Filippinene

Kokospalmer, frodig tropisk vegetasjon, hvite sandstrender og blått hav — alt dette finner vi på Filippinene. Dette landet, som består av omkring 7100 øyer, er blitt kalt «Orientens perle». Noe som gjør landet enda mer tiltalende, er dets innbyggere. De er for det meste optimistiske av natur, og de er gjerne følelsesmennesker og er glad i å synge og danse. Hvis du besøker denne øystaten, kommer du sannsynligvis aldri til å glemme den usedvanlig store gjestfrihet du blir vist av de vennlige og flotte menneskene som bor der.

Hos mange vekker navnet Filippinene imidlertid helt andre assosiasjoner — det minner dem om katastrofer. Du er kanskje blant dem som husker da fjellet Pinatubo eksploderte og laharer, eller slamstrømmer, utslettet hele byer. Du husker kanskje også den verste skipskatastrofen i fredstid, den som inntraff da fergen «Dona Paz» kolliderte med et tankskip utenfor kysten av Filippinene og tusener av mennesker omkom. Ifølge et institutt for studier av katastrofeområder (Centre for Research on the Epidemiology of Disasters, som ligger i Belgia) er Filippinene det landet i verden som er mest utsatt for katastrofer. Tyfoner, flom, jordskjelv og vulkanutbrudd forekommer hyppig. Mange av innbyggerne er dessuten relativt fattige, så som du skjønner, har folk i dette vakre landet sine problemer å stri med.

 Jehovas vitner på Filippinene går iherdig inn for å gjøre landets 78 millioner innbyggere kjent med sannheten fra Bibelen. Dette er ingen lett oppgave. I tillegg til faren for naturkatastrofer er det en utfordring å nå folk som bor på de mange små øyene og på fjerntliggende områder i fjellene og junglene. Ikke desto mindre blir det forkynt også på disse stedene. Forkynnerne har hatt et utrolig pågangsmot trass i de skiftende omstendigheter de har arbeidet under. Som følge av dette har Jehova velsignet den innsats de har gjort for å hjelpe andre til å bli Kristi disipler.

Forkynnerne på Filippinene kan på en måte sammenlignes med fortidens israelitter som ønsket å gjenopprette den sanne tilbedelse i Jerusalem, og som ble oppmuntret av Nehemjas ord: «Jehovas glede er deres borg.» (Neh. 8: 10) Trass i de utfordringer israelittene ble stilt overfor, gledet de seg over å fremme tilbedelsen av Jehova, og deres arbeid hadde framgang. I likhet med israelittene på Nehemjas tid blir forkynnerne på Filippinene opplært i Guds Ord og gjør «Jehovas glede» til sin «borg».

Sannhetens lys begynner å stråle fram

Filippinene er det eneste overveiende romersk-katolske land i Asia. Opprinnelig hadde filippinerne sine egne religioner, men i løpet av over 300 år med spansk styre ble de påtvunget katolisismen. Siden var landet en amerikansk koloni i nesten 50 år, men selv om filippinerne da kom i kontakt med andre trossamfunn, forble de fleste av dem katolikker. Omkring 80 prosent av befolkningen hører til den romersk-katolske kirke.

Charles T. Russell, en av dem som stod i spissen for det arbeid som ble utført av bibelstudentene — som Jehovas vitner tidligere var kjent som — gjorde et opphold i Manila i 1912, da han var på en foredragsreise jorden rundt. Den  14. januar holdt han foredraget «Hvor er de døde?» i det store operahuset i Manila. Det ble delt ut trykksaker til de tilstedeværende.

I begynnelsen av 1920-årene ble det igjen sådd noen sannhetens såkorn da bror William Tinney fra Canada kom som den neste representanten for bibelstudentene. Han opprettet en bibelstudiegruppe. På grunn av dårlig helse måtte han dra tilbake til Canada, men interesserte filippinere fortsatte arbeidet i bibelstudiegruppen. Folk fikk tilsendt litteratur, og dette bidrog til å holde interessen for sannheten levende. Slik var situasjonen fram til begynnelsen av 1930-årene. I 1933 ble sannhetens budskap kringkastet på Filippinene via radiostasjonen KZRM.

Samme år drog Joseph dos Santos fra Hawaii for å begynne på det han hadde tenkt skulle være en verdensomfattende forkynnelsesreise. Første stopp var Filippinene, og oppholdet der skulle vise seg å bli langvarig. Bror dos Santos fikk nemlig i oppdrag å lede forkynnelsesarbeidet og opprette  et avdelingskontor der. Kontoret begynte sin virksomhet den 1. juni 1934. Bror dos Santos og de få filippinerne som ønsket å tjene Jehova, satte i gang med å forkynne og levere litteratur. Til tross for motstand var det i 1938 hele 121 forkynnere i landet, og 47 av dem var pionerer.

Amerikanerne hadde lært mange å snakke engelsk, men brødrene var klar over at det er best for folk å lære om Bibelen på sitt eget språk. Dette utgjorde en utfordring, for på Filippinene ble det snakket nærmere 90 forskjellige språk og dialekter. Men man begynte å oversette litteratur til noen av de viktigste språkene. I 1939 rapporterte avdelingskontoret: «Vi er nå i gang med å lage plateinnspillinger [av bibelske foredrag] på tagalog, og når de er klar, ser vi fram til å bruke grammofonene ytterligere til Herrens ære.» Avdelingskontoret kunne også fortelle at man holdt på med å oversette boken Rikdom til tagalog. To år senere hadde man oversatt brosjyrer til fire andre filippinske språk, og dermed var det blitt mulig å forkynne Rikets budskap på språk som de fleste i landet forstod.

Blant dem som reagerte positivt på sannhetens budskap på den tiden, var Florentino Quintos, som var lærer. Første gang han hørte om Jehovas vitners arbeid, var da han snakket med en mann som hadde vært til stede da bror Russell holdt foredrag i Manila i 1912. I 1936 var det et av Jehovas vitner som skaffet Florentino 16 bøker om bibelske emner. Men Florentino hadde en travel hverdag som lærer, så bøkene, som var i alle regnbuens farger, stod bare framme til pynt og ble ikke lest. Så ble det plutselig krig, japanerne invaderte landet, og mange vanlige aktiviteter ble stilt i bero. Nå hadde Florentino tid til å lese, og det gjorde han. På kort tid leste han bøkene Rikdom, Fiender og Frelse. Så måtte han flykte for japanerne og fikk foreløpig ikke anledning til å lese  mer, men sannhetens såkorn hadde rukket å slå rot i hans hjerte.

Rask vekst til tross for verdenskrig

Den annen verdenskrig medførte nye utfordringer for Jehovas tjenere overalt på Filippinene. Da krigen begynte, var de bare 373 forkynnere. Men selv om de var få, viste de en fremragende nidkjærhet og tilpasningsevne i sine bestrebelser på å fremme den sanne tilbedelse.

Noen brødre fra Manila flyttet til mindre byer og fortsatte å forkynne der. Krigen gjorde det umulig å importere bibelsk litteratur, men en tid var brødrene i stand til å levere litteratur som før krigen var blitt lagret i private hjem. Da den beholdningen tok slutt, måtte de nøye seg med å låne ut bøker til folk.

Salvador Liwag, en lærer som sluttet i skoleverket for å begynne som heltidsforkynner av det gode budskap, var på øya Mindanao da krigen brøt ut. Han og noen andre brødre rømte inn i jungelen og opp i fjellet. Der fortsatte de sin teokratiske virksomhet. Brødrene måtte være ytterst forsiktige når de drog omkring, slik at de ikke skulle bli oppdaget av japanerne og tvunget til å arbeide i garnisonene deres. Samtidig ble de ofte mistenkt av de antijapanske geriljagruppene for å være japanske spioner.

Forbausende nok var det mulig å holde små stevner under den japanske okkupasjonen. Mange var til stede på et kretsstevne som ble holdt i Manila. Et annet kretsstevne ble holdt i Lingayen. Innbyggerne ble overrasket over å se fremmede komme i lastebiler, men ingen laget oppstyr, og stevnet ble avviklet på en vellykket måte.

Jehova velsignet all denne virksomheten, og tallet på forkynnere økte sterkt. De 373 som forkynte om Jehova da krigen begynte, var blitt til over 2000 bare fire år senere.

 Som tidligere nevnt hadde bror dos Santos fått i oppdrag å lede forkynnelsesarbeidet på Filippinene. I januar 1942 ble han internert i en japansk fangeleir i Manila. Men han var like nidkjær som før. «Jeg forkynte det gode budskap for så mange jeg kunne i leiren,» fortalte han. Livet i fangeleiren var hardt, og mange sultet i hjel. Da bror dos Santos ble tatt til fange, veide han 61 kilo, men da han ble løslatt, veide han bare 36 kilo.

Amerikanerne befridde fangene i 1945 og tilbød å sende bror dos Santos hjem til Hawaii, men det sa han nei takk til. Hvorfor? Forkynnelsen om Riket var hans store glede, og han ønsket å gjøre det han kunne for å få se arbeidet gå framover på Filippinene. Dessuten var hans etterfølger ennå ikke  kommet. «Jeg ville bli til han kom!» sa bror dos Santos. Bror Hilarion Amores sa om bror dos Santos: «Han var utrolig arbeidsom, og han var virkelig opptatt av brødrenes åndelige behov.»

Misjonærer fra Gilead-skolen

De filippinske brødrene gjorde så godt de kunne både før og under krigen, men de hadde ikke fått noe særlig opplæring. Kort tid etter krigen fikk de imidlertid hjelp. Earl Stewart, Victor White og Lorenzo Alpiche, som alle hadde fått opplæring på Gilead-skolen, kom den 14. juni 1947. Endelig fikk bror dos Santos avløsning. I 1949 vendte han tilbake til Hawaii sammen med sin kone og sine barn.

Bror Stewart ble utnevnt til avdelingstjener. De fleste av de andre misjonærene som kom i 1947 og de neste årene, skulle konsentrere seg om felttjenesten. Victor Amores, en filippiner som selv senere gikk på Gilead-skolen, forteller at misjonærene gjorde god nytte for seg: «De gjorde en stor innsats for å få organisert arbeidet. Brødrene lærte av misjonærene. Det førte til framgang. I 1946 var vi bare 2600 forkynnere, men innen 1975 var vi blitt nesten 77 000.» Etter de tre første misjonærene kom en del andre, deriblant ekteparene Brown og Willett, som tjente i Cebu, og ekteparet Anderson, som tjente i Davao. Dessuten kom ekteparene Steele og Smith og bror Hachtel og bror Bruun. Neal Callaway kom i 1951. Han giftet seg senere med en filippinsk søster, Nenita, og de tjente i praktisk talt alle deler av Filippinene inntil han døde i 1985. Denton Hopkinson og Raymond Leach fra Storbritannia kom i 1954, og etter 48 år på Filippinene gjør de fortsatt en verdifull innsats her.

Utenlandske misjonærer var ikke de eneste som var med på å organisere og utvide forkynnelsesarbeidet på  Filippinene. I 1950-årene ble filippinske brødre også innbudt til å gjennomgå Gilead-skolen, og disse ble nesten alle sammen sendt tilbake til sitt hjemland for å tjene der. De tre første var Salvador Liwag, Adolfo Dionisio og Macario Baswel. Victor Amores, som er nevnt i det foregående avsnittet, drog nytte av den opplæringen han fikk som misjonær, både i reisetjenesten og på Betel. Han sluttet i heltidstjenesten da han ble far, men senere begynte han igjen. Han tjente som reisende tilsynsmann og var deretter spesialpioner i provinsen Laguna sammen med sin kone, Lolita, inntil han var i slutten av 70-årene.

Framover i 1970-årene

Arbeidet gikk raskt framover og antall forkynnere fortsatte å øke. I 1975 var det mer enn 77 000 forkynnere. Generelt sett bevarte de fleste av Jehovas tjenere sin åndelighet og fortsatte lojalt å tjene ham. Men det var mange som sluttet å tjene Jehova da denne tingenes ordning ikke endte i 1975. I 1979 hadde antall forkynnere sunket til under 59 000. Cornelio Cañete, som tjente som kretstilsynsmann i midten av 1970-årene, sier: «Noen ble døpt på grunn av 1975 og ble i sannheten noen år. Etter 1975 forlot de sannheten.»

Men de fleste trengte bare oppmuntring for å fortsette å ha det rette syn på den kristne tjeneste. Avdelingskontoret gikk derfor i gang med å arrangere spesielle foredrag. Det  førte til at de som allerede var aktive, ble oppmuntret, og det førte også til at noen av de uvirksomme ble hjulpet til å bli aktive lovprisere av Jehova igjen. Brødrene forstod nå at de tjente Jehova for alltid, og ikke med tanke på et bestemt årstall. Siden den tiden med midlertidig nedgang, har antall Rikets forkynnere økt drastisk. De som ikke lot skuffelse få dem til å glemme Jehovas godhet, er virkelig blitt velsignet!

Forkynnelse i avsidesliggende områder — i fjellene

De flere tusen øyene som utgjør Filippinene, er omgitt av åpent hav og strekker seg 1850 kilometer fra nord til sør, og 1125 kilometer fra øst til vest. Noen av øyene er ikke bebodd, og mange øyer har områder med forrevne fjell. Det er en utfordring å nå folk som bor på så avsidesliggende steder.

Et slikt område er provinsen Kalinga-Apayao. I fjellkjeden Cordillera Central nord på Luzon er det forskjellige stammer som bor i landsbyer. Hver stamme har sin egen dialekt og sine egne skikker. Selv om hodejakt opphørte på 1900-tallet, har det gjerne vært fiendskap mellom landsbyene, og det har resultert i stridigheter og drap. Geronimo  Lastima fortalte: «Tidligere var det vanskelig å sende spesialpionerer til disse områdene. Lokalbefolkningen ville forfølge brødrene i den hensikt å drepe dem.»

Løsningen var å sende søstre. Geronimo forklarte: «De forfulgte ikke kvinner. Tradisjonen krever at kvinner ikke må skades.» Søstrene var flinke til å lære folk sannheten. Det førte til at noen blant lokalbefolkningen ble døpt og begynte som pionerer. De forstod sitt eget folks kultur og visste hvordan de skulle forkynne på en virkningsfull måte. Som et resultat av det har «jegere» spredt seg utover i disse fjellene, på jakt etter dem som ønsker å kjenne sannheten. I 1970-årene var det bare noen få vitner i hele Kalinga-Apayao; nå er det to kretser der.

I naboprovinsen, Ifugao, var det ikke et eneste vitne i begynnelsen av  1950-årene. Tre alminnelige pionerer fikk i oppgave å forkynne for dem som bodde ved de flere hundre år gamle risterrassene. Med tiden begynte folk på disse stedene å ta imot sannheten. I dag er det 18 menigheter med 315 forkynnere i det området.

I fjellene helt nord i provinsen Abra er det vanskelig å nå landsbyer hvor det ennå ikke er noen vitner. En kretstilsynsmann som hadde et sterkt ønske om å bringe det gode budskap til de mest avsidesliggende stedene, innbød 34 andre til å være med ham og forkynne i et område i nærheten av Tineg. (Apg. 1: 8) Siden det ikke finnes noen offentlige transportmidler der, gikk gruppen til fots i sju dager i fjellene for å nå ti landsbyer med omkring 250 hus.

Kretstilsynsmannen forteller: «Det var en utfordring å gå over fjellryggene mens vi bar på alt utstyret vårt. Fire av de seks nettene sov vi under åpen himmel i fjellet eller ved siden av en elv.» Det var mange år siden det sist var blitt forkynt i noen av landsbyene. Et sted traff de en mann som sa: «For 27 år siden forkynte Jehovas vitner for faren min. Han sa til oss at Jehovas vitner har sannheten.» Til sammen leverte gruppen 60 bøker, 186 blad, 50 brosjyrer og 287 traktater, og de fikk mange ganger demonstrert et bibelkurs.

Forkynnelse i andre fjerne områder

Palawan er en av Filippinenes store øyer. Den er en smal og lang øy på 425 kilometer. På denne øya, som ligger fjernt fra de andre mer tett befolkede øyenes kjas og mas, er det skoger hvor forskjellige stammer har sitt hjem. Det er mange isolerte bosetninger der, også bosetninger med innflyttere. Misjonæren Raymond Leach, som var rede til å ta imot en hvilken som helst oppgave, ble sendt dit som kretstilsynsmann. Det var få vitner der, og det var lange avstander. Han  forteller: «Jeg reiste på Palawan fra 1955 til 1958, og det var bare 14 forkynnere på hele øya. Det tok meg fem uker å besøke dem.»

Siden da har det vært stor framgang, selv om denne øya fortsetter å være et sted med utfordringer. Febe Lota, som nå er i begynnelsen av 40-årene, begynte som spesialpioner i provinsen Palawan i 1984. Hun forteller hva som skjedde mens hun tjente på Dumaran: «Vi kom fram til det vi trodde var det siste huset. Vi kunne ikke forestille oss at det var noen flere, men det var det!» Langt bortenfor dette huset bodde det et ektepar som hadde som arbeid å dyrke kokospalmer. Og i tillegg var de interessert i Bibelen!

Febe forteller: «Hvis det ikke var for at jeg tjente Jehova, hadde jeg aldri gått tilbake til det stedet.» For å komme seg dit måtte Febe og hennes pionerpartner gå en hel dag gjennom lunder med kokospalmer langs en sandete og steinete strand. Når det var høyvann, gikk de i vann til knærne. Fordi det var så langt, bestemte de seg for å gå dit én gang i måneden og å være der i flere dager. Det betydde at de måtte bære med seg mat, bøker, blad og ekstra klær. «Vi brakte virkelig et offer ved å utsette oss for den varme solen og de bitende insektene. Vi kom fram helt gjennomvåte av svette.» Men deres anstrengelser ble belønnet når de så at det interesserte paret raskt gjorde framskritt i sitt bibelstudium.

Dette paret ble tvunget til å forlate arbeidet sitt på kokospalmelunden da forvalteren, en baptist, fikk vite at de studerte med Jehovas vitner. Febe ble positivt overrasket da hun senere traff igjen hustruen. Ikke bare var hun allerede døpt, men «hun satt sammen med oss på pionermøtet som ble holdt på områdestevnet,» forteller Febe. For en glede det er å se at ens anstrengelser bærer frukt!

 På den store øya Mindanao, sør på Filippinene, er det mange områder som er vanskelige å nå. Nathan Ceballos har tjent som reisende tilsynsmann der sammen med sin kone. I de ukene som de ikke besøkte noen menighet, anstrengte de seg for å forkynne i isolerte distrikter. De innbød andre brødre og søstre til å være med dem. For å kunne nå mange landsbyer brukte gruppen en gang 19 motorsykler. Veiene er ujevne og gjørmete, og vitnene måtte krysse elver og bekker, for det var som regel ikke noen broer. Folk i disse områdene har lite penger, men de gav ofte myke, håndlagde koster som bidrag fordi de verdsatte den litteraturen som brødrene hadde med seg. Forestill deg hvilket syn det var da brødrene drog hjemover; motorsyklene var fullastet av koster! Nathan forteller: «Vi reiste hjem slitne og ustelte, men fylt av glede fordi vi visste at vi hadde gjort Jehovas vilje.»

De gjør bruk av alle midler for å forkynne det gode budskap

I de senere år har Jehovas organisasjon oppmuntret Rikets forkynnere til å utnytte enhver anledning til å forkynne. Dette har vært spesielt nyttig i de tett befolkede områdene av landet. De store byene, som Davao, Cebu og storbyregionen Metropolitan (Metro) Manila, er stort sett lik andre byer rundt om i verden, med mange forretninger, kontorer, boligblokker og bevoktede boligområder. Hva er blitt gjort for å nå folk på disse stedene?

Makati er en del av den kretsen som Marlon Navarro tjente i helt til nå nylig. Marlon, som er ung og har gjennomgått tjenesteopplæringsskolen, arbeidet hardt for å organisere forkynnelsesarbeidet i Makatis forretningsstrøk, et område som er delt mellom tre menigheter. Mange brødre og søstre, deriblant en del pionerer, ble valgt ut og opplært til å  gjennomarbeide dette området på en effektiv måte. Det blir ledet bibelkurs på kjøpesentrene og i parkene i denne bydelen; noen av dem som studerer Bibelen, kommer på møtene.

Cory Santos og sønnen hennes, Jeffrey, er begge to pionerer. De utfører ofte gatearbeid om morgenen, noen ganger så tidlig som klokken seks. På den tiden treffer de folk som er på vei hjem fra nattskift på fabrikkene. De har til og med startet bibelstudier når de har utført gatearbeid så tidlig. Noen som til å begynne med ble kontaktet på denne måten, har gjort framskritt og er blitt døpt.

Forkynnerne utenfor byene har også vært våkne for anledninger til å forkynne for andre. Norma Balmaceda, som har vært spesialpioner i mer enn 28 år, snakket med en kvinne som ventet på skyss. Norma spurte kvinnen: «Hvor skal du hen?»

Kvinnen svarte: «Quirino-provinsen.»

«Er du derfra?»

«Nei, men mannen min har bestemt seg for å flytte dit, fordi livet er så vanskelig her i Ifugao.»

Dette gav Norma en anledning til å forkynne det gode budskap om Guds rike, som skal løse menneskenes problemer. Så reiste de hver sin vei. Flere år senere kom en kvinne bort til Norma på et kretsstevne og presenterte seg selv som den kvinnen hun hadde snakket med den gangen. Nå var hun døpt, og mannen hennes og de to døtrene deres studerte Bibelen.

Brødrene ved avdelingskontoret i Quezon er forberedt på å forkynne ved enhver anledning. Ett eksempel er Felix Salango, som er kjent for sin iver etter å forkynne for andre. Han har ofte vært hjelpepioner samtidig som han tjener på Betel. I år 2000, da noen holdt på med å bygge et boligkompleks,  så Felix seg ut arbeiderne som var leid inn til å oppføre råbygget. Han tok kontakt med overingeniøren og bad om tillatelse til å holde en liten tale til arbeiderne. Felix sier: «Etter at de hadde spist lunsj, gikk jeg bort til byggeplassen hvor overingeniøren hadde samlet mer enn 100 arbeidere. Jeg fortalte om Jehovas vitners arbeid og forklarte at det er nødvendig med kunnskap for å få overleve den store trengsel. Jeg hadde med meg en kartong med brosjyrer og en kartong med ’Kunnskapsboken’. Jeg sa at hvis de var interessert i å studere Guds Ord, kunne de få en av publikasjonene.» Felix forklarte også hvordan Jehovas vitners arbeid blir støttet verden over, og la en konvolutt sammen med litteraturen, som han anbrakte like ved en kokospalme. Mange av arbeiderne tok en bok eller en brosjyre, og en hel del av dem la igjen et bidrag i konvolutten.

Noen var interessert i å studere Bibelen, overingeniøren innbefattet. Felix studerte med ham i lunsjpausen hver mandag, onsdag og fredag og brukte brosjyren Hva krever Gud av oss? Han sa til Felix: «Det jeg lærer her, forklarer jeg til min kone og vennene mine.» To andre ingeniører som jobbet der, en sikkerhetsvakt og to av sekretærene ville også studere Bibelen. Ja, Jehova velsigner dem som forkynner ved enhver anledning.

Misjonærer hjelper til med arbeidet

I årenes løp har 69 utdannede utenlandske misjonærer reist til Filippinene for å hjelpe til med forkynnelsen av Riket. Det har de gjort på flere forskjellige måter. Denton Hopkinson og Raymond Leach, som vi har omtalt tidligere, fikk opprinnelig i oppdrag å tjene ute i distriktet, først som misjonærer og så som reisende tilsynsmenn. Senere fikk de oppgaver på avdelingskontoret.

 I løpet av 1970-årene kom det flere misjonærer fra Gilead for å hjelpe til med den nystartede trykkerivirksomheten. Blant dem var Robert Pevy og hans kone, Patricia, som tidligere hadde tjent i Storbritannia og Irland. Robert var til stor hjelp da det ble opprettet en skriveavdeling på det filippinske avdelingskontoret. Alle var lei seg da de reiste i 1981 for å tjene ved det internasjonale hovedkontoret i Brooklyn i New York.

Dean og Karen Jacek kom fra USA i 1980, og etter at de hadde studert tagalog en kort stund i Laguna, fikk de i oppdrag å tjene på avdelingskontoret. Etter at de hadde fått ytterligere opplæring i 1983, hjalp de brødrene — både på Filippinene og i nærliggende øystater — med å lære å bruke et datasystem som Jehovas vitner hadde utviklet. Dette systemet har vist seg å spille en viktig rolle i utgivelsen av bibelsk litteratur på mange språk.

Hubertus (Bert) og Jeanine Hoefnagels fra Nederland kom i 1988. Avdelingskontoret skulle akkurat til å sette i gang et større byggeprosjekt. Ettersom ekteparet Hoefnagels hadde drevet med byggearbeid tidligere og Bert var vant til å bruke anleggsmaskiner, fikk de i oppdrag å hjelpe til med prosjektet. Bert betjente anleggsmaskinene og lærte også opp andre. Han sier: «Fra første stund lærte jeg de filippinske brødrene å kjøre lastebiler, en gravemaskin, en bulldoser og en hjullaster og å føre en heisekran. Til slutt hadde vi en gruppe på 20—25 stykker som arbeidet med anleggsmaskinene.»

Senere fikk de selskap av fire andre misjonærer som hadde gjennomgått Gilead — Peter og Beate Vehlen fra Tyskland og Gary og Teresa Jeane Melton fra USA. Ekteparet Vehlen hadde også vært med på byggearbeid på et avdelingskontor tidligere, og ekteparet Melton hadde tjent i fem år på  Betel i USA. Alle hadde noe å bidra med i forbindelse med byggearbeidet ved avdelingskontoret.

Flere år tidligere, i 1963, var det siste misjonærhjemmet blitt nedlagt, ettersom arbeidet ute i distriktet kunne bli tatt hånd om av kvalifiserte filippinske pionerer. Likevel sørget det styrende råd for å sende seks misjonærer i 1991 som skulle arbeide ute i distriktet. Selv om disse misjonærene hadde erfaring med slikt arbeid som foregår på et avdelingskontor, hadde de også erfaring som kunne komme til god nytte ute i distriktet. Jeanine Hoefnagels hadde for eksempel begynt å tjene som spesialpioner da hun var 18 år. På grunn av den erfaring og livlige personlighet hun hadde, kunne hun oppmuntre vennene og de interesserte. Mannen hennes, Bert, pekte på andre fordeler. Han sa: «Når det finnes misjonærer som arbeider ute i distriktet her, kan folk lettere forstå det internasjonale omfanget av vårt arbeid.» I mellomtiden har andre misjonærer fortsatt å ta seg av administrativt arbeid og andre oppgaver på avdelingskontoret.

Filippinene har ikke bare fått misjonærer utenfra, men har også selv sendt misjonærer til andre land.

 Det blir sendt misjonærer til andre land

Samtidig som det fortsatte å komme misjonærer utenfra, begynte Filippinene å sende filippinske pionerer til andre land for at de skulle tjene som misjonærer der. Selv om innfødte pionerer kanskje ikke har fått den samme organisasjonsmessige opplæringen som misjonærer som har gjennomgått Gilead, var det ingen mangel på dyktige filippinske pionerer. Etter den annen verdenskrig hadde arbeidet med å gjøre disipler gått mye raskere framover på Filippinene enn i andre land i denne delen av verden. Siden 1964 er derfor kvalifiserte filippinske pionerer blitt innbudt til å tjene som misjonærer forskjellige steder i Asia og på øyene i Stillehavet. Det er blitt sendt ut noen ektepar, men de fleste har vært enslige pionerer som allerede har hatt minst ti års erfaring i heltidstjenesten. I midten av 2002 var det blitt sendt 149 pionerer til 19 land. Syttifire av disse tjener fremdeles i det landet de ble sendt til. Mens framtidige misjonærer venter på å få de nødvendige papirene i orden, oppholder de seg på avdelingskontoret og får opplæring og skaffer seg erfaring som vil komme til nytte i den tjenesten de skal utføre. Hvordan har disse misjonærene bidratt til å fremme forkynnelsesarbeidet i årenes løp, hvilke utfordringer har de støtt på, og hvilke gleder har de erfart?

Rose Cagungao (nå Engler) og Clara dela Cruz (nå Elauria) var de første som drog ut. De ble sendt til Thailand. Omtrent et år senere fikk de selskap av Angelita Gavino. Som det er for alle misjonærer, var det selvfølgelig også en stor utfordring for dem å lære språket. Angelita forteller hvordan det var å lære thai: «De første ukene var jeg frustrert fordi alt som stod i boken, så ut som ’ormer’ for meg, og på møtene kunne vi knapt nok snakke med noen på grunn av  språkbarrieren.» Men etter hvert lærte de likevel språket, og de fortsetter å bruke det for å hjelpe andre.

Etter disse første, få pionerene ble det sendt tjenestevillige pionerer på rekke og rad til mange forskjellige land. Porferio og Evangeline Jumuad ble bedt om å reise til Sør-Korea i 1972. De lærte språket godt, og etter å ha vært misjonærer i to og et halvt år ble de innbudt til å begynne i kretstjenesten.

I 1970 var Salvacion Regala (nå Aye) en av ni filippinske søstre som kom til Hongkong for å begynne i misjonærtjenesten. Den første utfordringen var å lære kantonesisk. Dette språket har ni tonelag. Hvis tonelaget forandres, får ordet en annen betydning. Salvacion husker hvordan hun kjempet med disse tonelagene. En gang sa hun til en hun studerte Bibelen med, at de hadde flyttet ut av losjiet sitt «på grunn av et spøkelse», når hun egentlig mente å si «på grunn av den høye leien». Med tiden lærte hun språket. Salvacion har hjulpet flere enn 20 personer til å bli kjent med Bibelens sannhetsbudskap. Nå treffer hun mange indonesere som utfører lønnet husarbeid i Hongkong, så hun prøver å lære seg indonesisk.

Rodolfo Asong, en målbevisst, men vennlig bror, møtte helt andre forhold da han ble sendt til Papua Ny-Guinea i 1979. Han gikk energisk i gang med å lære språket og klarte det så bra at han ble sendt ut som reisende tilsynsmann etter at han bare hadde vært i landet en kort tid. Men det var noe helt annet å besøke menigheter på Papua Ny-Guinea enn på Filippinene. Han sier: «Jeg lærte å padle en liten trekano stående, slik de innfødte gjør.»

Når det gjelder stevnene, forteller Rodolfo: «På grunn av avstandene og mangelen på rimelige transportmidler arrangerte vi mange små stevner. Det stevnet som ble holdt i  landsbyen Larimea, var det minste jeg noen gang har vært på. Det totale antallet til stede var ti.» En annen gang ble han utnevnt til stevnetilsynsmann for det områdestevnet som ble holdt i landsbyen Agi. Han sier: «Jeg ble også utnevnt til å tjene som stevnets ordstyrer, til å ordne med  lyden og bespisningen, til å være instruktør for skuespillet og til å spille rollen som kong David.» Han anstrengte seg virkelig i tjenesten på Papua Ny-Guinea og ble senere sendt som misjonær til Salomonøyene.

I 1982 ble Arturo Villasin, en tilpasningsdyktig bror fra Luzon, sendt til Salomonøyene. Der tjente han som kretstilsynsmann og oppdaget at forholdene var helt annerledes enn på Filippinene. Mange øyer var det lettest å komme til med småfly. Han fortalte: «En gang styrtet flyet vårt, men vi overlevde alle sammen. En annen gang var det bare så vidt vi ikke traff en fjellside på grunn av dårlig sikt.» Når det gjelder noen av de menighetene han besøkte, sa han: «Vi vandrer gjennom regnskogen og klatrer oppover gjørmete, bratte fjellsider for å besøke menigheter som befinner seg blant skogfolk som driver med fedredyrkelse.» Arturo døde uventet på grunn av sykdom i 2001, men han vil bli husket lenge som en trofast misjonær.

Filippinske brødre og søstre som er blitt sendt som misjonærer til distrikter i Asia og i Stillehavet, har hatt mange opplevelser av dette slaget. Trass i utfordringene har disse villige og selvoppofrende tjenerne for Jehova gjort en betydelig innsats i forkynnelsesarbeidet i disse landene.

Gleden ved å hjelpe andre til å gjøre Jehova til sin borg

Glede er et resultat av Jehovas velsignelse. (Ordsp. 10: 22) Adelieda Caletena, som ble sendt til Taiwan i 1974, sier: «Jeg er veldig lykkelig og dypt takknemlig mot Jehova for at han har velsignet arbeidet her og har gitt meg muligheten til å være med på det.»

Paul og Marina Tabunigao, som nå tjener på Marshalløyene, sier: «Vi har hjulpet 72 personer til å tjene Jehova. Vi fryder oss over at mange av dem nå tjener som eldste,  menighetstjenere, spesialpionerer, alminnelige pionerer og aktive menighetsforkynnere.»

Lydia Pamplona, som har tjent på Papua Ny-Guinea siden 1980, har hjulpet 84 personer fram til innvielse og dåp. Hun rapporterte nylig at hun leder hjemmebibelstudier med 16 personer, og av disse kommer de fleste på møtene. Hennes personlige betraktninger sammenfatter utvilsomt det mange av misjonærene føler: «Jeg takker Jehova for den tjenesten han har betrodd meg. Måtte han fortsette å velsigne vår tjeneste, til ære for seg selv.»

Avdelingskontorene i de landene som de filippinske misjonærene er blitt sendt til, har satt pris på å ha dem i sitt distrikt. Avdelingskontoret i Thailand skrev: «Misjonærene fra Filippinene utfører et rosverdig arbeid. De er gode eksempler ved den trofasthet de har vist i de mange årene de har tjent i Thailand. De fortsetter sitt arbeid trass i høy alder. De elsker Thailand og thaifolket; de betrakter dette som sitt hjem. Vi er dere stor takk skyldig for at dere har sendt oss disse fine misjonærene.»

Kurs i Rikets tjeneste dyktiggjør de eldste

Omtrent på den tiden da de første pionerene ble sendt fra Filippinene for å tjene i andre land, sørget Jehovas organisasjon for å gi opplæring til de stadig flere kvalifiserte brødrene som hadde ansvarsoppgaver i menighetene. Kurs i Rikets tjeneste var en av de viktigste faktorene i denne opplæringen.

De første klassene gjennomgikk et månedlangt kurs i 1961. Jack Redford, som hadde vært lærer på Gilead og senere skulle komme til å tjene som misjonær i Vietnam, fikk i oppdrag å undervise på dette kurset på Filippinene. Det ble holdt på avdelingskontoret og ble ledet på engelsk.

 Selv om noen forstår engelsk godt, må man alltid ta de andre vanlige språkene og dialektene på Filippinene i betraktning. Mange eldste ville få mer ut av et kurs som ble holdt på deres morsmål. Fra midten av 1960-årene ble kurset derfor ledet på flere språk. Cornelio Cañete tenker tilbake på den gangen han fikk i oppdrag å undervise på Visaya-øyene og Mindanao. Han sier med en liten klukklatter: «Jeg underviste på kurset på tre språk: cebuano, hiligaynon og samarleyte.»

I årenes løp har kurset gjennomgått flere forandringer, blant annet når det gjelder varigheten. Nylig ble kurset holdt over en helg — én og en halv dag for de eldste og én dag for menighetstjenerne. Man møter imidlertid fremdeles den utfordring det er å undervise på kurset på omkring åtte språk. Eldste som kan disse språkene, blir sendt fra avdelingskontoret for å lede et forberedende kurs for reisende tilsynsmenn. Disse leder i sin tur kursene for de eldste og menighetstjenerne. På det siste kurset som ble holdt, drog 13 000 eldste og 8000 menighetstjenere nytte av denne opplæringen.

 Pionerene får hjelp

Senere fikk pionerene ytterligere opplæring i og med at pionertjenesteskolen ble opprettet. De første kursene ble holdt i 1978. Alle som var pionerer på den tiden, også spesialpionerene, fikk del i denne opplæringen. Siden da har det vært holdt kurs hvert år, bortsett fra i 1979 og 1981.

Pionerene har hatt stort utbytte av denne skolen, men for noen av dem har det vært en utfordring å ordne det slik at de kunne delta. Noen har måttet bringe økonomiske ofre for å kunne overvære kurset. For andre har selve reisen vært problematisk.

De som gjennomgikk pionertjenesteskolen i byen Santiago, opplevde en helt spesiell situasjon. Kretstilsynsmannen Rodolfo de Vera fortalte: «Den 19. oktober 1989 ble Santiago i provinsen Isabela uten forvarsel rammet av en ekstremt kraftig tyfon. Vinden kom opp i over 200 kilometer i timen. Da undervisningen på pionertjenesteskolen begynte den morgenen i Rikets sal, var det svak vind, og det kom noen regnbyger. Men vinden økte, og etter hvert begynte bygningen å riste. Plutselig blåste taket av. Vi skulle til å forlate  bygningen, men da så vi at det var farligere utenfor på grunn av alle gjenstandene som fløy gjennom luften.» Selv om bygningen begynte å falle sammen, overlevde alle sammen, og ingen ble skadet. De sier at de overlevde takket være Jehova og også takket være et råd som stod i Våkn opp!, der man ble anbefalt å søke beskyttelse under et bord eller et skrivebord i slike situasjoner. Bror de Vera forteller videre: «Vi søkte ly under bordene. Da tyfonen hadde passert, var rommet fullt av grener og takplater av metall, men alle som hadde holdt seg inni bygningen under bordene, var uskadd.»

Hvert år blir det holdt kurs for pionerene på sju språk. Fram til tjenesteåret 2002 hadde 2787 klasser fått undervisning. I alt 46 650 pionerer hadde gjennomgått kurset. Dette har i høy grad hjulpet pionerene til å bli dyktigere i sin tjeneste og til å stole fullt ut på Jehova mens de fortsetter å ’skinne som lysspredere i verden’. — Fil. 2: 15.

Overgang til offsettrykking

Forkynnelsen og virksomheten i menighetene ville ha vært mye vanskeligere uten den utmerkede bibelske litteraturen vår. I mange år ble litteratur som skulle brukes på Filippinene, trykt i Brooklyn. Men i begynnelsen av 1970-årene ble det bygd et trykkeri på avdelingskontorets eiendom i Quezon. Det ble installert utstyr som benyttet boktrykkmetoden (høytrykk), i likhet med det som ble brukt i Brooklyn. Dette gjorde det mulig for avdelingskontoret å trykke alle bladene selv.

I løpet av det tiåret viste det seg at boktrykk, og den tilhørende bruken av blysats, var på vei ut av trykkeribransjen. Man gikk nå over til offsettrykking. Retningslinjer fra Jehovas vitners hovedsete bar bud om at også vi gradvis skulle gå over til offset.

 I 1980 kjøpte avdelingskontoret kommersielt fotosatsutstyr. Avdelingskontoret i Sør-Afrika hadde anskaffet den samme typen utstyr og delte nå sin erfaring med Filippinene. Dette datastyrte fotosatssystemet ble brukt sammen med en liten arkoffsetmaskin som ble kjøpt omtrent samtidig.

Ved hjelp av dette utstyret lærte brødrene, i liten skala, de teknikkene som blir brukt i forbindelse med offsettrykking. David Namoca, som allerede hadde lang erfaring med bruk av linotypemaskiner (sette- og støpemaskiner for blysatslinjer), som ble brukt i forbindelse med boktrykk, lærte å bruke fotosatsutstyret. Andre brødre lærte å lage offsetplater (trykkplater) og å foreta selve trykkingen på den nyinnkjøpte pressen. Allerede i slutten av 1980 brukte derfor avdelingskontoret offsetmetoden til å trykke noen utgaver av Vår tjeneste for Riket og blad på språk der opplaget ikke var så stort.

Overgangen til offsettrykking medførte også at man tok i bruk datamaskiner for å hjelpe oversetterne og de brødrene som er involvert i førtrykkprosessen. Litt etter litt ble brødrene fortrolige med den nye teknologien. Etter hvert kunne de med de nye metodene høyne både kvaliteten og kvantiteten av det som ble trykt. I 1982 var brødrene så ivrige etter å ta et steg framover at de trykte Rikets budskap nr. 31, en firefargers traktat, ved hjelp av den ene offsetpressen, som bare kunne trykke med én farge om gangen. Papiret ble kjørt gjennom pressen seks ganger — fire ganger for å trykke den siden som skulle ha fire farger, og to ganger for å trykke den andre siden. Det var en stor jobb, og kvaliteten var nok ikke så god som man kunne ønske, men alle gledet seg over å se en traktat i serien Rikets budskap i fire farger, trykt med vårt eget utstyr.

 Man var nå kommet litt i gang med den nye teknologien, men hvordan skulle man klare den fulle overgangen til datastyrt fotosetting og offsettrykking? Jehovas organisasjon hadde visse planer, og de skulle snart komme avdelingskontoret på Filippinene til gode.

Jehovas organisasjon utvikler MEPS

Det styrende råd gav klarsignal til at man skulle utvikle et datastyrt fotosatssystem som kunne dekke organisasjonens unike behov med tanke på å utbre det gode budskap på en mengde språk. Resultatet var MEPS (Multilanguage Electronic Phototypesetting System, flerspråklig elektronisk fotosatssystem), et system som ble utviklet i Brooklyn. Det kommersielle utstyret som avdelingskontoret på Filippinene hadde brukt en tid, hadde introdusert bruken av datamaskiner og offsettrykking i en begrenset utstrekning. Men ved hjelp av MEPS kunne avdelingskontoret gå videre på dette feltet, sammen med andre avdelingskontorer rundt om i verden.

To ektepar fra Filippinene ble invitert til Jehovas vitners kompleks i Wallkill i New York. Brødrene lærte å bruke MEPS-programmene til førtrykkarbeidet og å vedlikeholde datautstyret. Et annet ektepar, Florizel Nuico og hans kone, var en periode i Brooklyn, hvor bror Nuico lærte å betjene en offsetpresse av merket M.A.N. Det var nettopp en slik  opplæring avdelingskontoret på Filippinene trengte for fullt ut å kunne gå over til datastyrt førtrykkarbeid og offsettrykking.

I 1983 ble det sendt en M.A.N.-offsetpresse til Filippinene. Den ble montert med hjelp fra Lionel Dingle fra avdelingskontoret i Australia. Bror Nuico gikk i gang med å lære filippinske brødre det han hadde lært i Brooklyn. I slutten av 1983 ble de første bladene trykt på denne pressen. Men det nye systemet var ennå ikke helt komplett, så en tid ble bladene produsert ved at man kombinerte blysatsmetoden med offsettrykking.

Det skulle ikke ta lang tid før alle deler av systemet var på plass. I slutten av 1983 kom den første MEPS-datamaskinen, og de to brødrene som hadde fått opplæring i Wallkill, begynte å lære andre hvordan MEPS-utstyret skulle betjenes og vedlikeholdes. Etter kort tid var produksjonen i gang. Flere titall betelitter fikk grundig opplæring i hvordan de skulle bruke systemet til oversettelse, tekstbehandling, ombrekking og fotosetting, og dessuten i hvordan de skulle reparere datamaskiner. På Filippinene vanskeliggjøres opplæringen av at det er så mange språk inne i bildet. Vakttårnet blir for eksempel utgitt på sju språk, engelsk ikke medregnet. MEPS var vel egnet for oppgaven.

Kvaliteten av publikasjonene ble merkbart bedre. I den forbindelse er det interessant å merke seg hva Cesar Castellano, som arbeider på trykkeriet, sier om dem som betjener utstyret: «De fleste av brødrene har bakgrunn fra landbruket. Noen av dem hadde ingen tekniske ferdigheter da de kom hit. Det gjør stort inntrykk å se hvordan Jehova ved sin ånd hjelper brødrene til å gjøre en mengde ting, blant annet å trykke publikasjonene våre.» Brødrene lærte, og forkynnerne rundt om i landet fikk publikasjoner som var stadig  mer tiltalende for øyet. Men disse teknologiske nyvinningene gjorde også noe annet mulig, noe som var enda viktigere. Det hele innebar også fordeler åndelig sett.

Åndelig føde samtidig

Den gang man trykte bladene for Filippinene i Brooklyn, tok det seks måneder eller mer fra det som stod i de engelske bladene, ble utgitt på de filippinske språkene. Bladene ble oversatt på Filippinene, og så ble manuskripter og korrekturer sendt til Brooklyn og tilbake flere ganger før bladene kunne trykkes og sendes. Alt dette tok mye tid. Da trykkingen av blad ble flyttet til Filippinene i 1970-årene, sparte man tid, men innholdet i bladene lå fremdeles seks måneder etter den engelske utgaven. Mange av de filippinske brødrene tenkte: «Ville det ikke ha vært flott om vi kunne få artiklene i bladene våre samtidig som på engelsk?» I mange år var dette bare en drøm.

Men da MEPS og de justerte produksjonsmetodene kom inn i bildet, ble det som før hadde vært en drøm, til virkelighet. Det styrende råd så at det ville ha en sterkt forenende virkning hvis Jehovas folk verden over kunne studere det samme stoffet samtidig. Man gikk derfor inn for å nå det målet, og i januar 1986 ble Vakttårnet utgitt samtidig med den engelske utgaven på fire lokale språk: cebuano, hiligaynon, ilocano og tagalog. Snart fulgte andre språk etter. På områdestevnene i 1988 fikk stevnedeltakerne til sin store overraskelse boken Åpenbaringen — dens store klimaks er nær! på tre lokale språk samtidig med den engelske utgaven. Brødrene gledet seg, ikke bare over å kunne tilby interesserte litteratur av høyere kvalitet, men også over å kunne følge det samme åndelige programmet som flertallet av deres brødre verden over — samtidig.

 Disse framskrittene med hensyn til publikasjonene våre ble gjort i en tid da det var turbulente forhold i deler av landet. Publikasjonene skulle komme til å understreke viktigheten av alltid å sette sin lit til Jehova.

Kamper mellom regjeringsstyrker og opprørsgrupper

I løpet av 1980-årene økte opprørsgrupper sin aktivitet i mange deler av landet. Noen grupper var knyttet til kommunistbevegelsen. Stadig oftere kom det til trefninger mellom regjeringsstyrker og revolusjonære grupper. Disse konfliktene satte ofte brødrenes tillit til Jehova på prøve.

I ett område, hvor det var en menighet med 62 forkynnere, våknet brødrene en morgen og oppdaget at regjeringsstyrkene  og opprørerne gikk i stilling og forberedte seg på kamp. Brødrene bodde midt mellom de stridende parter. Én eldste gikk til opprørsstyrkene, og en annen gikk til regjeringsstyrkene. De bad dem om ikke å utkjempe noe slag der, av hensyn til alle de sivile som ville bli berørt. Oppfordringen ble avvist. Det var umulig for brødrene å flykte, så de samlet seg i Rikets sal. En eldste ledet dem alle i en bønn som var temmelig lang, og som lød høyt nok til at noen fra regjeringsstyrkene utenfor kunne høre den. Da brødrene åpnet øyene, oppdaget de at de to partene hadde dratt et annet sted. Det ble ingen kamp. Brødrene var overbevist om at Jehova hadde beskyttet dem.

Dionisio Carpentero og hans kone har vært opptatt i reisetjenesten i over 16 år. Dionisio husker godt hva som skjedde det første året de reiste i kretstjenesten, i provinsen Negros Oriental, i den sentrale delen av Sør-Filippinene. Han forteller: «Vi besøkte Linantuyan menighet. Vi var glade og tilfredse, for på onsdag hadde 40 forkynnere vært med oss ut i forkynnelsen. Det vi ikke visste, var at opprørsstyrkene nøye fulgte alle våre bevegelser. De hadde tilholdsstedet sitt like ved Rikets sal. Klokken fire om ettermiddagen gikk fire av opprørerne dit vi bodde, for å forhøre seg om oss. En eldste som var der, forklarte at jeg var kretstilsynsmann, og at jeg besøkte menigheten hver sjette måned.»

Det trodde mennene tydeligvis ikke noe på. De mistenkte Dionisio for å tilhøre det militære og forlangte at den eldste skulle føre ham ut, slik at de kunne drepe ham. Den eldste nektet og sa: «I så fall må dere drepe meg først.» Opprørerne gikk.

Dionisio fortsetter: «Hundene gjødde hele natten, noe som tydet på at opprørerne var like i nærheten. Vi vendte oss  til Jehova i bønn fire ganger den natten og bad om hans ledelse. Så begynte det å regne kraftig, enda det var i den tørre årstiden. De mennene som ventet på oss for å drepe oss, forlot stedet.»

Etter møtet om søndagen sa Dionisio til de eldste at han og hans kone ville dra videre til den neste menigheten. Men da måtte de passere tilholdsstedet til opprørerne. «En av mennene så ut av vinduet,» sier Dionisio. «Vi fortalte ham til og med at vi nå forlot stedet. Likevel kom noen av opprørerne til Rikets sal klokken åtte om kvelden og spurte etter oss. En eldste sa at vi allerede hadde dratt, og at vi til og med hadde passert tilholdsstedet deres. Overraskende nok hadde de ikke sett oss. Denne opplevelsen lærte oss å stole på Jehova og å være modige når vi møter vanskelige situasjoner.»  Dionisio og hans kone fortsetter i sin tjeneste og gleder seg over det.

Slike konflikter gjør det av og til vanskelig å forkynne. Hvis man befinner seg i et konfliktområde på et uheldig tidspunkt, kan man bli utsatt for kryssild. Men i noen tilfeller informerte en av de stridende parter brødrene om forestående kamper. Da valgte brødrene å forkynne på et fredeligere sted inntil kamphandlingene var over. Trass i de vanskelige forholdene har forkynnelsesarbeidet fortsatt, og brødrene har lært å stole på Jehova.

Prøver på brødrenes nøytralitet

Jesus sa om sine etterfølgere: «De [er ikke] en del av verden, liksom jeg ikke er en del av verden.» (Joh. 17: 14) Akkurat som i andre land har Jehovas vitner på Filippinene holdt seg unna verdens politikk og militære konflikter. I stedet for å ’gripe til sverd’ har de lagt ned våpnene, og de følger fredens veier, slik Jehova har lært dem. (Matt. 26: 52; Jes. 2: 4) Deres nøytrale standpunkt er godt kjent overalt på Filippinene, og folk er klar over at Jehovas vitner ikke utgjør noen fare for dem. Det har ikke desto mindre vært tider da Jehovas tjenere har måttet gi klart uttrykk for sitt standpunkt i forskjellige saker. Det har vært til beskyttelse for dem.

Wilfredo Arellano, som tjener som reisende tilsynsmann, har stor erfaring fra en rekke distrikter, noen fredelige og andre ikke fullt så fredelige. I 1988 besøkte han en menighet i den sentrale delen av Sør-Filippinene. Der var det noen revolusjonære som prøvde å presse brødrene til å slå seg sammen med dem i deres opprør mot regjeringen. Brødrene nektet bestemt.

Wilfredo forteller hva som skjedde: «I løpet av mitt besøk var regjeringstroppene aktive i menighetens distrikt. De prøvde å få lokalbefolkningen med i en militsgruppe som  skulle bekjempe opprørerne. På et møte med representanter for regjeringen fikk brødrene anledning til å forklare hvorfor de ikke ville slå seg sammen verken med opprørerne eller med regjeringens militsgruppe. Noen blant lokalbefolkningen likte ikke vårt standpunkt, men talsmennene for regjeringen respekterte oss.»

Wilfredo forteller hva som skjedde videre: «En bror som var på vei hjem til gården sin etter dette møtet, møtte en gruppe tungt bevæpnede menn sammen med to fanger med bind for øynene. De bevæpnede mennene spurte ham om han hadde vært på regjeringens møte, og han svarte som sant var, at han hadde det. Mennene ville vite om han hadde latt seg verve til militsen. Det hadde han jo ikke, og han redegjorde for sitt nøytrale standpunkt. Av den grunn lot de ham gå videre. Noen minutter senere hørte han to skudd, og han skjønte at de to fangene med bind for øynene var blitt skutt.»

I 1970-årene og tidlig i 1980-årene ble det ved lov innført stemmeplikt for alle innbyggere på Filippinene. De som unnlot å stemme, ble fengslet. Dette gav Jehovas folk anledning til å vise sin lojalitet mot Gud. I likhet med sine kristne brødre verden over har Jehovas tjenere på Filippinene bevart sin nøytrale holdning til politikk, og de har fortsatt ’å ikke være en del av verden’. — Joh. 17: 16.

Etter et regjeringsskifte i 1986 ble landets grunnlov revidert, og stemmeplikten ble avskaffet. Dette førte til at det ble lettere for brødrene. Men mange, særlig barn i skolepliktig alder, ble utsatt for andre prøvelser.

’De lærer ikke lenger å føre krig’

Irene Garcia vokste opp i provinsen Pampanga, som ligger i den midtre delen av Luzon. Hun ble stilt overfor et problem som fortsatt utgjør en prøve for mange unge. I videregående skole er det obligatorisk med militæropplæring.  Men de elevene som er Jehovas vitner, treffer en personlig beslutning om ikke å delta i et undervisningsopplegg hvor elevene blir opplært til å føre krig. Irene bad i sitt tilfelle først til Jehova om hjelp. Med de tre trofaste, unge hebreerne på profeten Daniels tid i tankene oppsøkte hun deretter selv den offiseren som stod for militæropplæringen. (Dan., kap. 3) Selv om han ikke fullt ut forstod hennes standpunkt, gav han uttrykk for at han satte pris på forklaringen hennes. Han advarte henne imidlertid om at hun kom til å få dårlig karakter fordi hun ikke deltok. Irene svarte: «Det er ok. Jeg skal gjøre mitt beste i de andre fagene.» Hun ble satt til å gjøre andre ting i stedet for å delta i militæropplæringen. Hun sa: «Det førte til at det ikke var noe problem for andre barn av Jehovas vitner å be om fritak. Jeg gikk dessuten ut av skolen som én av de ti beste elevene.»

Ikke alle offiserer har innvilget fritak fra militæropplæringen. Noen har gjort det vanskelig for elevene sine å få tatt avgangseksamen. Men tusener av unge som har latt seg lede av Jehovas prinsipper, har lært noe viktig: Når de tar et fast standpunkt for Jehovas rike og stiller seg nøytrale til denne verdens anliggender, erfarer de Jehovas beskyttelse, og de blir velsignet av ham. — Ordsp. 29: 25.

Det blir arrangert flere stevner

La oss nå se litt på Jehovas folks åndelige sammenkomster. Det er alltid glederike begivenheter. Ettersom det bare var noen få Jehovas vitner i landet før den annen verdenskrig, ble det aldri holdt store stevner før etter krigen. For å oppmuntre brødrene ble det imidlertid holdt mindre stevner. Ja, Jehovas vitners årbok for 1941 fortalte om et stevne som ble holdt i Manila i mars 1940.

Du husker kanskje at Joseph dos Santos ble fengslet av japanerne. Han ble endelig løslatt av de amerikanske styrker  i begynnelsen av 1945. Han var levende interessert i brødrenes åndelige ve og vel, og det var mange nye i organisasjonen. De fikk lære hvordan de skulle lære andre Bibelens sannheter på en virkningsfull måte ved å lede hjemmebibelstudier med dem. Dette ble blant annet vist på et landsstevne som ble holdt i Lingayen i Pangasinan henimot slutten av 1945. Det at det var omkring 4000 til stede, viser hvor stor interessen var den gangen. Nå som krigen var slutt, var dette virkelig en begivenhet som gav grunn til glede.

Fra da av steg antall til stede på stevnene i takt med at forkynnerantallet økte. Omtrent 17 år senere var de 4000 forkynnerne blitt til 39 652. Da ble ikke stevnene bare holdt på ett sted, men på sju forskjellige steder. Og etter ytterligere 15 år (1977) hadde antall til stede på områdestevnene passert 100 000. Da ble det holdt 20 områdestevner over hele landet. Åtte år senere var det 200 000 til stede, og i 1997 hadde antallet steget til over 300 000. I 2002 var det mulig å planlegge 63 områdestevner, flere enn noen gang før. Det å reise rundt på øyene kan by på store utfordringer og kan noen ganger også være kostbart. Når stevnene blir holdt på mange forskjellige steder, får brødrene kortere vei å reise, og det gjør det enklere for dem å overvære stevnene. Resultatet blir at flere drar nytte av disse åndelige festmåltidene.

Jehova velsigner anstrengelser for å overvære stevner

Det har ikke vært enkelt for brødrene å komme seg på de forskjellige stevnene. I 1947, da brødrene i den nordlige  delen av landet skulle overvære et kretsstevne i byen Vigan, ved kysten, tok de seg nedover Abra-elven på to tømmerflåter. Ved elvemunningen demonterte de tømmerflåtene og solgte tømmeret for å få penger til bussbilletten, som de trengte for å komme seg opp i fjellene igjen etter stevnet. De hadde med seg store sekker med ris, bunter med ved, matter til å sove på, mange barn og varme smil, som ble bredere og bredere for hver stevnedag. Med ris, brensel, en gammeldags kullpanne og dessuten matter til å sove på hadde de dekket alle sine materielle behov.

I 1983 gikk noen brødre fra Caburan menighet, i provinsen Davao del Sur i den sørlige delen av Filippinene, i tre dager til fots i fjellendt terreng for å ta seg fram til en motorbåtterminal. Derfra drog de med motorbåt en hel dag for å komme til stevnebyen. De følte at det glederike samværet med andre på områdestevnet «Enhet under Riket» var anstrengelsene og utgiftene vel verdt.

I 1989 var det en familie med to barn på to og fire år som gikk omkring 70 kilometer fra byen El Nido i Palawan for å overvære et kretsstevne. Det tok dem to dager å gå gjennom jungelen, hvor det er få merkede stier. Mens de gikk, måtte de plukke igler av kroppen. Og det gjorde ikke saken bedre at det regnet hele tiden. De måtte krysse mange små og store elver, og det fantes ingen broer. Trass i disse strabasene kom familien trygt fram. De satte virkelig stor pris på å få være sammen med brødrene der.

I andre områder er folk så fattige at det er vanskelig for mange familier å skaffe nok penger til å reise på stevner. Ramon Rodriguez hadde et slikt problem i 1984. Han og familien bor på øya Polillo, som ligger utenfor Luzons østkyst. Ramon er fisker. Det var bare en uke til stevnet, men familien hans på sju hadde bare nok penger til at én av dem  kunne dra på stevnet. Etter at de hadde lagt saken fram for Jehova i bønn, drog Ramon og den tolv år gamle sønnen hans ut for å fiske. De rodde ut på sjøen og satte garnene sine, men de fikk ingenting. Etter en stund insisterte sønnen på at de skulle dra nærmere land og prøve der. Der prøvde de på nytt. Ramon sier: «Vi hadde ikke regnet med det, men da vi trakk garnene, var de så fulle av fisk at de fylte hele båten.» De hadde fått over 500 kilo fisk! Da de hadde solgt fisken, hadde de mer enn nok penger til at hele familien Rodriguez kunne dra på stevnet.

Andre brødre som også gjerne ville overvære stevnet, satte garnene sine i det samme området neste kveld, og de fikk 100 kilo fisk. Ramon sier: «Fiskere som ikke er Jehovas vitner, men som satte ut garnene sine samtidig, var overrasket fordi de ikke fikk en eneste fisk. De sa: ’Deres Gud har velsignet dem fordi de skal på stevnet.’» Familier av Jehovas vitner på Filippinene har gang på gang erfart at det gir glede å sette åndelige ting på førsteplassen og å handle i samsvar med det de ber om. De har også erfart at det fører til Jehovas velsignelse.

Stevner som man husker spesielt

Jehovas folk verden over tenker med glede tilbake på stevner som de har vært på. Brødrene på Filippinene er ikke noe unntak i så henseende. De setter naturligvis stor pris på alle de stevnene de overværer, men noen av dem får spesiell betydning og gjør sterkere inntrykk på dem enn andre. Noen ganger kan det være internasjonale stevner, eller kanskje stevner hvor misjonærer er på besøk i sine hjemland og deler sine opplevelser med de tilstedeværende.

Som tidligere nevnt er det ganske mange filippinske brødre og søstre som tjener som misjonærer i andre asiatiske  land og øysamfunn. Mange ganger har Jehovas vitner verden over gitt frivillige bidrag, slik at misjonærene skal kunne reise til sine hjemland og overvære stevner der. Filippinske misjonærer har også nytt godt av denne ordningen. I 1983, 1988, 1993 og 1998 var det mange som fikk hjelp til å komme tilbake til Filippinene for å overvære stevner sammen med familie og venner. Rapporter fra 1988 viser at 54 misjonærer som tjente i 12 land, kom hjem til Filippinene og overvar stevner der. Den gangen hadde disse 54 misjonærene vært gjennomsnittlig 24 år i heltidstjenesten. Alle satte stor pris på deres uttalelser og de opplevelsene de fortalte under programmet.

Andre husker stevnene godt på grunn av begivenheter i tilknytning til dem og på grunn av brødrenes beslutning om å fortsette trass i vanskeligheter som oppstår. I 1986 for eksempel, like før områdestevnet «Guds fred», som skulle holdes i Surigao på Mindanao, ble byen rammet av en tyfon med en vindstyrke på 150 kilometer i timen. Taket over  stadionet hadde fått store skader. Strømmen ble borte over hele byen og kom ikke tilbake før etter stevnet. Man måtte hente vann fra et sted som lå seks kilometer unna. Men dette hindret ikke brødrene i å komme sammen. De berget det som var igjen av podiet, og satte det opp i en idrettshall like ved stadionet. De leide en generator som kunne gi strøm til en del lamper, til høyttaleranlegget og til et kjølerom til bruk for kafeteriaen. Man hadde regnet med at det ville komme 5000 på stevnet, men det kom hele 9932! Dette var virkelig kristne som ikke lot noe hindre seg i å komme sammen.

De internasjonale stevnene har vært spesielt minneverdige. Det styrende råd arrangerte internasjonale stevner i Manila både i 1991 og i 1993. Stevnedeltakerne satte sterkt preg på byen. For en enestående utveksling av oppmuntring dette var for brødrene og søstrene på Filippinene, hvor de færreste har anledning til å reise og besøke venner i andre land! (Rom. 1: 12) De utenlandske stevnedeltakerne ble imponert over den oppriktige og vennlige mottagelsen de fikk av sine filippinske brødre. Et ektepar fra USA skrev: «Tusen takk for den varme mottagelsen dere gav oss. Dere tok imot oss med åpne armer og omfavnet oss så hjertelig!»

I 1993 ble stevnet holdt på tre steder i Manila, og hver gang et medlem av det styrende råd holdt en tale, ble de tre stedene knyttet sammen via telefon. Så glade de tilstedeværende ble da Ny verden-oversettelsen av de kristne greske skrifter ble presentert på tagalog! En ung søster sa: «Jeg ble så glad. Jeg har virkelig sett fram til den dagen da vi skulle få Ny verden-oversettelsen på tagalog. For en overraskelse det var å få den!»

Situasjonen forandret seg i 1998, for brødre på Filippinene ble da for første gang siden 1958 innbudt til å sende  stevnedeltakere til andre land. Det førte til at 107 brødre og søstre drog til vestkysten av De forente stater på et stevne der. I september samme år fikk 35 andre det privilegium å overvære et internasjonalt stevne i Sør-Korea. Slike stevner har virkelig spilt en viktig rolle når det gjelder å gi Jehovas folk opplæring, gjøre dem forent og hjelpe dem til å gjøre Jehova til sin borg.

La oss nå se litt nærmere på arbeidet ute på feltet. Hvordan har det gått i et land med så mange språk?

Det gode budskap blir forkynt på mange språk

Som tidligere nevnt er det generelt sett lettere for folk å lære sannheten på sitt eget språk. Dette er en utfordring på Filippinene på grunn av alle de språkene som snakkes der. Men Jehovas vitner har anstrengt seg for å dekke folks behov ved å forkynne for dem på deres morsmål og ved å framstille bibelsk litteratur på en rekke av språkene.

Vanligvis kan en viss språkgruppe få høre om budskapet av dem som allerede snakker det språket. I noen tilfeller hvor  det er få Jehovas vitner som kan språket, har nidkjære forkynnere og pionerer prøvd å lære seg det. Dermed har de fulgt apostelen Paulus’ eksempel, som ’ble alt for alle slags mennesker’. — 1. Kor. 9: 22.

Til tross for at Filippinene er det fjerde mest folkerike landet i verden som har engelsk som et offisielt språk, er det ikke engelsk som er morsmålet til de fleste av innbyggerne. Siden det er mange som ikke kan lese engelsk så godt, trenger man litteratur på en rekke filippinske språk. I årenes løp har Jehovas vitner oversatt bibelske publikasjoner til minst 17 av disse språkene. På noen språk er det bare et par brosjyrer — slik som på tausug, et språk som snakkes av de islamske gruppene i sør, eller på ibanag, som en liten etnisk gruppe i nærheten av den nordligste delen av landet snakker. Men i de fleste tilfeller kan folk forstå og snakke et av de sju hovedspråkene. Vakttårnet blir oversatt og trykt på disse språkene. De åndelige programmene i Rikets saler eller på spesielle stevnedager, kretsstevner og områdestevner blir derfor først og fremst framført på disse språkene.

I de senere årene har myndighetene oppmuntret folk til å bruke språket filipino, som i hovedsak er det samme som tagalog. I løpet av en generasjon har man merket virkningen av dette. Filipino brukes mye oftere i tale og på trykk, mens det verken har vært noen økning eller nedgang i bruken av de andre språkene. Dette gjenspeiler seg i hvor mange eksemplarer av Vakttårnet som blir trykt. I 1980 hadde hvert nummer på tagalog et opplag på 29 667 eksemplarer. I 2000 var dette tallet blitt firedoblet og kommet opp i 125 100 eksemplarer. I løpet av den samme perioden var det bare en liten forandring i opplaget på engelsk og bare en liten økning i opplagene på de andre filippinske språkene.

 Betel-familien støtter forkynnelsesarbeidet

Omkring 380 heltidstjenere tjener ved Jehovas vitners avdelingskontor i Quezon, som er en del av det storbyområdet som kalles Metro Manila. Det er 69 stykker som arbeider med oversetting og korrekturlesing av publikasjoner på de forskjellige språkene. Noen av dem ble for ikke så lenge siden ferdig med å oversette De hebraiske skrifter i Ny verden-oversettelsen på tre språk: cebuano, ilocano og tagalog. Helt siden De greske skrifter i denne bibelutgaven ble utgitt i 1993, har brødrene og søstrene sett fram til å få en komplett utgave av Ny verden-oversettelsen. Så glade de ble for at en utgave på tagalog ble presentert på områdestevnene i slutten av 2000. Kort tid etter kom det også en utgave på cebuano og en på ilocano. Hundretusener rundt om i landet kan nå ha gagn av denne tydelige, nøyaktige og konsekvente oversettelsen av De hellige skrifter.

Medlemmene av Betel-familien på Filippinene har forskjellig bakgrunn og snakker 28 forskjellige språk og dialekter. Så det er mange som er godt kvalifisert til å oversette bibelske publikasjoner. Men oversettelsesarbeid er bare en del av det som gjøres på Betel.

 De som arbeider på Betel, utfører mange forskjellige oppgaver som er med på å støtte det viktige forkynnelsesarbeidet. Noen brødre trykker blad og annen litteratur. Andre frakter den til forskjellige steder på Luzon. Mange arbeider med å lage mat, gjøre rent, vedlikeholde utstyr, og så videre. Andre igjen arbeider i tjenesteavdelingen, hvor de mottar og sender brev på mange språk for å hjelpe menigheter, reisende tilsynsmenn og heltidsforkynnere rundt om i landet. Du kan tenke deg hvor mange brev de mottar fra omkring 3500 menigheter rundt om på de forskjellige øyene!

Fra den tiden da avdelingskontoret først ble opprettet i 1934, og fram til midten av 1970-årene var det en avdelingstjener, eller avdelingstilsynsmann, som førte tilsyn med virksomheten. Etter at Joseph dos Santos reiste tilbake til Hawaii, hadde Earl Stewart, en misjonær fra Canada, dette ansvaret i omkring 13 år. Deretter tjente to andre brødre i en kort periode. Så, i 1966, ble Denton Hopkinson, som kom i 1954, utnevnt som avdelingstilsynsmann.  Han tjente iherdig som dette i omkring ti år, helt til Jehovas organisasjon fant det passende å gjennomføre en ny forandring når det gjaldt tilsynet med avdelingskontorene og arbeidet verden over.

I overensstemmelse med den veiledningen som alle avdelingskontorene verden over fikk i februar 1976, ble den oppgaven å føre tilsyn med arbeidet overdratt fra én person til et utvalg. Denne gruppen av kvalifiserte menn, som tjener under ledelse av det styrende råd, har ansvaret for å treffe avgjørelser som berører arbeidet ved avdelingskontoret og i det området avdelingskontoret fører tilsyn med. Opprinnelig bestod utvalget på Filippinene av fem medlemmer. Senere fant man det fornuftig å få flere filippinske brødre med i utvalget, siden de fleste av de opprinnelige medlemmene var utenlandske misjonærer. I en periode hadde derfor utvalget sju medlemmer.

Man så fort fordelene ved denne ordningen med et utvalg ved avdelingskontoret. Denton Hopkinson, som nå tjener som koordinator for utvalget ved avdelingskontoret, sier: «Når en ser tilbake, kan en se at det var en vis og betimelig forandring. Med en så stor arbeidsmengde og en så stor organisasjon kunne ikke én person greie å ta seg av alt. Ansvaret er mer jevnt fordelt nå.»

Ordspråkene 15: 22 sier: «Når det er mange rådgivere, blir det resultater.» Når flere rådfører seg med hverandre, får de et verdifullt forråd av visdom. Utvalget ved avdelingskontoret på Filippinene anvender dette prinsippet. Fra den tiden da bror Hopkinson ble utnevnt som avdelingstilsynsmann, er Betel-familien blitt tidoblet, og det er også arbeidet. Utvalget består nå av fem brødre, som har tjent Jehova i en årrekke. De har gjennomsnittlig vært i heltidstjenesten  i mer enn 50 år. Det er klart at den erfaringen de har til sammen, virkelig har vært til stor hjelp etter hvert som arbeidet på alle øyene har gått stadig framover under Jehovas ledelse. Utvalget og alle medlemmene av Betel-familien ser det som et stort privilegium å støtte dette arbeidet.

Å bringe sannheten ut til «alle slags mennesker»

Det å ta del i forkynnelsesarbeidet er i harmoni med Guds vilje, som går ut på at «alle slags mennesker skal bli frelst og komme til nøyaktig kunnskap om sannheten». (1. Tim. 2: 4) Hva «slags» mennesker har fått hjelp fra nidkjære forkynnere på Filippinene?

Marlon var av den typen som alltid rotet seg opp i vanskeligheter. I den landsbyen der han bodde, var han kjent for å være en mann med mange laster; han røykte, drakk seg full, brukte narkotika og hadde en dårlig omgangskrets. Da Jehovas vitner kom på besøk, viste Marlons mor interesse for Rikets budskap. Pionerene måtte gå på støvete og gjørmete veier for å lede et bibelstudium med henne. Til å  begynne med viste ikke Marlon noen interesse for å være med på studiet, men stakk bare innom av og til. Brødrene som ledet studiet med moren, viste imidlertid personlig interesse for ham. Med tiden begynte han å studere. Snart klipte han det lange håret, som nådde ham til livet, for å være til stede på sitt første møte i Rikets sal. Han gjorde raske framskritt, og folk var overrasket over de store forandringene han hadde gjort i sin livsstil. Marlon tjener nå som alminnelig pioner og bringer sannheten ut til andre. Hva var det som gjorde at han tok imot sannheten? Han sier at det var den utholdenheten som pionerene viste ved å komme og studere med moren hans, som overbeviste ham om at de hadde sannheten.

Noen mennesker kan virke som om de er av det slaget som aldri kommer til å ta imot sannheten. Men forkynnere av det gode budskap forhåndsdømmer ingen. De gir alle en mulighet til å høre. På den lille øya Marinduque var det en spesialpioner som forkynte for en beboer i et hus. Da hun var ferdig, spurte hun om det bodde noen flere i huset. Beboeren sa at det bodde noen i andre etasje, men tilføyde: «Ikke bry deg med å gå opp dit; han er voldsom og blir fort hissig.» Men pioneren syntes at denne mannen også skulle få en mulighet til å få høre budskapet om Riket. Da hun nærmet seg døren, fikk hun inntrykk av at det var som om mannen hadde ventet på henne. Med et smil tilbød hun ham et gratis hjemmebibelstudium. Hun ble overrasket over at denne mannen, Carlos, ble glad for tilbudet. Det ble startet et bibelstudium med ham og hans kone.

Den andre gangen pioneren kom på besøk, fortalte Carlos at han og hans kone hadde alvorlige problemer, og at de til og med hadde forsøkt å begå selvmord. Den første  gangen pioneren besøkte beboeren i etasjen under, hadde Carlos lagt øret mot gulvet for å lytte, og han hadde hørt at pioneren ble frarådd å gå opp i andre etasje. Da han hørte det, bad han en bønn om at pioneren ikke måtte bry seg om det rådet, men komme opp, fordi dette kanskje var svaret på deres bønner om å få fred i sinnet. Deres studium av Bibelen gav dem virkelig fred i sinnet. Begge ble døpt samtidig, og Carlos’ kone er nå alminnelig pioner.

En annen mann, som heter Victor, hadde vært i kontakt med både den buddhistiske og den katolske lære. Han begynte å lure på hvorfor det er så mange religioner i verden. Så han begynte selv å lete etter sannheten. Etter at han hadde undersøkt islam, hinduismen, shintoismen, konfutsianismen, utviklingslæren og noen filosofier, fant han at det ikke var noen av dem som tilfredsstilte ham. I sin søken fant han ut at det bare var Bibelen som inneholdt nøyaktige profetier. Derfor konsentrerte han seg om å lete i Bibelen. Ved å granske Bibelen kom han og hans kjæreste, Maribel, på egen hånd fram til at treenighetslæren, læren om et brennende helvete og læren om skjærsilden er falske læresetninger. Likevel var det som om noe manglet.

En stund etter at han og Maribel var blitt gift, snakket Victor med et av Jehovas vitner og lærte at det var nødvendig å bruke Guds navn. Etter at han hadde undersøkt dette i sin egen bibel, begynte han med én gang å bruke Jehovas navn i sine bønner. Snart begynte han å gå på møtene i Rikets sal og gjorde raske åndelige framskritt. Både han og Maribel ble døpt i mai i 1989, og Victor tjener nå som reisende tilsynsmann og styrker menighetene i kretsen.

Pionerer har hjulpet mennesker i alle slags situasjoner. Primitiva Lacasandile, en spesialpioner i den sørlige delen  av Luzon, startet et bibelstudium med et par i en landsby. De hadde to barn og var fattige. En gang da Primitiva kom for å lede bibelstudiet, ble hun sjokkert over å se at det eldste barnet hang gråtende i en sekk i huset. Primitiva forteller: «Moren hadde en kniv i hånden og skulle til å drepe barnet. Jeg stoppet henne og spurte hvorfor hun hadde tenkt å gjøre noe sånt. Moren forklarte at det var på grunn av de økonomiske vanskelighetene de var i.» Primitiva gav dem et bibelsk råd angående deres problem, og det reddet barnets liv. De fortsatte bibelstudiet og begynte å komme på møtene, selv om de måtte gå åtte kilometer for å komme fram. Paret gjorde framskritt og ble døpt, og mannen tjener nå som eldste i menigheten. Primitiva sier: «Det barnet som nesten ble drept, er nå alminnelig pioner. Ja, det arbeidet Jehova har gitt sine tjenere i oppdrag å utføre, redder virkelig liv nå og vil gjøre det i framtiden.»

Tjeneste hvor behovet er større

Det finnes fortsatt mange områder hvor det er få Rikets forkynnere. Pionerer og menighetsforkynnere har stilt seg til rådighet og dratt til slike steder. Pascual og Maria Tatoy var alminnelige pionerer. De meldte seg til å dra sammen med Angelito Balboa, en spesialpioner, for å hjelpe til i distriktet på Coronøyene, på vestsiden av Filippinene. For å tjene til livets opphold drev Pascual med fiske sammen med en annen bror, og Maria solgte snacks som hun laget av en slags klebrig ris.

Da kretstilsynsmannen kom på besøk, påpekte han at det var behov for hjelp på en annen øy, Culion. På denne øya, hvor det for øvrig er en koloni for spedalske, fantes det bare fire forkynnere. Kretstilsynsmannen foreslo at bror og søster Tatoy skulle dra dit. Pascual og Maria tok imot utfordringen,  og Jehova har velsignet deres anstrengelser. De fire forkynnerne på Culion er nå blitt til to menigheter.

På midten av 70-tallet forlot store mengder båtflyktninger Vietnam. Mange av disse havnet på Filippinene. I omkring 20 år fantes det flyktningleirer i landet. Én slik stor leir lå på øya Palawan. Noen av de filippinske brødrene stilte seg til rådighet for å kunne forkynne for disse menneskene. En bror som snakket vietnamesisk, kom fra USA for å hjelpe til. Noen tok imot sannheten i leiren. Andre som ble kjent med Jehovas navn og med Jehovas vitner, flyttet til andre steder, og man vet ikke hvordan det har gått med dem.

På mange av de avsidesliggende stedene på Filippinene har spesialpionerer  gjort en fin innsats. De tar ofte med seg menighetsforkynnere og andre pionerer når de arbeider på disse stedene. Norma Balmaceda forteller om arbeidet i fjellområdene i provinsen Ifugao. Hun sier: «Vi drar vanligvis om mandagene, med feltveskene våre fulle av litteratur, og vi tar også med oss klær og mat — nok til at vi kan klare oss til lørdag morgen. Lørdag ettermiddag er vi tilbake, slik at vi kan være med på møtene i menigheten.»

Noen menigheter arrangerer spesielle turer til landdistriktene, særlig når været er pent. De er ute i flere dager eller kanskje en uke for å forkynne for folk der. Nicanor Evangelista, som nå tjener ved Betel, forteller om da han var pioner og arbeidet i slike distrikter: «Hvis folk i landdistriktene på Filippinene er interessert, er det skikk og bruk at de sier: ’Du kan overnatte her, og du kan lage maten din her.’ Noen ganger studerte pionerene Bibelen med de interesserte til langt på natt fordi de bodde hos dem.»

Aetaene lærer sannheten å kjenne

I sine bestrebelser for å forkynne for alle slags mennesker har Jehovas vitner oppnådd en viss kontakt med aetaene, eller negritoene, som de også kalles. Aetaene blir betraktet som Filippinenes urinnvånere. De utgjør ingen stor gruppe, og det er ikke alltid lett å komme i kontakt med dem. Grunnen til det er at mange av dem lever som nomader i skogene i fjellområdene, hvor de driver jakt og samler frukt og grønnsaker. De er et kortvokst folk — under 150 centimeter høye — med mørk hud og krøllete hår og har altså visse likheter med pygmeene i Afrika. Noen er blitt en del av samfunnet for øvrig, mens andre har satt opp mer eller mindre permanente boliger i nærheten av befolkede områder. En gang i tiden bodde mange i fjellene rundt  vulkanen Pinatubo, men de ble flyttet fra området i forbindelse med det store utbruddet der.

En annen gruppe negritoer bor på øya Panay i den midtre delen av Filippinene. Lodibico Eno og familien hans tilhører aetaene og er fra dette området. Det at Lodibico begynte å følge Bibelens prinsipper, førte til mange forandringer for ham. Han forteller: «Jeg hadde mange laster: Jeg tygde betelnøtter, røykte, drakk og drev med pengespill. Jeg var også svært voldsom. Vårt familieliv var ulykkelig. Hvis jeg ikke hadde lagt vekk alle disse dårlige vanene, hadde jeg kanskje ikke levd i dag. Nå er kroppen min blitt ren. Tennene mine, som en gang var rødbrune, er blitt hvite. Jeg tjener som eldste i menigheten. Alle disse velsignelsene har jeg fått av Jehova Gud.» I likhet med denne familien, som tilhører aetaene, har også mennesker som tilhører mindre stammer, fått erfare den frihet som det å følge Jehovas vei bringer. — Joh. 8: 32.

Frihet for dem som ikke er fri

En annen gruppe mennesker som er blitt hjulpet, er de som sitter i fengsel. Siden 1950-årene har Jehovas vitner gjort seg spesielle anstrengelser for å besøke dem som sitter bak lås og slå. Et betydelig antall er blitt hjulpet til å begynne å vandre på sannhetens vei.

En ung mann, Sofronio Haincadto, ble innblandet i opprør mot myndighetene. Han ble arrestert og dømt til seks års fengsel. Mens han satt i New Bilibid fengsel på øya Luzon, la han merke til at det var en fange som ikke var til stede ved de gudstjenestene som fangene kunne overvære. Han fikk vite at denne mannen var blitt et av Jehovas vitner. Dette førte til at de snakket om Bibelen nesten hver dag. Sofronio sier: «Jeg ble overbevist om at det jeg tidligere  hadde kjempet for, i virkeligheten ikke kunne forandre samfunnet og gjøre det bedre.» Han lærte at det bare er Guds rike som kan få i stand de forandringene folk ønsker. Han fikk hjelp av noen brødre i en nærliggende menighet og gjorde på den måten åndelige framskritt og ble døpt i et vannhull på fengselsområdet hvor man hentet vann til plantene.

Etter at han hadde sonet sin dom, begynte han som alminnelig pioner, og senere ble han spesialpioner. I den tiden Sofronio var i heltidstjenesten, klarte han å hjelpe 15 personer til å begynne å vandre på sannhetens vei. Etter at han hadde giftet seg, fikk han seks barn. Tre av disse barna er nå i heltidstjenesten; et av dem tjener som kretstilsynsmann. I 1995 gjennomgikk to av sønnene hans tjenesteopplæringsskolen. Sannheten førte til virkelig frihet for Sofronio, for familien hans og for andre som han hjalp.

En del spesialpionerer har forkynt for fangene i Iwahig straffekoloni på øya Palawan, og de har faktisk fått lov til å bygge en liten Rikets sal på området. En av de innsatte som var blitt dømt for ildspåsettelse, tyveri og flere mord, begynte å studere. Da han ble hjulpet til å anvende det han lærte ved hjelp av boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord, førte det til helt utrolige forandringer i livet hans.

Etter at denne mannen hadde sittet innesperret i over 23 år, fikk han beskjed om at han snart ville bli løslatt. Han gav uttrykk for at han ville være sammen med familien sin igjen etter alle disse årene. Men familiemedlemmene var så skamfulle og redde på grunn av ham at de skrev til ham: «Vær så snill ikke å komme tilbake.» De var ikke klar over hvilke store forandringer Guds Ord hadde ført til i livet  hans. For en overraskelse de fikk da denne nå rolige og fredelige kristne mannen vendte tilbake til hjembyen sin!

Det største kvinnefengselet på Filippinene ligger i Mandaluyong i Manila-området. I mange år hadde Jehovas vitner bare begrenset adgang til fengselet. Men dette ble det en forandring på da en kvinne som allerede hadde studert Bibelen, ble overført til dette fengselet. Fengselsledelsen sa at hun kunne slutte seg til en av de andre religiøse gruppene der, men hun hevdet bestemt at hun ikke kunne det, og sa at hun ønsket å komme sammen med Jehovas vitner. Man sa seg da villig til å sørge for at dette lot seg gjøre, og vitnene fikk lov til å komme på besøk i fengselet én gang i uken. Siden den gang er flere kvinner der blitt døpt, og en menighet i nærheten leder regelmessig Vakttårn-studiet og en del andre møter i fengselet til gagn for interesserte blant de kvinnelige fangene.

Sannhetens budskap har ført til at noen av dem som befinner seg bak fengselsmurene, har fått oppleve en spesiell frihet. Også de er dyrebare for Jehova, og hans folk gleder seg over at de kan være med på å hjelpe slike mennesker.

 Trofaste tjenere gjennom en årrekke fortsetter

Et bibelsk ordspråk sier: «Grått hår er en vakker krone når det finnes på rettferdighetens vei.» (Ordsp. 16: 31) Ja, hvor vakkert er det ikke å se dem som i mange år har gjort Jehovas glede til sin borg!

Før den annen verdenskrig var den teokratiske organisasjon liten på Filippinene. Det er svært få som har en bakgrunn i tjenesten som går helt tilbake til den tiden. Det er derfor svært oppmuntrende å treffe Leodegario Barlaan, som har vært i heltidstjenesten siden 1938. Under krigen ble han og hans medarbeidere dårlig behandlet av japanerne, men de fortsatte å forkynne. Etter krigen fortsatte han i heltidstjenesten sammen med sin kone, Natividad, og med tiden ble de innbudt til å begynne i reisetjenesten. Senere tjente de i provinsen Pangasinan, og selv om de var blitt skrøpelige, stod de fortsatt på listen over spesialpionerer. Natividad døde i 2000, men Leodegario fortsetter i denne tjenesten. Alle blir oppmuntret over hans beslutning om å gjøre det han alltid har gjort — ta del i forkynnelsesarbeidet.

Etter den annen verdenskrig ble det hurtig fart i forkynnelsesarbeidet. Mange som lærte sannheten å kjenne den gang, har fortsatt å tjene trofast helt fram til denne dag. En av dem er Pacifico Pantas. Under krigen leste han bibelske publikasjoner som han fikk låne av naboene, som var vitner. Han forteller: «Jeg begynte å overvære møtene. Så søkte jeg om å bli vanlig [nå kalt alminnelig] pioner, men jeg var ikke blitt døpt ennå. De sa at jeg måtte bli døpt, og det ble jeg.» Det var i 1946. Pionertjenesten gjorde at Pacifico kom til å arbeide i forskjellige deler av landet. Han fikk også andre privilegier. Han sier: «Jeg ble innbudt til den  16. klassen ved Gilead og fikk anledning til å være til stede på det internasjonale stevnet i New York i 1950. Etter uteksamineringen tjente jeg som kretstilsynsmann i Minnesota og i Nord-Dakota i USA, og så vendte jeg tilbake til Filippinene for å tjene som områdetilsynsmann der sør for Pasig-elven, fra Manila og helt til øya Mindanao.»

I årene som fulgte, kunne bror Pantas glede seg over en rekke forskjellige oppdrag på Betel og som reisende tilsynsmann. I 1963 giftet han seg. Han og hans kone fikk barn, så de måtte slå seg ned på ett sted for å kunne ta seg av dem. De fortsatte å tjene Jehova samtidig med at de tok seg av sine familieforpliktelser, og alle de tre barna ble lovprisere av Jehova da de vokste opp. De tjener nå som eldste, og en av dem har gjennomgått tjenesteopplæringsskolen. En annen tjener ved Betel. Selv nå, på sine eldre dager, øver bror Pantas en positiv påvirkning på de andre i menigheten.

Presentable møtesaler

Det er først i den senere tid at Jehovas vitner på Filippinene har fått Rikets saler hvor de kan holde sine kristne møter. I mange år ble møtene som regel holdt hjemme hos brødrene. De kristne i det første århundre hadde jo også møter i private hjem. (Rom. 16: 5) Men etter hvert som menighetene er blitt større i nyere tid, er det blitt ønskelig med møtelokaler med plass til flere.

David Ledbetter sa: «Det var veldig vanskelig for mange på grunn av dårlig økonomi. Til og med i storbyregionen Metro Manila hadde vi bare én Rikets sal på en tomt som menigheten eide. Alle de andre stedene hvor det var en Rikets sal, eide menigheten bygningen, men ikke tomten.» Brødrene hadde så lav inntekt at menighetene ikke hadde råd til å kjøpe tomt.

 Så brødrene prøvde å klare seg som best de kunne. De som hadde et sted som kunne brukes som Rikets sal, stilte det villig til disposisjon. Denton Hopkinson husker for eksempel at Santos Capistrano, en bror i Manila, lot andre etasje i huset sitt bli brukt som Rikets sal i cirka 40 år. Bror Hopkinson sier: «Etter at bror Capistranos kone døde, bodde barna hans i første etasje. Rikets sal var i andre etasje, og selv disponerte han bare et mindre rom, med et kjøkken i den ene enden. Det var Rikets sal som okkuperte det meste av etasjen. En skulle kanskje tro at det ikke var så kjekt for ham, men han var glad for å ha det slik. Det var den innstillingen brødrene hadde.»

Etter hvert ble det mulig å bygge Rikets saler på tomter som menighetene eide. Pesoen ble sterkere, og i 1980-årene var lønningene blitt noe høyere, slik at det ble mulig å låne penger. Det førte til at noen få menigheter fikk innvilget lån.

Så satte det styrende råd i gang en fin ordning som fikk stor betydning. I USA og Canada ble det opplyst at det skulle bli opprettet et Rikets sal-fond, og det tok ikke lang tid før Filippinene fikk nyte godt av pengebidrag som var øremerket for bygging av Rikets saler. Denne ordningen er basert på prinsippet om at det skal kunne «finne sted en utjevning», og på den måten skulle det bli mulig å ta opp lån. (2. Kor. 8: 14, 15) Det begynte i det små, men etter hvert som brødrene fikk høre hvordan ordningen fungerte andre steder, ble flere og flere oppmuntret til å prøve å skaffe seg sin egen Rikets sal.

Denne ordningen gav virkelig resultater! Avdelingskontoret melder angående Rikets sal-lån: «Alt i alt har det vært over 1200 Rikets sal-prosjekter. Det har avgjort hatt  stor betydning rundt omkring i hele landet.» Til å begynne med kom en stor del av midlene fra andre land, men etter hvert kunne de filippinske brødrene skaffe midler selv. Avdelingskontoret sier om dette: «I flere år nå er Rikets sal-prosjektene helt og holdent blitt finansiert ved hjelp av tilbakebetalte lån og bidrag fra brødrene på Filippinene. Dette viser at man kan få utrettet en hel del også på steder med dårlig økonomi når pengene samles i én pott.»

Mange menigheter har nå en Rikets sal. Det er rundt 3500 menigheter i landet, og det er fortsatt mange som trenger egen sal. Men cirka 500 av disse menighetene har færre enn 15 forkynnere og har ikke råd til Rikets sal-lån. Så i den senere tid har man oppmuntret til sammenslåing av menigheter for at det skal bli lettere å få Rikets saler.

Forandringer i synet på møtetider

Noen menigheter, enten de har egen Rikets sal eller ikke, holder til på avsidesliggende steder. Noen brødre må gå to—fire timer eller enda lenger i vanskelig terreng for å komme på møtene. Det gjør at det noen steder er upraktisk å komme sammen til et sentralt møtested mer enn én gang i uken. Mange av disse menighetene hadde derfor alle møtene sine, bortsett fra menighetsbokstudiet, på én og samme dag. Når brødrene kom til møtestedet, var de forberedt på å delta i fire møter. De hadde med seg lunsj. Denne ordningen gjorde at de trengte å foreta den lange reisen til møtene bare én gang i uken, mens de kunne utføre annen virksomhet, for eksempel felttjeneste, i sitt nærmiljø andre dager i uken.

I 1980-årene begynte denne praksisen å spre seg til menigheter som ikke lå så avsides, til og med til menigheter i byområder. Det kan være at økonomiske vanskeligheter  fikk noen til å tenke på måter de kunne spare penger på. Færre møtedager betydde mindre reising og færre utgifter. Andre brødre ble altfor opptatt av hva som var bekvemt, og brukte kanskje tid andre dager til personlige ting, for eksempel utdannelse eller arbeid.

Flere og flere menigheter begynte å ha fire av møtene sine på én dag, og noen menigheter hadde til og med alle fem! Men det betydde at mange menigheter på Filippinene beveget seg lenger og lenger bort fra den måten de fleste Jehovas vitner ellers i verden gjør tingene på. Det vanlige er jo å ha møter tre dager i uken. Brødrene var blitt noe ulikevektige i denne forbindelse. I 1991 ble denne saken tatt opp med sonetilsynsmannen. Deretter rådførte man seg med det styrende råd. De svarte: «Vi tror ikke at dette er en god praksis, med mindre det er helt spesielle omstendigheter som taler for det.» Denne informasjonen ble formidlet videre til brødrene, først i byene og så i landdistriktene.

 Det var ikke bare det at menighetene burde tilpasse seg den møteordningen som er etablert på verdensbasis. Det ble påpekt at menighetene også ville få større åndelig utbytte av det hvis de spredte møtene på flere dager i stedet for å prøve å presse alt stoffet som skulle behandles, inn på tre og en halv til fire timer. Den ordningen de hadde fulgt, hadde vært vanskelig for barn og nyinteresserte. Nå kunne dessuten de eldste lage bedre taler, siden de bare hadde ett eller to møter å forberede seg til om gangen.

Hvordan reagerte menighetene på denne veiledningen? De aller fleste reagerte positivt og gikk raskt i gang med å holde møter midt i uken. Nå har de aller fleste brødrene et mer likevektig åndelig program hver uke, bortsett fra de som har spesielt lang vei til møtene.

Stevnehaller

I mange år brukte kretsene skolestadioner, idrettshaller, veddeløpsbaner og andre offentlige fasiliteter til stevnene sine. Det kunne kanskje være ubekvemt å bruke slike steder,  men brødrene var glad for disse anledningene til å komme sammen.

Akkurat som det var vanskelig å skaffe Rikets saler, var det vanskelig å skaffe stevnehaller. Økonomien kom inn i bildet her også. Likevel var det mange kretser som ivret for å få en egen hall. Det har ført til at det er blitt bygd en god del enkle stevnehaller. De fleste av dem brukes bare av én eller  to kretser, ikke av en rekke kretser, som i mange andre land. I mange tilfeller har brødrene fått en tomt i gave eller kjøpt en for en rimelig penge, særlig i landdistriktene. Så har de samlet sine midler og oppført en enkel bygning. I de fleste tilfeller er den åpen i sidene og har bare et tak, som skal gi forsamlingen skygge, et betonggulv, et podium og noen sitteplasser.

I Metro Manila-området var ikke engang dette mulig, først og fremst på grunn av ublu tomtepriser og høye byggekostnader i byen. Menighetene i området gav bidrag til et stevnehallfond som ble opprettet, men det var fortsatt store summer som manglet for i det hele tatt å få kjøpt tomt. I 1970- og 1980-årene og det meste av 1990-årene ble stevnene i Metro Manila fortsatt holdt på skoler og stadioner og lignende steder.

I mellomtiden ble det opprettet enda flere menigheter og kretser i Metro Manila, og det ble akutt behov for en stevnehall. Man begynte å lete etter en passende tomt, og det ble sendt brev til menighetene hvor de ble informert om muligheten til å støtte prosjektet økonomisk. I 1992 fant man en tomt på rundt 60 mål i nærheten av Lagro-distriktet, i den nordlige utkanten av Metro Manila.

Menighetene i Metro Manila støttet prosjektet ved å sende bidrag og frivillige arbeidere. Internasjonale tjenere fra forskjellige land kom for å hjelpe til med arbeidet. En av dem, Ross Pratt fra New Zealand, forteller: «I mars 1997 kom tillatelsen fra Brooklyn til å begynne å bygge. Det var mye graving som måtte til, og 29 000 kubikkmeter jord ble flyttet under klargjøringen av tomten. Det var 50—60 faste arbeidere. Stevnehallen ble ferdig i november 1998.» Så ble den innviet. Siden hallen er beregnet på en forsamling på 12 000, kan det også holdes områdestevner der. Fordi den er  åpen i sidene, kan den tropiske brisen blåse igjennom mens forsamlingen sitter og hører på programmet. Det er nå 16 kretser i og rundt Metro Manila som regelmessig kommer for å få åndelig opplæring i denne hallen.

Ny tomt til avdelingskontoret

Etter hvert som det ble stadig flere menigheter og kretser, økte arbeidsbyrden på avdelingskontoret. I 1980 var det omkring 60 000 forkynnere i landet. Det skulle gå mindre enn ti år til før Filippinene ble et av de landene som hadde over 100 000 forkynnere. I den samme perioden vokste Betel-familien fra 102 til 150. Men allerede i begynnelsen av 1980-årene var det begynt å bli trangt på avdelingskontoret. Det ble behov for flere boligrom.

Det styrende råd gav avdelingskontoret beskjed om å se etter en tomt. Felix Fajardo forteller hva de gjorde: «Vi gikk fra hus til hus for å finne ut om det var noen eiendom til salgs i nærheten av Betel. De filippinske og kinesiske landeierne sa at de ikke kom til å selge sine eiendommer. En av dem sa: ’Kinesere selger ikke. Vi kjøper. Vi selger aldri.’» Så på det tidspunktet virket det som om det var umulig å få tak i noe i nærheten av avdelingskontoret.

Brødrene så seg da om etter en eiendom andre steder. Om nødvendig ville de flytte avdelingskontoret ut av byen. I noen provinser i nærheten fant de flere tomter. Det styrende råd ble spesielt interessert i en stor tomt i nærheten av San Pedro i Laguna som en bror tilbød seg å selge rimelig. Det ble gitt tillatelse til å kjøpe den tomten, og man gikk i gang med å planlegge bygging av kontorer, et Betel-hjem og et trykkeri der. Men etter hvert virket det som om det ikke var Jehovas vilje at avdelingskontoret skulle flyttes dit. Det var ikke telefonforbindelse der, veien var dårlig, og det var problemer med sikkerheten i området. Det ble tydelig at det  ikke var denne eiendommen som passet best til et avdelingskontor. Så den ble brukt til gårdsdrift, og avlingene bidrog til å dekke Betel-familiens behov. Men problemet med mer plass på avdelingskontoret var jo ikke løst.

Begivenhetene tok en uventet vending, noe som tydet på at Jehova ledet det hele. Felix forteller videre: «Som lyn fra klar himmel sa den nærmeste naboen vår: ’Vi skal selge eiendommen vår, på ett mål. Vi vil gjerne selge til dere.’ Det styrende råd sa vi skulle kjøpe den. Vi trodde at det var det, men da vi sendte inn byggeplanene våre til hovedkontoret, fikk vi denne beskjeden: ’Kanskje dere kan se dere om etter mer eiendom. Dere trenger å kjøpe litt mer.’

Like etterpå kom det en lege og en advokat og sa: ’Vi vil gjerne selge eiendommen vår til dere.’ Den var også på ett mål. Så ville en kvinne som eide cirka ti mål like ved oss, selge. Vi fikk eiendommen veldig rimelig. Nå mente vi at vi hadde fått en temmelig stor eiendom. Men hovedkontoret sa: ’Finn noe mer.’»

Da kom det uventet hjelp. Den legen og den advokaten som hadde solgt eiendommen sin til brødrene, gikk rundt til de andre naboene og prøvde å overtale dem til å selge tomtene sine. Én etter én tilbød de seg å selge til avdelingskontoret. Etter at nesten alle eiendommene i nærheten var blitt kjøpt, ble det sendt et nytt byggeforslag til hovedkontoret. Igjen var svaret: «Dere trenger litt mer.» Brødrene tenkte: «Hvor skal vi se oss om etter noe mer nå? Vi har prøvd alle muligheter i nærheten.»

På den tiden var det noen som ringte angående eiendommen til den forretningsmannen som tidligere hadde sagt: «Kinesere selger ikke.» Nå var den til salgs! Felix forteller: «Bror Leach og jeg fant ut at det ikke var noen andre som var interessert i den. Så vi fikk den veldig billig. Det  virker som om Jehovas hånd ledet det hele.» Enda ett mål ble kjøpt, og til slutt sa hovedkontoret: «Dere har nok til å begynne å planlegge byggingen.»

Etter hvert som tiden gikk og forholdene forandret seg, viste det seg at det ikke lenger var behov for gården i San Pedro. Mye av maten til Betel-familien kunne kjøpes i store partier til en lavere pris enn det det kostet brødrene å produsere den selv. Så det ble bestemt at gården skulle selges. I 1991 hadde gården fått ny eier. Inntektene fra salget ble brukt til å dekke noen av kostnadene ved de nye bygningene på avdelingskontoret.

 Byggingen av det nye avdelingskontoret

Det området som avdelingskontoret nå eide, var over tre ganger så stort som den opprinnelige tomten på ti mål, som ble kjøpt i 1947. Det regionale prosjekteringskontoret på Jehovas vitners avdelingskontor i Japan hjalp til med tegningene, og arbeidet med å gjøre tomten byggeklar begynte i midten av 1988. Noen av de gamle trebygningene måtte rives. Det skulle bygges en elleveetasjes boligbygning, et stort toetasjes trykkeri og en Rikets sal på området.

Noen Gilead-misjonærer ble bedt om å hjelpe til. I tillegg var det nesten 300 brødre og søstre fra omkring fem land som kom for å hjelpe til på prosjektet for en lengre eller kortere periode, henholdsvis som internasjonale tjenere og internasjonale frivillige. Naboene ble overrasket over å se at det kom folk fra andre land for å hjelpe. Enda mer forbauset ble de da de fikk vite at de fleste av disse hadde betalt reiseutgiftene selv! Filippinske brødre og søstre var også med på å skape en atmosfære av internasjonal enhet.

Det hadde vært tydelig å se Jehovas ledelse i anskaffelsen av tomten, og nå så man den også etter hvert som byggingen gikk framover. Det var for eksempel bare ett firma på Filippinene som hadde den sorten takplater som trengtes til bygningene. Men avdelingskontorets bestilling stod som nummer 301 på firmaets venteliste! Brødrene traff en avtale om å få snakke med firmaets visepresident personlig, og de forklarte at arbeidet vårt ble utført på frivillig basis. Styret i firmaet kom sammen og etterkom så brødrenes ønske, og bestillingen ble flyttet til førsteplass på produksjonslisten. Kort tid etter at varene var blitt levert, gikk arbeiderne i dette firmaet til streik.

De mange brødrene som var med på byggeprosjektet, la en fin ånd for dagen. Hver uke var det rundt 600 frivillige  fra menigheter i nærheten som kom for å hjelpe til. Cirka 30 prosent av arbeidet ble faktisk utført av denne dugnadsgjengen.

Bygningene fikk høy standard. Ettersom de filippinske øyene ligger i en aktiv jordskjelvsone, sørget de brødrene som utarbeidet tegningene til prosjektet, for at bygningen med elleve etasjer skulle kunne tåle kraftige skjelv. Disse kvalitetsbygningene er virkelig forskjellige fra de gamle bygningene — deriblant en som var bygd i 1920-årene. De eldste bygningene ble revet for at det skulle bli plass til de nye.

Den 13. april 1991 ble avdelingskontoret endelig innviet. John Barr fra det styrende råd holdt innvielsestalen for en forsamling på 1718. Brødre og søstre som hadde tjent Jehova i over 40 år, ble invitert til innvielsesprogrammet, og de og gjester fra ti land gledet seg over det. Dagen etter var det 78 501 som lyttet til et åndelig oppbyggende program som ble overført via telefonlinje til seks steder over hele øyriket.

Filippinere drar ut som internasjonale tjenere

Under byggingen av avdelingskontoret hadde internasjonale tjenere fra andre land hjulpet de filippinske brødrene ved å bidra med sine fagkunnskaper. Hubertus Hoefnagels, som lærte opp andre, sier: «Mange av de filippinske brødrene var svært ivrige, og de klarte å bruke det de hadde lært.» Da prosjektet på Filippinene var ferdig, var det derfor noen av de brødrene som hadde fått opplæring, som kunne dra ut som internasjonale tjenere og hjelpe til på byggeprosjekter i andre land, særlig i Sørøst-Asia.

Joel Moral fra Quezon var en av dem. Da han kom for å hjelpe til på byggeprosjektet ved avdelingskontoret i  Manila, hadde han tenkt å være der en uke. Men det var behov for hans hjelp, så han ble spurt om han kunne bli lenger. Han hadde ikke noe særlig erfaring med bygging fra før, men han lærte fort ved å arbeide på prosjektet og ved å lære av de utenlandske internasjonale tjenerne.

Allerede før prosjektet på Filippinene var ferdig, oppstod det behov for hjelp ved et nytt avdelingskontor i Thailand. Joel sier: «Jeg hadde ikke ventet det, men jeg ble invitert til å dra til Thailand. Den erfaringen jeg hadde fått på byggeprosjektet på Filippinene, var til stor nytte. Den forberedte meg til internasjonalt arbeid.» Han var med på byggeprosjektet i Thailand i over et år.

Joshua og Sara Espiritu ble kjent med hverandre da de var med på å bygge det filippinske avdelingskontoret. De giftet seg kort tid etter at avdelingskontoret var blitt innviet, og de satte seg som mål å tjene sammen som internasjonale tjenere. Etter noen måneder ble de innbudt til å være med på byggearbeid i andre land. Siden da har de tjent i fem land, tre i Asia og to i Afrika. Joshua sier om den erfaringen han fikk på Filippinene: «Mens vi jobbet sammen med brødrene fra andre land, lærte vi oss nye fag. Nå hadde vi ferdigheter som vi kunne bruke for å hjelpe andre.» Når de er blitt sendt til andre land, har de sagt til brødrene der: «Vi kommer ikke til å være her bestandig. I framtiden er det dere som fortsetter arbeidet.» Han sier om hva som er målet når de drar til andre land: «Vi kommer ikke dit bare for å jobbe, men vi prøver virkelig å lære opp brødrene.»

Det er klart at det å dra til forskjellige land, krever at man er tilpasningsdyktig. Jerry Ayura er blitt sendt til flere steder, blant annet Thailand, Vest-Samoa og Zimbabwe.  Han sier: «Jeg har lært at Jehova bruker folk med svært forskjellig bakgrunn. Vi er glad i dem fordi Jehova er glad i dem.» Disse filippinske brødrene er glad for at de får ha en andel i Jehovas arbeid på det internasjonale plan.

Uroligheter stopper ikke arbeidet

Det at man gjør Jehovas glede til sin borg, betyr blant annet at man fortsetter å være lojal mot ham, også i vanskelige tider. Jehovas tjenere på Filippinene har hatt mange anledninger til å vise det.

Selv om den militære unntakstilstanden opphørte 17. januar 1981, fortsatte det å være uro på 1980-tallet. I februar 1986 ble det regjeringsskifte. Men maktovertagelsen var forholdsvis fredelig, og til og med menigheter som holdt til der People’s Power-revolusjonen fant sted, fortsatte å holde møter og å forkynne uten forstyrrelser. Når forkynnerne gikk forbi People’s Power-flokker, la de merke til at prester og nonner blandet seg med folket og egget dem til handling.

Den nye regjeringen innførte snart visse forandringer. Men urolighetene fortsatte. De tre første årene etter at den nye regjeringen hadde kommet til makten, var det flere kuppforsøk, og noen av dem var blodige. En gang mens byggingen av avdelingskontoret pågikk, ble både utenlandske og filippinske byggearbeidere overrasket da de så utover byen og oppdaget at soldater som hadde desertert, bombet sin egen militærleir. Slike sammenstøt var forholdsvis kortvarige, men de gjorde det nødvendig å oppfordre  noen menigheter til å komme sammen i Rikets saler som lå på tryggere steder.

I mange år har motsetningene mellom regjeringsstyrkene og opprørsgrupper fortsatt i noen områder på Mindanao. Brødrene der har vært nødt til å være varsomme i forkynnelsen og å stole på Jehova. Renato Dungog, som har gjennomgått tjenesteopplæringsskolen, og som nå er kretstilsynsmann, tjente en periode i et område hvor det har vært mye stridigheter overalt. En gang mens Renato ventet på en båt, spurte en militær ham: «Hvor skal du?»

Renato forklarte: «Jeg er en reisende tilsynsmann for Jehovas vitner. Jeg besøker brødrene to ganger i året for å styrke dem og for å forkynne sammen med dem.»

Den militære sa da: «Gud må være med deg, ellers ville du ha blitt drept.» Trass i urolighetene fortsetter altså brødrene å utføre sitt arbeid. De stoler på Jehova, og de blir respektert for det.

I retten igjen på grunn av striden om flagghilsen

De unge har fått prøvd sin lojalitet mot Gud. Den 11. juni 1955 undertegnet president Ramon Magsaysay lov nr. 1265, som krevde at alle barn i offentlige og private skoler skulle hilse det filippinske flagget. Barn av Jehovas vitner nektet å gjøre det av samvittighetsgrunner, akkurat som andre unge Jehovas vitner overalt ellers i verden også ville ha gjort. (2. Mos. 20: 4, 5) De har respekt for nasjonalitetsmerket, men de kan ikke med god samvittighet delta i det som de betrakter som en religiøs handling der man viser en gjenstand hengivenhet. Da barna i familien Gerona i Masbate ble utvist fra skolen fordi de ikke hilste flagget, førte det til at saken ble brakt inn for den filippinske høyesterett i 1959.  Men retten respekterte ikke Jehovas vitners religiøse standpunkt. Den hevdet at flagget «ikke er et religiøst bilde», og at «flagget er fullstendig uten religiøs betydning». Dermed anså domstolen det som sin rett å avgjøre hva som er religiøst, og hva som ikke er det.

Dette forandret selvfølgelig ikke vitnenes religiøse overbevisning. Brødrene stod fast for de bibelske prinsippene. Domstolens avgjørelse førte til noen vanskeligheter, men ikke så alvorlige som man kanskje hadde ventet.

Flagghilsen ble ikke et stridsspørsmål igjen før denne rettsavgjørelsen ble innlemmet i landets lovsamling av 1987. Etter det, i 1990, var det flere barn av Jehovas vitner i Cebu-området som ble utvist fra skolen. Én skoleinspektør var beinhard og sørget for at loven ble håndhevet. Flere og flere barn ble etter hvert utvist.

Mediene tok opp saken om utvisningene. Så begynte en menneskerettighetskomité å interessere seg for disse barna som ble nektet skolegang. Det så ut til at stemningen hadde snudd siden 1959. Var Jehovas tid inne til at saken skulle tas opp på nytt? Ernesto Morales, som var eldste i Cebu på den tiden, sa: «Redaktører, avisjournalister, lærere og andre anbefalte oss å gå rettens vei med saken.» De juridiske avdelingene på avdelingskontoret og hovedkontoret ble spurt til råds. Man bestemte seg for å gå til rettssak.

Men både herredsretten og ankedomstolen traff ufordelaktige avgjørelser. De ville ikke gå imot den avgjørelsen som høyesterett hadde truffet i 1959 i Gerona-saken. Den eneste måten å få løst saken på ville være å få den brakt inn for høyesterett igjen. Ville den være villig til å behandle saken på nytt? Høyesterett svarte ja! Felino Ganal, en bror som er advokat, tok ledelsen i å bringe saken inn  for høyesterett. Da det bare hadde gått noen dager, utstedte retten et påbud som krevde at alle de barna som var blitt utvist, skulle få begynne på skolen igjen. Men saken skulle avgjøres senere.

Begge parter la fram sine argumenter. Etter nøye overveielse omstøtte høyesterett den avgjørelsen den hadde truffet i 1959, og stadfestet Jehovas vitners barns rett til å la være å hilse flagget, avlegge troskapsløftet og synge nasjonalsangen. Retten forklarte denne historiske avgjørelsen: «Tanken om at noen skal bli tvunget til å hilse flagget . . . med trussel om å bli . . . utvist fra skolen, er uforenelig med den samvittighet som dagens generasjon av filippinere har. De er oppflasket med grunnlovsmessige rettigheter som garanterer deres rett til talefrihet og til religions- og tilbedelsesfrihet.» Retten sa også at det å utvise Jehovas vitner fra skolene ville være ensbetydende med å ’krenke den retten de ifølge grunnloven fra 1987 har om å få gratis skolegang’. Avisen Manila Chronicle kunngjorde: «Høyesterett korrigerer en 35-årig urett mot Jehovas vitner.»

Motstandere fremmet forslag om å få saken opp til ny behandling, men den 29. desember 1995 forkastet høyesterett forslaget. Avgjørelsen står dermed fast. For en seier for Jehovas folk!

 Arbeidet fortsetter trass i katastrofer

Som vi har sett i begynnelsen av denne beretningen, blir Filippinene ofte hjemsøkt av katastrofer. La oss se nærmere på noen av de katastrofene som brødrene er blitt berørt av.

Jordskjelv: Ettersom de filippinske øyene ligger akkurat der hvor to kontinentalplater møtes, er landet utsatt for jordskjelv. En autoritet sier at det inntreffer minst fem jordskjelv hver dag, i tillegg til mange flere skjelv som mennesker ikke oppfatter. De fleste av dem skaper ingen forstyrrelser i det daglige liv, men av og til volder kraftige jordskjelv stor skade.

Klokken 16.26 den 16. juli 1990 inntraff det et slikt kraftig jordskjelv, fulgt av sterke etterskjelv, i nærheten av Cabanatuan, en by i den sentrale delen av Luzon. Provinsen Benguet ble også hardt rammet. En rekke skoler og hoteller raste sammen, noe som førte til at mange menneskeliv gikk tapt.

På det tidspunktet var Julio Tabios, som tjente som områdetilsynsmann der, sammen med sin kone på vei til et kretsstevne i et fjellområde i Benguet. En bror som fraktet grønnsaker som han skulle selge i Baguio, lot dem få sitte på i lastebilen. Etter å ha fulgt en svingete vei gjennom fjellområdet kom de til en smal del av veien hvor de måtte la et møtende kjøretøy passere. Akkurat da begynte store steiner å falle ned fra fjellet. De forstod at det var et kraftig jordskjelv. Julio sier: «Broren klarte å rygge lastebilen sin til et mer åpent område, og etterpå dumpet en svær stein ned på det stedet vi akkurat hadde forlatt. Vi var glad for å være i god behold. Noen sekunder senere kom det enda et skjelv, og vi så hvordan en stor stein like ved oss skalv som om den danset.» Det gikk store ras langs fjellsidene.

 Jordskred hadde blokkert veien. Den eneste måten å nå stevnestedet på, eller noe annet sted for den saks skyld, var å gå til fots gjennom fjellområdet. Da natten falt på, fikk de overnatte i huset til en vennlig person. Dagen etter gikk de over et høyt fjell for å komme til bestemmelsesstedet. Langs veien fikk de kontakt med en rekke brødre som hjalp hverandre med å løse de problemene som hadde oppstått som følge av jordskjelvet. Etter å ha gått langs farlige fjellstier nådde de til slutt fram til Naguey, hvor stevnet skulle holdes. Julio forteller: «Brødrene felte tårer av glede, for de hadde ikke lenger regnet med at vi ville komme! Selv om vi var veldig slitne, følte vi oss oppkvikket da vi så de glade brødrene og søstrene som ønsket oss velkommen.» Til tross for jordskjelvet hadde mange gjort seg anstrengelser for å være til stede på stevnet, noe som viste at de hadde stor respekt for åndelige ting.

Du husker kanskje at de nye bygningene ved avdelingskontoret var under oppføring på den tiden. Boligbygningen var riktignok ikke ferdigbygd, men jordskjelvet i 1990 utgjorde den første konstruksjonsmessige prøven for denne bygningen. Svaiingen gjorde at noen av betelittene følte seg uvel, men bygningen ble stående, slik den var konstruert for å gjøre, og var uskadd etter det kraftige skjelvet.

Flommer: På grunn av det fuktige, tropiske klimaet regner det mye de fleste steder i landet. Visse områder ligger ganske utsatt til for flom. Leonardo Gameng, som har vært i heltidstjenesten i over 46 år, forteller hva han hadde opplevd: «Vi måtte gå tre kilometer i gjørme opp til knærne.» Juliana Angelo har vært spesialpioner i distrikter i provinsen Pampanga, et sted som er utsatt for oversvømmelser. Hun sier om det å nå interesserte med Rikets budskap: «Vi padlet i små båter. Den broren som padler, må følge godt med  for å unngå trær hvor det ligger slanger på lur, klare til å gli ned i båten.» Corazon Gallardo, som har vært spesialpioner siden 1960, tilbrakte mange år i visse områder i Pampanga. Noen ganger var det ingen båter å reise med, og hun husker at hun måtte gå i flomvann som rakk henne nesten til skuldrene. Trass i slike vanskeligheter bevarer hun en fin innstilling. Hun har lært å tilpasse seg og å stole på Jehova, for hun vet at han aldri vil svikte sine lojale.

Helt siden laharen fra vulkanen Pinatubo fylte opp mange lavereliggende områder, er oversvømmelsene i Pampanga blitt verre, for vannet strømmer nå ut over andre områder. Generoso Canlas, som er kretstilsynsmann der, sier at de på grunn av vannet ofte har måttet ha på seg støvler eller til og med gå barbent i felttjenesten. Men brødrene holder ut trass i alle vanskelighetene.

Der hvor oversvømmelsene er spesielt omfattende og hele samfunn er berørt, hjelper Jehovas vitner både hverandre og folk som ikke er vitner. Da dette skjedde i Davao del Norte på Sør-Filippinene, satte byens myndigheter så stor pris på hjelpen at de vedtok en resolusjon hvor de gav uttrykk for dette.

Vulkaner: Det er mange vulkaner på Filippinene, men den vulkanen som fanget verdens oppmerksomhet i juni 1991, var Pinatubo. Den hadde da et utbrudd i form av en bemerkelsesverdig soppformet sky. Det virket som om dag ble til natt. Noen trodde at det var begynnelsen til Harmageddon. Aske falt ned så langt vest som i Kambodsja. På kort tid spydde Pinatubo ut 6,65 milliarder kubikkmeter pyroklastisk materiale. Den tunge asken gjorde at hustak og til og med hele bygninger raste sammen. Mye av dette materialet ble til laharer, store slamstrømmer som ødela noen hus og begravde andre. Både asken og laharene skadet eller ødela  Rikets saler og flere av brødrenes hus. Julius Aguilar, som var alminnelig pioner i Tarlac på den tiden, sier: «Hele huset vårt var begravd under asken.» Familien ble nødt til å flytte.

Pedro Oandasan tjente som kretstilsynsmann i området. Han forteller: «Brødrene forsømte aldri sin tilbedelse og sin tjeneste for Jehova. Møtedeltagelsen var alltid på mer enn 100 prosent. Laharen la heller ingen demper på brødrenes kjærlighet til forkynnelsesarbeidet. Vi fortsatte å forkynne for de evakuerte og også i de ødelagte områdene.»

Slike katastrofer byr på muligheter til å vise kristen kjærlighet i praksis. Under og etter Pinatubos utbrudd hjalp brødrene hverandre med å evakuere. Avdelingskontoret sendte raskt av gårde en lastebil med ris, og etter at den var blitt tømt, ble den brukt til å evakuere brødre fra de berørte byene. Da brødrene i Manila fikk høre om behovet, reagerte de øyeblikkelig ved å sende penger og klær. I Betis i provinsen Pampanga organiserte unge brødre et hjelpekorps for å komme ofrene til unnsetning. Blant dem som ble hjulpet, var en interessert kvinne som hadde en mann som hadde vært motstander av sannheten. Da disse unge brødrene hjalp til med å bygge opp igjen parets hus, ble mannen så imponert at han nå er blitt et vitne!

Tyfoner: Av alle slags uvær er det tyfoner, eller tropiske sykloner, som forårsaker de største ødeleggelsene i dette landet. I gjennomsnitt blir øyriket rammet av omkring 20 tyfoner hvert år. Slike stormer varierer i styrke, men de kjennetegnes av sterke vinder og kraftig regnvær. Ofte er de sterke nok til å ødelegge bygninger. I tillegg ødelegger tyfoner avlingene, noe som har stor innvirkning på bøndenes levebrød.

Om og om igjen er vitnenes hus og avlinger blitt ødelagt. Vanligvis klarer brødrene utrolig nok å hente seg inn igjen  og stå på videre. Noen deler av landet blir så ofte hjemsøkt av tyfoner at det nesten blir sett på som noe helt normalt. Rosverdig nok har brødrene lært seg å takle slike situasjoner, og de tar én dag om gangen. (Matt. 6: 34) Når brødre i omkringliggende områder får høre om de nødlidende, sender de naturligvis mat eller penger frivillig for å hjelpe dem. Etter usedvanlig kraftige stormer kontakter reisende tilsynsmenn noen ganger avdelingskontoret, som er glad for å kunne organisere hjelp.

Levering av bibelsk litteratur

Fordi Filippinene er et land som består av mange øyer, har det alltid vært en utfordring å få litteratur fram til menighetene i tide og i god stand. I mange år brukte man postvesenet. Men ofte kom ikke numre av Vakttårnet og Vår tjeneste for Riket fram før man skulle studere dem på møtene.

Jehu Amolo, som arbeider i ekspedisjonsavdelingen på avdelingskontoret, husker hva som gjorde at det ble en forandring på dette. Han forteller: «I tillegg til problemet med de forsinkede leveringene, steg portotakstene betraktelig i 1997.» Med tanke på at det ble sendt ut cirka 360 000 blad annenhver uke, var det mye penger inne i bildet.

Det ble lagt fram et forslag for det styrende råd om at brødre ved avdelingskontoret skulle levere litteraturen vår. Etter nøye undersøkelser ble dette godkjent. På Luzon blir litteraturen kjørt ut med lastebiler direkte fra avdelingskontoret. Men ettersom sjøen skiller andre områder fra denne øya, bruker avdelingskontoret et pålitelig transportbyrå for å sende blad og annen litteratur med båt til bestemte lagre omkring i øyriket. Fra disse lagrene blir forsendelsene kjørt med lastebiler til bestemte steder. Når sjåførene har kjørt langt med litteraturen, er brødrene glade for å la dem få  overnatte hos seg, slik at de kan få seg en velfortjent hvil før de drar videre.

Brødrene setter ikke bare pris på de økonomiske fordelene dette gir, men de er også glad for å få de publikasjonene de trenger, til rett tid og i utmerket stand. En annen fordel er at de føler seg nærere knyttet til organisasjonen på grunn av den regelmessige kontakten med brødre fra avdelingskontoret. Mange blir oppmuntret bare av å se lastebilen med navnet Vakttårnet kjøre forbi.

Denne ordningen har i visse henseender tjent til at det er blitt avlagt et ytterligere vitnesbyrd. En gang man skulle levere litteratur, var det flom i Bicol, sør på Luzon. Biler måtte stanse på grunn av det stigende vannet på hovedveien. Det traff seg slik at en av lastebilene med litteratur stanset foran huset til en bror. Da familien så det, sa de til sjåførene: «Kom inn og spis og bli her til flomvannet synker.»

Sjåfører som ikke var Jehovas vitner, visste ikke hvor de skulle spise eller sove. Da de så hva som skjedde, spurte de sjåførene fra Betel: «Hvilken tilknytning har dere til disse menneskene?»

Brødrene svarte: «De er våre åndelige brødre.»

De andre sjåførene sa da: «Så det er slik Jehovas vitner er! Selv om dere nettopp har møtt hverandre for første gang, stoler dere på hverandre.»

I andre land

La oss nå se litt på hva som har skjedd utenfor landets grenser. I det britiske imperiums velmaktsdager sa folk at solen aldri gikk ned over dets herskeområde. Nå er det noen som sier: «Solen går aldri ned over filippinerne.» Selv om Filippinene er et lite land, er filippinerne spredt over hele jorden. Hundretusener av filippinere har reist til andre land  for å søke arbeid eller av andre grunner. Hvordan har dette ført til at noen er blitt kjent med sannheten? Og hvordan har de som allerede var vitner før de reiste, hjulpet andre?

Ricardo Malicsis arbeid som konsulent for en internasjonal luftfartsorganisasjon brakte ham til mange land, og han og hans kone utnyttet denne muligheten til å utbre det gode budskap i land hvor det var få forkynnere. I noen av disse landene var forkynnelsesarbeidet underlagt restriksjoner. Mens de oppholdt seg i land som Bangladesh, Iran, Tanzania og Uganda, hadde de gleden av å hjelpe flere til å lære Jehova å kjenne. Noen ganger var de med på å opprette menigheter. Andre land hvor de arbeidet og forkynte, er Laos, Myanmar og Somalia. De holdt på med dette i 28 år, helt til Ricardo gikk av med pensjon. Så glad de er for at de har kunnet være med på å utbre det gode budskap til fjerntliggende steder!

Andre var ikke Jehovas vitner da de reiste fra Filippinene for å finne seg arbeid i andre land, men de fant sannheten der hvor de kom. Rowena, en katolikk, reiste først til Midtøsten for å arbeide. Mens hun var der, begynte hun å lese i Bibelen. Senere fikk hun seg arbeid i Hongkong, hvor tusenvis av filippinere utfører lønnet husarbeid. Hun forteller: «Hver kveld bad jeg til Gud om at han måtte sende de rette menneskene til meg, slik at de kunne lede meg til hans rike.» Bønnen ble besvart da to misjonærer, John og Carlina Porter, fikk kontakt med henne og hjalp henne med å studere Bibelen. Rowena skrev til avdelingskontoret på Filippinene for å fortelle sin opplevelse og også for å be om at noen måtte besøke mannen hennes, som fortsatt var på Filippinene, for å forklare Bibelens budskap for ham.

Filippinere som har emigrert, utgjør nå store befolkningsgrupper i en rekke andre land. I begynnelsen av 1900-tallet var det mangel på plantasjearbeidere på Hawaii.  Mange filippinere reiste dit for å dekke det behovet. Noen av de første som kom i sannheten på Hawaii, var filippinske immigranter. I dag er det ti ilocanotalende og én tagalogtalende menighet på Hawaii.

I USA bor det tusener av filippinere. Mange av dem er Jehovas vitner. Den første filippinske menigheten der ble opprettet i Stockton i California i 1976. Det amerikanske avdelingskontoret rapporterer: «Arbeidet har hatt fin framgang blant filippinerne, og 3. september 1996 ble den første filippinske kretsen opprettet.» I tjenesteåret 2002 førte det amerikanske avdelingskontoret tilsyn med 37 filippinske menigheter med omkring 2500 forkynnere. Det finnes også tagalogtalende menigheter eller grupper i Alaska, Australia, Canada, Italia, Tyskland og Østerrike og på Guam og Saipan.

Selv om disse filippinerne befinner seg i andre land, er deres brødre på Filippinene likevel engasjert i å skaffe dem åndelig føde, for all oversettelse av publikasjonene til filippinsk foregår ved avdelingskontoret i Manila. Det blir dessuten avviklet stevneprogrammer på enten ilocano eller tagalog i USA og på Guam og Hawaii. Alt som blir oversatt til disse stevnene, deriblant de innspilte replikkene til skuespillene, kommer fra Filippinene.

Forkynnelse for andre språkgrupper

Stort sett er det blitt avlagt et godt vitnesbyrd overalt på øyene for dem som snakker landets språk. Og i de senere år har man gjort seg anstrengelser for å nå dem som det tidligere ikke var blitt avlagt et så grundig vitnesbyrd for. — Rom. 15: 20, 21.

I mange år var det få engelske menigheter på Filippinene. De fleste filippinere kan litt engelsk, men flertallet  snakker det ikke flytende. I noen distrikter var det imidlertid behov for at det ble holdt møter på engelsk. I slutten av 1960-årene så brødrene at dette var et problem i nærheten av Clark flybase i Pampanga. Søstre som var gift med amerikanske militærpersoner som var stasjonert der, snakket ikke landets språk. Brødrene organiserte engelske møter, og de var i mange år til stor hjelp for dem som befant seg i det området.

Et lignende problem oppstod i Metro Manila. En amerikansk søster bodde der i slutten av 1970- og i begynnelsen av 1980-årene. Pacifico Pantas, en eldste i den tagalogtalende menigheten som hun gikk i, sier: «Jeg syntes synd på henne, for hun kom regelmessig på møtene uten å få noe særlig utbytte av dem.» Snart kom det også andre amerikanere til den menigheten. Det ble foreslått at man kunne ha det offentlige foredraget og Vakttårn-studiet på engelsk. Det ble ordnet; bror Pantas tok ledelsen. Etter hvert ble også de andre møtene holdt på engelsk, og andre ble bedt om å hjelpe til. David og Josie Ledbetter, som arbeidet på avdelingskontoret, meldte seg. Det har gått fint framover, og den en gang så lille gruppen er nå blitt til to engelske menigheter.

Det er mange som har hatt glede av at det finnes engelske menigheter. Monica, som er fra California, er en av dem. Hun begynte å studere Bibelen med Jehovas vitner i California. Foreldrene hennes, som var standhaftige katolikker, satte seg voldsomt imot dette. De bestemte seg for å sende Monica til et katolsk miljø på Filippinene. Moren reiste med henne til Manila og etterlot henne der hos den katolske bestemoren, uten pass. Selv om Monica kunne finne en menighet, kunne hun ikke fortsette studiet, for hun kunne ikke tagalog, siden hun var oppvokst i USA. Men den  søsteren som hadde studert med henne i California, ringte til Josie Ledbetter for å forvisse seg om at noen ville kontakte Monica. Josie fortalte at det nå var en engelsk menighet der. Det var akkurat det Monica trengte! Josie forteller: «I løpet av de seks månedene Monica var ’forvist’ til Filippinene, ble hun døpt. To uker etter at hun var blitt døpt, sa moren: ’Her har du passet ditt. Kom hjem!’ Da var Monica allerede et vitne.» Så takknemlig hun var for at det fantes en engelsk menighet!

Det har også vært andre fordeler ved dette. Brødrene har nådd fram til områder som det aldri før var blitt arbeidet i. Det finnes mindre områder innenfor Metro Manila hvor det bor velstående mennesker, og mange av disse er engelsktalende. Engelsk har derved åpnet døren til disse distriktene.

Brødrene har også gjort mye for å få innpass i det kinesiske distriktet. I midten av 1970-årene ble det opprettet en kinesisk bokstudiegruppe. Bokstudiet ble holdt i skobutikken til Christina Go. Men gruppen var veldig liten og trengte hjelp.

Elizabeth Leach, som kom til Filippinene da hun giftet seg med misjonæren Raymond Leach, hadde tjent i Hongkong i 16 år. Elizabeths kunnskaper i kantonesisk og hennes erfaringer med hensyn til å hjelpe kinesere til å lære sannheten å kjenne kom til stor nytte. Esther Atanacio (nå Esther So) var den ene av to spesialpionerer som ble tildelt dette distriktet på den tiden. Esther forteller: «Da vi begynte å arbeide i dette området, visste ikke folk hvem Jehovas vitner var.» Men litt etter litt ble kineserne i Manila kjent med Jehovas navn og Jehovas folk.

Pionerene kunne riktignok kantonesisk, men nå måtte de lære seg en annen dialekt, for den kinesiske dialekten som de fleste kinesere i Manila snakker, er fujian. Ching Cheung  Chua, en ung mann som var ny i sannheten, begynte å komme sammen med gruppen. Han kunne fujian og ble brukt som tolk på møtene i den første tiden.

Gruppen gjorde stadige framskritt. I august 1984 ble det opprettet en liten menighet. Den møter stadig mange utfordringer, men de som hjelper til der, synes det er en stor glede å kunne forkynne i dette distriktet, hvor det tidligere ikke var blitt avlagt et grundig vitnesbyrd.

Selv de som ikke kan høre, «hører»

Med tiden viste det seg at det var Jehovas vilje at enda et språk og distrikt skulle vies oppmerksomhet — de døves. Så sent som i begynnelsen av 1990-tallet var det praktisk talt ikke truffet noe som helst tiltak på Filippinene for å hjelpe de døve til å lære Jehova å kjenne. Det var svært få døve som var knyttet til menighetene, men det fantes enkelte spesielle unntak. Manuel Runio, hvis mor var et vitne, ble hjulpet til å lære sannheten av en søster som omstendelig skrev ned alt hun ville si. Manuel ble døpt i 1976. Tvillingene Lorna og Luz, som bodde på øya Cebu, var begge døve. De lærte sannheten å kjenne gjennom sin blinde onkel, som var pioner. Hvordan kunne en blind undervise døve? Han brukte illustrasjoner, med sin kusine som assistent. Hun tolket dessuten det han sa, til tegn som tvillingene kunne forstå, for de hadde aldri studert tegnspråk ordentlig. Begge ble døpt i 1985. Men slike historier hørte med til unntakene.

Det var flere ting som førte til at forkynnelsen blant de døve kom i gang. Da misjonærene Dean og Karen Jacek var på Brooklyn Betel for å få spesiell opplæring sommeren 1993, var det noen brødre som arbeidet i avdelingen for assistanse til oversettere, som spurte dem om hva som ble gjort for å hjelpe de døve på Filippinene. Det viste seg at  en ung søster på Filippinene hadde meldt seg inn på et tegnspråkkurs for å kunne kommunisere med en døv venninne i en familie av Jehovas vitner. Og Liza Presnillo og hennes pionerpartnere i Navotas i Metro Manila traff døve i distriktet, men kunne ikke kommunisere med dem. Pionerene hadde tenkt på å lære seg tegnspråk for å kunne nå de døve med budskapet om Riket.

Avdelingskontoret fikk kjennskap til at Ana Liza Acebedo, en alminnelig pioner i Manila, arbeidet på en døveskole og var en av de få vitnene på Filippinene som hadde inngående kjennskap til tegnspråk. Hun fikk spørsmålet: «Kunne du tenke deg å lære noen betelitter tegnspråk?»

Svaret var ja! Hun hadde ofte lurt på hvordan man skulle få forkynt for alle de døve. Så nå begynte hun å undervise noen betelitter og noen alminnelige pionerer. Søstrene i Navotas hadde allerede meldt seg inn på et tegnspråkkurs, så de fortsatte der.

Nå begynte utviklingen å skje raskt. Før det var gått seks måneder, var det tre menigheter i Metro Manila hvor møteprogrammet ble tolket til tegnspråk. I 1994 ble programmet på kretsstevnene og områdestevnene for første gang tolket. Et av de første målene var å hjelpe døve barn av Jehovas vitner. Flere slike barn var blant de første døve som ble døpt. Manuel Runio, som hadde gått trofast på møtene i mange år uten at noe ble tolket, satte stor pris på denne nye ordningen.

Snart kom det spørsmål om hjelp fra andre steder i landet. Liza Presnillo ble sendt sammen med en pionerpartner til Olongapo for å arbeide som midlertidig spesialpioner blant de døve i distriktet. Det var mange som ble hjulpet. Sommeren 2002 var det blitt dannet tegnspråkgrupper i  20 bykommuner utenfor Manila. En milepæl ble nådd da Metro Manila tegnspråkmenighet ble opprettet i april 1999. Den var den første menigheten i sitt slag i landet. Joel Acebes, en av de betelittene som deltok i det første tegnspråkkurset, og som nå er eldste i denne menigheten, sier: «Vi er glad for at vi har kunnet bli brukt av Jehova i dette viktige arbeidet.» Ja, også de døve «hører» Rikets budskap. Det har virkelig vært en stor glede å se den framgangen som har vært i dette tidligere jomfruelige distriktet.

Behov for større plass

Det at nye distrikter ble gjennomarbeidet i 1990-årene, og at eldre distrikter er blitt grundigere gjennomarbeidet, har ført til at tallet på forkynnere og på nye som har sluttet seg til menighetene, har vokst jevnt. Det er blitt behov for flere blad, og flere bøker og brosjyrer enn noen gang er blitt oversatt til de språkene som tales på Filippinene. Det har igjen ført til at staben ved avdelingskontoret er blitt betydelig utvidet — for å ta hånd om oversetting, korrekturlesning og trykking og andre oppgaver som er nødvendige for å dekke brødrenes og menighetenes behov. Like etter at det nye boligbygget var ferdig i 1991, var det fullt. Det var blitt bygd for å huse 250 personer. I 1999 hadde Betel-familien 350 medlemmer.

Det var plass til utvidelser på Selskapets eiendom, så det styrende råd godkjente planene om at det skulle oppføres et nytt boligbygg som stort sett var likt det som var ferdig i 1991. Arbeidet kom i gang i 1999 og ble fullført ved utgangen av 2001. Med dette nye bygget ble boligkapasiteten omtrent fordoblet. Man fikk også ekstra kontorplass, noe som var sårt tiltrengt på grunn av den stadige veksten. Dessuten fikk man større vaskeri, klasserom til tjenesteopplæringsskolen og større lokaler til bibliotek. Filippinske fagarbeidere  og internasjonale tjenere sluttet seg midlertidig til Betel-familien for å få arbeidet gjort. Etter at den nye bygningen var ferdig, ble de værende for å pusse opp bygningen fra 1991. Slike byggeprosjekter innebærer mye arbeid, men de har stor betydning for utbredelsen av Bibelens livgivende sannheter.

Tjenesteopplæringsskolen er med på å dekke et behov

Da tjenesteopplæringsskolen ble opprettet i USA i 1987, var det mange brødre på Filippinene som tenkte: «Skal tro om vi noen gang vil få mulighet til å få en slik opplæring?» Svaret kom i 1993. Det ble opplyst at skolen skulle begynne på Filippinene året etter. Skolen sørger for spesiell opplæring av kvalifiserte brødre som har en viss organisasjonsmessig erfaring som eldste eller menighetstjenere. Hundrevis av brødre søkte.

To reisende tilsynsmenn og en misjonær fikk opplæring som lærere. Det første kurset begynte i januar 1994. De som  har fått denne opplæringen, er blitt bedre kvalifisert til å tjene sine brødre i menighetene. En menighet skrev om en bror som gjennomgikk denne skolen: «Det er stor forskjell på hvordan han tar hånd om poster på møtene nå, sammenlignet med før han gjennomgikk dette kurset.»

Mange elever måtte bringe økonomiske ofre for å få denne åndelige opplæringen. Ronald Moleño var utdannet kjemiingeniør. Han ble innbudt til skolen, men på samme tid var det et firma som tilbød ham en stilling som ville medføre høy lønn, bolig, forsikringspolise og andre goder. Ronald tenkte over de to mulighetene og valgte den åndelige. Han gjennomgikk den 18. klassen og fortsatte som pioner. For ikke så lenge siden ble han innbudt til å tjene som misjonær på Papua Ny-Guinea.

Wilson Tepait måtte treffe en beslutning etter at han hadde gjennomgått den første klassen. Han hadde en god stilling som lærer, men nå ble han innbudt til å begynne som spesialpioner et sted hvor det var større behov. Han sier: «Jeg likte arbeidet som lærer, men jeg var også klar over at Rikets interesser må komme på førsteplassen.» Han begynte som spesialpioner og erfarte at Jehova velsignet hans tjeneste. Wilson tjener nå som områdetilsynsmann sør på Filippinene.

De fleste av elevene på skolen har vært fra Filippinene. Men det styrende råd har ordnet det slik at det også kan komme elever fra andre asiatiske land. Noen av de landene som har sendt elever, er: Hongkong, Indonesia, Kambodsja, Malaysia, Nepal, Sri Lanka og Thailand. Og noen av elevene har kommet fra land hvor Jehovas vitners arbeid er underlagt restriksjoner. Den felles opplæringen har vært oppbyggende for elevene. Anibal Zamora, en av lærerne, sier: «Elever som kommer fra land hvor arbeidet er underlagt  restriksjoner, forteller hvordan de har stolt på Jehova i alle situasjoner. Det styrker elevene fra Filippinene.» På den annen side får elever fra andre land lære hvordan filippinske brødre med en beskjeden bakgrunn har tjent Jehova under vanskelige forhold.

Nidhu David, en elev fra Sri Lanka, sa: «Jeg kommer aldri til å glemme den tiden — to måneders opplæring fra Jehova Gud. Fantastisk!»

Skolen holder til på avdelingskontoret. Det betyr at elevene ikke bare får glede av skolens pensum, men at de også får se med egne øyne hvordan arbeidet på avdelingskontoret er organisert. De åndeligsinnete brødrene og søstrene på Betel er gode eksempler for dem. Og brødre fra land hvor det ikke er så mange forkynnere, eller hvor forholdene ikke er så lette, får se en del av organisasjonen i stor målestokk.

Fram til nå har skolen hatt 922 elever i 35 klasser. Av de elevene som har vært fra Filippinene, er det 75 som nå tjener som reisende tilsynsmenn, og mange flere er stedfortredende kretstilsynsmenn i de 193 kretsene på de forskjellige øyene. Seks er på Betel, og ti er misjonærer på Papua Ny-Guinea og i Mikronesia. Flere hundre er alminnelige pionerer på sitt hjemsted eller på steder hvor det er større behov. De første åtte årene etter at skolen startet, er over 65 000 blitt døpt i landet. Det er en god pionerånd og stort sett en fin vekst i menighetene. Vi kan tydelig se at brødrene fra tjenesteopplæringsskolen har anvendt det de har lært, og bidratt mye til den fine framgangen.

Videre framover

Det er blitt utrettet store ting på disse øyene. Nidkjære brødre i nesten 3500 menigheter forkynner iherdig det gode budskap om den best tenkelige regjering, Guds rike.

 I den senere tid har det kommet inn svært oppmuntrende rapporter. I de sju siste månedene i tjenesteåret 2002 ble det nådd nye høydepunkter i antall forkynnere hver måned. I august var det 142 124 som brakte budskapet om Riket ut til andre. Jehovas navn og hensikter blir gjort kjent på mange øyer. Så Jehovas tjenere der utretter noe i likhet med det som ble forutsagt i Jesaja 24: 15: ’De gir ære til Jehovas navn på øyene i havet.’

Blant disse ivrige forkynnerne er det tusener som er alminnelige pionerer. I 1950 var det bare 307 pionerer på Filippinene, men i slutten av april 2002 var det 21 793. I tillegg kommer 386 spesialpionerer og 15 458 som var hjelpepionerer den måneden. Alt i alt var det 37 637, det vil si 27 prosent av alle forkynnerne, som var opptatt i en eller annen form for pionertjeneste. Mange flere har vist at de ønsker å slutte seg til heltidstjenernes rekker. I tjenesteåret 2002 var det 5638 søknader om å få utføre alminnelig pionertjeneste som ble godkjent.

Alt dette gir gode resultater. Tusener reagerer positivt på budskapet. I mars 2002 var det 430 010 til stede på minnehøytiden. Det blir ledet nesten 100 000 bibelstudier hver måned. I tjenesteåret 2002 ble 6892 nye disipler døpt. I 1948 var det bare ett vitne for hver 5359 innbyggere. I dag er forholdet ett for hver 549. Så lenge Jehova lar døren stå åpen, er det gode muligheter for at tusener av flere vil begynne å lovprise ham her på disse øyene.

Fast besluttet på å fortsette

Da C.T. Russell kom på besøk i 1912, ble det sådd noen få sannhetens såkorn i filippinsk jord. Sakte, men sikkert har de spirt og vokst. Noen tok standpunkt for sannheten «i gunstige tider og i vanskelige tider». (2. Tim. 4: 2) Særlig  siden den annen verdenskrig har det vært en jevn vekst fram til i dag, da titusener er aktive lovprisere av Jehova. De bringer ære til hans navn side om side med de omkring seks millioner andre som utgjør den verdensomfattende menigheten av Jehovas folk.

Som denne beretningen har vist, har ikke arbeidet alltid vært lett. Rikets forkynnere har måttet vise mot og besluttsomhet for å kunne nå dem som bor på alle disse vakre øyene. Noen trosser opprørt hav for å nå fram til isolerte steder. Mange tar seg fram gjennom tett vegetasjon høyt oppe i fjellene for å finne sauelignende mennesker. Filippinene har hatt uforholdsmessig mange katastrofer — jordskjelv, oversvømmelser, tyfoner og vulkanutbrudd — men det har ikke stanset Jehovas lojale vitner.

De kan sammenlignes med de israelittene som hadde kommet tilbake til sitt land for å gjenopprette den sanne tilbedelse. De hadde mange problemer å kjempe med, men Jehovas glede var deres borg. Også i dag har Jehovas vitner holdt ut og tydelig vist at de stoler på sin Gud. De vet at Jehova er med dem, og de tror på det som står i Salme 121: 7: «Jehova selv skal vokte deg mot all ulykke. Han skal vokte din sjel.» Med støtte fra Jehova ser de fram til å hjelpe så mange som mulig før denne ordning forsvinner. Og de ser fram til at de deretter vil kunne undervise millioner av mennesker overalt på jorden som blir oppreist fra de døde, også her på disse 7100 øyene. Da vil dette landets paradisiske skjønnhet bringe ære og pris til sin Skaper.

Før den tiden kommer, er Jehovas vitner fast besluttet på å gå framover, i full tillit til at Jehova velsigner deres arbeid. De går inn for å leve etter profetens ord: «La dem tilskrive Jehova herlighet, og la dem forkynne hans pris på øyene.» — Jes. 42: 12.

[Uthevet tekst på side 232]

«Gud må være med deg, ellers ville du ha blitt drept»

 [Ramme på side 153]

De første sannhetens såkorn blir sådd

Charles T. Russell og hans reisefølge besøkte Filippinene i 1912. De var de første offisielle representanter fra hovedkontoret i Brooklyn som kom på besøk dit, men opptegnelser viser at to andre bibelstudenter allerede befant seg på Filippinene og var i gang med å hjelpe andre til å bli kjent med Bibelens sannhet. Louise Bell fra USA skrev:

«Min mann og jeg drog til Filippinene i 1908 og arbeidet som lærere. Vi var de eneste amerikanerne i byen Sibalom. Vi bestilte i hundrevis av kilo med bibelske traktater fra Brooklyn. De ble fraktet med skip fra New York til San Francisco, så over Stillehavet til Manila og derfra med båter som gikk mellom de filippinske øyene, til Sibalom.

Vi delte ut disse traktatene og snakket med lokalbefolkningen i den grad vi hadde tid og anledning til det. Vi skrev ikke ned tallet på timer eller leveringer. Folk var katolikker, men de lyttet gjerne til det vi hadde å si. Vi var lærere med medisinsk bakgrunn, men vi var først og fremst forkynnere av det gode budskap.

Vi gikk til fots eller red langs dårlige veier. Noen ganger sov vi på gulv av flettet bambus og spiste fisk og ris fra en felles bolle.

Da pastor Russell besøkte Manila i 1912, sendte vi ham et telegram.»

Søster Bell var til stede da bror Russell holdt foredrag over temaet «Hvor er de døde?» i det store operahuset i Manila.

 [Ramme på side 156]

En oversikt over Filippinene

Størrelse: Landet består av cirka 7100 øyer med et totalt landareal på 300 000 kvadratkilometer. Total utstrekning er 1850 kilometer fra nord til sør og 1125 kilometer fra øst til vest. Øyenes størrelse varierer sterkt — den største er litt større enn Portugal, mens den minste er så liten at den forsvinner når det er høyvann.

Befolkning: Hovedmengden er av malayisk avstamning. En del andre er av kinesisk, spansk eller amerikansk avstamning.

Språk: Av de mange språkene som snakkes på Filippinene, er bikol, cebuano, hiligaynon, ilocano, pangasinan, samarleyte og tagalog blant de viktigste. Offisielle språk er engelsk og filipino. Filipino er hovedsakelig basert på tagalog.

Næringsliv: I byene finnes en rekke forskjellige næringer. På landet er mange bønder eller fiskere. Det dyrkes en god del matvekster, deriblant ris, sukkerrør, bananer, kokosnøtter og ananas.

Kosthold: Det blir normalt servert ris til alle måltider. Fisk og annen sjømat er alminnelig, og det samme er tropiske grønnsaker og frukter.

Klima: Landet har tropisk klima, med nokså stabile temperaturer på alle øyene. Landet som helhet får mye regn.

 [Ramme/bilde på sidene 161 og 162]

Hilarion Amores forteller

Født: 1920

Døpt: 1943

Bakgrunn: Ble kjent med sannheten mens Filippinene var okkupert av japanerne under den annen verdenskrig. Den gang var det få Jehovas vitner der.

Da jeg ble døpt, var det fortsatt mulig å forkynne fra dør til dør, men vi måtte være forsiktige, for det var jo krig, og folk var mistenksomme til det vi holdt på med. Etter hvert måtte vi rømme ut på landet, men i 1945 drog vi tilbake til Manila.

På den tiden hadde jeg det privilegium å oversette Vakttårnet til tagalog. Ofte måtte jeg arbeide med det helt til klokken to om natten. Det oversatte materialet ble stensilert og sendt til grupper av forkynnere. Jeg og andre måtte være selvoppofrende, men vi var lykkelige over å kunne hjelpe til med å dekke brødrenes åndelige behov.

I de årene jeg har vært i sannheten, har jeg sett at Jehova er barmhjertig, ja at han har omsorg for sitt folk, både i åndelig og i materiell henseende. Jeg husker de hjelpesendingene vi mottok her på Filippinene etter krigen. Du verden så mange som fikk bukser og sko og annet utstyr! Mange pionerer som fikk klær, ble så takknemlige at de gjorde en enda større innsats i heltidstjenesten. Jehova har virkelig omsorg for sitt folk; han sørger for at vi får det vi trenger.

 [Ramme/bilde på sidene 173 og 174]

En elsket misjonær

Neal Callaway

Født: 1926

Døpt: 1941

Bakgrunn: Foreldrene hans ble Jehovas vitner da han var liten. Han begynte i heltidstjenesten da han var ferdig med high school. Ble innbudt til den 12. klassen ved Gilead-skolen. Ble så sendt til Filippinene, hvor han tjente som reisende tilsynsmann.

Neal Callaway var en nidkjær misjonær som brødrene var inderlig glad i. Han var samvittighetsfull i Rikets arbeid samtidig som han var blid og vennlig. Han tjente i alle deler av landet. Og han fortalte om sin oppgave i reisetjenesten:

«Noen ganger gikk vi i to timer over høydedragene for å komme fram til distriktet. Vi sang Rikets sanger på veien. Da vi som en gruppe på 15—20 stykker gikk på rekke og rad og sang, var jeg så glad for at jeg hadde tatt imot denne oppgaven i dette landet.

Det å bringe Guds Ord til de små, enkle hjemmene på landsbygda, det å se disse ydmyke menneskene sitte på gulvet mens de lyttet til hvert ord som ble sagt, og senere få se dem i Rikets sal neste gang jeg kom på besøk — det gjorde at jeg fikk lyst til å arbeide enda hardere for å fortelle andre om Guds rike.»

Neal giftet seg med Nenita, en søster fra Mindoro, og de tjente trofast sammen inntil hans død i 1985. Filippinske brødre snakker fortsatt kjærlig om ham. En sa: «Bror Callaway var en god mann som kom godt overens med brødrene. Han visste hvordan han skulle tilpasse seg, uansett hva det gjaldt.» *

[Fotnote]

 [Ramme/bilde på side 177]

Inelda Salvador forteller

Født: 1931

Døpt: 1949

Bakgrunn: Sendt som misjonær til Thailand i mars 1967.

Det var med blandede følelser jeg mottok nyheten om at jeg skulle bli sendt som misjonær til Thailand. Jeg var glad, engstet meg litt og hadde hodet fullt av spørsmål.

Jeg kom dit 30. mars 1967. Språket hørtes merkelig ut i mine ører. Det er et tonalt språk med lave, høye, dype, stigende og skarpe tonelag. Det var vanskelig å lære språket, men jeg fikk kjærlig hjelp av både thailandske og utenlandske brødre.

Fra 1967 til 1987 tjente jeg i Sukhumwit. Så ble jeg bedt om å flytte til en annen menighet. Det var ganske tungt, for jeg måtte reise fra brødre og søstre som jeg hadde samarbeidet med i 20 år. Det var slik jeg følte det da jeg flyttet til Thon Buri. Men alt kommer jo an på innstillingen. Etter tolv år i Thon Buri flyttet jeg tilbake til Sukhumwit, i 1999. Andre misjonærer sa at det var som om jeg reiste hjem igjen. Men jeg ser det slik at en hvilken som helst menighet jeg blir sendt til, kan være mitt hjem.

[Ramme/bilde på side 178]

Erfaringer med å lære et nytt språk

Benito og Elizabeth Gundayao

Bakgrunn: Benito og hans kone, Elizabeth, reiste i kretstjenesten på Filippinene. I 1980 ble de sendt som misjonærer til Hongkong. Der har de hjulpet 53 personer til å lære sannheten å kjenne.

Å lære kantonesisk var svært vanskelig for dem av oss som ikke hadde noen kjennskap til det kinesiske språket. Det krever virkelig stor innsats og utholdenhet og dessuten ydmykhet.

En gang prøvde jeg å si: «Jeg skal til markedsplassen.» På kantonesisk ble det til: «Jeg skal til hønsemøkka.» I felttjenesten sa min kone opprømt: «Ja, henne kjenner jeg», da beboeren nevnte en bestemt søster. Men ordene hennes betydde: «Ja, henne spiser jeg.» Det kom som et sjokk på beboeren. Vi setter svært stor pris på de opplevelsene vi har hatt i det kinesiskspråklige distriktet.

 [Ramme/bilde på sidene 181 og 182]

Lydia Pamplona forteller

Født: 1944

Døpt: 1954

Bakgrunn: Etter å ha tjent som spesialpioner på Filippinene ble hun innbudt til å tjene på Papua Ny-Guinea i 1980. Hun har hjulpet flere enn 84 personer til å lære sannheten å kjenne.

Jeg syntes det var spennende å få det nye oppdraget, for jeg hadde lenge hatt lyst til å tjene der behovet er større. Men jeg var også bekymret, for det ville være den første gangen jeg var borte fra familien min. Jeg visste ikke så mye om Papua Ny-Guinea, og det lille jeg hadde hørt, gjorde meg nervøs. Mor oppmuntret meg ved å si: «Jehova Gud tar seg av oss uansett hvor vi gjør hans vilje.» Jeg skrev et brev for å si at jeg tok imot oppdraget.

Da jeg kom dit, var brødrene veldig snille mot meg, og beboerne var vennlige. Jeg leverte mange bøker og blad hver måned, flere enn jeg noen gang hadde levert på Filippinene. Men språket og skikkene var veldig annerledes enn det jeg var vant til. Jeg tenkte: «Jeg får bare bli her et par år og så reise hjem og være pioner sammen med mor igjen.»

Men etter at jeg hadde lært to av hovedspråkene og tilpasset meg noen av de lokale skikkene, ble jeg bedre kjent med folk. I løpet av de over 20 årene jeg har vært her, har jeg hatt det privilegium å undervise ganske mange i sannheten. Jeg har også lært noen å lese og skrive, så de kan studere ordentlig og gjøre sannheten til en del av seg selv. Alt dette og andre velsignelser får meg til å føle at det er på Papua Ny-Guinea jeg hører hjemme nå. Hvis det er Jehovas vilje, vil jeg med glede bli brukt i hans tjeneste til han sier at arbeidet er fullført, eller til jeg ender mine dager her.

 [Ramme/bilde på sidene 191 og 192]

Filemon Damaso forteller

Født: 1932

Døpt: 1951

Bakgrunn: Begynte i heltidstjenesten i 1953. Giftet seg senere og begynte i kretstjenesten. Etter å ha oppdratt barn fortsatte han og hans kone i heltidstjenesten som spesialpionerer. Har hatt forskjellige oppdrag på Visaya-øyene og på Mindanao fram til nå.

På grunn av vanskelige forhold i 1960-årene var det hardt å holde det gående i heltidstjenesten. Det var lite mat, for landet ble hjemsøkt av rotteplager, og rottene ødela mais- og risavlingene. Fordi klærne og skoene våre ble utslitte, kunne vi ikke lenger forkynne i byene.

Vi forkynte derfor for folk — vanligvis uten sko — på jordene, i fjellene og i landsbyene, som kalles barrios. En gang var det nesten slik at jeg ikke fikk holde en tale på et kretsstevne fordi jeg ikke hadde ordentlige klær. Men områdetilsynsmannen vår, bror Bernardino, var så snill å låne meg skjorten sin, slik at jeg fikk holdt talen. Det var naturligvis mange som hadde det vanskeligere enn oss materielt sett. Ettersom vi var fast bestemt på å fortsette, ble vi velsignet av Jehova.

I 1982 ble vi utsatt for prøvelser på grunn av spørsmålet om nøytralitet. I Mindanao brøt det ut et voldsomt opprør mot regjeringen. Siden jeg ledet bibelstudier med såkalt opprørske tjenestemenn, stemplet regjeringssoldatene meg som «foreleser» for de venstreorienterte. Men en representant for myndighetene sa at det vi lærer, utelukkende kommer fra Bibelen, og at det ikke er av politisk karakter.

Samtidig så opprørerne skjevt til meg fordi jeg først oppsøkte landsbylederen og sjefen for troppeavdelingen når jeg var ute og forkynte. Men de rørte oss ikke, for én av representantene for opprørerne, som jeg studerte Bibelen med, tok oss i forsvar.

Jehova har i flere tiår hjulpet oss til å klare motgang og prøvelser. Jeg takker Jehova for hans barmhjertighet og beskyttelse! — Ordsp. 18: 10; 29: 25.

 [Ramme/bilde på sidene 217 og 218]

Pacifico Pantas forteller

Født: 1926

 Døpt: 1946

Bakgrunn: Gjennomgikk den 16. klassen ved Gilead i 1951. Tjener for tiden som eldste i byen Quezon.

Under den annen verdenskrig bodde vi i provinsen Laguna, hvor vi hadde Jehovas vitner til naboer. De sa at jeg gjerne måtte låne bøker fra biblioteket deres. Bøkene var gode: Skabelsen, Det store Opgør, Forligelse, Religion, Fiender og mange flere. Da japanerne satte fyr på byen vår, mistet vi kontakten med vitnene, men jeg fant dem igjen godt og vel et år senere i Manila. Jeg begynte å gå på møtene, og etter at jeg var blitt døpt, ble jeg pioner sammen med en gruppe andre. Det distriktet vi skulle forkynne i, omfattet hele provinsen Tayabas, som senere forandret navn til Quezon. Vi arbeidet oss gjennom den ene byen etter den andre, og vi overnattet blant annet i tomme busser og hjemme hos interesserte.

Da vi hadde kommet til Mauban, kom en gruppe geriljasoldater og plyndret byen. Vi lå og sov i andre etasje i rådhuset. Vi våknet på grunn av alt bråket. Det virket som om de politimennene  som var i etasjen under, var fanget i en felle. Vi kunne høre at de slapp våpnene sine ned på gulvet.

Soldatene kom stormende opp trappen. En av dem lyste på oss med en lommelykt og sa: «Hvem er dere?» Vi lot som om vi sov. Han spurte igjen og tilføyde: «Er ikke dere spioner fra det filippinske politi?»

«Nei, sir, det er vi ikke,» svarte vi.

Han sa: «Men dere har på dere kakiklær.»

Vi forklarte at klærne var blitt donert, og at skoene var noe vi hadde fått av våre brødre i Amerika, som hadde sendt dem sammen med nødhjelp.

Han som hadde kommandoen, sa: «Ok, jeg tar skoene.» Så jeg tok av meg skoene. Han ville ha buksene mine også. Snart stod vi der i bare underbuksene, alle sammen. Det var bra vi hadde noen klær oppbevart et annet sted i nærheten. Egentlig var vi glad for at de tok det de tok. Hvis ikke, hadde hele byen trodd at vi var spioner for geriljaen!

Vi kjøpte oss noen tresko, drog tilbake til Manila og fortsatte så videre til Visaya-øyene for å forkynne der.

Bror Pantas var heltidsforkynner og tjener for brødrene (nå kalt kretstilsynsmann) før han gjennomgikk Gilead-skolen. Da han kom tilbake til Filippinene, ble han områdetilsynsmann og arbeidet ved avdelingskontoret til han ble familiefar.

 [Oversikt/bilder på sidene 168 og 169]

FILIPPINENE — VIKTIGE BEGIVENHETER

1908: To bibelstudenter fra USA begynner å forkynne i byen Sibalom.

1910

1912: Charles T. Russell holder et foredrag i operahuset i Manila.

1934: Det blir opprettet et avdelingskontor. Brosjyren Redning i Riket blir utgitt på tagalog.

1940

1947: De første misjonærene fra Gilead kommer.

 1961: Man begynner å holde Kurs i Rikets tjeneste.

1964: Filippinske pionerer blir for første gang innbudt til å begynne som misjonærer i nabolandene.

1970

1978: Man begynner å holde pionertjenesteskolen.

1991: Avdelingskontorets nye bygninger blir fullført og innviet. Vulkanen Pinatubo har utbrudd.

1993: Ny verden-oversettelsen av de kristne greske skrifter blir utgitt på tagalog.

2000

2000: Hele Ny verden-oversettelsen blir utgitt på tagalog.

2002: Det er 142 124 aktive forkynnere på Filippinene.

[Diagram]

(Se den trykte publikasjonen)

Antall forkynnere

Antall pionerer

150 000

100 000

50 000

1940 1970 2000

 [Oversikt på side 199]

(Se den trykte publikasjonen)

Oversikt over antall til stede på områdestevnene (1948—1999)

350 000

300 000

250 000

200 000

150 000

100 000

50 000

0

1948 1954 1960 1966 1972 1978 1984 1990 1996 1999

 [Kart på side 157]

(Se den trykte publikasjonen)

FILIPPINENE

LUZON

Vigan

Baguio

Lingayen

Cabanatuan

Pinatubo

Olongapo

Quezon

MANILA

MINDORO

VISAYA-ØYENE

Masbate

CEBU

MINDANAO

Surigao

Davao

PALAWAN

El Nido

 [Helsides bilde på side 150]

[Bilde på side 154]

Charles T. Russell og William Hall da de besøkte Filippinene i 1912

[Bilde på side 159]

Joseph dos Santos, her avbildet sammen med sin kone, Rosario, i 1948. Han forble en ivrig Rikets forkynner trass i at han satt tre år i fengsel under brutale forhold under den annen verdenskrig

[Bilde på side 163]

De første brødrene som ble sendt fra Filippinene til Gilead-skolen: Adolfo Dionisio, Salvador Liwag og Macario Baswel

[Bilde på side 164]

På vei opp i fjellene for å forkynne

[Bilde på side 183]

Flere tusen pionerer har hatt nytte av pionertjenesteskolen

[Bilde på side 186]

I 1980 begynte man å bruke datastyrt fotosetting

[Bilde på side 189]

Det gode budskap er blitt gjort tilgjengelig på mange filippinske språk

[Bilde på side 199]

Det internasjonale stevnet «Opplært av Gud» i 1993

[Bilde på side 199]

Dåp ved områdestevnet «Glade lovprisere» i 1995

[Bilde på side 200]

Misjonærer fra Filippinene som kom for å overvære stevnet i sitt hjemland

[Bilde på side 202]

«Ny verden-oversettelsen av de kristne greske skrifter» på tagalog ble presentert på områdestevnene i 1993

[Bilde på side 204]

Bibeloversetting ved hjelp av dataverktøy

[Bilde på side 205]

En glad pioner får hele «Ny verden-oversettelsen» på sitt språk

[Bilde på side 207]

Utvalget ved avdelingskontoret, fra venstre: (sittende) Denton Hopkinson, Felix Salango, (stående) Felix Fajardo, David Ledbetter og Raymond Leach

[Bilde på side 211]

Mange vietnamesiske flyktninger lærte sannheten å kjenne mens de var på Filippinene

[Bilde på side 215]

Natividad og Leodegario Barlaan har begge vært i heltidstjenesten i over 60 år

[Bilder på sidene 222 og 223]

Rikets saler som er bygd i den senere tid

[Bilder på side 224]

Metro Manila stevnehall (over) og andre stevnehaller, utenfor Manila

[Bilde på side 228]

Til venstre: John Barr taler i forbindelse med innvielsen av avdelingskontoret i 1991

[Bilde på side 228]

Under: Avdelingskontorets bygninger i 1991

[Bilde på side 235]

Jehovas vitners seier ble omtalt i avisene

 [Bilder på side 236]

Jordskjelv, vulkanutbrudd og oversvømmelser skaper problemer, men de iherdige vitnene fortsetter å forkynne

 [Bilde på side 246]

Ivrige pionerer har lært seg tegnspråk for å kunne hjelpe de døve til å få utbytte av møtene og stevnene

[Bilde på side 246]

Elevene og lærerne i den første klassen ved pionertjenesteskolen hvor undervisningen foregikk på tegnspråk, i begynnelsen av 2002

[Bilde på side 251]

Den 27. klassen ved tjenesteopplæringsskolen på Filippinene