Verdensrapport

Afrika

I Elfenbenskysten oppdaget Edith, en ung skoleelev, at det var planlagt en prøve på skolen samme dag som hun skulle bli døpt. Hun gikk modig til læreren og spurte om hun kunne bli fritatt for prøven, og det gikk han med på. Skolekameratene gjorde narr av henne og kalte henne Maria, Jesu mor. En gutt fikk skolekameratene til å le da han sa at hun hadde dratt, ikke for å bli døpt, men for å delta i en svømmekonkurranse. Edith svarte med å tilby gutten en traktat som omhandler Jehovas vitners trosoppfatninger.

Etter at gutten hadde lest den, sluttet han å komme med spydige bemerkninger og sa at han også ville bli et vitne. Han studerte boken Kunnskap som fører til evig liv, og trass i at han møtte en del motstand fra familien, ble han døpt. Edith er glad for at hun satte sin innvielse til Jehova først i livet, og at dette i sin tur hjalp en annen til å gjøre det samme.

En misjonær i Vest-Afrika forteller: «Det å få være en del av en organisasjon som har godt ord på seg, selv i de minste landsbyer på jorden, er en av de velsignelsene Jehova gir. Jeg  så dette bli demonstrert på en slående måte her i Ghana, hvor Jehovas vitner er godt kjent og respektert. Vi var opptatt med å levere den månedlige forsendelsen med litteratur til noen menigheter på landsbygda. På et tettsted fant vi ikke den personen som vanligvis tok imot pakken med litteratur. Jeg spurte sjåføren hva vi skulle gjøre. Han så på meg, smilte og sa: ’Det er ikke noe problem.’ Så stoppet han lastebilen ved et travelt marked, lente seg ut av vinduet og ropte på en av de unge jentene som solgte fisk ved veikanten. Han gav kartongen med litteratur til jenta og sa: ’Vær så snill og gi denne til Jehovas vitner.’ Uten et ord løftet hun kartongen opp på hodet, snudde seg og forsvant i mengden. Da vi kjørte videre til neste tettsted, spurte jeg sjåføren om han kjente jenta. Han smilte igjen og sa: ’Nei, men hun kjenner oss.’ Jeg lurte på om brødrene noen gang kom til å få den litteraturen. Jeg hadde ikke behøvd å bekymre meg. De fikk den samme dag.»

Brødrene i landsbyen Gbolobo i Liberia skrev et brev til landsbyhøvdingen og fortalte at de hadde tenkt å holde årets viktigste religiøse møte i landsbyen hans. Han gav brødrene tillatelse til å bruke stedets fotballbane under begivenheten og fikk sendt en kunngjøring til alle kirkene på de sju tettstedene som lå i det området han var høvding over. Gjennom kunngjøringen ble folk innbudt til å overvære minnehøytiden. En stor gruppe vitner kom til landsbyen for å bygge en plattform midt på fotballbanen i forbindelse med minnehøytiden. De arbeidet sammen i en atmosfære preget av kjærlighet og glede. Dette gjorde inntrykk på landsbyboerne. Selv om det bare er fem forkynnere i Gbolobo, var det 636 som overvar minnehøytiden!

En gutt på ti år i den nordlige delen av Rwanda alte opp en liten geit fram til den fødte tre små killinger. Han sendte  nylig et fotografi av seg selv og geita til avdelingskontoret. I et brev som fulgte med, skrev han: «Jehova har velsignet meg veldig mye, og det er derfor jeg gir denne geita som et bidrag til det verdensomfattende forkynnelsesarbeidet som det står om i Matteus 24: 14.» Han gav geita til de eldste i menigheten og bad dem om å selge den. De gjorde det og sendte så pengene til avdelingskontoret.

En spesialpioner i Nigeria satte seg inn i en bil da bilføreren tilbød ham skyss. Da en annen passasjer flyttet seg for å lage plass til ham, så føreren at broren hadde Vakttårnet i hånden. Han gav broren beskjed om å gå ut av bilen. Føreren gav ikke noen forklaring; han befalte ham bare å gå ut. Da noen av dem som stod og så på, så at bilen kjørte videre uten broren, sa de til ham at hans Gud hadde reddet ham. «Den bilen tilhører kidnappere!» sa de. Brorens «kjennemerke» hadde ført til at han fikk Jehovas beskyttelse.

Grant er en åtte år gammel forkynner i kobberbeltet i Zambia. Da han bare var en smårolling, kunne han gjengi enkle beretninger ut fra bildene i boken Det største menneske som noen gang har levd. Før Grant kunne lese, oppmuntret foreldrene ham til å lære deler av Bibelen utenat. Nå er han udøpt forkynner. Grant leder mange bibelstudier, noen ved hjelp av boken Min bok med fortellinger fra Bibelen og resten ved hjelp av brosjyren Hva krever Gud av oss? Fordi han er så ivrig, kaller barna ham shimapepo mukalamba, som betyr «øversteprest» på språket cibemba.

 En mann som begynte å studere Bibelen i Senegal, leste beretningen i Våkn opp! for 22. september 1999 om en søster og den lille datteren hennes i Canada som leverte tilbake 1000 kanadiske dollar (over 5000 kroner) som de fant i en håndveske de hadde kjøpt på et garasjesalg. Kort tid etter at denne mannen hadde lest artikkelen, fant han en lommebok på gaten. Den inneholdt flere identitetsskort og dessuten penger som tilsvarte omkring 4500 kroner. Han tenkte mye på den artikkelen han hadde lest, og fikk ikke mye søvn den natten.

Klokken åtte neste morgen ringte mannen til eieren av lommeboken og avtalte å møte ham med det samme for å levere tilbake lommeboken med alle pengene i. Den ærlighet som han viste, gjorde så sterkt inntrykk på eieren at han gav ham halvparten av pengene i lommeboken — omkring 2250 kroner! «På grunn av det ene eksemplaret av Våkn opp!,» sa han som det ble ledet et bibelstudium med, «har jeg oppført meg på en måte som jeg vil være stolt av resten av livet!» Siden da har han tatt sitt studium av Bibelen svært alvorlig.

I det østafrikanske landet Uganda satt tolv år gamle Kandole stille og lyttet oppmerksomt da Jehovas vitner studerte Bibelen med moren hans. Med tiden mistet moren interessen for studiet, men gutten savnet å høre Guds Ord og spurte hvor vitnene holdt møtene sine. Søndagen etter gikk han de elleve kilometerne til Rikets sal, og etter det kom han regelmessig på møtene. En pionerbror begynte å studere Bibelen med Kandole, som gjorde fine framskritt og ble døpt da han var 14 år. Nå er han 17 år og er nylig blitt alminnelig pioner. Målet hans er å bli spesialpioner. Moren hans begynte med tiden å studere igjen, og hun er nå en døpt søster. Kandole må ikke lenger gå til møtene. Nå har han sykkel, og moren hans får sitte på til Rikets sal.

 Nord-, Sør- og Mellom-Amerika

Márcio ble innbudt til å tjene på Betel i Brasil. Han kommer fra en fattig del av landet, og ingen i familien hans er Jehovas vitner. For å skaffe penger til å reise med buss til Betel solgte han sine personlige eiendeler. De pengene han fikk for dem, sammen med de pengene han fikk av vitner på stedet, gjorde det mulig for ham å gjennomføre turen. Etter tre dagers reise ble bussen tvunget av veien av væpnede ranere. Ranerne lette igjennom eiendelene til hver enkelt og tok det de ville ha. Da de åpnet bagen til Márcio, så de bibelen hans og lukket deretter bagen uten å ta noe. Da bussen kom til neste by, var passasjerene sultne, men de fleste hadde ikke penger igjen som de kunne kjøpe mat for. Ettersom ranerne ikke hadde tatt Márcios lommebok, kjøpte han mat til de andre passasjerene, og dette tjente som et stort vitnesbyrd.

Osvaldo, som studerte Bibelen sammen med Jehovas vitner i Chile, fikk beskjed på jobben om at han måtte begynne å arbeide på søndager. Han fortalte sin overordnede at kontrakten hans gikk ut på at han skulle arbeide fra mandag til  fredag. Osvaldo tilføyde: «Jeg har nettopp giftet meg, og jeg trenger å bruke tid sammen med min kone. Jeg har også satt av søndagene for å gi noe til Gud.» Osvaldos overordnede sa at han kom til å bli oppsagt i slutten av måneden. Osvaldo var den eneste av omkring 3000 ansatte som ikke gikk på jobb på søndager. Han fortsatte isteden å gå på møtene og satte sin lit til Jehova.

Ikke lenge etter fikk firmaet besøk av en høytstående direktør fra Frankrike. Han stoppet ved pulten til Osvaldo for å rose ham for det flittige arbeidet han utførte. Direktøren sa: «Du er den eneste som ikke har dataspill på PC-en din, og du arbeider på en ordentlig og systematisk måte.» Osvaldo takket ham for rosen og la til at han snart kom til å slutte i firmaet. Direktøren spurte: «Har du fått et bedre tilbud?» Osvaldo sa at det hadde han ikke, og forklarte situasjonen.

Noen dager senere ble han kalt inn til et møte med sin overordnede og direktøren. Spenningen var stor. Direktøren sa: «Osvaldo, du skal ikke arbeide på søndager, og du kommer neppe til å arbeide på lørdager. Du vil også få større ansvar i firmaet.» Samme uke ble Osvaldo døpt. Han tjener nå som hjelpepioner sammen med sin kone.

I Ecuador fikk en ung mann som ble døpt i fjor, sin første elevtale. Den skulle framføres i hovedsalen i Rikets sal. Han følte at det å holde denne talen var et så stort privilegium at han begynte å spare penger for å kjøpe seg ny dress. Da han hadde spart cirka 260 kroner, fikk han vite at en søster i menigheten ikke hadde penger til medisin. Han gav søsteren hele beløpet på 260 kroner og sa: «Jehova vil være like glad i meg når jeg holder talen i den gamle dressen, som han ville ha vært om jeg holdt talen i en ny dress!»

 En søster i Guatemala var opptatt i gatearbeidet. Hun så en mann som satt ved inngangsdøren til et hus, men hun tenkte at hun ikke skulle forkynne for ham, for huset lå i en annen menighets distrikt. Hun gikk forbi, men følte seg tilskyndt til å snakke med ham. Så hun gikk tilbake og snakket med ham om Jehovas rike. Mannen lyttet oppmerksomt. Deretter sa han: «Takk for at du kom og snakket med meg, frue, for jeg kom hit for å drepe en mann som kommer klokken kvart på åtte. Han var på vei til graven, og jeg var på vei til fengselet! Jeg vet at du ikke kom hit på eget initiativ; det var Gud som sendte deg til meg, slik at jeg kan lære om hans kjærlighet. Jeg går tilbake til huset mitt nå med det samme, så jeg ikke skal begå denne forbrytelsen. Måtte Gud velsigne deg!»

Avdelingskontoret i Colombia organiserte i desember 2000 og januar 2001 en forkynnelseskampanje i isolerte distrikter. Vitnene der i landet ble oppfordret til å flytte til disse distriktene og være der fra én uke til to måneder, avhengig av deres personlige situasjon, for å forkynne og å følge opp interessen.

En ung søster i Bogotá som ønsket å delta, drog til byen Guasca. De to månedene hun var der, gjorde henne så glad at hun bad Jehova om hjelp til å finne et arbeid, slik at hun kunne bli der. Hun kjøpte kokosnøtter, laget kokosnøttkaker og solgte dem på gaten og i butikker. I tillegg fikk hun en jobb der hun vasket og strøk klær, og hun lærte også å melke kyr. På den måten har hun kunnet forsørge seg selv, og hun tjener fremdeles som alminnelig pioner i Guasca. Hun leder 25 bibelstudier.

En beboer sa til en søster på Jamaica at ingen noen gang kunne klare å overbevise henne om at hun burde bli et av Jehovas vitner. Søsteren fortalte at grunnen til at hun kom,  var å gjøre henne kjent med Bibelens budskap, deriblant håpet om evig liv. Mens de snakket, merket søsteren seg at kvinnen hadde dyp respekt for Bibelen. Hun la også merke til at kvinnens kraftige innvendinger mot visse punkter, kunne imøtegås ved at hun leste relevante skriftsteder fra Bibelen. Dette fikk søsteren til å bruke Bibelen flittig når hun besøkte henne, og også senere, da det var blitt startet et bibelstudium med henne. Senere begynte denne kvinnen å overvære møtene og ble det hun til å begynne med erklærte at hun aldri skulle bli — et innviet og døpt vitne for Jehova.

Carol, en søster i Bolivia, studerte med en mann og hans kone. De bodde hos mannens mor, en standhaftig katolikk som aldri gikk glipp av messen eller religiøse prosesjoner. Huset var utsmykket med religiøse bilder, og foran hvert av disse bildene brant det et lys. En dag under studiet kom moren farende inn i rommet med en katolsk bibel i hånden, og hun utfordret Carol ved å spørre: «Hvor står det at Maria hadde flere barn?» Carol viste henne Matteus 12: 46—50 og 13: 55. Temmelig nedslått forlot moren rommet. Noen minutter senere kom hun tilbake, stolt bærende på en annen bibel. Det var en stor, forgylt bibel med bilder. Da hun ble gjort oppmerksom på de samme skriftstedene, forlot hun igjen rommet. Snart kom hun tilbake med enda en bibel, men det stod det samme i disse skriftstedene i den også. Hun var brakt til taushet.

I de neste ukene var det flere avbrytelser. Hun stilte spørsmål, men gradvis ble hun mer velvillig innstilt. De svarene hun fikk, begynte å gjøre inntrykk på henne. Snart tok hun imot tilbudet om et bibelstudium selv. Den nidkjærhet hun tidligere hadde hatt for katolisismen, utviklet seg til nidkjærhet for den sanne tilbedelse. Hun begynte å ta med seg vennene sine til Rikets sal, og med tiden ble hun døpt.

 Asia og Midtøsten

Gary, som bor på Sri Lanka, tilbød brosjyren Du kan være Guds venn! til en katolsk mann og hans kone, som var buddhist. Hun hevdet bestemt at det bare var mannen hennes som ville vite mer om Bibelen. Men neste gang Gary besøkte dem, sa hun at hun også var interessert i å få vite hvordan hun kunne få Gud som venn. Uken etter ble det startet et studium i brosjyren, og paret bad om å få en bibel. Hustruen sa: «Jeg tror vi trenger en bibel hvis vi skal få Gud som venn.»

Da de studerte leksjon 3 i brosjyren, var kvinnen blitt begeistret for studiet. Den kvelden var det en ekstra deltaker til stede — en ung mann som bodde hos dem. Noen dager før det fjerde studiet tok Gary med seg en bibel til dem. Den ble straks plassert på bordet, hvor også brosjyrene deres lå framme. Om kvelden under det fjerde studiet tok de stolt fram Bibelen, hvor de hadde plassert mange blå tråder. Mannen sa: «Vi har forberedt oss godt til studiet.» De hadde funnet fram til alle de skriftstedene som var nevnt i leksjonen, og hadde plassert en blå tråd på hver av de sidene hvor disse versene stod.

 Rowena, en alenemor i begynnelsen av 20-årene, som bor på Filippinene, ble interessert i sannheten. Det ble startet et bibelstudium med henne, og snart begynte hun å være til stede på møtene. Men fordi hun hadde økonomiske problemer, ble hun nødt til å forlate hjembyen sin for å se seg om etter arbeid i en by langt unna. Der ble hun ansatt som hushjelp hos en oppriktig katolsk familie. Hun spurte om hvor den nærmeste Rikets sal i byen lå, men familien var uvillig til å hjelpe henne til å komme i kontakt med Jehovas vitner.

Månedene gikk, og Rowena bad inderlig til Jehova om at han måtte la henne få møte vitnene, slik at hun kunne fortsette å studere Bibelen. En formiddag ringte telefonen, og hun tok den. Den som ringte, sa: «Hallo, er jeg kommet til Rikets sal?»

Rowena svarte straks: «Jeg leter etter Rikets sal. Kan du hjelpe meg å finne den?» Dette ble ordnet. Rowena gjenopptok bibelstudiet og er nå døpt.

En tolv år gammel jente sendte et brev til avdelingskontoret i Russland. Hun skrev: «Jeg er en jente som lever et enkelt liv. Jeg bor i Tjumen-området i Sibir. For ikke lenge siden fikk den lille landsbyen vår, som ligger langt unna allfarvei, bladet Vakttårnet for første gang. Jeg så det i skolens bibliotek og bestemte meg for å ta det med hjem og lese det. Ved hjelp av dette bladet lærte jeg mange nye og interessante ting. Bare det å se på bildene gav meg stor glede. Jeg vil gjerne få flere opplysninger. Jeg har lyst til å studere boken om Åpenbaringen og Bibelen, og jeg vil gjerne vite mer om deres organisasjon.» Det er blitt truffet tiltak for å hjelpe henne.

To vitner som var ute og forkynte fra hus til hus i Libanon, hadde akkurat banket på en dør da de la merke til et klistremerke hvor det stod at Jehovas vitner ikke var velkomne. En mann åpnet døren. Søstrene begynte å snakke med ham, og han inviterte dem inn. Da han fikk vite at de  var Jehovas vitner, spurte han om de hadde lest hva som stod på klistremerket på døren. «Ja, men først etter at vi hadde banket på,» svarte de. Så fortalte han at huset tilhørte foreldrene hans, som mislikte Jehovas vitner. Han ville imidlertid lære mer og var særlig nysgjerrig på grunn av klistremerkene, som folk flest i dette området hadde på dørene.

Søstrene avtalte å besøke mannen hjemme hos ham. Det ble startet et bibelstudium med ham og hans kone, og de begynte snart å overvære møtene og å anvende Bibelens prinsipper. Mannen sier at han aldri før hadde åpnet Bibelen, men vitnene hjalp ham både til å lese den og til å forstå den.

En søster i Sør-Korea som driver en skjønnhetssalong, legger fram Bibelen sammen med Jehovas vitners publikasjoner i salongen. Hun spiller også ofte de kassettene hvor boken Det største menneske som noen gang har levd er innlest. Etter å ha lyttet til en av kassettene bad en kvinne om å få et eksemplar, og det ble startet et bibelstudium med henne. En prestefrue stilte også spørsmål i forbindelse med kassetten. Hun sa at hun aldri hadde hørt slike tankevekkende ting i den kirken hun tilhørte. Også hun bad om å få kassettene og begynte å studere med vitnene. En buddhist ble også interessert som følge av den litteraturen som lå framme, og vedkommende studerer nå Bibelen. Søsteren ble alminnelig pioner for å kunne dekke de åndelige behovene til dem som hun hadde fått kontakt med gjennom uformell forkynnelse.

Et spesialpionerektepar i Malaysia forkynte for en mann som gikk langs veien. Mannen hadde mange spørsmål, så han inviterte paret hjem til seg. De ble med ham dit og hadde en interessant samtale. Da de skulle dra for å overvære menighetsbokstudiet, spurte de om han hadde lyst til å bli med dem, og det hadde han. Han likte møtet. Etter møtet gav de ham brosjyren Hva krever Gud av oss? og avtalte å besøke ham neste dag. Da de kom, fortalte han dem at etter han kom  hjem fra møtet kvelden før, hadde han vært oppe til klokken fire om natten og lest og bedt.

Denne mannen var prest i et av kristenhetens kirkesamfunn. Selv om han hadde gått mange år på teologiske skoler, hadde han aldri kunnet forstå treenighetslæren. Brosjyren hadde henledet oppmerksomheten hans på skriftsteder i Bibelen som hadde åpenbart sannheten om denne ubibelske læren. Glad over å få vite hvem Gud egentlig er, sa han til ekteparet: «Jeg tror ikke på treenigheten lenger.» Fra da av ville han ikke preke i kirken. Han begynte isteden å overvære møtene til Jehovas vitner.

Mannen studerte bibelsk litteratur som han fikk fra vitnene, og han sammenlignet det han lærte, med det han hadde notert ned under teologistudiet. Da det var gått to uker, bestemte han seg for å forandre hele sin kurs i livet. Han hadde kommet fra India for å fortsette sine teologiske studier ved Trinity College i Singapore. Han sa imidlertid: «Hvordan kan jeg gå på det colleget? Til og med navnet på det inneholder jo ordet ’treenigheten’!» Han drog tilbake til sitt hjemland, ivrig etter å ta kontakt med vitnene der. Fylt av takknemlighet sa han: «Jeg har funnet sannheten!»

En søster som bor i Kasakhstan, var fryktelig redd for å forkynne for andre kasakhere. Da hun begynte som pioner, arbeidet hun i distrikter hvor det bodde folk fra andre etniske grupper. Men en dag da hun var i distriktet, møtte hun en kasakhisk kvinne. Hun tilbød henne et nummer av Våkn opp!, som kvinnen tok imot. Det tok søsteren to uker å samle mot til å gå tilbake til henne. Til sin overraskelse oppdaget hun at kvinnen var oppbrakt fordi hun ikke hadde kommet tidligere. Hun drog bokstavelig talt søsteren inn i leiligheten, viste henne boken Kunnskap som fører til evig liv og sa: «La oss studere Bibelen!» Etter en tid ble kvinnen og den eldste sønnen hennes døpt på et kretsstevne. Nå er den yngste sønnen  blitt udøpt forkynner, og datteren, kusinen og nevøen studerer Bibelen.

I et land i Midtøsten tok en pioner kontakt med en mann som heter John. Han ønsket å fornye sitt abonnement på Vakttårnet og Våkn opp! John fortalte at bestefaren hans, som bor i India, har vært et av Jehovas vitner i lang tid. John hadde gått på kristne møter i India, men hadde ikke bodd der på 19 år. Han visste ikke hvordan han skulle komme i kontakt med brødrene på stedet.

Da pioneren oppfordret ham til å overvære et møte, svarte John at han holdt et møte i sitt eget hus på samme tid, og tilføyde at møtet ble holdt for «å studere Bibelen og å be». Ved hjelp av numre av Vakttårnet og «Kunnskapsboken» studerte John Bibelen med opp til 25 andre indere. De hadde holdt ukentlige møter i en del år. De vitnene som utgjør den engelske gruppen der, er ikke så stor — den består av bare tolv forkynnere. Den indiske gruppen fikk nå besøk, og det blir truffet tiltak for å hjelpe disse interesserte åndelig sett.

En jente i Nepal bodde på et barnehjem som ble drevet av koreanske frivillige. Da hun gikk på barnehjemmets skole, hevdet en av lærerne hennes at hun hadde funnet de «sanne kristne». Denne farløse jenta hadde alltid regnet seg for å være en sann kristen. Siden folk som drev barnehjemmet, også kalte seg kristne, undret hun seg over uttalelsen. For å få tilfredsstilt sin nysgjerrighet ville hun gjerne treffe disse «sanne kristne». Det viste seg at læreren hennes studerte sammen med Jehovas vitner og overvar møtene regelmessig. Jenta kontaktet læreren og var til stede på et møte sammen med henne. Det hun så, gjorde så stort inntrykk på henne at hun straks tok imot tilbudet om et bibelstudium. Hun gjorde raske framskritt og ble døpt før det var gått fire måneder. Etter at hun var blitt døpt, begynte hun som hjelpepioner.

 Europa

I London i Storbritannia blir det hvert år arrangert en utstilling for å informere de døve. Jehovas vitner satte opp en stand med bibler og litteratur og viste videoen Hva krever Gud av oss? med britisk tegnspråk. En døv kvinne som ble begeistret da hun så standen, kom bort og sa at hun hadde lett etter døve Jehovas vitner overalt. Hun fortalte at et døvt vitne ofte hadde snakket med henne da hun bodde i Mongolia. Men det var først da faren hennes døde, at hun verdsatte oppstandelseshåpet og begynte å studere Bibelen. Etter seks måneder flyttet hun til Storbritannia, og selv om hun fant en Rikets sal der, forstod hun ikke hva som ble sagt på møtet, og fortalte ikke at hun er døv. Hun bad til Jehova om at hun måtte finne døve Jehovas vitner, og det gjorde hun. Nå studerer hun og datteren hennes Bibelen og er til stede på møter hvor det blir brukt tegnspråk.

Andreia, et åtte år gammelt vitne i Portugal, la merke til at en skolevenninne var veldig lei seg fordi foreldrene hennes var blitt separert. Noen dager senere fikk Andreia Våkn opp! for 8. januar 2001, som inneholdt artikkelserien «Kan  vi redde ekteskapet?» Opprømt forklarte hun moren sin at artiklene ville være nyttige for foreldrene til klassevenninnen. Andreia ordnet så med at moren og faren til klassevenninnen fikk et blad hver.

Kort tid senere sa Andreias klassevenninne til henne: «Foreldrene mine bor nå sammen igjen, og faren min sa at jeg skulle si til deg at takket være det bladet du gav oss, er vi nå sammen!» Deretter gav Andreia familien boken Hemmeligheten ved et lykkelig familieliv. Andreias mor leder nå et bibelstudium med moren til klassevenninnen.

To vitner i Italia som var ute i felttjenesten, traff en eldre mann og tilbød ham bladene Vakttårnet og Våkn opp! Mannen sa at han ikke kunne lese. Han fortalte at han var blitt gjeter da han var sju år. Etter det bodde han oppe i fjellene i 15 år, med sauene som eneste selskap. Han hadde aldri gått på skole. Mens han gjette sauene, bad han inderlig til Gud om at han måtte få lære ham bedre å kjenne. Han sa til de brødrene som besøkte ham: «Hvis jeg bare kunne lese bladene deres, ville det være en drøm som ble oppfylt.»

En av brødrene sa: «Det er ikke for sent for deg å lære å lese.» Dagen etter drog gjeteren til Rikets sal. Med vitnenes hjelp lærte han å lese og skrive. I dag leser denne eldre mannen Bibelen regelmessig og er en utrettelig forkynner av det gode budskap.

 Grønland, som i denne rapporten blir regnet med til Europa, er verdens største øy, skjønt hele befolkningen bare er på omkring 56 000. Det er sju menigheter i landet, og noen av dem er svært små.

Harald er en 15 år gammel udøpt forkynner som tilhører en av disse menighetene. Da klassen drog på klassetur, ble ikke Harald med. Han var isteden sammen med en annen klasse, hvor elevene hadde fått i oppgave å fortelle om sin religion. Selv om de hadde fått omkring to måneder på seg til å forberede seg, var det ikke mange av elevene som hadde noe å si, og de som hadde det, snakket bare i noen få minutter. Siden det enda var 30 minutter til timen var over, spurte læreren: «Hvordan skal vi bruke resten av timen?» Harald — som bare besøkte denne klassen — rakte opp hånden og sa at han gjerne ville fortelle dem om sin religion.

Læreren sa: «Er du sikker på det? Du har ikke hatt noe tid til å forberede deg.» Harald sa at han var forberedt, og han avla så et fint vitnesbyrd for klassen. Da læreren i den klassen Harald gikk i, fant ut hva han hadde gjort, bad han Harald om å gjøre det samme i sin egen klasse. Denne gangen fikk han en uke til å forberede seg. Han tok med seg noen bibelske publikasjoner som han viste klassekameratene og læreren.

Pia, som bor i Danmark, ønsket at det nyfødte barnet hennes skulle bli døpt i kirken. Mannen hennes trodde ikke på barnedåp, så de diskuterte saken. Til slutt bestemte de seg for å snakke med presten. Presten sa at barnedåp ikke er bibelsk. Pia ble sint på kirken og dens prester fordi hun i 32 år var blitt opplært til å tro på noe som er galt. Hun slo fra seg tanken på å døpe barnet og bestemte seg for å lese  Bibelen selv, for å finne ut hva som er rett, og hva som er galt.

I mai 2000 fikk Pia besøk av et av Jehovas vitner, og hun tok imot tilbudet om et bibelstudium. Etter å ha vært på kretsstevnet sa hun: «Jeg forstår ikke alt ennå, men jeg vet at folkekirken ikke har sannheten.» Hun er nå en udøpt forkynner og gjør raske framskritt i retning av dåpen.

En bror i Slovenia som slappet av i en park sammen med sønnen sin, la merke til en kvinnelig student som hadde trukket seg bort fra de andre studentene. Han innledet en samtale med henne om åndelige emner. Senere begynte denne broren og hans kone å lede et bibelstudium med studenten, som heter Silvia. Hun tok med seg kjæresten sin på bibelstudiet, og nå studerer han også Bibelen. Silvia snakket med moren sin om sannheten, og også hun begynte å studere. Nå er alle tre regelmessig til stede på møtene i Rikets sal. Silvia er udøpt forkynner. Det er interessant å merke seg at den dagen hun traff broren i parken, hadde hun bedt til Gud om hjelp til å forstå hvorfor det skjer så mye meningsløst i verden.

I de senere år har immigranter fra Sør- og Mellom-Amerika strømmet til Spania. En pionersøster som var ute i arbeidet fra hus til hus, forkynte for en kvinne fra Colombia. Kvinnen lyttet oppmerksomt og tok imot tilbudet om et bibelstudium. På det neste besøket tilbød pionersøsteren et bibelstudium til andre som bodde i den samme leiligheten. Flere av dem tok imot tilbudet. Det flyttet stadig folk inn og ut av leiligheten, og søsteren forkynte for alle hun traff der. Hittil har hun startet 20 bibelstudier. Noen av dem hun har studert med, har flyttet, og hun vet ikke om de har fortsatt å studere. Men det ledes nå ti studier regelmessig,  og noen av de interesserte har allerede begynt å komme på møtene.

En 82 år gammel kvinne på Kreta som har lyttet til budskapet de siste 40 årene, ble først ganske nylig udøpt forkynner. Den personlige interessen en spesialpionersøster viste henne, fikk henne til å begynne å gjøre framskritt, og hun ble døpt.

Andre i familien fulgte snart hennes eksempel. Kvinnens 86 år gamle mann, som hadde røykt i 60 år, begynte å studere Bibelen, sluttet å bruke tobakk og ble udøpt forkynner. Ekteparets 55 år gamle datter gjør også fine framskritt i studiet. Hun går på møtene og har sluttet å røyke. Til sist begynte en av parets sønnesønner å studere Bibelen, og han har sagt at han har lyst til å melde seg inn på den teokratiske tjenesteskolen.

Da en misjonærsøster i Estland forkynte i en blokk som lå ved siden av den blokken hun bodde i, traff hun en kvinne som spurte om hun hadde en god ektemann. Søsteren svarte at det hadde hun. Kvinnen spurte henne så om hvor hun bodde. Søsteren sa at hun bodde i blokken ved siden av. Da kvinnen hørte dette, ble hun opprømt og sa: «Å, da er det deg — det må være deg. Du spiser ofte på balkongen, ikke sant?»

Søsteren svarte: «Ja, sammen med mannen min.»

Kvinnen sa: «Jeg har iakttatt dere. Mannen din går med forkle, og han serverer ofte maten. Å, jeg kan se at dere har et veldig godt ekteskap! Jeg kan ikke se dere fra leiligheten min, men jeg går alltid ut på balkongen til venninnen min for å se på dere. Vi har lagt merke til at dere alltid ber en bønn før dere begynner å spise. Det er så fint å se. Vil du ikke komme inn?» Siden da har kvinnen fått besøk regelmessig.

 Oseania

Dette området av jorden omfatter øyene i den sørlige, den vestlige og den midtre delen av Stillehavet. Blant disse er øyene i Melanesia, Mikronesia og Polynesia, foruten Australia og New Zealand. I denne rapporten er også det malayiske arkipel og Hawaii-øyene tatt med.

En dag så to søstre i New Zealand en kvinne som holdt på med hagearbeid. De stanset og hjalp henne med å rykke opp noe bambus. Kvinnen, som ble forundret over den vennlighet de viste, gav dem kaffe, og de avla et vitnesbyrd for henne. Hun skrev til lokalavisen og fortalte hva som hadde skjedd. Avisen kontaktet menigheten og fortalte at de hadde vunnet en nydelig blomsterbukett på grunn av sin vennlighet.

Artikkelen sa: «Da Jehovas vitner gravde opp denne bambusen, som var så plagsom for en enke, gjorde de bare det som var naturlig for dem — de bare hjalp en som trengte en håndsrekning. Den vennlighet de viste, var dagens høydepunkt for henne. Noen hadde vært så hjelpsomme at hun fortalte oss om det. Denne historien ble valgt som vinneren av  buketten for august. Vi håper at buketten vil være til glede for dem, slik den vennlighet de viste, brakte glede.»

På en av øyene i Vanuatu forkynte to pionerer for en ung jente som arbeidet i en butikk. Hun tok imot både brosjyren Hva krever Gud av oss? og tilbudet om et bibelstudium. Faren hennes var sterkt imot dette og ville ikke at datteren skulle studere med vitnene. Han ødela den bibelske litteraturen hun hadde fått, banket henne opp og bad henne til slutt om å flytte ut av huset hans. I mellomtiden fikk jenta stadig mer kunnskap, og hun overvar møtene og framelsket åndens frukter. (Gal. 5: 22, 23) Hennes respektfulle holdning gjorde etter hvert inntrykk på faren, som roet seg og bad henne om å komme hjem igjen. Hun meldte seg inn på den teokratiske tjenesteskolen og var på sitt første kretsstevne, som ble holdt på den nærliggende øya Santo. Da hun ble spurt om hvordan hun fikk råd til å reise, svarte hun med et smil: «Far betalte billetten.»

Clarence på Hawaii var en vennlig mann som alltid tok imot bladene når han fikk besøk av forkynnere. En pioner som traff ham en dag, la merke til at Clarence hadde boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord, og han tilbød ham et bibelstudium. Clarence tok straks imot tilbudet, og sa at han alltid hadde hatt lyst til å lære om Bibelen. Han forberedte seg grundig til bibelstudiet og begynte snart å komme på menighetens møter.

Men Clarence trengte å gjøre forandringer. Han var krigsveteran fra den annen verdenskrig, og på helligdager gikk han stolt i opptog sammen med andre veteraner. Og rundt juletider stilte han opp frivillig for å ringe med en bjelle ved Frelsesarmeens julegryte. Det tok litt tid før han forstod hva det betyr å ikke være en del av Satans verden. Men til slutt ble han kvalifisert til å ta del i tjenesten.

 Clarence ble døpt da han var 85 år, og han fortsetter å ta aktivt del i tjenesten. Han holder elevtaler på den teokratiske tjenesteskolen. Og han har nylig lært å bruke datamaskin, slik at han kan foreta undersøkelser ved hjelp av Watchtower Library på CD-ROM. Clarence sier med fast overbevisning: «Nå som jeg har funnet sannheten, er det ingenting som kan få meg til å vende meg bort fra tjenesten for Jehova.»

En søster i Australia som forkynte pr. telefon, spurte en mann om han kunne sette av 15 minutter i uken til å drøfte Bibelen. Han sa at det var umulig for ham å gjøre det. Søsteren spurte: «Hva med fem minutter?» Han gikk motstrebende med på det. Uken etter begynte de sitt fem minutters studium. Snart begynte han å stille tankevekkende spørsmål. Siden søsteren holdt seg til bare fem minutters studium, pleide hun å si: «Det er et godt spørsmål, men tiden er ute, så vi får ta opp det emnet neste gang. Ha det bra.»

Da mannen spurte hvordan han kunne vite hvilken religion som er den rette, drøftet de det neste gang de studerte. Etter dette studiet sa han: «Jehovas vitner må ha den rette religion, men jeg kan ikke bare tro og vende om. Jeg tror jeg må skaffe meg mer kunnskap.» Etter hvert som han ble mer og mer interessert, økte lengden på studiet gradvis fra 5 minutter til 30 minutter.

Etter at de hadde studert ferdig brosjyren Hva krever Gud av oss?, spurte søsteren mannen om hun og hennes mann kunne komme hjem til ham og drøfte det han hadde lært så langt. Det sa han ja til. De besøkte ham og gav uttrykk for at de var glad for å ha kunnet hjelpe ham de siste seks månedene, og de oppmuntret ham til å fortsette. Nå drar søsterens mann hjem til ham hver uke for å lede studiet.

Det er fremdeles mange steder i Papua Ny-Guinea hvor det gode budskap ennå ikke er blitt forkynt. Grunnen til det  er at det er vanskelig å nå fram til landsbyene. Den eneste måten man kan komme i kontakt med folk fra disse landsbyene på, er som regel å henvende seg til dem når de kommer til byen for å kjøpe inn forsyninger. Slik fikk en mann fra en avsidesliggende landsby tak i et nummer av Vakttårnet. Etter at han hadde lest det, skrev han til avdelingskontoret etter flere opplysninger. En misjonær ble bedt om å kontakte ham. Den eneste måten å gjøre det på, var pr. brev, og resultatet var at det ble ledet mange brevstudier med interesserte.

Noen misjonærer som var fast besluttet på å besøke området, drog av sted i en firehjulsdrevet bil. Det var en seks timer lang tur, som for det meste foregikk på en farlig vei ute i bushen. Veien slynget seg gjennom trange fjellpass og krysset elver. Ett sted var «veien» et elveleie. Da de kom fram til bestemmelsesstedet, oppdaget de en vakker lavslette på en 10—12 kvadratkilometer, som var omgitt av frodige, skogkledde fjell som nådde helt opp i skyene. De følte seg hensatt til en fjern fortid. Husene var bygd av bambus, slik husene her var blitt bygd i hundrevis av år. Da folk hørte at misjonærene hadde kommet, kom de opprømt sammen. Selv om mange aldri hadde truffet Jehovas vitner før, studerte de allerede Vakttårnet to ganger i uken, og så å si alle hadde forlatt den lutherske kirke.

Misjonærene viste hvordan de skulle lede møtene, og de opplyste også at det ville bli holdt et offentlig foredrag neste morgen klokken åtte. Dagen etter stod noen menn opp klokken halv fem og gikk til landsbyer i nærheten for å invitere folk til foredraget. De andre landsbyboerne bygde en sal til møtet. Store grener tjente som benker, og bladrike grener gav skygge. Det ble laget en talerstol av bambus. Alle var spente. Det var 44 til stede på møtet, og 11 nye oppgav navnet sitt, slik at de kunne få et brevstudium. Misjonærene kom hjem utslitt, men meget fornøyd med det som var blitt utrettet.

[Bilde på side 45]

Åtte år gamle Grant i Zambia leder mange bibelstudier

[Bilde på side 57]

Standen som blir brukt på utstillinger for døve i Storbritannia