang; så leste jeg nøye igjennom den en gang til. Aktor begynte å bli utålmodig. Han sa: «Herr Kalin! Prøver du å lære teksten utenat?»

Jeg svarte: «Første gangen leste jeg bare raskt igjennom det. Jeg vil forstå hva dette betyr.» Inni meg gråt jeg av glede. Da jeg hadde lest ferdig resolusjonen, gav jeg den tilbake og sa: «Jeg er så takknemlig mot dere, men jeg takker også Jehova Gud, som fikk dere til å gjøre dette. I dag er min tro blitt mye sterkere fordi jeg fikk lese denne resolusjonen! Jeg slutter meg til det disse vitnene sier i resolusjonen, og jeg skal prise Guds navn uten at noe skal få hindre meg. Jeg skal snakke om ham til folk i fangeleiren og i fengselet og overalt hvor jeg måtte være. Det er min livsoppgave!

Uansett hvor mye dere torturerer meg, vil dere ikke få stoppet munnen på meg. I denne resolusjonen sa ikke vitnene at de er klare til å få i stand noe slags opprør. De sa at de er fast bestemt på at uansett hva som skjer med dem, selv om de skulle bli utsatt for den hardeste forfølgelse, så vil de tjene Jehova i visshet om at han vil hjelpe dem til å forbli trofaste! Jeg ber Jehova Gud om at han må styrke meg i denne vanskelige tiden, slik at jeg kan stå fast i troen.

Men jeg kommer ikke til å vakle! Denne resolusjonen har gitt meg så mye styrke. Hvis dere stiller meg opp mot veggen for å skyte meg nå, er jeg likevel ikke til å rokke. Jehova vil redde meg gjennom oppstandelsen!»

Jeg kunne se at etterforskerne var skuffet. De visste at de hadde gjort en stor feil. Det var meningen at resolusjonen skulle svekke min tro, men den hadde gitt meg styrke i stedet.

 [Ramme/bilde på sidene 167—169]

Marija Popovytsj forteller

Født: 1932

Døpt: 1948

Bakgrunn: Var seks år i fengsler og arbeidsleirer. Har hjulpet flere enn ti personer til å lære sannheten å kjenne.

Da jeg ble arrestert den 27. april 1950, var jeg gravid i femte måned. Den 18. juli fikk jeg en dom på ti år. Jeg ble dømt fordi jeg forkynte sannheten for folk. De dømte sju av oss, fire brødre og tre søstre. Vi fikk ti år hver. Den lille sønnen min ble født den 13. august.

Jeg ble ikke motløs mens jeg satt i fengsel. Jeg hadde lært ut fra Guds Ord, Bibelen, at man vil være lykkelig hvis man lider fordi man er en kristen og ikke en morder eller tyv. Og jeg var lykkelig. Jeg hadde glede i hjertet. De satte meg i enecelle, og jeg gikk fram og tilbake i cellen mens jeg sang.

En soldat åpnet det lille vinduet og sa: «Synger du nå som du er i denne situasjonen?»

Jeg svarte: «Jeg er glad fordi jeg ikke har gjort noe galt mot noen.» Han bare lukket vinduet. De slo meg ikke.

 De sa: «Gi avkall på din tro. Se hvilken situasjon du har havnet i.» De siktet til det at jeg måtte føde barnet mitt i fengsel. Men jeg var lykkelig fordi de hadde dømt meg for min tro på Guds Ord. Det føltes godt. Jeg visste at jeg ikke var noen forbryter. Jeg visste at jeg ble utsatt for dette på grunn av min tro på Jehova. Det gjorde at jeg var lykkelig hele tiden. Det var slik det var.

Senere, mens jeg arbeidet i leiren, forfrøs jeg hendene mine. Jeg ble sendt til sykehuset. Legen der fikk godhet for meg. Hun sa: «Du har ikke god helse. Hvorfor ikke begynne å jobbe her hos meg?»

Sjefen for leiren likte selvfølgelig ikke den tanken. Han sa: «Hvorfor vil du at denne kvinnen skal arbeide for deg? Velg en fra en annen gruppe.»

Hun svarte: «Jeg trenger ikke en annen — jeg trenger gode, ærlige mennesker på mitt sykehus. Og hun skal begynne å jobbe på dette sykehuset. Jeg vet at hun ikke vil stjele noe, og at hun ikke vil begynne å bruke vanedannende medikamenter.»

De stolte på oss. De hadde en spesiell aktelse for folk med tro. De så hva slags mennesker vi var. Det var bra for oss.

Til slutt fikk legen overtalt sjefen for leiren. Han ville beholde meg fordi jeg var flink til å hogge tømmer. Uansett hvor Jehovas folk arbeidet, var vi alltid ærlige og samvittighetsfulle arbeidere.

Tilføyelse: Marijas sønn ble født i et fengsel i Vinnytsja i Ukraina. De neste to årene bodde han på fengselets barnehjem. Deretter sendte slektninger ham til hans far, som allerede var blitt forvist til Sibir. Da søster Popovytsj ble løslatt, var sønnen hennes seks år.

[Uthevet tekst]

«Jeg er glad fordi jeg ikke har gjort noe galt mot noen»

 [Ramme/bilde på side 175]

Marija Fedun forteller

Født: 1939

Døpt: 1958

Bakgrunn: Var i indre eksil 1951—1965.

Da vi hadde kommet på plass i toget og reisen begynte, roet vi oss ned alle sammen. Hva kunne vi vel gjøre? Vi kunne noen sanger og begynte å synge. Vi sang alle de sangene vi kunne fra sangboken.

Først hørte vi bare sangen i vår egen godsvogn, men senere, når toget vårt stoppet for andre tog, forstod vi at det også var brødre på andre tog. Sangen fra disse togene nådde fram til oss. Der passerte brødre fra Moldavia, og så passerte rumenske brødre fra Bukovina. Det var mange tog. Togene passerte hverandre på forskjellige steder. Vi forstod at de fraktet våre brødre.

Det var mange sanger vi husket. Vi laget også mange nye i de togvognene. De gav oss oppmuntring og hjalp oss til å komme i den rette sinnsstemning. Slike sanger hjalp oss virkelig til å holde oppmerksomheten rettet mot Jehova.

 [Ramme/bilde på side 177]

Lydia Stasjtsjysjyn forteller

Født: 1960

Døpt: 1979

Bakgrunn: Hun er datter av Marija Pylypiv, som forteller på sidene 208 og 209.

Da jeg var barn, var bestefar eldste; han ledet menigheten. Jeg husker hans faste rutine: Når han stod opp om morgenen, vasket han seg, og så bad han. Deretter åpnet han Bibelen, og vi satte oss alle sammen for å lese dagsteksten og hele kapitlet. Bestefar bad meg regelmessig om å ta med viktige dokumenter — som enten var pakket inn eller lå i en veske — til en eldste som bodde i utkanten av byen. For å komme hjem til ham måtte jeg gå opp en bakke. Jeg likte ikke den bakken, for den var bratt og slitsom å gå opp. Jeg pleide å si: «Bestefar, jeg vil ikke gå! Kan jeg ikke få slippe?»

Bestefar svarte: «Nei, du må gå. Det er du som må levere dokumentene.»

Jeg sa da til meg selv: ’Jeg går ikke! Jeg går ikke!’ Men så pleide jeg å si: ’Nei, jeg må gå, for det er kanskje noe viktig som avhenger av det.’ Jeg hadde alltid det i tankene. Jeg hadde virkelig ikke lyst til å gå, men jeg gjorde det allikevel. Jeg visste at det ikke var noen andre som kunne gjøre det. Dette skjedde veldig ofte. Det var min oppgave, mitt ansvar.

 [Ramme/bilde på sidene 178 og 179]

Pavlo Rurak forteller

Født: 1928

Døpt: 1945

Bakgrunn: Har vært 15 år i fengsler og fangeleirer. Tjener nå som presiderende tilsynsmann i Artemivsk i det østlige Ukraina.

I 1952 var jeg i en leir med streng disiplin i Karaganda i Sovjetunionen. Det var ti av oss i leiren. Tiden gikk så sakte at vi syntes det var hardt. Vi bevarte gleden og håpet, men vi hadde ikke noe åndelig føde. Når vi møttes etter arbeidet og snakket sammen, prøvde vi å huske alt vi tidligere hadde lært gjennom «den tro og kloke slave». — Matt. 24: 45—47.

Jeg bestemte meg for å skrive til søsteren min for å fortelle henne hvordan vi hadde det i leiren, og for å si ifra om at vi ikke hadde noe åndelig føde. Siden fangene ikke hadde lov til å skrive slike brev, var det vanskelig å få sendt det. Men til slutt fikk søsteren min brevet. Hun laget i stand en pakke hvor hun la i noen knekkebrød sammen med et nytestamente, og sendte den til meg.

Det var svært strenge rutiner. Ledelsen leverte ikke alltid ut pakker som var til fangene. Ofte ødela  de innholdet. Alt ble nøye undersøkt. De undersøkte for eksempel bokser for å se om noe kunne være gjemt i en falsk bunn eller i sidene. De undersøkte til og med kavringer.

Dagen kom da jeg så mitt navn på listen over dem som skulle få pakker. Jeg var overlykkelig, selv om jeg aldri hadde drømt om at søsteren min ville sende et nytestamente i pakken. Det var den strengeste inspektøren som hadde vakt; fangene kalte ham Hissigproppen. Da jeg kom for å hente pakken min, spurte han meg: «Hvor venter du pakke fra?» Jeg oppgav adressen til søsteren min. Han tok et kort kubein og åpnet esken.

Da han tok av lokket, så jeg et nytestamente mellom maten og kanten på esken! Jeg hadde bare tid til å si inni meg: «Jehova, gi meg det.»

Til min overraskelse sa inspektøren: «Fort, ta denne esken bort!» Jeg trodde nesten ikke det som skjedde, men jeg satte på lokket og bar esken inn i brakken. Jeg tok ut nytestamentet og la det inni madrassen min.

Da jeg fortalte brødrene at jeg hadde fått et nytestamente, trodde ingen av dem på meg. Det var et mirakel fra Jehova! I vår situasjon var det ikke mulig å få noen ting, men Jehova sørget for oss åndelig sett. Vi takket vår himmelske Far, Jehova, for hans barmhjertighet og omsorg. Vi begynte å lese og å styrke oss selv åndelig sett. Vi var så takknemlige mot Jehova for dette!

 [Ramme/bilde på sidene 180 og 181]

Lydia Bzovi forteller

Født: 1937

Døpt: 1955

Bakgrunn: Var i indre eksil 1949—1965.

Som tenåring syntes jeg det var vondt ikke å ha far hos oss. Som de fleste andre barn var vi glad i faren vår. Jeg fikk ikke tatt farvel med ham. Ivan og jeg så ikke at han drog. Vi var ute på åkeren og høstet inn hirse.

Da vi kom inn fra åkeren, fortalte mor at far var arrestert. Jeg følte en tomhet, en slags smerte — men ikke panikk, ikke hat. Dette var noe en måtte regne med. Vi ble stadig minnet om Jesu ord: «Hvis de har forfulgt meg, vil de også forfølge dere.» (Joh. 15: 20) Vi lærte dette verset tidlig i livet. Vi kunne dette like godt som vi kunne mønsterbønnen. Vi visste også at siden vi ikke var en del  av denne verden, ville ikke verden elske oss. Det myndighetene gjorde, gjorde de på grunn av sin uvitenhet.

Moldavia var på det tidspunkt underlagt rumensk styre, og far visste derfor at hans sak kunne bli forsvart i retten. Vi fikk tillatelse til å komme til rettssalen. Det var en stor dag for oss.

Far avla et flott vitnesbyrd. Ingen var interessert i å høre på aktors anklager, men alle lyttet måpende til fars forklaring. Han snakket i en time og 40 minutter til forsvar for sannheten. Han avla et klart og lettforståelig vitnesbyrd. De som arbeidet ved domstolen, hadde tårer i øynene.

Vi var stolte over at far klarte å vitne i retten og derved forsvare sannheten offentlig. Vi følte ingen fortvilelse.

Tilføyelse: I 1943 arresterte tyske myndigheter søster Bzovis foreldre og dømte dem til 25 års fengsel fordi de mente at foreldrene hadde samarbeidet med sovjeterne. Innen et år kom sovjetiske tropper og løslot dem. Etter det arresterte også de sovjetiske myndigheter hennes far. Alt i alt satt han 20 år i fengsel.

[Uthevet tekst]

Som de fleste andre barn var vi glad i faren vår. Jeg fikk ikke tatt farvel med ham

 [Ramme/bilder på sidene 186 til 189]

Tamara Ravliuk forteller

Født: 1940

Døpt: 1958

Bakgrunn: Forvist i 1951. Har hjulpet omkring 100 personer til å lære sannheten å kjenne.

Dette er beretningen om Galyna. I 1958, da hun var bare 17 dager gammel, ble foreldrene hennes arrestert. Hun og moren hennes ble sendt til en fangeleir i Sibir. Så lenge moren ammet, noe hun gjorde fram til Galyna var fem måneder gammel, fikk Galyna bli hos henne. Etter det måtte moren gå på arbeid, og barnet ble tatt med til et spedbarnshjem. Familien vår bodde i den nærliggende provinsen Tomsk. Brødrene skrev et brev til menigheten vår og spurte om noen der kunne hente den lille jenta fra spedbarnshjemmet og oppdra henne til foreldrene ble løslatt. Da brevet ble lest opp, sukket selvfølgelig alle. Det var trist og tragisk at et lite barn var i en slik situasjon.

De gav oss litt tid til å tenke over saken. Det gikk en uke. Ingen tilbød seg å ta imot henne. Forholdene var veldig vanskelige for oss alle. Den andre uken sa min eldre bror til mor: «La oss ta imot denne lille jenta.»

Mor sa: «Hva mener du, Vasia? Jeg er alt gammel og syk. Du vet, det er et stort ansvar å ta hånd om  en annens barn. Det er ikke et dyr. Det er ingen ku, ingen kvige. Det er et barn. Og dessuten en annens barn.»

Han sa: «Det er derfor vi bør ta imot henne, mor. Hun er ikke et dyr. Bare forestill deg et barn under slike forhold, i en fangeleir! Det er fremdeles så lite, så hjelpeløst.» Så sa han: «Bør vi ikke tenke at det kan komme en tid da det vil bli sagt til oss: ’Jeg var syk, jeg var i fengsel, jeg var sulten, men dere hjalp meg ikke’?»

Mor sa: «Jo, det kan hende, men det er et stort ansvar å ta vare på en annens barn. Hva om det skjer noe med henne mens hun er hos oss?»

 Min bror sa: «Og hva om det skjer noe med henne der?» Deretter pekte han på meg og sa: «Vi har Tamara. Hun kan reise fritt, så hun kan hente barnet. Vi skal alle arbeide for å sørge for dette barnet.»

Vi tenkte, og vi snakket, og til slutt bestemte vi oss for at jeg skulle dra. Så jeg drog til Marijnski fangeleir. Jeg drog for å hente denne lille jenta. Brødrene gav meg litteratur som jeg skulle ta med dit. Jeg fikk også et kamera så jeg kunne ta et bilde av moren siden vi ikke kjente henne. Jeg fikk ikke lov til å ta kameraet med inn i leiren, men jeg tok med litteraturen. Jeg kjøpte en gryte, la litteraturen i gryten og helte olje over. Da jeg gikk inn gjennom inngangen, sjekket ikke vakten for å se om det var noe under oljen. Så jeg fikk med meg litteraturen inn i leiren.

Jeg fikk anledning til å bli kjent med moren, Lydia Kurdas. Og jeg tilbrakte natten i leiren, for de papirene som skulle til for å få satt barnet fri, måtte gjøres klar. Så tok jeg Galyna med meg hjem. Da vi kom fram, var hun fem måneder og noen dager gammel. Vi stelte alle godt med henne, men hun ble veldig syk. Det kom leger, men de kunne ikke finne ut hva som var galt.

Legene trodde at det var mitt barn, og de la press på meg: «Hva slags mor er du?» sa de. «Hvorfor gir  du ikke henne mat?» Vi var redde for å si at det var et barn fra en fangeleir, og vi visste ikke hvordan vi skulle opptre. Jeg bare gråt og sa ingenting. Legene kjeftet på meg; de ropte til mor og sa at jeg var for ung til å ha blitt giftet bort, og at jeg trengte melk selv. Jeg var 18 år gammel.

Galyna var så syk, og hun hadde problemer med å puste. Jeg gikk ned under trappen og bad: «Gud Jehova, Gud Jehova, hvis dette lille barnet må dø, så ta mitt liv i stedet for hennes!»

Barnet begynte å gispe etter luft, rett for øynene på legene. De sa: «Det er håpløst — hun kommer ikke til å overleve, hun kommer ikke til å overleve.» De sa dette mens mor og jeg hørte på. Mor gråt. Jeg bad. Men barnet overlevde. Hun var hos oss fram til moren hennes ble løslatt. I sju år var hun hos oss, og hun ble ikke syk igjen, ikke én gang.

Galyna bor nå i Kharkov i Ukraina. Hun er vår søster og er alminnelig pioner.

[Uthevet tekst]

«Gud Jehova, Gud Jehova, hvis dette lille barnet må dø, så ta mitt liv i stedet for hennes!»

[Bilde]

Fra venstre: Tamara Ravliuk (tidligere Buriak), Sergij Ravliuk, Galyna Kurdas, Mykhajlo Buriak og Marija Buriak

[Bilde]

Fra venstre: Sergij og Tamara Ravliuk, Mykola og Galyna Kuibida (tidligere Kurdas), Oleksij og Lydia Kurdas

[Ramme på side 192]

En rapport fra en kretstilsynsmann i 1958

«Man kan kanskje til en viss grad forstå hvor vanskelig det er for brødrene, når man får vite at cirka ti medlemmer av en kommunistisk ungdomsorganisasjon spionerer på praktisk talt hver eneste bror. I tillegg kommer svikefulle naboer, falske brødre og en mengde politimenn. Dommer på opptil 25 år i fangeleir eller fengsel, forvisning til Sibir, tvangsarbeid på livstid og frihetsberøvelse, noen ganger ved langvarig opphold i mørke fengselsceller — alt dette kan en som sier noen ord om Guds rike, bli utsatt for.

Forkynnerne er likevel fryktløse. Den kjærligheten de har til Jehova Gud, kjenner ingen grenser. De har samme innstilling som englene har, og de har ikke tenkt å slutte å stride. De vet at det er Jehovas arbeid, og at det må fortsette helt til den endelige seier. Brødrene vet hvem det er de bevarer sin trofasthet for. De gleder seg over å lide for Jehovas skyld.»

 [Ramme/bilde på siden 199 til 201[

Sergij Ravliuk forteller

Født: 1936

Døpt: 1952

Bakgrunn: Har tilbrakt 16 år i fengsler og fangeleirer. Ble tvunget til å flytte sju ganger. Har hjulpet cirka 150 personer til å lære sannheten å kjenne. Hans kone, Tamara, har en beretning på sidene 186—189. Sergij tjener nå som eldste i Rogan menighet i nærheten av byen Kharkov.

Jeg bodde i Mordovia i sju år. Selv om dette var en strengt bevoktet fangeleir, ble det distribuert mange publikasjoner i den tiden jeg var der. Noen vakter tok litteratur med seg hjem, leste den selv og gav den deretter til sin familie og sine slektninger.

Det hendte at en av vaktene kom bort til meg under det andre arbeidsskiftet. Han sa da: «Har du noe, Sergij?»

«Hva vil du ha?» svarte jeg.

«Bare noe å lese.»

«Kommer det til å bli ransaking i morgen?»

«Ja. Det blir en ransaking i avdeling fem i morgen.»

«OK, det ligger et Vakttårn under et håndkle i en bestemt køye. Du kan ta det.»

 Han lette etter bladet og tok det med seg. Men vaktene fant aldri noen annen litteratur, for vi visste om ransakingen på forhånd. På den måten hjalp noen av vaktene oss. De følte seg tiltrukket av sannheten, men de var redd for at de kom til å miste arbeidet. I alle de årene brødrene var der, så vaktene hvordan vi levde. Tenkende mennesker kunne se at vi ikke var skyldig i noen forbrytelse. Det var bare det at de ikke kunne si noe om det, ellers ville de bli sett på som tilhengere av Jehovas vitner, og da ville de miste arbeidet sitt. Så de støttet arbeidet vårt til en viss grad. De tok imot litteratur og leste den. Det dempet forfølgelsen.

I 1966 var det omkring 300 av oss i Mordovia. Leirens ledelse visste hvilken dag minnehøytiden skulle holdes. Og de bestemte seg for å hindre oss det året. De sa: «Dere studerer allerede bladet deres, Vakttårnet, men vi skal sette en stopper for denne minnehøytiden. Dere har ingen mulighet til å gjøre noe med det.»

De forskjellige vaktgruppene skulle bli værende på kontorene til faren-over-signalet ble gitt. Alle var på plassene sine: de som holdt fangene under oppsikt, administrasjonsstaben, leirkommandanten.

Vi gikk alle sammen ut på veien, til det samlingsstedet hvor navneoppropet fant sted hver dag, morgen og kveld. Da vi hadde samlet oss, alt etter  hvilken menighet eller gruppe vi tilhørte, ruslet vi rundt på området. Mens vi gikk omkring, holdt en bror i hver gruppe talen; de andre lyttet.

Vi hadde ingen symboler, så det ble bare med talen. På det tidspunktet var det ingen salvede i leiren. Klokken halv ti om kvelden var det hele over, alle gruppene hadde avsluttet møtet mens de gikk langs veien.

Vi ønsket å synge sangen sammen — alle vi brødrene. Så vi samlet oss i en krok ved badehuset, som lå lengst unna den kontrollposten som lå ved inngangen. Forestill deg 300 menn, hvorav mellom 80 og 100 av dem står i skogen og synger om kvelden! Bare tenk på hvor kraftig denne sangen lød! Jeg husker at vi sang en sang som het «Jeg døde for deg», og det var nummer 25 i den gamle sangboken. Alle kunne den sangen. Noen ganger ropte til og med soldatene i vakttårnene til oss: «Vær snill og syng sang nummer 25!»

Da vi begynte å synge den kvelden, kom hele staben løpende til badehuset fra kontorene sine for å prøve å stoppe oss. Men da de kom fram, kunne de ikke hindre syngingen, for alle de brødrene som ikke sang, hadde samlet seg i en tett ring rundt dem som sang. Vaktene løp derfor bare febrilsk omkring til vi var ferdige med å synge. Da sangen var over, gikk alle hver til sitt. Vaktene visste ikke hvem som hadde sunget, og hvem som ikke hadde gjort det. De kunne ikke sette alle i enecelle.

 [Ramme/bilde på sidene 203 og 204]

Viktor Popovytsj forteller

Født: 1950

Døpt: 1967

Bakgrunn: Født i fengsel, sønn av Marija Popovytsj, forteller om seg selv på sidene 167—169. Arrestert i 1970 og tilbrakte fire år i fengsel på grunn av sin forkynnelse. I løpet av de tre dagene det rettslige avhøret varte, vitnet 35 personer om at bror Popovytsj hadde forkynt for dem.

Den situasjonen som Jehovas vitner befant seg i, bør ikke bedømmes bare i sammenheng med forholdet mennesker imellom. Det at Guds folk ble forfulgt, kan ikke bare forklares med at myndighetene var skyld i det. De fleste myndighetspersoner gjorde bare jobben sin. Da det ble regjeringsskifte, endret de sin lojalitet, men vi var som før. Vi forstod at den virkelige kilden til våre problemer var blitt åpenbart i Bibelen.

Vi så ikke på oss selv bare som uskyldige ofre for undertrykkende mennesker. Det som hjalp oss til å holde ut, var at vi hadde en klar forståelse av det stridsspørsmålet som ble reist i Edens hage — spørsmålet om Guds rett til å herske. Det var et stridsspørsmål som ikke var blitt avgjort enda. Vi visste at vi hadde en anledning til å ta standpunkt for Jehovas herredømme. Vi inntok et standpunkt i et stridsspørsmål som ikke bare var knyttet til menneskers interesser, men også til universets Overherres interesser. Vi hadde en dypere forståelse av de egentlige spørsmålene som var inne i bildet. Dette gjorde oss sterke og gjorde det mulig for oss å bevare vår ulastelighet selv under de mest ekstreme forhold. Vi forstod at dette dreide seg om noe mer enn forholdet mennesker imellom.

[Uthevet tekst]

Det at Guds folk ble forfulgt, kan ikke bare forklares med at myndighetene var skyld i det

 [Ramme/bilde på sidene 208 og 209]

Marija Pylypiv forteller

Født: 1934

Døpt: 1952

Bakgrunn: Hun reiste til Sibir i 1951 for å besøke sin søster, som var blitt forvist dit. Marija lærte sannheten å kjenne i Sibir og giftet seg senere med en bror som var forvist.

Da far døde, dukket politiet opp hjemme hos oss. Det kom mange politifolk. Det var politifolk fra både stedet og distriktet. De advarte oss og sa at de ikke ville ha noe av sang og bønn. Vi svarte at det ikke var noen lov som forbød folk å be. De spurte om når begravelsen skulle holdes. Det fortalte vi, og så drog de.

Brødrene kom tidlig. Det var forbudt å samles, men folk kunne være til stede i en begravelse. Vi begynte tidlig, for vi visste at politiet ville komme. Akkurat idet en av brødrene innledet med bønn, kom det en lastebil full av politifolk. Broren avsluttet bønnen, og deretter gikk vi til gravlunden.

De fulgte etter oss og lot oss gå inn på gravlunden. Da broren bad en bønn igjen, forsøkte politiet å arrestere ham. Men vi søstre hadde bestemt oss for at vi ikke ville la dem få ta ham. Det var mange politimenn der, så vi dannet en ring rundt broren. I kaoset som fulgte, førte en av søstrene broren vekk fra gravlunden, inn mellom husene og inn i landsbyen. Plutselig kom en bekjent kjørende i en personbil, så broren satte seg inn i bilen og forlot stedet. Politiet lette etter ham overalt, men de kunne ikke finne ham. Så drog de.

Søstrene beskyttet ofte brødrene. Vanligvis er det omvendt, men det var slik det måtte være på den tiden. Søstrene måtte beskytte brødrene. Det var mange slike situasjoner.

[Uthevet tekst]

Det var slik det måtte være på den tiden. Søstrene måtte beskytte brødrene

 [Ramme på sidene 220 og 221]

Petro Vlasiuk forteller

Født: 1924

Døpt: 1945

Bakgrunn: Var i indre eksil 1951—1965. Kort tid etter at bror Vlasiuk ble forvist, ble hans sønn syk og døde. Etter at hans kone hadde født en sønn det etterfølgende året, oppstod det komplikasjoner slik at hun døde. Bror Vlasiuk ble sittende igjen med en liten baby. I 1953 giftet han seg på nytt, og hans nye kone hjalp ham med å ta seg av barnet.

Jeg var blant dem som ble forvist fra Ukraina til Sibir i 1951. Ingen av brødrene var fryktsomme. Jehova gav av sin ånd til brødrene slik at de hadde tro, og det viste seg i måten de snakket på. Ingen ville noen gang ha valgt å reise til dette distriktet for å forkynne. Det er tydelig at Jehova Gud tillot at regjeringen sendte oss dit. Senere uttalte myndighetene: «Vi har gjort en stor feil.»

Brødrene sa: «På hvilken måte?»

«Ved at vi førte dere hit, for nå omvender dere jo folk her også!»

Brødrene sa: «Dere kommer til å gjøre en feil til.»

Den andre store feilen gjorde de etter at de hadde sluppet oss fri. Da de hadde gitt oss amnesti, fikk vi ikke lov til å reise hjem. «Reis hvor som helst, men ikke hjem,» sa de. Senere kom de til fornuft og forstod at det ikke var så lurt. På grunn av den framgangsmåten de fulgte, ble det gode budskap spredt over hele Russland.

 [Ramme/bilde på side 227]

Anna Vovtsjuk forteller

Født: 1940

Døpt: 1959

Bakgrunn: Var i indre eksil 1951—1965. Hun var ti år gammel da hun ble sendt til Sibir. Fra 1957 til 1980 arbeidet hun under jorden og trykte bibelsk litteratur.

KGB prøvde ofte å få oss til å peke ut brødrene. De viste oss bilder. Jeg pleide å si: «For deg vet jeg ingen ting. Jeg kjenner ingen når du spør.» Det var alltid den måten vi pleide å svare dem på. Senere, ikke så lang tid etter at jeg ble gift, var jeg på vei til byen og møtte ham som var leder for KGB i Angarsk. Han hadde ofte innkalt meg til avhør og kjente meg godt.

Han sa til meg: «Når det gjelder Stepan Vovtsjuk, så sa du at du ikke kjente den mannen. Nå, hvordan har det seg at du er gift med ham?»

Jeg svarte: «Var det ikke du som introduserte ham for meg med bildene dine?»

Han slo hendene sammen: «Se, igjen er det vi som er de skyldige!»

Og så lo vi sammen. Det var et glederikt øyeblikk i mitt liv.

 [Ramme/bilde på sidene 229 og 230]

Sofija Vovtsjuk forteller

Født: 1944

Døpt: 1964

Bakgrunn: Var i indre eksil 1951—1965. Hun var bare sju år gammel da hun sammen med sin mor, søster og bror ble sendt til Sibir.

Da de sendte oss til Sibir, sa de til oss at vi kom til å bli der for alltid. Vi trodde aldri vi skulle få friheten tilbake. Når vi leste i Vakttårnet om stevnene som ble holdt i andre land, bad vi til Jehova om at vi en gang i livet måtte få mulighet til å være til stede på et slikt stevne som de har i andre land. Og vi ble virkelig velsignet av Jehova. I 1989 fikk vi mulighet til å overvære det internasjonale stevnet for Jehovas vitner i Polen. Det er umulig å beskrive den store gleden det var å få være der.

Brødrene i Polen ønsket oss hjertelig velkommen. Vi var der i fire dager. Vi var til stede på et stevne! Det var virkelig en glede å lære mer om Jehova og få veiledning fra hans Ord. Vi var så lykkelige. Vi delte opplevelsene våre med alle. Enda det var så mange av forskjellige nasjonaliteter, var de våre brødre! Da vi gikk omkring på stadionet, hadde vi en deilig følelse av fred. Etter alt — etter å ha vært under forbud så lenge — virket det for oss som om vi allerede var i den nye verden. Vi hørte ikke noe banning, og alt var rent og pent. Vi brukte tid sammen etter programmet. Vi reiste ikke med én gang, men var sammen med brødrene og snakket sammen. Det var også noen som kunne tolke hvis vi ikke forstod språket. Selv når vi ikke forstod hverandre, kysset vi hverandre. Vi var lykkelige.

 [Ramme/bilde på sidene 243 og 244]

Roman Jurkevytsj forteller

Født: 1956

Døpt: 1973

Bakgrunn: Satt seks år i fangeleirer på grunn av sin nøytralitet. Har tjent i utvalget ved det ukrainske avdelingskontoret siden 1993.

Sannheten motiverer en til å hjelpe og støtte andre. Det merket vi spesielt i 1998, da det var en stor flom i Transkarpatia og hundrevis, ja hundrevis av mennesker mistet sine hjem og alle sine eiendeler på én natt.

Innen to dager kom en gruppe brødre til stedet og opprettet nødhjelpsutvalg. De avgjorde hvilken hjelp som skulle gis til hver familie og hver landsby. To landsbyer, Vary og Vysjkove, var særlig hardt rammet. Innen to—tre dager ble det lagt planer med hensyn til hvilken hjelp hver familie skulle få, og hvem som skulle gi denne hjelpen. Så kom våre brødre i lastebiler og begynte å skuffe vekk de store muddermengdene.

De hadde med seg tørr ved, noe som forbløffet alle i dette området. De som ikke var Jehovas vitner, var forundret. En søster fra Vysjkove var i et område hvor en gruppe med brødre skuffet vekk mudder. En nyhetsreporter henvendte seg til henne og spurte: «Vet du hvem disse menneskene er?»

«Jeg kjenner dem ikke så godt,» svarte hun, «fordi vi snakker forskjellige språk — rumensk, ungarsk, ukrainsk og russisk. Men én ting vet jeg — de er mine brødre og søstre, og de hjelper meg.»

Før det var gått to—tre dager hadde brødrene sendt hjelp og tatt seg av de familiene som ble flyttet til andre områder. Etter et halvt år var praktisk talt alle husene til dem som var Jehovas vitner, bygd opp igjen, og vitnene var de første i det området som kunne flytte tilbake og bo i sine nye hjem.

 [Oversikt på side 254]

(Se den trykte publikasjonen)

Alminnelige pionerer i Ukraina (1990—2001)

10 000

8000

6000

4000

2000

0

1990 1992 1993 1994 1995 1996 1997 1998 1999 2001

[Oversikt på side 254]

(Se den trykte publikasjonen)

Jehovas vitner i Ukraina * (1939—2001)

120 000

100 000

80 000

60 000

40 000

20 000

0

1939 1946 1974 1986 1990 1992 1994 1996 1998 2001

[Fotnote]

 [Kart på side 123]

(Se den trykte publikasjonen)

UKRAINA

VOLYNIA

GALICJA

Lviv

TRANSKARPATIA

BUKOVINA

KIEV

Kharkov

Dnepropetrovsk

Lugansk

Zaporozje

Donetsk

Odessa

KRIM

SVARTEHAVET

TYRKIA

BULGARIA

ROMANIA

MOLDOVA

POLEN

HVITERUSSLAND

RUSSLAND

 [Helsides bilde på side 118]

[Bilde på side 127]

Vojtetsj Tsjekhij

[Bilde på side 129]

Det første stevnet i byen Borislav i Galicja i august 1932

[Bilde på side 130]

Stevne i Solotvyno i Transkarpatia i 1932

[Bilde på side 132]

I 40 år utførte Marija og Emil Zaryskij trofast sitt oppdrag som oversettere

[Bilde på side 133]

Ukrainas første litteraturlager fantes i dette huset i Uzjgorod fra 1927 til 1931

[Bilde på side 134]

En gruppe som er klar til å reise med buss for å forkynne i Rakhiv-området i Karpatene i 1935: (1) Vojtetsj Tsjekhij

[Bilde på side 135]

Tidlig grammofonplate, «Religion og kristendom», på ukrainsk

[Bilde på side 136]

Menigheten i Kosmatsj i 1938: (1) Mykola Volotsjij solgte en av de to hestene sine for å kjøpe en grammofon

[Bilde på side 137]

Ludwik Kinicki, som mange med glede husker som en nidkjær forkynner, døde trofast mot Jehova i en av nazistenes konsentrasjonsleirer

[Bilder på side 142]

Illia Govutsjak (ovenfor til venstre), her avbildet sammen med Onufrij Ryltsjuk en gang de drog for å forkynne i fjellene, og (til høyre) sammen med sin kone, Paraska. Han ble henrettet av Gestapo etter at han var blitt utlevert av en katolsk prest

[Bilde på side 146]

Anastasija Kazak (1) sammen med andre Jehovas vitner fra Stutthof konsentrasjonsleir

[Bilder på side 153]

Ivan Maksymiuk (ovenfor sammen med sin kone, Jevdokija) og hans sønn Mykhajlo (til høyre) nektet å bryte sin ulastelighet

[Bilde på side 158]

Tidlige utgaver av bibelsk litteratur på ukrainsk

[Bilde på side 170]

Da Grygorij Melnyk var 20 år gammel, påtok han seg det ansvar å sørge for sine to yngre brødre og sin yngre søster

[Bilde på side 176]

Marija Tomilko utholdt 15 år i fangenskap, men er forblitt trofast

[Bilde på side 182]

Nutsu Bokotsj i fengselet, under et kort møte med datteren i 1960

[Bilder på side 185]

Lydia og Oleksij Kurdas (over) ble arrestert og ble satt i hver sin fangeleir da datteren deres, Galyna, var 17 dager gammel; Galyna Kurdas, tre år (til høyre) — dette bildet ble tatt i 1961, da foreldrene hennes fortsatt var i fangeleir

[Bilde på side 191]

Kvelden før Hanna Sjysjko og Jurij Kopos skulle gifte seg, ble de arrestert og dømt til ti år i fangeleir. De giftet seg ti år senere

[Bilde på side 191]

Jurij Kopos satt i sovjetiske fengsler og fangeleirer i nesten en tredjedel av et århundre

[Bilde på side 194]

Pavlo Ziatek viet hele sitt liv til tjenesten for Jehova

[Bilde på side 196]

Brev fra Nathan H. Knorr til brødrene i Sovjetunionen, datert 18. mai 1962

[Bilde på side 214]

Det ble trykt litteratur for Ukraina og andre deler av Sovjetunionen i bunkere som denne i Øst-Ukraina

 [Bilde på side 216]

Øverst: Den skogkledde åsen langt inne i Karpatene der Ivan Dziabko betjente en hemmelig bunker

[Bilde på side 216]

Over: Mykhajlo Diolog sitter ved siden av det som før var inngangen til den bunkeren der han forsynte Ivan Dziabko med papir

[Bilde på side 216]

Til høyre: Ivan Dziabko

[Bilde på side 223]

Bela Meysar satt i fengsel og fangeleirer i 21 år, og hans trofaste kone, Regina, reiste til sammen over 14 000 mil for å besøke ham ofte

[Bilde på side 224]

Mykhajlo Dasevitsj ble utnevnt til landstjener i 1971

[Bilde på side 233]

Jehovas vitner ble registrert i Ukraina 28. februar 1991 — det var den første av slike registreringer som ble foretatt i det området som Sovjetunionen omfattet

 [Bilder på side 237]

På det internasjonale stevnet i Kiev i 1993 ble 7402 døpt. Aldri før er det blitt døpt så mange på et stevne i Guds folks historie i nyere tid

[Bilde på side 246]

Fra uteksamineringen av den første klassen ved tjenesteopplæringsskolen i Lviv, tidlig i 1999

 [Bilde på side 251]

Øverst: Det Rikets sal-komplekset der Betel-familien tjente fra 1995 til 2001

[Bilde på side 251]

Midten: Det huset som Betel-familien brukte 1994/1995

[Bilde på side 251]

Nederst: Rikets sal i byen Nadvirna — den første som ble bygd etter at det nye byggeprogrammet for Rikets saler i Ukraina var blitt satt i gang

 [Bilder på sidene 252 og 253]

(1—3) Avdelingskontoret i Ukraina

[Bilde på side 252]

(4) Utvalget ved avdelingskontoret, fra venstre: (sittende) Stepan Glinskyj, Stepan Mykevytsj, (stående) Andrij Semkovytsj, Roman Jurkevytsj, John Didur og Jürgen Keck

 [Bilde på side 253]

(5) Theodore Jaracz taler ved innvielsen av avdelingskontoret i Ukraina, 19. mai 2001